Glück und Traum, av Johann Wolfgang von Goethe

Ungdomsdiktene til Johann Wolgfang von Goethe (1749-1832) er lettere enn de andre diktene hans. De handler ofte om lykke og drøm og kjærlighet, som ungdommers dikt ofte gjør. I blant dukker det opp små mesterverk, som Die schöne Nacht, som jeg postet forrige gang, i blant er det som ungdomsdikt flest. Forbeholdt det er et stort talent, en mester i emning, som skriver, selvsagt.

Når Goethe skriver om lykken og drømmen i dette diktet, så er han ennå ikke fylt 20 år. Det er drømmer om å gå til alters, noe Goethe ikke gjorde før han var veldig godt voksen, og det er snakk om mange våkende kyss i natten, noe man ikke kan være sikker på ennå var selvopplevd. Sånn er det i ungdommen, man tenker, drømmer, forestiller seg, og føler veldig sterkt ved det. Erfaringen, med alt som er i tillegg, er ennå ikke på plass.

Det er lykke, og drøm.

Glück und Traum

Du hast uns oft im Traum gesehen
Zusammen zum Altare gehen,
Und dich als Frau und mich als Mann.
Oft nahm ich wachend deinem Munde,
In einer unbewachten Stunde,
Soviel man Küsse nehmen kann.

Das reinste Glück, das wir empfunden,
Die Wollust mancher reichen Stunden
Floh wie die Zeit mit dem Genuß.
Was hilft es mir, daß ich genieße?
Wie Träume flieh’n die wärmsten Küsse,
Und alle Freude wie ein Kuß.

Lykke og drøm

Du har ofte sett oss i drømme
Gå sammen til alteret
Og deg som kone og meg som mann.
Ofte tok jeg våkende din mund
I en ubevokgtet stund
Så mye man kan ta å kysse.

Den reneste lykke, som vi følte
Vellysten til mange rike stunder
Fløt som tiden med nytelsen.
Hva hjelper det meg, at jeg nyter?
Som drømmer flyr de varmeste kyssene,
Og alle gleder som et kyss.

Språk, form og innhold

Ungdomsdiktningen til Goethe har som regel ganske enkle verseskjema. Her er det 4+4, jambisk versefot. Rimmønsteret er AAbCCb, der store bokstaver betyr trykklett utgang av linjen, små bokstaver er trykktung. Linje 3 og 6 ender altså på en trykklett stavelse, med rim, Mann-kann, i første strofe, Genuß – kuß i strofe 2.

Du hast uns oft im Traum gesehen
Zusammen zum Altare gehen,
Und dich als Frau und mich als Mann.
Oft nahm ich wachend deinem Munde,
In einer unbewachten Stunde,
Soviel man Küsse nehmen kann.

Goethe: Glück und Traum, Trykkfordeling

Oversettelsen byr ikke på vanskeligheter, denne gangen. Innholdet er ganske rett frem. Det dreier seg i første strofe om våkende (wachend) og ubevoktet (unbewachten), slektskapet mellom de ordene er til stede på norsk, som på tysk. Formuleringen til slutt er uvanlig, men går, både på tysk og på norsk, man tar kyss, som særlig vi i Norge sier vi tar og gjør noe.

I første strofe henvender han seg til «du», til kvinnen, og sier det er hun som ofte i drømmen har sett dem gå sammen til alteret. Andre halvdel er hans eget utsagn, og det er ikke sikkert det lenger er ment som en drøm, at han våker over hennes munn, og tar så mange kyss av den som han kan, mens hun ikke passer på. Underforstått at hun sover.

I andre strofe er det snakk om den reneste lykken, som de to har følt (empfunden). Det er en vellyst av mange rike stunder, og disse stundene flyter som tiden, sammen med nytelsen. Det er en komplisert, en poetisk måte, å si at tiden går på. Men det er også en beskrivelse av tiden som den går i drømmene, at den bare flyter av gårde, at man ikke merker den. Det avsluttes med spørsmålet hva det hjelper at han nyter, når også de varmeste kyssene flyter av gårde som drømmer gjør det, og at alle drømmer er som et kyss.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wachen (sv. itr.) 1. være våken 2. holde vakt, våke.
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte.
Wollust die, -/Wollüste; vellyst.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse; nach dem Genuss von etter å ha spist (drukket), nytt.
Fliehen (flieht, floh, ist geflohen, itr.) flykte, fly;

Kommentar

Ungdomsdiktning liker de store følelser. Store følelser må få stort uttrykk. Så her hos Goethe er det store ting, som giftemål med hun og ham, lagt i en drøm hos henne. Det er litt spesielt, men også en del av den ungdommelige intensiteten, man har liksom ikke tid til å la inntrykkene modne, de må ut. Drømmer og virkeligheten flyr om en annen, man har jo annerledes enn senere i livet, en fremtid å drømme seg inn i. Når man en viss alder, er en del alternativ lukket.

Mot denne store drømmen, om giftemål, står detaljen, om kyssene. Det er et sentralt motiv i diktet, ordet kyss blir gjentatt tre ganger, og det er hele poenget i andre halvdel av første strofe. Det er bare hvordan han skal kysse henne, som blir beskrevet, hvor mange ganger han skal gjøre det. Første halvdel av andre strofe har sterke uttrykk i form av rene ord, Das reinste Glück, den reneste lykken, og så handler det om vellyst, og hvordan den flyter med tiden og nytelsen. Her er det mange ting som blander seg, som i en drøm, men kjernen er lykken, nytelsen og vellysten mellom han og henne.

Til slutt er det at all denne nytelsen kanskje ikke hjelper så mye, for de flyter jo av gårde som drømmer. Så i første halvdel av denne strofen fløy de som tiden, i andre halvdel som drømmer. Det er en beskrivelse av en stemning, der tingene flyter fra hverandre, den er ikke så klart følt og uttrykt, som Goethe gjør det i sin senere diktning. Her smelter bare alt sammen, i kyss og nytelse og tid og drømmer, som flyter. Til slutt kommer at alle gleder, flyter som drømmer, slik et kyss gjør det. Sånn tolker jeg det.

Min gjendiktning

Originalen tillater halvrim. Det gjør jeg også. Jeg går også for å rime nyte med myke, heller det, enn at det blir anstrengt. Poenget med dikt som dette er at det skal flyte lett og greit, som en lykke, som en drøm.

Lykke og drøm

Du så oss titt i drømme flere
I hop til alters opp spasere
Og deg som kone, meg som mann.
Titt tok jeg våken kjære munnen
Din den ubevokte’ stunden
Så mye man ta å kysseden kan.

Den rene lykke, som vi kjente
Vellysten den stund det hendte
Fløt som tiden med vår lyst.
Hva hjelper meg, at jeg får nyte?
Som drømmer flyr de kyss så myke,
Og alle gleder som et kyss.

ES2019

Neste: Lebendiges Andenken Forrige: Die schöne Nacht Alle: Goethe

Die Schöne Nacht, av Johann Wolgfang von Goethe

I dag skal vi poste et av de berømte diktene til unge Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er skrevet våren 1768, og det ble trykket i Theodor Breitkopfs Neuen Liedern i 1769. Det har også funnet veien til Goethes Handbuch bok 1, for poesi, som et av tre eksempler på ungdomsdiktningen til Goethe.

Det er også et ganske bemerklsesverdig dikt, der skildringen av denne natten eller den skjønne natten er vakker og inderlig, men der slutten er en regelrett punchline som må endre oppfattelsen av hele diktet.

Die Schöne Nacht

Nun verlaß’ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun’ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Wie ergötz’ ich mich im Kühlen
Dieser schönen Sommernacht!
O wie still ist hier zu fühlen,
Was die Seele glücklich macht!
Läßt sich kaum die Wonne fassen,
Und doch wollt ich, Himmel, dir
Tausend solcher Nächte lassen,
Gäb mein Mädchen eine mir.

1767/1768, Trykket 1769

Den skjønne natt

Nå forlater jeg denne hytten
Til mitt kjæreste oppholdssted
Vandrer med skjulte skritt
Gjennom den øde, dystre skogen
Månen bryter gjennom busk og eik
Zefyros melder hennes løp
Og bjørketrærne strør med bøyning
Den søteste røkelse på henne.

Hvor gleder jeg meg ikke i kjølen
Til denne skjønne sommernatt
Å, hvor stille er det her å føle
Hva som gjør sjelene lykkelige
Den lar seg knapt lykksaligheten fatte
Og dog vil jeg, Himmel, til deg
Tusen slike netter være
Om min jente gav én til meg.

Språk, form og innhold

Strofene har 8 linjer, og er ganske store. Det gir tyngde til diktet. Diktet er imidlertid ikke noen oktave- Da må partallslinjene og oddetallslinjene rime i alle de første 6 versene, og det må avslutte med parrim i de to siste. Dette knytter også alle 8 linjene sammen. Her i dette diktet er det som om det er to fireversinger satt sammen, hver av dem med kryssrim. Mønsteret er AbAbCdCD. De små bokstavene betyr trykktung ende på linjen, de store bokstavene betyr trykklett. Jeg markerer trykkfordelingen i første strofe, betonte stavelser er markert med fet skrift. Versefoten er trokeisk, med annenhver tung-lett i fire takter i hver linje. Utgangen i oddetallslinjene er trykklett, mens den er trykktung i paratllslinjene.

Nun verlaß‘ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun‘ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Trykkfordeling, Goethe: Die Scöne Nacht

Meiner Liebsten Aufenthalt står i genitiv. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skal knyttes sammen til hytten, og være «Mitt kjæreste oppholds hytte», eller for å få ordene plassert riktig i linjene: «denne hytten/Til mitt kjæreste opphold». Det blir rart, så jeg omskriver med relativpronomenet «som» for å få det enkelt og forståelig på norsk. Den greske vindguden Zephyrus, med norsk skrivemåte Zefyros eller Sefyros, var guden for Vestavinden. Han var sønn av morgenrødens gudinne, Eros, og titanen Eros (SNL). På tysk skrives navnet Zephyr. Det er han som sees til venstre i det berøte maleriet Venus’ fødsel, av Sandro Bottocelli (1445-1510). Når Goethe bruker det i diktet, er det nok bare et uttrykk for vestavinden. Den tilsvarende guden i norrøn myologi var for øvrig Favne.

Genitiven i linje 2 gjentar seg også i strofe 2. Dieser schönen Sommernacht! Der går det å oversette med «Til denne skjønne sommernatt». For å samme effekt som i originalen, måtte det være «til mitt kjæreste oppholdssted» i strofe 1 også. Jeg tror det blir bedre sånn.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i Fet skrift.

Aufenthalt der, -(e)s/-e; opphold, oppholdssted; ventetid, stans.
verhüllen (sv. tr.) skjule.
finstern -> finster (adj.) mørk, dyster; (overført) truende, alvorlig, skummel; uvennlig, fiendtlig;
Eiche die, -/-n eik, eiketre.
Ze̱·phir Ze̱·phyr -s der kein Plur. 1 der Gott des Windes in der griechischen Mythologie 2 lit. leichter Wind (Tys Pons)
Birke die, -/-n; bjørk.
streun’ -> streuen (sv. tr.) strø.
Neige die, -/; (høytidelig) 1. rest; etwas bis zur Neige leeren tømme noe til bunns. 2. slutning, slutt; der Tag geht zur Neige det lir mot kveld; das Leben geht zur Neige livet nærmer seg slutten. 3. skråning, skrent.
Weihrauch der, -(e)s/; røkelse; jemandem Weihrauch streuen (overført) lovprise en (på en overdreven måte).
Ergetzen – foreldet -> ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.

En liten analyse

Dikt som er behandlet i Goethe Handbuch vil jeg skrive spesielt om, basert på hva som står der. Det kaller jeg en liten analyse.

Først litt tekstkritikk, diktet er her ikke gjengitt som det først ble skrevet. Første ord i diktet var opprinnelig Gern (Gjerne), i linje 4 stod det ausgestorbenen (utdødd) i stedet for öden, finstern (øde, dyster) Wald og verhüllten Schritte var vergnügten , for eksempel. Alt dette var endringer Goethe selv gjorde, etter hvert som det tidlige ungdomsdiktet hans ble trykket flere steder, og ble møtt av kritikk. Tittelen var Die Nacht, og ikke Die schöne Nacht.

Det er herlig å lese tyskerne skrive om lyrikken sin. Det er ikke en analytisk ting å skrive, men det er en begeistring jeg må gi uttrykk for. De bruker et avsnitt, og får sagt alt, kompakt og presis. De skriver at diktet beskriver natten som en dynamisk kraft, særlig i de tidlige versjonene av diktet, at natten lever sitt eget liv, uavhengig av betrakteren, og hvorpå jeg-personen trer frem i strofe 2, og bejubler lykken han der føler i natten. De skriver dette mye mer treffsikkert og uanstrengt enn jeg. Det at betrakteren trer frem, retter oppmerksomheten mot ham, og bereder grunnen for den plutselige vending og diktets avslutning. Der er det den lengselsfulle og erotiske lengsel som blir stilt i kontrast med denne fryden over å være i natten, en hyperbolisk kontrast, som de korrekt skriver det (hyperbolisches Kontrastbild). Det er dette som er diktet.

Kommentar

Jeg holder meg fremdeles til Goethe Handbuch, når jeg nå går over i min egen lille kommentar. Det er sammen med An der Mond det beste og mest gjengitte eksempelet på Goethes ungdomsdiktning. Det er satt til melodi 13 ganger, og da er det som regel utgaven jeg poster i dag som ligger til grunn. Mest kjent er den til Johann Friedrich Reichardt, jeg kjenner ikke den, men jeg gjengir det som står i håndboken.

Goethe er ennå under 20 år i det han gir seg i gang med å skrive dette diktet. Det er ikke mange 20 åringer i verdenshistorien som har vært i stand til å skrive noe i nærheten, men følelsene han gir uttrykk for, er veldig, veldig kjent, og nok noe få har vært foruten. Nå forlater jeg håndboken litt, og skriver av meg selv, det er den intense ungdommen, der alt er så sterkt og viktig, og man likevel på et øyeblikk er villig til å bytte det alt sammen vekk for en liten ting med den man i øyeblikket elsker. Det er veldig typisk, en natt med henne, ikke et iv med henne. Det siste ville han nok også vært i stand til å ønske, kanskje, men poenget er at man vil bytte noe veldig stort, med noe temmelig lite. Man vil bytte en helhet, alle netter, eller tusen sånne netter, med en detalj, en natt, med henne. Så man forsterker det man har med alt annet, og forminsker det man har med henne, og likevel er det med henne større og mer verdt. Det er det der Handbuch mener når de skriver sammenligningen er hyperbolisk.

Håndboken skriver videre – karakteristisk nøkternt – at Goethe viser sitt talent, men at hans virtuositet, selskaplighet (Geselligkeit) og formfølelse (Formgefühl) ennå kommer til kort. Det har nok å gjøre med at diktet ennå er litt artistisk, det er et dikt som gjør seg litt til, og uttrykker noe som nok er mer vakkert og flinkt skrevet, enn noe som er helt sant. Det vil si, sant vil nok den unge dikter insistere på at det vil være, men det er en sånn intenst, ungdommelig sannhet som nok ikke vil vare så veldig lenge. Neste dag og neste natt vil det nok kanskje være en annen sannhet som gjelder. Dikteren er ikke moden, ikke helt ferdig utviklet. Det er et dikt som jager følelsene og kaster seg inn i dem, heller enn et som leter etter dem, og nøster opp i dem, og uttrykker dem på en avklaret og sann måte.

Min Gjendiktning

Litt poetisk omskriving er det denne gangen i gjendiktningen, men tanken og stemningen skal være overbrakt. Zefyros får sitt tyske navn som passer i takten.

Den skjønne natt

Jeg forlater nå den hytte,
Den, mitt kjær’ste oppholdssted
Vandrer hen med skjulte skritte
Gjennom skog med mørke tre.
Månen bryter gjennom trærne
Zephyr melder hennes gang
Og bjørka drysser henne gjerne
Røkelse på veien lang.

Hvor jeg gleder meg i kjøle’
Til den skjønne sommernatt
Å, hvor stille her å føle
Det som gjør oss lykk’lig fatt
Knapt lar lykken seg begripe
Og dog vil jeg, Himmel, deg
Tusen slike netter give
Gav min jente én til meg.

ES2019

Forrige dikt: Der Abschied Neste: Glück und Traum Alle: Goethe

Der Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Nå er vi ferdige med dialogliedene til Goethe for denne gang, og går over i noen dikt fra ungdomsdiktningen hans. Det skjer samtidig som mai går over i juni, og vår går mot sommer.

Første dikt ut er Der Abschied. Det diktet skrev Goethe i 1770, da han var 21 år gammel. Det er mye mer sentimentalt enn samtalediktene fra 1790-tallet, mye sterkere følelser, og de er også enklere for meg å behandle her på bloggen. De er litt mer rett frem, på godt, og på vondt. Og så er de til å kjenne seg igjen i, og identifisere seg med, i langt større grad, enn de avklarede og veldig samtidige samtalediktene.

Her er det et kjærlighetsdikt over et kjent motiv, avskjeden, der den elskende tar avskjed med sin elskede. I 1770 reiste Goethe til Strassbourg, for å fortsette sine jusstudier han hadde påbegynt i Leipzig. Der traff han Friedrikke Brion fra Sesenheim, et lite stykke utenfor byen, og det er godt mulig det er til henne dette diktet er skrevet. I 1771 forlot Goethe Strassbourg, reiste til hjembyen Frankfurt for å praktisere som jurist, og tok altså avskjed med prestedatteren Friedrikke Brion.

Der Abschied

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Traurig wird in dieser Stunde
Selbst der Liebe süßtes Pfand,
Kalt der Kuß von deinem Munde,
Matt der Druck von deiner Hand.

Sonst, ein leicht gestohlnes Mäulchen,
O wie hat es mich entzückt!
So erfreuet uns ein Veilchen,
Das man früh im März gepflückt.

Doch ich pflücke nun kein Kränzchen,
Keine Rose mehr für dich.
Frühling ist es, liebes Fränzchen,
Aber leider Herbst für mich!

1770 (skrevet’), 1789 (trykket)

Avskjeden

La mitt øye si avsekjeden
Som min munn ikke kan ta
Tungt, hvor tungt er det å bære
Og jeg er dog ellers en mann.

Trist blir i denne stunden
Selv kjærlighetens søteste pant
Kaldt er kysset fra din munn
Matt er trykket fra din hånd.

Ellers, en lett, stjålet liten munn
Å hvordan har det meg henrykt
Så fryder oss en liten fiol
Som man har plukket tidlig i mars.

Dog plukker jeg nå ingen kranser
Ingen roser mer for deg
Vår er det, kjære Frenzchen,
Men dessverre høst for meg

Språk, form og innhold

Diktet er typisk 4+4 gruppen med fire takter i hver av linjene og linjeparene. I partallslinjene er det trykklett utgang, i oddetallslinjene er det trykktung. Denne rytmen er veldig karakteristisk, og den er lett å skrive i. Typisk for en ungdomsdikter. Rimene er kryssrim, AbAb, der den store bokstaven er trykklett utgang, den lille er trykktung.

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Trykkfordeling, Goethes Der Abschied (1770)

Det vanskeligste i oversettelsen er navnet Fränzchen. Dette er navnet Goethe brukte på sin elskede i ungdomsdiktningen. Jeg bruker samme navn i min oversettelse. Om det er vanskelig i oversettelsen, er det enda verre i gjendiktningen, der navnet helst skal rime på små kranser i linje 1.

Ellers er det å kommentere i oversettelsen at diktet gjør en del bruk av dimminutivsformer, Mäulchen, Veilchen, Kränschen, Fränzchen, eller liten munn, fiol, små kranser og navnet Frenzchen. Vi bruker ikke dimminutiv på norsk, så jeg vi må understrekke at munnen og kransen er liten med et ekstra ord.

Innholdet er ganske så rett frem. Han begynner med å si at øynene skal uttrykke avskjeden han ikke kan få sagt med munnen. Altså skal øynene uttrykke følelsene, som ikke lar seg uttrykke i ord. Det er tungt å bære denne avskjeden, skriver han, og han er bare en mann, skriver han.

Videre i strofe 2 går det i at stunden blir tung, selv for kjærlighetens søteste pant, og at kysset kaldt og trykket fra hånden matt. Kjærligheten er der, men ligger i pant, nå som det er avskjed, og de ikke skal være med hverandre.

I strofe 3 er det den lille munnen som har henrykket ham, lik en fiol man plukker tidlig i mars, en av de første vårblomstene. Men i strofe 4 heter det at han ikke plukker noen kranser. Det er riktignok vår, men for ham, er det høst.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
sonst (adv.) ellers;
süßtes – superlativ, intetkjønn -> süß (sv. tr.) søt
Pfand das, -(e)s/Pfänder; pant; Flaschenpfand flaskepant; sein Wort zum Pfand geben gi sitt (æres)ord.
Mäulchen das, -/; liten munn.
ent·zụ̈·ckt Adj. begeistert
Fränzchen, launig-spielerischer Name für die Geliebte (im Reim) (Goethe Wörterbuch)

Kommentar

Avskjed. Det er mange av de sterkeste følelser som er. Du er med en person, og så skal du ikke være med ham eller henne lenger. Det kan være for kort og for lang tid, og det kan være for alltid. Er det lenge, eller evig, og vedkommende har betydd mye, så er det tungt.

Sterkest bruser følelsene i ungdommen. Der kan det være ganske intense bånd, også for folk man bare har kjent i noen måneder, slik Goethe kjente Friedrikke Brion. Han traff henne i 1770, og forlot henne samme år, eller året etter. Det vil si, det var ikke engang henne han forlot, egentlig, han forlot Strassbourg, og dermed også henne, som bodde der i nærheten.

I diktet uttrykker Goethe avskjeden på klassisk vis. Han er ung, veldig ung, og ennå ganske uformet i diktningen. Han begynner med at det er øynene som skal ta avskjeden, munnen kan det ikke, et sterkt, men velbrukt bilde. Så er det rene ord, med en forsterkende gjentakelse, schwer, wie schwer (tungt, hvor tungt), om hvordan avskjeden føles.

Det fortsetter nedover i samme stil, vekslende mellom å uttrykke følelsene (Traurig wird in dieser Stunde – Trist blir i denne stunden), og å beskrive dem gjennom kroppsdeler (Kalt der Kuss von deinem Munde/ Matt der Druck von deiner Hand – Kaldt er kysset fra din munn/ Matt trykket fra din hånd).

I tredje strofe er det først en forening mellom disse to måtene å uttrykke følelsene på, med en beskrivelse av hvordan den lille munnen har henrykket ham, og så er det en sammenligning med at dette føles som en fiolen man plukker tidlig i mars. Denne strofen handler ikke om avskjeden, men om gleden de hadde, da de var sammen, hvor frydefullt det var for ham.

Så kommer fjerde strofe med en kontrast til den tredje. Nå er det slutt. Han plukker ingen kranser, ingen roser. Det er for andre vår, for ham bare høst. Her er det årstidenes egenskaper som blir brukt for å uttrykke stemninger, våren er forelskelsen og gleden, livet som blomstrer opp, høsten er når alt visner og dør. Det er avskjeden.

Min gjendiktning

Det er rim og rytme som må være korrekt, først og fremst, og så må innholdet være med så godt det kan. Det er viktig at det flyter lett og naturlig, og det er det ikke er mulig å få til det sånn som Goethe har skrevet det, så må det omskrives. Jeg vet ikke om Franzen fungerer som jentenavn, men det fungerer som rim. Smilefjes.

Avskjeden

La mitt øye avskjed være
Som min munn ei si deg kan
Tungt, så tungt er det å bære
Og jeg er jo kun en mann.

Trist blir óg i denne stunden
Kjærlighetens søte pant
Kaldt er kysset ditt fra munnen
Matt er trykket fra din hand.

Ellers, lette munnen stolen
Å hvor har det meg henrykt
Lik som fryder oss fiolen
Som man tidlig mars har plukt.

Dog jeg plukker ikke kransen
Ingen roser mer for deg
Våren er her, kjære Franzen,
Men dessverre høst for meg

ES2019

Landskap med gravemaskiner, av Rolf Jacobsen

Et nytt bekjentskap i dag. Rolf Jacobsen ble født 8. mars, 1907, i Kristiania, byen som i dag heter Oslo. Og han døde 20. februar, 1994, på Hamar i Hedmark. Han var en av våre betydeligste modernister, i diktningen, og da i betydningen å skildre det moderne samfunnet med det som fint kalles sjokkerende bilder og sterke kontraster. Det er også en form for modernisme der de tradisjonelle lyriske virkemidlene og strofeoppsettingen blir kastet over bord, den nye tid må også ha nye skrivemåter.

Diktet som kanskje best illustrerer Jacobsens måte å skrive på, er det vi skal poste i dag. Allerede i tittelen kommer både sjokket og kontrasten, Landskap med gravemaskiner, et landskap består da ikke av gravemaskiner? Landskapet består av skog, vann, stein, fjell og gress. Det er fuglekvitteret som skal høres, ikke lyden av maskiner som graver og knirker og skriker.

Landskap med gravemaskiner

De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.

Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

1954

En liten analyse

Dette er ingen fullstendig analyse, bare litt om hva det går i. Diktet har 7 strofer, om det går an å kalle disse brokkene for strofer. De er på en, to og fire linjer, og det ser ikke ut til at Jacobsen har anstrengt seg for å få dem til å se ut som de gjør. Sånn er det ikke, linjedelingen er alltid veldig bevisst, men i utgangspunktet kan det se ut som de er skrevet litt tilfeldig. Det er vanlige setninger, nesten prosa, bare at det er satt opp som vers, med linjeskift før det trenger være det. Det oppfyller retorikeren Georg Johannesens definisjon på et dikt: En tekst med ujevn høyremarg.

Innholdet er at gravemaskinene graver, men det er skildet i et voldsomt språk. I første strofe er verbet skiftet ut, det står «spiser» i stedet for «graver». Å spise er noe vi levende gjør, dette er personifisering, gravemaskinen får menneskelige, eller dyriske, egenskaper. Når gravemaskinen spiser er det også litt truende, det er et monster som spiser. Spiser monsteret for mye, vil det ikke være noe igjen, og måten dette er skrevet på, får frem en følelse av at monsteret – maskinen – er sultent. Frasen «spiser av skogene mine» blir gjentatt allerede i de to første linjene, bare med at verbet blir satt i fortid. I et dikt på 17 linjer bruker Jacobsen de to første til å si to ganger at «de spiste av skogene mine».

I andre strofe påkalles Gud i en hverdagslig vending: «Gud hjelpe meg». Det blir en ny kontrast mellom maskin og liv, «for en skapning på dem», en skapning er jo noe som lever. En maskin er noe som lever. Siden Gud er nevnt, forsterker denne ideen om at dettte er noe som lever sitt eget liv, noe som kanskje er utenfor kontroll. Det er Gud som kan skape ting. Gud hjelpe – hva er det han har skapt nå? Dette kan kanskje også strekkes til at det er mennesket som gjør seg til guder, med å skape sånne maskiner. Personifiseringen fortsetter med å utstyre denne skapningen med hode og øyne. Bare at det er et misfoster, hodet har ikke øyne, øynene er i baken. Her er Jacobsen konkret, det er de to lysene. At de to lysene blir kalt øyne er et eksempel på fremmedgjøring, et kjent element blir beskrevet på en uvanlig måte, sånn at vi skal bli oppmerksom på det.

Også tredje strofe har menneskelige egenskaper på maskinene. Nå er det kjeftene, munnen, det som spiser, Jeg tror den korrekte betegnelsen er skuffer, det den graver med. I alle fall er de plassert på lange skaft, gravemaskinens ledd, frem til skuffen. Beskrivelsen er en fortsettelse av fremmedgjøringen, gravemaskinen blir beskrevet på en måte vi ikke er vant med, sånn at vi skal bli oppmerksom på hvordan de egentlig ser ut, og hva de egentlig gjør. At det er løvetann i munnviken er en voldsom kontrast, den lille løvetannen, og den enorme gravemaskinen. Alle vet at løvetannen forsvinner helt. Livet gir etter for maskinene. Munnviken er en ny beskrivelse med personifisering. Frasen løvetann i munnviken er konsentrert, både personifisering, sjokkerende bilde og kontrast. Typisk Jacobsen.

Så kommer den første strofen med fire linjer. Den bruker Jacobsen til en lang setning, med gjentagelse, og omstokking av ord: «De eter og spytter ut, spytter ut og eter», det er å si det samme, bare å bytte om på rekkefølgen. Denne retoriske figuren har et gresk navn. Virkningen er lett å se, det blir ganske intenst. Og setningen forsetter: «for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft, og rumlende mave». Det er på ny beskrivelse av menneskelige egenskaper, som om maskinen er levende, men den er altså et misfoster, den veldige kjeften har ingen strupe å svelge ned til. Den rumlende maven kan være maskinen som brumler. Bildet blir ikke skrevet helt i mål, for maven til noe levende skal jo være der maten til slutt havner, Jacobsen antyder ikke hva det er. I stedet spør han, retorisk: Er dette et slags Helvete? Det er sterkt uttrykt.

Så kommer diktets kanskje vanskeligste strofe, nummer 5. Modernistenes glansnummer, der de slynger ut et bilde, vel vitende om at her vil literaturkritikerne, teoretikerne, studentene og skoleelevene, og alle de andre diktleserne, lese og tolke, lese og diskutere. Etter min mening passer det ikke med vadefugler. Og det passer heller ikke så altfor godt med pelikaner. Pelikanene har stort nebb, der de kan oppbevare mye, og kanskje kan dette sammenlignes med gravemaskinens skuff. Men meningen som henger igjen fra forrige strofe, er at dette skal være et Helvete, for dem. I min lesing passer det bedre at det er et helvete, for oss, for menneskene. Så det måtte jo være vi som er vadefugler og pelikaner. «Altfor kloke» blir da ironisk, vi er ikke altfor kloke i det hele tatt, vi er altfor lite kloke. Vi lager slike maskiner, som spiser av skogene våre, og lager Helvete for oss. Vadefugler og pelikaner er metaforer. Det er da tingenes egenskaper, og ikke tingen i seg selv, som er viktig. Jeg har litt vanskelig for å se hva egenskaper med vadefugler og pelikaner som passer i dette diktet, men her er det opp til hver leser å lese og tolke som han og hun vil.

Nest siste strofe er den lengste, og mest intense. Lenkene om føttene tror jeg må være beltebåndet, hva de blindede øynene er, vet jeg ikke. Kanskje er det bare at lyktene bak på gravemaskinen ikke ser noe. Uansett fungerer setningen fint, og bygger opp under den intense stemningen. Det er viktigere enn dens konkrete innhold. Videre kommer den uhyggelige at de skal arbeide i århundrer, og tygge blåklokker om til asfalt. Det er et veldig sterkt bilde. Kontrasten mellom blåklokkker og asfalt er enorm, blåklokken er jo en enormt skjør blomst, som beveger seg av et vindpust. Lite er hardt som asfalt. Disse maskinene, monstrene, skal arbeide i århundrer – hvor mange blåklokker vil det da være igjen? Hvor mye vil være gjort om til asfalt? Ekshausten er røyken fra dieselmotoren, det er ikke fine, hvite skyer av vanndamp, de naturlige. Dieselmotorens røyk er kvelende. Solen er ikke vår sol, den fantastiske, varme og livgivende. Det er det kalde lyset fra projektørene, det elektriske, menneskeskapte, kalde lyset.

Så er det avslutningen, den korteste strofen, bare én linje: «Uten struper, uten stemmebånd og uten klage». Det er 7 ord, 3 gjentagelser, og strupe, stemmebånd og klage på en måte en gjentagelse over samme tingen. Stemmebåndet ligger i strupen, og derfra kommer klagen. Eller rettere sagt, her kommer den ikke. For det finnes verken strupe, stemmebånd eller klage. Først kan man lese det som gravemaskinen, det er jo allerede nevnt at den ikke har strupe. Men det går kanskje an å lese det som noe annet også. For min del vil det gi mening, for gravemaskinene bråker jo og klager ganske godt, synes jeg. Så kanskje er det blåklokkene som blir asfalt uten å klage. Jeg er ikke noen tilhenger av å jakte sånne konkrete meninger i diktene, og foretrekker en åpen og nysgjerrig lesing. Så jeg vil avslutte denne diskusjonen her.

En liten tolking

I alle år har jeg vært litt avvisende til Jacobsens diktning. Ting jeg ikke forstår, virker frastøtende på meg. Og i dette diktet har jeg siden jeg fikk det presentert på Nordisk språk og litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen, alltid reagert på linjen med vadefuglene og kloke pelikaner. Det gir ikke mening for meg, og jeg reagerer litt øverlandsk. Om det ikke er mening, hjelper det ikke at det er «dristig» og «nytt» og «sjokkerende». Det skal jo liksom uttrykke noe. Jeg har gått i retningen modernisme med følelser, til Sigbjørn Obstfelder, og til Tor Johnsen og Gunvor Hofmo, når det gjelder norske poeter. Det hører også med til at jeg er interessert i mennesket, og i menneskets sinnsstemninger, mer enn jeg er i samfunnet, og samfunnets utvikling. Samfunnsutviklingen tar jeg i andre tekster og i andre diskusjoner, i litteraturen vil jeg lære om det kompliserte og ugjennomtrengelige som er livet. Jacobsen og modernister av hans type, blir litt følelelsløse, synes jeg. De skriver liksom aldri om hvordan de har det.

Det er smak og behag, og ikke så interessant for andre enn meg, kanskje. Uansett har jeg med alderen skjønt mer av Jacobsen og de andre i hans retning egentlig prøvde på, og diktene deres har gitt mer mening. Dette er samfunnskritikk med et skrik. Det er veldig sterkt uttrykt, hva gravemaskinene og de andre maskinene egentlig gjør. De spiser av skogene, spiser av livet, og legger asfalt der det før var natur. Lanskapet blir maskinene.

Diktet er ikke egentlig en kritikk av denne utviklingen, det er heller en beskrivelse av den. Ideen om at dette er et Helvete blir stilt som et spørsmål, riktignok et retorisk spørsmål, der det nærliggende svaret er ja, dette er Helvete. Men spørsmålet henger jo allikevel litt i luften.

Og jeg tror jeg lar det bli med det. Det er mulig å lese diktet og å bruke diktet til å protestere mot utbygging og nedbygging av naturen, som en sterk protest mot å skfite landskap med maskiner, til å sette ord på følelsen når det skjer. For meg fungerer diktet fint på den måten. Og med det avslutter jeg presentasjonen av mitt første dikt av Jacobsen.

Wer kauft Liebsgötter? av Johann Wolfgang von Goethe

Om dette ganske lille diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er det forfattet en hel avhadnling. Den er på 212 sider, og skrevet av Dietrich Gerhard. Jeg har selvfølgelig ikke tatt meg tid til å lese hele den, bare for å lage en helt grei post her på poesibloggen, men det lille jeg har lest er fascinerende lesing. Dette ubemerkelige diktet jo ikke akkurat regnes blant Goethes hovedverk, men har en lang historie, og er altså alene verdt en hel doktorgrad.

Jeg leste diktet selv flere ganger før jeg kom over denne doktoravhandlingen, og fant ikke noe særlig spesielt med det. Det ligner de diktene jeg de siste ukene har arbeidet med og postet, det har strofer på 8 linjer, og et veldig distansert forhold til tingene det beskriver. Dette er ikke et dikt med følelse. Kjærligheten er betraktet på avstand, det er Liebesgötter, kjærlighetsgodter.

Diktet finnes i Musealmanakken (Der Musen-Almanach) for 1796 med tittelen: Die Liebesgötter auf dem Market. Der er ikke strofene atskilt, og hele diktet fremstår som en eneste stor klump. Men det er mer med dette diktet enn som så. På 1790-tallet arbeidet Goethe på en fortsettelse av Tryllefløyten (Zauberflöte), Mozarts berømte opera. Diktet var tenkt som en Lied (sang) i den. Når denne fortsettelsen ikke ble noe av, fikk diktet sitt eget liv, slik det er presentert her.

Wer kauft Liebsgötter?

Von allen schönen Waren,
Zum Markte hergefahren,
Wird keine mehr behagen,
Als die wir euch getragen
Aus fremden Ländern bringen.
O höret, was wir singen!
Und seht die schönen Vögel!
Sie stehen zum Verkauf.

Zuerst beseht den großen,
Den lustigen, den losen!
Er hüpfet leicht und munter
Von Baum und Busch herunter;
Gleich ist er wieder droben;
Wir wollen ihn nicht loben.
O seht den muntern Vogel!
Er steht hier zum Verkauf.

Betrachtet nun den kleinen!
Er will bedächtig scheinen,
Und doch ist er der lose
So gut als wie der große;
Er zeiget meist im Stillen
Den allerbesten Willen.
Der lose kleine Vogel,
Er steht hier zum Verkauf.

O seht das kleine Täubchen,
Das liebe Turtelweibchen!
Die Mädchen sind so zierlich,
Verständig und manierlich;
Sie mag sich gerne putzen
Und eure Liebe nutzen.
Der kleine zarte Vogel,
Er steht hier zum Verkauf.

Wir wollen sie nicht loben,
Sie stehn zu allen Proben.
Sie lieben sich das Neue;
Doch über ihre Treue
Verlangt nicht Brief und Siegel;
Sie haben alle Flügel.
Wie artig sind die Vögel,
Wie reizend ist der Kauf!

1795

Hvem kjøper kjærlighetsgodter

Av alle skjønne varer
Som til markedet farer
Vil ingen mer behage
Enn de vi dere bærer
Fra fremmede land bringer
O hør, hva vi synger!
Og se den skjønne fugl
Den står til salgs

Først bese den store
Den lystige, den løse
Den hopper lett og munter
Fra trær og busker hitunder
Straks er den igjen der oppe
Vi vil den ikke rose
Og se den muntre fugel
Den står her til salgs.

Betrakte nå den lille
Den vil betenksom synes,
Og dog er den den løse
Så god slik som den store
Den vises mest i stille
Den aller beste vilje
Den løse lille fugl
Den står her til salgs

Å se den lille duen
Den kjære turteldamen
Jentene synes så sirlig
Forstandige og veloppdragne
De vil seg gjerne putte
Og deres elskov nytte
Den lille, sarte fugl
Den står her til salgs

Vi vil dem ikke lovprise,
De står til alle prøver
De elsker seg det nye
Dog over deres troskap
Forlang ikke brev og segl
De har alle vinger
Hvor hyggelige er fuglene
Hvor yndige kjøpet!

Språk, form og innhold

Dette er et typisk dikt i 3+3 gruppen, tre takter i hver av linjene i et par. Versefoten er konsekvent trokeisk, lett-tung, og siden det er tre takter i linjene, sier vi verset har tre føtter. Merk at når versefoten er trokeisk på denne måten her, går det også an å si at den er jambisk med opptakt. Da er den første trykklette stavelsen ikke egentlig med, og så begynner det egentlig med den andre trykktunge stavelsen. Uansett har alle linjene trykklett utgang, det slutter med en trykklett stavelse, utenom i den siste.

Strofene har 8 linjer, og rimmønsteret er AABBCCOo, ganske enkelt parrim. De to siste linjene skiller seg ut ved ikke å rime.

Von allen schönen Waren,
Zum Markte hergefahren,
Wird keine mehr behagen,
Als die wir euch getragen
Aus fremden Ländern bringen.
O höret, was wir singen!
Und seht die schönen Vögel!
Sie stehen zum Verkauf.

Goethe, Wer kauft Liebesgotter (1795), trykkfordeling

Jeg vil ikke gå i detalj om språket, denne gangen. Jeg tror jeg har oversatt ganske greit, og det var ingen spesielle vanskeligheter og avvininger å gjøre. Til Tittelen kan man velge kjærlighetsgodter eller elskovsgodter, eller elskovsgodteri eller elskovssnop. Her er det noen valg.

Innholdet skulle også være greit å nøste seg frem i, både i oversettelsen og i gjendiktningen. Det er de skjønne varene som står utstilt på markedet. De blir kalt fugler, og de blir beskrevet som fugler, men det heter kjærlighetsgodter, så det er jo nærliggende å lese det som kvinner. Men se i kommentarene mine lenger nede, før dere trekker forhastede slutninger, dette kan være en Lied til fuglefangeren Papageno. Uansett blir fulgene, eller damene, beskrevet, ganske uhøytidelig og lett. Til sist står det at de ikke må forsegles med brev og segl, her er det kanskje å tenke ekteskap, for fuglene har vinger, og kan fly vekk. Også dette blir sagt lettvint og uhøytidelig, men her kan det ha en litt tyngre bakenforhistorie, med Goethes eget liv, der han ennå avsto fra å gifte seg med Christiane Vulpus, eller noen av de andre kvinnene han møtte. Uansett er den avsluttende moralen at fuglene er tiltrekkende, og at kjøpet er tiltrekkende.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Verkauf der, -s/Verkäufe; salg; der Verkauf von Waren salg av varer.
beseht -> besehen (st. tr.) bese, beskue, se på.
lose (adj., jf. los) 1. løs 2. i løs vekt, enkeltvis 3. løsaktig, lettferdig.
hüpfet -> hüpfen (sv. itr.) hoppe.
droben (adv.) = dort oben der oppe.
loben (sv. tr.) rose, lovprise
bedächtig, bedachtsam (adj.) ettertenksom, sindig, forsiktig
zeigen (sv. tr. itr., refl.) vise, peke; vise seg, opptre, framstå (som)
Täubchen – verkleinungsform -> Taube die, -/-n; due
zierlich (adj.) sirlig, fin, grasiøs, yndefull.
verständig (adj.) klok, forstandig, forståelsesfull.
manierlich (adj.) veloppdragen, høflig.
Treue die, -/; troskap, trofasthet
Siegel das, -s/-; segl, signet.
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy 3. flygel.
artig (adj.) høflig, veloppdratt; lydig; snill, hyggelig ….
reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende;

Kommentar

Det er et spesielt dikt, der elskovsgodteriet står til salgs på markedsplassen. Det er selvfølgelig i overført betydning, men det er likevel spesielt å tenke seg dette på denne måten. Om man tenker seg dette som kjønnsmarkedet, og godteriet som byr seg frem er damene, og de som er på markedet for «å handle», så bærer det helt galt av sted.

Man må nok tilbake til at dette er tenkt som en Lied i en opera. Det er ikke en hvilken som helst opera heller, men en av de mest spesielle som er laget, Tryllefløyten, nærmere et lystspill, enn en opera, egentlig. Her er det vekslinger frem og tilbake og plutselige forelskelser, som ikke ville stått seg, om det ikke var for Mozarts fantastiske musikk. Det er en tryllefløye, det er magisk. Hva man kan relatere seg til som menneske, vår verden, er en annen verden. Dette er en eventyrverden.

I denne verden er det en fuglefanger, Papageno, han er en lystig fyr, men han er trist på grunn av en ting, og det er fordi han ikke har noen papagena, noen jente. Det får han i Papagena, også på magisk og fortryllende vis, og også straks i dyp forelskelse og kjærlighet. Deres duett er av mange, mange fantastiske sanger i operaen, eller lystspillet. Men det går ikke an å ta dette til inntekt for hvordan mann og kvinne vanligvis finner sammen. Papageno sutrer på helt latterlig lite mandig vis, han er klar til å gjøre ende på seg, fordi han ikke har noen Papagena, og så kommer hun plutselig, fra en gammel kvinne som blir forvandlet til en ung, uten at han gjør noe som helst for å fortjene henne. Og så er de begge lykkelige, og vil ha mange små Papagenoer og Papagenaer. Med Mozarts musikk er det bare å gi seg ende over.

Goethes fortsettelse på operaen ble aldri realisert. Det ville snudd forholdet i den opprinnelige Tryllefløyten helt på hodet. Der er det en ubehjelpelig libretto som får en gudebenådet komponist, i Wolfgang Amadeus Mozart, og så blir det også et gudebenådet stykke ut av det. Om Goethe skrev fortsettelsen, ville det blitt et geni av en forfatter, men det ville blitt en middelmådig komponist til å sette musikk til det. Det ble ikke flere Mozart, etter Mozart.

Jeg har ikke lest Goethes utkast til sin fortsettelse til Tryllefløyten. I min samleutgave av Goethes verker er dette uferdige verket bare referert til, i dagbøksnotater og i brevvekslingen med Schiller. Så jeg vet ikke hvordan Goethe hadde tenkt det. Men det gir litt mer mening, til dette at det i alle strofene er snakk om fugler. Skjønne, muntre, små, sarte og yndige. Papageno er fuglefangeren. Det er nok noe her.

Hvis man skal lese diktet på egne ben, sånn som det står, og uavhengig av Goethes Tryllefløyte, så ville jeg gjort det også veldig uuhøytidelig. Det er ikke sånn at det finnes noe kjønnsmarked, ikke i den forstand, ikke at noen plukker ut og noen blir plukket, og ikke at det er kjøp og salg, men heller at gutter og jenter finner hverandre. Da er det sånn at man velger, men det er selvfølgelig også sånn at det ikke er alle valgene som er gjensidige. Den delen omhandler ikke diktet, her er det bare om hvordan man velger den man skal satse på. Da går det jo an å si at man veier og måler, det er mange som frister, og så velger man seg til slutt ut en. Og han har vel rett i konklusjonen, at fuglene er artige, og at det er bedårende å stå i valget.

Min gjendiktning

Taktfaste dikt som dette må være taktfast også i oversettelsen. Det er nødt å være uanstrengt og enkelt, også når det går på bekostning av korrekt gjengivelse av innholdet. Fugl har jeg gjort til fugel i 7 linje i hver strofe, det er feil skrivemåte, men riktig lesemåte. Halvrim har jeg tillatt, for eksempel bringer-synger i strofe 1, stille-vilje i strofe 3 og putte-nytte i strofe 4.

Hvem kjøper kjærlighetsgodter?

Av alle skjønne varer
Som til vårt marked farer
Vil ingen mer behage
Enn de vi dere drager
Fra andre land vi bringer
O hør nå, hva vi synger!
Og se den skjønne fugel
Den står nå der til salgs

Først se til den store
Den løse, glad oss gjorde
Den hopper lett og munter
Fra trær og busker under
Straks er den att der over
Vi priser den og lover
Og se den muntre fugel
Den står her nå til salgs.

Betrakte nå den lille
Den tenksom synes ville,
Og dog den glad oss gjorde
Så godt slik som den store
Den vises i det stille
Den aller beste vilje
Den løse lille fugel
Den står her nå til salgs

Å se den lille duen
Den kjære turtelfrue
De jenter er så sirlig
Forstandig og så finslig
De vil seg gjerne putte
Og deres elskov nytte
Den lille, sarte fugel
Den står her nå til salgs

Vi vil dem ikke prise,
står til alle vise
Det nye er dem kjære
For dem deg tro å være
Forlang ei brev og seglet
De vinger vil ei feile
Hvor lydige de fugler
Hvor yndige det kjøp!

ES2019

Forrige: Verschiedene Empfindungen an einem Platze Neste: Der Abschied Alle: Goethe

Verschiedene Empfindungen an einem Platze, av Johann Wolfang von Goethe

Dette diktet stod først å lese i Der Musen-Almanach für das Jahr 1796. Den ble utgitt i 1795. Der står det sammen med Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel, som jeg postet i forrige uke. Dette var en type dikt Goethe skrev, eller rettere sagt, utgav på denne tiden. Det er de såkalte dialogdiktene, eller kanskje man skulle kalle det seriemonologer, siden de ulike karakterene og rollemodellene mer snakker for seg selv, enn sammen.

Det er jenta, gutten, den smektende, og jegeren. Diktet er om hvordan de alle føler seg, selv om de altså er på samme sted. Det går an å lese litt av hvert ut av det, hvor forskjellige vi er, hvor rik verden er, og hvor ulik vår jakt etter lykken er. Diktet må kalles ganske uhøytidelig, Goethe har ikke overanstrengt seg for å trenge inn i sinnene til de forskjellige personene, ikke strevd for å gjøre dem levende. Dette er karikaturer, nesten stereotyper, heller enn sant liv og ekte følelser. Men det er jo et uttrykk for at fire mennesker er fire verdener, selv om de er på samme sted.

Verschiedene Empfindungen an einem Platze

Das Mädchen
Ich hab’ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Der Jüngling
Hier muß ich sie finden!
Ich sah sie verschwinden,
Ihr folgte mein Blick.
Sie kam mir entgegen;
Dann trat sie verlegen
Und schamrot zurück.
Ist’s Hoffnung, sind’s Träume?
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Entdeckt mir die Liebste,
Entdeckt mir mein Glück!

Der Schmachtende
Hier klag’ ich verborgen,
Dem tauenden Morgen
Mein einsam Geschick.
Verkannt von der Menge,
Wie zieh’ ich in’s Enge
Mich stille zurück!
O zärtliche Seele,
O schweige, verhehle
Die ewigen Leiden,
Verhehle dein Glück!

Der Jäger
Es lohnet mich heute
Mit doppelter Beute
Ein gutes Geschick.
Der redliche Diener
Bringt Hasen und Hühner
Beladen zurück;
Hier find’ ich gefangen
Auch Vögel noch hangen!
Es lebe der Jäger,
Es lebe sein Glück!

Enstanden Ende der 80er Jahre, Erstdruck 1795

Forskjellige fornemmelser på et sted

Jenta
Jeg har sett ham
Hvordan er det skjedd meg
O himmelske blikk
Han kommer i mot meg
Jeg viker forlegen
Jeg vakler tilbake
Jeg feiler, jeg drømmer
Deres klipper, deres trær
Skjuler min glede
Skjuler min lykke

Ynglingen
Her må jeg finne henne
Jeg så henne forsvinne
Dere fulgte mitt blikk
Hun kom meg i møte
Så trådte hun forlegen
Og skamrød tilbake
Er det håp, er det drømmer?
Deres klipper, deres trær
Oppdager meg den kjæreste
Oppdager meg min lykke

Den smektende
Her klager jeg hemmelighetsfullt
Den duggende morgen
Min ensomme skjebne
Miskjent av mengden
Trekker jeg meg stille tilbake
I det trange
O sarte sjeler
O tie, å skjule
De evige lidelser
Skjule din lykke

Jegeren
Det lønner meg i dag
Med dobbelt bytte
En god gave
Den redelige tjener
Bringer harer og høner
Belasset tilbake
Her jeg fanget
Også fugl ennå henger
Leve jegeren
Leve hans lykke

Språk, form og innhold

I slike dialogdikt er hver replikk en strofe. Strofene har 10 linjer. De er totaktere, med to trykktunge stavelser. Første stavelse er alltid trykklett, og kan ses på som en opptakt. Så kommer en daktyl, med tung-lett-lett, og så avslutter det med en troké, tung-lett. Linjene er gruppert i tre, der 1-3, 4-6 og 7-10 hører sammen i det jeg vil kalle en figur, kanskje. Alle disse gruppene uttrykker en bestemt tanke, en bestemt mening. Karakteristisk avslutter de også med en trykksterk stavelse.

Rimmønsteret er AAbCCbDDOb. Store bokstaver betyr trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Bokstaven O betyr at dette er en linje som ikke rimer med noen annen, linje 9. Rimene b, i linje 3, 6 og 10 er de samme i alle strofene, slik at det skal ende på mein Glück.

Rimmønsteret og rytmen er karakteristisk for diktet. Det er ikke så mange dikt som er skrevet på denne måten. Det er alltid en effekt, når et innarbeidet mønster blir brutt, sånn som det skjer i linje 9. Det bygger opp stemningen til avslutningen i linje 10.

Ich hab‘ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Goethe, Verschiedene Empfindungen an einem Platze: Trykkfordeling

Det er er fire mennesker som er på et sted, og gir sine inntrykk (Empfindungen). Det er jenta, ynglingen, den smektende og jegeren. De snakker alle om lykken. Jenta snakker om å skjuler min (Verberget mein), ynglingen om å oppdager min (Entdeckt mir), den smektende om å skjule din (Verhelt dein) og jegeren bare om å la hans lykke leve (Es lebe sein Glück).

Jeg har vanskeligheter med å skjønne hva som er poegnet med Ihr Felsen, ihr Bäume i linje 8 i strofe 1 og 2. Ihr kan bety «hennes, sin» eller «deres, sine», men jeg kan ikke skjønne hvem det er sine trær og klipper, og hvorfor det skal være relevant. I min norske oversettelse er dette like gåtefullt for meg, som i den norske originalen. Noen stor betydning skal ikke dette ha for helheten i diktet.

Kort oppsummert venter jenta spent på gutten som skal komme mot henne, og møte henne. Strofe 2 har guttens opplevelse av samme møte, han prøver å lese hennes følelser. Den smektende forsøker å trekke seg tilbake, ikke være en del av mengden, og jegeren priser bare jakten. Nå skal ikke jeg uttale meg om det er en ekte jeger, eller det er jeger i overført betydning, en som jakter kvinner.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Empfindung følelse, fornemmelse, anelse.
schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle 2. svinge 3. nøle;
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme
Fels der, -en/-en; (høytidelig); der Felsen -s/-; klippe, fjell, grunnfjell.
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme; sich verbergen gjemme seg.
entdecken (sv. tr.) oppdage;
verˈborgen I. (sv. tr.) låne ut. II. (adj.) skjult, hemmelig;
tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine; es taut det tiner, smelter; det dugger.
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
verkannt (adj.) miskjent.
ziehen (zieht, zog, hat/ist gezogen, tr. itr., refl.) 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verhehlen (sv. tr., høytidelig) skjule, holde hemmelig.
lohnen (sv. tr., refl.) lønne, belønne; lønne seg, være verd;
Beute die, -/; bytte, rov; Kriegsbeute krigsbytte; Jagdbeute jaktbytte.
redlich (adj.) redelig, rettskaffen, ærlig.
Hase der, -n/-n; hare;
Huhn das, -(e)s/Hühner; høne, (flt.) høns; gebratenes Huhn stekt høne.

Kommentar

Det er veldig i tiden å skrive dikt som dette. Goethe gjør det mange ganger, og også andre tyske diktere gjør det. Det passer godt til ideen om dikteren som står over alle, kan gå inn i hodene til fire forskjellige personer, og servere en samtale, med en visdom, og med litt humor. Disse diktene står seg kanskje ikke like godt i dag, som Goethes øvrige diktning, men nå skal ikke jeg gjøre meg til smaksdommer.

De fire beskrivelsene av situasjonen står alle i sammenheng med hverandre og i kontrast med hveradre. De skal bringe lys over hverandre. Jentas følelser for møtet, ser annerledes ut, når man også vet hvordan gutten føler det, og omvendt. Den smektende og jegerens oppfatning står også til hverandre, og til gutten mot jenta.

Beskrivelsene knyttes til hverandre og sammen også ved bruk av den faste rytmen, og ved gjentakelse av samme fraser, med noen variasjoner. For jenta skjuler fryden og lykken seg (verberget), for gutten blir den oppdaget (entdeckt). For den smektende skal den også skjules (verhelen), mens jegeren bryter hele mønsteret, der skal lykken leve! (Es lebe sein Glück).

Sånn perspektivfoskyvning fungerer fint som et litterrært grep. Her er det gjort ganske uhøytidelig og underholdende, mener jeg.

Min gjendiktning

Det er ikke lett å få denne gjendiktningen god. Det er en vanskelighet at Glück er enstavelsesord, mens Lykke er tostavelsesord, og at siste linje må ende på trykksterk stavelse. Ordet her må også rime på linje 3 og 6, og det skal være det samme i alle strofene. Det er også andre vanskeligheter. Som alltid i dikt som dette er det viktigere at takten er oppfylt lett og naturlig, enn at innholdet er korrekt gjengitt. Jeg har måttet godta nødløsninger jeg egentlig ikke vil. Til sist har jeg sneket inn et tysk ord, Glück, beholdt fra originalen.

Forskjellige følelser på et sted

Jenta
Jeg har nå fått sett det
Hva var det som skjedde
O himmelske blikk
Han kommer i steget
Jeg viker forlegen
Jeg vakler et tikk
Jeg feiler, jeg drømmer
De klipper og strømmer
Som berger min glede
Og lykken jeg fikk

Ynglingen
Her må jeg hun finne
Jeg så hun forsvinne
Det fulgte mitt blikk
Hun kom meg i steget
Og trådte forlegen
Og vaklet et tikk
Er d’ håp, er det drømmer?
Og klipper, og strømmer
Oppdager den kjær’ste
Og lykken jeg fikk

Den smektende
Her gjemmer jeg sorgen
En duggende morgen
Min ensomme skikk
Miskjent av mengden
Trekk’ jeg meg i lengden
Tilbake et blikk
O sartlige sjeler
O tie, å skjule
De evige lider
Lykken som gikk

Jegeren
I dag gir det nytte
Det dobbelte bytte
En gave jeg fikk
Den redelige bare
Bring’ høner og harer
Tilbake han gikk
Her finner jeg mengder
Av fugler som henger
La leve den jeger
La leve hans Glück!

ES2019

Forrige: Antworten bei einem gesellschaftlihen Fragespiel Neste: Wer kauft Liebesgötter Alle: Goethe

Verschiedene Empfindungen an einem Platze

Das Mädchen
Ich hab’ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Der Jüngling
Hier muß ich sie finden!
Ich sah sie verschwinden,
Ihr folgte mein Blick.
Sie kam mir entgegen;
Dann trat sie verlegen
Und schamrot zurück.
Ist’s Hoffnung, sind’s Träume?
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Entdeckt mir die Liebste,
Entdeckt mir mein Glück!

Der Schmachtende
Hier klag’ ich verborgen,
Dem tauenden Morgen
Mein einsam Geschick.
Verkannt von der Menge,
Wie zieh’ ich in’s Enge
Mich stille zurück!
O zärtliche Seele,
O schweige, verhehle
Die ewigen Leiden,
Verhehle dein Glück!

Der Jäger
Es lohnet mich heute
Mit doppelter Beute
Ein gutes Geschick.
Der redliche Diener
Bringt Hasen und Hühner
Beladen zurück;
Hier find’ ich gefangen
Auch Vögel noch hangen!
Es lebe der Jäger,
Es lebe sein Glück!

Enstanden Ende der 80er Jahre, Erstdruck 1795

Forskjellige fornemmelser på et sted

Jenta
Jeg har sett ham
Hvordan er det skjedd meg
O himmelske blikk
Han kommer i mot meg
Jeg viker forlegen
Jeg vakler tilbake
Jeg feiler, jeg drømmer
Deres klipper, deres trær
Skjuler min glede
Skjuler min lykke

Ynglingen
Her må jeg finne henne
Jeg så henne forsvinne
Dere fulgte mitt blikk
Hun kom meg i møte
Så trådte hun forlegen
Og skamrød tilbake
Er det håp, er det drømmer?
Deres klipper, deres trær
Oppdager meg den kjæreste
Oppdager meg min lykke

Den smektende
Her klager jeg hemmelighetsfullt
Den duggende morgen
Min ensomme skjebne
Miskjent av mengden
Trekker jeg meg stille tilbake
I det trange
O sarte sjeler
O tie, å skjule
De evige lidelser
Skjule din lykke

Jegeren
Det lønner meg i dag
Med dobbelt bytte
En god gave
Den redelige tjener
Bringer harer og høner
Belasset tilbake
Her jeg fanget
Også fugl ennå henger
Leve jegeren
Leve hans lykke

Språk, form og innhold

I slike dialogdikt er hver replikk en strofe. Strofene har 10 linjer. De er totaktere, med to trykktunge stavelser. Første stavelse er alltid trykklett, og kan ses på som en opptakt. Så kommer en daktyl, med tung-lett-lett, og så avslutter det med en troké, tung-lett. Linjene er gruppert i tre, der 1-3, 4-6 og 7-10 hører sammen i det jeg vil kalle en figur, kanskje. Alle disse gruppene uttrykker en bestemt tanke, en bestemt mening. Karakteristisk avslutter de også med en trykksterk stavelse.

Rimmønsteret er AAbCCbDDOb. Store bokstaver betyr trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Bokstaven O betyr at dette er en linje som ikke rimer med noen annen, linje 9. Rimene b, i linje 3, 6 og 10 er de samme i alle strofene, slik at det skal ende på mein Glück.

Rimmønsteret og rytmen er karakteristisk for diktet. Det er ikke så mange dikt som er skrevet på denne måten. Det er alltid en effekt, når et innarbeidet mønster blir brutt, sånn som det skjer i linje 9. Det bygger opp stemningen til avslutningen i linje 10.

Ich hab‘ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Goethe, Verschiedene Empfindungen an einem Platze: Trykkfordeling

Det er er fire mennesker som er på et sted, og gir sine inntrykk (Empfindungen). Det er jenta, ynglingen, den smektende og jegeren. De snakker alle om lykken. Jenta snakker om å skjuler min (Verberget mein), ynglingen om å oppdager min (Entdeckt mir), den smektende om å skjule din (Verhelt dein) og jegeren bare om å la hans lykke leve (Es lebe sein Glück).

Jeg har vanskeligheter med å skjønne hva som er poegnet med Ihr Felsen, ihr Bäume i linje 8 i strofe 1 og 2. Ihr kan bety «hennes, sin» eller «deres, sine», men jeg kan ikke skjønne hvem det er sine trær og klipper, og hvorfor det skal være relevant. I min norske oversettelse er dette like gåtefullt for meg, som i den norske originalen.

I den tredje strofen er det også noen vanskeligheter i denne strofen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Empfindung følelse, fornemmelse, anelse.
schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle 2. svinge 3. nøle;
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme
Fels der, -en/-en; (høytidelig); der Felsen -s/-; klippe, fjell, grunnfjell.
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme; sich verbergen gjemme seg.
entdecken (sv. tr.) oppdage;
verˈborgen I. (sv. tr.) låne ut. II. (adj.) skjult, hemmelig;
tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine; es taut det tiner, smelter; det dugger.
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
verkannt (adj.) miskjent.
ziehen (zieht, zog, hat/ist gezogen, tr. itr., refl.) 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verhehlen (sv. tr., høytidelig) skjule, holde hemmelig.
lohnen (sv. tr., refl.) lønne, belønne; lønne seg, være verd;
Beute die, -/; bytte, rov; Kriegsbeute krigsbytte; Jagdbeute jaktbytte.
redlich (adj.) redelig, rettskaffen, ærlig.
Hase der, -n/-n; hare;
Huhn das, -(e)s/Hühner; høne, (flt.) høns; gebratenes Huhn stekt høne.

Kommentar

Det er veldig i tiden å skrive dikt som dette. Goethe gjør det mange ganger, og også andre tyske diktere gjør det. Det passer godt til ideen om dikteren som står over alle, kan gå inn i hodene til fire forskjellige personer, og servere en samtale, med en visdom.

Min gjendiktning

Det er ikke lett å få denne gjendiktningen god. Det er en vanskelighet at Glück er enstavelsesord, mens Lykke er tostavelsesord, og at siste linje må ende på trykksterk stavelse. Ordet her må også rime på linje 3 og 6, og det skal være det samme i alle strofene. Det er også andre vanskeligheter. Som alltid i dikt som dette er det viktigere at takten er oppfylt lett og naturlig, enn at innholdet er korrekt gjengitt. Jeg har måttet godta nødløsninger jeg egentlig ikke vil. Til sist har jeg sneket inn et tysk ord, Glück, beholdt fra originalen.

Forskjellige følelser på et sted

Jenta
Jeg har nå fått sett det
Hva var det som skjedde
O himmelske blikk
Han kommer i steget
Jeg viker forlegen
Jeg vakler et tikk
Jeg feiler, jeg drømmer
De klipper og strømmer
Som berger min glede
Og lykken jeg fikk

Ynglingen
Her må jeg hun finne
Jeg så hun forsvinne
Det fulgte mitt blikk
Hun kom meg i steget
Og trådte forlegen
Og vaklet et tikk
Er d’ håp, er det drømmer?
Og klipper, og strømmer
Oppdager den kjær’ste
Og lykken jeg fikk

Den smektende
Her gjemmer jeg sorgen
En duggende morgen
Min ensomme skikk
Miskjent av mengden
Trekk’ jeg meg i lengden
Tilbake et blikk
O sartlige sjeler
O tie, å skjule
De evige lider
Lykken som gikk

Jegeren
I dag gir det nytte
Det dobbelte bytte
En gave jeg fikk
Den redelige bare
Bring’ høner og harer
Tilbake han gikk
Her finner jeg mengder
Av fugler som henger
La leve den jeger
La leve hans Glück!

ES2019

Forrige: Antworten bei einem gesellschaftlihen Fragespiel Neste: Wer kauft Liebesgötter Alle: Goethe

Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel, av Johann W. von Goethe

Dette diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er det første av et par såkalte dialogdikt, der diktet består av replikker fra forskjellige karakterer. Det er kanskje riktigere å kalle det en serie monologer, enn dialog, for de ulike karakterene snakker ikke egentlig til hverandre.

I dette første av dialogdiktene, Anworten bei eienm gesellschaftlichen Fragespiel (Svar ved et selskaplig spørrespill), så er det damen, den unge herren, den erfarne og den tilfredse som snakker. Til slutt blir det oppsummert av Der lustige Rat (Det lystige råd). Mønsteret er ganske typisk, først to personer, dame og mann, så to egenskaper, nesten to karaktertrekk. Det samme grepet bruker Goethe i Verschiedene Empfindungen an einem Platze (Forskjellige fornemmelser på et sted), som jeg skal poste neste gang.

Goethe var frimurer. Jeg kan ikke mye om den, bare at det meste av det som kunne krype og gå av betydelige folk i opplysningstiden var frimuere. Og så har jeg av en eller annen grunn en følelse av at nettopp disse diktene her er påvirket av hans medlemsskap, der. De har møter, og diskuterer sine ting, og så passer det med dikt som dette. Jeg har aldri vært på noe slikt møte, så jeg vet ikke egentlig hva som der foregår, men av det som har sivet ut, har jeg oppfattet at tanker som dette, passer inn.

Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel

Die Dame
Was ein weiblich Herz erfreue
In der klein- und großen Welt?
Ganz gewiß ist es das Neue,
Dessen Blüte stets gefällt;
Doch viel werter ist die Treue,
Die auch in der Früchte Zeit,
Noch mit Blüten uns erfreut.

Der junge Herr
Paris war, in Wald und Höhlen,
Mit den Nymphen wohl bekannt,
Bis ihm Zeus, um ihn zu quälen,
Drei der Himmlischen gesandt;
Und es fühlte wohl im Wählen,
In der alt und neuen Zeit,
Niemand mehr Verlegenheit.

Der Erfahrne
Geh den Weibern zart entgegen,
Du gewinnst sie, auf mein Wort;
Und wer rasch ist und verwegen,
Kommt vielleicht noch besser fort;
Doch wem wenig dran gelegen
Scheinet, ob er reizt und rührt,
Der beleidigt, der verführt.

Der Zufriedne
Vielfach ist der Menschen Streben,
Ihre Unruh’, ihr Verdruß;
Auch ist manches Gut gegeben,
Mancher liebliche Genuß;
Doch das größte Glück im Leben
Und der reichlichste Gewinn
Ist ein guter, leichter Sinn.

Der lustige Rat
Wer der Menschen töricht Treiben
Täglich sieht und täglich schilt,
Und, wenn andre Narren bleiben,
Selbst für einen Narren gilt,
Der trägt schwerer als zur Mühle
Irgendein beladen Tier.
Und, wie ich im Busen fühle,
Wahrlich! so ergeht es mir.

Enstanden Ende der 80er Jahre, Erstdruck 1795

Svar ved et selskaplig spørrespill

Damen
Hva som gleder et kvinnelig hjerte
I den lille og store verden
Ganske visst er det det nye
Hvor blomstringen stadig behager
Dog mye mer verdt er det sanne
Som og i den fryktede tid
Ennå med blomstring fryder oss.

Den unge herren
Paris var i skogen og hulen
Med nymfene vel bekjent
Til Zevs for å pine ham
Sendte tre av de himmelske
Og det følte fullt i valgene
I den gamle og nye tid
Ingen mer forlegenhet

Den erfarne
Gå kvinnene hensynsfullt i møte
Du vinner henne, på mitt ord;
Og den som er rask og djerv
Kommer kanskje enda bedre ut av det
Dog synes det som om den som har lagt lite i det
Om han pirrer og rører
Bare fornærmer og forfører

Den tilfredse
Mangfoldig er den menneskelige streben
Deres uro, deres uvilje
Og er mange godt gitt
Mange elsklige nytelser
Dog den største lykke i livet
Og den rikeste gevinst
Det er et godt, lett sinn

Det lystige råd
Den som menneskenes tåpelige røre
Daglig ser og daglig skjeller på
Og, når andre blir værende narrer
Selv gjelder for en narr.
Den bærer tyngre et tungt
Opplastet dyr til møllen
Og, hvordan jeg føler meg i brystet
Sannelig! Sånn går det meg.

Språk, form og innhold

Diktet er markant trokeisk, med meget tydelige tung-lett-, tung-lett-stavelser. Hver linje har 4 trykktunge stavelser, hvilket gjør at diktet hører hjemme i 4 + 4 gruppen. Oddetallslinjene har trykklett utgang, partallslinjene trykktung. Hver av to linjer danner et par, de hører sammen i rytmen.

Selv om diktet er satt sammen som en slags samtale, med replikker, går det an å snakke om strofer. Diktet har 5 sånne strofer, eller replikker, Damen, Herren, Den erfarne, Den tilfredse og det lystige råd. Hver av de fire første strofene har 7 linjer, mens den siste med konklusjonen har 8.

Rimmønsteret er AbAbAcc i de fire første strofene, AbAbCdCd i den siste. Store bokstaver er trykklett utgang, små bokstaver er trykktung.

Jeg setter trykkmarkeringen i den siste strofen, den til det lystige råd

Wer der Menschen töricht Treiben
Täglich sieht und täglich schilt,
Und, wenn andre Narren bleiben,
Selbst für einen Narren gilt,
Der trägt schwerer als zur Mühle
Irgendein beladen Tier.
Und, wie ich im Busen fühle,
Wahrlich! so ergeht es mir.

Goethe: Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel, trykkfordeling

Diktet har noen vanskeligheter i oversettelsen. Første versjon var ganske oppstyltet og stivt hos meg, men etter en ny gjennomgang mykner jeg det til. Meningen er at det skal være enkelt og greit forståelig på norsk, også der det ikke er så veldig enkelt og greit i originalen.

Første vanskelighet i oversettelsen er linje 4 i første strofe: Dessen blüte stets gefällt., som jeg først oversatte med «til hvis blomstring stadig behager». Dessen er påpekende pronomen i genitiv, hankjønns- og intetkjønnsformen, det viser tilbake til das Neue (det nye) i linjen over. Det er det nyes blomstring som behager (gefällt), men hvordan få sagt dette på norsk i mønsteret av diktet er en nøttt. Etter å ha sett på det, ender jeg med et forenklede «hvor blomstringen stadig behager».

Videre er det linje 4, nå i strofe 2, replikken til den unge herren (Der junge Herr): Drei der Himmlischen gesandt (sendte tre av de himmelske). Gesandt står i perfektum, «(har) sendt», men jeg våger meg til å tro at det er for å få det til å passe med rimet og versefoten. Så man kan trygt bruke «sendte» på norsk. Replikken er at Paris var i skogen, sammen med nymfene, til Zevs sendte tre av de himmelske guder for å ta seg av ham. Videre nedover her er det også litt komplisert. Und es fühlte wohl im Wählen må være «og det følte helt i valgene», fulgt av «i den gamle og nye tid» (In der alt und neuen Zeit), og så: Niemand mehr Verlegenheit (Ingen mer forlegenhet). Samlet må det være at ingen mer følte forlegenhet i valgene, verken i den gamle eller nye tid, men jeg synes det er vanskelig å gripe hva som egentlig er poenget.

I replikken til den erfarne begynner det med: Geh den Weibern zart entegen. Det skal tilsvare «gå mildt i møte med kvinnene», eller noe sånt. Det er litt avhengig av hva man velger å oversette Zart (sart, myk, mild, delikat; øm, hensynsfull; mør) med. den Weibern er dativ flertall av das Weib, kone, kvinnfolk, og engtgegen ((i retning) mot, imot, imøte) er en preposisjon som tar dativ. Slutten på den replikken er også litt vrien. De første fire linjene sier hvordan man skal gjøre det, gå forsiktig i møte med kvinnene, da vil du vinne dem, det får du hans ord på. Hvis du er rask og modig i tillegg, så øker sjansene ytterligere. Men så, følger det, at om du har lagt litt mindre i det (Doch wem wenig dran gelegen), så hjelper det ikke om du aldri så mye pirrer og rører, da bare fornærmer du og forfører. Jeg har stokket litt om på rekkefølgen av de tre linjene, i min norske oversettelse, sånn at det skal bli forståelig også for dem som bare leser den (og ikke orker å komme seg til denne lange forklaringen).

I fjerde strofe er det den tilfredse (Der Zufriedene) som snakker. Han snakker om at den menneskelige streben er manfoldig, det samme er uroen og ergrelsene de må gjennom. Men så er det på den annen side mange goder også, gitt oss her i livet, mange elskelige ting å nyte. Dog er konklusjonen her, at den største lykken i livet er å ha et lyst og lett sinn. Denne strofen er det ikke noen spesielle vanskeligheter med, i språket og oversetttelsen.

Til slutt er det i femte strofe det lystige råd som oppsummerer. De begynner: Wer der Menschen töricht Treiben/ Täglich sieht und täglich schilt (Hvem som menneskets dumme gjøremål/daglig ser og daglig skjeller). Treiben er et substantiviert verb, det betyr 1. liv og røre, bevegelse 2. klappjaktområde, og det står til genitiven der Menschen (menneskenes) med adjektivet töricht (ufornuftig, tåpelig, dum) til å beskrive det. Verbet schilt er tredje person presens av schelten (skjenne, skjelle). Videre innledes en betingelsessetning med wenn (1. om, hvis 2. når), som sier at når andre blir narrer, gjelder selv for en narr. Subjektet (den som blir narren) kan ikke være andre enn den hvem (wer) som innleder setningen og replikken, og som daglig ser og skjeller. Videre er det forvansket i linje 5 og 6, setningen er: …som bærer tyngre, slik et tungt opplastet dyr gjør det på vei til møllen. Pronomenet der fungerer her som releativt pronomen, det er som, og den det viser tilbake til er igjen narren som ser det menneskelige srev, og skjeller over det. Tyske irgendein betyr et eller annet. Så kommer en jeg-person inn, ich, man kan tenke det er poeten, men vi er ennå i replikken til det lystige råd, og det burde bestå av flere. Det får gå, man kan godt se det som om det er den som formidler replikken til det lystige råd, som her sier at det nå går ham, som han føler seg i brystet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

gesellschaftlich (adj.) 1. selskapelig, selskaps-, sosietets- 2. sosial, samfunns-.
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt.
Höhle die, -/-n; hule.
quälen (sv. tr., refl.) 1. pine, plage 2. sich quälen anstrenge seg, plage seg, slite hardt.
gesandt -> I. (sendet, sandte/sendete, hat gesandt/gesendet, tr.) sende, oversende; zart (adj.) sart, myk, mild, delikat; øm, hensynsfull; mør;
verwegen (adj.) djerv, dumdristig, vågal.
fort (adv.) 1. bort, borte, vekk, fraværende; gått, kjørt av sted; ich muss fort jeg må gå; er war schon fort han var allerede gått 2. videre; und so fort og så videre; in einem fort uavbrutt; fort und fort stadig vekk.
reizt -> reizen (sv. tr. itr.) 1. provosere, irritere 2. pirre, egge 3. sjarmere, lokke, friste 4. (kortspill) by.
beleidigen (st. tr.) fornærme, såre, krenke, forurette, støte;
verführt -> verˈführen (sv. tr.) 1. forføre 2. forlede, lokke (til noe).
Verdruß -> Verdruss der, -es/-e; ergrelse, motvilje, uvilje, forargelse.
Genuß -> Genuss der, -es/Genüsse; nytelse; nach dem Genuss von etter å ha spist (drukket), nytt.
Gewinn der, -(e)s/-e 1. gevinst, vinning, fordel 2. nytte, utbytte, avanse.
Rat der, -(e)s/Räte eller Ratschläge. 1. (flt. Ratschläge) råd; um Rat fragen spørre om råd; Rats pflegen rådføre seg; auf meinen Rat hin på mitt råd; jemanden zu Rate/zurate ziehen rådføre seg med en, spørre en til råds. 2. (flt. Räte) råd(sforsamling), kommunestyre. 3. (flt. Räte) råd(smedlem).
töricht (adj.) ufornuftig, tåpelig, dum.
Mühle die, -/-n; mølle, kvern;
irgendein, irgendeine, irgendeiner (determinativ) en eller annen, noen.
ergeht -> ergehen
I. (ergeht, erging, hat ergangen, refl.; (poetisk) spasere, gå opp og ned; sich in etwas (dat.) ergehen (omgs.) utgyte seg, skildre utførlig, hengi seg til.
II. (ist ergangen, itr.) utgå (om kunngjøringer, befaling etc.); gå (godt, dårlig); Gnade für Recht ergehen lassen la nåde gå for rett; wie ist es dir ergangen? hvordan gikk det med deg? etwas über sich ergehen lassen tålmodig finne seg i noe.

Kommentar

Det er litt fremmed å møte denne type dikt nå i våre dager. De ulike personene representerer karakterer, de er karakteregenskaper, mer enn levende mennesker. De blir erketyper, og det kan jo virke litt stivt og skjematisk, sånn vi nå liker å tenke. Heller ikke er vi helt komfortable med at enkeltpersoner opphøyer seg selv til å kunne forklare verden, denne ideen om den geniale dikter, med vidt utsyn, og alle tråder i sin hånd, det er et premiss vi ikke lenger kan gå med på. Kanskje.

Men faste lesere av denne bloggen vil vite at jeg ikke liker å la vår tid dømme andres. Vi må ta tingene som de er, forsøke å se hva fortiden vil si oss, og forsøke å forstå hvordan de forstod sin verden. Her er det damen som fryder seg over den nye tid, herren som har en advarsel om hva som hendte med Paris, den erfarne som sier at man mot damene må være varsom, og den tilfredse som sier det viktigste er et lyst sin. Til slutt oppsummerer det lystige råd, med at man ikke må dømme andre, ikke holde andre for narr, så blir man en narr selv. Alt i alt så blir man sånn som man selv føler seg i brystet.

Det er ikke et så veldig høytidelig dikt, og skal heller ikke leses slik.

Min gjendiktning

Gjendiktningen av disse samtalediktene er vanskelig å få god. Så det gjelder å få presset det til på et vis. Det er mange rim som skal gå opp, og når deler av meningen er uklar selv i en vanlig oversettelse, så blir det ekstra vankselig her. Noen steder glir det over i å være en liten rimelek, men også originalen er nok ment å ikke være altfor høytidelig. Jeg har tillatt meg en nødløsning, der til slutt.

Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel

Damen
Hva et kvinn’lig hjerte fryder
I vår verden, liten, stor
Ganske visst det nye lyder
Når dets blomster står i flor
Mer verdi det sanne yter
Også i en fryktet tid
Nok med blomstring frydes vi.

Den unge herren
Paris var i mange dager
Med de nymfer vel bekjent
Til da Zevs for ham å plage
Tre av himlens fikk ham sendt
Og det følte fullt i valget
I den gamle, nye tid
Ingen mer forlegen i.

Den erfarne
Gå mot kvinner mildt i møte
Vinner henne, på mitt ord;
Om du rask er i forsøket
Får du kanskje mere gjort
Den som lite vil det bøte
Synes hisset og berørt
Mer fornærmet og forført

Den tilfredse
Mang en er den menn’sklig’ strevet
Deres uro, deres nag
Også mange goder gjevet
Mangt å elske til behag
Dog den største lykke å leve
Og den rikeste gevinst
Er å være lett til sinns.

Det lystige råd
Den som menn’sket tåp’lig driver
Daglig ser og daglig skiller
Og, hvem andre narrer bliver
Selv gjelder for en narr.
Den vil bære tungt til mølle
Verre enn tungt lastet dyr
Som jeg meg i bryst vil føle
Sånn går livets eventyr.

ES2019

Neste: Verschiedene Empfindungen an einem Platze Forrige: Der Goldschmiedsgesell Alle: Goethe