Christel, av Johann W. von Goethe

I dag poster jeg nok et fullblods dikt av den tyske dikterkongen Johann W. von Goethe (1749-1832). Dette er et kjærlighetsdikt, der kjærligheten er en lidenskap som frarøver den elskende all kontroll, dette er et dikt om å være glødende forelsket. Goethe skrev diktet i årene 1773/74, og fikk det først trykket i 1776. Siden er det med i alle samlingene, noen ganger kalt An Christel (Til Christel), noen ganger bare Christel.

Jeg har undersøkt litt hvem denne Christel kan være, men har ikke ennå funnet noe opplagt svar. Ved søk på navnet Christel og Goethe ender jeg bare opp i dette diktet her, eller til tekster om Goethe skrevet av noen som heter Christel. Goethe Wörterbuch skriver at Christel er kjælenavn for Christian og Christiane, men Goethe treffer ikke sin senere kone Christiane Vulpus før i 1788. Lenge etter at diktet er skrevet, og trykket.

Goethes store kjærlighet rundt den tiden diktet ble skrevet var Charlotte Buff. Det er hun som er modellen for Lotte i Unge Werthers lidesler (Die Leiden des Jungen Werther, 1774). Men heller ikke dette er noen helt god kandidat for hvem Christel i diktet kan være. Charlotte Buff var gift, og hun gjorde det ganske klart at Goethes følelser for henne, ikke ville bli gjengjeldt. Forholdet mellom dem varte bare noen måneder, mens Goethe bodde i Wetzlar. Året var 1772. Og det var ikke noe forhold i den forstand, Goethe var bare hyppig og velkommen gjest i huset Buff.

Forskningen vet nok godt hvem denne Christel i diktet er. Det er få ting ved Goethe og hans liv som er ukjent, og mystisk. Jeg har imidlertid ikke greid å finne frem til det. Jeg tror ikke det er mulig å skrive dikt som dette, uten å ha en konkret modell å tenke på. Men det er ikke så farlig at vi – eller jeg – ikke vet helt hvem det er. Diktet står helt utmerket på egne ben. Så inntil jeg eventuelt vet mer, forlater jeg diskusjonen om hvem Christel er, og behandler diktet som det står.

Uttrykket for forelskelse i det er sant og ekte. Det er som man sier noe man kan kjenne seg igjen i. Dette er ungdomsforelskelsen, der alt forsvinner i den man har valgt seg ut, og det ikke er noen andre spørsmål som teller enn hvordan man skal få være med den utkårede mest mulig, og få forelskelsen fullbyrdet. Her er det fullbyrdelse ikke som en erobring, men bare det å få være med den elskede for alltid. Og om leseren henger med meg her, så skal det være for alltid i et øyeblikk. Det er en stund som skal romme evigheten. Det er ikke sånn at man skal gjøre noe annet etterpå. Goethe illustrerer akkurat dette poenget godt i hvordan han ender diktet.

Nå ble det mye tørt snakk om det som skal være en fantastisk følelse, det å være forelsket, og bli fylt av alt det gjør med deg. Her er

Christel

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh’ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Das schwarze Schelmenaug’ dadrein,
Die schwarze Braue drauf,
Seh ich ein einzig Mal hinein,
Die Seele geht mir auf.
Ist eine, die so lieben Mund,
Liebrunde Wänglein hat?
Ach, und es ist noch etwas rund,
Da sieht kein Aug’ sich satt!

Und wenn ich sie denn fassen darf
Im luft’gen deutschen Tanz,
Das geht herum, das geht so scharf,
Da fühl ich mich so ganz!
Und wenn’s ihr taumlig wird und warm,
Da wieg ich sie sogleich
An meiner Brust, in meinem Arm;
‘s ist mir ein Königreich!

Und wenn sie liebend nach mir blickt
Und alles rund vergißt,
Und dann an meine Brust gedrückt
Und weidlich eins geküßt,
Das läuft mir durch das Rückenmark
Bis in die große Zeh’!
Ich bin so schwach, ich bin so stark,
Mir ist so wohl, so weh!

Da möcht’ ich mehr und immer mehr,
Der Tag wird mir nicht lang;
Wenn ich die Nacht auch bei ihr wär’,
Davor wär’ mir nicht bang.
Ich denk’, ich halte sie einmal
Und büße meine Lust;
Und endigt sich nicht meine Qual,
Sterb ich an ihrer Brust!

Christel

Jeg har ofte et dampet, dystert sinn,
Et ganske så vanskelig blod!
Når jeg er med min Christel,
Er alt igjen godt.
Jeg ser henne der, jeg ser henne her
Og vet ikke av verden,
Og hvordan og hvor og når hun meg,
Hvorfor jeg liker henne.

Det svarte skjemteøyet der inne,
De svarte bryn derpå,
Ser jeg en enste gang dit inn,
Så går sjelen meg opp.
Finnes en, som har en munn så elske,
Så kjærligrunde kinn?
Ah, og det er enda noe rundt,
Der ser ikke noe øye seg mett!

Og når jeg så da tar henne fatt
I den luftige, tyske dans,
Det går herom, det går så skarpt,
Der føler jeg meg så hel!
Og når hun blir svimmel og varm,
Da vugger jeg henne straks
Ved mitt bryst, i min arm;
Det er meg et kongerike!

Og når hun elskende ser etter meg
Og glammer alt rundt,
Og da ved mitt bryst trykket
Og rikelig et kysset,
Da løper det meg gjennom ryggmargen
Til i stortåa!
Jeg er så svak, jeg er så sterk,
Meg er så godt, så vondt!

Da vil jeg ha mer og stadig mer,
Dagen blir meg ikke lange;
Når jeg om natten og kunne være med henne,
Der før var meg ikke redd.
Jeg tenker, jeg holder henne en gang
Og gjør bot for min lyst;
Og ender ikke mine kvaler,
Dør jeg ved hennes bryst!

Språk, form og innhold

Diktet har en veldig markant rytme. Takten er jambisk med fire føtter (lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung) i oddetallsstrofene og tre (lett-tung, lett-tung, lett-tung) i partallsstrofene. Alle utgangene av verselinjene er trykktunge. Rimmønsteret er ababcdcd, altså klassisk kryssrim over 2×4 linjer. Første strofe har en ekstra trykklett opptakt (hab), ellers er takten og rimmønsteret konsekvent gjennom diktet. Jeg gjengir med trykktunge stavelser markert med fet skrift:

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh‘ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Trykkfordeling, An Christel, av Goethe

Det går ikke an å si noe om dette vitenskaplig og verifisertbart. Det har med følelser å gjøre, og det er min påstand at dette er en takt som passer til å være forelsket i. Man lar seg rive med av stemningen, det går over stokk og stein, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam/ ta-tam, ta-tam, ta-tam, og igjen og igjen, gjennom hele diktet. Hallvard Lie skriver i sin Norsk Verslære fra 1967 at strofeformen først er å finne i gamle salmer, siden i pastoraler. Mange av diktene Lie ramser opp er ettertenksomme, og passer til å leses langsomt. Goethe bruker formen selv i diktet Der Fischer, en ballade. I Christel skrur Goethe tempoet opp, blant annet med oppramsinger (Und wie und wo und wann sie mir, strofe 1, linje 7), gjentakelser (Und (..)/ Und (..)/ Und (..)/ Und (..), str 4, linje 1-4) og omgangsspråk (dadrein, drauf). Det er med på å få frem den forrykte stemningen, synes jeg, forelskelse uten kontroll.

Når det gjelder oversettelsen min er det litt å si. Mir gefällt sie er fast vending for jeg liker henne, i strofe 1. Ellers skulle den strofen være grei. Dikteren setter rammen, med at han ofte ikke har det bra, men at alt er bra igjen, når han er med henne. Han ser henne overalt, og skjønner ikke hva det er med henne, som gjør dette med ham.

Strofe 2 har noen vanskeligheter. Dadrein er omgangsspråk for darin, «dit inn», «i det», «deri». Det samme gjelder drauf for darauf. I linje 4 er et sammensatt verb, aufgehen, satt opp i gloselisten. Den linjen er vanskelig å oversette. Som regel velger jeg da den norske oversettelsen som er tettest på originalen, og her ligger i norske «gå opp» mange av de samme betydningene som på tysk. Men vendingen «sjelen går meg opp» fungerer og klinger atskillig dårligere enn Die Seele geht mir auf. Lieben er å elske, men lieben i so lieben Mund ser ut til å være brukt som et adjektiv i en litt komplisert setningover linjene 5 og 6. På meg ser det først ut som setningen har to finitte verb, ist (er) først og hat (har) til slutt. Men det går ikke, så det ene verbet må være del av en leddsetning med en annen funksjon. I den norske oversettelsen min er problemene løst, det første verbet ist (er, finnes) er brukt som et spørsmål, og spørsmålet har to ledd, der det andre verbet hat (har) er verbal for begge. «Finnes noen som har en munn så å elske, og som har så elskerunde kinn?» Oversettelsen av det sammensatte adjektivet liebrunde (lieb + runde) er ikke opplagt. Til sist volder det hodebry med Ach, und es ist noch etwas rund. Brukt som adjektiv (et adjektiv står til substantivet) er rund det samme på tysk og norsk, en rund ting, sirkelformet. Brukt som adverb (et adverb står til verbet) betyr det omtrent, cirka, slik det kan gjøre også på norsk (eks: det var rundt 50 mennesker der). Her i setningen er det brukt som adverb, det er ikke noe substantiv adjektivet kan stå til, eller beskrive, og ordet står dessuten ubøyd. Jeg oversetter sånn som det står i originalen. Om det er noen som her ser noe jeg ikke har sett, tar jeg gjerne i mot tips, som jeg alltid gjør for å få rettet opp feil og forbedret innleggene.

I tredje strofe tror jeg wenn’s er satt sammen av wenn es, mens ihr (henne) er her dativformen for 3. person entall, hunkjønn. Det er brukt i vendingen ihr taumlig, på tysk er det ikke et subjekt «jeg» som blir svimmel, men en svimmelhet som kommer til meg, norsk «svimler for meg». Strofen beskriver hvordan det er når han danser med henne, i en luftig, tysk dans, og at han føler seg så helt og fullt, så ganske bra, eller hvordan man velger å oversette tyske å føle seg so ganz.

Strofe 4 har ikke noen spesielle vanskeligheter. Først er det at når hun ser på ham, glemmer han alt. Når hun klemmer ham til brystet sitt, og kysser ham, så løper det gjennom ryggmargen, til tåa, motsetningene mellom svak og sterk, vel (wohl) og vond (weh) er uttrykk for at det sitrer av spenning han ikke kan forklare.

Siste strofe har verb i konjunktiv i hypotetisk betydning – wäre. Min oversettelse skulle være grei. Strofen handler om at han bare vil ha mer og mer, og det ender, i klassisk, stormfull kjærlighetserklæring at han vil dø ved hennes bryst. Det blir sagt sterkere, om hun ikke ender kvalene hans, ved å få oppfylt lystene, så vil han dø ved brystet hennes.

Det er ikke noen forskjell på diktet i direkte og overført betyding denne gangen. Det er den forelskede jeg-personen som tenker over hva som har skjedd mellom ham og hans Christel, og alt han føler, lider og begeistres av dette. Først begynner det klassisk, med at han den forelskede ofte ikke har det så bra, men at når han er med henne, så er alt øyeblikkelig godt. Så er det også den klassiske med at den forelskede ser den han eller hun er forelsket i, alle steder. Det er også et uttrykk for at den elskede fyller hele ens sinn. Han avslutter første strofe med at han ikke skjønner hva som skjer med ham, og hva det er med henne som gjør at han føler på denne måten. Det er også en klassisk forelskelsesskildring.

Gloseliste

dadrein -> darein (-ˈein og ˈda-) (omgs.: drein; adv. poetisk) dit inn; i det, den; deri
Braue die, -/-n; øye(n)bryn.
aufgehen (st. itr.) 1. åpne seg, løsne 2. stige opp, stå opp 3. gå opp; gå inn i, opp i. 4. spire fram, komme opp, bli synlig. 5. ese, svelle. 6. begynne, (jakt)tiden er inne.
Wänglein – Verkleinungsform -> Wange die, -/-n 1. kinn 2. sidedel, vange.
rund I. (adj.) rund. II. (adv.) omtrent, cirka.
ich sie denn fassen darf -> jemanden am/beim Arm fassen gripe, ta en i armen
taumlig -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
wieg -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
blickt -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse.
weidlich (adv.) grundig, rikelig, til gagns.
das Rückenmark ryggmarg.
Zeh der, -(e)s/-en, die Zehe -/-n; tå; der, die kleine, große Zeh lilletå, stortå.
möcht -> mögen (mag, mochte, hat gemocht, etter forutgående infinitiv: hat … mögen; hjelpeverb, tr.) gjerne ville (ha, gjøre), ha lyst på; kunne, skulle; like, synes om.
davor (adv.) for (det, den); foran det; før det (jf. også vor);
bang(e) (adj.) engstelig, urolig, bange
büße -> büßen (sv. tr. itr.) gjøre bot, bøte, sone; (bibelsk) tilfredsstille; (sveits.) straffe; für etwas büßen müssen få lide, unngjelde for noe.
endigt -> endigen (sv. itr. tr., gammeldags, høytidelig) ende, avslutte; > se Enden
Qual die, -/-en; pine, kval, smerte, lidelse.

Kommentar

Det er gøy å være forelsket. Goethe er i 24-års alderen da han skriver dette diktet her, den rette tiden for stormende følelser. Det var også den rette tiden for den slags i den litterære stilen som preget periode, og som Goethe selv var helt sentral i å forme. Den kalles Sturm und Drang, det tysk ordbok skriver er «sterk indre begjær» (starkes inneres Begehren),, det norske ordeet trang tilsvarer sin tyske slektning i betydningen «trang til å få til noe». Det er følelsene som skal få utløp, subjektet – jeg-personen – som skal få seg og sine muligheter realisert. Stilretningen kommer som en reaksjon på den strenge klassisismen, eller nyklassisismen, der følelser, subjektivitet og skapertrang skulle holdes i tømme av strenge formale krav i sjangeren. Forelskelsen skulle behandles analytisk.

Måten Goethe lar sin forelskelse få utløp oppfyller også en rekke klassiske formkrav, og bruker klassiske virkemidler. Diktet er strengt oppbygd, rim og rytme er konsekvent oppfylt, og det er gjentagelser (også gjentagelser med variasjoner, sånn som spørreordene i strofe 1), motsetninger, overdrivelser og billedlige skildringer. Men disse virkemidlene har historien er egnet til å få frem sterke følelser. Og det er det forelskelse handler om, enten det er Sturm und Drang man skriver i, eller om det er en annen periode.

Siden skriver Goethe mer avklarede forelskelsesdikt og kjærlighetsdikt. Kanskje kan det være den litterære mote endrer seg, Goethe beveger seg mot en ny klassisisme, den såkalte Weimar-klassisismen, inspirert av den greske og særlig romerske antikken, der Goethe fant mye av den roheten og klarheten han søkte. Men det kan også være at Goethe blir eldre. Og da er også forelskelsen annerledes, man vet mer, blodet bruser på en annen måte, og man husker mer hvordan det var og kjenner igjen de sterke følelsene og reaksjonene på dem. Jeg ville i alle fall heller lese dette diktet som et uttrykk for sinnstemningen til en forelsket 20-åring, der alt går i ball, og man ikke ser noe høyere mål enn å avslutte alt, og dø ved sin kjæres bryst.

Min gjendiktning

I en gjendiktning som dette gjelder det å få opp tempoet, og la alt falle på plass i riktig rytme. Som alltid yter ikke gjendiktningen originalen noen rettferdighet, så dette får stå vel så mye for egen regning, som Goethes.

Til Christel

Har oft’ et dampet, dystert sinn,
Et ganske vansk’lig blod!
Men når jeg er med Christel min,
Er verden bare god.
Jeg ser hun her, jeg ser hun der
Og vet ei annet liv,
Og hvor og hvordan, hva hun er,
Hvorfor hun gjør meg slik.

Det svarte, skjemteøyet ditt,
De svarte bryn på topp,
Ser jeg en enkelt gang inn dit,
Går alt i sjelen opp.
Fins én, som har så deilig munn,
Så elskerunde kinn?
Og enda er det noe rundt,
Der ingen ser seg mett!

Og når jeg så tar henne fatt
I luftig’, tyske dans,
Det går herom, det går så bratt,
Da er jeg hel til gangs!
Og når hun svimler og blir varm,
Jeg vugger henne slik
Ved brystet mitt, og i min arm;
Meg er et kongerik’!

Og elskende til meg et blikk
Og alt er glemt og tyst,
Og da hun ved mitt bryst er trykt
Og rikelig meg kyst,
Da løper gjennom marg og ben
Meg ned i store tå!
Jeg er så svak, så sterk og ren,
Så godt, så vondt, og så!

Da vil jeg mer og stadig mer,
Ei blir meg dagen lang;
Når natten jeg og henne skjer,
Før det var jeg ei bang’.
Jeg tenker, jeg holdt henne da
Og soner for min lyst;
Og ender ikke mine kval,
Dør jeg ved hennes bryst!

ES2019

Forrige: Blindekuh Neste: Die Spröde Alle: Goethe

Guldhornene, av Adam Oehlenschläger

Opprinnelig var tanken med denne bloggen å poste egne og andres dikt, der diktene fra Norges- og verdenslitteraturen skulle få en liten presentasjon og en kort kommentar rundt. Ideen passer best for korte dikt, men noen av de store diktene i verdenslitteraturen er lange, og av og til åpner jeg for å poste og kommentere noen av disse lengre diktene. Noe annet ville være å utelukke flere av de beste diktene som er skrevet. Det ville også være å stenge ute noen av de beste poetene, i deres beste øyeblikk. Nå om dagen skal diktene være korte og ikke så anstrengende, få poeter tar sjansen på å skrive noe som krever konsentrasjon og tid fra leseren. Sånn har det ikke alltid vært.

Det gjelder for diktet og dikteren jeg poster i dag. Den danske dikteren Adam Oehlenschläger (1779-1850) introduserte romantikken i skandinavisk litteratur. Det er en litteraturhistorisk periode som åpner for de store format. Dikterens geni og inspirasjon kunne ikke la seg tøyle til bare å si noen få ting i noen få ord alltid. Det var store tanker, store følelser og store ideer som skulle uttrykkes, gjerne i dikt som forteller lange historier, med tema fra samtiden, fortiden eller fantasien. Diktene skulle ha faste former, med rim og rytme, men disse formene var ikke begrenset til de klassiske i antikken. Vel så bra var det å finne strofeformer fra middelalderen og senere, spesielt hvis det var på ens eget språk og en del av ens egen nasjons litteraturarv. Det var også fritt frem å skape noen nye strofeformer selv, eller å variere strofeformen i samme verk. Hovedsaken var at dikteren skulle ikke være så bundet av regler. Dikteren skulle være fri, fri til å la sitt geni utfolde seg.

Romantikkens måte å skrive på overtof fra opplysningstidens klassisisme. Der var det fornuften som skulle styre innholdet og strenge regler styre formen. Man fant i klassisismen sine idealer i den klassiske antikken. Disse diktene er vanskelig tilgjengelige i dag, hvor man ikke har noen følelse for de antikke verseformene pentameter og heksameter, og heller ikke kjenner de klassiske språkene. Den gang var dette bokstavlig talt barnelærdom, noe barna måtte lære på skolen. Dermed fikk de også inn de klassiske tekstene og referansene. I dag er det få som har disse referansene på plass, og det krever derfor en del arbeid å sette seg inn i tekstene fra denne perioden, og forstå dem. Det er vel kanskje også fremmed for vår tid, å være så bundet av regler, når man skal skrive. Vi har holdt på idealet om den frie kunstner, kunstneren som lager sine egne regler og skaper verk ingen har sett maken til før. I klassismen var det fornuften og formen som var det viktige, og idealene fant man i den greske og romerske antikken. Man skrev, bygget og malte sånn som de gjorde.

Romantikken bryter ut av dette her, med at det nå er følelsene som skal styre, og at de ikke lar seg underordne så strenge former som fornuften. Videre skal ikke dikteren lenger være en mester, som kjenner reglene og referansene, og er i stand til å bruke dem og beherske dem. I romantikken skal dikteren være et geni, som inspirert av ånden skal kunne uttrykke seg på måter ingen før har sett, og som åpner en verden for leseren. Gradvis ble også sagnstoffet, motivene og referansene hentet ikke bare fra den greske og romerske antikken, men også fra sin egen nasjons historie, fra middelalderen. For å kunne skrive dette skikkelig, nyttet det ikke å holde seg til korte og enkle dikt. Dikteren måtte få utfolde seg også i store og ubegrensede format. Ånden og tanken er fri, da må kunstneren også få være det.

Dette gjelder for diktet som introduserte romantikken i dansk og skandinavisk litteratur, det kanskje mest kjente av alle danske dikt. Det er skrevet i 1803, en tid Norge og Danmark ennå var samme land, og der det ikke var noen opplagte tegn på at det ikke skulle forbli slik i all fremtid. Hendelsene som førte til det vi i Norge kaller frigjøringen startet noen år etter, og hadde en god del tilfeldigheter og storpolitikk utenfor vår kontroll i seg. Hadde historien utviklet seg annerledes, kunne forfatteren og diktet blitt regnet som vårt. I stedet er han her hos oss lite kjent, annet enn for helt spesielt interesserte, og tekstene hans blir mindre lest enn alle det går an å sette norsk bak, selv om de på denne tiden skrev på samme språk, og tekstene av denne forfatteren vitterlig er av bedre kvalitet. Han regnes som en av de store, med rekkevidde også utenfor Skandinavia.

Forfatteren er Adam Oehlenschläger, diktet er Guldhornene. Tilblivelsen av det har sin historie. Det er naturvitenskapsmannen og filosofen Heinrich Steffens (1773-1845) som i 1802 holder en forelsningsserie på Elers kolegium, der Oehnsläger er student. De to møttes for det som beskrives som en 16 timers lang samtale, der Steffens fyller unge Oehlenschläger med romantikkens ideer. Steffens har før dette vært på et fire år langt studieopphold i Tyskland, der han er blitt fylt av romantikkens ideer. Ideene vakte gjenklang hos Oehlenschläger, som straks gikk hjem og skrev dette diktet, Guldhornene.

Her kan vi også ta med en parentes hvor tilfeldig det er dette med nasjonalitet og tilhørighet. Heinrich Steffens er født i Stavanger, av tysktalende foreldre fra Holstein. Kongen av Danmark var også hertug av Holstein, og som sådan vasall av det tysk-romerske riket. Om man skal kalle det tysk eller dansk får være opp til enhver å bedømme. Det er i dag tysk, etter de tyske samlingskrigene på 1860-tallet. Selv kalte Steffens seg visstnok nordmann, men det var i følge hans egen biografi for å vekke oppsikt. Mer om Heinrich Steffens står i Norsk biografisk leksikon.

Så er det til diktet. En liten introduksjon må til. De to gullhornene er to drikkehorn (det er mulig de hadde et annet bruksområde også) av gull fra 400-tallet. Det ene, det store, ble funnet i 1639, det andre i 1734. Det store hornet ble funnet av en kniplepige (Her henviser jeg til SNL, kniplinger, det nærmeste på norsk er kanskje syerske eller tjenestepike), Kristin Svensdatter, det lille andre av husmann Erik Larssen. De ble funnet i nærheten av hverandre, i Gallehus, Sønderjylland. I 1802 ble det stjålet, og smeltet om. Slik gikk en dansk kulturskatt tapt. Det er dette Oehlenschläger griper tak i, hvordan tidens grådighet ser større verdi i gullet i gullhornene, enn i den kulturelle og historiske verdien. Det er skrevet og tolket mye om dette, om materialistiske verdier og andre verdier, om grådighet og kulturarv, men nå har jeg skrevet nok til å la Oehlenschläger komme til orde.

Guldhornene

De higer og søger
i gamle Bøger,
i oplukte Høie
med speidende øie,
paa Sværd og Skiolde
i muldne Volde,
paa Runestene
blandt smuldnede Bene.

Oltids Bedrifter
anede trylle;
men i Mulm de sig hylle,
de gamle Skrifter.
Blikket stirrer,
sig Tanken forvirrer.
I Taage de famle.
„I gamle gamle
hensvundne Dage!
da det straalte i Norden,
da Himlen var paa Jorden,
giv et Glimt tilbage!”

Skyen suser,
Natten bruser,
Gravhøien sukker,
Rosen sig lukker.
De øvre Regioner
toner!
De sig møde, de sig møde,
de forklarede Høie,
kampfarvede, røde,
med Stierneglands i Øie.

„I som raver i blinde,
skal finde
et ældgammelt Minde,
der skal komme og svinde!
Dets gyldne Sider
skal Præget bære
af de ældste Tider.
Af det kan I lære.
Med andagtsfuld Ære
I vor Gave belønne.
Det skiønneste Skiønne,
en Møe
skal Helligdommen finde!”
Saa synge de og svinde.
Lufttonerne døe!

Hrymfaxe den sorte
puster og dukker
og i Havet sig begraver.
Morgenens Porte
Delling oplukker,
og Skinfaxe traver
i straalende Lue
paa Himlens Bue.

Og Fuglene synge.
Dugperler bade
Blomsterblade,
som Vindene gynge.
Og med svævende Fied
en Møe hendandser
til Marken afsted.
Violer hende krandser.
Hendes Rosenkind brænder,
hun har Lilliehænder.
Let som en Hind
med muntert Sind,
hun svæver og smiler;
og som hun iler
og paa Elskov grubler —
hun snubler!
og stirrer og skuer
gyldne Luer,
og rødmer og bæver
og zittrende hæver
med undrende Aand,
af sorten Muld,
med sneehvide Haand,
det røde Guld.

En sagte Torden
dundrer!
Hele Norden
undrer!

Og hen de stimle
i store Vrimle,
og grave og søge
Skatten at forøge.
Men intet Guld!
Deres Haab har bedraget.
De see kun det Muld,
hvoraf de er taget.

Et Sekel svinder!!

Over Klippetinder
det atter bruser.
Stormenes Sluser
bryde med Vælde.
Over Norges Fielde
til Danmarks Dale
i Skyernes Sale,
de forklarede Gamle
sig atter samle.

„For de sieldne Faae
som vor Gave forstaae,
som ei Jordlænker binde,
men hvis Siele sig hæve
til det Eviges Tinde,
som ane det Høie
i Naturens Øie,
som tilbedende bæve
for Guddommens Straaler,
i Sole, i Violer,
i det Mindste, i det Største,
som brændende tørste
efter Livets Liv,
som — o store Aand
for de svundne Tider!
see dit Guddomsblik
paa Helligdommens Sider,
for dem lyder atter vort Bliv!
Naturens Søn,
ukiendt i Løn,
men som sine Fædre,
kraftig og stor,
dyrkende sin Jord,
ham vil vi hædre,
han skal atter finde!”
Saa synge de og svinde.

Hrymfaxe den sorte
puster og dukker,
og i Havet sig begraver.
Morgenens Porte
Delling oplukker,
og Skinfaxe traver
i straalende Lue,
paa Himlens Bue.

Ved lune Skov
øxnene trække
den tunge Plov,
over sorten Dække.

Da standser Ploven,
og en Gysen farer
igiennem Skoven.
Fugleskarer
pludselig tier.
Hellig Taushed
alt indvier.

Da klinger i Muld
det gamle Guld.

Tvende Glimt fra Oldtidsdage
funkler i de nye Tider.
Selsomt vendte de tilbage,
gaadefyldt paa røde Sider.

Mystisk Helligdom omsvæver
deres gamle Tegn og Mærker.
Guddomsglorien ombæver
Evighedens Underværker.

Hædrer dem, thi Skiebnen skalter!
snart maaskee de er forsvunden.
Jesu Blod paa Herrens Alter
fylde dem, som Blod i Lunden.

Men I see kun deres Lue,
ikke det ærværdigt Høie!
Sætte dem som Pragt tilskue
for et mat nysgierrigt Øie.

Himlen sortner, Storme brage!
Visse Time du er kommen.
Hvad de gav de tog tilbage.
Evig bortsvandt Helligdommen.

1802 (første gang trykket Digte, 1803)

En gjennomgang av språk, form og innhold

Språk

Diktet er skrevet på dansk, men er ikke noe forskjellig fra språket enhver skrivekyndig i Danmark og Norge skrev til langt ut på 1800-tallet. Det er samme språk grunnloven vår fra 1814 er skrevet i, det er samme språk som Welhaven og Wergeland brukte, det er ikke vesensforskjellig fra språket til Bjørnson og Ibsen, og det er også rettskrivingsregler som skiller dette språket og språket til Hamsun og Obstfelder. Det er først på 1900-tallet norsk og dansk for alvor skiller lag, om man da ser bort fra landsmålet til Aasens og hans følgere, og selv på 1900-tallet og frem til i dag er det mye hvordan man skriver samme ord og lignende lyder som er poenget. Danske tekster fra 1800-tallet skulle ikke være det spor mindre tilgjengelige for norske lesere, enn våre egne norske.

Av bokstaver så har danskene aa for å. De har diftongen øi, der vi bruker øy (høie -> høye). I likhet med Rogaland og deler av Agder har de myke plosiver b, d, g for p, t og k, slik at det blir Bøger i stedet for bøker. Den store bokstaven i substantiv er noe tysk har behold, men som vi i Skandinavia har gått bort fra. Lydene som i dag blir gjengitt med skj og sj ble på denne tiden gjengitt med skj og si, slik at det blir Skiold for skjold. I svært mange ord er det æ for e, slik som hædrer for hedrer. Noen ord har stum e til slutt, sånn som Faae for få. Personlige pronomen som deg og meg ble skrevet dig og mig, men de kan godt leses med dagens uttale.

Kursorisk kan vi se at det var ikke alt i skrivemåten som var like fast. Ordet oldtid blir for eksempel også skrevet oltid. Nettsiden Kalliope.org har en note til teksten, skrevet av Sven Sørensen, der det står mer om dette, og om vanskelighetene med å velge en «originaltekst». Opptrykk av diktet i dikterens levetid avvek fra originalen, fordi Oehlenschläger selv hadde skiftet mening om hvordan forskjellige ord skulle skrives. Det er også et rent teknisk problem, i at trykkeriet ikke hadde bokstaven ø tilgjengelig, og at orgiginalutgaven derfor brukte erstatningen ö. Kalliope har brukt originalutgaven fra Digte 1803, inkludert denne fremmede bokstavn. Den har jeg endret til vanlig norsk og dansk ø. Ellers har jeg brukt utgaven fra Kalliope. Der finnes også hele samlingen diktet inngår i.

Hvis noe i diktet er vanskelig å forstå, har jeg gjort en gjennomgang av innholdet strofe for strofe lenger nede. Her følger ordforklaringer for de som vil finne ut av det selv.

Noen ordforklaringer

Guldhornene To horn av gull fra ca. 400 etter Kristus. Det ene ble funnet i 1639, det andre i 1734, begge i Gallehus, nær Møgeltønder, Sønderjylland. De ble deretter oppbevart i Köbenhavn kunstmuseum, hvorfra de ble stjålet i 1802. (Den Store Danske).

Runesten Stein der det er innrisset runer. Runene er bokstavene i det gamle alfabetet vi brukte, før det latinske ble innført. Så en runestein er en stein der det er skrevet inn en tekst. Ofte dreier det seg om gravsteiner.

Møe -> ung, ugift pike, i middelalderen ble ordet avløst av jomfru eller pike. I diktet refererer det til Kirsten Svénsdatter, kniplersken som fant det store gullhornet i 1639. En Møe/skal helligdommen finde – helligdommen er gullhornet. Både Møe og helligdommen kan gjelde i overført, utvidet betydning.

Hrymfaxe og Skinfaxe er de to himmelhestene. Hrymfaxe drar månen, Skinfaxe solen over himmelen. Delling er far til dagen. Alt dette er fra norrøn mytologi.

Hind Hunnhjort. Så når det står let som en Hind, er det lett som en hunnhjort. Hjorten springer veldig lett over marken.

Norden Skandinaiva er Norge, Sverige, Danmark, Norden er i tillegg Finland, Island, Færøyene og Åland. Store Norske leksikon, Norsk ordbok og forskjellige språk i Wikipedia opererer med litt forskjellige land som skal være med i denne geografiske betegnelsen. For Oehlenschläger er det nok de dansk-norske besittelser pluss Sverige og Finland, de nordiske landene i Europa.

Sekel er århundre. Egentlig er det latinsk for tidsalder.

Sluse En sluse er en åpning i en demning. Så når man åpner alle sluser, lar man alt strømme fritt.

Tvende dansk, gammeldags og høytidelig, tallet 2.

Form

Diktet består av strofer av varierende størrelse og oppbygning. Rimmønsteret varierer også mellom parrim (to og to), kryssrim (annenhver) og omsluttende rim (to i midten og to rundt). Det er også mer kompliserte rimmønstere, med rim som hentes opp igjen flere linjer under, og det forekommer også verselinjer som ikke rimer. Metrikken er heller ikke konsekvent. Stort sett er det to trykktunge stavelser i hver linje, men det varierer hvor mange trykklette det er i mellom dem, og det varierer også hvor disse er plassert. Svært ofte forekommer det taktskifte, overraskende rim, plutselige manglende stavelser og ekstra stavelser. Man får ikke anledning til å lese dette diktet i klassisismens regelstyrte rimmønster og takt, her må man lese i vissheten om at hva som helst kan skje. Romantikken har gjort sitt inntog.

Jeg kan vise med et eksempel fra en strofe tidlig i diktet, nummer 3. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift, halvtungt er markert med fet kursiv, og halvlett med kursiv.

Skyen suser,
Natten bruser,
Gravhøien sukker,
Rosen sig lukker.
De øvre Regioner
toner!
De sig møde, de sig møde,
de forklarede Høie,
kampfarvede, røde,
med Stierneglands i Øie.

Det begynner i tofotede trokeer, trykk-lett, trykk-lett, før det i linje 3 kommer en ekstra stavelse man ikke helt vet hva man skal gjøre med. Så flytter trykket seg til andre stavelse i linje 5, det er en opptakt før trokeen, eller man går over til jamber, men det er ekstra stavelser her også mellom de trykktunge, og man har ikke noen fast metrikk å forholde seg til. Så kommer et rent tostavelsesord alene i linje 6, med rim på linje 5, og det er etablert en visshet om at her kan hva som helst skje. Det følger to linjer som best kan karakteriseres som anapester, lett-lett-tung, lett-lett-tung, med en svært lett ekstra stavelse etter hver av dem (e-en i møde).  Så kommer to linjer med noe helt annet igjen. Ordet kampfarvede bør ha et visst trykk både på kamp- og farvede, og ordet stierneglands er heller ikke opplagt hvordan trykket skal plasseres i.

Poenget er at dette diktet ikke er skrevet etter noen fast form. Det er ikke fritt, som diktene omlag hundre år senere blir friere i perioden som kalles modernismen. Det er både rim og fast rytme her, men den faste rytmen og rimene varierer på en måte som gjør at diktet ikke er helt bundet av dem. Det bryter seg ut av klassisismens og opplysningstidens grenser, og er skrevet på en helt annen måte. Det leker seg på en måte som før ikke var tillatt, som før ikke ble gjort.

Virkningen i dag er ikke all verden, for i dag er man vant med å lese alle typer dikt og tekster, og man er ikke vant med å låse seg fast i rim og rytme. Man kjenner heller ikke igjen mønsterne, og lar seg ikke overraske når mønstrene blir brutt. For en trenet leser på begynnelsen av 1800-tallet vil man øyeblikkelig kjenne igjen starten:

De higer og søger
i gamle Bøger,
i oplukte Høie
med speidende Øie,
paa Sværd og Skiolde
i muldne Volde,
paa Runestene
blandt smuldnede Bene.

Her er det konsekvent, opptakt, to trykktunge stavelser med en og to trykklette mellom, og gjennomførte parrim med trykklett utgang. Det er da forventet at dette skal fortsette. Det gjør det altså ikke.

Innhold

Denne delen av posten er ennå ikke gjort ferdig. Jeg gjør det ganske detaljert, slik at den som vil kan komme seg gjennom diktet med de vanskeligheter som er der.

Første strofer begynner med at det er noen – de – som higer og søker i gamle bøker og det som heter opplukkede høye etter noe. Hva opplukkede høye er, er sånn som kan lede til mer forvirring enn forståelse, å forsøke å forklare. Vi bruker høy og høye som adjektiv, skal det være substantiv, heter det høyde og høyder. Her hos Oehlenschläger er det brukt som substantiv, og blir det også nedover i teksten. Så skal man plent ha en konkret omskriving til moderne norsk, er mitt forslag det opplukkede høye eller opplukkede høyder. Men mitt beste forslag er å lese det som det står, oplukte høye, og komme seg videre i teksten. Det er noen som leter etter er tegn og historier fra fortiden. Det ser de etter på sverd, skjold, jordlagte voller og på runesteiner og på gamle, smuldrende beinrester. Sånn er det arkeologen og historikeren jobber, på sverd og skjold kan det være innskrifter, materiale og byggeteknikker sier noe om rikdom og kunnskap, og også om historisk slektskap. Stedet å finne sånne historiske levninger, som det heter, er gjerne gamle gravplasser. Det finnes på jordfylte voller, eller muldne Volde, som det heter i diktet. Benrester tilsier gravplass.

I andre strofe er det oldtidens bedrifter man skal hente frem, det som skjedde i gamle dager. Linje 2, med anede trylle, er også en slik der ordene er vanlige, men bruken uvanlig. Anede er preteritum av å ane, trylle er infinitiven å trylle, slik at det som står er Oldtids bedrifter/ anet å trylle. Meningen er nok at gamle dagers gjerninger kan virke litt forunderlige og magiske, de var liksom i stand til å trylle, men med å skrive dette beveger jeg meg bort fra forklaring, og over i tolking, og det er ikke meningen her. Videre er det greiere, med at de gamle skrifter hyller seg i mulm, eller dekker seg i mørke. Hylle er beslektet med tysk hüllen, hylle inn, som også er vanlig på norsk. Mulm er tett mørke, nå mest brukt i uttrykket nattens mulm og mørke. Det er en sammenheng mellom Oldids bedrifter og gamle Skrifter, subjektet i setning 1 og 2, de gamle skrifter handler selvfølgelig om oldtidens bedrifter. Så er det slik at man blir litt forvirret av å lese i disse gamle skriftene om oldtidens bedrifter, uttrykt i vendingen Blikket stirrer/sig Tanken forvirrer. Man leser disse tekstene, og famler som i tåke. Dette er gamle dager, da det strålte i Norden, det var en bedre tid enn i dag. Det blir uttrykket sterkt i nest siste linje, med vendingen da Himlen var paa jorden. Dette er en hyperbol, en kraftig overdrivelse, men også en overdrivelse ment å si noe om det den beskriver. Denne gamle tiden var så bra, at det var som om himmelen fantes på jorden, som om det var et paradis, her i denne verden. Strofen slutter med ønsket om å bli gitt et glimt tilbake, at man skal få sett litt hvordan det var, den gang.

Så er det strofe 3, der ordet høie (høye) kommer på ny, nå i sammensetningen Gravhøie. Da gir det ikke meningen at det skal være noe annet enn gravhøyder, opphøyde gravplasser. Ellers er det en del stemningsskapende skildringer, her, skyen som suser, natten som bruser, alt i overført betydning, og videre gravhøyden som sukker, rosen som lukker seg. At gravhøyden sukker er et kroneksempel på besjeling, døde ting som får levende egenskaper, rosen kan gjelde i både direkte og overført betydning. Om nettene lukker rosene seg, i likhet med de fleste blomster, og rosen er ofte symbol på noe vakkert. De øvre regioner er bare de høyere lag av stemninger, slik jeg leser det, høyere tanker, alt som er høyere, viktigere og bedre, det er de øvre regioner. Disse øvre regioner toner, det vil si klinger eller lyder, så nå er det de viktige tingene som lar seg lyde. De lar seg møte, disse forklarende høyder, for meg lest som den gamle tid, og de er kampfargede, røde, og har stjerneglans i øyet. Stjerneglans i øyet er også en del av dette maleriske, stemningsskapende, der det glinser i øynene til den som leser om og setter seg inn i denne store, gamle tid. At det er nettopp stjerneglans, gir en forbindelse til naturen, de fantastiske stjernene, men nå beveger jeg meg over i tolkning, i stedet for innholdsforklaring, og det er ikke hensikten.

I strofe 4 er det stemmene fra de gamle tider som snakker til vår tid. Det de sier er satt i anførselsestegn, fra I som raver i blinde, til skal Helligdommen finde. Det følger også opp med Saa synge de og svinde, altså sånn synger de, og forsvinner. Det er lufttonene som dør, de gamle stemmene, toner gjennom luften. Jeg vil gjenta at mye her er ment stemningsskapende, assosiserende, og ikke til å bli forklart i detalj. Men det de gamle sier, er viktig. Det er at de som raver i blinde, altså vår tid, og kanskje særlig forskere og kulturfolk som leser i gamle bøker og gjør seg viktige, de får beskjeden om at det skal komme et minne fra fortiden. Dette minnet er konkret, det er gullhornene, og her er gyldne sider sidene på gullhornene, preget (Præget) er det som er skrevet inn på dem, i det vil det være et reelt minne fra disse eldste tider man søker etter. Av dette kan vår tid lære noe, sier fortiden til oss, I kan lære/med andagtsfuld Ære. I er dansk for dere, så fortiden sier dere skal vår gave belønne. Fortiden sier også at denne skatten, altså gullhornene, skal bli funnet av det skjønneste skjønne, en ung jomfru. Slik gikk det også, da tjenestepiken (eller kniplepigen, som dansk har et uttrykk for) Kirsten Svénsdatter. Her er vi inne på noe viktig i romantikken, at det jomfruelige og umiddelbare er mer verdt enn det veldig lærde og kulturelle, at folket har mer kontakt med fortiden og magien der, enn de intellektuelle som gjennom lesing av bøker har beveget seg bort fra verden og historien. Også dette er tolking, og ikke forklaring av innholdet. Men det er et relevant poeng, og det blir fremhevet ytterligere nedover i diktet.

Strofe 5 er en slags pausestrofe. Der er det natten som dukker seg i havet, og lar dagen overta. Det er uttrykt med vesener fra norrøn mytologi, Hrymfaxe, Delling og Skinfaxe. Hrymfaxe og Skinfaxe er hester, mens det er uklart og ufullstendig hva Delling er for noe, annet enn at han er far til dagen, og var gift med natten. Så da er det hesten, eller natten, som dukker seg ned i og begraver seg i havet, mens far til dagen – Delling – lukker opp morgenporten. Deretter kan Skinfaxe trave i strålende lue på himmelens bue, sånn solen går over himmelen i en bue.

Det er denne dagen som gjelder i strofe 6, en lengre strofe på 24 linjer. Mye her er bare stemningsskapende, med fugler som synger og duggperler som bader, og blader som vifter i vinden, altså en flott og fantastisk dag. Så danser en ungmø,en ungpike, over marken, og det er denne ungpiken som finner det ene gullhornet. Nettopp her, i denne strofen. Det er beskrevet hvordan hun ser ut og hva hun gjør, klassiske beskrivelser av unge, skjønne piker, med rosekinn og liljehvite hender, sånn det skulle være. Hun tenker på elskov, som de fleste unge piker vel gjør, og så snubler hun altså over denne gullskatten. I moderne norsk går linjene hun snubler!/ og stirrer og skuer (ser) /gylne Luer (flammer),/og rødmer og bever (skjelver)/ og sitrende hever (sitrende av spenning løfter hun det hun har funnet)/ med undrende ånd (ånden er tanken, sjelen, den undrer seg her, i møte med gullskatten)/ av den sorte mold (opp av den sorte jorda),/med snehvit hånd,/ det røde gull. Her er det kontrast mellom den sorte jorden og den hvite hånden, og ellers lagt vekt på den sitrende spenningen hun føler i det hun finner og tar opp gullhornet. Det er som hun øyeblikkelig vet hvor mye dette er verdt.

Den lengste strofen av dem alle, blir fulgt av den korteste så langt, nr. 7, på bare fire linjer. En sagte Torden/ dundrer!/ Hele Norden/ undrer. Torden rimer på Norden, dundrer på undrer. Det er torden i overført betydning, en av de mektigste himmelkreftene, det er det som gir gjenlyd og dundrer i det denne ungpien finner gullhornet, og hele Norden undrer seg hva det er for noe.

Deretter forsøker de lærde og lite jomfruelige å finne flere skatter i strofe 8. De stimler sammen i store vrimler, som det står. Å vrimle er for oss i dag et verb, men det gir grei mening at det er en stor vrimmel av folk, mange som driver og graver for å øke skatten ungpiken har funnet. De klarer det imidlertid ikke, de finner ikke gull, bare jord (Muld). Så deres håp blir ikke oppfylt, det blir bedraget, bedratt, som det står.

Det følger nok en kort strofe, nummer 9, på kun én linje. Det er at århundrene svinner, går bort, og linjen er fulgt av to utropstegn. Kanskje kan man gjøre et poeng av en veldig kort strofe består av veldig lang tid, i motsetning til den korte handlingen at piken finner gullhornet, der det måtte til 24 linjer for å få det forklart. Her er det hva som er viktig, og hva som ikke er viktig.

I strofe 10 ser man forbindelsen mellom Danmark og Norge, den gang vi var samme land. Det er også en kraftfull og stemningsskapende strofe, som ikke er handlingsdrivende. Klippetinder er toppene på fjellene, eller klippene. Over der bruser det atter, alle sluser åpner seg, så stormen kan bruse fritt. Den bryter med velde, bryter med kraft, og her tenker jeg meg at den bryter sånn som bølgene bryter, og slår mot land. Så er det sammenbindingen mellom Norge og Danmark, over Norges fjell og Danmarks daler, her er det dikterisk frihet å snakke om daler i Danmark, det er lavlandet og flatlandet det er snakk om, selvsagt, før dette igjen blir bundet sammen med fortiden, og de som nå bare finnes i «skyene». Skyene er i himmelen, og i himmelen finnes de døde. Det er de gamle, fortidens mennesker, nå døde, som nå samler seg.

Strofe 11 er hva de gamle, døde sier til oss, der oppe fra himmelen. På ny er det en lang strofe, 24 linjer, og på ny er det kraftig stemningsberuselse. Jeg skriver den ut i vanlig, prosaisk norsk, linje for linje: «For de sjeldne få/ som vår gave forstår/ som ikke blir bundet av jordlenker/ men hvis sjeler hever seg (altså de som ikke er bundet av jorden, men har sjeler som løfter seg…)/ til det eviges tinde (topp)/ som aner det høye/ i naturens øie/ som tilbedende bever (skjelver)/ for guddommens stråler/ i sol, i fioler/ i det minste, i det største/ som brennende tørste/ etter livets liv/ som – o store Ånd (ånd er viktig i romantikken, det er tanken, sjelen, essensen)/ for de svundne tider (tider som har vært, den gamle tid, den bedre)/ se ditt guddomsblikk/ på helligdommens sider (helligdommen er gullhornene)/ for dem lyder atter vårt bli (dem er de (sjeldne få) som i første linje forstår gaven, for disse vil de gamle på ny bli, altså bli levende)/ Naturens sønn/ ukjent i lønn (i lønn = i det skjulte)/ men som sine fedre/ kraftig og stor/ dyrkende sin jord/ ham vil vi hedre/ han skal atter finne!». Det var dette de sang. Så forsvant de på ny. Det dreier seg om det andre gullhornet som blir funnet. Det er ikke en av de lærde, men en naturens sønn, en bonde, en husmann. Han er gitt gaven å forstå fortiden, han er forbundet med den, det er han de vil hedre, og det er han som skal finne. Det at han skal finne er bokstavlig. Han finner gullhornet.

Strofe 12 gjentar strofe 5, med hestene Hrymfaxe og Skinfaxe som traver med dag og med natt, natten som lar dagen overta, og med det vise tiden som går. Det er verdt å bemerke at Oehlenschläger knytter det dagligdagse med tidens gang opp mot norrøn mytologi. Det er også en forbindelse med fortiden, og med det magiske.

Strofe 13 er i formen en gjentakelse av nr. 7, med tordenet, dunderet, norden og underet. Her er det den lune skogen (skov), der oksene (øxene) trekker den tunge plogen (plov) over det sorte dekket. Strofen er starten på beskrivelsen hvordan gullhornet blir funnet. Det står ikke i diktet, men året er 1734. Det beskriver den faktiske hendelsen.

Strofe 14 fortsetter med beskrivelsen. Merk hvor upersonlig den er, her er ikke noe menneske personifisert, det er som skogen selv og naturen føler stemningen og finner hornet. Plogen stanser, en gysen farer gjennom skogen – skogen er personifiser. Fugleskarer tier, altså fuglene slutter å synge og kvitre. i en hellig taushet som innvier alt. Å vie er ikke så mye brukt lenger, det er opprinnelig å gjøre hellig gjennom bestemte seremonier. Det kan også være å tilegne, bli medlem av, gå inn i, men også her med en slags ide om at det er en seremoni som gjør det, og noe hellig i det. Her er det nok å bli innviet i fortidens hemmeligheter, for eksempel.

Strofe 15 er kort, på to linjer: Da klinger i Muld (mold, jord)/ det gamle Guld. Da jenta fant det første hornet i strofe 6, er kontrasten hennes hvite hender og det sorte jorden. Her er det den i denne sammenhengen verdiløse jorda som står i kontrast til det svært verdifulle gullet, særlig når det er en del av gullhornet. Det hinter også tilbake til de mange som lette etter flere skatter, etter det første funnet. De fant bare mold. Nå blir det funnet gull. Det ligger også en idé her, om at for å finne gullet må man være utvalgt, innviet. Gullet, fortiden, lar seg ikke finne av hvem som helst. Den må være verdig, som skal finne.

Tvende er ikke lenger noe oppslagsord på norsk, og det er heller ikke i vanlig bruk på dansk. Vi bruker det fremdeles i det litt sjeldne uttrykket tvende sinn, der det betyr todelt. Dansk ordbok har det som tallet to. Så når det er Tvende glimt fra Oldtidsdage i strofe 16, så er det to glimt fra gamle dager. De to glimtene, er de to gullhornene som er funnet. De vender forunderlig (selsomt) tilbake, gåtefylt på røde sider. De røde sidene har jeg ingen sikkerhet i hva skal bety, om det er sidene på hornet som er rødlige, eller om det er noe annet. Hornene er av gull, og derfor gullfarget.

Strofe 17 beskriver gullhornene. Det er en mystisk helligdom som svever om deres tegn og merker. Den mystiske helligdommen er fortidens, og tegn og merker er den konkrete innskriften. Store danske leksikon har for øvrig bilder av hornene, og en oversettelse av denne innskriften:  «Jeg Lægæst fra Holt (eller Holtes søn eller «skovbo») gjorde hornet». Ordet ombever (ombæver) er sjeldent, og antagelig satt sammen av Oehlenschläger selv for denne anledningen. Det er guddomsglorien som skjelver om evighetens underverker, en nydelig setning. Fortiden og nåtiden – historien – blir satt sammen med en guddommelig helligdom, en forunderlig, mystisk og fantasifull verdenshelhet.

Skalter i strofe 17 er ordet vi nå bare bruker i sammenhengen «skalter og valter». Norsk ordbok har dette som å styre og stelle, mens danskene setter det til schalten «støte, skubbe». I uttrykket skalte og valte er det å styre etter forgodtbefinnende. Her, i diktet er det skjebnen som skalter – eller styrer -, og lar gullhornene hedre noen før de kanskje (maaskee) er forsvunnet. Så er det forbindelse med kristendommen, typisk det også i tiden, der det gikk an å bruke norrøn mytologi og alt fra kristendommen i samme tekst. Det er Jesu blod på Herrens alter, som fyller dem, som blod i lunden. Det virker litt knapt og ufortalt, akkurat denne delen av diktet. Blod på alter er forbundet med offer, Jesus er det største offeret gjort, i hvert fall om man følger kristendommens lære, som man her skal, men hvordan dette offeret og dette blodet kan fylle dem, som blod i lunden, det virker på meg litt ufullstendig gjort. De i linje 2, her, er gullhornene, og det kan være disse som fylles med blodet, i en slags overført betydning. En lund er en mindre samling av trær.

I strofe 18 står det at dere (I) ser kun flammen (luen), og ikke det ærverdige høye (høie). Hornene blir satt til utstilling (til skue), som prakt på museet, og ikke som den skatten de egentlig er. Der, på museet, blir de sett på, av og med matte, nysgjerrige øyne, men de blir ikke forstått som det vitnesbyrd fra fortiden de er. Menneskene på museene ser bare det ytre, de ser ikke det opphøyde, ærverdige, i følge Oehlenschläger i dette diktet.

Så er det avslutningsstrofen, nummer 19, der hornene er stjålet. Det er kort og fyndig:

Himlen sortner, Storme brage!
Visse Time du er kommen.
Hvad de gav de tog tilbage.
Evig bortsvandt Helligdommen.

Himmelen sortner, stormen braker/ Visse time, du er kommet/ Hva de gav, de tok tilbake/ Evig forsvandt helligdommen. Helligdommen er stjålet, og med det sortner himmelen, med de døde fra fortiden. Nå er den borte for evig. Det gjelder også i konkret betydning, i og med at de er smeltet om.

Kommentar til diktet

Så hva er poenget med dette diktet?

Det er et dikt som innleder en ny tid, en romantisk tid, der følelsene kan få løpe av med én, og hvor man finner inspirasjon og stolthet i ens egen fortid. Det er et dikt som formelig galopperer avgårde. Det er en begeistret stemning dikteren liksom ikke forsøker å legge bånd på, men heller å fyre opp. Det er ikke måte på hvor spennende disse gullhornene er, og hvilken kraft som ligger i dem. Dette har ikke noe å gjøre med at de er av gull, gullet er i diktets sammenheng verdiløst, hele verdien er at de er en forbindelse mellom fortiden og nåtiden. Denne forbindelsen er fantasifull, inspirerende, man kan godt si magisk, og dette er en magi som også ligger i naturen vår og i historien. Romantikken åpner en videre verden, der fornuften ikke legger noen begrensninger på hva man kan tro og vite, der det er den frie fantasien som bestemmer.

Når man hengir seg til dette, åpner det også for en begeistring det ikke er mulig å finne i tider styrt av fornuften. Fornuften er i sin natur skeptisk, den vil ikke gå med på noe den ikke kan forstå, og den søker alltid bevis og logiske forklaringer. Fantasien setter av gårde, mye mer styrt av følelsene, enn av fornuften, og følelser liker seg når de får fritt utløp. Man kan se Oehlenschläger ikke holder igjen, i dette diktet. Vitenskapen og fornuften står igjen som de reneste idioter, som går og leter etter svar om fortiden i alle slags bøker, og i arkeologiske utgravinger. Forbindelsen med fortiden er i det umiddelbare, i dem som ikke er besudlet av kultur og tenking, i en tjenestejente og en husmann.

Historien til diktet bygger opp under legenden, og er nok kanskje med på å gjøre diktet populært. Det er noe eget med hvordan dikteren snakker med vitenskapsmannen, Oehlenschläger med Steffens, en samtale som er så oppslukende for dem, at den varer i 16 fulle timer. Oehlenschläger skriver det selv, fra klokkeslett, til klokkeslett, han kom da, gikk da, og vi snakket hele tiden. Så er dikteren full av inspirasjon, og skriver dette diktet, med inspirasjon fra dansk samtid og dansk historie. Om samtiden er det mye dårlig å si, som ikke forstår denne magien i fortiden, og den nesten hellige forbindelsen mellom fortidens og nåtidens mennesker, bundet sammen i den samme naturen, og en del av den samme historien. For en uvitende samtid er gullet i hornene mer verd enn den magiske historien den kan fortelle, og derfor lukker fortiden denne historien. Den vil ikke fortelle den til uverdige.

Om dette er noe som kan gi gjenklang i dag, er noe som får være opp til hver enkelt å bedømme. Diktet er nok i lengste laget for en utålmodig nåtid, og selv om man gjennom nettet har bedre muligheter enn noensinne til raskt å finne ut av alle referansene, er dette noe ganske mange ikke gidder. Jeg for min del liker å sette meg inn i andre tiders måter å skrive på og å tenke på. Det viser at vi lever i en rik verden, med uendelige måter å tenke på, mene på og å oppføre seg etter. Det er noe fascinerende med hvordan de sanneste romantikerne går så helhjertet inn i saken sin, for oss i en tid hvor vi alltid må ha ironien og distansen på lur, alltid fluktmuligheten at det er bare på gøy. For Oehelenschläger er det virkelig ikke bare på gøy. Det han vil formidle, er det viktigste av alt.

Av Adam Oehlenschläger har jeg tidligere postet Poesien.

Fredmans epistel N:o 81: Märk hur’ vår skugga, av Carl Michael Bellman

Dette er en blogg for tekster, ikke musikk, og selv om lyrikken opprinnelig var forbundet med musikkinstrumentet lyre, og poesien er den mest musikalske av de litterære hovedsjangrene, så er denne bloggen stort sett fri for sangtekster og viser. Men hvordan skal man da få plass til Carl Michael Bellman – en av de største svenske og skandinaviske poeter, og en av store i verdenslitteraturen når det kommer til visediktning og lyrikk skrevet i opplysningstiden. Kanskje kan man si Bellman kombinerer klassisismens strenge formkrav med en skikkelig løsluppenhet i innholdet, kanskje blir man i overkant akademisk ved å snakke om formkrav og klssisisme når det gjelder Bellman. Det er noe umiddelbart i tekstene til Bellman, som treffer uten krav til forkunnskaper, og som fremdeles treffer og betyr noe for folk, den dag i dag.

Carl Michael Bellman ble født i 1740, i Stockholm, og han døde samme sted i 1795. Han kom fra en god familie, høyere borgerklasse, men familien ble rammet av økonomiske vanskeligheter, og unge Bellman begynte å vanke i miljøer der det var en god del drikk og forlystelser. Her utmerket Bellman seg som en utmerket dikter av drikkeviser, og han prøvde seg også litt i andre sjangre. Jeg kan ikke dette så godt, det er nok av sider på nettet skrevet av folk som kan det skikkelig (sidene jeg har brukt er Bellman.net, Store norske leksikon og Den svenske litteraturbanken). I hvert fall fikk Bellman en plass ved hoffet til Gustav 3 i 1776, med kongelig pensjon og den økonomiske tryggheten som med det følger med.

Jeg har som så mange, mange andre mitt møte med Bellman gjennom tolkningene til Cornelis Vreeswijk. Der er musikken en uløseslig del av det, og det blir aldri vakrere enn i Märk hur’ vår skugga, men nå er det altså teksten som skal få oppmerksomheten, og hva det er med den som er banebrytende og eget. Det er også en god del i teksten som skal forklares, også gjort meget bra på Bellman.net sine sider om denne epistelen. Det er også nødvendig å sette epistelen noe mer inn i en sammenheng.

Her støtter jeg meg veldig på artikkelen på Store norske leksikon. En epistel er et brev, eller en forsendelse, ordet er gresk, og har også sammenheng med apostel, sendebud. De mest berømte epistlene er nok Paulus’ brev i det nye testamentet. Bellman parodierer disse brevene i de første av epistlene, de som ble skrevet i perioden 1768 til 1770, altså før han hadde sikret seg plass hos kong Gustav 3 og før Gustav 3 hadde kommet til makten i 1772. Paulus’ brev går til menighetene rundt om i det kristne landet, og de er fulle av råd om hvordan man skal oppføre seg, tolke Jesu’ ord og organisere kirkelivet. Paulus er den romerske Saulus, som starter med å forfølge kristne, og siden ser lyset og blir omvendt, til å bli et av forbildene i den kristne tro, en sann helgen. Bellman legger sine epistler i munnen på Fredman, en vellykket urmaker og forretningsmann som lykken snudde for, så sterkt at han han havnet på gaten og ble dranker. Han døde i 1867, godt kjent og sikkert mye diskutert i Stockholm, og nå altså foreviggjort gjennom epistlene Bellmann skriver i hans navn. Kontrasten mellom Paulus og Fredman er enorm, og den komiske virkningen er tilsiktet. Paulus oppfordrer til den gode moral, til å elske hverandre og være kjærlige i Kritus, sånne opphøyde ting, mens Fredman går til det lave; hans råd er klart: man skal drikke og more seg.

Sant va dä, ingen dricker; drick käre Bröder; Skåder
glasenom på bordenom i Krogenom; betraktom Stopenom på
hyllomen inom Skåpdörrenom; märker huru det glänsande
tennstopet, som Cajsa Stina står där och håller, liksom talar
til dig: Hej kära Själ! fukta din aska. Friliga, kära Systrar,
Friliga mina Bröder: veten J huru det kommer mig före? Jo
det kommer mig så före, som ingen kan komma sig före förr
än vi ta oss en klunk. Hur sa? Hva ba? Gutår kära Själ!

Epistel N:o 1

Og i nummrer 2,

–  –  Supa, dricka,
Och ha sin flicka,
Är hvad Sancte Fredman lär.

Epistel N:o 2

Denne sjangerblandingen, parodieringen og blandingen av høyt og lavt var veldig populært i tiden. Bellman var en pioner, og en mester i dette, og utforsket særlig blandingen mellom Bibelparodien og drikkevisen. Det er så høyt og så lavt som man kommer, det er oppskriften på klassisk komikk, sette tingene på feil plass, kle drankeren i kongens klær, vise adelsmannen frem i underbuksene, eller alludere til Bibelen og kombinere med hor og drikk, det er sikker suksess når det gjøres skikkelig. Vår egen Holberg var ekspert, det samme franskmennenes Molliere. Vi ser at Bellman gjør tapre Fredman til en helgen også, Sancte Fredman, står det, hans lære er å supe (dra inn i munnen, drikke, svelge) og drikke, og ha si jente (flicka).

I fase to av epistlene dukker fader Moviz opp på arenaen. Disse epistlene er skrevet mellom 1770 og 1772, og nå blir det humoristiske, løsslupne fra de første epistlene noe nedtonet. Fremdeles er det å drikke og ha det lystig det handler om, men den helt harmløse moroa og harselasen fra den første delen blir oppgitt. Alle karakterene Bellman skriver om er ekte mennesker, fra Stockholm i hans egen samtid. Felles for dem er at det ikke gikk så bra, forsøkene på karriere ble litt så som så, og de pleide å ende på kneipene etter en eller annen form for personlig ulykke. Moviz var sønn av en kroholder, og prøvde seg i litt forskjellige karrierer og utdanningsveier, før han endte opp i hæren, i det som het feltartelleriets sappørregiment (sappørsoldatene (av fransk sapeur) hadde oppgaver i beleiringsstrid, de skulle grave skyttergraver og løpegraver, blant annet, om noe i dag skulle tilsvare denne våpengrenen, måtte det være en form for ingeniørsoldat). Han drev det så langt som til å bli undersappør, noe som neppe var noe særlig, etter fjorten års tjeneste. Han får giftet seg, og får tre sønner, men kona dør i 1752, hvorpå han gifter seg på ny med en annen, samme år. De virkelige problemene for ham begynner i 1763, da han skader hendene i tjeneste, og får avskjed med pensjon. Så starter en karriere som dranker og spellemann, fast gjest på kroer og baller, og innehaver også av sin egen kro, som det nok var hustruen som tok seg mest av. Alt dette har jeg fra personkarakteristikkene på Bellmann.net.

Epistel N:o 30 har dødens tyngde, som også den vi skal behandle i dag har det.

Drick ur ditt glas, se Döden på dig väntar,
Slipar sitt svärd, och vid din tröskel står.
Blif ej förskräckt, han blott på grafdörn gläntar,
Slår den igen, kanske än på et år.
Movitz, din Lungsot den drar dig i grafven.
–  –  –  Knäpp nu Octaven;
Stäm dina strängar, sjung om lifvets Vår. :||

Dette er siste spor på Vreeswijks CD Moviz, Moviz, med sanger av Bellman.  Moviz ligger for døden med lungsot (tuberkolose), men det er ennå kamp om drikk og vellyst, ønsket om ennå synge om livets vår, ennå more seg og være glad. Det er Bacchus, vinguden, som vokter over ham, og det er til ham de ber om hjelp, til han de skåler. Ønsket er at Moviz skal stemme i i skålen enda en gang, flere ganger, det er hele tiden oppfordring om det, til den døende Moviz. Det slutter også med ordet skål: Skull’ du åstunda/, ânnu en fälsup? Vill du dö? – Nej, guttår! Det er gripende trist med noen av de samme virkemidlene som i Märk hur’ vår skugga, det går rett i hjertet på meg i alle fall. Men helt historisk riktig er jo denne teksten ikke. Den er datert til 3. september, 1771. Moviz døde i 1779, 60 år gammel.

Den siste fasen av epistlene er den som tok lengst tid å skrive. Det var også på denne tiden Bellman fikk en mer fast stilling, og orden på livet sitt, med hustru og solid inntekt. Han er etablert og anerkjent. Tekstene blir litt dypere, personskildringene rikere, det er ikke lenger bare karakterer og stereotyper, det er ikke alt sammen bare for å lage en morsom og festlig effekt. Store norske leksikon skriver utviklingen gikk fra enklere emner og improvisasjonskunst, til «et mer bevisst klassistisk ideal».

Märk hur’ vår skugga er den nest siste spistelen.  Den er antagelig skrevet på slutten av 1780-tallet, eller i 1790. Fredmans epistler ble utgitt i 1790, så det må ha vært like før. Sangen er tillegnet Dr. Anders Blad (1748 – 1834), uten at det skal tillegges så mye vekt. Dr. Blad var en personlig venn av Bellmann, om dette er det også skrevet på Bellman.net. Epistelen er satt til graven til Grälmakar Löfbergs hustru, den skal være diktet der. Grälmaker er kanskje best oversatt med «bråkmaker», gräl er «krangel» eller «bråk», etter hva jeg har funnet ut. Det moderne uttrykket for sterbhuset er «dødsboet», og Danto er et sukkebruk (nedlagt 1769) og senere brennevinsbrenneri (åpnet 1776) ved Årstadviken i Stockholm. Mot slutten av epistelen står det «Hon från Danto bommen skildes i dag», bommen er en tollbom hvor avgiften ble betalt av de som reiste over isen ved Årstadviken vinterstid. Mer enn det har ikke jeg klart å finne ut, verken om Löfberg eller hustruen hans, eller ytterligere om bakgrunnen for denne nydelige epistelen, og det ser ikke ut til at nettstedene jeg har oppsøkt har vært så opptatt av det heller. Gravleggingen foregår ved Maria kirkegården i Stockholm. Charon, eller Kharon, som vinker fra sin brusende elv, i strofe 1, er udyret som ror døde mennesker over elven Akheron, til dødsriket.

Og så er det å la Bellmanns ord tale for seg selv.

Fredmans epistel N:o 81

Til Grälmakar Löfberg i Sterbhuset vid Danto bommen,
diktad vid Grafven.

Dedicerad til Doctor BLAD.

Märk hur’ vår skugga, märk Movitz Mon Frere!
Innom et mörker sig slutar,
Hur Guld och Purpur i Skåfveln, den där,
Byts til grus och klutar.
Vinkar Charon från sin brusande älf,
Och tre gånger sen Dödgräfvaren sjelf,
Mer du din drufva ej kryster.
Därföre Movitz kom hjelp mig och hvälf
Grafsten öfver vår Syster.

* * *

Ach längtansvärda och bortskymda skjul,
Under de susande grenar,
Där Tid och Döden en skönhet och ful
Til et stoft förenar!
Til dig aldrig Afund sökt någon stig,
Lyckan, eljest uti flygten så vig,
Aldrig kring Grifterna ilar.
Ovän där väpnad, hvad synes väl dig?
Bryter fromt sina pilar.

* * *

Lillklockan klämtar til Storklockans dön,
Löfvad står Cantorn i porten;
Och vid de skrålande Gåssarnas bön,
Helgar denna orten.
Vägen opp til Templets griftprydda stad
Trampas mellan Rosors gulnade blad,
Multnade Plankor och Bårar;
Til dess den långa och svartklädda rad,
Djupt sig bugar med tårar.

* * *

Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,
Grälmakar Löfberg, din maka;
Där, dit åt gräset långhalsig och smal,
Du än glor tilbaka.
Hon från Danto bommen skildes i dag,
Och med Hänne alla lustiga lag;
Hvem skall nu Flaskan befalla.
Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

1790

Kommentar til språket

Her benytter jeg forklaringene til Bellmann.net, der de finnes, og ellers svenske ordbøker på nettet (særlig svenske akademiets ordbok: www.saob.se). Jeg er ingen ekspert på svensk, særlig ikke fra denne tiden, så jeg setter pris på om mer kyndige gjør meg oppmerksom på feil jeg eventuelt har begått.

Märk hur’ vår skugga, er den berømte første linje, og blir ofte brukt som navn på epistelen. Märk er av å merke, hur‘ er noe i retning av vårt norske «hvordan», og skugga er riktignok vår «skygge», men her ment som «kropp» eller «form». «Merk hvordan skyggen vår, Moviz min bror, slutter seg inni et mørke», kan de to første linjene omskrives til norsk. De to neste linjene blir i enkel norsk: Hvordan gull og purpur i skuffelen, den der/ blir til grus og kluter. Meningen er at det som var vakkert og verdifullt, billedlig representert med gull og purpur, nå i «dødens skuffel» blir til stygt og verdiløst, grus og kluter. Slik tolker jeg det. Charon som vinker fra sin brusende elv, er på norsk vanligvis skrevet Kharon, han fører i klassisk gresk mytologi de døde over elven Akheron til dødsriket. Dante skriver for øvrig om ham i Canto III, i Inferno, i sin guddommelige komedie, noe det går an å lese om på Helt grei litteratur. Dödgräfvaren som vinker tre ganger i linjen under, er han som står for selve begravelsen, «begraveren» eller «gravleggeren», kanskje, jeg vet ikke om vi nå har et eget norsk ord for dette. Mer du din drufva ej kryster er litt vanskelig å nøste opp i, drufva er drue, kryster er kujon, og drue er nok en billedlig omskriving av vin, men så er det hva dette mer i starten skal bety. Alle tolkningene jeg kan komme på blir anstrengt og gjetning, så jeg tror jeg lar den ligge. Forslag og rettledning mottas med takk. Avslutningslinjene i første strofe er imidlertid greie, Moviz (se forklaring i innledningen om hvem han er) skal komme og hjelpe til med å sette opp en gravstein for den døde (søster er ikke ment bokstavlig, selvsagt).

Längtansvärda er et vakkert og poetisk ord, linjen Ach längtansvärda och bortskymda skjul synger seg selv, men nøyaktig hva det betyr skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om. Längtan er «lengsel», värda er «verdt», så jeg får det til å bli noe i retning av «lengselsverdig», men har liksom en følelse av at noe skurrer med det. Skymda i «bortskymda» får jeg til å bli partisipp av skymma «å mørkne», eller «dekke for», så bortskymda skjul blir vel da noe i retning av «bortgjemte» eller «bortdekkede» skjul. Hele setningen i de to første linjene blir da sånn cirka: Akk, lengselsverdige og bortgjemte skjul/ under de susende grener. De to neste linjene (som også består av én setning) uttrykker at på dette stedet forener tiden og døden skjønnhet (skönhet) og stygghet (ful) til støv (stoft). Det er kraftfult og riktig sagt, i døden blir alt stygt og skjønt med tiden til støv. Lyckan, eller lykken, som i linjen under uti flyckten (uti flukten) ejlers (ellers) er så vig, det vil si «smidig» og «spenstig», likevel aldri iler rundt grifterna (gravene). Så om lykken kan finnes mange steder, dens flukt er veldig lett og rørlig, så finnes den aldri ved graven til et elsket menneske. De to siste linjene i denne strofen er litt vanskelige. Det er ikke så lett å vite hva som er subjektet i den siste linjen, hvem som «fromt bryter sine piler», og linjen over er heller ikke så enkel. Ovän er «uvenn», men kan det virkelig være «uvenn som væpnedes, hva synes vel deg?» Jeg får ikke det helt til å stemme. Er det uvennen som fromt bryter sine piler, i en slags overført betydning, han gleder seg i din ulykke? Jeg er ikke så sikker på denne, og tar gjerne i mot hjelp.

«Den lille klokken ringer til den store klokkens drønn» er betydningen i første linje i strofe 3, men hva konkret Lillklockan og Storklockan er, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om. Da måtte jeg nok visst mer om svensk begravelsespraksis på denne tiden, om det ble ringt med flere klokker, eller om kanskje Storklockan er ment i overført betydning, om det er livets klokke eller dødsklokken som drønner, og overdøver den lille kirkeklokken. Cantorn er kantoren, kirkemusikeren, og at han står Löfvad, betyr at han står pyntet med begravelsesbuketten. Jeg tror Gåssarna er flertall tilsvarende norske «gosse», som nynorsk ordbok forklarer med «ung mann, gild kar», og som de legger til er jamfør svensk «gossse – gutt». Så det er de skrålende karene som helliger dette stedet (helgar denne orten). Tempelet er ikke noe tempel, men kirken, og da altså Maria-kirken i Stockholm. Den griftprydda staden er den pyntede gravplassen (grift – grav, prydda – prydet, pyntet, stad – plass) . Veien opp dit går (trapmast – trampes) mellom rosers gulnede blad, altså det er visnende roseblad på begge sider av veien, og de råtne (multnade) plankene (plankar) og kistene (bårar) kan være de allerede nedgravde kistene på begge sider, disse vil jo råtne. Den långa och svartklädda rad er det lange, svartkledde gravfølget. Det er dette følget som bøyer seg dypt i tårer. Merk at her er det et skifte fra geografisk lengde til lengde i tid, det er veien opp til gravplassen som trampes mellom roser og de råtnende plankene – sted, til følget oppløses i tårer – tid.

Først i siste strofe blir det avslørt ordentlig hvem det er som gravlegges. Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,/ Grälmakar Löfberg, din maka; «Så gikk til hvile» er standardformulering ved dødsfall, en eufemisme, og at hun gikk til hvilke fra slagsmål og ball (Bal), sier noe om det livet hun levde. At Löfberg har Grälmakar, bråkmaker, nesten som en tittel, er vel ment litt kjærlig, litt koselig. Dette er tolkning, og ikke forklaring av ordbruken. I hvert fall henvender epistelen på dette stedet direkte til ham, og sier at dit fra gresset langhalset og smalt, / så glor du tilbake (Där, dit åt gräset långhalsig och smal,/ Du än glor tilbaka). Grälmakar Löfberg er nok til stede når hustruen begraves. Danto bommen er en bom ved Årstadviken i Stockholm, det er ved denne bommen huset deres lå, og det er en ny omskriving å si at hun skiltes fra denne bommen, når det egentlig er livet hun skiltes fra. Det fortsetter med «Och med hänne alle lustige lag», som betyr «og med henne alle lystige lag», selvfølgelig. Jeg har alltid tenkt at det vil si at med hennes død, så ender også alle lystige lag, at det aldri vil bli igjen som før. Befalla ser det ut kan bety en del forskjellige ting, på akademiets svenske ordbok, og på wiktionary. Jeg tror noe av det nærmeste man kommer enkel norsk av Hvem skall nu Flaskan befalla, vil bli noe sånt som «hvem skal nå ta seg av flasken»? Jeg har alltid sett henne for meg som en slags vertinne, en som sørget for at det alltid var noe å drikke for folket. De siste linjene er uimotståelig vakre, synes jeg, spesielt når de blir sunget, og de betyr «tørst var hun, uttørstig (tørst uten ende) er jeg, vi er tørste alle». Tørst er direkte, tørst på drikk, men også den utvidede betydningen av å være tørst, å tørste etter noe, virkelig, virkelig ønske det. Her uttrykker det også savnet, vi er alle tørste, nå som hun er vekk.

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Gloseliste

Jeg har laget en liten gloseliste også, så det skal gå raskt å finne frem. I tillegg til Bellman.net og Saor.se har jeg her hatt nytte av Svensk Wiktionary. Listen hadde hatt godt av litt korrektur, for en del av ordene inneholder element av litt kvalifisert gjetning.

Grälmakar bråkmaker, kranglefant

Mon frere fr. min bror

Drufva -> druva drue

Kryster – dansk -> feiging, kujon

längtansvärda – sammensatt: längtan lengsel, värd verd -> «lengselsverdig», «verdt å lengte etter» (tror jeg)

Afund misunnelse

ejlest ellers, annerledes

vig spenstig, smidig, rørlig

grifterna -> grift grav

Ovän uvenn, fiende

dön drønn

Löfvad prydet med begravelsesbuketten

Cantorn -> Kantor kirkemusiker

gåssarnas – gåsse -> gosse ung mann, gild kar

ort sted (fra tysk)

Multnade råtnede  -> murka råtne

Kommentar til epistelen

Akkurat nå hører jeg epistelen i Sven-Bertil Taubes versjon. Det er en sangtekst, ment for å synges. Og det er som sang epistelen er uimotståelig. Det er enkle akkorder, man trenger ikke være stor kunstner for å få det til på gitar eller piano. Å tolke teksten uten melodien blir litt feil, de to hører sammen, så her legger jeg bare litt ut om hvordan epistelen er skrevet. Hvem som har skrevet melodien er ukjent, om det er Bellman selv, eller om han baserer seg på en eldre melodi han omskriver litt. Store deler av livet har jeg hatt stor glede av denne sangen, uten å skjønne nøyaktig hva som blir sunget, eller nøyaktig hva det som synges betyr. Det er stemningen i sangen som er hovedsaken, og vissheten om at det er et elsket og savnet menneske som begraves, og at nå står de alle så tørste så tørste igjen.

Som tekst vil jeg si epistelen er ganske avansert skrevet. Det er et avansert og konsekvent rimmønster: aBaBccDcD, der små bokstaver har trykktung utgang, som ordet mann (det blir av og til kalt mannlig utgang), store bokstaver har trykklett, som ordet kvinne (av og til kalt kvinnelig utgang). Antall stavelser i linjene er 10-8-10-8-10-10-8-10-7, alle linjene med 10 stavelser har mannlig utgang, alle linjene med 8 eller 7, har kvinnelig. Den siste linjen har 7, noe som – særlig når den synges – gir følelsen at den dras ut, det går langsomt i den, det som står der er viktig. Under har jeg samlet dem:

Grafsten öfver vår Syster.

Bryter fromt sina pilar.

Djupt sig bugar med tårar.

Vi ä torstiga alla.

Sånn er det i de klassiske tekstene, mønsteret går skikkelig opp. Det man forventer skal være der, er der. Alle disse sistelinjene ringer tungt, og tyngst kanskje aller mest siste ordet.

Hver strofe er liksom delt i to. Det blir understreket med melodien, men er tydelig også i teksten. De første fire linjene er del 1, de fem siste del 2. De fire første går langsomt. I den første og den tredje er trykket lett-lett-lett-tung-lett, lett-tung-lett, lett-tung, i de trykktunge stavelsene stopper det skikkelig opp. I den andre og den fjerde er det gjennomført firefotet troké, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Denne variasjonen har en umiskjennelig effekt i akkurat denne epistelen, jeg ser for meg gravfølget som aldri går helt taktfast, med rytmebruddene som hører en gravferd til, om enn dette kanskje er å lese og føle for mye inn i det.

I andre del av strofene er de trykket i linjene med ti linjer fordelt: tung-lett, tung-lett, lett-lett-tung, lett-lett-tung. Igjen er det følelse av bråstopp i de tunge stavelsene, særlig i den siste som ender linjene. Syvende linje er gjennomført trokeisk, som linjene to og fire, mens siste linje hopper over en stavelse, og bryter mønsteret med tung-lett, tung-lett, lett, lett-tung. Det er en trykktung stavelse som mangler. Igjen er det kanskje å lese vel mye inn i det, at denne mangelen er den døde, at det er noe som mangler i hele livet, men det er ikke å lese for mye inn at dette rytmebruddet har en effekt, også hos dem som ikke legger merke til det.

Når det gjelder innholdet i epistelen er det velkjente motiver og bilder Bellmann benytter seg av i epistelen. Her er det veksling mellom det konkrete (rosene og de råtne plankene) og det billedlige (gull og purpur), veksling mellom hva dikteren observerer der ved graven, og tankene han gjør seg om det som skjer. Bildet om at døden gjør alle like er vel kjent og vel brukt, her er det uttrykt gjennom gullet og purpuret som alt blir til grus og kluter, hvordan det skjønne og stygge alt blir til støv. Det er motiv fra gammel gresk mytologi, med Kharon som står klar ved dødselven, straks fulgt av det konkrete bildet om gravleggeren som også står og vinker. Denne vekslingen er gjennomført gjennom hele epistelen.

Bellman gjør et ekstra grep med å legge epistelen i munnen på Fredman. Det er Fredmans epistel som synges. Fredman var selv en dranker, en fallert urmaker og forretningsmann, en som selv hadde sine sorger og ulykker å bære på, også før dette ekstra dødsfallet. Dette er et grep visesangtradisjonen har vært flink til å utnytte, med Cornelis Vreeswijk og Tom Waits (om han dog bare måtelig kan kalles visesanger) er eksempel på. Når man ikke synger som seg selv, men gjennom en annen, får man et ekstra lag mellom følelsene, og kan gjøre det sterkere, uten at det blir patetisk. Særlig har Tom Waits fått dette til i mange av sine sanger. Her også, hos Bellman, for over to hundre år siden, gir det ekstra tyngde til slutten uttørstig är jag, Fredman er jo virkelig tørst, ulykken for ham kan godt være uten ende.

Resultatet er en gravsang som fungerer på mange nivåer. Det er fantasifigurer, basert på virkelige personer, som nå kjenner på sin veldige sorg over at en av dem ikke lenger er i blant dem. Denne sorgen treffer jo noen og enhver av oss, når noen dør fra livene våre. Store deler av epistelen er tung og sann, og en reell beskrivelse av det å dø og bli gravlagt. Men noen av delene går jo også litt over i det komiske, som med det at det avslutter med hvem det nå er som skal håndtere flasken? Hvordan skal de nå få drukket sammen? Denne sorgen og bekymringen er jo litt søt, mot det som ellers er sagt i teksten, men den er høyst reell for den det angår. Sluttlinjene forener med ordet tørst, som både fungerer som den reelle tørsten, tørsten på alkohol for en alkoholiker, men også tørsten på et liv som ikke lenger er der, tørsten på noe man vil ha, men ikke kan få. Sånn ringer sluttlinjene smertelig kraftfullt:

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Tørst var hun, urtørst er jeg, vi er alle tørste. Vi er alle tørste.

Einsamkeit (Ensomhet), av Johann W. von Goethe

I parken som het Park an der Ilm, i Weimar i Tyskland, finnes det en steintavle med en innskrift på en klippevegg. Steintavlen ble satt opp våren 1782, og teksten er skrevet av en viss Johann Wolfgang von Goethe. Den store dikteren kom til denne lille byen i 1775, på invitasjon av hertug Karl August av Sachsen-Weimar. Goethe tok i mot invitasjonen, og ble boende i Weimar i hele sitt liv. Dette er viktig nok for tyskerne, til at da en ny republikk skulle opprettes i 1919, etter å ha tapt i første verdenskrig som et keiserrike, så ble republikken opprettet i Weimar, og den er blitt hetende Weimar-republikken.

Jeg har ikke vært i Weimar selv, og ikke sjekket denne innskriften. Den skal være plassert opp mot Das Römische Haus, i vestenden av parken. Det er en tekst på seks linjer, skrevet i Heksameter, den gamle antikke formen med seks verseføtter. Det er på denne måten de gamle klassikerne er skrevet, sånn som Odysseen og Illiaden, av Homer, og Aeniden, av Vergil.

Den autorative teksten på norsk om Skandinavisk heksameterdiktning er skrevet av Gjert Vestrheim, og publisert i Klassisk Forum nr. 1, 2010. Poenget hans er at det på norsk og skandinavisk kun er gjort spede forsøk, og det med vekslende resultat. Et poeng er også at de antikke språkene gresk og latin består av lange og korte stavelser, det er her motsetningen er, mens de germanske språkene – deriblant norsk – har motsetningen mellom trykktunge stavelser. Så når vi sier at en troké lett stavelse fulgt av en tung, så er det opprinnelig en kort stavelse fulgt av en lang. Likeledes bestod den greske daktylen (dak-ty-los) av en lang stavelse, fulgt av to korte. For oss er den daktyl en trykktung stavelse, fulgt av to trykklette. Disse forskjellene gjør de antikke versemålene vanskelige å kopiere, og vanskelig å forstå fullt ut, uten at man selv behersker disse språkene. Det er ganske vanlig at også dikterne selv blir rettet på av de som har studert de klassiske språkene, og Vestrheim gjør det konsekvent gjennom hele sin 24 sider lange tekst. Og det er ikke bare dikterne som får gjennomgå, også litteraturviterne og teoretikerne, selv en gigant som Hallvard Lie (Forfatter av Norsk Verslære, 1967). De har alle sammen store problemer med å skjønne hva en cesur er. Vestrheim skriver utførlig om dette i starten av teksten, med poenget at det på norsk og delvis på tysk er innarbeidet seg en forståelse av dette begrepet, som er feil (i forhold til den greske og latinske cesuren), eller meningsløs (definisjonen for hva en cesur er, blir så fri, at det er ikke noe å ta hensyn til når man arbeider med heksameteren). Årsaken til misforståelsene er at cesur på gresk og latinsk er et snitt, det er et ordskille, inne i tredje eller fjerde versefot. Et ordskille vil si at et ord blir fulgt av et nytt ord, ganske enkelt. På norsk og andre germanske språk er imidlertid cesur blitt en pause, og man har på norsk kommet frem til at denne pausen deler innholdselementer (typisk sånn man sette komma, det jeg skriver her er innholdselement nummer to i parentesen), og kan komme hvor som helst i linjen. I følge Vestrheim blir begrepet cesur dermed så fritt, at det blir meningsløst, mens det på gresk og latin er strengt definert, og blir strengt gjennomført.

Tyskerne tar sine antikke klassikere alvorlig. Så der blir det i de autoriative verkene kalt schnitt, og ikke forskjellige ord for pause. Det er imidlertid litt vanskelig å snakke om cesur på germansk, språket og versene er bygget opp på en annen måte, så jeg lar den diskusjonen ligge med det. Vestrheims konklusjon, som jeg lar gjelde, er at vårt heksameter er en trokeisk-daktylisk sekstakter uten faste regler for cesur (s. 68).

I klasseismen på 1700-tallet var det denne formen som gjaldt, men det må vel kunne sies at det var med begrenset suksess, sammenlignet med originalene.

Goethe levde midt i denne tiden, og var selv en klassiker. Han skrev ganske mye på dette versemålet, også noen hans mest kjente tekster, som romerske elegier og plantenes metamorfose. Videre brukte han denne formen i nærmest utallige aforismer. Og så ble den brukt i de 24 diktene i kategorien Antiker Form sie nährend, og det er her følgende dikt er plassert.

Einsamkeit

Die ihr Felsen und Bäume bewohnt, o heilsame Nymphen,
Gebet jeglichem gern, was er im stillen begehrt!
Schaffet dem Traurigen Trost, dem Zweifelhaften Belehrung,
Und dem Liebenden gönnt, daß ihm begegne sein Glück.
Denn euch gaben die Götter, was sie den Menschen versagten:
Jeglichem, der euch vertraut, tröstlich und hülfreich zu sein.

Ensomhet

Dere som bebor fjell og trær, o helsebringende nymfer,
Gir gjerne til hver, hva han i det stille begjærer!
Skaffer trøst til den triste, den tvilsomme belæring,
Og den elskende unnder, at ham møter sin lykke.
For til dere gav Gudene, hva de nektet menneskene:
Til hver, som stoler på dere, trøsterik og hjelpsom å være.

Språk, form og innhold

Formen er klassisk heksameter. Hver linje har seks trykktunge stavelser. Hver av disse trykktunge stavelser er del av sin takt, og på de germanske språkene varer hver takt like lenge. Antall trykklette stavelser endrer ikke lengden på takten. I de klassiske språkene gresk og latin blir ikke ordet takt brukt, men versefot. Siden vi har mange av våre teoretiske uttrykk fra gresk og latin, fører det til litt problemer, fordi uttrykkene ikke er laget for våre språk, og heller ikke passer helt inn.

Jeg har forsøkt så godt jeg kan å fordelle de trykketunge stavelsene i linjene. Slik jeg får det til, er det troké (tung-lett), daktyl (tung-lett-lett), daktyl, troké, daktyl, troké i første linje, og at denne fordelingen blir fulgt sånn cirka i oddetallslinjene. I partallslinjene er imidlertid siste stavelse trykksterk. Dette får ikke jeg til å rime med de klassiske reglene, så her melder jeg pass. Merk at nest siste takt, den 5, alltid er en daktyl, slik verseformen krever det skal være.

Die ihr Felsen und Bäume bewohnt, o heilsame Nymphen,
Gebet jeglichem gern, was er im stillen begehrt!
Schaffet dem Traurigen Trost, dem Zweifelhaften Belehrung,
Und dem Liebenden gönnt, daß ihm begegne sein Glück.
Denn euch gaben die Götter, was sie den Menschen versagten:
Jeglichem, der euch vertraut, tröstlich und hülfreich zu sein.

Trykkfordeling, Einsamkeit, Johann von Goethe (1749-1832). Jeg har markert trykkene der jeg tror de er, og må ta forbehold for at jeg kan ha bommet.

Språket byr også på noen utfordringer for en som bare har årsstudium i tysk. Det er bare seks linjer, men det er ganske krevende. Med unntak av den første har alle linjene utstrakt brukt av dativ, det handler om noen som gir noen noe. Starten er vanskelig, med Die ihr Felsen, jeg tror pronomenet die er brukt påpekende, i betydningen «dere (som bor)». Et påpekende pronomen, eller demonstrativ, som det nå heter, skal referere til et substantiv. Så det må være nymfene. Ordet heilsam betyr «helsebringende» eller «nyttig», ingen av de ordene egner seg godt akkurat her, synes jeg.

I fjerde linje står ihm i dativ, så det er lykken som møter til ham, ikke han som aktivt møter lykken. I femte linje er det kasus, som viser setningsfunksjonen, på en måte det ikke lar seg gjøre på norsk i denne ordstillingen. hülfreich er alternativ skrivemåte for hilfreich

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Fels der, -en/-en; (høytidelig); der Felsen -s/-; klippe, fjell, grunnfjell.
heilsam (adj.) 1. helsebringende 2. nyttig.
begehrt -> begehren (sv. tr.) begjære, forlange, ønske, ville ha;
zweifelhaft (adj.) tvilsom.
die Belehrung belæring, informasjon, opplysning, råd.
gönnt -> gönnen (sv. tr.) unne;
vertraut -> vertrauen (sv. itr.) stole på.
hilfreich (adj.) hjelpsom.
tröstlich (adj.) trøsterik.

Kommentar

Det er 24 dikt i den lille samlingen. De er alle sammen skrevet uten rim, og på heksameter. Flere av dem er på to linjer, de fleste er på fire, og ingen er på mer enn tolv. Betegnelsen dikt er kanskje ikke helt treffende, de går også under betegnelsen epigrammer. Noen av de korte tekstene kan også passere som aforismer, sånn som denne

Selbst ein so himmlisches Paar fand nach der Verbindung sich ungleich:
Psyche ward älter und klug, Amor ist immer noch Kind.

Ungleiche Heirat (1780-årene, trykket 1789)

og denne

Du verklagest das Weib, sie schwanke von einem zum Andern!
Tadle sie nicht; sie sucht einen beständigen Mann.

Entschuldigung (1783, trykket 1789)

Den første sier at selv et himmelsk par som Psyche og Amor finner seg ulike etter forbindelsen (Verbindung). Psyche er eldre og klok, Amor fremdeles et barn. Den andre sier at du klager over en kvinne, som svinger fra den ene til den andre. Klandre henne ikke, sier teksten, for hun søker en bestandig mann. Det er tekst fra en annen tid. Om Goethe går det nok an å si, at han var vel så ubestandig, som kvinnene han bebreider. Kanskje går det an å si at det var han som svingte fra den ene til den andre, til han kom samme med Christiane Vulpus, og levde med henne. Uansett synes jeg slike fyndord med datidens klokskap kan være fascinerende å lese.

Jeg valgte ut Einsamkeit, fordi denne også var valgt ut til å bli plassert på en steintavle i Park an der Ilm, og fordi temaet Ensomhet er gjennomgående hos Goethe. Det var også temaet i det forrige diktet som ble postet, Lied der Mignon, om det var en ganske annen type ensomhet. Der var det en ensomhet som helt klart var til plage, det var en lengsel etter samvær, og ganske sterkt uttrykt. I samme roman finnes også diktet Harfenspieler, med startlinjen Wer sich der Einsamkeit ergibt, alternativet for meg å poste forrige gang. Også dette handler om en ensomhet som gnager, og som man ønsker å unngå.

I dagens dikt er det en opphøyd form for ensomhet det handler om. En utilgjenglig form, nærmest for de priviligerte. Dette er dikterens ensomhet

Min gjendiktning

Dette er min første heksametergjendiktning. Så her er jeg på usikker grunn. Jeg prøver å få trykket fordelt nokrså som i originalen. Hver linje skal ha seks trykktunge stavelser, det skal veksle mellom trokeer og daktyler, og siste stavelse skal være en troke. Partallslinjene skal ha trykktung utgang. Ellers er det ganske sikkert noen regler jeg har oversett. Resultatet er uansett ikke noe spesielt godt. Men det er et forsøk, og en start.

Ensomhet

Dere som kllipper og trær bebor, o nyttige nymfer,
Vil helst alle mann gi, hva han i stillhet begjær’!
Skaffer den traurige trøst, den tvilhenfalne belæring,
Og den elskende godt, han får møte sitt hell.
For dem gav så de Guder, hva de til menn’skene nektet:
Hver av dem, som på dem tror, trøstig og hjelpsom å bli.

ES2019

Kilder

Gjert Vestrheim: Skandinavisk heksameterdiktning , fra Klassisk forum, nr. 1, 2010.

Innlegget er tilbakepostet fra mars 2019.

Min gave er ynkelig (Мой дар убог), av Jevgenij Abramovitsj Baratynskij

Denne posten ble gjennomarbeidet på nytt februar 2017. Det ble lagt til gloseliste og gjendiktning, og mer utfyllende kommentarer. Noen kosmetiske endringer fikk posten også i januar 2018.

*

I dag poster vi et dikt av den russiske poeten Jevgenij Abramovitsj Baratynskij (1800 – 1844). Jeg tenkte at nå som det bare er plass til 3 russiske dikt i året, så bør jeg prøve å få i alle fall en av dem til å være skrevet av en poet jeg ikke har postet noe av tidligere. Noen nye bekjentskaper må det jo være, hvert år. Baratanskij var samtidig med Aleksander Pusjkin, og også en god venn av ham. Da skulle man vite at han har sine røtter i klassisismen, men at han i likhet med Pusjkin bryter ut av dem, og over i en slags russisk romantikk. Her er strenge rytme- og rimmønster, men følelser sterkere enn de man forventer å finne i klassesismens diktning. Diktet jeg poster er således helt representativt. Det tar opp det evige lyriske temaet om diktet som kan leve og bli husket i en forgjengelig verden.

Мой дар убог

Мой дар убог, и голос мой не громок,
Но я живу, и на земли моё
Кому-нибудь любезно бытиё:
Его найдёт далекий мой потомок
В моих стихах; как знать? душа моя
Окажется с душой его в сношенье,
И как нашёл я друга в поколенье,
Читателя найду в потомстве я.

1828

Min transkripsjon

Moj dar ubog

Moj dar ubog, i golos moj ne gromok,
No ja zjivu, i na zemli mojo
Komu-nibud ljubezno bytio:
Jevo naidjot dalekij moj potomok
V moikh stikhakh; kak znatj? Dusja moja
Okazjetsja s dusjoj jevo v snosjenie,
I kak nasjol ja druga v pokolénie,
Tsjitatelja najdu v potomstve ja.

Min oversettelse

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, og stemmen min ikke høy,
Men jeg lever, og til jorden min
Til en eller annen elskelig væren:
Vil en fjern etterkommer finne den.
Hvem vet? Kanskje vil det i mine vers
Vise seg at min sjel har en forbindelse med hans,
Og slik fant jeg en venn i et slektledd,
I ettertiden vil jeg finne en leser.

Kommentar til oversettelsen

De første årene la jeg vekt på å oversette tettest mulig til originalen, selv når resultatet da kunne bli tilnærmet uforståelig på norsk. Nå skriver jeg om, for å gjøre resultatet leselig. Her i kommentarene skriver jeg hva jeg har gjort.

I første linje er убог og громок kortformer av adjektivene убогий (ubogij – Forkrøplet, elendig, ynkelig, tarvelig, ussel) og громкий (gromkij – høy, kraftig (om lyd)). Kortformen er russernes måte å uttrykke predikativ funksjon, noe vi på norsk vanligvis uttrykker med det lille ordet er. Russerne bruker ikke dette ordet på denne måten, og må gjøre noe annet for å skille mellom «mannen er ynkelig» og «en ynkelig mann». Det gjør de med å skille mellom kortformen, убог, og langformen, убогий. Der kortformen har predikativ funksjon, har langformen attributiv. Den uttrykker en iboende egenskap. Her, i diktet, er det kortformen som uttrykker en påstand. I oversettelsen blir det Min gave er ynkelig, mens det i originalen altså ikke er noe kopulaverb.

Så følger det noen vanskeligheter. Preposisjonen на (na – til, på) styrer akkusativ når det er bevegelse, og pronomenet моё står riktignok i grunnformen som gjelder både for nominativ og akkusativ, men substantivet земля (zemlja – jorden) er satt i genitiv, med endelsen -и. Jeg er ikke sikker på hva det er for noe. Siden jeg antar det er til stedet, akkusativ, så oversetter jeg med til jorden min. Videre står Кому-нибудь (komu-nibud – (til/for) en eller annen) i dativ. Det er en kasus som uttrykker den som nyter godt (eller vondt) av en handling, typisk den som får brevet eller gaven eller knyttneveslaget.  Ofte kan dativ på norsk bli uttrykt med preposisjonen «til» eller «for». Det er det jeg prøver her. Resultatet blir litt forvirrende på norsk, som det også – for meg – er litt forvirrende i originalen.

Adjektivet любезно er på ny kortform, dette av лыбезный «elskelig, elskverdig», og det står til бытие, som betyr «tilværlese».  Kortformen любезно får jeg ikke inn, jeg bruker adjektivet attributivt.

I linje 4 står pronomenet Его (evo – han, den/det) i akkusativ, og viser tilbake til stemmen  (голос) eller gaven (дар) i linje 1. Substantivfrasen мой потомок (moj potomok – min etterkommer) står i nominativ. Så det er altså etterkommeren som er subjektet, og finner (найдёт – najdjot) den ynkelige gaven til poeten, stemmen hans.. Adjektivet далекий står i langform, og må høre til потомок, altså en «fjern etterkommer». Akkurat den linjen ser nå grei ut i oversettelsen.

Tanken skulle imidlertid være mulig å få tak i, det er ideen om en etterkommer her på jorden, som skal finne frem til den ynkelige gaven og lavrøstede stemmen til Baratynskij.

Fjerde linje slutter ikke med noe punktum, så det er ikke absolutt klart at femte linje begynner på noe nytt. På den annen side er både subjekt og objekt på plass, så det er vel kanskje mest naturlig å lese første halvdel som noe avsluttet. I så fall begynner femte linje greit, В моих стихах; как знать? (I mine vers; hvem vet?), og fortsettelsen trenger bare litt forklaring: душа моя/ Окажется с душой его в сношенье, «sjelen min/ viser seg med sjelen hans i forbindelse», direkte oversatt. Så meningen må være at i versene viser det seg å være en sjelelig (eller åndelig) forbindelse mellom dikteren og etterkommeren hans.

Denne tanken fortsetter i de to siste linjene. И как нашёл я друга в поколенье betyr direkte oversatt: «Og på den måten fant jeg en venn i et slektledd», der как egentlig betyr «hvordan», og russisk ikke skiller mellom bestemt og ubestemt form av substantivet, så в поколенье kan bety «i generasjonen» eller «i en generasjon», eller «i slektleddet» eller «i et slektledd». Det er jeg (я) som står i nominativ, og venn (друга) som står i akkusativ, så det er jeg som finner vennen. Читателя i siste linje står også i akkusativ, så det er også her «jeg» (я) som finner en leser, og det i ettertiden (потомстве).

Til slutt vil jeg si litt om russiske verb. De skiller mellom perfektive og ikke-perfektive aspekt, eller fullført og ikke-fullført handling. På norsk blir dette utført med en omskriving, vi sier ofte «sitter og leser», eller «går og tenker», for å få frem at vi er i gang med noe, handlingen er ikke fullført. På russisk er de opptatt av dette, og har hele verbsystemet innrettet etter det med å la alle verb komme i par, ett for det perfektive og ett for det ikke-perfektive. Det ikke-perfektive uttrykker en handling som er i gang, vanlig presens, den utføres nå, mens det perfektive uttrykker en handling som er fullført. Det vil den være i fremtiden. Her i dette er det en god del perfektive verb, det er fullført handling, og altså noe som vil bli utført i fremtiden. For de to siste linjene blir dette illustrert i det perfektive verbet найти, å finne, som i nest siste linje blir brukt i fortid, «fant», og i siste i fremtid «vil finne», eller rettere: «kommer til å finne». Det vil skje.

Jeg klarer heller ikke finne en tilfredsstillende forklaring på dativen Кому-нибудь i linje 3, jeg skjønner ikke hva det betyr. Min oversettelse her, «med en eller annen», glatter over problemet.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok.

убог – kortform -> Убогий 1. Forkrøplet, 2. elendig, ynkelig, tarvelig, ussel, 3. elendig, tarvelig, ussel
любезно – kortform, nøytrum -> любезный 1. (обходительный) elskverdig, imøtekommende 2. уст. или разг. (дорогой) kjær; любезный читатель! уст. kjære leser
бытие tilværelse, væren
далекий 1. (удалённый; давный) fjern: lang (длинный) 2. (чуждый) fremmed 3. я далеко от мысли упрекать его jeg berbreider ham på ingen måte
потомок 1. etterkommer; ætling 2. мн (людеи будущих поколений) etterkommere, etterslekt
Окажется -> Оказаться 1. (найтись, быть налицо) finnes, være 2. (очутиться где-л) være, befinne seg; komme i 3. (явиться на самом деле кем-л, чем-л) vise seg å være 4. безл. (выяснилось) отказалось, что… det viste seg, at…
Сношение 1. (связ) forbindelse, kontakt 2. (половой акт) samleie
поколение generasjon, slektledd

Kommentar til diktet

Diktet er kort, og uttykker en kjent, klassisk tanke, og bruker flere av de vante virkemidler i den lyriske tradisjonen. Det er neddempet i tonen, ingen romantiske stormer her, ingen store følelser, ingen proklamering av dikterens geni og inspirasjon, her går det rolig frem, nesten klassisistisk i formen. Den russiske originalen har mange myke, behagelige lyder, eller fonemer, som det heter i fonetikken. Et fonem er det minste betydningsskillende lydelement i et språk. Sånn om omtrent kan man si fonemene er lydspråkets bokstaver, et fonem i lydspråket tilsvarer en bokstav eller en bokstavkombinasjon i skriftspråket. På norsk består kombinasjonene ‘ng’, ‘sj’ og ‘skj av flere bokstaver, men bare én lyd, ett fonem. Diktet passer å leses langsomt, rolig. Vokalen ‘o’, nærmere norsk ‘å’, er lett å uttale og behagelig for øret, mens ‘i’ er mer anstrengt, skrikende, om leseren følger meg her.  Her er det russiske vokaler о, а, у (vår u, uttalt kontinentalt, som norsk, tradisjonell ‘o’) som dominerer, nesten totalt. Konsonantene er også myke, м, д, б, г (m, d, b, g), få av dem er skarpe, enda færre skarpe og trykktunge. Verken oversettelsen min eller gjendiktningen er i nærheten av å gjengi dette.

I innholdet begynner diktet med at poeten reduserer seg selv, og sine dikteriske evner. Han har fått et ynkelig talent i gave og kan ikke snakke med høy røst. Det siste gjør han ikke heller, diktet er rolig, men det første er en selvmotsigelse. At diktet lever og ennå blir brukt viser jo nettopp at talentet hans ikke var så ynkelig, og at gaven hans er så stor at han og hans dikt lever videre gjennom århundrene, og over landegrensene. Diktet spør ikke så mye, det er ydmykt, det vil bare ha en leser, og den leseren vil poeten føle et sjelelig fellesskap med. Det er dette sjelelige fellesskapet som blir løftet frem til noe stort og verdifullt, så stort at verken diktet eller dikteren trenger andre mål. Således slutter diktet litt triumferende, med at dikteren finner en leser og sjelefrende i ettertiden. I den russiske originalen faller ordene helt naturlig, ordnet i rytme og rim, slik at det blir en forsterket effekt av at sånn må det være.

Originalen har også jeg (я – ja) til slutt: leser finner i ettertiden jeg (min uthevelse). Poeten snakker mye om min (мой), min gave, min stemme, min verden, men der til slutt kommer en tydelig og trykksterk jeg (я). Så tross sin ynkelge gave og lave stemme, så er poeten sterk i troen på seg selv, han vet og er ikke i tvil om at i verden han lever i, en gang i tiden, vil diktet finne en leser, og med det vil han finne en sjelelig kontakt. Her og nå er denne leseren jeg, og kanskje også du, som leser dette, og – forhåpentligvis – har vi skjønt diktet godt nok til at den russiske poeten Baratynskij fikk sitt ringe ønske oppfylt.

Min gjendiktning

Gjendiktningen har en del av de samme problemer som oversettelsen, men er løst på en litt annen måte. Noe av poenget i originalen er at det flyter så lett og uanstrengt, noe som må være målet også i gjendiktningen, om enn dette målet nok ikke er så enkelt å oppnå.

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, min stemme svak,
Men jeg lever, og i min verden
Til en eller annen elsket væren:
Vil den finne en ætling langt der bak
Hvem vet om ikke i versene mine
Der vil min sjel ha kontakt med hans
Og slik en venn i et ledd jeg fant,
En leser i ettertiden vil jeg finne.

The fly, av William Blake

Et lite engelsk sommerdikt i dag. Det er skrevet av den engelske poeten og maleren William Blake (1757 – 1827). Han er virksom i overgangen mellom klassisimen og romantikken, og har slik jeg leser ham en fot i begge leire. Diktene hans er ofte svært enkle, nesten naive, og uttrykker gjerne en klar og enkel tanke på en klar og enkel måte. Det passer godt til klassisimen, eller nyklassisismen, som kanskje er en riktigere betegnelse på denne perioden. Samtidig hadde Blake stor tro på kunstnerånden og på dikterens frihet. Han satte følelse, tro og ånd høyere enn logikk, rasjonalitet og fornuft, og passer med det godt inn i romantikken.

Diktet jeg har valgt av ham er en liten perle på fem strofer. Det er hentet fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. Denne samlingen må ses i sammenheng med Blakes første samling, Songs of innocense. Den kom ut i 1789, og er en barnebok. Her finner vi kjente dikt som The lamb, The little black boy og On another’s sorrow. Dette er naive dikt, der barnet får sin plass i en trygg verden. I Songs of experience er ikke verden lenger så trygg, barnets verden er tapt, og det er klart at mye er blitt holdt skjult for det. I dette kan vi se paralleller til mennesket før og etter syndefallet.

The fly

Little fly,
Thy summer’s play
My thoughtless hand
Has brushed away.

Am not I
A fly like thee?
Or art not thou
A man like me?

For I dance
And drink and sing,
Till some blind hand
Shall brush my wing.

If thought is life
And strength and breath,
And the want
Of thought is death,

Then am I
A happy fly,
If I live,
Or if I die.

1794
Flue
Min gjendiktning

Fluen

Lille flue,
Din sommers lek
Har min tankeløse hånd
Blåst avsted.

Er ikke jeg
En flue som deg?
Eller er ikke du
En mann som meg?

For jeg danser
Og drikker og synger,
Til en blind hånd
Skal børste min vinge.

Hvis tanke er liv
Og styrke og ånde,
Og ønsket
Til tanken er døden.

Da er jeg
En lystig flue,
Om jeg lever,
Eller dør.

Kommentar til oversettelsen

Posten var først utstyrt med en gjendiktning, og ingen oversettelse. I januar 2019 så jeg over posten på nytt, og splittet oversettelsen i to. Det er knapt nødvendig, siden språket er så enkelt at det skal ikke være noe problem for en normalt interessert nordmann å forstå hva det går i. Fly er altså flue, brush er  å «børste» eller «koste» eller slikt noe, det kan også brukes i betydningen «børste eller gre håret», og til sist ligger det en betydning av «børste bort», brush away. Det betyr å fjerne, altså få noe til ikke å eksistere lenger. Det er livet som er børstet bort. Want i strofe 4 er også litt vanskelig, det betyr «å ønske», men ønske seg noe gjør man fordi man ikke har det og har lyst på det, så det har også betydning «å mangle» og «å savne».

Min kommentar

Det er klassisk forskyvning av perspektiv. Mannen er flue, og fluen er mannen. Rimene er så enkle at det grenser mot en barneregle, også her, og rytmen er så munter at det nesten kamuflerer for innholdet.

Diktet starter med henvisning til fluen, slik det kan gjøres i en barneregle. Så er det sommerens lek som nå er børstet bort av den tankeløse hånden til jeg-personen. Dikterjeget har altså drept en flue, og står nå og tenker seg om. Hva er egentlig forskjellen mellom han og fluen? Er ikke han også et krek som flyr rundt, til hans tid er oppbrukt og noen børster hans vinge? Det er spørsmålet i den sentrale midtstrofen, nummer 3.

Fjerde strofen er litt mystisk. Der stilles spørsmålet om tanken er et liv, og med det styrke og ånde, så vil tankens ønske være å komme til døden. Liv og død står i en voldsom kontrast, særlig når de begge deler skal være bundet sammen av tanken. En løsning kan være at døden er livets mål, det er det livet beveger seg frem mot. Og hvis det er tanken som er livet, er det tanken som beveger seg frem mot døden. Men den tilsynelatende enkle strofen er litt mer komplisert enn som så. Det kan også ha å gjøre med at det er tanken som skiller mennesket fra fluen, det er også det som gjør at dikterjeget er i stand til å stille spørsmålene i diktet. Vi kan også stille spørsmålet hva det egentlig er som gjør at vi lever? Hva er essensen i livet? Er det tanken?

Uansett kan man så stille spørsmålet hvorfor det skal være slik at vi står øverst i tankepyramiden. Finnes det kanskje ikke en som kan slå ut våre liv, like lett og ubekymret som vi slår ut fluens. Om det ikke eksisterer noe slikt høyere enn oss, eksisterer like fullt tanken om det, og med et skifte av perspektiv er det lett å se våre egne liv like små og betydningsløse som fluens.

Det er også dette som er konklusjonen på diktet. I starten av første strofe henvendte dikterjeget seg til fluen, i siste strofe er han selv blitt den. Den muntre rytmen blir ledsaget av det glade ordet happy, han er en lystig flue, og det gjelder om han lever eller dør. Det siste ordet er die, og med det der både diktet og dikterjeget ut.

Kanskje må også diktet leses i sammenheng med samlingen det er utgitt i. Dette er Songs of experience, sanger av erfaring, i motsetning til Songs of innocense, uskyldens sanger. Kanskje er det dette synet på livet  man får, når man vet hva det går ut på. Det er ikke så mye mer enn en flue som surrer rundt, det går ganske raskt og plutselig er det over.

Min gjendiktning

Posten var originalt utstyrt med en gjendiktning, kanskje fra 2009, da innlegget ble postet. Uansett er gjendiktningen her forbedret, i 2019, da jeg har skjønt litt mer at det går ikke an å plassere lette og tunge stavelser så det passer seg. Det må være likt med originalen, der originalen følger et strengt mønster, og det gjør denne originalen fra slutten av 1700-tallet, Først hadde jeg en forbedret versjon av gjendiktningen, men det gikk ikke an å slå seg til ro med den heller, så her er en versjon der det er riktig.

Originalen har  3 + 4 + 4 + 4 stavelser i de tre første strofene, så 4 + 4 + 3 + 4, og til slutt 3 + 4 + 3 + 4.  Takten er jambisk, altså annenhver trykktung og trykklett. Hver linje har 2 trykktunge stavelser, også de linjene som bare har 3 stavelser i alt. Utenom strofe 4 begynner altså alle strofene med en trykktung stavelse.

Fluen

Lille krek,
Din sommers lek
Min dumme hånd
Har blåst avsted.

Er ei jeg
Et krek som deg?
Eller er ei du
En mann som meg?

Liv i dans
Og drikk og sang,
Til en blind hånd
Skal slå en gang.

Er tanke liv
Og kraft og pust,
Og dens mål
Er døden just.

Da er jeg
Et lystig krek,
I mitt liv,
Til jeg dør vekk.

ES2019

*

Posten fikk en liten overhaling januar 2019. Gjendiktningen ble forbedret, en oversettelse ble lagt til (først var det bare gjendiktningen), og formatet ble litt endret. Det kan godt hende det er nødvendig å gjøre noen små endringer i innholdet også. Det gjelder særlig det jeg skriver om plasseringen mellom opplysningstiden og romantikken, noe jeg var opptatt av den gang, fordi det var noe jeg kunne godt, men diktene til Blake er ikke så egnet til å illustrere disse forskjellene her. De er mer sin egen sjanger. Men foreløpig får det stå. Det er flere dikt av Blake på vei, og da vil jeg skrive mer.

My heart’s in the highlands, av Robert Burns

Forrige søndag på hovedbloggen gikk jeg gjennom platen Time out of mind, av Bob Dylan, der sangen «Highlands» er avslutningssporet. Referansen til Robert Burns (1759 – 1796) dikt fra slutten av 1700-tallet er åpenbar, og jeg lovet  å se nærmere på diktet på poesibloggen i dag, som jeg nå skal gjøre.

Robert Burns er Skottlands udiskutable nasjonalpoet. Han skrev på skotsk, et språk som var regnet som lite egnet for høyere litteratur. Temaene og motivene var også hentet fra den skotske natur og det skotske folk. Dagens dikt er et utmerket eksempel, andre berømte er Auld lang syne, Green grow the rashes og ømme My love is like a red, red rose. Diktene har ikke bare tema og motiv fra Skottland, de skal også fange den skotske nasjonalkarakteren. Sånn sett er Burns flere tiår forut for sin tid, med sterke nasjonalromantiske innslag i en periode hvor de forfinede idealene fra klassisismen rådet.

Burns hører til de egentlig ganske mange høyt skattede poeter som døde tidlig. Han ble 37 år, nøyaktig det samme som russernes nasjonalpoet, Aleksander Pusjkin, og vår egen Henrik Wergeland. Begge disse kom imidlertid lettere til tingene enn Burns gjorde. Han var født inn i en fattig bondefamilie, foreldrene William og Agnes var det vi på norsk ville kalle husmenn. Stedet var Alloway, nær Ayr i Ayrshire i det vestlige Skottland. Tross fattigdommen hadde Burns tilgang på mye av den engelske og skotske nasjonallitteraturen, og gjorde seg ganske belest i sin barndom og ungdom. Hans forsøk på å skrive diktene sine på engelsk resulterte i ganske konvensjonelle dikt, i de tradisjonelle og gjeldende rytme- og versemønstre. Det var når han begynte å bruke sitt eget språk, det skotske, han tok diktningen til et mesterskap.

Hans egentlige debut var Poems – chifley in the scottish dialect, Kilmarnock edition, kom ut i 1786. Den ble en umiddelbar suksess. Burns vant også i sin levetid ry for å være Skottlands nasjonalskald. Men det kan ikke måle seg med ettermælet han har fått. Hvert år er det tusenvis av såkalte «Burnsians», som valvarter til hans fødested eller andre steder han besøkte i sitt liv. For eksempel er det populært å følge hans ferd fra Perth opp til Peterhead, og ned igjen til Edinburgh. Dette var en reise Burns gjorde i 1787, og som resulterte i flere dikt og dagboksnotater.

Det er også herfra inspirasjonen til dagens dikt kommer. Det er egentlig ikke et dikt, det er en sang, skrevet til en tradisjonell skotsk melodi og selvfølgelig tilgjengelig på youtube og andre nettsteder. Rekkefølgen på strofene er ikke overalt den samme, sunget blir gjerne første og siste strofe satt som nummer 2 og 4, og brukt som refreng.

My Heart’s In The Highlands

My heart’s in the Highlands, my heart is not here,
My heart’s in the Highlands, a-chasing the deer;
Chasing the wild-deer, and following the roe,
My heart’s in the Highlands, wherever I go.

Farewell to the Highlands, farewell to the North,
The birth-place of Valour, the country of Worth ;
Wherever I wander, wherever I rove,
The hills of the Highlands for ever I love.

Farewell to the mountains, high-cover’d with snow,
Farewell to the straths and green vallies below;
Farewell to the forests and wild-hanging woods,
Farewell to the torrents and loud-pouring floods.

My heart’s in the Highlands, my heart is not here,
My heart’s in the Highlands, a-chasing the deer;
Chasing the wild-deer, and following the roe,
My heart’s in the Highlands, wherever I go.

1789

Min oversettelse

Mitt hjerte er i høylandet

Mitt hjerte er i høylandet, mitt hjerte er ikke her,
Mitt hjerte er i høylandet, jager et hjortedyr;
Jagende villhjorten, i følge med rådyret,
Mitt hjerte er i høylandet, hvor enn jeg måtte gå.

Farvel til høylandet, farvel til det høye nord,
Fødested av Tapperhet, landet av Verdi;
Hvorhen jeg enn vandrer, hvor jeg streifer forbi,
Bakkene i høylandet vil jeg alltid elske.

Farvel til fjellene, dekket med snø,
Farvel til elvedalen og de grønne daler nedenunder;
Farvel til skogene og de hengende trær,
Farvel til strykene og de brusende elver.

Mitt hjerte er i høylandet, mitt hjerte er ikke her,
Mitt hjerte er i høylandet, jager et hjortedyr;
Jager villhjorten, og følger rådyret,
Mitt hjerte er i høylandet, hvor enn jeg måtte gå.

Kommentar til oversettelsen

Roe er rådyr. Deer har ordspill med dear, «kjære». Den engelske presensformen chasing, following, brukt om handlinger som pågår er som man vet veldig vanlig. På norsk virker tilsvarende noen ganger kunstig, særlig om et ord som «følger», «følgende betyr hos oss noe annet. Det gjør mange ganger engelsk vanskelig å oversette skikkelig, selv om det er et språk som ligger nær norsk.

Valour eller Valor er «tapperhet». Det tar seg ikke ut å bryte faste sammensetninger og gjentakelser i dikt, men hva skal man gjøre med The birth-place of Valour, the country of Worth? I originalen blir ordene og verdiene meislet ut, det er vanskelig å gjøre det like kraftfullt på norsk: «Fødested av tapperhet, landet av verdi» er det nærmeste, og den jeg har landet på. Rove er «vandre omkring, flakke, streife».

Straths er en dal dannet av elver. Torrent er vann som strømmer i voldsomme mengder, som det gjør i elver ned bratte fjellsider, det vi på norsk kaller stryk.

Kommentar til diktet

Diktet kan leses direkte og det kan leses med en del skjult betydning. Det er en folkelig sang, med enkel rim og rytme. To og to linjer rimer, Jambiske rytmer går igjen, trykket på andre stavelse og trykktung utgang. Store deler av Skottland består av høyland, sånn mellom 4-500 og opp mot 1000 meter, med et landskap som ligner veldig på det norske. Fjellene med snø på og daler dannet av elver er karakteristiske landskapsbeskrivelser, som også det at elvene ofte renner i strie strømmer er det. Egenskapene tapperhet (valour) og verdi (Worth) blir holdt høyt i Skottland. Heltedyrkelsen er ofte av personer som har utmerket seg med sitt mot og sin kampvilje. Det passer også for et land som gjennom store deler av sin historie har vært underlegne England, og alltid har ønsket å stå opp mot sin storebror og hevde sin egen verdi.

Diktet inviterer også til å lese noen av ordene symbolsk. Mitt hjerte kan være en kvinne,  å jage en hjort og følge et rådyr kan også være å jage eller følge en kvinne. Det fantes også en slik highland Mary Campbell, blant Burns’ mange amorøse eventyr. De brusende elver og stryk blir da de ville og brusende følelser, han har i sammen med henne, det er i det minste mulig å holde en slik kvinne og minnet om henne i hodet, når man synger sangen. Det meste er jo mulig å assosiere med kvinner, de har jo mye å si i vårt liv.

Jeg tror imidlertid ikke det er vanlig å lese dette diktet så mye utover hva det er. Det er en hyllest til det skotske høylandet, den skotske identiteten, og savnet etter den rene natur når man er andre steder.