Der Goldschmiedsgesell, av Johann W. von Goethe

Der Goldschmiedsgesell, eller Gullsmedsvennen, er et ganske erotisk dikt av gamle Johann W. von Goethe. Det er dog et erotisk dikt som holder igjen, det er bare antydninger, men følelsene og fantasiene under er sterke. Det var sånn de gjorde det på 1800-tallet, leggen var sterkt nok som kroppsdel med tiltrekningskraft, og det å forestille seg å være en tråd som berører jentas munn er i grenseland for hva man kan gå med på av erotiske fantasier. Jeg liker det godt sånn. Man uttrykker mer ved å holde igjen.

Der Goldschmiedsgesell

Es ist doch meine Nachbarin
Ein allerliebstes Mädchen!
Wie früh ich in der Werkstatt bin,
Blick ich nach ihrem Lädchen.

Zu Ring’ und Kette poch’ ich dann
Die feinen goldnen Drähtchen.
Ach, denk’ ich, wann, und wieder, wann
Ist solch ein Ring für Käthchen?

Und tut sie erst die Schaltern auf,
Da kommt das ganze Städtchen,
Und feilscht und wirbt mit hellem Hauf
Um’s Allerlei im Lädchen.

Ich feile; wohl zerfeil’ ich dann
Auch manches goldne Drähtchen.
Der Meister brummt, der harte Mann!
Er merkt, es war das Lädchen.

Und flugs, wie nur der Handel still,
Gleich greift sie nach dem Rädchen.
Ich weiß wohl, was sie spinnen will:
Es hofft das liebe Mädchen.

Das kleine Füßchen tritt und tritt;
Da denk’ ich mir das Wädchen,
Das Strumpfhand denk ich auch wohl mit,
Ich schenkt’s dem lieben Mädchen.

Und nach den Lippen führt der Schatz
Das allerfeinste Fädchen.
O wär’ ich doch an seinem Platz,
Wie küßt’ ich mir das Mädchen!

Entstanden 1808, Erstdruck 1815

Gullsmedsvennen

Det er dog min nabo
En allerskjønneste jente
Så snart jeg er i verkstedet
Så ser jeg etter hennes lille butikk

Til ring og kjede banker jeg da
De finne gylne metalltråder
Akk, tenker jeg, når, og igjen, når
Er sånn en ring for Kätchen

Og åpner hun først skrankene opp
Så kommer hele byen
Og pruterer og agiterer med veldig haug
Om alle slags ting i butikken

Jeg filler, jeg filer helt i stykker
Selv mange gylne metalltråder
Mesteren brummer, den harde mann
Han merker, det var butikken

Og straks bare handelen stilner,
Griper hun etter det lille spinnehjulet
Jeg vet vel hva hun vil spinne
Det håper den kjære jenta

Den lille foten trår og trår
Da tenker jeg meg leggen
Håndstrømpen tenker jeg også med
Jeg sjenker den til den kjære jenta

Og etter leppen fører skatten
Den aller fineste tråden
Og var jeg dog på dennes plass
Hvor kysser jeg meg den jenta.

Språk, form og innhold

Dette diktet hører til 4 + 3 gruppen, med 4 trykksterke stavelser i første linje, 3 i andre. To linjer danner et par. Versefoten er jambisk. Og den er konsekvent i alle strofene. 1 og 3 linje har trykktung utgang, 2 og 4 har trykklett. Rimmønsteret er aBaB, altså kryssrim. Her er trykkfordelingen i første strofe.

Es ist doch meine Nachbarin
Ein allerliebstes Mädchen!
Wie früh ich in der Werkstatt bin,
Blick ich nach ihrem Lädchen.

Goethe: Der Goldschmiedsgesell, trykkfordeling

Diktet er ganske vanskelig å oversette. Det er utstrakt bruk av dimminutiv i det, og det er også noen andre vanskeligheter å kommentere.

I første strofe er standardproblemet at tysk mer enn norsk legger til en ending (-in) på substantiv som er mennesker eller yrker, for å indikere at det er en kvinne. Vi kan si det for lærerinne, og skuespillerinne, til og med venninne, men på tysk sier de det også for nabo, Nachbarin, eller «naboinne«. Det går ikke på norsk. Så er det Lädchen, dimminutiv av Laden, som betyr 1. butikk, bod, 2. (vindus)lem, skodde, og som dimminutiv er oversatt i ordboken med «Liten butikk». Jeg oversetter også med det.

Så er det videre til andre strofe, der tysk har et eget ord for metalltråd, Draht, eller i dimminutiv, Drätchen. Vanlig tråd er Faden, med dimminutiv Fädchen. Det blir et poeng nedover i diktet når en vanlig tråd blir brukt. Jeg velger derfor å oversette med metalltråd. Det er tråder av gull det er snakk om, men siden de blir beskrevet av adjektivet gylne (golden), blir det smør på flesk å skrive gylne gulltråder. Kätchen er kjælenavn for Kate, eller Katharina, og beslektede navn.

I tredje strofe er det problem med Schalter, dere ser i gloselisten hva det kan bety, jeg ser det for meg som en bryter som kan skrus av og på, og alt som kan åpnes og lukkes. Her er det også det hun gjør når butikken hennes åpner, hun åpner lukene, eller skrankene. Så er det tredje linje, der feilscht er pruter, wirbt er verver, men det kan bety litt av hvert annet også, som man ser av gloselisten, og slutten er vanskelig. Hell betyr lys, klar, men kan også brukes forsterkende, som veldig, voldsom. Hauf er Haufe, i betydningen 3a), som Duden skriver. Det er en mengde, skare, eller samling mennesker og dyr. Det vi på norsk sier som «en haug med folk». Så det er hele den lille byen som kommer og pruter og kjøpslår om alt i butikken, men jeg får ikke frasen mit hellem Hauf (med en veldig haug) til å passe godt inn i dette. Ikke på tysk, og ikke på norsk.

Zerfeil er et ord som ikke står i ordlisten, men feilen er «å file», og Zer– blir brukt som forstavelse når noe blir revet i stykker eller blir ødelagt. Verbet zerren betyr slite i stykker, dra, hale. Så han filer helt i stykker selv mange gylne gulltråder. Auch blir her brukt som forsterkning. Diktets jeg-person er en gullsmedsvenn, en lærling, og Mesteren er hans læremester, gullsmeden selv. Han er en hard mann, og merker at det er butikken som forstyrrer lærlingen.

Flugs og gleich i strofe 5 er synonym for straks. Det er at når bare handelen har gitt seg litt, rett etter åpningen, så griper hun (nabojenta) til spinnehjulet. Det står ikke at det er spinnehjulet, men det er opplagt i sammenhengen. Rädchen er dimminutiv av Rad, hjul, så det lille hjulet. Her: spinnehjulet. Så er det den litt spesielle vendingen, Es hofft das Liebe Mädchen, direkte oversatt «Det håper den kjære jenta». Jeg finner ikke noen bedre oversettelse enn den direkte, men jeg synes at den er merkelig, etter at gullsmedsvennen har sagt at han vet hva hun vil spinne.

Så kommer strofe 6, den nest siste, og den eneste der han egentlig beskriver jentas kropp. Det er den lille foten som trår og trår, og han tenker seg den lille leggen. Wädchen er dimminutiv for Wade, legg. Linje 3 har Strumpfhand («Strømpehånd») og ikke Strumpfband (Strømpebånd), uten at jeg helt skjønner hva dette skal være for noe. Ekstra vanskelig blir det av at den bestemte artikkelen er das, intetkjønn mens die Hand er hunkjønn og der Strumpf er hankjønn. Jeg har oversatt som om det ikke er noen vanskelighet her. I siste linje i strofen er det schenkt’s for schenkt es, skjenker den, han skjenker den til den kjære jenta.

I avslutningsstrofen fører hun tråden til leppen. Her er det Faden, tråden, som er dimminutivit. Gullsmedsvennen sier at han om han var på denne trådens plass, så skulle han sannelig kysset jenta. Det er en litt uvanlig formulering, küsst ich mir, kysset jeg meg. Mir er dativformen for meg, som alle tyskkyndige godt vet. Der Schatz (skatten) i linje 1 i denne strofen er jenta, vil jeg si.

Gloseliste

Glosene er om ikke annet er oppgitt slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Geselle der, -n/-n 1.kamerat, venn, kar 2. (håndverks)svenn.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse; d
Lädchen das, -s/-; liten butikk.
Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe.
pochen (sv. itr.) 1. an, gegen etwas (akk.) pochen banke på, mot noe. 2. auf sein Recht pochen pukke på sin rett.
Drätchen – dimminutiv -> Draht der, -(e)s/Drähte 1. (metall)tråd, bektråd 2. (omgs. for) telefon, fjernskriver.
Schaltern -> Schalter der, -s/- 1. (strøm)bryter 2. skranke, (billett)luke, ekspedisjon.
feilscht -> feilschen (sv. itr.) prute, kjøpslå.
wirbt -> werben (wirbt, warb, hat geworben, tr. itr.) 1. verve; 2. reklamere, agitere for; 3. fri til; søke å vinne ens gunst;
Hauf -> https://de.wiktionary.org/wiki/Haufe https://www.duden.de/rechtschreibung/Hauf
allerlei alle slags, forskjellig.
harte -> hart (härter, am härtesten, adj., adv.) hard, vanskelig, streng, tung; nær, tett (ved);
flugs straks, fluks, fluksens, på flekken.
Rädchen – Verkleinungsform -> Rad das, -es/Räder. 1. hjul; 2. sykkel;
wädchen -> Wade die, -/-n; legg.
Schatz der, -es/Schätze; (også overført) skatt.
Fädchen – Verkleinungsform -> Faden der, -s/Fäden 1. tråd 2. (flt. lengdemål) favn.

Kommentar

Goethe skrev dette diktet mens han oppholdt seg i Hof, etter en reise til Karlsbad i 1808. Han var da siden 1806 gift med Christiane Vulpius, så noen erotiske fantasier med jenta i en nabobutikk synes kanskje noe underlig for den snart 60 år gamle mannen. Diktet omhandler jo også en ung gulldsmedlærling, og ikke ham selv. Det er ikke lykkes forskningen å finne hvem og hva som står modell for diktet, verken i litteraturen, i gammel folkediktning, eller i verden, noen butikker og jenter som kan ha gitt Goethe ideen å skrive dette.

Så vi må ta diktet for det det er. Og det er slik vi lever det. Det er et evigungt motiv, gutten som forelsker seg i jenta. Som i alle gode forelsker er det sånn at den man er forelsket i overtar verden. Det finnes ikke noe annet, er ikke plass til noe annet. Så selv om gullsmedlærlingen er i sitt eget verksted, og har sin egen jobb å gjøre, så er det jenta i nabobutikken som er alt. Hvordan hun ser ut og hvordan hun er blir ikke beskrevet med ett ord. Det er bare alle detaljer i hva hun gjør, og hva som skjer, i butikken hennes. At dette er noe som har pågått en stund, får Goethe diskret frem, første med straks i strofe 1 skrive at dette er det første gullsmedlærlingen gjør da han kommer til verkstedet, han ser over til nabobutikken. Så er det slik det er skrevet i strofe 3, som om dette er noe som skjer hver gang, og at lærlingen følger nøye med hver gang, sånn at han har lært det. Dette er også noe mesteren, gullsmeden selv, har fått med seg. Det ergrer ham at lærlingen hans ikke er konsentrert om sitt eget arbeid, og at han ødelegger de verdifulle gulltrådene!

Mot slutten sirkler oppmerksomheten seg inn mot jenta. Da er det heller ingen beskrivelse verken av utseende eller kvaliteter, bare navn på kroppsdeler, og antydninger. Jeg er notorisk beskjeden, og strekker meg til det lengste når jeg forsiktig hinter om hva det med å pumpe foten opp og ned på spinnehjulet kan bety. Erotikken når sitt høydepunkt når jenta forsiktig fører den aller fineste tråden til leppene sine, og gullsmedsvennen skulle han ønske han var denne tråden, for å få kysse henne.

Diktet er nydelig tonsatt av Schubert, D560. Han var 20 år da han skrev sin komposisjonen, og altså mer inni den verden Der Goldschmiedgesell er. Merk at det finnes ingen gjevere smed enn gullsmeden, en lærling der er på vei inn i det høyeste en håndverker kan nå, og det er ingen tvil om at når det gjelder verdi, så er jenta i nabobutikken mye mer verdt. Han er en gullsmedlærling etter henne.

Min gjendiktning

Alle rimene i verselinjene 2 og 4 er rim i grammatisk ending, dimminutiv. Det er en ending vi ikke har tilsvarende på norsk, og dermed mister en gjendikter verktøyet Goethe har til å rime sammen disse linjene. Løsningen er en omskriving, men det er klart diktet med det mister litt av sin egenart. I min gjendiktning har jeg lagt vekt på at det skal løpe lett og greit, slik det gjør i originalen. I gjendiktningen bruker jeg strømpebånd, og ikke -hånd, eller håndstrømpe, som er ordet Goethe bruker.

Gullsmedsvennen

Det er dog min nabo der
En allerskjønneste jente
Så snart jeg i mitt verksted er
Så ser jeg etter henne.

Til ring og kjede banker jeg
De fine, gylne trevler
Igjen, igjen jeg tenker meg
Er de til henne, eller?

Og åpner hun først skranken opp
Så kommer hele staden
Og pruter ganske uten stopp
Om alle ting, vil ha den.

Jeg filer, sønder, slitt, i stand
Selv mange gylne tråder
Min mester brummer, harde mann
Han ser butikken over.

Og straks som hand’len stilner til,
Hun griper etter hjulet
Jeg vet vel hva hun spinne vil,
Og håper det en smule.

Den lille foten trår og trår
Den leggen kan jeg like
Og strømpebåndet også når
Jeg skjenker det den pike.

Og bort til leppen sin så stas
Sin tråd hun fører denne
O var jeg nå på trådens plass
Hvor kysset jeg meg henne

ES2019

Forrige: Liebhaber in allen Gestalten Neste: Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel Alle Goethe

Blindekuh (Blindebukk), av Johann W. von Goethe

Blindebukk er den leken barn leker, med at en får bind for øynene, og så skal han eller hun finne de andre. Jeg vet ikke hvor populær og kjent leken er nå om dagen, men vi lekte den ennå i bursdagsselskaper da jeg vokste opp på 80-tallet. På tysk heter det blinde ku (blindekuh), på italiensk blinde flue (mosca cieca) og på spansk blinde høne (gallina ciega). På engelsk er det bare blind mans bluff.

Johann W. von Goethe (1749-1832) skrev sitt dikt Blindekuh, eller Blindekuh, i 1770/71, og fikk det trykket i samleutgaven av verkene sine så langt, i 1789, på G. J. Göschens forlag. I min utgave, som skal bygge på Ausgabe letzte Hand (1827), den siste samleutgaven Goethe selv redigerte og godkjente, så står det Blindekuh i ett ord. På nettet er de aller fleste versjonene lagt ut med tittelen Blinde Kuh, i to ord. Forskjellen skulle være den samme som på norsk, blinde ku eller blinde bukk, i stedet for blindebukk (eller blindekuh). Jeg ser imidlertid at tyskerne ikke er nøye på dette. Leken blir skrevet i både ett og to ord, og de er konsekvente på at den som er blindebukk er den blinde kua (blinde Kuh).

Uansett er det denne leken det er snakk om i diktet. Og for Goethe, er det en sterk erotisk erfaring, da jenta som er blindebukk, eller den blinde kua, finner nettopp ham. Unge Goethe lurer på om dette kan være helt tilfeldig, og kjenner lysten blir tent øyeblikkelig, men den slokker helt da hun mister all interesse straks bindet faller av. Var det bare et spill? Hva var det for noe.

Blindekuh

O liebliche Therese!
Wie wandelt gleich in’s Böse
Dein offnes Auge sich!
Die Augen zugebunden,
Hast du mich schnell gefunden,
Und warum fingst du eben mich?

Du faßtest mich auf’s Beste,
Und hieltest mich so feste;
Ich sank in deinen Schoß.
Kaum warst du aufgebunden,
War alle Lust verschwunden;
Du ließest kalt den Blinden los.

Er tappte hin und wider,
Verrenkte fast die Glieder,
Und alle foppten ihn.
Und willst du mich nicht lieben,
So geh’ ich stets im Trüben
Wie mit verbundnen Augen hin.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvorfor vandrer så dårlig
Ditt åpne øye seg!
Med øynene bundet,
Fant du meg raskt,
Og hvorfor fanget du nettopp meg?

Du fakket meg på beste måte,
Og holdt meg så fast;
Jeg sank i fanget ditt.
Knapt var du bundet opp,
Så var all lyst forsvunet;
Du lot kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og dit,
Vrikket nesten leddene sine,
Og alle ertet ham.
Og vil du ikke elske meg,
Så går jeg i stedet inn i det dunkle
Som med forbundede øyne.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med 6 verselinjer i hver strofe. De to første linjene har parrim, så er det omsluttende rim i de fire neste. Rimmønsteret er altså AAbCCb, der stor bokstav betyr trykklett utgang. Noen av rimene er halvrim (Therese-Böse, lieben-Trüben), og noen har forskjell på vokallengden (Schoß-los) Jeg vil si versefoten er jambisk, med lett-tung, lett-tung, lett-tung trykkfordeling i stavelsene. Det er tre trykktunge stavelser i hver linje, utenom den siste, som har fire.

I oversettelsen har jeg prioritert å få god og riktig norsk heller enn å holde på ordlyden i originalen. Det gjelder særlig i første strofe. Tyskkyndige ser lett hva jeg har gjort. Gleich Ins Böse er direkte oversatt «likt i det vonde (eller hva ord man velger for Böse, se gloselisten). Jeg har lagt til et «med» som ikke står i originalen, i linje 4, og jeg har skrevet «øynene bundet» i stedet for «øynene bundet til (zugebunden)» i samme linje. I linje 5 har jeg gjort om fra perfektum til preteritum («fant» for «har funnet (hast gefunden)» , slik det er vanlig å gjøre på norsk.

Aufs beste er fast uttrykk for «på beste måte». Jeg la til en «sine» for leddene sine i (die Glieder) i linje 2, strofe 3. De to siste linjene er ikke enkelt å få over i god norsk, og samtidig være tro mot originalen. Jeg har som man ser løst det litt upoetisk.

Innholdet på overflaten er en omgang blindebukk. Therese er blindebukken, eller på tysk kua, og hun fanger diktets jeg-person. Det er skildret ut i fra jeg-personen, som legger mer i det enn det kanskje er. Han spør hvorfor hun ikke ser ut til å bry seg, når hun har fått av bindet for øynene. Når hun har øynene bundet til, er det nettop ham hun fanger. Strofe 2 forklarer hvordan det skjedde, at hun fanget ham og holdt ham fast, og at han sank ned i fanget hennes, som han sier. Men straks hun får øynene bundet opp, forsvinner all lyst. Hun er helt kald. Med at hun slipper den blinde løs, tenker jeg er at det nå er hans tur å være blindebukk.

Jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si nøyaktig hva det er som skjer i siste strofe. Jeg oppfatter det slik at det nå er han som skal være blindebukk, eller den blinde kua, og at det menes fysik at han famler hit og dit, som man gjør når man ikke ser noe. Det er også dette betyr at alle ertet ham. Så går det litt mer i overført betydning, i de tre siste linjene. Når hun ikke vil elske ham, går han gladelig i det blinde mørke, som med forbundede øyne. Hele diktet fungerer godt i direkte og overført betydning. Det må leses som begge deler, den enkle leken, og den enorme betydningen han legger i det.

Gloseliste

die Blindekuh blindebukk
Böse 1. dårlig, ubehagelig; 2. ond; 3. ondsinnet, ond, slem; 4. syk, vond, smertefull; 5. arg, sint;
zugebunden -> ˈzubinden (st. tr.) binde igjen, binde for, snøre til.
faßtest -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe). 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe. 4. innfatte, ramme inn. 5. fatte seg, uttrykke seg. 6. gripe i hverandre, ta.
Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt.
ließest -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående inf. også: hat … lassen; hjelpevb., tr., refl., itr.) la
tappen (sv. itr.) stolpre, famle, rave;
Verrenkte -> verrenken (sv. tr.) vrikke, vri av ledd.
foppten -> foppen (sv. tr.) drive med, erte, holde for narr.
trüben (sv. tr., refl.) 1. gjøre uklar/grumset 2. fordunkle, kaste skygge over

Kommentar

I dag er blindebukk en barnelek. Men det er klare tegn på at den opprinnelig ble lekt også av voksne, som en del av selskapslivet. Leken går langt tilbake. Allerede i 1560 viste en viss Pieter Bruegel at blindebukk ble lekt i antikkens Hellas, 2000 år tidligere. Der het leken «jernfluen», og den som stod blindebukk, begynte søket med å rope «jeg jager en jernflue!». Alt dette har jeg fra boken «Alte Kinderspiele – einst und jetzt: Mit vielen Spielanleitungen», av Inge Friedel. Goethes dikt er naturligvis beskrevet i denne boken, det er jo en helt ypperlig kilde til hvordan unge menn og kvinner lekte denne leken siste halvdel av 1700-tallet, og hvilke tanker unge menn da kunne gjøre seg. At det er selveste nasjonaldikteren, Johann Wolfgang von Goethe, som lar seg føle begjæret, og skrive diktet, gjør ikke saken mindre.

Min gjendiktning

Som vanlig i gjendiktninger må det lempes litt til. Jeg har som originalen tillatt halvrim, og det som kanskje verre er, men trykkfordelingen skal være korrekt, klanglig skal det ikke være så altfor ulikt og innholdet skal være gjengitt ganske som det står.

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvor vandrer lik i det vonde
Ditt åpne øye seg!
Når øyet til er bundet,
Har du så raskt meg funnet,
Og hvorfor var det nettopp meg?

Du fanget meg det beste,
Og holdt meg i ditt feste;
Jeg sank ned i ditt skjød.
Knapt var du opp blitt bundet,
Var all den lyst forsvunet;
Du lot nå kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og henne,
Nær vrengte sine lemmer,
Og alle ertet hin.
Og vil du meg ei elske,
Så vil jeg mørket teste
Lik med forbundne øyne inn.

ES2019

Forrige: Heidenröslein Neste: Christel Alle: Goethe

Heidenröslein (Den lille rosen på heien), av Johann W. von Goethe

I dag, den femte uken med å poste dikt av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), kommer det første ordentlig kjente diktet av ham. Det er det lille diktet, Heidenröslein, skrevet i 1771, under oppholdet i Strassburg, men først i 1789, i samleutgaven som ble utgitt det året. Teksten er tonsatt hele 154 ganger, til 154 ulike melodier, mest kjent for meg er den til Franz Schubert i 1815, men Goethe Handbuch bind 1, Gedichte (2004, Stuttgart) skriver at det fremfor alt er versjonen til Heinrich Werner i 1827 som har plassert sangen i den tyskspråklige kanon. Johann Freiedrich Reinharts versjon fra 1794 blir også nevnt.

I Norge er også diktet godt kjent, og oversatt mange ganger. Strofeformen er så innarbeidet, at Nordahl Grieg skrev en parodi over diktet, kalt Heidenröslein, men med Rosenquist i første i plassen for Roselill på heien (Röslein auf der Heiden). Kanskje er det ennå noen i dag som har linjen «Så jeg der en rose stå» eller lignende i hodet? Det er nøyaktig i takten til Goethe i diktet.

Meningen i diktet er også godt kjent. Det er gutten som kommer over en rose, knekker den, og blir stukket av den. I overført betydning er det gutten som kommer over en jente, og forgriper seg på henne. Han blir selv stukket, og må selv lide. Det er satt opp som en allmenn sannhet, som folkeviten i en folkevise, og har en lett og munter rytme som i folkevisens stil står litt i kontrast til det egentlig ganske alvorlige temaet.

Nå skal jeg ikke skrive meg vekk fra diktet med å forklare det. Det er på ingen måte vanskelig, og man står som alltid i dikt veldig fritt til å lese det på ens egen måte, og få ut av det hva man selv finner. Her er diktet, på tysk, i oversettelse, og lenger nede, i min egen gjendiktning.

Heidenröslein

Sah ein Knab’ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Knabe sprach: «Ich breche dich,
Röslein auf der Heiden.»
Röslein sprach: «Ich steche dich,
Daß du ewig denkst an mich,
Und ich will’s nicht leiden.»
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Und der wilde Knabe brach
‘s Röslein auf der Heiden.
Röslein wehrte sich und stach,
Half ihm doch kein Weh und Ach,
Mußt’ es eben leiden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Enstanden 1771, Erstdruck 1789

Den lille rosen på heien

Så en gutt en rose stå,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han fort, den nær å se,
Så på den med mye fryd.
Ros, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
At du evig tenker på meg,
Og jeg vil det ikke lide.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Rosen forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham dog ei ve og akk,
Måtte den nemlig lide.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Språk, form og innhold

Formen er folkevisens. Her er det omkved i de to siste linjene, Röslein, Röslein, Röslein rot/ Röslein auf der Heiden, og linje 7 er gjentatt i linje 2. Jeg vil si det sånn at linje 2 er et innskudd, med et forvarsel til refrenget, men det er også slik at linje 2 har en fullstendig funksjon, siden den rimer med linje 5. Linje 2 bryter også friskt opp det som ellers kunne blitt tre tunge setninger med samme rim og rytme. Formen blir med det enkel å se, lett å gjenkjenne, men litt komplisert å forklare. Enklest er det å skjære igjennom, og si hver av de 3 strofene har 5 + 2 linjer, der rimmønsteret er aBaaB i de fem øverste linjene, og de to siste linjene er et gjentakende tillegg.

Versefoten er trokeisk, annenhver tung-lett, med fire trykktunge stavelser i linjene 1, 3 og 4, og tre i linjene 2 og 5. Formelen 4 + 3 gjelder også for linjene 6 og 7. Jeg viser med første strofe. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk at her tillates ingen ekstra stavelser, heller ikke trykklette, så derfor er det utstrakt bruk av apostrofer, Knab’ for Knabe, steh’n for stehen, seh’n for sehen og Sah’s for Sah es. Dette gjelder også for de to andre strofene.

Sah ein Knab‘ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Selv om trykket er likt fordelt i de tre strofene er fordelingen av pauser ulik. I strofe 2 er det en markant pause etter sprach, Knabe sprach [pause]: «Ich breche dich«. Til forskjell fra strofe 3: Und der wilde Knabe brach. Det gjør lesingen veldig langt fra å bli monoton, selv om trykkfordelingen er identisk i de tre strofene.

Når det gjelder språket og oversettelsen er nøkkelproblemet hvordan man oversetter Röslein. Röslein er diminutiv for die Rose, rose. På norsk har vi ikke diminutiv, eller verkleinerungsform, som det heter på tysk. Men akkurat for Röslein har det vært ganske innarbeidet å bruke roselill, slik finnes dette diktet i mange oversettelser og gjendiktninger allerede. Det er også brukt som oversettelse for andre tyske dikt med Röslein eller Röschen. Og norske poeter har brukt det i sine egne dikt. Særlig gjelder det på 1800-tallet, da den norske forbindelsen til Tyskland og tyske diktere og dikt var sterkere enn den er i dag, og da stilretningen var mer romantisk og uskyldig. Nå er ordet ganske ute av brukt, annet enn hvis noe fra den tiden skal oversettes, eller stilen kopieres. Som oversettelse fungerer det godt, synes jeg. Jeg vil i alle fall bruke den.

I tittelen står Röslein som sammensatt ord, Heidenröslein. Som sammensatt ord fungerer ikke roselill i det hele tatt. Og det går heller ikke godt å lage sammensatt ord med det vanlige ordet for rose, ikke i dette tilfellet. Så vi må omskrive. Det har også Goethe selv gjort, da diktet ble utgitt i Volksliedern i 1779, het det Röschen auf der Heid. Det er omtrent tilsvarende det jeg kaller det, med Den lille rosen på heien. I gjendiktningen er tittelen Roselill på heien. Jeg tror det er denne tittelen de fleste gjendiktere og oversettere har brukt, men jeg pleier aldri sette meg særlig inn i hva andre har gjort. Jeg konsentrerer meg om originalen, og om mitt eget arbeid. Nedover i diktet oversetter jeg med «rose» og «roselill» etter hvordan det passer med rytmen.

Leiden er lide, tåle, finne seg i.

I siste strofer er jeg ikke kommet til bunns i: Mußt’ es eben leiden . Mußt (måtte) er enten preteritum eller preteritum konjunktiv, es (den) viser til rosen og eben brukt som adverb som her, betyr «akkurat», «nemlig» eller «rett og slett».

I direkte betydning skjer det at en gutt kommer over en vakker rose på heien. Han synes den er skjønn, løper bort til den for å se på den, og han ser på den i stor fryd. Han sier til den at han vil brekke den, rosen kan snakke, og sier at den da vil stikke ham. Det vil gjøre at han tenker på den for alltid, og at den ikke vil lide av det. Gutten knekker rosen, rosen forsvarer seg med å stikke, og det hjelper ham ikke med akk og ve, han må lide for det han har gjort. Akkurat som det han har sagt.

I overført betydning er gutten en gutt, og rosen ei jente. Rose som symbol på jente er godt innarbeidet, det er et mye brukt motiv, både med skjønnheten og med tornene. Gutten blir betatt av henne, og vil se på henne og fryde seg over henne. Han er forelsket, kort og godt. Så vil han ha forelskelsen fullbyrdet, det er det som ligger i å «brekke rosen». Rosen vet da at den vil tape sin skjønnhet, tape sin friskhet, at den vil visne og dø. Men den sier også at den vil stikke ham, og her er det ikke med tornene, men med det at han alltid vil tenke på henne. Det er gutten som vil lide kvaler for det han har gjort. Den ville gutten brekker rosen, slik han har sagt, og rosen forsvarer seg med å stikke, slik den også sa den ville gjøre. Og det er riktig som jenta sa, gutten må lide for det etterpå.

Gloseliste

Röslein -> Rose die, -/-n; rose
Heiden -> die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo.
steche -> stechen (sticht, stach, hat gestochen, tr. itr.) stikke; (om sol) brenne;
brach → brechen brekke
wehrte sich -> wehren (sv. tr., refl.) hindre, forby, avholde fra, bekjempe; sich wehren forsvare seg, verge seg, sette seg til motverge.

Kommentar

Diktet er veldig direkte i betydningen. Selv om det bruker bilder og symboler. Det ligger folkediktningen til. Den klassiske historien er gutten som vil ha jenta, og så er det alle gledene og problemene som kan komme ut av det. Særlig er det interessant når det skjer noe skandaløst, noe umoralsk, diktningen vil vise hva som skjer, når man gjør noe man ikke skal gjøre. Og særlig interessant er det, når det man ikke skal gjøre, er noe man har veldig lyst til. Handlingen har konsekvenser.

Det er ikke så mye mer å åpne opp og vise frem, og analysere, når det kommer til akkurat dette. Diktet har tiltrekningskraft. Det er også noe med det, som går ut over det ord kan forklare, hvordan gjentakelsen Röslein auf der Heiden og Röslein, Röslein, Röslein rot virker nesten som et kor og som naturens egen kommentar til det som skjer. Elegant blir det også direkte tiltale, i strofe 2, der det er gutten som sier det til rosen. Meningen og assosisasjonene i ordene er også ganske annerledes, selv om de er nøyaktig de samme, i strofe 1 – da han fryder seg og ser på den -, og strofe 3 – der han for alltid lider hva han har gjort. Det er også med på å gjøre historien til en legende, en universalhistorie, selv om den på mange vis egentlig er ganskke vanlig og hverdagslig.

Bilde av en rose. Illustrasjon til diktet Heidenröslein, av Johann W. von Goethe.
Heidenröslein

Min gjendiktning

I gjendiktningen er det kolossalt viktig å få rytmen riktig. Det er signaturen for hele diktet. Det er også viktig at meningen ikke blir anstrengt, den skal komme lett og klart frem. Jeg har problemer med å få til begge deler. Det halter litt i strofe 1, jeg må bruke et arkaisk ord og dialektord, med «stend» for stå. Premien er at jeg da kan bruke det vakre ordiginalordet «morgenskjønn». Alle mine strofer har trykklett opptakt i linje 5, ingen har det i originalen.

Roselill på heien

Så en gutt en rose stend,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han bort å se på den,
Han så og følte fryden.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
Så du evig husker meg,
Med lidelse på veien.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Den forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham så ei ve og akk,
Han lide må på veien
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

ES2019

Forrige dikt: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Neste dikt: Blindekuh Alle dikt: Goethe