Landskap med gravemaskiner, av Rolf Jacobsen

Et nytt bekjentskap i dag. Rolf Jacobsen ble født 8. mars, 1907, i Kristiania, byen som i dag heter Oslo. Og han døde 20. februar, 1994, på Hamar i Hedmark. Han var en av våre betydeligste modernister, i diktningen, og da i betydningen å skildre det moderne samfunnet med det som fint kalles sjokkerende bilder og sterke kontraster. Det er også en form for modernisme der de tradisjonelle lyriske virkemidlene og strofeoppsettingen blir kastet over bord, den nye tid må også ha nye skrivemåter.

Diktet som kanskje best illustrerer Jacobsens måte å skrive på, er det vi skal poste i dag. Allerede i tittelen kommer både sjokket og kontrasten, Landskap med gravemaskiner, et landskap består da ikke av gravemaskiner? Landskapet består av skog, vann, stein, fjell og gress. Det er fuglekvitteret som skal høres, ikke lyden av maskiner som graver og knirker og skriker.

Landskap med gravemaskiner

De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.

Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

1954

En liten analyse

Dette er ingen fullstendig analyse, bare litt om hva det går i. Diktet har 7 strofer, om det går an å kalle disse brokkene for strofer. De er på en, to og fire linjer, og det ser ikke ut til at Jacobsen har anstrengt seg for å få dem til å se ut som de gjør. Sånn er det ikke, linjedelingen er alltid veldig bevisst, men i utgangspunktet kan det se ut som de er skrevet litt tilfeldig. Det er vanlige setninger, nesten prosa, bare at det er satt opp som vers, med linjeskift før det trenger være det. Det oppfyller retorikeren Georg Johannesens definisjon på et dikt: En tekst med ujevn høyremarg.

Innholdet er at gravemaskinene graver, men det er skildet i et voldsomt språk. I første strofe er verbet skiftet ut, det står «spiser» i stedet for «graver». Å spise er noe vi levende gjør, dette er personifisering, gravemaskinen får menneskelige, eller dyriske, egenskaper. Når gravemaskinen spiser er det også litt truende, det er et monster som spiser. Spiser monsteret for mye, vil det ikke være noe igjen, og måten dette er skrevet på, får frem en følelse av at monsteret – maskinen – er sultent. Frasen «spiser av skogene mine» blir gjentatt allerede i de to første linjene, bare med at verbet blir satt i fortid. I et dikt på 17 linjer bruker Jacobsen de to første til å si to ganger at «de spiste av skogene mine».

I andre strofe påkalles Gud i en hverdagslig vending: «Gud hjelpe meg». Det blir en ny kontrast mellom maskin og liv, «for en skapning på dem», en skapning er jo noe som lever. En maskin er noe som lever. Siden Gud er nevnt, forsterker denne ideen om at dettte er noe som lever sitt eget liv, noe som kanskje er utenfor kontroll. Det er Gud som kan skape ting. Gud hjelpe – hva er det han har skapt nå? Dette kan kanskje også strekkes til at det er mennesket som gjør seg til guder, med å skape sånne maskiner. Personifiseringen fortsetter med å utstyre denne skapningen med hode og øyne. Bare at det er et misfoster, hodet har ikke øyne, øynene er i baken. Her er Jacobsen konkret, det er de to lysene. At de to lysene blir kalt øyne er et eksempel på fremmedgjøring, et kjent element blir beskrevet på en uvanlig måte, sånn at vi skal bli oppmerksom på det.

Også tredje strofe har menneskelige egenskaper på maskinene. Nå er det kjeftene, munnen, det som spiser, Jeg tror den korrekte betegnelsen er skuffer, det den graver med. I alle fall er de plassert på lange skaft, gravemaskinens ledd, frem til skuffen. Beskrivelsen er en fortsettelse av fremmedgjøringen, gravemaskinen blir beskrevet på en måte vi ikke er vant med, sånn at vi skal bli oppmerksom på hvordan de egentlig ser ut, og hva de egentlig gjør. At det er løvetann i munnviken er en voldsom kontrast, den lille løvetannen, og den enorme gravemaskinen. Alle vet at løvetannen forsvinner helt. Livet gir etter for maskinene. Munnviken er en ny beskrivelse med personifisering. Frasen løvetann i munnviken er konsentrert, både personifisering, sjokkerende bilde og kontrast. Typisk Jacobsen.

Så kommer den første strofen med fire linjer. Den bruker Jacobsen til en lang setning, med gjentagelse, og omstokking av ord: «De eter og spytter ut, spytter ut og eter», det er å si det samme, bare å bytte om på rekkefølgen. Denne retoriske figuren har et gresk navn. Virkningen er lett å se, det blir ganske intenst. Og setningen forsetter: «for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft, og rumlende mave». Det er på ny beskrivelse av menneskelige egenskaper, som om maskinen er levende, men den er altså et misfoster, den veldige kjeften har ingen strupe å svelge ned til. Den rumlende maven kan være maskinen som brumler. Bildet blir ikke skrevet helt i mål, for maven til noe levende skal jo være der maten til slutt havner, Jacobsen antyder ikke hva det er. I stedet spør han, retorisk: Er dette et slags Helvete? Det er sterkt uttrykt.

Så kommer diktets kanskje vanskeligste strofe, nummer 5. Modernistenes glansnummer, der de slynger ut et bilde, vel vitende om at her vil literaturkritikerne, teoretikerne, studentene og skoleelevene, og alle de andre diktleserne, lese og tolke, lese og diskutere. Etter min mening passer det ikke med vadefugler. Og det passer heller ikke så altfor godt med pelikaner. Pelikanene har stort nebb, der de kan oppbevare mye, og kanskje kan dette sammenlignes med gravemaskinens skuff. Men meningen som henger igjen fra forrige strofe, er at dette skal være et Helvete, for dem. I min lesing passer det bedre at det er et helvete, for oss, for menneskene. Så det måtte jo være vi som er vadefugler og pelikaner. «Altfor kloke» blir da ironisk, vi er ikke altfor kloke i det hele tatt, vi er altfor lite kloke. Vi lager slike maskiner, som spiser av skogene våre, og lager Helvete for oss. Vadefugler og pelikaner er metaforer. Det er da tingenes egenskaper, og ikke tingen i seg selv, som er viktig. Jeg har litt vanskelig for å se hva egenskaper med vadefugler og pelikaner som passer i dette diktet, men her er det opp til hver leser å lese og tolke som han og hun vil.

Nest siste strofe er den lengste, og mest intense. Lenkene om føttene tror jeg må være beltebåndet, hva de blindede øynene er, vet jeg ikke. Kanskje er det bare at lyktene bak på gravemaskinen ikke ser noe. Uansett fungerer setningen fint, og bygger opp under den intense stemningen. Det er viktigere enn dens konkrete innhold. Videre kommer den uhyggelige at de skal arbeide i århundrer, og tygge blåklokker om til asfalt. Det er et veldig sterkt bilde. Kontrasten mellom blåklokkker og asfalt er enorm, blåklokken er jo en enormt skjør blomst, som beveger seg av et vindpust. Lite er hardt som asfalt. Disse maskinene, monstrene, skal arbeide i århundrer – hvor mange blåklokker vil det da være igjen? Hvor mye vil være gjort om til asfalt? Ekshausten er røyken fra dieselmotoren, det er ikke fine, hvite skyer av vanndamp, de naturlige. Dieselmotorens røyk er kvelende. Solen er ikke vår sol, den fantastiske, varme og livgivende. Det er det kalde lyset fra projektørene, det elektriske, menneskeskapte, kalde lyset.

Så er det avslutningen, den korteste strofen, bare én linje: «Uten struper, uten stemmebånd og uten klage». Det er 7 ord, 3 gjentagelser, og strupe, stemmebånd og klage på en måte en gjentagelse over samme tingen. Stemmebåndet ligger i strupen, og derfra kommer klagen. Eller rettere sagt, her kommer den ikke. For det finnes verken strupe, stemmebånd eller klage. Først kan man lese det som gravemaskinen, det er jo allerede nevnt at den ikke har strupe. Men det går kanskje an å lese det som noe annet også. For min del vil det gi mening, for gravemaskinene bråker jo og klager ganske godt, synes jeg. Så kanskje er det blåklokkene som blir asfalt uten å klage. Jeg er ikke noen tilhenger av å jakte sånne konkrete meninger i diktene, og foretrekker en åpen og nysgjerrig lesing. Så jeg vil avslutte denne diskusjonen her.

En liten tolking

I alle år har jeg vært litt avvisende til Jacobsens diktning. Ting jeg ikke forstår, virker frastøtende på meg. Og i dette diktet har jeg siden jeg fikk det presentert på Nordisk språk og litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen, alltid reagert på linjen med vadefuglene og kloke pelikaner. Det gir ikke mening for meg, og jeg reagerer litt øverlandsk. Om det ikke er mening, hjelper det ikke at det er «dristig» og «nytt» og «sjokkerende». Det skal jo liksom uttrykke noe. Jeg har gått i retningen modernisme med følelser, til Sigbjørn Obstfelder, og til Tor Johnsen og Gunvor Hofmo, når det gjelder norske poeter. Det hører også med til at jeg er interessert i mennesket, og i menneskets sinnsstemninger, mer enn jeg er i samfunnet, og samfunnets utvikling. Samfunnsutviklingen tar jeg i andre tekster og i andre diskusjoner, i litteraturen vil jeg lære om det kompliserte og ugjennomtrengelige som er livet. Jacobsen og modernister av hans type, blir litt følelelsløse, synes jeg. De skriver liksom aldri om hvordan de har det.

Det er smak og behag, og ikke så interessant for andre enn meg, kanskje. Uansett har jeg med alderen skjønt mer av Jacobsen og de andre i hans retning egentlig prøvde på, og diktene deres har gitt mer mening. Dette er samfunnskritikk med et skrik. Det er veldig sterkt uttrykt, hva gravemaskinene og de andre maskinene egentlig gjør. De spiser av skogene, spiser av livet, og legger asfalt der det før var natur. Lanskapet blir maskinene.

Diktet er ikke egentlig en kritikk av denne utviklingen, det er heller en beskrivelse av den. Ideen om at dette er et Helvete blir stilt som et spørsmål, riktignok et retorisk spørsmål, der det nærliggende svaret er ja, dette er Helvete. Men spørsmålet henger jo allikevel litt i luften.

Og jeg tror jeg lar det bli med det. Det er mulig å lese diktet og å bruke diktet til å protestere mot utbygging og nedbygging av naturen, som en sterk protest mot å skfite landskap med maskiner, til å sette ord på følelsen når det skjer. For meg fungerer diktet fint på den måten. Og med det avslutter jeg presentasjonen av mitt første dikt av Jacobsen.

The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

Ich stand in dunkeln Träumen, av Heinrich Heine

Dette diktet er nummer 23 av 80 fantastiske dikt av Heinrich Heine (1797-1856). Jeg har etter hvert fått postet en del av ham, og flere er på vei, når jeg nå får etterfylt hullene i mindre aktive år på bloggen. Nå har jeg ganske snart fått lest ut alle diktene i Buch der Lieder, den utrolige samlingen med alle dikt Heine hadde skrevet frem til 1827. Da var han 30 år, og hadde skrevet sine viktigste og mest fascinerende dikt. Samlingen er naturlig nok en av de mest kjente og mest suksessrike i tysk litteraturhistorie. Den har gjort Heine stor, nåde i samtiden og i ettertiden.

Jeg har tidligere skrevet om Heine som den dikteren det er litt vanskelig å plassere. Mange av de store dikterne er det, de står liksom utenfor tid og rom, og skriver for evigheten, uten å la seg påvirke så enormt av skiftende stiler og strømninger. Heine er født i perioden som kalles klassisismen, og lever inn i perioden som kalles romantikken, men hører ikke egentlig godt hjemme i noen av dem. Til å være klassist er han altfor fri, og han har få referanser til den klassiske ideverdenen. En romantiker er han nok mer, mystisk, og om følelser og kjærlighet, men han mangler helt det romantiske patos. Diktene er ofte stillferdige, lavmælte, om ting som kunne bli, men ikke blir. Her er ikke den romantiske helt, som ville forandre verden.

Heine er også en av ytterst få poeter som har fått en strofeform oppkalt etter seg. Det er ikke han som oppfant den, den er gammel og velbrukt, men Heine utvikler den til et mesterskap, så den har fått hans navn: Heine-strofen. Eller som guruen Hallvard Lie formulerer det i sin Norsk Verslære:

Den halvverte, blandettaktige hildebrandstrofe med balladerim blir stundom kalt «Heine-strofen» (Norsk Verslære, 1967, s. 227)

Det spesielle ordet «blandettaktige» ser jeg knapt brukt, utenom hos Lie, eller med referanse til ham. Det er etter mitt syn bra dette ordet ikke har fått fotfeste, for det er forvirrende når man møter det i skrift. Om man ikke kjenner det godt, kan man lese det feil. Ordet er blandet-taktig, ikke blandett-aktig. Takten er blandet, noe som betyr at antallet trykklette stavelser mellom de tre trykktunge varierer. Den opprinnelige Hildebrandstrofen hadde 8 linjer, den halvverte har 4. Svært, svært mange av Heines dikt har 4 linjer i hver strofe. Og svært mange av diktene har blandet takt, det er typisk Heine å skyte inn noen ekstra trykklette stavelser her og der. I dagens dikt skjer dette i fjerde linje i hver strofe, der det er to trykklette stavelser mellom første og andre trykktunge. Fjerde linje i første strofe har heller ingen opptakt.

Alt dette skriver jeg mer om i Språk, form og innhold. Nå er det å lukke øynene mens man leser diktet, og tre inn i Heines forunderlige verden, å stå i dunkle drømmer, stirre på hennes bilde, se henne begynne å leve..

Ich stand in dunkeln Träumen

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab –
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

1823/24 (Buch der Lieder, 1827)

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og stirrer på hennes bilde
Og det elskede ansikt
Begynte hemmelig å leve

Om leppene hennes trakk seg
Et smil så vidunderlig
Og som fra vemodstårer
Lyste hennes øyne opp.

Og mine tårer fløt
Meg fra kinnet ned
Og akk, jeg kan ikke tro det
At jeg deg mistet har.

Språk, form og innhold

Dette diktet er et eksempel på Heine-strofen, og sågar et av eksemplene nevnt i Lies verslære. Rimmønsteret er OaOa, balladerim, der andre og fjerde linjer. At o’en er stor, betyr at det er trykklett utgang på linjen, at a’en er liten, betyr tilsvarende at den er trykktung. Bokstavene tidlig i alfabetet indikerer linjer som rimer, bokstaven o betyr at her er det ikke rim.

Viktigere enn rimet, er fordelingen av trykket. Det er det som kjennetegner Heine-strofen, eller den halvverte Hildebrandstrofen, som den kommer av. Det er tre takter i hver linje, tre trykktunge stavelser. Og så varierer det om det er én eller to trykklette stavelser mellom. Ofte er første stavelse i linjene trykklett, men de trenger ikke være det. I dette diktet er det bare fjerde linje i første strofe som starter med trykktung stavelse. Det vanlige er å ha en trykklett stavelse mellom de trykktunge, men jeg teller 5 steder der det er to i dette diktet. Mulighetene for variasjon gjør diktene med denne strofeformen veldig smidige, og Heine får det til veldig uanstrengt, som om ordene bare faller på plass av seg selv.

Her er hele diktet med trykktunge stavelser markert med fet skrift.

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

Heine, Ich stand in dunkeln Träumen

Språklig er det ingen store problemer denne gangen. Jeg har lagt ved ord i gloselisten, der det er mulighet for flere oversettelser. Ordet Erglänzen er ikke et oppslagsord på Ordnett.no, men står i tyske Duden som glänzend aufleuchten (lyse glansende opp) og med synonym aufleuchten (lyse opp), aufscheinen (skinne opp). Det sammensatte ordet Augenpaar er heller ikke å finne på Ordnett.no, men har hyppighet to av fem hos Duden. Det skulle tilsi at ordet er vanligere på tysk enn på norsk. Et kjapt søk på Google etter Øyepar viser bare sære treff, som vesener med flere par øyne, noen øyepar åpne, andre lukkede, og i oversettelser og omfattende ordlister. Jeg tror derfor jeg er på trygg grunn når jeg oversetter denne linjen med «lyste hennes øyne opp».

I siste strofe er det kanskje noe å tenke på hva en oversetter skal gjøre med stedsadverbet herab, hitned. På norsk er det mer naturlig med bare ned. Som alltid er det svært effektfullt på tysk, med verbet som kommer sist i setningen, og sist i diktet. I oversettelsen av aller siste linje beholder jeg den tyske ordstillingen.

Innholdet skulle være greit å få med seg i dette diktet. Jeg-personen i diktet står og drømmer foran et bilde av ei jente. Bildet blir levende for ham, hun smiler, og øynene stråler opp, som fra vemodstårer (en fantastisk ide, forresten, stråle opp av tårer av vemod). Hans tårer renner også, nedover kinnet, når han tenker at han har mistet henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

dunkel (adj.) mørk, dunkel; matt; uklar, utydelig; mørk, dyp
Bildnis das, -ses/-se; portrett; bilde.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig
wunderbar (adj.) vidunderlig
Wehmut die, -/; vemod
Erglänzte -> glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
flossen -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
herˈab (adv.) (der ovenfra og) ned hit, nedad

Kommentar

Det er noe veldig uhåndgripelig med Heine. Han har skrevet lass på lass med dikt av denne typen, der en drømmende jeg-person tenker på en kjærlighet han har hatt, og tapt. Med Goethe, for eksempel, en av dem det er naturlig å sammenligne Heine med, enda Goethe var flere titalls år tidligere ute, og var en gammel mann i det Heine begynte sin litterære produksjon, med Goethe er det alltid personlig. Goethe skriver om Goethe selv. Det er hans betraktninger, hans liv, relevant for ham. Det er opplevde dikt.

Med Heine vet man liksom aldri. Det kan skyldes at jeg kjenner biografien til Goethe bedre enn biografien til Heine, men det kan neppe skyldes det alene. Det er også det at Heine i mye større grad iscenesetter seg selv i tekstene sine, både i diktene og i øvrige tekster. Han opptrer med maske og i forkledning, man vet aldri om han egentlig mener det han skriver, vet aldri om det er en opplevd eller oppdiktet følelse han skildrer.

Det treffer jo meg, noe så til de grader. Heines dikt er mye mer umiddelbare for meg, han er liksom meg i en bedre utgave, og skriver liksom det jeg hadde hatt lyst til å skrive, bare mye, mye bedre. I dette diktet også, drømmen om denne jenta, som man ikke engang kan være sikker på om Heine noen gang har hatt, men man kan være helt sikker på at han har mistet. Det er nydelig gjort, med den varsomme oppbygningen, den skjære drømmen, bildet som blir levende, og tårene – rettere: følelser uttrykket gjennom tårer -, og så i siste linje: tapet. Det er nydelig noe som kunne vært, men ikke er. Finnes det noe vakrere? Jeg er veldig svak for slike ideer, det er veldig personlig for meg.

Litt mer objektivt vil jeg også ha med at Heine er en mester i sånne overraskende, forløsende avslutningslinjer. Han gjør det utallige ganger, i mange forskjellige typer dikt. Alle store poeter får selvsagt avslutningen bra, det er jo noe av det viktigste i diktet, hva leseren sitter igjen med. Men jeg tror jeg vil unevne Heine til mesteren i dette,.. og sannelig ble jeg ikke objektiv allikevel.

Enkelt og vakkert, det er Heine. Drømmende, fantasirikt, det er Heine. Store historier i små ord, det er Heine. Ingen kan som ham slenge ut noen små linjer, se her er et lite dikt, og så er det sånn rikt innhold. Slike følelser. Her står han og tenker foran bildet av jenta si, og så er det slik gjenklang i meg, nesten 200 år etterpå. Dette diktet er et av 88 i Die Heimkehr (Hjemkomsten) i Buch der Lieder (Sangenes bok). I tillegg kommer Junge Leiden, Lyrisches Intermezzo, Aus der Harzreise og Die Nordsee. Heine gjør det mange, mange ganger. Og får det til å se enkelt ut. Som en stor dikter gjør.

Samlingen Die Heimkehr vil komme på Helt grei litteratur på mandag 1. april.

Min gjendiktning

Heine er nok kanskje den dikteren i verdenslitteraturen som ligger min egen stil nærmest, så hans dikt er lettere å gjendikte enn andres. Stort sett er trykket fordelt som i originalen, men noen få trykklette stavelser er tatt bort og lagt til. Reglene for Heine-strofen er oppfylt.

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og ser på hennes portrett
Og det så kjære ansikt
Hemm’lig levde med ett.

Om hennes lepper trakk seg
Et smil så underbart
Og som fra vemodstårer
Strålte øynene klart.

Òg mine tårer strømmet
Meg nedover mitt kinn
Og akk, jeg kan ikke tro det
At du ei mer er min.
ES2019

Kilder

Hallvard Lie: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, 1967.

Vårvann («Весенние воды»), av F. I. Tiuttsjev

Det er februar, ennå tidlig for våren og snøsmeltingen, særlig i Russland, der kuldegradene holder seg tosifrede over store deler av det veldige landet. Tenk dere, jordklodens største landmasser er spredt over den nordlige halvkule, godt opp mot nord, i de største landene, Russland og Canada. Begge land har tøffe vintre. Og i Russland er det en del av den nasjonale identiteten, med den sibirske kulde, avstengt fra varme sørfra med verdens høyeste barriere: Himmalayafjellene. I nord er det flate veien til Nordpolen. Ingen golfstrøm eller havtemperaturer til å balansere sprengkulden. Frost fra oktober til mars, halve året, heller mer, enn mindre.

Derfor har også russisk litteratur mange, mange dikt om årstidene. Særlig de to viktigste, vinteren, med frosten og kulden, men også gnistrende vinterlandskap og koselige stunder i kojen. Og så er det våren, med løfter om nytt håp, og varmere tider.

Også i Norge kan vi være værsyke, eller ha grunn for å være det. Særlig på vestlandet kan det være mye solid møkkavær, med kaldt og surt og regn og slaps. Russerne vet akkurat hva det går i. Hver vår er det kolossale mengder snø som skal smeltes vekk, og renne bort.

Dagens dikt er skrevet av russeren Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (1803-1873). Aristokraten Tjuttsjev har vi støtt på tidligere, i det berømte diktet stillhet, og i Vårlig tordenvær. Det er også han som er mannen bak det berømte visdomsordet, Russerne fatter man ikke med fornuften, Russland kan man bare tro på. Han var en ganske filosofisk poet, det vil si, han befattet seg verken med poesi eller filosofi noe særlig, han var diplomat, og så på seg selv mer som politisk tenker. Men når han først skrev poesi, som han gjorde fra Tyskland, Bayern, som russisk diplomat der, så handlet det kjerne om orden og harmoni, i mennesket og i naturen. Det er på et ganske overordnet plan, ikke personlig, og ikke kjærlighetsdikt, for eksempel. Som aristokrat snakket han vel så godt og vel så ofte fransk og tysk, enn russisk, men det er likevel både vidd og ordkunst i de som oftest små diktene hans. Han ville ikke gi dem ut annet enn anonymt (først i 1854 kom en samling dikt av ham under fullt navn), og han er mye mer kjent i ettertiden enn i samtiden, men også i samtiden sirkulerte hans velformulerte linjer rundt i salongene som aforismer.

Diktet Vårvann, eller Весенние воды, er også gjort ytterligere kjent gjennom å være satt musikk til av Rachmaninov. Diktet handler om den russiske våren, selvfølgelig, men det er skrevet mens Tjuttsjev er i Tyskland, og noterer seg at våren der ikke er så ulik den i Russland. Og så får man se om den ikke er så forskjellige fra den i Norge, heller?

Весенние воды

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят —
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят —

Они гласят во все концы:
«Весна идет, весна идет!
Мы молодой весны гонцы,
Она нас выслала вперед».

Весна идет, весна идет!
И тихих, теплых майских дней
Румяный, светлый хоровод
Толпится весело за ней!

<1829>, начало 1830-х годов

Min transkripsjon, med trykk i fet skrift. Ingen russiske ord kan ha flere enn ett trykk, så jeg har market med kursiv der den jambiske takten i dikten vil ha trykk, men det russiske språket ikke vil det, for trykket i ordet er et annet sted. I strofe 2 tror jeg det skal være et poeng at takten endres i tredje linje, så der markerer jeg i fetkursiv ordet my (мы – vi), som jeg ville lagt trykt på, men der diktets rytme ellers ikke vil ha trykk, og det russiske språket ikke krever det.

Vesennie Vody

Jsjo v poljakh beleet sneg,
А воды уж весной шумят
begut и budjat sonnij breg,
begut i blesjut i glasjat

Oni glasjat vo vsje kontsy:
«Vesna idjot, vesna idjot!
My maladoj vesny gontsy,
Ona nas vyslala vperjod».

Vesna idjot, vesna idjot!
I tikikh, toplikh majskikh dnej
Rumanyj, svetlyj khorovod
Tolpitsja veselo za nej!

Vårvann

Ennå på markene hvitner snøen,
Og vannmassene bråker allerede med våren —
De løper og vekker den solfylte bredden,
Løper og stråler og lyder —

De lyder til alle kanter:
«Våren går, våren går!
Vi er vårens ilbud,
Den sendte oss i forveien».

Våren går, våren går!
Og stille, varme maidager
Rødfargede lyse ringdanser
Flokker seg glade bak henne!

Språk, form og innhold

Strofeformen er enkel jambisk, med tre takter i hver linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er notorisk vanskelig, for oss som har russisk som et fremmedspråk, å vite hvor trykket skal være i de forskjellige ordene og bøyningen av dem. Men her i dette diktet er det bare å gjøre det annenhver, trykklett, trykktung.

Rimmønsteret er kryssrim, abab, og alle utgangene på linjene er trykktunge.

Her er første strofe med kyriliske bokstaver med trykk markert med fet skrift.

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят

I transkripsjonen er trykkfordelingen i hele diktet markert. Som jeg skriver der er det ingen russiske ord som kan ha flere enn en trykktung stavelse, så hvis det skal være et russisk ord med flere enn to stavelser, må trykket være i midtstavelsen for at det skal kunne gå opp. I andre strofe, tredje linje står ordet молодой (molodoj – ung), der trykket er på endingen. Her kan det være forfatteren vil fremheve denne linjen, med å la denne skille seg ut med et annet trykk. Det er når vannmassene selv snakker. Det går an da å ha trykk på det første ordet og den første stavelsen, мы (my – vi), fulgt av to trykklette stavelser molo- i молодой, og så er jamben tilbake. Det går også an å ha bitrykk på første stavelse av молодой, og ikke trykk på мы, for å tvinge den jambiske takten til å gå opp. Det blir omtrent som å sette trykk på første og siste stavelse i ord som tenkende på norsk, det er å sette trykk der det ikke skal være det. Det samme gjelder i ordet хоровод (horovod – ringdans) i siste strofe, tredje linje. Der er trykket på siste stavelse, og det er ikke noe i innholdet som gjør at det fortjener å leses annerledes, slik jeg ser det. Her ville jeg valgt bitrykk på første stavelse.

I oversettelsene er det som alltid mest å forklare og forsvare i oversettelsen av russisk. Man må gjøre noen valg, og valgene innebærer noen steder en tolkning, som velger bort og legger til av det som står i originalen. I første strofe i andre linje har russisk den lille konjunksjonen а, som er en slags mellomting eller både-og av «og» og «men». På norsk må man velge den ene. Det lille ordet уж er en partikkel, en ordklasse som ikke alltid har vært brukt på norsk, selv om småord som «da», «jo» og «nå» kan klassifiseres som det når de blir brukt i betydningen: «jeg låste jo døren», «garasjen var da åpen?». I bruken som er her, passer det med «allerede». весной (vesnoj – «med våren») er instrumental, på norsk uttrykket med preposisjonen «med». Alle verbene i denne strofen står i presens 3. person flertall, med underforstått subjekt, vannmassene (воды – vody). Innholdet skulle være greit, det ligger ennå snø og hvitner på markene, men vårflommene er også i ferd med å gå. De kommer buldrende med våren, og vekker opp den solfylte bredden, løper, glinser og lyder.

Andre strofe henter oppigjen siste linje fra den første, om at vannmassene lyder (гласфт – glasjat). Nå er også subjektet vist som et pronomen, они (oni – de), som viser tilbake til vannmassene. Merk at det russiske ordet for vann (вода – voda) har to flertallsbøyninger, der trykket for vanlig vann ligger på endingen, mens det for farvann og vannmasser (se gloselisten) ligger på stammen. Verbet идет (idjot – går) betyr å gå, men det er her brukt på en måte som gjør at man på norsk kanskje heller skulle oversette med å komme. Russerne har ikke et ord for å komme som helt tilsvarer det norske, de bruker det riktige bevegelsesverbet med en prefiks. Så ordbøkene pleier å sette å komme til прийдти eller приходить, med bevegelsesverbene for «å gå» og prefiksen for «å nærme seg» eller «komme inntil». Men bruken av disse ordene er langt, langt mindre utbredt enn norske «å komme», så her må man lære mange forskjellige oversettelser i forskjellige sammenhenger for å kunne snakke russisk skikkelig. Jeg oversetter likevel идёт med «går», etter prinsippet om å være nærmest mulig originalen. Oversettelsen av siste linje med она нас выслала вперёд kan også løses på forskjellige måter, som det vil fremgå av ordlisten. Det russiske вперёд (vperjod – frem, fremad) har sterkere betydning av frem, fremover, enn det norske «i forveien», som kan være det riktige å bruke her, i forbindelse med verbet выслать (vyslat – sende ut, satt sammen av вы (ut) + слать (sende)).

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

блещут -> блесте́ть 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
вода мн во́ды 1. (водные пространства) farvann pl; 2. мн. (водная масса) vannmasser; 3. мн. б.ч. уст. (курорт) badested; bad 4. мн. разг. (околоплодные) fostervann
гласят -> гласи́ть lyder; завещание гласить testamentet lyder som følger [har følgende ordlyd)
гонцы -> гоне́ц (il)bud
вперёд 1. frem, fremover, fremetter: forover; 2. (перед остальными, заранее) i forveien; 3. разг. (на будущее) for fremtiden, heretter; ~ буд осторо́жен du skal [får] være forsiktig for fremtiden 4. (разг) (сперва) først; forut, på forskudd, på forhånd (заранее);
румя́ный 1. rød; (о человеке) rødmusset; ~ые щёки røde kinner; ~ый небоскло́н rød himmel; ~ое яблоко rødt eple 2. (о поджаренном. печёном) som har (fått) (god) farge, med god farge
хорово́д ringdans, danselek; leikaring, dansaring
(с-)толпи́ться flokkes, trenges, stimle sammen

En liten analyse

Dette er en blogg for glede og poesi for alles velbehag. Analyse er tankearbeid, og reduserer dikt og skjønnhet til vitenskap og matematikk, når det blir brukt på feil måte. Brukt på riktig måte, åpner det diktet, og får leseren til å se ting i diktet de ellers ikke ville sett. Og derigjennom, når det virkelig går bra, se ting i verden og livet de ellers ikke ville vært oppmerksom på. Analysen skal berike, ikke redusere.

Dette er et svært enkelt dikt, i betydningen ukomplisert. Det er tre små strofer, og ingen metaforer, referanser eller overført betydning. Det som står, er det som er. Det eneste er at de ikke-levende vannmasser får levende egenskaper, besjeling, de er i stand til å snakke, og si at de er forvarselet for våren, som nå kommer. Det er ikke vanskelig å se at dette er fantasi, og det er ikke vanskelig å forstå at det er jo dette vannmassene varsler. Snøen smelter, og våren kommer.

Diktet er veldig billedlig. Det begynner med snøen som ennå er hvit på markene, lett å se for seg for den oppmerksomme leser. Sånn får dikteren også satt rammene i en enkelt linje, ennå er det snø og kaldt, kanskje er det sånn at man lengter litt etter våren, og så kommer den, med vannmassene. I beskrivelsen av vannet som kommer, er det fullt av verb som blir brukt. Verb er aktivitet, mange verb er stor aktivitet. At de løper og bråker og glinser, og vekker solbredden, er også en fin blanding av billedlige verb (glinser), personifiserende (løper) og varslende (bråker).

Verbene blir også gjentatt, gjentakelser er et virkemiddel som blir brukt. I et kort dikt som dette, må verb og setninger som blir gjentatt være av ekstra stor betydning. Her er det verbet гласят (glasjat – lyde) og linjen весна идёт (vesna idjot – våren går/kommer), nettopp det som er poenget i diktet. Det lyder – at våren kommer. Det aller viktigste, våren kommer, blir gjentatt to ganger i samme linje, og også denne linjen to ganger (i strofe 2, linje 2, og strofe 3, linje 1). For sikkerhets skyld blir det også sagt at dette lyder til alle kanter, i linje 1, strofe 2.

Så er det slik at våren kommer. De som lengter etter den, vil få lengselen oppfylt. De rolige og milde maidager flokker seg bak den, dette er hva vi har i vente, deilige dager i mai. Godt uttrykt i dette diktet, med berusende stemning og berusende vann, mye vann og mye følelser. Ennå er marken hvit av snø, begynner det, men nå kommer våren, slutter det.

Det var det jeg ville si i min lille analyse. Poenget var å vise hvordan Tjuttsjev får frem gleden og forventningen over våren i anmarsj, og med det kanskje få flere til å glede seg, både for diktet og for våren, som også her snart kommer.

Kommentar

Jeg er veldig glad i enkle dikt. Man kan prøve å forklare det med at verden er komplisert, la diktene være enkle, men sånne forklaringer er også med på å gjøre tingene vanskeligere enn de trenger å være. Jeg liker enkle beskjeder, «våren kommer, våren kommer». Hva mer trenger man? Resten er opplevelse.

Slik har jeg også en personlig favoritt i diktet Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Der er det også gjort naivt kjempeenkelt, jeg har kommet til deg med en hilsen, våren har våknet, alt har våknet, jeg vet ikke hvilken sang jeg skal synge, bare at en sang vil det bli.

Dikt handler om å sette ord på ting. Følelser og stemninger er vanskelige å sette ord på. Ofte skulle det heller være å starte en motor, våren er på vei, gå ut og gled dere!

Vårvann
Min gjendiktning

De russiske diktene er de vanskeligste å gjendikte. Her er et forsøk på dettte av Tiutsjev. Rimene er beholdt, den firfotede jamben er beholdt, men språket er presset og innhold endret. I linje 3 strofe 2 er jamben omgjort til troke, slik originalen også kanskje der har en endring. I linje 3 strofe 3 er det også litt spesielt i originalen, med rytmekrøll og halvrim. Det er, som man ser, gjort enda mer spesielt i min gjendiktning.

Vårvann

Enn på marken hvitner snø,
Og vannet bråker våren med —
I løp å vekke solens frø,
Løper, stråler, lyder det—

Fra alle kanter lyder ut:
«Åh våren går, åh våren går!
Vi er vårens første bud,
Den sendte oss nå frem der for».

Åh våren går, åh våren går!
Og stille, varme dagers mai
Den røde, lyse runddans óg
Bak våren glade flokker seg!

ES2019

Hver sin Skæbne (Sorrig og glæde de vandre tilhaabe), av Thomas Kingo

Thomas Kingo (1634-1703) er dansken som er med i norsk litteraturtradisjon akkurat som om han var norsk. Han er født i Slangerup i Nordsjælland, bodde hele sitt liv i Danmark, og døde i Odense. Faren, Hans Thomas Kingo, var skotsk, født i Crail, men flyttet to år gammel til Helsingør, og bosatte seg der. Navnet Kingo er også skotsk, av Kinghorn. Moren, Karen Sørensdatter, var dansk, datter av Søren, som det fremgår av navnet.

Foreldrene var på ingen måte velhavende, på ingen måte fine folk. Faren var vever, altså håndverker. Sin utdannelse fikk Kingo ved latinskolen i Fredriksborg, og Köbenhavns universitet, hvor han studerte teologi. På den måten ble Kingo prest, en ordentlig klassereise, fra små og enkle kår.

Thomas Kingo var aktiv i perioden som kalles barokken. Og han er nok kanskje den av våre dansk-norske diktere som er mest karakteristisk for perioden. Fra før har jeg postet fantastiske Sang XI (Keed av Vierden, kier av Himmelen), det som kunne vært et programdikt for barokken vår. Barokken var tungrodd og oppstyltet overalt hvor den forekom, men den ble noe eget oppe hos oss i det kalde og mørke nord. Protestantiske og nøysomme som vi var, fikk vi ingen praktfulle, barokke kirkebygg, og vi har heller ingen barokk musikk å snakke om. Det er dikt, og de er skrevet av prester og dypt troende, det er en kolossal kontrast mellom jodens jammerdal og himmelens herlighet. Og jordens jammerdal trenger ikke forvirres av morsom og fartsfylt diktning, underholdning er et blindspor, her er det alvoret og ikke noe annet enn alvoret.

Etter at jeg har undersøkt litt, ser jeg at få steder har postet diktet i sin helhet, og i sin opprinnelige form. På meg ser det ut til at utgaven fra Dansk salmebog ligger til grunn, det er den som er gjengitt flest steder, og det er den Wikipedia bruker, men diktet finnes også i andre versjoner. Det er ikke bare stavemåten som er forskjellig. Den nyere versjonen har 7 strofer i stedet for 8, og det er stokket om på sammensetningen av strofene også. Jeg har ikke greid å nøste meg opp i hvor denne omstokkingen kommer fra, men jeg poster her i innlegget begge versjoner. Først den som finnes i salmeboken, og som de fleste bruker, så den som ligger nærmest originalen. Det er den første jeg vil bruke til å arbeide med. Det er den som er mest brukt i dag, og for å si det som det er, ser denne versjonen også ut til å være bedre enn den gamle.

Hver har sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Kroner og scepter i demantspil lege,
leg er dog ikke den kongelig dragt.
Tusinde byrder i kronerne veje,
tusindfold omhu i scepterets magt.
Kongernes bo
er skøn uro,
Himlen alene gør salig og fro.

Alle ting har sin foranderlig lykke,
alle kan finde sin sorrig i barm.
Tit er et bryst under dyrebart smykke
opfyldt af sorrig og hemmelig harm.
Alle har sit,
stort eller lidt,
Himlen alene for sorgen er kvit.

Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan Hovedet bære,
Falder dog af og i Tiden forgår.
Alle ting må
Enden opnå,
Himmelens Salighed Ene skal stå.

Dejligste Roser har stindeste Torne,
Skønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosenkind Hjertet kan forne
For dog at Skæbnen så sælsom er skift!
I Våde-vand
Flyder vort Land,
Himlen har Ene lyksaligheds Stand.

Angest skal avle en varende Glæde,
Kvide skal vinde sin Tot ud af Ten.
Armod skal prydes i rigeste Klæde,
Svaghed skal rejses på sundeste Ben.
Avind skal stå
Fængslet i Vrå,
Himlen kan Ene alt dette formå.

Lad da min Lod og min Lykke kun falde,
Hvordan min GUd og min HErre han vil,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit Spil!
Sorrig skal dø,
Lystigheds Frø
Blomstre på Himle-lyksaligheds Ø!

fra Åndeligt sjunge-kor, 1681

Språk og innhold

Thomas Kingo skrev dansk som de gjorde det på slutten av 1600-tallet. Det var en tid der det var litt løse regler for rettskrivingen, og der ingen var helt konsekvente for hvordan ord skulle staves. I årenes løp har den opprinnelige teksten gått gjennom noen moderniseringer, slik at salmen som den foreligger i salmeboka og som jeg langt på vei har gjengitt den her, ikke har samme rettskriving som originalen. Det er ingen enkel tilgjengelig oversikt over hvordan de som har modernisert den opprinnelige teksten har tenkt, og det foreligger ingen tekstkritisk utgave som jeg har sett, i alle fall. Det kostet meg en del arbeid å finne ut av dette her, og ble meg gjennom forskjellige utgaver av teksten på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider. Her på bloggen landet jeg på en slags mellomløsning, med å bruke utgaven i salmeboka, bare med store bokstaver i substativ og ved starten av linjene, slik det var vanlig å gjøre det på Kingos tid. Så har jeg lagt ved en originalutgave lenger nede, i form av sånn teksten ser ut i Danske salmer: Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann i utvalg, Cappelen forlag, 1960. Som man vil se er skriftbildet vesensforskjellig fra den vanlige salmeutgaven, men det dreier seg bare om forskjellige stavemåte for samme innhold.

Selv om salmeutgaven av teksten er modernisert, er det nok mye som kan virke fremmed. I alle fall for norske lesere. Generelt er det som moderne norsk bokmål, med æ for e i mange tilfeller, ld, nd for ll, nd, bløte konsonanter b, d, g for våre harde p, t, k og få dobbeltkonsonanter. Rettskrivingsreformene på 1900-tallet gjorde at norsk rettskriving er tettere til norsk talespråk, mens man kan gå ut fra at Kingos rettskriving var tett til hans eget talespråk. I utgaven lagt ut nederst ser vi hvordan den var.

Av vanskelige og halvvanskelige ord er tilhobe «i hop» eller «i sammen», gange er gå, hinanden tilråbe er å rope til hverandre og muld er mold, eller jord. Strofe 1 setter en rekke motsetninger mot hverandre, sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, skolskinn og skyer, alle disse motsetningene vandrer med deg i livet. Det som på jorden ser ut som gull, er bare verdiløs mold. Det er himmelen som er full av salighet.

I andre strofe er scepter staven kongen har som et myndighetstegn, billedsøk på Google er veien å gå for de som ikke vet hva det er. Demant er en sideform av diamant, og lege er å leke, så første linje sier at kronen og scepteret til kongen leker i diamantspill. Den kongelige drakt er imidlertid ikke en lek, i linje to. Innholdet i strofe to er at tross all pynten, er kongens situasjon full av bekymringer og uro, og ikke noe å drømme etter. Det er himmelen som er salig og fro (glad, munter).

Tit er ofte i linje 3 i strofe 3. Der står det ellers at alt er lykke som kan forandre seg, alle har sorg i sitt bryst (barm). Ofte (Tit) er det altså sorg og hemmelig harm (sinne) under brystet som bærer et smykke. På nytt er det ikke pynten og staffasjen som er livet, det er hva man føler inni som er det ekte. Alle har sitt å bære (av sorger og bekymringer), stort eller lite. Det er bare i himmelen sorgen ikke finnes (Himlen alene for sorgen er kvit -> er kvitt sorgen).

I strofe 4 er timelig «for kort tid, for en stund» og forgå er å gå under, bli til intet, dø. Dermed er strofe 4 makt (velde) og visdom bare er ære for en tid, og at styrken og ungdommen i de blomstrende årene, vil falle og forgå ettersom man blir eldre. Alle ting på jorden må ha sin ende, det er bare himmelens salighet som vil vare (skal stå).

Stind er stinn i strofe 5, og stinn er sånn vi i dag bruker i betydningen «fullstappet» i uttrykk som «stinn brakke, stinn av penger». Det kan også bety «tykk og stiv». Forne er i linje 3 brukt som verb, ser det ut til. Som substantiv er en forne gress som er visnet på rot, gress fra året før. Som adjektiv er forn «tidligere», i forne dager. Men det er nok det å visne og å hentæres som er poenget, her. Sælsom er selsom, spesiell og forunderlig. De deiligste rosene har også de stinneste – tykkeste – tornene, de skjønneste blomstene har tærende gift. Under et rosekinn kan et hjerte råtne på rot, jeg tror det er dette det må bety, kinnene er røde og friske, men hjertet er i ferd med å råtne. På det ytre ser alt fint ut, i det indre er det råttent. Videre står det at skjebnen skifter på forunderlige måter (så sælsomt er skift). Vårt land flyter i våte vann, det er bare himmelen som har lykksalighetens stand. Særlig det første der skal nok leses i litt overført betydning. Det er livene våre som er landet, og som flyter i våte vann, altså er omskiftlige.

I strofe 6 er det en vanskelighet med kvide skal vinde sin tot ud af ten. Kvide, originalt skrevet Qvide, er sorg, smerte, bekymring, etter norrøn kvíða. Dette er et ord Kingo bruker flere steder, også i lange Sorrig og Elendighed. Å vinde er ikke å vinne, men å vinde, også på moderne norsk. Det vil si å rulle eller vikle garn opp på en vinde. Ordet er beslektet med å vende, og det gir også mening å tenke at det er å tvinne. Så er det tot ud af ten., eller Tott udaf Teen, som det er skrevet originalt. Den originale skrivemåten hjelper, for Tott er ganske sikkert ordet vi bruker i hårtott, en sammenfiltret mengde tråder eller trevler. Enda bedre passer det om det er norske tått, et ord som ser ut til å være veldig beslektet og som vi vel uttaler helt likt. Tått er hver av de trådene et rep er tvunnet av. Ten, eller Teen, tror jeg må være teine, en pinne hvor garnet vikles rundt. Dansk tén er en del av spinnerokken. Så da passer det at sorgen skal tvinne tåtten ut av teinen, det er et bilde som henger sammen. Armod er fattigdom, avind eller avund er misunnelse, vrå er en (mørk) krok i et rom. Hva som står her er at angsten skal avle (føde, særlig om dyr) en varig (varende) glede, at bekymringen skal vinde tråden ut av teinen, eller få spunnet den ferdig,. Fattigdom (armod) skal pynte (pryde) de rikeste klær, svakhet skal bli reist på de sunneste bein. Misunnelse (avind) skal stå i en mørk krok (vrå) i fengselet. Himmelen er det eneste (ene) som kan klare alt dette (dette formå).

Strofe 7 er den siste i versjonen som blir brukt i salmeboken.. Der er lod «lodd», den del som tilfaller noen ved deling eller skifte, eller i overført betydning som tilfaller en i livet. Ordet tilsvarer norrønt hlutr, og må ikke forveksles med et lodd i et lotteri, eller et lodd som metallklump å veie med. Disse formene for lodd er intetkjønn, mens lodd i denne betydningen brukt i diktet er hankjønn. Det er samme som i uttrykket min lodd i livet, og jeg må ta min lodd. Ikkun er en sammentrekning av ikke uden, det er ordet som blir til vårt «kun». Galde, eller galle, er væsken som utskilles fra leveren. Det er et uttrykk for sinne. Så siste strofe sier at la min skjebne og lykke falle akkurat som Gud vil. Misunnelse (avind) kan bare utøse sin galle, være så sint han vil, verden kan bare drive med sitt spill. Sorgen skal dø, lystighetens frø skal spire på himmelens ø (øy). Hva som skjer på jorden betyr ikke noe for ham. Han vil være lykkelig for all ettertid i himmelen.

For å gjøre det helt systematisk tar jeg også med den sammensatte strofen fra originalen. Første del er strofe 6, siste del er strofe 8. I utgaven i salmeboken er første del av strofe 6 tatt bort, mens siste del er lagt til det som i originalen er strofe 8. Det som avslutter strofe 6 i originalen (eller det jeg kaller originalen), avslutter hele diktet i utgaven i salmeboken. Det som avslutter strofe 8 og hele diktet i originalen, er ikke med i salmeutgaven. Bemøye er et ord som finnes i moderne norsk, å bemøye seg er å anstrenge seg. Agt er akt, eller handling, og å være forsagt er å være redd og engstelig. De fire første linjene i originalens strofe 6 sier at vel, så vil jeg aldri anstrenge meg, om ikke verden går etter handlingene mine. Jeg vil ikke bli bøyd av noen bekymring, og jeg vil ikke bli forsagt i hjertet av noen ting. Avslutningen i originalen er – mildt omskrevet – Tidenes Bom/ Bliver dog tom/ Himlen skal kjøre allting herom. Det er forståelig at hvem det enn er som har redigert diktet, har valgt å sette den lykksalige ø fra strofe 6 som avslutning i stedet. Bom er stopp, eller rettere stang eller stokk til å stoppe med. Så her er det slik jeg leser det at tidens bom blir tom, stoppen i tiden skal ikke gjelde, himmelen skal kjøre alle ting. Det gjelder ved døden, for dem som blir frelst, da gjelder ikke tiden og dens ende, da gjelder himmelen og evigheten.

Form

Diktet har åtte strofer i originalversjonen, syv strofer i salmeboken. Hver av strofene har syv linjer. De er fordelt med først fire med kryssrim, og så tre med ytterligere rim. Formelen er AbAbccc, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse i linjen. Versefoten er daktylisk, som vil si at en trykktung stavelse blir fulgt av to trykklette. Dette er konsekvent gjennom hele diktet, alle strofer og i alle linjer. Også de linjene som er kortere. Dette er et kjennetegn ved barokken, der strofe- og verseformen er svært streng, og det ikke tillates unntak fra regelen. Linjene 1-4 og 7 har fire trykktunge stavelser, mens linjene 5 og 6 har bare to.

Jeg viser fordelingen med hvordan det ser ut i strofe 1. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk hvordan det konsekvent følger to trykklette stavelser etter den trykktunge, overalt i diktet. Merk også hvordan de trykktunge stavelsene er de meningsfulle, og at et raskt blikk på de viser meningen i diktet.

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

En lignende strofeform er brukt i diktet Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland. Der er det imidlertid åtte linjer, og de fire siste linjene har 2, 4, 2 og 3 trykktunge stavelser. Ellers er strofeformen svært barokk, og i Norge av kjente dikt og diktere bare brukt av Petter Dass (Undfangen af den Hellig-Aand) og Thomas Kingo (Hyrden til sin Hyrdinne).

Virkemidler

Barokkens virkemidler er de sterke og overlessede. Det skal være mye av alt, og det skal være sterkt. I arkitekturen og musikken kan det virke overveldende, det er kolossalt med inntrykk, og hjernen må streve litt for å orientere seg. Særlig i barokk arkitektur er det lett å henrive seg, det er en stilart mange synes er pen å se på. I litteraturen kan den samme hangen til å pøse på med sterke effekter virke litt tung. Barokke dikt er alltid lange, de maler og kverner om det samme, og det er svært, svært ofte kontrasten mellom elendigheten på jorden og herligheten i himmelen det går i.

Formen er et virkemiddel. Den skal også virke overveldende, med sine mange strofer, mange linjer og mange rim. Alle strofene er bygget opp på samme måte. Først de fire lange linjene med kryssrim, der det er en eller annen vanskelighet eller forgjengelighet på jorden som blir beskrevet. Ofte går det i at noe som kan se bra ut på overflaten, slett ikke er det, egentlig. Så følger to raske linjer med bare to trykktunge stavelser, der det er en eller annen kjapp oppsummering (Jorderigs guld – er prægtig muld, Kongernes bo – er skøn uro, Alle har sidt – stort eller lidt, Alle ting må – enden oppnå, strofe 2 – 5), og så er det den lange hovedkonklusjonen at Gud og himmelen og frelsen løser alt. Denne siste linjen skal gjelde som en veldig forløsning, problemene i de seks første linjene gjelder ikke.

Kontrasten mellom den mildt sagt problemfrie himmelen og det mildt sagt vanskelige jordelivet er gjennomgående i diktet, og i det meste av barokkens diktning. Begge deler blir forsterket, hvor vanskelig det er på jorden, og hvor godt det er i himmelen. Valget skal være enkelt.

Diktet er også fullt av motsetninger satt sammen. Første strofe er et godt eksempel, der sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, solskinn og skyer, vandrer sammen. Linjene illustrerer også barokkens hang til å overlesse, man gir seg ikke før poenget er banket inn, og vel så det. Motsetningene kommer også i uttrykk som prægtig muld, eller prektig mold, som det heter i dag. Man kan også kalle det en motsetning, og en kontrast, hvordan lykken og velstanden som det ser ut til å være på overflaten, står i motsetning og kontrast til hvordan det ser ut på innsiden. Det samme gjelder når den deiligste rose har tykkeste torn, og de skjønneste blomstene har tærende gift. Skjønnheten og smerten står i motsetning til hverandre, og blir satt opp mot hverandre. I strofe 6, i utgaven i salmeboken, er det en annen type motsetning, der angsten skal avle glede, fattigdom som skal pyntes i rike klær, og svakhet skal stå på sunne ben. Her er det bevegelse og forandring, det smertefulle skal bli til det gledelige, fattig skal bli rik, svak bli sunn. Her beskrives hva som vil skje, når man går fra jordelivet til himmerik.

Kommentar

Det ble litt å rydde opp i, med det at diktet fantes i flere utgaver, og jeg måtte redigere og omarbeide og legge til nytt, da jeg fant ut at dette ikke var gjort konsekvent. Dette arbeidet tok ganske mye tid.

For de som synes barokk diktning kan bli litt tungt og treigt, uansett hva man sier om kontraster og sterke virkemidler og herlig himmel mot miserabel jord, så kan jeg ta med en episode fra Kingos eget liv. Man ser ham gjerne for seg som en barokk prest, tung i kroppen og dyster til sinns, bare lengtende til livet etter døden.

Det var urolige tider i verden, disse årene, også oppe hos oss i nord. Mellom 1560 og 1660 var det stadige kriger mellom Sverige og Danmark, eller Danmark-Norge, om man insisterer på å ha det norske navnet med. Svergie kom til å gå vinnende ut av disse krigene, og ende opp med å være den dominerende makten i Østersjøen for noen århundre, og Danmark skulle ende opp med å bli satt veldig ettertrykkelig på plass.

Enda en krig bryter ut i 1658, samme år som Thomas Kingo fullfører presteutdannelsen sin, og begynner som huslærer hos Lene Rud, på Vebygaard, Vest-Sjælland. På Sjælland er det på denne tiden svenske tropper, som dreper, brenner og herjer. En svensk underoffiser kommer inn til gården, der Kingo er huslærer, og også en slags ordensvakt. Svensken går inn i stallen for å stjele en hest, men den senere presten og salnedikteren Thomas Kingo er parat, trekker sverdet, og det oppstår en fektekamp. Kingo vinner denne kampen, og får svensken i bakken, men benåder ham, og lar ham gå. Senere kommer svensken tilbake til gården med en pistol, og skyter Kingo gjennom munnen. Arret bar han på hele livet. Både i direkte og overført betydning. Hele livet bar han på et svenskehat, som gjorde at han for eksempel så bort fra svenske salmer, da han satte sammen en nordisk salmebok. Den dag i dag er den svenske og danske salmeboken klart atskilt, med bare en håndfull salmer med i begge.

I en sekulær tid som vår er ikke det religiøse budskapet i salmene og de andre tekstene til Kingo og de andre barokkdikterne så viktig lenger. Den oppdragende virkning de er ment å skulle ha, gjelder ikke lenger, og de kan heller ikke fungere som noen inspirasjon til å leve våre liv her på jorden på den riktige måten. Det er dette som er hovedbudskapet, Gud og frelsen er det eneste som teller, man må ikke forledes og forføres av jordlivets fristelser. Det er bare et tomt skall. Det vil aldri bli noen ekte og varig glede ut av det, det er det som er poenget med denne salmen, Hver har sin skjebne, som den heter. Sorg og glede vandrer til hope, som den er bedre kjent som. Hver har sin skjebne, men i Himmelen blir skjebnen felles og herlig. På jorden vandrer sorgen og gleden sammen, i Himmelen er sorgen tatt bort. Den troende skal ikke glemme å tenke på dette, og ikke fristes av det verdslige livets tant og fjas, og midlertidig rikdom og kortvarige nytelser.

Diktet forteller oss veldig mye om en tenkemåte vi i dag har forlatt. Likevel har det verdi, vil jeg si, både med at vi lærer hvor vi kommer fra og hva folk har tenkt før oss. Dessuten trengs ingen religiøs begrunnelse for at pynt og rikdom er midlertidige verdier, det går an å søke noe mer. Ved å skrive som dette, beveger jeg meg bort fra diktet, og over i min personlige mening. Den er det sikkert ikke så mange som er interessert i. Men salmen til Kingo, og hva man kan få ut av den, burde folk være litt interessert i, for det åpner oss en verden vi ikke kjenner så godt i dag.

Diktet i original

Jeg har skrevet inn utgaven som det foreligger i Danske salmer : Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann : i utvalg, Cappelen forlag, Oslo, 1960. Det er den som for meg virker til å ligge tettest på originalutgaven fra 1681.

Hver sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Krone og Scepter i Demant-spill lege,
Leeg er dog ikke dend kongelig Dragt!
Tusinde Byrder i Kronerne hvege,
Tusindfold Omhu i Scepterets Magt!
Kongernis Boe
Er skiøn Uroe!
Himlen allene giør salig og froe!

Alle Ting hâr sin foranderlig Lykke!
Alle kand finde sin Sorrig i Barm!
Tiit ere Bryst, under dyrebar Smykke,
Fulde av Sorrig og hemmelig Harm!
Alle hâr sit,
Stort eller Lit
Himlen allene for Sorgen er qvit!

Velde og Vijßdom og timelig Ære,
Styrke og Ungdom i blomstrende Aar,
Høyt over andre kand Hovedet bære,
Falder dog af og i Tjden forgaar!
Alle Ting maa
Enden opnaa,
Himmelens Salighed Ene skal staa!

Deyligste Roser hâr stindeste Toorne,
Skiønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosen-kind Hiertet kand foorne,
For dog at Skæbnen saa sælsom et skift!
I Vaade-vand
Flyder vort Land,
Himlen hâr Ene Lyksaligheds Stand.

Vel da! saa vil jeg mig aldrig bemøye
Om ikke Verden gaar efter min Agt!
Ingen Bekymring skal kunde mig bøye,
Intet skal giøre mitt Hierte forsagt!
Sorrig skal døe
Lystigheds Føre
Blomstris paa Himle-Lyksaligheds Øe!

Angist skal aule en varende Glæde
Qvide skal vinde sin Tott udaf Teen!
Armod skal prydis i rjgste Klæde,
Svaghed skal reysis paa sundeste Been!
Avind skal staa
Fengsled i Vraae,
Himlend kand Ene alt dette formaa!

Lad da min Lod og min Lykke kun falde
Hvordan min GUd og min HErre hand vill,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit spill!
Tjdernis Bom
Bliver dog tom
Himlen skal kiøre altingest her-om!


Zueignung (Dedikasjon), av Johann W. von Goethe

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev over 3000 dikt. Han skrev dikt og lyriske tekster i en rekke forskjellige sjangre, og han benyttet et vell av forskjellige vers- og strofeformer, og han skrev alt fra korte versedikt på et par til lange poem over hele bøker. I dette med å beherske så mange deler av poesien er han helt ubestridt. Det er Goethe som er Mesteren. Det er ingen som er i nærheten.

Da Goethe var 78 år,  1827, gav han ut sine dikt i en samleutgave: Gedichte (Ausgabe letzter Hand), bind I – IV. Her er det Lieder, Gesellige Lieder, Balladen, Elegien I og II, Episteln, Epigramme, Weissagungen des Bakis, Vier Jahreszeiten, Sonette, Kantaten, Vermischte Gedichte og så en rekke med dikt Aus Wilhelm Meister, Anbtiker Form sich nährend, An Personen, Kunst og Parabolisch. Deretter er det det som går under overskriften Gott, Gemüt und Welt, Sprichtwörtlich, Epigrammatisch, Lyrisches, Loge, Gott und Welt, Kunst, Epigrammatisch, Parabolisch, Aus fremden Sprachen, Zahme Xenien og til slutt Inschriftne, Denk- und Sendeblätter.

Det er en formidabel samling. Ingen annen poet kan vise frem noe lignende. Og da er ikke Versepen (Der ewige Jude, Reineke Fuchs og Hermann und Dorothea) med, og heller ikke Gedichte Nachlese, Xenien und Votivtafeln og West-östlicher Divan. Ute er også teaterstykkene skrevet på vers, sånn som Faust, og dikt i teaterstykkene, sånn som Klärhcens lied, i Egemont.

Som et forord til samleutgaven av diktene sine setter gamle Goethe en dedikasjon, et slags forord, i form av et langt dikt: Zueignung. Dette diktet skrev han i 1784, og er brukt flere ganger på denne måten, som innledningsdikt for flere dikt som skal komme. Slik vil det også bli brukt på denne bloggen.

Diktet består av 14 strofer. Og den benytter oktaven, med 5 trykktunge stavelser i hver linje, og annenhver trykktung og trykklett stavelse. Rimmønsteret er AbAbAbCC, det samme som vår Aasmund Olavsson Vinje bruker i diktet Ved Rondane. Hos Vinje er det 4 strofer, diktet er en klassiker i norsk litteratur, og har alene vært med på å gjøre Vinje til en av de store i norsk poesi. Hos Goethe, 50 år tidligere, er det 14 av dem. Goethe er suveren.

Fremover nå, de neste 10 år, skal jeg poste en rekke av diktene til Goethe. Det blir alle diktene i Lieder, Balladen, Sonette og Vermischte Gedichte. Det blir bare et lite utvalg, men likevel en gigantisk oppgave for meg. Disse ti årene tilsvarer de ti årene jeg hittil har brukt på sonettene til Shakespeare. Sonettformen utviklet Shakespeare til mesterskap. Der er det ingen over, ved siden eller i nærheten. Men Shakespeare skrev ikke andre diktformer enn sonetten, behandlet ikke andre tema enn kjærligheten. Goethe benytter seg altså av alle de kjente formene, og mange nye. De 17 sonettene han har, er bare en bagatell blant alt det andre. Og Goethe skriver om alle tema i livet og i verden. Det er noe suverent over ham.

Så nå er det en verdig start å ta fatt på hans tilegnelse, Zueignung. Merk at han skrev også en tilsvarende tilegnelse til Faust, på samme strofeform, oktaven. Der er det imidlertid bare 4 strofer. Den tilegnelsen regner jeg med å poste sommeren 2029, altså om ti år, i det postingen av Goethes dikt går mot slutten. Et så langt dikt som Zueignung vil jeg behandle strofe for strofe, slik jeg pleier å gjøre for så lange dikt.

Alle glosene er slått opp på Ordnett.no, om ikke annet er oppgitt. For så lange dikt skriver jeg ikke detaljerte kommentarer til oversettelsen, jeg nøyer meg med å peke på noen opplagte problemer og viktige valg jeg gjør. Kommentarene for strofene fungerer mer som en gjennomgang av innholdet. Om jeg ikke skulle få ferdig posten før den postes, så prioriterer jeg oversettelsen, og legger til kommentarene etter hvert. Jeg har skaffet meg Goethe Handbook, band 1, Gedichte, utgitt først på J. B. Metzler forlag, jeg har den i utgaven fra 2004, på Springer forlaget. Jeg vil bruke den, sammen med andre kilder, i arbeidet.

Velbekomme!

Zueignung

Strofe 1

Der Morgen kam; es scheuchten seine Tritte
Den leisen Schlaf, der mich gelind umfing,
Daß ich, erwacht, aus meiner stillen Hütte
Den Berg hinauf mit frischer Seele ging;
Ich freute mich bei einem jeden Schritte
Der neuen Blume, die voll Tropfen hing;
Der junge Tag erhob sich mit Entzücken,
Und alles war erquickt, mich zu erquicken.

Morgenen kom; det jaget sine trinn
Til den lette søvn, som omfavnet meg mykt,
At jeg, våknet opp, fra min stille hytte
Gikk opp fjellet med frisk sjel;
Jeg frydet meg ved hvert eneste skritt
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg med henrykkelse,
Og alt var forfrisket, for å forfriske meg.

Kommentar

Her er det dagen som begynner. Det er litt vanskelig med dette es, i første linje. Det er intetkjønnsformen, så det kan ikke vise tilbake til morgenen, som er hankjønn. På norsk ser vendingen «det jaget sine trinn» rar ut, men jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være den mest nøyaktige oversettelsen av den tyske originalen. Den leisen Schlaf (den lette søvn) står i akkusativ, det vil si i objektsform. Jeg tror det må forstås slik at det er bevegelse, at trinnene blir jaget inn i den lette søvn, som omfavnet diktets jeg mykt. Alt er en fin måte å si at han våkner opp på.

Innholdet i strofen er at dagen kommer, med sin oppvåkning. Diktets jeg-person, vi kan nok trygt si det er Goethe selv, våkner i hytten sin, og går opp fjellet med frisk sjel og med fryd over hvert skritt han tok. Det gjelder godt også i overført betydning, her kommer morgenen, med en ny begynnelse, og dikteren går opp fjellet. Han er i et med naturen, alt er i harmoni, og omgivelsene gjør ham enda mer henrykt, enn han allerede var

Gloseliste

scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.
leise (adj.) svak, stille, lett;
gelind(e) (adj.) mild, myk; stille regn; lett, sakte;
umfing – preteritum -> umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
erwacht – presens, 1. person -> erwachen (sv. itr.) våkne (opp), bli vekket.
Hütte die, -/-n; koje, hytte, skjul; (sjøfart) kahytt; (bergverk) (smelte)hytte;
Tropfen der, -s/- 1. dråpe. 2. tår, skvett.
entzücken (sv. tr.) henføre, henrykke, begeistre;
erquicken (sv. tr.) kvikke opp, styrke, opplive, forfriske; sich erquicken friske seg opp, styrke seg;

Morgen, Fjell, Hardangervidda, Zueignung

Strofe 2

Und wie ich stieg, zog von dem Fluß der Wiesen
Ein Nebel sich in Streifen sacht hervor.
Er wich und wechselte mich zu umfließen,
Und wuchs geflügelt mir ums Haupt empor:
Des schönen Blicks sollt’ ich nicht mehr genießen,
Die Gegend deckte mir ein trüber Flor;
Bald sah ich mich von Wolken wie umgossen
Und mit mir selbst in Dämmrung eingeschlossen.

Og som jeg steg, trakk fra engens flod
Et tåkestrimmel seg sakte herover.
Den gav etter og vekslet med å flyte om meg,
Og vokste bevinget meg opp om hodet:
Den skjønne utsikten skal jeg ikke nyte mer,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg som omhelt av skyer
Og med meg selv i demringen innsluttet.

Kommentar

En Fluß er en stor elv, en flod. Så vidt jeg kan finne ut er ikke genießen et verb som tar genitiv, men Des schönen Blicks er satt i det kasuset, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg oversetter inntil videre som om det var et vanlig objekt, og tar ikke hensyn til kasusbruken. Det er valg hvilken av oversettelsene av trüber jeg skal bruke. Oversettelsen av denne strofen er ikke gjennomarbeidet.

Det som skjer i denne strofen, er at tåken trekker opp, og dekker utsikten hans. Det er skildret langsomt og majestetisk, hvordan den kommer fra en flod nede i engen, for så å flyte om dikter-jeget som sitter der, og med det stenge utsikten for ham. Det er også kraft i de to siste linjene, der det står at skyene heller seg liksom om ham, og at han sitter innesluttet i demringen. Det kan leses i overført betydning, at det er et eller annet som dekker utsikten hans, men det kan også leses som at han går fullstendig i ett med naturen.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd. 2. film.
wich – presens, 3. person -> weichen (weicht, wich, ist gewichen, itr.) vike, gi etter.
umfließen – sammensatt ord, um om, og -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
wuchs – presens, 3. person -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
geflügelt (adj.) bevinget, vinget.
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode;
empor (adv.) opp, oppover; Blicks
Blick der, -(e)s/-e 1. blikk, øyekast, glimt 2. utsikt.
Gegend die, -/-en; (om)egn, trakt, landskap, område, strøk; nærhet;
trüber -> trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; 2. trist; 3. tåket, (over)skyet;
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor); im Flor stehen stå i flor.
umgossen – perfektum partisipp -> ˈumgießen (st. tr.) fylle, tappe, støpe om.
Dämmerung die, -/-en; demring, halvmørke, grålysning, skumring.

Hardagnervidda, Tåkestrimmel, Morgen, Zueignung

Strofe 3

Auf einmal schien die Sonne durchzudringen,
Im Nebel ließ sich eine Klarheit sehn;
Hier sank er leise sich hinabzuschwingen,
Hier teilt’ er steigend sich um Wald und Höhn.
Wie hofft’ ich ihr den ersten Gruß zu bringen!
Sie hofft’ ich nach der Trübe doppelt schön.
Der luft’ge Kampf war lange nicht vollendet,
Ein Glanz umgab mich, ich stand geblendet.

Plutselig syntes solen å trenge gjennom,
I tåken lot det seg en klarhet se;
Her sank han, lett å svinge seg nedover,
Her delte han seg stigende om skog og høyder.
Hvor jeg håpet jeg henne den første hilsen å bringe!
Henne håpet jeg etter tåken dobbelt skjønn.
Den luftige kamp var lenge ikke fullendt,
En glans omgav meg, og jeg stod blendet.

Kommentar

Betydningen av schien i starten her er syntes, ikke skinte. Det tyske verbet betyr begge deler, og det er lett å forstå hvordan, når det som gir et skinn av å være noe, også synes å være noe. Men på norsk er det klar forskjell mellom å skinne og å synes, mens tysk altså bruker samme ordet. Verbet hinabzuschwingen er sammensatt av hinab – ned dit, nedover – og schwingen – svinge -, altså svinge nedover. Pronomenet er (han, den) i linje 3 og 4 viser tilbake til tåken. Ihr (henne, den) i linje 5 tror jeg må vise tilbake til solen, det samme gjelder Sie (henne, den) i linje 6. Alternativet er den guddommelige kvinne han ser i neste strofe, og snakker med utover. De tyske pronomene står i dativ og akkusativ, på norsk skiller vi ikke mellom disse formene. Etter å ha tenkt litt gjennom det, endte jeg med å referere til tåken som «han» (er) og solen som «hun» (sie), slik Goethe gjør. På bokmål er det vanligere å bruke «den» om begge, mens på nynorsk og i mange av dialektene er det han og hun, som på tysk.

Et ord som har voldet meg mange problemer i lesingen av Goethe, er Höhn. Jeg har kommet frem til at det er en variant av flertall for Höhe, høyde. Den riktige flertallsbøyningen er Höhen. Formen Höhn gir ikke noe meningsfullt treff, verken på Ordnett.no eller på Duden, eller på Goethe Wörterbuch. Der blir man ledet til verbet höhnen, som betyr håne eller spotte, og umulig kan være det riktige. Adjektivet trübe betyr uklar, grumset og matt i grunnbetydningen, men blir også brukt om tåket og overskyet vær.

Det som skjer i denne strofen er at solen trenger gjennom tåken, og at det lar seg se en klarhet. Tåken synker nedover, fra høyden der han sitter, og den deler seg mellom skogen og høydene i landskapet han ser. Så håper han å bringe solen den første hilsen, og håper den dobbelt skjønn etter tåken. Det er en luftig kamp mellom solen og tåken, klarheten og uklarheten, og det legger seg om ham, så han står blendet.

Kampen mellom solen og tåken står utmerket også i overført betydning. Det er en kamp mellom å se ting klart, og å se dem gjennom den dis. Dikteren sitter på høyden, og beskuer denne kampen. Det er et mye brukt motiv i perioden

Gloseliste

durchdringen (st. itr. tr.) I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke. II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe.
Höhn – variant, Höhen, stum e -> Höhe die, -/-n 1. høyde 2. størrelse, omfang 3. (overført) topp(-punkt).

Strofe 4

Bald machte mich, die Augen aufzuschlagen,
Ein innrer Trieb des Herzens wieder kühn;
Ich konnt’ es nur mit schnellen Blicken wagen,
Denn alles schien zu brennen und zu glühn.
Da schwebte, mit den Wolken hergetragen,
Ein göttlich Weib vor meinen Augen hin,
Kein schöner Bild sah ich in meinem Leben;
Sie sah mich an und blieb verweilend schweben.

Etter å ha slått opp øynene, gjorde snart
En indre drift i hjertet meg mer djerv;
Jeg kunne bare våge det med raske blikk,
For alt syntes å brenne og å gløde.
Da svevde, brakt hit med skyene,
En guddommelig kvinne hen for mine øyne,
Ingen skjønnere bilde så jeg i livet;
Hun så meg an, og ble værende med å sveve.

Kommentar

Det er tekniske vanskeligheter med å oversette de to første linjene. Det som skjer, er at han slår opp øynene, og at en indre drift i hjertet gjorde ham mer modig. Problemet er at på norsk så trengs subjektet etter gjorde (machen), og deretter må vi ha pronomenet som hører til verbet, meg (mich). Det er god norsk å si «snart gjorde en indre drift i hjertet meg mer modig». Men det er anstrengt å si: «snart gjorde meg, en indre drift i hjertet, mer modig» og skal man i tillegg ha med innskuddet «å slå opp øynene» blir det vanskelig: «snart gjorde meg, å slå opp øynene, en indre drift i hjertet, mer modig». Hjernen greier ikke å henge med hva som hører til hva, og lesingen stopper opp. Så dette må omskrives. Jeg gjør det ganske radikalt, men meningen som kommer frem skal være den samme.

Substantivet hjertet står i genitivt, des Herzens, så da har man valget mellom å skrive «hjertets indre drift» eller «indre drift i hjertet». Jeg gikk først for det som er mest genitiv, possessiv, det er ikke en drift som finner sted i hjertet, men en drift som er hjertets, det tilhører hjertet. Prisen er at språket kanskje blir litt kunstlet, «en indre drift» i hjertet flyter bedre. Til slutt endte jeg med det. Et lignende, men mindre vanskelig, problem som det i starten, finnes i linjene 5 og 6. Der er det innskudd, brakt hit med skyene (mit den Wolken hergetragen), før det er at det er denne guddommelige konen som på denne måten svever for øynene. Innskuddet går også på norsk. Det tyske adverbet hin indikerer retning dit bort, tilsvarende norske «hen», som jeg har flyttet frem i setningen. Til slutt har jeg utelatt «mitt» (menem) i setningen «ingen skjønnere bilde så jeg i livet», på norsk er det sånn den vakre vendingen skal være. Til slutt har jeg brukt det tyskaktige «så meg an» (sah mich an), sånn vi gjør på norsk. og jeg har formulert sistelinjen slik den er på tysk. Hun blir værende med å sveve, hun forblir ikke svende.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren kjenner en indre drift i hjertet, og at den gjør ham mer modig. Det er denne glansen, som blendet ham på slutten av strofe 3. Nå tør han åpne øynene, og se i den. Da ser han at det brenner og gløder overalt. Og så ser han at det svever en guddommelig kone brakt til ham med skyene. Han har ikke sett noe skjønnere bilde i sitt liv, enn dette bildet, med den guddommelige konen i landskapet. Hun ser også på ham, og blir med å sveve i luften foran ham.

I denne fjerde strofen forlater vi det realistiske, med morgen og landskapsskildring, og går over i det rent metaforiske. Denne kvinnen må være et symbol på noe, hun må representere noe.

Gloseliste

Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst. 2. (års)skudd, spire.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
glühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende;
schwebte – preteritum -> schweben (sv. itr.) sveve;
hergetragen – perfektum partisipp -> ˈhertragen (st. tr., omgs.) bære, bringe hit.
Weib das, -es/-er 1. kone 2. kvinnfolk.
verweilend – partisipp -> verweilen (sv. itr., høytidelig) forbli, bli, oppholde seg, dvele.

Strofe 5

Kennst du mich nicht? sprach sie mit einem Munde,
Dem aller Lieb’ und Treue Ton entfloß:
Erkennst du mich, die ich in manche Wunde
Des Lebens dir den reinsten Balsam goß?
Du kennst mich wohl, an die zu ew’gem Bunde
Dein strebend Herz sich fest und fester schloß.
Sah ich dich nicht mit heißen Herzenstränen
Als Knabe schon nach mir dich eifrig sehnen?

Kjenner du meg ikke? Sa hun med en munn,
Som all kjærlig og tro tone fløt ut fra:
Erkjenner du meg, at jeg helte deg
Den reneste balsam i mange livets sår ?
Du kjenner meg vel, til de som de evige bånd
Ditt strevende hjerte seg fast og fastere festet.
Så jeg deg ikke med hete hjertetårer
Som guttunge allerede lengtet du ivrig etter meg?

Kommentar

Det er noen nyanser i starten som gir meg litt vanskeligheter. Det sammensatte verbet entfloß er forklart i ordlisten, og består av forstavelsen ent– (vekk fra noe) og hovedverbet fließen (flyte). Det skulle altså bety å flyte vekk fra noe, og det gir god mening, at all kjærlig og sann tone flyter ut av munnen til kvinnen. Men det relative pronomenet Dem i linjen under står i dativ, noe som pleier å betegne at noe blir gitt til. På norsk er problemet glattet ut, jeg bruker bare vårt relative pronomen som, og lar den kjærlige tonen flyte ut fra munnen. Munde med -e til slutt er forøvrig en poetisk utgave av der Mund, det vanlige tyske ordet for munn. Det tyske verbet erkennen er også sammensatt, jeg oversetter med tilsvarende norsk «erkjenne». Linjene 3 og 4 har også et sedvanlig tysk ordstillingsproblem. Her flytter jeg verb og indirekte objekt lenger frem i setningen, og opp i linje 3, for å prioritere forståelig norsk fremfor poetisk riktig. Wunde/ des Lebens (Livets sår) er en genitiv, som kan løses Sår/ Av livet, om man er opptatt av å få ordene på riktig i linje og i riktig rekkefølge. Jeg er ikke helt sikker på vendingen an die zu ew’gem Bunde (til de (som til de) evige bånd) i linje 5. Det er de tre første ordene som volder problemer. Både an og zu betyr i denne sammenhengen til, an hører til verbet schließen (slutte) som til slutt i setningen står i preteritum, schloß. På norsk har vi det tilsvarende verbet «tilslutte». Så er det på tysk an die, der die må stå i akkusativ, altså må det være bevegelse, og her kan jeg ikke se hva die viser tilbake til. Jeg tror kanskje det må være sårene et par linjer over. Jeg har oversatt med «til de som de evige bånd», uten å være sikker på at jeg har gjort det riktig. I siste linje bruker Goethe akkusativ-formen dich (deg) der jeg har oversatt med subjektsformen du. Som det fremgår av gloselisten er dette en konstruksjon tyskerne bruker, «man lengter seg», mens man på norsk bare lengter.

I denne strofen begynner kvinnen å snakke. Hun spør om han kjenner henne, og i stemmen hennes er all kjærlig og tro tone. Hun spør videre om han ikke gjenkjenner henne, at hun mange ganger har helt balsam i de mange livets sår han har fått. Altså hun har lindret dem. Så sier hun at han kjenner henne godt, eller helt, wohl, og så er det disse evige båndene i hjertet som han fastere og fastere har sluttet seg til. Og så spør hun om hun ikke så ham som ung gutt, da han med hete hjertetårer allerede lengtet etter henne.

Leseren må ennå gjette hvem denne kvinnen kan være. Siden hun svever og snakker med sånn vidunderlig stemme, er hun ganske klart en fantasi, om man skal lese diktet med realisme. Men hun representerer noe helt konkret, og hva det er, vil vi få svar på senere i diktet.

Gloseliste

entfloß – sammensatt -> ent… forstavelse ved vb. (danner ekte sammensetninger, f.eks.: entdecken, du entdeckst, er hat entdeckt) betegner ofte 1. vekk, ut fra noe; forvandle til det motsatte (entfesseln befri fra, slippe løs) 2. begynnende virksomhet (entbrennen blusse, flamme opp). fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme; fließend flytende, rennende.
erkennen (erkennt, erkannte, hat erkannt, tr.) 1. kjenne igjen, se; skjelne 2. erkjenne, innse, forstå 3. godskrive, kreditere 4. felle en dom, idømme, dømme
Wunde die, -/-n; sår
goßpreteritum -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe 2. (itr., upers.) øsregne;
Bunde -> der Bund -(e)s/Bünde 1. forening, forbund, pakt, allianse; 2. linning, bånd; Hosenbund bukselinning 3. ring; Schlüsselbund nøkkelring.
schloß – preteritum -> schließen (schließt, schloss, hat geschlossen, tr. itr., refl.) 1. slutte, dra/trekke en slutning 2. lukke, stenge (for, igjen), låse 3. ende, slutte, avslutte 4. slutte, inngå anschließen (st. tr. itr., refl.) 1. feste (binde, låse fast); tilslutte, forbinde med, koble til; føye til, knytte til 2. slutte tett, stramt; ligge i tilslutning til
eifrig (adj.) ivrig, nidkjær.
sehnen (sv. refl.) lengte; sich nach seiner Familie sehnen lengte etter familien sin

Strofe 6

Ja! rief ich aus, indem ich selig nieder
Zur Erde sank, lang hab’ ich dich gefühlt;
Du gabst mir Ruh, wenn durch die jungen Glieder
Die Leidenschaft sich rastlos durchgewühlt:
Du hast mir, wie mit himmlischem Gefieder,
Am heißen Tag die Stirne sanft gekühlt;
Du schenktest mir der Erde beste Gaben
Und jedes Glück will ich durch dich nur haben!

Ja! ropte jeg ut, i det jeg salig ned
Til jorden sank, lenge har jeg følt deg;
Du gav meg ro, når lidenskapen gravde seg
Rastløs gjennom de unge ledd:
Du har meg, som med himmelsk fjærdrakt,
På den hete dag pannen kjølet mildt;
Du sjenket meg jordens beste gaver
Og enhver lykke vil jeg gjennom deg bare ha!

Kommentar

Linje 2 har i originalen to tilfeller av sløyfet ‘e’ for å få takten til å gå opp (lang‘ for lange, hab for habe). Linjene 3 og 4 har jeg oversatt til forståelig norsk, men for å få til det måtte jeg flytte på ordene til en linje de ikke hørte til. Som det fremgår av ordlisten kan det tyske sammensatte verbet durchwühlen bety både «grave seg gjennom», og «å grave opp, rote til». Begge deler passer godt. Norske «grave seg gjennom» kan kanskje også ha begge disse betydningene. Plasseringen av adverbet nur (bare) i siste linje er litt uvanlig, vanligvis vil man vel kanskje forvente at det skal være «ha bare gjennom deg» (nur durch dich haben). Jeg har plassert ordet samme sted på norsk, som på tysk.

Det som skjer i strofen er at diktets jeg gjenkjenner kvinnen, og roper ut ja! at han gjør det. Samtidig synker han ned til jorden, en handling som illustrerer forholdet mellom dem, han bøyer seg. Han sier også at han lenge har følt henne, at hun gav ham ro, når den unge lidenskapen gravde seg gjennom leddene hans. Når han var het, så har hun mildt avkjølet pannen hans, med himmelske fjær. Alt i overført betydning, naturligvis. Så sier han til slutt at hun skjenket ham de beste gaver på jord, og at enhver lykke på jorden vil han kun ha gjennom henne.

Gloseliste

selig (adj.) salig, lykksalig, lykkelig.
Glieder – flertall -> Glied das, -es/-er 1. ledd 2. lem 3. slektledd 4. geledd.
durchgewühlt – perfektum parttisipp -> durchwühlen I. (ˈdurchwühlen, hat durchgewühlt, refl.) grave seg gjennom II. (durchˈwühlen, hat durchwühlt, også: durchgewühlt, tr.) rote/lete gjennom noe, grave opp.
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.

Strofe 7

Dich nenn’ ich nicht. Zwar hör’ ich dich von vielen
Gar oft genannt, und jeder heißt dich sein,
Ein jedes Auge glaubt auf dich zu zielen,
Fast jedem Auge wird dein Strahl zur Pein.
Ach, da ich irrte, hatt’ ich viel Gespielen,
Da ich dich kenne, bin ich fast allein;
Ich muß mein Glück nur mit mir selbst genießen, 
Dein holdes Licht verdecken und verschließen.

Deg nevner jeg ikke. Riktignok hører jeg deg fra mange
Sogar ofte nevnt, og hver kaller deg sin,
Ethvert øye tror seg å sikte på deg,
Nesten til hvert øye blir din stråle til smerten.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt mye,
Da jeg kjenner deg, er jeg fast alene;
Jeg må nyte min lykke bare med meg selv, 
Ditt elskelige lys dekke til og lukke inne.

Kommentar

Dich nennen ich nicht (deg nevner jeg ikke) har jeg oversatt ordrett. Det som blir sagt, er at han ikke vil si hvem hun er. Så er det jeder heißt dich sein (hver kaller deg sin), der det tyske verbet for å hete (heißen) blir brukt i betydningen «kalle». Linjene 3 og 4 har jeg også oversatt ganske ordrett, uten å være sikker på om dette blir riktig. I linje 4 står jedem Auge i dativ, det er derfor jeg har lagt til preposisjonen «til» på norsk. Jeg forstår det slik at strålen fra kvinnen blir til smerte for nesten hvert øye, selv om hvert øye tror at det sikter på henne. Verbet irren kan godt oversettes med feile, men har ofte å gjøre med å feile i retning, og å flakke omkring. Det passer godt i sammenhengen. Det lille ordet da er i linje 6 brukt som subjunksjon, det er «ettersom jeg kjenner deg», slik det samme ordet også kan brukes på norsk. Tyske fast kan bety nesten eller fast, her er det et vanskelig valg hva man skal lande på i oversettelsen. I den siste linjen bruker jeg «dekke til og lukke inne» for verdecken und verschließen.

Her i denne strofen får vi vite at dikter-jeget ikke vil si hvem kvinnen er, men han beskriver henne på en måte som skal gjøre det forståelig. Hun blir snakket om av mange, og hver som snakker om henne, kaller henne sin egen. Ethvert øye sikter etter henne, det tror i alle fall at det gjør det, men strålen fra henne blir til smerte nesten for hvert av dem. Øye er her mennesket, enhver person ser etter henne, og blir smertet av henne. Han akker seg, så, for han har feilet og forspilt mye, og siden han kjenner henne, er han nesten alltid alene. Så derfor må han også nyte sin lykke selv, og han må dekke til det vennlige lyset hun har å gi.

I overført betydning er det en gjettelek hvem kvinnen er. Hun kan være diktningen, kunsten og hun kan være skjønnheten. De to er heller ikke helt en motsetning. Det passer best at hun er diktningen, for hun har jo gitt ham trøst og lindring siden ungdommens dager, og hun har vært del i den viktigste lykken han har hatt. Det er også riktig av Goethe – dikter-jeget – å svare ja på spørsmålet om han kjenner diktningen, som han får i forrige strofe. Hun skjenker ham de beste gaver, som det står der. Her, i strofe 7, heter det at han er nesten alene, som kjenner henne. Det er altså en ensom tilværelse, å leve med diktningen. Jeg tør ikke gå god for hva som menes med det siste, at han må dekke til lyset fra henne.

Gloseliste

zielen (sv. itr.) sikte (mot), ta sikte på, rette mot;
Pein die, -/; (høytidelig) pine, pinsel, kval, plage.
irren (sv. itr., refl.) 1. ta feil, feile 2. flakke/streife omkring;
holdes – adj. foran intetkjønn -> hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull

Strofe 8

Sie lächelte, sie sprach: Du siehst, wie klug,
Wie nötig war’s, euch wenig zu enthüllen!
Kaum bist du sicher vor dem gröbsten Trug,
Kaum bist du Herr vom ersten Kinderwillen,
So glaubst du dich schon Übermensch genug,
Versäumst die Pflicht des Mannes zu erfüllen!
Wie viel bist du von andern unterschieden?
Erkenne dich, leb’ mit der Welt in Frieden!

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor klokt,
Hvor nødvendig det var ikke å avsløre dere for mye!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt er du herre av den første barnevilje,
Så tror du deg allerede overmenneske nok,
Forsømmer å oppfylle mannens plikt!
Hvor forskjellig er du fra andre?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Kommentar

Setningen hun sier med et smil i de to første linjene er: Du ser, hvor nødvendig, hvor klokt det var, dere å avdekke lite. Tyske euch er akkusativ eller dativ av 2. person flertall pronomenet. På norsk bruker vi dere for begge, ofte sammen med en preposisjon når det er dativ (til dere, for dere) . Forskjellen er å avsløre dere eller avsløre til dere. Her tror jeg det er dativsformen som er brukt, euch (dere) er indirekte objekte, og ikke direkte. Altså avsløre for dere. Så oversetter jeg wenig med «ikke for mye», og meningen skulle bli klar, selv når pronomenet er brukt uten hjelpende preposisjon. I linje 3 og 4 er det preposisjoner som må bestemmes. Den første er vor, der det som regel går an å bruke norske «for», også der vi på norsk også bruker andre preposisjoner. For eksempel kunne vi like gjerne i linje fem kanskje brukt «Knapt er du sikker mot det groveste bedrag», Ordnett.no har dette som betydning 5 av tyske vor. I linje 4 er det von, som her er slått sammen med pronomenet dem, von dem -> vom. Grunnbetydning er «av, fra», men det kan også bety «om, på» og «for», med mer. Her er det å være herre over barneviljen, fulgt av i neste linje at han dermed tror seg å være et overmenneske nok. Syvende linje er ordrett: Hvor mye er du fra andre forskjellig? Jeg har skrevet om til mer naturlig norsk.

Det er en formanende kvinne som her snakker til ham. Hun sier det var nødvendig å klokt å ikke avdekke så mye for dere, her tror jeg tanken er at det gjelder «dere mennesker». Så snakker hun direkte til ham, dikter-jeget, som man i dette diktet ganske trygt kan si er Goethe selv. Han er ikke trygg for det groveste bedrag, sier hun, og han har ikke før lært seg å kontrollere den første barneviljen sin, før han føler seg som et overmenneske. Så forsømmer han å oppfylle mannens plikter, sier hun. Deretter spør hun retorisk hvor forskjellig han er fra andre mennesker, underforstått at han er nok ikke så forskjellig, de fleste er sånn. Og så oppfordrer hun ham til å erkjenne seg selv, og leve i fred med verden

Kvinnen snakker til Goethe, men Goethe er her også representant for menneskeheten. Jeg har ikke skrevet mye om hvem kvinnen er, men jeg leser henne som at hun representerer dikterkunsten. I alle fall er hun en som kjenner til dypere hemmeligheter i verden og eksistensen, og at hun ikke vil avsløre for mange av dem. Menneskelig overmot er sterkt, det gjør utsatt for grove bedrag, og det gjør at mange av oss nok kan tro oss selv å være overmennesker av og til, utvalgt til helt spesielle bedrifter. Dermed glemmer vi også de vanlige plikter. Kvinnen understreker at i dette er ikke Goethe, eller diktets jeg, noe spesielt, og formaner ham til slutt om å erkjenne seg selv, som den han er, og leve i fred med verden.

I denne strofen og den neste er takten skiftet om. Linjene 1, 3 og 5 har trykktung utgang, mens 2, 4 og 6 har trykklett. I alle de andre strofene er det motsatt.

Gloseliste

enthüllen (sv. tr.) klarlegge, oppklare; avdekke, avsløre; avkle, åpenbare, vise.
Trug der, -(e)s/; (høytidelig) bedrag(eri), svik, blendverk; Lug und Trug løgn og bedrag.
Versäumst -> versäumen (sv. tr.) 1. forsømme; gå glipp av 2. ikke nå/rekke, komme for sent til.

Strofe 9

Verzeih mir, rief ich aus, ich meint’ es gut;
Soll ich umsonst die Augen offen haben?
Ein froher Wille lebt in meinem Blut;
Ich kenne ganz den Wert von deinen Gaben!
Für andre wächst in mir das edle Gut,
Ich kann und will das Pfund nicht mehr vergraben!
Warum sucht’ ich den Weg so sehnsuchtsvoll,
Wenn ich ihn nicht den Brüdern zeigen soll?

Tilgi meg, ropte jeg ut, jeg mener det godt;
Skal jeg forgjeves ha øynene åpne?
En glad vilje lever i blodet mitt.
Jeg kjenner helt verdien av dine gaver!
For andre vokser du i meg det edle gode,
Jeg kan og vil ikke begrave pundet mer!
Hvorfor søker jeg veien så lengselsfullt,
Når jeg ikke skal vise den til brødrene?

Kommentar

Denne strofen har ikke noen vanskeligheter i de to første linjene. Adjektivet froh (glad) har endelsen –er fordi det er fulgt av et hankjønnsord, Wille, og ein foran er et ubøyd bestemmelsesord. På norsk trenger ikke kjønn og kasus markeres på denne måten. Jeg liker godt å oversette tett på originalen der det er mulig, men velger å oversette ganz med «helt» i linje 4. Først hadde jeg «ganske», som også kan brukes, men på norsk betyr «ganske» sterkere «cirka» enn «helt», og her i linjen er det viktig at han sier at han kjenner gavene hun gir fullt ut. Så er det noen nyanser i linje 5, für andre er «for andre2, den er grei, og det samme er at tysk bøyer verbet etter person, så de trenger ikke ha med pronomenet for å vise hvem som utfører handlingen. Det må vi på norsk, derfor «vokser du» for wächst. Dativen mir er styrt av preposisjonen in, og så er det Gut (Gode), som her er brukt som et substantiv. Pfund er pund, å begrave sitt pund er bibelspråk, etter Mattheus 25,15-30, på tysk er å begrave sitt pund et uttrykk for ikke å bruke evnene man har. Det er denne betydningen vendingen har i diktet. På norsk skal den samme vendingen kunne gå, så jeg har beholdt den, selv om jeg ser norske bibeloversettelser også bruker Talent, i stedet for pund. Uansett er det snakk om en mynthenhet, og mannen i lignelsen begraver pengen sin, i stedet for å bruke den til noe, og få mer ut av den. Det går ham for øvrig derfor ille. De to siste linjene er oversatt som de står, ihn (den) i linje 8 viser til veien, den Brüdern er dativ flertall, (til) brødrene.

Dikteren, diktets jeg-person, eller Goethe selv, svarer og forsvarer seg. Han roper ut om tilgivelse (merk at kvinnen alltid snakker (sprach), mens jeg-personen alltid roper ut (rief aus)), og forsikrer om at han mener det godt. Så spør han retorisk om ha forgjeves skal ha fått åpnet øynene? Han forklarer at han har en glad vilje i blodet, han kjenner den hele verdien av gavene kvinnen gir, og han sier det er for andre dette gode (å ha fått disse gavne) skal vokse. Han skal ikke begrave sitt pund, han skal ikke la være å bruke disse gavene. Til slutt står det som et retorisk spørsmål, at han søker denne veien så lengselsfullt, nettopp for å vise den til brødrene sine. Altså vise den til andre.

Det gir mening i overført betydning når vi leser kvinnen som representant for dikterkunsten. Det er denne gaven Goethe har fått, gaven å kunne se mer av verden og livet enn andre mennesker, og kunne formidle dette han mer ser, gjennom dikterkunsten. Kvinnen vil i forrige strofe ha det til at han med det blir overmodig, og føler seg som et overmenneske, mer enn andre, og at han heller skulle kjenne sin plass og utføre sine plikter. Her svarer han at han ikke kan ha fått åpnet øynene forgjeves, han kan ikke ha fått sett disse hemmelighetene, uten å kunne fortelle om dem. Den glade viljen som lever i blodet er livsglede og livsviljen, og det er også viljen til å fortelle og formidle. Han kjenner diktningens gave, og han kjenner til fulle verdien av dem, og så sier han at denne gaven vokser i ham for andres skyld. Han kan ikke undergrave sine dikteriske talenter, han må bruke dem. Det er også derfor han så lengselfullt har søkt denne veien, den kunstneriske og dikteriske, det er for å fortelle om den og vise den frem for andre.

Denne strofen har trykktung utgang i de to siste linjene. Det er den sammen med strofe 12 alene om. Den har også trykktung utgang i 1, 3 og 5, i motsetning til de andre, som har den trykktunge utgangen i 2, 4 og 6.

Gloseliste

Verzeih -> verzeihen (verzeiht, verzieh, hat verziehen, tr.) tilgi, unnskylde;
umsonst (adv.) 1. forgjeves 2. gratis.
froher – adjektiv, hankjønn -> froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig
wächst – presens 2 person entall -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
Pfund das, -(e)s/-e; pund
vergraben (st. tr.) grave ned, begrave; (overført) begrave, skjule;
sehnsuchtsvoll (adj.) lengselsfull.

Strofe 10

Und wie ich sprach, sah mich das hohe Wesen
Mit einem Blick mitleid’ger Nachsicht an;
Ich konnte mich in ihrem Auge lesen,
Was ich verfehlt und was ich recht getan.
Sie lächelte, da war ich schon genesen,
Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran;
Ich konnte nun mit innigem Vertrauen
Mich zu ihr nahn und ihre Nähe schauen.

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmodighet;
Jeg kunne lese meg selv i hennes øye,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede frisk,
Til nye gleder steg min ånd;
Jeg kunne bare med inderlig tiltro
Nærme meg henne og hennes nærhet skue.

Kommentar

Jeg prøver å holde på rekkefølgen av ordene i de to første linjene, selv om dette fungerer bedre på tysk enn på norsk. Nachsicht (tålmodighet) er hunkjønnsord, så når det står mitleidiger Nachsicht (medlidende tålmodighet) med ending -er, er det genitiv. Det er også et spørsmål om Nachsicht skal oversettes med «tålmodighet» eller «overbærenhet». Auge står i entall, så det er i øyet, ikke i øynene hennes, han leser seg selv. Konstruksjonen i linje 4 er litt spesiell, men vanskeligheten med å oversette den er kun teknisk. Verbet habe (har) er utelatt, det er kun partisippet getan (gjort) som er med, og dette er det finitte verbalet i setningen. Verfehlt er også et partisipp, av verbet verfehlen, men det er her brukt som et adjektiv, forfeilet eller mislykket. På norsk går det ikke å si man har gjort noe mislykket, og forfeilet er litt kunstig, så jeg oversetter bare med feil (verfehlt) og riktig (recht), og jeg legger til verbet har. Ellers holder jeg på den tyske ordstillingen. Tekniske vanskeligheter er det også i linjene 5 og 6. Linje 5 skulle være grei, men i linje 6 står det Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran. Preposisjonen zu styrer dativ, her er det flertall, til nye gleder. Så er det stieg mein Geist, steg min ånd. Den lille vanskeligheten ligger i ordet heran, som betyr hit (til), nærmere. Det er ikke så lett å få over i norsk, sånn som setningen er konstruert. Jeg løser det ved bare å ta ordet bort, det gir uansett riktig mening på norsk, «til nye gleder steg min ånd» . Avslutningslinjene er i denne strofen greie.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren dikteren ser på den svevende kvinnen og reflekterer over det som skjer. Vi er altså på et indre plan, det er dikterens tanker vi her får. Mens han snakket, i strofe 9, hadde hun sett på ham med medlidende tålmodighet. Det var altså der han forsøkte å få sagt hvordan han ville bruke diktergaven i andres tjeneste, til glede for andre. Videre, her i strofe 10, forteller dikteren hvordan han kunne se i øyet hennes hva han har gjort riktig og galt, uten at det er klart om det gjelder i denne situasjonen eller i livet. Så smiler hun, og da er han straks frisk fra alle bekymringer, og han kjenner ånden heve seg mot nye høyder, til nye gleder. Han kan nå nærme seg henne, og beskue hva som befinner seg rundt henne.

I overført betydning er det diktningen. Goethe personifiserer henne som en kvinne, og gjør henne uendelig mektig og stor og allvitende. Her uttrykker jeg meg ikke presis, diktningen er ingen Gud, men hun står allikevel langt, langt over Goethe, det allminnelige mennesket. Virkemiddelet er velbrukt, en selv er uverdig, og så får en lov å komme til åpenbaringen likevel. Når Goethe, mennesket, snakker, og forsvarer seg, smiler bare diktningen overbærende. Når hun smiler, betyr det at hun har tilgitt ham, eller akseptert ham, og med det stiger ånden hans til nye høyder. Nå tør han også nærme seg henne, og se hva som befinner seg der inne, i det hellige, nærmest.

Gloseliste

Nachsicht die, -/; overbærenhet, tålmodighet; forsonlighet;
verfehlt (adj.) forfeilet, mislykket.
genesen (genest, genas, ist genesen, itr.) 1. bli frisk, komme seg; von etter 2. eines Kindes genesen føde et barn.
herˈan (adv.) hit, nærmere (hen til);
innig (adj.), inniglich (adv., poetisk) inderlig.
Vertrauen das, -s/; tillit, tiltro.
schauen (sv. itr.) se; skue

Strofe 11

Da reckte sie die Hand aus in die Streifen
Der leichten Wolken und des Dufts umher;
Wie sie ihn faßte, ließ er sich ergreifen,
Er ließ sich ziehn, es war kein Nebel mehr.
Mein Auge konnt’ im Tale wieder schweifen,
Gen Himmel blickt’ ich, er war hell und hehr.
Nur sah ich sie den reinsten Schleier halten,
Er floß um sie und schwoll in tausend Falten.

Da rakte hun hånden ut i strimlene
Av de lette skyene og av duften herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, det var ikke tåke mer.
Mitt øye kunne i dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og opphøyd.
Nå så jeg henne holde det reneste sløret,
Det fløt om hanne, og svulmet i tusen folder.

Kommentar

I de to første strofene gjelder det hvordan man skal få til genitiven Der leichten Woken (De lette skyers). På norsk går det ikke med etterstilt genitiv uten at det er styrt av preposisjon, og da kan det oppstå tvil om funksjonen til setningsleddet. Det er denne løsningen jeg har gått for, ellers måtte jeg skrive «De lette skyers strimler» og plassere ord i en annen linje enn de står i originalen. Jeg velger preposisjonen av, og bruker samme preposisjon i den neste genitiven også (des Dufts). Så er det et pronomen i linje 3, ihn, som kan oversettes med han/ham eller den, og det samme med er (han, den) i samme linje. Det er objektsformen og subjektsformen av hankjønnspronomenet, og det blir brukt både om personer og om ting, substantiv i hankjønn. Jeg oversetter med den, og forstår det slik at det hun griper må være en av skystripene. Det gir mest mening i det som står nedover, at den lar seg gripe, og lar seg trekke. Men det er litt forvirrende at et entallsord (ihn, er) refererer til et ord brukt i flertall (die Streifen). Jeg tror videre gen er en forkortelse for gegen. De to siste linjene skulle være greie,. Hankjønnspronomenet Er (han, den) i siste linje viser tilbake til sløret i linjen over, og må på oversettes med intetkjønnspronomenet «det».

I denne strofen rydder hun liksom himmelen og utsikten for ham. Etter at hun overbærende har hørt hva han har å si, og smilt av det, i strofene forut, strekker hun hendene ut i tåken, og trekker skyene til seg, og vekk. Tåken forsvinner, og han har videre utsikt nedover dalen. Himmelen er blitt lys og klar, slik den er når morgentåken er lettet. Til slutt ser han henne holde et slør, og at det flyter og svulmer om henne, i tusen folder.

Denne strofen leses godt i overført betydning. Det er diktningen som rydder utsikten for mennesket, slik at det kan se bedre hva som finnes i tilværelsen. Ideen er at livet og verden er som dekket av en sky, slik at vi ikke kan se ordentlig hva som egentlig er i det og i den. Evnen til å trenge gjennom tåka varierer fra menneske til menneske. I dette diktet, og i Goethes liv og livsverk, er det Dikteren med stor D, som for alvor har denne gaven, og også kan vise det for resten av menneskeheten. I denne strofen er det gjort helt konkret, hvis man leser den svevende kvinnen som symbol på dikterkunsten, så rydder hun helt bokstavlig skyene unna. Sløret hun har om seg er det reneste han har sett, og det flyter om henne i tusen folder. Det er et levende bilde Goethe forsøker å mane frem, om tåken som letter og blir trukket vekk, og om dette andre sløret hun holder og som svever om henne.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd 2. film.
Duft der, -(e)s/Düfte 1. duft; (poetisk) dis 2. rimfrost.
faßte -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe) 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe 4. innfatte, ramme inn 5. fatte seg, uttrykke seg 6. gripe i hverandre, ta
ergreifen (ergreift, ergriff, hat ergriffen, tr.) gripe, ta fatt; ta til fange; gripe til; slå inn på, velge
schweifen (sv. itr.) streife, vandre omkring.
hehr (adj.; poetisk) opphøyd, majestetisk, høy.
Schleier der, -s/-; slør.
schwoll -> schwellen (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles 2. hovne opp;

Strofe 12

Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen,
Ich weiß, was Gutes in dir lebt und glimmt!
– So sagte sie, ich hör’ sie ewig sprechen, –
Empfange hier, was ich dir lang bestimmt!
Dem Glücklichen kann es an nichts gebrechen,
Der dies Geschenk mit stiller Seele nimmt:
Aus Morgenduft gewebt und Sonnenklarheit,
Der Dichtung Schleier aus der Hand der Wahrheit.

Jeg kjenner deg, jeg kjenner dine svakheter,
Jeg vet, hva godt i deg lever og gløder!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg lenge har bestemt for deg!
Til den lykkelige kan det ikke mangle på noe,
Som med stille sjel tar i mot denne gaven:
Vevet av morgenduften og det klare solskinn,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Kommentar

De to første linjene er greie. Gutes er egentlig en genitivsform av das Gut, et gode. Jeg tror uansett meningen er dekket av min norske oversettelse. De to neste linjene er heller ikke vanskelige, verbet Empfangen (motta) står i imperativ, pronoment dir (deg) i dativ. I linje 6 skal det relative pronomenet Der (som, den) vise tilbake til den lykkelige i linjen over. Det tyske verbet nehmen i linje 6 betyr ta, jeg legger til «ta i mot», siden det dreier seg om å ta i mot gaven hun gir ham. Det sammensatte ordet Sonnenklarheit («Solklarhet») gjør seg ikke på norsk, så det skriver jeg om. I den siste linjen gjelder det å holde styr på genitivene. Det er diktningenes slør (Der Dichtung Scleier) og sannhetens hånd (der Hand der Warheit). Både Dichtung og Warheit er hunkjønnsord, og får artikkelen der i genitiv. Merk her at tysk har et flott rim på klarheit og Wahrheit. Det som er klart, er også sant.

Her snakker kvinnen til ham. Hun sier hun kjenner ham godt, hun kjenner svakhetene hans, og hun kjenner hva godt som lever og brenner. Disse ordene hører han evig. Så sier hun at han skal motta en gave. Og hun følger opp med å si at til den lykkelige som mottar denne gaven, skal det ikke mangle på noe. Det er vevd av morgenduften og solens klarhet, nå skal diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Her gir hun ham diktergaven. Det er en hellig gave for Goethe, og stemningen er bygget opp over 11 foregående strofer, for å underbygge hvor mye den betyr for ham. Forholdet mellom dem er ennå skjevt, nesten som fra en Gud til et menneske, hun vet alt om ham, og skjenker ham gaven. Hun forsikrer om at den som har diktergaven, alltid er lykkelig, og ikke vil mangle på noe. Hun sier ikke at han aldri vil føle sorg og aldri ha det vond, men at han er lykkelig, fordi han har fått denne gaven. Billedlig sier hun den er vevd av morgenduften og solens klarhet, det friskeste og klareste som finnes. Når diktingens slør blir tatt bort, ser man sannheten

Gloseliste

Schwäche die, -/-n; svakhet, svak side;
empfangen (empfängt, empfing, hat empfangen, tr. itr.) 1. motta, ta imot 2. bli gravid, svanger
gebrechen (gebricht, gebrach, hat gebrochen, itr., gammeldags) mangle, skorte (på) (an etwas (dat.)).
gewebt -> weben (webt, webte/wob, hat gewebt/gewoben; tr. itr.) veve; (poetisk) leve og ånde.

Strofe 13

Und wenn es dir und deinen Freunden schwüle
Am Mittag wird, so wirf ihn in die Luft!
Sogleich umsäuselt Abendwindes Kühle,
Umhaucht euch Blumen-Würzgeruch und Duft.
Es schweigt das Wehen banger Erdgefühle,
Zum Wolkenbette wandelt sich die Gruft,
Besänftigt wird jede Lebenswelle,
Der Tag wird lieblich, und die Nacht wird helle.

Og når det til deg og dine venner blir
Varmt og klamt midt på dagen, så kast den i luften!
Straks omsuser kveldsvindens kjølighet,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smertene for den engstelige jordfølelsen,
Til en skyseng forandrer graven seg,
Beroliget blir hver livsbølge,
Dagen blir kjærlig, og natten lys.

Kommentar

Jeg er ikke sikker på hva pronomenet ihn (han/ham, den) viser tilbake til i linje 2. Det må være en person, eller et substantiv i hankjønn. Det eneste substantivet av hankjønn i nærheten er Schleier (slør), i slutten av strofen over. I så fall må det på norsk oversettes med «det», siden slør på norsk er intetkjønn. Jeg oversetter likevel ihn med «den», og så kan det vise tilbake til gaven, for eksempel. Dette er for de som er opptatt av detaljer. Men det er en vesentlig detalj hva et pronomen viser tilbake til, og om det er uklart, er det vel verdt å finne ut av. I denne strofen er det også en del sammensatte ord, umsäuslet, Abendwindskühle, umhauchen. Og videre det vakre Blumenwürzgeruch (blomsterkrydderlukt), ög Erdgefühle, Wolkenbette og Lebenswelle. For alle er det et spørsmål hvordan man skal oversette det, om man skal bruke tilsvarende sammensatt ord på norsk, eller om man skal omskrive. Stort sett går det med de samme sammensatte ordene på norsk, som på tysk. I linje 6 betyr wandelt sich «forandrer seg», og det er graven som forandrer seg til en skyseng. Skyseng (Wolkenbette) står i bestemt form, så strengt tatt er det «til skysengen forandrer graven seg», men det blir rart på norsk.

Kvinnen kommer med en oppfordring til ham, her i denne strofen. Når det blir varmt og klamt midt på dagen, skal han kaste det han nå har fått opp i luften. Så vil den blande seg med aftenkjølen, det vil komme en deilig blomsterkrydderlukt, og smerten ved det jordiske liv vil døyves. Graven forandrer seg til en skyseng. Hver livsbølge vil bli beroliget, og dagen vil bli kjærlig, natten lys, akkurat som det står. Med andre ord, mange fantastiske ting vil skje.

I overført betydning setter kvinnen her ord på hva diktningen kan gjøre. Den blander seg liksom med luften, og gjør hverdagen og livets vanlige prøvelser friske og levelige. Bildet på den lumre dagen, gjelder i direkte og overført betydning, altså både når dagen er for varm og klam, og når det ting i livet som gjør at den føles slik. Diktningen skal da komme med en friskhet. Merk at det står ikke direkte her i diktet hva diktningen har å tilby, bare at den har denne virkningen.

Gloseliste

schwüle -> schwül (adj.) klam, trykkende, lummer, tung; ein schwüler Tag en lummer dag; eine schwüle Stimmung en trykkende stemning.
wirf -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste. 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
umsäuselt -> säuseln (sv. itr.) suse; (overført, ironisk) snakke søtt, innsmigrende.
Umhaucht -> hauchen (sv. tr. itr.) ånde, puste (ut).
Blumenwürzgeruch -> Würze die, -/-n; (også overført) krydder.
schweigt -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
banger -> bang(e) (adj.) engstelig, urolig
Gruft die, -/Grüfte; (familie)grav, gravhvelv; grav.
Besänftiget -> besänftigen (sv. tr.) berolige, mildne, dempe.
helle -> hell (adj.) lys, klar, tydelig; (forsterkende) veldig, voldsom

Strofe 14

So kommt denn, Freunde, wenn auf euren Wegen
Des Lebens Bürde schwer und schwerer drückt,
Wenn eure Bahn ein frischerneuter Segen
Mit Blumen ziert, mit goldnen Früchten schmückt,
Wir gehn vereint dem nächsten Tag entgegen!
So leben wir, so wandeln wir beglückt.
Und dann auch soll, wenn Enkel um uns trauern,
Zu ihrer Lust noch unsre Liebe dauern.

Så kommer da, venner, når på deres veier
Livets byrde tungt og tyngre trykker,
Når deres bane en friskt fornyet velsignelse
Pyntet med blomster, smykket med gylne frukter,
Vi går forenet den neste dag i mot!
Slik lever vi, slik vandrer vi gjort lykkelige.
Og da skal også, når etterkommerne sørger om oss,
Til deres lyst nok vår kjærlighet vedvare.

Kommentar

Weg (vei) er bøyd uregelrett i første linje, normal flertallsbøyning av Weg er Wege. Vendinger av typen schwer und schwerer (tung og tyngre) er en formulering Goethe ofte bruker. Det er for å få versefoten til å gå opp, men det er også et virkemiddel, med at den vanlige formuleringen «schwerer und scherer» (tyngre og tyngre) er så velbrukt at hjernen knapt reagerer på den. For meg er det uklart om genitiven Des Lebens (Livets) hører til Wegen i linjen over, Livets veier, eller om det hører til Bürde, som følger, Livets byrde. Meningen er nok at byrdene på livets vei trykker tyngre og tyngre, men hvordan få det til å gå opp grammatisk ser jeg ikke helt. Bürde står i entall, og uten artikkel, så her skal det i følge teksten være bare «byrde». I min forståelse av tysk er dette like rart som det er på norsk. Goethe skriver ikke ugrammatikalsk, så her finnes det nok en forklaring jeg ikke ser. Eller, sånn jeg nå har oversatt til norsk, går det grammatisk opp, og i den forståelsen går det også opp på tysk. Det sammensatte ordet frischerneuter («friskfornyet») har jeg på norsk splittet opp. I ordet gehen (gå) er det sløyfet en e for å få takten til å gå opp, gehn, dette er en teknikk som er mye brukt, og helt innarbeidet. Ordet beglückt er partisipp av verbet beglücken, «gjøre lykkelig, glede en». En direkte norsk oversettelse vil være «belykkeliget», men et slikt ord har vi ikke. Så jeg må oversette med en partisipp og et adjektiv, gjort lykkelig. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk riktig oversettelse av noch (ennå, (i tillegg) til, enda, nok + andre oversettelser) i siste linje. Som jeg pleier når jeg er i tvil, bruker jeg det norske ordet som ligger tettest til originalen, «nok».

I denne strofen er det dikteren som snakker. Det er på en måte konklusjonen av hva som har skjedd, der oppe i fjellet. Han har nå tenkt gjennom dette en gang til, skrevet det ned, og kommet frem til det han nå skal si. Vi er ikke lenger idemessig oppe i fjellet. Nå kan vi se for oss dikteren ved skrivebordet.

Han sier kom da venner, når dere hver på deres veier kjenner livets byrde trykke tyngre og tyngre, når på deres bane en friskt fornyet lengsel, pynter med blomster og gylne frukter. Vi går forenet sammen mot den neste dag, og så lever vi og vandrer vi lykkelige, sammen. Og da skal også når barnebarna våre sørger om oss, til deres lyst, også vår kjærlighet vare ved.

Lengselen og livets trykkende prøvelser blir bare en velsignelse, som kan pynte livets bane. Nøkkelen ligger i diktningen, som kan skrive denne lengselen og disse følelsene ut. Da blir det som er vondt, til noe som er vakkert. Det tjener også til å bringe menneskeheten sammen, siden vi alle deler disse lengselene og prøvelsene, de er felles, menneskelige. Så slår Goethe over i en marsj, nå kan vi gå forenet mot den neste dag, altså mot fremtiden, slik kan vi leve og vandre lykkelige. Denne kjærligheten vil også nå frem til etterkommerne våre, som kan lese de samme diktene, og selv ha de samme følelsene.

Gloseliste

Bürde die, -/-n; byrde.
frischerneuter – sammensatt av frisch frisk og -> erneut (adj.) fornyet; gjentatt; på nytt.
Segen der, -s/; velsignelse
ziert -> zieren (sv. tr., refl.) pynte, smykke, pryde
Enkel der, -s/-, der Enkelsohn barnebarn, dattersønn, sønnesønn. die Enkel etterkommere.
noch (adv.) ennå, (i tillegg) til, enda, nok (det finnes mange andre oversettelser også; på Ordnett.no lagt i avsnittet NB særlig merkes)
dauern 1. (sv. itr.) vare, vedvare; es dauert lange det tar lang tid; 2. (sv. tr.) (høytidelig) ha vondt av;

Samlet kommentar

Det er ikke småtteri Goethe prøver seg på. De største dikterne må også ha de største ambisjonene. Han vil sette dikterkunsten på den opphøyde plass i menneskeheten, som den har hos ham selv. Dikteren har gjennom diktergaven muligheten til å se verden, på en måte som ikke er andre mennesker forunt, men han kan dele denne gaven han har fått, gjennom diktene. Det gir en bedre opplyst menneskehet, det er nå helt klart, men det gir også trøst og lindring gjennom alle livets prøvelser. Og mer enn det, disse prøvelsene blir bare en kilde til å skrive vakre dikt å glede seg over. Vanskelighetene kan ikke bite ordentlig på en dikter, han trenger dem, og han er i stand til å dele dem gjennom å skrive om dem.

Det er ganske fantastiske ting Goethe vil ha diktningen i stand til å gjøre. Og han vet, at om folk skal kunne tro ham på hans store ord, må han vise det selv, gjennom diktene sine, og livet sitt. Dette var livsoppgaven han hadde og satte seg, og som han tok på aller, aller største alvor. Han var fullt klar over at han var den største dikteren i samtiden, og den ubestridt største dikter i tysk historie. Så han måtte vise med sitt liv og diktning, at dette var noe attraktivt å være. Det var et ideal å søke etter. Det gav mennesket trygghet, ro, lykke, uansett hva som måtte skje i livet.

Zueignung er det diktet hvor han aller sterkest forsøker å nedfelle dette i ord. Det er derfor det blir satt først i samleutgavene, det er bestemt av Goethe selv, dette er hva han vil dikt skal være, og hva de skal bety. Det er skrevet midt på 1780-tallet, før Goethe reiser til Italia, men etter Sturm und Drang og altså på slutten av den første Weimar-perioden. Goethe var trygt etablert som en gigant, men han visste også at han hadde mange verk for seg. Den politiske og samfunnsmessige bakgrunnen er opplysningstiden, med troen på fornuften og menneskets muligheter. Revolusjonen i de amerikanske koloniene er i gang, den franske er få år unna.

Så hvordan løser Goethe så sin formidable oppgave? Han velger en av de mest krevende strofeformene, oktaven, der det skal være 8 linjer, jambisk versefot med fem føtter, og rim i 2 x 3 + 2 linjer. Han skriver 14 strofer på denne formen, mer enn diktere flest får til i sin levetid. Og han setter det på et metaforisk høyt plan, allegorisk, det er en tur i fjellet, i morgentåken, og så er det der dikterkunsten kommer til ham, in persona. Forholdet mellom dem beskriver forholdet mellom mennesket og diktningen, Goethe gjør henne helt gudelignende, der hun svever på skyene, vet alt, og liksom kan trekke tåkestrimlene til seg, og gjøre med dem hva hun vil. Han forsterker kontrasten ved å redusere seg selv nesten til en lallende idiot. Statusforholdet dem i mellom er svært, svært symbolsk, hun er langt, langt over ham, det er hun som gir, og han som tar i mot.

Ved at diktet begynner med dagry, og foregår i fjellet, får vi mange allegoriske betydninger med. Dagryet kan være den nye tid, opplysningstiden, eller gryet av en ny erkjennelse. Mange leser dikt veldig fast, som om hver del av diktet har en kode å knekke, hva det betyr, og når den er løst, er det videre til neste. Sånn er det ikke. Morgendemringen kan være alle disse betydningene, alt hva man legger i det, og det kan være en vanlig morgen. Poenget er at det er et rikt bilde, med mange muligheter. Sånn er det også med fjellandskapet, og utsikten. Etter den påfølgende romantikken, og maleriet til Caspar Friedrich, er vi litteraturinteresserte trenet i å se denne sammenligningen. Fjellandskapet er verden. Dikteren står på toppen, og ser utover. Noe er skygget av tåke og skyer, andre ting ser han klart. Her, hos Goethe, 30 år før maleriet til Friedrich, så er det helt bokstavlig Diktningen som trekker vekk skyene, slik at mennesket, dikteren, kan se.

Bilderesultat for caspar Friedrich wanderer
Caspar Friedrich: Der Wanderer über dem Nebelmeer (1818)

Etter at forholdet mellom de to er helt etablert, hun som vidunderet, han som den som trygler etter å få beholde og bruke gaven hennes, så forteller hun over to strofer hva dikterkunsten er for noe. Der legger Goethe all sin mesterskap, først hvordan hun begynner med det menneskelige, – jeg kjenner deg, kjenner dine svakheter, (Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen), og så hvordan han evig hører henne si dette (hör sie ewig sprehen), deretter at hun skjenker ham gaven. Da blir alt sammen klart som morgenluften!

Går det an å tro på det? Det er hevet over all tvil at Goethe selv tror på det, og han insisterer på at leseren også skal gjøre det. Han bruker de sterkeste bildene som er, etter å ha bygget opp over 11 strofer hva som skal skje, diktningen er sannhet og diktningen er klarhet. Sannheten er skjult, dikteren kan gjennom dikterkunsten ta sløret vekk, og vise den for leseren. Strofe 13 er alt det fantastiske som da vil skje, denne strofen er et underverk av friske, sammensatte ord, nye og sjeldne. Det er diktet som blander seg med luften, og gjør den lumre og klamme, sval og kjølig. Her leses utmerket i overført betydning, diktet blander seg med livet, og gjør det behagelig. Gå tilbake til strofen og les den en gang til. Her er det Diktningen, diktergudinnen, som snakker om diktningens gave.

Til slutt er det altså Goethes egen konklusjon, som fungerer som en slags epilog. Han er som renset etter møtet, det er religiøse dimensjoner over dette, han har sett lyset, fått åpenbaringen, nå skal han ut og fortelle. Virkemidlene som blir brukt her hos Goethe, og i religiøse, kristne tekster, er mye av det samme. Goethe har gjennom diktningen en trygghet å by på, som man vanligvis bare finner i religionen. Goethe er ingen religiøs dikter, så leseren må ikke bli villedet av hva jeg her skriver, det er bare at i dette diktet er måten å skrive på beslektet.

Goethe henvender seg til leseren som til sine venner, sine brødre, og han vil gjerne ha dem med på ferden. Det er virkelig så han insisterer på at livets vanskeligheter er overvunnet, de er velkomne, de pynter livets bane med blomster og frukt. Så er det i de fire siste strofer, der han slår an en marsj fremover, mot den neste dag og fremtiden. Det passer godt lest mot begynnelsen, med oppvåkningen. Goethe oppfordrer til fellesskap, vi går forenet, vi lever og vandrer, lykkelige. Dette er veien fremover, alle er velkomne til å være med. Og da vil også våre etterkommere, når de sørger om oss, se litt av vår kjærlighet, de også.

Min gjendiktning

Et forsøk. Jeg vet ikke om det er gjort før i Norge. Jeg tror i alle fall ikke det er trykket eller offentliggjort noe sted. Det er ikke så lett å få det til, heller, og ikke engang sikkert det er mulig. For å lykkes, må det kunne leses som I Rondane-diktet til Vinje. Starten er: No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,/som deim eg i min fyrste Ungdom saag. Det er denne rytmen som skal holdes. Så i første strofe kunne det vært fint å bruke rimene trinn – min – inn, eller noe, i linjene 1-3-5, men det skal ende på trykklett stavelse, så da må det omskrives. Derimot skal det i linjene 2-4-6 være trykktung utgang, så derfor favn-navn-hang, der. Halvvrim som navn-hang må være lov. Det gjør Goethe selv i SchritteHütte, og det blir i overkant anstrengt å unngå også det. I noen av strofene har jeg også presset hva som kan gå for halvrim.

Med hjelp av slike nødløsninger og tvangsrim har jeg fått på plass en gjendiktning av hele diktet. Også strofer jeg egnetlig ikke har lyktes med å gjendikte ordentlig, er med. Ytterligere strofer har problematiske linjer. I noen tilfeller har jeg gjort en tøff omskriving, så det ikke står det samme hos meg, som i originalen. Men målet med en gjendiktning er at det skal fungere på norsk, i ånden til originalen. Så da må vi av og til bruke mulighetene i det norske språk, selv om denne muligheten ikke er brukt eller ikke finnes i originalen. Leseren må bære over med at det ikke er ideelt. Stort sett får ikke oversettere sjansen til å forsvare seg på denne måten, jeg er sikker på at også tidligere tiders oversettere har kjent behovet.

I strofe 8 tar jeg meg den frihet å avslutte med trykktung utgang i de to siste linjene, der originalen følger hovedmønsteret i diktet og har trykklett. På norsk blir det mye bedre.

Dedikasjon

Morgenen kom, seg frem den ville titte
Den lette søvn holdt meg mykt i favn,
Så, våknet, gikk jeg fra min stille hytte
Til fjellet opp i friske sjelens navn;
Jeg frydet meg med alle mine skritte
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg henrykket
Og alt var kvikket opp, meg å oppkvikke.

Og som jeg steg, opp fra en flod i enge
Et tåkestrimmel sakte mot meg fôr
Den vek og vekslet, flyte om meg stenge,
Og vokste bevinget meg opp stor:
Den skjønne sikt skal ei jeg nyte lenger,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg av skyer som omsluttet
Og med meg selv i demring innesluttet.

Med ett så syntes solen frem seg tvinge,
I tåken lot seg nå se noe klart;
Her sank han svakt og måtte ned seg svinge,
Her delte han seg stigende om skog og bart.
Jeg håpet henne første hilsen bringe!
Og håpet henne etter tåken skjønn så rart.
Den luftige kamp var lenge ei fullendet,
En glans meg omgav, jeg stod blendet.

Snart gjorde meg, med mine øyne åpne
En hjertets indre drift meg mere djerv;
Jeg kunne kun med raske blikk det våge
For alt meg syntes lik i brann forderv.
Da svevde brakt med sky for meg å råke,
En kvinne, gudinne hen for meg der,
Ei skjønner’ bilde så jeg lenge leve;
Hun så meg an, og ble fortsatt å sveve.

Så kjenner du meg ikke? Sa en stemme,
Hvori all den kjærlig,trofast tone fløt:
Jeg helte deg, meg kan du nok erkjenne,
Den rene balsam gjorde smerten bløt?
Du kjenner meg, til bånd evig ei forglemme
Ditt prøvde hjerte seg fast og fastere knøt.
Så jeg deg ei med hete hjertets tårer
Som liten gutt du lengtet meg bedåret?

Ja! ropte jeg, i det jeg ned lykksalig
Til jorden sank, deg lenge har jeg følt;
Du gav meg ro, når pasjonen lidenskaplig
Meg rastløst har de unge ledd berørt:
Du har med himmelsk fjærdrakt varlig,
På hete dag min panne mildt fått kjølt;
Du sjenket meg hver jordens beste gave
Hver lykke vil jeg gjennom deg få have!

Deg nevn’r jeg ei. Du nevnes dog av mange
Hver ganske ofte, kaller deg for sin,
Enhver sitt øye sikter deg å fange
For nesten alle blir strålen din til pin.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt lange,
Jeg kjenner deg, så er ensomheten min.
Jeg må min lykke med meg selv kun nyte, 
Ditt elskelige lys dekke til og beskytte.

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor smart,
Hvor nødt jeg var til kun å avsløre lite!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt vet du mer enn barnet først vil vite,
Så tror du straks du overmenneske var,
Forsømmer mannens plikt å slite!
Hvor forskjellig er du fra de andre i det?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Tilgi meg, ropte jeg ut, min mening er god;
Skal jeg forgjeves øyne åpne have?
En glad vilje lever i mitt blod.
Jeg kjenner helt verdien dine gaver!
For andre vokser meg det edle gode,
Jeg kan og vil ei pundet mer begrave!
For hva å søke veien lengselsfulle,
Når jeg den ei til andre vise skulle?

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmod;
Jeg kunne meg selv i hennes øye lese,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede bedre,
Til nye gleder steg min ånd opp mot;
Jeg kunne nå med inderlig troskap i hu
Meg nærme henne og hennes nærhet skue.

Da rakte hun hånden ut i en stripe
Av lette skyer og av den duft herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, og forsvant derom.
Mitt øye kunne dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og from.
Nå så jeg hun det reneste sløret holde,
Det fløt og svulmet i tusen folder.

Jeg kjenner deg, jeg vet i deg det svake,
Jeg vet, hva godt i deg lever og brenn’!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg deg lengst bestemt!
Den lykkelige kan ei stå noe tilbake,
Som denne gave med ro i sjel får sendt:
Av morgenduft vevd og solskinnsånd,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Og når det deg og dine venner støle
Litt lummert blir, så kast den i vår luft!
Så straks omsuser aftenvindens kjøle,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smerten ved å jordisk føle,
Til skyseng forvandles gravens tuft
Beroliget blir hver en livets bølge,
Din dag blir kjærlig, og lys natt vil følge.

Så kommer, venner, når på deres veier
Av livets byrde tungt så tungt blir trykt,
Når deres bane en friskt fornyet seier
Med blomster pyntet, gyllen frukt besmykt,
Forent vi mot den neste dag oss dreier!
Slik lever vi, slik vandrer vi henrykt.
Og da skal óg, når etterslekten klager,
Til deres lyst se kjærligheten varer.

ES2018/19

Jeg ynkes ikke, roper ikke, gråter ikke (Не жалею, не зову, не плачу). av S. A. Jesenin

Jeg har en svakhet for den russiske poeten Sergej Jesenin (1895-1925). Inngangen er det nydelige diktet, Brev til mor (Письмо матери), med de vakre og enkle åpningslinjene Lever du fortsatt, gamle mor?/ Jeg lever også. Hei på deg, hei! Under disse linjene er en sønn som vet moren er bekymret for ham, og også vet at hun har god grunn til å  være det. Det er også, som så mange av Jesenings dikt, veldig ømt og følsomt, en tid der den litterære mote var en voldsom modernisme, der det gamle skulle rives ned og det ikke var noen plass for noen sentimentalitet. Hos Jesenin er sentimentaliteten alltid fremtredende, og det passer meg godt. Hva skal man vel skrive dikt for, om det ikke er for å uttrykke følelser?

Dagens dikt passer utmerket i den forbindelse. Det er gamle unge Jesenin, i 1921, 26 år gammel, som skriver om hvordan han føler livet hans er forbi, hvordan ungdommen er over. Uten ytterligere kommentarer går jeg rett til diktet, først på russisk, så med min oversettelse, og kommentarer etterpå. Til sist er det lagt inn en liten gjendiktning, eller kanskje bedre man skulle si omskriving av diktet til norsk.

*

Не жалею, не зову, не плачу,
Все пройдет, как с белых яблонь дым.
Увяданья золотом охваченный,
Я не буду больше молодым.

Ты теперь не так уж будешь биться,
Сердце, тронутое холодком,
И страна березового ситца
Не заманит шляться босиком.

Дух бродяжий! ты все реже, реже
Расшевеливаешь пламень уст
О, моя утраченная свежесть,
Буйство глаз и половодье чувств!

Я теперь скупее стал в желаньях,
Жизнь моя, иль ты приснилась мне?
Словно я весенней гулкой ранью
Проскакал на розовом коне.

Все мы, все мы в этом мире тленны,
Тихо льется с кленов листьев медь…
Будь же ты вовек благословенно,
Что пришло процвесть и умереть.

1921

Min oversettelse

Jeg ynker meg ikke, roper ikke, gråter ikke,
Alt går bort, som røyk fra hvite epletrær.
Omfavnet av den gylne vìsning,
Blir jeg ikke ung mer.

Du er ikke sånn nå at du alt vil slåss,
Hjertet, er rørt av en kulde,
Og landet av bjørketepper
Lokker ikke med å slentre rundt barbeint.

Omstreifende ånd! Du rører bare sjeldnere,
Og sjelderne opp flammens lepper
O, min tapte friskhet,
Øynenes raseri og følelelsenes flom!

Jeg er nå blitt gjerrigere i ønskene,
Livet mitt, eller drømte jeg om deg?
Det er liksom jeg med vårens rungende morgen
Galopperte på en rosenrød hest.

Vi er alle, vi er alle i denne verden forgjengelige,
Stille strømmer honning fra lønnebladene…
Vær du nå evig velsignet,
At du kom blomstret og døde.

Kommentar til spårket og oversettelsen

Første strofe byr på noen grammatiske utfordringer. Ord for ord er det forståelig, men det er hvordan det er satt sammen, og hvordan det skal overføres til norsk, som er vanskelig. Første linje er tre verb i første person presens, med nektelsesordet не (ne – ikke) foran. Den eneste vanskeligheten her, er noen nyanseforskjeller i verbenes betydning på russisk og norsk. Verbet жалеть (zjalet – synes synd på (noen), er lei for (noe)) er transitivt, det skal ta et objekt i akkusativ, men her er det brukt intransitivt, uten objekt. Det er som om man på norsk skulle sagt «jeg synes ikke synd på…». Det mangler noe der, hvem det er man synes synd på. Lignende er det for det andre verbet, der russiske звать (zvat, kalle) er å rope på noen, eller å kalle noen noe. Her er norske «jeg roper ikke» dekkende, om enn det russiske litt sterkere har en idé om at man roper på noen, og ikke roper alene ut i intet. For å få det til å fungere på norsk, og andre språk, er det vanlig å bruke den betydningen av халеть som ikke trenger objekt, det vil si å angre. Selv om det egentlig er å «angre på» det russiske ordet betyr. Litt er dette smak og behag, men jeg ender altså med ynkes ikke. Det å si at man ikke angrer på noe, er litt obsternasig, man vet man kanskje burde angre, og at folk synes man burde gjøre det, men man sier til dem at man ikke gjør det. Grunnbetydningen av жалеть er å synes synd på, stammen i ordet er жаль (zjal, synd), og det har ikke noe med å angre å gjøre, utenom at man angrer på det som er synd. Linje 3 er den vanskeligste. Det er ordet vìsning (увядение, uvjadenie) i genitiv entall, fulgt av золотом (zolotom, «med gull») i instrumental og en partisipp av verbet охватить (okvatit, omfavne). Denne partisippformen står i nominativ eller akkusativ, altså har ingen av de tre ordene samme kasus. Foreløpig har jeg gjort det litt mekanisk, med det resultat at den norske oversettelsen min blir litt gebrokken. Siste linje er imidlertid grei, direkte oversatt er det «jeg blir ikke ung mer».

I strofe 2 starter det med Ты теперь не так уж будешь биться (Ty teper ne tak usj budesj bitsja). Direkte oversatt ord for ord er det: «Du nå ikke slik allerede vil være å slåss». Som man ser av gloselisten under, kan биться (bitsja – slåss, slå seg) bety mer enn bare å slåss. Det er en refleksiv av verbet бить (bitj, å slå). Russerne bruker ikke verbet være i presens, sånn som vi gjør det, er er alltid underforstått i russiske setninger. Det lille ordet уж (usj, egentlig: ‘uzj’, stemt s, dvs z) kan både være adverb og bety «alt, allerede», og det kan være en forsterkende partikkel, lignende norsk «jo, sannelig, da, osv». Ordet так (tak, slik) i denne setningen er brukt sånn som vi bruker slik, eller så, og будешь (budesj., vil være) er fremtid av «å være» (есть, jest). Теперь (teper) er nå, eller nå for tiden, ulikt сейчас (sejtsjas) som er nå, denne stund. Så er det å pusle det sammen. Jeg klarer ikke å finne ut av hva страна березового ситца skal bety. Det skal være Det første er av bjørk, og det andre er kaliko, det Store norske leksikon omtaler som «glatte bomullstøyer i toskaftbinding», mens norsk akademis ordbok har sterkt, grovt bomullstøy, ofte med påtrykt mønster. Navnet er fra den indiske byen Calicut, den som nå staves Kozhikode. og det ser ut til å være både et stoff og en fremstillingsmetode.

I den tredje strofen starter vanskelighetene med ordet бродяжий, ikke et oppslagsord i ordboken, men forklart i gloselisten under. På meg kan det virke som бродяжий omhandler omstreifende i overført betydning, mens бродячий dreier seg om mennesker som streifer om i direkte betydning, en omflakkende musikant, for eksempel. Men jeg vet ikke dette. I alle fall har jeg oversatt бродяжий дух med omstreifende ånd, det passer i sammenhengen. Jeg har også stokket om på rekkefølgen av ordene, og lagt til et virkemiddel som ikke finnes i originalen, med at vendingen sjeldnere, sjeldnere (реже, реже) er lagt over to linjer. Det er rett og slett for at linjene skal se litt mer like ut i lengden. Videre er утраченная partisipp av verbet утратить , å miste, å tape, og det som er tapt er свежесть, ferskhet, friskhet. Så den linjen er grei, men forbindelsen til linjen under, og hva som skjer der, er vanskeligere. Substantivet буйство står oversatt i gloselisten, det har med raseri og voldsomheter å gjøre. Det er satt sammen med et annet substantiv, i genitiv flertall, глаз, av глаза, øyne. Det er altså «raseriet til øynene», dette her, eller «øynenes raseri». Jeg har tenkt om det kanskje er bedre å oversette med «raseriet i øynene» eller «et raseri i øynene», men da skulle det på russisk vært буйство в глазах. Som så mange ganger før, velger jeg å legge meg tett på originalen, og ikke oversette med noe som ikke står der. Det følger en slik genitivsammensetning til, og jeg oversetter den på samme måte, половодье чувств blir flom av følelser.

Fjerde strofe begynner med en setning som ser ut til å gå over to linjer. Første linje er grei, det er omtrent ordrett oversatt han nå er blitt gjerrigere i ønskene sine. I neste linje kan det se ut som om dette er noe han liksom sier til livet sitt, i og med at жизнь моя, livet mitt, står i nominativ, og første linje ble avsluttet med et komma, ikke punktum. Det betyr at livet er noe han henvender seg til. Linje to fortsetter med иль ты приснилась мне, eller drømte jeg om deg. Den som drømmer står i dativ, her er det мне, dativformen av 1. person, altså er det han som spør om livet bare var noe han drømte? Det er kjente tanker og spørsmål, men det ser litt rart ut i og med at han nettopp har sagt han er blitt gjerrigere i ønskene. Kanskje ville det blitt lettere om man kunne se linje to som en isolert setning, (er) livet mitt, eller drømte jeg deg bare? Men sånn det står i originalen, våger jeg ikke en slik drastisk tolking i oversettelsen. Så jeg lar det stå på norsk, med de samme vanskelighetene som (for meg) er der på russisk. Fjerde strofe fortsetter med en sammenligning i linje 3, словно er «liksom» eller «som om». De tre neste ordene etter я, jeg, står alle i instrumental. I originalen er det med at det er en tidlig morgen, рань betyr jo nettop det, men på norsk må jeg nesten la det tidlige i morgenen være underforstått. Ellers blir det veldig mange ord. Det han gjorde denne tidlige morgenen om våren, og som er en sammenligning med hvordan livet hans nå føles, er å galoppere på en rosenrød hest. Den siste linjen i strofen er ganske uproblematisk.

Femte og siste strofe starter med en gjentakelse, все мы, все мы, direkte oversatt «alle vi». På norsk må vi imidlertid ha inn et verb, vi må ha med er, og så er det et lite spørsmål hvor dette verbet skal plasseres. Jeg setter vi er alle, selv om jeg med det bytter om på rekkefølgen av ordene i originalen. Det skulle ikke ha så veldig mye å si. «Vi er alle i denne verden forgjengelige», er det linjen ganske tydelig sier. Så er det den vakre, poetiske Тихо льётся с кленов листьев медь, Stiller flyter (ned) fra lønnebladene honning. Det er et bilde på livet, dette, for den som ikke får med seg det. Livet vårt er som honningen som flyter på lønnebladene. Så er det standardformuleringen for å uttrykke (litt høytidelige) ønsker, Будь же ты вовек, vær du (nå) evig, det er standard russisk og standard oversettelse. Det eneste er den lille partikkelen, же, som jeg har utelatt. Siste linje er på norsk som på russisk, at du kom, blomstret (ferdig), og døde. Det eneste ekstra er forstavelsen про-, det er preposisjonen gjennom, og har betydninger cirka tilsvarende norske gjennom, også når det blir brukt som forstavelse. Her er det noe sånt som «gjennomblomstret», eller «gjennomførte blomstringsprosessen», altså blomstret ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift. De er strukturert for hver strofe.

жалею – presens, 1. per., entall -> жалеть <св по-> 1. В (испытывать жалость) synes synd , ha medynk med; ynkes over 2. (беречь) spare 3. о П. что (сожалеть) være lei for; være kjed av книжн; angre
зову -> звать 1. св по- (крычать) rope; rope på (крыком призывать); kalle 2. св по- (пригласить) be (hjem til seg), invitere, innby 3. (называть) kalle
пройдет – presens, 3. pers, entall -> пройти 1. gå; komme 2. gå, tilbakelegge (..) 12. (прекратиться) gå over, holde opp, opphøre, gi seg 13. gå gjennom
яблонь – genitiv flertall -> яблоня (Malus) epletre
дым røyk
увяданья – genitiv entall -> увядание 1. vìsning 2. перен. vìsning, hensykning, falming
охваченный – partisipp -> охватить св (охвативать, нсв) 1. (обнять) slå armene om, omfavne; gripe om (обхватить); omslutte, omfatte 2. воен. omfatte 3. (окутать) omspenne; задание охвачено пламенем bygningen er omspent av flammer [overtent] 4. (о чувстве) gripe 5. (распространиться) bre seg over 6. б. ч. нсв (вылочить в себя) omfatte, spenne over 7. (понять) fatte, begripe 8. (вовлечь) ~ всех детей школьным обучеием oppnå at alle barn får skolegang

биться 1. (сражаться) slåss 2. (колотиться) slå; волны бьются о берег bølgene slår mot stranda 3. (метаться, мрепетать) sprelle; ha [ligge i] krampetrekninger (в судорогах) 4. (пульсировать) slå 5. (имет свойство разбиваться) (легко) ~ være skjør, ha lett for å knuses; не биться være uknuselig 6. над Т, с Т (пригласить усилия, добиваясь чего-л) slåss, stri, ha sin fulle hyre, bale, kave med 7. разг. (жить в нужде) ~ (как рыба об лёд) slite for å få endene til å møtes
тронутое -> тронутый I прч от тронуть (1.2. см трогать 3. (слегка повредить) skade, beskadige) II 1. (растроганный) rørt 2. разг. (несколько ненормальный) som har en skrue løs, ikke helt riktig, litt sprø 3. прость (слегка испорчённый) bedervet
березового – genitiv, entall – берёзовый bjørke-; av bjørketre, bjørketres (сделано из берёзы)
ситца – genitiv, entall -> ситец sirs, kattún, kaliko
заманит – 3. pers, entall -> заманить <заманивать> lokke; ~ в западню [засаду] lokke i en felle [i bakhold]
шляться прость. gå og slenge, gå og drive
босиком barbeint

дух 1. (психичиске способности) ånd 2. филос. ånd; ~ и матери ånden og materien 3. (моральное состояние) mot; моральный ~ moral 4. (характерные свойства, сущность, тенденция) ånd; ~ закона lovens ånd 5. рел. миф. ånd 6. разг. (дыхание) pust 7, прост. (запах) lukt
бродяжий er ikke oppslagsord, men er et paronym (avledet eller beslektet) med бродячий 1. vandrende (..), på nettsiden paronym online står denne forklaringen til бродяжий: Относящийся к бродяге, принадлежащий, свойственный ему, av meg oversatt til «forholdende seg til omstreiferi/løsgjenger». Det er et avledet adjektiv av verbet å vandre (бродить), og/eller substantivet landstryker (бродяга).
реже – komparativ -> редкий 1. (нечастый, негустой) tynn, glissen; ~ лес, волосы tynn [glissen] skog, tynt hår; с ~им населением tynt befolket 2. (неплотный – о материи) tynn, løstvevd, løsvevd 3. (происходяий через большое промежутки времени) sjelden 4. (исключительный) sjelden
расшевеливаешь – presens, 2. pers, entall -> <расшевеливать нсв (står ikke i ordboken)>, расшевелить св В разг. 1. røre opp, rote opp i; ruske nn våken (разбудить) 2. перен. ruske opp i, få fart på
уст – genitiv flertall -> уста поэт. munn, lepper
утраченная – partisipp, hunkjønn, nominativ, entall -> утратить <утрачивать> miste, tape
свежесть ferskhet, friskhet
буйство raseri, voldsom oppførsel, voldsomheter
половодье flom

скупее – komparativ -> скупой I gjerrig, gnier II прл (о человеке) gjerrig, gnieraktig, påholden, påholdende, nipen, knuslete 2. (скудный) sparsom, knapp, snau 3. ~ой на слова ordknapp, fåmælt
желаньях -> желание ønske; lyst
иль соноз. книжн. или прост. см или 1. в разн. знач. eller; ~ … ~… enten … eller… 2. ~ (же) (в противном случае) ellers
приснилась -> присниться ему ~лся сон han hadde en drøm; ему ~лось, что… han drømte at; она ему ~лась han så henne i drømme; han drømte om henne
весенней – instrumental -> весенный vår-; ~ый день vårdag
гулкой – instrumental -> гулкий 1. rullende, rungende ljomende, gjallende 2. (о помешении – и т.п.) som gir hul gjenlyd
ранью – instrumental -> рань tidlig morgen; в такую ~ så ukristelig tidlig, før fanden har fått sko på
проскакал – fortid, hankjønn, entall -> проскакать 1. galoppere; ~ мимо galoppere forbi; ~ по улице galoppere bort over gata 2. ~ на одной ноге hinke på ett bein
розовом -> розовой 1. (о растенный) rosen-; ~ый куст rosenbusk 2. (о цвете) lyserød, rosenrød, rosa 3. перен. rosenrød

тленны -> тленный forgjengelig
льется -> литься 1. flyte, strømme; (обильно – тж) flomme, velle 2. перен. (о речи) flyte
вовек высок 1. (вечно) evig, for evig (og alltid) 2. глаголе с отриц. (никогда) aldri i evighet [i livet, i verden]
процвесть ikke oppslagsord, sammensatt av forstavelsen про- som er i betydning 4, at handlingen er avsluttet, og verbet: цвести 1. blomstre, stå i blomst 2. bomstre, florere, trives 3. (плесневать) mugne, skimle (Ordet процветать betyr blomstre, florere, trives)

Kommentar til diktet

Jeg fikk av en kamerat en gang en bok som heter Russian Context. Han hadde funnet den på salg i studentbokhandelen i Bergen, og kjøpte den til meg, som en gave. Den er utgitt i 1997, like før internett eksploderte, og gjorde innholdet i boken tilgjengelig overalt. Meningen er å sette russisk kultur inn i en kontekst, forklare russiske måter å tenke på, og presentere noen russiske referanser for dem som vil lære seg språket og kulturen. Før boken kom, skulle det ganske mye lesing til for å oppnå noe tilsvarende. Her var det samlet alt sammen på et sted. Historie, språk, litteratur, kunst og kultur, geografi, statsstyre, vitenskap, og mye mer. Den er også et fascinerende innblikk i hvordan utenomverden så på Russland i 1997, den gang Jeltsin styrte landet i kaos, men Sovjetunionen var vekk, og alle var veldig optimistiske med tanke på Russlands demokratiske fremtid og vårt vennskap med dem.

Så er det et øyeblikksbilde av den russiske mediebildet akkurat det året, akkurat den tiden. De som redigerte boken, fulgt med, og hentet ut sitat fra dikt og annen litteratur, brukt i aviser og i dagligtale. Den gang fantes ikke sosiale medier å hente inn informasjon på, man måtte gjøre jobben selv, hjulpet bare av folk man hadde reell kontakt med. Dette diktet til Jesenin er med der, med innledningslinjene som referanse. De oversetter på engelsk med: I do not regret, do not call out, do not cry. Så har de en referanse, med en artikkel i avisen Novoje vremja (новое время – ny tid), der jeg (я – ja) er byttet ut med hun (она – ona). Så det er hun som ikke angrer, ikke roper ut og ikke gråter. Hun er journalisten Jelena Suponina, og hun var i nyhetene fordi hun vant en pris for arbeidet sitt. Sitatet fra Jesenin kommer hun selv med, i det hun skal forklare læresetningene i Islam hun har tatt til seg (the principles of Islam she adopted).

Og så skriver de ikke mer om dette diktet til Jesenin, og ikke mer om Jelena Suponina. De går videre til neste dikt, og neste, korte referanse. Også for meg, særlig i de første årene av bloggen, var denne boken en god kilde å finne dikt fra. Jeg har hatt stor glede av den.

Men her på bloggen, Helt grei poesi, går vi litt grundigere inn i tekstene enn denne overflateskrapingen Russian context gjør. Første strofe er altså en sånn russere med utdannelse vil kunne utenatt, i alle fall kjene igjen, og første linje er sånn som nesten alle russere vil kjenne igjen. De er ikke så glade i Jesenin, som de er i Majakovskij, og de leser ikke Jesenin med samme entusiasme som jeg. Her ligger nok helst poetiske kvaliteter til grunn, Majakovskij var unektelig mer voldsom og grensesprengende, men også dessverre kanskje det faktum at Jesenin var jøde. De to var samtidige. Begge var modernister, men Majakovskij hører til retningen som kalles futurisme, mens Jesenin er i den mer stillferdige imagismen. Det er billedbruken i diktet som skal formidle innholdet, og bildene skal være enkle og klare og presise. For Jesenin var denne litterære stilretningen også knyttet til hans bondebakgrunn, og vennskapet med bondedikteren Nikolaj Kljujev (Store norske leksikon, artikkel om Jesenin).

Nå er det mange som blir hektet av, straks man begynner å forklare dikt og annen litteratur i sammenheng med litterære perioder. Men meningen er jo at det skal øke forståelsen av diktet, og tekstene, og gjøre folk i stand til å lese dem, og få mer ut av dem. Enhver vil raskt se i diktet at her er det virkelig mange bilder lagt inn, og bildene er fra landet og bondens verden. Her er det det røyk rundt hvitblomstrende epletree, her er det vårens rungende morgen, her er det honning som renner på lønnebladene. De språklige bildene, der ordene gjelder i overført betydning, er også gjerne fra naturen og plantelivet. Her er det å blomstre, og å visne, som et bilde på menneskelivet.

Disse bildene er ikke lagt inn for å oppfylle en litterær retning, selvfølgelig. De er der for at Jesenin skal uttykke hva han ønsker å si. Han er ingen gammel mann, men han er i en alder der han føler seg veldig gammel, og han føler at livet er slutt. I popverden har alderen 27 år en slags magisk klang, en slags forbannelse, siden det var i den alderen Jimmi Hendrix, Jim Morrison og Kurt Cobain døde, for å nevne noen få blant mange. Jesenin ventet ytterligere 3 år før han endte livet sitt, ved å skjære over pulsårene og i tillegg henge seg. Det var i den tilstanden han ble funnet på hotellrommet sitt, i følge politirapporten. Han skal da i lang tid ha lidd av depresjon, og dødsfallet kom ikke uventet, men som så ofte i sovjetiske og russiske dødsfall, er det mystikk rundt det, og det er spekulasjoner om politirapporten er helt ekte. Jesenin var i søkelyset til NKVD, forløperen til KGB, i årene fra 1920 til 1925, og særlig etter 1922.

Så teksten og livet henger sammen. Jesenin kom fra enkle kår, men levde et bohemliv, med drikk og kvinnehistorier, og landet hans Russland gikk jo også gjennom noen virkelige voldsomheter de årene han levde. Så når han skriver diktet, føler han at han har brent opp kruttet. Han ser hva som har vært, husker de buldrende følelsene, men nå som det er forbi, føles det bare som et forgjengelig øyeblikk. Omtrent som rimdampen rundt de blomstrende epletrærne en kald vårmorgen. Omtrent som honning som renner ned et lønneblad. Omtrent som det å galloppere gjennom landskapet en vårmorgen, ikke se seg rundt, ikke se seg tilbake. Nå er det forbi. Gløden og kampviljen er der ikke lenger, og vil ikke komme igjen. Ungdommen er over. Han angrer ingenting, klager seg ikke, gråter ikke, konstaterer bare at han kom, blomstret seg ferdig, og døde.

Nettet er nå fullt av informasjon om Jesenin og om dette diktet. Det er rikelig for dem som leser engelsk, som jo er de fleste, og enda mer for de som også leser russisk, noe som nok er ganske få. Denne nettsiden har en liten analyse: http://pishi-stihi.ru/ne-zhaleyu-ne-zovu-ne-plachu-esenin.html.

Min gjendiktning

Her er gjendiktningen, mens den ennå er under arbeid. Det er en ganske fri gjendiktning, som man vil se, de som leser oversettelsen og kommentarene til den nøye, og de som kan russisk nok til å lese originalen. Men det er forhåpentligvis en gjendiktning som kan fungere på norsk.

Jeg angrer, roper, gråter ei,
Alt går bort, som epletreet visner hen.
I visnings favn er også jeg,
Ikke blir jeg ung igjen.

Du ønsker nå ikke kamp og strev,
Hjertet, berørt av kuldens glo,
Og landet dekket i bjørkevev
Frister ikke å gå i uten sko.

Omstreifende ånd! Du rusker til
Sjeldnere sånn at flammen kom
O, min tapte friskhet,
De voldsomme øyne og følelsers flom!

Jeg er nå i ønsker blitt gjerrig,
Mitt liv, eller drømte jeg best?
Som jeg om vårens rungende morgen
Galopperte på rosenrød hest.

Forgjengelige, forgjenglige er vi alle,
Stille strømmer ned honningen, søte
Vær du nå evig velsignet,
At du kom, blomstret ut og døde.