Sonett 16, av Francesco Petrarca – Movesi il vecchierel canuto et biancho

Vi skal tilbake til senmiddelalderen, og forflytte oss geografisk til Italia, til Roma, og året 1337. Det er 12 år før den store pesten, irrelevant for diktet jeg i dag skal presentere, men relevant for tiden vi er i nå, med en pandemi vår siviliserte verden av i dag har hatt store probelmer med å få taket på. Sånn har historien beveget seg, epidemier, kriser, katastrofer og krig, og de utallige menneskene med daglige bekymringer, tanker og liv.

Francesco Petrarca (1304-1374) kom fra Toscana, fra Firenze, men flyttet sammen med familien tidlig til Avignon, i Provence, i dagens Frankrike. Han er berømt som den store italienske poeten i middelalderen, sammen med Dante, men av en ganske annen støpning, og med en litt annen måte å skrive poesi på. Dante er fremforalt berømt for sin Divina Commedia, Den guddommelige komedie, et av de aller største verkene i verdenslitteraturen, og uten sidestykke i måten det er skrevet og gjort på. Petrarca skrev aldri så kompliserte verk. Men i de mindre former, og i kjærlighetsdikt, er det han som er Dante overlegen.

Petrarca skrev 366 av dem i samlingen han kalte Rerum vulgarium fragmenta (fragmenter av vanlige ting), men som siden er blitt best kjent som Canzoniere. På norsk kan det oversettes som diktsamling, eller samling tekster til lett musikk. Den består av 366 sanger, eller tekster. De fleste av dem er sonetter (317), som den jeg poster i dag, men det finnes også canzoni (29), sestine (9), madrigaler (4) og ballader (7).

Betydningen Petrarca fikk for samtidig og senere kjærlighetsdiktning i Italia og resten av Europa kan ikke overvurderes, dette var modellen, det sånn det skulle gjøres. For italienske poeter betydde det at de bare kunne bli bleke kopier av mesteren, for Europas øverige poeter betydde det at de måtte bryne seg på det melodiøse og rimvennlige italienske språket, i sitt eget lands språk. Det gikk ikke. Så det var først når britene, tyskerne og i mindre grad franskmennene greide å bryte med det italienske, og med Petrarca, at de kom seg videre med sin egen nasjonale litteratur.

Det er å foregripe historiens gang, og gå litt ut av den verden denne bloggposten skal bevege seg i. Jeg møter også på gigantiske utfordringer når jeg skal jobbe med Petrarca, også fordi min italiensk har sine mangler, så jeg er i veldig stor grad avhengig av kilder og hjelpemidler for å komme noen vei, og det krever en del arbeid først å forstå sonetten, så å oversette den og forklare den. Derfor har det ikke blitt så mange tekster av Petrarca på denne bloggen, ikke sammenlignet med posisjonen han har i litteraturhistorien.

Men her kommer han igjen, i teksten som har nummeret 16, og som jeg kaller sonett XVI. Det er en sonett der kjærlighetserklæringen ikke er så dominerende versene gjennom, og der også andre motiv og tema blir brukt.

Sonetto XVI

Movesi il vecchierel canuto et biancho
del dolce loco ov’à sua età fornita
et da la famigliuola sbigottita
che vede il caro padre venir manco;

indi trahendo poi l’antiquo fianco
per l’extreme giornate di sua vita,
quanto piú pò, col buon voler s’aita,
rotto dagli anni, et dal camino stanco;

et viene a Roma, seguendo ’l desio,
per mirar la sembianza di colui
ch’ancor lassú nel ciel vedere spera:

cosí, lasso, talor vo cerchand’io,
donna, quanto è possibile, in altrui
la disïata vostra forma vera.

Sonett 16

Den gamle fjerner seg, gråhåret og hvit,
fra det søte stedet hvor han har sin alder ernært
og fra den forskrekkede familien
som ser den kjære faren mangle å komme;

derfor trekkende derpå den gamle siden
for de ekstreme dagene i sitt liv,
hvor mange flere kan, med gode vilje hjelper seg,
ødelagt av årene, og av den gamle veien;

og kommer til Roma, og følger ønsket,
om å se avbildningen av ham
som jeg igjen der oppe i himmelen håper å se:

slik, periode, går jeg og leter,
kvinne, hvor mye det er mulig, i en annen
type ønsker i deres sanne form..

Språk, form og innhold

Sonettene til Petrarca følger den italienske tradisjonen han selv utviklet til mesterskap. Versene består av femfotede jamber, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, og det skal være 14 av dem. De grupperer seg i 8 + 6, der de åtte første utvikler temaet, før det kommer en vending, en volta, og de seks siste er annerledes. Her skiller den italienske tradisjonen seg fra den engelske tradisjonen, med Shakespeare, der grupperingen er 3 x 4, og så en kort konklusjon i de to siste linjene til slutt.

Rimmønsteret er også mer komplisert i den italienske sonetten, med omsluttende rim i første halvdel av sonetten, og gjentatt rim i de to første kvartettene. Den engelske sonetten har kryssrim, og rimene blir ikke gjentatt. Årsaken til at det kan gjøres slik er at italiensk er et svært rimvennlig språk, med bare fem vokaler, og rikelig med ord og endinger som rimer. Sonett-formen vant ikke ordentlig frem i England før de med Shakespeare klarte å bryte det krevende rimmønsteret. Og oversettere og sonette-skrivere i germanske språk har en hard jobb foran seg, for å gjendikte eller skrive i den italienske formen.

Skjematisk skrives rimmønsteret i akkurat denne sonetten slik: ABBA ABBA CDE CDE. Lik bokstav betyr linjer som rimer. Stor bokstav betyr kvinnelig utgang, eller vokalisk, trykklett siste stavelse. Dette er lett å få til på italiensk, siden alle ord ender på vokal.

For å oversette en tekst som dette trenger jeg hjelp fra rikelig med nettsteder og ordbøker, som parafraserer sonetten over i moderne italiensk, og som forklarer ordene og stavemåten Petrarca bruker. Min viktigste kilde på nettet er letteritaliana, men jeg har også brukt noe som heter webschool, og også andre. I tillegg har jeg Canonziere, med notater av Paola Vecchi Galli e Stefano Cremonini (Milano, 2011). Av italienske ordbøker er det Treccani , Garzanti Linguistica og Dizzinario Italiano som er foretrukket, men jeg har også brukt andre. Greier jeg ikke å nøste det opp på andre måter, nøster jeg det opp på Google. Italiensk-norsk ordbok finner jeg på Ordnett.no. Ordene jeg slår opp der, finner dere i gloselisten under.

Første fire linjer er ganske krevende. Det er den gamle mannen (vecchierello), blek og gråhåret, som forlater stedet han har tilbrakt livet sitt. og familien som forskrekket ser han gå sin vei. Flere av ordene står i ordlisten. Movesi er gammel skrivemåte for muoversi, refleksiven av muovere (bevege, røre). Vecchierel, eller Vecchierello, er diminutiv av vecchio, gammel. Adjektivene canuto (grå, gråhåret) og biancho (egentlig bianco, hvit) beskriver håret og ansiktet hans i det han går. Videre står det del dolce loco, der dal dolce luogo (fra det søte sted) i dag er riktig skrive måte. Resten av linjen er krøkkete å få oversatt, ov’a sua eta fornita, hvor (han) har sin alder ernært, må det bli. Ove er litterært for hvor (dove er vanlig), og så er noen bokstaver og stavelser forkortet vekk: ove ha, skal det være, «hvor han har…» Så han fjerner seg fra stedet han har bodd, og – i neste linje – fra den forskrekkede familien (la famigliuola, en diminutiv av famiglia). Siste linje har konstruksjonen «som ser den kjære faren komme mangle» direkte oversatt. Heller ikke på italiensk er det vanlig å uttrykke seg slik, det er poetisk språk. Meningen er at han nok ikke skal komme igjen.

De fire neste linjene er ikke stort enklere enn de fire første. Trahendo er en form jeg ikke kjenner og ikke kan finne, men det går an å kjenne igjen verbet trarre (trekke, slepe, dra, bringe med seg) inni der, og moderne italienske omskrivinger bruker trascinando, av trascinare (slepe, trekke, dra, tvinge med seg). Linje 7 har «hvor mange flere kan», quanto piu po, og så tror jeg col buon voler s’aita betyr «med gode vilje hjelper seg», og at aita er en form for aiuto.

Alt ligger til rette for en vending, en volta, etter denne innledningen.

I første tersett kommer han til Roma for å få se han som han (colui) håper en gang til å få se i himmelen (nel ciel). Sembianza ser ut til å være en avledning av sembrare (synes, forekomme, ligne), og står i ordboken oppført som en av flere oversettelser av «utseende». Italiensk moderne omskriving bruker fattezze (lettereItaliana), som er ansiktstrekk., eller effegie (webschool), som er avbildning. Her må jeg inn til forskningslitteraturen for å finne ut av det, og da ser jeg at det er en meget konkret avbildning av Kristus det er snakk om (Petrarca, 2011, s.101-102). Det dreier seg om Velo della Veronica, Veronikas svetteeduk, den sanne avbildningen av Jesus da han langs smertens vei (via dolorsa) med korset på ryggen gråt mot pleddet til en kvinne som ville trøste ham. Dette var Veronika, den senere helgenen, og ansiktsavtrykket til Kristus festet seg til pleddet hennes. Det pleddet blir nå oppbevart i Peterskirken i Roma som en hellig relikvie. Peterskirken i sin nåværende form eksisterte ikke på Petrarcas tid, den ble påbegynt under pave Julius II og utført av Italias store renessansekunstnere fra 1500-tallet av, men den opprinnelige basiikaen ble påbegynt allerede i 324 under Konstantin den store, og denne eksisterte også på Petrarcas tid. Og den hadde det hellige pleddet til Veronika, på italiensk nær vera icona, det sanne ikon. Selvfølgelig er det helt umulig å vite om dette virkelig er et pledd som har tilhørt noen Veronika, eller om legenden Kristus som tørket ansiktet i duken hennes er sann, men det er ikke poenget i historier som dette. For Petrarca, og for jeg-personen i sonetten, er det ingen spørsmål om pleddets og historiens ekthet, og det holder for oss. I oversettelsen bruker jeg «avbildningen av ham». Ordet sembianza er ikke nok til å vise at det er denne konkrete avbildningen det dreier seg om, det må det ekstra noteverk til for å forklare. Videre blir det uttrykt håp om å se ham igjen i himmelen, så det er ingen tvil om at det er Jesu’ utseende (sembianza) jeg-personen vil se.

Den siste tersetten er vrien. Først er det uttrykket lasso, som ordboken oversetter med «tid» eller «tidsrom», mens moderne italiensk omskriving skyter inn ahimè (akk og ve). Videre betyr talore «noen ganger», men ser her ut til å være brukt i meningen «mange ganger». Det lille ordet vo er et verb, i presens 1. person, en alternativ for vado, jeg går, av andare, å gå. Cerchando, eller cercando, er gerundium av cercare, » å lete». Direkte oversatt blir formuleringen «jeg går letende», men på norsk sier vi heller «jeg går og leter». Så kommer i neste linje et utrop, donna, kvinne, jeg oversetter ordet alene, mellom komma, sånn som det står. Quanto è possibìle er direkte oversatt «hvor mange det er mulig», meningen er «i den grad det er mulig», jeg oversetter med «så mye det er mulig». Og så er det in altrui, der altrui betyr «en annen, andres», og er et ord som kan fungere som adjektiv, pronomen og substantiv (beskrive substantivet, erstatte substantivet og være substantivet). La er hunkjønnsartikkelen, bestemt form, men det er også objektsformen (henne) av lei (hun). disïata (ønsket) er ad omveier partisipp av desiare (ønske). Slutten er vostra forme vera, oversatt «deres former sanne». Den er grei. Alt er oversatt og forklart, alle ordene funnet ut av. Men hva er meningen? Også de italienske omskrivingene varierer, det samme gjelder oversettelser til andre språk, der man uansett tar seg friheter for å få formen til å gå opp. Jeg leser det sånn, at han her i siste tersett går og leter etter det som er ønsker i en annen form, enn ønskene som gjaldt å se Jesus i tersetten over. Så her er det å se kvinnen, den han elsker, Laura, i den grad det er mulig, gammel som han er. Jeg har omskrevet mer enn originalen åpner for, for å få denne meningen frem.

Gloseliste

Glosene vil bli slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

Movesi -> muovere (uttale: muòvere) (vb.trans.) (vb.refl.) (..) 8. bevege seg, røre seg, sette seg i bevegelse, gå (mot), begi seg, gå (da fra), fjerne seg, bryte opp (da fra), dra/reise (da fra); 9. (vb.refl.) (fig.) gå tilbake (da på) 10. (vb.refl.) (fig.) bestemme seg (for å gjøre noe), gripe inn (for å gjøre noe); 11. (vb.refl.) (hverdagslig) skynde seg;
canuto (adj.) 1. (om hår/skjegg o.l.) hvit, grå 2. hvithåret, gråhåret
loco -> luogo (uttale: luògo) m (flt. -ghi) 1. sted, plass, egn; 2. avsnitt, stykke, passasje, passus (i bok, skrift o.l.) 3. passende anledning, riktig øyeblikk
ove (uttale: óve) (adv.) (litt.) hvor
età (uttale: eta) f 1. alder 2. tidsalder, epoke
fornita -> fornire (-isco) 1. (vb.trans.) levere, skaffe, forsyne (di med) 2. (vb.refl.) skaffe seg, forsyne seg, utstyre seg (også fig.)
famigliola (uttale: famigliòla) f liten familie
sbigottita -> sbigottire (uttale: ṣbigottire) (-isco) 1. (vb. trans.) forskrekke 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere; vb. refl.) bli forskrekket/forbløffet/lamslått
manco -> mancare (vb.intrans.) 1. (hjelpevb. essere) mangle, ikke finnes, ikke ha; (..)
fianco (uttale: fianco) m (flt. -chi) 1. side 2. (mil.) flanke
giornata f 1. dag 2. daglønn, dagsverk 3. dagsreise
cammino m 1. gang/gange 2. vei 3. bevegelse, ferd, gang, løp;
sembianza –> utseende aspetto, vista, apparenza, sembianza, (særl. persons)aria; (skinn)parvenza sembrare (sé-) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. synes, forekomme, se ut til 2. ligne, se ut som
colui (uttale: colui) (pron.) han, han/den der
lassù (uttale: lassu) (adv.) 1. der opp(e) 2. (fig.) (hverdagslig) i himmelen
lasso m tidsrom, periode
talora (uttale: talóra) (adv.) noen ganger, av og til, iblant
disïata – desiato -> desiare (uttale: deṣiare) (-ìo) (vb. trans.) (litt., poet.) ønske

ITALIENSK
vecchierel -> vecchierello [vec-chie-rèl-lo] n.m. 1. diminutivo di vecchio 1 2. vecchio d’aspetto mite, fragile: Movesi il vecchierel canuto e bianco (PETRARCA Canz. XVI, 1). (garzantilinguistica.it)
ìndi ìn|di pronuncia: /ˈindi/ avverbio 1 (arcaico) perciò 2 Indi credevi di potermi prendere in giro, eh? 3 (poetico) dopo 4 Indi s’alzò e il guardo a me volse (dizionario-italiano.it)

Kommentar

Så hva skal man si? Arbeidet med denne sonetten åpnet for meg langt mer innhold enn jeg ante da jeg leste den for første gang. Omstendighetene rundt er interessante, med Petrarca som bodde i Avignon samtidig som pavesetet var i den byen, og skriver (indirekte) om Peterskirken, før den er bygget som vi nå kjenner den. Paven flytter tilbake til Roma og Vatikanet i år 1377, tre år etter Petrarca er død.

Fra tidligere har jeg postet sonett 1 og sonett 82, og jeg har lest i original mange av dem, og i oversettelser noen av dem. Jeg har også i flere anledninger lest om Petrarca, og om livet hans, men så pleier det å hende noe annet som må gjøres, så jeg får ikke skrevet det ned skikkelig før jeg glemmer det. Ennå sitter jeg med en følelse av at det er en verden her, som jeg ikke riktig kjenner.

Og det er det jeg liker så godt med dikt og litteratur og litteraturhistorie, og all annen historie: det er verdener som åpner seg. Det er måter å tenke på og å leve på, som man ikke skulle ant, om man levde hele livet i sin egen lille verden. Det siste er også fint, mange gjør det og har det bra, men for meg er det fascinerende å givende og forsøke å sette meg inn i stadig flere verdener og verdensbilder. Erfaringen er at jo mer man setter seg inn i det, jo mer mening gir det, og rikere føler man at ens eget liv, som en del av alt dette.

Dette var litt personlig, og ikke så mye til selve diktet. Sonetten handler om den gamle mannen, som nå forlater familien, og skal ut på en slags pilegrimsreise. Det er for å se Kristus, den sanne og hellige, men det er også for å se Laura, den elskede kvinnen. Disse to ønskene blander seg sammen med hverandre, det fromme og hellige, og det som er av en annen type. Alt blir satt mot en bakgrunn av livet som går og nærmer seg slutten, og familien som er igjen.

Min gjendiktning

Det er nesten håpløst å gjendikte en italiensk sonett av Petrarca. Det er egentlig mer en øvelse enn en kunst, og man kan ikke godt si man gjengir originalen på noen som helst representativ måte. Men jeg gjør et forsøk, og poster resultatet av forsøket.

Sonett 16

Den gamle reiser, skjegget, grå og hvite,
fra søte stedet han sin alder fødde
og fra familien, som nå så redde
ser kjære farens avskjed mangle lite;

for det å trekke på den gamle side
for hver ekstreme dag i livet levde,
hvor mange kan den gode vilje hevde,
når knekt av år, og trett av veien vide;

og kom til Roma, for å ønsket følge,
å se på bilde av den mann som samme
et håp å se i himmelen, kan sette:

og slik går jeg i søk og dølge,
o kvinne, hvilken grad er mulig, i annet
slags ønskemål, i formen deres rette.

ES2020

Kilder

Francesco Petrarca: Canzoniere – A cura di Vecchi Galli (Annotazioni di Paola Vecchi Galli e Stefano Cremonini) – Bur rizzoli,Milano, 2011

Francesco Petrarca: Il Canzoniere (con le note di Giuseppe Bigutini) – Ulrico Hoepli, Milano, 1918

I tillegg har jeg fått lastet ned den spesielle The sonnets, Triumphs, and other Poems of Petrarch, den første samlede engelske oversettelsen av Petrarcas verk. Den er utgitt av Thomas Campbell, kan det se ut som, i året 1789, og med London: George Bell and Sons, York Street, Covent Garden på tittelbladet som i min nedlastede uttgave er helt digitalisert.

Der ligger et land, av Bjørnstjerne Bjørnson

Hurra for 17. mai!

Dette er et dikt Bjørnstjerne Bjørnson skrev til den datoen, 17. mai, 1859. Den siste strofen er lagt til senere.

Der ligger et land

Der ligger et land mod den evige sne,
i revnerne kun er der vårliv at se.
Men havet går til med historie-døn,
og elsket er landet som mor af søn.

Hun tog os i fanget, dengang vi var små,
og gav os sin saga med billeder på.
Vi læste, så øjet blev stort og vådt;
da smilte den gamle og nikked blot.

Vi sprang ned til fjorden, vi stirrede mod
den askegrå bauta, hvor gammel den stod;
hun stod der end ældre, sa’ ingen ting;
men stensatte hauger lå rundt i ring.

Hun tog os ved hånden, og følge hun gav
bort derfra til kirken så stille og lav,
hvor fædrene ydmygt har bøjet knæ,
og mild’lig hun sagde: gør I som de!

Hun strødde sin sne over fjældbratte li,
bød så sine gutter at stå den på ski.
Hun knuste med stormhånd det nordhavs spejl,
bød så sine gutter at hejse sejl.

Hun satte de vakreste jenter i rad
at følge vor idræt med smil og med kvad,
og selv sad hun højt i sin sagastol
og måneskinskåben opunder pol.

Da lød der et fremad! et fremad endnu
på fædrene-mål og med fædrene-hu
for frihed, for norskhed, for Norge hurra!
og fjældene selv roper langt hurra.

Da løsned’ begejstringens rullende fån,
da døbtes vi af hendes mægtige ånd,
da stod over fjældet et syn i glød,
som siden os maner indtil vor død.

1859 (17. mai)

Språk, form og innhold

Det går i daktyler.

Der ligger et land mod den evige sne,
i revnerne kun er der vårliv at se.
Men havet går til med historie-døn,
og elsket er landet som mor af søn.

Bjørnstjerne Bjrønson: Der ligger et land (Trykkfordeling)

Kommentar

Ingenstans, av Karin Maria Boye

Svenske Karin Maria Boye (1900-1941) er av de virkelig store skandinaviske kvinnelige diktere. I Norge får vi kort etter krigen Gunvor Hofmo, Inger Hagerup og – litt annerledes – Haldis Moren Vesaas, alle sammen tett forbundet med svenske Karin Boye og finlandssvenske Edit Södergran. Södergrans dikt er utrolige, med sin livsbejaelse, tross dikterens helsetilstand og livshistorie, det er tragedie som ignoreres til triumf.

For Boye er problemene annerledes, og diktene sterkere, mer direkte. Flere av dem har linjer som har gått inn i dagligtalen. Ja visst gör det ont når knoppar bristar er fra diktet med samme navn, og Den beste dagen, er en dag av tørst, er fra diktet I rörelse. Diktet jeg poster i dag er fra samme diktsamling, For trädets skuld, og er innledningsdiktet der.

Ingenstans

Jag är sjuk av gift. Jag är sjuk av en törst,
till vilken naturen icke skapade någon dryck.

Ur alla marker springer bäckar och källor.
Jag böjer mig ner och dricker ur jordens ådror
dess sakrament.

Och rymderna svämmar över av heliga floder.
Jag sträcker mig upp och känner läpparna våta
av vita extaser.

Men ingenstans, ingenstans…

Jag är sjuk av gift. Jag är sjuk av en törst,
till vilken naturen icke skapade någon dryck.

For trädets skuld, 1935

Kommentar

Dette diktet uttrykker det å ha en lengsel, en lyst, som ikke kan bli oppfylt.

Hvit bjørk utenfor mitt vindu, av Sergej Jesenin

Dette diktet skrev Sergej Jesenin (1895-1925) da han var uforskammet 17 år. Det går inn i tradisjonen russiske vinterdikt, og handler om treet som står så sentralt i russisk litteratur og åndsliv, nemlig bjørketreet. Den russiske bjørka, for oss er bjørka symbol på vår og 17 mai, da bjørka springer oppe hos oss, men hos russerne gjelder bjørka hele året. Også om vinteren. Den russiske bjørka er også annerledes enn vår, større, og mer majestetisk, kan den være, med merkbart bredere stamme. Likevel er den et gjennomgående symbol på девучка, på jente, kanskje på grunn av a-endingen i navnet på treet, kanskje på grunn av noe annet. I alle fall kan russere lett tenke jente når de ser берёза (berjosa – bjørk), i et dikt. Og som dere vil se, passer det godt her.

Белая береза под моим окном

Белая берёза
Под моим окном
Принакрылась снегом,
Точно серебром.

На пушистых ветках
Снежною каймой
Распустились кисти
Белой бахромой.

И стоит береза
В сонной тишине,
И горят снежинки
В золотом огне.

А заря, лениво
Обходя кругом,
обсыпает ветки
Новым серебром.

Fra lenken: https://rustih.ru/sergej-esenin-beryoza/

Hvit bjørk utenfor mitt vindu

Hvit bjørk
Utenfor mitt vindu
Dekket med snø,
Helt som sølv.

På de dunete greinene
Snølig kant
Sprang ut duskene av
Hvit frynser.

Og står bjørka
I søvnens stillhet,
Og snøfnuggene brenner
I gyllen brann.

Og morgengry, lat
Gående rundt,
drysser over greinene
med nytt sølv.

Språk, form og innhold

Russiske dikt følger ikke helt de tradisjonelle versemønstrene, det russiske språket er ikke laget for dem. Og når Jesenin skriver, så er også dikterkunsten kommet dit hen at man ikke er så opptatt av formelle regler uansett hvor man er i verden. Det er ikke noe fast mønster og rytme her, formen er ganske fri, men det er rim i linjene 2 og 4. Her viser jeg trykkfordelingen i første strofe.

Белая берёза
Под моим окном
Принакрылась снегом,
Точно серебром.

Sergej Jesenin: Hvit bjørk utenfor mitt vindu (trykkfordeling)

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets store blå ordbok.

берёза (Betula) bjørk;
пуши́стый dunet(e); bløt (о волосах); lodden (о материи);
кайма rand, bord, kant
распусти́ться <распуска́ться> 1. (о растительности) få løv, springe ut, folde seg ut 2. разг. (о волосах) løsne, bli utslått 3. разг. (о вязаной вещи) rakne 4. разг. (потерять выдержку) miste fatningen, motet 5. разг. (в отнощении дисиплины) bli udsiplinert 6. разг. (раствориться) bli oppløst, smelte
кисть 1. (руки) hånd 2. (гроздь)klase кисть винограда drueklase 3. (украшение) dusk 4. (для рисования малярная) pensel 5. перен. (искуство живописи манера письма) pensel;владеть кистью føre penselen; писать жирокой кистью male med bred pensel; картина кисти неисвестного художника et bilde malt av en ukjent maler
бахрома́ frynse; висеть бахромой henge i frynser
горят -> горе́ть
снежи́нка snøfnugg
заря́ 1. morgenrøde, daggry (утренняя);aftenrøde (вечереняя); на заре ved daggry; от зари до зари hele dagen lang [gjennom] 2. перен. frembrudd, morgenrøde, gry; заря́ нового времени ny tids frembrudd; заря́ свобрды frihetens morgenrøde 3. (военный сигнал) утренняя заря́ revelje; вечереняя заря́ tappenstrek; играть зорю spille [blåse] revelje [tappenstrek]
(встать) ни свет ни заря́ stå opp før fanden får sko på
лени́вый 1. (избегающий труда) doven, lat 2. (выражающий лень) doven 3. (медлительный) doven, treg, treven
лени́вые вареники «falske ostekaker» (stykker av ostemasse blandet med mel, kokt i vann); лени́вые голубцы «falske kålruletter» (rettt av hakket kjøtt, kål og ris); лени́вые щи slags kålsuppe
обсы́пать св, обсыпа́ть нсв 1. drysse noe på noen, noe, strø noe på noen, noe 2. перен. overøse med

Kommentar

Vi hadde en hvit bjørk ute i hagen vår i mange år. Det var far som plantet den, og den stod i hjørnet. Den splittet seg i to, og vokste oppover som i to stammer, far og mor. Jeg har levende minner fra den, særlig fra 17. mai, da jeg mener vi pyntet den i norske farger og flagg. Men jeg er ikke sikker på om jeg her husker riktig, og jeg kan ikke finne igjen bilder av treet, som jeg mener vi skulle ha.

I dag er far død, og treet hogget ned.

Der Pilgrim, av Friedrich Schiller

I min gjennomgang av tysk lyrikk har jeg nå kommet frem til Friedrich Schiller (1759-1804). Av ham har jeg tidligere postet An die Freude og Die Erwartung, begge ganske lange og ganske kompliserte dikt. Vi har kommet frem til Weimar-klassisismen, høydepunktet i tysk litteratur og kanskje i tysk kultur.

Det er et høydepunkt som har blitt litt utilgjengelig i dag, fordi diktningen og tenkningen krever en del forkunnskaper som ikke lenger hører til den allmenne dannelse. Selve begrepet allmenn dannelse er også miskjent, og gjeldende tone i dag er at man ikke trenger å lære noe man ikke har bruk for. At kunnskap er blitt noe som ikke har egenverdi er ikke av de beste tingene vår tid har oppnådd, men denne bloggen driver ikke med samfunnskritikk. Her presenterer man dikt, og det på en helt grei måte, i respekt og ærbødighet, entusiasme og glede.

Og da er det først litt om forfatteren, og tiden.

Friedrich Schiller (1759-1805)

Det er noe fascinerende med Schiller. Han er ti år yngre enn Goethe, og dør 27 år før ham. Likevel er det han som nevnes når det skal nevnes Goethe og en til. Brevvekslingen mellom Goethe og Schiller på 1790-tallet, da de begge bodde i Weimar, er blant de aller, aller mest berømte i verdenshistorien.

Det er også fascinerende at Schiller starter opp som så veldig revolusjonær. Han skriver sitt første drama, der Rauber, mens han studerer medisin og juss ved millitærakademiet Karlsschule, og får det oppført i 1781. Han er 22 år gammel, kommer fra en ganske fattig familie, faren er gartner hos hertug Karl Eugen av Würtenberg, Hertugen var regnet som ganske despotisk, og beholdt makten fra 1737 til 1793, så det kunne bli ganske trykkende stemning, for å si det som man sier det i dag. Familien Schiller stod i et avhengighetsforhold til hertugen, og det var hertugen som ville at unge Friedrich skulle ta utdannelsen sin ved militærakademiet hans. Så da ble det slik.

Og det ble krasj, med den unge og allerede frihetselskende Schiller, i møte med den strenge disiplinen på miliætrakademiet. Litteratur var forbudt, så unge Friedrich Schiller måtte lese Goethe, Shakespeare, Lessing, Klopstock og Rousseau i smug, på 1770-tallet, Sturm und Drang. Stormen av følelser. Trangen etter å utrette noe. Schiller skrev dramaet Der Rauber, Røveren, (eller på norsk Morderne, i Jens Bjørneboes oversettelse av 1967), om Karl Moor, en frihetselskende ung mann som gjør opprør mot all undertrykkelse, og dermed ender opp som røver. Han ser imidlertid sine feil, han er moralsk høyverdig, og stiller seg selv for retten. Rede til å ta sin straff, Døden for Friheten.

Schiller ble arrestert. Han måtte flykte. Han flykter gjennom 1780-tallet, kan man kanskje si, litt lettvint og forenklet. Det er på denne tiden han skriver diktet An die Freude (1785) og dramaet Kabale und Liebe (1784). Det berømte diktet er kanskje representativt for livet Schiller drømmer om, ikke livet han lever. Selv var han ikke så begeistret for diktet som ettertiden er blitt, og det er jo også helst kjent gjennom den fantastiske tonsettingen til Ludvig van Beethoven, og ikke gjennom teksten til Schiller. Det ikke fullt så berømte dramaet handler om opprørstrang, frihetslengsel, konflikten mellom adelen og borgerskapet, og alt det som leder frem til den franske revolusjonen i 1789.

Da revolusjonen kommer i Frankrike er Schiller 30 år, helt i sin rette alder, dette kan han ta del i, men han gjør ikke det. Han er utnevnt til professor i historie, ved universitetet i Jena. Og han tar sin oppgave alvorlig. Tiltredelsesforedraget har tittelen: Was heisst und zu welchem Ende studiert man Universalgeschichte? eller på norsk, sånn omtrentlig: Hva er og i hvilken hensikt studerer man universalhistorie?

Schiller vil nå finne svarene på alt. Han vil ha klarhet. Vi går inn i perioden som kalles Weimar-klassisismen, høydepunktet i tysk litteraturhistorie, eller senterpunktet, og her er Goethe og Schiller midt i hjertet av alt som skjer. De skriver tekster og avhandlinger, de brevveksler, de diskuterer ytterst komplekse og diffuse spørsmål, og vil sette nøyaktige, klare og forståelige ord på dem. Det er en oppgave man må være tysker for å prøve på, det er en orden og en disiplin og en systematikk som ingen andre land og nasjoner nærmer seg. Bare det å sette seg fore å besvare spørsmålet: «Hva er estetikk?» Og «Hva er estetisk erkjennelse?»

Goethe hadde klassisk bakgrunn, oppvokst i et velstående, klassisk hjem, og han hadde vært på sin Italia-reise årene 1786-1788. Schiller hadde oversatt den antikke litteraturen. De kjente idealene, og de kritiserte den nye, oppvoksende, romantiske diktertradisjonen for å være for fantasifulle og for formløse. Det skulle være harmoni og likevekt. Det var klassiske humanistideal som gjaldt. De skrev en rekke ballader, dette er balladeårene, både for Goethe og Schiller, og de skrev sine Xenien, basert på det antikke versemålet distikon (linjepar av heksametere (6 trykktunge stavelser) og pentametere (5 trykktunge stavelser)). De skrev også teaterstykker, Goethe arbeidet med Faust, og skrev romanen Wilhelm Meister, mens Schiller skrev de historiske stykkene Maria Stuart (1801) og Die Jungfrau von Orleans (1801).

Så det er jo her han er, da, sånn cirka, i det han skriver verket om pilgrimmen. Han selv, som er på søken, og etter hvert skjønner at han aldri vil finne det han søker etter. Han har gått gradene, fra den strenge disiplinen og despotismen under Karl Eugen, og militærakademiet, opprørstrangen og frihetslengselen, de vanskelige årene på 1780-tallet, og så trygg stilling som professor ved universitetet i Jena. Og jakten etter det klassiske skjønnhetsidealet, den klassiske humanismen, i en tid der frihetslengselen han hadde i ungdommen blir realisert, men ikke som han hadde tenkt seg det, og ikke på en måte som han kunne være med på.

Dette er Schiller som to år før sin død skildrer livsoppgaven sin, og hvordan han aldri kan fullføre det, aldri kan nå målet.

Der Pilgrim

Noch in meines Lebens Lenze
War ich, und ich wandert aus,
Und der Jugend frohe Tänze
Ließ ich in des Vaters Haus.

All mein Erbteil, meine Habe
Warf ich fröhlich glaubend hin,
Und am leichten Pilgerstabe
Zog ich fort mit Kindersinn.

Denn mich trieb ein mächtig Hoffen
Und ein dunkles Glaubenswort,
»Wandle«, riefs, »der Weg ist offen,
Immer nach dem Aufgang fort.

Bis zu einer goldnen Pforten
Du gelangst, da gehst du ein,
Denn das Irdische wird dorten
Himmlisch unvergänglich sein.«

Abend wards und wurde Morgen,
Nimmer, nimmer stand ich still,
Aber immer bliebs verborgen,
Was ich suche, was ich will.

Berge lagen mir im Wege,
Ströme hemmten meinen Fuß,
Über Schlünde baut ich Stege,
Brücken durch den wilden Fluß.

Und zu eines Stroms Gestaden
Kam ich, der nach Morgen floß,
Froh vertrauend seinem Faden,
Werf ich mich in seinen Schoß.

Hin zu einem großen Meere
Trieb mich seiner Wellen Spiel,
Vor mir liegts in weiter Leere,
Näher bin ich nicht dem Ziel.

Ach, kein Steg will dahin führen,
Ach, der Himmel über mir
Will die Erde nie berühren,
Und das Dort ist niemals Hier.

Pilgrimmen

Ennå i mitt livs forår
Var jeg, og jeg vandret ut,
Og ungdommens tidlige danser
Lot jeg i fars hus.

All min arv, mine eiendeler
Kastet jeg glad troende hen,
Og ved lette pilgrimsaven
Trakk jeg bort med barnesinn.

Så drev det meg et mektig håp
Og et dunkelt troskapsord,
»Vandre«, roper det, »veien er åpen,
Alltid bort etter oppgangen.

Helt til en gyllen port
når du frem, der går du inn,
Da blir det jordiske der
Himmelsk uforgjengelig å være.«

Kvelden går og blir til morgen,
Aldri, aldri står jeg stille,
Men alltid blir det skjult,
Hva jeg søker, hva jeg vil.

Fjell ligger meg i veien,
Strømmer hindret min fot,
Over avgrunner bygger jeg gangbro,
Broer over de ville elver.

Og til en elvs kyst
Kom jeg, som etter morgenen fløt,
Glad fortroende sin tråd,
Kaste jeg meg i dens skjød.

Hen til en stor sjø,
Drev meg sine bølgers spill,
Foran meg ligger det i vid tomhet,
Nærmere er jeg ikke målet.

Akk, ingen gangbro vil føre dit,
Akk, himmelen over meg
Vil ikke berøre jorden,
Og det der borte er aldri her.

Språk, form og innhold

Diktet er en romanse, et kort episk-lyrisk dikt, ofte i form av en ballade. Opprinnelig var romansen diktning på folkespråket, og den oppsto i senmiddelalderen i Middelhavsområdet. Språket var romansk, fransk, spansk og italiensk hører alle til de romanske språkene, og derfor navnet romanse. Formen er nært beslektet med balladen, så nær at de to går litt over i hverandre. Felles er at de uttrykker en stemningsfylt historie, for romansen ofte en kjærlighetsfylt eller skjebnesvanger, mens lyrikken bare uttrykker stemning, epikken bare historien.

Strofeformen er klassisk 4+4 takter med trokeisk versefot, og trykklett utgang i oddetallslinjene og trykktung i partall. Så det går i en periode på to og to linjer, hvor et meningsinnhold blir sagt ut. Rimmønsteret er kryssrym, også veldig vanlig, og den eneste mulige i denne strofeformen. Det går annenhver tung-lett fire ganger i hver linje, og så er det en ekstra trykklett stavelse til slutt i linje 1 og 3. Her er det illustrert.

Noch in meines Lebens Lenze
War ich, und ich wandert aus,
Und der Jugend frohe Tänze
Ließ ich in des Vaters Haus.

Schiller: Der Pilgrim

Diktet handler om jeg-personen, som er pilegrimen. Han bekjennegir at han allerede i ung alder forlot huset sitt, tok med seg pilegrimsstaven, og vandret av gårde. Han har håp og tro, han er på jakt etter en oppgang (Aufgang), opp etter noe høyere enn det jordiske, kan man nesten si her. Dette viser seg i fjerde strofe, da han kommer til den gylne porten, der det jordiske blir himmelsk.

Senterstrofen, den femte, lar kveld bli morgen, og vandreren står aldri stille. Han skal videre, men det er skjult hva han søker og hva han vil. Så er det en metaforisk strofe seks, med fjell som ligger i veien, og broer og gangbroer han gå over avgrunner og store elver. Så kom han til bredden av en elv, slik jeg lester det, eines Stroms Gestaden, han tror han er på rett vei, og kaster seg i fanget på dette stedet.

Men han kommer bare til et stort hav, foran ham er det store tomme, han er ikke nærmere målet sitt. Og han innser til slutt at det ikke finnes noen gangbro dit han vil. Himmelen over ham vil ikke berøre jorden, det som er der borte, vil aldri være her. Han leter etter noe han ikke kan finne. Han er pilegrimen som alltid vil være på vandring, aldri nå frem.

Så det er livsoppgaven sin Schiller her skildrer, hvordan han i sitt liv er en vandringsmann på jakt etter noe han bare litt diffust vil si hva er. Det er det som forener himmelen og jorden, det litt høyere, det som kan gjettes på å være innsikt og sannhet. Når livet hans nå går mot slutten, innser han at det han søker, vil han ikke finne.

Glosesliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no

Lenz der, -es/-e; (poetisk) vår;
Ließ -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående infinitiv også: hat … lassen; hjelpeverb, tr., refl., itr.) 1. la, late, la være, la ha, la få, få til, tillate, tåle (ofte også andre oversettelser, se eks.).
Erbteil I. das Erbteil arveanlegg, arv II. der Erbteil del av arv.
Habe die, -/; eiendom, eiendeler
Aufgang der, -(e)s/Aufgänge; oppgang
unvergänglich (adj.) uforgjengelig.
ward dichterisch, sonst veraltet für vgl. wurde (Duden)
hemmen (sv. tr.) hindre, hemme, stoppe;
Schlünde -> Schlund der, -(e)s/Schlünde 1. svelg 2. (overført) gap, avgrunn.
Steg der, -s/-e 1. liten bro, gangbro. 2. landgang. 3. bue (på brillen) 4. forbindelsesstykke.
Brücke die, -/-n 1. bro (også kommandobro, sport, om tenner); 2. løper, matte; lite, smalt teppe.
Gestade dichterisch Teil des festen Landes, der an das Wasser grenzt; Küste, Ufer (Duden)
froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig;
Faden der, -s/Fäden 1. tråd 2. (flt. lengdemål) favn.

Kommentar

Friedrich Schiller ble tidlig brystsyk, og visste nok at livet gikk mot slutten da han skrev dette diktet. Det er hans egen krønike over livet han har levd, hvordan han ser på seg selv, og sin livsoppgave.

Det ligger tett opp til biografien, hvordan han ser det som sin livsoppgave å finne svar på noen av livets store spørsmål, og begir seg ut på vandring for å finne dem.

Diktet er tonsatt av Franz Schubert…

Min gjendiktning

Det er ikke noe lett dikt å gjendikte, dette. Det er svært taktfast, og takten kan ikke brytes. Det kan heller ikke være noe lettvint, og ikke noe anstrengt, og det nærmeste man kommer halvrim er Lenze-Tänze i første strofe. Så dette er ikke godt, men så godt som det blir.

Pilegrimmen

Ennå livets forårs transe
Var jeg, og jeg vandret ut,
Og i ungdoms tidlig danser
Lot jeg i min faders hus.

All min arv, og alt jeg have
Kastet jeg i tro inn,
Og med lette pilgrimstaven
Trakk jeg bort med barnesinn.

Så det drev meg mektig håpet
Og et dunkelt troskapsord,
»Vandre«, rop: din vei er åpe’,
Alltid mot oppgangen bort.

Helt frem til den gylne porten
Når du frem, inn går du der,
Der vil det som før var jorden
Himmelsk uforgjeng’lig vær.«

Kvelden går og blir til morgen,
Aldri, aldri står jeg still’,
Men for meg blir skjult i sorgen,
Hva jeg søker, hva jeg vil.

Fjell ligger meg i veien,
Strømmer hindret min fot,
Over avgrunn bygges leier,
Broer over de villen flod.

Og til en elvs vide bredder
Kom jeg, som en morgenen fløt,
Glad fortrolig tråden tredde,
Kastet jeg meg i dens skjød.

Hen bort til en sjøen store,
Drev meg sine bølgers spill,
For meg ligger det vide jordet,
Nær er jeg ei målet til.

Ingen gangbro vil meg føre,
Akk, den himmel over meg
Vil ei jorden ei berøre,
Det der borte er her ei.

ES2020

Kilder

Urbanovský, P. : Vergleich der stilistischen Mittel in der Poesie von Gryphius bis Brecht, Brünn universitetet, 2018

Murder most foul, av Bob Dylan

For første gang skal jeg poste et årsferskt dikt som ikke er mitt eget. Anledningen er nobelprisvinneren Robert Allen Zimmermann, bedre kjent som Bob Dylan, som plutselig gav ut en ny singel 27. mars i år. Teksten er ennå ikke mer enn en måned gammel. Dette er altså helt i front av hvor verdenslyrikken og populærkulturen står nå, om det er lov å bruke litt store ord.

Det er det kanskje ikke, for alt er i vår tid så fragmentert, at det er vanskelig å si det er noen som befinner seg i fronten av utviklingen for store ord som verdenslyrikk og populærkultur. Det er så mange strømninger og retninger som gjelder, så mange grupper og undergrupper, så mange mikser og sammenblandinger, så mange tradisjoner og nyvinninger, ingen kan godt si noen er viktigere enn andre. Alle har ulike oppfatninger. Og ingen har lenger definisjonsmakt.

På noen måter er det også dette denne sangen handler om. Hvordan det hele har gått i stå. Det er utallige referanser, postmodernistisk lagt opp, så mange at man kan ikke annet enn å gå seg vill i dem, helt umulig at alle er vesentlige. Det er overflod, overveldende. Men mange, mange, mange er godt gjenkjennelige blant dem som er vokst opp med amerikansk populærkultur. Det er store navn og titler, som har det til felles at de er borte nå.

Mordet på president John F. Kennedy er det som holder det hele sammen, det er det han hele tiden vender tilbake til, det er det som er Murder most foul, det mest skjendige mordet. Det mordet egner seg godt til å være starten på nedgangen, det mordet er aldri blitt ordentlig oppgjort, det er ennå uklart hva som egentlig skjedde, tross ingen mord i verdenshistorien er mer omtalt og undersøkt. Og det er helt opplagt at den offentlige forklaringen som gjelder nå, er utilstrekkelig.

En så lang tekst som dette står man absolutt i fare for å drukne i flere ord. Det er den lengste sangen Bob Dylan har laget, 16 minutter og 56 sekunder var den, kanskje den lengste sangen som har toppet amerikanske Billboard. Det er den eneste sangen av Bob Dylan som har erobret den. Det er møte mellom tung, seriøs litteratur og populærkultur som kunne vært amerikansk kultur på sitt aller beste, amerikanernes gave til verden, men det populære har nok tatt overhånd, og seriøs kultur har blitt et skjellsord. Her, hos Bob Dylan, er det alvoret.

Murder Most Foul

        1.

‘Twas a dark day in Dallas – November ‘63
The day that will live on in infamy
President Kennedy was riding high
A good day to be living and a good day to die
Being led to the slaughter like a sacrificial lamb
Say wait a minute boys, do you know who I am?
Of course we do, we know who you are
Then they blew off his head when he was still in the car
Shot down like a dog in broad daylight
‘Twas a matter of timing and the timing was right
You got unpaid debts and we’ve come to collect
We’re gon’ kill you with hatred and without any respect
We’ll mock you and shock you, we’ll grin in your face
We’ve already got someone here to take your place
The day that they blew out the brains of the king
Thousands were watching, no one saw a thing
It happened so quickly – so quick by surprise
Right there in front of everyone’s eyes

Greatest magic trick ever under the sun
Perfectly executed, skillfully done
Wolfman, oh wolfman, oh wolfman, howl
Rub a dub dub – it’s murder most foul

2.
Hush li’l children, you’ll soon understand
The Beatles are coming they’re gonna hold your hand
Slide down the bannister, go get your coat
Ferry ‘cross the Mersey and go for the throat
There’s three bums comin’ all dressed in rags
Pick up the pieces and lower the flags
I’m going to Woodstock, it’s the Aquarian Age
Then I’ll go over to Altamont and sit near the stage
Put your head out the window, let the good times roll
There’s a party going on behind the grassy knoll
Stack up the bricks and pour the cement
Don’t say Dallas don’t love you, Mr. President
Put your foot in the tank and step on the gas
Try to make it to the triple underpass
Black face singer – white face clown
Better not show your faces after the sun goes down

I’m in the red-light district like a cop on the beat
Living in a nightmare on Elm Street
When you’re down on deep Ellum put your money in your shoe
Don’t ask what your country can do for you
Cash on the barrel head, money to burn
Dealey Plaza, make a left hand turn
I’m going to the crossroads, gonna flag a ride
That’s the place where Faith, Hope and Charity died
Shoot ‘em while he runs, boy, shoot ‘em while you can
See if you can shoot the Invisible Man
Goodbye, Charlie, goodbye Uncle Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn
What is the truth and where did it go
Ask Oswald and Ruby – they oughta know
Shut your mouth, says the wise old owl
Business is business and it’s murder most foul

3.
Tommy can you hear me, I’m the Acid Queen
I’m ridin’ in a long black Lincoln limousine
Ridin’ in the back seat, next to my wife
Heading straight on into the afterlife
I’m leaning to the left, got my head in her lap
Oh Lord, I’ve been led into some kind of a trap
We ask no quarter, no quarter do we give
We’re right down the street from the street where you live
They mutilated his body and took out his brain
What more could they do, they piled on the pain
But his soul was not there where it was supposed to be at
For the last fifty years they’ve been searching for that
Freedom, oh freedom, freedom over me
Hate to tell you, Mister, but only dead men are free
Send me some loving – tell me no lie
Throw the gun in the gutter and walk on by
Wake Up, Little Suzie, let’s go for a drive
Cross the Trinity River, let’s keep hope alive
Turn the radio on, don’t touch the dials
Parkland Hospital’s only six more miles
You got me Dizzy Miss Lizzy, you filled me with lead
That magic bullet of yours has gone to my head
I’m just a patsy like Patsy Cline
I never shot anyone from in front or behind
Got blood in my eyes, got blood in my ear
I’m never gonna make it to the New Frontier

Zapruder’s film, I’ve seen that before
Seen it thirty three times, maybe more
It’s vile and deceitful – it’s cruel and it’s mean
Ugliest thing that you ever have seen
They killed him once, they killed him twice
Killed him like a human sacrifice
The day that they killed him, someone said to me, “Son,
The age of the anti-Christ has just only begun.”
Air Force One coming in through the gate
Johnson sworn in at two thirty-eight
Let me know when you decide to throw in the towel
It is what it is and it’s murder most foul

4.
What’s New Pussycat – wha’d I say
I said the soul of a nation been torn away
It’s beginning to go down into a slow decay
And that it’s thirty-six hours past judgment day
Wolfman Jack, he’s speaking in tongues
He’s going on and on at the top of his lungs
Play me a song, Mr. Wolfman Jack
Play it for me in my long Cadillac
Play that Only The Good Die Young
Take me to the place where Tom Dooley was hung
Play St. James Infirmary in the court of King James
If you want to remember, better write down the names
Play Etta James too, play I’d Rather Go Blind
Play it for the man with the telepathic mind
Play John Lee Hooker play Scratch My Back
Play it for that strip club owner named Jack
Guitar Slim – Goin’ Down Slow
Play it for me and for Marilyn Monroe
And please, Don’t Let Me Be Misunderstood
Play it for the First Lady, she ain’t feeling that good
Play Don Henley – play Glenn Frey
Take it to the Limit and let it go by
And play it for Carl Wilson, too
Lookin’ far, far away down Gower Avenue
Play Tragedy, play Twilight Time
Take Me Back to Tulsa to the scene of the crime
Play another one and Another One Bites the Dust
Play the Old Rugged Cross and in G-d We Trust
Ride the Pink Horse down that Long, Lonesome Road
Stand there and wait for his head to explode
Play Mystery Train for Mr. Mystery
The man who fell down dead, like a rootless tree
Play it for the Reverend, play it for the Pastor
Play it for the dog that’s got no master
Play Oscar Peterson and play Stan Getz
Play Blue Sky, play Dickie Betts
Play Art Pepper, play Thelonious Monk
Charlie Parker and all that junk
All that junk and All That Jazz
Play something for The Birdman of Alcatraz
Play Buster Keaton play Harold Lloyd
Play Bugsy Siegel play Pretty Boy Floyd
Play all the numbers, play all the odds
Play Cry Me A River for the Lord of the Gods
Play number nine, play number six
Play it for Lindsey and Stevie Nicks
Play Nat King Cole, play Nature Boy
Play Down in the Boondocks for Terry Malloy
Play It Happened One Night and One Night of Sin
There’s twelve million souls that are listening in
Play the Merchant of Venice, play the merchants of death
Play Stella by Starlight for Lady Macbeth
Don’t worry Mr. President, help’s on the way
Your brothers are comin’, there’ll be hell to pay
Brothers? What brothers? What’s this about hell?
Tell ‘em we’re waitin’- keep coming – we’ll get ‘em as well
Love Field is where his plane touched down
But it never did get back up off of the ground
Was a hard act to follow, second to none
They killed him on the altar of the Rising Sun
Play Misty for me and that Old Devil Moon
Play Anything Goes and Memphis in June
Play Lonely at the Top and Lonely Are the Brave
Play it for Houdini spinning around in his grave
Play Jelly Roll Morton, play Lucille
Play Deep in a Dream and play Drivin’ Wheel
Play Moonlight Sonata in F sharp
And Key to the Highway by the king of the harp
Play Marchin’ Through Georgia and Dumbarton’s drum
Play Darkness and death will come when it comes
Play Love Me or Leave Me by the great Bud Powell
Play the Blood Stained Banner – play Murder Most Foul

Fra: http://www.bobdylan.com/songs/murder-most-foul/

Språk, form og innhold

Det er en ganske fri form på teksten. Stort sett går det i parrim, at to og to linjer rimer, men plutselig fortsetter et rim over flere linjer, og det er også eksempler på at to og to rimpar er nært beslektet med hverandre (for eksempel lie – by, drive – alive, i strofe 3, det er mange sånne eksempler). Selv om det er en sang, og teksten skal synges, så varierer lengden på linjene voldsomt, og den ser ikke ut til å være taktfast i det hele tatt. Trykksterke og mulige trykksterke stavelser ser ut til å være nokså tilfeldig plassert rundt omkring. Men når jeg ser på det nøyere, vil jeg si at hver av linjene har to hoveddrtykk, en midt inni, og en til slutt, og hvor den til slutt er soleklart mest markant. Dette er i amerikansk bluestradisjon, hvor siste stavelse i hver linje gjerne dras veldig ut. Også her i denne sangen, er det ikke så farlig hvordan resten av linjen fremføres og hvor trykkene plasseres, men siste stavelse må markeres tydelig. sånn at musikerne vet hvor man er hen i sangen og instrumentene kan fargelegge.

Først må jeg si at strukturen på strofer og refreng også er ganske løs. Jeg følger oppsettet til Dylans offisielle nettside, så dette er sånn forfatteren selv vil ha det presentert. Da kan man si hver periode slutter med frasen murder most foul, det som kan sies å være et refreng. Men teksten rundt refrenget er forskjellig hver gang, det eneste er at linjen over skal avslutte med et ord som rimer på foul (howl, owl, towel og Powell er ordene som blir brukt). Første periode er delt opp i 18 + 4 linjer, andre 16 + 16, tredje 26 + 12 og fjerde 72 + 0. Er det noen tallmessig sammenheng, her, er det tilfeldig. Modernismen og postmodernismen oppgir kravet om at strukturen skal være harmonisk og i balanse. Og nå som vi kan sies å være i tiden etter postmodernismen også, så kan vi kanskje bare avvise hele spørsmålet med at det ikke lenger er relevant. Litteraturhistorisk (og kunsthistorisk) kom man for en stund siden opp med ideen om at hvis noe fungerer, så er det greit. Et verks legitimitet er dets suksess. Så da kan Dylan si, jeg skal ha 72 linjer i siste strofe, for sånn skal min sang være. Den har mange millioner avspillinger og er nr 1 på Billboard, så hold kjeft.

Jeg har prøvd sånn noenlunde å markere noen trykkplasseringer i de åtte første linjene i første strofe. Jeg bruker min egen kode, der fet skrift er trykk, vanlig skrift er uten trykk, og fetkursiv er sterkt bitrykk, vanligkursiv svakt bitrykk. Det er fire graderinger, men jeg kan ikke garantere at jeg får det riktig. Teksten kunne utmerket leses eller synges også på en annen måte. Det er en del av friheten i moderne sanger, noe av det populærkulturen har bidratt med, at det går an å pakke mange flere ord inn i en verselinje, når man bare leser eller synger den raskere. Det åpner for uendelige muligheter, dette. Vi hører når Dylan fremfører teksten at han tar dette, han messer frem deler av linjene svært raskt, og drar andre deler veldig langt ut. På den måten understreker han poengene. Mer om dette under «Litt om melodien og fremføringen», her er formen på teksten i seg selv.

‘Twas a dark day in Dallas – November sixty three
The day that will live on in infamy
President Kennedy was riding high
A good day to be living and a good day to die
Being led to the slaughter like a sacrificial lamb
Say wait a minute boys, do you know who I am?
Of course we do, we know who you are
Then they blew off his head when he was still in the car

Bob Dylan: Murder most foul (trykkfordeling, starten av første strofe)

I utdraget ser vi også elementer av bokstavrim, dark day in Dallas, dette er vaskeekte bokstavrim, som i norrøn tid, der både konsonanten og vokalen er lik. Trenger ikke å ha studert litteraturvitenskap for å høre at det er tøft. Dark day in Dallas funker, som ungdommen sier. Og så er det et viktig poeng at siste stavelse alltid er trykktung, og varer lenge. Den er svært markert.

I de fire siste linjene i mitt lille utdrag ser man tydelig mønsteret med bitrykk midt inni, og så hovedtrykk til slutt. Og så er det poeng at det er ikke bare trykket som er viktig, men lengden på stavelsene, og da blir markeringen av siste stavelse enda tydeligere: The day that will live on in infamyyyyyy. Kanskje kan man strekke det så langt at det er amerikansk populærkultur som har vist at det går an å holde veldig lange tekstlinjer i system, så lenge det er helt tydelig hvor den siste stavelsen er. Her går de i så fall videre fra klassisk gresk lyrikk, som hadde faste inndelinger i hele strofen, og flere regler som måtte oppfylles.

Teksten er proppet med referanser, så omfattende at jeg tar det i en egen del for seg. Innholdet skulle ikke være noe vanskelig, særlig når referansene blir gitt. Når jeg oversetter, og gjendikter, så er det sjanseløst å benytte all amerikansk slang og berømte titler på engelskspråklige sanger, og kryssreferanser, og stående uttrykk brukt som tittel på sanger, tekstlinje i sanger og så videre, og så videre. Det er også altfor omfattende å forklare alt som er gjort og tenkt. Det er heller ikke noe poeng å skjønne absolutt alle detaljer i teksten, poenget er heller at det skal være overflod.

Første strofe er den korteste. Den dreier seg om selve mordet. Det er satt opp som mange mot den ene, det er They og We, mot him og you. Poenget er at det er så nådeløst og grusomt, det blir skildret og levendegjort i all sin gru, og også med poenget at tross alle som var det, så var det ingen som kunne finne ut hva som egentlig skjedde. I andre del av strofen, som kan regnes som en kommentar, så blir dette i en grell stemning løftet frem som et mesterlig magisk triks, helt utmerket utført, og det er ulvemannen som må ule og klage – før det går over til underholdning Rub a dub dub, tulleord fullstendig upassende i stemningen. Det er det mest skjendige mord.

Andre strofe er den som har jevnest oppdeling mellom de to delene. Det er refleksjonen, bearbeidelsen etter drapet og sjokket i første strofe, der hvor Kennedy ble drept. Det er vuggesang, hush little children, da kommer Beatles og skal holde hendene, men det hogger til med sjokket go for the throat (gå etter strupen) midt etter man er vugget inn i den rolige stemningen. Det er 60-tallet, med Woodstock og Aquarian age, de gode tider skal rulle, som de sier på engelsk. Det er fest bak bakketoppen. Men festen er på nytt drapet på Kennedy, scenen med mordet. Kriminaliteten er der. Kommentaren, eller refrenget, eller hva man skal kalle det, er nesten som en forlengelse av strofen. Men nå er det jeg-personen, nå er det som om det er han som går og tenker, og det går litt i brokker, litt som et mareritt, der det ene følger det andre uten logisk sammenheng, ikke spør hva landet kan gjøre for deg, som Kennedy sa, men hva du kan gjøre for landet. Så blir han skutt. Og nå er det døden for Tro, Håp og Kjærlighet (Faith, Hope and Charity), et av de mest kjente og elskede bibelversene. Det er personlig nå, jeg-person, og han kan si han driter i det (I don’t give a damn). Det er i dette toneleiet det blir bedt om å spørre Oswald og Ruby, morderne, de som helt sikkert visste hva beskjeder de hadde fått, og av hvem, men som begge var døde før de fikk snakket. Hold kjeft, sier uglen, det er business, det mest skjendige mord. I don’t give a damn er ordene og holdningen lagt igjen, og med referanse til storfilmen Tatt av Vinden, med videre referanse til den amerikanske borgerkrigen og skjebnen til sørstatene og Georgia i det de ser de kommer til å tape den.

I tredje strofe blir det ganske komplisert, med referanser frem og tilbake i tid, popkulturelle referanser, og detaljer i mordet, og hvordan det må ha sett ut eller blitt opplevd av Kennedy selv. Det er liksom som om han kommer tilbake, og får reflektere litt, med Tommy, kan du høre, og Jeg er syredronningen, litt sånn alt er mulig og hallusinasjoner. Men at han kjører en lang, svart limousine, i baksetet, med kona, på vei inn i etterlivet, det er riktig. Her er alle detaljer, langsomt. Han skjønner han er lurt inn i en felle, de får sagt de ikke gir noen nåde, og at de er der like i nærheten av hvor han bor. Han er sjanseløs. Så er det sangeren, poeten, som kan bruke They, og som kan snakke om seg selv. Nå har han søkt etter Kennedys sjel, frihet, med referanser fra slavetiden, og så blir det enda en gang avbrutt av sjokket og virkeligheten: Bare døde er fri. Og det er som om poeten famler, ber om litt kjærlighet, vil ha et holdepunkt, lette sanger som wake up little Suzie, men det sklir over, det er steder i Dallas, forbundet med mordet, og de kulturelle referansene blir igjen Dizzy Miss Lizzy, hallusinasjoner, det er Kennedy igjen, fylt opp med bly i skallen. Han er syndebukk og skyteskive (patsy), og han vil aldri nå den nye grensen han snakket om (New Frontier). Det slutter nå. Han kommer ikke videre. Alt stopper. Så er det refleksjonen, kommentaren, hvor det igjen er jeg-personen, og nå er det filmen av dødscenen, Zapruders film, hvor det som i sangen er beskrevet i ord, blir vist i bilder. Den viser at hallusinasjonen er virkelighet, der så grusomt og sjokkerende som det er sagt, og noe så grusomt kan bare varsle at antikrists tid har kommet, nå er det ikke godheten, men ondskapen, som skal råde. Kalde fakta. Johson blir ny president klokken 1438, så godt som samtidig som Kennedy blir erklært død. Når vil han kaste inn håndkleet? Når vil han gi seg? Det er det mest skjendige mord.

Siste strofe har ikke noen kommentar, det er bare en eneste lang samling tekstlinjer. Igjen er det jeg-personen som forsøker å orientere seg, drømme seg bort, finne noen holdepunkt, finne et sted å hvile. Det blir 72 linjer kulturelle referanser. Alle linjene med Play me og play it ringer av den udødelige tekslinjen Play it again, Sam, en av de aller, aller mest kjente replikker i filmhistorien. Og så blir det et slags ønske om at alt skal vare, at det flotte og kule og fantastiske skal få være en gang til, alle de utrolige artistene, rikdommen i uttrykk, med de til felles at de alle er borte, og ikke lenger finnes. Det er referanser til jazz, blues og gospel, det er til sagnomsuste kriminelle og det er til stumfilm, og det sklir også her over til Kennedy og drapet. Nå er tekstlinjene referanser til sanger, og til drapet, med Another one bites the dust, Anything oges, Lonely are the Brave, utbryterkongen Houdini spinner i graven, men kommer ikke ut, Måneskinnssonaten blir spilt i en toneart den ikke hører hjemme, marsjen gjennom Georgia er den mest ødeleggende marsjen i amerikansk historie, og en populær melodi, nå er det elsk meg eller forlat meg, av enda en referanse, Bud Powell. Det stripete flagget med stjerner gnistrer ikke lenger, det er blodstenket, det er det mest skjendige mord. Det har avsluttet alt dette. Drømmen er tapt.

Litt om melodien og fremføringen

Dette er en sangtekst. Det er melodi til den, og den er ikke ment å leses alene. Bob Dylan har en lang tradisjon på aldri å låse en tekst og en sang fast til en enkel fremføring, en definitiv versjon. De fleste kommer i flere, og mange i utallige, siden han har hatt for vane å vri sangene sine til det nær ugjenkjennelige på konserter. Men for denne har vi originalversjonen, og bare den.

Instrumenteringen er uvanlig, bass, piano, og lette trommer. Og så er det en fiolin som kommer inn. Selv om det er både bass og trommer, så er det ikke noen rytmeseksjon. Oppgaven til disse instrumentene er ikke her å holde takten. Det er elementer av jazz, nesten som instrumentene spiller litt uavhengig av hverandre. Sangen, eller fremføringen, er nesten så det er uten melodi, som om Bob Dylan bare improviserer den frem. Men fraseringen er en mesterskuespiller verdig, det er en innlevelse og et alvor som gjør vondt, om det går an å bruke sterke ord.

Dette er noe så sjelden og noe så etterlengtet som en moderne sang og en moderne tekst med et budskap. Her det ikke noe om å være kul, eller være morsom og ironisk, ingen distanse, ingenting av å vise seg. Bare alvor. Stille alvor. De fire instrumentene spiller uavhengig av hverandre, hver for seg, som om alt går sin gang, og ingenting er å gjøre noe med. Robert F. Kennedy ble skutt, og drept, og verden og USA fortsatte liksom som før. Det ble spilt og underholdt, men det er noe som ikke stemmer, noe som er gått aldeles galt.

Med instrumenteringen går teksten og sangen også inn i en musikalsk tradisjon, der det vanlige har vært å ha teksten først, og så sette melodi til den. Oppgaven til melodien og instrumentene er da å forsterke og fremheve de viktige elementene i teksten. Hører man klassisk musikk med de store mesterkomponistene, så hører man dette er svært raffinert gjort, med ulike stemmer, ulike tema, ulike instrument, og også ved å gå oppover i toneleie ved glede, og nedover i sorg. Hos Dylan er det ikke noe forsøk på noe sånt, siden instrumentene forholder seg helt uavhengig av teksten. Om det er noe, så er det at argumentene glir ikke inn, instrumentene spiller for seg selv. De skaper en stemning, men ikke noen forløsning.

Jeg er ikke noen ekspert på musikk selv, jeg er atskillig bedre på ord enn på toner, men jeg har hørt atskillig på musikk og jeg har lest mye om det. Eyolf Østrem kan det, og har satt opp akkordene til sangen på sin DylanChords.

Virkemidler

Jeg skriver om virkemidler rundt omkring ellers i bloggposten også, men her skal jeg ta det samlet og systematisk.

Strukturen er et virkemiddel. Lyrikken er en reflekterende sjanger, egnet til å dyrke frem og dvele ved en stemning. I denne teksten bruker Dylan også virkemidler fra epikken, den fortellende sjangeren, egnet til å formidle en historie. Det er ingen historie med begynnelse, midtdel og slutt, den dveler om et punkt, mordet på Kennedy, og hopper frem og tilbake i tiår og århundrer rundt det. Det veksler mellom fortellerstemmen, mellom det lyriske jeg, tydelig reflekterende og inni seg selv, en slags objektiv forteller, som kjølig og på avstand fremsetter fakta, og Kennedy selv, som også overtar i noen sekvenser. Det er også morderne, alltid ansiktsløse we.

Grunnleggende i litteraturvitenskapen er fremmedgjøring. Hjernen er vant med det vante, og reagerer ikke når samme ting blir lagt frem på samme måte. Det nytter ikke å si at en mann ble skutt, eller at Kennedy ble skutt, eller at de skjøt Kennedy mens han satt i en svart limousin, og kona satt ved siden av. Alt dette har vi lest og sett mange ganger. Dylan må omformulere, og dvele ved det, for at vi skal skjønne at her er det en mann, et menneske som blir drept. Og de som dreper ham, vet det. De vet han vil ende sitt liv, de har planlagt det, de vet det vil utløse sjokk i hele nasjonen og over hele verden, og dyp sorg for alle som kjente ham og stod ham nær, de vet de vil avslutte et liv, men de fyrer av pistolen uansett. Og så vender sangen alltid tilbake til at det er det mest skjendige mord.

Derfra blir det tatt videre, at dette er ikke bare et mord på president Kennedy. Det er et mord på den amerikanske drømmen, det amerikanske samfunnet, den amerikanske kulturen. Den er tuftet på verdier som er vakre, tro, håp og kjærlighet, Bibelen, men de kan ikke være vakre når de ikke er sanne. Drapet er virkeligheten. Det går ikke an å underholde seg bort i fra det.

Fremmedgjøringen gjør seg også utmerket i alle sangreferansene, der en bitte liten omskriving eller en endring i konteksten endrer hele innholdet. Beatles kommer, og skal holde hendene dine, på engelsk enda kulere med «Billene kommer, de skal holde hendene dine» Hos Beatles er det selvfølgelig en ganske uskyldig kjærlighetserklæring, men hos Dylan her er det at det er Beatles som skal holde hendene dine og passe på deg, nå som president Kennedy er drept, og samfunnet er i oppløsning. Det går selvfølgelig ikke. Sånn er det i en rekke av referansene nedover, en uskyldig sang, uskyldig tekstlinje, men med en helt annen virkning på bakgrunn av det mest skjendige mord.

Og så er det gjentakelser brukt hyperbolsk, som en overdrivelse. Poenget blir gnidd inn og gnidd inn, med alle play med og play it og play dette og dette nedover i siste strofe. Som jeg skrev lenger oppe er grunnreferansen play it again, Sam, fra Casablanca, og så er det alt som nå skal spilles. Ingenting gir den trøsten og det holdepunkt og den forløsning som trengs. Det hjelper ikke noenting. Det glir over i en ordlek, med All that junk og All that Jazz, og det er ikke noe å holde igjen ved. Virkningen blir så stor, fordi selve mordet på president Kennedy er så godt skildret, at på bakgrunn av det blir alt det andre litt verdiløst. Det gamle værbitte korset (Old rugged cross) hjelper ikke noe, og man kan ikke stole på Gud (In God we trust – God har til og med fått fjernet o’en i den offisielle utgaven av teksten). Det er også en mesterlig oppbygning til avslutningen, der den amerikanske nasjonalsangen Star sprangled banner blir gjort om til Blood stained banner, og de skal spille den – og Murder Most Foul.

Sangen til Dylan er selvbevisst gjort til en del av historien. Alle play me, play it og play har bygget opp til den. Det er dobbelt betydning, spill sangen, og spill dette mordet. Og det er det lytteren og leseren sitter igjen med, det jeg-personen alltid vender tilbake til, det som jager og plager ham og det amerikanske samfunnet, det er det mest skjendige mord.

Referanser

Teksten er spekket med referanser fra amerikansk historie og amerikansk kulturhistorie, og fra mordet på president Kennedy. Det er for mange referanser til at det er noe poeng å ta med alle. Jeg går systematisk gjennom strofe for strofe, og legger ut lenke og en kort forklaring på de referansene som trenger det. Det er særlig navn og titler og sitat jeg vil ha med, der forsøker jeg få med alle.

Først er det tittelen. Murder most foul er et sitat fra Hamlet, akt 1, scene 5. I Hamlet er det spøkelset til Hamlets avdøde far som kommer til ham, og forteller ham hva som har skjedd, og appellerer til Hamlet om å ta hevn og løse konflikten. Det er farens bror og Hamlets onkel, Claudius, som har drept ham, og nå giftet seg med Hamlets mor, dronningen, for å ta kongetronen. Dette bedrageriet har lyktes, for det er Claudius som nå er konge, og gift med dronningen. Hamlet er i den grusomme situasjon at han er den eneste som vet det. Sitatet går slik:

Ham. O God!
Ghost. Revenge his foul and most unnatural murder.
Ham. Murder!
Ghost. Murder most foul, as in the best it is,
But this most foul, strange, and unnatural.

Fra William Shakespeare: Hamlet

Parallellene til mordet på Kennedy er åpenbare, og uutsagte. Kanskje er det sånn også med morderne på Kennedy, at de nå har overtatt makten, og sitter med kontrollen over verdens mektigste stat. Vunnet dem gjennom en forbrytelse, det mest skjendige mord.

1.

Første strofe har ikke så mange referanser. Dallas er byen Kennedy ble drept, og 22. november 1963 er datoen. Wolfman er en film fra 1941, året Bob Dylan ble født. Det er den første filmen som blir en publikumssuksess, der handlingen er en mann som blir varulv. Men referansen er neppe til den, eller andre varulv-filmer, men til Wolfman Jack, disckjockeyen og plateprateren som blir uttrykkelig nevnt i strofe 4. Referansen Rub a dub dub er til sangen av The equals, som er å finne på Wolfman Jacks Goofey greats album.

2.

Beatles-referansen er lett. Det var på 60-tallet de erobret Amerika, og det var I wanna hold your hand som gjorde det. Videre er det Ferry cross the Mersey, Gerry and the Pacemakers, den udødelige sangen fra Liverpool, samme by som Beatles var fra, og Mersey er elven som renner gjennom dem. Woodstock er den store musikkfestivalen i 1969, 500 000 mennesker var til stede på en melkegård i Bethel, New York, og de feiret og elsket og ruset seg på litt av hvert i tre dager under slagordene Peace, Music and Love. Det var forløper for hippi-bevegelsen, forbilde for alle senere festivaler, og en kulturell referanse enhver må kjenne vokst opp samtidig med Dylan. Vannmannens tidsalder, eller Aquarian age, er den astrologiske tidsalderen vi er på vei inn i nå, og som vi skal være i totusen år fremover. Kulturhistorisk er den godt kjent gjennom sangen Aquarius, eller (Dawning of the) Age of Aquarius, fra musikalen Hair, som kom ut i 1967. Jeg spilte denne på piano og gitar i unge år, og skjønner først nå den snodige teksten i versene, om planetene og månen som beveger seg i forskjellige posisjoner. Det er dette som skal til for at vannmannens tidsalder skal begynne. Altamont var en gratiskonsert i Nord-California, altså på andre siden av det amerikanske kontinentet, sammenlignet med Woodstock. Altamont samlet 300 000 mennesker, og ble avholdt 6. desember 1969. Den konserten er kjent for en god del voldelige opptøyer, inkludert noen drap, men det hindret ikke Rolling Stones fra å spille en rekke låter. Tekstlinjen til Dylan, sit near the stage, er en lun kommentar for innforståtte, der sitter man ikke rolig. Linjene Don’t say Dallas don’t love you, Mr. President, er ordene til Nellie Connaly, førstedamen i Texas, kona til guvernør John Connaly. – You can’t say Dallas doesn’t love you, sa hun, sekunder før han ble drept. The tripple underpass er broen kortesjen til president Kennedy kjørte under, like etter han ble drept, ennå i dag et åpent sår i byen Dallas, og gjenstand for debatt, som denne artikkelen fra 24. januar i år, i Dallas News, viser. Black face singer er et uttrykk som blir brukt om hvite som brukte en svart teatermaske eller malte ansiktet svart når de skulle opptre i svarte roller i variete-show eller i filmer. En av de mest kjente som gjorde dette er den litauiske jøden, Al Jolson, slik Bob Dylan var selv (hans far var russisk jøde, hans mor av litauisk jødisk avstamming), og han gikk under navnet «The greatest artist on earth«. – Who am I to argue, spør Bob Dylan lurt, i en av episodene i Theme time radio hour. White face clown står i kontrast, klovner har ofte hvitt ansikt, kritthvitt, og det kan også være et nikk til at hvite mennesker er klovner, som maler ansiktet svart, for eksempel, eller av andre grunner. Man må ikke gå i fellen, og henge seg opp i detaljer og tolke seg ut på viddene. Sangen går raskt videre, med det jeg oppfatter som et nikk tilbake til Western-tiden, der Texas var villvest, og man gjorde lurt å ikke vise ansiktet sitt på gaten etter mørkets frembrudd. På noen måter kan jo det gjelde fremdeles den dag i dag, USA og Texas har ikke fått løst problemene sine med alle drap og all kriminaliteten som finner sted mørke kvelder og netter.

«Red like district» er begrepet som brukes om bydeler forbundet med sex-industrien, det er horestrøket på godt norsk. Det litt tvilsomme strøket, der neonlysene lyser rødt. Cop on the beat er en politimann eller -kvinne som går patrulje til fots. Nightmare on Elm street var en skrekkfilm som kom ut i 1984, og var en stor suksess. Skrekken i filmen var Freddy Kreuger, som med sitt brannskadete ansikt og sakser på fingrene skremte vettet av tenåringene i filmen, og unge og voksne som så på. Elm street er også gaten Kennedy ble skutt i, så nightmare on Elm street har flere referanser enn bare til filmen. Gaten går gjennom Deep Ellum, som er et område i Dallas, og Deep Elem blues er en sang av Grateful dead med tekstlinjen: Well if you go down to Deep Elem, put your money in your shoes. Ask not what the country can make for you er en berømt del av innsettingstalen til John F. Kennedy, hvor budskapet er «du skal ikke spørre hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet». Dette var 20. januar, 1961, to og tre kvart år senere blir han altså skutt. Cash on the Barrel head er kontant betaling, eller det å forlange kontant betaling, og det er også en honkeytonk sang av Louvin brothers, først spilt inn i 1956. Dealy Plaza er stedet John F. Kennedy ble skutt, og også stedet John Neely Bryan grunnla byen Dallas i 1840. Left hand turn er den berømte venstresvingen limousinen med Kennedy oppi gjorde like før skuddene falt. Å gå til the Crossroads to flag a ride, det er et gatekryss, men det har også videre betydning som et veikryss i livet, der man må velge en retning å gå. Faith, Hope and Charity er bibelsk, tro, håp og kjærlighet, referansene til den og sammenhengene med amerikansk historie og grunnleggende verdier er blytunge, men her dør den altså, med drapet på John F. Kennedy. The Invisible man, eller den usynlige mannen, har mange referanser, flere filmer og TV-serier både i USA og i England, og ideen om en mann som kan bli usynlig, gjør seg godt i krim- og horror- og action-sjangeren, med mer. Det fungerer også som et uttrykk eller en ide i dagligspråket og i dagliglivet, se om du kan skyte den usynlige mannen, det er en oppgave som er vanskelig. Her er det rike muligheter for tolking, men overfloden av tolkingsmuligheter gjør at man kan fjerne seg fra poenget, slik man kanskje kan argumentere at bombardementet av informasjon og inntrykk som skal tolkes i livene våre, fjerner oss fra det vesentlige. Goodbye Charlie er en amerikansk film fra 1964, Uncle Sam er kallenavnet på USA, alle kjenner reklameposteren med «Uncle Sam needs you», eller «I want you for the US army». Det er Samuel Wilson som pakket kjøtt, for US army, og så ble forkortelsen US til Uncle Sam, i stedet for United states, og navnet har heftet ved. Frankly, my dear, I don’t give a damn, er avslutningsreplikken fra Rhett Butler (Clark Gable) til Scarlet O’Hara (Vivien Leigh) i det han er i ferd med å dø, i Tatt av vinden (Gone with the wind). Lee Harvey Oswald er mannen som drepte John F. Kennedy, og som i følge den offisielle etterforskningen var alene om drapet. Jack Ruby var han som drepte Lee Harvey Oswald igjen, og som selv døde før rettssaken mot ham fikk begynne.

3.

Tommy, can you hear me og The Acid Queen er en sang skrevet av Pete Townshend for the Who’s rockeoperablum Tommy. Bilen John F. Kennedy kjørte var en svart Lincoln limousine, og her har man en av mange forbindelser til drapet på Abraham Lincoln ganske nøyaktig hundre år tidligere, han ble drept i Kennedy teater! Freedom, oh freedom, freedom over me er en negro spirutal fra slavetiden, sterk tekst, sterk sang. Send me some lovin er en sang av Little Richard, rock ‘n roll fra 1957, og sterk kontrast fra negro spirutalen nevnt like før, men på sitt vis litt i samme tradisjon. Wake up, little Suzie kjenner nok de fleste fra the Everly Brothers, også den kom ut i 1957, og en veldig uskyldig og snill låt. Men her ringer den litt sterkere, man må våkne opp og se hva som skjer, mordet på John F., og hvordan sannheten er forsvunnet og tro, håp og kjærlighet drept. Trinity River er den lengste elven som renner utelukkende i staten Texas, trinity er også treenigheten av Gud, Kristus og den hellige ånd. Turn the radio on er tekstlinje i utallige sanger, det har referanse til å lytte på radioen i radioens glanstid, fra 50-tallet og fremover, hvor motkulturen og ungdomskulturen fikk utfolde seg, men det er også betydningen vi har også i Norge «viktig melding, lytt på radio». Parkland hospital er sykehuset der John F. Kennedy ble innlagt kl 12:38 den 22. november, og fraktet død videre klokken 1400 samme dag. Det var samme sykehus som behandlet Lee Harvey Oswald et par dager senere. Dizzy, miss Lizzy er en sang skrevet og spilt inn av Larry Williams, i 1958, men mer kjent i versjonen til the Beatles, fra 1965 (inkludert på albumet Help!). Patsey Cline var en country sangerinne som slo igjennom i 1957, med sangen Walking after midnight, og som døde i en tragisk flyulykke i Camden, Tennessee, 5. mars, 1963. New frontier, eller ny grense, var en term John F. Kennedy brukte i talen han holdt for demokratene da han aksepterte å bli deres kandidat i valgkampen mot Richard Nixon fra republikanerne. Med ny grenser mente han at det amerikanske landet og folket skulle strekke seg i vid betydning, mot alle mulige grenser, i verdensrommet, som på jorden. Det ringer tungt når Dylan synger som Kennedy selv, jeg vil ikke komme til de nye grensene, for da amerikanerne erobrer verdensrommet, er Kennedy død.

Zapruder-filmen er den berømte filmen Abraham Zapruder gjorde med et 8mm fargekamera i det Kennedy blir skutt. Det er 486 bilder i filmen, hvert eneste ett av dem er studert i detalj, og spilt etter hverandre varer snutten i 26,6 sekunder. Det er ganske sikkert den mest studerte filmsnutten i verdenshistorien, og historien om den er fascinerende lesing. Age of anti-Christ har flere referanser, det er betegnelsen for en endetid, før the second coming, men det er nok ikke riktig å lese dette altfor bibelsk. Det er nok heller at verdier og moral blir snudd om, og det er en tid som varsler undergang. Air force one er det amerikanske presidentflyet. Det er også det som fraktet liket av Kennedy fra Parkland Hospital kl 1400, før president Lyndon B. Johnson ble sverget inn kl 1438.

4.

Fjerde strofe er en hemningsløs orgie av referanser, her er det i overveldende overflod, her kommer de hele tiden. Whats new Pussycat er en film fra 1965, skrevet av Woody Allen, med Peter Sellers, Peter O’Toole og Ursula Anders i hovedrollene, og med musikk av Burt Bacherach sunget av Tom Jones. Wolfman Jack er en diskjockey, eller radiovert, hvis egentlige navn var Robert Weston Smith, og som ble en legende som plateprater på amerikanske radiostasjoner på 60- og 70-tallet. George Lucas var en av millioner som hørte på the wolfman, og gav ham en rolle – som seg selv – i filmen American Grafitti (Norsk tittel: Siste natt med gjengen). Cadillac er det berømte amerikanske bilmerket, som til og med fikk en hel episode i Theme time radio hour. Only the good die young er en sang av Billy Joel, men det er også en del av amerikansk mentalitet, med alle de store stjernene som døde i ung alder, deriblant John F. Kennedy selv. Tom Dooley er sangen som er enklest å spille på gitar, den går bare i A og D, og teksten med berøte Hang down your head and cry//Poor boy, you’re bound to die, baserer seg på historien om Tom Dulsa, som ble hengt for mordet på den utro kjæresten etter han kom hjem fra den amerikanske borgerkrigen, hvor han kjempet for sørstatene. St. James Infamery er klassisk amerikansk blues, med elementer av jazz, basert på en gammel folkevise, og the court of King James (1566-1625) er domstolen der den britiske kongen valgte å bruke sin egen oversettelse av Bibelen, berømte King James-versjonen. Så sier poeten at hvis du vil huske, bør du skrive ned navnene, for nå tar det av med Etta James, I’d rather go Blind, John Lee Hooker, Scratch my Back (tror referansen går til Slim Harpo baby), Guitar Slim – Goin’ Down slow, Marilyn Monroe, Don’t let me be misunderstood ble en hit med the Animals, First lady er kona til presidenten, for John F. var det Jacqueline Kennedy, og hun følte seg naturligvis ikke noe bra i det mannen ble drept. Don Henley og Glenn Frey er to av grunnleggerne av the Eagles, det berømte bandet med Hotel California, Take it to the limit, Carl Wilson, Gower Awenue, eller Gower street, i Los Angeles, er del av Hollywood walk of fame. Take me back to Tulsa er en country swing, den kom i 1940, og er kanskje ikke så kjent som raseopptøyene i Tulsa, i 1921. Another one bites the dust var en hit med Queen, fra albumet the Game, 1980. Old rugged cross er en gammel religiøs hymne, og in God we trust er den amerikanske stats motto, og også mottoet til delstaten Florida. Det er også en gammel sang. Ride the pink horse er en film fra 1947, mens Long, Lonesome Road tror jeg refererer til en sang fra 1927, skrevet av Nataniel Shilkret og med tekst av Gene Austin, og utgitt i over 200 versjoner, og brukt i flere filmer. Bob Dylan selv brukte melodien og noen tekstlinjer i sin sang Sugar Baby, fra albumet Love & Theft, 2001. Mystery Train er en sang nesten gjort til kjenningsmelodi for Elvis Presley, og linjen Train I ride, sixteen coaches long. Oscar Peterson er en kanadisk jazzmusiker, fra Montreal. Og vi får videre Stan Getz, Blue sky med Dickie Betts, fra the Allman Brothers. Art Pepper, Thelonious Monk, Charley Parker, jazzmusikere alt dette. All that jazz er en film som kom ut i 1979 (norsk tittel: Bak kulissene). I teksten fungerer linjen selvfølgelig også i sammenheng med All that Junk, All that Jazz, med konnotasjoner til at jazz en gang ble regnet som useriøs og søppelmusikk. The birdman of Alcatraz er Robert Stroud, som ble fengslet for mord, og oppførte seg voldelig og vanskelig i fengsel, inntil han fikk lov til å ta seg av og studere kanarifugler, en fascinerende historie det ble laget film om i 1962, med Burt Lancaster i hovedrollen som the birdman. Buster Keaton er en av de store stjernene innen stumfilmsjangeren, kjent for sine spektakulære stunts, det samme er Harold Lloyd. Det er de to, som sammen med Charlie Chaplin er regnet som de tre store i tidlig amerikansk filmbusiness. Bugsey Siegel er en amerikansk gangster, fra storhetstiden for amerikansk gangstervirksomhet, klassisk mafia, med mord, gambling, prostitusjon og glamour. Pretty Boy Floyd er en annen kriminell fra denne tiden, men han var mer i voldelige bankran i Midtvesten, og ikke mafiaen i storbyene. All the numbers, all the odds referer til gambling, satser du på alle tallene i ruletten, er du nødt til å vinne, men gevinsten vil være lavere enn innsatsen. Cry me a river er en sang av Arthur Hamilton, skrevet i 1953, gjort berømt av Julie London i 1956. mens Lord of the Gods har referanser flere steder i Bibelen. Number nine og number six kan referere til mye, Beatles messer number nine i sangen Revolution number nine, fra the White album. Det kan være nummer i en jukebox, eller hva som helst fra en nummerert liste. Lindsey Buckingham og Stevie Nicks var de to frontfigurene i Fleetwood Mac i deres mest kommersielt suksessfulle periode på 70-tallet. Nat King Cole, Nature Boy, Down in the Boondocks, Terry Malloy, It happened One night . One night of sin er originalen til det som siden ble en klassiker med Elvis Presley, One Night with you, med endret tekstlinje fra One night of sin/ is what I’m now paying for til One night with you/ is what I’m not praying for. Rampete og usømmelige Elvis var visst ganske snill allikevel, dette var i perioden han fikk så store problemer for hans berømte hoftevrikk, som regelrett ble sensurert. Også hva som skal foregå denne natten er omskrevet, til uskyldige The plans that we two could make/ will make my dreams come true. Så kommer referanser til Shakespeare, Merchant of Venice er et stykke av ham, og Lady MacBeth er en av hovedrollene i MacBeth, Shakespeares blodigste stykke (av de kjente, store), og en av de grusomste kvnner i litteraturhistorien. Dallas Love field er flyplassen i Dallas, der flyet med Kennedy ganske riktig landet da han ankom byen. Play misty for me (Norsk tittel: Mørkets melodi) er en film fra 1971, med Clint Eastwood i hovedrollen. Anything goes, Lonely Are the Brave. Utbryterkongen Harry Houdini trollbandt publikum over hele Amerika med sine fantastiske stunts. Jelly Roll Morton, Lucille, Deep in a Dream, Drivin’ Wheel. Måneskinnssonaten (Moonlight sonata) av Beethoven er ikke f-dur (f-sharp), men i c#-moll (c#-minor). Å spille den i f-dur vil radbrekke den. Key to the Highway,. Marchin’ Through Georgia er en sang komponert av Henry Cley Work, og utgitt kort etter borgerkrigen (1861-1865). Den omhandler William T. Shermans beryktede marsj gjennom Georgia, fra Atalanta til Savannah, hvor budskapet var at «selv ikke kråkene skulle finne noe å overleve på». Sangen ble enormt populær i nordstatene. Dumbarton’s drum er en tradisjonell skotsk folkevise fra begynnelsen på 1700-tallet. Love me or leave me. Bud Powell var sammen med flere av de andre jazz-musikerne nevnt tidligere en av de ledende i utviklingen av moderne jazz og bepop, da jazzen og musikken utviklet seg fra underholdning og sving, på 1920-tallet, til virtuos eksperimentering og improvisering på 1930- og 1940-tallet. Blood Stained Banner er vrengbildet av the Star Spangled Banner, USAs nasjonalsang og hyllesten til flagget. Nå er det ikke glitrende av stjerner, men flekket med blod. Murder most foul er denne sangen.

Noen sitat å utheve

Det er endel tekstlinjer som er sterkere enn andre.

The day that they blew out the brains of the king
Thousands were watching, no one saw a thing

Bob Dylan, Murder Most foul

Amerikanerne har ingen konge, de har president, og det er vesentlig i amerikansk kultur og historie. Men med referansen til Hamlet, og murder most foul, så går det hele opp.

I andre strofe finnes det flere. Alle illustrerer hvordan Dylan ved å benytte kulturelle referanser og kontekst får teksten til å ha betydning på forskjellig nivå.

Hush li’l children, you’ll soon understand
The Beatles are coming they’re gonna hold your hand

Bob Dylan: Murder most foul

Beatles-referansen vil ingen gå glipp av. Effekten er nydelig, når president Kennedy er drept, men Beatles vil komme med en flott sang.

I’m going to the crossroads, gonna flag a ride
That’s the place where Faith, Hope and Charity died

Bob Dylan: Murder most foul

Dette sitatet er et nøkkelsitat i teksten, og i budskapet til sangen. Ved dette veikrysset mistet det amerikanske kulturen og det amerikanske folket retningen. Her døde tro, håp og kjærlighet.

Goodbye, Charlie, goodbye Uncle Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn

Bob Dylan: Murder most foul

Denne er også sterk, med alle referansene som ligger der, og den direkte betydningen som også er veldig synlig. Det er uttrykk for jeg-personen, men også for en slags amerikansk mentalitet. De har liksom mistet troen på at det nytter å kjempe, kampen er tapt, og de bryr seg ikke lenger. Jeg overfortolker, med det jeg skriver her, linjene i seg selv sitter som et skudd.

I tredje strofe er å trekke frem

Freedom, oh freedom, freedom over me
Hate to tell you, Mister, but only dead men are free

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Innbakt i denne er den amerikanske identiteten som et frihetselskende folk, den amerikanske historien som et folk som frarøvet et annet et folk sin frihet på den aller mest grunnleggende metode i slavetiden, og den nøkterne kommentaren fra morderne, bare døde er frie. Rimet og rytmen i disse linjene er også vidunderlig, uoversettelig.

De seks siste linjene kan ses i sammenheng.

You got me Dizzy Miss Lizzy, you filled me with lead
That magic bullet of yours has gone to my head
I’m just a patsy like Patsy Cline
I never shot anyone from in front or behind
Got blood in my eyes, got blood in my ear
I’m never gonna make it to the New Frontier

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Hver av disse linjeparene er sterke. Det er tettpakket med referanser og forskjellige betydninger, mening på forskjellig plan, og det levende, konkrete med blod i øynene og i øret. Og referansen til Kennedy, som lovet å ta det amerikanske folket til nye grenser, og ble skutt i forsøket.

The day that they killed him, someone said to me, “Son,
The age of the anti-Christ has just only begun.”

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Sammen med The day that Faith, Hope and Charity died er dette nøkkellinjer i budskapet. Tro, håp og kjærlighet dør, de kristne verdier, antikrist overtar. Det er et velkjent grep, dette med «noen fortalte meg» også, det forsterker budskapet. Tekstlinjen henger også sammen med Age of Aquarious, vannmannens tid, og den litt naive og uskyldige hippiebevegelsen. Det er ikke vannmannens tid, men antikrists tid, som er begynt.

Air Force One coming in through the gate
Johnson sworn in at two thirty-eight

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Denne er litt subtil, med direkte mening at det amerikanske presidentflyet (som Kennedy var med på å gjøre til det det ble) kom gjennom porten (gate), og at neste president Lyndon B. Johnson blir tatt i ed klokken 1438 (engelsk 2,38 pm), samtidig som Kennedy blir erklært død. Men vi har også One coming in through the gate, og vi har bibelverset Apostlenes gjerninger 2,38, med Peter som sier at alle skal angre sine synder, døpes i Jesu Kristi navn, og motta den hellige ånd. Her er det kanskje mer for mystikere og konspirasjonsteoretikere å finne, enn hva som er bevisst mening i teksten.

I siste strofe som ellers kunne mange flere og mange andre linjepar og sammensetninger blitt løftet frem. Hver har nok sin smak, og sine favoritter. Jeg vil avslutte med avslutningen, den mektige sistelinjen, og konklusjonen:

Play the Blood Stained Banner – play Murder Most Foul

Bob Dylan: Murder most foul (4)

Kommentar

Bob Dylan fikk nobelprisen i litteratur i 2016. Det er og var veldig spesielt. Aldri har noen visesanger fått den prisen, aldri noen som skriver sanger, heller enn tekster. Nobelprisen i litteratur er for litteratur, tekst, mens Bob Dylan alltid har vært i musikkbransjen. Han står i hitlistene, ikke i boklistene. Riktignok har han skrevet en roman, de som har lest den sier den er bra, for noe må man jo si når man har lest en hel bok, men romanen til Dylan står aldri på noen lister over store romaner og blir aldri nevnt blant de vesentlige, verken i perioden eller blant amerikanske romaner. Det er sangtekster han skriver.

Men det at han fikk prisen, har ført til at tekstene hans blir tatt mer på alvor, og man ikke trenger ta noen forbehold når man bruker store ord som «kunsten hans» og «verkene hans». Det er ingen tvil om at han står milevis over de andre når det gjelder rikdom og spennvidde i tekstene, det er en dybde og en fylde som ingen andre sangartister og rockpoeter er i nærheten av. De andre treffer noen gullkorn, får noen nydelige tekstlinjer og fantastiske vers, men de har aldri den kompleksiteten og meningsfylde som Dylans tekster har. Det er bare å se på struktur og oppbygning, Dylan bruker rimmønster og strofeformer andre artister bare unntaksvis nærmer seg. Standard populærmusikk er 4 linjer i strofen, en til med 4 linjer, så et refereng med 2-4 linjer, og en bridge med noe tilsvarende, før flere vers og samme refreng. Det er sjelden referanser fra utenfor sangen, og da i så fall helt enkelt, med et navn eller en hendelse. Andre artister skriver direkte, Dylan skriver subtilt. Det er lag på lag med mening, det er stort rom for tolkning, akkurat som det er i stor litteratur.

Kjennere av Dylan visste selvfølgelig dette også før han fikk denne anerkjennelsen. Men etterpå, så har det blitt snakket om ham på en annen måte. Alle som skriver om ham, og særlig når de skriver om denne siste utgivelsen, Murder most foul, så får de med at Dylan har fått nobelprisen i litteratur. Det har tydelig gjort noe med oppfattelsen av ham. Og det er også ganske tydelig at det har gjort noe med ham selv også. Denne sangen, Murder most foul, har et ambisjonsnivå som er en nobelprisvinner verdig. Det løfter seg langt over støyen og diskusjonen som foregår i samfunnet og mediene til vanlig, det gjør ingen forsøk på å være med i koret på den ene eller andre siden, det er en analyse og en stemningsrapport av helheten. Alle ser hva vi har, alle ser vi har store problemer, her er hva vi har mistet, hva vi kunne ha. Her er også hvor det gikk galt.

Stor litteratur insisterer ikke på sannheten. De store poeter og store forfattere vet utmerket godt at deres tanker og meninger er subjektive, men de evner å gi sine subjektive tanker og oppfatninger allmenngyldig relevans. Blant de milliarder av stemmer og inntrykk som bombarderer oss, er her liksom noe verdt å lytte til. Her er et budskap, en melding å motta og ta med oss. Og så er det å studere og diskutere og argumentere hva denne meningen er.

Dylans sang og tekst treffer blink i tiden. Han representerer en generasjon som nå er desorientert og desillusjonert. Verden var jo ganske ordentlig og god, og hang sånn noenlunde i sammen, men hva er det vi har nå? Det er millioner som kjenner referansene Dylan kommer med, og som har et forhold til dem, og ytterligere millioner som vil bruke tid på å slå opp og finne ut av de referansene som mangler. Dette er vår verden og vår historie også. Dylan er amerikaner, men i the american century, så var det den amerikanske kulturen som dominerte i en sånn grad at det kom til å overskygge alt annet.

Med denne teksten skriver Dylan litteraturhistorie. Jeg er svak for sterke ord, men mener jeg har dekning for det her. Han går inn i tradisjonen med modernistene, og T. S. Elliot, som skrev verk som straks måtte følges av fotnoter og kommentarer, slik de gamle, klassiske verk fra antikken måtte det. Som Dantes Divina Commedia er nærmest uleselig uten noteapparatet, så man kan finne ut hvem alle personene nevnt er, og man skjønner referansene kjent for samtidens lesere, men tapt for oss. I Dylans Most Foul er det våre egne referanser vi ser, vi ser et klassisk verk i vår tid. Vi trenger ikke slå opp Beatles og I wanna hold your hand, hvordan de erobret Amerika med den ligger fritt tilgjengelig på Netflix, om man ikke selv levde den gangen, og så det og opplevde det.

Dette er Dylans alderdomsverk, som også Goethe kom med alderdomsverk, og leverte ny, stor litteratur, i veldig gamle år. Det vil kunne gå an å dele opp Dylans liv og diktning i forskjellige perioder og epoker, akkurat som man gjør det med de store. Det vil kunne gå an å studere ham og skrive oppgaver om ham og nettsider og hva som måtte komme, om hundre og tohundre år. Det er for nåtiden og evigheten, dette her, det er et tidsbilde å ta vare på. Det er vår tids mest betydelige forfatter. Det er geniet som bryter grenser, og tar litteraturen og kunsten og tenkningen videre.

Og så er det det grusomme budskapet. Det mest skjendige mord. Mordet på president Kennedy. Mordet på den amerikanske drømmen. På den amerikanske kultur. Fremsatt av den som uovertruffent representerte den.

Bob Dylan: Murder Most Foul

Min gjendiktning

De aller fleste i Norge er nå så gode i engelsk at de greit kan lese seg gjennom en engelsk tekst selv, så det er lite poeng i å oversette den. Jeg tar oversettelse og gjendiktning på en gang. For en lang tekst som dette, med så mange referanser der rimene ligger i de engelske ordene, er det håpløst å knote det til så rimene blir riktige. Målet mitt er å få en norsk versjon av teksten, som kan fungere på norsk, både som oversettelse og gjendiktning. Jeg tar meg friheter, som poeten selvfølgelig selv ville gjort.

Mest skjendige mord

‘var en mørk dag i Dallas – November ‘63
Dagen som vil leve i skam evig tid
President Kennedy led ingen nød
Det var en god dag å leve en god dag å dø
Ledet til slakteren som et annet offerlam
Si vent litt gutter, vet dere hvem jeg er for en mann?
Selvsagt gjør vi det, vi vet hvem du er
De blåste hodet hans av mens han ennå var i bilen der
Skutt ned som en hund midt på lyse dag
‘var et spørsmål om timing og timingen var bra
Du har ubetalte gjeld, vi er kommet å hente
Vi skal drepe deg hatefullt, ingen respekt å vente
Vi skal gjøre narr av deg, sjokkere deg, glise deg i trynet
Vi har noen til å ta over, de er klare til å begynne
Dagen de blåst’ ut hjernen til the king
Det var tusen til stede, ingen så noen ting
Det skjedde så fort – så uventet óg
Rett foran øynene til alle som så.

Største magiske trikset noen gang
Så dyktig utført at det går ikke an
Ulvemann, Ulvemann, Ulvemann, kor
Rub a dub dub – det mest skjendige mord

2.
Hysj, små barn, dere vil snart forstå
The Beatles kommer, de skal holde dere i hendene nå
Skli ned gelenderet, hent deres klær
Ferje over Mersey og så i strupen fær
Tre løsgjengere kommer, de er fillete kledd
Plukk bitene opp og senk flaggene ned
Jeg drar nå til Woodstock, det er vannmannens tid
Så er det over til Altamont hvor det moro skal bli
Stikk hodet ut av vinduet, la de gode tider rulle
Det er et party på gang der bak haugen jeg skulle
Stable opp murstein, støp mer sement
Si ikke Dallas ikke elsker deg, President
Sett foten i tanken og gassen i bånn
Prøv å kom’ frem under broen, der sånn
Svartfjeset sanger – hvitfjeset fe
Vis ingen fjes etter solen går ned.

Jeg er i strøket som en politipatrulje dit
Lever i et mareritt i Elm Street
Når du er i deep Ellum gjem penga for seg,
Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg
Penger på desken, de skal brukes til ting
Dealey Plaza, ta en venstre sving
Jeg skal til veikrysset, et veivalg møte
Stedet hvor tro, håp og kjærlighet døde
Skyt mens han løper, gutt, skyt mens du kan
Se om du kan skyte den usynlige mann
Ha det, da, Charlie, Ha det, onkel Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn
Hva er sant, hvor tok sannheten kveld
Spør Oswald and Ruby – de vet det vel
Hold kjeften din, var den gamle ugles ord,
Business er business, det mest skjendige mord.

3.
Tommy kan du høre meg, jeg er Acid Queen
Jeg kjører i en lang svart Lincoln limousin
Kjører i baksetet, ved siden av min fru
På vei rett inn i livet etter døden er jeg nu
Jeg lener meg mot venstre, lar hodet helle
Oh Herre, jeg er lurt inn i en slags felle
Vi spør ikke om nåde, her er ingen kjære mor
Vi er rett nedi gata fra gata du bor
De lemlestet kroppen og tok hjernen hans ut
Hva mer var å gjøre, de om smerte bar bud
Men sjelen hans var ikke der den skulle vært hen
For de siste femti år har de lett etter den
Frihet, oh freedom, freedom over me
Hater å si det, Mister, men bare de døde er fri
Send meg noe kjærliget – si ingen løgn
Kast pistolen i rennesteinen, gå på neste døgn
Våkne, lille Suzie, la oss dra ut på tur
Over Trinity River, med håpet på lur
Skru radioen på, rør ingen tapp
Parkland Hospital er seks mer kilometer knapt
Du fikk meg, Dizzy Miss Lizzy, du fylte meg med bly
Den magiske kulen din fikk til hjernen min fly
Jeg er bare en syndebukk som Patsy Cline, ja
Jeg skyter aldri noen fra for eller bak
Har blod i øynene, blod i øret
Å nå de nye grenser, tror ikke jeg gjør det.

Zapruder’s film, jeg har sett den og ser
Sett den tre-og-tredve ganger, kanskje mer
Den er sjofel og bedragersk – den er ond og slett
Den styggeste tingen du noensinne har sett
De drepte ham en gang, og drepte ham to
Drepte ham som om de ofret menneskeblod
Den dagen de drepte ham, sa noen meg, «mann,
Anti-Christs tid er så vidt kommet i gang.”
Air Force One kommer inn som de måtte
Johnson tok eden to trettiåtte
La meg få høre når du gir deg, bror
Det er hva det er, det mest skjendige mord

4.
Hva nytt, Pussycat – hva er gjort
Jeg vil si nasjonens sjel er revet bort
Det begynner å gå ned i forfall stort
Og det er trettiseks timer over dommedag, fort
Wolfman Jack, han taler i tunger
Han holder stadig på med sine fulle lunger
Spill meg en sang, Mr. Wolfman Jack
Spill den for meg i min lange Cadillac
Spill Bare de gode dør unge
Ta meg til stedet Tom Dooley måtte henge
Spill St. James Infirmary i King James sitt hoff sitt sted
Hvis du har lyst til å huske, skriv navnene ned
Spill Etta James også, spill jeg blir heller blind
Spill det for mannen med et telepatisk sinn
Spill John Lee Hooker spill Scratch My Back
Spill det for strippeklubbeieren som heter Jack
Guitar Slim – Goin’ Down Slow
Spill det for meg og for Marilyn Monroe
Og vær så snill, ikke la meg bli misforstått
Spill det for Førstedamen, hun har det ikke så godt
Spill Don Henley – spill Glenn Frey
Ta det til grensen og let it go by
Og spill det for Carl Wilson, nu
Der han ser langt, langt avsted ned Gower Avenue
Spill Tragedie, spill skumringstid
Ta meg tilbake til Tulsa, til
Spill en til og Enda en biter i gresset
Spill Gud stoler vi på og Det gamle værbitte korset
Ri den rosa hesten ned den lange, ensomme gate
Stå der og vent til hans hode å eksplodere
Spill mysterietoget for mr mysterie
Mannen som falt ned død som et rotløst tre
Spill det for pastoren, spill det for presten
Spill det for hunden som ikke har noen mester
Spill Oscar Peterson og spill Stan Getz
Spill Blå Himmel, spill Dickie Betts
Spil Art Pepper, spill Thelonious Monk
Charlie Parker og alt det der junk
Alt det der junk og alt det der Jazz
Spill noe for Fuglemannen av Alcatraz
Spil Buster Keaton spill Harold Lloyd
Spill Bugsy Siegel spill Pretty Boy Floyd
Spille alle nummer, spill alle odds
Spill Gråt meg en elv for the Lord of the Gods
Spill nummer ni, spill nummer seks
Spill det for Lindsey og Stevie Nicks
Spill Nat King Cole, spill Nature Boy
Spill nede på bondelandet for Terry Malloy
Spill det hendte en natt og En natt av synd
Det er tolv millioner som twelve million souls that are listening in
Spill Kjøpmannen i Venedig, spill Merchants of death
Spill Stella i stjerneskinn for Lady Macbeth
Ikke vær bekymret, President, hjelp er på vei
Brødrene dine kommer: det blir Helvete for deg
Brødre? Hvilke brødre? Hva var det der med Helvete om?
Fortell dem vi venter, vi tar dem også – bare kom
Love Field er hvor flyet hans gikk ned
Men det fikk aldri deretter igjen flydd avsted
Var en hard handling å følge, ingen ved siden
De drepte ham på alteret for solen som stiger
Spill mørkets melodi og The old devil moon
Spill Alt går og Memphis in June
Spill Ensomt på toppen og Ensomme er de brave
Spill for Houdini som snurrer i graven
Spill Jelly Roll Morton, spill Lucille
Spill Deep in a Dream og spill Drivin’ Wheel
Spill Måneskinnssonaten, spill den i F
Og nøkkelen til Highway av harpekongen selv
Spill marsj gjennom Georgia og Dumbartons trommer
Spill Mørke og død vil komme når det kommer
Spil Elsk meg eller forlat meg med Bud Powell, stor
Spill det blodflekkede banner – det mest skjendige mord.

ES2020

Erlkönigs Tochter, av Johann Gottfried Herder

I dag er det en ganske spesiell reise vi skal gjøre her på bloggen. Vi er i tysk litteratur kommet frem til Sturm und Drang. Der er det Johann Gottfried Herder (1744-1803) som er representanten, en personlighet som hadde mange sterke tanker om hvordan diktningen og kulturen skulle være, men som aldri fullt lyktes å uttrykke sine ideer selv. Det var gjennom andre han fikk sin påvirkning, det var andre som skulle realisere ideene hans.

En av ideene var å løfte frem de gamle folkevisene, og sette dette i sentrum også for samtidens diktning. Det var dette som skulle være mesterverkene, ikke de gamle klassikerne fra gresk og latinsk litteratur. Det var i middelalderen, ikke i antikken, og i alle fall ikke i renessansen, diktningen nådde sitt høydepunkt. Og årsaken er at i denne perioden, i middelalderen, var diktningen ennå levende, med omreisende poeter og trubadurer, som fremførte sin verk muntlig, og ikke fulgte andre regler enn det som funket når det ble sunget og lest for et publikum.

Dermed ble det ikke bare å skrive nytt det gjaldt om, men også å oversette og løfte frem det gamle. Og da ikke det gamle som allerede i århundrer hadde blitt løftet frem og gjennomarbeidet og finpusset til det fullkomne og vel så det, antikkens lærde tekster, men det umiddelbare og uberørte i folkediktningen. Det var en hel verden å åpne, ikke bare i den tyske folkediktningen, men i alle lands folkediktning.

Herder gav dette ut i en samling på to bind, i 1778-1779, Volkslieder, med dikt fra flere av landene og språkene i Europa, oversatt til tysk. Dette er i slutten av Sturm und Drang perioden, men de karakteriserer virkelig perioden, og Herders personlighet og temperament, og de peker veldig tydelig og illustrerende fremover mot romantikken, og viser forbindelsen mellom de to. Det er følelsene, det folkelige, det opprinnelige, og det har elementer fra folketroen – og det er de store spørsmål som står på spill, bryllup og ekteskap, liv og død

Strengt tatt er her også elementer av diktergeniet som ikke kan la seg temme av regler og konvensjoner, men den siden av Herder og perioden kommer ikke så godt frem i akkurat dette diktet. Herder var nok heller ikke kanskje tilstrekkelig til geni til å få det helt til, og han hadde nok kanskje trengt noen regler til å legge litt bånd på seg, men det er en annen sak.

Det blir en lang post for å gå gjennom et langt dikt, der det er mange innfallsvinkler, og mange ting å si. Parallellene og inspirasjonene frem til Goethes Erlkönig er helt åpenbar, det må med, og det samme må forbindelsen til den danske folkevisen Herder oversetter, og som folk flest her i Norge vil skjønne mye bedre enn Herders tysk. Det er fascinerende å se hvor mye som er prikklikt folkevisen, men også hva Herder velger å kutte vekk, og som man nok må innrømme løfter teksten lite grann. Til sist må det til en ordentlig forfatterpresentasjon, av en fascinerende mann som virkelig har satt spor etter seg, og som likevel etterlater seg et inntrykk av ikke å helt ha fått det til, hvor begrensningene la bånd på geniet, og hvor kronen på noe verk aldri kom.

Johann Gottfried Herder

Johann Gottfried Herder (1744-1803)

Johann Gottfried Herder var litt voldsom. Han var litt mye. Med den karakteregenskapen traff han tiden der alt skulle være orden, dannet, avklaret, formelt. Han ble født inn i opplysningstiden, klassisismen. Det var nødt til å bli brytninger.

Johann Gottfried ble født 25. august, 1744, i Mohrungen, i Øst-Preussen, det nåværende Polen. Faren, Gottfried, var fra 1735 klokker, pikeskolelærer og kantor for den polske menigheten. Moren var Elisabeth Pelz, skomakerdatter, 21 år gammel da hun giftet seg med Gottfried i 1738. De fikk fem barn, tre overlevde. Familien var fattig, og oppdragelsen var streng. Prøyserdisiplin er et ord vi ennå kan bruke i dag, faren utøvde prøyserdisiplin overfor sine barn, oppgaver skulle gjøres i rett orden, og til rett tid. Plikten kom først.

Også på skolen gjaldt streng disiplin, fra klokken syv om morgenen, til fire om ettermiddagen, og av og til lenger. Stoffet skulle pugges. Det skulle forstås, og det skulle læres utenat. Lille Johann Gottfried utmerket seg som en lærenem elev, og fikk ekstraundervisning i hebraisk, gresk og latin, for å kunne komme inn på universitetet. Viktig også i ung alder, var at Johann Gottfried fikk ganske god undervisning i musikk, og interesserte seg for det.

I 1762 kom unge Herder til universitetet i Königsberg, og skulle aldri se Mohrungen igjen. Han skulle studere kirurgi eller medisin, tatt med dit av en lege, men dette studiet var ikke noe for ham, så han hoppet over til teologi. Og han fulgte forelesningene til en ikke helt ukjent Immanuel Kant, som på denne tiden var 38 år, og ennå i sin ungdoms fulle kraft.

Motsetningen til Kan var Johann Georg Hamann (1730-1788), sønn av en lege som skulle kurere en øyesykdom Herder hadde. Han stod for tanker som at «poesien er menneskets egentlige språk», «sanser og lidenskaper ytrer seg gjennom bilder», og negasjonen av opplysningstidens ide «Erkjennelsens tre berøver oss livets frukt» (Askerøi, s. 19). Dette er Sturm und Drang.

I 1764 reiste Herder til Riga for å bli lærer ved katedralskolen der. Riga var på denne tiden russisk, vunnet fra svenskene i den store nordiske krig i 1721, men det tyske miljøet stod sterkt, og det var flere som Herder, som kom dit for å undervise. Det var under oppholdet i Riga Herder utviklet fedrelandskjærligheten som skulle få så stor betydning, her begynte han å bruke begrepet Volkstum, folkekultur, og her begynte han å argumentere for at et land måtte bruke sine nasjonale diktere og nasjonale språk. Det var folkevisen, heller enn det klassiske greske og latinske.

Fra Riga gikk reisen i skip til Nantes, fra mai til juli, hvor Herder skrev sin Journal meine Reise im Jahr 1769, en slags dagbok, eller reisedagbok. Her tar Herder et oppgjør med fornuftsmennesket, fra opplysningstiden, og omfavner følelsesmennesket, det kommende Sturm und Drang, og romantikken. Nantes imponerer ham ikke det minste, fransk som det er, Herder vil ha det enkle og folkelige, det opprinnelige, ikke det forfinende.

Og så – møter han Goethe. Det er i Strassbourg, 4. september, 1770. Goethe er 21 år, Herder 26. I biografien sin Dichtung und Wahreit mange år senere beskriver Goethe møte, og setter vel på mange måter kollegaen og inspirasjonskilden på plass, Goethes karakteristikker er uhyre treffende. Goethes talent er helt overlegent Herders. Men kontakten mellom de to ble fruktbar for dem begge. Og Herder greide å overtale Goethe til å forlate den klassiske dannelse, og gå over i den nye tid, det mer frie og folkelige, det umiddelbare og uraffinerte, det som skulle bli Sturm und Drang.

Det blir en lang karakteristikk for en interessant mann, dette, for en poet jeg ikke kommer til å poste så altfor mange dikt av. I Tyskland finnes mange bedre å velge fra. Herder påvirker mer enn han skaper, kan man litt lettvint si. Men viktig for personligheten hans, og noe som Goethe påvirker, er at han hadde en øyelidelse som gjorde det ene øyet nesten konstant betent. Han gjorde flere forsøk på å operere bort lidelsen, med datidens enkle medisin og kirurgi, uten bedøvelse selvsagt, og sånn smerte, det åpner nok kanskje litt for å være litt irritabel og voldsom. Det er ikke så lett å være så systematisk, når det er så vondt hele tiden, da er det lettere å slippe til utbrudd – å la følelsene ta over.

Årene 1771-1775 tilbrakte Herder som prest i Bückeburg. og fra 1776 Weimar, invitert av Goethe. Det er her han gir ut sine Volkslieder, Folkeviser, i to bind, (1778-1779), hvor Erlkönigs Tochter er hentet. Samlingen består av folkeviser fra forskjellige språk og land, oversatt til tysk av Herder. Herder mente at dette var toppen av diktning. Den muntlige overlevering, det levende dikt, det stor høyt over det forfinende, stivnede, diktningen som fulgte med boktrykkerkunsten, renessansen og opplysningstiden. Da gikk diktningen fra folket til fyrstene, hevdet Herder, fra levende liv til død kunst. Dette er mine ord, ikke hans.

Som vi vet fikk Herder helt enorm betydning med disse tankene. Han formulerte dem i en rekke verk, i en rekke brev, og i en rekke samtaler, men han greide selv aldri forfatte det verk som skulle manifistere idene hans. Det var andre, større talent enn hans, som skulle bruke dem. Sånn er det bare å sammenligne diktene Herder skrev, og Goethe skrev, Herder skriver akkurat som utkast, og så skriver Goethe mesterverket. Det finnes flere eksempler på det. Mest kjent er kanskje die Blute, som forløper til Goethes Heidenröslein.

Ja, og så Alvekongens datter. Dagens dikt. Forløperen til Goethes Erlkönig, et av Goethes aller mest kjente dikt overhodet. Vi kan si motivet med rittet, invitasjonen til dansen og døden til slutt brukt i begge, og versoppbygningen er den samme, selv om diktet hos Goethe er gruppert i strofer på fire, og ideene er brukt litt annerledes. Erlkönigs Tochter er ikke Herders eget verk, men en oversatt dansk folkevise. Hva Herder gjør, er å løfte den frem, oversette den, og få gjennomslag for at sånn som dette kan – og skal – stor poesi skrives.

Her på bloggen blir det ekstra artig, siden det er en gammel dansk folkevise, presentert gjennom den tyske, skriftlige versjonen for nesten 250 år siden, og så derfra oversatt og gjendiktet til moderne norsk bokmål. Det er fint. Det er

Erlkönigs Tochter

Herr Oluf reitet spät und weit,
Zu bieten auf seine Hochzeitsleut;

Da tanzen die Elfen auf grünem Land,
Erlkönigs Tochter reicht ihm die Hand.

»Willkommen, Herr Oluf! Was eilst von hier?
Tritt her in den Reihen und tanz mit mir.«

»Ich darf nicht tanzen, nicht tanzen ich mag,
Frühmorgen ist mein Hochzeittag.«

»Hör an, Herr Oluf, tritt tanzen mit mir,
Zwei güldne Sporne schenk ich dir.

Ein Hemd von Seide so weiß und fein,
Meine Mutter bleicht’s mit Mondenschein.«

»Ich darf nicht tanzen, nicht tanzen ich mag,
Frühmorgen ist mein Hochzeitstag.«

»Hör an, Herr Oluf, tritt tanzen mit mir,
Einen Haufen Goldes schenk ich dir.«

»Einen Haufen Goldes nähm ich wohl;
Doch tanzen ich nicht darf noch soll.«

»Und willt, Herr Oluf, nicht tanzen mit mir,
Soll Seuch und Krankheit folgen dir.«

Sie tät einen Schlag ihm auf sein Herz,
Noch nimmer fühlt er solchen Schmerz.

Sie hob ihn bleichend auf sein Pferd.
»Reit heim nun zu deine’m Fräulein wert.«

Und als er kam vor Hauses Tür,
Seine Mutter zitternd stand dafür.

»Hör an, mein Sohn, sag an mir gleich,
Wie ist dein’ Farbe blaß und bleich?«

»Und sollt sie nicht sein blaß und bleich,
Ich traf in Erlenkönigs Reich.«

»Hör an, mein Sohn, so lieb und traut,
Was soll ich nun sagen deiner Braut?«

»Sagt ihr, ich sei im Wald zur Stund,
Zu proben da mein Pferd und Hund.«

Frühmorgen und als es Tag kaum war,
Da kam die Braut mit der Hochzeitschar.

»Sie schenkten Met, sie schenkten Wein;
Wo ist Herr Oluf, der Bräutigam mein?«

»Herr Oluf, er ritt in Wald zur Stund,
Er probt allda sein Pferd und Hund.«

Die Braut hob auf den Scharlach rot,
Da lag Herr Oluf, und er war tot.

Alvekongens datter

Herr Oluf rider sent og vidt,
For by på sin bryllupsfest;

Der danser alvene på det grønne land,
Alvekongens datter rekker ham hånden.

«Velkommen, Herr Oluf! Hvorfor ile herifra?
Trå inn i rekkene og dans med meg.»

«Jeg får ikke danse, danse kan jeg ikke,
I morgen tidlig er min bryllupsdag.»

«Hør nå, herr Oluf, trå i dansen med meg,
To gylne sporer skjenker jeg deg.

En skjorte av silke så hvit og fin,
Bleker min mor med måneskinn.»

«Jeg får ikke danse, danse kan jeg ikke,
I morgen tidlig er min bryllupsdag.»

«Hør nå, Herr Oluf, trå i dansen med meg,
En haug med gull skjenker jeg deg.»

«En haug med gull tok jeg vel;
Dog danser jeg ikke, kan eller skal.»

«Og vil, her Oluf, ikke danse med meg,
Skal farsotter og sykdommer følge deg.»

Hun gjorde ham et slag på hjertet hans,
Ennå føler han sånn en smerte.

Hun løftet ham blekende på hesten hans.
«Ri hjem nå til din frøkens verd.»

Og som han kom for husets dør,
Stod moren hans skjelvende der.

«Hør nå, min sønn, si til meg straks,
Hvorfor er fargen din blass og blek?»

«Og skulle den ikke være blass og blek,
Jeg treftes i alvekongens rike.»

«Hør nå, min sønn, så kjærlig og tro,
Hva skal jeg nå si til din brud?»

«Si henne, jeg var i skogen en stund,
Å prøve der min hest og hund.»

Tidlig morgen og som det dag knapt var,
Der kom bruden med brudefølget.

«De skjenket mjød, de skjenket vin;
Hvor er herr Oluf, brudgommen min?»

«Herr Oluf er ridd til skogen for stunden,
Han øver der sin hest og hund.»

Bruden løftet opp skarlagen rød,
Der lå herr Oluf, og han var død.

Språk, form og innhold

Det er 21 strofer med to linjer i diktet. Takten er 4+4, altså hver av linjene har 4 trykktunge stavelser i seg. Det varierer hvor mange trykklette stavelser det er mellom de trykktunge, som markert her i de to første og den siste strofen.

Herr Oluf reitet spät und weit,
Zu bieten auf seine Hochzeitsleut;

Da tanzen die Elfen auf grünem Land,
Erlkönigs Tochter reicht ihm die Hand.

Die Braut hob auf den Scharlach rot,
Da lag Herr Oluf, und er war tot.

Herder: Erlönigs Tochter (trykkfordeling)

Den varierte rytmen gir en god del liv til teksten, den føles veldig elastisk og fri, og det gir rike muligheter for den som skal lese teksten opp. En følelse jeg har, er også at den frie vekslingen av en og to trykklette stavelser mellom de tykktunge gjør teksten litt skumlere, det er et driv som er ute av kontroll. Kanskje er det innholdet mer enn rytmen som gjør dette, drivet er frem til Olufs død, som man kjenner er utgangen på diktet.

Rimene er parrim, hver av linjene i strofene rimer. Halvrim er tillatt, weit-leut, i strofe 1. Alle linjene har trykktung utgang. Der er ingen variasjon, ingen trykklette stavelser ved enden av linjene.

Opprinnelig hadde den danske folkevisen Omkved: Men dansen går så lett over lunden, som ble gjentatt etter hver strofe. Det er hos Herder redigert bort. Mer om dette og om andre endringer Herder gjør, lenger nede hvor jeg skriver om folkevisen Herder bygger på, Elveskrud.

Innholdet i diktet er at Herr Oluf er på vei til sin bryllupsfest da han treffer på alvene i alvedans. Alvekongens datter rekker ham hånden, og vil ha ham med i dansen, men Herr Oluf vegrer seg, og sier at det kan han ikke gjøre, siden han skal ha bryllup neste morgen. Alvekongens datter prøver å lokke ham, og da det ikke går, sier hun at hun skal straffe ham med sykdom, siden han ikke vil. Hun slår ham på hjertet, og det gir ham en voldsom smerte, men han kan ri derfra. Moren som møter ham på trappen foran huset er vetttskremt, siden han ser så blek ut, og han forklarer hva som har skjedd. Bryllupet går neste dag som planlagt, men da bruden får se ham, så er han død.

Språklig er det noen små detaljer. Hochzeitsleut er et annet ord for Hochzeitsfest, eller bryllupsfest. Vendingen Hør an oversetter jeg med hør nå, det skal jo være litt muntlig. Anhören er å høre på eller lytte til, eller høre etter. Vendingen darf noch soll tror jeg ikke er så vanlig, jeg oversetter mer eller mindre direkte. Det er andre detaljer også, kanskje også noen jeg har gått glipp av, men i hovedsak skal oversettelsen være greit. Innholdet er lett å skjønne, lett å gjengi.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

bieten (bietet, bot, hat geboten, tr., refl.) by, tilby, by på
Hochzeitsleut -> Hochzeitsfeier die, -/, das Hochzeitsfest bryllupsfest.
Sporne -> Sporn der, -s/Sporen; (botanikk, zoologi, takket hjul) spore
Hemd das, -(e)s/-en; skjorte, trøye; ein bügelfreies Hemd en strykefri skjorte.
Seide die, -/; silke
Seuche die, -/; epidemi, farsott
bleichen (sv. tr. itr., også st.; særlig i sammensetninger, se verbleichen) ble(i)ke; ble(i)kne, bli hvit, fargeløs, falme.
wert (adj.) verd
zittern (sv. itr.) skjelve
proben (sv. tr. itr.) prøve, øve
Hochzeitschar -> Schar die, -/-en; skare, flokk
Met der, -(e)s/; mjød.
Scharlach der, -s/-e; skarlagen ( kostbart vevet stoff, klesdrakt av høyrød farge – Det norske akademiets ordbok); (bare ent.) skarlagensfeber
aufheben (st. tr.) 1. løfte (opp), ta opp 2. oppheve, avslutte, avskaffe, oppløse, utjevne 3. oppbevare, legge til side, ta vare på 4. (gammeldags) ta til fange.

Den danske folkevisen – Elveskrud

Jeg vil gjerne ta med den danske folkevisen Herder har brukt for å lage sin versjon. Den er hentet fra nettsiden Heimskringla, hvor den er kategorisert under Kæmpe og Trylleviser. Versjonen der er hentet fra Danske Folkeviser i utvalg, redigert av Axel Olrik (1864-1917) og Ida Falbe-Hansen (1849-1922).

Her setter jeg strofene nummerert, selv om de selvfølgelig ikke er det i originalen. Linje 3 i den første strofen er omkvedet, som blir gjentatt etter hvert versepar. Det er et poeng at omkvedet skifter litt karakter etter hva som skjer gjennom visen, det er annerledes når det blir sagt når han rir, når han blir bydd opp til dans, når han kommer hjem blek og skremt, og når han til slutt dør. Men dansen den går så lett gjennom lunden, hele tiden.

Vi ser også at Herder har skrellet bort 6 strofer. Det er ikke så mange gaver alvekongens datter forsøker å gi hos ham, Herder stopper når poenget kommer frem. Dessuten går det raskere hos Herder fra Oluf kommer hjem, til bryllupet står. Herder holder ikke på spenningen unødig, de strofene bidrar ikke vesentlig i den danske originalen. Og til slutt slutter Herder med at Oluf er død, mens den danske folkevisen tar med også hans vordende brud og hans mor, som dør av sorg.

Elveskrud

    1. Hr. Oluf rider saa vide,
    alt til sit Bryllup at byde.
    Men Dansen den gaar saa let gennem Lunden.


    2. Hr. Oluf rider med Bjerge[2],
    der dansed Elver og Dverge.


    3. Der dansed fire, der dansed fem,
    Elverkongens Datter rækker Haanden frem.


    4. Elverkongens Datter rækker Haanden fra sig:
    „Og lyster Hr. Oluf træde Dansen med mig?“


    5. „Jeg ikke tør, jeg ikke maa[3]!
    i Morgen skal mit Bryllup staa.“


    6. „Og hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    to Bukkeskinds Støvler saa giver jeg dig.


    7. To Bukkeskinds Støvler, sidder vel om Ben[4],
    forgyldene Sporer derom spændt.


    8. Hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    en Silkeskjorte giver jeg dig.


    9. En Silkeskjorte saa hvid og fin,
    den blegte min Moder ved Maaneskin.“


    10. „Jeg ikke tør, jeg ikke maa,
    i Morgen skal mit Bryllup staa.“


    11. „Hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    et Hoved af Guld saa giver jeg dig.“


    12. „Et Hoved af Guld[5] kan jeg vel faa.
    men danse med dig jeg ikke maa.“


    13. „Og vil du ikke danse med mig,
    Sot og Sygdom skal følge dig!“


    14. Hun slog ham for hans Hærdeblad,
    det gjalded under hans Hjærterod.


    15. Hun løfte Hr. Oluf paa Ganger rød:
    „Du rid nu hjem til din Fæstemø!“


    16. Der han kom til Borgeled,
    der staar hans Moder og hviler sig ved.


    17. „Hør du, Hr. Oluf, kær Sønne min:
    hvi bær du saa bleg en Kind?“


    18. „Jeg maa vel være om Kinden bleg,
    for jeg har været i Elvekvinders Leg.“


    19. „Hør du, Hr. Oluf, kær Sønne min:
    hvad skal jeg svare unge Brud din?“


    20. „Du sige, jeg er i Lunde,
    at prøve Hest og Hunde.“


    21. Aarle om Morgen, det var Dag,
    da kom den Brud med Brudeskar'.


    22. De skænkte Mjød, og de skænkte Vin:
    „Hvor er Hr. Oluf, kære Brudgom min?“


    23. „Hr. Oluf er i Lunde,
    at prøve Hest og Hunde.“


    24. „Har han kærer' sin Hest og Hund,
    end han har sin unge Brud?“


    25. Hun ledte i Lofte, hun ledte i Vraa,
    hun fandt Hr. Oluf paa Bolster[6] blaa.


    26. Hun tog op det Skarlagen rød,
    da laa Hr. Oluf og var død.


    27. Hun minded ham for sin røde Mund,
    saa døde hun i den samme Stund.


    28. Aarle om Morgen, før det var Dag,
    da var der tre Lig i Hr. Olufs Gaard.


    29. Den ene Hr. Oluf, den anden hans Mø,
    den tredje hans Moder, af Sorgen var død.
    Men Dansen den gaar saa let gennem Lunden.

Kommentar

Dette er første og sannsynligvis eneste gang jeg presenterer et oversatt dikt her på bloggen. Men versjonen til Herder får frem et vesentlig poeng: Etter opplysningstiden og klassisismen, hvor det bare er de klassiske diktene som blir lest og brukt og beundret, så løfter først tyskerne bak bevegelsen og perioden Sturm und Drang, siden romantikerne, frem den nasjonale folkediktningen, og finner idealene og inspirasjonen derfra. Johann Gottfried Herder var tidlig med å gjøre det, allerede i 1778, mens vi i Norge og Danmark vet dette ble gjort først utpå 1800-tallet.

Det er også interessant hvordan Herder bruker den danske originalen. Han lager sin tyske versjon, som ikke er identisk. Han kutter ut omkvedet, han kutter ut noen strofer der poenget allerede er kommet frem, strofer som ikke tilfører historien noe, og han kutter også ut halehenget til slutt, hvor bruden og brudgommens mor også dør. Det siste endrer historien, hos Herder er det bare alvekongen og hans datter som har kraften. Tragedien blir nesten større der. De to etterlatte damene må leve med sorgen over sønnen og mannen som er tapt. Det er også svært virkningsfullt å avslutte diktet med ordet død, på tysk Tot, noe også Goethe utnytter i sin versjon, Erlkönig.

Vi ser også at Herder konsekvent har trykktung utgang i linjene sine, mens den danske folkevisen har noen få med trykklett. Det er lov i versemålet, det er 4+4 som er saken, 4 trykktunge stavelser i hver linje, men det går an å variere med 1 og 2 trykksvake stavelser mellom dem. Også her fungerer det godt i Herders versjon.

Videre er det interessant med dette diktet, hvordan det peker frem til Goethes Erlkönig. Motivet med rittet, med dansen, med gavene, med alvenes trussel om maktbruk, og døden til slutt, er brukt. Men hos Goethe er det ikke en fullvoksen mann som skal hjem til sitt bryllup, det er en far som skal hjem med sin sønn. Og det er bare sønnen som ser og hører alvekongen. Versjonen hos Goethe er svært uhyggelig og virkningsfull.

Både hos Herder og Goethe blir alvenes makt vist frem. Særlig Herder var noe av en mystiker, særlig i denne perioden på 1770-tallet, og det er ikke godt å si hvor mye han selv la i denne type overtro. Goethe var en rasjonalist, men samtidig en rasjonalist som holdt alle muligheter åpne. Han ville inn til sannheten, uansett hva den var. Mystikken og det overnaturlige preger de gamle folkevisene, og det kommer inn igjen i periodene som henter det frem igjen, i Sturm und Drang, og i romantikken. I den danske folkevisen er det ikke så synlig, og kanskje ikke engang så uhyggelig, for her er det også andre som dør, enn de som er utsatt for alvekongens makt.

Uansett hva man måtte tro på, går det ikke an å nekte for at det er virkningsfullt med disse alvene og alvekongens datter som lokker de som rir forbi, inn i dansen sin. De har mektige krefter, og kan lokke med flotte gaver, i tillegg til sin forføreriske overtalelsesevne, og det hjelper ikke at man forsøker å ri forbi og unngå dem. Da bruker de makt, en uforklarlig makt, som også er virkningsfull. Hos Goethe er det nok bare med trusselen, «Hvis du ikke kommer, bruker jeg makt», mens hos Herder og i folkevisen slår alvekongens datter et slag mot hjertet til Oluf, og han kjenner stor smerte. Dette er dødsslaget.

Alvekongens datter er et dikt som er gøy å lese, det er spennende og skummelt, og det knytter interessant sammen flere perioder i kulturhistorien vår, og åpner for innsikt i emner man skulle tro man ikke brydde seg. Tyske dikt fra 1770-tallet, oversatt fra en dansk folkevise fra enda noen hundre år før, Alvekongens datter har ennå mye å gi. Det er bare å la seg lokke inn i denne verden.

Min gjendiktning

Jeg har gjendiktet fra Herders versjon, rett fra tysk, uten å se på den danske versjonen. Det er vesentlig å få rytmen og rimene korrekt, og å få det til å se lett ut. Det er viktigere enn at innholdet er nøyaktig gjengitt.

Alvekongens datter

Herr Oluf rider sent og bredt,
For å byde på sin bryllupsfest;

Der danser de alver på grønne land,
Og kongens datter gir ham sin hand.

«Velkommen, Herr Oluf! Hva sånn på vei?
Trå inn i rekka og dans med meg.»

«Jeg kan ei danse, ei danse jeg får
I morgen tidlig mitt bryllup går.»

«Hør nå, herr Oluf, trå dansen med meg,
To gylne sporer skjenker jeg deg.

En skjorte av silke så hvit og fin,
Bleker min moder med måneskinn.»

«Jeg kan ei danse, ei danse jeg får,
I morgen tidlig mitt bryllup går.»

«Hør nå, Herr Oluf, trå dansen med meg,
En haug med gull skjenker jeg deg.»

«En haug med gull, det tok jeg vel;
Dog danser jeg ei, kan eller skal.»

«Og vil, her Oluf, ei danse med meg,
Skal farsott og sykdom følge deg.»

Hun gjorde et slag på hjertet hans,
Han føler sånn smerte uten stans.

Hun løftet ham blek opp på hans hest.
«Ri hjem nå til din frøkens fest.»

Og som han kom for husets dør,
Stod moren der skjelvende like før.

«Hør nå, min sønn, si til meg straks,
Hvorfor er fargen din blek og blass?»

«Og skulle den ikke være blass og blek,
Jeg var i alvekongs rik’.»

«Hør nå, min sønn, så kjærlig og tru,
Hva skal jeg nå si til din brud?»

«Si henne, jeg var i skogen en stund,
Å prøve der min hest og hund.»

Tidlig morgen som knapt dag var,
Der kom bruden med brudeskar.

«De skjenket mjød, de skjenket vin;
Hvor er herr Oluf, brudgom min?»

«Herr Oluf er ridd til skogen en stund,
Han øver der sin hest og hund.»

Bruden løftet opp skarlagen rød,
Der lå herr Oluf, og han var død.

ES2020

Kilde

J. G. Herder: Om sprogets opprinnelse, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug, Oslo 1992. Oversatt og med etterord av Jan E. Askerøi.

Frühzeitiger Frühling, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Er det tidlig vår der du bor? Det er det i dette diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Og det er det her hos meg på Jæren. Jeg synes det er spennende å koble sammen tekster skrevet til alle verdens tider og mange forskjellige steder, til den vanlige hverdagen vi har her vi er akkurat nå. Solen skinner, det er lette skyer, men bladene har ikke helt våget seg ut av knoppene ennå, og det er en stund til vi kan si våren er her for alvor.

Og det er nettopp poenget med en tidlig vår. Den kommer før man har ventet det. Hos Goethe viser det seg ikke engang å være så mye selve våren som er poenget, men at han har noen han tenker på og er forelsket i. Det går an å lese hele diktet sånn, at det med vårfølelsen mest av alt skyldes at hans kjæreste er der. Det er i alle fall det som er forklaringen på skifte av stemning fra i dag, til i går, som han selv sier det.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Her er diktet, først i original, så en oversettelse, og så følger på vanlig vis gjennomgang av språk, form og innhold, en kort kommentar, og min egen gjendiktning. Velbekomme – godt forår!

Frühzeitiger Frühling

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Reichlicher fließen
Bächlein zumal.
Sind, es die Wiesen?
Ist es das Tal?

Blauliche Frische!
Himmel und Höh!
Goldene Fische
Wimmeln im See.

Buntes Gefieder
Rauschet im Hain;
Himmlische Lieder
Schallen darein.

Unter des Grünen
Blühender Kraft
Naschen die Bienen
Summend am Saft.

Leise Bewegung
Bebt in der Luft,
Reizende Regung,
Schläfernder Duft.

Mächtiger rühret
Bald sich ein Hauch,
Doch er verlieret
Gleich sich im Strauch.

Aber zum Busen
Kehrt er zurück.
Helfet, ihr Musen,
Tragen das Glück!

Saget, seit gestern
Wie mir geschah?
Liebliche Schwestern,
Liebchen ist da!

1801 (skrevet), 1803 (trykket)

Tidlig vår

Dager av lykke,
Kommer dere så snart?
Skjenker meg solen,
Bakker og skog?

Rikelig renner
Særlig de små bekkene.
Er, det engene?
Er det dalenl?

Blålige friskhet!
Himmel og høyde!
Gylne fisker
Vrimler i sjøen.

Fargerike fjærdrakter
Bruser i lunden;
Himmelske sanger
Klinger deri.

Under det grønnes
Blomstrende kraft
Knasker biene
Summende til saften.

Lett bevegelse
Bever i luften,
Pirrende følelse,
Søvnig duft.

Mektig rører
Snart seg et pust,
Dog taper det seg
Straks i busken.

Men til brystet
Vender den tilbake.
Hjelp, dere Muser,
Å bære lykken!

Si, si siden i går
Hvordan er meg dette skjedd?
Elskelige søstre,
Kjæresten er der!

Språk, form og innhold

Dette er en daktylisk totakter, tung-lett-lett. Første stavelse i hver linje er trykktung konsekvent gjennom hele diktet. Utgangen av linjene er trykklett i vers 1 og 3, trykktung i 2 og 4. Hver av de 9 strofene har fire linjer. Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim.

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Goethe: Frühzeitiger Frühling (trykkfordeling)

Hovedpoengene i diktet er greie å forstå, men det er litt å jobbe med i detaljene.

Første strofe har spørsmålet om å oversatte Hügel (jordhaug, bakke) med bakke eller haug. I andre strofe er det en litt merkelig konstruksjon med Sind, es die Wiesen (Er, det engene?) Jeg tolker det som om det bare er gjort for å forsterke trykket på første stavelse. Andre strofe har også en diminutiv, Bächlein (fra der Bach – bekk), som det da alltid blir et spørsmål om man på norsk skal oversette med «bekker» eller «små bekker». I tredje strofe er Frische «friskhet» og Höh (egentlig die Höhe) «høyde», litt poetiske friheter både på tysk og norsk, vil jeg tro, sånn setningene da blir konstruert. Fjerde strofe har ikke noe spesielt, adjektivet Bunt (broket, mangefarget) bruker Goethe ofte, og jeg må alltid tenke litt hvordan jeg oversetter det. Her, i dette diktet, velger jeg farverike heller enn brokete. Så er det genitiv i strofe 5, Unter des Grünes, det er altså «under det grønnes», og det som er grønt, er plantene. Der samler biene saften, naschen er å knaske, naske og snope, de koser seg med dem, summende (summend) til den (am Saft). Reizende Regung er bokstavrim, tiltrekkende følelse, pirrende, Regung har sammenheng med verbet zu regen, «å bevege, røre», så det er å tenke som en rørelse, en impuls. Grunnbetydningen til Gleich er «lik», men adverbet betyr også «straks, med det samme». Musene er skytsgudinnene for sang, musikk og diktning, og vitenskap, i gresk mytologi. De var døtre av Zevs og Mnemosyne, det var 9 stykker av dem, og i all ettertid har diktere og kunstnere påkallet musene for inspirasjon og hjelp og støtte. De opptrer i flere dikt, det er bare å trykke på tagen musene under, så vil dere se dem. Siste strofe har den poetiske formen saget for sagt, her er det imperativ 2. person flertall, og så mangler setningen som følger subjekt og verb, den har bare partisippet (geschah – skjedd). Direkte oversatt er det «Si (dere), siden i går, hvordan meg skjedd?» Jeg omskriver for å gjøre meningen tydelig. Til slutt i diktet er det Liebliche (elskelige) og Liebchen («lille» elskling), adjektiv og substantiv av samme ord, substantivet i dimunitiv.

Innholdet er greit gjenfortalt. Det er subjektet, jeg-personen, poeten, som suger inn inntrykkene av våren som har kommet snarere enn ventet. Det er dager av fryd og glede, som skjenker ham sol og natur. Denne naturen blir nærmere beskrevet, med bekkene som renner, i engene og i dalen. Det er en blå friskhet, som er himmelen, og det er gylne fisker som vrimler i sjøen. Alt er et bilde som livet som flommer opp. Det er mange slags fjær i skoglunden, altså fuglene som flyr og synger igjen, himmelske sanger derinnefra. Blomstene får igjen sitt pollen, den forsyner bier og andre insekt seg fra (det er bare bier som i diktet er nevnt). Så er det den lette bevegelesen i luften, vårluften, med en liten overgang og antydning her at dette også gjelder luft å bli forelsket i, Det rører seg et pust, som forsvinner i en busk. Det kan leses i direkte betydning, men gjør seg godt også i overført, at det er pustet av forelskelse, som forsvinner i busken, men vil oppstå på ny. Det gjør den i neste strofe, i brystet, og nå er det Musene som må hjelpe å bære lykken.

Så avsluttes det med forelskelsesstrofen. Den står litt utenom, og spør bare hvordan dette har kunne skje siden i går? Den henvender seg til de elskelige søstre, uten å spesifisere hvem disse søstrene er, og sier kjæresten er der. Med det kommer det også frem at det er kanskje er hun, Liebchen, som er solen som skjenkes ham i strofe 1.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

frühzeitig (adj.) tidlig, i god tid, på et tidlig stadium.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
Reichlicher -> reichlich (adj.) 1. rikelig. 2. temmelig
zumal I. (adv.) særlig, fremfor alt. II. (subjunksjon) (særlig) fordi.
Tal das, -(e)s/Täler; dal.
fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme
wimmeln (sv. itr.) myldre, vrimle.
Buntes -> bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
Blühender -> blühend blomstrende, blomsterrik;
naschen (sv. tr. itr.) snope, snaske, knaske, spise, småspise godter/søte saker.
Bienen -> Biene die, -/-n; bie.
beben (sv. itr.) beve, skjelve
Reizende -> reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende
Regung die, -/-en; følelse, impuls, (sinns)bevegelse
Schläfernder -> schläfern (sv. itr.); mich schläfert jeg er søvnig/trett.
rühret -> rühren (tr. itr., refl.) 1. røre; 2. komme av, stamme fra
Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
Strauch der, -(e)s/Sträucher; busk.
Musen -> Muse die, -/-n; muse.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
geschah -> geschehen (geschieht, geschah, ist geschehen, itr.) hende, skje, inntreffe, finne sted.
Liebliche -> lieblich (adj.) 1. deilig; yndig, søt, bedårende, fortryllende;2. vennlig, lyst 3. herlig 4. (vin) halvtørr.

Kommentar

Dette er et vårdikt. Og som ofte hos Goethe, er kjæresten ikke langt unna når det handler om vår. I dette diktet er det sånn at kjæresten er egentlig hele årsaken til vårfølelsen. Det er det siste strofe avslører, det er det som er forandringen fra i går til i dag. Det er kjæresten som kommer med en tidlig vår, uttrykt først med 8 strofer til å beskrive følelsen – et helt dikt! – og så en siste strofe som påheng til å beskrive årsaken.

Hvem denne elskede er, skal ikke jeg uttale meg sikkert om uten å kjenne diktets tilblivelseshistorie. Men kvinnen i Goethes liv på denne tiden var Christiane Vulpius, hun som i 1789 fødte ham sønnen August Walter, og som i 1806 giftet seg med ham. Det er en fascinerende historie mellom de to, og hvordan tidens krav og konvensjoner forvansket forholdet deres. Goethe var på denne tiden 52 år, Christiane 16 år yngre.

Diktet leses helt utmerket godt uten de biografiske dikt. Det er et vårdikt og et forelskelsesdikt. Eller et dikt som først gir seg ut for å være et vårdikt, så viser seg å være et forelskelsesdikt. Det er kult.

Min gjendiktning

Diktet er svært taktfast. Det må opprettholdes i en gjendiktning, og det er viktigere enn at ordene blir oversatt korrekt. Det er stemningen og uttrykket som skal gjendiktes, ikke ordene. Her er det ikke så veldig lett, og jeg må tillate meg noen forenklinger, men som alltid handler det om å få et resultat som kan fungere på et vis, på norsk.

Den nest siste strofen har rimet zurück – Glück som hver gang volder meg problemer.

Tidlig vår

Dager av glede,
Kom dere lell?
Solen, til stede
Skoger og fjell?

Rikelig renner
Bekkene små.
Er, det de enger?
Dalen, er óg?

Blålige friske!
Himmel og hø!
Glinsende fisker
Vrimler i sjø

Brokete fjære’
Bruser i lund;
Himmelsang er det
Klinger den stund.

Under det grønne
Blomstrende kraft
Biene skjønne
Summer til saft.

Lette bevege
Bever i luft,
Pirrende leke,
Søvnige duft.

Mektig det rører
Snart seg et pust,
Dog det seg fører
Bort i en busk.

Men så det bruser
I brystet seg att.
Hjelp, dere Muser,
Lykken ta fatt!

La meg få høre
Skjedd meg hva er?
Elskelige søstre,
Elskling er der!

ES2020

Summend am Saft! (Goethe – Frühzeitiger Frühling)

L'infinito (Det uendelige), av Giacomo Leopardi

Giacomo Leopardi (1798-1837). Det er en poet som gjør at jeg alltid får lyst til å gråte. Som stanser verden. Som ennå beholder magi i ordene sine. Som ikke lar seg analysere i senk.

Det er hva jeg alltid er på jakt etter. Dikteren, poeten, som klarer å skrive slik at ordene blir overført direkte med meningen de har. Der man ikke begynner å tenke på hvilke baktanker som er der, som ikke manipulerer. Der man kan si «du er meg kjær», og så blir man grepet av det, for det er en stor ting å være noen kjær. I dette diktet er det den starten, Sempre caro, alltid kjær, og så flyter diktet inn i en meditasjon over tilværelsen, og subjektets plass i den.

L’infinito

Sempre caro mi fu quest’ermo colle,
e questa siepe, che da tanta parte
dell’ultimo orizzonte il guardo esclude.
Ma sedendo e mirando, interminati
spazi di là da quella, e sovrumani
silenzi, e profondissima quiete
io nel pensier mi fingo, ove per poco
il cor non si spaura. E come il vento
odo stormir tra queste piante, io quello
infinito silenzio a questa voce
vo comparando: e mi sovvien l’eterno,
e le morte stagioni, e la presente
e viva, e il suon di lei. Così tra questa
immensità s’annega il pensier mio:
e il naufragar m’è dolce in questo mare.

1819

Det uendelige

Alltid kjær var meg denne ensomme kollen,
og denne hekken, som fra mange sider
lukker inn den ytterste horisonten for blikket.
Men sitte og stirre, endeløse
rommene mellom der og den, og umenneskelig
stillheter, og den dypeste ro
jeg later som i tankene, hvor nesten
hjertet ikke blir skremt. Og som vinden
jeg hører rasle mellom disse plantene, og jeg, den
uendelige stillhet og denne stemmen
stadig sammenligner: og bistår meg i evigheten
og de døde modnes, og nåtiden
og levende, og lyden av henne. Så mellom denne
umåteligheten drukner tankene mine seg
og forliset er meg søtt i dette havet.

Språk, form og innhold

Formen på dette diktet er en meditasjon, så det gir ikke mening å telle takter og dele diktet inn i trykktunge og trykklette stavelser. Ordene strømmer ut, og er ment å gjøre det. Dette er en svært modernistisk måte å skrive på, og man kan godt si Leopardi er hundre år forut for sin tid. Uttrykket stream of consciousness, bevissthetsstrøm, hører romansjangeren til, det er James Joyce som skriver slik i Ulysses, og noe av poenget er at det plutselig kommer inn element som ikke har noe med selve situasjonen å gjøre. Hos Leopardi er det full tematisk sammenheng i diktet, så noen bevissthetsstrøm i litteraturhistorisk kan det ikke være snakk om. Men det er det i den forstand, at den som opplever denne stemningen er fullt konsentrert i øyeblikket han er i, og slipper ingen andre tanker inn. Og det blir uttrykt i en strøm av ord, likt, eller tilsynelatende likt, som han da tenker dem. Det er et dikt som passer å leses med rolig stemme. Det er et dikt som bryter litt med hva man – den gang – skulle oppfatte som et dikt. Det er mer som et dagboksnotat, en meditasjon, her er punktum midt inne i linjene, her er ting man bare ikke gjorde, den gang. Men diktet er likevel svært uttrykksfylt, som vi skal se på i det følgende, og fungerer derfor helt utmerket – som et dikt.

Formen fu av essere (være) er den italienske verbtiden passato remoto, det som på norsk kan oversettes med «forgangen fortid». Det er en fortid som er så lenge siden at den ikke lenger har relevans for nåtiden, en ganske litterær og boklig verbtid. Videre bruker Leopardi den greske formen ermo (erêmos), heller enn den latinske eremo (eller eremus), Det er samme ord som vi bruker i eremitt. Første setning, som går over tre linjer, sier noe i retning av at denne kollen og denne busken alltid var ham kjær, som lukker den ytterste horisonten for blikket hans. Jeg har omskrevet så meningen kommer frem også i oversettelsen.

Neste setning er lang, og går over fire og en halv linje. Det begynner med en gerundium, det vi på norsk uttrykker med «sittende» (sedendo), «stirrende» (mirando). På norsk er formen lite brukt, så jeg oversetter med sitter og stirrer. Partisippet interminati (av verbet terminare («avslutte) med prefikset in- («ikke-, u-«), sånn at det blir uten ende) beskriver de endeløse rommene (spazi) han kan se der han sitter. Vendingen di là da quella kan oversettes cirka «av der fra den», meningen er at det er endeløse rom mellom alt. Videre følger to uttrykk for dyp stillhet, sovrumani silenzi og profondissima quiete. begge deler et uttrykk for kontemplasjonen og konsentrasjonen, og stemningen han sitter i. Her er ingenting som forstyrrer. I denne roen forestiller han seg i tankene, han fingerer seg (mi fingo), han later som hjertet med knapp margin (per poco) ikke er skremt (il cor non si spaura). Det siste er uttrykt aktivt, spaurare er et verb, si spaura er refleksiven i 3. person presens. Uttrykket per poco kan oversettes med «nesten, nær», meningen er at det mangler bare litt.

Setning tre avsluttes seks linjer nede fra der den begynner, i den tredje siste av femten vers. Den er inndelt i flere deler. Først er det en sammenligning: Som vinden rasler i buskene, så går han og sammenligner denne uendelige stillheten og denne stemmen. Formen vo er en sjelden form for vado, comparando er igjen gerundium, sammenlignende. Jeg må omskrive håpløst for å få denne meningen frem, og plassere ord i linjer de ikke hører hjemme. Videre i setningen er effekten av denne sammenligningen, og denne stemningen. Evigheten kommer til hjelp, årstider dør (le morte stagioni), nåtiden er levende (la presente e viva – egentlig: nåtiden og livet), og lyden av henne (il suon di lei). Henne (lei) kan være nåtiden, som er hunkjønn på italiensk, eller ei jente han vet om.

Siste setning går over de tre siste linjene. Den sier at på denne måten drukner tankene mine, og at det er ham søtt (dolce) å forlise (il naufragar) i dette havet (av tanker, stemning og følelser)

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

infinito (adj.) 1. uendelig, ubegrenset 2. uendelig mange 3. veldig stor, enorm
colle (uttale: còlle) m ås(rygg), høyde
‘ermo -> eremo (uttale: èremo) m 1. eremittbolig 2. avsides kloster 3. rolig og ensom bolig/sted
siepe (uttale: sièpe) f 1. hekk 2. (fig.) rekke, rad, mur
parte f 1. del, part; 2. side; parte sinistra venstre side 3. (teater, film) rolle; 4. oppførsel 5. (jur.) part 6. område, sted, distrikt
ultimo (adj.) sist
guardo m (poet.) blikk
escludere (uttale: escludere) (vb. trans.) utelukke
interminati -> terminare (-è-) 1. (vb. trans.) avslutte, gjøre ferdig 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) slutte, bli ferdig, stoppe;
spazi -> spazio (uttale: spazio) m 1. rom 2. plass 3. mellomrom 4. verdensrom 5. tidsrom, periode; 6. (fig.) mulighet, anledning, spillerom; (spaziare (-à-) (vb. trans.) 1. plassere noe med mellomrom 2. sette mellomrom mellom 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) streife om, bevege seg rundt omkring 4. (vb. intrans., hjelpevb. avere) (fig.) spre seg over (et stort område))
sovrumano (adj.) overmenneskelig
profondo (uttale: profóndo) (adj.) 1. dyp 2. (fig.) dypsindig, dyptgående, dyptgripende
fingere (uttale: fingere) 1. (vb.trans.) fingere, forstille seg, hykle, foregi, late som om, simulere 2. (vb.refl.) late som om;
spaurire (-isco) 1. (vb. trans.) skremme 2. (vb. refl.) bli skremt, bli redd
odo -> udire (òdo) (vb. trans.) 1. høre, lytte 2. erfare, få vite
stormire (-isco) (vb. intrans., hjelpevb. avere) (om løv, blader)
rasle, bruse
comparando -> comparare (vb. trans.) sammenligne;
sovvien -> sovvenire (sovvèngo) (vb. intrans., hjelpevb. avere)
komme til hjelp, hjelpe, bistå
stagionare (-ó-) 1. (vb. trans.) lagre, modne 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) lagres, modnes 3. (vb. refl.) lagres, modnes
immensità (uttale: immensita) f 1. umåtelighet, uendelighet 2. veldig stor mengde
annegare (-né-) 1. (vb. trans.) drukne; 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) drukne; 3. (vb. refl.) drukne seg, drukne
naufragare (nàu-) (vb.intrans., hjelpevb. avere/essere) forlise, lide skipbrudd (også fig.)

Kommentar

Det er vanskelig å ikke bli flyktig i ordene når man skal kommentere et dikt som dette. Det er som om ordene bare flyter inn i stemningen, og i hvert fall jeg blir bare stående og knote og vase når jeg skal forsøke å trekke dem fra hverandre, og forklare tydelig hva som står og hva som menes. Det går ikke. Min italiensk strekker ikke til for umiddelbart forstå hva som står i diktet. Italiensk er et språk med mange småord og korte vendinger, mange uttrykk som ikke kan forstås med å slå de enkelte ordene opp i en ordbok. Og Leopardi strekker språket, han er poeten som ikke kan bry seg om de grammatiske reglene når han skal beskrive stemningen han sitter med. Det gode diktet skal fremsi det uutsigelige, som Welhaven formulerer det halvannet tiår senere, og som flere andre uavhengig av ham har formulert det. Jeg har veldig store vanskeligheter med å oversette og gjendikte dette diktet, jeg er ikke i nærheten av å treffe magien Leopardi treffer som en selvfølge.

Og sånn er det med gode dikt. Det står mer i dem enn ordene kan si. Det er noe mer, som kommer av stemningen de skaper, og som går tapt når man skal forsøke å sette ord på hva det er. Poenget er jo nettopp at de bryter grensene for hva ord kan si.

For å skjønne dette diktet, må man nesten gå opp på en høyde selv. Gjerne Monte Tabor, i Recanati, den lille byen øst i Italia, lite grann syd for San Marino, på en litt nordligere breddegrad enn Roma. Den byen kalles poesiens by, siden Giacomo Leopardi kom herfra, og det lille fjellet kalles Uendelighetens fjell, etter diktet Leopardi skrev om det.

Av Leopardi har jeg også postet diktet: La sera del dì di festa, det smått utrolige diktet, det også. Det er noe tvers igjennom poetisk med Leopardi. Han puster dikt. Han døde 38 år gammel. Livet hans var mierabelt. Diktningen stor.

Infinito.jpg
Diktet i original hente fra italiensk wikipedia. Den fysiske utgaven finnes i nasjonalbiblioteket i Napoli.

Min gjendiktning

Gjendiktningen vil ikke være så veldig forskjellig fra oversettelsen, i et dikt som dette.

Det uendelige

Alltid var meg kjær denne ensomme kollen,
og denne hekken, som fra mange kanter
stenger blikket for den ytterste horisonten.
Men å sitte og stirre, de grenseløse
rommene på hin side, overmenneskelige
stillheter, den dypeste ro
i tankene later jeg som, der nære på
hjertet ikke blir skremt. Og som vinden
jeg hører rasle mellom plantene, den
uendelige stillhet og denne stemmen
sammenligner jeg, stadig: og evigheten bistår meg,
og de døde årstidene, og nåtiden
levende, og lyden av henne. Så mellom denne
umåteligheten drukner tankene mine seg
og det forliset er meg deilig i dette havet.

ES2020

Die drei Reiche der Natur, av Gotthold Ephraim Lessing

På tysk heter opplysningstiden Aufklärung. Det er herlig ord, direkte oversatt til norsk blir det oppklaring (Auf + klärung)., men ordet betyr også klargjøring og opplysning. Det er så herlig enkelt, og passer så inderlig godt. I den gamle tid, arvet ned fra middelalderen, er det mye grums og overtro og misoppfatninger. Det trengs en oppklaring til, en Aufklärung.

Den tyske mentaliteten passer til dette. De er et systematisk folkeferd, das Land der Dichter und Denker, landet av diktere og tenkere, de har en helt sentral plass i filosofihistorien. Det er ikke det spørsmål tyskeren ikke er villig til å drøfte ned til minste detalj, sånn at alle biter kommer på sin rette plass, og alle argument blir vektet korrekt opp mot hverandre. Det er opplysningstiden som setter den tyske kultur og tyske tenkning i gang, det er her det begynner.

Jeg tar dette året for meg et tysk dikt og en tysk poet hver første søndag i måneden. Jeg begynte med middelalderen, Walter von der Vogelweide med Unter der Linden, og fortsatte med barokken, Andreas Gryphius, og diktet Es ist alles Eitel. På veien fremover hopper jeg nå over salmediktningen, til Martin Luther og Paul Gerhardt, de får eventuelt komme ved en senere anledning, og jeg har ikke med noen eksempler på den lette og uhøytidelige rokokko-diktningen. Det går frem til Opplysningtiden, die Aufklärung. Vi må nå rydde plass for resten av historien.

Og da er det å hente frem giganten. Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781), den første virkelig ruvende skikkelse i tysk litteratur og tysk tenkning. Den første som ikke bare skriver litterære verk, men også skriver verk om hvordan litteraturen skal være. Når vi først gjør det, er det da greit å gjøre det med en ordentlig drikkevise, der den glade leser blir opplyst om at om man ikke drikker og elsker, så blir man akkurat som en stein.

For å komme frem til denne spenstige konklusjonen, må vi først begynne med forfatteren, siden vi nå poster et dikt av Lessing for første gang.

Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781)

Han ble født 22. januar, 1729, i Kamenz, Sachsen, og døpt to dager senere. Familien var ikke velstående. Faren var prest i den lutherske kirke, og praktiserte en streng teologi. det vi på norsk kanskje vil kalle pietistisk, og kanskje også ærgjerrig. Man skal arbeide på jorden. Det var et lærd hjem, med mange bøker, og unge Gotthold Ephraim leste og lærte. Skolegangen fikk han gjennom privatundervisning og latinskolen, det var humanistisk kristendom som var saken, med tendenser til selvstendig tenkning – Aufklärung.

Fra dette vokser Gotthold Ephraim Lessing opp til å bli den best betydningsfulle tyske personlighet i sin periode. Han gjorde det gjennom sitt arbeid med å forandre den tyske litteraturen, sette den i gang, så å si. Han gjorde det både gjennom å skrive selv, og å skrive om, både gjennom praksis og teori.

Hva han gjør med teateret, er å gå til det menneskelige og vanlige, og avvise de opphøyde idealene fra det klassiske dramaet. Der var tragedien forbeholdt konger og mektige, bare de kunne oppleve det tragiske fall som ledet til katarsis, sjelens renselse. Allmuen kunne bare opptre i komedier, der var ikke fallhøyden så stor og så viktig, der gjaldt det bare å få seg en plump latter.

Idealet for Lessing var det engelske dramaet, gjennom Shakespeare, som brøt med mange av de klassiske sjangerkonvensjonene, og skrev mye, mye friere enn de franske klassikerne. Dette peker mildt sagt fremover, og da neste generasjon overtok, med Herder, Goethe og Schiller og de andre Sturm und Drang-dramatikerne, så var det selvsagt Shakespeare skulle være idealet. Og det borgerlige drama, eller den borgerlige tragedie, peker helt frem til vår egen Ibsen og russernes Tsjekhov. Drøy hundre år senere var det en selvfølge at hovedpersonene også i seriøse teaterstykker skulle være vanlige mennesker fra borgerlige hjem, middelklasse, ikke adel og overklasse. Det skulle være dagligdags, ikke opphøyd. Lessing er blant dem som brøytet vei for det som i dag er regnet som en innlysende selvfølge.

Denne siden er for poesi, og ikke for teater. Men det er relevant å si at i teaterstykkene fremmet Lessing også idealer som toleranse, han diskuterte moralske spørsmål i vanlige menneskers liv, og det er kritikk av samfunnets urettferdighet som peker fremover mot den sene opplysningstids revolusjoner. Sine tanker nedfelte Lessing i tidskriftet Briefe, die neueste Literatur betreffend (1759-1765) og i Hamburgische Dramaturgie (1767-1769). Fra 1767 til 1769 var han dramaturg ved Deutsches Nationaltheater i Hamburg, det eksisterte kun i det tidsrommet.

I lyrikken er Lessing en ganske annen karakter. Disse er ganske lystige, uhøytidelige, frimodige. De handler gjerne om hvor godt det er å kysse jenter og hvor kjekt det er å drikke vin, ingen vanskelig Aufklärung, her i gården. Det er leilighetsdikt, ikke forsøk på seriøs kunst, ikke slik jeg leser dem, det lille jeg har lest.

I det hele tatt er ikke opplysningstiden en god periode for poesien. Poesien er en sjanger for følelser, og i opplysningstiden handler det om fornuft. De systematiske tanker og vitenskaplige kategorisering som hører tiden til, lot seg ikke så godt uttrykke gjennom dikt.

Men Lessing gjør jo et solid forsøk her. Diktet ble først offentliggjort i ukeskriftet Der Naturforscher, i 1747, da Lessing var 18 år.

Die drei Reiche der Natur

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Die Pflanze macht das zweite Reich,
Dem ersten nicht an Güte gleich:
Sie liebet nicht, doch kann sie trinken;
Wenn Wolken träufelnd niedersinken,
So trinkt die Zeder und der Klee,
Der Weinstock und die Aloe.
Drum, was nicht liebt, doch trinken kann,
Wird in das zweite Reich getan.

Das Steinreich macht das dritte Reich;
Und hier sind Sand und Demant gleich:
Kein Stein fühlt Durst und zarte Triebe,
Er wächset ohne Trunk und Liebe.
Drum, was nicht hebt noch trinken kann,
Wird in das letzte Reich getan.
Denn ohne Lieb′ und ohne Wein,
Sprich, Mensch, was bleibst du noch? – – Ein Stein.

1747

De tre rikene i naturen

Jeg drikker, og drikkende faller det meg inn,
Hvorfor naturriket vil være tredobbelt.
Dyrene og menneskene drikker, elsker,
Enhver etter sine drifter:
Delfin og ørn, loppe og hund
Fornemmer kjærlighet, og fukter munnen.
Hva kan drikke og elske altså,
Blir lagt i det første riket.

Plantene utgjør det andre riket,
Som ikke er likt det første i kvalitet:
De elsker ikke, dog kan de drikke;
Når skyer dryppende synker ned,
Så drikker sedertreet og kløveren,
Vinranken og aloen.
Derfor, hva som ikke elsker, men kan drikke,
Blir lagt i det andre riket.

Steinriket utgjør det tredje riket;
Og her er sang og diamant likt:
Ingen stein føler tørst og sarte drifter,
Den vokser uten drikk og kjærlighet.
Derfor, hva som ikke hever eller kan drikke,
Blir i tredje riket lagt.
Så uten kjærlighet og uten vin,
Snakk, menneske, hva blir du da? – – En Stein.

Språk, form og innhold

Diktet består av 3 strofer på 8 vers. Hvert av versene har fire trykktunge stavelser, altså fire takter, er 4+4, og formen er helt konsekvent annenhver trykklett-trykktung. Det er en markant rytme i diktet, som gjør at selv stavelser man normalt ikke ville lagt trykk på, som -es i jegliches, får trykk her i dette diktet. Versefoten er jambisk. Rimene går i par, to og to linjer rimer. Linje 3 og 4 har trykklett utgang, og de to siste linjene er like i rimet i de to første strofene. Dette mønsteret blir brutt i den siste strofen, der dette rimet blir lagt i 5 og 6, og det kommer et tillegg i linje 7 og 8. Litt finurlig.

Her er trykkfordelingen i første strofe, trykktunge stavelser har fet skrift.

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Gottholb Lessing: Die drei Reiche der Natur (trykkfordeling)

Det er ingen enorme vanskeligheter i oversettelsen, og innholdet skulle være veldig synlig og greit.

Vendingen trinkend fällt mir bei betyr direkte oversatt «drikkende faller (det) meg ved», jeg tror det er slik at han drikker, og mens han drikker, slår det ham det som siden følger. I linje to er det brukt en konjunktiv, sei, konjunktiv uttrykker subjektets oppfatning av virkeligheten og ikke den objektive virkeligheten. Vi bruker ikke verbformen konjunktiv på norsk, og må omskrive for å få frem samme mening. Jeg har omskrvet med «vil være». Det ser ut til å være en bøyningsvariasjon i ordet Trieben, korrekt flertallsbøyning av substantivet Trieb i dag er Triebe. Verbet netzen er ikke et oppslagsord i tysk-norsk ordbok, men det betyr å fukte (egentlig nass machen – gjøre våt). Vendingen er humoristisk for å drikke, en underdrivelse. Jeg stokker om på rekkefølgen i nest siste linje. Korrekt oversettelse av getan er gjort, men meningen kommer best frem om det oversettes med lagt.

Die Güte betyr godhet, men kan også bety kvalitet. Jeg oversetter med det siste. For øvrig er det som står her helt i tråd med opplysningstidens idealer, og i det som står i avhandlingen Lessing parodierer (se under kommentar). Den første kategorien med dyrene står over den neste, med plantene. Linje 4 betyr direkte oversatt Når skyene dryppende nedoversynker, en tungvint omskriving av at det regner. Aloen er en plantealekt i aspargesfamilien, den brukes i medisinen og som prydplante, og noen av artene har også blader som kan brukes til garn og tørklær og slikt. Sedertre, kløver og vinranker skulle være kjente nok planter.

Demant er en tysk sideform til Diamant. . Litt spesielt at steinen i strofe 3 vokser, men det er det som står. Jeg kjenner ikke hva som er poenget her, hva som menes. Kanskje er det bare at den eksisterer, at den holder seg uten å bli tilført næring av elsk og av drikke. Her er poenget at om mennesket lar være å drikke og å elske, så blir det selv en stein.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

dreifach (adj.) tredobbelt
jeglicher (determinativ) = jeder
Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst 2. (års)skudd, spire
Adler der, -s/-; ørn
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte
nẹt·zen netzt, netzte, hat genetzt mit OBJ ■ jmd./etwas netzt jmdn./ etwas geh. befeuchten, leicht nass machen Tränen netzen ihre Wangen.
getan perfektum partisipp av tun.
Güte die, -/ 1. godhet, overbærenhet 2. minnelighet, vennlighet 3. kvalitet, sort(ering).
träufelnd -> träufeln (sv. tr.) dryppe
Zeder die, -/-n; seder(tre)
Klee der, -s/; kløver
A̱loe [ˈa:loe] -, -n die bot. eine Zier- und Heilpflanze
drum (adv., omgs.) = darum derfor; sei’s drum! la gå (med det)! alles, was drum und dran ist alt som hører med.
zart (adj.) sart, myk, mild, delikat; øm, hensynsfull; mør
wachsen [-ks-] (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
heben (hebt, hob, hat gehoben, tr. refl.) 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.

Kommentar

Det viktigste her: Diktet er ganske uhøytidelig, Det er en parodi. Dette skal ikke tolkes og forklares, det er ingen dype og store tanker, det er underholdning. Lessing skrev mange, mange dikt av denne typen. Diktene han skrev, er sånn. Meningen med diktet er å kunne leses opp ved festbordet, og fremkalle en god latter.

Så det med at dikteren drikker, i diktet, kan vel så godt være at han drikker vin. Og så kommer han til å tenke på dette med verdens orden, litt i vinens rus, og så finner han ut at det er tre nivå i denne inndelingen. Det er de som elsker og drikker, de som bare drikker, og ikke elsker, og de som ikke gjør noen av delene. Og så avslutter det med en spøk, om mennesket da er i den siste kategorien?

Det å dele inn systematisk hører veldig til opplysningstiden, men her blir det gjort narr av. Hva som blir gjort narr av, er en avhandling av Christlob Mylius, fetteren til Lessing, som nettopp delte inn naturens tre riker sånn som diktet gjør.

Og så er det et veldig flott retorisk spørsmål til slutt. Hvis mennesket ikke drikker og ikke elsker, hva er det da? Da er det redusert til å bli en stein. Poetisk kommer det veldig godt frem, med at de to vanlige sistelinjene i siste strofe er plassert i linje 5 og 6, slik at de to siste linjene blir et påheng. Det er bygget opp slik at det blir en veldig naturlig pause etter spørsmålet Sprich, Mensch, was bleibst du noch? De to korte ordene, Ein Stein, smeller inn, med rim og det hele, og får frem poenget veldig godt og humoristisk. Det bryter reglene med at verselinjen skal følge perioden. Her er det to setninger i samme linje. Ein Stein bærer vekten av hele resten av diktet på seg, og forandrer måten det leses på. Det er alt sammen en spøk, en oppfordring til å elske, og å drikke.

Den oppfordringen tar vi lett.

Min gjendiktning

Diktet er uhøytidelig. Det skal også gjendiktningen være. Det gjelder å få rim og rytme på plass, sånn at det kategoriske blir fremhevet, det er bare sånn det er, og kan ikke være annerledes. Dette er ikke et dikt der Lessing har finspikket på innholdet, det har blitt sånn det falt seg. Sånn må gjendiktningen også bli.

Naturens tre riker

Jeg drikker, drukken slår det meg,
Naturens rik’ er delt i vei.
Hvor dyr og menn’sker elsker, drikker,
Enhver sånn som han selv best liker:
Delfin og ørn, som loppe, hund
Kan føle elsk, og fukte munn.
Hva drikke kan, og elske vil,
Det hører første riket til

Se planter utgjør andre rik’,
Som ei det første er helt lik:
De elsker ei, dog kan de drikke;
Når skyer holder regnet ikke,
Da drikker kløver, sedertre
Og vinranker, aloen med
Hva elsker ei, men drikke vil,
Det hører andre riket til.

Og steiner utgjør tredje rik’;
Og sand og diamant er lik:
Ei føler steinen tørst og drifter,
Helt uten drikk og elskovsvifter.
Hva ei som vokse, drikke vil,
Det hører tredje riket til.
Så uten elsk og vinen rein,
Snakk, mann, hva blir du da? – – En Stein.

ES2020