I’m nobody! Who are you? av Emily Dickinson

Et kort dikt i dag, av amerikas dikterdronning, Emily Dickinson (1830-1886).

I’m nobody! Who are you?

I’m Nobody! Who are you?
Are you – Nobody – too?
Then there’s a pair of us!
Don’t tell! they’d advertise – you know!

How dreary – to be – Somebody!
How public – like a Frog –
To tell one’s name – the livelong June –
To an admiring Bog!

Jeg er ingen! Hvem er du?

Jeg er ingen! Hvem er du?
Er du – ingen – også?
Da er det et par av oss!
Ikke fortell det! De vil annonsere det – vet du!

Så kjedelig – å være – Noen!
Så offentlig – som en frosk –
Å fortelle ens navn – livets juni –
Til en beundrende sump.

Språk, form og innhold

Diktet er delt opp i to strofer, med rim i de to første linjene i første strofe, og i linje 2 og 4 i strofe 2. Det er ikke noen bundet form, selv om de to strofene med fire vers kan få det til å se ut slik. Versene er helt uregelmessige, de trykktunge stavelsene kommer hulter til bulter, og det er opp til leseren hvordan diktet skal leses.

I oversettelsen er spørsmålet hvordan å oversette nobody, public og bog. Det klinger bedre og fungerer bedre med nobody enn med «ingen», men jeg vet ikke noen bedre oversettelse. Public er offentlig, det må være greit nok, og så er det litt av hvert å velge mellom for å oversette sump.

Innholdet er rett frem. I første strofe sier diktets jeg at jeg er ingen, og spør diktets leser om du også er det. Så er det i så fall to. Siste linje blir sagt litt i spøk, ikke si det til noen, for da vil de annonsere det.

Schweigen, av Eugen Gomringer

En sjelden gjest på bloggen dette, et utenlandsk dikt fra etter krigen, og et dikt i det som kalles «konkrete» dikt, en helt spesiell sjanger som utviklet seg i årene rett etter krigen. Den fikk godt fotfeste i Tyskland, eller Vest-Tyskland, som man må si på den tiden, der dagens forfatter, Eugen Gomringer (1925-), må sies å være en av de fremste representantene. Retningen slo også litt an i Norge, vil jeg si, og den dag i dag er det en sjanger de kan akseptere, de som egentlig ikke liker dikt.

Det er dikt som er kule. De går inn en slags ekstrem forlengelse av modernismen, der man liksom på en måte aksepterer at alt det gamle er gjort tusen ganger før, det er absolutt ikke mer å hente i den gamle måten å skrive på. Så man må finne på noe nytt, og litt kult. Det går også an å si det er en stilart som passer i håpløse Vest-Tyskland etter andre verdenskrig, hvordan skal man skrive dikt med mening etter å ha hatt Hitler og andre verdenskrig i landet?

Da heller Schweigen, eller taushet, som det heter på norsk.

Schweigen

Schweigen Schweigen Schweigen

Schweigen Schweigen Schweigen

Schweigen. Schweigen

Schweigen Schweigen Schweigen

Schweigen Schweigen Schweigen

Oversettelse og kommentar og hele pakken

Sånne dikt skal man ikke kommentere så enormt. Det holder å si det er kult. Det er artig tenkt ut. Alle kan skrive dikt som dette. Det er gøy å skrive dikt som dette. Det er gøy å lese dikt som ikke er ferdig tenkt. Her er noe for alle å få noe ut av.

Det holder å vite at Schweigen betyr å tie eller taushet. Har formatet gjort det riktig, skal det være et tomt rom midt i midten. Taushet.

Hvis livet bedrar deg (Если жизнь тебя обманет), av A. S. Pusjkin

Dette er et kort dikt av A. S. Pusjkin (1799-1837), det som vel må kalles et epigram. Det er en liten sak på to fireversede strofer, der det i første strofe er omsluttende rim og i andre strofe er kryssrim. Det inneholder en liten livsvisdom, tilpasset russiske forhold, kan man si. Særlig de to første linjene er veldig kjente, men hele diktet er noe mange russere godt kjenner til. De kjenner i hvert fall godt til tankene og ideene som er i det, dette med at når livet går deg i mot, som det gjerne gjør, så gjelder det ikke å grave seg ned i mismot og sinne. Bedre dager vil komme. Ingen folkeslag jeg kjenner til, er bedre til å tro på dette, enn russerne. Her er deres nasjonaldikters versjon av landets visdom.

*

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Сердце в будущем живет;
Настоящее уныло:
Все мгновенно, все пройдет;
Что пройдет, то будет мило.

1825

Min transkripsjon

Jesli zjizn tebja obmanet,
Ne petsjalsja, ne serdis!
V djen uninija smiris:
Djen, ver, nastanet.

Serdtse v budusjem zjivot;
Nastojasjtsjeje unylo:
Vsjo mgnovenno, vzjo projdjot;
Sjto projdjot, to budet milo.

Min oversettelse

Hvis livet bedrar deg,
Ikke bli lei deg, ikke bli sint!
Med mismotets dag, forson deg:
En lykkelig dag, tro det, oppstår.

Hjertet lever i det som vil bli;
Nåtiden er trist:
Alt er øyeblikkelig, alt kommer;
Hva som kommer, det blir bra.

Språk, form og innhold

På russisk er de germanske verseformene med greske navn nesten umulige å tilpasse språket, siden ingen russiske ord kan ha flere enn én trykktung stavelse. Verseformen er også litt uhøytidelig i dette korte epigrammet, og det varierer hvor mange trykktunge stavelse hver linje har. Rimmønsteret er AbbA i første og cDcD i andre.

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Pusjkin: Если жизнь тебя обманет (His livet bedrar deg), Trykkfordeling

Jeg tror ikke jeg skal si for mye om språk og oversettelse for dette diktet her. Det er enkelt og greit, det som står. Du skal ikke bli lei deg og sin om livet bedrar deg, du skal forsone deg med dårlige dager, og tro på at gode dager skal oppstå igjen. I siste linje er верь er imperativformen til верить, å tro, og настанеть er satt sammen av на (til) og стан (stå), så oppstå må være en god oversettelse.

I andre strofe handler det om at hjertet lever i fremtiden, в будущем . Det som er nå, Настоящее, det er trist. Men alt er øyeblikk, alt kommer, og det som kommer, det vil være bra. Ordet мило er et koseligere ord enn norske bra, bra er хорошо, mens мило er søtt, kjært, koselig, eller med mine egne ord, «det som man er glad i». Så tiden som vil komme, vil være noe å være glad i.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok.

уныния -> уныние mismot, motløshet
смирись -> смириться <нсв смиряться> 1. с Т (примириться с чем-л) finne seg i, forsone seg med; akkviescere med 2. (покориться обстоятельствам) føye seg, gi etter, finne seg i sin skjebne 3. (успокоиться) falle til ro, legge seg (уклечься)
мгновенно øyeblikkelig
уныло I mismodig, trist II в знач. сказ. det er trist [stusselig]

Kommentar

Diktet er skrevet i 1825, en tid som var vanskelig for Pusjkin. Han satt forvist på familiegodset Mikhajlovskoje, nær Pskov, etter å ha skrevet noen politiske epigrammer. For dette var han forvist til Sør-Russland og senere godset sitt alle årene fra 1820 til 1826, før han ble tatt til nåde igjen, og ble hofflyriker. Den stillingen gjorde det ikke stort lettere for ham, men det er en annen sak.

Det er livet til Pusjkin som går for seg på denne måten. Det er gode år, ungdomsårene, der man gjerne vil være i sentrum og i vinden, og få ting gjort. Pusjkin får ikke disse årene være i salongene i St. Petersburg, får ikke være der det skjer, men må skrive sine dikt og andre tekster langt ute i provinsen. Så tvinger han altså frem dette optimistiske diktet.

Diktet gir mulighet til å illustrere en av finessene med rim, og en av umulighetene med gjendiktninger. I andre strofer rimer живет – пройдет, lever – kommer, sånn at hjertet lever i det som kommer. Det andre rimet i denne strofen er en motsetning, уныло – мило, trist – søt/koselig, nåtiden er trist, fremtiden er fin. I første strofe smeller ikke rimene like godt sammen, der er det обманет – настанет, bedrar – oppstår, dagen i dag bedrar, dagen som kommer er lykkeligere. I det indre rimet er det motsetningen mellom følelsene сердись – смирись som blir uttrykt.

Min gjendiktning

Jeg har forsøkt å få over både takten, rimene og innholdet til norsk. Da har jeg måttet godta noen nødnløsninger.

Hvis nå livet deg bedrager,
Bli ei lei deg, bli ei sint!
Forson du deg med mismots dager:
Tro på dagen alt er fint.

Hjertet det som blir vil romme;
Nåtiden er trist, åja:
Alt er stunder, alt vil komme
Hva som kommer, det blir bra.

ES2019

Landskap med gravemaskiner, av Rolf Jacobsen

Et nytt bekjentskap i dag. Rolf Jacobsen ble født 8. mars, 1907, i Kristiania, byen som i dag heter Oslo. Og han døde 20. februar, 1994, på Hamar i Hedmark. Han var en av våre betydeligste modernister, i diktningen, og da i betydningen å skildre det moderne samfunnet med det som fint kalles sjokkerende bilder og sterke kontraster. Det er også en form for modernisme der de tradisjonelle lyriske virkemidlene og strofeoppsettingen blir kastet over bord, den nye tid må også ha nye skrivemåter.

Diktet som kanskje best illustrerer Jacobsens måte å skrive på, er det vi skal poste i dag. Allerede i tittelen kommer både sjokket og kontrasten, Landskap med gravemaskiner, et landskap består da ikke av gravemaskiner? Landskapet består av skog, vann, stein, fjell og gress. Det er fuglekvitteret som skal høres, ikke lyden av maskiner som graver og knirker og skriker.

Landskap med gravemaskiner

De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.

Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

1954

En liten analyse

Dette er ingen fullstendig analyse, bare litt om hva det går i. Diktet har 7 strofer, om det går an å kalle disse brokkene for strofer. De er på en, to og fire linjer, og det ser ikke ut til at Jacobsen har anstrengt seg for å få dem til å se ut som de gjør. Sånn er det ikke, linjedelingen er alltid veldig bevisst, men i utgangspunktet kan det se ut som de er skrevet litt tilfeldig. Det er vanlige setninger, nesten prosa, bare at det er satt opp som vers, med linjeskift før det trenger være det. Det oppfyller retorikeren Georg Johannesens definisjon på et dikt: En tekst med ujevn høyremarg.

Innholdet er at gravemaskinene graver, men det er skildet i et voldsomt språk. I første strofe er verbet skiftet ut, det står «spiser» i stedet for «graver». Å spise er noe vi levende gjør, dette er personifisering, gravemaskinen får menneskelige, eller dyriske, egenskaper. Når gravemaskinen spiser er det også litt truende, det er et monster som spiser. Spiser monsteret for mye, vil det ikke være noe igjen, og måten dette er skrevet på, får frem en følelse av at monsteret – maskinen – er sultent. Frasen «spiser av skogene mine» blir gjentatt allerede i de to første linjene, bare med at verbet blir satt i fortid. I et dikt på 17 linjer bruker Jacobsen de to første til å si to ganger at «de spiste av skogene mine».

I andre strofe påkalles Gud i en hverdagslig vending: «Gud hjelpe meg». Det blir en ny kontrast mellom maskin og liv, «for en skapning på dem», en skapning er jo noe som lever. En maskin er noe som lever. Siden Gud er nevnt, forsterker denne ideen om at dettte er noe som lever sitt eget liv, noe som kanskje er utenfor kontroll. Det er Gud som kan skape ting. Gud hjelpe – hva er det han har skapt nå? Dette kan kanskje også strekkes til at det er mennesket som gjør seg til guder, med å skape sånne maskiner. Personifiseringen fortsetter med å utstyre denne skapningen med hode og øyne. Bare at det er et misfoster, hodet har ikke øyne, øynene er i baken. Her er Jacobsen konkret, det er de to lysene. At de to lysene blir kalt øyne er et eksempel på fremmedgjøring, et kjent element blir beskrevet på en uvanlig måte, sånn at vi skal bli oppmerksom på det.

Også tredje strofe har menneskelige egenskaper på maskinene. Nå er det kjeftene, munnen, det som spiser, Jeg tror den korrekte betegnelsen er skuffer, det den graver med. I alle fall er de plassert på lange skaft, gravemaskinens ledd, frem til skuffen. Beskrivelsen er en fortsettelse av fremmedgjøringen, gravemaskinen blir beskrevet på en måte vi ikke er vant med, sånn at vi skal bli oppmerksom på hvordan de egentlig ser ut, og hva de egentlig gjør. At det er løvetann i munnviken er en voldsom kontrast, den lille løvetannen, og den enorme gravemaskinen. Alle vet at løvetannen forsvinner helt. Livet gir etter for maskinene. Munnviken er en ny beskrivelse med personifisering. Frasen løvetann i munnviken er konsentrert, både personifisering, sjokkerende bilde og kontrast. Typisk Jacobsen.

Så kommer den første strofen med fire linjer. Den bruker Jacobsen til en lang setning, med gjentagelse, og omstokking av ord: «De eter og spytter ut, spytter ut og eter», det er å si det samme, bare å bytte om på rekkefølgen. Denne retoriske figuren har et gresk navn. Virkningen er lett å se, det blir ganske intenst. Og setningen forsetter: «for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft, og rumlende mave». Det er på ny beskrivelse av menneskelige egenskaper, som om maskinen er levende, men den er altså et misfoster, den veldige kjeften har ingen strupe å svelge ned til. Den rumlende maven kan være maskinen som brumler. Bildet blir ikke skrevet helt i mål, for maven til noe levende skal jo være der maten til slutt havner, Jacobsen antyder ikke hva det er. I stedet spør han, retorisk: Er dette et slags Helvete? Det er sterkt uttrykt.

Så kommer diktets kanskje vanskeligste strofe, nummer 5. Modernistenes glansnummer, der de slynger ut et bilde, vel vitende om at her vil literaturkritikerne, teoretikerne, studentene og skoleelevene, og alle de andre diktleserne, lese og tolke, lese og diskutere. Etter min mening passer det ikke med vadefugler. Og det passer heller ikke så altfor godt med pelikaner. Pelikanene har stort nebb, der de kan oppbevare mye, og kanskje kan dette sammenlignes med gravemaskinens skuff. Men meningen som henger igjen fra forrige strofe, er at dette skal være et Helvete, for dem. I min lesing passer det bedre at det er et helvete, for oss, for menneskene. Så det måtte jo være vi som er vadefugler og pelikaner. «Altfor kloke» blir da ironisk, vi er ikke altfor kloke i det hele tatt, vi er altfor lite kloke. Vi lager slike maskiner, som spiser av skogene våre, og lager Helvete for oss. Vadefugler og pelikaner er metaforer. Det er da tingenes egenskaper, og ikke tingen i seg selv, som er viktig. Jeg har litt vanskelig for å se hva egenskaper med vadefugler og pelikaner som passer i dette diktet, men her er det opp til hver leser å lese og tolke som han og hun vil.

Nest siste strofe er den lengste, og mest intense. Lenkene om føttene tror jeg må være beltebåndet, hva de blindede øynene er, vet jeg ikke. Kanskje er det bare at lyktene bak på gravemaskinen ikke ser noe. Uansett fungerer setningen fint, og bygger opp under den intense stemningen. Det er viktigere enn dens konkrete innhold. Videre kommer den uhyggelige at de skal arbeide i århundrer, og tygge blåklokker om til asfalt. Det er et veldig sterkt bilde. Kontrasten mellom blåklokkker og asfalt er enorm, blåklokken er jo en enormt skjør blomst, som beveger seg av et vindpust. Lite er hardt som asfalt. Disse maskinene, monstrene, skal arbeide i århundrer – hvor mange blåklokker vil det da være igjen? Hvor mye vil være gjort om til asfalt? Ekshausten er røyken fra dieselmotoren, det er ikke fine, hvite skyer av vanndamp, de naturlige. Dieselmotorens røyk er kvelende. Solen er ikke vår sol, den fantastiske, varme og livgivende. Det er det kalde lyset fra projektørene, det elektriske, menneskeskapte, kalde lyset.

Så er det avslutningen, den korteste strofen, bare én linje: «Uten struper, uten stemmebånd og uten klage». Det er 7 ord, 3 gjentagelser, og strupe, stemmebånd og klage på en måte en gjentagelse over samme tingen. Stemmebåndet ligger i strupen, og derfra kommer klagen. Eller rettere sagt, her kommer den ikke. For det finnes verken strupe, stemmebånd eller klage. Først kan man lese det som gravemaskinen, det er jo allerede nevnt at den ikke har strupe. Men det går kanskje an å lese det som noe annet også. For min del vil det gi mening, for gravemaskinene bråker jo og klager ganske godt, synes jeg. Så kanskje er det blåklokkene som blir asfalt uten å klage. Jeg er ikke noen tilhenger av å jakte sånne konkrete meninger i diktene, og foretrekker en åpen og nysgjerrig lesing. Så jeg vil avslutte denne diskusjonen her.

En liten tolking

I alle år har jeg vært litt avvisende til Jacobsens diktning. Ting jeg ikke forstår, virker frastøtende på meg. Og i dette diktet har jeg siden jeg fikk det presentert på Nordisk språk og litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen, alltid reagert på linjen med vadefuglene og kloke pelikaner. Det gir ikke mening for meg, og jeg reagerer litt øverlandsk. Om det ikke er mening, hjelper det ikke at det er «dristig» og «nytt» og «sjokkerende». Det skal jo liksom uttrykke noe. Jeg har gått i retningen modernisme med følelser, til Sigbjørn Obstfelder, og til Tor Johnsen og Gunvor Hofmo, når det gjelder norske poeter. Det hører også med til at jeg er interessert i mennesket, og i menneskets sinnsstemninger, mer enn jeg er i samfunnet, og samfunnets utvikling. Samfunnsutviklingen tar jeg i andre tekster og i andre diskusjoner, i litteraturen vil jeg lære om det kompliserte og ugjennomtrengelige som er livet. Jacobsen og modernister av hans type, blir litt følelelsløse, synes jeg. De skriver liksom aldri om hvordan de har det.

Det er smak og behag, og ikke så interessant for andre enn meg, kanskje. Uansett har jeg med alderen skjønt mer av Jacobsen og de andre i hans retning egentlig prøvde på, og diktene deres har gitt mer mening. Dette er samfunnskritikk med et skrik. Det er veldig sterkt uttrykt, hva gravemaskinene og de andre maskinene egentlig gjør. De spiser av skogene, spiser av livet, og legger asfalt der det før var natur. Lanskapet blir maskinene.

Diktet er ikke egentlig en kritikk av denne utviklingen, det er heller en beskrivelse av den. Ideen om at dette er et Helvete blir stilt som et spørsmål, riktignok et retorisk spørsmål, der det nærliggende svaret er ja, dette er Helvete. Men spørsmålet henger jo allikevel litt i luften.

Og jeg tror jeg lar det bli med det. Det er mulig å lese diktet og å bruke diktet til å protestere mot utbygging og nedbygging av naturen, som en sterk protest mot å skfite landskap med maskiner, til å sette ord på følelsen når det skjer. For meg fungerer diktet fint på den måten. Og med det avslutter jeg presentasjonen av mitt første dikt av Jacobsen.

The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

Ich stand in dunkeln Träumen, av Heinrich Heine

Dette diktet er nummer 23 av 80 fantastiske dikt av Heinrich Heine (1797-1856). Jeg har etter hvert fått postet en del av ham, og flere er på vei, når jeg nå får etterfylt hullene i mindre aktive år på bloggen. Nå har jeg ganske snart fått lest ut alle diktene i Buch der Lieder, den utrolige samlingen med alle dikt Heine hadde skrevet frem til 1827. Da var han 30 år, og hadde skrevet sine viktigste og mest fascinerende dikt. Samlingen er naturlig nok en av de mest kjente og mest suksessrike i tysk litteraturhistorie. Den har gjort Heine stor, nåde i samtiden og i ettertiden.

Jeg har tidligere skrevet om Heine som den dikteren det er litt vanskelig å plassere. Mange av de store dikterne er det, de står liksom utenfor tid og rom, og skriver for evigheten, uten å la seg påvirke så enormt av skiftende stiler og strømninger. Heine er født i perioden som kalles klassisismen, og lever inn i perioden som kalles romantikken, men hører ikke egentlig godt hjemme i noen av dem. Til å være klassist er han altfor fri, og han har få referanser til den klassiske ideverdenen. En romantiker er han nok mer, mystisk, og om følelser og kjærlighet, men han mangler helt det romantiske patos. Diktene er ofte stillferdige, lavmælte, om ting som kunne bli, men ikke blir. Her er ikke den romantiske helt, som ville forandre verden.

Heine er også en av ytterst få poeter som har fått en strofeform oppkalt etter seg. Det er ikke han som oppfant den, den er gammel og velbrukt, men Heine utvikler den til et mesterskap, så den har fått hans navn: Heine-strofen. Eller som guruen Hallvard Lie formulerer det i sin Norsk Verslære:

Den halvverte, blandettaktige hildebrandstrofe med balladerim blir stundom kalt «Heine-strofen» (Norsk Verslære, 1967, s. 227)

Det spesielle ordet «blandettaktige» ser jeg knapt brukt, utenom hos Lie, eller med referanse til ham. Det er etter mitt syn bra dette ordet ikke har fått fotfeste, for det er forvirrende når man møter det i skrift. Om man ikke kjenner det godt, kan man lese det feil. Ordet er blandet-taktig, ikke blandett-aktig. Takten er blandet, noe som betyr at antallet trykklette stavelser mellom de tre trykktunge varierer. Den opprinnelige Hildebrandstrofen hadde 8 linjer, den halvverte har 4. Svært, svært mange av Heines dikt har 4 linjer i hver strofe. Og svært mange av diktene har blandet takt, det er typisk Heine å skyte inn noen ekstra trykklette stavelser her og der. I dagens dikt skjer dette i fjerde linje i hver strofe, der det er to trykklette stavelser mellom første og andre trykktunge. Fjerde linje i første strofe har heller ingen opptakt.

Alt dette skriver jeg mer om i Språk, form og innhold. Nå er det å lukke øynene mens man leser diktet, og tre inn i Heines forunderlige verden, å stå i dunkle drømmer, stirre på hennes bilde, se henne begynne å leve..

Ich stand in dunkeln Träumen

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab –
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

1823/24 (Buch der Lieder, 1827)

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og stirrer på hennes bilde
Og det elskede ansikt
Begynte hemmelig å leve

Om leppene hennes trakk seg
Et smil så vidunderlig
Og som fra vemodstårer
Lyste hennes øyne opp.

Og mine tårer fløt
Meg fra kinnet ned
Og akk, jeg kan ikke tro det
At jeg deg mistet har.

Språk, form og innhold

Dette diktet er et eksempel på Heine-strofen, og sågar et av eksemplene nevnt i Lies verslære. Rimmønsteret er OaOa, balladerim, der andre og fjerde linjer. At o’en er stor, betyr at det er trykklett utgang på linjen, at a’en er liten, betyr tilsvarende at den er trykktung. Bokstavene tidlig i alfabetet indikerer linjer som rimer, bokstaven o betyr at her er det ikke rim.

Viktigere enn rimet, er fordelingen av trykket. Det er det som kjennetegner Heine-strofen, eller den halvverte Hildebrandstrofen, som den kommer av. Det er tre takter i hver linje, tre trykktunge stavelser. Og så varierer det om det er én eller to trykklette stavelser mellom. Ofte er første stavelse i linjene trykklett, men de trenger ikke være det. I dette diktet er det bare fjerde linje i første strofe som starter med trykktung stavelse. Det vanlige er å ha en trykklett stavelse mellom de trykktunge, men jeg teller 5 steder der det er to i dette diktet. Mulighetene for variasjon gjør diktene med denne strofeformen veldig smidige, og Heine får det til veldig uanstrengt, som om ordene bare faller på plass av seg selv.

Her er hele diktet med trykktunge stavelser markert med fet skrift.

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

Heine, Ich stand in dunkeln Träumen

Språklig er det ingen store problemer denne gangen. Jeg har lagt ved ord i gloselisten, der det er mulighet for flere oversettelser. Ordet Erglänzen er ikke et oppslagsord på Ordnett.no, men står i tyske Duden som glänzend aufleuchten (lyse glansende opp) og med synonym aufleuchten (lyse opp), aufscheinen (skinne opp). Det sammensatte ordet Augenpaar er heller ikke å finne på Ordnett.no, men har hyppighet to av fem hos Duden. Det skulle tilsi at ordet er vanligere på tysk enn på norsk. Et kjapt søk på Google etter Øyepar viser bare sære treff, som vesener med flere par øyne, noen øyepar åpne, andre lukkede, og i oversettelser og omfattende ordlister. Jeg tror derfor jeg er på trygg grunn når jeg oversetter denne linjen med «lyste hennes øyne opp».

I siste strofe er det kanskje noe å tenke på hva en oversetter skal gjøre med stedsadverbet herab, hitned. På norsk er det mer naturlig med bare ned. Som alltid er det svært effektfullt på tysk, med verbet som kommer sist i setningen, og sist i diktet. I oversettelsen av aller siste linje beholder jeg den tyske ordstillingen.

Innholdet skulle være greit å få med seg i dette diktet. Jeg-personen i diktet står og drømmer foran et bilde av ei jente. Bildet blir levende for ham, hun smiler, og øynene stråler opp, som fra vemodstårer (en fantastisk ide, forresten, stråle opp av tårer av vemod). Hans tårer renner også, nedover kinnet, når han tenker at han har mistet henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

dunkel (adj.) mørk, dunkel; matt; uklar, utydelig; mørk, dyp
Bildnis das, -ses/-se; portrett; bilde.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig
wunderbar (adj.) vidunderlig
Wehmut die, -/; vemod
Erglänzte -> glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
flossen -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
herˈab (adv.) (der ovenfra og) ned hit, nedad

Kommentar

Det er noe veldig uhåndgripelig med Heine. Han har skrevet lass på lass med dikt av denne typen, der en drømmende jeg-person tenker på en kjærlighet han har hatt, og tapt. Med Goethe, for eksempel, en av dem det er naturlig å sammenligne Heine med, enda Goethe var flere titalls år tidligere ute, og var en gammel mann i det Heine begynte sin litterære produksjon, med Goethe er det alltid personlig. Goethe skriver om Goethe selv. Det er hans betraktninger, hans liv, relevant for ham. Det er opplevde dikt.

Med Heine vet man liksom aldri. Det kan skyldes at jeg kjenner biografien til Goethe bedre enn biografien til Heine, men det kan neppe skyldes det alene. Det er også det at Heine i mye større grad iscenesetter seg selv i tekstene sine, både i diktene og i øvrige tekster. Han opptrer med maske og i forkledning, man vet aldri om han egentlig mener det han skriver, vet aldri om det er en opplevd eller oppdiktet følelse han skildrer.

Det treffer jo meg, noe så til de grader. Heines dikt er mye mer umiddelbare for meg, han er liksom meg i en bedre utgave, og skriver liksom det jeg hadde hatt lyst til å skrive, bare mye, mye bedre. I dette diktet også, drømmen om denne jenta, som man ikke engang kan være sikker på om Heine noen gang har hatt, men man kan være helt sikker på at han har mistet. Det er nydelig gjort, med den varsomme oppbygningen, den skjære drømmen, bildet som blir levende, og tårene – rettere: følelser uttrykket gjennom tårer -, og så i siste linje: tapet. Det er nydelig noe som kunne vært, men ikke er. Finnes det noe vakrere? Jeg er veldig svak for slike ideer, det er veldig personlig for meg.

Litt mer objektivt vil jeg også ha med at Heine er en mester i sånne overraskende, forløsende avslutningslinjer. Han gjør det utallige ganger, i mange forskjellige typer dikt. Alle store poeter får selvsagt avslutningen bra, det er jo noe av det viktigste i diktet, hva leseren sitter igjen med. Men jeg tror jeg vil unevne Heine til mesteren i dette,.. og sannelig ble jeg ikke objektiv allikevel.

Enkelt og vakkert, det er Heine. Drømmende, fantasirikt, det er Heine. Store historier i små ord, det er Heine. Ingen kan som ham slenge ut noen små linjer, se her er et lite dikt, og så er det sånn rikt innhold. Slike følelser. Her står han og tenker foran bildet av jenta si, og så er det slik gjenklang i meg, nesten 200 år etterpå. Dette diktet er et av 88 i Die Heimkehr (Hjemkomsten) i Buch der Lieder (Sangenes bok). I tillegg kommer Junge Leiden, Lyrisches Intermezzo, Aus der Harzreise og Die Nordsee. Heine gjør det mange, mange ganger. Og får det til å se enkelt ut. Som en stor dikter gjør.

Samlingen Die Heimkehr vil komme på Helt grei litteratur på mandag 1. april.

Min gjendiktning

Heine er nok kanskje den dikteren i verdenslitteraturen som ligger min egen stil nærmest, så hans dikt er lettere å gjendikte enn andres. Stort sett er trykket fordelt som i originalen, men noen få trykklette stavelser er tatt bort og lagt til. Reglene for Heine-strofen er oppfylt.

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og ser på hennes portrett
Og det så kjære ansikt
Hemm’lig levde med ett.

Om hennes lepper trakk seg
Et smil så underbart
Og som fra vemodstårer
Strålte øynene klart.

Òg mine tårer strømmet
Meg nedover mitt kinn
Og akk, jeg kan ikke tro det
At du ei mer er min.
ES2019

Kilder

Hallvard Lie: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, 1967.

Vårvann («Весенние воды»), av F. I. Tiuttsjev

Det er februar, ennå tidlig for våren og snøsmeltingen, særlig i Russland, der kuldegradene holder seg tosifrede over store deler av det veldige landet. Tenk dere, jordklodens største landmasser er spredt over den nordlige halvkule, godt opp mot nord, i de største landene, Russland og Canada. Begge land har tøffe vintre. Og i Russland er det en del av den nasjonale identiteten, med den sibirske kulde, avstengt fra varme sørfra med verdens høyeste barriere: Himmalayafjellene. I nord er det flate veien til Nordpolen. Ingen golfstrøm eller havtemperaturer til å balansere sprengkulden. Frost fra oktober til mars, halve året, heller mer, enn mindre.

Derfor har også russisk litteratur mange, mange dikt om årstidene. Særlig de to viktigste, vinteren, med frosten og kulden, men også gnistrende vinterlandskap og koselige stunder i kojen. Og så er det våren, med løfter om nytt håp, og varmere tider.

Også i Norge kan vi være værsyke, eller ha grunn for å være det. Særlig på vestlandet kan det være mye solid møkkavær, med kaldt og surt og regn og slaps. Russerne vet akkurat hva det går i. Hver vår er det kolossale mengder snø som skal smeltes vekk, og renne bort.

Dagens dikt er skrevet av russeren Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (1803-1873). Aristokraten Tjuttsjev har vi støtt på tidligere, i det berømte diktet stillhet, og i Vårlig tordenvær. Det er også han som er mannen bak det berømte visdomsordet, Russerne fatter man ikke med fornuften, Russland kan man bare tro på. Han var en ganske filosofisk poet, det vil si, han befattet seg verken med poesi eller filosofi noe særlig, han var diplomat, og så på seg selv mer som politisk tenker. Men når han først skrev poesi, som han gjorde fra Tyskland, Bayern, som russisk diplomat der, så handlet det kjerne om orden og harmoni, i mennesket og i naturen. Det er på et ganske overordnet plan, ikke personlig, og ikke kjærlighetsdikt, for eksempel. Som aristokrat snakket han vel så godt og vel så ofte fransk og tysk, enn russisk, men det er likevel både vidd og ordkunst i de som oftest små diktene hans. Han ville ikke gi dem ut annet enn anonymt (først i 1854 kom en samling dikt av ham under fullt navn), og han er mye mer kjent i ettertiden enn i samtiden, men også i samtiden sirkulerte hans velformulerte linjer rundt i salongene som aforismer.

Diktet Vårvann, eller Весенние воды, er også gjort ytterligere kjent gjennom å være satt musikk til av Rachmaninov. Diktet handler om den russiske våren, selvfølgelig, men det er skrevet mens Tjuttsjev er i Tyskland, og noterer seg at våren der ikke er så ulik den i Russland. Og så får man se om den ikke er så forskjellige fra den i Norge, heller?

Весенние воды

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят —
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят —

Они гласят во все концы:
«Весна идет, весна идет!
Мы молодой весны гонцы,
Она нас выслала вперед».

Весна идет, весна идет!
И тихих, теплых майских дней
Румяный, светлый хоровод
Толпится весело за ней!

<1829>, начало 1830-х годов

Min transkripsjon, med trykk i fet skrift. Ingen russiske ord kan ha flere enn ett trykk, så jeg har market med kursiv der den jambiske takten i dikten vil ha trykk, men det russiske språket ikke vil det, for trykket i ordet er et annet sted. I strofe 2 tror jeg det skal være et poeng at takten endres i tredje linje, så der markerer jeg i fetkursiv ordet my (мы – vi), som jeg ville lagt trykt på, men der diktets rytme ellers ikke vil ha trykk, og det russiske språket ikke krever det.

Vesennie Vody

Jsjo v poljakh beleet sneg,
А воды уж весной шумят
begut и budjat sonnij breg,
begut i blesjut i glasjat

Oni glasjat vo vsje kontsy:
«Vesna idjot, vesna idjot!
My maladoj vesny gontsy,
Ona nas vyslala vperjod».

Vesna idjot, vesna idjot!
I tikikh, toplikh majskikh dnej
Rumanyj, svetlyj khorovod
Tolpitsja veselo za nej!

Vårvann

Ennå på markene hvitner snøen,
Og vannmassene bråker allerede med våren —
De løper og vekker den solfylte bredden,
Løper og stråler og lyder —

De lyder til alle kanter:
«Våren går, våren går!
Vi er vårens ilbud,
Den sendte oss i forveien».

Våren går, våren går!
Og stille, varme maidager
Rødfargede lyse ringdanser
Flokker seg glade bak henne!

Språk, form og innhold

Strofeformen er enkel jambisk, med tre takter i hver linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er notorisk vanskelig, for oss som har russisk som et fremmedspråk, å vite hvor trykket skal være i de forskjellige ordene og bøyningen av dem. Men her i dette diktet er det bare å gjøre det annenhver, trykklett, trykktung.

Rimmønsteret er kryssrim, abab, og alle utgangene på linjene er trykktunge.

Her er første strofe med kyriliske bokstaver med trykk markert med fet skrift.

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят

I transkripsjonen er trykkfordelingen i hele diktet markert. Som jeg skriver der er det ingen russiske ord som kan ha flere enn en trykktung stavelse, så hvis det skal være et russisk ord med flere enn to stavelser, må trykket være i midtstavelsen for at det skal kunne gå opp. I andre strofe, tredje linje står ordet молодой (molodoj – ung), der trykket er på endingen. Her kan det være forfatteren vil fremheve denne linjen, med å la denne skille seg ut med et annet trykk. Det er når vannmassene selv snakker. Det går an da å ha trykk på det første ordet og den første stavelsen, мы (my – vi), fulgt av to trykklette stavelser molo- i молодой, og så er jamben tilbake. Det går også an å ha bitrykk på første stavelse av молодой, og ikke trykk på мы, for å tvinge den jambiske takten til å gå opp. Det blir omtrent som å sette trykk på første og siste stavelse i ord som tenkende på norsk, det er å sette trykk der det ikke skal være det. Det samme gjelder i ordet хоровод (horovod – ringdans) i siste strofe, tredje linje. Der er trykket på siste stavelse, og det er ikke noe i innholdet som gjør at det fortjener å leses annerledes, slik jeg ser det. Her ville jeg valgt bitrykk på første stavelse.

I oversettelsene er det som alltid mest å forklare og forsvare i oversettelsen av russisk. Man må gjøre noen valg, og valgene innebærer noen steder en tolkning, som velger bort og legger til av det som står i originalen. I første strofe i andre linje har russisk den lille konjunksjonen а, som er en slags mellomting eller både-og av «og» og «men». På norsk må man velge den ene. Det lille ordet уж er en partikkel, en ordklasse som ikke alltid har vært brukt på norsk, selv om småord som «da», «jo» og «nå» kan klassifiseres som det når de blir brukt i betydningen: «jeg låste jo døren», «garasjen var da åpen?». I bruken som er her, passer det med «allerede». весной (vesnoj – «med våren») er instrumental, på norsk uttrykket med preposisjonen «med». Alle verbene i denne strofen står i presens 3. person flertall, med underforstått subjekt, vannmassene (воды – vody). Innholdet skulle være greit, det ligger ennå snø og hvitner på markene, men vårflommene er også i ferd med å gå. De kommer buldrende med våren, og vekker opp den solfylte bredden, løper, glinser og lyder.

Andre strofe henter oppigjen siste linje fra den første, om at vannmassene lyder (гласфт – glasjat). Nå er også subjektet vist som et pronomen, они (oni – de), som viser tilbake til vannmassene. Merk at det russiske ordet for vann (вода – voda) har to flertallsbøyninger, der trykket for vanlig vann ligger på endingen, mens det for farvann og vannmasser (se gloselisten) ligger på stammen. Verbet идет (idjot – går) betyr å gå, men det er her brukt på en måte som gjør at man på norsk kanskje heller skulle oversette med å komme. Russerne har ikke et ord for å komme som helt tilsvarer det norske, de bruker det riktige bevegelsesverbet med en prefiks. Så ordbøkene pleier å sette å komme til прийдти eller приходить, med bevegelsesverbene for «å gå» og prefiksen for «å nærme seg» eller «komme inntil». Men bruken av disse ordene er langt, langt mindre utbredt enn norske «å komme», så her må man lære mange forskjellige oversettelser i forskjellige sammenhenger for å kunne snakke russisk skikkelig. Jeg oversetter likevel идёт med «går», etter prinsippet om å være nærmest mulig originalen. Oversettelsen av siste linje med она нас выслала вперёд kan også løses på forskjellige måter, som det vil fremgå av ordlisten. Det russiske вперёд (vperjod – frem, fremad) har sterkere betydning av frem, fremover, enn det norske «i forveien», som kan være det riktige å bruke her, i forbindelse med verbet выслать (vyslat – sende ut, satt sammen av вы (ut) + слать (sende)).

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

блещут -> блесте́ть 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
вода мн во́ды 1. (водные пространства) farvann pl; 2. мн. (водная масса) vannmasser; 3. мн. б.ч. уст. (курорт) badested; bad 4. мн. разг. (околоплодные) fostervann
гласят -> гласи́ть lyder; завещание гласить testamentet lyder som følger [har følgende ordlyd)
гонцы -> гоне́ц (il)bud
вперёд 1. frem, fremover, fremetter: forover; 2. (перед остальными, заранее) i forveien; 3. разг. (на будущее) for fremtiden, heretter; ~ буд осторо́жен du skal [får] være forsiktig for fremtiden 4. (разг) (сперва) først; forut, på forskudd, på forhånd (заранее);
румя́ный 1. rød; (о человеке) rødmusset; ~ые щёки røde kinner; ~ый небоскло́н rød himmel; ~ое яблоко rødt eple 2. (о поджаренном. печёном) som har (fått) (god) farge, med god farge
хорово́д ringdans, danselek; leikaring, dansaring
(с-)толпи́ться flokkes, trenges, stimle sammen

En liten analyse

Dette er en blogg for glede og poesi for alles velbehag. Analyse er tankearbeid, og reduserer dikt og skjønnhet til vitenskap og matematikk, når det blir brukt på feil måte. Brukt på riktig måte, åpner det diktet, og får leseren til å se ting i diktet de ellers ikke ville sett. Og derigjennom, når det virkelig går bra, se ting i verden og livet de ellers ikke ville vært oppmerksom på. Analysen skal berike, ikke redusere.

Dette er et svært enkelt dikt, i betydningen ukomplisert. Det er tre små strofer, og ingen metaforer, referanser eller overført betydning. Det som står, er det som er. Det eneste er at de ikke-levende vannmasser får levende egenskaper, besjeling, de er i stand til å snakke, og si at de er forvarselet for våren, som nå kommer. Det er ikke vanskelig å se at dette er fantasi, og det er ikke vanskelig å forstå at det er jo dette vannmassene varsler. Snøen smelter, og våren kommer.

Diktet er veldig billedlig. Det begynner med snøen som ennå er hvit på markene, lett å se for seg for den oppmerksomme leser. Sånn får dikteren også satt rammene i en enkelt linje, ennå er det snø og kaldt, kanskje er det sånn at man lengter litt etter våren, og så kommer den, med vannmassene. I beskrivelsen av vannet som kommer, er det fullt av verb som blir brukt. Verb er aktivitet, mange verb er stor aktivitet. At de løper og bråker og glinser, og vekker solbredden, er også en fin blanding av billedlige verb (glinser), personifiserende (løper) og varslende (bråker).

Verbene blir også gjentatt, gjentakelser er et virkemiddel som blir brukt. I et kort dikt som dette, må verb og setninger som blir gjentatt være av ekstra stor betydning. Her er det verbet гласят (glasjat – lyde) og linjen весна идёт (vesna idjot – våren går/kommer), nettopp det som er poenget i diktet. Det lyder – at våren kommer. Det aller viktigste, våren kommer, blir gjentatt to ganger i samme linje, og også denne linjen to ganger (i strofe 2, linje 2, og strofe 3, linje 1). For sikkerhets skyld blir det også sagt at dette lyder til alle kanter, i linje 1, strofe 2.

Så er det slik at våren kommer. De som lengter etter den, vil få lengselen oppfylt. De rolige og milde maidager flokker seg bak den, dette er hva vi har i vente, deilige dager i mai. Godt uttrykt i dette diktet, med berusende stemning og berusende vann, mye vann og mye følelser. Ennå er marken hvit av snø, begynner det, men nå kommer våren, slutter det.

Det var det jeg ville si i min lille analyse. Poenget var å vise hvordan Tjuttsjev får frem gleden og forventningen over våren i anmarsj, og med det kanskje få flere til å glede seg, både for diktet og for våren, som også her snart kommer.

Kommentar

Jeg er veldig glad i enkle dikt. Man kan prøve å forklare det med at verden er komplisert, la diktene være enkle, men sånne forklaringer er også med på å gjøre tingene vanskeligere enn de trenger å være. Jeg liker enkle beskjeder, «våren kommer, våren kommer». Hva mer trenger man? Resten er opplevelse.

Slik har jeg også en personlig favoritt i diktet Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Der er det også gjort naivt kjempeenkelt, jeg har kommet til deg med en hilsen, våren har våknet, alt har våknet, jeg vet ikke hvilken sang jeg skal synge, bare at en sang vil det bli.

Dikt handler om å sette ord på ting. Følelser og stemninger er vanskelige å sette ord på. Ofte skulle det heller være å starte en motor, våren er på vei, gå ut og gled dere!

Vårvann
Min gjendiktning

De russiske diktene er de vanskeligste å gjendikte. Her er et forsøk på dettte av Tiutsjev. Rimene er beholdt, den firfotede jamben er beholdt, men språket er presset og innhold endret. I linje 3 strofe 2 er jamben omgjort til troke, slik originalen også kanskje der har en endring. I linje 3 strofe 3 er det også litt spesielt i originalen, med rytmekrøll og halvrim. Det er, som man ser, gjort enda mer spesielt i min gjendiktning.

Vårvann

Enn på marken hvitner snø,
Og vannet bråker våren med —
I løp å vekke solens frø,
Løper, stråler, lyder det—

Fra alle kanter lyder ut:
«Åh våren går, åh våren går!
Vi er vårens første bud,
Den sendte oss nå frem der for».

Åh våren går, åh våren går!
Og stille, varme dagers mai
Den røde, lyse runddans óg
Bak våren glade flokker seg!

ES2019