The tyger (Tigeren), av William Blake

Det var til å begynne med en sommerpost med en litt sommerlig kvalitet, dette diktet her. Jeg hadde først ikke tid til å gjøre det skikkelig, men har fått pusset på det siden, så resultatet nå skal være helt greit.

Inspirasjonen til å velge dette diktet, kom av den nyeste platen til Bob Dylan, Tempest. Der er den siste sangen Roll on John, en hyllest til John Lennon. I siste verset der (i sanger snakker vi om vers, det blir litt kleint å bruke det korrekte strofer, når alle bruker vers og forstår det riktig) er det sitat fra dette diktet

Tyger, tyger, burnin' bright
I pray the Lord my soul to keep
In the forest of the night
Cover him over and let him sleep.

Hele teksten til sangen kan dere se på den beste siden for tekster og akkorder til Dylans sanger, den i regi av Eyolf Østrem, enkelt kalt Dylanchords. Jeg kan ikke få meg til annet enn å tro at Dylan her erter John Lennon litt, med å skrive liksom i hans stil, bare mye bedre, og primitivt til Dylan å være. Det er en underlig og vakker sang, som stimulerte meg til å ta en nærmere titt på det underlige og vakre diktet til den underlige poeten, William Blake (1757-1827). Interesserte kan sjekke hva som står om ham på Store norske leksikon. Enda mer interesserte kan sjekke podcasten Songs of Innocence and Experience til BBC In our time.

Nå som jeg henter posten opp igjen for å forbedre den, i 2019, vet jeg at Blake kommer til å bli en gjenganger her på bloggen. Siden 2013, da diktet først ble postet, har jeg fått lastet ned samlingene det stod i, Songs of Innocence (1789) og Songs of Experience (1794). Eller Songs of Innocence and Experience, som det heter i min utgivelse, og alle senere utgivelser etter originalutgavene. Jeg har lest gjennom samlingene flere ganger, de fascinerer meg dypt, sånn som de har fascinert hundretusenvis av andre opp gjennom årene. Diktene er veldig enkle, nesten barnslige, men så er det noe mer med dem, som gjør at man liksom ikke kan legge dem fra seg, og bli ferdige med dem.

I bloggens første år postet jeg diktet The fly, et dikt som nok også vil få en forbedret post, nå som jeg først er i gang med William Blake. Siden har jeg postet The lamb, fra samlingen Songs of innocense. og som diktet The Tyger er en respons på.

The tyger

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

In what distant deeps or skies 
Burnt the fire of thine eyes? 
On what wings dare he aspire? 
What the hand dare sieze the fire?

And what shoulder and what art, 
Could twist the sinews of thy heart? 
And when thy heart began to beat, 
What dread hand? & what dread feet? 

What the hammer? what the chain? 
In what furnace was thy brain? 
What the anvil? what dread grasp 
Dare its deadly terrors clasp? 

When the stars threw down their spears, 
And water’d heaven with their tears, 
Did he smile his work to see? 
Did he who made the Lamb make thee?

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Dare frame thy fearful symmetry?

Songs of experience, 1794

Min oversettelse

Tigeren

Tiger! Tiger! lysende klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye
Kunne fatte din fryktelige symmetri?

I hva fjerne dyp og himler
Brant det dine øyners ild?
På hva vinger tør han aspirere?
Hva slags hånd tør ilden gripe?

Og hva skulder, Og hva håndverk,
Kunne vri til senene i ditt hjerte?
Og når hjertet ditt begynte å slå,
Hva fryktelige hender og hva fryktlige føtter?

Hva slags hammer? Hva slags kjetting?
I hva smelteovn var din hjerne?
Hva ambolt? Hva fryktelig grep
Tør dens dødelige terror holde fast?

Når stjernene kastet sine spyd ned,
Og vannet himmelen med tårene,
Smilte han da han fikk se sitt verk?
Var det han som laget lammet, som laget deg?

Tiger! Tiger! lyser klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye?
Tør fatte din fryktelige symmetri

Språk, form og innhold

Diktet har seks strofer, der den siste strofen er en gjentakelse av den første. Hver av strofene har fire verselinjer, med parrim, aabb. Versefoten er trokeisk, med annenvher tung og lett stavelse, og konsekvent trykktung utgang på linjene. Det er fire trykktunge stavelser i hver linje. Jeg viser med å utheve de trykktunge stavelser i første strofe.

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

Som vi ser skifter rekkefølgen på de trykktunge og trykklette stavelsene i siste linje. Dette gjelder bare for første og siste strofe. Ellers går det i tung-tett også der.

Strofe 3 og 5 veksler mellom trokeisk og jambisk versefot. Jeg viser med strofe 5;

When the stars threw down their spears
And water’d heaven with their tears
Did he smile his work to see
Did he who made the Lamb make thee?

Så i de fire strofene i midten (utenom første og siste, som er like) veksler mellom å ha trokeisk og jambisk versefot i linjene 2 og 4. Antall trykktunge stavelser og den trykktunge utgangen er alltid lik. Det går også an å si at disse to strofene som skiller sg ut, har en opptakt i linjene 2 og 4.

I originalutgaven er diktet utstyrt med en tegning av en tiger. Blake var en dyktig tegner, og kunne uttrykke hva han ville. Her har han valgt det som ser ut til å være en ganske snill tiger, nesten smilende, og med en litt merkelig anatomi. Diktet og samlingen er blitt blant de mest kjente i engelsk litteraturhistorie, men da diktene først kom ut, fikk han bare solgt en håndfull utgave. Hvert av diktene var inngravert for hånd av Blake selv, på en metallplate, og det samme var tegningene og illustrasjonene. Så ble platene kopiert opp, og det var slik samlingene Songs of innocence og Songs of experience først ble utgitt. Det er såpass spesielt, at jeg legger ved en faksmile av originalutaven (hentet fra Wikipedia Commons).

Faksmile av diktet The Tyger, som det så ut i originalutgaven av 1794. Tigeren er tegnet av William Blake selv, som illustrasjon til diktet. Teksten er hans håndskrift.

Når det gjelder oversettelsen, så skilte jeg ut en oversettelse og en gjendiktning da jeg bearbeidet posten i januar 2019. I den forbindelse la jeg også til en gloseliste. Det viste seg å være ganske krevende, både å oversette og å gjendikte ordentlig, men nå skal jeg ha fått til versjoner jeg kan la stå.

I første strofe er det vanskelig å få oversatt burning bright. Burning er presens partisipp av to burn (å brenne, å gløde), bright (lys) er lagt til i gloselisten. Vi kan også på norsk bruke brenne i betydningen gløde og lyse, men engelskmennene gjør det mer enn oss. Jeg oversetter derfor med lysende, og beholder partisippen. Et tilbakevendende problem i diktet er bruken av genitiv, eller bruken av preposisjon for å uttrykke genitiv. I første strofe skjer det i andre linje, in the forrests of the night. Her er det nattens skoger som strengt tatt er riktig, det er et eiendomsforhold som blir uttrykt, ikke skogene om natten, eller i natten. Dette er kanskje spissfindigheter. Problemet kan kanskje omgås med å beholde samme preposisjon på norsk, «skogene av natten», men jeg synes det blir kunstig. Så jeg oversetter med skogene om natten. Jeg er dog ikke konsekvent med denne måten å oversette på gjennom diktet. det er nattens skoger som er riktig, men skogene i natten skulle være nær nok. Problemet med engelsk genitiv of (av) kommer flere ganger nedover diktet. Det er også et problem å oversette frame (bygge, ramme inn). Ordet er lagt til i gloselisten. Substantivet frame er ramme, og jeg forstår bruken av ordet i diktet her som å ramme inn, eller fatte, den skremmende symmetrien til tigeren.

I andre stroe er det også bruk av preposisjon for å uttrykke genitiv, fire of thine eyes. Her har jeg oversatt med «dine øyners ild». Videre er det vanskelig å oversette Aspire, som er latinsk, og satt sammen av ad (til) og spirare (puste, ånde) . Det betyr «strebe-» eller «trakte etter». Som så mange ganger ellers når jeg har slike problemer, ender jeg med det norske ordet som er nærmest originalen, «aspirere» her ikke er helt god norsk. I strofe 3 har jeg endt opp med å oversette art (kunst, håndverk) med håndverk. Sinew er «sene», ofte «muskelsene». Det inngår i en sammenheng med preposisjonen of, som jeg her løser med «senene i ditt hjerte», selv om det strengt tatt altså er «ditt hjerters sener», som står. Dread er et sterkt ord, det er noe som er veldig skremmende, fælt og fryktelig, Norske fryktelig er kanskje litt tømt for mening, og blir brukt i sammenhenger som «fryktelig mas» og til og med «fryktelig kjekt», Engelske dread har beholdt uhyggen i seg. Gjennom hele diktet er det et spørsmål hvordan å oversette engelske what (hva), som i diktet er brukt på en måte vi på norsk vanligvis vil bruke «hvilke». Jeg har etter å ha vekslet litt frem og tilbake endt opp med originalens «hva». Der det i originalen står what the har jeg oversatt med hva slags, for å få rytmen litt lik som hos Blake.

Det gjelder i strofe 4, der what the hammer, what the chain er oversatt med hva slags hamer, hva slags kjetting. Ordene Furnace (smelteovn). Anvil (ambolt), grasp (grep, tak) og clasp (hekte sammen) er lagt til i gloselisten. Det er ikke opplagt hvordan alt skal oversettes til norsk. I strofe 5 er ordene forståelige, men meningen kanskje litt snål. Stjernene kaster ned sine spyd, og væter himmelen med tårene sine. Jeg antar at det er slik at de kaster ned sine spyd, i respekt, og som tegn på at man overgir seg, slik det var tradisjon for i gamle tider. Hva tårer stjernene har og som vannet himmelen, skal jeg kanskje ikke begi meg ut på å tolke. Det er forskjellige måter å tolke dette på. Jeg har oversatt som det står i originalen.

Innholdet er både lett og vanskelig tilgjenglig på en gang. Det er poeten, som påkaller tigeren, som lyser i nattens skoger, og spør ha slags udødelig hånd eller øye som kan ha skapt den? Her er det å merke forskjellen fra tilsvarende spørsmål i The Lamb, der poeten henvender seg direkte til lammet, liksom for å forklare den. Om tigeren spør poeten i undring, og uten at tigeren hører.

Videre er det bare utfylling og utdyping av spørsmålet, også ulikt The Lamb, der svaret kommer med en gang. I strofe to er det i hvilke fjerne dyp og himler, ble gløden i tigerens øyne tent. På hvilke vinger våget han å fly, hvilken hånd våget å røre denne ilden i tigerens øyne? Alt gjelder i litt overført betydning.

Gloseliste

Gloselisten er lagt til i januar 2019, med gloser slått opp i ordnett.no.

bright 1. klar, lys, lysende, blank, speilblank, glinsende, skinnende 2. glad, gledesstrålende, lykkelig, lys 3. (om farge) klar, sterk, høy- 4. våken, oppvakt, begavet
frame 1. konstruere, bygge 2. (om bilde e.l.) ramme inn, sette i ramme 3. utforme, utarbeide 4. uttale, forme, formulere 5. utvikle seg, arte seg
fearful 1. redd, redd av seg, fryktsom, lettskremt, engstelig 2. fryktelig (hverdagslig), forskrekkelig, forferdelig
symmetry symmetri, harmoni, balanseb

aspire 1. lengte, strebe, aspirere 2. (gammeldags) stige, heve seg

art 1 kunst (særlig visuell kunst, maleri og skulptur) 2 kunstfag, kulturfag, kunstart 3 forming, håndverk 4 kunstferdighet, dyktighet 5 list, knep, krokveier 6 illustrasjoner, illustrasjonsmateriell (i reklamebransjen, journalistikk)
sinew 1 (anatomi) sene 2 (overført) styrke, kraft 3 (overført) bærende kraft
dread 1 fryktelig, skrekkelig, fryktet 2 (litterært, spøkefullt) (ære)fryktinngytende

furnace 1. masovn, (smelte)ovn 2. fyr(ings)anlegg, fyr(ings)kjele 3. (overført) ildprøve, prøvelse 4. (overført) bakerovn 5. atomreaktor
anvil 1. ambolt 2. (anatomi) ambolt (ben i øret) 3. (meteorologi) amboltsky
grasp 1. grep, tak 2. rekkevidde 3. makt, vold, herredømme 4. oppfatning, forståelse, fatteevne
clasp 1. kneppe (fast), spenne, hekte sammen, låse 2. festes, gå i lås 3. omfavne, omslutte, trykke, gripe, klemme, holde

spear 1. spyd, lanse 2. lyster, lystregaffel, fiskespidd, fiskespyd 3. (poetisk) spydbærer

Kommentar til diktet (En liten analyse)

Dette er en blogg som skal spre poetisk glede. Analyse hører forskning og utdanning til, der skal man være vitenskaplig, etterrettelig og ikke skrive noe man ikke har dekning. I en blogg kan man være begeistret, i en analyse skal man være nøktern. Her vil jeg være litt begge deler.

Diktet bruker virkemidler det er lett å peke på og å forstå for den som skal lære seg å analysere dikt. Det er brukt mange gjentagelser, formuleringen of the night, of thine eyes, of thy heart, spørsmålet what: what distant deeps or skies, what wings, what the hand, what shoulder, what art, what dread hand, what dread feet, what the hammer, what the chain, (In) what furnace, What the anvil, what dread grasp og what immortal hand or eye. Det er også ord som blir gjentatt, dare, dread, og ord og meninger som blir variert: eyesee, fireburning, seizegrasp. Her går det ganske sikkert an å finne flere eksempler også. Å peke på disse virkemidlene er objektivt og vitenskaplig, å forsøke å tolke hva de betyr er subjektivt og personlig. Jeg vil ikke begi meg ut på det.

Lydlig og klanglig går det også an å objektivt peke på virkemidler brukt i diktet. Det er en utstrakt bruk av diftong: tyger, bright, night, eye og delvis frame, bare for å ta første strofen. Å bruke ord med lydlig nærhet er en del av Blakes mesterskap, diktene hans er meget behagelige å lese og å høre. De legger seg godt på tungen og klinger godt i øret. Og det lar seg ikke godt oversette. Også i skrivemåten kan vi se forbindelse mellom ordene, heart, dread, dead, beat, spear, tear, selv om uttalen ikke er den samme. Det er også objektivt å peke på at Blake ofte plasserer like lyder nær hverandre, twist the sinews, fire of thine, began to beat, what wings, med flere.

Diktet er fullt av undring. Tigeren er et av de mest fryktinngytende dyrene som finnes, det største av kattedyrene, et av verdens største rovdyr. Hvem er det som kan ha laget et slikt vesen? Dette står i kontrast til tilsvarende dikt i Songs of Innocence, The Lamb, et av de minst fryktinngytende dyrene. Diktet ender også opp i spørsmålet, er det virkelig samme skaper, av lammet, som av tigeren?

Her er også noe å behandle analytisk. Diktet består altså av fire strofer utenom første og siste, som er den samme. I den siste av de fire i midten, er siste linje: Did he who made the lamb make thee? Så det er et nøkkelspørsmål. Det er også enden i en strofe, som begynner vanskelig med stjerner som kaster spydene og vanner himmelen med tårer, vanskelig både å forstå og å lese. Det er mange lange ord, meningen er overført, og den er vanskelig å få ordentlig tak på. I kontrast står linjene 3 og 4 i strofen, der alt er enstavelsesord, og meningen er veldig enkel og direkte. Det smeller inn, og ender med spørsmål direkte til tigeren, make thee. Siste ord er thee, det slutter med tigeren.

Så når diktet spør hva hånd eller øye (hand or eye), så er det både hånden som laget den, og øyet som så den for seg. Den guddommelige makten som skapte tigeren, må ha hatt en ide om hvordan tigeren skal se ut. Hvem er i stand til det, hvem kan vel fatte tigerens egenskaper?

Slik fortsetter det nedover strofe for strofe. Strofe to spør etter fjerne dyp og himler, noe som åpner for en uendelighet, noe ufattelig, ikke for mennesker å forstå. Og det som tente ilden i tigerens øyne, det som fikk tigeren til å se og øynene til å gløde, det er jo virkelig fjernt for vår fatteevne. Enten vi er religiøse eller ikke.

Min gjendiktning

Dette diktet har vist seg usedvanlig vanskelig å gjendikte. Jeg vet ikke når jeg forsøkte første gang, men resultatet var temmelig verdiløst. Nå når jeg forsøker meg på nytt i 2019 blir det bare hakket bedre. I originalen flyter alt enkelt og naturlig. Det er ingen overflødige ord, ingen nødrim og ingen halvrim. Det eneste stedet det halter litt, er der det er et poeng å gjøre det, nemlig der han snakker om tigerens fearfull symmetry, som skal rime på hand or eye. Diktet er selv ikke helt symmetrisk akkurat der. Ellers er rimene perfekte. Det er de ikke i min gjendiktning

Tigeren

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Kan fatte din skumle symmetri?

I hva fjerne himmelstrøk
Brant av dine øyne røk?
På hva vinger tør han dra?
Hva slags hånd tør ilden ta?

Og hva skulder, og hva triks,
Fikk vridd til alt i hjertet ditt?
Når ditt hjerte begynte slå,
Hvem var det som satt det på?

Hva slags hammer og kjetting?
I hva slags ovn lå hjernen din?
Hvilken ambolt? Hvilket makt
Tør holde dødens terror fast?

Når stjerner kastet lansene,
Og vannet himmelen glansende,
Smilte han sitt verk å se?
Laget han òg lammet med?

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Tør fatte din skumle symmetri?

ES2013-19

Oversettelsen er så omarbeidet at jeg kan godt sette ES2019. Lite er igjen av den første gjendiktningen jeg prøvde. For å få til en brukbar versjon har jeg lagt til en trykklett opptakt i noen av linjene, der det ikke er det i originalen.

Der Panther, av Rainer Marie Rilke

I dag skal jeg ta for meg et av mine favorittdikt på tysk. Det er skrevet av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926), og handler om en panter som går hvileløst fram og tilbake bak gitterne i Jardin des Plantes, en dyrehage i Paris. Det er historisk sus over hagen, den ble grunnlagt av Ludvig XIII, som en botanisk hage i 1635. Dyreparken Ménagerie du Jardin des plantes som ligger innenfor gjerdene til denne botaniske hagen, ble grunnlagt i 1795. Den er den nest eldste dyreparken i verden som fortsatt fungerer. Andre enn den berømte panteren Rilke skriver om som har vært her, er den enorme elefanten Jumbo, verdens sikkert mest berømte elefant.

Den botaniske hagen Jardin des Plantes i Paris. Her bodde i 1902 panteren Rainer Maria Rilke skriver om i det berømte diktet "Der Panther".

Rainer Marie Rilke besøkte denne dyrehagen i 1902. En av utgavene av diktet på nettet har datoen 6. november skrevet under, men jeg kan ikke gå god for at dette er riktig dato. Han hadde da kommet tilbake fra en reise til Russland hvor han hadde tilbrakt noen år, og fått møte kunstnere som Lev Tolstoj, Ilja Repin og Boris Pasternak – far til dikteren. Rilke oversatte også russiske dikt til tysk på denne tiden, og forsøkte også å skrive noen egne dikt på russisk. Men til dette strakk ikke språket hans til.

I 1900 kom han tilbake fra Russland, og bosatte seg i Worpswede i nærheten av Bremen. Der møtte han Paula Becker Moderson og Clara Westhov, som begge var kunstnere. Clara Westhov studerte hos August Rodin, en verdensberømt skulptør som nå også Rilke kom i kontakt med. Det var Rodin som tipset Rilke om å ta turen bort i dyrehagen Jardin des plantes, for å finne noe mer konkret å skrive om enn det Rilke hittil hadde gjort.

Resultatet er diktet Der panther.

Der Panther

Sein Blick ist von Vorübergehen der Stäbe
so müd geworden, daß er nichts mehr hält.
Ihm ist, als ob es tausend Stäbe gäbe
und hinter tausend Stäben keine Welt.

Der weiche Gang geschmeidig starker Schritte,
der sich im allerkleinsten Kreise dreht,
ist wie ein Tanz von Kraft um eine Mitte,
in der betäubt ein großer Wille steht.

Nur manchmal schiebt der Vorhang der Pupille
sich lautlos auf—. Dann geht ein Bild hinein,
geht durch der Glieder angespannte Stille—
und hört im Herzen auf zu sein.

1902

Min oversettelse

Panteren

Blikket er av passerende stenger
blitt så trøtt at det ikke fester seg mer.
Det er for ham som om det tusen stenger er
og bak tusen stenger ingen verden.

Den myke gangen smidig sterke skritt,
dreiende rundt i den minste ring,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Rett som det er skubber forhenget til pupillen
seg lydløs av-. Da kommer et bilde inn,
går gjennom lemmenes anspente stillhet—
og opphører i hjertet å være.

Min gjendiktning

Hans blikk er er av evinnelige stenger
blitt så trøtt at det ikke feste er.
Som om alt er tusen stenger lenger
og bak tusen stenger ingen verd.

Den myke gangen smidig sterk å skritte,
dreiende rundt i den aller minste krets,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Så tidvis skubber forhenget til hans pupille
seg lydløs av-. Da et bilde han ser,
går gjennom lemmenes anspente stille—
til hjertet hvor det ikke er noe mer.

Kommentar til oversettelsen

Vorübergehen betyr «gå forbi» eller «gå over», men meningen som skal frem, er alle stengene som passerer forbi panterens øye, der den vandrer hvileløst rundt i buret sitt. Stab er «stav» eller «sprinkel», stäbe er flertall. Gäbe er konjunktiv av geben, «det å gi».

Weich er «myk, bløt, mør, mild». Betäubet betyr «bedøvet». Kreise er «krets, ring», dreht er å «dreie».

Nur betyr «bare» og manchmal betyr «ofte», så kombinasjonen av de to oversetter jeg med «rett som det er» (etter tips fra Mondfalkin i kommentarfeltet). Glied er «ledd» eller «lem», glieder er genitiv flertall – «lemmenes». Angespannt er «spent, anstrengt, kritisk».

Kommentar til diktet

Dette er et praktverk av et dikt. Jeg liker å lese det enkelt og rett frem, og er ikke på jakt etter noen dypere filosofi eller dypere beskrivelse av virkemidlene. Det er ganske tydelig at betrakteren ser panteren, og beskriver verden fra panterens ståsted. Det er en kjølig og kynisk beskrivelse. Det er ikke antydning til klaging og jammer over situasjonen, lidelsen blir overlatt til leseren. Om dyret protesterer mot sitt fangenskap, kommer det ikke til uttrykk direkte, og jeg vil ikke lese det som en hovedsak i diktet.

Diktet er ordkunst. Det begynner med to trykktunge stavelser, Sein Blick, så kommer to trykklette ist von, og det ordet som aldri blir ferdig: Vorübergehen. Også lesingen går i takt med panterens tramping der inne, bokstavene kommer og passerer som de evinnelige stengene i gitteret. Øynene er trette nå, og kan ikke holde feste på noe. Det siste ordet i setningen og i de to linjene er halt. Trykktungt og endelig. Linje 3 har den samme trøttheten, to trykktunge stavelser først, ihm ist, og så tre trykklette før tausend Stäbe gäbe, trefotet troké med trykk på første stavelse. Stäbe gäbe har samme effekt som Vorübergehen fra linje 1, det er stengene som passerer forbi og aldri blir ferdige. Trokéene fortsatter i linje 4, men avslutter med en trykktung og meningstung wält. Det er ingen verden utenfor buret.

Strofe 2 har to særlig trykktunge stavelser, Gang og Kraft. Disse ordene er også beslektede, enstavelsesord med vokalen a. Ordene henger med dette sammen, selv om det første er plassert i linje 1, det andre i linje 3. Det er også gangen som er fylt med kraft. Førstelinjen har bortsett fra Gang som bryter rytmen trokéiske verseføtter. Sammensetningen geschmeidig starker Schritte har også bokstavrim, med den trykklette ge-forstavelsen foran –schmeidig, som ikke påtar seg mye oppmerksomhet, er det ord som begynner på s. Det neste ordet som bemerker seg med rytmebrudd er allerkleinsten. Det er tre trykklette stavelser før ordet, og så kommer dette altfor lange ordet det nesten ikke er plass til, passende for det aller minste. Det gir også en klaustrofobisk følelse som passer godt for panteren når dette allerminste er sirklene panteren går i, sirkler som dreier seg. Slike sirkler går i spiral inn mot uendelig lite. Alt dettesom blir sagt i de første to linjene blir holdt oppe i resten, det er som dans av kraft rundt en midte der det står en bedrøvet, stor vilje. Også disse linjene kan leses langsomt, slik den fangede panteren går.

Det er i strofe 2 bygget opp en stor kraft og en sterk vilje, stengt inne på et altfor lite område i en altfor begrenset. Foreløpig er det ingenting som protesterer på situasjonen, kraften og viljen blir ikke rettet mot noe. Det går alt sammen med til å labbe rundt og se de endeløse gitterstengene passere forbi. Det er ingenting for hva panteren egentlig er laget for, hva dens veldige krefter skulle kunne utføre. Her i strofe 3 begynner det med et lite gløtt mot utenverdenen, det er forhenget til pupillen som åpner seg av og til, øyelokket. Dette er det eneste stedet i dette diktet en setning stopper midt i en linje, vi får et punktum midt i. Nå går det et bilde ned i organismen til panteren, endelig et annet bilde enn alle jernstengene. Her vil jeg lese dann geht ein Bild nesten som fire trykktunge stavelser, dette er også betydningstungt. Det er en forandring fra den monotone verden bygget opp i strofe 1 og 2. Bild er den mest trykktunge stavelsen i strofen, og også det mest betydningstunge. Det er dette bildet som går inn i panteren, geht durch der Glieder angespannte Stille. Merk også hvor lett det er å lese denne linjen når bildet glir igjennom, det trenger ingen anstrengelse av stemmen, man kan hviske det avslappet. Passende er også den lange vokalen i geeht, hvor lett det er å si durch der Glieder (gjennom lemmene) og hvordan det er plosiver i angespannte Stille, der det er noe som er spent. Bildet gåår rett gjennom lemmene i det anspente stille, som heller ikke blir forstyrret. Så kommer det til hjertet, til kjernen og sentrum av panterens indre, det er bygget opp en veldig spenning hva dette skal bli. Men det blir alt sammen uforløst, bildet opphører å være. Vi får ikke engang vite hva det er panteren har sett.

Det er en veldig kraft i diktet som det er en veldig kraft i panteren. Men for panterens del er det en kraft som ikke kan brukes til noe, siden den er innesperret. Protesten den eventuelt måtte komme med er naturens egen protest. Det er protesten i at en slik kraft skal holdes innesperret i bur.

Andre dikt av Rainer Marie Rilke: Schlußstück (Sluttstykke), Klage (Klage).