Norges skaal, av Johan Nordahl Brun

Nå som 200 års jubileet i fjor er godt unnagjort henter jeg frem et dikt som er noe av en slags opprinnelse for norsk nasjonsbygging. Det vil si, det er en skåltale, skrevet av Johan Nordahl Brun ved årsskiftet 1771-72. Tidligere var det vanligere å holde slike skåltaler enn det er nå, nå klinker man vel bare helst i glasset. Den gang gjaldt det å si noen bevingede ord til en eller annens ære. Skåltalen kunne godt være litt patosfylt, man trengte ikke være redd for de store ord, men det gjorde seg også med litt humor, slik at festdeltakerene kunne få le litt også, der de ventet på å drikke.

Johan Nordahl Brun (1745 – 1816) er en litt sammensatt person. Jeg er ingen ekspert på ham, langt i fra, men jeg har lest litt ekstra om ham i forbindelse med denne posten, og kjenner tiden han levde i og det som fulgte ikke så altfor verst. Han studerte teologi og ble prest, men det var ikke før i 1774 han fikk stillingen som sogneprest ved korskirken i Bergen. Da han skrev diktet var han sekretær i biskop John Ernst Gunnerus Det Kongelige Norske Videnskapers selskab, og personlig sekretær for ham i arbeidet med å reformere det danske universitetssystemet. Målet var et eget universitet i Norge. Gunnerus var en av initiativtakerne, Brun ble engasjert tilhenger av ideen.

Alt dette har jeg fra biografisiden om Brun på Norsk biografisk leksikon, og lite grann ekstra bakgrunnssjekking. Folk som kan dette godt, må gjerne korrigere meg, eller utdype i kommentarfeltet. Jeg ville bygge opp til en diskusjon om at diktet ikke er skrevet i den hensikt det senere er brukt, eller det er ikke sikkert Brun selv ville gått god for all mening som senere er lagt i det. Teksten ble nasjonalsang i en periode på 1800-tallet, klart da brukt i den norske nasjonsbyggingen, men Brun var selv ingen tilhenger av den form nasjonsbyggingen fikk. Han var en konservativ prest, han støttet kongemakten, også den danske, og han var i mot at vi skulle komme i union med Sverige. Han omtalte den danske kong Christian Fredrik som «vår egen», og «vårt Norges første mann», som det står på biografisiden jeg refererte til.

Det er derfor kanskje på sin plass å være litt varsom med å trekke en lang linje gjennom hele den norske nasjonsbyggingen, som at den beveget seg fra en sped start til et skjebnebestemt mål, det Norge vi kjenner i dag. Underveis var det mange som hadde andre ideer om hva Norge skulle bli, og hvilken retning vår nasjonalfølelse og nasjonale identitet skulle ta. Da Johan Nordal Brun skrev teksten sin var praktisk talt alle kjente land eneveldige monarkier, ideen om nasjonalstater var knapt født, Norge hørte til under Danmark, og det er få spor av at noen var plaget av det. Da friheten var et faktum, var det imidlertid viktig å finne eksempler på at Norge ikke hørte til under Danmark, at folket drømte om friheten også før den var kommet. Da var teksten til Nordal Brun veldig god, for den går fra første linje inn på en norsk stolthet det nok ikke var dekning for, med «kjempers fødeland», og den har til og med linjen «vi sødt om frihet drømme». Skåltalen er ellers full av linjer som bruker metaforer om å «bryte lenker» og rene ord som «bli fri fra tvang».

Ingen kan si noe om hva Nordal Brun egentlig tenkte den gangen, da han skrev diktet. I hvert fall kan ikke jeg det, så lite som jeg har satt meg inn i hans liv og levnet, og så lite jeg har lest av tekstene hans. Men utifra de sparsomme opplysningene jeg har, virker det kanskje søkt at han drømte om Norge som et fritt land og med en egen konge, som vi over hundre år senere skulle ende opp med. For moro skyld kan man kanskje spekulere i hvordan han likevel kommer med de kraftfulle setningene, som treffer sånn midt i blinken for det som senere skulle bli. Kanskje var han begeistret for det norske universitetet de jobbet for å opprette, kanskje så han for seg flere norske institusjoner som kunne komme. Sannsynligvis hadde han fått med seg strømningene ute ellers i verden, det var nå få år til den amerikanske uavhengighetserklæringen, opplysningsfilosofene skrev om de temaene som senere skulle frembringe de store revolusjonene, eller i hvert fall idegrunnlaget for dem.

Norges skaal

For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal vil tømme,
Og naar vi først faae Blod paa Tand,
Vi sødt om Frihed drømme;
Dog vaagne vi vel op engang
Og bryde Lænker, Baand og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal udtømme!

Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,
Vi drikke vil til Ære;
Hver ærlig Norsk, som Lænker brød,
Skal evig elsket være!
Den vrede Livvagts Vaabenbrag
Forklarer trolig Nordmænds Sag.
Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød,
Vi drikke nu til Ære!

En Skaal for Dig, min kjække Ven,
Og for de norske Piger!
Og har Du en, saa Skaal for den!
Og Skam faae den, som sviger!
Og Skam faae den, som elsker Tvang
Og hader Piger, Viin og Sang!
En Skaal for Dig min kjække Ven,
Og for de norske Piger!

Og nok en Skaal for Norges Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker!
Hør Dovres Echo raabe: «Held!»
For Skaalen tre Gang takker.
Ja tre Gang tre skal alle Fjeld
For Norges Sønner raabe Held;
Endnu en Skaal for Dig mit Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker.

1771-72

Kommentar til diktet

Diktteknisk utmerker vel dette diktet seg helst med at det er så forut for sin tid. Igjen må folk som kjenner perioden bedre eventuelt korrigere meg, men kraftfulle rytmer som dette er noe som for meg ikke hører klassesismen til. Dog er det mulig at skåltaler var skrevet friere, og ikke trengte være så høyverdige, som poesi og poem gitt ut som egne verk. En skåltale skulle sette folk i stemning på festen.

I alle fall, diktet har fire strofer med 8 linjer i hver, ganske streng oppbygning, men litt variasjoner i rimmønsteret gjennom strofene. I første og siste strofe er linjene 1,3, 5, 6 og 7 forbundet med rim, om ikke nødvendigvis fullrim, linje 2, 4 og 8 rimer også. I de to midtstrofene har de to linjene 5 og 6 sine egne rim. De to første og to siste linjene i hver strofe er like, eller nesten like, så der er det nok riktigere å snakke om gjentakelse, heller enn rim.

Rytmen er karakteristisk og viktig i diktet, så den er det viktig å fange i ord. Det er et ømt punkt for meg, jeg er ikke flink til å treffe riktig og må også alltid dobbeltsjekke hva de ulike verseføttene heter nå igjen. I hvert fall nå, som jeg ikke har jobbet med denne bloggen på en stund. Slik jeg leser det blir det ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam, og i neste linje, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam-tam, altså lett-tung, lett-tung og trokeiske verseføtter. Dog er det kvinnelig utgang (med vokal eller trykklett konsonant) i linjene 2 og 4, og dermed også 8, så den siste stavelsen der er ikke så trykktung som i de andre endeordene. Dere vil se det selv av diktet, endeordene i hver linje er stort sett enstavelsesord, og altså veldig trykktunge, utenom i disse jeg nevnte.

En skåltale skal sikkert ikke leses altfor nøye, dens mål er å skape god stemning på festen. Dette er jo også et dikt skrevet for at folk skal la seg rive med. I første strofe er det ordene «Norge, kjempers fødeland» som setter i gang sangen og de store følelsene. Straks man er revet med av disse store ordene, «har fått blod på tann», så drømmer man også om friheten. Ettertiden har gitt en veldig konkret betydning her, friheten fra Danmark, Norges nasjonale frihet, men det var neppe det Nordal Brun mente med ordene, og man bør kanskje fremdeles stå fritt til å velge hva man vil legge i dem. Det påfølgende «våkne opp» henger sammen med «drømmen», man våkner opp fra drømmen, og løsner lenkene i virkeligheten også. Kanskje har dette vært med på å gi ideen til benevnelsen 400-års natten om tiden under Danmark.

I strofe 2 blir ordet «helt» i første linje byttet ut med «norsk» når linjen blir gjentatt i linje 7. Det blir da at «helt» og «norsk» blir det samme. Her er også motiv som vil komme for fullt i den senere nasjonsbyggende nasjonalromantikken, om hvordan den ekte nordmann er født «blant klippene», altså et meget hardført folkeslag. Samme motiv blir brukt i Ivar Aasen i hans Mellom bakkar og berg, eller Nordmannen, som diktet egentlig heter. Også i denne strofen blir den «ærlige norske» den som «elsker frihet» og «bryter lenker». Kanskje kan man med vår tids humoristiske distanse til tingene spørre hva det mon var for slags frihet nordmannen elsket på 1700-tallet, til langt ut på 1800-tallet og vel så det, var vel snarere kjennetegnet på den jevne nordmann at han eller hun var ganske så kuet. Det er imidlertid ikke noe å bygge nasjonal identitet på, folket som elsket å bøye seg for autoriteter og stå med luen i hånden, eller folket som ikke elsket særlig mye, men heller hengav seg til pietistisk kristendom og arbeidet «i sitt ansikts sved». Her tar jeg meg frihet i forhold til skåltalen, selvsagt.

Strofe 3 er morostrofen, der piker, vin og sang blir hentet inn, det er en skål også for «de norske piker». Her er det gjentakelse av ordet «og» i starten av hver linje som gjør det lett å la seg rive, som om man hele tiden kommer på noe nytt. Motivet med at den ekte norske ikke liker tvang kommer også med, de som elsker tvang og hater piker, vin og sang er linjene. Nøkternt sett skulle det jo ikke være nordmannen som først kommer i tankene til å passe inn under dette, men det blir en morsom strofe, som kanskje også minner de som hører skåltalen om at de er på fest.

I strofe 4 er det den norske naturen det synges til. Denne strofen har ikke noe om frihet, ikke noe om tvang, og runder ikke diktet av med en konklusjon om at en gang skal friheten man drømmer om og kanskje vil sloss for, komme. Det er en skål til fjellene, som riktignok kan rope samstemt «hell», altså «hell og lykke», og det for Norges sønner, men ikke et ord om hva det hellet og den lykken skal bestå i. Det er en skål for deg mitt fjell, og «klipper, sne og bakker». Ordet «klipper» henter opp et ord brukt i strofe 2, sne og bakker, og fjell, er også benevnelser for den barske naturen nordmennene lever livene sine i.

Kanskje skal man ikke kalle dette stor dikterkunst, annet enn at det er svært forut for sin tid i innhold, og kanskje også i form. Men jeg sitter nok kanskje med en følelse av at Nordal Brun traff blink uten egentlig å sikte. Med det mener jeg at han ikke hadde sett for deg det Norge som skulle bli, og som skulle ta skåltalen hans til seg som sin nasjonalsang. Selv om de ulike strofene har ord, tema og motiv som går igjen, er det heller ikke noen helthet som leder frem til noen endelig konklusjon. Første strofe er til Norge, kjempers fødeland, full av nasjonal patos, frihetslengsel og bryting av lenker, mens siste strofe er til Norges fjell, og til snø, bakker og klipper. I den strofen er det lite spor av frihetslengsel og lenkebrudd, om man da ikke legger godviljen til, og tolker det dithen at det er dette fjellenes rop om «hell» betyr.

Asgaardsreien, av Johan S. Welhaven

Asgaardsreien, eller Åsgårdsreien, som vi i dag vil skrive det, er et dikt av Johan Sebastian Welhaven. Det er basert på en drapssak fra et bryllup i Valdres, i 1823, og det henter inn sagnstoff fra norrøn mytologi og gammel norsk, folketro. Diktet stod første gang offentliggjort i samlingen Nyere Digte, fra 1845. Omsider har dette diktet fått en helt grei post, med en grundig redegjørelse for bakgrunnen for diktet, og en grundig gjennomgang av innholdet i det.

Om Welhaven og diktsamlingen Nyere Digte

Johan S. Welhaven var av tysk avstamning. Farfaren utvandret til Bergen, og jobbet der som klokker i Mariakirken, kirken for byens tyske menighet. Til langt opp på 1800-tallet fortsatte de å ha messer der på tysk. Faren arbeidet som prest ved St. Jørgens hospital for spedalske. Johan Sebastian Welhaven var altså tredje generasjon innvandrer. Familien var såpass velstående, at faren kunne finansiere skolegang og studier for alle sine tre sønner. Da faren døde, ble det imidlertid trangt, og Johan Sebastian måtte leve noen år i reell fattigdom og nød, i tiden i Oslo. Han var av finere slekt, av middelklassen, kan man si, veldig tilhørende borgerskapet, i gruppen litt laverestående embetsmenn. Men man kan aldri si om ham, at han kom lett til ting.

Kanskje kan bakgrunnen til Welhaven være med på å forklare hvorfor han havnet på den såkalte europeiske siden i kulturdebatten som raste på 1830-tallet? Wergeland og hans krets, tilhørte det norske, det som skulle vinne frem. Wergelands slekt var også norsk generasjoner bakover i tid.

Da Welhaven gav ut samlingen Nyere Digte i 1844, var han universitetslektor i filosofi ved universitetet i Oslo. Kulturfeiden med Henrik Wergeland var for det meste over, den foregikk på 1830-tallet, og gikk bittert for seg. Welhaven hadde skrevet og utgitt det sterkt anti-norske Norges Dæmring i 1834, der han virkelig kritiserer norsk kultur og norsk åndsliv. For dette havnet han i problemer, Disse problemene fulgte ham hele livet, og henger ennå ved ham i dag. Det er Wergeland som er den gode nordmann, Welhaven er utlendingen, han som ser ned på Norge.

Samlingen Nyere digte består av 3 deler. Den første er lyriske dikt, 42 dikt i tradisjonell forstand, den andre er leilighetsdikt, dikt skrevet og trykket for spesielle anledninger. Den tredje er lengre dikt med tema og historier fra norsk sagntradisjon. De er så norske som de kan få blitt, både i form og i innhold. Titlene er En vise om Hellig Olaf, Jutulsberget, Om Ridder Audun til Aarhuus, Nøkken i Kvernen, Eivind Bolt, Det omvendte Bæger, Den sunkne Stad, I Nærødalen, Paa Skibshøien og Det fredete Tre, for å nevne noen. Resten er Tomme Kæmpehøie, Buesnoren, Kyst-billede, og så dette, Asgaardsreien.

Asgaardsreien

Lydt gjennem Luften i Natten farer
et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer.
de have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd paa Veien.
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

Thor, den stærke, med løftet Hammer,
staaer høit i sin Karm, er forrest i Laget;
han slaaer paa Skjoldet, og røde Flammer
belyse det natlige Tog ved Slaget.
Da klinge Lurer, da er der en Støi
af Bjælder og ringlende Ridetøi,
da hyler Sværmen og Folket lytter
med stigende Angst i de dirrende Hytter.

Asgaardsreien i Fylking rider
ved Høst og Vinter i barske Nætter,
men helst den færdes ved Juletider;
da holder den Fest hos Trolde og Jetter,
da stryger den lavt over Eng og Sti
og farer den larmende Bygd forbi –
da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;
thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!

Naar Øllet virker i Bjælkestuen
og vækker de hedenske Juleskikke,
og Ilden kaster sit Skin fra Gruen
paa svingede Knive og vilde Blikke,
da gaaer der et Gys gjennem Tumlen tidt;
da høres de natlige Skarers Ridt,
da knager Væggen, da dandser Kruset;
thi Asgaardsreien slaaer Kreds om Huset.

Der holdtes et Bryllup paa Øvre-Flage
tre hellige Juledage til Ende.
Blandt Terner fandtes ei Brudens Mage,
og Brudgommens ei mellem Ungersvende.
Der stod en Glands i den bonede Hal
af dækkede Borde og dyrt Metal,
der fandtes en Skat, som er kommet for Orde,
af Kobber paa Væg og af Sølv paa Borde.

Og lystigt durede Trommer og Giger,
og Brudgommen traadte sin Dands
mandhaftigt; han førte sin Brud mellem Svende og Piger –
da gik vel Hallingen let og kraftigt!
Til Dandserens vældige Kast og Hop
fløi Ternen om som en surrende Top;
da strømmede Larmen og Spillet sammen,
da drønede Hallen af Liv og Gammen.

Den tredie Kveld, da Øllet var drukket
gjennem al den Helg af Gamle og Unge,
da var vel Tørsten i Laget slukket,
men Karlene vare drukne og tunge.
Vor Brud havde atter sin Krone paa;
thi nu skulde Skaalen om Bordet gaae.
Og nu tog Kjøgemesteren Ordet
og krævede Stilhed med Slag i Bordet.

Da styrtede ind i det bænkede Gilde
de vidt berygtede Seims-Bersærker;
Øinene rullede mørke og vilde,
paa Panderne havde de Slagsmaalsmærker.
De gjorde et Sprang over Hallens Gulv –
ja, det var Brødrene Grim og Ulv!
Grim, der nys var forskudt af Bruden,
kom nu selvanden, og var ei buden.

De døsige Gjæster foer op med Bæven
og havde kun liden Hu til at stride.
Hver ravende Mand, der knyttede Næven,
blev grebet i Bringen og kastet til Side.
Brudgommen satte sit Bæger ned,
steeg op paa Bænken og bad om Fred.
Men Brødrene reve alt Kniv af Bælte;
det var just Brudgommens Liv, det gjældte.

Da stimlede Kvinderne sammen i Klynge
og danned’ en Vagt om den haardt Betrængte;
bag Borde og Bænke, der laae i en Dynge,
de stode ved Høisædet indestængte.
Den ældste Kvinde i deres Flok
blottede nu sin graanede Lok,
og gav saa Brudgommen Sønnenavnet,
og tog ham paa Skjødet og holdt ham favnet.

Men Brødrene endsed’ ei Kvindemildhed,
de stormede frem over Borde og Bænke
og splittede Kvindernes Flok med Vildhed –
da var der ei længer paa Fred at tænke.
De greb’ deres Offer og slæbte ham hen
til Hallens Dør og ud gjennem den.
Da blev der en rasende Kamp i Gaarden,
og Gjæsterne fulgte i vild Uorden.

De styrtede ud med Blus og med Brande;
thi over Egnen rugede Mørket.
Da saae de Brudgommen opreist stande;
nu var han af Vinterens Luftning styrket.
Han brugte sin Kniv til Snit og til Stød –
saa gav han igjen hvad de Andre bød.
De Trende danned’ et rædsomt Knippe,
og Ingen af dem vilde Taget slippe.

Da tumlede Grim med Eet overende,
og Blodet strømmed ham bredt af Brystet.
Des haardere brødes de andre Tvende
og holdt hinanden i Rygtag krystet.
Tilsidst blev Brudgommen sat mod Jord,
og Kniven alt mod hans Strube foer.
men Ulv holdt inde og stod bedøvet,
og skjælved og bæved som Aspeløvet.

Thi gjennem Luften i Mulmet sused
et huiende Tog paa fnysende Heste;
det foer over Skoven mod Brudehuset,
og vilde det blodige Gilde gjæste.
Da klang der Lurer, da blev der en Støi
af Bjælder og ringlende Ridetøi.
Nu var det nær – det kom over Heien –
der hørtes et Skrig: Det er Asgaardsreien!

Da blev der et Veir mellem Jord og Himmel,
der kastede Rædsel i alle Barme;
det hvirvled afsted i voxende Stimmel,
det slog med Vinger, det greb med Arme.
Da var det Ulv blev draget i Haar,
og slynget i Luften og ført af Gaard,
ja ført over Skov, over Fjeldetinde –
han spurgtes ei meer, han var ei at finde.

Da Larmen stilned om Rædselsstedet,
laae Grim af Dødskampen sammenkrummet,
men Brudgommen blev over Sneen ledet,
og sattes paa Hynden i Gjæsterummet.
Hans Hoved vakled, hans Blodstrøm flød,
han svæved en Tid mellem Liv og Død;
men han blev pleiet og vel forbundet,
om Vaaren havde han Alt forvundet.

Nu sidder han bøiet og høit bedaget,
og kan sin Æt omkring Arnen samle,
nu sidder han ofte med Sagn i Laget
og korter Tiden for Unge og Gamle.
Saa var det seneste Julekveld,
da Ungdommen raabte: «Fortæl, fortæl!»
Da flammed hans Blik, da saae han tilbage,
da maned han frem sine Bryllupsdage.

En grundig gjennomgang av språk, form og innhold

Det er et langt dikt, så det er mye å forklare. Jeg teller 17 strofer. Det er et dikt som forteller en historie, basert på en konkret drapssak mot en bonde i Valdres. Drapet ble utført i 1823, men saken er fremstilt av protokollsekretær Jacob Rieck i Den Norske Rigstidende 1825, nr. 33, og med høyesterettsdom i nr 35. I diktet er imidlertid hendelsen lagt til Voss. Det henter også sagnstoff det er redegjort for i Andreas Faye, Norske Sagn, også fra 1833. Disse opplysningene har jeg fra Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880, redigert og skrevet av J. B Halvorsen og Halvdan Koht, og på grunnlag av Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1856, av J. E. Kraft og Chr. Lange.

Bakgrunn

Her følger jeg Idar Handagard, og hvordan han legger frem bakgrunnsstoffet for diktet i sin bok om Welhaven fra 1926 (se kildeliste). Som ham tar jeg først for meg bryllupet, så sagnstoffet.

Bryllupet i Valdres

Det er nå snart 200 år siden drapssaken mot Ole Erichsen Dahle. Det var et arveoppgjør som fremprovoserte drapet. Tollef Tidemandsen Refling var gift med en stedatter til bonden Erich Tronsen Kjørstad, og mente seg derfor berettiget til arven hans. I juli 1823 overdrog imidlertid denne bonden gården sin til nevnte Erichsn Dahle. Rettsreferatene taler godt om Erichsen Dahle, selveste presten gir ham det beste vitnesbyrd for edruelighet, arbeidssomhet og sedelighet, mens Tollef Tidemandsen Refling og broren Knud får dårligere skussmål. De kalles Refling-brødrene, kjent for å være voldsomme, hevngjerrige og en skrekk for bygden, «i følge mange vitner».

Bryllupet følger tre dager etter at Tollef har mottatt rettslig klage på å ha fornærmet bonde Erich Tronsen på Kjørstad. Det er Ole Erichsen Dahles bror, Tidenman Erichsen, som holder det med piken Guri Knudsdatter. Refling-brødrene Tollef og Knud var ikke invitert, det var imidlertid en tredje bror, Haldor Refling, kjent for ikke å være så voldsom av seg. Erich Tronsen Kjørstad og Ole Erichsen Dahle var der også.

De to uvelkomne Refling-brødrene tar seg imidlertid til bryllupet utpå kvelden, sånn i 7-8 tiden, etter å ha tatt seg noen drammer, sies det. De skal også ha snakket seg i mellom om drap, i en samtale med de på nabogården, og de skal også ha snakket om en kniv den ene stod og skar med, som et godt egnet drapsvåpen. Da kommer, blir naturligvis Erich Tronsen Kjørstad ganske redd for sitt liv, og blir da også angrepet, men det av den tredje broren, Haldor, som er gjest i bryllupet.

Det er kjøgemesteren som får Tronsen Kjørstad i sikkerhet, nede i kjelleren. Kjøgemesteren, eller kjøkkenmesteren, opptrer også som spillemannen i Fanitullen, der det også er et bryllup i bygde-Norge som frembringer en drapssak. Den slags stoff var populært å skrive dikt om i denne perioden.

Mens bonde Tronsen Kjørstad er i sikkerhet, går brudgommen Tidemand Erichsen i møte med Tollef Refling, og ber ham holde seg i ro. Mot løfte om bare å danse og ikke lage bråk, får Tollef lov til å være i bryllupet, og han danset også en del, blir det skrevet. Men han yppet til bråk, og slengte med kjeften mot Ole Erichsen Dahle, og kalte ham både «tyv» (Daletyven har sneget sig ind på gode Gaarde) og «Fanden» (Fanden er kommen i vestbygden). Ole Erichsen Dahle svarte ikke noe på disse fornærmelsene, men holdt seg i ro borte hos sin mor. Flere av gjestene forsøkte å roe ned Tollef Refling, brudgommen lyste tre ganger fred over sitt hjem og sitt bryllup, men Tollef svarte at han var en ubunden hund, og nå måtte kastes ut med makt. Ingen ord nyttet, og brudgommen hadde ikke krefter til å kaste Tollef ut, denne var kjent som en kraftkar.

Til slutt går Tollef og hans brødre til angrep på Ole Erichsen Dahle. De trekker ham etter håret ut på gulvet, og gir seg til å denge løs på ham. Ingen av gjestene kommer Ericsen Dahle tilstrekkelig til hjelp, de er for gamle eller for unge, eller redde for å bli blandet opp i noe med de beryktede Refling-brødrene.

Så avsluttes slagsmålet med at Halldor faller blodig og snart død ned på gulvet. Tollef har også fått et stygt kutt, og dør neste dag. Kun tredjemann Knud overlever, og gir seg til å denge løs på Ole Erichsen igjen, og beskylde ham for ugjerningene. Kniven til Ole Erichsen blir funnet på gulvet, men der i bryllupet vil ikke Ole Erichsen vedgå at han er gjerningsmannen. Han benekter det heller ikke.

Straks etter bryllupet ble det innledet forhør og drapssak. Ole Erichsen Dahle innrømmer der forholdene, og sier han tok med seg kniven sin i frykt for Refling-karene. Han sier at han ikke ønsket å drepe noen, men at det liggende på gulvet og delvis i mørket var vanskelig å se hvor han stakk. Først ble han dømt for drapene, med begrunnelse av at nødvergeretten var overtrådt, men i ankesaken (det er amtet, ikke han selv som anker) vinner han frem, og blir bare dømt til å betale saksomkostninger. De dreptes arvinger og etterlatte anker imidlertid denne dommen til høyesterett, men vinner ikke frem

Myten og sagnene

Idar Handagard skriver at ordet Asgaardreien er en fordansking av et nynorskt navn, oskureidei, om et stort følge av aander som undertiden er ute og rider (Handagard, s. 86). Videre skriver Handagard at P. A. Munch mente ordet kunne tydes som gammelnorsk (norrønt) Åsgarðreið, falne helter som sammen med valyriene rir til æsenes bolig. Ivar Aasen mener imidlertid at denne forklaringen ikke passer med bygdemaals-formene oskureid, osko-reid, som heller kunne været et annet gammelt ord, nemlig ásguða-reið, et ridende følge av guder, eller æser. Marius Hægstad, en annen, og mer ukjent gigant i norsk språkhistorie (han var en av tre i nemden som vedtok den første språkreformen på 1900-tallet, 1901-reformen, og opphavet til navnet Hægstad-normalen, en modifisert utgave av Aasen-målet), mente dialektformene osko-reid og osku-reid kunne være ásgoð-reið eller ásguð-reid, et ridende ásgudfølge. Her har han støtte i et norrønt ord, goðreið, som vil si (ridende)gudefølge. Ordet er brukt i vers fra slutten av det tiende århundret. Idar Handagaard siterer dette verset, fra skalden Viga-Glum, og oversatt av Finnur Jonson) på side 87 i boken sin.

Jeg saa en stor goðreið paa tunet. Der vil blive sværd-brag. De graa spyd er komne for at hilse paa hverandre. Kampens ásynjur (det er: valyrjene) øste blod over de stridstrætte mænds skare. Høgene glæder sig.

Jeg tar også med verset i sin norrøne original:

Menstiklir sá mikla,
mun sverða brak verða,
komin es grára geira,
goðreið of trǫð, kveðja
þars ásynjur jósu
eggmóts of fǫr seggja
(valir fagna þvi) vegna
vigmoðar framm blóði.

Gudefølget i verset er ásynjur, gudinner, og det er lett å se at de er kamplystne. Dette passer til hedenskapet, og den norrøne mytologien, men før kristendommen er det ennå ikke snakk om onde ånder. Med kristendommen blir de gamle gudene og åndene fordrevet, det var ingen plass til dem, og de blandes i folketroen med onde vetter, tusser og troll.

Ideen om et følge av overjordiske som rir i følge gjennom luften finnes allerede i det gamle Håvamål. Der er det btukt uttrykket túnriður, om troll som på denne måten gjester tun og gård. I Hárbarðsljóð, et av diktene i den eldre Edda, nevnes myrkriður og i Helgakviða kveldriður. Det går an å kjenne igjen ordene «mørk» og «kveld» der, så det blir «mørkeritt» og «kveldsritt», et følge som kommer i mørket og om nettene. I Helgakviða er rittet et varsel om Helges død.

Ivar Aasen vil bruke navnet Gandferd på oskureidi, og forbinde det med norrøne gandreið. Gand betyr trolldom, og er også den kjeppen heksene brukte til triksene sine og til å ri på. I Njåls saga, eller Njála, er det beskrevet et slikt ritt. Det er Hildeglum Runolvson som ser den, i kapittel 125. I denne sagaen varsler den store hendelser. Varselet slår til da Njål og hans sønner blir brent inne. Dette er en islendigesaga, og vi ser at deres ord gandferd er nært beslektet med vårt oskureid, eller Åsgårdsrei.

Det er også en rekke med senere tekster og sagnstoff der ideen om et ridende følge av guder og ånder er brukt på varierende måter. Det blir knyttet navn til dem, Gudrun Gjukesdatter, hun som spiller en av hovedrollene i mytene og kvadene om Sigurd Fåvnsbane og valkyrjen Brynhild. I følge sagnet blir Gudrun fra seg av sorg da Brynhild sørger for Sigurds død, og hun blir siden flakkende hvileløst omkring, hard og hevngjerrig. Hvor hun kom, voldte hun ulykker. Dette har jeg direkte fra Handagard.

Handagard går så videre til å nevne flere navn, i flere kvad, og ulike tradisjoner i ulike områder av Norge. Navnet Gudrun, og historien hennes, går igjen. Opphavet er fra Færøyene, Sjurðkvædi, og Island. I den islandske sagaen, som hos Handagard ikke er navngitt, er det slik at Gudrun viser seg i drømmer som varsler ond. Hun rir på en hest nord fra dødsriket, og til hesten er det bundet en mann (Handagard, s. 91). Den norske vise om «Sigurd svein» har bare bruddstykker med av denne historien. Moralen der er at Gudrun og hennes følge ikke er noe å ri med, selv om man der får være den fremste og viktigste, som Sigurd ville blitt. Da heller være den minste i himmerik, kristendommen har inntatt Norge.

Sagnene om Åsgårdsreien levde særlig godt i Telemark og Setesdal, men også i Valdres og Hallingdal, nord i Gudbrandsdalen og i Sogn og Hardanger. Altså i det tradisjonelle bygdenorge. Fra Telemark fortelles det at åndene ikke er gode nok til å komme til Himmelen, ikke dårlige nok for Helvete, så de er på evig ferd i ingenting. Det passer godt med at ånderne er hedenske guder og helter, altså ikke gode kristne, men heller ikke dårlige mennesker. Med i følget er også andre, ikke bare heltene.

Det er mulig rittet skjer om dagen, men som oftest er det om natten, i mørket, og den vanligste natten er torsdags-natt. Som en legmannshobbyobservasjon kan det ha sammenheng med at det er Tors dag, tordenguden, og at ordet reið foruten ridende følge og vogn betyr tor-dyn, lyden av ferdsel. Det var Tor som var ute og red med vognen sin som forårsaket lyn og torden, i gammel folketro. Men om det er dette som har gjort at torsdagen er den vanligste dagen for Åsgårdsreien, skal ikke jeg uttale meg. Aller vanligst er det i julen, hvorav vi har navnene jolereid og joleskreid. I forlengelsen av dette har vi også tradisjonen med å gå julebukk.

Det er virkelig å anbefale slik Handagard skriver fra side 93 i boken sin. Den er fra 1926, sikkert lite lest nå om dagen, men oppsummerer flott hvordan sagnene om oskureidi, eller Åsårdsreien, blander sammen gude- og heltesagn, naturmyter, troll, forestillingene om livet etter døden, og hvordan denne gamle overtroen støter mot den nye kristendommen. Folkefantasien beholdt den gamle redselen, det var en konkret fare at oskureien kunne fare forbi, larmende og støyende. Visste man ikke å beskytte seg, ville man bli fanget, og tvunget med på ferden sammen med de andre åndene. Karakteristisk var det kristentroen som kunne beskytte, å si Jesu’ navn eller vise korset på et vis, ikke være redd, stole på Frelseren. Dette trass i at oskureien ikke er en del av kristen tradisjon, og at det er et brudd mot første bud å tro på den, du skal ikke ha andre guder enn meg. Om du ikke selv ble fanget av oskureien, så varslet det slagsmål, dødsfall og ulykker. Det var sikkert.

Welhaven kjente antagelig disse sagnene og fortellingene ganske godt. En skriftlig redegjørelse har han i Andreas Faye, Norske Sagn, fra 1833, og annet opplag i 1844. Disse er tilgjengelige på nasjonalbibliotekets nettsider, men den gotiske skriften gjør dem vanskeligere å lese for oss som ikke har trening i den. Det er også godt mulig at Welhaven har fått mange muntlige opplysninger fra sin venn, P. A. Munch. Norsk sagnstoff og folklore var viktig i tiden, så Welhaven har nok kunnet ha hatt rikelig med opplysninger fra andre steder også. Det er fort å se at Welhaven har inngående kjennskap til stoffet, og har fått alle detaljer riktig.

Språk og ordforklaringer

Åsgard er på æsenes borg, stedet der gudene bodde i norrøn mytologi. En rei eller ei rei er et ridende følge, avledet av norrøn reið, ridning, ritt. Asgaardsreien blir da på en måte «det ridende følget til Åsgard», men i folketroen er det mer konkret enn som så. Oskorei eller Åsgårdsrei er et ridende følge av avdødes ånder, ofte ved juletider. Det er en variant av et slikt ridende følge av ånder eller guder tittelen sikter til. Men se også hva jeg skriver under Bakgrunn, Myten og sagnene.

[1] Vang er en gressvoll eller gresslette ved seter, kirke og lignende. Hei er en nokså høytliggende, skogløs, gress- eller lyngkledt område i naturen. Mulm er mørke. Veir, eller vejr, er vær, men kanskje litt mer i betydningen «vind» og «luft» enn vanlig.

Øvre-Flage er gardsnavn ved Voss. Welhaven har altså flyttet bryllupet geografisk. Ungersvend, eller ungersvenn, er en ung, ugift mann. I dag sier vi ungkar.

En gige er et strengeinstrument fra Middelalderen. Nynorsk ordbok har ordet stavet gigje, dansk er gige, svensk giga og tysk Geige. Instrumentet har to eller tre strenger, og spilles på som en fiolin.

Selvanden er dansk, og betyr selv + annen, altså seg selv i sammen med en annen.

Bringen er brystet.

Skjød er fang. Når hun tar ham i skjødet og holder ham favnet, tar hun ham i fanget og omfavner ham, altså holder rundt ham. Dette er også hva det står i rettsreferatene at moren gjorde.

[12] Brande er branner, her faklene de tok med seg ut (Bluss og Brande ≈ fakler og ild). Egn er strøk, distrikt, etter norrøn eign, «eiendom». Stande er stå, så opreist stande er stå oppreist. De Trende er de tre.

[13] Tvende er to. Å kryste er å klemme eller presse hardt. Så når de holder ham i ryggtak krystet, så holder de ham hardt i et tak rundt ryggen hans. Aspeløvet er det bladet som skjelver mest, på grunn av den lange, tynne stilken.

[14] Mulm er mørke.

Form

Verseformen fornyrdislag, eller norrønt  fornyrðislag, ble brukt i den norrøne  eddadiktningen. Den består av langlinjer, der fire stavelser har hovedtrykk, og et ubetstemt antall stavelser har nulltrykk. Alt dette har jeg fra artikkelen om fornyridislag på Store norske leksikon. Mer utfyllende skriver Asbjørn Aarnes i Litterært leksikon: begreper og betegnelser  (1967, ny utgave 1977), tilgjengelig på nasjonalbibliotekets bokhylle. Ordet er først brukt av Snorre, strofen har 8 linjer, 4 metriske stavelser og 2 trykkstavelser (topper) i hver linje. To og to linjer bindes sammen av stavrim, det vil si lydlikhet før første trykksterke vokal. Et beslektet begrep for dette alliterasjon, men bruken av og betydningen til alliterasjon og stavrim er ikke identisk. Stavrimet lar seg beskrive som en strengt normert bruk av alliterasjon, skriver Aarnes. Formen stammer fra gammelgermanske versemål, brukt i kjente episke dikt som Beowulf og Hildebrandslied. Også i eddadiktningen er fornyrdislag det episke versemål. Alt jeg har skrevet her, er svært tett på kildene.

Den andre, og beslektede verseformen fra norrøn tid, er målahått. Den har normalt fem stavelser, og normalt en halvtung stavelse i tillegg til de to med hovedtrykket. Igjen er jeg tett på artikkelen i Store norske leksikon, og igjen utfyller jeg med det litterære leksikonet til Aarnes, igjen fra nasjonalbibliotekets bokhylle. Aarnes opererer med uttrykket senkningsstavelse, med det mener han trykk, og han skriver de har en slik stavelse mer, i tillegg til at de ofte har bitrykk. Med det virker Målahått vektigere og verdigere i sin rytmegang. Den av tekstene i eddadiktene som mest konsekvent har gjennomført det 5-leddete målåhått-skjemaet, er Atlamål. Aarnes siterer Hallvard Lie, som sier at stavrimets forhold til setningsaksenten er mindre strengt fulgt.

Så vet vi det. Hallvard Lie omtaler også diktet Asgaardsreien i sin verselære, standardverket fra 1967. Han siterer en E. von der Recke, som jeg ikke klarer å oppsøke å kontrollere, men som karakteristerer Asgaardsreien som «maskert fornyrðislag-rytme». Hallvard Lie, guruen i norsk versevitenskap, er imidlertid skeptisk. Riktignok bringer diktet tankene til norrøn tid, og det melder seg et visst inntrykk av de norrøne verseformene å lese diktet, men Lie regner det likevel som tvilsomt at norrøne assosiasjoner har vært virksomme hos Welhaven i utformingen av diktet. Som belegg hevder han en opplysning fra dikteren selv, gjengitt i Løchen: J. S. Welhaven, på s. 396. I følge dette sitatet, kom den rytmiske bevegelsen i stoffet til Welhaven fra en kveld han gikk ute ved Grønlien, og hørte fra en dansebod en strygende feier.

Dette var mye avskrift fra kildene til denne bloggen å være, men stoffet er interessant, og mye av det er sånn jeg ikke er trygg nok på til å skrive fritt fra egen viten. Jeg synes også det er viktig at informasjon om vår gamle norrøne diktning ligger fritt og enkelt tilgjengelig for dem som er interessert. Det er også spennende å se hvordan fagpersoner siterer hverandre, og hvordan nyanser i hvordan stoffet legges frem gjør at det viser seg forskjeller i hvordan det oppfattes. For oss som ikke leser så mange av disse gamle tekstene direkte, kan det være fort gjort å tro vi skjønner noe vi egentlig ikke har skjønt. Det kan for eksempel se ut som von der Recke forveksler målahått og fornyrdislag, litt, og at Hallvard Lie korrigerer ham litt.

Alt dette fjerner oss litt fra diktet til Welhaven. Asgaardreien har 8 linjer i hver strofer, hører til fire-fire gruppen, hver av linjene har fire trykktunge stavelser. Antall trykklette mellom dem varierer, én eller to, og noen av linjene har opptakt. Linje 6 har sågar to trykklette stavelser som opptakt. Rimene går ABABccDD, først kryssrim, så parrim. Store bokstaver betegner trykklett utgang, altså trykklett siste stavelse linjen. Jeg viser trykkene i første strofe:

Lydt gjennem Luften i Natten farer
et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer.
de have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd paa Veien.
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

Siden det er foreslått fornyrdislag for diktet, bør man kanskje være på jakt etter alliterasjon. Stavrim krever bokstavrim i to eller tre ord i linjen, og i fornyrdislag-strofen skal det være bokstavrim. Etter definisjonen skal det være lydlikhet mellom alle konsonantene før hovedvokalen, og ikke bare første bokstav, som mange i dag vil oppfatte som «bokstavrim». Det er bare Lydt og Luften i første linje som oppfyller definisjonen. Skummendesorte og stormgangskarer er ikke det samme, der er det sks og stsk.

Innhold

I første strofe er det Asgaardsreien som kommer,

Kommentar

En kommentar vil følge når resten av arbeidet er ferdig.

Kilder

Andreas Faye: Norske Sagn, Arendal, 1833

J. B Halvorsen (medvirkende Halvdan Koht): Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880 paa Grundlag af J. E. Kraft og Chr. Lange Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1856, Kristiania, 1908

Idar Handagard: Johan Welhaven : liv og digtning – ethisk livssyn og praktisk reform-arbeide, Oslo 1926

Hallvard Lie: Norsk verselære, Oslo, 1967

Asbjørn Aarnes: Litterært leksikon: begreper og betegnelser, (1967, ny utgave 1977)

Ingard Hauge (red): J. S. Welhaven: Samlede verker, bind 2, Oslo 1990

Modernisert norsk

Avslutningsvis setter jeg diktet om til modernisert norsk. Det er moderne rettskriving jeg følger, med ordene sånn som de skrives i dag, om det da ikke er nødvendig å beholde gammel skrivemåte for takten i diktet (for eksempel I Stormgang drager, i stedet for I stormagang drar, som er dagens skrivemåte, eller I Stormgang drage, som er originalen – likeledes haver for har, Fotefeste for fotfeste , og så videre).

Et spesielt problem dukker opp i intetkjønn flertall. Der er det hos Welhaven endingen, -e, eller -de, mens i moderne norsk er det ingen ending. Å legge til en slik ending for å få takten til å gå opp virker veldig kunstig. Problemet finnes i strofe 3, der det i originalen står Trolde, mens det i dag heter (flere) troll. Der setter jeg den korrekte formen, selv om jeg med det kanskje kutter en stavelse (-de). I de andre strofene før denne er ikke denne trykklette stavelsen med på dette stedet i strofen: (skyer til fotefeste, (..) // .. natlige tog ved slaget (..) // .. Fest hos Trol(de) og Jetter). Ønsker man den ekstra stavelsen, må det bli fest hos trolle. Det samme gjelder i strofe 5, der det blir dekkede bord, ikke dekkede borde.

I strofe 7 må det være vare for var. Det er en gammel flertallsbøyning av verbet, karen var, karene vare. Denne formen brukes ikke lenger, men stavelsen er nødvendig for takten og rytmen. I originalen har Welhaven det motsatte problemet flere ganger, at verbet skulle stått i flertall, men takten tillater ikke noen ekstra stavelse. I originalen er det da markert med en apostrof, for e-en som er falt bort. Dette gjelder for eksempel i strofe 10.

Jeg beholder dansk skrivemåte i ord som ikke er i brukt på norsk, sånn som selvanden i strofe 8. Om betydningen av dette og andre ord er det å se ordforklaringene under Språk og ordforklaringer. Strofe 9 har også noen uvanlige former av ordene reve (for rev, fortid av «å rive») og gjeldte (for gjaldt) for å få rytmen til å gå opp. I strofe 13 beholder jeg skjelvet, der korrekt form er skalv.

I denne utgaven av diktet setter jeg nummeret på strofen i klammer først, så det blir lettere å orientere seg i dem. Denne nummereringen finnes ikke i originalen, eller i noen av de andre offisielle utgavene av diktet. Denne nummereringen viser også hvor langt jeg har kommet i omskrivingen.

Åsgårdsreien

[1]

Lydt gjennem luften i natten farer
et tog på skummende sorte hester.
I stormgang drager de ville skarer.
de haver kun skyer til fotefeste.
Det går over dal, over vang og hei,
gjennom mulm og vær; de enser det ei.
Vandreren kaster seg redd på veien.
Hør hvilket gny – det er Åsgårdsreien!

[2]

Tor, den sterke, med løftet hammer,
står høyt i sin karm, er forrest i laget;
han slår på skjoldet, og røde flammer
belyser det nattlige tog ved slaget.
Da klinger lurer, da er der en støy
av bjeller og ringlende ridetøy,
da hyler svermen og folket lytter
med stigende angst i de dirrende hytter.

[3]

Åsgårdsreien i fylking rider
ved høst og vinter i barske netter,
men helst den ferdes ved juletider;
da holder den fest hos troll og jetter,
da stryker den lavt over eng og sti
og farer den larmende bygd forbi –
da vokt deg bonde, hold skikk og orden;
thi Åsgårdsreien er snart ved gården!

[4]

Når ølet virker i bjelkestuen
og vekker de hedenske juleskikker,
og ilden kaster sitt skinn fra gruen
på svingede kniver og ville blikk,
da går der et gys gjennom tumlen titt;
da høres de nattlige skarers ritt,
da knaker veggen, da danser kruset;
ti Åsgårdsreien slår krets om huset.

[5]

Der holdtes et bryllup på Øvre-Flage
tre hellige juledage til ende.
Blant terner fantes ei brudens make,
og brudgommens ei mellom ungersvenner.
Der stod en glans i den bonede hall
av dekkede bord og dyrt metal,
der fantes en skat, som er kommet for orde,
av kobber på vegg og av sølv på bordet.

[6]

Og lystig durede trommer og giger,
og brudgommen trådte sin dans
mannhaftig; han førte sin Brud mellom svenner og piker –
da gikk vel Hallingen lett og kraftig!
Til danserens veldige kast og hopp
fløy ternen om som en surrende topp;
da strømmede larmen og spillet sammen,
da drønnede hallen av liv og gammen.

[7]

Den tredje kveld, da ølet var drukket
gjennom all den helg av gamle og unge,
da var vel tørsten i laget slukket,
men karene vare drukne og tunge.
Vår brud hadde atter sin krone på;
ti nu skulle skålen om bordet gå.
Og nu tok kjøgemesteren ordet
og krevede stillhet med slag i Bordet.

[8]

Da styrtede inn i det benkede gilde
de vidt berygtede Seims-Berserker;
Øynene rullede mørke og ville,
på pannene hadde de slagsmålsmerker.
De gjorde et sprang over hallens gulv –
ja, det var Brødrene Grim og Ulv!
Grim, der nyss var forskudt av bruden,
kom nu selvanden, og var ei buden.

[9]

De døsige gjester for opp med beven
og hadde kun liten hu til å stride.
Hver ravende mann, der knyttede neven,
ble grepet i bringen og kastet til side.
Brudgommen satte sitt beger ned,
steg opp på benken og bad om fred.
Men brødrene reve alt kniv av belte;
det var just brudgommens liv, det gjeldte.

[10]

Da stimlede kvinnene sammen i klynge
og dannet en vakt om den hardt Betrengte;
bak bord og benker, der lå i en dynge,
de stod ved høysetet innestengte.
Den eldste kvinne i deres flokk
blottede nu sin grånede lokk,
og gav så brudgommen sønnenavnet,
og tog ham på skjødet og holdt ham favnet.

[11]

Men brødrene enset ei kvinnemildhet,
de stormede frem over bord og benker
og splittede kvinnenes flokk med villhet –
da var der ei lenger på fred å tenke.
De grep deres offer og slepte ham hen
til hallens dør og ut gjennom den.
Da ble der en rasende kamp i gården,
og gjestene fulgte i vill uorden.

[12]

De styrtede ut med bluss og med branner;
ti over egnen rugede mørket.
Da så de brudgommen oppreist stande;
nu var han av vinterens luftning styrket.
Han brukte sin kniv til snitt og til støt –
så gav han igjen hva de andre bød.
De trende dannet et redsomt knippe,
og ingen av dem ville taket slippe.

[13]

Da tumlede Grim med et overende,
og blodet strømmet ham bredt av brystet.
Des hardere brødes de andre tvende
og holdt hinanden i ryggtak krystet.
Tilsist ble brudgommen satt mod jord,
og kniven alt mod hans strupe for.
men Ulv holdt inde og stod bedøvet,
og skjelvet og bevet som aspeløvet.

[14]

Ti gjennom luften i mulmet suset
et huiende tog på fnysende hester;
det for over skogen mot brudehuset,
og ville det blodige gildet gjeste.
Da klang der lurer, da ble der en støy
av bjeller og ringlende ridetøy.
Nu var det nær – det kom over heien –
der hørtes et skrik: Det er Åsgårdsreien!

[15]

Da ble der et vær mellem jord og himmel,
der kastede redsel i alle barmer;
det hvirvlet avsted i voksende stimmel,
det slog med vinger, det grep med armer.
Da var det Ulv blev draget i hår,
og slynget i luften og ført av gård,
ja ført over Skog, over fjelletinde –
han spurgtes ei mer, han var ei å finde.

[16]

Da larmen stilnet om redselsstedet,
lå Grim av dødskampen sammenkrummet,
men Brudgommen ble over sneen ledet,
og sattes på hynden i gjesterommet.
Hans hode vaklet, hans blodstrøm fløt,
han svevde en tid mellem liv og død;
men han blev pleiet og vel forbundet,
om våren havde han alt forvundet.

[17]

Nu sitter han bøyet og høyt bedaget,
og kan sin ætt omkring arnen samle,
nu sitter han ofte med sagn i laget
og korter tiden for unge og gamle.
så var det seneste julekveld,
da ungdommen ropte: «Fortell, fortell!»
Da flammet hans Blik, da så han tilbake,
da manet han frem sine bryllupsdager.

Nordmannen (Millom bakkar og berg…), av Ivar Aasen

I dag serverer jeg diktet Mellom bakkar og berg utmed havet, av Ivar Aasen (1813 – 1896). En liten stund tenkte jeg kanskje å hedre nynorskmannen med å skrive denne posten på nynorsk, men så fant jeg at mitt språkpolitiske ståsted heller må vinne frem. Jeg foretrekker bokmål, og på nettet foretrekker jeg klart bokmål. Jeg synes det er synd at et lite språksamfunn som Norge kan risikere å bomme på søkeordene, om man velger en bokmåls- eller en nynorskvariant, og jeg synes også det er synd at vi må skrive dobbelt opp mye av kunnskapen vår, for å få den både på nynorsk og bokmål. Var det opp til meg, skulle vi heller bruke tid på å lære nabospråkene våre som dansk og svensk, slik at vi lett kan finne frem på deres sider også, i stedet for å bruke så mye tid på den andre varianten av vårt eget språk. For meg er bokmål og nynorsk begge deler norsk.

Så nynorskfaderen Ivar Aasen får ha meg unnskyldt at jeg omtaler mesterdiktet hans i det peneste bokmål man kan tenke seg, ingen radikale endinger her, fjernt til og med fra min egen rogalandsdialekt. Det er nå en gang slik det er naturlig for meg å skrive.

Dessuten er dette en poesiblogg, og ikke en språkblogg. I poesien mener jeg man skal holde seg så tett opp til originalen som mulig, og har man mulighet til å la være å oversette, så bør man la det være. Det er bedre å forklare og veilede i vanskelige ord. Jeg poster diktet nokså nær originalversjonen (helt korrekt finner man det på Aasentunet), og mener en moderne normalt oppegående norskbruker ikke skal ha altfor store problemer med å lese det og skjønne det. Og det er i sin originale form det er vakrest.

Nordmannen (Millom bakkar og berg ut med havet)

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt».

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

 1875

Sotra, Bergen

Kommentar til språket

For en gangs skyld vil jeg legge ut lenke til en hjelpeside, der jeg har funnet oversettelsen til alle de vanskelige ordene i diktet. Der står også diktet omskrevet i en versjon som skal være lettere å lese for moderne språkbrukere: http://files.itslearning.com/data/rkk/9551/My_Homepage_Files/Page2.html. Oversettelsen er gjort av Anders Kildal (1885 – 1972), den store bibliotek- og folkebibliotekreformatoren i Norge. Han var utdannet filolog, og det er klart innenfor hans interesser å gjøre Aasens store dikt lettere tilgjengelig for folk flest. Lenken der diktet og oversettelsen er lagt ut er fra It’s learning, noe som må bety at det er en skoleelev eller i verste fall en lærer som har lagt det ut. For kommentarene der hører ingen steder hjemme. Jeg siterer dem i sin helhet.

Kildals versjon av «Mellom bakkar og berg» er forsåvidt en grei fornorsking av sangen. Ordet «millom» som blir til «mellom» er jo ikke så spesielt, og lignende fornorskinger finner man stort sett i hele sangen. Vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme, bl.a. fordi han ikke har forandret mer enn ett av enderimsordene, og dette blir fortsatt uttalt likt. Dette tyder på at han er redd for å forandre sangen altfor mye, men allikevel så er det gjort en del forandringer. Teksten er fortsatt like uforståelig for ungdom som originalversjonen, fordi de vanskelige ordene ikke er byttet ut med andre ord, men de har bare fått forandret skrivemåten. Dette er dårlig arbeid Kildal! Blant orda som burde forandres finner vi bl.a. «ljose», som mye heller burde blitt «lyse».  Andre ord som burde bli forandret er f.eks. venare, steinute, grønkar, ruskut og bårute.

Setningen «vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme» skulle bare mangle, likeledes er det opplagt at han ikke må forandre diktet – ikke sangen – altfor mye. Posteren nøler heller ikke med direkte og ufrivillig komisk kritikk i setningen «Dette er dårlig arbeid Kildal!» Utropstegn, til og med. Det er synd at sånt tøys fortsatt skal være blant de beste treffene for et så kjent diktverk som dette til Aasen.

Arbeidet til Kildal er imidlertid godt, selvsagt. Og jeg ser ingen grunn til at jeg skal gjøre dette arbeidet dobbelt opp, og legger derfor ved ordlisten hans (hentet fra den samme lenken på it’s learning). Jeg har nummerert glosene til hver strofe, og i tillegg satt om til moderne norsk ordene i strofe 4 som det ikke finnes forslag til på denne nettsiden (Jeg stiller meg for øvrig sterkt kritisk til at Kildal her har valgt å sette inn strofe 1 en gang til, slik posterne på It’s learning ser ut til å mene, jeg stoler verken på posterens kilde eller reaserch, og tror mer Kildal har gjort skikkelig arbeid, enn denne). Jeg har også satt i parentes der det kan være tvil om hva Kildals oversetting betyr.

1. Millom – Mellom, fenget – fenge, tufterna gravet – tuftene grave, uppå – oppå

2. steinutte – steinute (steinete), bygja – byggja, so – så , rudningen – rydningen

3. bårutte – bårute (bølgete), ruskutt – ruskut (rusket, rog. dialekt ruskjet, surt, dårlig (om vær)), vilde – ville

4. vætteren – vinteren, giv – gi, blenkte – blinkte, hug – lyst (for mer fullstendig liste over hva ordet betyr, sjekk norsk språkråds ordliste),

5. liderna – liene , grønka – grønkar, næter – netter , ljosa – lyse, kann – kan , vænare – venare.

 Ivar Aasen tunet har også en modernisert rettskriving av Ivar Grimstad og Terje Aarset, her.

Kommentar til diktet

Jeg er av dem som holder diktet tonsettingen av det som to helt atskilte ting. I sangen blir det slik den aller største og mest følelsesladde nasjonalromantikken virker på vår postmoderne, ironiske tid, det blir lettest å få oppmerksomhet med det når det parodieres, det gjør seg best morsomt. Tonsettingen (av Ludvig A. Lindemann) er jo nærmest som en marsj, altfor kraftfull i rytme, og nærmest litt militant i uttrykket. Klarer man å lese diktet uten å få denne melodien i hodet, så ser man at Ivar Aasens tekst er noe helt annet. Den er kjenslevar, for å bruke et uttrykk som er langt vakrere og dekkende på nynorsk, enn tilsvarende «følsom» på bokmål.

Jeg kritiserte Lindemanns tonsetting av diktet for å være i overkant kraftfull. Starten av diktet er også fra Aasens side full av kraft, både i ordvalg, lyd og rytme. Her er fullt av plosiver som t/d, p/b og k/g, harde lyder man må spytte ut, det er lyd og rytme som karakteriserer steinete landskap, kan man si. I dette ugjestmilde landskapet er det nordmannen har funnet sitt hjem, selv sagt av nordmannen selv i de eneste linjer med direkte tale: «lat oss rydja og byggja oss grender!» En konklusjon av tross, er dette, nordmannen trosser naturkreftene og temmer dem.

De to siste strofene passer imidlertid ikke så godt i en rytme som bare turer frem. Her er det lengsel, også nordmannen kjenner tvil, når det er som kaldest og surest her oppe på berget. Men den norskeste av alle linjer i dette norskeste av alle dikt får ham hjem på plass igjen. Forsøk å få en utlending til å lese Men når vårsol i bakkarne blenkte, dette er norske lyder og norsk tonefall. For en utlending bare å gjengi lydene i den linjen vil være tøft nok.

Resten er en liten nasjonalromantisk parademarsj over hvor vakkert det kan være i Norge på det vakreste. Jeg mener det skal leses med ømhet og innlevelse, slett ikke hardt og kaldt som i Lindmanns melodi.

Den opplagte og overordnede konklusjonen i diktet er at det stundom (på nytt et nynorsk ord jeg gjerne skulle kunne bruke uten videre i bokmål, flott som det er!) er et slit å være nordmann, tøffe naturkrefter som vi er omgitt av. Men når den samme naturen viser seg fra sin beste side, med sol og vår og grønn natur, da finnes ingenting bedre enn det å være norsk! Diktet er et vakkert uttrykk for denne tanken.

Kveldssol, Sotra