Fredmans epistel N:o 81: Märk hur’ vår skugga, av Carl Michael Bellman

Dette er en blogg for tekster, ikke musikk, og selv om lyrikken opprinnelig var forbundet med musikkinstrumentet lyre, og poesien er den mest musikalske av de litterære hovedsjangrene, så er denne bloggen stort sett fri for sangtekster og viser. Men hvordan skal man da få plass til Carl Michael Bellman – en av de største svenske og skandinaviske poeter, og en av store i verdenslitteraturen når det kommer til visediktning og lyrikk skrevet i opplysningstiden. Kanskje kan man si Bellman kombinerer klassisismens strenge formkrav med en skikkelig løsluppenhet i innholdet, kanskje blir man i overkant akademisk ved å snakke om formkrav og klssisisme når det gjelder Bellman. Det er noe umiddelbart i tekstene til Bellman, som treffer uten krav til forkunnskaper, og som fremdeles treffer og betyr noe for folk, den dag i dag.

Carl Michael Bellman ble født i 1740, i Stockholm, og han døde samme sted i 1795. Han kom fra en god familie, høyere borgerklasse, men familien ble rammet av økonomiske vanskeligheter, og unge Bellman begynte å vanke i miljøer der det var en god del drikk og forlystelser. Her utmerket Bellman seg som en utmerket dikter av drikkeviser, og han prøvde seg også litt i andre sjangre. Jeg kan ikke dette så godt, det er nok av sider på nettet skrevet av folk som kan det skikkelig (sidene jeg har brukt er Bellman.net, Store norske leksikon og Den svenske litteraturbanken). I hvert fall fikk Bellman en plass ved hoffet til Gustav 3 i 1776, med kongelig pensjon og den økonomiske tryggheten som med det følger med.

Jeg har som så mange, mange andre mitt møte med Bellman gjennom tolkningene til Cornelis Vreeswijk. Der er musikken en uløseslig del av det, og det blir aldri vakrere enn i Märk hur’ vår skugga, men nå er det altså teksten som skal få oppmerksomheten, og hva det er med den som er banebrytende og eget. Det er også en god del i teksten som skal forklares, også gjort meget bra på Bellman.net sine sider om denne epistelen. Det er også nødvendig å sette epistelen noe mer inn i en sammenheng.

Her støtter jeg meg veldig på artikkelen på Store norske leksikon. En epistel er et brev, eller en forsendelse, ordet er gresk, og har også sammenheng med apostel, sendebud. De mest berømte epistlene er nok Paulus’ brev i det nye testamentet. Bellman parodierer disse brevene i de første av epistlene, de som ble skrevet i perioden 1768 til 1770, altså før han hadde sikret seg plass hos kong Gustav 3 og før Gustav 3 hadde kommet til makten i 1772. Paulus’ brev går til menighetene rundt om i det kristne landet, og de er fulle av råd om hvordan man skal oppføre seg, tolke Jesu’ ord og organisere kirkelivet. Paulus er den romerske Saulus, som starter med å forfølge kristne, og siden ser lyset og blir omvendt, til å bli et av forbildene i den kristne tro, en sann helgen. Bellman legger sine epistler i munnen på Fredman, en vellykket urmaker og forretningsmann som lykken snudde for, så sterkt at han han havnet på gaten og ble dranker. Han døde i 1867, godt kjent og sikkert mye diskutert i Stockholm, og nå altså foreviggjort gjennom epistlene Bellmann skriver i hans navn. Kontrasten mellom Paulus og Fredman er enorm, og den komiske virkningen er tilsiktet. Paulus oppfordrer til den gode moral, til å elske hverandre og være kjærlige i Kritus, sånne opphøyde ting, mens Fredman går til det lave; hans råd er klart: man skal drikke og more seg.

Sant va dä, ingen dricker; drick käre Bröder; Skåder
glasenom på bordenom i Krogenom; betraktom Stopenom på
hyllomen inom Skåpdörrenom; märker huru det glänsande
tennstopet, som Cajsa Stina står där och håller, liksom talar
til dig: Hej kära Själ! fukta din aska. Friliga, kära Systrar,
Friliga mina Bröder: veten J huru det kommer mig före? Jo
det kommer mig så före, som ingen kan komma sig före förr
än vi ta oss en klunk. Hur sa? Hva ba? Gutår kära Själ!

Epistel N:o 1

Og i nummrer 2,

–  –  Supa, dricka,
Och ha sin flicka,
Är hvad Sancte Fredman lär.

Epistel N:o 2

Denne sjangerblandingen, parodieringen og blandingen av høyt og lavt var veldig populært i tiden. Bellman var en pioner, og en mester i dette, og utforsket særlig blandingen mellom Bibelparodien og drikkevisen. Det er så høyt og så lavt som man kommer, det er oppskriften på klassisk komikk, sette tingene på feil plass, kle drankeren i kongens klær, vise adelsmannen frem i underbuksene, eller alludere til Bibelen og kombinere med hor og drikk, det er sikker suksess når det gjøres skikkelig. Vår egen Holberg var ekspert, det samme franskmennenes Molliere. Vi ser at Bellman gjør tapre Fredman til en helgen også, Sancte Fredman, står det, hans lære er å supe (dra inn i munnen, drikke, svelge) og drikke, og ha si jente (flicka).

I fase to av epistlene dukker fader Moviz opp på arenaen. Disse epistlene er skrevet mellom 1770 og 1772, og nå blir det humoristiske, løsslupne fra de første epistlene noe nedtonet. Fremdeles er det å drikke og ha det lystig det handler om, men den helt harmløse moroa og harselasen fra den første delen blir oppgitt. Alle karakterene Bellman skriver om er ekte mennesker, fra Stockholm i hans egen samtid. Felles for dem er at det ikke gikk så bra, forsøkene på karriere ble litt så som så, og de pleide å ende på kneipene etter en eller annen form for personlig ulykke. Moviz var sønn av en kroholder, og prøvde seg i litt forskjellige karrierer og utdanningsveier, før han endte opp i hæren, i det som het feltartelleriets sappørregiment (sappørsoldatene (av fransk sapeur) hadde oppgaver i beleiringsstrid, de skulle grave skyttergraver og løpegraver, blant annet, om noe i dag skulle tilsvare denne våpengrenen, måtte det være en form for ingeniørsoldat). Han drev det så langt som til å bli undersappør, noe som neppe var noe særlig, etter fjorten års tjeneste. Han får giftet seg, og får tre sønner, men kona dør i 1752, hvorpå han gifter seg på ny med en annen, samme år. De virkelige problemene for ham begynner i 1763, da han skader hendene i tjeneste, og får avskjed med pensjon. Så starter en karriere som dranker og spellemann, fast gjest på kroer og baller, og innehaver også av sin egen kro, som det nok var hustruen som tok seg mest av. Alt dette har jeg fra personkarakteristikkene på Bellmann.net.

Epistel N:o 30 har dødens tyngde, som også den vi skal behandle i dag har det.

Drick ur ditt glas, se Döden på dig väntar,
Slipar sitt svärd, och vid din tröskel står.
Blif ej förskräckt, han blott på grafdörn gläntar,
Slår den igen, kanske än på et år.
Movitz, din Lungsot den drar dig i grafven.
–  –  –  Knäpp nu Octaven;
Stäm dina strängar, sjung om lifvets Vår. :||

Dette er siste spor på Vreeswijks CD Moviz, Moviz, med sanger av Bellman.  Moviz ligger for døden med lungsot (tuberkolose), men det er ennå kamp om drikk og vellyst, ønsket om ennå synge om livets vår, ennå more seg og være glad. Det er Bacchus, vinguden, som vokter over ham, og det er til ham de ber om hjelp, til han de skåler. Ønsket er at Moviz skal stemme i i skålen enda en gang, flere ganger, det er hele tiden oppfordring om det, til den døende Moviz. Det slutter også med ordet skål: Skull’ du åstunda/, ânnu en fälsup? Vill du dö? – Nej, guttår! Det er gripende trist med noen av de samme virkemidlene som i Märk hur’ vår skugga, det går rett i hjertet på meg i alle fall. Men helt historisk riktig er jo denne teksten ikke. Den er datert til 3. september, 1771. Moviz døde i 1779, 60 år gammel.

Den siste fasen av epistlene er den som tok lengst tid å skrive. Det var også på denne tiden Bellman fikk en mer fast stilling, og orden på livet sitt, med hustru og solid inntekt. Han er etablert og anerkjent. Tekstene blir litt dypere, personskildringene rikere, det er ikke lenger bare karakterer og stereotyper, det er ikke alt sammen bare for å lage en morsom og festlig effekt. Store norske leksikon skriver utviklingen gikk fra enklere emner og improvisasjonskunst, til «et mer bevisst klassistisk ideal».

Märk hur’ vår skugga er den nest siste spistelen.  Den er antagelig skrevet på slutten av 1780-tallet, eller i 1790. Fredmans epistler ble utgitt i 1790, så det må ha vært like før. Sangen er tillegnet Dr. Anders Blad (1748 – 1834), uten at det skal tillegges så mye vekt. Dr. Blad var en personlig venn av Bellmann, om dette er det også skrevet på Bellman.net. Epistelen er satt til graven til Grälmakar Löfbergs hustru, den skal være diktet der. Grälmaker er kanskje best oversatt med «bråkmaker», gräl er «krangel» eller «bråk», etter hva jeg har funnet ut. Det moderne uttrykket for sterbhuset er «dødsboet», og Danto er et sukkebruk (nedlagt 1769) og senere brennevinsbrenneri (åpnet 1776) ved Årstadviken i Stockholm. Mot slutten av epistelen står det «Hon från Danto bommen skildes i dag», bommen er en tollbom hvor avgiften ble betalt av de som reiste over isen ved Årstadviken vinterstid. Mer enn det har ikke jeg klart å finne ut, verken om Löfberg eller hustruen hans, eller ytterligere om bakgrunnen for denne nydelige epistelen, og det ser ikke ut til at nettstedene jeg har oppsøkt har vært så opptatt av det heller. Gravleggingen foregår ved Maria kirkegården i Stockholm. Charon, eller Kharon, som vinker fra sin brusende elv, i strofe 1, er udyret som ror døde mennesker over elven Akheron, til dødsriket.

Og så er det å la Bellmanns ord tale for seg selv.

Fredmans epistel N:o 81

Til Grälmakar Löfberg i Sterbhuset vid Danto bommen,
diktad vid Grafven.

Dedicerad til Doctor BLAD.

Märk hur’ vår skugga, märk Movitz Mon Frere!
Innom et mörker sig slutar,
Hur Guld och Purpur i Skåfveln, den där,
Byts til grus och klutar.
Vinkar Charon från sin brusande älf,
Och tre gånger sen Dödgräfvaren sjelf,
Mer du din drufva ej kryster.
Därföre Movitz kom hjelp mig och hvälf
Grafsten öfver vår Syster.

* * *

Ach längtansvärda och bortskymda skjul,
Under de susande grenar,
Där Tid och Döden en skönhet och ful
Til et stoft förenar!
Til dig aldrig Afund sökt någon stig,
Lyckan, eljest uti flygten så vig,
Aldrig kring Grifterna ilar.
Ovän där väpnad, hvad synes väl dig?
Bryter fromt sina pilar.

* * *

Lillklockan klämtar til Storklockans dön,
Löfvad står Cantorn i porten;
Och vid de skrålande Gåssarnas bön,
Helgar denna orten.
Vägen opp til Templets griftprydda stad
Trampas mellan Rosors gulnade blad,
Multnade Plankor och Bårar;
Til dess den långa och svartklädda rad,
Djupt sig bugar med tårar.

* * *

Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,
Grälmakar Löfberg, din maka;
Där, dit åt gräset långhalsig och smal,
Du än glor tilbaka.
Hon från Danto bommen skildes i dag,
Och med Hänne alla lustiga lag;
Hvem skall nu Flaskan befalla.
Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

1790

Kommentar til språket

Her benytter jeg forklaringene til Bellmann.net, der de finnes, og ellers svenske ordbøker på nettet (særlig svenske akademiets ordbok: www.saob.se). Jeg er ingen ekspert på svensk, særlig ikke fra denne tiden, så jeg setter pris på om mer kyndige gjør meg oppmerksom på feil jeg eventuelt har begått.

Märk hur’ vår skugga, er den berømte første linje, og blir ofte brukt som navn på epistelen. Märk er av å merke, hur‘ er noe i retning av vårt norske «hvordan», og skugga er riktignok vår «skygge», men her ment som «kropp» eller «form». «Merk hvordan skyggen vår, Moviz min bror, slutter seg inni et mørke», kan de to første linjene omskrives til norsk. De to neste linjene blir i enkel norsk: Hvordan gull og purpur i skuffelen, den der/ blir til grus og kluter. Meningen er at det som var vakkert og verdifullt, billedlig representert med gull og purpur, nå i «dødens skuffel» blir til stygt og verdiløst, grus og kluter. Slik tolker jeg det. Charon som vinker fra sin brusende elv, er på norsk vanligvis skrevet Kharon, han fører i klassisk gresk mytologi de døde over elven Akheron til dødsriket. Dante skriver for øvrig om ham i Canto III, i Inferno, i sin guddommelige komedie, noe det går an å lese om på Helt grei litteratur. Dödgräfvaren som vinker tre ganger i linjen under, er han som står for selve begravelsen, «begraveren» eller «gravleggeren», kanskje, jeg vet ikke om vi nå har et eget norsk ord for dette. Mer du din drufva ej kryster er litt vanskelig å nøste opp i, drufva er drue, kryster er kujon, og drue er nok en billedlig omskriving av vin, men så er det hva dette mer i starten skal bety. Alle tolkningene jeg kan komme på blir anstrengt og gjetning, så jeg tror jeg lar den ligge. Forslag og rettledning mottas med takk. Avslutningslinjene i første strofe er imidlertid greie, Moviz (se forklaring i innledningen om hvem han er) skal komme og hjelpe til med å sette opp en gravstein for den døde (søster er ikke ment bokstavlig, selvsagt).

Längtansvärda er et vakkert og poetisk ord, linjen Ach längtansvärda och bortskymda skjul synger seg selv, men nøyaktig hva det betyr skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om. Längtan er «lengsel», värda er «verdt», så jeg får det til å bli noe i retning av «lengselsverdig», men har liksom en følelse av at noe skurrer med det. Skymda i «bortskymda» får jeg til å bli partisipp av skymma «å mørkne», eller «dekke for», så bortskymda skjul blir vel da noe i retning av «bortgjemte» eller «bortdekkede» skjul. Hele setningen i de to første linjene blir da sånn cirka: Akk, lengselsverdige og bortgjemte skjul/ under de susende grener. De to neste linjene (som også består av én setning) uttrykker at på dette stedet forener tiden og døden skjønnhet (skönhet) og stygghet (ful) til støv (stoft). Det er kraftfult og riktig sagt, i døden blir alt stygt og skjønt med tiden til støv. Lyckan, eller lykken, som i linjen under uti flyckten (uti flukten) ejlers (ellers) er så vig, det vil si «smidig» og «spenstig», likevel aldri iler rundt grifterna (gravene). Så om lykken kan finnes mange steder, dens flukt er veldig lett og rørlig, så finnes den aldri ved graven til et elsket menneske. De to siste linjene i denne strofen er litt vanskelige. Det er ikke så lett å vite hva som er subjektet i den siste linjen, hvem som «fromt bryter sine piler», og linjen over er heller ikke så enkel. Ovän er «uvenn», men kan det virkelig være «uvenn som væpnedes, hva synes vel deg?» Jeg får ikke det helt til å stemme. Er det uvennen som fromt bryter sine piler, i en slags overført betydning, han gleder seg i din ulykke? Jeg er ikke så sikker på denne, og tar gjerne i mot hjelp.

«Den lille klokken ringer til den store klokkens drønn» er betydningen i første linje i strofe 3, men hva konkret Lillklockan og Storklockan er, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om. Da måtte jeg nok visst mer om svensk begravelsespraksis på denne tiden, om det ble ringt med flere klokker, eller om kanskje Storklockan er ment i overført betydning, om det er livets klokke eller dødsklokken som drønner, og overdøver den lille kirkeklokken. Cantorn er kantoren, kirkemusikeren, og at han står Löfvad, betyr at han står pyntet med begravelsesbuketten. Jeg tror Gåssarna er flertall tilsvarende norske «gosse», som nynorsk ordbok forklarer med «ung mann, gild kar», og som de legger til er jamfør svensk «gossse – gutt». Så det er de skrålende karene som helliger dette stedet (helgar denne orten). Tempelet er ikke noe tempel, men kirken, og da altså Maria-kirken i Stockholm. Den griftprydda staden er den pyntede gravplassen (grift – grav, prydda – prydet, pyntet, stad – plass) . Veien opp dit går (trapmast – trampes) mellom rosers gulnede blad, altså det er visnende roseblad på begge sider av veien, og de råtne (multnade) plankene (plankar) og kistene (bårar) kan være de allerede nedgravde kistene på begge sider, disse vil jo råtne. Den långa och svartklädda rad er det lange, svartkledde gravfølget. Det er dette følget som bøyer seg dypt i tårer. Merk at her er det et skifte fra geografisk lengde til lengde i tid, det er veien opp til gravplassen som trampes mellom roser og de råtnende plankene – sted, til følget oppløses i tårer – tid.

Først i siste strofe blir det avslørt ordentlig hvem det er som gravlegges. Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,/ Grälmakar Löfberg, din maka; «Så gikk til hvile» er standardformulering ved dødsfall, en eufemisme, og at hun gikk til hvilke fra slagsmål og ball (Bal), sier noe om det livet hun levde. At Löfberg har Grälmakar, bråkmaker, nesten som en tittel, er vel ment litt kjærlig, litt koselig. Dette er tolkning, og ikke forklaring av ordbruken. I hvert fall henvender epistelen på dette stedet direkte til ham, og sier at dit fra gresset langhalset og smalt, / så glor du tilbake (Där, dit åt gräset långhalsig och smal,/ Du än glor tilbaka). Grälmakar Löfberg er nok til stede når hustruen begraves. Danto bommen er en bom ved Årstadviken i Stockholm, det er ved denne bommen huset deres lå, og det er en ny omskriving å si at hun skiltes fra denne bommen, når det egentlig er livet hun skiltes fra. Det fortsetter med «Och med hänne alle lustige lag», som betyr «og med henne alle lystige lag», selvfølgelig. Jeg har alltid tenkt at det vil si at med hennes død, så ender også alle lystige lag, at det aldri vil bli igjen som før. Befalla ser det ut kan bety en del forskjellige ting, på akademiets svenske ordbok, og på wiktionary. Jeg tror noe av det nærmeste man kommer enkel norsk av Hvem skall nu Flaskan befalla, vil bli noe sånt som «hvem skal nå ta seg av flasken»? Jeg har alltid sett henne for meg som en slags vertinne, en som sørget for at det alltid var noe å drikke for folket. De siste linjene er uimotståelig vakre, synes jeg, spesielt når de blir sunget, og de betyr «tørst var hun, uttørstig (tørst uten ende) er jeg, vi er tørste alle». Tørst er direkte, tørst på drikk, men også den utvidede betydningen av å være tørst, å tørste etter noe, virkelig, virkelig ønske det. Her uttrykker det også savnet, vi er alle tørste, nå som hun er vekk.

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Gloseliste

Jeg har laget en liten gloseliste også, så det skal gå raskt å finne frem. I tillegg til Bellman.net og Saor.se har jeg her hatt nytte av Svensk Wiktionary. Listen hadde hatt godt av litt korrektur, for en del av ordene inneholder element av litt kvalifisert gjetning.

Grälmakar bråkmaker, kranglefant

Mon frere fr. min bror

Drufva -> druva drue

Kryster – dansk -> feiging, kujon

längtansvärda – sammensatt: längtan lengsel, värd verd -> «lengselsverdig», «verdt å lengte etter» (tror jeg)

Afund misunnelse

ejlest ellers, annerledes

vig spenstig, smidig, rørlig

grifterna -> grift grav

Ovän uvenn, fiende

dön drønn

Löfvad prydet med begravelsesbuketten

Cantorn -> Kantor kirkemusiker

gåssarnas – gåsse -> gosse ung mann, gild kar

ort sted (fra tysk)

Multnade råtnede  -> murka råtne

Kommentar til epistelen

Akkurat nå hører jeg epistelen i Sven-Bertil Taubes versjon. Det er en sangtekst, ment for å synges. Og det er som sang epistelen er uimotståelig. Det er enkle akkorder, man trenger ikke være stor kunstner for å få det til på gitar eller piano. Å tolke teksten uten melodien blir litt feil, de to hører sammen, så her legger jeg bare litt ut om hvordan epistelen er skrevet. Hvem som har skrevet melodien er ukjent, om det er Bellman selv, eller om han baserer seg på en eldre melodi han omskriver litt. Store deler av livet har jeg hatt stor glede av denne sangen, uten å skjønne nøyaktig hva som blir sunget, eller nøyaktig hva det som synges betyr. Det er stemningen i sangen som er hovedsaken, og vissheten om at det er et elsket og savnet menneske som begraves, og at nå står de alle så tørste så tørste igjen.

Som tekst vil jeg si epistelen er ganske avansert skrevet. Det er et avansert og konsekvent rimmønster: aBaBccDcD, der små bokstaver har trykktung utgang, som ordet mann (det blir av og til kalt mannlig utgang), store bokstaver har trykklett, som ordet kvinne (av og til kalt kvinnelig utgang). Antall stavelser i linjene er 10-8-10-8-10-10-8-10-7, alle linjene med 10 stavelser har mannlig utgang, alle linjene med 8 eller 7, har kvinnelig. Den siste linjen har 7, noe som – særlig når den synges – gir følelsen at den dras ut, det går langsomt i den, det som står der er viktig. Under har jeg samlet dem:

Grafsten öfver vår Syster.

Bryter fromt sina pilar.

Djupt sig bugar med tårar.

Vi ä torstiga alla.

Sånn er det i de klassiske tekstene, mønsteret går skikkelig opp. Det man forventer skal være der, er der. Alle disse sistelinjene ringer tungt, og tyngst kanskje aller mest siste ordet.

Hver strofe er liksom delt i to. Det blir understreket med melodien, men er tydelig også i teksten. De første fire linjene er del 1, de fem siste del 2. De fire første går langsomt. I den første og den tredje er trykket lett-lett-lett-tung-lett, lett-tung-lett, lett-tung, i de trykktunge stavelsene stopper det skikkelig opp. I den andre og den fjerde er det gjennomført firefotet troké, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Denne variasjonen har en umiskjennelig effekt i akkurat denne epistelen, jeg ser for meg gravfølget som aldri går helt taktfast, med rytmebruddene som hører en gravferd til, om enn dette kanskje er å lese og føle for mye inn i det.

I andre del av strofene er de trykket i linjene med ti linjer fordelt: tung-lett, tung-lett, lett-lett-tung, lett-lett-tung. Igjen er det følelse av bråstopp i de tunge stavelsene, særlig i den siste som ender linjene. Syvende linje er gjennomført trokeisk, som linjene to og fire, mens siste linje hopper over en stavelse, og bryter mønsteret med tung-lett, tung-lett, lett, lett-tung. Det er en trykktung stavelse som mangler. Igjen er det kanskje å lese vel mye inn i det, at denne mangelen er den døde, at det er noe som mangler i hele livet, men det er ikke å lese for mye inn at dette rytmebruddet har en effekt, også hos dem som ikke legger merke til det.

Når det gjelder innholdet i epistelen er det velkjente motiver og bilder Bellmann benytter seg av i epistelen. Her er det veksling mellom det konkrete (rosene og de råtne plankene) og det billedlige (gull og purpur), veksling mellom hva dikteren observerer der ved graven, og tankene han gjør seg om det som skjer. Bildet om at døden gjør alle like er vel kjent og vel brukt, her er det uttrykt gjennom gullet og purpuret som alt blir til grus og kluter, hvordan det skjønne og stygge alt blir til støv. Det er motiv fra gammel gresk mytologi, med Kharon som står klar ved dødselven, straks fulgt av det konkrete bildet om gravleggeren som også står og vinker. Denne vekslingen er gjennomført gjennom hele epistelen.

Bellman gjør et ekstra grep med å legge epistelen i munnen på Fredman. Det er Fredmans epistel som synges. Fredman var selv en dranker, en fallert urmaker og forretningsmann, en som selv hadde sine sorger og ulykker å bære på, også før dette ekstra dødsfallet. Dette er et grep visesangtradisjonen har vært flink til å utnytte, med Cornelis Vreeswijk og Tom Waits (om han dog bare måtelig kan kalles visesanger) er eksempel på. Når man ikke synger som seg selv, men gjennom en annen, får man et ekstra lag mellom følelsene, og kan gjøre det sterkere, uten at det blir patetisk. Særlig har Tom Waits fått dette til i mange av sine sanger. Her også, hos Bellman, for over to hundre år siden, gir det ekstra tyngde til slutten uttørstig är jag, Fredman er jo virkelig tørst, ulykken for ham kan godt være uten ende.

Resultatet er en gravsang som fungerer på mange nivåer. Det er fantasifigurer, basert på virkelige personer, som nå kjenner på sin veldige sorg over at en av dem ikke lenger er i blant dem. Denne sorgen treffer jo noen og enhver av oss, når noen dør fra livene våre. Store deler av epistelen er tung og sann, og en reell beskrivelse av det å dø og bli gravlagt. Men noen av delene går jo også litt over i det komiske, som med det at det avslutter med hvem det nå er som skal håndtere flasken? Hvordan skal de nå få drukket sammen? Denne sorgen og bekymringen er jo litt søt, mot det som ellers er sagt i teksten, men den er høyst reell for den det angår. Sluttlinjene forener med ordet tørst, som både fungerer som den reelle tørsten, tørsten på alkohol for en alkoholiker, men også tørsten på et liv som ikke lenger er der, tørsten på noe man vil ha, men ikke kan få. Sånn ringer sluttlinjene smertelig kraftfullt:

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Tørst var hun, urtørst er jeg, vi er alle tørste. Vi er alle tørste.

Reklamer

Digtets aand, av Johan S. Welhaven

Dette diktet har lenge ligget ubearbeidet på bloggen. Det er veldig dumt, for det er et av de mest brukte og mest karakteristiske for forfatteren og for perioden han skrev i. Det er illustrerende for hans kamp mot Wergeland, en feide som pågikk med stor intensitet og bitterhet i samtiden, men som Welhaven klart har tapt i ettertiden. Det er Wergeland som står for verdiene vi i dag vil identifisere oss med. Han er på rett side av historien, som man sier, og at han ble kritisert og msforstått i samtiden, gjør han bare enda mer omfavnet i dag.

Dette er kanskje urettferdig mot Welhaven. Han var en dannet mann, en ordentlig mann, i betydningen at han sjelden laget skandaler, og han i det meste fulgte lovene og sedvanen. Wergeland var mye mer temperamentsfull, følelsesladd, impulsiv, både i livet og i diktningen, mens Welhaven la bånd på seg begge steder. Det går ikke an å si at Wergeland er helten, Welhaven skurken, Wergeland protagonisten, Welhaven antagonisten. De var begge to aktive deltakere i norsk kulturliv og idéliv, en tid der det foregikk store og varige endringer. Begge to er en del av arven vår i dag, og begge to skal ha sin rettmessige plass.

Welhavens plass er i skyggen av Wergeland. Det er i disse tider bare å søke på nettets søkemotorer og på nasjonalbibliotekets bokhyller. Bøkene om Wergeland er mange og tykke, de om Welhaven er i sammenligning få, og ofte med Wergeland som en sentral person i verket uansett. Man snakker sjelden lenge om den ene, før den andre blir nevnt.

Når det gjelder begavelser, så var Welhaven kanskje den mest skoleflinke, selv om han langt fra fikk de beste resultatene alltid. Han var imidlertid alltid veltalende, pen å se på og dannet i oppførselen, særlig i selskapslivet. Han omgav seg med dem som fikk de beste karakterene. Wergeland hadde problemer med å tilpasse seg, fikk middelmådige resultater, og hang med dem som turet og festet. Begge skriver helt utmerkede dikt, blant de fremste som er skrevet på norsk, men også i diktene skinner det gjennom at Welhaven er lærd og dannet, mens Wergeland er fri og tøylesløs. Welhaven følger reglene, Wergeland bryter dem. I dette har Wergeland en kreativitet og en fantasi som er makeløs. Det er ingen andre som har sånn rikdom i innhold og kunstnerisk uttrykk. Smak og behag kan gjøre at man foretrekker andre, men det går ikke an å argumentere mot at Wergeland har en innholdsfylde ingen kan matche. Welhaven er dressert, og står på en egen plass i norsk litteratur når det gjelder beherskelsen av strofeformer og versekunst.

Romantikken var en tid for de store poeter. Vi hadde to av dem, og de stod i motsetning til hverandre. Diktet Digtets Aand illustrerer disse motsetningene kanskje mer enn noe annet dikt. I dette diktet legger Welhaven sitt litterære program.

Digtets Aand

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke.
og den er Digtets Aand.

Den boede i Sjælen
før Strophens Liv blev til,
og Sprogets Malm er blevet
flydende ved dens Ild.

Den gjennemtrænger Ordet
lig Duft, der stiger op
af Rosentræets Indre
i den aabnede Knop.

Og skjønt den ei kan præges
i Digtets Tankerad,
den er dog der tilstede
som Duft i Rosenblad.

Glem da den gamle Klage,
at ingen Kunst formaaer
at male Tankefunken,
hvoraf et Digt fremstaaer.

Thi hvis den kunde bindes
og sløres af paa Prent,
da var i denne Skranke
dens Liv og Virken endt.

Den vil med Aandens Frihed
svæve paa Ordets Klang;
den har i Digtets Rhythmer
en stakket Gjennemgang,

En Gjennemgang til Livet
i Læserens Bryst;
der vil den vaagne atter
i Sorrig eller Lyst,

Og næres og bevæges
og blive lig den Ild,
der laae i Digtersjælen,
før Strophens Liv ble til.

Kun da bevarer Digtet
sin rette Tryllemagt,
det Uudsigelige
er da i Ordet lagt.

Betragt den stille Lykke,
der gjør en Digter varm,
mens Aanden i hans Sange
svæver fra Barm til Barm.

Lad kun hans Rygte hæves
mod Sky af Døgnets Vind,
det er dog ei den sande
Kvægelse for hans Sind.

Men naar hans Tankebilled,
med eller uden Ry,
finder et lutret Indre,
og fødes der paany –

O, bring ham da et Budskab
om dette Aandens Bliv;
thi dermed er der lovet
hans Verk et evigt Liv.

1844

Språk, form og innhold

Form

I sin verselære av 1967 skriver Hallvard Lie at mange han har prøvd på leser første strofe feil. Det skulle gjelde også folk som burde vite bedre, studenter og kolleger, folk med interesse for stoffet. Jeg ser jeg også ville gått i fellen, før jeg ble kjent med den riktige takten, så ville jeg ikke truffet den. Dette er nemlig takten og rytmen til Nibelungen, samme takt som i Fanitullen, og det må leses i denne takten for å få det riktig.

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

I Nibelungenverset blir ofte enstavede takter brukt, og vi kan få to trykktunge stavelser etter hverandre, som i linje 2. Det er denne linjen alle Hallvard Lie prøvde seg på, leste feil. Og feilen de gjør, er den som vel alle ville gjort, de setter trykket på rig– og på sprog, og lar linjen gå med to trykksterke stavelser, i stedet for tre, som formen krever.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er i linjen med ordet uutsigelige, takten er vanskeligst. Det er liksom ikke mulig å få sagt det ordet skikkelig ut, å få plassert de tre trykksterke stavelsene linjen skal ha,  og få det til å høres både naturlig ut og i samsvar med takten.

Nibelungenstrofen er den middeltyske heltediktningens hovedversemål. Den fikk sin klassiske utforming i Niebelungen-sangen, Niebelungen-lied, på begynnelsen av 1200-tallet. I originalen er versene satt sammen i 6 takter og parrim. Welhaven har, som mange andre i senere tid, delt versene opp i to. Det samme gjorde Jørgen Moe i Fanitullen. Der er de 4 linjene i Nibelungen-strofen gjort om til 8, mens her i Digtets aand er de gruppert i to grupper på 4. Formelt kalles dette at strofen blir maskert, den ser ut til å være noe annet enn det den egentlig er.

Det er eiendommelig å lese utdrag fra den tyske originalen, eller en nytysk oversettelse av middelaldertysken derfra. Det er nesten så de har gjort tyveri av Fanitullen vår, mens det egentlig altså er motsatt. Også på norsk er denne takten og rytmen og plasseringen av rimene den kanskje aller mest gjenkjennelige strofeformen. Den er veldig elastisk, det vil si det er store muligheter for variasjoner i trykklette stavelser mellom de trykksterke, slik at språket kjennes levende og bevegelig selv om det er bundet av verseformen. Særlig er det karakteristisk med at en trykklett stavelse faller ut, slik at vi får to trykktunge etter hverandre, slik som i linje 2 i strofe 1 i eksempelet ovenfor.

Siden denne takten er knyttet til heltediktning, og noe heroisk, passer det godt at det her i diktet til Welhaven handler om diktet selv, og diktets ånd. Det er diktets ånd, som er helten.

Språk og innhold

På skolen lærer norsk ungdom at Wergeland var for fornorskingslinjen, mens Welhaven ville beholde dansk. Dette er enda et eksempel på at Wergeland var på riktig side av historien, han ville at det skulle bli sånn som det ble. Nå i dag virker det ganske spesielt at noen ville beholde dansk, vi har jo norsk, et vakkert språk, tett knyttet opp til norsk identitet, hvordan skulle noen kunne noen ønske at vi ikke skulle ha den?

Ser man nærmere på tekstene, er det imidlertid vanskelig å påvise noen egentlig forskjell mellom sånn Wergeland skrev og sånn Welhaven skrev. Begge skrev dansk, og begge fulgte langt, langt på vei de samme, uskrevne rettskrivingsreglene. Det trengs trening for å kjenne igjen forsnorsking hos Wergeland, og man skal vite hva man ser etter når man der leter etter norske ord. Men det er helt riktig at han argumenterte for at det norske språk måtte brukes, mens Welhaven holdt på det dannede og lærte.

Rettskrivingsregler som ennå ikke er trådt i kraft er e for æ, harde konsonanter for bløte (p, t, k for b, d, g), å for aa og en del stumme lyder (h, e i enkelte ord) som er sløyfet. Dansk har som tysk, og russisk, f for v i utlyd (af, ikke av), så det er også annerledes hos Welhaven, enn i dag. Leser man diktet, og kjenner disse reglene, ser man det er veldig norsk og lettlest. Substantiv har på denne tiden stor bokstav.

Det uutsigelige er det som ikke kan sies. Tanken om at kunsten skal kunne få sagt det som ellers ikke kan sies, er gammel.

Sammensetningen tankeformers baand er sånn som kanskje ikke skal ha nærmere forklaring, det er ment å være originalt, og min forklaring er ikke noe bedre enn den en annen måtte ha. I Platons idelære er formene sentralt, det er det tingene vi ser og kjenner liksom blir støpt av. Så her er det båndet med tanker som strømer ut. Eller de formene tanker kommer ut av. Aand, eller ånd, er derimot viktig. Det lar seg ikke forklare i få ord, men var helt sentralt i romantikken. Tingenes ånd var dens sjel, det var essensen, det viktige. Det ble også sagt om mislykkede kunstverk og ideer at de ikke hadde ånden i seg. Med i dette ligger også at på norsk, som i en rekke andre språk, er det sammenheng mellom ånd, og å ånde, å puste. Så diktets ånd er det som lever, det som puster i diktet.

Malmen er det man lager jern av, og det er når jernet er varmt det er flytende og kan formes. Bildet er at diktets ånd bor i sjelen, fra før livet i strofen blir til, og det er ilden til denne ånden som varmer opp ordene i språket slik at det kan formes, slik malmen i jernet.

Rosen og rosentreet (Rosentræet) er brukt som metafor så lenge det har eksistert litteratur. Her bildet at diktets ånd er som duften i rosentreet, det som på mystisk og uforklarlig, men merkbart vis, stiger opp og får roseblomsten til å dufte. Sånn får diktets ånd diktet til å vekke behag.

Linje 3 i strofe 5 har også to trykktunge stavelser etter hverandre, dog der. Typisk for Nibelungenverset. Å prege er å sette merke på, slik man gjør på mynter, når diktets ånd ikke kan preges i Digtets Tankerad, så betyr det at det ikke er mulig å sette fingeren på hva som er diktets ånd i det som står der. Ånden er likevel til stede, lik duften i rosenbladet. Her er det bladet i kronen, i selve rosen, blomsten, det er snakk om. Pronomenet den viser hele tiden tilbake til Digtets Aand.

Å formå, eller formaa, er å greie. Funken i Tankefunken er nesten hypermoderne, slik vi i dag snakker om «å funke». Det er funksjon. Ingen kunst klarer å beskrive (male) tankefunksjonen som et dikt fremstår av. Eller, ingen klarer å forklare hvordan et dikt blir til. Denne innsikten er gammel og kjent, derav gamle Klage.

I strofe 7 kan den vise tilbake til Tankefunken i strofe 6 eller til Digtets Aand, som det handler om i alle strofene. De to er jo også ganske beslektet. Prent er trykk, sløres af er avsløres, altså at sløret blir fjernet, sånn det vil skje om diktets ånd blir formulert rett frem i en tekst. Strofen sier at om det gikk an å beskrive hva dette var for noe, så ville det sette grenser for det (Skranke), og disse grensene, eller skrankene, ville gjøre at diktet mistet sitt liv og virke. Ordene ville ikke væe levende, de ville ikke virke. Det må altså være noe mer med et dikt, enn det som kan settes ord på. Igjen berører vi også det uutsigelige, som første strofe og mye av diktet handler om.

Strofe 8 har sammensetningene Aandens Frihed, Ordets Klang og Digtets Rhytmer, alt sammen ord det skal gå an å kjenne igjen. Stakket er kort, av norrønt stǫkkottr. Strofen sier at diktets ånd vil sveve på klangen av ordene og rytmen i diktet, mer altså, enn bare innholde i ordene. Og det er åndens frihet som får dem til å sveve, begge disse ordene er viktige i romantikken, ånden og friheten.

En Gjennomgang i strofe 9 henter opp igjen ordet som avslutter strofe 8, gjennomgangen er til livet i leserens bryst. Det er i brystet hjertet er. Gjennomgangen kommer i diktets rytme, også fra strofe 8, og den – diktets ånd – vil der – i brystet til leseren – våkne til liv igjen, i sorg (sorrig) eller glede (lyst).

Stofe 10 fortsetter denne tanken, som begynte i strofe 8. Her beskrives hvordan diktets ånd vil få næring (næres) og bli beveget, slik at den blir lik den ild dikteren hadde i det diktet ble til. Dikteren har altså gjennom klangen og rytmen overført sin tanke til leseren, slik at denne har tilgang på samme malmen som dikteren hadde i strofe 3. Herfra kan ideer formes. Det er viktig at diktets ånd ikke bare skal befinne seg i diktet, den må også kunne overføres til leseren. Dikteren må formidle noe. Ordene før strofens liv blir til viser den tette forbindelsen til strofe 3, og den tette forbindelsen mellom dikterens tanke og det leseren oppfatter.

På denne måten vil det uudsigelige – igjen dette ordet – være lagt inni diktet. Det skjer ved tryllemakt, altså på en måte som ikke kan forklares, men Welhaven forklarer det likevel ganske konkret og tydelig i dette diktet her. Det er også det som er poenget, dette diktet har ånden, Welhaven har en klar tanke, og han klarer – gjennom diktet – å overføre denne tanken til leseren. Uten bruk av diktets virkemidler, så ville han ikke fått dette til. Det er ikke mulig å forklare det Welhaven her vil si, bare ved å bruke vanlige ord. Welhaven viser med dette diktet som eksempel hva et dikt kan være, og hva diktets ånd skal være.

Strofe 12 sier at om dikteren lykkes i dette, å overføre en åndrik tanke til leseren, så er hans lykke gjort. Da har han oppnådd det han ville. Aanden i hans Sange, er ånden i diktene, og når de svever fra barm til barm, så går de fra bryst til bryst, etter hvem som leser dem. Det at diktet vekkes til liv i brystet til leseren er brukt som bilde i strofe 9, og henter opp igjen det. Verbet svæve er brukt i strofe 8. Betragt er imperativ av å betrakte, å se, så strofen begynner med kommandoen «se så lykkelig dikteren blir når diktet blir lest og forstått», altså når tanken hans – ånden – blir overført fra ham til leseren.

Strofe 13 omhandler også dikteren, og ikke diktet. Rygte er rykte, ordet blir vel fortsatt brukt i dag om folk som har godt eller dårlig rykte på seg. Welhaven skriver i diktet at dikterens rykte kan stige (hæves, heves) mot sky av Døgnets Vind, altså være noe midlertidig. Så om man er populær en stund, vil man være upopulær eller glemt den neste, slike ting er foranderlige, stemninger skifter. Ordet Kvægelse har vi ennå i ordet vederkvegelse, forfriskelse eller trøst. Så Welhaven skriver at det er ikke kortsiktig personlig suksess som er saken, det er ikke det at han som dikter blir snakket godt om, det er ikke det som er den sanne trøst eller lindring for sinnet. Det er ikke det som er målet med diktet.

Målet er heller, som det står i strofe 14, at hans Tankebilled, tankebildet hans, eller tanken, skal fødes på ny i en lutret lesers Indre. Ry er rykte, omdømme, så når det står med eller uten Ry, betyr det nok at det ikke har så mye om det følger godt eller dårlig rykte med. Det viktige er at tanken fødes på ny, og får nytt liv hos en leser, at ånden er overført. Lutre er rense, det blir ofte brukt i religiøs og i overført betydning, også i meningen foredle. Hva som utover det menes med et lutret indre er et spørsmål om tolking, mens det står rett ut at det er i dette lutrede indre tankebildet skal fødes på ny.

Avslutningsstrofen sier at om dikteren lykkes i dette, så vil diktet ha evig liv. Når han så bringes dette budskap, så er hans lykke gjort. Aandens bliv, er «åndens bli», altså at ånden blir til, det lykkes å gi diktet en ånd, og å få denne ånden overført til leseren. Dette budskapet må bringes til dikteren, heller enn at han er så populær og blir snakket om godt om (har godt ry), for det er dette som vil gi verket evig liv. For om ånden kan overføres i dag, kan den også overføres i fremtiden. At diktet til Welhaven leses og brukes den dag i dag, viser at han har lykkes. På ny blir diktet i seg selv et eksempel på hva Welhaven ønsker å oppnå.

Kommentar til diktet

Diktet er hentet fra samlingen Nyere digte, som utkom i november 1844, men med 1845 på tittelbladet, sånn som får oss som skal kategorisere til å havne i vanskeligheter. Det er et dikt som inneholder dikterens litterære program, et dikt om hva dikteren ønsker å oppnå med diktet. Sånn sett er diktet nyttig i all opplæring. Det tjener som eksempel på forfatteren og periodens mål og mening, og illustrerer i seg selv denne meningen. Mange forfattere i forskjellige perioder har nedfelt sitt program i ulike tekster, men få så klart og tydelig som Welhaven her i Digtets Aand.

Welhaven deltok hele sitt liv sterkt i debatten hva norsk kunst og kultur skulle være, om den skulle søke europeiske eller nasjonale idealer, og hvordan den skulle utformes for best å nå disse idealene. Først kom disse meningene hans til uttrykk i polemikk mot Wergeland, og hans krets, her kunne det gå stygt for seg, men etter den første striden og særlig etter at Wergeland døde roet det seg, og Welhaven skrev mer dempet. Han forble imidlertid kontroversiell like til sin død, og det fantes dem som ikke kunne tilgi ham det som kunne bli kalt anti-norske holdninger, og de harde angrepene mot Wergeland og venstresiden i norsk kultur og politikk. Derfor fikk han, for eksempel, redusert sin pensjon de siste år av sin levetid, fra regjeringens forslag om 1200 spesidaler, til stortingets vedtatte 800 sd. Dette skillet i norsk politikk gjaldt i mange politiske saker, splittelsen stakk dypt, og fører til dannelsen av de to partiene høyre og venstre etter innføringen av parlamentarismen.

Her, på denne bloggen, er det imidlertid diktet, og ikke politikken, som er saken. Ingard Hauge formulerer det fint i innledningen til samleutgaven av Welhavens verk, utgitt i 1990: Sitt dikteriske ideal finner han, som mange andre lyrikere i denne perioden, i en syntese av klassisimens måtehold og romantikkens følsomhet (bind 1, s. 21). Dette er til stede også i Digtets Aand. Klassisimens måtehold finner én i strofenes strenge oppbygning, rimet, takten og rytmen som alltid er oppfylt, og der de små avvikene alltid tjener en hensiktsmessig funksjon (som i ordet uutsigelige, vanskelig å få inn i rytmen). Romantikkens følsomhet finnes både i de sterke, til dels begeistrede følelsesutbruddene, og i de mer vare og fintfølende (stille lykke, strofe 12).

Vi kan kanskje prøve et trappetrinn til, uten at lesingen og analysen blir for komplisert. Opplysningstidens idealer var fornuft og rasjonalitet. Welhaven var et barn av den, født like etter den var over, og virksom i det arven etter den skulle forvaltes. Den kunstneriske perioden Romantikken kom som en reaksjon mot den, og særlig som reaksjon mot den kunsthistoriske perioden som gjaldt den gang, klassisisme. Fornuft og opplysning kunne være vel og bra i livet og i samfunnet, men i kunsten kan ikke alt være bare lover og regler og fornuft, der må de frie følelser inn. Så det ble en dobbelthet, dikterne i romantikken skulle være voldsomme og følsomme i sin kunst, men også rasjonelle og opplyste i sin samfunnsvirksomhet.

I Digtets AAnd ser vi denne spenningen mellom fornuft og følsomhet helt ned i ordvalget. Ord som Tankeformers Baaand, Frigjort Tanke, Tankerad, Tankefunken og Tankebilled går igjen. Men alt satt opp mot følelser i Aand, sjæl, Digtersjæl og Livet i Leserens Bryst. Og enda mer i Ild, Duft, Tryllemagt. Det er mange eksempler på ord om grenser satt opp mot ord om frihet. Rasjonaliteten er grensene, de gjelder, men diktet, dikteren og ordet må også være fritt. Det er et ambisiøst forsøk på frihet under kontroll, geni i arbeid under regler, fornuftens regler tatt i bruk for å uttrykke det grenseløse, det som ikke kan sies, det uutsigelige. Motsetningene går så langt, at rasjonalisten Welhaven ønsker at diktets innhold skal kunne formuleres i konkrete setninger, men romantikeren vil mene at det fulle innholdet kun lar seg overføre ved å ta i bruk alle dikterkunstens virkemidler. Så diktet skal inneholde noe mer enn bare ordene, og det er hva dette mer er, hva som er diktets ånd, diktet forsøker å uttrykke.

Det finnes ikke noe bedre forsøk i å uttrykke akkurat dette. Diktet er naturligvis et resultat av den opphetede debatten vi hadde på 1830-tallet. Welhaven vil gjerne skrive et dikt som viser at han hadde rett, og hva man kan oppnå ved å skrive diktene sånn som han mener det skal gjøres. I de andre og større dikternasjonene fantes ingen slik opphetet debatt, det var noe med de norske forhold og ny stat med liten, nasjonal selvtillit, som gjorde at det ble satt sterke følelser i sving når det norske ble satt opp mot det euroepiske, og det norske ble sett på som noe mindre utviklet og mindre verd. Tyskerne hadde alle forutsetninger for å forstå hva Welhaven vil si med diktet sitt, de var opptatt av de samme tingene, men de hadde ikke det behovet for å formulere det så sterkt og med en slik energi. De hadde nok de samme meningene, men de hadde ingen å overtale.

Så dette diktet er noe unikt, også i verdenslitteraturen. Det er oversatt til en god del språk, jeg kjenner det bare i tysk og engelsk, men som alle dikt taper det seg i oversettelsen, og det har ikke den plass det kanskje ville hatt, om norsk og skandinavisk hadde vært et verdensspråk.

Ettertiden har også stilt Welhaven helt i skyggen av Wergeland, også i Norge. Det er mange grunner til det. Også det enkle faktum at Wergeland var så mye mer produktiv, han skrev mye mer og mye mer omfangsrikt, mens Welhavens litterære produksjon var forholdsvis liten. Dette kan jo kanskje også tilskrives Wergelands ubegrensede frihet, han lot fantasien fritt utspille seg, mens Welhaven alltid måtte legge bånd på seg, og tilpasse stoffet formen. Wergeland lot det i mye større grad bare stå til, det er ikke denne følelsen hos ham at hvert ord og hver linje er tenkt gjennom til minste detalj.

Den viktigste grunnen til at Wergeland står igjen som seierherre i debatten, er nok likevel den at linjen til Welhaven er den til embetsmannsstanden. Wergeland tilhørte folket. Det var folket som vant.

 

The fly, av William Blake

Et lite engelsk sommerdikt i dag. Det er skrevet av den engelske poeten og maleren William Blake (1757 – 1827). Han er virksom i overgangen mellom klassisimen og romantikken, og har slik jeg leser ham en fot i begge leire. Diktene hans er ofte svært enkle, nesten naive, og uttrykker gjerne en klar og enkel tanke på en klar og enkel måte. Det passer godt til klassisimen, eller nyklassisismen, som kanskje er en riktigere betegnelse på denne perioden. Samtidig hadde Blake stor tro på kunstnerånden og på dikterens frihet. Han satte følelse, tro og ånd høyere enn logikk, rasjonalitet og fornuft, og passer med det godt inn i romantikken.

Diktet jeg har valgt av ham er en liten perle på fem strofer. Det er hentet fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. Denne samlingen må ses i sammenheng med Blakes første samling, Songs of innocense. Den kom ut i 1789, og er en barnebok. Her finner vi kjente dikt som The lamb, The little black boy og On another’s sorrow. Dette er naive dikt, der barnet får sin plass i en trygg verden. I Songs of experience er ikke verden lenger så trygg, barnets verden er tapt, og det er klart at mye er blitt holdt skjult for det. I dette kan vi se paralleller til mennesket før og etter syndefallet.

The fly

Little fly,
Thy summer’s play
My thoughtless hand
Has brushed away.Am not I
A fly like thee?
Or art not thou
A man like me?

For I dance
And drink and sing,
Till some blind hand
Shall brush my wing.

If thought is life
And strength and breath,
And the want
Of thought is death,

Then am I
A happy fly,
If I live,
Or if I die.

1794
Flue
Min gjendiktning

Fluen

Lille krek,
Din sommers lek
Har min dumme hånd nå
Blåst avsted.

Er ikke jeg
Et krek som deg?
Eller er ikke du
En mann som meg?

For jeg vil danse
Og drikke og synge,
Til en blind hånd
Skal børste min vinge.

Hvis tanke er liv
Og styrke og ånde,
Og tankens ønske
er til døden å komme,

Da er jeg
En lystig flue,
Om jeg lever,
Eller ei.

Kommentar til oversettelsen

Det var ingen oversettelse denne gang, men en gjendiktning. Språket er så enkelt at det skal ikke være noe problem for en normalt interessert nordmann å forstå hva det går i. Fly er altså flue, brush er  å «børste» eller «koste» eller slikt noe, det kan også brukes i betydningen «børste eller gre håret», og til sist ligger det en betydning av «børste bort», brush away. Det betyr å fjerne, altså få noe til ikke å eksistere lenger. Det er livet som er børstet bort. Want i strofe 4 er også litt vanskelig, det betyr «å ønske», men ønske seg noe gjør man fordi man ikke har det og har lyst på det, så det har også betydning «å mangle» og «å savne».

Min kommentar

Det er klassisk forskyvning av perspektiv. Mannen er flue, og fluen er mannen. Rimene er så enkle at det grenser mot en barneregle, også her, og rytmen er så munter at det nesten kamuflerer for innholdet.

Diktet starter med henvisning til fluen, slik det kan gjøres i en barneregle. Så er det sommerens lek som nå er børstet bort av den tankeløse hånden til jeg-personen. Dikterjeget har altså drept en flue, og står nå og tenker seg om. Hva er egentlig forskjellen mellom han og fluen? Er ikke han også et krek som flyr rundt, til hans tid er oppbrukt og noen børster hans vinge? Det er spørsmålet i den sentrale midtstrofen, nummer 3.

Fjerde strofen er litt mystisk. Der stilles spørsmålet om tanken er et liv, og med det styrke og ånde, så vil tankens ønske være å komme til døden. Liv og død står i en voldsom kontrast, særlig når de begge deler skal være bundet sammen av tanken. En løsning kan være at døden er livets mål, det er det livet beveger seg frem mot. Og hvis det er tanken som er livet, er det tanken som beveger seg frem mot døden. Men den tilsynelatende enkle strofen er litt mer komplisert enn som så. Det kan også ha å gjøre med at det er tanken som skiller mennesket fra fluen, det er også det som gjør at dikterjeget er i stand til å stille spørsmålene i diktet. Vi kan også stille spørsmålet hva det egentlig er som gjør at vi lever? Hva er essensen i livet? Er det tanken?

Uansett kan man så stille spørsmålet hvorfor det skal være slik at vi står øverst i tankepyramiden. Finnes det kanskje ikke en som kan slå ut våre liv, like lett og ubekymret som vi slår ut fluens. Om det ikke eksisterer noe slikt høyere enn oss, eksisterer like fullt tanken om det, og med et skifte av perspektiv er det lett å se våre egne liv like små og betydningsløse som fluens.

Det er også dette som er konklusjonen på diktet. I starten av første strofe henvendte dikterjeget seg til fluen, i siste strofe er han selv blitt den. Den muntre rytmen blir ledsaget av det glade ordet happy, han er en lystig flue, og det gjelder om han lever eller dør. Det siste ordet er die, og med det der både diktet og dikterjeget ut.

Kanskje må også diktet leses i sammenheng med samlingen det er utgitt i. Dette er Songs of experience, sanger av erfaring, i motsetning til Songs of innocense, uskyldens sanger. Kanskje er det dette synet på livet  man får, når man vet hva det går ut på. Det er ikke så mye mer enn en flue som surrer rundt, det går ganske raskt og plutselig er det over.