Verschiedene Empfindungen an einem Platze, av Johann Wolfang von Goethe

Dette diktet stod først å lese i Der Musen-Almanach für das Jahr 1796. Den ble utgitt i 1795. Der står det sammen med Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel, som jeg postet i forrige uke. Dette var en type dikt Goethe skrev, eller rettere sagt, utgav på denne tiden. Det er de såkalte dialogdiktene, eller kanskje man skulle kalle det seriemonologer, siden de ulike karakterene og rollemodellene mer snakker for seg selv, enn sammen.

Det er jenta, gutten, den smektende, og jegeren. Diktet er om hvordan de alle føler seg, selv om de altså er på samme sted. Det går an å lese litt av hvert ut av det, hvor forskjellige vi er, hvor rik verden er, og hvor ulik vår jakt etter lykken er. Diktet må kalles ganske uhøytidelig, Goethe har ikke overanstrengt seg for å trenge inn i sinnene til de forskjellige personene, ikke strevd for å gjøre dem levende. Dette er karikaturer, nesten stereotyper, heller enn sant liv og ekte følelser. Men det er jo et uttrykk for at fire mennesker er fire verdener, selv om de er på samme sted.

Verschiedene Empfindungen an einem Platze

Das Mädchen
Ich hab’ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Der Jüngling
Hier muß ich sie finden!
Ich sah sie verschwinden,
Ihr folgte mein Blick.
Sie kam mir entgegen;
Dann trat sie verlegen
Und schamrot zurück.
Ist’s Hoffnung, sind’s Träume?
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Entdeckt mir die Liebste,
Entdeckt mir mein Glück!

Der Schmachtende
Hier klag’ ich verborgen,
Dem tauenden Morgen
Mein einsam Geschick.
Verkannt von der Menge,
Wie zieh’ ich in’s Enge
Mich stille zurück!
O zärtliche Seele,
O schweige, verhehle
Die ewigen Leiden,
Verhehle dein Glück!

Der Jäger
Es lohnet mich heute
Mit doppelter Beute
Ein gutes Geschick.
Der redliche Diener
Bringt Hasen und Hühner
Beladen zurück;
Hier find’ ich gefangen
Auch Vögel noch hangen!
Es lebe der Jäger,
Es lebe sein Glück!

Enstanden Ende der 80er Jahre, Erstdruck 1795

Forskjellige fornemmelser på et sted

Jenta
Jeg har sett ham
Hvordan er det skjedd meg
O himmelske blikk
Han kommer i mot meg
Jeg viker forlegen
Jeg vakler tilbake
Jeg feiler, jeg drømmer
Deres klipper, deres trær
Skjuler min glede
Skjuler min lykke

Ynglingen
Her må jeg finne henne
Jeg så henne forsvinne
Dere fulgte mitt blikk
Hun kom meg i møte
Så trådte hun forlegen
Og skamrød tilbake
Er det håp, er det drømmer?
Deres klipper, deres trær
Oppdager meg den kjæreste
Oppdager meg min lykke

Den smektende
Her klager jeg hemmelighetsfullt
Den duggende morgen
Min ensomme skjebne
Miskjent av mengden
Trekker jeg meg stille tilbake
I det trange
O sarte sjeler
O tie, å skjule
De evige lidelser
Skjule din lykke

Jegeren
Det lønner meg i dag
Med dobbelt bytte
En god gave
Den redelige tjener
Bringer harer og høner
Belasset tilbake
Her jeg fanget
Også fugl ennå henger
Leve jegeren
Leve hans lykke

Språk, form og innhold

I slike dialogdikt er hver replikk en strofe. Strofene har 10 linjer. De er totaktere, med to trykktunge stavelser. Første stavelse er alltid trykklett, og kan ses på som en opptakt. Så kommer en daktyl, med tung-lett-lett, og så avslutter det med en troké, tung-lett. Linjene er gruppert i tre, der 1-3, 4-6 og 7-10 hører sammen i det jeg vil kalle en figur, kanskje. Alle disse gruppene uttrykker en bestemt tanke, en bestemt mening. Karakteristisk avslutter de også med en trykksterk stavelse.

Rimmønsteret er AAbCCbDDOb. Store bokstaver betyr trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Bokstaven O betyr at dette er en linje som ikke rimer med noen annen, linje 9. Rimene b, i linje 3, 6 og 10 er de samme i alle strofene, slik at det skal ende på mein Glück.

Rimmønsteret og rytmen er karakteristisk for diktet. Det er ikke så mange dikt som er skrevet på denne måten. Det er alltid en effekt, når et innarbeidet mønster blir brutt, sånn som det skjer i linje 9. Det bygger opp stemningen til avslutningen i linje 10.

Ich hab‘ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Goethe, Verschiedene Empfindungen an einem Platze: Trykkfordeling

Det er er fire mennesker som er på et sted, og gir sine inntrykk (Empfindungen). Det er jenta, ynglingen, den smektende og jegeren. De snakker alle om lykken. Jenta snakker om å skjuler min (Verberget mein), ynglingen om å oppdager min (Entdeckt mir), den smektende om å skjule din (Verhelt dein) og jegeren bare om å la hans lykke leve (Es lebe sein Glück).

Jeg har vanskeligheter med å skjønne hva som er poegnet med Ihr Felsen, ihr Bäume i linje 8 i strofe 1 og 2. Ihr kan bety «hennes, sin» eller «deres, sine», men jeg kan ikke skjønne hvem det er sine trær og klipper, og hvorfor det skal være relevant. I min norske oversettelse er dette like gåtefullt for meg, som i den norske originalen. Noen stor betydning skal ikke dette ha for helheten i diktet.

Kort oppsummert venter jenta spent på gutten som skal komme mot henne, og møte henne. Strofe 2 har guttens opplevelse av samme møte, han prøver å lese hennes følelser. Den smektende forsøker å trekke seg tilbake, ikke være en del av mengden, og jegeren priser bare jakten. Nå skal ikke jeg uttale meg om det er en ekte jeger, eller det er jeger i overført betydning, en som jakter kvinner.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Empfindung følelse, fornemmelse, anelse.
schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle 2. svinge 3. nøle;
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme
Fels der, -en/-en; (høytidelig); der Felsen -s/-; klippe, fjell, grunnfjell.
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme; sich verbergen gjemme seg.
entdecken (sv. tr.) oppdage;
verˈborgen I. (sv. tr.) låne ut. II. (adj.) skjult, hemmelig;
tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine; es taut det tiner, smelter; det dugger.
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
verkannt (adj.) miskjent.
ziehen (zieht, zog, hat/ist gezogen, tr. itr., refl.) 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verhehlen (sv. tr., høytidelig) skjule, holde hemmelig.
lohnen (sv. tr., refl.) lønne, belønne; lønne seg, være verd;
Beute die, -/; bytte, rov; Kriegsbeute krigsbytte; Jagdbeute jaktbytte.
redlich (adj.) redelig, rettskaffen, ærlig.
Hase der, -n/-n; hare;
Huhn das, -(e)s/Hühner; høne, (flt.) høns; gebratenes Huhn stekt høne.

Kommentar

Det er veldig i tiden å skrive dikt som dette. Goethe gjør det mange ganger, og også andre tyske diktere gjør det. Det passer godt til ideen om dikteren som står over alle, kan gå inn i hodene til fire forskjellige personer, og servere en samtale, med en visdom, og med litt humor. Disse diktene står seg kanskje ikke like godt i dag, som Goethes øvrige diktning, men nå skal ikke jeg gjøre meg til smaksdommer.

De fire beskrivelsene av situasjonen står alle i sammenheng med hverandre og i kontrast med hveradre. De skal bringe lys over hverandre. Jentas følelser for møtet, ser annerledes ut, når man også vet hvordan gutten føler det, og omvendt. Den smektende og jegerens oppfatning står også til hverandre, og til gutten mot jenta.

Beskrivelsene knyttes til hverandre og sammen også ved bruk av den faste rytmen, og ved gjentakelse av samme fraser, med noen variasjoner. For jenta skjuler fryden og lykken seg (verberget), for gutten blir den oppdaget (entdeckt). For den smektende skal den også skjules (verhelen), mens jegeren bryter hele mønsteret, der skal lykken leve! (Es lebe sein Glück).

Sånn perspektivfoskyvning fungerer fint som et litterrært grep. Her er det gjort ganske uhøytidelig og underholdende, mener jeg.

Min gjendiktning

Det er ikke lett å få denne gjendiktningen god. Det er en vanskelighet at Glück er enstavelsesord, mens Lykke er tostavelsesord, og at siste linje må ende på trykksterk stavelse. Ordet her må også rime på linje 3 og 6, og det skal være det samme i alle strofene. Det er også andre vanskeligheter. Som alltid i dikt som dette er det viktigere at takten er oppfylt lett og naturlig, enn at innholdet er korrekt gjengitt. Jeg har måttet godta nødløsninger jeg egentlig ikke vil. Til sist har jeg sneket inn et tysk ord, Glück, beholdt fra originalen.

Forskjellige følelser på et sted

Jenta
Jeg har nå fått sett det
Hva var det som skjedde
O himmelske blikk
Han kommer i steget
Jeg viker forlegen
Jeg vakler et tikk
Jeg feiler, jeg drømmer
De klipper og strømmer
Som berger min glede
Og lykken jeg fikk

Ynglingen
Her må jeg hun finne
Jeg så hun forsvinne
Det fulgte mitt blikk
Hun kom meg i steget
Og trådte forlegen
Og vaklet et tikk
Er d’ håp, er det drømmer?
Og klipper, og strømmer
Oppdager den kjær’ste
Og lykken jeg fikk

Den smektende
Her gjemmer jeg sorgen
En duggende morgen
Min ensomme skikk
Miskjent av mengden
Trekk’ jeg meg i lengden
Tilbake et blikk
O sartlige sjeler
O tie, å skjule
De evige lider
Lykken som gikk

Jegeren
I dag gir det nytte
Det dobbelte bytte
En gave jeg fikk
Den redelige bare
Bring’ høner og harer
Tilbake han gikk
Her finner jeg mengder
Av fugler som henger
La leve den jeger
La leve hans Glück!

ES2019

Forrige: Antworten bei einem gesellschaftlihen Fragespiel Neste: Wer kauft Liebesgötter Alle: Goethe

Verschiedene Empfindungen an einem Platze

Das Mädchen
Ich hab’ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Der Jüngling
Hier muß ich sie finden!
Ich sah sie verschwinden,
Ihr folgte mein Blick.
Sie kam mir entgegen;
Dann trat sie verlegen
Und schamrot zurück.
Ist’s Hoffnung, sind’s Träume?
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Entdeckt mir die Liebste,
Entdeckt mir mein Glück!

Der Schmachtende
Hier klag’ ich verborgen,
Dem tauenden Morgen
Mein einsam Geschick.
Verkannt von der Menge,
Wie zieh’ ich in’s Enge
Mich stille zurück!
O zärtliche Seele,
O schweige, verhehle
Die ewigen Leiden,
Verhehle dein Glück!

Der Jäger
Es lohnet mich heute
Mit doppelter Beute
Ein gutes Geschick.
Der redliche Diener
Bringt Hasen und Hühner
Beladen zurück;
Hier find’ ich gefangen
Auch Vögel noch hangen!
Es lebe der Jäger,
Es lebe sein Glück!

Enstanden Ende der 80er Jahre, Erstdruck 1795

Forskjellige fornemmelser på et sted

Jenta
Jeg har sett ham
Hvordan er det skjedd meg
O himmelske blikk
Han kommer i mot meg
Jeg viker forlegen
Jeg vakler tilbake
Jeg feiler, jeg drømmer
Deres klipper, deres trær
Skjuler min glede
Skjuler min lykke

Ynglingen
Her må jeg finne henne
Jeg så henne forsvinne
Dere fulgte mitt blikk
Hun kom meg i møte
Så trådte hun forlegen
Og skamrød tilbake
Er det håp, er det drømmer?
Deres klipper, deres trær
Oppdager meg den kjæreste
Oppdager meg min lykke

Den smektende
Her klager jeg hemmelighetsfullt
Den duggende morgen
Min ensomme skjebne
Miskjent av mengden
Trekker jeg meg stille tilbake
I det trange
O sarte sjeler
O tie, å skjule
De evige lidelser
Skjule din lykke

Jegeren
Det lønner meg i dag
Med dobbelt bytte
En god gave
Den redelige tjener
Bringer harer og høner
Belasset tilbake
Her jeg fanget
Også fugl ennå henger
Leve jegeren
Leve hans lykke

Språk, form og innhold

I slike dialogdikt er hver replikk en strofe. Strofene har 10 linjer. De er totaktere, med to trykktunge stavelser. Første stavelse er alltid trykklett, og kan ses på som en opptakt. Så kommer en daktyl, med tung-lett-lett, og så avslutter det med en troké, tung-lett. Linjene er gruppert i tre, der 1-3, 4-6 og 7-10 hører sammen i det jeg vil kalle en figur, kanskje. Alle disse gruppene uttrykker en bestemt tanke, en bestemt mening. Karakteristisk avslutter de også med en trykksterk stavelse.

Rimmønsteret er AAbCCbDDOb. Store bokstaver betyr trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Bokstaven O betyr at dette er en linje som ikke rimer med noen annen, linje 9. Rimene b, i linje 3, 6 og 10 er de samme i alle strofene, slik at det skal ende på mein Glück.

Rimmønsteret og rytmen er karakteristisk for diktet. Det er ikke så mange dikt som er skrevet på denne måten. Det er alltid en effekt, når et innarbeidet mønster blir brutt, sånn som det skjer i linje 9. Det bygger opp stemningen til avslutningen i linje 10.

Ich hab‘ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Goethe, Verschiedene Empfindungen an einem Platze: Trykkfordeling

Det er er fire mennesker som er på et sted, og gir sine inntrykk (Empfindungen). Det er jenta, ynglingen, den smektende og jegeren. De snakker alle om lykken. Jenta snakker om å skjuler min (Verberget mein), ynglingen om å oppdager min (Entdeckt mir), den smektende om å skjule din (Verhelt dein) og jegeren bare om å la hans lykke leve (Es lebe sein Glück).

Jeg har vanskeligheter med å skjønne hva som er poegnet med Ihr Felsen, ihr Bäume i linje 8 i strofe 1 og 2. Ihr kan bety «hennes, sin» eller «deres, sine», men jeg kan ikke skjønne hvem det er sine trær og klipper, og hvorfor det skal være relevant. I min norske oversettelse er dette like gåtefullt for meg, som i den norske originalen.

I den tredje strofen er det også noen vanskeligheter i denne strofen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Empfindung følelse, fornemmelse, anelse.
schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle 2. svinge 3. nøle;
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme
Fels der, -en/-en; (høytidelig); der Felsen -s/-; klippe, fjell, grunnfjell.
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme; sich verbergen gjemme seg.
entdecken (sv. tr.) oppdage;
verˈborgen I. (sv. tr.) låne ut. II. (adj.) skjult, hemmelig;
tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine; es taut det tiner, smelter; det dugger.
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
verkannt (adj.) miskjent.
ziehen (zieht, zog, hat/ist gezogen, tr. itr., refl.) 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verhehlen (sv. tr., høytidelig) skjule, holde hemmelig.
lohnen (sv. tr., refl.) lønne, belønne; lønne seg, være verd;
Beute die, -/; bytte, rov; Kriegsbeute krigsbytte; Jagdbeute jaktbytte.
redlich (adj.) redelig, rettskaffen, ærlig.
Hase der, -n/-n; hare;
Huhn das, -(e)s/Hühner; høne, (flt.) høns; gebratenes Huhn stekt høne.

Kommentar

Det er veldig i tiden å skrive dikt som dette. Goethe gjør det mange ganger, og også andre tyske diktere gjør det. Det passer godt til ideen om dikteren som står over alle, kan gå inn i hodene til fire forskjellige personer, og servere en samtale, med en visdom.

Min gjendiktning

Det er ikke lett å få denne gjendiktningen god. Det er en vanskelighet at Glück er enstavelsesord, mens Lykke er tostavelsesord, og at siste linje må ende på trykksterk stavelse. Ordet her må også rime på linje 3 og 6, og det skal være det samme i alle strofene. Det er også andre vanskeligheter. Som alltid i dikt som dette er det viktigere at takten er oppfylt lett og naturlig, enn at innholdet er korrekt gjengitt. Jeg har måttet godta nødløsninger jeg egentlig ikke vil. Til sist har jeg sneket inn et tysk ord, Glück, beholdt fra originalen.

Forskjellige følelser på et sted

Jenta
Jeg har nå fått sett det
Hva var det som skjedde
O himmelske blikk
Han kommer i steget
Jeg viker forlegen
Jeg vakler et tikk
Jeg feiler, jeg drømmer
De klipper og strømmer
Som berger min glede
Og lykken jeg fikk

Ynglingen
Her må jeg hun finne
Jeg så hun forsvinne
Det fulgte mitt blikk
Hun kom meg i steget
Og trådte forlegen
Og vaklet et tikk
Er d’ håp, er det drømmer?
Og klipper, og strømmer
Oppdager den kjær’ste
Og lykken jeg fikk

Den smektende
Her gjemmer jeg sorgen
En duggende morgen
Min ensomme skikk
Miskjent av mengden
Trekk’ jeg meg i lengden
Tilbake et blikk
O sartlige sjeler
O tie, å skjule
De evige lider
Lykken som gikk

Jegeren
I dag gir det nytte
Det dobbelte bytte
En gave jeg fikk
Den redelige bare
Bring’ høner og harer
Tilbake han gikk
Her finner jeg mengder
Av fugler som henger
La leve den jeger
La leve hans Glück!

ES2019

Forrige: Antworten bei einem gesellschaftlihen Fragespiel Neste: Wer kauft Liebesgötter Alle: Goethe

Zueignung (Dedikasjon), av Johann W. von Goethe

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev over 3000 dikt. Han skrev dikt og lyriske tekster i en rekke forskjellige sjangre, og han benyttet et vell av forskjellige vers- og strofeformer, og han skrev alt fra korte versedikt på et par til lange poem over hele bøker. I dette med å beherske så mange deler av poesien er han helt ubestridt. Det er Goethe som er Mesteren. Det er ingen som er i nærheten.

Da Goethe var 78 år,  1827, gav han ut sine dikt i en samleutgave: Gedichte (Ausgabe letzter Hand), bind I – IV. Her er det Lieder, Gesellige Lieder, Balladen, Elegien I og II, Episteln, Epigramme, Weissagungen des Bakis, Vier Jahreszeiten, Sonette, Kantaten, Vermischte Gedichte og så en rekke med dikt Aus Wilhelm Meister, Anbtiker Form sich nährend, An Personen, Kunst og Parabolisch. Deretter er det det som går under overskriften Gott, Gemüt und Welt, Sprichtwörtlich, Epigrammatisch, Lyrisches, Loge, Gott und Welt, Kunst, Epigrammatisch, Parabolisch, Aus fremden Sprachen, Zahme Xenien og til slutt Inschriftne, Denk- und Sendeblätter.

Det er en formidabel samling. Ingen annen poet kan vise frem noe lignende. Og da er ikke Versepen (Der ewige Jude, Reineke Fuchs og Hermann und Dorothea) med, og heller ikke Gedichte Nachlese, Xenien und Votivtafeln og West-östlicher Divan. Ute er også teaterstykkene skrevet på vers, sånn som Faust, og dikt i teaterstykkene, sånn som Klärhcens lied, i Egemont.

Som et forord til samleutgaven av diktene sine setter gamle Goethe en dedikasjon, et slags forord, i form av et langt dikt: Zueignung. Dette diktet skrev han i 1784, og er brukt flere ganger på denne måten, som innledningsdikt for flere dikt som skal komme. Slik vil det også bli brukt på denne bloggen.

Diktet består av 14 strofer. Og den benytter oktaven, med 5 trykktunge stavelser i hver linje, og annenhver trykktung og trykklett stavelse. Rimmønsteret er AbAbAbCC, det samme som vår Aasmund Olavsson Vinje bruker i diktet Ved Rondane. Hos Vinje er det 4 strofer, diktet er en klassiker i norsk litteratur, og har alene vært med på å gjøre Vinje til en av de store i norsk poesi. Hos Goethe, 50 år tidligere, er det 14 av dem. Goethe er suveren.

Fremover nå, de neste 10 år, skal jeg poste en rekke av diktene til Goethe. Det blir alle diktene i Lieder, Balladen, Sonette og Vermischte Gedichte. Det blir bare et lite utvalg, men likevel en gigantisk oppgave for meg. Disse ti årene tilsvarer de ti årene jeg hittil har brukt på sonettene til Shakespeare. Sonettformen utviklet Shakespeare til mesterskap. Der er det ingen over, ved siden eller i nærheten. Men Shakespeare skrev ikke andre diktformer enn sonetten, behandlet ikke andre tema enn kjærligheten. Goethe benytter seg altså av alle de kjente formene, og mange nye. De 17 sonettene han har, er bare en bagatell blant alt det andre. Og Goethe skriver om alle tema i livet og i verden. Det er noe suverent over ham.

Så nå er det en verdig start å ta fatt på hans tilegnelse, Zueignung. Merk at han skrev også en tilsvarende tilegnelse til Faust, på samme strofeform, oktaven. Der er det imidlertid bare 4 strofer. Den tilegnelsen regner jeg med å poste sommeren 2029, altså om ti år, i det postingen av Goethes dikt går mot slutten. Et så langt dikt som Zueignung vil jeg behandle strofe for strofe, slik jeg pleier å gjøre for så lange dikt.

Alle glosene er slått opp på Ordnett.no, om ikke annet er oppgitt. For så lange dikt skriver jeg ikke detaljerte kommentarer til oversettelsen, jeg nøyer meg med å peke på noen opplagte problemer og viktige valg jeg gjør. Kommentarene for strofene fungerer mer som en gjennomgang av innholdet. Om jeg ikke skulle få ferdig posten før den postes, så prioriterer jeg oversettelsen, og legger til kommentarene etter hvert. Jeg har skaffet meg Goethe Handbook, band 1, Gedichte, utgitt først på J. B. Metzler forlag, jeg har den i utgaven fra 2004, på Springer forlaget. Jeg vil bruke den, sammen med andre kilder, i arbeidet.

Velbekomme!

Zueignung

Strofe 1

Der Morgen kam; es scheuchten seine Tritte
Den leisen Schlaf, der mich gelind umfing,
Daß ich, erwacht, aus meiner stillen Hütte
Den Berg hinauf mit frischer Seele ging;
Ich freute mich bei einem jeden Schritte
Der neuen Blume, die voll Tropfen hing;
Der junge Tag erhob sich mit Entzücken,
Und alles war erquickt, mich zu erquicken.

Morgenen kom; det jaget sine trinn
Til den lette søvn, som omfavnet meg mykt,
At jeg, våknet opp, fra min stille hytte
Gikk opp fjellet med frisk sjel;
Jeg frydet meg ved hvert eneste skritt
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg med henrykkelse,
Og alt var forfrisket, for å forfriske meg.

Kommentar

Her er det dagen som begynner. Det er litt vanskelig med dette es, i første linje. Det er intetkjønnsformen, så det kan ikke vise tilbake til morgenen, som er hankjønn. På norsk ser vendingen «det jaget sine trinn» rar ut, men jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være den mest nøyaktige oversettelsen av den tyske originalen. Den leisen Schlaf (den lette søvn) står i akkusativ, det vil si i objektsform. Jeg tror det må forstås slik at det er bevegelse, at trinnene blir jaget inn i den lette søvn, som omfavnet diktets jeg mykt. Alt er en fin måte å si at han våkner opp på.

Innholdet i strofen er at dagen kommer, med sin oppvåkning. Diktets jeg-person, vi kan nok trygt si det er Goethe selv, våkner i hytten sin, og går opp fjellet med frisk sjel og med fryd over hvert skritt han tok. Det gjelder godt også i overført betydning, her kommer morgenen, med en ny begynnelse, og dikteren går opp fjellet. Han er i et med naturen, alt er i harmoni, og omgivelsene gjør ham enda mer henrykt, enn han allerede var

Gloseliste

scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.
leise (adj.) svak, stille, lett;
gelind(e) (adj.) mild, myk; stille regn; lett, sakte;
umfing – preteritum -> umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
erwacht – presens, 1. person -> erwachen (sv. itr.) våkne (opp), bli vekket.
Hütte die, -/-n; koje, hytte, skjul; (sjøfart) kahytt; (bergverk) (smelte)hytte;
Tropfen der, -s/- 1. dråpe. 2. tår, skvett.
entzücken (sv. tr.) henføre, henrykke, begeistre;
erquicken (sv. tr.) kvikke opp, styrke, opplive, forfriske; sich erquicken friske seg opp, styrke seg;

Morgen, Fjell, Hardangervidda, Zueignung

Strofe 2

Und wie ich stieg, zog von dem Fluß der Wiesen
Ein Nebel sich in Streifen sacht hervor.
Er wich und wechselte mich zu umfließen,
Und wuchs geflügelt mir ums Haupt empor:
Des schönen Blicks sollt’ ich nicht mehr genießen,
Die Gegend deckte mir ein trüber Flor;
Bald sah ich mich von Wolken wie umgossen
Und mit mir selbst in Dämmrung eingeschlossen.

Og som jeg steg, trakk fra engens flod
Et tåkestrimmel seg sakte herover.
Den gav etter og vekslet med å flyte om meg,
Og vokste bevinget meg opp om hodet:
Den skjønne utsikten skal jeg ikke nyte mer,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg som omhelt av skyer
Og med meg selv i demringen innsluttet.

Kommentar

En Fluß er en stor elv, en flod. Så vidt jeg kan finne ut er ikke genießen et verb som tar genitiv, men Des schönen Blicks er satt i det kasuset, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg oversetter inntil videre som om det var et vanlig objekt, og tar ikke hensyn til kasusbruken. Det er valg hvilken av oversettelsene av trüber jeg skal bruke. Oversettelsen av denne strofen er ikke gjennomarbeidet.

Det som skjer i denne strofen, er at tåken trekker opp, og dekker utsikten hans. Det er skildret langsomt og majestetisk, hvordan den kommer fra en flod nede i engen, for så å flyte om dikter-jeget som sitter der, og med det stenge utsikten for ham. Det er også kraft i de to siste linjene, der det står at skyene heller seg liksom om ham, og at han sitter innesluttet i demringen. Det kan leses i overført betydning, at det er et eller annet som dekker utsikten hans, men det kan også leses som at han går fullstendig i ett med naturen.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd. 2. film.
wich – presens, 3. person -> weichen (weicht, wich, ist gewichen, itr.) vike, gi etter.
umfließen – sammensatt ord, um om, og -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
wuchs – presens, 3. person -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
geflügelt (adj.) bevinget, vinget.
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode;
empor (adv.) opp, oppover; Blicks
Blick der, -(e)s/-e 1. blikk, øyekast, glimt 2. utsikt.
Gegend die, -/-en; (om)egn, trakt, landskap, område, strøk; nærhet;
trüber -> trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; 2. trist; 3. tåket, (over)skyet;
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor); im Flor stehen stå i flor.
umgossen – perfektum partisipp -> ˈumgießen (st. tr.) fylle, tappe, støpe om.
Dämmerung die, -/-en; demring, halvmørke, grålysning, skumring.

Hardagnervidda, Tåkestrimmel, Morgen, Zueignung

Strofe 3

Auf einmal schien die Sonne durchzudringen,
Im Nebel ließ sich eine Klarheit sehn;
Hier sank er leise sich hinabzuschwingen,
Hier teilt’ er steigend sich um Wald und Höhn.
Wie hofft’ ich ihr den ersten Gruß zu bringen!
Sie hofft’ ich nach der Trübe doppelt schön.
Der luft’ge Kampf war lange nicht vollendet,
Ein Glanz umgab mich, ich stand geblendet.

Plutselig syntes solen å trenge gjennom,
I tåken lot det seg en klarhet se;
Her sank han, lett å svinge seg nedover,
Her delte han seg stigende om skog og høyder.
Hvor jeg håpet jeg henne den første hilsen å bringe!
Henne håpet jeg etter tåken dobbelt skjønn.
Den luftige kamp var lenge ikke fullendt,
En glans omgav meg, og jeg stod blendet.

Kommentar

Betydningen av schien i starten her er syntes, ikke skinte. Det tyske verbet betyr begge deler, og det er lett å forstå hvordan, når det som gir et skinn av å være noe, også synes å være noe. Men på norsk er det klar forskjell mellom å skinne og å synes, mens tysk altså bruker samme ordet. Verbet hinabzuschwingen er sammensatt av hinab – ned dit, nedover – og schwingen – svinge -, altså svinge nedover. Pronomenet er (han, den) i linje 3 og 4 viser tilbake til tåken. Ihr (henne, den) i linje 5 tror jeg må vise tilbake til solen, det samme gjelder Sie (henne, den) i linje 6. Alternativet er den guddommelige kvinne han ser i neste strofe, og snakker med utover. De tyske pronomene står i dativ og akkusativ, på norsk skiller vi ikke mellom disse formene. Etter å ha tenkt litt gjennom det, endte jeg med å referere til tåken som «han» (er) og solen som «hun» (sie), slik Goethe gjør. På bokmål er det vanligere å bruke «den» om begge, mens på nynorsk og i mange av dialektene er det han og hun, som på tysk.

Et ord som har voldet meg mange problemer i lesingen av Goethe, er Höhn. Jeg har kommet frem til at det er en variant av flertall for Höhe, høyde. Den riktige flertallsbøyningen er Höhen. Formen Höhn gir ikke noe meningsfullt treff, verken på Ordnett.no eller på Duden, eller på Goethe Wörterbuch. Der blir man ledet til verbet höhnen, som betyr håne eller spotte, og umulig kan være det riktige. Adjektivet trübe betyr uklar, grumset og matt i grunnbetydningen, men blir også brukt om tåket og overskyet vær.

Det som skjer i denne strofen er at solen trenger gjennom tåken, og at det lar seg se en klarhet. Tåken synker nedover, fra høyden der han sitter, og den deler seg mellom skogen og høydene i landskapet han ser. Så håper han å bringe solen den første hilsen, og håper den dobbelt skjønn etter tåken. Det er en luftig kamp mellom solen og tåken, klarheten og uklarheten, og det legger seg om ham, så han står blendet.

Kampen mellom solen og tåken står utmerket også i overført betydning. Det er en kamp mellom å se ting klart, og å se dem gjennom den dis. Dikteren sitter på høyden, og beskuer denne kampen. Det er et mye brukt motiv i perioden

Gloseliste

durchdringen (st. itr. tr.) I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke. II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe.
Höhn – variant, Höhen, stum e -> Höhe die, -/-n 1. høyde 2. størrelse, omfang 3. (overført) topp(-punkt).

Strofe 4

Bald machte mich, die Augen aufzuschlagen,
Ein innrer Trieb des Herzens wieder kühn;
Ich konnt’ es nur mit schnellen Blicken wagen,
Denn alles schien zu brennen und zu glühn.
Da schwebte, mit den Wolken hergetragen,
Ein göttlich Weib vor meinen Augen hin,
Kein schöner Bild sah ich in meinem Leben;
Sie sah mich an und blieb verweilend schweben.

Etter å ha slått opp øynene, gjorde snart
En indre drift i hjertet meg mer djerv;
Jeg kunne bare våge det med raske blikk,
For alt syntes å brenne og å gløde.
Da svevde, brakt hit med skyene,
En guddommelig kvinne hen for mine øyne,
Ingen skjønnere bilde så jeg i livet;
Hun så meg an, og ble værende med å sveve.

Kommentar

Det er tekniske vanskeligheter med å oversette de to første linjene. Det som skjer, er at han slår opp øynene, og at en indre drift i hjertet gjorde ham mer modig. Problemet er at på norsk så trengs subjektet etter gjorde (machen), og deretter må vi ha pronomenet som hører til verbet, meg (mich). Det er god norsk å si «snart gjorde en indre drift i hjertet meg mer modig». Men det er anstrengt å si: «snart gjorde meg, en indre drift i hjertet, mer modig» og skal man i tillegg ha med innskuddet «å slå opp øynene» blir det vanskelig: «snart gjorde meg, å slå opp øynene, en indre drift i hjertet, mer modig». Hjernen greier ikke å henge med hva som hører til hva, og lesingen stopper opp. Så dette må omskrives. Jeg gjør det ganske radikalt, men meningen som kommer frem skal være den samme.

Substantivet hjertet står i genitivt, des Herzens, så da har man valget mellom å skrive «hjertets indre drift» eller «indre drift i hjertet». Jeg gikk først for det som er mest genitiv, possessiv, det er ikke en drift som finner sted i hjertet, men en drift som er hjertets, det tilhører hjertet. Prisen er at språket kanskje blir litt kunstlet, «en indre drift» i hjertet flyter bedre. Til slutt endte jeg med det. Et lignende, men mindre vanskelig, problem som det i starten, finnes i linjene 5 og 6. Der er det innskudd, brakt hit med skyene (mit den Wolken hergetragen), før det er at det er denne guddommelige konen som på denne måten svever for øynene. Innskuddet går også på norsk. Det tyske adverbet hin indikerer retning dit bort, tilsvarende norske «hen», som jeg har flyttet frem i setningen. Til slutt har jeg utelatt «mitt» (menem) i setningen «ingen skjønnere bilde så jeg i livet», på norsk er det sånn den vakre vendingen skal være. Til slutt har jeg brukt det tyskaktige «så meg an» (sah mich an), sånn vi gjør på norsk. og jeg har formulert sistelinjen slik den er på tysk. Hun blir værende med å sveve, hun forblir ikke svende.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren kjenner en indre drift i hjertet, og at den gjør ham mer modig. Det er denne glansen, som blendet ham på slutten av strofe 3. Nå tør han åpne øynene, og se i den. Da ser han at det brenner og gløder overalt. Og så ser han at det svever en guddommelig kone brakt til ham med skyene. Han har ikke sett noe skjønnere bilde i sitt liv, enn dette bildet, med den guddommelige konen i landskapet. Hun ser også på ham, og blir med å sveve i luften foran ham.

I denne fjerde strofen forlater vi det realistiske, med morgen og landskapsskildring, og går over i det rent metaforiske. Denne kvinnen må være et symbol på noe, hun må representere noe.

Gloseliste

Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst. 2. (års)skudd, spire.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
glühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende;
schwebte – preteritum -> schweben (sv. itr.) sveve;
hergetragen – perfektum partisipp -> ˈhertragen (st. tr., omgs.) bære, bringe hit.
Weib das, -es/-er 1. kone 2. kvinnfolk.
verweilend – partisipp -> verweilen (sv. itr., høytidelig) forbli, bli, oppholde seg, dvele.

Strofe 5

Kennst du mich nicht? sprach sie mit einem Munde,
Dem aller Lieb’ und Treue Ton entfloß:
Erkennst du mich, die ich in manche Wunde
Des Lebens dir den reinsten Balsam goß?
Du kennst mich wohl, an die zu ew’gem Bunde
Dein strebend Herz sich fest und fester schloß.
Sah ich dich nicht mit heißen Herzenstränen
Als Knabe schon nach mir dich eifrig sehnen?

Kjenner du meg ikke? Sa hun med en munn,
Som all kjærlig og tro tone fløt ut fra:
Erkjenner du meg, at jeg helte deg
Den reneste balsam i mange livets sår ?
Du kjenner meg vel, til de som de evige bånd
Ditt strevende hjerte seg fast og fastere festet.
Så jeg deg ikke med hete hjertetårer
Som guttunge allerede lengtet du ivrig etter meg?

Kommentar

Det er noen nyanser i starten som gir meg litt vanskeligheter. Det sammensatte verbet entfloß er forklart i ordlisten, og består av forstavelsen ent– (vekk fra noe) og hovedverbet fließen (flyte). Det skulle altså bety å flyte vekk fra noe, og det gir god mening, at all kjærlig og sann tone flyter ut av munnen til kvinnen. Men det relative pronomenet Dem i linjen under står i dativ, noe som pleier å betegne at noe blir gitt til. På norsk er problemet glattet ut, jeg bruker bare vårt relative pronomen som, og lar den kjærlige tonen flyte ut fra munnen. Munde med -e til slutt er forøvrig en poetisk utgave av der Mund, det vanlige tyske ordet for munn. Det tyske verbet erkennen er også sammensatt, jeg oversetter med tilsvarende norsk «erkjenne». Linjene 3 og 4 har også et sedvanlig tysk ordstillingsproblem. Her flytter jeg verb og indirekte objekt lenger frem i setningen, og opp i linje 3, for å prioritere forståelig norsk fremfor poetisk riktig. Wunde/ des Lebens (Livets sår) er en genitiv, som kan løses Sår/ Av livet, om man er opptatt av å få ordene på riktig i linje og i riktig rekkefølge. Jeg er ikke helt sikker på vendingen an die zu ew’gem Bunde (til de (som til de) evige bånd) i linje 5. Det er de tre første ordene som volder problemer. Både an og zu betyr i denne sammenhengen til, an hører til verbet schließen (slutte) som til slutt i setningen står i preteritum, schloß. På norsk har vi det tilsvarende verbet «tilslutte». Så er det på tysk an die, der die må stå i akkusativ, altså må det være bevegelse, og her kan jeg ikke se hva die viser tilbake til. Jeg tror kanskje det må være sårene et par linjer over. Jeg har oversatt med «til de som de evige bånd», uten å være sikker på at jeg har gjort det riktig. I siste linje bruker Goethe akkusativ-formen dich (deg) der jeg har oversatt med subjektsformen du. Som det fremgår av gloselisten er dette en konstruksjon tyskerne bruker, «man lengter seg», mens man på norsk bare lengter.

I denne strofen begynner kvinnen å snakke. Hun spør om han kjenner henne, og i stemmen hennes er all kjærlig og tro tone. Hun spør videre om han ikke gjenkjenner henne, at hun mange ganger har helt balsam i de mange livets sår han har fått. Altså hun har lindret dem. Så sier hun at han kjenner henne godt, eller helt, wohl, og så er det disse evige båndene i hjertet som han fastere og fastere har sluttet seg til. Og så spør hun om hun ikke så ham som ung gutt, da han med hete hjertetårer allerede lengtet etter henne.

Leseren må ennå gjette hvem denne kvinnen kan være. Siden hun svever og snakker med sånn vidunderlig stemme, er hun ganske klart en fantasi, om man skal lese diktet med realisme. Men hun representerer noe helt konkret, og hva det er, vil vi få svar på senere i diktet.

Gloseliste

entfloß – sammensatt -> ent… forstavelse ved vb. (danner ekte sammensetninger, f.eks.: entdecken, du entdeckst, er hat entdeckt) betegner ofte 1. vekk, ut fra noe; forvandle til det motsatte (entfesseln befri fra, slippe løs) 2. begynnende virksomhet (entbrennen blusse, flamme opp). fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme; fließend flytende, rennende.
erkennen (erkennt, erkannte, hat erkannt, tr.) 1. kjenne igjen, se; skjelne 2. erkjenne, innse, forstå 3. godskrive, kreditere 4. felle en dom, idømme, dømme
Wunde die, -/-n; sår
goßpreteritum -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe 2. (itr., upers.) øsregne;
Bunde -> der Bund -(e)s/Bünde 1. forening, forbund, pakt, allianse; 2. linning, bånd; Hosenbund bukselinning 3. ring; Schlüsselbund nøkkelring.
schloß – preteritum -> schließen (schließt, schloss, hat geschlossen, tr. itr., refl.) 1. slutte, dra/trekke en slutning 2. lukke, stenge (for, igjen), låse 3. ende, slutte, avslutte 4. slutte, inngå anschließen (st. tr. itr., refl.) 1. feste (binde, låse fast); tilslutte, forbinde med, koble til; føye til, knytte til 2. slutte tett, stramt; ligge i tilslutning til
eifrig (adj.) ivrig, nidkjær.
sehnen (sv. refl.) lengte; sich nach seiner Familie sehnen lengte etter familien sin

Strofe 6

Ja! rief ich aus, indem ich selig nieder
Zur Erde sank, lang hab’ ich dich gefühlt;
Du gabst mir Ruh, wenn durch die jungen Glieder
Die Leidenschaft sich rastlos durchgewühlt:
Du hast mir, wie mit himmlischem Gefieder,
Am heißen Tag die Stirne sanft gekühlt;
Du schenktest mir der Erde beste Gaben
Und jedes Glück will ich durch dich nur haben!

Ja! ropte jeg ut, i det jeg salig ned
Til jorden sank, lenge har jeg følt deg;
Du gav meg ro, når lidenskapen gravde seg
Rastløs gjennom de unge ledd:
Du har meg, som med himmelsk fjærdrakt,
På den hete dag pannen kjølet mildt;
Du sjenket meg jordens beste gaver
Og enhver lykke vil jeg gjennom deg bare ha!

Kommentar

Linje 2 har i originalen to tilfeller av sløyfet ‘e’ for å få takten til å gå opp (lang‘ for lange, hab for habe). Linjene 3 og 4 har jeg oversatt til forståelig norsk, men for å få til det måtte jeg flytte på ordene til en linje de ikke hørte til. Som det fremgår av ordlisten kan det tyske sammensatte verbet durchwühlen bety både «grave seg gjennom», og «å grave opp, rote til». Begge deler passer godt. Norske «grave seg gjennom» kan kanskje også ha begge disse betydningene. Plasseringen av adverbet nur (bare) i siste linje er litt uvanlig, vanligvis vil man vel kanskje forvente at det skal være «ha bare gjennom deg» (nur durch dich haben). Jeg har plassert ordet samme sted på norsk, som på tysk.

Det som skjer i strofen er at diktets jeg gjenkjenner kvinnen, og roper ut ja! at han gjør det. Samtidig synker han ned til jorden, en handling som illustrerer forholdet mellom dem, han bøyer seg. Han sier også at han lenge har følt henne, at hun gav ham ro, når den unge lidenskapen gravde seg gjennom leddene hans. Når han var het, så har hun mildt avkjølet pannen hans, med himmelske fjær. Alt i overført betydning, naturligvis. Så sier han til slutt at hun skjenket ham de beste gaver på jord, og at enhver lykke på jorden vil han kun ha gjennom henne.

Gloseliste

selig (adj.) salig, lykksalig, lykkelig.
Glieder – flertall -> Glied das, -es/-er 1. ledd 2. lem 3. slektledd 4. geledd.
durchgewühlt – perfektum parttisipp -> durchwühlen I. (ˈdurchwühlen, hat durchgewühlt, refl.) grave seg gjennom II. (durchˈwühlen, hat durchwühlt, også: durchgewühlt, tr.) rote/lete gjennom noe, grave opp.
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.

Strofe 7

Dich nenn’ ich nicht. Zwar hör’ ich dich von vielen
Gar oft genannt, und jeder heißt dich sein,
Ein jedes Auge glaubt auf dich zu zielen,
Fast jedem Auge wird dein Strahl zur Pein.
Ach, da ich irrte, hatt’ ich viel Gespielen,
Da ich dich kenne, bin ich fast allein;
Ich muß mein Glück nur mit mir selbst genießen, 
Dein holdes Licht verdecken und verschließen.

Deg nevner jeg ikke. Riktignok hører jeg deg fra mange
Sogar ofte nevnt, og hver kaller deg sin,
Ethvert øye tror seg å sikte på deg,
Nesten til hvert øye blir din stråle til smerten.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt mye,
Da jeg kjenner deg, er jeg fast alene;
Jeg må nyte min lykke bare med meg selv, 
Ditt elskelige lys dekke til og lukke inne.

Kommentar

Dich nennen ich nicht (deg nevner jeg ikke) har jeg oversatt ordrett. Det som blir sagt, er at han ikke vil si hvem hun er. Så er det jeder heißt dich sein (hver kaller deg sin), der det tyske verbet for å hete (heißen) blir brukt i betydningen «kalle». Linjene 3 og 4 har jeg også oversatt ganske ordrett, uten å være sikker på om dette blir riktig. I linje 4 står jedem Auge i dativ, det er derfor jeg har lagt til preposisjonen «til» på norsk. Jeg forstår det slik at strålen fra kvinnen blir til smerte for nesten hvert øye, selv om hvert øye tror at det sikter på henne. Verbet irren kan godt oversettes med feile, men har ofte å gjøre med å feile i retning, og å flakke omkring. Det passer godt i sammenhengen. Det lille ordet da er i linje 6 brukt som subjunksjon, det er «ettersom jeg kjenner deg», slik det samme ordet også kan brukes på norsk. Tyske fast kan bety nesten eller fast, her er det et vanskelig valg hva man skal lande på i oversettelsen. I den siste linjen bruker jeg «dekke til og lukke inne» for verdecken und verschließen.

Her i denne strofen får vi vite at dikter-jeget ikke vil si hvem kvinnen er, men han beskriver henne på en måte som skal gjøre det forståelig. Hun blir snakket om av mange, og hver som snakker om henne, kaller henne sin egen. Ethvert øye sikter etter henne, det tror i alle fall at det gjør det, men strålen fra henne blir til smerte nesten for hvert av dem. Øye er her mennesket, enhver person ser etter henne, og blir smertet av henne. Han akker seg, så, for han har feilet og forspilt mye, og siden han kjenner henne, er han nesten alltid alene. Så derfor må han også nyte sin lykke selv, og han må dekke til det vennlige lyset hun har å gi.

I overført betydning er det en gjettelek hvem kvinnen er. Hun kan være diktningen, kunsten og hun kan være skjønnheten. De to er heller ikke helt en motsetning. Det passer best at hun er diktningen, for hun har jo gitt ham trøst og lindring siden ungdommens dager, og hun har vært del i den viktigste lykken han har hatt. Det er også riktig av Goethe – dikter-jeget – å svare ja på spørsmålet om han kjenner diktningen, som han får i forrige strofe. Hun skjenker ham de beste gaver, som det står der. Her, i strofe 7, heter det at han er nesten alene, som kjenner henne. Det er altså en ensom tilværelse, å leve med diktningen. Jeg tør ikke gå god for hva som menes med det siste, at han må dekke til lyset fra henne.

Gloseliste

zielen (sv. itr.) sikte (mot), ta sikte på, rette mot;
Pein die, -/; (høytidelig) pine, pinsel, kval, plage.
irren (sv. itr., refl.) 1. ta feil, feile 2. flakke/streife omkring;
holdes – adj. foran intetkjønn -> hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull

Strofe 8

Sie lächelte, sie sprach: Du siehst, wie klug,
Wie nötig war’s, euch wenig zu enthüllen!
Kaum bist du sicher vor dem gröbsten Trug,
Kaum bist du Herr vom ersten Kinderwillen,
So glaubst du dich schon Übermensch genug,
Versäumst die Pflicht des Mannes zu erfüllen!
Wie viel bist du von andern unterschieden?
Erkenne dich, leb’ mit der Welt in Frieden!

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor klokt,
Hvor nødvendig det var ikke å avsløre dere for mye!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt er du herre av den første barnevilje,
Så tror du deg allerede overmenneske nok,
Forsømmer å oppfylle mannens plikt!
Hvor forskjellig er du fra andre?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Kommentar

Setningen hun sier med et smil i de to første linjene er: Du ser, hvor nødvendig, hvor klokt det var, dere å avdekke lite. Tyske euch er akkusativ eller dativ av 2. person flertall pronomenet. På norsk bruker vi dere for begge, ofte sammen med en preposisjon når det er dativ (til dere, for dere) . Forskjellen er å avsløre dere eller avsløre til dere. Her tror jeg det er dativsformen som er brukt, euch (dere) er indirekte objekte, og ikke direkte. Altså avsløre for dere. Så oversetter jeg wenig med «ikke for mye», og meningen skulle bli klar, selv når pronomenet er brukt uten hjelpende preposisjon. I linje 3 og 4 er det preposisjoner som må bestemmes. Den første er vor, der det som regel går an å bruke norske «for», også der vi på norsk også bruker andre preposisjoner. For eksempel kunne vi like gjerne i linje fem kanskje brukt «Knapt er du sikker mot det groveste bedrag», Ordnett.no har dette som betydning 5 av tyske vor. I linje 4 er det von, som her er slått sammen med pronomenet dem, von dem -> vom. Grunnbetydning er «av, fra», men det kan også bety «om, på» og «for», med mer. Her er det å være herre over barneviljen, fulgt av i neste linje at han dermed tror seg å være et overmenneske nok. Syvende linje er ordrett: Hvor mye er du fra andre forskjellig? Jeg har skrevet om til mer naturlig norsk.

Det er en formanende kvinne som her snakker til ham. Hun sier det var nødvendig å klokt å ikke avdekke så mye for dere, her tror jeg tanken er at det gjelder «dere mennesker». Så snakker hun direkte til ham, dikter-jeget, som man i dette diktet ganske trygt kan si er Goethe selv. Han er ikke trygg for det groveste bedrag, sier hun, og han har ikke før lært seg å kontrollere den første barneviljen sin, før han føler seg som et overmenneske. Så forsømmer han å oppfylle mannens plikter, sier hun. Deretter spør hun retorisk hvor forskjellig han er fra andre mennesker, underforstått at han er nok ikke så forskjellig, de fleste er sånn. Og så oppfordrer hun ham til å erkjenne seg selv, og leve i fred med verden

Kvinnen snakker til Goethe, men Goethe er her også representant for menneskeheten. Jeg har ikke skrevet mye om hvem kvinnen er, men jeg leser henne som at hun representerer dikterkunsten. I alle fall er hun en som kjenner til dypere hemmeligheter i verden og eksistensen, og at hun ikke vil avsløre for mange av dem. Menneskelig overmot er sterkt, det gjør utsatt for grove bedrag, og det gjør at mange av oss nok kan tro oss selv å være overmennesker av og til, utvalgt til helt spesielle bedrifter. Dermed glemmer vi også de vanlige plikter. Kvinnen understreker at i dette er ikke Goethe, eller diktets jeg, noe spesielt, og formaner ham til slutt om å erkjenne seg selv, som den han er, og leve i fred med verden.

I denne strofen og den neste er takten skiftet om. Linjene 1, 3 og 5 har trykktung utgang, mens 2, 4 og 6 har trykklett. I alle de andre strofene er det motsatt.

Gloseliste

enthüllen (sv. tr.) klarlegge, oppklare; avdekke, avsløre; avkle, åpenbare, vise.
Trug der, -(e)s/; (høytidelig) bedrag(eri), svik, blendverk; Lug und Trug løgn og bedrag.
Versäumst -> versäumen (sv. tr.) 1. forsømme; gå glipp av 2. ikke nå/rekke, komme for sent til.

Strofe 9

Verzeih mir, rief ich aus, ich meint’ es gut;
Soll ich umsonst die Augen offen haben?
Ein froher Wille lebt in meinem Blut;
Ich kenne ganz den Wert von deinen Gaben!
Für andre wächst in mir das edle Gut,
Ich kann und will das Pfund nicht mehr vergraben!
Warum sucht’ ich den Weg so sehnsuchtsvoll,
Wenn ich ihn nicht den Brüdern zeigen soll?

Tilgi meg, ropte jeg ut, jeg mener det godt;
Skal jeg forgjeves ha øynene åpne?
En glad vilje lever i blodet mitt.
Jeg kjenner helt verdien av dine gaver!
For andre vokser du i meg det edle gode,
Jeg kan og vil ikke begrave pundet mer!
Hvorfor søker jeg veien så lengselsfullt,
Når jeg ikke skal vise den til brødrene?

Kommentar

Denne strofen har ikke noen vanskeligheter i de to første linjene. Adjektivet froh (glad) har endelsen –er fordi det er fulgt av et hankjønnsord, Wille, og ein foran er et ubøyd bestemmelsesord. På norsk trenger ikke kjønn og kasus markeres på denne måten. Jeg liker godt å oversette tett på originalen der det er mulig, men velger å oversette ganz med «helt» i linje 4. Først hadde jeg «ganske», som også kan brukes, men på norsk betyr «ganske» sterkere «cirka» enn «helt», og her i linjen er det viktig at han sier at han kjenner gavene hun gir fullt ut. Så er det noen nyanser i linje 5, für andre er «for andre2, den er grei, og det samme er at tysk bøyer verbet etter person, så de trenger ikke ha med pronomenet for å vise hvem som utfører handlingen. Det må vi på norsk, derfor «vokser du» for wächst. Dativen mir er styrt av preposisjonen in, og så er det Gut (Gode), som her er brukt som et substantiv. Pfund er pund, å begrave sitt pund er bibelspråk, etter Mattheus 25,15-30, på tysk er å begrave sitt pund et uttrykk for ikke å bruke evnene man har. Det er denne betydningen vendingen har i diktet. På norsk skal den samme vendingen kunne gå, så jeg har beholdt den, selv om jeg ser norske bibeloversettelser også bruker Talent, i stedet for pund. Uansett er det snakk om en mynthenhet, og mannen i lignelsen begraver pengen sin, i stedet for å bruke den til noe, og få mer ut av den. Det går ham for øvrig derfor ille. De to siste linjene er oversatt som de står, ihn (den) i linje 8 viser til veien, den Brüdern er dativ flertall, (til) brødrene.

Dikteren, diktets jeg-person, eller Goethe selv, svarer og forsvarer seg. Han roper ut om tilgivelse (merk at kvinnen alltid snakker (sprach), mens jeg-personen alltid roper ut (rief aus)), og forsikrer om at han mener det godt. Så spør han retorisk om ha forgjeves skal ha fått åpnet øynene? Han forklarer at han har en glad vilje i blodet, han kjenner den hele verdien av gavene kvinnen gir, og han sier det er for andre dette gode (å ha fått disse gavne) skal vokse. Han skal ikke begrave sitt pund, han skal ikke la være å bruke disse gavene. Til slutt står det som et retorisk spørsmål, at han søker denne veien så lengselsfullt, nettopp for å vise den til brødrene sine. Altså vise den til andre.

Det gir mening i overført betydning når vi leser kvinnen som representant for dikterkunsten. Det er denne gaven Goethe har fått, gaven å kunne se mer av verden og livet enn andre mennesker, og kunne formidle dette han mer ser, gjennom dikterkunsten. Kvinnen vil i forrige strofe ha det til at han med det blir overmodig, og føler seg som et overmenneske, mer enn andre, og at han heller skulle kjenne sin plass og utføre sine plikter. Her svarer han at han ikke kan ha fått åpnet øynene forgjeves, han kan ikke ha fått sett disse hemmelighetene, uten å kunne fortelle om dem. Den glade viljen som lever i blodet er livsglede og livsviljen, og det er også viljen til å fortelle og formidle. Han kjenner diktningens gave, og han kjenner til fulle verdien av dem, og så sier han at denne gaven vokser i ham for andres skyld. Han kan ikke undergrave sine dikteriske talenter, han må bruke dem. Det er også derfor han så lengselfullt har søkt denne veien, den kunstneriske og dikteriske, det er for å fortelle om den og vise den frem for andre.

Denne strofen har trykktung utgang i de to siste linjene. Det er den sammen med strofe 12 alene om. Den har også trykktung utgang i 1, 3 og 5, i motsetning til de andre, som har den trykktunge utgangen i 2, 4 og 6.

Gloseliste

Verzeih -> verzeihen (verzeiht, verzieh, hat verziehen, tr.) tilgi, unnskylde;
umsonst (adv.) 1. forgjeves 2. gratis.
froher – adjektiv, hankjønn -> froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig
wächst – presens 2 person entall -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
Pfund das, -(e)s/-e; pund
vergraben (st. tr.) grave ned, begrave; (overført) begrave, skjule;
sehnsuchtsvoll (adj.) lengselsfull.

Strofe 10

Und wie ich sprach, sah mich das hohe Wesen
Mit einem Blick mitleid’ger Nachsicht an;
Ich konnte mich in ihrem Auge lesen,
Was ich verfehlt und was ich recht getan.
Sie lächelte, da war ich schon genesen,
Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran;
Ich konnte nun mit innigem Vertrauen
Mich zu ihr nahn und ihre Nähe schauen.

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmodighet;
Jeg kunne lese meg selv i hennes øye,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede frisk,
Til nye gleder steg min ånd;
Jeg kunne bare med inderlig tiltro
Nærme meg henne og hennes nærhet skue.

Kommentar

Jeg prøver å holde på rekkefølgen av ordene i de to første linjene, selv om dette fungerer bedre på tysk enn på norsk. Nachsicht (tålmodighet) er hunkjønnsord, så når det står mitleidiger Nachsicht (medlidende tålmodighet) med ending -er, er det genitiv. Det er også et spørsmål om Nachsicht skal oversettes med «tålmodighet» eller «overbærenhet». Auge står i entall, så det er i øyet, ikke i øynene hennes, han leser seg selv. Konstruksjonen i linje 4 er litt spesiell, men vanskeligheten med å oversette den er kun teknisk. Verbet habe (har) er utelatt, det er kun partisippet getan (gjort) som er med, og dette er det finitte verbalet i setningen. Verfehlt er også et partisipp, av verbet verfehlen, men det er her brukt som et adjektiv, forfeilet eller mislykket. På norsk går det ikke å si man har gjort noe mislykket, og forfeilet er litt kunstig, så jeg oversetter bare med feil (verfehlt) og riktig (recht), og jeg legger til verbet har. Ellers holder jeg på den tyske ordstillingen. Tekniske vanskeligheter er det også i linjene 5 og 6. Linje 5 skulle være grei, men i linje 6 står det Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran. Preposisjonen zu styrer dativ, her er det flertall, til nye gleder. Så er det stieg mein Geist, steg min ånd. Den lille vanskeligheten ligger i ordet heran, som betyr hit (til), nærmere. Det er ikke så lett å få over i norsk, sånn som setningen er konstruert. Jeg løser det ved bare å ta ordet bort, det gir uansett riktig mening på norsk, «til nye gleder steg min ånd» . Avslutningslinjene er i denne strofen greie.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren dikteren ser på den svevende kvinnen og reflekterer over det som skjer. Vi er altså på et indre plan, det er dikterens tanker vi her får. Mens han snakket, i strofe 9, hadde hun sett på ham med medlidende tålmodighet. Det var altså der han forsøkte å få sagt hvordan han ville bruke diktergaven i andres tjeneste, til glede for andre. Videre, her i strofe 10, forteller dikteren hvordan han kunne se i øyet hennes hva han har gjort riktig og galt, uten at det er klart om det gjelder i denne situasjonen eller i livet. Så smiler hun, og da er han straks frisk fra alle bekymringer, og han kjenner ånden heve seg mot nye høyder, til nye gleder. Han kan nå nærme seg henne, og beskue hva som befinner seg rundt henne.

I overført betydning er det diktningen. Goethe personifiserer henne som en kvinne, og gjør henne uendelig mektig og stor og allvitende. Her uttrykker jeg meg ikke presis, diktningen er ingen Gud, men hun står allikevel langt, langt over Goethe, det allminnelige mennesket. Virkemiddelet er velbrukt, en selv er uverdig, og så får en lov å komme til åpenbaringen likevel. Når Goethe, mennesket, snakker, og forsvarer seg, smiler bare diktningen overbærende. Når hun smiler, betyr det at hun har tilgitt ham, eller akseptert ham, og med det stiger ånden hans til nye høyder. Nå tør han også nærme seg henne, og se hva som befinner seg der inne, i det hellige, nærmest.

Gloseliste

Nachsicht die, -/; overbærenhet, tålmodighet; forsonlighet;
verfehlt (adj.) forfeilet, mislykket.
genesen (genest, genas, ist genesen, itr.) 1. bli frisk, komme seg; von etter 2. eines Kindes genesen føde et barn.
herˈan (adv.) hit, nærmere (hen til);
innig (adj.), inniglich (adv., poetisk) inderlig.
Vertrauen das, -s/; tillit, tiltro.
schauen (sv. itr.) se; skue

Strofe 11

Da reckte sie die Hand aus in die Streifen
Der leichten Wolken und des Dufts umher;
Wie sie ihn faßte, ließ er sich ergreifen,
Er ließ sich ziehn, es war kein Nebel mehr.
Mein Auge konnt’ im Tale wieder schweifen,
Gen Himmel blickt’ ich, er war hell und hehr.
Nur sah ich sie den reinsten Schleier halten,
Er floß um sie und schwoll in tausend Falten.

Da rakte hun hånden ut i strimlene
Av de lette skyene og av duften herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, det var ikke tåke mer.
Mitt øye kunne i dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og opphøyd.
Nå så jeg henne holde det reneste sløret,
Det fløt om hanne, og svulmet i tusen folder.

Kommentar

I de to første strofene gjelder det hvordan man skal få til genitiven Der leichten Woken (De lette skyers). På norsk går det ikke med etterstilt genitiv uten at det er styrt av preposisjon, og da kan det oppstå tvil om funksjonen til setningsleddet. Det er denne løsningen jeg har gått for, ellers måtte jeg skrive «De lette skyers strimler» og plassere ord i en annen linje enn de står i originalen. Jeg velger preposisjonen av, og bruker samme preposisjon i den neste genitiven også (des Dufts). Så er det et pronomen i linje 3, ihn, som kan oversettes med han/ham eller den, og det samme med er (han, den) i samme linje. Det er objektsformen og subjektsformen av hankjønnspronomenet, og det blir brukt både om personer og om ting, substantiv i hankjønn. Jeg oversetter med den, og forstår det slik at det hun griper må være en av skystripene. Det gir mest mening i det som står nedover, at den lar seg gripe, og lar seg trekke. Men det er litt forvirrende at et entallsord (ihn, er) refererer til et ord brukt i flertall (die Streifen). Jeg tror videre gen er en forkortelse for gegen. De to siste linjene skulle være greie,. Hankjønnspronomenet Er (han, den) i siste linje viser tilbake til sløret i linjen over, og må på oversettes med intetkjønnspronomenet «det».

I denne strofen rydder hun liksom himmelen og utsikten for ham. Etter at hun overbærende har hørt hva han har å si, og smilt av det, i strofene forut, strekker hun hendene ut i tåken, og trekker skyene til seg, og vekk. Tåken forsvinner, og han har videre utsikt nedover dalen. Himmelen er blitt lys og klar, slik den er når morgentåken er lettet. Til slutt ser han henne holde et slør, og at det flyter og svulmer om henne, i tusen folder.

Denne strofen leses godt i overført betydning. Det er diktningen som rydder utsikten for mennesket, slik at det kan se bedre hva som finnes i tilværelsen. Ideen er at livet og verden er som dekket av en sky, slik at vi ikke kan se ordentlig hva som egentlig er i det og i den. Evnen til å trenge gjennom tåka varierer fra menneske til menneske. I dette diktet, og i Goethes liv og livsverk, er det Dikteren med stor D, som for alvor har denne gaven, og også kan vise det for resten av menneskeheten. I denne strofen er det gjort helt konkret, hvis man leser den svevende kvinnen som symbol på dikterkunsten, så rydder hun helt bokstavlig skyene unna. Sløret hun har om seg er det reneste han har sett, og det flyter om henne i tusen folder. Det er et levende bilde Goethe forsøker å mane frem, om tåken som letter og blir trukket vekk, og om dette andre sløret hun holder og som svever om henne.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd 2. film.
Duft der, -(e)s/Düfte 1. duft; (poetisk) dis 2. rimfrost.
faßte -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe) 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe 4. innfatte, ramme inn 5. fatte seg, uttrykke seg 6. gripe i hverandre, ta
ergreifen (ergreift, ergriff, hat ergriffen, tr.) gripe, ta fatt; ta til fange; gripe til; slå inn på, velge
schweifen (sv. itr.) streife, vandre omkring.
hehr (adj.; poetisk) opphøyd, majestetisk, høy.
Schleier der, -s/-; slør.
schwoll -> schwellen (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles 2. hovne opp;

Strofe 12

Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen,
Ich weiß, was Gutes in dir lebt und glimmt!
– So sagte sie, ich hör’ sie ewig sprechen, –
Empfange hier, was ich dir lang bestimmt!
Dem Glücklichen kann es an nichts gebrechen,
Der dies Geschenk mit stiller Seele nimmt:
Aus Morgenduft gewebt und Sonnenklarheit,
Der Dichtung Schleier aus der Hand der Wahrheit.

Jeg kjenner deg, jeg kjenner dine svakheter,
Jeg vet, hva godt i deg lever og gløder!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg lenge har bestemt for deg!
Til den lykkelige kan det ikke mangle på noe,
Som med stille sjel tar i mot denne gaven:
Vevet av morgenduften og det klare solskinn,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Kommentar

De to første linjene er greie. Gutes er egentlig en genitivsform av das Gut, et gode. Jeg tror uansett meningen er dekket av min norske oversettelse. De to neste linjene er heller ikke vanskelige, verbet Empfangen (motta) står i imperativ, pronoment dir (deg) i dativ. I linje 6 skal det relative pronomenet Der (som, den) vise tilbake til den lykkelige i linjen over. Det tyske verbet nehmen i linje 6 betyr ta, jeg legger til «ta i mot», siden det dreier seg om å ta i mot gaven hun gir ham. Det sammensatte ordet Sonnenklarheit («Solklarhet») gjør seg ikke på norsk, så det skriver jeg om. I den siste linjen gjelder det å holde styr på genitivene. Det er diktningenes slør (Der Dichtung Scleier) og sannhetens hånd (der Hand der Warheit). Både Dichtung og Warheit er hunkjønnsord, og får artikkelen der i genitiv. Merk her at tysk har et flott rim på klarheit og Wahrheit. Det som er klart, er også sant.

Her snakker kvinnen til ham. Hun sier hun kjenner ham godt, hun kjenner svakhetene hans, og hun kjenner hva godt som lever og brenner. Disse ordene hører han evig. Så sier hun at han skal motta en gave. Og hun følger opp med å si at til den lykkelige som mottar denne gaven, skal det ikke mangle på noe. Det er vevd av morgenduften og solens klarhet, nå skal diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Her gir hun ham diktergaven. Det er en hellig gave for Goethe, og stemningen er bygget opp over 11 foregående strofer, for å underbygge hvor mye den betyr for ham. Forholdet mellom dem er ennå skjevt, nesten som fra en Gud til et menneske, hun vet alt om ham, og skjenker ham gaven. Hun forsikrer om at den som har diktergaven, alltid er lykkelig, og ikke vil mangle på noe. Hun sier ikke at han aldri vil føle sorg og aldri ha det vond, men at han er lykkelig, fordi han har fått denne gaven. Billedlig sier hun den er vevd av morgenduften og solens klarhet, det friskeste og klareste som finnes. Når diktingens slør blir tatt bort, ser man sannheten

Gloseliste

Schwäche die, -/-n; svakhet, svak side;
empfangen (empfängt, empfing, hat empfangen, tr. itr.) 1. motta, ta imot 2. bli gravid, svanger
gebrechen (gebricht, gebrach, hat gebrochen, itr., gammeldags) mangle, skorte (på) (an etwas (dat.)).
gewebt -> weben (webt, webte/wob, hat gewebt/gewoben; tr. itr.) veve; (poetisk) leve og ånde.

Strofe 13

Und wenn es dir und deinen Freunden schwüle
Am Mittag wird, so wirf ihn in die Luft!
Sogleich umsäuselt Abendwindes Kühle,
Umhaucht euch Blumen-Würzgeruch und Duft.
Es schweigt das Wehen banger Erdgefühle,
Zum Wolkenbette wandelt sich die Gruft,
Besänftigt wird jede Lebenswelle,
Der Tag wird lieblich, und die Nacht wird helle.

Og når det til deg og dine venner blir
Varmt og klamt midt på dagen, så kast den i luften!
Straks omsuser kveldsvindens kjølighet,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smertene for den engstelige jordfølelsen,
Til en skyseng forandrer graven seg,
Beroliget blir hver livsbølge,
Dagen blir kjærlig, og natten lys.

Kommentar

Jeg er ikke sikker på hva pronomenet ihn (han/ham, den) viser tilbake til i linje 2. Det må være en person, eller et substantiv i hankjønn. Det eneste substantivet av hankjønn i nærheten er Schleier (slør), i slutten av strofen over. I så fall må det på norsk oversettes med «det», siden slør på norsk er intetkjønn. Jeg oversetter likevel ihn med «den», og så kan det vise tilbake til gaven, for eksempel. Dette er for de som er opptatt av detaljer. Men det er en vesentlig detalj hva et pronomen viser tilbake til, og om det er uklart, er det vel verdt å finne ut av. I denne strofen er det også en del sammensatte ord, umsäuslet, Abendwindskühle, umhauchen. Og videre det vakre Blumenwürzgeruch (blomsterkrydderlukt), ög Erdgefühle, Wolkenbette og Lebenswelle. For alle er det et spørsmål hvordan man skal oversette det, om man skal bruke tilsvarende sammensatt ord på norsk, eller om man skal omskrive. Stort sett går det med de samme sammensatte ordene på norsk, som på tysk. I linje 6 betyr wandelt sich «forandrer seg», og det er graven som forandrer seg til en skyseng. Skyseng (Wolkenbette) står i bestemt form, så strengt tatt er det «til skysengen forandrer graven seg», men det blir rart på norsk.

Kvinnen kommer med en oppfordring til ham, her i denne strofen. Når det blir varmt og klamt midt på dagen, skal han kaste det han nå har fått opp i luften. Så vil den blande seg med aftenkjølen, det vil komme en deilig blomsterkrydderlukt, og smerten ved det jordiske liv vil døyves. Graven forandrer seg til en skyseng. Hver livsbølge vil bli beroliget, og dagen vil bli kjærlig, natten lys, akkurat som det står. Med andre ord, mange fantastiske ting vil skje.

I overført betydning setter kvinnen her ord på hva diktningen kan gjøre. Den blander seg liksom med luften, og gjør hverdagen og livets vanlige prøvelser friske og levelige. Bildet på den lumre dagen, gjelder i direkte og overført betydning, altså både når dagen er for varm og klam, og når det ting i livet som gjør at den føles slik. Diktningen skal da komme med en friskhet. Merk at det står ikke direkte her i diktet hva diktningen har å tilby, bare at den har denne virkningen.

Gloseliste

schwüle -> schwül (adj.) klam, trykkende, lummer, tung; ein schwüler Tag en lummer dag; eine schwüle Stimmung en trykkende stemning.
wirf -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste. 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
umsäuselt -> säuseln (sv. itr.) suse; (overført, ironisk) snakke søtt, innsmigrende.
Umhaucht -> hauchen (sv. tr. itr.) ånde, puste (ut).
Blumenwürzgeruch -> Würze die, -/-n; (også overført) krydder.
schweigt -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
banger -> bang(e) (adj.) engstelig, urolig
Gruft die, -/Grüfte; (familie)grav, gravhvelv; grav.
Besänftiget -> besänftigen (sv. tr.) berolige, mildne, dempe.
helle -> hell (adj.) lys, klar, tydelig; (forsterkende) veldig, voldsom

Strofe 14

So kommt denn, Freunde, wenn auf euren Wegen
Des Lebens Bürde schwer und schwerer drückt,
Wenn eure Bahn ein frischerneuter Segen
Mit Blumen ziert, mit goldnen Früchten schmückt,
Wir gehn vereint dem nächsten Tag entgegen!
So leben wir, so wandeln wir beglückt.
Und dann auch soll, wenn Enkel um uns trauern,
Zu ihrer Lust noch unsre Liebe dauern.

Så kommer da, venner, når på deres veier
Livets byrde tungt og tyngre trykker,
Når deres bane en friskt fornyet velsignelse
Pyntet med blomster, smykket med gylne frukter,
Vi går forenet den neste dag i mot!
Slik lever vi, slik vandrer vi gjort lykkelige.
Og da skal også, når etterkommerne sørger om oss,
Til deres lyst nok vår kjærlighet vedvare.

Kommentar

Weg (vei) er bøyd uregelrett i første linje, normal flertallsbøyning av Weg er Wege. Vendinger av typen schwer und schwerer (tung og tyngre) er en formulering Goethe ofte bruker. Det er for å få versefoten til å gå opp, men det er også et virkemiddel, med at den vanlige formuleringen «schwerer und scherer» (tyngre og tyngre) er så velbrukt at hjernen knapt reagerer på den. For meg er det uklart om genitiven Des Lebens (Livets) hører til Wegen i linjen over, Livets veier, eller om det hører til Bürde, som følger, Livets byrde. Meningen er nok at byrdene på livets vei trykker tyngre og tyngre, men hvordan få det til å gå opp grammatisk ser jeg ikke helt. Bürde står i entall, og uten artikkel, så her skal det i følge teksten være bare «byrde». I min forståelse av tysk er dette like rart som det er på norsk. Goethe skriver ikke ugrammatikalsk, så her finnes det nok en forklaring jeg ikke ser. Eller, sånn jeg nå har oversatt til norsk, går det grammatisk opp, og i den forståelsen går det også opp på tysk. Det sammensatte ordet frischerneuter («friskfornyet») har jeg på norsk splittet opp. I ordet gehen (gå) er det sløyfet en e for å få takten til å gå opp, gehn, dette er en teknikk som er mye brukt, og helt innarbeidet. Ordet beglückt er partisipp av verbet beglücken, «gjøre lykkelig, glede en». En direkte norsk oversettelse vil være «belykkeliget», men et slikt ord har vi ikke. Så jeg må oversette med en partisipp og et adjektiv, gjort lykkelig. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk riktig oversettelse av noch (ennå, (i tillegg) til, enda, nok + andre oversettelser) i siste linje. Som jeg pleier når jeg er i tvil, bruker jeg det norske ordet som ligger tettest til originalen, «nok».

I denne strofen er det dikteren som snakker. Det er på en måte konklusjonen av hva som har skjedd, der oppe i fjellet. Han har nå tenkt gjennom dette en gang til, skrevet det ned, og kommet frem til det han nå skal si. Vi er ikke lenger idemessig oppe i fjellet. Nå kan vi se for oss dikteren ved skrivebordet.

Han sier kom da venner, når dere hver på deres veier kjenner livets byrde trykke tyngre og tyngre, når på deres bane en friskt fornyet lengsel, pynter med blomster og gylne frukter. Vi går forenet sammen mot den neste dag, og så lever vi og vandrer vi lykkelige, sammen. Og da skal også når barnebarna våre sørger om oss, til deres lyst, også vår kjærlighet vare ved.

Lengselen og livets trykkende prøvelser blir bare en velsignelse, som kan pynte livets bane. Nøkkelen ligger i diktningen, som kan skrive denne lengselen og disse følelsene ut. Da blir det som er vondt, til noe som er vakkert. Det tjener også til å bringe menneskeheten sammen, siden vi alle deler disse lengselene og prøvelsene, de er felles, menneskelige. Så slår Goethe over i en marsj, nå kan vi gå forenet mot den neste dag, altså mot fremtiden, slik kan vi leve og vandre lykkelige. Denne kjærligheten vil også nå frem til etterkommerne våre, som kan lese de samme diktene, og selv ha de samme følelsene.

Gloseliste

Bürde die, -/-n; byrde.
frischerneuter – sammensatt av frisch frisk og -> erneut (adj.) fornyet; gjentatt; på nytt.
Segen der, -s/; velsignelse
ziert -> zieren (sv. tr., refl.) pynte, smykke, pryde
Enkel der, -s/-, der Enkelsohn barnebarn, dattersønn, sønnesønn. die Enkel etterkommere.
noch (adv.) ennå, (i tillegg) til, enda, nok (det finnes mange andre oversettelser også; på Ordnett.no lagt i avsnittet NB særlig merkes)
dauern 1. (sv. itr.) vare, vedvare; es dauert lange det tar lang tid; 2. (sv. tr.) (høytidelig) ha vondt av;

Samlet kommentar

Det er ikke småtteri Goethe prøver seg på. De største dikterne må også ha de største ambisjonene. Han vil sette dikterkunsten på den opphøyde plass i menneskeheten, som den har hos ham selv. Dikteren har gjennom diktergaven muligheten til å se verden, på en måte som ikke er andre mennesker forunt, men han kan dele denne gaven han har fått, gjennom diktene. Det gir en bedre opplyst menneskehet, det er nå helt klart, men det gir også trøst og lindring gjennom alle livets prøvelser. Og mer enn det, disse prøvelsene blir bare en kilde til å skrive vakre dikt å glede seg over. Vanskelighetene kan ikke bite ordentlig på en dikter, han trenger dem, og han er i stand til å dele dem gjennom å skrive om dem.

Det er ganske fantastiske ting Goethe vil ha diktningen i stand til å gjøre. Og han vet, at om folk skal kunne tro ham på hans store ord, må han vise det selv, gjennom diktene sine, og livet sitt. Dette var livsoppgaven han hadde og satte seg, og som han tok på aller, aller største alvor. Han var fullt klar over at han var den største dikteren i samtiden, og den ubestridt største dikter i tysk historie. Så han måtte vise med sitt liv og diktning, at dette var noe attraktivt å være. Det var et ideal å søke etter. Det gav mennesket trygghet, ro, lykke, uansett hva som måtte skje i livet.

Zueignung er det diktet hvor han aller sterkest forsøker å nedfelle dette i ord. Det er derfor det blir satt først i samleutgavene, det er bestemt av Goethe selv, dette er hva han vil dikt skal være, og hva de skal bety. Det er skrevet midt på 1780-tallet, før Goethe reiser til Italia, men etter Sturm und Drang og altså på slutten av den første Weimar-perioden. Goethe var trygt etablert som en gigant, men han visste også at han hadde mange verk for seg. Den politiske og samfunnsmessige bakgrunnen er opplysningstiden, med troen på fornuften og menneskets muligheter. Revolusjonen i de amerikanske koloniene er i gang, den franske er få år unna.

Så hvordan løser Goethe så sin formidable oppgave? Han velger en av de mest krevende strofeformene, oktaven, der det skal være 8 linjer, jambisk versefot med fem føtter, og rim i 2 x 3 + 2 linjer. Han skriver 14 strofer på denne formen, mer enn diktere flest får til i sin levetid. Og han setter det på et metaforisk høyt plan, allegorisk, det er en tur i fjellet, i morgentåken, og så er det der dikterkunsten kommer til ham, in persona. Forholdet mellom dem beskriver forholdet mellom mennesket og diktningen, Goethe gjør henne helt gudelignende, der hun svever på skyene, vet alt, og liksom kan trekke tåkestrimlene til seg, og gjøre med dem hva hun vil. Han forsterker kontrasten ved å redusere seg selv nesten til en lallende idiot. Statusforholdet dem i mellom er svært, svært symbolsk, hun er langt, langt over ham, det er hun som gir, og han som tar i mot.

Ved at diktet begynner med dagry, og foregår i fjellet, får vi mange allegoriske betydninger med. Dagryet kan være den nye tid, opplysningstiden, eller gryet av en ny erkjennelse. Mange leser dikt veldig fast, som om hver del av diktet har en kode å knekke, hva det betyr, og når den er løst, er det videre til neste. Sånn er det ikke. Morgendemringen kan være alle disse betydningene, alt hva man legger i det, og det kan være en vanlig morgen. Poenget er at det er et rikt bilde, med mange muligheter. Sånn er det også med fjellandskapet, og utsikten. Etter den påfølgende romantikken, og maleriet til Caspar Friedrich, er vi litteraturinteresserte trenet i å se denne sammenligningen. Fjellandskapet er verden. Dikteren står på toppen, og ser utover. Noe er skygget av tåke og skyer, andre ting ser han klart. Her, hos Goethe, 30 år før maleriet til Friedrich, så er det helt bokstavlig Diktningen som trekker vekk skyene, slik at mennesket, dikteren, kan se.

Bilderesultat for caspar Friedrich wanderer
Caspar Friedrich: Der Wanderer über dem Nebelmeer (1818)

Etter at forholdet mellom de to er helt etablert, hun som vidunderet, han som den som trygler etter å få beholde og bruke gaven hennes, så forteller hun over to strofer hva dikterkunsten er for noe. Der legger Goethe all sin mesterskap, først hvordan hun begynner med det menneskelige, – jeg kjenner deg, kjenner dine svakheter, (Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen), og så hvordan han evig hører henne si dette (hör sie ewig sprehen), deretter at hun skjenker ham gaven. Da blir alt sammen klart som morgenluften!

Går det an å tro på det? Det er hevet over all tvil at Goethe selv tror på det, og han insisterer på at leseren også skal gjøre det. Han bruker de sterkeste bildene som er, etter å ha bygget opp over 11 strofer hva som skal skje, diktningen er sannhet og diktningen er klarhet. Sannheten er skjult, dikteren kan gjennom dikterkunsten ta sløret vekk, og vise den for leseren. Strofe 13 er alt det fantastiske som da vil skje, denne strofen er et underverk av friske, sammensatte ord, nye og sjeldne. Det er diktet som blander seg med luften, og gjør den lumre og klamme, sval og kjølig. Her leses utmerket i overført betydning, diktet blander seg med livet, og gjør det behagelig. Gå tilbake til strofen og les den en gang til. Her er det Diktningen, diktergudinnen, som snakker om diktningens gave.

Til slutt er det altså Goethes egen konklusjon, som fungerer som en slags epilog. Han er som renset etter møtet, det er religiøse dimensjoner over dette, han har sett lyset, fått åpenbaringen, nå skal han ut og fortelle. Virkemidlene som blir brukt her hos Goethe, og i religiøse, kristne tekster, er mye av det samme. Goethe har gjennom diktningen en trygghet å by på, som man vanligvis bare finner i religionen. Goethe er ingen religiøs dikter, så leseren må ikke bli villedet av hva jeg her skriver, det er bare at i dette diktet er måten å skrive på beslektet.

Goethe henvender seg til leseren som til sine venner, sine brødre, og han vil gjerne ha dem med på ferden. Det er virkelig så han insisterer på at livets vanskeligheter er overvunnet, de er velkomne, de pynter livets bane med blomster og frukt. Så er det i de fire siste strofer, der han slår an en marsj fremover, mot den neste dag og fremtiden. Det passer godt lest mot begynnelsen, med oppvåkningen. Goethe oppfordrer til fellesskap, vi går forenet, vi lever og vandrer, lykkelige. Dette er veien fremover, alle er velkomne til å være med. Og da vil også våre etterkommere, når de sørger om oss, se litt av vår kjærlighet, de også.

Min gjendiktning

Et forsøk. Jeg vet ikke om det er gjort før i Norge. Jeg tror i alle fall ikke det er trykket eller offentliggjort noe sted. Det er ikke så lett å få det til, heller, og ikke engang sikkert det er mulig. For å lykkes, må det kunne leses som I Rondane-diktet til Vinje. Starten er: No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,/som deim eg i min fyrste Ungdom saag. Det er denne rytmen som skal holdes. Så i første strofe kunne det vært fint å bruke rimene trinn – min – inn, eller noe, i linjene 1-3-5, men det skal ende på trykklett stavelse, så da må det omskrives. Derimot skal det i linjene 2-4-6 være trykktung utgang, så derfor favn-navn-hang, der. Halvvrim som navn-hang må være lov. Det gjør Goethe selv i SchritteHütte, og det blir i overkant anstrengt å unngå også det. I noen av strofene har jeg også presset hva som kan gå for halvrim.

Med hjelp av slike nødløsninger og tvangsrim har jeg fått på plass en gjendiktning av hele diktet. Også strofer jeg egnetlig ikke har lyktes med å gjendikte ordentlig, er med. Ytterligere strofer har problematiske linjer. I noen tilfeller har jeg gjort en tøff omskriving, så det ikke står det samme hos meg, som i originalen. Men målet med en gjendiktning er at det skal fungere på norsk, i ånden til originalen. Så da må vi av og til bruke mulighetene i det norske språk, selv om denne muligheten ikke er brukt eller ikke finnes i originalen. Leseren må bære over med at det ikke er ideelt. Stort sett får ikke oversettere sjansen til å forsvare seg på denne måten, jeg er sikker på at også tidligere tiders oversettere har kjent behovet.

I strofe 8 tar jeg meg den frihet å avslutte med trykktung utgang i de to siste linjene, der originalen følger hovedmønsteret i diktet og har trykklett. På norsk blir det mye bedre.

Dedikasjon

Morgenen kom, seg frem den ville titte
Den lette søvn holdt meg mykt i favn,
Så, våknet, gikk jeg fra min stille hytte
Til fjellet opp i friske sjelens navn;
Jeg frydet meg med alle mine skritte
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg henrykket
Og alt var kvikket opp, meg å oppkvikke.

Og som jeg steg, opp fra en flod i enge
Et tåkestrimmel sakte mot meg fôr
Den vek og vekslet, flyte om meg stenge,
Og vokste bevinget meg opp stor:
Den skjønne sikt skal ei jeg nyte lenger,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg av skyer som omsluttet
Og med meg selv i demring innesluttet.

Med ett så syntes solen frem seg tvinge,
I tåken lot seg nå se noe klart;
Her sank han svakt og måtte ned seg svinge,
Her delte han seg stigende om skog og bart.
Jeg håpet henne første hilsen bringe!
Og håpet henne etter tåken skjønn så rart.
Den luftige kamp var lenge ei fullendet,
En glans meg omgav, jeg stod blendet.

Snart gjorde meg, med mine øyne åpne
En hjertets indre drift meg mere djerv;
Jeg kunne kun med raske blikk det våge
For alt meg syntes lik i brann forderv.
Da svevde brakt med sky for meg å råke,
En kvinne, gudinne hen for meg der,
Ei skjønner’ bilde så jeg lenge leve;
Hun så meg an, og ble fortsatt å sveve.

Så kjenner du meg ikke? Sa en stemme,
Hvori all den kjærlig,trofast tone fløt:
Jeg helte deg, meg kan du nok erkjenne,
Den rene balsam gjorde smerten bløt?
Du kjenner meg, til bånd evig ei forglemme
Ditt prøvde hjerte seg fast og fastere knøt.
Så jeg deg ei med hete hjertets tårer
Som liten gutt du lengtet meg bedåret?

Ja! ropte jeg, i det jeg ned lykksalig
Til jorden sank, deg lenge har jeg følt;
Du gav meg ro, når pasjonen lidenskaplig
Meg rastløst har de unge ledd berørt:
Du har med himmelsk fjærdrakt varlig,
På hete dag min panne mildt fått kjølt;
Du sjenket meg hver jordens beste gave
Hver lykke vil jeg gjennom deg få have!

Deg nevn’r jeg ei. Du nevnes dog av mange
Hver ganske ofte, kaller deg for sin,
Enhver sitt øye sikter deg å fange
For nesten alle blir strålen din til pin.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt lange,
Jeg kjenner deg, så er ensomheten min.
Jeg må min lykke med meg selv kun nyte, 
Ditt elskelige lys dekke til og beskytte.

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor smart,
Hvor nødt jeg var til kun å avsløre lite!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt vet du mer enn barnet først vil vite,
Så tror du straks du overmenneske var,
Forsømmer mannens plikt å slite!
Hvor forskjellig er du fra de andre i det?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Tilgi meg, ropte jeg ut, min mening er god;
Skal jeg forgjeves øyne åpne have?
En glad vilje lever i mitt blod.
Jeg kjenner helt verdien dine gaver!
For andre vokser meg det edle gode,
Jeg kan og vil ei pundet mer begrave!
For hva å søke veien lengselsfulle,
Når jeg den ei til andre vise skulle?

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmod;
Jeg kunne meg selv i hennes øye lese,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede bedre,
Til nye gleder steg min ånd opp mot;
Jeg kunne nå med inderlig troskap i hu
Meg nærme henne og hennes nærhet skue.

Da rakte hun hånden ut i en stripe
Av lette skyer og av den duft herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, og forsvant derom.
Mitt øye kunne dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og from.
Nå så jeg hun det reneste sløret holde,
Det fløt og svulmet i tusen folder.

Jeg kjenner deg, jeg vet i deg det svake,
Jeg vet, hva godt i deg lever og brenn’!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg deg lengst bestemt!
Den lykkelige kan ei stå noe tilbake,
Som denne gave med ro i sjel får sendt:
Av morgenduft vevd og solskinnsånd,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Og når det deg og dine venner støle
Litt lummert blir, så kast den i vår luft!
Så straks omsuser aftenvindens kjøle,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smerten ved å jordisk føle,
Til skyseng forvandles gravens tuft
Beroliget blir hver en livets bølge,
Din dag blir kjærlig, og lys natt vil følge.

Så kommer, venner, når på deres veier
Av livets byrde tungt så tungt blir trykt,
Når deres bane en friskt fornyet seier
Med blomster pyntet, gyllen frukt besmykt,
Forent vi mot den neste dag oss dreier!
Slik lever vi, slik vandrer vi henrykt.
Og da skal óg, når etterslekten klager,
Til deres lyst se kjærligheten varer.

ES2018/19

Fredmans epistel N:o 81: Märk hur’ vår skugga, av Carl Michael Bellman

Dette er en blogg for tekster, ikke musikk, og selv om lyrikken opprinnelig var forbundet med musikkinstrumentet lyre, og poesien er den mest musikalske av de litterære hovedsjangrene, så er denne bloggen stort sett fri for sangtekster og viser. Men hvordan skal man da få plass til Carl Michael Bellman – en av de største svenske og skandinaviske poeter, og en av store i verdenslitteraturen når det kommer til visediktning og lyrikk skrevet i opplysningstiden. Kanskje kan man si Bellman kombinerer klassisismens strenge formkrav med en skikkelig løsluppenhet i innholdet, kanskje blir man i overkant akademisk ved å snakke om formkrav og klssisisme når det gjelder Bellman. Det er noe umiddelbart i tekstene til Bellman, som treffer uten krav til forkunnskaper, og som fremdeles treffer og betyr noe for folk, den dag i dag.

Carl Michael Bellman ble født i 1740, i Stockholm, og han døde samme sted i 1795. Han kom fra en god familie, høyere borgerklasse, men familien ble rammet av økonomiske vanskeligheter, og unge Bellman begynte å vanke i miljøer der det var en god del drikk og forlystelser. Her utmerket Bellman seg som en utmerket dikter av drikkeviser, og han prøvde seg også litt i andre sjangre. Jeg kan ikke dette så godt, det er nok av sider på nettet skrevet av folk som kan det skikkelig (sidene jeg har brukt er Bellman.net, Store norske leksikon og Den svenske litteraturbanken). I hvert fall fikk Bellman en plass ved hoffet til Gustav 3 i 1776, med kongelig pensjon og den økonomiske tryggheten som med det følger med.

Jeg har som så mange, mange andre mitt møte med Bellman gjennom tolkningene til Cornelis Vreeswijk. Der er musikken en uløseslig del av det, og det blir aldri vakrere enn i Märk hur’ vår skugga, men nå er det altså teksten som skal få oppmerksomheten, og hva det er med den som er banebrytende og eget. Det er også en god del i teksten som skal forklares, også gjort meget bra på Bellman.net sine sider om denne epistelen. Det er også nødvendig å sette epistelen noe mer inn i en sammenheng.

Her støtter jeg meg veldig på artikkelen på Store norske leksikon. En epistel er et brev, eller en forsendelse, ordet er gresk, og har også sammenheng med apostel, sendebud. De mest berømte epistlene er nok Paulus’ brev i det nye testamentet. Bellman parodierer disse brevene i de første av epistlene, de som ble skrevet i perioden 1768 til 1770, altså før han hadde sikret seg plass hos kong Gustav 3 og før Gustav 3 hadde kommet til makten i 1772. Paulus’ brev går til menighetene rundt om i det kristne landet, og de er fulle av råd om hvordan man skal oppføre seg, tolke Jesu’ ord og organisere kirkelivet. Paulus er den romerske Saulus, som starter med å forfølge kristne, og siden ser lyset og blir omvendt, til å bli et av forbildene i den kristne tro, en sann helgen. Bellman legger sine epistler i munnen på Fredman, en vellykket urmaker og forretningsmann som lykken snudde for, så sterkt at han han havnet på gaten og ble dranker. Han døde i 1867, godt kjent og sikkert mye diskutert i Stockholm, og nå altså foreviggjort gjennom epistlene Bellmann skriver i hans navn. Kontrasten mellom Paulus og Fredman er enorm, og den komiske virkningen er tilsiktet. Paulus oppfordrer til den gode moral, til å elske hverandre og være kjærlige i Kritus, sånne opphøyde ting, mens Fredman går til det lave; hans råd er klart: man skal drikke og more seg.

Sant va dä, ingen dricker; drick käre Bröder; Skåder
glasenom på bordenom i Krogenom; betraktom Stopenom på
hyllomen inom Skåpdörrenom; märker huru det glänsande
tennstopet, som Cajsa Stina står där och håller, liksom talar
til dig: Hej kära Själ! fukta din aska. Friliga, kära Systrar,
Friliga mina Bröder: veten J huru det kommer mig före? Jo
det kommer mig så före, som ingen kan komma sig före förr
än vi ta oss en klunk. Hur sa? Hva ba? Gutår kära Själ!

Epistel N:o 1

Og i nummrer 2,

–  –  Supa, dricka,
Och ha sin flicka,
Är hvad Sancte Fredman lär.

Epistel N:o 2

Denne sjangerblandingen, parodieringen og blandingen av høyt og lavt var veldig populært i tiden. Bellman var en pioner, og en mester i dette, og utforsket særlig blandingen mellom Bibelparodien og drikkevisen. Det er så høyt og så lavt som man kommer, det er oppskriften på klassisk komikk, sette tingene på feil plass, kle drankeren i kongens klær, vise adelsmannen frem i underbuksene, eller alludere til Bibelen og kombinere med hor og drikk, det er sikker suksess når det gjøres skikkelig. Vår egen Holberg var ekspert, det samme franskmennenes Molliere. Vi ser at Bellman gjør tapre Fredman til en helgen også, Sancte Fredman, står det, hans lære er å supe (dra inn i munnen, drikke, svelge) og drikke, og ha si jente (flicka).

I fase to av epistlene dukker fader Moviz opp på arenaen. Disse epistlene er skrevet mellom 1770 og 1772, og nå blir det humoristiske, løsslupne fra de første epistlene noe nedtonet. Fremdeles er det å drikke og ha det lystig det handler om, men den helt harmløse moroa og harselasen fra den første delen blir oppgitt. Alle karakterene Bellman skriver om er ekte mennesker, fra Stockholm i hans egen samtid. Felles for dem er at det ikke gikk så bra, forsøkene på karriere ble litt så som så, og de pleide å ende på kneipene etter en eller annen form for personlig ulykke. Moviz var sønn av en kroholder, og prøvde seg i litt forskjellige karrierer og utdanningsveier, før han endte opp i hæren, i det som het feltartelleriets sappørregiment (sappørsoldatene (av fransk sapeur) hadde oppgaver i beleiringsstrid, de skulle grave skyttergraver og løpegraver, blant annet, om noe i dag skulle tilsvare denne våpengrenen, måtte det være en form for ingeniørsoldat). Han drev det så langt som til å bli undersappør, noe som neppe var noe særlig, etter fjorten års tjeneste. Han får giftet seg, og får tre sønner, men kona dør i 1752, hvorpå han gifter seg på ny med en annen, samme år. De virkelige problemene for ham begynner i 1763, da han skader hendene i tjeneste, og får avskjed med pensjon. Så starter en karriere som dranker og spellemann, fast gjest på kroer og baller, og innehaver også av sin egen kro, som det nok var hustruen som tok seg mest av. Alt dette har jeg fra personkarakteristikkene på Bellmann.net.

Epistel N:o 30 har dødens tyngde, som også den vi skal behandle i dag har det.

Drick ur ditt glas, se Döden på dig väntar,
Slipar sitt svärd, och vid din tröskel står.
Blif ej förskräckt, han blott på grafdörn gläntar,
Slår den igen, kanske än på et år.
Movitz, din Lungsot den drar dig i grafven.
–  –  –  Knäpp nu Octaven;
Stäm dina strängar, sjung om lifvets Vår. :||

Dette er siste spor på Vreeswijks CD Moviz, Moviz, med sanger av Bellman.  Moviz ligger for døden med lungsot (tuberkolose), men det er ennå kamp om drikk og vellyst, ønsket om ennå synge om livets vår, ennå more seg og være glad. Det er Bacchus, vinguden, som vokter over ham, og det er til ham de ber om hjelp, til han de skåler. Ønsket er at Moviz skal stemme i i skålen enda en gang, flere ganger, det er hele tiden oppfordring om det, til den døende Moviz. Det slutter også med ordet skål: Skull’ du åstunda/, ânnu en fälsup? Vill du dö? – Nej, guttår! Det er gripende trist med noen av de samme virkemidlene som i Märk hur’ vår skugga, det går rett i hjertet på meg i alle fall. Men helt historisk riktig er jo denne teksten ikke. Den er datert til 3. september, 1771. Moviz døde i 1779, 60 år gammel.

Den siste fasen av epistlene er den som tok lengst tid å skrive. Det var også på denne tiden Bellman fikk en mer fast stilling, og orden på livet sitt, med hustru og solid inntekt. Han er etablert og anerkjent. Tekstene blir litt dypere, personskildringene rikere, det er ikke lenger bare karakterer og stereotyper, det er ikke alt sammen bare for å lage en morsom og festlig effekt. Store norske leksikon skriver utviklingen gikk fra enklere emner og improvisasjonskunst, til «et mer bevisst klassistisk ideal».

Märk hur’ vår skugga er den nest siste spistelen.  Den er antagelig skrevet på slutten av 1780-tallet, eller i 1790. Fredmans epistler ble utgitt i 1790, så det må ha vært like før. Sangen er tillegnet Dr. Anders Blad (1748 – 1834), uten at det skal tillegges så mye vekt. Dr. Blad var en personlig venn av Bellmann, om dette er det også skrevet på Bellman.net. Epistelen er satt til graven til Grälmakar Löfbergs hustru, den skal være diktet der. Grälmaker er kanskje best oversatt med «bråkmaker», gräl er «krangel» eller «bråk», etter hva jeg har funnet ut. Det moderne uttrykket for sterbhuset er «dødsboet», og Danto er et sukkebruk (nedlagt 1769) og senere brennevinsbrenneri (åpnet 1776) ved Årstadviken i Stockholm. Mot slutten av epistelen står det «Hon från Danto bommen skildes i dag», bommen er en tollbom hvor avgiften ble betalt av de som reiste over isen ved Årstadviken vinterstid. Mer enn det har ikke jeg klart å finne ut, verken om Löfberg eller hustruen hans, eller ytterligere om bakgrunnen for denne nydelige epistelen, og det ser ikke ut til at nettstedene jeg har oppsøkt har vært så opptatt av det heller. Gravleggingen foregår ved Maria kirkegården i Stockholm. Charon, eller Kharon, som vinker fra sin brusende elv, i strofe 1, er udyret som ror døde mennesker over elven Akheron, til dødsriket.

Og så er det å la Bellmanns ord tale for seg selv.

Fredmans epistel N:o 81

Til Grälmakar Löfberg i Sterbhuset vid Danto bommen,
diktad vid Grafven.

Dedicerad til Doctor BLAD.

Märk hur’ vår skugga, märk Movitz Mon Frere!
Innom et mörker sig slutar,
Hur Guld och Purpur i Skåfveln, den där,
Byts til grus och klutar.
Vinkar Charon från sin brusande älf,
Och tre gånger sen Dödgräfvaren sjelf,
Mer du din drufva ej kryster.
Därföre Movitz kom hjelp mig och hvälf
Grafsten öfver vår Syster.

* * *

Ach längtansvärda och bortskymda skjul,
Under de susande grenar,
Där Tid och Döden en skönhet och ful
Til et stoft förenar!
Til dig aldrig Afund sökt någon stig,
Lyckan, eljest uti flygten så vig,
Aldrig kring Grifterna ilar.
Ovän där väpnad, hvad synes väl dig?
Bryter fromt sina pilar.

* * *

Lillklockan klämtar til Storklockans dön,
Löfvad står Cantorn i porten;
Och vid de skrålande Gåssarnas bön,
Helgar denna orten.
Vägen opp til Templets griftprydda stad
Trampas mellan Rosors gulnade blad,
Multnade Plankor och Bårar;
Til dess den långa och svartklädda rad,
Djupt sig bugar med tårar.

* * *

Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,
Grälmakar Löfberg, din maka;
Där, dit åt gräset långhalsig och smal,
Du än glor tilbaka.
Hon från Danto bommen skildes i dag,
Och med Hänne alla lustiga lag;
Hvem skall nu Flaskan befalla.
Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

1790

Kommentar til språket

Her benytter jeg forklaringene til Bellmann.net, der de finnes, og ellers svenske ordbøker på nettet (særlig svenske akademiets ordbok: www.saob.se). Jeg er ingen ekspert på svensk, særlig ikke fra denne tiden, så jeg setter pris på om mer kyndige gjør meg oppmerksom på feil jeg eventuelt har begått.

Märk hur’ vår skugga, er den berømte første linje, og blir ofte brukt som navn på epistelen. Märk er av å merke, hur‘ er noe i retning av vårt norske «hvordan», og skugga er riktignok vår «skygge», men her ment som «kropp» eller «form». «Merk hvordan skyggen vår, Moviz min bror, slutter seg inni et mørke», kan de to første linjene omskrives til norsk. De to neste linjene blir i enkel norsk: Hvordan gull og purpur i skuffelen, den der/ blir til grus og kluter. Meningen er at det som var vakkert og verdifullt, billedlig representert med gull og purpur, nå i «dødens skuffel» blir til stygt og verdiløst, grus og kluter. Slik tolker jeg det. Charon som vinker fra sin brusende elv, er på norsk vanligvis skrevet Kharon, han fører i klassisk gresk mytologi de døde over elven Akheron til dødsriket. Dante skriver for øvrig om ham i Canto III, i Inferno, i sin guddommelige komedie, noe det går an å lese om på Helt grei litteratur. Dödgräfvaren som vinker tre ganger i linjen under, er han som står for selve begravelsen, «begraveren» eller «gravleggeren», kanskje, jeg vet ikke om vi nå har et eget norsk ord for dette. Mer du din drufva ej kryster er litt vanskelig å nøste opp i, drufva er drue, kryster er kujon, og drue er nok en billedlig omskriving av vin, men så er det hva dette mer i starten skal bety. Alle tolkningene jeg kan komme på blir anstrengt og gjetning, så jeg tror jeg lar den ligge. Forslag og rettledning mottas med takk. Avslutningslinjene i første strofe er imidlertid greie, Moviz (se forklaring i innledningen om hvem han er) skal komme og hjelpe til med å sette opp en gravstein for den døde (søster er ikke ment bokstavlig, selvsagt).

Längtansvärda er et vakkert og poetisk ord, linjen Ach längtansvärda och bortskymda skjul synger seg selv, men nøyaktig hva det betyr skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om. Längtan er «lengsel», värda er «verdt», så jeg får det til å bli noe i retning av «lengselsverdig», men har liksom en følelse av at noe skurrer med det. Skymda i «bortskymda» får jeg til å bli partisipp av skymma «å mørkne», eller «dekke for», så bortskymda skjul blir vel da noe i retning av «bortgjemte» eller «bortdekkede» skjul. Hele setningen i de to første linjene blir da sånn cirka: Akk, lengselsverdige og bortgjemte skjul/ under de susende grener. De to neste linjene (som også består av én setning) uttrykker at på dette stedet forener tiden og døden skjønnhet (skönhet) og stygghet (ful) til støv (stoft). Det er kraftfult og riktig sagt, i døden blir alt stygt og skjønt med tiden til støv. Lyckan, eller lykken, som i linjen under uti flyckten (uti flukten) ejlers (ellers) er så vig, det vil si «smidig» og «spenstig», likevel aldri iler rundt grifterna (gravene). Så om lykken kan finnes mange steder, dens flukt er veldig lett og rørlig, så finnes den aldri ved graven til et elsket menneske. De to siste linjene i denne strofen er litt vanskelige. Det er ikke så lett å vite hva som er subjektet i den siste linjen, hvem som «fromt bryter sine piler», og linjen over er heller ikke så enkel. Ovän er «uvenn», men kan det virkelig være «uvenn som væpnedes, hva synes vel deg?» Jeg får ikke det helt til å stemme. Er det uvennen som fromt bryter sine piler, i en slags overført betydning, han gleder seg i din ulykke? Jeg er ikke så sikker på denne, og tar gjerne i mot hjelp.

«Den lille klokken ringer til den store klokkens drønn» er betydningen i første linje i strofe 3, men hva konkret Lillklockan og Storklockan er, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om. Da måtte jeg nok visst mer om svensk begravelsespraksis på denne tiden, om det ble ringt med flere klokker, eller om kanskje Storklockan er ment i overført betydning, om det er livets klokke eller dødsklokken som drønner, og overdøver den lille kirkeklokken. Cantorn er kantoren, kirkemusikeren, og at han står Löfvad, betyr at han står pyntet med begravelsesbuketten. Jeg tror Gåssarna er flertall tilsvarende norske «gosse», som nynorsk ordbok forklarer med «ung mann, gild kar», og som de legger til er jamfør svensk «gossse – gutt». Så det er de skrålende karene som helliger dette stedet (helgar denne orten). Tempelet er ikke noe tempel, men kirken, og da altså Maria-kirken i Stockholm. Den griftprydda staden er den pyntede gravplassen (grift – grav, prydda – prydet, pyntet, stad – plass) . Veien opp dit går (trapmast – trampes) mellom rosers gulnede blad, altså det er visnende roseblad på begge sider av veien, og de råtne (multnade) plankene (plankar) og kistene (bårar) kan være de allerede nedgravde kistene på begge sider, disse vil jo råtne. Den långa och svartklädda rad er det lange, svartkledde gravfølget. Det er dette følget som bøyer seg dypt i tårer. Merk at her er det et skifte fra geografisk lengde til lengde i tid, det er veien opp til gravplassen som trampes mellom roser og de råtnende plankene – sted, til følget oppløses i tårer – tid.

Først i siste strofe blir det avslørt ordentlig hvem det er som gravlegges. Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,/ Grälmakar Löfberg, din maka; «Så gikk til hvile» er standardformulering ved dødsfall, en eufemisme, og at hun gikk til hvilke fra slagsmål og ball (Bal), sier noe om det livet hun levde. At Löfberg har Grälmakar, bråkmaker, nesten som en tittel, er vel ment litt kjærlig, litt koselig. Dette er tolkning, og ikke forklaring av ordbruken. I hvert fall henvender epistelen på dette stedet direkte til ham, og sier at dit fra gresset langhalset og smalt, / så glor du tilbake (Där, dit åt gräset långhalsig och smal,/ Du än glor tilbaka). Grälmakar Löfberg er nok til stede når hustruen begraves. Danto bommen er en bom ved Årstadviken i Stockholm, det er ved denne bommen huset deres lå, og det er en ny omskriving å si at hun skiltes fra denne bommen, når det egentlig er livet hun skiltes fra. Det fortsetter med «Och med hänne alle lustige lag», som betyr «og med henne alle lystige lag», selvfølgelig. Jeg har alltid tenkt at det vil si at med hennes død, så ender også alle lystige lag, at det aldri vil bli igjen som før. Befalla ser det ut kan bety en del forskjellige ting, på akademiets svenske ordbok, og på wiktionary. Jeg tror noe av det nærmeste man kommer enkel norsk av Hvem skall nu Flaskan befalla, vil bli noe sånt som «hvem skal nå ta seg av flasken»? Jeg har alltid sett henne for meg som en slags vertinne, en som sørget for at det alltid var noe å drikke for folket. De siste linjene er uimotståelig vakre, synes jeg, spesielt når de blir sunget, og de betyr «tørst var hun, uttørstig (tørst uten ende) er jeg, vi er tørste alle». Tørst er direkte, tørst på drikk, men også den utvidede betydningen av å være tørst, å tørste etter noe, virkelig, virkelig ønske det. Her uttrykker det også savnet, vi er alle tørste, nå som hun er vekk.

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Gloseliste

Jeg har laget en liten gloseliste også, så det skal gå raskt å finne frem. I tillegg til Bellman.net og Saor.se har jeg her hatt nytte av Svensk Wiktionary. Listen hadde hatt godt av litt korrektur, for en del av ordene inneholder element av litt kvalifisert gjetning.

Grälmakar bråkmaker, kranglefant

Mon frere fr. min bror

Drufva -> druva drue

Kryster – dansk -> feiging, kujon

längtansvärda – sammensatt: längtan lengsel, värd verd -> «lengselsverdig», «verdt å lengte etter» (tror jeg)

Afund misunnelse

ejlest ellers, annerledes

vig spenstig, smidig, rørlig

grifterna -> grift grav

Ovän uvenn, fiende

dön drønn

Löfvad prydet med begravelsesbuketten

Cantorn -> Kantor kirkemusiker

gåssarnas – gåsse -> gosse ung mann, gild kar

ort sted (fra tysk)

Multnade råtnede  -> murka råtne

Kommentar til epistelen

Akkurat nå hører jeg epistelen i Sven-Bertil Taubes versjon. Det er en sangtekst, ment for å synges. Og det er som sang epistelen er uimotståelig. Det er enkle akkorder, man trenger ikke være stor kunstner for å få det til på gitar eller piano. Å tolke teksten uten melodien blir litt feil, de to hører sammen, så her legger jeg bare litt ut om hvordan epistelen er skrevet. Hvem som har skrevet melodien er ukjent, om det er Bellman selv, eller om han baserer seg på en eldre melodi han omskriver litt. Store deler av livet har jeg hatt stor glede av denne sangen, uten å skjønne nøyaktig hva som blir sunget, eller nøyaktig hva det som synges betyr. Det er stemningen i sangen som er hovedsaken, og vissheten om at det er et elsket og savnet menneske som begraves, og at nå står de alle så tørste så tørste igjen.

Som tekst vil jeg si epistelen er ganske avansert skrevet. Det er et avansert og konsekvent rimmønster: aBaBccDcD, der små bokstaver har trykktung utgang, som ordet mann (det blir av og til kalt mannlig utgang), store bokstaver har trykklett, som ordet kvinne (av og til kalt kvinnelig utgang). Antall stavelser i linjene er 10-8-10-8-10-10-8-10-7, alle linjene med 10 stavelser har mannlig utgang, alle linjene med 8 eller 7, har kvinnelig. Den siste linjen har 7, noe som – særlig når den synges – gir følelsen at den dras ut, det går langsomt i den, det som står der er viktig. Under har jeg samlet dem:

Grafsten öfver vår Syster.

Bryter fromt sina pilar.

Djupt sig bugar med tårar.

Vi ä torstiga alla.

Sånn er det i de klassiske tekstene, mønsteret går skikkelig opp. Det man forventer skal være der, er der. Alle disse sistelinjene ringer tungt, og tyngst kanskje aller mest siste ordet.

Hver strofe er liksom delt i to. Det blir understreket med melodien, men er tydelig også i teksten. De første fire linjene er del 1, de fem siste del 2. De fire første går langsomt. I den første og den tredje er trykket lett-lett-lett-tung-lett, lett-tung-lett, lett-tung, i de trykktunge stavelsene stopper det skikkelig opp. I den andre og den fjerde er det gjennomført firefotet troké, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Denne variasjonen har en umiskjennelig effekt i akkurat denne epistelen, jeg ser for meg gravfølget som aldri går helt taktfast, med rytmebruddene som hører en gravferd til, om enn dette kanskje er å lese og føle for mye inn i det.

I andre del av strofene er de trykket i linjene med ti linjer fordelt: tung-lett, tung-lett, lett-lett-tung, lett-lett-tung. Igjen er det følelse av bråstopp i de tunge stavelsene, særlig i den siste som ender linjene. Syvende linje er gjennomført trokeisk, som linjene to og fire, mens siste linje hopper over en stavelse, og bryter mønsteret med tung-lett, tung-lett, lett, lett-tung. Det er en trykktung stavelse som mangler. Igjen er det kanskje å lese vel mye inn i det, at denne mangelen er den døde, at det er noe som mangler i hele livet, men det er ikke å lese for mye inn at dette rytmebruddet har en effekt, også hos dem som ikke legger merke til det.

Når det gjelder innholdet i epistelen er det velkjente motiver og bilder Bellmann benytter seg av i epistelen. Her er det veksling mellom det konkrete (rosene og de råtne plankene) og det billedlige (gull og purpur), veksling mellom hva dikteren observerer der ved graven, og tankene han gjør seg om det som skjer. Bildet om at døden gjør alle like er vel kjent og vel brukt, her er det uttrykt gjennom gullet og purpuret som alt blir til grus og kluter, hvordan det skjønne og stygge alt blir til støv. Det er motiv fra gammel gresk mytologi, med Kharon som står klar ved dødselven, straks fulgt av det konkrete bildet om gravleggeren som også står og vinker. Denne vekslingen er gjennomført gjennom hele epistelen.

Bellman gjør et ekstra grep med å legge epistelen i munnen på Fredman. Det er Fredmans epistel som synges. Fredman var selv en dranker, en fallert urmaker og forretningsmann, en som selv hadde sine sorger og ulykker å bære på, også før dette ekstra dødsfallet. Dette er et grep visesangtradisjonen har vært flink til å utnytte, med Cornelis Vreeswijk og Tom Waits (om han dog bare måtelig kan kalles visesanger) er eksempel på. Når man ikke synger som seg selv, men gjennom en annen, får man et ekstra lag mellom følelsene, og kan gjøre det sterkere, uten at det blir patetisk. Særlig har Tom Waits fått dette til i mange av sine sanger. Her også, hos Bellman, for over to hundre år siden, gir det ekstra tyngde til slutten uttørstig är jag, Fredman er jo virkelig tørst, ulykken for ham kan godt være uten ende.

Resultatet er en gravsang som fungerer på mange nivåer. Det er fantasifigurer, basert på virkelige personer, som nå kjenner på sin veldige sorg over at en av dem ikke lenger er i blant dem. Denne sorgen treffer jo noen og enhver av oss, når noen dør fra livene våre. Store deler av epistelen er tung og sann, og en reell beskrivelse av det å dø og bli gravlagt. Men noen av delene går jo også litt over i det komiske, som med det at det avslutter med hvem det nå er som skal håndtere flasken? Hvordan skal de nå få drukket sammen? Denne sorgen og bekymringen er jo litt søt, mot det som ellers er sagt i teksten, men den er høyst reell for den det angår. Sluttlinjene forener med ordet tørst, som både fungerer som den reelle tørsten, tørsten på alkohol for en alkoholiker, men også tørsten på et liv som ikke lenger er der, tørsten på noe man vil ha, men ikke kan få. Sånn ringer sluttlinjene smertelig kraftfullt:

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Tørst var hun, urtørst er jeg, vi er alle tørste. Vi er alle tørste.

Digtets aand, av Johan S. Welhaven

Dette diktet har lenge ligget ubearbeidet på bloggen. Det er veldig dumt, for det er et av de mest brukte og mest karakteristiske for forfatteren og for perioden han skrev i. Det er illustrerende for hans kamp mot Wergeland, en feide som pågikk med stor intensitet og bitterhet i samtiden, men som Welhaven klart har tapt i ettertiden. Det er Wergeland som står for verdiene vi i dag vil identifisere oss med. Han er på rett side av historien, som man sier, og at han ble kritisert og msforstått i samtiden, gjør han bare enda mer omfavnet i dag.

Dette er kanskje urettferdig mot Welhaven. Han var en dannet mann, en ordentlig mann, i betydningen at han sjelden laget skandaler, og han i det meste fulgte lovene og sedvanen. Wergeland var mye mer temperamentsfull, følelsesladd, impulsiv, både i livet og i diktningen, mens Welhaven la bånd på seg begge steder. Det går ikke an å si at Wergeland er helten, Welhaven skurken, Wergeland protagonisten, Welhaven antagonisten. De var begge to aktive deltakere i norsk kulturliv og idéliv, en tid der det foregikk store og varige endringer. Begge to er en del av arven vår i dag, og begge to skal ha sin rettmessige plass.

Welhavens plass er i skyggen av Wergeland. Det er i disse tider bare å søke på nettets søkemotorer og på nasjonalbibliotekets bokhyller. Bøkene om Wergeland er mange og tykke, de om Welhaven er i sammenligning få, og ofte med Wergeland som en sentral person i verket uansett. Man snakker sjelden lenge om den ene, før den andre blir nevnt.

Når det gjelder begavelser, så var Welhaven kanskje den mest skoleflinke, selv om han langt fra fikk de beste resultatene alltid. Han var imidlertid alltid veltalende, pen å se på og dannet i oppførselen, særlig i selskapslivet. Han omgav seg med dem som fikk de beste karakterene. Wergeland hadde problemer med å tilpasse seg, fikk middelmådige resultater, og hang med dem som turet og festet. Begge skriver helt utmerkede dikt, blant de fremste som er skrevet på norsk, men også i diktene skinner det gjennom at Welhaven er lærd og dannet, mens Wergeland er fri og tøylesløs. Welhaven følger reglene, Wergeland bryter dem. I dette har Wergeland en kreativitet og en fantasi som er makeløs. Det er ingen andre som har sånn rikdom i innhold og kunstnerisk uttrykk. Smak og behag kan gjøre at man foretrekker andre, men det går ikke an å argumentere mot at Wergeland har en innholdsfylde ingen kan matche. Welhaven er dressert, og står på en egen plass i norsk litteratur når det gjelder beherskelsen av strofeformer og versekunst.

Romantikken var en tid for de store poeter. Vi hadde to av dem, og de stod i motsetning til hverandre. Diktet Digtets Aand illustrerer disse motsetningene kanskje mer enn noe annet dikt. I dette diktet legger Welhaven sitt litterære program.

Digtets Aand

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke.
og den er Digtets Aand.

Den boede i Sjælen
før Strophens Liv blev til,
og Sprogets Malm er blevet
flydende ved dens Ild.

Den gjennemtrænger Ordet
lig Duft, der stiger op
af Rosentræets Indre
i den aabnede Knop.

Og skjønt den ei kan præges
i Digtets Tankerad,
den er dog der tilstede
som Duft i Rosenblad.

Glem da den gamle Klage,
at ingen Kunst formaaer
at male Tankefunken,
hvoraf et Digt fremstaaer.

Thi hvis den kunde bindes
og sløres af paa Prent,
da var i denne Skranke
dens Liv og Virken endt.

Den vil med Aandens Frihed
svæve paa Ordets Klang;
den har i Digtets Rhythmer
en stakket Gjennemgang,

En Gjennemgang til Livet
i Læserens Bryst;
der vil den vaagne atter
i Sorrig eller Lyst,

Og næres og bevæges
og blive lig den Ild,
der laae i Digtersjælen,
før Strophens Liv ble til.

Kun da bevarer Digtet
sin rette Tryllemagt,
det Uudsigelige
er da i Ordet lagt.

Betragt den stille Lykke,
der gjør en Digter varm,
mens Aanden i hans Sange
svæver fra Barm til Barm.

Lad kun hans Rygte hæves
mod Sky af Døgnets Vind,
det er dog ei den sande
Kvægelse for hans Sind.

Men naar hans Tankebilled,
med eller uden Ry,
finder et lutret Indre,
og fødes der paany –

O, bring ham da et Budskab
om dette Aandens Bliv;
thi dermed er der lovet
hans Verk et evigt Liv.

1844

Språk, form og innhold

Form

I sin verselære av 1967 skriver Hallvard Lie at mange han har prøvd på leser første strofe feil. Det skulle gjelde også folk som burde vite bedre, studenter og kolleger, folk med interesse for stoffet. Jeg ser jeg også ville gått i fellen, før jeg ble kjent med den riktige takten, så ville jeg ikke truffet den. Dette er nemlig takten og rytmen til Nibelungen, samme takt som i Fanitullen, og det må leses i denne takten for å få det riktig.

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

I Nibelungenverset blir ofte enstavede takter brukt, og vi kan få to trykktunge stavelser etter hverandre, som i linje 2. Det er denne linjen alle Hallvard Lie prøvde seg på, leste feil. Og feilen de gjør, er den som vel alle ville gjort, de setter trykket på rig– og på sprog, og lar linjen gå med to trykksterke stavelser, i stedet for tre, som formen krever.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er i linjen med ordet uutsigelige, takten er vanskeligst. Det er liksom ikke mulig å få sagt det ordet skikkelig ut, å få plassert de tre trykksterke stavelsene linjen skal ha,  og få det til å høres både naturlig ut og i samsvar med takten.

Nibelungenstrofen er den middeltyske heltediktningens hovedversemål. Den fikk sin klassiske utforming i Niebelungen-sangen, Niebelungen-lied, på begynnelsen av 1200-tallet. I originalen er versene satt sammen i 6 takter og parrim. Welhaven har, som mange andre i senere tid, delt versene opp i to. Det samme gjorde Jørgen Moe i Fanitullen. Der er de 4 linjene i Nibelungen-strofen gjort om til 8, mens her i Digtets aand er de gruppert i to grupper på 4. Formelt kalles dette at strofen blir maskert, den ser ut til å være noe annet enn det den egentlig er.

Det er eiendommelig å lese utdrag fra den tyske originalen, eller en nytysk oversettelse av middelaldertysken derfra. Det er nesten så de har gjort tyveri av Fanitullen vår, mens det egentlig altså er motsatt. Også på norsk er denne takten og rytmen og plasseringen av rimene den kanskje aller mest gjenkjennelige strofeformen. Den er veldig elastisk, det vil si det er store muligheter for variasjoner i trykklette stavelser mellom de trykksterke, slik at språket kjennes levende og bevegelig selv om det er bundet av verseformen. Særlig er det karakteristisk med at en trykklett stavelse faller ut, slik at vi får to trykktunge etter hverandre, slik som i linje 2 i strofe 1 i eksempelet ovenfor.

Siden denne takten er knyttet til heltediktning, og noe heroisk, passer det godt at det her i diktet til Welhaven handler om diktet selv, og diktets ånd. Det er diktets ånd, som er helten.

Språk og innhold

På skolen lærer norsk ungdom at Wergeland var for fornorskingslinjen, mens Welhaven ville beholde dansk. Dette er enda et eksempel på at Wergeland var på riktig side av historien, han ville at det skulle bli sånn som det ble. Nå i dag virker det ganske spesielt at noen ville beholde dansk, vi har jo norsk, et vakkert språk, tett knyttet opp til norsk identitet, hvordan skulle noen kunne noen ønske at vi ikke skulle ha den?

Ser man nærmere på tekstene, er det imidlertid vanskelig å påvise noen egentlig forskjell mellom sånn Wergeland skrev og sånn Welhaven skrev. Begge skrev dansk, og begge fulgte langt, langt på vei de samme, uskrevne rettskrivingsreglene. Det trengs trening for å kjenne igjen forsnorsking hos Wergeland, og man skal vite hva man ser etter når man der leter etter norske ord. Men det er helt riktig at han argumenterte for at det norske språk måtte brukes, mens Welhaven holdt på det dannede og lærte.

Rettskrivingsregler som ennå ikke er trådt i kraft er e for æ, harde konsonanter for bløte (p, t, k for b, d, g), å for aa og en del stumme lyder (h, e i enkelte ord) som er sløyfet. Dansk har som tysk, og russisk, f for v i utlyd (af, ikke av), så det er også annerledes hos Welhaven, enn i dag. Leser man diktet, og kjenner disse reglene, ser man det er veldig norsk og lettlest. Substantiv har på denne tiden stor bokstav.

Det uutsigelige er det som ikke kan sies. Tanken om at kunsten skal kunne få sagt det som ellers ikke kan sies, er gammel.

Sammensetningen tankeformers baand er sånn som kanskje ikke skal ha nærmere forklaring, det er ment å være originalt, og min forklaring er ikke noe bedre enn den en annen måtte ha. I Platons idelære er formene sentralt, det er det tingene vi ser og kjenner liksom blir støpt av. Så her er det båndet med tanker som strømer ut. Eller de formene tanker kommer ut av. Aand, eller ånd, er derimot viktig. Det lar seg ikke forklare i få ord, men var helt sentralt i romantikken. Tingenes ånd var dens sjel, det var essensen, det viktige. Det ble også sagt om mislykkede kunstverk og ideer at de ikke hadde ånden i seg. Med i dette ligger også at på norsk, som i en rekke andre språk, er det sammenheng mellom ånd, og å ånde, å puste. Så diktets ånd er det som lever, det som puster i diktet.

Malmen er det man lager jern av, og det er når jernet er varmt det er flytende og kan formes. Bildet er at diktets ånd bor i sjelen, fra før livet i strofen blir til, og det er ilden til denne ånden som varmer opp ordene i språket slik at det kan formes, slik malmen i jernet.

Rosen og rosentreet (Rosentræet) er brukt som metafor så lenge det har eksistert litteratur. Her bildet at diktets ånd er som duften i rosentreet, det som på mystisk og uforklarlig, men merkbart vis, stiger opp og får roseblomsten til å dufte. Sånn får diktets ånd diktet til å vekke behag.

Linje 3 i strofe 5 har også to trykktunge stavelser etter hverandre, dog der. Typisk for Nibelungenverset. Å prege er å sette merke på, slik man gjør på mynter, når diktets ånd ikke kan preges i Digtets Tankerad, så betyr det at det ikke er mulig å sette fingeren på hva som er diktets ånd i det som står der. Ånden er likevel til stede, lik duften i rosenbladet. Her er det bladet i kronen, i selve rosen, blomsten, det er snakk om. Pronomenet den viser hele tiden tilbake til Digtets Aand.

Å formå, eller formaa, er å greie. Funken i Tankefunken er nesten hypermoderne, slik vi i dag snakker om «å funke». Det er funksjon. Ingen kunst klarer å beskrive (male) tankefunksjonen som et dikt fremstår av. Eller, ingen klarer å forklare hvordan et dikt blir til. Denne innsikten er gammel og kjent, derav gamle Klage.

I strofe 7 kan den vise tilbake til Tankefunken i strofe 6 eller til Digtets Aand, som det handler om i alle strofene. De to er jo også ganske beslektet. Prent er trykk, sløres af er avsløres, altså at sløret blir fjernet, sånn det vil skje om diktets ånd blir formulert rett frem i en tekst. Strofen sier at om det gikk an å beskrive hva dette var for noe, så ville det sette grenser for det (Skranke), og disse grensene, eller skrankene, ville gjøre at diktet mistet sitt liv og virke. Ordene ville ikke væe levende, de ville ikke virke. Det må altså være noe mer med et dikt, enn det som kan settes ord på. Igjen berører vi også det uutsigelige, som første strofe og mye av diktet handler om.

Strofe 8 har sammensetningene Aandens Frihed, Ordets Klang og Digtets Rhytmer, alt sammen ord det skal gå an å kjenne igjen. Stakket er kort, av norrønt stǫkkottr. Strofen sier at diktets ånd vil sveve på klangen av ordene og rytmen i diktet, mer altså, enn bare innholde i ordene. Og det er åndens frihet som får dem til å sveve, begge disse ordene er viktige i romantikken, ånden og friheten.

En Gjennomgang i strofe 9 henter opp igjen ordet som avslutter strofe 8, gjennomgangen er til livet i leserens bryst. Det er i brystet hjertet er. Gjennomgangen kommer i diktets rytme, også fra strofe 8, og den – diktets ånd – vil der – i brystet til leseren – våkne til liv igjen, i sorg (sorrig) eller glede (lyst).

Stofe 10 fortsetter denne tanken, som begynte i strofe 8. Her beskrives hvordan diktets ånd vil få næring (næres) og bli beveget, slik at den blir lik den ild dikteren hadde i det diktet ble til. Dikteren har altså gjennom klangen og rytmen overført sin tanke til leseren, slik at denne har tilgang på samme malmen som dikteren hadde i strofe 3. Herfra kan ideer formes. Det er viktig at diktets ånd ikke bare skal befinne seg i diktet, den må også kunne overføres til leseren. Dikteren må formidle noe. Ordene før strofens liv blir til viser den tette forbindelsen til strofe 3, og den tette forbindelsen mellom dikterens tanke og det leseren oppfatter.

På denne måten vil det uudsigelige – igjen dette ordet – være lagt inni diktet. Det skjer ved tryllemakt, altså på en måte som ikke kan forklares, men Welhaven forklarer det likevel ganske konkret og tydelig i dette diktet her. Det er også det som er poenget, dette diktet har ånden, Welhaven har en klar tanke, og han klarer – gjennom diktet – å overføre denne tanken til leseren. Uten bruk av diktets virkemidler, så ville han ikke fått dette til. Det er ikke mulig å forklare det Welhaven her vil si, bare ved å bruke vanlige ord. Welhaven viser med dette diktet som eksempel hva et dikt kan være, og hva diktets ånd skal være.

Strofe 12 sier at om dikteren lykkes i dette, å overføre en åndrik tanke til leseren, så er hans lykke gjort. Da har han oppnådd det han ville. Aanden i hans Sange, er ånden i diktene, og når de svever fra barm til barm, så går de fra bryst til bryst, etter hvem som leser dem. Det at diktet vekkes til liv i brystet til leseren er brukt som bilde i strofe 9, og henter opp igjen det. Verbet svæve er brukt i strofe 8. Betragt er imperativ av å betrakte, å se, så strofen begynner med kommandoen «se så lykkelig dikteren blir når diktet blir lest og forstått», altså når tanken hans – ånden – blir overført fra ham til leseren.

Strofe 13 omhandler også dikteren, og ikke diktet. Rygte er rykte, ordet blir vel fortsatt brukt i dag om folk som har godt eller dårlig rykte på seg. Welhaven skriver i diktet at dikterens rykte kan stige (hæves, heves) mot sky av Døgnets Vind, altså være noe midlertidig. Så om man er populær en stund, vil man være upopulær eller glemt den neste, slike ting er foranderlige, stemninger skifter. Ordet Kvægelse har vi ennå i ordet vederkvegelse, forfriskelse eller trøst. Så Welhaven skriver at det er ikke kortsiktig personlig suksess som er saken, det er ikke det at han som dikter blir snakket godt om, det er ikke det som er den sanne trøst eller lindring for sinnet. Det er ikke det som er målet med diktet.

Målet er heller, som det står i strofe 14, at hans Tankebilled, tankebildet hans, eller tanken, skal fødes på ny i en lutret lesers Indre. Ry er rykte, omdømme, så når det står med eller uten Ry, betyr det nok at det ikke har så mye om det følger godt eller dårlig rykte med. Det viktige er at tanken fødes på ny, og får nytt liv hos en leser, at ånden er overført. Lutre er rense, det blir ofte brukt i religiøs og i overført betydning, også i meningen foredle. Hva som utover det menes med et lutret indre er et spørsmål om tolking, mens det står rett ut at det er i dette lutrede indre tankebildet skal fødes på ny.

Avslutningsstrofen sier at om dikteren lykkes i dette, så vil diktet ha evig liv. Når han så bringes dette budskap, så er hans lykke gjort. Aandens bliv, er «åndens bli», altså at ånden blir til, det lykkes å gi diktet en ånd, og å få denne ånden overført til leseren. Dette budskapet må bringes til dikteren, heller enn at han er så populær og blir snakket om godt om (har godt ry), for det er dette som vil gi verket evig liv. For om ånden kan overføres i dag, kan den også overføres i fremtiden. At diktet til Welhaven leses og brukes den dag i dag, viser at han har lykkes. På ny blir diktet i seg selv et eksempel på hva Welhaven ønsker å oppnå.

Kommentar til diktet

Diktet er hentet fra samlingen Nyere digte, som utkom i november 1844, men med 1845 på tittelbladet, sånn som får oss som skal kategorisere til å havne i vanskeligheter. Det er et dikt som inneholder dikterens litterære program, et dikt om hva dikteren ønsker å oppnå med diktet. Sånn sett er diktet nyttig i all opplæring. Det tjener som eksempel på forfatteren og periodens mål og mening, og illustrerer i seg selv denne meningen. Mange forfattere i forskjellige perioder har nedfelt sitt program i ulike tekster, men få så klart og tydelig som Welhaven her i Digtets Aand.

Welhaven deltok hele sitt liv sterkt i debatten hva norsk kunst og kultur skulle være, om den skulle søke europeiske eller nasjonale idealer, og hvordan den skulle utformes for best å nå disse idealene. Først kom disse meningene hans til uttrykk i polemikk mot Wergeland, og hans krets, her kunne det gå stygt for seg, men etter den første striden og særlig etter at Wergeland døde roet det seg, og Welhaven skrev mer dempet. Han forble imidlertid kontroversiell like til sin død, og det fantes dem som ikke kunne tilgi ham det som kunne bli kalt anti-norske holdninger, og de harde angrepene mot Wergeland og venstresiden i norsk kultur og politikk. Derfor fikk han, for eksempel, redusert sin pensjon de siste år av sin levetid, fra regjeringens forslag om 1200 spesidaler, til stortingets vedtatte 800 sd. Dette skillet i norsk politikk gjaldt i mange politiske saker, splittelsen stakk dypt, og fører til dannelsen av de to partiene høyre og venstre etter innføringen av parlamentarismen.

Her, på denne bloggen, er det imidlertid diktet, og ikke politikken, som er saken. Ingard Hauge formulerer det fint i innledningen til samleutgaven av Welhavens verk, utgitt i 1990: Sitt dikteriske ideal finner han, som mange andre lyrikere i denne perioden, i en syntese av klassisimens måtehold og romantikkens følsomhet (bind 1, s. 21). Dette er til stede også i Digtets Aand. Klassisimens måtehold finner én i strofenes strenge oppbygning, rimet, takten og rytmen som alltid er oppfylt, og der de små avvikene alltid tjener en hensiktsmessig funksjon (som i ordet uutsigelige, vanskelig å få inn i rytmen). Romantikkens følsomhet finnes både i de sterke, til dels begeistrede følelsesutbruddene, og i de mer vare og fintfølende (stille lykke, strofe 12).

Vi kan kanskje prøve et trappetrinn til, uten at lesingen og analysen blir for komplisert. Opplysningstidens idealer var fornuft og rasjonalitet. Welhaven var et barn av den, født like etter den var over, og virksom i det arven etter den skulle forvaltes. Den kunstneriske perioden Romantikken kom som en reaksjon mot den, og særlig som reaksjon mot den kunsthistoriske perioden som gjaldt den gang, klassisisme. Fornuft og opplysning kunne være vel og bra i livet og i samfunnet, men i kunsten kan ikke alt være bare lover og regler og fornuft, der må de frie følelser inn. Så det ble en dobbelthet, dikterne i romantikken skulle være voldsomme og følsomme i sin kunst, men også rasjonelle og opplyste i sin samfunnsvirksomhet.

I Digtets AAnd ser vi denne spenningen mellom fornuft og følsomhet helt ned i ordvalget. Ord som Tankeformers Baaand, Frigjort Tanke, Tankerad, Tankefunken og Tankebilled går igjen. Men alt satt opp mot følelser i Aand, sjæl, Digtersjæl og Livet i Leserens Bryst. Og enda mer i Ild, Duft, Tryllemagt. Det er mange eksempler på ord om grenser satt opp mot ord om frihet. Rasjonaliteten er grensene, de gjelder, men diktet, dikteren og ordet må også være fritt. Det er et ambisiøst forsøk på frihet under kontroll, geni i arbeid under regler, fornuftens regler tatt i bruk for å uttrykke det grenseløse, det som ikke kan sies, det uutsigelige. Motsetningene går så langt, at rasjonalisten Welhaven ønsker at diktets innhold skal kunne formuleres i konkrete setninger, men romantikeren vil mene at det fulle innholdet kun lar seg overføre ved å ta i bruk alle dikterkunstens virkemidler. Så diktet skal inneholde noe mer enn bare ordene, og det er hva dette mer er, hva som er diktets ånd, diktet forsøker å uttrykke.

Det finnes ikke noe bedre forsøk i å uttrykke akkurat dette. Diktet er naturligvis et resultat av den opphetede debatten vi hadde på 1830-tallet. Welhaven vil gjerne skrive et dikt som viser at han hadde rett, og hva man kan oppnå ved å skrive diktene sånn som han mener det skal gjøres. I de andre og større dikternasjonene fantes ingen slik opphetet debatt, det var noe med de norske forhold og ny stat med liten, nasjonal selvtillit, som gjorde at det ble satt sterke følelser i sving når det norske ble satt opp mot det euroepiske, og det norske ble sett på som noe mindre utviklet og mindre verd. Tyskerne hadde alle forutsetninger for å forstå hva Welhaven vil si med diktet sitt, de var opptatt av de samme tingene, men de hadde ikke det behovet for å formulere det så sterkt og med en slik energi. De hadde nok de samme meningene, men de hadde ingen å overtale.

Så dette diktet er noe unikt, også i verdenslitteraturen. Det er oversatt til en god del språk, jeg kjenner det bare i tysk og engelsk, men som alle dikt taper det seg i oversettelsen, og det har ikke den plass det kanskje ville hatt, om norsk og skandinavisk hadde vært et verdensspråk.

Ettertiden har også stilt Welhaven helt i skyggen av Wergeland, også i Norge. Det er mange grunner til det. Også det enkle faktum at Wergeland var så mye mer produktiv, han skrev mye mer og mye mer omfangsrikt, mens Welhavens litterære produksjon var forholdsvis liten. Dette kan jo kanskje også tilskrives Wergelands ubegrensede frihet, han lot fantasien fritt utspille seg, mens Welhaven alltid måtte legge bånd på seg, og tilpasse stoffet formen. Wergeland lot det i mye større grad bare stå til, det er ikke denne følelsen hos ham at hvert ord og hver linje er tenkt gjennom til minste detalj.

Den viktigste grunnen til at Wergeland står igjen som seierherre i debatten, er nok likevel den at linjen til Welhaven er den til embetsmannsstanden. Wergeland tilhørte folket. Det var folket som vant.

 

The fly, av William Blake

Et lite engelsk sommerdikt i dag. Det er skrevet av den engelske poeten og maleren William Blake (1757 – 1827). Han er virksom i overgangen mellom klassisimen og romantikken, og har slik jeg leser ham en fot i begge leire. Diktene hans er ofte svært enkle, nesten naive, og uttrykker gjerne en klar og enkel tanke på en klar og enkel måte. Det passer godt til klassisimen, eller nyklassisismen, som kanskje er en riktigere betegnelse på denne perioden. Samtidig hadde Blake stor tro på kunstnerånden og på dikterens frihet. Han satte følelse, tro og ånd høyere enn logikk, rasjonalitet og fornuft, og passer med det godt inn i romantikken.

Diktet jeg har valgt av ham er en liten perle på fem strofer. Det er hentet fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. Denne samlingen må ses i sammenheng med Blakes første samling, Songs of innocense. Den kom ut i 1789, og er en barnebok. Her finner vi kjente dikt som The lamb, The little black boy og On another’s sorrow. Dette er naive dikt, der barnet får sin plass i en trygg verden. I Songs of experience er ikke verden lenger så trygg, barnets verden er tapt, og det er klart at mye er blitt holdt skjult for det. I dette kan vi se paralleller til mennesket før og etter syndefallet.

The fly

Little fly,
Thy summer’s play
My thoughtless hand
Has brushed away.

Am not I
A fly like thee?
Or art not thou
A man like me?

For I dance
And drink and sing,
Till some blind hand
Shall brush my wing.

If thought is life
And strength and breath,
And the want
Of thought is death,

Then am I
A happy fly,
If I live,
Or if I die.

1794
Flue
Min gjendiktning

Fluen

Lille flue,
Din sommers lek
Har min tankeløse hånd
Blåst avsted.

Er ikke jeg
En flue som deg?
Eller er ikke du
En mann som meg?

For jeg danser
Og drikker og synger,
Til en blind hånd
Skal børste min vinge.

Hvis tanke er liv
Og styrke og ånde,
Og ønsket
Til tanken er døden.

Da er jeg
En lystig flue,
Om jeg lever,
Eller dør.

Kommentar til oversettelsen

Posten var først utstyrt med en gjendiktning, og ingen oversettelse. I januar 2019 så jeg over posten på nytt, og splittet oversettelsen i to. Det er knapt nødvendig, siden språket er så enkelt at det skal ikke være noe problem for en normalt interessert nordmann å forstå hva det går i. Fly er altså flue, brush er  å «børste» eller «koste» eller slikt noe, det kan også brukes i betydningen «børste eller gre håret», og til sist ligger det en betydning av «børste bort», brush away. Det betyr å fjerne, altså få noe til ikke å eksistere lenger. Det er livet som er børstet bort. Want i strofe 4 er også litt vanskelig, det betyr «å ønske», men ønske seg noe gjør man fordi man ikke har det og har lyst på det, så det har også betydning «å mangle» og «å savne».

Min kommentar

Det er klassisk forskyvning av perspektiv. Mannen er flue, og fluen er mannen. Rimene er så enkle at det grenser mot en barneregle, også her, og rytmen er så munter at det nesten kamuflerer for innholdet.

Diktet starter med henvisning til fluen, slik det kan gjøres i en barneregle. Så er det sommerens lek som nå er børstet bort av den tankeløse hånden til jeg-personen. Dikterjeget har altså drept en flue, og står nå og tenker seg om. Hva er egentlig forskjellen mellom han og fluen? Er ikke han også et krek som flyr rundt, til hans tid er oppbrukt og noen børster hans vinge? Det er spørsmålet i den sentrale midtstrofen, nummer 3.

Fjerde strofen er litt mystisk. Der stilles spørsmålet om tanken er et liv, og med det styrke og ånde, så vil tankens ønske være å komme til døden. Liv og død står i en voldsom kontrast, særlig når de begge deler skal være bundet sammen av tanken. En løsning kan være at døden er livets mål, det er det livet beveger seg frem mot. Og hvis det er tanken som er livet, er det tanken som beveger seg frem mot døden. Men den tilsynelatende enkle strofen er litt mer komplisert enn som så. Det kan også ha å gjøre med at det er tanken som skiller mennesket fra fluen, det er også det som gjør at dikterjeget er i stand til å stille spørsmålene i diktet. Vi kan også stille spørsmålet hva det egentlig er som gjør at vi lever? Hva er essensen i livet? Er det tanken?

Uansett kan man så stille spørsmålet hvorfor det skal være slik at vi står øverst i tankepyramiden. Finnes det kanskje ikke en som kan slå ut våre liv, like lett og ubekymret som vi slår ut fluens. Om det ikke eksisterer noe slikt høyere enn oss, eksisterer like fullt tanken om det, og med et skifte av perspektiv er det lett å se våre egne liv like små og betydningsløse som fluens.

Det er også dette som er konklusjonen på diktet. I starten av første strofe henvendte dikterjeget seg til fluen, i siste strofe er han selv blitt den. Den muntre rytmen blir ledsaget av det glade ordet happy, han er en lystig flue, og det gjelder om han lever eller dør. Det siste ordet er die, og med det der både diktet og dikterjeget ut.

Kanskje må også diktet leses i sammenheng med samlingen det er utgitt i. Dette er Songs of experience, sanger av erfaring, i motsetning til Songs of innocense, uskyldens sanger. Kanskje er det dette synet på livet  man får, når man vet hva det går ut på. Det er ikke så mye mer enn en flue som surrer rundt, det går ganske raskt og plutselig er det over.

Min gjendiktning

Posten var originalt utstyrt med en gjendiktning, kanskje fra 2009, da innlegget ble postet. Uansett er gjendiktningen her forbedret, i 2019, da jeg har skjønt litt mer at det går ikke an å plassere lette og tunge stavelser så det passer seg. Det må være likt med originalen, der originalen følger et strengt mønster, og det gjør denne originalen fra slutten av 1700-tallet, Først hadde jeg en forbedret versjon av gjendiktningen, men det gikk ikke an å slå seg til ro med den heller, så her er en versjon der det er riktig.

Originalen har  3 + 4 + 4 + 4 stavelser i de tre første strofene, så 4 + 4 + 3 + 4, og til slutt 3 + 4 + 3 + 4.  Takten er jambisk, altså annenhver trykktung og trykklett. Hver linje har 2 trykktunge stavelser, også de linjene som bare har 3 stavelser i alt. Utenom strofe 4 begynner altså alle strofene med en trykktung stavelse.

Fluen

Lille krek,
Din sommers lek
Min dumme hånd
Har blåst avsted.

Er ei jeg
Et krek som deg?
Eller er ei du
En mann som meg?

Liv i dans
Og drikk og sang,
Til en blind hånd
Skal slå en gang.

Er tanke liv
Og kraft og pust,
Og dens mål
Er døden just.

Da er jeg
Et lystig krek,
I mitt liv,
Til jeg dør vekk.

ES2019

*

Posten fikk en liten overhaling januar 2019. Gjendiktningen ble forbedret, en oversettelse ble lagt til (først var det bare gjendiktningen), og formatet ble litt endret. Det kan godt hende det er nødvendig å gjøre noen små endringer i innholdet også. Det gjelder særlig det jeg skriver om plasseringen mellom opplysningstiden og romantikken, noe jeg var opptatt av den gang, fordi det var noe jeg kunne godt, men diktene til Blake er ikke så egnet til å illustrere disse forskjellene her. De er mer sin egen sjanger. Men foreløpig får det stå. Det er flere dikt av Blake på vei, og da vil jeg skrive mer.