Ich benötige keinen Grabstein (Jeg behøver ingen gravstein), av Bertolt Brecht

forsTyskeren Bertolt Brech, (1898-1956) er mest kjent for sine teaterstykker, men skrev også en rekke dikt. Diktet Frage eines lesende Arbeiters (Spørsmål til en lesende arbeider) er det mest kjente, og det første tyske diktet jeg postet her på bloggen. I dette og i de fleste av de andre diktene sine bruker han den samme teknikken som han bruker i teaterstykkene. Han appellerer til tanken, og ikke til følelsene, og forsøker alltid å lage tekstene sine sånn at mottakeren må tenke gjennom det han eller hun ser, ikke bare la seg begeistre.

Dette gjelder også i diktet vi poster i dag. Bertolt Brecht skrev diktet mot slutten av sitt liv, ganske kort tid før han døde, og etter at helsen hans hadde forverret seg. I 1955 fikk han en hjerteklaff-betenelse, noe som bare senere ble påvist. Som kjent var Brecht hele sitt liv kommunist, og da han vendte tilbake til Tyskland etter krigen og Nazi-tiden i 1949, så var det til det kommunistiske Øst-Tyskland han reiste, og i Øst-Berlin han slo seg ned. Der ble han feilbehandlet, med Coli-bakterier i stedet for antibiotika, og han døde 14. august, 1956, av et hjerteinfarkt.

Så når han skriver dette korte diktet sitt, så vet han at han går sin egen død i møte. Av kuriosa kan jeg kanskje legge til at han ikke ønsket noen gravstein, men han ønsket en kiste av zink rundt trekisten, og han ønsket å bli stukket gjennom hjertet før han ble gravlagt. Han fryktet mark, og han fryktet å bli begravd levende. Det er nesten betryggende å se at det er litt menneskelige følelser også, i en som her i dette diktet kan behandle sin egen død, så uviktig og uhøytidelig.

Ich benötige keinen Grabstein

Ich benötige keinen Grabstein, aber
Wenn ihr einen für mich benötigt
Wünschte ich, es stünde darauf:
Er hat Vorschläge gemacht. Wir
Haben sie angenommen.
Durch eine solche Inschrift wären
Wir alle geehrt.

Min oversettelse (og gjendiktning)

Jeg behøver ingen gravstein

Jeg behøver ingen gravstein, men
Om en av dem behøves for meg
Ønsket jeg det skulle stå på den:
Han kom med noen forslag. Vi
Har antatt dem.
Gjennom en slik innskrift ville vi alle
Være beæret.

Kommentar til oversettelsen

Denne oversettelsen skal fungere også som en gjendiktning. Jeg har derfor forsøkt å oversette i diktets ånd, mer enn ordene ordrett. Den tyske originalen er enkel og upoetisk. Jeg har forsøkt å få til det samme på norsk.

De to første linjene har noen små vanskeligheter. I linje 2 mener jeg ihr viser tilbake på gravstein, og er satt i genitiv, einen er satt i akkusativ, det er direkte objekt. Dermed blir det «en av dem». Så er det ordet benötigt, som ender linje 2. Det kan enten være adjektiv, nødvendig, eller verbet benötigen i tredje person presens, trenger. Jeg er ikke sikker på at jeg fikk det helt riktig med å oversette med «behøves», en passiv.

I linje 3 er stünde konjunktiv fortid, det uttrykker et ønske. Det løses ved å skrive «ønsket det skulle stå på den», men jeg tor også jeg ville vært på trygg grunn om jeg valgte: ønsket jeg det stod på den. En hovedsak med diktet til Brecht, og dermed til min gjendiktning, er at det ikke skal være så mye dilldall med ordvalget. Det skal være enkelt og greit.

Linje 4 har setningen Er hat Vorschläge gemacht, direkte oversatt «han har gjort forslag». Den går fint å omskrive, vi sier «komme med forslag», ikke «gjøre forslag», Og så er det min mening at «har kommet med forslag» ikke er så naturlig på norsk som hat Vorschläge gemacht på tysk. Vi uttrykker oss ofte i preteritum enn i perfektum, så «han kom med forslag». Så føles setningen bedre om man legger til «noen», han kom med noen forslag. Med det får jeg frem denne hverdagsligheten som passer til gravsteinen til Brecht.

I linje 5 fikk jeg gigantiske problemer med at jeg først skrev inn «heben» (heve, løfte) for haben (ha). Det gir ganske andre ting å skrive om og tenke på, når man behandler diktet, og det var ikke særlig lett å få det godt over i norsk. Med Wir/ *Heben sie angenommen er det vanskelig, med Wir/ Haben sie angenommeningen er det ingen sak. For ulike måter å oversette partisippet angenommen og verbet annehmen er det bare å sjekke gloselisten.

I linje 6 er det konjunktiv, wären, fortid. Det dreier seg om en hypotetisk konstruksjon, på norsk vanligvis uttrykt «ville være». Det er imidlertid litt vanskelig slik det er gjort i dette diktet, for det er «ville vi alle være», og i originalen står «vi alle» (wir allen) i linjen under. Jeg forsøker å få ordene til å være i samme linje i oversettelsen, som i originalen, og bruker derfor norske «var» for tyske wären. Forskjellen på konjunktiv og indikativ er at konjunktiven uttrykker en subjektiv oppfattelse, mens indikativ er en objektiv betraktning. Det kan også formuleres som at indiaktiv sier noe om virkeligheten, mens konjunktiv sier om subjektets oppfatning av virkeligheten. Siden vi ikke har konjunktiv på norsk, går det av og til an å bruke verbene i sin indikative form, for å uttrykke noe konjunktivt. Det er det jeg har gjort her. Det er ikke sånn at alle var beæret, det er at alle ville være.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

benötigen (sv. tr.) trenge, behøve. (benötigt nødvendig)

Vorschlag der, -(e)s/Vorschläge; forslag;

angenommen (adj.) antatt; adoptert; (av verbet annehmen (st. tr.) 1. ta imot, motta, godkjenne, akseptere; 2. formode, tro, anta, mene, forutsette; 3. sich (dat.) etwas annehmen lære seg noe, tilegne seg noe. 4. sich jemandes/einer Sache (gen.) annehmen ta seg av, ta hånd om, overta, anta. 5. bli tatt opp, ta opp, motta, adoptere;

ehren (sv. tr.) ære, hedre, vise aktelse;

Litt om form og oppbygning

Det er kun én strofe, syv linjer. Her er ikke noen rim, ikke noen faste former, et veldig atypisk dikt, tradisjonelt sett, men et typisk dikt for den perioden Brecht tilhørte. Det er et prosaisk dikt, med det at språkføringen er nesten sånn som vi gjør det når vi skriver vanlig. Den viktigste forskjellen er at teksten er strukturert i linjer, og i dette legger Brecht inn en del virkemidler. Disse er typiske for perioden, og typiske for sjangeren Brecht skriver i.

Når man skal analysere dikt som dette, må man se nøye på linjeskiftene. Det er veldig typisk at meningsinnhold blir brutt opp, at betydning henger igjen i det siste ordet i linjen, at linjeskiftene er veldig unaturlige. Med det mener jeg at vanligvis forsøker man å få samme betydningsinnhold til å henge sammen, man fullfører setningen man har begynt på, i linjen man skriver på, og trykker i alle fall ikke Enter før setningen er ferdig. I tradisjonelle dikt skjer det ikke at alt som hører sammen blir uttrykt i samme setning, på samme linje. Du kan være ganske sikker på at du støter på et punktum eller et komma, i enden av linjen.

I dikt av typen Brecht her skriver, er det motsatt. Her er første linjeskift etter et aber (men), der det naturlige ville være å sette aber i linjen under, sammen med meningsinnholdet det hører til. Nå blir det en pause etter aber, det er vanlig med pause i linjeskiftene, og det skaper forventning og spenning hva som skal komme. Det er også en del av fremmedgjøringen, forsøket på å skape noe uvanlig, noe nytt, at linjeskiftene settes der de gjør. Hjernen får ikke gå inn i de vante tenkebaner.

Den samme effekten ser vi i inndelingen av linje 4 og 5. Der er ordet Wir (Vi) satt i enden av linje 4, når den like godt kunne vært satt i linje 5, der den egentlig hører til. I linje 6 og 7 skjer det samme, i litt mindre grad, der wären (ville være) godt kunne stått i linje 7 ,med Wir allen geehrt «vi alle beæret». Stedet der linjeskiftet kommer på riktig sted, midt i diktet, mellom linjene 3 og 4, kommer også det viktigste meningsinnholdet: hva som skal stå på gravsteinen.

Kommentar til diktet

Det er et kort og enkelt dikt. Brecht bruker noe som er hellig for de fleste, gravsteinen, og behandler innskriften på den på en måte som er ganske uvanlig. Slik skaper han den fremmedgjøringen som er så karakteristisk for ham. De fleste ønsker noe litt ekstra på gravsteinen sin, noe litt viktig og minneverdig. Det gjelder særlig de som har utrettet noe spesielt. De ønsker et minne som gjør at deres bedrifter blir husket.

Brecht har et spesielt forhold til helter og monumenter. Det ser vi godt i diktet Frage einer lesenden Arbeiters, det diktet Brecht best er husket for. Han ser ikke noen forskjell på lederen og følgerne, han har hverdagsmennesket og arbeideren som helten, akkurat de som ikke får noen oppmerksomhet. Store gravsteiner og monumenter minnes akkurat disse heltene, de såkalte store menn, som har fått kolossalt mye ære, men som på et vis har fått andre til å gjøre jobben.

Så Brecht begynner med at han trenger ikke noen gravstein. Og skulle han ha det, så skulle det bare stå at han hadde noen forslag å komme med, og disse forslagene skal vi nå se nærmere på. De skal leve videre. På den måten vil vi alle bli beæret, sier han. Det er en setning det ligger mye i. Både at han ikke søker så mye egen ære, og at det er viktig for ham at alle beæret.

I det ligger det nok også et lite stikk til de som bruker gravsteinen til å hedre seg selv, liksom de er så mye viktigere enn alle andre. I tillegg er det en dobbelt bunn, med det at mange av Brechts forslag, nettopp innebærer dette at det er fellesskapet som gjelder, og at målet nettopp er at alle skal dyrkes og beæres og behandles likt, om bedriften man har utrettet er stor, eller liten. For Brecht er det knapt noen forskjell. Derfor ønsker han seg ikke noen spesiell gravstein, men han ønsker at ideene han har kommet med, skal leve videre og vokse, og bli til noe.

Merknad: Posten er skrevet desmeber 2018, og tilbakepostet.

Spørsmål fra en lesende arbeider, Bertolt Brecht

I dag kommer en tysk klassisker fra mellomkrigstiden. Det er skrevet av Bertolt Brecht, som var mest kjent for sine teaterstykker, og for sin kabaretvirksomhet sammen med Kurt Weil. Til norsk kan tittelen oversettes på to måter, og jeg har sett begge måtene brukt: «Spørsmål fra en lesende arbeider», eller «En lesende arbeiders spørsmål». Det er skrevet godt ute på venstresiden. politisk, og er riktig så revolusjonært. Brecht kunne aldri ha skrevet det – og i alle fall ikke fått det utgitt – i sitt hjemland, Tyskland, under Hitler, så han skrev det i eksil i Danmark i 1935, og fikk det utgitt året etter, i Moskva. Det er kursorisk at ingen mer enn Stalin, skulle ta æren for alle bragder hans land og folk stod for, han alene vant krigen mot Tyskland og bygde Sovjetunionens små og store byggverk, og stod for dets små og store vidunder.

Innholdet i diktet virker kanskje litt opplagt i dag, det er i hvert fall ingen sjokkerende ny tanke, som det var den gangen. Brecht var tidlig ute med å se den lille mann i de store bragder, og formulere det meget klartog enkelt i et kort dikt. Det går inn i tradisjonen med de revolusjonære dikt, som skulle mane folk til opprør mot makten, og som jeg så vidt nevnte litt forrige gang. Det var om å gjøre at de skulle være så enkle, at hvem som helst kunne forstå dem, og ingen skulle føle seg utenfor i den samlende kampen. Det var eliten som kunne gå på skoler og lære seg vanskelige begrep, referanser og symboler, og det ene og det andre. Arbeideren skulle ha det som hogget i stein.

Dette diktet har ingen rim, ingen fast struktur, og kan ha både punktum og spørsmålstegn midt i verselinjene. De kan også ha setninger som begynner med ett ord i den ene verselinjen, og fortsetter i den neste. Dette er fri form, modernistisk. Ellers har diktet mange retoriske spørsmål, som er enkle, og skal få leseren til å tenke, og raskt selv se svaret. Store menn som Aleksander den store og Cæsar blir fratatt æren for sine bragder, det er folket som har utført dem, og nå kommer spørsmålene fra de lesende arbeiderne. Arbeiderne har lest bøkene, og lært seg å tenke. Det er så mange fortellinger. Og alle har sine spørsmål.

FRAGEN EINES LESENDEN ARBEITERS
Wer baute das siebentorige Theben?
In den Büchern stehen die Namen von Königen.
Haben die Könige die Felsbrocken herbeigeschleppt?
Und das mehrmals zerstörte Babylon –
Wer baute es so viele Male auf? In welchen Häusern
Des goldstrahlenden Lima wohnten die Bauleute?
Wohin gingen an dem Abend, wo die die Chinesische Mauer fertig war
Die Maurer? Das große Rom
Ist voll von Triumphbögen. Wer errichtete sie? Über wen
Triumphierten die Cäsaren? Hatte das vielbesungene Byzanz
Nur Paläste für seine Bewohner? Selbst in dem sagenhaften Atlantis
Brüllten in der Nacht, wo das Meer es verschlang
Die Ersaufenden nach ihren Sklaven.

Der junge Alexander eroberte Indien.
Er allein?
Cäsar schlug die Gallier.
Hatte er nicht wenigstens einen Koch bei sich?
Philipp von Spanien weinte, als seine Flotte
Untergegegangen war. Weinte sonst niemand?
Friedrich der Zweite siegte im Siebenjährigen Krieg. Wer
Siegte außer ihm?

Jeder Seite ein Sieg.
Wer kochte den Siegesschmaus?
Alle zehn Jahre ein großer Mann.
Wer bezahlte die Spesen?

So viele Berichte.
So viele Fragen.

Min oversettelse:

En lesende arbeiders spørsmål

Hvem bygde Theben med sine syv porter?
I bøkene står navnet på konger.
Har kongene slept bort steinblokkene?
Og det mange ganger ødelagte Babylon –
Hvem bygde det opp igjen så mange ganger? I hvilke hus
i det gullstrålende Lima bodde byggefolkene?
Hvor gikk de hen om aftenen, når den kinesiske mur var ferdig
Murerne? Det store Roma
Er full av triumfbuer. Hvem reiste dem? Over hvem
triumferte keiserne? Hadde det ofte besungede Bysants
bare palasser for sine innbyggere? Selv i det sagnomsuste Atlantis
skrek i natten, når sjøen omslukte dem
herskerne etter slavene sine.

Den unge Aleksander erobret India.
Han alene?
Cæsar slo gallerne..
Hadde han da ikke i det minste en kokk med seg?
Filip av Spania gråt, da flåten hans
var gått under. Gråt ingen andre?
Fredrik den syvende seiret i syvårskrigen. Hvem
seiret utenom ham?

Hvert sted en seier.
Hvem kokte til seiersfesten?
Hvert tiende år en stor mann.
Hvem betalte for gildet?

Så mange fortellinger.
Så mange spørsmål.