Norges skaal, av Johan Nordahl Brun

Nå som 200 års jubileet i fjor er godt unnagjort henter jeg frem et dikt som er noe av en slags opprinnelse for norsk nasjonsbygging. Det vil si, det er en skåltale, skrevet av Johan Nordahl Brun ved årsskiftet 1771-72. Tidligere var det vanligere å holde slike skåltaler enn det er nå, nå klinker man vel bare helst i glasset. Den gang gjaldt det å si noen bevingede ord til en eller annens ære. Skåltalen kunne godt være litt patosfylt, man trengte ikke være redd for de store ord, men det gjorde seg også med litt humor, slik at festdeltakerene kunne få le litt også, der de ventet på å drikke.

Johan Nordahl Brun (1745 – 1816) er en litt sammensatt person. Jeg er ingen ekspert på ham, langt i fra, men jeg har lest litt ekstra om ham i forbindelse med denne posten, og kjenner tiden han levde i og det som fulgte ikke så altfor verst. Han studerte teologi og ble prest, men det var ikke før i 1774 han fikk stillingen som sogneprest ved korskirken i Bergen. Da han skrev diktet var han sekretær i biskop John Ernst Gunnerus Det Kongelige Norske Videnskapers selskab, og personlig sekretær for ham i arbeidet med å reformere det danske universitetssystemet. Målet var et eget universitet i Norge. Gunnerus var en av initiativtakerne, Brun ble engasjert tilhenger av ideen.

Alt dette har jeg fra biografisiden om Brun på Norsk biografisk leksikon, og lite grann ekstra bakgrunnssjekking. Folk som kan dette godt, må gjerne korrigere meg, eller utdype i kommentarfeltet. Jeg ville bygge opp til en diskusjon om at diktet ikke er skrevet i den hensikt det senere er brukt, eller det er ikke sikkert Brun selv ville gått god for all mening som senere er lagt i det. Teksten ble nasjonalsang i en periode på 1800-tallet, klart da brukt i den norske nasjonsbyggingen, men Brun var selv ingen tilhenger av den form nasjonsbyggingen fikk. Han var en konservativ prest, han støttet kongemakten, også den danske, og han var i mot at vi skulle komme i union med Sverige. Han omtalte den danske kong Christian Fredrik som «vår egen», og «vårt Norges første mann», som det står på biografisiden jeg refererte til.

Det er derfor kanskje på sin plass å være litt varsom med å trekke en lang linje gjennom hele den norske nasjonsbyggingen, som at den beveget seg fra en sped start til et skjebnebestemt mål, det Norge vi kjenner i dag. Underveis var det mange som hadde andre ideer om hva Norge skulle bli, og hvilken retning vår nasjonalfølelse og nasjonale identitet skulle ta. Da Johan Nordal Brun skrev teksten sin var praktisk talt alle kjente land eneveldige monarkier, ideen om nasjonalstater var knapt født, Norge hørte til under Danmark, og det er få spor av at noen var plaget av det. Da friheten var et faktum, var det imidlertid viktig å finne eksempler på at Norge ikke hørte til under Danmark, at folket drømte om friheten også før den var kommet. Da var teksten til Nordal Brun veldig god, for den går fra første linje inn på en norsk stolthet det nok ikke var dekning for, med «kjempers fødeland», og den har til og med linjen «vi sødt om frihet drømme». Skåltalen er ellers full av linjer som bruker metaforer om å «bryte lenker» og rene ord som «bli fri fra tvang».

Ingen kan si noe om hva Nordal Brun egentlig tenkte den gangen, da han skrev diktet. I hvert fall kan ikke jeg det, så lite som jeg har satt meg inn i hans liv og levnet, og så lite jeg har lest av tekstene hans. Men utifra de sparsomme opplysningene jeg har, virker det kanskje søkt at han drømte om Norge som et fritt land og med en egen konge, som vi over hundre år senere skulle ende opp med. For moro skyld kan man kanskje spekulere i hvordan han likevel kommer med de kraftfulle setningene, som treffer sånn midt i blinken for det som senere skulle bli. Kanskje var han begeistret for det norske universitetet de jobbet for å opprette, kanskje så han for seg flere norske institusjoner som kunne komme. Sannsynligvis hadde han fått med seg strømningene ute ellers i verden, det var nå få år til den amerikanske uavhengighetserklæringen, opplysningsfilosofene skrev om de temaene som senere skulle frembringe de store revolusjonene, eller i hvert fall idegrunnlaget for dem.

Norges skaal

For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal vil tømme,
Og naar vi først faae Blod paa Tand,
Vi sødt om Frihed drømme;
Dog vaagne vi vel op engang
Og bryde Lænker, Baand og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal udtømme!
Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,
Vi drikke vil til Ære;
Hver ærlig Norsk, som Lænker brød,
Skal evig elsket være!
Den vrede Livvagts Vaabenbrag
Forklarer trolig Nordmænds Sag.
Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød,
Vi drikke nu til Ære!
En Skaal for Dig, min kjække Ven,
Og for de norske Piger!
Og har Du en, saa Skaal for den!
Og Skam faae den, som sviger!
Og Skam faae den, som elsker Tvang
Og hader Piger, Viin og Sang!
En Skaal for Dig min kjække Ven,
Og for de norske Piger!
Og nok en Skaal for Norges Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker!
Hør Dovres Echo raabe: «Held!»
For Skaalen tre Gang takker.
Ja tre Gang tre skal alle Fjeld
For Norges Sønner raabe Held;
Endnu en Skaal for Dig mit Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker

1771-72

Kommentar til diktet

Diktteknisk utmerker vel dette diktet seg helst med at det er så forut for sin tid. Igjen må folk som kjenner perioden bedre eventuelt korrigere meg, men kraftfulle rytmer som dette er noe som for meg ikke hører klassesismen til. Dog er det mulig at skåltaler var skrevet friere, og ikke trengte være så høyverdige, som poesi og poem gitt ut som egne verk. En skåltale skulle sette folk i stemning på festen.

I alle fall, diktet har fire strofer med 8 linjer i hver, ganske streng oppbygning, men litt variasjoner i rimmønsteret gjennom strofene. I første og siste strofe er linjene 1,3, 5, 6 og 7 forbundet med rim, om ikke nødvendigvis fullrim, linje 2, 4 og 8 rimer også. I de to midtstrofene har de to linjene 5 og 6 sine egne rim. De to første og to siste linjene i hver strofe er like, eller nesten like, så der er det nok riktigere å snakke om gjentakelse, heller enn rim.

Rytmen er karakteristisk og viktig i diktet, så den er det viktig å fange i ord. Det er et ømt punkt for meg, jeg er ikke flink til å treffe riktig og må også alltid dobbeltsjekke hva de ulike verseføttene heter nå igjen. I hvert fall nå, som jeg ikke har jobbet med denne bloggen på en stund. Slik jeg leser det blir det ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam, og i neste linje, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam-tam, altså lett-tung, lett-tung og trokeiske verseføtter. Dog er det kvinnelig utgang (med vokal eller trykklett konsonant) i linjene 2 og 4, og dermed også 8, så den siste stavelsen der er ikke så trykktung som i de andre endeordene. Dere vil se det selv av diktet, endeordene i hver linje er stort sett enstavelsesord, og altså veldig trykktunge, utenom i disse jeg nevnte.

En skåltale skal sikkert ikke leses altfor nøye, dens mål er å skape god stemning på festen. Dette er jo også et dikt skrevet for at folk skal la seg rive med. I første strofe er det ordene «Norge, kjempers fødeland» som setter i gang sangen og de store følelsene. Straks man er revet med av disse store ordene, «har fått blod på tann», så drømmer man også om friheten. Ettertiden har gitt en veldig konkret betydning her, friheten fra Danmark, Norges nasjonale frihet, men det var neppe det Nordal Brun mente med ordene, og man bør kanskje fremdeles stå fritt til å velge hva man vil legge i dem. Det påfølgende «våkne opp» henger sammen med «drømmen», man våkner opp fra drømmen, og løsner lenkene i virkeligheten også. Kanskje har dette vært med på å gi ideen til benevnelsen 400-års natten om tiden under Danmark.

I strofe 2 blir ordet «helt» i første linje byttet ut med «norsk» når linjen blir gjentatt i linje 7. Det blir da at «helt» og «norsk» blir det samme. Her er også motiv som vil komme for fullt i den senere nasjonsbyggende nasjonalromantikken, om hvordan den ekte nordmann er født «blant klippene», altså et meget hardført folkeslag. Samme motiv blir brukt i Ivar Aasen i hans Mellom bakkar og berg, eller Nordmannen, som diktet egentlig heter. Også i denne strofen blir den «ærlige norske» den som «elsker frihet» og «bryter lenker». Kanskje kan man med vår tids humoristiske distanse til tingene spørre hva det mon var for slags frihet nordmannen elsket på 1700-tallet, til langt ut på 1800-tallet og vel så det, var vel snarere kjennetegnet på den jevne nordmann at han eller hun var ganske så kuet. Det er imidlertid ikke noe å bygge nasjonal identitet på, folket som elsket å bøye seg for autoriteter og stå med luen i hånden, eller folket som ikke elsket særlig mye, men heller hengav seg til pietistisk kristendom og arbeidet «i sitt ansikts sved». Her tar jeg meg frihet i forhold til skåltalen, selvsagt.

Strofe 3 er morostrofen, der piker, vin og sang blir hentet inn, det er en skål også for «de norske piker». Her er det gjentakelse av ordet «og» i starten av hver linje som gjør det lett å la seg rive, som om man hele tiden kommer på noe nytt. Motivet med at den ekte norske ikke liker tvang kommer også med, de som elsker tvang og hater piker, vin og sang er linjene. Nøkternt sett skulle det jo ikke være nordmannen som først kommer i tankene til å passe inn under dette, men det blir en morsom strofe, som kanskje også minner de som hører skåltalen om at de er på fest.

I strofe 4 er det den norske naturen det synges til. Denne strofen har ikke noe om frihet, ikke noe om tvang, og runder ikke diktet av med en konklusjon om at en gang skal friheten man drømmer om og kanskje vil sloss for, komme. Det er en skål til fjellene, som riktignok kan rope samstemt «hell», altså «hell og lykke», og det for Norges sønner, men ikke et ord om hva det hellet og den lykken skal bestå i. Det er en skål for deg mitt fjell, og «klipper, sne og bakker». Ordet «klipper» henter opp et ord brukt i strofe 2, sne og bakker, og fjell, er også benevnelser for den barske naturen nordmennene lever livene sine i.

Kanskje skal man ikke kalle dette stor dikterkunst, annet enn at det er svært forut for sin tid i innhold, og kanskje også i form. Men jeg sitter nok kanskje med en følelse av at Nordal Brun traff blink uten egentlig å sikte. Med det mener jeg at han ikke hadde sett for deg det Norge som skulle bli, og som skulle ta skåltalen hans til seg som sin nasjonalsang. Selv om de ulike strofene har ord, tema og motiv som går igjen, er det heller ikke noen helthet som leder frem til noen endelig konklusjon. Første strofe er til Norge, kjempers fødeland, full av nasjonal patos, frihetslengsel og bryting av lenker, mens siste strofe er til Norges fjell, og til snø, bakker og klipper. I den strofen er det lite spor av frihetslengsel og lenkebrudd, om man da ikke legger godviljen til, og tolker det dithen at det er dette fjellenes rop om «hell» betyr.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s