Heidenröslein (Den lille rosen på heien), av Johann W. von Goethe

I dag, den femte uken med å poste dikt av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), kommer det første ordentlig kjente diktet av ham. Det er det lille diktet, Heidenröslein, skrevet i 1771, under oppholdet i Strassburg, men først i 1789, i samleutgaven som ble utgitt det året. Teksten er tonsatt hele 154 ganger, til 154 ulike melodier, mest kjent for meg er den til Franz Schubert i 1815, men Goethe Handbuch bind 1, Gedichte (2004, Stuttgart) skriver at det fremfor alt er versjonen til Heinrich Werner i 1827 som har plassert sangen i den tyskspråklige kanon. Johann Freiedrich Reinharts versjon fra 1794 blir også nevnt.

I Norge er også diktet godt kjent, og oversatt mange ganger. Strofeformen er så innarbeidet, at Nordahl Grieg skrev en parodi over diktet, kalt Heidenröslein, men med Rosenquist i første i plassen for Roselill på heien (Röslein auf der Heiden). Kanskje er det ennå noen i dag som har linjen «Så jeg der en rose stå» eller lignende i hodet? Det er nøyaktig i takten til Goethe i diktet.

Meningen i diktet er også godt kjent. Det er gutten som kommer over en rose, knekker den, og blir stukket av den. I overført betydning er det gutten som kommer over en jente, og forgriper seg på henne. Han blir selv stukket, og må selv lide. Det er satt opp som en allmenn sannhet, som folkeviten i en folkevise, og har en lett og munter rytme som i folkevisens stil står litt i kontrast til det egentlig ganske alvorlige temaet.

Nå skal jeg ikke skrive meg vekk fra diktet med å forklare det. Det er på ingen måte vanskelig, og man står som alltid i dikt veldig fritt til å lese det på ens egen måte, og få ut av det hva man selv finner. Her er diktet, på tysk, i oversettelse, og lenger nede, i min egen gjendiktning.

Heidenröslein

Sah ein Knab’ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Knabe sprach: «Ich breche dich,
Röslein auf der Heiden.»
Röslein sprach: «Ich steche dich,
Daß du ewig denkst an mich,
Und ich will’s nicht leiden.»
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Und der wilde Knabe brach
‘s Röslein auf der Heiden.
Röslein wehrte sich und stach,
Half ihm doch kein Weh und Ach,
Mußt’ es eben leiden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Enstanden 1771, Erstdruck 1789

Den lille rosen på heien

Så en gutt en rose stå,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han fort, den nær å se,
Så på den med mye fryd.
Ros, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
At du evig tenker på meg,
Og jeg vil det ikke lide.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Rosen forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham dog ei ve og akk,
Måtte den nemlig lide.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Språk, form og innhold

Formen er folkevisens. Her er det omkved i de to siste linjene, Röslein, Röslein, Röslein rot/ Röslein auf der Heiden, og linje 7 er gjentatt i linje 2. Jeg vil si det sånn at linje 2 er et innskudd, med et forvarsel til refrenget, men det er også slik at linje 2 har en fullstendig funksjon, siden den rimer med linje 5. Linje 2 bryter også friskt opp det som ellers kunne blitt tre tunge setninger med samme rim og rytme. Formen blir med det enkel å se, lett å gjenkjenne, men litt komplisert å forklare. Enklest er det å skjære igjennom, og si hver av de 3 strofene har 5 + 2 linjer, der rimmønsteret er aBaaB i de fem øverste linjene, og de to siste linjene er et gjentakende tillegg.

Versefoten er trokeisk, annenhver tung-lett, med fire trykktunge stavelser i linjene 1, 3 og 4, og tre i linjene 2 og 5. Formelen 4 + 3 gjelder også for linjene 6 og 7. Jeg viser med første strofe. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk at her tillates ingen ekstra stavelser, heller ikke trykklette, så derfor er det utstrakt bruk av apostrofer, Knab’ for Knabe, steh’n for stehen, seh’n for sehen og Sah’s for Sah es. Dette gjelder også for de to andre strofene.

Sah ein Knab‘ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Selv om trykket er likt fordelt i de tre strofene er fordelingen av pauser ulik. I strofe 2 er det en markant pause etter sprach, Knabe sprach [pause]: «Ich breche dich«. Til forskjell fra strofe 3: Und der wilde Knabe brach. Det gjør lesingen veldig langt fra å bli monoton, selv om trykkfordelingen er identisk i de tre strofene.

Når det gjelder språket og oversettelsen er nøkkelproblemet hvordan man oversetter Röslein. Röslein er diminutiv for die Rose, rose. På norsk har vi ikke diminutiv, eller verkleinerungsform, som det heter på tysk. Men akkurat for Röslein har det vært ganske innarbeidet å bruke roselill, slik finnes dette diktet i mange oversettelser og gjendiktninger allerede. Det er også brukt som oversettelse for andre tyske dikt med Röslein eller Röschen. Og norske poeter har brukt det i sine egne dikt. Særlig gjelder det på 1800-tallet, da den norske forbindelsen til Tyskland og tyske diktere og dikt var sterkere enn den er i dag, og da stilretningen var mer romantisk og uskyldig. Nå er ordet ganske ute av brukt, annet enn hvis noe fra den tiden skal oversettes, eller stilen kopieres. Som oversettelse fungerer det godt, synes jeg. Jeg vil i alle fall bruke den.

I tittelen står Röslein som sammensatt ord, Heidenröslein. Som sammensatt ord fungerer ikke roselill i det hele tatt. Og det går heller ikke godt å lage sammensatt ord med det vanlige ordet for rose, ikke i dette tilfellet. Så vi må omskrive. Det har også Goethe selv gjort, da diktet ble utgitt i Volksliedern i 1779, het det Röschen auf der Heid. Det er omtrent tilsvarende det jeg kaller det, med Den lille rosen på heien. I gjendiktningen er tittelen Roselill på heien. Jeg tror det er denne tittelen de fleste gjendiktere og oversettere har brukt, men jeg pleier aldri sette meg særlig inn i hva andre har gjort. Jeg konsentrerer meg om originalen, og om mitt eget arbeid. Nedover i diktet oversetter jeg med «rose» og «roselill» etter hvordan det passer med rytmen.

Leiden er lide, tåle, finne seg i.

I siste strofer er jeg ikke kommet til bunns i: Mußt’ es eben leiden . Mußt (måtte) er enten preteritum eller preteritum konjunktiv, es (den) viser til rosen og eben brukt som adverb som her, betyr «akkurat», «nemlig» eller «rett og slett».

I direkte betydning skjer det at en gutt kommer over en vakker rose på heien. Han synes den er skjønn, løper bort til den for å se på den, og han ser på den i stor fryd. Han sier til den at han vil brekke den, rosen kan snakke, og sier at den da vil stikke ham. Det vil gjøre at han tenker på den for alltid, og at den ikke vil lide av det. Gutten knekker rosen, rosen forsvarer seg med å stikke, og det hjelper ham ikke med akk og ve, han må lide for det han har gjort. Akkurat som det han har sagt.

I overført betydning er gutten en gutt, og rosen ei jente. Rose som symbol på jente er godt innarbeidet, det er et mye brukt motiv, både med skjønnheten og med tornene. Gutten blir betatt av henne, og vil se på henne og fryde seg over henne. Han er forelsket, kort og godt. Så vil han ha forelskelsen fullbyrdet, det er det som ligger i å «brekke rosen». Rosen vet da at den vil tape sin skjønnhet, tape sin friskhet, at den vil visne og dø. Men den sier også at den vil stikke ham, og her er det ikke med tornene, men med det at han alltid vil tenke på henne. Det er gutten som vil lide kvaler for det han har gjort. Den ville gutten brekker rosen, slik han har sagt, og rosen forsvarer seg med å stikke, slik den også sa den ville gjøre. Og det er riktig som jenta sa, gutten må lide for det etterpå.

Gloseliste

Röslein -> Rose die, -/-n; rose
Heiden -> die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo.
steche -> stechen (sticht, stach, hat gestochen, tr. itr.) stikke; (om sol) brenne;
brach → brechen brekke
wehrte sich -> wehren (sv. tr., refl.) hindre, forby, avholde fra, bekjempe; sich wehren forsvare seg, verge seg, sette seg til motverge.

Kommentar

Diktet er veldig direkte i betydningen. Selv om det bruker bilder og symboler. Det ligger folkediktningen til. Den klassiske historien er gutten som vil ha jenta, og så er det alle gledene og problemene som kan komme ut av det. Særlig er det interessant når det skjer noe skandaløst, noe umoralsk, diktningen vil vise hva som skjer, når man gjør noe man ikke skal gjøre. Og særlig interessant er det, når det man ikke skal gjøre, er noe man har veldig lyst til. Handlingen har konsekvenser.

Det er ikke så mye mer å åpne opp og vise frem, og analysere, når det kommer til akkurat dette. Diktet har tiltrekningskraft. Det er også noe med det, som går ut over det ord kan forklare, hvordan gjentakelsen Röslein auf der Heiden og Röslein, Röslein, Röslein rot virker nesten som et kor og som naturens egen kommentar til det som skjer. Elegant blir det også direkte tiltale, i strofe 2, der det er gutten som sier det til rosen. Meningen og assosisasjonene i ordene er også ganske annerledes, selv om de er nøyaktig de samme, i strofe 1 – da han fryder seg og ser på den -, og strofe 3 – der han for alltid lider hva han har gjort. Det er også med på å gjøre historien til en legende, en universalhistorie, selv om den på mange vis egentlig er ganskke vanlig og hverdagslig.

Bilde av en rose. Illustrasjon til diktet Heidenröslein, av Johann W. von Goethe.
Heidenröslein

Min gjendiktning

I gjendiktningen er det kolossalt viktig å få rytmen riktig. Det er signaturen for hele diktet. Det er også viktig at meningen ikke blir anstrengt, den skal komme lett og klart frem. Jeg har problemer med å få til begge deler. Det halter litt i strofe 1, jeg må bruke et arkaisk ord og dialektord, med «stend» for stå. Premien er at jeg da kan bruke det vakre ordiginalordet «morgenskjønn». Alle mine strofer har trykklett opptakt i linje 5, ingen har det i originalen.

Roselill på heien

Så en gutt en rose stend,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han bort å se på den,
Han så og følte fryden.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
Så du evig husker meg,
Med lidelse på veien.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Den forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham så ei ve og akk,
Han lide må på veien
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

ES2019

Forrige dikt: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Neste dikt: Blindekuh Alle dikt: Goethe


Ungbirken, av Jørgen Moe

Det er siste søndag i april. Over det ganske land er våren i anmarsj. Jeg var selv ute i solen, denne fantastiske tiden da blader slår knopp, og løvet spretter. Det er den mest poetiske av årstidene, det er skrevet utallige dikt med løfter om liv og forelskelse. Diktet jeg skal poste i dag, er ikke om våren, men om det treet mange mest forbinder med våren – nemlig bjørka!

Det er et veldig kjent dikt, skrevet av Jørgen Moe, den tiden han var prest i Krødsherad. Det fant sin plass i en diktsamling, At hænge paa Juletreet (1855), og på ny i en utvidet og revidert utgave, En liten Julegave, som først ble utgitt i 1859, så igjen i 1863. Disse diktene er en forlengelse av presegjerningen. De er forkynnende, og skal presentere Bibelens budskap i poetisk, folkelig og forståelig form. Jørgen Moe var en utrettelig, flittig mann av sin tid, han følte kallet for å nå ut til folket. Å holde prekener i kirken, var ikke nok. Tidligere i livet var det andre ting enn Bibelens visdom og Guds ord det gjaldt å formidle, da var det den norske folkediktningen og folkeeventyrene det gjaldt om å få ut.

I vår sekulære tid er det kanskje noen som vil bli skuffet over at diktet er religiøst. Det er å misforstå. Man lukker dørene for mye om man vil mene at Bibelen og dens par tusenårige tolkningstradisjon ikke har noe å tilby. Tankene Jørgen Moe formidler her, har vist seg å ha ganske god gjenklang ned gjennom historien, og fortsatt i dag, halvannet hundre år etter det ble skrevet. Det er et faktum at Moe var inspirert av Kristen tro, og ville formidle kirkens lære, og at det var hele formålet med dette diktet. Læren er at man skal være ydmyk. I diktet og i kirken er det at man skal være det overfor Gud, men det er i god norsk tradisjon at man skal være det overfor hverandre og til og med én selv, også.

Mine første møter med diktet var en veldig ukristen slektning som hadde lært det utenatt, og drev og deklamerte det i dåp og konfirmasjoner for barnebarna sine. Jeg satt alltid med det inntrykk at noe av det viktigste for ham var å vise at han kunne det utenatt, og at han fortsatt kunne det, selv når han ble eldre, men jeg var selv bare et barn den gang. Og jeg husker ingenting av det, utenom at han brukte ordet birk, noe jeg den gang ikke visste hva var. Det er altså bjørk.

Og bjørka han snakker om, står ved Krøderen, en innsjø, og ikke en fjord, men bildet blir det samme. Det er bjørka som speiler seg i vannet, slik at når den vokser, så ser den i vannet mindre ut. Denne ideen bærer hele diktet, og Moe bruker fem strofer med 8 linjer i hver på å legge den frem. Det ender med en klar og tydelig moral, slik at hele historien med bjørka blir en allegori over hvordan vi som mennesker bør tenke og oppføre oss. Slike allegorier med motiv fra naturen dominerer samlingen diktet ble utgitt i, men det er ingen steder så vellykket og illustrerende utført som her. Derfor er dette diktet sammen med Den gamle mester blitt det mest kjente i samlingen, og sammen med Fanitullen det mest kjente i Jøren Moes lyriske produksjon.

Ungbirken

En Ungbirk stander ved Fjorden
Og Vandspeilet ganske nær.
Hvor stor og smuk den er Vorden
De Aar, jeg har boet her!
Nu løfter den hvide Stamme
Kronen fra Bredden lav.
Men tro dog ei, den vil bramme;
Den ved ikke selv deraf.

I Guds og i hvermands Øine
Den vokser fra dag til dag,
Og Kvistene, som sig høine,
Nu byde hver Sangfugl tag.
Men Birken undres derover;
Den kjender slet ei sin Rang.
Den bøier mod Vandets Vover
Saa ydmyg Bladenes hang.

Just dette kan den forlene
Skjønhed for andre Trær
Og lukker hen i dens Grene
Al Himlens vingede Hær.
Just det, at den ikke tænker
At løfte sin Krone op,
Men stille Kvistene sænker,
Gjør skyggende lun dens top.

Hvad kommer det af? Den skuer
Sig daglig i Bølgens Speil
Og ved siden av Krat og Tuer
Og – skuer saa deiligt feil.
Thi alt som mod Lysets Riger
Den hæver sin Krones Stav,
Den synes den nedad stiger
Og vokser sig mere lav.

Du, deilige Birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
Hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
Nedad med hver en dag –
At krone og at ophøie,
Det vorder da Herrens sag.

1855

En gjennomgang av språk, form og innhold

Formen på diktet er den samme som i Nordal Griegs Sprinterne, og 17. mai, 1940 (I dag står flaggstangen naken). Det er også veldig kjente dikt, men fra en helt annen tid, og med helt andre tema, så slektskapet kommer kanskje uventet på noen. Men de har alle disse diktene 8 linjer i hver strofe, hver linje har 3 trykktunge stavelser, og de trykktunge og trykklette stavelsene kommer (med noen unntak) annenhver. Rimene er i partalls og oddetallslinjene, altså kryssrim i hver av de to halvdelene. Her i ungbirken er rimmønsteret AbAbCdCd, der stor bokstav markerer at det er trykklett utgang. Altså at siste stavelse er uten trykk.

Språket er dansk, det som i Norge ble kalt Det almindelige Bogmaal, men som var dansk med ørsmå endringer. Med litt trening er det ingen problem å lese det i dag, selv om rettskrivingsreformene på 1900-tallet har gjort stavemåtene for en del av de kjente ordene litt fremmed. Jeg går gjennom strofe for strofe, og tar for meg ord som kan volde problemer. Merk at i originalen var alle substantiver skrevet med stor bokstav. Det samme gjelder første ord i hver linje. Jeg har rettet dette manuelt fra utgaven jeg fant på Dikt.org, jeg vil ha en utgave tettest mulig på originalen.

En ungbirk er altså en ung bjørk, eller ungbjørk. Stander er står, vandspeilet er et annet ord for vannoverflaten, vorden er blitt. I de to siste eksemplene der ser vi nært slektskap til tysk. Aar og boet er eldre skrivemåter for ‘år’ og ‘bodd’. Kronen er det samme ordet vi bruker i dag, trekronen, best illustrert i barnetegninger med lang stamme og en runding av blader og greiner på toppen. Bjørka er ikke det treet som har mest markant krone, men det er altså greinene og bladene som samler seg i toppen, over den nakne stammen nede. Bredden er bredden ved fjorden, så den løfter toppen av greinene bort fra bakken. Bramme er et sjeldent ord, det betyr å skryte. Så de to siste linjene sier at den vil ikke skryte, selv om den løfter kronen så høyt. Den vet ikke selv at den gjør det. Også det siste ordet, deraf, har nært slektskap med tysk. I dag setter vi på norsk vanligvis preposisjonen først, og sier av det.

Øine og høine er gammeldags skrivemåte med diftongen ‘øi’ for ‘øy’, vi skriver i dag øyne og høyne. Sig er seg, og skal uttales slik vi i dag uttaler ordet. Byde er å by, og jeg tror det skal være slik at kvistene som nå vokser seg høyere opp i luften, tilbyr sangfuglene tak (tag) å sitte på og synge. Derover er en ny tyskinspirert sammensetning, der pronomenet kommer før preposisjonen og blir slått sammen med den. På norsk er det vanligere å si «over det». At den ikke kjenner sin rang, vil si at den ikke kjenner sin plass. Vandets vover er vannets bølger, det er dansk vove, samme ord som vårt våg. De fire siste linjene sier at bjørken ikke undrer seg over at den vokser så høyt, og er så flott. Den bøyer heller ydmykt de hengende bladene sine ned mot vannet.

Just blir brukt ennå i dag, men er kanskje mer kjent i sin engelske versjon, en norsk omskriving kan være akkurat eller nettopp. Forlene er jeg ganskje sikker på betyr skjenke, eller gi bort, og det den kan gi bort er skjønnhet for andre trær. Så står det videre at den lukker i grenene sine himmelens bevingende hær, noe som vanskelig kan være noe annet enn fuglene. I de fire siste linjene i denne strofen står det at det er akkurat det at den ikke løfter trekronen oppover, men heller senker den, som gjør at toppen blir lun og skyggende (for fuglene).

Å skue er å se (utover), ordet er på vei ut av normal dagligtale. Det blir mest brukt i spøk og på lek, og i liksomhøytidelige sammenhenger. Den ser seg (skuer seg) i bølgens speil, den speiler seg i vannet, og så er det kratt og tuer og norsk landskap ved siden av – før denne tanken blir avbrutt med at bjørka ser feil. Feilen blir beskrevet i de fire neste linjene, der riger er rager, og staven i kronen er greinene som holder kronen oppe, lignende stavene i en stavkirke. Så feilen bjørka ser, er at når den rager oppover mot himmelen, og hever stavene (eller greinene) sine oppover, så ser det i vannet ut som den blir mindre. Og det er i vannet den ser seg selv. Der, i vannet, blir alt speilet motsatt, sånn at det ser ut som den stiger nedover, og vokser seg lavere.

I siste linje henvender poeten seg direkte til bjørka, med tiltaleordet Du, adjektivet deilig, og forsterkningen du kjære. Det kan kalles en form for personifisering, at bjørka på denne måten blir utstyrt med personlige pronomen, og det i andreperson. På deg vil jeg ofte se, sier poeten, han vil ofte se på bjørka. Gud give er en gammel konjunktiv, om jeg ikke tar helt feil, et uttrykk for ønske, Gud gi, sier vi i dag,eller vanligere: måtte Gud gi (= jeg skulle ønske Gud ville gi). Det han ønsker, er å lære (maatte lære) hva du meg så smukt kan te. Te er et gammelt ord for å vise frem, opphavet er norrønt, så dette er godt norsk. Hva poeten ønsker å lære av bjørka, er å vokse nedover, for det å vokse oppover, eller krone og opphøye, det er en sak for Gud.

Under har jeg markert trykket i siste strofe med fet skrift. Man ser at det er tre trykksterke stavelser i hver linje, at første stavelse i alle linjene er trykklett, og at denne trykklette stavelsen alltid blir fulgt av en trykktung, men så kan det variere lite grann med to og en trykklett stavelse mellom de trykktunge utover i linjen. Siste stavelse er trykktung i partallslinjene, trykklett der det er oddetall. Den vanligste trykkfordelingen er tTttTtTt/ tTttTtT, altså to trykklette stavelser etter den første trykktunge. Men dette er ikke konsekvent, og det er heller ikke slik at trykkfordelingen i alle strofene er helt lik.

Du, deilige birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
nedad med hver en dag
at krone og at ophøie,
det vorder da Herrens sag.

Kommentar til diktet

Ingard Hauge skriver i Norsk litteraturhistorie bind 2 (Oslo 1975) at dette med ydmykhet hadde vært et problem for Jørgen Moe selv helt fra ungdommen av. Poenget er at vi mennesker gjerne strever etter å løfte vår krone oppover, å se bra ut, virke imponerende, og utføre kraftfulle prestasjoner. Bildet med bjørka er at nettopp når den forsøker å løfte kronen opp, så vil den se mindre ut. Den kan derfor like godt la være. Det er like bra å holde seg lav, og heller la Gud ta seg av løftene og prestasjonene.

Folk som ikke er så utpreget religiøse, kan også ha noe å lære av dette bildet Moe forsøker å tegne med bjørka. Det er forfengelig, det tar på kreftene, og resultatet kan bli vel så bra om man slakker litt på kreftene og ambisjonene, og ikke trenger å virke så ruvende. I det siste har Moe ganske sikkert mye å si dagens generasjon, som sliter med prestasjonsangst og press og slike ting som kommer av at man ønsker så sterkt å prestere. Noe av poenget i Moes dikt, er at bjørkas prestasjon i vannet ser bedre ut når den ikke vokser så høyt.

Bjørk, Vår, Vann

En Vaarnat, av Johan S. Welhaven

Den store kjærligheten i livet til Johan Sebastian Welhaven var Ida Kjerulf. Hun var søster til komponisten Halfdan Kjerulf, han som satte toner til flere av Welhavens dikt. Kjærlighetsbrevene fra ham til henne ble utgitt i 1945, med et innledende forord og en orientering av Dr. Otto L. Mohr. Denne utgivelsen er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets bokhylle.

Det er fengslende lesning. Welhaven var selv den store kjærligheten i en annen kvinnes liv, Camilla Wergeland, eller Camilla Collett, som var navnet hun giftet seg til. At hun giftet seg til et annet navn Welhavens, illustrerer at denne store kjærligheten ikke ble helt gjengjeldt. Brevene mellom henne og Welhaven er også bevart, hun – glødende lidenskaplig, han – smigret. Sin lidenskap, legger Welhaven i brevene til Ida Kjerulf.

Også dette kjærlighetsforholdet ble aldri fullendt. Bekjentskapet og brevvekslingen varte fra 1837 til 1840, det året hun døde, 23 år gammel. Det var året hennes foreldre godtok den til da hemmelige forlovelsen mellom henne og Welhaven, Welhaven hadde ikke fast stilling, og var ikke god nok for dem. Først i det hun er dødssyk med tuberkolose, får han universitetsstillingen som sikrer ham en fast post og inntekt, men da er det for sent. Det er en forferdelig tragedie, som ødelegger Welhaven og gjør ham uvirksom i flere år. Mellom 1839 og 1844/45 blir det ikke utgitt noen diktsamling av ham.

Da den nye diktsamlingen endelig kommer, i november 1844, men med 1845 påskrevet tittelbladet, så er det med mange dikt som omhandler savn og tap. Et av dem er diktet jeg poster i dag, En Vaarnat. Vårnatten skal jo være vakker, men for den som har mistet sin kjæreste kan den aldri bli riktig lys og optimistisk, savnet vil alltid være for sterkt. Lest mot den biografiske bakgrunnen er diktet svært virkningsfullt.

En Vaarnat

Vaar-Natten stille og sval
Favner den slumrende Dal;
Elvene nynne de lange
Dæmpede, dyssende Sange.
Alfer sukke
For de smukke
Liljer„O, tager os tilfange!“

Fjeldtoppens sølvblege Skjær
Viser, at Maanen er nær;
Over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
Over al den Herlighed, Du aner.

Luk dog ei Øiet inat;
Vaag med Erindringens Skat!
Her, mens du sidder alene,
Aabner sig Mindernes Scene.
Her vil fromme
Skygger komme
Vinkende blandt maanelyse Grene.

Hør, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

1844

Språk og innhold

Språket er dansk sånn som de skrev det i Norge på 1800-tallet. Det er dobbl a for å (vaar -> vår, straaler -> stråler), myke konsonanter for harde (aabner -> åpner, sidder -> sitter), noen æ for e (Længsel -> Lengsel), stor bokstav i substantiv og noen pronomen (Du, Dig), og ulik bruk av dobbel konsonant, særlig i slutten av ord (skat, nat -> skatt, nattm gjenskin -> gjenskinn).  Det er også noen tilfeller av stum konsonant til slutt (Lad -> La). De personlige pronomene meg, deg ble skrevet mig, dig, men uttalt som i dag. Av ble skrevet af, etter regelen om at stemt, lukket vokal i utlyd skal bli ustemt og uluket, slik som på russisk. Det er også utpreget dansk skrivemåte i substantiv flertall, Minderne, for minnene, med ‘nd’ i stedet for ‘nn’, og en på norsk ikke uttalt ‘r’ i ‘rn’. Øyet ble skrevet øiet, ‘i’ for ‘y’. Den norske skrivemåten for disse ordene er et resultat av rettskrivingsreformene på 1900-tallet. På Welhavens tid var skrivemåten ennå ikke standardisert, og heller ikke Welhaven selv var helt konsekvent i hvordan han stavet alle ord.

Det skal ikke være ord vanskelige å forstå i diktet. Å favne er å holde hendene rundt, her brukt i overført betydning, selvsagt. Det er den stille og svale vårnatten som legger seg om den slumrende dalen. Lyden av elven der den renner, er sangen. Alfene, eller alvene, er i folketroen et overnaturlig vesen, ofte en fager ungjente. De sukker for de smukke liljene, så kommer «o, tar oss til fange» i anførselstegn, som at det er et utsagn noen sier.

Det er lignende stemningsskildringer i alle de fire strofene. I strofe to er det fjelltoppens sølvbleke skjær som viser at månen er nær, altså lyset viser at månen er der, selv om den ikke selv er synlig. Over de gamle grantrærne svever skyene som svaner, og blide stråler vil gli over all den herlighet du kan ane.

I strofe 3 blir det sagt at øyet dog ikke skal lukkes. Vær heller våken, vaag er «våk», imperativ av «å våke», etter rettskrivningsreglene omtalt ovenfor. Erindringens skatt er hukommelsens skatt, eller skatten minnene utgjør. Scenen for disse minnene skal åpne seg her du sitter alene, i vårnatten, i denne stemningen, og det vil føre til at fromme skygger vil komme, vinkende blant de månelyse grenene. Månelyset er også skildret i strofe 1, grenene er grenene til grantrærne, skildret i strofe 2. From er et uttrykk ofte brukt i religiøs sammenheng, i kristendom, der det betegner en gudfryktig, ydmyk og saktmodig person, en som ikke gjør noe galt. Fromme skygger kan også være de kjære avdøde, skriver Ingard Hauge i notene til diktet i samleutgaven, 1990 (se lenger nede, under kommentar til diktet).

Det er disse skyggene, disse erindringene, som hvisker deg ømt i strofe 4. De bringer tilbake gjensyn med fagrere dager, fager har opphav i det engelske ordet fair, et synsinntrykk som i sin skjønnhet vekker lystfølelse, som danskene skriver. Det har også en ide om å være lys, altså lyse minner. Å tindre er å skinne sterkt og glitrende, det at minnene tindrer så sterkt, vil lindre smertene i savnet og klagen.

Form

I dette diktet har strofene 7 verselinjer. I de to første verseparene er det tre trykktunge stavelser, og to trykklette stavelse i mellom, mens i linjene 5 og 6 er det to trykktunge og bare en trykklett i mellom. Den siste linjen har tre tydelig trykktunge stavelser, slik de fire første linjene har, men den har tre stavelser i mellom. Hallvard Lie vil i sin verselære fra 1967 ha det til at annenhver stavelse skal være trykksterk, slik det er i linjene 5 og 6, og han skulle vite hva han snakker om. Jeg er imidlertid vokst opp med populærmusikken, der de strekker grensene for hvor mange trykklette stavelser det kan være mellom de trykktunge. Så jeg ville lest linje 7 slik som linjene 1 – 4, med daktyler og en ekstra stavelse, tung – lett – lett – lett, tung – lett – lett – lett, tung – lett.

For meg høres dette finere ut. De tre lette stavelsene i mellom må leses hurtig. Men klassisk verselære har ikke noe begrep for en tung stavelse fulgt av tre lette. Og det er all grunn til å tro at Welhaven holdt seg til den klassiske verselæren. Så da må den siste linjen leses Over al den Herlighed, Du aner, i stedet for Over al den Herlighed, Du aner, for å bli sånn den er ment i originalen.

Rimene er aaBBCCB, der de store bokstavene betegner trykklett siste stavelse i utgangen av linjen.

Formen på strofene er konsekvent, bortsett fra en sløyfet stavelse i siste linje i strofe 1:  Liljer„O, tager os tilfange! Stavelsen mellom O og tag– er her erstattet av en pause. Ellers ser de alle sammeen ut som denne siste, med trykkene likt fordelt. Jeg har markert trykket i siste linje slik Lie mener det skal være, og slik ganske sikkert Welhaven mente det selv. Men jeg kan ikke dy meg fra å si at jeg ville rampete lest diktet uten trykk på i’en der.

r, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

Et sånt taktskifte som vi ser i linjene 5 og 6 er en sjeldenhet, kanskje særlig i et dikt som ellers uttrykker sånn ro og klarhet, som vårnatten selv.

Det går kanskje an å si det komer en slags uro inn i disse linjene, en forstyrrelse av rytmen, som gjør at den strenge roen man tror man har, ikke helt kan holde. Dette får i så fall sin forløsende forklaring i diktets aller siste linje, der smerten i savn og klage blir uttrykt.

Det er noe søvndyssende som passer i stemningen, når trykket faller på nøyaktig samme plass hver gang. Det gjelder særlig når innholdet er såpass rolig som i dette diktet, hjernen kan slappe av. Den blir imidlertid vekket av taktskiftet fra linje 5.

Lie skriver at dette taktskiftet kan være inspirert av et tilsvarende taktskifte i et dikt av Schiller, die Erwartung, der det også går fra daktyler (tung-lett-lett) til trokéer (tung-lett) mot sluten. Schiller orgainserer imidlertid versene i par, 2 og 2, mens Welhaven har en slags 4 + 4, eller 4 + 2 + 1. Schillers dikt handler som tittelen tilsier, om å vente, og rytmeskiftet motiveres av at den spente forventing om at vennen kanskje kommer, blir brutt av en skuffelse over at vedkommende ikke kom allikevel. Her er det altså noe veldig konkret, det han trudde var vennens fottrinn, var bare en frukt som falt, og så er det taktskifte som forsterker virkningen av denne forskjellen mellom forventingen og virkeligheten. Hos Welhaven er det mer abstrakt, hos han er det en sinnsstemning. Han sitter der og observerer vårnatten, men husker også sin egen smerte i savnet av den elskede.

Kommentar til diktet

Etter Ida Kjerulf døde gikk Welhaven inn i en lite produktiv periode. Han hadde fått stilling som filosof ved universitet i Oslo, den stillingen han manglet for å være en verdig partner til Ida i hennes mors øyne. Formelt vat han ikke kvalifisert for stillingen, og ansettelsen var omstridt. Da han omsider begynner å arbeide med dikt igjen, er det for samlingen Nyere Digte, der En Vaarnat er et av diktene.

Ingard Hauge skriver om samlingen i forbindelse med utgivelsen av Welhavens samlede verk i på universitetsforlaget i 1990, bind 2. Hun skriver der at Nyere digte er den klarest disponerte av Welhavens diktsamlinger. Den består av 3 deler, lyriske dikt, leilighetsdikt og dikt bygget på sagnstoff. Delen med lyriske dikt inneholder 42 dikt, 37 av dem tidligere utgitt. Mange av disse diktene er klart preget av Welhavens sorgreaksjon, etter tapet av kjæresten, og den vonde måten det skjedde på. Mesteparten av arbeidet med samlingen og diktene i den skjer i årene 1843 og 1844, altså hele 3 år etter Kjerulf døde. Dermed blir også minner, eller erindringen, en sentral del av tematikken i mange av diktene. Også i En Vaarnat.

Her er det for den intetanede leser først et vanlig, slumrende dikt om en vårnatt, med virkemidler i rim og rytme, og maleriske stemningsskildringer. Ordene er milde, myke, dempede, både i innhold og i lydene de består av. Bare fra første strofe kan nevnes ordene stille, sval, slumrende, nynne, Dæmpede, dyssende, sukke, kanskje til og med smukke. Lignende er det i alle strofene. Her finnes ingen bråkete ord, ingen støy. Diktet har samme stillhet og ro, som den lyse vårnatten selv. Substantivene Elvene, Sange, Alfer og Liljer kan også kanskje brukes som eksempel på det.

I nest siste strofe kommer erindringen inn som et tema, men bare som Erindringens Skat, ikke som et minne det er noe vondt med. Det vonde minnet kommer først i aller siste linje. Og da står resten av diktet som en motvekt mot den, egnet til å dempe smerten i savnet. Den lyse vårnatten hjelper en til å holde ut det vonde en har opplevd, og savnet etter den man har mistet.

Denne samstemtheten mellom stemningen i naturen og stemningen i mennesket er typisk for romantikken, og typisk for Welhaven i denne diktsamlingen. I stedet for å skildre sine egne minner og sine egne følelser, skildrer Welhaven naturen, og lar den være et uttrykk for hvordan han har det. Det er en forbindelse mellom mennesket og naturen som andre steder i romantikken, og særlig i den senere nyromantikken, blir hemmelighetsfull og mystisk, men det hemmelighetsfulle og mystiske er litt til stede i dette diktet også. For eksempel blir alfene, eller alvene, nevnt, de går igjen i mange av diktene Welhaven skrev på denne tiden, og kan leses som et uttrykk for naturens åndelige liv.

Hva alvene gjør og tenker og føler, er hva naturen selv gjør av dette. Her sukker de for de smukke liljer, slik naturen selv sukker for liljene sine, og mennesket sukker med dem. Det går alt sammen opp i en helhet, som godt kan sies å høre romantikken til.

Samtidig gir diktet utmerket god mening i dag, og det også uten alle disse forklaringene. Alle kan kjenne igjen en lys natt, der stemningen er god, men man likevel har denne sorgen og smerten man bærer på. Det hjelper med lyse vårnetter, men smerten blir man ikke kvitt. Den kan bare dempes. Og da er kanskje slike vårnetter, og slike dikt, det beste man har.

Mer om de biografiske forholdene

Familien Kjerulf var uvanlig begavet. Av søskenflokken på seks var det mange som ble kjente. De var også utsatt for tuberkolosen, den rammet familien hardt. Ida døde i 1840, Ragnvald i 1841, Hjalmar i 1847 og til slutt Halfdan i 1868. Tuberkolose, eller tæringsyke, er en ytterst plagsom syke. Det er som man tæres bort, hoster seg i hjel. Dr. Mohr, som skriver innledningen til brevene, er lege, og kjenner selvfølgelig sykdommen godt. I 1945 er den ennå ikke helt utryddet.

Kjente personer som dør av tæring, eller tuberkolose, er den russiske forfatteren Anton Tsjekhov og den finsk-svenske poeten Edith Södergran. For begge er sykdommen virksom lenge. Tsjekhov var utdannet lege, og visste hva han var utsatt for og hva som ventet. Ida Kjerulf hadde symptomer på sykdommen fra 14-års alderen, altså i god tid før hun treffer Welhaven. I tiden fra 1837 til 1839 kan det synes som hun var forholdsvis frisk, men både hun og Welhaven må ha visst at hun ikke kom til å leve lenge, og da hun brått ble mye verre i 1840, må de ha skjønt døden snart ville komme. Det er da den hemmelige forlovelsen dem imellom, blir offentliggjort.

Dette visste Camilla, som også hadde Ida i sin omgangskrets. Det samme hadde hennes ektemann, Peter Jonas Collett. Jeg skal skrive mer om disse forholdene, når jeg i oktober 2018 poster diktet Den Salige, diktet Welhaven skrev om Ida Kjerulf eter hun var død.

Vinternatt (Зимняя ночь), av Boris Pasternak

Posten er gjennomarbeidet og oppfrisket på nytt i januar 2017. Kommentarene er utvidet, oversettelsen er forbedret og gloseliste og gjendiktning er lagt til. I tillegg kommer endringer, omskrivinger og rettinger.

*

I dag skal jeg poste et dikt av russeren Boris Pasternak (1890- 1960). Det heter vinternatt. Første gang jeg postet det var det travel eksamenstid for meg, som en av sikkert få i verden gikk jeg opp i eksamen i fysikk og russisk på en gang, så da ble det naturlig nok lite tid til overs for blogging og lesing av andre ting. Jeg skrev den gang at diktet binder fint sammen med det første russiske diktet jeg postet her på bloggen, En vinterkveld, av Aleksander Pusjkin, slik at det første og det siste russiske diktet jeg postet bloggens første år, hadde med vinteren å gjøre. Om enn, hver på sitt vis.

Her i Norge og i resten av den vestlige verden er Boris Pasternak suverent mest kjent for romanen Dr. Zhivago. Det var også den han fikk nobelprisen for, i 1958.  Den prisen ble det som kjent en del bråk med, og det endte med at sovjetiske styresmakter nektet ham å ta i mot prisen. Pasternak ville ikke risikere sitt kjære Russland, og risikere å ikke å komme tilbake, så han aksepterte å si fra seg prisen. To år senere døde han.

Romanen er selvfølgelig et litterært mesterverk, kanskje den siste store, russiske roman, den sveiper over revolusjonsåret 1917 og årene som fulgte, og følger denne doktoren, Zhivago, og hans familie og forbindelser, og hvordan de strever for å holde sine liv gående i en selv etter russisk standard kaotisk tid. Det var nok dette som gjorde at sovjetmakten ikke likte boken, eller prisen, de ville jo ikke at revolusjonen og årene som fulgte skulle fremstilles som noe vanskelig og negativt.

Det er ganske sjelden en fintfølende poet som Pasternak også kan skrive store romaner.Talentene pleier å være mer fordelt, og det er ikke så mange, selv blant de aller største, som virkelig utviser mesterskap i flere av de skjønnlitterære hovedsjangrene, lyrikk, epikk og dramatikk. Det vil si, dramatikerne pleier kunne klare å skrive dikt eller noveller ved siden av, sjelden og aldri romaner, mens de store romanforfatterne kanskje også kunne skrive gode noveller. Pasternak utmerker seg som en av de ytterst få som har skrevet store romaner, og store dikt, og vært blant de ypperste i begge disse sjangrene.

Han kommer fra en aristokratisk familie, så han var kanskje disponert. Faren, Leonid Pasternak, var maler, og er kjent blant annet for sine portrett av Tolstoj. Familien Pasternak vanket med mange av de kulturelle storhetene i Russland, og noen fra utlandet. Blant annet var den tyske poeten Rilke på besøk, før han ble berømt og en av de aller, aller største dikterene på begynnelsen av 1900-tallet. Selv skriver Pasternak i sine (forsøk på) memoarer at besøkene fra komponisten Skrjabin også gjorde inntrykk.

Tidlig 1900-tall i Russland og verden var en begivenhetsrik tid, også kunstnerisk, der modernismens mange retninger var i ferd med å skyve vekk realismens samfunnsdebatt og forsøk på å gjengi virkeligheten «som den var». Modernistene hadde større ambisjoner enn som så, og et rikere syn på hva livet og virkeligheten egentlig består i, enn at det skulle være mulig å gjengi dette kunstnerisk «som det er». I dette miljøet var Pasternak i kontakt med alle som betydde noe, alle som var med på å forme den nye tid. I Russland var det særlig poetene Blok, Belyj, Majakovskij og Jesenin, pluss komponister og malere, fargerike typer med sterke meninger om hva kunsten – og livet – skulle være.

Sammenlignet med den stormende Majakovskij og den følsomme Jesenin, var Pasternak og Blok intelligente typer, krevende forfattere og lyrikere, ettertenksomme. Diktet jeg poster i dag er blant Pasternaks aller, aller mest kjente, og etter hva jeg kan se av hva jeg har lest over, karakteristisk for stilen hans. Det er en vinternatt, men ikke som hos Pusjkin realistisk skildret, med en mann og hans kone som sitter i trehuset sitt, og mannen som vil ta seg et krus for å drikke bort sorgen, få glede i hjertene. Her, hos Pasternak, grenser det til det magiske, med et lys som brenner, trass i alle vinterens forsøk på å blåse det ut. Det presser frem en allegorisk lesning, lyset må være et symbol på noe, noe som overlever og brenner, tross i alle sterke krefters forsøk på å blåse det ut.

Merk at i noen postinger ødelegger plattformen jeg skriver på formatet til diktet. Det skjer automatisk, uten at jeg får det med meg. Diktet skal ha ryddige strofer med fire verselinjer i hver av dem. Om noe er flyttet på og stokket om, er det ikke jeg, eller Pasternak, men WordPress.

Зимняя ночь

Мело, мело по всей земле
Во все пределы.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

Как летом роем мошкора
Летит на пламя,
Слетались хлопья со двора
К оконной раме.

Метель лепила на столе
Кружки и стрелы.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

На озаренный потолок
Ложились тени,
Скрещенья рук, скркщенья ног,
Судьбы скрещенья.

И падали два башмачка
Со стуком на пол,
И воск слезами с ночника
На платье капал.

И все терялось в снежной мгле
Седой и белой.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

На свечку дуло из угла,
И жар соблазна
Вздымал, как ангел, два крыла
Крестообразно.

Мело весь месяц в феврале,
И то и дело
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

1946

Melo, melo po vsej zemlje
Vo vsje predely
Svetsja gorela na stole
Svetsja gorela.

Kak letom roem mosjkora
Letit da plamja
Sletalis khlopja so dvora
K okonnoj rame.

Metel lepila na stolje
Kruzjki i strely
Svetsja gorela na stolje,
Svetsja gorela.

Na ozarennyj potolok
Lozjulis teni
Skresjtsjenja ruk, skresjtsjenja nog,
Sudby skresjtsjenja.

I padali dva basjmatsjka
So stukom na pol,
I vosk slezami s notsjnika
I platje kapal.

I vsje terjalos v snezjnoj mgle
Sedoj i beloj
Svetsja gorela na stole,
Svetsja gorela.

Na svetsjku dulo iz ugla,
I zjar soblazna
Vzdymal, kak angel, dva kryla
Krestoobrazno.

Melo vesj mesjats v fevrale
I to i delo
Svetsja gorela na stole,
Svetsja gorela.

 

Min oversettelse

Vinternatt.

Snøføyk, snøføyk over hele jorden
Over alle grenser.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Som insekter om sommeren
Flyr inn i flammen,
Samler flakene seg fra døren
Til vinduskarmen.

Snødrevet laget på bordet
Piler og små sirkler.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

På det opplyste taket
La skyggene seg,
Krysning av hender, krysning av føtter,
Skjebner krysses.

Og det falt et par sko
med et dunk på gulvet,
Og fra nattlampen dryppet det
Voks med tårer på kjolen.

Og alt forsvant i en sky av snø
Kaldt og hvitt.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Det blåste på lyset fra siden,
Og fristelsens varme
Virvlet opp, som en engel,
to korsformede vinger.

Det blåste hele februar måned,
Men saken var likevel den
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Kommentar til språket og oversettelsen

Diktet hadde en del sjeldne ord og former det var en del arbeid med. Også der betydningen i originalen var grei, var det vanskeligheter med å velge hvordan det skulle oversettes. Det har vært litt frem og tilbake, og enda er ikke alt klart og avgjort. Et av spørsmålene er hvordan de viktige to siste linjene i så mange av strofene skal oversettes, «På bordet brant et lys», «Det brant et lys på bordet», «Lyset brant på bordet» eller «På bordet lyset brant». Direkte oversatt fra originalen er det «På bordet lys brant/ lys brant». I tillegg er ordet горела (hunnkjønnsform fortid, гореть «å brenne») mer poetisk enn vårt «brant». Det har også flere betydninger og litt andre assosisasjoner enn vårt brenne, deriblant «funkle» og «gløde», slik stearinlyset gjør. Så det er vanskelig å finne en oversettelse og gjendiktning å slå seg til ro med. Og for hvert nye forsøk å en variant, er det mange linjer i diktet som må endres. Nå ser det ut til at jeg vil gå for ubestemt form, «et lys», og sette det sist, «på bordet brant et lys».

Formen мело står ikke oppført i Kunnskapsforlagets blå ordbøker, og var lenge vanskelig for meg å finne ut av. Men jeg har nå funnet det er fortid av мести, som betyr «å feie», og blir brukt også om snø som fyker. Sjekk gloselisten. Земле, eller земля, betyr land eller jord, og står her i lokativ. Preposisjonen по kan bety en rekke med ting, kasusen (lokativ) skulle tilsi at snøstormen eller snøføyken finner sted på jorden, eller over jorden, som kanskje er en mer naturlig preposisjon å oversette. Bildet skulle være klart, det er snøstorm og snøføyk over alt, over alt man kan se. Предел betyr grenser, во все пределы skulle direkte oversatt bli «i alle grenser» eller «innenfor alle grenser». Først oversatte jeg med «over alle grenser», noe som ikke er den opprinngelige meningen. Свеча betyr lys, eller levende lys, стеариновая свеча er stearinlys. Det har også noen flere, og sjeldnere betydninger, viser ordboken, for eksempel tennplugg og poleball (i fotball). Jeg oversetter foreløpig med lys.På norsk og andre språk med bestemt og ubestemt form av substantivet, må man bestemme seg for om man skal oversette med «et lys» eller «lyset». Russisk gir ikke svar på om det er et bestemt lys, eller et ukjent lys. En løsning for å unngå det lange ordet «stearinlys», er å bruke «blafre» i stedet for «brant» i oversettelsen av verbet.

мошка er insekt, mens мошкора er samlebetegnelsen (собирательное (существительное)). Пламя betyr «flamme». Слетались er fortid flertall av det refleksive verbet слетаться, som betyr «komme flygende (om flere)». Uten refleksiven, betyr слететь/-ать å fly ned, på forskjellige måter. хлопья er en flertallsform, og betyr flak.

Метель er «snøstorm». лепила er fortid i hunnkjønn av лепить, som betyr «1. modellere, lage 2.  bygge 3. klistre», og det ser av ordboken ut som det gjerne skal ha med snø å gjøre. стрелы er flertall av стрела, det betyr «pil», så det må altså være snøstormen som modellerer krus (кружки) og piler på bordet, eller lager figurer av dette på bordet. Så det er bilder (i snøen) av krus og piler, og lyset holdt frem med å brenne (tross denne snøstormen, og snøføyken).

озаренный finner jeg ikke i ordboken, men litt hjelp fra nettstedet http://morfologija.ru/ viser at dette er adjektivform av verbet озарить, som betyr «å lyse opp». Ложились er refleksivformen av Ложить, som betyr «ligge». Dette må altså bli noe sånt som «legger seg». Скрещенья er genitivsformen av скрещение, som betyr krysse. рук og ног er «hender» og føtter» (i genitiv flertall), судьбы скрещенья blir mer virkningsfullt på russisk, siden de her setter судьбы (flertall av судьба, «skjebne») først. Det halter kanskje litt når jeg gjør det samme i den norske oversettelsen.

башмачка er diminutivsform av башмак, som betyr «sko». Det er flere andre ord for sko på russisk, så her kan man nok se for seg et par gamle, solide sko. башмак blir ikke til vanlig brukt om dagens lette, moderne, elegante, så vidt jeg har registrert. Tradisjonelle башмак er laget av skinn.  стуком er instrumental (styrt av со = «med») av стук, som betyr «slag, dunk». слезами er vakker bruk av instrumental, det betyr «med tårer», og kasusen gjør at man slipper preposisjonen. Så i denne strofen gjør vinden at det faller et par sko ned fra hyllen (eller hvornå skoene befant seg), og det drypper voks fra nattlampen ned på kjolen. Det er derfor ganske underlig at lyset på bordet fortsetter å brenne.

терялось er reflektiv, fortid, intetkjønn av терять, som betyr «miste, tape», теряться blir «miste seg» eller «forsvinne». в снежной мгле betyr sånn cirka «i snøens dis», мгле er lokativ av мгла, dis. Å oversette med «en sky av snø», skulle være greit. På russisk er ordet седой (grå) også brukt av fargen én får når det er veldig kaldt, gråhvit av kulde. Så jeg oversetter седой og белой med kaldt og hvitt, i stedet for grått og hvitt eller gråhvitt og hvitt. Det er viktig med fornemmelsen av kulde, enn beskrivelsen av fargen. Det snøføyka som beskrives, den dekker alt, i kulde og hvitt. Men lyset brenner altså fremdeles.

дуло er fortid, nøytrym av дуть, «å blåse». угла er genitiv av угло, som betyr «hjørne». Jeg tror det her trygt kan oversettes med «blåse fra siden», poenget skal jo være at vinden kommer fra en sånn retning at det oppstår det bildet som i resten av strofen blir beskrevet.  соблазна er genitiv av соблазн, «fristelse». Крестообразно er satt sammen av Крест «kors» og образно, «billedlig», og betyr «korsvis, kryssvis». Крестообразный betyr «korsformet». Jeg flytter litt om på de to siste linjene, for å få meningen klar på norsk. Det er altså vinden som blåser på lyset, og det virvles opp et bilde av en engel, med vinger som krysser hverandre. Jeg ser for meg røyk som deler seg i to, går i en bue på hver side, og krysser hverandre på toppen, det som da blir tuppen av vingene på engelen.

Siste strofe har ingen vanskelige ord, men det er likevel litt vanskelig å velge ord som gir den samme kraften som i originalen. Jeg lar det foreløpig stå som det er.

Gloseliste

Ordene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord står i fet skrift.

мело -> мести 1. (подметать) feie 2. (гнать) jage, drive 3. метель выога метёт или безл. метёт det fyker (med snø), det er snøføyke

предел 1. (граница) grense;  в пределах страны innenfor landets grenser 2. мн (промежуток времени); в пределах года i et tidsrom av et år; в пределах до года inntil et år 3. мн (границы, рамки дословенного) grenser; положить предел чему-л  sette en stopper for, gjøre en slutt på 4. (последняя степень чего-л) maksimum; øverste grense 5. (высшая степень чего-л) høydepunkt; toppunkt 6. мн. уст. (край, страна) land; вернуться в родный пределы 7. мат. grenseverdi

Свеча 1. lys, levende lys; стеариновая свеча stearinlys 2. (единица, измерения силы света) lys; лампочка в 75 свечей en 75 lyspære 3. тех. tennplugg  4. мед. suppositorium, stikkpille 5. ав. zoom, bratt stigning 6. футб. pole, poleball

роем – 2. pers, flertall, presens -> рыть 12а <1. ед рою> 1. grave; karre i; rote i 2. разг. (разбрасывать, перерывать); не рой у меня на столе rot ikke (så) på bordet mitt

мошкара собир. insekter -> мошка insekt 2. penger, formue  (-> мошки knott (russisk wikipedia))

Слетались -> слететься/слетаться 1. komme flygende (om flere), samle seg, flokke seg 2. перен. stimle sammen, komme løpende

хлопья мн. 1. flak; floker диал; снежные хлопья snøfiller, snøfloker 2. кукурузные хлопья cornflakes

Метель snøstorm; snødrev, snøfokk

лепила – fortid, hunnkjønn -> лепить 1. вы-, с- (из глини и т.п.) modellere, lage; лепить снежную бабу lage en snømann 2. с- (гнезда, соты)  bygge 3. при- (приклеивать) klistre

кружки – flertall (også av кружка krus) -> кружок 1-5 уменыш. от круг sirkel (i mange forskjellige betydninger) 6. (организация) gruppe, hobbygruppe; sirkel

стрелы – flertall -> стрела 1. pil 2. (весов и т.п.) arm 3. (подъёмного крана) arm; грузовая стрела bom 4-5. см стрелка

озаренный – partisipp -> озарить 1. (осветить) lyse opp 2. (прийти на ум): его озарило, его озарила мысль det gikk opp for ham, det gikk et lys opp for ham, han fikk plutselig en lys idé

Ложились – fortid, flertall -> ложиться см лечь (1. legge seg 2. лечь в больницу legge seg inn på sykehus 3. (распростаниться, покрыть) legge seg 4. на него легло отвесвенность за… han har fått ansvaret for… 5. (пасть, умереть) stupe, segne); ложись! ligg ned

Скрещенья – genitiv -> скрещение 1. (действие) kryssing 2. (место) kryss

башмачка – diminutiv -> башмак 1. sko; деревянный башмак tresko 2. тех. тормозовой башмак bremsesko

стуком -> стук 1. slag, dunk 2. (удар в двер, окно и т.п.) bank; banking

Седой 1. grå (о волосах); gråhåret (о человеке) 2. (от мороза и т.д.) gråhvit

ночник nattlampe

терялось – fortid, nøytrum -> (по-)теряться 1. (пропадать) forsvinne, bli borte 2. (делаться незаменым) bli borte, tape seg, dø hen (о звуках) 3. (переставать прослеживаться) forsvinne, tape seg 4. (становиться слабее) avta, forta seg, svekkes; bli tapt 5. (терять присутствие духа) miste fatningen, ikke vite hva man skal gjøre, ikke vite sin arme råd

мгле – lokativ, entall -> мгла 1. (пелена) dis 2. (сумряк) (mulm og) mørke

дуло – fortid, nøytrum -> дуть <однокр. дунуть> 1. (о ветре) blåse 2. по- (ртом) blåse på 3. вы- (изготовлять) blåse 4. вы- (пить) разг. tylle i seg. bælme i seg

соблазна -> соблазн fristelse

Вздымал -> Вздымать пыл [снег и т.п.] virvle opp støv [snø, osv]

крестообразно korsvis, kryssvis

Kommentar til diktet

Dette er et magisk dikt. Kraften ligger i det enkle bildet, det lille stearinlyset som brenner på bordet, trass alle vinterstormene. Bildet er klart og effektfullt, et barn vil forstå det, og så er det å tenke videre hva dette kan bety. Hvorfor blåser ikke lyset ut?

Diktet gir ikke noe svar på det. Det beskriver bare situasjonen. Det er 8 strofer, med fire linjer i hver. Ingen av linjene er lange, ingenting er komplisert, for de som skjønner språket er dette helt vanlige, enkle ord. Første strofe er karakteristisk, ingen linje der har flere enn fem ord, og linjen som har fem, har det fordi det første ordet, мело (blåser), blir gjentatt, мело, мело (det blåser og blåser). Den andre meningen i setningen blir også gjentatt, om enn med en liten variasjon, det blåser over hele jorden, over alle grenser, по всей земле/ Во все пределы. De to siste linjene i strofen har enda sterkere gjentakelse, Свеча горела на столе,/ Свеча горела, eller  lyset brant på bordet, lyset brant (eventuelt Et lys brant på bordet/ et lys brant, se kommentarer til oversettelsen).  Denne avslutningen blir også gjentatt i strofene 3, 6 og 8, altså i halvparten av strofene i diktet.

Alle strofene handler om hvor sterkt det blåser, og alt det som skjer i denne kraftige, iskalde vinden og snøføyken. Det er som regel konkrete ting, enkelt skrevet, som at det flyr snøfiller fra døren til vinduskarmen, at det danner seg figurer av snø på bordet, sko faller på gulvet og voks drypper på kjolen. I nest siste strofe blåser det direkte på lyset, fra siden, uten at det heller får det til å slokke.

Rimene og rytmen i diktet får ordene til å falle veldig naturlig på plass, og er i min lesning med på å understreke roen og suvereniteten til dette lyset som fortsetter å brenne tross alt som skjer rundt det. Det er slik det må være, dette lyset kan ikke blåses ut, ingenting biter på det. Ordene, vinden og snøføyken danser rundt det, lyset brenner, lyset brenner.

Tross all enkeltheten og ordenen er det flere element som bry på en mer krevende lesning, også. Kanskje er det lettvint å påpeke kontrasten i sammenligningen i strofe 2, insektene som flyr inn i bålet om sommeren, og snøen som flyr fra døren til vinduet her i diktet, at de to skal ha en forbindelse med hverandre. Det er så vidt jeg kan se den eneste sammenligningen i diktet, der noe som skjer der, blir samenlignet med noe som skjer til vanlig andre steder. Jeg tror ikke man skal lese så mye mer inn i dette, enn at Pasternak vil beskrive bevegelsen, insektene flyr jo gjerne inn i bålet litt surrete, det går ikke i rett linje, slik det heller ikke gjør med snøen som blåser av gårde.

Likeledes tror jeg ikke det er så mye å hente i at snøen lager figurer nettopp av piler og sirkler. Trenede lesere får jo utvidet mening i det meste, piler og sirkler er symbol, kanskje er det noe i diktet som skal leses symbolsk, snøen lager figurer, kanskje lager diktet også figurer? Pasternak holder oppmerksomheten på det viktigste, lyset brant på bordet, lyset brant, avslutter også den strofen, trass alle figurene snøen lager rundt det.

Den fjerde strofen, og siste i første halvdel av diktet, har gjentakelse som gir litt utvidet mening. Først er det skyggene som dannes i taket, igjen kanskje en lek med det å lese og tolke av det som ikke er der, altså man leser og tolker i skyggen av ting, ikke i tingene selv. Kanskje er dette også nettopp en leser med den lærde diktleser, som leser og tolker for mye, nærmest en finte, kan man si, en lek, fra Pasternaks side. Her danser det skygger, her er det ingenting. Eller er det bare skygger i taket, beskrevet i diktet for å skildre scenen, for at leseren skal se bildet for seg i detaljer i sitt indre øye. Men så fortsetter denne strofen: Скрещенья рук, скркщенья ног,/ Судьбы скрещенья, kryssende hender, kryssende føtter/ skjebner krysses. Er det skyggene som danner disse bildene? Er det overført betydning med hendene og føttene? Så er det den utvidede betydningen, hender og føtter i kors er nå en ting, kryssende skjebner er noe ganske annet. Med den linjen løfter diktet seg til et annet nivå, det åpner seg for store ord og spørsmål, alt som skjer i livet, skjebner som krysses. Effetkten blir forsterket med å stokke om på ordene, i den siste linjen er det skjebner som står først, det her Судьбы скрещенья, ikke скрещенья судьбы .

Diktet åpner for å lese litt av hvert inn i hva dette lyset egentlig skal representere. Siden diktet er skrevet i 1946 er det kanskje naturlig også å lese det blafrende lyset som håpet som aldri ville dø ut mot alle odds de fire grusomme krigsårene.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er vanskelig, og er nesten umulig å få ordentlig. For å få rimene på plass må rytmen bli ødelagt. Originalen er veldig, veldig knapp med ordene, og får det alltid til å falle naturlig og underlig på plass med dette stearinlyset som brenner, tross snøstormen rundt det. Vendingen Lyset brant på bordet/ Lyset brant, er ikke i nærheten av originalens Svetsja gorela na stole/ Svetsja gorela. Jeg er nødt til å prøve «brant et lys». Og jeg prøver å gjenta hele vendingen på bordet brant et lys, ikke bare slutten, for å få det til å fungere på norsk. Med det fjerner jeg meg fra originalen, og lager et (atskillig) enklere dikt enn originalen. Tendenser til nødrim er heller ikke så lett å unngå, jeg forsøker å glatte dem over og finne alternativ, så godt jeg kan. I siste strofe måtte jeg legge til et ord (røyk) som ikke står i originalen, for å få det til.

Første strofes andre linje skulle så absolutt vært «Alle grenser» for å få inn denne knappheten, men da er det ikke mulig å få til noe rim i sistelinjen. Snøstorm over hele jorden/ Over alt/ Et lys blafret på bordet/ Et lys blafret, kunne vært en alternativ gjendiktning, der målet ikke er rimene, men den økonomiske ordbruken. Jeg kunne også forslått Snøyføyk over hele jorden/ Over det hele kalde gys/ På bordet blafret et lys/ Blafret et lys. Men det vil gi problemer senere i diktet, der det skal være andre rim til lys, og så mange er det ikke å ta av.

Vinternatt.

Snøføyk over jorden
Ingen grenser bys.
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Som insekter om sommeren
roter seg inn i flammen,
samler snøflakene seg fra døren
Bort til vindusrammen.

Snøfokken laget på bordet
Sirkler og piler som flys.
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

På det opplyste taket
Blir skyggene lagt,
Krysning av hender og føtter,
Krysning av skjebner blir brakt.

Og med et dunk på gulvet
falt et par med sko,
Fra nattlampen dryppet tårer
Med voks på kjolen må tro.

Og alt forsvinner i drevet
av hvitt og kuldegys
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Det blåste på lyset fra siden,
En fristelses varme
Virvlet opp røyk, lik en engel,
Som la i kors sine armer.

Det blåste februar måned,
Men på tross av denne frys
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Alternativ gjendiktning for noen strofer

Snøføyk over alle grenser
Over hele jorden
Lyset brant på bordet
Lyset brant.

*

Snøføyk over hele jorden
Over det hele fra kant til kant .
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

(…)

Snøfokken laget på bordet
Sirkler og piler så sant.
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

(…)

Det blåste februar måned ,
Og det var hele tiden sant
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

Candle, Свеча