Unter der linden, av Walther von der Vogelweide

Denne gangen skal vi virkelig kjenne historiens sus i det vi går inn i tysk middelalderdiktning. Og det gjør vi naturligvis med Walter von der Vogelweide (ca. 1170-1230), den største av dem alle. Han er ganske utrolig, og ligner knapt på noen av dem som skrev i hans samtid. I Norge og Norden har vi i alle fall ingen til å hamle opp med ham. Som ingen annen jeg kjenner til i denne perioden, greier han å skrive om levende mennesker med tanker, drømmer og fantasier, personer som kunne gått rett ut i verden og levd. Svært mye av den øvrige middelalderdiktningen blir enten litt karikert, litt opphøyd, eller begge deler. Det er Vogelweide som får til å skrive om vanlige mennesker, i vanlige liv, og uten at det skjer noe spektakulært med dem.

Han skrev det som kalles Minnesanger, etter det middeltyske ordet for kjærlighet, elskov: Minne. Det er altså ikke minnesanger som er rett norsk oversettelse, men «kjærlighetssanger», eller «kjærlighetsdikt». Vogelweide brakte denne sjangeren til sitt høydepunkt, nettopp fordi han skrev om levende mennesker, levende kvinner og menn som opplevde kjærligheten med alt som følger med, i motsetning til de andre minnesangerne som nok kunne bli litt konvensjonelle og monotone.

Vi skal gå nøye gjennom både forfatteren og sjangeren og diktet denne gangen, så det er bare å gjøre seg klar til et forelsket kjærlighetseventyr, fra høymiddelalderen.

Walter von der Vogelweide

Alt med ham er usikkert. Hva vi vet, er hva han skrev, og hvor han på visse tidspunkt oppholdt seg. En av de aller sikreste kildene vi har om ham, er at han kjøpte en kappe av pels i 1203. Der har vi kvitteringen. Ellers er det en del gjetting og spekulasjoner og resonnementer.

Fødselsdatoen er usikker, det samme er dødsdatoen, og livet han levde. Vi vet kort sagt lite sikkert om han. Alt sammen må vi resonnere oss frem til gjennom de over hundre tekstene vi har overlevert fra ham, og de tekstene som er skrevet om han, eller der han er nevnt. Og nevnt er han helst hos dikterkollegene sine. Til tross for berømmelsen sin, finnes ikke navnet hans i mange opptegnelser skriver tysk Wikipedia. Et eksempel der han finnes er en kvittering for et pelskappe han kjøper 12. november, 1203. Den koster 5 skilling, og ut i fra det kan man også slutte han ikke hadde råd til å kle seg bedre, og dermed antagelig ikke hørte til i de høyere klasser.

Vi vet han antagelig var av ridderslekt, muligens at han var født i et hoff som het Vogelweide, sannsynligvis i Eisactale ved Bozen, i Syd-Tirol. Dette området ligger i dag i det nordlige Italia, men den gang var det regnet som Østerrike, det nedre Østerrike. Det vet vi også fra Vogelweides egne tekster, der han skriver om seg selv ze Ôsterrîche lernt ich singen unde sagen. «I Østterike lærte jeg å synge og snakke». Han var ved barbenbergernes hoff i Wien, og tjenestegjorde under Leopold V (1177-1194) og sønnen Friedrich (1194-1198).

Den grundigste lett tilgjengelige teksten om han på nettet finnes på Detusche Biographie. Her står det litt mer i detalj om hvordan spekulasjonene går, når det gjelder å årstallsfeste de viktige datoene i Vogelweides liv, og andre viktige begivenheter i livet hans. Han begynte å dikte rundt 1190, da har vi spor av ham, og om vi antar man starter å dikte i 20-års alderen, så blir fødselsåret rundt 1170. Lignende er det tvil og spekulasjoner om omtrent alt som er kjent om han. Det gjelder også sånn han skriver at han var med i korstoget i 1228, det er sikkert han skriver det, usikkert han var det.

Lettere enn å si noe om hvem han var og hva han gjorde, er det å si noe om tekstene hans, og hva de gjorde. Hvordan han var som forfatter, og hva han hadde å bidra med i litteraturhistorien. Her skiller han seg ut som den betydeligste av de tyske middelalderdikterne, og en av de aller mest betydelige i Europa. Han skrev ikke bare minnesanger, eller Mädchensanger, han skrev også om politiske spørsmål, om riket, om keiseren og om paven. Dette var han den eneste av minnesangerne som gjorde.

Det hadde vært kjekt å vite noe mer om denne tyske poeten med det forunderlige navnet, og skjønne mer av hva det var med ham som gjorde at han klarte å skille seg sånn ut fra de andre. Han var kjent og verdsatt allerede i sin samtid, men hvordan han reagerte på det og hva mål han hadde i livet sitt, det vet vi lite om.

Minnesang

Det er lettere å skrive om sjangeren, enn om dikteren. For i sjangeren har vi tekstene. De kan vi lese og tolke og sammenligne, og studere trekk og utvikling. Det er ikke noe vanskelig å studere dette, for sjangeren er svært konvensjonell, og det var veldig strenge regler for hvordan det skulle være. Det var det kvinnelige ideal som ble skildret personifisert i den diktet er tilegnet, og det ble ikke holdt igjen i å beskrive hvor opphøyd, uoppnåelig og ufeilbarlig denne kvinnen var, og det eneste en stakkars mann og poet kunne gjøre var å stå i tjeneste til denne herskerinnen, og hengi sitt liv til henne uten håp om å oppnå noe som helst. Stilen ble lett litt monoton, veldig lett å parodiere, og så overdrevet at det ikke ble helt troverdig.

Mange av disse dikterne og tekstene deres er ganske forglemmelige, og lever best som bakgrunn for de som klarte å skille seg ut fra sjangerkonvensjonene, og for å vite hvem og hva som blir parodiert når disse selvhøytidelige tekstene og minnesangerne senere blir gjort komiske. Det er grunn til å tro at de var alvor den gang, i hvert fall for sangerne selv, som den gang virkelig var sangerne, og fremførte tekstene til en melodi de også hadde laget, og spilte på et strenginstrument.

Walther von Vogelweide brøt ut av de strenge sjangerkonvensjonene, og skrev ikke fra perspektivet til en nedrig mann som ser opp mot en opphøyd kvinne, herskerinnen over hans liv og hans følelser. I Vogelweides minnesanger er det kjærlighet mellom likeverdige parter, oppnåelig, frisk og spennende kjærlighet, slik de aller, aller fleste er så heldige å få oppleve en eller annen gang i livet. Det er stemninger å kjenne seg igjen i, selv om det er skrevet i en tid med få fellestrekk med vår egen. Det menneskelige er der allikevel, og det er det Vogelweide er så god til å få frem.

Det er diktet vi presenterer i dag også et utmerket eksempel på. Det er diktet som i original heter Under der linden, og moderne omskrivere ikke kan bestemme seg for om betyr Unter der Linde (entall) eller Unter den Linden (flertall). Uansett er det under lindetreet det foregår, eller under lindetrærne. Og det som foregår, er at jenta som er jeg-personen i diktet, har seg et lite eventyr med en gutt hun opplagt liker veldig godt.

Unter der linden

Jeg presenterer diktet i original til venstre, i en lett omskriving av meg til høyre. Så følger en oversettelse, og helt til slutt i posten en gjendiktning. Mellom der vil det være kommentar til språk, form og innhold, og generelle kommentarer.

Under der linden  

Under der linden
an der heide,
dâ unser zweier bette was,
dâ muget ir vinden
schône beide
gebrochen bluomen unde gras.
vor dem walde in einem tal,
tandaradei,
schône sanc diu nahtegal.  

Ich kam gegangen
zuo der ouwe:
dô was mîn friedel komen ê.
dâ wart ich empfangen
hêre frouwe
daz ich bin sælic iemer mê.
kust er mich? wol tûsentstunt:
tandaradei,
seht wie rôt mir ist der munt.  

Dô hete er gemachet
alsô rîche
von bluomen eine bettestat.
des wirt noch gelachet
inneclîche,
kumt iemen an daz selbe pfat.
bî den rôsen er wol mac
tandaradei,
merken wâ mirz houbet lac.

Daz er bî mir læge,
wesse ez iemen
(nu enwelle got!), so schamte ich mich.
wes er mit mir pflæge,
niemer niemen
bevinde daz wan er und ich und ein kleinez vogellîn:
tandaradei,
daz mac wol getriuwe sîn.
Unter den Linden  

Unter den linden
an der heide,
da unser beider Bett war,
da könnt ihr finden
schöne beide
gebrochen Blumen und Gras.
vor dem Walde in einem Tal,
tandaradei,
schône sang die Nachtigall.

Ich kam gegangen
zu der Au,:
da war meîn Friedel komen und.
da wurde ich empfangen
hêre Frau!
dass ich bin sælic immer mehr.
kust er mich? wohl tûsentstunt:
tandaradei,
sieht, wie rot mir ist der Mund.

Da hatte er gemacht
also reich
von Blumen eine Bettestat.
des wirt noch gelacht
inneclîch,
kommt iemand an denselben Pfad.
bei den Rosen er wohl mag
tandaradei,
merken wo mir das Haupt lag.  

Das er bei mir lag,
wusste es jamand
(nu enwelle Gott!), so schamte ich mich.
wes er mit mir pflegen,
nimmer niemand
befinde das, wan er und ich und ein kleines Vöglein:
tandaradei,
das mag wohl getreu seîn.
Walter von der Vogelweide: Under der linden

Under lindetrærne

Under lindetrærne
på heien
hvor vi begge hadde sengen vår
der kan dere finne
skjønne både
brukne blomster og gress
Ved skogen i en dal
tandaradei,
sang nattergalen skjønt.

Jeg kom gående
til gresslandet
der var min kjære kommet og
de ble jeg mottatt
ærede frue!
der ble jeg salig for alltid
Kyste meg? Fullt tusen ganger!
Tandaradei
Se, hvor rød er meg munnen.

Der hadde han laget
altså rik
av blomster et sengeleie
Det blir ennå ledd
inderlig
når noen kommer på den samme stien
ved rosene ville han
tanderadei
merke hvor hodet mitt lå.

At han lå med meg
Om noen visste det
(nu det ville ikke Gud!) så skammet jeg meg
Hva han gjorde med meg
aldri skal noen
vite det, utenom han og jeg,
og en liten fugl
tanderadei,
som kan være helt trofast.

Språk, form og innhold

Språket er en ekstra utfordring denne gangen, og jeg skal ikke gjøre krav på verken å kunne eller å være vant med tekster på middelaldertysk. Jeg har brukt tysk Wikipedia (Unter den Linden) til kjapt å finne ut av ordene i originalen, og så har jeg satt dem over sånn noenlunde til et slags moderne tysk. I min oversettelse og mitt arbeid med teksten legger jeg originalen til grunn,

I første strofe er det noen ord som nå skrives på annen måte, dâ for da, vinden for finden, ir for ihr og schône for schöne. Ordet muget er vesensforskjellig, oversettelsen er kan, og jeg vil gjette på at det er det nåværende ordet mögen i en annen skriveform vi har å gjøre med. I andre person flertall er det i dag mögt som er korrekt, den gang altså muget. At Blumen blir skrevet bluomen er ingen sak, i hele diktet har substantivene liten bokstav, det å skrive med stor bokstav kom inn senere. Ordet tandaradei er et lydmalende ord for sangen til nattergalen, oppfunnet av Vogelweide, for dette diktet. Ordet Sang ble skrevet med c, sanc, men også her går det an å tenke seg at uttalen ikke var så ulik.

I andre strofe er det zuo for zu, ouwe for Aue, dô for da eller dort, daz for dass, iemer for immer og mê for mehr. I tillegg er det uttrykket hêre frouwe, som det går an å se opphavet til, hêre er beslektet med ehre (ære) og frouwe er nær en litt voldsom variant av vårt norske frue. Ordet sælic skal også gå an å kjenne igjen for en skandinav, det er salig. Kuster mich kan godt være kust er mich, kysset han meg, at middelaldertysk kunne slå inn pronomenet i verbet. Wol ble skrevet uten h, wohl, og tûsentstunt skulle også gå å kjenne igjen, «tusenstund». Også for munt (Mund) ble t brukt for d i enden, uttalen er ganske sikker nokså lik.

I tredje strofe er det het for hat, gemachet for gemacht, gelachet for gelacht, kumt for komt, iemen for jemand, pfat for Pfad, Bî for bei, rôsen for Rosen og mac for mag, Videre er ordet bettestat, det tror jeg ikke blir brukt lenger, men det skal vel ganske sikkert tilsvare norsk «sengested», der vi nå bruker sengeleie (tysk: Bettruhe). Ordet inneclîche er skrevet uvant, men er ordet innig, inderlig eller hjertelig. Både det ordet og riche har en -e til slutt i bøyningen, som ikke trengs i dag, som ikke brukes. Riche er forresten reich, nå har det fått diftong, originalen ligner vårt norske ord for rik. Den siste linjen er spesiell, wâ mirz houbet lac, men det er samme lydregler og skriveregler som vi ser gjelder ellers i diktet. Det er wâ for wo, mirz er satt sammen av mir daz, eller «til meg (hodet)», hodet er skrevet houbet, med en -e- mellom b og t, sånn som for gemachet og gelachet, denne e’en er forsvunnet. Så skrives -g i ending -c, lac for lag.

I siste strofe er det nok en gang z for s i das, bî for bei og flere av de endringene vi tidligere har sett. Ny er vel sô for so, schamt for schämt, niemer for nimmer, iemen og niemen for jemand og niemand og wan for wann. Linje to har wessez iemen, der wessez vel må være sammensatt av wesse og ez, moderne wusste es jemand. Ordet nû i parentesen i linjen under tror jeg må være en partikkel, et utrop, kanskje slik vi nå på norsk bruker «nå», særlig i muntlig tale. Ordet enwelle ser jeg som en eldre entwille, prefiks ent- i betydningen mot, altså «mot Guds vilje». Linje 4 har wes for was, og pflæge for pflege. Jeg tror bevinde er befinde, v for f, og så er det z for s i kleines. I siste linje er nytt ord getriuwe, i dag skrevet getreue.

Formen er etter hva jeg kan se 2+2+4, altså to takter i de to første linjene, fire i den tredje, og så er det tre sånne tripler i strofen. Til sammen 9 linjer. Versefoten ser ikke ut til å være konsekvent,men det er sjelden mer enn to trykklette stavelser etter hverandre. Det forekommer heller aldri to trykktunge etter hverandre. Så stort sett går det annenhver, men det varierer om linjene har en trykklett stavelse først som opptakt.

Rimmønsteret er ABcABcdod. Små bokstaver betyr trykktung utgang, siste stavelse har trykk, mens store bokstaver betyr at utgangen av linjen er trykklett. Bokstaven o tilsier at linjen ikke har rim. Det er linje 8, med nattergalens «tandaradei». Den linjen kan jeg heller ikke være sikker på hvor trykket skal være i. Den bryter med alt.

Her er de trykktunge stavelsene i første strofe markert med fet skrift. Mønsteret følges i de tre andre strofene også.

Under der linden
an der heide,
unser zweier bette was,
muget ir vinden
schône beide
gebrochen bluomen unde gras.
vor dem walde in einem tal,
tandaradei,
schône sanc diu nahtegal.

Walter von der Vogelweide: Unter der linden (trykkfordeling)

Innholdet i diktet kommer forhåpentligvis frem i oversettelsen og gjendiktningen, for de som ikke klarer å trenge gjennom originalen og min egentlig ganske halvhjertede omskriving til moderne tysk.

Poenget er at det er jenta som er stemmen i diktet, hun er jeg-personen. Hun er full av sitrende spenning og forelskelse av det hun har opplevd, og går og tenker på det. Det er formidlingen av denne forelskelsen og denne hendelsen som er diktet.

I første strofe blir stedet introdusert. Det er under lindetrærne oppe på heien, det var der de hadde sengen sin, og lå sammen. Ennå kan man finne brukne blomster og gress der oppe, sporene etter dem. Så er det denne nattergalen som blir introdusert, med sangen sin, tandaradei. Dette er for øvrig et motiv brukt i de senere ballader, og selvfølgelig også i tidligere, klassisk diktning, dette med en slags gjentagende linje som et omkved. Det er en fin effekt, at det egentlig betydningsløse ordet tandardei blir gjentatt på samme sted i hver strofe, men hver gang gir en forskjellig slags mening.

I andre strofe kommer hun gående til dette stedet, til denne sengen han har forberedt. Der er kjæresten allerede og venter på henne. Hun blir mottatt, og utbryter «hellige frue», etter dette er hun lykkelig for alltid. Med få ord får hun sagt det, leserens fantasi strekker til for hva som der skjer med henne. Om han kysset henne? Åja, mange ganger, utallige, – og så kommer tandaradei – sånn man nynner når man gjør noe ulovlig, noe litt usømmelig, men spennende og ufarlig (kanskje til og med litt farlig, hvis det blir oppdaget, men risikoen gjør det bare enda mer spennende og gøy!). Så er det regelrett adjektivbeskriving, rød munn, som leppene blir når blodet strømmer til dem.

I tredje strofe blir igjen stedet beskrevet. Han har forberedt en seng til henne, av roser, rikt dandert. Så står det at om noen kommer forbi på stien, og ser disse rosene ligge der, så vil de utmerket godt skjønne hva som har skjedd. Og da vil de få seg en god latter. Det er lett å se hvor hodet hennes lå. Tandaradei.

I siste strofe kommer en slags refleksjon, om noen visste hva som har foregått – Gud gi at det aldri skjer! som det står i parentesen i linje 3, nei, da er det ikke godt å si hva som kommer ut av det. Ingen må vite. Og ingen vil få vite. Det er bare han og jeg-personen, som vet, han og hun, og denne fuglen som sang. Hemmeligheten er trygg. Tandaradei!

Gloseliste

Det er litt spesielt å ta med en gloseliste når så mange av ordene ikke er i bruk lenger, og noen av dem også har annet opphav enn tysk. Her er en liten gloseliste, som nok ikke står i stil til det lange diktet. Mange av ordene er forklart i gjennomgangen av språket. Merk at jeg hadde en uke på meg til dette, jeg har ikke slått opp alle ordene jeg skriver om der, det har jeg for alle ord satt i denne og andre gloseliste. Her er de slått opp på Ordnett.no.

die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo
gebrochen (adj.) 1. brutt, brukken 2. nedbrutt 3. gebrokken.
Frau die, -/-en; kvinne, frue, hustru; (foran navn) fru;

Kommentar

Det er artig å lese kjærlighetsdikt fra middelalderen. Det er en tenkt historie, dette, Walter von Vogelweide er ingen kvinne, men det er så fantasifullt og levende at man kan se for seg at akkurat sånn må det ha vært. Det er oppmerksomhet om enkelte detaljer, som at hun tenker på merket etter der hodet lå, i blomstene, og at hun hørte nattergalen. Og så den frydefulle spenning at ingen må få vite!

Sånn har det vært mellom mennesker i tusener av år! Hun møter ham, og de har sine hemmeligheter. Hun sier ingenting om dem, bare åpner døren på gløtt om at han kyssset henne tusen ganger (tusenstund).

I middelalderen er mange av de andre tekstene så stive og formelle at det er vanskelig å forestille seg noe forelsket kjærlighetsliv. Eller så er de så grove og plumpe at de blir parodier i den andre retningen, som hos Boccaccio, og andre. Det kan være fint å opphøye kvinnen, det kommer vakre kjærlighetsdikt ut av det hos Dante og Petrarca, som jeg begge har postet fra. Men kjærlighet og forelskelse er menneskelig, det er et hverdagslig eventyr, de færreste kvinner føler seg så spesielle som de er skrevet å være.

I hvert fall er denne kvinnen under lindetreet veldig fornøyd med tingenes tilstand. Hun ser klart ut til å foretrekke at han har rosesengen klar til henne når hun kommer, og at han gir henne en behandling hun og han er alene om å vite, enn at han skriver opphøyde kjærlighetsdikt om hvor uoppnåelig hun er. Hun her er veldig fornøyd med å være oppnåelig, for å si det sånn.

Det er vel de fleste.

Min gjendiktning

Det er noe eget å gå inn og gjendikte dikt fra middelalderen. Jeg mener nå at i en gjendiktning skal man forsøke å trenge seg litt inn i dikterens hode og verden, og forsøke å dikte frem på ditt språk det han eller hun vil ha sagt i sitt. Men i dikt fra Middelalderen, av Walther von der Vogelweide, da føler jeg at jeg beveger meg inn i et hode og en verden fremmed for meg. Jeg har dog forsøkt å bevare tonen og stilen fra originalen, og å få rytmen og rimene på riktig plass.

Under en linde

Under en linde
(et) sted på heden
hvor sengen til oss begge lå
der kan du finne
skjønne gleden
med brukne blomster, brukne strå
Foran skogen i en dal
tandaradei,
fagert sang en nattergal.

Jeg kom i gange
(til) gress og tue
der jeg min kjære kommet ser
og meg i fanget
Milde frue!
der ble jeg salig evig mer
Kysset meg? Ja, lykkestund!
Tandaradei
Se, hvor er meg rød min munn.

Der hadde han laget
altså rike
av blomster lite sengested
Av latter plaget,
inderlige
Blir den som samme sti vil tre
Ved de roser vil man nå
tanderadei
merke hvor mitt hode lå.

At han i mitt leie
Visste man det
(nu motvilje Gud!) jeg skammer meg
Hva han gav slags pleie
Aldri kan det
Bli kjent av folk, kun han og jeg,
og en liten fugleskvett
tanderadei,
som alltid vet å holde tett.

ES2020

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s