Vom Berge, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er det et kort dikt vi presenterer av den tyske kjempen, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Diktet Vom Berge består bare av fire linjer, men en god dikter får sagt mye også med få ord, og en grei kommentator som jeg vil alltid ha nok av ord å pøse ut for å forklare det som allerede er forklart. Det er litteraturviterens forbannelse, det at man skal si noe om tekster, er alt er sagt så utmerket godt i teksten selv, og det er en forbannelse jeg styrer unna ved ikke å være det, men en helt grei blogger.

Diktet hører til i kategorien Lili-Lyrik, dikt skrevet til den 17 årige bankierdatteren Anna Elisabeth Schönemann, som Goethe var forelsket i. Goethe forlovet seg med henne i april 1775, men brøt forlovelsen i oktober samme år. Goethe sier selv (i en samtale med Johann Peter Eckermann, en av Goethes fortrolige) han var oppriktig forelsket i henne, og at hun var den første han kunne si det om, men at et ekteskap ikke var forenelig med hans planer (tysk Wikipedia). Dette tæret sånn på ham, at han avbrøt sitt opphold i Frankfurt, med en reise til Sveits fra 14. mai til 22. juli, der han fikk tingene litt på avstand, og kunne tenke seg om. Han søkte også å sette ord på sine tanker og følelser gjennom brev, og gjennom dikt, og de 14 diktene han skrev om dette går under betegnelsen Lili-Lyrik.

Vom Berge er et av dem.

Vom Berge

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

1775/1789

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, ikke elsket deg,
Hvilken fryd ville dette blikket gitt meg!
Og dog om jeg, Lili, ikke elsket deg,
Kunne jeg her og kunne jeg der finne min lykke?

Språk, form og innhold

Det er fem takter og trokeisk versefot i linjene, det går tung-lett, tung-lett fem ganger. Rimene er i andre og fjerde linje, OaOa, og utgangen av partallslinjene er trykktung. Strofeformen er standard. Trykkfordelingen er satt opp under.

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

Goethe: Vom Berge (trykkfordeling)

Innholdet er et retorisk spørsmål: Hvis jeg ikke elsket deg, Lili, hvilken lykke ville da blikket ditt gi meg? Kunne jeg i det hele tatt finne lykken noe sted?

I oversettelsen lurte jeg litt på preposisjonen, preposisjonsbruken er aldri en til en mellom to språk, og von kan i sammenhengen her brukt kanskje oversettes med av, fra og om, selv om den siste nok er litt anstrengt. I tillegg er det en litt underlig form av Berge, det er flertallsformen, men brukt i entall, von dem (=vom) Berge, ikke von den Berge, som ville vært korrekt.

I selve teksten er brukt konjunktiv, gäbe (linje 2) og Fände (linje 4), en form som indikerer at det er den som snakker som kommer med en mening eller et håp eller en antagelse, det er ikke den objektive virkeligheten (som blir uttrykt gjennom den vanlige formen, indikativ). Her i teksten er det en hypotetisk virkelighet det er snakk om, hva ville vært, om jeg ikke elsket deg, Lili? På norsk blir dette uttrykt gjennom hjelpeverb.

Gloseliste

Kort liste denne gang, men slått opp på Ordnett.no uansett.

Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet

Kommentar

Diktet kan leses med og uten å kjenne bakgrunnen for det. Uten, så ser man en dikter som elsker sin Lili. Som alle forelskede mennesker blir han lykkelig av blikket til sin elskede. Uten denne forelskelsen, blir lykken vanskelig å finne, både i blikket, og i det hele tatt. At diktet heter Vom Berge, Fra fjellene, gir det litt ekstra tyngde og høytidelighet. Det er ikke bare en vanlig mann som er forelsket.

Det blir også gitt høytidelighet og fylde i måten det er skrevet på. Det er rytme, det er innskudd, Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte, og det er deilige bokstavrim med navnet hennes, og liebe og liebte. Bokstavrim er det også i Welche Wonne, og innskudd kommer på nytt i Und doch, wenn ich, Lili, dich nicht liebte, og så gjentakelsen på slutten – poetisk!

Kjenner man bakgrunnen, vet man at diktet rent faktisk er skrevet fra fjellene, i Sveits, og at det uttrykker dype kvaler fra en ung mann, som nå står og skal ta avgjørelsen hvordan fremtiden skal bli. Han er 25 år, tiden i livet man gjør skjebnesvangre valg, og hvor alltid mye står på spill. Hele livet man videre skal leve. Hva vil man? Hva kan man klare?

For Goethe er livssituasjonen spesiell, gitt at han er et enormt talent, og er fullt klar over det selv. Et ekteskap og familieliv vil begrense utfoldelsen av dette talentet. Det er ikke det livet han vil leve. Men han elsker sin Lili, og vet at lykken i livet har han med henne. Så da er spørsmålet om han skal forsake lykken, for å oppnå høyere mål, og han vet med seg selv at det er det han skal. Og vi vet nå at det er det han gjør.

Diktet leses best mot denne bakgrunn.

Min gjendiktning

I en gjendiktning skal det være riktig og det skal være enkelt. Denne gangen får jeg det ikke til. Jeg vil gjerne beholde originalens Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück, som på norsk blir «fant jeg her og fant jeg der» . Deretter er det bare plass til to stavelser, og den er vrien, når det skal rime på dein Blick i linje 2. Løsningen jeg går for er ikke spesielt god, men alternativene jeg har prøvd, er verre.

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, deg ei elsket,
Hvilken lykke gav meg blikket!
Og dog, om jeg, Lili, deg ei elsket,
Fant jeg her og fant jeg der min lykke?

ES2020

The poem that took the place of a mountain, av Wallace Stevens

Wallace Stevens (1879-1955) er blitt en gjenganger på denne bloggen. Det er noe ved ham som tiltaler meg. Han har den riktige, litt uhøytidelige tilnærmingen til det å skrive dikt, samtidig som han ikke holder igjen når det gjelder diktets muligheter. Hans dikt utvider verden, kan man si. Beriker den. Med ham ser man verden på en ny måte.

I dagens dikt er det perspektivforskyvning det gjelder. Det er typisk Stevens. Han tar det største, et fjell, og setter et dikt inn i plassen for det. Ideen er glimrende, utførelsen er sånn:

The poem that took the place of a mountain

There it was, word for word,
The poem that took the place of a mountain.
 
He breathed its oxygen,
Even when the book lay turned in the dust of his table.
 
It reminded him how he had needed
A place to go to in his own direction,
 
How he had recomposed the pines,
Shifted the rocks and picked his way among clouds,
 
For the outlook that would be right,
Where he would be complete in an unexplained completion:
 
The exact rock where his inexactnesses
Would discover, at last, the view toward which they had edged,
 
Where he could lie and, gazing down at the sea,
Recognize his unique and solitary home.

1954

Diktet som tok plassen til et fjell

Der var det, ord for ord
Diktet som tok plassen til et fjell.

Det pustet dets oksygen,
Til og med når boken lå snudd i støvet til dets bord.

Det minnet det om hvordan det hadde trengt
Et sted å gå i dets egen retning.

Hvordan det hadde rekomponert furuene
Skiftet steinene og hakket dets vei gjennom skyer.

For utsikten som ville være riktig,
Hvor det ville være komplett i en uforklart komplettering.

Den eksakte stein hvor dets ueksakthet
Vil oppdage, til sist, synet som de har skjerpet.

Hvor det kunne ligge og stirre mot sjøen,
Erkjenne dets unike og ensomme hjem.

Språket og oversettelsen

Det store spørsmålet i oversettelsen av dette diktet er om man skal velge hankjønnspronomenet «han» som i originalen eller intetkjønnspronomenet «det» som er det riktige på norsk. På engelsk som på norsk er det riktig å omtale dikt i intetkjønn, som it. Men engelsk har ikke kjønn på substantivene, så når Stevens personifiserer og bruker he, him og his (han, ham og hans), så er det i originalen klart det er diktet det vil være snakk om. På norsk vil det være forvirring, for vi omtaler substantiv med det kjønnet de har, i hvert fall på nynorsk og i dialektene. Og det sitter så sterkt i, at det vil gjelde på bokmål også, vi vil ikke kunne koble at han i strofe 2 viser tilbake til diktet som har tatt plassen til fjellet. Nedover i diktet er min språkfølelse sånn at jeg synes det vil være bedre med han, ham og hans, men jeg tror ikke det går uten å være konsekvent. Og i strofe 2 må det være «det, dets» for at det skal gi den meningen det skal. Det er diktet som puster oksygen, selv når det ligger og ikke blir lest.

Dette er så viktig, og så umulig, at jeg legger ved en oversettelse der jeg har brukt hankjønnspronomenet også. Kanskje er det smak og behag hva som er best.

Der var det, ord for ord
Diktet som tok plassen til et fjell.

Det pustet sitt oksygen,
Til og med når boken lå snudd i støvet til hans bord.

Det minnet ham om hvordan han hadde trengt
Et sted å gå i hans egen retning.

Hvordan han hadde rekomponert furuene
Skiftet steinene og hakket sin vei gjennom skyer.

For utsikten som ville være riktig,
Hvor han ville være komplett i en uforklart komplettering.

Den eksakte stein hvor hans ueksakthet
Vil oppdage, til sist, synet som de har skjerpet.

Hvor han kunne ligge og stirre mot sjøen,
Erkjenne hans unike og ensomme hjem.

Alternativ oversettelse, Wallace Stevens: The poem that took the place of a mountain,

I strofe 2 må det være Det til å begynne med, føler jeg, og fra strofe 5 og ut så kan det være det, selv om det i andre strofer er hankjønnspronomenet som er brukt.

En annen vurdering i samme gate er om det skal være sin/sitt i noen av eiendomspronomene. Det er diktets bord (strofe 2), diktets egen retning (str 3), diktets vei (str 4), om det blir gjengitt best med «dets» eller «sin» kan det være delte meninger om.

Det er reelle betydningsnyanser som blir berørt etter hva man velger. For eksempel i strofe 3, hvor det når det blir brukt hankjønnspronomenet (han), så antyder det at også vi mennesker kunne trenge vår egen vei og vår egen retning. Med det upersonlige «det» så blir det i større grad en sak som ikke angår oss.

Utenom dette er det ikke store spørsmål og ikke store vanskeligheter i oversettelsen. Der jeg har hatt flere ord å velge mellom, står i gloselisten under hva alternativene kunne være.

Gloselsite

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

outlook 1. utsikt, utsyn 2. utsikt(er), fremtidsutsikt(er) 3. innstilling, tankegang, livssyn, syn på tilværelsen, livsanskuelse 4. (meteorologi) utsikt(er), værutsikt(er) 5. utkikk 6. utkikkspunkt
completion 1. avslutning, fullførelse, fullending, fullstendighet 2. komplettering, fullstendiggjøring, ferdiggjøring 3. utfylling
edge 1. kante, sette kanter på 2. slipe, sette egg på 3. (også overført) skjerpe, gi en skarp klang 4. rykke fremover, lirke 5. fortrenge (litt etter litt), skyve til siden 6. ake seg, skyve seg 7. (om ski) kante, sette på skrå
gaze stirre, se (lenge), stirre uavbrutt
recognize 1. kjenne igjen 2. anerkjenne, kjennes ved, vedkjenne seg 3. erkjenne (for seg selv), medgi, innse, være klar over 4. påskjønne, anerkjenne, verdsette
solitary 1. enslig, enkelt, eneste 2. isolert 3. ensom, alene 4. (anatomi) solitær 5. (botanikk) enkeltsittende, enkeltstilt 6. (zoologi) enslig, solitær 7. enslig, atskilt, bortgjemt, ødslig

Kommentar til diktet

Wallace Stevens utgav dette diktet helt på slutten av sitt liv. Han var ikke noen poet i den forstand, han var forsikringsadvokat, og skrev bare på fritiden, og knapt nok det. Til sammen gav han ut 5 diktsamlinger i sitt ganske lange liv.

Kanskje er det det at Stevens ikke var avhengig av å skrive dikt, som gjør at han liksom ikke tar det helt alvorlig hele tiden? Blant de andre modernistene står det så enormt på spill, hele tiden, de er jo avhengig av salg og stipend for å overleve. De går og må bruke mye tid og tankearbeid på hvorfor dette er viktig, hvorfor de har valgt riktig, tross problemene de møter. Stevens kan tenke på arbeidet sitt som forsikringsadvokat, ta seg av sakene sine, og så tenke ut noen dikt på vei til og fra jobb, og på kveldene, og i feriene.

Det er også noe annet med Stevens diktning. De handler nesten alltid om nye måter å se verden på. Det er bilder av virkeligheten, om det går an å bruke et så sterkt ord, det er imagisme, billeddiktning. Bare at Stevens henter ut en del av den, fokuserer på en detalj som ellers ikke blir så lett lagt merke til. Det er fremmedgjøring. Hjernen blir dratt ut av sine vante mønstre, har du tenkt på et dikt og et fjell på denne måten, før? Har du tenkt at diktet kan stå der fjellet stod?

Og så tar Stevens videre dette bildet, først med å beskrive diktets fysiske plass på bordet, der det forunderlig har sin virkning, selv når det ikke engang blir lest. Så er det fjellets plass, med alt det fjellet er og gjør. Elegant og artig er det ikke helt klart om det er mannen, diktet eller fjellet som karrer seg vei, stiller seg opp, og stirrer mot sjøen. Det er berikende samme hvem det er, synes jeg.

Diktet er veldig selvbevisst i sin uhøytidelig. Det står der. Vet hva det er verdt. Om det blir lest eller ikke. Det gir det vel blanke banneord i. Akkurat som fjellet.

Norges skaal, av Johan Nordahl Brun

Nå som 200 års jubileet i fjor er godt unnagjort henter jeg frem et dikt som er noe av en slags opprinnelse for norsk nasjonsbygging. Det vil si, det er en skåltale, skrevet av Johan Nordahl Brun ved årsskiftet 1771-72. Tidligere var det vanligere å holde slike skåltaler enn det er nå, nå klinker man vel bare helst i glasset. Den gang gjaldt det å si noen bevingede ord til en eller annens ære. Skåltalen kunne godt være litt patosfylt, man trengte ikke være redd for de store ord, men det gjorde seg også med litt humor, slik at festdeltakerene kunne få le litt også, der de ventet på å drikke.

Johan Nordahl Brun (1745 – 1816) er en litt sammensatt person. Jeg er ingen ekspert på ham, langt i fra, men jeg har lest litt ekstra om ham i forbindelse med denne posten, og kjenner tiden han levde i og det som fulgte ikke så altfor verst. Han studerte teologi og ble prest, men det var ikke før i 1774 han fikk stillingen som sogneprest ved korskirken i Bergen. Da han skrev diktet var han sekretær i biskop John Ernst Gunnerus Det Kongelige Norske Videnskapers selskab, og personlig sekretær for ham i arbeidet med å reformere det danske universitetssystemet. Målet var et eget universitet i Norge. Gunnerus var en av initiativtakerne, Brun ble engasjert tilhenger av ideen.

Alt dette har jeg fra biografisiden om Brun på Norsk biografisk leksikon, og lite grann ekstra bakgrunnssjekking. Folk som kan dette godt, må gjerne korrigere meg, eller utdype i kommentarfeltet. Jeg ville bygge opp til en diskusjon om at diktet ikke er skrevet i den hensikt det senere er brukt, eller det er ikke sikkert Brun selv ville gått god for all mening som senere er lagt i det. Teksten ble nasjonalsang i en periode på 1800-tallet, klart da brukt i den norske nasjonsbyggingen, men Brun var selv ingen tilhenger av den form nasjonsbyggingen fikk. Han var en konservativ prest, han støttet kongemakten, også den danske, og han var i mot at vi skulle komme i union med Sverige. Han omtalte den danske kong Christian Fredrik som «vår egen», og «vårt Norges første mann», som det står på biografisiden jeg refererte til.

Det er derfor kanskje på sin plass å være litt varsom med å trekke en lang linje gjennom hele den norske nasjonsbyggingen, som at den beveget seg fra en sped start til et skjebnebestemt mål, det Norge vi kjenner i dag. Underveis var det mange som hadde andre ideer om hva Norge skulle bli, og hvilken retning vår nasjonalfølelse og nasjonale identitet skulle ta. Da Johan Nordal Brun skrev teksten sin var praktisk talt alle kjente land eneveldige monarkier, ideen om nasjonalstater var knapt født, Norge hørte til under Danmark, og det er få spor av at noen var plaget av det. Da friheten var et faktum, var det imidlertid viktig å finne eksempler på at Norge ikke hørte til under Danmark, at folket drømte om friheten også før den var kommet. Da var teksten til Nordal Brun veldig god, for den går fra første linje inn på en norsk stolthet det nok ikke var dekning for, med «kjempers fødeland», og den har til og med linjen «vi sødt om frihet drømme». Skåltalen er ellers full av linjer som bruker metaforer om å «bryte lenker» og rene ord som «bli fri fra tvang».

Ingen kan si noe om hva Nordal Brun egentlig tenkte den gangen, da han skrev diktet. I hvert fall kan ikke jeg det, så lite som jeg har satt meg inn i hans liv og levnet, og så lite jeg har lest av tekstene hans. Men utifra de sparsomme opplysningene jeg har, virker det kanskje søkt at han drømte om Norge som et fritt land og med en egen konge, som vi over hundre år senere skulle ende opp med. For moro skyld kan man kanskje spekulere i hvordan han likevel kommer med de kraftfulle setningene, som treffer sånn midt i blinken for det som senere skulle bli. Kanskje var han begeistret for det norske universitetet de jobbet for å opprette, kanskje så han for seg flere norske institusjoner som kunne komme. Sannsynligvis hadde han fått med seg strømningene ute ellers i verden, det var nå få år til den amerikanske uavhengighetserklæringen, opplysningsfilosofene skrev om de temaene som senere skulle frembringe de store revolusjonene, eller i hvert fall idegrunnlaget for dem.

Norges skaal

For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal vil tømme,
Og naar vi først faae Blod paa Tand,
Vi sødt om Frihed drømme;
Dog vaagne vi vel op engang
Og bryde Lænker, Baand og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal udtømme!

Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,
Vi drikke vil til Ære;
Hver ærlig Norsk, som Lænker brød,
Skal evig elsket være!
Den vrede Livvagts Vaabenbrag
Forklarer trolig Nordmænds Sag.
Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød,
Vi drikke nu til Ære!

En Skaal for Dig, min kjække Ven,
Og for de norske Piger!
Og har Du en, saa Skaal for den!
Og Skam faae den, som sviger!
Og Skam faae den, som elsker Tvang
Og hader Piger, Viin og Sang!
En Skaal for Dig min kjække Ven,
Og for de norske Piger!

Og nok en Skaal for Norges Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker!
Hør Dovres Echo raabe: «Held!»
For Skaalen tre Gang takker.
Ja tre Gang tre skal alle Fjeld
For Norges Sønner raabe Held;
Endnu en Skaal for Dig mit Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker.

1771-72

Kommentar til diktet

Diktteknisk utmerker vel dette diktet seg helst med at det er så forut for sin tid. Igjen må folk som kjenner perioden bedre eventuelt korrigere meg, men kraftfulle rytmer som dette er noe som for meg ikke hører klassesismen til. Dog er det mulig at skåltaler var skrevet friere, og ikke trengte være så høyverdige, som poesi og poem gitt ut som egne verk. En skåltale skulle sette folk i stemning på festen.

I alle fall, diktet har fire strofer med 8 linjer i hver, ganske streng oppbygning, men litt variasjoner i rimmønsteret gjennom strofene. I første og siste strofe er linjene 1,3, 5, 6 og 7 forbundet med rim, om ikke nødvendigvis fullrim, linje 2, 4 og 8 rimer også. I de to midtstrofene har de to linjene 5 og 6 sine egne rim. De to første og to siste linjene i hver strofe er like, eller nesten like, så der er det nok riktigere å snakke om gjentakelse, heller enn rim.

Rytmen er karakteristisk og viktig i diktet, så den er det viktig å fange i ord. Det er et ømt punkt for meg, jeg er ikke flink til å treffe riktig og må også alltid dobbeltsjekke hva de ulike verseføttene heter nå igjen. I hvert fall nå, som jeg ikke har jobbet med denne bloggen på en stund. Slik jeg leser det blir det ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam, og i neste linje, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam-tam, altså lett-tung, lett-tung og trokeiske verseføtter. Dog er det kvinnelig utgang (med vokal eller trykklett konsonant) i linjene 2 og 4, og dermed også 8, så den siste stavelsen der er ikke så trykktung som i de andre endeordene. Dere vil se det selv av diktet, endeordene i hver linje er stort sett enstavelsesord, og altså veldig trykktunge, utenom i disse jeg nevnte.

En skåltale skal sikkert ikke leses altfor nøye, dens mål er å skape god stemning på festen. Dette er jo også et dikt skrevet for at folk skal la seg rive med. I første strofe er det ordene «Norge, kjempers fødeland» som setter i gang sangen og de store følelsene. Straks man er revet med av disse store ordene, «har fått blod på tann», så drømmer man også om friheten. Ettertiden har gitt en veldig konkret betydning her, friheten fra Danmark, Norges nasjonale frihet, men det var neppe det Nordal Brun mente med ordene, og man bør kanskje fremdeles stå fritt til å velge hva man vil legge i dem. Det påfølgende «våkne opp» henger sammen med «drømmen», man våkner opp fra drømmen, og løsner lenkene i virkeligheten også. Kanskje har dette vært med på å gi ideen til benevnelsen 400-års natten om tiden under Danmark.

I strofe 2 blir ordet «helt» i første linje byttet ut med «norsk» når linjen blir gjentatt i linje 7. Det blir da at «helt» og «norsk» blir det samme. Her er også motiv som vil komme for fullt i den senere nasjonsbyggende nasjonalromantikken, om hvordan den ekte nordmann er født «blant klippene», altså et meget hardført folkeslag. Samme motiv blir brukt i Ivar Aasen i hans Mellom bakkar og berg, eller Nordmannen, som diktet egentlig heter. Også i denne strofen blir den «ærlige norske» den som «elsker frihet» og «bryter lenker». Kanskje kan man med vår tids humoristiske distanse til tingene spørre hva det mon var for slags frihet nordmannen elsket på 1700-tallet, til langt ut på 1800-tallet og vel så det, var vel snarere kjennetegnet på den jevne nordmann at han eller hun var ganske så kuet. Det er imidlertid ikke noe å bygge nasjonal identitet på, folket som elsket å bøye seg for autoriteter og stå med luen i hånden, eller folket som ikke elsket særlig mye, men heller hengav seg til pietistisk kristendom og arbeidet «i sitt ansikts sved». Her tar jeg meg frihet i forhold til skåltalen, selvsagt.

Strofe 3 er morostrofen, der piker, vin og sang blir hentet inn, det er en skål også for «de norske piker». Her er det gjentakelse av ordet «og» i starten av hver linje som gjør det lett å la seg rive, som om man hele tiden kommer på noe nytt. Motivet med at den ekte norske ikke liker tvang kommer også med, de som elsker tvang og hater piker, vin og sang er linjene. Nøkternt sett skulle det jo ikke være nordmannen som først kommer i tankene til å passe inn under dette, men det blir en morsom strofe, som kanskje også minner de som hører skåltalen om at de er på fest.

I strofe 4 er det den norske naturen det synges til. Denne strofen har ikke noe om frihet, ikke noe om tvang, og runder ikke diktet av med en konklusjon om at en gang skal friheten man drømmer om og kanskje vil sloss for, komme. Det er en skål til fjellene, som riktignok kan rope samstemt «hell», altså «hell og lykke», og det for Norges sønner, men ikke et ord om hva det hellet og den lykken skal bestå i. Det er en skål for deg mitt fjell, og «klipper, sne og bakker». Ordet «klipper» henter opp et ord brukt i strofe 2, sne og bakker, og fjell, er også benevnelser for den barske naturen nordmennene lever livene sine i.

Kanskje skal man ikke kalle dette stor dikterkunst, annet enn at det er svært forut for sin tid i innhold, og kanskje også i form. Men jeg sitter nok kanskje med en følelse av at Nordal Brun traff blink uten egentlig å sikte. Med det mener jeg at han ikke hadde sett for deg det Norge som skulle bli, og som skulle ta skåltalen hans til seg som sin nasjonalsang. Selv om de ulike strofene har ord, tema og motiv som går igjen, er det heller ikke noen helthet som leder frem til noen endelig konklusjon. Første strofe er til Norge, kjempers fødeland, full av nasjonal patos, frihetslengsel og bryting av lenker, mens siste strofe er til Norges fjell, og til snø, bakker og klipper. I den strofen er det lite spor av frihetslengsel og lenkebrudd, om man da ikke legger godviljen til, og tolker det dithen at det er dette fjellenes rop om «hell» betyr.