Schäfers Klagelied, av Johann Wolfgang von Goethe

Så er det gjeterens klagesang, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er skrevet i 1802, da Goethe var 53 år, litt over midtveis i livet, og på vei inn i alderdommen. På denne tiden var han ennå ikke blitt gift med Christiane Vulpius (1785-1816), det skjedde i 1806, men de hadde flere barn sammen, og hun hadde flyttet inn til ham. Det skjedde i 1788.

Men gjeterens klagesang er ikke skrevet til Christiane Vulpius. Det er blant diktene som går til Silvie (også Sylvie) von Ziegesar (1785-1858). Dette er en kvinne som er 17 år da Goethe skriver diktet, den tiden Goethe også begynte å henvende seg direkte til henne. Far til Sylvia, August Friedrich Carl, forvaltet mange amt i hertugdømmet Sachsen-Gotha-Altenburg, og kjente Goethe som venn av familien. Det var aldri noe amorøst forhold mellom gamle Goethe og unge Silvie, men han skrev mange dikt til henne, som Bergschloß, Schäfers Klagelied, Trost in Tränen og Sehnsucht, og også flere dikt med hennes navn i tittelen.

Dette er biografiske detaljer som gir litt krydder til lesningen, men som ikke er nødvendige. Gjeterens klagesang går inn i en tradisjon, som er veldig mye brukt i diktningen. Det er den pastorale, landlige, der gjeteren går der med flokken sin, som han har gjort så mange ganger før, og tankene trenger seg på. Som så mange ganger ellers, er det ikke gjeteren selv som dikter, men dikteren som forestiller seg at han er gjeter. Goethe har selvfølgelig fantasi og skaperkraft til å gå fullstendig inn i den rollen.

Her er gjeterens klagesang.

Schäfers Klagelied

Da droben auf jenem Berge,
Da steh’ ich tausendmal
An meinem Stabe gebogen
Und schaue hinab in das Tal.

Dann folg’ ich der weidenden Herde,
Mein Hündchen bewahret mir sie.
Ich bin herunter gekommen
Und weiß doch selber nicht wie.

Da stehet von schönen Blumen
Die ganze Wiese so voll.
Ich breche sie, ohne zu wissen,
Wem ich sie geben soll.

Und Regen, Sturm und Gewitter
Verpaß’ ich unter dem Baum.
Die Türe dort bleibet verschlossen
Doch alles ist leider ein Traum.

Es stehet ein Regenbogen
Wohl über jenem Haus!
Sie aber ist weggezogen,
Und weit in das Land hinaus.

Hinaus in das Land und weiter,
Vielleicht gar über die See.
Vorüber, ihr Schafe, vorüber!
Dem Schäfer ist gar so weh.

Gjeterens klagsang

Der borte på det fjellet,
Der står jeg tusen ganger
Over staven min bøyd
Og skuer nedover i dalen.

Så følger jeg den gressende flokken,
Min lille hund tar vare på den for meg.
Jeg er kommet nedenunder
Og vet ikke engang selv hvordan.

Der står for skjønne blomster
Den hele hengen full.
Jeg brekker dem uten å vite,
Hvem jeg skal gi dem til.

Og regn, storm og torden
Lar jeg passere under et tre.
Dørene der blir lukket
Men alt er dessverre en drøm.

Det står en regnbue
Hel over det huset!
Men hun er flyttet vekk,
Og langt utover i landet.

Utover i landet og videre,
Kanskje til og med over sjøen.
Forbi, dere sauer, forbi!
Gjeteren er alt så vondt.

Språk, form og innhold

Diktet benytter det Hallvard Lie i sin Norsk Verslære kaller Den halvverte blandettaktige Hildebrandstrofe (Lie, s. 227). Den blir også kalt Heine-strofen, siden Heine bruker den så ofte. At strofen kalles halvert, betyr at verselinjene er kuttet på halvveien, i Hildebranddiktet ville linjeparene her i diktet være satt opp i samme linje. At den er blandettaktige, betyr at takten er blandet, og blandingen består av variasjoner mellom en og to trykklette stavelser mellom de trykktunge.

I dette diktet er det seks strofer på fire linjer. Alle strofene har balladerim, med OaOa, altså at andre og fjerde linje rimer. Hver av linjene har tre takter, eller tre trykksterke stavelser, slik det er i den halvverte Hildebrandstroen. Og det varierer om det er en eller to trykklette stavelser mellom dem, det som hos Lie kalles blandettakt.

Strofeformen gir en veldig ro i diktet, typisk for dikt skrevet på denne måten. Her er trykkfordelingen i første strofe.

Da droben auf jenem Berge,
Da steh‘ ich tausendmal
An meinem Stabe gebogen
Und schaue hinab in das Tal.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling)

I andre strofe er det straks

Dann folg‘ ich der weidenden Herde,
Mein Hündchen bewahret mir sie.
Ich bin herunter gekommen
Und weiß doch selber nicht wie.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling, strofe 2)

Vi ser at de tre taktene er konsekvent, selv om linjene her er lenger. Alle linjene har opptakt, altså at de begynner med en trykklett stavelse, og første og tredje slutter også med en trykklett, mens andre og fjerde slutter trykktungt. Det er daktylisk versefot med variasjoner, vil jeg si, grunntakten er tung-lett-lett, men tung-lett forekommer også. I siste strofe går det

Hinaus in das Land und weiter,
Vielleicht gar über die See.
Vorüber, ihr Schafe, vorüber!
Dem Schäfer ist gar so weh.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling, siste strofe)

Verseformen gir tyngde til innholdet i dette diktet her. Det er en ro og en høytidelighet over stemningen, og denne er også frembrakt av rytmen i diktet. Det er vanskelig å sette ord på hva det er som gir denne effekten, annet enn at det har å gjøre med andre tekster skrevet på denne måten, man forventer liksom noe viktig, ettertenksomt og høytidelig i denne formen. Siden det heter en klagesang, har naturmotivet med og en gjeter som hovedperson, så går det også inn i en tradisjon på den måten.

Innholdet i diktet beveger seg på flere nivå. Den ytre handlingen er at gjeteren er på vei ned fjellet med sauene sine, den indre handlingen er at han tenker på ei jente som nå er flyttet vekk. Etter hvert overtar den indre handlingen helt.

Underveis er det noen hint til hva diktet egentlig skal handle om. Det begynner med at gjeteren står og ser oppover fjellet han nettopp har vært oppe på. Han har vært der tusentalls ganger før, stått bøyd over gjeterstaven, og skuet nedover dalen han nå går i. I første strofe er det ikke noe som antyder hovedhandlingen, om man ikke har lest diktet ferdig, og kan tolke hva det betyr at han står bøyd over stokken (An meinem Stabe gebogen) når han ser nedover dalen. Kanskje er det noe som tynger ham?

Han har med seg flokken (Herde) og den lille hunden (Hündchen). Flokken beiter, og hunden passer på (bewahret mir sie). Så er det en overgang fra den ytre til den indre handlingen, i det han sier han har kommet ned. Det tyske ordet heruntergekommen betyr forfallent, nedbrutt, når det står sammensatt. Så herunter gekommen kan si noe om sinnstilstanden hans, heller enn om det at han er kommet ned fra fjellet. Særlig når det står at han selv ikke vet hvordan (Und weiß doch selber nicht wie).

Engen står full av skjønne blomster, og han brekker dem (breche sie), uten å vite hvem han skal gi dem til. Her er det ny antydning til den indre handlingen, og nå blir det umulig ikke å få det med seg. Her er det lengsel og melankoli og savn å lese inn, han har blomster, men ingen å gi dem til. Verbet som er brukt er brekke (brechen), og ikke plukke (pflücken), to ord vi har tilsvarende på norsk, og skulle bruke på samme måte.

Vi er nå halvveis i diktet, og nå videre nedover er det den indre handlingen som overtar helt. I fjerde strofe går handlingen på ganske mange plan. Det er uvær, storm, regn og torden, og han lar det passere under et tre. Måten det er skrevet på gjør det uklart om det gjelder akkurat nå, i det han står og gjør seg disse refleksjonene, eller om det gjelder generelt, når det er regn og uvær. Og så er det spørsmålet om han mener i direkte eller overført betydning. Det fortsetter med dører som blir lukket, og det blir helt klart at det gjelder overført. Det er en historie som blir avsluttet. Det er en drøm alt sammen (alles is leider ein Traum), det er ikke virkelighet.

Den oppmerksomme leser vil nå være opptatt av hva som egentlig var en drøm, hva drømmen består i. Det blir også sagt bare antydningsvis. Det står en regnbue over et hus han ser (jenem Haus – det der huset). Også på Goethes tid gjaldt ideen at det finnes en skatt ved regnbuens ende, men den skatten er umulig å finne. Jenta er skatten, hun er flyttet vekk (weggezogen). Dette blir ikke uttalt, ikke at jenta er skatten, ikke at det er hun som er drømmen, men hjernen gjør veldig lett denne koblingen. Hun er flyttet vekk, og langt utover landet.

Siste strofe går bare med til å beskrive hvor langt vekk hun er dratt, og hvor utilgjengelig hun er. Hun er langt over landet, og kanskje over sjøen også. Gjeteren henvender seg til sauene sine, ihr Schäfe, bruker det poetiske og vanlige ordet vorüber, med gjentakelse, og sier om seg selv i tredje person at gjeteren har det vondt (Dem Schäfer ist gar so weh).

Så det var ikke gjeteren, sauene og fjellet som var poenget, det var jenta, som er vekk. Dette er gjeterens klagesang.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Schäfer der, -s/-; gjeter, hyrde.
droben (adv.) = dort oben der oppe.
Stabe -> Stab der, -(e)s/Stäbe 1. stav, sprinkel 2. (sport) stav 3. stab
gebogen (adj.) bøyd, krum, kroket.
hinˈab (adv.) ned dit, nedover
weidenden -> weiden (sv. tr. itr., refl.) slippe på beite; gresse
Herde die, -/-n; hjord, flokk, horde.
bewahret -> bewahren (sv. tr.) 1. oppbevare, forvare, ta vare på 2. beskytte, bevare, verne om; holde i ære;
Wiese die, -/-n; eng.
breche -> brechen I. (bricht, brach, hat gebrochen) bryte, brekke, knekke; kaste opp; (høytidelig) plukke, bryte av. II. (bricht, brach, ist gebrochen) brytes, briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset.
Gewitter das, -s/-; torden(vær); (overført) uvær.
Verpaß -> verpassen (sv. tr.) forsømme, komme for sent; forspille, gå glipp av;
verschlossen (adj.) lukket, innadvendt, innesluttet
leider (adv.) dessverre, uheldigvis.
Regenbogen der, -s/-; regnbue.
weggezogen -> ˈwegziehen (st. tr.) 1. trekke til side 2. flytte 3. trekke vekk.
hinˈaus (adv.) (dit) ut
vorüber (adv.) forbi, over (jf. vorbei)
Schafe -> Schaf das, -(e)s/-e; sau, får
gar (adj. adv.) 1. ferdig tilberedt, ferdigkokt, -stekt; mør 2. sogar, til og med, attpåtil, aldeles.
weh, wehe (adj. adv., interj.) ond/vond;

Kommentar

Det var et tilsynelatende enkelt dikt, og da jeg begynte på det, trodde jeg at jeg skulle bli ferdig i løpet av noen øyeblikk. Men nå har jeg brukt time på time på time over flere dager, på dette diktet også. Det er mer som åpner seg, i det man arbeider med det.

Det er den klassiske historien, skrevet om og servert i så utallige versjoner og variasjoner, mann søker kvinne, kvinne er vekk. Hvordan greie å skrive dette på en måte som virker relevant? Hvordan få dette til å angå flere enn den som selv skriver, sanser og opplever?

Goethe legger ordene i hodet på en gjeter, det er gjeteren som er det sansende subjektet i diktet. Med gjeteren kommer det straks mange andre assosiasjoner, alle skjønner og kan leve seg inn i at det er ensomt og vakkert å gå i fjellene med sauene. Da er man alene med tankene, man gjør en nyttig jobb, en ansvarsfull jobb, men det er også rutine, dag ut, dag inn.

Rytmen i diktet setter en stemning som er uforklarlig, men har å gjøre at man har lest denne type linjer mange ganger før. Man vet man har å gjøre med et dikt som gir seg ut for å være viktig, stemningsfylt, reflekterende.

Og så er det ordbruken, detaljene. Poesi er kommunikasjon konsentrert. Goethe er en mester. De små detaljene, antydningene, bøyd over staven, kommet nedenunder, eller kommet litt nedfor, man brekker de skjønne blomstene, og har ingen å gi dem til. Regnbuen over huset. Alle vet at regnbuen viser seg i det vakreste av lys, sol mot mørke skyer, selvfølgelig ser huset vakkert ut.

Men jenta er vekk, og veldig langt vekk. Den historien er slutt, den drømmen er tapt. Gjeteren er alene med sauene sine, det er dem han kan snakke til. Og til dem sier han at alt er forbi. Det blir sagt så poetisk som det blir, Vorüber, ihr Schafe, vorüber! Det er forbi, dere sauer, det er forbi. Det er nesten litt komisk at det er sauer som står inni denne høytidelige konstruksjonen, gjeteren gjør seg litt latterlig, men det er jo kanskje hele historien, med jenta han trodde han kunne drømme om, men som selvfølgelig reiser sin egen vei. Nå er han alene igjen med smerten. Også det sagt høytidelig, eller latterlig, med seg selv i tredje person, til sauene, som går der og beiter, og dalen ligger full i skjønne blomster.

Det er rikelig av sjanser til å lese mer og tolke mer ut av det som står i diktet. Blomstene kan være alle skjønne jenter, det er mange av dem i dalen, sauene kan være menneskene, særlig når han henvender seg til dem mot slutten, og gjeteren har assosiasjonen at det er han som skal være sterk og ha kontrollen. Nå er det han som har det vondt.

Og som alltid i store dikt er meningen konsentrert i siste linje, helt frem til siste ord, weh.

Kuriositet

En kuriositet er at diktets startlinje, Da droben auf jenem Berge, er brukt flere ganger. Både av Goethe selv, og av andre. Nøyaktig samme linje står først i diktet Bergschloss, som jeg skal poste om noen få uker. Det er attpåtil om noe av det samme tema, og skrevet i samme periode. Heine har også dikt som begynner på den måten, dikt XV i Heimkehr.

Min gjendiktning

Det er alltid gøy å dikte i Heine-strofen, en form som faller meg lett, om enn det selvsagt er vanskelig å gjendikte så det ikke gjør skam på originalen. Det er stemningen som er viktig, formen må være lett og naturlig, og ordene må se ut som de faller på plass av seg selv. Dette skrev jeg før jeg begynte. Det var ikke så lett. Men her er resultatet.

Gjeterens klagesang

Der borte på det fjellet,
Der står jeg tusentalls gang
Godt over staven min bøyet
Og skuer hit ned dalen lang.

Jeg følger den gressende flokken,
Min hund der bevarer den vel.
Jeg er nå nedover kommet
Og vet ikke hvordan selv.

Der står av skjønne blomster
Den hele engen mild.
Jeg brekker dem uten å vite,
Hvem jeg skal gi dem til.

Og regn og storm og torden
Forsømmer jeg under et tre.
De dørene der bliver lukket
Dessverre en drøm det med.

Det står en full regnbue
Rett over det huset der
Men hun er vekk derfra flyttet
Og langt ut i landet hun er.

Langt ut i landet og lenger,
Kan hende òg over sjø.
Er over, de’ sauer, er over!
For gjeteren er det nød.

ES2020

Kilder

Lie, Hallvard: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, Oslo, 1967.

Otto, Regine og Witte, Bernd (red): Goethe Handbuch, Bind 1, Gedichte, J. B. Melzer Verlag, Stuttgart, 2004.

Rastlose Liebe

Rastløs kjærlighet. Det norske ordet for kjærlighet dekker ikke godt denne delen av den, vi har skilt litt kjærligheten og lidenskapen. Vi finner dem sammen i ordet å elske, som både kan være religiøs kjærlighet, og akten å elske. Engelske love og tyske Liebe dekker begge deler, slik italienske amore og russiske любовь også gjør det, mer enn vårt kjærlighet.

Kanskje er det bare med meg det er sånn. For meg er ordet kjærlighet religiøst og filosofisk, den kan ikke være rastløs, kjærligheten er evig. Det er lidenskapen som stadig skifter.

Johann Wolfgang von Goethe skrev diktet Rastlose Liebe i 1776, i følge engelske Wikipedia under en storm i Thüringen. I dag er nok teksten kanskje mer kjent i tonsettingen til Schubert og Beethoven, dømt etter søketreff på nettet, den gang var i hvert fall ikke Goethe selv opptatt av det. Musikken har den fordel at den trenger ikke oversettes, og egentlig heller ikke å forstås, stemningen den setter er umiddelbar. For å komme seg gjennom et dikt, trengs det av og til litt mer trening og veiledning.

Det er det denne bloggen er til for. Og den er som alle faste lesere vet herlig lite opptatt av søketreff og siste mote, her er enhver tids mote like interessant som dagens. Og det er bare å kaste seg over unge Goethes skildring av sin rastløse kjærlighet, eller rastløse lidenskap, fra den gang han var 27 år gammel, i 1776.

Rastlose Liebe

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie – soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

1776/1789

Rastløs kjærlighet

Snøen, og regnet,
Og vinden i mot,
I kløftenes damp,
Gjennom tåkeduftene,
Alltid videre! Alltid videre!
Uten rast og ro!

Heller gjennom lidelser
Kan jeg slå meg,
Enn for mange livets
gleder holde ut.
Alle tilbøyeligheter
Fra hjerte til hjerte,
Akk, hvor så besynderlig
Det skaper smerten!

Hvordan – skal jeg flykte?
Trekke mot skogen?
Alldeles forgjeves!
Livets krone,
Lykke uten ro,
Kjærlighet, er du!

Språk, form og innhold

I dette diktet er takten viktig, og skifte av takt blir brukt som et virkemiddel. Ingen av de tre strofene er identiske i sin oppbygning, og verselinjene skifter også versefot inne i samme strofe. Det samme gjelder for rimmønsteret.

Første strofe er på 6 linjer. Den har parrim i de fire første linjene, enderim i de to siste. Skjematisk AABBcc. Takten er tofotet jambe i starten, veldig markant og taktfast, taTAM, taTAMta/ taTAM, taTAMta, lett-tung. Så skjer det et taktskifte fra strofe 5, akkurat i det meningsinnholdet også skifter, nå skal det være fremad, og raskere! Denne versefoten kalles anapest, og egner seg for marsj, tataTAM, tataTAM/ tataTAM, taTAM, lett-lett-tung. De fire første linjene har trykklett utgang, de to siste trykktung. Merk også effekten av at anapesten ikke blir benyttet i aller siste linje, det er ikke ohne Rast, ohne Ruh, men ohne Rast und Ruh. Det blir kuttet en forventet trykklett stavelse, og trykket på trykksterke Ruh blir forsterket. Det er ingen ro.

I andre strofe er det tofotede daktyler over 8 verselinjer. Rimmønsteret er kryssrim, ABABCDCD, og alle linjer har trykklett utgang. Takten er tung-lett-lett, og linje 4 og 6 har trykklett opptakt. Dette er en mellomstrofe.

I siste strofe er vi tilbake i 6 vers, med omtrent samme oppbygning som i strofe 1. Rimmønsteret er AABBcc, det er fremdeles to takter, men versefoten er her daktylisk, som i strofe 2. Avslutningen henter opp avslutningen i stroe 1, med ro, men denne gangen går takten opp, og det blir en slags ro i den rastløse kjærligheten.

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

Goethe: Rastlose Liebe (trykkfordeling)

Språklig er det ingen spesielle vanskeligheter, og innholdet trenger neppe noen nærmere forklaring.

Først er det at han rir eller beveger seg mot snø, regn og vind, i den klamme tåkeluften, alltid videre, uten å raste eller hvile. Det gjelder i direkte betydning, der han rir gjennom skogen i Thüringen, og det gjelder i overført betydning som et bilde på livet han lever i den rastløse kjærligheten. Konstruksjonen i starten går ikke å få over i norsk. Det er dativ i pronomenet (dem) som knytter snø, regn og vind til preposisjonen entgegen (i mot). På norsk står valget mellom å avsløre preposisjonen med en gang, og omskrive «mot snøen, mot regnet/ mot vinden i møte», eller la preposisjonen komme til slutt hos oss også, og uten styringen til hjelp «Snøen, regnet/ Vinden i mot». Tredje linje har genitiv, Im Damp der Klüfte, det er «kløftenes damp» eller «dampen til kløftene». Tanken er at det stiger damp opp fra kløftene, og så rir han gjennom dem, gjennom tåkeduften. Immer zu må kunne kalles et fast uttrykk, et idomatisk uttrykk, går ikke å oversette i sine enkelte bestanddeler. «Alltid videre», må være greit, på norsk, selv om det er mer kraft i den tyske originalen. Uten rast og ro er identisk med Ohne Rast und Ruh.

I andre strofe sier han at han heller vil la seg slå av lidelser, enn å måtte holde ut for mange livets gleder. Det er en sånn motsetning som hjernen liker, motsatt av det vante, da slår den seg på. Alle tilbøyligheter fra hjerte til hjerte, det skaper på sitt eget vis smerten. Freuden/ des Lebens er genitiv, livets gleder. Das Neigen er substantivert verb, av zu neigen, «bøye, helle, skråne», men det er også substantiv, die Neige, som betyr «slutt, rest, skråning». De to ordene ser ut til å ha samme opphav, og betydningen er at man skråner mot noe, heller mot noe, har tilbøyelighet til noe. Tiltrekning, kan man kanskje også si, siden det er fra hjerte til hjerte. Ordet eigen har mange oversettelser, som man ser av gloselisten, slik det norske ordet «egen» også kan ha flere forskjellige betydninger. Jeg har lagt inn pronomenet «det» som er innbakt i det tyske verbet Schaffet ((det) skaper).

Så avslutter det med spørsmålet hvor han skal flykte hen? Skal han trekke inn mot skogen, og liksom gjemme seg der? Alt er forgjeves, utbryter han, det nytter ikke. Livets krone, en lykke uten ro, det er du, det er kjærligheten, Liebe.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
Klüfte -> die Kluft -/Klüfte; kløft
ertragen (erträgt, ertrug, hat ertragen, tr.) tåle, holde ut, bære; orke, greie
eigen (adj.) 1. egen, eget, egne 2. eiendommelig, særegen, egenartet 3. merkverdig, merkelig, besynderlig 4. pinlig nøyaktig, omhyggelig, pertentlig 5. kresen, utvelgende.
Schaffet -> schaffen (schafft, schaffte, hat geschafft, itr. tr.) gjøre, utrette, prestere, klare, rekke; arbeide, jobbe, holde på med; skaffe;
Wälderwärts – sammensatt, «mot skogen» -> Wald der, -es/Wälder; skog;
vergebens (adv.) forgjeves, nytteløst.

Kommentar

Jeg husker godt da jeg selv var 27 år og i likhet med Goethe langt fra hadde avklart mine egne kjærlighetsforhold. Jeg leste ingenting av Goethe da, men var opptatt av de samme tingene, hvordan det å begjære noen langt i fra gav noen ro i sjelen, men hvor alternativet alltid var langt verre. Det hører med til alderen, rastløsheten, man vet dette skulle vært ordnet, er det ikke.

Goethe sammenligner denne følelsen og stemningen med å være i et ritt i vind, regn og snø, skikkelig uvær. Det er en kamp å komme seg gjennom, men det er ikke noe alternativ å snu. Stemningen blir heller pisket opp, han henter krefter fra dampen og tåken, og vil bare jage fremover, uten rast og ro.

Dette bildet av rytteren i uværet – den unge mannen i livet – setter stemningen for strofe 2, der refleksjonen foregår. Han resonnerer der at han heller vil ha lidelsene, enn å måtte holde ut for mange gleder. Han vil ha kampen. Det er litt av det samme, som når han henter krefter fra dampen og tåken, det gir ham noe å stå i det, han vil ikke ha ro, vil ikke ha alternativet. Det må skje noe. Andre halvdel av strofen er nesten litt humoristisk, den lidenskapelige unge mann tar litt avstand fra sitt eget liv og egne følelser, og ser seg selv og tilværelsen utenfra: det er egenartet hvordan alle disse forbindelsene og tiltrekningene mellom hjerte og hjerte skaper smerten han føler.

Så han har sett det. Og han har skjønt det. Og det er ikke noe å gjøre med det. Han kan ikke flykte inn i skogen heller, kan ikke gjøre eremitt av seg. Alt er nytteløst, kan ikke med, og kan ikke uten. Konklusjonen sier seg selv. Denne lykken uten ro, dette uværet av følelser som river og sliter, det er livets krone, det er kjærligheten. Lidenskapen. Liebe.

Goethe er en gigant. Og jeg er en prikk. Men livene våre forløp seg ikke så veldig ulikt i disse tingene her. Begge giftet vi oss i ganske voksen alder, og for begge var det mye stormer og slitasje underveis. Det er noe med hvordan Goethe så majestetisk setter ord på tingene, gjennom hele livet, og i alle stemninger og situasjoner. Han er alltid på høyden, skjønner det alltid, og uttrykker det presist og riktig. Og følsomt og stemningsfylt i tillegg. Han er dikterkongen, han skriver sitt liv så det blir universielt.

Perioden diktet blir skrevet er Sturm und Drang. Det passer veldig godt at Sturm und Drang sammenfaller med tiden Goethe er i 20-årene. Det er nesten så Goethes livsløp følger – eller styrer – tysk litteraturhistorie. 20-årene er tiden for de stormende følelser, for den rastløse kjærligheten, det ville rittet. Da omfavner man stormen, søker ro i uro, og jager av gårde med kraft og vilje, på jakt etter en lykke og et mål man ikke har klart for seg hva er, og hvor hele livet står på spill. Sånn er Rastlose Liebe også, den rastløse kjærligheten, den unge Goethe slår seg for et øyeblikk til ro med at sånn må det være for han. Han har ikke noe annet. Og han konkluderer med at han liker det.

Tøft.

Min gjendiktning

Dette diktet er gøy å gjendikte. Mye lek med rytmen, mye å bryne seg på og få til!

Rastløs kjærlighet

Mot snøen, og regen,
Mot vinden i vegen,
I dampen fra kløfter,
Tvers tåkedufter,
Alltid jo! Alltid jo!
Uten rast og ro!

Mer med å lide
Kan jeg meg slage,
Enn la i livet
Gleder meg plage.
Alt det tilbøy’lig
Fra hjerte til hjerte,
Akk, så merkverdig
Skaper min smerte!

Hvor skal jeg stikke?
Mot skogen å trekke?
All ting forgjeves!
Livet skal leves,
Lykke, ei ro,
Elske, du jo!

ES2020

Murder most foul, av Bob Dylan

For første gang skal jeg poste et årsferskt dikt som ikke er mitt eget. Anledningen er nobelprisvinneren Robert Allen Zimmermann, bedre kjent som Bob Dylan, som plutselig gav ut en ny singel 27. mars i år. Teksten er ennå ikke mer enn en måned gammel. Dette er altså helt i front av hvor verdenslyrikken og populærkulturen står nå, om det er lov å bruke litt store ord.

Det er det kanskje ikke, for alt er i vår tid så fragmentert, at det er vanskelig å si det er noen som befinner seg i fronten av utviklingen for store ord som verdenslyrikk og populærkultur. Det er så mange strømninger og retninger som gjelder, så mange grupper og undergrupper, så mange mikser og sammenblandinger, så mange tradisjoner og nyvinninger, ingen kan godt si noen er viktigere enn andre. Alle har ulike oppfatninger. Og ingen har lenger definisjonsmakt.

På noen måter er det også dette denne sangen handler om. Hvordan det hele har gått i stå. Det er utallige referanser, postmodernistisk lagt opp, så mange at man kan ikke annet enn å gå seg vill i dem, helt umulig at alle er vesentlige. Det er overflod, overveldende. Men mange, mange, mange er godt gjenkjennelige blant dem som er vokst opp med amerikansk populærkultur. Det er store navn og titler, som har det til felles at de er borte nå.

Mordet på president John F. Kennedy er det som holder det hele sammen, det er det han hele tiden vender tilbake til, det er det som er Murder most foul, det mest skjendige mordet. Det mordet egner seg godt til å være starten på nedgangen, det mordet er aldri blitt ordentlig oppgjort, det er ennå uklart hva som egentlig skjedde, tross ingen mord i verdenshistorien er mer omtalt og undersøkt. Og det er helt opplagt at den offentlige forklaringen som gjelder nå, er utilstrekkelig.

En så lang tekst som dette står man absolutt i fare for å drukne i flere ord. Det er den lengste sangen Bob Dylan har laget, 16 minutter og 56 sekunder var den, kanskje den lengste sangen som har toppet amerikanske Billboard. Det er den eneste sangen av Bob Dylan som har erobret den. Det er møte mellom tung, seriøs litteratur og populærkultur som kunne vært amerikansk kultur på sitt aller beste, amerikanernes gave til verden, men det populære har nok tatt overhånd, og seriøs kultur har blitt et skjellsord. Her, hos Bob Dylan, er det alvoret.

Murder Most Foul

        1.

‘Twas a dark day in Dallas – November ‘63
The day that will live on in infamy
President Kennedy was riding high
A good day to be living and a good day to die
Being led to the slaughter like a sacrificial lamb
Say wait a minute boys, do you know who I am?
Of course we do, we know who you are
Then they blew off his head when he was still in the car
Shot down like a dog in broad daylight
‘Twas a matter of timing and the timing was right
You got unpaid debts and we’ve come to collect
We’re gon’ kill you with hatred and without any respect
We’ll mock you and shock you, we’ll grin in your face
We’ve already got someone here to take your place
The day that they blew out the brains of the king
Thousands were watching, no one saw a thing
It happened so quickly – so quick by surprise
Right there in front of everyone’s eyes

Greatest magic trick ever under the sun
Perfectly executed, skillfully done
Wolfman, oh wolfman, oh wolfman, howl
Rub a dub dub – it’s murder most foul

2.
Hush li’l children, you’ll soon understand
The Beatles are coming they’re gonna hold your hand
Slide down the bannister, go get your coat
Ferry ‘cross the Mersey and go for the throat
There’s three bums comin’ all dressed in rags
Pick up the pieces and lower the flags
I’m going to Woodstock, it’s the Aquarian Age
Then I’ll go over to Altamont and sit near the stage
Put your head out the window, let the good times roll
There’s a party going on behind the grassy knoll
Stack up the bricks and pour the cement
Don’t say Dallas don’t love you, Mr. President
Put your foot in the tank and step on the gas
Try to make it to the triple underpass
Black face singer – white face clown
Better not show your faces after the sun goes down

I’m in the red-light district like a cop on the beat
Living in a nightmare on Elm Street
When you’re down on deep Ellum put your money in your shoe
Don’t ask what your country can do for you
Cash on the barrel head, money to burn
Dealey Plaza, make a left hand turn
I’m going to the crossroads, gonna flag a ride
That’s the place where Faith, Hope and Charity died
Shoot ‘em while he runs, boy, shoot ‘em while you can
See if you can shoot the Invisible Man
Goodbye, Charlie, goodbye Uncle Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn
What is the truth and where did it go
Ask Oswald and Ruby – they oughta know
Shut your mouth, says the wise old owl
Business is business and it’s murder most foul

3.
Tommy can you hear me, I’m the Acid Queen
I’m ridin’ in a long black Lincoln limousine
Ridin’ in the back seat, next to my wife
Heading straight on into the afterlife
I’m leaning to the left, got my head in her lap
Oh Lord, I’ve been led into some kind of a trap
We ask no quarter, no quarter do we give
We’re right down the street from the street where you live
They mutilated his body and took out his brain
What more could they do, they piled on the pain
But his soul was not there where it was supposed to be at
For the last fifty years they’ve been searching for that
Freedom, oh freedom, freedom over me
Hate to tell you, Mister, but only dead men are free
Send me some loving – tell me no lie
Throw the gun in the gutter and walk on by
Wake Up, Little Suzie, let’s go for a drive
Cross the Trinity River, let’s keep hope alive
Turn the radio on, don’t touch the dials
Parkland Hospital’s only six more miles
You got me Dizzy Miss Lizzy, you filled me with lead
That magic bullet of yours has gone to my head
I’m just a patsy like Patsy Cline
I never shot anyone from in front or behind
Got blood in my eyes, got blood in my ear
I’m never gonna make it to the New Frontier

Zapruder’s film, I’ve seen that before
Seen it thirty three times, maybe more
It’s vile and deceitful – it’s cruel and it’s mean
Ugliest thing that you ever have seen
They killed him once, they killed him twice
Killed him like a human sacrifice
The day that they killed him, someone said to me, “Son,
The age of the anti-Christ has just only begun.”
Air Force One coming in through the gate
Johnson sworn in at two thirty-eight
Let me know when you decide to throw in the towel
It is what it is and it’s murder most foul

4.
What’s New Pussycat – wha’d I say
I said the soul of a nation been torn away
It’s beginning to go down into a slow decay
And that it’s thirty-six hours past judgment day
Wolfman Jack, he’s speaking in tongues
He’s going on and on at the top of his lungs
Play me a song, Mr. Wolfman Jack
Play it for me in my long Cadillac
Play that Only The Good Die Young
Take me to the place where Tom Dooley was hung
Play St. James Infirmary in the court of King James
If you want to remember, better write down the names
Play Etta James too, play I’d Rather Go Blind
Play it for the man with the telepathic mind
Play John Lee Hooker play Scratch My Back
Play it for that strip club owner named Jack
Guitar Slim – Goin’ Down Slow
Play it for me and for Marilyn Monroe
And please, Don’t Let Me Be Misunderstood
Play it for the First Lady, she ain’t feeling that good
Play Don Henley – play Glenn Frey
Take it to the Limit and let it go by
And play it for Carl Wilson, too
Lookin’ far, far away down Gower Avenue
Play Tragedy, play Twilight Time
Take Me Back to Tulsa to the scene of the crime
Play another one and Another One Bites the Dust
Play the Old Rugged Cross and in G-d We Trust
Ride the Pink Horse down that Long, Lonesome Road
Stand there and wait for his head to explode
Play Mystery Train for Mr. Mystery
The man who fell down dead, like a rootless tree
Play it for the Reverend, play it for the Pastor
Play it for the dog that’s got no master
Play Oscar Peterson and play Stan Getz
Play Blue Sky, play Dickie Betts
Play Art Pepper, play Thelonious Monk
Charlie Parker and all that junk
All that junk and All That Jazz
Play something for The Birdman of Alcatraz
Play Buster Keaton play Harold Lloyd
Play Bugsy Siegel play Pretty Boy Floyd
Play all the numbers, play all the odds
Play Cry Me A River for the Lord of the Gods
Play number nine, play number six
Play it for Lindsey and Stevie Nicks
Play Nat King Cole, play Nature Boy
Play Down in the Boondocks for Terry Malloy
Play It Happened One Night and One Night of Sin
There’s twelve million souls that are listening in
Play the Merchant of Venice, play the merchants of death
Play Stella by Starlight for Lady Macbeth
Don’t worry Mr. President, help’s on the way
Your brothers are comin’, there’ll be hell to pay
Brothers? What brothers? What’s this about hell?
Tell ‘em we’re waitin’- keep coming – we’ll get ‘em as well
Love Field is where his plane touched down
But it never did get back up off of the ground
Was a hard act to follow, second to none
They killed him on the altar of the Rising Sun
Play Misty for me and that Old Devil Moon
Play Anything Goes and Memphis in June
Play Lonely at the Top and Lonely Are the Brave
Play it for Houdini spinning around in his grave
Play Jelly Roll Morton, play Lucille
Play Deep in a Dream and play Drivin’ Wheel
Play Moonlight Sonata in F sharp
And Key to the Highway by the king of the harp
Play Marchin’ Through Georgia and Dumbarton’s drum
Play Darkness and death will come when it comes
Play Love Me or Leave Me by the great Bud Powell
Play the Blood Stained Banner – play Murder Most Foul

Fra: http://www.bobdylan.com/songs/murder-most-foul/

Språk, form og innhold

Det er en ganske fri form på teksten. Stort sett går det i parrim, at to og to linjer rimer, men plutselig fortsetter et rim over flere linjer, og det er også eksempler på at to og to rimpar er nært beslektet med hverandre (for eksempel lie – by, drive – alive, i strofe 3, det er mange sånne eksempler). Selv om det er en sang, og teksten skal synges, så varierer lengden på linjene voldsomt, og den ser ikke ut til å være taktfast i det hele tatt. Trykksterke og mulige trykksterke stavelser ser ut til å være nokså tilfeldig plassert rundt omkring. Men når jeg ser på det nøyere, vil jeg si at hver av linjene har to hoveddrtykk, en midt inni, og en til slutt, og hvor den til slutt er soleklart mest markant. Dette er i amerikansk bluestradisjon, hvor siste stavelse i hver linje gjerne dras veldig ut. Også her i denne sangen, er det ikke så farlig hvordan resten av linjen fremføres og hvor trykkene plasseres, men siste stavelse må markeres tydelig. sånn at musikerne vet hvor man er hen i sangen og instrumentene kan fargelegge.

Først må jeg si at strukturen på strofer og refreng også er ganske løs. Jeg følger oppsettet til Dylans offisielle nettside, så dette er sånn forfatteren selv vil ha det presentert. Da kan man si hver periode slutter med frasen murder most foul, det som kan sies å være et refreng. Men teksten rundt refrenget er forskjellig hver gang, det eneste er at linjen over skal avslutte med et ord som rimer på foul (howl, owl, towel og Powell er ordene som blir brukt). Første periode er delt opp i 18 + 4 linjer, andre 16 + 16, tredje 26 + 12 og fjerde 72 + 0. Er det noen tallmessig sammenheng, her, er det tilfeldig. Modernismen og postmodernismen oppgir kravet om at strukturen skal være harmonisk og i balanse. Og nå som vi kan sies å være i tiden etter postmodernismen også, så kan vi kanskje bare avvise hele spørsmålet med at det ikke lenger er relevant. Litteraturhistorisk (og kunsthistorisk) kom man for en stund siden opp med ideen om at hvis noe fungerer, så er det greit. Et verks legitimitet er dets suksess. Så da kan Dylan si, jeg skal ha 72 linjer i siste strofe, for sånn skal min sang være. Den har mange millioner avspillinger og er nr 1 på Billboard, så hold kjeft.

Jeg har prøvd sånn noenlunde å markere noen trykkplasseringer i de åtte første linjene i første strofe. Jeg bruker min egen kode, der fet skrift er trykk, vanlig skrift er uten trykk, og fetkursiv er sterkt bitrykk, vanligkursiv svakt bitrykk. Det er fire graderinger, men jeg kan ikke garantere at jeg får det riktig. Teksten kunne utmerket leses eller synges også på en annen måte. Det er en del av friheten i moderne sanger, noe av det populærkulturen har bidratt med, at det går an å pakke mange flere ord inn i en verselinje, når man bare leser eller synger den raskere. Det åpner for uendelige muligheter, dette. Vi hører når Dylan fremfører teksten at han tar dette, han messer frem deler av linjene svært raskt, og drar andre deler veldig langt ut. På den måten understreker han poengene. Mer om dette under «Litt om melodien og fremføringen», her er formen på teksten i seg selv.

‘Twas a dark day in Dallas – November sixty three
The day that will live on in infamy
President Kennedy was riding high
A good day to be living and a good day to die
Being led to the slaughter like a sacrificial lamb
Say wait a minute boys, do you know who I am?
Of course we do, we know who you are
Then they blew off his head when he was still in the car

Bob Dylan: Murder most foul (trykkfordeling, starten av første strofe)

I utdraget ser vi også elementer av bokstavrim, dark day in Dallas, dette er vaskeekte bokstavrim, som i norrøn tid, der både konsonanten og vokalen er lik. Trenger ikke å ha studert litteraturvitenskap for å høre at det er tøft. Dark day in Dallas funker, som ungdommen sier. Og så er det et viktig poeng at siste stavelse alltid er trykktung, og varer lenge. Den er svært markert.

I de fire siste linjene i mitt lille utdrag ser man tydelig mønsteret med bitrykk midt inni, og så hovedtrykk til slutt. Og så er det poeng at det er ikke bare trykket som er viktig, men lengden på stavelsene, og da blir markeringen av siste stavelse enda tydeligere: The day that will live on in infamyyyyyy. Kanskje kan man strekke det så langt at det er amerikansk populærkultur som har vist at det går an å holde veldig lange tekstlinjer i system, så lenge det er helt tydelig hvor den siste stavelsen er. Her går de i så fall videre fra klassisk gresk lyrikk, som hadde faste inndelinger i hele strofen, og flere regler som måtte oppfylles.

Teksten er proppet med referanser, så omfattende at jeg tar det i en egen del for seg. Innholdet skulle ikke være noe vanskelig, særlig når referansene blir gitt. Når jeg oversetter, og gjendikter, så er det sjanseløst å benytte all amerikansk slang og berømte titler på engelskspråklige sanger, og kryssreferanser, og stående uttrykk brukt som tittel på sanger, tekstlinje i sanger og så videre, og så videre. Det er også altfor omfattende å forklare alt som er gjort og tenkt. Det er heller ikke noe poeng å skjønne absolutt alle detaljer i teksten, poenget er heller at det skal være overflod.

Første strofe er den korteste. Den dreier seg om selve mordet. Det er satt opp som mange mot den ene, det er They og We, mot him og you. Poenget er at det er så nådeløst og grusomt, det blir skildret og levendegjort i all sin gru, og også med poenget at tross alle som var det, så var det ingen som kunne finne ut hva som egentlig skjedde. I andre del av strofen, som kan regnes som en kommentar, så blir dette i en grell stemning løftet frem som et mesterlig magisk triks, helt utmerket utført, og det er ulvemannen som må ule og klage – før det går over til underholdning Rub a dub dub, tulleord fullstendig upassende i stemningen. Det er det mest skjendige mord.

Andre strofe er den som har jevnest oppdeling mellom de to delene. Det er refleksjonen, bearbeidelsen etter drapet og sjokket i første strofe, der hvor Kennedy ble drept. Det er vuggesang, hush little children, da kommer Beatles og skal holde hendene, men det hogger til med sjokket go for the throat (gå etter strupen) midt etter man er vugget inn i den rolige stemningen. Det er 60-tallet, med Woodstock og Aquarian age, de gode tider skal rulle, som de sier på engelsk. Det er fest bak bakketoppen. Men festen er på nytt drapet på Kennedy, scenen med mordet. Kriminaliteten er der. Kommentaren, eller refrenget, eller hva man skal kalle det, er nesten som en forlengelse av strofen. Men nå er det jeg-personen, nå er det som om det er han som går og tenker, og det går litt i brokker, litt som et mareritt, der det ene følger det andre uten logisk sammenheng, ikke spør hva landet kan gjøre for deg, som Kennedy sa, men hva du kan gjøre for landet. Så blir han skutt. Og nå er det døden for Tro, Håp og Kjærlighet (Faith, Hope and Charity), et av de mest kjente og elskede bibelversene. Det er personlig nå, jeg-person, og han kan si han driter i det (I don’t give a damn). Det er i dette toneleiet det blir bedt om å spørre Oswald og Ruby, morderne, de som helt sikkert visste hva beskjeder de hadde fått, og av hvem, men som begge var døde før de fikk snakket. Hold kjeft, sier uglen, det er business, det mest skjendige mord. I don’t give a damn er ordene og holdningen lagt igjen, og med referanse til storfilmen Tatt av Vinden, med videre referanse til den amerikanske borgerkrigen og skjebnen til sørstatene og Georgia i det de ser de kommer til å tape den.

I tredje strofe blir det ganske komplisert, med referanser frem og tilbake i tid, popkulturelle referanser, og detaljer i mordet, og hvordan det må ha sett ut eller blitt opplevd av Kennedy selv. Det er liksom som om han kommer tilbake, og får reflektere litt, med Tommy, kan du høre, og Jeg er syredronningen, litt sånn alt er mulig og hallusinasjoner. Men at han kjører en lang, svart limousine, i baksetet, med kona, på vei inn i etterlivet, det er riktig. Her er alle detaljer, langsomt. Han skjønner han er lurt inn i en felle, de får sagt de ikke gir noen nåde, og at de er der like i nærheten av hvor han bor. Han er sjanseløs. Så er det sangeren, poeten, som kan bruke They, og som kan snakke om seg selv. Nå har han søkt etter Kennedys sjel, frihet, med referanser fra slavetiden, og så blir det enda en gang avbrutt av sjokket og virkeligheten: Bare døde er fri. Og det er som om poeten famler, ber om litt kjærlighet, vil ha et holdepunkt, lette sanger som wake up little Suzie, men det sklir over, det er steder i Dallas, forbundet med mordet, og de kulturelle referansene blir igjen Dizzy Miss Lizzy, hallusinasjoner, det er Kennedy igjen, fylt opp med bly i skallen. Han er syndebukk og skyteskive (patsy), og han vil aldri nå den nye grensen han snakket om (New Frontier). Det slutter nå. Han kommer ikke videre. Alt stopper. Så er det refleksjonen, kommentaren, hvor det igjen er jeg-personen, og nå er det filmen av dødscenen, Zapruders film, hvor det som i sangen er beskrevet i ord, blir vist i bilder. Den viser at hallusinasjonen er virkelighet, der så grusomt og sjokkerende som det er sagt, og noe så grusomt kan bare varsle at antikrists tid har kommet, nå er det ikke godheten, men ondskapen, som skal råde. Kalde fakta. Johson blir ny president klokken 1438, så godt som samtidig som Kennedy blir erklært død. Når vil han kaste inn håndkleet? Når vil han gi seg? Det er det mest skjendige mord.

Siste strofe har ikke noen kommentar, det er bare en eneste lang samling tekstlinjer. Igjen er det jeg-personen som forsøker å orientere seg, drømme seg bort, finne noen holdepunkt, finne et sted å hvile. Det blir 72 linjer kulturelle referanser. Alle linjene med Play me og play it ringer av den udødelige tekslinjen Play it again, Sam, en av de aller, aller mest kjente replikker i filmhistorien. Og så blir det et slags ønske om at alt skal vare, at det flotte og kule og fantastiske skal få være en gang til, alle de utrolige artistene, rikdommen i uttrykk, med de til felles at de alle er borte, og ikke lenger finnes. Det er referanser til jazz, blues og gospel, det er til sagnomsuste kriminelle og det er til stumfilm, og det sklir også her over til Kennedy og drapet. Nå er tekstlinjene referanser til sanger, og til drapet, med Another one bites the dust, Anything oges, Lonely are the Brave, utbryterkongen Houdini spinner i graven, men kommer ikke ut, Måneskinnssonaten blir spilt i en toneart den ikke hører hjemme, marsjen gjennom Georgia er den mest ødeleggende marsjen i amerikansk historie, og en populær melodi, nå er det elsk meg eller forlat meg, av enda en referanse, Bud Powell. Det stripete flagget med stjerner gnistrer ikke lenger, det er blodstenket, det er det mest skjendige mord. Det har avsluttet alt dette. Drømmen er tapt.

Litt om melodien og fremføringen

Dette er en sangtekst. Det er melodi til den, og den er ikke ment å leses alene. Bob Dylan har en lang tradisjon på aldri å låse en tekst og en sang fast til en enkel fremføring, en definitiv versjon. De fleste kommer i flere, og mange i utallige, siden han har hatt for vane å vri sangene sine til det nær ugjenkjennelige på konserter. Men for denne har vi originalversjonen, og bare den.

Instrumenteringen er uvanlig, bass, piano, og lette trommer. Og så er det en fiolin som kommer inn. Selv om det er både bass og trommer, så er det ikke noen rytmeseksjon. Oppgaven til disse instrumentene er ikke her å holde takten. Det er elementer av jazz, nesten som instrumentene spiller litt uavhengig av hverandre. Sangen, eller fremføringen, er nesten så det er uten melodi, som om Bob Dylan bare improviserer den frem. Men fraseringen er en mesterskuespiller verdig, det er en innlevelse og et alvor som gjør vondt, om det går an å bruke sterke ord.

Dette er noe så sjelden og noe så etterlengtet som en moderne sang og en moderne tekst med et budskap. Her det ikke noe om å være kul, eller være morsom og ironisk, ingen distanse, ingenting av å vise seg. Bare alvor. Stille alvor. De fire instrumentene spiller uavhengig av hverandre, hver for seg, som om alt går sin gang, og ingenting er å gjøre noe med. Robert F. Kennedy ble skutt, og drept, og verden og USA fortsatte liksom som før. Det ble spilt og underholdt, men det er noe som ikke stemmer, noe som er gått aldeles galt.

Med instrumenteringen går teksten og sangen også inn i en musikalsk tradisjon, der det vanlige har vært å ha teksten først, og så sette melodi til den. Oppgaven til melodien og instrumentene er da å forsterke og fremheve de viktige elementene i teksten. Hører man klassisk musikk med de store mesterkomponistene, så hører man dette er svært raffinert gjort, med ulike stemmer, ulike tema, ulike instrument, og også ved å gå oppover i toneleie ved glede, og nedover i sorg. Hos Dylan er det ikke noe forsøk på noe sånt, siden instrumentene forholder seg helt uavhengig av teksten. Om det er noe, så er det at argumentene glir ikke inn, instrumentene spiller for seg selv. De skaper en stemning, men ikke noen forløsning.

Jeg er ikke noen ekspert på musikk selv, jeg er atskillig bedre på ord enn på toner, men jeg har hørt atskillig på musikk og jeg har lest mye om det. Eyolf Østrem kan det, og har satt opp akkordene til sangen på sin DylanChords.

Virkemidler

Jeg skriver om virkemidler rundt omkring ellers i bloggposten også, men her skal jeg ta det samlet og systematisk.

Strukturen er et virkemiddel. Lyrikken er en reflekterende sjanger, egnet til å dyrke frem og dvele ved en stemning. I denne teksten bruker Dylan også virkemidler fra epikken, den fortellende sjangeren, egnet til å formidle en historie. Det er ingen historie med begynnelse, midtdel og slutt, den dveler om et punkt, mordet på Kennedy, og hopper frem og tilbake i tiår og århundrer rundt det. Det veksler mellom fortellerstemmen, mellom det lyriske jeg, tydelig reflekterende og inni seg selv, en slags objektiv forteller, som kjølig og på avstand fremsetter fakta, og Kennedy selv, som også overtar i noen sekvenser. Det er også morderne, alltid ansiktsløse we.

Grunnleggende i litteraturvitenskapen er fremmedgjøring. Hjernen er vant med det vante, og reagerer ikke når samme ting blir lagt frem på samme måte. Det nytter ikke å si at en mann ble skutt, eller at Kennedy ble skutt, eller at de skjøt Kennedy mens han satt i en svart limousin, og kona satt ved siden av. Alt dette har vi lest og sett mange ganger. Dylan må omformulere, og dvele ved det, for at vi skal skjønne at her er det en mann, et menneske som blir drept. Og de som dreper ham, vet det. De vet han vil ende sitt liv, de har planlagt det, de vet det vil utløse sjokk i hele nasjonen og over hele verden, og dyp sorg for alle som kjente ham og stod ham nær, de vet de vil avslutte et liv, men de fyrer av pistolen uansett. Og så vender sangen alltid tilbake til at det er det mest skjendige mord.

Derfra blir det tatt videre, at dette er ikke bare et mord på president Kennedy. Det er et mord på den amerikanske drømmen, det amerikanske samfunnet, den amerikanske kulturen. Den er tuftet på verdier som er vakre, tro, håp og kjærlighet, Bibelen, men de kan ikke være vakre når de ikke er sanne. Drapet er virkeligheten. Det går ikke an å underholde seg bort i fra det.

Fremmedgjøringen gjør seg også utmerket i alle sangreferansene, der en bitte liten omskriving eller en endring i konteksten endrer hele innholdet. Beatles kommer, og skal holde hendene dine, på engelsk enda kulere med «Billene kommer, de skal holde hendene dine» Hos Beatles er det selvfølgelig en ganske uskyldig kjærlighetserklæring, men hos Dylan her er det at det er Beatles som skal holde hendene dine og passe på deg, nå som president Kennedy er drept, og samfunnet er i oppløsning. Det går selvfølgelig ikke. Sånn er det i en rekke av referansene nedover, en uskyldig sang, uskyldig tekstlinje, men med en helt annen virkning på bakgrunn av det mest skjendige mord.

Og så er det gjentakelser brukt hyperbolsk, som en overdrivelse. Poenget blir gnidd inn og gnidd inn, med alle play med og play it og play dette og dette nedover i siste strofe. Som jeg skrev lenger oppe er grunnreferansen play it again, Sam, fra Casablanca, og så er det alt som nå skal spilles. Ingenting gir den trøsten og det holdepunkt og den forløsning som trengs. Det hjelper ikke noenting. Det glir over i en ordlek, med All that junk og All that Jazz, og det er ikke noe å holde igjen ved. Virkningen blir så stor, fordi selve mordet på president Kennedy er så godt skildret, at på bakgrunn av det blir alt det andre litt verdiløst. Det gamle værbitte korset (Old rugged cross) hjelper ikke noe, og man kan ikke stole på Gud (In God we trust – God har til og med fått fjernet o’en i den offisielle utgaven av teksten). Det er også en mesterlig oppbygning til avslutningen, der den amerikanske nasjonalsangen Star sprangled banner blir gjort om til Blood stained banner, og de skal spille den – og Murder Most Foul.

Sangen til Dylan er selvbevisst gjort til en del av historien. Alle play me, play it og play har bygget opp til den. Det er dobbelt betydning, spill sangen, og spill dette mordet. Og det er det lytteren og leseren sitter igjen med, det jeg-personen alltid vender tilbake til, det som jager og plager ham og det amerikanske samfunnet, det er det mest skjendige mord.

Referanser

Teksten er spekket med referanser fra amerikansk historie og amerikansk kulturhistorie, og fra mordet på president Kennedy. Det er for mange referanser til at det er noe poeng å ta med alle. Jeg går systematisk gjennom strofe for strofe, og legger ut lenke og en kort forklaring på de referansene som trenger det. Det er særlig navn og titler og sitat jeg vil ha med, der forsøker jeg få med alle.

Først er det tittelen. Murder most foul er et sitat fra Hamlet, akt 1, scene 5. I Hamlet er det spøkelset til Hamlets avdøde far som kommer til ham, og forteller ham hva som har skjedd, og appellerer til Hamlet om å ta hevn og løse konflikten. Det er farens bror og Hamlets onkel, Claudius, som har drept ham, og nå giftet seg med Hamlets mor, dronningen, for å ta kongetronen. Dette bedrageriet har lyktes, for det er Claudius som nå er konge, og gift med dronningen. Hamlet er i den grusomme situasjon at han er den eneste som vet det. Sitatet går slik:

Ham. O God!
Ghost. Revenge his foul and most unnatural murder.
Ham. Murder!
Ghost. Murder most foul, as in the best it is,
But this most foul, strange, and unnatural.

Fra William Shakespeare: Hamlet

Parallellene til mordet på Kennedy er åpenbare, og uutsagte. Kanskje er det sånn også med morderne på Kennedy, at de nå har overtatt makten, og sitter med kontrollen over verdens mektigste stat. Vunnet dem gjennom en forbrytelse, det mest skjendige mord.

1.

Første strofe har ikke så mange referanser. Dallas er byen Kennedy ble drept, og 22. november 1963 er datoen. Wolfman er en film fra 1941, året Bob Dylan ble født. Det er den første filmen som blir en publikumssuksess, der handlingen er en mann som blir varulv. Men referansen er neppe til den, eller andre varulv-filmer, men til Wolfman Jack, disckjockeyen og plateprateren som blir uttrykkelig nevnt i strofe 4. Referansen Rub a dub dub er til sangen av The equals, som er å finne på Wolfman Jacks Goofey greats album.

2.

Beatles-referansen er lett. Det var på 60-tallet de erobret Amerika, og det var I wanna hold your hand som gjorde det. Videre er det Ferry cross the Mersey, Gerry and the Pacemakers, den udødelige sangen fra Liverpool, samme by som Beatles var fra, og Mersey er elven som renner gjennom dem. Woodstock er den store musikkfestivalen i 1969, 500 000 mennesker var til stede på en melkegård i Bethel, New York, og de feiret og elsket og ruset seg på litt av hvert i tre dager under slagordene Peace, Music and Love. Det var forløper for hippi-bevegelsen, forbilde for alle senere festivaler, og en kulturell referanse enhver må kjenne vokst opp samtidig med Dylan. Vannmannens tidsalder, eller Aquarian age, er den astrologiske tidsalderen vi er på vei inn i nå, og som vi skal være i totusen år fremover. Kulturhistorisk er den godt kjent gjennom sangen Aquarius, eller (Dawning of the) Age of Aquarius, fra musikalen Hair, som kom ut i 1967. Jeg spilte denne på piano og gitar i unge år, og skjønner først nå den snodige teksten i versene, om planetene og månen som beveger seg i forskjellige posisjoner. Det er dette som skal til for at vannmannens tidsalder skal begynne. Altamont var en gratiskonsert i Nord-California, altså på andre siden av det amerikanske kontinentet, sammenlignet med Woodstock. Altamont samlet 300 000 mennesker, og ble avholdt 6. desember 1969. Den konserten er kjent for en god del voldelige opptøyer, inkludert noen drap, men det hindret ikke Rolling Stones fra å spille en rekke låter. Tekstlinjen til Dylan, sit near the stage, er en lun kommentar for innforståtte, der sitter man ikke rolig. Linjene Don’t say Dallas don’t love you, Mr. President, er ordene til Nellie Connaly, førstedamen i Texas, kona til guvernør John Connaly. – You can’t say Dallas doesn’t love you, sa hun, sekunder før han ble drept. The tripple underpass er broen kortesjen til president Kennedy kjørte under, like etter han ble drept, ennå i dag et åpent sår i byen Dallas, og gjenstand for debatt, som denne artikkelen fra 24. januar i år, i Dallas News, viser. Black face singer er et uttrykk som blir brukt om hvite som brukte en svart teatermaske eller malte ansiktet svart når de skulle opptre i svarte roller i variete-show eller i filmer. En av de mest kjente som gjorde dette er den litauiske jøden, Al Jolson, slik Bob Dylan var selv (hans far var russisk jøde, hans mor av litauisk jødisk avstamming), og han gikk under navnet «The greatest artist on earth«. – Who am I to argue, spør Bob Dylan lurt, i en av episodene i Theme time radio hour. White face clown står i kontrast, klovner har ofte hvitt ansikt, kritthvitt, og det kan også være et nikk til at hvite mennesker er klovner, som maler ansiktet svart, for eksempel, eller av andre grunner. Man må ikke gå i fellen, og henge seg opp i detaljer og tolke seg ut på viddene. Sangen går raskt videre, med det jeg oppfatter som et nikk tilbake til Western-tiden, der Texas var villvest, og man gjorde lurt å ikke vise ansiktet sitt på gaten etter mørkets frembrudd. På noen måter kan jo det gjelde fremdeles den dag i dag, USA og Texas har ikke fått løst problemene sine med alle drap og all kriminaliteten som finner sted mørke kvelder og netter.

«Red like district» er begrepet som brukes om bydeler forbundet med sex-industrien, det er horestrøket på godt norsk. Det litt tvilsomme strøket, der neonlysene lyser rødt. Cop on the beat er en politimann eller -kvinne som går patrulje til fots. Nightmare on Elm street var en skrekkfilm som kom ut i 1984, og var en stor suksess. Skrekken i filmen var Freddy Kreuger, som med sitt brannskadete ansikt og sakser på fingrene skremte vettet av tenåringene i filmen, og unge og voksne som så på. Elm street er også gaten Kennedy ble skutt i, så nightmare on Elm street har flere referanser enn bare til filmen. Gaten går gjennom Deep Ellum, som er et område i Dallas, og Deep Elem blues er en sang av Grateful dead med tekstlinjen: Well if you go down to Deep Elem, put your money in your shoes. Ask not what the country can make for you er en berømt del av innsettingstalen til John F. Kennedy, hvor budskapet er «du skal ikke spørre hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet». Dette var 20. januar, 1961, to og tre kvart år senere blir han altså skutt. Cash on the Barrel head er kontant betaling, eller det å forlange kontant betaling, og det er også en honkeytonk sang av Louvin brothers, først spilt inn i 1956. Dealy Plaza er stedet John F. Kennedy ble skutt, og også stedet John Neely Bryan grunnla byen Dallas i 1840. Left hand turn er den berømte venstresvingen limousinen med Kennedy oppi gjorde like før skuddene falt. Å gå til the Crossroads to flag a ride, det er et gatekryss, men det har også videre betydning som et veikryss i livet, der man må velge en retning å gå. Faith, Hope and Charity er bibelsk, tro, håp og kjærlighet, referansene til den og sammenhengene med amerikansk historie og grunnleggende verdier er blytunge, men her dør den altså, med drapet på John F. Kennedy. The Invisible man, eller den usynlige mannen, har mange referanser, flere filmer og TV-serier både i USA og i England, og ideen om en mann som kan bli usynlig, gjør seg godt i krim- og horror- og action-sjangeren, med mer. Det fungerer også som et uttrykk eller en ide i dagligspråket og i dagliglivet, se om du kan skyte den usynlige mannen, det er en oppgave som er vanskelig. Her er det rike muligheter for tolking, men overfloden av tolkingsmuligheter gjør at man kan fjerne seg fra poenget, slik man kanskje kan argumentere at bombardementet av informasjon og inntrykk som skal tolkes i livene våre, fjerner oss fra det vesentlige. Goodbye Charlie er en amerikansk film fra 1964, Uncle Sam er kallenavnet på USA, alle kjenner reklameposteren med «Uncle Sam needs you», eller «I want you for the US army». Det er Samuel Wilson som pakket kjøtt, for US army, og så ble forkortelsen US til Uncle Sam, i stedet for United states, og navnet har heftet ved. Frankly, my dear, I don’t give a damn, er avslutningsreplikken fra Rhett Butler (Clark Gable) til Scarlet O’Hara (Vivien Leigh) i det han er i ferd med å dø, i Tatt av vinden (Gone with the wind). Lee Harvey Oswald er mannen som drepte John F. Kennedy, og som i følge den offisielle etterforskningen var alene om drapet. Jack Ruby var han som drepte Lee Harvey Oswald igjen, og som selv døde før rettssaken mot ham fikk begynne.

3.

Tommy, can you hear me og The Acid Queen er en sang skrevet av Pete Townshend for the Who’s rockeoperablum Tommy. Bilen John F. Kennedy kjørte var en svart Lincoln limousine, og her har man en av mange forbindelser til drapet på Abraham Lincoln ganske nøyaktig hundre år tidligere, han ble drept i Kennedy teater! Freedom, oh freedom, freedom over me er en negro spirutal fra slavetiden, sterk tekst, sterk sang. Send me some lovin er en sang av Little Richard, rock ‘n roll fra 1957, og sterk kontrast fra negro spirutalen nevnt like før, men på sitt vis litt i samme tradisjon. Wake up, little Suzie kjenner nok de fleste fra the Everly Brothers, også den kom ut i 1957, og en veldig uskyldig og snill låt. Men her ringer den litt sterkere, man må våkne opp og se hva som skjer, mordet på John F., og hvordan sannheten er forsvunnet og tro, håp og kjærlighet drept. Trinity River er den lengste elven som renner utelukkende i staten Texas, trinity er også treenigheten av Gud, Kristus og den hellige ånd. Turn the radio on er tekstlinje i utallige sanger, det har referanse til å lytte på radioen i radioens glanstid, fra 50-tallet og fremover, hvor motkulturen og ungdomskulturen fikk utfolde seg, men det er også betydningen vi har også i Norge «viktig melding, lytt på radio». Parkland hospital er sykehuset der John F. Kennedy ble innlagt kl 12:38 den 22. november, og fraktet død videre klokken 1400 samme dag. Det var samme sykehus som behandlet Lee Harvey Oswald et par dager senere. Dizzy, miss Lizzy er en sang skrevet og spilt inn av Larry Williams, i 1958, men mer kjent i versjonen til the Beatles, fra 1965 (inkludert på albumet Help!). Patsey Cline var en country sangerinne som slo igjennom i 1957, med sangen Walking after midnight, og som døde i en tragisk flyulykke i Camden, Tennessee, 5. mars, 1963. New frontier, eller ny grense, var en term John F. Kennedy brukte i talen han holdt for demokratene da han aksepterte å bli deres kandidat i valgkampen mot Richard Nixon fra republikanerne. Med ny grenser mente han at det amerikanske landet og folket skulle strekke seg i vid betydning, mot alle mulige grenser, i verdensrommet, som på jorden. Det ringer tungt når Dylan synger som Kennedy selv, jeg vil ikke komme til de nye grensene, for da amerikanerne erobrer verdensrommet, er Kennedy død.

Zapruder-filmen er den berømte filmen Abraham Zapruder gjorde med et 8mm fargekamera i det Kennedy blir skutt. Det er 486 bilder i filmen, hvert eneste ett av dem er studert i detalj, og spilt etter hverandre varer snutten i 26,6 sekunder. Det er ganske sikkert den mest studerte filmsnutten i verdenshistorien, og historien om den er fascinerende lesing. Age of anti-Christ har flere referanser, det er betegnelsen for en endetid, før the second coming, men det er nok ikke riktig å lese dette altfor bibelsk. Det er nok heller at verdier og moral blir snudd om, og det er en tid som varsler undergang. Air force one er det amerikanske presidentflyet. Det er også det som fraktet liket av Kennedy fra Parkland Hospital kl 1400, før president Lyndon B. Johnson ble sverget inn kl 1438.

4.

Fjerde strofe er en hemningsløs orgie av referanser, her er det i overveldende overflod, her kommer de hele tiden. Whats new Pussycat er en film fra 1965, skrevet av Woody Allen, med Peter Sellers, Peter O’Toole og Ursula Anders i hovedrollene, og med musikk av Burt Bacherach sunget av Tom Jones. Wolfman Jack er en diskjockey, eller radiovert, hvis egentlige navn var Robert Weston Smith, og som ble en legende som plateprater på amerikanske radiostasjoner på 60- og 70-tallet. George Lucas var en av millioner som hørte på the wolfman, og gav ham en rolle – som seg selv – i filmen American Grafitti (Norsk tittel: Siste natt med gjengen). Cadillac er det berømte amerikanske bilmerket, som til og med fikk en hel episode i Theme time radio hour. Only the good die young er en sang av Billy Joel, men det er også en del av amerikansk mentalitet, med alle de store stjernene som døde i ung alder, deriblant John F. Kennedy selv. Tom Dooley er sangen som er enklest å spille på gitar, den går bare i A og D, og teksten med berøte Hang down your head and cry//Poor boy, you’re bound to die, baserer seg på historien om Tom Dulsa, som ble hengt for mordet på den utro kjæresten etter han kom hjem fra den amerikanske borgerkrigen, hvor han kjempet for sørstatene. St. James Infamery er klassisk amerikansk blues, med elementer av jazz, basert på en gammel folkevise, og the court of King James (1566-1625) er domstolen der den britiske kongen valgte å bruke sin egen oversettelse av Bibelen, berømte King James-versjonen. Så sier poeten at hvis du vil huske, bør du skrive ned navnene, for nå tar det av med Etta James, I’d rather go Blind, John Lee Hooker, Scratch my Back (tror referansen går til Slim Harpo baby), Guitar Slim – Goin’ Down slow, Marilyn Monroe, Don’t let me be misunderstood ble en hit med the Animals, First lady er kona til presidenten, for John F. var det Jacqueline Kennedy, og hun følte seg naturligvis ikke noe bra i det mannen ble drept. Don Henley og Glenn Frey er to av grunnleggerne av the Eagles, det berømte bandet med Hotel California, Take it to the limit, Carl Wilson, Gower Awenue, eller Gower street, i Los Angeles, er del av Hollywood walk of fame. Take me back to Tulsa er en country swing, den kom i 1940, og er kanskje ikke så kjent som raseopptøyene i Tulsa, i 1921. Another one bites the dust var en hit med Queen, fra albumet the Game, 1980. Old rugged cross er en gammel religiøs hymne, og in God we trust er den amerikanske stats motto, og også mottoet til delstaten Florida. Det er også en gammel sang. Ride the pink horse er en film fra 1947, mens Long, Lonesome Road tror jeg refererer til en sang fra 1927, skrevet av Nataniel Shilkret og med tekst av Gene Austin, og utgitt i over 200 versjoner, og brukt i flere filmer. Bob Dylan selv brukte melodien og noen tekstlinjer i sin sang Sugar Baby, fra albumet Love & Theft, 2001. Mystery Train er en sang nesten gjort til kjenningsmelodi for Elvis Presley, og linjen Train I ride, sixteen coaches long. Oscar Peterson er en kanadisk jazzmusiker, fra Montreal. Og vi får videre Stan Getz, Blue sky med Dickie Betts, fra the Allman Brothers. Art Pepper, Thelonious Monk, Charley Parker, jazzmusikere alt dette. All that jazz er en film som kom ut i 1979 (norsk tittel: Bak kulissene). I teksten fungerer linjen selvfølgelig også i sammenheng med All that Junk, All that Jazz, med konnotasjoner til at jazz en gang ble regnet som useriøs og søppelmusikk. The birdman of Alcatraz er Robert Stroud, som ble fengslet for mord, og oppførte seg voldelig og vanskelig i fengsel, inntil han fikk lov til å ta seg av og studere kanarifugler, en fascinerende historie det ble laget film om i 1962, med Burt Lancaster i hovedrollen som the birdman. Buster Keaton er en av de store stjernene innen stumfilmsjangeren, kjent for sine spektakulære stunts, det samme er Harold Lloyd. Det er de to, som sammen med Charlie Chaplin er regnet som de tre store i tidlig amerikansk filmbusiness. Bugsey Siegel er en amerikansk gangster, fra storhetstiden for amerikansk gangstervirksomhet, klassisk mafia, med mord, gambling, prostitusjon og glamour. Pretty Boy Floyd er en annen kriminell fra denne tiden, men han var mer i voldelige bankran i Midtvesten, og ikke mafiaen i storbyene. All the numbers, all the odds referer til gambling, satser du på alle tallene i ruletten, er du nødt til å vinne, men gevinsten vil være lavere enn innsatsen. Cry me a river er en sang av Arthur Hamilton, skrevet i 1953, gjort berømt av Julie London i 1956. mens Lord of the Gods har referanser flere steder i Bibelen. Number nine og number six kan referere til mye, Beatles messer number nine i sangen Revolution number nine, fra the White album. Det kan være nummer i en jukebox, eller hva som helst fra en nummerert liste. Lindsey Buckingham og Stevie Nicks var de to frontfigurene i Fleetwood Mac i deres mest kommersielt suksessfulle periode på 70-tallet. Nat King Cole, Nature Boy, Down in the Boondocks, Terry Malloy, It happened One night . One night of sin er originalen til det som siden ble en klassiker med Elvis Presley, One Night with you, med endret tekstlinje fra One night of sin/ is what I’m now paying for til One night with you/ is what I’m not praying for. Rampete og usømmelige Elvis var visst ganske snill allikevel, dette var i perioden han fikk så store problemer for hans berømte hoftevrikk, som regelrett ble sensurert. Også hva som skal foregå denne natten er omskrevet, til uskyldige The plans that we two could make/ will make my dreams come true. Så kommer referanser til Shakespeare, Merchant of Venice er et stykke av ham, og Lady MacBeth er en av hovedrollene i MacBeth, Shakespeares blodigste stykke (av de kjente, store), og en av de grusomste kvnner i litteraturhistorien. Dallas Love field er flyplassen i Dallas, der flyet med Kennedy ganske riktig landet da han ankom byen. Play misty for me (Norsk tittel: Mørkets melodi) er en film fra 1971, med Clint Eastwood i hovedrollen. Anything goes, Lonely Are the Brave. Utbryterkongen Harry Houdini trollbandt publikum over hele Amerika med sine fantastiske stunts. Jelly Roll Morton, Lucille, Deep in a Dream, Drivin’ Wheel. Måneskinnssonaten (Moonlight sonata) av Beethoven er ikke f-dur (f-sharp), men i c#-moll (c#-minor). Å spille den i f-dur vil radbrekke den. Key to the Highway,. Marchin’ Through Georgia er en sang komponert av Henry Cley Work, og utgitt kort etter borgerkrigen (1861-1865). Den omhandler William T. Shermans beryktede marsj gjennom Georgia, fra Atalanta til Savannah, hvor budskapet var at «selv ikke kråkene skulle finne noe å overleve på». Sangen ble enormt populær i nordstatene. Dumbarton’s drum er en tradisjonell skotsk folkevise fra begynnelsen på 1700-tallet. Love me or leave me. Bud Powell var sammen med flere av de andre jazz-musikerne nevnt tidligere en av de ledende i utviklingen av moderne jazz og bepop, da jazzen og musikken utviklet seg fra underholdning og sving, på 1920-tallet, til virtuos eksperimentering og improvisering på 1930- og 1940-tallet. Blood Stained Banner er vrengbildet av the Star Spangled Banner, USAs nasjonalsang og hyllesten til flagget. Nå er det ikke glitrende av stjerner, men flekket med blod. Murder most foul er denne sangen.

Noen sitat å utheve

Det er endel tekstlinjer som er sterkere enn andre.

The day that they blew out the brains of the king
Thousands were watching, no one saw a thing

Bob Dylan, Murder Most foul

Amerikanerne har ingen konge, de har president, og det er vesentlig i amerikansk kultur og historie. Men med referansen til Hamlet, og murder most foul, så går det hele opp.

I andre strofe finnes det flere. Alle illustrerer hvordan Dylan ved å benytte kulturelle referanser og kontekst får teksten til å ha betydning på forskjellig nivå.

Hush li’l children, you’ll soon understand
The Beatles are coming they’re gonna hold your hand

Bob Dylan: Murder most foul

Beatles-referansen vil ingen gå glipp av. Effekten er nydelig, når president Kennedy er drept, men Beatles vil komme med en flott sang.

I’m going to the crossroads, gonna flag a ride
That’s the place where Faith, Hope and Charity died

Bob Dylan: Murder most foul

Dette sitatet er et nøkkelsitat i teksten, og i budskapet til sangen. Ved dette veikrysset mistet det amerikanske kulturen og det amerikanske folket retningen. Her døde tro, håp og kjærlighet.

Goodbye, Charlie, goodbye Uncle Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn

Bob Dylan: Murder most foul

Denne er også sterk, med alle referansene som ligger der, og den direkte betydningen som også er veldig synlig. Det er uttrykk for jeg-personen, men også for en slags amerikansk mentalitet. De har liksom mistet troen på at det nytter å kjempe, kampen er tapt, og de bryr seg ikke lenger. Jeg overfortolker, med det jeg skriver her, linjene i seg selv sitter som et skudd.

I tredje strofe er å trekke frem

Freedom, oh freedom, freedom over me
Hate to tell you, Mister, but only dead men are free

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Innbakt i denne er den amerikanske identiteten som et frihetselskende folk, den amerikanske historien som et folk som frarøvet et annet et folk sin frihet på den aller mest grunnleggende metode i slavetiden, og den nøkterne kommentaren fra morderne, bare døde er frie. Rimet og rytmen i disse linjene er også vidunderlig, uoversettelig.

De seks siste linjene kan ses i sammenheng.

You got me Dizzy Miss Lizzy, you filled me with lead
That magic bullet of yours has gone to my head
I’m just a patsy like Patsy Cline
I never shot anyone from in front or behind
Got blood in my eyes, got blood in my ear
I’m never gonna make it to the New Frontier

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Hver av disse linjeparene er sterke. Det er tettpakket med referanser og forskjellige betydninger, mening på forskjellig plan, og det levende, konkrete med blod i øynene og i øret. Og referansen til Kennedy, som lovet å ta det amerikanske folket til nye grenser, og ble skutt i forsøket.

The day that they killed him, someone said to me, “Son,
The age of the anti-Christ has just only begun.”

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Sammen med The day that Faith, Hope and Charity died er dette nøkkellinjer i budskapet. Tro, håp og kjærlighet dør, de kristne verdier, antikrist overtar. Det er et velkjent grep, dette med «noen fortalte meg» også, det forsterker budskapet. Tekstlinjen henger også sammen med Age of Aquarious, vannmannens tid, og den litt naive og uskyldige hippiebevegelsen. Det er ikke vannmannens tid, men antikrists tid, som er begynt.

Air Force One coming in through the gate
Johnson sworn in at two thirty-eight

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Denne er litt subtil, med direkte mening at det amerikanske presidentflyet (som Kennedy var med på å gjøre til det det ble) kom gjennom porten (gate), og at neste president Lyndon B. Johnson blir tatt i ed klokken 1438 (engelsk 2,38 pm), samtidig som Kennedy blir erklært død. Men vi har også One coming in through the gate, og vi har bibelverset Apostlenes gjerninger 2,38, med Peter som sier at alle skal angre sine synder, døpes i Jesu Kristi navn, og motta den hellige ånd. Her er det kanskje mer for mystikere og konspirasjonsteoretikere å finne, enn hva som er bevisst mening i teksten.

I siste strofe som ellers kunne mange flere og mange andre linjepar og sammensetninger blitt løftet frem. Hver har nok sin smak, og sine favoritter. Jeg vil avslutte med avslutningen, den mektige sistelinjen, og konklusjonen:

Play the Blood Stained Banner – play Murder Most Foul

Bob Dylan: Murder most foul (4)

Kommentar

Bob Dylan fikk nobelprisen i litteratur i 2016. Det er og var veldig spesielt. Aldri har noen visesanger fått den prisen, aldri noen som skriver sanger, heller enn tekster. Nobelprisen i litteratur er for litteratur, tekst, mens Bob Dylan alltid har vært i musikkbransjen. Han står i hitlistene, ikke i boklistene. Riktignok har han skrevet en roman, de som har lest den sier den er bra, for noe må man jo si når man har lest en hel bok, men romanen til Dylan står aldri på noen lister over store romaner og blir aldri nevnt blant de vesentlige, verken i perioden eller blant amerikanske romaner. Det er sangtekster han skriver.

Men det at han fikk prisen, har ført til at tekstene hans blir tatt mer på alvor, og man ikke trenger ta noen forbehold når man bruker store ord som «kunsten hans» og «verkene hans». Det er ingen tvil om at han står milevis over de andre når det gjelder rikdom og spennvidde i tekstene, det er en dybde og en fylde som ingen andre sangartister og rockpoeter er i nærheten av. De andre treffer noen gullkorn, får noen nydelige tekstlinjer og fantastiske vers, men de har aldri den kompleksiteten og meningsfylde som Dylans tekster har. Det er bare å se på struktur og oppbygning, Dylan bruker rimmønster og strofeformer andre artister bare unntaksvis nærmer seg. Standard populærmusikk er 4 linjer i strofen, en til med 4 linjer, så et refereng med 2-4 linjer, og en bridge med noe tilsvarende, før flere vers og samme refreng. Det er sjelden referanser fra utenfor sangen, og da i så fall helt enkelt, med et navn eller en hendelse. Andre artister skriver direkte, Dylan skriver subtilt. Det er lag på lag med mening, det er stort rom for tolkning, akkurat som det er i stor litteratur.

Kjennere av Dylan visste selvfølgelig dette også før han fikk denne anerkjennelsen. Men etterpå, så har det blitt snakket om ham på en annen måte. Alle som skriver om ham, og særlig når de skriver om denne siste utgivelsen, Murder most foul, så får de med at Dylan har fått nobelprisen i litteratur. Det har tydelig gjort noe med oppfattelsen av ham. Og det er også ganske tydelig at det har gjort noe med ham selv også. Denne sangen, Murder most foul, har et ambisjonsnivå som er en nobelprisvinner verdig. Det løfter seg langt over støyen og diskusjonen som foregår i samfunnet og mediene til vanlig, det gjør ingen forsøk på å være med i koret på den ene eller andre siden, det er en analyse og en stemningsrapport av helheten. Alle ser hva vi har, alle ser vi har store problemer, her er hva vi har mistet, hva vi kunne ha. Her er også hvor det gikk galt.

Stor litteratur insisterer ikke på sannheten. De store poeter og store forfattere vet utmerket godt at deres tanker og meninger er subjektive, men de evner å gi sine subjektive tanker og oppfatninger allmenngyldig relevans. Blant de milliarder av stemmer og inntrykk som bombarderer oss, er her liksom noe verdt å lytte til. Her er et budskap, en melding å motta og ta med oss. Og så er det å studere og diskutere og argumentere hva denne meningen er.

Dylans sang og tekst treffer blink i tiden. Han representerer en generasjon som nå er desorientert og desillusjonert. Verden var jo ganske ordentlig og god, og hang sånn noenlunde i sammen, men hva er det vi har nå? Det er millioner som kjenner referansene Dylan kommer med, og som har et forhold til dem, og ytterligere millioner som vil bruke tid på å slå opp og finne ut av de referansene som mangler. Dette er vår verden og vår historie også. Dylan er amerikaner, men i the american century, så var det den amerikanske kulturen som dominerte i en sånn grad at det kom til å overskygge alt annet.

Med denne teksten skriver Dylan litteraturhistorie. Jeg er svak for sterke ord, men mener jeg har dekning for det her. Han går inn i tradisjonen med modernistene, og T. S. Elliot, som skrev verk som straks måtte følges av fotnoter og kommentarer, slik de gamle, klassiske verk fra antikken måtte det. Som Dantes Divina Commedia er nærmest uleselig uten noteapparatet, så man kan finne ut hvem alle personene nevnt er, og man skjønner referansene kjent for samtidens lesere, men tapt for oss. I Dylans Most Foul er det våre egne referanser vi ser, vi ser et klassisk verk i vår tid. Vi trenger ikke slå opp Beatles og I wanna hold your hand, hvordan de erobret Amerika med den ligger fritt tilgjengelig på Netflix, om man ikke selv levde den gangen, og så det og opplevde det.

Dette er Dylans alderdomsverk, som også Goethe kom med alderdomsverk, og leverte ny, stor litteratur, i veldig gamle år. Det vil kunne gå an å dele opp Dylans liv og diktning i forskjellige perioder og epoker, akkurat som man gjør det med de store. Det vil kunne gå an å studere ham og skrive oppgaver om ham og nettsider og hva som måtte komme, om hundre og tohundre år. Det er for nåtiden og evigheten, dette her, det er et tidsbilde å ta vare på. Det er vår tids mest betydelige forfatter. Det er geniet som bryter grenser, og tar litteraturen og kunsten og tenkningen videre.

Og så er det det grusomme budskapet. Det mest skjendige mord. Mordet på president Kennedy. Mordet på den amerikanske drømmen. På den amerikanske kultur. Fremsatt av den som uovertruffent representerte den.

Bob Dylan: Murder Most Foul

Min gjendiktning

De aller fleste i Norge er nå så gode i engelsk at de greit kan lese seg gjennom en engelsk tekst selv, så det er lite poeng i å oversette den. Jeg tar oversettelse og gjendiktning på en gang. For en lang tekst som dette, med så mange referanser der rimene ligger i de engelske ordene, er det håpløst å knote det til så rimene blir riktige. Målet mitt er å få en norsk versjon av teksten, som kan fungere på norsk, både som oversettelse og gjendiktning. Jeg tar meg friheter, som poeten selvfølgelig selv ville gjort.

Mest skjendige mord

‘var en mørk dag i Dallas – November ‘63
Dagen som vil leve i skam evig tid
President Kennedy led ingen nød
Det var en god dag å leve en god dag å dø
Ledet til slakteren som et annet offerlam
Si vent litt gutter, vet dere hvem jeg er for en mann?
Selvsagt gjør vi det, vi vet hvem du er
De blåste hodet hans av mens han ennå var i bilen der
Skutt ned som en hund midt på lyse dag
‘var et spørsmål om timing og timingen var bra
Du har ubetalte gjeld, vi er kommet å hente
Vi skal drepe deg hatefullt, ingen respekt å vente
Vi skal gjøre narr av deg, sjokkere deg, glise deg i trynet
Vi har noen til å ta over, de er klare til å begynne
Dagen de blåst’ ut hjernen til the king
Det var tusen til stede, ingen så noen ting
Det skjedde så fort – så uventet óg
Rett foran øynene til alle som så.

Største magiske trikset noen gang
Så dyktig utført at det går ikke an
Ulvemann, Ulvemann, Ulvemann, kor
Rub a dub dub – det mest skjendige mord

2.
Hysj, små barn, dere vil snart forstå
The Beatles kommer, de skal holde dere i hendene nå
Skli ned gelenderet, hent deres klær
Ferje over Mersey og så i strupen fær
Tre løsgjengere kommer, de er fillete kledd
Plukk bitene opp og senk flaggene ned
Jeg drar nå til Woodstock, det er vannmannens tid
Så er det over til Altamont hvor det moro skal bli
Stikk hodet ut av vinduet, la de gode tider rulle
Det er et party på gang der bak haugen jeg skulle
Stable opp murstein, støp mer sement
Si ikke Dallas ikke elsker deg, President
Sett foten i tanken og gassen i bånn
Prøv å kom’ frem under broen, der sånn
Svartfjeset sanger – hvitfjeset fe
Vis ingen fjes etter solen går ned.

Jeg er i strøket som en politipatrulje dit
Lever i et mareritt i Elm Street
Når du er i deep Ellum gjem penga for seg,
Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg
Penger på desken, de skal brukes til ting
Dealey Plaza, ta en venstre sving
Jeg skal til veikrysset, et veivalg møte
Stedet hvor tro, håp og kjærlighet døde
Skyt mens han løper, gutt, skyt mens du kan
Se om du kan skyte den usynlige mann
Ha det, da, Charlie, Ha det, onkel Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn
Hva er sant, hvor tok sannheten kveld
Spør Oswald and Ruby – de vet det vel
Hold kjeften din, var den gamle ugles ord,
Business er business, det mest skjendige mord.

3.
Tommy kan du høre meg, jeg er Acid Queen
Jeg kjører i en lang svart Lincoln limousin
Kjører i baksetet, ved siden av min fru
På vei rett inn i livet etter døden er jeg nu
Jeg lener meg mot venstre, lar hodet helle
Oh Herre, jeg er lurt inn i en slags felle
Vi spør ikke om nåde, her er ingen kjære mor
Vi er rett nedi gata fra gata du bor
De lemlestet kroppen og tok hjernen hans ut
Hva mer var å gjøre, de om smerte bar bud
Men sjelen hans var ikke der den skulle vært hen
For de siste femti år har de lett etter den
Frihet, oh freedom, freedom over me
Hater å si det, Mister, men bare de døde er fri
Send meg noe kjærliget – si ingen løgn
Kast pistolen i rennesteinen, gå på neste døgn
Våkne, lille Suzie, la oss dra ut på tur
Over Trinity River, med håpet på lur
Skru radioen på, rør ingen tapp
Parkland Hospital er seks mer kilometer knapt
Du fikk meg, Dizzy Miss Lizzy, du fylte meg med bly
Den magiske kulen din fikk til hjernen min fly
Jeg er bare en syndebukk som Patsy Cline, ja
Jeg skyter aldri noen fra for eller bak
Har blod i øynene, blod i øret
Å nå de nye grenser, tror ikke jeg gjør det.

Zapruder’s film, jeg har sett den og ser
Sett den tre-og-tredve ganger, kanskje mer
Den er sjofel og bedragersk – den er ond og slett
Den styggeste tingen du noensinne har sett
De drepte ham en gang, og drepte ham to
Drepte ham som om de ofret menneskeblod
Den dagen de drepte ham, sa noen meg, «mann,
Anti-Christs tid er så vidt kommet i gang.”
Air Force One kommer inn som de måtte
Johnson tok eden to trettiåtte
La meg få høre når du gir deg, bror
Det er hva det er, det mest skjendige mord

4.
Hva nytt, Pussycat – hva er gjort
Jeg vil si nasjonens sjel er revet bort
Det begynner å gå ned i forfall stort
Og det er trettiseks timer over dommedag, fort
Wolfman Jack, han taler i tunger
Han holder stadig på med sine fulle lunger
Spill meg en sang, Mr. Wolfman Jack
Spill den for meg i min lange Cadillac
Spill Bare de gode dør unge
Ta meg til stedet Tom Dooley måtte henge
Spill St. James Infirmary i King James sitt hoff sitt sted
Hvis du har lyst til å huske, skriv navnene ned
Spill Etta James også, spill jeg blir heller blind
Spill det for mannen med et telepatisk sinn
Spill John Lee Hooker spill Scratch My Back
Spill det for strippeklubbeieren som heter Jack
Guitar Slim – Goin’ Down Slow
Spill det for meg og for Marilyn Monroe
Og vær så snill, ikke la meg bli misforstått
Spill det for Førstedamen, hun har det ikke så godt
Spill Don Henley – spill Glenn Frey
Ta det til grensen og let it go by
Og spill det for Carl Wilson, nu
Der han ser langt, langt avsted ned Gower Avenue
Spill Tragedie, spill skumringstid
Ta meg tilbake til Tulsa, til
Spill en til og Enda en biter i gresset
Spill Gud stoler vi på og Det gamle værbitte korset
Ri den rosa hesten ned den lange, ensomme gate
Stå der og vent til hans hode å eksplodere
Spill mysterietoget for mr mysterie
Mannen som falt ned død som et rotløst tre
Spill det for pastoren, spill det for presten
Spill det for hunden som ikke har noen mester
Spill Oscar Peterson og spill Stan Getz
Spill Blå Himmel, spill Dickie Betts
Spil Art Pepper, spill Thelonious Monk
Charlie Parker og alt det der junk
Alt det der junk og alt det der Jazz
Spill noe for Fuglemannen av Alcatraz
Spil Buster Keaton spill Harold Lloyd
Spill Bugsy Siegel spill Pretty Boy Floyd
Spille alle nummer, spill alle odds
Spill Gråt meg en elv for the Lord of the Gods
Spill nummer ni, spill nummer seks
Spill det for Lindsey og Stevie Nicks
Spill Nat King Cole, spill Nature Boy
Spill nede på bondelandet for Terry Malloy
Spill det hendte en natt og En natt av synd
Det er tolv millioner som twelve million souls that are listening in
Spill Kjøpmannen i Venedig, spill Merchants of death
Spill Stella i stjerneskinn for Lady Macbeth
Ikke vær bekymret, President, hjelp er på vei
Brødrene dine kommer: det blir Helvete for deg
Brødre? Hvilke brødre? Hva var det der med Helvete om?
Fortell dem vi venter, vi tar dem også – bare kom
Love Field er hvor flyet hans gikk ned
Men det fikk aldri deretter igjen flydd avsted
Var en hard handling å følge, ingen ved siden
De drepte ham på alteret for solen som stiger
Spill mørkets melodi og The old devil moon
Spill Alt går og Memphis in June
Spill Ensomt på toppen og Ensomme er de brave
Spill for Houdini som snurrer i graven
Spill Jelly Roll Morton, spill Lucille
Spill Deep in a Dream og spill Drivin’ Wheel
Spill Måneskinnssonaten, spill den i F
Og nøkkelen til Highway av harpekongen selv
Spill marsj gjennom Georgia og Dumbartons trommer
Spill Mørke og død vil komme når det kommer
Spil Elsk meg eller forlat meg med Bud Powell, stor
Spill det blodflekkede banner – det mest skjendige mord.

ES2020

Erlkönigs Tochter, av Johann Gottfried Herder

I dag er det en ganske spesiell reise vi skal gjøre her på bloggen. Vi er i tysk litteratur kommet frem til Sturm und Drang. Der er det Johann Gottfried Herder (1744-1803) som er representanten, en personlighet som hadde mange sterke tanker om hvordan diktningen og kulturen skulle være, men som aldri fullt lyktes å uttrykke sine ideer selv. Det var gjennom andre han fikk sin påvirkning, det var andre som skulle realisere ideene hans.

En av ideene var å løfte frem de gamle folkevisene, og sette dette i sentrum også for samtidens diktning. Det var dette som skulle være mesterverkene, ikke de gamle klassikerne fra gresk og latinsk litteratur. Det var i middelalderen, ikke i antikken, og i alle fall ikke i renessansen, diktningen nådde sitt høydepunkt. Og årsaken er at i denne perioden, i middelalderen, var diktningen ennå levende, med omreisende poeter og trubadurer, som fremførte sin verk muntlig, og ikke fulgte andre regler enn det som funket når det ble sunget og lest for et publikum.

Dermed ble det ikke bare å skrive nytt det gjaldt om, men også å oversette og løfte frem det gamle. Og da ikke det gamle som allerede i århundrer hadde blitt løftet frem og gjennomarbeidet og finpusset til det fullkomne og vel så det, antikkens lærde tekster, men det umiddelbare og uberørte i folkediktningen. Det var en hel verden å åpne, ikke bare i den tyske folkediktningen, men i alle lands folkediktning.

Herder gav dette ut i en samling på to bind, i 1778-1779, Volkslieder, med dikt fra flere av landene og språkene i Europa, oversatt til tysk. Dette er i slutten av Sturm und Drang perioden, men de karakteriserer virkelig perioden, og Herders personlighet og temperament, og de peker veldig tydelig og illustrerende fremover mot romantikken, og viser forbindelsen mellom de to. Det er følelsene, det folkelige, det opprinnelige, og det har elementer fra folketroen – og det er de store spørsmål som står på spill, bryllup og ekteskap, liv og død

Strengt tatt er her også elementer av diktergeniet som ikke kan la seg temme av regler og konvensjoner, men den siden av Herder og perioden kommer ikke så godt frem i akkurat dette diktet. Herder var nok heller ikke kanskje tilstrekkelig til geni til å få det helt til, og han hadde nok kanskje trengt noen regler til å legge litt bånd på seg, men det er en annen sak.

Det blir en lang post for å gå gjennom et langt dikt, der det er mange innfallsvinkler, og mange ting å si. Parallellene og inspirasjonene frem til Goethes Erlkönig er helt åpenbar, det må med, og det samme må forbindelsen til den danske folkevisen Herder oversetter, og som folk flest her i Norge vil skjønne mye bedre enn Herders tysk. Det er fascinerende å se hvor mye som er prikklikt folkevisen, men også hva Herder velger å kutte vekk, og som man nok må innrømme løfter teksten lite grann. Til sist må det til en ordentlig forfatterpresentasjon, av en fascinerende mann som virkelig har satt spor etter seg, og som likevel etterlater seg et inntrykk av ikke å helt ha fått det til, hvor begrensningene la bånd på geniet, og hvor kronen på noe verk aldri kom.

Johann Gottfried Herder

Johann Gottfried Herder (1744-1803)

Johann Gottfried Herder var litt voldsom. Han var litt mye. Med den karakteregenskapen traff han tiden der alt skulle være orden, dannet, avklaret, formelt. Han ble født inn i opplysningstiden, klassisismen. Det var nødt til å bli brytninger.

Johann Gottfried ble født 25. august, 1744, i Mohrungen, i Øst-Preussen, det nåværende Polen. Faren, Gottfried, var fra 1735 klokker, pikeskolelærer og kantor for den polske menigheten. Moren var Elisabeth Pelz, skomakerdatter, 21 år gammel da hun giftet seg med Gottfried i 1738. De fikk fem barn, tre overlevde. Familien var fattig, og oppdragelsen var streng. Prøyserdisiplin er et ord vi ennå kan bruke i dag, faren utøvde prøyserdisiplin overfor sine barn, oppgaver skulle gjøres i rett orden, og til rett tid. Plikten kom først.

Også på skolen gjaldt streng disiplin, fra klokken syv om morgenen, til fire om ettermiddagen, og av og til lenger. Stoffet skulle pugges. Det skulle forstås, og det skulle læres utenat. Lille Johann Gottfried utmerket seg som en lærenem elev, og fikk ekstraundervisning i hebraisk, gresk og latin, for å kunne komme inn på universitetet. Viktig også i ung alder, var at Johann Gottfried fikk ganske god undervisning i musikk, og interesserte seg for det.

I 1762 kom unge Herder til universitetet i Königsberg, og skulle aldri se Mohrungen igjen. Han skulle studere kirurgi eller medisin, tatt med dit av en lege, men dette studiet var ikke noe for ham, så han hoppet over til teologi. Og han fulgte forelesningene til en ikke helt ukjent Immanuel Kant, som på denne tiden var 38 år, og ennå i sin ungdoms fulle kraft.

Motsetningen til Kan var Johann Georg Hamann (1730-1788), sønn av en lege som skulle kurere en øyesykdom Herder hadde. Han stod for tanker som at «poesien er menneskets egentlige språk», «sanser og lidenskaper ytrer seg gjennom bilder», og negasjonen av opplysningstidens ide «Erkjennelsens tre berøver oss livets frukt» (Askerøi, s. 19). Dette er Sturm und Drang.

I 1764 reiste Herder til Riga for å bli lærer ved katedralskolen der. Riga var på denne tiden russisk, vunnet fra svenskene i den store nordiske krig i 1721, men det tyske miljøet stod sterkt, og det var flere som Herder, som kom dit for å undervise. Det var under oppholdet i Riga Herder utviklet fedrelandskjærligheten som skulle få så stor betydning, her begynte han å bruke begrepet Volkstum, folkekultur, og her begynte han å argumentere for at et land måtte bruke sine nasjonale diktere og nasjonale språk. Det var folkevisen, heller enn det klassiske greske og latinske.

Fra Riga gikk reisen i skip til Nantes, fra mai til juli, hvor Herder skrev sin Journal meine Reise im Jahr 1769, en slags dagbok, eller reisedagbok. Her tar Herder et oppgjør med fornuftsmennesket, fra opplysningstiden, og omfavner følelsesmennesket, det kommende Sturm und Drang, og romantikken. Nantes imponerer ham ikke det minste, fransk som det er, Herder vil ha det enkle og folkelige, det opprinnelige, ikke det forfinende.

Og så – møter han Goethe. Det er i Strassbourg, 4. september, 1770. Goethe er 21 år, Herder 26. I biografien sin Dichtung und Wahreit mange år senere beskriver Goethe møte, og setter vel på mange måter kollegaen og inspirasjonskilden på plass, Goethes karakteristikker er uhyre treffende. Goethes talent er helt overlegent Herders. Men kontakten mellom de to ble fruktbar for dem begge. Og Herder greide å overtale Goethe til å forlate den klassiske dannelse, og gå over i den nye tid, det mer frie og folkelige, det umiddelbare og uraffinerte, det som skulle bli Sturm und Drang.

Det blir en lang karakteristikk for en interessant mann, dette, for en poet jeg ikke kommer til å poste så altfor mange dikt av. I Tyskland finnes mange bedre å velge fra. Herder påvirker mer enn han skaper, kan man litt lettvint si. Men viktig for personligheten hans, og noe som Goethe påvirker, er at han hadde en øyelidelse som gjorde det ene øyet nesten konstant betent. Han gjorde flere forsøk på å operere bort lidelsen, med datidens enkle medisin og kirurgi, uten bedøvelse selvsagt, og sånn smerte, det åpner nok kanskje litt for å være litt irritabel og voldsom. Det er ikke så lett å være så systematisk, når det er så vondt hele tiden, da er det lettere å slippe til utbrudd – å la følelsene ta over.

Årene 1771-1775 tilbrakte Herder som prest i Bückeburg. og fra 1776 Weimar, invitert av Goethe. Det er her han gir ut sine Volkslieder, Folkeviser, i to bind, (1778-1779), hvor Erlkönigs Tochter er hentet. Samlingen består av folkeviser fra forskjellige språk og land, oversatt til tysk av Herder. Herder mente at dette var toppen av diktning. Den muntlige overlevering, det levende dikt, det stor høyt over det forfinende, stivnede, diktningen som fulgte med boktrykkerkunsten, renessansen og opplysningstiden. Da gikk diktningen fra folket til fyrstene, hevdet Herder, fra levende liv til død kunst. Dette er mine ord, ikke hans.

Som vi vet fikk Herder helt enorm betydning med disse tankene. Han formulerte dem i en rekke verk, i en rekke brev, og i en rekke samtaler, men han greide selv aldri forfatte det verk som skulle manifistere idene hans. Det var andre, større talent enn hans, som skulle bruke dem. Sånn er det bare å sammenligne diktene Herder skrev, og Goethe skrev, Herder skriver akkurat som utkast, og så skriver Goethe mesterverket. Det finnes flere eksempler på det. Mest kjent er kanskje die Blute, som forløper til Goethes Heidenröslein.

Ja, og så Alvekongens datter. Dagens dikt. Forløperen til Goethes Erlkönig, et av Goethes aller mest kjente dikt overhodet. Vi kan si motivet med rittet, invitasjonen til dansen og døden til slutt brukt i begge, og versoppbygningen er den samme, selv om diktet hos Goethe er gruppert i strofer på fire, og ideene er brukt litt annerledes. Erlkönigs Tochter er ikke Herders eget verk, men en oversatt dansk folkevise. Hva Herder gjør, er å løfte den frem, oversette den, og få gjennomslag for at sånn som dette kan – og skal – stor poesi skrives.

Her på bloggen blir det ekstra artig, siden det er en gammel dansk folkevise, presentert gjennom den tyske, skriftlige versjonen for nesten 250 år siden, og så derfra oversatt og gjendiktet til moderne norsk bokmål. Det er fint. Det er

Erlkönigs Tochter

Herr Oluf reitet spät und weit,
Zu bieten auf seine Hochzeitsleut;

Da tanzen die Elfen auf grünem Land,
Erlkönigs Tochter reicht ihm die Hand.

»Willkommen, Herr Oluf! Was eilst von hier?
Tritt her in den Reihen und tanz mit mir.«

»Ich darf nicht tanzen, nicht tanzen ich mag,
Frühmorgen ist mein Hochzeittag.«

»Hör an, Herr Oluf, tritt tanzen mit mir,
Zwei güldne Sporne schenk ich dir.

Ein Hemd von Seide so weiß und fein,
Meine Mutter bleicht’s mit Mondenschein.«

»Ich darf nicht tanzen, nicht tanzen ich mag,
Frühmorgen ist mein Hochzeitstag.«

»Hör an, Herr Oluf, tritt tanzen mit mir,
Einen Haufen Goldes schenk ich dir.«

»Einen Haufen Goldes nähm ich wohl;
Doch tanzen ich nicht darf noch soll.«

»Und willt, Herr Oluf, nicht tanzen mit mir,
Soll Seuch und Krankheit folgen dir.«

Sie tät einen Schlag ihm auf sein Herz,
Noch nimmer fühlt er solchen Schmerz.

Sie hob ihn bleichend auf sein Pferd.
»Reit heim nun zu deine’m Fräulein wert.«

Und als er kam vor Hauses Tür,
Seine Mutter zitternd stand dafür.

»Hör an, mein Sohn, sag an mir gleich,
Wie ist dein’ Farbe blaß und bleich?«

»Und sollt sie nicht sein blaß und bleich,
Ich traf in Erlenkönigs Reich.«

»Hör an, mein Sohn, so lieb und traut,
Was soll ich nun sagen deiner Braut?«

»Sagt ihr, ich sei im Wald zur Stund,
Zu proben da mein Pferd und Hund.«

Frühmorgen und als es Tag kaum war,
Da kam die Braut mit der Hochzeitschar.

»Sie schenkten Met, sie schenkten Wein;
Wo ist Herr Oluf, der Bräutigam mein?«

»Herr Oluf, er ritt in Wald zur Stund,
Er probt allda sein Pferd und Hund.«

Die Braut hob auf den Scharlach rot,
Da lag Herr Oluf, und er war tot.

Alvekongens datter

Herr Oluf rider sent og vidt,
For by på sin bryllupsfest;

Der danser alvene på det grønne land,
Alvekongens datter rekker ham hånden.

«Velkommen, Herr Oluf! Hvorfor ile herifra?
Trå inn i rekkene og dans med meg.»

«Jeg får ikke danse, danse kan jeg ikke,
I morgen tidlig er min bryllupsdag.»

«Hør nå, herr Oluf, trå i dansen med meg,
To gylne sporer skjenker jeg deg.

En skjorte av silke så hvit og fin,
Bleker min mor med måneskinn.»

«Jeg får ikke danse, danse kan jeg ikke,
I morgen tidlig er min bryllupsdag.»

«Hør nå, Herr Oluf, trå i dansen med meg,
En haug med gull skjenker jeg deg.»

«En haug med gull tok jeg vel;
Dog danser jeg ikke, kan eller skal.»

«Og vil, her Oluf, ikke danse med meg,
Skal farsotter og sykdommer følge deg.»

Hun gjorde ham et slag på hjertet hans,
Ennå føler han sånn en smerte.

Hun løftet ham blekende på hesten hans.
«Ri hjem nå til din frøkens verd.»

Og som han kom for husets dør,
Stod moren hans skjelvende der.

«Hør nå, min sønn, si til meg straks,
Hvorfor er fargen din blass og blek?»

«Og skulle den ikke være blass og blek,
Jeg treftes i alvekongens rike.»

«Hør nå, min sønn, så kjærlig og tro,
Hva skal jeg nå si til din brud?»

«Si henne, jeg var i skogen en stund,
Å prøve der min hest og hund.»

Tidlig morgen og som det dag knapt var,
Der kom bruden med brudefølget.

«De skjenket mjød, de skjenket vin;
Hvor er herr Oluf, brudgommen min?»

«Herr Oluf er ridd til skogen for stunden,
Han øver der sin hest og hund.»

Bruden løftet opp skarlagen rød,
Der lå herr Oluf, og han var død.

Språk, form og innhold

Det er 21 strofer med to linjer i diktet. Takten er 4+4, altså hver av linjene har 4 trykktunge stavelser i seg. Det varierer hvor mange trykklette stavelser det er mellom de trykktunge, som markert her i de to første og den siste strofen.

Herr Oluf reitet spät und weit,
Zu bieten auf seine Hochzeitsleut;

Da tanzen die Elfen auf grünem Land,
Erlkönigs Tochter reicht ihm die Hand.

Die Braut hob auf den Scharlach rot,
Da lag Herr Oluf, und er war tot.

Herder: Erlönigs Tochter (trykkfordeling)

Den varierte rytmen gir en god del liv til teksten, den føles veldig elastisk og fri, og det gir rike muligheter for den som skal lese teksten opp. En følelse jeg har, er også at den frie vekslingen av en og to trykklette stavelser mellom de tykktunge gjør teksten litt skumlere, det er et driv som er ute av kontroll. Kanskje er det innholdet mer enn rytmen som gjør dette, drivet er frem til Olufs død, som man kjenner er utgangen på diktet.

Rimene er parrim, hver av linjene i strofene rimer. Halvrim er tillatt, weit-leut, i strofe 1. Alle linjene har trykktung utgang. Der er ingen variasjon, ingen trykklette stavelser ved enden av linjene.

Opprinnelig hadde den danske folkevisen Omkved: Men dansen går så lett over lunden, som ble gjentatt etter hver strofe. Det er hos Herder redigert bort. Mer om dette og om andre endringer Herder gjør, lenger nede hvor jeg skriver om folkevisen Herder bygger på, Elveskrud.

Innholdet i diktet er at Herr Oluf er på vei til sin bryllupsfest da han treffer på alvene i alvedans. Alvekongens datter rekker ham hånden, og vil ha ham med i dansen, men Herr Oluf vegrer seg, og sier at det kan han ikke gjøre, siden han skal ha bryllup neste morgen. Alvekongens datter prøver å lokke ham, og da det ikke går, sier hun at hun skal straffe ham med sykdom, siden han ikke vil. Hun slår ham på hjertet, og det gir ham en voldsom smerte, men han kan ri derfra. Moren som møter ham på trappen foran huset er vetttskremt, siden han ser så blek ut, og han forklarer hva som har skjedd. Bryllupet går neste dag som planlagt, men da bruden får se ham, så er han død.

Språklig er det noen små detaljer. Hochzeitsleut er et annet ord for Hochzeitsfest, eller bryllupsfest. Vendingen Hør an oversetter jeg med hør nå, det skal jo være litt muntlig. Anhören er å høre på eller lytte til, eller høre etter. Vendingen darf noch soll tror jeg ikke er så vanlig, jeg oversetter mer eller mindre direkte. Det er andre detaljer også, kanskje også noen jeg har gått glipp av, men i hovedsak skal oversettelsen være greit. Innholdet er lett å skjønne, lett å gjengi.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

bieten (bietet, bot, hat geboten, tr., refl.) by, tilby, by på
Hochzeitsleut -> Hochzeitsfeier die, -/, das Hochzeitsfest bryllupsfest.
Sporne -> Sporn der, -s/Sporen; (botanikk, zoologi, takket hjul) spore
Hemd das, -(e)s/-en; skjorte, trøye; ein bügelfreies Hemd en strykefri skjorte.
Seide die, -/; silke
Seuche die, -/; epidemi, farsott
bleichen (sv. tr. itr., også st.; særlig i sammensetninger, se verbleichen) ble(i)ke; ble(i)kne, bli hvit, fargeløs, falme.
wert (adj.) verd
zittern (sv. itr.) skjelve
proben (sv. tr. itr.) prøve, øve
Hochzeitschar -> Schar die, -/-en; skare, flokk
Met der, -(e)s/; mjød.
Scharlach der, -s/-e; skarlagen ( kostbart vevet stoff, klesdrakt av høyrød farge – Det norske akademiets ordbok); (bare ent.) skarlagensfeber
aufheben (st. tr.) 1. løfte (opp), ta opp 2. oppheve, avslutte, avskaffe, oppløse, utjevne 3. oppbevare, legge til side, ta vare på 4. (gammeldags) ta til fange.

Den danske folkevisen – Elveskrud

Jeg vil gjerne ta med den danske folkevisen Herder har brukt for å lage sin versjon. Den er hentet fra nettsiden Heimskringla, hvor den er kategorisert under Kæmpe og Trylleviser. Versjonen der er hentet fra Danske Folkeviser i utvalg, redigert av Axel Olrik (1864-1917) og Ida Falbe-Hansen (1849-1922).

Her setter jeg strofene nummerert, selv om de selvfølgelig ikke er det i originalen. Linje 3 i den første strofen er omkvedet, som blir gjentatt etter hvert versepar. Det er et poeng at omkvedet skifter litt karakter etter hva som skjer gjennom visen, det er annerledes når det blir sagt når han rir, når han blir bydd opp til dans, når han kommer hjem blek og skremt, og når han til slutt dør. Men dansen den går så lett gjennom lunden, hele tiden.

Vi ser også at Herder har skrellet bort 6 strofer. Det er ikke så mange gaver alvekongens datter forsøker å gi hos ham, Herder stopper når poenget kommer frem. Dessuten går det raskere hos Herder fra Oluf kommer hjem, til bryllupet står. Herder holder ikke på spenningen unødig, de strofene bidrar ikke vesentlig i den danske originalen. Og til slutt slutter Herder med at Oluf er død, mens den danske folkevisen tar med også hans vordende brud og hans mor, som dør av sorg.

Elveskrud

    1. Hr. Oluf rider saa vide,
    alt til sit Bryllup at byde.
    Men Dansen den gaar saa let gennem Lunden.


    2. Hr. Oluf rider med Bjerge[2],
    der dansed Elver og Dverge.


    3. Der dansed fire, der dansed fem,
    Elverkongens Datter rækker Haanden frem.


    4. Elverkongens Datter rækker Haanden fra sig:
    „Og lyster Hr. Oluf træde Dansen med mig?“


    5. „Jeg ikke tør, jeg ikke maa[3]!
    i Morgen skal mit Bryllup staa.“


    6. „Og hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    to Bukkeskinds Støvler saa giver jeg dig.


    7. To Bukkeskinds Støvler, sidder vel om Ben[4],
    forgyldene Sporer derom spændt.


    8. Hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    en Silkeskjorte giver jeg dig.


    9. En Silkeskjorte saa hvid og fin,
    den blegte min Moder ved Maaneskin.“


    10. „Jeg ikke tør, jeg ikke maa,
    i Morgen skal mit Bryllup staa.“


    11. „Hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    et Hoved af Guld saa giver jeg dig.“


    12. „Et Hoved af Guld[5] kan jeg vel faa.
    men danse med dig jeg ikke maa.“


    13. „Og vil du ikke danse med mig,
    Sot og Sygdom skal følge dig!“


    14. Hun slog ham for hans Hærdeblad,
    det gjalded under hans Hjærterod.


    15. Hun løfte Hr. Oluf paa Ganger rød:
    „Du rid nu hjem til din Fæstemø!“


    16. Der han kom til Borgeled,
    der staar hans Moder og hviler sig ved.


    17. „Hør du, Hr. Oluf, kær Sønne min:
    hvi bær du saa bleg en Kind?“


    18. „Jeg maa vel være om Kinden bleg,
    for jeg har været i Elvekvinders Leg.“


    19. „Hør du, Hr. Oluf, kær Sønne min:
    hvad skal jeg svare unge Brud din?“


    20. „Du sige, jeg er i Lunde,
    at prøve Hest og Hunde.“


    21. Aarle om Morgen, det var Dag,
    da kom den Brud med Brudeskar'.


    22. De skænkte Mjød, og de skænkte Vin:
    „Hvor er Hr. Oluf, kære Brudgom min?“


    23. „Hr. Oluf er i Lunde,
    at prøve Hest og Hunde.“


    24. „Har han kærer' sin Hest og Hund,
    end han har sin unge Brud?“


    25. Hun ledte i Lofte, hun ledte i Vraa,
    hun fandt Hr. Oluf paa Bolster[6] blaa.


    26. Hun tog op det Skarlagen rød,
    da laa Hr. Oluf og var død.


    27. Hun minded ham for sin røde Mund,
    saa døde hun i den samme Stund.


    28. Aarle om Morgen, før det var Dag,
    da var der tre Lig i Hr. Olufs Gaard.


    29. Den ene Hr. Oluf, den anden hans Mø,
    den tredje hans Moder, af Sorgen var død.
    Men Dansen den gaar saa let gennem Lunden.

Kommentar

Dette er første og sannsynligvis eneste gang jeg presenterer et oversatt dikt her på bloggen. Men versjonen til Herder får frem et vesentlig poeng: Etter opplysningstiden og klassisismen, hvor det bare er de klassiske diktene som blir lest og brukt og beundret, så løfter først tyskerne bak bevegelsen og perioden Sturm und Drang, siden romantikerne, frem den nasjonale folkediktningen, og finner idealene og inspirasjonen derfra. Johann Gottfried Herder var tidlig med å gjøre det, allerede i 1778, mens vi i Norge og Danmark vet dette ble gjort først utpå 1800-tallet.

Det er også interessant hvordan Herder bruker den danske originalen. Han lager sin tyske versjon, som ikke er identisk. Han kutter ut omkvedet, han kutter ut noen strofer der poenget allerede er kommet frem, strofer som ikke tilfører historien noe, og han kutter også ut halehenget til slutt, hvor bruden og brudgommens mor også dør. Det siste endrer historien, hos Herder er det bare alvekongen og hans datter som har kraften. Tragedien blir nesten større der. De to etterlatte damene må leve med sorgen over sønnen og mannen som er tapt. Det er også svært virkningsfullt å avslutte diktet med ordet død, på tysk Tot, noe også Goethe utnytter i sin versjon, Erlkönig.

Vi ser også at Herder konsekvent har trykktung utgang i linjene sine, mens den danske folkevisen har noen få med trykklett. Det er lov i versemålet, det er 4+4 som er saken, 4 trykktunge stavelser i hver linje, men det går an å variere med 1 og 2 trykksvake stavelser mellom dem. Også her fungerer det godt i Herders versjon.

Videre er det interessant med dette diktet, hvordan det peker frem til Goethes Erlkönig. Motivet med rittet, med dansen, med gavene, med alvenes trussel om maktbruk, og døden til slutt, er brukt. Men hos Goethe er det ikke en fullvoksen mann som skal hjem til sitt bryllup, det er en far som skal hjem med sin sønn. Og det er bare sønnen som ser og hører alvekongen. Versjonen hos Goethe er svært uhyggelig og virkningsfull.

Både hos Herder og Goethe blir alvenes makt vist frem. Særlig Herder var noe av en mystiker, særlig i denne perioden på 1770-tallet, og det er ikke godt å si hvor mye han selv la i denne type overtro. Goethe var en rasjonalist, men samtidig en rasjonalist som holdt alle muligheter åpne. Han ville inn til sannheten, uansett hva den var. Mystikken og det overnaturlige preger de gamle folkevisene, og det kommer inn igjen i periodene som henter det frem igjen, i Sturm und Drang, og i romantikken. I den danske folkevisen er det ikke så synlig, og kanskje ikke engang så uhyggelig, for her er det også andre som dør, enn de som er utsatt for alvekongens makt.

Uansett hva man måtte tro på, går det ikke an å nekte for at det er virkningsfullt med disse alvene og alvekongens datter som lokker de som rir forbi, inn i dansen sin. De har mektige krefter, og kan lokke med flotte gaver, i tillegg til sin forføreriske overtalelsesevne, og det hjelper ikke at man forsøker å ri forbi og unngå dem. Da bruker de makt, en uforklarlig makt, som også er virkningsfull. Hos Goethe er det nok bare med trusselen, «Hvis du ikke kommer, bruker jeg makt», mens hos Herder og i folkevisen slår alvekongens datter et slag mot hjertet til Oluf, og han kjenner stor smerte. Dette er dødsslaget.

Alvekongens datter er et dikt som er gøy å lese, det er spennende og skummelt, og det knytter interessant sammen flere perioder i kulturhistorien vår, og åpner for innsikt i emner man skulle tro man ikke brydde seg. Tyske dikt fra 1770-tallet, oversatt fra en dansk folkevise fra enda noen hundre år før, Alvekongens datter har ennå mye å gi. Det er bare å la seg lokke inn i denne verden.

Min gjendiktning

Jeg har gjendiktet fra Herders versjon, rett fra tysk, uten å se på den danske versjonen. Det er vesentlig å få rytmen og rimene korrekt, og å få det til å se lett ut. Det er viktigere enn at innholdet er nøyaktig gjengitt.

Alvekongens datter

Herr Oluf rider sent og bredt,
For å byde på sin bryllupsfest;

Der danser de alver på grønne land,
Og kongens datter gir ham sin hand.

«Velkommen, Herr Oluf! Hva sånn på vei?
Trå inn i rekka og dans med meg.»

«Jeg kan ei danse, ei danse jeg får
I morgen tidlig mitt bryllup går.»

«Hør nå, herr Oluf, trå dansen med meg,
To gylne sporer skjenker jeg deg.

En skjorte av silke så hvit og fin,
Bleker min moder med måneskinn.»

«Jeg kan ei danse, ei danse jeg får,
I morgen tidlig mitt bryllup går.»

«Hør nå, Herr Oluf, trå dansen med meg,
En haug med gull skjenker jeg deg.»

«En haug med gull, det tok jeg vel;
Dog danser jeg ei, kan eller skal.»

«Og vil, her Oluf, ei danse med meg,
Skal farsott og sykdom følge deg.»

Hun gjorde et slag på hjertet hans,
Han føler sånn smerte uten stans.

Hun løftet ham blek opp på hans hest.
«Ri hjem nå til din frøkens fest.»

Og som han kom for husets dør,
Stod moren der skjelvende like før.

«Hør nå, min sønn, si til meg straks,
Hvorfor er fargen din blek og blass?»

«Og skulle den ikke være blass og blek,
Jeg var i alvekongs rik’.»

«Hør nå, min sønn, så kjærlig og tru,
Hva skal jeg nå si til din brud?»

«Si henne, jeg var i skogen en stund,
Å prøve der min hest og hund.»

Tidlig morgen som knapt dag var,
Der kom bruden med brudeskar.

«De skjenket mjød, de skjenket vin;
Hvor er herr Oluf, brudgom min?»

«Herr Oluf er ridd til skogen en stund,
Han øver der sin hest og hund.»

Bruden løftet opp skarlagen rød,
Der lå herr Oluf, og han var død.

ES2020

Kilde

J. G. Herder: Om sprogets opprinnelse, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug, Oslo 1992. Oversatt og med etterord av Jan E. Askerøi.

Frühzeitiger Frühling, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Er det tidlig vår der du bor? Det er det i dette diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Og det er det her hos meg på Jæren. Jeg synes det er spennende å koble sammen tekster skrevet til alle verdens tider og mange forskjellige steder, til den vanlige hverdagen vi har her vi er akkurat nå. Solen skinner, det er lette skyer, men bladene har ikke helt våget seg ut av knoppene ennå, og det er en stund til vi kan si våren er her for alvor.

Og det er nettopp poenget med en tidlig vår. Den kommer før man har ventet det. Hos Goethe viser det seg ikke engang å være så mye selve våren som er poenget, men at han har noen han tenker på og er forelsket i. Det går an å lese hele diktet sånn, at det med vårfølelsen mest av alt skyldes at hans kjæreste er der. Det er i alle fall det som er forklaringen på skifte av stemning fra i dag, til i går, som han selv sier det.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Her er diktet, først i original, så en oversettelse, og så følger på vanlig vis gjennomgang av språk, form og innhold, en kort kommentar, og min egen gjendiktning. Velbekomme – godt forår!

Frühzeitiger Frühling

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Reichlicher fließen
Bächlein zumal.
Sind, es die Wiesen?
Ist es das Tal?

Blauliche Frische!
Himmel und Höh!
Goldene Fische
Wimmeln im See.

Buntes Gefieder
Rauschet im Hain;
Himmlische Lieder
Schallen darein.

Unter des Grünen
Blühender Kraft
Naschen die Bienen
Summend am Saft.

Leise Bewegung
Bebt in der Luft,
Reizende Regung,
Schläfernder Duft.

Mächtiger rühret
Bald sich ein Hauch,
Doch er verlieret
Gleich sich im Strauch.

Aber zum Busen
Kehrt er zurück.
Helfet, ihr Musen,
Tragen das Glück!

Saget, seit gestern
Wie mir geschah?
Liebliche Schwestern,
Liebchen ist da!

1801 (skrevet), 1803 (trykket)

Tidlig vår

Dager av lykke,
Kommer dere så snart?
Skjenker meg solen,
Bakker og skog?

Rikelig renner
Særlig de små bekkene.
Er, det engene?
Er det dalenl?

Blålige friskhet!
Himmel og høyde!
Gylne fisker
Vrimler i sjøen.

Fargerike fjærdrakter
Bruser i lunden;
Himmelske sanger
Klinger deri.

Under det grønnes
Blomstrende kraft
Knasker biene
Summende til saften.

Lett bevegelse
Bever i luften,
Pirrende følelse,
Søvnig duft.

Mektig rører
Snart seg et pust,
Dog taper det seg
Straks i busken.

Men til brystet
Vender den tilbake.
Hjelp, dere Muser,
Å bære lykken!

Si, si siden i går
Hvordan er meg dette skjedd?
Elskelige søstre,
Kjæresten er der!

Språk, form og innhold

Dette er en daktylisk totakter, tung-lett-lett. Første stavelse i hver linje er trykktung konsekvent gjennom hele diktet. Utgangen av linjene er trykklett i vers 1 og 3, trykktung i 2 og 4. Hver av de 9 strofene har fire linjer. Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim.

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Goethe: Frühzeitiger Frühling (trykkfordeling)

Hovedpoengene i diktet er greie å forstå, men det er litt å jobbe med i detaljene.

Første strofe har spørsmålet om å oversatte Hügel (jordhaug, bakke) med bakke eller haug. I andre strofe er det en litt merkelig konstruksjon med Sind, es die Wiesen (Er, det engene?) Jeg tolker det som om det bare er gjort for å forsterke trykket på første stavelse. Andre strofe har også en diminutiv, Bächlein (fra der Bach – bekk), som det da alltid blir et spørsmål om man på norsk skal oversette med «bekker» eller «små bekker». I tredje strofe er Frische «friskhet» og Höh (egentlig die Höhe) «høyde», litt poetiske friheter både på tysk og norsk, vil jeg tro, sånn setningene da blir konstruert. Fjerde strofe har ikke noe spesielt, adjektivet Bunt (broket, mangefarget) bruker Goethe ofte, og jeg må alltid tenke litt hvordan jeg oversetter det. Her, i dette diktet, velger jeg farverike heller enn brokete. Så er det genitiv i strofe 5, Unter des Grünes, det er altså «under det grønnes», og det som er grønt, er plantene. Der samler biene saften, naschen er å knaske, naske og snope, de koser seg med dem, summende (summend) til den (am Saft). Reizende Regung er bokstavrim, tiltrekkende følelse, pirrende, Regung har sammenheng med verbet zu regen, «å bevege, røre», så det er å tenke som en rørelse, en impuls. Grunnbetydningen til Gleich er «lik», men adverbet betyr også «straks, med det samme». Musene er skytsgudinnene for sang, musikk og diktning, og vitenskap, i gresk mytologi. De var døtre av Zevs og Mnemosyne, det var 9 stykker av dem, og i all ettertid har diktere og kunstnere påkallet musene for inspirasjon og hjelp og støtte. De opptrer i flere dikt, det er bare å trykke på tagen musene under, så vil dere se dem. Siste strofe har den poetiske formen saget for sagt, her er det imperativ 2. person flertall, og så mangler setningen som følger subjekt og verb, den har bare partisippet (geschah – skjedd). Direkte oversatt er det «Si (dere), siden i går, hvordan meg skjedd?» Jeg omskriver for å gjøre meningen tydelig. Til slutt i diktet er det Liebliche (elskelige) og Liebchen («lille» elskling), adjektiv og substantiv av samme ord, substantivet i dimunitiv.

Innholdet er greit gjenfortalt. Det er subjektet, jeg-personen, poeten, som suger inn inntrykkene av våren som har kommet snarere enn ventet. Det er dager av fryd og glede, som skjenker ham sol og natur. Denne naturen blir nærmere beskrevet, med bekkene som renner, i engene og i dalen. Det er en blå friskhet, som er himmelen, og det er gylne fisker som vrimler i sjøen. Alt er et bilde som livet som flommer opp. Det er mange slags fjær i skoglunden, altså fuglene som flyr og synger igjen, himmelske sanger derinnefra. Blomstene får igjen sitt pollen, den forsyner bier og andre insekt seg fra (det er bare bier som i diktet er nevnt). Så er det den lette bevegelesen i luften, vårluften, med en liten overgang og antydning her at dette også gjelder luft å bli forelsket i, Det rører seg et pust, som forsvinner i en busk. Det kan leses i direkte betydning, men gjør seg godt også i overført, at det er pustet av forelskelse, som forsvinner i busken, men vil oppstå på ny. Det gjør den i neste strofe, i brystet, og nå er det Musene som må hjelpe å bære lykken.

Så avsluttes det med forelskelsesstrofen. Den står litt utenom, og spør bare hvordan dette har kunne skje siden i går? Den henvender seg til de elskelige søstre, uten å spesifisere hvem disse søstrene er, og sier kjæresten er der. Med det kommer det også frem at det er kanskje er hun, Liebchen, som er solen som skjenkes ham i strofe 1.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

frühzeitig (adj.) tidlig, i god tid, på et tidlig stadium.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
Reichlicher -> reichlich (adj.) 1. rikelig. 2. temmelig
zumal I. (adv.) særlig, fremfor alt. II. (subjunksjon) (særlig) fordi.
Tal das, -(e)s/Täler; dal.
fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme
wimmeln (sv. itr.) myldre, vrimle.
Buntes -> bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
Blühender -> blühend blomstrende, blomsterrik;
naschen (sv. tr. itr.) snope, snaske, knaske, spise, småspise godter/søte saker.
Bienen -> Biene die, -/-n; bie.
beben (sv. itr.) beve, skjelve
Reizende -> reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende
Regung die, -/-en; følelse, impuls, (sinns)bevegelse
Schläfernder -> schläfern (sv. itr.); mich schläfert jeg er søvnig/trett.
rühret -> rühren (tr. itr., refl.) 1. røre; 2. komme av, stamme fra
Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
Strauch der, -(e)s/Sträucher; busk.
Musen -> Muse die, -/-n; muse.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
geschah -> geschehen (geschieht, geschah, ist geschehen, itr.) hende, skje, inntreffe, finne sted.
Liebliche -> lieblich (adj.) 1. deilig; yndig, søt, bedårende, fortryllende;2. vennlig, lyst 3. herlig 4. (vin) halvtørr.

Kommentar

Dette er et vårdikt. Og som ofte hos Goethe, er kjæresten ikke langt unna når det handler om vår. I dette diktet er det sånn at kjæresten er egentlig hele årsaken til vårfølelsen. Det er det siste strofe avslører, det er det som er forandringen fra i går til i dag. Det er kjæresten som kommer med en tidlig vår, uttrykt først med 8 strofer til å beskrive følelsen – et helt dikt! – og så en siste strofe som påheng til å beskrive årsaken.

Hvem denne elskede er, skal ikke jeg uttale meg sikkert om uten å kjenne diktets tilblivelseshistorie. Men kvinnen i Goethes liv på denne tiden var Christiane Vulpius, hun som i 1789 fødte ham sønnen August Walter, og som i 1806 giftet seg med ham. Det er en fascinerende historie mellom de to, og hvordan tidens krav og konvensjoner forvansket forholdet deres. Goethe var på denne tiden 52 år, Christiane 16 år yngre.

Diktet leses helt utmerket godt uten de biografiske dikt. Det er et vårdikt og et forelskelsesdikt. Eller et dikt som først gir seg ut for å være et vårdikt, så viser seg å være et forelskelsesdikt. Det er kult.

Min gjendiktning

Diktet er svært taktfast. Det må opprettholdes i en gjendiktning, og det er viktigere enn at ordene blir oversatt korrekt. Det er stemningen og uttrykket som skal gjendiktes, ikke ordene. Her er det ikke så veldig lett, og jeg må tillate meg noen forenklinger, men som alltid handler det om å få et resultat som kan fungere på et vis, på norsk.

Den nest siste strofen har rimet zurück – Glück som hver gang volder meg problemer.

Tidlig vår

Dager av glede,
Kom dere lell?
Solen, til stede
Skoger og fjell?

Rikelig renner
Bekkene små.
Er, det de enger?
Dalen, er óg?

Blålige friske!
Himmel og hø!
Glinsende fisker
Vrimler i sjø

Brokete fjære’
Bruser i lund;
Himmelsang er det
Klinger den stund.

Under det grønne
Blomstrende kraft
Biene skjønne
Summer til saft.

Lette bevege
Bever i luft,
Pirrende leke,
Søvnige duft.

Mektig det rører
Snart seg et pust,
Dog det seg fører
Bort i en busk.

Men så det bruser
I brystet seg att.
Hjelp, dere Muser,
Lykken ta fatt!

La meg få høre
Skjedd meg hva er?
Elskelige søstre,
Elskling er der!

ES2020

Summend am Saft! (Goethe – Frühzeitiger Frühling)

Die drei Reiche der Natur, av Gotthold Ephraim Lessing

På tysk heter opplysningstiden Aufklärung. Det er herlig ord, direkte oversatt til norsk blir det oppklaring (Auf + klärung)., men ordet betyr også klargjøring og opplysning. Det er så herlig enkelt, og passer så inderlig godt. I den gamle tid, arvet ned fra middelalderen, er det mye grums og overtro og misoppfatninger. Det trengs en oppklaring til, en Aufklärung.

Den tyske mentaliteten passer til dette. De er et systematisk folkeferd, das Land der Dichter und Denker, landet av diktere og tenkere, de har en helt sentral plass i filosofihistorien. Det er ikke det spørsmål tyskeren ikke er villig til å drøfte ned til minste detalj, sånn at alle biter kommer på sin rette plass, og alle argument blir vektet korrekt opp mot hverandre. Det er opplysningstiden som setter den tyske kultur og tyske tenkning i gang, det er her det begynner.

Jeg tar dette året for meg et tysk dikt og en tysk poet hver første søndag i måneden. Jeg begynte med middelalderen, Walter von der Vogelweide med Unter der Linden, og fortsatte med barokken, Andreas Gryphius, og diktet Es ist alles Eitel. På veien fremover hopper jeg nå over salmediktningen, til Martin Luther og Paul Gerhardt, de får eventuelt komme ved en senere anledning, og jeg har ikke med noen eksempler på den lette og uhøytidelige rokokko-diktningen. Det går frem til Opplysningtiden, die Aufklärung. Vi må nå rydde plass for resten av historien.

Og da er det å hente frem giganten. Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781), den første virkelig ruvende skikkelse i tysk litteratur og tysk tenkning. Den første som ikke bare skriver litterære verk, men også skriver verk om hvordan litteraturen skal være. Når vi først gjør det, er det da greit å gjøre det med en ordentlig drikkevise, der den glade leser blir opplyst om at om man ikke drikker og elsker, så blir man akkurat som en stein.

For å komme frem til denne spenstige konklusjonen, må vi først begynne med forfatteren, siden vi nå poster et dikt av Lessing for første gang.

Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781)

Han ble født 22. januar, 1729, i Kamenz, Sachsen, og døpt to dager senere. Familien var ikke velstående. Faren var prest i den lutherske kirke, og praktiserte en streng teologi. det vi på norsk kanskje vil kalle pietistisk, og kanskje også ærgjerrig. Man skal arbeide på jorden. Det var et lærd hjem, med mange bøker, og unge Gotthold Ephraim leste og lærte. Skolegangen fikk han gjennom privatundervisning og latinskolen, det var humanistisk kristendom som var saken, med tendenser til selvstendig tenkning – Aufklärung.

Fra dette vokser Gotthold Ephraim Lessing opp til å bli den best betydningsfulle tyske personlighet i sin periode. Han gjorde det gjennom sitt arbeid med å forandre den tyske litteraturen, sette den i gang, så å si. Han gjorde det både gjennom å skrive selv, og å skrive om, både gjennom praksis og teori.

Hva han gjør med teateret, er å gå til det menneskelige og vanlige, og avvise de opphøyde idealene fra det klassiske dramaet. Der var tragedien forbeholdt konger og mektige, bare de kunne oppleve det tragiske fall som ledet til katarsis, sjelens renselse. Allmuen kunne bare opptre i komedier, der var ikke fallhøyden så stor og så viktig, der gjaldt det bare å få seg en plump latter.

Idealet for Lessing var det engelske dramaet, gjennom Shakespeare, som brøt med mange av de klassiske sjangerkonvensjonene, og skrev mye, mye friere enn de franske klassikerne. Dette peker mildt sagt fremover, og da neste generasjon overtok, med Herder, Goethe og Schiller og de andre Sturm und Drang-dramatikerne, så var det selvsagt Shakespeare skulle være idealet. Og det borgerlige drama, eller den borgerlige tragedie, peker helt frem til vår egen Ibsen og russernes Tsjekhov. Drøy hundre år senere var det en selvfølge at hovedpersonene også i seriøse teaterstykker skulle være vanlige mennesker fra borgerlige hjem, middelklasse, ikke adel og overklasse. Det skulle være dagligdags, ikke opphøyd. Lessing er blant dem som brøytet vei for det som i dag er regnet som en innlysende selvfølge.

Denne siden er for poesi, og ikke for teater. Men det er relevant å si at i teaterstykkene fremmet Lessing også idealer som toleranse, han diskuterte moralske spørsmål i vanlige menneskers liv, og det er kritikk av samfunnets urettferdighet som peker fremover mot den sene opplysningstids revolusjoner. Sine tanker nedfelte Lessing i tidskriftet Briefe, die neueste Literatur betreffend (1759-1765) og i Hamburgische Dramaturgie (1767-1769). Fra 1767 til 1769 var han dramaturg ved Deutsches Nationaltheater i Hamburg, det eksisterte kun i det tidsrommet.

I lyrikken er Lessing en ganske annen karakter. Disse er ganske lystige, uhøytidelige, frimodige. De handler gjerne om hvor godt det er å kysse jenter og hvor kjekt det er å drikke vin, ingen vanskelig Aufklärung, her i gården. Det er leilighetsdikt, ikke forsøk på seriøs kunst, ikke slik jeg leser dem, det lille jeg har lest.

I det hele tatt er ikke opplysningstiden en god periode for poesien. Poesien er en sjanger for følelser, og i opplysningstiden handler det om fornuft. De systematiske tanker og vitenskaplige kategorisering som hører tiden til, lot seg ikke så godt uttrykke gjennom dikt.

Men Lessing gjør jo et solid forsøk her. Diktet ble først offentliggjort i ukeskriftet Der Naturforscher, i 1747, da Lessing var 18 år.

Die drei Reiche der Natur

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Die Pflanze macht das zweite Reich,
Dem ersten nicht an Güte gleich:
Sie liebet nicht, doch kann sie trinken;
Wenn Wolken träufelnd niedersinken,
So trinkt die Zeder und der Klee,
Der Weinstock und die Aloe.
Drum, was nicht liebt, doch trinken kann,
Wird in das zweite Reich getan.

Das Steinreich macht das dritte Reich;
Und hier sind Sand und Demant gleich:
Kein Stein fühlt Durst und zarte Triebe,
Er wächset ohne Trunk und Liebe.
Drum, was nicht hebt noch trinken kann,
Wird in das letzte Reich getan.
Denn ohne Lieb′ und ohne Wein,
Sprich, Mensch, was bleibst du noch? – – Ein Stein.

1747

De tre rikene i naturen

Jeg drikker, og drikkende faller det meg inn,
Hvorfor naturriket vil være tredobbelt.
Dyrene og menneskene drikker, elsker,
Enhver etter sine drifter:
Delfin og ørn, loppe og hund
Fornemmer kjærlighet, og fukter munnen.
Hva kan drikke og elske altså,
Blir lagt i det første riket.

Plantene utgjør det andre riket,
Som ikke er likt det første i kvalitet:
De elsker ikke, dog kan de drikke;
Når skyer dryppende synker ned,
Så drikker sedertreet og kløveren,
Vinranken og aloen.
Derfor, hva som ikke elsker, men kan drikke,
Blir lagt i det andre riket.

Steinriket utgjør det tredje riket;
Og her er sang og diamant likt:
Ingen stein føler tørst og sarte drifter,
Den vokser uten drikk og kjærlighet.
Derfor, hva som ikke hever eller kan drikke,
Blir i tredje riket lagt.
Så uten kjærlighet og uten vin,
Snakk, menneske, hva blir du da? – – En Stein.

Språk, form og innhold

Diktet består av 3 strofer på 8 vers. Hvert av versene har fire trykktunge stavelser, altså fire takter, er 4+4, og formen er helt konsekvent annenhver trykklett-trykktung. Det er en markant rytme i diktet, som gjør at selv stavelser man normalt ikke ville lagt trykk på, som -es i jegliches, får trykk her i dette diktet. Versefoten er jambisk. Rimene går i par, to og to linjer rimer. Linje 3 og 4 har trykklett utgang, og de to siste linjene er like i rimet i de to første strofene. Dette mønsteret blir brutt i den siste strofen, der dette rimet blir lagt i 5 og 6, og det kommer et tillegg i linje 7 og 8. Litt finurlig.

Her er trykkfordelingen i første strofe, trykktunge stavelser har fet skrift.

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Gottholb Lessing: Die drei Reiche der Natur (trykkfordeling)

Det er ingen enorme vanskeligheter i oversettelsen, og innholdet skulle være veldig synlig og greit.

Vendingen trinkend fällt mir bei betyr direkte oversatt «drikkende faller (det) meg ved», jeg tror det er slik at han drikker, og mens han drikker, slår det ham det som siden følger. I linje to er det brukt en konjunktiv, sei, konjunktiv uttrykker subjektets oppfatning av virkeligheten og ikke den objektive virkeligheten. Vi bruker ikke verbformen konjunktiv på norsk, og må omskrive for å få frem samme mening. Jeg har omskrvet med «vil være». Det ser ut til å være en bøyningsvariasjon i ordet Trieben, korrekt flertallsbøyning av substantivet Trieb i dag er Triebe. Verbet netzen er ikke et oppslagsord i tysk-norsk ordbok, men det betyr å fukte (egentlig nass machen – gjøre våt). Vendingen er humoristisk for å drikke, en underdrivelse. Jeg stokker om på rekkefølgen i nest siste linje. Korrekt oversettelse av getan er gjort, men meningen kommer best frem om det oversettes med lagt.

Die Güte betyr godhet, men kan også bety kvalitet. Jeg oversetter med det siste. For øvrig er det som står her helt i tråd med opplysningstidens idealer, og i det som står i avhandlingen Lessing parodierer (se under kommentar). Den første kategorien med dyrene står over den neste, med plantene. Linje 4 betyr direkte oversatt Når skyene dryppende nedoversynker, en tungvint omskriving av at det regner. Aloen er en plantealekt i aspargesfamilien, den brukes i medisinen og som prydplante, og noen av artene har også blader som kan brukes til garn og tørklær og slikt. Sedertre, kløver og vinranker skulle være kjente nok planter.

Demant er en tysk sideform til Diamant. . Litt spesielt at steinen i strofe 3 vokser, men det er det som står. Jeg kjenner ikke hva som er poenget her, hva som menes. Kanskje er det bare at den eksisterer, at den holder seg uten å bli tilført næring av elsk og av drikke. Her er poenget at om mennesket lar være å drikke og å elske, så blir det selv en stein.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

dreifach (adj.) tredobbelt
jeglicher (determinativ) = jeder
Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst 2. (års)skudd, spire
Adler der, -s/-; ørn
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte
nẹt·zen netzt, netzte, hat genetzt mit OBJ ■ jmd./etwas netzt jmdn./ etwas geh. befeuchten, leicht nass machen Tränen netzen ihre Wangen.
getan perfektum partisipp av tun.
Güte die, -/ 1. godhet, overbærenhet 2. minnelighet, vennlighet 3. kvalitet, sort(ering).
träufelnd -> träufeln (sv. tr.) dryppe
Zeder die, -/-n; seder(tre)
Klee der, -s/; kløver
A̱loe [ˈa:loe] -, -n die bot. eine Zier- und Heilpflanze
drum (adv., omgs.) = darum derfor; sei’s drum! la gå (med det)! alles, was drum und dran ist alt som hører med.
zart (adj.) sart, myk, mild, delikat; øm, hensynsfull; mør
wachsen [-ks-] (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
heben (hebt, hob, hat gehoben, tr. refl.) 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.

Kommentar

Det viktigste her: Diktet er ganske uhøytidelig, Det er en parodi. Dette skal ikke tolkes og forklares, det er ingen dype og store tanker, det er underholdning. Lessing skrev mange, mange dikt av denne typen. Diktene han skrev, er sånn. Meningen med diktet er å kunne leses opp ved festbordet, og fremkalle en god latter.

Så det med at dikteren drikker, i diktet, kan vel så godt være at han drikker vin. Og så kommer han til å tenke på dette med verdens orden, litt i vinens rus, og så finner han ut at det er tre nivå i denne inndelingen. Det er de som elsker og drikker, de som bare drikker, og ikke elsker, og de som ikke gjør noen av delene. Og så avslutter det med en spøk, om mennesket da er i den siste kategorien?

Det å dele inn systematisk hører veldig til opplysningstiden, men her blir det gjort narr av. Hva som blir gjort narr av, er en avhandling av Christlob Mylius, fetteren til Lessing, som nettopp delte inn naturens tre riker sånn som diktet gjør.

Og så er det et veldig flott retorisk spørsmål til slutt. Hvis mennesket ikke drikker og ikke elsker, hva er det da? Da er det redusert til å bli en stein. Poetisk kommer det veldig godt frem, med at de to vanlige sistelinjene i siste strofe er plassert i linje 5 og 6, slik at de to siste linjene blir et påheng. Det er bygget opp slik at det blir en veldig naturlig pause etter spørsmålet Sprich, Mensch, was bleibst du noch? De to korte ordene, Ein Stein, smeller inn, med rim og det hele, og får frem poenget veldig godt og humoristisk. Det bryter reglene med at verselinjen skal følge perioden. Her er det to setninger i samme linje. Ein Stein bærer vekten av hele resten av diktet på seg, og forandrer måten det leses på. Det er alt sammen en spøk, en oppfordring til å elske, og å drikke.

Den oppfordringen tar vi lett.

Min gjendiktning

Diktet er uhøytidelig. Det skal også gjendiktningen være. Det gjelder å få rim og rytme på plass, sånn at det kategoriske blir fremhevet, det er bare sånn det er, og kan ikke være annerledes. Dette er ikke et dikt der Lessing har finspikket på innholdet, det har blitt sånn det falt seg. Sånn må gjendiktningen også bli.

Naturens tre riker

Jeg drikker, drukken slår det meg,
Naturens rik’ er delt i vei.
Hvor dyr og menn’sker elsker, drikker,
Enhver sånn som han selv best liker:
Delfin og ørn, som loppe, hund
Kan føle elsk, og fukte munn.
Hva drikke kan, og elske vil,
Det hører første riket til

Se planter utgjør andre rik’,
Som ei det første er helt lik:
De elsker ei, dog kan de drikke;
Når skyer holder regnet ikke,
Da drikker kløver, sedertre
Og vinranker, aloen med
Hva elsker ei, men drikke vil,
Det hører andre riket til.

Og steiner utgjør tredje rik’;
Og sand og diamant er lik:
Ei føler steinen tørst og drifter,
Helt uten drikk og elskovsvifter.
Hva ei som vokse, drikke vil,
Det hører tredje riket til.
Så uten elsk og vinen rein,
Snakk, mann, hva blir du da? – – En Stein.

ES2020

Es ist alles Eitel (Det er alt forfengelig), av Andreas Gryphius

Tysk barokk! Det er hva vi med glede og forgjengelighet kaster oss inn i i dag, med et barokk dikt av den største tyske barokke dikteren, Andreas Gryphius (1616-1664). Se på de leveårene. Det faller godt sammen med årene for 30 års krigen, den tidens verdenskrig, som varte fra 1618 til 1648, og så grusomheter man ikke hadde vært vant med selv en tid der grusomheter var vanlig. Krigen begynte som en konflikt mellom katolikker og protestanter, i Praha, men utviklet seg til å bli en slags krig alle mot alle, eller i hvert fall der allianser var skiftende, og det ikke var lett å vite hvem man skulle stole på.

I religiøse spørsmål stod mye på spill. Det var snakk om sjelens frelse. Og når den ene trosretningen ledet til evig liv i Guds rike, den andre til evig fortapelse i djevelens vold, så er det uhyre viktig å velge riktig for å komme til riktig sted etter et pinefullt opphold på jorden. I norsk og dansk, og til dels svensk barokk diktning, så er ikke dette spørsmålet så brennende, vi var nå en gang protestanter, og betvilte ikke at dette var den sanne vei til himmelrik, men vi skrev allikevel tunge dikt om sjelens kvaler og jordens syndige fristelser.

Andreas Gryphius hadde et liv som var han forhåndsdisponert til dette. Her er først forfatterbiografien, så diktet i original og modernisert form, så min oversettelse, gjennomgang og kommentarer. Til slutt er det en liten gjendiktning, og så er det alt servert, en barokk påminning om alle tings forgjengelighet!

Andreas Gryphius

Andreas Gryphius (1616-1664(: Bilde fra Wikipedia

Jeg koster på meg et bilde av dikteren, hentet fra Wikipedia, sjeldent til meg å være. Det gir den rette strenghet og stemning til diktene han skrev, sånn så han altså ut, tegnet i kobberstikk av Philip Kilian.

Navnet hans er latinisert. Egentlig het han Andreas Greif, og ble født i Glogau, eller Głogów, i dagens Polen. De første leveårene var tøffe, så døm ham ikke for hardt for hans strenghet og pessimistiske holdning til livet, de er et resultat av livet han levde og prøvelsene han ble utsatt for. Faren døde fa Gryphius var 5 år gammel, i 1621, og moren døde 7 år senere av tuberkolose, sykdommen du dør så vondt og langsomt av. Tæring, kaltes det, du tæres bort, lungene smuldrer bort.

Kort etter det igjen begynte tvangskatolifiseringen i Polen, som Gryphius og hans stefar, læreren Michael Eder, ble utsatt for, og familien måtte flykte. Unge Gryphius ble i denne perioden av tumulter plassert i flere forskjellige skoler, og fikk også undervisning av sin far, og han utmerket seg som en dyktig elev, han var mottagelig for læren, og kunne formidle det videre.

Fart i sakene ble det da han kom til Danzig, dagens Gdansk, en forfriskende storby sammenlignet med forholdene i provinsbyene i Schlesien, hvor han var vokst opp. I 1637 satte han av gårde på en sjøreise til Leiden, i Holland, og det berømte universitetet der. Ennå er han ikke mer enn 21 år, men han har allerede utmerket seg med flere tekster, og også kommet i myndighetenes søkelys for teksten Fewrige Freystad, «ildfulle Freystadt», om brannen i byen Freystadt styresmaktene i følge Gryphius ikke helt helhjertet var med i kampen om å slokke.

Etter dette hadde Gryphius forholdsvis gode år, men kunne likevel få seg til å skrive dikt som dette.

Es ist alles Eitel

Du sihst / wohin du sihst nur Eitelkeit auff Erden.
Was dieser heute baut / reist jener morgen ein:
Wo itzund Städte stehn / wird eine Wiesen seyn /
Auff der ein Schäfers-Kind wird spielen mit den Herden.

Was itzund prächtig blüht / sol bald zutretten werden.
Was itzt so pocht vnd trotzt ist morgen Asch vnd Bein /
Nichts ist / das ewig sey / kein Ertz / kein Marmorstein.
Itzt lacht das Glück vns an / bald donnern die Beschwerden.

Der hohen Thaten Ruhm muß wie ein Traum vergehn.
Soll denn das Spiel der Zeit / der leichte Mensch bestehn?
Ach! was ist alles diß / was wir vor köstlich achten /

Als schlechte Nichtigkeit / als Schatten / Staub vnd Wind;
Als eine Wiesen-Blum / die man nicht wider find’t.
Noch wil was ewig ist kein einig Mensch betrachten!

1637

Es ist alles Eitel

Du siehst, wohin du siehst, nur Eitelkeit auf Erden.
Was dieser heute baut, reißt jener morgen ein:
Wo jetzt noch Städte stehn, wird eine Wiese sein,
Auf der ein Schäferskind wird spielen mit den Herden.

Was jetzt noch prächtig blüht, soll bald zertreten werden.
Was jetzt so pocht und trotzt, ist morgen Asch’ und Bein,
Nichts ist, das ewig sei, kein Erz, kein Marmorstein.
Jetzt lacht das Glück uns an, bald donnern die Beschwerden.

Der hohen Taten Ruhm muss wie ein Traum vergehn.
Soll denn das Spiel der Zeit, der leichte Mensch, bestehn?
Ach! Was ist alles dies, was wir für köstlich achten,

Als schlechte Nichtigkeit, als Schatten, Staub und Wind;
Als eine Wiesenblum’, die man nicht wieder find’t.
Noch will, was ewig ist, kein einzig Mensch betrachten!

Alt er forgjengelig

Du ser, hvor hen du ser, bare forfengelighet på jorden
Hva disse i dag bygger, rives den morgen opp,
Hvor nå ennå byer står, vil en gang være enger,
Hvor en gjeterunge leker med flokken.

Hva nå ennå prektig blomstrer, skal snart bli tråkket ned
Hva nå som pukker og trosser, er i morgen aske og bein,
Det er ikke noe som er evig, ingen marmorstein
Nå ler lykken til oss, snart tordner plagene.

De høye gjerningers ry må forgå som en drøm,
Skal så tidens spill, det lette menneske, bestå?
Akk! Hva er alt dette, som vi kostelig akter,

Som dårlig intethet, som skygger, støv og vind;
Som en engblomst, som man ikke finner igjen.
Ennå vil, hva evig er, ikke et eneste menneske betrakte!

Språk, form og innhold

Formen er en sonette, men den er ureglementert med seks takter i stedet for 5. Dette hører barokken til, det skal være litt overlesset (det skal ikke det, også i barokken skal sonetten bestå av fem jamber, Gryphius bryter reglene!). Versefoten er jambisk, lett-tung, som det skal være, men altså seks føtter i stedet for fem.

Oppsettet er 4 + 4 + 3 + 3, italiensk modell, med 8 verselinjer først, så en vending, volta, og de 6 siste i en annen stemning. Det er ulikt det britiske mønsteret, gjort uhyre kjent av Shakespeare, med 4 + 4 + 4 + 2, altså 12 linjer med oppsettet av 3 x 4, med variasjoner over et tema, og så en vittig (wit – ikke morsom, skarp, smart, vettug) konklusjon til slutt.

Rimmønsteret et er AbbA AbbA ccD eeD, et komplisert rimmønster vanskelig å fylle på tysk, men som italienerne benyttet flittig i sitt rimrike, melodiøse språk. Rimmønsteret i de 8 første strofene er i dette mønsteret fast, alltid omsluttende rim, og samme rim i begge kvartettene, men hvordan oppsettet er i de to tersettene til slutt, varierer. Her er det altså 9 og 10, 11 og 14, og 12 og 13 som rimer. Stor bokstav betyr trykklett utgang på linjen, liten bokstav er trykktung siste stavelse.

Du sihst / wohin du sihst nur Eitelkeit auff Erden.
Was dieser heute baut / reist jener morgen ein:
Wo itzund Städte stehn / wird eine Wiesen seyn /
Auff der ein Schäfers-Kind wird spielen mit den Herden.

Andreas Gryphius: Es ist alles Eitel (trykkfordeling, første strofe)

Merk at verselinjene er overlesset med 6 stavelser, 6 takter, formen til det gamle heksameteret (heksa betyr seks). I klassisk tid besto heksameteret som oftest av daktyler, en tung stavelse fulgt av to lette (opprinnelig en lang stavelse fulgt av to korte). Her er det jamber, en tung stavelse fulgt av en lett. Det klassiske heksameteret delte også opp verselinjen med en cesur i tredje fot, cesur oversettes best med «snitt», et kutt, det er en markant pause der. I diktet til Gryphius er det helt gjennomført, alle linjene kan deles i to, med skifte i betydningsinnhold rett etter tredje trykksterke stavelse, midt inne i tredje takt. Få norske og skandinaviske poeter har helt fått til denne måten å markere cesur på, men tyskerne har skjønt det, allerede Andreas Gryphius.

Disse tekstene har jeg fra tysk Wikipedia. Den tyske moderniseringen er standard, så jeg forholder meg til den.

Det er litt tekniske vanskeligheter i oversttelsen. Linje 2 i første kvartett har meningen hva man i dag bygger, river man en annen dag opp igjen.

I andre strofe er det uvanlig sånn diktet bruker ordene pochen og trotzen, pochen er samme ord som det norske «pukke», i betydningen «pukke på sin rett». Trotzen er «trosse». Begge er transitive på norsk, man forventer at man skal pukke på noe, eller trosse noe, her er det bare sagt ut i luften: hva som nå pukker og trosser, er i morgen aske og bein. Det er altså det levende menneske, som råtner etter døden.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Eitelkeit innbilskhet, tomhet, forfengelighet
einreißen (st. itr. tr.) 1. rive opp, rive en flenge, revne i. 2. gripe om seg, spre seg. 3. rive ned, rasere, rives (gå) i stykker.
jener jene, jenes (determinativ) han, hun, den/det, den der (førstnevnte).
zerˈtreten (sv. tr.) trampe ned, tråkke på.
pochen (sv. itr.) 1. an, gegen etwas (akk.) pochen banke på, mot noe 2. auf sein Recht pochen pukke på sin rett.
trotzen (sv. itr.) trosse; einer Gefahr trotzen trosse en fare.
Erz das, -es/-e; malm, erts.
Beschwerde die, -/-n; besvær(lighet), bryderi; plage; reklamasjon; (jus) klage(mål);
Tat die, -/-en; gjerning, handling
Ruhm der, -(e)s/; berømmelse, ære, ry.
achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på
Wiesenblume die, -/-n; engblomst
betrachten (sv. tr.) betrakte, se på; betrachten als anse for, betrakte som

Kommentar

Det er evige motiv Gryphius skriver om her. Tanken om at alt storslått og vakkert man ser rundt seg, en gang skal forvitre og bli til ingenting, slik alle levende mennesker en gang skal dø og smuldre bort – den tanken er tenkt og uttrykt mange, mange ganger. Her på bloggen er det gjengitt som et tema i flere av Shakespeares sonetter, der tiden ofte er en uovervinnelig fiende, som går og går og går og går og visker ut alt. Hos Shakespeare er det imidlertid renessanse, der er det både et håp og en kamp om å skape noe vedvarende og evig, og Shakespeare insisterer på å gjøre det gjennom sonettene sine, og minnet om den skjønne ungdom han skildrer i dem.

Hos Gryphius er det ikke noe sånt håp, og ingen kamp. Dette er barokken. Forgjengeligheten er premisset. Det er helt fåfengt å kjempe mot den. Det eneste å håpe på er Guds frelse, og noe evig, varig etter døden. I diktet til Gryphius er det ikke noe spor av det heller. Der er det eneste hintet, at ikke noe menneske har sett det evige. Først når døden inntreffer, og man slutter å være menneske, kan det evige komme.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte, strenge i formen og fulle av rim som de er, her er mitt forsøk for denne. Rimene, jambene og antall takter har jeg fått til, men cesuren har jeg ignorert. Den tredje takten blir fullført før komma, og nytt betydningsinnhold. Ingen pause midt i takten, med andre ord, ingen ordentlig cesur. Eller for å si det mer presis: Gryphius har mannlig cesur, pause etter trykktung stavelse, jeg har kvinnelig, pause etter trykklett.

Jeg må for en sjelden gangs skyld bruke et arkaisk ord, et ord ute av bruk, herd for skulder, sekken over skulderen. Det må med for å få formen til å gå opp med rim i 1, 5, 6 og 8 linje, som det må være. Alternativ kunne være på jorden – med moren – historien – gir torden, men det er fint også å få samme klang som i originalen, rim med -erden. Så derfor – slik.

Alt er forgjengelig

Du ser, hvor hen du ser, forfengelighet i verden
Hva disse dager bygges, vil marken ligge rein,
Hvor ennå byer finnes, blir eng og gress og grein
Hvor gjetergutten leker, med sekken over herden.

Hva står i prektig blomst, blir tråkket ned på ferden
Hva nå er heftig tross, er morgen ask’ og bein,
Ei er, her noe evig, ingen marmorstein
Nå smiler lykken til oss, snart hamrer oss besværen.

De høye gjerningers ry må som en drøm forgå,
Skal så tidens spill, det lette menneske, bestå?
Akk! Hva er alt dette, vi kostelig vil akte,

Som dårlig intethet, som skygger, støv og vind;
Som engens blomst, man ei igjen kan finn’.
Hva evig er, ei ennå vil, etmenneske betrakte!

ES2020

Auf dem See, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag skal vi på sjøen. Dit er det den tyske gigant, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), som tar oss. Farkosten er en liten robåt, ein Kahn, som de sier det på tysk. Og diktet som beskriver turen er av Goethes mest berømte. Det ble skrevet i 1775, og trykket første gang i 1789. I Goethe Handbuch er det beskrevet fra sidene 139 til 142, som et av diktene som blir viet særskilt oppmerksomhet, på Encyclopedia Britannica er det omtalt som et av Goethes most perfect poems, og tonsettingen til Franz Schubert hører også til komponistens mest populære. Så det er ikke småtterier. Har du en robåt, kom deg ut i den, har du ikke, les dette diktet, og se hvordan det bør være!

Auf dem See

Und frische Nahrung, neues Blut
Saug’ ich aus freier Welt
Wie ist Natur so hold und gut,
Die mich am Busen hält!
Die Welle wieget unsern Kahn
Im Rudertakt hinauf,
Und Berge, wolkig, himmelan,
Begegnen unserm Lauf.

Aug’, mein Aug’, was sinkst du nieder?
Goldne Träume, kommt ihr wieder?
Weg, du Traum! so gold du bist;
Hier auch Lieb’ und Leben ist.

Auf der Welle blinken
Tausend schwebende Sterne
Weiche Nebel trinken
Rings die türmende Ferne;
Morgenwind umflügelt
Die beschattete Bucht
Und im See bespiegelt
Sich die reifende Frucht.

På sjøen

Og frisk næring, nytt blod
Suger jeg av den frie verden
Hvor er naturen så hengiven og god
Som holder meg ved brystet
Bølgene vugger båten vår
I rotakten bortover
Og fjellene, skyet opp mot himmelen
Møter vår ferd.

Øye, mitt øye, hva synker du ned?
Gyldne drømmer, kommer dere igjen?
Vekk, du drøm! så gold du er;
Her er også kjærlighet og liv.

På bølgene blinker
Tusen svevende stjerner
Myke skyer drikker
Rundt omkring det tårnende fjerne
Morgenvinden omflyr
Den skyggelagte bukten
Og i sjøen speiler
Seg den modnende frukt

Språk, form og innhold

Diktet er satt sammen av tre strofer. Den første og siste har 8 linjer med kryssrim, den midterste fire linjer og parrim. Ingen av strofene er like. Første strofe er 4+3 , det vil si de fire linjeparene i strofen har 4 takter i første linje, 3 i andre. Man teller takter ved å telle trykktunge stavelser. Versefoten er strengt jambisk takt, det går lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung i oddetallslinjene, lett-tung, lett-tung, lett-tung i linjer som er partall. Enden på linjene er konsekvent trykktung.

I midtstrofen skifter det til 4+4 og trokeisk versefot, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Utgangen er trykklett i de to første linjene, trykktung i de to siste. Rimmønsteret skrives AAbb, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse, eller kvinnelig utgang, som det også blir kalt.

I tredje og siste strofe er det konsekvent 3+3, alltid 3 takter, og alltid trykksterk stavelse først i strofen, men midttakten er en daktyl i partallsstrofene (trykktung stavelse fulgt av to trykklette). Linjene har trykklett, kvinnelig utgang, utenom i linje 6 og 8, som ender trykksterkt.

Jeg har laget trykkfordeling for alle tre strofene, trykksterk stavelse i fet skrift.

Und frische Nahrung, neues Blut
Saug’ ich aus freier Welt
Wie ist Natur so hold und gut,
Die mich am Busen hält!
Die Welle wieget unsern Kahn
Im Rudertakt hinauf,
Und Berge, wolkig, himmelan,
Begegnen unserm Lauf.

Goethe: Auf dem See (Strofe 1)

Aug‘, mein Aug‘, was sinkst du nieder?
Goldne Träume, kommt ihr wieder?
Weg, du Traum! so gold du bist;
Hier auch Lieb‘ und Leben ist.

Goethe: Auf dem See (Strofe 2)

Auf der Welle blinken
Tausend schwebende Sterne
Weiche Nebel trinken
Rings die türmende Ferne;
Morgenwind umflügelt
Die beschattete Bucht
Und im See bespiegelt
Sich die reifende Frucht

Goethe: Auf dem See (Strofe 3)

Språklig er det ikke noe stort problem å skjønne innholdet i diktet, men det er litt detaljer i oversettelsen. Tysk skiller mellom Der See – hankjønn -, som er innsjø, og die See – hunkjønn – som er sjø og hav. Her er det Auf dem See, altså hankjønn, og ferskvann, I første strofe suger dikteren frisk næring og nytt blod ut av den frie verden han er i, der han befinner seg i robåten. Han utbryter at naturen er snill og god (det finnes også andre måter å oversette hold på (se gloselisten), man skal ikke flisespikke for mye på uttrykket hold und gut, snill og god holder lenge). som holder ham til brystet sitt Dette var inntrykkene på innsiden, så er det utsiden, der bølgene vugger båten (her går det an å oversette også med robåten, det er en robåt det er), og det går bortover (hinauf) langs sjøen i rotakten (Im Rudertakt). Så er det fjellene som strekker seg opp mot himmelen, de møter dem på ferden.

I midtstrofen er det altså drømmene som trenger seg på. Øynene trekker seg nedover, et uttrykk også for nedstemthet, og drømmene kommer tilbake. Han henvender seg direkte til dem med ihr, dere, det er direkte spørsmål først til øyet, så til drømmene, i de to første linjene. Deretter blir drømmen kommandert vekk, den er gold og innholdsløs, her er også (auch) kjærlighet og liv (Lieb und Leben).

I sistestrofen er det tusen svevende stjerner som blinker i bølgene. Myke skyer drikker av tårnende fjerne, står det poetisk, kanskje like greit å la de linjene stå assosiative som de er. Det er det fjerne som tårner seg opp foran dem, en vakker måte å se det på og å uttrykke det på. Morgenvinden kretser om bukta, der skyggene også leker seg, eller flyr om (umflügelt), som det står. Den modne frukten speiler seg i sjøen, her skal det ikke være stor betydning at det står bespeiler seg, og ikke speiler seg.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Nahrung die, -/; næring, føde, levevei;
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
Busen der, -s/- 1. bryst, barm; 2. vik, bukt;
Kahn der, -s/Kähne 1. liten robåt 2. pram, lekter 3. (slang) loppekasse, (slitt) tøffel; fengsel.
Ruder das, -s/-. 1. ror; 2. åre;
hinˈauf (adv.) (herfra) opp dit, opp.
himmelan (adv.) (litterært) opp mot himmelen.
begegnen (sv. itr., med dat.) møte, møtes; komme i møte; støte på
weich (adj.) myk, bløt, mør, mild
rings (adv.) rundt omkring på alle sider/kanter.
türmen (sv. tr. itr., refl.) 1. tårne/hope seg opp 2. (itr., omgs.) løpe vekk, stikke av.
beschatten (sv. tr.) skygge, sette i skygge, legge skygge på, kaste skygge over;
reifende -> reifen (sv. itr.) modne, utvikle seg.
Frucht die, -/Früchte; (også overført) frukt;

Kommentar til diktet

Fordelen med å skrive blogg, og ikke vitenskaplige forskningsartikler og studier om dikt, er at man står ganske fritt til å sette fagkunnskapen til side, og la sine egne følelser flomme. Jeg elsker dette diktet, jeg liker det.

I en verden, hvor vi lever nå, og naturopplevelsene må vike for teknologi, turer på robåt er noe vi opplever via en skjerm, så er det befriende å lese en tekst der man virkelig befinner seg ute i verden. Og det er hele hovedsaken!

I første strofe beskrives situasjonen, slik Goethe som Mesteren kan det. Det er selvfølgelig vakkert, selvfølgelig overbevisende, treffsikkert finner han ordene som setter både situasjonen og stemningen. Man kan se for seg den unge dikteren sitte i båten, og suge inntrykkene til seg, akkurat slik han selv formulerer.

Så går det som det ofte går, refleksjonene tar overhånd, tankene farer, og man forlater egentlig den situasjonen man er i. Dette skriver Goethe ikke mye om, bare et par linjer, øynene går ned, og ikke ut, drømmene kommer tilbake, man fantaserer seg vekk.

Men i dette diktet er ikke det poenget. Dikteren avviser drømmen og fantasien, han vil ikke bruke situasjonen og stemningen til å fantasere frem vakre tanker om sitt eget liv og sin egen fremtid. Han vil være her og nå. Det å være i båten, i stemningen, er nok: Weg, du Traum! so gold du bist;/ Hier auch Lieb und Leben ist.

Og så er han tilbake i situasjonen i tredje strofe. Her er det ingenting som trekker vekk, her er det bare han, situasjonen og stemningen.

Går det an å si det bedre? Man skal være i livet, være i situasjonen? I våre dager er det ikke bare tankene som forsvinner vekk, hele opplevelsen erstattes jo av og til av ønsket om å formidle den direkte og øyeblikkelig på sosiale medier. Man kan liksom ikke være i en robåt i bølgeskvulpet uten å ville ta bilde av det og fortelle alle hvor fint det er. La opplevelsen være opplevelsen!

I diktet er det raffinert gjort, med at rotakten også liksom ligger baki der, med den varierende takten og rytmen. I midtstrofen forsvinner det litt, med de mange taktslagene i det drømmen blander seg inn. Den blir kommandert vekk, og man er tilbake i de rolige tretakterne i siste strofe.

Litteraturhistorisk, så kan man si den ganske frie rytmen, i hvert fall den varierende rytmen, passer godt i perioden diktet er skrevet, Sturm und Dran på 1770-tallet. Da lot man seg ikke fange i et bestemt mønster. Sturm und Drang er jo også de stormende følelsene og trangen etter noe mer, drivet etter å få utrettet noe i livet. Her blir det kommandert på plass, det skal ikke være så stormende og brusende og drivende.

Det skal være her. Og nå. På sjøen.

Jeg liker det, som de sier på norsk. Dette er digg.

Min gjendiktning

I gjendikten for dette diktet gjelder å over den spesielle takten og taktvariasjonene. Rimene må også være på plass. For å få det til, har jeg måttet strekke språket litt, og funnet formuleringer som ikke er helt gangbar norsk, og som er nynorsk på bokmål. Godt er det ennå ikke, men en gjendiktning er det.

På sjøen

Og friske næring, nye blod
Sug’ jeg av verden vel
Hvor vår natur er snill og god
Som meg til brystet held.
De bølger vugger båten vår
I åretakten her
Og fjell som opp mot himm’len går
De møter våres ferd.

Øyet mitt, hva ned du faller?
Gyldne drømmer frem seg kaller?
Vekk, du drøm! så gold du er;
Her skal liv og kjærlek vær’!

Og på bølger blikker
Tusen svevende stjerne’
Myke skyer drikker
Om det tårnende fjerne
Morgenvinden seiler
Den beskyggete bukt
Og i sjøen speiler
Seg den modnende frukt

ES2020

Mit einem goldnen Halskettchen, av Johann Wolfgang von Goethe

Da fortsetter vi med diktene til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). I år vil vi poste dem annenhver uke, og ikke hver uke, som i fjor. Det vil si liederne fra Mit einem goldnen Halskettchen, som vi poster i dag, til Eigentum, som vi vil poste 19. desember, på årets nest siste lørdag. Den siste liederen, An Lina, blir postet 2. januar, 2021, og så fortsetter vi med balladene utover det året. Når jeg skriver vi, så er det jeg, det er ingen annen enn jeg som skriver og administrerer denne bloggen. Men sammen med leserne, så blir det vi. Velkommen!

Det første diktet av i år er ikke av Goethes sterkeste og mest betydelige, det er et enkelt lite dikt, om en som sender et brev med et gyllent halskjede til ei jente han liker.

Mit einem goldnen Halskettchen

Dir darf dies Blatt ein Kettchen bringen,
Das, ganz zur Biegsamkeit gewöhnt,
Sich mit viel hundert kleinen Schlingen
Um deinen Hals zu schmiegen sehnt.

Gewähr dem Närrchen die Begierde
Sie ist voll Unschuld, ist nicht kühn
Am Tag ist′s eine kleine Zierde,
Am Abend wirfst du′s wieder hin.

Doch bringt dir einer jene Kette,
Die schwerer drückt und ernster faßt,
Verdenk ich dir es nicht, Lisette,
Wenn du ein klein Bedenken hast.

1770, trykket 1775

Med et gyllent halskjede

Deg får dette bladet bringe et kjede
Som, ganske vant til bøyelighet,
Lengter etter å smyge seg om halsen din
I mange hundre små løkker.

La narren få begjæret
Hun er full uskyld, er ikke modig
Om dagen er det en liten pryd
Om kvelden kaster du det atter hen

Dog bringer deg en det kjedet
Som tungt trykker og mer alvorlig fatter
Fortenker jeg deg det ikke, Lisette
Når du en har liten betenkelighet.

Språk, form og innhold

Diktet har klassisk 4+4 jambisk form, altså annenhver stavelse lett-tung, 4 takter i oddetallslinjene, 4 takter i partallslinjene. Første linje ender trykklett, andre trykktung, og det samme gjelder for tredje og fjerde. Det er fire linjer i hver strofe, også det helt typisk. Rimmønsteret er kryssrim, AbAb, med halvrim tillatt. For eksempel rimer –wöhntsehnt i første strofe.

Dir darf dies Blatt ein Kettchen bringen,
Das, ganz zur Biegsamkeit gewöhnt,
Sich mit viel hundert kleinen Schlingen
Um deinen Hals zu schmiegen sehnt.

Goethe: Mit einem goldnen Halskettchen (trykkfordeling)

Innholdet i diktet er at jeg-personen sender et halskjede til ei jente som heter Lisette, og gjør seg noen tanker om hvordan hun vil motta det. Blatt (blad) i første strofe er nok et brev, en papirlapp, som følger med halskjede. Han skriver at det er vant med bøyelighet, og dermed også vil kunne slynge seg om halsen din. Her fungerer diktet best om man leser det med litt erotisk spenning, smykket er helt inntil huden hennes, noe han nok også kanskje drømmer om å være. Jeg bytter på rekkefølgen av linje 3 og 4 i oversettelsen, her i første strofe. Dobbeltbetydningen, eller underbetydingen, om felle og snare for Schlingen kommer med over i norsk både for «slynge» og «løkke». Det gir en ide om at han fanger henne.

I strofe 2 er det den lille narren (Närrchen) som skal ha begjæret (Begierde). Hun (Sie) – jenta – er ikke modig (nicht kühn), hun er uskyldig (voll Unschuld). Det er ikke hun som tar initiativet, det er han. Det er han som sender halskjedet. Om dagen er dette kjedet litt pynt, om kvelden kaster hun det bort igjen (wieder hin). Språklig ser jeg enkelte utgaver har apostrof etter Gewähr’, altså at det skal være Gewähre, og første person entall «jeg lar (narren) få». Uten apostrof blir det imperativ. Siste linje kunne vært oversatt annerledes. Det er wirfst du’s wieder hin som er problemet, «kaster du det igjen hen» blir det direkte oversatt. Det kunne blitt oversatt med «legger du det bort», for det er det hun gjør. Jeg har som vanlig når jeg er i tvil lagt meg nær originalen.

Tredje strofe gjør henne oppmerksom på at det er en som bringer henne dette halskjedet, det er en som gir det til henne. Siden det er et initiativ som betyr noe, han ønsker å oppnå noe med dette halskjedet, så kan det være det vil trykke henne og omfatte henne med alvor. Når hun går med det, vil hun måtte tenke på ham. Hun må også gjøre seg tanker om hvordan hun skal reagere på dette initiativet.

Siden det er han som krysser en grense, så fortenker (Verdenken) han henne ikke, når hun har betenkeligheter (Bedenken) med denne gaven hun har fått.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Ord som er oppslagsord står i fet skrift, ord som ikke er oppslagsord, står i fet kursiv.

Halskettchen Halskjede
Kettchen Lite kjede
Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe
Biegsamkeit bøyelighet
Schlingen – flertall -> Schlinge die, -/-n 1. løkke 2. snare, felle.
schmiegen (sv., refl. tr.) smyge (seg inntil), krype tett inntil; (om klær) sitte tett inntil.
Gewähr – imperativ -> gewähren (sv. tr.) bevilge, innrømme, innvilge, la få;
Närrchen – verkleinerungsform -> Narr der, -en/-en; 1. narr 2. tosk, fjols;
Begier die, -/, Begierde -/-n; begjær, attrå, lyst.
Zierde die, -/-n; pryd, pynt.
ernster – komparativ -> ernst (adj.) alvorlig; oppriktig;
faßt – 3. person, entall, presens -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe) 2. romme, ha plass for 3. fakke, pågripe 4. innfatte, ramme inn 5. fatte seg, uttrykke seg 6. gripe i hverandre, ta
Verdenk -> verˈdenken (uregelmessig tr.); jemandem etwas verdenken fortenke en i noe.
Bedenken das, -s/-; betenkelighet(er), tvil, innvending(er); ettertanke, overveielse;

Kommentar

Jeg skrev at diktet ikke er av Goethes sterkeste og mest betydelige, men mente ikke å devaluere diktet med det. Det er skrevet i 1771, og hører tematisk sammen med Mit einem gemalten Band, som jeg postet forrige uke. Begge diktene er skrevet på samme tid, og utgitt samme år, men jeg kan ikke se at diktet kom seg med i Weimar-diktsamlingen av 1775. Jeg har ikke funnet ut hvor diktet er utgitt, Goethe Handbuch nevner det ikke. Det har litt mindre mangfoldige kvaliteter enn Mit einem gemalten Band, det er litt direkte og 1 til 1 av det som står, og det som er ment.

Dog er det uttrykk av en tanke som ikke blir så ofte uttrykt. Gutten gir jenta en gave, alle vet at dette er noe, særlig når det er en kostbar gave som et gyllent halskjede. Her skriver han rett ut at dette er et initiativ som betyr noe, og at det nok ikke er bare glede å motta en sånn gave. Det er også ansvar og betenkeligheter.

Jeg har ikke funnet ut hvem Lisette er, om hun er en reell person, eller satt inn som et navn, for en annen Goethe har gitt gave til. Jeg vet heller ikke om diktet baserer seg på faktiske forhold, at unge Goethe virkelig gav en sånn gave. Men sånn diktet er skrevet, kan det se ut som han har gjort det. Det kan se ut som han har hatt en spenning han måtte få ut, og skrev et dikt for å gjøre det, dette diktet.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er litt fri, her og der, både nødrim og halvrim har jeg måttet åpne for, og så har resultatet blitt som dette.

Med et gyllent halskjede

Deg dette brev et kjede bringe,
Et som til bøy’lighet er vant
Det lengter etter seg å slynge
I hundre løkker om din hals.

Den lille narren får begjæret
Hun er full uskyld, ikke djerv
Om dagen liten pryd å være
Om kvelden har det gjort sin skjerv.

Dog er det en som gir deg kjedet,
Som tyngre trykker, alvor rår
Fortenker jeg deg ikke med det
Når du en ettertanke får.

ES2020

An die Freude, av Friedrich Schiller

Siden jeg giftet meg i går, kan jeg prøve et voldsomt dikt i dag. Behandlingen av det vil foreløpig være ytterst sparsom.

Opprinnelig start, bloggposten, 28. juni, 2009

Slik som dette begynte dette innlegget da jeg først postet det tilbake i 2009. Nå er det 2020, det er mars, og jeg har omsider tid og anledning til å hente diktet frem igjen og presentere det skikkelig. Det er et mektig dikt av en stor dikter, og det håper jeg at jeg vil greie å formidle. Mot meg er over 200 år med tid og utvikling siden diktet ble skrevet, det er en språklig barrière fra tysk til norsk, og det er vår tids helt annerledes måte å skrive dikt på, og ganske manglende interesse for dikt som er lange og formfullendte. Med meg er et av de mest kjente diktene i verdenshistorien, i hvert fall i navn og forfatter, her skal jeg fylle det med innhold.

Friedrich Schiller og An die Freude

Friedrich Schiller (1759-1805) er en av de virkelig store. Han ruver i tysk åndsliv, om det går an å bruke et litt foreldet uttrykk i en litt ny tid, og han satte sitt preg på en av periodene som har blitt stående som de viktige i verdenshistorien. Det er han og Goethe som er Weimar-klassisismen. Det er de to som gjør at den første tyske republikken i 1918 tiltrer i den lille byen Weimar, og kalles Weimar-republikken. Schiller skrev også en rekke drama og en rekke dikt som har gått inn i den tyske kanon, og er en del av verdenslitteraturen, og han er blant de forfattere som også har skrevet betydelige teoretiske verk. Han er en gigant.

Men i Norge kjenner vi ham ikke godt. Folk med god utdannelse vet nok navnet, og folk med interesse for dette kan nok nevne noen av tekstene han har skrevet. Men han blir ikke lest, og han blir ikke drøftet. Det er en barriere mellom hans tid og vår. Vi deler ikke hans tankemønster, så dramaene blir ikke forstått, og de teoretiske verkene ligger på et høyt og delvis utilgjengelig plan. Diktene er gode, men de er lange og formfullendte, og lar seg ikke godt oversette til norsk. Dessuten vil de også ha uttrykt noe vi ikke helt skjønner vitsen med, nå lenger.

Sånn er det også med diktet An die Freude. Diktet er verdensberømt, siden Beethoven bruker det i sin 9’de symfoni, men selv om mange kjenner den symfonien, er det få som kjenner ordene i teksten Beethoven bruker. Og det er få som kjenner budskapet, selv om folk vet at det dreier seg om gleden. Og Beethovens musikk er så uttrykksfull, at man trenger ikke tekst for å få enormt utbytte av den.

Diktet handler om en forbrødring av hele verden gjennom gleden. Det står på tysk Wikipedia at den er skrevet for frimurerlosjen Tre sverd i Dresden, at det ble fremført der 13. september 1785 , og så siden trykket i Schillers eget teatertidsskrift Thalia, en stund etterpå. Fremføringen ved en bordsetting passer med glasset som går rundt i strofe 7, og den gjentatte henvendelsen til brødre – Brüder. Det passer til å leses i en forsamling. Den dedikterte siden til diktet bestrider at diktet ble skrevet for denne bordsettingen, men skriver at diktet ble til som en vennskapserklæring fra Schiller til frimureren Christian Gottfried Körner.

Denne forbrødringstanken for hele menneskeheten er kanskje fremmed for oss i dag. Det samme er den urokkelige tro på en skaper, som er der over stjernehimmelen, og styrer og ordner alt. Ideen om naturen og universet som et gigantisk urverk er også forlatt. Begrep og uttrykk som dyd, heltemot, troens solskinnsfjell, den tålmodiges vei og mange av de andre som blir brukt, er ikke godt gjeldende i dag. Det er andre ting vi er opptatt av. Vi har heller ikke så sterkt forhold til venn og fiende, og har vel i alle fall ingen dødsfiende å tilgi i en tidsperiode som er langt mindre konfliktfylt og revolusjonær enn den Schiller levde i. Deler av diktet og Schillers øvrige diktning tilbyr løsninger på problemer som ikke lenger finnes, som ingen lenger tenker på.

Men det må likevel kunne være mulig å la seg rive med av begeistringen?

Litt om de forskjellige utgaver

Diktet forekommer i to utgaver, en første fra 1785, som jeg bruker, og en annen omarbeidet fra 1808. Til grunn for min utgave ligger den til tysk Wikipedia, som er tettest på originalen, mens utgaven til Schiller-arkiv har endret stavemåten til moderne tysk for noen ord (som Schwert for Schwers i første strofe, sein for seyn gjennomgående), og beholdt en eldre skrivemåte for andre (muth for mut – mot). Utgaven fra 1808 ligger på nettet på Elysium digital. Denne har endret første strofe, og den har kuttet ut den siste.

Min versjon skiller seg fra den til Wikipedia med at jeg har stor bokstav i starten av alle verselinjer.

An die Freude

Freude, schöner Götterfunken,
Tochter aus Elysium,
Wir betreten feuertrunken,
Himmlische, dein Heiligthum.
Deine Zauber binden wieder,
Was die Mode Schwert getheilt;
Bettler werden Fürstenbrüder,
Wo dein sanfter Flügel weilt.

Chor
Seid umschlungen, Millionen!
Diesen Kuß der ganzen Welt!
Brüder – überm Sternenzelt
Muß ein lieber Vater wohnen.

Wem der große Wurf gelungen,
Eines Freundes Freund zu seyn,
Wer ein holdes Weib errungen,
Mische seinen Jubel ein!
Ja – wer auch nur eine Seele
Sein nennt auf dem Erdenrund!
Und wer’s nie gekonnt, der stehle
Weinend sich aus diesem Bund.

Chor
Was den großen Ring bewohnet,
Huldige der Simpathie!
Zu den Sternen leitet sie,
Wo der Unbekannte tronet.

Freude trinken alle Wesen
An den Brüsten der Natur;
Alle Guten, alle Bösen
Folgen ihrer Rosenspur.
Küsse gab sie uns und Reben,
Einen Freund, geprüft im Tod;
Wollust ward dem Wurm gegeben,
Und der Cherub steht vor Gott.

Chor
Ihr stürzt nieder, Millionen?
Ahndest du den Schöpfer, Welt?
Such‘ ihn überm Sternenzelt!
Über Sternen muß er wohnen.

Freude heißt die starke Feder
In der ewigen Natur.
Freude, Freude treibt die Räder
In der großen Weltenuhr.
Blumen lockt sie aus den Keimen,
Sonnen aus dem Firmament,
Sphären rollt sie in den Räumen,
Die des Sehers Rohr nicht kennt.

Chor
Froh, wie seine Sonnen fliegen
Durch des Himmel prächt’gen Plan,
Wandelt, Brüder, eure Bahn,
Freudig, wie ein Held zu Siegen.

Aus der Wahrheit Feuerspiegel
Lächelt sie den Forscher an.
Zu der Tugend steilem Hügel
Leitet sie des Dulders Bahn.
Auf des Glaubens Sonnenberge
Sieht man ihre Fahnen wehn,
Durch den Riß gesprengter Särge
Sie im Chor der Engel stehn.

Chor
Duldet mutig, Millionen!
Duldet für die beßre Welt!
Droben überm Sternenzelt
Wird ein großer Gott belohnen.

Göttern kann man nicht vergelten;
Schön ists, ihnen gleich zu seyn.
Gram und Armuth soll sich melden,
Mit den Frohen sich erfreun.
Groll und Rache sei vergessen,
Unserm Todfeind sei verziehn.
Keine Thräne soll ihn pressen,
Keine Reue nage ihn

Chor
Unser Schuldbuch sei vernichtet!
Ausgesöhnt die ganze Welt!
Brüder – überm Sternenzelt
Richtet Gott, wie wir gerichtet.

Freude sprudelt in Pokalen,
In der Traube goldnem Blut
Trinken Sanftmut Kannibalen,
Die Verzweiflung Heldenmut – –
Brüder, fliegt von euren Sitzen,
Wenn der volle Römer kraißt,
Laßt den Schaum zum Himmel spritzen:
Dieses Glas dem guten Geist!

Chor
Den der Sterne Wirbel loben,
Den des Seraphs 2) Hymne preist,
Dieses Glas dem guten Geist
Überm Sternenzelt dort oben!

Festen Mut in schwerem Leiden,
Hülfe, wo die Unschuld weint,
Ewigkeit geschwornen Eiden,
Wahrheit gegen Freund und Feind,
Männerstolz vor Königsthronen, –
Brüder, gält‘ es Gut und Blut –
Dem Verdienste seine Kronen,
Untergang der Lügenbrut!

Chor.
Schließt den heilgen Zirkel dichter,
Schwört bei diesem goldnen Wein,
Dem Gelübde treu zu sein,
Schwört es bei dem Sternenrichter!

Rettung von Tyrannenketten,
Großmut auch dem Bösewicht,
Hoffnung auf den Sterbebetten,
Gnade auf dem Hochgericht!
Auch die Toten sollen leben!
Brüder trinkt und stimmet ein,
Allen Sündern soll vergeben,
Und die Hölle nicht mehr seyn.

Chor
Eine heitre Abschiedsstunde!
Süßen Schlaf im Leichentuch!
Brüder – einen sanften Spruch
Aus des Totenrichters Munde!

1785

Til gleden

Glede, skjønne gudegnist,
Datter av Elysion,
Vi trer inn ilddrukne,
Himmelske, din helligdom.
Din trolldom binder igjen,
Hva motens sverd har delt;
Tiggere blir fyrstebrødre,
Hvor din milde vinge oppholder seg..

Kor
Vær omslugne, millioner!
Dette kyss av hele verden!
Brødre – over stjerneteltet
Må en elskelig fader bo.

Hvem det store kupp har lyktes,
Å være en venns venn,
Hvem en hengiven kone har vunnet,
Blander inn sin jubel!
Ja – hvem også bare en sjel
Være nevnt på den runde jorden!
Og den som ikke det har kunnet, lister seg
Gråtende ut av dette båndet.

Kor
Hva som bebor den store ring,
Hyller sympatien!
Til stjernene leder de,
Hvor det ukjente troner.

Glede drikker alle vesener
Ved brystet til naturen;
Alle gode, alle onde,
Følger hennes rosespor.
Kyss gav hun oss og vinranker,
En venn, prøvd i døden;
Vellyst ble gitt marken,
Og kjeruben står for Gud.

Kor
Dere styrter ned, millioner?
Aner du skaperen, verden?
Søk ham over stjerneteltet!
Han må bo over stjernene.

Glede heter den sterke fjæren
I den evige natur.
Glede, glede driver hjulene
I det store verdensuret.
Blomster lokker hun ut av kimene,
Solen ut av firmamentet,
Sfærer ruller hun i rommene,
Som ikke kjenner seerens rør.

Kor
Glade, som hans soler flyr
Gjennom himmelens prektige plan,
Vandre, brødre, deres vei,
Med glede, som en helt til seieren.

Ut av sannhetens ildspeil
Smiler hun til forskeren.
Til dydens steile jordhaug
Leder hun den tålmodiges vei.
På troens solskinnsfjell
Ser man hennes faner vaie,
Gjennom riften sprengte sarger
Står hun i koret av engler.

Kor
Hold tålmodig ut, millioner!
Hold ut for en bedre verden!
Der oppe over stjerneteltet
Blir en stor Gud belønnet.

Gudene kan man ikke gjengjelde;
Det er skjønt, å være deres like.
Gremmelse og armod skal melde seg,
Med de glade fryde seg.
Uvilje og hevn være glemt,
Vår dødsfiende være tilgitt.
Ingen tåre skal presse ham,
Ingen anger nage ham

Kor
Vår skyldbok være tilintetgjort!
Forsonet hele verden!
Brødre – over stjerneteltet
Dømmer Gud hvordan vi er dømt.

Gleden sprudler i pokaler,
I druenes gylne blod
Drikker kannibaler mildhet,
Fortvilelsen heltemot – –
Brødre, fly opp fra deres sitteplasser,
Når det fulle rømerglass sirkulerer rundt,
Lar skummet til himmelen spruter:
Dette glass til gode ånd!

Kor
Den som stjernens virvel lover,
Den som Seraphs hymne priser,
Dette glass til den gode ånden
Over stjerneteltet der oppe!

Fast mot i tung smerte ,
Hjelp, hvor uskylden gråter,
Evighet, besvergede eder,
Sannhet i mot venn og fiende,
Menn stolt for kongetroner, –
Brødre, gjelder det godt og blod –
Hans kroner til Fortjeneste,
Undergang for løgnyngelet!

Kor
Lukk den hellige sirkel, dikter,
Sverg ved denne gylne vin,
Ditt løfte tro å være,
Sverg det ved stjernedommeren!

Redning fra tyrannkjettingene,
Storsinn også bøllen,
Forhåpninger på dødssengen,
Nåde for høyretten!
Også de døde skal leve!
Brødre drikker og stemmer i,
Alle syndere skal tilgi,
Og Helvete ikke mer være.

Kor
En klar avskjedsstund!
Søte søvn i likkledet!
Brødre – et mildt ord
Ut av dødssrikets munn!

Språk, form og Innhold

Diktet består av 9 strofer på 8 linjer og 9 strofer på 4. 8-strofene har kryssrim og 4-strofene har omsluttende rim. De siste kalles kor, og har en slags kommenterende effekt. Både de vanlige strofene og koret har 4+4 takter, annenhver stavelse tung og lett, og er med det firfotede trokeer. I 8-strofene er oddetallslinjene kvinnelige i utgangen, partallslinjene mannlige. Det vil si at linjene 1, 3, 5 og 7 har trykklett siste stavelse, linjene 2, 4, 6 og 8 har trykktung. Sånn ser trykkfordelingen ut i åtterstrofen.

Freude, schöner Götterfunken,
Tochter aus Elysium,
Wir betreten feuertrunken,
Himmlische, dein Heiligthum.
Deine Zauber binden wieder,
Was die Mode streng getheilt;
Alle Menschen werden Brüder,
Wo dein sanfter Flügel weilt.

Schiller: An die Freude, trykkfordeling

Og sånn går det i koret.

Schließt den heil’gen Zirkel dichter,
Schwört bei diesem goldnen Wein,
Dem Gelübde treu zu sein,
Schwört es bei dem Sternenrichter!

Schiller: An die Freude, Kor, trykkfordeling.

Rimmønsteret er AbAbCdCd og EffE. De store bokstavene betegner trykklett, kvinnelig utgang, de små er trykktung, mannlig. Like bokstaver betegner linjer som rimer. Halvrim er tillatt, som vi ser i strofe 1 med wieder/-brüder.

Det går også an å se det sånn at diktet har 9 par av strofer og refreng. Det er sånn jeg kommer til å gjøre det når jeg kommenterer nedover. Merk at alt dette har litt tallmagi i seg. Fire er to i andre (2^2 = 4), åtte er to i tredje (2^3 = 8) og ni er tre i andre (3^2 = 9). Alle disse tallene er regnet som litt hellige.

Når det gjelder språk og oversettelse så vil den ta litt tid, men komme systematisk strofe for strofe.

Elysium, eller på norsk Elysion, er i gresk mytologi stedet der de beste mennesker kan føre en fullkommen lykkelig tilværelse, nær Gudenes. Det tilsvarende fornorskede ordet er paradis, men paradis hører til kristendommen, og er Guds rike. Det gir dog en idé om hva slags sted det er snakk om. Når gleden er datter av Elysium, eller Elysion, så er hun datter av det sorgløse, lykkelige sted. Videre står det nedover at vi (mennesker) betrer helligdommen (til gleden) drukne av ilden, glødende, altså. Så er det at Trolldommen (Deine Zauber) til gleden binder oss (mennesker) sammen igjen, etter at tidens (die Mode – moten) skiftende strømninger deler oss. Så er det tiggere blir fyrstebrødre, i meningen at gleden likestiller alle, der hvor gledens milde vinge oppholder seg (wo dein sanfter Flügel weilt). Substantivet der Flügel kan bety vinge, eller fløy. men her er nok meningen den at gleden holder sin beskyttende vinge over oss, og der skjer all trolldommen og magien som ellers er beskrevet i strofen.

I koret til den blir andre person flertallspronomenet brukt i imperativ form: Seid umschlungen Millionen! «Vær omslugne millioner!» Millionen er her et tall på menneskeheten. I andre linje er det brukt genitiv, Diesen Kuß der ganzen Welt, «dette kyss av hele verden». De to siste linjene består av en setning, som sier at det må eksistere en vennlig far, der over stjernehimmelen. Den vennlige faren er Gud, og for stjernehimmelen er brukt omskrivingen stjerneteltet (Sternenzelt). Tanken er at vi bor på jorden som under et stjernetelt. Med bror – Brüdre

Andre strofe avslutter med: Und wer’s nie gekonnt, der stehle/ Weinend sich aus diesem Bund. Pronomenet wer blir brukt i ubestemt form, det er den, og forkortelsen ‘s stpr her for das (det), altså den som aldri har gjort det skikkelig. Som så mange ganger ellers i dette diktet står partisippet (gekonnt – kunnet) uten verbet (hat – har). Det forvansker lesingen, men passer godt i rytmen, og jeg legger verbet vanligvis til i oversettelsen. Merk at ordet gekonnt på tysk også blir brukt som adjektiv, i betydningen «gjort av en som kan det», sånn cirka. Se gloselisten. Her blir også ordet stjele (stehle) brukt på en måte som er litt uvanlig, man stjeler seg bort, eller lister seg ut. Pronomenet der, blir brukt refleksivt, «den som ikke kjenner det, den stjeler/lister…» Hele strofen sier at den som lykkes i å være en venns venn har gjort en kupp, og at den som har funnet en bra kone bringer sin jubel inn i gleden. Ja, fortsetter det, den som bare er en sjel på denne jord, altså den som er så heldig å få leve, får ta del i det. Den som ikke kan, må liste seg ut av båndet som binder. Det er båndet å være sammen i gleden. Alle på jorden har muligheten til det. Alle som har en venn, eller en bra kone, blir spesielt uthevet til å være med.

I koret til denne strofen blir konstruksjonen Huldige der Sympathie brukt, verbet zu huldigen tar dativ. Den store ring (den großen Ring) er samme som stjernehimmelen – eller stjerneteltet i det første koret. På denne tiden så man ennå for seg himmelhvelvet, at himmelen besto av forskjellige ringer hvor ting er festet på og ting eksisterer. Man visste at solen var sentrum i solsystemet, men bildet om ringer besto. Hva som bebor den store ring hyller sympatien, og leder til stjernene, hvor det ukjente troner.

Böse (dårlig, ond, vond, sint, etc) blit satt som motsetning til Gute (God) i strofe 3. Jeg velger å oversette med ond, selv om det norske ordet kanskje er sterkere enn det tyske. Cheruben, eller på norsk Kjeruber, er en sort engler. Det er de som er satt til å vokte himmelens porter, og det er riktig som diktet sier, at kjerubene står foran Gud. Strofen sier at alle drikker glede ut av brystet til naturen, et bilde på hvordan alt levende får glede og livslyst ut av naturen selv. De gode og onde følger rosesporet hennes, altså til naturen, der Spur på tysk kan bety spor og fil (kjørefelt), men ikke spore, som også på tysk er die Spore. Det er alt både godt og vond i naturen følger sporet rosen har lagt, rose her brukt metaforisk som noe positivt og bra. Videre står det at naturen gir oss og vinranker kyss, kyss kan oppfattes som et slags livets kyss, et livgivende kyss, jeg oppfatter det videre som om det er naturen som er en venn prøvd i døden (einen Freund, geprüft im Tod). Så er det kontrasten, at vellyst er gitt makken som kryper på jorden, og at kjeruben – det høyeste – står for Gud. Dette kan sammen med resten av strofen og diktet leses som en hyllest til tingenes orden.

I koret blir det stilt spørsmål til de millioner – som fortsatt er menneskeheten – om de styrter nedover. Det blir spørsmål til om verden aner skaperen, altså Gud. Svaret er at han må søkes over stjerneteltet, samme bilde som i koret til strofe 1, og det blir her sagt at det er der han må bo.

Fjerde strofe sier gleden er den sterke fjæra, eller drivfjæra, i naturen. Det er den som får hjulene i urverket til å gå rundt. Sånn var det klokker ble bygd den gang, de var mekaniske, med fjærer og hjul. Dette var den gang et teknologiens under, og vel egnet til å være et bilde på hvordan gleden er underet som får naturens urverk til å gå rundt. Det blir videre forklart i andre halvdel av strofen, hvordan det er glede som lokker blomsten ut av kimene. Det er glede som gjør at vi vil fortsette å holde på. Det er også gleden som lokker solen ut av firmamentet, gleden som får alt til å gå rundt, som fjæren i et urverk. Både Keimen (kimer) og Räumen (rom) blir brukt i en litt spesiell flertallsform, korrekt form er uten -n til slutt. Ordet – eller ideen – Firmament (firmament) møter vi mange ganger i sonettene til Shakespeare også. Ordet er latinsk, og betyr der støtte, feste, i vår betydning er det et annet ord for himmelhvelvet som i gamle dager ble oppfattet som en kuppel. Solen beveger seg over denne kuppelen, eller dette hvelvet, gjennom dagen. Slutten på strofen er litt spesiell. Det er naturen (hun – sie) som ruller sfærene i rommene, også en gammel idé om hvordan himmelen er satt sammen av lag på lag med sfærer, hver av dem får sitt rom, sånn det er skrevet i diktet, og så er det «rommene (die – som) ikke kjenner seerens rør (des Sehers Rohr nicht kennt)». Dette kan gi mening om det er seerens røren, det at seeren rører på sfærene og rommene, men å røre er på tysk rühren, og ser ikke ut til å ha noen forbindelse med Rohr. Så det er seerens rør. Seeren kan være Gud, som ser alt, eller hvert enkelt menneske og levende vesen i naturen, som også ser og observerer. Best mening gir det hvis det er Gud, og rommene ikke kjenner rørene han har laget for dem. Dette bildet henger da sammen med ideen om naturen og verdensrommet som et gigantisk urverk, der alt henger sammen, og driver hverandre.

I koret der står det at brørdene må gå sin bane (i livet) slik solene hans flyr over himmelens prektige plan. Hans (seine) er seeren fra strofen over, det som må være skaperen, Gud. Hans soler farer glade over himmelen, slik må vi også fare glade gjennom livet, lik vi er en helt på vei mot seieren.

Strofe 5 begynner med blomstrende «Ut av sannhetens ildspeil smiler hun til forskeren», Aus der Wahrheit Feuerspiegel/ lächelt sie den Forscher an. Hun er fremdeles gleden, Freude, og bildet er mangetydig. Forskeren forsøker å finne svar på ting, forsøker å finne svar på ting, det smiler gleden til. Det kan bety at gleden er glad for at forskeren forsøker å finne disse svarene, eller at gleden smiler over at forskeren tror det er mulig. Det kan også bety at når forskeren forsøker å se inn i sannhetens speil, så ser han gleden smile til ham der inne. Gleden er her, som ellers i diktet, sett som en slags naturkraft, eller en urkraft, det som holder det hele i gang. Hun – ennå gleden – leder den tålmodiges bane (des Dulders Bahn) til den dydens bratte haug (Zu der Tugend steilem Hügel). I tre av disse fire første linjene er det brukt genitiv. Tanken er at den som tålmodig skal komme seg opp til dydens topp, selv om veien er bratt, og det er gleden som skal lede dit opp. Det fortsetter også blomstrende med Auf des Glaubens Sonnenberge/ sieht man ihre Fahnen wehn, eller «På troens solskinnsfjell/ ser man hennes faner vaie». Det er ennå gleden som er personifisert «hun», eller her «hennes». Hun står i koret av engler, det er slik man ser henne i fra troens solskinnsfjell. Men nest siste linje er vanskelig: Durch den Riß geprengter Särge, «Gjennom riften sprengte sarg». Jeg tror det er riften mellom liv og død, den sprenger sargen, som er likkisten, og man kan se det når man tror og står på troens fjell. Enklekor er en sang av glede, selvfølgelig, die Freude hører også hjemme der. Så kan vi si at strofen bindes sammen med at forskeren aldri kan finne svar på sånne spørsmål, de viktigste, det er det gleden og troen som kan. Den tålmodige kan bli med til dyden, og der bli frelst, og ta del i gleden også etter riften mellom liv og død. Sånn tolker jeg det.

Koret til strofe 5 har at menneskeheten – igjen uttrykt gjennom Millionen – må være tålmodige, og vente modig på en bedre verden. Det tyske ordet Dulden kan bety «tåle, holde ut, godta tålmodig» og «lide, være tålmodig». Det blir gjentatt i de to første linjene. Og så blir det på nytt brukt uttrykket Sternenzelt, over stjerneteltet, så er det en stor Gud som blir belønnet.

Strofe 6 handler om forsoningen, om hvordan negative følelser skal forgå og forsvinne. Den begynner med en vending som ikke gjør seg på norsk: Göttern kann man nicht vergelten. Direkte oversatt er det «Guder kan man ikke gjengjelde». Og det er ikke så lett å vite hvordan man skal oversette annet enn direkte. Meningen er nok at man kan ikke gjengjelde hva guder gjør, og – i neste linje – at det er skjønt å være deres like. Så følger at gremmelse (Gram) og armod (Armut) skal melde seg, og sammen med de glade (mit den Frohen) fryde seg (sich erfreuen). Dette er nok ganske sikkert et uttrykk for at gremmelse og armod skal forsvinne i glede, og at mennesker på den måten skal være gudenes like. Videre i denne strofen følger en del konjunktiv-konstruksjoner, Groll und Rache sei vergessen/ unserm Todfeind sei verziehn. Her kan konjunktiven sei greit oversettes med norske «være». Det blir litt gammelmodig, men det er originalen også. Avslutningen er at ingen tåre skal presse ham, ingen anger nage ham. Det er for meg litt uklart hvem pronomenet ihn (ham) peker tilbake på, om det er dødsfienden (Todfeind) i linje 6, eller om det er han som gjør seg lik gudene, og som på denne måten gleder seg.

Koret sier her at skyldboken er tilintetgjort, altså at våre synder er tilgitt, og at hele verden har sonet ut. Så er det en ny henvisning til brødrene, om at over stjerneteltet – stjerneteltet igjen – dømmer Gud hvordan vi er dømt (richtet Gott wie wir gerichtet). Her er verbet gerichtet i partisipp, så direkte oversatt er det: «dømmer Gud hvordan vi dømt»

I strofe 7 er Pokaler drikkebeger, der gleden sprudler. Dette er i direkte og overført betydning, man kan også lese det direkte som om gleden ligger i vinen de drikker. Det blir understreket i linje 2, der gleden er er i druenes gylne blod (in der Traube goldnem Blut). Det at druene her har blod, og ikke juice eller saft, passer med at det så er kannibalene som drikker dem i neste linje. Det er et ganske dristig bilde, egentlig, synes jeg, med det gylne blodet i druene. Sanftmut er mildhet, saktmodighet. Så kannibalene drikker saktmodighet av druenes blod, som det står. Og så er det linje 4, der jeg oppfatter meningen sånn at fortvilelsen drikker heltemot. Delsetningen har bare subjekt og objekt, verbalet er underforstått fra det som gjelder i helsetningen, «drikker» (trinken). For å summere opp så er det gleden (eller vinen!) som sprudler i begrene, og av den drikker kannibaler saktmodighet og fortvilelsen håp. I andre halvdel av strofene skal gjestene reise seg fra stolene (Brüder fliegt von euren Sitzen), og la de fulle rømer-glassene gå (der Volle Römer kraißt). Uttrykket volle Römer er ikke en «full romer», men «full rømer«, en type glass laget i Rhin-området fra 1400-tallet av. Glasset er laget for hvitvin og brennevin, og ble veldig populært i Nord-Europa, i følge Wikipedia. Kraißt er en gammel skrivemåte for kreißt, «sirkulerer, kretser». Skummet (fra vinen) skal sprute til himmelen, skålen går til den gode ånd.

Koret fortsetter i den gode stemningen. Den som lover (lovpriser) stjernenes virvel, den som priser Serafens hymne, dette glasset skal til den gode ånd (dem guten Geist) som bor over stjernehimmelen. Igjen er det stjerneteltet som blir brukt som bilde. Det er dativ som viser at skålen går til denne ånden, det står dem (guten Geist), dem er dativ-formen. Seraph, eller Seraf, er en engel i første orden, som i følge Jessaja 6 står omkring Guds trone og lovpriser ham. Serafens hymne er en hyllest til Gud (Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet, Jes, 6.3).

I strofe 8 blir man bedt om å fatte mot i vanskelige lidelser. Hülfe er en gammel skrivemåte for Hilfe, hjelp. Man skal ha hjelp, hvor uskylden gråter. Det er eder sverget i evighet, og det er sannhet mot både venn og fiende. Det er opplysningstidens ord og uttrykk som blir brukt her, ord for en revolusjonær og omskiftelig tid. Man skal stå stolt foran kongetronen, nå gjelder det det gode og nå gjelder det blodet (Brüder gält’ es Gut und Blut -).. Det gode er alt det positive i verden, verdiene som skal overleve og dyrkes, mens blodet er forbrødringen, slektskapet, samhøringen. Da kan man stå stolt foran kongetronen. De to siste linjene starter med en dativ, Dem Verdienste seine Kronen, jeg tolker det slik at det er kongens krone som skal få fortjenesten, og stokker om på rekkefølgen av ordene for å få denne meningen frem. Seine Kronen (hans kroner) er subjekt i setningen. Til slutt er det løgneyngelet som skal møte sin undergang.

Også her står koret som en kommentar til strofen, som en slags oppsummering og konklusjon. Den hellige sirkel skal sluttes, man skal sverge ved den gylne vinen, sverge på å være tro til de hellige løfter, og man skal sverge det med han som er stjernedommeren (= Gud).

I utgaven av 1808 stoppet diktet her, Schiller redigerte bort den siste strofen. Men opprinnelig så var den med, og jeg tar den med her. Den er jo revolusjonær og fin. Den begynner med redning fra tyrannenes kjetting, at også bøllen skal få storsinn. Og videre at det skal være håp på dødssengen, nåde ved den høyeste rett. Fire fine sammensetninger mellom noe som er bra mot noe som er dårlig, der det som er bra alltid vinner. Sånn går det også i andre halvdel av strofen, de døde skal leve, brødre drikker og stemmer i: Alle synder skal tilgis, og det skal ikke mer være noe Helvete.

Koret som avslutter diktet starter med en klar og munter (heiter) avskjedsstund, det blir en søt søvn i likkledet. Han henvender seg til brødrene, og ber om et mildt ord (einen sanften Spruch) ut av dødsrikets munn.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, hvis ikke annet er oppgitt. De er inndelt etter strofer og refreng, så det skal være lettere å finne frem.

Funke der, -n/-n, Funken -s/-; (også overført) gnist, glo, glød
Ely̱si·um -s, Elysien das dichter. ≈ Paradies das vollkommene Glück
betreten tre inn på, bestige, tråkke på; gå, komme inn i, sette foten på;
Feuertrunken -> Feuer das, -s/- 1. flamme, fyr; bål 2. ild (også militærvesen); brann 3. (overført) temperament, glød, begeistring 4. (sjøfart) fyr.
trunken (adj.) beruset, drukken
Zauber der, -s/ 1. trolldom 2. fortrylelse, sjarm.
weilen (sv. itr.; høytidelig) oppholde seg, dvele

seid (2. pers. flt. presens indikativ og imperativ flt. av sein); seid vorsichtig! vær forsiktig!
umˈschlingen (st. tr.) slynge rundt, omfavne; eng umschlungen tett omslynget

Wurf der, (e)s/Würfe 1. kast, terningkast;
gelingen (gelingt, gelang, ist gelungen, itr. med dat.) lykkes; ; se også ▶gelungen. 1. vellykket 2. pussig, komisk, festlig.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
erringen (erringen, errang, hat errungen, tr.) tilkjempe seg, (lykkes) vinne, nå fram til (ved anstrengelse).
einmischen (sv. tr., refl.) blande inn, blande seg inn.
|gekonnt (adj.) skikkelig gjort, dyktig utført, perfekt|

bewohnen (sv. tr.) bebo, bo i
huldigen (sv. itr., høytidelig); jemandem huldigen hylle en
unbekannt (adj.) ukjent;
thronen (sv. tr.) trone

Rebe die, -/-n; vinstokk, vinranke
Wollust die, -/Wollüste; vellyst
Che̱·rub Ke̱·rub [ˈçe:rʊp, ˈke:rʊp] -s, Cherubim der rel. biblischer Engel (der das Paradies bewacht)

Feder die, -/-n; fjær, penn;
Keim der, -(e)s/-e; kime, spire; opprinnelse; bakterie;
das Firmament -(e)s/-e firmament (annet begrep for stjernehimmel eller himmelhvelv, SNL)
Sphäre die, -/-n; sfære
Rohr das, -(e)s/-e 1. rør; 2. rør, siv; bambusrør, rotting; 3. (gevær)løp.

froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig
fliegen (st. vb.) (fliegt, flog, ist geflogen, itr.) 1. fly; (overført også) ile av sted. 2. (omgs.) få sparken, bli kastet ut;
freudig (adj.) gledelig, lykkelig, glad, med glede.
siegen (sv. itr.) seire;

der Forscher, -s/-, die Forscherin -/-nen; forsker
Tugend die, -/-en; dyd;
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke
Riss der, -es/-e 1. rift, flenge, sprekk; 2. (overført) sprekk, knekk, kløft 3. (teknisk tegning) riss, skisse.
Särge -> Sarg der, -(e)s/Särge; likkiste

dulden (sv. tr. itr.) 1. tåle, holde ut, godta tålmodig, finne seg i, tolerere 2. lide, være tålmodig.
droben (adv.) = dort oben der oppe

vergelten (st. tr.) gjengjelde; Böses mit Gutem vergelten gjengjelde ondt med godt
Gram der, -(e)s/; gremmelse, sorg, bekymring
erfreuen (sv. tr., refl.); jemanden erfreuen glede en; erfreut sein über etwas (akk.) glede seg over noe, være glad for noe; sich einer Sache (gen.) erfreuen glede seg over noe, nyde noe, noe er godt likt; kunne glede seg ved noe; sich an etwas (dat.) erfreuen glede seg over noe.
Groll der, -(e)s/; uvilje, nag, forbitrelse
Rache die, -/; hevn
Reue die, -/; anger
nagen (sv. tr. itr.) 1. gnage 2. tære på 3. nage, pine, plage.

vernichten (sv. tr.) tilintetgjøre; utrydde, legge i grus;
aussöhnen (sv. tr.) forsone, forlike;
richten (sv. tr., refl. itr.) 1. rette; 2. stille (inn riktig); 3. rette seg, innrette seg; 4. ordne, forberede, tilberede, dekke; gjøre i stand, re opp; 5. dømme

sprudeln (sv. itr.) sprudle, flomme ut/over; skumme over; springe fram/ut.
Pokal der, -s/-e; pokal
Traube die, -/-n 1. (vin)drue 2. (overført) klase, klynge.
Blut das, -(e)s/; blod; (overført) avstamning, slekt; temperament, sinnelag
die Sanftmut mildhet, saktmodighet
Sitzen das, -s/; det å sitte, sitte i ro, stillesitting
kreisen (sv. itr.) kretse, gå rundt, sirkulere, rotere
spritzen (sv. tr. itr.) 1. sprute 2. vanne, stenke, skvette; 3. sprøyte 4. (omgs.) ile, løpe, pile (av gårde).

loben (sv. tr.) rose, lovprise
Seraph (nach dem Alten Testament) Engel der Anbetung mit sechs Flügeln [und der Gestalt einer Schlange] (Duden)

Leiden das, -s/-; lidelse, smerte
geschworen (adj.) (ed)svoren
Eid der, -(e)s/-e; ed
I. der Verdienst -es/; inntekt, fortjeneste.
II. das Verdienst -es/-e; fortjeneste, fortjenstfull handling.
Brut die, -/-en; yngel, kull; (overført) pakk, yngel; die ganze Brut hele ruklet.

schwören (schwört, schwor, hat geschworen, tr. itr.) sverge, forsikre
Gelübde das, -s/-; høytidelig løfte

Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe.
Bösewicht der, -(e)s/-e eller -er; skurk, usling, bølle
Hoffnung die, -/-en; håp, forhåpning; forventning
Sterbebett das, -(e)s/; dødsseng
verˈgeben (st. tr.) 1. tilgi 2. tildele, gi bort 3. være lovet bort, være opptatt;

heiter (adj.) 1. klar, vakker, strålende 2. munter, glad, livlig.
Schlaf der, -(e)s/; søvn
Le̱i̱·chen·tuch -(e)s, Leichentücher das gesch. ein weißes Tuch, in das man früher im Christentum oder noch heute im Islam einen Toten einwickelt und beerdigt
Spruch der, -(e)s/Sprüche 1. ordtak, fyndord, sentens, aforisme, strøtanke 2. kjennelse, dom

Kommentar

Det er et uvanlig kraftfullt dikt, dette her. Og det er gjort ennå mer kraftfullt gjennom tonene til Beethoven, i hans niende symfoni, en av musikkhistoriens største verk. Jeg kan vanskelig lese diktet uten å gjøre det til denne berømte melodien, som går gjennom hele den over tjue minutter lange siste satsen.

Diktet er skrevet i 1785. Det er ennå tidlig i Schillers karriere, det er før han har slått ordentlig igjennom, og før han har møtt Goethe i Weimar. Det er også på 1780-tallet, midt mellom 1770-tallets Sturm und Drang, og 1790-tallets Weimar-klassisisme. Schiller er ennå ikke 30 år, og har ennå ungdommens begeistring.

Så vi kan lese diktet todelt. Det ene er som et teknisk mesterverk, noe Schiller kanskje ikke ville vært enig i, diktet ble jo først ordentlig berømt etter hans levetid. Beethovens 9’de symfoni er skrevet i 1824, nesten 40 år etter diktet, og nesten 20 år etter Schiller er død.

Teknisk er diktet så sterkt fordi det henger så godt sammen i komposisjonen. Det er ord og motiv som kommer igjen og igjen, med variasjoner, nesten som i et symfonisk verk. Det første koret sier at en mektig far må bo (wohnen) over stjernehimmelen, det neste henter opp dette må å bo (bewohnen), og det går igjen nedover i korene. Det samme gjør ordet millioner. Rimene her er også beslektet, og binder strofene sammen.

Diktet blir et sterkt uttrykk for gleden og for forbrødring i gleden. Det er den som er gudegnisten, den som binder sammen, den som gjør tiggere til fyrster, alle er i stand til å føle den samme gleden. Og så er det i strofe 2 uttrykk for vennskapet, og ekteskapet, og hvordan dette også binder sammen i det samme båndet. Alle vesen er forent i dette, i strofe 3, det er naturgave. I strofe 4 er det drivverket i naturen, strofe 5 – midtstrofen – setter troen og vitenskapen på plass. Strofe 6 lar gleden overvinne sorg og armod og alt vondt, strofe 7 er festen med gleden som sprudler i begrene, her drikker man for samholdet. Strofe 8 er en slags avslutningsstrofe, og ble det i den senere reviderte versjonen til Schiller selv. Her blir det sverget evig troskap til gleden, evig forbrødring. Strofe 9 er en oppsummering og understreking, her er det at gleden og troen og forbrødringen overvinner alt. Det er redning for tyrannenes kjetting, for øvrig et tilbakevendende tema i hele Schillers liv og diktning, det er håp og nåde, de døde skal leve, synderene skal tilgis, og det skal ikke være noe mer Helvete.

Ideen med å ha et kor er ganske briljant i akkurat dette diktet her. Koret er at alle stemmer i det som er sagt i strofene. Her er motivene som går igjen mye mer tydelige, og det er fremfor alt korene som binder diktet virkelig sterkt sammen. Her er det millionene, som er menneskene, brødrene, som stadig blir påkalt, og den trygge faderen som bor over stjernehimmelen (eller stjerneteltet, som er uttrykket som brukes konsekvent gjennom diktet).

Det er ikke mange tekster som så kraftfullt har greid å gi et uttrykk for begeistring, glede og forbrødring. Det er ikke så altfor mange som har forsøkt, heller. Diktet er litt utilgjengelig, jeg måtte selv ha nesten 11 år før jeg virkelig kunne ta fatt på det, og trenge inn i det og presentere det ordentlig. Men når det arbeidet først er gjort, så er diktet veldig lett å forstå, og veldig lett å glede seg over.

I dag har diktet også verdi som historisk dokument. Det uttrykker fascinerende hva som var viktig den gang, hvilke verdier som gjaldt, og hvordan man så på vitenskap og Gud, tro og sannhet. Dette er tiden hvor opplysningstiden går inn i sin revolusjonære fase, også i Europa, det er fire år før revolusjonen i Frankrike, og 9 år etter frigjøringserklæringen i USA. Troen og religionen står ennå sterkt, behovet for en trygg og faderlig Gud er der, men det er her også en begeistring og forbrødring over Gleden og Naturen, på en måte som beveger seg litt bort fra Gud og religionen. Det er ikke helt en kristen forbrødring dette dreier seg om, og det er i hvert fall ikke alene de kristne verdier. Selv om de kristne verdiene også er sterkt representert, med synderne, frelsen, troen og sannheten.

Og så synes jo jeg personlig det alltid er på sin plass å gi en liten hyllest til gleden. Den er det kjekkeste vi har, og når vi slår oss sammen i den, har vi alle sammen gode liv. Med det vil jeg avslutte det som ikke akkurat har vært 11 års arbeid, men nesten 11 år fra diktet først optimistisk ble postet, til diktet nå – 26. mars, 2020 – er oversatt, kommentert, forklart og gjendiktet. Endelig kan jeg si An die Freude, jeg er med, jeg skjønner det, her er det.

Min Gjendiktning

Det vil bare være en start. Til slutt skal hele diktet være gjendiktet. Prioriteringen er at det skal være høytidelig, og at det skal kunne synge til Beethovens melodi. Schiller strekker grammatikken i språket, så det kan jeg også gjøre, og gjør.

Jeg har måttet anstrenge meg for å få med bindingene Schiller har mellom strofer og kor plassert langt fra hverandre. Og jeg har ikke klart det uten å måtte omskrive litt. Jeg har prøvd å følge de samme regler som Schiller selv ville fulgt.

Til gleden

Glede, skjønne gudestukne,
Datter av Elysion,
Vi trer inn som ildbedrukne,
Himmelske, din helligdom.
Trolldommen din binder atter,
Det som motens sverd har delt;
Tiggerbrødre fyrsteskattter,
Der din vinge mildt har dvelt.

Kor
Vær omslunget millioner!
Dette kyss av verden helt!
Brødre – over stjernetelt
Er en elsk’lig far beboer.

Hvem det store kupp har vunnet,
En sann venn sin venns å vær’,
Hvem en yndig fru har funnet,
Blander inn sin jubel der!
Ja – hvem som kun ene sjele
Være nevnt på jorden sånn!
Og den som ei dette kunne, stjeler
Seg i gråt ut av det bånd.

Kor
Hva den store ring beboer,
Hyller denne sympati!
Hen til stjerner leder de,
Hvor det ubekjente troner.

Glede drikker alle vesen
Ut av brystet vår natur;
Alle gode, alle bøsen,
Følger hennes rosespor
Kyss hun gav oss og bæret,
En sann venn, er prøvd i død;
Vellyst ble selv makk foræret,
Og kjeruben står for Gud.

Kor
Dere styrter, millioner?
Aner du vår skaper, helt?
Søk ham over stjernetelt!
Over der er han beboer.

Glede heter fjæren sterke
I den evige natur.
Glede, glede driver verket
I det store verdensur.
Blomster lokkes ut av kime,
Solen ut av firmament,
Sfærer ruller i systemet,
Med sin seer ei er kjent.

Kor
Glade, som hans soler farer
Gjennom himmelvelvets plan,
Vandre, brødre, deres ban’,
Glad, som helten seier klarer.

Ut av sanne flammespeilet
Smiler hun sin forsker an.
Opp til dydens jordhaug steile
Leder hun tålmodig’s ban’.
Oppå troens fjell solstenkte
Ser man hennes faner så,
Gjennom riftens kister sprengte
Hun i kor av engler stå.

Kor
Hold ut modig, millioner!
Hold ut for en bedre verd’!
Der oppe over stjerner er
Lønnes Gud til rette toner.

Guder kan man ei gjengjelde;
Skjønt det er å vær’ lik dem.
Gru og armod skal seg melde,
Med de glade frydes hjem.
Bitter hevn skal glemt å være,
Fiende vi tilgi kan.
Ingen tåre skal ham tære,
Ingen anger nage ham.

Kor
Våre synder gjort til intet!
Sonet ut er verden helt!
Brødre – over stjernetelt
Dømmer Gud, som vi skal bli det.

Gleden sprudler i pokaler,
I de druers gylne blod
Drikker mildhet kannibaler,
Og fortviling heltemot – –
Brødre, fly fra stolens pute,
Glasset fullt det kretser om,
Lar så skum til him’len sprute:
Dette glass til gode ånd!

Kor
Den som stjernens virvel lover,
Den gir Seraphs Hymne pris,
Dette glass til ånden gis
Over stjerneteltet der over!

Fatt ditt mot der smerte leder,
Hjelp, hvor uskyld gråter hen,
Evighet, er sverget eder,
Sann mot fiende og venn,
Mandig stolt for kongetroner, –
Brødre, gjelder godt og blod –
Til fortjen’ste for hans kroner,
Undergang til løgnebo!

Kor
Lukk den hellig’ sirkel, dikter,
Sverg ved denne gylne vin,
Store løfte tro å bli,
Sverg det ved den stjernelikte!

Redning fra tyrannens lenker,
Storsinn også bøllen sett,
Håpet seg ved døden skjenker,
Nåde for den høy’ste rett!
Også døde skal få leve!
Brødre drikk og stem nå i,
Syndere vær tilgitt gjeve,
Helvete skal ei mer bli.

Kor
Denne klare avskjedsstunden!
Søte søvn i likets kle’!
Brødre – mildt et ord må med
Dødens rike ut fra munnen!

ES2020