The Love Song of J. Alfred Prufrock, av T. S. Eliot

Det er siste søndag i 2019, siste søndag i et tiår, og siste søndag et år der bloggen har gjort et krafttak med å poste dikt av Goethe hver eneste lørdag. Slik 2009 var et krafttak med å poste dikt av Shakespeare hver lørdag, og dikt av andre hver søndag, og av meg selv hver hverdag. Det er derfor liksom en følelse av å avslutte noe, før noe nytt skal begynne, med denne søndagen her. Det må det gå an å finne et passende dikt til.

Og da tenker jeg å slå til, med et dikt som ikke passer inn overhodet, Det er monumentale The Love Song of J. Alfred Prufrock, eller på norsk: Kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock. Diktet er også kjent som bare Prufrock., det var det det het på tittelbladet i samlingen det først ble utgitt i. Det er debuten til en rimelig kjent poet, ved navn Thomas Sterns Eliot (1888-1965), den store engelskspråklige modernisten, og forfatteren bak The Waste Land. Et av verdens mest berømte dikt, med verdens enda mer mest berømte tittel.

Diktet er skrevet fra februar 1910 til det blir utgitt i magasinet Poetry: A Magazine of Verse i juni 1915. Dette magasinet ble grunnlagt av Harriet Monroe (1860-1936) i 1912, og har kommet ut en gang i måneden siden da. Tenk det. Det blir gitt ut ennå. Den gang, under ledelse av Monroe, for over hundre år siden, var det ledende i å lansere imagismen og objektivismen i lyrikken. Det gir historisk sus at en størrelse som T. S. Eliot publiserte sitt første dikt der. På oppfordring fra Ezra Pound, en annen gigant i engelskspråklig modernistisk lyrikk, og dermed verdenslyrikken. Stedet er Chicago, det var der skjedde. Utgiver av Poetry, eller Chiacago Poetry, som det også er kalt, Harriet Monroe, jobbet som litteraturkritiker i Chiacago Tribune. Alt dette er med på å gi Chiacago en spesiell plass i moderne lyrikk-historie.

T. S. Eliot var ikke fra Chiacago, han var fra Boston, som vi skal se og skrive mer om under presentasjonen av forfatteren. Han flyttet også til England og gjorde seg britisk med tiden, som vi også skal se. Det er også første dikt i Eliots første diktsamling, Prufrock and Other Observations, som kom ut i 1917. Stedet er London, forlaget Egoist, også et litterært magasin. Utgivelsen har følgende melding på tittelbladet:

For Jean Verdenal, 1889-1915
mort aux Dardenelles

Melding på tittelbladet til Prufrock and Other Observations, T. S. Eliot, 1917.

Det henter inn fransk, og det henter inn første verdenskrig. Og det henter inn det spesielle forhold T. E. Eliot Jean Verdenal, som nok kanskje ikke er mer spesielt at de traff hverandre da Eliot studerte et år i Sorbonne, og de holdt kontakten gjennom brev da Eliot siden flyttet til Tyskland. Verdenal døde kort før han ble 25 år, i det beryktede slaget om Galipoli på vestsiden av Dardanellene. Det var et slag en viss Winston Chruchill presset på for å få gjennomført, så de allierte kunne få kontroll over Konstantinopel (dagens Istanbul) og derigjennom Bosperos-stredet. Slik gikk det altså ikke.

Første verdenskrig ligger tungt om alt som skjer i denne perioden. Det er ikke uttrykkelig nevnt, ikke i Prufrock og ikke i samlingen, annet enn i denne innledningen med dedikasjonen til T. S. Eliots ganske ukjente venn. Hadde det ikke vært for Eliot, ville Verdenals død være like anonym som de titusenvis av andre (44 000 på alliert side, 97 000 sårede) som døde i dette slaget. Og millioner som døde i krigen.

Se så, jeg har skrevet det som i en utgivelse ville vært flere sider, og jeg er ennå ikke kommet til selve diktet. For et stort og spesielt dikt som dette, kan ikke bloggposten utformes på vanlig måte. Det må litt mer tid til innledningen, jeg vil også ha på plass en forfatterpresentasjon og litt om hvilke motiv og referanser man skal være på jakt etter.

Thomas Sterns Eliot

Det er noe med Thhomas Sterns Eliot, eller T. S. Eliot, som gjør ham litt utilnærmelig for meg på en helt annen måte enn alle andre poeter og forfattere. Kanskje skyldes det at jeg har kjent navnet hans så lenge, han har jo et usedvanlig velklingende navn, og ikke har kjent noen av verkene hans. Det er rikelig med referanser i populærkulturen, også hos Bob Dylan, med And Ezra Pound and T.S. Eliot fighting in the captain’s tower (og fortsettelsen i neste linje: While calypso singers laugh at them and fishermen hold flowers) fra sangen Desolation Row, albumet Highway 61, revisited, 1965. Og så er det han som har skrevet The Waste Land, også det med utallige referanser. Og så fikk han nobelprisen i litteratur i 1948, et spesielt år.

Og så kjente jeg ham liksom ikke. Jeg kunne dramatikerne og romanforfatterne godt, fra alle perioder, og særlig de femti årene før og etter 1900. Jeg kjente Kafka, Musil og Mann, Beckett, Joyze og Ionesco, jeg hadde lest de engelske og amerikanske romanforfatterne, i hvert fall litt av dem, men ikke noe av poetene. Og ikke noe av T. S. Eliot.

Da jeg begynte med denne bloggen, var heller ikke Eliot den første jeg gikk til, langt i fra. De første årene var nettet ganske rotete, og det manglet mange gode verktøy jeg har nå, som jeg ikke hadde da. Særlig viktig er muligheten til å laste ned hele bøker og samlinger. Den gang var det bare å lete seg rundt etter enkeltdikt, og da så jeg at diktene til Eliot var for lange.

Først da jeg begynte med litteraturbloggen, Helt grei litteratur, ble det litt sving på det. Da kunne jeg poste The Waste Land, med originaltekst og oversettelse, to poster jeg brukte ganske mye tid på. Jeg lastet også ned og kjøpte rikelig med litteratur for å lese om mannen og verket, og jeg skaffet meg samleutgaven av alt Eliot, og leste de aller fleste av diktene i den. Jeg har også forberedt en post om Four Quartets, som jeg ikke har skrevet ferdig, men jeg har satt meg inn i verket. Så jeg har gjort meg kjent med T. S. Eliot.

Og han er fremdeles utilnærmelig. Her følger den nøkterne biografien.

Thomas Sterns Eliot ble født i Boston, USA, i 1888. Det er noe spesielt med Boston. Det ligger et lite stykke opp på Nordøstkysten av USA, omtrent på samme breddegrad som Barcelona, og består for en stor del av etterkommere av de første utvandrerne fra England. Hele regionen med delstatene Maine, Vermont, New Hampshire, Connecticut, Rhodes Island og Massachutes kalles også New England, og Boston er den uformelle hovedstaden. Det er en universitetsby, her ligger både Harvard og MIT (Massachutes Institute for Technology), det er en velstående by, en by med et rikt kulturliv, og en by med en spesiell form for religiøsitet. Alt dette skulle få betydning for T. S. Eliot.

Familien Eliot var respektert og velstående. De tilhørteden såkalte Boston Brahmin, en slags øvre klasse bestående av etterkommere etter de første engelske utvandrerne. Bestefaren på farssiden, William Han var også unitar, en kristen religiøs bevegelse som forkaster treenighetslæren, og tror på det de selv kaller den sanne monoteisme. Alt dette har med hans bakgrunn i Boston å gjøre, og tilknytning til det berømte univeristetet Harvard, i byen.

Motiv

Jeg vil gjerne peke på noen motiv som går igjen i diktet.

Bevegelse

Også tradisjonell litteratur har reisen som sentralt motiv. Når James Joyce skriver Ulysses, er det som en parodi på de stort anlagte reiseeposene, spesifikt Odyseen. Også The Waste Land har reise og bevegelse. En viktig retning i modernismen er dette hastverket etter endring, Majakovskij i Russland har skrevet mye om det. Der går det alltid fort, selv om det der aldri er noen reise med noe bestemt mål.. Man skal bare fremover.

I Prufrock er det heller ikke noen reise med noe mål. Men det er mye bevegelse, fra jeg- og du-personene i første strofe, til kvinnene som kommer og går i rommet, der de snakker om Michelangelo. Det er vanskelig å holde fast ved noe. Det er bevegelse hele tiden. Det er den moderne verden.

Byen

Tradisjonell, klassisk diktning er naturen og landet. Man går i skogene, over markene, i fjellene, langs elven, hører bekken, hører fuglene, ser eiketrær, bjørketrær, pinjetrær og andre trær med sine rette navn. Det er livet, naturen, organisk, født og skapt. Dette året har jeg postet 52 dikt av Goethe, det er bare å se hvor mange av dem som foregår i naturen eller har naturen som motiv.

De modernistiske diktene har byen som motiv. Der går man i gatene, på fortauene, langs bygningene, hører biler og stemmer og byens støy, ser neonlys og inntrykk som farer forbi, og er borte. Det er ting, maskiner, sjelløst, laget og produsert.

Det er bare å være på jakt etter det, i lesingen av dette diktet også, hvordan det ikke er trær og fugler som ses og høres, ikke er marken man går på, men bygninger, hotell, restauranter, vindusruter, sett fra byens gater.

Tid

Tid er et sentralt moment i dette diktet, og i modernismen. De levde i skiftende tider, verden forandret seg voldsomt, like foran øynene på dem, og de kunne ikke være sikre på at det var til det bedre. Med første verdenskrig kunne de være temmelig sikre på at det var til det verre. Og så endret tidsoppfattelsen seg, med vitenskapen som fikk stadig mer nøyaktige tidsmålinger, og også sjokkerende tanker fra fysikkens verden om at tiden kanskje ikke var den samme overalt. Og så var kanskje den tilmålte tiden på jorden annerledes, når det ikke lenger var garanterte løfter om evig liv etterpå. Tiden er et knapphetsgode ulikt hva den har vært tidligere.

Det jeg skrev over er veldig generelt. Det som står i diktet er konkret. Det dukker opp igjen og igjen, formuleringen indeed there will be time, «visst vil det bli tid». Det er også time for you and time for me, «tid for deg og for meg», og det er In a minute there is time, «I et minutt er det tid».

Michelangelo

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

T. S. Eliot: The Love Song of J. Alfred Prufcrock

Disse to linjene går igjen to ganger i diktet.

Ødeland og tomhet

Dette er kanskje fristende å trekke frem på grunn av det senere berømte diktet Wasteland. Men det går igjen og er sentralt i dette diktet også, det er en del av den moderne – eller riktigere: modernistiske – verden, tingene og tomheten.

Virkemidler

Dette er modernismens virkemidler. De er kjennetegnet av å være kraftfulle, som om hjernen trenger å rives ut av en sløvhet. Den trenger et sjokk. Sjokket blir gitt av svært uvanlige sammenstillinger og overganger, sterke kontraster, og en voldsom bruk av de tradisjonelle litterære virkemidler som symboler, metaforer og besjeling.

Vi kan se eksempel i strofe 2, det først den gule tåka gnir ryggen sin mot vindusrutene, en mildt sagt uvanlig måte å formulere seg på. Så er det den gule røyken, som blir kraftig besjelet, og har snute å gni mot vindusrutene og en tunge som kan slikke seg inn i hjørnene av kvelden. Og vi er bare kommet til de tre første linjene av denne strofen.

Referanser

Jeg tror også jeg vil sette diktets referanser på forhånd.

Hamlet er selvfølgelig hovedpersonen i Shakespeares stykke med samme navn. Han er kjent for konflikten mellom tanke og handling, å være den dramatiske helten som bare reflekterer og kontemplerer, og ikke får seg til å handle. Det er store tanker han kommer med, og problemene med å være Hamlet og å være menneske blir godt uttrykt, men oppgaven hans er å hevne farens død, og å få morderen vekk fra å være gift med hans mor. J. Alfred Prufrock er selvfølgelig ikke Hamlet, og er heller ikke ment å være det, som det står i første linje, strofe 13. Han er heller en av de ubetydelige følgesvennene. Når det i samme strofe står narren, the Fool, så kan det være en referanse til narren hos Shakespeare, som i mange tilfeller nettopp var den gløgge!

Matter. Denne er listig. Men britene er landet til filosofen Jeremy Bentham, som bygde en filosofi om sansene og materien. Spørsmålet er hva vi sanser, og hva som er, spørsmålet tyskeren Kant systematisk skilte mellom Ding für mich og Ding an sich (tingen for meg, og tingen i seg selv). Bentham mente at det var ikke noe materie, om den ikke ble sanset, eller å snakke om slik materie er meningsløst. Det er ikke noe annet enn verden slik den oppfattes av subjektet, av et jeg. Filosofien konsentreres i spøken tillagt til en av studentene som hørte på en av forelesningene hans: No matter, never mind. I ekstrem form sier jo filosofien til Bentham at det ikke finnes noen verden, om det ikke finnes noen til å oppfatte den. Så når det står i strofe 10 at I am no prophet – and there is no great matter, så er det listig skrevet.

Lazarus er mannen Jesus vekket fra de døde i Bibelen .

The Love Song of J. Alfred Prufrock

S’io credesse che mia risposta fosse
A persona che mai tornasse al mondo,
Questa fiamma staria senza piu scosse.
Ma percioche giammai di questo fondo
Non torno vivo alcun, s’i’odo il vero,
Senza tema d’infamia ti rispondo.

Let us go then, you and I,
When the evening is spread out against the sky
Like a patient etherized upon a table;
Let us go, through certain half-deserted streets,
The muttering retreats
Of restless nights in one-night cheap hotels
And sawdust restaurants with oyster-shells:
Streets that follow like a tedious argument
Of insidious intent
To lead you to an overwhelming question …
Oh, do not ask, “What is it?”
Let us go and make our visit.

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

The yellow fog that rubs its back upon the window-panes,
The yellow smoke that rubs its muzzle on the window-panes,
Licked its tongue into the corners of the evening,
Lingered upon the pools that stand in drains,
Let fall upon its back the soot that falls from chimneys,
Slipped by the terrace, made a sudden leap,
And seeing that it was a soft October night,
Curled once about the house, and fell asleep.

And indeed there will be time
For the yellow smoke that slides along the street,
Rubbing its back upon the window-panes;
There will be time, there will be time
To prepare a face to meet the faces that you meet;
There will be time to murder and create,
And time for all the works and days of hands
That lift and drop a question on your plate;
Time for you and time for me,
And time yet for a hundred indecisions,
And for a hundred visions and revisions,
Before the taking of a toast and tea.

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

And indeed there will be time
To wonder, “Do I dare?” and, “Do I dare?”
Time to turn back and descend the stair,
With a bald spot in the middle of my hair —
(They will say: “How his hair is growing thin!”)
My morning coat, my collar mounting firmly to the chin,
My necktie rich and modest, but asserted by a simple pin —
(They will say: “But how his arms and legs are thin!”)
Do I dare
Disturb the universe?
In a minute there is time
For decisions and revisions which a minute will reverse.

For I have known them all already, known them all —
Have known the evenings, mornings, afternoons,
I have measured out my life with coffee spoons;
I know the voices dying with a dying fall
Beneath the music from a farther room.
So how should I presume?

And I have known the eyes already, known them all—
The eyes that fix you in a formulated phrase,
And when I am formulated, sprawling on a pin,
When I am pinned and wriggling on the wall,
Then how should I begin
To spit out all the butt-ends of my days and ways?
And how should I presume?

And I have known the arms already, known them all—
Arms that are braceleted and white and bare
(But in the lamplight, downed with light brown hair!)
Is it perfume from a dress
That makes me so digress?
Arms that lie along a table, or wrap about a shawl.
And should I then presume?
And how should I begin?

Shall I say, I have gone at dusk through narrow streets
And watched the smoke that rises from the pipes
Of lonely men in shirt-sleeves, leaning out of windows? …

I should have been a pair of ragged claws
Scuttling across the floors of silent seas.

And the afternoon, the evening, sleeps so peacefully!
Smoothed by long fingers,
Asleep … tired … or it malingers,
Stretched on the floor, here beside you and me.
Should I, after tea and cakes and ices,
Have the strength to force the moment to its crisis?
But though I have wept and fasted, wept and prayed,
Though I have seen my head (grown slightly bald) brought in upon a platter,
I am no prophet — and here’s no great matter;
I have seen the moment of my greatness flicker,
And I have seen the eternal Footman hold my coat, and snicker,
And in short, I was afraid.

And would it have been worth it, after all,
After the cups, the marmalade, the tea,
Among the porcelain, among some talk of you and me,
Would it have been worth while,
To have bitten off the matter with a smile,
To have squeezed the universe into a ball
To roll it towards some overwhelming question,
To say: “I am Lazarus, come from the dead,
Come back to tell you all, I shall tell you all”—
If one, settling a pillow by her head
Should say: “That is not what I meant at all;
That is not it, at all.”

And would it have been worth it, after all,
Would it have been worth while,
After the sunsets and the dooryards and the sprinkled streets,
After the novels, after the teacups, after the skirts that trail along the floor—
And this, and so much more?—
It is impossible to say just what I mean!
But as if a magic lantern threw the nerves in patterns on a screen:
Would it have been worth while
If one, settling a pillow or throwing off a shawl,
And turning toward the window, should say:
“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

No! I am not Prince Hamlet, nor was meant to be;
Am an attendant lord, one that will do
To swell a progress, start a scene or two,
Advise the prince; no doubt, an easy tool,
Deferential, glad to be of use,
Politic, cautious, and meticulous;
Full of high sentence, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous—
Almost, at times, the Fool.

I grow old … I grow old …
I shall wear the bottoms of my trousers rolled.

Shall I part my hair behind? Do I dare to eat a peach?
I shall wear white flannel trousers, and walk upon the beach.
I have heard the mermaids singing, each to each.

I do not think that they will sing to me.

I have seen them riding seaward on the waves
Combing the white hair of the waves blown back
When the wind blows the water white and black.
We have lingered in the chambers of the sea
By sea-girls wreathed with seaweed red and brown
Till human voices wake us, and we drown.

Skrevet fra 1910, publisert juni 1915 i Poetry: A Magazine of Verse

Språk, form og innhold

Det er mye å gripe fatt i med språket. T. S. Eliot er en modernist av typen som kombinerer det svært avanserte med det svært enkle. Det er tjukt av upoetiske, dagligdagse ord og vendinger, men også tjukt av avanserte begrep og referanser. Det er ganske typisk at innledningen er på italiensk, uten oversettelser. Det var det forventet at en dannet leser skulle kunne, eller måtte lære seg, for så mye var kunsten verdt. Det er en kunst som stiller krav til sine lesere på en måte som savner sidestykke ellers i historien. Og så er det spesielt med at det bryter med det gamle, samtidig som det krever at en leser skal kjenne det ut og inn.

Det vil si, det er fotnoter og referanser. Nå har ikke jeg for øyeblikket tilgjengelig originalutgaven Prufrock and other observations, og kan ikke sjekke hvordan det er der. Men det var en teknikk Eliot og andre modernister brukte, Eliot mest kjent i The Waste Land, at verkene kom ferdig utstyrt med fotnoter. Sånn som de gamle klassiske verkene.

Første ord som trenger litt forklaring er etherised, ordet for å være bedøvd med eter, som var bedøvelsesmiddelet de brukte den gangen. Det er bedre enn bedøvelsesmiddelet de brukte før, lattergass og sprit, med ideen om å bedøve sinnet, og ikke nervene. Et prolem av en annen type er The muttering retreats, der mutter kan bety både å mumle – snakke utydelig – og å murre – å være misfornøyd. Ordet retreat kan være både verb og substantiv, endingen -s gjør at om det er verb, så er det tredje person entall, om det er substantiv er det flertall. Så det kan være «De murrende tilbaketog» eller «Den murrende trekker seg tilbake». Jeg går for det første. Slik ambivalens, slik dobbeltbetydning er typisk for modernismen.

Til strofe 4 skulle jeg gjerne oversatt pin med pinn, for å få det til å rime med kinn. Først gjorde jeg det. Men ordet kommer igjen i strofe 6, og det er nål som er det riktige, det er en slipsnål det er snakk om. Så jeg endret.

En notorisk vanskelighet i dette diktet her, er ordet presume, som dukker opp i strofe 5-7 på et viktig sted og med viktig mening. Mange i Norge kjenner godt dette ordet fra «Dr. Livingstone, I presume» – «Stanley!» Oversettelsen til norsk går da «Dr. Livingstone, formoder jeg». Det er en litt mer høytidelig og formell formulering enn antar jeg. Det er en antagelse man anser for å være riktig, og som bare venter på en bekreftelse, eller ikke engang trenger det. Men her i diktet er formuleringen how should I presume. Og spørsmålet «Hvordan skal jeg formode» går ikke så godt.

I det som er strofe 6, er det problemer om sprawling er brukt som et verb eller et adjektiv. Ordet pin er brukt tidligere, om slipsnål, der det rimer på chin, og i gjendiktningen ville det være fint å bruke samme ord som originalen på samme sted som originalen. Men det går ikke. Et enda vanskeligere valg er linje 4, hvor man må oversette pinned og wriggling. Etter å ha tenkt litt, kommer jeg til at det må være «satt på nål» og «vrir meg», men jeg liker også godt «spiddet» og «spreller». Tanken er at han er som et insekt, satt levende på en nål, og spreller for livet.

Strofe 7 har den vanskelige linjen i parentesen But in the lamplight, downed with light brown hair. Det er umulig for en oversetter og gjendikter, downed er en verbalisering og et partisipp av adjektivet, adverbet og preposisjonen down, som betyr ned. Direkte oversatt vil det bli «nedet», et ord vi ikke bruker på norsk. På engelsk brukes det vidt. Videre er det samme klang og rim i ordet med brown, og hair rimer på bare, i linjen over.

I strofe 11 skiller ikke engelsk mellom bestemt og ubestemt mengde for ordet all, så når jeg-personen som Lazarus kommer tilbake fra de døde, kan det være for å fortelle alle eller fortelle alt. Jeg prøver meg med begge deler.

Strofe 15

Part betyr dele, part behind betyr direkte oversatt «dele bak», men jeg lurer på om det ikke også her ligger litt betydning av part with, og leave behind, altså «å legge igjen», «forlate. Han har snakket om håret sitt gjennom diktet, at det blir tynt, og at han blir skallet. Nå når diktet går mot slutten, og han blir eldre, må han kanskje vende seg til tanken om at han ikke skal ha hår lenger. Samtidig har vi den enkle betydningen at det bare kan bety å dele håret til hver side. Igjen har vi denne ambivalensen eller dobbeltbetydningen modernistene er så glad i. Peach betyr fersken, og rimer på beach (strand) og each (hver) i de neste linjene. Det passer godt med fersken, passer godt med klangen i ordet peach, passer godt med assosiasjonene til en fersken, det er mye saft, og litt surft, og det blir litt graps, og det er noe man ikke spiser for ofte. Det norske ordet fersken rimer ikke på mye, og har ikke de klanglige egenskapene til engelske peach, Her må jeg omskrive på en måte som fjerner gjendiktningen litt fra originalen, for å få rimene med.

Form

Verslæren er laget for tradisjonelle dikt som følger spillereglene. Det gjør ikke dette, og andre modernistiske dikt. Det er delt inn i verselinjer og strofer, det har rim og rytme, men det er alt sammen løst og tilsynelatende nesten tilfeldig. Det gir ikke mening å snakke om verseføtter, og telle trykktunge stavelser i linjene. Det er et mønster som brytes hele tiden.

Jeg kan se på strofe 13, som er den hvor rim og rytme har mest betydning, eller der i hvert fall er gjort utstrakt bruk av dette virkemiddelet. Jeg har lagt inn trykkfordelingen. Første linje er tung, med hele 6 trykktunge stavelser. Ser man bort fra de to første, er det blankvers som hos Shakespeare selv, 5 jambiske verseføtter. Den siste, den overflødige, er der han sier «Nei, jeg (er ikke prins Hamlet)…». Rett etter han har sagt det, er han over i rytmen og skrivemåten fra prins Hamlet og det meste av Shakespeares øvrige tekster.

Deretter er det rimerier. Mønsteret er aabccccb. Det er 8 linjer, alle utgangene er trykktunge. Det starter med to enkle rim, så følger et i linje 3 som blir hengende igjen til siste linjen tool fool. Dette er rim på den klassiske måten, med betydningsinnhold som knyttes sammen. I mellom er det fire linjer som rimer voldsomt, en sterk følelse av opplisting, men det får altså sin forløsning i den siste linjen. Den svarer også på det at han er ikke Hamlet, han er kanskje en av lordene som følger med, men noen ganger er han nok narren (eller idioten, som jeg gjendikter med, for rimet).

No! I am not Prince Hamlet, nor was meant to be;
Am an attendant lord, one that will do
To swell a progress, start a scene or two,
Advise the prince; no doubt, an easy tool,
Deferential, glad to be of use,
Politic, cautious, and meticulous;
Full of high sentence, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous
Almost, at times, the Fool.

The Love Song of Alfred Prufrock, strofe 13

Nærlesing av noen utvalgte strofer

Jeg vil ta for meg noen samling verselinjer, for å vise hvordan de kan leses og hva man kan få ut av dem. Den italienske innledningen i kursiv er nettopp det, en innledning, og så begynner det med strofe 1.

Strofe 1

Let us go then, you and I, begynner diktet. Det er en fin linje å begynne forfatterskapet med, nå skal du og jeg ut på vandring. Heretter kommer alt, nå begynner det. Skal man virkelig briljere, kan man si det har det modernistiske motivet av bevegelse, den moderne verden står ikke stille, alt er i fart og forandrer seg hele tiden. Her er ikke mye tid til refleksjon og kontemplasjon, her er å komme seg av gårde, ellers går verden fra deg. Den moderne verden er ikke for tenkende mennesker. Inntrykkene er for mange, og det går for fort. Sånn er det i dette diktet, og i mange, mange av de andre modernistiske diktene også.

Strofe 9

Jeg tar med denne fordi den er så kort, og tilsynelatende meningsløs. Jeg vil bare lansere noen ideer hva man kan få ut av sånne linjer

I should have been a pair of ragged claws
Scuttling across the floors of silent seas.

The Love Story of J. Alfred Prufrock, strofe 9

Først vil jeg si at linjene er ikke noe å henge seg opp i, man skal ikke analysere alt til bunns i et dikt. Det skal etterlates mye åpent for frie tanker og assosiasjoner. De to linjene har en flott melodi, og de er formulert på en måte som hjernen er vant med å se og bearbeide. Det er ønsket, I should have been, så følger hva man ønsker å ha vært, eller å være, og så følger hva man da skulle gjøre. Poenget er bare at her gir det ingen mening. Hjernen finner mening i hva som helst, bare gi den to sekunder. Egenskapen til klør er at de kan klore, slitte (ragged) klør er brukt mye, en person kan ønske å bli møtt med mer respekt eller at litt flere tar hensyn til ham, eller henne. Da kunne det være greit å være klør. Men hva disse klørne skal gjøre, jage over bunnen av stille sjøer, det tar bort enhver form for mening.

Så da kan man si diktet utfordrer hjernens trang til å finne mening, og å slå seg til ro med meninger som ikke er fullstendige og ikke riktige. Den utfordrer hjernen til å være oppmerksom, til å være på vakt. Det kan se ut som det er noe med mening, men det er ikke det. Du må tenke, følge med, i alle inntrykkene som blir gitt deg.

Kanskje kan linjene leses sånn, kanskje kan de leses på andre måter. Det er bare to linjer i et svært langt dikt. Kanskje er det også linjer av en type Ezra Pound ville foreslått å ta bort, som han gjorde for mange av linjene i The Waste land, som nok er strammere redigert enn Prufrock. Uansett er linjene deilige å lese. Og de gjør seg i sitat, også sitat som en innledning til andre verk. Spørsmålet er, er det noe her, eller er det ikke.

Strofe 12

Denne strofen kan vi se på som et eksempel på hvordan Eliot kombinerer datidens mest viderekomne filospfi med elementær dagligtale. Det er ikke bare datidens viderekomne filosofi, det er de allmenne spørsmål, hvem er vi, hvorfor er vi her, og hvordan kan vi kommunisere med hverandre? Det er det siste spørsmålet som lå tungt hos filosofene for hundre år siden, språkets muligheter og begrensninger, med filosofer som Bertrand Russel i England og særlig Ludvig Wittgenstein i Tyskland. Dette var en tid da filosofene og forfatterne var opptatt av de samme spørsmålene, og tok dem veldig, veldig på alvor.

Så spørsmålet er, er det verdt det? Det er en linje som går igjen i diktet, And would it have been worth it, after all, fulgt opp med variasjonen Would it have been worth while. Det er spørsmålet om livet er verdt å leve. I dette spørsmålet ligger også hva som gir livet mening, hva som skal gi grunnen for å leve det. Et forslag fra både filosofene og forfatterne på denne tiden, med T. S. Eliot som svært tidlig ute, er at meningen med livet ligger i de dagligdagse tingene og de dagligdagse gjøremål. Både strofe 11 og 12 omhandler det, og filosofen Martin Heidegger utvikler det senere til en hel filosofi. I et dikt som dette har det herlig dobbelt bunn med at det også er kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock. Det er du og jeg, for ham, you and I. Og så er det kaffekoppene og tekoppene og marmeladen i strofe 11, solnedgangene og trappeoppgangene og de flekkete gatene her i stroe 12. Hverdagen.

Det blir herlig, nesten spøkefullt sagt i linje 5: And this, and so much more? – Det er understatement, det er virkelig mye mer, her. Diktteknisk rimer linjen også på linjen over, floormore, noe som også er komisk, siden rim i tradisjonell dikttolking skal ha tematisk sammenheng. Rimene binder sammen betydning i et dikt. Det gjør det for så vidt her også, men dere ser selv, det er virkelig mye mer enn gulvet.

Og så er det nøkkelsetningen, kamuflert som et utbrudd fra en stresset og oppgitt J. Alfred Prufrock: It is impossible to say just what I mean. Det kan jo være tilfelle, det, i et ekteskap, mellom en mann og en kone, eller i et kjæresteforhold, man får ikke alltid forklart seg. Men linjen vil også bety mye mer. Det er umulig å si hva man mener, selv for de største ordkunstnere i verden. Det er umulig å transportere mening fra et sinn til et annet, språket har begrensninger som gjør det umulig. Du vil alltid kunne bli misforstått, du vil nødvendigvis alltid bli misforstått. Du vil aldri bli forstått nøyaktig som du ville, nøyaktig som du mente det du hadde å si.

Og så kommer avslutningen, som er en variasjon av avslutning i linjen foran:

“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

The Love Song of J. Alfred Peufrock, strofe 12, linje 11 og 12

Det kan være relevant å ta med linjene forut i diktet, det som leder an til det som står, det er svært hverdagslig. I strofe 11 er det If one, settling a pillow by her head,/ Should say: og i strofe 12 er det And turning toward the window , should say:. Det er altså gjort anstrengelser for å sette linjene så dagligdags som muilg.Det er også en dagligdags ting å si, særlig i en krangel blant to som kjenner hverandre godt, «det var ikke det jeg mente». Men setningen fungerer også på et høyere plan, at det er senderen av budskapet som ikke blir forstått. Det kan være forfatteren av diktet, som forsvarer seg mot tolking, som sklir unna tolking. Det er uansett ikke hva han mente, ikke i det hele tatt.

Kommentar

Kirken La Sagrada Familia i Barcelona blir aldri ferdig. Sånn er det kanskje med denne posten også, og må hele bloggen, hele livet. Det finnes alltid noe mer å gjøre. Særlig sånn som denne posten blir til, og flere andre modernistiske dikt, som Sky i bukser, av V. V. Majakovskij, så skrives liksom hele posten på en gang. Den utvider seg i alle retninger. Jeg har mange flere ting å skrive på motiv, om forfatteren, om språk, form og innhold, om modernismen, og i gjendiktningen, som ennå ikke er god. Så vil jeg legge til en kommentar også, så jeg har også den å flikke på.

Diktet heter The Love Song of J. Alfred Prufrock. Navnet er komisk, nærmest latterlig, svært oppkonstruert. Pruf har samme uttale som proof, bevis, og rock er stein. Men sammensatt blir det bare tøys, rytmen og klangen i navnet er umulig å ta alvorlig. Og når det er en kjærlighetssang til en sånn person, så blir det allerede komisk, og en modernistisk motsetning. Bare sjekk hvordan alle virkelige kjærlighetssanger går til folk med navn med syngende vokaler, det er Romeo, italienske navn, romantiske navn. J. Alfred Prufrock høres ut som han aldri vil sette føttene sine utenfor et kontor der han sitter med administrative oppgaver.

Navnet hans blir heller aldri nevnt i teksten. Det er en jeg-person, der, og man kan kanskje tenke denne jeg-personen er Prufrock. Subjektet i diktet er i det hele tatt vanskelig å få tak på. Nå skal jeg ikke skrive for teknisk, men det er vanskelig å vite hvem observatøren er, hvem som skriver linjene, og i hvilken grad han deltar i situasjonen. Det kan godt hende subjektet – altså observatøren – helt uproblematisk er J. Alfred Prufrock, og det som står, er det han gjør og tenker. Men for meg passer det ikke at det er ham. For meg er det et pseudonym. For meg blir diktet bedre om det er TS Eliot som gir uttrykk for egne tanker og følelser, og stemninger, selv om han har for vane å beskytte seg mot for mye utlegging av eget sjeleliv og følelsesliv. Å bruke masker og distansere seg fra eget følelsesliv hører godt til modernismen, men jeg for min del er ikke noen fullblods modernist, og heller ikke postmodernist. Jeg vil ha det menneskelige.

Og det finner jeg i strofe 4, om man ser bort fra innskuddene med kvinnene som kommer og går, og snakker om Michelangelo. Det er tekstlinjene som begynner med And indeed there will be time. Tid igjen, altså. Der er det personlig, nesten sensitivt.

Min gjendiktning

Diktet er såpass langt og engelsk et såpass kjent språk her i Norge at jeg nøyer meg med en gjendiktning denne gangen, en oversettelse er overflødig. Gjendiktningen er også en lek og en utfordring til meg selv, å se hvordan jeg er i stand til å gjendikte et langt og komplisert dikt som dette.

I dikt som dette er det viktig å få over stemningen, her følger jeg russeren Boris Pasternak, som mente at hvis du oversetter diktene «korrekt», så gjør du vold mot forfatteren. Dette er mine ord, ikke hans, men tanken er hans. Forfatterne skriver tekstene sine for å få dem til å flyte på sitt eget språk. Når de skal over i et annet, er det andre ting som må tas i bruk.

Diktet har mange rim. De kommer alle sammen uanstrengt, og tilfeldig, det vil ikke være en bra oversettelse som tvinger rimene på plass nøyaktig samme sted. Jeg omskriver litt, for å få med så mange av rimene som mulig, men om innholdet i linjen er viktigere, så velger jeg å prioritere det. Og noen steder skyter jeg inn innhold som ikke finnes i originalen, for å få inn et rim som trengs. Rytmen og takten tenker jeg omtrent ikke på, ikke annet enn at jeg vil at min gjendiktning på norsk skal kunne leses omtrent på samme måte som originalen på engelsk.

Tanken i gjendiktningen av et dikt som dette, er at skulle det være skrevet på norsk, ville det blitt sånn. Den tanken går kanskje for de aller, aller fleste dikt. Og i dikt der rytmen og formen er viktig, som i eldre, tradisjonelle dikt, så må rytmen og formen beholdes.

Den italienske innledningen lar jeg være. Nå i starten lar jeg de engelske originale linjene bli værende ved siden av.

Kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock

S’io credesse che mia risposta fosse
A persona che mai tornasse al mondo,
Questa fiamma staria senza piu scosse.
Ma percioche giammai di questo fondo
Non torno vivo alcun, s’i’odo il vero,
Senza tema d’infamia ti rispondo.

La oss gå da, du og jeg,
Når kvelden er spredt ut langs vår vei
Som en pasient gitt eter på et bord;
La oss gå, på visse halv-forlatte gater,
Murrende tilbake
Fra hvileløse netter på billige hotell
Og sagmuggrestauranter med østers og skjell
Gater som følger lik langtekkelig argument
Av snikende plan
Å lede deg til et overveldende spørsmål …
Åh, spør ikke: “Hva det er”
La oss gå på vårt besøk der.

I rommet vil kvinner komme og gå
Og snakke om Michelangelo.

Den gule tåka som gnir ryggen sin mot vindusrutene,
Den gule røyken som gnir snuten sin på vindusrutene,
Slikket tungen sin inn i hjørnene av kvelden,
Nølt ved dammene som står i avløpsrørene,
Let fall upon its back the soot that falls from chimneys,
Slipped by the terrace, made a sudden leap,
And seeing that it was a soft October night,
Curled once about the house, and fell asleep.

Og visst vil det bli tid
For den gule røyken som sklir gaten på et vis,
Gnir ryggen sin mot vindusrutene;
Det vil bli tid, det vil bli tid
Å gjøre klar et ansikt til å møte ansiktene du møter;
Det vil bli tid til å myrde og å skape ,
Og tid for alt arbeidet og dager med hender
Som løfter og slipper et spørsmål på ditt fat;
Tid for deg og tid for meg,
Og tid for hundre manglende beslutninger,
Og for hundre visjoner og revisjoner,
Før et stykke ristet brød og te.

I rommet vil kvinner komme og gå
Og snakke om Michelangelo.

Og visst vil det bli tid
Til å undre: «Våger jeg?» og «Våger jeg?”
På tide å snu og gå ned trappen for meg,
Med en skallet flekk midt i håret har jeg —
(De vil si: “Hvor hans hår blir tynt!”)
Min morgenfrakk, min krage fast til mitt kinn,
Mitt slips er rikt og anstendig, men festet med en simpel nål—
(De vil si “Men hvor hans armer og bein er tynne”)
Våger jeg
Forstyrre universet?
I et minutt er det tid
For beslutninger og revisjoner som et minutt vil reverse.

For jeg har kjent dem alle allerede, kjent dem alle –
Har kjent kveldene, morgenene, tider, steder,
Jeg har målt livet mitt ut med kaffeskjeer;
Jeg kjenner stemmene dø og dem døende falle
Under musikken fra et fjernt rom for seg
Så hvordan skal jeg våge meg?

Og jeg har kjent øynene allerede, kjent dem alle —
Øynene som fikserer deg i en formulert frase,
Og når jeg er formulert, henslengt på en nål,
Når jeg er satt på nål og vrir meg på veggen,
Hvordan skal jeg da begynne
Å spytte ut alle butte ender av mine dager og måter?
Og hvordan skal jeg våge meg?

Og jeg har kjent armene allerede, kjent dem alle —
Armer som er i armbånd og hvite og bare
(Men i lampelyset, ned med lyse brune håret! )
Er det parfyme fra en kjole
Som får meg helt på jordet?
Armer som ligger langs et bord, eller dekket rundt et sjal.
Og skulle jeg da våge meg?
Og hvordan skulle jeg begynne?

Skal jeg si, jeg har gått i skumringen gjennom trange gater
Og sett røyken som reiser seg fra pipene
Av ensomme menn i skjorte-ermer, lener seg ut av vinduer? …

Jeg skulle vært et par med slitte klør
Jagende over gulvene av stille sjøer.

Og ettermiddagen, kvelden, sover så fredfullt!
Glattet ut av lange fingre,
Sovende … trøtt… eller later sdet om,
Strukket ut på gulvet, her mellom deg og meg.
Skulle jeg, etter te og kaker og iser,
Ha styrken til å tvinge korte stunden til sin krise?
Men selv om jeg har grått og fastet, grått og bedt,
Selv om jeg har sett hodet mitt (som er blitt litt skallet) båret inn på et fat,
Jeg er ingen profet — og det er ingen stor sak;
Jeg har sett den korte stunden av min storhet flimre,
Og jeg har sett den evige lakei holde frakken min, og flire,
Og kort sagt, jeg var redd.

Og ville det være verdt det, etter alt
Etter koppene, marmeladen, og te,
Blant porselenet, blant snakket du og jeg var med
Ville det være verdt det,
Å ha bitt av sakene med et smil,
Å ha klemt universet sammen til en ball
Å rulle det mot et eller annet overveldende spørsmål,
Å si: “Jeg er Lasarus, kommer fra de døde,
Kommer for å si dere alle, jeg skal si dere alt”—
Hvis en, setter en pute ved sitt hode
Skulle si: “Det er ikke hva jeg mente i det hele tatt;
Det er ikke det i det hele tatt.”

Og ville det være verdt det, til slutt,
Would it have been worth while,
After the sunsets and the dooryards and the sprinkled streets,
After the novels, after the teacups, after the skirts that trail along the floor—
And this, and so much more?—
It is impossible to say just what I mean!
But as if a magic lantern threw the nerves in patterns on a screen:
Would it have been worth while
If one, settling a pillow or throwing off a shawl,
And turning toward the window, should say:
“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

Nei! Jeg er ikke prins Hamlet, og var heller ikke ment så;
Er en av de følgende lorder, en som vil gjøre no’
Få ting til å svulme, starte en scene og to,
Rådgi prinsen; uten tvil, meg lett i mot
Hensynlsfull, glad for å være til bruk,
Politisk, forsiktig, and meticulous;
Full av høye fyndord, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous—
Nesten, noen ganger, idiot.

Jeg blir gammel kropp… Jeg blir gammel kropp…
Jeg skal ha nederst del av buksen brettet opp

Skal jeg dele håret bakover? Våger jeg ta en fersken til?
Jeg skal gå i hvite flanellbukser, og gå på stranden, om jeg vil.
Jeg har hørt havfruene synge sangen mild.

Jeg tror ikke at de vil synge for meg.

Jeg har sett dem ri bølgene ut mot havet
Mens de grer det hvite håret til bølgene blåst bak
Når vinden blåser havet hvitt og svart.
Vi har drøyd tiden sjøens værelser
Ved sjø-jenter prydet med sjøgress brun og rød
Til menneskelige stemmer vekker oss, til vår død.

ES2019

The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

The Lamb (Lammet), av William Blake

Bloggåret 2015 var ikke så veldig aktivt. En rekke av innleggene er postet i ettertid, inkludert dette. Det er januar 2019 her jeg sitter, og skal ta fatt på et av engelsk litteraturhistories mest berømte dikt.

Det er hentet fra den fascinerende samlingen Songs of innocence, 1789, av William Blake (1757-1827). Av ham har jeg tidligere postet The fly i 2009 og The tyger i 2013. Begge disse er fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. I alle senere utgivelser er diktene fra innocence og experience utgitt samlet. De første diktene er rørende naive, skrevet i og for barnets uskyld, mens også diktene i experience formidler en ganske trygg verden i undring og forundring. Jeg synes disse to samlingene er uten sidestykke i litteraturhistorien. Det er ingen andre jeg kjenner som klarer å formidle et syn på livet og verden så enkelt og forunderlig.

For forholdet mellom samlingene er det bare å sammenligne The Lamb og The Tyger. Lammet står i de uskyldige sangene, lammet er uskyldig, og gjør ingen fortred. Tigeren står i de erfarne sangene. Den er et rovdyr, skummelt og fryktelig, sterkt og vilt. Er det virkelig samme skaper som skapte lammet og tigeren, spør dikteren? I skapelsen av tigeren er det noe dikteren ikke forstår, slik det i den erfarne voksenverden er grenser for hva man vet og kan vite. I barneverden er alt ukjent ting man en gang vil vite, far og mor vet alt, verden er trygg.

Det religiøse ligger tjukt i begge samlingene. Blake var også selv dypt religiøs. Men hans kristentro har en ubegripelig dimensjon som gjør den svært fascinerende. I songs of innocence and experience er det stort sett enkelt uttrykt, men fascinerende der også, mens i andre verk jeg ikke har lest skal det være ganske komplisert. Det religiøse ligger også i begrepene uskyld (innocence), før syndefallet, og erfaring (experience), etter syndefallet. Derfra går det videre til paradis, også før syndefallet, og tapet av paradis, etter syndefallet.

Men nå skal vi begynne å konsentrere oss om dagens enkle, lille dikt. Det er det mest kjente i samlingen, innocence, og svært representativt. Lammet er mye brukt i kristen motivkrets, Jesus er lammet, etter at han først også har vært hyrden. Det er lammets egenskaper som blir tillagt Jesus, noe av det mest ufarlige som tenkes kan, ydmykt, lite og søtt, naivt og uskyldig i møte med verden.

The Lamb

Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee,
Gave thee life, and bid thee feed
By the stream and o’er the mead;
Gave thee clothing of delight,
Softest clothing, woolly, bright;
Gave thee such a tender voice,
Making all the vales rejoice?
Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee?

Little lamb, I’ll tell thee;
Little lamb, I’ll tell thee:
He is called by thy name,
For He calls Himself a Lamb.
He is meek, and He is mild,
He became a little child.
I a child, and thou a lamb,
We are called by His name.
Little lamb, God bless thee!
Little lamb, God bless thee!

1789, Songs of innocence

Min Oversettelse

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og bød deg føde
Ved bekken og over engen;
Gav deg klede av behag,
Mykeste klær, ullent, lyst;
Gav deg sånn en myk stemme,
Gjør at alle daler fryder seg?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er kalt ved ditt navn
For han kaller seg selv et lam;
Han er ydmyk, og Han er mild,
Han ble et lite barn;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er kalt ved Hans navn?
Lille lam, Gud velsigne deg!
Lille lam, Gud velsigne deg!

Språk, form og innhold

Formelt er det to strofer med ti verselinjer i hver. De to første og to siste er en form for gjentakelse, så det er de seks strofene i midten som er interessante. Her er det i første strofe parrim, med trykktung utgang, aa bb cc. Versefoten er trokeisk, tung-lett, med fire trykktunge stavelser i hver. I andre strofe brytes formen litt opp, med name (navn) som ikke rimer på lamb (lam), brukt både i linje 3-4 og 5-6. I disse linjene går også rytmen i stå. Etter called (kalt) i linje 3 er det naturlig med en markant pause, og ordet Himself (Hamselv) i linje 4 er en sponde, to trykksterke stavelser etter hverandre. Ellers er ikke trykket så markert i disse to linjene, og tempoet er ikke som i resten av diktet. I linjene 5 og 6 er rytmen tilbake til det vante igjen, trokeisk, og med fire trykksterke stavelser. I de to første og to siste linjene er også trykket mindre markert. Linjene er fortellende, mer enn poetiske.

Det passer godt med innholdet, at det går lett og poetisk når lammet beskrives, men at det stopper opp, og blir fortellende, når poenget skal frem. Det viktige ordet Himself har dobbelt trykk, her stopper lesingen opp.

For akkurat dette diktet er også selve utgivelsen viktig. Det er dikteren selv som har stått for den visuelle utformelsen, og bestemt selv hvordan det skal se ut. Diktet og samlingen er ikke trykket i vanlig forstand, men inngravert på en kopperplate, med tegninger og håndskrift, og så er det denne platen som er blitt kopiert. Jeg legger derfor ved en faksmile av originalutgaven, hentet fra Wikipedia commons.

Originalutgaven av diktet The Lamb. Hentet fra Wikipedia Commons. Tegningene er av Blake selv, og skriften er hans håndskrif. Hele siden er i liket med resten av samlingen inngravert i en kopperplate, og ut i fra den kopiert opp.

I oversettelsen er det spørsmål om å oversette made med laget eller skapte. Ellers er det ingen store vanskeligheter. Merk at lamb er det norrøne ordet for lam, og at ordet finnes skrevet på den måten i en del gamle salmer (for eksempel: Sjaa der, Guds Lamb kjem gangande, Elias Blix, 1869).

Innholdet skal også være veldig greit. Spesielt hvis man er vokst opp med søndagsskolen, og kjenner den kristne barnelærdommen, med symbolbruken og tonen i belæringen. Det er poeten, den gode og velmenende, som spør lammet om det vet hvem som skapte det, og gav det alle dets egenskaper. Så er det straks i strofe to med svaret, poeten vet det, og kan fortelle at den som gjorde det, selv kaller seg et lam. Og at han har lammets egenskaper, ydmyk og mild. Poeten kaller også seg et barn, og lammet et lam, og inkluderer begge i et vi som er kalt i Jesu (His) navn. Så avslutter diktet med at lammet velsignes.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Jeg har tatt med en del godt kjente ord også, for å vise frem alternativene man kan oversette med og hva som ligger i den engelske originalen. Jeg har ikke tatt med ord som er like på norsk, sånn som bid (by) og call (kalle), og jeg har heller ikke tatt med de poetiske utgavene av de kjente pronomene (thee, thou, thy). Her er det på norsk bare å bruke de vanlige deg, du og din. Som vanlig er oppslagsord satt i fet skrift.

stream 1 (også overført) strøm, flom 2 bekk, liten elv, vannløp, lite vassdrag 3 stråle 4 (overført) retning, strømning(er) 5 (overført) forløp 6 (britisk, pedagogikk) nivågruppe, linje
mead -> meadow eng
delight 1 glede, fornøyelse, (vel)behag 2 fryd, nytelse 3 henrykkelse
woolly 1 ull-, av ull 2 ulliknende 3 (overført) ullen, uklar 4 (om planter, dyr) ullhåret, med ullhår 5 ull(be)kledt 6 (hverdagslig) lodden, dunet 7 (om lyd) uklar, utydelig 8 (amer., hverdagslig) barsk
tender 1 myk, bløt, mør 2 fin, sped, skjør, sart 3 mild 4 veik, svak, skrøpelig, ømtålig, øm 5 øm, kjærlig, ømsinnet 6 kjær, elsket 7 forsiktig, varsom, myk 8 (om barn) ung
vale (poetisk) dal
rejoice glede (seg), fryde (seg), juble

meek 1 ydmyk, saktmodig, føyelig, forsagt, spak, spakferdig, underdanig 2 from, mild
become 1 (begynne å være) bli 2 passe, kl

Kommentar

Diktet er et skoleeksempel på hva en metafor er for noe. Det er når tingens egenskaper, og ikke tingen i seg selv er det viktige. Her er det lammets egenskaper som blir brukt for billedlig å forklare egenskapene til Jesus. Han er snill som et lam. Ideen er ikke Blakes, tanken om lammet som bilde på Jesus går helt tilbake til den aller første tiden, og det er rikelig med malerier med Jesus med lammet i hånden, eller i nærheten. Her, i diktet, blir ideen presentert som ny, fordi den blir sagt til et uskyldig lam som ikke kan vite. Det skal vekke forbauselse, at den som skapte lammet, selv kaller seg et lam.

Diktet skal også være helt trygt. Det er skrevet på en måte som om det var ment for barn. Spørsmålet i første strofe er bare koselig, hvem var det som skapte lammet? Barnet skal vite det. Allerede i strofe to kommer svaret, og det med en gang. Det blir ikke sagt i rene ord, men referansene er overtydelige. Så blir dikteren og lammet forenet, slik dikteren og leseren også blir det. Vi er alle kalt ved hans navn. Jeg vil også kalle det en effekt at diktet ikke slutter he made thee, eller noe i den stilen, men med God bless thee. Lille lam, Gud velsigne deg.

Diktet er skrevet helt uanstrengt. Takten og rytmen går helt opp, og der den ikke gjør det, virker det bare avslappet. Som jeg viste i gjennomgangen av språk, form og innhold, er det taktskifte akkurat der nøkkelen til diktet blir forklart. Diktet har ingen vanskelige ord og ingen vanskelige meninger. Det er uskyldig, enkelt og greit. Og selv om det ser enkelt ut å skrive sånne dikt, er det ingen som har fått det til så lekende lett som William Blake. Derfor blir de også ennå lest, mer enn tohundre år etter de ble skrevet.

Litt mer teknisk kan vi ta med at dette diktet i likhet med alle andre dikt i samlingen gjør utmerket bruk av det engelske språkets lydelige kvaliteter. Det er det som kjennetegner mesterdikterne, de får ut det maksimale i språket sitt, og utnytter muligheter i klang og betydning få gjør dem etter, og ingen gjorde før dem.

Engelsk er kjennetegnet av mange korte ord. Det er et språk som passer godt til trokeisk og jambisk verseform. Der norsk må bruke stavelser på grammatikk og bøyning (verbene har som regel en stavelse til å vise infitiv (-e), presens (-er) eller preteritum (-et, -te), substantivene viser bestemt/ubestemt og entall/flertall), så løser det engelske språket dette med en konsonant (s), en foranstilt artikkel (the) eller ingenting. Selv der det strengt tatt er en stavelse, som i verb i preteritum, kan denne av poetiske hensyn sløyfes, om det er behov for det (grip’d for gripped). I dette diktet er enstavelsversjonen o’er brukt for over. Norsk har mer begrenset av slike muligheter.

Lydlig bruker Blake svært mange ord med lang i-lyd, thee, feed, stream, mead, meek og også mange med ‘i’ i diftong: delight, bright, voice, rejoice, mild, child. Og også made og making. Dette er den tynneste, spakeste, svakeste vokalen, veldig passende for et skjørt lite lam, brekende. På den annen side er vokalen ‘a’, som den blir uttalt i lamb, den mest avslappede vi kan uttale, passende for Jesus Kristus, som lammet. Jeg vil si det er en kontrast, her, rikelig med ‘i’. og ordentlig ‘a’ bare i lamb. Diktet ligger godt på tungen, og klinger godt i øret. Bare se hvordan Blake linje for linje, holder på de samme lydene, Does thou know who…, variasjoner av ø. u og å/o, vokaler som ligner hverandre, umulig å få over i en gjendiktning.

Min gjendiktning

Det er umulig å få med alle diktets poetiske kvaliteter over i gjendiktningen, men her er et forsøk. Diktet er gjendiktet før, av Geir Uthaug, i samlingen Uskyldens og erfaringens sanger, som ble utgitt i 1997.

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og matet deg
Ved en bekk og over hei;
Gav deg klede av behag,
Myke klær, av ull, og hvitt;
Gav deg sånn en tander lyd,
I alle daler spres det fryd?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er oppkalt ved ditt navn
For Han kaller Seg et lam;
Han er ydmyk, Han er mild,
Som et barn ble han selv til;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er oppkalt i Hans navn.
Lille lam, velsigne deg!
Lille lam, velsigne deg!

ES2019

Sonett 123, av William Shakespeare – No, Time, thou shalt not boast that I do change:

Det er kanskje passende at jeg nærmer meg å være ajour med sonettene samtidig som sonettene til den skjønne ungdom nærmer seg slutten. Fra nummer 127 er sonettene tilegnet den mørkhårede damen (the dark lady), der har jeg postet for alle frem til 140, om enn de fleste i uferdige versjoner. Jeg sitter altså i april 2017 og skriver dette, det er påskeaften, og kanskje passende å tenke over de helt store tema. Mens jeg skriver dette hører jeg passende Bachs Matteuspasjon, dirigert av Helmuth Rilling, Hanssler complete edition. I de siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom, han jeg gjentatte ganger har skrevet om, og hver gang har holdt frem som det viktigste at ingen vet hvem han er, og ingen kan finne det ut. Shakespeare har ikke etterlatt seg noen spor, annet enn sonettene selv, og de er så lite konkrete at det eneste man egentlig har å spekulere fra, er tilegnelsen i utgaven publisert av Thomas Thorpe i 1609, der THE.ONLIE.BEGETTER.OF.THESE.INSUING.SONNETS. er Mr.W.H. Punktumene og de store bokstavene er fra originalen, kursiven er min. Initialene W.H. er han sonettene er tilegnet, og man går derfor ut fra at det også er han poeten henvender seg til i de 126 første sonettene. Alle med initialer W.H. i Shakespeares samtid er prøvd som kandidat, i tillegg til mange som ikke har hatt dem, men ingen av teoriene kan bli bekreftet eller avkreftet.

Derfor leser ikke jeg sonettene biografisk. For meg er det poeten eller sonettskriveren som er den elskende, og den skjønne ungdom som er den elskede, og de to kan like godt være oppdiktede ideal, som to virkelige mennesker med vanlige liv. De to, den elskende og den elskede, er som de nedfeller seg i sonettene, det er alt vi vet om dem, og alt vi trenger å vite.

Her, i sonett 123, vender poeten seg tilbake til de evige tema, etter å ha balet litt med mer hverdagslige problemer i sonett 122, og strevd med manglende trofasthet i sonettene 117 til 121. Han henvender seg til Tiden selv, Tiden personifisert med stor bokstav, og setter sin egen kjærlighet til den skjønne ungdom opp mot Tidens gang. Han hevder Tiden er foranderlig, eller at med Tidens gang blir tingene som skjer, verkene som blir bygget og bragdene som blir gjort, alt blir forandret og oppfatningen av det blir forandret. Det er ikke til å stole på, det er ikke til å bli stående og beundre, det er gamle ting i ny kledning, som vi i våre korte liv likevel vil sette pris på, og liksom vil late som er det vi egentlig ønsket. I alt dette ubestandige og foranderlige er det noe sonettskriveren sverger på vil vare evig, og det er hans egen sannhet, hans egen trofasthet.

Sonnet 123

No! Time, thou shalt not boast that I do change.
Thy pyramids built up with newer might
To me are nothing novel, nothing strange;
They are but dressings of a former sight.
Our dates are brief, and therefore we admire
What thou dost foist upon us that is old,
And rather make them born to our desire
Than think that we before have heard them told.
Thy registers and thee I both defy,
Not wond’ring at the present, nor the past,
For thy records, and what we see, doth lie,
Made more or less by thy continual haste.
This I do vow and this shall ever be:
I will be true despite thy scythe and thee.

Min oversettelse

Sonett 123

Nei! Tid, du skal ikke skryte av at jeg endres:
Dine obelisker bygget opp med nyere velde
Er ikke noe nytt for meg, ikke noe rart
De er ikke annet enn kledning av et tidligere syn.
Våre dager er korte, og derfor beundrer vi
Hva gammelt du lurer inn i oss;
Og gjør det født til våre ønsker
Heller enn å tenke at dette har vi hørt før.
Dine protokoller og deg trosser jeg begge.
Uten å undres over verken nåtiden eller fortiden,
For dine minner og hva vi ser i dem, de lyver,
Gjort mer eller mindre av din kontinuerlige hast.
Dette sverger jeg skal for alltid være;
Jeg vil bli sann, tross din ljå og deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

I de første uktastene inneholder oversettelsen alltid feil. Her må også med at sonetten florerer i litt ulike utgaver, nettsiden Shakespeare-sonnets har ikke utropstegn etter No (nei) i første linje, quarto-utgaven av 1609 har det, og Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems skriver at dette er ett av bare fem eksempler på utropstegn i denne førsteutgaven, og altså noe ganske spesielt. Redaktøren av Shakespeare-sonnets forklarer ikke hvorfor han har tatt det bort.

Time står med stor bokstav, så han henvender seg til Tiden som en person. Tiden har evnen til å endre og ødelegge, her forsikrer den elskende poeten altså at det ikke vil skje med ham. På engelsk er change (endre, forandre, skifte) ikke transitivt, så det trengs ikke spesifiseres hva som skal endres. På norsk må med endre meg eller forandre meg, noe som gir en idé om at sonettskriveren skal forandre seg, og bli litt annerledes. Det er altså Kjærligheten hans som er bestandig, det er den som ikke skal forandres. Jeg prøver nå i en revidert versjon å la endres stå i stedet for «endre meg». Pyramidene (pyramids) på Shakespeares tid trengte ikke være bare pyramider, ordet ble også brukt om obelisker og om tårn, og om støttepilarer. Det skriver både Oxford-utgaven av sonettene og nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ShakespeareWords. Kanskje skulle det vært oversatt med et annet ord enn pyramide, for å vise at det nok ikke er de egyptiske pyramidene det er snakk om. Uansett er de nå i Tidens eie, thy pyramids, kanskje forstått som om det er pyramidene (og andre store prosjekter) bygget i løpet av tidens gang, og som det nå er Tiden som bærer videre. Oversettelsesteknisk er det spørsmål om hvordan man skal oversette might, i denne sammenhengen, jeg finner «velde» å være mest dekkende. Kanskje må jeg også ha med her at det har vært spekulert i hva newer might (nyere velde) skal være, om sonetten kanskje refererer til noen nyere pyramider, eller tårn eller søyler, og ikke til de gamle egyptiske. Det kan også være en referanse til samtidens ambisjoner om å bygge pyramidene på ny, eller til å signalisere ambisjoner ved å ville bygge pyramidene, i direkte eller overført betydning, kanskje litt sånn som Jens Stoltenbergs nå herostratisk berømte månelanding. For meg er det ikke så viktig å tvinge mening inn i hvert ord, den overordnede meningen er veldig klar, her handler det om å sette egen kjærlighet i sammenheng med store og varige prosjekter. Om man ser til nybygging av pyramidene, så passer det godt til å være ny kledning av gamle syn, det gamle på en ny måte, ikke noe nytt under solen.

I andre kvartett er poenget at vårt liv er kort, og at vi derfor setter pris på hva som kommer inn i det av ting som har vært før, for oss vil det uansett være nytt. To foist something/someone (up)on someone er «å prakke noe(n) på noen», skriver ordboken, det er tiden som lurer det inn i oss, smugler det inn, og får det til å se nytt ut, selv om det egentlig er gammelt. I våre korte liv synes vi det er greit, det passer våre ønsker (born to our desire), og det er ikke så farlig at dette er noe vi har hørt eller lest om.

Med register i linje 9 menes offisielle nedtegnelser, eller officially written records, som Oxford-utgaven av sonettene skriver. Poeten henvender seg i denne kvartetten til Tiden selv, og det er Tidens offisielle nedtegnelser, tidens protokoller, poeten trosser, som han også trosser Tiden selv. Ordet register har samme mening som record, i linje 11, der er det også tidens nedtegnelser, protokoller og arkiv det dreier seg om. Merk at ordet record for å være tro mot den jambiske rytmen skal ha trykket på andre stavelse, reCORDS. Med Not wond’ring at the present, nor the past menes at poeten ikke undrer seg eller forundrer seg over hva som har skjedd, eller som nå skjer, han blir ikke brakt ut av likevekt, lar seg ikke imponere. For han vet at tingene ikke er som de ser ut, slik det står i linje 11, thy records, and what we see, doth lie, «dine nedtegnelser og hva vi ser (i dem), lyver». Her kan vi kanskje ta med i forbifarten at verbet doth blir brukt i pural, selv om det strengt tatt er singular, tilsvarende does. Linje 12 har en forklaring på hvorfor vi ikke kan stole på hva som står i Tidens protokoller, hvorfor de lyver, det er fordi Tiden går med en slik fart (thy continual haste), at hva som skjer blir gjort mer, eller mindre (made more or less). Så tiden er ustadig, mens poetens kjærlighet til den skjønne ungdom, er evig.

Det er dette som står i den siste kupletten, konklusjonen. Sonettskriveren sverger han vil forbli sann (true), tross tidens og dens ljå (I will be true despite thy scythe and thee). Med sann menes trofast, altså trofast i kjærligheten til den skjønne ungdom, men også det at sonettskriveren vil snakke sant. I linje 13 kan den andre this (dette) referere til selve sonetten, beslektet med slik det er brukt i berømte sonett 18, men det kan også referere til utsagnet han kommer med.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der de bruker Kunnskapsforlagets blå ordbok og Oxford dictionary of English language.

foist smugle (inn), ta inn i smug
defy trosse, gjøre motstand
scythe ljå

Kommentar til sonetten

I denne og de andre siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom vender vi altså tilbake til de evige og opphøyde tema, etter at poeten har strevd med å forklare ubestandighet og utroskap i sin egen kjærlighet til den skjønne. Nå er det tvert i mot at kjærligheten er bestandig og urokkelig, og at den og sonnetskriveren forblir sann, samme hva Tiden forsøker å gjøre med den.

Formelen for Shakespeares elisabethianske (eller engelske) sonetter er tre kvartetter med fire linjer først, og så en tolinjet kuplett til slutt. Hver av kvartettene inneholder et bilde eller en tanke, og de tre kvartettene er variasjoner av denne tanken. Så kommer konklusjonen, som enten er en oppsummering og en spissing av de tolv første linjene, eller en tanke som står i motsetning til dem. Skal det stå som en motsetning, som det delvis gjør i denne sonetten, så er det en ganske sterk disbalanse i argumentasjonen, siden første «halvdel» får 12 linjer, og konklusjonen bare får 2. I de italienske sonettene perfeksjonert av Petrarca er styrkeforholdet 8 linjer først, og så 6 linjer til slutt. Da får man en ordentlig motsetning, og to tanker som kan møte hverandre og konkurrere.

Ideen i de tre første kvartettene i sonett 123 er at ingenting i Tiden egentlig er nytt. Først er det pyramidene som ikke er noe nytt og merkelig, bare ny kledning av gamle syn. Så er det livet som er kort, og vi derfor tror det er nytt og ønsket, det Tiden lurer i oss, og som egentlig er gammelt, og noe vi har hørt før. I tredje kvartett er det en viss utvikling, med at poeten proklamerer at han forakter Tiden og dens protokoller, for hva vi ser i den og dem er løgn, forstørret eller forminsket av tidens gang. Mot dette setter han sin egen kjærlighet, som vil forbli sann, og som den er, til tross for Tiden og dens ljå, den ljåen som ellers hogger ned alt.

At Tiden farer frem med ljå er et bilde Shakespeare også ellers har brukt i sonettene sine. Det er begge de to som har med tiden å gjøre, nummer 12 (And nothing ‘gainst Time’s scythe can make defence – og ingenting kan mot Tidens ljå forsvare seg) med de 12 månedene i året, og nummer 60 (And nothing stands but for his scythe to mow – Og ingenting står mot hans ljå å slå) med de 60 sekundene i et minutt, og 60 minutt i en time. I tillegg er det brukt i nummer 100 (So thou prevent’st his scythe and crooked knife – Så du hindrer hans ljå og krokete kniv). Som man ser er det alltid brukt på denne måten, nesten som ljåen er et attributt til tiden. På norsk er det Døden som er mannen med ljåen, men også Tiden personifisert er ofte også utstyrt med en ljå og et timeglass.

Det andre bildet Shakespeare bruker er pyramid (pyramide, obelisk, pillar), et ord Shakespeare bruker to andre steder, begge i Two noble kinsmen, som han skrev sammen med John Fletcher, og som derfor står litt utenom Shakespeares øvrige tekster. Også der er det ikke de gamle egyptiske pyramidene som skal bygges, men nye og ambisiøse, slik at pyramidene blir en slags metafor for noe stort og praktfullt, noe ambisiøst. For poeten i denne sonetten vil det imidlertid aldri bli noe stort og forunderlig over dem, bare varianter over ting han har sett før. Også når han snakker om registerne (registers) og protokollene (records), ting som har hendt, så er det noe som ikke imponerer ham. Kritikken går i at det er ikke helt hva det gir seg ut for, det er varianter av ting man har sett før, det er ikke sant og ekte. Mot dette setter poeten sin kjærlighet, her uttrykt gjennom poeten selv (I will be true – Jeg vil forbli sann), som noe som ikke vil endre seg, og som ikke vil se ut som noe annet enn det det er.

Denne sonetten begynner med No, Nei, i første linje. Den neste sonetten, nummer 124, har No som første ord i linje 5, mens nummer 125 har no som start i linje 9. Nektelsesordet innleder altså hver av de tre kvartettene nedover. Man skulle, som Shakespeare-sonnets skriver, da vente at nei innledet konklusjonen i sonett 126, men i den sonetten er det ingen konklusjon, den har bare 12 linjer.

Min gjendiktning

Forrige sonett, nr 122, gjendiktet jeg så det skulle være trykktung utgang i hver linje. Det er noe formen krever, men som er vanskelig på norsk, siden det praktisk talt krever at hver linje må slutte med et enstavelsesord. De aller fleste norske ord med to stavelser har trykket på første stavelse, i alle bøyninger av substantiv og verb er det slik, bøyningsendelsen er alltid trykksvak (unntak kan være siste ‘e’ i bestemt flertall substantiv, den kan tvinges til å være trykksterk, som i linje 7 i gjendiktningen min). Så å tvinge inn denne regelen gir ganske store begrensninger for hvordan linjene må settes opp. Og resten av linjen får jeg ikke til å følge jambene. Norsk er ikke laget for å skrive sonetter på denne formen, og det kan godt hende gjendiktningene ville blitt bedre ved ikke å følge reglene så strengt. Uansett er disse gjendiktningene mest ment som litt uhøytidelige øvelser for meg selv, sonettene leses som all poesi best i original, oversettelsene og gjendiktningene fungerer helst som en forklaring, en inngangsport.

Sonett 123

Nei! Tid, skryt ei at jeg meg endres snart:
Dine søyler bygget med nyhets makt
Er ei for meg verken nytt eller rart
Kun kledning av en tidlig’re prakt.
Vårt liv er kort, så beundrer vi det
Du lurer i oss som gammelt er;
Og gjør det heller født til ønskene
Enn tenke vi har vel hørt før det der.
Dine registre og deg trosser jeg.
Uten å undres over verken nå eller før,
For hva som står og hva vi ser, er feil
Gjort mer, gjort mindre av farten du gjør.
Hva evig vil være sverger jeg på;
Forblir jeg sann, tross deg og tross din ljå.

 

The tyger (Tigeren), av William Blake

Det var til å begynne med en sommerpost med en litt sommerlig kvalitet, dette diktet her. Jeg hadde først ikke tid til å gjøre det skikkelig, men har fått pusset på det siden, så resultatet nå skal være helt greit.

Inspirasjonen til å velge dette diktet, kom av den nyeste platen til Bob Dylan, Tempest. Der er den siste sangen Roll on John, en hyllest til John Lennon. I siste verset der (i sanger snakker vi om vers, det blir litt kleint å bruke det korrekte strofer, når alle bruker vers og forstår det riktig) er det sitat fra dette diktet

Tyger, tyger, burnin' bright
I pray the Lord my soul to keep
In the forest of the night
Cover him over and let him sleep.

Hele teksten til sangen kan dere se på den beste siden for tekster og akkorder til Dylans sanger, den i regi av Eyolf Østrem, enkelt kalt Dylanchords. Jeg kan ikke få meg til annet enn å tro at Dylan her erter John Lennon litt, med å skrive liksom i hans stil, bare mye bedre, og primitivt til Dylan å være. Det er en underlig og vakker sang, som stimulerte meg til å ta en nærmere titt på det underlige og vakre diktet til den underlige poeten, William Blake (1757-1827). Interesserte kan sjekke hva som står om ham på Store norske leksikon. Enda mer interesserte kan sjekke podcasten Songs of Innocence and Experience til BBC In our time.

Nå som jeg henter posten opp igjen for å forbedre den, i 2019, vet jeg at Blake kommer til å bli en gjenganger her på bloggen. Siden 2013, da diktet først ble postet, har jeg fått lastet ned samlingene det stod i, Songs of Innocence (1789) og Songs of Experience (1794). Eller Songs of Innocence and Experience, som det heter i min utgivelse, og alle senere utgivelser etter originalutgavene. Jeg har lest gjennom samlingene flere ganger, de fascinerer meg dypt, sånn som de har fascinert hundretusenvis av andre opp gjennom årene. Diktene er veldig enkle, nesten barnslige, men så er det noe mer med dem, som gjør at man liksom ikke kan legge dem fra seg, og bli ferdige med dem.

I bloggens første år postet jeg diktet The fly, et dikt som nok også vil få en forbedret post, nå som jeg først er i gang med William Blake. Siden har jeg postet The lamb, fra samlingen Songs of innocense. og som diktet The Tyger er en respons på.

The tyger

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

In what distant deeps or skies 
Burnt the fire of thine eyes? 
On what wings dare he aspire? 
What the hand dare sieze the fire?

And what shoulder and what art, 
Could twist the sinews of thy heart? 
And when thy heart began to beat, 
What dread hand? & what dread feet? 

What the hammer? what the chain? 
In what furnace was thy brain? 
What the anvil? what dread grasp 
Dare its deadly terrors clasp? 

When the stars threw down their spears, 
And water’d heaven with their tears, 
Did he smile his work to see? 
Did he who made the Lamb make thee?

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Dare frame thy fearful symmetry?

Songs of experience, 1794

Min oversettelse

Tigeren

Tiger! Tiger! lysende klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye
Kunne fatte din fryktelige symmetri?

I hva fjerne dyp og himler
Brant det dine øyners ild?
På hva vinger tør han aspirere?
Hva slags hånd tør ilden gripe?

Og hva skulder, Og hva håndverk,
Kunne vri til senene i ditt hjerte?
Og når hjertet ditt begynte å slå,
Hva fryktelige hender og hva fryktlige føtter?

Hva slags hammer? Hva slags kjetting?
I hva smelteovn var din hjerne?
Hva ambolt? Hva fryktelig grep
Tør dens dødelige terror holde fast?

Når stjernene kastet sine spyd ned,
Og vannet himmelen med tårene,
Smilte han da han fikk se sitt verk?
Var det han som laget lammet, som laget deg?

Tiger! Tiger! lyser klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye?
Tør fatte din fryktelige symmetri

Språk, form og innhold

Diktet har seks strofer, der den siste strofen er en gjentakelse av den første. Hver av strofene har fire verselinjer, med parrim, aabb. Versefoten er trokeisk, med annenvher tung og lett stavelse, og konsekvent trykktung utgang på linjene. Det er fire trykktunge stavelser i hver linje. Jeg viser med å utheve de trykktunge stavelser i første strofe.

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

Som vi ser skifter rekkefølgen på de trykktunge og trykklette stavelsene i siste linje. Dette gjelder bare for første og siste strofe. Ellers går det i tung-tett også der.

Strofe 3 og 5 veksler mellom trokeisk og jambisk versefot. Jeg viser med strofe 5;

When the stars threw down their spears
And water’d heaven with their tears
Did he smile his work to see
Did he who made the Lamb make thee?

Så i de fire strofene i midten (utenom første og siste, som er like) veksler mellom å ha trokeisk og jambisk versefot i linjene 2 og 4. Antall trykktunge stavelser og den trykktunge utgangen er alltid lik. Det går også an å si at disse to strofene som skiller sg ut, har en opptakt i linjene 2 og 4.

I originalutgaven er diktet utstyrt med en tegning av en tiger. Blake var en dyktig tegner, og kunne uttrykke hva han ville. Her har han valgt det som ser ut til å være en ganske snill tiger, nesten smilende, og med en litt merkelig anatomi. Diktet og samlingen er blitt blant de mest kjente i engelsk litteraturhistorie, men da diktene først kom ut, fikk han bare solgt en håndfull utgave. Hvert av diktene var inngravert for hånd av Blake selv, på en metallplate, og det samme var tegningene og illustrasjonene. Så ble platene kopiert opp, og det var slik samlingene Songs of innocence og Songs of experience først ble utgitt. Det er såpass spesielt, at jeg legger ved en faksmile av originalutaven (hentet fra Wikipedia Commons).

Faksmile av diktet The Tyger, som det så ut i originalutgaven av 1794. Tigeren er tegnet av William Blake selv, som illustrasjon til diktet. Teksten er hans håndskrift.

Når det gjelder oversettelsen, så skilte jeg ut en oversettelse og en gjendiktning da jeg bearbeidet posten i januar 2019. I den forbindelse la jeg også til en gloseliste. Det viste seg å være ganske krevende, både å oversette og å gjendikte ordentlig, men nå skal jeg ha fått til versjoner jeg kan la stå.

I første strofe er det vanskelig å få oversatt burning bright. Burning er presens partisipp av to burn (å brenne, å gløde), bright (lys) er lagt til i gloselisten. Vi kan også på norsk bruke brenne i betydningen gløde og lyse, men engelskmennene gjør det mer enn oss. Jeg oversetter derfor med lysende, og beholder partisippen. Et tilbakevendende problem i diktet er bruken av genitiv, eller bruken av preposisjon for å uttrykke genitiv. I første strofe skjer det i andre linje, in the forrests of the night. Her er det nattens skoger som strengt tatt er riktig, det er et eiendomsforhold som blir uttrykt, ikke skogene om natten, eller i natten. Dette er kanskje spissfindigheter. Problemet kan kanskje omgås med å beholde samme preposisjon på norsk, «skogene av natten», men jeg synes det blir kunstig. Så jeg oversetter med skogene om natten. Jeg er dog ikke konsekvent med denne måten å oversette på gjennom diktet. det er nattens skoger som er riktig, men skogene i natten skulle være nær nok. Problemet med engelsk genitiv of (av) kommer flere ganger nedover diktet. Det er også et problem å oversette frame (bygge, ramme inn). Ordet er lagt til i gloselisten. Substantivet frame er ramme, og jeg forstår bruken av ordet i diktet her som å ramme inn, eller fatte, den skremmende symmetrien til tigeren.

I andre stroe er det også bruk av preposisjon for å uttrykke genitiv, fire of thine eyes. Her har jeg oversatt med «dine øyners ild». Videre er det vanskelig å oversette Aspire, som er latinsk, og satt sammen av ad (til) og spirare (puste, ånde) . Det betyr «strebe-» eller «trakte etter». Som så mange ganger ellers når jeg har slike problemer, ender jeg med det norske ordet som er nærmest originalen, «aspirere» her ikke er helt god norsk. I strofe 3 har jeg endt opp med å oversette art (kunst, håndverk) med håndverk. Sinew er «sene», ofte «muskelsene». Det inngår i en sammenheng med preposisjonen of, som jeg her løser med «senene i ditt hjerte», selv om det strengt tatt altså er «ditt hjerters sener», som står. Dread er et sterkt ord, det er noe som er veldig skremmende, fælt og fryktelig, Norske fryktelig er kanskje litt tømt for mening, og blir brukt i sammenhenger som «fryktelig mas» og til og med «fryktelig kjekt», Engelske dread har beholdt uhyggen i seg. Gjennom hele diktet er det et spørsmål hvordan å oversette engelske what (hva), som i diktet er brukt på en måte vi på norsk vanligvis vil bruke «hvilke». Jeg har etter å ha vekslet litt frem og tilbake endt opp med originalens «hva». Der det i originalen står what the har jeg oversatt med hva slags, for å få rytmen litt lik som hos Blake.

Det gjelder i strofe 4, der what the hammer, what the chain er oversatt med hva slags hamer, hva slags kjetting. Ordene Furnace (smelteovn). Anvil (ambolt), grasp (grep, tak) og clasp (hekte sammen) er lagt til i gloselisten. Det er ikke opplagt hvordan alt skal oversettes til norsk. I strofe 5 er ordene forståelige, men meningen kanskje litt snål. Stjernene kaster ned sine spyd, og væter himmelen med tårene sine. Jeg antar at det er slik at de kaster ned sine spyd, i respekt, og som tegn på at man overgir seg, slik det var tradisjon for i gamle tider. Hva tårer stjernene har og som vannet himmelen, skal jeg kanskje ikke begi meg ut på å tolke. Det er forskjellige måter å tolke dette på. Jeg har oversatt som det står i originalen.

Innholdet er både lett og vanskelig tilgjenglig på en gang. Det er poeten, som påkaller tigeren, som lyser i nattens skoger, og spør ha slags udødelig hånd eller øye som kan ha skapt den? Her er det å merke forskjellen fra tilsvarende spørsmål i The Lamb, der poeten henvender seg direkte til lammet, liksom for å forklare den. Om tigeren spør poeten i undring, og uten at tigeren hører.

Videre er det bare utfylling og utdyping av spørsmålet, også ulikt The Lamb, der svaret kommer med en gang. I strofe to er det i hvilke fjerne dyp og himler, ble gløden i tigerens øyne tent. På hvilke vinger våget han å fly, hvilken hånd våget å røre denne ilden i tigerens øyne? Alt gjelder i litt overført betydning.

Gloseliste

Gloselisten er lagt til i januar 2019, med gloser slått opp i ordnett.no.

bright 1. klar, lys, lysende, blank, speilblank, glinsende, skinnende 2. glad, gledesstrålende, lykkelig, lys 3. (om farge) klar, sterk, høy- 4. våken, oppvakt, begavet
frame 1. konstruere, bygge 2. (om bilde e.l.) ramme inn, sette i ramme 3. utforme, utarbeide 4. uttale, forme, formulere 5. utvikle seg, arte seg
fearful 1. redd, redd av seg, fryktsom, lettskremt, engstelig 2. fryktelig (hverdagslig), forskrekkelig, forferdelig
symmetry symmetri, harmoni, balanseb

aspire 1. lengte, strebe, aspirere 2. (gammeldags) stige, heve seg

art 1 kunst (særlig visuell kunst, maleri og skulptur) 2 kunstfag, kulturfag, kunstart 3 forming, håndverk 4 kunstferdighet, dyktighet 5 list, knep, krokveier 6 illustrasjoner, illustrasjonsmateriell (i reklamebransjen, journalistikk)
sinew 1 (anatomi) sene 2 (overført) styrke, kraft 3 (overført) bærende kraft
dread 1 fryktelig, skrekkelig, fryktet 2 (litterært, spøkefullt) (ære)fryktinngytende

furnace 1. masovn, (smelte)ovn 2. fyr(ings)anlegg, fyr(ings)kjele 3. (overført) ildprøve, prøvelse 4. (overført) bakerovn 5. atomreaktor
anvil 1. ambolt 2. (anatomi) ambolt (ben i øret) 3. (meteorologi) amboltsky
grasp 1. grep, tak 2. rekkevidde 3. makt, vold, herredømme 4. oppfatning, forståelse, fatteevne
clasp 1. kneppe (fast), spenne, hekte sammen, låse 2. festes, gå i lås 3. omfavne, omslutte, trykke, gripe, klemme, holde

spear 1. spyd, lanse 2. lyster, lystregaffel, fiskespidd, fiskespyd 3. (poetisk) spydbærer

Kommentar til diktet (En liten analyse)

Dette er en blogg som skal spre poetisk glede. Analyse hører forskning og utdanning til, der skal man være vitenskaplig, etterrettelig og ikke skrive noe man ikke har dekning. I en blogg kan man være begeistret, i en analyse skal man være nøktern. Her vil jeg være litt begge deler.

Diktet bruker virkemidler det er lett å peke på og å forstå for den som skal lære seg å analysere dikt. Det er brukt mange gjentagelser, formuleringen of the night, of thine eyes, of thy heart, spørsmålet what: what distant deeps or skies, what wings, what the hand, what shoulder, what art, what dread hand, what dread feet, what the hammer, what the chain, (In) what furnace, What the anvil, what dread grasp og what immortal hand or eye. Det er også ord som blir gjentatt, dare, dread, og ord og meninger som blir variert: eyesee, fireburning, seizegrasp. Her går det ganske sikkert an å finne flere eksempler også. Å peke på disse virkemidlene er objektivt og vitenskaplig, å forsøke å tolke hva de betyr er subjektivt og personlig. Jeg vil ikke begi meg ut på det.

Lydlig og klanglig går det også an å objektivt peke på virkemidler brukt i diktet. Det er en utstrakt bruk av diftong: tyger, bright, night, eye og delvis frame, bare for å ta første strofen. Å bruke ord med lydlig nærhet er en del av Blakes mesterskap, diktene hans er meget behagelige å lese og å høre. De legger seg godt på tungen og klinger godt i øret. Og det lar seg ikke godt oversette. Også i skrivemåten kan vi se forbindelse mellom ordene, heart, dread, dead, beat, spear, tear, selv om uttalen ikke er den samme. Det er også objektivt å peke på at Blake ofte plasserer like lyder nær hverandre, twist the sinews, fire of thine, began to beat, what wings, med flere.

Diktet er fullt av undring. Tigeren er et av de mest fryktinngytende dyrene som finnes, det største av kattedyrene, et av verdens største rovdyr. Hvem er det som kan ha laget et slikt vesen? Dette står i kontrast til tilsvarende dikt i Songs of Innocence, The Lamb, et av de minst fryktinngytende dyrene. Diktet ender også opp i spørsmålet, er det virkelig samme skaper, av lammet, som av tigeren?

Her er også noe å behandle analytisk. Diktet består altså av fire strofer utenom første og siste, som er den samme. I den siste av de fire i midten, er siste linje: Did he who made the lamb make thee? Så det er et nøkkelspørsmål. Det er også enden i en strofe, som begynner vanskelig med stjerner som kaster spydene og vanner himmelen med tårer, vanskelig både å forstå og å lese. Det er mange lange ord, meningen er overført, og den er vanskelig å få ordentlig tak på. I kontrast står linjene 3 og 4 i strofen, der alt er enstavelsesord, og meningen er veldig enkel og direkte. Det smeller inn, og ender med spørsmål direkte til tigeren, make thee. Siste ord er thee, det slutter med tigeren.

Så når diktet spør hva hånd eller øye (hand or eye), så er det både hånden som laget den, og øyet som så den for seg. Den guddommelige makten som skapte tigeren, må ha hatt en ide om hvordan tigeren skal se ut. Hvem er i stand til det, hvem kan vel fatte tigerens egenskaper?

Slik fortsetter det nedover strofe for strofe. Strofe to spør etter fjerne dyp og himler, noe som åpner for en uendelighet, noe ufattelig, ikke for mennesker å forstå. Og det som tente ilden i tigerens øyne, det som fikk tigeren til å se og øynene til å gløde, det er jo virkelig fjernt for vår fatteevne. Enten vi er religiøse eller ikke.

Min gjendiktning

Dette diktet har vist seg usedvanlig vanskelig å gjendikte. Jeg vet ikke når jeg forsøkte første gang, men resultatet var temmelig verdiløst. Nå når jeg forsøker meg på nytt i 2019 blir det bare hakket bedre. I originalen flyter alt enkelt og naturlig. Det er ingen overflødige ord, ingen nødrim og ingen halvrim. Det eneste stedet det halter litt, er der det er et poeng å gjøre det, nemlig der han snakker om tigerens fearfull symmetry, som skal rime på hand or eye. Diktet er selv ikke helt symmetrisk akkurat der. Ellers er rimene perfekte. Det er de ikke i min gjendiktning

Tigeren

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Kan fatte din skumle symmetri?

I hva fjerne himmelstrøk
Brant av dine øyne røk?
På hva vinger tør han dra?
Hva slags hånd tør ilden ta?

Og hva skulder, og hva triks,
Fikk vridd til alt i hjertet ditt?
Når ditt hjerte begynte slå,
Hvem var det som satt det på?

Hva slags hammer og kjetting?
I hva slags ovn lå hjernen din?
Hvilken ambolt? Hvilket makt
Tør holde dødens terror fast?

Når stjerner kastet lansene,
Og vannet himmelen glansende,
Smilte han sitt verk å se?
Laget han òg lammet med?

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Tør fatte din skumle symmetri?

ES2013-19

Oversettelsen er så omarbeidet at jeg kan godt sette ES2019. Lite er igjen av den første gjendiktningen jeg prøvde. For å få til en brukbar versjon har jeg lagt til en trykklett opptakt i noen av linjene, der det ikke er det i originalen.