The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

The Lamb (Lammet), av William Blake

Bloggåret 2015 var ikke så veldig aktivt. En rekke av innleggene er postet i ettertid, inkludert dette. Det er januar 2019 her jeg sitter, og skal ta fatt på et av engelsk litteraturhistories mest berømte dikt.

Det er hentet fra den fascinerende samlingen Songs of innocence, 1789, av William Blake (1757-1827). Av ham har jeg tidligere postet The fly i 2009 og The tyger i 2013. Begge disse er fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. I alle senere utgivelser er diktene fra innocence og experience utgitt samlet. De første diktene er rørende naive, skrevet i og for barnets uskyld, mens også diktene i experience formidler en ganske trygg verden i undring og forundring. Jeg synes disse to samlingene er uten sidestykke i litteraturhistorien. Det er ingen andre jeg kjenner som klarer å formidle et syn på livet og verden så enkelt og forunderlig.

For forholdet mellom samlingene er det bare å sammenligne The Lamb og The Tyger. Lammet står i de uskyldige sangene, lammet er uskyldig, og gjør ingen fortred. Tigeren står i de erfarne sangene. Den er et rovdyr, skummelt og fryktelig, sterkt og vilt. Er det virkelig samme skaper som skapte lammet og tigeren, spør dikteren? I skapelsen av tigeren er det noe dikteren ikke forstår, slik det i den erfarne voksenverden er grenser for hva man vet og kan vite. I barneverden er alt ukjent ting man en gang vil vite, far og mor vet alt, verden er trygg.

Det religiøse ligger tjukt i begge samlingene. Blake var også selv dypt religiøs. Men hans kristentro har en ubegripelig dimensjon som gjør den svært fascinerende. I songs of innocence and experience er det stort sett enkelt uttrykt, men fascinerende der også, mens i andre verk jeg ikke har lest skal det være ganske komplisert. Det religiøse ligger også i begrepene uskyld (innocence), før syndefallet, og erfaring (experience), etter syndefallet. Derfra går det videre til paradis, også før syndefallet, og tapet av paradis, etter syndefallet.

Men nå skal vi begynne å konsentrere oss om dagens enkle, lille dikt. Det er det mest kjente i samlingen, innocence, og svært representativt. Lammet er mye brukt i kristen motivkrets, Jesus er lammet, etter at han først også har vært hyrden. Det er lammets egenskaper som blir tillagt Jesus, noe av det mest ufarlige som tenkes kan, ydmykt, lite og søtt, naivt og uskyldig i møte med verden.

The Lamb

Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee,
Gave thee life, and bid thee feed
By the stream and o’er the mead;
Gave thee clothing of delight,
Softest clothing, woolly, bright;
Gave thee such a tender voice,
Making all the vales rejoice?
Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee?

Little lamb, I’ll tell thee;
Little lamb, I’ll tell thee:
He is called by thy name,
For He calls Himself a Lamb.
He is meek, and He is mild,
He became a little child.
I a child, and thou a lamb,
We are called by His name.
Little lamb, God bless thee!
Little lamb, God bless thee!

1789, Songs of innocence

Min Oversettelse

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og bød deg føde
Ved bekken og over engen;
Gav deg klede av behag,
Mykeste klær, ullent, lyst;
Gav deg sånn en myk stemme,
Gjør at alle daler fryder seg?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er kalt ved ditt navn
For han kaller seg selv et lam;
Han er ydmyk, og Han er mild,
Han ble et lite barn;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er kalt ved Hans navn?
Lille lam, Gud velsigne deg!
Lille lam, Gud velsigne deg!

Språk, form og innhold

Formelt er det to strofer med ti verselinjer i hver. De to første og to siste er en form for gjentakelse, så det er de seks strofene i midten som er interessante. Her er det i første strofe parrim, med trykktung utgang, aa bb cc. Versefoten er trokeisk, tung-lett, med fire trykktunge stavelser i hver. I andre strofe brytes formen litt opp, med name (navn) som ikke rimer på lamb (lam), brukt både i linje 3-4 og 5-6. I disse linjene går også rytmen i stå. Etter called (kalt) i linje 3 er det naturlig med en markant pause, og ordet Himself (Hamselv) i linje 4 er en sponde, to trykksterke stavelser etter hverandre. Ellers er ikke trykket så markert i disse to linjene, og tempoet er ikke som i resten av diktet. I linjene 5 og 6 er rytmen tilbake til det vante igjen, trokeisk, og med fire trykksterke stavelser. I de to første og to siste linjene er også trykket mindre markert. Linjene er fortellende, mer enn poetiske.

Det passer godt med innholdet, at det går lett og poetisk når lammet beskrives, men at det stopper opp, og blir fortellende, når poenget skal frem. Det viktige ordet Himself har dobbelt trykk, her stopper lesingen opp.

For akkurat dette diktet er også selve utgivelsen viktig. Det er dikteren selv som har stått for den visuelle utformelsen, og bestemt selv hvordan det skal se ut. Diktet og samlingen er ikke trykket i vanlig forstand, men inngravert på en kopperplate, med tegninger og håndskrift, og så er det denne platen som er blitt kopiert. Jeg legger derfor ved en faksmile av originalutgaven, hentet fra Wikipedia commons.

Originalutgaven av diktet The Lamb. Hentet fra Wikipedia Commons. Tegningene er av Blake selv, og skriften er hans håndskrif. Hele siden er i liket med resten av samlingen inngravert i en kopperplate, og ut i fra den kopiert opp.

I oversettelsen er det spørsmål om å oversette made med laget eller skapte. Ellers er det ingen store vanskeligheter. Merk at lamb er det norrøne ordet for lam, og at ordet finnes skrevet på den måten i en del gamle salmer (for eksempel: Sjaa der, Guds Lamb kjem gangande, Elias Blix, 1869).

Innholdet skal også være veldig greit. Spesielt hvis man er vokst opp med søndagsskolen, og kjenner den kristne barnelærdommen, med symbolbruken og tonen i belæringen. Det er poeten, den gode og velmenende, som spør lammet om det vet hvem som skapte det, og gav det alle dets egenskaper. Så er det straks i strofe to med svaret, poeten vet det, og kan fortelle at den som gjorde det, selv kaller seg et lam. Og at han har lammets egenskaper, ydmyk og mild. Poeten kaller også seg et barn, og lammet et lam, og inkluderer begge i et vi som er kalt i Jesu (His) navn. Så avslutter diktet med at lammet velsignes.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Jeg har tatt med en del godt kjente ord også, for å vise frem alternativene man kan oversette med og hva som ligger i den engelske originalen. Jeg har ikke tatt med ord som er like på norsk, sånn som bid (by) og call (kalle), og jeg har heller ikke tatt med de poetiske utgavene av de kjente pronomene (thee, thou, thy). Her er det på norsk bare å bruke de vanlige deg, du og din. Som vanlig er oppslagsord satt i fet skrift.

stream 1 (også overført) strøm, flom 2 bekk, liten elv, vannløp, lite vassdrag 3 stråle 4 (overført) retning, strømning(er) 5 (overført) forløp 6 (britisk, pedagogikk) nivågruppe, linje
mead -> meadow eng
delight 1 glede, fornøyelse, (vel)behag 2 fryd, nytelse 3 henrykkelse
woolly 1 ull-, av ull 2 ulliknende 3 (overført) ullen, uklar 4 (om planter, dyr) ullhåret, med ullhår 5 ull(be)kledt 6 (hverdagslig) lodden, dunet 7 (om lyd) uklar, utydelig 8 (amer., hverdagslig) barsk
tender 1 myk, bløt, mør 2 fin, sped, skjør, sart 3 mild 4 veik, svak, skrøpelig, ømtålig, øm 5 øm, kjærlig, ømsinnet 6 kjær, elsket 7 forsiktig, varsom, myk 8 (om barn) ung
vale (poetisk) dal
rejoice glede (seg), fryde (seg), juble

meek 1 ydmyk, saktmodig, føyelig, forsagt, spak, spakferdig, underdanig 2 from, mild
become 1 (begynne å være) bli 2 passe, kl

Kommentar

Diktet er et skoleeksempel på hva en metafor er for noe. Det er når tingens egenskaper, og ikke tingen i seg selv er det viktige. Her er det lammets egenskaper som blir brukt for billedlig å forklare egenskapene til Jesus. Han er snill som et lam. Ideen er ikke Blakes, tanken om lammet som bilde på Jesus går helt tilbake til den aller første tiden, og det er rikelig med malerier med Jesus med lammet i hånden, eller i nærheten. Her, i diktet, blir ideen presentert som ny, fordi den blir sagt til et uskyldig lam som ikke kan vite. Det skal vekke forbauselse, at den som skapte lammet, selv kaller seg et lam.

Diktet skal også være helt trygt. Det er skrevet på en måte som om det var ment for barn. Spørsmålet i første strofe er bare koselig, hvem var det som skapte lammet? Barnet skal vite det. Allerede i strofe to kommer svaret, og det med en gang. Det blir ikke sagt i rene ord, men referansene er overtydelige. Så blir dikteren og lammet forenet, slik dikteren og leseren også blir det. Vi er alle kalt ved hans navn. Jeg vil også kalle det en effekt at diktet ikke slutter he made thee, eller noe i den stilen, men med God bless thee. Lille lam, Gud velsigne deg.

Diktet er skrevet helt uanstrengt. Takten og rytmen går helt opp, og der den ikke gjør det, virker det bare avslappet. Som jeg viste i gjennomgangen av språk, form og innhold, er det taktskifte akkurat der nøkkelen til diktet blir forklart. Diktet har ingen vanskelige ord og ingen vanskelige meninger. Det er uskyldig, enkelt og greit. Og selv om det ser enkelt ut å skrive sånne dikt, er det ingen som har fått det til så lekende lett som William Blake. Derfor blir de også ennå lest, mer enn tohundre år etter de ble skrevet.

Litt mer teknisk kan vi ta med at dette diktet i likhet med alle andre dikt i samlingen gjør utmerket bruk av det engelske språkets lydelige kvaliteter. Det er det som kjennetegner mesterdikterne, de får ut det maksimale i språket sitt, og utnytter muligheter i klang og betydning få gjør dem etter, og ingen gjorde før dem.

Engelsk er kjennetegnet av mange korte ord. Det er et språk som passer godt til trokeisk og jambisk verseform. Der norsk må bruke stavelser på grammatikk og bøyning (verbene har som regel en stavelse til å vise infitiv (-e), presens (-er) eller preteritum (-et, -te), substantivene viser bestemt/ubestemt og entall/flertall), så løser det engelske språket dette med en konsonant (s), en foranstilt artikkel (the) eller ingenting. Selv der det strengt tatt er en stavelse, som i verb i preteritum, kan denne av poetiske hensyn sløyfes, om det er behov for det (grip’d for gripped). I dette diktet er enstavelsversjonen o’er brukt for over. Norsk har mer begrenset av slike muligheter.

Lydlig bruker Blake svært mange ord med lang i-lyd, thee, feed, stream, mead, meek og også mange med ‘i’ i diftong: delight, bright, voice, rejoice, mild, child. Og også made og making. Dette er den tynneste, spakeste, svakeste vokalen, veldig passende for et skjørt lite lam, brekende. På den annen side er vokalen ‘a’, som den blir uttalt i lamb, den mest avslappede vi kan uttale, passende for Jesus Kristus, som lammet. Jeg vil si det er en kontrast, her, rikelig med ‘i’. og ordentlig ‘a’ bare i lamb. Diktet ligger godt på tungen, og klinger godt i øret. Bare se hvordan Blake linje for linje, holder på de samme lydene, Does thou know who…, variasjoner av ø. u og å/o, vokaler som ligner hverandre, umulig å få over i en gjendiktning.

Min gjendiktning

Det er umulig å få med alle diktets poetiske kvaliteter over i gjendiktningen, men her er et forsøk. Diktet er gjendiktet før, av Geir Uthaug, i samlingen Uskyldens og erfaringens sanger, som ble utgitt i 1997.

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og matet deg
Ved en bekk og over hei;
Gav deg klede av behag,
Myke klær, av ull, og hvitt;
Gav deg sånn en tander lyd,
I alle daler spres det fryd?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er oppkalt ved ditt navn
For Han kaller Seg et lam;
Han er ydmyk, Han er mild,
Som et barn ble han selv til;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er oppkalt i Hans navn.
Lille lam, velsigne deg!
Lille lam, velsigne deg!

ES2019

Sonett 123, av William Shakespeare – No, Time, thou shalt not boast that I do change:

Det er kanskje passende at jeg nærmer meg å være ajour med sonettene samtidig som sonettene til den skjønne ungdom nærmer seg slutten. Fra nummer 127 er sonettene tilegnet den mørkhårede damen (the dark lady), der har jeg postet for alle frem til 140, om enn de fleste i uferdige versjoner. Jeg sitter altså i april 2017 og skriver dette, det er påskeaften, og kanskje passende å tenke over de helt store tema. Mens jeg skriver dette hører jeg passende Bachs Matteuspasjon, dirigert av Helmuth Rilling, Hanssler complete edition. I de siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom, han jeg gjentatte ganger har skrevet om, og hver gang har holdt frem som det viktigste at ingen vet hvem han er, og ingen kan finne det ut. Shakespeare har ikke etterlatt seg noen spor, annet enn sonettene selv, og de er så lite konkrete at det eneste man egentlig har å spekulere fra, er tilegnelsen i utgaven publisert av Thomas Thorpe i 1609, der THE.ONLIE.BEGETTER.OF.THESE.INSUING.SONNETS. er Mr.W.H. Punktumene og de store bokstavene er fra originalen, kursiven er min. Initialene W.H. er han sonettene er tilegnet, og man går derfor ut fra at det også er han poeten henvender seg til i de 126 første sonettene. Alle med initialer W.H. i Shakespeares samtid er prøvd som kandidat, i tillegg til mange som ikke har hatt dem, men ingen av teoriene kan bli bekreftet eller avkreftet.

Derfor leser ikke jeg sonettene biografisk. For meg er det poeten eller sonettskriveren som er den elskende, og den skjønne ungdom som er den elskede, og de to kan like godt være oppdiktede ideal, som to virkelige mennesker med vanlige liv. De to, den elskende og den elskede, er som de nedfeller seg i sonettene, det er alt vi vet om dem, og alt vi trenger å vite.

Her, i sonett 123, vender poeten seg tilbake til de evige tema, etter å ha balet litt med mer hverdagslige problemer i sonett 122, og strevd med manglende trofasthet i sonettene 117 til 121. Han henvender seg til Tiden selv, Tiden personifisert med stor bokstav, og setter sin egen kjærlighet til den skjønne ungdom opp mot Tidens gang. Han hevder Tiden er foranderlig, eller at med Tidens gang blir tingene som skjer, verkene som blir bygget og bragdene som blir gjort, alt blir forandret og oppfatningen av det blir forandret. Det er ikke til å stole på, det er ikke til å bli stående og beundre, det er gamle ting i ny kledning, som vi i våre korte liv likevel vil sette pris på, og liksom vil late som er det vi egentlig ønsket. I alt dette ubestandige og foranderlige er det noe sonettskriveren sverger på vil vare evig, og det er hans egen sannhet, hans egen trofasthet.

Sonnet 123

No! Time, thou shalt not boast that I do change.
Thy pyramids built up with newer might
To me are nothing novel, nothing strange;
They are but dressings of a former sight.
Our dates are brief, and therefore we admire
What thou dost foist upon us that is old,
And rather make them born to our desire
Than think that we before have heard them told.
Thy registers and thee I both defy,
Not wond’ring at the present, nor the past,
For thy records, and what we see, doth lie,
Made more or less by thy continual haste.
This I do vow and this shall ever be:
I will be true despite thy scythe and thee.

Min oversettelse

Sonett 123

Nei! Tid, du skal ikke skryte av at jeg endres:
Dine obelisker bygget opp med nyere velde
Er ikke noe nytt for meg, ikke noe rart
De er ikke annet enn kledning av et tidligere syn.
Våre dager er korte, og derfor beundrer vi
Hva gammelt du lurer inn i oss;
Og gjør det født til våre ønsker
Heller enn å tenke at dette har vi hørt før.
Dine protokoller og deg trosser jeg begge.
Uten å undres over verken nåtiden eller fortiden,
For dine minner og hva vi ser i dem, de lyver,
Gjort mer eller mindre av din kontinuerlige hast.
Dette sverger jeg skal for alltid være;
Jeg vil bli sann, tross din ljå og deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

I de første uktastene inneholder oversettelsen alltid feil. Her må også med at sonetten florerer i litt ulike utgaver, nettsiden Shakespeare-sonnets har ikke utropstegn etter No (nei) i første linje, quarto-utgaven av 1609 har det, og Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems skriver at dette er ett av bare fem eksempler på utropstegn i denne førsteutgaven, og altså noe ganske spesielt. Redaktøren av Shakespeare-sonnets forklarer ikke hvorfor han har tatt det bort.

Time står med stor bokstav, så han henvender seg til Tiden som en person. Tiden har evnen til å endre og ødelegge, her forsikrer den elskende poeten altså at det ikke vil skje med ham. På engelsk er change (endre, forandre, skifte) ikke transitivt, så det trengs ikke spesifiseres hva som skal endres. På norsk må med endre meg eller forandre meg, noe som gir en idé om at sonettskriveren skal forandre seg, og bli litt annerledes. Det er altså Kjærligheten hans som er bestandig, det er den som ikke skal forandres. Jeg prøver nå i en revidert versjon å la endres stå i stedet for «endre meg». Pyramidene (pyramids) på Shakespeares tid trengte ikke være bare pyramider, ordet ble også brukt om obelisker og om tårn, og om støttepilarer. Det skriver både Oxford-utgaven av sonettene og nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ShakespeareWords. Kanskje skulle det vært oversatt med et annet ord enn pyramide, for å vise at det nok ikke er de egyptiske pyramidene det er snakk om. Uansett er de nå i Tidens eie, thy pyramids, kanskje forstått som om det er pyramidene (og andre store prosjekter) bygget i løpet av tidens gang, og som det nå er Tiden som bærer videre. Oversettelsesteknisk er det spørsmål om hvordan man skal oversette might, i denne sammenhengen, jeg finner «velde» å være mest dekkende. Kanskje må jeg også ha med her at det har vært spekulert i hva newer might (nyere velde) skal være, om sonetten kanskje refererer til noen nyere pyramider, eller tårn eller søyler, og ikke til de gamle egyptiske. Det kan også være en referanse til samtidens ambisjoner om å bygge pyramidene på ny, eller til å signalisere ambisjoner ved å ville bygge pyramidene, i direkte eller overført betydning, kanskje litt sånn som Jens Stoltenbergs nå herostratisk berømte månelanding. For meg er det ikke så viktig å tvinge mening inn i hvert ord, den overordnede meningen er veldig klar, her handler det om å sette egen kjærlighet i sammenheng med store og varige prosjekter. Om man ser til nybygging av pyramidene, så passer det godt til å være ny kledning av gamle syn, det gamle på en ny måte, ikke noe nytt under solen.

I andre kvartett er poenget at vårt liv er kort, og at vi derfor setter pris på hva som kommer inn i det av ting som har vært før, for oss vil det uansett være nytt. To foist something/someone (up)on someone er «å prakke noe(n) på noen», skriver ordboken, det er tiden som lurer det inn i oss, smugler det inn, og får det til å se nytt ut, selv om det egentlig er gammelt. I våre korte liv synes vi det er greit, det passer våre ønsker (born to our desire), og det er ikke så farlig at dette er noe vi har hørt eller lest om.

Med register i linje 9 menes offisielle nedtegnelser, eller officially written records, som Oxford-utgaven av sonettene skriver. Poeten henvender seg i denne kvartetten til Tiden selv, og det er Tidens offisielle nedtegnelser, tidens protokoller, poeten trosser, som han også trosser Tiden selv. Ordet register har samme mening som record, i linje 11, der er det også tidens nedtegnelser, protokoller og arkiv det dreier seg om. Merk at ordet record for å være tro mot den jambiske rytmen skal ha trykket på andre stavelse, reCORDS. Med Not wond’ring at the present, nor the past menes at poeten ikke undrer seg eller forundrer seg over hva som har skjedd, eller som nå skjer, han blir ikke brakt ut av likevekt, lar seg ikke imponere. For han vet at tingene ikke er som de ser ut, slik det står i linje 11, thy records, and what we see, doth lie, «dine nedtegnelser og hva vi ser (i dem), lyver». Her kan vi kanskje ta med i forbifarten at verbet doth blir brukt i pural, selv om det strengt tatt er singular, tilsvarende does. Linje 12 har en forklaring på hvorfor vi ikke kan stole på hva som står i Tidens protokoller, hvorfor de lyver, det er fordi Tiden går med en slik fart (thy continual haste), at hva som skjer blir gjort mer, eller mindre (made more or less). Så tiden er ustadig, mens poetens kjærlighet til den skjønne ungdom, er evig.

Det er dette som står i den siste kupletten, konklusjonen. Sonettskriveren sverger han vil forbli sann (true), tross tidens og dens ljå (I will be true despite thy scythe and thee). Med sann menes trofast, altså trofast i kjærligheten til den skjønne ungdom, men også det at sonettskriveren vil snakke sant. I linje 13 kan den andre this (dette) referere til selve sonetten, beslektet med slik det er brukt i berømte sonett 18, men det kan også referere til utsagnet han kommer med.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der de bruker Kunnskapsforlagets blå ordbok og Oxford dictionary of English language.

foist smugle (inn), ta inn i smug
defy trosse, gjøre motstand
scythe ljå

Kommentar til sonetten

I denne og de andre siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom vender vi altså tilbake til de evige og opphøyde tema, etter at poeten har strevd med å forklare ubestandighet og utroskap i sin egen kjærlighet til den skjønne. Nå er det tvert i mot at kjærligheten er bestandig og urokkelig, og at den og sonnetskriveren forblir sann, samme hva Tiden forsøker å gjøre med den.

Formelen for Shakespeares elisabethianske (eller engelske) sonetter er tre kvartetter med fire linjer først, og så en tolinjet kuplett til slutt. Hver av kvartettene inneholder et bilde eller en tanke, og de tre kvartettene er variasjoner av denne tanken. Så kommer konklusjonen, som enten er en oppsummering og en spissing av de tolv første linjene, eller en tanke som står i motsetning til dem. Skal det stå som en motsetning, som det delvis gjør i denne sonetten, så er det en ganske sterk disbalanse i argumentasjonen, siden første «halvdel» får 12 linjer, og konklusjonen bare får 2. I de italienske sonettene perfeksjonert av Petrarca er styrkeforholdet 8 linjer først, og så 6 linjer til slutt. Da får man en ordentlig motsetning, og to tanker som kan møte hverandre og konkurrere.

Ideen i de tre første kvartettene i sonett 123 er at ingenting i Tiden egentlig er nytt. Først er det pyramidene som ikke er noe nytt og merkelig, bare ny kledning av gamle syn. Så er det livet som er kort, og vi derfor tror det er nytt og ønsket, det Tiden lurer i oss, og som egentlig er gammelt, og noe vi har hørt før. I tredje kvartett er det en viss utvikling, med at poeten proklamerer at han forakter Tiden og dens protokoller, for hva vi ser i den og dem er løgn, forstørret eller forminsket av tidens gang. Mot dette setter han sin egen kjærlighet, som vil forbli sann, og som den er, til tross for Tiden og dens ljå, den ljåen som ellers hogger ned alt.

At Tiden farer frem med ljå er et bilde Shakespeare også ellers har brukt i sonettene sine. Det er begge de to som har med tiden å gjøre, nummer 12 (And nothing ‘gainst Time’s scythe can make defence – og ingenting kan mot Tidens ljå forsvare seg) med de 12 månedene i året, og nummer 60 (And nothing stands but for his scythe to mow – Og ingenting står mot hans ljå å slå) med de 60 sekundene i et minutt, og 60 minutt i en time. I tillegg er det brukt i nummer 100 (So thou prevent’st his scythe and crooked knife – Så du hindrer hans ljå og krokete kniv). Som man ser er det alltid brukt på denne måten, nesten som ljåen er et attributt til tiden. På norsk er det Døden som er mannen med ljåen, men også Tiden personifisert er ofte også utstyrt med en ljå og et timeglass.

Det andre bildet Shakespeare bruker er pyramid (pyramide, obelisk, pillar), et ord Shakespeare bruker to andre steder, begge i Two noble kinsmen, som han skrev sammen med John Fletcher, og som derfor står litt utenom Shakespeares øvrige tekster. Også der er det ikke de gamle egyptiske pyramidene som skal bygges, men nye og ambisiøse, slik at pyramidene blir en slags metafor for noe stort og praktfullt, noe ambisiøst. For poeten i denne sonetten vil det imidlertid aldri bli noe stort og forunderlig over dem, bare varianter over ting han har sett før. Også når han snakker om registerne (registers) og protokollene (records), ting som har hendt, så er det noe som ikke imponerer ham. Kritikken går i at det er ikke helt hva det gir seg ut for, det er varianter av ting man har sett før, det er ikke sant og ekte. Mot dette setter poeten sin kjærlighet, her uttrykt gjennom poeten selv (I will be true – Jeg vil forbli sann), som noe som ikke vil endre seg, og som ikke vil se ut som noe annet enn det det er.

Denne sonetten begynner med No, Nei, i første linje. Den neste sonetten, nummer 124, har No som første ord i linje 5, mens nummer 125 har no som start i linje 9. Nektelsesordet innleder altså hver av de tre kvartettene nedover. Man skulle, som Shakespeare-sonnets skriver, da vente at nei innledet konklusjonen i sonett 126, men i den sonetten er det ingen konklusjon, den har bare 12 linjer.

Min gjendiktning

Forrige sonett, nr 122, gjendiktet jeg så det skulle være trykktung utgang i hver linje. Det er noe formen krever, men som er vanskelig på norsk, siden det praktisk talt krever at hver linje må slutte med et enstavelsesord. De aller fleste norske ord med to stavelser har trykket på første stavelse, i alle bøyninger av substantiv og verb er det slik, bøyningsendelsen er alltid trykksvak (unntak kan være siste ‘e’ i bestemt flertall substantiv, den kan tvinges til å være trykksterk, som i linje 7 i gjendiktningen min). Så å tvinge inn denne regelen gir ganske store begrensninger for hvordan linjene må settes opp. Og resten av linjen får jeg ikke til å følge jambene. Norsk er ikke laget for å skrive sonetter på denne formen, og det kan godt hende gjendiktningene ville blitt bedre ved ikke å følge reglene så strengt. Uansett er disse gjendiktningene mest ment som litt uhøytidelige øvelser for meg selv, sonettene leses som all poesi best i original, oversettelsene og gjendiktningene fungerer helst som en forklaring, en inngangsport.

Sonett 123

Nei! Tid, skryt ei at jeg meg endres snart:
Dine søyler bygget med nyhets makt
Er ei for meg verken nytt eller rart
Kun kledning av en tidlig’re prakt.
Vårt liv er kort, så beundrer vi det
Du lurer i oss som gammelt er;
Og gjør det heller født til ønskene
Enn tenke vi har vel hørt før det der.
Dine registre og deg trosser jeg.
Uten å undres over verken nå eller før,
For hva som står og hva vi ser, er feil
Gjort mer, gjort mindre av farten du gjør.
Hva evig vil være sverger jeg på;
Forblir jeg sann, tross deg og tross din ljå.

 

The tyger (Tigeren), av William Blake

Det var til å begynne med en sommerpost med en litt sommerlig kvalitet, dette diktet her. Jeg hadde først ikke tid til å gjøre det skikkelig, men har fått pusset på det siden, så resultatet nå skal være helt greit.

Inspirasjonen til å velge dette diktet, kom av den nyeste platen til Bob Dylan, Tempest. Der er den siste sangen Roll on John, en hyllest til John Lennon. I siste verset der (i sanger snakker vi om vers, det blir litt kleint å bruke det korrekte strofer, når alle bruker vers og forstår det riktig) er det sitat fra dette diktet

Tyger, tyger, burnin' bright
I pray the Lord my soul to keep
In the forest of the night
Cover him over and let him sleep.

Hele teksten til sangen kan dere se på den beste siden for tekster og akkorder til Dylans sanger, den i regi av Eyolf Østrem, enkelt kalt Dylanchords. Jeg kan ikke få meg til annet enn å tro at Dylan her erter John Lennon litt, med å skrive liksom i hans stil, bare mye bedre, og primitivt til Dylan å være. Det er en underlig og vakker sang, som stimulerte meg til å ta en nærmere titt på det underlige og vakre diktet til den underlige poeten, William Blake (1757-1827). Interesserte kan sjekke hva som står om ham på Store norske leksikon. Enda mer interesserte kan sjekke podcasten Songs of Innocence and Experience til BBC In our time.

Nå som jeg henter posten opp igjen for å forbedre den, i 2019, vet jeg at Blake kommer til å bli en gjenganger her på bloggen. Siden 2013, da diktet først ble postet, har jeg fått lastet ned samlingene det stod i, Songs of Innocence (1789) og Songs of Experience (1794). Eller Songs of Innocence and Experience, som det heter i min utgivelse, og alle senere utgivelser etter originalutgavene. Jeg har lest gjennom samlingene flere ganger, de fascinerer meg dypt, sånn som de har fascinert hundretusenvis av andre opp gjennom årene. Diktene er veldig enkle, nesten barnslige, men så er det noe mer med dem, som gjør at man liksom ikke kan legge dem fra seg, og bli ferdige med dem.

I bloggens første år postet jeg diktet The fly, et dikt som nok også vil få en forbedret post, nå som jeg først er i gang med William Blake. Siden har jeg postet The lamb, fra samlingen Songs of innocense. og som diktet The Tyger er en respons på.

The tyger

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

In what distant deeps or skies 
Burnt the fire of thine eyes? 
On what wings dare he aspire? 
What the hand dare sieze the fire?

And what shoulder and what art, 
Could twist the sinews of thy heart? 
And when thy heart began to beat, 
What dread hand? & what dread feet? 

What the hammer? what the chain? 
In what furnace was thy brain? 
What the anvil? what dread grasp 
Dare its deadly terrors clasp? 

When the stars threw down their spears, 
And water’d heaven with their tears, 
Did he smile his work to see? 
Did he who made the Lamb make thee?

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Dare frame thy fearful symmetry?

Songs of experience, 1794

Min oversettelse

Tigeren

Tiger! Tiger! lysende klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye
Kunne fatte din fryktelige symmetri?

I hva fjerne dyp og himler
Brant det dine øyners ild?
På hva vinger tør han aspirere?
Hva slags hånd tør ilden gripe?

Og hva skulder, Og hva håndverk,
Kunne vri til senene i ditt hjerte?
Og når hjertet ditt begynte å slå,
Hva fryktelige hender og hva fryktlige føtter?

Hva slags hammer? Hva slags kjetting?
I hva smelteovn var din hjerne?
Hva ambolt? Hva fryktelig grep
Tør dens dødelige terror holde fast?

Når stjernene kastet sine spyd ned,
Og vannet himmelen med tårene,
Smilte han da han fikk se sitt verk?
Var det han som laget lammet, som laget deg?

Tiger! Tiger! lyser klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye?
Tør fatte din fryktelige symmetri

Språk, form og innhold

Diktet har seks strofer, der den siste strofen er en gjentakelse av den første. Hver av strofene har fire verselinjer, med parrim, aabb. Versefoten er trokeisk, med annenvher tung og lett stavelse, og konsekvent trykktung utgang på linjene. Det er fire trykktunge stavelser i hver linje. Jeg viser med å utheve de trykktunge stavelser i første strofe.

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

Som vi ser skifter rekkefølgen på de trykktunge og trykklette stavelsene i siste linje. Dette gjelder bare for første og siste strofe. Ellers går det i tung-tett også der.

Strofe 3 og 5 veksler mellom trokeisk og jambisk versefot. Jeg viser med strofe 5;

When the stars threw down their spears
And water’d heaven with their tears
Did he smile his work to see
Did he who made the Lamb make thee?

Så i de fire strofene i midten (utenom første og siste, som er like) veksler mellom å ha trokeisk og jambisk versefot i linjene 2 og 4. Antall trykktunge stavelser og den trykktunge utgangen er alltid lik. Det går også an å si at disse to strofene som skiller sg ut, har en opptakt i linjene 2 og 4.

I originalutgaven er diktet utstyrt med en tegning av en tiger. Blake var en dyktig tegner, og kunne uttrykke hva han ville. Her har han valgt det som ser ut til å være en ganske snill tiger, nesten smilende, og med en litt merkelig anatomi. Diktet og samlingen er blitt blant de mest kjente i engelsk litteraturhistorie, men da diktene først kom ut, fikk han bare solgt en håndfull utgave. Hvert av diktene var inngravert for hånd av Blake selv, på en metallplate, og det samme var tegningene og illustrasjonene. Så ble platene kopiert opp, og det var slik samlingene Songs of innocence og Songs of experience først ble utgitt. Det er såpass spesielt, at jeg legger ved en faksmile av originalutaven (hentet fra Wikipedia Commons).

Faksmile av diktet The Tyger, som det så ut i originalutgaven av 1794. Tigeren er tegnet av William Blake selv, som illustrasjon til diktet. Teksten er hans håndskrift.

Når det gjelder oversettelsen, så skilte jeg ut en oversettelse og en gjendiktning da jeg bearbeidet posten i januar 2019. I den forbindelse la jeg også til en gloseliste. Det viste seg å være ganske krevende, både å oversette og å gjendikte ordentlig, men nå skal jeg ha fått til versjoner jeg kan la stå.

I første strofe er det vanskelig å få oversatt burning bright. Burning er presens partisipp av to burn (å brenne, å gløde), bright (lys) er lagt til i gloselisten. Vi kan også på norsk bruke brenne i betydningen gløde og lyse, men engelskmennene gjør det mer enn oss. Jeg oversetter derfor med lysende, og beholder partisippen. Et tilbakevendende problem i diktet er bruken av genitiv, eller bruken av preposisjon for å uttrykke genitiv. I første strofe skjer det i andre linje, in the forrests of the night. Her er det nattens skoger som strengt tatt er riktig, det er et eiendomsforhold som blir uttrykt, ikke skogene om natten, eller i natten. Dette er kanskje spissfindigheter. Problemet kan kanskje omgås med å beholde samme preposisjon på norsk, «skogene av natten», men jeg synes det blir kunstig. Så jeg oversetter med skogene om natten. Jeg er dog ikke konsekvent med denne måten å oversette på gjennom diktet. det er nattens skoger som er riktig, men skogene i natten skulle være nær nok. Problemet med engelsk genitiv of (av) kommer flere ganger nedover diktet. Det er også et problem å oversette frame (bygge, ramme inn). Ordet er lagt til i gloselisten. Substantivet frame er ramme, og jeg forstår bruken av ordet i diktet her som å ramme inn, eller fatte, den skremmende symmetrien til tigeren.

I andre stroe er det også bruk av preposisjon for å uttrykke genitiv, fire of thine eyes. Her har jeg oversatt med «dine øyners ild». Videre er det vanskelig å oversette Aspire, som er latinsk, og satt sammen av ad (til) og spirare (puste, ånde) . Det betyr «strebe-» eller «trakte etter». Som så mange ganger ellers når jeg har slike problemer, ender jeg med det norske ordet som er nærmest originalen, «aspirere» her ikke er helt god norsk. I strofe 3 har jeg endt opp med å oversette art (kunst, håndverk) med håndverk. Sinew er «sene», ofte «muskelsene». Det inngår i en sammenheng med preposisjonen of, som jeg her løser med «senene i ditt hjerte», selv om det strengt tatt altså er «ditt hjerters sener», som står. Dread er et sterkt ord, det er noe som er veldig skremmende, fælt og fryktelig, Norske fryktelig er kanskje litt tømt for mening, og blir brukt i sammenhenger som «fryktelig mas» og til og med «fryktelig kjekt», Engelske dread har beholdt uhyggen i seg. Gjennom hele diktet er det et spørsmål hvordan å oversette engelske what (hva), som i diktet er brukt på en måte vi på norsk vanligvis vil bruke «hvilke». Jeg har etter å ha vekslet litt frem og tilbake endt opp med originalens «hva». Der det i originalen står what the har jeg oversatt med hva slags, for å få rytmen litt lik som hos Blake.

Det gjelder i strofe 4, der what the hammer, what the chain er oversatt med hva slags hamer, hva slags kjetting. Ordene Furnace (smelteovn). Anvil (ambolt), grasp (grep, tak) og clasp (hekte sammen) er lagt til i gloselisten. Det er ikke opplagt hvordan alt skal oversettes til norsk. I strofe 5 er ordene forståelige, men meningen kanskje litt snål. Stjernene kaster ned sine spyd, og væter himmelen med tårene sine. Jeg antar at det er slik at de kaster ned sine spyd, i respekt, og som tegn på at man overgir seg, slik det var tradisjon for i gamle tider. Hva tårer stjernene har og som vannet himmelen, skal jeg kanskje ikke begi meg ut på å tolke. Det er forskjellige måter å tolke dette på. Jeg har oversatt som det står i originalen.

Innholdet er både lett og vanskelig tilgjenglig på en gang. Det er poeten, som påkaller tigeren, som lyser i nattens skoger, og spør ha slags udødelig hånd eller øye som kan ha skapt den? Her er det å merke forskjellen fra tilsvarende spørsmål i The Lamb, der poeten henvender seg direkte til lammet, liksom for å forklare den. Om tigeren spør poeten i undring, og uten at tigeren hører.

Videre er det bare utfylling og utdyping av spørsmålet, også ulikt The Lamb, der svaret kommer med en gang. I strofe to er det i hvilke fjerne dyp og himler, ble gløden i tigerens øyne tent. På hvilke vinger våget han å fly, hvilken hånd våget å røre denne ilden i tigerens øyne? Alt gjelder i litt overført betydning.

Gloseliste

Gloselisten er lagt til i januar 2019, med gloser slått opp i ordnett.no.

bright 1. klar, lys, lysende, blank, speilblank, glinsende, skinnende 2. glad, gledesstrålende, lykkelig, lys 3. (om farge) klar, sterk, høy- 4. våken, oppvakt, begavet
frame 1. konstruere, bygge 2. (om bilde e.l.) ramme inn, sette i ramme 3. utforme, utarbeide 4. uttale, forme, formulere 5. utvikle seg, arte seg
fearful 1. redd, redd av seg, fryktsom, lettskremt, engstelig 2. fryktelig (hverdagslig), forskrekkelig, forferdelig
symmetry symmetri, harmoni, balanseb

aspire 1. lengte, strebe, aspirere 2. (gammeldags) stige, heve seg

art 1 kunst (særlig visuell kunst, maleri og skulptur) 2 kunstfag, kulturfag, kunstart 3 forming, håndverk 4 kunstferdighet, dyktighet 5 list, knep, krokveier 6 illustrasjoner, illustrasjonsmateriell (i reklamebransjen, journalistikk)
sinew 1 (anatomi) sene 2 (overført) styrke, kraft 3 (overført) bærende kraft
dread 1 fryktelig, skrekkelig, fryktet 2 (litterært, spøkefullt) (ære)fryktinngytende

furnace 1. masovn, (smelte)ovn 2. fyr(ings)anlegg, fyr(ings)kjele 3. (overført) ildprøve, prøvelse 4. (overført) bakerovn 5. atomreaktor
anvil 1. ambolt 2. (anatomi) ambolt (ben i øret) 3. (meteorologi) amboltsky
grasp 1. grep, tak 2. rekkevidde 3. makt, vold, herredømme 4. oppfatning, forståelse, fatteevne
clasp 1. kneppe (fast), spenne, hekte sammen, låse 2. festes, gå i lås 3. omfavne, omslutte, trykke, gripe, klemme, holde

spear 1. spyd, lanse 2. lyster, lystregaffel, fiskespidd, fiskespyd 3. (poetisk) spydbærer

Kommentar til diktet (En liten analyse)

Dette er en blogg som skal spre poetisk glede. Analyse hører forskning og utdanning til, der skal man være vitenskaplig, etterrettelig og ikke skrive noe man ikke har dekning. I en blogg kan man være begeistret, i en analyse skal man være nøktern. Her vil jeg være litt begge deler.

Diktet bruker virkemidler det er lett å peke på og å forstå for den som skal lære seg å analysere dikt. Det er brukt mange gjentagelser, formuleringen of the night, of thine eyes, of thy heart, spørsmålet what: what distant deeps or skies, what wings, what the hand, what shoulder, what art, what dread hand, what dread feet, what the hammer, what the chain, (In) what furnace, What the anvil, what dread grasp og what immortal hand or eye. Det er også ord som blir gjentatt, dare, dread, og ord og meninger som blir variert: eyesee, fireburning, seizegrasp. Her går det ganske sikkert an å finne flere eksempler også. Å peke på disse virkemidlene er objektivt og vitenskaplig, å forsøke å tolke hva de betyr er subjektivt og personlig. Jeg vil ikke begi meg ut på det.

Lydlig og klanglig går det også an å objektivt peke på virkemidler brukt i diktet. Det er en utstrakt bruk av diftong: tyger, bright, night, eye og delvis frame, bare for å ta første strofen. Å bruke ord med lydlig nærhet er en del av Blakes mesterskap, diktene hans er meget behagelige å lese og å høre. De legger seg godt på tungen og klinger godt i øret. Og det lar seg ikke godt oversette. Også i skrivemåten kan vi se forbindelse mellom ordene, heart, dread, dead, beat, spear, tear, selv om uttalen ikke er den samme. Det er også objektivt å peke på at Blake ofte plasserer like lyder nær hverandre, twist the sinews, fire of thine, began to beat, what wings, med flere.

Diktet er fullt av undring. Tigeren er et av de mest fryktinngytende dyrene som finnes, det største av kattedyrene, et av verdens største rovdyr. Hvem er det som kan ha laget et slikt vesen? Dette står i kontrast til tilsvarende dikt i Songs of Innocence, The Lamb, et av de minst fryktinngytende dyrene. Diktet ender også opp i spørsmålet, er det virkelig samme skaper, av lammet, som av tigeren?

Her er også noe å behandle analytisk. Diktet består altså av fire strofer utenom første og siste, som er den samme. I den siste av de fire i midten, er siste linje: Did he who made the lamb make thee? Så det er et nøkkelspørsmål. Det er også enden i en strofe, som begynner vanskelig med stjerner som kaster spydene og vanner himmelen med tårer, vanskelig både å forstå og å lese. Det er mange lange ord, meningen er overført, og den er vanskelig å få ordentlig tak på. I kontrast står linjene 3 og 4 i strofen, der alt er enstavelsesord, og meningen er veldig enkel og direkte. Det smeller inn, og ender med spørsmål direkte til tigeren, make thee. Siste ord er thee, det slutter med tigeren.

Så når diktet spør hva hånd eller øye (hand or eye), så er det både hånden som laget den, og øyet som så den for seg. Den guddommelige makten som skapte tigeren, må ha hatt en ide om hvordan tigeren skal se ut. Hvem er i stand til det, hvem kan vel fatte tigerens egenskaper?

Slik fortsetter det nedover strofe for strofe. Strofe to spør etter fjerne dyp og himler, noe som åpner for en uendelighet, noe ufattelig, ikke for mennesker å forstå. Og det som tente ilden i tigerens øyne, det som fikk tigeren til å se og øynene til å gløde, det er jo virkelig fjernt for vår fatteevne. Enten vi er religiøse eller ikke.

Min gjendiktning

Dette diktet har vist seg usedvanlig vanskelig å gjendikte. Jeg vet ikke når jeg forsøkte første gang, men resultatet var temmelig verdiløst. Nå når jeg forsøker meg på nytt i 2019 blir det bare hakket bedre. I originalen flyter alt enkelt og naturlig. Det er ingen overflødige ord, ingen nødrim og ingen halvrim. Det eneste stedet det halter litt, er der det er et poeng å gjøre det, nemlig der han snakker om tigerens fearfull symmetry, som skal rime på hand or eye. Diktet er selv ikke helt symmetrisk akkurat der. Ellers er rimene perfekte. Det er de ikke i min gjendiktning

Tigeren

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Kan fatte din skumle symmetri?

I hva fjerne himmelstrøk
Brant av dine øyne røk?
På hva vinger tør han dra?
Hva slags hånd tør ilden ta?

Og hva skulder, og hva triks,
Fikk vridd til alt i hjertet ditt?
Når ditt hjerte begynte slå,
Hvem var det som satt det på?

Hva slags hammer og kjetting?
I hva slags ovn lå hjernen din?
Hvilken ambolt? Hvilket makt
Tør holde dødens terror fast?

Når stjerner kastet lansene,
Og vannet himmelen glansende,
Smilte han sitt verk å se?
Laget han òg lammet med?

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Tør fatte din skumle symmetri?

ES2013-19

Oversettelsen er så omarbeidet at jeg kan godt sette ES2019. Lite er igjen av den første gjendiktningen jeg prøvde. For å få til en brukbar versjon har jeg lagt til en trykklett opptakt i noen av linjene, der det ikke er det i originalen.