Mnemosyne, av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770 – 1843) tok diktningen alvorlig. Å lese om ham, er å lese om en dikter som med ufravikelig alvor forsøker å svare på hva som er diktningens vesen. Og gjennom det vil han gi et utvidet svar på hva det vil si å være menneske. Jeg skriver utvidet svar, for dikteren er mer enn et menneske, for gjennom diktningen kommer dikteren i kontakt med gudene og det guddommelige, og transcederer den allment menneskelige, jordiske væren. Leseren av diktene kan nok oppnå noe av det samme, dikteren vil gjennom diktene formidle det essensielle ved tilværelsen og kontakten med det guddommelige.

Jeg behandler selvfølgelig alt dette bare skrapende på overflaten. Jeg leser om Hölderlin, i korte sekvenser i bøker og omtaler jeg finner på nettet, jeg leser lite av ham, der han selv gjør greie for synet sitt, og jeg har heller ikke lest noe av den omfattende forskningen om ham. Det er bare et lite omriss av alt materialet som finnes, så leseren må ta bloggen for det den er. Ved siden av Hölderlin er det mange diktere jeg setter meg inn i på tilsvarende måte. Jeg bruker ikke livet mitt på ham, som det omfattende materialet om og av ham egentlig krever. Det er tunge diskusjoner han selv fører, og det går tunge diskusjoner om ham.

For en leser i vår tid kan spørsmålene Hölderlin forsøker å svare på nesten fortone seg komisk abstrakte. Det er derfor jeg i innledningen skriver «ufravikelig alvor», Hölderlin gjør ikke et øyeblikk forsøk på å se seg selv utenfra, eller dempe spenningen med en avvæpnende, uhøytidelig kommentar. Det er dønn seriøst.

Det abstrakte og seriøse virker fremmed og utilgjengelig for våre lesere, vil jeg tro, man skal virkelig være interessert for å ville sette seg inn i dette, og man skal vel kanskje også være litt kunnskapsrik for å ha utbytte av det. Jeg skrev selv om et dikt av Hölderlin i 2009, Lebenslauf, et dikt jeg hadde store problemer med på alle sett og vis, og gjennom mange års bloggarbeid er det min erfaring at diktene fra slutten av 1700-tallet er de vanskeligste. De har en referanseramme jeg ikke deler, og de krever en klassisk dannelse og kjennskap til den antikke greske og romerske kulturen vår tid har tapt. Vi kan sjekke referansene vi er oppmerksomme på, og raskt slå opp hva de forskjellige ordene betyr, men vi har ikke lenger noen følelse for klassisk verselære, inngående kjennskap til de klassiske verkene diktene synlig og usynlig refererer til, kjenne ikke forhold diktet og samtidens lesere tar for gitt.

Jeg har imidlertid ikke for vane å skygge unna en oppgave fordi den ser vanskelig ut. Omfattende arbeid med flere av tekstene i perioden, har også gjort at de har åpnet seg mer for meg, slik at jeg igjen vil forsøke å åpne dem for flere lesere. Det er et eller annet som gjør det veldig tiltrekkende for meg, disse kunstnerne som tar kunsten sin og seg selv så utilslørt høytidelig, og som med dette alvoret forsøker å svare på spørsmål som for meg er umulige.

Diktet Mnemosyne er et godt eksempel. Allerede tittelen inneholder en referanse å sjekke opp, Mnemosyne er en av de tolv titatene, sønner og døtre til himmel (Uranos) og jord (Gaia). Hun er guden for hukommelse og minner, og også den som står bak opprinnelsen av språk og ord. Hun er også sammen med Zevs far og mor til de ni musene,  skytsgudinner for sang og dans, og inspirasjonskilde for skapende kunstnere av alle slag. Et dikt med denne tittelen, kan man altså vente vil omhandle hva som er urkilden til dikterisk skaperkraft.

Det får være nok innledning så langt, nå tar jeg fatt på diktet.

Mnemosyne

Zweite fassung

Ein Zeichen sind wir, deutungslos,
Schmerzlos sind wir und haben fast
Die Sprache in der Fremde verloren.
Wenn nämlich über Menschen
Ein Streit ist an dem Himmel und gewaltig
Die Monde gehn, so redet
Das Meer auch und Ströme müssen
Den Pfad sich suchen. Zweifellos
Ist aber Einer. Der
Kann täglich es ändern. Kaum bedarf er
Gesetz. Und es tönet das Blatt und Eichbäume wehn dann neben
Den Firnen. Denn nicht vermögen
Die Himmlischen alles. Nämlich es reichen
Die Sterblichen eh an den Abgrund. Also wendet es sich, das Echo,
Mit diesen. Lang ist
Die Zeit, es ereignet sich aber
Das Wahre.

Wie aber Liebes? Sonnenschein
Am Boden sehen wir und trockenen Staub
Und tief mit Schatten die Wälder und es blühet
An Dächern der Rauch, bei alter Krone
Der Türme, friedsam; und es girren
Verloren in der Luft die Lerchen und unter dem Tage weiden
Wohlangeführt die Schafe des Himmels.
Und Schnee, wie Maienblumen
Das Edelmütige, wo
Es seie, bedeutend, glänzet mit
Der grünen Wiese
Der Alpen, hälftig, da ging
Vom Kreuze redend, das
Gesetzt ist unterwegs einmal
Gestorbenen, auf der schroffen Straß
Ein Wandersmann mit
Dem andern, aber was ist dies?

Am Feigenbaum ist mein
Achilles mir gestorben,
Und Ajax liegt
An den Grotten, nahe der See,
An Bächen, benachbart dem Skamandros.
Vom Genius kühn ist bei Windessausen, nach
Der heimatlichen Salamis süßer
Gewohnheit, in der Fremd
Ajax gestorben,
Patroklos aber in des Königes Harnisch. Und es starben
Noch andere viel. Mit eigener Hand
Viel traurige, wilden Muts, doch göttlich
Gezwungen, zuletzt, die anderen aber
Im Geschicke stehend, im Feld. Unwillig nämlich
Sind Himmlische, wenn einer nicht die Seele schonend sich
Zusammengenommen, aber er muß doch; dem
Gleich fehlet die Trauer.

1803

Mnemosyne

Annet forsøk

Et tegn er vi, tolkningsløs,
Smerteløse er vi og har nesten
mistet språket i det ukjente.
Når det nemlig over mennesker
er en krangel ved himmelen og mektig
Månen går, så snakker
til og med Sjøen og strømmen må finne
den smale vei. Utvilsomt
er bare én. Som
daglig kan endre det. Knapt behov han
lov. Og det toner bladet og eiketreet veier da ved siden av
isbreen. For den som ikke klarer
det himmelske alle. Nemlig det rekker
de dødelige før til avgrunnen. Således vender det seg, ekkoet,
Med disse. Tiden er
lang, den skjer etter
sannheten.

Hva med kjærlighet? Solskinn
På jorden ser vi og tørt støv
Og dypt med skygger er skogene og det blomstrer
På taket til røyken, ved eldre krone
Tårnet, fredelig; og det kurrer
tapt i luften lerkene og under dagen gresser
velført himmelens sauer.
Og sne, som maiblomster
Den edelmodige, hvor
det er, betydende, stråler med
den grønne eng
på seteren, halvparten, gikk der
fra korset snakkende, den
satte er underveis en gang
død, opp den bratte vei
en vandringsmann med
den andre, men hva er dette?

Ved fikentreet er min
Achilles meg drept,
Og Ajax ligger
ved grotten, nær sjøen,
ved bekken, nærliggende Skamandros.
Av geni tapper er ved vindsus, til
De hjemlige Salamis søte
vane, i det fremmede
Ajax dødd,
Patroklos men i kongens harnisk. Og det døde
også mange andre. Med egen hånd
Mange sørgelige, vilt mot, dog gudlig
betvunget, til sist, de andre atter
stående i skjebnen, i feltet. Uvillige nemlig
De er himmelske, når en ikke skåner seg sjelene
som er satt sammen, men han må dog; likedan
mangle sorgen.

En gjennomgang av språk, form og oversettelse (litt ufullstendig og haltende)

Jeg bokser nok et stykke over min vektklasse med å forsøke å oversette dette diktet. Jeg skal i det minste forsøke å gjøre rede for hva problemene er.

Det er greit nok å gå gjennom dikt fra opplysningstiden og den tidlige romantikken på de skandinaviske språkene, der språket i seg selv ikke er noen hindring. Det er det på tysk. Jeg kan slå opp ord for ord, og få en følelse av hva det skal bety, men når jeg skal sette det over i norsk trenger problemene seg på. Oversettelsen som nå er postet er svært primitiv. Der jeg ikke finner ut av meningen, oversetter jeg ordrett, selv om resultatet dermed blir enda mer uforståelig på norsk, enn originalen var på tysk. For de som ønsker å bruke tid på å nøste opp i tingene, bør gloselisten være til hjelp. Den skulle være etterrettelig.

Diktene til Hölderlin i denne perioden kan være forvirrende med det at de er skrevet i overgangen mellom klassisisme og romantikken, der de klassiske formene med rim og rytme skal være viktige, men der Hölderlin ikke ser ut til å ta hensyn til den slags. Rim er det ikke i dette diktet, og rytmen er fri. Flere går så langt som å hevde at Hölderlin og diktene hans har sterke modernistiske trekk, noe det går an å argumentere for, men ikke uten å ha dyp kjennskap til både Hölderlin, og hans periode, og de mange forskjellige retningene modernismen antok. Hölderlin er en klassisist, vil jeg si, men den rikholdige modernismen hadde også retninger med klare klassisistiske trekk. Modernistiske forfattere og poeter som Thomas Mann, Robert Musil og Rainer Marie Rilke dyrker sitt slektskap til Hölderlin, likeså som den eksistensielle filosofen Heidegger også gjør det. Frie former hørte også modernismen til, men det er etter min mening et overflateskille mellom modernismen og tidligere perioder. Som jeg har skrevet i flere poster, skrev flere såkalt modernistiske poeter atskillige dikt med faste rim og bunden rytme, slik også flere såkalt tradisjonelle poeter skrev fritt og ubundet.

Jeg skulle skrive litt om linjer jeg er i tvil om. Die Sterblichen eh an den Abgrund. Det korte ordet eh er ikke noe oppslagsord, men det står at det er dialekt i Sydtyskland og Østerrike for sowieso (i alle fall, likevel). Tysk wiktionary på nettet skriver også det kan være omgangsspråk for ehe, bevor (før). Jeg tror kanskje det er den betydningen som gjelder her, men det blir likevel vanskelig å gi setningen mening. Det følger nemlig straks et preposisjonsuttrykk med bevegelse, an den Abgrund (til avgrunnen), slik at det blir: «de dødlige før til avgrunnen».  Frasen henger sammen med slutten på linjen over, Nämlich es reichen, direkte oversatt: «nemlig det rekker». Hele setningen blir dermed «Nemlig det rekker de døde før til avgrunnen». Det halter, men jeg finner ikke noe bedre. I de to siste linjene i første strofe står det es ereignet sich aber/ Das Wahre. Ereignet blir i ordlisten foreslått oversatt med hende, skje, inntreffe, mens ordet aber som vanligvis er en konjunksjon og betyr «men», også kan være et adverb med oversettelse «igjen, atter», eller som en forsterkende effekt. Slik jeg forstår hele setningen, som begynner i den tredje siste linjen i strofen, så er det at tiden er lang, og at den går i overensstemmelse med sannheten. Kanskje er dette å strekke, eller til og med å endre, meningen i ordene som står, men en slik oversettelse gir i det minste mening på norsk. Tysk tysk ordbok har etwas ereignet sichpassieren etwas geschieht, slik at det skal gå å oversette es ereignet sich med «det skjer».

I strofe to begynner problemene med es blühet/ An Dächern der Rauch, bei alter Krone, linjene tre og fire. Jeg skjønner ikke hva Dächern der Rauch, skal være. Dächern er flertall av Dach, tak, mens der Rauch er vanlig nominativ av røyk. Så det må i forlengelsen av linjen være «det blomstrer på/ved takene røyken, ved en eldre krone. Krone skal være trekrone, taket kan være noe i overført betydning, men røyken og den grammatiske sammenhengen den står i, får jeg ikke til å gi noen mening. Så her står jeg fast. Det sammensatte ordet Wohlangeführt står ikke i ordlisten, men er satt sammen av whol (vel) og angeführt (perfektum partisipp av anführen – «lede»), og skulle således være greit å forstå, om ikke å oversette. Videre tror jeg at seie i es seie er en variant av konjunktiven sei, slik at norsk oversettelse må bli «det er». Bedeutend er presens partisipp av bedeuten (å bety), altså «betydende». Die Wiese (eng) er hunkjønn, dativformen er der Wiese, og dativen er gitt av preposisjonen mit (med). Frasen henger videre sammen med der Alpen, genitiv flertall av die Alp eller Alpe (fjellbeite, seter). Så det blir «seterengene» eller «fjellbeitets enger». Jeg ville ha engene først, siden det står slik i originalen, og løste det med å bruke preposisjonen på (de grønne engene/ på seteren). Nedover her i oversettelsen går det kanskje litt over stokk og stein, men noenlunde i nærheten av originalen skal det være.

Tredje strofe begynner med en litt uvanlig setningskonstruksjon: ist mein Achilles mir gestorben (er min Achilles meg drept). Det tyske pronomenet mir er satt i dativ, og indikerer indirekte objekt. I min setningskonstruksjon skulle det samme gjelde på norsk, om enn formuleringen er uvanlig. Den tyske preposisjonen an kan bety flere ting, jeg oversetter konsekvent med «ved» nedover i strofen. Mot slutten oversetter jeg ord for ord, for å få en halvferdig versjon, om enn dette ikke er bra. Jeg har ikke tid til å gjøre dette ferdig, og skikkelig nå.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets ordbøker gjennom ordnett pluss. Oppslagsordene er markert med fet skrift. Det ble ekstra mange ord å slå opp i dette diktet, ekstra mange ord å være i tvil om.

Zeichen das, -s/-; tegn, merke; varemerke;

deutungslos -> Deutung die, -/-en; tolkning, fortolkning, tydning.

schmerzlos (adj.) smertefri, uten smerter; kurz und schmerzlos smertefritt.
fast (adv.) nesten, nære på; fast geschenkt! nesten gratis, gi-bort-pris.
fremd (adj.) fremmed, fremmend, ukjent, annerledes, uvanlig;
nämlich (adv. adj.) 1. nemlig; das ist nämlich so det er nemlig slik. 2. selvsamme.
Streit der, -(e)s/-e; krangel, trette, strid, kjekling.
gewaltig (adj.) mektig, voldsom, veldig, kolossal.

redet -> reden 1. snakke, prate, samtale 2. tale, holde tale.

Strom der, -(e)s/Ströme; strøm
Pfad der, -es/-e; sti, smal vei
zweifellos (adv.) uten tvil, utvilsomt.
ändern (sv. tr.) forandre, rette

kaum 1. (adv.) neppe, knapt, nesten ikke; ikke før…så 2. (subjunksjon) kaum dass knapt nok.

Bedarf der, -(e)s/; behov; bruk; etterspørsel
Gesetz das, -es/-e; lov
tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår).2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Eichbaum der, -(e)s/…bäume; Eichenbaum eiketre.

wehn -> wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier.

2. blåse, vifte; ein kalter Wind weht aus Osten en kald vind blåser fra øst.
Firn der, -(e)s/-e; isbre, gletsjer, evig snø.
vermögen (vermag, vermochte, hat vermocht, tr.) klare, kunne, være i stand til;

reichen

1. rekke; jemandem etwas reichen rekke en noe. 2. rekke, strekke til, være nok 3. rekke, strekke seg; 4. servere

sterblich (adj.) dødelig.

eh -> ehe (subjunksjon, adv.) før;

wenden (wendet, wendete, hat gewendet/wendet, wandte, hat gewandt, tr. refl.) snu, dreie, vende; bruke, anvende.
also altså, således, nå!
ereignen (sv. refl.) hende, skje, inntreffe.
Boden der, -s/Böden. 1. jord, mark, jordbunn 2. bunn, grunn 3. gulv, golv 4. loft, loftsrom 5. (overført) sikkert grunnlag, fast grunn.

trocken (adj.) tørr

Staub der, -(e)s/; støv;
Wald der, -es/Wälder; skog
blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje; sein Weizen blüht (omgs.) lykken smiler til ham.
Dach das, -(e)s/Dächer; (ytter)tak (jf. Decke); (overført, omgs.) hode, skalle
Rauch der, -(e)s/; røyk.
Turm der, -(e)s/Türme; (også sjakk) tårn.
friedsam (adj.) fredfull, fredelig
girren (sv. itr.) kurre.
Lerche die, -/-n; lerke.
weiden (sv. tr. itr., refl.) slippe på beite; gresse; sich an etwas weiden fryde/glede seg over noe.

Wohlangeführt –  satt sammen av -> wohl vel og (angeführt ->)

anführen (sv. tr.) lede, anføre; sitere, henvise til; meddele; ha til beste, holde for narr, lure;
Schaf das, -(e)s/-e; sau, får;
das Edelmütig – > edelmütig (adj.) edelmodig.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
Wiese die, -/-n; eng.
Alp I. der Alp, -(e)s/-e; mareritt. II. die Alp, -/-en; Alpe -/-n; fjellbeite, seter.
hälftig – står ikke i ordboken, men nettet vil ha det til å være «halvparten» eller engelsk «equally (likt)».
gesetzt (adj.)  1. satt, verdig, moden. 2. gesetzt dass, sett at …; gesetzt den Fall, dass la oss anta at, hvis ….
schroff (adj.)  1. steil, bratt.  2. brysk, avvisende; etwas schroff zurückweisen avvise noe bryskt. 3. brå, skarp; ein schroffer Übergang en brå overgang.
Straß ?
Feigenbaum  fikentre -> Feige die, -/-n; fiken.
Bach der, -(e)s/Bäche; bekk
benachbart (adj.) nabo-, nærliggende, som grenser til.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.

Windessausen vindsus – >sausen (sv. itr.) I. (ist gesaust) suse av sted, fare II. (hat gesaust) suse sterkt, bruse; der Wind sauste in den Bäumen vinden suste i trærne.

die Gewohnheit vane; schlechte Gewohnheit dårlig vane/uvane.
Harnisch der, -es/-e; harnisk; in Harnisch geraten/kommen komme i harnisk.
traurig (adj.) trist, sørgelig, bedrøvelig;
Mut der, -(e)s/; mot
göttlich (adj.; også overført) guddommelig.
zwingen (zwingt, zwang, hat gezwungen, tr. refl.) tvinge; tvinge seg
Geschick das, -(e)s/-e. 1. skjebne, forsyn. 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
Feld das, -(e)s/-er; felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet;
schonen (sv. tr., refl.) skåne, spare, passe godt på;

fehlen (sv. itr.)

1. mangle (i betydningen: være uten, være borte).

2. savne, bli savnet.

3. (høytidelig) feile, synde mot.

4. (gammeldags) bomme, skyte feil.

Trauer die, -/; sorg.
Sc

Navn og referanser

Referansene er funnet gjennom enkle søk på nettet. Alle søkene er ikke gjort ennå.

Achille Helten ved Troja.
Skamandros (eller Scamander eller Xanthos) elveguden i gresk mytologi

 

Min kommentar

I 1803, da han skrev dette diktet, var Hölderlin i en kraftig, sykelig opprørt sinnstilstand. Han var hele sitt liv svært sensitiv, store lyrikere er gjerne det, og det smertefulle bruddet med hans store kjærlighet i livet – allerede gifte Susette Gontard – gav først noen år med stor diktning, deretter år på vei mot sinnssykdom. I 1798 måtte Hölderlin forlate huset Gontard, der han var huslærer, etter et opprivende oppgjør med herr Gontard, Susettes mann,  og i 1802 fikk Hölderlin beskjeden om at Susette var død, mens han var på vei til fots fra Bordaux i Frankrike til Nürtingen i Tyskland. Mellom 1798 og 1802 hadde han levd et omflakkende og intenst kreativt liv, etter 1802 gikk det raskt nedover med ham. Fra 1806 og til han døde i 1843, produserte han ingenting, og bodde alene og isolert hos snekker Ernst Zimmer i Tübingen.

Det var i årene han tok til med å bli sinnsyk Hölderlin begynte å skrive frie vers, og tekster med mer mystisk, filosofisk innhold. Det er omdiskutert i hvilken grad de frie formene og de frie, assosative tekstene er tilknyttet sinnsykdommen, og i hvilken grad man skal ta enkelte av disse tekstene alvorlig. Generelt er lyrikken fullt ut anerkjent, i diktene er det ennå kraft så lenge han produserer dem, og det ser også ut til at det går an å få fornuft ut av de mer filosofiske essayene hans også. Som forfatter er Hölderlin relevant og tilregnelig, så lenge han fortsetter å skrive. Sinnsyke har flere poeter, filosofer og kunstnere vært i perioder av sitt liv, også noen av de aller største.

Disse kommentarene er ikke gjort ferdig.

Advertisements

Fredmans epistel N:o 81: Märk hur’ vår skugga, av Carl Michael Bellman

Dette er en blogg for tekster, ikke musikk, og selv om lyrikken opprinnelig var forbundet med musikkinstrumentet lyre, og poesien er den mest musikalske av de litterære hovedsjangrene, så er denne bloggen stort sett fri for sangtekster og viser. Men hvordan skal man da få plass til Carl Michael Bellman – en av de største svenske og skandinaviske poeter, og en av store i verdenslitteraturen når det kommer til visediktning og lyrikk skrevet i opplysningstiden. Kanskje kan man si Bellman kombinerer klassisismens strenge formkrav med en skikkelig løsluppenhet i innholdet, kanskje blir man i overkant akademisk ved å snakke om formkrav og klssisisme når det gjelder Bellman. Det er noe umiddelbart i tekstene til Bellman, som treffer uten krav til forkunnskaper, og som fremdeles treffer og betyr noe for folk, den dag i dag.

Carl Michael Bellman ble født i 1740, i Stockholm, og han døde samme sted i 1795. Han kom fra en god familie, høyere borgerklasse, men familien ble rammet av økonomiske vanskeligheter, og unge Bellman begynte å vanke i miljøer der det var en god del drikk og forlystelser. Her utmerket Bellman seg som en utmerket dikter av drikkeviser, og han prøvde seg også litt i andre sjangre. Jeg kan ikke dette så godt, det er nok av sider på nettet skrevet av folk som kan det skikkelig (sidene jeg har brukt er Bellman.net, Store norske leksikon og Den svenske litteraturbanken). I hvert fall fikk Bellman en plass ved hoffet til Gustav 3 i 1776, med kongelig pensjon og den økonomiske tryggheten som med det følger med.

Jeg har som så mange, mange andre mitt møte med Bellman gjennom tolkningene til Cornelis Vreeswijk. Der er musikken en uløseslig del av det, og det blir aldri vakrere enn i Märk hur’ vår skugga, men nå er det altså teksten som skal få oppmerksomheten, og hva det er med den som er banebrytende og eget. Det er også en god del i teksten som skal forklares, også gjort meget bra på Bellman.net sine sider om denne epistelen. Det er også nødvendig å sette epistelen noe mer inn i en sammenheng.

Her støtter jeg meg veldig på artikkelen på Store norske leksikon. En epistel er et brev, eller en forsendelse, ordet er gresk, og har også sammenheng med apostel, sendebud. De mest berømte epistlene er nok Paulus’ brev i det nye testamentet. Bellman parodierer disse brevene i de første av epistlene, de som ble skrevet i perioden 1768 til 1770, altså før han hadde sikret seg plass hos kong Gustav 3 og før Gustav 3 hadde kommet til makten i 1772. Paulus’ brev går til menighetene rundt om i det kristne landet, og de er fulle av råd om hvordan man skal oppføre seg, tolke Jesu’ ord og organisere kirkelivet. Paulus er den romerske Saulus, som starter med å forfølge kristne, og siden ser lyset og blir omvendt, til å bli et av forbildene i den kristne tro, en sann helgen. Bellman legger sine epistler i munnen på Fredman, en vellykket urmaker og forretningsmann som lykken snudde for, så sterkt at han han havnet på gaten og ble dranker. Han døde i 1867, godt kjent og sikkert mye diskutert i Stockholm, og nå altså foreviggjort gjennom epistlene Bellmann skriver i hans navn. Kontrasten mellom Paulus og Fredman er enorm, og den komiske virkningen er tilsiktet. Paulus oppfordrer til den gode moral, til å elske hverandre og være kjærlige i Kritus, sånne opphøyde ting, mens Fredman går til det lave; hans råd er klart: man skal drikke og more seg.

Sant va dä, ingen dricker; drick käre Bröder; Skåder
glasenom på bordenom i Krogenom; betraktom Stopenom på
hyllomen inom Skåpdörrenom; märker huru det glänsande
tennstopet, som Cajsa Stina står där och håller, liksom talar
til dig: Hej kära Själ! fukta din aska. Friliga, kära Systrar,
Friliga mina Bröder: veten J huru det kommer mig före? Jo
det kommer mig så före, som ingen kan komma sig före förr
än vi ta oss en klunk. Hur sa? Hva ba? Gutår kära Själ!

Epistel N:o 1

Og i nummrer 2,

–  –  Supa, dricka,
Och ha sin flicka,
Är hvad Sancte Fredman lär.

Epistel N:o 2

Denne sjangerblandingen, parodieringen og blandingen av høyt og lavt var veldig populært i tiden. Bellman var en pioner, og en mester i dette, og utforsket særlig blandingen mellom Bibelparodien og drikkevisen. Det er så høyt og så lavt som man kommer, det er oppskriften på klassisk komikk, sette tingene på feil plass, kle drankeren i kongens klær, vise adelsmannen frem i underbuksene, eller alludere til Bibelen og kombinere med hor og drikk, det er sikker suksess når det gjøres skikkelig. Vår egen Holberg var ekspert, det samme franskmennenes Molliere. Vi ser at Bellman gjør tapre Fredman til en helgen også, Sancte Fredman, står det, hans lære er å supe (dra inn i munnen, drikke, svelge) og drikke, og ha si jente (flicka).

I fase to av epistlene dukker fader Moviz opp på arenaen. Disse epistlene er skrevet mellom 1770 og 1772, og nå blir det humoristiske, løsslupne fra de første epistlene noe nedtonet. Fremdeles er det å drikke og ha det lystig det handler om, men den helt harmløse moroa og harselasen fra den første delen blir oppgitt. Alle karakterene Bellman skriver om er ekte mennesker, fra Stockholm i hans egen samtid. Felles for dem er at det ikke gikk så bra, forsøkene på karriere ble litt så som så, og de pleide å ende på kneipene etter en eller annen form for personlig ulykke. Moviz var sønn av en kroholder, og prøvde seg i litt forskjellige karrierer og utdanningsveier, før han endte opp i hæren, i det som het feltartelleriets sappørregiment (sappørsoldatene (av fransk sapeur) hadde oppgaver i beleiringsstrid, de skulle grave skyttergraver og løpegraver, blant annet, om noe i dag skulle tilsvare denne våpengrenen, måtte det være en form for ingeniørsoldat). Han drev det så langt som til å bli undersappør, noe som neppe var noe særlig, etter fjorten års tjeneste. Han får giftet seg, og får tre sønner, men kona dør i 1752, hvorpå han gifter seg på ny med en annen, samme år. De virkelige problemene for ham begynner i 1763, da han skader hendene i tjeneste, og får avskjed med pensjon. Så starter en karriere som dranker og spellemann, fast gjest på kroer og baller, og innehaver også av sin egen kro, som det nok var hustruen som tok seg mest av. Alt dette har jeg fra personkarakteristikkene på Bellmann.net.

Epistel N:o 30 har dødens tyngde, som også den vi skal behandle i dag har det.

Drick ur ditt glas, se Döden på dig väntar,
Slipar sitt svärd, och vid din tröskel står.
Blif ej förskräckt, han blott på grafdörn gläntar,
Slår den igen, kanske än på et år.
Movitz, din Lungsot den drar dig i grafven.
–  –  –  Knäpp nu Octaven;
Stäm dina strängar, sjung om lifvets Vår. :||

Dette er siste spor på Vreeswijks CD Moviz, Moviz, med sanger av Bellman.  Moviz ligger for døden med lungsot (tuberkolose), men det er ennå kamp om drikk og vellyst, ønsket om ennå synge om livets vår, ennå more seg og være glad. Det er Bacchus, vinguden, som vokter over ham, og det er til ham de ber om hjelp, til han de skåler. Ønsket er at Moviz skal stemme i i skålen enda en gang, flere ganger, det er hele tiden oppfordring om det, til den døende Moviz. Det slutter også med ordet skål: Skull’ du åstunda/, ânnu en fälsup? Vill du dö? – Nej, guttår! Det er gripende trist med noen av de samme virkemidlene som i Märk hur’ vår skugga, det går rett i hjertet på meg i alle fall. Men helt historisk riktig er jo denne teksten ikke. Den er datert til 3. september, 1771. Moviz døde i 1779, 60 år gammel.

Den siste fasen av epistlene er den som tok lengst tid å skrive. Det var også på denne tiden Bellman fikk en mer fast stilling, og orden på livet sitt, med hustru og solid inntekt. Han er etablert og anerkjent. Tekstene blir litt dypere, personskildringene rikere, det er ikke lenger bare karakterer og stereotyper, det er ikke alt sammen bare for å lage en morsom og festlig effekt. Store norske leksikon skriver utviklingen gikk fra enklere emner og improvisasjonskunst, til «et mer bevisst klassistisk ideal».

Märk hur’ vår skugga er den nest siste spistelen.  Den er antagelig skrevet på slutten av 1780-tallet, eller i 1790. Fredmans epistler ble utgitt i 1790, så det må ha vært like før. Sangen er tillegnet Dr. Anders Blad (1748 – 1834), uten at det skal tillegges så mye vekt. Dr. Blad var en personlig venn av Bellmann, om dette er det også skrevet på Bellman.net. Epistelen er satt til graven til Grälmakar Löfbergs hustru, den skal være diktet der. Grälmaker er kanskje best oversatt med «bråkmaker», gräl er «krangel» eller «bråk», etter hva jeg har funnet ut. Det moderne uttrykket for sterbhuset er «dødsboet», og Danto er et sukkebruk (nedlagt 1769) og senere brennevinsbrenneri (åpnet 1776) ved Årstadviken i Stockholm. Mot slutten av epistelen står det «Hon från Danto bommen skildes i dag», bommen er en tollbom hvor avgiften ble betalt av de som reiste over isen ved Årstadviken vinterstid. Mer enn det har ikke jeg klart å finne ut, verken om Löfberg eller hustruen hans, eller ytterligere om bakgrunnen for denne nydelige epistelen, og det ser ikke ut til at nettstedene jeg har oppsøkt har vært så opptatt av det heller. Gravleggingen foregår ved Maria kirkegården i Stockholm. Charon, eller Kharon, som vinker fra sin brusende elv, i strofe 1, er udyret som ror døde mennesker over elven Akheron, til dødsriket.

Og så er det å la Bellmanns ord tale for seg selv.

Fredmans epistel N:o 81

Til Grälmakar Löfberg i Sterbhuset vid Danto bommen,
diktad vid Grafven.

Dedicerad til Doctor BLAD.

Märk hur’ vår skugga, märk Movitz Mon Frere!
Innom et mörker sig slutar,
Hur Guld och Purpur i Skåfveln, den där,
Byts til grus och klutar.
Vinkar Charon från sin brusande älf,
Och tre gånger sen Dödgräfvaren sjelf,
Mer du din drufva ej kryster.
Därföre Movitz kom hjelp mig och hvälf
Grafsten öfver vår Syster.

* * *

Ach längtansvärda och bortskymda skjul,
Under de susande grenar,
Där Tid och Döden en skönhet och ful
Til et stoft förenar!
Til dig aldrig Afund sökt någon stig,
Lyckan, eljest uti flygten så vig,
Aldrig kring Grifterna ilar.
Ovän där väpnad, hvad synes väl dig?
Bryter fromt sina pilar.

* * *

Lillklockan klämtar til Storklockans dön,
Löfvad står Cantorn i porten;
Och vid de skrålande Gåssarnas bön,
Helgar denna orten.
Vägen opp til Templets griftprydda stad
Trampas mellan Rosors gulnade blad,
Multnade Plankor och Bårar;
Til dess den långa och svartklädda rad,
Djupt sig bugar med tårar.

* * *

Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,
Grälmakar Löfberg, din maka;
Där, dit åt gräset långhalsig och smal,
Du än glor tilbaka.
Hon från Danto bommen skildes i dag,
Och med Hänne alla lustiga lag;
Hvem skall nu Flaskan befalla.
Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

1790

Kommentar til språket

Her benytter jeg forklaringene til Bellmann.net, der de finnes, og ellers svenske ordbøker på nettet (særlig svenske akademiets ordbok: www.saob.se). Jeg er ingen ekspert på svensk, særlig ikke fra denne tiden, så jeg setter pris på om mer kyndige gjør meg oppmerksom på feil jeg eventuelt har begått.

Märk hur’ vår skugga, er den berømte første linje, og blir ofte brukt som navn på epistelen. Märk er av å merke, hur‘ er noe i retning av vårt norske «hvordan», og skugga er riktignok vår «skygge», men her ment som «kropp» eller «form». «Merk hvordan skyggen vår, Moviz min bror, slutter seg inni et mørke», kan de to første linjene omskrives til norsk. De to neste linjene blir i enkel norsk: Hvordan gull og purpur i skuffelen, den der/ blir til grus og kluter. Meningen er at det som var vakkert og verdifullt, billedlig representert med gull og purpur, nå i «dødens skuffel» blir til stygt og verdiløst, grus og kluter. Slik tolker jeg det. Charon som vinker fra sin brusende elv, er på norsk vanligvis skrevet Kharon, han fører i klassisk gresk mytologi de døde over elven Akheron til dødsriket. Dante skriver for øvrig om ham i Canto III, i Inferno, i sin guddommelige komedie, noe det går an å lese om på Helt grei litteratur. Dödgräfvaren som vinker tre ganger i linjen under, er han som står for selve begravelsen, «begraveren» eller «gravleggeren», kanskje, jeg vet ikke om vi nå har et eget norsk ord for dette. Mer du din drufva ej kryster er litt vanskelig å nøste opp i, drufva er drue, kryster er kujon, og drue er nok en billedlig omskriving av vin, men så er det hva dette mer i starten skal bety. Alle tolkningene jeg kan komme på blir anstrengt og gjetning, så jeg tror jeg lar den ligge. Forslag og rettledning mottas med takk. Avslutningslinjene i første strofe er imidlertid greie, Moviz (se forklaring i innledningen om hvem han er) skal komme og hjelpe til med å sette opp en gravstein for den døde (søster er ikke ment bokstavlig, selvsagt).

Längtansvärda er et vakkert og poetisk ord, linjen Ach längtansvärda och bortskymda skjul synger seg selv, men nøyaktig hva det betyr skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om. Längtan er «lengsel», värda er «verdt», så jeg får det til å bli noe i retning av «lengselsverdig», men har liksom en følelse av at noe skurrer med det. Skymda i «bortskymda» får jeg til å bli partisipp av skymma «å mørkne», eller «dekke for», så bortskymda skjul blir vel da noe i retning av «bortgjemte» eller «bortdekkede» skjul. Hele setningen i de to første linjene blir da sånn cirka: Akk, lengselsverdige og bortgjemte skjul/ under de susende grener. De to neste linjene (som også består av én setning) uttrykker at på dette stedet forener tiden og døden skjønnhet (skönhet) og stygghet (ful) til støv (stoft). Det er kraftfult og riktig sagt, i døden blir alt stygt og skjønt med tiden til støv. Lyckan, eller lykken, som i linjen under uti flyckten (uti flukten) ejlers (ellers) er så vig, det vil si «smidig» og «spenstig», likevel aldri iler rundt grifterna (gravene). Så om lykken kan finnes mange steder, dens flukt er veldig lett og rørlig, så finnes den aldri ved graven til et elsket menneske. De to siste linjene i denne strofen er litt vanskelige. Det er ikke så lett å vite hva som er subjektet i den siste linjen, hvem som «fromt bryter sine piler», og linjen over er heller ikke så enkel. Ovän er «uvenn», men kan det virkelig være «uvenn som væpnedes, hva synes vel deg?» Jeg får ikke det helt til å stemme. Er det uvennen som fromt bryter sine piler, i en slags overført betydning, han gleder seg i din ulykke? Jeg er ikke så sikker på denne, og tar gjerne i mot hjelp.

«Den lille klokken ringer til den store klokkens drønn» er betydningen i første linje i strofe 3, men hva konkret Lillklockan og Storklockan er, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om. Da måtte jeg nok visst mer om svensk begravelsespraksis på denne tiden, om det ble ringt med flere klokker, eller om kanskje Storklockan er ment i overført betydning, om det er livets klokke eller dødsklokken som drønner, og overdøver den lille kirkeklokken. Cantorn er kantoren, kirkemusikeren, og at han står Löfvad, betyr at han står pyntet med begravelsesbuketten. Jeg tror Gåssarna er flertall tilsvarende norske «gosse», som nynorsk ordbok forklarer med «ung mann, gild kar», og som de legger til er jamfør svensk «gossse – gutt». Så det er de skrålende karene som helliger dette stedet (helgar denne orten). Tempelet er ikke noe tempel, men kirken, og da altså Maria-kirken i Stockholm. Den griftprydda staden er den pyntede gravplassen (grift – grav, prydda – prydet, pyntet, stad – plass) . Veien opp dit går (trapmast – trampes) mellom rosers gulnede blad, altså det er visnende roseblad på begge sider av veien, og de råtne (multnade) plankene (plankar) og kistene (bårar) kan være de allerede nedgravde kistene på begge sider, disse vil jo råtne. Den långa och svartklädda rad er det lange, svartkledde gravfølget. Det er dette følget som bøyer seg dypt i tårer. Merk at her er det et skifte fra geografisk lengde til lengde i tid, det er veien opp til gravplassen som trampes mellom roser og de råtnende plankene – sted, til følget oppløses i tårer – tid.

Først i siste strofe blir det avslørt ordentlig hvem det er som gravlegges. Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,/ Grälmakar Löfberg, din maka; «Så gikk til hvile» er standardformulering ved dødsfall, en eufemisme, og at hun gikk til hvilke fra slagsmål og ball (Bal), sier noe om det livet hun levde. At Löfberg har Grälmakar, bråkmaker, nesten som en tittel, er vel ment litt kjærlig, litt koselig. Dette er tolkning, og ikke forklaring av ordbruken. I hvert fall henvender epistelen på dette stedet direkte til ham, og sier at dit fra gresset langhalset og smalt, / så glor du tilbake (Där, dit åt gräset långhalsig och smal,/ Du än glor tilbaka). Grälmakar Löfberg er nok til stede når hustruen begraves. Danto bommen er en bom ved Årstadviken i Stockholm, det er ved denne bommen huset deres lå, og det er en ny omskriving å si at hun skiltes fra denne bommen, når det egentlig er livet hun skiltes fra. Det fortsetter med «Och med hänne alle lustige lag», som betyr «og med henne alle lystige lag», selvfølgelig. Jeg har alltid tenkt at det vil si at med hennes død, så ender også alle lystige lag, at det aldri vil bli igjen som før. Befalla ser det ut kan bety en del forskjellige ting, på akademiets svenske ordbok, og på wiktionary. Jeg tror noe av det nærmeste man kommer enkel norsk av Hvem skall nu Flaskan befalla, vil bli noe sånt som «hvem skal nå ta seg av flasken»? Jeg har alltid sett henne for meg som en slags vertinne, en som sørget for at det alltid var noe å drikke for folket. De siste linjene er uimotståelig vakre, synes jeg, spesielt når de blir sunget, og de betyr «tørst var hun, uttørstig (tørst uten ende) er jeg, vi er tørste alle». Tørst er direkte, tørst på drikk, men også den utvidede betydningen av å være tørst, å tørste etter noe, virkelig, virkelig ønske det. Her uttrykker det også savnet, vi er alle tørste, nå som hun er vekk.

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Gloseliste

Jeg har laget en liten gloseliste også, så det skal gå raskt å finne frem. I tillegg til Bellman.net og Saor.se har jeg her hatt nytte av Svensk Wiktionary. Listen hadde hatt godt av litt korrektur, for en del av ordene inneholder element av litt kvalifisert gjetning.

Grälmakar bråkmaker, kranglefant

Mon frere fr. min bror

Drufva -> druva drue

Kryster – dansk -> feiging, kujon

längtansvärda – sammensatt: längtan lengsel, värd verd -> «lengselsverdig», «verdt å lengte etter» (tror jeg)

Afund misunnelse

ejlest ellers, annerledes

vig spenstig, smidig, rørlig

grifterna -> grift grav

Ovän uvenn, fiende

dön drønn

Löfvad prydet med begravelsesbuketten

Cantorn -> Kantor kirkemusiker

gåssarnas – gåsse -> gosse ung mann, gild kar

ort sted (fra tysk)

Multnade råtnede  -> murka råtne

Kommentar til epistelen

Akkurat nå hører jeg epistelen i Sven-Bertil Taubes versjon. Det er en sangtekst, ment for å synges. Og det er som sang epistelen er uimotståelig. Det er enkle akkorder, man trenger ikke være stor kunstner for å få det til på gitar eller piano. Å tolke teksten uten melodien blir litt feil, de to hører sammen, så her legger jeg bare litt ut om hvordan epistelen er skrevet. Hvem som har skrevet melodien er ukjent, om det er Bellman selv, eller om han baserer seg på en eldre melodi han omskriver litt. Store deler av livet har jeg hatt stor glede av denne sangen, uten å skjønne nøyaktig hva som blir sunget, eller nøyaktig hva det som synges betyr. Det er stemningen i sangen som er hovedsaken, og vissheten om at det er et elsket og savnet menneske som begraves, og at nå står de alle så tørste så tørste igjen.

Som tekst vil jeg si epistelen er ganske avansert skrevet. Det er et avansert og konsekvent rimmønster: aBaBccDcD, der små bokstaver har trykktung utgang, som ordet mann (det blir av og til kalt mannlig utgang), store bokstaver har trykklett, som ordet kvinne (av og til kalt kvinnelig utgang). Antall stavelser i linjene er 10-8-10-8-10-10-8-10-7, alle linjene med 10 stavelser har mannlig utgang, alle linjene med 8 eller 7, har kvinnelig. Den siste linjen har 7, noe som – særlig når den synges – gir følelsen at den dras ut, det går langsomt i den, det som står der er viktig. Under har jeg samlet dem:

Grafsten öfver vår Syster.

Bryter fromt sina pilar.

Djupt sig bugar med tårar.

Vi ä torstiga alla.

Sånn er det i de klassiske tekstene, mønsteret går skikkelig opp. Det man forventer skal være der, er der. Alle disse sistelinjene ringer tungt, og tyngst kanskje aller mest siste ordet.

Hver strofe er liksom delt i to. Det blir understreket med melodien, men er tydelig også i teksten. De første fire linjene er del 1, de fem siste del 2. De fire første går langsomt. I den første og den tredje er trykket lett-lett-lett-tung-lett, lett-tung-lett, lett-tung, i de trykktunge stavelsene stopper det skikkelig opp. I den andre og den fjerde er det gjennomført firefotet troké, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Denne variasjonen har en umiskjennelig effekt i akkurat denne epistelen, jeg ser for meg gravfølget som aldri går helt taktfast, med rytmebruddene som hører en gravferd til, om enn dette kanskje er å lese og føle for mye inn i det.

I andre del av strofene er de trykket i linjene med ti linjer fordelt: tung-lett, tung-lett, lett-lett-tung, lett-lett-tung. Igjen er det følelse av bråstopp i de tunge stavelsene, særlig i den siste som ender linjene. Syvende linje er gjennomført trokeisk, som linjene to og fire, mens siste linje hopper over en stavelse, og bryter mønsteret med tung-lett, tung-lett, lett, lett-tung. Det er en trykktung stavelse som mangler. Igjen er det kanskje å lese vel mye inn i det, at denne mangelen er den døde, at det er noe som mangler i hele livet, men det er ikke å lese for mye inn at dette rytmebruddet har en effekt, også hos dem som ikke legger merke til det.

Når det gjelder innholdet i epistelen er det velkjente motiver og bilder Bellmann benytter seg av i epistelen. Her er det veksling mellom det konkrete (rosene og de råtne plankene) og det billedlige (gull og purpur), veksling mellom hva dikteren observerer der ved graven, og tankene han gjør seg om det som skjer. Bildet om at døden gjør alle like er vel kjent og vel brukt, her er det uttrykt gjennom gullet og purpuret som alt blir til grus og kluter, hvordan det skjønne og stygge alt blir til støv. Det er motiv fra gammel gresk mytologi, med Kharon som står klar ved dødselven, straks fulgt av det konkrete bildet om gravleggeren som også står og vinker. Denne vekslingen er gjennomført gjennom hele epistelen.

Bellman gjør et ekstra grep med å legge epistelen i munnen på Fredman. Det er Fredmans epistel som synges. Fredman var selv en dranker, en fallert urmaker og forretningsmann, en som selv hadde sine sorger og ulykker å bære på, også før dette ekstra dødsfallet. Dette er et grep visesangtradisjonen har vært flink til å utnytte, med Cornelis Vreeswijk og Tom Waits (om han dog bare måtelig kan kalles visesanger) er eksempel på. Når man ikke synger som seg selv, men gjennom en annen, får man et ekstra lag mellom følelsene, og kan gjøre det sterkere, uten at det blir patetisk. Særlig har Tom Waits fått dette til i mange av sine sanger. Her også, hos Bellman, for over to hundre år siden, gir det ekstra tyngde til slutten uttørstig är jag, Fredman er jo virkelig tørst, ulykken for ham kan godt være uten ende.

Resultatet er en gravsang som fungerer på mange nivåer. Det er fantasifigurer, basert på virkelige personer, som nå kjenner på sin veldige sorg over at en av dem ikke lenger er i blant dem. Denne sorgen treffer jo noen og enhver av oss, når noen dør fra livene våre. Store deler av epistelen er tung og sann, og en reell beskrivelse av det å dø og bli gravlagt. Men noen av delene går jo også litt over i det komiske, som med det at det avslutter med hvem det nå er som skal håndtere flasken? Hvordan skal de nå få drukket sammen? Denne sorgen og bekymringen er jo litt søt, mot det som ellers er sagt i teksten, men den er høyst reell for den det angår. Sluttlinjene forener med ordet tørst, som både fungerer som den reelle tørsten, tørsten på alkohol for en alkoholiker, men også tørsten på et liv som ikke lenger er der, tørsten på noe man vil ha, men ikke kan få. Sånn ringer sluttlinjene smertelig kraftfullt:

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Tørst var hun, urtørst er jeg, vi er alle tørste. Vi er alle tørste.

Vårlig tordenvær (Весенная гроза), av Fedor Tiutsjev

Jeg poster dette vårdiktet av Tiutsjev nå, selv om jeg ikke rekker å gjøre posten helt ferdig. Jeg forsøker å få til en liten oversettelse, og en gloseliste, så det blir en post som kan fungere lite grann. Så får jeg sett om jeg får gjort posten ferdig med tiden. Jeg er i gang med en oppfrisking av alle de russiske diktene på bloggen, og tar dem fra begynnelsen av. Dette er litt uti. Det er midt på mørkeste vinteren når jeg skriver dette, så jeg trenger kanskje å drømme meg bort litt.

Diktet har sammenheng med et annet vårdikt jeg postet på russisk, jeg kom til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Av Tiutsjev har jeg tidligere postet det mer filosofiske diktet Taushet, det som også er kjent under tittelen Silentium.

Весенная гроза

Люблю грозу в начале мая,
Когда весенний, первый гром,
Как бы резвяся и играя,
Грохочет в небе голубом.

Гремят раскаты молодые,
Вот дождик брызнул, пыль летит,
Повисли перлы дождевые,
И солнце нити золотит.

С горы бежит поток проворный,
В лесу не молкнет птичий гам,
И гам лесной, и шум нагорный –
Всё вторит весело громам.

Ты скажешь: ветреная Геба,
Кормя Зевесова орла,
Громокипящий кубок с неба,
Смеясь, на землю пролила.

1828

 Min gjenditning

Som alltid er målet med gjendiktningen å få en tekst som kan fungere på norsk, som et dikt i stil med originalen blandet med min egen stil. Det er ikke så lett å få det til, og ofte ender det med at min egen stil tar overhånd, for å få rimene på plass, i det minste.

Vårlig tordenvær

Jeg elsker tordenvær i begynnelsen av mai,
Når vårens, første torden,
Liksom lekende og boltrende,
Buldrer på den blå himmel.

Det tordner unge tordendrønn,
Se regnet spruter, støvet flyr,
Hengt på dråpen som perlen skjønn,
Og solen gylne tråder syr.

Fra fjellene løper rappe elver,
I skogen tier ikke fuglenes ståk,
Og ståk fra våren, støy fra fjellet  –
Alt gjenlyder i lystig bråk.

Du sier: lettsindige Hebe,
Zevs ørn, hun skulle mate,
Larmende ned fra hymmelen beger,
Leende, på jorden sydende late.

1828

Kommentar til språket og oversttelsen

Den er ennå litt ufullstendig.

Det var ikke så lett å velge ord til ветреная Геба, i siste strofe. ветреная  har med vind å gjøre, noe som passer til det diktet ellers handler om, men på russisk er det dobbeltbetydning med lettlivet og lettsindig. Siste strofe har kanskje ikke helt god mening på norsk, ennå, men ved å se på den og sjekke i gloselisten vil det gå an å få et inntrykk av hva det går i.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene er skrevet i fet skrift.

гроза 1. tordenvær 2. ulykke, fare 3. skrekk

весенний vår-

гром torden

резвяся -> резвиться leke, springe omkring, boltre seg

Грохочет -> грохотать buldre, brake, drønne, dundre, skralle; dure

Гремят -> (про-) греметь tordne 2. эму имя -ело hans navn tordnet, hans navn var på alles lepper

раскаты -> раскат (rullende) drønn раскаты грома tordendrønn

Повисли -> повиснуть/повисать 1. (зацениться) bli hengende, henge seg fast 2. (ухватться за кого-л) klamre seg, klynge seg til 3. (свеситься) henge ned

нити -> нитка tråd 2. (бус, жемчуга) snor, halsbånd

золотит -> золотить 1. (покрывать позолотой) forgylle 2. перен. (о солнце) forgylle

гам spetakkel, ulyd, ulåt, ståk

нагорный 1. (горный) fjell- 2. (гористный) fjellendt

вторит -> вторить  1. synge, spille annensteme 2. (отдававться эхом) gjenlyde, ljome 3. jatte med, snakke noen etter munnen

ветреная -> ветреный 1. blåsende, vindlig 2. lettsindig, lettlivet

Геба Hebe, gresk mytologi, ungdommens gudinne, datter av Zevs og Hera, gift med Herkules. Det var også hun som serverte gudene på Olympos udødelighetsdrikken.

Кормя -> кормить mate

орла -> орёл ørn

Громокипящий «høylytt kokende, sydende» -> кипеть koke 2. koke, syde 3. koke, være i full gang, громко høylytt, støyende

кубок 1. beger 2. pokal

пролила -> пролить 1. (разлить) søle, spille 2. разг. пролил дождь det har regnet

Kommentar til diktet

 Dette var så langt jeg kom, i dag. Resten får vente.

Min gjendiktning

Vårlig tordenvær

Jeg elsker torden i starten av mai,
Når vårens, første tunge brak,
Liksom lekende, og boltrer seg,
Dundrer der på himmelens tak.

Det tordner unge drønn
Se der spruter en regnskyll, støvet flyr,
Hengt seg fast på perlende regndråper,
Og solen forgyller tråder.

Fra fjellene løper strømmer raske,
I skogen tier ikke fuglenes spetakkel,
Og vårens spetakkel, og fjellets støy  –
Alt gjenlyder med lystige drønn.

Du sier: lettsindige Hebe,
Matende Zevs ørn,
Larmende beger fra hymmelen,
Leende, på jorden spilte.

Sonett 38, av William Shakespeare – How can my muse want subject to invent

Sonett 38 introduserer et nytt tema i sonettene til Shakespeare. Det er første gang hyllesten til den elskede ungdoms skjønnhet retter seg mot inspirasjonen den gir til å skrive vakre dikt, eller vakre sonetter. Det er på ny en selvbevisst dikter, klar over diktenes storhet, men her i dette diktet gis æren til den skjønne alene. Han spør hvordan han kan søke inspirasjon etter noe å skrive om, når skjønnheten til den elskede er så stor, at den heller seg inn over diktene og lar ordene komme av selv. Den blir således et klassisk kjærlighetsdikt, i alle ordets betydninger, helt løsrevet situasjonen det er skrevet i. Og det står seg godt mellom sonettene forut, hvor den elskende og den elskede er atskilt, og de neste, hvor det tydeligvis har kommet noe inn i forholdet, og alt ikke er så godt lenger. Denne sonett 38 står i mellom, og minner om hvilken herlig person den elskede er, og hvilken glede og inspirasjon han gir dikteren.

Sonnet 38

How can my muse want subject to invent,
While thou dost breathe, that pour’st into my verse
Thine own sweet argument, too excellent
For every vulgar paper to rehearse?
O! give thy self the thanks, if aught in me
Worthy perusal stand against thy sight;
For who’s so dumb that cannot write to thee,
When thou thy self dost give invention light?
Be thou the tenth Muse, ten times more in worth
Than those old nine which rhymers invocate;
And he that calls on thee, let him bring forth
Eternal numbers to outlive long date.
If my slight muse do please these curious days,
The pain be mine, but thine shall be the praise.

 

Min oversettelse

Hvordan kan min muse ønske et tema å skrive om
Mens din ånde puster liv i mine vers
Ditt eget vakre tema er for flott
Til å bli lest i noen billigutgave.
Åh! Takk deg selv hvis noe i meg
Verdt gjennomlesning står seg mot ditt oppsyn
For hvem er så stum at han ikke kan skrive til deg
Når det er du selv som gir diktningen lys
Vær du den tiende muse, ti ganger mer verd
Enn disse gamle ni som rimsmedene påkaller
Og han som roper på deg, la ham produsere
Evige vers til å overleve lange tider.
Hvis min lille muse behager disse pertentlige dager
Skal jobben være min, men din skal prisen være.

Kommentar til oversettelsen

Musene er gudinner i gresk mytologi. Det er 9 av dem, og de ble sagt til å inspirere hver sin retning av kunst og vitenskap. Både i klassisk tid, renessansen, klassisismen og romantikken ble musene besunget i vers, priset for inspirasjon  og påkalt  for ytterligere inspirasjon. Verselinje 2 oversetter jeg mer poetisk enn jeg har for vane, men jeg får med meg meningen, og engelskkyndige får greit med seg hvordan alt henger sammen i originalen her. Argument betyr naturligvis «argument», vanligvis, men her er det «tema» i sonetten. Vulgar er brukt i en opprinnelig (også da negativ) betydning av folkelig eller for massene (av latin vulgus = folk), og hadde ikke den negative og nesten litt grisete betydning ordet har i dag. Det beste moderne ordet med de samme konnotasjoner er kanskje kioskroman eller pocketutgave. Jeg prøver en lignende oversettelse med billigutgave.

Aught er et gammelt ord for «noe» (eng anything). Perusal betyr «gjennomlesning» eller bare «lesning». Linje 5-6 har meningen at om noe poeten har skrevet på noen som helst måte kan måle seg mot det skjønne oppsynet til den elskede, så er det den elskede selv som skal ha æren for det. Dumb har nok her i linje 7 den britiske betydningen av «stum, målløs», og ikke den amerikanske av «dum, idiotisk». Linjene 7-8 har meningen at enhver talentløs dikter kan få til å skrive noe vakkert, når det er noen så skjønn som denne skjønne ungdommen som er inspirasjonen.

Invocate kommer fra latinsk invocare, og det er interessant hvordan Shakespeare i linje 10 velger dette uttrykket, og i linje 11 det vanlige engelske tilsvarende call on. Mine «påkalle» og «rope på» får ikke helt frem tilsvarende forskjell. Numbers er her opplagt «vers», og meningen i disse to siste linjene før konklusjonen, er at den som bruker den elskede, skjønne ungdom som muse, han skal skrive vers som skal vare i evigheten.

Curious betyr vanligvis «nysgjerrig», men her må nok et ord til som mer får frem iveren fremtidige generasjoner vil ha etter å finne feil og mangler i tidligere skrevne vers og tekster, så jeg gikk for «pertentlig». Pain er heller ikke pain i den forstand, men mer slitet og anstrengelsene det kostet å skrive versene. Altså «jobben gjorde jeg, men prisen skal være din», og jeg valgte som dere ser en mer poetisk vending.

Kommentar til sonetten

Vi ser på ny at Shakespeare henter inspirasjon fra antikken. Han bruker også teknikken med å redusere seg selv for å opphøye den andre, den elskede. Igjen og igjen blir de to målt opp mot hverandre, hver gang står den elskede som uendelig vakker og inspirerende, og hver gang poeten presterer noe, er det bare fordi han benytter seg av den elskeds kvaliteter. Slik blir det et lovprisningsdikt etter alle kunstens regler.

De ni musene er Erato (lyrikk), Evterpe (elegier, eller klagesanger), Kaliope (epikk), Kleio (historie), Melpomene (tragedie), Polhymnia (pantomime), Terpsikhore (dans), Thalia (dans) og Urania (astronomi). Den elskede skulle altså være en muse nummer 10, og 10 ganger mer verd enn alle de andre til sammen. I forbifarten kan jeg skrive etter min alltid utmerkede hovedkilde, at det er en artig slags liten nummer magi at Shakespeare setter de 9 musene i akkurat linje 10 i sonetten, og i linje 10 referer til «those old nine». Jeg kan også nevne noe som denne kilden ikke nevner, og det er at blant de 9 musene er det ingen muse for panegyrisk diktning, eller lovprisningen. Den elskede kan kanskje være denne?

Metope, av Olaf Bull

I dag skal jeg presentere et dikt av den norske dikteren Olaf Bull. Det er en dikter som ikke er for dem som ikke liker dikt. Han skriver uhyre kompromissløst, men ikke slik at det blir ungdommelig og tøft, men slik at det blir det han selv kaller høy kunst, eller alvorlig kunst. Her er ingen muntre tilsprang, ingen spøk, og det er heller ikke noe vilt temperament, eller potente uttrykk for fortvilelsen eller leden ved å være på jorden. Olaf Bull var opptatt av hva et dikt kunne og burde uttrykke, og han skrev ingen dikt som ikke forsøkte å uttrykke akkurat det.

Han tilhører generasjonen som slår igjennm etter århundreskiftet. 1907 er jo det store debutantåret i norsk litteratur, Bull debuterte året etter med Digte. Han gav ut sin siste samling, Ignis ardens, i 1932. Årene 1907 til 1932 er år for revolusjoner og kriger, økonomiske depresjoner og eventyrlige oppgangstider, den politiske kampen mellom kommunisme og fascisisme, og med demokratiene i verden kanskje litt på defensiven, som følge av krisene, urettferdigheten og nøden den så mange steder hadde ført til. Kunstnerisk var det en periode for modernismen, det å fange denne kaotiske verden i kunsten, det å måtte forkaste Guds og naturens orden, til fordel for den nye moral og livet i byen. Og kunne det i det hele tatt finnes en moral, uten en Gud?

Olaf Bull valgte i denne perioden å skrive meget strengt tradisjonsbunden lyrikk. Det er ikke en antydning til frie vers i et eneste av diktene hans. Det er heller ingen tidsriktige budskap, ingen kampdikt, verken politiske eller kunstneriske, Olaf Bull var virkelig dikteren i tårnet, han som satt og skrev sine dikt, og gav dem ut, og så skrev flere. Han er dikteren av den typen som i dag aldri ville gitt intervjuer.

Som dikter var Olaf Bull oppdatt av de store, dype og sentrallyriske tema og motiver. Jeg har i gjennomgangen av Sonettene til Shakespeare skrevet litt om hvordan motsetningene mellom det forgjengelige og det evige er viktig i lyrikken, og at menneskets problem er at alt ved det er forgjengelig, mens kunsten kanskje har en mulighet til å gjøre noe evig. Det er også mulig å unnslippe forgjengeligheten med sykluser, som fødsel og død, eller årstidene. Dikteren skal fange det som er forgjengelig, og gjøre det evig i diktene sine. Det er en kamp mot dødsangsten, og mot meningsløsheten ved å leve. Disse tankene og problemene hadde stor gjenklang hos Bull, og det er dette han skriver om fra start til mål i forfatterskapet.

Også hans mest kjente dikt – metope – handler om dette. Det handler så til de grader om dette, og er noe av det vakreste som er skrevet i Norge om dette. Det er tungt og traust, det har 8 strofer, den første med 11, resten med 9 verselinjer, rimmønster a-b-a-b-c-d-c-d, og med mange og lange og tunge stavelser i hver linje. Man må konsentrere seg for å få det med seg hva som egentlig står der, og ikke bare dovne inn i rytmen og alle ordene man liksfom føler hører hjemme i et dikt.

De er hentet fra naturen. Det er fjæresand, bølgesprut, aaserne, stjernene, skyer og det er bare å lese lenger enn strofe 2 og 3, så finner dere mange flere slike uttrykk. Det er fra det nære og hverdagslige, men vel og merke ikke fra byen. Det er graastensgjerdet, skigarden, redskapsvognen og hesjestængerne, for særlig å velge fra strofe 6. Og det er mest av alt hentet fra kunsten, der metopen selv er det beste eksempel. En metope er det som fyller det rektangulære tomrommet mellom to triglyfer i et gresk tempel, altså, over søylene er det to rader med en slags bjelker lagt vannrett på og over søylene for å bære taket, den første er hovedbjelken – arkitravet, – den andre er karnissen. Mellom dem ligger frisen, også den vannrett, og den er delt inn med triglyfer lagt loddrett, og mellom disse triglyfene er det altså plass til en rektangulær metope. Som oftest er disse utsmykket med figurer i stein. De suverent mest kjente metopene er de som hører til Parthenon på Akropolis, de som til grekernes forargelse nå stort sett befinner seg på British museum. Historien om hvordan de kom dit gir forresten grunn til forargelse, men det er digresjon. Disse metopene er noe av det mest varige som finnes, hugget i stein som de er, og uhyre verdifulle. Vi kan se på hvordan Bull bruker det i diktet. 

Her ser vi søylene, frisen, og mellom de loddrette triglyfene er det plass til de rektangulære metopene.

Her ser vi søylene, frisen, og mellom de loddrette triglyfene er det plass til de rektangulære metopene.

«Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast», begynner det, og da blir det akkurat å fange den andre personen i noe så varig som en metope er, å hogge henne ut i stein, så å si, men her gjennom å gjøre det i et dikt. Alabast er det stoff metopene blir laget av, og ordet «unge» får frem at det er ungdommen i henne som skal bevares. Dikteren gir gladelig alt han eier og har bort (det vil si alle hans verdens vers), om han bare en eneste gang greide å hugge denne metopen inn, med henne i den. Det er også verdt å merke seg kontrasten med «omridsømme», og steinen, «ømhet hogget i stein» er dristig som en modernist kunne gjøre det. 

 Resten av diktet er forsøket på å hogge inn denne metopen, og særlig vakkert og vellykket synes jeg det blir i strofe nummer 4, der hun skal svare på spørsmålet hans «hva tenker du på». Og hun «tænker på kvelder som denne, jeg ikke faar lov til at leve -«, og følger opp med alt som skjer i naturen, uten henne. Det er «rørende, lette smaating», om alt som skjer i naturen uten at hun er der til å sanse det, og oppleve det. Og det er særlig alle de kommende kvelder i sommerhaven «uten mit sind mod dit«. Det er altså en vidunderlig vakker kveld, de har det vidunderlig godt, men hun tenker på alle de vidunderlige kvelder som ligger der, uten at hun får ta del i den, alle mulighetene som alltid er der, men som ikke vil bli benyttet. Jeg for min del tenker dette hver gang jeg ser et vakkert landskap i naturen, tenk at dette alltid ligger der.

For Bull blir denne strofen essensen i diktet. Tenk så flott dette øyeblikket er, og tenk så vemodig at det ikke er evig. Gjennom diktet han skriver, kan han imidlertid om han lykkes, gjøre det evig. Og det er nettopp det han forsøker på.

Og han lykkes ikke bedre enn at hun i den siste strofen omtrent blir visket ut. Der står han igjen alene, levende, av kjøtt fra topp til tå, men er svimmel av dette evige han vil holde, det som er «blik og sind og stemme», han blir svimmel av det. Og det er uklart om han med «Du ensomme!» henviser til seg selv, til henne, til mennesket som sådan, eller til og med kanskje leseren, han kan bare stryke hennes «duftige hår» med «haanden din i min», altså meget nært og konkret, før han løfter det opp til det evige og kunstneriske igjen, og tilbake til grekerne, med at de to nå er Pan og Psyke, figurer fra en gresk mytologi vi i dag ikke er så kjent med som Bull og hans generasjon var det, det er en forening mellom skogsguden og en jordisk kvinne, hvis skjønnhet er så stor at den ikke er ment for mennesker. De står begge foran et «hav av korn» (havet, døden og kjærligheten), i «stjerneskinn». Det er dette bildet som skal være metopen.

Og her ser dere på den borteste veggen metopene som en gang var på Parthenon, men som nå er i British museum.

Og her ser dere på den borteste veggen metopene som en gang var på Parthenon, men som nå er i British museum.

METOPE

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!
Du solbevægede sværmerske! Med panden
pikelig vendt mod kveldens bleke guld,
vender du mildt en himmel mot en annen,
likesaa lys og øm og løndomsfuld!
Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ét: at hugge ind
i mindets trodsige sten en myk metope
over dit vare, omridsømme sind!
 
Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter
til sommersjøens luftige bølgesprut!
Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter
sin tonende grændse altid længer ut!
Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake
bak rødmende lunde, gyldne kirkespir –
og luftens lysende bølger synker svake,
som bækker af sol fra bjærgene, som blir!
 
Aaserne blaane. Stjernerne er nære!
De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!
Engen har andagt – op af luftens fjære
stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,
aander en vind i rugens sølvgraa pels!
Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning –
midt i et mulm af blaat kan øiet faa
et drivende stænk, en fugtig glans af honning,
og stille spør jeg dig «Ven – hvad tænker du paa?»
 
«Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve –
paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!
Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,
veier i sjøen, bleke seil derute,
bølger, som strømmer mot stranden uten mig!
Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,
tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
kommende kvelder her i sommerhaven,
uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!
 
Det hele fylder mit øie som en taare,
jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!
Alle de ting, som nu ikveld er vore —
om faa, berusende aar staar stunden fore,
da taakerne glir, og øiet kan se klart!
Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!
Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!
Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være
en styggere strand end dén, forladt af alt?
 
Allikevel er det et sødt og saligt under,
at engene her, med korn og krat og trær,
og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,
dugges saa sødt af vore smaa sekunder —
bare den bjærken dér, hvor vor den er!
Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen
ligger i græsset støt og stadig staar
de svære hesjestængerne op i rognen,
og grøften er grøn som før, i alle aar!
 
Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,
vilde jeg bli til vangen her, med hø,
til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,
bare for slik, paa annen vis, at værge
den hellige haven vor, for dét: at dø — !
Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes
er snart det eneste glimt af haab, jeg vét –
den hastige, hete straalestund, det lykkes
at vække i mig en annen evighet!»
 
Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,
en tydelig mand af kjød, fra taa til top,
kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme
noget, som bare er blik og sind og stemme,
i smertelig angst og anelse løst op!
Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke
dit duftige haar, med haanden din i min –
og øie til øie saan, staar Pan og Psyke
foran et hav af korn, i stjerneskin! 
   fra Metope,
1927