Der Musensohn (Musesønnen), av Johann W. von Goethe

Dette diktet har jeg gledet meg litt til å poste. Det er et dikt som er tonsatt en rekke ganger, og ganske sikkert er mer kjent i melodien til Franz Schubert, enn som selvstendig dikt. Selv har jeg den i innspillinger med Siegfried Lorenz på sang og Norman Shelter på klaver, også med Dietrich Fischer-Dieskau og Gerald Moore (1). Men jeg kommer inn i lied-tradisjonen fra to veier. Min interesse for musikk og for klassisk musikk, har ledet meg inn i sangenes verden også, om enn sang til piano var det som satt lengst inne, og som jeg brukte lengst tid på virkelig å like. Diktlesing har jeg gjennom litteraturen, der også interessen for dikt var det som kom sist. Den interessen har også blitt stimulert av arbeidet med denne bloggen, man liker det man kan litt om, og når man kan litt, vil man gjerne kunne mer.

Her på bloggen er det teksten, og ikke melodien som skal stå i sentrum. For denne Lieden, er det imidlertid litt vanskelig, for det er virkelig en herlig melodi Schubert har satt til den! Men det får vente, først skal jeg behandle Der Musensohn som et selvstendig dikt. Det ble trykket i Neue Schriften, som ble utgitt i 1800, men det er omstridt når diktet egentlig er skrevet. Diktet har sin egen behandling fra side 267 i Bind 1 – Gedichte – av Goethe Handbuch (J. P. Melzler, 2004). Der står det – med sedvanlig tysk presisjon – at diktet ikke har noen overlevering i håndskrift, og at oppfatningen at diktet ble skrevet i 1799 står i mot en antakelse om at det har sin opprinnelse fra 1774. Ingen stor sak, kanskje, så mange år senere, men for Goethe-kjennere og Goethe-forskningen er det viktig om det er Sturm-und-Drang-Goethe fra 1770-tallet eller Weimar-klassiker-Goethe fra 1799 som er opphavet. I Goethe Handbuch står det i den klassiske perioden, som de setter fra 1787 1806, noe som er naturlig all den tid diktet er trykket i den perioden. Men det er elementer i diktet som gjør at det også passer inn i Sturm und Drang, og det har å gjøre med om diktet er skrevet i en rant av skaperkraft (Goethe beskriver selv et slikt øyeblikk, i selvbiografien Dichtung und Wahrheit, gjengitt i Goethe Handbuch, s. 269), eller om det er klassisismens avklarede ro, det dikterens skaperkraft blir formet inn i takt og rytme.

Det står en del interessant om diktet i Goethe-håndboken, så jeg har lagt til en avdeling kalt En liten analyse. Den skal følge det som står i Goethe-håndboken ganske tett. Denne bloggen skal jo være en diktblogg, til glede og fornøyelse, men litt klinisk analyse må vi også kunne tillate oss. Spesielt i et så livfullt dikt som Der Musensohn.

Men først er det til selve teksten, diktet selv – Musenes sønn, eller Musesønnen. I originalen skrives det i ett ord, Musensohn, men det går an å mene at det klinger bedre med Musenes sønn, på norsk. Musene er faste følgesvenner her på bloggen, naturlig nok, når temaet er poesi. De er skytsgudinner for diktning, sang, vitenskap og musikk, og de er døtre av Zevs og Mnemosyme. De påkalles også i klassiske tekster, for hjelp og inspirasjon til å skrive tekstene, og de påkalles i tekster som tar etter den klassiske måten å skrive på. Det passer altså godt at Goethe gjør det, midt i hans egen, klassiske periode. Trykk på tagen Musene, så får dere de postene der jeg har skrevet om musene på bloggen, alltid i forbindelse av at jeg tar for meg et dikt der musene er et tema.

Selv om diktet har en referanse til musene, er det ikke nødvendig med klassisk skolering for å ha glede av det. Derimot er det en fordel å ha anlegg for livsglede, og livsbejaelse. Musesønnen er diktets jeg, og han reiser rundt og spiller opp til dans og livsutfoldelse. Diktet passer spesielt godt nå i mars, nå som det går mot vår, riktig nok langsomt, men like sikkert som alltid. Her hos oss er det ennå grått og vått, gresset er gult og brunt, mer enn grønt, og man må gå helt nær trærne for å se om det er knopper på dem. Men knoppene er der, og det er bare et spørsmål tid før de springer ut og blomstringen er her. Dikteren kan knapt vente, og det kan vel ikke vi heller? Musesønnen er imidlertid ikke snauere enn han hilser både våren og vinteren med begeistring, der han flyr omkring fra sted til sted, og spiller sin sang, spiller opp, til liv!

Der Musensohn

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Ich kann sie kaum erwarten,
Die erste Blum’ im Garten,
Die erste Blüt’ am Baum.
Sie grüßen meine Lieder,
Und kommt der Winter wieder,
Sing ich noch jenen Traum.

Ich sing’ ihn in der Weite,
Auf Eises Läng und Breite,
Da blüht der Winter schön!
Auch diese Blüte schwindet
Und neue Freude findet
Sich auf bebauten Höh’n.

Denn wie ich bei der Linde
Das junge Völkchen finde,
Sogleich erreg’ ich sie.
Der stumpfe Bursche bläht sich,
Das steife Mädchen dreht sich
Nach meiner Melodie.

Ihr gebt den Sohlen Flüge!
Und treibt durch Tal und Hügel
Den Liebling weit von Haus.
Ihr lieben, holden Musen,
Wann ruh’ ich ihr am Busen
Auch endlich wieder aus?

Neue Schriften, 1800

Musesønnen

Å streife gjennom fjell og skog,
Min lille sang å plystre vekk,
Sånn går det fra sted til sted!
Og alt rører seg etter takten,
Og alt beveger seg etter målet,
Bort til meg.

Jeg kan knapt vente på den,
Den første blomst i hagen,
Den første blomstring på treet.
De hilser mine sanger,
Og kommer vinteren i mot,
Jeg synger ennå hver en drøm.

Jeg synger den i vide verden,
På isen lang og bred,
Der blomstrer vinteren skjønn!
Også denne blomstringen svinner
Og finner seg nye gleder
På kultiverte høyder.

For som jeg ved lindetreet
Det unge folket finner,
Straks egger jeg dem opp.
Den sløve unggutt brisker seg,
Den stive jenta svinger seg
Etter min melodi.

Dere gir bunnen vinger!
Og driver gjennom haug og dal
Den elskende langt fra huset.
Dere elsklige, yndige muser,
Når skal jeg henne ved brystet
Endelig hvile ut igjen?

Språk, form og innhold

Det er fem strofer, hver med 6 linjer. Rimmønsteret er AAbCCb, der like bokstaver rimer, og store bokstaver tilsier trykklett (kvinnelig) utgang, og små bokstaver trykktung (mannlig). Versefoten er jambisk, annenhver trykklett og trykktung. Hver linje har tre føtter, det vil si tre slike par med lett-tung, lett-tung, lett-tung. Så har linje 1 og 2, og 4 og 5, en ekstra trykklett stavelse til slutt. Merk hvor sterk virkning det har, når denne siste trykklette stavelsen mangler i linje 3 og 6. (2) Man kan også si at strofene er bygget opp av to sett med 3 linjer, og at hvert av disse settene ender med en trykktung stavelse.

Jeg har under markert trykket i første strofe i diktet. Man ser at det er helt konsekvent, og det er ingen ekstra stavelser der det ikke skal være det. Dette gjelder gjennom hele diktet. Jeg vil si at det andre trykket i langlinjene (1, 2, 4 og 5) er svakere markert enn det første og siste, så det har jeg satt i fetkursiv. Dette er ikke noen stor sak. Under En liten analyse skriver jeg litt mer om formen.

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Trykkfordeling, Der Musensohn, Goethe

Det var et omfattende arbeid med oversettelsen og gjendiktningen denne gangen, men nå skal det være på plass.

I første strofe ligger vanskeligheten i oversettelen å få den enkle og forståelige tysken over i like enkel og forståelig norsk. I de første to linjene er det plasseringen av infinitiven, zu schweifen (streife, vandre) og wegzupfeifen (plystre vekk). Det siste er også et sammensatt verb, som på norsk må splittes opp. Jeg har løst det med å endre litt på ordstillingen. I linjene 4 og 5 er verbene refleksive, der refleksiven (sich – seg) er plassert i linje 6. Både reget (røre) og beweget (bevege) er transitive, og trenger et objekt å røre og bevege. På norsk må denne refleksiven plasseres nærmere verbet, det går ikke å røre og bevege uten å ha noe å røre og bevege. Her må jeg stokke om på ordstillingen ganske mye, og flytte sich (seg) opp i både linje 4 og 5, mens linje 6 blir stående ganske kort. I gjendiktningen har jeg løst det på en litt annen måte. Strofen skulle være forståelig, diktets jeg, musesønnen, streifer gjennom fjeld og skog, og plystrer vekk sangen sin, sånn at alt beveger seg etter den.

I andre strofe viser sie (henne, den) tilbake til blomsten, det er ikke «henne» (ei jente) han venter på. Det tyske verbet erwarten (vente på) er transitivt, tilsvarende norsk «vente på». Verbet for å vente er warten. Hva han ikke kan vente på, blir fortalt i linjene 2 og 3. Pronomenet Sie (de) i linje 4 står i flertall, de, og viser mest nærliggende tilbake til blomstene (som hilser sangen, og kommer vinteren i mot). Det kan av og til være vanskelig å bestemme seg for om man skal oversette tyske noch (nok, ennå) med norske ennå, eller bruke nok også på norsk. Tysk skiller ikke, men norsk skiller, og i siste linje i andre strofe er det betydningsforskjeller hva man velger. Jeg går for ennå. Strofen forteller at musesønnen nesten ikke kan vente til den første blomstringen begynner, de hilser ham og kommer vinteren i møte, mens han synger enhver (jenen) drøm.

Tredje strofe begynner med Ich sing ihn in der Weite (Jeg synger den i det vide, direkte oversatt). Pronomenet ihn (ham, den) er objektsformen av hankjønn, entall. På norsk bokmål blir det «han» eller «ham» om det viser til en person, og «den» om det viser til et substantiv i hankjønn. Her viser det til Traum (drøm) i strofen over, derfor «den». Så er det preposisjonsfrasen in der Weite (i det vide), der tysk bruker denne vendingen, der vi på norsk bruker «i vide verden». Jeg oversetter med sånn vi sier det på norsk, mens i gjendiktningen er det ikke plass til mer enn «vide». Så der har jeg omskrevet. Ordet Höhn er en gjenganger for oss som jobber med originaltekster av Goethe. Jeg har etter hvert lært meg at det må være Höhen, høyder. Adjektivet bebaubt er partisipp av bebauen (bebygge, dyrke). Det tilsvarer vårt bebygget, sammensetningen er den samme. Men tyskerne bruker det også i betydningen dyrket, eller kultivert. Her er det nok den betydningen som gjelder. Innholdet i denne midtstrofen, er at han synger sangen sin i hele, vide verden, på den lange og brede isen blomstrer vinteren (en selvmotsigelse, se En liten analyse). Så er det at også denne blomstringen er noe som forsvinner, og finner ny glede (Freude), på oppdyrkede høyder.

I fjerde strofe viser sie (dem) i linje 3 tilbake til das Junge Völkchen (det unge folket) i linje 2. Det er akkusativ flertall, 3. person, på norsk «dem». Disse tre linjene er en begrunnelsessetning som innledes med denn (for, for at), og wie (hvordan, som). Så denn wie… blir for som…, og så følger først betingelsen, og så konsekvensen. Som han finner det unge folket (das junge Völkchen), så egger (errege) han dem straks (sogleich) opp. Den sløve (stumf) gutten (Burche) brisker seg (bläht sich), mens den stive jenta svinger seg (dreht sich). Alt etter melodien til Musesønnen, som spiller. Drehen betyr å dreie, men i forbindelse med å danse (tanzen), så sier vi på norsk heller svinge seg, der tysk sier dreht sich.

Femte strofe er vanskeligst i gjendiktningen, der det er irriterende vanskelig å få den enkle førstelinjen over i norsk med versefoten beholdt. Pronemenet Ihr (dere) blir brukt om musene, det er de som gir «bunnen vinger». Substantivet Sohle betyr såle, som på norsk, men tyskerne bruker det også i betydningen «dalbunn», og det som er nederst. Så musene gir det som er nederst vinger, sånn at det kan fly. Verken såle eller dalbunn fungerer godt i overført betydning på norsk, vi vil vel heller se for oss en såle eller en dalbunn med vinger, i stedet for å se det billedlig for alt som ligger i bunn. Jeg oversetter derfor med «bunnen». Den liebling (elsklingen) som blir drevet gjennom haug og dal i linje 2 og 3, er musesønnen. Ihr (dere) i linje 4 viser igjen til musene, nå brukt som hilsen, «dere elskelige, yndige muser». Her er det et valg hva man velger å oversette lieden og holden med, begge er flertallsformer av adjektivene, og står til musene. Det siste ihr i linje 5 har voldet meg ganske store vanskeligheter. Jeg har funnet ut at det er et eiendomspronomen, deres, eller hennes, og at det står til bryst (Busen). I mitt hode må det da være musenes bryst, eller en av de kvinnelige musene. Det er ingen annen kvinne det har vært snakk om i teksten. Og det kan ikke godt dukke opp en fra intet. Alt dette er imidlertid fortolkning. Så er det også et problem i selve lesingen, ruh ich ihr am Busen, er hviler jeg henne/dere ved brystet. Verbet ausruhen kan være både transitivt og ikke-transitivt, så det kan være både hvile ut og hvile noen ut. Eller her: «hvile ut ved brystet (hennes)» eller «hvile henne ut ved brystet (mitt)». Grammatisk skulle det være den siste, men semantisk (innholdsmessig) passer det bedre med den første. Det er den jeg har sett andre oversettelser bruke, og det er den Goethe Handbuch skriver at det er (an deren Busen). Jeg oversetter med henne, som det står i originalen, inntil jeg eventuelt er bedre opplyst. Meningen i denne siste strofen er at musene utstyrer selv det som er lavest nede, med vinger, og at de driver ham – musesønnen – over haug og dal, for å spille sangen sin. Så spør han til slutt, de kjære musene, når de skal ta ham hjem igjen, sånn at han omsider kan hvile ut

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wegzupfeifen -> pfeifen (pfeift, pfiff, hat gepfiffen, itr.) 1. plystre. 2. pipe, hvine, ule. 3. blåse. 4. (overført, omgs.) røpe, angi, forråde.
reget -> regen (sv. refl.) røre, bevege; ohne sich zu regen uten å røre seg
fort (adv.) 1. bort, borte, vekk, fraværende; gått, kjørt av sted; 2. videre;
erwarten (sv. tr.) vente (på), vente seg, regne med
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand
Eises -> Eis das, -es/; is
schwinden (schwindet, schwand, ist geschwunden, itr.) svinne, avta, minske, blekne, forsvinne;
bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
Linde die, -/-n; lindetre.
erregt (adj.) opphisset, livlig, hissig, preget av sinnsbevegelse.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Bursche der, -n/-n; (ung)gutt, fyr, kar; ung mann; kamerat; lærling, student; oppasser.
blähen (sv. tr. itr.) blåse opp, svelle; sich blähen blåse seg opp, briske seg.
steif (adj.) stiv; (om drikk) sterk
Sohle die, -/-n 1. såle. 2. bunn, dalbunn;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør) 3. flygel.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
ausruhen (sv. tr. itr. refl.) hvile, la hvile; hvile (seg) ut, komme seg.

En liten analyse

Tyskland er et land av diktere og tenkere. De kan skrive dikt, og de kan lese dem. For å kunne skrive på høyt nivå, må man også kunne lese på høyt nivå. I Goethe-håndboken står det at Goethe og andre diktere ofte står frem som malere i diktene sine, de skildrer i ord hva de ser, lukter, hører og føler, de beskriver sanseuttrykkene. I der Musensohn er det ikke maleren, men spillemannen, som opptrer. Diktet har spillemannens bevegelse, der diktets jeg hopper omkring, fra det ene, til det andre. Ideen om spillemannen som spiller er jo også godt underbygget av innholdet og ordene, wegzupfeifen, nach dem Takte reget, sing (x2) og nach meiner Melodie i strofene 1, 2 (og 3) og 4. Likeså er bevegelsen understreket, med schweifen, von Ort zu Ort, reget, beweget, in der Weite i de tre første strofene, og i den siste, der han vender tilbake til huset. Mer enn maleren som står stille og observerer, er det spillemannen som reiser rundt og spiller.

Og hva er det så spillemannen spiller? Det er årstidenes gang, og det enkle liv. Skaperkraften i naturen er blomstene om våren, skaperkraften til poeten – spillemannen, musenes sønn – er sangen han synger. Det er blomstene som hilser sangen, i linje 4 strofe 2, og ikke omvendt, denne gangen. Ordene i sangen kan også leses som blomster som blomstrer, også de kommer vinteren i møte, og deres magiske skaperkraft viser seg i paradokset at vinteren blomstrer i linje 3, strofe 3. Den blomstrer sågar på den lange, brede isen, så lenge musesønnen er ute og synger, i den store vide verden, som han altså er og gjør.

Strofe 4 er sangen for landsbyfolkene. Det er en klassisk, tysk, landlig scene, ved lindetreet. Også her er det spillemannen, musesønnen, som vekker de fyrige følelser til liv, i de unge gutter og jenter. Han spiller til dans, og de danser. Merk at musesønnen selv ikke er engasjert i dansen, han er helt distansert, beskriver bare med karakteriserende adjektiv de sløve (stumpf) gutter og de stive (jenter) som henholdsvis brisker seg og svinger seg. Det er spillemannen, musesønnen som får tingene til å skje, men han er ikke selv med i disse tingene som skjer, annet enn at han gleder seg over dem.

Først i siste strofe kommer noe som kan minne om egne følelser for musesønnen. Det gjør han med det uttrykte ønske om å få komme hjem, til musene, for der omsider å kunne hvile ut.

Så hvordan skal man lese dette, utover det som står her helt åpenbart? Fremdeles holder jeg meg til Goethe Handbuch, som her skriver at diktet inneholder den romantiske forestillingen om verdens livgivning gjennom kunsten. Her er også bilder og motiv fra folkediktningen, etter påvirkning fra Goethes møte med Herder i Strassbourg. Videre – og nå blir det kanskje litt vanskelig å henge med – her diktet en refleksjon over dikterens egen dikteriske skaperkraft. Det er veldig lett og ubesværet, det som står her, musesønnen har denne evnen, og kan bruke den til å reise rundt i verden og ubesværet og uforpliktende bruke den.

Det er ingen subjektivitet i diktet, ikke i den forstand. Her er ingen som setter ord på tanker og følelser, og beskriver hvordan det er å være jeg, hvordan det er å være menneske. Goethe er selv en musenes sønn, kan selv være en spillemann, men i dette er han bare en allegori. Det er vranglesing å lese diktet som et uttrykk for hvordan det er å være Goethe. Det er ingen subjektivitet i diktet, det handler ikke om noe subjekt.

De første tre linjene i diktet er sitert i 16’de bok av det biografiske storverket, Dichtung und Leben. Goethe var fullt klar over sitt litterære talent, en tid der geni var et begrep brukt på genier, og han var opptatt av og reflekterte over at han var utstyrt med diktergaven. I Dichtung und Leben står det imidlertid So ging’s den ganzen Tag (Slik gikk det hele dagen). Fremmed for oss i dag, er den dikteriske skaperkraften gitt av naturen. Dikteren er bare et medium, man kan si naturen uttrykker seg gjennom dikteren. Derfor gir også begrepet geni den gang mer mening, du er i besittelse av noe ingen andre har, du er i stand til noe ingen andre kan. Dette er ikke noe å lære, dette er geni.

Slik er det for Musesønnen også. Han har gaven, reiser rundt og spiller, til alles forlystelse. Og han gleder seg selv også. Men det slutter med at han lengter hjem, til hvile

Kommentar

Det er altså mye det går an å få ut av en tekst med 5 x 6 linjer. Jeg er tilhenger av den livsgleden og den livsbejaelsen som ligger i diktet, jeg tror det hjelper oss til intet mindre enn et bedre liv, om vi gleder oss over våren og kjærligheten, årstidenes og livets gang. Om poesien kan hjelpe med det, sette ord på denne stemningen, vekke den og stimulere den, så har den en mening, i hvert fall for meg.

Jeg er også svak for avslutningen, der poeten og spillemannen lengter hjem, til hvile og ro. Livsglede og livsbejaelse er bra, men det er også anstrengende, og man lengter jo etter å kunne hvile ut i noens fang, etter hvert. Det er også skjebnen til alle som underholder, eller mange av dem, som gjør andre glade, men selv er trist. Nå leser jeg imidlertid mer i diktet enn det som står der, dette er ikke om omreisende spillemenn, som lengter hjem. Dette er om musenes sønn, som har diktergaven, og elsker å bruke den, men som likevel lengter hjem for å hvile ut, til slutt. Om det er aldri så mye vinter og vår og sang og dans, og alt som er.

Jeg må også avslutte med noen ord om komposisjonen til Schubert. Det er ikke så lett for meg å lese teksten uavhengig av den. Katalognummeret er D764, komposisjonen ble skrevet i 1822, og trykket i 1828. Det er trillende piano, og en sanger som synger ubesværet og uanstrengt, raskt av gårde. Tekst er bra, men det er noe med musikk og melodier, som virkelig kan få frem denne dobbeltheten, at det på overflaten er lyst og lett og glede, men at det er et eller annet ubestemmelig under. Særlig synes jeg Fritz Wunderlich får frem denne effekten, nesten som det å være musesønnen er en forbannelse, som at det å spille og være glad er en tvang man ikke slipper unna. Det liker jeg godt. Men her er det smak og behag. Og det er heller ikke sikkert alle vil høre denne sangen på samme måte som jeg.

Min gjendiktning

I oversettelser fra et språk til et annet møter man på standardproblem man hver gang må overvinne. Oversetter man dikt med fast rytme fra tysk til norsk, så har man et problem med at tyske durch er enstavelsesord, mens norske gjennom har to. Som alltid er gjendiktning kompromiss, og som vanlig er kompromisset jeg går for, å tillate halvrim, heller enn å tvinge inn ord som ikke er riktige, eller bryte med rytmen. Poenget med et dikt som dette, er at det skal være lett og ledig å lese det, og ikke vanskelig å forstå det. Og så skal det være mulig å synge, på melodien til Schubert, D. 764.

I siste strofe har jeg gjort noen omskrivninger, som man ser. Jeg har også prøvd grepet jeg av og til prøver, å bruke nynorsk de for bokmål dere. Jeg makerer med de’, så det ikke leses ‘di’. Det er dere som er korrekt bokmål, men verseskjemaet tillater ikke å starte med en troké. Heller ikke slutten på denne strofen er helt god. Generelt er jeg ikke helt fornøyd med denne gjendiktningen, ennå.

Musenes sønn

I fjell og skog å krysse,
Min lille sang å plystre,
Det går fra vei til vei!
Og etter takten leker,
Og etter mål beveger,
Alt sammen seg til meg.

Jeg kan nesten ikke vente,
Den første blomst å hente,
Den første blomstring øm.
De hilser mine sanger,
Mot vinteren de stanger,
Jeg synger hver en drøm.

Jeg synger alle steder,
På isen lange, brede,
Der blomstrer vinter’n flott!
Óg denne blomstring svinner
Og nye gleder finner
På høyder dyrket opp.

For når jeg nå vil finne
De unge ved en linde,
Straks egger jeg dem i.
Den sløve unggutt svulmer,
Den stive jenta tumler
Seg til min melodi.

De ‘gir til bunnen vinger!
Bort haug og dal ham tvinger
Den yndling fra hans hus.
Så kjære muser, mange
Når skal jeg der i fanget
Hos henne hvile ut?

ES2019

Noter

(1) Franz Schubert skal visstnok ha laget to forskjellige melodier over denne teksten. Den jeg har, og kjenner, er den som har katalognummer D764. Andre som har tonsatt diktet er Johann Friedrich Reichardt og Karl Friedrich Zelter.

(2) I Goethe Handbuch blir det sagt at dette var en form som ble mye brukt i rokoko-stilen på 1700-tallet. Det passer godt til en rokokofigur, med at det svinger seg rundt som i en dans i de to første linjene, og så ender figuren med den trykktunge utgangen av linje 3 (s. 267).

Kilder

Goethe Handbuch, Bind 1 – Gedichte Melzler, 2004.

Forrige: Rettung, Neste: Gefunden, Alle: Goethe

Vårvann («Весенние воды»), av F. I. Tiuttsjev

Det er februar, ennå tidlig for våren og snøsmeltingen, særlig i Russland, der kuldegradene holder seg tosifrede over store deler av det veldige landet. Tenk dere, jordklodens største landmasser er spredt over den nordlige halvkule, godt opp mot nord, i de største landene, Russland og Canada. Begge land har tøffe vintre. Og i Russland er det en del av den nasjonale identiteten, med den sibirske kulde, avstengt fra varme sørfra med verdens høyeste barriere: Himmalayafjellene. I nord er det flate veien til Nordpolen. Ingen golfstrøm eller havtemperaturer til å balansere sprengkulden. Frost fra oktober til mars, halve året, heller mer, enn mindre.

Derfor har også russisk litteratur mange, mange dikt om årstidene. Særlig de to viktigste, vinteren, med frosten og kulden, men også gnistrende vinterlandskap og koselige stunder i kojen. Og så er det våren, med løfter om nytt håp, og varmere tider.

Også i Norge kan vi være værsyke, eller ha grunn for å være det. Særlig på vestlandet kan det være mye solid møkkavær, med kaldt og surt og regn og slaps. Russerne vet akkurat hva det går i. Hver vår er det kolossale mengder snø som skal smeltes vekk, og renne bort.

Dagens dikt er skrevet av russeren Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (1803-1873). Aristokraten Tjuttsjev har vi støtt på tidligere, i det berømte diktet stillhet, og i Vårlig tordenvær. Det er også han som er mannen bak det berømte visdomsordet, Russerne fatter man ikke med fornuften, Russland kan man bare tro på. Han var en ganske filosofisk poet, det vil si, han befattet seg verken med poesi eller filosofi noe særlig, han var diplomat, og så på seg selv mer som politisk tenker. Men når han først skrev poesi, som han gjorde fra Tyskland, Bayern, som russisk diplomat der, så handlet det kjerne om orden og harmoni, i mennesket og i naturen. Det er på et ganske overordnet plan, ikke personlig, og ikke kjærlighetsdikt, for eksempel. Som aristokrat snakket han vel så godt og vel så ofte fransk og tysk, enn russisk, men det er likevel både vidd og ordkunst i de som oftest små diktene hans. Han ville ikke gi dem ut annet enn anonymt (først i 1854 kom en samling dikt av ham under fullt navn), og han er mye mer kjent i ettertiden enn i samtiden, men også i samtiden sirkulerte hans velformulerte linjer rundt i salongene som aforismer.

Diktet Vårvann, eller Весенние воды, er også gjort ytterligere kjent gjennom å være satt musikk til av Rachmaninov. Diktet handler om den russiske våren, selvfølgelig, men det er skrevet mens Tjuttsjev er i Tyskland, og noterer seg at våren der ikke er så ulik den i Russland. Og så får man se om den ikke er så forskjellige fra den i Norge, heller?

Весенние воды

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят —
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят —

Они гласят во все концы:
«Весна идет, весна идет!
Мы молодой весны гонцы,
Она нас выслала вперед».

Весна идет, весна идет!
И тихих, теплых майских дней
Румяный, светлый хоровод
Толпится весело за ней!

<1829>, начало 1830-х годов

Min transkripsjon, med trykk i fet skrift. Ingen russiske ord kan ha flere enn ett trykk, så jeg har market med kursiv der den jambiske takten i dikten vil ha trykk, men det russiske språket ikke vil det, for trykket i ordet er et annet sted. I strofe 2 tror jeg det skal være et poeng at takten endres i tredje linje, så der markerer jeg i fetkursiv ordet my (мы – vi), som jeg ville lagt trykt på, men der diktets rytme ellers ikke vil ha trykk, og det russiske språket ikke krever det.

Vesennie Vody

Jsjo v poljakh beleet sneg,
А воды уж весной шумят
begut и budjat sonnij breg,
begut i blesjut i glasjat

Oni glasjat vo vsje kontsy:
«Vesna idjot, vesna idjot!
My maladoj vesny gontsy,
Ona nas vyslala vperjod».

Vesna idjot, vesna idjot!
I tikikh, toplikh majskikh dnej
Rumanyj, svetlyj khorovod
Tolpitsja veselo za nej!

Vårvann

Ennå på markene hvitner snøen,
Og vannmassene bråker allerede med våren —
De løper og vekker den solfylte bredden,
Løper og stråler og lyder —

De lyder til alle kanter:
«Våren går, våren går!
Vi er vårens ilbud,
Den sendte oss i forveien».

Våren går, våren går!
Og stille, varme maidager
Rødfargede lyse ringdanser
Flokker seg glade bak henne!

Språk, form og innhold

Strofeformen er enkel jambisk, med tre takter i hver linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er notorisk vanskelig, for oss som har russisk som et fremmedspråk, å vite hvor trykket skal være i de forskjellige ordene og bøyningen av dem. Men her i dette diktet er det bare å gjøre det annenhver, trykklett, trykktung.

Rimmønsteret er kryssrim, abab, og alle utgangene på linjene er trykktunge.

Her er første strofe med kyriliske bokstaver med trykk markert med fet skrift.

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят

I transkripsjonen er trykkfordelingen i hele diktet markert. Som jeg skriver der er det ingen russiske ord som kan ha flere enn en trykktung stavelse, så hvis det skal være et russisk ord med flere enn to stavelser, må trykket være i midtstavelsen for at det skal kunne gå opp. I andre strofe, tredje linje står ordet молодой (molodoj – ung), der trykket er på endingen. Her kan det være forfatteren vil fremheve denne linjen, med å la denne skille seg ut med et annet trykk. Det er når vannmassene selv snakker. Det går an da å ha trykk på det første ordet og den første stavelsen, мы (my – vi), fulgt av to trykklette stavelser molo- i молодой, og så er jamben tilbake. Det går også an å ha bitrykk på første stavelse av молодой, og ikke trykk på мы, for å tvinge den jambiske takten til å gå opp. Det blir omtrent som å sette trykk på første og siste stavelse i ord som tenkende på norsk, det er å sette trykk der det ikke skal være det. Det samme gjelder i ordet хоровод (horovod – ringdans) i siste strofe, tredje linje. Der er trykket på siste stavelse, og det er ikke noe i innholdet som gjør at det fortjener å leses annerledes, slik jeg ser det. Her ville jeg valgt bitrykk på første stavelse.

I oversettelsene er det som alltid mest å forklare og forsvare i oversettelsen av russisk. Man må gjøre noen valg, og valgene innebærer noen steder en tolkning, som velger bort og legger til av det som står i originalen. I første strofe i andre linje har russisk den lille konjunksjonen а, som er en slags mellomting eller både-og av «og» og «men». På norsk må man velge den ene. Det lille ordet уж er en partikkel, en ordklasse som ikke alltid har vært brukt på norsk, selv om småord som «da», «jo» og «nå» kan klassifiseres som det når de blir brukt i betydningen: «jeg låste jo døren», «garasjen var da åpen?». I bruken som er her, passer det med «allerede». весной (vesnoj – «med våren») er instrumental, på norsk uttrykket med preposisjonen «med». Alle verbene i denne strofen står i presens 3. person flertall, med underforstått subjekt, vannmassene (воды – vody). Innholdet skulle være greit, det ligger ennå snø og hvitner på markene, men vårflommene er også i ferd med å gå. De kommer buldrende med våren, og vekker opp den solfylte bredden, løper, glinser og lyder.

Andre strofe henter oppigjen siste linje fra den første, om at vannmassene lyder (гласфт – glasjat). Nå er også subjektet vist som et pronomen, они (oni – de), som viser tilbake til vannmassene. Merk at det russiske ordet for vann (вода – voda) har to flertallsbøyninger, der trykket for vanlig vann ligger på endingen, mens det for farvann og vannmasser (se gloselisten) ligger på stammen. Verbet идет (idjot – går) betyr å gå, men det er her brukt på en måte som gjør at man på norsk kanskje heller skulle oversette med å komme. Russerne har ikke et ord for å komme som helt tilsvarer det norske, de bruker det riktige bevegelsesverbet med en prefiks. Så ordbøkene pleier å sette å komme til прийдти eller приходить, med bevegelsesverbene for «å gå» og prefiksen for «å nærme seg» eller «komme inntil». Men bruken av disse ordene er langt, langt mindre utbredt enn norske «å komme», så her må man lære mange forskjellige oversettelser i forskjellige sammenhenger for å kunne snakke russisk skikkelig. Jeg oversetter likevel идёт med «går», etter prinsippet om å være nærmest mulig originalen. Oversettelsen av siste linje med она нас выслала вперёд kan også løses på forskjellige måter, som det vil fremgå av ordlisten. Det russiske вперёд (vperjod – frem, fremad) har sterkere betydning av frem, fremover, enn det norske «i forveien», som kan være det riktige å bruke her, i forbindelse med verbet выслать (vyslat – sende ut, satt sammen av вы (ut) + слать (sende)).

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

блещут -> блесте́ть 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
вода мн во́ды 1. (водные пространства) farvann pl; 2. мн. (водная масса) vannmasser; 3. мн. б.ч. уст. (курорт) badested; bad 4. мн. разг. (околоплодные) fostervann
гласят -> гласи́ть lyder; завещание гласить testamentet lyder som følger [har følgende ordlyd)
гонцы -> гоне́ц (il)bud
вперёд 1. frem, fremover, fremetter: forover; 2. (перед остальными, заранее) i forveien; 3. разг. (на будущее) for fremtiden, heretter; ~ буд осторо́жен du skal [får] være forsiktig for fremtiden 4. (разг) (сперва) først; forut, på forskudd, på forhånd (заранее);
румя́ный 1. rød; (о человеке) rødmusset; ~ые щёки røde kinner; ~ый небоскло́н rød himmel; ~ое яблоко rødt eple 2. (о поджаренном. печёном) som har (fått) (god) farge, med god farge
хорово́д ringdans, danselek; leikaring, dansaring
(с-)толпи́ться flokkes, trenges, stimle sammen

En liten analyse

Dette er en blogg for glede og poesi for alles velbehag. Analyse er tankearbeid, og reduserer dikt og skjønnhet til vitenskap og matematikk, når det blir brukt på feil måte. Brukt på riktig måte, åpner det diktet, og får leseren til å se ting i diktet de ellers ikke ville sett. Og derigjennom, når det virkelig går bra, se ting i verden og livet de ellers ikke ville vært oppmerksom på. Analysen skal berike, ikke redusere.

Dette er et svært enkelt dikt, i betydningen ukomplisert. Det er tre små strofer, og ingen metaforer, referanser eller overført betydning. Det som står, er det som er. Det eneste er at de ikke-levende vannmasser får levende egenskaper, besjeling, de er i stand til å snakke, og si at de er forvarselet for våren, som nå kommer. Det er ikke vanskelig å se at dette er fantasi, og det er ikke vanskelig å forstå at det er jo dette vannmassene varsler. Snøen smelter, og våren kommer.

Diktet er veldig billedlig. Det begynner med snøen som ennå er hvit på markene, lett å se for seg for den oppmerksomme leser. Sånn får dikteren også satt rammene i en enkelt linje, ennå er det snø og kaldt, kanskje er det sånn at man lengter litt etter våren, og så kommer den, med vannmassene. I beskrivelsen av vannet som kommer, er det fullt av verb som blir brukt. Verb er aktivitet, mange verb er stor aktivitet. At de løper og bråker og glinser, og vekker solbredden, er også en fin blanding av billedlige verb (glinser), personifiserende (løper) og varslende (bråker).

Verbene blir også gjentatt, gjentakelser er et virkemiddel som blir brukt. I et kort dikt som dette, må verb og setninger som blir gjentatt være av ekstra stor betydning. Her er det verbet гласят (glasjat – lyde) og linjen весна идёт (vesna idjot – våren går/kommer), nettopp det som er poenget i diktet. Det lyder – at våren kommer. Det aller viktigste, våren kommer, blir gjentatt to ganger i samme linje, og også denne linjen to ganger (i strofe 2, linje 2, og strofe 3, linje 1). For sikkerhets skyld blir det også sagt at dette lyder til alle kanter, i linje 1, strofe 2.

Så er det slik at våren kommer. De som lengter etter den, vil få lengselen oppfylt. De rolige og milde maidager flokker seg bak den, dette er hva vi har i vente, deilige dager i mai. Godt uttrykt i dette diktet, med berusende stemning og berusende vann, mye vann og mye følelser. Ennå er marken hvit av snø, begynner det, men nå kommer våren, slutter det.

Det var det jeg ville si i min lille analyse. Poenget var å vise hvordan Tjuttsjev får frem gleden og forventningen over våren i anmarsj, og med det kanskje få flere til å glede seg, både for diktet og for våren, som også her snart kommer.

Kommentar

Jeg er veldig glad i enkle dikt. Man kan prøve å forklare det med at verden er komplisert, la diktene være enkle, men sånne forklaringer er også med på å gjøre tingene vanskeligere enn de trenger å være. Jeg liker enkle beskjeder, «våren kommer, våren kommer». Hva mer trenger man? Resten er opplevelse.

Slik har jeg også en personlig favoritt i diktet Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Der er det også gjort naivt kjempeenkelt, jeg har kommet til deg med en hilsen, våren har våknet, alt har våknet, jeg vet ikke hvilken sang jeg skal synge, bare at en sang vil det bli.

Dikt handler om å sette ord på ting. Følelser og stemninger er vanskelige å sette ord på. Ofte skulle det heller være å starte en motor, våren er på vei, gå ut og gled dere!

Vårvann
Min gjendiktning

De russiske diktene er de vanskeligste å gjendikte. Her er et forsøk på dettte av Tiutsjev. Rimene er beholdt, den firfotede jamben er beholdt, men språket er presset og innhold endret. I linje 3 strofe 2 er jamben omgjort til troke, slik originalen også kanskje der har en endring. I linje 3 strofe 3 er det også litt spesielt i originalen, med rytmekrøll og halvrim. Det er, som man ser, gjort enda mer spesielt i min gjendiktning.

Vårvann

Enn på marken hvitner snø,
Og vannet bråker våren med —
I løp å vekke solens frø,
Løper, stråler, lyder det—

Fra alle kanter lyder ut:
«Åh våren går, åh våren går!
Vi er vårens første bud,
Den sendte oss nå frem der for».

Åh våren går, åh våren går!
Og stille, varme dagers mai
Den røde, lyse runddans óg
Bak våren glade flokker seg!

ES2019

Hver sin Skæbne (Sorrig og glæde de vandre tilhaabe), av Thomas Kingo

Thomas Kingo (1634-1703) er dansken som er med i norsk litteraturtradisjon akkurat som om han var norsk. Han er født i Slangerup i Nordsjælland, bodde hele sitt liv i Danmark, og døde i Odense. Faren, Hans Thomas Kingo, var skotsk, født i Crail, men flyttet to år gammel til Helsingør, og bosatte seg der. Navnet Kingo er også skotsk, av Kinghorn. Moren, Karen Sørensdatter, var dansk, datter av Søren, som det fremgår av navnet.

Foreldrene var på ingen måte velhavende, på ingen måte fine folk. Faren var vever, altså håndverker. Sin utdannelse fikk Kingo ved latinskolen i Fredriksborg, og Köbenhavns universitet, hvor han studerte teologi. På den måten ble Kingo prest, en ordentlig klassereise, fra små og enkle kår.

Thomas Kingo var aktiv i perioden som kalles barokken. Og han er nok kanskje den av våre dansk-norske diktere som er mest karakteristisk for perioden. Fra før har jeg postet fantastiske Sang XI (Keed av Vierden, kier av Himmelen), det som kunne vært et programdikt for barokken vår. Barokken var tungrodd og oppstyltet overalt hvor den forekom, men den ble noe eget oppe hos oss i det kalde og mørke nord. Protestantiske og nøysomme som vi var, fikk vi ingen praktfulle, barokke kirkebygg, og vi har heller ingen barokk musikk å snakke om. Det er dikt, og de er skrevet av prester og dypt troende, det er en kolossal kontrast mellom jodens jammerdal og himmelens herlighet. Og jordens jammerdal trenger ikke forvirres av morsom og fartsfylt diktning, underholdning er et blindspor, her er det alvoret og ikke noe annet enn alvoret.

Etter at jeg har undersøkt litt, ser jeg at få steder har postet diktet i sin helhet, og i sin opprinnelige form. På meg ser det ut til at utgaven fra Dansk salmebog ligger til grunn, det er den som er gjengitt flest steder, og det er den Wikipedia bruker, men diktet finnes også i andre versjoner. Det er ikke bare stavemåten som er forskjellig. Den nyere versjonen har 7 strofer i stedet for 8, og det er stokket om på sammensetningen av strofene også. Jeg har ikke greid å nøste meg opp i hvor denne omstokkingen kommer fra, men jeg poster her i innlegget begge versjoner. Først den som finnes i salmeboken, og som de fleste bruker, så den som ligger nærmest originalen. Det er den første jeg vil bruke til å arbeide med. Det er den som er mest brukt i dag, og for å si det som det er, ser denne versjonen også ut til å være bedre enn den gamle.

Hver har sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Kroner og scepter i demantspil lege,
leg er dog ikke den kongelig dragt.
Tusinde byrder i kronerne veje,
tusindfold omhu i scepterets magt.
Kongernes bo
er skøn uro,
Himlen alene gør salig og fro.

Alle ting har sin foranderlig lykke,
alle kan finde sin sorrig i barm.
Tit er et bryst under dyrebart smykke
opfyldt af sorrig og hemmelig harm.
Alle har sit,
stort eller lidt,
Himlen alene for sorgen er kvit.

Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan Hovedet bære,
Falder dog af og i Tiden forgår.
Alle ting må
Enden opnå,
Himmelens Salighed Ene skal stå.

Dejligste Roser har stindeste Torne,
Skønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosenkind Hjertet kan forne
For dog at Skæbnen så sælsom er skift!
I Våde-vand
Flyder vort Land,
Himlen har Ene lyksaligheds Stand.

Angest skal avle en varende Glæde,
Kvide skal vinde sin Tot ud af Ten.
Armod skal prydes i rigeste Klæde,
Svaghed skal rejses på sundeste Ben.
Avind skal stå
Fængslet i Vrå,
Himlen kan Ene alt dette formå.

Lad da min Lod og min Lykke kun falde,
Hvordan min GUd og min HErre han vil,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit Spil!
Sorrig skal dø,
Lystigheds Frø
Blomstre på Himle-lyksaligheds Ø!

fra Åndeligt sjunge-kor, 1681

Språk og innhold

Thomas Kingo skrev dansk som de gjorde det på slutten av 1600-tallet. Det var en tid der det var litt løse regler for rettskrivingen, og der ingen var helt konsekvente for hvordan ord skulle staves. I årenes løp har den opprinnelige teksten gått gjennom noen moderniseringer, slik at salmen som den foreligger i salmeboka og som jeg langt på vei har gjengitt den her, ikke har samme rettskriving som originalen. Det er ingen enkel tilgjengelig oversikt over hvordan de som har modernisert den opprinnelige teksten har tenkt, og det foreligger ingen tekstkritisk utgave som jeg har sett, i alle fall. Det kostet meg en del arbeid å finne ut av dette her, og ble meg gjennom forskjellige utgaver av teksten på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider. Her på bloggen landet jeg på en slags mellomløsning, med å bruke utgaven i salmeboka, bare med store bokstaver i substativ og ved starten av linjene, slik det var vanlig å gjøre det på Kingos tid. Så har jeg lagt ved en originalutgave lenger nede, i form av sånn teksten ser ut i Danske salmer: Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann i utvalg, Cappelen forlag, 1960. Som man vil se er skriftbildet vesensforskjellig fra den vanlige salmeutgaven, men det dreier seg bare om forskjellige stavemåte for samme innhold.

Selv om salmeutgaven av teksten er modernisert, er det nok mye som kan virke fremmed. I alle fall for norske lesere. Generelt er det som moderne norsk bokmål, med æ for e i mange tilfeller, ld, nd for ll, nd, bløte konsonanter b, d, g for våre harde p, t, k og få dobbeltkonsonanter. Rettskrivingsreformene på 1900-tallet gjorde at norsk rettskriving er tettere til norsk talespråk, mens man kan gå ut fra at Kingos rettskriving var tett til hans eget talespråk. I utgaven lagt ut nederst ser vi hvordan den var.

Av vanskelige og halvvanskelige ord er tilhobe «i hop» eller «i sammen», gange er gå, hinanden tilråbe er å rope til hverandre og muld er mold, eller jord. Strofe 1 setter en rekke motsetninger mot hverandre, sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, skolskinn og skyer, alle disse motsetningene vandrer med deg i livet. Det som på jorden ser ut som gull, er bare verdiløs mold. Det er himmelen som er full av salighet.

I andre strofe er scepter staven kongen har som et myndighetstegn, billedsøk på Google er veien å gå for de som ikke vet hva det er. Demant er en sideform av diamant, og lege er å leke, så første linje sier at kronen og scepteret til kongen leker i diamantspill. Den kongelige drakt er imidlertid ikke en lek, i linje to. Innholdet i strofe to er at tross all pynten, er kongens situasjon full av bekymringer og uro, og ikke noe å drømme etter. Det er himmelen som er salig og fro (glad, munter).

Tit er ofte i linje 3 i strofe 3. Der står det ellers at alt er lykke som kan forandre seg, alle har sorg i sitt bryst (barm). Ofte (Tit) er det altså sorg og hemmelig harm (sinne) under brystet som bærer et smykke. På nytt er det ikke pynten og staffasjen som er livet, det er hva man føler inni som er det ekte. Alle har sitt å bære (av sorger og bekymringer), stort eller lite. Det er bare i himmelen sorgen ikke finnes (Himlen alene for sorgen er kvit -> er kvitt sorgen).

I strofe 4 er timelig «for kort tid, for en stund» og forgå er å gå under, bli til intet, dø. Dermed er strofe 4 makt (velde) og visdom bare er ære for en tid, og at styrken og ungdommen i de blomstrende årene, vil falle og forgå ettersom man blir eldre. Alle ting på jorden må ha sin ende, det er bare himmelens salighet som vil vare (skal stå).

Stind er stinn i strofe 5, og stinn er sånn vi i dag bruker i betydningen «fullstappet» i uttrykk som «stinn brakke, stinn av penger». Det kan også bety «tykk og stiv». Forne er i linje 3 brukt som verb, ser det ut til. Som substantiv er en forne gress som er visnet på rot, gress fra året før. Som adjektiv er forn «tidligere», i forne dager. Men det er nok det å visne og å hentæres som er poenget, her. Sælsom er selsom, spesiell og forunderlig. De deiligste rosene har også de stinneste – tykkeste – tornene, de skjønneste blomstene har tærende gift. Under et rosekinn kan et hjerte råtne på rot, jeg tror det er dette det må bety, kinnene er røde og friske, men hjertet er i ferd med å råtne. På det ytre ser alt fint ut, i det indre er det råttent. Videre står det at skjebnen skifter på forunderlige måter (så sælsomt er skift). Vårt land flyter i våte vann, det er bare himmelen som har lykksalighetens stand. Særlig det første der skal nok leses i litt overført betydning. Det er livene våre som er landet, og som flyter i våte vann, altså er omskiftlige.

I strofe 6 er det en vanskelighet med kvide skal vinde sin tot ud af ten. Kvide, originalt skrevet Qvide, er sorg, smerte, bekymring, etter norrøn kvíða. Dette er et ord Kingo bruker flere steder, også i lange Sorrig og Elendighed. Å vinde er ikke å vinne, men å vinde, også på moderne norsk. Det vil si å rulle eller vikle garn opp på en vinde. Ordet er beslektet med å vende, og det gir også mening å tenke at det er å tvinne. Så er det tot ud af ten., eller Tott udaf Teen, som det er skrevet originalt. Den originale skrivemåten hjelper, for Tott er ganske sikkert ordet vi bruker i hårtott, en sammenfiltret mengde tråder eller trevler. Enda bedre passer det om det er norske tått, et ord som ser ut til å være veldig beslektet og som vi vel uttaler helt likt. Tått er hver av de trådene et rep er tvunnet av. Ten, eller Teen, tror jeg må være teine, en pinne hvor garnet vikles rundt. Dansk tén er en del av spinnerokken. Så da passer det at sorgen skal tvinne tåtten ut av teinen, det er et bilde som henger sammen. Armod er fattigdom, avind eller avund er misunnelse, vrå er en (mørk) krok i et rom. Hva som står her er at angsten skal avle (føde, særlig om dyr) en varig (varende) glede, at bekymringen skal vinde tråden ut av teinen, eller få spunnet den ferdig,. Fattigdom (armod) skal pynte (pryde) de rikeste klær, svakhet skal bli reist på de sunneste bein. Misunnelse (avind) skal stå i en mørk krok (vrå) i fengselet. Himmelen er det eneste (ene) som kan klare alt dette (dette formå).

Strofe 7 er den siste i versjonen som blir brukt i salmeboken.. Der er lod «lodd», den del som tilfaller noen ved deling eller skifte, eller i overført betydning som tilfaller en i livet. Ordet tilsvarer norrønt hlutr, og må ikke forveksles med et lodd i et lotteri, eller et lodd som metallklump å veie med. Disse formene for lodd er intetkjønn, mens lodd i denne betydningen brukt i diktet er hankjønn. Det er samme som i uttrykket min lodd i livet, og jeg må ta min lodd. Ikkun er en sammentrekning av ikke uden, det er ordet som blir til vårt «kun». Galde, eller galle, er væsken som utskilles fra leveren. Det er et uttrykk for sinne. Så siste strofe sier at la min skjebne og lykke falle akkurat som Gud vil. Misunnelse (avind) kan bare utøse sin galle, være så sint han vil, verden kan bare drive med sitt spill. Sorgen skal dø, lystighetens frø skal spire på himmelens ø (øy). Hva som skjer på jorden betyr ikke noe for ham. Han vil være lykkelig for all ettertid i himmelen.

For å gjøre det helt systematisk tar jeg også med den sammensatte strofen fra originalen. Første del er strofe 6, siste del er strofe 8. I utgaven i salmeboken er første del av strofe 6 tatt bort, mens siste del er lagt til det som i originalen er strofe 8. Det som avslutter strofe 6 i originalen (eller det jeg kaller originalen), avslutter hele diktet i utgaven i salmeboken. Det som avslutter strofe 8 og hele diktet i originalen, er ikke med i salmeutgaven. Bemøye er et ord som finnes i moderne norsk, å bemøye seg er å anstrenge seg. Agt er akt, eller handling, og å være forsagt er å være redd og engstelig. De fire første linjene i originalens strofe 6 sier at vel, så vil jeg aldri anstrenge meg, om ikke verden går etter handlingene mine. Jeg vil ikke bli bøyd av noen bekymring, og jeg vil ikke bli forsagt i hjertet av noen ting. Avslutningen i originalen er – mildt omskrevet – Tidenes Bom/ Bliver dog tom/ Himlen skal kjøre allting herom. Det er forståelig at hvem det enn er som har redigert diktet, har valgt å sette den lykksalige ø fra strofe 6 som avslutning i stedet. Bom er stopp, eller rettere stang eller stokk til å stoppe med. Så her er det slik jeg leser det at tidens bom blir tom, stoppen i tiden skal ikke gjelde, himmelen skal kjøre alle ting. Det gjelder ved døden, for dem som blir frelst, da gjelder ikke tiden og dens ende, da gjelder himmelen og evigheten.

Form

Diktet har åtte strofer i originalversjonen, syv strofer i salmeboken. Hver av strofene har syv linjer. De er fordelt med først fire med kryssrim, og så tre med ytterligere rim. Formelen er AbAbccc, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse i linjen. Versefoten er daktylisk, som vil si at en trykktung stavelse blir fulgt av to trykklette. Dette er konsekvent gjennom hele diktet, alle strofer og i alle linjer. Også de linjene som er kortere. Dette er et kjennetegn ved barokken, der strofe- og verseformen er svært streng, og det ikke tillates unntak fra regelen. Linjene 1-4 og 7 har fire trykktunge stavelser, mens linjene 5 og 6 har bare to.

Jeg viser fordelingen med hvordan det ser ut i strofe 1. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk hvordan det konsekvent følger to trykklette stavelser etter den trykktunge, overalt i diktet. Merk også hvordan de trykktunge stavelsene er de meningsfulle, og at et raskt blikk på de viser meningen i diktet.

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

En lignende strofeform er brukt i diktet Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland. Der er det imidlertid åtte linjer, og de fire siste linjene har 2, 4, 2 og 3 trykktunge stavelser. Ellers er strofeformen svært barokk, og i Norge av kjente dikt og diktere bare brukt av Petter Dass (Undfangen af den Hellig-Aand) og Thomas Kingo (Hyrden til sin Hyrdinne).

Virkemidler

Barokkens virkemidler er de sterke og overlessede. Det skal være mye av alt, og det skal være sterkt. I arkitekturen og musikken kan det virke overveldende, det er kolossalt med inntrykk, og hjernen må streve litt for å orientere seg. Særlig i barokk arkitektur er det lett å henrive seg, det er en stilart mange synes er pen å se på. I litteraturen kan den samme hangen til å pøse på med sterke effekter virke litt tung. Barokke dikt er alltid lange, de maler og kverner om det samme, og det er svært, svært ofte kontrasten mellom elendigheten på jorden og herligheten i himmelen det går i.

Formen er et virkemiddel. Den skal også virke overveldende, med sine mange strofer, mange linjer og mange rim. Alle strofene er bygget opp på samme måte. Først de fire lange linjene med kryssrim, der det er en eller annen vanskelighet eller forgjengelighet på jorden som blir beskrevet. Ofte går det i at noe som kan se bra ut på overflaten, slett ikke er det, egentlig. Så følger to raske linjer med bare to trykktunge stavelser, der det er en eller annen kjapp oppsummering (Jorderigs guld – er prægtig muld, Kongernes bo – er skøn uro, Alle har sidt – stort eller lidt, Alle ting må – enden oppnå, strofe 2 – 5), og så er det den lange hovedkonklusjonen at Gud og himmelen og frelsen løser alt. Denne siste linjen skal gjelde som en veldig forløsning, problemene i de seks første linjene gjelder ikke.

Kontrasten mellom den mildt sagt problemfrie himmelen og det mildt sagt vanskelige jordelivet er gjennomgående i diktet, og i det meste av barokkens diktning. Begge deler blir forsterket, hvor vanskelig det er på jorden, og hvor godt det er i himmelen. Valget skal være enkelt.

Diktet er også fullt av motsetninger satt sammen. Første strofe er et godt eksempel, der sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, solskinn og skyer, vandrer sammen. Linjene illustrerer også barokkens hang til å overlesse, man gir seg ikke før poenget er banket inn, og vel så det. Motsetningene kommer også i uttrykk som prægtig muld, eller prektig mold, som det heter i dag. Man kan også kalle det en motsetning, og en kontrast, hvordan lykken og velstanden som det ser ut til å være på overflaten, står i motsetning og kontrast til hvordan det ser ut på innsiden. Det samme gjelder når den deiligste rose har tykkeste torn, og de skjønneste blomstene har tærende gift. Skjønnheten og smerten står i motsetning til hverandre, og blir satt opp mot hverandre. I strofe 6, i utgaven i salmeboken, er det en annen type motsetning, der angsten skal avle glede, fattigdom som skal pyntes i rike klær, og svakhet skal stå på sunne ben. Her er det bevegelse og forandring, det smertefulle skal bli til det gledelige, fattig skal bli rik, svak bli sunn. Her beskrives hva som vil skje, når man går fra jordelivet til himmerik.

Kommentar

Det ble litt å rydde opp i, med det at diktet fantes i flere utgaver, og jeg måtte redigere og omarbeide og legge til nytt, da jeg fant ut at dette ikke var gjort konsekvent. Dette arbeidet tok ganske mye tid.

For de som synes barokk diktning kan bli litt tungt og treigt, uansett hva man sier om kontraster og sterke virkemidler og herlig himmel mot miserabel jord, så kan jeg ta med en episode fra Kingos eget liv. Man ser ham gjerne for seg som en barokk prest, tung i kroppen og dyster til sinns, bare lengtende til livet etter døden.

Det var urolige tider i verden, disse årene, også oppe hos oss i nord. Mellom 1560 og 1660 var det stadige kriger mellom Sverige og Danmark, eller Danmark-Norge, om man insisterer på å ha det norske navnet med. Svergie kom til å gå vinnende ut av disse krigene, og ende opp med å være den dominerende makten i Østersjøen for noen århundre, og Danmark skulle ende opp med å bli satt veldig ettertrykkelig på plass.

Enda en krig bryter ut i 1658, samme år som Thomas Kingo fullfører presteutdannelsen sin, og begynner som huslærer hos Lene Rud, på Vebygaard, Vest-Sjælland. På Sjælland er det på denne tiden svenske tropper, som dreper, brenner og herjer. En svensk underoffiser kommer inn til gården, der Kingo er huslærer, og også en slags ordensvakt. Svensken går inn i stallen for å stjele en hest, men den senere presten og salnedikteren Thomas Kingo er parat, trekker sverdet, og det oppstår en fektekamp. Kingo vinner denne kampen, og får svensken i bakken, men benåder ham, og lar ham gå. Senere kommer svensken tilbake til gården med en pistol, og skyter Kingo gjennom munnen. Arret bar han på hele livet. Både i direkte og overført betydning. Hele livet bar han på et svenskehat, som gjorde at han for eksempel så bort fra svenske salmer, da han satte sammen en nordisk salmebok. Den dag i dag er den svenske og danske salmeboken klart atskilt, med bare en håndfull salmer med i begge.

I en sekulær tid som vår er ikke det religiøse budskapet i salmene og de andre tekstene til Kingo og de andre barokkdikterne så viktig lenger. Den oppdragende virkning de er ment å skulle ha, gjelder ikke lenger, og de kan heller ikke fungere som noen inspirasjon til å leve våre liv her på jorden på den riktige måten. Det er dette som er hovedbudskapet, Gud og frelsen er det eneste som teller, man må ikke forledes og forføres av jordlivets fristelser. Det er bare et tomt skall. Det vil aldri bli noen ekte og varig glede ut av det, det er det som er poenget med denne salmen, Hver har sin skjebne, som den heter. Sorg og glede vandrer til hope, som den er bedre kjent som. Hver har sin skjebne, men i Himmelen blir skjebnen felles og herlig. På jorden vandrer sorgen og gleden sammen, i Himmelen er sorgen tatt bort. Den troende skal ikke glemme å tenke på dette, og ikke fristes av det verdslige livets tant og fjas, og midlertidig rikdom og kortvarige nytelser.

Diktet forteller oss veldig mye om en tenkemåte vi i dag har forlatt. Likevel har det verdi, vil jeg si, både med at vi lærer hvor vi kommer fra og hva folk har tenkt før oss. Dessuten trengs ingen religiøs begrunnelse for at pynt og rikdom er midlertidige verdier, det går an å søke noe mer. Ved å skrive som dette, beveger jeg meg bort fra diktet, og over i min personlige mening. Den er det sikkert ikke så mange som er interessert i. Men salmen til Kingo, og hva man kan få ut av den, burde folk være litt interessert i, for det åpner oss en verden vi ikke kjenner så godt i dag.

Diktet i original

Jeg har skrevet inn utgaven som det foreligger i Danske salmer : Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann : i utvalg, Cappelen forlag, Oslo, 1960. Det er den som for meg virker til å ligge tettest på originalutgaven fra 1681.

Hver sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Krone og Scepter i Demant-spill lege,
Leeg er dog ikke dend kongelig Dragt!
Tusinde Byrder i Kronerne hvege,
Tusindfold Omhu i Scepterets Magt!
Kongernis Boe
Er skiøn Uroe!
Himlen allene giør salig og froe!

Alle Ting hâr sin foranderlig Lykke!
Alle kand finde sin Sorrig i Barm!
Tiit ere Bryst, under dyrebar Smykke,
Fulde av Sorrig og hemmelig Harm!
Alle hâr sit,
Stort eller Lit
Himlen allene for Sorgen er qvit!

Velde og Vijßdom og timelig Ære,
Styrke og Ungdom i blomstrende Aar,
Høyt over andre kand Hovedet bære,
Falder dog af og i Tjden forgaar!
Alle Ting maa
Enden opnaa,
Himmelens Salighed Ene skal staa!

Deyligste Roser hâr stindeste Toorne,
Skiønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosen-kind Hiertet kand foorne,
For dog at Skæbnen saa sælsom et skift!
I Vaade-vand
Flyder vort Land,
Himlen hâr Ene Lyksaligheds Stand.

Vel da! saa vil jeg mig aldrig bemøye
Om ikke Verden gaar efter min Agt!
Ingen Bekymring skal kunde mig bøye,
Intet skal giøre mitt Hierte forsagt!
Sorrig skal døe
Lystigheds Føre
Blomstris paa Himle-Lyksaligheds Øe!

Angist skal aule en varende Glæde
Qvide skal vinde sin Tott udaf Teen!
Armod skal prydis i rjgste Klæde,
Svaghed skal reysis paa sundeste Been!
Avind skal staa
Fengsled i Vraae,
Himlend kand Ene alt dette formaa!

Lad da min Lod og min Lykke kun falde
Hvordan min GUd og min HErre hand vill,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit spill!
Tjdernis Bom
Bliver dog tom
Himlen skal kiøre altingest her-om!


Sonett XXVIII, av Erik Lindegren – att skjuta en fiende

I 1942 gav den svenske poeten Erik Lindegren ut en liten samling på 40 sonetter han kalte Mannen utan väg. I navnet var det sonetter, men tekstene hadde lite med den tradisjonelle formen å gjøre, annet enn at hver av dem består av 14 verselinjer med stort sett fem trykksterke stavelser. Lindegren kalte dem selv sönderbrutna, de var sonetter revet i stykker, og han kalte dem sprengda, en sjanger, der grensene var sprengt. Samlingen var for radikal til at noen tradisjonelle forlag ville gi den ut, så Lindegren finansierte utgivelsen selv på et eget lite forlag. Den fikk til å begynne med liten oppmerksomhet, få anmeldelser, men den ble lest og diskutert i litterære kretser, og Lindegren var også aktiv selv med å jobbe frem denne typen litteratur. I 1946 ble samlingen utgitt på ny, på Bonniers forlag, og nå ble den en av utgivelsene som fikk mest oppmerksomhet det året. Siden er det blitt hevdet å være 1900-tallets viktigste diktsamling i Sverige (av Knut Venneberg, som selv var i Lindegrens krets, og dermed kanskje ikke var helt uhildet).

Det er med denne samlingen modernismen for alvor kommer til Sverige, og Skandinavia. Det hadde vært tilløp tidligere også, sterkere i Sverige enn i Norge, men diktene i denne samlingen går lenger i å ta de gamle strofeformene og sønderrive dem. Det er mer radikalt hos Lindegren å forsøke å forsøke å gi ordene et nytt innhold, å i en ny tid få sagt ting som aldri har blitt sagt før. De gamle måtene å gjøre seg forstått på er virkningsløse, de gamle metodene å se etter sammenhenger må rives ned. Det er ganske illustrerende å bruke litt tid på denne samlingen, for å skjønne hva modernismen virkelig er for noe. Man vil med det kanskje også skjønne hvorfor nettopp denne samlingen ble møtt så fiendtlig, når svenskene allerede i godt 20 år hadde hatt sine finlandsvenske modernister og deres etterfølgere, mens vi i Norge hadde Rolf Jacobsen og noen få følgere.

I Norge kom debatten med det som fikk navnet Tungetaledebatten. Tungetale er å snakke uforståelige ord, ofte i religiøs ekstase. I kristendommen er den hos Paulus regnet til nådegavene, og for sterkt religiøse mennesker er det fremdeles slik at det gir mening når folk taler i tunger. For ikke-religiøse er det bare sprøyt, og det veksler mellom å være komisk og skremmende når noen kan tro det blir sagt noe viktig i den helt uforståelige talestrømmen. På 1950-tallet brukte Arnulf Øverland tungetale som metafor i foredragene Tungetale fra Parnasset, der han forsøker å ta et oppgjør med modernismen og dens uforståelige symbolbruk og ordsammensetninger. Det resulterer i den berømte tungetaledebatten, der tradisjonalister står mot modernister, og hvor tradisjonalistene mot hva de selv var overbevist, kjempet en håpløs kamp.

Den Øverland rettet angrepet mot var Erik Lindegren. I Sverige hadde den samme debatten foregått i tiåret før, og med en litt annen karakter. Sverige hadde de finlandsvenske modernistene, med Edith Södergran i spissen, og de hadde førende modernister som Gunnar Ekelöf og Gunnar Björling på 1930-tallet. Norge hadde Sigbjørn Obstfelder på 1890-tallet, men så var det lite med ordentlige modernister frem til Rolf Jacobsen, og selv han brøt ikke formene og tradisjonene som de svenske modernistene gjorde. Det var på 1940-tallet den svenske modernismen virkelig ble radikal, og her stodd Erik Lindegren i spissen. I artikelen Tungetale fra Parnasset retter Øverland sitt angrep mot ham.

Hver og en av 40 sonettene i samlingen kan brukes som eksempel. Det er ikke som i andre samlinger, der det er ett og to dikt som skiller seg ut, og utmerker seg over alle de andre. De er alle sammen besnærende, med linje etter linje som gjør sitt beste for å se viktige ut, men der det er vanskelig å finne sammenheng mellom de ulike linjeparene. Noen linjer skiller seg litt ut, som disse, i sonett III

vem tror att han utan blindhet kan krossa en spegel
vem tror han en gång kan leva och
Sonett III, vem vädjar väl lengre
Denne sonetten har gjentakelse av første ord, vem, i likhet med sonetten jeg skal poste, og flere av de andre sonettene. De fleste har det imidlertid ikke, som nummer 4, med disse linjene.
förintelsen sågar snuvigt en kropp i lika delar,
bittert som en bruten gren i november
Sonett IV

Av begge går det an å se hvordan tungetaledebatten oppstår. Det gir i utgangspunktet ingen mening i linjen hvem tror han uten blindhet kan knuse (krossa) et speil, og det er ikke godt å si hva som er poenget med å trekke en sammenligning av at forintelsen sager en kropp i like deler, og at dette er bittert som en brukket gren i november. Man må famle seg om etter en mening, det går jo an å assosiere noe med at man må være blind for å knuse speil, og at mennesket blir til ingenting (forintelsen) er jo riktig, og det går kanskje an å bruke et sterkt bilde som at kroppen blir saget opp, og at dette er kaldt og mørkt og trist og håpløst som en bladløs gren som knekker i november. Her la jeg til mange ord, og jeg viste en måte å lese mening inn i det, men i følge dette er det som å lese mening inn i tungetale. Det kan godt hende man får mening ut av tungetale, og modernistiske dikt, men det har ingenting å gjøre med det som blir sagt, eller det som står der.

Så får vi se da, i det vi går inn i en av sonettene for å behandle den nærmere, om det er noen mening å få.

Sonett XXVIII

att skjuta en fiende och rulla en cigarrett
att flamma till och släckas som en fyr i storm

att sitta som en fluga i intressenters nät
att tro sig född med otur fast man bara är född

att vara en funktion av allt som inte fungerar
att vara något annat eller inte vara alls

att som den gråa stenen passas in i hatets mur
och ändå känna stenars samförstånd som ljungens glädje

att känna allt försummat i det rykande regnet
att njuta av spänningen vid det pyrande bålet

att tvivla på att detta måste vara sista gången
att bejaka allt bara det inte upprepas

att slå sig igenom och nå fram till en utsikt
där blixtar jagar för att hämnas mänskligheten

Fra Mannen utan väg, 1942

Litt om formen

En tradisjonell sonett består av 14 linjer med femfotede jamber. En jambe vil si at annenhver stavelse er trykktung, og at den første skal være trykklett. At jamben har fem føtter vil si at det er fem par av slike trykklette og trykktunge stavelser. Den italienske sonetten har rimmønsteret ABBA BAAB CDC DCD, mens den engelske etter Shakespeare rimer abab cdcd efef gg. Vi kan av rimmønsteret se at den italienske og engelske sonetten har en litt forskjellig inndeling. Den italienske deler linjene inn i 8 + 6, altså at først er det 8 linjer med et innhold, så skjer en vending (volta), og det samme innholdet blir sett på fra en annen vinkel. Den engelske deler inn i 12 + 2, eller 4 + 4 + 4 + 2. Der er det en tanke eller et bilde uttrykt i tre ulike variasjoner i de tre kvartettene før konklusjonen, der tanken blir sammenfattet i to fyndige linjer. Sånn er det litt enkelt forklart. Den italienske sonetten har hatt større innflytelse og blitt mer brukt, enn den engelske.

I sonetten til Lindegren er det ingen rim. Linjene er delt inn i to og to par, altså ikke 4 og 3 som den italienske, eller 4 og 2 som den engelske. Alle sonettene til Lindegren i denne samlingen har denne formen. Det er en sonett i oppløsning, den er «sprengt» og «brutt ned», som han selv sier.

Tross mangelen på rim og den parvise inndelingen av strofene er det noen rester av den gamle sonettformen. Det er ikke fulle jamber, for antallet trykklette stavelser mellom de trykksterke varierer, men det er jevnt over fem trykksterke stavelser i hver linje. Jeg viser med det første linjeparet:

att skjuta en fiende och rulla en cigarrett
att flamma till och släckas som en fyr i storm

Denne måten å skrive sonetter på er prøvd også i tradisjonell sonettdiktning. Det kan være en stram tvangstrøye å holde seg slavisk til vekslingen mellom trykklett og trykktung, og man fant at rytmen ble opprettholdt selv om man skjøt inn noen trykklette stavelser ekstra mellom de trykktunge.  Det viktige var at de trykktunge kom på riktig sted. Hos Lindegren blir dette strukket her og der, og han har linjer som gjør at det stokker seg for tungen som skal lese. I de to siste linjene i denne sonetten går det ikke an å få inn noen ordentlig takt, slik jeg vil lese er det to tilfeller av bitrykk i linje 13 (markert med fetkursiv), og i siste linje går det i oppløsning med för at hämnas mänsligheten. Der må man sette opp farten i lesningen, for å få med seg alt.

att slå sig igenom och nå fram till en utsikt
där blixtar jagar för att hämnas mänskligheten

Det er også andre steder i rytmen og takten går i stå. Mest markant er det i linjeparet 7-8, der det rett og slett blir for mange stavelser, og ordet samförstand ber om trykk det egentlig ikke er plass til. Jeg kan godt merke av trykk og bitrykk i linjene, men det gir egentlig ikke noen mening, for trykket kan godt også legges andre steder. Det er sonetter som er sprengt, dette, de bryter ut av formen, og gir plass til flere ord og stavelser, når forfatteren føler for det.

att som den gråa stenen passas in i hatets mur
och ändå känna stenars samförstånd som ljungens glädje

Det er to ting det går an å si om dette. Det ene er at forfatteren bryter ut av reglene for å si noe tilsynelatende uviktig, vanskelig, og nesten meningsløst. Det er ikke uten grunn tradisjonalistene føler nå er det lov å gjøre hva som helst, alle kjente regler blir brutt, og så for dette? Men modernistene stiller seg suverene overfor tradisjonen. De kan bruke den som det passer dem, og erklærer seg frie til å forkaste nøyaktig hva de vil. Tradisjonalistene er med dette truet, det er verden som de kjenner den og behersker den som blir satt til side, mens modernistene egentlig ikke engang nedlater seg til diskusjonen. Deres argumentasjon er at verden har beveget seg, en ny tid er kommet, og det trengs nye former og virkemidler for å beskrive den.

Den andre tingen å si er at sonettformen ikke er så sønderrevet som Lindegren selv hevder, og at det i alle fall ikke er tilfeldig sånn han setter den opp. I den tradisjonelle, italienske sonetten er linjeinndelingen 8 + 6 (= 14), med en volta. I den italienske sonetten markeres inndelingen med rimene (ABBA BAAB CDC DCD), med oppsettet av linjene (ofte 4 + 4 + 3 + 3) og med meningsinnholdet. Lindegren har ingen rim, men akkurat i strofe 8 og 14 har han et annet startord enn att. Videre er det i akkurat disse to rytmen og takten går aller mest i stå. Når vi senere skal se på meningsinnholdet, ser vi at også dette er oppfylt, med det man kan kalle negativ mening i de 8 første, så en volta (vending), og så positivitet i de 6 siste. Det er altså en modernist som til fulle behersker tradisjonen, dette her, men som velger å bryte ut av den for å få sagt ting på en annerledes og ny måte.

Erik Lindegren har selv lest inn disse sonettene på bånd. Det hadde vært interessant å høre, selv om jeg mistenker ham for å ville ta litt lett på rytmen og takten, og at han i opplesningen ville være villig til å eksperimentere med hvor trykket skal legges. Med andre ord, han ville ikke lese sonettene opp likt hver gang. Selv når sonetten er skrevet, er ikke formen stivnet. De gamle reglene gjelder ikke lenger. Alt er i bevegelse. Formen er ikke så viktig som den var. Den er valgt nesten for å vise at nå i den moderne tid er ingenting hellig. Sonettformen er sønderrevet, som Lindegren selv formulerer det. Nå er det over til innholdet.

Kommentar til språket

Den svenske litteraturbanken har en fantastisk presentasjon av Erik Lindegren og hans forfatterskap. Der er også samlingen Mannen utan väg utførlig behandlet. De har telt forekomsten av forskjellige substantiv i samlingen, og funnet de substantivene som forekommer 9 ganger eller mer: öga, död, hand, hjärta, ljus, spegel, sten, dröm, jord, minne, sol, liv, vatten, blod, sanning, tro. Det er relevant for denne sonetten også, for her har vi substantivet sten brukt to ganger. Først er det brukt i direkte betydning, som den konkrete gjenstanden plassert inn i en mur. Deretter er den brukt i overført betydning, der det er de fysiske egenskapene til stenen som er tatt i bruk for å uttrykke et uvanlig bilde. Svært mange av modernistene bruker stenen på denne måten, den mest grå og livløse gjenstanden som finnes.

Når det gjelder selve ordene, og hva de betyr, så er som vanlig svensk veldig tett på norsk, det er bare skriftbildet som er litt annerledes. Bokstaven ä er e, uttalt mer likt ‘æ’. ö er ø, og det er noen rettskrivingsreformer vi har hatt i Norge, som de ikke har hatt i Sverige.

Så gjenfortalt i vanlig norsk sier diktet: å skjute en fiende og rulle en sigarett, å flamme til og slokkes som en fyr (ild, for eksempel flammen fra fyrstikken) i storm, å sitte som en flue i interessenters nett, å tro seg fødd med utur, selv om man bare er født, å være en funksjon av alt som ikke fungerer, å være noe annet, eller ikke være i det hele tatt, å som den grå stein passes (bli passet, bli fått til å passe) inn i hatets mur, og enda kjenne steiners samforstand som roens glede.

Deretter er det i linjene 9 til 14: å kjenne seg forsømt i det rykende regnet, å nyte av spenningen ved det glødende bålet, å tvile på at dette må være siste gangen, å bejae alt bare det ikke repeteres, å slå seg gjennom og nå frem til en utsikt, der lyn (i flertall) jager for å hevne menneskeligheten.

Merk at det til slutt er menneskeligheten (mänskligheten) som skal hevnes, ikke «menneskeheten». Det er altså ikke urett begått mot menneskeheten lynene skal hevne, men noe som har med menneskets natur å gjøre. Så er det tolkning hva dette betyr, jeg heller mot at det er begått forbrytelser mot menneskenaturen eller til og med at den er tapt. Man kan lete i diktet eller i verden hva forbrytelsen kan være, og siden diktet er skrevet i 1942, så kan det jo ha med verdenssituasjonen og også diktets første linje å gjøre. Og med det er jeg etter en kort gloseliste over i kommentarene til diktet.

Gloseliste

Glosene er ikke kvalitetssikret, ikke sjekket av andre enn jeg selv, men de skal være riktige. Der jeg har vært i tvil, har jeg søkt opp i ordbøker på nettet.

släckas slokkes
otur utur, uflaks
samförstånd «samforstand», samme ord på svensk som på norsk, og like uvanlig der som her.
ljungens -> ljung ro
försummat forsømmet, viet for liten oppmerksomhet
pyrande glødende
bejaka «baja-e», være bejaende, ville svare ja på spørsmål, være positiv
upprepas repeteres (opp)
blixtar -> blixt lyn

Kommentar til diktet

Jeg har frem til nå ikke lagt noe vekt på det, og behandlet diktet mer som del av en litterær debatt (mellom tradisjonalistene og modernistene) enn den del av samfunnsdebatten. Men diktsamlingen ble utgitt i 1942, den ble skrevet i 1941. Sverige var ikke i krig, men også svenskene fikk godt med seg hva som skjedde ute i verden. Dette alvoret ligger over flere av diktene i samlingen, selv om dette ikke kvalifiserer til å være krigsdikt eller til å skildre en verden i krig. Det er det allmennmenneskelige disse diktene angår, vil jeg si, men i å skrive om dette er Lindegren påvirket av den dystre verden han lever i. Og i dette diktet er det linjer som har direkte med vold og drap å gjøre.

Det starter i linje 1, med den liksomlette setningen: att skjuta en fiende och rulla en cigarrett. Det er en sammensetning av noe som skulle være veldig forferdelig og uvanlig, og noe som særlig på den tiden var noe veldig hverdagslig og vanlig. Det å skyte en fiende er å myrde et menneske, det skulle være sjokkerende og skjellsettende, om man ikke reagerer mer enn at man bare tenner seg en sigarett etterpå, vitner om en verden som har mistet sin moral. Det skildrer også det hverdagslige krigen har blitt for soldatene, det var virkelig for mange å ta seg en røyk med gutta, etter at dagens drap og myrderiet var forbi.

Diktet følger imidlertid ikke opp denne starten. Ingen av de neste linjene ser ut til å ha noe direkte med krigen å gjøre. Det er også vanlig for disse diktene, at linjene virker litt som løsrevne påstander, og ikke henger sammen som man forventer det i tradisjonen. Manuskriptene til Lindegren viser også at han flyttet om på linjene også, i utarbeidelsene av sonettene, sånn at det ikke var noe selvsagt hvor i en sonett en linje eller et linjepar hørte hjemme. Derimot er det i utkastene liten variasjon og utskiftning av ordene i en linje.

Et virkemiddel Lindegren bruker flittig er å komme med en påstand, som får seg et uvanlig brudd i fortsettelsen. Eksempelet med å skyte en fiende og rulle en sigarett passer også inn i dette, som gjør linjen att tro sig född med otur fast man bara är född. Man tror man er født spesielt uheldig, men man er bare født. Alle mennesker føler seg sånn uheldige, eller er det. Siden teksten beveger seg så fort fra den ene meningen til den neste, er det ikke så lett å diskutere med den, og det ser heller ikke ut til å skulle være meningen. Det er påstander, dette, og de gir seg ikke ut for å være noe annet. Hjernen er programmert til å søke mening, men disse linjene gjør det ikke lett for den.

Virkemiddelet med å gi en livløs gjenstand levende egenskaper bruker Lindegren ofte. I midtstrofen er det egentlig litt komplisert gjort, med at mennesket først blir sammenlignet med en grå sten, og så blir denne stenen plassert inn i hatets mur. Det er stenen som blir plassert der, men mennesket som er denne stenen, så det skal leses som at egenskapene til stenen passer for oss mennesker i det den blir satt i muren. Stenen er viljeløs, den grå stenen anonym, men hatets mur er likevel virkningsfull og stengende og ubrytelig. Og den består av enkeltstener, enkeltmennesker. I neste linje blir det lagt til at selv om man befinner seg der, i hatets mur, så kjenner man forståelse (samförstånd ) og roens glede.

Jeg vil tolke alle de 8 første linjene lignende dette. Det passer å lese det opp mot verdenssituasjonen og andre verdenskrig, der det er enkeltmennesker som er brikker i et spill, uten å kunne gjøre så mye med det, men også sånn at uten disse brikkene ville ikke spillet blitt spilt. Krigen trenger soldatene, og vanlige mennesker blir tvunget til å stille opp. Slik flammer de til, og slokkes (linje 2), de gjør en bragd, og dør, slik er de veldig en flue i nettet til interessentene. Krigen tjener interessene til en veldig liten gruppe mennesker på toppen, og vanlige folk er bare som fluer i disse interessene, uten evne til å komme seg ut av nettet og uten verdi. Sånn føler man seg fødd i uflaks (linje 4), men det er bare et resultat av at man er født, at man finnes. Alle blir sendt i krigen. Det er ikke noe unntak her. Sånn er man også en funksjon av alt som ikke fungerer (line 5). Linjene leses veldig godt opp mot krigen, men bortsett fra den første og kanskje andre linjen er ikke krigen nødvendig for å gi diktet mening. Også i vår tid og våre samfunn, uten denn krigen, er enkeltmennesker flest en brikke i større interessers spill, og det har ikke noe å gjøre med at man har spesiell uflaks. Det holder at man er her, og eksisterer. Dog skal man kanskje vokte seg for å lese altfor mye samfunnskritikk inn i diktet, og generelt være litt forsiktig med å tolke noe her for bokstavlig eller konkret.

I siste halvdel, siste 6 linjer, er stemningen en annen, som jeg tidligere har skrevet. Det har skjedd en vending, en volta. Paradoksale sammensetninger som «rykende regn» er vanlige i modernismen, og hos Lindeberg, det er ment å ha en sjokkerende virkning og kanskje også røske hjernen ut av de vante tenkemønstere. Diktet vil utfordre hva det rykende regnet (Line 5) og glødende bålet (linje 6) skal bety, og det er denne utfordringen som irriterte tradisjonalistene så voldsomt. De mener at det betyr ingenting, og at betydningen man eventuelt legger inn i det bare er en gjettelek, som når man oversetter folk som taler i tunger.

Jeg vil være forsiktig med det rykende regnet, og at alt skal være forsømt der, men det er ikke så vanskelig for meg å finne mening i overført betydning av å nyte spenningen ved det glødende bålet. Det kan for eksempel være et bilde på å være i live, eller det kan være konkret med det å være rundt et bål, og nyte spenningen der. Hva som videre står, gjør at jeg jakter etter positive meninger også i disse linjene. Å tvile på at det her må være siste gang (linje 11), er å lure på om det finnes et liv etter døden, og det blir fulgt av et krasj i linjen etter. Her skal man bejae alt, så lenge det ikke repteres. I så fall skal man ikke bejae livet, om det repeteres, som man i linjen over var i tvil om. Igjen er det modernismens trang til å bryne hjernen mot brutte forventninger, sjokkerende sammensetninger og paradokser, aldri la den få ro til å gå på autopilot.

Gjentakelsene med att ender i at man lykkes med noe i linje 13. Siden det i min lesning gjelder enkeltmennesket i alle linjene, må det gjelde også her. Og da slår man seg altså gjennom til en utsikt, der man ser en livløs gjenstand (lyn – blixt) ta hevn over menneskeligheten (mänskligheten). Livløse gjenstander tar ikke hevn, selvsagt, de har ingen vilje, men det går an å bruke det som et bilde på at rettferdigheten skjer fyllest på en måte. Lynets egenskaper er kraft og fart, ingenting er raskere enn lynet, så når lynet jager, går det fort. Denne utsikten er det enkeltmennesket blir stilt overfor, etter å ha brutt seg gjennom noe. Hva det betyr, er åpent for tolkninger og diskusjon, om det er dikteren som når frem til innsikt som gir denne utsikten, om det er uttrykk for et intenst ønske om å hevne dette drapet eller denne forbrytelsen mot menneskeheten, det er det opp til leseren å avgjøre.

De radikale modernistiske diktene er vanskelige uten veiledning, og virket uforståelige da de kom. Men denne måten å skrive dikt på har vært bortimot enerådende siden retningen for alvor slo i gjennom. Det sagt, så er det en grov feilslutning å kalle alle dikt skrevet etter andre verdenskrig modernistiske. Det er imidlertid riktig at de tradisjonelle former og virkemidler ble stadig mindre brukt, og det de siste godt femti år er helst for moro og i sangtekster dikt blir skrevet i bunden form med rim og fast rytme. I samme periode har det skjedd en tilvending. De radikale diktene og virkemidlene virker kanskje ikke så fremmede og sjokkerende som de en gang gjorde. Folk flest leser ikke dikt, men synes vel ikke det er noe vanskeligere å lese dikt fra 1940-tallet enn fra 1840-tallet, eller fra hvilken som helst periode.

Jeg både leser og skriver dikt, og forsøker å ta meg tiden til å sette meg inn i og forstå dikt skrevet i veldig mange forskjellige perioder. Så er det å forsøke å overbringe det videre, her på bloggen, hva som er meningen med diktet og hvordan det er forsøkt gjort. Tradisjonalistene tapte tungetaledebatten. De avviste det nye uten å sette seg inn i det. For Lindegren må det ha vært en stor seier, at han først måtte finansiere utgivelsen av diktene sine selv, og at svært, svært få brydde seg. Men i løpet av et tiår og to blusset debatten opp, først i Sverige, så i Norge. Historiens dom er at Lindegren hadde rett, og denne lille diktsamlingen er i dag ennå lest og høyt skattet. Det er denne bloggposten også et eksempel på. Til tungetale å være, har disse sonettene mye interessant innhold.

Die Erwartung (Ventingen), av Friedrich Schiller

Dette er ikke en komersiell blogg. Det viser jeg ganske klart i dag, da jeg tar fatt på et ganske langt og temmelig ukjent dikt av Friedrich Schiller, fordi det er referert til i Hallvard Lies verselære fra 1967. Der blir det satt i forbindelse med Welhavens dikt, En Vaarnat. Forbindelsen er at begge diktene har et taktskifte, og Lie antyder at Welhaven der kanskje er litt inspirert av Schiller. I alle fall viser Lie at det gir mening å lese Welhavens dikt med Schillers dikt i bakhodet, og at motivet for taktskiftet kan være noe av det samme. Det vil si, som Lie også forklarer, så er taktskiftet hos Schiller veldig konkret motivert, det er den man venter på og trodde skulle komme, som ikke kommer allikevel. Hos Welhaven er stemningen hele tiden den samme, det er poeten som sitter i vårnatten, og det er ingen ytre handlinger som kan forårsake et taktskifte. Det er bare de indre stemningene som kan skifte.

Om Schiller

Friedrich Schiller (1759 – 1805) hører til de ganske vanskelige. Han er produkt av sin tid, klassisismen og opplysningstiden, og han er med i den tidlige brytingen fra klassismen over i romantikken. Det er mye bakgrunnsstoff å sette seg inn i for å skjønne hvorfor de skrev som de gjorde, og tekstene kan kanskje virke fremmende og omstendelige for våre dagers lesere. Det gjelder særlig diktene, der det var strenge krav til formen, og de sjeldent begrenset seg i lengden. Vi har på norsk heller ingen markante dikterpersonligheter fra denne tiden, de vi har er humoristiske (Wessel) eller tidlige uttrykk for norsk nasjonalfølelse (Nordahl Bruun), så vi får liten øving i å lese tekster på vårt eget språk herfra.

Tyskerne har mange og store. Det er fra denne tiden den tyske dikter- og tenkertradisjonen for alvor begynner, det er herfra de har Goethe, og fra ham kommer de alle sammen. Schiller hører til samme tidsperiode som Goethe, og var venn av ham, men Goethe levde lenger, og fikk gjort mer. Men siden tysk ikke står så sterkt i Norge lenger, er heller ikke Goethe så inngående kjent lenger. Og Schiller er vanskelig tilgjengelig. Det har han i hvert fall vært for meg.

Men så er det jo slik at når man jobber med en sak, og bruker tid på den, så øker også kunnskapen, og med det kommer interessen. Den tyske diktningen er en verden ennå ganske fremmed for meg, men jeg vet nok til å vite at her er det noe å hente. Foreløpig er jeg ganske på amatørplan, sånn at jeg vet at de som har interesse for dette, antagelig vet mye mer enn meg. Men et sted må man begynne, og her har jeg begynt.

Die Erwartung

Hör ich das Pförtchen nicht gehen?
Hat nicht der Riegel geklirrt?
Nein, es war des Windes Wehen,
Der durch diese Pappeln schwirrt.

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Stille, was schlüpft durch die Hecken
Raschelnd mit eilendem Lauf?
Nein, es scheuchte nur der Schrecken
Aus dem Busch den Vogel auf.

O! lösche deine Fackel, Tag! Hervor,
Du geistge Nacht, mit deinem holden Schweigen,
Breit um uns her den purpurroten Flor,
Umspinn uns mit geheimnisvollen Zweigen,
Der Liebe Wonne flieht des Lauschers Ohr,
Sie flieht des Strahles unbescheidnen Zeugen!
Nur Hesper, der verschwiegene, allein
Darf still herblickend ihr Vertrauter sein.

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Mein Ohr umtönt ein Harmonienfluss,
Der Springquell fällt mit angenehmem Rauschen,
Die Blume neigt sich bei des Westes Kuss,
Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen,
Die Traube winkt, die Pfirsche zum Genuss,
Die üppig schwellend hinter Blättern lauschen,
Die Luft, getaucht in der Gewürze Flut,
Trinkt von der heissen Wange mir die Glut.

Hör ich nicht Tritte erschallen?
Rauschts nicht den Laubgang daher?
Nein, die Frucht ist dort gefallen,
Von der eignen Fülle schwer.

Des Tages Flammenauge selber bricht
In süssem Tod und seine Farben blassen,
Kühn öffnen sich im holden Dämmerlicht
Die Kelche schon, die seine Gluten hassen,
Still hebt der Mond sein strahlend Angesicht,
Die Welt zerschmilzt in ruhig grosse Massen,
Der Gürtel ist von jedem Reiz gelöst,
Und alles Schöne zeigt sich mir entblösst.

Seh ich nichts Weisses dort schimmern?
Glänzts nicht wie seidnes Gewand?
Nein, es ist der Säule Flimmern
An der dunkeln Taxuswand.

O! sehnend Herz, ergötze dich nicht mehr,
Mit süssen Bildern wesenlos zu spielen,
Der Arm, der sie umfassen will, ist leer,
Kein Schattenglück kann diesen Busen kühlen;
O! führe mir die Lebende daher,
Lass ihre Hand, die zärtliche, mich fühlen,
Den Schatten nur von ihres Mantels Saum,
Und in das Leben tritt der hohle Traum.

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

aus Gedichte, 1789 – 1805

Min oversettelse (ufullstendig)

Ventingen

Hørte jeg ikke porten gå?
Har ikke slåen klirret?
Nei, det var vindens pust,
Som suste gjennom disse poplene.

O smukke deg, du grønne, løvdekkede tak,
Du skal den yndeutstrålende motta,
Hennes gren, bygger et skyggende tak,
Med hengiven natt henne hemmelig å omfavne,
Og all hennes smigerluft, blir våken
Og spøker og spiller om hennes rosekinn,
Når hennes skjønne byrde lett beveger seg,
Den sarte foten til kjærlighetens sete bærer.

Stille, hva smyger gjennom hekkene
Raslende med hurtig løp?
Nei, det var bare noen fugler
som av skrekk ble skrempt opp fra busken.

O! slokk din fakkel, dag! Herover,
Du åndfulle natt, med din yndige stillhet
Bre om oss den purpurrøde flor,
Omspinn oss med hemmelighetsfulle greiner,
Kjærlighetens lykksalighet flyr med den spente lytters øre,
Hun flyr de ubeskjedne vitnene til strålene,
Bare Hesperos, den tause, alene
Får stille synlig være hennes fortrolige.

Ropte det ikke lett fra det fjerne,
Som hviskende stemmer likt?
Nei, svanen er det, som trekker
Ringer gjennom den sølvfargede dammen.

Mitt øre omtoner en harmoniflod,
Den varme kilden faller med behagelig brus
Blomstene bøyer seg for vestavindens kyss
Og alle vesener ser jeg veksle lykksalighet
Druene vinker, ferskene til nytelse
Som overdådig svulmende bak blader lytter
Luften, dykker ned i kryddernes flod
Drikker meg fra de hette kinn gløden.

Hørte jeg ikke skrittene lyde?
Rasler ikke løvgangen hitover?
Nei, en frukt er falt der borte,
Fra dens egen tunge fylde.

Dagens flammeøye brekker selv
I den søte død og blasse farger.
Djervt åpner seg i det elsklige tusmørke,
Begerne allerede, som hater sin glød
Hever månen sin strålende åsyn
Verden forsmelter i rolig stor masse
Beltet er for enhver lokkelse løsnet,
Og alt det skjønne trekker meg blottet til seg.

Ser jeg ikke noe hvitt glinse der borte?
Glanser det ikke som silkekledning?
Nei, det er søylen som flimrer
På den mørke barlindsveggen.

O! lengtende hjerte, mor deg ikke mer,
Med søte bilder uvirkelig å leke,
Armen, som vil omfavne henne, er tom
Ingen skyggelykke kan dette brystet kjølne;
O! før meg den levende hit,
La hennes hånd, den sarte, føle meg,
Skyggen bare fra hennes kåpes fald,
Og i livet trå den hule drøm.

Og lett, som fra det himmelske høye
Kommer stunden av lykke frem.
Så vår hun nærmet seg, usett
Og vekte vennen med kyss.

En gjennomgang av språk, innhold og oversettelse

Jeg oversetter des Windes Wehen, med vindens pust. Det er bokstavrim i orginalen, ordene Winden og Wehen står godt til hverandre, norske «vindens vaiing» gir ikke helt den same effekten. Ordet pust står ikke i originalen, men det står godt til ordet suste i linjen under. Så her oversetter jeg litt poetisk.

I andre strofe er det noen ord som ikke står i ordlisten med norsk oversettelse. Schattendes er skyggende. Gemach er gemakk, norsk ordbok skriver det kommer fra lavtysk, og egentlig betyr «bekvemmelighet». Det er et fint rom, et kammer. Vi kjenner det i dag best i uttrykket «de indre gemakker».

I strofe 3 må det omskrives. Tysk har som man vet verbet til slutt, og de tyske poetene bruker det effektivt, men det er ikke noen mulighet for å få det tyske auf til slutt i strofen til å bli det norske ordet opp til slutt i oversettelsen.

Breit um uns her tror jeg skal oversettes bare med «bre om oss». Adverbet her (hit) passer ikke på norsk å ta med. Her har jeg litt problemer med vendingen des Lauschers Ohr, særlig ordet Lauschers, som skal være genitiv av Lauscher. Jeg har søkt meg frem til at dette skal være noe med ører, gjerne i jegerspråk, og gjerne på dyr som hare og rådyr. Det kan også være en person som lytter ved dørene. Det passer bedre i sammenhengen. I linje 6 gjelder det å få genitiven riktig, det er des Strahles, til strålene. Schiller bruker formen Hesper for Hesperos, aftenstjernen i gresk mytologi. Dette var nok godt kjent for den klassisk utdannede Schillers samtid, men nok veldig lite kjent her i dag. Likevel tror jeg at jeg holder på Hesperos, i stedet for å bruke Aftenstjernen, eller Venus. Å bruke Venus kunne vært fint, det er planeten Venus som er aftenstjernen, men Venus er også det latinske navnet på en gresk gud, og det er en ganske annen gud enn Hesperos. Så det kunne vært misvisende. Om vår tid ikke alltid er like opplyst i den klassiske historien, så har vi oppslagsverk lettere tilgjengelig enn noen har hatt det før oss. Alle som vil finner lett ut hva Hesperos er for noe. Jeg tror sie viser tilbake til die Liebe, nedover i strofen. Jeg er ikke helt fornøyd med hvordan jeg fikk denne til, ennå.

I begynnelsen av strofe 5 er det en verbsammensetning, rief gleich, som vanlig for uekte sammensatte verb med verbet og tilhøret atskilt. Jeg vet ikke om jeg treffer riktig med å oversette med roper likt, det føles og virker litt underlig. De to siste linjene i denne strofen må omskrives.

Tysk Wikipedia skriver at Springquelle er en kilde med varmt kildevnn. Rauschen (sus, brus) er brukt som substantiv, men i ordlisten finner jeg det som verb, og har satt det opp i gloselisten som det. Des Westes Kuss er vestavindens kyss. Jeg er ikke sikker på om jeg får linjen Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen, helt riktig. Slik jeg forstår det, er det jeg-personen i dikte som ser alle vesener rundt seg bytte fryd og lykksalighet med hverandre. Alle har overskudd av det, og kan gi og få. Den siste halvdel av denne strofen må renskrives.

Laubgang er satt sammen av Laub (løv) og gang (gange), jeg tror løvgang må være greit. Jeg oversetter die Frucht til en frukt, bestemt til ubestemt form. Jeg må også tenke litt hvordan jeg skal oversette die Fülle (fylde, overflod).

Strofe 7 har jeg litt problemer med. Jeg får ikke helt til hvordan ordene død (Tod) og hate (hassen) skal passe inn. Det er også noe med sammenhengene der jeg ikke får grep på. Dagens flammeøye (Des Tages Flammenauge) er solen.

Strofe 8 stoler jeg heller ikke på. Særlig mot slutten. Det gir ikke helt god mening sånn jeg har oversatt det til norsk. Jeg må se nærmere på det.

I strofe 9 tror han at han ser det glinse i silkeklærne hennes, men så er det bare en søyle som flimrer mot en vegg av barlind. I oversettelsen er det litt valg av ord som må til, hva slags ord for skinne, glinse og glanse som skal velges, og om det er på eller mot veggen av barlind det skal stå. Her er det slik jeg ser det bare snakk om nyanseforskjeller.

Strofe 10 har jeg fått sammen på et vis. Ordet skyggelykke tror jeg skal være like uvanlig som Schattenglück på tysk. Det er hans eget, ikke hennes bryst, som skal kjølnes.

I den avsluttende strofe 11 er det nesten uutholdelig ikke å kunne sette verbet til slutt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift. For noen ord gir ordboken bare tysk forklaring, og ingen norske oversettelser. Slike ord er markert med fetkursiv. I kursiv står ord som ikke står i ordboken i det hele tatt, men som jeg har funnet andre steder. Ord med lenker går til nettsiden jeg har funnet forklaringen til ordet.

(Pförtchen – dimminufitv ->) Pforte die, -/-n; dør (i port), port.
Riegel der, -s/-. 1. slå; den Riegel an der Tür vorschieben skyve slåen for døra; (overført) einer Sache einen Riegel vorschiebensette en stopper for noe; hinter Schloss und Riegel (overført) bak lås og slå. 2. rad, (inndelt) stripe 3. (sjokolade)plate.
klirren (sv. itr.) klirre
wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier. 2. blåse, vifte;
schwirren (sv. itr.) 1. svirre, summe. 2. suse; suse i vei.
Pappel die, -/-n; poppel.

Anmut die, -/; ynde, sjarm, gratie.
Zweig der, -(e)s/-e. 1. gren, kvist. 2. (overført) gren;
bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge.  2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Schatten der, -s/-; skygge;
Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin. (Norsk: gemakk)
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet. 2. hjemlig.
umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
schmeicheln (sv. itr.) smigre;
Wange die, -/-n; 1. kinn. 2. sidedel, vange.
Bürde die, -/-n; byrde.
Sitz der, -es/-e.  1. sete. 2. sitteplass, plass. 3. snitt, passform.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).

schlüpfen (sv. itr.) smutte; smyge (seg); gli
Hecke die, -/-n. 1. hekk. 2. hekketid.
scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.

das Schweigen taushet, stillhet.
her (adv.) 1. hit. 2. fra. 3. siden, fra (den tid).
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor);
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
La̱u̱·scher La̱u̱·sche·rin -s, – der 1 jmd., der lauscht2 Seid mal still, ich glaube, wir haben einen Lauscher! 2 zool. (in der Sprache der Jäger) das Ohr des Hasen Der Hase stellte seine Lauscher auf. –> lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte.  2. lytte til (oppmerksomt, spent).
Ohr das, -(e)s/-en; øre;
unbescheiden (adj.) ubeskjeden.
Zeuge der, -n/-n, die Zeugin -/-nen; vitne
Hesper Hesperos, i gresk mytologi, aftenstjernen (Venus, planeten)
verschwiegen (adj.) 1. taus, diskret. 2. rolig, stille, bortgjemt.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
vertraut (adj.) fortrolig

flüstern (sv. tr. itr.) hviske; (om vind) suse
Kreis der, -es/-e. 1. sirkel, ring, runding. 2. krets, distrikt, forvaltningsområde (omfatter flere kommuner). 3. krets, gruppe
Teich der, -(e)s/-e; dam.

tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår). 2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Quelle die, -/-n; kilde (også overført), rot, opphav.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;
der West -(e)s/; (poetisk) vestenvind.
Wesen das, -s/-; vesen
tauschen (sv. tr.) bytte
Traube die, -/-n. 1. (vin)drue. 2. (overført) klase, klynge.
Pfirsich der, -s/-e; fersken.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse
üppig (adj.) 1. yppig (eine üppige Figur) 2. overdådig.
schwellen I. (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles. 2. hovne opp; der Finger schwillt fingeren hovner opp; geschwollene Beine haben ha hovne be(i)n. II. (schwellt, schwellte, hat geschwellt, tr.) fylle, stige;
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
tauchen (sv. itr. tr.) 1. (itr.) dykke. 2. (tr.) dyppe, senke ned.
Gewürz das, -es/-e; krydder.
Flut die, -/-en. 1. flo, høyvann. 2. flod, flom, vannmasse. 3. (overført) strøm
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.

Tritt der, -(e)s/-e. 1. trinn, steg. 2. skritt, gang, takt; im gleichen Tritt i samme takt. 3. spark; jemandem einen Tritt geben gi en et spark. 4. fotspor.
erschallen (sv. itr. eller erscholl, ist erschollen) gi gjenlyd, tone, klinge, lyde høyt.
Laubgang -> Gang I. der Gang, -es/Gänge. 1. gang, gange; Spaziergang spasergang, -tur; Durchgang gjennomgang; Arbeitsgang arbeidsgang; es geht seinen alten Gang det går sin vante gangim Gang sein være i gang; in Gang bringen, setzen sette i gangin Gang halten holde i gangeinen schweren Gang tun (overført) en tung gang å gå; der Motor hat einen leisen Gang motoren har en stille gang/går stille. 2. gir; den ersten Gang einschalten sette i første gir. 3. (mat)rett; zu Mittag drei Gänge haben ha 3 retter til middag (f.eks. suppe, hovedrett, dessert). 4. tur, ærend; ich habe noch ein paar Gänge vor jeg har enda et par ting å utrette/et par ærender å besørge; einen Gang in die Stadt machen ta en tur til byen. 5. (sport) omgang, runde; (sjøfart) slag, vending (ved kryss). II. die Gang [gɜng] -/-s; gjeng.
Fülle die, -/.  1. fylde, fyldighet, korpulense. 2. overflod, mengde, rikdom; etwas in (Hülle und) Fülle haben ha overflod av noe. 3. fyll, farse.

blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar; keine blasse Ahnung overhodet ingen anelse/aning.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
das Dämmerlicht halvmørke, tusmørke.
Kelch der, -(e)s/-e; kalk, beger.
hassen (sv. tr.) hate.
Angesicht das, -(e)s/-e(r), (flt., sjelden, poetisk) ansikt, åsyn, utseende.
zerschmilzt -> zerschmelzen 1. vollständig schmelzen 2. (selten) vollständig schmelzen (Synonyme: synonyme auftauen, zergehen, zerrinnen)(www.Duden.de)
Gürtel der, -s/-. 1. belte. 2. sone, belte; (overført) krans.
Reiz der, -es/-e. 1. irritasjon. 2. tiltrekning, sjarm, lokkelse.
entblößen (sv. tr., med akk. eller gen.) blotte; berøve;

schimmern (sv. itr.) glinse, skimre, skinne svakt.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
seiden (adj.) silke-, av silke
Gewand das, -(e)s/Gewänder (-e); kledning, skrud, drakt.
Säule die, -/-n; søyle.
Taxuswand -> Taxus Planteslekt i Barlindfamilien (SNL).

sehnen (sv. refl.) lengte
ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
wesenlos (adj.) ubetydelig, uvirkelig.
Busen der, -s/-. 1. bryst, barm; jemandem seinen Busen öffnen (overført, poetisk) åpne sitt hjerte for en. 2. vik, bukt; Meerbusen havbukt.
Mantel der, -s/Mäntel. 1. frakk, kappe; Bademantel badekåpe; Wintermantel vinterfrakk; Sportmantel sportsfrakk; Regenmantel regnkappe, regnfrakk; Pelzmantelpelskåpe; jemandem aus dem Mantel helfen hjelpe en av med frakken. 2. (sykkel)dekk. 3. mantel, dekke, svøp, kappe, slør.
Saum der, -(e)s/Säume. 1. søm, fald. 2. kant, rand; Ufersaum strandkant.
hohl (adj.) hul, innfallen, innsunken;

erscheinen (erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre. 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok). 3. synes, forekomme, virke.
nahen (hat/ist genaht, itr. refl.) nærme seg, komme nærmere;

Diktets form

Diktet har svært mange strofer, 11 stykker. De veksler mellom å ha 4 og 9 verselinjer. Både takten og stemningen er forskjellig i disse to typer strofer. I den gjengitte utgaven i Hallvard Lies verselære er bare tatt med de 5 strofene på 4 linjer.

I de fireversede strofene er takten daktylsk, Tung-lett-lett, Tung-lett-lett, tung-lett x2, og trokeeisk tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett x2. Linje 2 og 4 slutter med trykktung. Jeg viser med med midtstrofen, men kunne tatt hvilken som helst av dem (utenom den siste, som skiller seg ut).

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Merk at denne strofen har en variasjon i linje 2, der det er SssSsS, altså det mangler en trykklett stavelse i andre takt. Sånt er kjærkomment for oss som skal oversette og gjendikte. Det gir oss litt større frihet til å bryte versemønsteret, når originalen også har gjort det.

Rimene er AbAb, kryssrim, kvinnelig (trykklett, vokalisk) utgang i linje 1 og 3, mannlig (trykktung, konsonant) i 2 og 4.

Den siste strofen har opptakt, og ser sånn ut:

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

Her ser vi mønsteret med to trykklette stavelser mellom de trykksterke blir fulgt også i de to nederste linjene. Hun er kommet, så det trengs ikke lenger rytmebruddet for å fremheve skuffelsen over at det han hele tiden trodde var henne, ikke var henne likevel. Hallvard Lie skriver i sin verselære at det her går i anapest-rytme, det vil si to trykklette stavelser fulgt av en trykksterk (hundevalp). I resten av disse firelinjende strofene er det daktyler, en trykksterk stavelse fulgt av to trykklette (brennende). Det skulle gå greit å se det er daktyler i de fire første av denne type strofer, der begynner det med trykktung, og så følger to trykklette, og så en gang til, før verselinjen avsluttes. Her i den siste strofen kan det sies at det begynner med en jambe, en trykklett og en trykksterk (Und leis), før anapestene begynner.

I oktavene er det femfotede jamber, trykklett stavelse fulgt av trykktung. I den første av dem blir det slik:

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Rimene er aBaBaBcc. Stor bokstav markerer trykklett utgang, liten bokstav er trykktung. Dette er klassisk rimmønster i oktavene, kryssrim i de seks første linjene, og så parrim i de to siste. Hallvard Lie skriver på side 637 i sin verselære at kravet om tveklang (dvs bare to sammenflettede rimrekker) gjelder her uavkortet for alt som oktave vil hete. Det vil si at det skal være to forskjellige rim i de seks første linjene, de tre linjene med hver av de to rimene skal flettes sammen. Som regel går det i kryssrim, annenhver, men her finnes det unntak. Den største variasjonen er hvor de trykklette og trykksterke utgangene, eller kadensene, kommer. Hos Schiller i dette diktet er det i linjene med oddetall, 1, 3 og 5, og de to siste. Disse linjene har trykktung siste stavelse. Det vanligste er AbAbAbCC, slik som i Vinjes,Ved Rondane.

I den italienske ottave rime («åtterimer») skal det være 11 stavelser. Hvor trykket, eller aksenten, skal legges, finnes det ikke noen fast regel for. Det eneste er at nest siste stavelse, nr. 10, skal være trykklett. Alle italienske ord ender på vokal, så det blir alltid vokalisk utgang i italienske vers. Overført til germanske språk, ble disse 11 stavelsene til femfotede jamber. Det varierte om den italienske, ellevte stavelsen, skulle være med. Strofeformen er så vanlig, at den på tysk bare kalles «die Stanze». Også hos oss er den blitt kalt strofenes dronning. Flere av gigantene i verdenslitteraturen har brukt denne strofeformen i noen av sine mest betydelige dikt. På 1790-tallet var den tyske begeistringen for strofeformen så enorm at man snakket om en Stanzenwut, best oversatt med: strofegalskap. Dette har jeg fra Lie, s. 642, som igjen siterer Heusler (A. Heusler: Deutsche Versgeschichte I – III. Brl. u. Lpz. 1925-29, bind III, s. 166). På samme sted siteter Lie Schiller:

die achtzeiligen Stanzen, besonders mit einiger Freiheit behandelt, für das Grosse, Erhabene, Pathetische und Schreckhafte selbst einen Ausdruck haben» (Werke I, 1910, s. 77.)

Lie fortsetter å skrive hva det er som gjør denne strofeformen så fascinerende, og hva det er som gjør den så virkningsfull. Sånt er vanskelig å sette ord på. Etter mitt syn er det nesten umulig å skrive noe om det, uten å miste leseren, så jeg gir meg her. Poenget er at Schiller har skrevet et dikt som veksler voldsomt mellom verseform og strofeform, og at dette er effektfullt på en temmelig original og – fascinerende – måte. Det er fascinerende i seg selv, og sikkert enda mer effektfullt da dikterne og leserne virkelig følte og kjente de ulike vers- og strofeformene mer enn vi gjør i dag. Men det er kanskje like så fascinerende i dag, å se hva dikterne på denne tiden egentlig prøvde på, og hva de anså det viktig å formidle. Her er det 11 strofer, folkens, ganske komplisert, om hvordan det er å vente på sin elskede.

I de firelinjede strofene går vekslingen mellom spent forventing, da man tror man hører noe, og så skuffelsen over at det ikke var henne likevel. I oktavene er det stemningen man sitter i, hvor begeistet man da sanser verden, hvor beriket tingene blir. I diskusjonen om diktets form, kan vi også avslutte med strofe 11, den som er ekstra, og bryter med parene 4 + 8 linjer. I denne er det hun stiger ned, ubemerket, i jublende anapestrytmer, som Lie skriver, og det er som av himmelen selv, altså noe guddommelig. Dette er stunden av lykke, dette er ikke noe hverdagslig, ingen svane, frukt eller annen konkret ting. Det er også sånn, at når hun først kom, så kom hun ubemerket. Enda så godt han fulgte med, fikk han det ikke med seg. I den siste strofen er det ikke noe taktskifte, ikke noe rytmebrudd, men det er likevel litt kontrast mellom de to første linjene, der hun som stunden av himmelen stiger ned, og de to siste, der hun gir seg i gang med å kysse på vennen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i romantikkens spede begynnelse. Klassisismen har ikke helt sluppet taket, så formen er streng og følelsene bundet i uttrykket, men det er fri utfoldelse i å ha dem. Det er som om Schiller pløyer jomfruelig mark, han kan bare pøse på med sterke og luftige ord for å beskrive den sterke og sitrende følelsen man har når man sitter og venter på noen.

Kontrastene mellom de firelinede kvartettene og de åttelinjede oktavene er åpenbar. Kvartettene er dikt i seg selv, det er rikelig med stoff i dem. Her er det også kontrast, mellom de to første linjene og forventningen, og de to siste, og skuffelsen. I gjennomgangen av diktets form har jeg vist hvordan også et taktskifte er med på å underbygge dette. Mot dette igjen, står de voldsomme oktavene i ytterligere kontrast. Her er det som om hele naturen står i forventninger, om hun som skal komme, og Schiller pøser på med sammenligninger og beskrivelser som må virke fremmedartete for en moderne leser. Særlig i Norge i vår tid er man nødt til å avvæpne med litt humor, om man skulle forsøke å legge for dagen så sterke følelser som dette her. Men Schiller er en annen tid, en tid da begeistringen var hva det gjaldt om, og poenget nettopp var å gi sine følelser fritt utløp, kun tøylet av en streng form i versenes rim og rytmen. Denne motsetningen mellom å slippe følelsene fri og å kontrollere dem, var det som skulle gi den helt stor kunsten, det var dette som var idealet. Om følelsene var begrenset, så begrenset det også menneskets muligheter og livets rikdom. Men om de ble sluppet helt fri også i måten de ble formidlet på, så ville det ikke være noe som ble formidlet. Da ville det bare være en person i sterke følelser, ikke et dikterisk geni som evnet å overføre disse sterke, rike følelsene, til andre.

Så er det om følelsene også om følelsene kan bli overført noen hundre år nedover i tid, til oss, allerede godt utpå 2000-tallet. Diktet er ikke så veldig kjent, så det er bare sånn måtelig, men det har noen fascinerende kvaliteter, og hva det skal uttrykke, gjelder vel ennå i dag? Det er fremdeles sånn, at verden kan fortone seg helt annerledes, når man sitter og venter på noen man elsker. Så måten Schiller uttrykker det på, er mer fremmed, enn hva han vil uttrykke, vil jeg si.

Det er for meg litt merkelig å lese et uttrykk for så sterke følelser fra en person jeg kjenner så dårlig. I Shakespeares sonetter er forfatteren ikke-eksisterende for meg, jeg deltar ikke i spekulasjonene om hva disse kan si om Shakespeares liv. Men for nyere dikt, der vi kjenner biografien til den som har skrevet dem, så blir livshistorien for meg alltid interessant. De store tyske poetene er ennå nokså ukjente for meg. Studier i tysk og rikelig med tilgang på verkene deres hjelper på, men annerledes enn på norsk er det ikke umiddelbart så lett å få vite så mye mer om dem. Det er også atskillig mer tidkrevende å lese biografier på tysk, enn på norsk. Og Schiller, alt jeg har lest om ham, så får jeg liksom ikke helt taket på ham. Om jeg gjør det, kan det være jeg endrer på denne posten, slik jeg har endret på så mange av de andre.

Min gjendiktning

Det er i tidligste laget å gå i gang med gjendiktningen, før alt med diktet selv er helt klart, men jeg slenger i alle fall på en versjon av de 5 strofene med 4 linjer. Så får eventuelt de 4 oktavene komme senere. Rytme, takt og rim skal være nokså overført fra originalen.

Ventingen

Hørte jeg porten ei smyge?
Var det ei slåens klirr?
Nei, det var kun vindens byge,
Som i poppel’n gav sitt svirr.

Stille, hva smøg der i hekken
Rassel med ilende løp?
Nei, det var kun skremt i skrekken
Fra en busk en fugl som føk.

Ropte det fjernt ikke lite,
Hviskende stemmer likt?
Nei, en svane var det, den hvite,
Som drar ringer i sølvdammen slikt.

Hørte jeg skrittene gjalle?
Rasler ei løvgangen hit?
Nei, en frukt der så jeg falle,
Fra dens egen fylde rik.

Ser jeg no’ hvitt der glimre?
Glinse lik silkekle’?
Nei, det er søylen som flimrer
På en vegg av barlindstre.

Og lett, som fra himmelen høye
Viser stunden av lykke seg frem.
Så var hun da nærmet seg, usett
Og vekte med kyss sin venn.

ES2018

Lengsla bygde katedralar, av Tor Jonsson

Dette diktet er det første diktet i samlingen Berg ved blått vatn. Den samlinga gav Tor Jonsson ut i 1946, rett etter krigen. 5 år før han selv døde.

Det er noe ved Tor Jonsson som griper meg sterkt. Jeg føler noen ganger han skriver direkte til meg, eller for meg, men så snakker jeg med andre som sier at de også har Jonsson som favoritt. På bloggen er diktene av Jonsson blant de som er aller mest besøkt. Jeg postet dette innlegget opprinnelig i april 2016, men har hentet det frem igjen og forbedret det i 2018. Så jeg vet. Jonsson treffer blink.

Siden nasjonalbiblioteket nå har gjort alle norske tekster så lett tilgjengelige på nett, har jeg fått lest alle de kjente diktsamlingene hans og lest i flere av biografiene. Jeg visste fra før at Jonsson er en bygdegutt, og at han går inn i den norske tradisjonen med motsetninger mellom bygd og by, by og land. Han var en landsens gutt fra små kår, og kunne aldri finne seg til rette i byen. På landet var han dikter og lærd, og hørte ikke helt til der heller.

Tonen i Tor Jonssons diktning er alltid neddempet. Han tar aldri de store ord i sin penn, det er aldri de store følelsesmessige utbruddene. I den opphetede diskusjonen som preget norsk litteratur og diktning på den tiden, den mellom tradisjon og modernisme, i den tar han ingen plass. Tor Jonsson virker til å skrive som han må, og ikke fordi han tar del i noe spesielt litterært program.

Tor Jonsson skriver på rim, lettfattelig, og uten bruk av vanskelige symboler og krevende referanser. Det er enkle ting ordene skal bety. Da jeg postet dette diktet, hadde jeg fra før postet det berømte kjærlighetsdiktet hans, Nærast er du når du er borte, det nesten magisk vare diktet på to strofer og med fire linjer i hver. Dette diktet betyr noe også for de som ellers ikke bryr seg om dikt.

Siden har jeg postet Til ein namnlaus, Så stig i meg einsemd og Norsk kjærleikssong av de kjente, Fossen og Eg åtte ikkje kjærleik av de mer ukjente, og kanskje mer krevende. Dagens dikt, Lengsla bygde katedralar, er en slags mellomting. Det er krevende til Tor Jonsson å være, men hvem kan vel ikke forstå tanken bak at det er lengselen som gjør at mennesket strekker seg, det er lengselen som gjør at vi bygger katedraler.

Lengsla bygde katedralar

Dagar draup med sol i soge
Andre kveikte lidings loge,
brende tempel, tvinga ordet
inn i togn bak daudingskoret.

I vårt eige Trongdalslende
bygde livet. Døden brende
dine tempel. Sterke hender
kveikte eld på dine strender.

Ingen talde døde blomar.
Ingen talde ord som omar
i si grav. Den gode grøde
gror det tagalt liv laut bløde.

Lengsla bygde katedralar.
Bøker brenn og togna talar
om eit gotisk liv i lengsle
bakom tiders liv i trengsle.

Altarljosa skin der inne.
Kjærleikslengt i mann og kvinne
byggjer enno på det brende
i sitt eige Trongdalslende.

Lengsla bygde katedralar.
Kom og stig inn!
Æva talar ord frå ætter som har tagna.
Ordet lyser i vår lagnad.

Berg ved blått vatn, 1946

Språk, form og innhold

Dette er nynorsk fra 1940, skrevet av en poet fra Lom i Gudbrandsdalen. Hovedinnholdet skulle være greit å følge, også for utrente lesere, men det kan være noen problemer i detaljene. Noen ord volder vanskeligehter også for meg. Det er rettskrivingsreformen fra 1938 som gjelder.

Språk og innhold

 

Diktet begynner med et eksempel på alliterasjon, eller bokstavrim: Dagar draup, sol i soge. Meningen skal nok være at dager kom med sol, men bruken av draup og i soge er uvant. Draup er fortid av å dryppe, så Jonsson skriver at «dager drypte», mens det beste oppslaget jeg kan finne på formuleringen «i soge» er tidsskriftet Osterøy i soge og samtid. Der er ordet saga brukt i ubestemt form, etter en preposisjon. På nynorsk heter det ei soge – den soga, og der som på bokmål og i alle våre dialekter er det bestemt form etter preposisjon, «som det står i soga». Å kveike er å tenne, loge er flamme, på bokmål er det nå vanlige å bruke «lue». Så de to første linjene sier omskrevet at noen dager kom med sol i saga, andre tente lidelsens flamme. Andre linje starter en ny setning, som fortsetter ut verset. Togn er «det å tie stille», tvinge ordene inn i taushet, kan det omskrives. Daudingkoret er koret av daudinger, koret av døde.

Trongdalslende er lende med trange daler, lende er terreng, og det gjelder nok vel så mye i overført betydning. Det kan være trangt på bygda og i dalene, også i å komme seg inn med nye meninger og med å være annerledes. I første strofe er det lidelsen som brenner tempel, i andre strofe er det døden. Tempel gjelder også i overført betydning. Det er der hellige handlinger foregår. Slik jeg leser diktet, kan dine i dine tempel og dine strender vise tilbake til trongdalslende, til livet eller til noen dikter snakker til. Strendene er der hav møter land, som alle vet. Det er det første stedet man kommer til, når man kommer til nytt land fra havet. Der er det sterke hender som gjør opp ild, gjør det mulig å få varme og å leve.

Blomar er blomster, å ome er beslektet med å ljome, gi en form for gjenlyd. De to første setningene i strofe 3 sier at ingen telte døde blomster, ingen telte ord som lød fra en grav. Døde blomster og døde ord, altså. Ingen teller dem. Grøde er avling, det man får igjen og kan bruke av det man har sådd. Tagalt er taus, en tagal person er en person som tier. Laute er fortid av å lyte, det vil si være nødt til (å gjøre det). Folk kjenner sikkert ennå vendingen, «han lyt gjera det», han må (nå) gjøre det. Den andre setningen i strofen blir altså noe i retning av at «den gode grøde lar gro det tiende liv bløter», bløte er å gjøre bløt. Meningen er at i disse områdene er det mye taust liv, lite snakk, så der kan bare vokse og gro det som finner næring i slike omgivelser. Planter og all vekst trenger som kjent vann for å gro.

Strofe 4 er en nøkkelstrofe. Det er fra den tittelen på diktet er hentet. En katedral er en biskoppelig hovedkirke, en domkirke. Fra middelalderen og fremover var katedralene eksempler på fremragende arkitektur, det beste og vakreste mennesket var i stand til å bygge. Det var også et sted for religiøse opplevelser og ettertenksomhet. Så når Jonsson skriver lengsla bygde katedraler, så kan det være et uttrykk for at lengselen etter å komme vekk og ut fra den trange bygda, førte til at mennesket strakk seg etter sine maksimale prestasjoner. Det gjelder både i å produsere noe, bygge katedraler, eller i noe mer åndelig. Brenn er brukt i presens, så det er bøker brenner, og tausheten taler (togna talar) om et gotisk liv i lengsel. Gotisk er den stilperioden de første katedralene ble bygget i. Det hører til middelalderen, og ble først i renessansen brukt nedsettende, siden den gotiske arkitekturen brøt med de rene linjer og med harmoni mellom delene. Goterne var en østgermansk stamme, de kom fra området rundt elven Wisła, dagens Polen, og var en av de barbariske stammene under folkevandringstiden. Fra begrepet gotisk ringer det altså mange assosiasjoner og betydninger, et gotisk liv i lengsle kan bety så mangt. Det er en strofe rik på mening, dette.

Alterljosa er lysene som er tent ved alteret. Det brende, eller det brente, er det som er brent opp. Motiv med å brenne og å tenne er brukt gjentatte ganger i diktet, både lidelsen og døden har tent flammer, både templer og bøker har brent. Et tempel er det stedet hellige handlinger foregår, bøker er stedet menneskets tanker og ideer blir skrevet ned. I det som er brent i fortiden, bygger kjærlighetslengselenkjærleikslengt – opp igjen noe nytt. Også i dette trongdalslende, dette sted liv og virke har så vanskelig for å trives.

I den siste strofen blir den viktige formuleringen lengsla bygde katedralar gjentatt. Nå blir man også invitert til å stige inn, i en linje som bryter med versemønsteret, og dermed etter reglene skal tillegges større betydning. Det stemmer utmerket med innholdet. Æva er evigheten, fra den taler ord fra ætter (slekter) som har tagna, tidd. Disse ordene lyser i vår skjebne, lagnad.

Form

Formen er firfotede trokeer, det vil si fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen alltid fulgt av en trykklett. Det er parrim, AABB, og kvinnelig, trykklett utgang på alle linjene. Mange strofer har sterke innslag av alliterasjon, bokstavrim. Til sammen er det 6 strofer. Den siste skiller seg ut, som vi skal se.

Her er den viktige strofe 4.

Lengsla bygde katedralar.
Bøker brenn og togna talar
om eit gotisk liv i lengsle
bakom tiders liv i trengsle.

Som vi ser blir en trykksterk stavelse konsekvent fulgt av en trykksvak, og det begynner med en trykksterkt. Dette mønsteret gjelder for alle de fem første strofene.

Den siste strofen skiller seg imidlertid ut, med brudd i rytmen i linjene 2 og 3:

Lengsla bygde katedralar.
Kom og stig inn!
Æva talar ord frå ætter som har tagna.
Ordet lyser i vår lagnad.

Der er det tre trykksterke stavelser i linje 2. Den slutter med en såkalt spondé, to trykksterke stavelser etter hverandre. Å bare skille mellom trykksterk og trykksvak blir litt ufullstendig i norsk og andre germanske språk. Riktigere er det å snakke om grader av trykk. I regelen blir det da skilt mellom 4 grader, der 4 er sterkt betont, mens 1 er svært svakt betont. I linje 2 vil kom og stig ha grad 4, og ha grad 2, og inn grad 3. Derfor har jeg satt inn i uthevet kursiv.

I linje 3 kunne jeg kanskje valgt å markere trykkene på andre steder, den er ikke nødt til å leses som jeg har markert. Linjen er overlesset, med mange flere ord og trykk enn noen andre i diktet. Min rytmefølelse tilsier imidlertid at det skal være fire hovedtrykk, da på æv, – ord, ætt og tagn. Bitrykk er på tal-, grad 3, som avtalt ovenfor, og svakt bitrykk på som, grad 2. Hvis det ikke er noe trykk på som, blir det tre helt trykklette stavelser etter hverandre, og det blir litt mye. Regelen sier også at stavelser med trykk skal være de viktige, og da føles det for meg som at tal- i talar er litt mindre viktig enn at det er æva som taler, og ord de taler. I siste linje er det faste mønsteret på plass igjen, med annenhver sterk og svak.

Om formen kan også sies at Jonsson er modernist med det at verselinjene ikke følger meningsinnholdet. Setninger begynner og slutter midt inne i vers, noen går over flere vers, og det går ikke an å vite når en påbegynt setning skal slutte. Dog er det slik at de fleste strofene begynner med en kort setning, en påstand eller en konstatering. Det er bare i strofe 2 setningen i første linje fortsetter over i linje 2.

Lignende er det i overgangen fra linje 2 til linje 3 i de forskjellige strofene. Strofene 1, 3 og 4 har setninger som utmerket kunne endt ved utgangen av linjen, og som man kanskje skulle forventet gjorde det, men så fortsetter de med mer betydningsinnhold i linjen under. Strofe 2 slutter med et transitivt verb, så her må komme objekt i linjen under, i stfore 5 har linje 2 verken verbal eller objekt, og i strofe 6 er linje 2 et utrop med utropstegn.

Den siste linjen i den siste strofen er den eneste sistelinjen der setningen den inneholder begynner og slutter i linjen. Her er det også bokstavrim, som henter oppigjen l’en fra Lengsel, orda lyser i vår lagnad. Diktet slutter i harmoni og balanse.

Kommentar til diktet

Inger Heiberg skriver at Tor Jonsson meldte seg ut av statskirken i 1946, samme år som dette diktet blir utgitt. Han var ingen troende, men han var oppvokst på bygda der kirken og kristenroen stod sterkt. Han klarte aldri å løsrive seg fra den, men brukte kirkebygningene og troen igjen og igjen som motiv i diktene sine. Så man kan kanskje si han hadde ikke noen tro, men han hadde lengselen etter en tro. Han visste hva det skulle være, men ikke var. Heiberg skriver en god del om dette i biografien sin om Jonsson, om hvordan kirken prekte nestekjærlighetens evangeligum, mens Jonsson som kom fra fattige kår visste at utenfor kirken var det forskjell på folk.

Diktet følger mange av de faste motivene hos Jonsson. Her er den trange bygda, trongdalslende er et ord som blir brukt to ganger i diktet, her er kirken og religionen, lengselen etter at livet skal være noe mer enn det det er, her er ordet og stillheten, her er kjærlighetslengselen mellom mann og kvinne, her er store tanker og små folks møte med dem. Det er litt avansert, og kanskje har derfor ikke dette diktet like stor appell som Jonssons aller mest kjente og elskede, men det er veldig representativt for mannen som skrev dem, og det er et vakkert uttrykk for den allmenne menneskelige lengselen etter å gjøre livet til noe mer. Jeg kjenner ikke denne tanken vakrere uttrykt i norsk diktning. Derfor betyr diktet mye for meg.

Lengsla bygde katedralar. Kom og stig inn!

 

Geh unter, schöne Sonne (Gå ned, skjønne sol), av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770-1843) er et enigma. Han ble en gammel mann, men han levde et kort og intenst liv som aktiv. Han arbeidet som huslærer, først hos Charlotte von Kalb, så hos bankieren I. Fr. Gontard, i Frankfurt. Det var her det skar seg, kan man si, for Hölderlin forelsket seg voldsomt i bankierens hustru, Susette. Han kalte henne Diotima i diktningen, og stilte henne opp som et ideal, etter gammelt gresk mønster. Det gikk ikke så bra med forholdet til Fr. Gontard, naturlig nok. Det ligger i kortene at det blir konflikter når huslæreren stormende forelsker seg i kona i huset. I 1798 kom det til et heftig oppgjør med Gontard, og Hölderlin måtte bryte opp, og forlate posten. Han forsøkte seg som huslærer andre steder også, men skled stadig mer over i sinnssykdom, og levde tilbaketrukket fra 1806 frem til sin død.

Det er gåtefullt. Det er også gåtefullt hvordan Hölderlin spaserte til Bordeaux, og tilbake. I det hele tatt er det mye som er fascinerende med livshistorien til Hölderlin, de sterke følelsene og de personlige tragediene, holdt opp mot de stadig mer intense diktene. Da Hölderlin vendte tilbake fra Bordeaux, fikk han nyheten om at hans store og uoppnåelige kjærlighet, Susette, var død. Livet til Hölderlin går i oppløsning, som også diktene hans går i oppløsning. Ennå holder han på de gamle, antikke idealene, i alle fall når det kommer til motivkrets, og i tonen, og tema, men formene går i oppløsning. Han skriver stadig friere, og bryter alle regler for vers og rim og rytme, etter hvert som han går stadig mer inn i galskapen.

Diktningen til Hölderlin skiller seg ut. Det er ikke så mye som ligner på måten han gjør det på, i alle fall ikke i samtiden. I ettertid, i modernismen, vinner det gjenklang å skrive fritt, uavhengig av form og regler, og i intense følelser og bilder. Men et sentralt trekk i modernismen og moderniteten er at man vil bryte med det gamle, den er ganske revolusjonær i sin tankegang. Også Hölderlin var revolusjonær, og støttet for eksempel den franske revolusjon, og ideene derfra. Men han fant sine idealer i antikken, og han dannet seg vel en ideverden han er ganske alene om, vil jeg si. Ingen sanne modernister ville finne på å skrive et dikt som det jeg poster i dag, for eksempel. Og det er også vanskelig å tenke seg at en sann romantiker skal gjøre det, og i alle fall ikke en sann klassisist.

Kanskje er det dette ubestemmelige med ham som gjør ham så tiltrekkende for litteraturviterne? Man blir liksom ikke ferdig med å drøfte ham, det lar seg ikke gjøre å komme opp med noen konklusjon. Og om diktene hans fikk liten utbredelse i samtiden, så nevnes han i dag helt der oppe sammen med Schiller og Goethe, som en av de virkelig store.

Så får vi se da, hvordan Hölderlin gjør det, i dette diktet til sin store kjærlighet, Susette, det greske idealet, Diotima. Gå under, skjønne sol, de kjente deg, hellige, ikke.

Geh unter, schöne Sonne

Geh unter, schöne Sonne, sie achteten
Nur wenig dein, sie kannten dich, Heilge, nicht,
Denn mühelos und stille bist du
Über den Mühsamen aufgegangen.

Mir gehst du freundlich unter und auf, o Licht!
Und wohl erkennt mein Auge dich, Herrliches!
Denn göttlich stille ehren lernt ich,
Da Diotima den Sinn mir heilte.

O du des Himmels Botin! wie lauscht ich dir!
Dir, Diotima! Liebe! wie sah von dir
Zum goldnen Tage dieses Auge
Glänzend und dankend empor. Da rauschten

Lebendiger die Quellen, es atmeten
Der dunkeln Erde Blüten mich liebend an,
Und lächelnd über Silberwolken
Neigte sich segnend herab der Aether.

Geh unter, schöne Sonne

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt bare litt, de kjente deg, hellige, ikke,
For lett og stille er du gått opp
Over de møysommme.

Meg går du vennlig ned og opp, o Lys!
Og helt erkjenner mine øyne deg, herlige!
For guddommelig stille å ære lærer jeg
Da Diotima helbredet meg sinnet.

O du himmelens budbærer! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskling! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende og tenkende oppover. Da bruste

Levende kildene, det pustet
Den dunkle jords blomstring kjærlig på meg,
Og smilende over sølvskyer
Bøyde seg velsignende eteren hitned.

Skrevet før 1800, trykket  1846 (Tittel:  Am Abend)

Språk, form og innhold

Det er nesten sånn jeg vil være litt forsiktig med å uttale meg om formen til dette diktet. Teksten er strukturert i vers og i strofer, 4 vers i hver strofe, og 4 strofer alt i alt. Men det er ingen versefot jeg kan finne, og det er heller ingen regelmessige rim. I alt dette er Hölderlin langt, langt forut for sin tid. Her er det innholdet i ordene og klangen som styrer, her er ingen fast form med rim og rytme de må tvinges inn i. Likevel er ikke formen fullstendig fri, siden vers- og strofeinndelingen er så markant.

De to første strofene består av bare en setning. Begge disse setningene er nokså kompliserte, med mange innskudd og komma, men det går fra punktum til punktum. I den tredje strofe er det punktum litt inne i den siste linjen, etter tre takter, og så begynner en ny setning som fortsetter ut sistestrofen og diktet. Dette var noe man svært sjelden så i Hölderlins samtid, men som nærmest er blitt regelen i nyere tid.

Det er noen grammatiske vanskeligheter i den første strofen. Pronomenet i linje 2 er dein (din, ditt), men det er i alle for meg hva dette pronomenet sikter til. Din/ditt hva?  Alternativer er å oversette med «(..) aktet/ Bare litt det som var ditt» og «(..) aktet/ Ditt bare litt». Jeg går for den siste. , så gir det i alle fall mening, om enn jeg ikke kan garantere at dette er samme mening som i originalen. Videre i linje 2 beholder jeg samme ordstilling som på tysk, og oversetter ord for ord. Andre halvdel av strofen innledes med konjunksjonen denn (for), har adverbene mühelos (lett, uanstrengt) og stille (stille) til å beskrive verbet hvordan solen har gått opp (Aufgegangen). Jeg flytter partisippet (Aufgegangen) opp i tredje linje, lenger frem i setningen. Ordet Mühsamen voldte meg en del hodebry, Mühe er samme ord som norsk møye, og mühelos (lett, uanstrengt, eg. uten møye) blir brukt i samme setning, men møysom er ikke så mye brukt på norsk. Kanskje fordi det ligner for mye på nøysom? Uansett er Müsamen et substantivert adjektiv i flertall. Kasus er dativ, styrt av preposisjonen über, og at handlingen er på stedet, ikke til stedet. Frasen Über den Mühsamen (over de strevende/de som strever/de møysomme) er preposisjonsuttrykk, her i funksjon av et adverbial, hvor solen har stått opp. Men det løser ikke problemet hvordan Mühsamen skal oversettes. Jeg ender med å bruke samme ord på norsk som på tysk, møysom, selv om dette ikke er et oppslagsord i ordlisten. Jeg synes det er viktig å finne et ord som uttrykker en tilstand, ikke en handling. Frasen «Over de som strever» gir best norsk, og er mest forståelig, men å være blant de som strever kan være et valg. Med Über den Mühsamen oppfatter jeg det slik at Hölderlin mener hele menneskeheten. Tanken er at de får ikke med seg den herlige solen, som går opp og ned. Ordet møysom har i det minste tidskoloritten, og det står i norsk akademis ordbok.

Tysk skiller mellom dativ og akkusativ, noe vi ikke gjør på norsk. Dermed er det alltid et spørsmål hvordan vi skal oversette tyske mir ((til) meg) når det av ordstillingen ikke er opplagt at det er dativsfunksjonen det siktes til. Jeg oversetter mir i starten av strofe 2 bare med meg. Strofen sier at du – solen, Diotima – går vennlig opp og ned, og at hans øyne erkjenner dem. henne, fordi han guddommelig lærer å ære henne, fordi hun – Diotima – har helberedet hans sinn. Diotima er navnet Hölderlin gir Susette i diktningen sin. I det klassiske Hellas var Diotima fra Mantinea en profet og filosof, blir det oppgitt på Wikipedia, mens Duden holder henne som en mytologisk presterinne hos Platon. Jeg tror nok det er denne funksjonen som ligger nærmest den Hölderlin bruker i diktningen sin.

I tredje strofe er det en god del bruk av genitiv. Først er det at hun er himmelens budbærer, Botin des Himmels. På tysk viser dimminutiven -in at det er kvinnelig budbærer, mannlig er der Bote. Så tar verbet lauschen dativ, det er intransitivt, og tilsvarer godt norske lytte til (deg). Dette dativsobjektet blir gjentatt i linjen under, jeg lytter til deg/til deg (..). Så blir navnet hennes sagt, og adjektive Liebe (elskede) til å beskrive henne. Deretter er det litt mer vrient, med konjunksjonen wie (hvordan, hvor; som), som innleder det man kanskje kan kalle et retorisk utrop. Retorisk utrop er ikke noe innearbeidet begrep, jeg mener utrop av typen «hvor her er vakkert!» Her er verbet sah (så), som er fortidsformen av sehen (se) for 1. og 3. person entall. Det kan altså være jeg, eller det (eller han eller hun), som så. På norsk er det ikke noe i formen på verbet som indikerer hvem som utfører handlingen, så i kompliserte setninger er det vanskeligere for oss å finne ut hva som er subjekt. Her er det dieses Auge (dette øyet), helt til slutt i linje 3. Dette er ikke opplagt, verken på norsk eller tysk, særlig siden formen dieses er vanligst å bruke for genitiv, mens det her er en nominativ sideform. Jeg flytter dette setningsleddet frem i setningen, og omrokkerer, for å få det forståelig på norsk. Også von dir (fra/av/om deg) er litt vrien, da preposisjonen von kan bety så mange forskjellige ting. Og til sist synes jeg det er rart at Zum Tage har entallsform i pronomenet (Zu dem – til den), men flertall i substantivet (Tage – dager). Dette problemet ignorerer jeg i oversettelsen.

Jeg skal heller ikke gå god for hvorfor det står Lebendiger og ikke Lebendig i starten av strofe 4. Jeg skjønner ikke den ekstra endelsen, -er, men tror jeg skal være på rimelig trygg grunn når jeg oversetter med levende.Videre er det gjort elegant, med es atmeten (det pustet) og Der dunkeln Erde Blüten (den dunkle jordens blomstring). Her er Der dunkeln Erde genitiv. Setningen fortsetter, med at denne pustingen puster kjærlig (liebend) på meg (mich an). Jeg tror det her er akkusativ (mich) på grunn av bevegelse, det puster med bevegelse. Passivkonstruksjonen, med at det puster på meg, er elegant gjort. Det er vakkert uttrykt. Så slutter det stille og rolig, og fortsatt vakkert, med at smilende over sølvskyer, bøyer eteren seg velsignende ned hit (til jorden, hvor han er). Eteren (Der Aether) er stoffet man den gang trodde befant seg overalt i rommet, der vi nå har gått med på at det er vakuum. Den gang kunne man ikke gå med på at det fantes tomhet i universet, det måtte alltid være noe, og dette noe, som lå rundt oss, var eteren. I diktet til Hölderlin bøyer den seg velsignende ned til oss.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på.
mühelos (adj.) lett, uten anstrengelse.
die Botin -/-nen kvinnelig bud.
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;

En liten analyse

Diktet ble skrevet en gang før juni 1800, da Hölderlin avsluttet oppholdet sitt i Homburg, men det ble utgitt første gang i Hölderlins dødsår, 1846. Da hadde det tittelen Am Abend, Ved aftenen. Utgivelsen Sämtliche Werke var det Christoph Teodor Schwab som stod for. Det var den første samleutgaven av Hölderlins verker, og den første offentlige utgivelsen av svært mange av Hölderlins tekster. I sin levetid gav han bare ut Erste Gedichte, i Gotthold Friedrich Staulins Musenalmanach for 1792, og storverket Hyperion (1797-1799) og sørgespillet Sophokles i 1804. Etter dette levde han altså tilbaktrukket, og sinnslidende, i et tårn i byen Thübingen.

Det er altså en tragisk livshistorie vi har med å gjøre. Om en kunstner som ble oversett og ignorert i samtiden, men som ettertiden beundrer og elsker. Det er lettvint å skrive at han ikke ble forstått i samtiden, for det ble han vitterlig ikke, men det er mer treffsikkert å skrive at han ikke ble lest. Han greide ikke å vinne interesse med tekstene sine, om det var fordi de var for utilgjengelige, eller om det var andre årsaker.

Også i dag trengs det nok kanskje en viss skolering før man har utbytte av Hölderlins tekster. Det er derfor han er så populær blant forskere og kjennere, det er en poet som gir mer når man jobber med ham, men der det kreves en viss anstrengelse å få den første interessen. Det er en fordel å kjenne til antikken, og idealene derfra, og det hjelper også godt å kjenne Hölderlins samtid, og hva som rørte seg i Tyskland i den intense opplysningstiden. Og ikke minst gjelder det å kjenne til nyere litteraturhistorie, og hvilken vei det har gått. Da vil man se at det er Hölderlins måte å skrive på som har vunnet frem, mens stilstikre diktere som Goethe og Schiller mer enn Hölderlin tilhører en annen tid.

Jeg hviler meg først og fremst på min egen lesing her, nå, så dette er ikke forskningsbasert, selv om jeg kaller det en liten analyse. Det er en måte å lese diktet på. Solen er Diotima, solens egenskaper blir brukt for å karakterisere henne, en klassisk metafor. Så nå går solen ned, enda bedre på tysk, med Unter (Under). Modellen for Diotima, Susette, er syk, og dør få år etter diktet er skrevet, men jeg er ikke sikker på om det er dette Hölderlin har i tankene når han skriver. For meg gir det mening at denne kvinnen fødes, lever, og dør, uten at folk bryr seg så veldig. De har nok med sitt eget strev. Sånn som folk flest ikke er oppmerksomme på den fantastiske solen, som hver dag står opp, og går livgivende over himmelen, før den går ned igjen. Det er vanskelig å finne en mer kraftfull sammenligning, enn å sammenligne et menneske med solen. Her hos Hölderlin vil jeg si det er gjort meget konkret.

Denne lesingen kan vi underbygge ved å peke på hvordan Hölderling henvender seg til både solen og Diotima med du, og det glir helt over i hverandre hvem som er hvem. I første strofe blir det brukt ordet solen (Sonne), i andre strofe Diotima, i betydningen at hun helberedet hans sinn, og i tredje strofe igjen Diotima, i egenskap av å være himmelens sendebud (Botin), ganske likt som solen. Den diktet påkaller blir kalt Heilige (hellige), Licht (lys), Herrliches (herlige) og Liebe (elskede), alt treffende for både solen og Diotima.

Det religiøse og mystiske er også sterkt til stede i dette diktet. Dette er ikke opplysningstidens rasjonalitet, og veldig langt der i fra. Det er også en religiøsitet som ikke er knyttet til en bestemt religion, vil jeg si, her er i alle fall ingen allmektig, kristen Gud, som står over det hele, og kontrollerer. Den hellige er solen, og Ditotima, diktet går veldig langt i å skrive at det er disse som skal dyrkes, og at det er de som har helberedende, trøstende og livgivende egenskaper. Ordet göttlich (guddommelig) blir brukt om hvordan han lærer å ære henne (Diotima), eller den (solen), og rett etter er det det ordet heilte (helberedet) som blir brukt om legingen av sinnet. Å helberede (heilen) er magisk og mystisk, det lar seg ikke forklare, og det at hun helberedet sinnet hans, blir lagt frem som årsaken til at han ærer henne. Det blir ikke så mye mer religiøst, enn det.

I siste strofe er ideer vi vel i dag forbinder mest med østens religioner? Det er verdensaltet som puster, den mørke jords blomstring. Dette er ikke noe man finner verken i kristendommen eller i opplysningstidens vitenskaplige rasjonalitet, der alt skal kunne forklares, det er noe helt eget. Det er eteren som kommer ned og velsigner. Dette bryter kanskje med det som ellers står i diktet, der det er Diotima og solen som er hovedsaken. Men nå er man kanskje hensatt i en religiøs transe, der man kan gå med på et sånt bilde. Og vakkert uttrykt er det i alle fall.

Kommentar til diktet

Et dikt er hva det går an å gjøre med ord. Hölderlin viser her at går an å sette intense følelser og en svært spesiell stemning og tenkemåte, inn i ord. Han gjør det på en måte som ingen har gjort før ham, ved å bryte alle regler for hvordan et dikt skal settes opp, med rim og rytme, og spesielle verseføtter. For ham er det nesten som ordene blir så sterke, at han kan ikke stå i mot dem. Det er nesten som han bare må skrive dette diktet, for å kunne gi uttrykk for de sterke følelsene sine, som han ikke fikk uttrykket på andre måte.

Etter at Hölderlin forlot huset Gottard og husfruen Susette, stod han i hemmelig brevveksling med henne. Forelskelsen gav seg ikke, og han må ha gått og gnaget på dette, som han gikk og var plaget av mange andre ting i eget liv, og i samfunnet, samtidig. Det var ikke så mange som fulgte Hölderlin i tankene hans, noe som må ha gjort ham bare mer ensom. Det er også komplisert hva han egentlig mener, hvor sterkt han holder på mystikken, og på idealene fra fortiden. Mener han virkelig at den dunkle jords blomstring puster på ham, eller er dette bare et bilde på en stemning han har? Skjønner han selv at Susette er en vanlig kvinne, med mann og barn, og praktiske gjøremål, eller er det virkelig slik at hun kan være en Diotima, et ideal?

Noen og enhver vil vel holde den de er forelsket i, som et ideal. Jeg er selv villig til å holde både min kone og mitt barn til å være solen i mitt liv, og vel så det. Sterke ord kan aldri fullt ut uttrykke de sterke følelsene jeg har for dem. Men diktet til Hölderlin kan vise måter å tenke på, og å uttrykke seg på, som jeg synes er berikende, i alle fall for meg. Så er det opp til hver enkelt å finne ut hva de får ut av det.

Jeg er også grepet av skjebnen til Hölderling. Diktet begynner Gå under, skjønne sol. De kjente deg, hellige, ikke. Det er noe Hölderlin også kunne sagt om seg selv.

Min gjendiktning

I et dikt som dette, der det ikke er så strenge krav til formen, vil det ikke være så strenge krav til formen. Men der jeg i oversettelsen legger mest vekt på innholdet, vil jeg her i gjendiktningen også forsøke å få med litt av den poetiske kraften. I dette har jeg lite annet å støtte meg til enn min egen språkfølelse. Jeg oversetter så diktet skal la seg gjøre å lese med innlevelse og intensitet som i originalen.

Gå ned, skjønne sol

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt kun lite, de kjente deg, hellige, ikke,
For ubesværet stille gikk du opp
Over de som kjenner besværet.

Meg går du vennlig både ned og opp, o Lys!
Og mine øyne erkjenner deg helt, du herlige!
For guddommelig stille lærer jeg å ære
Da Diotima har helbredet mitt sinn.

O du himmelens sendebud! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskede! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende, tenkende oppover. Da bruste

Kildene levende, det pustet på meg
Den dunkle jords blomstring, kjærlig
Og smilende over skyer av sølv
Bøyde velsignende eteren seg, hitned.

ES2019

Sonett 96, av William Shakespeare – Some say thy fault is youth, some wantonness

Dette er en av de mer berømte sonettene, som gjerne blir nevnt eller brukt som eksempel på Shakespeares sonettskrivingskunst. Den avslutter gruppen av sonetter, der poeten må forsvare den skjønne ungdommen han elsker for en dårlig handling denne må ha begått. Hva handlingen består i blir aldri sagt, men det antydes at det har med utroskap å gjøre, om den er fysisk eller psykisk. Så når det blir snakket om fault (feil, feiltrinn) i starten, så er det denne handlingen det gjelder. Det er den samme som blir beskrevet i sonett 95.

Disse sonettene handler om frykten ved å elske noen, og se at man står i fare for å miste ham eller henne, fordi vedkommende involverer seg med en annen.

Som så mange ganger før har jeg ikke tid til å presentere denne sonetten skikkelig, før senere.

Sonnet 96

Some say thy fault is youth, some wantonness;
Some say thy grace is youth and gentle sport;
Both grace and faults are lov’d of more and less:
Thou mak’st faults graces that to thee resort.
As on the finger of a throned queen
The basest jewel will be well esteem’d,
So are those errors that in thee are seen
To truths translated, and for true things deem’d.
How many lambs might the stern wolf betray,
If like a lamb he could his looks translate!
How many gazers mightst thou lead away,
If thou wouldst use the strength of all thy state!
But do not so; I love thee in such sort,
As, thou being mine, mine is thy good report.

Min oversettelse

Sonett 96

Noen sier din feil er ungdom, noen lettferdighet
Noen sier din ynde er ungdom og lett lek
Både ynde og feil er elsket av mer og mindre
Du gjør falske miner til din resort
Som på fingeren av dronning på tronen
Den laveste juvel vil bli høyt verdsatt
Slik er de feil som er sett i deg
Til sannheter oversatt og for sanne ting bedømt
Hvor mange lam kan den strenge ulv få lure
Hvis han til et lam kunne få sitt utseende oversatt
Hvor mange stirrende kunne du lede av sted
Hvis du kunne bruke styrken av alt du er
Men gjør ikke det, jeg elsker deg på en slik måte
At, som du er min, er også mitt det gode om deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er veldig grov, og langt i fra gjennomarbeidet. Jeg kan ikke engang garantere den er riktig.

Begynnelsen av sonetten virker enkel, men inneholder litt vanskeligheter når man ser nøyere på den. De to første linjene er veldig beslektet, først med at feilen (fault) er ungdommen, så at ynden eller gratien (grace) er ungdommen. Gjentakelsen kan få én til å tro at alt dreier seg om det samme, men i første linjen er det sånn at noen sier feilen er youth (ungdom), noen (at den er) wantonness.  Dette er eneste gangen i sonettene Shakespeare bruker uttykket wantonness (dog er wanton og wantonly brukt, i nummer 54 og 97), så det er ikke opplagt hva man skal oversette det med. Så kommer at noen sier din grace (ynde) er ungdom, og (at den er) gentle sport. Engelsk og norsk sport er ikke helt det samme, ei heller sport i dag og på begynnelsen av 1600-tallet, da sonetten ble skrevet. I oversettelsen min skal nokså det samme som i den engelske originalen stå, men hvordan det skal oppfattes er ikke opplagt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

fault 1. feilbristskavanklytemangel 2. feiltrinnforseelse 3. skyldfeil 4. (tennis e.l.) feil(serve) 5. (geologi) forkastning 6. (elektronikk) isolasjonsfeil

wantonness – av -> wanton 1. uprovosertmeningsløsformålsløs 2. lettferdiglidderlig 3. (gammeldags eller litterært) frodigyppig 4. (gammeldags eller litterært) lekenyrustyrliglivlig

grace 1. elegansesjarmyndegratie 2. gunstnådevelviljeyndest 3. elskverdighettaktanstandsømmelighet 4. (teologi) nåde 5. snevdragstrøk 6. nådehenstandfrist 7. dydgod egenskap 8. bordbønn 9. (mytologi) gratie 10. (musikk) forsiringfigur 11. forklaring: tillatelse til å melde seg opp til avsluttende eksamen

sport 1. sportidrettidrettsgren 2. lektidsfordrivfornøyelseatspredelse 3. levengjønap 4. noen som hånesnoen man ler av 5. offerfritt vilt (mht. latterliggjøring) 6. (hverdagslig, ofte i tiltale) real personskvær personingen dårlig taperen god sportsmannen som tåler en spøk 7. (biologi) avvikende individmutasjon 8. jaktfiske 9. (amer. hverdagslig) playboylevemann 10. (amer. hverdagslig) hasardspiller 11. (foreldet) flørt

resort (feriested) resort

Analyse (eller: Kommentar til sonetten)

Denne bloggen ville antagelig fått langt flere treff om jeg brukte ordet «analyse» i stedet for kommentar på min omtale av diktene. Mye av det jeg skriver er nyttig til bruk i en analyse, og ofte er det det jeg skriver i kommentaren som er det de som er på jakt etter en analyse ser etter, men jeg lar min akademiske redelighet gå foran ønsket om mange treff. Det er ikke noen analyse jeg skriver, det er en kommentar. Så da kaller jeg det det.

Denne gangen gjør jeg imidlertid et unntak. I omtalen av denne sonetten er det på sin plass med så mange litterære termer og faguttrykk, at det godt kan kalles en liten analyse, selv om den langt fra er fullstendig.

Sonetten starter med en anafor (gjentakelse av det første ordet i en setning eller setningsledd) og parison (gjentakelse av samme grammatiske struktur).

The tyger (Tigeren), av William Blake

Det var til å begynne med en sommerpost med en litt sommerlig kvalitet, dette diktet her. Jeg hadde først ikke tid til å gjøre det skikkelig, men har fått pusset på det siden, så resultatet nå skal være helt greit.

Inspirasjonen til å velge dette diktet, kom av den nyeste platen til Bob Dylan, Tempest. Der er den siste sangen Roll on John, en hyllest til John Lennon. I siste verset der (i sanger snakker vi om vers, det blir litt kleint å bruke det korrekte strofer, når alle bruker vers og forstår det riktig) er det sitat fra dette diktet

Tyger, tyger, burnin' bright
I pray the Lord my soul to keep
In the forest of the night
Cover him over and let him sleep.

Hele teksten til sangen kan dere se på den beste siden for tekster og akkorder til Dylans sanger, den i regi av Eyolf Østrem, enkelt kalt Dylanchords. Jeg kan ikke få meg til annet enn å tro at Dylan her erter John Lennon litt, med å skrive liksom i hans stil, bare mye bedre, og primitivt til Dylan å være. Det er en underlig og vakker sang, som stimulerte meg til å ta en nærmere titt på det underlige og vakre diktet til den underlige poeten, William Blake (1757-1827). Interesserte kan sjekke hva som står om ham på Store norske leksikon. Enda mer interesserte kan sjekke podcasten Songs of Innocence and Experience til BBC In our time.

Nå som jeg henter posten opp igjen for å forbedre den, i 2019, vet jeg at Blake kommer til å bli en gjenganger her på bloggen. Siden 2013, da diktet først ble postet, har jeg fått lastet ned samlingene det stod i, Songs of Innocence (1789) og Songs of Experience (1794). Eller Songs of Innocence and Experience, som det heter i min utgivelse, og alle senere utgivelser etter originalutgavene. Jeg har lest gjennom samlingene flere ganger, de fascinerer meg dypt, sånn som de har fascinert hundretusenvis av andre opp gjennom årene. Diktene er veldig enkle, nesten barnslige, men så er det noe mer med dem, som gjør at man liksom ikke kan legge dem fra seg, og bli ferdige med dem.

I bloggens første år postet jeg diktet The fly, et dikt som nok også vil få en forbedret post, nå som jeg først er i gang med William Blake. Siden har jeg postet The lamb, fra samlingen Songs of innocense. og som diktet The Tyger er en respons på.

The tyger

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

In what distant deeps or skies 
Burnt the fire of thine eyes? 
On what wings dare he aspire? 
What the hand dare sieze the fire?

And what shoulder and what art, 
Could twist the sinews of thy heart? 
And when thy heart began to beat, 
What dread hand? & what dread feet? 

What the hammer? what the chain? 
In what furnace was thy brain? 
What the anvil? what dread grasp 
Dare its deadly terrors clasp? 

When the stars threw down their spears, 
And water’d heaven with their tears, 
Did he smile his work to see? 
Did he who made the Lamb make thee?

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Dare frame thy fearful symmetry?

Songs of experience, 1794

Min oversettelse

Tigeren

Tiger! Tiger! lysende klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye
Kunne fatte din fryktelige symmetri?

I hva fjerne dyp og himler
Brant det dine øyners ild?
På hva vinger tør han aspirere?
Hva slags hånd tør ilden gripe?

Og hva skulder, Og hva håndverk,
Kunne vri til senene i ditt hjerte?
Og når hjertet ditt begynte å slå,
Hva fryktelige hender og hva fryktlige føtter?

Hva slags hammer? Hva slags kjetting?
I hva smelteovn var din hjerne?
Hva ambolt? Hva fryktelig grep
Tør dens dødelige terror holde fast?

Når stjernene kastet sine spyd ned,
Og vannet himmelen med tårene,
Smilte han da han fikk se sitt verk?
Var det han som laget lammet, som laget deg?

Tiger! Tiger! lyser klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye?
Tør fatte din fryktelige symmetri

Språk, form og innhold

Diktet har seks strofer, der den siste strofen er en gjentakelse av den første. Hver av strofene har fire verselinjer, med parrim, aabb. Versefoten er trokeisk, med annenvher tung og lett stavelse, og konsekvent trykktung utgang på linjene. Det er fire trykktunge stavelser i hver linje. Jeg viser med å utheve de trykktunge stavelser i første strofe.

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

Som vi ser skifter rekkefølgen på de trykktunge og trykklette stavelsene i siste linje. Dette gjelder bare for første og siste strofe. Ellers går det i tung-tett også der.

Strofe 3 og 5 veksler mellom trokeisk og jambisk versefot. Jeg viser med strofe 5;

When the stars threw down their spears
And water’d heaven with their tears
Did he smile his work to see
Did he who made the Lamb make thee?

Så i de fire strofene i midten (utenom første og siste, som er like) veksler mellom å ha trokeisk og jambisk versefot i linjene 2 og 4. Antall trykktunge stavelser og den trykktunge utgangen er alltid lik. Det går også an å si at disse to strofene som skiller sg ut, har en opptakt i linjene 2 og 4.

I originalutgaven er diktet utstyrt med en tegning av en tiger. Blake var en dyktig tegner, og kunne uttrykke hva han ville. Her har han valgt det som ser ut til å være en ganske snill tiger, nesten smilende, og med en litt merkelig anatomi. Diktet og samlingen er blitt blant de mest kjente i engelsk litteraturhistorie, men da diktene først kom ut, fikk han bare solgt en håndfull utgave. Hvert av diktene var inngravert for hånd av Blake selv, på en metallplate, og det samme var tegningene og illustrasjonene. Så ble platene kopiert opp, og det var slik samlingene Songs of innocence og Songs of experience først ble utgitt. Det er såpass spesielt, at jeg legger ved en faksmile av originalutaven (hentet fra Wikipedia Commons).

Faksmile av diktet The Tyger, som det så ut i originalutgaven av 1794. Tigeren er tegnet av William Blake selv, som illustrasjon til diktet. Teksten er hans håndskrift.

Når det gjelder oversettelsen, så skilte jeg ut en oversettelse og en gjendiktning da jeg bearbeidet posten i januar 2019. I den forbindelse la jeg også til en gloseliste. Det viste seg å være ganske krevende, både å oversette og å gjendikte ordentlig, men nå skal jeg ha fått til versjoner jeg kan la stå.

I første strofe er det vanskelig å få oversatt burning bright. Burning er presens partisipp av to burn (å brenne, å gløde), bright (lys) er lagt til i gloselisten. Vi kan også på norsk bruke brenne i betydningen gløde og lyse, men engelskmennene gjør det mer enn oss. Jeg oversetter derfor med lysende, og beholder partisippen. Et tilbakevendende problem i diktet er bruken av genitiv, eller bruken av preposisjon for å uttrykke genitiv. I første strofe skjer det i andre linje, in the forrests of the night. Her er det nattens skoger som strengt tatt er riktig, det er et eiendomsforhold som blir uttrykt, ikke skogene om natten, eller i natten. Dette er kanskje spissfindigheter. Problemet kan kanskje omgås med å beholde samme preposisjon på norsk, «skogene av natten», men jeg synes det blir kunstig. Så jeg oversetter med skogene om natten. Jeg er dog ikke konsekvent med denne måten å oversette på gjennom diktet. det er nattens skoger som er riktig, men skogene i natten skulle være nær nok. Problemet med engelsk genitiv of (av) kommer flere ganger nedover diktet. Det er også et problem å oversette frame (bygge, ramme inn). Ordet er lagt til i gloselisten. Substantivet frame er ramme, og jeg forstår bruken av ordet i diktet her som å ramme inn, eller fatte, den skremmende symmetrien til tigeren.

I andre stroe er det også bruk av preposisjon for å uttrykke genitiv, fire of thine eyes. Her har jeg oversatt med «dine øyners ild». Videre er det vanskelig å oversette Aspire, som er latinsk, og satt sammen av ad (til) og spirare (puste, ånde) . Det betyr «strebe-» eller «trakte etter». Som så mange ganger ellers når jeg har slike problemer, ender jeg med det norske ordet som er nærmest originalen, «aspirere» her ikke er helt god norsk. I strofe 3 har jeg endt opp med å oversette art (kunst, håndverk) med håndverk. Sinew er «sene», ofte «muskelsene». Det inngår i en sammenheng med preposisjonen of, som jeg her løser med «senene i ditt hjerte», selv om det strengt tatt altså er «ditt hjerters sener», som står. Dread er et sterkt ord, det er noe som er veldig skremmende, fælt og fryktelig, Norske fryktelig er kanskje litt tømt for mening, og blir brukt i sammenhenger som «fryktelig mas» og til og med «fryktelig kjekt», Engelske dread har beholdt uhyggen i seg. Gjennom hele diktet er det et spørsmål hvordan å oversette engelske what (hva), som i diktet er brukt på en måte vi på norsk vanligvis vil bruke «hvilke». Jeg har etter å ha vekslet litt frem og tilbake endt opp med originalens «hva». Der det i originalen står what the har jeg oversatt med hva slags, for å få rytmen litt lik som hos Blake.

Det gjelder i strofe 4, der what the hammer, what the chain er oversatt med hva slags hamer, hva slags kjetting. Ordene Furnace (smelteovn). Anvil (ambolt), grasp (grep, tak) og clasp (hekte sammen) er lagt til i gloselisten. Det er ikke opplagt hvordan alt skal oversettes til norsk. I strofe 5 er ordene forståelige, men meningen kanskje litt snål. Stjernene kaster ned sine spyd, og væter himmelen med tårene sine. Jeg antar at det er slik at de kaster ned sine spyd, i respekt, og som tegn på at man overgir seg, slik det var tradisjon for i gamle tider. Hva tårer stjernene har og som vannet himmelen, skal jeg kanskje ikke begi meg ut på å tolke. Det er forskjellige måter å tolke dette på. Jeg har oversatt som det står i originalen.

Innholdet er både lett og vanskelig tilgjenglig på en gang. Det er poeten, som påkaller tigeren, som lyser i nattens skoger, og spør ha slags udødelig hånd eller øye som kan ha skapt den? Her er det å merke forskjellen fra tilsvarende spørsmål i The Lamb, der poeten henvender seg direkte til lammet, liksom for å forklare den. Om tigeren spør poeten i undring, og uten at tigeren hører.

Videre er det bare utfylling og utdyping av spørsmålet, også ulikt The Lamb, der svaret kommer med en gang. I strofe to er det i hvilke fjerne dyp og himler, ble gløden i tigerens øyne tent. På hvilke vinger våget han å fly, hvilken hånd våget å røre denne ilden i tigerens øyne? Alt gjelder i litt overført betydning.

Gloseliste

Gloselisten er lagt til i januar 2019, med gloser slått opp i ordnett.no.

bright 1. klar, lys, lysende, blank, speilblank, glinsende, skinnende 2. glad, gledesstrålende, lykkelig, lys 3. (om farge) klar, sterk, høy- 4. våken, oppvakt, begavet
frame 1. konstruere, bygge 2. (om bilde e.l.) ramme inn, sette i ramme 3. utforme, utarbeide 4. uttale, forme, formulere 5. utvikle seg, arte seg
fearful 1. redd, redd av seg, fryktsom, lettskremt, engstelig 2. fryktelig (hverdagslig), forskrekkelig, forferdelig
symmetry symmetri, harmoni, balanseb

aspire 1. lengte, strebe, aspirere 2. (gammeldags) stige, heve seg

art 1 kunst (særlig visuell kunst, maleri og skulptur) 2 kunstfag, kulturfag, kunstart 3 forming, håndverk 4 kunstferdighet, dyktighet 5 list, knep, krokveier 6 illustrasjoner, illustrasjonsmateriell (i reklamebransjen, journalistikk)
sinew 1 (anatomi) sene 2 (overført) styrke, kraft 3 (overført) bærende kraft
dread 1 fryktelig, skrekkelig, fryktet 2 (litterært, spøkefullt) (ære)fryktinngytende

furnace 1. masovn, (smelte)ovn 2. fyr(ings)anlegg, fyr(ings)kjele 3. (overført) ildprøve, prøvelse 4. (overført) bakerovn 5. atomreaktor
anvil 1. ambolt 2. (anatomi) ambolt (ben i øret) 3. (meteorologi) amboltsky
grasp 1. grep, tak 2. rekkevidde 3. makt, vold, herredømme 4. oppfatning, forståelse, fatteevne
clasp 1. kneppe (fast), spenne, hekte sammen, låse 2. festes, gå i lås 3. omfavne, omslutte, trykke, gripe, klemme, holde

spear 1. spyd, lanse 2. lyster, lystregaffel, fiskespidd, fiskespyd 3. (poetisk) spydbærer

Kommentar til diktet (En liten analyse)

Dette er en blogg som skal spre poetisk glede. Analyse hører forskning og utdanning til, der skal man være vitenskaplig, etterrettelig og ikke skrive noe man ikke har dekning. I en blogg kan man være begeistret, i en analyse skal man være nøktern. Her vil jeg være litt begge deler.

Diktet bruker virkemidler det er lett å peke på og å forstå for den som skal lære seg å analysere dikt. Det er brukt mange gjentagelser, formuleringen of the night, of thine eyes, of thy heart, spørsmålet what: what distant deeps or skies, what wings, what the hand, what shoulder, what art, what dread hand, what dread feet, what the hammer, what the chain, (In) what furnace, What the anvil, what dread grasp og what immortal hand or eye. Det er også ord som blir gjentatt, dare, dread, og ord og meninger som blir variert: eyesee, fireburning, seizegrasp. Her går det ganske sikkert an å finne flere eksempler også. Å peke på disse virkemidlene er objektivt og vitenskaplig, å forsøke å tolke hva de betyr er subjektivt og personlig. Jeg vil ikke begi meg ut på det.

Lydlig og klanglig går det også an å objektivt peke på virkemidler brukt i diktet. Det er en utstrakt bruk av diftong: tyger, bright, night, eye og delvis frame, bare for å ta første strofen. Å bruke ord med lydlig nærhet er en del av Blakes mesterskap, diktene hans er meget behagelige å lese og å høre. De legger seg godt på tungen og klinger godt i øret. Og det lar seg ikke godt oversette. Også i skrivemåten kan vi se forbindelse mellom ordene, heart, dread, dead, beat, spear, tear, selv om uttalen ikke er den samme. Det er også objektivt å peke på at Blake ofte plasserer like lyder nær hverandre, twist the sinews, fire of thine, began to beat, what wings, med flere.

Diktet er fullt av undring. Tigeren er et av de mest fryktinngytende dyrene som finnes, det største av kattedyrene, et av verdens største rovdyr. Hvem er det som kan ha laget et slikt vesen? Dette står i kontrast til tilsvarende dikt i Songs of Innocence, The Lamb, et av de minst fryktinngytende dyrene. Diktet ender også opp i spørsmålet, er det virkelig samme skaper, av lammet, som av tigeren?

Her er også noe å behandle analytisk. Diktet består altså av fire strofer utenom første og siste, som er den samme. I den siste av de fire i midten, er siste linje: Did he who made the lamb make thee? Så det er et nøkkelspørsmål. Det er også enden i en strofe, som begynner vanskelig med stjerner som kaster spydene og vanner himmelen med tårer, vanskelig både å forstå og å lese. Det er mange lange ord, meningen er overført, og den er vanskelig å få ordentlig tak på. I kontrast står linjene 3 og 4 i strofen, der alt er enstavelsesord, og meningen er veldig enkel og direkte. Det smeller inn, og ender med spørsmål direkte til tigeren, make thee. Siste ord er thee, det slutter med tigeren.

Så når diktet spør hva hånd eller øye (hand or eye), så er det både hånden som laget den, og øyet som så den for seg. Den guddommelige makten som skapte tigeren, må ha hatt en ide om hvordan tigeren skal se ut. Hvem er i stand til det, hvem kan vel fatte tigerens egenskaper?

Slik fortsetter det nedover strofe for strofe. Strofe to spør etter fjerne dyp og himler, noe som åpner for en uendelighet, noe ufattelig, ikke for mennesker å forstå. Og det som tente ilden i tigerens øyne, det som fikk tigeren til å se og øynene til å gløde, det er jo virkelig fjernt for vår fatteevne. Enten vi er religiøse eller ikke.

Min gjendiktning

Dette diktet har vist seg usedvanlig vanskelig å gjendikte. Jeg vet ikke når jeg forsøkte første gang, men resultatet var temmelig verdiløst. Nå når jeg forsøker meg på nytt i 2019 blir det bare hakket bedre. I originalen flyter alt enkelt og naturlig. Det er ingen overflødige ord, ingen nødrim og ingen halvrim. Det eneste stedet det halter litt, er der det er et poeng å gjøre det, nemlig der han snakker om tigerens fearfull symmetry, som skal rime på hand or eye. Diktet er selv ikke helt symmetrisk akkurat der. Ellers er rimene perfekte. Det er de ikke i min gjendiktning

Tigeren

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Kan fatte din skumle symmetri?

I hva fjerne himmelstrøk
Brant av dine øyne røk?
På hva vinger tør han dra?
Hva slags hånd tør ilden ta?

Og hva skulder, og hva triks,
Fikk vridd til alt i hjertet ditt?
Når ditt hjerte begynte slå,
Hvem var det som satt det på?

Hva slags hammer og kjetting?
I hva slags ovn lå hjernen din?
Hvilken ambolt? Hvilket makt
Tør holde dødens terror fast?

Når stjerner kastet lansene,
Og vannet himmelen glansende,
Smilte han sitt verk å se?
Laget han òg lammet med?

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Tør fatte din skumle symmetri?

ES2013-19

Oversettelsen er så omarbeidet at jeg kan godt sette ES2019. Lite er igjen av den første gjendiktningen jeg prøvde. For å få til en brukbar versjon har jeg lagt til en trykklett opptakt i noen av linjene, der det ikke er det i originalen.

Sprinterne, av Nordahl Grieg

De to første diktene jeg har postet av Nordahl Grieg har vært forholdsvis enkle og rett frem. De er ment for å begeistre, og man skal være bra kjølig for ikke å la seg begeistre av dem. Diktet jeg poster i dag, er også gankel enkelt, men det er virkningsfullt, og det er ikke ment å begeistre. Det er dystert, og betegner nazismen i Tyskland før verden virkelig har fått øynene opp for hvor grusom den er.

Diktet er blitt svært kjent, et av Griegs og norsk lyrikks aller mest kjente. Det har funnet sin plass i norskundervisningen på alle trinn fra grunnskole til høyskoler og universitet, det er illustrerende for perioden, for Grieg og hans politiske engasjement, og for hvordan dikt kan skrives i en streng form med svært økonomisk valg av ord. Her er det bare 8 linjer, stort sett 3-4 ord i hver linje, ingenting overflødig. En annen årsake til at diktet er så populært i undervisningssammenheng, er at det er så konkret, og at det er lett for en lærer å velge hvordan innholdet skal formidles til en elev. Det er også lett å skape engasjement om det, siden virkeligheten som ligger bak, er så grusom.

Man kan vise til de olympiske leker i 1936, de som kontroversielt ble holdt i Berlin, og viste seg å bli en propagandautstilling for det tyske nazi-styret til Hitler. Her var Tyskland sentrum for verdens oppmerksomhet, og de klarte å holde en olympiade som langt overgikk alle de tidligere. For nazi-Tyskland skulle dette også være en arena for å demonstrere den ariske rasens overlegenhet. Langt på vei lyktes de i dette, siden både vinnere og deltakere stort sett var hvite menn med opprinnelse i Vest-Europa. Den største stjernen av dem alle, ble imidlertid negeren Jesse Owens. Han kom fra det store intet, og tok 4 gull på gjeve øvelser som 100 meter, 200 meter, lengde og 4 x 100 meter stafett. Det er han diktet «Sprinterne» innleder med, før det går over til å skildre en sprint i en mer uhyggelig betydning, den sprinten jøder på flukt i overført betydning prøvde på for å berge sitt liv fra nazistene.

Sprinterne

Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten-
dem nådde dere igjen!

fra Håbet, 1936

En liten analyse

Det er misvisende å kalle dette en liten analyse. Det er en liten gjennomgang av form og innhold, der jeg også kommer litt inn på noen av virkemidlene.

Diktet er kort og har åtte linjer. Det kan deles i to, første del om Owens på stadion, andre del i overført betydning om de jødiske kvinner og menn i nazi-Tysklands rike. Rimene finnes i linje 2 og 4, og linje 6 og 8. Rimene er alle trykktunge, mens oddetallslinjene uten rim har alle trykklett, kvinnelig utgang. En kan også si det er bokstavrim med sprinterstupersprengt, og stadion – strengt, i første halvdel av diktet.

Andre halvdel er mer prosaisk, med en lang setning uten så mange språklige virkemidler, ganske som i dagligspråket, egentlig. Den har en foranstilt leddsetning, lang og tung, før hovedsetningen og hovedinnholdet helt til slutt, i bare fire linjer – dem nådde dere igjen! Siden det også rimer (kvinner og mennnådde igjen), er det virkningsfullt. Det er nazistene som skal trøste seg med å tenke på alle jødene de får tatt, når nå denne negeren vinner prestisjelekene deres like foran nesen på dem.

Det er veldig stygt, selvfølgelig, men det er også hensikten. Dette skal vekke folk og provosere folk.

Kontrasten mellom den svarte niggeren og den blonde stadion kan være verdt å påpeke, afrikaneren (ordet ikke brukt i diktet) satt opp mot germaneren. Det er også kontrast mellom å sprinte, som Owens gjør, og stupe, som germaneren. Det er nigger som blir honnørord, mens den blonde stadion blir brukt i forakt. Nazistene kaller ham nigger, men det er han som er seierherren. Det får den blonde stadion, det nazipropagandaen mener skal være så mye bedre, til å undres. De taper, de er ikke noe bedre. Føreren er Adolf Hitler, og han mørkner over det han ser. Her kan vi påpeke effekten av rimene: stuper sprengtmørkner strengt. Når germanerne stuper, mørkner føreren deres. I kontrast, eller i motsetning, står også negeren som løper fra germanerne i første halvdel av diktet, og jødene som de tar igjen. I den kontrasten står også lekene i første halvdel, det er olympiske leker, og alvoret i andre, det er livene til jødene det står om.

Ordet nigger var også på Nordahl Griegs tid belastet. Owens er altså amerikaneren Jesse (egentlig James Cleveland) Owens, født i 1913 i Oakville, Alabama, som yngstemann i en barneflokk på ti. Bestefaren hans var slave, noe som ikke er oppsiktsvekkende, som svart amerikaner i Sørstatene på begynnelsen av 1900-tallet. Han gjorde seg bemerket i USA i idrettslekene for College-studenter, og kom seg etter hvert med på landslaget, der han altså gjorde rent bord i de olympiske leker i Berlin, 1936. At Grieg skriver germanerne stuper sprengt, henger sammen med at Hitler så lekene i Berlin også som ideologiske leker. De skulle vise den ariske, den blonde, germanske rases overlegenhet. I kampen mot negeren Owens kommer imidlertid germanerne til kort. De stuper sprengt i både direkte og overført betydning, både på banen og med ideene de har om at de skal være overlegne.

I 1936 hadde ikke nazistenes jødeforfølgelser kommet ordentlig i gang. Så linjene om de jødiske kvinner og menn som springer for livet i gaten, har en enda mer redselsfull betydning i dag, enn de hadde den gang Grieg skrev diktet.

Ytterligere kommentarer

Historien har gitt Nordahl Grieg rett. Den gang var det forbundet med en viss risiko å skrive som han gjorde. Nazismens sanne ansikt hadde ennå ikke riktig gått opp for folk hva var for noe, og det var ennå omdiskutert hvordan man skulle forholde seg til det tyske regimet, som åpenbart gjorde mye kritikkverdig, men også kunne vise til økonomisk suksess og fremgang. Interesserte har mye historie å lese her.

En nøkkel er at demokratiet over det meste av Europa og verden ikke var noen selvfølge, og at det stod en kamp om det var fascismen eller kommunismen som var det beste alternativet. Begge ideologiene har i ettertid vist seg å produsere skrekkvelder, og selv om våre demokratier også har gjort ting vi aldri bør være stolte av, så er det en annen skala enn de totalitære regimene og terrorstyret kommunismen og fascismen fikk frem.

Hva diktet lykkes i er å få satt opp en virkningsfull kontrast mellom lekene på idrettsbanen og virkeligheten i gatene. Hitler forsøkte på en propagandaseier med olympiaden sin, men lyktes på grunn av Owens bare delvis i dette. Derimot lyktes de mye bedre med forfølgelsene av jøder og andre uønskede i nazi-riket. Gleden vi motstandere av nazismen føler når Owens vinner så mange viktige øvelser rett foran nesen til Hitler, den varer ikke lenge når vi forstår at der det virkelig gjelder vant nazistene lenge ennå.

I 1936 kunne Nordahl Grieg neppe vite hva som kom til å skje videre. Profetien i diktet skulle bli overoppfylt, jødene de følgende 8 – 10 år bli forfulgt verre enn noen kunne forestille seg. Dette har også vært med på å gjøre diktet kjent og brukt den dag i dag, snart 80 år etter det ble skrevet.