Glück der Entfernung, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi fortsetter med nye ungdomsdikt av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Denne gangen er det Glück der Entfernung, avstandens lykke. Som alltid i ungdomsdiktningen går det i lidenskap og kjærlighet, alltid sterke følelser, alltid en lengsel og store, sterke ord.

Glück der Entfernung

Trink’, o Jüngling! heil’ges Glücke
Taglang aus der Liebsten Blicke,
Abends gaukl’ ihr Bild dich ein.
Kein Verliebter hab es besser;
Doch das Glück bleibt immer größer,
Fern von der Geliebten sein.

Ew’ge Kräfte, Zeit und Ferne,
Heimlich wie die Kraft der Sterne,
Wiegen dieses Blut zur Ruh’.
Mein Gefühl wird stets erweichter;
Doch mein Herz wird täglich leichter
Und mein Glück nimmt immer zu.

Nirgends kann ich sie vergessen,
Und doch kann ich ruhig essen,
Heiter ist mein Geist und frei;
Und unmerkliche Betörung
Macht die Liebe zur Verehrung,
Die Begier zur Schwärmerei.

Aufgezogen durch die Sonne,
Schwimmt im Hauch äther’scher Wonne
So das leichtste Wölkchen nie
Wie mein Herz in Ruh’ und Freude.
Frei von Furcht, zu groß zum Neide,
Lieb’ ich, ewig lieb’ ich sie!

1767/68, Erstdruck 1769

Avstandens lykke

Drikk, o yngling! Hellig lykke
Dagen lang av det kjærlige blikk
Om kvelden svever bildet hennes for deg
Ingen forelsket har det bedre
Dog blir lykken stadig større
Fjernt fra den elskede

Evige krefter, tid og det fjerne,
Hemmelig som stjernens kraft
Vugger denne blomstring til ro
Min følelse blir stadig mykere
Dog blir mitt hjerte daglig lettere
Og min lykke tar stadig til

Ingen steder kan jeg glemme henne
Og dog kan jeg rolig spise
Klar er min ånd og fri
Og ubemerkelig bedåring
Gjør bare høyaktelse til kjærligheten
Begjæret til svermeri.

Opptrukket gjennom solen
Svømmer i pust eterisk lykksalighet
Så den letteste lille sky aldri
Som mitt hjerte i ro og glede
Fri fra frykt, for stor for misunnelse
Elsker jeg, evig elsker jeg henne.

Språk, form og innhold

Formen er veldig høytidelig i dette diktet. Strofene har seks linjer, fordelt i to grupper på tre. Rimmønsteret er AAbCCb, og halvrim er tillatt (Glücke – Blicke, besser – größer). Verseformen er trokeisk med fire føtter, jeg markerer trykket med fet skrift i strfoe 1.

Trink‘, o Jüngling! heil‘ges Glücke
Taglang aus der Liebsten Blicke,
Abends gaukl’ ihr Bild dich ein.
Kein Verliebter hab es besser;
Doch das Glück bleibt immer größer,
Fern von der Geliebten sein.

Goethe: Glück der Entfernung, Trykkfordeling

Diktet starter med et svært høytidelig uttrop, drikk, o yngling, drikk av den hellige lykken, drikk av det kjæreste blikket. Det er klassiske formuleringer, tilbake fra antikken, sånn man åpner store og kjente verk. Videre i strofen blir det mer hverdagslig, om kveldene svever bildet av henne foran deg (i fantasien), og da har ingen forelsket det bedre. Da blir lykken bare større og større, når man er på avstand fra den man elsker, og tenker på henne.

I strofe 2 begynner det også høytidelig, med evige krefter, tiden og det fjerne. Det er hemmelig, eller hjemlig, på norsk får man ikke over det det dobbelte i ordet heimlich, som på tysk betyr begge deler. Hemmelig er betydningen som er ment, men underbetydningen hjemlig står i kontrast til de fjerne distansene som nettopp er nevnt. Så vogger blomstringen til ro, følelsen blir mykere (erweichter), hjertet blir lettere, og lykken tar stadig til, for å oversete det direkte (nimmt immer zu)

I tredje strofe heter det at han ingen steder kan glemme henne. Men han kan dog rolig spise. For ånden er klar og fri, og den umerkelige dårskapen bare høyakter kjærligheten (die Liebe) og gjør begjæret til svermeri (Schwärmerei). Substantivet Betörung (bedåring) er avledet av verbet betören (bedåre). Jeg gjør det samme på norsk.

Fjerde strofe begynner også dristig og høytidelig, med noen ganske kraftfulle bilder. Han er trukket gjennom solen, og svømmer i pust av eterisk lykksalighet (Wonne). Eteren (der Äther) er stoffet man tidligere trodde verdensrommet var fullt av, man kunne ikke få seg til å tro at det var tomt. Så bildet er at han svømmer i pust av lykke, liksom over det hele. Den letteste skyen aldri, det er en tanke som vel ikke blir fullført, det finnes ikke noe verb til det emnet, men videre nedover er det klart nok. Som hjertet i ro og glede, fri for frykt og for stor for misunnelse ( zu groß zum Neide), evig elsker han henne, evig elsker han henne..

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

die Entfernung 1. avstand, distanse 2. fjernelse 3. avskjed.
gaukl -> gaukeln (sv. itr.) 1. flagre, sveve 2. gjøre taskenspillerkunster, narre, bedra.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig
wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
erweichen (sv. tr.) gjøre myk, bløt; (overført) bløtgjøre, røre; sich erweichen lassen la seg overtale, gi etter.
nirgends (adv.) ingen steder, ingensteds.
heiter (adj.) 1. klar, vakker, strålende 2. munter, glad, livlig.
betören (sv. tr.) bedåre, besnære; forføre, forlede.
Verehrung die, -/; høyaktelse, tilbedelse, dyrking.
Begier die, -/, Begierde -/-n; begjær, attrå, lyst.
Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
ätherisch eterisk
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
Neid der, -(e)s/; misunnelse

Kommentar

Lykken når man elsker noen, er selvfølgelig å være nær denne personen. I dette ungdomsdiktet snur Goethe på det, og dyrker lykken i det å være langt unna. Det er en glede som blir skildret i svært blomstrende vendinger, det er beskrivelsen av hvor fantastisk det er som er poenget, ikke hva det er ved avstanden som gjør at denne kjærligheten er større. Man kan jo si det er en ganske selvsentrert form for kjærlighet, og lidenskap, kun dyrkingen av egne følelser.

Så han skriver Nirgends kann ich sie vergessen, aldri kan jeg glemme henne, men det er vel et av de ganske få stedene hun er nevnt. I første strofe er det generelt, den elskede (der Liebsten), for hver den som har noen, og i andre strofe er det bare Mein Gefühl (Min følelse), mein Herz (itt hjerte) og mein Glück (min lykke). Etter å ha sagt at han ikke kan glemme henne, så sier han at han rolig kan gjøre noe så hverdagslig som å spise. Deretter er det mein Geist (min ånd) og meg og mitt igjen. Det er riktig som han skriver, at dette begjæret er svermeri.

Til slutt skriver han at han elsker, evig elsker henne, i en flott retorisk vending det finnes et navn på. Det er en setning som begynner, og så begynner den en gang til, med en ekstra forsterkning. Jeg husker ikke hva navnet på denne retoriske figuren er. Uansett er frasen ikke sann, han elsker henne ikke evig, han elsker henne bare i øyeblikket. Men det koster ham ikke mye å erklære denne evige kjærligheten.

Alt dette hører ungdommen til. Goethe er 18 år da han skriver dette. Få 18-åringer er i stand til å uttrykke sine tanker og følelser på en så raffinert måte. Få voksne heller. Neste uke er det An Luna, det kanskje beste og mest kjente diktet Goethe skrev før han ble 20 år gammel.

Min Gjendiktning

I gjendiktninger som dette er det bare å la det stå til. Takten og rimene må på plass, og det lar seg ikke alltid gjøre med nøyaktig samme mening som originalen har. Det er ideen og stemningen som skal gjendiktes, ikke det nøyaktige innholdet.

Avstandens lykke

Drikk, o yngling! Hellig lykke
Daglangt av det kjære blikke
Kvelder svever bildet der
Null forelsket har det bedre
Lykken vokser stadig mere
Fjernt fra den man elsker er

Ev’ge krefter, tid og fjerne,
Skjult som kraften fra en stjerne
Vugger denne blomst til ro
Følelsen blir stadig tetter’
Hjertet mitt blir daglig letter’
Og min lykke tar stadig til

Ingen plass jeg glemmer henne
Spise rolig kan jeg kjenne
Klar er nå min ånd og fri
Og umerkelig bedåret
Til kjærlighet høyaktet båret
Mitt begjær til svermeri.

Trukket opp igjennom solen
Svømmer lykken over jorden
Aldri lette skyen ei
Hjertet mitt i ro og glede
Fri fra frykt, for stor for lede
Elsker, evig elsker deg!

ES2019

De kommer ikke

I 2015 var min datter inne i sitt første leveår. Påsken tilbrakte vi i utlandet, hos min svigermor, hennes bestemor. Dette blir mer personlig enn denne bloggen pleier å være, og skal være, men disse diktene er også skrevet til en veldig konkret, personlig situasjon. Min kone og barnet kom nemlig ikke hjem som planlagt, etter denne ferien, de kom hjem noen uker etterpå, og det var nok til at jeg gikk på veggene og vel så det, i savn. Det var en tid med intense følelser, og intens diktskriving, og noen av diktene fikk altså plass i samlingen jeg skal poste fredager dette året. Den har navnet Når de ikke er her, med det første diktet De kommer ikke.

De kommer ikke

En tekstmelding
En telefon
Vi kommer ikke hjem allikevel

Jeg leser meldingen
legger på
Og åpner den verden
jeg er i
nå.

Nr. 1

ES2015

Barnegråt, Barnetåre, Trist

Se meg, min kjære, jeg tenker på deg

Dette er et dikt som kan få hvem som helst til å gråte, vil jeg si. Vil jeg håpe. Vil jeg gråte.

*

Se meg, min kjære, jeg tenker på deg

Jeg er ni meter fra deg, du ser ikke meg

Vi har to rom i huset, vi er på hvert vårt

Vi er så langt unna om enn vår avstand er kort

Jeg sitter og skriver, du vet ikke jeg spør

Du vil ikke svare på hva du gjør

Og diktet stopper ikke før

jeg lukker opp døren,

går inn til deg

Jeg er der, jeg er der, du ser ikke meg.

*

ES2013

Sonett 50, av William Shakespeare – How heavy do I journey on the way

Sonett 50 av William Shakespeare er en vakker sonett der den elskende poeten er på en reise bort fra hans elskede. Den duver langsomt av gårde, som hesten den reisende sitter på, og på elegant vis blir også hesten med i lidelsen siden også den er med på reise bort  fra rytterens elskede. Da blir det slik både i tid og rom så ligger sorgen foran, mens gleden er lagt igjen bak.

Sonnet 50

How heavy do I journey on the way,
When what I seek, my weary travel’s end,
Doth teach that ease and that repose to say,
‘Thus far the miles are measured from thy friend!’
The beast that bears me, tired with my woe,
Plods dully on, to bear that weight in me,
As if by some instinct the wretch did know
His rider lov’d not speed being made from thee.
The bloody spur cannot provoke him on,
That sometimes anger thrusts into his hide,
Which heavily he answers with a groan,
More sharp to me than spurring to his side;
For that same groan doth put this in my mind,
My grief lies onward, and my joy behind.

Min oversettelse

Hvor tungt reiser jeg på veien
Når hva jeg søker, mine slitne reisers ende
Lærer den lettelse og fred å si
Så mange mil er du unna din venn
Hesten som bærer meg, trøtt med min sorg
Trasker sløvt av gårde, til å bære vekten i meg
Som om ved instinkt stakkaren visste
Hans rytter ikke likte fart på vei bort fra deg
Det blodige spyd kan ikke få fart på ham
Som noen ganger sinne tørste i hans skjul
Som tungt han svarer med et rumling
Skarpere til meg enn spydet til hans side
For den samme rumling setter i mitt sinn
Min sorg er foran, min glede bak.

Kommentar til oversettelsen

Første linje er oversatt til litt klønete norsk, men det er denne formuleringen Shakespeare bruker. Journey (= reise) er brukt som verb. Respose betyr blant annet «hvile, hvile ut; ro, fred». Ease and respose betyr derfor noe sånt som «lettelse og hvile», eller på en måte avkobling og hvile fra den slitsomme reisen. Thus betyr fortsatt «så (ledes), derfor, på denne måten», men det gir dårlig mening her på norsk å bruke et årsaksord, så jeg velger «så». De første fire linjer tar tid å skjønne meningen med i originalen. Det er altså at jeg-personen tungt reiser av gårde, når det han søker er reisens ende, men denne enden lærer ham bare hvor langt unna han er vennen sin, det vil si den han elsker.

The beast er her ikke noe «beist», men hesten som bærer ham. Jeg finner kanskje på en bedre omskriving en gang. Plod betyr «traske, trakke, labbe; henge i», dully er adverb av adjektivet dull, som betyr «dunkel, matt, sløv, kjedelig». Wretch betyr «ulykkelig menneske, stakkar, usling; pusling, spjæling».

Å oversette provoke him on med «få fart på ham» er selvsagt en omskriving, men meningen er beholdt.

Kommentar til sonetten

Det er særlig de to siste linjene i denne sonetten som betyr mye for meg. Det er enkelt og direkte sagt, og inneholder ikke noe forbehold. Den gode tiden som har vært er forbi, fremover venter sorgen. Det har også direkte betydning, siden han reiser bort fra sin elskede, og den elskede – gleden – er bak ham.

Sonett 43, av William Shakespeare – When most I wink, then do mine eyes best see

De tunge sonettene med utroskap og sjalusi er forbi, nå lengter poeten på ny til sin kjærlighet uten at hva som skjer i virkeligheten er med på å forkludre forholdet. Nå er det drømmen og lengselen som skal beskrives, en tid der sonettskriveren og hans elskede er atskilt fra hverandre. I sonnet 43 skjer det vakkert, med å beskrive hvordan den elskede viser seg for poeten i drømme, og på den måten gjør natten skinnende lys som dagen!

Sonnet 43

When most I wink, then do mine eyes best see,
For all the day they view things unrespected;
But when I sleep, in dreams they look on thee,
And darkly bright, are bright in dark directed.
Then thou, whose shadow shadows doth make bright,
How would thy shadow’s form form happy show
To the clear day with thy much clearer light,
When to unseeing eyes thy shade shines so!
How would, I say, mine eyes be blessed made
By looking on thee in the living day,
When in dead night thy fair imperfect shade
Through heavy sleep on sightless eyes doth stay!
All days are nights to see till I see thee,
And nights bright days when dreams do show thee me.

Min oversettelse

Sonett 43

Når jeg blunker mest, ser mine øyne best
For hele dagen ser de uvedkommende ting;
Men når jeg sover, i drømme ser de på deg
Og mørkt skinnende, er skinnende i mørket rettet.
Så du, hvis skygge gjør skygger skinnende
Hvordan ville vel din skygges form forme et skue
I den klare dagen med ditt mye klarere lys
Når til sovende øyne din skygge skinner sånn!
Hvordan vil, sier jeg, mine øyne bli gjort velsignet
Med å se på deg i den levende dag
Når i den døde natt din fine ufullkomne skygge
Står gjennom tung søvn i øyne som ikke ser.
Alle dager er netter å se til jeg ser deg
Og natten lyse dager når drømmer viser meg deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Språket i denne sonetten, og oversettelsen av den, krever litt forklaringer. Det er ulik bruk av ordet skygge (shadow, shade), som særlig gir noen utfordringer. Jeg har forsøkt å lage en leselig oversettelse og gjendiktning. Så er kommentarene under for spesielt interesserte.

Unrespected er satt sammen av un– (ikke-) og respect (respektere), men skal i denne sammenhengen bety noe i retning av «ting det ikke er verd å respektere». Altså uviktige ting, ting det ikke er vits å legge merke til, ting dem uvedkommende. Bright (lys, skinnende) er et ord som blir brukt mange ganger i sonetten. Da er det god oversettelse å bruke det samme ordet også på norsk. Altså skinnende. I linje 3 er darkly adverb, altså «på en mørk måte», så vi får en motsetning med «skinnende på en mørk måte», eller mørkt skinnende. Meningen er at øynene er bedre egnet til å se deg skinnende i mørket, i drømme, med øynene igjen. Da er de rettet rett mot objektet, deg, den elskede, som står frem lys og klar og skinnende, omgitt av mørke.

I linjene 5 – 8 stiller sonettskriveren det retoriske spørsmålet hvor deilig ville vel ikke den elskedes virkelige tilstedeværelsen i dagslys være, når den forestilte (drømte) tilstedeværelsen skinner så sterkt for øyne som er lukkede. Bruken av shadow (skygge) i denne sonetten har slektskap med bruken av samme ord i sonett 27, der det blir brukt nesten som kontrast til substans. Det er altså sånn den elskede forekommer den elskende i drømme, det er ikke selve ham, det er bare skyggen av ham. Og denne skyggen har egenskapen av å skinne, både her i linje 5 i sonett 43, og i linje 10 i den vakre sonett 27. I nyplatonisme er denne kontrasten mellom skygge og substans beslektet med forskjellen mellom kropp og sjel. Hos Platon er skygger den sansbare virkelighetens gjengivelse av ideene, det ideale. Ideen er substansen, skyggen er bildet. Skyggen er altså ikke den egentlige tingen, men alt vi kan sanse og se er skygger. Se også sonett 37, der det er denne betydningen av skygge som er brukt. Happy er glad, men på norsk står adjektivet glad veldig dårlig til intetkjønn (et «glad» show for happy show, lyder dårlig). Derfor bruker jeg det sterkere lykkelig, og oversetter show med skue, blant mange alternativ. Engelsk kan skille mellom ordene shadow og shade på en måte som norsk ikke kan, vi må bruke «skygge» på begge, og det ser litt rart ut. Jeg setter opp shade i gloselisten, ordet shadow tilsvarer veldig langt på vei det norske skygge. I linje 8 må jeg gjøre en omskriving av unseeing, siden vi på norsk ikke så lett kan si «useende», som engelskmennene kan si sitt tilsvarende.

Meningen i linje 9 til 12 er at poeten spør hvor velsignet øynene ikke ville bli, om de fikk se på den fullkomne skjønnheten som han er lys levende om dagen, i stedet for bare å se konturene av ham, skyggen av ham, om natten.

Konklusjonen er at dette skifter dag og natt for den elskende. Dagen er som natten, mørk og død, siden den elskede ikke er å se i den, mens natten er lys og levende, siden drømmene til den elskende der viser ham den skjønnede elskede!

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

wink 1. blunke (med) 2. blinke (til)glimte
bright 1. klarlyslysendeblankspeilblankglinsendeskinnende 2. gladgledesstrålendelykkeliglys 3. (om farge) klarsterkhøy- 4. våkenoppvaktbegavet
shade 1. (også overført) skygge 2.  (også overført) (farge)nyansesjatteringvariant 3. anelsesmule 4. (lampe)skjerm 5. (amer., også window shade) rullegardin 6. øyenskygge 7. (poetisk) spøkelse

Kommentar til sonetten

Det er et vakkert og velkjent motiv som her blir mesterlig utført. Hele sonetten er satt sammen av kontraster mellom lys og mørke, liv og død, virkelighet og drøm, tingen og skyggen av den, og siden den elskede stadig befinner seg i det negative av disse to kontrastene, så blir det hele snudd om, fordi den elskede lyser opp i mørket, og gir liv til den døde natten. Sonetten står også i gjeld til Platon, der den elskende er mennesket i hulen, som må ta til takke bare å se skyggen av tingen. Men skyggen av den skjønne elskede, er så vakker, at den elskende konkluderer lyst og fint i en avslutningslinje som rent gnistrer av glede med lyse ord og lyse vokaler.

De gode sonettene til Shakespeare er kjennetegnet av fortettet innhold, betydning på flere nivåer og overflod av de virkemidlene som blir brukt. Her er ordene og ordparene som blir brukt shadow, bright, eyessee, dream og daynight. Disse ordene kommer igjen og igjen nedover i sonetten, i forskjellige betydninger, som belyser og kommenterer hverandre. Det er også gang på gang ord som gjentas i samme linje, ofte i forskjellig ordklasse, som bright – bright i linje 4,  shadow – shadows i linje 5, form – form i linje 6, clear – clearer i linje 7, og kanskje også darkly – dark i linje 4. See – see i konklusjonen, linje 13, er nøyaktig samme betydning, så det blir litt annerledes.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er under arbeid, og står her i uferdig versjon. Jeg hadde veldig lyst til å beholde rimene i linje 1,3, 13 og 14, slik det er i originalen, men det ble ikke godt. Det ser også ut til at jeg må gi slipp på det retoriske grepet i linje 6, med skyggers form få forme, det blir for mange stavelser, så jeg må droppe formen form forme, for å si det med et smil.

Sonett 43

Når mest min’ øyne blunker, best jeg ser.
For hele dagen ser de dumme ting;
Men i min søvn, i drømme, ser de mer
Og mørke skinn, er skinn med mørkt omkring.
Så du, hvis skygge gir skygger skinn
Hvor vil vel skyggen forme herlig få
Til klar en dag, fra klare kilden din
Når skyggen din i søvne skinner så!
Hvor vil mitt øye bli velsignet gjort
Med det å se på deg den levend’ dag
Når i den døde natt din skygge sort
Står gjennom øynes tunge søvn i lag.
Hver dag er natt å se til jeg ser deg
Og natt blir dag når drøm deg viser meg.

ES2018

Sonett 27, av William Shakespeare – Weary with toil, I haste me to my bed

Tiden er inne for et høydepunkt blant sonettene til William Shakespeare. Sonett 27 innleder en ny gruppe på 4 sonetter, frem til nummer 30, hvor stemningen er roligere og mer ettertenksom. Tankene går også mer inn på den elskende selv, på poeten, og hvordan han føler seg i kjærligheten til den skjønne elskede. Det er et poeng i disse fire sonettene at den elskede ikke er til stede, den elskende er alene, og får således rikelig anledning til meditativ tenking. Dette er også et typisk motiv i mange andre klassiske sonetter, og klassiske dikt, og det er et tema som aldri vil bli uttømt. Elskende vil alltid fortsette å gi uttrykk for sine tanker til en elsket som ikke er til stede.

Denne sonetten, nummer 27, er en sonett som passer å leses om kvelden, når den man elsker er langt unna. Den passer kanskje ekstra godt hvis forholdet til den elskede er uavklart, hvis man har en del ting å tenke gjennom. Denne sonetten gir med forunderlig ro uttrykk for den stemning og de tanker man kan ha da. Jeg ville gjerne hvis jeg hadde kontroll over lesningen deres, lesere, satt i gang en metronom på sakte fart, og lest sonetten langsomt og uungåelig gjennom, tikk – – – takk, tikk – – – takk…

Sonnet 27

Weary with toil, I haste me to my bed,
The dear repose for limbs with travail tired;
But then begins a journey in my head
To work my mind, when body’s work’s expired:
For then my thoughts–from far where I abide–
Intend a zealous pilgrimage to thee,
And keep my drooping eyelids open wide,
Looking on darkness which the blind do see:
Save that my soul’s imaginary sight
Presents thy shadow to my sightless view,
Which, like a jewel hung in ghastly night,
Makes black night beauteous, and her old face new.
Lo! thus, by day my limbs, by night my mind,
For thee, and for myself, no quiet find.

Min oversettelse

Sliten av strev, jeg skynder meg i seng
Den kjære hvile for lemmer slitne av reise
Men så begynner en reise i mitt hode
Å virke med sinnet, når kroppens virke går ut
For da har mine tanker – fra fjernt hvor jeg er –
Til hensikt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og jeg holder mine hengende øyelokk vidåpne
Ser på det mørket som blinde kan se
Foruten min sjels imaginære syn
Viser din skygge til mitt synsløse blikk
Som, lik en juvel hengt i uhyggelig natt
Gjør svart natt fager, og hennes gamle ansikt nytt
Se så! Om dagen mine lemmer,om natten mitt sinne
For deg, og for meg, ingen ro vil finne.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen gikk sammen med resten av posten gjennom en liten revidering desember 2018. Ved å bruke også Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter ble jeg oppmerksom på et problem i ordvalget for moderne engelsk, sammenlignet med det som står i førsteutgaven av sonettene, Quarto fra 1609. Det dreier seg om ordet ‘trauaill’, som kan være enten travel (reise) eller travail (slit). Nettsiden Shakespeare sonnets gjør ikke noe poeng av dette, og bruker travel helt uproblematisk. Engelsk Wikipedia har travail, mens Shakespeare-appen min bruker travel. Ellers ser det på nettet ut til å være flittig bruk av begge deler. På meg ser det ut til at tradisjonen har vært å bruke travel, men Oxford-utgaven, som er fra 2002, setter inn travail. Begge deler gir mening. I originalen står det altså trauaill, et ord som ikke lenger blir brukt. Det er ganske åpenbart at Shakespeare bruker ordet i et ordspill, og det er dette som er argumentet for Oxford-utgaven å sette inn ordet fra originalen (Q’s form has been retained). I oversettelsen har jeg forsøkt å få med både «reisen» og «slitet». Her er også at det hadde vært fint å kunne oversette travel og journey med forskjellige ord, på norsk blir reise brukt for begge, men det er tydelige nyanseforskjeller på engelsk. Travel er generell reise, men journey er lenger og mer omstendelig, og gjerne i overført betyding. Jeg oversetter work med virke, de to ordene har jo samme opphav, og det passer med det senere «kroppens virke». I gjendiktningen bruker jeg arbeid.

Abide kan fra gammelt av oversettes med «bo», og det er nok det som er meningen her. Zealous pilgrimage kan ikke forstås skikkelig uten at man forestiller seg hva en nidkjær pilgrimsreise innebar på Shakespears tid, det var månedsvis på reisefot, hver dag med ny overnatting på mer eller mindre ukjent sted, hver dag på vandring til fots eller med hest og kjerre. Merk også at adjektivet Zealous (hengiven, dedikert) på Shakespeares tid ble flittig brukt om religiøs hengivenhet, passende for en pilegrimsferd.

Uttrykket sightless view gir en utfordring på norsk, siden vi egentlig ikke skiller mellom sight og view, og oversetter begge med syn. Sightless er også lydlig et mye vakrere ord enn synsløs, men jeg har ikke noe bedre å komme opp med. Ordlisten foreslår «blind» eller «usett». «Blikk» for view er også en nødløsning. I linje 12 viser her (hennes) tilbake til natten, ser det ut for, det er nattens gamle ansikt som blir nytt, ikke den man ser for seg. Denne siste kvartetten var den vanskeligste i gjendiktningen.

Det lille ordet lo! blir sjelden brukt, og er en liten nøtt. Kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «se!» (det blir  alltid brukt med utropstegn), Dr. Ledger viser også til at det har en mildt forsterkende betydning.  På norsk blir det nok riktig å oversette Lo! thus med «se så!», som jeg har gjort. Jeg har tatt meg den frihet å oversette mind med «sinne» i linje 13, for å få litt finere rytme.

Siden denne sonetten har et ordvalgsproblem i moderne engelsk, har jeg lagt inn originalen fra Quarto 1609 under gloselisten. Merk at «original» for Shakespeare som regel må i gåseøyne, det er ikke noen original å slå seg til ro med. Også de første trykte utgavene av tekstene hans inneholder feil, og tvilstilfeller, og det er ikke sikkert Shakespeare selv gikk god for dem. Det gir dog et innblikk i hva som har skjedd, i overgangen fra denne til moderne engelsk, og videre til norsk og andre språk. Ordet det dreier seg om er altså trauail, i linje 2.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Der er det kunnskapsforlagets blå ordbøker som blir brukt.

toil 1. hardt arbeid, slit, strev, mas, møye, anstrengelse 2.  (gammeldags) kamp, strid
trauaill –> travel 1. reisingdet å reise (..) travail 1. slit og strevmøyemas 2. pinesmerte 3. (fødsels)veer
journey (spesielt til lands og overført) reise
repose (litterært) 1. hvile, fred, søvn 2. harmoni, sinnsro
expire 1.gå ut, forfalle, opphøre, utløpe 2. puste ut, ekspirere 3. utånde, trekke sitt siste sukk, 4. (litterært) slukne
abide 1.  (om regel, bestemmelse) overholde 2. utstå (i nektende og spørrende setninger) 3 . (litterært) avvente, vente (på) 4. (litterært) vedbli, forbli 5. (litterært) oppholde seg, ha opphold, bo
zealous nidkjær, full av brennende iver, brennende, glødende
drooping 1. hengende, synkende, lutende 2. vissen, svak, matt 3. nedstemt, nedslått, motløs
eyelid øyelokk
sightless 1. blind 2. (poetisk) usynlig, usett
ghastly 1. fæl, uhyggelig, redselsfull, ekkel, skummel 2. (hverdagslig) grusom, forferdelig 3. svært dårlig 4. spøkelsesaktig, likblek

Originalen, Quarto 1609

WEary with toyle,I haſt me to my bed ,
The deare repoſe for lims with trauail tired,
But then begins a iourny in my head
To worke my mind,when boddies work’s expired.
For then my thoughts(from far where I abide)
Intend a zelous pilgrimage to thee,
And keepe my drooping eye-lids open wide,
Looking on darknes which the blind doe ſee.
Saue that my ſoules imaginary ſight
Preſents their ſhaddoe to my ſightles view,
Which like a iewell(hunge in gaſtlynight)
Makes blacke night beautious,and her old face new.
Loe thus by day my lims,by night my mind,
For thee,and for my ſelfe,noe quiet finde.

Hentet fra; http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/27. Faksmile finnes på: https://en.wikipedia.org/wiki/Sonnet_27#/media/File:Sonnet_27_1609.jpg

Kommentar til sonetten

Denne sonetten er én jeg personlig liker veldig godt. Det er noe gjenkjennelig med den, hvordan man etter dagens slit og strev skal gå til sengs, og så går tankene til den man elsker, et annet sted. Den setter svært godt denne stemningen, der man er sliten og trett, men likevel ikke vil kunne finne fred.

Sonetten sammenligner altså den anstrengende reisen den elskende poeten foretar om dagen, med den langt mer anstrengende sjelelige reisen som foregår om natten. Eller, avhengig av hvordan man oppfatter ordet trauail, i Quarto 1609, om det dreier seg om en reise (travel) eller slit (travail). Poenget forblir det samme. Om natten er det bare kroppen som blir sliten, om kvelden er det sinnet som ikke får hvile.

Som vanlig består denne sonetten av tre deler, før den avsluttende konklusjonen til slutt. De tre delene kalles kvartetter, siden de har fire linjer, og konklusjonen kalles kuplett, siden den består av to. I den første kvartetten settes premisset, den elskende går til sengs, for å avslutte dagens reise, og begynne nattens. I kvartett to blir tanken utviklet, med hvordan han har planer om en pilegrimsreise til den elskede. Pilegrimsreise blir brukt om steder som er hellige, og den hengivne pilegrim lar seg aldri rokke for å nå frem til sitt mål.

Siste halvdel av kvartett to, og den siste av de tre kvartettene, forsøker å forklare hvordan han likevel ser for seg den elskede, tross at han befinner seg i natten, i mørket, og at den elskede er langt unna. Han ser skyggen (shadow) av den elskede. Skyggen står gjerne i kontrast til substans, der substansen er tingen, skyggen er tanken om tingen. Her kan nok kanskje også tankene gå til Platons idelære, der skyggen er representasjonen av ideen, det fullkomne. Videre i sonetten blir skyggen sammenlignet med en juvel, som her den henger i natten, foran den elskedes åsyn, i tankene hans, gjør hele natten vakker og skjønn (beauteous). Det er poeten som får det fantastiske frem ved sin elskede, selv skyggen, tanken, er nok til å få svart natt ny og vakker. Tenk da på hva den elskede selv kan gjøre! Dette er et kjent og mye brukt virkemiddel, der man tar for seg en liten del av tingen, og fremhever det til noe fantastisk.

I første versjon av denne kommentaren skrev jeg også at det er bemerkelsesverdig hvordan en slik uro som man finner i sonetten, blir så rolig presentert. Det er en uro som den elskende liksom er fullt ut forsonet med. Dette er livet han har. Dette er sånn det er. Det kan også leses slik, at han er så sliten, at han ikke orker å kave og uroe seg mer, fordi den han elsker ikke er der. Det er den stille lengselen, etter noe som er langt unna, og som man elsker høyt. Da finner man ikke hvile om natten heller, da får man ikke fred, verken i kropp eller sinn.

Olia, Bach, Tog Simferopol - Kiev, 2009

Min gjendiktning

I gjendiktningen har jeg forsøkt så godt det lar seg gjøre å beholde rimene, den femfotede jamben og meningsinnholdet, samtidig som resultatet skal være forståelig på norsk. Det er sjelden mulig å få det helt i orden,

Sonett 27

Og trøtt av strev, går hastig jeg i seng
Den kjære ro for kroppen reisetrett
Men så begynner hodets reise, tenk
Arbeide mitt sinn, når kroppens strev er lett
Da har min tanke – fra stedet mitt –
Tenkt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og mine matte øyne åpnes vidt’
Å se det mørket blinde ser i vei.
Foruten sjelens imaginære syn
Fremviser skyggen din mitt blinde blikk
Liksom i grøsset natt juvelen fin
Gjør svart natt fager, nytt hennes ansikt
Se så! Ved dag min kropp, ved natt mitt sinn
For deg, og for meg selv, ei ro vil finn’.

ES2018