Herbstgefühl, av Johann Wolfgang von Goethe

Etter et par uker med vårdikt, kommer her et for årstiden upassende dikt om høstfølelsen. Herbstgefühl ble skrevet i 1775, og utgitt samme år. Det hører til blant Goethes berømte, som representant for perioden Sturm und Drang, og det står nevnt og behandlet i Goethe Handbuch. Jeg kommer til å benytte informasjonen derfra når jeg skriver formelt om diktet, men som alltid krydre litt med min egen opplevelse av diktet, ganske så subjektivt, uvitenskaplig og hverdagslig.

Herbstgefühl

Fetter grüne, du Laub,
Am Rebengeländer
Hier mein Fenster herauf!
Gedrängter quellet,
Zwillingsbeeren, and reifet
Schneller und glänzend voller!
Euch brütet der Mutter Sonne
Scheideblick, euch umsäuselt
Des holden Himmels
Fruchtende Fülle;
Euch kühlet des Mondes
Freundlicher Zauberhauch,
Und euch betauen, ach!
Aus diesen Augen
Der ewig belebenden Liebe
Vollschwellende Tränen.

1775

Høstfølelse

Bli frodigere grønt, du løv,
På vinrankene
Hit opp til mitt vindu!
Svell ut mer tettpakket,
Tvillingbær, og modne
Raskere og glinsende fullere!
Dere steker Mor sols
avskjedsblikk, dere omsuser
Den yndige himmels
virksomme fylde;
Dere kjøler månens
vennlige trolldomspust,
Og dere bedugger, akk!
Ut av disse øynene
Den evig stimulerende kjærlighetens
Fulle, svulmende tårer.

Språk, form og innhold

Dette diktet er skrevet på høyden av Sturm und Drang-perioden, og mangler rim og fast rytme.

Det er ikke så relevant med trykkfordeling i et dikt s

Fetter grüne, du Laub,
Am Rebengeländer
Hier mein Fenster herauf!
Gedrängter quellet,
Zwillingsbeeren, and reifet
Schneller und glänzend voller!
Euch brütet der Mutter Sonne
Scheideblick, euch umsäuselt
Des holden Himmels
Fruchtende Fülle;
Euch kühlet des Mondes
Freundlicher Zauberhauch,
Und euch betauen, ach!
Aus diesen Augen
Der ewig belebenden Liebe
Vollschwellende Tränen.

Goethe: Herbstgefühl

Diktet er slett ikke så enkelt å få over i norsk. Først ut er setningen Fetter grüne, du Laub, / Am Rebengeländer/ Hier mein Fenster herauf, som går over de første tre linjene. Verbalet er grüne, imperativ 2. person av grünen «å bli grønt». Adjektivet Fett er brukt som adverbial, i komparativ, det skal grønnes mer næringsrikt, eller mer frodig. Så er det en henvendelse til løvet, du Laub, og første linje blir noe i retning av «Grønnes frodigere, du løv». Grønnes for grünen er ikke helt godt, og det er problemer også med å få finne et godt ord for fetter. Jeg vil unngå komparativ med «mer», altså ikke «mer fruktbart», «mer næringsrikt», men heller «frodigere», «rikere» eller «fyldigere». Første linje voldte meg mye bry, før jeg endte opp som jeg gjorde.

Neste setning som går over nye tre linjer har noen av de samme vanskelighetene. Det er komparativ, av et langt adjektiv brukt som adverb, Gedrängter, og det er ikke så lett å finne et tilsvarende norsk ord, og i alle fall ikke noe som bøyes med komparativendingen -er, og ikke med hjelpeordet «mer». Når verbet quellet heller ikke har noen opplagt norsk oversettelse som helt passer i sammenhengen, blir det vanskelig. Tanken er at tvillingbærene på vinrankene skal svulme ut og vokse tettpakket og modnes raskere og glinsende, ja, glinsende fullere, står det til og med. Siden det er vinranker, sier nok vi heller druer, enn bær.

Neste setning går over flere linjer, og bruker objektsformen av 2. person flertall, Euch. Det er på norsk bokmål «dere», men norsk bokmål skiller ikke mellom objektsform og subjektsform for dette pronomenet. Og i denne konstruksjonen blir det forvirrende, siden objektet kommer først i setningen, på subjektet sin plass. Det er solen som ruger, steker (brütet) bærene, og ikke omvendt, det er «dere» som er objektet for handlingen. Det samme gjelder den yndige himmelens virkende fyldighet (Des holden Himmels/ Fruchtende Fülle). Her er det genitiv i Des holden Himmels, så det er (den yndige himmelens) virkende fyldighet som er subjekt i den delen av setningen. Vendingen Fruchtende Fülle er heller ikke opplagt hvordan å oversette til norsk, se gloselisten for alternativ, og vi har i setningen også ordet Scheideblick, som volder litt problemer. Ordet ser ut til å være sammensatt av scheiden, skille, og blick, blikk, men sammensetningen «skilleblikk» gir ikke mening. Så det er nok heller å skilles som en avskjed, det er avskjedsblikket til solen. I vanlig norsk blir setningen: Mor sols avskjedsblikk ruger dere, himmelens virksomme fylde omsuser dere. Ideen er at det er dette som får vindruene til å gro, og bli modne.

Videre fortsetter det med euch, dere, og det er fortsatt bærene eller vindruene som er objektet. De blir kjølt av månens vennlige trolldomspust, et ord som lar seg oversette til norsk, Zauberhauch. Det samme gjelder betauen, bedugger. Det er skutt inn et utrop, ach!, akk! Et plutselig utrop. Før setningen fortsetter og avsluttes, med at det bærene (dere – euch) bedugges med, er den evig stimulerende kjærlighets fulle, svulmende tårer, som kommer ut av disse øynene som er det. Poetens øyne. Der Liebe står i genitiv, så det er kjærlighetens tårer. Ordet vollschwellende henter opp igjen ordene eller meningen «full» og «svulmende» som er brukt i diktet om plantene og bærene, voller og quellet, og også Fülle.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Fetter -> fett (adj.) fet, fettholdig, tykk; fruktbar, næringsrik.
grüne – konjunktiv -> grünen (sv. itr.) grønnes, bli grønt; (overført) blomstre, trives
Laub das, -(e)s/; løv, løvverk.
Rebengeländer -> Rebe die, -/-n; vinstokk, vinranke. Geländer das, -s/-; gelender, rekkverk
Gedrängter-> gedrängt (adj. adv.) 1. sammentrengt; fullpakket; 2. kortfattet, knapp, konsentrert
quellet -> quellen I. (st.) quillt, quoll, ist gequollen (itr.) 1. strømme, velte fram 2. svelle (ut).
II. (sv.) quellte, hat gequellt (tr.) (la) svelle, legge i bløt.
Zwillingsbeeren -> Zwilling der, -s/-e; tvilling. Beere die, -/-n; bær
brütet -> brüten (sv. itr. tr.) 1. ruge, klekke ut ( overført, også: pønske på, gruble) 2. (overført) steke, være trykkende varmt
Scheideblick -> scheiden (scheidet, schied, hat/ist geschieden, tr. itr., refl.) skille, skille ut, utskille, skilles, ta avskjed, tre tilbake;
Fruchtende -> fruchten (sv. itr.) nytte, virke; es fruchtet nichts det nytter ikke.
Fülle die, -/ 1. fylde, fyldighet, korpulense 2. overflod, mengde, rikdom 3. fyll, farse.
kühlet -> kühlen (sv. tr.) kjøle, avkjøle; kjølne;
Zauberhauch -> Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
betauen – «Bedugge» -> tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine
belebend oppkvikkende, stimulerende.

Kommentar

Det er vakkert. Det er skrevet i 1775, av den 26 år gamle Johann Wolfgang von Goethe. Men det peker mange, mange, mange år frem i tid, og passer nesten til et impresjonistisk, lite pianoverk fra rundt 1900-tallet, dette med at det er ikke så viktig hva som egentlig er, men hva inntrykk jeg får av det. «Jeg» er her det sansende subjektet, det er ikke sånn at det jeg føler og får ut av det, er viktigere enn alle andres, men heller jeg-kan-bare-gi-uttrykk-for-det-jeg-føler-og-sanser. Det er å akseptere at den objektive virkelighet er ingen gitt å akseptere, og trekke det lengst mulig over i den andre retningen: her er min subjektive oppfattelse.

Og det er så vakkert gjort. Det er som strømmen av ord kommer av seg selv. Det er et øyeblikks inntrykk, festet fast på papiret, inn i evigheten.

Konkret dreier det seg om et rom i andre etasje i huset Goethe vokste opp i, i Frankfurt Hirschgraben. Der var det vindu med utsikt ned mot hagen, eller et vindu plassert slik at det skulle kompensere for den manglende hagen. Herfra kunne unge Goethe sitte og se over muren, og ut over et fruktbart område lenger unna. Han skriver om det i sin biografi, Dichtung und Wahrheit, i første bok, der, og beskriver hvordan han likte å sitte der, og hva han så.

Dette kan man lese mye artig ut av, også uten denne konkrete bakgrunnsinformasjonen. For bak et vindu er man alltid bak et stengsel til utenomverden, og poeten føler en sterk tilknytning og en slags lengsel til verden der ute. Dette står ikke i direkte i diktet, men det er inderlig uttrykt, hvordan han ønsker at planten skal vokse, modnes og ruges raskere, fullere og mer svulmende, og dette ønsket er også et uttrykk for mer, mer, mer. Det er ønske om liv. Inderligheten blir raffinert uttrykt gjennom ordvalg, setningsoppbygning og struktur. Det er svært mange adjektiv i komparativ, mange verb i imperativ, og ordene er ikke plassert i setningen sånn man er vant med. Så det er sammenpakket med innhold i diktet, slik plantene også blir sammenpakket. Og så ender det selvfølgelig med tårer til slutt, det enkleste og mest direkte uttrykk for sterke følelser. Når også tårene er fulle og svulmende, så er også det et uttrykk for slektskapet til plantene, og naturen, og livet, og tilknytningen til dem.

Man skal aldri skrive altfor mye om et dikt. Det holder å lansere noen måter å lese det på, så man vet hva man kan få ut av det. Diktet hører til Goethes berømte. Det går langt videre enn hvordan man ellers skrev dikt på denne tiden. Det gir en rolle til dikteren, til subjektet, som går utenpå det man skrev bare et lite tiår tidligere. Det uttrykker driftene og livsviljen til Sturm und Drang-bevegelsen, men det er også knapt og konsentrert og nesten litt ydmykt, og gir seg ikke ut for å være det viktigste i universet. Det er et fascinerende stykke tekst.

Først het det Im Herbst, og ble trykket i tidsskriftet Iris, i september 1775, samme år diktet er skrevet. Det året forlot unge Goethe sin kjærlighet og forlovede Lily Schönemann, og begynte et nytt liv som embedsmann i tjeneste hos Hertug Carl August i Weimar. Også her kan man kanskje lese litt, lengselen tilbake på det som var, tanken på et nytt liv, og ønske om at også høsten skal by på rikdommer. Og tårer, livgivende tårer, stimulerende tårer, fulle og svulmende tårer av kjærlighet, til å bedugge det hele. Fascinerende.

Ikke vindruer, men plommer! Bugnende, de også.

Min gjendiktning

For dette diktet trenger det ikke være så stor forskjell mellom gjendiktningen og oversettelsen, fritt som det er i rim og rytme, men jeg har likevel prøvd meg på å gjendikte følelsen og stemningen, heller enn ordene. Dette er resultatet.

Høsfølelse

Grønn frodigere, du løv,
På vinrankene
Hit til mitt vindu opp!
Svulme tettere,
Tvillingbær, og modne
Hurtigere og glinsende fullere!
Dere ruger moder sols
avskjedsblikk, dere omsuser
Den hulde himmels
Fruktbare fylde;
Dere kjøler månens
vennlige trolldomspust,
Og dere bedugger, akk!
Av disse øyne
Den evig levende kjærlighets
Fulle, bugnende tårer.

ES2020

Im Herbst, Goethe, 1775
Faksmile fra Johann Georg Jacobis tidsskrift, Iris

Die drei Reiche der Natur, av Gotthold Ephraim Lessing

På tysk heter opplysningstiden Aufklärung. Det er herlig ord, direkte oversatt til norsk blir det oppklaring (Auf + klärung)., men ordet betyr også klargjøring og opplysning. Det er så herlig enkelt, og passer så inderlig godt. I den gamle tid, arvet ned fra middelalderen, er det mye grums og overtro og misoppfatninger. Det trengs en oppklaring til, en Aufklärung.

Den tyske mentaliteten passer til dette. De er et systematisk folkeferd, das Land der Dichter und Denker, landet av diktere og tenkere, de har en helt sentral plass i filosofihistorien. Det er ikke det spørsmål tyskeren ikke er villig til å drøfte ned til minste detalj, sånn at alle biter kommer på sin rette plass, og alle argument blir vektet korrekt opp mot hverandre. Det er opplysningstiden som setter den tyske kultur og tyske tenkning i gang, det er her det begynner.

Jeg tar dette året for meg et tysk dikt og en tysk poet hver første søndag i måneden. Jeg begynte med middelalderen, Walter von der Vogelweide med Unter der Linden, og fortsatte med barokken, Andreas Gryphius, og diktet Es ist alles Eitel. På veien fremover hopper jeg nå over salmediktningen, til Martin Luther og Paul Gerhardt, de får eventuelt komme ved en senere anledning, og jeg har ikke med noen eksempler på den lette og uhøytidelige rokokko-diktningen. Det går frem til Opplysningtiden, die Aufklärung. Vi må nå rydde plass for resten av historien.

Og da er det å hente frem giganten. Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781), den første virkelig ruvende skikkelse i tysk litteratur og tysk tenkning. Den første som ikke bare skriver litterære verk, men også skriver verk om hvordan litteraturen skal være. Når vi først gjør det, er det da greit å gjøre det med en ordentlig drikkevise, der den glade leser blir opplyst om at om man ikke drikker og elsker, så blir man akkurat som en stein.

For å komme frem til denne spenstige konklusjonen, må vi først begynne med forfatteren, siden vi nå poster et dikt av Lessing for første gang.

Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781)

Han ble født 22. januar, 1729, i Kamenz, Sachsen, og døpt to dager senere. Familien var ikke velstående. Faren var prest i den lutherske kirke, og praktiserte en streng teologi. det vi på norsk kanskje vil kalle pietistisk, og kanskje også ærgjerrig. Man skal arbeide på jorden. Det var et lærd hjem, med mange bøker, og unge Gotthold Ephraim leste og lærte. Skolegangen fikk han gjennom privatundervisning og latinskolen, det var humanistisk kristendom som var saken, med tendenser til selvstendig tenkning – Aufklärung.

Fra dette vokser Gotthold Ephraim Lessing opp til å bli den best betydningsfulle tyske personlighet i sin periode. Han gjorde det gjennom sitt arbeid med å forandre den tyske litteraturen, sette den i gang, så å si. Han gjorde det både gjennom å skrive selv, og å skrive om, både gjennom praksis og teori.

Hva han gjør med teateret, er å gå til det menneskelige og vanlige, og avvise de opphøyde idealene fra det klassiske dramaet. Der var tragedien forbeholdt konger og mektige, bare de kunne oppleve det tragiske fall som ledet til katarsis, sjelens renselse. Allmuen kunne bare opptre i komedier, der var ikke fallhøyden så stor og så viktig, der gjaldt det bare å få seg en plump latter.

Idealet for Lessing var det engelske dramaet, gjennom Shakespeare, som brøt med mange av de klassiske sjangerkonvensjonene, og skrev mye, mye friere enn de franske klassikerne. Dette peker mildt sagt fremover, og da neste generasjon overtok, med Herder, Goethe og Schiller og de andre Sturm und Drang-dramatikerne, så var det selvsagt Shakespeare skulle være idealet. Og det borgerlige drama, eller den borgerlige tragedie, peker helt frem til vår egen Ibsen og russernes Tsjekhov. Drøy hundre år senere var det en selvfølge at hovedpersonene også i seriøse teaterstykker skulle være vanlige mennesker fra borgerlige hjem, middelklasse, ikke adel og overklasse. Det skulle være dagligdags, ikke opphøyd. Lessing er blant dem som brøytet vei for det som i dag er regnet som en innlysende selvfølge.

Denne siden er for poesi, og ikke for teater. Men det er relevant å si at i teaterstykkene fremmet Lessing også idealer som toleranse, han diskuterte moralske spørsmål i vanlige menneskers liv, og det er kritikk av samfunnets urettferdighet som peker fremover mot den sene opplysningstids revolusjoner. Sine tanker nedfelte Lessing i tidskriftet Briefe, die neueste Literatur betreffend (1759-1765) og i Hamburgische Dramaturgie (1767-1769). Fra 1767 til 1769 var han dramaturg ved Deutsches Nationaltheater i Hamburg, det eksisterte kun i det tidsrommet.

I lyrikken er Lessing en ganske annen karakter. Disse er ganske lystige, uhøytidelige, frimodige. De handler gjerne om hvor godt det er å kysse jenter og hvor kjekt det er å drikke vin, ingen vanskelig Aufklärung, her i gården. Det er leilighetsdikt, ikke forsøk på seriøs kunst, ikke slik jeg leser dem, det lille jeg har lest.

I det hele tatt er ikke opplysningstiden en god periode for poesien. Poesien er en sjanger for følelser, og i opplysningstiden handler det om fornuft. De systematiske tanker og vitenskaplige kategorisering som hører tiden til, lot seg ikke så godt uttrykke gjennom dikt.

Men Lessing gjør jo et solid forsøk her. Diktet ble først offentliggjort i ukeskriftet Der Naturforscher, i 1747, da Lessing var 18 år.

Die drei Reiche der Natur

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Die Pflanze macht das zweite Reich,
Dem ersten nicht an Güte gleich:
Sie liebet nicht, doch kann sie trinken;
Wenn Wolken träufelnd niedersinken,
So trinkt die Zeder und der Klee,
Der Weinstock und die Aloe.
Drum, was nicht liebt, doch trinken kann,
Wird in das zweite Reich getan.

Das Steinreich macht das dritte Reich;
Und hier sind Sand und Demant gleich:
Kein Stein fühlt Durst und zarte Triebe,
Er wächset ohne Trunk und Liebe.
Drum, was nicht hebt noch trinken kann,
Wird in das letzte Reich getan.
Denn ohne Lieb′ und ohne Wein,
Sprich, Mensch, was bleibst du noch? – – Ein Stein.

1747

De tre rikene i naturen

Jeg drikker, og drikkende faller det meg inn,
Hvorfor naturriket vil være tredobbelt.
Dyrene og menneskene drikker, elsker,
Enhver etter sine drifter:
Delfin og ørn, loppe og hund
Fornemmer kjærlighet, og fukter munnen.
Hva kan drikke og elske altså,
Blir lagt i det første riket.

Plantene utgjør det andre riket,
Som ikke er likt det første i kvalitet:
De elsker ikke, dog kan de drikke;
Når skyer dryppende synker ned,
Så drikker sedertreet og kløveren,
Vinranken og aloen.
Derfor, hva som ikke elsker, men kan drikke,
Blir lagt i det andre riket.

Steinriket utgjør det tredje riket;
Og her er sang og diamant likt:
Ingen stein føler tørst og sarte drifter,
Den vokser uten drikk og kjærlighet.
Derfor, hva som ikke hever eller kan drikke,
Blir i tredje riket lagt.
Så uten kjærlighet og uten vin,
Snakk, menneske, hva blir du da? – – En Stein.

Språk, form og innhold

Diktet består av 3 strofer på 8 vers. Hvert av versene har fire trykktunge stavelser, altså fire takter, er 4+4, og formen er helt konsekvent annenhver trykklett-trykktung. Det er en markant rytme i diktet, som gjør at selv stavelser man normalt ikke ville lagt trykk på, som -es i jegliches, får trykk her i dette diktet. Versefoten er jambisk. Rimene går i par, to og to linjer rimer. Linje 3 og 4 har trykklett utgang, og de to siste linjene er like i rimet i de to første strofene. Dette mønsteret blir brutt i den siste strofen, der dette rimet blir lagt i 5 og 6, og det kommer et tillegg i linje 7 og 8. Litt finurlig.

Her er trykkfordelingen i første strofe, trykktunge stavelser har fet skrift.

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Gottholb Lessing: Die drei Reiche der Natur (trykkfordeling)

Det er ingen enorme vanskeligheter i oversettelsen, og innholdet skulle være veldig synlig og greit.

Vendingen trinkend fällt mir bei betyr direkte oversatt «drikkende faller (det) meg ved», jeg tror det er slik at han drikker, og mens han drikker, slår det ham det som siden følger. I linje to er det brukt en konjunktiv, sei, konjunktiv uttrykker subjektets oppfatning av virkeligheten og ikke den objektive virkeligheten. Vi bruker ikke verbformen konjunktiv på norsk, og må omskrive for å få frem samme mening. Jeg har omskrvet med «vil være». Det ser ut til å være en bøyningsvariasjon i ordet Trieben, korrekt flertallsbøyning av substantivet Trieb i dag er Triebe. Verbet netzen er ikke et oppslagsord i tysk-norsk ordbok, men det betyr å fukte (egentlig nass machen – gjøre våt). Vendingen er humoristisk for å drikke, en underdrivelse. Jeg stokker om på rekkefølgen i nest siste linje. Korrekt oversettelse av getan er gjort, men meningen kommer best frem om det oversettes med lagt.

Die Güte betyr godhet, men kan også bety kvalitet. Jeg oversetter med det siste. For øvrig er det som står her helt i tråd med opplysningstidens idealer, og i det som står i avhandlingen Lessing parodierer (se under kommentar). Den første kategorien med dyrene står over den neste, med plantene. Linje 4 betyr direkte oversatt Når skyene dryppende nedoversynker, en tungvint omskriving av at det regner. Aloen er en plantealekt i aspargesfamilien, den brukes i medisinen og som prydplante, og noen av artene har også blader som kan brukes til garn og tørklær og slikt. Sedertre, kløver og vinranker skulle være kjente nok planter.

Demant er en tysk sideform til Diamant. . Litt spesielt at steinen i strofe 3 vokser, men det er det som står. Jeg kjenner ikke hva som er poenget her, hva som menes. Kanskje er det bare at den eksisterer, at den holder seg uten å bli tilført næring av elsk og av drikke. Her er poenget at om mennesket lar være å drikke og å elske, så blir det selv en stein.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

dreifach (adj.) tredobbelt
jeglicher (determinativ) = jeder
Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst 2. (års)skudd, spire
Adler der, -s/-; ørn
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte
nẹt·zen netzt, netzte, hat genetzt mit OBJ ■ jmd./etwas netzt jmdn./ etwas geh. befeuchten, leicht nass machen Tränen netzen ihre Wangen.
getan perfektum partisipp av tun.
Güte die, -/ 1. godhet, overbærenhet 2. minnelighet, vennlighet 3. kvalitet, sort(ering).
träufelnd -> träufeln (sv. tr.) dryppe
Zeder die, -/-n; seder(tre)
Klee der, -s/; kløver
A̱loe [ˈa:loe] -, -n die bot. eine Zier- und Heilpflanze
drum (adv., omgs.) = darum derfor; sei’s drum! la gå (med det)! alles, was drum und dran ist alt som hører med.
zart (adj.) sart, myk, mild, delikat; øm, hensynsfull; mør
wachsen [-ks-] (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
heben (hebt, hob, hat gehoben, tr. refl.) 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.

Kommentar

Det viktigste her: Diktet er ganske uhøytidelig, Det er en parodi. Dette skal ikke tolkes og forklares, det er ingen dype og store tanker, det er underholdning. Lessing skrev mange, mange dikt av denne typen. Diktene han skrev, er sånn. Meningen med diktet er å kunne leses opp ved festbordet, og fremkalle en god latter.

Så det med at dikteren drikker, i diktet, kan vel så godt være at han drikker vin. Og så kommer han til å tenke på dette med verdens orden, litt i vinens rus, og så finner han ut at det er tre nivå i denne inndelingen. Det er de som elsker og drikker, de som bare drikker, og ikke elsker, og de som ikke gjør noen av delene. Og så avslutter det med en spøk, om mennesket da er i den siste kategorien?

Det å dele inn systematisk hører veldig til opplysningstiden, men her blir det gjort narr av. Hva som blir gjort narr av, er en avhandling av Christlob Mylius, fetteren til Lessing, som nettopp delte inn naturens tre riker sånn som diktet gjør.

Og så er det et veldig flott retorisk spørsmål til slutt. Hvis mennesket ikke drikker og ikke elsker, hva er det da? Da er det redusert til å bli en stein. Poetisk kommer det veldig godt frem, med at de to vanlige sistelinjene i siste strofe er plassert i linje 5 og 6, slik at de to siste linjene blir et påheng. Det er bygget opp slik at det blir en veldig naturlig pause etter spørsmålet Sprich, Mensch, was bleibst du noch? De to korte ordene, Ein Stein, smeller inn, med rim og det hele, og får frem poenget veldig godt og humoristisk. Det bryter reglene med at verselinjen skal følge perioden. Her er det to setninger i samme linje. Ein Stein bærer vekten av hele resten av diktet på seg, og forandrer måten det leses på. Det er alt sammen en spøk, en oppfordring til å elske, og å drikke.

Den oppfordringen tar vi lett.

Min gjendiktning

Diktet er uhøytidelig. Det skal også gjendiktningen være. Det gjelder å få rim og rytme på plass, sånn at det kategoriske blir fremhevet, det er bare sånn det er, og kan ikke være annerledes. Dette er ikke et dikt der Lessing har finspikket på innholdet, det har blitt sånn det falt seg. Sånn må gjendiktningen også bli.

Naturens tre riker

Jeg drikker, drukken slår det meg,
Naturens rik’ er delt i vei.
Hvor dyr og menn’sker elsker, drikker,
Enhver sånn som han selv best liker:
Delfin og ørn, som loppe, hund
Kan føle elsk, og fukte munn.
Hva drikke kan, og elske vil,
Det hører første riket til

Se planter utgjør andre rik’,
Som ei det første er helt lik:
De elsker ei, dog kan de drikke;
Når skyer holder regnet ikke,
Da drikker kløver, sedertre
Og vinranker, aloen med
Hva elsker ei, men drikke vil,
Det hører andre riket til.

Og steiner utgjør tredje rik’;
Og sand og diamant er lik:
Ei føler steinen tørst og drifter,
Helt uten drikk og elskovsvifter.
Hva ei som vokse, drikke vil,
Det hører tredje riket til.
Så uten elsk og vinen rein,
Snakk, mann, hva blir du da? – – En Stein.

ES2020

Blauen Hortensien, av Rainer Maria Rilke

Dette diktet er wow. Det er om en plante, blå hortensia, og diktet er ikke så mye mer enn en konkret beskrivelse av fargespillet i denne planten. Det er et Tingdikt, eller Dingedichte, som det heter på tysk. Rainer Maria Rilke (1875-1926) var en mester i dette. Tidligere har jeg postet Der Panther og Das Karusell som eksempel på denne typen dikt. De er alle sammen wow, alle sammen sånn at de viser poenget med å skrive dikt. Det er en berikelse i livet, du får med deg mer av verden, kommer inn i tanker du ellers ikke ville tenkt, og inn i stemninger du ikke visste om. Det er wow.

Diktet er skrevet til samlingen Neue Gedichte som utkom i 1907. Diktene i denne samlingen ble skrevet i perioden 1902-1907. På denne tiden jobbet Rilke i Paris med en bok om skulptøren Auguste Rodin, fra 1905 som Rodins privatsekretær. Oslo-folk vil kjenne en statue av Rodin, nemlig Mannen med nøkkelen, som ble forært byen i 1902. Historien om hvordan byen tok i mot gaven er fascinerende, men ikke tema for denne bloggen her. Her handler det om hvordan Rilkes nære forhold til skulptøren Rodin kanskje har en innvirkning på hvordan Rilke skrev diktene sine denne perioden. Som for skulptøren, gjaldt det for dikteren å få ut essensen av tingene.

Nå skal vi se hvordan Rilke gjør det her, for blå hortensia.

Blau Hortensie

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;

Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.

Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.

Neue Gedichte, 1907

Blå hortensia

Slik som det siste grønne i fargedigelen
er disse bladene, tørre, matte og rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ikke bærer på seg, bare speiler seg fra fjernt.

De speiler det forgrått og unøyaktig
som om de skal miste det en gang til,
og som i gamle blå brevpapir
er det gult i dem, fiolett og grått;

Utvasket som på et barneskjørt
Som ikke mer blir brukt, som ikke mer skjer;
Hvor føler man et lite livs korthet.

Men plutselig så synes det blå til fornyelse
I en av skjermene, og man ser
en rørende blå som fryder seg for det grønne.

Språk, form og innhold

Det er en sonett, i en spesiell form. Den femfotede jamben er fulgt, det går lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung i fem takter i hver linje. Men rimmønsteret er litt uvanlig, til en sonett å være. Det er AbbA cDDc EfE GfG. Lik bokstav betyr at linjen rimer, stor boktstav betyr at siste stavelse i linjen er trykklett. Så linje 1, 4, 5, 6, 7, 9, 11, 12 og 14 slutter med en trykklett stavelse, eller har kvinnelig utgang, som det også heter. Versene er delt i grupper på 4 + 4 + 3 + 3 linjer, og det er bare midtlinjen i de to siste gruppene som tar med seg et rim fra en gruppe til en annen. Her skiller sonetten seg ut fra de italienske. Den er også uvanlig, siden den er skrevet så hverdagslig. Sonetten pleier være dediktert til høystemt kjærlighetslyrikk.

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Rilke: Blau Hortensie (trykkfordeling)

Språket er så presis at det er vanskelig å gjendikte og å forklare. Hortensia er planten, den er kjent og kjær også i Norge, og brukes i vid utstrekning som prydplante, både inne og ute. Den er karakteristisk med sin rike blomstring, alle vil kjenne den igjen når de ser den. Blåfargen får den når jorden den står i har lav pH-verdi.

Ordet Farbentiegeln (fargedigel) finnes ikke i noen ordbok, det er uvanlig sammensatt av farge (Farbe) + digel (Tiegel). Normalt snakker vi om smeltedigel (Schmelztiegel). I smeltedigelen blir alt smeltet sammen. I fargedigelen er det fargene som går sammen, kan vi tenke. Blütendolden er heller ikke et oppslagsord i en normal ordbok, men sammensetningen blomster (Blüten) og (blomster)skjerm går lett å forstå. En blomsterskjerm er en stand der blomsterstilkene går ut fra et felles punkt. I en hortensia er det mange slike, hver av dem får en mengde blomster ut fra seg.

Diktets innhold er bare en beskrivelse av hvordan fargene spiller sammen i en blå hortensia. Det begynner med at grønnfargen i bladene er tørr og matt, ikke frisk, bak blomsterskjermene i planten. Blomstene bærer ikke lenger blåfargen i seg i, ikke friskt, men det speiler seg i dem en blåfarge fra det fjerne, blåfargen fra den gangen planten ennå var frisk.

Andre kvartett (andre gruppe med fire linjer) har hvordan denne speilingen foregår. Den er forgrått og upresis, skrives det, i det som er en voldsom besjeling. Dette er fordi de skal miste blåfargen en gang til, som det står i linje 2 her (linje 6 i diktet). Så blir det sammenlignet med gamle brevpapir, der det også er hint av gult, av fiolett, og av grått. Det er svært presis beskrevet, en svært presis assosiasjon.

Så er det i første tersett, første av gruppene på tre linjer, hvor sammenligningen går til et utvasket barneskjørt som ikke mer blir brukt. Med dem skjer det ikke noe mer. Sånn føler man et lite livs korthet. Assosiasjonene er til noe som har vært vært, har blomstret, men som ikke er mer. Dette er et motiv som også tidligere er lagt i sonettsjangeren, blant annet berømt hos Shakespeare, i hans 17 første sonetter.

I siste tersett fornyer blåfargen seg, synes det som, i en av blomsterskjermene. Da fryder den seg for det grønne. Det er med dette diktet ringer ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Farbentiegeln -> Tiegel der, -s/-; (smelte)digel.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Blütendolden -> Dolde die, -/-n; (botanikk) skjerm.
verweint (adj.) forgrått
ungenau (adj.) unøyaktig, upresis
wiederum (adv.) 1. enda en gang, atter, på ny 2. derimot, på den annen side.
verwaschen (adj.) utvasket, blek; (overført) uklar, utvisket
Kinderschürze -> Schürze die, -/-n; forkle, (overført) skjørt

Kommentar

For Rilke er kunsten og diktningen svært, svært seriøs. Det ser vi i diktet Der Dichter, og det ser vi i brevet som han skrev til en ung dikter, ganske nøyaktig på samme tid. Tilnærmingen til Rilke er nærmest vitenskapelig, han analyserer sitt objekt, som vitenskapsmannen gjør det. Og som vitenskapsmannen, er han ikke så opptatt av nytteverdien av arbeidet han gjør. Det vil si, han er overbevist om at nytteverdien er stor. Men nytteverdien i det enkelte prosjekt, det kan man ikke si noe om. Jakten er sannheten, det ekte, det essensielle.

Skulptøren Auguste Rodin (1840-1917) var en representant for impresjonismen. For legfolk er impresjonismen mest kjent gjennom malerkunsten, og maleriene til Monet. Det er inntrykkene som er det viktige, ikke hvordan tingene egentlig er. Subjektet som observerer er også viktig, og de skiftende stemninger både til observatøren og det observerte. Så samme motiv kan ha forskjellig uttrykk, etter når man studerer det.

Objektet Rilke studerer er en hortensiaplante som er ferdig med blomstringen. Det er ikke det mest spennende av objekter, kanskje, men den nysgjerrige kunstner kan ta for seg alt. Forsøket fra dikteren er kun å beskrive tingen selv. Alt som kommer utenom, er ikke hans sak. Så alt som er fristende å lese inn i diktet, om livet som blomstrer og slutter å blomstre, om potensialet som ligger der, det lar ikke Rilke seg forstyrre av. Han beskriver kun planten, og fargene, som han observerer dem.

Det er fascinerende hva som kommer ut av det. Det er helt merkelig stemningsfylt, også det med de gamle brevpapirene, og fargespillet som er i dem. Det er også falmet av noe som en gang har vært. Og de barneskjørtene, som er utvasket, det er et sterkt bilde på liv som har vært, og som ikke er lenger. Her er også eneste antydning fra Rilke selv om å lese diktet til noe mer enn det er, at her føler man kortheten til et lite liv. Men sammenligningen er brukt for å forklare fargene og blomsten, ikke for å forklare livet. Det med livet er subsidiært.

Og så får man slutten, der det er en aldri så liten oppblomstring på ny, eller synes å være det. Det er blåfargen som fornyer seg i en av skjermene, og fryder seg i det grønne. På ny er det liv. Potensialet er der, viljen til liv er der.

Det ble en hel filosofi ut av diktene til Rilke. Tankene blir utviklet av Karl Jaspers og Martin Heidegger, det er eksistensfilosofien, i en form der tingene skal slutte å være ting, men bli fylt med mening. Dette er ikke enkelt å formidle med få ord i en blogg, men det går på de små ting man gjør i livet, de hverdagslige tingene man bruker og omgir seg med. Det er dette som er livet. Det er i dette vi har å finne mening.

Ved å skrive dette, forlater jeg diktene til Rilke lite grann. Han er en mester i det å holde igjen, det er ikke han som løper løpsk i de store og innfløkte tanker. Han stimulerer bare til dem. Gjennom små, enkle dikt, om små, enkle ting. Det er genialt.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte. Jeg må bruke både lovlige og ulovlige triks for å få det til. Den gamle stavemåten for speiler blir brukt, spigler, og jeg bruker det tyske ordet forlire, som er gangbart på dansk, men ikke på norsk. Også i andre deler av sonetten tar jeg meg friheter en gjendikter ikke burde ta. Men så blir det jo også et resultat som er en sonett, og som følger rimmønsteret og innholdet til originalen.

Blå hortensia

Så lik den siste grønn i fargedigel’n
er disse blader, tørre, matte, rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ei på seg bærer, kun fra fjerne spigler.

De spigler det forgrått og ikke godt
som skulle de det atter nå forlire,
og som i gamle blåe brevpapirer
er gult i disse, fiolett og grått;

Utvasket som på noen barneskjorter
Som ikke mer blir brukt, som ikke skjer;
Hvor føler man det lille livet skorter.

Med ett så syn’s det blå seg nå fornyer
I en av disse skjermer, og man ser
en rørend’ blå, seg for det grønne fryder.

ES2019

Fiolett hortensia.

Over hill, over dale (fra A midsummer night’s dream), av William Shakespeare

God sommer! I dag skal jeg poste noen linjer av Shakespeare. De kan kalles et dikt, men de er ikke er en sonett. Linjene er hentet fra komedien A midsummer night’s dream, der de finnes i replikken som åpner akt 2, i alvenes verden. Der gjelder fantasiens og drømmenes lover, og det er glimrende uttrykt over 16 raske linjer.

Årsaken til at denne poesibloggen beveger seg inn i dramatikken er at alle sonettene til Shakespeare er nå postet. Dere finner dem lettest på siden tilegnet dem, eller så kan dere bruke kategorien Shakespeare sonetter. Det går også an å finne frem ved hjelp av tagger, merket Shakespeare eller sonetter, men da begir man seg ut på eventyr. Jeg har ikke vært helt konsekvent i bruken av tagger gjennom årene, og det har tatt meg ti år å poste de 154 sonettene Shakespeare skrev. Resten av året skal jeg bruke en lørdag i måneden til å poste av Shakespeare andre tekster og utdrag man kan kalle dikt. Først ut er altså det man må kalle Over hill, over dale, fra åpningslinjen i replikkken som nå skal få lov til å fungere som et dikt.

Shakespeare skrev nemlig ikke mange dikt, Det han skrev, og som er bevart, finnes i sonettene og poemene, og selvfølgelig i teaterstykkene. Utenom det, er det veldig, veldig lite, og det som finnes er gjerne også litt omdiskutert. Det er vanskelig å bestemme hvor autentiske de er. Først er det spørsmålet om de er skrevet av Shakespeare selv, noe som vanligvis er umulig å besvare tilfredsstillende, og dernest er det spørsmålet hvorvidt innholdet er originalt. Kanskje kan man vente en stor forfatter som Shakespeare ikke skrev ned ting som ikke kom fra ham selv, han trenger ikke standardfraser og kjente morovers, men det går ikke alltid an å vite sikkert. Jeg har sett litt på disse småtekstene, som regel epitafer, gravskrifter, og jeg tror jeg skal poste litt av dem mot slutten av året. Da vil jeg også legge frem litt av diskusjonen rundt hvor innholdet kommer fra.

Så er det den spesielle Shall I die, en tekst på 9 strofer og 450 linjer, heftig diskutert siden 1986, om det er Shakespeare, eller hva det er. Interesserte kjenner sikkert teksten og diskusjonen like godt som jeg. Det er rikelig med tilgjengelig stoff på nettet, enkle søk bringer deg rett inn i det. Jeg hekter meg imidlertid på redaktør Collin Burrow og Oxford-utgaven av sonettene og poemene. Jeg synes dette er tvilsomt, og det er en kvalitetsdom. Dette diktet har ikke mesterkloen til Shakespeare. Selv i små utdrag tekst av ham, er det en sånn snert og vidd, at det er interessant og artig nesten uansett. Det mangler i dette ganske lange diktet, som virker å være ganske blasst og gjennomsnitlig.

Diktet er funnet i to kopier fra 1630-tallet, og ble tilegnet Shakespeare den gang, men det var da Gary Taylor annonserte at det lille verket skulle med i The Complete Shakespeare at det virkelig ble diskusjoner. Det er gjort seriøs forskning, det er studert forekomst av ord og sammenlignet med andre tekster av Shakespeare, og Taylor kom altså til at det er sannsynlig nok til at teksten kom med. Collin Burrow tar den dermed også med i sin utgave av diktene, men med reservasjoner, og med en ganske grundig gjennomgang av diskusjonen. Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på den, annet enn å påpeke at så fort man får hektet navnet Shakespeare på en tekst, så vil den bli lest og studert for all fremtid. Denne teksten har fått en oppmerksomhet kvaliteten på den ikke skulle tilsi.

Denne lille innledningen tjener til å antyde hva jeg skal poste av Shakespeare utover året. Det blir å ta fra disse småtekstene, epigrafene og små hilsningene. Så er det å se litt på de ytterst få sonettene Shakespeare skrev, og som ikke hører til de 154 i hovedsamlingen. Disse er alle sammen fra teaterstykkene hans, stort sett fra det lite kjente stykket Love labour’s lost, og de er av en lavere kvalitet. Utover det er det å se i teaterstykkene hans etter andre linjer som kan fungere som dikt, og da blir det med en gang rikelig. Shakespeare skrev som kjent det aller meste av teaterstykkene sine på vers, såkalte blankvers av femfotede jamber (samme form som sonettene). I dette er det svært mange utdrag som kan fungere som selvstendige dikt, og som sådan har de fått plass i flere diktsamlinger og antalogier.

Teaterstykkene er ment for å spilles på scenen. Det som blir presentert som «dikt», er egentlig replikker. De er ment for å sies av en karakter, som en del av handlingen eller som denne karakterens refleksjoner over det som foregår. Utdraget jeg skal presentere i dag er svar på et spørsmål, ment for å introdusere karakteren og gruppen den tilhører, i tillegg til en ny del av handlingen. Det er altså En midtsommernatts drøm, der den lille feen (Fairy) som på Pucks spørsmål i starten av scene 1 i akt 2 introduserer seg selv og sine med denne flyvende fantasien av noen vers. Det er ikke noe «dikt», i den forstand, men det er svært poetisk, og det er mange av diktets virkemidler som blir brukt. Utdraget leses greit for seg selv, men fullt utbytte får man bare av sammenhengen det er satt i. Akt 1 har foregått i palasset til Theserus, der det forberedes til bryllupsfest, og hos håndverkerne som planlegger et lite teaterstykke til samme festen.  Her følges virkelighetens og fysikkens lover, det er virkelighetens verden.

Så er det alvenes verden, som blir satt opp i kontrast. Dette er fantasiens og drømmenes verden, der det er fantasiens lover som gjelder. Den er grenseløs og uhindret, den flyr fra det ene stedet til det andre, helt uanstrengt. Shakespeare får dette frem også med et særdeles virkningsfullt taktskifte, fra den trauste femfotede jamben (lett-tung x 5), til galopperende tofotede anapester (lett-lett-tung x 2). Og så er det en detalj for spesialistene, i verset med ordet moon (måne) brytes rytmen,  der er det en annen takt (tung-lett-lett, lett-tung-lett): Swifter than the moon‘s sphere. Dette inntreffer hver eneste gang månen nevnes, den er trykksterk på et tryksvakt sted i verset, sånn at den ødelegger den taktfaste lesningen. Sånn an det leses inn innhold, med at månen er nattens himmellegeme, natten er tiden for alvene, og for drømmer og fantasier, da går ikke lenger hverdagen – og takten – sin vante gang.

Alt dette er umulig å få med seg i å lese alvens replikk for seg selv. Men man får en pekepinn. Så da er det å gi først Puck ordet, for å stille spørsmålet sitt, og så kommer alvediktet!

Puck: How now, spirit! whither wander you? (Nå, du ånd, hvor vandrer du hen?)

Over hill, over dale (from Midsummernight’s dream)

Over hill, over dale,
Thorough bush, thorough brier,
Over park, over pale,
Thorough flood, thorough fire,
I do wander everywhere,
Swifter than the moon’s sphere;
And I serve the fairy queen,
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip’s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I’ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

Min oversettelse

Over fjell, over dal,
Gjennom busk, gjennom roser,
Over park, over påler,
Gjennom flod, gjennom ild,
Jeg vandrer overalt,
Raskere enn månens sfære;
Og jeg tjener alvedronningen,
Å fukte hennes kloder oppå det grønne.
De høye marianøkleblommer hennes håndlanger være:
I deres gylne kappes flekker ser du;
De være rubiner, alvegunst,
I disse prikkene lever deres smak:
Jeg må søke noen duggdråper her
Og henge en perle i hver nøkkelblomsts øre.
Farvel, du latsabb av en ånd, jeg er vekk:
Vår dronning og alvene kommer hit straks.

ES2018

Kommentar til språket og oversettelsen

Det er ikke spesielt vanskelig å gjengi innholdet i dette utdraget. Problemet ligger i å overføre de poetiske kvalitetene. Engelsk har både over (over) og gjennom (thorough) som tostavelsesord, uten trykk, noe som er med å få frem den drivende rytmen i starten. På norsk må det være trykk på første stavelse i gjennom. Engelsk har også muligheten til å få sagt I do wander (jeg vandrer), mens norsk må legge til et litt kunstig hjelpeverb for å få de samme to trykklette stavelsene i starten. Så er ordet brier ((viltvoksende) roser) enstavet, mens det på norsk verken stemmer med rytmen eller rimet å oversette med det ordet egentlig betyr. Jeg vil gjerne dette utdraget litt sånn at det fungerer som et dikt også på norsk. Derfor oversetter jeg med vilt, som rimer litt på ild i linje 4, og jeg legger til en ekstra trykklett stavelse til slutt i linje 1 og 3.

Første reelle vanskelighet i oversettelsen er vendingen moon’s sphere (månens sfære), det er ikke godt å si hva denne sfæren legger til månens raske bevegelser. Jeg oversetter med sfære også på norsk, og sette opp i gloselisten hva annet det kan bety. Fairyqueen blir vel ofte på norsk ofte oversatt med «alvedronning», mens det vel er slik at opphavelig må fairy tilsvare fe og elf være alv. Alvedronningen er imidlertid et mye mer poetisk ord, så uten at jeg kan dette veldig nøye, så er det vanligvis fairyqueen som blir brukt på engelsk, og alvedronning på norsk. Forskjellen mellom en fe og en alv er vel kanskje litt oppkonstruert, de er overnaturlige vesener begge to, og lever og virker om natten. Her endrer jeg på teksten, om eksperter instruerer meg. Verselinje 8 er også vanskelig, med To dew her orbs upon the green («å fukte hennes himmellegemer oppå det grønne»). Det er nydelig poetisk og fantasifullt, og det er hovedpoenget i originalen, men det skal jo også gi mening. Det får jeg med å oversette orbs med kloder, og ellers gjøre det nokså ordrett. På norsk har det langt fra de poetiske kvalitetene, og vi har ikke noe godt ord tilsvarende orbs (himmellegeme, kule, klode), men det får gå.

Linje 9 blir notorisk lang på norsk, selv om jeg oversetter cowslip bare med nøkleblom (i stedet for marianøkleblom). Pensioner må nesten være «håndlanger», eller det gammeldagse «kongelig livdrabant» i denne sammenhengen. Igjen er det poetiske og fantasifulle det viktige, og det taper seg veldig i en oversettelse. Marianøkleblom finnes ikke hos oss på vestlandet, men den finnes i øst, og er der kjent med sine gule, små, litt nøkkellignende blomster, og store tykke blader. På flere språk har den navn med nøkkel i seg, og tanken om at den er i stand til å åpne portene til paradis. Den har også helberedende virkning, i folkemedisinen, og det er mange sagn knyttet til den. Disse assosisasjonene ligger også i diktet, det er denne blomsten som er alvedronningens hjelper.

I gjendiktningen har jeg lekt meg litt, og skiftet lite grann om på ting.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok på nett (Ordnett.no).

brier (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
pale 1. stakepålepæl 2. (gammeldags) pålverk 3. sprosse 4. (heraldikk) stolpeeiendomsmerke 5. (inngjerdet) område 6. grenseområdesfære
sphere 1. (astronomi)  sfære 2. (stjerne eller planet) kule 3. (matematikk) kule 4. (gammeldags) himmellegeme 5. (overført) sfæreområdefagkretsfeltkompetanseområdeomgangskrets
dew duggefukte
orb  (poetisk) himmellegeme 2. kuleklodesfære  (poetisk) øye 4. rikseple 5. avrundet helehelhet  (gammeldags)  kretsringsirkel  (gammeldags) kretsbanekretsløp
cowslip (plantearten Primula veris) marianøkleblom
pensioner 1. pensjonisten som mottar støtte 2. (i Cambridge) student som ikke er scholar (stipendiat) 3. håndlanger 4.  (gammeldags) kongelig livdrabant
ruby 1. (mineralogi) rubin  (i ur) rubinstein 3. rubinrødt 4. (også ruby port) rød portvin  (typografi) agat (5 1/2–punkters stilgrad)
favour 1. gunstyndestvelviljeanerkjennelse 2. gunstbevisningbegunstigelse 3. tjeneste 4. fortrinnfordelfavørgode 5. partiskhetfavoriseringproteksjon 6. (gammeldags) utmerkelsestegn(medlems)emblemmerkerosettsløyfekokardekotiljong
freckle 1. fregne 2. liten flekkprikk
savour 1. (karakteristisk) smak 2. (overført) bismakduftatmosfærekrydder 3. (gammeldagsduftaroma  (overført) tiltrekning
lob 1. (tennis, fotball) lobb 2. (cricket) forklaring: bløt ball 3. latsabbslabbedask
anon 1. (hverdagslig) snart 2 (gammeldags) straks 3. (gammeldags) en annen gang

Litt om form og oppbygning

Jeg nevnte litt om formen og oppbygningen i innledningen, men den er litt mer komplisert enn jeg skrev der. Den er vekslende, lekende og skiftende. Jeg har markert med fet skrift for trykksterke stavelser, og fetkursiv for bitrykk. Jeg kan ikke garantere at jeg fikk det helt riktig, og jeg tror kanskje ikke det er ment å være noen fasit heller hvordan det skal gjøres. For ordene dewdrops (duggdråpe) og cowslip (marianøkelblom) er det to enstavelsesord satt sammen. Da skal i regelen begge ha et visst trykk. De samme linjene har i starten henholdvis I must go seek (jeg må gå og søke) og And hang a pearl (og henge en perle), der jeg tror trykket skal fordeles likt, og så kommer et par ekstra stavelser med et ekstra trykk i linjen under med ordet every (hver).

Over hill, over dale,
Thorough bush, thorough brier,
Over park, over pale,
Thorough flood, thorough fire,
I do wander everywhere,
Swifter than the moon‘s sphere;
And I serve the fairy queen,
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip‘s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I‘ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

De viktige poengene er at rytmen er svært taktfast i starten, med markante anapester i de fire første linjene. Så er det enda en anapest i linje 5, men denne linjen lar seg ikke lese like fort som de fire første, og den har også en ekstra stavelse i den andre versefoten. Så er det helt brudd i linje 6, der jeg vil sette bitrykk på swift- og than, men hovedtrykket er på moon sphere. Dette er en sponde, to trykksterke stavelser etter hverandre, en sjeldenhet. Merk at her i disse linjene endrer også rimmønsteret seg, fra kryssrim til parrim. Så følger det jeg vil kalle en firfotet jambe i noen linjer, lett-tung x 4. Men det er en skikkelig vanskelighet i linje 10, der nesten hvert eneste ord kan leses med ord, og i alle fall passer det med tykk på gold coats spots. Jeg tror ikke disse linjene tillater flere enn fire trykktunge stavelser, så man må der man er i tvil bare velge hvor man setter dem. Jeg er ganske sikker på at favours (tjenester) og savours (smak) uttales som enstavelsesord, tryktunge. Linjen I must go seek some dewdrops here, er som om hvert ord skulle være trykklett, trykklett som feen selv. Det er også vanskelig å få plassert trykket i neste linje, and hang a pearl in every cowslip’s ear, her er det nesten som hvert ord vil ha litt trykk. Her er det også å henge noe, en perle, i en blomst, og det blir liksom naturlig at det skal ha trykk.

De to siste linjene skiller seg ut. Der snakker ikke feen lenger om hva han/hun driver med, men tar farvel med Puck. Der er det ikke lenger så spennende med rytmen. Her er det rene jamber, femfotede, som ellers i stykket. Så introduksjonen er slutt, feen har presentert seg. Diktet går igjen inn i den vante femfotede jambetakten.

Kommentar til teksten

Shakespeare er ordenes mester. Han er ubestridt eneren i engelsk litteratur, og han dominerer også i verdenslitteraturen. Det er en rikdom og en meningsfylde i slik han setter sammen ordene, at det er veldig, veldig få som kommer i nærheten. Vi ser det i alle delene av tekstene. For sonettene sier det seg selv at de er poetiske. Der fyller han de 14 tilgjengelige linjene med en rikdom av innhold, vakkert formulert, behagelig for tungen og øret, kreativt og med snert. I teaterstykkene ser vi det enda mer, i hvordan han bygger opp plottet, karakterene, og hvordan det ned til de minste replikker og linjer blir suverent gjort.

Stykket Midsummer nights dream er kjent for mange ting. Mer om stykket går det an å lese her, på Helt grei litteratur, der det også går an å klikke seg videre til flere detaljer om plottet, karakterene og noen få utvalgte sitat. Blant sitatene er denne replikken til feen, som her er gjengitt som et dikt. Shakespeare leker med rytmen, her, og i andre replikker, og variasjonen i rytmen er alltid virkningsfull og interessant. Det er et poeng i det, og det åpner for diskusjoner og tolkninger, og det er effektfullt når det blir gjort på scenen.

Så Shakespeare har de beste teaterstykkene, og han har det beste språket i dem. Hvert eneste av de store har flere replikker og utdrag det går an å plukke ut, og skrive en lang bloggpost om, sånn jeg har gjort her om replikken til feen. Stykkene og replikkene kan nærleses, og studeres i detalj, og man kan gå rett på de store sammenhenger og lange linjer. Shakespeare fungerer på mange nivå, på en måte som skiller ham helt ut fra omtrent alle andre, og det gjør at han kvalifiserer til helt grei poesi, og vel så det. Som poet er det også andre som kan måle seg med ham, men sånn poesien hos Shakespeare blir en del av dramatikken, der er Shakespeare temmelig alene. I de følgende måneder skal vi få se noen flere eksempler på det.

Min gjendiktning

Over fjell, over dal,
Gjennom busk, gjennom vilt,
Over park, over pæl,
Gjennom flod, gjennom ild,
Jeg kan vandre hvor som helst,
Raskere enn månen selv;
Alvedronning jeg å tjene,
Fukte hennes kloder pene.
Marianøkleblom drabant å være:
Dens gylne kappes flekker bære;
Som rubiner, alvegunsten,
I disse fregner lever dunsten:
Jeg må søke dråper dugg å røre
Og henge en perle i hver nøkkelbloms øre.
Farvel, du latsabb, jeg er vekk:
Vår dronning er her sporenstreks.

ES2018