Wer kauft Liebsgötter? av Johann Wolfgang von Goethe

Om dette ganske lille diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er det forfattet en hel avhadnling. Den er på 212 sider, og skrevet av Dietrich Gerhard. Jeg har selvfølgelig ikke tatt meg tid til å lese hele den, bare for å lage en helt grei post her på poesibloggen, men det lille jeg har lest er fascinerende lesing. Dette ubemerkelige diktet jo ikke akkurat regnes blant Goethes hovedverk, men har en lang historie, og er altså alene verdt en hel doktorgrad.

Jeg leste diktet selv flere ganger før jeg kom over denne doktoravhandlingen, og fant ikke noe særlig spesielt med det. Det ligner de diktene jeg de siste ukene har arbeidet med og postet, det har strofer på 8 linjer, og et veldig distansert forhold til tingene det beskriver. Dette er ikke et dikt med følelse. Kjærligheten er betraktet på avstand, det er Liebesgötter, kjærlighetsgodter.

Diktet finnes i Musealmanakken (Der Musen-Almanach) for 1796 med tittelen: Die Liebesgötter auf dem Market. Der er ikke strofene atskilt, og hele diktet fremstår som en eneste stor klump. Men det er mer med dette diktet enn som så. På 1790-tallet arbeidet Goethe på en fortsettelse av Tryllefløyten (Zauberflöte), Mozarts berømte opera. Diktet var tenkt som en Lied (sang) i den. Når denne fortsettelsen ikke ble noe av, fikk diktet sitt eget liv, slik det er presentert her.

Wer kauft Liebsgötter?

Von allen schönen Waren,
Zum Markte hergefahren,
Wird keine mehr behagen,
Als die wir euch getragen
Aus fremden Ländern bringen.
O höret, was wir singen!
Und seht die schönen Vögel!
Sie stehen zum Verkauf.

Zuerst beseht den großen,
Den lustigen, den losen!
Er hüpfet leicht und munter
Von Baum und Busch herunter;
Gleich ist er wieder droben;
Wir wollen ihn nicht loben.
O seht den muntern Vogel!
Er steht hier zum Verkauf.

Betrachtet nun den kleinen!
Er will bedächtig scheinen,
Und doch ist er der lose
So gut als wie der große;
Er zeiget meist im Stillen
Den allerbesten Willen.
Der lose kleine Vogel,
Er steht hier zum Verkauf.

O seht das kleine Täubchen,
Das liebe Turtelweibchen!
Die Mädchen sind so zierlich,
Verständig und manierlich;
Sie mag sich gerne putzen
Und eure Liebe nutzen.
Der kleine zarte Vogel,
Er steht hier zum Verkauf.

Wir wollen sie nicht loben,
Sie stehn zu allen Proben.
Sie lieben sich das Neue;
Doch über ihre Treue
Verlangt nicht Brief und Siegel;
Sie haben alle Flügel.
Wie artig sind die Vögel,
Wie reizend ist der Kauf!

1795

Hvem kjøper kjærlighetsgodter

Av alle skjønne varer
Som til markedet farer
Vil ingen mer behage
Enn de vi dere bærer
Fra fremmede land bringer
O hør, hva vi synger!
Og se den skjønne fugl
Den står til salgs

Først bese den store
Den lystige, den løse
Den hopper lett og munter
Fra trær og busker hitunder
Straks er den igjen der oppe
Vi vil den ikke rose
Og se den muntre fugel
Den står her til salgs.

Betrakte nå den lille
Den vil betenksom synes,
Og dog er den den løse
Så god slik som den store
Den vises mest i stille
Den aller beste vilje
Den løse lille fugl
Den står her til salgs

Å se den lille duen
Den kjære turteldamen
Jentene synes så sirlig
Forstandige og veloppdragne
De vil seg gjerne putte
Og deres elskov nytte
Den lille, sarte fugl
Den står her til salgs

Vi vil dem ikke lovprise,
De står til alle prøver
De elsker seg det nye
Dog over deres troskap
Forlang ikke brev og segl
De har alle vinger
Hvor hyggelige er fuglene
Hvor yndige kjøpet!

Språk, form og innhold

Dette er et typisk dikt i 3+3 gruppen, tre takter i hver av linjene i et par. Versefoten er konsekvent trokeisk, lett-tung, og siden det er tre takter i linjene, sier vi verset har tre føtter. Merk at når versefoten er trokeisk på denne måten her, går det også an å si at den er jambisk med opptakt. Da er den første trykklette stavelsen ikke egentlig med, og så begynner det egentlig med den andre trykktunge stavelsen. Uansett har alle linjene trykklett utgang, det slutter med en trykklett stavelse, utenom i den siste.

Strofene har 8 linjer, og rimmønsteret er AABBCCOo, ganske enkelt parrim. De to siste linjene skiller seg ut ved ikke å rime.

Von allen schönen Waren,
Zum Markte hergefahren,
Wird keine mehr behagen,
Als die wir euch getragen
Aus fremden Ländern bringen.
O höret, was wir singen!
Und seht die schönen Vögel!
Sie stehen zum Verkauf.

Goethe, Wer kauft Liebesgotter (1795), trykkfordeling

Jeg vil ikke gå i detalj om språket, denne gangen. Jeg tror jeg har oversatt ganske greit, og det var ingen spesielle vanskeligheter og avvininger å gjøre. Til Tittelen kan man velge kjærlighetsgodter eller elskovsgodter, eller elskovsgodteri eller elskovssnop. Her er det noen valg.

Innholdet skulle også være greit å nøste seg frem i, både i oversettelsen og i gjendiktningen. Det er de skjønne varene som står utstilt på markedet. De blir kalt fugler, og de blir beskrevet som fugler, men det heter kjærlighetsgodter, så det er jo nærliggende å lese det som kvinner. Men se i kommentarene mine lenger nede, før dere trekker forhastede slutninger, dette kan være en Lied til fuglefangeren Papageno. Uansett blir fulgene, eller damene, beskrevet, ganske uhøytidelig og lett. Til sist står det at de ikke må forsegles med brev og segl, her er det kanskje å tenke ekteskap, for fuglene har vinger, og kan fly vekk. Også dette blir sagt lettvint og uhøytidelig, men her kan det ha en litt tyngre bakenforhistorie, med Goethes eget liv, der han ennå avsto fra å gifte seg med Christiane Vulpus, eller noen av de andre kvinnene han møtte. Uansett er den avsluttende moralen at fuglene er tiltrekkende, og at kjøpet er tiltrekkende.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Verkauf der, -s/Verkäufe; salg; der Verkauf von Waren salg av varer.
beseht -> besehen (st. tr.) bese, beskue, se på.
lose (adj., jf. los) 1. løs 2. i løs vekt, enkeltvis 3. løsaktig, lettferdig.
hüpfet -> hüpfen (sv. itr.) hoppe.
droben (adv.) = dort oben der oppe.
loben (sv. tr.) rose, lovprise
bedächtig, bedachtsam (adj.) ettertenksom, sindig, forsiktig
zeigen (sv. tr. itr., refl.) vise, peke; vise seg, opptre, framstå (som)
Täubchen – verkleinungsform -> Taube die, -/-n; due
zierlich (adj.) sirlig, fin, grasiøs, yndefull.
verständig (adj.) klok, forstandig, forståelsesfull.
manierlich (adj.) veloppdragen, høflig.
Treue die, -/; troskap, trofasthet
Siegel das, -s/-; segl, signet.
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy 3. flygel.
artig (adj.) høflig, veloppdratt; lydig; snill, hyggelig ….
reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende;

Kommentar

Det er et spesielt dikt, der elskovsgodteriet står til salgs på markedsplassen. Det er selvfølgelig i overført betydning, men det er likevel spesielt å tenke seg dette på denne måten. Om man tenker seg dette som kjønnsmarkedet, og godteriet som byr seg frem er damene, og de som er på markedet for «å handle», så bærer det helt galt av sted.

Man må nok tilbake til at dette er tenkt som en Lied i en opera. Det er ikke en hvilken som helst opera heller, men en av de mest spesielle som er laget, Tryllefløyten, nærmere et lystspill, enn en opera, egentlig. Her er det vekslinger frem og tilbake og plutselige forelskelser, som ikke ville stått seg, om det ikke var for Mozarts fantastiske musikk. Det er en tryllefløye, det er magisk. Hva man kan relatere seg til som menneske, vår verden, er en annen verden. Dette er en eventyrverden.

I denne verden er det en fuglefanger, Papageno, han er en lystig fyr, men han er trist på grunn av en ting, og det er fordi han ikke har noen papagena, noen jente. Det får han i Papagena, også på magisk og fortryllende vis, og også straks i dyp forelskelse og kjærlighet. Deres duett er av mange, mange fantastiske sanger i operaen, eller lystspillet. Men det går ikke an å ta dette til inntekt for hvordan mann og kvinne vanligvis finner sammen. Papageno sutrer på helt latterlig lite mandig vis, han er klar til å gjøre ende på seg, fordi han ikke har noen Papagena, og så kommer hun plutselig, fra en gammel kvinne som blir forvandlet til en ung, uten at han gjør noe som helst for å fortjene henne. Og så er de begge lykkelige, og vil ha mange små Papagenoer og Papagenaer. Med Mozarts musikk er det bare å gi seg ende over.

Goethes fortsettelse på operaen ble aldri realisert. Det ville snudd forholdet i den opprinnelige Tryllefløyten helt på hodet. Der er det en ubehjelpelig libretto som får en gudebenådet komponist, i Wolfgang Amadeus Mozart, og så blir det også et gudebenådet stykke ut av det. Om Goethe skrev fortsettelsen, ville det blitt et geni av en forfatter, men det ville blitt en middelmådig komponist til å sette musikk til det. Det ble ikke flere Mozart, etter Mozart.

Jeg har ikke lest Goethes utkast til sin fortsettelse til Tryllefløyten. I min samleutgave av Goethes verker er dette uferdige verket bare referert til, i dagbøksnotater og i brevvekslingen med Schiller. Så jeg vet ikke hvordan Goethe hadde tenkt det. Men det gir litt mer mening, til dette at det i alle strofene er snakk om fugler. Skjønne, muntre, små, sarte og yndige. Papageno er fuglefangeren. Det er nok noe her.

Hvis man skal lese diktet på egne ben, sånn som det står, og uavhengig av Goethes Tryllefløyte, så ville jeg gjort det også veldig uuhøytidelig. Det er ikke sånn at det finnes noe kjønnsmarked, ikke i den forstand, ikke at noen plukker ut og noen blir plukket, og ikke at det er kjøp og salg, men heller at gutter og jenter finner hverandre. Da er det sånn at man velger, men det er selvfølgelig også sånn at det ikke er alle valgene som er gjensidige. Den delen omhandler ikke diktet, her er det bare om hvordan man velger den man skal satse på. Da går det jo an å si at man veier og måler, det er mange som frister, og så velger man seg til slutt ut en. Og han har vel rett i konklusjonen, at fuglene er artige, og at det er bedårende å stå i valget.

Min gjendiktning

Taktfaste dikt som dette må være taktfast også i oversettelsen. Det er nødt å være uanstrengt og enkelt, også når det går på bekostning av korrekt gjengivelse av innholdet. Fugl har jeg gjort til fugel i 7 linje i hver strofe, det er feil skrivemåte, men riktig lesemåte. Halvrim har jeg tillatt, for eksempel bringer-synger i strofe 1, stille-vilje i strofe 3 og putte-nytte i strofe 4.

Hvem kjøper kjærlighetsgodter?

Av alle skjønne varer
Som til vårt marked farer
Vil ingen mer behage
Enn de vi dere drager
Fra andre land vi bringer
O hør nå, hva vi synger!
Og se den skjønne fugel
Den står nå der til salgs

Først se til den store
Den løse, glad oss gjorde
Den hopper lett og munter
Fra trær og busker under
Straks er den att der over
Vi priser den og lover
Og se den muntre fugel
Den står her nå til salgs.

Betrakte nå den lille
Den tenksom synes ville,
Og dog den glad oss gjorde
Så godt slik som den store
Den vises i det stille
Den aller beste vilje
Den løse lille fugel
Den står her nå til salgs

Å se den lille duen
Den kjære turtelfrue
De jenter er så sirlig
Forstandig og så finslig
De vil seg gjerne putte
Og deres elskov nytte
Den lille, sarte fugel
Den står her nå til salgs

Vi vil dem ikke prise,
står til alle vise
Det nye er dem kjære
For dem deg tro å være
Forlang ei brev og seglet
De vinger vil ei feile
Hvor lydige de fugler
Hvor yndige det kjøp!

ES2019

Forrige: Verschiedene Empfindungen an einem Platze Neste: Der Abschied Alle: Goethe

The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

Der Musensohn (Musesønnen), av Johann W. von Goethe

Dette diktet har jeg gledet meg litt til å poste. Det er et dikt som er tonsatt en rekke ganger, og ganske sikkert er mer kjent i melodien til Franz Schubert, enn som selvstendig dikt. Selv har jeg den i innspillinger med Siegfried Lorenz på sang og Norman Shelter på klaver, også med Dietrich Fischer-Dieskau og Gerald Moore (1). Men jeg kommer inn i lied-tradisjonen fra to veier. Min interesse for musikk og for klassisk musikk, har ledet meg inn i sangenes verden også, om enn sang til piano var det som satt lengst inne, og som jeg brukte lengst tid på virkelig å like. Diktlesing har jeg gjennom litteraturen, der også interessen for dikt var det som kom sist. Den interessen har også blitt stimulert av arbeidet med denne bloggen, man liker det man kan litt om, og når man kan litt, vil man gjerne kunne mer.

Her på bloggen er det teksten, og ikke melodien som skal stå i sentrum. For denne Lieden, er det imidlertid litt vanskelig, for det er virkelig en herlig melodi Schubert har satt til den! Men det får vente, først skal jeg behandle Der Musensohn som et selvstendig dikt. Det ble trykket i Neue Schriften, som ble utgitt i 1800, men det er omstridt når diktet egentlig er skrevet. Diktet har sin egen behandling fra side 267 i Bind 1 – Gedichte – av Goethe Handbuch (J. P. Melzler, 2004). Der står det – med sedvanlig tysk presisjon – at diktet ikke har noen overlevering i håndskrift, og at oppfatningen at diktet ble skrevet i 1799 står i mot en antakelse om at det har sin opprinnelse fra 1774. Ingen stor sak, kanskje, så mange år senere, men for Goethe-kjennere og Goethe-forskningen er det viktig om det er Sturm-und-Drang-Goethe fra 1770-tallet eller Weimar-klassiker-Goethe fra 1799 som er opphavet. I Goethe Handbuch står det i den klassiske perioden, som de setter fra 1787 1806, noe som er naturlig all den tid diktet er trykket i den perioden. Men det er elementer i diktet som gjør at det også passer inn i Sturm und Drang, og det har å gjøre med om diktet er skrevet i en rant av skaperkraft (Goethe beskriver selv et slikt øyeblikk, i selvbiografien Dichtung und Wahrheit, gjengitt i Goethe Handbuch, s. 269), eller om det er klassisismens avklarede ro, det dikterens skaperkraft blir formet inn i takt og rytme.

Det står en del interessant om diktet i Goethe-håndboken, så jeg har lagt til en avdeling kalt En liten analyse. Den skal følge det som står i Goethe-håndboken ganske tett. Denne bloggen skal jo være en diktblogg, til glede og fornøyelse, men litt klinisk analyse må vi også kunne tillate oss. Spesielt i et så livfullt dikt som Der Musensohn.

Men først er det til selve teksten, diktet selv – Musenes sønn, eller Musesønnen. I originalen skrives det i ett ord, Musensohn, men det går an å mene at det klinger bedre med Musenes sønn, på norsk. Musene er faste følgesvenner her på bloggen, naturlig nok, når temaet er poesi. De er skytsgudinner for diktning, sang, vitenskap og musikk, og de er døtre av Zevs og Mnemosyme. De påkalles også i klassiske tekster, for hjelp og inspirasjon til å skrive tekstene, og de påkalles i tekster som tar etter den klassiske måten å skrive på. Det passer altså godt at Goethe gjør det, midt i hans egen, klassiske periode. Trykk på tagen Musene, så får dere de postene der jeg har skrevet om musene på bloggen, alltid i forbindelse av at jeg tar for meg et dikt der musene er et tema.

Selv om diktet har en referanse til musene, er det ikke nødvendig med klassisk skolering for å ha glede av det. Derimot er det en fordel å ha anlegg for livsglede, og livsbejaelse. Musesønnen er diktets jeg, og han reiser rundt og spiller opp til dans og livsutfoldelse. Diktet passer spesielt godt nå i mars, nå som det går mot vår, riktig nok langsomt, men like sikkert som alltid. Her hos oss er det ennå grått og vått, gresset er gult og brunt, mer enn grønt, og man må gå helt nær trærne for å se om det er knopper på dem. Men knoppene er der, og det er bare et spørsmål tid før de springer ut og blomstringen er her. Dikteren kan knapt vente, og det kan vel ikke vi heller? Musesønnen er imidlertid ikke snauere enn han hilser både våren og vinteren med begeistring, der han flyr omkring fra sted til sted, og spiller sin sang, spiller opp, til liv!

Der Musensohn

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Ich kann sie kaum erwarten,
Die erste Blum’ im Garten,
Die erste Blüt’ am Baum.
Sie grüßen meine Lieder,
Und kommt der Winter wieder,
Sing ich noch jenen Traum.

Ich sing’ ihn in der Weite,
Auf Eises Läng und Breite,
Da blüht der Winter schön!
Auch diese Blüte schwindet
Und neue Freude findet
Sich auf bebauten Höh’n.

Denn wie ich bei der Linde
Das junge Völkchen finde,
Sogleich erreg’ ich sie.
Der stumpfe Bursche bläht sich,
Das steife Mädchen dreht sich
Nach meiner Melodie.

Ihr gebt den Sohlen Flüge!
Und treibt durch Tal und Hügel
Den Liebling weit von Haus.
Ihr lieben, holden Musen,
Wann ruh’ ich ihr am Busen
Auch endlich wieder aus?

Neue Schriften, 1800

Musesønnen

Å streife gjennom fjell og skog,
Min lille sang å plystre vekk,
Sånn går det fra sted til sted!
Og alt rører seg etter takten,
Og alt beveger seg etter målet,
Bort til meg.

Jeg kan knapt vente på den,
Den første blomst i hagen,
Den første blomstring på treet.
De hilser mine sanger,
Og kommer vinteren i mot,
Jeg synger ennå hver en drøm.

Jeg synger den i vide verden,
På isen lang og bred,
Der blomstrer vinteren skjønn!
Også denne blomstringen svinner
Og finner seg nye gleder
På kultiverte høyder.

For som jeg ved lindetreet
Det unge folket finner,
Straks egger jeg dem opp.
Den sløve unggutt brisker seg,
Den stive jenta svinger seg
Etter min melodi.

Dere gir bunnen vinger!
Og driver gjennom haug og dal
Den elskende langt fra huset.
Dere elsklige, yndige muser,
Når skal jeg henne ved brystet
Endelig hvile ut igjen?

Språk, form og innhold

Det er fem strofer, hver med 6 linjer. Rimmønsteret er AAbCCb, der like bokstaver rimer, og store bokstaver tilsier trykklett (kvinnelig) utgang, og små bokstaver trykktung (mannlig). Versefoten er jambisk, annenhver trykklett og trykktung. Hver linje har tre føtter, det vil si tre slike par med lett-tung, lett-tung, lett-tung. Så har linje 1 og 2, og 4 og 5, en ekstra trykklett stavelse til slutt. Merk hvor sterk virkning det har, når denne siste trykklette stavelsen mangler i linje 3 og 6. (2) Man kan også si at strofene er bygget opp av to sett med 3 linjer, og at hvert av disse settene ender med en trykktung stavelse.

Jeg har under markert trykket i første strofe i diktet. Man ser at det er helt konsekvent, og det er ingen ekstra stavelser der det ikke skal være det. Dette gjelder gjennom hele diktet. Jeg vil si at det andre trykket i langlinjene (1, 2, 4 og 5) er svakere markert enn det første og siste, så det har jeg satt i fetkursiv. Dette er ikke noen stor sak. Under En liten analyse skriver jeg litt mer om formen.

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Trykkfordeling, Der Musensohn, Goethe

Det var et omfattende arbeid med oversettelsen og gjendiktningen denne gangen, men nå skal det være på plass.

I første strofe ligger vanskeligheten i oversettelen å få den enkle og forståelige tysken over i like enkel og forståelig norsk. I de første to linjene er det plasseringen av infinitiven, zu schweifen (streife, vandre) og wegzupfeifen (plystre vekk). Det siste er også et sammensatt verb, som på norsk må splittes opp. Jeg har løst det med å endre litt på ordstillingen. I linjene 4 og 5 er verbene refleksive, der refleksiven (sich – seg) er plassert i linje 6. Både reget (røre) og beweget (bevege) er transitive, og trenger et objekt å røre og bevege. På norsk må denne refleksiven plasseres nærmere verbet, det går ikke å røre og bevege uten å ha noe å røre og bevege. Her må jeg stokke om på ordstillingen ganske mye, og flytte sich (seg) opp i både linje 4 og 5, mens linje 6 blir stående ganske kort. I gjendiktningen har jeg løst det på en litt annen måte. Strofen skulle være forståelig, diktets jeg, musesønnen, streifer gjennom fjeld og skog, og plystrer vekk sangen sin, sånn at alt beveger seg etter den.

I andre strofe viser sie (henne, den) tilbake til blomsten, det er ikke «henne» (ei jente) han venter på. Det tyske verbet erwarten (vente på) er transitivt, tilsvarende norsk «vente på». Verbet for å vente er warten. Hva han ikke kan vente på, blir fortalt i linjene 2 og 3. Pronomenet Sie (de) i linje 4 står i flertall, de, og viser mest nærliggende tilbake til blomstene (som hilser sangen, og kommer vinteren i mot). Det kan av og til være vanskelig å bestemme seg for om man skal oversette tyske noch (nok, ennå) med norske ennå, eller bruke nok også på norsk. Tysk skiller ikke, men norsk skiller, og i siste linje i andre strofe er det betydningsforskjeller hva man velger. Jeg går for ennå. Strofen forteller at musesønnen nesten ikke kan vente til den første blomstringen begynner, de hilser ham og kommer vinteren i møte, mens han synger enhver (jenen) drøm.

Tredje strofe begynner med Ich sing ihn in der Weite (Jeg synger den i det vide, direkte oversatt). Pronomenet ihn (ham, den) er objektsformen av hankjønn, entall. På norsk bokmål blir det «han» eller «ham» om det viser til en person, og «den» om det viser til et substantiv i hankjønn. Her viser det til Traum (drøm) i strofen over, derfor «den». Så er det preposisjonsfrasen in der Weite (i det vide), der tysk bruker denne vendingen, der vi på norsk bruker «i vide verden». Jeg oversetter med sånn vi sier det på norsk, mens i gjendiktningen er det ikke plass til mer enn «vide». Så der har jeg omskrevet. Ordet Höhn er en gjenganger for oss som jobber med originaltekster av Goethe. Jeg har etter hvert lært meg at det må være Höhen, høyder. Adjektivet bebaubt er partisipp av bebauen (bebygge, dyrke). Det tilsvarer vårt bebygget, sammensetningen er den samme. Men tyskerne bruker det også i betydningen dyrket, eller kultivert. Her er det nok den betydningen som gjelder. Innholdet i denne midtstrofen, er at han synger sangen sin i hele, vide verden, på den lange og brede isen blomstrer vinteren (en selvmotsigelse, se En liten analyse). Så er det at også denne blomstringen er noe som forsvinner, og finner ny glede (Freude), på oppdyrkede høyder.

I fjerde strofe viser sie (dem) i linje 3 tilbake til das Junge Völkchen (det unge folket) i linje 2. Det er akkusativ flertall, 3. person, på norsk «dem». Disse tre linjene er en begrunnelsessetning som innledes med denn (for, for at), og wie (hvordan, som). Så denn wie… blir for som…, og så følger først betingelsen, og så konsekvensen. Som han finner det unge folket (das junge Völkchen), så egger (errege) han dem straks (sogleich) opp. Den sløve (stumf) gutten (Burche) brisker seg (bläht sich), mens den stive jenta svinger seg (dreht sich). Alt etter melodien til Musesønnen, som spiller. Drehen betyr å dreie, men i forbindelse med å danse (tanzen), så sier vi på norsk heller svinge seg, der tysk sier dreht sich.

Femte strofe er vanskeligst i gjendiktningen, der det er irriterende vanskelig å få den enkle førstelinjen over i norsk med versefoten beholdt. Pronemenet Ihr (dere) blir brukt om musene, det er de som gir «bunnen vinger». Substantivet Sohle betyr såle, som på norsk, men tyskerne bruker det også i betydningen «dalbunn», og det som er nederst. Så musene gir det som er nederst vinger, sånn at det kan fly. Verken såle eller dalbunn fungerer godt i overført betydning på norsk, vi vil vel heller se for oss en såle eller en dalbunn med vinger, i stedet for å se det billedlig for alt som ligger i bunn. Jeg oversetter derfor med «bunnen». Den liebling (elsklingen) som blir drevet gjennom haug og dal i linje 2 og 3, er musesønnen. Ihr (dere) i linje 4 viser igjen til musene, nå brukt som hilsen, «dere elskelige, yndige muser». Her er det et valg hva man velger å oversette lieden og holden med, begge er flertallsformer av adjektivene, og står til musene. Det siste ihr i linje 5 har voldet meg ganske store vanskeligheter. Jeg har funnet ut at det er et eiendomspronomen, deres, eller hennes, og at det står til bryst (Busen). I mitt hode må det da være musenes bryst, eller en av de kvinnelige musene. Det er ingen annen kvinne det har vært snakk om i teksten. Og det kan ikke godt dukke opp en fra intet. Alt dette er imidlertid fortolkning. Så er det også et problem i selve lesingen, ruh ich ihr am Busen, er hviler jeg henne/dere ved brystet. Verbet ausruhen kan være både transitivt og ikke-transitivt, så det kan være både hvile ut og hvile noen ut. Eller her: «hvile ut ved brystet (hennes)» eller «hvile henne ut ved brystet (mitt)». Grammatisk skulle det være den siste, men semantisk (innholdsmessig) passer det bedre med den første. Det er den jeg har sett andre oversettelser bruke, og det er den Goethe Handbuch skriver at det er (an deren Busen). Jeg oversetter med henne, som det står i originalen, inntil jeg eventuelt er bedre opplyst. Meningen i denne siste strofen er at musene utstyrer selv det som er lavest nede, med vinger, og at de driver ham – musesønnen – over haug og dal, for å spille sangen sin. Så spør han til slutt, de kjære musene, når de skal ta ham hjem igjen, sånn at han omsider kan hvile ut

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wegzupfeifen -> pfeifen (pfeift, pfiff, hat gepfiffen, itr.) 1. plystre. 2. pipe, hvine, ule. 3. blåse. 4. (overført, omgs.) røpe, angi, forråde.
reget -> regen (sv. refl.) røre, bevege; ohne sich zu regen uten å røre seg
fort (adv.) 1. bort, borte, vekk, fraværende; gått, kjørt av sted; 2. videre;
erwarten (sv. tr.) vente (på), vente seg, regne med
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand
Eises -> Eis das, -es/; is
schwinden (schwindet, schwand, ist geschwunden, itr.) svinne, avta, minske, blekne, forsvinne;
bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
Linde die, -/-n; lindetre.
erregt (adj.) opphisset, livlig, hissig, preget av sinnsbevegelse.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Bursche der, -n/-n; (ung)gutt, fyr, kar; ung mann; kamerat; lærling, student; oppasser.
blähen (sv. tr. itr.) blåse opp, svelle; sich blähen blåse seg opp, briske seg.
steif (adj.) stiv; (om drikk) sterk
Sohle die, -/-n 1. såle. 2. bunn, dalbunn;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør) 3. flygel.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
ausruhen (sv. tr. itr. refl.) hvile, la hvile; hvile (seg) ut, komme seg.

En liten analyse

Tyskland er et land av diktere og tenkere. De kan skrive dikt, og de kan lese dem. For å kunne skrive på høyt nivå, må man også kunne lese på høyt nivå. I Goethe-håndboken står det at Goethe og andre diktere ofte står frem som malere i diktene sine, de skildrer i ord hva de ser, lukter, hører og føler, de beskriver sanseuttrykkene. I der Musensohn er det ikke maleren, men spillemannen, som opptrer. Diktet har spillemannens bevegelse, der diktets jeg hopper omkring, fra det ene, til det andre. Ideen om spillemannen som spiller er jo også godt underbygget av innholdet og ordene, wegzupfeifen, nach dem Takte reget, sing (x2) og nach meiner Melodie i strofene 1, 2 (og 3) og 4. Likeså er bevegelsen understreket, med schweifen, von Ort zu Ort, reget, beweget, in der Weite i de tre første strofene, og i den siste, der han vender tilbake til huset. Mer enn maleren som står stille og observerer, er det spillemannen som reiser rundt og spiller.

Og hva er det så spillemannen spiller? Det er årstidenes gang, og det enkle liv. Skaperkraften i naturen er blomstene om våren, skaperkraften til poeten – spillemannen, musenes sønn – er sangen han synger. Det er blomstene som hilser sangen, i linje 4 strofe 2, og ikke omvendt, denne gangen. Ordene i sangen kan også leses som blomster som blomstrer, også de kommer vinteren i møte, og deres magiske skaperkraft viser seg i paradokset at vinteren blomstrer i linje 3, strofe 3. Den blomstrer sågar på den lange, brede isen, så lenge musesønnen er ute og synger, i den store vide verden, som han altså er og gjør.

Strofe 4 er sangen for landsbyfolkene. Det er en klassisk, tysk, landlig scene, ved lindetreet. Også her er det spillemannen, musesønnen, som vekker de fyrige følelser til liv, i de unge gutter og jenter. Han spiller til dans, og de danser. Merk at musesønnen selv ikke er engasjert i dansen, han er helt distansert, beskriver bare med karakteriserende adjektiv de sløve (stumpf) gutter og de stive (jenter) som henholdsvis brisker seg og svinger seg. Det er spillemannen, musesønnen som får tingene til å skje, men han er ikke selv med i disse tingene som skjer, annet enn at han gleder seg over dem.

Først i siste strofe kommer noe som kan minne om egne følelser for musesønnen. Det gjør han med det uttrykte ønske om å få komme hjem, til musene, for der omsider å kunne hvile ut.

Så hvordan skal man lese dette, utover det som står her helt åpenbart? Fremdeles holder jeg meg til Goethe Handbuch, som her skriver at diktet inneholder den romantiske forestillingen om verdens livgivning gjennom kunsten. Her er også bilder og motiv fra folkediktningen, etter påvirkning fra Goethes møte med Herder i Strassbourg. Videre – og nå blir det kanskje litt vanskelig å henge med – her diktet en refleksjon over dikterens egen dikteriske skaperkraft. Det er veldig lett og ubesværet, det som står her, musesønnen har denne evnen, og kan bruke den til å reise rundt i verden og ubesværet og uforpliktende bruke den.

Det er ingen subjektivitet i diktet, ikke i den forstand. Her er ingen som setter ord på tanker og følelser, og beskriver hvordan det er å være jeg, hvordan det er å være menneske. Goethe er selv en musenes sønn, kan selv være en spillemann, men i dette er han bare en allegori. Det er vranglesing å lese diktet som et uttrykk for hvordan det er å være Goethe. Det er ingen subjektivitet i diktet, det handler ikke om noe subjekt.

De første tre linjene i diktet er sitert i 16’de bok av det biografiske storverket, Dichtung und Leben. Goethe var fullt klar over sitt litterære talent, en tid der geni var et begrep brukt på genier, og han var opptatt av og reflekterte over at han var utstyrt med diktergaven. I Dichtung und Leben står det imidlertid So ging’s den ganzen Tag (Slik gikk det hele dagen). Fremmed for oss i dag, er den dikteriske skaperkraften gitt av naturen. Dikteren er bare et medium, man kan si naturen uttrykker seg gjennom dikteren. Derfor gir også begrepet geni den gang mer mening, du er i besittelse av noe ingen andre har, du er i stand til noe ingen andre kan. Dette er ikke noe å lære, dette er geni.

Slik er det for Musesønnen også. Han har gaven, reiser rundt og spiller, til alles forlystelse. Og han gleder seg selv også. Men det slutter med at han lengter hjem, til hvile

Kommentar

Det er altså mye det går an å få ut av en tekst med 5 x 6 linjer. Jeg er tilhenger av den livsgleden og den livsbejaelsen som ligger i diktet, jeg tror det hjelper oss til intet mindre enn et bedre liv, om vi gleder oss over våren og kjærligheten, årstidenes og livets gang. Om poesien kan hjelpe med det, sette ord på denne stemningen, vekke den og stimulere den, så har den en mening, i hvert fall for meg.

Jeg er også svak for avslutningen, der poeten og spillemannen lengter hjem, til hvile og ro. Livsglede og livsbejaelse er bra, men det er også anstrengende, og man lengter jo etter å kunne hvile ut i noens fang, etter hvert. Det er også skjebnen til alle som underholder, eller mange av dem, som gjør andre glade, men selv er trist. Nå leser jeg imidlertid mer i diktet enn det som står der, dette er ikke om omreisende spillemenn, som lengter hjem. Dette er om musenes sønn, som har diktergaven, og elsker å bruke den, men som likevel lengter hjem for å hvile ut, til slutt. Om det er aldri så mye vinter og vår og sang og dans, og alt som er.

Jeg må også avslutte med noen ord om komposisjonen til Schubert. Det er ikke så lett for meg å lese teksten uavhengig av den. Katalognummeret er D764, komposisjonen ble skrevet i 1822, og trykket i 1828. Det er trillende piano, og en sanger som synger ubesværet og uanstrengt, raskt av gårde. Tekst er bra, men det er noe med musikk og melodier, som virkelig kan få frem denne dobbeltheten, at det på overflaten er lyst og lett og glede, men at det er et eller annet ubestemmelig under. Særlig synes jeg Fritz Wunderlich får frem denne effekten, nesten som det å være musesønnen er en forbannelse, som at det å spille og være glad er en tvang man ikke slipper unna. Det liker jeg godt. Men her er det smak og behag. Og det er heller ikke sikkert alle vil høre denne sangen på samme måte som jeg.

Min gjendiktning

I oversettelser fra et språk til et annet møter man på standardproblem man hver gang må overvinne. Oversetter man dikt med fast rytme fra tysk til norsk, så har man et problem med at tyske durch er enstavelsesord, mens norske gjennom har to. Som alltid er gjendiktning kompromiss, og som vanlig er kompromisset jeg går for, å tillate halvrim, heller enn å tvinge inn ord som ikke er riktige, eller bryte med rytmen. Poenget med et dikt som dette, er at det skal være lett og ledig å lese det, og ikke vanskelig å forstå det. Og så skal det være mulig å synge, på melodien til Schubert, D. 764.

I siste strofe har jeg gjort noen omskrivninger, som man ser. Jeg har også prøvd grepet jeg av og til prøver, å bruke nynorsk de for bokmål dere. Jeg makerer med de’, så det ikke leses ‘di’. Det er dere som er korrekt bokmål, men verseskjemaet tillater ikke å starte med en troké. Heller ikke slutten på denne strofen er helt god. Generelt er jeg ikke helt fornøyd med denne gjendiktningen, ennå.

Musenes sønn

I fjell og skog å krysse,
Min lille sang å plystre,
Det går fra vei til vei!
Og etter takten leker,
Og etter mål beveger,
Alt sammen seg til meg.

Jeg kan nesten ikke vente,
Den første blomst å hente,
Den første blomstring øm.
De hilser mine sanger,
Mot vinteren de stanger,
Jeg synger hver en drøm.

Jeg synger alle steder,
På isen lange, brede,
Der blomstrer vinter’n flott!
Óg denne blomstring svinner
Og nye gleder finner
På høyder dyrket opp.

For når jeg nå vil finne
De unge ved en linde,
Straks egger jeg dem i.
Den sløve unggutt svulmer,
Den stive jenta tumler
Seg til min melodi.

De ‘gir til bunnen vinger!
Bort haug og dal ham tvinger
Den yndling fra hans hus.
Så kjære muser, mange
Når skal jeg der i fanget
Hos henne hvile ut?

ES2019

Noter

(1) Franz Schubert skal visstnok ha laget to forskjellige melodier over denne teksten. Den jeg har, og kjenner, er den som har katalognummer D764. Andre som har tonsatt diktet er Johann Friedrich Reichardt og Karl Friedrich Zelter.

(2) I Goethe Handbuch blir det sagt at dette var en form som ble mye brukt i rokoko-stilen på 1700-tallet. Det passer godt til en rokokofigur, med at det svinger seg rundt som i en dans i de to første linjene, og så ender figuren med den trykktunge utgangen av linje 3 (s. 267).

Kilder

Goethe Handbuch, Bind 1 – Gedichte Melzler, 2004.

Forrige: Rettung, Neste: Gefunden, Alle: Goethe

Die Spröde, av Johann W. von Goethe

Diktet av Goethe vi skal ta for oss i dag er det første fra Weimar-perioden, det som passer inn i det som har fått navnet Weimar-klassisismen. Vi er godt inne på 1790-tallet, Goethe nærmer seg 50 år, bor i Weimar, og står i brevveksling med Schiller. Denne brevvekslingen skulle forme Goethe veldig. Og derigjennom forme tysk litteratur- og kulturhistorie. Goethe var blitt en moden mann, den ungdommelige skapertrang og vilje til å gripe verden og å endre den, var erstattet av den modne manns ro og ønske om å bevare tingene som man kjenner dem. Goethes ungdom var Sturm und drang, følelsesmessige stormer og politisk og kulturell virketreng, den modne Goethe var ønske om harmoni og skjønnhet og sannhet. Det mente Goethe å finne i den gamle antikken, en mening preget av å være oppvokst i et klassisk hjem, og av en reise til Italia og Roma på slutten av 1780-tallet.

Det klassiske i diktet Die Spröde (Den reserverte) ser vi i diktets tema og motiv, det pastorale, gjeterjenta og beilerne. Diktet er ikke noe langt, og gir seg ikke ut for å være noe krevende eller viktig, men heller et uttrykk for en litt mystisk og litt utilgjengelig gjeterjente, som heller går og synger med sauene sine, enn å la frierne få det som de vil.

Die Spröde

An dem reinsten Frühlingsmorgen
Ging die Schäferin und sang,
Jung und schön und ohne Sorgen,
Daß es durch die Felder klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bot ihr für ein Mäulchen
Zwei, drei Schälchen gleich am Ort;
Schalkhaft blickte sie ein Weilchen,
Doch sie sang und lachte fort,
So la la! le ralla!

Und ein andrer bot ihr Bänder,
Und der dritte bot sein Herz;
Doch sie trieb mit Herz und Bändern
So wie mit den Lämmern Scherz,
Nur la la! le ralla!

Den reserverte

I den reneste vårmorgenen
Gikk gjeterjenta og sang,
Ung og skjønn og uten sorger,
Gjennom åkerne det klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bød henne en liten munn
To, tre småsau med på stedet;
Spøkefullt kikket hun en liten stund.
Dog sang og lo hun bort,
Så la la! le ralla!

Og en annen bød henne bånd,
Og den tredje bød henne sitt hjerte;
Dog hun bedrev med hjerte og bånd
Slik som med lammene spøk,
Bare la la! le ralla!

Språk, form og innhold

Formen er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Oddetallslinjene har trykklett utgang, partallslinjene trykktung. Så det blir tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam x2. Den siste linjen er et tillegg, en trall, jeg vil si den trokeiske versefoten skal følges også her, men her bare med tre takter.

An dem reinsten Frühlingsmorgen
Ging die Schäferin und sang,
Jung und schön und ohne Sorgen,
Daß es durch die Felder klang,
So la la! le ralla!

Trykkfordeling, første strofe, Die Spröde

Merk at når man søker på nettet kommer det opp en side, schwaben-kultur, der teksten er presentert som en lieder, og der den metriske formen er beskrevet som daktyler. Siden ser pålitelig ut, med korrekt faktainformasjon, og skikkelig oppsett, men det virker på meg merkelig at denne teksten skal kunne passe inn i en daktylsk versefot. Det vil si tung-lett-lett, typisk sånn som enstavede norske substantiv i bestemt flertall, skapene, byene, tingene, tung-lett-lett. Skulle det vært noe, måtte vel denne liederen være anapest? Det vil si lett-lett-tung, slik som ordet anapest selv. Jeg hørte gjennom noen versjoner av Hugo Wolfs tonsatte sang til teksten, men der var ikke betoningen av stavelsene så markant. Poenget til nettsiden schwaben-kultur er at den metriske formen er identisk til den til Die Bekehrte, som er liederen som følger, og som står i par til den. Jeg er enig i det, men jeg ville ikke kalt det daktyler.

Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim. Formen og rimene er konsekvent gjennom alle tre strofene. I tillegg til hovedrimene ved utgangen av linjene er det tilløp til innrim og bokstavrim inne i strofene. Bokstavrim har vi i Schäferin – sang – schon – Sorgen i strofe 1, Schäfchen- Schalkhaft i strofe 2, men det er bare det andre bokstavrimet som er fullverdig. Skal det være ordentlig, skal alle konsonanter før første vokal være like. Det er det som er den gamle norrøne og klassiske alliterasjonen. Innrimene er heller ikke fullverdige, men diminutivene Mäulchen-Schäfchen-Weilchen har lydlig slektskap i strofe 2, og andrer rimer på Bänder vel så godt i første linje i strofe 3, som Bänder rimer på sitt egentlige rimord, Bändern, i utgangen av linje 3.

Oversettelse

Tittelen på diktet er alltid viktig å få oversatt godt. Die Spröde har ikke noen opplagt norsk oversettelse. Grunnbetydningen er sprø og skjør. Når det blir brukt om en person, betyr det at vedkommende er avvisende, utilgjengelig, lukket og reservert. Gjeterjenta i diktet er nettopp lukket og reservert, slik hun avviser alle frierne sine. Jeg kaller diktet Den Reserverte i min oversettelse, også fordi diktet har slektskap med Den omvedte (Die Bekehrte), som jeg skal poste neste gang. Men norske Den reserverte er ikke i nærheten av å være en så god tittel som tyske Die Spröde.

Diktet har også noen generelle vanskeligheter i oversettelsen. Det gjør rikelig bruk av dimminutiv, tysk verkleinerungsform, noe vi ikke har på norsk. Så en oversetter må velge om han/hun bare skal ignorere dimminutiven, eller legge til et ekstra ord, «liten». Dimminutiven er også en kjæleform, så det er ikke dekkende bare å skrive «liten munn» for Mäulchen heller. Det er også et spørsmål hva en oversetter skal gjøre med trallen i siste linje i hver strofe. Dette er ord der klangen er poenget, selvsagt, det er ord som ikke har noen mening. Men det første ordet i trallen har alltid en mening, so er så, og nur er bare. Jeg heller mot å oversette disse ordene, eller «oversette», i hermetegn, mens jeg lar resten av trallen stå som den gjør på tysk. I gjendiktningen beholder jeg den tyske ordlyden.

I første strofe oversetter jeg preposisjonsuttrykket An dem med i den. Jeg synes alle preposisjoner skurrer på norsk i denne sammenhengen, vi sier ikke i en morgen, vi sier en morgen. Her skal det imidlertid ikke bare være en morgen, det skal være den reneste vårmorgenen, og da er det ikke så lett å unnslippe preposisjonen. Så: I den reneste vårmorgenen. Problemet er så stort at jeg i gjendiktningen legger til en trykklett opptakt, og skriver Det var en ren og vårlig morgen. Fjerde linje i denne strofen har jeg omskrevet litt. Direkte oversatt står det: At det gjennom åkern/markene (Felder) klang.

Andre strofe har en vanskelighet jeg ikke kan garantere for at jeg har klart å overvinne. Først ut er navnet Thyrsis, et navn som er det samme på norsk og tysk, selvsagt, men navnet er så spesielt at det ikke kan kalles tilfeldig valgt. Jeg har nøstet litt opp i hva det kan være, det er antikt, gresk, og også brukt av Vergil, i hans syvende eclogue. Opprinnelig er det tittelen på et dikt av Theocritus. eller Theokrit, som vi vel kaller ham på norsk. Ingenting av dette kjenner jeg direkte, bare av omtale. Thyrsis er en gjeter, og passer derfor inn i det pastorale motiv, og at han er gammel og gresk, passer inn i det klassiske. Lenger enn det greide jeg ikke å komme i forsøket på å finne ut hvorfor Goethe bruker dette navnet i diktet. Uansett byr denne Thyrsis gjeterjenta på en «liten munn», ein Mäulchen, og om det er en munn å kysse på, eller noe å spise, skal ikke jeg uttale meg om, annet enn at jeg tror det er det første. Det er en omskriving for at han vil ha henne. Linje to i denne strofen er mystisk for meg. Direkte oversatt er det To, tre småsau (Schäfchen) likt (gleich) på stedet (am Ort). Men det gir ikke noen god mening på norsk. Det er forskjeller i hvordan tyskerne bruker sitt gleich, og hvordan vi bruker vårt tilsvarende «lik». Antagelig er det slik at Thyrsis byr med to-tre sau der på stedet, i tillegg til munnen sin, altså han legger på en liten gave for å få henne. Det passer med at Thyrsis er gjeter, sånn kjennere av antikk litteratur vil vite. Da gir det god mening at gjeterjenta skjemteaktig kikker på ham en liten stund, før hun ler og synger frieriet bort.

I tredje strofe er det en annen som byr henne bånd, i flertall (Bänder), og en tredje en som i rene ord byr henne hjertet sitt. Men hun driver med både hjerter og bånd, som hun driver med lammene sine, bare spøk. Her passer det å oversette den siste trallen med bare tra-la-la, det er betydningsinnhold i tyske nur (bare), der. Ellers hadde ikke denne strofen noen vanskeligheter i oversettelsen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsordene er markert med fet skrift.

spröde (adj.) 1. sprø, skjør; 2. (om hud) sprukken; (stemme) ru. 3. (om person) avvisende, utilgjengelig, lukket, reservert.
Schäferin -> Schäfer der, -s/-; gjeter, hyrde.
Feld das, -(e)s/-er; felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet
bot pret. av → bieten (bietet, bot, hat geboten, tr., refl.) by, tilby, by på
Mäulchen das, -/; liten munn.
Schäfchen, Schäflein das, -s/-, lam, lite får; (overført) hjord, flokk;
Schalkhaft — treff på norsk-tysk –> skjelmsk schelmisch, neckisch, schalkhaft.
blickte -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse;
Weilchen das, -s/-; kort stund, øyeblikk.
Bänder -> I. das Band, -(e)s/Bänder (flt. -e se pkt. 4). 1. bånd; ordensbånd, transportbånd. 2. beslag, feste. 3. smal klippeavsats. 4. flt. die Bande (overført, poetisk); lenker, bånd (vennskapsbånd
trieb -> treiben (treibt, trieb, hat/ist getrieben, tr. itr) 1. drive (i ulike betydninger) 2. presse, jage, skynde på, mase 3. drive på med, bedrive, holde på med.
Lämmern -> Lamm das, -(e)s/Lämmer. 1. lam. 2. kje, geitekilling.

Kommentar

Det er et klassisk motiv om gjeterjenta som går i fjellene med sauene sine, og som mange vil ha, men ingen kan få. Den er godt kjent også til tonene av Hugo Wolf (1860-1903), fra 1891. Diktet står i par med det følgende Die Bekeherte (den omvendte), der morgen er skiftet ut med aften, tredje person (gjeterjenta) er skiftet ut med første (jeg). og gutten blåser i fløyten sin, og det vel kan se ut som at den reserverte (die Spröde) ikke er så reservert lenger (Die Bekehehrte). Antall strofer og oppbygningen av dem er identisk.

Mer om Die Bekeherte kommer neste gang. Om Die Spröde har jeg også sagt nok. Denne gjeterjenta (Schäferin) er litt lukket og reserert, hun lar seg ikke fange av beilerne, og lar seg ikke fange av mine ord.

Min gjendiktning

Den tyske objektsformen for 3. person entall, hunkjønn, er ihr, et enstavelsesord. Det tilsvarende norske henne har to stavelser. Jeg løser det av og til ved apostrof, ‘ne eller ‘na, om diktet blir lest høyt, skal det gå fint. I mange dialekter er det slik det gjøres, jeg så ‘a, eller eg såg na. Men skriftlig ser det litt fremmed ut. Jeg prøver derfor av og til å bruke subjektsformen hun, noe som ikke er grammatisk riktig, men som kanskje kan forsvares, siden det for mange av de andre pronomene ikke lenger skilles mellom subjektsform og objektsform. Det gjelder for eksempel tredje person hankjønn, der det er helt vanlig å bruke han både i han så meg og i jeg så han. Problemet finnes i dette diktet i første linje i strofe 2. Jeg kan unngå problemet med å skrive «Thyris bød henne en munn», i stedet for «Thyris bød hun på en munn».

I tredje strofe er det et innrim jeg ikke får over: Und ein andrer bot ihr Bänder, andrer mot Bänder. Det er et halvrim, men det klinger vel så bra som det egentlige rimet i strofen Bänder – Bändern. Det er rimet er nominativ flertall mot dativ flertall. Jeg har landet på en litt haltende løsning, der selv.

Den reserverte

Det var en ren og vårlig morgen
Gjeterjenta gikk og sang,
Ung og skjønn og ingen sorger,
Så det gjennom marken klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bød henne munnen
Noe sau i samme trekk;
Skjelmskt hun kikket lurt den stunden.
Dog hun sang og lo det vekk ,
So la la! le ralla!

Og en annen bød å binde,
Og den tredje hjertet bød;
Dog hun drev med hjertebindet
Som med sine sauer spøk,
Kun la la! le ralla!

ES2019

Forrige: Christel Neste: Die Bekehrte Alle: Goethe

Die Erwartung (Ventingen), av Friedrich Schiller

Dette er ikke en komersiell blogg. Det viser jeg ganske klart i dag, da jeg tar fatt på et ganske langt og temmelig ukjent dikt av Friedrich Schiller, fordi det er referert til i Hallvard Lies verselære fra 1967. Der blir det satt i forbindelse med Welhavens dikt, En Vaarnat. Forbindelsen er at begge diktene har et taktskifte, og Lie antyder at Welhaven der kanskje er litt inspirert av Schiller. I alle fall viser Lie at det gir mening å lese Welhavens dikt med Schillers dikt i bakhodet, og at motivet for taktskiftet kan være noe av det samme. Det vil si, som Lie også forklarer, så er taktskiftet hos Schiller veldig konkret motivert, det er den man venter på og trodde skulle komme, som ikke kommer allikevel. Hos Welhaven er stemningen hele tiden den samme, det er poeten som sitter i vårnatten, og det er ingen ytre handlinger som kan forårsake et taktskifte. Det er bare de indre stemningene som kan skifte.

Om Schiller

Friedrich Schiller (1759 – 1805) hører til de ganske vanskelige. Han er produkt av sin tid, klassisismen og opplysningstiden, og han er med i den tidlige brytingen fra klassismen over i romantikken. Det er mye bakgrunnsstoff å sette seg inn i for å skjønne hvorfor de skrev som de gjorde, og tekstene kan kanskje virke fremmende og omstendelige for våre dagers lesere. Det gjelder særlig diktene, der det var strenge krav til formen, og de sjeldent begrenset seg i lengden. Vi har på norsk heller ingen markante dikterpersonligheter fra denne tiden, de vi har er humoristiske (Wessel) eller tidlige uttrykk for norsk nasjonalfølelse (Nordahl Bruun), så vi får liten øving i å lese tekster på vårt eget språk herfra.

Tyskerne har mange og store. Det er fra denne tiden den tyske dikter- og tenkertradisjonen for alvor begynner, det er herfra de har Goethe, og fra ham kommer de alle sammen. Schiller hører til samme tidsperiode som Goethe, og var venn av ham, men Goethe levde lenger, og fikk gjort mer. Men siden tysk ikke står så sterkt i Norge lenger, er heller ikke Goethe så inngående kjent lenger. Og Schiller er vanskelig tilgjengelig. Det har han i hvert fall vært for meg.

Men så er det jo slik at når man jobber med en sak, og bruker tid på den, så øker også kunnskapen, og med det kommer interessen. Den tyske diktningen er en verden ennå ganske fremmed for meg, men jeg vet nok til å vite at her er det noe å hente. Foreløpig er jeg ganske på amatørplan, sånn at jeg vet at de som har interesse for dette, antagelig vet mye mer enn meg. Men et sted må man begynne, og her har jeg begynt.

Die Erwartung

Hör ich das Pförtchen nicht gehen?
Hat nicht der Riegel geklirrt?
Nein, es war des Windes Wehen,
Der durch diese Pappeln schwirrt.

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Stille, was schlüpft durch die Hecken
Raschelnd mit eilendem Lauf?
Nein, es scheuchte nur der Schrecken
Aus dem Busch den Vogel auf.

O! lösche deine Fackel, Tag! Hervor,
Du geistge Nacht, mit deinem holden Schweigen,
Breit um uns her den purpurroten Flor,
Umspinn uns mit geheimnisvollen Zweigen,
Der Liebe Wonne flieht des Lauschers Ohr,
Sie flieht des Strahles unbescheidnen Zeugen!
Nur Hesper, der verschwiegene, allein
Darf still herblickend ihr Vertrauter sein.

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Mein Ohr umtönt ein Harmonienfluss,
Der Springquell fällt mit angenehmem Rauschen,
Die Blume neigt sich bei des Westes Kuss,
Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen,
Die Traube winkt, die Pfirsche zum Genuss,
Die üppig schwellend hinter Blättern lauschen,
Die Luft, getaucht in der Gewürze Flut,
Trinkt von der heissen Wange mir die Glut.

Hör ich nicht Tritte erschallen?
Rauschts nicht den Laubgang daher?
Nein, die Frucht ist dort gefallen,
Von der eignen Fülle schwer.

Des Tages Flammenauge selber bricht
In süssem Tod und seine Farben blassen,
Kühn öffnen sich im holden Dämmerlicht
Die Kelche schon, die seine Gluten hassen,
Still hebt der Mond sein strahlend Angesicht,
Die Welt zerschmilzt in ruhig grosse Massen,
Der Gürtel ist von jedem Reiz gelöst,
Und alles Schöne zeigt sich mir entblösst.

Seh ich nichts Weisses dort schimmern?
Glänzts nicht wie seidnes Gewand?
Nein, es ist der Säule Flimmern
An der dunkeln Taxuswand.

O! sehnend Herz, ergötze dich nicht mehr,
Mit süssen Bildern wesenlos zu spielen,
Der Arm, der sie umfassen will, ist leer,
Kein Schattenglück kann diesen Busen kühlen;
O! führe mir die Lebende daher,
Lass ihre Hand, die zärtliche, mich fühlen,
Den Schatten nur von ihres Mantels Saum,
Und in das Leben tritt der hohle Traum.

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

aus Gedichte, 1789 – 1805

Min oversettelse (ufullstendig)

Ventingen

Hørte jeg ikke porten gå?
Har ikke slåen klirret?
Nei, det var vindens pust,
Som suste gjennom disse poplene.

O smukke deg, du grønne, løvdekkede tak,
Du skal den yndeutstrålende motta,
Hennes gren, bygger et skyggende tak,
Med hengiven natt henne hemmelig å omfavne,
Og all hennes smigerluft, blir våken
Og spøker og spiller om hennes rosekinn,
Når hennes skjønne byrde lett beveger seg,
Den sarte foten til kjærlighetens sete bærer.

Stille, hva smyger gjennom hekkene
Raslende med hurtig løp?
Nei, det var bare noen fugler
som av skrekk ble skrempt opp fra busken.

O! slokk din fakkel, dag! Herover,
Du åndfulle natt, med din yndige stillhet
Bre om oss den purpurrøde flor,
Omspinn oss med hemmelighetsfulle greiner,
Kjærlighetens lykksalighet flyr med den spente lytters øre,
Hun flyr de ubeskjedne vitnene til strålene,
Bare Hesperos, den tause, alene
Får stille synlig være hennes fortrolige.

Ropte det ikke lett fra det fjerne,
Som hviskende stemmer likt?
Nei, svanen er det, som trekker
Ringer gjennom den sølvfargede dammen.

Mitt øre omtoner en harmoniflod,
Den varme kilden faller med behagelig brus
Blomstene bøyer seg for vestavindens kyss
Og alle vesener ser jeg veksle lykksalighet
Druene vinker, ferskene til nytelse
Som overdådig svulmende bak blader lytter
Luften, dykker ned i kryddernes flod
Drikker meg fra de hette kinn gløden.

Hørte jeg ikke skrittene lyde?
Rasler ikke løvgangen hitover?
Nei, en frukt er falt der borte,
Fra dens egen tunge fylde.

Dagens flammeøye brekker selv
I den søte død og blasse farger.
Djervt åpner seg i det elsklige tusmørke,
Begerne allerede, som hater sin glød
Hever månen sin strålende åsyn
Verden forsmelter i rolig stor masse
Beltet er for enhver lokkelse løsnet,
Og alt det skjønne trekker meg blottet til seg.

Ser jeg ikke noe hvitt glinse der borte?
Glanser det ikke som silkekledning?
Nei, det er søylen som flimrer
På den mørke barlindsveggen.

O! lengtende hjerte, mor deg ikke mer,
Med søte bilder uvirkelig å leke,
Armen, som vil omfavne henne, er tom
Ingen skyggelykke kan dette brystet kjølne;
O! før meg den levende hit,
La hennes hånd, den sarte, føle meg,
Skyggen bare fra hennes kåpes fald,
Og i livet trå den hule drøm.

Og lett, som fra det himmelske høye
Kommer stunden av lykke frem.
Så vår hun nærmet seg, usett
Og vekte vennen med kyss.

En gjennomgang av språk, innhold og oversettelse

Jeg oversetter des Windes Wehen, med vindens pust. Det er bokstavrim i orginalen, ordene Winden og Wehen står godt til hverandre, norske «vindens vaiing» gir ikke helt den same effekten. Ordet pust står ikke i originalen, men det står godt til ordet suste i linjen under. Så her oversetter jeg litt poetisk.

I andre strofe er det noen ord som ikke står i ordlisten med norsk oversettelse. Schattendes er skyggende. Gemach er gemakk, norsk ordbok skriver det kommer fra lavtysk, og egentlig betyr «bekvemmelighet». Det er et fint rom, et kammer. Vi kjenner det i dag best i uttrykket «de indre gemakker».

I strofe 3 må det omskrives. Tysk har som man vet verbet til slutt, og de tyske poetene bruker det effektivt, men det er ikke noen mulighet for å få det tyske auf til slutt i strofen til å bli det norske ordet opp til slutt i oversettelsen.

Breit um uns her tror jeg skal oversettes bare med «bre om oss». Adverbet her (hit) passer ikke på norsk å ta med. Her har jeg litt problemer med vendingen des Lauschers Ohr, særlig ordet Lauschers, som skal være genitiv av Lauscher. Jeg har søkt meg frem til at dette skal være noe med ører, gjerne i jegerspråk, og gjerne på dyr som hare og rådyr. Det kan også være en person som lytter ved dørene. Det passer bedre i sammenhengen. I linje 6 gjelder det å få genitiven riktig, det er des Strahles, til strålene. Schiller bruker formen Hesper for Hesperos, aftenstjernen i gresk mytologi. Dette var nok godt kjent for den klassisk utdannede Schillers samtid, men nok veldig lite kjent her i dag. Likevel tror jeg at jeg holder på Hesperos, i stedet for å bruke Aftenstjernen, eller Venus. Å bruke Venus kunne vært fint, det er planeten Venus som er aftenstjernen, men Venus er også det latinske navnet på en gresk gud, og det er en ganske annen gud enn Hesperos. Så det kunne vært misvisende. Om vår tid ikke alltid er like opplyst i den klassiske historien, så har vi oppslagsverk lettere tilgjengelig enn noen har hatt det før oss. Alle som vil finner lett ut hva Hesperos er for noe. Jeg tror sie viser tilbake til die Liebe, nedover i strofen. Jeg er ikke helt fornøyd med hvordan jeg fikk denne til, ennå.

I begynnelsen av strofe 5 er det en verbsammensetning, rief gleich, som vanlig for uekte sammensatte verb med verbet og tilhøret atskilt. Jeg vet ikke om jeg treffer riktig med å oversette med roper likt, det føles og virker litt underlig. De to siste linjene i denne strofen må omskrives.

Tysk Wikipedia skriver at Springquelle er en kilde med varmt kildevnn. Rauschen (sus, brus) er brukt som substantiv, men i ordlisten finner jeg det som verb, og har satt det opp i gloselisten som det. Des Westes Kuss er vestavindens kyss. Jeg er ikke sikker på om jeg får linjen Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen, helt riktig. Slik jeg forstår det, er det jeg-personen i dikte som ser alle vesener rundt seg bytte fryd og lykksalighet med hverandre. Alle har overskudd av det, og kan gi og få. Den siste halvdel av denne strofen må renskrives.

Laubgang er satt sammen av Laub (løv) og gang (gange), jeg tror løvgang må være greit. Jeg oversetter die Frucht til en frukt, bestemt til ubestemt form. Jeg må også tenke litt hvordan jeg skal oversette die Fülle (fylde, overflod).

Strofe 7 har jeg litt problemer med. Jeg får ikke helt til hvordan ordene død (Tod) og hate (hassen) skal passe inn. Det er også noe med sammenhengene der jeg ikke får grep på. Dagens flammeøye (Des Tages Flammenauge) er solen.

Strofe 8 stoler jeg heller ikke på. Særlig mot slutten. Det gir ikke helt god mening sånn jeg har oversatt det til norsk. Jeg må se nærmere på det.

I strofe 9 tror han at han ser det glinse i silkeklærne hennes, men så er det bare en søyle som flimrer mot en vegg av barlind. I oversettelsen er det litt valg av ord som må til, hva slags ord for skinne, glinse og glanse som skal velges, og om det er på eller mot veggen av barlind det skal stå. Her er det slik jeg ser det bare snakk om nyanseforskjeller.

Strofe 10 har jeg fått sammen på et vis. Ordet skyggelykke tror jeg skal være like uvanlig som Schattenglück på tysk. Det er hans eget, ikke hennes bryst, som skal kjølnes.

I den avsluttende strofe 11 er det nesten uutholdelig ikke å kunne sette verbet til slutt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift. For noen ord gir ordboken bare tysk forklaring, og ingen norske oversettelser. Slike ord er markert med fetkursiv. I kursiv står ord som ikke står i ordboken i det hele tatt, men som jeg har funnet andre steder. Ord med lenker går til nettsiden jeg har funnet forklaringen til ordet.

(Pförtchen – dimminufitv ->) Pforte die, -/-n; dør (i port), port.
Riegel der, -s/-. 1. slå; den Riegel an der Tür vorschieben skyve slåen for døra; (overført) einer Sache einen Riegel vorschiebensette en stopper for noe; hinter Schloss und Riegel (overført) bak lås og slå. 2. rad, (inndelt) stripe 3. (sjokolade)plate.
klirren (sv. itr.) klirre
wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier. 2. blåse, vifte;
schwirren (sv. itr.) 1. svirre, summe. 2. suse; suse i vei.
Pappel die, -/-n; poppel.

Anmut die, -/; ynde, sjarm, gratie.
Zweig der, -(e)s/-e. 1. gren, kvist. 2. (overført) gren;
bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge.  2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Schatten der, -s/-; skygge;
Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin. (Norsk: gemakk)
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet. 2. hjemlig.
umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
schmeicheln (sv. itr.) smigre;
Wange die, -/-n; 1. kinn. 2. sidedel, vange.
Bürde die, -/-n; byrde.
Sitz der, -es/-e.  1. sete. 2. sitteplass, plass. 3. snitt, passform.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).

schlüpfen (sv. itr.) smutte; smyge (seg); gli
Hecke die, -/-n. 1. hekk. 2. hekketid.
scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.

das Schweigen taushet, stillhet.
her (adv.) 1. hit. 2. fra. 3. siden, fra (den tid).
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor);
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
La̱u̱·scher La̱u̱·sche·rin -s, – der 1 jmd., der lauscht2 Seid mal still, ich glaube, wir haben einen Lauscher! 2 zool. (in der Sprache der Jäger) das Ohr des Hasen Der Hase stellte seine Lauscher auf. –> lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte.  2. lytte til (oppmerksomt, spent).
Ohr das, -(e)s/-en; øre;
unbescheiden (adj.) ubeskjeden.
Zeuge der, -n/-n, die Zeugin -/-nen; vitne
Hesper Hesperos, i gresk mytologi, aftenstjernen (Venus, planeten)
verschwiegen (adj.) 1. taus, diskret. 2. rolig, stille, bortgjemt.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
vertraut (adj.) fortrolig

flüstern (sv. tr. itr.) hviske; (om vind) suse
Kreis der, -es/-e. 1. sirkel, ring, runding. 2. krets, distrikt, forvaltningsområde (omfatter flere kommuner). 3. krets, gruppe
Teich der, -(e)s/-e; dam.

tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår). 2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Quelle die, -/-n; kilde (også overført), rot, opphav.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;
der West -(e)s/; (poetisk) vestenvind.
Wesen das, -s/-; vesen
tauschen (sv. tr.) bytte
Traube die, -/-n. 1. (vin)drue. 2. (overført) klase, klynge.
Pfirsich der, -s/-e; fersken.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse
üppig (adj.) 1. yppig (eine üppige Figur) 2. overdådig.
schwellen I. (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles. 2. hovne opp; der Finger schwillt fingeren hovner opp; geschwollene Beine haben ha hovne be(i)n. II. (schwellt, schwellte, hat geschwellt, tr.) fylle, stige;
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
tauchen (sv. itr. tr.) 1. (itr.) dykke. 2. (tr.) dyppe, senke ned.
Gewürz das, -es/-e; krydder.
Flut die, -/-en. 1. flo, høyvann. 2. flod, flom, vannmasse. 3. (overført) strøm
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.

Tritt der, -(e)s/-e. 1. trinn, steg. 2. skritt, gang, takt; im gleichen Tritt i samme takt. 3. spark; jemandem einen Tritt geben gi en et spark. 4. fotspor.
erschallen (sv. itr. eller erscholl, ist erschollen) gi gjenlyd, tone, klinge, lyde høyt.
Laubgang -> Gang I. der Gang, -es/Gänge. 1. gang, gange; Spaziergang spasergang, -tur; Durchgang gjennomgang; Arbeitsgang arbeidsgang; es geht seinen alten Gang det går sin vante gangim Gang sein være i gang; in Gang bringen, setzen sette i gangin Gang halten holde i gangeinen schweren Gang tun (overført) en tung gang å gå; der Motor hat einen leisen Gang motoren har en stille gang/går stille. 2. gir; den ersten Gang einschalten sette i første gir. 3. (mat)rett; zu Mittag drei Gänge haben ha 3 retter til middag (f.eks. suppe, hovedrett, dessert). 4. tur, ærend; ich habe noch ein paar Gänge vor jeg har enda et par ting å utrette/et par ærender å besørge; einen Gang in die Stadt machen ta en tur til byen. 5. (sport) omgang, runde; (sjøfart) slag, vending (ved kryss). II. die Gang [gɜng] -/-s; gjeng.
Fülle die, -/.  1. fylde, fyldighet, korpulense. 2. overflod, mengde, rikdom; etwas in (Hülle und) Fülle haben ha overflod av noe. 3. fyll, farse.

blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar; keine blasse Ahnung overhodet ingen anelse/aning.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
das Dämmerlicht halvmørke, tusmørke.
Kelch der, -(e)s/-e; kalk, beger.
hassen (sv. tr.) hate.
Angesicht das, -(e)s/-e(r), (flt., sjelden, poetisk) ansikt, åsyn, utseende.
zerschmilzt -> zerschmelzen 1. vollständig schmelzen 2. (selten) vollständig schmelzen (Synonyme: synonyme auftauen, zergehen, zerrinnen)(www.Duden.de)
Gürtel der, -s/-. 1. belte. 2. sone, belte; (overført) krans.
Reiz der, -es/-e. 1. irritasjon. 2. tiltrekning, sjarm, lokkelse.
entblößen (sv. tr., med akk. eller gen.) blotte; berøve;

schimmern (sv. itr.) glinse, skimre, skinne svakt.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
seiden (adj.) silke-, av silke
Gewand das, -(e)s/Gewänder (-e); kledning, skrud, drakt.
Säule die, -/-n; søyle.
Taxuswand -> Taxus Planteslekt i Barlindfamilien (SNL).

sehnen (sv. refl.) lengte
ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
wesenlos (adj.) ubetydelig, uvirkelig.
Busen der, -s/-. 1. bryst, barm; jemandem seinen Busen öffnen (overført, poetisk) åpne sitt hjerte for en. 2. vik, bukt; Meerbusen havbukt.
Mantel der, -s/Mäntel. 1. frakk, kappe; Bademantel badekåpe; Wintermantel vinterfrakk; Sportmantel sportsfrakk; Regenmantel regnkappe, regnfrakk; Pelzmantelpelskåpe; jemandem aus dem Mantel helfen hjelpe en av med frakken. 2. (sykkel)dekk. 3. mantel, dekke, svøp, kappe, slør.
Saum der, -(e)s/Säume. 1. søm, fald. 2. kant, rand; Ufersaum strandkant.
hohl (adj.) hul, innfallen, innsunken;

erscheinen (erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre. 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok). 3. synes, forekomme, virke.
nahen (hat/ist genaht, itr. refl.) nærme seg, komme nærmere;

Diktets form

Diktet har svært mange strofer, 11 stykker. De veksler mellom å ha 4 og 9 verselinjer. Både takten og stemningen er forskjellig i disse to typer strofer. I den gjengitte utgaven i Hallvard Lies verselære er bare tatt med de 5 strofene på 4 linjer.

I de fireversede strofene er takten daktylsk, Tung-lett-lett, Tung-lett-lett, tung-lett x2, og trokeeisk tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett x2. Linje 2 og 4 slutter med trykktung. Jeg viser med med midtstrofen, men kunne tatt hvilken som helst av dem (utenom den siste, som skiller seg ut).

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Merk at denne strofen har en variasjon i linje 2, der det er SssSsS, altså det mangler en trykklett stavelse i andre takt. Sånt er kjærkomment for oss som skal oversette og gjendikte. Det gir oss litt større frihet til å bryte versemønsteret, når originalen også har gjort det.

Rimene er AbAb, kryssrim, kvinnelig (trykklett, vokalisk) utgang i linje 1 og 3, mannlig (trykktung, konsonant) i 2 og 4.

Den siste strofen har opptakt, og ser sånn ut:

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

Her ser vi mønsteret med to trykklette stavelser mellom de trykksterke blir fulgt også i de to nederste linjene. Hun er kommet, så det trengs ikke lenger rytmebruddet for å fremheve skuffelsen over at det han hele tiden trodde var henne, ikke var henne likevel. Hallvard Lie skriver i sin verselære at det her går i anapest-rytme, det vil si to trykklette stavelser fulgt av en trykksterk (hundevalp). I resten av disse firelinjende strofene er det daktyler, en trykksterk stavelse fulgt av to trykklette (brennende). Det skulle gå greit å se det er daktyler i de fire første av denne type strofer, der begynner det med trykktung, og så følger to trykklette, og så en gang til, før verselinjen avsluttes. Her i den siste strofen kan det sies at det begynner med en jambe, en trykklett og en trykksterk (Und leis), før anapestene begynner.

I oktavene er det femfotede jamber, trykklett stavelse fulgt av trykktung. I den første av dem blir det slik:

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Rimene er aBaBaBcc. Stor bokstav markerer trykklett utgang, liten bokstav er trykktung. Dette er klassisk rimmønster i oktavene, kryssrim i de seks første linjene, og så parrim i de to siste. Hallvard Lie skriver på side 637 i sin verselære at kravet om tveklang (dvs bare to sammenflettede rimrekker) gjelder her uavkortet for alt som oktave vil hete. Det vil si at det skal være to forskjellige rim i de seks første linjene, de tre linjene med hver av de to rimene skal flettes sammen. Som regel går det i kryssrim, annenhver, men her finnes det unntak. Den største variasjonen er hvor de trykklette og trykksterke utgangene, eller kadensene, kommer. Hos Schiller i dette diktet er det i linjene med oddetall, 1, 3 og 5, og de to siste. Disse linjene har trykktung siste stavelse. Det vanligste er AbAbAbCC, slik som i Vinjes,Ved Rondane.

I den italienske ottave rime («åtterimer») skal det være 11 stavelser. Hvor trykket, eller aksenten, skal legges, finnes det ikke noen fast regel for. Det eneste er at nest siste stavelse, nr. 10, skal være trykklett. Alle italienske ord ender på vokal, så det blir alltid vokalisk utgang i italienske vers. Overført til germanske språk, ble disse 11 stavelsene til femfotede jamber. Det varierte om den italienske, ellevte stavelsen, skulle være med. Strofeformen er så vanlig, at den på tysk bare kalles «die Stanze». Også hos oss er den blitt kalt strofenes dronning. Flere av gigantene i verdenslitteraturen har brukt denne strofeformen i noen av sine mest betydelige dikt. På 1790-tallet var den tyske begeistringen for strofeformen så enorm at man snakket om en Stanzenwut, best oversatt med: strofegalskap. Dette har jeg fra Lie, s. 642, som igjen siterer Heusler (A. Heusler: Deutsche Versgeschichte I – III. Brl. u. Lpz. 1925-29, bind III, s. 166). På samme sted siteter Lie Schiller:

die achtzeiligen Stanzen, besonders mit einiger Freiheit behandelt, für das Grosse, Erhabene, Pathetische und Schreckhafte selbst einen Ausdruck haben» (Werke I, 1910, s. 77.)

Lie fortsetter å skrive hva det er som gjør denne strofeformen så fascinerende, og hva det er som gjør den så virkningsfull. Sånt er vanskelig å sette ord på. Etter mitt syn er det nesten umulig å skrive noe om det, uten å miste leseren, så jeg gir meg her. Poenget er at Schiller har skrevet et dikt som veksler voldsomt mellom verseform og strofeform, og at dette er effektfullt på en temmelig original og – fascinerende – måte. Det er fascinerende i seg selv, og sikkert enda mer effektfullt da dikterne og leserne virkelig følte og kjente de ulike vers- og strofeformene mer enn vi gjør i dag. Men det er kanskje like så fascinerende i dag, å se hva dikterne på denne tiden egentlig prøvde på, og hva de anså det viktig å formidle. Her er det 11 strofer, folkens, ganske komplisert, om hvordan det er å vente på sin elskede.

I de firelinjede strofene går vekslingen mellom spent forventing, da man tror man hører noe, og så skuffelsen over at det ikke var henne likevel. I oktavene er det stemningen man sitter i, hvor begeistet man da sanser verden, hvor beriket tingene blir. I diskusjonen om diktets form, kan vi også avslutte med strofe 11, den som er ekstra, og bryter med parene 4 + 8 linjer. I denne er det hun stiger ned, ubemerket, i jublende anapestrytmer, som Lie skriver, og det er som av himmelen selv, altså noe guddommelig. Dette er stunden av lykke, dette er ikke noe hverdagslig, ingen svane, frukt eller annen konkret ting. Det er også sånn, at når hun først kom, så kom hun ubemerket. Enda så godt han fulgte med, fikk han det ikke med seg. I den siste strofen er det ikke noe taktskifte, ikke noe rytmebrudd, men det er likevel litt kontrast mellom de to første linjene, der hun som stunden av himmelen stiger ned, og de to siste, der hun gir seg i gang med å kysse på vennen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i romantikkens spede begynnelse. Klassisismen har ikke helt sluppet taket, så formen er streng og følelsene bundet i uttrykket, men det er fri utfoldelse i å ha dem. Det er som om Schiller pløyer jomfruelig mark, han kan bare pøse på med sterke og luftige ord for å beskrive den sterke og sitrende følelsen man har når man sitter og venter på noen.

Kontrastene mellom de firelinede kvartettene og de åttelinjede oktavene er åpenbar. Kvartettene er dikt i seg selv, det er rikelig med stoff i dem. Her er det også kontrast, mellom de to første linjene og forventningen, og de to siste, og skuffelsen. I gjennomgangen av diktets form har jeg vist hvordan også et taktskifte er med på å underbygge dette. Mot dette igjen, står de voldsomme oktavene i ytterligere kontrast. Her er det som om hele naturen står i forventninger, om hun som skal komme, og Schiller pøser på med sammenligninger og beskrivelser som må virke fremmedartete for en moderne leser. Særlig i Norge i vår tid er man nødt til å avvæpne med litt humor, om man skulle forsøke å legge for dagen så sterke følelser som dette her. Men Schiller er en annen tid, en tid da begeistringen var hva det gjaldt om, og poenget nettopp var å gi sine følelser fritt utløp, kun tøylet av en streng form i versenes rim og rytmen. Denne motsetningen mellom å slippe følelsene fri og å kontrollere dem, var det som skulle gi den helt stor kunsten, det var dette som var idealet. Om følelsene var begrenset, så begrenset det også menneskets muligheter og livets rikdom. Men om de ble sluppet helt fri også i måten de ble formidlet på, så ville det ikke være noe som ble formidlet. Da ville det bare være en person i sterke følelser, ikke et dikterisk geni som evnet å overføre disse sterke, rike følelsene, til andre.

Så er det om følelsene også om følelsene kan bli overført noen hundre år nedover i tid, til oss, allerede godt utpå 2000-tallet. Diktet er ikke så veldig kjent, så det er bare sånn måtelig, men det har noen fascinerende kvaliteter, og hva det skal uttrykke, gjelder vel ennå i dag? Det er fremdeles sånn, at verden kan fortone seg helt annerledes, når man sitter og venter på noen man elsker. Så måten Schiller uttrykker det på, er mer fremmed, enn hva han vil uttrykke, vil jeg si.

Det er for meg litt merkelig å lese et uttrykk for så sterke følelser fra en person jeg kjenner så dårlig. I Shakespeares sonetter er forfatteren ikke-eksisterende for meg, jeg deltar ikke i spekulasjonene om hva disse kan si om Shakespeares liv. Men for nyere dikt, der vi kjenner biografien til den som har skrevet dem, så blir livshistorien for meg alltid interessant. De store tyske poetene er ennå nokså ukjente for meg. Studier i tysk og rikelig med tilgang på verkene deres hjelper på, men annerledes enn på norsk er det ikke umiddelbart så lett å få vite så mye mer om dem. Det er også atskillig mer tidkrevende å lese biografier på tysk, enn på norsk. Og Schiller, alt jeg har lest om ham, så får jeg liksom ikke helt taket på ham. Om jeg gjør det, kan det være jeg endrer på denne posten, slik jeg har endret på så mange av de andre.

Min gjendiktning

Det er i tidligste laget å gå i gang med gjendiktningen, før alt med diktet selv er helt klart, men jeg slenger i alle fall på en versjon av de 5 strofene med 4 linjer. Så får eventuelt de 4 oktavene komme senere. Rytme, takt og rim skal være nokså overført fra originalen.

Ventingen

Hørte jeg porten ei smyge?
Var det ei slåens klirr?
Nei, det var kun vindens byge,
Som i poppel’n gav sitt svirr.

Stille, hva smøg der i hekken
Rassel med ilende løp?
Nei, det var kun skremt i skrekken
Fra en busk en fugl som føk.

Ropte det fjernt ikke lite,
Hviskende stemmer likt?
Nei, en svane var det, den hvite,
Som drar ringer i sølvdammen slikt.

Hørte jeg skrittene gjalle?
Rasler ei løvgangen hit?
Nei, en frukt der så jeg falle,
Fra dens egen fylde rik.

Ser jeg no’ hvitt der glimre?
Glinse lik silkekle’?
Nei, det er søylen som flimrer
På en vegg av barlindstre.

Og lett, som fra himmelen høye
Viser stunden av lykke seg frem.
Så var hun da nærmet seg, usett
Og vekte med kyss sin venn.

ES2018