Der Dichter, av Rainer Marie Rilke

Et kort, og ganske enkelt dikt av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926) presenterer jeg i  dag. Det heter Der Dichter, Dikteren, og er hentet fra samlingen Neue Gedichte. Den samlingen kom ut i 1907, og er skrevet mellom 1902 og 1907, altså mellom de to store samlingene hans, Der Buch des Bilder, og nå altså Neue Gedichte. I mellomtiden gav han også ut Das Stunden-Buch, med dikt fra perioden 1899 – 1903, og en del tekster i andre sjangre. Så det var en aktiv periode,

Rainer Marie Rilke var opptatt av tingene, at de skulle beskrives saklig og konsist, nærmest vitenskaplig. Dikteren skulle ha en kjølig ro om det han beskriver, være en vitenskapsmann, uten engasjement for objektet som studeres. Man kan og skal interessere seg for det, men ikke begeistres og la seg rive med til å forsøke å gjøre det til noe mer enn det det er. Rilke bruker selv uttrykket Dingwerdung, på norsk kanskje «tingliggjøring». Her peker Rilke og hans diktning kanskje fremover til filosofiene til Jaspars og Heidegger, som også var opptatt av at det er tingene vi bruker og hvordan vi bruker dem som er livene våre, vi må på et vis forsøke å fylle dem med mening. Diktene i Neue Gedichte følger dette programmet, de er alle opptatt av å beskrive gjenstanden i diktet, slik en vitenskapsmann ville gjort det, den saklige, objektive, endelige beskrivelsen.

Jeg har tidligere postet flere dikt fra samlingen, også det mest kjente, Der Panther, der Rilke kanskje lykkes aller best i bare å beskrive objektet, mens alt som ligger rundt det kommer i tillegg. Han beskriver panteren i buret, de veldige, innestengte krefter, og det blir opplagt at dette innebærer en lidelse for dyret, at det er spesielt dette mektige dyret er innestengt i et bur, til utstilling. Diktersubjektet, observatøren, er ikke engasjert i det han skriver om, han beskriver saklig og konsist, men engasjementet kommer av seg selv, hos leseren, i møte med beskrivelsen.

Det ble kanskje litt lærd å skrive det på denne måten, jeg håper jeg når frem med det jeg vil si. Forrige dikt jeg postet er Kjærlighetssang, Liebes-Lied, hvor det er samklangen i naturen som beskrives, nesten med litt orientalske elementer, filosofi og religiøse tanker fra østover i Asia. I dag er det altså Dikteren, et yndet tema både for dem som selv skriver dikt og oss som skriver om dem. Det er noe eget når dikteren selv beskriver sitt program i et dikt i den formen og på den måten han eller hun mener diktet skal skrives. Vi har selv et av de mest berømte, Welhaven og hans Digtets aand, der han beskriver hvordan et godt dikt skal være, i romantikken. Rilke tilhører en annen tid, uten begeistring, og med sterk tiltro til vitenskapen. Det romantiske diktergeniet gjelder ikke lenger, den som lar følelsene bruse og er i stand til å komme i kontakt med det sublime, den som kan vise vanlige folk den egentlige verden, nesten som filosofen i Platons hulelignelse. Nå er det vitenskapsmannen, observatøren, som trekker seg tilbake og vier sitt liv til studiet av den verden vi lever i, ikke noe mer, og heller ikke noe mindre.

Kanskje må jeg i den fobrindelse slenge på noen ord fra Rilkes biografi. I tiden rundt 1900 gjorde han noen lange reiser til Russland, og ble sterkt inspirert der. Han møtte dikteren Tolstoj og maleren Repin, og han var kyndig i russisk, og prøvde en stund å livnære seg litt ekstra ved å oversette verk derfra. Han kommer tilbake, og bosetter seg deretter i Paris, hvor han skriver et verk om Auguste Rodin, og har mange og lange samtaler med ham. Rilke vanker i kunstnermiljø, mange malere, der det også gjelder om å beskrive objektet, trenge inn i det, og formidle videre hva som er de essensielle egenskapene ved det. Maleren Cezanne er en annen inspirator fra denne tiden. Privat hadde han skilt seg fra sin kone, Clara Westhoff, året etter at de hadde giftet seg i 1901. De hadde et barn sammen, det ble overlatt til morens foreldre. Rilke er oppslukt av kunsten, og kan ikke la hverdagen komme i veien. Det gjelder også i politiske spørsmål, starten på 1900-tallet var som vi vet dramatisk, og skulle ende opp med å bli veldig dramatisk, men Rilke trakk seg unna. Under første verdenskrig skrev han elegier, klagesanger, brennende politiske spørsmål skrev han lite om, engasjerte seg ikke i, enda han var tysker født i Praha, den gang i Østerrike-Ungarn, men snart til å bli hovedstaden i den nye staten Tsjekkoslovakia.

Diktet Dikteren er også om å trekke seg unna, gi avkall på alt, men ikke hente noen inspirasjon eller begeistring i den kunstneriske ensomheten, her er ingen store ord om store oppgaver, her er den nøkterne observasjonen, som Rilke mente dikterne skulle gjøre.

Der Dichter

Du entfernst dich von mir, du Stunde.
Wunden schlägt mir dein Flügelschlag.
Allein: was soll ich mit meinem Munde?
mit meiner Nacht? mit meinem Tag?

Ich habe keine Geliebte, kein Haus,
keine Stelle, auf der ich lebe.
Alle Dinge, an die ich mich gebe,
werden reich und geben mich aus.

Min oversettelse

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du time.
Ømt slår meg ditt vingeslag.
Alene: Hva skal jeg med munnen min?
med natten min? dagen min?

Jeg har ingen kjæreste, ikke noe hus,
ingen sted, som jeg lever av.
Alle ting, som jeg gir meg til,
blir beriket og gir meg fra seg igjen.

Kommmentar til språket og oversettelsen

Jeg hadde en stund «(til) meg» i parentes i linje to i første strofe, for at det ikke skulle være tvil om at meg er indirekte objekt i setningene, at vingeslagene blir slått til ham, ikke at de slår ham. Det skulle være klart nok for alle interesserte nok i dette diktet til å finne frem til denne posten.

I strofe to er det noen sammensetninger med preposisjoner jeg ikke kan garantere jeg får riktig. Kyndige i tysk må gjerne tipse meg, om det er noe jeg har gjort feil. Vendingen auf der ich lebe, får jeg til å bety av hva jeg lever, med der brukt som et relativt pronomen. Vendingen an die ich mich gebe, vil jeg si er noe sånt som «ved hva jeg gir meg», også die brukt som relativt pronom, og an måtte jeg slå opp på ny for å forsikre meg om hva det kunne være (står i glosene). Siden die er akkusativ, tror jeg det her skal være bevegelse, altså gi seg til noe. Jeg vil si at det er dikteren som gir seg (selv) til tingene, og at i neste linje blir de rike og gir ham fra seg igjen. Akkusativen (mich) tilsier det skal være bevegelse, han blir gitt bort igjen (fra tingene).

Jeg legger til litt ord og omskriver, slik at betydningen skal bli klar på norsk. Men om betydningen er klar, er det ikke sikkert det er den riktige.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

entfernst -> entfernen fjerne; ta bort, vekk; ta ut, komme bort fra; sich entfernen fjerne seg

Flügelschlag vingeslag (Flügel vinge)

Wunden-> wund øm, sår, hudløs; sich die Fersen wund laufen få gnagsår på hælene; der wunde Punkt det ømme punkt

Munde -> mund munn

an A. preposisjon med dativ (uttykker situasjon, ro, nærhet, berøring) og med akkusativ (uttrykker retning, bevegelse mot noe).

B. adverb, ved, henved, på, i, til, opptil, av, om, hos, mot, henimot, for.

Stelle 1. sted 2. stilling 3. myndighet, adminstrasjon

auf på (hen op, opp på, oppe på, ut på); i (opp i, oppe i); til; over; av; mot; etter; med hensyn til, hva angår; ved.

geben gi (i ulike betydninger), forære, rekke; undervise; oppføre, foranstalte, holde, frembringe; gi seg

aus av, ut, opp av, ut, ute, fra, vekk fra, på

Kommentar til diktet

Diktet har to enkle strofer. Første strofe beskriver situasjonen, og stiller spørsmålet. Timene fjerner fra poeten, tiden går, og han hører vingeslagene i det den fjerner seg. Merk at det er ikke timeslag, her, det er vingeslag. Det understreker ideen at tiden flyr av gårde. Dikteren, dikter-jeget, sitter igjen. Hva skal ham med munnen, redskapet han har fått til å snakke? Hva skal han med natten og dagen, tilværelsen?

Så følger en videre beskrivelse, han har ikke noen kjæreste (geliebte), hus (Haus) eller sted (Stelle), han kan ikke få liv fra dem, slik andre mennesker kan. Kjæreste og hus må være konkret, det er det som fyller hverdagen for folk flest, sted også, steder man kan være og like seg, og føle at man hører hjemme. Kanskje har det omstreifende livet Rilke levde litt å si, her, i akkurat savnet av et eget sted. Om jeg har skjønt det rett, er det av disse ting andre lever, men kunstneren – dikteren – kan ikke trekke av disse tingene for å fylle tilværelsen med liv og mening.

Om jeg her har tolket det riktig, passer det godt til det jeg har skrevet om tingliggjøringen, Dingwerdung. Dikteren har som oppgave å beskrive tingene, og med det berike dem med mening. I Heideggers filosofi er dette alle menneskers oppgave, fylle tilværelsen med mening gjennom tingene vi bruker, for denne hverdagen vår med alle tingene er tilværelsen. Så dikteren kan hjelpe oss med sine observasjoner og nøyaktige beskrivelser, når han er en så stor dikter som Rilke. Prisen for dikteren, er å gi avkall på slike ting som fyller vanlige menneskers liv med mening, kjæreste og hjem, det vi gjengir oss til hver dag for å få det til å gå rundt.

Min gjendiktning

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du stund.
Ømt slår du meg ditt vingeslag.
Hva skal jeg alene med min munn?
Med min natt? Med min dag?

Jeg har ingen kjæreste, intet hjem,
ingen stjerne, som gir mitt liv vei.
Alle ting, som til jeg gir meg,
blir beriket og gir meg bort igjen.

ES2016

Reklamer

Fossen, av Tor Jonsson

Den lille bygde Lom i Gudbrandsdalen fostret to av våre største diktere. Den ene er Olav Aukrust, en dikter jeg ennå ikke har presentert noe dikt av her på bloggen, den andre er Tor Jonsson. Blant alle de poeter jeg poster, står Tor Jonsson og Olav H. Hauge i en særklasse som de mest besøkte av de mannlige lyrikerne. De konkurrerer for øvrig med kvinnene Halldis M. Vesaas, Gunvor Hofmo og Inger Hagerup, som også var på sitt mest aktive i etterkrigstiden. Så denne perioden fostret en måte å skrive dikt på, som ennå gir gjenklang i dag.

Både Aukrust og Jonsson var bygdediktere. Dette er sentralt i norsk kulturhistorie, der by har stått mot land, og der den intellektuelle byen har søkt til bygdene for å finne det opprinnelige urnorske, men likevel ikke har hatt så lett for å inkludere de som kommer fra disse bygdene helt i det gode selskap. Aukrust er i denne sammenhengen den intellektuelle, den ambisiøse og krevende, mens Jonsson er mannen av folket. Alle kjenner Jonsson og hans linjer om at nærast er du når du er borte, men bare de færreste kan på stående fot si noe som Olav Aukrust har skrevet. Likevel hører Aukurust til blant våre vesentlige poeter, og skulle være en selvfølge på pensumlistene ved universiteter og høyskoler.

Nå er det imidlertid Tor Jonsson, og hans Fossen. Det er avslutningsdiktet i samlingen Jarnnetter, som kom i 1948. Jernnettene er de tre nettene i august hvor kornet kan være utsatt for frost. Begrepet blir brukt på Østlandet, i Trøndelag og på Helgeland, og var altså godt kjent av Jonsson.

Det er et illevarslende dikt, tre år før Jonsson tok sitt eget liv. Nå som vi kjenner til dette, går det an å lese diktet som et varsel om hva som vil skje. Det blir da vondt og uhyggelig, med hvordan han driver mot fossen og er på vei utfor, men han etterlater også håp i regnbuen han samtidig ser. Det er et sterkt og personlig dikt.

 

Fossen

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.
Eg ror imot straumen, men fossen ropar.
Armane dovnar og båten driv – – –
Fossen skal stå som eit utropsteikn
etter mitt liv.

Eg vender augo mot fossen
og regnbogen over.
Det er som ein veldig kyrkjekor – –
Eimane stig, – det er presten som signar
den arme jord.

Eg strir imot dragsog og dulde krefter,
men kan ikkje snu.
Mi trøyst i døden er draumen,
draumen om dagen da mennesket skaper
regnbogen om til bru.

1948

Språk, form og innhold

Formen på diktet er uregelmessig. Det har tre strofer av ulik lengde. Men ser man nærmere på det, så er det delt inn i fireversinger med balladerim (oaoa). Første strofe har 8 linjer, eller to par med fire. I andre strofe er det 5 linjer, men den femte inneholder rimet, og de to første linjene kunne vært slått sammen til én lang. I den fjerde er det de to siste som kunne blitt slått sammen til en lang, og balladeformen ville blitt oppfylt.

Det er kun den første firelinjeren som har noe som kan minne om en fast takt.

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.

Dette er en trektakter med variasjoner, med uregelmessig veksling av en og to trykklette stavelser mellom de trykksterke. Dette er den berømte Hildebrandstrofen, mange, mange dikt er skrevet på den måten. Men vi aner allerede at Jonsson er ute på noe annet, med sistelinjen på bare to takter, og tre ord. Det gjør linjen veldig tung, de tre ordene og to stavelsene bærer like mye vekt som hver av de andre tre linjene i denne delen av strofen, og det passer godt med innholdet, tung av tid.

Rimet tung av tid hører sammen med tung av strid. De andre rimparene er båten drivetter mitt liv, kyrkjekorden arme jord og ikkje snuom til bru. Særlig passer kyrkjekor og den arme jord godt sammen, som en motsetning.

Etter første fire linjer brytes mønsteret helt. Det blir en ordflom, og kaotisk med tanke på trykksterke og trykklette stavelser. Dette kjennetegner modernismen, der regler og ordnede formes brytes ned, og formens forventninger blir brutt. Her beholdes dog rester av tradisjonen, i rimet. Det er ikke så veldig karakteristisk av Jonsson å skrive på denne måten, han er ikke av de mest radikale modernistene.

Ordet dragsogarmar er en vanskelighet. Jeg vet ikke om ordet er brukt andre steder enn i dette diktet. Det kan brytes ned til drags, som på nynorsk er et bal, slik det brukes i vendinger som det er et bal med alt dette styret, eller som verb, det er ikke noe å bale med. Drags er også bagasje, eller pikk og pakk. Garm er navnet på helhunden i norrøn mytologi. Jeg tror Jonsson har konstruert et ord fritt å assosiere fra, og at man ikke skal bale med å forsøke å forklare det for nøyaktig.

Eimane er flertall av eim, damp, duft eller dunst, «eimen av vår i luften» er kanskje et uttrykk folk kjenner. Å signe noe er kanskje et ord som ikke gir så god mening for alle, det er egentlig å gjøre korsets tegn over noe, og gjør man det så velsigner man det og gir det lykke eller kraft, som det står forklart i ordboken. Opphavet til ordet er det samme som for å signere, undertegne. Å skrive ein og ikkje eit kyrkjekor er uvanlig, kor er på nynorsk som på bokmål intetkjønn.

Dragsog er dragsug, sammensetningen av ordet gir best meningen, det drar og suger, ofte brukt om strømmer i vann som drar deg under. Dulde er skjulte, dulde krefter er de kreftene du ikke kan se, men som du merker tar tak i deg.

Kommentar

Jonsson hadde skrevet om Fossen tidligere også. I samlingen Berg ved blått vatn fra 1946 står diktet Ved Fossen. Det er et sårt kjærlighetsdikt, med en sjelden strofeform på 5 linjer og rim i linjene 3 og 4. Også dette diktet var opprinnelig tenkt som avslutningsdikt i den samlingen, men måtte vike den plassen til Norsk kjærleikssong. Fossen han skriver om der, er Høydalsfossen ved Andvorseteren, der kvinnen han skriver om og håpet på var budeie.

Fossen, som motiv, bruker Jonsson mange steder i sine dikt. Oppover dalene og fjellsidene der han bodde, var det mange av dem. Som en kuriosittet kan nevnes at området han bodde i er det mest nedbørsfattige i Norge, det faller mindre regn der, enn i Sahara. Så elvene var livgivende, men fossen kunne være farlig.

Biografiene og omtalen av Tor Jonsson har blitt stadig mer intim og nærgående etter som årene har gått. Ingar Slettan Kolloen skriver vel alt, i sin biografi fra 1999, der er ingenting for personlig. Avstanden i tid er blitt stor til menneskene det handler om. Da Inger Heiberg skriver i 1984, er mye med, men ikke alt. Hun holder seg også mye tettere til tekstene og særlig diktene til Jonsson, og bruker dem til å belyse livet til Jonsson, og så igjen livet til å belyse tekstene. Fra henne har jeg noen av opplysningene jeg her har brukt.

Jeg vet ikke hvor godt kjent man blir med mennesker ved å skrive så mye om dem. Det er noe med Tor Jonsson som gjør at hans liv og skjebne har en interesse nesten uten sidestykke blant norske poeter, og gjennom det har også interessen for tekstene hans vært større enn det som er vanlig for slike som skriver dikt og sakprosa. Tekstene hans er sterke, og de blir sterkere når man kjenner historien.

Bildet som brukes i dette diktet er lett å forstå. Jeg-personen i diktet dras mot fossen, til tross for at han forsøker å stritte i mot. Fossen er undergangen. Fra fossen står en regnbue, slik det alltid gjør når solen skinner. Han selv er fortapt, det skriver han i siste strofe, han kan ikke snu. Men i det han skal dø, har han en trøst i en drøm om at mennesket en gang skal klare å skape denne regnbuen om til en bro.

Dette bildet bør sikkert forlates før man tenker så veldig mye mer igjennom det, broen er en overgang fra et sted til et annet, der det ellers er umulig å komme over. Om det er regnbuen som er denne broen, så er det vakkert. Drømmen om en slik bro er en vakker drøm. Det er det diktet slutter med, og det diktsamlingen slutter med. Men ikke uten at dikteren først har ramlet utfor, og fossen står igjen som et utropstegn etter hans liv.

 

Sonett 122, av William Shakespeare – Thy gift, thy tables, are within my brain

Det er forbausende lite man vet om Shakespeares liv, all den tid han er så berømt og så mye lest og spilt over hele verden. Alt forskningen har å forholde seg til er statiske opplysninger i lovbøkene, når han giftet seg og fikk barn, hvor han bodde. Det er ikke bevart noen tekster av ham, annet enn diktene og teaterstykkene, og selv de har vi bare som de er. Vi kan knapt nok være sikre på når de er skrevet. Det finnes ingen brev eller dagbøker, verken til eller fra Shakespeare, og det andre har skrevet om ham, er også kort og vanskelig å få så mye ut av.

Det er en forskningstradisjon som forsøker å lese veldig mye om Shakespeares liv ut i fra sonettene. Denne forskningstradisjonen er ikke den etablerte, god forskning verdsetter sikker og falsifiserbar kunnskap. Å lese Shakespeares liv inn i sonettene hans kan ikke bli annet enn spekulasjoner. Vi vet ingenting å måle det mot. Så om Shakespeare Som det står på side 7 i Oxford Critical companion to Shakespeare:

 As Stephen Booth, a modern editor of the Sonnets, has observed, “William Shakespeare was almost certainly homosexual, bisexual, or heterosexual. The sonnets provide no evidence on the matter.”

Av alle sonettene til Shakespeare, er det kanskje denne, nummer 122, som mest sannsynlig refererer til en konkret hendelse i livet hans. Det er den det finnes best argumenter for å lese biografisk. Opplysningene man får ut av den er i så fall bagatellmessige, men det er nettopp det at de er så bagatellmessige, som gjør det mulig at dette er noe som har skjedd. Det er uvanlig å plassere noe så bagatellmessig i en sonett, det som skal være høyverdig litteratur. Det dreier seg om en notisbok, tables, som sonettskriveren skal ha fått av sin elskede. Denne har sonettskriveren så mistet. Sonetten er forsikringen om at det ikke har så mye å si, for alt som står i boken, uansett er bevart i minnet.

Så er dette biografisk? Er dette noe som faktisk har hendt? Kanskje. Jeg er fristet til å omsitere Stephen Booth litt, her: Det kan godt hende William Shakespeare fikk en notisblokk av en person han var veldig glad i en gang, sonetten gir ikke noe svar på det. Det er kanskje ikke så viktig heller.

Sonnet 122

Thy gift, thy tables, are within my brain
Full charactered with lasting memory,
Which shall above that idle rank remain,
Beyond all date, even to eternity:
Or, at the least, so long as brain and heart
Have faculty by nature to subsist;
Till each to razed oblivion yield his part
Of thee, thy record never can be missed.
That poor retention could not so much hold,
Nor need I tallies thy dear love to score;
Therefore to give them from me was I bold,
To trust those tables that receive thee more:
To keep an adjunct to remember thee
Were to import forgetfulness in me.

Min oversettelse

Sonett 122

Notisboken du gav meg i gave er i min hjerne
Skrevet ut med minner som vil vare,
De skal forbli over de virkesløses rekker,
Forbi alle dager helt inn i evigheten:
Eller, i det minste, så lenge hjerne og hjerte
Fra naturen har evnen til å opprettholde livet;
Inntil hver av dem rasert til glemsel gir fra seg sin del
Av deg, så kan ikke din historikk gå tapt.
Den dårlige bevaringen kan ikke romme så mye,
Og ikke trenger jeg regnestaver for å tegne opp din kjærlighet;
Derfor var jeg frimodig da jeg gav dem fra meg,
For å stole på de tabeller som opptar deg bedre:
Å beholde en assistent for å huske deg
Var å forårsake glemselen i meg.

Kommentar til språket

De to første linjene har jeg omskrevet en del for å gjøre meningen klar på norsk. Tables er her notisbok, skriveblokk  tabeller (se også sonett 77). At den er full charactered betyr at den er skrevet ut, eller er full av bokstaver og ord. At den er fylt ut med lasting memory (varig minne) betyr at det som står der vil bli husket, og det er da poeten som vil huske det. Linjen Which shall above that idle rank remain er litt vanskelig. Det er uklart hva which (som) viser tilbake til, enten er det notisboken (tables) eller så er det med poetens varige minne (lasting memory). Når jeg i min oversettelse skriver «de», så tolker jeg det slik at er minnene som skal forbli hevet over (above) de virkesløse rekker. Det kunne også være boken, ellet notatene (tables). Med idle rank menes noe sånt som «alt det som ikke betyr noe», idle har mange betydninger som går på «ikke å være i funksjon, ikke gjøre noe, være uvirksom», rank kan bety både «rang» eller «rekker». Linje 4 har jeg også omskrevet litt, noe enhver med litt kjennskap til engelsk vil se.

Linje 5 er ganske interessant, med at den liksom undergraver poetens eget prosjekt i sonetten. Et minne skrevet i tekst, er evig, mens et minne som bare blir husket ikke vil vare lenger enn livet til den som husker. Det er det som står i linje 6, som følger opp, Have faculty by nature to subsist, direkte oversatt: «har evnen fra naturen til å opprettholde livet». Det er altså hjertet og hjernen som har denne evnen, hjernen som husker, og hjertet som er det som slår og holder livet i gang. Each (hver) i linje 7 viser til hver av dem, hjernen og hjertet. Med razed oblivion (rasert glemsel) ligger også en idé om at monumenter og minnesmerker er rasert til grunnen, fjernet helt. Meningen med yield (gi, gi fra seg, gi etter) er nok betydning 3 og 6 (se gloselisten), yield his part er å gi fra seg sin del.  Det er hjernen og hjertet som gir fra seg hver sin del, og det de gir fra seg hver sin del av, ser vi når setningen fortsetter videre i linje 8. Det er of thee (av deg). Ordet record (opptegnelse, merittliste, historikk) skulle jeg gjerne beholdt på engelsk, det er ikke så enkelt å finne et enkelt tilsvarende ord på norsk, og record på norsk er akkurat så lite brukt at det ennå ikke kvalifiserer helt til å være et gangbart fremmedord. Jeg velger historikk som det nærmeste, det skulle være greit. Meningen i linje 7 og 8 er at hjerne og hjerte kan bli rasert til glemsel, den ytterste glemsel når de slutter å eksistere, men hva denne personen har gjort (thy record), det kan ikke gå tapt, det må bestå. Jeg skal ikke uttale meg om dette er et ønske (de kan ikke/må ikk gå tapt), eller et faktum (de kan ikke gå tapt/det vil ikke skje).

I linje 9 viser That poor retention (den dårlige bevaring) til notisboken, der det ikke vil være plass til alt det den skjønne ungdom poeten skriver til, har gjort. Plass vil det imidlertid være i hukommelsen. Linjen inneholder kanskje også et aldri så lite ordspill, siden retention har betydning av «å holde på plass» og «bevare», mens poenget her jo er at sonettskriveren ikke klarte å holde på plass og bevare notisboken, han mistet den. Så da blir det at når han bevarte notisboken så dårlig, så kunne dette ikke holde på så mye (not so much hold), som alt det den skjønne ungdom er og har gjort, og som står skrevet i denne boken. Tallies eller i entall tally, på Shakespeares tid var innskjæringer i en stav, for å hjelpe hukommelsen å holde rede på ting, for eksempel antall av en vare eller størrelsen på gjelden. Dette henger sammen med score, som har en betydning av «å skjære» eller «lage hakk», akkurat det man gjorde for å holde kontroll over regnskapet. En lang norsk oversetelse av linjen kunne vært «heller ikke trenger jeg regnestaver for regnskap over din kjærlighet», men det syntes jeg ble litt langt og tungt, så jeg har prøvd litt forskjellige varianter for å få uttrykt det omtrent samme på norsk. Det var ikke så lett. Disse ordene, score og tallies, forekommer for øvrig meget sjelden hos Shakespeare, noe nettsiden Shakespeares-sonnets gjør oppmerksom på. Samme nettsted skriver at bold (modig) i linje 10 betyr confident (trygg, sikker, selvsikker), og at sonettskriveren var trygg på at det var greit å gi dem (tables – notisboken) fra seg. Jeg oversetter med «frimodig», for å ha en del av betydningen av bold med. Those tables i those tables that receive thee more er tabellene eller notisene i minnet, eller hukommelsen. At disse notisene receive thee more betyr at de «får mer av ham», «tar i mot mer», grunnbetydningen av receive er selvfølgelig «ta i mot». Her er det en forvanskning av å få sagt at opptegnelsene om den skjønne ungdoms gjerninger er bedre bevart i hukommelsen, enn i notisbøkene.

Adjunct i linje 13 er assistent, import i linje 14 er ikke så mye «å importere», som «å forårsake». Det at sonettskriveren måtte ha en assistent, altså notisboken, for å huske den skjønne, var å forårsake at han skulle glemme ham, siden han nå har mistet boken. I hukommelsen vil han selvfølgelig ikke bli glemt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, som igjen bruker stor engelsk norsk ordbok og Oxford dictionary of English language.

faculty 1. evne, sans 2. (spesielt amer.) dyktighet, særlig evne, talent, egenskap 3. (universitet) fakultet, institutt 4. (universitet) fakultet(smedlemmer), fakultetets lærerstab 5. (amer.) lærerkollegium, lærerstab 6. (gammeldags) autorisasjon, tillatelse 7. (spesielt kirkelig) dispensasjon, særlig tillatelse
subsist 1. livnære seg, leve 2. opprettholde livet 3. (spesielt jus) bestå, eksistere 4. (gammeldags) underholde, forsørge, forsyne
razed 1. jevne med jorden 2. (gammeldags) rasere, utrydde, utslette 3. (gammeldags) streife, såre lett
oblivion glemsel
yield 1. gi, gi avkastning, innbringe 2. føre til, produsere, frembringe 3. gi fra seg, gi opp, overlate, utlevere, avstå (fra), overgi 4. (mest litterært) gi, skjenke, bevilge, tilkjenne 5. (gammeldags) lønne 6. gi etter, vike, gi seg, bøye seg, fjære 7. underkaste seg, trekke seg unna, gi etter, gi seg over, gi opp, dukke under, kapitulere
retention 1. det å holde tilbake, det å holde på plass 2. bibehold, bevaring 3. (psykologi) erindring, hukommelse 4. (medisin) retensjon
tallies -> tally 1. (kontroll)regning, poengberegning, (opp)telling 2. poengsum, poengstilling 3. totalsum 4. (sjøfart) lastberegning 5. (kontroll)merke, etikett 6. motstykke, parallell, gjenpart 7. overensstemmelse 8. tallmål, antall
adjunct 1. tilbehør, supplement, komplement 2. medhjelper, assistent 3. (grammatikk) bestemmelse, attributt

Kommentar til sonetten

Spørsmålet om å bevare går igjen i mange av Shakespeares sonetter og i mye av den klassiske diktningen. Det er et evig tema, ordspillet er der med hensikt, hvordan skjønnheten i naturen er forgjengelig, og vil visne og dø, mens den i kunsten kan gjøres varig. Her har vi det latinske uttrykket vita brevis, ars longa, «livet er kort, kunsten lang», også. I denne sonetten blir dette temaet lekt litt med, siden den introduserer en notisbok med opptegnelser om den elskede, og denne notisboken er mistet. Slik blir det som skulle varig ikke varig i det hele tatt, det er jo tapt. Mot dette setter poeten opp sin egen hukommelse, og hevder den er overlegen notisboken, siden minnet om den elskede der er mye rikere, og heller ikke vil gå tapt, i hvert fall ikke så lenge han lever (so long as brain and heart / Have faculty by nature to subsist).

Alt dette blir jo litt spesielt i og med at sonetten også er skrevet som et forsvar for at poeten mistet denne boken han fikk i gave av den elskede, og at den derfor burde være veldig verdifull for ham. Lest litt hverdagslig, kan man saktens spørre seg om det er tilstrekkelig forsvar å si at det ikke er så farlig om man har mistet en minnebok, fordi man husker hva som står i den. Og lest høyverdig, som formen egentlig ber om, så blir minnet i hukommelsen og i notisboken litt puslete. Det er jo sonetten selv som vil være det varige, et tema som altså går igjen og som Shakespeare har behandlet bedre i mange andre sonetter. Berømt er nummer 55, mens jeg personlig er svak for nummer 17.

Ellers kan denne sonetten brukes som et utmerket eksempel på hvordan rimene hører sammen, ikke bare lydlig, men også hvordan ordene som rimer passer sammen. Det er brain – remain, han skal bli værende i hjernen, memoryeternity (begge ordene lest med trykk på siste stavelse, slik det må være i en sonett), evig i hukommelsen. Videre er det brain and heart – yield his part, hjerne og hjerter (skal) gi sin del, to subsist – never can be missed, å eksistere – kan ikke gå tapt. Den passer kanskje ikke så godt, siden det første handler om hjertet og hjernen, det andre om ungdommens gjerninger (record). Den siste kvartetten har so much hold – was I bold, som heller ikke passer så godt, med «holde så mye – var jeg sikker», også om to forskjelliige ting, boken og sonettskriveren selv. Men score – more, eller thy love to score – receive thee more, nedtegne din kjærlighet – oppta deg mer, passer veldig godt. Konklusjonen har thee – me, eller remember thee – forgetfullnes in me, huske deg – glemselen i meg, motsetningen sonetten dreier seg om.

Formen på Shakespeares sonetter er et bilde i første kvartett, et nytt bilde i andre, enda et i tredje, og så en konklusjon og oppsummering i kupletten til slutt. Man kan også si at bildene i de tre kvartettene er variasjoner over samme tema, eller utvikling av det. Her er det den første, som går hardt ut, og setter evigheten som perspektiv på den skjønne ungdoms gjerninger og egenskaper, de som er nedtegnet i gaven han har gitt sonettskriveren. Det er en uvanlig vending i linje 5, kanskje passende med det litt uhøytidelige og hverdagslige temaet i sonetten, i og med at linjen begynner med or (eller). Det er ikke sånn man gjør når man formulerer seg i opphøyde tanke, at man kommer på noe nytt, og må moderere seg. Disse linjene handler da også om at minnet ikke vil vare evig, de vil bare vare så lenge det er liv i sonettskriveren, og minnet dermed kan være bevart i hodet hans. Så inntil han selv, sonettskriveren med hjerne og hjerte (brain and heart), blir rasert til glemsel, så kan heller ikke minnet om ungdommen og det som står i notisboken, bli glemt. Dette gir sonettskriveren fornyet mot til å si at det ikke er så farlig at boken gikk tapt, at han mistet den, for han trenger ingen notisbok eller andre ting for å holde kontrollen over den skjønne ungdommens kjærlighet. Den – og han – er mye bedre bevart i minnet.

Slik blir altså konklusjonen en oppsummering. Når sonettskriveren skal ha en assistent, en notisbok, for å huske den skjønne ungdommen han elsker, så blir det bare glemsel av det (import forgetfulness in me). Det er bedre hjernen og minnet tar seg av den oppgaven.

Min gjendiktning

Gjendiktningen begynner alltid som en kladd. Først er målet å få antall stavelser og rim på plass, så gjelder det å prøve å oppfylle jambene. Det er sjelden oversettelsen lykkes i alt, veldig sjelden. Så jeg kaller det helst en stiløvelse for oversettelsen, enn at det er meningen leseren skal ha så mye utbytte av det. Kanskje vil jeg med tiden ende med å legge til en ekstra, tryklett stavelse til slutt, slik den russiske sonettskriveren Ivanov tillater seg. På norsk finnes det så mange tostavede ord med trykklett ending, praktisk talt alle tostavede verb i infintiv, presens og preteritum, og det samme med praktisk talt alle tostavede substantiv, at det blir kunstig å unngå dem i siste ord i en linje. Det er en grunn til at det er skrevet så få sonetter på norsk. I oversettelser pleier de fleste å gi opp, og slutte linjene med trykklett stavelse, selv om den jambiske versefoten egentlig krever trykksterk. For å få til det på norsk, er man nesten nødt til å slutte linjene med enstavelsesord. Akkurat i denne gjendiktningen her, har jeg tvunget det til slik.

Din gave, boken, er i hodet mitt
Med varige minner fullt bokstavert,
Og hevet over løse rekker blitt,
Forbi alle dager til evighet:
Eller, i mens hjerne og hjerte har
Evnen til å holde liv som er skapt;
Til i glemsel de gir bort hver sin part
Av deg, kan ei din historikk gå tapt.
Lite innhold i dårlig bevaring,
For din kjærlighet ei merke i stav;
Trygt gav jeg derfor i fra meg den ting,
Og stoler på det meg deg bedre gav:
Å bruke en hjelp for å huske deg
Forårsaker bare glemsel i meg.

 

De beste, av Nordahl Grieg

Jeg fortsetter søndagene i måneden med dikt av Nordahl Grieg. Denne gangen er det «De beste». Posten begynte med å være veldig enkel, stort sett med kun diktet, men den har blitt utvidet sammen med de andre diktene av Grieg, i februar 2018. I dette arbeidet har tilgangen på bøker på nasjonalbibliotekets nettsider hjulpet meg mye. Jeg har fått lest verselæren av Hallvard Lie, og jeg har fått lest i flere biografier og omtaler av Nordahl Grieg. Med det vil diktet bli bedre presentert.

Diktet er skrevt i 1942, midt under andre verdenskrig. Norge er okkupert av de tyske nazistene, og motstandskampen synes ennå nokså håpløs. Nordahl Grieg er en som holdt motet oppe hele tiden, og evnet å formidle dette motet videre i noen av okkupasjonstidens aller beste dikt og tekster. Det er han, Inger Hagerup og Arnulf Øverland, men størst av dem alle, kanskje Grieg, siden han ikke bare utførte motstandskampen i flere kjente dikt, men også gikk inn i den med liv og sjel, ble soldat og døde. Så da ble han selv en av de beste som døde, men han hadde allerede på forhånd skrevet diktet som skulle sette mot i folk likevel.

De beste

Døden kan flamme som kornmo;
Klarere ser vi enn før
Hvert liv i dens hvite smerte:
Det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
Som ville og våget mest;
Rolige tok de avskjed,
En etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
En flokk blir alltid igjen,
De uunnværlige flinke,
Livets nest beste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
Sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
Men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
Strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
Mer rik en de døde var –
For menn har hatt dem som venner
Og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

1942

Språk, form og innhold

Kornmo er i følge ordboken gjenskinn fra lyn som er så langt borte at en ikke hører tordenen.

Diktet skal leses slik, med trykk på annenhver stavelse, men med variasjoner.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

Dette er en mye brukt strofeform. Den har 3 tryktunge stavelser i hver linje, og variasjoner på antallet trykklette stavelser i mellom. Strofen har balladerim, med mønsteret oaoa, andre og fjerde linje rimer. Denne strofeformen blir av og til kalt Heine-strofen, etter den kjente tysk dikteren som utviklet den til mesterskap. Strofen med 8 trefotede vers og kryssrim har sin opprinnelse fra Hildebrandskvadet, og kalles derfor Hildebrandstrofen. I sin verselære av 1967 skriver Hallvard Lie at

Tematisk er Hildebrandstrofen tett knyttet til det nasjonale og heroiske; den har således aldri fornektet sitt opphav i heltediktningen (Lie, s. 236).

Lie skriver videre at strofeformen også ble brukt i gravsalmer, slik at den får et dobbeltsidig stemningspreg av heltedikt og gravsalme. Det følger et høytidelig alvor, skriver han, men også en stemning av glad fortrøstning og optimisme. Det er som Lie skriver direkte om diktet til Grieg. Nordahl Grieg brukte denne strofeformen svært ofte, bare tell etter neste gang du har et dikt av ham foran deg, om det ikke er tre trykksterke stavelser i hver linje, og én eller to trykklette stavelser mellom dem.

Innholdet i diktet skulle ligge ganske åpent opp i dagen. Det er et kampdikt ment for å sette mot i folk, og da kan det ikke være vanskelig tilgjengelig slik at det trenger forklaringer. Bildet om at døden flammer som kornmo, eller glansen fra et lyn langt borte, kan hvem som helst tenke gjennom hva betyr. Den i dens hvite smerte, er døden.

Når Grieg skriver mot vest, i linje 2, så leser jeg det i tilknytning med at Grieg var fra Bergen, vestlandet, der mot vest betyr ut mot havet. Grieg hadde selv i hele sitt liv sterk tilknytning til havet, det er et hovedpoeng i Johan Borgens biografi om ham fra 1945, og det er helt synlig i mange av hans aller mest kjente tekster (For eksempel Vår ære og vår makt). I krigen kunne mot vest også bety å reise til England, for å delta i motstandskampen derfra. Det var forbundet med stor fare å forsøke denne overfarten til England, mot vest.

I strofe 3 er det de som blir igjen som blir kalt flinke, uunnværlige og de nest beste menn. Disse er de levende som blir igjen og styrer verden. Strofen står i motsetning til den fjerde, der det er de beste som har nok med å dø på forskjellige måter.

Strofe 5 er viktig, for der kommer tanken om at det er ikke bra å tenke om de døde på denne måten. Det er å hedre dem med avmakt, fordi man hedrer dem med å tenke så godt om dem, men om man så tenker at det ikke er vits å kjempe videre, siden de beste har prøvd uten å lykkes, da leder det til avmakt. Da gir man opp. Da har man sveket de beste, som nettopp trodde på kampen og seieren. Man sitter bitter igjen, men den bitterheten må man overvinne, for ikke å forråde de som allerede er døde.

Denne tanken blir utvidet i linje 6. Grieg uttrykker seg her på vegne av de mange døde, de vil ikke sørges til døde, vil ikke bare at de etterlatte skal sørge over dem, men heller at livet skal gå videre, at de skal leve i mot og tro. Grammatisk er de døde fortsatt subjekt i setningen, slik at det blir dem eller minnet om dem som skal leve videre i motet og troen. Linje 3 og 4 sier blodet strømmer i dristige hjerter. Det er dobbelt sant, og et godt retorisk virkemiddel av Grieg. Det er klart blodet strømmet i de dristige som døde, men nå skal det også strømme i de dristige som blir igjen. Siden ingen vil bli kalt feig, så oppildner Grieg folk til heller bli med i kampen, enn å sitte igjen i avmakt og bitterhet.

Strofe 7 fortsetter retorikken, nå med et retorisk spørsmål, om ikke de som har kjent dem var rikere enn den døde, mens denne levde? Rikdommen ligger i at denne personen kjente den døde, og at det ligger rikdom i å kjenne en så bra person. Som en begrunnelse ligger at folk har hatt dem som venner, barn som far. Det bygger opp under hovedtanken bak diktet, man må ikke sitte i bitterhet og avmakt, må ikke svikte denne heltens venner og barn.

Finalen kommer i den siste strofen. Med å øke livet (de gikk fra), menes å øke verdien av det. Det er blitt enda viktigere å bevare det og kjempe for det, når en så bra person er død. Tanken går opp enten man tenker på de dødes eget liv, at det livet de levde har fått en spesiell betydning, siden de døde på denne måten, eller det gjelder livene til de som blir igjen, de som nå har fått enda mer å leve for, og å kjempe for. Å spøke i nye menn, betyr at ånden går igjen, i det at man tenker på dem og bruker dem til inspirasjon. Så er det gravskriften på de dødes gravstein, de dødes hilsen til de levende: De beste blir alltid igjen.

Nordahl Grieg har snudd på den faste formelen, med at det er de beste som dør. Han skriver det er de beste som blir igjen. Og det er de døde som sier det, for at de gjenværende ikke skal kaste bort tiden med å sørge, være bitre og leve i avmakt, men å ta opp kampen og fortsette med fornyet kraft. Det er veldig viktig å avslutte et kampdikt med sterk optimisme og fortsatt kampvilje, det gjør Nordahl Grieg til gangs.

Kommentar til diktet

Min mening er at Nordahl Grieg når toppen av sitt forfatterskap i krigsårene. Da kan han gi sin entusiasme fritt utløp. Han har også levd et liv som passer til kampen, og da på parti med den svake, mot den sterke. Han hadde en sterk kjærlighet til Havet, og til Fedrelandet, Norge. Alt passet godt til oppgaven som lå til det norske folk i krigsårene. Det gjaldt å ikke la seg kue av okkupasjonsmakten, det gjaldt å holde motet oppe tross motgang og prøvelser. Der Grieg tidligere kunne bli kritisert for å være for ensidig og ikke se hele bildet i kompliserte forhold, var det under krigen ingen tvil om at han var på riktig side og ensidighet var riktig og nødvendig. Fascismen skulle avvises, det kunne bare skje gjennom kamp, og Grieg mobiliserte alle sine evner for å delta i denne kampen.

Det er en mening jeg deler med flere, at Grieg var på sitt beste, her. Dette skriver Kjølv Egeland, i biografien om Grieg, fra 1953

«Lyset av lykke og smerte hos den knelende mannen,» hviler over Nordahl Griegs krigsdikt, der han folder ut sitt flagg – på en gang fedrelandets, frihetens og menneskeverdets merke. Nordahl Griegs krigsdikt er hans betydeligste diktergjerning. For der har i en sum gitt mest av seg selv i en fullbåren form. Og der har han nådd lengst ut og dypest inn i tiden og folket. (Egeland, s. 244)

Biografien kom i 1953, en tid da krigen, prøvelsene og seieren ennå stod sterkt i minnet til folk, og de store følelsene var ekte og sterke. Lignende skriver Johan Borgen, i sin biografi om Grieg fra 1945. Egeland argumenterer med at Grieg skiller seg ut fra de andre krigsdikterne, for Grieg var krigen nesten som en fullendelse av livet, det var dette han var laget for. Grieg ville bruke diktene sine som en del av kampen, det var hans bidrag, og der han kunne gjøre mest nytte for seg. Dette tok han på største alvor, og forberedte seg alltid svært godt når han skulle få slippe til med radiosendinger fra England. Egeland siterer:

… Det er dyrekjøpte minutter vi har fått utlevert. En må ha noe godt å si… denne korte stunden, kanskje mer om menneskelig storhet enn menneskelig nederdrektighet: lykken ved å ha slike kamerater som de vi står smamen med. (Egeland, s. 241)

Også i diktet De beste er det dette som er målet. Å gi heder til de som har ofret seg i krigen, eller i andre kamper, samtidig som de som er igjen ikke skal miste motet. Måten det gjøres på, er at de døde gir så mye inspirasjon til de levende, at nå er det de som er igjen som er blitt best. Lykkes Grieg i å formidle dette, så er det et kraftfullt dikt han har skrevet.

Diktet er skrevet en tid det var lett å hengi seg til mismotet og fortvilelsen. I 1942 hadde nazi-Tyskland ennå ikke fått kjenne noen ordentlige nederlag. De hadde feid over Europa, og bare ikke lyktes helt i bombeangrepene over de britiske øyer og forsøkene på å knuse Sovjetunionen ved å erobre Moskva. Utsiktene for noen frigjøring av Norge på kort sikt var små. Kampen i mot syntes håpløs.

Lest opp mot denne bakgrunnen diktet er skrevvet i, blir det veldig sterkt. Det stod svært mye på spill. Den grusomme nazi-ideologien kontrollerte Europa, med umenneskelighet satt i system, terror som styreform i totalitære stater. Det gjaldt om å samle alle gode krefeter for å slå overmakten og grusomheten tilbake. Det gjaldt om å gjøre det gode på ny sterkest. Nordahl Grieg var brennende engasjert i denne kampen, og han satte livet inn på å bidra.

Diktet holder en god del av sin styrke om man leser det opp mot vår egen tid også, og våre dagers problemer. Det er vi levende som er igjen, og kan gjøre noe for å forbedre kloden vi lever på. Det nytter ikke å tenke at det er håpløst. Da har vi sveket de som døde før oss, da har vi sveket de beste. Kanskje kan vi også, riktignok med et lite smil, si vi har sveket Nordahl Grieg også, og det motet han ville sette i oss? Han var en av dem som våget mest, han var en av dem som døde. Men han døde ikke før han fikk skrevet ned at på hans og de andres gravsten skulle det stå:

De beste blir alltid igjen.

Det er oss.