Erlkönigs Tochter, av Johann Gottfried Herder

I dag er det en ganske spesiell reise vi skal gjøre her på bloggen. Vi er i tysk litteratur kommet frem til Sturm und Drang. Der er det Johann Gottfried Herder (1744-1803) som er representanten, en personlighet som hadde mange sterke tanker om hvordan diktningen og kulturen skulle være, men som aldri fullt lyktes å uttrykke sine ideer selv. Det var gjennom andre han fikk sin påvirkning, det var andre som skulle realisere ideene hans.

En av ideene var å løfte frem de gamle folkevisene, og sette dette i sentrum også for samtidens diktning. Det var dette som skulle være mesterverkene, ikke de gamle klassikerne fra gresk og latinsk litteratur. Det var i middelalderen, ikke i antikken, og i alle fall ikke i renessansen, diktningen nådde sitt høydepunkt. Og årsaken er at i denne perioden, i middelalderen, var diktningen ennå levende, med omreisende poeter og trubadurer, som fremførte sin verk muntlig, og ikke fulgte andre regler enn det som funket når det ble sunget og lest for et publikum.

Dermed ble det ikke bare å skrive nytt det gjaldt om, men også å oversette og løfte frem det gamle. Og da ikke det gamle som allerede i århundrer hadde blitt løftet frem og gjennomarbeidet og finpusset til det fullkomne og vel så det, antikkens lærde tekster, men det umiddelbare og uberørte i folkediktningen. Det var en hel verden å åpne, ikke bare i den tyske folkediktningen, men i alle lands folkediktning.

Herder gav dette ut i en samling på to bind, i 1778-1779, Volkslieder, med dikt fra flere av landene og språkene i Europa, oversatt til tysk. Dette er i slutten av Sturm und Drang perioden, men de karakteriserer virkelig perioden, og Herders personlighet og temperament, og de peker veldig tydelig og illustrerende fremover mot romantikken, og viser forbindelsen mellom de to. Det er følelsene, det folkelige, det opprinnelige, og det har elementer fra folketroen – og det er de store spørsmål som står på spill, bryllup og ekteskap, liv og død

Strengt tatt er her også elementer av diktergeniet som ikke kan la seg temme av regler og konvensjoner, men den siden av Herder og perioden kommer ikke så godt frem i akkurat dette diktet. Herder var nok heller ikke kanskje tilstrekkelig til geni til å få det helt til, og han hadde nok kanskje trengt noen regler til å legge litt bånd på seg, men det er en annen sak.

Det blir en lang post for å gå gjennom et langt dikt, der det er mange innfallsvinkler, og mange ting å si. Parallellene og inspirasjonene frem til Goethes Erlkönig er helt åpenbar, det må med, og det samme må forbindelsen til den danske folkevisen Herder oversetter, og som folk flest her i Norge vil skjønne mye bedre enn Herders tysk. Det er fascinerende å se hvor mye som er prikklikt folkevisen, men også hva Herder velger å kutte vekk, og som man nok må innrømme løfter teksten lite grann. Til sist må det til en ordentlig forfatterpresentasjon, av en fascinerende mann som virkelig har satt spor etter seg, og som likevel etterlater seg et inntrykk av ikke å helt ha fått det til, hvor begrensningene la bånd på geniet, og hvor kronen på noe verk aldri kom.

Johann Gottfried Herder

Johann Gottfried Herder (1744-1803)

Johann Gottfried Herder var litt voldsom. Han var litt mye. Med den karakteregenskapen traff han tiden der alt skulle være orden, dannet, avklaret, formelt. Han ble født inn i opplysningstiden, klassisismen. Det var nødt til å bli brytninger.

Johann Gottfried ble født 25. august, 1744, i Mohrungen, i Øst-Preussen, det nåværende Polen. Faren, Gottfried, var fra 1735 klokker, pikeskolelærer og kantor for den polske menigheten. Moren var Elisabeth Pelz, skomakerdatter, 21 år gammel da hun giftet seg med Gottfried i 1738. De fikk fem barn, tre overlevde. Familien var fattig, og oppdragelsen var streng. Prøyserdisiplin er et ord vi ennå kan bruke i dag, faren utøvde prøyserdisiplin overfor sine barn, oppgaver skulle gjøres i rett orden, og til rett tid. Plikten kom først.

Også på skolen gjaldt streng disiplin, fra klokken syv om morgenen, til fire om ettermiddagen, og av og til lenger. Stoffet skulle pugges. Det skulle forstås, og det skulle læres utenat. Lille Johann Gottfried utmerket seg som en lærenem elev, og fikk ekstraundervisning i hebraisk, gresk og latin, for å kunne komme inn på universitetet. Viktig også i ung alder, var at Johann Gottfried fikk ganske god undervisning i musikk, og interesserte seg for det.

I 1762 kom unge Herder til universitetet i Königsberg, og skulle aldri se Mohrungen igjen. Han skulle studere kirurgi eller medisin, tatt med dit av en lege, men dette studiet var ikke noe for ham, så han hoppet over til teologi. Og han fulgte forelesningene til en ikke helt ukjent Immanuel Kant, som på denne tiden var 38 år, og ennå i sin ungdoms fulle kraft.

Motsetningen til Kan var Johann Georg Hamann (1730-1788), sønn av en lege som skulle kurere en øyesykdom Herder hadde. Han stod for tanker som at «poesien er menneskets egentlige språk», «sanser og lidenskaper ytrer seg gjennom bilder», og negasjonen av opplysningstidens ide «Erkjennelsens tre berøver oss livets frukt» (Askerøi, s. 19). Dette er Sturm und Drang.

I 1764 reiste Herder til Riga for å bli lærer ved katedralskolen der. Riga var på denne tiden russisk, vunnet fra svenskene i den store nordiske krig i 1721, men det tyske miljøet stod sterkt, og det var flere som Herder, som kom dit for å undervise. Det var under oppholdet i Riga Herder utviklet fedrelandskjærligheten som skulle få så stor betydning, her begynte han å bruke begrepet Volkstum, folkekultur, og her begynte han å argumentere for at et land måtte bruke sine nasjonale diktere og nasjonale språk. Det var folkevisen, heller enn det klassiske greske og latinske.

Fra Riga gikk reisen i skip til Nantes, fra mai til juli, hvor Herder skrev sin Journal meine Reise im Jahr 1769, en slags dagbok, eller reisedagbok. Her tar Herder et oppgjør med fornuftsmennesket, fra opplysningstiden, og omfavner følelsesmennesket, det kommende Sturm und Drang, og romantikken. Nantes imponerer ham ikke det minste, fransk som det er, Herder vil ha det enkle og folkelige, det opprinnelige, ikke det forfinende.

Og så – møter han Goethe. Det er i Strassbourg, 4. september, 1770. Goethe er 21 år, Herder 26. I biografien sin Dichtung und Wahreit mange år senere beskriver Goethe møte, og setter vel på mange måter kollegaen og inspirasjonskilden på plass, Goethes karakteristikker er uhyre treffende. Goethes talent er helt overlegent Herders. Men kontakten mellom de to ble fruktbar for dem begge. Og Herder greide å overtale Goethe til å forlate den klassiske dannelse, og gå over i den nye tid, det mer frie og folkelige, det umiddelbare og uraffinerte, det som skulle bli Sturm und Drang.

Det blir en lang karakteristikk for en interessant mann, dette, for en poet jeg ikke kommer til å poste så altfor mange dikt av. I Tyskland finnes mange bedre å velge fra. Herder påvirker mer enn han skaper, kan man litt lettvint si. Men viktig for personligheten hans, og noe som Goethe påvirker, er at han hadde en øyelidelse som gjorde det ene øyet nesten konstant betent. Han gjorde flere forsøk på å operere bort lidelsen, med datidens enkle medisin og kirurgi, uten bedøvelse selvsagt, og sånn smerte, det åpner nok kanskje litt for å være litt irritabel og voldsom. Det er ikke så lett å være så systematisk, når det er så vondt hele tiden, da er det lettere å slippe til utbrudd – å la følelsene ta over.

Årene 1771-1775 tilbrakte Herder som prest i Bückeburg. og fra 1776 Weimar, invitert av Goethe. Det er her han gir ut sine Volkslieder, Folkeviser, i to bind, (1778-1779), hvor Erlkönigs Tochter er hentet. Samlingen består av folkeviser fra forskjellige språk og land, oversatt til tysk av Herder. Herder mente at dette var toppen av diktning. Den muntlige overlevering, det levende dikt, det stor høyt over det forfinende, stivnede, diktningen som fulgte med boktrykkerkunsten, renessansen og opplysningstiden. Da gikk diktningen fra folket til fyrstene, hevdet Herder, fra levende liv til død kunst. Dette er mine ord, ikke hans.

Som vi vet fikk Herder helt enorm betydning med disse tankene. Han formulerte dem i en rekke verk, i en rekke brev, og i en rekke samtaler, men han greide selv aldri forfatte det verk som skulle manifistere idene hans. Det var andre, større talent enn hans, som skulle bruke dem. Sånn er det bare å sammenligne diktene Herder skrev, og Goethe skrev, Herder skriver akkurat som utkast, og så skriver Goethe mesterverket. Det finnes flere eksempler på det. Mest kjent er kanskje die Blute, som forløper til Goethes Heidenröslein.

Ja, og så Alvekongens datter. Dagens dikt. Forløperen til Goethes Erlkönig, et av Goethes aller mest kjente dikt overhodet. Vi kan si motivet med rittet, invitasjonen til dansen og døden til slutt brukt i begge, og versoppbygningen er den samme, selv om diktet hos Goethe er gruppert i strofer på fire, og ideene er brukt litt annerledes. Erlkönigs Tochter er ikke Herders eget verk, men en oversatt dansk folkevise. Hva Herder gjør, er å løfte den frem, oversette den, og få gjennomslag for at sånn som dette kan – og skal – stor poesi skrives.

Her på bloggen blir det ekstra artig, siden det er en gammel dansk folkevise, presentert gjennom den tyske, skriftlige versjonen for nesten 250 år siden, og så derfra oversatt og gjendiktet til moderne norsk bokmål. Det er fint. Det er

Erlkönigs Tochter

Herr Oluf reitet spät und weit,
Zu bieten auf seine Hochzeitsleut;

Da tanzen die Elfen auf grünem Land,
Erlkönigs Tochter reicht ihm die Hand.

»Willkommen, Herr Oluf! Was eilst von hier?
Tritt her in den Reihen und tanz mit mir.«

»Ich darf nicht tanzen, nicht tanzen ich mag,
Frühmorgen ist mein Hochzeittag.«

»Hör an, Herr Oluf, tritt tanzen mit mir,
Zwei güldne Sporne schenk ich dir.

Ein Hemd von Seide so weiß und fein,
Meine Mutter bleicht’s mit Mondenschein.«

»Ich darf nicht tanzen, nicht tanzen ich mag,
Frühmorgen ist mein Hochzeitstag.«

»Hör an, Herr Oluf, tritt tanzen mit mir,
Einen Haufen Goldes schenk ich dir.«

»Einen Haufen Goldes nähm ich wohl;
Doch tanzen ich nicht darf noch soll.«

»Und willt, Herr Oluf, nicht tanzen mit mir,
Soll Seuch und Krankheit folgen dir.«

Sie tät einen Schlag ihm auf sein Herz,
Noch nimmer fühlt er solchen Schmerz.

Sie hob ihn bleichend auf sein Pferd.
»Reit heim nun zu deine’m Fräulein wert.«

Und als er kam vor Hauses Tür,
Seine Mutter zitternd stand dafür.

»Hör an, mein Sohn, sag an mir gleich,
Wie ist dein’ Farbe blaß und bleich?«

»Und sollt sie nicht sein blaß und bleich,
Ich traf in Erlenkönigs Reich.«

»Hör an, mein Sohn, so lieb und traut,
Was soll ich nun sagen deiner Braut?«

»Sagt ihr, ich sei im Wald zur Stund,
Zu proben da mein Pferd und Hund.«

Frühmorgen und als es Tag kaum war,
Da kam die Braut mit der Hochzeitschar.

»Sie schenkten Met, sie schenkten Wein;
Wo ist Herr Oluf, der Bräutigam mein?«

»Herr Oluf, er ritt in Wald zur Stund,
Er probt allda sein Pferd und Hund.«

Die Braut hob auf den Scharlach rot,
Da lag Herr Oluf, und er war tot.

Alvekongens datter

Herr Oluf rider sent og vidt,
For by på sin bryllupsfest;

Der danser alvene på det grønne land,
Alvekongens datter rekker ham hånden.

«Velkommen, Herr Oluf! Hvorfor ile herifra?
Trå inn i rekkene og dans med meg.»

«Jeg får ikke danse, danse kan jeg ikke,
I morgen tidlig er min bryllupsdag.»

«Hør nå, herr Oluf, trå i dansen med meg,
To gylne sporer skjenker jeg deg.

En skjorte av silke så hvit og fin,
Bleker min mor med måneskinn.»

«Jeg får ikke danse, danse kan jeg ikke,
I morgen tidlig er min bryllupsdag.»

«Hør nå, Herr Oluf, trå i dansen med meg,
En haug med gull skjenker jeg deg.»

«En haug med gull tok jeg vel;
Dog danser jeg ikke, kan eller skal.»

«Og vil, her Oluf, ikke danse med meg,
Skal farsotter og sykdommer følge deg.»

Hun gjorde ham et slag på hjertet hans,
Ennå føler han sånn en smerte.

Hun løftet ham blekende på hesten hans.
«Ri hjem nå til din frøkens verd.»

Og som han kom for husets dør,
Stod moren hans skjelvende der.

«Hør nå, min sønn, si til meg straks,
Hvorfor er fargen din blass og blek?»

«Og skulle den ikke være blass og blek,
Jeg treftes i alvekongens rike.»

«Hør nå, min sønn, så kjærlig og tro,
Hva skal jeg nå si til din brud?»

«Si henne, jeg var i skogen en stund,
Å prøve der min hest og hund.»

Tidlig morgen og som det dag knapt var,
Der kom bruden med brudefølget.

«De skjenket mjød, de skjenket vin;
Hvor er herr Oluf, brudgommen min?»

«Herr Oluf er ridd til skogen for stunden,
Han øver der sin hest og hund.»

Bruden løftet opp skarlagen rød,
Der lå herr Oluf, og han var død.

Språk, form og innhold

Det er 21 strofer med to linjer i diktet. Takten er 4+4, altså hver av linjene har 4 trykktunge stavelser i seg. Det varierer hvor mange trykklette stavelser det er mellom de trykktunge, som markert her i de to første og den siste strofen.

Herr Oluf reitet spät und weit,
Zu bieten auf seine Hochzeitsleut;

Da tanzen die Elfen auf grünem Land,
Erlkönigs Tochter reicht ihm die Hand.

Die Braut hob auf den Scharlach rot,
Da lag Herr Oluf, und er war tot.

Herder: Erlönigs Tochter (trykkfordeling)

Den varierte rytmen gir en god del liv til teksten, den føles veldig elastisk og fri, og det gir rike muligheter for den som skal lese teksten opp. En følelse jeg har, er også at den frie vekslingen av en og to trykklette stavelser mellom de tykktunge gjør teksten litt skumlere, det er et driv som er ute av kontroll. Kanskje er det innholdet mer enn rytmen som gjør dette, drivet er frem til Olufs død, som man kjenner er utgangen på diktet.

Rimene er parrim, hver av linjene i strofene rimer. Halvrim er tillatt, weit-leut, i strofe 1. Alle linjene har trykktung utgang. Der er ingen variasjon, ingen trykklette stavelser ved enden av linjene.

Opprinnelig hadde den danske folkevisen Omkved: Men dansen går så lett over lunden, som ble gjentatt etter hver strofe. Det er hos Herder redigert bort. Mer om dette og om andre endringer Herder gjør, lenger nede hvor jeg skriver om folkevisen Herder bygger på, Elveskrud.

Innholdet i diktet er at Herr Oluf er på vei til sin bryllupsfest da han treffer på alvene i alvedans. Alvekongens datter rekker ham hånden, og vil ha ham med i dansen, men Herr Oluf vegrer seg, og sier at det kan han ikke gjøre, siden han skal ha bryllup neste morgen. Alvekongens datter prøver å lokke ham, og da det ikke går, sier hun at hun skal straffe ham med sykdom, siden han ikke vil. Hun slår ham på hjertet, og det gir ham en voldsom smerte, men han kan ri derfra. Moren som møter ham på trappen foran huset er vetttskremt, siden han ser så blek ut, og han forklarer hva som har skjedd. Bryllupet går neste dag som planlagt, men da bruden får se ham, så er han død.

Språklig er det noen små detaljer. Hochzeitsleut er et annet ord for Hochzeitsfest, eller bryllupsfest. Vendingen Hør an oversetter jeg med hør nå, det skal jo være litt muntlig. Anhören er å høre på eller lytte til, eller høre etter. Vendingen darf noch soll tror jeg ikke er så vanlig, jeg oversetter mer eller mindre direkte. Det er andre detaljer også, kanskje også noen jeg har gått glipp av, men i hovedsak skal oversettelsen være greit. Innholdet er lett å skjønne, lett å gjengi.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

bieten (bietet, bot, hat geboten, tr., refl.) by, tilby, by på
Hochzeitsleut -> Hochzeitsfeier die, -/, das Hochzeitsfest bryllupsfest.
Sporne -> Sporn der, -s/Sporen; (botanikk, zoologi, takket hjul) spore
Hemd das, -(e)s/-en; skjorte, trøye; ein bügelfreies Hemd en strykefri skjorte.
Seide die, -/; silke
Seuche die, -/; epidemi, farsott
bleichen (sv. tr. itr., også st.; særlig i sammensetninger, se verbleichen) ble(i)ke; ble(i)kne, bli hvit, fargeløs, falme.
wert (adj.) verd
zittern (sv. itr.) skjelve
proben (sv. tr. itr.) prøve, øve
Hochzeitschar -> Schar die, -/-en; skare, flokk
Met der, -(e)s/; mjød.
Scharlach der, -s/-e; skarlagen ( kostbart vevet stoff, klesdrakt av høyrød farge – Det norske akademiets ordbok); (bare ent.) skarlagensfeber
aufheben (st. tr.) 1. løfte (opp), ta opp 2. oppheve, avslutte, avskaffe, oppløse, utjevne 3. oppbevare, legge til side, ta vare på 4. (gammeldags) ta til fange.

Den danske folkevisen – Elveskrud

Jeg vil gjerne ta med den danske folkevisen Herder har brukt for å lage sin versjon. Den er hentet fra nettsiden Heimskringla, hvor den er kategorisert under Kæmpe og Trylleviser. Versjonen der er hentet fra Danske Folkeviser i utvalg, redigert av Axel Olrik (1864-1917) og Ida Falbe-Hansen (1849-1922).

Her setter jeg strofene nummerert, selv om de selvfølgelig ikke er det i originalen. Linje 3 i den første strofen er omkvedet, som blir gjentatt etter hvert versepar. Det er et poeng at omkvedet skifter litt karakter etter hva som skjer gjennom visen, det er annerledes når det blir sagt når han rir, når han blir bydd opp til dans, når han kommer hjem blek og skremt, og når han til slutt dør. Men dansen den går så lett gjennom lunden, hele tiden.

Vi ser også at Herder har skrellet bort 6 strofer. Det er ikke så mange gaver alvekongens datter forsøker å gi hos ham, Herder stopper når poenget kommer frem. Dessuten går det raskere hos Herder fra Oluf kommer hjem, til bryllupet står. Herder holder ikke på spenningen unødig, de strofene bidrar ikke vesentlig i den danske originalen. Og til slutt slutter Herder med at Oluf er død, mens den danske folkevisen tar med også hans vordende brud og hans mor, som dør av sorg.

Elveskrud

    1. Hr. Oluf rider saa vide,
    alt til sit Bryllup at byde.
    Men Dansen den gaar saa let gennem Lunden.


    2. Hr. Oluf rider med Bjerge[2],
    der dansed Elver og Dverge.


    3. Der dansed fire, der dansed fem,
    Elverkongens Datter rækker Haanden frem.


    4. Elverkongens Datter rækker Haanden fra sig:
    „Og lyster Hr. Oluf træde Dansen med mig?“


    5. „Jeg ikke tør, jeg ikke maa[3]!
    i Morgen skal mit Bryllup staa.“


    6. „Og hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    to Bukkeskinds Støvler saa giver jeg dig.


    7. To Bukkeskinds Støvler, sidder vel om Ben[4],
    forgyldene Sporer derom spændt.


    8. Hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    en Silkeskjorte giver jeg dig.


    9. En Silkeskjorte saa hvid og fin,
    den blegte min Moder ved Maaneskin.“


    10. „Jeg ikke tør, jeg ikke maa,
    i Morgen skal mit Bryllup staa.“


    11. „Hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    et Hoved af Guld saa giver jeg dig.“


    12. „Et Hoved af Guld[5] kan jeg vel faa.
    men danse med dig jeg ikke maa.“


    13. „Og vil du ikke danse med mig,
    Sot og Sygdom skal følge dig!“


    14. Hun slog ham for hans Hærdeblad,
    det gjalded under hans Hjærterod.


    15. Hun løfte Hr. Oluf paa Ganger rød:
    „Du rid nu hjem til din Fæstemø!“


    16. Der han kom til Borgeled,
    der staar hans Moder og hviler sig ved.


    17. „Hør du, Hr. Oluf, kær Sønne min:
    hvi bær du saa bleg en Kind?“


    18. „Jeg maa vel være om Kinden bleg,
    for jeg har været i Elvekvinders Leg.“


    19. „Hør du, Hr. Oluf, kær Sønne min:
    hvad skal jeg svare unge Brud din?“


    20. „Du sige, jeg er i Lunde,
    at prøve Hest og Hunde.“


    21. Aarle om Morgen, det var Dag,
    da kom den Brud med Brudeskar'.


    22. De skænkte Mjød, og de skænkte Vin:
    „Hvor er Hr. Oluf, kære Brudgom min?“


    23. „Hr. Oluf er i Lunde,
    at prøve Hest og Hunde.“


    24. „Har han kærer' sin Hest og Hund,
    end han har sin unge Brud?“


    25. Hun ledte i Lofte, hun ledte i Vraa,
    hun fandt Hr. Oluf paa Bolster[6] blaa.


    26. Hun tog op det Skarlagen rød,
    da laa Hr. Oluf og var død.


    27. Hun minded ham for sin røde Mund,
    saa døde hun i den samme Stund.


    28. Aarle om Morgen, før det var Dag,
    da var der tre Lig i Hr. Olufs Gaard.


    29. Den ene Hr. Oluf, den anden hans Mø,
    den tredje hans Moder, af Sorgen var død.
    Men Dansen den gaar saa let gennem Lunden.

Kommentar

Dette er første og sannsynligvis eneste gang jeg presenterer et oversatt dikt her på bloggen. Men versjonen til Herder får frem et vesentlig poeng: Etter opplysningstiden og klassisismen, hvor det bare er de klassiske diktene som blir lest og brukt og beundret, så løfter først tyskerne bak bevegelsen og perioden Sturm und Drang, siden romantikerne, frem den nasjonale folkediktningen, og finner idealene og inspirasjonen derfra. Johann Gottfried Herder var tidlig med å gjøre det, allerede i 1778, mens vi i Norge og Danmark vet dette ble gjort først utpå 1800-tallet.

Det er også interessant hvordan Herder bruker den danske originalen. Han lager sin tyske versjon, som ikke er identisk. Han kutter ut omkvedet, han kutter ut noen strofer der poenget allerede er kommet frem, strofer som ikke tilfører historien noe, og han kutter også ut halehenget til slutt, hvor bruden og brudgommens mor også dør. Det siste endrer historien, hos Herder er det bare alvekongen og hans datter som har kraften. Tragedien blir nesten større der. De to etterlatte damene må leve med sorgen over sønnen og mannen som er tapt. Det er også svært virkningsfullt å avslutte diktet med ordet død, på tysk Tot, noe også Goethe utnytter i sin versjon, Erlkönig.

Vi ser også at Herder konsekvent har trykktung utgang i linjene sine, mens den danske folkevisen har noen få med trykklett. Det er lov i versemålet, det er 4+4 som er saken, 4 trykktunge stavelser i hver linje, men det går an å variere med 1 og 2 trykksvake stavelser mellom dem. Også her fungerer det godt i Herders versjon.

Videre er det interessant med dette diktet, hvordan det peker frem til Goethes Erlkönig. Motivet med rittet, med dansen, med gavene, med alvenes trussel om maktbruk, og døden til slutt, er brukt. Men hos Goethe er det ikke en fullvoksen mann som skal hjem til sitt bryllup, det er en far som skal hjem med sin sønn. Og det er bare sønnen som ser og hører alvekongen. Versjonen hos Goethe er svært uhyggelig og virkningsfull.

Både hos Herder og Goethe blir alvenes makt vist frem. Særlig Herder var noe av en mystiker, særlig i denne perioden på 1770-tallet, og det er ikke godt å si hvor mye han selv la i denne type overtro. Goethe var en rasjonalist, men samtidig en rasjonalist som holdt alle muligheter åpne. Han ville inn til sannheten, uansett hva den var. Mystikken og det overnaturlige preger de gamle folkevisene, og det kommer inn igjen i periodene som henter det frem igjen, i Sturm und Drang, og i romantikken. I den danske folkevisen er det ikke så synlig, og kanskje ikke engang så uhyggelig, for her er det også andre som dør, enn de som er utsatt for alvekongens makt.

Uansett hva man måtte tro på, går det ikke an å nekte for at det er virkningsfullt med disse alvene og alvekongens datter som lokker de som rir forbi, inn i dansen sin. De har mektige krefter, og kan lokke med flotte gaver, i tillegg til sin forføreriske overtalelsesevne, og det hjelper ikke at man forsøker å ri forbi og unngå dem. Da bruker de makt, en uforklarlig makt, som også er virkningsfull. Hos Goethe er det nok bare med trusselen, «Hvis du ikke kommer, bruker jeg makt», mens hos Herder og i folkevisen slår alvekongens datter et slag mot hjertet til Oluf, og han kjenner stor smerte. Dette er dødsslaget.

Alvekongens datter er et dikt som er gøy å lese, det er spennende og skummelt, og det knytter interessant sammen flere perioder i kulturhistorien vår, og åpner for innsikt i emner man skulle tro man ikke brydde seg. Tyske dikt fra 1770-tallet, oversatt fra en dansk folkevise fra enda noen hundre år før, Alvekongens datter har ennå mye å gi. Det er bare å la seg lokke inn i denne verden.

Min gjendiktning

Jeg har gjendiktet fra Herders versjon, rett fra tysk, uten å se på den danske versjonen. Det er vesentlig å få rytmen og rimene korrekt, og å få det til å se lett ut. Det er viktigere enn at innholdet er nøyaktig gjengitt.

Alvekongens datter

Herr Oluf rider sent og bredt,
For å byde på sin bryllupsfest;

Der danser de alver på grønne land,
Og kongens datter gir ham sin hand.

«Velkommen, Herr Oluf! Hva sånn på vei?
Trå inn i rekka og dans med meg.»

«Jeg kan ei danse, ei danse jeg får
I morgen tidlig mitt bryllup går.»

«Hør nå, herr Oluf, trå dansen med meg,
To gylne sporer skjenker jeg deg.

En skjorte av silke så hvit og fin,
Bleker min moder med måneskinn.»

«Jeg kan ei danse, ei danse jeg får,
I morgen tidlig mitt bryllup går.»

«Hør nå, Herr Oluf, trå dansen med meg,
En haug med gull skjenker jeg deg.»

«En haug med gull, det tok jeg vel;
Dog danser jeg ei, kan eller skal.»

«Og vil, her Oluf, ei danse med meg,
Skal farsott og sykdom følge deg.»

Hun gjorde et slag på hjertet hans,
Han føler sånn smerte uten stans.

Hun løftet ham blek opp på hans hest.
«Ri hjem nå til din frøkens fest.»

Og som han kom for husets dør,
Stod moren der skjelvende like før.

«Hør nå, min sønn, si til meg straks,
Hvorfor er fargen din blek og blass?»

«Og skulle den ikke være blass og blek,
Jeg var i alvekongs rik’.»

«Hør nå, min sønn, så kjærlig og tru,
Hva skal jeg nå si til din brud?»

«Si henne, jeg var i skogen en stund,
Å prøve der min hest og hund.»

Tidlig morgen som knapt dag var,
Der kom bruden med brudeskar.

«De skjenket mjød, de skjenket vin;
Hvor er herr Oluf, brudgom min?»

«Herr Oluf er ridd til skogen en stund,
Han øver der sin hest og hund.»

Bruden løftet opp skarlagen rød,
Der lå herr Oluf, og han var død.

ES2020

Kilde

J. G. Herder: Om sprogets opprinnelse, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug, Oslo 1992. Oversatt og med etterord av Jan E. Askerøi.

Die drei Reiche der Natur, av Gotthold Ephraim Lessing

På tysk heter opplysningstiden Aufklärung. Det er herlig ord, direkte oversatt til norsk blir det oppklaring (Auf + klärung)., men ordet betyr også klargjøring og opplysning. Det er så herlig enkelt, og passer så inderlig godt. I den gamle tid, arvet ned fra middelalderen, er det mye grums og overtro og misoppfatninger. Det trengs en oppklaring til, en Aufklärung.

Den tyske mentaliteten passer til dette. De er et systematisk folkeferd, das Land der Dichter und Denker, landet av diktere og tenkere, de har en helt sentral plass i filosofihistorien. Det er ikke det spørsmål tyskeren ikke er villig til å drøfte ned til minste detalj, sånn at alle biter kommer på sin rette plass, og alle argument blir vektet korrekt opp mot hverandre. Det er opplysningstiden som setter den tyske kultur og tyske tenkning i gang, det er her det begynner.

Jeg tar dette året for meg et tysk dikt og en tysk poet hver første søndag i måneden. Jeg begynte med middelalderen, Walter von der Vogelweide med Unter der Linden, og fortsatte med barokken, Andreas Gryphius, og diktet Es ist alles Eitel. På veien fremover hopper jeg nå over salmediktningen, til Martin Luther og Paul Gerhardt, de får eventuelt komme ved en senere anledning, og jeg har ikke med noen eksempler på den lette og uhøytidelige rokokko-diktningen. Det går frem til Opplysningtiden, die Aufklärung. Vi må nå rydde plass for resten av historien.

Og da er det å hente frem giganten. Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781), den første virkelig ruvende skikkelse i tysk litteratur og tysk tenkning. Den første som ikke bare skriver litterære verk, men også skriver verk om hvordan litteraturen skal være. Når vi først gjør det, er det da greit å gjøre det med en ordentlig drikkevise, der den glade leser blir opplyst om at om man ikke drikker og elsker, så blir man akkurat som en stein.

For å komme frem til denne spenstige konklusjonen, må vi først begynne med forfatteren, siden vi nå poster et dikt av Lessing for første gang.

Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781)

Han ble født 22. januar, 1729, i Kamenz, Sachsen, og døpt to dager senere. Familien var ikke velstående. Faren var prest i den lutherske kirke, og praktiserte en streng teologi. det vi på norsk kanskje vil kalle pietistisk, og kanskje også ærgjerrig. Man skal arbeide på jorden. Det var et lærd hjem, med mange bøker, og unge Gotthold Ephraim leste og lærte. Skolegangen fikk han gjennom privatundervisning og latinskolen, det var humanistisk kristendom som var saken, med tendenser til selvstendig tenkning – Aufklärung.

Fra dette vokser Gotthold Ephraim Lessing opp til å bli den best betydningsfulle tyske personlighet i sin periode. Han gjorde det gjennom sitt arbeid med å forandre den tyske litteraturen, sette den i gang, så å si. Han gjorde det både gjennom å skrive selv, og å skrive om, både gjennom praksis og teori.

Hva han gjør med teateret, er å gå til det menneskelige og vanlige, og avvise de opphøyde idealene fra det klassiske dramaet. Der var tragedien forbeholdt konger og mektige, bare de kunne oppleve det tragiske fall som ledet til katarsis, sjelens renselse. Allmuen kunne bare opptre i komedier, der var ikke fallhøyden så stor og så viktig, der gjaldt det bare å få seg en plump latter.

Idealet for Lessing var det engelske dramaet, gjennom Shakespeare, som brøt med mange av de klassiske sjangerkonvensjonene, og skrev mye, mye friere enn de franske klassikerne. Dette peker mildt sagt fremover, og da neste generasjon overtok, med Herder, Goethe og Schiller og de andre Sturm und Drang-dramatikerne, så var det selvsagt Shakespeare skulle være idealet. Og det borgerlige drama, eller den borgerlige tragedie, peker helt frem til vår egen Ibsen og russernes Tsjekhov. Drøy hundre år senere var det en selvfølge at hovedpersonene også i seriøse teaterstykker skulle være vanlige mennesker fra borgerlige hjem, middelklasse, ikke adel og overklasse. Det skulle være dagligdags, ikke opphøyd. Lessing er blant dem som brøytet vei for det som i dag er regnet som en innlysende selvfølge.

Denne siden er for poesi, og ikke for teater. Men det er relevant å si at i teaterstykkene fremmet Lessing også idealer som toleranse, han diskuterte moralske spørsmål i vanlige menneskers liv, og det er kritikk av samfunnets urettferdighet som peker fremover mot den sene opplysningstids revolusjoner. Sine tanker nedfelte Lessing i tidskriftet Briefe, die neueste Literatur betreffend (1759-1765) og i Hamburgische Dramaturgie (1767-1769). Fra 1767 til 1769 var han dramaturg ved Deutsches Nationaltheater i Hamburg, det eksisterte kun i det tidsrommet.

I lyrikken er Lessing en ganske annen karakter. Disse er ganske lystige, uhøytidelige, frimodige. De handler gjerne om hvor godt det er å kysse jenter og hvor kjekt det er å drikke vin, ingen vanskelig Aufklärung, her i gården. Det er leilighetsdikt, ikke forsøk på seriøs kunst, ikke slik jeg leser dem, det lille jeg har lest.

I det hele tatt er ikke opplysningstiden en god periode for poesien. Poesien er en sjanger for følelser, og i opplysningstiden handler det om fornuft. De systematiske tanker og vitenskaplige kategorisering som hører tiden til, lot seg ikke så godt uttrykke gjennom dikt.

Men Lessing gjør jo et solid forsøk her. Diktet ble først offentliggjort i ukeskriftet Der Naturforscher, i 1747, da Lessing var 18 år.

Die drei Reiche der Natur

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Die Pflanze macht das zweite Reich,
Dem ersten nicht an Güte gleich:
Sie liebet nicht, doch kann sie trinken;
Wenn Wolken träufelnd niedersinken,
So trinkt die Zeder und der Klee,
Der Weinstock und die Aloe.
Drum, was nicht liebt, doch trinken kann,
Wird in das zweite Reich getan.

Das Steinreich macht das dritte Reich;
Und hier sind Sand und Demant gleich:
Kein Stein fühlt Durst und zarte Triebe,
Er wächset ohne Trunk und Liebe.
Drum, was nicht hebt noch trinken kann,
Wird in das letzte Reich getan.
Denn ohne Lieb′ und ohne Wein,
Sprich, Mensch, was bleibst du noch? – – Ein Stein.

1747

De tre rikene i naturen

Jeg drikker, og drikkende faller det meg inn,
Hvorfor naturriket vil være tredobbelt.
Dyrene og menneskene drikker, elsker,
Enhver etter sine drifter:
Delfin og ørn, loppe og hund
Fornemmer kjærlighet, og fukter munnen.
Hva kan drikke og elske altså,
Blir lagt i det første riket.

Plantene utgjør det andre riket,
Som ikke er likt det første i kvalitet:
De elsker ikke, dog kan de drikke;
Når skyer dryppende synker ned,
Så drikker sedertreet og kløveren,
Vinranken og aloen.
Derfor, hva som ikke elsker, men kan drikke,
Blir lagt i det andre riket.

Steinriket utgjør det tredje riket;
Og her er sang og diamant likt:
Ingen stein føler tørst og sarte drifter,
Den vokser uten drikk og kjærlighet.
Derfor, hva som ikke hever eller kan drikke,
Blir i tredje riket lagt.
Så uten kjærlighet og uten vin,
Snakk, menneske, hva blir du da? – – En Stein.

Språk, form og innhold

Diktet består av 3 strofer på 8 vers. Hvert av versene har fire trykktunge stavelser, altså fire takter, er 4+4, og formen er helt konsekvent annenhver trykklett-trykktung. Det er en markant rytme i diktet, som gjør at selv stavelser man normalt ikke ville lagt trykk på, som -es i jegliches, får trykk her i dette diktet. Versefoten er jambisk. Rimene går i par, to og to linjer rimer. Linje 3 og 4 har trykklett utgang, og de to siste linjene er like i rimet i de to første strofene. Dette mønsteret blir brutt i den siste strofen, der dette rimet blir lagt i 5 og 6, og det kommer et tillegg i linje 7 og 8. Litt finurlig.

Her er trykkfordelingen i første strofe, trykktunge stavelser har fet skrift.

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Gottholb Lessing: Die drei Reiche der Natur (trykkfordeling)

Det er ingen enorme vanskeligheter i oversettelsen, og innholdet skulle være veldig synlig og greit.

Vendingen trinkend fällt mir bei betyr direkte oversatt «drikkende faller (det) meg ved», jeg tror det er slik at han drikker, og mens han drikker, slår det ham det som siden følger. I linje to er det brukt en konjunktiv, sei, konjunktiv uttrykker subjektets oppfatning av virkeligheten og ikke den objektive virkeligheten. Vi bruker ikke verbformen konjunktiv på norsk, og må omskrive for å få frem samme mening. Jeg har omskrvet med «vil være». Det ser ut til å være en bøyningsvariasjon i ordet Trieben, korrekt flertallsbøyning av substantivet Trieb i dag er Triebe. Verbet netzen er ikke et oppslagsord i tysk-norsk ordbok, men det betyr å fukte (egentlig nass machen – gjøre våt). Vendingen er humoristisk for å drikke, en underdrivelse. Jeg stokker om på rekkefølgen i nest siste linje. Korrekt oversettelse av getan er gjort, men meningen kommer best frem om det oversettes med lagt.

Die Güte betyr godhet, men kan også bety kvalitet. Jeg oversetter med det siste. For øvrig er det som står her helt i tråd med opplysningstidens idealer, og i det som står i avhandlingen Lessing parodierer (se under kommentar). Den første kategorien med dyrene står over den neste, med plantene. Linje 4 betyr direkte oversatt Når skyene dryppende nedoversynker, en tungvint omskriving av at det regner. Aloen er en plantealekt i aspargesfamilien, den brukes i medisinen og som prydplante, og noen av artene har også blader som kan brukes til garn og tørklær og slikt. Sedertre, kløver og vinranker skulle være kjente nok planter.

Demant er en tysk sideform til Diamant. . Litt spesielt at steinen i strofe 3 vokser, men det er det som står. Jeg kjenner ikke hva som er poenget her, hva som menes. Kanskje er det bare at den eksisterer, at den holder seg uten å bli tilført næring av elsk og av drikke. Her er poenget at om mennesket lar være å drikke og å elske, så blir det selv en stein.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

dreifach (adj.) tredobbelt
jeglicher (determinativ) = jeder
Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst 2. (års)skudd, spire
Adler der, -s/-; ørn
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte
nẹt·zen netzt, netzte, hat genetzt mit OBJ ■ jmd./etwas netzt jmdn./ etwas geh. befeuchten, leicht nass machen Tränen netzen ihre Wangen.
getan perfektum partisipp av tun.
Güte die, -/ 1. godhet, overbærenhet 2. minnelighet, vennlighet 3. kvalitet, sort(ering).
träufelnd -> träufeln (sv. tr.) dryppe
Zeder die, -/-n; seder(tre)
Klee der, -s/; kløver
A̱loe [ˈa:loe] -, -n die bot. eine Zier- und Heilpflanze
drum (adv., omgs.) = darum derfor; sei’s drum! la gå (med det)! alles, was drum und dran ist alt som hører med.
zart (adj.) sart, myk, mild, delikat; øm, hensynsfull; mør
wachsen [-ks-] (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
heben (hebt, hob, hat gehoben, tr. refl.) 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.

Kommentar

Det viktigste her: Diktet er ganske uhøytidelig, Det er en parodi. Dette skal ikke tolkes og forklares, det er ingen dype og store tanker, det er underholdning. Lessing skrev mange, mange dikt av denne typen. Diktene han skrev, er sånn. Meningen med diktet er å kunne leses opp ved festbordet, og fremkalle en god latter.

Så det med at dikteren drikker, i diktet, kan vel så godt være at han drikker vin. Og så kommer han til å tenke på dette med verdens orden, litt i vinens rus, og så finner han ut at det er tre nivå i denne inndelingen. Det er de som elsker og drikker, de som bare drikker, og ikke elsker, og de som ikke gjør noen av delene. Og så avslutter det med en spøk, om mennesket da er i den siste kategorien?

Det å dele inn systematisk hører veldig til opplysningstiden, men her blir det gjort narr av. Hva som blir gjort narr av, er en avhandling av Christlob Mylius, fetteren til Lessing, som nettopp delte inn naturens tre riker sånn som diktet gjør.

Og så er det et veldig flott retorisk spørsmål til slutt. Hvis mennesket ikke drikker og ikke elsker, hva er det da? Da er det redusert til å bli en stein. Poetisk kommer det veldig godt frem, med at de to vanlige sistelinjene i siste strofe er plassert i linje 5 og 6, slik at de to siste linjene blir et påheng. Det er bygget opp slik at det blir en veldig naturlig pause etter spørsmålet Sprich, Mensch, was bleibst du noch? De to korte ordene, Ein Stein, smeller inn, med rim og det hele, og får frem poenget veldig godt og humoristisk. Det bryter reglene med at verselinjen skal følge perioden. Her er det to setninger i samme linje. Ein Stein bærer vekten av hele resten av diktet på seg, og forandrer måten det leses på. Det er alt sammen en spøk, en oppfordring til å elske, og å drikke.

Den oppfordringen tar vi lett.

Min gjendiktning

Diktet er uhøytidelig. Det skal også gjendiktningen være. Det gjelder å få rim og rytme på plass, sånn at det kategoriske blir fremhevet, det er bare sånn det er, og kan ikke være annerledes. Dette er ikke et dikt der Lessing har finspikket på innholdet, det har blitt sånn det falt seg. Sånn må gjendiktningen også bli.

Naturens tre riker

Jeg drikker, drukken slår det meg,
Naturens rik’ er delt i vei.
Hvor dyr og menn’sker elsker, drikker,
Enhver sånn som han selv best liker:
Delfin og ørn, som loppe, hund
Kan føle elsk, og fukte munn.
Hva drikke kan, og elske vil,
Det hører første riket til

Se planter utgjør andre rik’,
Som ei det første er helt lik:
De elsker ei, dog kan de drikke;
Når skyer holder regnet ikke,
Da drikker kløver, sedertre
Og vinranker, aloen med
Hva elsker ei, men drikke vil,
Det hører andre riket til.

Og steiner utgjør tredje rik’;
Og sand og diamant er lik:
Ei føler steinen tørst og drifter,
Helt uten drikk og elskovsvifter.
Hva ei som vokse, drikke vil,
Det hører tredje riket til.
Så uten elsk og vinen rein,
Snakk, mann, hva blir du da? – – En Stein.

ES2020

Afften Psalme (Aftensalme), av Dorothe Engebretsdatter

I dag, på denne februarsøndagen, er det en klassiker fra den norske barokken vi skal poste. Det er skrevet av den norske prestedatteren Dorothe Engebretsdatter (1634-1716), den første store kvinnelige poeten i dansknorsk litteratur, og en kvinnelig poet fra den tiden det var mangel på slike i hele Europa. Diktet, eller salmen, vi velger av henne egner seg godt i undervisningssammenheng, fordi virkemidlene som blir brukt er så enkle å legge frem, og så illustrerende for perioden.

Mange rygger litt tilbake for barokken, men her på denne greie bloggen rygger vi ikke tilbake for noen perioder, og tror det opp gjennom hele historien har levd mennesker på jorden med noe å formidle om livet og om verden, og at dette kan gi rikere liv også for oss som lever i dag. Barokken var en gudfryktig tid, spørsmål om frelse og fortapelse var høyst reelle, og drømmen om den evige frelsen gav trøst i et jordeliv som også hadde sine vansker, med krig, uro, nød og sult. Samtidig var frykten for fortapelsen knugende, og jorde et tungt liv på jorden tyngre.

Vi har postet et par dikt av Thomas Kingo, Den XI Sang (Keed av Verden, Kier av Himmelen og SHver sin Skæbne (Sorrig og Glædee de vandre tilhaabe), vi har svenske Klage-Wijsa Öfwer thenna Torra och kalla Wååhr, av Lars Wivallius og Åkrar, Engiar, Dalar, Lundar, av Urban Hjärne, og nå sist har vi Alles ist Eitel, av Andreas Gryphius, Så det begynner å bli en del. Dette er første av Dorothe Engebretsdatter, og det er på sin plass å begynne med en liten forfatterpresentasjon.

Dorothe Engebretsdatter (1634-1716)

Dorothe Engebretsdatter kom til verden i Bergen 16. januar 1634, og skulle dø i samme by 82 år senere, på den 19. februar. Foreldrene var Engelbret Jørgenssøn (1592-1659), rektor og sokneprest, og Anna Wrangel, som døde i 1676. Om barndommen og ungdommen til Dorothe Engebretsdatter vet vi lite og ingenting, og kan bare anta at hun må ha tatt til seg en del av den samme boklige lærdommen som faren, og hans omgangskrets. Hun fikk ingen formell utdanning, vet vi, og hun bodde tre år i København, vet vi.

Om livet hennes i voksen alder vet vi mer, for her trådte hun frem i oppmerksomheten. Hun giftet seg i 1652 med Ambrosius Hardenbeck (1621-1683), konrektoren og kapellanen som senere ble sogneprest. Som kvinne var Dorothe Engebretsdatter avskåret fra noen egentlig karriere og formell stilling, men hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev, og opplevde også å få tekstene sine på trykk, og å tjene penger på dem.

Livet til Dorothe Engebretsdatter var ikke noe lett. Hun fikk ni barn, ni fødsler, og av de ni var det syv som døde før voksen alder. Liv og død var mer reelle begrep den gang, det var mer virkelig, det var få som fikk slippe at døden rev bort noen av de nærmeste, også lenge før tiden var moden. Men smerten over å miste noen er likevel vond, selvfølgelig, veldig vond. I 1683 mistet hun også sin mann, og måtte leve resten av livet som enke. Det er vanskelig nok i dag, hvor det finansielle sjelden er en bekymring. For Dorothe Engebretsdatter betydde tapet av ektemannen også år i nød, for inntektskilden forsvant. Til å støtte seg hadde Engebretsdatter skattefrihet fra 1684, hun betalte ikke skatt, og hun hadde rettighetene til hovedverket sitt gjennom et kongelig privilegium, sjeldent, og ikke selvsagt, på den tiden.

Jeg har ikke lest så mange av verkene hennes, så jeg vil ikke uttale meg så nøye om dem. Jeg har lest enkeltdikt, og jeg har lest om henne. I min beskrivelse har jeg støttet meg til Norsk biografisk leksikon som har en utfyllende artikkel der det står mer også om verkene, og måten de er skrevet på.

Afften Psalme

DAgen viger og gaar bort,
Lufften bliffver tyck og sort,
Solen har alt Dalet plat,
Det gaar ad den mørcke Nat.

Tiden sagte lister sig,
Glaset rinder hastelig,
Døden os i Hælen gaar,
Evigheden forestaar.

Nu een Dag jeg eldre bleff,
Det er som mit Tancke-Breff,
At jeg med min vandrings Staff,
Nærmer helder til min Graff.

Ret nu blincked Solens Lius,
Nu er skummelt i hvert Huus,
Saa forandris alle ting,
Til vi giør det sidste spring.

Kiære Siæl kom det i hu,
Og der hos bekiendt kun nu,
At du som it Adams Barn,
Velter dig i Synd og Skarn.

Denne Dag est du ey qvit
At du jo har faldet tit,
Reys dig og med Bøn gack hen
Til din Gud i Himmelen.

Beed om Naade, og giør Bood,
Aabne dine Øyens Flood,
Slip ham icke med dit skrig
Før hand faar Velsignet dig.

Nu min JEsu, Siælis Skat,
Tag her Lossament i Nat,
See jeg har it Hvile-sted
I mit Hierte til dig red.

Lad din stercke Engle-vact
Paa mit Leye giffve act,
At min Søffne-tunge Krop
Skadis ey aff Sathans Trop.

Saa jeg arme Orme-Seck
Icke veckis op med skreck,
Min Hosbond med Børn og Slect,
Tag og i din Vare-tect.

Vær din Menigheds forsvar,
Ordsens Tienere bevar,
At de maa som Hyrder troo,
Føde dine Faar i roo.

Alle Kongers Konge bold,
Vær vor Arffve Kongis Skiold,
Hand forlader sig paa dig,
Giff ham hvad hand ønsker sig.

At paa ham i mange Led,
Naade-Kilden flyder ned,
Alt det Kongelige Blood
Øse Trøst aff samme Flood.

Lad ham Leffve mange Aar,
Til hand mæt aff Verden gaar,
Giff ham her al Fryd og Fred,
Siden Evig Salighed.

De som ere i hans Raad,
HErre styr self deris Daad,
At de Trolig een og hver
Raader det som tienligst er.

Stil den Siugis Hierte-vee,
Tenck paa de Bedrøffvede,
Vær de Faderløsis Trøst,
Og giff act paa Enckers Røst.

Til een blund staar nu mit sind,
Men førend jeg slumrer ind,
Vil jeg hos mit Hvile-rom
Staa og tencke mig lit om.

At det er saaledis fat,
Jeg eengang den lange Nat
Skal iblandt de dødis Tal,
Soffve i den mørcke Dal.

Fire Fiele er min pragt,
Hvor udi jeg bliffver lagt,
Med it Lagen og lit meer,
Eyer icke saa en Feer.

Alle Verdslig Ting forgaar,
Jeg til Herlighed opstaar,
Naar Gud ved Basunens Lyd,
Kalder mig til Evig Fryd.

Fra Siælens Sang-Offer, 1676

Teksten er mildt tilrettelagt (fjernet tall på strofer og erstattet J med I et par steder, blant annet siste linje i strofe 8 (J mit Hjerte til dig red)) fra versjonen til Bokselskapet.

Språk, form og innhold

Den barokke formen er ofte overlesset. Det er den ikke her. Her er det standard 4+4 i strofer på fire linjer, 4 takter i oddetallslinjene, 4 i linjer med partall. Versefoten er trokeisk, det går tung-lett, tung-lett i de fire taktene, og utgangen på linjene er alltid trykktung. Rimene er parrim, aabb, de to første og de to siste linjene rimer.

DAgen viger og gaar bort,
Lufften bliffver tyck og sort,
Solen har alt Dalet plat,
Det gaar ad den mørcke Nat.

Dorothe Engebretsdatter: Aftensalme (trykkfordeling)

Det er ordforklaringer for noen av ordene i diktet lagt ut på nettet, men de er mildt sagt ufullstendige. De går ikke inn i alle vanskeligheter som er i diktet, det er ikke alle ord og meninger som er opplagte.

Første strofe sier at dagen nå viker og går bort, den viker plass for natten som vil komme. Luften blir tykk og sort, altså den lyse himmelen blir mørk, og jeg tror nok kanskje det er tykt mørke og ikke tykk luft som er poenget ellers. Platt er ordet for flatt, vi bruker det i dag også, men sjelden i betydningen at solen har dalt ned flatt. Meningen er nok at solen er flat med bakken. Og så går det mot den mørke natt, ad er latinsk for til.

I andre strofe er det tiden som sakte lister seg, en vending vi bruker også i våre dager, mens det nok kanskje ikke er alle som har en klar oppfatning av hva timeglasset er med sanden som renner ut. Kanskje er det ennå noen som har et sånt glass, i forskjellige spill? Den gang fungerte sånne glass som klokker, man måtte ha noe å måle tiden med, og sand og glass var ikke så umulig å få tak i. Hastelig blir sjeldent brukt som adverb, vi sier heller det renner i stor hast, eller renner fort. Men ordet gir mening. Og så er det døden som går etter oss i hælene, et skummelt og forståelig bilde, og etter det er det evigheten som står foran oss.

Tredje strofe sier enkelt og greit at jeg er blitt et dag eldre, så er Tancke-Breff «Tanke-brev», dobbel f i enden av ord og ck for vanlig k er konsekvent gjennom diktet, tankebrevet er at hun med vandringsstaven nærmer ser graven, nå som enda en dag går mot slutten. Helder er «heller», i betydningen «bøyer seg», eller «heller mot».

Storfe 4 sier solens lys blinker, det er skummelt i hvert hus, uten at det nok skal bety så mye mer enn at det er tussmørke der inne. Alle ting forandres, slik natt går mot dag, og det vil de gjøre til vi gjør vårt siste sprang, eller siste spring, som det står. Det spranget er fra livet til døden.

I strofe 5 benyttes ordet skarn, det er ikke i daglig bruk lenger, men er fremdeles gjengs i ordbøkene til språkrådet. Det er foreldet for møkk, søppel og smuss, og det brukes som skjellsord, «din elendige skarn». Det er nok et skjellsord av typen der den som blir utskjelt ikke helt kan vite hva den som skjeller ut mener. I diktet til Engebretsdatter er det nesten vanskelig å oppfatte ordet, siden det blir brukt i vendingen som nå nesten alltid blir brukt med «synd og skam». Her er det altså synd og skarn, synd og søppel. Hele strofen betyr at sjelen skal være oppmerksom på det, kom i hu, det skal være kjent nå, bekiendt kun nu, at den som først var et Adams barn – altså uskyldig, nå velter seg i synd og skarn, synd og møkk. Adam er i Bibelen det første mennesket, sammen med Eva den eneste som har levd før syndefallet.

Strofe 6 har mange forvanskinger, mange ord annerledes enn i dag, men det er bare å lese den moderniserte utgaven jeg har laget nederst, så skal den være ganske klar. Est er «er», gack er «gå», og så er resten ren språkutvikling og endret stavemåte. Du er ikke fri for at du denne dagen ofte har falt, reis deg opp igjen, og gå til din Gud i himmelen. Det er det strofen sier.

I strofe 7 er det dine øynes flod som skal åpnes, tårene som skal strømme ut, og det skal de gjøre mens du åpner øynene og ber om nåde. Du skal ikke slippe ham, han er Jesus, før han har fått velsignet deg, og med det gitt deg frelse. Det er ikke lett å skjønne hvorfor du ikke skal slippe ham med dit skrig, hva skriket har med dette å gjøre, her er nok litt elementer av nødrim, for å si det rett ut, men det går også an å tenke seg til en mening med det.

I strofe 8 er brukt ordet Lossament, det er ikke et ord man støter på ofte, men det gir mening, og betyr losji, eller nattely. Jeg vet ikke om det er et ord Engebretsdatter finner opp for anledningen, eller om det var gjengs bruk på den tiden. I dag blir uttrykket kost og losji forstått av de fleste, kost er mat, losji er (midlertidig) sted å bo. Strofen sier at Jesus, som er sjelens skatt, skal ta bolig her hos henne i natt, at hun har et hvilested i sitt hjerte rede til ham.

Med strofe 9 går aftesalmen over i bønn. Nå er det bønn til Jesus Kristus eller Gud faderen om at den sterke englevakten må være på vakt ved poetens leie der hun sover, så Satans tropper ikke skal kunne gjøre på den søvntunge kroppen. Sånne krigsmetaforer var svært vanlige på den tiden, verden og livet var en kamp mellom Satans og Guds hærstyrker, der Guds alltid var mektigst, men Satans var skumle og listige, og kunne friste et syndig menneske til seg allikevel. Her ber poeten om hjelp og støtte mot det.

Strofe 10 fortsetter med den samme bønnen, og med nye sterke bilder. Poeten sammenligner seg selv med en ormesekk, en sekk med ormer som kreler rundt, og bønnen er at englevakten fra forrige strofe sørger for at hun ikke våkner med skrekk, at Satan får overtaket, eller noe. Den samme bønnen gjelder ektemannen (husbond) og barna.

I strofe 11 utvides bønnen til menigheten, til Ordsens tjenere, som er prestene, men som jeg ikke er sikker på er det i betydningen «ordenes tjenere» eller «ordenens tjenere». Jeg skjønner ikke opphavet til ordet, men ser at det er prestene det skal være, og det gir god mening. De Hyrder troo er de trofaste hyrder, gjeterne på marken, å føde dine Faar i ro er å gi fårene næring. Det er mat, ikke fødsel. Og maten, det er Guds ord og Guds lære, den skal komme fra prestene, Ordsens tjenere, og så vil det alt bli godt. Bønnen er at Jesus Kristus og de høyere makter skal sørge for det.

I strofe 12 er det kongen som blir bedt for. Først er det kongenes konge som blir tiltalt, det er Jesus Kristus, og han skal også være arvekongens skjold, arvekongens beskytter. Arvekongen er kongen av Danmark-Norge. Uttrykket forlater seg på deg, eller forlader sig på dig, bruker vi ikke lenger, men det betyr noe i retning av at han overlater seg i hans hender, stoler på ham. Bønnen fra poeten er at Kongenes konge (Jesus) skal gi arvekongen (av Danmark-Norge) det han (arvekongen) ønsker seg.

Kongen er verdt litt ekstra bønn i strofe 13. Nå skal nådekilden, som er Guds nåde, fylle ham i mange ledd nedover, altså for kongen og hans etterkommere. Det kongelige blod må få øse trøst fra den samme floden, altså alle de kongelige må få trøsten og nåden fra Guds utømmelige kilde.

Strofe 14 avslutter bønnen for kongen, med et ønske om at han skal leve i mange år, og ikke forlate jorden (=dø) før han er mett av dage, og har levd et fullt liv. Poeten ber om fryd og fred for ham så lenge kongen lever på jorden, og deretter evig salighet og frelse for ham i Himmelen.

Strofe 15 går til kongens råd, der det er Herren som skal styre dåden deres, eller gjerningene. Da vil det gå vel. Herren skal hjelpe kongens rådgivere til å råde det som er mest tjenlig, det som er til beste for kongen og landet. Litt historieundervisning: Kongens rådgivere er det som senere blir ministrene i regjering. Det er derfor det den dag i dag heter Statsråd. Formelt sett er det sånn at regjeringsmedlemmene gir råd til kongen hvordan statsmakten skal utøves, og så er det sånn at sånn regjeringen råder, er sånn som det blir. Kongen har bare en symbolsk, formell betydning i dag. Det er illustrerende at det finnes en minister for hver av statens oppgaver, for næringsliv, for justis, for utenriks, for forsvar, for finans, for utdanning, for jordbruk og fiskeri, for alle oppgaver staten skal utføre. Sånn hadde kongen også før et råd, for hver av statens oppgaver. Siden staten er blitt mer komplisert, har det i tidens løp kommet til stadig flere ministere, eller rådgivere. Den gang var det bare en håndfull, nå er det rundt 20.

Så er det strofe 16, der det er de syke, bedrøvede og fattige det blir bedt for. De som er faderløse og de som har det vond, de får en strofe. Formuleringene er sånn at det er den sykes hjerte-ve som skal stilles, eller lindres, smertene skal dempes. De bedrøvede skal tenkes på, altså vår Herre skal være oppmerksom også på dem. De som er uten far skal få trøst, og enkers røst skal høres. Røst er stemme.

I strofe 17 er det lett å skjønne hva som menes med førend jeg slumrer inn, det er «før jeg slumrer inn», som kan bety både å sovne for natten og å sovne inn i døden. Jeg er dog ikke helt sikker på om det går an bare å skrive det om til «før enn jeg slumrer inn», som jeg gjør i min moderne versjon, om dette gir samme mening som i originalen. I alle fall sier strofen at blunden – søvnen – nå står i sinnet til poeten, men før hun slumrer inn, så vil hun i hvilerommet sitt stå og tenke seg litt om.

Og hva poeten skal tenke på kommer frem i strofe 18, det er at tingene er slik at hun en dag skal dø, komme blant de dødes tall, og sove i den mørke dalen. Da er det ikke en vanlig søvn, som den hun nå legger seg til, men den evige søvn, som er døden.

De fire fjølene, eller fielene, i strofe 19, er nok kisten hun skal ligge på. Der ar hun sin prakt. Hun får med seg et laken å ligge på, og litt mer. Hun vil ikke eie en fjær, eller feer, som det står. Det er språkutvikling med Eyer icke saa en Feer, diftongen Ey har blitt Ei, ck går til kk, aa er blitt å, og ordet Feer er nå fjær. De tre første er språkregler som er konsekvente.

Det avslutter veldig barokk, med kontrasten mellom de verdslige ting som forgår (= forsvinner), og herligheten som oppstår i himmelriket. Det er ikke vondt at alt i verden skal det en gang bli en slutt på, det er jo etter dette den virkelige herligheten kommer, i frelsen, i Himmelen. Basunen er det mektigste instrumentet, skikkelig messinglyd og festlyd, et instrument til å ønske velkommen til evig ro og fred, evig fryd.

En liten analyse

For dette diktet spanderer jeg på en liten analyse. Form og innhold og fakta om diktet og forfatteren er allerede gjort rede for, så her kommer litt om tema, motiv og virkemidler, litt om hvordan diktet er skrevet, og hvordan det får frem det det vil ha sagt.

Det er et personlig dikt Dorothe Engebretsdatter har skrevet, en personlig Aftensalme. Det er bønnen hun vil be til Gud, i det hun legger seg, og tenker på dagens og livets stridigheter, og det som skal komme.

Hun bruker barokkens virkemidler, skriver sånn som hun har sett og lest andre folk i sin samtidig har skrevet. Det er tankene om livet og døden, det er det som er temaet i diktet, det er det det handler om.

I barokken er det alltid stort anlagt. Så det må være 20 strofer. Strofene er imidlertid veldig enkle, til barokken å være, bare fire linjer, og på ingen måte overlesset med rim og andre virkemidler. Dette ligger til den personlige stilen til Engebretsdatter, det er ikke så mye staffasje her, ikke så pynt. Det er åpent og ærlig, sånn føler jeg det, dette tenker jeg på.

En god inngang til barokk kunst er å se etter kontrastene. Både det vakre og gledelige blir satt i kontrast med det stygge og nitriste, og begge blir tatt ut i det ekstreme. Frelsens fryd kommer så utmerket godt frem satt opp mot jordelivets elendighet, og vice versa. Lys og mørke blir stilt skarpt mot hverandre, både i maleriene og i litteraturen. Dette gir i noen tilfeller en sjokkeffekt som peker helt frem mot modernismen.

Salmen til Engebretsdatter er mer dempet, så her er ikke kontrastene så kraftfulle som i flere av de andre diktene fra barokken. Det er først i aller siste strofe, der jordelivets lidelser forgår, og himmelens herlighet overtar. Diktet til Engebretsdatter er mer kontemplativt, tankefullt, det blir ikke i så sterk grad servert en ferdig konklusjon, som det er vanlig å finne i barokken.

Diktet heter Aftensalme, og er kjent som det nå, men jeg er ikke så sikker på om Engebretsdatter selv brukte denne tittelen. Diktet, eller salmen, er også kjent med sin første strofe: Dagen viker og går bort, eller originalt DAgen viger og gaar bort. Det er salme 25, eller XXV, i Siælens Sang-Offer. Uansett er navnet passende, Afften Psalme, heter det originalt.

Vel kjent er det hvordan aftensalme spiller på en dobbelt betydning. Det er både salmen for aftenen man legger seg til å sove, for natten, og det er salmen for aftenen livet renner ut, hvor man sovner inn i døden. Hele tiden holder teksten på dette doble, det er både aftenbønnen, og bønnen for livet.

Hvis dette ikke hadde vært en liten analyse, men en ordentlig analyse, hadde tiden nå vært inne til å peke på hvor i teksten henspillingene på døden er tydelig. Det skjer hele tiden, og det veksler, med strofe 1, der dagen viker og går bort, og strofe 2, hvor glasset renner hastig mot døden. I første strofe er det natten det går mot, i andre strofe er det evigheten, døden. Dette blir satt opp mot hverandre, i god og kjent barokk stil.

I strofe 3 blir hun en dag eldre, men går så rett til tankene om døden, og livets ferd dit. I strofe 4 begynner det med at solen blinker, det går mot kveld i alle hus, og fortsetter med at alle ting forandres til vi alle gjør spranget inn i døden. I disse to strofene blir dagens ende og livets ende satt opp mot hverandre i hver sin halvdel av strofen.

Sånn er det bare å ta det nedover, strofe for strofe, hvor står det om dagen, hvor står det om livet? Hvor gjør diktets jeg-person seg klar for kvelden, hvor gjør hun seg klar for døden?

Et motiv som går igjen gjennom diktet, er tankene man gjør seg om livet man lever her på jorden, hva det er verdt å tenke på, hva det er verdt å bry seg om. Premisset er drømmen om frelsen, så her er ikke noe å diskutere, men man må da passe på å skusle bort frelsen man er tilbudt, gjennom synd og drift bort fra Gud. Dette er tema i strofene 5-7, med en slags fullføring i strofe 8, der jeg-personen bare ber Jesus om å ta bolig her hos henne, denne natten. Hun har gjort alt klart for ham.

Merk at det er veldig omtanke for synderne og de frafalne i de omtalte strofene 5-7, det er en sterk oppfordring om ikke å velte seg i synd og skam, ikke slippe han som er frelsen, men gå hen til himmelen, la ham få frelse deg. For menneskene i denne perioden var dette hver dag en kamp, man måtte holde fast på den riktige vei, måtte ikke la seg friste. For mennesker i vår tid, allerede godt utpå 2000-tallet, er det veldig fremmed å slik måtte gi avkall på fristelser, i vår tid er det vel mye mer snakk om bare å gi etter for dem. Det er lett å se Engebretsdatter hadde et vanskelig liv, ikke mye fråtsing og nytelser der i gården, men heller fattigdom og nød, særlig etter at hun ble enke. Men nå er jeg på vei bort fra analysen, og på vei over i generelle betraktninger.

Strofene 8-10 er de der hun ber om englevakt og beskyttelse, først for seg, så for sine. Her er det kontraster, med Englevakten satt opp mot Satans tropper, og det er sterke virkemidler, med ormesekken, som hun kaller seg. Det er sånt vi i våre dager ville kalt et merkelig selvbilde. Men her var det gjengs syn på mennesket, bare hos Engebretsdatter sterkt formulert.

Strofene 11-16 er der hun ber for andre, at Herren må beskytte ikke bare henne og hennes, men også flere. Rekkefølgen er viktig, Husbond med barn og slekt er nevnt allerede i strofe 10. Så er det menigheten og prestene i strofe 11, før kongen får alle strofene fra 12 til 14. Dette sier noe om forholdet mellom Kongen og Folket, et forhold som nok også virker fremmed i dag, men som sier mye om datidens måte å tenke på. Strofe 15 handler også om kongen, gjennom å handle om hans Råd.

Strofe 16 er den som går til dem som har det vondt og vanskelig. Engebretsdatter mistet sin egen far på 1650-tallet, da hun var 25 år og voksen, og hun mistet sin ektemann og ble enke i 1683, cirka 5 år etter at denne salmen ble skrevet. Hun skulle leve over 20 år som enke, under til dels vanskelige kår. Dette er noe å tenke på, når man leser de to siste versene i denne strofen. Hun ber ikke for seg selv, her, men for andre. Andre som er i samme situasjon som hun selv kommer til å bli i. Det at hun ber akkurat om å få enkers stemme hørt, er nesten som et frempek å regne, da hun etter selv å ha blitt enke, må kjempe for å få sin rettigheter innfridd, og få sin stemme til å bli hørt gjennom tekstene hun har skrevet. Stemmen må også blir hørt hos kongen, når hun ber om hjelp til å få erstattet boligen som brant ned under bybrannen i Bergen i 1702. Merk at det går ikke egentlig an å lese diktet opp mot hva som siden skal skje. Dette er bare fascinerende, ikke noen analyse i egentlig forstand.

De tre strofene 17-19 er de mest kontemplative (tankefulle) i diktet. Det er her hun gjør seg klar for sin egen død. Det henter opp igjen tankebrevet fra strofe 3, hun vil tenke seg litt om før hun nå legger seg for natten. Her er overgangen fra natten til døden mer myk, det er ikke spranget fra det ene til det andre, som det er i starten av diktet. Man kan nesten si at hun har fått roet ned, hun har bedt for alt som er å be om, og kan nå se på seg selv med større ro. Hun vet at hun engang vil dø, og er nå beredt. Det er ikke noe desperat eller fortvilet over disse strofene, det er mer en konstatering.

De 19 strofene samlet bygger opp mot konklusjonen i den siste. Det er veldig enkelt, nesten suverent, sånn som himmelens makter overvinner alle de jordiske problemer og bekymringer så nøye beskrevet i de 19 strofene. Poeten har egentlig klarhet, måtte bare rense tankene. Det er sånn at alle ting i verden forgår, de man er nær til, dør, ting blir gamle og utslitt, ingenting vil bestå tidens tann. Men hun vet hun vil oppstå på ny, etter sin egen død. Og det er til herlighet, en tilværelse uten den uro og bekymring og smerte som gjelder livet på jorden. Med den forvissingen er hun klar til å legge seg inn i søvnen, både for natten og for evigheten.

Kommentar

Så langt har det vært formelt og faktaorientert. Jeg har redegjort i lange baner om diktet og forfatteren, forklart innholdet og beskrevet formen, og jeg har skrevet litt analytisk og formelt om hva dette diktet er for noe, og hvordan det er gjort. Hele tiden har jeg sklidd ut i personlige betraktninger og synspunkt, sånn som man har frihet til å gjøre når man skriver blogg.

Jeg er glad i barokkens dikt. Jeg synes diktet til Engebretsdatter er ganske enkelt, det er lett å skrive sånn som dette. Rimmønsteret og rytmen er ikke komplisert, en rimsmed kan skrive 20 strofer til i samme mønster på rappen.

Men hun treffer en nerve. Dette diktet overlever, og blir lest. Flere hundre år etter det ble skrevet. Det er så vakkert, med det at det er salmen når dag går mot natt, og liv går mot død. Det er lett å forstå. Jeg tror mange som leser dette diktet her, ikke leser det så enormt nøye. Folk går ikke sånn i detaljer, som jeg har gjort. Det er hovedsaken som gjelder.

Hovedsaken er at poeten er bekymret for døden som venter. Det er en tanke alle kan kjenne seg igjen i, alle kan skjønne denne bekymringen. Og alle kan kjenne seg igjen i at man blir litt tankefull, i det man går til sengs. Særlig når man gjør det alene, i sitt eget rom. Det er ingen å snakke med, man er alene med tankene.

Man trenger ikke sette så presise ord på akkurat det. Man skjønner man er bekymret.

Og så kan man gjøre et lite sprang, fra vår måte å tenke på, i vår tid, til Dorothe Engebretsdatters måte å tenke på, i hennes tid. Bekymringen for fortapelse eller frelse har vi ikke lenger, men vi skjønner at hun hadde det. Vi skjønner godt at hun er bekymret for seg selv, for familien sin, og vi ser at hun er veldig bekymret også for kongen, og de som er rundt ham. Så tenker hun på de som ikke har det så godt, en tanke vi i dag også er opplært til å tenke, og som vi kjenner oss godt igjen i.

Nøyaktig hvilke ord hun bruker er ikke så farlig. At det er kontraster og sterke virkemidler, og at det går i trokeisk takt, med parrim – folk gir blaffen i det. Det er mennesket Dorothe Engebretsdatter folk er interessert i. En kvinne, som skriver, en tid der alle som skrev var menn. Og hun har vanskeligheter i livet alle kan se er tøffe, men som hun ikke nevner med et ord i diktet, eller bare med helt vage antydninger. En tøff kvinne. Hun klager ikke et øyeblikk. Hun bærer det.

Se her har vi noe å lese, og å tenke på. Det er dette som er poenget.

Modernisert utgave

Jeg kaller det Modernisert utgave, jeg kan ikke godt si det er jeg som gjendikter eller oversetter en (dansk)norsk tekst. Men det er jeg som har tilrettelagt denne versjonen fra den originale som jeg har brukt. Jeg har ikke endret noe vesentlig, så når det i originalen er rim på sig og hastelig, så blir det hos meg seg og hastelig. Arkaiske former er beholdt, når det må til for å beholde rytmen (bliver, dalet, osv.), og for rimet (nu for nå er benyttet konsekvent, siden det i noen linjer blir brukt i rim). Ellers vil alle reelt interesserte lett selv se hva som er gjort.

Aftensalme

Dagen viker og går bort,
Luften bliver tykk og sort,
Solen har alt dalet platt,
Det går mot den mørke natt.

Tiden sakte lister seg,
Glaset renner hastelig,
Døden oss i hælen går,
Evigheten forestår.

Nu en dag jeg eldre blev,
Det er som mitt tanke-brev,
At jeg med min vandrings stav,
Nærmer’ helder til min grav.

Rett nå blinket solens ljus,
Nu er skummelt i hvert hus,
Så forandres alle ting,
Til vi gjør det siste spring.

Kjære sjel kom det i hu,
Og der hos bekjendt kun nu,
At du som et Adams Barn,
Velter deg i synd og skarn.

Denne dag er du ei kvitt
At du jo har faldet titt,
Reis deg og med bønn gå hen
Til din Gud i himmelen.

Bed om nåde, og giør bot,
Åpne dine øynes flod,
Slipp ham ikke med ditt skrik
Før han får velsignet deg.

Nu min Jesus, sjelens skatt,
Ta her losament i natt,
Se jeg har et hvile-sted
I mitt hierte til deg red’.

La din sterke Engle-vakt
På mit leie give akt,
At min søvne-tunge kropp
Skades ei av Sathans tropp.

Så jeg arme orme-sekk
Ikke vekkes opp med skrekk,
Min husbond med barn og slekt,
Ta og i din varetekt.

Vær din menigheds forsvar,
Ordsens tjenere bevar,
At de må som Hyrder tro,
Føde dine får i ro.

Alle kongers konge bold,
Vær vår arvekonges skjold,
Han forlater seg på deg,
Giv ham hva han ønsker seg.

At på ham i mange ledd,
Nåde-kilden flyder ned,
Alt det Kongelige blod
Øse trøst av samme flod.

La ham leve mange år,
Til han mett av verden går,
Giv ham her all fryd og fred,
Siden evig salighet.

De som ere i hans råd,
Herre styr selv deres dåd,
At de trolig en og hver
Råder det som tjenligst er.

Stil den Siugis hjerte-ve,
Tenk på de bedrøvede,
Vær de faderløses trøst,
Og giv akt på enkers røst.

Til en blund står nu mitt sinn,
Men før enn jeg slumrer inn,
Vil jeg hos mitt Hvile-rom
Stå og tenke meg litt om.

At det er således fatt,
Jeg en gang den lange natt
Skal iblant de dødes tall,
Sove i den mørke dal.

Fire fieler er min prakt,
Hvor ut jeg bliver lagt,
Med et laken og litt mer,
Eier ikke så en fjær.

Alle verdslig’ ting forgår,
Jeg til herlighet opstår,
Når Gud ved basunens lyd,
Kaller meg til evig fryd.

ES2020

Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er det et dikt skrevet i den klassiske perioden vi poster av Goethe. Det har også et klassisk motiv, avskjeden, og det er også det som er diktets tittel. Goethe skrev flere dikt med denne tittelen, eller med lignende tittel, og han har selvfølelig veldig mange dikt med dette motivet. Mest kjent er Wilkommen und Abschied, en av liederne, som jeg vil poste om noen uker. Allerede har jeg postet Der Abschied (Laß mein Aug den Abschied sagen), fra ungdomsdiktningen. Og han har også sonetten Abschied (War unersättlich nach viel tausend Küssen). Den vil jeg poste om noen år.

Alt til sin tid. Smilefjes.

Nå er det avskjedens tid, og en avskjed skrevet i den aller mest klassiske perioden i Goethes liv. Dette er 1797, han står i brevveksling med Friedrich Schiller, og han står på høyden av sitt dikteriske mesterskap. Slik Goethe gjorde praktisk talt hele sitt liv.

Her er hvordan han da, majestisk, beskriver avskjed, Abschied.

Abschied

Zu lieblich ist’s, ein Wort zu brechen,
Zu schwer die wohlerkannte Pflicht,
Und leider kann man nichts versprechen,
Was unserm Herzen widerspricht.

Du übst die alten Zauberlieder,
Du lockst ihn, der kaum ruhig war,
Zum Schaukelkahn der süßen Torheit wieder,
Erneust, verdoppeltst die Gefahr.

Was suchst du mir dich zu verstecken!
Sei offen, flieh nicht meinem Blick!
Früh oder spät mußt’ ich’s entdecken,
Und hier hast du dein Wort zurück.

Was ich gesollt, hab’ ich vollendet;
Durch mich sei dir von nun an nichts verwehrt;
Allein, verzeih dem Freund, der sich nun von dir wendet
Und still in sich zurücke kehrt.

1797

Avskjed

Det er for deilig å bryte et ord
For tung den fullt erkjente plikt,
Og dessverre kan man ingenting love,
Som ikke blir motsagt i vårt hjerte.

Du øver på den gamle trolldomsvisen
Du lokker ham, som knapt var rolig
Tilbake til den søte dumhets vuggende pram
Fornyer, fordobler faren.

Hva søker du å gjemme for meg!
Vær åpen, flykt ikke for mitt blikk!
Før eller senere må jeg oppdage det
Og her har du ordet ditt tilbake.

Hva jeg har skullet, har jeg fullendt
Gjennom meg er det fra nå av deg ingenting hindret
Alene tilgi vennen, som nå vender seg fra deg
Og ennå i seg vender tilbake.

Språk, form og innhold

Diktet er skrevvet i den klassiske perioden, men diktets form er ikke klassisk. Dette er en vanlig firfotet jambe, med trykklette utganger i oddetallslinjene, trykktunge i partall. Rimmønsteret er AbAb, der de store bokstavene betyr at siste stavelse i linjen er trykklett.

Zu lieblich ist‘s, ein Wort zu brechen,
Zu schwer die wohlerkannte Pflicht,
Und leider kann man nichts versprechen,
Was unserm Herzen widerspricht.

Goethe: Abschied (trykkfordeling)

Formen er ganske konsekvent gjennom hele diktet. Rimmønsteret er alltid det samme, også når det gjelder vekslingen mellom trykklett og trykktung utgang. Men i strofe 2 går takten i stå i linje 2:

Du übst die alten Zauberlieder,
Du lockst ihn, der kaum ruhig war,
Zum Schaukelkahn der süßen Torheit wieder,
Erneust, verdoppeltst die Gefahr.

Goethe: Abschied, strofe 2.

Det er ikke annenhver trykklett og trykktung i den linjen. Flere steder kommer to trykktunge stavelser etter hverandre, lockst ihn, og kaum ruhig. En mester som Goethe gjør ikke dette uten at det er bevisst. Og vi ser det kan leses som om også han kommer ut av likevekt her, også han som blir lokket, mister takten i livet, og kommer ut av rytmen.

Det samme gjelder i siste strofe. Også der er ikke takten konsekvent.

Was ich gesollt, hab’ ich vollendet;
Durch mich sei dir von nun an nichts verwehrt;
Allein, verzeih dem Freund, der sich nun von dir wendet
Und still in sich zurücke kehrt.

Goethe: Abschied, strofe 4

I denne strofen stokker det seg til i linje 2 og 3. Begge steder er det flere trykklette stavelser mellom to trykktunge, og begge steder er det ordet nun blant dem. De trykklette stavelsene etter hverandre må leses raskt, og det bygger veldig opp til den siste linjen, hvor rytmen igjen blir den samme som vanlig, og alt igjen faller tilbake på plass. Og det er akkurat i det den som tar avskjeden, vender tilbake – i seg – til den han tok avskjed fra.

Denne gangen er det litt å diskutere språklig. Det handler om en du og en jeg som tar avskjed med hverandre, det er jeg-personen som fører ordet. Han har brutt sitt ord, den erkjente plikten i linje 2 leser jeg som plikten til å holde ordet man har gitt. Så sier han at man ikke kan love noe, som ikke hjertet motsier.

Videre er det i strofe 2 en kvinne, en «du», og hun utøver de gamle trolldomssanger, lokker ham, og får ham ut på den gyngende grunnen av dumhet. Det fornyer og fordobler faren, uten at det er helt opplagt hvilken fare det er snakk om, om det er å gjøre noe dumt, eller å bryte ordet. Så er det strofe 3, med det retoriske spørsmålet hva hun gjemmer for ham, at hun ikke må unngå blikket hans, han vil oppdage hva det er. Og så gir han ordet sitt tilbake, antagelig det ord der han lover henne å bli.

Så sier han at han har fullført hva han har skullet gjøre, hun har ikke lenger noen hindringer gjennom ham. Hun kan altså gjøre som hun vil for hans del, hun har ikke noen forpliktelser overfor ham, lenger. Så ber han om at hun bare må tilgi ham, når han nå vender seg bort fra henne,.. før han slutter med å si at han i seg selv vil vende tilbake igjen. I det siste ligger en spenning, han klarer ikke å ta avskjeden helt fullt ut.

I første strofe står det Was unserem Herzen widerspricht. Meningen er klar, men på norsk bruker vi ikke dette ordet (widersprechen – motsi) på denne måten. Vi må ha med hvem som blir motsagt. For å få det til, skriver jeg litt om. Jeg har også endret ordlyden i starten av strofen for å få god norsk.

I andre strofe er det det sammensatte ordet Schaukelkahn. Jeg har Googlet det, og funnet 962 treff, tror ikke det er noe vanlig ord. Jeg har splittet det opp i min oversettelse, og omstokket på rekkefølgen av ordene der.

Tredjestrofe skulle være ganske grei. I siste strofe står partisippen gesollt (skullet) uten haben (ha), dette er nok styrt av verseformen i diktet, men på norsk i oversettelsen tar jeg det med. Slutten på diktet er nydelig, og lar seg ikke godt oversette eller gjendikte.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsordene står i fet skrift.

lieblich (adj.) 1. deilig; yndig, søt, bedårende, fortryllende; liebliches Gesicht et yndig ansikt. 2. vennlig, lyst. 3. herlig; etwas duftet lieblich noe lukter herlig. 4. (vin) halvtørr.
versprechen (st. tr. itr.) 1. love; ich habe ihm versprochen, zu kommen jeg lovet ham å komme. 2. love godt; es verspricht etwas det lover godt. 3. sich versprechen forsnakke seg.
widerspricht – 3. person presens -> ˈwidersprechen (st. itr.) motsi, stride mot, stå i motsetning til; du widersprichst dir du motsier deg selv.
übst – 2. person presens -> üben (sv. tr. itr.) øve; øve seg
Schaukelkahn – Sammensatt ord -> Schaukel die, -/-n; gynge, huske Kahn der, -s/Kähne. 1. liten robåt. 2. pram, lekter. 3. (slang) loppekasse, (slitt) tøffel; fengsel.
Torheit die, -/-en; dumhet, dårskap.
wieder (adv.) 1. (om) igjen. 2. tilbake.
entdecken (sv. tr.) oppdage; jemandem etwas entdecken åpenbare, avsløre, fortelle en noe; sich jemandem entdecken åpne seg for en, betro seg til en.
verwehrt – 3. person presens -> verwehren (sv. tr.); jemandem etwas verwehren hindre, forby en noe.
verzeihen (verzeiht, verzieh, hat verziehen, tr.) tilgi, unnskylde

Kommentar

Det er skrevet mange dikt til avskjeden. Dette er litt på det filosofiske planet, nesten analytisk. Det er ingen følelsr i diktet, ikke direkte, alle følelsene ligger under. Sånn sett er diktet nesten kjølig. Jeg leser det som hun og ham, jeg-personen er mannen, og «du» er en dame. Det er han som har brutt ordet, og det han har brutt er at de to skal ha et forhold. Det forholder han seg kjølig til. Han erkjenner at det er en plikt, men skriver rett etterpå at dessverre kan man ikke love noe som ikke hjertet motsier. Så man kan ikke love noe, kan ikke holde noe.

Så er det hun, som i følge ham utøver trolldomsvisene sine, lokkesangene. Det får han utpå, bildet som brukes, er en vuggende pram av dumhet. Dette fornyer og fordobler faren, uten at jeg skal våge meg helt på hva fare det er snakk om. Mest sannsynlig er det å innlede forholdet på nytt, han vet han må ut.

I tredje strofe er det hun som skjuler noe for ham, og som unnviker blikket. Det kan altså være hun som har brutt ordet. Diktet sier ikke noe klart om hva som egentlig har skjedd, så således er det litt gåtefullt. I hvert fall er det hun som får ordet sitt tilbake. Og jeg leser det som om det er hennes ord om å være i forhold.

Så er det i fjerde strofe, der han sier han har fullført hva han må. Hun er ikke lenger hindret av ham, og av hennes ord til ham. Hun er fri. Så ber han om tilgivelse, før det slutter elegant med at han fremdeles i seg selv vender tilbake til henne.

Diktet har en spenning i det som ikke er kjent, hva det egentlig er som har skjedd. Er det han som er overbærende for noe hun har gjort, der i strofe 1, at det er hun som har brutt et løfte, og han som skjønner det? Eller forsvarer han seg selv, og noe han har gjort? Således blir det i strofe 2 et spørsmål om hun lokker ham tilbake, til et forhold han vet er dårlig, og om det er hun eller han som har skylden i at det er dårlig.

Kanskje leses diktet best om det er hun som har forbutt seg, om hun har vært utro eller delvis utro, gjort noe han ikke kan tilgi. Da blir de undertrykte følelsene sterke. Han er glad i henne, vet han må bort, men kjemper for å erkjenne det fullt og helt.

Biografiske detaljer om omstendighetene diktet er skrevet i kunne kastet lys over saken, men jeg har holdt det utenfor denne gangen. Her er kun teksten, kun diktet. Det er Abschied, Avskjed, og så kan man tolke det som man vil. Man kan også se etter i sitt eget liv, om man selv har hatt noen avskjed på denne måten. Noen man vil vekk fra, men vet man ikke kommer til å klare det. En avskjed fullt erkjent, men også med et håp og et ønske om det egentlig ikke skulle være slik. Det er det diktet utttrykker, tror jeg.

Min gjendiktning

Det er en krevende gjendiktning denne gang. Her er mitt forsøk. Jeg har kommet til at det er best å beholde originalens «Die Gefahr» som rim i siste linje i strofe 2. Så har jeg måttet jobbe litt for resten.

Avskjed

For søtt å kutte ordet over
For tung den plikt vi helt forstod,
Dessverre kan man intet love,
Som ei vårt hjerte sier mot.

Du gjør de gamle trolldomssanger
Du lokker ham, som rolig var,
Til toskeskapens vuggeprammer
Fornyer, dobler «die Gefahr».

Hva søker du meg deg å gjemme!
Vær åpen, flykt ei fra mitt blikk!
En gang så må jeg det erkjenne
Og her har du det ord jeg fikk.

Hva jeg har skullet, ført til ende
Fra meg er deg fra nå av intet mer
Tilgi den venn, som fra deg seg nå vil vende
Og ennå i seg, tilbake ser.

ES2019

Hvis livet bedrar deg (Если жизнь тебя обманет), av A. S. Pusjkin

Dette er et kort dikt av A. S. Pusjkin (1799-1837), det som vel må kalles et epigram. Det er en liten sak på to fireversede strofer, der det i første strofe er omsluttende rim og i andre strofe er kryssrim. Det inneholder en liten livsvisdom, tilpasset russiske forhold, kan man si. Særlig de to første linjene er veldig kjente, men hele diktet er noe mange russere godt kjenner til. De kjenner i hvert fall godt til tankene og ideene som er i det, dette med at når livet går deg i mot, som det gjerne gjør, så gjelder det ikke å grave seg ned i mismot og sinne. Bedre dager vil komme. Ingen folkeslag jeg kjenner til, er bedre til å tro på dette, enn russerne. Her er deres nasjonaldikters versjon av landets visdom.

*

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Сердце в будущем живет;
Настоящее уныло:
Все мгновенно, все пройдет;
Что пройдет, то будет мило.

1825

Min transkripsjon

Jesli zjizn tebja obmanet,
Ne petsjalsja, ne serdis!
V djen uninija smiris:
Djen, ver, nastanet.

Serdtse v budusjem zjivot;
Nastojasjtsjeje unylo:
Vsjo mgnovenno, vzjo projdjot;
Sjto projdjot, to budet milo.

Min oversettelse

Hvis livet bedrar deg,
Ikke bli lei deg, ikke bli sint!
Med mismotets dag, forson deg:
En lykkelig dag, tro det, oppstår.

Hjertet lever i det som vil bli;
Nåtiden er trist:
Alt er øyeblikkelig, alt kommer;
Hva som kommer, det blir bra.

Språk, form og innhold

På russisk er de germanske verseformene med greske navn nesten umulige å tilpasse språket, siden ingen russiske ord kan ha flere enn én trykktung stavelse. Verseformen er også litt uhøytidelig i dette korte epigrammet, og det varierer hvor mange trykktunge stavelse hver linje har. Rimmønsteret er AbbA i første og cDcD i andre.

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Pusjkin: Если жизнь тебя обманет (His livet bedrar deg), Trykkfordeling

Jeg tror ikke jeg skal si for mye om språk og oversettelse for dette diktet her. Det er enkelt og greit, det som står. Du skal ikke bli lei deg og sin om livet bedrar deg, du skal forsone deg med dårlige dager, og tro på at gode dager skal oppstå igjen. I siste linje er верь er imperativformen til верить, å tro, og настанеть er satt sammen av на (til) og стан (stå), så oppstå må være en god oversettelse.

I andre strofe handler det om at hjertet lever i fremtiden, в будущем . Det som er nå, Настоящее, det er trist. Men alt er øyeblikk, alt kommer, og det som kommer, det vil være bra. Ordet мило er et koseligere ord enn norske bra, bra er хорошо, mens мило er søtt, kjært, koselig, eller med mine egne ord, «det som man er glad i». Så tiden som vil komme, vil være noe å være glad i.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok.

уныния -> уныние mismot, motløshet
смирись -> смириться <нсв смиряться> 1. с Т (примириться с чем-л) finne seg i, forsone seg med; akkviescere med 2. (покориться обстоятельствам) føye seg, gi etter, finne seg i sin skjebne 3. (успокоиться) falle til ro, legge seg (уклечься)
мгновенно øyeblikkelig
уныло I mismodig, trist II в знач. сказ. det er trist [stusselig]

Kommentar

Diktet er skrevet i 1825, en tid som var vanskelig for Pusjkin. Han satt forvist på familiegodset Mikhajlovskoje, nær Pskov, etter å ha skrevet noen politiske epigrammer. For dette var han forvist til Sør-Russland og senere godset sitt alle årene fra 1820 til 1826, før han ble tatt til nåde igjen, og ble hofflyriker. Den stillingen gjorde det ikke stort lettere for ham, men det er en annen sak.

Det er livet til Pusjkin som går for seg på denne måten. Det er gode år, ungdomsårene, der man gjerne vil være i sentrum og i vinden, og få ting gjort. Pusjkin får ikke disse årene være i salongene i St. Petersburg, får ikke være der det skjer, men må skrive sine dikt og andre tekster langt ute i provinsen. Så tvinger han altså frem dette optimistiske diktet.

Diktet gir mulighet til å illustrere en av finessene med rim, og en av umulighetene med gjendiktninger. I andre strofer rimer живет – пройдет, lever – kommer, sånn at hjertet lever i det som kommer. Det andre rimet i denne strofen er en motsetning, уныло – мило, trist – søt/koselig, nåtiden er trist, fremtiden er fin. I første strofe smeller ikke rimene like godt sammen, der er det обманет – настанет, bedrar – oppstår, dagen i dag bedrar, dagen som kommer er lykkeligere. I det indre rimet er det motsetningen mellom følelsene сердись – смирись som blir uttrykt.

Min gjendiktning

Jeg har forsøkt å få over både takten, rimene og innholdet til norsk. Da har jeg måttet godta noen nødnløsninger.

Hvis nå livet deg bedrager,
Bli ei lei deg, bli ei sint!
Forson du deg med mismots dager:
Tro på dagen alt er fint.

Hjertet det som blir vil romme;
Nåtiden er trist, åja:
Alt er stunder, alt vil komme
Hva som kommer, det blir bra.

ES2019

Der Dichter, av Rainer Marie Rilke

Et kort, og ganske enkelt dikt av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926) presenterer jeg i  dag. Det heter Der Dichter, Dikteren, og er hentet fra samlingen Neue Gedichte. Den samlingen kom ut i 1907, og er skrevet mellom 1902 og 1907, altså mellom de to store samlingene hans, Der Buch des Bilder, og nå altså Neue Gedichte. I mellomtiden gav han også ut Das Stunden-Buch, med dikt fra perioden 1899 – 1903, og en del tekster i andre sjangre. Så det var en aktiv periode,

Rainer Marie Rilke var opptatt av tingene, at de skulle beskrives saklig og konsist, nærmest vitenskaplig. Dikteren skulle ha en kjølig ro om det han beskriver, være en vitenskapsmann, uten engasjement for objektet som studeres. Man kan og skal interessere seg for det, men ikke begeistres og la seg rive med til å forsøke å gjøre det til noe mer enn det det er. Rilke bruker selv uttrykket Dingwerdung, på norsk kanskje «tingliggjøring». Her peker Rilke og hans diktning kanskje fremover til filosofiene til Jaspars og Heidegger, som også var opptatt av at det er tingene vi bruker og hvordan vi bruker dem som er livene våre, vi må på et vis forsøke å fylle dem med mening. Diktene i Neue Gedichte følger dette programmet, de er alle opptatt av å beskrive gjenstanden i diktet, slik en vitenskapsmann ville gjort det, den saklige, objektive, endelige beskrivelsen.

Jeg har tidligere postet flere dikt fra samlingen, også det mest kjente, Der Panther, der Rilke kanskje lykkes aller best i bare å beskrive objektet, mens alt som ligger rundt det kommer i tillegg. Han beskriver panteren i buret, de veldige, innestengte krefter, og det blir opplagt at dette innebærer en lidelse for dyret, at det er spesielt dette mektige dyret er innestengt i et bur, til utstilling. Diktersubjektet, observatøren, er ikke engasjert i det han skriver om, han beskriver saklig og konsist, men engasjementet kommer av seg selv, hos leseren, i møte med beskrivelsen.

Det ble kanskje litt lærd å skrive det på denne måten, jeg håper jeg når frem med det jeg vil si. Forrige dikt jeg postet er Kjærlighetssang, Liebes-Lied, hvor det er samklangen i naturen som beskrives, nesten med litt orientalske elementer, filosofi og religiøse tanker fra østover i Asia. I dag er det altså Dikteren, et yndet tema både for dem som selv skriver dikt og oss som skriver om dem. Det er noe eget når dikteren selv beskriver sitt program i et dikt i den formen og på den måten han eller hun mener diktet skal skrives. Vi har selv et av de mest berømte, Welhaven og hans Digtets aand, der han beskriver hvordan et godt dikt skal være, i romantikken. Rilke tilhører en annen tid, uten begeistring, og med sterk tiltro til vitenskapen. Det romantiske diktergeniet gjelder ikke lenger, den som lar følelsene bruse og er i stand til å komme i kontakt med det sublime, den som kan vise vanlige folk den egentlige verden, nesten som filosofen i Platons hulelignelse. Nå er det vitenskapsmannen, observatøren, som trekker seg tilbake og vier sitt liv til studiet av den verden vi lever i, ikke noe mer, og heller ikke noe mindre.

Kanskje må jeg i den fobrindelse slenge på noen ord fra Rilkes biografi. I tiden rundt 1900 gjorde han noen lange reiser til Russland, og ble sterkt inspirert der. Han møtte dikteren Tolstoj og maleren Repin, og han var kyndig i russisk, og prøvde en stund å livnære seg litt ekstra ved å oversette verk derfra. Han kommer tilbake, og bosetter seg deretter i Paris, hvor han skriver et verk om Auguste Rodin, og har mange og lange samtaler med ham. Rilke vanker i kunstnermiljø, mange malere, der det også gjelder om å beskrive objektet, trenge inn i det, og formidle videre hva som er de essensielle egenskapene ved det. Maleren Cezanne er en annen inspirator fra denne tiden. Privat hadde han skilt seg fra sin kone, Clara Westhoff, året etter at de hadde giftet seg i 1901. De hadde et barn sammen, det ble overlatt til morens foreldre. Rilke er oppslukt av kunsten, og kan ikke la hverdagen komme i veien. Det gjelder også i politiske spørsmål, starten på 1900-tallet var som vi vet dramatisk, og skulle ende opp med å bli veldig dramatisk, men Rilke trakk seg unna. Under første verdenskrig skrev han elegier, klagesanger, brennende politiske spørsmål skrev han lite om, engasjerte seg ikke i, enda han var tysker født i Praha, den gang i Østerrike-Ungarn, men snart til å bli hovedstaden i den nye staten Tsjekkoslovakia.

Diktet Dikteren er også om å trekke seg unna, gi avkall på alt, men ikke hente noen inspirasjon eller begeistring i den kunstneriske ensomheten, her er ingen store ord om store oppgaver, her er den nøkterne observasjonen, som Rilke mente dikterne skulle gjøre.

Der Dichter

Du entfernst dich von mir, du Stunde.
Wunden schlägt mir dein Flügelschlag.
Allein: was soll ich mit meinem Munde?
mit meiner Nacht? mit meinem Tag?

Ich habe keine Geliebte, kein Haus,
keine Stelle, auf der ich lebe.
Alle Dinge, an die ich mich gebe,
werden reich und geben mich aus.

Min oversettelse

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du time.
Ømt slår meg ditt vingeslag.
Alene: Hva skal jeg med munnen min?
med natten min? dagen min?

Jeg har ingen kjæreste, ikke noe hus,
ingen sted, som jeg lever av.
Alle ting, som jeg gir meg til,
blir beriket og gir meg fra seg igjen.

Kommmentar til språket og oversettelsen

Jeg hadde en stund «(til) meg» i parentes i linje to i første strofe, for at det ikke skulle være tvil om at meg er indirekte objekt i setningene, at vingeslagene blir slått til ham, ikke at de slår ham. Det skulle være klart nok for alle interesserte nok i dette diktet til å finne frem til denne posten.

I strofe to er det noen sammensetninger med preposisjoner jeg ikke kan garantere jeg får riktig. Kyndige i tysk må gjerne tipse meg, om det er noe jeg har gjort feil. Vendingen auf der ich lebe, får jeg til å bety av hva jeg lever, med der brukt som et relativt pronomen. Vendingen an die ich mich gebe, vil jeg si er noe sånt som «ved hva jeg gir meg», også die brukt som relativt pronom, og an måtte jeg slå opp på ny for å forsikre meg om hva det kunne være (står i glosene). Siden die er akkusativ, tror jeg det her skal være bevegelse, altså gi seg til noe. Jeg vil si at det er dikteren som gir seg (selv) til tingene, og at i neste linje blir de rike og gir ham fra seg igjen. Akkusativen (mich) tilsier det skal være bevegelse, han blir gitt bort igjen (fra tingene).

Jeg legger til litt ord og omskriver, slik at betydningen skal bli klar på norsk. Men om betydningen er klar, er det ikke sikkert det er den riktige.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

entfernst -> entfernen fjerne; ta bort, vekk; ta ut, komme bort fra; sich entfernen fjerne seg

Flügelschlag vingeslag (Flügel vinge)

Wunden-> wund øm, sår, hudløs; sich die Fersen wund laufen få gnagsår på hælene; der wunde Punkt det ømme punkt

Munde -> mund munn

an A. preposisjon med dativ (uttykker situasjon, ro, nærhet, berøring) og med akkusativ (uttrykker retning, bevegelse mot noe).

B. adverb, ved, henved, på, i, til, opptil, av, om, hos, mot, henimot, for.

Stelle 1. sted 2. stilling 3. myndighet, adminstrasjon

auf på (hen op, opp på, oppe på, ut på); i (opp i, oppe i); til; over; av; mot; etter; med hensyn til, hva angår; ved.

geben gi (i ulike betydninger), forære, rekke; undervise; oppføre, foranstalte, holde, frembringe; gi seg

aus av, ut, opp av, ut, ute, fra, vekk fra, på

Kommentar til diktet

Diktet har to enkle strofer. Første strofe beskriver situasjonen, og stiller spørsmålet. Timene fjerner fra poeten, tiden går, og han hører vingeslagene i det den fjerner seg. Merk at det er ikke timeslag, her, det er vingeslag. Det understreker ideen at tiden flyr av gårde. Dikteren, dikter-jeget, sitter igjen. Hva skal ham med munnen, redskapet han har fått til å snakke? Hva skal han med natten og dagen, tilværelsen?

Så følger en videre beskrivelse, han har ikke noen kjæreste (geliebte), hus (Haus) eller sted (Stelle), han kan ikke få liv fra dem, slik andre mennesker kan. Kjæreste og hus må være konkret, det er det som fyller hverdagen for folk flest, sted også, steder man kan være og like seg, og føle at man hører hjemme. Kanskje har det omstreifende livet Rilke levde litt å si, her, i akkurat savnet av et eget sted. Om jeg har skjønt det rett, er det av disse ting andre lever, men kunstneren – dikteren – kan ikke trekke av disse tingene for å fylle tilværelsen med liv og mening.

Om jeg her har tolket det riktig, passer det godt til det jeg har skrevet om tingliggjøringen, Dingwerdung. Dikteren har som oppgave å beskrive tingene, og med det berike dem med mening. I Heideggers filosofi er dette alle menneskers oppgave, fylle tilværelsen med mening gjennom tingene vi bruker, for denne hverdagen vår med alle tingene er tilværelsen. Så dikteren kan hjelpe oss med sine observasjoner og nøyaktige beskrivelser, når han er en så stor dikter som Rilke. Prisen for dikteren, er å gi avkall på slike ting som fyller vanlige menneskers liv med mening, kjæreste og hjem, det vi gjengir oss til hver dag for å få det til å gå rundt.

Min gjendiktning

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du stund.
Ømt slår du meg ditt vingeslag.
Hva skal jeg alene med min munn?
Med min natt? Med min dag?

Jeg har ingen kjæreste, intet hjem,
ingen stjerne, som gir mitt liv vei.
Alle ting, som til jeg gir meg,
blir beriket og gir meg bort igjen.

ES2016

Fossen, av Tor Jonsson

Den lille bygde Lom i Gudbrandsdalen fostret to av våre største diktere. Den ene er Olav Aukrust, en dikter jeg ennå ikke har presentert noe dikt av her på bloggen, den andre er Tor Jonsson. Blant alle de poeter jeg poster, står Tor Jonsson og Olav H. Hauge i en særklasse som de mest besøkte av de mannlige lyrikerne. De konkurrerer for øvrig med kvinnene Halldis M. Vesaas, Gunvor Hofmo og Inger Hagerup, som også var på sitt mest aktive i etterkrigstiden. Så denne perioden fostret en måte å skrive dikt på, som ennå gir gjenklang i dag.

Både Aukrust og Jonsson var bygdediktere. Dette er sentralt i norsk kulturhistorie, der by har stått mot land, og der den intellektuelle byen har søkt til bygdene for å finne det opprinnelige urnorske, men likevel ikke har hatt så lett for å inkludere de som kommer fra disse bygdene helt i det gode selskap. Aukrust er i denne sammenhengen den intellektuelle, den ambisiøse og krevende, mens Jonsson er mannen av folket. Alle kjenner Jonsson og hans linjer om at nærast er du når du er borte, men bare de færreste kan på stående fot si noe som Olav Aukrust har skrevet. Likevel hører Aukurust til blant våre vesentlige poeter, og skulle være en selvfølge på pensumlistene ved universiteter og høyskoler.

Nå er det imidlertid Tor Jonsson, og hans Fossen. Det er avslutningsdiktet i samlingen Jarnnetter, som kom i 1948. Jernnettene er de tre nettene i august hvor kornet kan være utsatt for frost. Begrepet blir brukt på Østlandet, i Trøndelag og på Helgeland, og var altså godt kjent av Jonsson.

Det er et illevarslende dikt, tre år før Jonsson tok sitt eget liv. Nå som vi kjenner til dette, går det an å lese diktet som et varsel om hva som vil skje. Det blir da vondt og uhyggelig, med hvordan han driver mot fossen og er på vei utfor, men han etterlater også håp i regnbuen han samtidig ser. Det er et sterkt og personlig dikt.

 

Fossen

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.
Eg ror imot straumen, men fossen ropar.
Armane dovnar og båten driv – – –
Fossen skal stå som eit utropsteikn
etter mitt liv.

Eg vender augo mot fossen
og regnbogen over.
Det er som ein veldig kyrkjekor – –
Eimane stig, – det er presten som signar
den arme jord.

Eg strir imot dragsog og dulde krefter,
men kan ikkje snu.
Mi trøyst i døden er draumen,
draumen om dagen da mennesket skaper
regnbogen om til bru.

1948

Språk, form og innhold

Formen på diktet er uregelmessig. Det har tre strofer av ulik lengde. Men ser man nærmere på det, så er det delt inn i fireversinger med balladerim (oaoa). Første strofe har 8 linjer, eller to par med fire. I andre strofe er det 5 linjer, men den femte inneholder rimet, og de to første linjene kunne vært slått sammen til én lang. I den fjerde er det de to siste som kunne blitt slått sammen til en lang, og balladeformen ville blitt oppfylt.

Det er kun den første firelinjeren som har noe som kan minne om en fast takt.

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.

Dette er en trektakter med variasjoner, med uregelmessig veksling av en og to trykklette stavelser mellom de trykksterke. Dette er den berømte Hildebrandstrofen, mange, mange dikt er skrevet på den måten. Men vi aner allerede at Jonsson er ute på noe annet, med sistelinjen på bare to takter, og tre ord. Det gjør linjen veldig tung, de tre ordene og to stavelsene bærer like mye vekt som hver av de andre tre linjene i denne delen av strofen, og det passer godt med innholdet, tung av tid.

Rimet tung av tid hører sammen med tung av strid. De andre rimparene er båten drivetter mitt liv, kyrkjekorden arme jord og ikkje snuom til bru. Særlig passer kyrkjekor og den arme jord godt sammen, som en motsetning.

Etter første fire linjer brytes mønsteret helt. Det blir en ordflom, og kaotisk med tanke på trykksterke og trykklette stavelser. Dette kjennetegner modernismen, der regler og ordnede formes brytes ned, og formens forventninger blir brutt. Her beholdes dog rester av tradisjonen, i rimet. Det er ikke så veldig karakteristisk av Jonsson å skrive på denne måten, han er ikke av de mest radikale modernistene.

Ordet dragsogarmar er en vanskelighet. Jeg vet ikke om ordet er brukt andre steder enn i dette diktet. Det kan brytes ned til drags, som på nynorsk er et bal, slik det brukes i vendinger som det er et bal med alt dette styret, eller som verb, det er ikke noe å bale med. Drags er også bagasje, eller pikk og pakk. Garm er navnet på helhunden i norrøn mytologi. Jeg tror Jonsson har konstruert et ord fritt å assosiere fra, og at man ikke skal bale med å forsøke å forklare det for nøyaktig.

Eimane er flertall av eim, damp, duft eller dunst, «eimen av vår i luften» er kanskje et uttrykk folk kjenner. Å signe noe er kanskje et ord som ikke gir så god mening for alle, det er egentlig å gjøre korsets tegn over noe, og gjør man det så velsigner man det og gir det lykke eller kraft, som det står forklart i ordboken. Opphavet til ordet er det samme som for å signere, undertegne. Å skrive ein og ikkje eit kyrkjekor er uvanlig, kor er på nynorsk som på bokmål intetkjønn.

Dragsog er dragsug, sammensetningen av ordet gir best meningen, det drar og suger, ofte brukt om strømmer i vann som drar deg under. Dulde er skjulte, dulde krefter er de kreftene du ikke kan se, men som du merker tar tak i deg.

Kommentar

Jonsson hadde skrevet om Fossen tidligere også. I samlingen Berg ved blått vatn fra 1946 står diktet Ved Fossen. Det er et sårt kjærlighetsdikt, med en sjelden strofeform på 5 linjer og rim i linjene 3 og 4. Også dette diktet var opprinnelig tenkt som avslutningsdikt i den samlingen, men måtte vike den plassen til Norsk kjærleikssong. Fossen han skriver om der, er Høydalsfossen ved Andvorseteren, der kvinnen han skriver om og håpet på var budeie.

Fossen, som motiv, bruker Jonsson mange steder i sine dikt. Oppover dalene og fjellsidene der han bodde, var det mange av dem. Som en kuriosittet kan nevnes at området han bodde i er det mest nedbørsfattige i Norge, det faller mindre regn der, enn i Sahara. Så elvene var livgivende, men fossen kunne være farlig.

Biografiene og omtalen av Tor Jonsson har blitt stadig mer intim og nærgående etter som årene har gått. Ingar Slettan Kolloen skriver vel alt, i sin biografi fra 1999, der er ingenting for personlig. Avstanden i tid er blitt stor til menneskene det handler om. Da Inger Heiberg skriver i 1984, er mye med, men ikke alt. Hun holder seg også mye tettere til tekstene og særlig diktene til Jonsson, og bruker dem til å belyse livet til Jonsson, og så igjen livet til å belyse tekstene. Fra henne har jeg noen av opplysningene jeg her har brukt.

Jeg vet ikke hvor godt kjent man blir med mennesker ved å skrive så mye om dem. Det er noe med Tor Jonsson som gjør at hans liv og skjebne har en interesse nesten uten sidestykke blant norske poeter, og gjennom det har også interessen for tekstene hans vært større enn det som er vanlig for slike som skriver dikt og sakprosa. Tekstene hans er sterke, og de blir sterkere når man kjenner historien.

Bildet som brukes i dette diktet er lett å forstå. Jeg-personen i diktet dras mot fossen, til tross for at han forsøker å stritte i mot. Fossen er undergangen. Fra fossen står en regnbue, slik det alltid gjør når solen skinner. Han selv er fortapt, det skriver han i siste strofe, han kan ikke snu. Men i det han skal dø, har han en trøst i en drøm om at mennesket en gang skal klare å skape denne regnbuen om til en bro.

Dette bildet bør sikkert forlates før man tenker så veldig mye mer igjennom det, broen er en overgang fra et sted til et annet, der det ellers er umulig å komme over. Om det er regnbuen som er denne broen, så er det vakkert. Drømmen om en slik bro er en vakker drøm. Det er det diktet slutter med, og det diktsamlingen slutter med. Men ikke uten at dikteren først har ramlet utfor, og fossen står igjen som et utropstegn etter hans liv.

 

Sonett 122, av William Shakespeare – Thy gift, thy tables, are within my brain

Det er forbausende lite man vet om Shakespeares liv, all den tid han er så berømt og så mye lest og spilt over hele verden. Alt forskningen har å forholde seg til er statiske opplysninger i lovbøkene, når han giftet seg og fikk barn, hvor han bodde. Det er ikke bevart noen tekster av ham, annet enn diktene og teaterstykkene, og selv de har vi bare som de er. Vi kan knapt nok være sikre på når de er skrevet. Det finnes ingen brev eller dagbøker, verken til eller fra Shakespeare, og det andre har skrevet om ham, er også kort og vanskelig å få så mye ut av.

Det er en forskningstradisjon som forsøker å lese veldig mye om Shakespeares liv ut i fra sonettene. Denne forskningstradisjonen er ikke den etablerte, god forskning verdsetter sikker og falsifiserbar kunnskap. Å lese Shakespeares liv inn i sonettene hans kan ikke bli annet enn spekulasjoner. Vi vet ingenting å måle det mot. Så om Shakespeare Som det står på side 7 i Oxford Critical companion to Shakespeare:

 As Stephen Booth, a modern editor of the Sonnets, has observed, “William Shakespeare was almost certainly homosexual, bisexual, or heterosexual. The sonnets provide no evidence on the matter.”

Av alle sonettene til Shakespeare, er det kanskje denne, nummer 122, som mest sannsynlig refererer til en konkret hendelse i livet hans. Det er den det finnes best argumenter for å lese biografisk. Opplysningene man får ut av den er i så fall bagatellmessige, men det er nettopp det at de er så bagatellmessige, som gjør det mulig at dette er noe som har skjedd. Det er uvanlig å plassere noe så bagatellmessig i en sonett, det som skal være høyverdig litteratur. Det dreier seg om en notisbok, tables, som sonettskriveren skal ha fått av sin elskede. Denne har sonettskriveren så mistet. Sonetten er forsikringen om at det ikke har så mye å si, for alt som står i boken, uansett er bevart i minnet.

Så er dette biografisk? Er dette noe som faktisk har hendt? Kanskje. Jeg er fristet til å omsitere Stephen Booth litt, her: Det kan godt hende William Shakespeare fikk en notisblokk av en person han var veldig glad i en gang, sonetten gir ikke noe svar på det. Det er kanskje ikke så viktig heller.

Sonnet 122

Thy gift, thy tables, are within my brain
Full charactered with lasting memory,
Which shall above that idle rank remain,
Beyond all date, even to eternity:
Or, at the least, so long as brain and heart
Have faculty by nature to subsist;
Till each to razed oblivion yield his part
Of thee, thy record never can be missed.
That poor retention could not so much hold,
Nor need I tallies thy dear love to score;
Therefore to give them from me was I bold,
To trust those tables that receive thee more:
To keep an adjunct to remember thee
Were to import forgetfulness in me.

Min oversettelse

Sonett 122

Notisboken du gav meg i gave er i min hjerne
Skrevet ut med minner som vil vare,
De skal forbli over de virkesløses rekker,
Forbi alle dager helt inn i evigheten:
Eller, i det minste, så lenge hjerne og hjerte
Fra naturen har evnen til å opprettholde livet;
Inntil hver av dem rasert til glemsel gir fra seg sin del
Av deg, så kan ikke din historikk gå tapt.
Den dårlige bevaringen kan ikke romme så mye,
Og ikke trenger jeg regnestaver for å tegne opp din kjærlighet;
Derfor var jeg frimodig da jeg gav dem fra meg,
For å stole på de tabeller som opptar deg bedre:
Å beholde en assistent for å huske deg
Var å forårsake glemselen i meg.

Kommentar til språket

De to første linjene har jeg omskrevet en del for å gjøre meningen klar på norsk. Tables er her notisbok, skriveblokk  tabeller (se også sonett 77). At den er full charactered betyr at den er skrevet ut, eller er full av bokstaver og ord. At den er fylt ut med lasting memory (varig minne) betyr at det som står der vil bli husket, og det er da poeten som vil huske det. Linjen Which shall above that idle rank remain er litt vanskelig. Det er uklart hva which (som) viser tilbake til, enten er det notisboken (tables) eller så er det med poetens varige minne (lasting memory). Når jeg i min oversettelse skriver «de», så tolker jeg det slik at er minnene som skal forbli hevet over (above) de virkesløse rekker. Det kunne også være boken, ellet notatene (tables). Med idle rank menes noe sånt som «alt det som ikke betyr noe», idle har mange betydninger som går på «ikke å være i funksjon, ikke gjøre noe, være uvirksom», rank kan bety både «rang» eller «rekker». Linje 4 har jeg også omskrevet litt, noe enhver med litt kjennskap til engelsk vil se.

Linje 5 er ganske interessant, med at den liksom undergraver poetens eget prosjekt i sonetten. Et minne skrevet i tekst, er evig, mens et minne som bare blir husket ikke vil vare lenger enn livet til den som husker. Det er det som står i linje 6, som følger opp, Have faculty by nature to subsist, direkte oversatt: «har evnen fra naturen til å opprettholde livet». Det er altså hjertet og hjernen som har denne evnen, hjernen som husker, og hjertet som er det som slår og holder livet i gang. Each (hver) i linje 7 viser til hver av dem, hjernen og hjertet. Med razed oblivion (rasert glemsel) ligger også en idé om at monumenter og minnesmerker er rasert til grunnen, fjernet helt. Meningen med yield (gi, gi fra seg, gi etter) er nok betydning 3 og 6 (se gloselisten), yield his part er å gi fra seg sin del.  Det er hjernen og hjertet som gir fra seg hver sin del, og det de gir fra seg hver sin del av, ser vi når setningen fortsetter videre i linje 8. Det er of thee (av deg). Ordet record (opptegnelse, merittliste, historikk) skulle jeg gjerne beholdt på engelsk, det er ikke så enkelt å finne et enkelt tilsvarende ord på norsk, og record på norsk er akkurat så lite brukt at det ennå ikke kvalifiserer helt til å være et gangbart fremmedord. Jeg velger historikk som det nærmeste, det skulle være greit. Meningen i linje 7 og 8 er at hjerne og hjerte kan bli rasert til glemsel, den ytterste glemsel når de slutter å eksistere, men hva denne personen har gjort (thy record), det kan ikke gå tapt, det må bestå. Jeg skal ikke uttale meg om dette er et ønske (de kan ikke/må ikk gå tapt), eller et faktum (de kan ikke gå tapt/det vil ikke skje).

I linje 9 viser That poor retention (den dårlige bevaring) til notisboken, der det ikke vil være plass til alt det den skjønne ungdom poeten skriver til, har gjort. Plass vil det imidlertid være i hukommelsen. Linjen inneholder kanskje også et aldri så lite ordspill, siden retention har betydning av «å holde på plass» og «bevare», mens poenget her jo er at sonettskriveren ikke klarte å holde på plass og bevare notisboken, han mistet den. Så da blir det at når han bevarte notisboken så dårlig, så kunne dette ikke holde på så mye (not so much hold), som alt det den skjønne ungdom er og har gjort, og som står skrevet i denne boken. Tallies eller i entall tally, på Shakespeares tid var innskjæringer i en stav, for å hjelpe hukommelsen å holde rede på ting, for eksempel antall av en vare eller størrelsen på gjelden. Dette henger sammen med score, som har en betydning av «å skjære» eller «lage hakk», akkurat det man gjorde for å holde kontroll over regnskapet. En lang norsk oversetelse av linjen kunne vært «heller ikke trenger jeg regnestaver for regnskap over din kjærlighet», men det syntes jeg ble litt langt og tungt, så jeg har prøvd litt forskjellige varianter for å få uttrykt det omtrent samme på norsk. Det var ikke så lett. Disse ordene, score og tallies, forekommer for øvrig meget sjelden hos Shakespeare, noe nettsiden Shakespeares-sonnets gjør oppmerksom på. Samme nettsted skriver at bold (modig) i linje 10 betyr confident (trygg, sikker, selvsikker), og at sonettskriveren var trygg på at det var greit å gi dem (tables – notisboken) fra seg. Jeg oversetter med «frimodig», for å ha en del av betydningen av bold med. Those tables i those tables that receive thee more er tabellene eller notisene i minnet, eller hukommelsen. At disse notisene receive thee more betyr at de «får mer av ham», «tar i mot mer», grunnbetydningen av receive er selvfølgelig «ta i mot». Her er det en forvanskning av å få sagt at opptegnelsene om den skjønne ungdoms gjerninger er bedre bevart i hukommelsen, enn i notisbøkene.

Adjunct i linje 13 er assistent, import i linje 14 er ikke så mye «å importere», som «å forårsake». Det at sonettskriveren måtte ha en assistent, altså notisboken, for å huske den skjønne, var å forårsake at han skulle glemme ham, siden han nå har mistet boken. I hukommelsen vil han selvfølgelig ikke bli glemt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, som igjen bruker stor engelsk norsk ordbok og Oxford dictionary of English language.

faculty 1. evne, sans 2. (spesielt amer.) dyktighet, særlig evne, talent, egenskap 3. (universitet) fakultet, institutt 4. (universitet) fakultet(smedlemmer), fakultetets lærerstab 5. (amer.) lærerkollegium, lærerstab 6. (gammeldags) autorisasjon, tillatelse 7. (spesielt kirkelig) dispensasjon, særlig tillatelse
subsist 1. livnære seg, leve 2. opprettholde livet 3. (spesielt jus) bestå, eksistere 4. (gammeldags) underholde, forsørge, forsyne
razed 1. jevne med jorden 2. (gammeldags) rasere, utrydde, utslette 3. (gammeldags) streife, såre lett
oblivion glemsel
yield 1. gi, gi avkastning, innbringe 2. føre til, produsere, frembringe 3. gi fra seg, gi opp, overlate, utlevere, avstå (fra), overgi 4. (mest litterært) gi, skjenke, bevilge, tilkjenne 5. (gammeldags) lønne 6. gi etter, vike, gi seg, bøye seg, fjære 7. underkaste seg, trekke seg unna, gi etter, gi seg over, gi opp, dukke under, kapitulere
retention 1. det å holde tilbake, det å holde på plass 2. bibehold, bevaring 3. (psykologi) erindring, hukommelse 4. (medisin) retensjon
tallies -> tally 1. (kontroll)regning, poengberegning, (opp)telling 2. poengsum, poengstilling 3. totalsum 4. (sjøfart) lastberegning 5. (kontroll)merke, etikett 6. motstykke, parallell, gjenpart 7. overensstemmelse 8. tallmål, antall
adjunct 1. tilbehør, supplement, komplement 2. medhjelper, assistent 3. (grammatikk) bestemmelse, attributt

Kommentar til sonetten

Spørsmålet om å bevare går igjen i mange av Shakespeares sonetter og i mye av den klassiske diktningen. Det er et evig tema, ordspillet er der med hensikt, hvordan skjønnheten i naturen er forgjengelig, og vil visne og dø, mens den i kunsten kan gjøres varig. Her har vi det latinske uttrykket vita brevis, ars longa, «livet er kort, kunsten lang», også. I denne sonetten blir dette temaet lekt litt med, siden den introduserer en notisbok med opptegnelser om den elskede, og denne notisboken er mistet. Slik blir det som skulle varig ikke varig i det hele tatt, det er jo tapt. Mot dette setter poeten opp sin egen hukommelse, og hevder den er overlegen notisboken, siden minnet om den elskede der er mye rikere, og heller ikke vil gå tapt, i hvert fall ikke så lenge han lever (so long as brain and heart / Have faculty by nature to subsist).

Alt dette blir jo litt spesielt i og med at sonetten også er skrevet som et forsvar for at poeten mistet denne boken han fikk i gave av den elskede, og at den derfor burde være veldig verdifull for ham. Lest litt hverdagslig, kan man saktens spørre seg om det er tilstrekkelig forsvar å si at det ikke er så farlig om man har mistet en minnebok, fordi man husker hva som står i den. Og lest høyverdig, som formen egentlig ber om, så blir minnet i hukommelsen og i notisboken litt puslete. Det er jo sonetten selv som vil være det varige, et tema som altså går igjen og som Shakespeare har behandlet bedre i mange andre sonetter. Berømt er nummer 55, mens jeg personlig er svak for nummer 17.

Ellers kan denne sonetten brukes som et utmerket eksempel på hvordan rimene hører sammen, ikke bare lydlig, men også hvordan ordene som rimer passer sammen. Det er brain – remain, han skal bli værende i hjernen, memoryeternity (begge ordene lest med trykk på siste stavelse, slik det må være i en sonett), evig i hukommelsen. Videre er det brain and heart – yield his part, hjerne og hjerter (skal) gi sin del, to subsist – never can be missed, å eksistere – kan ikke gå tapt. Den passer kanskje ikke så godt, siden det første handler om hjertet og hjernen, det andre om ungdommens gjerninger (record). Den siste kvartetten har so much hold – was I bold, som heller ikke passer så godt, med «holde så mye – var jeg sikker», også om to forskjelliige ting, boken og sonettskriveren selv. Men score – more, eller thy love to score – receive thee more, nedtegne din kjærlighet – oppta deg mer, passer veldig godt. Konklusjonen har thee – me, eller remember thee – forgetfullnes in me, huske deg – glemselen i meg, motsetningen sonetten dreier seg om.

Formen på Shakespeares sonetter er et bilde i første kvartett, et nytt bilde i andre, enda et i tredje, og så en konklusjon og oppsummering i kupletten til slutt. Man kan også si at bildene i de tre kvartettene er variasjoner over samme tema, eller utvikling av det. Her er det den første, som går hardt ut, og setter evigheten som perspektiv på den skjønne ungdoms gjerninger og egenskaper, de som er nedtegnet i gaven han har gitt sonettskriveren. Det er en uvanlig vending i linje 5, kanskje passende med det litt uhøytidelige og hverdagslige temaet i sonetten, i og med at linjen begynner med or (eller). Det er ikke sånn man gjør når man formulerer seg i opphøyde tanke, at man kommer på noe nytt, og må moderere seg. Disse linjene handler da også om at minnet ikke vil vare evig, de vil bare vare så lenge det er liv i sonettskriveren, og minnet dermed kan være bevart i hodet hans. Så inntil han selv, sonettskriveren med hjerne og hjerte (brain and heart), blir rasert til glemsel, så kan heller ikke minnet om ungdommen og det som står i notisboken, bli glemt. Dette gir sonettskriveren fornyet mot til å si at det ikke er så farlig at boken gikk tapt, at han mistet den, for han trenger ingen notisbok eller andre ting for å holde kontrollen over den skjønne ungdommens kjærlighet. Den – og han – er mye bedre bevart i minnet.

Slik blir altså konklusjonen en oppsummering. Når sonettskriveren skal ha en assistent, en notisbok, for å huske den skjønne ungdommen han elsker, så blir det bare glemsel av det (import forgetfulness in me). Det er bedre hjernen og minnet tar seg av den oppgaven.

Min gjendiktning

Gjendiktningen begynner alltid som en kladd. Først er målet å få antall stavelser og rim på plass, så gjelder det å prøve å oppfylle jambene. Det er sjelden oversettelsen lykkes i alt, veldig sjelden. Så jeg kaller det helst en stiløvelse for oversettelsen, enn at det er meningen leseren skal ha så mye utbytte av det. Kanskje vil jeg med tiden ende med å legge til en ekstra, tryklett stavelse til slutt, slik den russiske sonettskriveren Ivanov tillater seg. På norsk finnes det så mange tostavede ord med trykklett ending, praktisk talt alle tostavede verb i infintiv, presens og preteritum, og det samme med praktisk talt alle tostavede substantiv, at det blir kunstig å unngå dem i siste ord i en linje. Det er en grunn til at det er skrevet så få sonetter på norsk. I oversettelser pleier de fleste å gi opp, og slutte linjene med trykklett stavelse, selv om den jambiske versefoten egentlig krever trykksterk. For å få til det på norsk, er man nesten nødt til å slutte linjene med enstavelsesord. Akkurat i denne gjendiktningen her, har jeg tvunget det til slik.

Din gave, boken, er i hodet mitt
Med varige minner fullt bokstavert,
Og hevet over løse rekker blitt,
Forbi alle dager til evighet:
Eller, i mens hjerne og hjerte har
Evnen til å holde liv som er skapt;
Til i glemsel de gir bort hver sin part
Av deg, kan ei din historikk gå tapt.
Lite innhold i dårlig bevaring,
For din kjærlighet ei merke i stav;
Trygt gav jeg derfor i fra meg den ting,
Og stoler på det meg deg bedre gav:
Å bruke en hjelp for å huske deg
Forårsaker bare glemsel i meg.

 

Geh unter, schöne Sonne (Gå ned, skjønne sol), av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770-1843) er et enigma. Han ble en gammel mann, men han levde et kort og intenst liv som aktiv. Han arbeidet som huslærer, først hos Charlotte von Kalb, så hos bankieren I. Fr. Gontard, i Frankfurt. Det var her det skar seg, kan man si, for Hölderlin forelsket seg voldsomt i bankierens hustru, Susette. Han kalte henne Diotima i diktningen, og stilte henne opp som et ideal, etter gammelt gresk mønster. Det gikk ikke så bra med forholdet til Fr. Gontard, naturlig nok. Det ligger i kortene at det blir konflikter når huslæreren stormende forelsker seg i kona i huset. I 1798 kom det til et heftig oppgjør med Gontard, og Hölderlin måtte bryte opp, og forlate posten. Han forsøkte seg som huslærer andre steder også, men skled stadig mer over i sinnssykdom, og levde tilbaketrukket fra 1806 frem til sin død.

Det er gåtefullt. Det er også gåtefullt hvordan Hölderlin spaserte til Bordeaux, og tilbake. I det hele tatt er det mye som er fascinerende med livshistorien til Hölderlin, de sterke følelsene og de personlige tragediene, holdt opp mot de stadig mer intense diktene. Da Hölderlin vendte tilbake fra Bordeaux, fikk han nyheten om at hans store og uoppnåelige kjærlighet, Susette, var død. Livet til Hölderlin går i oppløsning, som også diktene hans går i oppløsning. Ennå holder han på de gamle, antikke idealene, i alle fall når det kommer til motivkrets, og i tonen, og tema, men formene går i oppløsning. Han skriver stadig friere, og bryter alle regler for vers og rim og rytme, etter hvert som han går stadig mer inn i galskapen.

Diktningen til Hölderlin skiller seg ut. Det er ikke så mye som ligner på måten han gjør det på, i alle fall ikke i samtiden. I ettertid, i modernismen, vinner det gjenklang å skrive fritt, uavhengig av form og regler, og i intense følelser og bilder. Men et sentralt trekk i modernismen og moderniteten er at man vil bryte med det gamle, den er ganske revolusjonær i sin tankegang. Også Hölderlin var revolusjonær, og støttet for eksempel den franske revolusjon, og ideene derfra. Men han fant sine idealer i antikken, og han dannet seg vel en ideverden han er ganske alene om, vil jeg si. Ingen sanne modernister ville finne på å skrive et dikt som det jeg poster i dag, for eksempel. Og det er også vanskelig å tenke seg at en sann romantiker skal gjøre det, og i alle fall ikke en sann klassisist.

Kanskje er det dette ubestemmelige med ham som gjør ham så tiltrekkende for litteraturviterne? Man blir liksom ikke ferdig med å drøfte ham, det lar seg ikke gjøre å komme opp med noen konklusjon. Og om diktene hans fikk liten utbredelse i samtiden, så nevnes han i dag helt der oppe sammen med Schiller og Goethe, som en av de virkelig store.

Så får vi se da, hvordan Hölderlin gjør det, i dette diktet til sin store kjærlighet, Susette, det greske idealet, Diotima. Gå under, skjønne sol, de kjente deg, hellige, ikke.

Geh unter, schöne Sonne

Geh unter, schöne Sonne, sie achteten
Nur wenig dein, sie kannten dich, Heilge, nicht,
Denn mühelos und stille bist du
Über den Mühsamen aufgegangen.

Mir gehst du freundlich unter und auf, o Licht!
Und wohl erkennt mein Auge dich, Herrliches!
Denn göttlich stille ehren lernt ich,
Da Diotima den Sinn mir heilte.

O du des Himmels Botin! wie lauscht ich dir!
Dir, Diotima! Liebe! wie sah von dir
Zum goldnen Tage dieses Auge
Glänzend und dankend empor. Da rauschten

Lebendiger die Quellen, es atmeten
Der dunkeln Erde Blüten mich liebend an,
Und lächelnd über Silberwolken
Neigte sich segnend herab der Aether.

Geh unter, schöne Sonne

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt bare litt, de kjente deg, hellige, ikke,
For lett og stille er du gått opp
Over de møysommme.

Meg går du vennlig ned og opp, o Lys!
Og helt erkjenner mine øyne deg, herlige!
For guddommelig stille å ære lærer jeg
Da Diotima helbredet meg sinnet.

O du himmelens budbærer! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskling! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende og tenkende oppover. Da bruste

Levende kildene, det pustet
Den dunkle jords blomstring kjærlig på meg,
Og smilende over sølvskyer
Bøyde seg velsignende eteren hitned.

Skrevet før 1800, trykket  1846 (Tittel:  Am Abend)

Språk, form og innhold

Det er nesten sånn jeg vil være litt forsiktig med å uttale meg om formen til dette diktet. Teksten er strukturert i vers og i strofer, 4 vers i hver strofe, og 4 strofer alt i alt. Men det er ingen versefot jeg kan finne, og det er heller ingen regelmessige rim. I alt dette er Hölderlin langt, langt forut for sin tid. Her er det innholdet i ordene og klangen som styrer, her er ingen fast form med rim og rytme de må tvinges inn i. Likevel er ikke formen fullstendig fri, siden vers- og strofeinndelingen er så markant.

De to første strofene består av bare en setning. Begge disse setningene er nokså kompliserte, med mange innskudd og komma, men det går fra punktum til punktum. I den tredje strofe er det punktum litt inne i den siste linjen, etter tre takter, og så begynner en ny setning som fortsetter ut sistestrofen og diktet. Dette var noe man svært sjelden så i Hölderlins samtid, men som nærmest er blitt regelen i nyere tid.

Det er noen grammatiske vanskeligheter i den første strofen. Pronomenet i linje 2 er dein (din, ditt), men det er i alle for meg hva dette pronomenet sikter til. Din/ditt hva?  Alternativer er å oversette med «(..) aktet/ Bare litt det som var ditt» og «(..) aktet/ Ditt bare litt». Jeg går for den siste. , så gir det i alle fall mening, om enn jeg ikke kan garantere at dette er samme mening som i originalen. Videre i linje 2 beholder jeg samme ordstilling som på tysk, og oversetter ord for ord. Andre halvdel av strofen innledes med konjunksjonen denn (for), har adverbene mühelos (lett, uanstrengt) og stille (stille) til å beskrive verbet hvordan solen har gått opp (Aufgegangen). Jeg flytter partisippet (Aufgegangen) opp i tredje linje, lenger frem i setningen. Ordet Mühsamen voldte meg en del hodebry, Mühe er samme ord som norsk møye, og mühelos (lett, uanstrengt, eg. uten møye) blir brukt i samme setning, men møysom er ikke så mye brukt på norsk. Kanskje fordi det ligner for mye på nøysom? Uansett er Müsamen et substantivert adjektiv i flertall. Kasus er dativ, styrt av preposisjonen über, og at handlingen er på stedet, ikke til stedet. Frasen Über den Mühsamen (over de strevende/de som strever/de møysomme) er preposisjonsuttrykk, her i funksjon av et adverbial, hvor solen har stått opp. Men det løser ikke problemet hvordan Mühsamen skal oversettes. Jeg ender med å bruke samme ord på norsk som på tysk, møysom, selv om dette ikke er et oppslagsord i ordlisten. Jeg synes det er viktig å finne et ord som uttrykker en tilstand, ikke en handling. Frasen «Over de som strever» gir best norsk, og er mest forståelig, men å være blant de som strever kan være et valg. Med Über den Mühsamen oppfatter jeg det slik at Hölderlin mener hele menneskeheten. Tanken er at de får ikke med seg den herlige solen, som går opp og ned. Ordet møysom har i det minste tidskoloritten, og det står i norsk akademis ordbok.

Tysk skiller mellom dativ og akkusativ, noe vi ikke gjør på norsk. Dermed er det alltid et spørsmål hvordan vi skal oversette tyske mir ((til) meg) når det av ordstillingen ikke er opplagt at det er dativsfunksjonen det siktes til. Jeg oversetter mir i starten av strofe 2 bare med meg. Strofen sier at du – solen, Diotima – går vennlig opp og ned, og at hans øyne erkjenner dem. henne, fordi han guddommelig lærer å ære henne, fordi hun – Diotima – har helberedet hans sinn. Diotima er navnet Hölderlin gir Susette i diktningen sin. I det klassiske Hellas var Diotima fra Mantinea en profet og filosof, blir det oppgitt på Wikipedia, mens Duden holder henne som en mytologisk presterinne hos Platon. Jeg tror nok det er denne funksjonen som ligger nærmest den Hölderlin bruker i diktningen sin.

I tredje strofe er det en god del bruk av genitiv. Først er det at hun er himmelens budbærer, Botin des Himmels. På tysk viser dimminutiven -in at det er kvinnelig budbærer, mannlig er der Bote. Så tar verbet lauschen dativ, det er intransitivt, og tilsvarer godt norske lytte til (deg). Dette dativsobjektet blir gjentatt i linjen under, jeg lytter til deg/til deg (..). Så blir navnet hennes sagt, og adjektive Liebe (elskede) til å beskrive henne. Deretter er det litt mer vrient, med konjunksjonen wie (hvordan, hvor; som), som innleder det man kanskje kan kalle et retorisk utrop. Retorisk utrop er ikke noe innearbeidet begrep, jeg mener utrop av typen «hvor her er vakkert!» Her er verbet sah (så), som er fortidsformen av sehen (se) for 1. og 3. person entall. Det kan altså være jeg, eller det (eller han eller hun), som så. På norsk er det ikke noe i formen på verbet som indikerer hvem som utfører handlingen, så i kompliserte setninger er det vanskeligere for oss å finne ut hva som er subjekt. Her er det dieses Auge (dette øyet), helt til slutt i linje 3. Dette er ikke opplagt, verken på norsk eller tysk, særlig siden formen dieses er vanligst å bruke for genitiv, mens det her er en nominativ sideform. Jeg flytter dette setningsleddet frem i setningen, og omrokkerer, for å få det forståelig på norsk. Også von dir (fra/av/om deg) er litt vrien, da preposisjonen von kan bety så mange forskjellige ting. Og til sist synes jeg det er rart at Zum Tage har entallsform i pronomenet (Zu dem – til den), men flertall i substantivet (Tage – dager). Dette problemet ignorerer jeg i oversettelsen.

Jeg skal heller ikke gå god for hvorfor det står Lebendiger og ikke Lebendig i starten av strofe 4. Jeg skjønner ikke den ekstra endelsen, -er, men tror jeg skal være på rimelig trygg grunn når jeg oversetter med levende.Videre er det gjort elegant, med es atmeten (det pustet) og Der dunkeln Erde Blüten (den dunkle jordens blomstring). Her er Der dunkeln Erde genitiv. Setningen fortsetter, med at denne pustingen puster kjærlig (liebend) på meg (mich an). Jeg tror det her er akkusativ (mich) på grunn av bevegelse, det puster med bevegelse. Passivkonstruksjonen, med at det puster på meg, er elegant gjort. Det er vakkert uttrykt. Så slutter det stille og rolig, og fortsatt vakkert, med at smilende over sølvskyer, bøyer eteren seg velsignende ned hit (til jorden, hvor han er). Eteren (Der Aether) er stoffet man den gang trodde befant seg overalt i rommet, der vi nå har gått med på at det er vakuum. Den gang kunne man ikke gå med på at det fantes tomhet i universet, det måtte alltid være noe, og dette noe, som lå rundt oss, var eteren. I diktet til Hölderlin bøyer den seg velsignende ned til oss.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på.
mühelos (adj.) lett, uten anstrengelse.
die Botin -/-nen kvinnelig bud.
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;

En liten analyse

Diktet ble skrevet en gang før juni 1800, da Hölderlin avsluttet oppholdet sitt i Homburg, men det ble utgitt første gang i Hölderlins dødsår, 1846. Da hadde det tittelen Am Abend, Ved aftenen. Utgivelsen Sämtliche Werke var det Christoph Teodor Schwab som stod for. Det var den første samleutgaven av Hölderlins verker, og den første offentlige utgivelsen av svært mange av Hölderlins tekster. I sin levetid gav han bare ut Erste Gedichte, i Gotthold Friedrich Staulins Musenalmanach for 1792, og storverket Hyperion (1797-1799) og sørgespillet Sophokles i 1804. Etter dette levde han altså tilbaktrukket, og sinnslidende, i et tårn i byen Thübingen.

Det er altså en tragisk livshistorie vi har med å gjøre. Om en kunstner som ble oversett og ignorert i samtiden, men som ettertiden beundrer og elsker. Det er lettvint å skrive at han ikke ble forstått i samtiden, for det ble han vitterlig ikke, men det er mer treffsikkert å skrive at han ikke ble lest. Han greide ikke å vinne interesse med tekstene sine, om det var fordi de var for utilgjengelige, eller om det var andre årsaker.

Også i dag trengs det nok kanskje en viss skolering før man har utbytte av Hölderlins tekster. Det er derfor han er så populær blant forskere og kjennere, det er en poet som gir mer når man jobber med ham, men der det kreves en viss anstrengelse å få den første interessen. Det er en fordel å kjenne til antikken, og idealene derfra, og det hjelper også godt å kjenne Hölderlins samtid, og hva som rørte seg i Tyskland i den intense opplysningstiden. Og ikke minst gjelder det å kjenne til nyere litteraturhistorie, og hvilken vei det har gått. Da vil man se at det er Hölderlins måte å skrive på som har vunnet frem, mens stilstikre diktere som Goethe og Schiller mer enn Hölderlin tilhører en annen tid.

Jeg hviler meg først og fremst på min egen lesing her, nå, så dette er ikke forskningsbasert, selv om jeg kaller det en liten analyse. Det er en måte å lese diktet på. Solen er Diotima, solens egenskaper blir brukt for å karakterisere henne, en klassisk metafor. Så nå går solen ned, enda bedre på tysk, med Unter (Under). Modellen for Diotima, Susette, er syk, og dør få år etter diktet er skrevet, men jeg er ikke sikker på om det er dette Hölderlin har i tankene når han skriver. For meg gir det mening at denne kvinnen fødes, lever, og dør, uten at folk bryr seg så veldig. De har nok med sitt eget strev. Sånn som folk flest ikke er oppmerksomme på den fantastiske solen, som hver dag står opp, og går livgivende over himmelen, før den går ned igjen. Det er vanskelig å finne en mer kraftfull sammenligning, enn å sammenligne et menneske med solen. Her hos Hölderlin vil jeg si det er gjort meget konkret.

Denne lesingen kan vi underbygge ved å peke på hvordan Hölderling henvender seg til både solen og Diotima med du, og det glir helt over i hverandre hvem som er hvem. I første strofe blir det brukt ordet solen (Sonne), i andre strofe Diotima, i betydningen at hun helberedet hans sinn, og i tredje strofe igjen Diotima, i egenskap av å være himmelens sendebud (Botin), ganske likt som solen. Den diktet påkaller blir kalt Heilige (hellige), Licht (lys), Herrliches (herlige) og Liebe (elskede), alt treffende for både solen og Diotima.

Det religiøse og mystiske er også sterkt til stede i dette diktet. Dette er ikke opplysningstidens rasjonalitet, og veldig langt der i fra. Det er også en religiøsitet som ikke er knyttet til en bestemt religion, vil jeg si, her er i alle fall ingen allmektig, kristen Gud, som står over det hele, og kontrollerer. Den hellige er solen, og Ditotima, diktet går veldig langt i å skrive at det er disse som skal dyrkes, og at det er de som har helberedende, trøstende og livgivende egenskaper. Ordet göttlich (guddommelig) blir brukt om hvordan han lærer å ære henne (Diotima), eller den (solen), og rett etter er det det ordet heilte (helberedet) som blir brukt om legingen av sinnet. Å helberede (heilen) er magisk og mystisk, det lar seg ikke forklare, og det at hun helberedet sinnet hans, blir lagt frem som årsaken til at han ærer henne. Det blir ikke så mye mer religiøst, enn det.

I siste strofe er ideer vi vel i dag forbinder mest med østens religioner? Det er verdensaltet som puster, den mørke jords blomstring. Dette er ikke noe man finner verken i kristendommen eller i opplysningstidens vitenskaplige rasjonalitet, der alt skal kunne forklares, det er noe helt eget. Det er eteren som kommer ned og velsigner. Dette bryter kanskje med det som ellers står i diktet, der det er Diotima og solen som er hovedsaken. Men nå er man kanskje hensatt i en religiøs transe, der man kan gå med på et sånt bilde. Og vakkert uttrykt er det i alle fall.

Kommentar til diktet

Et dikt er hva det går an å gjøre med ord. Hölderlin viser her at går an å sette intense følelser og en svært spesiell stemning og tenkemåte, inn i ord. Han gjør det på en måte som ingen har gjort før ham, ved å bryte alle regler for hvordan et dikt skal settes opp, med rim og rytme, og spesielle verseføtter. For ham er det nesten som ordene blir så sterke, at han kan ikke stå i mot dem. Det er nesten som han bare må skrive dette diktet, for å kunne gi uttrykk for de sterke følelsene sine, som han ikke fikk uttrykket på andre måte.

Etter at Hölderlin forlot huset Gottard og husfruen Susette, stod han i hemmelig brevveksling med henne. Forelskelsen gav seg ikke, og han må ha gått og gnaget på dette, som han gikk og var plaget av mange andre ting i eget liv, og i samfunnet, samtidig. Det var ikke så mange som fulgte Hölderlin i tankene hans, noe som må ha gjort ham bare mer ensom. Det er også komplisert hva han egentlig mener, hvor sterkt han holder på mystikken, og på idealene fra fortiden. Mener han virkelig at den dunkle jords blomstring puster på ham, eller er dette bare et bilde på en stemning han har? Skjønner han selv at Susette er en vanlig kvinne, med mann og barn, og praktiske gjøremål, eller er det virkelig slik at hun kan være en Diotima, et ideal?

Noen og enhver vil vel holde den de er forelsket i, som et ideal. Jeg er selv villig til å holde både min kone og mitt barn til å være solen i mitt liv, og vel så det. Sterke ord kan aldri fullt ut uttrykke de sterke følelsene jeg har for dem. Men diktet til Hölderlin kan vise måter å tenke på, og å uttrykke seg på, som jeg synes er berikende, i alle fall for meg. Så er det opp til hver enkelt å finne ut hva de får ut av det.

Jeg er også grepet av skjebnen til Hölderling. Diktet begynner Gå under, skjønne sol. De kjente deg, hellige, ikke. Det er noe Hölderlin også kunne sagt om seg selv.

Min gjendiktning

I et dikt som dette, der det ikke er så strenge krav til formen, vil det ikke være så strenge krav til formen. Men der jeg i oversettelsen legger mest vekt på innholdet, vil jeg her i gjendiktningen også forsøke å få med litt av den poetiske kraften. I dette har jeg lite annet å støtte meg til enn min egen språkfølelse. Jeg oversetter så diktet skal la seg gjøre å lese med innlevelse og intensitet som i originalen.

Gå ned, skjønne sol

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt kun lite, de kjente deg, hellige, ikke,
For ubesværet stille gikk du opp
Over de som kjenner besværet.

Meg går du vennlig både ned og opp, o Lys!
Og mine øyne erkjenner deg helt, du herlige!
For guddommelig stille lærer jeg å ære
Da Diotima har helbredet mitt sinn.

O du himmelens sendebud! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskede! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende, tenkende oppover. Da bruste

Kildene levende, det pustet på meg
Den dunkle jords blomstring, kjærlig
Og smilende over skyer av sølv
Bøyde velsignende eteren seg, hitned.

ES2019

La sera del dí di Festa, av Giocomo Leopardi

Giacomo Leopardi kom jeg over i arbeidet med Helt grei litteratur i 2019. Det gir meg grunn til å tilbakeposte et dikt av ham, til april 2014, der jeg fylle året også med dikt fra resten av verden, ikke bare russiske. Her er hans vakre La sera del dí di Festa, foreløpig bare diktet, og så vil oversettelsen, kommentarene og alt det andre bli bedre etter hvert, sånn som det pleier.

Giocomo Leopardi (1798-1837)

Leopardi, Giacomo (1798-1837) - ritr. A Ferrazzi, Recanati, casa Leopardi.jpg
Giocomo Leopardi (1798-1837)
Bilde fra Wikipedia

Hva er en romantiker? Her skal dere få svaret på det.

Grev Giocomo Leopardi ble født 29. juni, 1798, i den lille provinsbyen Recanati, i nærheten av Ancona, på østkysten av Italia. Han var liten, blek, sykelig, og kunne aldri bli noen frigjøringshelt eller utrette de helt store oppgaver, slik han påkaller i ungdomsdiktet All’Italia. Derimot var han svært belest, og skrev allerede i ungdomsskoletiden lærde verk Lærde italienere er knyttet til antikken, til storhetstiden, men for Leopardi var dette en smerte, vel vitende som han var, om at denne storhetstiden var forbi.

I overgangen fra 1700- til 1800-tallet er det ennå opplysningstidens idealer som rår. Det er vitenskap og fornuft, mennesket som et rasjonelt vesen, strukturert filosofi og menneskelig tenkning skal gi svar på hvem vi er, hva meningen er og hva som er forskjellen mellom godt og ondt, moral og umoral. Mot dette setter Leopardi fantasien. Kanskje er det fordi at han er så liten og sykelig, at han ikke kan utrette noe i virkelighetens verden, og dermed må hengi seg til fantasien?

Det er mer til dette, når man ser til barndommen og ungdommen han hadde. I forbifarten må vi legge til at romantikkens helt er tragisk, italienernes Leopardi, vår Wergeland, russernes Pusjkin, de døde alle unge. Ingen av dem ble 40 år. Men det er bare for Leopardi hele livsløpet er tragisk, et fantastisk sinn, fantastisk talent, men etter omstendighetene hindret for egen lykke.

Recanati ligger i provinsen, den ubetydelige provinsen. Her er ikke noe intellektuelt liv. Her råder katolisismen og pavestaten. På våpenskjoldet til familien Leopardi står det «De gode gamle verdier». Om moren skriver unge Giocomo at hun gledet seg i sitt stille sinn, hver gang hun mistet et barn, hun mistet 7 av 12. Hun var følelseskald, opptatt av bønn og regnskap, ingen kjærlighet der å hente.

Og faren? Han hadde ambisjoner. Sånn tusenvis av barnefedre har det den dag i dag, og alltid har hatt det. Ambisjoner på egne vegne kan aldri bli oppfylt, på grunn av mangel av talent og av disiplin. Så får det bli opp til barna! Lille Giocomo skulle bli betydningsfull, i følge faren, han skulle bli lærd og intellektuell, han måtte lese store mengder bøker i farens gigantiske bibliotek, på flere forskjellige språk. Lille Giocomo ble en bokorm. Han satt inne og leste, i de viktige barneårene man skal ut og leke og slåss med venner og med livet.

Dette gjør kanskje også at han vil søke tilflukt til fantasien? Kjærlighetshistoriene hans går dårlig. Han blir forelsket, men det blir ikke gjengjeldt. I 20 årene har han svekket syn, skoliose (skjev rygg), astma og revmatisme. Og bronkitt og fordøyelsesproblemer. Og depresjoner. De ytre omstendigheter gjorde det vanskelig for ham å utfolde seg, ikke bare på grunn av sykdommene og den elendige helsen, men også fordi han manglet økonomiske midler, og fordi han var bundet til familien og til den lille småbyen til langt oppi det korte livet.

Giocomo Leopardi blir kalt il poeta del dolore, «smertens poet». Hans filosofi var pessimismen. Den er selvsagt knyttet opp til hans eget elendige liv, men han løsriver seg fra all selvmedlidenhet, og får håpløsheten og smerten til å være menneskets felles ulykke. Mot slutten av livet tar det kanskje overhånd, etter hvert som Leopardi skjønner at helseproblemene aldri vil gi seg, at han aldri vil oppleve noe familieliv og noen ordentlig kjærlighet, og at han heller ikke vil oppnå ordentlig anerkjennelse i en samtid han ikke når frem til.

Så den romantiske helten er i Giocomo Leopardis tilfelle antihelten. Det er den tragiske helten, helten som ikke lykkes. Leopardi var en belest mann, intellektuelt på høyde med enhver i Italia og de fleste i Europa i sin levetid, men han fant ikke svarene på sine og menneskehetens problemer i de lærde verkene. Han fant ikke løsningen på egne problemer i livet. Han måtte inn i fantasien.

Der levde han et svært rikt liv. Han var i stand til å suge inn stemninger og inntrykk som få andre, og gi det uttrykk i fantastiske, meditative dikt som bryter alle regler. La sera del dí di Festa er et eksempel, der Leopardi knytter sammen festen og hverdagen, nåtiden og fortiden, på en måte som virker som balsam på en plaget sjel. Det er lindring for smerten, en fluktmulighet, et godt sted å være, et nydelig dikt.

La sera del dí di Festa

Dolce e chiara è la notte e senza vento,
e queta sovra i tetti e in mezzo agli orti
posa la luna, e di lontan rivela
serena ogni montagna. O donna mia,
giá tace ogni sentiero, e pei balconi
rara traluce la notturna lampa:
tu dormi, ché t’accolse agevol sonno
nelle tue chete stanze; e non ti morde
cura nessuna; e giá non sai né pensi
quanta piaga m’apristi in mezzo al petto.
Tu dormi: io questo ciel, che sí benigno
appare in vista, a salutar m’affaccio,
e l’antica natura onnipossente,
che mi fece all’affanno. — A te la speme
nego — mi disse, — anche la speme; e d’altro
non brillin gli occhi tuoi se non di pianto. —
Questo dí fu solenne: or da’ trastulli
prendi riposo; e forse ti rimembra
in sogno a quanti oggi piacesti, e quanti
piacquero a te: non io, non giá ch’io speri,
al pensier ti ricorro. Intanto io chieggo
quanto a viver mi resti, e qui per terra
mi getto, e grido, e fremo. O giorni orrendi
in cosí verde etate! Ahi! per la via
odo non lunge il solitario canto
dell’artigian, che riede a tarda notte,
dopo i sollazzi, al suo povero ostello;
e fieramente mi si stringe il core,
a pensar come tutto al mondo passa,
e quasi orma non lascia. Ecco è fuggito
il dí festivo, ed al festivo il giorno
volgar succede, e se ne porta il tempo
ogni umano accidente. Or dov’è il suono
di que’ popoli antichi? or dov’è il grido
de’ nostri avi famosi, e il grande impero
di quella Roma, e l’armi, e il fragorío
che n’andò per la terra e l’oceáno?
Tutto è pace e silenzio, e tutto posa
il mondo, e piú di lor non si ragiona.
Nella mia prima etá, quando s’aspetta
bramosamente il dí festivo, or poscia
ch’egli era spento, io doloroso, in veglia,
premea le piume; ed alla tarda notte
un canto, che s’udía per li sentieri
lontanando morire a poco a poco,
giá similmente mi stringeva il core.

1820

Festdagens aften

Søt og klar er natten og uten vind,
og stillheten over takene og i midten av hagene
hviler månen, og i det fjerne avslører
aftenro hvert fjell. O min kvinne,
allerede tier hver sti, og på balkongene,
lyser uvanlig nattlampen:
du sover, hva du mottar er en lett søvn
inni dine rolige rom; og det er ingen kur
som biter deg; og allerede verken vet du eller tenker
hvor mange sår som er åpnet meg midt i huden.
Du sover: jeg denne himmel, som mildt
viser seg til syne, for å hilse viser jeg meg,
og den gamle naturen allmektig,
gjør at jeg får åndenød. — Jeg håpet deg
nekter — sa det meg, — også håpet, og for det andre
stråler ikke øynene dine om ikke av gråt. —
Denne dagen var høystemt: nå fra leken
tar du en hvil; og kanskje husker du
i drømmen hvor mange du behaget, og hvor mange
som behaget deg: ikke jeg, ikke er jeg hva du håper,
skal løpe gjennom tankene dine igjen. Imens spør jeg
hvor mye av livet som gjenstår for meg, og her for jorden,
kaster jeg meg, og skriker, og skjelver. O fryktelige dager
i slik en grønn tid! Akk! for veien
hører jeg ikke langt unna den ensomme sangen
til håndverkeren, som vender tilbake sent på natten,
etter fornøyelsene, til sitt stakkarslige husrom;
og som et villdyr trekker hjertet seg sammen i meg,
til tanken som om alt på jorden passerer forbi,
nesten uten å etterlater spor. Her og nå er festdagen
rømt, og etter festen følger
en vanlig dag, og bærer seg tiden
hver menneskelige hendelse. Eller hvor er lyden
til den antikke befolkningen? eller hvor er skriket
til våre berømte forfedre, og det store imperiet
til Roma, og hæren, og larmen
som fulgte dem på land og på sjøen?
Alt er fred og stillhet, og hele verden
hviler, og flertallet av dem reflekterer ikke over det.
I min første epoke, når man venter
begjærlig festdagen, eller etterpå
når den var slukket, jeg i smerter, våken,
presser fjærene på sengen; og til den sene natten
en sang, som lot seg høre over gangveiene,
langt unna å dø litt og litt,
allerede liksom klemmer meg om hjertet.

Språk, form og innhold

Leopardi benytter en fri form som er sjelden på hans tid. Til sammen er det 46 linjer i diktet.

Oversettelsen er ennå ikke ferdig. Jeg jobber meg møysommelig gjennom den, og renskriver den etterpå. Det krever en del arbeid. I de omfattende kommentarene grupperte jeg først fem og fem linjer for hvert avsnitt, men nå som jeg henter arbeidet opp igjen i mars 2020 vil jeg heller kommentere setning for setning.

Tittelen er La sera del dí di festa, direkte oversatt «kvelden til dagen til festen». Det vanlige ordet for dag på italiensk var den gang som nå il giorno, er en poetisk variant. «Festdagens aften» er en løsning som skal fungere godt på norsk.

Første setning går over de fire første linjene, og sier kvelden er søt og klar, uten vind, det er stillhet over takene, midt over der hviler månen, og aftenroen åpenbarer fjellene langt unna. Det er mange alternative skrivemåter der i starten, og gjennom diktet. Queta er alternativ for quieta, «stillhet», og sovra er en alternativ skrivemåte for sopra, «over». Leopardi endrer også setningsstrukturen så den fungerer utmerket poetisk, men gjør det vanskelig å oversette og å forklare. Det er også noen vanskeligheter i ordvalget når det skal over i norsk. Serena står ikke oppført i norsk ordliste, annet enn som treff på det norske ordet aftendogg. Dizionario Italiano på nett skriver at utrryket er regionalt for aftendoggen, eller arkaisk for serenitá, «klart vær», eller «(sinns)ro». Så der ligger en spenning svært vanskelig å finne et tilsvarende norsk ord for. Det samme gjelder i mindre grad for verbet rivelare, engelsk reveal, norsk «avsløre» eller «åpenbare». Tanken er nydelig, det er aftenro (serena) som viser frem fjellene akkurat som de er!

Overgangen til neste setning er nydelig. Stemningen er satt med setning nummer 1, så kommer utropet: O donna mia (O min kvinne). Dikteren henvender seg til en kvinne, det er opp til leseren å tolke at det er en kvinne han tenker på der i den meditative stunden, eller om det er en påkallelse av Guds morder, jomfru Maria. Så er det litt å nøste opp i e pei balconi/ rara traluce la notturna lampa. Formen pei er sammensatt av per + i, det er for + bestemt form, «for balkongene». Så er det traluce, sammensatt av tra (mellom) + luce (lyser), ordet skal bety gjennomlyser. Jeg oversetter bare med «lyser». Og så oversetter jeg rara («sjelden, uvanlig») med uvanlig, og sånn at det i oversettelsen blir at lampen lyser på en uvanlig måte. I originalen står adjektivet med hunkjønnsending, rara, og skal da i regelen være knyttet til et hunkjønnsord. Men heller ikke på italiensk er det vanlig å ha verbet mellom adjektivet og substantivet, så jeg skjønner ikke helt hva dette er for noe. Jeg mener det også i originalen må være at nattlampen lyser uvanlig, og at det ikke er en uvanlig nattlampe som lyser, men jeg kan ikke forklare hvorfor grammatisk. La notturna lampa er atskillig mer poetisk enn «nattlampen», men det får gå. Så er det kolon til: du sover (tu dormi). Dette kan nok være kvinnen han påkaller i begynnelsen av setningen, oppe i linje 4. Videre er det at denne du-personen mottar en lett søvn, i dine rolige rom (merk flertall: nelle tue chete stanze). Setningene fortsetter med at det er ingen kur som biter deg (e non ti morde/ cura nessuna), kanskje et nikk til de mange sykdommene og plagene Leopardi selv hadde, og til den smertefulle og plagsomme behandlingen av dem. Videre er apristi passato remoto, en fortidsform som vi ikke har på norsk. Den betegner en fortid som er så lenge siden, at den ikke lenger har dagsaktuell betydning. Setningen er «allerede vet eller tenker du på alle sårene som er åpnet meg midt i huden» (giá non sai né pensi/ quanta piaga m’apristi in mezzo al petto). Det er sterkt sagt.

Linje 11 begynner med en ny setning, først «du sover» (Tu dormi), en gjentagelse av det som også står noen linjer over. Så fortsetter det med «Jeg er den himmel som mildt kommer til syne» (io questo ciel/ che sí benigno appare in vista«. I originalen er ikke bindeverbet «er» (sono, måtte det vært her). På italiensk betyr apparire «å komme til syne», og vista «syn», så det er i originalen en understreking her, som jeg ikke får frem på norsk. Innholdet i linje 13 er subjekt i setningen som fortsetter under. Så er det naturen, som blir beskrevet som gammel (antico) og allmektig (onnipossente), med et adjektiv før og etter. Jeg har beholdt denne plasseringen på norsk. Det italienske ordet for gammel, antico, passer i diktet bedre enn det norske, fordi det bærer i seg betydningen gammel/antikk på en gang. På norsk skiller vi mellom de to. Nyansen er viktig i diktet, som senere mer tydelig skal hente opp fortiden med romertiden. Frasen che mi fece all’affanno har er direkte oversatt «at gjør meg til (å få) åndenøden». Jeg har omskrevet litt, der.

Så kommer en passasje som er litt vrien. A te betyr direkte oversatt «til deg», men italienerne bruker denne konstruksjonen for indirekte objekt, der vi både på norsk og italiensk bare kan bruke objektsformen av pronomenet. Jeg nekter deg håpet, altså, eller «jeg håper deg/ nekter», for å få ordene plassert på sin rette linje. Vendingen mi disse er en passato remoto, tredje person entall, «han», «hun» eller «det» som sa meg i en fortid som ikke lenger er aktuell. På norsk trenger vi her et pronomen, og jeg velger «det», det er håpet som som sier det. Også denne setningen ender vakkert, med at «for det andre stråler ikke øynene dine, om ikke det er av gråt» (e d’altro/ non brillino gli occhi tuoi se non di pianto).

Linje 17 begyner også med en ny setning, og en passato remoto, fu (var). Kvelden var festlig og høystemt, men nå er den forbi. Nå er det roen og hvilen som overtar (or da’ trastulli/ prendi riposo).. I linjene 19 og 20 er piacesti og piacquero passato remoto i 2. person entall og 3. person flertall for verbet piacere (behage). Verbet er mye brukt på italiensk, mange ganger der vi på norsk vil omskrive med «liker», og la den/de som liker være den aktive. På italiensk sier de i stedet «det behager meg», for «jeg liker det». Betydningen er at du i søvne husker hvor mange som likte deg (piacesti – du til dem), og hvor mange du likte (piacquero – de til deg). Det gjaldt på denne festddagen, som er forbi, passato remoto, en forgangen tid. Så følger noe av det vanskeligste i hele diktet, språklig sett. Først er det non io, non giá ch’io speri, direkte oversatt: «ikke jeg, ikke allerede hva jeg du håper». Verbet speri (håper) står i andre person, men pronomenet foran står i første person, io (jeg), ikke tu (du). På norsk gir det bare mening i noe sånt som «ikke jeg du håper…» Og det er dit vi skal. Setningen fortsetter al pensier ti ricorro, der ricorrere kan bety flere forskjellige ting (se gloselisten), og der meningen er at han ikke skal løpe gjennom tankene hennes igjen. Eller: det er ikke han hun håper skal løpe gjennom tankene sine. Direkte oversatt er siste del av setningen: «til tankene deg jeg løper igjen», og satt sammen med delen over, «ikke jeg, det er allerede ikke jeg, du håper/ løper deg i tankene igjen». Noe sånt.

Neste setning, i linje 23, begynner med en arkaisk, poetisk form av 1. person entall av verbet chiedere (å spørre), chieggo for chiedo (jeg spør). Intanto kan bety litt av hvert, som det fremgår av gloselisten, og quanto a viver mi resti betyr noe i retning av «hvor mye av å leve er meg igjen i rest», Jeg har omskrevet den for å få grei, flytende norsk. Videre kaster han seg til jorden, og skriker (grido), og skjelver (fremo).

O giorni orrendi/ in cosí verde etate betyr «O grufulle dager/ i slik en grønn tid». Det er ungdomstiden han snakker om, den grønne, friske tid, som skulle være løfterik og skjønn, men som for ham altså er forferdelige. Sammenhengen mellom italienske orrendo og engelske «horrendous» er lett å se. Det er samme ord vi på norsk bruker i «horror». Formen etate er en litterær forvanskning av standardformen età.

Vider følger en ganske lang setning som går fra linje 24 til 30. Den begynner med utropet ahi!, som betyr «au, akk», og fortsetter med at han på veien hører den ensomme sangen til håndverkeren ikke langt unna, en som kommer tilbake sent på natten. Formen lungo er en litterær form for lungi, «langt unna», odo er første person entall av udire (høre, erfare)., og riede-> riedere er en litterær form for ritornare (vende tilbake). I linje 27 står solozzo (moro, hygge, tidsfordriv) i flertall, solazzi. Jeg ovesetter med «fornøyelsene». I linje 28 er det fieramente, som ikke står i norsk ordbok, men som er sammensatt av fiera (villdyr) og –mente (-aktig). Italiensk ordbok har 4 forskjellige betydninger av ordet (se gloseliste, italiensk versjon), fra modig til sint. Jeg bruker «som et villdyr». Vendingen mi si stringe il core er ord for ord «meg seg (det) strammer hjertet», det refleksive verbet stringere (klemme, trekke seg sammen) står i tredje person, derfor parentesen (det). Jeg håper og tror jeg har fått det riktig sånn jeg oversetter det. Core er en annen skrivemåte for cuore (hjerte). Linje 29 og 30 med a pensar come tutto al mondo passa/ e quasi orma non lascia oversetter jeg litt forenklet, men sånn at meningen kommer klart frem. Det er håndverkeren som synger på vei hjem, fra festen, og så strammer hjertet seg sammen hos jeg-personen, der han tenker på hvordan alt i verden passerer, og ikke etterlater seg spor.

Ecco è fuggito ((se) her er flyktet) er enkel og eksakt italiensk, men vanskelig å få over i norsk. Det italienske ecco blir brukt der vi på norsk vanligvis bruker flere ord, «(se) her (er det)», og i andre betydninger der «se her har vi det» også er en mulig omskriving, sånn som «akkurat!» Ofte blir det brukt når man akkurat har funnet noe eller har erkjent noe, og ofte passer det med et utropstegn. Jeg prøver meg med «her og nå», og flytter fuggito (flyktet (vekk)) til linjen under. Det gjør også at jeg må flytte festdagen (il dí festivo) opp til linjen over. Videre er det at etter festdagen følger en vanlig dag. I den bærer hver menneskelige hendelse tiden. Det er hver menneskelige hendelse (ogni umano accidente) som er subjektet i setningen, se ne er de spesielle og for utlendinger vanskelige italienske småordene, som kan bety så mange forskjellige ting og brukes så mye. Se er her seg, og ne er det spesielle italienske pronomenet som inneholder så mye, her hele resten av setningen. Meningen er at etter festdagen kommer hverdagen, og det er den som inneholder alt i livet.

I neste linje spør han hvor lyden til den antikke befolkningen er: Or dove è il suono/ di quei popoli antichi? Setningen fortsetter etter spørsmålet, med hvor er skrikene til våre berømte forfedre? Her knytter Leopardi det sammen med antikken,, og henter frem det store imperiet til Romerriket, med armeene (l’armi), larmen (il fragorio), som che n’andò per la terra e l’oceáno. Formen andò er passato remoto av andare, å gå. Det er «gikk med dem på jorden og på sjøen», en omskriving av at romerne en gang dominerte land og hav. I diktet er poenget at dette er borte nå, stillheten har overtatt.

Neste setning begynner nettopp med Tutto è pace e silenzio, e tutto posa/ Il mondo, som betyr at alt er fred og stillhet, og at verden nå hviler igjen. Jeg har i oversettelsen stokket litt om på rekkefølgen av ordene. Videre heter at flesteparten av dem ikke tenker over dette her (non si ragiona). På norsk kan ikke godt reflektere stå uten være fulgt av hva man reflekterer over, så det har jeg lagt til enkelt, «reflekterer over det». Det er verden som hviler, og ikke tenker over storheten som en gang har vært. For diktet og dikteren er nok dette et uttrykk for ensomhet, siden dette betyr så mye for ham.

Så er dikteren tilbake i sin egen tid, nella mia prima etá, hvor det etter å ha vært forventet en heftig festdag (s’aspetta/ bramosamente il dí festivo), eller etter (poscia) denne er forbi (era spento – «var slukket»), så er jeg-personen i smerter, søvnløs, og presser på dunet (han ligger på). Han får ikke sove. Poscia er et litterært uttrykk for etterpå, det stod opprinnelig ikke på Ordnett.no, men etter at jeg gjorde dem oppmerksom på det, er ordet nå inne. Setningen fortsetter ut til enden av diktet. Det er til den sene natten en sang, der han ligger våken, s’udia er alternativ skrivemåte til s’udiva, imperfetto av udire (høre, erfare) med en refleksiv (s’), på norsk «hørte seg». Det er denne sangen langt unna, som nå dør litt og litt, sånn festaften og fortiden også har dødd ut, og alt liv forgår. Det klemmer poeten om hjertet, enda en gang, og sterkere nå.

Gloseliste

Gliosene blir slått opp på ordnett.no. Jeg legger dem inn når jeg har fått oversatt hele diktet.

(uttale: di) m dag (litt.)
tetto (uttale: tétto) m (øverste, utvendig) tak (også fig.)
orto (uttale: òrto) (adj.) grønnsakshage, kjøkkenhage
posare (-ò-) 1. (vb. trans.) legge, stille, sette 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere) stå, hvile, være fundert 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) sitte modell, posere 4. (vb. refl.) stoppe opp, slå seg ned, sette seg, legge seg
rivelare (-vé-) (vb. trans.) avsløre, røpe, åpenbare
sentiero (uttale: sentièro) m sti, gangvei
dormire (dò-) 1. (vb. intrans., hjelpevb. avere) sove; 2. (vb. trans.) sove;
accolse -> accogliere (uttale: accògliere) (vb. trans.) 1. motta 2. bifalle 3. romme, huse, ta imot;
agevole (uttale: agévole) (adj.) lett, overkommelig, som kan utføres uten særlig strev
cheto (uttale: chéto) (adj.) (litt.) rolig
mordere (uttale: mòrdere) (vb.trans.) 1. bite 2. (om insekter) stikke 3. (om anker o.l.) gripe 4. (om dekk, hjul) gripe godt 5. gripe om, holde fast 6. (om redskaper o.l.) bite 7. (om syrer) etse 8. (vb.intrans., hjelpevb. avere) bite (om kulde) 9. (vb.intrans., hjelpevb. avere) (om mat, væske o.l.) brenne på tungen, svi
cura f 1. omsorg, omhu; 2. administrasjon, styring, ledelse, oppsyn 3. (rel.) (prests) kall, gjerning; cura d’anime sjelesorg 4. pleie, behandling, kur;
piaga (uttale: piaga) f 1. sår 2. (fig.) plage
apristi – passato remoto -> aprire (àpro) 1. (vb. trans.) åpne; 2. (fig.) åpne, åpenbare 3. åpne, gå i gang med; 4. åpne, begynne, sette i gang; 5. (vb. refl.) åpne seg, revne 6. (vb. refl.) begynne, ta til;
benigno (adj.) 1. mild, elskverdig 2. (med.) godartet
apparire (-àio, mindre vanlig: -isco) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. komme til syne, vise seg 2. komme fram, stå opp, være synlig 3. synes, se ut 4. synes/se ut til å være, virke
vista f 1. syn, synssans; 2. syn, det å se 3. syn, det en ser, panorama, utsikt; affacciare (-à-) 1. (vb. trans.) (sjelden) vise, la se (i vindu/dør o.l .) 2. (fig.) fremsette, fremlegge 3. (vb. refl.) vende (su mot/ut mot) 4. (vb. refl.) vise seg, komme til syne 5. (vb. refl.) (fig.) vise seg, dukke opp
salutare (vb. trans.) 1. hilse 2. besøke, hilse på 3. hilse velkommen 4. ta farvel med 5. (mil.) saluttere, gjøre honnør 6. (vb. refl.) hilse på hverandre
onnipossente -> onnipotente (uttale: onnipotènte) (adj.) allmektig
affanno m 1. åndenød, pustebesvær 2. (fig.) strev, anstrengelse 3. (fig.) bekymring, engstelse, smerte
nego -> negare (-è-) (vb.trans.) 1. nekte, benekte 2. si nei, svare benektende; 3. nekte, avslå, ikke gå med på 4. (vb.refl.) vegre seg, ikke gå med på, avslå; brillare (vb.intrans., hjelpevb. avere) 1. stråle, lyse, funkle; 2. (fig.) briljere, utmerke seg 3. (om mine, sprengladning) eksplodere, detonere, gå av 4. (vb. trans.) (om mine, sprengladning) avfyre, sprenge
pianto (uttale: pianto) m 1. gråt 2. tårer; 3. sorg, klage 4. (fig., hverdagslig) elendighet, bedrøvelighet, lidelse
trastulli -> trastullo m lek, tidsfordriv; trastulli infantili barneleker
riposo (uttale: ripòso) m 1. hvile, pause 2. søvn 3. pensjon 4. hviledag, helligdag, fridag, ukedag der butikk/restaurant/kontor holder stengt 5. (mil.) hvil!
ricorrere (uttale: ricórrere) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. henvende seg (til), søke hjelp (hos), oppsøke 2. gripe (til), ty (til), ta til hjelp, benytte seg (av) 3. (jur.) fremlegge et søksmål, anke 4. falle, være (om årsdager, feiringer, høytider o.l.) 5. gjenta seg, gå igjen, forekomme 6. løpe igjen, løpe tilbake
pensiero (uttale: pensièro) m 1. tanke 2. tenking, idé, refleksjon 3. mening, oppfatning 4. bekymring 5. oppmerksomhet, gave
intanto (adv.) 1. i mellomtiden, imens 2. imidlertid, ikke desto mindre, når alt kommer til alt 3. (for å uttrykke tilfredshet) altså
fremere (uttale: frèmere) (vb.intrans., hjelpevb. avere) skjelve, dirre, beve (av en følelse)
mi getto -> gettarsi (1. (..) 7.) 8. (vb.refl.) kaste seg; munne ut (om vannløp);
orrendo (uttale: orrèndo) (adj.) fryktelig, skrekkelig, grusom
ahi, ai (interj.) au!, å!, akk!
odo -> udire (òdo) (vb. trans.) 1. høre, lytte 2. erfare, få vite
artigiano m håndverker
sollazzo m moro, hygge, tidsfordriv)
ostello (uttale: ostèllo) m herberge
stringere (uttale: stringere) (vb. trans.) 1. holde fast, klemme, presse (sammen), bite sammen, trykke, trekke sammen, stramme, knytte 2. (om klær, sko) stramme, være for trang (for) 3. gjøre mindre, legge inn (tøy) 4. (fig.) komprimere, presse sammen, forkorte 5. (vb. intrans., hjelpevb. avere) (om kjøretøy) komme/tendere ut mot (en veikant, en side); 6. (vb. refl.) holde seg fast (a i), klamre seg (a til) ; omfavne hverandre 7. (vb. refl.) trekke (seg) sammen, rykke sammen, flytte seg litt (for å gi plass) 8. (vb. refl.) bli smalere, bli trangere 9. (vb. refl.) (om tøy) krympe 10. (vb. refl.) hylle seg, vikle seg (inn i), vikle om seg
orma (uttale: órma) f spor, fotspor
festivo (adj.) 1. fri-, helligdags-; giorno festivo fridag, helligdag 2. (litt.) festlig, glad
volgare (adj.) 1. vulgær, folkelig, simpel 2. folke-; lingua volgare folkespråk (særlig om det italienske språk i middelalderen, i motsetning til latinen)
accidente (uttale: accidènte) m 1. uforutsett hendelse, tilfelle 2. uhell, ulykke 3. (med.) slagtilfelle 4. plageånd, urokråke
popolo (uttale: pòpolo) m 1. folk, folkeslag 2. befolkning, innbyggere 3. (om sosial klasse) folk, underklasse 4. folkemengde
avo m 1. (f -a) bestefar, bestemor 2. (flt.) forfedre, aner
fragorio -> fragore (uttale: fragóre) m 1. bråk 2. (fig.) stor oppmerksomhet, oppstyr
ragionare (vb. intrans., hjelpevb. avere) resonnere, reflektere
età (uttale: eta) f 1. alder; che età ha? hvor gammel er han? 2. tidsalder, epoke; l’età di Augusto Augustus’ tid
bramosamente -> bramoso (uttale: bramóso) (adj.) (litt.) fylt av heftig begjær, begjærlig
poscia (uttale: pòscia) (adv.) (litt.) etterpå, etter, senere, siden
spento (uttale: spènto, spénto) (adj.) 1. slukket 2. avslått 3. matt, blass; så vidt hørbar 4. (fig.) død, utdødd
doloroso (uttale: doloróso) (adj.) 1. smerte-, smertelig 2. smertefylt
veglia (uttale: véglia) f 1. det å være våken, det å sitte oppe om natten, våking 2. fest (eller annen tilstelning) som varer til langt på natt/varer hele natten
premea -> premere (uttale: prèmere) 1. (vb. trans.) trykke (på), presse, klemme; 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere) trykke, presse, klemme
piume -> piuma (uttale: piuma) f fjær, dun
lontanando – allotanando -> allontanare 1. (vb. trans.) fjerne (også fig.) 2. sende bort 3. vekke motvilje (mot) 4. (vb. refl.) fjerne seg (også fig.)

Dizionario Italiano

Noen oppslagsord fantes ikke i italiensk-norsk ordbok, så jeg har benyttet italienske ordbøker på nettet.

serena 1 regionale nell’uso settentrionale: rugiada notturna 2 arcaico serenità, chiarezza del cielo
tralùcere 1 difettivo mandar luce, risplendere attraverso un corpo trasparente, una fessura, ecc. 2 in senso figurato trasparire
fieramente 1 coraggiosamente 2 dignitosamente 3 accanitamente, energicamente 4 furiosamente
poscia avv. Poi, in seguito: “Poscia, più che ‘l dolor poté ‘l digiuno” (Dante); anche preceduto dalle prep. da o di: “li vostri spirti trapassar da poscia/per sua vertù nel ciel” (Dante) cong. Dopo che, allorché, per introdurre una frase temporale esplicita o implicita: “Poscia fermato, il foco benedetto/alla mia donna dirizzò lo spiro” (Dante) riede -> riedere (lett.) ritornare

Forkortelser
Sovra -> sopra
pèi -> per i
chieggo -> chiedere (arkaisk, poetisk, 1. person, presens)
etate -> variante letteraria di età
lunge -> variante letteraria di lungi
core -> variante arcaica e letteraria di cuore

Kommentar

Det er virkelig et nydelig dikt. Jeg, for min del, blir sugd inn i det, selv ved første gangs lesning, og selv om min italiensk ikke er god nok til å få med meg hele innholdet. Det er fullt av ord jeg ikke skjønner, og fullt av ord og meninger jeg misforstår. Likevel er det noe med rytmen og flyten i ordene, som fanger meg helt. Og det blir ikke mindre, når jeg leser diktet på ny og på, og finner ut av stadig flere ord og meninger, arbeider meg gjennom det.

Dette er en personlig erfaring med lesingen av diktet, og den kan ikke enkelt overføres til andre. Min norske oversettelse yter heller ikke diktet rettferdighet. Likevel kan det være noe for alle her å få utbytte av, også 200 år etter diktet ble skrevet, like mye da, som nå, vil jeg si. For nå lever vi i en heseblesende tid, der tilværelsen består av intense sekunder, der hver nyhet og hvert problem gjelder livet og verdens undergang, der det står så mye på spill, inntil hele spørsmålet og problemet er glemt, inntil vi kommer til det neste.

I diktet til Giacomo Leopardi senker roen seg. Det er ettertenksomhetens tid. Nåtiden blandes med fortiden, sånn romantikerne var gode til, og sånn som det gjaldt på den tiden. Og sånn som vi kunne blitt flinkere, vi som tenker at alt som skjedde før vi ble født, teller ikke, og at alt som skjedde i går, er gammelt. Jeg tror mennesket trenger noe mer enn bare å være med i stormen, mer enn bare å høre til en gruppe og bli sett i nåtiden, jeg tror vi har behov for noe større enn bare dette øyeblikk. Nå er jeg personlig hobbyfilosof, mer enn analytisk poesiformidler, men det er disse tankene og meningene hos meg, som gjør at diktet til Leopardi vekker sånn gjenklang til meg.

Her er det kvelden, etter festen, der det er en jeg-person og en du-person, en mann og en kvinne. De har hatt en bra dag, og nå tenker mannen, og observerer mannen. Det er en italiensk natt, som mange av oss kjenner den, varm og god, og uten vind. Det er veldig sanselig, slik det skildres. Han får det nesten til som at ordene forsvinner i stemning. Alt forsvinner i ett, observasjonene, sansingen, stemningen, følelsene, fortiden og nåtiden. Det er mesterlig gjort.