The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

The tyger (Tigeren), av William Blake

Det var til å begynne med en sommerpost med en litt sommerlig kvalitet, dette diktet her. Jeg hadde først ikke tid til å gjøre det skikkelig, men har fått pusset på det siden, så resultatet nå skal være helt greit.

Inspirasjonen til å velge dette diktet, kom av den nyeste platen til Bob Dylan, Tempest. Der er den siste sangen Roll on John, en hyllest til John Lennon. I siste verset der (i sanger snakker vi om vers, det blir litt kleint å bruke det korrekte strofer, når alle bruker vers og forstår det riktig) er det sitat fra dette diktet

Tyger, tyger, burnin' bright
I pray the Lord my soul to keep
In the forest of the night
Cover him over and let him sleep.

Hele teksten til sangen kan dere se på den beste siden for tekster og akkorder til Dylans sanger, den i regi av Eyolf Østrem, enkelt kalt Dylanchords. Jeg kan ikke få meg til annet enn å tro at Dylan her erter John Lennon litt, med å skrive liksom i hans stil, bare mye bedre, og primitivt til Dylan å være. Det er en underlig og vakker sang, som stimulerte meg til å ta en nærmere titt på det underlige og vakre diktet til den underlige poeten, William Blake (1757-1827). Interesserte kan sjekke hva som står om ham på Store norske leksikon. Enda mer interesserte kan sjekke podcasten Songs of Innocence and Experience til BBC In our time.

Nå som jeg henter posten opp igjen for å forbedre den, i 2019, vet jeg at Blake kommer til å bli en gjenganger her på bloggen. Siden 2013, da diktet først ble postet, har jeg fått lastet ned samlingene det stod i, Songs of Innocence (1789) og Songs of Experience (1794). Eller Songs of Innocence and Experience, som det heter i min utgivelse, og alle senere utgivelser etter originalutgavene. Jeg har lest gjennom samlingene flere ganger, de fascinerer meg dypt, sånn som de har fascinert hundretusenvis av andre opp gjennom årene. Diktene er veldig enkle, nesten barnslige, men så er det noe mer med dem, som gjør at man liksom ikke kan legge dem fra seg, og bli ferdige med dem.

I bloggens første år postet jeg diktet The fly, et dikt som nok også vil få en forbedret post, nå som jeg først er i gang med William Blake. Siden har jeg postet The lamb, fra samlingen Songs of innocense. og som diktet The Tyger er en respons på.

The tyger

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

In what distant deeps or skies 
Burnt the fire of thine eyes? 
On what wings dare he aspire? 
What the hand dare sieze the fire?

And what shoulder and what art, 
Could twist the sinews of thy heart? 
And when thy heart began to beat, 
What dread hand? & what dread feet? 

What the hammer? what the chain? 
In what furnace was thy brain? 
What the anvil? what dread grasp 
Dare its deadly terrors clasp? 

When the stars threw down their spears, 
And water’d heaven with their tears, 
Did he smile his work to see? 
Did he who made the Lamb make thee?

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Dare frame thy fearful symmetry?

Songs of experience, 1794

Min oversettelse

Tigeren

Tiger! Tiger! lysende klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye
Kunne fatte din fryktelige symmetri?

I hva fjerne dyp og himler
Brant det dine øyners ild?
På hva vinger tør han aspirere?
Hva slags hånd tør ilden gripe?

Og hva skulder, Og hva håndverk,
Kunne vri til senene i ditt hjerte?
Og når hjertet ditt begynte å slå,
Hva fryktelige hender og hva fryktlige føtter?

Hva slags hammer? Hva slags kjetting?
I hva smelteovn var din hjerne?
Hva ambolt? Hva fryktelig grep
Tør dens dødelige terror holde fast?

Når stjernene kastet sine spyd ned,
Og vannet himmelen med tårene,
Smilte han da han fikk se sitt verk?
Var det han som laget lammet, som laget deg?

Tiger! Tiger! lyser klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye?
Tør fatte din fryktelige symmetri

Språk, form og innhold

Diktet har seks strofer, der den siste strofen er en gjentakelse av den første. Hver av strofene har fire verselinjer, med parrim, aabb. Versefoten er trokeisk, med annenvher tung og lett stavelse, og konsekvent trykktung utgang på linjene. Det er fire trykktunge stavelser i hver linje. Jeg viser med å utheve de trykktunge stavelser i første strofe.

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

Som vi ser skifter rekkefølgen på de trykktunge og trykklette stavelsene i siste linje. Dette gjelder bare for første og siste strofe. Ellers går det i tung-tett også der.

Strofe 3 og 5 veksler mellom trokeisk og jambisk versefot. Jeg viser med strofe 5;

When the stars threw down their spears
And water’d heaven with their tears
Did he smile his work to see
Did he who made the Lamb make thee?

Så i de fire strofene i midten (utenom første og siste, som er like) veksler mellom å ha trokeisk og jambisk versefot i linjene 2 og 4. Antall trykktunge stavelser og den trykktunge utgangen er alltid lik. Det går også an å si at disse to strofene som skiller sg ut, har en opptakt i linjene 2 og 4.

I originalutgaven er diktet utstyrt med en tegning av en tiger. Blake var en dyktig tegner, og kunne uttrykke hva han ville. Her har han valgt det som ser ut til å være en ganske snill tiger, nesten smilende, og med en litt merkelig anatomi. Diktet og samlingen er blitt blant de mest kjente i engelsk litteraturhistorie, men da diktene først kom ut, fikk han bare solgt en håndfull utgave. Hvert av diktene var inngravert for hånd av Blake selv, på en metallplate, og det samme var tegningene og illustrasjonene. Så ble platene kopiert opp, og det var slik samlingene Songs of innocence og Songs of experience først ble utgitt. Det er såpass spesielt, at jeg legger ved en faksmile av originalutaven (hentet fra Wikipedia Commons).

Faksmile av diktet The Tyger, som det så ut i originalutgaven av 1794. Tigeren er tegnet av William Blake selv, som illustrasjon til diktet. Teksten er hans håndskrift.

Når det gjelder oversettelsen, så skilte jeg ut en oversettelse og en gjendiktning da jeg bearbeidet posten i januar 2019. I den forbindelse la jeg også til en gloseliste. Det viste seg å være ganske krevende, både å oversette og å gjendikte ordentlig, men nå skal jeg ha fått til versjoner jeg kan la stå.

I første strofe er det vanskelig å få oversatt burning bright. Burning er presens partisipp av to burn (å brenne, å gløde), bright (lys) er lagt til i gloselisten. Vi kan også på norsk bruke brenne i betydningen gløde og lyse, men engelskmennene gjør det mer enn oss. Jeg oversetter derfor med lysende, og beholder partisippen. Et tilbakevendende problem i diktet er bruken av genitiv, eller bruken av preposisjon for å uttrykke genitiv. I første strofe skjer det i andre linje, in the forrests of the night. Her er det nattens skoger som strengt tatt er riktig, det er et eiendomsforhold som blir uttrykt, ikke skogene om natten, eller i natten. Dette er kanskje spissfindigheter. Problemet kan kanskje omgås med å beholde samme preposisjon på norsk, «skogene av natten», men jeg synes det blir kunstig. Så jeg oversetter med skogene om natten. Jeg er dog ikke konsekvent med denne måten å oversette på gjennom diktet. det er nattens skoger som er riktig, men skogene i natten skulle være nær nok. Problemet med engelsk genitiv of (av) kommer flere ganger nedover diktet. Det er også et problem å oversette frame (bygge, ramme inn). Ordet er lagt til i gloselisten. Substantivet frame er ramme, og jeg forstår bruken av ordet i diktet her som å ramme inn, eller fatte, den skremmende symmetrien til tigeren.

I andre stroe er det også bruk av preposisjon for å uttrykke genitiv, fire of thine eyes. Her har jeg oversatt med «dine øyners ild». Videre er det vanskelig å oversette Aspire, som er latinsk, og satt sammen av ad (til) og spirare (puste, ånde) . Det betyr «strebe-» eller «trakte etter». Som så mange ganger ellers når jeg har slike problemer, ender jeg med det norske ordet som er nærmest originalen, «aspirere» her ikke er helt god norsk. I strofe 3 har jeg endt opp med å oversette art (kunst, håndverk) med håndverk. Sinew er «sene», ofte «muskelsene». Det inngår i en sammenheng med preposisjonen of, som jeg her løser med «senene i ditt hjerte», selv om det strengt tatt altså er «ditt hjerters sener», som står. Dread er et sterkt ord, det er noe som er veldig skremmende, fælt og fryktelig, Norske fryktelig er kanskje litt tømt for mening, og blir brukt i sammenhenger som «fryktelig mas» og til og med «fryktelig kjekt», Engelske dread har beholdt uhyggen i seg. Gjennom hele diktet er det et spørsmål hvordan å oversette engelske what (hva), som i diktet er brukt på en måte vi på norsk vanligvis vil bruke «hvilke». Jeg har etter å ha vekslet litt frem og tilbake endt opp med originalens «hva». Der det i originalen står what the har jeg oversatt med hva slags, for å få rytmen litt lik som hos Blake.

Det gjelder i strofe 4, der what the hammer, what the chain er oversatt med hva slags hamer, hva slags kjetting. Ordene Furnace (smelteovn). Anvil (ambolt), grasp (grep, tak) og clasp (hekte sammen) er lagt til i gloselisten. Det er ikke opplagt hvordan alt skal oversettes til norsk. I strofe 5 er ordene forståelige, men meningen kanskje litt snål. Stjernene kaster ned sine spyd, og væter himmelen med tårene sine. Jeg antar at det er slik at de kaster ned sine spyd, i respekt, og som tegn på at man overgir seg, slik det var tradisjon for i gamle tider. Hva tårer stjernene har og som vannet himmelen, skal jeg kanskje ikke begi meg ut på å tolke. Det er forskjellige måter å tolke dette på. Jeg har oversatt som det står i originalen.

Innholdet er både lett og vanskelig tilgjenglig på en gang. Det er poeten, som påkaller tigeren, som lyser i nattens skoger, og spør ha slags udødelig hånd eller øye som kan ha skapt den? Her er det å merke forskjellen fra tilsvarende spørsmål i The Lamb, der poeten henvender seg direkte til lammet, liksom for å forklare den. Om tigeren spør poeten i undring, og uten at tigeren hører.

Videre er det bare utfylling og utdyping av spørsmålet, også ulikt The Lamb, der svaret kommer med en gang. I strofe to er det i hvilke fjerne dyp og himler, ble gløden i tigerens øyne tent. På hvilke vinger våget han å fly, hvilken hånd våget å røre denne ilden i tigerens øyne? Alt gjelder i litt overført betydning.

Gloseliste

Gloselisten er lagt til i januar 2019, med gloser slått opp i ordnett.no.

bright 1. klar, lys, lysende, blank, speilblank, glinsende, skinnende 2. glad, gledesstrålende, lykkelig, lys 3. (om farge) klar, sterk, høy- 4. våken, oppvakt, begavet
frame 1. konstruere, bygge 2. (om bilde e.l.) ramme inn, sette i ramme 3. utforme, utarbeide 4. uttale, forme, formulere 5. utvikle seg, arte seg
fearful 1. redd, redd av seg, fryktsom, lettskremt, engstelig 2. fryktelig (hverdagslig), forskrekkelig, forferdelig
symmetry symmetri, harmoni, balanseb

aspire 1. lengte, strebe, aspirere 2. (gammeldags) stige, heve seg

art 1 kunst (særlig visuell kunst, maleri og skulptur) 2 kunstfag, kulturfag, kunstart 3 forming, håndverk 4 kunstferdighet, dyktighet 5 list, knep, krokveier 6 illustrasjoner, illustrasjonsmateriell (i reklamebransjen, journalistikk)
sinew 1 (anatomi) sene 2 (overført) styrke, kraft 3 (overført) bærende kraft
dread 1 fryktelig, skrekkelig, fryktet 2 (litterært, spøkefullt) (ære)fryktinngytende

furnace 1. masovn, (smelte)ovn 2. fyr(ings)anlegg, fyr(ings)kjele 3. (overført) ildprøve, prøvelse 4. (overført) bakerovn 5. atomreaktor
anvil 1. ambolt 2. (anatomi) ambolt (ben i øret) 3. (meteorologi) amboltsky
grasp 1. grep, tak 2. rekkevidde 3. makt, vold, herredømme 4. oppfatning, forståelse, fatteevne
clasp 1. kneppe (fast), spenne, hekte sammen, låse 2. festes, gå i lås 3. omfavne, omslutte, trykke, gripe, klemme, holde

spear 1. spyd, lanse 2. lyster, lystregaffel, fiskespidd, fiskespyd 3. (poetisk) spydbærer

Kommentar til diktet (En liten analyse)

Dette er en blogg som skal spre poetisk glede. Analyse hører forskning og utdanning til, der skal man være vitenskaplig, etterrettelig og ikke skrive noe man ikke har dekning. I en blogg kan man være begeistret, i en analyse skal man være nøktern. Her vil jeg være litt begge deler.

Diktet bruker virkemidler det er lett å peke på og å forstå for den som skal lære seg å analysere dikt. Det er brukt mange gjentagelser, formuleringen of the night, of thine eyes, of thy heart, spørsmålet what: what distant deeps or skies, what wings, what the hand, what shoulder, what art, what dread hand, what dread feet, what the hammer, what the chain, (In) what furnace, What the anvil, what dread grasp og what immortal hand or eye. Det er også ord som blir gjentatt, dare, dread, og ord og meninger som blir variert: eyesee, fireburning, seizegrasp. Her går det ganske sikkert an å finne flere eksempler også. Å peke på disse virkemidlene er objektivt og vitenskaplig, å forsøke å tolke hva de betyr er subjektivt og personlig. Jeg vil ikke begi meg ut på det.

Lydlig og klanglig går det også an å objektivt peke på virkemidler brukt i diktet. Det er en utstrakt bruk av diftong: tyger, bright, night, eye og delvis frame, bare for å ta første strofen. Å bruke ord med lydlig nærhet er en del av Blakes mesterskap, diktene hans er meget behagelige å lese og å høre. De legger seg godt på tungen og klinger godt i øret. Og det lar seg ikke godt oversette. Også i skrivemåten kan vi se forbindelse mellom ordene, heart, dread, dead, beat, spear, tear, selv om uttalen ikke er den samme. Det er også objektivt å peke på at Blake ofte plasserer like lyder nær hverandre, twist the sinews, fire of thine, began to beat, what wings, med flere.

Diktet er fullt av undring. Tigeren er et av de mest fryktinngytende dyrene som finnes, det største av kattedyrene, et av verdens største rovdyr. Hvem er det som kan ha laget et slikt vesen? Dette står i kontrast til tilsvarende dikt i Songs of Innocence, The Lamb, et av de minst fryktinngytende dyrene. Diktet ender også opp i spørsmålet, er det virkelig samme skaper, av lammet, som av tigeren?

Her er også noe å behandle analytisk. Diktet består altså av fire strofer utenom første og siste, som er den samme. I den siste av de fire i midten, er siste linje: Did he who made the lamb make thee? Så det er et nøkkelspørsmål. Det er også enden i en strofe, som begynner vanskelig med stjerner som kaster spydene og vanner himmelen med tårer, vanskelig både å forstå og å lese. Det er mange lange ord, meningen er overført, og den er vanskelig å få ordentlig tak på. I kontrast står linjene 3 og 4 i strofen, der alt er enstavelsesord, og meningen er veldig enkel og direkte. Det smeller inn, og ender med spørsmål direkte til tigeren, make thee. Siste ord er thee, det slutter med tigeren.

Så når diktet spør hva hånd eller øye (hand or eye), så er det både hånden som laget den, og øyet som så den for seg. Den guddommelige makten som skapte tigeren, må ha hatt en ide om hvordan tigeren skal se ut. Hvem er i stand til det, hvem kan vel fatte tigerens egenskaper?

Slik fortsetter det nedover strofe for strofe. Strofe to spør etter fjerne dyp og himler, noe som åpner for en uendelighet, noe ufattelig, ikke for mennesker å forstå. Og det som tente ilden i tigerens øyne, det som fikk tigeren til å se og øynene til å gløde, det er jo virkelig fjernt for vår fatteevne. Enten vi er religiøse eller ikke.

Min gjendiktning

Dette diktet har vist seg usedvanlig vanskelig å gjendikte. Jeg vet ikke når jeg forsøkte første gang, men resultatet var temmelig verdiløst. Nå når jeg forsøker meg på nytt i 2019 blir det bare hakket bedre. I originalen flyter alt enkelt og naturlig. Det er ingen overflødige ord, ingen nødrim og ingen halvrim. Det eneste stedet det halter litt, er der det er et poeng å gjøre det, nemlig der han snakker om tigerens fearfull symmetry, som skal rime på hand or eye. Diktet er selv ikke helt symmetrisk akkurat der. Ellers er rimene perfekte. Det er de ikke i min gjendiktning

Tigeren

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Kan fatte din skumle symmetri?

I hva fjerne himmelstrøk
Brant av dine øyne røk?
På hva vinger tør han dra?
Hva slags hånd tør ilden ta?

Og hva skulder, og hva triks,
Fikk vridd til alt i hjertet ditt?
Når ditt hjerte begynte slå,
Hvem var det som satt det på?

Hva slags hammer og kjetting?
I hva slags ovn lå hjernen din?
Hvilken ambolt? Hvilket makt
Tør holde dødens terror fast?

Når stjerner kastet lansene,
Og vannet himmelen glansende,
Smilte han sitt verk å se?
Laget han òg lammet med?

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Tør fatte din skumle symmetri?

ES2013-19

Oversettelsen er så omarbeidet at jeg kan godt sette ES2019. Lite er igjen av den første gjendiktningen jeg prøvde. For å få til en brukbar versjon har jeg lagt til en trykklett opptakt i noen av linjene, der det ikke er det i originalen.