Afften Psalme (Aftensalme), av Dorothe Engebretsdatter

I dag, på denne februarsøndagen, er det en klassiker fra den norske barokken vi skal poste. Det er skrevet av den norske prestedatteren Dorothe Engebretsdatter (1634-1716), den første store kvinnelige poeten i dansknorsk litteratur, og en kvinnelig poet fra den tiden det var mangel på slike i hele Europa. Diktet, eller salmen, vi velger av henne egner seg godt i undervisningssammenheng, fordi virkemidlene som blir brukt er så enkle å legge frem, og så illustrerende for perioden.

Mange rygger litt tilbake for barokken, men her på denne greie bloggen rygger vi ikke tilbake for noen perioder, og tror det opp gjennom hele historien har levd mennesker på jorden med noe å formidle om livet og om verden, og at dette kan gi rikere liv også for oss som lever i dag. Barokken var en gudfryktig tid, spørsmål om frelse og fortapelse var høyst reelle, og drømmen om den evige frelsen gav trøst i et jordeliv som også hadde sine vansker, med krig, uro, nød og sult. Samtidig var frykten for fortapelsen knugende, og jorde et tungt liv på jorden tyngre.

Vi har postet et par dikt av Thomas Kingo, Den XI Sang (Keed av Verden, Kier av Himmelen og SHver sin Skæbne (Sorrig og Glædee de vandre tilhaabe), vi har svenske Klage-Wijsa Öfwer thenna Torra och kalla Wååhr, av Lars Wivallius og Åkrar, Engiar, Dalar, Lundar, av Urban Hjärne, og nå sist har vi Alles ist Eitel, av Andreas Gryphius, Så det begynner å bli en del. Dette er første av Dorothe Engebretsdatter, og det er på sin plass å begynne med en liten forfatterpresentasjon.

Dorothe Engebretsdatter (1634-1716)

Dorothe Engebretsdatter kom til verden i Bergen 16. januar 1634, og skulle dø i samme by 82 år senere, på den 19. februar. Foreldrene var Engelbret Jørgenssøn (1592-1659), rektor og sokneprest, og Anna Wrangel, som døde i 1676. Om barndommen og ungdommen til Dorothe Engebretsdatter vet vi lite og ingenting, og kan bare anta at hun må ha tatt til seg en del av den samme boklige lærdommen som faren, og hans omgangskrets. Hun fikk ingen formell utdanning, vet vi, og hun bodde tre år i København, vet vi.

Om livet hennes i voksen alder vet vi mer, for her trådte hun frem i oppmerksomheten. Hun giftet seg i 1652 med Ambrosius Hardenbeck (1621-1683), konrektoren og kapellanen som senere ble sogneprest. Som kvinne var Dorothe Engebretsdatter avskåret fra noen egentlig karriere og formell stilling, men hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev, og opplevde også å få tekstene sine på trykk, og å tjene penger på dem.

Livet til Dorothe Engebretsdatter var ikke noe lett. Hun fikk ni barn, ni fødsler, og av de ni var det syv som døde før voksen alder. Liv og død var mer reelle begrep den gang, det var mer virkelig, det var få som fikk slippe at døden rev bort noen av de nærmeste, også lenge før tiden var moden. Men smerten over å miste noen er likevel vond, selvfølgelig, veldig vond. I 1683 mistet hun også sin mann, og måtte leve resten av livet som enke. Det er vanskelig nok i dag, hvor det finansielle sjelden er en bekymring. For Dorothe Engebretsdatter betydde tapet av ektemannen også år i nød, for inntektskilden forsvant. Til å støtte seg hadde Engebretsdatter skattefrihet fra 1684, hun betalte ikke skatt, og hun hadde rettighetene til hovedverket sitt gjennom et kongelig privilegium, sjeldent, og ikke selvsagt, på den tiden.

Jeg har ikke lest så mange av verkene hennes, så jeg vil ikke uttale meg så nøye om dem. Jeg har lest enkeltdikt, og jeg har lest om henne. I min beskrivelse har jeg støttet meg til Norsk biografisk leksikon som har en utfyllende artikkel der det står mer også om verkene, og måten de er skrevet på.

Afften Psalme

DAgen viger og gaar bort,
Lufften bliffver tyck og sort,
Solen har alt Dalet plat,
Det gaar ad den mørcke Nat.

Tiden sagte lister sig,
Glaset rinder hastelig,
Døden os i Hælen gaar,
Evigheden forestaar.

Nu een Dag jeg eldre bleff,
Det er som mit Tancke-Breff,
At jeg med min vandrings Staff,
Nærmer helder til min Graff.

Ret nu blincked Solens Lius,
Nu er skummelt i hvert Huus,
Saa forandris alle ting,
Til vi giør det sidste spring.

Kiære Siæl kom det i hu,
Og der hos bekiendt kun nu,
At du som it Adams Barn,
Velter dig i Synd og Skarn.

Denne Dag est du ey qvit
At du jo har faldet tit,
Reys dig og med Bøn gack hen
Til din Gud i Himmelen.

Beed om Naade, og giør Bood,
Aabne dine Øyens Flood,
Slip ham icke med dit skrig
Før hand faar Velsignet dig.

Nu min JEsu, Siælis Skat,
Tag her Lossament i Nat,
See jeg har it Hvile-sted
I mit Hierte til dig red.

Lad din stercke Engle-vact
Paa mit Leye giffve act,
At min Søffne-tunge Krop
Skadis ey aff Sathans Trop.

Saa jeg arme Orme-Seck
Icke veckis op med skreck,
Min Hosbond med Børn og Slect,
Tag og i din Vare-tect.

Vær din Menigheds forsvar,
Ordsens Tienere bevar,
At de maa som Hyrder troo,
Føde dine Faar i roo.

Alle Kongers Konge bold,
Vær vor Arffve Kongis Skiold,
Hand forlader sig paa dig,
Giff ham hvad hand ønsker sig.

At paa ham i mange Led,
Naade-Kilden flyder ned,
Alt det Kongelige Blood
Øse Trøst aff samme Flood.

Lad ham Leffve mange Aar,
Til hand mæt aff Verden gaar,
Giff ham her al Fryd og Fred,
Siden Evig Salighed.

De som ere i hans Raad,
HErre styr self deris Daad,
At de Trolig een og hver
Raader det som tienligst er.

Stil den Siugis Hierte-vee,
Tenck paa de Bedrøffvede,
Vær de Faderløsis Trøst,
Og giff act paa Enckers Røst.

Til een blund staar nu mit sind,
Men førend jeg slumrer ind,
Vil jeg hos mit Hvile-rom
Staa og tencke mig lit om.

At det er saaledis fat,
Jeg eengang den lange Nat
Skal iblandt de dødis Tal,
Soffve i den mørcke Dal.

Fire Fiele er min pragt,
Hvor udi jeg bliffver lagt,
Med it Lagen og lit meer,
Eyer icke saa en Feer.

Alle Verdslig Ting forgaar,
Jeg til Herlighed opstaar,
Naar Gud ved Basunens Lyd,
Kalder mig til Evig Fryd.

Fra Siælens Sang-Offer, 1676

Teksten er mildt tilrettelagt (fjernet tall på strofer og erstattet J med I et par steder, blant annet siste linje i strofe 8 (J mit Hjerte til dig red)) fra versjonen til Bokselskapet.

Språk, form og innhold

Den barokke formen er ofte overlesset. Det er den ikke her. Her er det standard 4+4 i strofer på fire linjer, 4 takter i oddetallslinjene, 4 i linjer med partall. Versefoten er trokeisk, det går tung-lett, tung-lett i de fire taktene, og utgangen på linjene er alltid trykktung. Rimene er parrim, aabb, de to første og de to siste linjene rimer.

DAgen viger og gaar bort,
Lufften bliffver tyck og sort,
Solen har alt Dalet plat,
Det gaar ad den mørcke Nat.

Dorothe Engebretsdatter: Aftensalme (trykkfordeling)

Det er ordforklaringer for noen av ordene i diktet lagt ut på nettet, men de er mildt sagt ufullstendige. De går ikke inn i alle vanskeligheter som er i diktet, det er ikke alle ord og meninger som er opplagte.

Første strofe sier at dagen nå viker og går bort, den viker plass for natten som vil komme. Luften blir tykk og sort, altså den lyse himmelen blir mørk, og jeg tror nok kanskje det er tykt mørke og ikke tykk luft som er poenget ellers. Platt er ordet for flatt, vi bruker det i dag også, men sjelden i betydningen at solen har dalt ned flatt. Meningen er nok at solen er flat med bakken. Og så går det mot den mørke natt, ad er latinsk for til.

I andre strofe er det tiden som sakte lister seg, en vending vi bruker også i våre dager, mens det nok kanskje ikke er alle som har en klar oppfatning av hva timeglasset er med sanden som renner ut. Kanskje er det ennå noen som har et sånt glass, i forskjellige spill? Den gang fungerte sånne glass som klokker, man måtte ha noe å måle tiden med, og sand og glass var ikke så umulig å få tak i. Hastelig blir sjeldent brukt som adverb, vi sier heller det renner i stor hast, eller renner fort. Men ordet gir mening. Og så er det døden som går etter oss i hælene, et skummelt og forståelig bilde, og etter det er det evigheten som står foran oss.

Tredje strofe sier enkelt og greit at jeg er blitt et dag eldre, så er Tancke-Breff «Tanke-brev», dobbel f i enden av ord og ck for vanlig k er konsekvent gjennom diktet, tankebrevet er at hun med vandringsstaven nærmer ser graven, nå som enda en dag går mot slutten. Helder er «heller», i betydningen «bøyer seg», eller «heller mot».

Storfe 4 sier solens lys blinker, det er skummelt i hvert hus, uten at det nok skal bety så mye mer enn at det er tussmørke der inne. Alle ting forandres, slik natt går mot dag, og det vil de gjøre til vi gjør vårt siste sprang, eller siste spring, som det står. Det spranget er fra livet til døden.

I strofe 5 benyttes ordet skarn, det er ikke i daglig bruk lenger, men er fremdeles gjengs i ordbøkene til språkrådet. Det er foreldet for møkk, søppel og smuss, og det brukes som skjellsord, «din elendige skarn». Det er nok et skjellsord av typen der den som blir utskjelt ikke helt kan vite hva den som skjeller ut mener. I diktet til Engebretsdatter er det nesten vanskelig å oppfatte ordet, siden det blir brukt i vendingen som nå nesten alltid blir brukt med «synd og skam». Her er det altså synd og skarn, synd og søppel. Hele strofen betyr at sjelen skal være oppmerksom på det, kom i hu, det skal være kjent nå, bekiendt kun nu, at den som først var et Adams barn – altså uskyldig, nå velter seg i synd og skarn, synd og møkk. Adam er i Bibelen det første mennesket, sammen med Eva den eneste som har levd før syndefallet.

Strofe 6 har mange forvanskinger, mange ord annerledes enn i dag, men det er bare å lese den moderniserte utgaven jeg har laget nederst, så skal den være ganske klar. Est er «er», gack er «gå», og så er resten ren språkutvikling og endret stavemåte. Du er ikke fri for at du denne dagen ofte har falt, reis deg opp igjen, og gå til din Gud i himmelen. Det er det strofen sier.

I strofe 7 er det dine øynes flod som skal åpnes, tårene som skal strømme ut, og det skal de gjøre mens du åpner øynene og ber om nåde. Du skal ikke slippe ham, han er Jesus, før han har fått velsignet deg, og med det gitt deg frelse. Det er ikke lett å skjønne hvorfor du ikke skal slippe ham med dit skrig, hva skriket har med dette å gjøre, her er nok litt elementer av nødrim, for å si det rett ut, men det går også an å tenke seg til en mening med det.

I strofe 8 er brukt ordet Lossament, det er ikke et ord man støter på ofte, men det gir mening, og betyr losji, eller nattely. Jeg vet ikke om det er et ord Engebretsdatter finner opp for anledningen, eller om det var gjengs bruk på den tiden. I dag blir uttrykket kost og losji forstått av de fleste, kost er mat, losji er (midlertidig) sted å bo. Strofen sier at Jesus, som er sjelens skatt, skal ta bolig her hos henne i natt, at hun har et hvilested i sitt hjerte rede til ham.

Med strofe 9 går aftesalmen over i bønn. Nå er det bønn til Jesus Kristus eller Gud faderen om at den sterke englevakten må være på vakt ved poetens leie der hun sover, så Satans tropper ikke skal kunne gjøre på den søvntunge kroppen. Sånne krigsmetaforer var svært vanlige på den tiden, verden og livet var en kamp mellom Satans og Guds hærstyrker, der Guds alltid var mektigst, men Satans var skumle og listige, og kunne friste et syndig menneske til seg allikevel. Her ber poeten om hjelp og støtte mot det.

Strofe 10 fortsetter med den samme bønnen, og med nye sterke bilder. Poeten sammenligner seg selv med en ormesekk, en sekk med ormer som kreler rundt, og bønnen er at englevakten fra forrige strofe sørger for at hun ikke våkner med skrekk, at Satan får overtaket, eller noe. Den samme bønnen gjelder ektemannen (husbond) og barna.

I strofe 11 utvides bønnen til menigheten, til Ordsens tjenere, som er prestene, men som jeg ikke er sikker på er det i betydningen «ordenes tjenere» eller «ordenens tjenere». Jeg skjønner ikke opphavet til ordet, men ser at det er prestene det skal være, og det gir god mening. De Hyrder troo er de trofaste hyrder, gjeterne på marken, å føde dine Faar i ro er å gi fårene næring. Det er mat, ikke fødsel. Og maten, det er Guds ord og Guds lære, den skal komme fra prestene, Ordsens tjenere, og så vil det alt bli godt. Bønnen er at Jesus Kristus og de høyere makter skal sørge for det.

I strofe 12 er det kongen som blir bedt for. Først er det kongenes konge som blir tiltalt, det er Jesus Kristus, og han skal også være arvekongens skjold, arvekongens beskytter. Arvekongen er kongen av Danmark-Norge. Uttrykket forlater seg på deg, eller forlader sig på dig, bruker vi ikke lenger, men det betyr noe i retning av at han overlater seg i hans hender, stoler på ham. Bønnen fra poeten er at Kongenes konge (Jesus) skal gi arvekongen (av Danmark-Norge) det han (arvekongen) ønsker seg.

Kongen er verdt litt ekstra bønn i strofe 13. Nå skal nådekilden, som er Guds nåde, fylle ham i mange ledd nedover, altså for kongen og hans etterkommere. Det kongelige blod må få øse trøst fra den samme floden, altså alle de kongelige må få trøsten og nåden fra Guds utømmelige kilde.

Strofe 14 avslutter bønnen for kongen, med et ønske om at han skal leve i mange år, og ikke forlate jorden (=dø) før han er mett av dage, og har levd et fullt liv. Poeten ber om fryd og fred for ham så lenge kongen lever på jorden, og deretter evig salighet og frelse for ham i Himmelen.

Strofe 15 går til kongens råd, der det er Herren som skal styre dåden deres, eller gjerningene. Da vil det gå vel. Herren skal hjelpe kongens rådgivere til å råde det som er mest tjenlig, det som er til beste for kongen og landet. Litt historieundervisning: Kongens rådgivere er det som senere blir ministrene i regjering. Det er derfor det den dag i dag heter Statsråd. Formelt sett er det sånn at regjeringsmedlemmene gir råd til kongen hvordan statsmakten skal utøves, og så er det sånn at sånn regjeringen råder, er sånn som det blir. Kongen har bare en symbolsk, formell betydning i dag. Det er illustrerende at det finnes en minister for hver av statens oppgaver, for næringsliv, for justis, for utenriks, for forsvar, for finans, for utdanning, for jordbruk og fiskeri, for alle oppgaver staten skal utføre. Sånn hadde kongen også før et råd, for hver av statens oppgaver. Siden staten er blitt mer komplisert, har det i tidens løp kommet til stadig flere ministere, eller rådgivere. Den gang var det bare en håndfull, nå er det rundt 20.

Så er det strofe 16, der det er de syke, bedrøvede og fattige det blir bedt for. De som er faderløse og de som har det vond, de får en strofe. Formuleringene er sånn at det er den sykes hjerte-ve som skal stilles, eller lindres, smertene skal dempes. De bedrøvede skal tenkes på, altså vår Herre skal være oppmerksom også på dem. De som er uten far skal få trøst, og enkers røst skal høres. Røst er stemme.

I strofe 17 er det lett å skjønne hva som menes med førend jeg slumrer inn, det er «før jeg slumrer inn», som kan bety både å sovne for natten og å sovne inn i døden. Jeg er dog ikke helt sikker på om det går an bare å skrive det om til «før enn jeg slumrer inn», som jeg gjør i min moderne versjon, om dette gir samme mening som i originalen. I alle fall sier strofen at blunden – søvnen – nå står i sinnet til poeten, men før hun slumrer inn, så vil hun i hvilerommet sitt stå og tenke seg litt om.

Og hva poeten skal tenke på kommer frem i strofe 18, det er at tingene er slik at hun en dag skal dø, komme blant de dødes tall, og sove i den mørke dalen. Da er det ikke en vanlig søvn, som den hun nå legger seg til, men den evige søvn, som er døden.

De fire fjølene, eller fielene, i strofe 19, er nok kisten hun skal ligge på. Der ar hun sin prakt. Hun får med seg et laken å ligge på, og litt mer. Hun vil ikke eie en fjær, eller feer, som det står. Det er språkutvikling med Eyer icke saa en Feer, diftongen Ey har blitt Ei, ck går til kk, aa er blitt å, og ordet Feer er nå fjær. De tre første er språkregler som er konsekvente.

Det avslutter veldig barokk, med kontrasten mellom de verdslige ting som forgår (= forsvinner), og herligheten som oppstår i himmelriket. Det er ikke vondt at alt i verden skal det en gang bli en slutt på, det er jo etter dette den virkelige herligheten kommer, i frelsen, i Himmelen. Basunen er det mektigste instrumentet, skikkelig messinglyd og festlyd, et instrument til å ønske velkommen til evig ro og fred, evig fryd.

En liten analyse

For dette diktet spanderer jeg på en liten analyse. Form og innhold og fakta om diktet og forfatteren er allerede gjort rede for, så her kommer litt om tema, motiv og virkemidler, litt om hvordan diktet er skrevet, og hvordan det får frem det det vil ha sagt.

Det er et personlig dikt Dorothe Engebretsdatter har skrevet, en personlig Aftensalme. Det er bønnen hun vil be til Gud, i det hun legger seg, og tenker på dagens og livets stridigheter, og det som skal komme.

Hun bruker barokkens virkemidler, skriver sånn som hun har sett og lest andre folk i sin samtidig har skrevet. Det er tankene om livet og døden, det er det som er temaet i diktet, det er det det handler om.

I barokken er det alltid stort anlagt. Så det må være 20 strofer. Strofene er imidlertid veldig enkle, til barokken å være, bare fire linjer, og på ingen måte overlesset med rim og andre virkemidler. Dette ligger til den personlige stilen til Engebretsdatter, det er ikke så mye staffasje her, ikke så pynt. Det er åpent og ærlig, sånn føler jeg det, dette tenker jeg på.

En god inngang til barokk kunst er å se etter kontrastene. Både det vakre og gledelige blir satt i kontrast med det stygge og nitriste, og begge blir tatt ut i det ekstreme. Frelsens fryd kommer så utmerket godt frem satt opp mot jordelivets elendighet, og vice versa. Lys og mørke blir stilt skarpt mot hverandre, både i maleriene og i litteraturen. Dette gir i noen tilfeller en sjokkeffekt som peker helt frem mot modernismen.

Salmen til Engebretsdatter er mer dempet, så her er ikke kontrastene så kraftfulle som i flere av de andre diktene fra barokken. Det er først i aller siste strofe, der jordelivets lidelser forgår, og himmelens herlighet overtar. Diktet til Engebretsdatter er mer kontemplativt, tankefullt, det blir ikke i så sterk grad servert en ferdig konklusjon, som det er vanlig å finne i barokken.

Diktet heter Aftensalme, og er kjent som det nå, men jeg er ikke så sikker på om Engebretsdatter selv brukte denne tittelen. Diktet, eller salmen, er også kjent med sin første strofe: Dagen viker og går bort, eller originalt DAgen viger og gaar bort. Det er salme 25, eller XXV, i Siælens Sang-Offer. Uansett er navnet passende, Afften Psalme, heter det originalt.

Vel kjent er det hvordan aftensalme spiller på en dobbelt betydning. Det er både salmen for aftenen man legger seg til å sove, for natten, og det er salmen for aftenen livet renner ut, hvor man sovner inn i døden. Hele tiden holder teksten på dette doble, det er både aftenbønnen, og bønnen for livet.

Hvis dette ikke hadde vært en liten analyse, men en ordentlig analyse, hadde tiden nå vært inne til å peke på hvor i teksten henspillingene på døden er tydelig. Det skjer hele tiden, og det veksler, med strofe 1, der dagen viker og går bort, og strofe 2, hvor glasset renner hastig mot døden. I første strofe er det natten det går mot, i andre strofe er det evigheten, døden. Dette blir satt opp mot hverandre, i god og kjent barokk stil.

I strofe 3 blir hun en dag eldre, men går så rett til tankene om døden, og livets ferd dit. I strofe 4 begynner det med at solen blinker, det går mot kveld i alle hus, og fortsetter med at alle ting forandres til vi alle gjør spranget inn i døden. I disse to strofene blir dagens ende og livets ende satt opp mot hverandre i hver sin halvdel av strofen.

Sånn er det bare å ta det nedover, strofe for strofe, hvor står det om dagen, hvor står det om livet? Hvor gjør diktets jeg-person seg klar for kvelden, hvor gjør hun seg klar for døden?

Et motiv som går igjen gjennom diktet, er tankene man gjør seg om livet man lever her på jorden, hva det er verdt å tenke på, hva det er verdt å bry seg om. Premisset er drømmen om frelsen, så her er ikke noe å diskutere, men man må da passe på å skusle bort frelsen man er tilbudt, gjennom synd og drift bort fra Gud. Dette er tema i strofene 5-7, med en slags fullføring i strofe 8, der jeg-personen bare ber Jesus om å ta bolig her hos henne, denne natten. Hun har gjort alt klart for ham.

Merk at det er veldig omtanke for synderne og de frafalne i de omtalte strofene 5-7, det er en sterk oppfordring om ikke å velte seg i synd og skam, ikke slippe han som er frelsen, men gå hen til himmelen, la ham få frelse deg. For menneskene i denne perioden var dette hver dag en kamp, man måtte holde fast på den riktige vei, måtte ikke la seg friste. For mennesker i vår tid, allerede godt utpå 2000-tallet, er det veldig fremmed å slik måtte gi avkall på fristelser, i vår tid er det vel mye mer snakk om bare å gi etter for dem. Det er lett å se Engebretsdatter hadde et vanskelig liv, ikke mye fråtsing og nytelser der i gården, men heller fattigdom og nød, særlig etter at hun ble enke. Men nå er jeg på vei bort fra analysen, og på vei over i generelle betraktninger.

Strofene 8-10 er de der hun ber om englevakt og beskyttelse, først for seg, så for sine. Her er det kontraster, med Englevakten satt opp mot Satans tropper, og det er sterke virkemidler, med ormesekken, som hun kaller seg. Det er sånt vi i våre dager ville kalt et merkelig selvbilde. Men her var det gjengs syn på mennesket, bare hos Engebretsdatter sterkt formulert.

Strofene 11-16 er der hun ber for andre, at Herren må beskytte ikke bare henne og hennes, men også flere. Rekkefølgen er viktig, Husbond med barn og slekt er nevnt allerede i strofe 10. Så er det menigheten og prestene i strofe 11, før kongen får alle strofene fra 12 til 14. Dette sier noe om forholdet mellom Kongen og Folket, et forhold som nok også virker fremmed i dag, men som sier mye om datidens måte å tenke på. Strofe 15 handler også om kongen, gjennom å handle om hans Råd.

Strofe 16 er den som går til dem som har det vondt og vanskelig. Engebretsdatter mistet sin egen far på 1650-tallet, da hun var 25 år og voksen, og hun mistet sin ektemann og ble enke i 1683, cirka 5 år etter at denne salmen ble skrevet. Hun skulle leve over 20 år som enke, under til dels vanskelige kår. Dette er noe å tenke på, når man leser de to siste versene i denne strofen. Hun ber ikke for seg selv, her, men for andre. Andre som er i samme situasjon som hun selv kommer til å bli i. Det at hun ber akkurat om å få enkers stemme hørt, er nesten som et frempek å regne, da hun etter selv å ha blitt enke, må kjempe for å få sin rettigheter innfridd, og få sin stemme til å bli hørt gjennom tekstene hun har skrevet. Stemmen må også blir hørt hos kongen, når hun ber om hjelp til å få erstattet boligen som brant ned under bybrannen i Bergen i 1702. Merk at det går ikke egentlig an å lese diktet opp mot hva som siden skal skje. Dette er bare fascinerende, ikke noen analyse i egentlig forstand.

De tre strofene 17-19 er de mest kontemplative (tankefulle) i diktet. Det er her hun gjør seg klar for sin egen død. Det henter opp igjen tankebrevet fra strofe 3, hun vil tenke seg litt om før hun nå legger seg for natten. Her er overgangen fra natten til døden mer myk, det er ikke spranget fra det ene til det andre, som det er i starten av diktet. Man kan nesten si at hun har fått roet ned, hun har bedt for alt som er å be om, og kan nå se på seg selv med større ro. Hun vet at hun engang vil dø, og er nå beredt. Det er ikke noe desperat eller fortvilet over disse strofene, det er mer en konstatering.

De 19 strofene samlet bygger opp mot konklusjonen i den siste. Det er veldig enkelt, nesten suverent, sånn som himmelens makter overvinner alle de jordiske problemer og bekymringer så nøye beskrevet i de 19 strofene. Poeten har egentlig klarhet, måtte bare rense tankene. Det er sånn at alle ting i verden forgår, de man er nær til, dør, ting blir gamle og utslitt, ingenting vil bestå tidens tann. Men hun vet hun vil oppstå på ny, etter sin egen død. Og det er til herlighet, en tilværelse uten den uro og bekymring og smerte som gjelder livet på jorden. Med den forvissingen er hun klar til å legge seg inn i søvnen, både for natten og for evigheten.

Kommentar

Så langt har det vært formelt og faktaorientert. Jeg har redegjort i lange baner om diktet og forfatteren, forklart innholdet og beskrevet formen, og jeg har skrevet litt analytisk og formelt om hva dette diktet er for noe, og hvordan det er gjort. Hele tiden har jeg sklidd ut i personlige betraktninger og synspunkt, sånn som man har frihet til å gjøre når man skriver blogg.

Jeg er glad i barokkens dikt. Jeg synes diktet til Engebretsdatter er ganske enkelt, det er lett å skrive sånn som dette. Rimmønsteret og rytmen er ikke komplisert, en rimsmed kan skrive 20 strofer til i samme mønster på rappen.

Men hun treffer en nerve. Dette diktet overlever, og blir lest. Flere hundre år etter det ble skrevet. Det er så vakkert, med det at det er salmen når dag går mot natt, og liv går mot død. Det er lett å forstå. Jeg tror mange som leser dette diktet her, ikke leser det så enormt nøye. Folk går ikke sånn i detaljer, som jeg har gjort. Det er hovedsaken som gjelder.

Hovedsaken er at poeten er bekymret for døden som venter. Det er en tanke alle kan kjenne seg igjen i, alle kan skjønne denne bekymringen. Og alle kan kjenne seg igjen i at man blir litt tankefull, i det man går til sengs. Særlig når man gjør det alene, i sitt eget rom. Det er ingen å snakke med, man er alene med tankene.

Man trenger ikke sette så presise ord på akkurat det. Man skjønner man er bekymret.

Og så kan man gjøre et lite sprang, fra vår måte å tenke på, i vår tid, til Dorothe Engebretsdatters måte å tenke på, i hennes tid. Bekymringen for fortapelse eller frelse har vi ikke lenger, men vi skjønner at hun hadde det. Vi skjønner godt at hun er bekymret for seg selv, for familien sin, og vi ser at hun er veldig bekymret også for kongen, og de som er rundt ham. Så tenker hun på de som ikke har det så godt, en tanke vi i dag også er opplært til å tenke, og som vi kjenner oss godt igjen i.

Nøyaktig hvilke ord hun bruker er ikke så farlig. At det er kontraster og sterke virkemidler, og at det går i trokeisk takt, med parrim – folk gir blaffen i det. Det er mennesket Dorothe Engebretsdatter folk er interessert i. En kvinne, som skriver, en tid der alle som skrev var menn. Og hun har vanskeligheter i livet alle kan se er tøffe, men som hun ikke nevner med et ord i diktet, eller bare med helt vage antydninger. En tøff kvinne. Hun klager ikke et øyeblikk. Hun bærer det.

Se her har vi noe å lese, og å tenke på. Det er dette som er poenget.

Modernisert utgave

Jeg kaller det Modernisert utgave, jeg kan ikke godt si det er jeg som gjendikter eller oversetter en (dansk)norsk tekst. Men det er jeg som har tilrettelagt denne versjonen fra den originale som jeg har brukt. Jeg har ikke endret noe vesentlig, så når det i originalen er rim på sig og hastelig, så blir det hos meg seg og hastelig. Arkaiske former er beholdt, når det må til for å beholde rytmen (bliver, dalet, osv.), og for rimet (nu for nå er benyttet konsekvent, siden det i noen linjer blir brukt i rim). Ellers vil alle reelt interesserte lett selv se hva som er gjort.

Aftensalme

Dagen viker og går bort,
Luften bliver tykk og sort,
Solen har alt dalet platt,
Det går mot den mørke natt.

Tiden sakte lister seg,
Glaset renner hastelig,
Døden oss i hælen går,
Evigheten forestår.

Nu en dag jeg eldre blev,
Det er som mitt tanke-brev,
At jeg med min vandrings stav,
Nærmer’ helder til min grav.

Rett nå blinket solens ljus,
Nu er skummelt i hvert hus,
Så forandres alle ting,
Til vi gjør det siste spring.

Kjære sjel kom det i hu,
Og der hos bekjendt kun nu,
At du som et Adams Barn,
Velter deg i synd og skarn.

Denne dag er du ei kvitt
At du jo har faldet titt,
Reis deg og med bønn gå hen
Til din Gud i himmelen.

Bed om nåde, og giør bot,
Åpne dine øynes flod,
Slipp ham ikke med ditt skrik
Før han får velsignet deg.

Nu min Jesus, sjelens skatt,
Ta her losament i natt,
Se jeg har et hvile-sted
I mitt hierte til deg red’.

La din sterke Engle-vakt
På mit leie give akt,
At min søvne-tunge kropp
Skades ei av Sathans tropp.

Så jeg arme orme-sekk
Ikke vekkes opp med skrekk,
Min husbond med barn og slekt,
Ta og i din varetekt.

Vær din menigheds forsvar,
Ordsens tjenere bevar,
At de må som Hyrder tro,
Føde dine får i ro.

Alle kongers konge bold,
Vær vår arvekonges skjold,
Han forlater seg på deg,
Giv ham hva han ønsker seg.

At på ham i mange ledd,
Nåde-kilden flyder ned,
Alt det Kongelige blod
Øse trøst av samme flod.

La ham leve mange år,
Til han mett av verden går,
Giv ham her all fryd og fred,
Siden evig salighet.

De som ere i hans råd,
Herre styr selv deres dåd,
At de trolig en og hver
Råder det som tjenligst er.

Stil den Siugis hjerte-ve,
Tenk på de bedrøvede,
Vær de faderløses trøst,
Og giv akt på enkers røst.

Til en blund står nu mitt sinn,
Men før enn jeg slumrer inn,
Vil jeg hos mitt Hvile-rom
Stå og tenke meg litt om.

At det er således fatt,
Jeg en gang den lange natt
Skal iblant de dødes tall,
Sove i den mørke dal.

Fire fieler er min prakt,
Hvor ut jeg bliver lagt,
Med et laken og litt mer,
Eier ikke så en fjær.

Alle verdslig’ ting forgår,
Jeg til herlighet opstår,
Når Gud ved basunens lyd,
Kaller meg til evig fryd.

ES2020

Es ist alles Eitel (Det er alt forfengelig), av Andreas Gryphius

Tysk barokk! Det er hva vi med glede og forgjengelighet kaster oss inn i i dag, med et barokk dikt av den største tyske barokke dikteren, Andreas Gryphius (1616-1664). Se på de leveårene. Det faller godt sammen med årene for 30 års krigen, den tidens verdenskrig, som varte fra 1618 til 1648, og så grusomheter man ikke hadde vært vant med selv en tid der grusomheter var vanlig. Krigen begynte som en konflikt mellom katolikker og protestanter, i Praha, men utviklet seg til å bli en slags krig alle mot alle, eller i hvert fall der allianser var skiftende, og det ikke var lett å vite hvem man skulle stole på.

I religiøse spørsmål stod mye på spill. Det var snakk om sjelens frelse. Og når den ene trosretningen ledet til evig liv i Guds rike, den andre til evig fortapelse i djevelens vold, så er det uhyre viktig å velge riktig for å komme til riktig sted etter et pinefullt opphold på jorden. I norsk og dansk, og til dels svensk barokk diktning, så er ikke dette spørsmålet så brennende, vi var nå en gang protestanter, og betvilte ikke at dette var den sanne vei til himmelrik, men vi skrev allikevel tunge dikt om sjelens kvaler og jordens syndige fristelser.

Andreas Gryphius hadde et liv som var han forhåndsdisponert til dette. Her er først forfatterbiografien, så diktet i original og modernisert form, så min oversettelse, gjennomgang og kommentarer. Til slutt er det en liten gjendiktning, og så er det alt servert, en barokk påminning om alle tings forgjengelighet!

Andreas Gryphius

Andreas Gryphius (1616-1664(: Bilde fra Wikipedia

Jeg koster på meg et bilde av dikteren, hentet fra Wikipedia, sjeldent til meg å være. Det gir den rette strenghet og stemning til diktene han skrev, sånn så han altså ut, tegnet i kobberstikk av Philip Kilian.

Navnet hans er latinisert. Egentlig het han Andreas Greif, og ble født i Glogau, eller Głogów, i dagens Polen. De første leveårene var tøffe, så døm ham ikke for hardt for hans strenghet og pessimistiske holdning til livet, de er et resultat av livet han levde og prøvelsene han ble utsatt for. Faren døde fa Gryphius var 5 år gammel, i 1621, og moren døde 7 år senere av tuberkolose, sykdommen du dør så vondt og langsomt av. Tæring, kaltes det, du tæres bort, lungene smuldrer bort.

Kort etter det igjen begynte tvangskatolifiseringen i Polen, som Gryphius og hans stefar, læreren Michael Eder, ble utsatt for, og familien måtte flykte. Unge Gryphius ble i denne perioden av tumulter plassert i flere forskjellige skoler, og fikk også undervisning av sin far, og han utmerket seg som en dyktig elev, han var mottagelig for læren, og kunne formidle det videre.

Fart i sakene ble det da han kom til Danzig, dagens Gdansk, en forfriskende storby sammenlignet med forholdene i provinsbyene i Schlesien, hvor han var vokst opp. I 1637 satte han av gårde på en sjøreise til Leiden, i Holland, og det berømte universitetet der. Ennå er han ikke mer enn 21 år, men han har allerede utmerket seg med flere tekster, og også kommet i myndighetenes søkelys for teksten Fewrige Freystad, «ildfulle Freystadt», om brannen i byen Freystadt styresmaktene i følge Gryphius ikke helt helhjertet var med i kampen om å slokke.

Etter dette hadde Gryphius forholdsvis gode år, men kunne likevel få seg til å skrive dikt som dette.

Es ist alles Eitel

Du sihst / wohin du sihst nur Eitelkeit auff Erden.
Was dieser heute baut / reist jener morgen ein:
Wo itzund Städte stehn / wird eine Wiesen seyn /
Auff der ein Schäfers-Kind wird spielen mit den Herden.

Was itzund prächtig blüht / sol bald zutretten werden.
Was itzt so pocht vnd trotzt ist morgen Asch vnd Bein /
Nichts ist / das ewig sey / kein Ertz / kein Marmorstein.
Itzt lacht das Glück vns an / bald donnern die Beschwerden.

Der hohen Thaten Ruhm muß wie ein Traum vergehn.
Soll denn das Spiel der Zeit / der leichte Mensch bestehn?
Ach! was ist alles diß / was wir vor köstlich achten /

Als schlechte Nichtigkeit / als Schatten / Staub vnd Wind;
Als eine Wiesen-Blum / die man nicht wider find’t.
Noch wil was ewig ist kein einig Mensch betrachten!

1637

Es ist alles Eitel

Du siehst, wohin du siehst, nur Eitelkeit auf Erden.
Was dieser heute baut, reißt jener morgen ein:
Wo jetzt noch Städte stehn, wird eine Wiese sein,
Auf der ein Schäferskind wird spielen mit den Herden.

Was jetzt noch prächtig blüht, soll bald zertreten werden.
Was jetzt so pocht und trotzt, ist morgen Asch’ und Bein,
Nichts ist, das ewig sei, kein Erz, kein Marmorstein.
Jetzt lacht das Glück uns an, bald donnern die Beschwerden.

Der hohen Taten Ruhm muss wie ein Traum vergehn.
Soll denn das Spiel der Zeit, der leichte Mensch, bestehn?
Ach! Was ist alles dies, was wir für köstlich achten,

Als schlechte Nichtigkeit, als Schatten, Staub und Wind;
Als eine Wiesenblum’, die man nicht wieder find’t.
Noch will, was ewig ist, kein einzig Mensch betrachten!

Alt er forgjengelig

Du ser, hvor hen du ser, bare forfengelighet på jorden
Hva disse i dag bygger, rives den morgen opp,
Hvor nå ennå byer står, vil en gang være enger,
Hvor en gjeterunge leker med flokken.

Hva nå ennå prektig blomstrer, skal snart bli tråkket ned
Hva nå som pukker og trosser, er i morgen aske og bein,
Det er ikke noe som er evig, ingen marmorstein
Nå ler lykken til oss, snart tordner plagene.

De høye gjerningers ry må forgå som en drøm,
Skal så tidens spill, det lette menneske, bestå?
Akk! Hva er alt dette, som vi kostelig akter,

Som dårlig intethet, som skygger, støv og vind;
Som en engblomst, som man ikke finner igjen.
Ennå vil, hva evig er, ikke et eneste menneske betrakte!

Språk, form og innhold

Formen er en sonette, men den er ureglementert med seks takter i stedet for 5. Dette hører barokken til, det skal være litt overlesset (det skal ikke det, også i barokken skal sonetten bestå av fem jamber, Gryphius bryter reglene!). Versefoten er jambisk, lett-tung, som det skal være, men altså seks føtter i stedet for fem.

Oppsettet er 4 + 4 + 3 + 3, italiensk modell, med 8 verselinjer først, så en vending, volta, og de 6 siste i en annen stemning. Det er ulikt det britiske mønsteret, gjort uhyre kjent av Shakespeare, med 4 + 4 + 4 + 2, altså 12 linjer med oppsettet av 3 x 4, med variasjoner over et tema, og så en vittig (wit – ikke morsom, skarp, smart, vettug) konklusjon til slutt.

Rimmønsteret et er AbbA AbbA ccD eeD, et komplisert rimmønster vanskelig å fylle på tysk, men som italienerne benyttet flittig i sitt rimrike, melodiøse språk. Rimmønsteret i de 8 første strofene er i dette mønsteret fast, alltid omsluttende rim, og samme rim i begge kvartettene, men hvordan oppsettet er i de to tersettene til slutt, varierer. Her er det altså 9 og 10, 11 og 14, og 12 og 13 som rimer. Stor bokstav betyr trykklett utgang på linjen, liten bokstav er trykktung siste stavelse.

Du sihst / wohin du sihst nur Eitelkeit auff Erden.
Was dieser heute baut / reist jener morgen ein:
Wo itzund Städte stehn / wird eine Wiesen seyn /
Auff der ein Schäfers-Kind wird spielen mit den Herden.

Andreas Gryphius: Es ist alles Eitel (trykkfordeling, første strofe)

Merk at verselinjene er overlesset med 6 stavelser, 6 takter, formen til det gamle heksameteret (heksa betyr seks). I klassisk tid besto heksameteret som oftest av daktyler, en tung stavelse fulgt av to lette (opprinnelig en lang stavelse fulgt av to korte). Her er det jamber, en tung stavelse fulgt av en lett. Det klassiske heksameteret delte også opp verselinjen med en cesur i tredje fot, cesur oversettes best med «snitt», et kutt, det er en markant pause der. I diktet til Gryphius er det helt gjennomført, alle linjene kan deles i to, med skifte i betydningsinnhold rett etter tredje trykksterke stavelse, midt inne i tredje takt. Få norske og skandinaviske poeter har helt fått til denne måten å markere cesur på, men tyskerne har skjønt det, allerede Andreas Gryphius.

Disse tekstene har jeg fra tysk Wikipedia. Den tyske moderniseringen er standard, så jeg forholder meg til den.

Det er litt tekniske vanskeligheter i oversttelsen. Linje 2 i første kvartett har meningen hva man i dag bygger, river man en annen dag opp igjen.

I andre strofe er det uvanlig sånn diktet bruker ordene pochen og trotzen, pochen er samme ord som det norske «pukke», i betydningen «pukke på sin rett». Trotzen er «trosse». Begge er transitive på norsk, man forventer at man skal pukke på noe, eller trosse noe, her er det bare sagt ut i luften: hva som nå pukker og trosser, er i morgen aske og bein. Det er altså det levende menneske, som råtner etter døden.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Eitelkeit innbilskhet, tomhet, forfengelighet
einreißen (st. itr. tr.) 1. rive opp, rive en flenge, revne i. 2. gripe om seg, spre seg. 3. rive ned, rasere, rives (gå) i stykker.
jener jene, jenes (determinativ) han, hun, den/det, den der (førstnevnte).
zerˈtreten (sv. tr.) trampe ned, tråkke på.
pochen (sv. itr.) 1. an, gegen etwas (akk.) pochen banke på, mot noe 2. auf sein Recht pochen pukke på sin rett.
trotzen (sv. itr.) trosse; einer Gefahr trotzen trosse en fare.
Erz das, -es/-e; malm, erts.
Beschwerde die, -/-n; besvær(lighet), bryderi; plage; reklamasjon; (jus) klage(mål);
Tat die, -/-en; gjerning, handling
Ruhm der, -(e)s/; berømmelse, ære, ry.
achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på
Wiesenblume die, -/-n; engblomst
betrachten (sv. tr.) betrakte, se på; betrachten als anse for, betrakte som

Kommentar

Det er evige motiv Gryphius skriver om her. Tanken om at alt storslått og vakkert man ser rundt seg, en gang skal forvitre og bli til ingenting, slik alle levende mennesker en gang skal dø og smuldre bort – den tanken er tenkt og uttrykt mange, mange ganger. Her på bloggen er det gjengitt som et tema i flere av Shakespeares sonetter, der tiden ofte er en uovervinnelig fiende, som går og går og går og går og visker ut alt. Hos Shakespeare er det imidlertid renessanse, der er det både et håp og en kamp om å skape noe vedvarende og evig, og Shakespeare insisterer på å gjøre det gjennom sonettene sine, og minnet om den skjønne ungdom han skildrer i dem.

Hos Gryphius er det ikke noe sånt håp, og ingen kamp. Dette er barokken. Forgjengeligheten er premisset. Det er helt fåfengt å kjempe mot den. Det eneste å håpe på er Guds frelse, og noe evig, varig etter døden. I diktet til Gryphius er det ikke noe spor av det heller. Der er det eneste hintet, at ikke noe menneske har sett det evige. Først når døden inntreffer, og man slutter å være menneske, kan det evige komme.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte, strenge i formen og fulle av rim som de er, her er mitt forsøk for denne. Rimene, jambene og antall takter har jeg fått til, men cesuren har jeg ignorert. Den tredje takten blir fullført før komma, og nytt betydningsinnhold. Ingen pause midt i takten, med andre ord, ingen ordentlig cesur. Eller for å si det mer presis: Gryphius har mannlig cesur, pause etter trykktung stavelse, jeg har kvinnelig, pause etter trykklett.

Jeg må for en sjelden gangs skyld bruke et arkaisk ord, et ord ute av bruk, herd for skulder, sekken over skulderen. Det må med for å få formen til å gå opp med rim i 1, 5, 6 og 8 linje, som det må være. Alternativ kunne være på jorden – med moren – historien – gir torden, men det er fint også å få samme klang som i originalen, rim med -erden. Så derfor – slik.

Alt er forgjengelig

Du ser, hvor hen du ser, forfengelighet i verden
Hva disse dager bygges, vil marken ligge rein,
Hvor ennå byer finnes, blir eng og gress og grein
Hvor gjetergutten leker, med sekken over herden.

Hva står i prektig blomst, blir tråkket ned på ferden
Hva nå er heftig tross, er morgen ask’ og bein,
Ei er, her noe evig, ingen marmorstein
Nå smiler lykken til oss, snart hamrer oss besværen.

De høye gjerningers ry må som en drøm forgå,
Skal så tidens spill, det lette menneske, bestå?
Akk! Hva er alt dette, vi kostelig vil akte,

Som dårlig intethet, som skygger, støv og vind;
Som engens blomst, man ei igjen kan finn’.
Hva evig er, ei ennå vil, etmenneske betrakte!

ES2020

Hver sin Skæbne (Sorrig og glæde de vandre tilhaabe), av Thomas Kingo

Thomas Kingo (1634-1703) er dansken som er med i norsk litteraturtradisjon akkurat som om han var norsk. Han er født i Slangerup i Nordsjælland, bodde hele sitt liv i Danmark, og døde i Odense. Faren, Hans Thomas Kingo, var skotsk, født i Crail, men flyttet to år gammel til Helsingør, og bosatte seg der. Navnet Kingo er også skotsk, av Kinghorn. Moren, Karen Sørensdatter, var dansk, datter av Søren, som det fremgår av navnet.

Foreldrene var på ingen måte velhavende, på ingen måte fine folk. Faren var vever, altså håndverker. Sin utdannelse fikk Kingo ved latinskolen i Fredriksborg, og Köbenhavns universitet, hvor han studerte teologi. På den måten ble Kingo prest, en ordentlig klassereise, fra små og enkle kår.

Thomas Kingo var aktiv i perioden som kalles barokken. Og han er nok kanskje den av våre dansk-norske diktere som er mest karakteristisk for perioden. Fra før har jeg postet fantastiske Sang XI (Keed av Vierden, kier av Himmelen), det som kunne vært et programdikt for barokken vår. Barokken var tungrodd og oppstyltet overalt hvor den forekom, men den ble noe eget oppe hos oss i det kalde og mørke nord. Protestantiske og nøysomme som vi var, fikk vi ingen praktfulle, barokke kirkebygg, og vi har heller ingen barokk musikk å snakke om. Det er dikt, og de er skrevet av prester og dypt troende, det er en kolossal kontrast mellom jodens jammerdal og himmelens herlighet. Og jordens jammerdal trenger ikke forvirres av morsom og fartsfylt diktning, underholdning er et blindspor, her er det alvoret og ikke noe annet enn alvoret.

Etter at jeg har undersøkt litt, ser jeg at få steder har postet diktet i sin helhet, og i sin opprinnelige form. På meg ser det ut til at utgaven fra Dansk salmebog ligger til grunn, det er den som er gjengitt flest steder, og det er den Wikipedia bruker, men diktet finnes også i andre versjoner. Det er ikke bare stavemåten som er forskjellig. Den nyere versjonen har 7 strofer i stedet for 8, og det er stokket om på sammensetningen av strofene også. Jeg har ikke greid å nøste meg opp i hvor denne omstokkingen kommer fra, men jeg poster her i innlegget begge versjoner. Først den som finnes i salmeboken, og som de fleste bruker, så den som ligger nærmest originalen. Det er den første jeg vil bruke til å arbeide med. Det er den som er mest brukt i dag, og for å si det som det er, ser denne versjonen også ut til å være bedre enn den gamle.

Hver har sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Kroner og scepter i demantspil lege,
leg er dog ikke den kongelig dragt.
Tusinde byrder i kronerne veje,
tusindfold omhu i scepterets magt.
Kongernes bo
er skøn uro,
Himlen alene gør salig og fro.

Alle ting har sin foranderlig lykke,
alle kan finde sin sorrig i barm.
Tit er et bryst under dyrebart smykke
opfyldt af sorrig og hemmelig harm.
Alle har sit,
stort eller lidt,
Himlen alene for sorgen er kvit.

Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan Hovedet bære,
Falder dog af og i Tiden forgår.
Alle ting må
Enden opnå,
Himmelens Salighed Ene skal stå.

Dejligste Roser har stindeste Torne,
Skønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosenkind Hjertet kan forne
For dog at Skæbnen så sælsom er skift!
I Våde-vand
Flyder vort Land,
Himlen har Ene lyksaligheds Stand.

Angest skal avle en varende Glæde,
Kvide skal vinde sin Tot ud af Ten.
Armod skal prydes i rigeste Klæde,
Svaghed skal rejses på sundeste Ben.
Avind skal stå
Fængslet i Vrå,
Himlen kan Ene alt dette formå.

Lad da min Lod og min Lykke kun falde,
Hvordan min GUd og min HErre han vil,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit Spil!
Sorrig skal dø,
Lystigheds Frø
Blomstre på Himle-lyksaligheds Ø!

fra Åndeligt sjunge-kor, 1681

Språk og innhold

Thomas Kingo skrev dansk som de gjorde det på slutten av 1600-tallet. Det var en tid der det var litt løse regler for rettskrivingen, og der ingen var helt konsekvente for hvordan ord skulle staves. I årenes løp har den opprinnelige teksten gått gjennom noen moderniseringer, slik at salmen som den foreligger i salmeboka og som jeg langt på vei har gjengitt den her, ikke har samme rettskriving som originalen. Det er ingen enkel tilgjengelig oversikt over hvordan de som har modernisert den opprinnelige teksten har tenkt, og det foreligger ingen tekstkritisk utgave som jeg har sett, i alle fall. Det kostet meg en del arbeid å finne ut av dette her, og ble meg gjennom forskjellige utgaver av teksten på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider. Her på bloggen landet jeg på en slags mellomløsning, med å bruke utgaven i salmeboka, bare med store bokstaver i substativ og ved starten av linjene, slik det var vanlig å gjøre det på Kingos tid. Så har jeg lagt ved en originalutgave lenger nede, i form av sånn teksten ser ut i Danske salmer: Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann i utvalg, Cappelen forlag, 1960. Som man vil se er skriftbildet vesensforskjellig fra den vanlige salmeutgaven, men det dreier seg bare om forskjellige stavemåte for samme innhold.

Selv om salmeutgaven av teksten er modernisert, er det nok mye som kan virke fremmed. I alle fall for norske lesere. Generelt er det som moderne norsk bokmål, med æ for e i mange tilfeller, ld, nd for ll, nd, bløte konsonanter b, d, g for våre harde p, t, k og få dobbeltkonsonanter. Rettskrivingsreformene på 1900-tallet gjorde at norsk rettskriving er tettere til norsk talespråk, mens man kan gå ut fra at Kingos rettskriving var tett til hans eget talespråk. I utgaven lagt ut nederst ser vi hvordan den var.

Av vanskelige og halvvanskelige ord er tilhobe «i hop» eller «i sammen», gange er gå, hinanden tilråbe er å rope til hverandre og muld er mold, eller jord. Strofe 1 setter en rekke motsetninger mot hverandre, sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, skolskinn og skyer, alle disse motsetningene vandrer med deg i livet. Det som på jorden ser ut som gull, er bare verdiløs mold. Det er himmelen som er full av salighet.

I andre strofe er scepter staven kongen har som et myndighetstegn, billedsøk på Google er veien å gå for de som ikke vet hva det er. Demant er en sideform av diamant, og lege er å leke, så første linje sier at kronen og scepteret til kongen leker i diamantspill. Den kongelige drakt er imidlertid ikke en lek, i linje to. Innholdet i strofe to er at tross all pynten, er kongens situasjon full av bekymringer og uro, og ikke noe å drømme etter. Det er himmelen som er salig og fro (glad, munter).

Tit er ofte i linje 3 i strofe 3. Der står det ellers at alt er lykke som kan forandre seg, alle har sorg i sitt bryst (barm). Ofte (Tit) er det altså sorg og hemmelig harm (sinne) under brystet som bærer et smykke. På nytt er det ikke pynten og staffasjen som er livet, det er hva man føler inni som er det ekte. Alle har sitt å bære (av sorger og bekymringer), stort eller lite. Det er bare i himmelen sorgen ikke finnes (Himlen alene for sorgen er kvit -> er kvitt sorgen).

I strofe 4 er timelig «for kort tid, for en stund» og forgå er å gå under, bli til intet, dø. Dermed er strofe 4 makt (velde) og visdom bare er ære for en tid, og at styrken og ungdommen i de blomstrende årene, vil falle og forgå ettersom man blir eldre. Alle ting på jorden må ha sin ende, det er bare himmelens salighet som vil vare (skal stå).

Stind er stinn i strofe 5, og stinn er sånn vi i dag bruker i betydningen «fullstappet» i uttrykk som «stinn brakke, stinn av penger». Det kan også bety «tykk og stiv». Forne er i linje 3 brukt som verb, ser det ut til. Som substantiv er en forne gress som er visnet på rot, gress fra året før. Som adjektiv er forn «tidligere», i forne dager. Men det er nok det å visne og å hentæres som er poenget, her. Sælsom er selsom, spesiell og forunderlig. De deiligste rosene har også de stinneste – tykkeste – tornene, de skjønneste blomstene har tærende gift. Under et rosekinn kan et hjerte råtne på rot, jeg tror det er dette det må bety, kinnene er røde og friske, men hjertet er i ferd med å råtne. På det ytre ser alt fint ut, i det indre er det råttent. Videre står det at skjebnen skifter på forunderlige måter (så sælsomt er skift). Vårt land flyter i våte vann, det er bare himmelen som har lykksalighetens stand. Særlig det første der skal nok leses i litt overført betydning. Det er livene våre som er landet, og som flyter i våte vann, altså er omskiftlige.

I strofe 6 er det en vanskelighet med kvide skal vinde sin tot ud af ten. Kvide, originalt skrevet Qvide, er sorg, smerte, bekymring, etter norrøn kvíða. Dette er et ord Kingo bruker flere steder, også i lange Sorrig og Elendighed. Å vinde er ikke å vinne, men å vinde, også på moderne norsk. Det vil si å rulle eller vikle garn opp på en vinde. Ordet er beslektet med å vende, og det gir også mening å tenke at det er å tvinne. Så er det tot ud af ten., eller Tott udaf Teen, som det er skrevet originalt. Den originale skrivemåten hjelper, for Tott er ganske sikkert ordet vi bruker i hårtott, en sammenfiltret mengde tråder eller trevler. Enda bedre passer det om det er norske tått, et ord som ser ut til å være veldig beslektet og som vi vel uttaler helt likt. Tått er hver av de trådene et rep er tvunnet av. Ten, eller Teen, tror jeg må være teine, en pinne hvor garnet vikles rundt. Dansk tén er en del av spinnerokken. Så da passer det at sorgen skal tvinne tåtten ut av teinen, det er et bilde som henger sammen. Armod er fattigdom, avind eller avund er misunnelse, vrå er en (mørk) krok i et rom. Hva som står her er at angsten skal avle (føde, særlig om dyr) en varig (varende) glede, at bekymringen skal vinde tråden ut av teinen, eller få spunnet den ferdig,. Fattigdom (armod) skal pynte (pryde) de rikeste klær, svakhet skal bli reist på de sunneste bein. Misunnelse (avind) skal stå i en mørk krok (vrå) i fengselet. Himmelen er det eneste (ene) som kan klare alt dette (dette formå).

Strofe 7 er den siste i versjonen som blir brukt i salmeboken.. Der er lod «lodd», den del som tilfaller noen ved deling eller skifte, eller i overført betydning som tilfaller en i livet. Ordet tilsvarer norrønt hlutr, og må ikke forveksles med et lodd i et lotteri, eller et lodd som metallklump å veie med. Disse formene for lodd er intetkjønn, mens lodd i denne betydningen brukt i diktet er hankjønn. Det er samme som i uttrykket min lodd i livet, og jeg må ta min lodd. Ikkun er en sammentrekning av ikke uden, det er ordet som blir til vårt «kun». Galde, eller galle, er væsken som utskilles fra leveren. Det er et uttrykk for sinne. Så siste strofe sier at la min skjebne og lykke falle akkurat som Gud vil. Misunnelse (avind) kan bare utøse sin galle, være så sint han vil, verden kan bare drive med sitt spill. Sorgen skal dø, lystighetens frø skal spire på himmelens ø (øy). Hva som skjer på jorden betyr ikke noe for ham. Han vil være lykkelig for all ettertid i himmelen.

For å gjøre det helt systematisk tar jeg også med den sammensatte strofen fra originalen. Første del er strofe 6, siste del er strofe 8. I utgaven i salmeboken er første del av strofe 6 tatt bort, mens siste del er lagt til det som i originalen er strofe 8. Det som avslutter strofe 6 i originalen (eller det jeg kaller originalen), avslutter hele diktet i utgaven i salmeboken. Det som avslutter strofe 8 og hele diktet i originalen, er ikke med i salmeutgaven. Bemøye er et ord som finnes i moderne norsk, å bemøye seg er å anstrenge seg. Agt er akt, eller handling, og å være forsagt er å være redd og engstelig. De fire første linjene i originalens strofe 6 sier at vel, så vil jeg aldri anstrenge meg, om ikke verden går etter handlingene mine. Jeg vil ikke bli bøyd av noen bekymring, og jeg vil ikke bli forsagt i hjertet av noen ting. Avslutningen i originalen er – mildt omskrevet – Tidenes Bom/ Bliver dog tom/ Himlen skal kjøre allting herom. Det er forståelig at hvem det enn er som har redigert diktet, har valgt å sette den lykksalige ø fra strofe 6 som avslutning i stedet. Bom er stopp, eller rettere stang eller stokk til å stoppe med. Så her er det slik jeg leser det at tidens bom blir tom, stoppen i tiden skal ikke gjelde, himmelen skal kjøre alle ting. Det gjelder ved døden, for dem som blir frelst, da gjelder ikke tiden og dens ende, da gjelder himmelen og evigheten.

Form

Diktet har åtte strofer i originalversjonen, syv strofer i salmeboken. Hver av strofene har syv linjer. De er fordelt med først fire med kryssrim, og så tre med ytterligere rim. Formelen er AbAbccc, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse i linjen. Versefoten er daktylisk, som vil si at en trykktung stavelse blir fulgt av to trykklette. Dette er konsekvent gjennom hele diktet, alle strofer og i alle linjer. Også de linjene som er kortere. Dette er et kjennetegn ved barokken, der strofe- og verseformen er svært streng, og det ikke tillates unntak fra regelen. Linjene 1-4 og 7 har fire trykktunge stavelser, mens linjene 5 og 6 har bare to.

Jeg viser fordelingen med hvordan det ser ut i strofe 1. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk hvordan det konsekvent følger to trykklette stavelser etter den trykktunge, overalt i diktet. Merk også hvordan de trykktunge stavelsene er de meningsfulle, og at et raskt blikk på de viser meningen i diktet.

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

En lignende strofeform er brukt i diktet Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland. Der er det imidlertid åtte linjer, og de fire siste linjene har 2, 4, 2 og 3 trykktunge stavelser. Ellers er strofeformen svært barokk, og i Norge av kjente dikt og diktere bare brukt av Petter Dass (Undfangen af den Hellig-Aand) og Thomas Kingo (Hyrden til sin Hyrdinne).

Virkemidler

Barokkens virkemidler er de sterke og overlessede. Det skal være mye av alt, og det skal være sterkt. I arkitekturen og musikken kan det virke overveldende, det er kolossalt med inntrykk, og hjernen må streve litt for å orientere seg. Særlig i barokk arkitektur er det lett å henrive seg, det er en stilart mange synes er pen å se på. I litteraturen kan den samme hangen til å pøse på med sterke effekter virke litt tung. Barokke dikt er alltid lange, de maler og kverner om det samme, og det er svært, svært ofte kontrasten mellom elendigheten på jorden og herligheten i himmelen det går i.

Formen er et virkemiddel. Den skal også virke overveldende, med sine mange strofer, mange linjer og mange rim. Alle strofene er bygget opp på samme måte. Først de fire lange linjene med kryssrim, der det er en eller annen vanskelighet eller forgjengelighet på jorden som blir beskrevet. Ofte går det i at noe som kan se bra ut på overflaten, slett ikke er det, egentlig. Så følger to raske linjer med bare to trykktunge stavelser, der det er en eller annen kjapp oppsummering (Jorderigs guld – er prægtig muld, Kongernes bo – er skøn uro, Alle har sidt – stort eller lidt, Alle ting må – enden oppnå, strofe 2 – 5), og så er det den lange hovedkonklusjonen at Gud og himmelen og frelsen løser alt. Denne siste linjen skal gjelde som en veldig forløsning, problemene i de seks første linjene gjelder ikke.

Kontrasten mellom den mildt sagt problemfrie himmelen og det mildt sagt vanskelige jordelivet er gjennomgående i diktet, og i det meste av barokkens diktning. Begge deler blir forsterket, hvor vanskelig det er på jorden, og hvor godt det er i himmelen. Valget skal være enkelt.

Diktet er også fullt av motsetninger satt sammen. Første strofe er et godt eksempel, der sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, solskinn og skyer, vandrer sammen. Linjene illustrerer også barokkens hang til å overlesse, man gir seg ikke før poenget er banket inn, og vel så det. Motsetningene kommer også i uttrykk som prægtig muld, eller prektig mold, som det heter i dag. Man kan også kalle det en motsetning, og en kontrast, hvordan lykken og velstanden som det ser ut til å være på overflaten, står i motsetning og kontrast til hvordan det ser ut på innsiden. Det samme gjelder når den deiligste rose har tykkeste torn, og de skjønneste blomstene har tærende gift. Skjønnheten og smerten står i motsetning til hverandre, og blir satt opp mot hverandre. I strofe 6, i utgaven i salmeboken, er det en annen type motsetning, der angsten skal avle glede, fattigdom som skal pyntes i rike klær, og svakhet skal stå på sunne ben. Her er det bevegelse og forandring, det smertefulle skal bli til det gledelige, fattig skal bli rik, svak bli sunn. Her beskrives hva som vil skje, når man går fra jordelivet til himmerik.

Kommentar

Det ble litt å rydde opp i, med det at diktet fantes i flere utgaver, og jeg måtte redigere og omarbeide og legge til nytt, da jeg fant ut at dette ikke var gjort konsekvent. Dette arbeidet tok ganske mye tid.

For de som synes barokk diktning kan bli litt tungt og treigt, uansett hva man sier om kontraster og sterke virkemidler og herlig himmel mot miserabel jord, så kan jeg ta med en episode fra Kingos eget liv. Man ser ham gjerne for seg som en barokk prest, tung i kroppen og dyster til sinns, bare lengtende til livet etter døden.

Det var urolige tider i verden, disse årene, også oppe hos oss i nord. Mellom 1560 og 1660 var det stadige kriger mellom Sverige og Danmark, eller Danmark-Norge, om man insisterer på å ha det norske navnet med. Svergie kom til å gå vinnende ut av disse krigene, og ende opp med å være den dominerende makten i Østersjøen for noen århundre, og Danmark skulle ende opp med å bli satt veldig ettertrykkelig på plass.

Enda en krig bryter ut i 1658, samme år som Thomas Kingo fullfører presteutdannelsen sin, og begynner som huslærer hos Lene Rud, på Vebygaard, Vest-Sjælland. På Sjælland er det på denne tiden svenske tropper, som dreper, brenner og herjer. En svensk underoffiser kommer inn til gården, der Kingo er huslærer, og også en slags ordensvakt. Svensken går inn i stallen for å stjele en hest, men den senere presten og salnedikteren Thomas Kingo er parat, trekker sverdet, og det oppstår en fektekamp. Kingo vinner denne kampen, og får svensken i bakken, men benåder ham, og lar ham gå. Senere kommer svensken tilbake til gården med en pistol, og skyter Kingo gjennom munnen. Arret bar han på hele livet. Både i direkte og overført betydning. Hele livet bar han på et svenskehat, som gjorde at han for eksempel så bort fra svenske salmer, da han satte sammen en nordisk salmebok. Den dag i dag er den svenske og danske salmeboken klart atskilt, med bare en håndfull salmer med i begge.

I en sekulær tid som vår er ikke det religiøse budskapet i salmene og de andre tekstene til Kingo og de andre barokkdikterne så viktig lenger. Den oppdragende virkning de er ment å skulle ha, gjelder ikke lenger, og de kan heller ikke fungere som noen inspirasjon til å leve våre liv her på jorden på den riktige måten. Det er dette som er hovedbudskapet, Gud og frelsen er det eneste som teller, man må ikke forledes og forføres av jordlivets fristelser. Det er bare et tomt skall. Det vil aldri bli noen ekte og varig glede ut av det, det er det som er poenget med denne salmen, Hver har sin skjebne, som den heter. Sorg og glede vandrer til hope, som den er bedre kjent som. Hver har sin skjebne, men i Himmelen blir skjebnen felles og herlig. På jorden vandrer sorgen og gleden sammen, i Himmelen er sorgen tatt bort. Den troende skal ikke glemme å tenke på dette, og ikke fristes av det verdslige livets tant og fjas, og midlertidig rikdom og kortvarige nytelser.

Diktet forteller oss veldig mye om en tenkemåte vi i dag har forlatt. Likevel har det verdi, vil jeg si, både med at vi lærer hvor vi kommer fra og hva folk har tenkt før oss. Dessuten trengs ingen religiøs begrunnelse for at pynt og rikdom er midlertidige verdier, det går an å søke noe mer. Ved å skrive som dette, beveger jeg meg bort fra diktet, og over i min personlige mening. Den er det sikkert ikke så mange som er interessert i. Men salmen til Kingo, og hva man kan få ut av den, burde folk være litt interessert i, for det åpner oss en verden vi ikke kjenner så godt i dag.

Diktet i original

Jeg har skrevet inn utgaven som det foreligger i Danske salmer : Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann : i utvalg, Cappelen forlag, Oslo, 1960. Det er den som for meg virker til å ligge tettest på originalutgaven fra 1681.

Hver sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Krone og Scepter i Demant-spill lege,
Leeg er dog ikke dend kongelig Dragt!
Tusinde Byrder i Kronerne hvege,
Tusindfold Omhu i Scepterets Magt!
Kongernis Boe
Er skiøn Uroe!
Himlen allene giør salig og froe!

Alle Ting hâr sin foranderlig Lykke!
Alle kand finde sin Sorrig i Barm!
Tiit ere Bryst, under dyrebar Smykke,
Fulde av Sorrig og hemmelig Harm!
Alle hâr sit,
Stort eller Lit
Himlen allene for Sorgen er qvit!

Velde og Vijßdom og timelig Ære,
Styrke og Ungdom i blomstrende Aar,
Høyt over andre kand Hovedet bære,
Falder dog af og i Tjden forgaar!
Alle Ting maa
Enden opnaa,
Himmelens Salighed Ene skal staa!

Deyligste Roser hâr stindeste Toorne,
Skiønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosen-kind Hiertet kand foorne,
For dog at Skæbnen saa sælsom et skift!
I Vaade-vand
Flyder vort Land,
Himlen hâr Ene Lyksaligheds Stand.

Vel da! saa vil jeg mig aldrig bemøye
Om ikke Verden gaar efter min Agt!
Ingen Bekymring skal kunde mig bøye,
Intet skal giøre mitt Hierte forsagt!
Sorrig skal døe
Lystigheds Føre
Blomstris paa Himle-Lyksaligheds Øe!

Angist skal aule en varende Glæde
Qvide skal vinde sin Tott udaf Teen!
Armod skal prydis i rjgste Klæde,
Svaghed skal reysis paa sundeste Been!
Avind skal staa
Fengsled i Vraae,
Himlend kand Ene alt dette formaa!

Lad da min Lod og min Lykke kun falde
Hvordan min GUd og min HErre hand vill,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit spill!
Tjdernis Bom
Bliver dog tom
Himlen skal kiøre altingest her-om!


Den XI sang (Keed av Verden, kier av Himmelen), av Thomas Kingo

Jeg tok en ekstra titt på dette diktet i februar 2018, og oppdaget at det manglet en strofe (nr. 6, Ach, Yndist og Gunst). Jeg utvidet posten med mer om diktets form og oppbygning, og nøyere om språk og innhold for en del av strofene.

*

I dag følger et dikt fra barokken. Det er et mye lenger dikt enn de jeg pleier å poste, og kommentarene vil derfor også bli litt annerledes. Jeg legger de fleste av kommentarene før diktet, og bruker også litt mer tid på å kommentere perioden diktet er skrevet i. Etter diktet kommer mer om diktets form og innhold. Dette er stoff som godt kan brukes i en analyse.

Om forfatteren

Thomas Hansen Kingo (1634-1703)  ble født i Slangerup på Sjælland den gang Christian IV styrte over både Danmark og Norge. På denne tiden fantes ikke noe eget norsk skriftspråk, og det gjør at man ikke skiller så nøye mellom danske og norske diktere. Thomas Kingo er avgjort dansk, han bodde og virket hele sitt liv i Danmark, men siden landene våre den gang hørte sammen er han vel så mye del av den norske kulturen. Hvis vi ikke kan låne av danskene, har vi ikke så mye tekstproduksjon å hente i det hele tatt fra denne perioden.

Kingo ble sogneprest i Slangerip i 1668, og siden biskop i Odense på Fyn fra 1677.Ved siden av sin geistlige karriere skrev Kingo dikt, for det meste salmer, men det finnes også verdslige dikt i tekstproduksjonen hans.

Om barokken

Man vil få et ganske forskjellig inntrykk av barokken alt etter hvilken kunstart man oppsøker. Arkitekturen er storslått, og reagerer mot renessansens strenge, klassiske former. Her er overdådighet av alt, og om man velger å la seg rive med, er det vanskelig å ikke la seg rive med av de store barokkbygningene på kontinentet. Malerkunsten er dystrere, med mørke farger og et sterkere følelsesmessig uttrykk. En maler som Caravaggio, for eksempel, malte atskillig mer dramatiske scener enn renessansekunstnerne, og gjorde også de dramatiske scenene mer uttrykksfulle. Renessansemaleriene utstråler ro. Det samme gjelder innen skulptur, der man for eksempel i skulpturene til Bernini kan se hvordan barokken likte snirklete linjer, og mange flere detaljer enn de la på i renessansen. Innen musikken har perioden J. S. Bach, og hans polyfoni og hans fuger overgår alt som er laget før og siden. Man kan si at alle disse snirklene snor seg opp mot himmelen, som også alle melodiene i polyfonien til Bach til sammen gir en slags himmelsk harmoni. Barokkunstnerne lenget mot paradis.

Innen lyrikk kommer dette til uttrykk på en måte som ikke er så lett å hengi seg til som i de andre kunstformene. Om barokke tekster blir det første møtet med barokken, vil man lett komme skjevt ut. Den er tung, lidelsesfullt, den tar lang tid å lese og er ikke så direkte og umiddelbart vakker som de andre kunstformene i perioden.

Jeg foretrekker selvsagt å lese tekster på tekstenes egne premisser, og mener generelt at man skal ta enhver litterær periode på alvor og lese tekstene som de var ment å være. For barokken har jeg imidlertid større utbytte av tekstene om jeg leser dem med en humor som var utenkelig i perioden. Man kan også lese dem med et herlig alvor som ikke er tillatt for nyere tekster. Hvis man skriver for alvorlig nå, virker man bare ikke tilstrekkelig opplyst. Om man klager på livet på jorden virker man lett litt sutrete, og om man lengter etter et bedre liv etter døden, virker man kanskje litt salig naiv. Man kan godt tro på et slikt liv også i dag, man må bare ikke skrive om det som om det var på alvor.

Barokkdikterne gjør dette 100 %, og ingen mer definitivt enn Thomas Kingo i diktet Far, verden, farvel.

Om diktet

Diktet heter egentlig bare Den XI. sang, men det er også kjent som Keed af Verden, og kier ad Himmelen, som er en kort sammenfatning av innholdet i diktet, eller Far, Verden, farvel som er første linje. Det handler om hvor fryktelig alt er på jorden, og hvor mye bedre alt skal bli når poeten en gang kommer opp i Abrahams skiød, som vanskelig kan leses som noe annet enn himmelrike.

For å ta en kjapp forklaring av første strofe, der poeten allerede i startlinjen tar avskjed med en verden han vil forlate. Han er lei av å være dens trell, eller dens slave. Verden består av plikter, problemer og byrder, og under disse er mennesket en trell. Poeten tar avskjed med dem, han river seg løs fra dem, og erklærer at han også er lei av forfengeligheten. Det er ganske herlig for en moderne leser, at traust prest fra 1600-tallet klager på forfengeligheten i verden, hva vet vel han om hva som skal komme? Kingo legger nok en noe annen betydning i begrepet enn vi gjør i dag. For ham er absolutt alt vi gjør her i denne verden forfengelighet, og ikke bare det vi gjør for å vise at vi er noe.

Jeg tar også en kjapp gjennomgang av strofe nummer ni, den første der forfengeligheten skiftes ut med «i Abrahams skiød» i sluttlinjene. Denne strofen begynner også med et farvel, «Saa far da, far vel», og nå er det livet på jorden han tar avskjed med. Den skal ikke lenger bedra sjelen – med den forfengelighet den er fylt av, han takker seg av og synker ned i forglemmelsens grav, altså døden og glemselen fra verden. Han lengter etter å gi bot for sin sorg og sin nød, og det kan han gjøre i «Abrahams skiød», som er guds rike.

Lignende kan hver av de 15 strofene kort analyseres. Etter diktet følger litt om form og oppbygning, og litt ytterligere om språk og innhold.

 

Dend XI. Sang
Keed af Verden, og kier ad Himmelen

Far, Verden, far vel,
Jeg keedis nu længer at være din Træl,
De Byrder, som du mig har bylted oppaa,
Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa,
Jeg river mig løs, og og jeg keedis nu ved
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Hvad er det dog alt
Som Verden opsminker med fauer Gestalt?
Det er jo kun Skygger og skinnende Glar,
Det er jo kun Bobler og skrattende Kar,
Det er jo kun Ise-skrog, Skarn og Fortred,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Hvad er mine Aar,
Som smugende svinder og snigende gaar?
Hvad er min Bekymring? mit Tanke-fuld Sind?
Min Sorrig? min Glæde? mit Hovedis Spind?
Hvad er mit Arbeyde? min Møye? min Sved?
Forfængelighed,
Forfængelighed.

O Riigdom og Guld,
Du jorderiigs Afgud i skinnende Muld,
Du est dog af Verdens bedragelig Ting,
Som voxer, aftager og vexlis omkring,
Du est dog, i høyeste Mercke og Meed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Ære, hvad er?
Hvad er dine Kroner og Krandse du bær?
Misundelse sidder dig altjd paa Ryg,
Du hemmelig stødis og sielden est tryg!
Du ofte der snubler, hvor andre de gleed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Yndist og Gunst,
Du hastig opførte og faldende Dunst,
Du konstig opblæsere, hvegende Vind,
Som tusind har Øyen og dog løber blind,
Hvad est du naar mand dig ved Soolen hâr seed?
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Venskab og Troo,
Som alt efter Lykken veedst Fløyet at snoo!
Du smukke Bedragere, heldige Skalk,
Som skuffer saa ofte i Drøfvelsens Kalk
Du est, som og jeg af Forfarenhed veed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, kjødelig Lyst,
Som manne med dødelig Læber hâr kyst,
Dit fengende Tynder, din flyvende Gnist,
Hâr mangen i ævige Luer henhvist,
Din Skaal synis Hunning, men Drikken er leed
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Saa far sa, far vel,
Du skalt nu ey lenger bedrage min Siæl,
Bedragelig Verden, jeg takker dig af,
Og synker dig ned i Forglemmelsens Grav,
Jeg lengis at bøde min Sorrig og Nød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Der skal mine Aar
Begyndis i Ævigheds deylige Vaaer,
Der skal ikke Dagen ved solen opgry,
Ey Maanen tilmaale mig Næde og Ny,
Men JEsus er Solen, hvis Straaler er strød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Min Rigdom og Guld
Skal være af idel Bestandighed fuld,
Dend skal ikke Tyven bestiele mig da,
Dend skal ey Spitzfindighed skakre mig fra,
Min Rigdom er frj for ald Jorderigs Stød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Jeg Ære skal faa
Fra Thronen min JEsus hand sidder oppaa,
Mig Kronen skal givis med Herlighed fyldt,
Med blodet af Lammet alt over forgyldt,
Dend faar jeg, om Satan end selv det fortrød.
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Med Yndist jeg skal
Fremskinne blant Englenis hellige Tall,
Misundeligt Øye mig ikke skal see,
GUds Ansigt mig altjd i Øyne skal lee,
Der skal jeg bespotte dend avindsyg Død
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Der hâr jeg en Ven,
Min JEsus, som elsker og elskis igien,
Mit Øye det seer ham saadan som hand er,
Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær
Ved Aanden staar Kierlighed ævig i Glød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Min Lyst og min Fryd
Forfriskis ved Engle-basuner og Lyd,
Men GUd er ald Lysten for mig og for dem!
Far op da, min Siæl, og ald Verden forglem!
Mens glem ey at Lysten er ævig og sød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

1677

Form og oppbygning

Diktet består av 15 strofer. Hver av dem har 6 verselinjer, der den siste blir gjentatt. I de første 8 strofene er det ordet Forfængelighed, som blir gjentatt, i de siste 7 er det I Abrahams skiød, i andre. Formelt hører diktet til 6-versingene, med rimmønsteret aabbcc. Det er parrim, med to og to linjer som rimer. Alle rimene har det  trykktung utgang, det vil si at linjen ender med en trykktung stavelse.

Litt mer avansert kan man si at diktet følger et jambisk-anapestisk verseskjema, eller en trestavelsestakt med enkelt opptakt. Første linje har to trykktunge stavelser, de fire neste har fire, og så har sistelinjen som blir gjentatt to trykktunge stavelser, som den første. Jeg viser med første strofe hvordan det ser ut, trykksterke stavelser er markert med fet skrift:

Far, Verden, far vel,
Jeg keedis nu længer at re din Træl,
De Byrder, som du mig har bylted oppaa,
Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa,
Jeg river mig løs, og jeg keedis nu ved
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Som alltid i barokk diktning er verse- og strofeformen helt konsekvent. Det finnes ingen unntak. Først kommer en trykklett stavelse, så følger mønsteret tung-lett-lett, tung-lett-lett, og det er dette som er en anapest – en tung stavelse, fulgt av to lette. Formen er tung og barokk, særlig når den er så streng og konsekvent, men den er også brukt av Søren Jaabek i hans «Valg» (Et aar skrider hen). Dette har jeg fra verselæren til Hallvard Lie, standardverket fra 1967, der også andre eksempler på formen er nevnt.

Det hører med til oppbygningen at strofene 2 til 8 undersøker forskjellige ting som skal være gjevt og gi livet innhold her på noen. Hver gang blir det konkludert med at det er egentlig ingenting. I noen av strofene blir det stilt som direkte spørsmål, Hvad er det dog alt (2), Hvad er mine Aar (3) og – litt omstokket – Ære, hvad er? (5), i de andre strofene er det retoriske spørsmålet underforstått. Hva er Riigdom og Guld (4), Yndist og Gunst (6), Venskab og Troo (7) og kjødelig Lyst (8). Første strofe blir en innledning, der dikteren proklamerer at han nå er ferdig med alt dette.

Strofene 3 til 8 får sin motsetning i 10 til 15. Det jorden ikke kan tilby, finnes i overmål og på ekte i himmelen. Der får han år (10), han får rikdom og gull (11), ære (12), yndest  (13), en venn (14) og lyst (15). Så komposisjonen er slik at strofe 1 begynner med konklusjonen, han skal ta avskjed med verden, strofe 2 forteller at her er alt bare skinn, så det er årasken til at han vil vekk herfra. Strofe 9 er en ny avskjed, verden skal vekk, den skal glemmes, og så er han i himmelen i Abrahams skjød. Resten av strofene er motsetninger mot hverandre.

Språk og innhold

Det er kanskje ikke nødvendig å skjønne alt i dette diktet i detalj. Grunntrekket er at det dreier seg om hvor vondt og vanskelig alt er på jorden, og hvor godt og herlig alt skal bli i himmelen. Hver av strofene er variasjoner over dette. Jeg har likevel tatt meg den tiden det trenger å skrive i forståelig språk hva meningen er for en god del av strofene, og til å forklare de fleste av de vanskelige ordene.

Generelt er å si at de gamle skrivereglene gjaldt, lenge før rettskrivningsreformene på 1900-tallet. Å nevne er to vokaler etter hverandre for lang uttale, æ for e, aa for å, bløte konsonanter for harde (b, d, g for p, t, k) og -is for -es, for å nevne noen.

Keedis er kjedes, det blir brukt her som noe man har gått lei av, eller har fått nok av. Træll er trell, det gamle norske ordet for slave, en som arbeider bare for andre. En byrde er noe som er tungt å bære, byrder som er bylted eller bultet oppå er enda tyngre. Det er byrder lagt i bulter oppå ham. Hviste er dansk, dansk ordbok har eksempler på bruksområder, det betyr «å kaste bort» eller «sende bort», kanskje beslektet med norsk vise i betydningen «vise bort». Forsmaa, eller forsmå, er å avslå.

Gestalt er figur, skikkelse. Jeg har en mistanke om at fauer er en eldre skrivemåte for fager, lys og fin. Så her spør dikteren hva det er, alt det verden sminker opp til å være lyst og fint. Gla er glass, det er et ord som ikke står i norsk ordbok på nettet (der står det brukt som verb, det solen (og månen) gjør når den går ned, og kaster en rødlig glans.), men det står på Ordnett.no. Å skratte forbinder nok folk flest i dag med å le, men det er egentlig en høy, skingrende lyd. Ise-skrog er tynn is, opprinnelig skal skrog være være avledet av det norrøne skrokkr, kropp, og det er av dette vi har fått dagens betydninger av skippsskrog og dyreskrotter (kropp uten hode og lemmer). Skarn er møkk, søppel, et ord sjelden brukt i dag. Man ser av hele strofen at alt i hele verden, selv om det skal se fint og fagert ut, bare er skygger, møkk, glans og ting helt uten verdi – forfengelighet.

Smugende er smygende i strofe 3.

I strofe 4 blir rikdom og gull kalt jordrikets avguder i skinnende muld. Muld er mold, eller jord. Avguder er det mennesket dyrker i stedet for Gud. Det er fordømt i første bud, Du skal ikke ha andre guder enn meg, og det finnes flere eksempler på hvordan det går når avguder dyrkes i Bibelen. Den farligste avguden er rikdom og penger. Da glemmer man Gud. Est er gammel skrivemåte for er. Det er også latin for dette verbet, og gir et høytidelig preg. Så her står det at rikdommer er bedragerske, de vokser (voxer), avtar (aftager) og veksles (vexlis) rundt omkring. Mercke er merke, meed er i denne sammenhengen mål eller mening, samme som i uttrykket «uten mål og med». Så når det står i høyeste mercke og meed, betyr det i høyeste merke og mål – eller enklere sagt: i høyeste grad. Det er rikdommen som i høyeste grad er – forfengelighet.

I strofe 5 spør han hva ære er for noe, underforstått at ære er noe alle ønsker å oppnå. I dag tenker vi kanskje på suksess i livet som viktigere enn ære, så kanskje man si at ære var den tidens suksess. Æresbetegnelser for heder og ære var kroner og kranser over hodet, her i diktet blir det brukt i symbolsk betydning. Men når man oppnår ære, eller oppnår suksess, er det alltid noen som er misunnelige Misundelse sidder dig altjd paa Ryg – Misunndelse sitter deg alltid på ryggen. Stødis er støtes, bli skjøvet.

Yndist er yndest i strofe 6. Her vil jeg henvise til den utmerkede Holbergordbok, ordbok over opplysningstidens språk, og forklaringen på ordet der. Yndest og gunst er synonym, det betyr en form for velvilje. Dunst er røyk, så i dikterens jordiske verden er all velvilje bare lik røyk som er flyktig og forsvinner. Hvegende er ustadig, verbet å hvege er på dansk å bevege seg raskt frem og tilbake. Linje 4 er en forvanskning av setningen «Som har tusen øyne, og likevel er blind».

Den siste av strofene om forgengelighet, begynner med kjødelig Lyst, kjødet er kroppen, i moderne bibeloversettelser bruker de ordet kjøttet. Kjødets lyst er menneskets ønske om sanselige opplevelser, det som behager kroppen, sånn som mat og drikke, og kjønnslig omgang. Det står i motsetning til åndelige behov, det som kan tilfredsstille sjelen. Det står høyere, og det som best kan tilfredsstille den, eller Gud. For sanne troende, som Kingo, er det bare Gud som kan tilfredsstille sjelens behov, og de kroppslige behovene er bare forstyrrende, fordi de distraherer for det mennesket egentlig har behov for. Særlig er seksuell kontakt farlig, for det er den sterkeste opplevelsen kroppen kan ha, og da risikerer man å glemme Gud. De evige Luer i denne strofen er de evige flammene i Helvete. Så skålen synes (synis) søt, som honning (hunning), men drikken i den er Leed, eller lede, en dyp ulystfølelse.

I den niende strofen tar han avskjed med verden, slik han også gjorde i den første. Den skal nå ned i forglemmelsens Grav, den skal glemmes helt, bli begrad i glemsel. Lengis er lengte, og det han lengter etter er å bøde på, eller bøte, gjøre godt igjen, er sorg (sorrig) og nød. Abraham er den eldste av patriarkene, i kristen tradisjon som et symbol på trygghet og troslydighet, den Gud gav løftet om velsignelse av alle jordens slekter til, hans skiød, er hans fang. Når det står I Abrahams skiød, så er det bare en omskriving på at det er i Himmelen. I Lukas 16,22 står det (Bibelutgaven av 1930):

22Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravet. 23Og da han slo sine øine op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

I strofe 10 skal årene hans begynne i evighetens deilige vår. Det er altså ikke bare evighet, men evig vår, den deiligste og mest livgivende årstiden av dem alle. Dagen skal ikke begynne ved soloppgang, eller oppgry, som det står, og heller skal ikke månen måle tiden med ny og ne, eller motsatt som Kingo skriver det, næde og ny. Ny er tiden månen er tiltagende, blir større, ne når den blir mindre, avtagende.

Skakre er å ta fra meg, så i strofe 11 gjelder det at rikdommen skal vare. Den er av ideell bestandighet, verken tyver eller spissfindigheter (Spitzfindighed) skal kunne ta den fra ham.

I strofe 12 er æren ekte og varig i motsetning til den jordiske i strofe 5. Thronen er tronen, kronen han får er fylt med herlighet og blodet av lammet skal forgylle alt. Lammet er offerlammet. Lammet er også allegorisk for Jesus Kristus, så når han blir ofret, er det på en måte han som blir offerlammet. Disse linjene er ladet med mening som er fremmed for oss i dag. Fortrød er fortid av å fortryde. På norsk er det å angre, eller å gjøre ergerlig, men på dansk står det flere betydninger. Egil Elseth skriver i sin bok om Thomas Kingo (Veversønnen som ble salmedikter, 1985) at fortrød betyr «gjorde bitter». Så når strofen ender med om Satan end selv det fortrød, betyr det at all denne æren får han – dikteren – selv om djevelen blir bitter av det.

Strofe 13 er første gang Gud nevnes med navn. De helligste, Gud og Jesus, blir skrevet med to store bokstaver, for å skille dem fra vanlige substantiv og egenavn. I denne strofen er avind misunnelse, avindsyg syk av misunnelse, lee er å le, og det å være blant Englenis hellige tall, er å være blant de hellige sjeler i paradis.

Hand i strofe 14 er eldre skrivemåte for han. Linje 3 i strofen kan være litt vanskelig, Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær, stedse er stetse, eller stadig, så det kan være noe i retning av «det kjærlighetens himmelbluss bærer han stadig frem», blus er flamme.

I den siste strofen blir ordet fryd lagt til lysten, sånn at ikke engang i himmelen skal det kroppslige begjæret ta overhånd. Det er en lyst og glede i salighet, dette. Engle-basuner er basunene englene spiller på, messinginstrumentet som gir mest lyd, og mest triumferende lyd. Det er nå Gud som er blitt hans lyst, når lysten er Gud oppfyller den alt. Han ber sjelen fare opp til himmelen, og glemme verden, slik han også gjorde det i strofe 9. Og så minner han om at lysten er både evig og den er søt, i Abrahams skjød, i Abrahams fang, i Himmelen.