Blauen Hortensien, av Rainer Maria Rilke

Dette diktet er wow. Det er om en plante, blå hortensia, og diktet er ikke så mye mer enn en konkret beskrivelse av fargespillet i denne planten. Det er et Tingdikt, eller Dingedichte, som det heter på tysk. Rainer Maria Rilke (1875-1926) var en mester i dette. Tidligere har jeg postet Der Panther og Das Karusell som eksempel på denne typen dikt. De er alle sammen wow, alle sammen sånn at de viser poenget med å skrive dikt. Det er en berikelse i livet, du får med deg mer av verden, kommer inn i tanker du ellers ikke ville tenkt, og inn i stemninger du ikke visste om. Det er wow.

Diktet er skrevet til samlingen Neue Gedichte som utkom i 1907. Diktene i denne samlingen ble skrevet i perioden 1902-1907. På denne tiden jobbet Rilke i Paris med en bok om skulptøren Auguste Rodin, fra 1905 som Rodins privatsekretær. Oslo-folk vil kjenne en statue av Rodin, nemlig Mannen med nøkkelen, som ble forært byen i 1902. Historien om hvordan byen tok i mot gaven er fascinerende, men ikke tema for denne bloggen her. Her handler det om hvordan Rilkes nære forhold til skulptøren Rodin kanskje har en innvirkning på hvordan Rilke skrev diktene sine denne perioden. Som for skulptøren, gjaldt det for dikteren å få ut essensen av tingene.

Nå skal vi se hvordan Rilke gjør det her, for blå hortensia.

Blau Hortensie

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;

Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.

Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.

Neue Gedichte, 1907

Blå hortensia

Slik som det siste grønne i fargedigelen
er disse bladene, tørre, matte og rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ikke bærer på seg, bare speiler seg fra fjernt.

De speiler det forgrått og unøyaktig
som om de skal miste det en gang til,
og som i gamle blå brevpapir
er det gult i dem, fiolett og grått;

Utvasket som på et barneskjørt
Som ikke mer blir brukt, som ikke mer skjer;
Hvor føler man et lite livs korthet.

Men plutselig så synes det blå til fornyelse
I en av skjermene, og man ser
en rørende blå som fryder seg for det grønne.

Språk, form og innhold

Det er en sonett, i en spesiell form. Den femfotede jamben er fulgt, det går lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung i fem takter i hver linje. Men rimmønsteret er litt uvanlig, til en sonett å være. Det er AbbA cDDc EfE GfG. Lik bokstav betyr at linjen rimer, stor boktstav betyr at siste stavelse i linjen er trykklett. Så linje 1, 4, 5, 6, 7, 9, 11, 12 og 14 slutter med en trykklett stavelse, eller har kvinnelig utgang, som det også heter. Versene er delt i grupper på 4 + 4 + 3 + 3 linjer, og det er bare midtlinjen i de to siste gruppene som tar med seg et rim fra en gruppe til en annen. Her skiller sonetten seg ut fra de italienske. Den er også uvanlig, siden den er skrevet så hverdagslig. Sonetten pleier være dediktert til høystemt kjærlighetslyrikk.

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Rilke: Blau Hortensie (trykkfordeling)

Språket er så presis at det er vanskelig å gjendikte og å forklare. Hortensia er planten, den er kjent og kjær også i Norge, og brukes i vid utstrekning som prydplante, både inne og ute. Den er karakteristisk med sin rike blomstring, alle vil kjenne den igjen når de ser den. Blåfargen får den når jorden den står i har lav pH-verdi.

Ordet Farbentiegeln (fargedigel) finnes ikke i noen ordbok, det er uvanlig sammensatt av farge (Farbe) + digel (Tiegel). Normalt snakker vi om smeltedigel (Schmelztiegel). I smeltedigelen blir alt smeltet sammen. I fargedigelen er det fargene som går sammen, kan vi tenke. Blütendolden er heller ikke et oppslagsord i en normal ordbok, men sammensetningen blomster (Blüten) og (blomster)skjerm går lett å forstå. En blomsterskjerm er en stand der blomsterstilkene går ut fra et felles punkt. I en hortensia er det mange slike, hver av dem får en mengde blomster ut fra seg.

Diktets innhold er bare en beskrivelse av hvordan fargene spiller sammen i en blå hortensia. Det begynner med at grønnfargen i bladene er tørr og matt, ikke frisk, bak blomsterskjermene i planten. Blomstene bærer ikke lenger blåfargen i seg i, ikke friskt, men det speiler seg i dem en blåfarge fra det fjerne, blåfargen fra den gangen planten ennå var frisk.

Andre kvartett (andre gruppe med fire linjer) har hvordan denne speilingen foregår. Den er forgrått og upresis, skrives det, i det som er en voldsom besjeling. Dette er fordi de skal miste blåfargen en gang til, som det står i linje 2 her (linje 6 i diktet). Så blir det sammenlignet med gamle brevpapir, der det også er hint av gult, av fiolett, og av grått. Det er svært presis beskrevet, en svært presis assosiasjon.

Så er det i første tersett, første av gruppene på tre linjer, hvor sammenligningen går til et utvasket barneskjørt som ikke mer blir brukt. Med dem skjer det ikke noe mer. Sånn føler man et lite livs korthet. Assosiasjonene er til noe som har vært vært, har blomstret, men som ikke er mer. Dette er et motiv som også tidligere er lagt i sonettsjangeren, blant annet berømt hos Shakespeare, i hans 17 første sonetter.

I siste tersett fornyer blåfargen seg, synes det som, i en av blomsterskjermene. Da fryder den seg for det grønne. Det er med dette diktet ringer ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Farbentiegeln -> Tiegel der, -s/-; (smelte)digel.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Blütendolden -> Dolde die, -/-n; (botanikk) skjerm.
verweint (adj.) forgrått
ungenau (adj.) unøyaktig, upresis
wiederum (adv.) 1. enda en gang, atter, på ny 2. derimot, på den annen side.
verwaschen (adj.) utvasket, blek; (overført) uklar, utvisket
Kinderschürze -> Schürze die, -/-n; forkle, (overført) skjørt

Kommentar

For Rilke er kunsten og diktningen svært, svært seriøs. Det ser vi i diktet Der Dichter, og det ser vi i brevet som han skrev til en ung dikter, ganske nøyaktig på samme tid. Tilnærmingen til Rilke er nærmest vitenskapelig, han analyserer sitt objekt, som vitenskapsmannen gjør det. Og som vitenskapsmannen, er han ikke så opptatt av nytteverdien av arbeidet han gjør. Det vil si, han er overbevist om at nytteverdien er stor. Men nytteverdien i det enkelte prosjekt, det kan man ikke si noe om. Jakten er sannheten, det ekte, det essensielle.

Skulptøren Auguste Rodin (1840-1917) var en representant for impresjonismen. For legfolk er impresjonismen mest kjent gjennom malerkunsten, og maleriene til Monet. Det er inntrykkene som er det viktige, ikke hvordan tingene egentlig er. Subjektet som observerer er også viktig, og de skiftende stemninger både til observatøren og det observerte. Så samme motiv kan ha forskjellig uttrykk, etter når man studerer det.

Objektet Rilke studerer er en hortensiaplante som er ferdig med blomstringen. Det er ikke det mest spennende av objekter, kanskje, men den nysgjerrige kunstner kan ta for seg alt. Forsøket fra dikteren er kun å beskrive tingen selv. Alt som kommer utenom, er ikke hans sak. Så alt som er fristende å lese inn i diktet, om livet som blomstrer og slutter å blomstre, om potensialet som ligger der, det lar ikke Rilke seg forstyrre av. Han beskriver kun planten, og fargene, som han observerer dem.

Det er fascinerende hva som kommer ut av det. Det er helt merkelig stemningsfylt, også det med de gamle brevpapirene, og fargespillet som er i dem. Det er også falmet av noe som en gang har vært. Og de barneskjørtene, som er utvasket, det er et sterkt bilde på liv som har vært, og som ikke er lenger. Her er også eneste antydning fra Rilke selv om å lese diktet til noe mer enn det er, at her føler man kortheten til et lite liv. Men sammenligningen er brukt for å forklare fargene og blomsten, ikke for å forklare livet. Det med livet er subsidiært.

Og så får man slutten, der det er en aldri så liten oppblomstring på ny, eller synes å være det. Det er blåfargen som fornyer seg i en av skjermene, og fryder seg i det grønne. På ny er det liv. Potensialet er der, viljen til liv er der.

Det ble en hel filosofi ut av diktene til Rilke. Tankene blir utviklet av Karl Jaspers og Martin Heidegger, det er eksistensfilosofien, i en form der tingene skal slutte å være ting, men bli fylt med mening. Dette er ikke enkelt å formidle med få ord i en blogg, men det går på de små ting man gjør i livet, de hverdagslige tingene man bruker og omgir seg med. Det er dette som er livet. Det er i dette vi har å finne mening.

Ved å skrive dette, forlater jeg diktene til Rilke lite grann. Han er en mester i det å holde igjen, det er ikke han som løper løpsk i de store og innfløkte tanker. Han stimulerer bare til dem. Gjennom små, enkle dikt, om små, enkle ting. Det er genialt.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte. Jeg må bruke både lovlige og ulovlige triks for å få det til. Den gamle stavemåten for speiler blir brukt, spigler, og jeg bruker det tyske ordet forlire, som er gangbart på dansk, men ikke på norsk. Også i andre deler av sonetten tar jeg meg friheter en gjendikter ikke burde ta. Men så blir det jo også et resultat som er en sonett, og som følger rimmønsteret og innholdet til originalen.

Blå hortensia

Så lik den siste grønn i fargedigel’n
er disse blader, tørre, matte, rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ei på seg bærer, kun fra fjerne spigler.

De spigler det forgrått og ikke godt
som skulle de det atter nå forlire,
og som i gamle blåe brevpapirer
er gult i disse, fiolett og grått;

Utvasket som på noen barneskjorter
Som ikke mer blir brukt, som ikke skjer;
Hvor føler man det lille livet skorter.

Med ett så syn’s det blå seg nå fornyer
I en av disse skjermer, og man ser
en rørend’ blå, seg for det grønne fryder.

ES2019

Fiolett hortensia.

Gamle dikt: Jeg har vinduet åpent i kveld…

23 år gamle ESalen glemte blyantposen sin hjemme på Ganddal da han reiste opp til Bergen igjen for å studere videre etter sommeren 1997. Det gjorde at han ikke kunne skrive så mange dikt, han måtte jo ha den riktige blyanten. Det eneste diktet som er bevart – og skrevet – er et til sangen End of the family line, av Morrisey, et dikt så flatt til det samme som den sangen sier originalt og bedre, at jeg rett og slett lar være å poste det. I stedet poster jeg enda et dikt fra juni, det året, et dikt av typen jeg senere skulle skrive.

 

*

Jeg har vinduet åpent i kveld

Det jeg husker så godt, det husker du vel?

Jeg har telefon rett utenfor her

Det jeg husker så godt er hvordan du er

Jeg har ringeklokke på min dør

Og jeg er i slikt humør

At du må gjerne ringe på

Fluksens vil jeg gå

Og lukke opp

Topp

Jeg har både vindu og dør åpne i kveld.

ES1997