I en oppjaget verden, der alt går fort og alt er så viktig, er det godt å stoppe opp med Rainer Marie Rilke (1875-1926). Han er en av de mest meditative lyrikerne vi kjenner, han tar diktningen så alvorlig, det er som om jakten på det rette uttrykket for å beskrive virkeligheten og tilværelsen, det overtar helt. Og Rainer Marie Rilke bruker ikke tid på å forklare de som ikke skjønner, hele hans væren går ut på å finne og realisere sin livsoppgave som kunstner.
Det er umulig ikke å bli fascinert. Han utfører sin oppgave til mesterskap også, er en av Tysklands aller største diktere, aller største poeter. Han er helt der oppe med de store gigantene hundre år før ham, og han er helt ledende i verden i sin samtid. Han finner sin egen form, sin egen retning, og han kjører løpet ut gjennom hle sitt litt for korte liv
Jeg har postet en del dikt av ham, men aldri fra dette verket her, Das Stundenbuch. Den ble skrevet i perioden1899-1903, trykket først i 1905. Verket består av tre deler, Das Buch von mönischen Leben, Das Buch von der Pilgerschaft og Das Buch von der Armut und vom Tode. Det er den første delen jeg har lest ordentlig, og som dette diktet er fra. Denne første delen om livet som munk, den går inn i det indre, i det mediative. Munkens oppgave er å søke harmoni med seg selv, og med Gud, i sitt indre. Den ytre verden angår ham ikke. Det passer godt for Rilke.
Og i en støyende verden, der alt er så altfor viktig, er det godt å koble av med dikt som dette. Bare finne ut av det, alt annet holdt utenfor, hvem er jeg, hva gjør jeg her, hva er min oppgave., min hensikt med å være her. Og med klarhet i det, vil all støy, være til å holde ut.
Auf der Welt zu allein
Ich bin auf der Welt zu allein und doch nicht allein genug
um jede Stunde zu weihn.
Ich bin auf der Welt zu gering und doch nicht klein genug
um vor dir zu sein wie ein Ding,
dunkel und klug.
Ich will meinen Willen und will meinen Willen begleiten
die Wege zur Tat;
und will in stillen, irgendwie zögernden Zeiten,
wenn etwas naht,
unter den Wissenden sein
oder allein.
Ich will dich immer spiegeln in ganzer Gestalt,
und will niemals blind sein oder zu alt
um dein schweres schwankendes Bild zu halten.
Ich will mich entfalten.
Nirgends will ich gebogen bleiben,
denn dort bin ich gelogen, wo ich gebogen bin.
Und ich will meinen Sinn
wahr vor dir. Ich will mich beschreiben
wie ein Bild das ich sah,
lange und nah,
wie ein Wort, das ich begriff,
wie meinen täglichen Krug,
wie meiner Mutter Gesicht,
wie ein Schiff,
das mich trug
durch den tödlichsten Sturm.
Jeg er på jorden så alene
Jeg er på jorden så alene og likevel ikke alene nok
til å signe hver time.
Jeg er i verden så knapt og likevel ikke liten nok
til å for deg være som en ting,
mørk og klok.
Jeg vil min vilje og vil min vilje ledsage
veiene til gjerning;
og vil i stille, på et vis nølende tider,
når noe nærmer seg,
være blant de vitende
eller alene.
Jeg vil deg alltid speile i hele din skikkelse,
og vil aldri være blind eller for gammel
til å holde ditt tunge vaklende bilde.
Jeg vil utfolde meg.
Ingen steder vil jeg bli bøyd,
for der hvor jeg er bøyet, blir jeg løgn.
Og jeg vil mitt sinn
sant foran deg. Jeg vil beskrive meg
som et bilde jeg så,
lenge og nært,
lik et ord, som jeg fattet,
lik mitt daglige krus,
lik min mors ansikt,
lik et skip,
som bar meg
gjennom den dødligste storm.
Språk, form og innhold
Jeg har sett diktet inndelt på flere måter. Tysk Wikipedia ser ut til å ha bilde av originalversjonen, og der er det ingen strofeinndeling i det hele tatt, så det er den versjonen jeg velger å bruke. Diktet har da 25 linjer. Det er ingen fast versefot, det er ulikt antall takter og ulik trykkfordeling i hver linje, og også ulik lengde på dem. Rimmønsteret er komplisert, her er ordflod av noen rimendinger, rim mellom setninger langt unna hverandre, og kun en eneste utgang som ikke har noe rim: siste verselinje med Sturm.
For ytterligere å komplisere rimmønsteret, så er det også innrim, og også ord inne i verselinjene som rimer på utgangen av verselinjen under. Selv om det kanskje kan virke ustrukturert og tilfeldig, er det tematisk sammenheng mellom ordene.
allein - weihn - klein - sein genug - genug - klug - Krug - trug Ding - (bin) - (Sinn) begleiten - Zeiten Tat - naht Gestalt - alt halten - entfalten bleiben - beschreiben bin - Sinn sah - nah begriff - (Gesicht) - Schiff Willen - stillen gebogen - gelogen will - (Bild)
De tre siste er innrim. Det er kanskje søkt å sette rim mellom will og Bild, men se bare hvor mange will verselinjene før Bild er fylt av. Han vil – beskrive seg som – et bilde. Det lykkes ikke helt, og rimet lykkes ikke helt. Han får ikke ro. Diktet ender også i stormen, den dødligste storm.
Diktet er således også en studie i hvordan rim skal brukes. Se den tematiske sammenhengen mellom Ding – bin – Sinn, ham vil først stå foran sin Gud (dir) som en ting, Ding. Så er det hva han er, bin. Og til slutt er det ånden, jeg-et, det han er og søker i, Sinn. Her også er det halvrim, han lykkes ikke helt, er ikke fullt en ting. Men bin Sinn, det er han, han er sinnet sitt.
Oversettelse
Litt kinkig å oversette dort bin ich gelogen, wo ich gebogen bin. Gelogen er partisipp av liegen, å lyve, på norsk er det løyet. På tysk bruker de dette partisippet som «løgn», et substantiv. På norsk er det uvanlig å si «jeg er løyet», eller en historie er «løyet», så jeg oversetter med løgn. Jeg stokker også om på rekkefølgen for bedre flyt. Tysk har også en litt utvidet betydning av ordet Sinn, på norsk «sinn», men også «sans», «mening» og også tanker. Både tysk og norsk har samme dobbeltbetydnig i ordet begriff, fortid av begreifen, begripe. Det er å gripe, med prefiks, synonymt med å fatte. Men begrep – Begriff – blir også brukt som substantiv, om et ord eller uttrykk. Jeg oversetter likevel med «… som jeg fattet», det er sjelden å si «jeg begrep kruset mitt», i betydningen «jeg grep tak i det». Den glidende betydningsforskyvningen er etter min mening tilsiktet, det er både å forstå, sjelelig, og å gripe, fysisk. Det er beskrivelsen av ham selv, nøste inn i forklaringer, som et bilde, han betrakter, som et ord, han forstår – men i stedet for begrepet forstå, bruker han «fatte» eller «begripe», sånn at det flyter over i den fysiske verden, der han kan gripe et krus. Tyskkyndige vil se at jeg oversetter wie med «lik», og das med «som», alt er en form for relative pronomen, som binder sammen setningsledd.
Gloseliste
Glosene er slått opp på ordnett.no.
weihen (sv. tr.) vie, innvie; ordinere; signe.
gering (adj.) lite, små, knapp; enkel, lav, beskjeden, ubetydelig; mindreverdig;
begleiten (sv. tr.) følge, ledsage, eskortere; (musikk) akkompagnere.
zögern (sv. itr.) nøle;
Gestalt die, -/-en; skikkelse, form, figur
schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle. 2. svinge. 3. nøle; .
entfalten (sv. tr.) 1. utfolde; folde, brette ut. 2. utvikle. 3. sich entfalten utfolde seg, utvikle seg, åpne seg; voll entfaltet fullt utsprunget.
nirgends (adv.) ingen steder, ingensteds.
gebogen (adj.) bøyd, krum, kroket.
gelogen (perfektum partisipp av lügen) løyet, løgn; das ist alles gelogen det er løgn alt sammen;
lange (adv.) 1. (tid) lenge, (i) lang tid; wie lange hvor lenge; es ist lange her det er lenge siden. 2. (i forbindelse med nicht) vor nicht lange for ikke lenge/lang tid siden; noch lange nicht ikke ennå på lenge; ikke på langt nær, langt ifra; nicht lange darauf like etterpå.
begreifen (st. tr.) 1. begripe, fatte, forstå, oppfatte; es ist kaum zu begreifen man kan knapt fatte det. 2. ta på, berøre. 3. etwas in sich begreifen foreldet innbefatte noe, omfatte noe.
Krug der, -(e)s/Krüge 1. krus, kanne 2. vertshus, kro.
Kommentar
Det er etter Rilke vært hundre år med folk som prøver å skrive som ham. Det er ingen enkel øvelse, å gå inn i et lyrisk jeg, som mediterer over sin tilværelse, sin livsbetingelse og sin oppfattelse av seg selv, og få det til å bli interessant. Jeg blir grepet, både når jeg leser og når jeg oversetter, både dette, og mange av de andre diktene. Det kan ikke være så enkelt som bare de retoriske figurene, der han setter opp motsetninger med konjunksjonen «og», er en ting, og likevel ikke, er noe, og samtidig ikke helt, det er tiltrekkende for hjernen, men det kan da ikke være så enkelt at det er en retorisk formel, det hele?
Det er fascinerende i seg selv, at ordet «og» – und – blir brukt som et poetisk verktøy.
Vi er nødt til å gå inn på innholdet, og det er å se at det gir mening. I hvert fall gjør det det for meg, diktet ringer i meg, det gir gjenklang, det setter i en stemning som det er noe med. Det er bønnens stemning, Stundenbuch, Timeboken, bønnen i betydning inderlig ønske, der det er en sjelelig og kontemplativ kamp, mer enn fysisk prøvelse det handler om.
Sånn gir det mening, at han er alene med sine meditasjoner og sine forsøk, men han er ikke så alene at han velsigner hver time. Det er forstyrrelser utenom. Og det gjør at han føler han går glipp av noe. At det er mer å hente, om han greier å dyrke ensomheten enda mer, gå enda mer inn i sitt indre, og også tilværelsens indre.
Det er klart han er liten og ubetydelig i verden, alle er det,, og i alle fall i en verden med en allmektig eller overhopphøyet Gud, da er man liten og ubetydelig i sammenligning. Jeg kjenner ikke godt hva slags religiøs overbevismig Rilke levde under, eller hva han søkte, jeg leser bare teksten. Jeg leser det som den «du», den andreperson, han henvender seg til, det er et religiøst vesen. Og han klarer ikke å redusere seg selv til en ting, fremfor dette vesenet. Enda hvor liten han er.
Neste konstruksjon er spesielle jeg vil viljen min, jeg vil viljen min forfølge på veien mot gjerning. Det er å sette sammen en avstand mellom ens jeg og ens vilje på en måte som er uvanlig. Dette er midt i psykoanalysens fødsel, det er en svært analytisk tilnærming til en selv, ens ønsker og vilje, han vil følge viljen, som om viljen og han, er atskilt. Og i denne nølende tiden, vil han være blant de vitende, eller være alene.
Selv midt i livet, er dette tanker som fanger meg.
Rilke er 25 år da han skriver dette. Han er på en reise i Russland, et sted også jeg har vært mange ganger. Han reiste der sammen med den tysk-russiske forfatterinnen, Lou Andreas-Salome (1861-1937), som han også innledet et forhold med. Hun var oppvokst i St. Petersburg, og snakket naturligvis russisk flytende. Hun var en god del eldre enn ham, og pleiet vennskap med filosofen Friedrich Nietzsche mens Rainer Marie Rilke var et lite barn. Hun var gift i et fornuftekteskap med Friedrich Carl Andreas, han var med dem på den første reisen til Russland, ikke den andre.
I andre poster om Rilke og dikt av ham, har jeg skrevet om hans anstrengte barndom og oppvekst i Praha. Han var ikke tilpass, han var meget mottagelig for en annen måte å leve på og å tenke på. Han har det i seg, det er ingen vei tilbake, finnes ingen alternativ. Det er kunsten, intuitivt gav det ham mening, men han må også klare å formulere det og formidle det. I Stundenbuch er det om å gjøre å få grep om eget liv, egen tilværelse, og forholdet mellom en selv og det mystiske i tilværelsen en ikke kan forstå. Det er materialisert i en dir, som er i diktet, og i de andre diktene i verket.
Ich will dich immer spiegeln in ganzer Gestalt/ und will niemals Blind sein oder zu alt/ um dein schweres schwankendes Bild zu halten./ Ich will mich enftalten. Dette leser jeg som et forsøk på å få grep om denne skikkelsen, denne delen av tilværelsen, det han føler er viktig, men ikke kan forstå. Det er et uttrykt ønske, ich will, og det å få begrep er her fremsatt metaforisk, gjennom å speile, «spiegeln». Dette bildet vil han holde, om han blir blind (ikke seende), eller gammel. Slik vil han utvikle seg. Den korteste setningen i diktet.
De to setningene som følger, er nøkkelsetninger, enkelt satt opp, ikke så enkelt å forstå.
Nirgends will ich gebogen bleiben,
Rainer Marie Rilke: Das Stundenbuch – Ich bin auf der welt…
denn dort bin ich gelogen, wo ich gebogen bin.
Min oversettelse
Det er umulig å gjendikte diktet med alle nyansene og rimsammenhengene som i originalen, så dette er å gjendikte som å skrive diktet på norsk med mål om samme stemning og tankebaner som originalen frembringer på tysk. Det er et vanskelig dikt å gjendikte, og vanskeligere på andre måter enn andre dikt som er vanskelige å gjendikte.
Jeg er på jorden så alene
Jeg er på jorden så ensom og likevel ikke ensom nok
til hver time å se om.
Jeg er i verden så liten og likevel ikke liten nok
til å være for deg lik en ting,
mørk og klok.
Jeg vil å ville og vil på viljens side gå
veier til dåd;
og vil i stille, de nølende tider,
når noe er nære,
blant vitende være
eller ensom.
Jeg vil alltid speile deg i hele skikkelsen din,
og aldri være for gammel eller blind
til ditt tunge vaiende bilde å holde.
Jeg vil meg utfolde.
Ingen steder vil jeg bøyet blive,
for der er jeg løyet, hvor jeg bøyet er.
Og jeg vil mitt sinn
sant for deg. Jeg vil meg beskrive
som et bilde jeg så,
lenge nært på,
lik et ord, jeg begrep,
lik min daglige bok,
lik ansikts min mor,
lik en båt,
som meg drog
tvers gjennom dødligste storm.
ES2022
Helt grei poesi 