Blauen Hortensien, av Rainer Maria Rilke

Dette diktet er wow. Det er om en plante, blå hortensia, og diktet er ikke så mye mer enn en konkret beskrivelse av fargespillet i denne planten. Det er et Tingdikt, eller Dingedichte, som det heter på tysk. Rainer Maria Rilke (1875-1926) var en mester i dette. Tidligere har jeg postet Der Panther og Das Karusell som eksempel på denne typen dikt. De er alle sammen wow, alle sammen sånn at de viser poenget med å skrive dikt. Det er en berikelse i livet, du får med deg mer av verden, kommer inn i tanker du ellers ikke ville tenkt, og inn i stemninger du ikke visste om. Det er wow.

Diktet er skrevet til samlingen Neue Gedichte som utkom i 1907. Diktene i denne samlingen ble skrevet i perioden 1902-1907. På denne tiden jobbet Rilke i Paris med en bok om skulptøren Auguste Rodin, fra 1905 som Rodins privatsekretær. Oslo-folk vil kjenne en statue av Rodin, nemlig Mannen med nøkkelen, som ble forært byen i 1902. Historien om hvordan byen tok i mot gaven er fascinerende, men ikke tema for denne bloggen her. Her handler det om hvordan Rilkes nære forhold til skulptøren Rodin kanskje har en innvirkning på hvordan Rilke skrev diktene sine denne perioden. Som for skulptøren, gjaldt det for dikteren å få ut essensen av tingene.

Nå skal vi se hvordan Rilke gjør det her, for blå hortensia.

Blau Hortensie

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;

Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.

Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.

Neue Gedichte, 1907

Blå hortensia

Slik som det siste grønne i fargedigelen
er disse bladene, tørre, matte og rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ikke bærer på seg, bare speiler seg fra fjernt.

De speiler det forgrått og unøyaktig
som om de skal miste det en gang til,
og som i gamle blå brevpapir
er det gult i dem, fiolett og grått;

Utvasket som på et barneskjørt
Som ikke mer blir brukt, som ikke mer skjer;
Hvor føler man et lite livs korthet.

Men plutselig så synes det blå til fornyelse
I en av skjermene, og man ser
en rørende blå som fryder seg for det grønne.

Språk, form og innhold

Det er en sonett, i en spesiell form. Den femfotede jamben er fulgt, det går lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung i fem takter i hver linje. Men rimmønsteret er litt uvanlig, til en sonett å være. Det er AbbA cDDc EfE GfG. Lik bokstav betyr at linjen rimer, stor boktstav betyr at siste stavelse i linjen er trykklett. Så linje 1, 4, 5, 6, 7, 9, 11, 12 og 14 slutter med en trykklett stavelse, eller har kvinnelig utgang, som det også heter. Versene er delt i grupper på 4 + 4 + 3 + 3 linjer, og det er bare midtlinjen i de to siste gruppene som tar med seg et rim fra en gruppe til en annen. Her skiller sonetten seg ut fra de italienske. Den er også uvanlig, siden den er skrevet så hverdagslig. Sonetten pleier være dediktert til høystemt kjærlighetslyrikk.

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Rilke: Blau Hortensie (trykkfordeling)

Språket er så presis at det er vanskelig å gjendikte og å forklare. Hortensia er planten, den er kjent og kjær også i Norge, og brukes i vid utstrekning som prydplante, både inne og ute. Den er karakteristisk med sin rike blomstring, alle vil kjenne den igjen når de ser den. Blåfargen får den når jorden den står i har lav pH-verdi.

Ordet Farbentiegeln (fargedigel) finnes ikke i noen ordbok, det er uvanlig sammensatt av farge (Farbe) + digel (Tiegel). Normalt snakker vi om smeltedigel (Schmelztiegel). I smeltedigelen blir alt smeltet sammen. I fargedigelen er det fargene som går sammen, kan vi tenke. Blütendolden er heller ikke et oppslagsord i en normal ordbok, men sammensetningen blomster (Blüten) og (blomster)skjerm går lett å forstå. En blomsterskjerm er en stand der blomsterstilkene går ut fra et felles punkt. I en hortensia er det mange slike, hver av dem får en mengde blomster ut fra seg.

Diktets innhold er bare en beskrivelse av hvordan fargene spiller sammen i en blå hortensia. Det begynner med at grønnfargen i bladene er tørr og matt, ikke frisk, bak blomsterskjermene i planten. Blomstene bærer ikke lenger blåfargen i seg i, ikke friskt, men det speiler seg i dem en blåfarge fra det fjerne, blåfargen fra den gangen planten ennå var frisk.

Andre kvartett (andre gruppe med fire linjer) har hvordan denne speilingen foregår. Den er forgrått og upresis, skrives det, i det som er en voldsom besjeling. Dette er fordi de skal miste blåfargen en gang til, som det står i linje 2 her (linje 6 i diktet). Så blir det sammenlignet med gamle brevpapir, der det også er hint av gult, av fiolett, og av grått. Det er svært presis beskrevet, en svært presis assosiasjon.

Så er det i første tersett, første av gruppene på tre linjer, hvor sammenligningen går til et utvasket barneskjørt som ikke mer blir brukt. Med dem skjer det ikke noe mer. Sånn føler man et lite livs korthet. Assosiasjonene er til noe som har vært vært, har blomstret, men som ikke er mer. Dette er et motiv som også tidligere er lagt i sonettsjangeren, blant annet berømt hos Shakespeare, i hans 17 første sonetter.

I siste tersett fornyer blåfargen seg, synes det som, i en av blomsterskjermene. Da fryder den seg for det grønne. Det er med dette diktet ringer ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Farbentiegeln -> Tiegel der, -s/-; (smelte)digel.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Blütendolden -> Dolde die, -/-n; (botanikk) skjerm.
verweint (adj.) forgrått
ungenau (adj.) unøyaktig, upresis
wiederum (adv.) 1. enda en gang, atter, på ny 2. derimot, på den annen side.
verwaschen (adj.) utvasket, blek; (overført) uklar, utvisket
Kinderschürze -> Schürze die, -/-n; forkle, (overført) skjørt

Kommentar

For Rilke er kunsten og diktningen svært, svært seriøs. Det ser vi i diktet Der Dichter, og det ser vi i brevet som han skrev til en ung dikter, ganske nøyaktig på samme tid. Tilnærmingen til Rilke er nærmest vitenskapelig, han analyserer sitt objekt, som vitenskapsmannen gjør det. Og som vitenskapsmannen, er han ikke så opptatt av nytteverdien av arbeidet han gjør. Det vil si, han er overbevist om at nytteverdien er stor. Men nytteverdien i det enkelte prosjekt, det kan man ikke si noe om. Jakten er sannheten, det ekte, det essensielle.

Skulptøren Auguste Rodin (1840-1917) var en representant for impresjonismen. For legfolk er impresjonismen mest kjent gjennom malerkunsten, og maleriene til Monet. Det er inntrykkene som er det viktige, ikke hvordan tingene egentlig er. Subjektet som observerer er også viktig, og de skiftende stemninger både til observatøren og det observerte. Så samme motiv kan ha forskjellig uttrykk, etter når man studerer det.

Objektet Rilke studerer er en hortensiaplante som er ferdig med blomstringen. Det er ikke det mest spennende av objekter, kanskje, men den nysgjerrige kunstner kan ta for seg alt. Forsøket fra dikteren er kun å beskrive tingen selv. Alt som kommer utenom, er ikke hans sak. Så alt som er fristende å lese inn i diktet, om livet som blomstrer og slutter å blomstre, om potensialet som ligger der, det lar ikke Rilke seg forstyrre av. Han beskriver kun planten, og fargene, som han observerer dem.

Det er fascinerende hva som kommer ut av det. Det er helt merkelig stemningsfylt, også det med de gamle brevpapirene, og fargespillet som er i dem. Det er også falmet av noe som en gang har vært. Og de barneskjørtene, som er utvasket, det er et sterkt bilde på liv som har vært, og som ikke er lenger. Her er også eneste antydning fra Rilke selv om å lese diktet til noe mer enn det er, at her føler man kortheten til et lite liv. Men sammenligningen er brukt for å forklare fargene og blomsten, ikke for å forklare livet. Det med livet er subsidiært.

Og så får man slutten, der det er en aldri så liten oppblomstring på ny, eller synes å være det. Det er blåfargen som fornyer seg i en av skjermene, og fryder seg i det grønne. På ny er det liv. Potensialet er der, viljen til liv er der.

Det ble en hel filosofi ut av diktene til Rilke. Tankene blir utviklet av Karl Jaspers og Martin Heidegger, det er eksistensfilosofien, i en form der tingene skal slutte å være ting, men bli fylt med mening. Dette er ikke enkelt å formidle med få ord i en blogg, men det går på de små ting man gjør i livet, de hverdagslige tingene man bruker og omgir seg med. Det er dette som er livet. Det er i dette vi har å finne mening.

Ved å skrive dette, forlater jeg diktene til Rilke lite grann. Han er en mester i det å holde igjen, det er ikke han som løper løpsk i de store og innfløkte tanker. Han stimulerer bare til dem. Gjennom små, enkle dikt, om små, enkle ting. Det er genialt.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte. Jeg må bruke både lovlige og ulovlige triks for å få det til. Den gamle stavemåten for speiler blir brukt, spigler, og jeg bruker det tyske ordet forlire, som er gangbart på dansk, men ikke på norsk. Også i andre deler av sonetten tar jeg meg friheter en gjendikter ikke burde ta. Men så blir det jo også et resultat som er en sonett, og som følger rimmønsteret og innholdet til originalen.

Blå hortensia

Så lik den siste grønn i fargedigel’n
er disse blader, tørre, matte, rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ei på seg bærer, kun fra fjerne spigler.

De spigler det forgrått og ikke godt
som skulle de det atter nå forlire,
og som i gamle blåe brevpapirer
er gult i disse, fiolett og grått;

Utvasket som på noen barneskjorter
Som ikke mer blir brukt, som ikke skjer;
Hvor føler man det lille livet skorter.

Med ett så syn’s det blå seg nå fornyer
I en av disse skjermer, og man ser
en rørend’ blå, seg for det grønne fryder.

ES2019

Fiolett hortensia.

Over hill, over dale (fra A midsummer night’s dream), av William Shakespeare

God sommer! I dag skal jeg poste noen linjer av Shakespeare. De kan kalles et dikt, men de er ikke er en sonett. Linjene er hentet fra komedien A midsummer night’s dream, der de finnes i replikken som åpner akt 2, i alvenes verden. Der gjelder fantasiens og drømmenes lover, og det er glimrende uttrykt over 16 raske linjer.

Årsaken til at denne poesibloggen beveger seg inn i dramatikken er at alle sonettene til Shakespeare er nå postet. Dere finner dem lettest på siden tilegnet dem, eller så kan dere bruke kategorien Shakespeare sonetter. Det går også an å finne frem ved hjelp av tagger, merket Shakespeare eller sonetter, men da begir man seg ut på eventyr. Jeg har ikke vært helt konsekvent i bruken av tagger gjennom årene, og det har tatt meg ti år å poste de 154 sonettene Shakespeare skrev. Resten av året skal jeg bruke en lørdag i måneden til å poste av Shakespeare andre tekster og utdrag man kan kalle dikt. Først ut er altså det man må kalle Over hill, over dale, fra åpningslinjen i replikkken som nå skal få lov til å fungere som et dikt.

Shakespeare skrev nemlig ikke mange dikt, Det han skrev, og som er bevart, finnes i sonettene og poemene, og selvfølgelig i teaterstykkene. Utenom det, er det veldig, veldig lite, og det som finnes er gjerne også litt omdiskutert. Det er vanskelig å bestemme hvor autentiske de er. Først er det spørsmålet om de er skrevet av Shakespeare selv, noe som vanligvis er umulig å besvare tilfredsstillende, og dernest er det spørsmålet hvorvidt innholdet er originalt. Kanskje kan man vente en stor forfatter som Shakespeare ikke skrev ned ting som ikke kom fra ham selv, han trenger ikke standardfraser og kjente morovers, men det går ikke alltid an å vite sikkert. Jeg har sett litt på disse småtekstene, som regel epitafer, gravskrifter, og jeg tror jeg skal poste litt av dem mot slutten av året. Da vil jeg også legge frem litt av diskusjonen rundt hvor innholdet kommer fra.

Så er det den spesielle Shall I die, en tekst på 9 strofer og 450 linjer, heftig diskutert siden 1986, om det er Shakespeare, eller hva det er. Interesserte kjenner sikkert teksten og diskusjonen like godt som jeg. Det er rikelig med tilgjengelig stoff på nettet, enkle søk bringer deg rett inn i det. Jeg hekter meg imidlertid på redaktør Collin Burrow og Oxford-utgaven av sonettene og poemene. Jeg synes dette er tvilsomt, og det er en kvalitetsdom. Dette diktet har ikke mesterkloen til Shakespeare. Selv i små utdrag tekst av ham, er det en sånn snert og vidd, at det er interessant og artig nesten uansett. Det mangler i dette ganske lange diktet, som virker å være ganske blasst og gjennomsnitlig.

Diktet er funnet i to kopier fra 1630-tallet, og ble tilegnet Shakespeare den gang, men det var da Gary Taylor annonserte at det lille verket skulle med i The Complete Shakespeare at det virkelig ble diskusjoner. Det er gjort seriøs forskning, det er studert forekomst av ord og sammenlignet med andre tekster av Shakespeare, og Taylor kom altså til at det er sannsynlig nok til at teksten kom med. Collin Burrow tar den dermed også med i sin utgave av diktene, men med reservasjoner, og med en ganske grundig gjennomgang av diskusjonen. Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på den, annet enn å påpeke at så fort man får hektet navnet Shakespeare på en tekst, så vil den bli lest og studert for all fremtid. Denne teksten har fått en oppmerksomhet kvaliteten på den ikke skulle tilsi.

Denne lille innledningen tjener til å antyde hva jeg skal poste av Shakespeare utover året. Det blir å ta fra disse småtekstene, epigrafene og små hilsningene. Så er det å se litt på de ytterst få sonettene Shakespeare skrev, og som ikke hører til de 154 i hovedsamlingen. Disse er alle sammen fra teaterstykkene hans, stort sett fra det lite kjente stykket Love labour’s lost, og de er av en lavere kvalitet. Utover det er det å se i teaterstykkene hans etter andre linjer som kan fungere som dikt, og da blir det med en gang rikelig. Shakespeare skrev som kjent det aller meste av teaterstykkene sine på vers, såkalte blankvers av femfotede jamber (samme form som sonettene). I dette er det svært mange utdrag som kan fungere som selvstendige dikt, og som sådan har de fått plass i flere diktsamlinger og antalogier.

Teaterstykkene er ment for å spilles på scenen. Det som blir presentert som «dikt», er egentlig replikker. De er ment for å sies av en karakter, som en del av handlingen eller som denne karakterens refleksjoner over det som foregår. Utdraget jeg skal presentere i dag er svar på et spørsmål, ment for å introdusere karakteren og gruppen den tilhører, i tillegg til en ny del av handlingen. Det er altså En midtsommernatts drøm, der den lille feen (Fairy) som på Pucks spørsmål i starten av scene 1 i akt 2 introduserer seg selv og sine med denne flyvende fantasien av noen vers. Det er ikke noe «dikt», i den forstand, men det er svært poetisk, og det er mange av diktets virkemidler som blir brukt. Utdraget leses greit for seg selv, men fullt utbytte får man bare av sammenhengen det er satt i. Akt 1 har foregått i palasset til Theserus, der det forberedes til bryllupsfest, og hos håndverkerne som planlegger et lite teaterstykke til samme festen.  Her følges virkelighetens og fysikkens lover, det er virkelighetens verden.

Så er det alvenes verden, som blir satt opp i kontrast. Dette er fantasiens og drømmenes verden, der det er fantasiens lover som gjelder. Den er grenseløs og uhindret, den flyr fra det ene stedet til det andre, helt uanstrengt. Shakespeare får dette frem også med et særdeles virkningsfullt taktskifte, fra den trauste femfotede jamben (lett-tung x 5), til galopperende tofotede anapester (lett-lett-tung x 2). Og så er det en detalj for spesialistene, i verset med ordet moon (måne) brytes rytmen,  der er det en annen takt (tung-lett-lett, lett-tung-lett): Swifter than the moon‘s sphere. Dette inntreffer hver eneste gang månen nevnes, den er trykksterk på et tryksvakt sted i verset, sånn at den ødelegger den taktfaste lesningen. Sånn an det leses inn innhold, med at månen er nattens himmellegeme, natten er tiden for alvene, og for drømmer og fantasier, da går ikke lenger hverdagen – og takten – sin vante gang.

Alt dette er umulig å få med seg i å lese alvens replikk for seg selv. Men man får en pekepinn. Så da er det å gi først Puck ordet, for å stille spørsmålet sitt, og så kommer alvediktet!

Puck: How now, spirit! whither wander you? (Nå, du ånd, hvor vandrer du hen?)

Over hill, over dale (from Midsummernight’s dream)

Over hill, over dale,
Thorough bush, thorough brier,
Over park, over pale,
Thorough flood, thorough fire,
I do wander everywhere,
Swifter than the moon’s sphere;
And I serve the fairy queen,
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip’s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I’ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

Min oversettelse

Over fjell, over dal,
Gjennom busk, gjennom roser,
Over park, over påler,
Gjennom flod, gjennom ild,
Jeg vandrer overalt,
Raskere enn månens sfære;
Og jeg tjener alvedronningen,
Å fukte hennes kloder oppå det grønne.
De høye marianøkleblommer hennes håndlanger være:
I deres gylne kappes flekker ser du;
De være rubiner, alvegunst,
I disse prikkene lever deres smak:
Jeg må søke noen duggdråper her
Og henge en perle i hver nøkkelblomsts øre.
Farvel, du latsabb av en ånd, jeg er vekk:
Vår dronning og alvene kommer hit straks.

ES2018

Kommentar til språket og oversettelsen

Det er ikke spesielt vanskelig å gjengi innholdet i dette utdraget. Problemet ligger i å overføre de poetiske kvalitetene. Engelsk har både over (over) og gjennom (thorough) som tostavelsesord, uten trykk, noe som er med å få frem den drivende rytmen i starten. På norsk må det være trykk på første stavelse i gjennom. Engelsk har også muligheten til å få sagt I do wander (jeg vandrer), mens norsk må legge til et litt kunstig hjelpeverb for å få de samme to trykklette stavelsene i starten. Så er ordet brier ((viltvoksende) roser) enstavet, mens det på norsk verken stemmer med rytmen eller rimet å oversette med det ordet egentlig betyr. Jeg vil gjerne dette utdraget litt sånn at det fungerer som et dikt også på norsk. Derfor oversetter jeg med vilt, som rimer litt på ild i linje 4, og jeg legger til en ekstra trykklett stavelse til slutt i linje 1 og 3.

Første reelle vanskelighet i oversettelsen er vendingen moon’s sphere (månens sfære), det er ikke godt å si hva denne sfæren legger til månens raske bevegelser. Jeg oversetter med sfære også på norsk, og sette opp i gloselisten hva annet det kan bety. Fairyqueen blir vel ofte på norsk ofte oversatt med «alvedronning», mens det vel er slik at opphavelig må fairy tilsvare fe og elf være alv. Alvedronningen er imidlertid et mye mer poetisk ord, så uten at jeg kan dette veldig nøye, så er det vanligvis fairyqueen som blir brukt på engelsk, og alvedronning på norsk. Forskjellen mellom en fe og en alv er vel kanskje litt oppkonstruert, de er overnaturlige vesener begge to, og lever og virker om natten. Her endrer jeg på teksten, om eksperter instruerer meg. Verselinje 8 er også vanskelig, med To dew her orbs upon the green («å fukte hennes himmellegemer oppå det grønne»). Det er nydelig poetisk og fantasifullt, og det er hovedpoenget i originalen, men det skal jo også gi mening. Det får jeg med å oversette orbs med kloder, og ellers gjøre det nokså ordrett. På norsk har det langt fra de poetiske kvalitetene, og vi har ikke noe godt ord tilsvarende orbs (himmellegeme, kule, klode), men det får gå.

Linje 9 blir notorisk lang på norsk, selv om jeg oversetter cowslip bare med nøkleblom (i stedet for marianøkleblom). Pensioner må nesten være «håndlanger», eller det gammeldagse «kongelig livdrabant» i denne sammenhengen. Igjen er det poetiske og fantasifulle det viktige, og det taper seg veldig i en oversettelse. Marianøkleblom finnes ikke hos oss på vestlandet, men den finnes i øst, og er der kjent med sine gule, små, litt nøkkellignende blomster, og store tykke blader. På flere språk har den navn med nøkkel i seg, og tanken om at den er i stand til å åpne portene til paradis. Den har også helberedende virkning, i folkemedisinen, og det er mange sagn knyttet til den. Disse assosisasjonene ligger også i diktet, det er denne blomsten som er alvedronningens hjelper.

I gjendiktningen har jeg lekt meg litt, og skiftet lite grann om på ting.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok på nett (Ordnett.no).

brier (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
pale 1. stakepålepæl 2. (gammeldags) pålverk 3. sprosse 4. (heraldikk) stolpeeiendomsmerke 5. (inngjerdet) område 6. grenseområdesfære
sphere 1. (astronomi)  sfære 2. (stjerne eller planet) kule 3. (matematikk) kule 4. (gammeldags) himmellegeme 5. (overført) sfæreområdefagkretsfeltkompetanseområdeomgangskrets
dew duggefukte
orb  (poetisk) himmellegeme 2. kuleklodesfære  (poetisk) øye 4. rikseple 5. avrundet helehelhet  (gammeldags)  kretsringsirkel  (gammeldags) kretsbanekretsløp
cowslip (plantearten Primula veris) marianøkleblom
pensioner 1. pensjonisten som mottar støtte 2. (i Cambridge) student som ikke er scholar (stipendiat) 3. håndlanger 4.  (gammeldags) kongelig livdrabant
ruby 1. (mineralogi) rubin  (i ur) rubinstein 3. rubinrødt 4. (også ruby port) rød portvin  (typografi) agat (5 1/2–punkters stilgrad)
favour 1. gunstyndestvelviljeanerkjennelse 2. gunstbevisningbegunstigelse 3. tjeneste 4. fortrinnfordelfavørgode 5. partiskhetfavoriseringproteksjon 6. (gammeldags) utmerkelsestegn(medlems)emblemmerkerosettsløyfekokardekotiljong
freckle 1. fregne 2. liten flekkprikk
savour 1. (karakteristisk) smak 2. (overført) bismakduftatmosfærekrydder 3. (gammeldagsduftaroma  (overført) tiltrekning
lob 1. (tennis, fotball) lobb 2. (cricket) forklaring: bløt ball 3. latsabbslabbedask
anon 1. (hverdagslig) snart 2 (gammeldags) straks 3. (gammeldags) en annen gang

Litt om form og oppbygning

Jeg nevnte litt om formen og oppbygningen i innledningen, men den er litt mer komplisert enn jeg skrev der. Den er vekslende, lekende og skiftende. Jeg har markert med fet skrift for trykksterke stavelser, og fetkursiv for bitrykk. Jeg kan ikke garantere at jeg fikk det helt riktig, og jeg tror kanskje ikke det er ment å være noen fasit heller hvordan det skal gjøres. For ordene dewdrops (duggdråpe) og cowslip (marianøkelblom) er det to enstavelsesord satt sammen. Da skal i regelen begge ha et visst trykk. De samme linjene har i starten henholdvis I must go seek (jeg må gå og søke) og And hang a pearl (og henge en perle), der jeg tror trykket skal fordeles likt, og så kommer et par ekstra stavelser med et ekstra trykk i linjen under med ordet every (hver).

Over hill, over dale,
Thorough bush, thorough brier,
Over park, over pale,
Thorough flood, thorough fire,
I do wander everywhere,
Swifter than the moon‘s sphere;
And I serve the fairy queen,
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip‘s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I‘ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

De viktige poengene er at rytmen er svært taktfast i starten, med markante anapester i de fire første linjene. Så er det enda en anapest i linje 5, men denne linjen lar seg ikke lese like fort som de fire første, og den har også en ekstra stavelse i den andre versefoten. Så er det helt brudd i linje 6, der jeg vil sette bitrykk på swift- og than, men hovedtrykket er på moon sphere. Dette er en sponde, to trykksterke stavelser etter hverandre, en sjeldenhet. Merk at her i disse linjene endrer også rimmønsteret seg, fra kryssrim til parrim. Så følger det jeg vil kalle en firfotet jambe i noen linjer, lett-tung x 4. Men det er en skikkelig vanskelighet i linje 10, der nesten hvert eneste ord kan leses med ord, og i alle fall passer det med tykk på gold coats spots. Jeg tror ikke disse linjene tillater flere enn fire trykktunge stavelser, så man må der man er i tvil bare velge hvor man setter dem. Jeg er ganske sikker på at favours (tjenester) og savours (smak) uttales som enstavelsesord, tryktunge. Linjen I must go seek some dewdrops here, er som om hvert ord skulle være trykklett, trykklett som feen selv. Det er også vanskelig å få plassert trykket i neste linje, and hang a pearl in every cowslip’s ear, her er det nesten som hvert ord vil ha litt trykk. Her er det også å henge noe, en perle, i en blomst, og det blir liksom naturlig at det skal ha trykk.

De to siste linjene skiller seg ut. Der snakker ikke feen lenger om hva han/hun driver med, men tar farvel med Puck. Der er det ikke lenger så spennende med rytmen. Her er det rene jamber, femfotede, som ellers i stykket. Så introduksjonen er slutt, feen har presentert seg. Diktet går igjen inn i den vante femfotede jambetakten.

Kommentar til teksten

Shakespeare er ordenes mester. Han er ubestridt eneren i engelsk litteratur, og han dominerer også i verdenslitteraturen. Det er en rikdom og en meningsfylde i slik han setter sammen ordene, at det er veldig, veldig få som kommer i nærheten. Vi ser det i alle delene av tekstene. For sonettene sier det seg selv at de er poetiske. Der fyller han de 14 tilgjengelige linjene med en rikdom av innhold, vakkert formulert, behagelig for tungen og øret, kreativt og med snert. I teaterstykkene ser vi det enda mer, i hvordan han bygger opp plottet, karakterene, og hvordan det ned til de minste replikker og linjer blir suverent gjort.

Stykket Midsummer nights dream er kjent for mange ting. Mer om stykket går det an å lese her, på Helt grei litteratur, der det også går an å klikke seg videre til flere detaljer om plottet, karakterene og noen få utvalgte sitat. Blant sitatene er denne replikken til feen, som her er gjengitt som et dikt. Shakespeare leker med rytmen, her, og i andre replikker, og variasjonen i rytmen er alltid virkningsfull og interessant. Det er et poeng i det, og det åpner for diskusjoner og tolkninger, og det er effektfullt når det blir gjort på scenen.

Så Shakespeare har de beste teaterstykkene, og han har det beste språket i dem. Hvert eneste av de store har flere replikker og utdrag det går an å plukke ut, og skrive en lang bloggpost om, sånn jeg har gjort her om replikken til feen. Stykkene og replikkene kan nærleses, og studeres i detalj, og man kan gå rett på de store sammenhenger og lange linjer. Shakespeare fungerer på mange nivå, på en måte som skiller ham helt ut fra omtrent alle andre, og det gjør at han kvalifiserer til helt grei poesi, og vel så det. Som poet er det også andre som kan måle seg med ham, men sånn poesien hos Shakespeare blir en del av dramatikken, der er Shakespeare temmelig alene. I de følgende måneder skal vi få se noen flere eksempler på det.

Min gjendiktning

Over fjell, over dal,
Gjennom busk, gjennom vilt,
Over park, over pæl,
Gjennom flod, gjennom ild,
Jeg kan vandre hvor som helst,
Raskere enn månen selv;
Alvedronning jeg å tjene,
Fukte hennes kloder pene.
Marianøkleblom drabant å være:
Dens gylne kappes flekker bære;
Som rubiner, alvegunsten,
I disse fregner lever dunsten:
Jeg må søke dråper dugg å røre
Og henge en perle i hver nøkkelbloms øre.
Farvel, du latsabb, jeg er vekk:
Vår dronning er her sporenstreks.

ES2018

Sonett 5, av William Shakespeare – Those hours, that with gentle work did frame

Forrige: Sonnet 4 (Unthrifty loveliness, why dost thou spend)

Vi er i dag kommet frem til sonett numer 5 av William Shakespeare. Den er også krevende å komme inn i, men vakker når man først tar seg bryet med å gjøre det.  Den skal leses i sammenheng med den neste, som her på bloggen kommer neste lørdag, men som selvfølgelig kan finnes mange andre steder på nettet og aller best her.  Andre kilder jeg bruker mye er den samlede utgaven av Shakespeares verker, fra Norton forlag, og en samling med russiske kommentarer og oversettelser.

Siden jeg begynte arbeidet med sonettene har jeg også skaffet meg Oxfords Complete Sonnets and Poems av Shakespeare, og Cambridiges store Critical companion til Shakespeare. Om det enda er problemer med tolkningen og lesningen bruker jeg internett, først og fremst bøker funnet på Google Books.

Sonnet 5

Those hours, that with gentle work did frame
The lovely gaze where every eye doth dwell,
Will play the tyrants to the very same
And that unfair which fairly doth excel;
For never-resting time leads summer on
To hideous winter, and confounds him there;
Sap checked with frost, and lusty leaves quite gone,
Beauty o’er-snowed and bareness every where:
Then were not summer’s distillation left,
A liquid prisoner pent in walls of glass,
Beauty’s effect with beauty were bereft,
Nor it, nor no remembrance what it was:
But flowers distill’d, though they with winter meet,
Leese but their show; their substance still lives sweet.

Min oversettelse til norsk

De timer som så kjærlig fikk laget
Det deilige syn hvor på alle øyne hviler
Vil spille rollen som tyranner mot det samme
Og gjøre uskjønt det som utmerker seg i skjønnhet.
For de aldri hvilende timer leder sommeren hen
Til den grufulle vinter, og paralyserer den der.
Sevje hindret av frost, og yppig løv ganske borte
Skjønnheten er snødd ned, og det er bart overalt
Hvis det da ikke var noe destilert sommer igjen
Som en fengslet væske holdt  i vegger av glass
Ville skjønnhetens virkning med skjønheten selv være røvet
Og verken den, eller minnet om hva den var.
Men de destilerte blomster, selv i møte med vinteren
La bare snøen gå, og essensen lever fremdeles godt.

Kommentar til oversettelsen

Those hours (De timer, eller tiden)  er subjekt i de fire første verselinjene. Det er tiden som har «laget», eller «rammet inn» (frame) det deilige syn – som altså helt konkret er den skjønne ungdommen Shakespeare skriver til. Det er alle hans forfedre som har gjort ham. Unfair er her et verb, og betyr å gjøre stygg, eller helt presis å gjøre noe fint til ikke å være fint lenger. Tiden er også her den skyldige. Så timene vil oppføre seg som hensynsløse tyranner, og gjøre stygt det som utmerker seg (excel) i skjønnhet.Det engelske ordet fairly kan også stå som adverb, det utmerker seg da skjønt, Lydene i fair og fairly er lette, og gir assosisasjoner til rosenes blade, mens det tilsvarende norske jeg har brukt, «skjønn», er hardt med ‘ø’ og dobbelkonsonant. Det skjønne i ungdommen vil være skjønnest mens han er ung, og det er kun da det vil komme til sin rett, men det vil også ligge i ham når han med tiden blir gammel.

Hidious er «gyselig, grufull, heslig», confound betyr «å gjøre målløs (av forvirring)». , men det handler om at vinteren overtar for sommeren, og ødelegger det som var i den. At sevjen (sap) er checked with frost betyr at det er frosten som «tar seg av» sevjen, som man krysser av «checked» på et skjema der noe er kontrollert. Det er også check som man sjakker en konge i sjakk, man holder noe i sjakk. Det vil si at man hindrer det i å bevege seg. I overført betydning er vinteren alderen og døden, som tar knekken på den skjønne sommer, og den skjønne ungdom.

Summers destilation blir ikke så godt oversatt med «sommerens destilasjon», vi snakker vel i Norge om konsentrert væske enn om destilert væske, uten at jeg skal si jeg er noen kjemiker. Det er ideen om den destilerte væske som blir til parfyme, for eksempel fra en rose. Det er denne væsken som er igjen av sommeren, og den er holdt fanget i vegger av glass – som er snøen og vinteren. Og om det ikke fantes noe igjen av denne destilerte væsken, så ville skjønnheten være borte som også minnet om den snart vil være det. I overført betydning betyr det hvordan det vil gå om ungdommen ikke får etterkommere. Det er ingen som husker skjønnheten i slekter som har dødd ut. Den tredje kvartetten stopper ganske brått hos meg, men det gjør den også i originalen. «Verken den eller minnet om den ville være», er setningen skrevet ut.

«Destilerte blomster» gir igjen denne ideen til parfymen fra en rose. «Lease but the snow«, er egentlig «release«, eller noen skriver også lose, uansett betyr det at snøen skal løse på fangenskapet den holder den destilerte væsken i. Når det skjer, vil substansen, eller essensen av skjønnheten – og ungdommen – fortsatt leve.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

confound 1. forvirreforbløffegjøre målløskonfundere 2. forveksleblande sammenta feil av 3. rote sammen 4. motsimotbevisetilbakevisegjendrive 5. (gammeldags) forpurrekullkasteovervinneødelegge 6. (gammeldags) fordømme

Kommentar til sonetten

Sonetten er vakrere enn jeg greier å få det frem i oversettelsen. Jeg har skrevet litt om det i kommentaren til oversettelsen, men å lese det her blir tungvint, mens det i sonetten flyter lett og greit. Det vil si, forståelsen av den er krevende, men når den er oppnådd, faller det alt lett som roseblader på plass.

Første kvartett er generell. Her er det tiden som alltid vil gjøre det skjønne uskjønt, et tema som går igjen i svært mange av sonettene. Tiden er den fryktelige kraften som ødelegger alt som er vakkert. Det er en formidabel motstander. Men det er også den samme tiden som skaper skjønnheten, alt som eksisterer er formet av tiden.

I andre kvartett er det årstidene som beskrives. Her bringer tiden kloden fra sommer til vinter, fra skjønnhet og liv til ødemark og død. Alt det som utgjorde sommeren blir ødelagt av vinteren, frosten holder det hele i sjakk, ingenting får prøve seg. Skjønnheten er oversnødd, og det er barhet overalt, som det kan oversettes i åttende linje. Dette er eksempel på det som ble introdusert i første kvartett. Tiden er både skaperen og ødeleggeren av skjønnhet.

Tredje kvartett introduserer at om det ikke midt oppi all kulden og intetheten var et lite konsentrat av sommeren igjen, så ville vinteren være fullstendig og for alltid. Det er en væske holdt i et fengsel av glass. Da kan den ikke slippe ut, som det som får blomster til å gro heller ikke kan fungere i frost. Slik er både skjønnheten og virkningen av den stjålet og holdt i fangenskap av vinteren. Rosen kan verken lage sine blader eller produsere nye, for eksempel. Skjønnhetne ville være borte, og det samme ville minnet om den.

Så kommer konklusjonen, med at det som utgjør essensen i blomstene holder seg i live også i møte med vinteren. Så snart snøen går, vil det blomstre akkurat som før, og skjønnheten vil vise seg på ny.

Merk for øvrig i denne sonetten hvor mange ustemte lyder sonetten er fylt av, det er mye ‘s’ og ‘t’, det er som om den er laget for å bli hvisket. Og det passer godt til det myke, lette stoffet som en rose består av. Det er så lett at man ødelegger det, ved å berøre det. Og konklusjonen kan ikke leses langsomt nok, med s-er og e-er og i-er, med minnet om med vinteren «meet», så vil den harde (også i ordet – «winter») vinteren lease but their snow, og en vanskelig gramatikalsk referanse, men en nydelig lydlig : their substanse still lives sweet!

Blomst

Min gjendiktning

Denne gjendiktningen får jeg ikke laget ferdig, så her er bare en begynnelse. Merk at i sonettformen skal siste stavelse i hver linje være trykktung, det er en jambisk versefot, men det er regnet som akseptabelt å ha en ekstra trykklett stavelse til slutt. Også Shakespeare har det noen ganger, om enn ikke i denne sonetten. Jeg tillater meg det, dog. Det samme gjelder vidstrakt bruk av ord som strengt tatt har to trykktunge stavelser, sånn som «grufull». Det er ikke noe godt ord å bruke i en sonett, men alle alternativer jeg greier å finne, er verre. Gjendiktningen har noen uakseptable nødløsninger, også. Her håper jeg at jeg skal finne noe bedre. Foreløpig får den stå som den står.

De timer som så kjærlig fikk deg rammet
Det deilige syn hvor på alle øyne hvil
Vil spille tyranner mot det samme
Og gjøre uskjønt som skjønt er best i stil.
For aldri hviler tiden leder hen
Til grufull vinter, og forbløffer kaldt.
Lagt død av frost, alt løv helt borte igjen
Det skjønne snødd ned, blitt bart overalt
Hvis ei det var noe sommer ekstrakt øvet
Lik fengslet væske holdt i vegg av glass
Det skjønnes virkning, skjønne selv berøvet
Og verken den, ei minnet hva på plass.
Men blomstekstrakt, selv vinteren i møte
La snøen gå, substansen lever søte.

ES2018

Neste: Sonnet 6 (Then let not winter’s ragged hand deface)