Blauen Hortensien, av Rainer Maria Rilke

Dette diktet er wow. Det er om en plante, blå hortensia, og diktet er ikke så mye mer enn en konkret beskrivelse av fargespillet i denne planten. Det er et Tingdikt, eller Dingedichte, som det heter på tysk. Rainer Maria Rilke (1875-1926) var en mester i dette. Tidligere har jeg postet Der Panther og Das Karusell som eksempel på denne typen dikt. De er alle sammen wow, alle sammen sånn at de viser poenget med å skrive dikt. Det er en berikelse i livet, du får med deg mer av verden, kommer inn i tanker du ellers ikke ville tenkt, og inn i stemninger du ikke visste om. Det er wow.

Diktet er skrevet til samlingen Neue Gedichte som utkom i 1907. Diktene i denne samlingen ble skrevet i perioden 1902-1907. På denne tiden jobbet Rilke i Paris med en bok om skulptøren Auguste Rodin, fra 1905 som Rodins privatsekretær. Oslo-folk vil kjenne en statue av Rodin, nemlig Mannen med nøkkelen, som ble forært byen i 1902. Historien om hvordan byen tok i mot gaven er fascinerende, men ikke tema for denne bloggen her. Her handler det om hvordan Rilkes nære forhold til skulptøren Rodin kanskje har en innvirkning på hvordan Rilke skrev diktene sine denne perioden. Som for skulptøren, gjaldt det for dikteren å få ut essensen av tingene.

Nå skal vi se hvordan Rilke gjør det her, for blå hortensia.

Blau Hortensie

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;

Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.

Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.

Neue Gedichte, 1907

Blå hortensia

Slik som det siste grønne i fargedigelen
er disse bladene, tørre, matte og rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ikke bærer på seg, bare speiler seg fra fjernt.

De speiler det forgrått og unøyaktig
som om de skal miste det en gang til,
og som i gamle blå brevpapir
er det gult i dem, fiolett og grått;

Utvasket som på et barneskjørt
Som ikke mer blir brukt, som ikke mer skjer;
Hvor føler man et lite livs korthet.

Men plutselig så synes det blå til fornyelse
I en av skjermene, og man ser
en rørende blå som fryder seg for det grønne.

Språk, form og innhold

Det er en sonett, i en spesiell form. Den femfotede jamben er fulgt, det går lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung i fem takter i hver linje. Men rimmønsteret er litt uvanlig, til en sonett å være. Det er AbbA cDDc EfE GfG. Lik bokstav betyr at linjen rimer, stor boktstav betyr at siste stavelse i linjen er trykklett. Så linje 1, 4, 5, 6, 7, 9, 11, 12 og 14 slutter med en trykklett stavelse, eller har kvinnelig utgang, som det også heter. Versene er delt i grupper på 4 + 4 + 3 + 3 linjer, og det er bare midtlinjen i de to siste gruppene som tar med seg et rim fra en gruppe til en annen. Her skiller sonetten seg ut fra de italienske. Den er også uvanlig, siden den er skrevet så hverdagslig. Sonetten pleier være dediktert til høystemt kjærlighetslyrikk.

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Rilke: Blau Hortensie (trykkfordeling)

Språket er så presis at det er vanskelig å gjendikte og å forklare. Hortensia er planten, den er kjent og kjær også i Norge, og brukes i vid utstrekning som prydplante, både inne og ute. Den er karakteristisk med sin rike blomstring, alle vil kjenne den igjen når de ser den. Blåfargen får den når jorden den står i har lav pH-verdi.

Ordet Farbentiegeln (fargedigel) finnes ikke i noen ordbok, det er uvanlig sammensatt av farge (Farbe) + digel (Tiegel). Normalt snakker vi om smeltedigel (Schmelztiegel). I smeltedigelen blir alt smeltet sammen. I fargedigelen er det fargene som går sammen, kan vi tenke. Blütendolden er heller ikke et oppslagsord i en normal ordbok, men sammensetningen blomster (Blüten) og (blomster)skjerm går lett å forstå. En blomsterskjerm er en stand der blomsterstilkene går ut fra et felles punkt. I en hortensia er det mange slike, hver av dem får en mengde blomster ut fra seg.

Diktets innhold er bare en beskrivelse av hvordan fargene spiller sammen i en blå hortensia. Det begynner med at grønnfargen i bladene er tørr og matt, ikke frisk, bak blomsterskjermene i planten. Blomstene bærer ikke lenger blåfargen i seg i, ikke friskt, men det speiler seg i dem en blåfarge fra det fjerne, blåfargen fra den gangen planten ennå var frisk.

Andre kvartett (andre gruppe med fire linjer) har hvordan denne speilingen foregår. Den er forgrått og upresis, skrives det, i det som er en voldsom besjeling. Dette er fordi de skal miste blåfargen en gang til, som det står i linje 2 her (linje 6 i diktet). Så blir det sammenlignet med gamle brevpapir, der det også er hint av gult, av fiolett, og av grått. Det er svært presis beskrevet, en svært presis assosiasjon.

Så er det i første tersett, første av gruppene på tre linjer, hvor sammenligningen går til et utvasket barneskjørt som ikke mer blir brukt. Med dem skjer det ikke noe mer. Sånn føler man et lite livs korthet. Assosiasjonene er til noe som har vært vært, har blomstret, men som ikke er mer. Dette er et motiv som også tidligere er lagt i sonettsjangeren, blant annet berømt hos Shakespeare, i hans 17 første sonetter.

I siste tersett fornyer blåfargen seg, synes det som, i en av blomsterskjermene. Da fryder den seg for det grønne. Det er med dette diktet ringer ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Farbentiegeln -> Tiegel der, -s/-; (smelte)digel.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Blütendolden -> Dolde die, -/-n; (botanikk) skjerm.
verweint (adj.) forgrått
ungenau (adj.) unøyaktig, upresis
wiederum (adv.) 1. enda en gang, atter, på ny 2. derimot, på den annen side.
verwaschen (adj.) utvasket, blek; (overført) uklar, utvisket
Kinderschürze -> Schürze die, -/-n; forkle, (overført) skjørt

Kommentar

For Rilke er kunsten og diktningen svært, svært seriøs. Det ser vi i diktet Der Dichter, og det ser vi i brevet som han skrev til en ung dikter, ganske nøyaktig på samme tid. Tilnærmingen til Rilke er nærmest vitenskapelig, han analyserer sitt objekt, som vitenskapsmannen gjør det. Og som vitenskapsmannen, er han ikke så opptatt av nytteverdien av arbeidet han gjør. Det vil si, han er overbevist om at nytteverdien er stor. Men nytteverdien i det enkelte prosjekt, det kan man ikke si noe om. Jakten er sannheten, det ekte, det essensielle.

Skulptøren Auguste Rodin (1840-1917) var en representant for impresjonismen. For legfolk er impresjonismen mest kjent gjennom malerkunsten, og maleriene til Monet. Det er inntrykkene som er det viktige, ikke hvordan tingene egentlig er. Subjektet som observerer er også viktig, og de skiftende stemninger både til observatøren og det observerte. Så samme motiv kan ha forskjellig uttrykk, etter når man studerer det.

Objektet Rilke studerer er en hortensiaplante som er ferdig med blomstringen. Det er ikke det mest spennende av objekter, kanskje, men den nysgjerrige kunstner kan ta for seg alt. Forsøket fra dikteren er kun å beskrive tingen selv. Alt som kommer utenom, er ikke hans sak. Så alt som er fristende å lese inn i diktet, om livet som blomstrer og slutter å blomstre, om potensialet som ligger der, det lar ikke Rilke seg forstyrre av. Han beskriver kun planten, og fargene, som han observerer dem.

Det er fascinerende hva som kommer ut av det. Det er helt merkelig stemningsfylt, også det med de gamle brevpapirene, og fargespillet som er i dem. Det er også falmet av noe som en gang har vært. Og de barneskjørtene, som er utvasket, det er et sterkt bilde på liv som har vært, og som ikke er lenger. Her er også eneste antydning fra Rilke selv om å lese diktet til noe mer enn det er, at her føler man kortheten til et lite liv. Men sammenligningen er brukt for å forklare fargene og blomsten, ikke for å forklare livet. Det med livet er subsidiært.

Og så får man slutten, der det er en aldri så liten oppblomstring på ny, eller synes å være det. Det er blåfargen som fornyer seg i en av skjermene, og fryder seg i det grønne. På ny er det liv. Potensialet er der, viljen til liv er der.

Det ble en hel filosofi ut av diktene til Rilke. Tankene blir utviklet av Karl Jaspers og Martin Heidegger, det er eksistensfilosofien, i en form der tingene skal slutte å være ting, men bli fylt med mening. Dette er ikke enkelt å formidle med få ord i en blogg, men det går på de små ting man gjør i livet, de hverdagslige tingene man bruker og omgir seg med. Det er dette som er livet. Det er i dette vi har å finne mening.

Ved å skrive dette, forlater jeg diktene til Rilke lite grann. Han er en mester i det å holde igjen, det er ikke han som løper løpsk i de store og innfløkte tanker. Han stimulerer bare til dem. Gjennom små, enkle dikt, om små, enkle ting. Det er genialt.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte. Jeg må bruke både lovlige og ulovlige triks for å få det til. Den gamle stavemåten for speiler blir brukt, spigler, og jeg bruker det tyske ordet forlire, som er gangbart på dansk, men ikke på norsk. Også i andre deler av sonetten tar jeg meg friheter en gjendikter ikke burde ta. Men så blir det jo også et resultat som er en sonett, og som følger rimmønsteret og innholdet til originalen.

Blå hortensia

Så lik den siste grønn i fargedigel’n
er disse blader, tørre, matte, rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ei på seg bærer, kun fra fjerne spigler.

De spigler det forgrått og ikke godt
som skulle de det atter nå forlire,
og som i gamle blåe brevpapirer
er gult i disse, fiolett og grått;

Utvasket som på noen barneskjorter
Som ikke mer blir brukt, som ikke skjer;
Hvor føler man det lille livet skorter.

Med ett så syn’s det blå seg nå fornyer
I en av disse skjermer, og man ser
en rørend’ blå, seg for det grønne fryder.

ES2019

Fiolett hortensia.

Der Dichter, av Rainer Marie Rilke

Et kort, og ganske enkelt dikt av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926) presenterer jeg i  dag. Det heter Der Dichter, Dikteren, og er hentet fra samlingen Neue Gedichte. Den samlingen kom ut i 1907, og er skrevet mellom 1902 og 1907, altså mellom de to store samlingene hans, Der Buch des Bilder, og nå altså Neue Gedichte. I mellomtiden gav han også ut Das Stunden-Buch, med dikt fra perioden 1899 – 1903, og en del tekster i andre sjangre. Så det var en aktiv periode,

Rainer Marie Rilke var opptatt av tingene, at de skulle beskrives saklig og konsist, nærmest vitenskaplig. Dikteren skulle ha en kjølig ro om det han beskriver, være en vitenskapsmann, uten engasjement for objektet som studeres. Man kan og skal interessere seg for det, men ikke begeistres og la seg rive med til å forsøke å gjøre det til noe mer enn det det er. Rilke bruker selv uttrykket Dingwerdung, på norsk kanskje «tingliggjøring». Her peker Rilke og hans diktning kanskje fremover til filosofiene til Jaspars og Heidegger, som også var opptatt av at det er tingene vi bruker og hvordan vi bruker dem som er livene våre, vi må på et vis forsøke å fylle dem med mening. Diktene i Neue Gedichte følger dette programmet, de er alle opptatt av å beskrive gjenstanden i diktet, slik en vitenskapsmann ville gjort det, den saklige, objektive, endelige beskrivelsen.

Jeg har tidligere postet flere dikt fra samlingen, også det mest kjente, Der Panther, der Rilke kanskje lykkes aller best i bare å beskrive objektet, mens alt som ligger rundt det kommer i tillegg. Han beskriver panteren i buret, de veldige, innestengte krefter, og det blir opplagt at dette innebærer en lidelse for dyret, at det er spesielt dette mektige dyret er innestengt i et bur, til utstilling. Diktersubjektet, observatøren, er ikke engasjert i det han skriver om, han beskriver saklig og konsist, men engasjementet kommer av seg selv, hos leseren, i møte med beskrivelsen.

Det ble kanskje litt lærd å skrive det på denne måten, jeg håper jeg når frem med det jeg vil si. Forrige dikt jeg postet er Kjærlighetssang, Liebes-Lied, hvor det er samklangen i naturen som beskrives, nesten med litt orientalske elementer, filosofi og religiøse tanker fra østover i Asia. I dag er det altså Dikteren, et yndet tema både for dem som selv skriver dikt og oss som skriver om dem. Det er noe eget når dikteren selv beskriver sitt program i et dikt i den formen og på den måten han eller hun mener diktet skal skrives. Vi har selv et av de mest berømte, Welhaven og hans Digtets aand, der han beskriver hvordan et godt dikt skal være, i romantikken. Rilke tilhører en annen tid, uten begeistring, og med sterk tiltro til vitenskapen. Det romantiske diktergeniet gjelder ikke lenger, den som lar følelsene bruse og er i stand til å komme i kontakt med det sublime, den som kan vise vanlige folk den egentlige verden, nesten som filosofen i Platons hulelignelse. Nå er det vitenskapsmannen, observatøren, som trekker seg tilbake og vier sitt liv til studiet av den verden vi lever i, ikke noe mer, og heller ikke noe mindre.

Kanskje må jeg i den fobrindelse slenge på noen ord fra Rilkes biografi. I tiden rundt 1900 gjorde han noen lange reiser til Russland, og ble sterkt inspirert der. Han møtte dikteren Tolstoj og maleren Repin, og han var kyndig i russisk, og prøvde en stund å livnære seg litt ekstra ved å oversette verk derfra. Han kommer tilbake, og bosetter seg deretter i Paris, hvor han skriver et verk om Auguste Rodin, og har mange og lange samtaler med ham. Rilke vanker i kunstnermiljø, mange malere, der det også gjelder om å beskrive objektet, trenge inn i det, og formidle videre hva som er de essensielle egenskapene ved det. Maleren Cezanne er en annen inspirator fra denne tiden. Privat hadde han skilt seg fra sin kone, Clara Westhoff, året etter at de hadde giftet seg i 1901. De hadde et barn sammen, det ble overlatt til morens foreldre. Rilke er oppslukt av kunsten, og kan ikke la hverdagen komme i veien. Det gjelder også i politiske spørsmål, starten på 1900-tallet var som vi vet dramatisk, og skulle ende opp med å bli veldig dramatisk, men Rilke trakk seg unna. Under første verdenskrig skrev han elegier, klagesanger, brennende politiske spørsmål skrev han lite om, engasjerte seg ikke i, enda han var tysker født i Praha, den gang i Østerrike-Ungarn, men snart til å bli hovedstaden i den nye staten Tsjekkoslovakia.

Diktet Dikteren er også om å trekke seg unna, gi avkall på alt, men ikke hente noen inspirasjon eller begeistring i den kunstneriske ensomheten, her er ingen store ord om store oppgaver, her er den nøkterne observasjonen, som Rilke mente dikterne skulle gjøre.

Der Dichter

Du entfernst dich von mir, du Stunde.
Wunden schlägt mir dein Flügelschlag.
Allein: was soll ich mit meinem Munde?
mit meiner Nacht? mit meinem Tag?

Ich habe keine Geliebte, kein Haus,
keine Stelle, auf der ich lebe.
Alle Dinge, an die ich mich gebe,
werden reich und geben mich aus.

Min oversettelse

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du time.
Ømt slår meg ditt vingeslag.
Alene: Hva skal jeg med munnen min?
med natten min? dagen min?

Jeg har ingen kjæreste, ikke noe hus,
ingen sted, som jeg lever av.
Alle ting, som jeg gir meg til,
blir beriket og gir meg fra seg igjen.

Kommmentar til språket og oversettelsen

Jeg hadde en stund «(til) meg» i parentes i linje to i første strofe, for at det ikke skulle være tvil om at meg er indirekte objekt i setningene, at vingeslagene blir slått til ham, ikke at de slår ham. Det skulle være klart nok for alle interesserte nok i dette diktet til å finne frem til denne posten.

I strofe to er det noen sammensetninger med preposisjoner jeg ikke kan garantere jeg får riktig. Kyndige i tysk må gjerne tipse meg, om det er noe jeg har gjort feil. Vendingen auf der ich lebe, får jeg til å bety av hva jeg lever, med der brukt som et relativt pronomen. Vendingen an die ich mich gebe, vil jeg si er noe sånt som «ved hva jeg gir meg», også die brukt som relativt pronom, og an måtte jeg slå opp på ny for å forsikre meg om hva det kunne være (står i glosene). Siden die er akkusativ, tror jeg det her skal være bevegelse, altså gi seg til noe. Jeg vil si at det er dikteren som gir seg (selv) til tingene, og at i neste linje blir de rike og gir ham fra seg igjen. Akkusativen (mich) tilsier det skal være bevegelse, han blir gitt bort igjen (fra tingene).

Jeg legger til litt ord og omskriver, slik at betydningen skal bli klar på norsk. Men om betydningen er klar, er det ikke sikkert det er den riktige.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

entfernst -> entfernen fjerne; ta bort, vekk; ta ut, komme bort fra; sich entfernen fjerne seg

Flügelschlag vingeslag (Flügel vinge)

Wunden-> wund øm, sår, hudløs; sich die Fersen wund laufen få gnagsår på hælene; der wunde Punkt det ømme punkt

Munde -> mund munn

an A. preposisjon med dativ (uttykker situasjon, ro, nærhet, berøring) og med akkusativ (uttrykker retning, bevegelse mot noe).

B. adverb, ved, henved, på, i, til, opptil, av, om, hos, mot, henimot, for.

Stelle 1. sted 2. stilling 3. myndighet, adminstrasjon

auf på (hen op, opp på, oppe på, ut på); i (opp i, oppe i); til; over; av; mot; etter; med hensyn til, hva angår; ved.

geben gi (i ulike betydninger), forære, rekke; undervise; oppføre, foranstalte, holde, frembringe; gi seg

aus av, ut, opp av, ut, ute, fra, vekk fra, på

Kommentar til diktet

Diktet har to enkle strofer. Første strofe beskriver situasjonen, og stiller spørsmålet. Timene fjerner fra poeten, tiden går, og han hører vingeslagene i det den fjerner seg. Merk at det er ikke timeslag, her, det er vingeslag. Det understreker ideen at tiden flyr av gårde. Dikteren, dikter-jeget, sitter igjen. Hva skal ham med munnen, redskapet han har fått til å snakke? Hva skal han med natten og dagen, tilværelsen?

Så følger en videre beskrivelse, han har ikke noen kjæreste (geliebte), hus (Haus) eller sted (Stelle), han kan ikke få liv fra dem, slik andre mennesker kan. Kjæreste og hus må være konkret, det er det som fyller hverdagen for folk flest, sted også, steder man kan være og like seg, og føle at man hører hjemme. Kanskje har det omstreifende livet Rilke levde litt å si, her, i akkurat savnet av et eget sted. Om jeg har skjønt det rett, er det av disse ting andre lever, men kunstneren – dikteren – kan ikke trekke av disse tingene for å fylle tilværelsen med liv og mening.

Om jeg her har tolket det riktig, passer det godt til det jeg har skrevet om tingliggjøringen, Dingwerdung. Dikteren har som oppgave å beskrive tingene, og med det berike dem med mening. I Heideggers filosofi er dette alle menneskers oppgave, fylle tilværelsen med mening gjennom tingene vi bruker, for denne hverdagen vår med alle tingene er tilværelsen. Så dikteren kan hjelpe oss med sine observasjoner og nøyaktige beskrivelser, når han er en så stor dikter som Rilke. Prisen for dikteren, er å gi avkall på slike ting som fyller vanlige menneskers liv med mening, kjæreste og hjem, det vi gjengir oss til hver dag for å få det til å gå rundt.

Min gjendiktning

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du stund.
Ømt slår du meg ditt vingeslag.
Hva skal jeg alene med min munn?
Med min natt? Med min dag?

Jeg har ingen kjæreste, intet hjem,
ingen stjerne, som gir mitt liv vei.
Alle ting, som til jeg gir meg,
blir beriket og gir meg bort igjen.

ES2016

Der Panther, av Rainer Marie Rilke

I dag skal jeg ta for meg et av mine favorittdikt på tysk. Det er skrevet av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926), og handler om en panter som går hvileløst fram og tilbake bak gitterne i Jardin des Plantes, en dyrehage i Paris. Det er historisk sus over hagen, den ble grunnlagt av Ludvig XIII, som en botanisk hage i 1635. Dyreparken Ménagerie du Jardin des plantes som ligger innenfor gjerdene til denne botaniske hagen, ble grunnlagt i 1795. Den er den nest eldste dyreparken i verden som fortsatt fungerer. Andre enn den berømte panteren Rilke skriver om som har vært her, er den enorme elefanten Jumbo, verdens sikkert mest berømte elefant.

Den botaniske hagen Jardin des Plantes i Paris. Her bodde i 1902 panteren Rainer Maria Rilke skriver om i det berømte diktet "Der Panther".

Rainer Marie Rilke besøkte denne dyrehagen i 1902. En av utgavene av diktet på nettet har datoen 6. november skrevet under, men jeg kan ikke gå god for at dette er riktig dato. Han hadde da kommet tilbake fra en reise til Russland hvor han hadde tilbrakt noen år, og fått møte kunstnere som Lev Tolstoj, Ilja Repin og Boris Pasternak – far til dikteren. Rilke oversatte også russiske dikt til tysk på denne tiden, og forsøkte også å skrive noen egne dikt på russisk. Men til dette strakk ikke språket hans til.

I 1900 kom han tilbake fra Russland, og bosatte seg i Worpswede i nærheten av Bremen. Der møtte han Paula Becker Moderson og Clara Westhov, som begge var kunstnere. Clara Westhov studerte hos August Rodin, en verdensberømt skulptør som nå også Rilke kom i kontakt med. Det var Rodin som tipset Rilke om å ta turen bort i dyrehagen Jardin des plantes, for å finne noe mer konkret å skrive om enn det Rilke hittil hadde gjort.

Resultatet er diktet Der panther.

Der Panther

Sein Blick ist von Vorübergehen der Stäbe
so müd geworden, daß er nichts mehr hält.
Ihm ist, als ob es tausend Stäbe gäbe
und hinter tausend Stäben keine Welt.

Der weiche Gang geschmeidig starker Schritte,
der sich im allerkleinsten Kreise dreht,
ist wie ein Tanz von Kraft um eine Mitte,
in der betäubt ein großer Wille steht.

Nur manchmal schiebt der Vorhang der Pupille
sich lautlos auf—. Dann geht ein Bild hinein,
geht durch der Glieder angespannte Stille—
und hört im Herzen auf zu sein.

1902

Min oversettelse

Panteren

Blikket er av passerende stenger
blitt så trøtt at det ikke fester seg mer.
Det er for ham som om det tusen stenger er
og bak tusen stenger ingen verden.

Den myke gangen smidig sterke skritt,
dreiende rundt i den minste ring,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Rett som det er skubber forhenget til pupillen
seg lydløs av-. Da kommer et bilde inn,
går gjennom lemmenes anspente stillhet—
og opphører i hjertet å være.

Min gjendiktning

Hans blikk er er av evinnelige stenger
blitt så trøtt at det ikke feste er.
Som om alt er tusen stenger lenger
og bak tusen stenger ingen verd.

Den myke gangen smidig sterk å skritte,
dreiende rundt i den aller minste krets,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Så tidvis skubber forhenget til hans pupille
seg lydløs av-. Da et bilde han ser,
går gjennom lemmenes anspente stille—
til hjertet hvor det ikke er noe mer.

Kommentar til oversettelsen

Vorübergehen betyr «gå forbi» eller «gå over», men meningen som skal frem, er alle stengene som passerer forbi panterens øye, der den vandrer hvileløst rundt i buret sitt. Stab er «stav» eller «sprinkel», stäbe er flertall. Gäbe er konjunktiv av geben, «det å gi».

Weich er «myk, bløt, mør, mild». Betäubet betyr «bedøvet». Kreise er «krets, ring», dreht er å «dreie».

Nur betyr «bare» og manchmal betyr «ofte», så kombinasjonen av de to oversetter jeg med «rett som det er» (etter tips fra Mondfalkin i kommentarfeltet). Glied er «ledd» eller «lem», glieder er genitiv flertall – «lemmenes». Angespannt er «spent, anstrengt, kritisk».

Kommentar til diktet

Dette er et praktverk av et dikt. Jeg liker å lese det enkelt og rett frem, og er ikke på jakt etter noen dypere filosofi eller dypere beskrivelse av virkemidlene. Det er ganske tydelig at betrakteren ser panteren, og beskriver verden fra panterens ståsted. Det er en kjølig og kynisk beskrivelse. Det er ikke antydning til klaging og jammer over situasjonen, lidelsen blir overlatt til leseren. Om dyret protesterer mot sitt fangenskap, kommer det ikke til uttrykk direkte, og jeg vil ikke lese det som en hovedsak i diktet.

Diktet er ordkunst. Det begynner med to trykktunge stavelser, Sein Blick, så kommer to trykklette ist von, og det ordet som aldri blir ferdig: Vorübergehen. Også lesingen går i takt med panterens tramping der inne, bokstavene kommer og passerer som de evinnelige stengene i gitteret. Øynene er trette nå, og kan ikke holde feste på noe. Det siste ordet i setningen og i de to linjene er halt. Trykktungt og endelig. Linje 3 har den samme trøttheten, to trykktunge stavelser først, ihm ist, og så tre trykklette før tausend Stäbe gäbe, trefotet troké med trykk på første stavelse. Stäbe gäbe har samme effekt som Vorübergehen fra linje 1, det er stengene som passerer forbi og aldri blir ferdige. Trokéene fortsatter i linje 4, men avslutter med en trykktung og meningstung wält. Det er ingen verden utenfor buret.

Strofe 2 har to særlig trykktunge stavelser, Gang og Kraft. Disse ordene er også beslektede, enstavelsesord med vokalen a. Ordene henger med dette sammen, selv om det første er plassert i linje 1, det andre i linje 3. Det er også gangen som er fylt med kraft. Førstelinjen har bortsett fra Gang som bryter rytmen trokéiske verseføtter. Sammensetningen geschmeidig starker Schritte har også bokstavrim, med den trykklette ge-forstavelsen foran –schmeidig, som ikke påtar seg mye oppmerksomhet, er det ord som begynner på s. Det neste ordet som bemerker seg med rytmebrudd er allerkleinsten. Det er tre trykklette stavelser før ordet, og så kommer dette altfor lange ordet det nesten ikke er plass til, passende for det aller minste. Det gir også en klaustrofobisk følelse som passer godt for panteren når dette allerminste er sirklene panteren går i, sirkler som dreier seg. Slike sirkler går i spiral inn mot uendelig lite. Alt dettesom blir sagt i de første to linjene blir holdt oppe i resten, det er som dans av kraft rundt en midte der det står en bedrøvet, stor vilje. Også disse linjene kan leses langsomt, slik den fangede panteren går.

Det er i strofe 2 bygget opp en stor kraft og en sterk vilje, stengt inne på et altfor lite område i en altfor begrenset. Foreløpig er det ingenting som protesterer på situasjonen, kraften og viljen blir ikke rettet mot noe. Det går alt sammen med til å labbe rundt og se de endeløse gitterstengene passere forbi. Det er ingenting for hva panteren egentlig er laget for, hva dens veldige krefter skulle kunne utføre. Her i strofe 3 begynner det med et lite gløtt mot utenverdenen, det er forhenget til pupillen som åpner seg av og til, øyelokket. Dette er det eneste stedet i dette diktet en setning stopper midt i en linje, vi får et punktum midt i. Nå går det et bilde ned i organismen til panteren, endelig et annet bilde enn alle jernstengene. Her vil jeg lese dann geht ein Bild nesten som fire trykktunge stavelser, dette er også betydningstungt. Det er en forandring fra den monotone verden bygget opp i strofe 1 og 2. Bild er den mest trykktunge stavelsen i strofen, og også det mest betydningstunge. Det er dette bildet som går inn i panteren, geht durch der Glieder angespannte Stille. Merk også hvor lett det er å lese denne linjen når bildet glir igjennom, det trenger ingen anstrengelse av stemmen, man kan hviske det avslappet. Passende er også den lange vokalen i geeht, hvor lett det er å si durch der Glieder (gjennom lemmene) og hvordan det er plosiver i angespannte Stille, der det er noe som er spent. Bildet gåår rett gjennom lemmene i det anspente stille, som heller ikke blir forstyrret. Så kommer det til hjertet, til kjernen og sentrum av panterens indre, det er bygget opp en veldig spenning hva dette skal bli. Men det blir alt sammen uforløst, bildet opphører å være. Vi får ikke engang vite hva det er panteren har sett.

Det er en veldig kraft i diktet som det er en veldig kraft i panteren. Men for panterens del er det en kraft som ikke kan brukes til noe, siden den er innesperret. Protesten den eventuelt måtte komme med er naturens egen protest. Det er protesten i at en slik kraft skal holdes innesperret i bur.

Andre dikt av Rainer Marie Rilke: Schlußstück (Sluttstykke), Klage (Klage).