Gamle dikt: Kall meg komisk, kall meg glad

Dette diktet er så personlig at det nesten er vanskelig å poste det, selv om det er skrevet for snart tjue år siden, og i et helt annet liv enn det jeg lever nå. Det er en helt annen utgave av den 25 år gamle ES jeg en gang var, enn den jeg gikk rundt og viste frem til folk. Så jeg har litt lyst til å respektere denne unge mannen, som ikke lenger er her til å forsvare seg selv, og ikke kan være med på å velge hvilke dikt som skal postes. Dette diktet er ikke skrevet for å vises frem, det er skrevet for skrivebordskuffen, og det har levd godt der i 18 år, siden det ble skrevet, lørdag 25. september, 1999. Som dikt er det ganske ubehjelpelig, det skal sies, men det er en ærlighet der som nok skremte meg den gang, og som ennå skremmer meg nå. Det er et av de aller første diktene mine jeg deler opp i strofer, et av de første som fortsetter, der det kunne være ferdig. Og slutten, sånn jeg skriver i siste strofe, er sånn jeg fortsatte å skrive utover begynnelsen av 2000-tallet,– men som heller ikke førte til noe.

 

*

Kall meg komisk, kall meg glad
Det er feil, jeg har det ikke bra
Men det kan vel ikke du forstå
Som med pensel maler himmelen blå
Jeg står under himmelen som den er
Med regn og grått og dårlig vær
Og hvis du fortsatt hører meg
Vil jeg si en ting til, til deg
Jeg ønsker ikke gråt og trist
Jeg ønsker solen, ganske visst
Men jeg kan ei, når den er vekk
Kalle verden lys og kjekk
—-
Se der ja. Du hørte meg ikke.
Du måtte et annet sted å kikke
Det vanlige det. Folk ser meg blid.
Ingen vil høre hva jeg har å si.

Alene går jeg hjem til meg
Denne verden kjenner jeg
Jeg vet nøyaktig hvor sengen står
Jeg vet nøyaktig hvordan dette går
Jeg hører en sang eller to
Leser en bok eller no
Så sitter jeg stille, noen minutt
Så slukker jeg lyset, så er det slutt.

ES1999

Reklamer

Gamle dikt: Jeg driver og går langs en eller annen vei

Den 25 år gamle ES skrev seg ut av rammene sine når han diktet i 1999, og i årene fremover. Tidligere hadde alt vært enkle dikt på 6 linjer, med to og to linjer som rimer, og ganske enkle og tilfeldige rytmer og verseføtter. Det var kort sagt et veldig enkelt sett med virkemidler som ble brukt, veldig enkle rammer, og diktene ble også veldig enkle, om enn noen av dem ble litt morsomme. Så gjaldt det altså å uttrykke seg noe mer avansert.

Jeg kjenner godt til disse tingene, for jeg var jo denne 25 år gamle ES den gang, men jeg må vel kanskje si jeg forholder til meg som en romanfigur av Solstad. Avstanden i tid og alt som har skjedd siden, gjør det nesten som et annet menneske, og jeg lurer liksom av og til på hvordan det hadde vært å møte seg selv så å si i en annen utgave, sånn man var som barn, ungdom, ung voksen og voksen, og eldre og gammel og det hele. På en måte får jeg jo litt av det, gjennom disse diktene, som jeg også legger ut for alle andre, selv om resten av verden umulig kan ha den interessen for 25 år gamle ES, som jeg har.

Jeg driver og går…

Jeg driver og går langs en eller annen vei
Da jeg får øye på en smørblomst som smiler sånn til meg
Jeg smiler tilbake, hva er dette her?
Smørblomsten smiler til alle og enhver
Og alle vil gjerne plukke den
Riktignok jeg også men
Jeg ville behandle den riktig pent
Det ville jeg gjort, nå er det for sent
Jaja
Jeg skulle så gjerne sagt lykke til
Men smørblomsten er vekk, den gjør som den vil
Og jeg, jeg fortsetter å gå langs en vei
Og drømmer om å glemme blomsten som gledet meg

ES1999

 

Gamle dikt: Det er kveld og lørdag, mai og vår

Et smertefullt dikt poster jeg i dag, på en lys kveld. Mer kunne jeg sagt om det, best er det kanskje å la være. Om man leser det uten følelse, er det ingenting. Om man leser det og skjønner det, så er det smertefullt. For meg er det så smertefullt, at jeg tenkte jeg kanskje ikke skulle poste det, på en kveld som ellers er så lys og god.

 

 

Det er kveld og lørdag, mai og vår
Og gleder alle andre får
Selv er jeg et lukket skall
Brennende inni, ellers kald

Det er kveld som vanlig, tiden går
Med gleder som jeg aldri får
Jeg tenker på dette, inni mitt skall
Men ingen vet det, for jeg virker så kald.

ES1999

 

Gamle dikt: Den evig vinkende mannen (Løsne repet, seil avsted…)

Jeg er den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen. Tittelen på diktet satte jeg til i dag, ingen av mine gamle dikt har titler, de er bare skrevet rett frem. Men her  er en setning jeg fikk til, og som jeg nå føler og mener å huske hvordan jeg identifiserte meg selv, den gangen, 25 år gammel, på samme punkt i livet, mens de andre rundt meg seilte av sted og kom seg videre. Jeg stod der og vinket, jeg stod der og vinket, alltid på samme sted, alltid på land, mens folk rundt meg, vennene mine, attraktive damer og unge menn som reiste med dem, aldri jeg, aldri jeg, jeg stod på stranden, den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen

Løsne repet, seil avsted
Se at ikke jeg er med
Se jeg står igjen på land
Vinker, vinker alt jeg kan
Vinker, vinker hvem jeg er
Vinker litt i hytt og vær
Seil du bare, seil i vei
Seil og vit jeg er her jeg
Seil og se jeg står på stranden
Jeg er den evig vinkende mannen

ES1999

Gamle dikt: Jeg ser på henne (vet hun lever)

Et kort og greit kjærlighetsdikt fra 1999 poster jeg i dag, på dagen som åpner måneden mars i 2017. Det er ganske merkelig at det har gått 18 år fra diktet ble skrevet, til nå, og alt som opptok meg og var så intenst den gang, er ute av livet mitt nå. Diktet er skrevet 7. mars, i 1999 var det en søndag, den unge utgaven av meg satt antagelig med kaffe og vestlandslefse, slik han alltid gjorde, hver søndag, og tenkte på fester eller noe som hadde vært tidligere i helgen. Jeg skrev tre dikt denne dagen, sannsynligvis på rappen, alle harmoniske og rolige, de fleste litt forelskede. Og av de tre, og til sammen seks dikt skrevet måneden mars det året, var det dette jeg likte best. Og forhåpentligvis vil noen lesere som finner frem til diktet, skjønne litt av hvorfor.

Jeg ser på henne, vet hun lever
hun er til stede
glede

ES1999

Gamle dikt: Kunne du være så snill og lage en båt…

De gamle diktene fra 90-tallet er av varierende kvalitet. Fra det som er vanskelig å sette ord på til like opp under det middelmådige. Det er mengder av dikt, fra 1993 til 1999, fra unge ES var 19 til 25, skrevet på gutterommet eller på hybelen, lyttende til REM, Bob Dylan, Neil Young og alle de andre, så godt som alle handlende om eget liv, så godt som alle på seks linjer og rim, så godt som alle veldig enkle, og med håp om å være sjarmerende, skulle de være interessante for andre enn den unge dikteren selv. Den unge dikteren er ikke lenger, i hans sted sitter en middelaldrende mann i 40-årene, stadig mer fremmed for tankesettet som var så umåte viktig for den unge dikter, men fremdeles huskende hvordan det var, fremdeles huskende hvordan det var.

*

Kunne du være så snill og lage en båt
Du som måtte høre
Kunnde du invitere meg, til å seile, med deg,
Du som måtte høre
Kiunne du, bare, ha en båt, og jeg var med
Så seilte vi, og det var det

ES1999