Gamle dikt: Jeg rekker det ikke…

Det er best å dikte om håpet. Det er enkelt nok å ha det håpløst, det er å tro på seg selv og på livet som er det vanskelige, og som man kanskje skulle trenge hjelp til, av og til. Spesielt skulle det være sånn i julen, der det i kristen tradisjon er slik at barnet er født, og dette barnet er verdens frelser. Da finnes det håp, uansett. Man trenger ikke være kristen selv, for å skjønne denne ideen, og dens tiltrekningskraft.

Likevel er det sånn at man av og til trenger å gi uttrykk også for håpløsheten. Av og til kjennes det simpelthen som en sannere følelse, og alt dette snakket om lys og håp, kan være bare feil og dumt for den som lever i mørket. Her er et dikt skrevet julaften 1998, og postet ganske nøyaktig 20 år senere, 2. juledag, 2018. Den gang uttrykker diktet en følelse av at livet renner ut, og at man ikke får noe ut av det. Følelsen blir gjenspeilet i diktet, som heller ikke vil seg, og det er bare å be om unnskyldning.

Jeg rekker det ikke
Jeg blir ikke ferdig
Sangen renner ut
Og livet
Men diktet
Det gjenstår, det er ikke ferdig
Og det er i Feil
Og det som er skrevet er ikke en gang dikt
Og det som er levet er ikke en gang liv
I’m so sorry

ES1998

Ganske gamle dikt: Jeg ønsker igjen så godt jeg kan

Dette er et dobbeltdikt. Skrevet 30. september, 2000, en lørdag. Det er to dikt, sikkert ment å være to dikt, det er stjerne i mellom, men det passer også godt til å være to strofer i samme dikt. Det er slik jeg poster det. Og slik det vil leve på nettet.

*

Jeg ønsker igjen så godt jeg kan
Uavhengig hva som går an
Jeg ønsker bare hun vil jeg ha
Jeg vil rett og slett det skal gå bra
Jeg ønsker ikke mer enn dette
Jeg ønsker det rette.
*
Kanskje vil jeg klare det nå
Kanskje vil dette her gå
I så fall skal jeg smile og le
I høyeste grad skal jeg gjøre det
Men hvis det går galt også denne gang
Skal jeg sette på en meget trist sang.

ES2000

Ganske gamle dikt: 6 linjer har jeg satt av til disse ord

Sommeren 2000 var en av de siste unge ES tilbrakte hjemme og sammen med foreldrene. Fra 2002 og fremover, var det språkreiser, og fra 2009 var han blitt jeg, og gift. De ni årene fra 2000 til 2009, allerede i 2000 i stand til å skrive linjer som dette. Det er motiv tilbake til 1993, og skoletiden. En sjanse til, ting som ikke er hendt, hele måten diktet er skrevet på. Det er overbrukt, som unge ES nok kjente at livet hans også var det, de samme historiene og mønsterne hadde repetert seg vel ofte. På den positive siden, og som en hilsen fra meg til ham, så er det at de nye sjansene kom, igjen og igjen og igjen. Til slutt gikk det bra, og siden har det vært bra.

*

Seks linjer har jeg satt av til disse ord
Som i form og innhold blir nøyaktig som jeg tror
Motivet for diktet er også kjent
Gjøre rede for ting som ikke er hendt
Vær så snill en sjanse til, må med
Jeg har sett dette diktet før et sted.

ES2000

Ganske gamle dikt: Jeg står på en klippe, ingenting skjer

Ganske sikkert skrev unge ES dette diktet tirsdag 13. juni, 2000. Det er på dagen 18 år siden, et ung liv. Det står bare «tirsdag» på det, antagelig er det dagen etter pinsemandagen, da samme unge ES skrev diktet jeg postet i mai, melankolske Hytteturen er forbi. Dagens dikt er også melankolsk, kanskje enda mer melankolsk. Disse gamle og ganske gamle diktene passer ikke til noen analyse, men det er veldig ofte klippemetaforen går igjen, stå der oppe på klippen, noe jeg – og heller ikke unge ES – aldri gjør i slike tanker. Det er alltid bare i dikt og i ord det går for seg på denne måten. Klippen og havet. Det er metaforisk kraft i det.

*

Jeg står på en klippe ingenting skjer
Havet er stille, ikke noe mer
Jeg står (og jeg står og jeg står
og står og står og står og står)
Og venter på bølger som aldri slår.

Jeg sitter på klippen står ikke nå
Havet har for alvor sluttet å slå
Jeg sitter og sitter og sitter
på klippen.
Alt jeg kan gjøre, reise meg opp
En liten bevegelse, så er det stopp.

ES2000

Ganske gamle dikt: Hytteturen er forbi

Fra år 2000 og fremover skrev ikke unge ES noen dikt i mai, og nesten ingen dikt i det hele tatt. Det å skrive dikt var en aktivitet for gymnastiden og studenttilværelsen, når ungdomstiden gikk over mot voksenlivet, så passet det seg liksom ikke å skrive dikt som før. Det tok seg opp igjen senere, men ikke sånn at det passer inn under kategorien Gamle dikt og Ganske gamle dikt, som jeg opererer med her på bloggen. De gamle diktene er fra 1990-tallet, de ganske gamle fra perioden 2000 til 2003. Det er ikke så mange av dem. Og det går ikke alltid å få dem postet samme måned som de er skrevet.

Dette diktet, imidlertid, er skrevet pinsemandagen år 2000. Den gang var pinsen i juni, nå har den nettopp vært. Så på en måte er det litt samme tiden, likevel, selv om måneden ikke var den samme. Hva slags hyttetur det kan ha vært, er jeg ikke lenger så sikker på, og dette er ikke en blogg der folk jeg har kjent skal kunne gå på jakt etter dikt om seg selv. Det gjør seg best anonymt, dikter-jeg’et mitt og til unge ES gjør seg best i ordene, i den virkelige verden går det i andre ting.

*

Hytteturen er forbi
Jeg er glad og trist fordi
Tre jenter var med
Og jeg kunne se
Hva jeg har og hva jeg trenger
Og hva jeg ikke kan holde ut lenger

På rommet mitt så sitter jeg nå
Og insinuerer hva jeg lett kan forstå
Fordi det fyller hele meg
Og gjør meg glad og trist og lei
Jeg tenker på henne så lenge jeg kan
Så holder jeg opp, for det går ikke an.

ES2000

Ganske gamle dikt: Jeg er på selvmordets rand

De første årene etter 2000 skrev jeg omtrent ikke dikt, så det er ikke så mange å velge mellom. Dette er det eneste diktet skrevet i april måned, årene 2000-2003, og det er skrevet torsdag 3. april, 2003. Det er helt på grensen av hva jeg kan kalle gamle dikt, for det er høsten 2003 jeg blir kontaktet av Jan Erik for å skrive tekster til en sangsyklus han skal lage, og jeg for første gang begynner å skrive dikt inn i word-dokument, og ikke med blyant rett ned på papir. Dikt er det litt av hvert å si om, men dikt skal også kunne snakke for seg selv. Det eneste jeg kunne ønske, var å høre den 29 år gamle utgaven av meg selv, lese det opp.

Jeg er på selvmordets rand
Jeg er så fortvilet jeg kan
Jeg hater verden
Og alt som er i den
Men er fortsatt en levende mann.

ES2003