Ganske gamle dikt: Jeg står på en klippe, ingenting skjer

Ganske sikkert skrev unge ES dette diktet tirsdag 13. juni, 2000. Det er på dagen 18 år siden, et ung liv. Det står bare «tirsdag» på det, antagelig er det dagen etter pinsemandagen, da samme unge ES skrev diktet jeg postet i mai, melankolske Hytteturen er forbi. Dagens dikt er også melankolsk, kanskje enda mer melankolsk. Disse gamle og ganske gamle diktene passer ikke til noen analyse, men det er veldig ofte klippemetaforen går igjen, stå der oppe på klippen, noe jeg – og heller ikke unge ES – aldri gjør i slike tanker. Det er alltid bare i dikt og i ord det går for seg på denne måten. Klippen og havet. Det er metaforisk kraft i det.

*

Jeg står på en klippe ingenting skjer
Havet er stille, ikke noe mer
Jeg står (og jeg står og jeg står
og står og står og står og står)
Og venter på bølger som aldri slår.

Jeg sitter på klippen står ikke nå
Havet har for alvor sluttet å slå
Jeg sitter og sitter og sitter
på klippen.
Alt jeg kan gjøre, reise meg opp
En liten bevegelse, så er det stopp.

ES2000

Ganske gamle dikt: Du skuffet meg, men jeg glemmer det fort

I april 2000 skrev jeg ikke noen dikt, så jeg må hente et fra mars det året. Dette er skrevet 18. mars, og postes 1. april, så det er bare halvannen uke i forskjell. Skal jeg skrive om det, ser jeg straks at sangen Most of the time, av Bob Dylan, har sitt å si for at diktet ble som det er. Og så er det min egen stil, fra den gang og alltid, med å begynne i en stil, og bryte tvert. Diktet er nok alvorlig nok, og handler om en smerte jeg nå har glemt. Men den står jo der, og legges ut for alle å se, like godt som jeg.

*

Du skuffet meg, men jeg glemmer det fort.
Om noen sekunder, så er det gjort
Slik. Nå husker jeg ikke det grann.
Selv om jeg anstrenger meg alt hva jeg kan
Jeg husker simpelthen ikke det døyt
At noe har hendt er rett og slett sprøyt.

ES2000

Ganske gamle dikt: Uansett hva du spør om. Svaret er ja.

Dette diktet er skrevet 18. mars, 2000. Tjue år siden. Jeg var en ganske annen, den gangen, tenkte ganske annerledes, hadde det på en annen måte, skrev andre dikt. Det var liksom andre ting det gjaldt om, når jeg skrev dikt, og når jeg levde.

Uansett hva du spør om. Svaret er ja.
Jeg bryr meg ikke om hvem du er eller hva
Du kan be meg gjøre hva du vil
Jeg gjør alt som jeg får til
Skal jeg være kresen, er jeg det
Og sier et øyeblikk jeg er ikke med
Så lusker jeg spent tilbake til deg
Og ber deg gjøre som du vil med meg

ES2000

Ganske gamle dikt: Ashes to Ashes spiller for meg

Kategorien gamle dikt inneholder dikt fra 90-tallet. Jeg skrev noen dikt mellom 2000 og 2003 også, det året jeg begynte å skrive dem inn i word-dokument. Ikke bare for hånd. De skal være ganske gamle dikt. Dette er skrevet tirsdag 1. Februar, og er et ordentlig bruksdikt. Virkelig skrevet for situasjonen jeg var i da.

Ashes to Ashes spiller for meg
Jeg har lov å spille høyt synes jeg
For akkurat nå er verden til
For at alle ting skal gå som jeg vil
Nå er det mine drømmer som får lov til å skje
Og lenge og vondt har jeg savnet det

ES2000

Ganske gamle dikt: Livet mitt er et skranglete tog

Kategorien gamle dikt hører til 90-tallet. Etter 2000 fortsatte jeg å skrive dikt på den samme måten, men her på bloggen vil de bli plassert i en ny underkategori, ganske gamle dikt, og bli postet onsdager i 2018 og 2019, tenkte jeg. Det første er skrevet 4. januar, 2000, temmelig nøyaktig 18 år siden, et helt ungdomsliv. Den gang jeg skrev det var jeg allerede en ung voksen, i de vitale 20-årene, og temmelig påvirket av Neil Young, som man ser. Han sa om platen Harvest og sangen Heart of gold, tror jeg det var, at han begynte å merke at han kjørte på veien, at den var rett og fin. Han ville tilbake til grøfta igjen. Sånn likte jeg det også, og uttrykker det på en annen måte, i dette ganske gamle diktet.

 

Skranglete tog

Livet mitt er et skranglete tog
Rødmalt og blått, og sjarmerende og
Der har fått sin fart det klarer å kjøre
Og kommer seg fremover, slik det skal gjøre
Bedagelig dumpete går det av sted
Skinnene er like ved

ES2000

Dette er for øvrig det første diktet jeg skrev i 2000, og dermed det første på 2000-tallet. Ganske bra.

Gamle dikt: I 1994 ba jeg om et tall

Dette diktet er skrevet fredag 10. desember, 1999, og peker tilbake på et dikt skrevet i 1994. Det er fem år mellom de to diktene, fem år med liv, i den pulserende ungdomsperioden fra 20 til 25 år. Siden har det gått 20 år. Voksentiden. Det er ikke lenger noe tall å be om, jentetiden er her, dette er minner.

I 1994 ba jeg om et tall
Jeg nevnte å vente, det er hva jeg skal
Nå er 1999
Det er fortsatt ventetid
Men jeg håper det skal bli jentetid
Og tålmodighet lar jeg fare
Jeg vil ha kjæreste bare

ES1999

Gamle dikt: Dagen seiler trist av sted

Et molefonkent dikt i dag, skrevet 23. november, 1999, av den 25 år gamle utgaven av meg selv. Jeg kunne godt prøve å kalle diktet melankolsk, men det kvalifiserer ikke til en slik hederstittel. Det er molefonkent.

Dagen seiler trist avsted, jeg oppdager at jeg er med
Jeg tar et tak i min triste dag
Er det noe godt av noe slag?
Dagen svarer bare taust, lar ikke merke til at jeg så raust
Forsøkte å gjøre den lite grann glad, forsøkte å gjøre alle ting bra
Så blir det som jeg ofte beretter, dagen går. Jeg følger etter.

ES1999

Gamle dikt: Goddag gamle gutt

Jeg liker å poste de gamle diktene i samme måned som jeg skrev dem. Men i oktober 1999, da skrev jeg ikke noe særlig. Det ene diktet verdt å vise, Ute er det veldig regn, det postet jeg i oktober 1997. Og så er det ikke mer å poste.

Dermed må jeg på besøk i nabomåneden. Og der er det litt av hvert å finne. Blant annet dette, som jo må kunne kalles helt greit.

Goddag gamle gutt, det har jeg sett før
Det er du som har så godt humør
Du smiler og feiler og feiler og smiler
Du ler deg i hjel der andre fortviler
Nei, du har sannelig en enkel natur
Ganske enkel en komisk figur

ES1999

Gamle dikt: Tidligere, da drømte jeg…

I dag er det 25. september, 2019. For 20 år siden, 25. september, 1999, satt jeg i Hybelen i Hans tanks gate i Bergen, det var en lørdag, jeg skrev en rekke med dikt.

En rekke med dikt. De fleste av dem bra. Som dette.

Tidligere, da drømte jeg
Da satt jeg i stolen og drømte i vei
Jeg drømte så livlig i min fantasi
Og innbilte meg det der kunne bli
Jeg trodde oppriktig at slikt kunne hende
Jeg hadde en drøm, og trodde på denne
Tidligere, tror jeg, jeg drømte meg glad
Tidligere var jeg nok lykkelig, ja

ES1999

Gamle dikt: Jeg ser på denne lappen

Dette er et uvanlig dikt, uvanlig dikt på alle måter, at jeg har skrevet det, at det er som det er.

Vinnerloddet

Jeg ser på denne lappen
hvor mitt nummer står
Jeg vet jeg har vunnet
Undres hvor det går?

Premien er verden
Jeg skal visst bli født
Det må man har man vunnet
Da er man bare nødt

Så lever jeg i livet
Jeg er barn og glad
Springer rundt og leker
Og har det bare bra

Med ett så er jeg voksen
Får ikke leke mer
Når andre har det moro
Er jeg en av dem som ser

Jeg banker, jeg roper
Jeg vil være med!
Slik er dette lotteriet
Noen får kun se

Jeg tenker på det første
Hvor jeg liksom vant
Og livet var en premie
Men det er ikke sant

Jeg er ikke gammel
Jeg er fortsatt ung
Lykken den er kjempelett
Ulykken er tung

Jeg husker da jeg fødtes
Og undret hvor det bar
Aller helst så vil jeg nå
Tilbake dit jeg var

ES1999