Ganske gamle dikt: Livet mitt er et skranglete tog

Kategorien gamle dikt hører til 90-tallet. Etter 2000 fortsatte jeg å skrive dikt på den samme måten, men her på bloggen vil de bli plassert i en ny underkategori, ganske gamle dikt, og bli postet onsdager i 2018 og 2019, tenkte jeg. Det første er skrevet 4. januar, 2000, temmelig nøyaktig 18 år siden, et helt ungdomsliv. Den gang jeg skrev det var jeg allerede en ung voksen, i de vitale 20-årene, og temmelig påvirket av Neil Young, som man ser. Han sa om platen Harvest og sangen Heart of gold, tror jeg det var, at han begynte å merke at han kjørte på veien, at den var rett og fin. Han ville tilbake til grøfta igjen. Sånn likte jeg det også, og uttrykker det på en annen måte, i dette ganske gamle diktet.

 

Skranglete tog

Livet mitt er et skranglete tog
Rødmalt og blått, og sjarmerende og
Der har fått sin fart det klarer å kjøre
Og kommer seg fremover, slik det skal gjøre
Bedagelig dumpete går det av sted
Skinnene er like ved

ES2000

Dette er for øvrig det første diktet jeg skrev i 2000, og dermed det første på 2000-tallet. Ganske bra.

Reklamer

Gamle dikt: Det er i orden, bare stopp

Det var en resignert 25 åring som skrev dette diktet her, 15. desember, 1999. Alle diktene  til unge ES denne måneden var av denne typen, ulike måter å uttrykke resignasjon på, ulike måter å gi opp på uten å la fortvilelse følge med. Det er nøkterne dikt, nøktern resignasjon, som ikke kom til syne så veldig i den unge ES sitt liv, de er bare lagt ned i disse diktene, og i boken han skrev dem i.

Det er i orden, bare stopp
Hjertet mitt er for lengst holdt opp
Med å merkes merkbart av de slag
Av typen som rammet meg i dag
Atter en gang er det slutt med ei jente
Atter en gang uten noe som hendte
Det er nøyaktig slik det pleier å skje
Jeg bare registrerer det.

ES1999

Gamle dikt: Jeg har blod i mine årer…

Dette diktet er nok litt uferdig, som ES selv var, forfatteren, den gang diktet ble skrevet. Det er dog et dikt om en kamp som den gang raste i den unge dikterens kropp, så om ordene kanskje ikke er de best velvalgte til å uttrykke kampen, så vet jeg veldig godt at kampen var reell, og at diktet i alle fall er ment å ha en kraft det kanskje ikke har.

*

Jeg har blod i mine årer

Jeg har livet i min kropp

Og hjertet mitt som banker

det vil ikke holde opp

 

Når jeg ikke vil leve

så sier hjertet nei

Her skal blodet fosse frem

for her bestemmer jeg

*

ES1999

Gamle dikt: Ute er det veldig regn

Dette er skrevet 3. oktober 1999, en søndag. Det er ganske sikkert at noen har ringt, og at den som ringte gjorde diktskriveren glad. Diktskriveren er jeg, i en 25 år gammel utgave jeg ikke lenger husker detaljene av. Jeg bodde i Hans tanks gt. 18, i en knøttliten hybel på 11 kvadratmeter. Telefonen delte jeg med 6 andre hybelbeboere. Diktet måtte jeg redigere bitte litt, nå, i forhold til i originalen, der jeg ikke var så nøye med rytmen, som jeg var med at ordene skulle skrives riktig ut. Så det er gjord’ for gjorde, bindestrek og kursiv til slutt. Det løfter diktet, synes jeg, nå som jeg er blitt 43 år, men ikke jeg, den gang jeg var 25. Og selv om innholdet i diktet er enkelt, så er det ganske artig og alvorlig som det er skrevet, litt sånn som de holdt på med på 1800-tallet. Rytmen og metrikken er derfra, innholdet er veldig konkret, fra den 3. oktober, 1999.

*

Ute er det veldig regn

Det tar jeg som et sikkert tegn

At nå skal allting vaskes bort

Det er lett for meg å se ting gjort

 

For jeg har nettopp snakket med

Ei som er et annet sted

Som likevel har tenkt på meg

Regn gjør bare godt synes jeg

 

Men hadde det regnet før i dag

Jeg hadde sett på det som nederlag

For da var ingen telefon

Som støttet opp min situasjon

 

Telefonen kom og gjord’ meg glad

Jeg sitter her og har det bra

Og alt jeg er nysgjerrig på

det er om hun er glad i meg – og.

ES1999

Gamle dikt: Kall meg komisk, kall meg glad

Dette diktet er så personlig at det nesten er vanskelig å poste det, selv om det er skrevet for snart tjue år siden, og i et helt annet liv enn det jeg lever nå. Det er en helt annen utgave av den 25 år gamle ES jeg en gang var, enn den jeg gikk rundt og viste frem til folk. Så jeg har litt lyst til å respektere denne unge mannen, som ikke lenger er her til å forsvare seg selv, og ikke kan være med på å velge hvilke dikt som skal postes. Dette diktet er ikke skrevet for å vises frem, det er skrevet for skrivebordskuffen, og det har levd godt der i 18 år, siden det ble skrevet, lørdag 25. september, 1999. Som dikt er det ganske ubehjelpelig, det skal sies, men det er en ærlighet der som nok skremte meg den gang, og som ennå skremmer meg nå. Det er et av de aller første diktene mine jeg deler opp i strofer, et av de første som fortsetter, der det kunne være ferdig. Og slutten, sånn jeg skriver i siste strofe, er sånn jeg fortsatte å skrive utover begynnelsen av 2000-tallet,– men som heller ikke førte til noe.

 

*

Kall meg komisk, kall meg glad
Det er feil, jeg har det ikke bra
Men det kan vel ikke du forstå
Som med pensel maler himmelen blå
Jeg står under himmelen som den er
Med regn og grått og dårlig vær
Og hvis du fortsatt hører meg
Vil jeg si en ting til, til deg
Jeg ønsker ikke gråt og trist
Jeg ønsker solen, ganske visst
Men jeg kan ei, når den er vekk
Kalle verden lys og kjekk
—-
Se der ja. Du hørte meg ikke.
Du måtte et annet sted å kikke
Det vanlige det. Folk ser meg blid.
Ingen vil høre hva jeg har å si.

Alene går jeg hjem til meg
Denne verden kjenner jeg
Jeg vet nøyaktig hvor sengen står
Jeg vet nøyaktig hvordan dette går
Jeg hører en sang eller to
Leser en bok eller no
Så sitter jeg stille, noen minutt
Så slukker jeg lyset, så er det slutt.

ES1999

Gamle dikt: Jeg driver og går langs en eller annen vei

Den 25 år gamle ES skrev seg ut av rammene sine når han diktet i 1999, og i årene fremover. Tidligere hadde alt vært enkle dikt på 6 linjer, med to og to linjer som rimer, og ganske enkle og tilfeldige rytmer og verseføtter. Det var kort sagt et veldig enkelt sett med virkemidler som ble brukt, veldig enkle rammer, og diktene ble også veldig enkle, om enn noen av dem ble litt morsomme. Så gjaldt det altså å uttrykke seg noe mer avansert.

Jeg kjenner godt til disse tingene, for jeg var jo denne 25 år gamle ES den gang, men jeg må vel kanskje si jeg forholder til meg som en romanfigur av Solstad. Avstanden i tid og alt som har skjedd siden, gjør det nesten som et annet menneske, og jeg lurer liksom av og til på hvordan det hadde vært å møte seg selv så å si i en annen utgave, sånn man var som barn, ungdom, ung voksen og voksen, og eldre og gammel og det hele. På en måte får jeg jo litt av det, gjennom disse diktene, som jeg også legger ut for alle andre, selv om resten av verden umulig kan ha den interessen for 25 år gamle ES, som jeg har.

Jeg driver og går…

Jeg driver og går langs en eller annen vei
Da jeg får øye på en smørblomst som smiler sånn til meg
Jeg smiler tilbake, hva er dette her?
Smørblomsten smiler til alle og enhver
Og alle vil gjerne plukke den
Riktignok jeg også men
Jeg ville behandle den riktig pent
Det ville jeg gjort, nå er det for sent
Jaja
Jeg skulle så gjerne sagt lykke til
Men smørblomsten er vekk, den gjør som den vil
Og jeg, jeg fortsetter å gå langs en vei
Og drømmer om å glemme blomsten som gledet meg

ES1999