Mnemosyne, av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770 – 1843) tok diktningen alvorlig. Å lese om ham, er å lese om en dikter som med ufravikelig alvor forsøker å svare på hva som er diktningens vesen. Og gjennom det vil han gi et utvidet svar på hva det vil si å være menneske. Jeg skriver utvidet svar, for dikteren er mer enn et menneske, for gjennom diktningen kommer dikteren i kontakt med gudene og det guddommelige, og transcederer den allment menneskelige, jordiske væren. Leseren av diktene kan nok oppnå noe av det samme, dikteren vil gjennom diktene formidle det essensielle ved tilværelsen og kontakten med det guddommelige.

Jeg behandler selvfølgelig alt dette bare skrapende på overflaten. Jeg leser om Hölderlin, i korte sekvenser i bøker og omtaler jeg finner på nettet, jeg leser lite av ham, der han selv gjør greie for synet sitt, og jeg har heller ikke lest noe av den omfattende forskningen om ham. Det er bare et lite omriss av alt materialet som finnes, så leseren må ta bloggen for det den er. Ved siden av Hölderlin er det mange diktere jeg setter meg inn i på tilsvarende måte. Jeg bruker ikke livet mitt på ham, som det omfattende materialet om og av ham egentlig krever. Det er tunge diskusjoner han selv fører, og det går tunge diskusjoner om ham.

For en leser i vår tid kan spørsmålene Hölderlin forsøker å svare på nesten fortone seg komisk abstrakte. Det er derfor jeg i innledningen skriver «ufravikelig alvor», Hölderlin gjør ikke et øyeblikk forsøk på å se seg selv utenfra, eller dempe spenningen med en avvæpnende, uhøytidelig kommentar. Det er dønn seriøst.

Det abstrakte og seriøse virker fremmed og utilgjengelig for våre lesere, vil jeg tro, man skal virkelig være interessert for å ville sette seg inn i dette, og man skal vel kanskje også være litt kunnskapsrik for å ha utbytte av det. Jeg skrev selv om et dikt av Hölderlin i 2009, Lebenslauf, et dikt jeg hadde store problemer med på alle sett og vis, og gjennom mange års bloggarbeid er det min erfaring at diktene fra slutten av 1700-tallet er de vanskeligste. De har en referanseramme jeg ikke deler, og de krever en klassisk dannelse og kjennskap til den antikke greske og romerske kulturen vår tid har tapt. Vi kan sjekke referansene vi er oppmerksomme på, og raskt slå opp hva de forskjellige ordene betyr, men vi har ikke lenger noen følelse for klassisk verselære, inngående kjennskap til de klassiske verkene diktene synlig og usynlig refererer til, kjenne ikke forhold diktet og samtidens lesere tar for gitt.

Jeg har imidlertid ikke for vane å skygge unna en oppgave fordi den ser vanskelig ut. Omfattende arbeid med flere av tekstene i perioden, har også gjort at de har åpnet seg mer for meg, slik at jeg igjen vil forsøke å åpne dem for flere lesere. Det er et eller annet som gjør det veldig tiltrekkende for meg, disse kunstnerne som tar kunsten sin og seg selv så utilslørt høytidelig, og som med dette alvoret forsøker å svare på spørsmål som for meg er umulige.

Diktet Mnemosyne er et godt eksempel. Allerede tittelen inneholder en referanse å sjekke opp, Mnemosyne er en av de tolv titatene, sønner og døtre til himmel (Uranos) og jord (Gaia). Hun er guden for hukommelse og minner, og også den som står bak opprinnelsen av språk og ord. Hun er også sammen med Zevs far og mor til de ni musene,  skytsgudinner for sang og dans, og inspirasjonskilde for skapende kunstnere av alle slag. Et dikt med denne tittelen, kan man altså vente vil omhandle hva som er urkilden til dikterisk skaperkraft.

Det får være nok innledning så langt, nå tar jeg fatt på diktet.

Mnemosyne

Zweite fassung

Ein Zeichen sind wir, deutungslos,
Schmerzlos sind wir und haben fast
Die Sprache in der Fremde verloren.
Wenn nämlich über Menschen
Ein Streit ist an dem Himmel und gewaltig
Die Monde gehn, so redet
Das Meer auch und Ströme müssen
Den Pfad sich suchen. Zweifellos
Ist aber Einer. Der
Kann täglich es ändern. Kaum bedarf er
Gesetz. Und es tönet das Blatt und Eichbäume wehn dann neben
Den Firnen. Denn nicht vermögen
Die Himmlischen alles. Nämlich es reichen
Die Sterblichen eh an den Abgrund. Also wendet es sich, das Echo,
Mit diesen. Lang ist
Die Zeit, es ereignet sich aber
Das Wahre.

Wie aber Liebes? Sonnenschein
Am Boden sehen wir und trockenen Staub
Und tief mit Schatten die Wälder und es blühet
An Dächern der Rauch, bei alter Krone
Der Türme, friedsam; und es girren
Verloren in der Luft die Lerchen und unter dem Tage weiden
Wohlangeführt die Schafe des Himmels.
Und Schnee, wie Maienblumen
Das Edelmütige, wo
Es seie, bedeutend, glänzet mit
Der grünen Wiese
Der Alpen, hälftig, da ging
Vom Kreuze redend, das
Gesetzt ist unterwegs einmal
Gestorbenen, auf der schroffen Straß
Ein Wandersmann mit
Dem andern, aber was ist dies?

Am Feigenbaum ist mein
Achilles mir gestorben,
Und Ajax liegt
An den Grotten, nahe der See,
An Bächen, benachbart dem Skamandros.
Vom Genius kühn ist bei Windessausen, nach
Der heimatlichen Salamis süßer
Gewohnheit, in der Fremd
Ajax gestorben,
Patroklos aber in des Königes Harnisch. Und es starben
Noch andere viel. Mit eigener Hand
Viel traurige, wilden Muts, doch göttlich
Gezwungen, zuletzt, die anderen aber
Im Geschicke stehend, im Feld. Unwillig nämlich
Sind Himmlische, wenn einer nicht die Seele schonend sich
Zusammengenommen, aber er muß doch; dem
Gleich fehlet die Trauer.

1803

Mnemosyne

Annet forsøk

Et tegn er vi, tolkningsløs,
Smerteløse er vi og har nesten
mistet språket i det ukjente.
Når det nemlig over mennesker
er en krangel ved himmelen og mektig
Månen går, så snakker
til og med Sjøen og strømmen må finne
den smale vei. Utvilsomt
er bare én. Som
daglig kan endre det. Knapt behov han
lov. Og det toner bladet og eiketreet veier da ved siden av
isbreen. For den som ikke klarer
det himmelske alle. Nemlig det rekker
de dødelige før til avgrunnen. Således vender det seg, ekkoet,
Med disse. Tiden er
lang, den skjer etter
sannheten.

Hva med kjærlighet? Solskinn
På jorden ser vi og tørt støv
Og dypt med skygger er skogene og det blomstrer
På taket til røyken, ved eldre krone
Tårnet, fredelig; og det kurrer
tapt i luften lerkene og under dagen gresser
velført himmelens sauer.
Og sne, som maiblomster
Den edelmodige, hvor
det er, betydende, stråler med
den grønne eng
på seteren, halvparten, gikk der
fra korset snakkende, den
satte er underveis en gang
død, opp den bratte vei
en vandringsmann med
den andre, men hva er dette?

Ved fikentreet er min
Achilles meg drept,
Og Ajax ligger
ved grotten, nær sjøen,
ved bekken, nærliggende Skamandros.
Av geni tapper er ved vindsus, til
De hjemlige Salamis søte
vane, i det fremmede
Ajax dødd,
Patroklos men i kongens harnisk. Og det døde
også mange andre. Med egen hånd
Mange sørgelige, vilt mot, dog gudlig
betvunget, til sist, de andre atter
stående i skjebnen, i feltet. Uvillige nemlig
De er himmelske, når en ikke skåner seg sjelene
som er satt sammen, men han må dog; likedan
mangle sorgen.

En gjennomgang av språk, form og oversettelse (litt ufullstendig og haltende)

Jeg bokser nok et stykke over min vektklasse med å forsøke å oversette dette diktet. Jeg skal i det minste forsøke å gjøre rede for hva problemene er.

Det er greit nok å gå gjennom dikt fra opplysningstiden og den tidlige romantikken på de skandinaviske språkene, der språket i seg selv ikke er noen hindring. Det er det på tysk. Jeg kan slå opp ord for ord, og få en følelse av hva det skal bety, men når jeg skal sette det over i norsk trenger problemene seg på. Oversettelsen som nå er postet er svært primitiv. Der jeg ikke finner ut av meningen, oversetter jeg ordrett, selv om resultatet dermed blir enda mer uforståelig på norsk, enn originalen var på tysk. For de som ønsker å bruke tid på å nøste opp i tingene, bør gloselisten være til hjelp. Den skulle være etterrettelig.

Diktene til Hölderlin i denne perioden kan være forvirrende med det at de er skrevet i overgangen mellom klassisisme og romantikken, der de klassiske formene med rim og rytme skal være viktige, men der Hölderlin ikke ser ut til å ta hensyn til den slags. Rim er det ikke i dette diktet, og rytmen er fri. Flere går så langt som å hevde at Hölderlin og diktene hans har sterke modernistiske trekk, noe det går an å argumentere for, men ikke uten å ha dyp kjennskap til både Hölderlin, og hans periode, og de mange forskjellige retningene modernismen antok. Hölderlin er en klassisist, vil jeg si, men den rikholdige modernismen hadde også retninger med klare klassisistiske trekk. Modernistiske forfattere og poeter som Thomas Mann, Robert Musil og Rainer Marie Rilke dyrker sitt slektskap til Hölderlin, likeså som den eksistensielle filosofen Heidegger også gjør det. Frie former hørte også modernismen til, men det er etter min mening et overflateskille mellom modernismen og tidligere perioder. Som jeg har skrevet i flere poster, skrev flere såkalt modernistiske poeter atskillige dikt med faste rim og bunden rytme, slik også flere såkalt tradisjonelle poeter skrev fritt og ubundet.

Jeg skulle skrive litt om linjer jeg er i tvil om. Die Sterblichen eh an den Abgrund. Det korte ordet eh er ikke noe oppslagsord, men det står at det er dialekt i Sydtyskland og Østerrike for sowieso (i alle fall, likevel). Tysk wiktionary på nettet skriver også det kan være omgangsspråk for ehe, bevor (før). Jeg tror kanskje det er den betydningen som gjelder her, men det blir likevel vanskelig å gi setningen mening. Det følger nemlig straks et preposisjonsuttrykk med bevegelse, an den Abgrund (til avgrunnen), slik at det blir: «de dødlige før til avgrunnen».  Frasen henger sammen med slutten på linjen over, Nämlich es reichen, direkte oversatt: «nemlig det rekker». Hele setningen blir dermed «Nemlig det rekker de døde før til avgrunnen». Det halter, men jeg finner ikke noe bedre. I de to siste linjene i første strofe står det es ereignet sich aber/ Das Wahre. Ereignet blir i ordlisten foreslått oversatt med hende, skje, inntreffe, mens ordet aber som vanligvis er en konjunksjon og betyr «men», også kan være et adverb med oversettelse «igjen, atter», eller som en forsterkende effekt. Slik jeg forstår hele setningen, som begynner i den tredje siste linjen i strofen, så er det at tiden er lang, og at den går i overensstemmelse med sannheten. Kanskje er dette å strekke, eller til og med å endre, meningen i ordene som står, men en slik oversettelse gir i det minste mening på norsk. Tysk tysk ordbok har etwas ereignet sichpassieren etwas geschieht, slik at det skal gå å oversette es ereignet sich med «det skjer».

I strofe to begynner problemene med es blühet/ An Dächern der Rauch, bei alter Krone, linjene tre og fire. Jeg skjønner ikke hva Dächern der Rauch, skal være. Dächern er flertall av Dach, tak, mens der Rauch er vanlig nominativ av røyk. Så det må i forlengelsen av linjen være «det blomstrer på/ved takene røyken, ved en eldre krone. Krone skal være trekrone, taket kan være noe i overført betydning, men røyken og den grammatiske sammenhengen den står i, får jeg ikke til å gi noen mening. Så her står jeg fast. Det sammensatte ordet Wohlangeführt står ikke i ordlisten, men er satt sammen av whol (vel) og angeführt (perfektum partisipp av anführen – «lede»), og skulle således være greit å forstå, om ikke å oversette. Videre tror jeg at seie i es seie er en variant av konjunktiven sei, slik at norsk oversettelse må bli «det er». Bedeutend er presens partisipp av bedeuten (å bety), altså «betydende». Die Wiese (eng) er hunkjønn, dativformen er der Wiese, og dativen er gitt av preposisjonen mit (med). Frasen henger videre sammen med der Alpen, genitiv flertall av die Alp eller Alpe (fjellbeite, seter). Så det blir «seterengene» eller «fjellbeitets enger». Jeg ville ha engene først, siden det står slik i originalen, og løste det med å bruke preposisjonen på (de grønne engene/ på seteren). Nedover her i oversettelsen går det kanskje litt over stokk og stein, men noenlunde i nærheten av originalen skal det være.

Tredje strofe begynner med en litt uvanlig setningskonstruksjon: ist mein Achilles mir gestorben (er min Achilles meg drept). Det tyske pronomenet mir er satt i dativ, og indikerer indirekte objekt. I min setningskonstruksjon skulle det samme gjelde på norsk, om enn formuleringen er uvanlig. Den tyske preposisjonen an kan bety flere ting, jeg oversetter konsekvent med «ved» nedover i strofen. Mot slutten oversetter jeg ord for ord, for å få en halvferdig versjon, om enn dette ikke er bra. Jeg har ikke tid til å gjøre dette ferdig, og skikkelig nå.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets ordbøker gjennom ordnett pluss. Oppslagsordene er markert med fet skrift. Det ble ekstra mange ord å slå opp i dette diktet, ekstra mange ord å være i tvil om.

Zeichen das, -s/-; tegn, merke; varemerke;

deutungslos -> Deutung die, -/-en; tolkning, fortolkning, tydning.

schmerzlos (adj.) smertefri, uten smerter; kurz und schmerzlos smertefritt.
fast (adv.) nesten, nære på; fast geschenkt! nesten gratis, gi-bort-pris.
fremd (adj.) fremmed, fremmend, ukjent, annerledes, uvanlig;
nämlich (adv. adj.) 1. nemlig; das ist nämlich so det er nemlig slik. 2. selvsamme.
Streit der, -(e)s/-e; krangel, trette, strid, kjekling.
gewaltig (adj.) mektig, voldsom, veldig, kolossal.

redet -> reden 1. snakke, prate, samtale 2. tale, holde tale.

Strom der, -(e)s/Ströme; strøm
Pfad der, -es/-e; sti, smal vei
zweifellos (adv.) uten tvil, utvilsomt.
ändern (sv. tr.) forandre, rette

kaum 1. (adv.) neppe, knapt, nesten ikke; ikke før…så 2. (subjunksjon) kaum dass knapt nok.

Bedarf der, -(e)s/; behov; bruk; etterspørsel
Gesetz das, -es/-e; lov
tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår).2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Eichbaum der, -(e)s/…bäume; Eichenbaum eiketre.

wehn -> wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier.

2. blåse, vifte; ein kalter Wind weht aus Osten en kald vind blåser fra øst.
Firn der, -(e)s/-e; isbre, gletsjer, evig snø.
vermögen (vermag, vermochte, hat vermocht, tr.) klare, kunne, være i stand til;

reichen

1. rekke; jemandem etwas reichen rekke en noe. 2. rekke, strekke til, være nok 3. rekke, strekke seg; 4. servere

sterblich (adj.) dødelig.

eh -> ehe (subjunksjon, adv.) før;

wenden (wendet, wendete, hat gewendet/wendet, wandte, hat gewandt, tr. refl.) snu, dreie, vende; bruke, anvende.
also altså, således, nå!
ereignen (sv. refl.) hende, skje, inntreffe.
Boden der, -s/Böden. 1. jord, mark, jordbunn 2. bunn, grunn 3. gulv, golv 4. loft, loftsrom 5. (overført) sikkert grunnlag, fast grunn.

trocken (adj.) tørr

Staub der, -(e)s/; støv;
Wald der, -es/Wälder; skog
blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje; sein Weizen blüht (omgs.) lykken smiler til ham.
Dach das, -(e)s/Dächer; (ytter)tak (jf. Decke); (overført, omgs.) hode, skalle
Rauch der, -(e)s/; røyk.
Turm der, -(e)s/Türme; (også sjakk) tårn.
friedsam (adj.) fredfull, fredelig
girren (sv. itr.) kurre.
Lerche die, -/-n; lerke.
weiden (sv. tr. itr., refl.) slippe på beite; gresse; sich an etwas weiden fryde/glede seg over noe.

Wohlangeführt –  satt sammen av -> wohl vel og (angeführt ->)

anführen (sv. tr.) lede, anføre; sitere, henvise til; meddele; ha til beste, holde for narr, lure;
Schaf das, -(e)s/-e; sau, får;
das Edelmütig – > edelmütig (adj.) edelmodig.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
Wiese die, -/-n; eng.
Alp I. der Alp, -(e)s/-e; mareritt. II. die Alp, -/-en; Alpe -/-n; fjellbeite, seter.
hälftig – står ikke i ordboken, men nettet vil ha det til å være «halvparten» eller engelsk «equally (likt)».
gesetzt (adj.)  1. satt, verdig, moden. 2. gesetzt dass, sett at …; gesetzt den Fall, dass la oss anta at, hvis ….
schroff (adj.)  1. steil, bratt.  2. brysk, avvisende; etwas schroff zurückweisen avvise noe bryskt. 3. brå, skarp; ein schroffer Übergang en brå overgang.
Straß ?
Feigenbaum  fikentre -> Feige die, -/-n; fiken.
Bach der, -(e)s/Bäche; bekk
benachbart (adj.) nabo-, nærliggende, som grenser til.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.

Windessausen vindsus – >sausen (sv. itr.) I. (ist gesaust) suse av sted, fare II. (hat gesaust) suse sterkt, bruse; der Wind sauste in den Bäumen vinden suste i trærne.

die Gewohnheit vane; schlechte Gewohnheit dårlig vane/uvane.
Harnisch der, -es/-e; harnisk; in Harnisch geraten/kommen komme i harnisk.
traurig (adj.) trist, sørgelig, bedrøvelig;
Mut der, -(e)s/; mot
göttlich (adj.; også overført) guddommelig.
zwingen (zwingt, zwang, hat gezwungen, tr. refl.) tvinge; tvinge seg
Geschick das, -(e)s/-e. 1. skjebne, forsyn. 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
Feld das, -(e)s/-er; felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet;
schonen (sv. tr., refl.) skåne, spare, passe godt på;

fehlen (sv. itr.)

1. mangle (i betydningen: være uten, være borte).

2. savne, bli savnet.

3. (høytidelig) feile, synde mot.

4. (gammeldags) bomme, skyte feil.

Trauer die, -/; sorg.
Sc

Navn og referanser

Referansene er funnet gjennom enkle søk på nettet. Alle søkene er ikke gjort ennå.

Achille Helten ved Troja.
Skamandros (eller Scamander eller Xanthos) elveguden i gresk mytologi

 

Min kommentar

I 1803, da han skrev dette diktet, var Hölderlin i en kraftig, sykelig opprørt sinnstilstand. Han var hele sitt liv svært sensitiv, store lyrikere er gjerne det, og det smertefulle bruddet med hans store kjærlighet i livet – allerede gifte Susette Gontard – gav først noen år med stor diktning, deretter år på vei mot sinnssykdom. I 1798 måtte Hölderlin forlate huset Gontard, der han var huslærer, etter et opprivende oppgjør med herr Gontard, Susettes mann,  og i 1802 fikk Hölderlin beskjeden om at Susette var død, mens han var på vei til fots fra Bordaux i Frankrike til Nürtingen i Tyskland. Mellom 1798 og 1802 hadde han levd et omflakkende og intenst kreativt liv, etter 1802 gikk det raskt nedover med ham. Fra 1806 og til han døde i 1843, produserte han ingenting, og bodde alene og isolert hos snekker Ernst Zimmer i Tübingen.

Det var i årene han tok til med å bli sinnsyk Hölderlin begynte å skrive frie vers, og tekster med mer mystisk, filosofisk innhold. Det er omdiskutert i hvilken grad de frie formene og de frie, assosative tekstene er tilknyttet sinnsykdommen, og i hvilken grad man skal ta enkelte av disse tekstene alvorlig. Generelt er lyrikken fullt ut anerkjent, i diktene er det ennå kraft så lenge han produserer dem, og det ser også ut til at det går an å få fornuft ut av de mer filosofiske essayene hans også. Som forfatter er Hölderlin relevant og tilregnelig, så lenge han fortsetter å skrive. Sinnsyke har flere poeter, filosofer og kunstnere vært i perioder av sitt liv, også noen av de aller største.

Disse kommentarene er ikke gjort ferdig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s