Mir träumte einst von wildem Liebesglühn (Traumbilder 1), av Heinrich Heine

God morgen!

Jeg er nå omsider kommet godt i gang med tyskstudiet, og kan poste mer omfattende innlegg av bedre kvalitet om tyske dikt og diktere. For Heinrich Heine (1797-1856) og Johan Wolfgang von Goethe er jeg også kommet langt med å lese deres samlede verk, deres Gedichte, og med det blir jeg kjent med dem på en helt annen måte, enn da jeg bare leste enkeltdikt. Så nå håper jeg at jeg skal kunne presentere dette ikke helt godt kjente diktet fra Heines drømmebilder, litt skikkelig. For Heine er det liederne og særlig romansene fra Junge Leiden som er mest kjent, i tillegg til selvfølgelig mange av diktene i Die Heimkehr.

Heinrich Heine publiserte diktene sine i 1827 i en utgivelse han kalte Das Buch des Lieder, eller Sangenes bok. Den består av et Junge Leiden (Unge lidelser), skrevet mellom 1817 og 1821, og først trykket 1822, lyrisches Intermezzo (lyrisk intermesso) fra perioden 1822-1832, diktene die Heimkeher (Hjmkomsten) fra 1823-1824 og diktene fra reiseskildringene Aus der Harzreise (Fra Harzreisen) og Die Nordsee (Nordsjøen). Det er altså en salig blanding av upubliserte og tidligere trykte dikt, hentet fra forskjellige steder, stort sett alt Heine har skrevet frem til da, i tillegg til mange dikt ingen før har sett. Det blir en øyeblikkelig suksess.

Das Buch des Lieder er en av er en av de aller mest suksessrike tyske diktsamlinger som er gitt ut. Både når det gjelder publikums- og kritikerreaksjonen, i samtiden og ettertiden. Det skulle for så vidt bare mangle. Dette er en av de største av de store tyske dikterne, som gir ut så godt som hele sin ungdomsdiktning i én samling. Heine var 30 år da samlingen kom ut, dette er hva han skrev i sin ungdoms fulle kraft. Det er også i en av de mest fruktbare periodene for lyrikk, i den mer enn gryende romantikken, slik at Heine kan si at han har én fot i hver leir.

Heine er på flere måter litt ugripelig. Han er tysker, men tysk jøde, og flytter til Frankrike hvor han blir boende fra 1831. Han hører liksom ikke helt hjemme i noen leire. Når han skriver, kan man som regel ikke helt vite om han mener det alvorlig, eller om han gjemmer seg bak masker.

Stilen i diktene er gåtefull og lett tilgjengelig på en gang. Det krever ikke store forkunnskaper å lese dem, her er få litterære og historiske referanser, diktenes form og rytme er sjelden veldig avansert. Han har sin Heine-strofe han ofte benytter, tre trykktunge stavelser med én og to tryklette mellom, og balladerim. At det er sånn denne strofeformen skal betegnes er det ikke så mange som vet, men veldig mange er i stand til å kjenne den igjen, og vite at dette har de sett før. Uten å vite hva det er.

Innholdet er slik at det er enkelt for et levende menneske å relatere seg til dem. Her er det mye kjærlighet og lidenskap, og enda mer drømmen og lengselen etter det. Det er få store ord om diktet og kunstens muligheter, slik mange andre poeter og kunstnere var opptatt av på denne tiden, og det er heller ikke slik at Heine iscenesetter og skriver om sitt eget liv, slik særlig de engelske poetene gjorde den gang. Heine gjør aldri noe krav på å være noe geni, insisterer ikke på at det han gjør er stort og viktig, han er virkelig ikke noen romantikker, slik de ekte romantikerne var. Han er mye mer nedpå, og har sin helt egne og helt karakteristiske stil. Mange har kopiert den siden, stort sett forglemmelige poeter, men det skal man jo ikke legge Heine til last.

Drømmebildene skiller seg litt ut, hos Heine. De er nettopp det, drømmebilder, flyktige bilder av varierende lengde, og med drømmenes uhåndgripelige logikk og forstand. Det er 9 stykker av dem i samlingen, og Heine skrev ikke flere senere. Noen av dem er ganske lange, som nummer 2, 5 og 7, det lengste er nummer 8 som går over seks sider, nummer 6 fyller to sider, nesten, nummer 9 går over to, mens nummer 1, 3 og 4 bare bruker én. Alle disse siste er sonett-aktige, med strofer på tre og fire linjer. Som vanlig hos Heine er de alle sammen samlet i ryddige vers og strofer, typisk fire linjer, og bundet form med parrim, men i det lange nummer 8 brytes mønsteret, strofene er av varierende lengde, og rimmønsteret ikke fast. De aller, aller fleste har en skikkelig snert i slutten, en litt sånn novelle-aktig overraskende avslutning, typisk at han våkner fra drømmen, noe styrter, dør, forandres eller viser seg, eller så er det en ordentlig og oppsummerende konklusjon.

I den første av dem, der både drømmebildene og hele verket de er utgitt i introduseres, er det mye som er karakteristisk gjort. Drømmebilder er der et øyeblikk, og så forsvinner det. Jager man for å finne det igjen, jager man luft, drøm, en erindring, noe dyrebart ingenting.

1.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild’!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft’gen Schatten send ich luft’gen Hauch.

Min oversettelse

Jeg drømte en gang om vill kjærlighetsglød,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitter tale,
Om dystre sanger dystre melodier.

Bleknet og blåst bort er drømmene for lengst,
Blåst bort er til og med mitt kjæreste drømmebilde!
Blitt igjen i meg er bare hva jeg en gang
Viltglødene øste ut i bløte rim.

Du blir hos meg, forlatte sang! Blås nå bort, også du,
Og søk det drømmebildet som for lengst er meg forsvunnet,
Og hils det fra meg, når du har funnet det igjen
Til de luftige skygger sender jeg luftig pust.

Språk og oversettelse

Oversettelsen har ingen store vanskeligheter, men i gjendiktningen har jeg trikset litt. Jeg har tidligere lest litt i offisielle norske oversettelser av Heine og andre tyske lyriker, og det er mange som tar seg svært store friheter. Den tiden jeg brukte norske oversettelser for å finne frem til gode tyske dikt, var det rett som det var diktene ikke var til å kjenne igjen da jeg så dem i original. Hensikten med en gjendiktning er at den skal fungere på norsk, og det er varierende hvor fast man vil holde på originalen i dette forsøket. Gjendikterens personlighet trer også frem.

For blomstene og plantene i første strofe har jeg lagt til litt informasjon i gloselisten. Jeg tror ikke det er noe spesielt med disse plantene som gjør at det er nettopp disse som blir brukt. Det er vel så mye kvaliteten med ordene, som kvaliteten med plantene, vil jeg si. Det er en kontrast mellom søte lepper og bitter tale, der det naturligvis er disse søte leppene som står for den bitre talen. De enkle ordene hinter om at det ligger en stor historie bak. Etter kontrasten mellom søt og bitter, følger gjentagelse med dystre sanger og dystre melodier. Der er det sammenheng. Gjentakelse gjelder også ordet von (om) i starten av hver linje. Alt dette lar seg like godt overføre til norsk, både i gjendiktning og oversettelse.

I strofe 2 er det noen litt større vanskeligheter, og noen nyanser som forsvinner i oversettelsen. Originalen har verblichen (blekne, visne) og verwehen (blåse bort), begge med forstavelse ver-. Denne forstavelsen tilsvarer vårt for-, sånn at noe er forblåst, fordervet, fordømt, og lignende. Vi som har norsk som morsmål forstår utmerket godt hva denne forstavelsen gjør med ordet, men det er ikke så lett å forklare. Det er noe i retning av at du gjør det så mye av noe at du blir helt dominert av den tingen. Så er du forspist, har du spist for mye. Her er de på tysk *forbleknet og «forblåst». *Forbleknet er ikke et ord, og ordet «forblåst» har utviklet en litt annen mening på norsk enn den Heine sikter etter på tysk. For Heine er det bleknet bort og blåst bort, som er poenget. Oppmerksomme lesere vil se at jeg har flyttet ordet glutenwild (glødende vill, viltglødene) som avsluttet linje 3, ned til linje 4, altså etter verbet i setningen. Ellers skal oversettelsen av strofen være tett på originalen.

Den siste strofen er den det er mest å gjøre med i oversettelsen. Tysk skiller mellom bleiben og werden for norske «å bli». Det første, zu bleiben, er å bli værende, eller forbli, mens det andre, zu werden, er å bli til noe, å forandres. Så når strofen begynner Du bliebst, verwaistes Lied, så er det på tysk opplagt at dette er en tiltale til den verwaites Lied, at denne blir værende. Ordet verwaistes blir ikke som et adjektiv oversatt til norsk i kunnskapsforlagets ordbøker. Det står imidlertid også oppført som verb, der det er å bli foreldreløs eller å bli forlatt. Det stemmer godt med den tyske beskrivelsen som blir gitt om adjektivet, ohne Eltern (uten foreldre) eller verlassen (forlatt). Jeg kan ikke la være å tro at dette ordet er beslektet med engelske waste. Det er en fin tanke, at sangen eller diktet skal bli foreldreløse, men det er kanskje i sterkeste laget å oversette med det. Jeg velger forlatt, at det er den forlatte sangen som blir værende. Videre har jeg lagt til subjektet «du» i Verweh jetzt auch, på tysk er det underforstått i verbformen. Til sist er det litt valg som må gjøres rundt dativformen mir, i de to neste linjene. På norsk skiller vi ikke mellom dativ og akkusativ, men vi kan bruke det vi kaller objektsform på tilsvarende måte, som jeg gjør i du er meg for lengst forsvunnet (for tysk mir längst entschwunden). Merk her hvor velvalgt verbet er, å forsvinne er bokstavlig talt å svinne hen, som drømmer og drømmebilder gjør. I linje 3 har jeg lagt til en preposisjon, hils det fra meg der, der det på tysk bare står grüß es mir. Den man hilser til er objektet, akkusativ es, den man hilser fra, er indirekte objekt, dativ, mir.

Om tyskkyndige ser jeg har gjort eller forklart noe feil, setter jeg stor pris på å få beskjed. Enten i en kommentar under, eller i en personlig melding. Det gjelder denne og alle andre poster, om det er tysk eller noe annet som er språket.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

einst (adv.) 1. i sin tid, i svunnen tid, engang (i fortiden), i gamle dager. 2. engang (i en fjern fremtid).
Liebesglühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende
hübsch (adj.) 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
Myrten -> Myrte die, -/-n; Myrt, meterhøy, aromatisk busk i myrtefamilien med små, helrandede, mørkegrønne og blanke blad, vakre, hvite blomster og svarte bær, utbredt i middelhavslandene der den inngår i maquisvegetasjonen. Plantes som prydbusk og brukes bl.a. til brudekranser. Dyrkes innendørs i Norge. (SNL)
Resede -> Reseda (Reseda) er en slægt med syv arter, der er udbredt i Europa, Nordafrika og Asien. Det er urteagtige planter (én-, to- eller flerårige) med opret vækst og spredte, smalle blade, der har hel, let bølget rand. Blomsterstanden er en klase med uregelmæssige 4- eller 6-tallige blomster. Frugten er en kapsel med mange frø. Her omtales kun de arter, som er vildtvoksende i Danmark, eller som dyrkes her (dansk wikipedia).
Verblichen -> verbleichen (st. itr.) blekne, falme; visne, dø.
verweht -> verwehen (sv. tr.) blåse bort/igjen.
gegossen -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe. 2. (itr., upers.) øsregne; es gießt in Strömen det øser ned.
weiche -> weich (adj.) myk, bløt, mør, mild;
verwaistes -> verwa̱i̱st Adj. nicht steig. 1 ohne Eltern 2 ≈ verlassen In dieser Gegend gibt es viele verwaiste Bauernhöfe. -> verwaisen (sv. itr.)  1. bli foreldreløs; verwaiste Kinder foreldreløse barn. 2. bli forlatt, tom; ein verwaistes Haus et tomt/forlatt hus.
entschwunden -> entschwinden (entschwand, ist entschwunden, itr.) forsvinne, svinne, bli borte.
aufgefunden -> auffinden (st. tr.) finne ut, oppdage.
Hauch der, -(e)s/-e.

Form og innhold

Heine-strofen er fire verselinjer med tre trykktunge stavelser i hver av dem, og med balladerim oaoa. Linjene varierer med å ha opptakt og ikke, og det kan også variere med antallet trykklette stavlser mellom de trykktunge. Svært mange av Heines mest kjente dikt er skrevet på denne måten, og den er svært karakteristisk når man først har lært å kjenne den igjen. Ingen av de ni drømmebildene er imidlertid skrevet på denne måten. Der er linjene lenger, og rimmønsteret annerledes.

Her i drømmebilde 1 er det sonettens verselinje som blir brukt. Det er fem trykksterke stavlser, og det er – med få unntak – én trykklett stavelse mellom hver av dem. Dette kalles femfotet jambe. Rimmønsteret er aBBa, cDDc, dEEd, det som av og til kalles omsluttende rim. Her skiller jeg mellom liten bokstav for trykktung utgang, og stor bokstav for trykklett. Det kalles gjerne mannlig og kvinnelig utgang dette, mannlig for trykktung, konsonant, kvinnelig for trykklett, vokal. Det er tre strofer, med til sammen 12 linjer. Ved å legge til to linjer til til slutt, kunne dette vært kalt en fullverdig sonett. Formen Heine har brukt har ikke noe navn jeg kjenner til, men den er svært utbredt.

Vi skal nå gå litt mer inn i detaljene, og se nøyere på de stedene Heine varierer rytmen. Det er et drømmebilde, og diktet skal da helst leses litt drømmende, svevende. Jeg har lagt til diktet på ny, under, der jeg skiller mellom trykktung stavelse i fet skrift, og litt mindre trykk eller bi-trykk i fet kursiv. Det er et poeng, synes jeg, at den andre trykktunge stavelsen i hele første strofe er spesielt trykktung. Det passer med en pause der, en trykktung pause, før linjen fortsetter til sin slutt. I andre strofe er ikke denne effekten til stede, det er en mellomstrofe, der det meste skal leses i samme trykk og hastighet, altså ingen markant forskjell på noen særlig trykktunge stavelser. Heine er påpasselig med å få alle de trykktunge stavelsene i andre versefot til å være uviktige ord, und, gar, ist og -goss-, sånn at ingen skal bli forledet til å legge ekstra trykk på dem.

Så kan man ha forventninger om at siste strofe skal ta opp igjen rytmen fra den første, og her skal vi se hva som skjer:

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild‘!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft‘gen Schatten send ich luft‘gen Hauch.

Den andre trykktunge stavelsen i linje 2 i siste strofe er Traum, og den blir straks fulgt av en ny trykktung stavelse, –bild. Her brytes rymen radikalt med en spondé, to trykktunge stavelser etter hverandre. Det skjer akkurat i ordet Traumbild (drømmebilde), nøkkelordet i dette diktet, og i de 8 som følger i denne delen av samlingen. Det skulle bare mangle at slikt viktig ord får et ekstra trykk! Her er det noe å legge merke til, sier dikteren til leseren. De to trykktunge stavelser blir fulgt av to trykklette igjen, og så fortsetter det videre med det vanlige mønstert.

Om diktets innhold er det tredje strofe som inneholder den største vanskeligheten. Diktets jeg henvender seg til drømmen, sangen, som nå er forlatt av det som har forårsaket den (hun som er borte). Så følger kommandoen at også denne sangen skal blåse bort, som de andre, og lete etter dette forsvunnede drømmebildet. Når dette er funnet, skal den siste sangen som er igjen, hilse drømmebildet fra diktets jeg-person. De er begge skygger, luft, både drømmebildet skal ut å lete etter, og den siste, forlatte sangen, som nå skal ut og lete etter det.

Kommentar til diktet

Det er ikke nødvendig med så mange ytterligere kommentarer i tillegg til det som allerede er skrevet. Heine bruker det at en drøm og et drømmebilde er veldig luftig og uhåndgripelig, selv om det kan oppleves overveldende og dominere tankeverdenen man lever i. Tanken er også noe man ikke kan forklare, noe luftig og uhåndgripelig, slik minnet om noe også er det. Det samme kan man si om dikt, og det dikt vil uttrykke. Alt dette er viktig for Heine, eller for jeg-personen i dette diktet. Han sitter og tenker på dette drømmebildet sitt, lengselen etter hva han en gang har hatt, og ikke lenger har. Han husker minnet, og i minnet er det konkret, med lepper og lyd. Her er det også konkrete beskrivelser av følelser, von wildem Liebesglühn (vill kjærlighetsglød), ellers er det nå mer stemningen i diktet som forteller hvordan jeg-personen har det, enn rene ord.

Foruten de konkrete ordene i minnet om det som en gang var, og de få beskrivelsene av kjærlighetsgløden han en gang følte, så er det mye luft og luftig i dette diktet. Det gjelder også i ordvalget Heine gjør. Sånn blir det en forbindelse mellom verblichen (visnet bort), verweht (blåst bort), luftig (luftig) og Hauch (pust), med Träume (drøm), Traumbild (drømmebilde), Lieder (sanger) og Melodien (melodier). Hele diktet begynner med Mir träumte einst (jeg drømte en gang), så det er for dikteren drøm hele greiene, også den gang det stod på med Liebsglühn (kjærlighetsglød) og det hele. Den gang var det nok imidlertid mer håp om at det skulle bli til noe, for nå er det alt sammen blåst vekk. Slik luft kan bli.

Det er lag på lag med drømmer, dikt og luft i diktet. Sånn er det er forsøk på beskrive at det er noe der, at om det er drømmer, bilder og luft, så er det luft man ikke helt blir kvitt. Det er erindringen, minner om noe man egentlig lengter tilbake til, selv om det i dette diktet ikke er noe håp om å kunne vende tilbake dit. Likevel ser det ikke ut til å være noe dikteren kan legge bak seg. Det er noe der. Slik har vi det vel mange av oss i livet? Det er minner i hodene våre, ting som har vært. Og selv om disse tingene ikke lenger gjelder i verden, så eksisterer de i hodene våre og er en viktig del av våre liv. Nå skal ikke jeg komme med egne, enkle tanker, i det som Heine bare vagt og forsiktig uttrykker. Jeg forsøkte bare å hekte diktet på verden, gjøre diktet relevant for mennesker av i dag, vise at dette gamle diktet kan beskrive også våre liv. I hvert fall mitt.

Men i en poesiblogg skal diktet være hovedsaken. Da er det til å henlede oppmerksomheten til slutten av det. Heine er en mester i å få til sistelinjene, så de binder sammen diktet og etterlater leseren med en følelse av at her var det noe. Alt i diktet er vind, luft, skygger, minner og drømmer. Så når Heine da lengter tilbake til denne drømmen sin, og kjærlighetsgløden han en gang følte, så sender han tilbake til de luftige skygger et luftig pust. Det er det diktet er.

Min gjendiktning

Jeg drømte før om elskens glød så vill,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitterheter,
Om dystre sanger i dystert spill.

Nå visnet og blåst bort er drømmen min,
Blåst bort er õg mitt kjæreste bilde!
Igjen i meg er bare gløden den ville
Som jeg en gang øste ut i bløte rim.

Du blir, forlatte sang! Blås bort, nå, luft,
Og søk bildet, som for lengst er borte,
Og hils det for meg, når du har gjort det –
Til de luftige skygger sender jeg et pust.

ES2018

Die Erwartung (Ventingen), av Friedrich Schiller

Dette er ikke en komersiell blogg. Det viser jeg ganske klart i dag, da jeg tar fatt på et ganske langt og temmelig ukjent dikt av Friedrich Schiller, fordi det er referert til i Hallvard Lies verselære fra 1967. Der blir det satt i forbindelse med Welhavens dikt, En Vaarnat. Forbindelsen er at begge diktene har et taktskifte, og Lie antyder at Welhaven der kanskje er litt inspirert av Schiller. I alle fall viser Lie at det gir mening å lese Welhavens dikt med Schillers dikt i bakhodet, og at motivet for taktskiftet kan være noe av det samme. Det vil si, som Lie også forklarer, så er taktskiftet hos Schiller veldig konkret motivert, det er den man venter på og trodde skulle komme, som ikke kommer allikevel. Hos Welhaven er stemningen hele tiden den samme, det er poeten som sitter i vårnatten, og det er ingen ytre handlinger som kan forårsake et taktskifte. Det er bare de indre stemningene som kan skifte.

Om Schiller

Friedrich Schiller (1759 – 1805) hører til de ganske vanskelige. Han er produkt av sin tid, klassisismen og opplysningstiden, og han er med i den tidlige brytingen fra klassismen over i romantikken. Det er mye bakgrunnsstoff å sette seg inn i for å skjønne hvorfor de skrev som de gjorde, og tekstene kan kanskje virke fremmende og omstendelige for våre dagers lesere. Det gjelder særlig diktene, der det var strenge krav til formen, og de sjeldent begrenset seg i lengden. Vi har på norsk heller ingen markante dikterpersonligheter fra denne tiden, de vi har er humoristiske (Wessel) eller tidlige uttrykk for norsk nasjonalfølelse (Nordahl Bruun), så vi får liten øving i å lese tekster på vårt eget språk herfra.

Tyskerne har mange og store. Det er fra denne tiden den tyske dikter- og tenkertradisjonen for alvor begynner, det er herfra de har Goethe, og fra ham kommer de alle sammen. Schiller hører til samme tidsperiode som Goethe, og var venn av ham, men Goethe levde lenger, og fikk gjort mer. Men siden tysk ikke står så sterkt i Norge lenger, er heller ikke Goethe så inngående kjent lenger. Og Schiller er vanskelig tilgjengelig. Det har han i hvert fall vært for meg.

Men så er det jo slik at når man jobber med en sak, og bruker tid på den, så øker også kunnskapen, og med det kommer interessen. Den tyske diktningen er en verden ennå ganske fremmed for meg, men jeg vet nok til å vite at her er det noe å hente. Foreløpig er jeg ganske på amatørplan, sånn at jeg vet at de som har interesse for dette, antagelig vet mye mer enn meg. Men et sted må man begynne, og her har jeg begynt.

Die Erwartung

Hör ich das Pförtchen nicht gehen?
Hat nicht der Riegel geklirrt?
Nein, es war des Windes Wehen,
Der durch diese Pappeln schwirrt.

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Stille, was schlüpft durch die Hecken
Raschelnd mit eilendem Lauf?
Nein, es scheuchte nur der Schrecken
Aus dem Busch den Vogel auf.

O! lösche deine Fackel, Tag! Hervor,
Du geistge Nacht, mit deinem holden Schweigen,
Breit um uns her den purpurroten Flor,
Umspinn uns mit geheimnisvollen Zweigen,
Der Liebe Wonne flieht des Lauschers Ohr,
Sie flieht des Strahles unbescheidnen Zeugen!
Nur Hesper, der verschwiegene, allein
Darf still herblickend ihr Vertrauter sein.

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Mein Ohr umtönt ein Harmonienfluss,
Der Springquell fällt mit angenehmem Rauschen,
Die Blume neigt sich bei des Westes Kuss,
Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen,
Die Traube winkt, die Pfirsche zum Genuss,
Die üppig schwellend hinter Blättern lauschen,
Die Luft, getaucht in der Gewürze Flut,
Trinkt von der heissen Wange mir die Glut.

Hör ich nicht Tritte erschallen?
Rauschts nicht den Laubgang daher?
Nein, die Frucht ist dort gefallen,
Von der eignen Fülle schwer.

Des Tages Flammenauge selber bricht
In süssem Tod und seine Farben blassen,
Kühn öffnen sich im holden Dämmerlicht
Die Kelche schon, die seine Gluten hassen,
Still hebt der Mond sein strahlend Angesicht,
Die Welt zerschmilzt in ruhig grosse Massen,
Der Gürtel ist von jedem Reiz gelöst,
Und alles Schöne zeigt sich mir entblösst.

Seh ich nichts Weisses dort schimmern?
Glänzts nicht wie seidnes Gewand?
Nein, es ist der Säule Flimmern
An der dunkeln Taxuswand.

O! sehnend Herz, ergötze dich nicht mehr,
Mit süssen Bildern wesenlos zu spielen,
Der Arm, der sie umfassen will, ist leer,
Kein Schattenglück kann diesen Busen kühlen;
O! führe mir die Lebende daher,
Lass ihre Hand, die zärtliche, mich fühlen,
Den Schatten nur von ihres Mantels Saum,
Und in das Leben tritt der hohle Traum.

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

aus Gedichte, 1789 – 1805

Min oversettelse (ufullstendig)

Ventingen

Hørte jeg ikke porten gå?
Har ikke slåen klirret?
Nei, det var vindens pust,
Som suste gjennom disse poplene.

O smukke deg, du grønne, løvdekkede tak,
Du skal den yndeutstrålende motta,
Hennes gren, bygger et skyggende tak,
Med hengiven natt henne hemmelig å omfavne,
Og all hennes smigerluft, blir våken
Og spøker og spiller om hennes rosekinn,
Når hennes skjønne byrde lett beveger seg,
Den sarte foten til kjærlighetens sete bærer.

Stille, hva smyger gjennom hekkene
Raslende med hurtig løp?
Nei, det var bare noen fugler
som av skrekk ble skrempt opp fra busken.

O! slokk din fakkel, dag! Herover,
Du åndfulle natt, med din yndige stillhet
Bre om oss den purpurrøde flor,
Omspinn oss med hemmelighetsfulle greiner,
Kjærlighetens lykksalighet flyr med den spente lytters øre,
Hun flyr de ubeskjedne vitnene til strålene,
Bare Hesperos, den tause, alene
Får stille synlig være hennes fortrolige.

Ropte det ikke lett fra det fjerne,
Som hviskende stemmer likt?
Nei, svanen er det, som trekker
Ringer gjennom den sølvfargede dammen.

Mitt øre omtoner en harmoniflod,
Den varme kilden faller med behagelig brus
Blomstene bøyer seg for vestavindens kyss
Og alle vesener ser jeg veksle lykksalighet
Druene vinker, ferskene til nytelse
Som overdådig svulmende bak blader lytter
Luften, dykker ned i kryddernes flod
Drikker meg fra de hette kinn gløden.

Hørte jeg ikke skrittene lyde?
Rasler ikke løvgangen hitover?
Nei, en frukt er falt der borte,
Fra dens egen tunge fylde.

Dagens flammeøye brekker selv
I den søte død og blasse farger.
Djervt åpner seg i det elsklige tusmørke,
Begerne allerede, som hater sin glød
Hever månen sin strålende åsyn
Verden forsmelter i rolig stor masse
Beltet er for enhver lokkelse løsnet,
Og alt det skjønne trekker meg blottet til seg.

Ser jeg ikke noe hvitt glinse der borte?
Glanser det ikke som silkekledning?
Nei, det er søylen som flimrer
På den mørke barlindsveggen.

O! lengtende hjerte, mor deg ikke mer,
Med søte bilder uvirkelig å leke,
Armen, som vil omfavne henne, er tom
Ingen skyggelykke kan dette brystet kjølne;
O! før meg den levende hit,
La hennes hånd, den sarte, føle meg,
Skyggen bare fra hennes kåpes fald,
Og i livet trå den hule drøm.

Og lett, som fra det himmelske høye
Kommer stunden av lykke frem.
Så vår hun nærmet seg, usett
Og vekte vennen med kyss.

En gjennomgang av språk, innhold og oversettelse

Jeg oversetter des Windes Wehen, med vindens pust. Det er bokstavrim i orginalen, ordene Winden og Wehen står godt til hverandre, norske «vindens vaiing» gir ikke helt den same effekten. Ordet pust står ikke i originalen, men det står godt til ordet suste i linjen under. Så her oversetter jeg litt poetisk.

I andre strofe er det noen ord som ikke står i ordlisten med norsk oversettelse. Schattendes er skyggende. Gemach er gemakk, norsk ordbok skriver det kommer fra lavtysk, og egentlig betyr «bekvemmelighet». Det er et fint rom, et kammer. Vi kjenner det i dag best i uttrykket «de indre gemakker».

I strofe 3 må det omskrives. Tysk har som man vet verbet til slutt, og de tyske poetene bruker det effektivt, men det er ikke noen mulighet for å få det tyske auf til slutt i strofen til å bli det norske ordet opp til slutt i oversettelsen.

Breit um uns her tror jeg skal oversettes bare med «bre om oss». Adverbet her (hit) passer ikke på norsk å ta med. Her har jeg litt problemer med vendingen des Lauschers Ohr, særlig ordet Lauschers, som skal være genitiv av Lauscher. Jeg har søkt meg frem til at dette skal være noe med ører, gjerne i jegerspråk, og gjerne på dyr som hare og rådyr. Det kan også være en person som lytter ved dørene. Det passer bedre i sammenhengen. I linje 6 gjelder det å få genitiven riktig, det er des Strahles, til strålene. Schiller bruker formen Hesper for Hesperos, aftenstjernen i gresk mytologi. Dette var nok godt kjent for den klassisk utdannede Schillers samtid, men nok veldig lite kjent her i dag. Likevel tror jeg at jeg holder på Hesperos, i stedet for å bruke Aftenstjernen, eller Venus. Å bruke Venus kunne vært fint, det er planeten Venus som er aftenstjernen, men Venus er også det latinske navnet på en gresk gud, og det er en ganske annen gud enn Hesperos. Så det kunne vært misvisende. Om vår tid ikke alltid er like opplyst i den klassiske historien, så har vi oppslagsverk lettere tilgjengelig enn noen har hatt det før oss. Alle som vil finner lett ut hva Hesperos er for noe. Jeg tror sie viser tilbake til die Liebe, nedover i strofen. Jeg er ikke helt fornøyd med hvordan jeg fikk denne til, ennå.

I begynnelsen av strofe 5 er det en verbsammensetning, rief gleich, som vanlig for uekte sammensatte verb med verbet og tilhøret atskilt. Jeg vet ikke om jeg treffer riktig med å oversette med roper likt, det føles og virker litt underlig. De to siste linjene i denne strofen må omskrives.

Tysk Wikipedia skriver at Springquelle er en kilde med varmt kildevnn. Rauschen (sus, brus) er brukt som substantiv, men i ordlisten finner jeg det som verb, og har satt det opp i gloselisten som det. Des Westes Kuss er vestavindens kyss. Jeg er ikke sikker på om jeg får linjen Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen, helt riktig. Slik jeg forstår det, er det jeg-personen i dikte som ser alle vesener rundt seg bytte fryd og lykksalighet med hverandre. Alle har overskudd av det, og kan gi og få. Den siste halvdel av denne strofen må renskrives.

Laubgang er satt sammen av Laub (løv) og gang (gange), jeg tror løvgang må være greit. Jeg oversetter die Frucht til en frukt, bestemt til ubestemt form. Jeg må også tenke litt hvordan jeg skal oversette die Fülle (fylde, overflod).

Strofe 7 har jeg litt problemer med. Jeg får ikke helt til hvordan ordene død (Tod) og hate (hassen) skal passe inn. Det er også noe med sammenhengene der jeg ikke får grep på. Dagens flammeøye (Des Tages Flammenauge) er solen.

Strofe 8 stoler jeg heller ikke på. Særlig mot slutten. Det gir ikke helt god mening sånn jeg har oversatt det til norsk. Jeg må se nærmere på det.

I strofe 9 tror han at han ser det glinse i silkeklærne hennes, men så er det bare en søyle som flimrer mot en vegg av barlind. I oversettelsen er det litt valg av ord som må til, hva slags ord for skinne, glinse og glanse som skal velges, og om det er på eller mot veggen av barlind det skal stå. Her er det slik jeg ser det bare snakk om nyanseforskjeller.

Strofe 10 har jeg fått sammen på et vis. Ordet skyggelykke tror jeg skal være like uvanlig som Schattenglück på tysk. Det er hans eget, ikke hennes bryst, som skal kjølnes.

I den avsluttende strofe 11 er det nesten uutholdelig ikke å kunne sette verbet til slutt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift. For noen ord gir ordboken bare tysk forklaring, og ingen norske oversettelser. Slike ord er markert med fetkursiv. I kursiv står ord som ikke står i ordboken i det hele tatt, men som jeg har funnet andre steder. Ord med lenker går til nettsiden jeg har funnet forklaringen til ordet.

(Pförtchen – dimminufitv ->) Pforte die, -/-n; dør (i port), port.
Riegel der, -s/-. 1. slå; den Riegel an der Tür vorschieben skyve slåen for døra; (overført) einer Sache einen Riegel vorschiebensette en stopper for noe; hinter Schloss und Riegel (overført) bak lås og slå. 2. rad, (inndelt) stripe 3. (sjokolade)plate.
klirren (sv. itr.) klirre
wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier. 2. blåse, vifte;
schwirren (sv. itr.) 1. svirre, summe. 2. suse; suse i vei.
Pappel die, -/-n; poppel.

Anmut die, -/; ynde, sjarm, gratie.
Zweig der, -(e)s/-e. 1. gren, kvist. 2. (overført) gren;
bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge.  2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Schatten der, -s/-; skygge;
Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin. (Norsk: gemakk)
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet. 2. hjemlig.
umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
schmeicheln (sv. itr.) smigre;
Wange die, -/-n; 1. kinn. 2. sidedel, vange.
Bürde die, -/-n; byrde.
Sitz der, -es/-e.  1. sete. 2. sitteplass, plass. 3. snitt, passform.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).

schlüpfen (sv. itr.) smutte; smyge (seg); gli
Hecke die, -/-n. 1. hekk. 2. hekketid.
scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.

das Schweigen taushet, stillhet.
her (adv.) 1. hit. 2. fra. 3. siden, fra (den tid).
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor);
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
La̱u̱·scher La̱u̱·sche·rin -s, – der 1 jmd., der lauscht2 Seid mal still, ich glaube, wir haben einen Lauscher! 2 zool. (in der Sprache der Jäger) das Ohr des Hasen Der Hase stellte seine Lauscher auf. –> lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte.  2. lytte til (oppmerksomt, spent).
Ohr das, -(e)s/-en; øre;
unbescheiden (adj.) ubeskjeden.
Zeuge der, -n/-n, die Zeugin -/-nen; vitne
Hesper Hesperos, i gresk mytologi, aftenstjernen (Venus, planeten)
verschwiegen (adj.) 1. taus, diskret. 2. rolig, stille, bortgjemt.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
vertraut (adj.) fortrolig

flüstern (sv. tr. itr.) hviske; (om vind) suse
Kreis der, -es/-e. 1. sirkel, ring, runding. 2. krets, distrikt, forvaltningsområde (omfatter flere kommuner). 3. krets, gruppe
Teich der, -(e)s/-e; dam.

tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår). 2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Quelle die, -/-n; kilde (også overført), rot, opphav.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;
der West -(e)s/; (poetisk) vestenvind.
Wesen das, -s/-; vesen
tauschen (sv. tr.) bytte
Traube die, -/-n. 1. (vin)drue. 2. (overført) klase, klynge.
Pfirsich der, -s/-e; fersken.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse
üppig (adj.) 1. yppig (eine üppige Figur) 2. overdådig.
schwellen I. (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles. 2. hovne opp; der Finger schwillt fingeren hovner opp; geschwollene Beine haben ha hovne be(i)n. II. (schwellt, schwellte, hat geschwellt, tr.) fylle, stige;
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
tauchen (sv. itr. tr.) 1. (itr.) dykke. 2. (tr.) dyppe, senke ned.
Gewürz das, -es/-e; krydder.
Flut die, -/-en. 1. flo, høyvann. 2. flod, flom, vannmasse. 3. (overført) strøm
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.

Tritt der, -(e)s/-e. 1. trinn, steg. 2. skritt, gang, takt; im gleichen Tritt i samme takt. 3. spark; jemandem einen Tritt geben gi en et spark. 4. fotspor.
erschallen (sv. itr. eller erscholl, ist erschollen) gi gjenlyd, tone, klinge, lyde høyt.
Laubgang -> Gang I. der Gang, -es/Gänge. 1. gang, gange; Spaziergang spasergang, -tur; Durchgang gjennomgang; Arbeitsgang arbeidsgang; es geht seinen alten Gang det går sin vante gangim Gang sein være i gang; in Gang bringen, setzen sette i gangin Gang halten holde i gangeinen schweren Gang tun (overført) en tung gang å gå; der Motor hat einen leisen Gang motoren har en stille gang/går stille. 2. gir; den ersten Gang einschalten sette i første gir. 3. (mat)rett; zu Mittag drei Gänge haben ha 3 retter til middag (f.eks. suppe, hovedrett, dessert). 4. tur, ærend; ich habe noch ein paar Gänge vor jeg har enda et par ting å utrette/et par ærender å besørge; einen Gang in die Stadt machen ta en tur til byen. 5. (sport) omgang, runde; (sjøfart) slag, vending (ved kryss). II. die Gang [gɜng] -/-s; gjeng.
Fülle die, -/.  1. fylde, fyldighet, korpulense. 2. overflod, mengde, rikdom; etwas in (Hülle und) Fülle haben ha overflod av noe. 3. fyll, farse.

blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar; keine blasse Ahnung overhodet ingen anelse/aning.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
das Dämmerlicht halvmørke, tusmørke.
Kelch der, -(e)s/-e; kalk, beger.
hassen (sv. tr.) hate.
Angesicht das, -(e)s/-e(r), (flt., sjelden, poetisk) ansikt, åsyn, utseende.
zerschmilzt -> zerschmelzen 1. vollständig schmelzen 2. (selten) vollständig schmelzen (Synonyme: synonyme auftauen, zergehen, zerrinnen)(www.Duden.de)
Gürtel der, -s/-. 1. belte. 2. sone, belte; (overført) krans.
Reiz der, -es/-e. 1. irritasjon. 2. tiltrekning, sjarm, lokkelse.
entblößen (sv. tr., med akk. eller gen.) blotte; berøve;

schimmern (sv. itr.) glinse, skimre, skinne svakt.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
seiden (adj.) silke-, av silke
Gewand das, -(e)s/Gewänder (-e); kledning, skrud, drakt.
Säule die, -/-n; søyle.
Taxuswand -> Taxus Planteslekt i Barlindfamilien (SNL).

sehnen (sv. refl.) lengte
ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
wesenlos (adj.) ubetydelig, uvirkelig.
Busen der, -s/-. 1. bryst, barm; jemandem seinen Busen öffnen (overført, poetisk) åpne sitt hjerte for en. 2. vik, bukt; Meerbusen havbukt.
Mantel der, -s/Mäntel. 1. frakk, kappe; Bademantel badekåpe; Wintermantel vinterfrakk; Sportmantel sportsfrakk; Regenmantel regnkappe, regnfrakk; Pelzmantelpelskåpe; jemandem aus dem Mantel helfen hjelpe en av med frakken. 2. (sykkel)dekk. 3. mantel, dekke, svøp, kappe, slør.
Saum der, -(e)s/Säume. 1. søm, fald. 2. kant, rand; Ufersaum strandkant.
hohl (adj.) hul, innfallen, innsunken;

erscheinen (erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre. 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok). 3. synes, forekomme, virke.
nahen (hat/ist genaht, itr. refl.) nærme seg, komme nærmere;

Diktets form

Diktet har svært mange strofer, 11 stykker. De veksler mellom å ha 4 og 9 verselinjer. Både takten og stemningen er forskjellig i disse to typer strofer. I den gjengitte utgaven i Hallvard Lies verselære er bare tatt med de 5 strofene på 4 linjer.

I de fireversede strofene er takten daktylsk, Tung-lett-lett, Tung-lett-lett, tung-lett x2, og trokeeisk tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett x2. Linje 2 og 4 slutter med trykktung. Jeg viser med med midtstrofen, men kunne tatt hvilken som helst av dem (utenom den siste, som skiller seg ut).

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Merk at denne strofen har en variasjon i linje 2, der det er SssSsS, altså det mangler en trykklett stavelse i andre takt. Sånt er kjærkomment for oss som skal oversette og gjendikte. Det gir oss litt større frihet til å bryte versemønsteret, når originalen også har gjort det.

Rimene er AbAb, kryssrim, kvinnelig (trykklett, vokalisk) utgang i linje 1 og 3, mannlig (trykktung, konsonant) i 2 og 4.

Den siste strofen har opptakt, og ser sånn ut:

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

Her ser vi mønsteret med to trykklette stavelser mellom de trykksterke blir fulgt også i de to nederste linjene. Hun er kommet, så det trengs ikke lenger rytmebruddet for å fremheve skuffelsen over at det han hele tiden trodde var henne, ikke var henne likevel. Hallvard Lie skriver i sin verselære at det her går i anapest-rytme, det vil si to trykklette stavelser fulgt av en trykksterk (hundevalp). I resten av disse firelinjende strofene er det daktyler, en trykksterk stavelse fulgt av to trykklette (brennende). Det skulle gå greit å se det er daktyler i de fire første av denne type strofer, der begynner det med trykktung, og så følger to trykklette, og så en gang til, før verselinjen avsluttes. Her i den siste strofen kan det sies at det begynner med en jambe, en trykklett og en trykksterk (Und leis), før anapestene begynner.

I oktavene er det femfotede jamber, trykklett stavelse fulgt av trykktung. I den første av dem blir det slik:

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Rimene er aBaBaBcc. Stor bokstav markerer trykklett utgang, liten bokstav er trykktung. Dette er klassisk rimmønster i oktavene, kryssrim i de seks første linjene, og så parrim i de to siste. Hallvard Lie skriver på side 637 i sin verselære at kravet om tveklang (dvs bare to sammenflettede rimrekker) gjelder her uavkortet for alt som oktave vil hete. Det vil si at det skal være to forskjellige rim i de seks første linjene, de tre linjene med hver av de to rimene skal flettes sammen. Som regel går det i kryssrim, annenhver, men her finnes det unntak. Den største variasjonen er hvor de trykklette og trykksterke utgangene, eller kadensene, kommer. Hos Schiller i dette diktet er det i linjene med oddetall, 1, 3 og 5, og de to siste. Disse linjene har trykktung siste stavelse. Det vanligste er AbAbAbCC, slik som i Vinjes,Ved Rondane.

I den italienske ottave rime («åtterimer») skal det være 11 stavelser. Hvor trykket, eller aksenten, skal legges, finnes det ikke noen fast regel for. Det eneste er at nest siste stavelse, nr. 10, skal være trykklett. Alle italienske ord ender på vokal, så det blir alltid vokalisk utgang i italienske vers. Overført til germanske språk, ble disse 11 stavelsene til femfotede jamber. Det varierte om den italienske, ellevte stavelsen, skulle være med. Strofeformen er så vanlig, at den på tysk bare kalles «die Stanze». Også hos oss er den blitt kalt strofenes dronning. Flere av gigantene i verdenslitteraturen har brukt denne strofeformen i noen av sine mest betydelige dikt. På 1790-tallet var den tyske begeistringen for strofeformen så enorm at man snakket om en Stanzenwut, best oversatt med: strofegalskap. Dette har jeg fra Lie, s. 642, som igjen siterer Heusler (A. Heusler: Deutsche Versgeschichte I – III. Brl. u. Lpz. 1925-29, bind III, s. 166). På samme sted siteter Lie Schiller:

die achtzeiligen Stanzen, besonders mit einiger Freiheit behandelt, für das Grosse, Erhabene, Pathetische und Schreckhafte selbst einen Ausdruck haben» (Werke I, 1910, s. 77.)

Lie fortsetter å skrive hva det er som gjør denne strofeformen så fascinerende, og hva det er som gjør den så virkningsfull. Sånt er vanskelig å sette ord på. Etter mitt syn er det nesten umulig å skrive noe om det, uten å miste leseren, så jeg gir meg her. Poenget er at Schiller har skrevet et dikt som veksler voldsomt mellom verseform og strofeform, og at dette er effektfullt på en temmelig original og – fascinerende – måte. Det er fascinerende i seg selv, og sikkert enda mer effektfullt da dikterne og leserne virkelig følte og kjente de ulike vers- og strofeformene mer enn vi gjør i dag. Men det er kanskje like så fascinerende i dag, å se hva dikterne på denne tiden egentlig prøvde på, og hva de anså det viktig å formidle. Her er det 11 strofer, folkens, ganske komplisert, om hvordan det er å vente på sin elskede.

I de firelinjede strofene går vekslingen mellom spent forventing, da man tror man hører noe, og så skuffelsen over at det ikke var henne likevel. I oktavene er det stemningen man sitter i, hvor begeistet man da sanser verden, hvor beriket tingene blir. I diskusjonen om diktets form, kan vi også avslutte med strofe 11, den som er ekstra, og bryter med parene 4 + 8 linjer. I denne er det hun stiger ned, ubemerket, i jublende anapestrytmer, som Lie skriver, og det er som av himmelen selv, altså noe guddommelig. Dette er stunden av lykke, dette er ikke noe hverdagslig, ingen svane, frukt eller annen konkret ting. Det er også sånn, at når hun først kom, så kom hun ubemerket. Enda så godt han fulgte med, fikk han det ikke med seg. I den siste strofen er det ikke noe taktskifte, ikke noe rytmebrudd, men det er likevel litt kontrast mellom de to første linjene, der hun som stunden av himmelen stiger ned, og de to siste, der hun gir seg i gang med å kysse på vennen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i romantikkens spede begynnelse. Klassisismen har ikke helt sluppet taket, så formen er streng og følelsene bundet i uttrykket, men det er fri utfoldelse i å ha dem. Det er som om Schiller pløyer jomfruelig mark, han kan bare pøse på med sterke og luftige ord for å beskrive den sterke og sitrende følelsen man har når man sitter og venter på noen.

Kontrastene mellom de firelinede kvartettene og de åttelinjede oktavene er åpenbar. Kvartettene er dikt i seg selv, det er rikelig med stoff i dem. Her er det også kontrast, mellom de to første linjene og forventningen, og de to siste, og skuffelsen. I gjennomgangen av diktets form har jeg vist hvordan også et taktskifte er med på å underbygge dette. Mot dette igjen, står de voldsomme oktavene i ytterligere kontrast. Her er det som om hele naturen står i forventninger, om hun som skal komme, og Schiller pøser på med sammenligninger og beskrivelser som må virke fremmedartete for en moderne leser. Særlig i Norge i vår tid er man nødt til å avvæpne med litt humor, om man skulle forsøke å legge for dagen så sterke følelser som dette her. Men Schiller er en annen tid, en tid da begeistringen var hva det gjaldt om, og poenget nettopp var å gi sine følelser fritt utløp, kun tøylet av en streng form i versenes rim og rytmen. Denne motsetningen mellom å slippe følelsene fri og å kontrollere dem, var det som skulle gi den helt stor kunsten, det var dette som var idealet. Om følelsene var begrenset, så begrenset det også menneskets muligheter og livets rikdom. Men om de ble sluppet helt fri også i måten de ble formidlet på, så ville det ikke være noe som ble formidlet. Da ville det bare være en person i sterke følelser, ikke et dikterisk geni som evnet å overføre disse sterke, rike følelsene, til andre.

Så er det om følelsene også om følelsene kan bli overført noen hundre år nedover i tid, til oss, allerede godt utpå 2000-tallet. Diktet er ikke så veldig kjent, så det er bare sånn måtelig, men det har noen fascinerende kvaliteter, og hva det skal uttrykke, gjelder vel ennå i dag? Det er fremdeles sånn, at verden kan fortone seg helt annerledes, når man sitter og venter på noen man elsker. Så måten Schiller uttrykker det på, er mer fremmed, enn hva han vil uttrykke, vil jeg si.

Det er for meg litt merkelig å lese et uttrykk for så sterke følelser fra en person jeg kjenner så dårlig. I Shakespeares sonetter er forfatteren ikke-eksisterende for meg, jeg deltar ikke i spekulasjonene om hva disse kan si om Shakespeares liv. Men for nyere dikt, der vi kjenner biografien til den som har skrevet dem, så blir livshistorien for meg alltid interessant. De store tyske poetene er ennå nokså ukjente for meg. Studier i tysk og rikelig med tilgang på verkene deres hjelper på, men annerledes enn på norsk er det ikke umiddelbart så lett å få vite så mye mer om dem. Det er også atskillig mer tidkrevende å lese biografier på tysk, enn på norsk. Og Schiller, alt jeg har lest om ham, så får jeg liksom ikke helt taket på ham. Om jeg gjør det, kan det være jeg endrer på denne posten, slik jeg har endret på så mange av de andre.

Min gjendiktning

Det er i tidligste laget å gå i gang med gjendiktningen, før alt med diktet selv er helt klart, men jeg slenger i alle fall på en versjon av de 5 strofene med 4 linjer. Så får eventuelt de 4 oktavene komme senere. Rytme, takt og rim skal være nokså overført fra originalen.

Ventingen

Hørte jeg porten ei smyge?
Var det ei slåens klirr?
Nei, det var kun vindens byge,
Som i poppel’n gav sitt svirr.

Stille, hva smøg der i hekken
Rassel med ilende løp?
Nei, det var kun skremt i skrekken
Fra en busk en fugl som føk.

Ropte det fjernt ikke lite,
Hviskende stemmer likt?
Nei, en svane var det, den hvite,
Som drar ringer i sølvdammen slikt.

Hørte jeg skrittene gjalle?
Rasler ei løvgangen hit?
Nei, en frukt der så jeg falle,
Fra dens egen fylde rik.

Ser jeg no’ hvitt der glimre?
Glinse lik silkekle’?
Nei, det er søylen som flimrer
På en vegg av barlindstre.

Og lett, som fra himmelen høye
Viser stunden av lykke seg frem.
Så var hun da nærmet seg, usett
Og vekte med kyss sin venn.

ES2018

Sag, wo ist dein schönes Liebchen, av Heinrich Heine

Jeg tar en pause fra eksamenslesingen (i tysk!) for å poste dette lille diktet av Heinrich Heine. Det er det siste diktet i samlingen Der Heimkehr, fra Das Buch der Lieder. Jeg har lenket til tysk Wikisource, av boken. Denne boken ble utgitt på Hoffmann und campe forlag i 1827, og ble Heines store gjennombrudd. Det var også hans første store diktsamling, der han la inn diktene fra sin tidligere utgivelse Reisebilder, i tillegg til flere nye dikt.

Jeg har postet flere dikt fra samlingen og fra Heine tidligere, men noen av disse postene er ikke helt ferdige ennå, noe som kanskje ikke denne helt vil bli. Det mest kjente diktet er Loreley.

LXXXVIII

»Sag, wo ist dein schönes Liebchen,
Das du einst so schön besungen,
Als die zaubermächtgen Flammen
Wunderbar dein Herz durchdrungen?«

Jene Flammen sind erloschen,
Und mein Herz ist kalt und trübe,
Und dies Büchlein ist die Urne
Mit der Asche meiner Liebe.

1823-24

Min oversettelse

LXXXVIII

«Si, hvor er din skjønne kjæreste,
Som du en gang så skjønt besang,
Som de trolldomsmektige flammer
Vidunderlig ditt hjerte trengte inn i?«

Alle flammer er nå slokket,
Og mitt hjerte er kaldt og trist
Og denne lille boken er urnen
Med asken til min kjære.

En gjennomgang av språk, form og innhold

Det blir bare helt kort. Diktet består av to strofer, hver på fire linjer. Rimene finner vi i linjene 2 og 4, trübe (matt, trist) – liebe  (kjære) holder jeg nær nok til å være et rim, selv om det kanskje ikke kan betegnes som et fullrim. I alle fall har alle verselinjene trykklett utgang. Så mye mer om formen har jge ikke lyst til å si.

Innholdet skulle være nokså greit. Diktet avslutter en slags samling, delen som heter Die Heimkehr, 1823-24, i Das Buch der Liebe, utgitt i 1827. Det avslutter også et kjærlighetsforhold til en pike dikteren har skrevet om og til, i denne samlingen. Nå har jeg ikke lest i selve samlingen på en stund, så jeg skal kanskje uttale meg litt forsiktig. I alle fall er det ganske tydelig at dette diktet beskriver et forhold som er slutt.

I første strofe spør dikteren hvor hun er, denne skjønne, lille kjæresten (dein schönes Liebchen), som han så skjønt har besunget (so schön besungen), i de tidligere diktene, må det være. Dikteren henvender seg til seg selv, med din kjæreste (dein schönes Liebchen) og ditt hjerte (dein Hertz). Det er altså hans eget hjerte, dette her. Og dette hjertet har altså de trolldomsmektige flammer (die zaubermächtgen Flammen) trengt seg inn i (durchdrungen).

I andre strofe står det kort og greit at flammene nå er sloknet, hjertet er kaldt og trist, og den lille diktsamlingen er nå urnen, der aksen til den kjære befinner seg.

Språklig er det noen få vanskeligheter for meg som har tysk som fremmedspråk, og som skal oversette til norsk. For folk som kan litt tysk, skulle originalen være ganske grei. Jeg holder endelsen –chen for å være en dimminutiv, sånn at liebchen blir kjæleform av lieb (kjær, elsket). Men jeg ser ordboken oversetter enkelt og greit med kjæreste. På sett og vis er jo vår endelse -este en ekstra endelse for vårt ord kjær,  selv om vår endelse strengt tatt er superlativ, og ikke dimminutiv (forminsking). Endelsen –lein er i alle fall dimminutiv til Buch, slik at Buchlein blir den lille boka.

Jene er en determinativ, det skal vise til det det nettopp er snakket om, så det blir kanskje litt upresist å oversette med «alle». Det skal dog være riktig at «alle flammer er slokket», setningen er flertall, så helt galt skal det ikke være.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok gjennom ordnett.no. Oppslagsordene står i fet skrift.

Liebchen das, -s/-; kjæreste.
durchdringen (st. itr. tr.)

I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke.
II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe.
erlöschen (erlischt, erlosch, ist erloschen itr.) slukne, gå ut; opphøre; mit erlöschender Stimme med kraftløs (matt) stemme.
trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; trübes Wasser uklart/grumset vann; das Glas ist trübe glasset er matt.2. trist; trübe Gedanken triste tanker. 3. tåket, (over)skyet; (overført) im Trüben fischen fiske i rørt vann.

Kommentar til diktet

De utfyllende kommentarene må  vente. Nå er det til å lese tysk fagstoff igjen. Til diktet er å si at det passer godt som en avslutning, og at ideen om å la de øvrige diktene i samlingen være urnen med asken til den elskede, den er ganske fin. Nå er tanken om henne begravet, og diktene er minnene. Her er også en del mer å si, det har jeg altså ikke tid til nå.

 

 

Mnemosyne, av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770 – 1843) tok diktningen alvorlig. Å lese om ham, er å lese om en dikter som med ufravikelig alvor forsøker å svare på hva som er diktningens vesen. Og gjennom det vil han gi et utvidet svar på hva det vil si å være menneske. Jeg skriver utvidet svar, for dikteren er mer enn et menneske, for gjennom diktningen kommer dikteren i kontakt med gudene og det guddommelige, og transcederer den allment menneskelige, jordiske væren. Leseren av diktene kan nok oppnå noe av det samme, dikteren vil gjennom diktene formidle det essensielle ved tilværelsen og kontakten med det guddommelige.

Jeg behandler selvfølgelig alt dette bare skrapende på overflaten. Jeg leser om Hölderlin, i korte sekvenser i bøker og omtaler jeg finner på nettet, jeg leser lite av ham, der han selv gjør greie for synet sitt, og jeg har heller ikke lest noe av den omfattende forskningen om ham. Det er bare et lite omriss av alt materialet som finnes, så leseren må ta bloggen for det den er. Ved siden av Hölderlin er det mange diktere jeg setter meg inn i på tilsvarende måte. Jeg bruker ikke livet mitt på ham, som det omfattende materialet om og av ham egentlig krever. Det er tunge diskusjoner han selv fører, og det går tunge diskusjoner om ham.

For en leser i vår tid kan spørsmålene Hölderlin forsøker å svare på nesten fortone seg komisk abstrakte. Det er derfor jeg i innledningen skriver «ufravikelig alvor», Hölderlin gjør ikke et øyeblikk forsøk på å se seg selv utenfra, eller dempe spenningen med en avvæpnende, uhøytidelig kommentar. Det er dønn seriøst.

Det abstrakte og seriøse virker fremmed og utilgjengelig for våre lesere, vil jeg tro, man skal virkelig være interessert for å ville sette seg inn i dette, og man skal vel kanskje også være litt kunnskapsrik for å ha utbytte av det. Jeg skrev selv om et dikt av Hölderlin i 2009, Lebenslauf, et dikt jeg hadde store problemer med på alle sett og vis, og gjennom mange års bloggarbeid er det min erfaring at diktene fra slutten av 1700-tallet er de vanskeligste. De har en referanseramme jeg ikke deler, og de krever en klassisk dannelse og kjennskap til den antikke greske og romerske kulturen vår tid har tapt. Vi kan sjekke referansene vi er oppmerksomme på, og raskt slå opp hva de forskjellige ordene betyr, men vi har ikke lenger noen følelse for klassisk verselære, inngående kjennskap til de klassiske verkene diktene synlig og usynlig refererer til, kjenne ikke forhold diktet og samtidens lesere tar for gitt.

Jeg har imidlertid ikke for vane å skygge unna en oppgave fordi den ser vanskelig ut. Omfattende arbeid med flere av tekstene i perioden, har også gjort at de har åpnet seg mer for meg, slik at jeg igjen vil forsøke å åpne dem for flere lesere. Det er et eller annet som gjør det veldig tiltrekkende for meg, disse kunstnerne som tar kunsten sin og seg selv så utilslørt høytidelig, og som med dette alvoret forsøker å svare på spørsmål som for meg er umulige.

Diktet Mnemosyne er et godt eksempel. Allerede tittelen inneholder en referanse å sjekke opp, Mnemosyne er en av de tolv titatene, sønner og døtre til himmel (Uranos) og jord (Gaia). Hun er guden for hukommelse og minner, og også den som står bak opprinnelsen av språk og ord. Hun er også sammen med Zevs far og mor til de ni musene,  skytsgudinner for sang og dans, og inspirasjonskilde for skapende kunstnere av alle slag. Et dikt med denne tittelen, kan man altså vente vil omhandle hva som er urkilden til dikterisk skaperkraft.

Det får være nok innledning så langt, nå tar jeg fatt på diktet.

Mnemosyne

Zweite fassung

Ein Zeichen sind wir, deutungslos,
Schmerzlos sind wir und haben fast
Die Sprache in der Fremde verloren.
Wenn nämlich über Menschen
Ein Streit ist an dem Himmel und gewaltig
Die Monde gehn, so redet
Das Meer auch und Ströme müssen
Den Pfad sich suchen. Zweifellos
Ist aber Einer. Der
Kann täglich es ändern. Kaum bedarf er
Gesetz. Und es tönet das Blatt und Eichbäume wehn dann neben
Den Firnen. Denn nicht vermögen
Die Himmlischen alles. Nämlich es reichen
Die Sterblichen eh an den Abgrund. Also wendet es sich, das Echo,
Mit diesen. Lang ist
Die Zeit, es ereignet sich aber
Das Wahre.

Wie aber Liebes? Sonnenschein
Am Boden sehen wir und trockenen Staub
Und tief mit Schatten die Wälder und es blühet
An Dächern der Rauch, bei alter Krone
Der Türme, friedsam; und es girren
Verloren in der Luft die Lerchen und unter dem Tage weiden
Wohlangeführt die Schafe des Himmels.
Und Schnee, wie Maienblumen
Das Edelmütige, wo
Es seie, bedeutend, glänzet mit
Der grünen Wiese
Der Alpen, hälftig, da ging
Vom Kreuze redend, das
Gesetzt ist unterwegs einmal
Gestorbenen, auf der schroffen Straß
Ein Wandersmann mit
Dem andern, aber was ist dies?

Am Feigenbaum ist mein
Achilles mir gestorben,
Und Ajax liegt
An den Grotten, nahe der See,
An Bächen, benachbart dem Skamandros.
Vom Genius kühn ist bei Windessausen, nach
Der heimatlichen Salamis süßer
Gewohnheit, in der Fremd
Ajax gestorben,
Patroklos aber in des Königes Harnisch. Und es starben
Noch andere viel. Mit eigener Hand
Viel traurige, wilden Muts, doch göttlich
Gezwungen, zuletzt, die anderen aber
Im Geschicke stehend, im Feld. Unwillig nämlich
Sind Himmlische, wenn einer nicht die Seele schonend sich
Zusammengenommen, aber er muß doch; dem
Gleich fehlet die Trauer.

1803

Mnemosyne

Annet forsøk

Et tegn er vi, tolkningsløs,
Smerteløse er vi og har nesten
mistet språket i det ukjente.
Når det nemlig over mennesker
er en krangel ved himmelen og mektig
Månen går, så snakker
til og med Sjøen og strømmen må finne
den smale vei. Utvilsomt
er bare én. Som
daglig kan endre det. Knapt behov han
lov. Og det toner bladet og eiketreet veier da ved siden av
isbreen. For den som ikke klarer
det himmelske alle. Nemlig det rekker
de dødelige før til avgrunnen. Således vender det seg, ekkoet,
Med disse. Tiden er
lang, den skjer etter
sannheten.

Hva med kjærlighet? Solskinn
På jorden ser vi og tørt støv
Og dypt med skygger er skogene og det blomstrer
På taket til røyken, ved eldre krone
Tårnet, fredelig; og det kurrer
tapt i luften lerkene og under dagen gresser
velført himmelens sauer.
Og sne, som maiblomster
Den edelmodige, hvor
det er, betydende, stråler med
den grønne eng
på seteren, halvparten, gikk der
fra korset snakkende, den
satte er underveis en gang
død, opp den bratte vei
en vandringsmann med
den andre, men hva er dette?

Ved fikentreet er min
Achilles meg drept,
Og Ajax ligger
ved grotten, nær sjøen,
ved bekken, nærliggende Skamandros.
Av geni tapper er ved vindsus, til
De hjemlige Salamis søte
vane, i det fremmede
Ajax dødd,
Patroklos men i kongens harnisk. Og det døde
også mange andre. Med egen hånd
Mange sørgelige, vilt mot, dog gudlig
betvunget, til sist, de andre atter
stående i skjebnen, i feltet. Uvillige nemlig
De er himmelske, når en ikke skåner seg sjelene
som er satt sammen, men han må dog; likedan
mangle sorgen.

En gjennomgang av språk, form og oversettelse (litt ufullstendig og haltende)

Jeg bokser nok et stykke over min vektklasse med å forsøke å oversette dette diktet. Jeg skal i det minste forsøke å gjøre rede for hva problemene er.

Det er greit nok å gå gjennom dikt fra opplysningstiden og den tidlige romantikken på de skandinaviske språkene, der språket i seg selv ikke er noen hindring. Det er det på tysk. Jeg kan slå opp ord for ord, og få en følelse av hva det skal bety, men når jeg skal sette det over i norsk trenger problemene seg på. Oversettelsen som nå er postet er svært primitiv. Der jeg ikke finner ut av meningen, oversetter jeg ordrett, selv om resultatet dermed blir enda mer uforståelig på norsk, enn originalen var på tysk. For de som ønsker å bruke tid på å nøste opp i tingene, bør gloselisten være til hjelp. Den skulle være etterrettelig.

Diktene til Hölderlin i denne perioden kan være forvirrende med det at de er skrevet i overgangen mellom klassisisme og romantikken, der de klassiske formene med rim og rytme skal være viktige, men der Hölderlin ikke ser ut til å ta hensyn til den slags. Rim er det ikke i dette diktet, og rytmen er fri. Flere går så langt som å hevde at Hölderlin og diktene hans har sterke modernistiske trekk, noe det går an å argumentere for, men ikke uten å ha dyp kjennskap til både Hölderlin, og hans periode, og de mange forskjellige retningene modernismen antok. Hölderlin er en klassisist, vil jeg si, men den rikholdige modernismen hadde også retninger med klare klassisistiske trekk. Modernistiske forfattere og poeter som Thomas Mann, Robert Musil og Rainer Marie Rilke dyrker sitt slektskap til Hölderlin, likeså som den eksistensielle filosofen Heidegger også gjør det. Frie former hørte også modernismen til, men det er etter min mening et overflateskille mellom modernismen og tidligere perioder. Som jeg har skrevet i flere poster, skrev flere såkalt modernistiske poeter atskillige dikt med faste rim og bunden rytme, slik også flere såkalt tradisjonelle poeter skrev fritt og ubundet.

Jeg skulle skrive litt om linjer jeg er i tvil om. Die Sterblichen eh an den Abgrund. Det korte ordet eh er ikke noe oppslagsord, men det står at det er dialekt i Sydtyskland og Østerrike for sowieso (i alle fall, likevel). Tysk wiktionary på nettet skriver også det kan være omgangsspråk for ehe, bevor (før). Jeg tror kanskje det er den betydningen som gjelder her, men det blir likevel vanskelig å gi setningen mening. Det følger nemlig straks et preposisjonsuttrykk med bevegelse, an den Abgrund (til avgrunnen), slik at det blir: «de dødlige før til avgrunnen».  Frasen henger sammen med slutten på linjen over, Nämlich es reichen, direkte oversatt: «nemlig det rekker». Hele setningen blir dermed «Nemlig det rekker de døde før til avgrunnen». Det halter, men jeg finner ikke noe bedre. I de to siste linjene i første strofe står det es ereignet sich aber/ Das Wahre. Ereignet blir i ordlisten foreslått oversatt med hende, skje, inntreffe, mens ordet aber som vanligvis er en konjunksjon og betyr «men», også kan være et adverb med oversettelse «igjen, atter», eller som en forsterkende effekt. Slik jeg forstår hele setningen, som begynner i den tredje siste linjen i strofen, så er det at tiden er lang, og at den går i overensstemmelse med sannheten. Kanskje er dette å strekke, eller til og med å endre, meningen i ordene som står, men en slik oversettelse gir i det minste mening på norsk. Tysk tysk ordbok har etwas ereignet sichpassieren etwas geschieht, slik at det skal gå å oversette es ereignet sich med «det skjer».

I strofe to begynner problemene med es blühet/ An Dächern der Rauch, bei alter Krone, linjene tre og fire. Jeg skjønner ikke hva Dächern der Rauch, skal være. Dächern er flertall av Dach, tak, mens der Rauch er vanlig nominativ av røyk. Så det må i forlengelsen av linjen være «det blomstrer på/ved takene røyken, ved en eldre krone. Krone skal være trekrone, taket kan være noe i overført betydning, men røyken og den grammatiske sammenhengen den står i, får jeg ikke til å gi noen mening. Så her står jeg fast. Det sammensatte ordet Wohlangeführt står ikke i ordlisten, men er satt sammen av whol (vel) og angeführt (perfektum partisipp av anführen – «lede»), og skulle således være greit å forstå, om ikke å oversette. Videre tror jeg at seie i es seie er en variant av konjunktiven sei, slik at norsk oversettelse må bli «det er». Bedeutend er presens partisipp av bedeuten (å bety), altså «betydende». Die Wiese (eng) er hunkjønn, dativformen er der Wiese, og dativen er gitt av preposisjonen mit (med). Frasen henger videre sammen med der Alpen, genitiv flertall av die Alp eller Alpe (fjellbeite, seter). Så det blir «seterengene» eller «fjellbeitets enger». Jeg ville ha engene først, siden det står slik i originalen, og løste det med å bruke preposisjonen på (de grønne engene/ på seteren). Nedover her i oversettelsen går det kanskje litt over stokk og stein, men noenlunde i nærheten av originalen skal det være.

Tredje strofe begynner med en litt uvanlig setningskonstruksjon: ist mein Achilles mir gestorben (er min Achilles meg drept). Det tyske pronomenet mir er satt i dativ, og indikerer indirekte objekt. I min setningskonstruksjon skulle det samme gjelde på norsk, om enn formuleringen er uvanlig. Den tyske preposisjonen an kan bety flere ting, jeg oversetter konsekvent med «ved» nedover i strofen. Mot slutten oversetter jeg ord for ord, for å få en halvferdig versjon, om enn dette ikke er bra. Jeg har ikke tid til å gjøre dette ferdig, og skikkelig nå.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets ordbøker gjennom ordnett pluss. Oppslagsordene er markert med fet skrift. Det ble ekstra mange ord å slå opp i dette diktet, ekstra mange ord å være i tvil om.

Zeichen das, -s/-; tegn, merke; varemerke;

deutungslos -> Deutung die, -/-en; tolkning, fortolkning, tydning.

schmerzlos (adj.) smertefri, uten smerter; kurz und schmerzlos smertefritt.
fast (adv.) nesten, nære på; fast geschenkt! nesten gratis, gi-bort-pris.
fremd (adj.) fremmed, fremmend, ukjent, annerledes, uvanlig;
nämlich (adv. adj.) 1. nemlig; das ist nämlich so det er nemlig slik. 2. selvsamme.
Streit der, -(e)s/-e; krangel, trette, strid, kjekling.
gewaltig (adj.) mektig, voldsom, veldig, kolossal.

redet -> reden 1. snakke, prate, samtale 2. tale, holde tale.

Strom der, -(e)s/Ströme; strøm
Pfad der, -es/-e; sti, smal vei
zweifellos (adv.) uten tvil, utvilsomt.
ändern (sv. tr.) forandre, rette

kaum 1. (adv.) neppe, knapt, nesten ikke; ikke før…så 2. (subjunksjon) kaum dass knapt nok.

Bedarf der, -(e)s/; behov; bruk; etterspørsel
Gesetz das, -es/-e; lov
tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår).2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Eichbaum der, -(e)s/…bäume; Eichenbaum eiketre.

wehn -> wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier.

2. blåse, vifte; ein kalter Wind weht aus Osten en kald vind blåser fra øst.
Firn der, -(e)s/-e; isbre, gletsjer, evig snø.
vermögen (vermag, vermochte, hat vermocht, tr.) klare, kunne, være i stand til;

reichen

1. rekke; jemandem etwas reichen rekke en noe. 2. rekke, strekke til, være nok 3. rekke, strekke seg; 4. servere

sterblich (adj.) dødelig.

eh -> ehe (subjunksjon, adv.) før;

wenden (wendet, wendete, hat gewendet/wendet, wandte, hat gewandt, tr. refl.) snu, dreie, vende; bruke, anvende.
also altså, således, nå!
ereignen (sv. refl.) hende, skje, inntreffe.
Boden der, -s/Böden. 1. jord, mark, jordbunn 2. bunn, grunn 3. gulv, golv 4. loft, loftsrom 5. (overført) sikkert grunnlag, fast grunn.

trocken (adj.) tørr

Staub der, -(e)s/; støv;
Wald der, -es/Wälder; skog
blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje; sein Weizen blüht (omgs.) lykken smiler til ham.
Dach das, -(e)s/Dächer; (ytter)tak (jf. Decke); (overført, omgs.) hode, skalle
Rauch der, -(e)s/; røyk.
Turm der, -(e)s/Türme; (også sjakk) tårn.
friedsam (adj.) fredfull, fredelig
girren (sv. itr.) kurre.
Lerche die, -/-n; lerke.
weiden (sv. tr. itr., refl.) slippe på beite; gresse; sich an etwas weiden fryde/glede seg over noe.

Wohlangeführt –  satt sammen av -> wohl vel og (angeführt ->)

anführen (sv. tr.) lede, anføre; sitere, henvise til; meddele; ha til beste, holde for narr, lure;
Schaf das, -(e)s/-e; sau, får;
das Edelmütig – > edelmütig (adj.) edelmodig.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
Wiese die, -/-n; eng.
Alp I. der Alp, -(e)s/-e; mareritt. II. die Alp, -/-en; Alpe -/-n; fjellbeite, seter.
hälftig – står ikke i ordboken, men nettet vil ha det til å være «halvparten» eller engelsk «equally (likt)».
gesetzt (adj.)  1. satt, verdig, moden. 2. gesetzt dass, sett at …; gesetzt den Fall, dass la oss anta at, hvis ….
schroff (adj.)  1. steil, bratt.  2. brysk, avvisende; etwas schroff zurückweisen avvise noe bryskt. 3. brå, skarp; ein schroffer Übergang en brå overgang.
Straß ?
Feigenbaum  fikentre -> Feige die, -/-n; fiken.
Bach der, -(e)s/Bäche; bekk
benachbart (adj.) nabo-, nærliggende, som grenser til.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.

Windessausen vindsus – >sausen (sv. itr.) I. (ist gesaust) suse av sted, fare II. (hat gesaust) suse sterkt, bruse; der Wind sauste in den Bäumen vinden suste i trærne.

die Gewohnheit vane; schlechte Gewohnheit dårlig vane/uvane.
Harnisch der, -es/-e; harnisk; in Harnisch geraten/kommen komme i harnisk.
traurig (adj.) trist, sørgelig, bedrøvelig;
Mut der, -(e)s/; mot
göttlich (adj.; også overført) guddommelig.
zwingen (zwingt, zwang, hat gezwungen, tr. refl.) tvinge; tvinge seg
Geschick das, -(e)s/-e. 1. skjebne, forsyn. 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
Feld das, -(e)s/-er; felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet;
schonen (sv. tr., refl.) skåne, spare, passe godt på;

fehlen (sv. itr.)

1. mangle (i betydningen: være uten, være borte).

2. savne, bli savnet.

3. (høytidelig) feile, synde mot.

4. (gammeldags) bomme, skyte feil.

Trauer die, -/; sorg.
Sc

Navn og referanser

Referansene er funnet gjennom enkle søk på nettet. Alle søkene er ikke gjort ennå.

Achille Helten ved Troja.
Skamandros (eller Scamander eller Xanthos) elveguden i gresk mytologi

 

Min kommentar

I 1803, da han skrev dette diktet, var Hölderlin i en kraftig, sykelig opprørt sinnstilstand. Han var hele sitt liv svært sensitiv, store lyrikere er gjerne det, og det smertefulle bruddet med hans store kjærlighet i livet – allerede gifte Susette Gontard – gav først noen år med stor diktning, deretter år på vei mot sinnssykdom. I 1798 måtte Hölderlin forlate huset Gontard, der han var huslærer, etter et opprivende oppgjør med herr Gontard, Susettes mann,  og i 1802 fikk Hölderlin beskjeden om at Susette var død, mens han var på vei til fots fra Bordaux i Frankrike til Nürtingen i Tyskland. Mellom 1798 og 1802 hadde han levd et omflakkende og intenst kreativt liv, etter 1802 gikk det raskt nedover med ham. Fra 1806 og til han døde i 1843, produserte han ingenting, og bodde alene og isolert hos snekker Ernst Zimmer i Tübingen.

Det var i årene han tok til med å bli sinnsyk Hölderlin begynte å skrive frie vers, og tekster med mer mystisk, filosofisk innhold. Det er omdiskutert i hvilken grad de frie formene og de frie, assosative tekstene er tilknyttet sinnsykdommen, og i hvilken grad man skal ta enkelte av disse tekstene alvorlig. Generelt er lyrikken fullt ut anerkjent, i diktene er det ennå kraft så lenge han produserer dem, og det ser også ut til at det går an å få fornuft ut av de mer filosofiske essayene hans også. Som forfatter er Hölderlin relevant og tilregnelig, så lenge han fortsetter å skrive. Sinnsyke har flere poeter, filosofer og kunstnere vært i perioder av sitt liv, også noen av de aller største.

Disse kommentarene er ikke gjort ferdig.

Dilettant und Kritiker, av Johann Wolfgang von Goethe

En parabel er i litteraturen en kort fortelling som anskueliggjør en høyere allmenngyldig sannhet. Det er en lignelse, slik man finner dem i Bibelen.

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev parabler. De er i Ausgabe letzter Hand kategorisert Parabolisch, i rekken med dikt etter at liederne, balladene, elegiene, epistlene, sonettene og det han kaller Vermischte Gedichte (blandede dikt) er unnagjort. Av disse har jeg postet systematisk fra mars i fjor, Lied der Mignon (Nur wer die Sehnsucht kennt) fra Aus William Meister, Einsamkeit fra Antiker Form sich nährend, store Ilmenau fra An Personen og så har et dikt fra Kunst måttet vente. Det er fordi diktet Meerstille fra Lieder er så gjennomarbeidet at jeg ikke har lyst til å ta det bort ennå. Alle disse diktene er lagt ut første halvår av 2019, og tilbakepostet. Diktene jeg først la ut mars 2016 og 2017 skal få sin riktige plass sammen med de diktene de hører til, nå som Goethe har overtatt for Shakespeare som lørdagspoet her på bloggen. Det eneste diktet som har rukket å bli postet på ny, er Gefunden (Ich ging im Walde). Resten vil komme senere.

De paraboliske diktene Goethe finner verdige en plass i den siste samleutgaven han selv har kontroll over, er Erklärung einer antikken Gemme (Forklaring til en antikk gemme), Katzenpstete (Kattepostei), Seance, Legende, Autoren, Rezensent (kritiker, resensent), Dilettant und Kritiker, Neologen, Krittler (Kritiker), Kläffer (Bjeffer), Zelebrität og Parabel. Som dere ser er det mye som går i kunstneren og kritikeren.

Diktene er alle sammen ganske enkle og uhøytidelige. Bildene er 1 til 1, og det er ikke akkurat vanskelig å finne ut hva som er meningen med dem. Det er veldig tydelig at det er noe som har irritert Goethe, og så skriver han det ut som et humoristisk dikt, formet som en fabel. I mottoet til kategorien heter det:

Was im Leben uns verdrießt,
Man im Bilde gern genießt

Hva som plager oss i livet
Nyter man gjerne i bilder.

Parabolisch, Goethe. Motto

Sånn et det i dette diktet også, dilettanten og kritikeren. Vi må igjen til SNL for å formulere hva en dilettant er for noe, en som sysler med kunst eller vitenskap for sin fornøyelses skyld, og altså ikke er noe videre god i det. Bokmålsordbåka har at det er en som fusker i faget, og jeg har for min egen del en oppfatning at det er en som bare etterligner, og ikke gjør noe eller bidrar med noe selv. Goethe har gjort det mer systematisk, med sin Über den Dilettantismus, som han skrev sammen med Friedrich Schiller sommeren 1799. Det er 26 år etter han skrev dette mer humoristiske og uhøytidelige Dilettant und Kritiker.

Dilettant und Kritiker

Es hatt ein Knab’ eine Taube zart,
Gar schön von Farben und bunt,
Gar herzlich lieb, nach Knabenart,
Geätzet aus seinem Mund
Und hatte so Freud’ am Täubchen sein,
Daß er nicht konnte sich freuen allein.

Da lebte nicht weit ein Alt-Fuchs herum,
Erfahren und lehrreich und schwätzig darum;
Der hatte den Knaben manch Stündlein ergetzt,
Mit Wundern und Lügen verprahlt und verschwätzt.

«Muß meinem Fuchs doch mein Täubelein zeigen!»
Er lief und fand ihn strecken in Sträuchen.
«Sieh, Fuchs, mein lieb Täublein, mein Täubchen so schön!
Hast du dein’ Tag’ so ein Täubchen geseh’n?»
«Zeig’ her!» – Der Knabe reicht’s. – «Geht wohl an;
Aber es fehlt noch, manches dran.
Die Federn, zum Exempel, sind zu kurz geraten.»
Da fing er an, rupft’ sich den Braten.

Der Knabe schrie. – «Du mußt stärkre einsetzen,
Sonst ziert’s nicht, schwinget nicht.»
Da war’s nackt – Mißgeburt! – und in Fetzen.
Dem Knaben das Herze bricht.

Wer sich erkennt im Knaben gut,
Der sei vor Füchsen auf seiner Hut.

1773

Dilettant og kritiker

Det var en gutt som hadde en sart due
Aldeles skjønn av farger og flekket
Aldeles herlig god, på guttevis
Gravert ut av hans munn
Og hatte så glede ved duen sin
At han ikke kunne se glede seg alene.

Det levde ikke langt unna en gammel-rev herom
Erfaren og lærerik og pratsom derom
Som hadde gledet gutten mange stunder,
Skravlet og skrytt med under og løgn.

«Må jo vise reven min den lille duen min!»
Han løp og fant ham strekt i busker
«Se rev, min kjære, lille due, min due så skjønn!
Har du dine dager sett sånn en liten due?»

«La oss se!» – Gutten serverte det. – «Ta den nøye for deg;
Men det mangler ennå, mangt derved.
Fjærene, for eksempel, er blitt for korte.»
Da begynte han, å ribbe steken.
Gutten skrek. – «Du må sette sterkere inn,
Ellers pryder det ikke, svinger ikke
Der var det nakent – misfoster! – Og i filler.
Hjertet brakk til gutten.

Den som kjenner seg godt igjen i gutten,
Skal ta seg i akt for rever.

Språk, form og innhold

Formen er ikke så fast. Det er 5 strofer med varierende lengde, 6, 2 x 4, 8 og 2 linjer, og lengden på versene varierer også. Det begynner med kryssrim, så er parrim regelen, gjennomgående rimer to og to linjer på hverandre. Det er nytt kryssrim i siste halvdel av strofen på 8 linjer. Bruken av halvrim er utstrakt, til og med zeigen og Sträuchen er ment å rime. Den avslappede formen er med på å understreke at dette er ikke dikt å ta altfor høytidelig.

Oversettelsen er ikke av de letteste, selv om originalen skal være klar og lettlest. Det er den nok for de som kjenner tysk godt, og som ikke behøver å oversette det, men det er krevende når man skal oversette med alle detaljer med, så blir det krevende. Det er i hvert fall for meg. Jeg er ikke sikker på om jeg har fått alt riktig, men skal forklare hva jeg har gjort.

Det er gjentakende problem med bruken av dimminutiv, eller verkleinerungsform, som det heter på tysk. Det har vi ikke på norsk, og dermed har en oversetter alltid et valg å gjøre med ord som Taubchen, Täublein, Sträuchen og sånne som ender på -lein og -chen. Valget består i om man skal oversette med ordet, due, eller dimminutiven, lille due. I dette diktet bruker jeg begge, etter sånn jeg synes det passer i sammenhengen. Dette er et problem det er mulig å komme rundt.

Verre er det med en del formuleringer som ser ut til å være rene forvanskinger. De er nok ikke ment slik, men for meg er det vanskelig å se hva som er meningen med for eksempel Gar schön von Farben und bunt, Er lief und fand ihn strecken in Sträuchen og en del andre. Det er er også vrient å velge hva man skal gjøre med geht wohl an, som jeg har satt opp i gloselisten. Det er ikke et dikt der meningen ligger i disse detaljene, så jeg vil ikke gjøre så mye mer med dem, annet enn å liste dem opp. Dere ser selv hvordan jeg har oversatt, og har jeg gjort meg skyldig i feil, hører jeg gjerne beskjed.

Innholdet er slik som jeg forstår det, at det er en gutt eller yngling (Knabe) som har en liten due (Täubchen). Det er veldig fin og flott, og gir ham mange gleder. Den er etset (eller gravert) ut av munnen på ham (geätzet), står det også, nach Knabenart (på/etter gutters vis). Knabenart er et litt uoversettlig ord, Art betyr type, sort, måte og vane, litt beslektet med norske art. Knabe er høytidelig for gutt. Det sammensatte ordet finnes ikke på norsk, og valget står mellom å oversette med et sammensatt ord som bare nesten er dekkende, «guttevis», eller dele ordet opp i to, «gutters måte». Jeg forstår bildet sånn at duen kommer fra ham, er laget av ham, dilettanten. Han er nå så glad i duen sin, at han ikke kan ha noen gleder uten den.

Så er det den gamle reven, kritikeren, som også er lærd og pratsom. De to har tilbrakt mye tid sammen, snakket (verschwätzt) og skrytt (verprahlt) i vei, med under (Wunder) og løgn (Lügen). Prefiksen til verbene, ver- , er samme som norsk, for-. Så det er «forpratet» og «forskrytt» slik dømme blir fordømt, mat blir fordømt. Det er blitt rent for mye av det, så mye at det er helt inngrodd. Gutten tenker at han må vise ham duen, det vil si dilettanten må vise kritikeren verket. Han spør naivt, har du sett en sånn due i hele din levetid? Dilettanten er stolt av verket sitt, selv om det ikke er noe spesielt med det..

Deretter kommer den lengste strofen, på 8 linjer. Der er det den gamle reven – kritikeren – tar for seg verket – duen – til diletttanten – gutten. Jeg tror Zeig her kan oversettes noe sånt som «La oss se», det er en fast vending på tysk, «vis hit», betyr det direkte oversatt. Reven mener her er det ganske mye galt fatt, og gir seg straks i gang med å ribbe (rupfen) steken (den Braten), som det morsomt blir kalt. Kritikeren er nådeløs med dilettantens verk, og lar ingenting bli igjen av det. Gutten skriker at reven må sette seg sterkere inn i det (einsetzen), ellers så smykker det ikke (ziert’s nicht), svinger ikke (schwinget nicht) . Kritikeren er altså nødt til å sette seg litt mer inn i verket, for at det skal bli vakkert, og at det skal svinge. At verket svinger er et rikt bilde, ment å være litt diffust, ment i den folkelige betydningen vi ennå har av noe som svinger, nå «begynner det å svinge av talen». Til slutt er duen naken, uten fjær, en vanskapning, i filler. Da brekker hjertet til gutten.

Moralen er at man skal være på vakt mot kritikere. Den som kjenner seg igjen i gutten, skal være på vakt mot rever.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

Knabe der, -n/-n; (høytidelig) gutt.
zart (adj.) sart, myk, mild, delikat; øm, hensynsfull; mør;
gar (adj. adv.) 1. ferdig tilberedt, ferdigkokt, ferdigstekt; mør 2. sogar, til og med, attpåtil, aldeles.
bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig;
lieb (adj. subst.) kjær, elsket, vennlig, hyggelig, snill, god
Knabenart – sammensatt -> Art die, -/-en 1. måte, egenart, beskaffenhet 2. oppførsel, vane, skikk og bruk, manér 3. slag, art, slags, sort, natur, vesen.
Geätzet -> ätzen (sv. tr.) etse; gravere.
Fuchs der, -es/Füchse 1. (også overført) rev 2. fuks.
schwätzig -> Schwatz der, -es/-e; småprat.
ergetzt – 3. person, entall, gammel form -> ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
verprahlt -> prahlen (sv. tr.) skryte
Sträuchen -> Strauch der, -(e)s/Sträucher; busk.
Geht wohl an -> angehen (st. itr. tr.) 1. angripe, gå hardt ut mot, gi seg i kast med, ta fatt på. 2. (forsøke å) kjempe imot noe, gå (ut) mot; gegen etwas angehen (prøve å) bekjempe noe. 3. jemanden um etwas angehen be en om noe, vende seg til en for å få noe. 4. angå, berøre, vedkomme, gjelde; das geht mich nichts an det angår meg ikke 5. gå an 6. begynne, begynne å brenne, lyse; das Feuer geht nicht an jeg får det ikke til å brenne.
geraten (gerät, geriet, ist geraten, itr.) 1. lykkes, bli vellykket; ihm gerät alles, was er anfängt alt han begynner på, lykkes for ham. 2. nach jemandem geraten ligne (på) en; er ist nach dem Vater geraten han ligner/slekter på sin far. 3. bli, utvikle (seg til); es gerät zum Ärgernis det utvikler seg til ubehageligheter; in Vergessenheit geraten bli glemt. 4. havne, treffe, komme (tilfeldig, ufrivillig); in Schwierigkeiten geraten havne, komme i vanskeligheter; an jemanden geraten treffe på en (tilfeldig); auf Abwege geraten komme på avveie. 5. außer sich (dat.) geraten bli ute av seg. 6. komme opp i, begynne (å bli);
rupfen (sv. tr.) 1. plukke, ribbe 2. luke, rive ut, rykke.
Braten der, -s/-; stek; ein fetter Braten (overført) et rikt bytte, en riktig godbit; er hat den Braten gerochen (overført) han har luktet lunta.
einsetzen (sv. tr. itr., refl.) 1. sette (i, inn); eine Anzeige einsetzen sette inn en annonse; eine neue Fensterscheibe einsetzen sette inn nytt vindu; Geld einsetzen sette inn penger 2. innsette; utnevne; nedsette; jemanden als/zum Erben einsetzen innsette en som arving 3. begynne, sette i gang, starte, falle inn 4. gå inn for, satse på; sein Leben einsetzen sette inn livet som innsats 5. koke inn, legge ned, konservere.
zieren (sv. tr., refl.) pynte, smykke, pryde
schwingen (schwingt, schwang, hat geschwungen, tr. itr., refl.) svinge; svinge seg; klinge, lyde; den Becher schwingen svinge begeret; eine Rede schwingen (omgs.) holde en tale; das Tanzbein schwingen ta seg en svingom.
ˈMissgeburt die, -/-en 1. misfoster, vanskapning 2. abort.
Fetzen der, -s/- 1. fille, strimmel 2. klut, skureklut; in Fetzen reißen rive i filler, småbiter.
die Hut -/; beskyttelse, varetekt, oppsikt; in guter Hut sein være i gode hender; auf der Hut sein ta seg i akt.
Gleichnis das, -ses/-se; lignelse.

Kommentar

Opprinnelig het diktet Ein Gleichnis, En lignelse. Under den tittelen ble diktet publisert i Goethes første samling dikt fra Weimar-perioden, i 1773. Her finner vi også flere av Goethes atskillig mer kjente dikt, alle de store fra ungdomsperioden, den tidlige Sturm und Drang. Av disse har jeg nå (i 2019) postet Der neue Amadis og An Christel (Christel), og flere er på vei. Mange av diktene som i samleutgaven av 1828 hører til under de parabolske diktene, finnes også i samlingen, som er heftet i rosa, og består av 23 blader.

I lignelser gjelder det alltid å forstå hva lignelsen består av. Det har jeg sagt gjentatte ganger nå. Den gamle reven er kritikeren, gutten er dilettanten, og duen er kunstverket til gutten. Det kunstverket blir ribbet og spist av kritikeren, når gutten er så dum at han viser det til ham. Folk som identifiserer seg med gutten, skal ta seg i akt for sånne gamle rever.

En lignelse skal ikke forklares. Poenget med lignelser er jo at de er så gode som de blir. Det går ikke å forklare bedre enn lignelsene gjør. De skal være umiddelbart forståelige. Ytterligere forklaring er støy. Derfor finnes det så mange lignelser i Bibelen og i religiøse tekster, derfor er Æsops fabler så populære, og derfor prøvde Goethe og andre diktere i opplysningstiden og tiden som fulgte å skrive noen lignelser, noen parabler. For å forklare i bilder det de syntes de ikke kunne klare å forklare tilstrekkelig i ord. De religiøse og moralske lignelsene er ment å inneholde stor og allmenngyldig visdom, sagt på en enkel måte. Goethes parabler tar selvfølgelig hensyn til at disse berømte lignelsene finnes, og skriver nokså uhøytidelig og humoristisk, når han selv prøver seg i sjangeren. Bibelens lignelser inneholder stor visdom, Goethes små irritasjonsmoment. Visdommen Goethe har å formidle, legger han i andre dikt, og i andre tekster.

Så har han jo en melding til oss alle, som prøver oss i sjangeren og fusker i faget. Vi blir jo glade i duene våre. Prøver vi oss på ordentlig, risikerer vi å få verket ribbet og hjertet brukket. Goethe har nok kanskje noen erfaringer der, selv også, ung og stormende, som han ennå var. Forholdet Goethe skildrer gjelder ikke bare for kunstner og kritiker, men overalt hvor det er noen som lager noe, og andre som bedømmer det. Det kan gå røft for seg, man skal ta seg i akt. Egentlig gjelder det begge veier, men her advarer Goethe dilettantene, de som har noe å vise frem. Rever forblir rever. De er i denne lignelsen ikke noe å gjøre noe med.

Men nå skal jeg ikke tolke for langt og for mye det som skal være enkelt og greit. Det er bedre å si det alt sammen på ny, i en gjendiktning.

Min gjendiktning

Originalen er uhøytidelig, så da kan også gjendiktningen være det. Jeg har vært ganske fri med både detaljene og rytmen, det er meningen som skal gjengis, og det i en rytme som passer på norsk. Det har i alle fall lykkes med å gjøre det ganske dilettantisk. En kritiker skulle ha en god stek å ribbe, sannelig kjenner jeg meg igjen i gutten, og skal være på vakt mot sånne.

Dilettant og kritiker

Det var en gutt med due sart
Så skjønn av farger var den bunt
Helt herlig kjær, på gutters art
Gravert den var ut av hans munn
Han hadde sånn glede av duen sin
At alene han aldri i gleden gikk inn.

Der levde en gammel-rev herom
Erfaren og lærd og pratsom derom
Som hadde med gutten stunder nytt
Og med under og løgn, skravlet og skrytt.

«Jeg må jo til reven min due vise!»
Han løp og fant ham i busker hvile
«Se rev, min due, lille, min due så skjønn!
Har du dine dager sett en sånn?»

«La oss se!» – Gutten serverte. – «Ta det nøye;
Men dens mangler volder jo mye møye .
De fjær er for eksempel for korte og bleke.»
Han begynte straks å ribbe steken.
Gutten skrek. – «Du må deg sterkere inn i det sette,
Ellers svinger det ikke, mislykkes jo
Der var det nakent, en vanskapning, dette
Til gutten hans hjerte brakk i to.

Den som skjønner gutten, og hva her er sagt,
Skal mot rever ta seg i akt.

ES2019

Todes-erfahrung, av Rainer Maria Rilke

Når Rilke skriver om døden, så må det vel bli bra? Denne dikteren som er så kjølig og klinisk i sine iakttagelser, som om han var naturvitenskapsmannen i laboratoriet. Han skal skrive hva han ser, verken mer, eller mindre. Han er mannen bak ordet dinggedichte, eller «tingdikt», på norsk. Diktene skal handle om ting, og være så konkrete og nøyaktige i formen at de blir ting selv. Store norske leksikon skriver:

Døden «vokser og modnes» med det individuelle liv som den er en del av. Menneskets oppgave består i å fylle hverdagens små ting med mening slik at deres ting-karakter oppheves, og de blir verdier.

Her foregriper Rilke filosofien til Jaspers og Heidegger.

Todes-Erfahrung

Wir wissen nichts von diesem Hingehn, das
nicht mit uns teilt. Wir haben keinen Grund
Bewunderung und Liebe oder Haß
dem Tod zu zeigen, den ein Maskenmund

tragischer Klage wunderlich entstellt.
Noch ist die Welt voll Rollen, die wir spielen.
Solang wir sorgen, ob wir auch gefielen,
spielt auch der Tod, obwohl er nicht gefällt.

Doch als du gingst, da brach in diese Bühne
ein Streifen Wirklichkeit durch jenen Spalt
durch den du hingingst: Grün wirklicher Grüne,
wirklicher Sonnenschein, wirklicher Wald.

Wir spielen weiter. Bang und schwer Erlerntes
hersagend und Gebärden dann und wann
aufhebend; aber dein von uns entferntes,
aus unserm Stück entrücktes Dasein kann

uns manchmal überkommen, wie ein Wissen
von jener Wirklichkeit sich niedersenkend,
so daß wir eine Weile hingerissen
das Leben spielen, nicht an Beifall denkend.

Neue gedichte, 1907

Min oversettelse

Dødserfaring

Vi vet ikke fra dette vi forlater, at
intet deler seg med oss. Vi har ingen grunn
til å vise døden beundring og kjærlighet
eller hat, som den tragiske klagen

til en maskemunn underlig fordreid.
Heller er verden fullt av roller, som vi spiller.
Så lenge vi sørger, om vi også føler,
spiller også døden, skjønt det faller ham ikke.

Dog som du går, så bryter i tribunen
et streif av virkelighet gjennom denne spalten
som du går gjennom: Grønn virkelig grønne,
virkelig solskinn, virkelig skog.

Vi spiller videre. Urolig og vanskelig lærte
å si frem og fakter av og til
løfte opp; men din fra oss som fjerner seg,
fra vårt stykke kan henføre væren

og noen ganger overkomme, som en viten
av hver virkelighet senker seg ned,
slik at vi en stund henrykt
spiller livet, uten å tenke på applausen.

Nye dikt, 1907

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ennå ikke helt ferdig. Det viste seg også å være en ganske vanskelig oversettelse, som vil kreve litt tid.

Diesem i første strofe står i dativ nøytrum. Jeg er litt usikker på om jeg fikk den oversettelsen riktig. Jeg klarer heller ikke finne riktig ut hva om er forbindelsen mellom Bewunderung, som i hunkjønn er beundring (die bewunderung), og jeg ikke kan skjønne hvordan det da henger sammen med kein Grunn bewunderung. Om det henger sammen med verbet lenger nede, gir det mening, og jeg oversetter det slik. Tysk har jo en tendens til å holde igjen på verbet, og la det lukke igjen setningen til slutt. Prisen for min oversettelse er at jeg må stokke om på rekkefølgen, og plassere ord i linjer de ikke hører hjemme.

Strofe 1 fortsetter over i strofe 2, med nye vanskeligheter for en oversetter med litt begrensede språkkunnskaper. Jeg tror den i den ein Maskenmund, kan fungere som et relativt pronomen, altså på norsk «som». Maskenmund kan ikke være annet enn «maskemunn», like forståelig og uforståelig på norsk som på tysk. Tragischer Klage er genitiv, og må da følgelig være enten maskemunnens tragiske klage eller den tragiske klagen til en maskemunn. Også her gjør jeg om på verselinjene for å gi god flyt på norsk. Noch ist die Welt voll Rollen er også vanskelig. Jeg tror kanskje noch kan oversettes med noe sånt som «heller» eller «snarere», men Rollen kan som verb bety rulle, som substantiv rulling eller rolle. Voll er full, men jeg får meg liksom ikke til å skrive «full rulling». Jeg skriver full av roller. Det gir mening, men jeg vet ikke om det er den riktige.

Jeg må poste nå. Jeg gjør mer senere.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett pluss.

Hingehn -> hingehen gå dit, forgå -> hin betegner bevegelse bort fra den talende, dit bort og gehen

teilt -> teilen dele; dividere, dele seg

Grund 1. jordbunn, jord, grunn, fundament 2. bunn; havbunn, dalbunn 3. grunn, bakgrunn, forutsetning, årsak

Bewunderung beundrer, betrakter

Haß hat

entstellt -> enstellen 1. fordreie, forfalske, forvrenge 2. vansire, skjemme

wunderlich besynderlig, underlig

obwohl skjønt, om enn, selv om

brach -> brechen I. bryte, brekke, knekke; kaste opp; (høytidelig) plukke, bryte av II brytes. briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset

Bühne 1. teater, scene (også overført) 2. tribune, podium

jenen -> jener jene jenes (determenativ) han, hun, den/det, den der (førstnevnte)

Grün 1. grønn 2. umoden, fersk

Bang engstelig, urolig (die Bange uro, engstelse)

Erlerntes -> erlernen lære seg, tilegne seg

hersagend -> hersagen si frem

Gebärden -> Gebärde fakte, geberde, gest

dann und wann av og til, glimtvis

aufhebend 1. løfte (opp), ta opp 2. oppheve, avsaffe, oppløse, utjevne 3. oppbevare, legge til side, ta vare på 4. (gammeldags) ta til fange

Stück stykke, bit, del

entrücktes -> entrücken (poetisk) 1. henrykke, henføre 2. rykke, ta bort

Dasein tilværelse, eksistens

niedersenkend nedsenkede -> nieder 1. (adv) ned 2. (Adj) lav og senkend 1. senke, slå ned, sette ned 2. senke seg, sette seg 3. bøye seg

Weile stund

hingerissen henført, henrykt, begeistret

Beifall bifall, samtykke, applaus

denkend -> denken tenke, mene, snes; tro; ha i sinne, akte, minnes, huse

Kommentar til diktet

Kommer…

 

Der Dichter, av Rainer Marie Rilke

Et kort, og ganske enkelt dikt av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926) presenterer jeg i  dag. Det heter Der Dichter, Dikteren, og er hentet fra samlingen Neue Gedichte. Den samlingen kom ut i 1907, og er skrevet mellom 1902 og 1907, altså mellom de to store samlingene hans, Der Buch des Bilder, og nå altså Neue Gedichte. I mellomtiden gav han også ut Das Stunden-Buch, med dikt fra perioden 1899 – 1903, og en del tekster i andre sjangre. Så det var en aktiv periode,

Rainer Marie Rilke var opptatt av tingene, at de skulle beskrives saklig og konsist, nærmest vitenskaplig. Dikteren skulle ha en kjølig ro om det han beskriver, være en vitenskapsmann, uten engasjement for objektet som studeres. Man kan og skal interessere seg for det, men ikke begeistres og la seg rive med til å forsøke å gjøre det til noe mer enn det det er. Rilke bruker selv uttrykket Dingwerdung, på norsk kanskje «tingliggjøring». Her peker Rilke og hans diktning kanskje fremover til filosofiene til Jaspars og Heidegger, som også var opptatt av at det er tingene vi bruker og hvordan vi bruker dem som er livene våre, vi må på et vis forsøke å fylle dem med mening. Diktene i Neue Gedichte følger dette programmet, de er alle opptatt av å beskrive gjenstanden i diktet, slik en vitenskapsmann ville gjort det, den saklige, objektive, endelige beskrivelsen.

Jeg har tidligere postet flere dikt fra samlingen, også det mest kjente, Der Panther, der Rilke kanskje lykkes aller best i bare å beskrive objektet, mens alt som ligger rundt det kommer i tillegg. Han beskriver panteren i buret, de veldige, innestengte krefter, og det blir opplagt at dette innebærer en lidelse for dyret, at det er spesielt dette mektige dyret er innestengt i et bur, til utstilling. Diktersubjektet, observatøren, er ikke engasjert i det han skriver om, han beskriver saklig og konsist, men engasjementet kommer av seg selv, hos leseren, i møte med beskrivelsen.

Det ble kanskje litt lærd å skrive det på denne måten, jeg håper jeg når frem med det jeg vil si. Forrige dikt jeg postet er Kjærlighetssang, Liebes-Lied, hvor det er samklangen i naturen som beskrives, nesten med litt orientalske elementer, filosofi og religiøse tanker fra østover i Asia. I dag er det altså Dikteren, et yndet tema både for dem som selv skriver dikt og oss som skriver om dem. Det er noe eget når dikteren selv beskriver sitt program i et dikt i den formen og på den måten han eller hun mener diktet skal skrives. Vi har selv et av de mest berømte, Welhaven og hans Digtets aand, der han beskriver hvordan et godt dikt skal være, i romantikken. Rilke tilhører en annen tid, uten begeistring, og med sterk tiltro til vitenskapen. Det romantiske diktergeniet gjelder ikke lenger, den som lar følelsene bruse og er i stand til å komme i kontakt med det sublime, den som kan vise vanlige folk den egentlige verden, nesten som filosofen i Platons hulelignelse. Nå er det vitenskapsmannen, observatøren, som trekker seg tilbake og vier sitt liv til studiet av den verden vi lever i, ikke noe mer, og heller ikke noe mindre.

Kanskje må jeg i den fobrindelse slenge på noen ord fra Rilkes biografi. I tiden rundt 1900 gjorde han noen lange reiser til Russland, og ble sterkt inspirert der. Han møtte dikteren Tolstoj og maleren Repin, og han var kyndig i russisk, og prøvde en stund å livnære seg litt ekstra ved å oversette verk derfra. Han kommer tilbake, og bosetter seg deretter i Paris, hvor han skriver et verk om Auguste Rodin, og har mange og lange samtaler med ham. Rilke vanker i kunstnermiljø, mange malere, der det også gjelder om å beskrive objektet, trenge inn i det, og formidle videre hva som er de essensielle egenskapene ved det. Maleren Cezanne er en annen inspirator fra denne tiden. Privat hadde han skilt seg fra sin kone, Clara Westhoff, året etter at de hadde giftet seg i 1901. De hadde et barn sammen, det ble overlatt til morens foreldre. Rilke er oppslukt av kunsten, og kan ikke la hverdagen komme i veien. Det gjelder også i politiske spørsmål, starten på 1900-tallet var som vi vet dramatisk, og skulle ende opp med å bli veldig dramatisk, men Rilke trakk seg unna. Under første verdenskrig skrev han elegier, klagesanger, brennende politiske spørsmål skrev han lite om, engasjerte seg ikke i, enda han var tysker født i Praha, den gang i Østerrike-Ungarn, men snart til å bli hovedstaden i den nye staten Tsjekkoslovakia.

Diktet Dikteren er også om å trekke seg unna, gi avkall på alt, men ikke hente noen inspirasjon eller begeistring i den kunstneriske ensomheten, her er ingen store ord om store oppgaver, her er den nøkterne observasjonen, som Rilke mente dikterne skulle gjøre.

Der Dichter

Du entfernst dich von mir, du Stunde.
Wunden schlägt mir dein Flügelschlag.
Allein: was soll ich mit meinem Munde?
mit meiner Nacht? mit meinem Tag?

Ich habe keine Geliebte, kein Haus,
keine Stelle, auf der ich lebe.
Alle Dinge, an die ich mich gebe,
werden reich und geben mich aus.

Min oversettelse

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du time.
Ømt slår meg ditt vingeslag.
Alene: Hva skal jeg med munnen min?
med natten min? dagen min?

Jeg har ingen kjæreste, ikke noe hus,
ingen sted, som jeg lever av.
Alle ting, som jeg gir meg til,
blir beriket og gir meg fra seg igjen.

Kommmentar til språket og oversettelsen

Jeg hadde en stund «(til) meg» i parentes i linje to i første strofe, for at det ikke skulle være tvil om at meg er indirekte objekt i setningene, at vingeslagene blir slått til ham, ikke at de slår ham. Det skulle være klart nok for alle interesserte nok i dette diktet til å finne frem til denne posten.

I strofe to er det noen sammensetninger med preposisjoner jeg ikke kan garantere jeg får riktig. Kyndige i tysk må gjerne tipse meg, om det er noe jeg har gjort feil. Vendingen auf der ich lebe, får jeg til å bety av hva jeg lever, med der brukt som et relativt pronomen. Vendingen an die ich mich gebe, vil jeg si er noe sånt som «ved hva jeg gir meg», også die brukt som relativt pronom, og an måtte jeg slå opp på ny for å forsikre meg om hva det kunne være (står i glosene). Siden die er akkusativ, tror jeg det her skal være bevegelse, altså gi seg til noe. Jeg vil si at det er dikteren som gir seg (selv) til tingene, og at i neste linje blir de rike og gir ham fra seg igjen. Akkusativen (mich) tilsier det skal være bevegelse, han blir gitt bort igjen (fra tingene).

Jeg legger til litt ord og omskriver, slik at betydningen skal bli klar på norsk. Men om betydningen er klar, er det ikke sikkert det er den riktige.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

entfernst -> entfernen fjerne; ta bort, vekk; ta ut, komme bort fra; sich entfernen fjerne seg

Flügelschlag vingeslag (Flügel vinge)

Wunden-> wund øm, sår, hudløs; sich die Fersen wund laufen få gnagsår på hælene; der wunde Punkt det ømme punkt

Munde -> mund munn

an A. preposisjon med dativ (uttykker situasjon, ro, nærhet, berøring) og med akkusativ (uttrykker retning, bevegelse mot noe).

B. adverb, ved, henved, på, i, til, opptil, av, om, hos, mot, henimot, for.

Stelle 1. sted 2. stilling 3. myndighet, adminstrasjon

auf på (hen op, opp på, oppe på, ut på); i (opp i, oppe i); til; over; av; mot; etter; med hensyn til, hva angår; ved.

geben gi (i ulike betydninger), forære, rekke; undervise; oppføre, foranstalte, holde, frembringe; gi seg

aus av, ut, opp av, ut, ute, fra, vekk fra, på

Kommentar til diktet

Diktet har to enkle strofer. Første strofe beskriver situasjonen, og stiller spørsmålet. Timene fjerner fra poeten, tiden går, og han hører vingeslagene i det den fjerner seg. Merk at det er ikke timeslag, her, det er vingeslag. Det understreker ideen at tiden flyr av gårde. Dikteren, dikter-jeget, sitter igjen. Hva skal ham med munnen, redskapet han har fått til å snakke? Hva skal han med natten og dagen, tilværelsen?

Så følger en videre beskrivelse, han har ikke noen kjæreste (geliebte), hus (Haus) eller sted (Stelle), han kan ikke få liv fra dem, slik andre mennesker kan. Kjæreste og hus må være konkret, det er det som fyller hverdagen for folk flest, sted også, steder man kan være og like seg, og føle at man hører hjemme. Kanskje har det omstreifende livet Rilke levde litt å si, her, i akkurat savnet av et eget sted. Om jeg har skjønt det rett, er det av disse ting andre lever, men kunstneren – dikteren – kan ikke trekke av disse tingene for å fylle tilværelsen med liv og mening.

Om jeg her har tolket det riktig, passer det godt til det jeg har skrevet om tingliggjøringen, Dingwerdung. Dikteren har som oppgave å beskrive tingene, og med det berike dem med mening. I Heideggers filosofi er dette alle menneskers oppgave, fylle tilværelsen med mening gjennom tingene vi bruker, for denne hverdagen vår med alle tingene er tilværelsen. Så dikteren kan hjelpe oss med sine observasjoner og nøyaktige beskrivelser, når han er en så stor dikter som Rilke. Prisen for dikteren, er å gi avkall på slike ting som fyller vanlige menneskers liv med mening, kjæreste og hjem, det vi gjengir oss til hver dag for å få det til å gå rundt.

Min gjendiktning

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du stund.
Ømt slår du meg ditt vingeslag.
Hva skal jeg alene med min munn?
Med min natt? Med min dag?

Jeg har ingen kjæreste, intet hjem,
ingen stjerne, som gir mitt liv vei.
Alle ting, som til jeg gir meg,
blir beriket og gir meg bort igjen.

ES2016

Liebes-lied, av Reiner Maria Rilke

Det er virkelig et flott dikt jeg skal presentere i dag, et fantastisk dikt av Rainer Marie Rilke, der han løfter opp to sjeler til en høyere enhet, i en kjærlighetssang. Det er en måte å bruke språket som er uovertruffen, uanstrengt, lett, men med alle de sentrale ordene og temaene for samklangen mellom delen og helheten, sjelen og universet. Her er det de fremmede, stille stjerner, her er det buestrøket på strengene som klinger som én stemme, og her er spørsmålet hvilket instrument det alt sammen er og hvem det er som spiller. Spørsmålet om Gud, eller noen utenfor, står i det åpne, men mystikken og undringen er der i avklaret ro. Det er virkelig elegant gjort, og verdig tittelen Liebes-lied, kjærlighetssang. Dette er kjærlighetssangen.

Men først må jeg gjøre noen oppklaringer.

Arbeidet med denne bloggen går i rykk og napp. Det viser seg også med kvaliteten på innleggene jeg poster. Noen er gjennomarbeidede og greie, mens ganske mange etter hvert er hengende med påskriften «dette skal jeg se på senere». Mange poster mangler også, systemet med å poste et utenlandsk dikt en søndag i hver måned er ikke oppfylt. Disse postene er sammen med Shakespeare de mest krevende å lage. Det tar tid å finne frem til og å bestemme seg for et dikt, det tar lang tid å sette seg inn i forfatteren og verket diktet står i, og det tar lang tid å slå opp glosser og å oversette diktet. Språk jeg ikke jobber med til daglig, som tysk og italiensk, er verst. De språkene kan jeg ganske dårlig, så jeg må bruke veldig mye tid på å få en oversettelse jeg kan være ganske sikker på er noenlunde korrekt. Derfor blir søndager som skulle hatt slike dikt, oftere enn andre stående tomme i travle perioder, og det er ikke bare å finne frem til et dikt og etterfylle dagen, slik jeg særlig kan gjøre med norske dikt. Til slutt mister jeg også oversikten, og må bruke tid på å finne frem til hva som er i orden, og hva som ikke er det, og hva som eventuelt er mest verd å bruke tid på.

Desember 2011 var lenge en liten plage her på bloggen. Den måneden manglet et tysk dikt. Det tok meg nesten fem år å få diktet på plass, Mondnacht, av Joseph von Eichendorff, postet sommeren 2016. Det diktet er gjennomarbeidet. Samme sommer postet jeg også Still ist die Nacht (Der Doppelgänger), av Heinrich Heine, tilbake til desember 2013. Det diktet er ikke gjennomarbeidet, jeg har en hel serie dikt av Heine å oversette og kommentere, alle postet mens jeg var på ferie i utlandet nå i sommer, men rasket sammen og skrevet til et minimum på forhånd. Et dikt av Rilke lå også klar, diktet jeg postet i dag. Nå når jeg ser over det, ser jeg også at jeg allerede hadde postet et dikt av Heine i 2013, In wunderschönen Monat Mai, jeg liker ikke å poste samme poet to ganger i løpet av et år. Så også her har jeg noe å rydde opp, Der Doppelgänger må flyttes til senere, i desember 2013 må et nytt dikt inn. Det er mye å gjøre.

Uansett, første halvdel av 2016 satte jeg gang med storoppussing her på bloggen. Bokhylla på nasjonalbiblioteket var til stor hjelp, der går det raskt å lese antalogier på norsk, og så er det bare å finne frem til originalene på tysk etterpå. Jeg hadde også en slik antalogi, storverket Dikt i 4000 år, et verk jeg aldri har likt noe særlig, litt tunge oversettelser som det har, og i oversettelse uten originalen kommer man jo ikke ordentlig inn i diktene. Verket ble imidlertid anbefalt av Tor Ulven i intervjuet han gav (det eneste) til tidskriftet Vagant på 90-tallet, så jeg gav det en ny sjanse. Der fant jeg det jeg trodde skulle løse knuten med det manglende diktet i 2011. Først med diktet Schlußstück (sluttstykke), som det viste seg jeg allerede hadde postet, så med Liebes-lied, som jeg tenkte å poste. Det viste seg imidlertid at jeg allerede hadde et dikt av Rilke det året, Klage, og Kjærlighetssangen måtte vente til en annen anledning.

Som er nå.

Liebes-lied


Wie soll ich meine Seele halten, daß 
sie nicht an deine rührt? Wie soll ich sie 
hinheben über dich zu andern Dingen? 
Ach gerne möcht ich sie bei irgendwas 
Verlorenem im Dunkel unterbringen 
an einer fremden stillen Stelle, die 
nicht weiterschwingt, wenn deine Tiefen schwingen. 
Doch alles, was uns anrührt, dich und mich, 
nimmt uns zusammen wie ein Bogenstrich, 
der aus zwei Saiten eine Stimme zieht. 
Auf welches Instrument sind wir gespannt? 
Und welcher Geiger hat uns in der Hand? 
O süßes Lied.

Neue Gedichte (1907)

Min oversettelse

Kjærlighetssang

Hvordan skal jeg holde min sjel, slik at den
ikke rører ved din? Hvordan skal jeg løfte
den over deg til de andre ting?
Akk, jeg skulle gjerne ønske den nær noe annet
Tapt i mørket bringe den
til en fremmed, stille stjerne, som
ikke svinger videre, når dine dybder svinger.
Dog alt, som berører oss, deg og meg,
tar oss sammen som et buestrøk,
som fra to strenger drar én stemme.
Av hvilket instrument er vi spent?
Og hvilken strengespiller har oss i sin hånd?
O søte sang.

Nye dikt (1907)

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har prøvd å oversette så det blir forståelig på norsk. Jeg er ikke så god i tysk at jeg har noen følelse for språket, jeg må slå opp ord og arbeide meg frem. Det kan være enkle og mindre enkle ting jeg har misforstått. I så fall vil jeg gjerne ha beskjed, så det kan bli riktig.

Sammensetningen bei irgendwas skjønner jeg ikke helt. Jeg slo opp bei en gang til, og fant som jeg venter det betyr «ved» eller «i nærheten av». Også for at oversettelsen skal gi flyt på norsk velger jeg «nær noe annet». Om mer tyskkyndige har bedre forslag er jeg åpen for det. Formen Verlorenem er jeg heller ikke sikker på, det ser ut som dativ, noe som på tysk vel skal være å befinne seg stedet, mens akkusativ er bevegelse til stedet. Her er jeg ikke sikker. Verbet unterbringe, som jeg tenker lar seg oversette direkte til «underbringe», blir også litt vanskelig, men jeg kan ikke skjønne annet enn at den hører til linjen under, altså «underbringe til en fremmed, stille stjerne (an einer fremden stillen Stelle). Jeg lar det i oversettelsen stå «bringe den», slik at det blir det samme problemet på norsk, som på tysk.

Jeg har nederst i posten forsøkt med på en gjendiktning også. Det er nesten umulig, for rimene og halvrimene er veldig fine, og fungerer hos Rilke helt uanstrengt, mens man på norsk virkelig må presse det til for å få rimene til i de samme linjene og med de samme ordene. For eksempel avslutter diktet med O süßes Lied, som rimer litt på eine Stimme zieht tre linjer over. Sånn blir det en veldig fin helhet, den søte sangen er den ene stemmen buestrengen drar, mens det norske ordet sang ikke er så lett å få til å rime på noe sånt. Eksemplene på slike umuligheter er legio i dette diktet. Så jeg lar gjendiktningen være nesten lik som oversettelsen. Å presse det til å rime ødelegger diktet, synes jeg. Bruk heller den norske oversettelsen til å lese det om igjen, i original.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordet står i fet skrift.

halten holde, holde fast, holde fast på, overholde; stoppe; holde seg, holde seg fast, klare seg;

rührt -> rüren 1. røre 2. komme av, stamme fra es rührt von ihm det stammer fra ham

hinheben -> hin i forbindelse med verb betegner bevegelse bort fra den talende, heben heve, løfte; høyne 2. (refl) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i, opp

möcht -> möchte gjerne ville, gjerne skulle ha lyst til

bei 1. (rom) angir nærhet, i nærheten av; på et bestemt sted; berøring 2. (tid) angir tidspunkt, tidsrom 3. (uavhengig av rom/tid) angir ledsagende omstendigheter 4. noen flere betydninger, feks der Appettit kommt beim Essen appetitten kommer mens man spiser (eller «ved å spise», så dette er logisk). Som adverb betyr bei (gammeldags) ved, hos, med, (tross); i, av, på, under, om, til; for, inntil

irgendwas -> irgendetwas et eller annet

Dunkel (adj) mørk, dunkel, matt; uklar, utydelig; mørk, dyp, (subst das Dunkel mørke)

unterbringen underbringe (fant ikke i ordboken, men antar det er dette)

Tiefen -> die Tiefe dyp, dybde

anrührt -> anrühen 1. berøre, røre ved 2. blande, røre (i, opp)

nimmt -> nehmen ta (i mange forskjellige betydninger)

Bogenstrich Buestrøk -> Bogen bue, krok, kurve, sving, omvei; bue (også musikk, skytevåpen, hvelving), der Strich 1. strøk 2. strek 3. stripe

Saiten -> die Saite streng

zieht -> ziehen 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg

Geiger fiolinist (der Geiger mannlig, die Geigerin kvinnelig)

Kommentar til diktet

Store norske leksikon skriver om Rilke at «tankeinnholdet i hans dikt foregriper eksistensfilosofien slik den senere fikk form hos Jaspers og Heidegger», der «menneskets oppgave består i å fylle hverdagens små ting med mening slik at deres ting-karakter oppheves, og de blir verdier». I dette diktet, Liebes-lied, vil jeg si at Rilke løfter seg enda et nivå opp, slik han også uttrykker i diktet at han ønsker. Det er ønsket om å holde min sjel, slik at den ikke rører ved din (Wie soll ich meine Seele halten, daß/ sie nicht an deine rührt?) og å løfte den over deg til de andre tingene (Wie soll ich sie/ hinheben über dich zu andern Dingen?). Her er det om å løfte alt i en høyere enhet, til noe som ringer i samklang, nesten hevet over spørsmålet om mening, Diktet blir denne høyere enheten, den søte kjærlighetssang. Fristet er jeg til å skrive målet med tilværelsen, selv om dette ikke er uttrykt i diktet.

Diktet har både tradisjonalistiske og modernistiske elementer. Det plager meg å skrive så tørt om et dikt som er så vakkert, men det betyr at det er stramt i formen og har et avansert rimmønster, men det er heller ikke noe rytmetog som tøffer av gårde, ordene og setningene leses varsomt og med mening. Vi ser at setninger brytes over to verselinjer, og slutter midt i et vers, ikke på enden av verset, som så å si uten unntak var regelen før. Det er et dikt for tiden det er skrevet i, om man kaller det nyromantisk eller modernistisk, dette er sånn man skulle og kunne gjøre det på begynnelsen av 1900-tallet.

Til forskjell fra den opprinnelige romantikken er det mystisk og undrende, her er det ikke lenger noe diktergeni som påberoper seg svarene på spørsmålene, men kanskje noen modige som har våget stirre dypere ned i livsbetingelsene enn andre mennesker tør. Som eksistensfilosofene formulerer det, handler det om å finne mening i en verden, der ingen mening finnes. Det er ikke alltid det blir så avklaret, som det blir her hos Rilke.

Rimene i diktet ser man i linjene 1a, 2b, 3c, 4a, 5c, 6b, 7c, 8d, 9d, 10e, 11f, 12f, 13e, om dette gir mening. Hver gang det kommer nytt rim, setter jeg på en ny bokstav. Rimene i linjene 10 og 13 er strengt tatt halvrim, zieht og lied, men forbindelsen mellom ordene er tydelig nok. Rimene Dingen – unterbringen – schwingen i linjene 3, 5 og 7 viser en annen type forbindelse, tingene, bringe til, svinge, det er de tingene dikteren vil bringe sjelen til, og som ikke svinger videre når dine dybder svinger (nicht weiterschwingt, wenn deine Tiefen schwingen). Tingene og svingningene, vil jeg si. «Deg og meg» som «et buestrøk» i linjene 8 og 9 skulle være veldig klar, du og jeg er buestrøket, lignende er vi spent og blir hold i en hånd, ((..) sind wir gespannt? / (..) in der Hand?) i linjene 11 og 12.

Kanskje kan vi også si noe om at diktet har akkurat 12 + 1 linje. De 12 linjene er selve diktet, mens den trettende er hyllesten til det, O süßes Lied, tallet 12 er et av de mest delelige som er, og går opp i 2, 3, 4 og 6, praktisk talt alle tall lavere enn halvparten av det selv. Det er også med på denne samklangen og harmonien, denne rikdommen, der alt spiller på lag og man finner rim og mening overalt. Linje 13 er også mye kortere enn de andre, og ringer for seg selv, der til slutt, med hele innholdet i resten av diktet.

Min gjendiktning

Kjærlighetssang

Hvordan skal jeg holde min sjel, slik at
den ikke rører ved din? Hvordan skal jeg
heve den over deg til alle de andre ting?
Akk, som jeg skulle ønske den var nær noe annet
Tapt i mørket bringe den med
til en fremmed, stille stjerne, som
ikke svinger videre, når dine dybder svinger.
Dog alt, som berører oss, deg og meg,
bringer oss sammen som et buestrøk,
som fra to strenger drar én stemme.
Av hvilket instrument er vi spent?
Og hvilken strengespiller har oss i sin hånd?
O søte sang.

Ny dikt (1907)

Erbst, av Rainer Maria Rilke

Snøen er allerede falt over deler av landet vårt, men jeg velger likevel å poste dette høstdiktet av Rainer Maria Rilke. Bloggen er opptatt av årsidene og årets gang, som dikterne og poetene også har vært opp gjennom århundrene, det er jo et bilde også på livets gang, hvordan vår gir liv og følges av en lang sommer, før høsten setter inn og alt visner og dør, og vi får vinteren. Om høsten har jeg tidligere postet et flott dikt av Pusjkin, Høst (et fragment), heter det, og et dikt av vår egen Arne Garborg. Det heter enkelt og greit Haust. Uten sammenligning i det hele tatt har jeg selv skrevet og postet mange dikt om høsten, en årstid jeg føler ganske sterkt, med de vakre høstfargene, bladene som faller, og kveldene som blir mørkere og mørkere. Etter som årene går, har dette siste blitt vanskeligere og vanskeligere, sammenlignet med hvordan det var i ungdommen og barndommen, da det var andre ting som gjaldt og jeg var opptatt av.

Nå er det altså over til den store dikternasjonen, tyskerne, og hvordan de behandler årstiden. Det er Rainer Maria Rilke, en av de sene, store, og en personlig favoritt for meg. Han er uhyre presis i språket, skriver ikke ting han ikke har dekning for, er den nøkterne observatøren, som beskriver det han ser. Hva man tenker og føler om dette, altså hva man får ut av det man observerer, er uinteressant. Det er en personlig sak, og blir lett bare forførende og manipulerende om man forsøker å få andre med på det. Rilke er legen, maleren, vitenskapsmannen, den som kan gjøre observasjonen og overføre den til leseren, gjengi nøyaktig det man har sett, skrelle bort det unødvendige, formidle essensen.

Her i Erbst, oppgitt å være skrevet 11. september, 1902, er ennå den religiøse dimmensjonen ganske sterk. Diktet er hentet fra samlingen Das Buch der Bilder, «Boken av bilder», en samling dikt Rilke skrev på mellom 1899 og 1902. Samtidig arbeidet han også med det som skulle bli Das Stunden-Buch, «Timeboken» eller «Timenes bok», utgitt i 1905. Begge samlingene var inspirert av et par Russlandsreiser Rilke gjorde opp mot 1900, hvor den religiøse lengselen og russernes inderlighet virket på ham. Han hadde ennå ikke kommet ordentlig i kontakt med Rodin, og utviklet den veldig konsise måten å skrive på som vi finner i Neue Gedichte, utgitt 1907. Det er en sterk religiøsitet i denne måten å se høsten på, som Rilke beskriver her, i dette diktet. Hånden som holder alt kan være Guds hånd, men også en hånd i overført betydning, en slags naturens hånd, det store altet. Jeg skal være litt forsiktig med å uttale meg om Rilkes religiøsitet, den kjenner jeg ikke, men i dette diktet er det satt sammen observasjonene dikteren gjør i naturen, de fallende bladene, og tankene han gjør seg om noe mer, hånden som holder alt mildt og stødig.

Erbst

Die Blätter fallen, fallen wie von weit, 
als welkten in den Himmeln ferne Gärten; 
sie fallen mit verneinender Gebärde. 

Und in den Nächten fällt die schwere Erde 
aus allen Sternen in die Einsamkeit. 

Wir alle fallen. Diese Hand da fällt. 
Und sieh dir andre an: es ist in allen. 

Und doch ist Einer, welcher dieses Fallen 
unendlich sanft in seinen Händen hält.

Das Buch der Bilder (1902)

Min oversettelse

Høst

Bladene faller, faller vidt og bredt,
som visne i himlens fjerne hager;
de faller med nektende geberder.

Og i natten faller den tunge jord
av alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Denne hånden faller.
Og se på alt det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alle disse fallene
uendelig mildt holder i sin hånd.

Kommentar til språket og oversettelsen

Vendingen wie von weit er jeg usikker på, jeg måtte slå opp alle ordene, selv om de er enkle. Jeg tror det må være wie i betydningen som, og bety noe i retning av «som fra det vidstrakte», altså at bladene faller som fra noe endeløst stort og vidt og bredt. jeg velger en oversettelse som i så fall fungerer på norsk. Jeg oversetter Gebärde med geberder på norsk, selv om ordet er litt uvanlig hos oss, så passer det med rytmen og lydene, og gjør diktet mer lesbart, synes jeg.

Jeg er ikke sikker på om preposisjonen «av» for aus er riktig valgt i strofe 2.

Vendingen Diese Hand da fällt i strofe 3 er jeg også usikker på, jeg er ikke sikker på hva da inni der betyr, jeg trodde det var «der», og oversetter slik. Jeg er heller ikke sikker på hva dativen dir gjør i delsetningen Und sieh dir andre an, og om dette kan bety noe sånt som «se an de andre» eller «ta en titt på de andre», om dir «deg» kan sløyfes på norsk. Jeg tror også kanskje det er et problem med at andre kan være både entall og flertall, den andre, eller de andre, ved å sette inn en determinativ blir tallet bestemt. Jeg endte opp som jeg gjør det om dagen, med å velge en oversettelse som garantert fungerer på norsk, om enn det kanskje går på bekostning av hvor nært den er til originalen.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

wie hvordan, hvor, hva, så; som

von av, fra, om, på, for

weit vid, bred, vidstrakt, lang

welkten -> welken visne

Gärten – nominativ plural -> Garten hage

verneinender -> verneinen (be)nekte, svare/si nei til, avslå

Gebärde fakte, geberde, gest

schwere -> schwer tung

da A. (adv) der, her (på det(te) sted(et)); da (på det(te) tidspunkt(et)); på den tid, på det punkt; så, før B. (konj) ettersom, da (om årsak), siden

sieh – imperativ -> sehen se

Händen -> Hand hånd

Fallen -> Fall 1. det å falle, fall; (overført) dø 2. (enkelt)tilfelle, forhold 3. sak, tilfelle 4. (sykdoms)tilfelle 5. (gram)kasus

sanft 1. mild, stille, sakte 2. myk

Kommentar til diktet

Diktet består av 4 små strofer, den første på 3 linjer, resten på 2. Første linje i første linje rimer på siste linje i andre, og siste linje i første rimer på første i andre. Det gjentar seg i strofene 3 og 4. Ordene som bindes med rim er først Weit (vid) – Einsamkeit (ensomhet), Gebärde (fakte) – Erde (jord), så fällt (faller) – hält (holder), allen (alle) – Fallen (fallene). Særlig er de to siste rimene fine, med alle som faller, og hånden som faller og hånden som holder.

Et ord som går veldig igjen er «å falle», både som verb og som substantiv, her faller alt. I første strofe er det bladene, i andre den tunge jord, i tredje faller alle – det ligger i alle å falle. Først i aller siste strofe i aller siste linje er det noen som holder. Slik blir høsten kanskje et bilde på livsbetingelsene, på at vi alle er en del av denne syklusen med fødsel, blomstring, nedfall og død, vi faller alle som bladene, det tar aldri slutt, det er som evige hager å falle fra.

Motivene som blir brukt er «blader», «himmelens fjerne hager», «jorden», «stjernene», typisk jordiske motiv og evig lyriske motiv, dette er om naturen. Det eneste ordet med følelse som er brukt, er ensomhet (einsamkeit). Noen ordentlig følelse er ikke ensomheten, men det er egnet til å fremkalle følelser, og ensomheten er ikke ordentlig om den ikke setter en stemning. Den pleier ikke være positiv. Så det er disse fallene, og ensomheten, som må finne en slags balanse og mening. Meningen blir kanskje ikke tilbudt, men her er trøst i den milde hånd til slutt, og balanse i at denne hånden holder det alt sammen oppe.

Min gjendiktning

Høst

Bladene faller, vidt og bredt faller ned,
som visne i himmelens hager;
uten å ytre de nektende ord.

Og i natten faller den tunge jord
Alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Den faller denne hånd.
Og se det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alt som vil falle
uendelig mildt holder om.

ES2016

Strand, Høst, Sol, Natur, Vakkert

 

 

Still ist die Nacht (Der Doppelgänger), av Heinrich Heine

Dette er det diktet som har fartet mest hvileløst rundt på bloggen, inntil det nå finner sin rette plass 31. juli, 2016. Der skulle det ha vært hele tiden, som det femte dikt av Heine, et år der jeg dedikerte hver søndag i måneden til en bestemt poet. Juli var Heine. Men i juli er jeg vanligvis på ferie, og får ikke gjort noe særlig med bloggen. I stedet lager jeg da innleggene på forhånd, eller i ettertid. Juni 2016 forberedte jeg altså fem dikt av Heine, deriblant dette, men så må jeg av en eller annen grunn ha rotet det til med dagene, slik at jeg tok diktet bort, og plasserte det til desember 2013. Men i 2013 hadde jeg allerede postet et annet dikt av Heine, og så begynte diktet sin vandring, inntil det nå, endelig, kommer hjem igjen.

Diktet har navn fra den første linjen Still ist die Nacht, men er også kjent som Der Doppelgänger, etter tittelen komponisten Franz Schubert gav det, i sin Lied. Hos Heine er diktet plassert i Die Heimkehr, Hjemreisen, fra samlingen Das Buch der Lieder. Så det passer jo for så vidt at diktet har vært på en reise rundt omkring på bloggen, og ute av syne, før den nå finner sin plass, og sin form, på sin rette dag.

Det er mars 2019. Siden jeg først fant diktet frem har jeg fått lest hele Vorreden, Junge Leiden og Lyrisches Intermezzo fra Heines Buch der Lieder, og jeg er godt i gang med Die Heimkehr, som dette diktet er hentet fra. I mye større grad enn den gang, leser jeg hele samlingene, i stedet for bare enkeltdikt. Jeg er også innen rekkevidde av å få lest ferdig alle diktene i Goethes Ausgabe letzter Hand, det vil si alle diktene Goethe selv gikk god for i sin levetid. Og jeg er i ferd med å få avsluttet et tyskstudium ved universitetet i Agder. Så forhåpentligvis har ventetiden for diktet til å bli postet, bare gitt det tid til å brygge seg ferdig.

Den tyske poeten Heinrich Heine (1797-1856) er en fascinerende skikkelse. Denne posten passer ikke til en lang biografi om ham, det rekker at han unndrar seg enhver klassifisering. Han tilhører ikke noen spesiell stilretning, han er verken romantiker eller klassiker, og han er ikke en som sprenger rammene, og åpner for en svært tidlig modernisme. Han var ikke engang ordentlig tysker, han var jøde, men han identifiserte seg ikke med jødene heller. Store deler av livet levde han i Frankrike, som politisk emigrant, må man kalle det. Han var politisk engasjert, og skrev mange tekster med politisk innhold, men heller ikke her går det an å si han tilhørte noen bestemt retning konsekvent. I diktene også, man kan aldri helt vite om han mener det, eller om han opptrer med masker. Det er en dikter og en person vanskelig å få tak på, og en som det passer at har skrevet Der Doppelgänger.

Heine fant sin egen strofeform, Heine-strofen, som er en variant av Hildebrandstrofen, men med fire linjer i stedet for åtte. Verselinjene har tre takter, og varierer mellom en og to trykklette stavelser i mellom. Her følger Heine dette mønsteret, men har fire takter i hver linje, og ikke tre. Så dette er ingen Heine-strofe.

Diktet Still ist die Nacht, også kjent som Der Doppelgänger, er fra Heines hovedverk, Das Buch der Lieder. Der høer den til i samlingen Die Heimkehr, hvor det er dikt nummer 20 av 88. Samlingen er alle diktene Heine har skrevet og gitt ut innen 1827, pluss noen nye, og er en helt uovertruffen samling. Det er ingen andre som kan vise til noe lignende. Heine er 30 år, og har allerede skrevet alle diktene han er kjent for. Nå kommer de ut, i en eneste samling. Boken blir en bestselger.

Året etter setter komponisten Franz Schubert toner til noen av disse diktene. Det blir blant hans aller siste verk, og får dermed navnet Schwanengesang (Svanesang). Sammen med Winterreise og Die Schöne Müllerin stikker den samlingen seg ut blant mange store lieder av Schubert. Dagens dikt er det siste som blir brukt i Schuberts svanesang, men det er nummer 20 i avdelingen som kalles Die Heimkehr.

Still ist die Nacht (Der Doppelgänger)

Still ist die Nacht, es ruhen die Gassen,
In diesem Hause wohnte mein Schatz;
Sie hat schon längst die Stadt verlassen,
Doch steht noch das Haus auf demselben Platz.

Da steht auch ein Mensch und starrt in die Höhe,
Und ringt die Hände, vor Schmerzensgewalt;
Mir graust es, wenn ich sein Antlitz sehe –
Der Mond zeigt mir meine eigne Gestalt.

Du Doppelgänger! du bleicher Geselle!
Was äffst du nach mein Liebesleid,
das mich gequält auf dieser Stelle,
So manche Nacht, in alter Zeit?

Stille er natten (Dobbeltgjengeren)

Stille er natten, gatene hviler
I dette huset bodde min skatt;
Hun har alt for lengst forlatt byen,
Dog står huset ennå på den samme plass.

Der står også et menneske og stirrer i det høye,
Og ringer med hånden, av smertens makt;
Det grøsser meg, når jeg ser hans ansikt –
Månen viser meg min egen gestalt.

Du dobbeltgjenger! du bleke gesell!
Hva effer du etter min elskovslidelse,
som kvaler meg på dette stedet,
Så mange netter, i gammel tid?

Språk, form og innhold

Trykkfordeling.

Still ist die Nacht, es ruhen die Gassen,
In diesem Hause wohnte mein Schatz;
Sie hat schon längst die Stadt verlassen,
Doch steht noch das Haus auf demselben Platz.

Formuleringen es ruhen die Gassen er spesiell. Verbet ruhen (hvile, sove) er intransitivt, og tar ikke objekt. Hvis gatene (die Gassen) var subjekt, ville alt vært greit, gatene hviler, men delsetningen har også et es, det, som er nødt å være subjektet. Det er en poetisk formulering, selvfølgelig, direkte oversatt «det hviler gatene». Så er spørsmålet om en oversetter skal velge det naturlige «gatene hviler» eller det poetiske «det hviler gatene»?

I andre strofe er det Schmerzensgewalt som er vanskeligheten.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

ruhen (sv. itr.) hvile, sove; ligge stille; auf seinen Lorbeeren ruhen hvile på sine laurbær; es ruht auf mir det hviler på meg; der ruhende Verkehr den stillestående trafikken.
Gassen -> Gasse die, -/-n; (trang) gate, passasje.
starrt -> starren (sv. itr.) stirre, se stivt (på); vor Schmutz starren være helt dekket av skitt.
Schmerzengewalt – sammensatt -> Gewalt die, -/-en 1. makt, herrevelde, myndighet 2. kraft, voldsomhet 3. vold.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
Gestalt die, -/-en; skikkelse, form, figur; Gestalt gewinnen, annehmen ta form.
Geselle der, -n/-n. 1. kamerat, venn, kar 2. (håndverks)svenn.
äffst – verb av substantivet -> Affe der, -n/-n; ape;
gequält -> quälen (sv. tr., refl.) 1. pine, plage 2. sich quälen anstrenge seg, plage seg, slite hardt.

Kommentar

Dobbeltgjengermotivet er mye brukt i litteraturen. Dostojevskij har skrevet en hel roman om temaet, om enn ikke blant hans beste. Derimot har H. C. Andersen skrevet et eventyr med navnet Skyggen, og det hører til i verdenslitteraturen. Alle disse tekstene kom ut i en periode på 20-30 år, så ideen om en Doppeltgjenger som overtar ens plass i livet, var virksom i tiden. Heine var tidlig ute, på 1820-tallet, mens Andersen gav ut sin tekst i 1847, og Dostojevskij i 1848 (mener jeg å huske), så Heine var først.

Min gjendiktning

Foreløpig er det bare en moderert oversettelse. Rim og halvri er på plass i linjene 2 og 4, men originalen har også i linje 1 og 3. Det skal jeg også få på plass.

Dobbeltgjengeren (Stille er natten)

Stille er natten, det hviler i gaten
I dette huset her bodde min skatt;
Hun har for lengst valgt å byen for
Dog står jo huset den selvsamme plass.

Der står et menneske og stirrer i luften,
Og ringer med hånden, av smertelig makt;
Det grøsser i meg, når jeg skuer hans ansikt –
Månen, den viser meg min egen prakt.

Du dobbeltgjenger! du bleke gesell!
Hva åper du etter min elskovs lid,
som kvaler meg på dette stedet,
Så mange netter, i gammel tid?

ES2019