To be, or not to be (fra Hamlet), av William Shakespeare

Forrige gang jeg skulle velge et utdrag å bruke som dikt fra et av stykkene til Shakespeare, valgte jeg et av hans mest poetisk effektive. Det er det som begynner med linjene Over hill, over dale, fra En midtsommernatts drøm, og det er alven som svarer på Pucks spørsmål om hvem han er. I det alven svarer, skifter rytmen, og vi får i både ordene og i ordenes melodi en oppfattelse av hvor flyktige og ugripelige alvene er. De er ikke bundet av fysikkens lover, de beveger seg ikke med en kropp trukket ned av tyngdekraften, de er ånder som flyr som tanken.

I dag skal jeg velge et utdrag der innholdet av ordene veier tyngre. Det er godt mulig det mest kjente sitatet av Shakespeare, og dermed kanskje det mest kjente som er skrevet på engelsk. Det er også fra Shakespeares kanskje aller største mesterverk, fra Hamlet, og det er fra prinsen selv i det han entrer scenen i akt III, i et rom i slottet til kong Claudius.

Hamlet har svær mange kjente sitat, både stykket og karakteren, og mange av dem kan fungere som selvstendige dikt, selv om det ikke er slik det er ment. Jeg skal i disse månedene hente noen slike utdrag fra stykkene, slik at jeg kan få fylt opp en lørdag i måneden med dikt av Shakespeare, nå som alle sonettene er postet. I juli var det fra en av komediene, nå i august er det fra en tragedie, og i september blir det fra et av de øvrige stykkene. Blant tragediene er det rikelig av materiale å ta av i Hamlet og King Lear, noe mindre i MacBeth og Othello, og av en annen karakter i Romeo og Julie. Når det er kun en tekst å trekke ut, bør det bli fra en av disse, og jeg går for den største og mest kjente.

I tankene hadde jeg også

What a piece of work is a man! how noble in reason!
how infinite in faculty! in form and moving how
express and admirable! in action how like an angel!
in apprehension how like a god! the beauty of the
world! the paragon of animals! And yet, to me,
what is this quintessence of dust? man delights not
me: no, nor woman neither, though by your smiling
you seem to say so.

eller i min oversettelse

For et stykke arbeid et menneske er! hvor nobel i forstanden!
hvor uendelig i evner! hvor uttrykksfull og beundringsverdig
i form og bevegelse ! i handling hvor lik en engel!
i innsikt hvor lik en Gud! verdens
skjønnhet! dyrs forbilde! Og likevel, for meg,
hva er kvintessensen av støv? en mann gleder ikke
meg: nei, ikke en kvinne heller, men med det smilet ditt
ser du ut til å mene det.

Dette er stor ordkunst. Og det er store tanker effektfullt lagt frem. Men det er skrevet i prosa, og er ikke poesi. Det er spesielt å forsøke å gjøre dette til et dikt. Linjeskiftene er ikke for den poetiske effekten, de kommer mer når linjen er fylt opp. Rytmen går i stå. Retorikkens virkemidler er brukt mesterlig, poesiens virkemidler ikke. Det er også slik at resten av replikken dette sitatet er en del av, ikke har samme kraft som dette som avslutter den.

Da er det motsatt med avslutningslinjene i King Lear.

The weight of this sad time we must obey;
Speak what we feel, not what we ought to say.
The oldest hath borne most: we that are young
Shall never see so much, nor live so long.

Eller i min oversettelse

Vekten av denne triste tid må vi lyde;
Si hva vi føler, ikke hva vi burde.
De eldste har båret mest: vi som er unge
Skal ikke se så mye, ikke leve så lenge.

Ordene har ikke samme visdom og filosofiske dybde som de i Hamlet. De har imidlertid stor poetisk kraft, og mot bakgrunn av stykket de avslutter er de svært virkningsfulle. Rimene gjør at innholdet blir nesten som en naturlov. Vekten av den triste tiden som trykker ned mot de gjenlevende gjenspeiles i vekten av ordene som skal uttrykke det. De er alle døde, de som kunne båret riket videre. Det er ikke da lenger nødvendig å si hva man burde, det er ikke noe igjen å si, for å opprettholde tingenes tilstand. De eldste er de som er levd, og som nå er døde. De som kommer etter, har ingen sjanse til å få så lange og rike liv. Det er ord som betegner situasjonen for de gjenværende karakterene i stykket, ikke den menneskelige tilværelse generelt. Selv om det går an å finne paralleller. Særlig er avslutningen kraftfull: … we that are young/Shall never see so much, nor live so long. Ordene i siste linje smyger seg på tungen, lette og raske å uttale, trykk på much og long. Det er illustrerende at min oversettelse på langt nær er så effektfull.

Nå er det altså å være eller ikke være, to be, or not to be. Jeg har kjent disse ordene så lenge jeg kan huske, og lenge før jeg begynte å tenke over hva de egentlig betydde. Her følger hele replikken sitatet inngår i, fulgt av min oversettelse, kommentar til oversettelsen, og kommentar til innholdet i teksten. Sånn som vanlig. Replikken faller i akt III, scene 1, omtrent midt i stykket. Hamlet sier denne replikken, i det han entrer scenen, som er et rom i slottet til Claudio. Konflikten er at det er Claudio – Hamlets onkel – som har drept Hamlets’ far, og giftet seg med hans mor. Hamlet vet dette, men hva skal han gjøre? Det er denne vissheten som matrer ham gjennom hele stykket. I avslutningsreplikken til Hamlet i scenen før, faller ordene

Why, what an ass am I! This is most brave,
That I, the son of a dear father murder’d,
Prompted to my revenge by heaven and hell,
Must, like a whore, unpack my heart with words,

Eller i min oversettelse

Så, hva slags esel er jeg! Dette er virkelig modig,
At jeg, sønnen til en kjær far som er myrdet,
Drevet til min hevn av himmel og helvete,
Så må jeg, som en hore, pakke hjertet mitt ut med ord,

Disse kvalene er det som fortsetter i berømte

To be, or not to be

To be, or not to be: that is the question:
Whether ’tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,
Or to take arms against a sea of troubles,
And by opposing end them? To die: to sleep;
No more; and by a sleep to say we end
The heart-ache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to, ’tis a consummation
Devoutly to be wish’d. To die, to sleep;
To sleep: perchance to dream: ay, there’s the rub;
For in that sleep of death what dreams may come
When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause: there’s the respect
That makes calamity of so long life;
For who would bear the whips and scorns of time,
The oppressor’s wrong, the proud man’s contumely,
The pangs of despised love, the law’s delay,
The insolence of office and the spurns
That patient merit of the unworthy takes,
When he himself might his quietus make
With a bare bodkin? who would fardels bear,
To grunt and sweat under a weary life,
But that the dread of something after death,
The undiscover’d country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will
And makes us rather bear those ills we have
Than fly to others that we know not of?
Thus conscience does make cowards of us all;
And thus the native hue of resolution
Is sicklied o’er with the pale cast of thought,
And enterprises of great pith and moment
With this regard their currents turn awry,
And lose the name of action.–Soft you now!
The fair Ophelia! Nymph, in thy orisons
Be all my sins remember’d.

Min oversettelse

Å være, eller ikke være

Å være, eller ikke være: det er spørsmålet:
Om det er edlere i ånden å lide
Slyngene og pilene av en uhyrlig skjebne,
Eller å gripe til våpen mot en sjø av trøbbel,
Og ved motstand gjøre ende på dem? Å dø: å sove;
Ikke noe mer; og i søvnen gjøre slutt på
Pinen og de tusen slagene
Kroppen er arving til, det en ende
Inderlig å ønske. Å dø, å sove;
Å sove: kanskje å drømme: aj, der er haken;
For i denne dødens søvn hva drømmer kan komme
Når vi har skubbet av oss denne dødelige kveil,
Må det gi oss pause: der er hensynet
Som gjør elendighet av så langt et liv;
For hvem ville bære tidens hån og piskesklag,
Undertrykkerens feil, den stolte manns krenkelser,
Stikkene av forsmådd kjærlighet, lovverkets sommel,
Det offentliges skamløshet og sparkene
Den tålmodig fortjente av uverdige mottar.
Når han selv kan gi seg nådestøtet
Med en blottet dolk? han som ellers ville bære bylten,
Å grynte og svette under et bedrøvelig liv,
Men at frykten for noe etter døden,
Det uoppdagede landet fra hvilket mål
Ingen reisende vender tilbake fra, forvirrer viljen
Og gjør at vi heller bærer prøvelsene vi har
Enn å flykte til andre som vi ikke kjenner?
Så samvittigheten gjør feiginger av oss alle;
Og slik er den medfødte kulør av viljestyrke
Gjort sykelig med det bleke anstrøk av tanke,
Og våkestykker av stor vigør og kraft
Med hensyn til dette får de strømningen feil,
Og taper handlingens navn. –Rolig nå!
Fagre Ophelia! Nymfe, i dine bønner
Vær alle mine synder husket.

Kommentar til oversettelsen og min lesning av teksten

Teksten til alle Shakespeare sine stykker er selvfølgelig oversatt til norsk i flere versjoner. Utgivelser på anerkjente forlag pleier også å oppfylle blankversene og poesien. Jeg har som vanlig gjort min egen, der jeg har forsøkt å gjøre originalen tilgjengelig på lett forståelig norsk. Noen av vanskelelighetene i teksten er glattet ut, noe de anerkjente oversettelsene også tar seg friheten til å gjøre. Under har jeg skrevet litt om noen av vanskelighetene jeg har møtt, og valgene jeg har gjort for å komme rundt dem. Under der igjen har jeg lagt til en gloseliste over de mest brysomme ordene i teksten.

Første vanskelighet er thousand natural shocks, der jeg først forsøkte «tusen lovmessige rystelser». En engelsk shock er imidlertid mer et kraftig støt enn en kraftg «rystelse», så jeg valgte i stedet «slag». Det er også godt innarbeidet på norsk i den overførte betydningen som her gjelder. Med lovmessig (for natural) ville jeg ha frem at dette var slag (eller rystelser – shocks) som ikke gikk an å unngå, som følger med det å være i live. Men det er et litt teknisk ord som fungerer dårlig her. Ordet naturlig går heller ikke så godt i denne sammenhengen, siden dette på norsk er et veldig positivt ladet ord. Vi assosiserer alltid naturlig med noe som er bra. Et alternativ kunne være naturens eller livets slag, men jeg endte til slutt opp med å droppe hele adjektivet. «De tusen slag» gir mening god nok, særlig når det skal fortsette i linjen under med «som kroppen er arving til» (the flesh is heir to).

For ordet flesh, oversatte jeg det først med «kjød», og hadde om det en lang utgreiing:

Nye lesere vil kanskje ikke være familiær med ordet kjød, høytidelig for kjøtt, men jeg er vokst opp med de gamle bibeloversettelsene og har kjødets makt i hodet. For meg er kjød rett å bruke, i høytidelige sammenhenger, som her. Det er også gode argumenter for å bruke kjøtt, det kan utmerket godt være at det er nettopp kjøtt av typen vi spiser originalen har i tankene, og at det er et kunstig skille dette med menneskekjød og dyrekjøtt.

Nå har dette imidlertid bare kursrisk interesse. Jeg endte nemlig opp med å oversette flesh med kropp. Det er kroppen, og ikke sjelen, det handler om her.

Coil kan i følge ordboken bety både rull eller kveil, eller røre og virvar (se gloselisten). Jeg leser shuffled off this mortal coil i linje 12 litt som slangen som skifter av seg hamet. Det er det kroppslige hylsteret som skal vekk, og sjelen som skal slippes fri, i det man dør. Jeg oversetter derfor med kveil, som ordboken forklarer som et tau rullet opp i ring. Norske kveil og engelske coil ser ut til å være forbundet med hverandre, de ligner og har samme betydning, så det skulle være en god oversettelse. Mortal coil er den dødelige kveilen kroppen er mens vi lever, og vi skubber den av oss (shuffle off) når vi dør.

Alle disse vanskelighetene er detaljer og nyanser. Det er ikke sånn at det er noen egentlige problemer å skjønne hva originalen skal bety, og spørsmålet for oversetteren er bare hvordan han eller hun best skal gjengi dette på norsk. Det følger noen litt større vanskeligheter i linjene som så kommer.

Først kommer frasen Must give us pause, i linje 13. Direkte oversatt er det ikke vanskelig, «må gi oss pause», men frasen mangler et subjekt for hvem eller hva som skal gi oss (indirekte objekt) pausen (direkte objekt). For meg er subjektet ubestemt, og knyttet til handlingen å skyve av oss den kroppslige kveilen, som vi gjorde i linjen over. Når det er gjort, så må det gi oss en pause. Jeg har lagt til dette ubestemte pronomenet, det, selv om det ikke står der i originalen. Det er ubestemt i beste forstand, hva dette det består i, henger i luften.

Videre viser respect (hensyn), i there’s the respect, til dette at man ikke vet hva drømmer som kan komme etter døden. Man vet overhodet ikke hva som venter etter døden, og at man ikke kjenner drømmene, er en måte å uttrykke det på. I denne monologen er det denne uvissheten som hindrer én fra selvmordet, som ellers fremstår som et logisk valg å ta, gitt hva slag, rystelser og elendighet man gjennomgår i livet. Det er (this) respect ((dette) hensynet) som gjør elendighet av et langt liv (That makes calamity of so long life), det er dette hensynet som gjør at elendigheten varer gjennom et langt liv, fordi man i uvissheten over hva som venter i døden, ikke tør gå ut av det frivillig gjennom selvmord.

Så er det noen vanskeligheter i grammatikken. The insolence of office er grei, jeg har bare snudd det til «Det offentliges skamløshet», slik vi ville formulert det i dag. Så må man jobbe litt for å finne riktig verbal og subjekt i setninger og leddsetninger. Det er forvansket litt for en utenlandsk leser at det er brukt mange ord som på engelsk kan være både verb og substantiv, eller substantiv og adjektiv/adverb. Spurns (forrakt, avvisning eller spark) er brukt som substantiv, patient (tålmodig) er adjektiv, merit (fortjenstfullhet, dyktighet, kvalitet etc.) er substantiv. Merit er altså substantivet i substantivfrasen patient merit, og denne substantivsfrasen er objektet i setningen, den som mottar sparkene. Det er uvanlig, merit pleier jo vanligvis være utfyllelsen i substantivfrasene som er subjektet eller objektet (a book of great merit), og ikke selve subjektet eller objektet. Ingen av de norske forslagene ordboken kommer med passer for en sånn funksjon. For ordet merit hadde det passet bedre om det hørte til unworthy, i frasen merit of the unworthy. Det kan oversettes noe sånt som «fortjenestfullheten til den uverdige». Men da kan ikke de uverdige være de som gir sparkene (spurns), og hvis det ikke er de som sparker, er det vanskelig å se hvordan man skal få hele setningen til å gå opp.

I dette spørsmålet har jeg gjort noe så sjelden som å gå til en annen oversettelse, den til Hartwig Kiran fra 1967. Han oversetter:

(…) og dei spark
som trufast slitar får av verdilaus mann,
om rekneskapen kunne gjerast opp
med å dra dolken?

Hartvig Kiran, Hamlet (1967)

Så han lar det være den verdiløse (unworty) være den som gir sparkene, ikke den som får dem. Han oversetter også patient merit med «trufast slitar». Det gir god mening på norsk, men er vel ikke akkurat det som står der i originalen. Oversettelse er vanskelig. Det er atskillig lettere å peke på feil hos andre, enn å få det til selv.

Jeg løser denne floken ved å gå tilbake til historien av ordet merit (kilde: FreeDictionary). Det er latin, meritum, en rosverdig eller risverdig akt, perfektum partisipp av merēre, å tjene (too earn). Så kan det godt oversettes med «fortjent», og jeg legger til «av uverdige mottar, sånn at ordrekkefølgen blir den samme på engelsk og norsk, og den norske er oversatt tett på den engelske. Meningen er uansett at denne personen som får disse slagene, og lever dette miserable livet, kan gjøre ende på det med et dolkestøt i linjen under. Alt dette er også en opplisting av vanskelighetene i For who would bear the whips and scorns of time, 4 linjer over. Shakespeare gjør det ikke lett for oss, men det venter som regel en belønning om man tar seg tiden, og arbeider seg gjennom det.

Så er det bare detaljer og småplukk nedover. I linje 20 og 21 står When he himself might his quietus make/ With a bare bodkin? Dette er leddsetning knyttet til For who would bear the whips and scorns of time,. Alternativet til å bære piskeslagene og hånen, er altså å gjøre ende på seg selv med en dolk. På engelsk skiller de mellom personlig og upersonlig relativpronomen, who would fardels bear viser tilbake til ham i i linjen over, fardels viser til hånen og piskeslagene. På norsk har jeg lagt til et han (som) som er underforstått i originalen, for å få frem dette.

Moment (i And enterprises of great pitch and moment, nær slutten av teksten) er det engelske ordet for bevegelsesmengde. Det kan brukes slik på norsk også, forklart i norsk ordbok som «virkningen av en kraft». Denne betydningen av moment skal man ha litt fysiskk for å være familiær med. Det er det ikke alle lesere av poesi som har, så jeg oversetter med kraft, et annet ord, med beslektet mening. Soft betyr selvfølgelig myk, mild, bløt, men sånn har vi ikke noe uttrykk på norsk for Soft you now. Jeg oversetter med «rolig nå». Det er monologen som blir avbrutt i det Ophelia kommer inn.

Ellers er det tusen tanker og kvaler en oversetter gjør seg i valget av ordene. Det vet enhver som har forsøkt å oversette noe selv. I gloselisten står norske ord for de vanskeligste engelske. Der kan hvem som helst se andre ord å velge.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

sling 1.slyngesprettertslyngekast 2. (skulder)reimbæreselestropp 3. (medisin) fatle 4. (austr., hverdagslig) bestikkelsedrikkepenger 5. (sjøfart) lengestroppbrok
outrageous 1. skandaløsopprørendeuhyrlig 2. vanærendekrenkendeskammeligskjendig 3. overdrevetfantastisk 4. voldsomvanvittig
fortune 1. formuerikdomvelstand 2. skjebnelivsvilkåromstendigheter 3. helllykkefremgang
oppose 1. opponere motmotsette segmotarbeidegjøre motstand mot 2. stille opp som motsetningerstille opp mot
consummation 1. fullbyrdelsefullbyrdet forholdfullførelsefullendelse 2. avslutningendemålsluttmål
devout 1. fromgudfryktig 2. andektig 3. inderligalvorligoppriktig
rub 1. skrubbskrubbingfrottering 2. hinderhakevanskelighet 3. ujevnhethumpkul 4. spydighetfintehipp 5. noe ergerlignoe irriterende 6. (kortform for rubber) gummi
shuffle 1. slepe (med)subbe (med) 2. (stå og) trippe 3. forklaring: danse med glidende eller slepende trinn 4. (kortspill) blandestokke 5. (overført) komme med utfluktergjøre krumspringlureluske 6. (overført) flytte omommøblereblande 7. skubbedytteskyveslengeputtesmugle 8. lure
mortal  (også overført) dødelig 2. jordiskforgjengelig 3. dødbringendedødeligskjebnesvanger 4. døds- 5. (hverdagslig) forferdeligveldig 6. (hverdagslig) kjedsommeliglangtekkelig 7. (hverdagslig) forklaring: forsterkende ord
coil  (av slange, tau e.l.) rullkveilring  (elektronikk)  spolerørslangerørspiral  (prevensjonsmiddel, ofte the coil) spiral (også: coil (poetisk eller gammeldags) larmtummelrørevirvar)
respect 1. respektaktelseærbødighet 2. hensynoppmerksomhet 3. henseende 4. hilsen
calamity kalamitetkatastrofeuhellulykkeelendighet
scorn 1. forakthån 2. gjenstand for forakt/hån
oppressor undertrykker
contumely (gammeldags) krenkelsehånforhånelse
pang 1. stikkende smertestikk 2. sting 3. kval
delay 1. utsettelse 2. forsinkelse 3. sommelnøling
insolence uforskammethetfrekkhetskamløshetformastelighet
spurn 1. foraktavvisning 2. (gammeldags) spark
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
quietus 1. død 2. befrielse 3. nådestøtdødsstøt 4. stoppslutt
bodkin 1. trekkenålsnørenål 2. lang hårnål 3. sylpren 4. (gammeldags) (liten) dolk
fardel 1. (gammeldags) bylt 2. (gammeldags, overført) byrdesorgulykke 3. (zoologi) bladmage (tredje mage til en drøvtygger)
grunt grynte (frem)snøfte (frem)
weary 1. trettutslittutkjørt  (gammeldags) kjedeliganstrengendetrettendekjedsommelig 3. (skotsk) sørgeligbedrøvelig
dread 1. fryktbevenengstelse 2. gruskrekkredsel
bourn 1. (poetisk) mål 2. (gammeldags) grense
puzzle 1. forvirresette fast 2. bry hjernen singrublegjøre seg hodebry
ill 1. onde 2. skadeulykke 3. (flertall) ulykkermotgangmisforholdprøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5.  (mest dialekt) ondesykdom
conscience samvittighet

native 1 innfødt, innenlandsk 2. naturlig forekommende, jomfruelig, gedigen, ren, ublandet
hue 1. fargekulør 2. fargetoneavskygningfargeskiftning, skjærnyansesjattering (også overført) 3.  (gammeldags eller poetisk) utseendeform 4. (gammeldags eller poetisk) lødhudfargeteint
resolution 1. besluttsomhetbestemthetfasthetviljestyrke 2. resolusjonbeslutningvedtakforsett 3.  (i fysikk e.l.) oppløsningoppløsningsevne 4. (høytidelig) løsning
sicklied står ikke i ordboken, men ser ut til å være en slags verbifisering av adjektivet sick – syk.
cast 1. avstøpningavtrykk 2. formstøpeform 3. gips(bandasje) 4. kast 5. kastutleggingutkasting 6. dusk (på fiskestang) 7. utseendefremtoninglegningpregtype 8. anleggstøpning 9. anstrøkskjærsnevtone 10. regningaddisjon 11. skjeling 12. (jakt) forklaring: leting utført av hunder over et stort område for å finne spor 13. (zoologi) oppgulp hos fugl 14. (zoologi) avkastet slangeham 15. (zoologi) avkastet hud hos insekter 16. (zoologi) felte fjær
enterprise 1. dristig foretagende (eller tiltak)vågestykke 2. (forretnings)foretagendeforetakbedriftvirksomhet 3. initiativforetaksomhetdriftighetarbeidsviljevirketrang
pith 1. (botanikk eller zoologi) marg 2. forklaring: det hvite i sitrusfrukter 3. (gammeldags) ryggmarg 4. (overført) kjerne 5. vigørenergiliv
awry 1. sneipå sneivridd 2. feilgal
orison (gammeldags) bønn

Kommentar til teksten

Teksten står godt på egne ben. Full tyngde får den imiidlertid når man ser den i sammenheng med stykket den er en del av. Det er Hamlet, tankens mann og ikke handlingens mann, som her setter ord på hvor vondt det er å leve i disse kvalene han gjennomgår. Han vet at onkelen har drept faren, og at han har giftet seg med moren og med det blitt konge i landet, og han vet at han er alene om å ha denne kunnskapen. Det er både på det personlige plan og for landet forferdelig, det er farens morder som er morens nye ektemann, og dermed Hamlets stefar, og det er også en morder som ulovlig har tatt makten og blitt konge av Danmark. Hamlet vet han må gjøre noe med dette, han må handle, men i store deler av stykket er det kvalene Hamlet gjennomgår som er hovedsaken. Det å vite at man må gjøre noe, men ikke helt vite hva, og hvordan.

Selv om ytterst få har samme grunner for sine kvaler som Hamlet har, er disse tankene og ordene Hamlet setter på dem noe mange mennesker kan relatere seg til. Veien til selvforakt for ham er kort, han vet han er udugelig så lenge han ikke får gjort det han må, og han får seg ikke til å gjøre det, men går rundt og tenker hvor vanskelig alt er for ham. Dette øker selvforakten, som vi også ser i noen av de små utdragene jeg her har postet, særlig for eksempel denne: Prompted to my revenge by heaven and hell,/ Must, like a whore, unpack my heart with words, Men det er jo ikke bare å ta hevn, heller. Han vet det er enorm risiko, og han vet ikke er noen annen utvei enn å drepe stefaren, eller å selv bli drept.

I disse kvalene har Hamlet enda en utvei. Det er å gjøre slutt på det alt sammen. Hamlet vet det er en handling han er sikker på å klare, og det er å ta sitt eget liv.

Dette er den store monologen om å være eller ikke være, å leve eller dø, det største spørsmålet å stille seg. Særlig på engelsk blir dette spørsmålet satt frem svært fyndig, med 6 enstavede ord, 5 av dem på to bokstaver: to be, or not to be. Det er det samme spørsmålet Albert Camus behandler rett etter andre verdenskrig, det eneste spørsmålet verd å stille, hvorfor ikke ta selvmord? Men for Camus mer enn for Shakespeare virker dette å være et reelt spørsmål, selvmordet et reelt alternativ. Shakespeare lever helt på begynnelsen av 1600-tallet, en tid religion ennå gjorde selvmord til et ikke-spørsmål. Det venter evig fortapelse. I Dante er selvmordet vel så ille som andre mord, man skal ikke ta liv, heller ikke ens eget.

Så for Hamlet er det ingen alternativ til livet. Jeg leser ham ikke som om han overveier selvmordet. For ham er spørsmålet være eller ikke være, mer om å ta konsekvensen av utfordringene livet byr på. Det er mer et spørsmål om å handle eller ikke handle, om å prøve, eller å gi opp. Handlingen er å leve aktivt, å gi opp er ikke å ta selvmord, men å leve apatisk, og ikke forsøke å gjøre noe med problemene man har. Av karakter er Hamlet en grubler, så det gjør spørsmålet om handling og tanke veldig aktuelt for ham. I store deler av stykket går han altså bare rundt og setter ord på sine kvaler og lidelser. Man kan kritisere ham for det, men denne kritikken kan man vite Hamlet også gir seg selv, bare i enda sterkere og mer velartikulert grad.

Som en kuriositet vil jeg ta med at linjen Or to take arms against a sea of troubles blir diskutert i programmet om metaforer på BBC, In our time. Professoren som snakker, ler litt av det, for det er en blanding av to metaforer, og om man møter en sjø av trøbbel, så griper man ikke til våpen. Men programleder Melvin Bragg vil ikke gå med på det, og mener det gir utmerket mening, to metaforer lagt oppå hverandre, først sea of troubles som et bilde på alle problemene, så take arms som et bilde på det å kjempe mot dem. Det er den gamle konflikten mellom å insistere på å lese bokstavlig, og å insistere på å lese etter meningen med ordene. En metafor er altså å bruke noe som et bilde på noe annet, der det er egenskapen til tingen og ikke tingen selv som er poenget.

Ellers er det bare å skaffe seg en av mange lett tilgjengelige utgaver av Hamlet, og lese stykket igjen eller for første gang. To be or not to be er en av teaterhistoriens største monologer, og den finner sted i et stykke som kan gjøre krav på å være det beste som er skrevet.

Das trunkene Lied, av Friedrich Nietzsche

I dag skal vi presentere et dikt skrevet av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche (1844 – 1900). Han er suverent mest kjent og betydningsfull som filosof og tenker, men han skrev også dikt. For meg er han en nøkkelperson i overgangen mellom den gamle og den moderne verden. Han er den første sanne modernist, og da mer i tanker, enn i uttrykk. Hans berømte Gud er død markerer ikke bare et oppgjør med kristendommen og et nei til religionen, det oppgjøret hadde mange andre gjort også. Nietzsche er den første som peker på de fulle konsekvensene av dette. For med mangel på Gud, mangler også det faste punkt hvor man kan skille rett og galt, godt og vondt fra. Uten en allvitende Gud til å definere det for oss, blir slike spørsmål atskillig mer problematiske, og i følge Nietzsche blir de helt umulige.

Merk også at Nietzsche er virksom mot slutten av 1800-tallet, samtidig med den russiske romanforfatteren Fjodor Dostojevskij. Dostojevskij skriver samtidig at om Gud er død, er alt tillatt, og Dostojevskij bruker sine store romanprosjekt med Brødrene Karamsov på toppen til å vise hva konsekvensene blir i en verden uten religion. Samtidig sier altså Nietzsche at Gud er død, og at religionen ikke lenger kan finnes som den gjorde. Og Nietzsches syn har blitt værende. Kristendommen og andre religioner finnes fortsatt, selvfølgelig, men den har ikke lenger autoriet til å definere rett og galt her i verden.

Og så kan man diskutere i hvilken grad denne moralens forfall var årsak til første og andre verdenskrig, til Mussolini og Hitler, til konsentrasjonsleire og holocaust. Nazistene brukte Nietzsche som sin yndlingsfilosof. Det er urettferdig mot Nietzsche, kanskje, men når man leser ham ser man at nazistene ikke var idioter. Det er absolutt et slektskap mellom tenkemåten.

Når det er sagt, trenger man slett ikke være nazist for å ha glede av Nietzsche. Dette er en tankekraft som tør stirre livsbetingelsene i hvitøyet. Han velger ingenting for at livet skal bli lettere å  leve, men tar alt så grusomt som det er. Det er en besettende kraft i tenkingen hans, og i tekstene hans. Det gjelder også i diktene, der jeg har valgt Das trunkne Lied, eller «fyllesangen». God forlystelse.

Das trunkene Lied

O Mensch! Gib Acht!
Was spricht die tiefe Mitternacht?
«Ich schlief, ich schlief —,
Aus tiefem Traum bin ich erwacht:—
Die Welt ist tief,
Und tiefer als der Tag gedacht.
Tief ist ihr Weh —,
Lust—tiefer noch als Herzeleid:
Weh spricht: Vergeh!
Doch alle Lust will Ewigkeit —,
— will tiefe, tiefe Ewigkeit!»

fra Ecce homo (1888)

Min oversettelse

Den drukne sang

O menneske! Gi akt!
Hva sier den dype natt?
«Jeg sover, jeg sover —,
Av dype drømmer er jeg vekket :—
Verden er dyp,
Og dypere enn dagen tenkte.
Dyp er dens vemod —,
Lyst — enda dypere enn hjertesorg:
Vemodet sier: Forgå!
Dog vil alle lyster evighet  —,
— vil dyp, dyp evighet!»

Kommentar til oversettelsen

Å oversette Lied trenger man kanskje ikke, Lied går på norsk også.

Jeg oversetter Weh med «vemod», etter først å ha brukt «ve» i linje 7. Årsaken er at ordet kommer igjen to linjer nedenfor, og der går det ikke med det norske «ve». Linje 8 har noen små utfordringer. Noch betyr vanligvis «enda» eller «ennå», og jeg forsøkte først en friere gjendiktning med «Lyst – dypere nok enn hjertesorg», men endte opp med en mer originaltro variant. Jeg oversetter Herzeleid med «hjertesorg», det beholder i alle fall ordet hjerte. Linje 8 er også atskillig mer elegant på tysk, der Weh og Vergeh både rimer og lydlig står svært nær hverandre.  Vemod og forgår gir ikke det samme.

Det er som jeg vil skrive den siste evighet med stor bokstav – vil dyp, dyp Evighet.

Kommentar til diktet

Jeg skriver i innledningen om Nietzsche som den første, sanne modernist. I enda større grad er han kanskje den første eksistensialist. En annen som kan gjøre krav på den betegnelsen, er dansken Søren Kirkegaard. Han skriver et sted at å gi seg hen til filosofien, er å kaste seg ut på 1000 favners dyp. Jeg har alltid sett på dette som en stor skrekk, at han uttrykker høydeskrekken og hjelpeløsheten av å svømme på toppen, mer enn at man bare kan få med seg overflaten der det finnes stor dybde.

Det er i alle fall min tolkning av Kirkegaard som passer her i diktet til Nietzsche. Dypet det er snakk om er ikke noe positivt dyp, og evigheten må ikke forstås som noe gledelig, men som en avgrunn. Dette er mennesket alene i natten, vekket fra sine drømmer, og stilt overfor livsbetingelsene.

Taushet, av Fjodor Ivanovitsj Tiutsjev

Denne posten er pusset opp i uke 25, 2016. Lagt til er foreløpig transkripsjon og gloseliste. Oversettelsen er forbedret, og jeg har også endret på kommentarene til den. Jeg har også endret skriftstørrelsen og font på overskriftene. Tittelen på diktet har jeg også endret fra silentium til taushet. Det er ingenting ved det russiske ordet moltsjanie som gjør det nødvendig å bruke et slikt lite brukt fremmedord på norsk.

*

Russisk dikt. Det er skrevet av F. I. Tiutsjev (1803 – 1873). Tiutsjev ble født inn i en gammel, russisk adelsfamilie i nærheten av Bryansk, der han ble opplært konservativt og patriotisk hjemme på godset. Han flyttet siden til Tyskland, der han ble boende store deler av sitt liv, og kom i kontakt med tyske diktere som Heinrich Heine og filosofer som Friedrich W. J. von Schelling. Kanskje er det dette som gjør Tiutsjev mer ettertenksom og filosofisk i diktene sine, enn andre mer følelsesladde og umiddelbare russiskediktere?

Молчание!

Молчи, скрывайся и таи
И чувства и мечты свои —
Пускай в душевной глубине
Встают и заходят оне
Безмолвно, как звезды в ночи, —
Любуйся ими — и молчи.

Как сердцу высказать себя?
Другому как понять тебя?
Поймёт ли он, чем ты живёшь?
Мысль изреченная есть ложь.
Взрывая, возмутишь ключи, —
Питайся ими — и молчи.

Лишь жить в себе самом умей —
Есть целый мир в душе твоей
Таинственно-волшебных дум;
Их оглушит наружный шум,
Дневные разгонят лучи, —
Внимай их пенью — и молчи!..

1830

Min trasnkripsjon

Moltsjanije!

Moltsji, skryvaisja i tai
I tjustva i metsjty svoi  —
Puskaj v dusjevnoj gluine
Vstaiut i zakhodjat one
Bezmolvno, kak zvezdy b notsji, —
Liubujzja imi – i moltsji.

Kak serdsu vyskazatj sebja?
Drugomu kak ponjat tebja?
Poimjot li on, tsjem ty zjivjosj?
Mysl izretsjennaja jest lozj.
Vzryvaja, vozmutisj kliutsji, —
Pitaisja imi — i moltsji.

Lisj zjit v sebje samom umej —
Jest tselyj mir v dusje tvoej
Tainstvenno-volsjebnykh dum;
Ikh oglusjit naruzjnyj sjum,
Dnevnyje razgonjat lutsji, —
Vnumaj ikh penjiu – i moltsji!..

Min oversettelse

Ti stille, skjul og hold hemmelig
Både følelsene og drømmene dine —
Måtte de i dypet av sjelen
Reise seg og vandre
Stumme, som stjernerne om natten —
Beundre dem – og ti stille.

Hvordan uttrykke seg til et hjerte?
Hvordan skal andre forstå deg?
Forstår han noe om hva du lever med?
En tanke uttrykt er løgn.
Rører du rundt så forarger du kildene —
La deg få næring fra dem – og ti stille.

Vit bare å kunne leve med deg selv —
Det er en hel verden i din sjel
Hemmelige trylletanker;
Blir gjort døve av ytre støy
Daglige jaget av stråler —
Vær oppmerksom på sangen deres – og ti stille!..

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er forbedret etter mitt første forsøk tilbake i 2009. Jeg har også laget til en egen gloseliste under så det er lett å finne frem i de vanskelige ordene, og man kan se hvilke alternativer det er for oversettelsen.

Скрывайся er imperativ til et verb som betyr «holde seg skjult» (se gloselisten). Пускай er en alternativ form for Пусть, som betyr noe sånt som «må/måtte» i betydningen «måtte det bli fint vær i kveld, slik at vi kan…» Den sjeldne formen оне har jeg nå funnet ut av. De har forklaringen på russisk wikislovar, det var som jeg tenkte en flertallsform for он, она, оно, они (han, hun, det), en variant av они, altså «de» på norsk. Jeg ser også jeg har fått en hyggelig kommentar fra Arni Thor Sigurdsson, der det blir oppgitt at оне er en gammel flertallsform for 3. person hunnkjønn. I samme linje står verbet заходят som har litt forskjellig betydning etter om det er perfektivt eller imperfektivt (med perfektivt parverb зайти, og ganske mange betydninger, «stikke innom», «gå bak», «gå rundt» er noen av dem). Her er det det perfektive verbet som gjelder, da er det «å begynne å gå», som det også kommer frem av gloselisten. Любуйся er ikke imperativ, refleksiv form av Любить («å elske»), slik jeg først skrev, men av любоваться. Det betyr å beundre. Verbet tar instrumental, noe som forklarer formen ими for dem (egentlig «med dem»). Med dette skulle meningen i første strofe endelig være helt klar: Du skal holde skjult dine følelser og drømmer, la dem stå opp selv der i dypet av sjelen din, stumme som stjernene om natten, du skal beundre dem – og tie.

Другому как понять тебя? viser muligheten for økonomi i det russiske språket. Другому er dativ av Друг, som betyr «andre», i dativ «til andre». как понять тебя betyr ordrett «hvordan forstå deg»? Den russiske setningen blir perfekt forstått av alle russere, mitt tilsvarende forsøk på norsk blir litt uvanlig og vanskelig. Взрывая er en partisippform av взрывать, (pf. взорвать), som kan bety «sprenge» eller «få til å eksplodere» eller «spa opp» (sjekk glosene). возмутишь er andre person presens av возмутить, som betyr «opprøre, forarge» eller «oppgvigle». ключи er flertall av ключ, som enhver moderat russiskkyndig vet betyr «nøkkel», men det kan også bety «kilde» (eller oppkomme, ille og olle), som jeg tror det gjør her. De siste to linjene i dette verset er vanskelige å få riktig på norsk, det er vanskelig å finne ord som sier det samme på samme måte, men jeg tror det betyr at om du styrer rundt med disse store spørsmålene og tingene blir det bare rot, du irriterer bare det du forsøker å finne ut av. I stedet skal du la disse tingene forsyne deg, de skal være kilden du øser av og har glede av. Så skal du tie stille. Hele strofen handler om at det ikke går an å overføre store, kompliserte tanker fra en til en annen, sentrert om den berømte midtsetningen «en tanke uttrykt er løgn».

Jeg antar дум er genitiv flertall av дума, som betyr tanke. оглушит betyr «gjøre døv», «slå i svime, bedøve» eller «svimeslå, lamslå». шум betyr «bråk» eller «støy». Дневные blir i kunnskapsforlagets ordbøker oversatt med varianter av «dags-, formiddags- og ettermiddags-«, mens разгонят er tredje personsformen i presens av verbet разгонять, (pf. разогнать), og betyr «spre, splitte, drive fra hverandre» eller «oppløse», «spre», «jage bort» og flere andre lignende betydninger. лучи er flertall av луч, som betyr «stråle». пенью får jeg til å bli en dativsform av hannkjønnsordet пень, og det betyr «trestubbe, stubbe», (i overført betydning) «treskalle, tosk» eller «ufølsom person». Innen jeg har funnet en bedre og sikrere oversettelse, velger jeg å hoppe over dette ordet.

Gloser

молчание -> taushet, stillhet

скрывайся -> скрываться нсв 1.-4. см скрыться 5. (прятаться где-л.) holde seg skjult 6. от кого-л. (избегать встреч с кем-л.) unngå nn 7. разг. (держать в тайне свои мысли, намерения) holde sine tanker {hensikter} for seg selv; gjøre sitt hjerte til en røverkule 8. (иметься – о чём-л. незаметом) ligge (skjult) 9. за Т. (корениться) stikke under

таи -> таить 1. (держать в тайне) hemmeligholde; skjule, dølge (скрывать) 2. (питать) nære; ~ злобу 3. (заключать в себе) romme, innebære

глубине -> глубина 1. dybde 2. в глубине леса (dypt) inne i skogen 3. морские глубины havets dyp 4. перен. (о мысли, чувстве и т.п.) dybde

заходят -> заходить II 1. (начать ходить) begynne å gå 2. (заколебаться) disse, riste

безмолвно -> безмолвный книжн. taus, stum: stille, tyst, ordløs; (онемевший – тж) målløs; stilltiende (о договорённости)

Любуйся -> (по-)любоваться Т, на В beundre; ~ картиной, ~собой

высказать <нсв высказывать> uttale, ytre, si; ~ своё мнение, желание, предложение

изреченная -partisipp-> изречь <1. ед. изреку> <нсв изрекать> ytre, uttale, mæle (til dette ordet står linjen i Tiutsjevs dikt som eksempel på bevinget ord, oversatt med «er tanken uttalt, er den løgn»)

Взрывая -imperfektiv gerundium-> взрывать I (вести взрывные работы – тж) skyte; взорвать 1. sprenge, eksplodere; sprenge i lufta 2. få til å eksplodere, bringe ut av fatning» eller «få til å eksplodere» ; взрывать II взрыть <1. ed. взрою> spa opp; снарядв взрыли землю granatene har pløyd opp jorda

возмутишь -> возмутить <нсв возмушать> 1. (привести в негодование) opprøre, forarge 2. уст. (побудвить в восстанию) oppvigle

ключи -> ключ I nøkkel II (источник) ille, olle, kilde

Питайся -> питаться 1. (есть) ernære seg av, leve av; spise(получить питание) 2. (получить что-л. необходимое) få tilførsel av, bli forsynt med; næres перен. озеро питается двумя реками

Лишь I частица (только) bare, kun; først (не ранее чем) II союз (едва, как только) så snart som, straks

умей -> уметь нсв (+инф) kunne; forstå (понимать, как надо что-л. успешно делать)

волшебных ->волшебный 1. (магический) trylle- 2. перен. (чарующий) fortryllende, magisk, eventyr-

дум -genitiv flertall-> дума 1. (мысль) tanke 2. (род стихотворения) ballade 3. duma (kommunestyre i russiske byer før 1917; государственная дума riksduma (Russlands nasjonalforsamling 1905 – 1917)

оглушит -> оглушить <нсв оглушать> 1. (звуком) gjøre døv 2. (ударом) slå i svime, svimeslå, bedøve 3. (ошеломить) lamslå, svimeslå

Дневные -> дневной прл 1. dags-; formiddags-; ettermiddags- 2. (за день) dag-, dags- 3. (о животных, насекомтх) dag-

разгонят -> разогнать <св разгонять > 1. (заставить разойтись, разбежаться) spre, splitte, drive fra hverandre 2. (организацию и т.п.)oppløse 3. (тучи и т.п.) spre 4. (скуку и т.п.) fordrive, drive {jage} bort 5. (ускорить ход, движение) få noen/noe opp i (en) fart 6. разг. (уволить) gi noen (flere personer) sparken 7. полигр. spatiere 8. разг. (удлинить) tøye, tvære ut

лучи -> луч 1. (полоска света) stråle (тж перен.) 2. мн. физ. stråler

пенью -> пение sang, synging

Min kommentar

Oversettelsen skal nå være ganske korrekt, og det er nå også lagt til en gjendiktning til slutt. Det er et berømt dikt jeg har tatt fatt på i dag. Russere med utdannelse kan det gjerne utenatt, i hvert fall de to første linjene: Молчи, скрывайся и таи/ И чувства и мечты свои, eller ti stille, skjul og hemmelig,/ både følelsene og drømmene dine. Det er filosofisk tenkt og skrevet, resten av diktet underbygger det, men i Russland og det senere Sovjetunionen har det også en konkret klangbunn. I et land med et sterkt hemmelig politi og utstrakt sensur, kan det lønne seg å holde litt skjult hva man egentlig tenker og mener. Ved å sitere det fra diktet til Tiutsjev, ufarliggjør man det litt, og kan styre unna å svare på ubehagelige spørsmål.

Linje 4 i strofe 2 er også berømt: Мысль изреченная есть ложь, eller Er tanken uttalt, er den løgn. Det står i ordboken som bevinget ord, under изреченный,  et adjektiv avledet av verbet изречь. Også det er med på å underbygge at man ikke skal buse ut med alt man vet, det er bedre å holde litt inne. Setningen inneholder også litt dyp filosofi, om mening og språk, at språket ikke alltid strekker til for å uttrykke den meningen vi har. Mange har vel gjort den erfaringen, at de har sagt noe, men så merker at dette ikke kom ut sånn som det var tenkt, eller ikke ble oppfattet sånn det var håpet.

Tiutsjev argumenterer for at vi skal holde igjen med alle tanker. Sjelen er dyp, et menneske rommer mye, man skal ikke forsøke å forklare alt. En del ting er best bare å la være i fred. Det som rører seg i dypet av sjelen, blir bare forstyret og ødelagt i møte med hverdagens larm og støy, det har det bedre der det kommer fra. Det er best å tie stille.

Min gjendiktning

Som alltid i mine gjendiktninger gjelder det om å få et dikt som kan fungere litt på norsk. Jeg legger vekt på å få rimene på plass, og lar det gå på bekostning av rytmen.

Stillhet

Ti, og hold hemmelig i sinnet
Følelsene og drømmene dine —
Måtte de i dybdene av sjelens bunn
Reise seg og vandre rundt
Stumme, som stjernerne i nattens ly —
Beundre dem – hold munn og ti.

Hvordan til hjertet å uttrykke seg?
Hvordan få andre til å forstå deg?
Forstår han noe om hva du lever hver dag?
En tanke uttrykt er løgn og bedrag.
Rører du rundt vil kildene forarget bli —
La deg få næring fra dem – og ti.

Vit bare å kunne leve med deg selv —
Det er en hel verden i din sjel
Hemmelige trolldomstanker;
Blir gjort døve av larm som banker
Daglige jaget av stråler stri —
Vær oppmerksom på sangen – hold munn og ti!..