The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

Die Spröde, av Johann W. von Goethe

Diktet av Goethe vi skal ta for oss i dag er det første fra Weimar-perioden, det som passer inn i det som har fått navnet Weimar-klassisismen. Vi er godt inne på 1790-tallet, Goethe nærmer seg 50 år, bor i Weimar, og står i brevveksling med Schiller. Denne brevvekslingen skulle forme Goethe veldig. Og derigjennom forme tysk litteratur- og kulturhistorie. Goethe var blitt en moden mann, den ungdommelige skapertrang og vilje til å gripe verden og å endre den, var erstattet av den modne manns ro og ønske om å bevare tingene som man kjenner dem. Goethes ungdom var Sturm und drang, følelsesmessige stormer og politisk og kulturell virketreng, den modne Goethe var ønske om harmoni og skjønnhet og sannhet. Det mente Goethe å finne i den gamle antikken, en mening preget av å være oppvokst i et klassisk hjem, og av en reise til Italia og Roma på slutten av 1780-tallet.

Det klassiske i diktet Die Spröde (Den reserverte) ser vi i diktets tema og motiv, det pastorale, gjeterjenta og beilerne. Diktet er ikke noe langt, og gir seg ikke ut for å være noe krevende eller viktig, men heller et uttrykk for en litt mystisk og litt utilgjengelig gjeterjente, som heller går og synger med sauene sine, enn å la frierne få det som de vil.

Die Spröde

An dem reinsten Frühlingsmorgen
Ging die Schäferin und sang,
Jung und schön und ohne Sorgen,
Daß es durch die Felder klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bot ihr für ein Mäulchen
Zwei, drei Schälchen gleich am Ort;
Schalkhaft blickte sie ein Weilchen,
Doch sie sang und lachte fort,
So la la! le ralla!

Und ein andrer bot ihr Bänder,
Und der dritte bot sein Herz;
Doch sie trieb mit Herz und Bändern
So wie mit den Lämmern Scherz,
Nur la la! le ralla!

Den reserverte

I den reneste vårmorgenen
Gikk gjeterjenta og sang,
Ung og skjønn og uten sorger,
Gjennom åkerne det klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bød henne en liten munn
To, tre småsau med på stedet;
Spøkefullt kikket hun en liten stund.
Dog sang og lo hun bort,
Så la la! le ralla!

Og en annen bød henne bånd,
Og den tredje bød henne sitt hjerte;
Dog hun bedrev med hjerte og bånd
Slik som med lammene spøk,
Bare la la! le ralla!

Språk, form og innhold

Formen er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Oddetallslinjene har trykklett utgang, partallslinjene trykktung. Så det blir tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam x2. Den siste linjen er et tillegg, en trall, jeg vil si den trokeiske versefoten skal følges også her, men her bare med tre takter.

An dem reinsten Frühlingsmorgen
Ging die Schäferin und sang,
Jung und schön und ohne Sorgen,
Daß es durch die Felder klang,
So la la! le ralla!

Trykkfordeling, første strofe, Die Spröde

Merk at når man søker på nettet kommer det opp en side, schwaben-kultur, der teksten er presentert som en lieder, og der den metriske formen er beskrevet som daktyler. Siden ser pålitelig ut, med korrekt faktainformasjon, og skikkelig oppsett, men det virker på meg merkelig at denne teksten skal kunne passe inn i en daktylsk versefot. Det vil si tung-lett-lett, typisk sånn som enstavede norske substantiv i bestemt flertall, skapene, byene, tingene, tung-lett-lett. Skulle det vært noe, måtte vel denne liederen være anapest? Det vil si lett-lett-tung, slik som ordet anapest selv. Jeg hørte gjennom noen versjoner av Hugo Wolfs tonsatte sang til teksten, men der var ikke betoningen av stavelsene så markant. Poenget til nettsiden schwaben-kultur er at den metriske formen er identisk til den til Die Bekehrte, som er liederen som følger, og som står i par til den. Jeg er enig i det, men jeg ville ikke kalt det daktyler.

Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim. Formen og rimene er konsekvent gjennom alle tre strofene. I tillegg til hovedrimene ved utgangen av linjene er det tilløp til innrim og bokstavrim inne i strofene. Bokstavrim har vi i Schäferin – sang – schon – Sorgen i strofe 1, Schäfchen- Schalkhaft i strofe 2, men det er bare det andre bokstavrimet som er fullverdig. Skal det være ordentlig, skal alle konsonanter før første vokal være like. Det er det som er den gamle norrøne og klassiske alliterasjonen. Innrimene er heller ikke fullverdige, men diminutivene Mäulchen-Schäfchen-Weilchen har lydlig slektskap i strofe 2, og andrer rimer på Bänder vel så godt i første linje i strofe 3, som Bänder rimer på sitt egentlige rimord, Bändern, i utgangen av linje 3.

Oversettelse

Tittelen på diktet er alltid viktig å få oversatt godt. Die Spröde har ikke noen opplagt norsk oversettelse. Grunnbetydningen er sprø og skjør. Når det blir brukt om en person, betyr det at vedkommende er avvisende, utilgjengelig, lukket og reservert. Gjeterjenta i diktet er nettopp lukket og reservert, slik hun avviser alle frierne sine. Jeg kaller diktet Den Reserverte i min oversettelse, også fordi diktet har slektskap med Den omvedte (Die Bekehrte), som jeg skal poste neste gang. Men norske Den reserverte er ikke i nærheten av å være en så god tittel som tyske Die Spröde.

Diktet har også noen generelle vanskeligheter i oversettelsen. Det gjør rikelig bruk av dimminutiv, tysk verkleinerungsform, noe vi ikke har på norsk. Så en oversetter må velge om han/hun bare skal ignorere dimminutiven, eller legge til et ekstra ord, «liten». Dimminutiven er også en kjæleform, så det er ikke dekkende bare å skrive «liten munn» for Mäulchen heller. Det er også et spørsmål hva en oversetter skal gjøre med trallen i siste linje i hver strofe. Dette er ord der klangen er poenget, selvsagt, det er ord som ikke har noen mening. Men det første ordet i trallen har alltid en mening, so er så, og nur er bare. Jeg heller mot å oversette disse ordene, eller «oversette», i hermetegn, mens jeg lar resten av trallen stå som den gjør på tysk. I gjendiktningen beholder jeg den tyske ordlyden.

I første strofe oversetter jeg preposisjonsuttrykket An dem med i den. Jeg synes alle preposisjoner skurrer på norsk i denne sammenhengen, vi sier ikke i en morgen, vi sier en morgen. Her skal det imidlertid ikke bare være en morgen, det skal være den reneste vårmorgenen, og da er det ikke så lett å unnslippe preposisjonen. Så: I den reneste vårmorgenen. Problemet er så stort at jeg i gjendiktningen legger til en trykklett opptakt, og skriver Det var en ren og vårlig morgen. Fjerde linje i denne strofen har jeg omskrevet litt. Direkte oversatt står det: At det gjennom åkern/markene (Felder) klang.

Andre strofe har en vanskelighet jeg ikke kan garantere for at jeg har klart å overvinne. Først ut er navnet Thyrsis, et navn som er det samme på norsk og tysk, selvsagt, men navnet er så spesielt at det ikke kan kalles tilfeldig valgt. Jeg har nøstet litt opp i hva det kan være, det er antikt, gresk, og også brukt av Vergil, i hans syvende eclogue. Opprinnelig er det tittelen på et dikt av Theocritus. eller Theokrit, som vi vel kaller ham på norsk. Ingenting av dette kjenner jeg direkte, bare av omtale. Thyrsis er en gjeter, og passer derfor inn i det pastorale motiv, og at han er gammel og gresk, passer inn i det klassiske. Lenger enn det greide jeg ikke å komme i forsøket på å finne ut hvorfor Goethe bruker dette navnet i diktet. Uansett byr denne Thyrsis gjeterjenta på en «liten munn», ein Mäulchen, og om det er en munn å kysse på, eller noe å spise, skal ikke jeg uttale meg om, annet enn at jeg tror det er det første. Det er en omskriving for at han vil ha henne. Linje to i denne strofen er mystisk for meg. Direkte oversatt er det To, tre småsau (Schäfchen) likt (gleich) på stedet (am Ort). Men det gir ikke noen god mening på norsk. Det er forskjeller i hvordan tyskerne bruker sitt gleich, og hvordan vi bruker vårt tilsvarende «lik». Antagelig er det slik at Thyrsis byr med to-tre sau der på stedet, i tillegg til munnen sin, altså han legger på en liten gave for å få henne. Det passer med at Thyrsis er gjeter, sånn kjennere av antikk litteratur vil vite. Da gir det god mening at gjeterjenta skjemteaktig kikker på ham en liten stund, før hun ler og synger frieriet bort.

I tredje strofe er det en annen som byr henne bånd, i flertall (Bänder), og en tredje en som i rene ord byr henne hjertet sitt. Men hun driver med både hjerter og bånd, som hun driver med lammene sine, bare spøk. Her passer det å oversette den siste trallen med bare tra-la-la, det er betydningsinnhold i tyske nur (bare), der. Ellers hadde ikke denne strofen noen vanskeligheter i oversettelsen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsordene er markert med fet skrift.

spröde (adj.) 1. sprø, skjør; 2. (om hud) sprukken; (stemme) ru. 3. (om person) avvisende, utilgjengelig, lukket, reservert.
Schäferin -> Schäfer der, -s/-; gjeter, hyrde.
Feld das, -(e)s/-er; felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet
bot pret. av → bieten (bietet, bot, hat geboten, tr., refl.) by, tilby, by på
Mäulchen das, -/; liten munn.
Schäfchen, Schäflein das, -s/-, lam, lite får; (overført) hjord, flokk;
Schalkhaft — treff på norsk-tysk –> skjelmsk schelmisch, neckisch, schalkhaft.
blickte -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse;
Weilchen das, -s/-; kort stund, øyeblikk.
Bänder -> I. das Band, -(e)s/Bänder (flt. -e se pkt. 4). 1. bånd; ordensbånd, transportbånd. 2. beslag, feste. 3. smal klippeavsats. 4. flt. die Bande (overført, poetisk); lenker, bånd (vennskapsbånd
trieb -> treiben (treibt, trieb, hat/ist getrieben, tr. itr) 1. drive (i ulike betydninger) 2. presse, jage, skynde på, mase 3. drive på med, bedrive, holde på med.
Lämmern -> Lamm das, -(e)s/Lämmer. 1. lam. 2. kje, geitekilling.

Kommentar

Det er et klassisk motiv om gjeterjenta som går i fjellene med sauene sine, og som mange vil ha, men ingen kan få. Den er godt kjent også til tonene av Hugo Wolf (1860-1903), fra 1891. Diktet står i par med det følgende Die Bekeherte (den omvendte), der morgen er skiftet ut med aften, tredje person (gjeterjenta) er skiftet ut med første (jeg). og gutten blåser i fløyten sin, og det vel kan se ut som at den reserverte (die Spröde) ikke er så reservert lenger (Die Bekehehrte). Antall strofer og oppbygningen av dem er identisk.

Mer om Die Bekeherte kommer neste gang. Om Die Spröde har jeg også sagt nok. Denne gjeterjenta (Schäferin) er litt lukket og reserert, hun lar seg ikke fange av beilerne, og lar seg ikke fange av mine ord.

Min gjendiktning

Den tyske objektsformen for 3. person entall, hunkjønn, er ihr, et enstavelsesord. Det tilsvarende norske henne har to stavelser. Jeg løser det av og til ved apostrof, ‘ne eller ‘na, om diktet blir lest høyt, skal det gå fint. I mange dialekter er det slik det gjøres, jeg så ‘a, eller eg såg na. Men skriftlig ser det litt fremmed ut. Jeg prøver derfor av og til å bruke subjektsformen hun, noe som ikke er grammatisk riktig, men som kanskje kan forsvares, siden det for mange av de andre pronomene ikke lenger skilles mellom subjektsform og objektsform. Det gjelder for eksempel tredje person hankjønn, der det er helt vanlig å bruke han både i han så meg og i jeg så han. Problemet finnes i dette diktet i første linje i strofe 2. Jeg kan unngå problemet med å skrive «Thyris bød henne en munn», i stedet for «Thyris bød hun på en munn».

I tredje strofe er det et innrim jeg ikke får over: Und ein andrer bot ihr Bänder, andrer mot Bänder. Det er et halvrim, men det klinger vel så bra som det egentlige rimet i strofen Bänder – Bändern. Det er rimet er nominativ flertall mot dativ flertall. Jeg har landet på en litt haltende løsning, der selv.

Den reserverte

Det var en ren og vårlig morgen
Gjeterjenta gikk og sang,
Ung og skjønn og ingen sorger,
Så det gjennom marken klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bød henne munnen
Noe sau i samme trekk;
Skjelmskt hun kikket lurt den stunden.
Dog hun sang og lo det vekk ,
So la la! le ralla!

Og en annen bød å binde,
Og den tredje hjertet bød;
Dog hun drev med hjertebindet
Som med sine sauer spøk,
Kun la la! le ralla!

ES2019

Forrige: Christel Neste: Die Bekehrte Alle: Goethe

Sonett 118, av William Shakespeare – Like as, to make our appetites more keen,

Denne sonetten postes en sommerdag i juni, da alt er på sitt lyseste, men er skrevet en mørk vintermorgen i februar, mens trærne ennå står nakne. I 2014 og 2015 ble det ikke gjort så mye på bloggen, så de fleste av postene fra disse årene har måttet bli etterpostet. Så også med denne sonetten, av William Shakespeare.

Vi er nå kommet til den 118 i rekken. Vi begynner nå å nærme oss slutten på sonettene skrevet til den skjønne ungdom, der ingen kan vite sikkert hvem han egentlig er, og det heller ikke ser ut til å være noe poeng i sonettene. De er ikke biografiske, og legger ikke opp til noen gjettelek om hvem de er skrevet til. I den første utgaven fra 1609 står det at de er tilegnet én W. H., og forskningen har gjort hva den kan for å finne ut hvem denne W. H. kan være, men det vil med kildene som i dag er tilgjengelig aldri være mulig å vite det sikkert. Det er heller ikke noe poeng. Sonettene er skrevet som en idé, her er kjærlighet og elskov skildret i alle sine fasetter, alle følelser og tanker og kvaler og nytelse er satt ord på, det er gitt en klassisk, evig form.

Shakespeare-sonetten er så godt som uten unntak bygget opp med 14 femfotede jambiske verselinjer, med med rimmønsteret abab cdcd efef gg, tre kvartetter og en kuplett. Kvartettene er en samling på fire linjer, kuplettene er to. De italienske sonettene til Petrarca og Dante hadde gjerne to kvartetter og to tersetter, to samlinger på fire linjer, og to på tre. Rimmønsteret der var også annerledes, og de fulgte ikke den femfotede, jambiske linjen. At en verselinje er femfotet jambe betyr at den har fem kombinasjoner av trykklett-trykktung stavelse, det er den trykklette-trykktunge stavelsen som er jamben, mens det at det er fem av dem, betyr at linjen er femfotet.

Som et eksempel kan vi ta første linje i dagens sonett, med de trykktunge stavelsene uthevet: Like as, to make our appetites more keen, eller lest: laik as tu meik ur appteites moa kiin, rytmen skal gå slik, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er en form som har vist seg veldig behagelig for sinnet, og som passer til å uttrykke store, balanserte tanker og følelser, til alvor og ettertenksomhet. De ytterst få av Shakespeares sonetter som ikke følger dette mønsteret, i farten kan jeg bare tenke meg én (nummer 145) , er også litt mer morsom og lettvint skrevet. Det skal til sammen være tre sonetter som ikke følger det typiske mønsteret for dem, et mønster som også var karakteristisk for Shakespeares tid, under dronning Elisabeth i England.

Sonettene får også sin kraft av at de kommuniserer på flere nivå. De er billedrike, og fungerer både i direkte og i overført betydning, og med flere ulike tolkninger, som gjør de 14 linjene alltid uvanlig rike på innhold. Så er det også i denne sonetten, nummer 118, der det billedlig talt er snakk om helse og medisiner, surt og søtt, og hvordan man forer seg selv med medisiner og innretter kostholdet for å forebygge mulig fremtidig sykdom. Det er også hvordan man når man får for mye søtt, vil variere med litt surt og bittert også. I overført betydning gjelder dette også i kjærligheten. Der sykdommen man frykter er problemer i forholdet, eller at forholdet skal ta slutt. Og for å unngå dette, tar man alle mulige medisiner og forholdsregler. Som i det virkelige liv, med medisinene, kan det så være at det nettopp er medisinene som forårsaker sykdommen. I kjærligheten kan det være at man er så redd for å miste sin elskede, at nettopp det gjør at man mister han eller henne, eller har det vondt med kvalene man gjennomlever. Slik konkluderer også sonetten. For ham som er syk av deg, den elskede, virker medisinene bare som gift.

Sonnet 118

Like as, to make our appetites more keen,
With eager compounds we our palate urge;
As, to prevent our maladies unseen,
We sicken to shun sickness when we purge;
Even so, being full of your ne’er-cloying sweetness,
To bitter sauces did I frame my feeding;
And, sick of welfare, found a kind of meetness
To be diseased, ere that there was true needing.
Thus policy in love, to anticipate
The ills that were not, grew to faults assured,
And brought to medicine a healthful state
Which, rank of goodness, would by ill be cured;
But thence I learn and find the lesson true,
Drugs poison him that so fell sick of you.

Min oversettelse

Sonett 118

Som for å skjerpe appettetiten vår,
Forer vi ganen med skarpe smaker;
Som, for å forhindre våre fremtidige sykdommer,
Blir vi syke når vi tar avføringsmidler for å forhindre dem;
Likevel, full som jeg er av din aldri overfylte søthet,
Begynte jeg å spise bitre sauser;
Og, syk av velstand, fant jeg det på en måte passende
Å bli syk, før det var helt nødvendig.
Så, i kjærligheten gjelder det å foreripe
Sykdommene som ikke var, vokste til feil som var sikre,
Og brakte medisiner til en sunn tilstand
Som, proppet av godhet, vil bli dårlig kurert;
Men så lærte jeg og fant lærdommen sann,
Medisiner forgifter ham som ble syk av deg.

Kommentar til oversettelsen

Jeg har i den senere tid lagt meg til å oversette så det blir leselig, heller enn at det blir riktig. Denne sonetten har en god del omskrivinger, som det vil gå frem av disse forklaringene.

De første par linjene har noen ord som kan oversettes på veldig mange måter, som det fremgår av gloselisten under. Jeg omskriver noe for å gjøre meningen klar på norsk. Like as i første linjen er just as, «bare for», eller «på samme måte». Sammensetningen eager compounds blir i Oxford-utgaven av sonettene forklart med sharp-tasting mixtures, på norsk kanskje «blandinger med skarp smak». Urge blir kanskje oppfattet som et moderne ord, men det stammer i følge Oxford Dictionary of English fra 1600-tallet, og kommer fra latin urgere «å presse, drive (to press, drive)». Shakespeare bruker det 35 ganger i skuespillene, og 3 ganger i poesien, som man kan se av denne oversikten hos ShakespeareWords. Der kan man også se 7 forskjellige betydninger av ordet. Jeg har lagt til i gloselisten de fem den store engelsk-norske ordboken oppgir. Maladies unseen i linje 3 er «sykdommer ennå ikke sett», altså sykdommer man ikke har sett fordi de ikke har kommet ennå. Medisinen tas forebyggende. Den siste linjen i den første kvartetten betyr fullt utskrevet: Vi blir syke når vi tar et avføringsmiddel for å unngå sykdom.

To cloy er å «overfylle, overmette», og i linje 5 blir det forsikret om at det ikke skjer med den skjønne ungdom, den elskede, den blir aldri overfylt, den søte kjærligheten til ham, ne’er cloying er never cloying. For å unngå den unorske formen «værende» (for being) setter jeg inn pronomenet jeg, og omskriver litt, for å oversettelsen til å fungere for de som bare leser den, og ikke disse kommentarene. Frasen frame my feeding hører sammen, det har å gjøre med hva han spiste. Linje 6 sier «til bitre sauser innrettet jeg kostholdet», eller «… matet jeg meg selv». Kanskje strekker jeg det litt med «begynte jeg å spise», men det er det som er meningen i linjen. Han begynte å spise mer bitter mat, fordi han var så full av søtladenheten til den skjønne ungdommen. Engelskmennene har også et ordakt: Sweet meat must have sour sauce. Billedlig er det her at han måtte elske andre lite grann, andre som ikke var så søte som den elskede ungdommen, og som derfor gav en mer bitter smak. Sick of welfare betyr å være lei av velværet, velstanden eller den gode helsen, lei av å ha det så bra. Jeg beholder ordet syk i oversettelsen, siden så mye i denne sonetten går på det å være syk og frisk, og å spise mat og ta medisiner for å gjøre noe med helsen.

Ordet policy er i ferd med å gli inn i norsk nå om dagen, i hvert fall muntlig, men det faller ennå ikke naturlig inn i en skriftlig oversettelse av Shakespeare. Da må det heller omskrives, som jeg har gjort . Policy of love kunne ellers vært oversatt med «kjærlighetens holdning», «.. linje» eller – til og med, kanskje – «kjærlighetens politikk». Men jeg synes alt det blir mer anstrengt, enn min «i kjærligheten gjelder det…». Man må være litt på vakt med oversettelsene av ills (sykdommer) og faults (feil, skavank), i linje 10. Begge har flere betydninger, og hos Shakespeare blir det – som vanlig – kommunisert på flere nivåer. Grunnivået er om sykdom og friskhet, så han tenker på å forebygge sykdommer som ennå ikke er, og risikerer da å havne i feil som helt sikkert er (faults assured). Men det gjelder jo også i forholdet mellom de to, der sykdom – i overført betydning – som ikke er, for eksempel at forholdet mellom de to tar slutt, kan bli til feil som helt sikkert er, nemlig at han uroer seg så mye over alle mulige problemer som kan være, at han ikke får nyte kjærligheten skikkelig. Det er jo noe noen og enhver kan kjenne seg igjen i, og som nok kanskje spesielt burde appellere til ungdom. Ordene ills og faults kan også gå på det moralske planet, moralske sykdommer og moralske feil. Engelsk rank er norsk rang, med litt variasjon i noen av betydningene, men rank of goodness betyr «proppet opp av godhet». Shakespeare bruker flere andre steder ordet rank på denne måten, som ShakespeareWords viser oss.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett.no.

keen 1. skarp, hvass 2. (overført) skarp, intens, bitende 3. gjennomtrengende, isnende 4. (om følelser) sterk, intens, stor, voldsom 5. bitter, dypfølt 6. (om sanser, intellekt) skarp, fin 7.  ivrig, interessert, entusiastisk, pasjonert 8. (amer., slang) flott, fin, ypperlig

eager ivrig, forhippen, begjærlig, heftig

compounds 1. sammensetning, blanding, forbindelse 2.  (grammatikk og språkvitenskap) sammensatt ord, sammensetning, kompositum

palate 1. gane 2. (overført, om smaksevne) smak, gane

urge 1. presse, drive, skynde på, spore 2. (prøve å) overtale, be inntrengende, anmode 3. ivre for, anbefale  4. fremholde, understreke, betone 5. (om bevis og unnskyldning e.l.) fremføre, forelegge, henvise til

prevent 1. avverge, forhindre 2. forebygge 3. (gammeldags) gå foran, (vei)lede, gå forut (for) 4. (gammeldags)foregripe

maladies -> malady 1. sykdom 2. syke, onde 3. lidelse

shun (forsøke å) unnvike, holde seg unna, sky, unngå

purge 1. rense, fjerne, rense ut 2. lutre 3.  (politikk) utrenske, rense ut 4. (medisin) rense med avføringsmiddel, ha avføring 5. (jus) sone

cloying  vammel, søtladen -> cloy gjøre overmett, overmette, overfylle, overlesse, ødelegge

meetness (gammeldags eller litterært) tilbørlighet, forklaring: det at noe er passende og sømmelig (-> meet (litterært, gammeldags) passende, sømmelig, tilbørlig)

anticipate 1. (for)vente, regne med, forutse, ane 2. se frem til, glede seg til, lengte etter 3. foregripe, komme i forkjøpet 4. fremskynde 5. ta på forskudd, bruke på forskudd 6. (økonomi) betale før forfall

Kommentar til sonetten

Denne sonetten henger sammen med fem andre (117 – 121) som forsøker å forsvare poetens egenrådighet i kjærligheten til den elskede, slik det blir forklart på nettsiden Shakespeare-sonnets, nettsiden jeg bruker oftest i mitt arbeid med sonettene. Den berømte sonett 116 proklamerer evig og fast kjærlighet, så hva da når den elskende poeten likevel vakler? Hvordan skal man forsvare tvil og feil i forholdet til en person man elsker veldig, veldig høyt? Denne poeten kan ikke godt bare si det er skiftende stemninger, bølgende følelser, for i sonett 116 er jo nettopp poenget at den ekte kjærligheten er fast, tro og evig, den er urokkelig i alle stormer, og slutter majestetisk

If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.

Forsvaret må derfor være noe skikkelig. Og den intelligente poeten må vite at uansett hva han nå skriver, kommer det til kort, for en så høyt elsket som den han i de øvrige sonettene har beskrevet, en så skjønn kjærlighet er det virkelig ingen forsvarlig grunn å vike fra. Så hvorfor gjør han det likevel?

I denne sonetten, nummer 118, forsøker han seg med at det er akkurat som en person som er veldig, veldig bekymret for helsen sin. En som er veldig redd for å bli syk, og derfor tar veldig mange medisiner.

Først er det akkurat som vi prøver mange ulike smaker, for å skjerpe appetitten, så tar vi også mange ulike medisiner, for å unngå medisiner. Men når vi tar avføringsmidler, when we purge, så blir vi også syke av det. Deretter er problemet at kjærligheten til den elskede er så søt, så god, at den elskende rett og slett trenger litt avveksling, litt bitterhet, litt andre smaker. Han forsikrer om at søtheten aldri kan bli for mye, ikke når den kommer fra den elskede (your ne’er-cloying sweetness), så feilen er ene og alene hos ham, hos den elskende, poeten. Tilstanden han er i, blir beskrevet som eller antydet å være en form for sykdom, sykdom av velvære, sick of welfare, og i den syke tilstanden, fant han en slags riktighet (a kind of meetness) i å bli syk (diseased) før det var nødvendig (ere that was true needing). Sykdommen kan her meget vel være sykdommen i forholdet, den poeten nå uforbeholdent tar på seg skylden for å ha forårsaket, og det nettopp i et – sykt – forsøk på å unngå den. Den tredje kvartetten skriver det i rene ord, generelt, frykten for sykdom som ennå ikke var, ble til en sykdom, eller en feil, som virkelig var der, slik for eksempel sjalusi kan ødelegge et forhold mer enn det årsaken til sjalusien gir grunn for. Sånn brakte han medisiner til en tilstand som var kjernesunn, den elskende poetens forhold til den elskede, skjønne ungdom, og slik forsøkte å kurere noe som var fylt av godhet, rank of goodness, og slett ikke behøvde noen kur. Eller med Shakepseares metning i meningen: would ill be cured, ville sykt bli kurert. Friskheten blir kurert med sykdom.

Den avsluttende kupletten konkluderer helt sant: dette er en lærdom som er sann, han som er syk av deg, blir bare forgiftet av medisiner. Det er konklusjonen og oppsummeringen på det som er skrevet i de 12 øvrige linjene. Sonetten er fullendt. Ordkunstneren Shakespeare har gjort et forsøk på å forklare vakling i et forhold man er overbevist om er det riktige. Det ble gjort for fire hundre år siden, men skulle vel så til de grader være aktuelt også i dag, om man bare klarer å trenge gjennom den kompliserte og billedrike måten å formulere seg på. Det er hva jeg har forsøkt å bidra til, med denne posten, og denne bloggen. Nyttig?

Min gjendiktning

Jeg har bestemt meg for å gjendikte alle de utenlandske diktene, inkludert Shakespeares sonetter. Det er et møysommelig, og langsiktig prosjekt, som jeg tar litt om litt. Foreløpig har jeg ikke fått gjort så mye med denne, som man ser. Rimene pleier jeg å få på plass, det samme med antall stavelser, men den jambiske rytmen med lett-tung er nesten umulig, så den må jeg avvike.

Sonett 118

Som for oss å skjerpe vår appetitt,
Forer vi ganen med skarpe smaker;
For å hindre sykdom som kunne blitt,
Får vi den sykdom middelet lager;
Full av din sødme som aldri blir mett,
Spiste jeg bittert i stedet for søttt;
Og, syk av det gode fant jeg det rett
Å ende opp syk, før det jeg var nødt.
Så, i sann kjærlighet gjelder føre var
Der sykdom ei var, ble feil i stedet
Og gav medisin til en sunn og snar
Som, full av godhet, blir dårlig leget;
Men nå har jeg lært meg lærdommen sann,
Med slik sykdom og kur forgiftes man.

Republikanerne, av Johan S. Welhaven

Slaget ved Ostrołęka fant sted 26. mai, 1831. Det var det viktigste slaget i det polske opprøret mot tsar Nikolai I og Russland i 1830 og 1831. Opprøret begynte i november 1830, og blir derfor kalt novemberopprøret. Selv om avgjørelsen egentlig falt med slaget ved Ostrołęka, så fortsatte opprøret frem til oktober 1831 før det ble endelig slått ned. Bakgrunnen for opprøret er selvfølgelig at store deler av Polen var underlagt Russland. Polens ulykker startet fra andre halvdel av 1600-tallet. Tidligere hadde landet vært en stormakt. Sammen med Litauen var Polen den store og dominerende mellom Østersjøen og Svartehavet, men nå var et ineffektivt styresett (med polsk riksdag, adelens rett til å legge ned veto mot ethvert forslag i riksdagen, noe som gjorde den polske nasjonalforsamlingen og dermed den polske stat sterkt handlingslammet) og andre årsaker skyld i at Polen ble spist opp av de voksende stormaktene rundt. Den store nordiske krig fra 1700-21 var en katastrofe for landet, og siden ble det verre. Mot slutten av 1700-tallet ble Polen delt i tre omganger, 1772, 1791 og 1795, mellom Russland, Preussen og Østerrike. Med det hadde Polen opphørt å eksistere som selvstendig stat.

Polen var et interessant land for romantikerne i Europa. Jeg skal vokte meg for å ta større ord i bruk enn jeg har dekning for, ideen min er at Polen kunne symbolisere frihetslengselen og fremtidstroen mange av romantikerne følte på. Polen var undertrykket av og kontrollert av den russiske tsaren, både en fremmed makt og et autoritært styre. Mange av de tingene romantikerne kjempet for på hjemmebane, mange av spørsmålene som brant i Europa, fantes i Polen, bare i sterkere grad. Vår egen Johan Sebastian Welhaven (1807 – 1873) skrev et av sine mest berømte dikt  om denne situasjonen.

Diktet skrev Welhaven i forbindelse med en reise til Frankrike i 1836. Reisen kom en periode Welhaven var blitt temmelig upopulær i Norge, etter utgivelsen av det polemiske diktet Norges Dæmring, der han var bitende kritisk til nivået i norsk åndsliv og tilstanden i den unge nasjonen vår. Han hadde også i flere år hatt en bitter feide med Wergeland, og var fullstendig på kant med alle i den kretsen, utenom Wergelands søster, Camilla, men det er en annen historie. Så det var godt for Welhaven å komme seg vekk lite grann. Den lutfattige Welhaven hadde ikke råd til noen reise selv, men reisekompanjongen Ole Falk Ebbell finansierte reisen for dem begge i kraft av sin rike far. Republikanerne er et av 14 dikt Welhaven skrev under eller like etter denne reisen. Noen av dem ble trykket i avisen Den Constitutionelle, resten av dem ble trykket i Welhavens første diktsamling, Digte, i 1839 (strengt tatt ble samlingen utgitt på Welhavens bursdag, 22. desember, 1838, men på tittelbladet står 1839).

Republikanerne

Ved Barrière de la Santé
ligger en ydmyg liden Kafé.
En gammeldags Stue er al dens Plads;
der er ei Forgyldning, der bruges ei Gas.
Den har en Søgning, der sjelden brister,
af Etudianter og smaa Artister;
og kommer ei disse, da eier den dog
en stillere Gjest i sin dunkle Krog.
Der vandrer omkring i den straalende Stad
en skibbruden Flok, der aldrig er glad
Der møder dem Ingen med Smil eller Nik;
de færdes i Sværmen med slukkede Blikk.
Pauvres honteux! De søge et Hjem;
en ringe Kafé er det bedste for dem.

Nu er det Midnat; der sidder en Gjest
endnu ved sit Bord med en Sukkervands-Rest.
Hans Ansigt er falmet, hans Dragt er grov,
hans Linned er rent, og hans Hænder er smukke.
Han støtter sit Hoved, som om han sov.
Der er saa tyst; man kan høre ham sukke.
Dog, mens han sidder i dette Ly,
aabner man Døren med Bulder og Gny.
Det er en Skare af Ungersvende
med stærke Moustacher, med Øine, der brænde.
De fløite og nynne en smuk Melodi,
en Sang af Den Stumme fra Portici.
Nourrit har iaften fra Scenen vakt
de fyrige Toners koglende Magt.
De rulle den jublende Flok gjennem Blodet;
nu har den igjen Republiken i Ho’det.

De sætte sig matte; men atter fra Stolen
springer der En og bestiger et Bord.
Han siger med rungende, vingede Ord:
„Forsamling, giv Agt, jeg vil tale om Polen!“

Det var en Tale som flammende Krudt;
o, der blev stormet og spiddet og skudt!
De Franskes Konge og Raad og Kammer
gik op med Kreml i de samme Flammer.
Men frem af de kolde russiske Grave
steg atter en Hær af Napoleons Brave;
de kæmpede med, de rystede Jorden,
med Faner som Storm, med Ørne som Torden.
Paa Varschaus Mure stod atter Fama
og læste for Verden et fransk Proklama,
at nu var Historiens sidste Knude
løsnet for evigt, og Stykket ude.
Den frie Mand og den frie Kvinde
blev proklameret i alle Vinde.
Europas Kongres forsamled sig bedst
i Polens Skjød, mellem Øst og Vest;
i Varschau reistes Kongressens Salon,
og dertil en Støtte for Saint Simon.

Da jublede Flokke, og atter det lød:
„Champagne, Garçon, paa Tyrannernes Død!“
Men just da de løste den skummende Drik,
saa de en Fremmed med studsende Blik;
thi Proppen fløi mod den selsomme Mand,
der sad i en Krog med sit Sukkervand.
„Drik,“ raabte de Alle, „Champagnen er god,
vort Bæger er helligt; drik, har Du Mod

„Jeg drikker ei Viin, om stærk eller mild;
dens Sødme er vammel, jeg hader dens Ild.
Jeg sidder med Gru paa mit Livs Ruin.
Mit Bæger er tømt; jeg drikker ei Viin.“

Da blev der et Gny; de kaldte ham Træl,
de raabte paa Skjændsel, paa Hevn og Duel. —
Han viste sit Bryst, — hvor det var skrammet,
af streifende Kugler, af Klinger rammet!
— „I Daarer! Det er Ostrolenkas Mærke.
Har I vel fattet, hvor det kan værke?
Der er ingen Lise for denne Kval;
den kan ikke blunde for Sladder og Pral.
Der er ingen Gjæk saa vindig og svag,
han sminker sig jo med mit dybeste Nag;
min hedeste Bøn, mit eneste Gode,
er kommen paa lallende Tunger i Mode.
Tilside, Drenge, giver mig Rum!
Himlen har Stjerner, — Natten er stum.“

De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.
De havde Champagne, men rørte den ei.

*

Skrevet 1836, første gang trykket i Digte, 1839 (egentlig kom samlingen ut 22. desember 1838, men på tittelbladet står 1839).

*

Gjennomgang av diktet

Det er ikke så altfor vanskelig å forstå handlingen i dette diktet, om enn det er et og annet ord som kanskje trenger litt forklaring. De står lenger nede. Her skal jeg gå gjennom det som skjer.

Det sitter en ensom mann med sitt sukkervann på en kafé i Paris. I første strofe er beskrevet hvordan kafeen og han er ganske dunkel og uten de store ord og fakter, det er lagt vekt på alle de strålende tingene som ikke er  der. Det er for eksempel ikke altfor mange studenter (etudianter) og artister der, søkningen til kafeen brister ikke av den slags type folk, sånne det kan bli noe spennende med.

Så kommer det en forsamling glødende unge menn inn i kafeen i strofe 2. De har vært i operaen, og der hørt en smukk melodi, melodien om frihet, og den nynner de på og synger de på og er begeistret av. Operaen er Den stumme fra Porticit, aritsten er Nourrit, og han har med de fortrollende (koglende) toner vakt ideen om republikken. De setter seg ned, i strofe 3, men en av dem reiser seg straks opp for å holde en tale om Polen. Talen er i strofe 4, der det går i at Frankrikes og Russlands kongedømme og keiserrike skal gå opp i flammer, og et fritt Polen skal på ny gjenoppstå. Den frie mann og kvinne skal deretter gjelde for hele Europa, det er den veien det vil gå, med det vil Historiens sidste Knute bli løsnet for evigt og stykket ude. Polen er samlingspunktet mellom øst og vest, der er det Europas folkeforsamlinger (kongress) best skal møtes.

Talen vekker stor begeistring, og man åpner straks champagnen over Tyrannernes død. Men den fremmede som var i kafeen fra før, ser ikke ut til å ville ta del i begeistringen, enda champagnen åpnes like mot ham. De andre vil ha ham til å drikke, ha ham med i revolusjonen, og oppfordrer ham til å gjøre det, drik, har du Mod. Den fremmede svarer i strofe 6, han drikker ikke vin, livet hans er ødelagt. Så blir det oppstand i strofe 7, de nyankomne tror fremdeles den fremmede er feig eller redd, eller ikke skjønner den nye tid, og derfor ikke vil være med i revolusjonen. Men den fremmede åpner jakken og blotter sitt bryst, for å vise dem at det er nettopp det at han har forsøkt å delta, som gjør at han ikke kan tro på den lenger. Hans bryst er merket med sår fra slaget ved Ostrołęka, der det polske opprøret ble slått ned.

Det får de nyankomne til å tie. Den fremmede forlater kafeen, de nyanomne lar champagnen være.

Noen ordforklaringer

For å finne forklaringen på disse ordene måtte jeg bruke litt forskjellige kilder. De viktigste er ordnett.no for alle utenlandske ord, ordbok.uib.no og store norske leksikon for norske. Finner jeg ikke ut av det der, er det å søke på Google og bruke nettet. Jeg har vært ganske raus med ordene jeg har valgt å gi en forklaring på, så det kan gi inntrykk av at diktet er vanskeligere enn det er.

Barrière de la Santé Direkte oversatt «De helliges barriere» (barriére – bom, grind; le; gjerde; stengsel; (overført) hindring, skranke, barriere; vern; (foreldet) byport, slottsport , ordnett.no), men her er det navnet på området hvor kafeen ligger. Fra en kommentator har jeg fått opplyst at den lå på vestbredden av Seinen, i krysset av boulevard Auguste-Blanqui og rue de la Santé.
Etudianter studenter
Pauvres honteux Fattige personer som har sett bedre dager, og kvier seg for å be om hjelp (Store norske leksikon).
Ungersvende En ungersvend er dansk for en ung mann, ugift (ungkar), og gjerne rask, sunn og livslysten. Ordet ble ofte også brukt om en ung beiler til en kvinne.
Den stumme fra Portici Opera av Daniel Auber (1782 – 1871). Operaen er om et opprør i Napoli, 1647, mot den spanske kongen, Portici er et område i Napoli. Opprøret ble kalt Masaniello, og også operaen er kjent under det navnet. Det opprørske i opraen vakte gjenklang i samtiden. Premieren var i 1828, og i 1830 var det opprør og oppstand både i Frankrike og Belgia, der operaen spilte en så sentral rolle at den ble forbudt. At gjestene som kommer til kafeen synger og nynner på en melodi herfra er i seg selv et uttrykk for opprør, i og med at denne operaen ble forbudt.
Nourrit Adolphe Nourrit (1802 – 1839 var en fransk tenor, berømt blant annet for sin rolle i operaen Den stumme fra Portici, den som er omtalt i diktet.
koglende -> kogle fortrolle, fjetre, forhekse
Republiken republikk, av latin res publica «offentlig sak», er en stat der statsoverhodet velges for et begrenset tidsrom, eller der statsoverhodet ikke er en monark. For de revolusjonære på Welhavens tid og i diktet er republikken fellesnavnet på den nye staten de ønsker, de vil kaste kongen – eller monarken – og innføre republikken. Så det å være republikaner og å ønske republikk var en revolusjonær og straffbar handling i de gamle monarkiene.
Kreml Kreml er navnet på den innerste borgen i russiske middelalderbyer, det er en festningsmur. Mest berømt er Kreml i Moskva, stedet der Russlands maktutøvelse i århundrer har funnet sted, og et symbol på denne makten og dens lukkethet. Kreml ble brent av Napoleon i 1812, så derav gik op med Kreml i de samme Flammer.
Napoleons Brave Napoleon er selvfølgelig den franske hærføreren, å være brav betyr å være modig (og også å være rettskaffen, bra). Napoleons brave er hans menn, modige og rettskafne.
Varschaus Mure Varschau er en gammel skrivemåte for Warszawa, den polske hovedstaden.
Fama Fama greier jeg ikke å finne ut av. Fama betyr rykte, men det er et latinsk navn, ikke et polsk, så langt jeg har klart å finne det ut.
Proklama kunngjøring, proklamasjon er høytidelig kunngjøring.
Kongressens Salon Etter Wienkongressen 1815 ble det gamle polske storhertugdømmet omgjort til «kongeriket Polen», med den russiske tsaren som konge. Et annet navn på dette polske kongedømmet var Kongress Polen
Saint Simon Her er det ganske sikert den tidlige franske sosialisten Henri de Rouvroy de Saint-Simon (1760-1825) det er snakk om.
Garçon Fransk ord for gutt. Å leve som Garçon, betyr å leve som ungkar. Her, i diktet, er det nok brukt som generelt uttrykk.
Gny larm, ståk; larmende ordskifte
Træl En trell, norrønt þræll, er det gamle norske ordet for en ufri person i en annen manns tjeneste. Her, i diktet, passer uttrykket også som skjellsord for en som vil være ufri og slave for kongen, altså en som ikke støtter den revolusjonære sak.
lise lindring, demping av smerte
Klinger sverdklinger, rammet av sverd.

Form og oppbygning

Dette er et av flere rapsodiske dikt i Welhavens produksjon, skriver Ingard Hauge i innledning til bind 1 av Welhavens samlede verker, utgitt i 1990. Et rapsodisk dikt er et metrisk dikt med fast eller skiftende rimstilling, men uten strofeinndelingen. Et annet kjent rapsodisk dikt hos Welhaven er Byens Kirkegaard. Det kan brukes til å sammenligne med, og til å illustrere hva et rapsodisk dikt er for noe.

Diktet består av 8 strofer. Strofene harvarierende lengde. Den første har 16 linjer, den neste 14, så kommer en på 4, en på 18, fulgt av 8, 4, 14 og til slutt 2. Det blir til sammen 80 linjer. Så man kan plassere diktet i gruppe med 8-versingene, det er det Hallvard Lie gjør i sin verselære fra 1967. Welhaven har bare flyttet litt på linjene slik at noen strofer har blitt lenger enn andre. Diktet har stort sett konsekvent parrim, men det er også et tilfelle av kryssrim og et av omsluttende eller kiastisk, rim. Parrim er at to og to linjer rimer, kryssrim er at annenhver linje rimer, og omsluttende rim er at i en gruppe på fire linjer rimer første og siste, og de to i midten. Kryssrimet er i strofe 2, linjene 3 til 6, der den fremmede blir beskrevet, og det omsluttende rimet er i strofe 3, der en av gjestene proklamerer at han skal snakke om Polen. At det er kryssrim for den fremmede, passer med det at han på alle måter skiller seg ut fra de andre. Kanskje kan man også si at introduksjonen av Polen også fortjener et annet rimskjema, her skal han jo tale bevingede ord, og trenger oppmerksomheten.

Det veksler mellom trykksterke og trykksvake utganger på verselinjene, det veksler mellom å være enstavede og tostavede rim, og det veksler mellom at versene ender på vokal og på konsonant. Det er dog klar overvekt av trykklette utganger i den berusede gjestens flammende tale om Polen. Også der den fremmede viser sitt bryst med merkene fra slaget er det trykklett, skrammet – rammet, Mærke – værke, så kanskje kan man snakke om et slektskap her. Videre har man kanskje en tendens til å snakke seg oppover, gå opp i de høyere tonelag, når man skal slutte slik trykklett, noe som i så fall passer med den begeistrede talen den revolusjonære skal holde. Stort sett ellers i diktet er det trykktungt og lukket. Fra gammelt av blir trykklette utganger kalt kvinnelige, trykktunge mannlige. Og utgang med vokal blir kalt åpen, de med konsonant lukket.

Diktet går i 4 takter, det er fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen er vanligvis fulgt av to trykklette. Det vil si at diktet går i daktyler, tung-lett-lett. De fleste verselinjene har tre daktyler fulgt av en enkelt, trykksterk stavelse til slutt. Første linje, Ved Barrière de la Santé, skiller seg ut ved å ha færre stavelser og annerledes trykk. Det er nesten som et inngangsparti til diktet, før versefoten kommer i gang. I neste linje er det LIGGer en YDmyg LIden kaFÈ/ en GAMMeldags STUe er ALL dens PLADS/ der ER ei forGYLNing der BRUGes ei GAS… Store bokstaver markerer trykk. Så her er det tre daktyler og en trykktung stavelse i linjene 2 og 4, den fjerde med opptakt (der), mens den tredje har to daktyler, en troké, tung-lett, og en trykktung. Også denne linjen har opptakt (en).

Det kan være forvirrende med disse verseføttene når det ikke er helt konsekvent, og man får vel ikke lenger så mye trening i hvordan dikt skal leses for at takten og rytmen skal bli riktig. Her i dette diktet fortsetter det DEN har en SØGNing, der SJELDen BRISTer,/ af ETudiANTer og SMAA arTISTer;/  og KOMMer ei DISSe, da EIer den DOG/ en STILLere GJEST i sin DUNKLe KROG. Merk at første ordet i femte linje, DEN, må være trykktung, ellers vil ikke mønsteret med trykktung fulgt av to trykklette gå opp. I lesingen er meningen at man skal komme inn i denne rytmen, og så da virkelig legge merke til om det er noen steder rytmen er annerledes. Da skal det også være noe viktig som skjer, noe å legge merke til. Linjene 5 og 6 har som man ser en ekstra, trykklett stavelse helt til slutt. Variasjoner i rytmen frisker også opp, helt konsekvente verselinjer og verseføtter blir raskt monotont, og det blir sjelden brukt.

Jeg avslutter med den berømte avslutningen, og hvordan rytmen er der:

De SAA paa hverANDRe. Han VANDRet sin VEI.
De HAVDe chamPAGNe, men RØRTe den EI.

Her er det sånn som det pleier i diktet, opptakt, tre daktyler og så trykktung stavelse til slutt. Vi ser de trykksterke stavelsene er de betydningsbærende, de trykklette er det ikke så farlig med, det er underforståtte subjekter (de, han), utfyllyng av verbsammensetning (saa paa), utfylling av ord hverandre, champagne, bøyningsendinger (-et, -e), konjunksjoner (men) og et eiendomspronomen (sin)  og et påpekende pronomen (den). Kanskje blir det i overkant finurlig å peke på at lydene er like i fem av de trykksterke stavelsene, A og lang A, eller Å, og diftong i rimet VEI – EI. Det gjør at den siste trykksterkve stavelsen, RØRTe, skiller seg ut, med en helt annen lyd, Ø. Det trekker oppmerksomheten mot det ordet, som er hele poenget i disse linjene, champagnen ble ikke rørt. Det er også poenget i diktet, champagnen ble ikke rørt, det var ikke verdt å drikke den med tanke på det som var skjedd i Polen, i Ostrołęka. For meg er det også slik at når et dikt er skrevet i en bestemt rytme, og ordene passer både med takten og rimet, så blir det liksom noe uunngåelig over det, man kan ikke styre unna eller velge å bruke andre ord. Det EI, som kommer til slutt, man kan ikke velge å skifte det ut med et annet ord, det hører sammen med VEI, det er lovbestemt, det må være slik. Champagnen kan ikke drikkes.

Kommentar til diktet

Det er ikke tilfeldig diktet er lagt til Paris, åstedet for den franske revolusjon. Det var også herfra mange av de liberale ideene som strømmet ut over Europa gjennom 1800-tallet kom. Tanken til mange av romantikerne var at disse liberale ideene nødvendigvis ville vinne frem, det nye vil fortrenge det gamle. Welhaven heller i dette diktet kaldt vann i blodet på den som er for optimistiske for hvordan dette kommer til å gå. De gamle kreftene som har styrt verden vil ikke gi fra seg makten så lett.

I diktet er det kontrasten mellom de støyende, berusede gjestene som har vært i operaen, og den grå, anonyme gjesten som sitter i kroken, som gir diktet mye av sin virkning. For de nyankomne er revolusjonen sterke følelser, en spennende ide, noe å drikke champagne for, noe å feire og begeistres over. For den anonyme gjesten fra Polen, han som hadde vært der, er det levd liv og følt nederlag. Han er merket av dette, i direkte og overført betydning. Sårene på brystet er også sår i sjelen. Så han kan ikke drikke champagne. I møte med ham, kan ikke de andre gjestene det heller. Revolusjonen har ikke kommet så langt som man kan få inntrykk av i operaen.

Dermed blir diktet på en gang berusende og avdempende, oppildende og avkjølende. Begeistringen til de revolusjonære er ikke så vinnende i dette diktet her, den er beruset og oppglødd, og ikke helt i samsvar på forholdene ute i den verden de vil gjøre noe med. Men leseren vil kanskje føle med den dystre gjesten som har kjempet i Ostrołęka, som har kjent på nederlaget, og som har prøvd revolusjonen i virkeligheten. Man sitter kanskje igjen med en følelse av å ville gjøre urett rett igjen, i alle fall til å støtte Polen og andre undtrykte folk og nasjoner. Her skal jeg også vokte meg fra å skrive mer enn det er dekning for, eller legge meg opp i andre folks lesing. Min oppgave er å forsøke å åpne diktet, og vise hva som står.