En poet skriver dikt for en annen poet. Slike har jeg ikke mange av her på bloggen. Men når jeg nå gjør det, så er det tyskspråklige Ingeborg Bachmann (1926-1973) som skriver om russiske Anna Akhmatova (1889-1966). Dette er to sterke kvinnelige lyrikere, som begge utøvde kunsten til mesterskap, begge hadde flere fordhold med flere menn, og begge levde i land som mens de levde var umulig å leve i for sanne kunstnere. Ingeborg Bachmann kom fra Østerrike, og var 7 år da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland og nazifiserte landet. I 1938 var Bachmann 12 år, og Østerrike gikk sammen med Tyskland i Anschluss. Da hadde Østerrike allerede hatt sin versjon av nazismen noen år, en østerrisk form for nazisme, mindre kjent.
Anna Ahkmatova tilbrakte ungdomsårene sine i det utrolige Russland mot slutten av tsar-tiden. Det var tilløp til revolusjon i 1905, det var verdenskrig fra 1914-1918, revolusjon i 1917, borgerkrig 1918-1920, fulgt av sult. Siden kom Stalin og terroren, og etter det igjen kom verdenskrigen, med Russland og de andre landene i Sovjetunionen som et av landene aller, aller hardest rammet.
Det beriker lesingen av tekster fra denne peroden å kjenne historien. Russland var i et høydepunkt av kunst og kultur de kaotiske årene mens tsardømmet gikk mot slutten, de russiske kunstnerne reagerte enormt på impulsene fra sin samtid, enten det var kunstens rivende utvikling på verdensarenaen, eller kasoet hjemme. Det endte i kommunismen, som la et kvelende lokk på kunstnerisk utfoldelse. Kunstnerne skulle være «sjelens ingeniører», i følge Staling, og tjene til samfunnets oppbyggelse. Det passet ikke Akhmatova, som alltid uttrykte seg følsomt, og søkende. I hennes dikt er også kvinnefrigjøring.
Ingeborg Bachmann var moden til å ta opp diktningen etter andre verdenskrig. Da lå landet hennes og kulturen hennes i ruiner. Det var så omfattende, at en elementær ting som å få tak i penn og papir var en sak. På universitetene lærer de nå at dette er noe av årsaken til at det kom få romaner på tysk i årene rett etter krigen, de såkalte Kahlschlag, det var for dyrt og vanskelig å skrive lange tekster. Det måtte være kort.
Bachmann skriver dikt, korte dikt, og Wahrlich – Sannelig – er et av dem. Det kom ut i 1964, få år før hun døde, omkommet i en brann i 1973.
Wahrlich
Für Anna Achmatova
Wem es ein Wort nie verschlagen hat, und ich sage es euch, wer bloß sich zu helfen weiß und mit den Worten –
dem ist nicht zu helfen. Über den kurzen Weg nicht und nicht über den langen.
Einen einzigen Satz haltbar zu machen, auszuhalten in dem Bimbam von Worten.
Es schreibt diesen Satz keiner, der nicht unterschreibt.
1964
*
Sannelig
For Anna Akhmatova
Den som et ord aldri har slått feil for, og det sier jeg dere, hvem blott vet seg å hjelpe og med ordene –
til dem er ikke å hjelpe. Ikke over den korte veien og ikke over den lange.
En eneste setning å gjøre holdbar, utholde i virvaret av ord.
Ingen skriver denne setningen, som ikke underskriver dette.
Språk, form og innhold
Det er vanskeligheter alle veier med dette diktet. Formen er 4 + 3 + 2 + 2 strofer, der rytme og mønster stadig blir brutt. Starten inviterer til en fortsettelse både i rytme og i innhold, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta, ta/ evt ta-tam, ta-tam, ta-ta-tam, ta-tam, avhengig om man legger trykk på wem (hvem, i dativ) eller es (det), mange dikt begynner med en rytme som dette, og har strofer på fire linjer. Men det bryter sammen med en gang i linje 2 og 3, og videre. Også med innholdet er det lignende effekt, formelen er «den som graver en grav for andre», eller «den som ikke har opplevd dette», og forventningen er at det skal fortsette med hva som skjer med denne. Men også dette bryter samme, for i stedet fortsetter det med «og det sier jeg dere».
Dette gir mening, også i diktets innhold, der poenget nettopp er at ordene ikke vil seg, og det ikke går an å sette dem sammen.
Wem es ein Wort nie verschlagen hat, und ich sage es euch, wer bloß sich zu helfen weiß und mit den Worten –
I. Bachmann: Wahrlich (trykkfordeling)
Diktet er ganske vanskelig å oversette. Flere av ordene har flere betydninger, og det er kasusbruk vanskelig å forstå fullt ut for oss som ikke har slik bruk av kasus i morsmålet. Det er også vanskelig å få denne kasusbruken over i norsk. Etter noen innledende forsøk har jeg endt opp med en tolking i oversettelsen (og gjendiktningen) som gjør det forståelig på norsk, men jeg kan ikke garantere for at denne tolkingen er den eneste og riktige.
Jeg skal forklare hva jeg har gjort. I første linje starter det med Wem, dativformen av wer, på norsk hvem. Betydningen av dativ er «til hvem», på norsk forsøker jeg å få samme virkning med «den som». Verschlagen har mange oversettelser, den direkte «forslå» gir mening også på norsk, men er ikke brukt så mye på norsk som på tysk i denne betydningen, mener jeg. Jeg tolker det til «slå feil», den dikter som ikke har noen ord som har slått feil, har «forslått seg». Så kommer et brudd i de neste tre linjer. Her er euch både akkusativformen og dativformen av 2. person flertall, «dere» og «til dere», jeg løser med norske «det sier jeg dere». Det er en ny wer (hvem) i betydningen «den», men her står det i nominativsformen, «den som blott vet å hjelpe seg», den skal være grei. Jeg tror sistelinjen med und mit den Worten – «og med ordene» – er like rar på norsk som på tysk. Det kan hende betydningen skal være «hjelpe seg selv» (og ingen andre), eller det kan være «hjelpe seg selv» (uten hjelp fra andre.
Uansett avsluttes setningen med dem ist nicht zu helfen, i strofe to. Det er dativsformen, så «til den er ikke å hjelpe», men generell objektsform skal gå på norsk «den er ikke (til) å hjelpe». Det er uklart – og jeg mener bevisst uklart – om det er den som ingen ord har forslått seg for, eller den som blott hjelper seg selv, som ingen hjelp er å gi. De to neste linjene skal være greie, vei (weg) er brukt i betydningen tid, sånn som jeg tolker det. Det er ingen hjelp å gi, verken over den korte veien, eller den lange. Siden de bruker vei, og ikke tid, er det selvsagt andre tolkinger også mulig. Men samme hvordan man tolker disse to linjene, er det ingen hjelp å gi (for den som ingen ord har slått feil for, eller som blott hjelper seg selv).
Neste strofe er to linjer med en setning som mer har karakter som et setningsemne, setningen mangler konklusjonen. Setningsemnet – disse to linjene – er subjektet i en setning som i diktet ikke blir skrevet. Det begynner akkusativ, Einen einzigen Sats, en eneste setning, og det er akkusativ i sammenhengen «å gjøre holdbar en eneste setning…» Det følger et komma, og så blir betydningen av setningsemnet utbrodert: auszuhalten in dem Bimbam von Worten. Den ufullstendig gramatikalske setningen passer i innholdet til den, denne setningen er ikke holdbar. Man mangler hva det er med den setningen som er å holde holdbar, som kan holde ut i virvaret av ord (Bimbam von Worten).
Det slutter med linjene Es schreibt diesen Satz keiner/ der nicht unterschreibt. Igjen er det tvetydighet om denne setningen gjelder den holdbare setningen, i strofen overfor, eller om den er selvreferende, altså den setningen de to siste linjene er. I oversettelsen må man også bestemme hvor man skal gjøre av det ubestemte pronomenet es, «det», som tysk bruker annerledes enn norsk, i noen sammenhenger. Meningen er at ingen skriver «denne setningen», som ikke underskriver. Det er tvetydig også hva underskriver betyr, men det nærliggende er at man underskriver på det som diktet inneholder.
Hele diktet blir et forsøk på å forsøke med ordene, men ikke lykkes med dem. Desto mer spesielt er det at det er tillegnet Anna Ahkmatova.
Gloseliste
Glosene er slått opp i Ordnett.no.
verschlagen (st. tr.) 1. spikre, slå igjen. 2. slå feil. 3. foreslå, hjelpe. 4. drive (ut av kurs), drive (mot sin vilje); etwas verschlägt jemandem den Atem noe tar nesten pusten fra en. einzig (adj. adv.) 1. eneste. 2. fortreffelig, enestående, unik. 3. ene og alene. haltbar (adj.) holdbar, slitesterk. Bịm·bam Vakat. Heiliger Bimbam! umg. scherzh. drückt aus, dass jmd. erstaunt oder erschrocken ist
Kommentar
Det er lag på lag på lag i dette diktet. Jeg tror jeg vil legge all dedikasjon og tilblivelseshistorie til side, og se kun på diktets innhold. Det er et litt følelsesløst dikt, et dikt som ikke formidler noen stemning. Her er det ordene og det å sette ordene sammen, som er det hele. Siden det ikke er noen følelse eller anstrengelse eller fortvilelse eller noe, har det form som en konstatering, sånn er det bare. Ordene er både velvalgte og slarvete, Bachmann kunne selvsagt fått linjene og setningene til å gå opp, om hun hadde villet, men hun etterlater det bevisst uklart og litt feil. Det er også vanskeligheten med ordene, grensene for språket, her blir det både i innhold og i form og i ordene formidlet. Kanskje kan man lese det som en selvbevisst dikter, «det er ikke min oppgave å være forståelig», en dikter som tar diktets og språkets vanskeligheter helt på alvor, og baler med dem fullt ut. Kanskje var Anna Ahkmatova også en sånn. Det er vel Ahkmatova som sa det at å oversette andres dikt, det var som å plukke ut av hjernen, hun avskydde det. Men hun skrev svært, svært følsomt, særlig i sine yngre dager.
Her sklir vi inn i tilblivelseshistorien igjen. For Bachmann skrev dette diktet i det hun møtte Ahkmatova på Sicilia. Det er to selvbevisste kvinner, i en slags intern spøk, eller vitende hyllest.
Språket er rikt, og egner seg også til å uttrykke hvor vanskelig det er å uttrykke seg med det.
Min gjendiktning
I gjendiktningen er det diktets uttrykk som skal overføres til norsk, det er stemningen og effekten, mer enn det er ordene og innholdet. Det er hva diktet ville vært, om det ble skrevet på norsk. I mange tilfeller er en gjendiktning helt umulig, diktet er tilpasset språket det er skrevet i, og mulighetene som er utnyttet, eksisterer ikke alltid i språket man gjendikter i. Dette diktet her er vanskelig både å oversette og å gjendikte, her.
Jeg er ikke sikker på om jeg oversetter innholdet rett, men jeg er sikker på at i det jeg oversetter er det innhold jeg skjønner.
Sannelig
For Anna Akhmatova
Den som aldri har opplevd ord slår feil, og det sier jeg dere, den som blott vet å hjelpe seg og med ordene –
den er ikke å hjelpe. Ikke i det korte løp og ikke i det lange.
Å få en enste setning til å holde, holde ut i virvaret av ord.
Det er ingen som skriver denne setningen, uten å underskrive dette.
Dette diktet av Günther Eich (1907-1973), det er et berømt dikt, og et sterkt dikt. og et som betyr noe mer enn bare ordene som står der. Det er skrevet mens han som tysk soldat satt i amerikansk fangenskap, mot slutten av krigen. Det er gitt ut tre år etter krigens slutt, der det i Tyskland var mangel på alt. Det var den ondeste og mest grandiose ideen satt ut i livet, at tyskerne var bedre enn andre og dermed hadde rett til å herske over andre, og rett til å bruke grusomme midler på å nå dette målet. Günther Eich levde livet sitt i dette landet, var 7 år da første verdenskrig brøt ut, tenåring da Weimar-republikken forsøkte å få landet på beina, 26 år og forfatter da Hitler kom til makten.
Det blir noe annet å skrive dikt i denne sammenhengen. Og det er derfor det blir så sterkt, når man kjenner historien. Jeg har tidligere postet noen av de sterkeste jødiske diktene fra krigen (Todesfüge, av Paul Celan og Die Schornsteine, av Nelly Sachs), de som opplevde det fra den siden, her er fra tysk side. Det handler om å bli redusert til intet, der også, men fortsatt være en eksistens, og jakte det håndgripelige.
Diktet er svært sterkt sånn som det står, nakent og alene, men jeg skal sette det inn i en sammenheng for dem som er interessert i å få enda mer ut av det. Det er en personlig blogg, og dikt som dette taler veldig til meg, jeg har selv skrevet dikt og andre tekster etter dette mønsteret, men jeg har en annen inngang enn tradisjonen Günther Eich tilhører, og jeg skal gjøre mer greie for hans bakgrunn her.
Günter Eich (1907-1972)
„Ich schreibe Gedichte, um mich in der Wirklichkeit zu orientieren. Ich betrachte sie als trigonomische Punkte oder als Bojen, die in einer unbekannten Fläche den Kurs markieren. Erst durch das Schreiben erlangen die Dinge Wirklichkeit. Sie ist nicht meine Voraussetzung, sondern mein Ziel. Ich muß sie erst herstellen»
(Einige Bemerkungen zum Thema Literatur und Wirklichkeit, 1956)., Fra Deutsche-Lyrik.
Dette sitatet beskriver Günter Eichs litterære prosjekt. Han skriver dikt for å orientere seg i virkeligheten. Han bruker matematiske begrep, etterstreber presisjon, trigonometriske punkter, punkt i en trekant, eller som bøyer, som skal markere kursen i en ukjent flate. Den er så tung at Odd Abrahamsen kuttet den ut da han i Telte dagar: Tysk etterkrigslyrikk i utvalg kuttet den ut, da han brukte sitatet i innledningen til sekvensen om Günter Eich. Videre er det at først gjennom skrivingen, oppnår tingene virkelighet. De er ikke forutsetningen, de er målet. Jeg må først fremstille dem.
Dette er Günter Eichs litterære prosjekt. I barndommen flyttet han mye rundt, han ble født i den vesle byen Lebus, på vestbredden av Oder, elven på grensen mellom Tyskland og Polen. Han og familien flyttet til Leipzig, og videre flyttet han til Berlin for å studere, og studerte blant annet kinesisk kultur og historie. Han forlot studiene for å prøve seg som forfatter rundt 1930-årene, og fortsatte som det frem til han ble innkalt til militærtjeneste i 1939. Hans tjeneste foregikk i Luftwaffe, luftvåpenet, der han var sjåfør og telegrafist.
Etter krigen forandret hans liv og hans forfatterskap seg veldig, det samme gjaldt hans måte å tenke og skrive på. Han var med i gruppe 47 fra starten, og ble tidlig et ledende medlem der. Diktet hans, Inventur, traff godt det som var gruppens og den tyske litteraturens prosjekt på den tiden.
Inventur
Dies ist meine Mütze, dies ist mein Mantel, hier mein Rasierzeug im Beutel aus Leinen.
Konservenbüchse: Mein Teller, mein Becher, ich hab in das Weißblech den Namen geritzt.
Geritzt hier mit diesem kostbaren Nagel, den vor begehrlichen Augen ich berge.
Im Brotbeutel sind ein Paar wollene Socken und einiges, was ich niemand verrate,
so dient es als Kissen nachts meinem Kopf. Die Pappe hier liegt Zwischen mir und der Erde.
Die Bleistiftminne lieb ich am meisten: Tags schreibt sie mir Verse, die nachts ich erdacht.
Dies ist mein Notizbuch, dies meine Zeltbahn, dies ist mein Handtuch, dies ist mein Zwirn.
Abgelegene Gehöfte, 1948
Vareopptelling
Dette er min lue, dette er min frakk, her er min barberhøvel i en liten pung av lin.
Hermetikkboks: Min tallerken, mitt beger, Jeg har i blekkplaten risset inn navnet.
Risset her med denne kostbare stiften, som jeg fra begjærlige øyer berger.
I brødposen er et par ullsokker og noe, jeg ikke røper for noen,
så tjener det som pute mot mitt hode. Pappen ligger her Mellom meg og jorden.
Min blyant er meg kjærest: Om dagen skriver den meg vers, som jeg tenkte ut om natten.
Dett er min notatbok, dette er min teltduk, dette er mitt håndkle, dette er min sytråd.
Språk, form og innhold
Diktet er tilforlatelig satt opp med 7 strofer og 4 verselinjer i hver. Men det er ikke hva man forventer å finne i dikt satt opp på denne måten. Her er ingen rim, og enhver rytme som blir forsøkt etablert, blir brutt. Dette er et virkemiddel. I strofe 1 kan man lese tam-ta, tam-ta, tam-ta/tam-ta, tam, tam-ta, fulgt av tam-ta-ta, tam-tam/ta-tam-ta, ta-tam-ta, som satt opp under.
Dies ist meine Mütze, dies ist meinMantel, hier mein Rasierzeug im Beutel aus Leinen.
Günter Eich: Inventur (trykkfordeling, strofe 1)
Dette er først en tretakter, som så går over i to takter, de to siste linjene. Versefoten er en slags troké, med innslag av ekstra trykklette stavelser til slutt. Uansett hva man kaller det, blir rytmen totalt brutt med første ord i strofe 2, Konservenbüchse. I den strofen blir det meningsløst å forsøke å sette trykksterke stavelser og finne en versefot, det er prosa satt opp med linjeskift, og med en større knapphet på ord enn vanlig i prosa.
Denne omhyggelige ordleggingen, er det som overtar strukturen og formen. Det er som om dikteren like nøye passer på ordene sine, som fangen passer på tingene.
Ordstillignen er et tilbakevendende tema når man skal oversette dikt fra tysk til norsk. På tysk kommer verbet til sist, og tyske lyrikere og poeter gjør stor bruk av det i versekunsten sin. Når man skal oversette til norsk, har man muligheten til å følge tysk ordstilling, men det som på tysk er naturlig, er for norsk kunstig. Så man må gjøre et valg.
Det er også et valg hvordan å oversette Die Bleistiftminne/ lieb ich am meisten, der både sammensetningen Bleistift + Minne (se gloseliste) og lieb ich am meisten må oversettes omtenksomt. Det er mer her, enn at han liker blyanten best, og det er ikke riktig at han elsker blyanten mest. Jeg prøver en omskriving. Videre er blyant på tysk hunkjønnsord, slik at det i diktet står schreibt sie mir Verse («skriver hun meg vers»), mens det på norsk er hankjønnsord, og det blir en annen virkning med «skriver han meg vers» eller «skriver den meg vers».
Gloseliste
Glosene er slått opp på Ordnett.no. Ordene i fetkursiv er ordboken PONS der. Samme er også brukt for ett tilfelle av oppslagsord i norsk-tysk delen av ordboken (wollene Socke). Ord i fet skrift er normale oppslagsord i ordlisten, også brukt for å vise delbetydningen i et par sammensatte ord. Kursiv er brukt for uttrykk og eksempler.
Inventur die, -/-en; inventarliste, vareopptelling. Mantel der, -s/Mäntel 1. frakk, kappe; 2. (sykkel)dekk 3. mantel, dekke, svøp, kappe, slør. Ra·si̱e̱r·zeug -s das kein Plur. alles, was man zum Rasieren braucht Beutel der, -s/- 1. liten sekk, pose, pung 2. melsikt. Leinen das, -s/-; lin, lerret, lintøy; aus Leinen av lin. Kon·sẹr·ven·büch·se -, -n die luftdicht verschlossene Blechbüchse mit haltbar gemachter Nahrung (Konserve die, -/-n; konserve(r), hermetikk, Büchse die, -/-n 1. boks, bøsse 2. børse) Nagel der, -s/Nägel 1. stift, spiker 2. negl; Fingernagel fingernegl; Zehennagel tånegl. bergen (birgt, barg, hat geborgen, tr.) 1. berge, redde, bringe i sikkerhet 2. skjule, gjemme. Socke die, -/-n; sokk; Wollsocken ullsokker; norsk-tysk: ullsokker wollene Socke. verraten (st. tr.) 1. forråde 2. røpe 3. avsløre. Kissen das, -s/-; pute Pappe die, -/-n. 1. papp; der ist nicht von Pappe! (overført) han er slett ikke dum! 2. lim, klister. Bleistiftminne – sammensatt -> Bleistift der, -(e)s/-e; blyant. Minne die, -/; (middelhøytysk betegnelse for) kjærlighet, elskov. tags; tags darauf dagen derpå/etter; tags zuvor dagen før. erdenken (erdenkt, erdachte, hat erdacht, tr.) tenke ut, dikte opp, finne på. Zeltbahn die, -/-en; teltduk Zwirn der, -(e)s/-e; (sy)tråd
Litteraturhistorisk sammenheng
Die Stunde Null – Kahlschlag und Trümmerlitteratur
For å sette dette diktet i litteraturhistorisk sammenheng, må vi gå til slutten av andre verdenskrig, det tyskerne kaller Die Stunde Null. Dette var nullpunktet. Det var enden på det tyske riket, som også for tyskerne var enden på sivilisasjonsprosjektet og nasjonsbyggingen. Det hadde endt i Hitler, nazismen og den andre verdenskrig, og det absolutte nederlag.
Om dette bruker tyskerne også uttrykkerne Kahlschlag, snauhogst, med Kahl som ordet for naken, snau og skallet. Det er ord som beskriver når alt er vekk. Trümmer er ruiner, Trümmerlitteratur det som oppstår i ruinene.
For tyskerne er traumet enormt, fordi de var et land som mente de bygget sin nasjon og sivilisasjon på diktningen og tenkningen. Fra de fikk en felles nasjonal bevissthet til denne bevisstheten fikk sin undergang med nazi-regimet, så er det blant de ledende i verden når det gjelder litteratur, vitenskap og kultur. Dette var viktig for tyskerne, er det fortsatt, men ingen litteratur, ingen tenking og ingen vitenskap kunne hindre Nazismen nettopp hos dem.
Dette var på den ene siden. På den andre siden, var at nazistene hadde gjort noe også med det tyske språket. Det hadde blitt nazifisert, med det at mange vanlige tyske ord og uttrykk hadde blitt så skamløst og patetisk benyttet i nazipropagandaen, at det var blitt uløselig knyttet til det.
For å beskrive den nye virkeligheten, trengtes derfor et veldig nøkternt språk. Det skulle være nær tilknytning mellom ordene og virkeligheten, ingen forførende og forskjønnende pynt, ingen ord og tanker som utgir seg for å være noe det ikke er. Det er beskrivelsen, og så tolkningen. Leseren skal se at sånn er det, det er ikke noe å forskjønne, er ikke noen tanker som kan være til hjelp og trøst. Det er Kahlschlag.
Günter Eichs dikt er et tidlig og sterkt eksempel på det.
Kommentar
Jeg har tenkt litt på dette diktet, når jeg har lest det, igjen og igjen, og også lest litt om den norske motstandskampen og om Rinnan-banen, og enda en gang gått litt inn i hva andre verdenskrig egentlig var for noe. Det skiller seg fra vår tid på en måte som nesten er umulig å fatte. Det går i at mennesker som gjennomlevde krigen virkelig vet hva redsel er for noe, redsel for eget liv og redsel for smerte, som ikke er noen abstrakt risiko, men nær og dagligdags. De kjente sult, de kjente nød og de kjente håpløshet. Dette er et dikt skrevet av en krigsfange, der fremtiden er tom.
Forsøket på å strukturere verden i materielle gjenstander må dermed ikke forveksles i dagens lignende forsøk, der unnskyldning er at man blir bombardert av så mange inntrykk og av at kan være en følelse av tomhet og meningsløshet i all underholdning og livsutfoldelse, og selvrealisering. Det er en helt annen verden.
Hvor lammende kan frykten være? Hva slags tanker gjør den tyske soldat seg, tvunget til å sloss, tvunget til å drepe, enten han tror på ideene eller ikke? Og er man i tillegg et intelligent, opplyst menneske, så vet man og kjenner alle redsler som på samme tid foregår overalt ellers i verden også.
Hva slags verden kan man bygge ut av dette? Bare å stille dette spørsmålet, viser at vi i vår tid har den tiden på en litt for stor avstand, og ikke har skjønt hva det vil si å leve med smerten, nøden, redselen og håpløsheten, ikke en dag eller to, i vekslende sinnsstemning og tankemønster, men år, etter år, etter år, etter år. Og det er død og ødeleggelser som er konkrete, av venner, kjente, familiemedlemmer, og andr som du ikke kjenner, men likevel bryr deg om. Hvordan skal du vende tilbake til hjemmet i den ødelagte byen? Ødelagt fysisk, i tillegg til mentalt.
Det er sånn, nede på bånn, jeg oppfatter Trümmerlitteraturen i Tyskland. De som samler seg, en gruppe litterære og kunstnerisk anlagte og filosofisk anlagte mennesker, hva skal man skrive, hva skal man gjøre, etter dette? Bare en enkel ting som å skaffe blyant og papir å skrive med, det var ikke selvsagt, og rundt omkring på universitet og høyskoler blir studenter opplært i at det på grunn av at papir var mangelvare, ble lyrikk og korte tekster populære, og det finnes få tykke romaner fra akkurat denne perioden.
Günter Eich skrev dette diktet før gruppen møttes, selvfølgelig, han skrev det mens han ennå var fanget. Litteraturen han skrev før krigen brydde han seg ikke noe om, og ville ikke ha noe med å gjøre. Han var den første som fikk prisen Gruppe47 delte ut til årets forfatter. Alt var vanskelig. Det er en tid vesentlig forskjellig fra vår, som vi bare kan ta inn over oss i små porsjoner, mens de levde det, og var det.
Min gjendiktning
I et dikt uten rim og fast rytme, og skrevet på denne måten, vil gjendiktningen ligne oversettelsen. Det er gjort noen kosmetiske endringer, når virkningen av diktet skal gjengis til norsk, mer enn ordene i originalen.
Vareopptelling
Dette er min lue, dette er min frakk, her min barberkniv i posen av lin.
Hermetikkboks: Min tallerken, mitt beger, Jeg har i tinnplaten risset navnet inn.
Risset her med denne kostbare stiften, som jeg berger fra begjærlige øyne.
I brødposen er et par ullsokker og noe, jeg ingen røper,
så tjener det som pute mot mitt hode. Pappen ligger her Mellom meg og jorden.
Den kjære blyanten liker jeg mest: Om dagen skriver hun meg vers, som jeg om natten tenkte ut.
Dett er min notatbok, dette er min teltduk, dette er mitt håndkle, dette er min sytråd.
Når man leser om Ingeborg Bachmann (1926-1973), er det som om hun bare trer inn på arenaen, og helt selvsagt tar sin plass. I 1952 leser hun opp to dikt i et møte i gruppe 47, gruppen initiert av Hans Werner Richter (1908-1993), bestående av Tysklands ledende forfattere etter krigen. og hun vinner straks anerkjennelse. I 1953 kommer hennes første diktsamling, Die Gestundete Zeit, og samme året vinner hun den prestisjetunge prisen til Gruppe 47, nettopp for dennne samlingen. I 1956 kommer hennes andre diktsamling, Anrufung des Großen Bären, som også fikk enorm anerkjennelse. Og så kom det ikke flere dikt.
Diktet jeg skal poste av henne heter Böhmen liegt am Meer, Böhmen ligger ved sjøen, og alle som vet lite grann om Europas geografi, vet at det gjør Böhmen virkelig ikke. Bachmann er utdannet filosof, disputasen gikk på eksistensialfilosofien til Martin Heidegger, og hun var også opptatt av Ludvig Wittgenstein (1889-1951) og hans utforskning av språkets grenser. Tesen til Wittgenstein er at grensene for språket er grensene for verden, en veldig fruktbar tese, om enn det nok også finnes dem som vil bli provosert og mene at min verden består av mer enn jeg kan sette ord på. Gjør den nå det? kan man spørre, og fremprovosere ganske artig og nyttig tenkning. For Bachmann, som tok dette alvorlig, betydde det at man måtte utvide grensene for språket, slik at verden og ikke minst forståelsen av den også ble utvidet.
I diktet bruker Bachmann gjentatte ganger formelene skrive en setning, en påstand, som er feil, men når den er skrevet, så gjelder den likevel, og neste linje eller neste frase tar konsekvensen av det, og utleder videre. Mange av påstandene er lagt opp som en mulighet, altså ikke kategorisk, som tittelen på diktet, men av typen som i de alle de åtte første linjene. Linje 7 er en videre utlegning av muligheten skrevet frem i linje 6, så det er en logisk nøsting, hvis så, så så, og hvis dette også, så også dette.
Liegt Böhmen noch am Meer, glaub ich den Meeren wieder. Und glaub ich noch ans Meer, so hoffe ich auf Land.
Böhmen liegt am Meer, linje 7 og 8
Oversatt er det at Om Böhmen ligger ved havet, så tror jeg igjen på havet, og om jeg nå tror på havet, så håper jeg på land. Det er rikt skrevet. Det er en veldig fascinerende måte å skrive jeg håper på fast grunn under føttene på. Det sier også noe om språket, om tanken, og hvordan hjernen finner sammenheng og mening. Det øker bevisstheten, og gjør livet rikere, sånn som god poesi skal.
Før jeg går videre med en nærmere presentasjon av forfatteren, som seg hør og bør første gang jeg skriver om henne, så vil jeg også ta med at tanken om Böhmen ved havet ikke er helt ny og original. Allerede Shakespeare hadde det med i sitt sene stykke, The Winters Tale, der det meste av handlingen utspiller seg i en fantasiverden kalt Böhmen, og som ligger ved sjøen (Bohemia. A desert country near the sea). Heinrich Heine (1797-1856) skrev en kjent versepen, Deutshland, ein Wintermärchen (1844), et satirisk verk over Tysklands tilstand. Det trekker veksler på Shakespeares stykke, som på tysk heter nettopp Das Wintermärchen. Etter Bachmann kommer Böhmen am Meer gjentatte ganger tilbake som eksempel på en utopisk idealtilstand, spesielt interesserte kan sjekke tysk Wikipedia og et fotokoppiert essay av Frank Tichy på nettstedet mare.de om saken.
Ingeborg Bachmann (1926-1974)
Ingeborg Bachmann. Grafittig av Jef Aerosol, Musikhaus i Klagenfurt.
Ingeborg Bachmann er en forunderlig kvinne, en usedvanlig begavelse, en av dem som får alt til å se lett ut, og samtidig aldri helt klarte å slå seg til ro, og alltid var på vei videre. Alltid med suksess, alltid intenst, og til slutt med en ulykkelig utgang.
Hun ble født i Klagenfurt, i Østerrike, 25. juni, 1926. Østerrike er oppløst som imperium, og forsøker å orientere seg i en ny virkelighet etter første verdenskrig. Som alle tapere i denne krigen, fikk det en glidning mot fascismen, og som nabo og deler av språk og kultur, – og skjebne, – med Tyskland, ble oppveksten intens og spesiell. I 1939 kom verdenskrigen, av Bachmann skildret i Kriegstagebuch, skrevet etter krigen var slutt, sommeren 1945. Bachmann var da nettopp fylt 20 år. Tenk det. Den viktige, formende ungdomstiden, 15 til 20 år, og så – andre verdenskrig.
Straks etter krigen begynte hun å studere filosofi, germanistikk, psykologi og rettsvitenskap ved unidersitetene i Innsbruck, Graz og Wien. Hun innledet også noen av sine mange kjente kjærlighetsforhold, med mange kjente menn, først nå med Hans Weigel (1908-1991), 18 år hennes senior, hun figurerer som karakter i hans roman Unvollendte Symphonie (1951), en nøkkelroman hvofra hennes forhold med Weigel kan leses. Likeledes kom det frem i 2005 at hun hadde stått i et lengre forhold med Jacob Taubes, da brevene hans ble offentliggjort.
Bauchmann hadde også et lengre forhold til Paul Celan, den litterære giganten bak diktet Todesfuge, det mest kjente og mest betydelige av diktene om Auschwitz og Holocaust. Paul Celan var også med i gruppe 47, som alle litterære skikkelser av betydning var i det tyskspråklige området. Men de traff hverandre før Ingeborg Bachmann første gang møtte der, de møttes i Wien i 1948, og innledet snart etter et forhold som varte litt utover 1950-tallet, litt på og av. I 1952 giftet Celan seg med Gisele Lestrange, og fra oktober 1957 til mai 1958 var han på ny sammen med Bachmann. De holdt imidlertid kontakten gjennom brevveksling, og brevene dem i mellom ble offentliggjort i 2008.
Det viser frem et intenst, liv, dette her, og jeg ser for meg at hun må ha hatt en helt kolossal tiltrekning til menn. De blir stormforelsket i henne, og hun vandrer stadig videre. Denne lesningen av livshistorien hennes er selvsagt helt overflatisk, men det er noe med hennes rekke av suksesser og hennes rekke av erotiske kjærlighetsforhold som viser en veldig kraft, til å trollbinde, kanskje. Hun var i årene 1951-53 redaktør i radiokanalen Rot-Weiß-Rot, og hun skrev flere hørespill for kanalen. I 1954 var hun på førstesiden av Der Spiegel.
Så har hun disse to diktsamlingene, som hun er aller mest berømt for. Den første med 23 dikt, den andre med 41. Det er en knapphet her, som også bidrar til denne følelsen av at vi aldri får nok av Bachmann, aldri i nærheten. Hun har liksom så mye mer inne! De er noen av de største diktene skrevet i tysk etterkrigshistorie, og går inn i den tyske diktertradisjonen, en av de virkelig rikeste i verden, og så er det fra Bachmann bare 64 av dem. Riktignok skrev hun en håndfull dikt også etter disse samlingene, inkludert diktet jeg poster i dag, men sammenlignet med Goethes omlag 3000 dikt, og alle de andre som leverer fra seg hele bøker, så er det slående lite. Det også slik at med den stemmen hun finner, den måten hun skriver på, det virker så lett for henne, men så gir hun så lite!
Allerede i 1958, 32 år gammel, skriver hun diktet Keine Delikatessen, med avslutningslinjen: Mein Teil, es soll verloren gehen (Min andel skal gå tapt). Det er liksom selvutslettende.
Ingeborg Bachmann avsluttet sitt liv i en brann i leiligheten sin i Roma, i 1973.
Böhmen liegt am Meer
Sind hierorts Häuser grün, tret ich noch in ein Haus. Sind hier die Brücken heil, geh ich auf gutem Grund. Ist Liebesmüh in alle Zeit verloren, verlier ich sie hier gern.
Bin ich’s nicht, ist es einer, der ist so gut wie ich.
Grenzt hier ein Wort an mich, so laß ich’s grenzen. Liegt Böhmen noch am Meer, glaub ich den Meeren wieder. Und glaub ich noch ans Meer, so hoffe ich auf Land.
Bin ich’s, so ist’s ein jeder, der ist soviel wie ich. Ich will nichts mehr für mich. Ich will zugrunde gehen.
Zugrund – das heißt zum Meer, dort find ich Böhmen wieder. Zugrund gerichtet, wach ich ruhig auf. Von Grund auf weiß ich jetzt, und ich bin unverloren.
Kommt her, ihr Böhmen alle, Seefahrer, Hafenhuren und Schiffe unverankert. Wollt ihr nicht böhmisch sein, Illyrer, Veroneser, und Venezianer alle. Spielt die Komödien, die lachen machen.
Und die zum Weinen sind. Und irrt euch hundertmal, wie ich mich irrte und Proben nie bestand, doch hab ich sie bestanden, ein um das andre Mal.
Wie Böhmen sie bestand und eines schönen Tags Zum Meer begnadigt wurde und jetzt am Wasser liegt.
Ich grenz noch an ein Wort und an ein andres Land, ich grenz, wie wenig auch, an alles immer mehr,
ein Böhme, ein Vagant, der nichts hat, den nichts hält, begabt nur noch, vom Meer, das strittig ist, Land meiner Wahl zu sehen.
1964
Böhmen ligger ved havet
Er heromkring husene grønne, trer jeg inn i et hus. Er broene her hele, går jeg på god grunn. Er tapt møye til alle tider tapt, taper jeg dem gjerne her.
Er jeg det ikke, er det en, som er så god som jeg.
Grenser her et ord til meg, så lar jeg det grense. Ligger Böhmen nok ved sjøen, tror jeg igjen på sjøen. Og tror jeg ennå på sjøen, så håper jeg på land.
Er jeg det, så er det en hver, som er så mye som jeg. Jeg vil ikke mer for meg. Jeg vil gå til grunne.
Til grunne – det vil si til havet, der finner jeg Böhmen igjen. Til grunne rettet, våkner jeg rolig opp. Fra grunnen av vet jeg nå, og jeg er ufortapt.
Kommer her, dere Böhmen alle, sjøfarer, havnehorer og skip uforankret. Vil dere ikke bømiske være, illyrer, veronesere, og Venezianere alle. Spill komedien, som gjør å smile.
Og de som er til gråten. Og tar dere feil hundre ganger, som jeg tok og aldri bestod prøver, dog har jeg bestått dem, den ene gangen om den andre.
Hvor Böhmen bestod og en skjønn dags Til havet benådigt blitt og ligger nå i vannet.
Jeg grenser ennå til et ord og til et annet land, jeg grenser, så lite også, til alt hele tiden mer,
en Böhmer, en Vagant, som ikke har noen ting, som ikke holder noen ting, begir bare ennå, fra sjøen, som er omstridt, å se landet av mitt valg
Språk, form og innhold
Nøkkelen i lesingen av dette diktet er å se hvordan språket former verden. Det er ikke noe fast rim, ikke noen fast rytme, oppbygningen er ikke så mye å få så mye ut av, og trykkfordelingen er ikke interessant. Det er 10 strofer, med 1 til 3 verselinjer i hver. Svært mange av linjene begynner med verbet å være i presens, på tysk sind, ist, bin, på norsk «er», og da formet som et hypotetisk utsagn: om dette er, så er dette.
Det er her elementer av logisk øvelse, husk at Ingeborg Bachmann studerte filosofi, og at det er på den tiden vår egen Arne Næss gir ut sin udødelige En del elementære logiske emner, obligatorisk i en årrekke for alle som skulle ta høyere utdanning i Norge. Hvis husene er grønne, går jeg inn i ethus. Hvis broene er hele, går jeg på god grunn. Om kjærlgihetsmøye (Liebesmüh til alle tider er tapt, taper jeg det også her. Første er ikke en logisk følge målt opp mot virkeligheten, det skulle ikke være noen grunn til at jeg-personen skal tre inn i husene om de er nettopp grønne, hun sier bare at hun skal gjøre det. Andre har logisk sammenheng, om broene er hele, så går jeg-personen på god grunn. Tredje er både en logisk sammenheng, og en interessant tilføyelse, tapt møye for kjærligheten, det er jo noe man ikke helt har lyst til å tape. Det er noe man vil kjempe for. Mens at om broene er hele, så er grunnen god, det er en generell og allmenn oppfatning. Man må anstrenge seg for å finne mening, for eksempel ved sprengte og ødelagte broer under krigen, om de er hele igjen nå, så er det bra. Det er reell mening. Men meningen i tredje linje er mer interessant, i hvert fall i denne leserens øyne.
Fjerde linje står for seg selv, som en egen strofe. Det er et personlig utsagn, litt selvutslettende, om jeg ikke er det, så er det en annen som er det, like godt som jeg. Det er ingen direkte mening, men rike tolkningsmuligheter.
Tredje strofe med linjene 5 til 8 tilføyer avgjort. Om et ord grenser til meg, så lar jeg det grense. Meningsinnholdet ligger i ordene «ord» (Wort) og «grense» (grenzt, grenzen). Det er dette diktet og mye av Bachmanns liv og virke handler om, ordenes grenser. Det er også rikelige med assosisasjoner og tolkningsmuligheter, for eksempel hva er sammenhengen mellom jeg-personen i diktet og jeg-personen, som er poeten, Bachmann selv. Rett etter følger utsagnet som går helt fint logisk, men ikke i det hele tatt i virkeligheten, nemlig at om Böhmen ligger ved havet (Meer), så tror hun på sjøen. Böhmen ligger ikke ved havet, så påstanden er ikke sann. Ergo skal ikke følgene gjelde. Eller, strengt logisk, så kan de gjeldde, men om det hadde vært, så hadde det sikkert gjeldt. Vi går inn i et hypotetisk landskap, en virkelighet som ikke er, men kanskje kunne være. Satt i sammenheng med linje 1 i strofen, blir det ekstra interessant. Det handler om ordet, og ordets grenser. Og om ordenes sammenheng med verden.
Fjerde strofe er første som inneholder en linje som ikke er hypotetisk. Det er i linje 9, etter at linje 8 har fremsagt at om jeg er det, så er det en til (ein jeder, en hvem som helst), som er det like mye som jeg. Den linjen sier at at uansett hva jeg er, så er det en til som er det like mye. Den står i sammenheng med linje 4, med om jeg ikke er det, så er det en annen som er like god. Linje 9 har ingen hypotese, altså, og har to utsagn, med punktum. «Jeg vil ikke noe mer for meg» (Ich will nichts mehr für mich). Og «Jeg vil gå til grunne» (Ich will zugrunde gehen). Det er sterkt negative personlige utsagn.
Men noe av poenget med dette diktet, er at man aldri blir værende noe sted. Det er straks videre, det er tankens kraft som fyller verden, gjennom ordene. Til grunne, det er til sjøen, og der ligger Böhmen. Den uvirkelige virkeligheten tar over, den hypotetiske, der våkner hun rolig opp, og er ikke lenger fortapt. Det er fascinerende lesning. Ordene tilbyr en annen verden!
Og når fantasien sette grenser, er det ingen grenser, som man ser i neste strofe. Når Böhmen ligger ved sjøen, kan alle komme til sjøen, alle stolte sjøfarere og sjøfartsnasjoner gjennom historien. Alle kan nå være böhmiske, Illyrene, Veroneserne, Venezianerne, alle sammen. Havnehorer og uforankrede skip kan også komme, fins ingen grenser når fantasien setter grensene.
Neste strofe leser jeg som en underbygging av Böhmen som et fantasiland. Hit kan alle komme, ikke bare de som har noe med sjø og hav og havn å gjøre, her kan de også komme de som er laget for gråten (die zum Weinen sind). De som tar feil, slik som jeg-person har feilet og aldri bestått prøver, altså aldri klart noe. Dette er fantasilandet som en fluktmulighet. Det henger sammen med sjøen og havna, en havneby kan man alltids reise til og fra, men viktigere her er nok stedet formet av fantasien, og da kan man også dikte det til så det løser noen problemer og blir en fluktmulighet fra livet og fra jeg-et. Det er for meg uklart om sie (dem) i siste linj peker tilbake på prøver (Proben) eller noe annet, hva er det jeg-personen har klart å bestå her, den ene gangen om den andre (ein um das andere Mal)? Min hjerne vil gjerne ha det til at hun har klart å bestå noe i Böhmen, i fantasilandet, men det er ikke opplagt dette er riktig lesning.
I strofen etter, den tredje, kommer en nærmere forklaring. Böhmen har også bestått det (sie), en vakker dag ble det benådiget til å ligge ved sjøen, og ligger nå ved vannet. En dag ble Böhmen et fantasiland, og da gikk det.
Og så kommer nest siste strofe og henter opp igjen litt av det som er lagt ut tidligere. Det er jeg-personen, det lyriske jeg, som grenser til ordet og grenser til et annet land, grenser til fantasien, hun grenser, om enn så lite, til alt mer og mer (an alles immer mehr). Dette har særlig våre kvinnelige forfattere og poeter vært opptatt av, grenselandet, grensene, grensene av å være jeg, Inger Hagerup har kanskje det mest kjente av de norske diktene om dette, Detalj av usynlig novemberlandskap. Diktet til Bachmann er imildertid langt mer kompilsert oppbygd, og rommer mer av filosofi og av undring og utforskning og spørsmål. Diktet til Hagerup er mer av personlig undring og engstelse og tvil.
Til slutt er det bøhmeren, vaganten, som ikke har eller holder noen ting, begeben er direkte oversatt å «begi», men på tysk har det betydning også fra handel («omsette») og å hende. Uttrykket begebt nur noch er litt vanskelig å oversette, så jeg velger det norske som er nærmest det tyske, «begir bare ennå». Böhmeren gir fra den omstridte sjøen, landet poeten velger. Det siste er sikkert, jeg-personen velger seg dette drømmelandet, Böhmen ved havet.
Det er en rekke valg man må ta i oversettelsen, her. Liebesmühe i strofe 1 er satt sammen av ordene Liebe (kjærlighet) og mühe (møye), men samlet blir det brukt i uttrykket verlorne Liebesmühe bortkastet tid. Sammensetningen blir uoversettelig. Tredje strofe har valg i oversettelsen av ord som noch og wieder. Tanken er at poeten gir etter for drømmen, tanken, hypotesen, og slutter seg videre derfra. Ordet unverloren finnes ikke, og lar seg ikke godt oversette til norsk. Godt forståelig er det dog. Må se på: Kommt her, ihr Böhmen alle. Unverkranket er også et sånt vanskelig ord.
Kommentar
Går det an å skrive et personlig dikt på denne måten? Er det bare en filosofisk øvelse, en test av ordets grenser og ordets møter med virkeligheten, eller går det an å få sagt noe fra menneske til menneske? Mange liker dikt og sanger og serier det går an å kjenne seg igjen, man vil gjerne identifisere seg med den man leser om, lære noe og få innsikt i noe som angår eget liv.
På et plan setter Bachmann seg her litt på sin høye hest. Avstanden til følelseslivet er ganske stor. Det er ingen egentlig stemning, i den forstand, i diktet, det er ikke skrevet melankolsk eller opprømt. Selv setninger som har et personlig innhold, til og med et sterk personlig innhold, står rett frem, uten noen sorg eller klage.
Likevel går det an å lese en ganske sterk lengsel, ut av diktet. Det kan til og med leses ganske desperat, det står uttrykkelig at jeg-personen vil gå til grunne, i linje 10, og det er rett etter det Böhmen kommer inn som en redning. Diktet er skrevet i 1964, omtrent på samme tid som Olav H. Hauge skriver Det er den draumen, der lengselen blir oppfylt ved at man sklir inn på ein våg ein ennå ikkje veit om.
Diktet inneholder en rekke av de sjelelige kvaler et menneske møte, følelsen av alltid å ta feil og å ikke klare noen ting, og den moderne følelsen av ikke å klare å skille seg ut (Bin ich’s, so ist’s ein jder, der ist soviel wie ich). Det sier også en rekke med ting om Ingeborg Bachmanns liv, i 1964, om det skulle være interessant. Men det er sagt frem fullstendig uten ønske om medlidenhet, ingen stakkarsliggjøring av seg selv, det er sagt med en stolthet og en selvbevissthet som er skjønn å se på.
Og så er det på toppen fantastisk og fascinerende skrevet. Det er en forunderlig blanding av logiske strukturer, personlig stemning og poetisk kraft, det er lek med ord og med virkeligheten, det er test av og utfordring av filosofiens grenser og språkets grenser og til og med jeg-ets grenser. Det er mye som står klokkeklart, og nøyaktig, og mye som står rikt for videre tolking. Det er rett og slett imponernde bra poesi, noe av det aller beste som er skrevet etter andre verdenskrig, skrevet etter at poesihistorien liksom tar slutt med modernismen og verdenskrigen, skrevet etter at det gamle kollapser i modernismen, og ingenting nytt står klar til å overta.
Slik passer Ingeborg Bachmann til å avslutte min gjennomgang av tysk poesi-historie, dette året, fra middelalder til etterkrigstid, fra Walter von der Vogelweide til Ingeborg Bachmann. Fra Unter den Linden, virkelighet som ingenting annet, selv om diktet er skrevet for snart tusen år siden, til Böhmen am Meer, fantasi som bare juling, selv om diktet er skrevet for bare en liten mannsalder siden. Den poetiske spennvidden er voldsom, meningen med poesien, meningen med livet, og tanken om og oppfattelsen av hva det vil si å være menneske. Hva det vil si å skrive, hva det vil si å tenke, hva ordene kan uttrykke, meningen med det hele.
Gloseliste
Glosene slått opp på Ordnett.no.
Brücke die, -/-n 1. bro (også kommandobro, sport, om tenner); 2. løper, matte; lite, smalt teppe. heil (adj.) 1. hel. 2. uskadd. 3. helbredet, leget; mit heiler Haut helskinnet. Liebesmühe, Liebesmüh; das ist vergebliche / verlorene Liebesmüh(e) det er bortkastet tid. Li̱e̱·bes·müh(e) Vakat. vergebliche/verlorene Liebesmüh(e) umg. die Anstrengung wird keinen Erfolg haben Das ist doch verlorene Liebesmüh! verlieren (verliert, verlor, hat verloren, tr. refl.) miste, tape; das ist verlorene Mühe det er spilt møye. 2. tape seg, fortape seg; sich verlieren forsvinne, forgå, fortape seg. richten (sv. tr., refl. itr.) 1. rette; 2. stille (inn riktig); 3. rette seg, innrette seg; 4. ordne, forberede, tilberede, dekke; gjøre i stand, re opp; 5. dømme; . begnadigen (sv. tr.) benåde. strittig (adj.) omstridt, uklart.
Kommentar
Min gjendiktning
Må ganske sikker endre litt på gjendiktningen også, etter å ha sett på oversettelsen, språket og innholdet. Som alltid, i dikt som dette, er det å tilpasse diktet egen smak i gjendiktning, skrive så det fungerer på norsk, sånn jeg ser det. Som utgangspunkt får det være som det er.
Böhmen ligger ved havet
Er husene grønne heromkring, trer jeg inn i et hus. Er broene hele her, går jeg på god grunn. Er spilt møye alltid spilt, spiller jeg like gjerne her.
Er jeg det ikke, er det en, som er så god som jeg.
Grenser her et ord til meg, så lar jeg det grense. Ligger Böhmen bare ved havet, så tror jeg igjen på havet . Og tror jeg bare på havet, så håper jeg på land.
Er jeg det, så er det en hver, som er så mye som jeg. Jeg vil ikke mer for meg. Jeg vil gå til grunne.
Til grunne – det vil si til havet, der finner jeg Böhmen igjen. Til grunne rettet, våkner jeg rolig opp. Fra grunnen av vet jeg nå, og jeg er ufortapt.
Kommer her, dere Böhmen alle, sjøfarer, havnehorer og skip uforankret. Vil dere ikke være bømiske, illyrer, veronesere, og Venezianere alle. Spill komedien, som får frem smilet.
Og de er til å gråte. Og feiler dere hundreganger, som jeg feilet og aldri bestod prøven, dog bestod jeg den, en av de andre gangene.
Hvor Böhmen bestod og en skjønn dags Til havet benådigt blitt og ligger nå i vannet.
Jeg grenser ennå til et ord og til et annet land, jeg grenser, så lite også, til alt helt tiden mer,
en Böhmer, en Vagant, som ikke har noen ting, som ikke holder av noen ting, begir bare ennå, fra sjøen, som er omstridt, å se landet av mitt valg.
Helt grei poesi 