Thomas Kingo (1634-1703) er dansken som er med i norsk litteraturtradisjon akkurat som om han var norsk. Han er født i Slangerup i Nordsjælland, bodde hele sitt liv i Danmark, og døde i Odense. Faren, Hans Thomas Kingo, var skotsk, født i Crail, men flyttet to år gammel til Helsingør, og bosatte seg der. Navnet Kingo er også skotsk, av Kinghorn. Moren, Karen Sørensdatter, var dansk, datter av Søren, som det fremgår av navnet.
Foreldrene var på ingen måte velhavende, på ingen måte fine folk. Faren var vever, altså håndverker. Sin utdannelse fikk Kingo ved latinskolen i Fredriksborg, og Köbenhavns universitet, hvor han studerte teologi. På den måten ble Kingo prest, en ordentlig klassereise, fra små og enkle kår.
Thomas Kingo var aktiv i perioden som kalles barokken. Og han er nok kanskje den av våre dansk-norske diktere som er mest karakteristisk for perioden. Fra før har jeg postet fantastiske Sang XI (Keed av Vierden, kier av Himmelen), det som kunne vært et programdikt for barokken vår. Barokken var tungrodd og oppstyltet overalt hvor den forekom, men den ble noe eget oppe hos oss i det kalde og mørke nord. Protestantiske og nøysomme som vi var, fikk vi ingen praktfulle, barokke kirkebygg, og vi har heller ingen barokk musikk å snakke om. Det er dikt, og de er skrevet av prester og dypt troende, det er en kolossal kontrast mellom jodens jammerdal og himmelens herlighet. Og jordens jammerdal trenger ikke forvirres av morsom og fartsfylt diktning, underholdning er et blindspor, her er det alvoret og ikke noe annet enn alvoret.
Etter at jeg har undersøkt litt, ser jeg at få steder har postet diktet i sin helhet, og i sin opprinnelige form. På meg ser det ut til at utgaven fra Dansk salmebog ligger til grunn, det er den som er gjengitt flest steder, og det er den Wikipedia bruker, men diktet finnes også i andre versjoner. Det er ikke bare stavemåten som er forskjellig. Den nyere versjonen har 7 strofer i stedet for 8, og det er stokket om på sammensetningen av strofene også. Jeg har ikke greid å nøste meg opp i hvor denne omstokkingen kommer fra, men jeg poster her i innlegget begge versjoner. Først den som finnes i salmeboken, og som de fleste bruker, så den som ligger nærmest originalen. Det er den første jeg vil bruke til å arbeide med. Det er den som er mest brukt i dag, og for å si det som det er, ser denne versjonen også ut til å være bedre enn den gamle.
Hver har sin Skæbne
Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.
Kroner og scepter i demantspil lege,
leg er dog ikke den kongelig dragt.
Tusinde byrder i kronerne veje,
tusindfold omhu i scepterets magt.
Kongernes bo
er skøn uro,
Himlen alene gør salig og fro.
Alle ting har sin foranderlig lykke,
alle kan finde sin sorrig i barm.
Tit er et bryst under dyrebart smykke
opfyldt af sorrig og hemmelig harm.
Alle har sit,
stort eller lidt,
Himlen alene for sorgen er kvit.
Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan Hovedet bære,
Falder dog af og i Tiden forgår.
Alle ting må
Enden opnå,
Himmelens Salighed Ene skal stå.
Dejligste Roser har stindeste Torne,
Skønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosenkind Hjertet kan forne
For dog at Skæbnen så sælsom er skift!
I Våde-vand
Flyder vort Land,
Himlen har Ene lyksaligheds Stand.
Angest skal avle en varende Glæde,
Kvide skal vinde sin Tot ud af Ten.
Armod skal prydes i rigeste Klæde,
Svaghed skal rejses på sundeste Ben.
Avind skal stå
Fængslet i Vrå,
Himlen kan Ene alt dette formå.
Lad da min Lod og min Lykke kun falde,
Hvordan min GUd og min HErre han vil,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit Spil!
Sorrig skal dø,
Lystigheds Frø
Blomstre på Himle-lyksaligheds Ø!
fra Åndeligt sjunge-kor, 1681
Språk og innhold
Thomas Kingo skrev dansk som de gjorde det på slutten av 1600-tallet. Det var en tid der det var litt løse regler for rettskrivingen, og der ingen var helt konsekvente for hvordan ord skulle staves. I årenes løp har den opprinnelige teksten gått gjennom noen moderniseringer, slik at salmen som den foreligger i salmeboka og som jeg langt på vei har gjengitt den her, ikke har samme rettskriving som originalen. Det er ingen enkel tilgjengelig oversikt over hvordan de som har modernisert den opprinnelige teksten har tenkt, og det foreligger ingen tekstkritisk utgave som jeg har sett, i alle fall. Det kostet meg en del arbeid å finne ut av dette her, og ble meg gjennom forskjellige utgaver av teksten på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider. Her på bloggen landet jeg på en slags mellomløsning, med å bruke utgaven i salmeboka, bare med store bokstaver i substativ og ved starten av linjene, slik det var vanlig å gjøre det på Kingos tid. Så har jeg lagt ved en originalutgave lenger nede, i form av sånn teksten ser ut i Danske salmer: Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann i utvalg, Cappelen forlag, 1960. Som man vil se er skriftbildet vesensforskjellig fra den vanlige salmeutgaven, men det dreier seg bare om forskjellige stavemåte for samme innhold.
Selv om salmeutgaven av teksten er modernisert, er det nok mye som kan virke fremmed. I alle fall for norske lesere. Generelt er det som moderne norsk bokmål, med æ for e i mange tilfeller, ld, nd for ll, nd, bløte konsonanter b, d, g for våre harde p, t, k og få dobbeltkonsonanter. Rettskrivingsreformene på 1900-tallet gjorde at norsk rettskriving er tettere til norsk talespråk, mens man kan gå ut fra at Kingos rettskriving var tett til hans eget talespråk. I utgaven lagt ut nederst ser vi hvordan den var.
Av vanskelige og halvvanskelige ord er tilhobe «i hop» eller «i sammen», gange er gå, hinanden tilråbe er å rope til hverandre og muld er mold, eller jord. Strofe 1 setter en rekke motsetninger mot hverandre, sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, skolskinn og skyer, alle disse motsetningene vandrer med deg i livet. Det som på jorden ser ut som gull, er bare verdiløs mold. Det er himmelen som er full av salighet.
I andre strofe er scepter staven kongen har som et myndighetstegn, billedsøk på Google er veien å gå for de som ikke vet hva det er. Demant er en sideform av diamant, og lege er å leke, så første linje sier at kronen og scepteret til kongen leker i diamantspill. Den kongelige drakt er imidlertid ikke en lek, i linje to. Innholdet i strofe to er at tross all pynten, er kongens situasjon full av bekymringer og uro, og ikke noe å drømme etter. Det er himmelen som er salig og fro (glad, munter).
Tit er ofte i linje 3 i strofe 3. Der står det ellers at alt er lykke som kan forandre seg, alle har sorg i sitt bryst (barm). Ofte (Tit) er det altså sorg og hemmelig harm (sinne) under brystet som bærer et smykke. På nytt er det ikke pynten og staffasjen som er livet, det er hva man føler inni som er det ekte. Alle har sitt å bære (av sorger og bekymringer), stort eller lite. Det er bare i himmelen sorgen ikke finnes (Himlen alene for sorgen er kvit -> er kvitt sorgen).
I strofe 4 er timelig «for kort tid, for en stund» og forgå er å gå under, bli til intet, dø. Dermed er strofe 4 makt (velde) og visdom bare er ære for en tid, og at styrken og ungdommen i de blomstrende årene, vil falle og forgå ettersom man blir eldre. Alle ting på jorden må ha sin ende, det er bare himmelens salighet som vil vare (skal stå).
Stind er stinn i strofe 5, og stinn er sånn vi i dag bruker i betydningen «fullstappet» i uttrykk som «stinn brakke, stinn av penger». Det kan også bety «tykk og stiv». Forne er i linje 3 brukt som verb, ser det ut til. Som substantiv er en forne gress som er visnet på rot, gress fra året før. Som adjektiv er forn «tidligere», i forne dager. Men det er nok det å visne og å hentæres som er poenget, her. Sælsom er selsom, spesiell og forunderlig. De deiligste rosene har også de stinneste – tykkeste – tornene, de skjønneste blomstene har tærende gift. Under et rosekinn kan et hjerte råtne på rot, jeg tror det er dette det må bety, kinnene er røde og friske, men hjertet er i ferd med å råtne. På det ytre ser alt fint ut, i det indre er det råttent. Videre står det at skjebnen skifter på forunderlige måter (så sælsomt er skift). Vårt land flyter i våte vann, det er bare himmelen som har lykksalighetens stand. Særlig det første der skal nok leses i litt overført betydning. Det er livene våre som er landet, og som flyter i våte vann, altså er omskiftlige.
I strofe 6 er det en vanskelighet med kvide skal vinde sin tot ud af ten. Kvide, originalt skrevet Qvide, er sorg, smerte, bekymring, etter norrøn kvíða. Dette er et ord Kingo bruker flere steder, også i lange Sorrig og Elendighed. Å vinde er ikke å vinne, men å vinde, også på moderne norsk. Det vil si å rulle eller vikle garn opp på en vinde. Ordet er beslektet med å vende, og det gir også mening å tenke at det er å tvinne. Så er det tot ud af ten., eller Tott udaf Teen, som det er skrevet originalt. Den originale skrivemåten hjelper, for Tott er ganske sikkert ordet vi bruker i hårtott, en sammenfiltret mengde tråder eller trevler. Enda bedre passer det om det er norske tått, et ord som ser ut til å være veldig beslektet og som vi vel uttaler helt likt. Tått er hver av de trådene et rep er tvunnet av. Ten, eller Teen, tror jeg må være teine, en pinne hvor garnet vikles rundt. Dansk tén er en del av spinnerokken. Så da passer det at sorgen skal tvinne tåtten ut av teinen, det er et bilde som henger sammen. Armod er fattigdom, avind eller avund er misunnelse, vrå er en (mørk) krok i et rom. Hva som står her er at angsten skal avle (føde, særlig om dyr) en varig (varende) glede, at bekymringen skal vinde tråden ut av teinen, eller få spunnet den ferdig,. Fattigdom (armod) skal pynte (pryde) de rikeste klær, svakhet skal bli reist på de sunneste bein. Misunnelse (avind) skal stå i en mørk krok (vrå) i fengselet. Himmelen er det eneste (ene) som kan klare alt dette (dette formå).
Strofe 7 er den siste i versjonen som blir brukt i salmeboken.. Der er lod «lodd», den del som tilfaller noen ved deling eller skifte, eller i overført betydning som tilfaller en i livet. Ordet tilsvarer norrønt hlutr, og må ikke forveksles med et lodd i et lotteri, eller et lodd som metallklump å veie med. Disse formene for lodd er intetkjønn, mens lodd i denne betydningen brukt i diktet er hankjønn. Det er samme som i uttrykket min lodd i livet, og jeg må ta min lodd. Ikkun er en sammentrekning av ikke uden, det er ordet som blir til vårt «kun». Galde, eller galle, er væsken som utskilles fra leveren. Det er et uttrykk for sinne. Så siste strofe sier at la min skjebne og lykke falle akkurat som Gud vil. Misunnelse (avind) kan bare utøse sin galle, være så sint han vil, verden kan bare drive med sitt spill. Sorgen skal dø, lystighetens frø skal spire på himmelens ø (øy). Hva som skjer på jorden betyr ikke noe for ham. Han vil være lykkelig for all ettertid i himmelen.
For å gjøre det helt systematisk tar jeg også med den sammensatte strofen fra originalen. Første del er strofe 6, siste del er strofe 8. I utgaven i salmeboken er første del av strofe 6 tatt bort, mens siste del er lagt til det som i originalen er strofe 8. Det som avslutter strofe 6 i originalen (eller det jeg kaller originalen), avslutter hele diktet i utgaven i salmeboken. Det som avslutter strofe 8 og hele diktet i originalen, er ikke med i salmeutgaven. Bemøye er et ord som finnes i moderne norsk, å bemøye seg er å anstrenge seg. Agt er akt, eller handling, og å være forsagt er å være redd og engstelig. De fire første linjene i originalens strofe 6 sier at vel, så vil jeg aldri anstrenge meg, om ikke verden går etter handlingene mine. Jeg vil ikke bli bøyd av noen bekymring, og jeg vil ikke bli forsagt i hjertet av noen ting. Avslutningen i originalen er – mildt omskrevet – Tidenes Bom/ Bliver dog tom/ Himlen skal kjøre allting herom. Det er forståelig at hvem det enn er som har redigert diktet, har valgt å sette den lykksalige ø fra strofe 6 som avslutning i stedet. Bom er stopp, eller rettere stang eller stokk til å stoppe med. Så her er det slik jeg leser det at tidens bom blir tom, stoppen i tiden skal ikke gjelde, himmelen skal kjøre alle ting. Det gjelder ved døden, for dem som blir frelst, da gjelder ikke tiden og dens ende, da gjelder himmelen og evigheten.
Form
Diktet har åtte strofer i originalversjonen, syv strofer i salmeboken. Hver av strofene har syv linjer. De er fordelt med først fire med kryssrim, og så tre med ytterligere rim. Formelen er AbAbccc, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse i linjen. Versefoten er daktylisk, som vil si at en trykktung stavelse blir fulgt av to trykklette. Dette er konsekvent gjennom hele diktet, alle strofer og i alle linjer. Også de linjene som er kortere. Dette er et kjennetegn ved barokken, der strofe- og verseformen er svært streng, og det ikke tillates unntak fra regelen. Linjene 1-4 og 7 har fire trykktunge stavelser, mens linjene 5 og 6 har bare to.
Jeg viser fordelingen med hvordan det ser ut i strofe 1. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk hvordan det konsekvent følger to trykklette stavelser etter den trykktunge, overalt i diktet. Merk også hvordan de trykktunge stavelsene er de meningsfulle, og at et raskt blikk på de viser meningen i diktet.
Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.
En lignende strofeform er brukt i diktet Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland. Der er det imidlertid åtte linjer, og de fire siste linjene har 2, 4, 2 og 3 trykktunge stavelser. Ellers er strofeformen svært barokk, og i Norge av kjente dikt og diktere bare brukt av Petter Dass (Undfangen af den Hellig-Aand) og Thomas Kingo (Hyrden til sin Hyrdinne).
Virkemidler
Barokkens virkemidler er de sterke og overlessede. Det skal være mye av alt, og det skal være sterkt. I arkitekturen og musikken kan det virke overveldende, det er kolossalt med inntrykk, og hjernen må streve litt for å orientere seg. Særlig i barokk arkitektur er det lett å henrive seg, det er en stilart mange synes er pen å se på. I litteraturen kan den samme hangen til å pøse på med sterke effekter virke litt tung. Barokke dikt er alltid lange, de maler og kverner om det samme, og det er svært, svært ofte kontrasten mellom elendigheten på jorden og herligheten i himmelen det går i.
Formen er et virkemiddel. Den skal også virke overveldende, med sine mange strofer, mange linjer og mange rim. Alle strofene er bygget opp på samme måte. Først de fire lange linjene med kryssrim, der det er en eller annen vanskelighet eller forgjengelighet på jorden som blir beskrevet. Ofte går det i at noe som kan se bra ut på overflaten, slett ikke er det, egentlig. Så følger to raske linjer med bare to trykktunge stavelser, der det er en eller annen kjapp oppsummering (Jorderigs guld – er prægtig muld, Kongernes bo – er skøn uro, Alle har sidt – stort eller lidt, Alle ting må – enden oppnå, strofe 2 – 5), og så er det den lange hovedkonklusjonen at Gud og himmelen og frelsen løser alt. Denne siste linjen skal gjelde som en veldig forløsning, problemene i de seks første linjene gjelder ikke.
Kontrasten mellom den mildt sagt problemfrie himmelen og det mildt sagt vanskelige jordelivet er gjennomgående i diktet, og i det meste av barokkens diktning. Begge deler blir forsterket, hvor vanskelig det er på jorden, og hvor godt det er i himmelen. Valget skal være enkelt.
Diktet er også fullt av motsetninger satt sammen. Første strofe er et godt eksempel, der sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, solskinn og skyer, vandrer sammen. Linjene illustrerer også barokkens hang til å overlesse, man gir seg ikke før poenget er banket inn, og vel så det. Motsetningene kommer også i uttrykk som prægtig muld, eller prektig mold, som det heter i dag. Man kan også kalle det en motsetning, og en kontrast, hvordan lykken og velstanden som det ser ut til å være på overflaten, står i motsetning og kontrast til hvordan det ser ut på innsiden. Det samme gjelder når den deiligste rose har tykkeste torn, og de skjønneste blomstene har tærende gift. Skjønnheten og smerten står i motsetning til hverandre, og blir satt opp mot hverandre. I strofe 6, i utgaven i salmeboken, er det en annen type motsetning, der angsten skal avle glede, fattigdom som skal pyntes i rike klær, og svakhet skal stå på sunne ben. Her er det bevegelse og forandring, det smertefulle skal bli til det gledelige, fattig skal bli rik, svak bli sunn. Her beskrives hva som vil skje, når man går fra jordelivet til himmerik.
Kommentar
Det ble litt å rydde opp i, med det at diktet fantes i flere utgaver, og jeg måtte redigere og omarbeide og legge til nytt, da jeg fant ut at dette ikke var gjort konsekvent. Dette arbeidet tok ganske mye tid.
For de som synes barokk diktning kan bli litt tungt og treigt, uansett hva man sier om kontraster og sterke virkemidler og herlig himmel mot miserabel jord, så kan jeg ta med en episode fra Kingos eget liv. Man ser ham gjerne for seg som en barokk prest, tung i kroppen og dyster til sinns, bare lengtende til livet etter døden.
Det var urolige tider i verden, disse årene, også oppe hos oss i nord. Mellom 1560 og 1660 var det stadige kriger mellom Sverige og Danmark, eller Danmark-Norge, om man insisterer på å ha det norske navnet med. Svergie kom til å gå vinnende ut av disse krigene, og ende opp med å være den dominerende makten i Østersjøen for noen århundre, og Danmark skulle ende opp med å bli satt veldig ettertrykkelig på plass.
Enda en krig bryter ut i 1658, samme år som Thomas Kingo fullfører presteutdannelsen sin, og begynner som huslærer hos Lene Rud, på Vebygaard, Vest-Sjælland. På Sjælland er det på denne tiden svenske tropper, som dreper, brenner og herjer. En svensk underoffiser kommer inn til gården, der Kingo er huslærer, og også en slags ordensvakt. Svensken går inn i stallen for å stjele en hest, men den senere presten og salnedikteren Thomas Kingo er parat, trekker sverdet, og det oppstår en fektekamp. Kingo vinner denne kampen, og får svensken i bakken, men benåder ham, og lar ham gå. Senere kommer svensken tilbake til gården med en pistol, og skyter Kingo gjennom munnen. Arret bar han på hele livet. Både i direkte og overført betydning. Hele livet bar han på et svenskehat, som gjorde at han for eksempel så bort fra svenske salmer, da han satte sammen en nordisk salmebok. Den dag i dag er den svenske og danske salmeboken klart atskilt, med bare en håndfull salmer med i begge.
I en sekulær tid som vår er ikke det religiøse budskapet i salmene og de andre tekstene til Kingo og de andre barokkdikterne så viktig lenger. Den oppdragende virkning de er ment å skulle ha, gjelder ikke lenger, og de kan heller ikke fungere som noen inspirasjon til å leve våre liv her på jorden på den riktige måten. Det er dette som er hovedbudskapet, Gud og frelsen er det eneste som teller, man må ikke forledes og forføres av jordlivets fristelser. Det er bare et tomt skall. Det vil aldri bli noen ekte og varig glede ut av det, det er det som er poenget med denne salmen, Hver har sin skjebne, som den heter. Sorg og glede vandrer til hope, som den er bedre kjent som. Hver har sin skjebne, men i Himmelen blir skjebnen felles og herlig. På jorden vandrer sorgen og gleden sammen, i Himmelen er sorgen tatt bort. Den troende skal ikke glemme å tenke på dette, og ikke fristes av det verdslige livets tant og fjas, og midlertidig rikdom og kortvarige nytelser.
Diktet forteller oss veldig mye om en tenkemåte vi i dag har forlatt. Likevel har det verdi, vil jeg si, både med at vi lærer hvor vi kommer fra og hva folk har tenkt før oss. Dessuten trengs ingen religiøs begrunnelse for at pynt og rikdom er midlertidige verdier, det går an å søke noe mer. Ved å skrive som dette, beveger jeg meg bort fra diktet, og over i min personlige mening. Den er det sikkert ikke så mange som er interessert i. Men salmen til Kingo, og hva man kan få ut av den, burde folk være litt interessert i, for det åpner oss en verden vi ikke kjenner så godt i dag.
Diktet i original
Jeg har skrevet inn utgaven som det foreligger i Danske salmer : Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann : i utvalg, Cappelen forlag, Oslo, 1960. Det er den som for meg virker til å ligge tettest på originalutgaven fra 1681.
Hver sin Skæbne
Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.
Krone og Scepter i Demant-spill lege,
Leeg er dog ikke dend kongelig Dragt!
Tusinde Byrder i Kronerne hvege,
Tusindfold Omhu i Scepterets Magt!
Kongernis Boe
Er skiøn Uroe!
Himlen allene giør salig og froe!
Alle Ting hâr sin foranderlig Lykke!
Alle kand finde sin Sorrig i Barm!
Tiit ere Bryst, under dyrebar Smykke,
Fulde av Sorrig og hemmelig Harm!
Alle hâr sit,
Stort eller Lit
Himlen allene for Sorgen er qvit!
Velde og Vijßdom og timelig Ære,
Styrke og Ungdom i blomstrende Aar,
Høyt over andre kand Hovedet bære,
Falder dog af og i Tjden forgaar!
Alle Ting maa
Enden opnaa,
Himmelens Salighed Ene skal staa!
Deyligste Roser hâr stindeste Toorne,
Skiønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosen-kind Hiertet kand foorne,
For dog at Skæbnen saa sælsom et skift!
I Vaade-vand
Flyder vort Land,
Himlen hâr Ene Lyksaligheds Stand.
Vel da! saa vil jeg mig aldrig bemøye
Om ikke Verden gaar efter min Agt!
Ingen Bekymring skal kunde mig bøye,
Intet skal giøre mitt Hierte forsagt!
Sorrig skal døe
Lystigheds Føre
Blomstris paa Himle-Lyksaligheds Øe!
Angist skal aule en varende Glæde
Qvide skal vinde sin Tott udaf Teen!
Armod skal prydis i rjgste Klæde,
Svaghed skal reysis paa sundeste Been!
Avind skal staa
Fengsled i Vraae,
Himlend kand Ene alt dette formaa!
Lad da min Lod og min Lykke kun falde
Hvordan min GUd og min HErre hand vill,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit spill!
Tjdernis Bom
Bliver dog tom
Himlen skal kiøre altingest her-om!
Helt grei poesi 