Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. Maskene i linje 3 leser jeg som strikkemasker, tankene og følelsene skal løses opp på den måten, mens det brennende hjerte skal i aske i linje 4. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

Reklamer

En sommerqvel under syringen, av Henrik Wergeland

Det er kanskje for ambisiøst med et dikt hver søndag dette året, det blir jo ikke tid til å gjøre det skikkelig. Mange av diktene ble liggende opptil flere år før de ble gjort ferdige, noen er ennå ikke blitt det og atter noen vil kanskje aldri noensinne bli det. Men bloggen er levende, og smått om sen blir det flere og flere dikt som er presentert i helt greie poster.

Dette diktet heter En sommerkveld under syringen, jeg er ganske sikker på at syring er treet, syringa vulgaris, eller syrin, på norsk. Det er et tre vi selv har hatt i hagen, den blomstrer noe voldsomt om sommeren, og greinene skyter levende ut i alle retninger. Nå er imidlertid vårt tre kuttet ned, det er tidlig februar, og ingen sommerkveld på mange måneders avstand.

Foreløpig skriver jeg litt om form og innhold i diktt, men går ikke tungt inn i å finne ut av alle detaljene. Målet er å få en presentabel og lesverdig post, om enn den ikke ennå er ferdig gjennomarbeidet.

En sommerqvel under syringen

Kom Kjærlighed, kom imorgen igjen,
kom med dit Taare-
blus, med dets Røg af hvirvlende Klage,
kom til din Ven!

Da Tusmørket faldt, en Geist mig iskjul
hvisked: “til Vinen
trænger du, liig til Regnskyen den Asp, som
staaer der saa guul.”

Den Viismand Fornuft sig kaldte: hans Had
følger dig, Elskov.
Fly, min Veninde! Ranken har mørkgrøn
Galde for Graad.

Et Bægerblus svang han: meer jeg ei saae
Elskov, din Stjerne.
Snart jeg i disse kjølige Skygger
syngende laae.

Her skal af Hendes Blik ei min Sjel
tumles, som Hingsten
under en Kvindes silkeblaae Tøiler,
væltende Sved.

Paa Druernes Morgenbølger min Sorg
glider som Svanen:
dybt se den dukker, stiger som Dagens
straalende Ørn!

Skjøndt Aftenens Stjerne jeg skimter der, liig
Vennens Farvel, der
sittrer i Øiet . . Tys, en Ligusters
Suk fløi forbi.

Min Fryd under Ranken rasler, min Kind
er ei Cypressens
duggede Blad, min Tanke er heed som
Ørkenens Vind.

Den henover Sorgen farer, liig Siv
svider den Sorgen,
hvirvler dens Støv i Glemselens døde
staaende Søe.

Flyd, Viin, som bølgende Viinhøje
i en rød Horizont!
Flyd, Sang, som en Flod under Høiene!

Farvel da min Dag: jeg elsker en Nat:
Nat, som min Fryd med
funklende Øine seer: blot jeg seer i
Stjernen ei Graad.

Syringen med Viinkalk-blomsterne staaer
her som en Svend, mens
jeg nu en Purpurkaabe af Viin om
Kummeren slaaer.

En Abild med Honningblomster-fad er
mig som en Terne.
Længe i Vinen Aftenens Stjerner
kige—Eja!

Lad Morg’nen sit Kobberskjold høit i Øst
række, og Dag, som
rødvinget Fugl, slaae syngende høit mod
Himmelens Hvælv!

Lad komme en Dag, som Eivind, der høit
sagde: “nu, Konge,
Tid ei at drikke!”—Seilet paa Hav og
Skjolde han saae —

Da Sukke vil komme, Skibene liig
sorte i Taagen.
Adelsteen liig, jeg seirer med Pilen
dybt i mit Bryst. —

Jeg derfor Natten maa elske, som
kaster til med sit Muld
hver Rynkegrav, hulet for Taarerne,
som falde ned der, som hvide
Dødningehoveder.

Se, mens jeg sværmer om Natten, maa
Sorgen, iiskold som Kalk,
vaage i min tomme Seng.
—Lædsk den blot med lidt Graad, saa har du
Elskov for Sorg; thi større Forskjel
er der ei mellem de Tvende vel!

1837

Språk, form og innhold

Diktet har 18 strofer med varierende lengde. De 16 første har fire linjer, med daktylisk takt (tung-lett-lett) og 4 + 2 + 4 + 2 trykktunge stavelser i linjene. Første og siste linje har trykktung utgang, altså trykk på siste stavelse, mens de to linjene i midten har trykklett. Den daktyliske versefoten er ikke helt konsekvent, som vi kan se i første strofe, der jeg har markert trykksterke stavelser med fet skrift.

Kom Kjærlighed, kom imorgen igjen,
kom med dit Taare-
blus, med dets Røg af hvirvlende Klage,
kom til din Ven!

For å vise variasjonen i taktmønsteret tar jeg med også den siste av disse strofene:

Da Sukke vil komme, Skibene liig
sorte i Taagen.
Adelsteen liig, jeg seirer med Pilen
dybt i mit Bryst. —

Vi ser at en trykktung stavelse stort sett er fulgt av to trykklette her også. Begge disse strofene har en opptakt, med en trykklett stavelse i første linje. Vi ser også at siste strofe som den første har trykktunge stavelser i første og fjerde linje, trykklett i andre og tredje.

Den femtende strofen bryter helt med dette.

Jeg derfor Natten maa elske, som
kaster til med sit Muld
hver Rynkegrav, hulet for Taarerne,
som falde ned der, som hvide
Dødningehoveder.

Hver av de fire første linjene har nå tre trykktunge stavelser, og det er lagt til en ekstra linje 5 med to. Linjene 1, 3 og 5 slutter nå med to trykklette stavelser, mens linje 2 som før hadde trykklett utgang, nå slutter trykktung. Den rytmen man har vennet seg til å lese diktet i de første 14 strofene, lar seg ikke lenger passe inn i ordene, og man må på en helt annen måte kave seg gjennom.

Se, mens jeg sværmer om Natten, maa
Sorgen, iiskold som Kalk,
vaage i min tomme Seng.
Lædsk den blot med lidt Graad, saa har du
Elskov for Sorg; thi større Forskjel
er der ei mellem de Tvende vel!

De gamle grekerne skilte mellom lange og korte stavelser, og ikke mellom trykklette og trykktunge. Så de grammatiske begrepene de tenkte ut passer ikke helt for våre germanske språk. Særlig i denne siste strofen er det nesten så man skulle hatt behov for å markere mer og mindre trykksterke stavelser, og stavelser der lengden på dem er det som egentlig utgjør trykket. Det gjelder i iiskold som kalk, det kan vanskelig sies å være noe galt i å legge trykket på -kold også der, men i-en er lang, så jeg gir den fet skrift. Litt av det samme gjelder for det siste ordet maa, i linje 1. I fjerde linje er vel hele kombinasjonen den blodt med lidt nokså trykklett, og det finnes vel kanskje ikke noen god grunn til å fremheve akkurat ordet blodt der.

Men nå er jeg inne på detaljer som har interesse for få. I hvert fall har vi nå  4 + 3 + 3 + 4 trykksterke stavelser i de fire første linjene, alle linjene har trykksterk utgang, vil jeg si, og ingen av linjene har rim. Det har imidlertid de to aller siste linjene (Forskjel – vel). Det eneste rimet i diktet, er det det avslutter med.

Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland

I dag er det en forbausende varm og solrik maidag, og passende å legge ut et kanskje forbausende elskovsvarmt dikt av Henrik Wergeland. Det heter Den første omfavnelse, og er fra samlingen Poesier, utgitt i 1838. Jeg ser det også er andre som har skrevet kommentarer til diktet og lagt det ut på nettet, blant annet finnes det på nettstedet Wergeland 2008 en kort analyse av Jørgen Sejersted og Erik Vassenden. Diktet er gitt som eksamensoppgave i den videregående skolen, så elevanalyser finnes det også mange av. Her på denne bloggen venter som vanlig en annen type kommentar, forhåpentligvis mindre forsknings- og skoleaktig. Dette er ment å være et levende dikt om en virkelig opplevelse, et forsøk på å skildre hvordan den første omfavnelse føles i det den oppleves.

Det er dristig å forsøke å fange dette i ord. Mange har dog forsøkt, og i populærmusikken er det et hovedtema, da alltid med en tøylesløs vilje til å beskrive av hvor «fantastic» og «unforgetable» det er, og så etterpå hvor smertefult det er at det nå er slutt. Det er tekster mange kjenner seg igjen i, og lever seg inn i, og man trenger kanskje ikke så avanserte ord for å få formidlet denne følelsen. Man kjenner den. Måten Wergeland skriver på, virker heller litt fremmed, og gjør noe vanskelig å forstå, som egentlig er ganske lett.

Forhåpentligvis går det an å veilede nye lesere sånn at de får noe ut av Wergelands gamle tekst også. Han tilhørte en annen tid, med en annen måte å uttrykke seg på. Han har også noen ganske andre kunstneriske ambisjoner, enn våre dagers sangtekstforfattere. Han nøyer seg ikke med enkle ord og adjektiv, ikke bare «fantastisk», «supert», «ubeskrivelig», «herlig», men nesten som en analyse av denne fantastiske følelsen, en mer fullstendig beskrivelse, ment å være både levende og nøyaktig på en gang. Det er veldig gjennomtenkt, men fremstår som spontant og umiddelbart, det er litt avansert, men det er for at vi skal stoppe opp og undre, ikke bare hengi oss til stemningen, men også tenke litt i gjennom hva dette er for noe.

Det vil vise seg at det er en veldig undring, kraftige skildringer og dristige sammenligninger Wergeland legger opp til, med utstrakt bruk av religiøse motiv slik at den første omfavnelse grenser over i å være en religiøs opplevelse.

DEN FØRSTE OMFAVNELSE

Kommer nu Sorger! knuger mit Bryst,
at det ei sprænges af jublende Lyst!
Himmel! med Uheld, Helved! med Qvaler
tæmmer dets Bølger! Thi der har hun hvilt!
Fiendenag
aabne dets Aarer! din Piilodd kun svaler.
Thi ved dets Slag
har hun jo zittret og smilt.

Sorgen har tabt sin Tyngde og Magt,
hvor hendes yndige Aasyn har lagt.
Sank hun den ned i sit svømmende Øje?
Drak hun dens Gift med sin Mund? Thi jeg saae
Vemodets Smiil
bævende Skygger om Læben at bøje;
dunklere blaa
sværmede Øjnenes Ild.

Du har forsont, uskyldige Brud,
Sjelen med Verden, Blodet med Gud:
Dengang din hellige Pande du sænkte,
straalreen som Naadens skinnende Lin,
over mit Bryst,
borttog du Synden, den taarebestænkte.
Nu er mit Sind
reent som et Tempel og lyst.

Rødmende Uskyld speilte Du ind,
Brud, i mit Bryst med jomfruelig Kind.
Hviftet af himmelske Due fornemmed
jeg i den Lok, som omsvævede mig.
Hil mig, min Geist,
forhen dæmonisk, for Himmelen fremmed,
er nu ved Dig,
Elskede, hellig gjenreist!

Der, hvor din Læbe rørte mit Bryst,
indenfor blev det glorielyst.
Kjærlighedshymner derinde fremsprunge
under dit sandsløse, drømmende Kys.
Sødmen deri
drak Fantasien med glødende Tunge.
Styrke og Lys
skjænkte det Ømheds Geni.

Dengang du laa ved mit Hjerte, min Brud,
var det som Blomster sprang derifra ud:
Blomster, som levte, drømte og tænkte.
Mandel og Abild ei vajer saa fuld.
Solen sit Blod
ikke saa rigt over Roserne sprængte.
Sjelen sit Muld
drømmende saligt forlod.

Fjern dig, min Sjel, du mørkblaa Seraf!
Eller en Stund i mit Blod dig begrav!
Herskende lad det rulle saa længe!
Nerven lad aabne sin zittrende Mund!
Samling berøvt
høre du opfyldt med tonende Strenge
Brystet, hvor Hun
hvilede elskovsbedøvt.

Poesier, 1838

En gjennomgang av språk, form og innhold

Form

Formen er fast, 7 strofer med 8 verselinjer. Rimmønsteret er aaBcdBcd, små bokstaver er trykktung utgang, store bokstaver trykklett og med vokal. Halvard Lie skriver i sin verselære fra 1967 at denne strofeformen er Wergelands egen, kun brukt én gang senere, og da av Wildenwey i diktet «Den evige Gud» (Kjærlighed – enn er du virkelig til). Formen har slektskap med Thomas Kingos salme «Sorrig og Glæde de vandre tilhobe». Det er en salme som sikkert ikke er så altfor godt kjent, nå i vår tid, men tankeinnholdet er vel inne i god folkelig tenkemåte, at det er en viss balanse mellom sorgen og glede her i verden. At livet inneholder begge deler. Lie, som tilhører en tid hvor man ennå kunne ha følelsle for verserytmen på en helt annen måte enn i dag, vil så ha det til at det er Kingos ord som ringer i Wergelands bevissthet, når han lar sin grenseløse lykke bli oppveiet av en tilsvarende grenseløs ulykke. Denne måten å tenke rytme på er nok i dag fremmed for folk flest. Om det brer om seg opp også i de akademiske lag, vil det svekke vår evne til å lese eldre tekster. Så er det opp til hver enkelt om dette er en bekymring, eller ikke.

Også jeg må jobbe litt for å finne den nøyaktige versefoten i diktet. Den er litt avansert, og den varierer fra linje til linje. Dog er den identisk i alle strofene. Hver av de fire første linjene har 4 takter, det vil si 4 trykktunge stavelser. De kommer slik: tung-lett-lett, tung-lett(-lett), tung-lett-lett, tung. Jeg har satt den ene lette stavelsen i parentes, for det er ikke alltid den er med, og i første linje i første strofe er den ikke det: Kommer nu Sorger! knuger mit Bryst, de trykktunge stavelsene er markert med fet skrift. Denne versefoten kalles daktyl, og den er daktylisk selv om ikke alle verseføttene opfyller takten. Det er enkelte tostavede, eller disyllabiske, takter i diktet.

Deretter følger et vers med 2 takter, Fiendenag, i første strofe, tung-lett-lett-tung, så et med 4 igjen, et nytt med 2, og til sist 3. Siden diktet til Kingo er nevnt, «Sorrig og Glæde vandre tilhobe», kan jeg kanskje ta med at strofene i det diktet har 7 linjer, og de 3 siste har 2, 2 og 4 antall takter. Så helt likt med Wergeland er det ikke. Diktet til Kingo er imidlertid daktyllisk, som hos Wergeland, det går i tung-lett-lett hele veien, og det finnes ikke bortfall av stavelser, slik det forekommer hos Wergeland. Merk at også de totaktede og tretaktede versene er daktylliske, tung-lett-lett, og at sluttakten kommer utenom. Hos Wergeland er siste takt enten tung, som i linjene 1, 2, 4, 5 og 8, eller tung-lett, som i linjene 4 og 6 (Qvaler – svaler).

Ordforklaringer

I 1838 skrev vi på norsk ennå substantiv med små bokstaver. Wergelands språk er dansk, lenge før alt som er av rettskrivingsreformer på 1900-tallet. Så her er det aa for «å» (aabne -> åpne), ld for ll (uheld – uhell), myke konsonanter for harde b, d, g i stedet for p, t, k, qv for kv (qvaler -> kvaler) og æ for e. For å nevne noe. Det er også eksempler på at lang vokal skrives som to påfølgende vokaler, phiiler (piler) og smiil (smil). Med litt trening ser man lett gjennom det, og kjenner igjen de vanlige norske ordene. Stort sett skal de også uttales sånn som vi uttaler dem i dag.

Litt ekstra forklaring trenger kanskje ordet Piilodd, det er pilspiss. Så når det står din Piilodd kun svaler, betyr det at pilspissen som egentlig skulle stikke meg, egentlig bare gjør meg godt, den svaler. Å svale er å kjøle noe som er for varmt, også kanskje et ømt sår. Zittret med z er det vanlige norske ordet sitre, det vil si å skjelve eller å dirre. Thi betyr «for» eller «fordi», gjerne i litt høytidelig språk. Åsyn i strofe 2 er ansikt, gjerne i bibelsk språk. I strofe 3 må vi til dansk for å finne ordet bestænkt, i taarebestænkte, det er å skvette dråper på, «å stenke», eller «å dynke», på norsk. Lin i samme strofe, er et (tøy)stoff utvinnet av linplanten. Linklede skulle etter folketroen ha beskyttende eller helberedende kraft, så det ble ofte brukt i brudebunader eller andre steder slik kraft var nødvendig. Her er jeg vel og merke ingen ekspert, jeg skriver hva jeg leser meg til.

I strofe 4 står Due med stor bokstav, det skal altså være et substantiv. Jeg har ikke noe bedre forslag enn fuglen, men ut i fra sammenhengen skulle det i så fall stått i flertall, med -r, og jeg kan ikke uten hjelp forklare hva det er, og hvorfor det står som det står. Jeg lurer også på om ikke Lok i strofe 4, må være planten. I så fall er det en bregne av storburknefamilien, som Store norske leksikon skriver. Geist i samme strofe, er ånd. Nærmere forklaringer om sammenhengen der, står i gjennomgangen av innholdet i diktet.

I strofe 5 er hymne religiøs lovsang, en høystemt hyllest til Gud.

Abild i strofe 6 er et gammelt, dansk ord for epletre. Med mandel menes også treet, og ikke kjernen i frukten, det som vi oftest i dagligtalen forbinder med ordet mandel, og den som vi legger i grøten på julaften. Verbet å sprenge, sprængte, er brukt litt uvanlig i denne strofen, enten i poetens forsøk på å utvide og berike ordenes betydning, leseren kan selv assosiere og oppfatte hva det vil si at solen sprenger over rosene, solstrålene sprenger over dem, eller så er i samme betydning som i sammensetningene gråsprengt, rødsprengt, altså å stenke. Sjekk gjerne betydningene av sprenge på nettsidene til norsk ordbok. Muld er mold, eller jord.

Seraf er en type engel, de står omtalt i Jesaja kapittel 6, i Bibelen, og de befinner seg helt oppe ved Guds trone i himmelen.

Innhold

Selv når ordene er forståelige er det ikke alltid innholdet i dem er så enkelt når de blir satt sammen. Dette diktet kan være vanskelig å trenge gjennom for noen og enhver. Jeg har løst det etter beste evne, men uten hjelp vil jeg ikke kunne garantere at alt som står er riktig. Om dere ser noe som er feil eller misvisende, eller en åpenbar tolkning jeg ikke har sett, så setter jeg pris på å få beskjed om det i en kommentar eller en mail.

I de to første linjene i første strofe er det en motsetning, først med sorgene som kommer, så at det knuger (presser på) brystet, men deretter at det vil sprenges av jublende lyst. Motsetningene fortsetter med Himmel og Helvete, litt rart, kanskje at himmel er satt sammen med «uhell», men sånn er det det står. I alle fall er både Himmel med uhell og helvete med kvaler i stand til å temme dets bølger. Her viser dets tilbake på brystet, og bølgene er en metafor på de følelsesmessige svigningene. Det er fordi hun har hvilt der, og hun, er kvinnen han er forelsket i, og har hatt den første omfavnelse med. Videre er det fiendenag som åpner årene dets, det er blodårene det er snakk om, og når de er åpne, kan blodet strømme. Nøyaktig hva dette skal bety, skal jeg ikke gå god for, men jeg leser det som Wergelands (typiske) ekstatiske skriving, at det er ingenting som biter på ham, naget fra fiendene har heller motsatt virking. Med pilodd tenker jeg det er pilspissen fra fiendenaget, altså at stikkene fra fiener ikke kan gjøre ham vondt, de svaler ham bare. Her må vi også ha i tankene at det er i brystet hjertet befinner seg, det er der hun har hvilt, og det er dit blodet strømmer. Det ser vi tydelig når det står dets slag, det er slagene til hjertet i brystet, og det er der hun har sitret og smilt.

I strofe 2 er det en gammatikalsk feil, da verbet å legge (legger – la – har lagt) er transitivt, og krever objekt. Her brukes det uten objekt, som det intransitive parverbet å ligge (ligger – lå – har ligget). Min språkfølelse sier hennes yndige åsyn må ha lagt noe, men linjen slutter med et punktum, og setningen har ikke noe objekt. Wergeland var fri og eksperimentell og grensesprengende, men denne type feil er så sjelden at jeg lurer på om det kanskje er jeg som har misforstått noe. I alle fall gir linjene god mening, sorgen taper tyngden og makten sin, der hennes ansikt har vært. Sorgen får ikke noe tak der hun har vært. Så følger spekulasjoner om hvordan hun tok fra sorgen makten dens, om det var ved å synke den i det svømmende øyet, eller drikke giften dens med munnen. Her er det mulig å lese inn dristige erotiske skildringer, linjene gir bedre mening om man gjør det, her er det den seksuelle omfavnelse det gjelder. Deretter følger en lang setning, over flere linjer, Thi jeg saae/ Vemodets Smiil/ bævende Skygger om Læben at bøje;/ dunklere blaa/ sværmede Øjnenes Ild. Ordet thi (for, fordi) tilsier en forbindelse mellom denne delen av strofen, og den første, en type forbindelse i hvert fall jeg assosierermed Bibelen og andre religiøse tekster, særlig med dette høytidelige ordet thi. Den lange setningen i seg selv sier «for jeg så vemodets smil, bevende skygger om leppen å bøye, dunklere blå, svermet øynenes ild». Også den setningen er litt vanskelig å trenge inn i. Professorene Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden antyder i Lyrikhåndboken (101 dikt og tolkninger) at det er den falne jomfrus vemod det er snakk om. Det gir god mening, først er det akten, så er det kvinnen etterpå.

I strofe 3 blir kvinnen gjort til brud, en uskyldig brud, og hun skal ha forsonet sjelen med verden og blodet med Gud. Også her er Wergeland dristig og utfordrende i billedspråket, å forsone skal jo bety å få enighet eller kompromiss mellom motsetninger, her er det sjelen – mennesket – med verden – omgivelsene. Så det er gjennom kvinnen og den første omfavnelse mannen blir forsonet med verden rundt seg. Enda mer enn i dag var sjelen på Wergelands tid brukt for tankene og følelsene til et menneske, det innvendige, den man egentlig er. Kroppen er det utvendige. Blodet er det som renner rundt i kroppen, det skal forsones med Gud, med det religiøse. Også det er gjennom kvinnen, bruden. Så går det antagelig an å lese konkret, hun senker pannen på hans bryst, strålende som nådens skinnende lin, og med det tok hun bort den tårefylte synden. Billedlig er det velsignelsen, hun frelser ham fra synden, tar bort naget og kvalene. Det er veldig lett å lese det religiøst, men det skulle ikke være nødvendig for å gi diktet mening. Også ikke-troende kan være plaget av synden, om enn på en annen måte. Sinnet er etterpå rent som et tempel, tempelet er stedet religiøse handlinger foregår, selvfølgelig rent og hellig.

Strofe 4 er midtstrofen. Der speiler bruden den rødmende uskylden inn i brystet hans. Igjen er brystet der hjertet her, og uskylden er for dem som ikke har syndet. Det er sterke religiøse motiv, enda en gang. Linjene 3 og 4 i denne strofen er jeg usikker på, men jeg har ikke noe bedre forslag at det er fuglen due og planten bregne Due og Lok betyr, sånn at han spør hvilke av de himmelske duer, er det jeg fornemmer i bregneplantene om meg. Her må jeg vite mer for å kunne gi nærmere forklaring. De fire siste linjene i denne strofen er imidlertid greie. Han hilser sin ånd, sin geist, som før var demonisk, og fremmed for himmelen, men nå er gjenreist igjen, ved henne, dig. Ånd var et veldig viktig begrep på denne tiden, det stod veldig sentralt i romantikken, og det er ikke helt lett i enkle ord forklare hva det er. Det har med tanken, sinnet, personligheten å gjøre, det er i kristen tro det med guddommelige med mennesket, og det har tett sammenheng med sjelen.

I strofe 5 er det ikke pannen, men leppen, som rører brystet. Det blir innenfor glorielyst, glorien er stråleglansen rundt en hellig person gjengitt i kristen kunst. Så er det kjærlighetshymner som springer frem, lovsanger til kjærligheten, og jeg leser sandsløse, drømmende kyss til å være sansesløse, drømmende kyss. Skal man lese mer i det, så er sanseløse og drømmende liksom utenfor tid og rom, det er en annen type virkelighet, men man skal alltid være forsiktig med å legge sin egen konkrete mening inn i det som står åpent i teksten. Setningsstrukturen i de fire siste linjene er forvansket. Først er det fantasien som med glødende tunge drikker sødmen deri, videre mening med det er åpent for tolkning, og det er en tolking jeg ikke vil lukke. Så er det usikkert om det er Styrke og Lys eller Ømheds geni som er subjekt, om det er styrken og lyser som skjenker ømheds geni, eller om det er omvendt. Det er i hvert fall indirekte objekt, til hvem. Og sånn jeg leser det, er det samme mystikk og vanskelighet i hva det inneholder, som i hva som er deri. Det mest nærliggende er at det er omfavnelsen. Oppfattelsen av geni var for øvrig annerledes i Wergelands tid, enn det er i dag. Det er noe helt enestående. Jeg kan kanskje legge inn en referanse til Pusjkins skjønnhetens geni, skrevet på samme tid.

Strofe 6 er selv til Wergeland å være svært fortettet med sterke og utrykksfulle skildringer og sammenligninger. Jeg vil si hjertet her er ment fysisk, så når hun ligger ved hjertet, ligger hun på brystet hans. Det sprang blomster derfra ut, blomster er liv og farger og skjønnhet, her kan de til og med «leve, drømme og tenke». Det følger en sammenligning det skal være underforstått hva blir sammenlignet med, blomstrende frukttrær (mandeltre – mandel og epletre – abild) vaier ikke så fullt, som det nå vaier i ham, etter den første omfavnelse. Blodet bruser, er ord som ellers ofte blir brukt for å beskrive denne følelsen. Så følger et dristig og uvanlig bilde, med ordene solen sitt blod, og at det ikke så rigt over Roserne sprængte. Det er et fortettet bilde, med mye innhold pakket inn i få ord. Metaforene er blandet sammen, solen kan være solen selv eller et bilde på noe, blodet kan være solstrålene, eller mannens blod. Ordet blod er i alle fall fysisk og kroppslig, det er det som renner rundt og gir liv i kroppen, hva det tilsvarende skal være i solen, overlater Wergeland til oss. Jeg føler nesten jeg gjør bildet svakere, ved å skrive for mye om det. Det er ment å være dristig og utfordrende og vanskelig. Ambisjonsnivået er skyhøyt. Roser er blomsten, ofte tenkt som den vakreste blomsten, og ofte brukt som symbol på kvinnen eller det vakre. Så når solen sitt blod sprenger rikt og rosene, så er det assosiativt, mange måter å lese det på. Straks man velger én, utelukker man de andre, og gjør innholdet fattigere. Det samme gjelder slutten, med sjelen sitt muld, som drømmende saligt forlod. Heller ikke denne linjen er riktig grammatisk. Verbet forlot er transitivt, og skal ha objekt. Her står det ikke noe om hva som ble forlatt. Det er nesten som Shakespeare i sonettene sine, hvordan Wergeland her tøyer språket.

I strofe 7 blir sjelen sammenlignet med en mørkeblå seraf, en engel av høyeste rang. Formen er fjern deg, der så deg blir skiftet ut med min sjel, så med du mørkeblå Seraf, deg – min sjel – og – du mørkeblå Seraf er det samme.  Sjelen er også bevisstheten, mennesket i kroppen, det som utgjør jeg, så det er sterkt uttrykt å be den om å fjerne seg. Befalingen kan uttrykke et ønske om på en måte å forsvinne fra seg selv, glemme seg selv, og være i noe annet, i omfavnelsen. På ny synes jeg bare det gjør diktet fattigere, å skrive for konkret hva det skal bety. At sjelen blir sammenlignet med en seraf, kan være et bilde på hvor mye sjelen er verdt, hvor mye den betyr. Den er som en seraf for ham, men nå vil han ha den vekk, og være i dette andre. Igjen og igjen vil jeg minne om at dette er bare en av mange mulige lesninger. I linje 2 blir den samme sjelen bedt om å begrave seg i bloet, som et alternativ. Setningsstrukturen er forvansket, begrav deg en stund i mitt blod, er den naturlige rekkefølgen på ordene. Deg viser til sjelen i linjen over. Linjene 3 og 4 vil jeg si beskriver den konkrete omfavnelsen, særlig linje 3, også her er det forvanskinger, fortettinger og utfordringer. Det står ikke noe om hva som er herskende, i linje 3, om det er handlingen, hun eller noe annet. Nerven er strengen som formidler følelser fra kroppen til hjernen, det som får oss til å kjenne fornemmelser på kroppen. Dette har vært vel kjent i årtusener, og mye brukt i litteraturen. Her skal den åpne sin sitrende munn, et bilde som ikke er så mye brukt, jeg kjenner ingen andre tilfeller. Jeg vil ikke spekulere i hva det skal bety, annet enn at det nok er ment å være intenst.

Jeg håper å få denne posten ferdig i løpet av dagen. Det gjenstår litt i gjennomgangen, og så er det kommentaren.

Kommentar til diktet

Alt ved dette diktet er komplisert, ambisiøst og utfordrende. Wergeland gjør det ikke lett, verken for seg selv eller for leseren. Formen på diktet er streng, vanskelig og ganske unik.

Noen ytterligere kommentarer har jeg ikke rukket ennå. Diktet er fylt av religiøse ord og religiøse motiver.

Republikanerne, av Johan S. Welhaven

Slaget ved Ostrołęka fant sted 26. mai, 1831. Det var det viktigste slaget i det polske opprøret mot tsar Nikolai I og Russland i 1830 og 1831. Opprøret begynte i november 1830, og blir derfor kalt novemberopprøret, og selv om avgjørelsen egentlig falt med slaget ved Ostrołęka, så fortsatte opprøret frem til oktober 1831 før det ble endelig slått ned. Bakgrunnen for opprøret er selvfølgelig at store deler av Polen er underlagt Russland. Polens ulykker startet fra andre halvdel av 1600-tallet, tidligere hadde landet vært en stormakt, sammen med Litauen den store og dominerende mellom Østersjøen og Svartehavet, men nå var et ineffektivt styresett (med polsk riksdag, adelens rett til å legge ned veto mot ethvert forslag i riksdagen, noe som gjorde den polske nasjonalforsamlingen og dermed den polske stat sterkt handlingslammet) og andre årsaker skyld i at Polen ble spist opp av de voksende stormaktene rundt. Den store nordiske krig fra 1700-21 var en katastrofe for landet, og siden ble det verre. Mot slutten av 1700-tallet ble Polen delt i tre omganger, 1772, 1791 og 1795, mellom Russland, Preussen og Østerrike. Med det hadde Polen opphørt å eksistere.

Polen var et interessant land for romantikerne i Europa. Jeg skal vokte meg for å ta større ord i bruk enn jeg har dekning for, ideen min er at Polen kunne symbolisere frihetslengselen og fremtidstroen mange av romantikerne følte på. Polen var undertrykket av og kontrollert av den russiske tsaren, både en fremmed makt og et autoritært styre. Mange av de tingene romantikerne kjempet for på hjemmebane, mange av spørsmålene som brant i Europa, fantes i Polen bare i sterkere grad. Det var nok for vår egen romantiker, Johan Sebastian Welhaven (1807 – 1873), til å skrive et av sine mest berømte dikt.

Republikanerne

Ved Barrière de la Santé
ligger en ydmyg liden Kafé.
En gammeldags Stue er al dens Plads;
der er ei Forgyldning, der bruges ei Gas.
Den har en Søgning, der sjelden brister,
af Etudianter og smaa Artister;
og kommer ei disse, da eier den dog
en stillere Gjest i sin dunkle Krog.
Der vandrer omkring i den straalende Stad
en skibbruden Flok, der aldrig er glad
Der møder dem Ingen med Smil eller Nik;
de færdes i Sværmen med slukkede Blikk.
Pauvres honteux! De søge et Hjem;
en ringe Kafé er det bedste for dem.

Nu er det Midnat; der sidder en Gjest
endnu ved sit Bord med en Sukkervands-Rest.
Hans Ansigt er falmet, hans Dragt er grov,
hans Linned er rent, og hans Hænder er smukke.
Han støtter sit Hoved, som om han sov.
Der er saa tyst; man kan høre ham sukke.
Dog, mens han sidder i dette Ly,
aabner man Døren med Bulder og Gny.
Det er en Skare af Ungersvende
med stærke Moustacher, med Øine, der brænde.
De fløite og nynne en smuk Melodi,
en Sang af Den Stumme fra Portici.
Nourrit har iaften fra Scenen vakt
de fyrige Toners koglende Magt.
De rulle den jublende Flok gjennem Blodet;
nu har den igjen Republiken i Ho’det.

De sætte sig matte; men atter fra Stolen
springer der En og bestiger et Bord.
Han siger med rungende, vingede Ord:
„Forsamling, giv Agt, jeg vil tale om Polen!“

Det var en Tale som flammende Krudt;
o, der blev stormet og spiddet og skudt!
De Franskes Konge og Raad og Kammer
gik op med Kreml i de samme Flammer.
Men frem af de kolde russiske Grave
steg atter en Hær af Napoleons Brave;
de kæmpede med, de rystede Jorden,
med Faner som Storm, med Ørne som Torden.
Paa Varschaus Mure stod atter Fama
og læste for Verden et fransk Proklama,
at nu var Historiens sidste Knude
løsnet for evigt, og Stykket ude.
Den frie Mand og den frie Kvinde
blev proklameret i alle Vinde.
Europas Kongres forsamled sig bedst
i Polens Skjød, mellem Øst og Vest;
i Varschau reistes Kongressens Salon,
og dertil en Støtte for Saint Simon.

Da jublede Flokke, og atter det lød:
„Champagne, Garçon, paa Tyrannernes Død!“
Men just da de løste den skummende Drik,
saa de en Fremmed med studsende Blik;
thi Proppen fløi mod den selsomme Mand,
der sad i en Krog med sit Sukkervand.
„Drik,“ raabte de Alle, „Champagnen er god,
vort Bæger er helligt; drik, har Du Mod

„Jeg drikker ei Viin, om stærk eller mild;
dens Sødme er vammel, jeg hader dens Ild.
Jeg sidder med Gru paa mit Livs Ruin.
Mit Bæger er tømt; jeg drikker ei Viin.“

Da blev der et Gny; de kaldte ham Træl,
de raabte paa Skjændsel, paa Hevn og Duel. —
Han viste sit Bryst, — hvor det var skrammet,
af streifende Kugler, af Klinger rammet!
— „I Daarer! Det er Ostrolenkas Mærke.
Har I vel fattet, hvor det kan værke?
Der er ingen Lise for denne Kval;
den kan ikke blunde for Sladder og Pral.
Der er ingen Gjæk saa vindig og svag,
han sminker sig jo med mit dybeste Nag;
min hedeste Bøn, mit eneste Gode,
er kommen paa lallende Tunger i Mode.
Tilside, Drenge, giver mig Rum!
Himlen har Stjerner, — Natten er stum.“

De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.
De havde Champagne, men rørte den ei.

1831

Gjennomgang av diktet

Det er ikke så altfor vanskelig å forstå handlingen i dette diktet, om enn det er et og annet ord som kanskje trenger litt forklaring. De står lenger nede. Her skal jeg gå gjennom det som skjer.

Det sitter en ensom mann med sitt sukkervann på en kafé i Paris. I første strofe er beskrevet hvordan kafeen og han er ganske dunkel og uten de store ord og fakter, det er lagt vekt på alle de strålende tingene som ikke er  der. Det er for eksempel ikke altfor mange studenter (etudianter) og artister der, søkningen til kafeen brister ikke av den slags type folk, sånne det kan bli noe spennende med.

Så kommer det en forsamling glødende unge menn inn i kafeen i strofe 2. De har vært i operaen, og der hørt en smukk melodi, melodien om frihet, og den nynner de på og synger de på og er begeistret av. Operaen er Den stumme fra Porticit, aritsten er Nourrit, og han har med de fortrollende (koglende) toner vakt ideen om republikken. De setter seg ned, i strofe 3, men en av dem reiser seg straks opp for å holde en tale om Polen. Talen er i strofe 4, der det går i at Frankrikes og Russlands kongedømme og keiserrike skal gå opp i flammer, og et fritt Polen skal på ny gjenoppstå. Den frie mann og kvinne skal deretter gjelde for hele Europa, det er den veien det vil gå, med det vil Historiens sidste Knute bli løsnet for evigt og stykket ude. Polen er samlingspunktet mellom øst og vest, der er det Europas folkeforsamlinger (kongress) best skal møtes.

Talen vekker stor begeistring, og man åpner straks champagnen over Tyrannernes død. Men den fremmede som var i kafeen fra før, ser ikke ut til å ville ta del i begeistringen, enda champagnen åpnes like mot ham. De andre vil ha ham til å drikke, ha ham med i revolusjonen, og oppfordrer ham til å gjøre det, drik, har du Mod. Den fremmede svarer i strofe 6, han drikker ikke vin, livet hans er ødelagt. Så blir det oppstand i strofe 7, de nyankomne tror fremdeles den fremmede er feig eller redd, eller ikke skjønner den nye tid, og derfor ikke vil være med i revolusjonen. Men den fremmede åpner jakken og blotter sitt bryst, for å vise dem at det er nettopp det at han har forsøkt å delta, som gjør at han ikke kan tro på den lenger. Hans bryst er merket med sår fra slaget ved Ostrołęka, der det polske opprøret ble slått ned.

Det får de nyankomne til å tie. Den fremmede forlater kafeen, de nyanomne lar champagnen være.

Noen ordforklaringer

For å finne forklaringen på disse ordene måtte jeg bruke litt forskjellige kilder. De viktigste er ordnett.no for alle utenlandske ord, ordbok.uib.no og store norske leksikon for norske. Finner jeg ikke ut av det der, er det å søke på Google og bruke nettet. Jeg har vært ganske raus med ordene jeg har valgt å gi en forklaring på, så det kan gi inntrykk av at diktet er vanskeligere enn det er.

Barrière de la Santé Direkte oversatt «De helliges barriere» (barriére – bom, grind; le; gjerde; stengsel; (overført) hindring, skranke, barriere; vern; (foreldet) byport, slottsport , ordnett.no), men her er det navnet på området hvor kafeen ligger. Fra en kommentator har jeg fått opplyst at den lå på vestbredden av Seinen, i krysset av boulevard Auguste-Blanqui og rue de la Santé.
Etudianter studenter
Pauvres honteux Fattige personer som har sett bedre dager, og kvier seg for å be om hjelp (Store norske leksikon).
Ungersvende En ungersvend er dansk for en ung mann, ugift (ungkar), og gjerne rask, sunn og livslysten. Ordet ble ofte også brukt om en ung beiler til en kvinne.
Den stumme fra Portici Opera av Daniel Auber (1782 – 1871). Operaen er om et opprør i Napoli, 1647, mot den spanske kongen, Portici er et område i Napoli. Opprøret ble kalt Masaniello, og også operaen er kjent under det navnet. Det opprørske i opraen vakte gjenklang i samtiden. Premieren var i 1828, og i 1830 var det opprør og oppstand både i Frankrike og Belgia, der operaen spilte en så sentral rolle at den ble forbudt. At gjestene som kommer til kafeen synger og nynner på en melodi herfra er i seg selv et uttrykk for opprør, i og med at denne operaen ble forbudt.
Nourrit Adolphe Nourrit (1802 – 1839 var en fransk tenor, berømt blant annet for sin rolle i operaen Den stumme fra Portici, den som er omtalt i diktet.
koglende -> kogle fortrolle, fjetre, forhekse
Republiken republikk, av latin res publica «offentlig sak», er en stat der statsoverhodet velges for et begrenset tidsrom, eller der statsoverhodet ikke er en monark. For de revolusjonære på Welhavens tid og i diktet er republikken fellesnavnet på den nye staten de ønsker, de vil kaste kongen – eller monarken – og innføre republikken. Så det å være republikaner og å ønske republikk var en revolusjonær og straffbar handling i de gamle monarkiene.
Kreml Kreml er navnet på den innerste borgen i russiske middelalderbyer, det er en festningsmur. Mest berømt er Kreml i Moskva, stedet der Russlands maktutøvelse i århundrer har funnet sted, og et symbol på denne makten og dens lukkethet. Kreml ble brent av Napoleon i 1812, så derav gik op med Kreml i de samme Flammer.
Napoleons Brave Napoleon er selvfølgelig den franske hærføreren, å være brav betyr å være modig (og også å være rettskaffen, bra). Napoleons brave er hans menn, modige og rettskafne.
Varschaus Mure Varschau er en gammel skrivemåte for Warszawa, den polske hovedstaden.
Fama Fama greier jeg ikke å finne ut av. Fama betyr rykte, men det er et latinsk navn, ikke et polsk, så langt jeg har klart å finne det ut.
Proklama kunngjøring, proklamasjon er høytidelig kunngjøring.
Kongressens Salon Etter Wienkongressen 1815 ble det gamle polske storhertugdømmet omgjort til «kongeriket Polen», med den russiske tsaren som konge. Et annet navn på dette polske kongedømmet var Kongress Polen
Saint Simon Her er det ganske sikert den tidlige franske sosialisten Henri de Rouvroy de Saint-Simon (1760-1825) det er snakk om.
Garçon Fransk ord for gutt. Å leve som Garçon, betyr å leve som ungkar. Her, i diktet, er det nok brukt som generelt uttrykk.
Gny larm, ståk; larmende ordskifte
Træl En trell, norrønt þræll, er det gamle norske ordet for en ufri person i en annen manns tjeneste. Her, i diktet, passer uttrykket også som skjellsord for en som vil være ufri og slave for kongen, altså en som ikke støtter den revolusjonære sak.
lise lindring, demping av smerte
Klinger sverdklinger, rammet av sverd.

Form og oppbygning

Dette er et av flere rapsodiske dikt i Welhavens produksjon, skriver Ingard Hauge i innledning til bind 1 av Welhavens samlede verker, utgitt i 1990. Et rapsodisk dikt er et metrisk dikt med fast eller skiftende rimstilling, men uten strofeinndelingen. Et annet kjent rapsodisk dikt hos Welhaven er Byens Kirkegaard. Det kan brukes til å sammenligne med, og til å illustrere hva et rapsodisk dikt er for noe.

Diktet består av 8 strofer. Strofene harvarierende lengde. Den første har 16 linjer, den neste 14, så kommer en på 4, en på 18, fulgt av 8, 4, 14 og til slutt 2. Det blir til sammen 80 linjer. Så man kan plassere diktet i gruppe med 8-versingene, det er det Hallvard Lie gjør i sin verselære fra 1967. Welhaven har bare flyttet litt på linjene slik at noen strofer har blitt lenger enn andre. Diktet har stort sett konsekvent parrim, men det er også et tilfelle av kryssrim og et av omsluttende eller kiastisk, rim. Parrim er at to og to linjer rimer, kryssrim er at annenhver linje rimer, og omsluttende rim er at i en gruppe på fire linjer rimer første og siste, og de to i midten. Kryssrimet er i strofe 2, linjene 3 til 6, der den fremmede blir beskrevet, og det omsluttende rimet er i strofe 3, der en av gjestene proklamerer at han skal snakke om Polen. At det er kryssrim for den fremmede, passer med det at han på alle måter skiller seg ut fra de andre. Kanskje kan man også si at introduksjonen av Polen også fortjener et annet rimskjema, her skal han jo tale bevingede ord, og trenger oppmerksomheten.

Det veksler mellom trykksterke og trykksvake utganger på verselinjene, det veksler mellom å være enstavede og tostavede rim, og det veksler mellom at versene ender på vokal og på konsonant. Det er dog klar overvekt av trykklette utganger i den berusede gjestens flammende tale om Polen. Også der den fremmede viser sitt bryst med merkene fra slaget er det trykklett, skrammet – rammet, Mærke – værke, så kanskje kan man snakke om et slektskap her. Videre har man kanskje en tendens til å snakke seg oppover, gå opp i de høyere tonelag, når man skal slutte slik trykklett, noe som i så fall passer med den begeistrede talen den revolusjonære skal holde. Stort sett ellers i diktet er det trykktungt og lukket. Fra gammelt av blir trykklette utganger kalt kvinnelige, trykktunge mannlige. Og utgang med vokal blir kalt åpen, de med konsonant lukket.

Diktet går i 4 takter, det er fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen er vanligvis fulgt av to trykklette. Det vil si at diktet går i daktyler, tung-lett-lett. De fleste verselinjene har tre daktyler fulgt av en enkelt, trykksterk stavelse til slutt. Første linje, Ved Barrière de la Santé, skiller seg ut ved å ha færre stavelser og annerledes trykk. Det er nesten som et inngangsparti til diktet, før versefoten kommer i gang. I neste linje er det LIGGer en YDmyg LIden kaFÈ/ en GAMMeldags STUe er ALL dens PLADS/ der ER ei forGYLNing der BRUGes ei GAS… Store bokstaver markerer trykk. Så her er det tre daktyler og en trykktung stavelse i linjene 2 og 4, den fjerde med opptakt (der), mens den tredje har to daktyler, en troké, tung-lett, og en trykktung. Også denne linjen har opptakt (en).

Det kan være forvirrende med disse verseføttene når det ikke er helt konsekvent, og man får vel ikke lenger så mye trening i hvordan dikt skal leses for at takten og rytmen skal bli riktig. Her i dette diktet fortsetter det DEN har en SØGNing, der SJELDen BRISTer,/ af ETudiANTer og SMAA arTISTer;/  og KOMMer ei DISSe, da EIer den DOG/ en STILLere GJEST i sin DUNKLe KROG. Merk at første ordet i femte linje, DEN, må være trykktung, ellers vil ikke mønsteret med trykktung fulgt av to trykklette gå opp. I lesingen er meningen at man skal komme inn i denne rytmen, og så da virkelig legge merke til om det er noen steder rytmen er annerledes. Da skal det også være noe viktig som skjer, noe å legge merke til. Linjene 5 og 6 har som man ser en ekstra, trykklett stavelse helt til slutt. Variasjoner i rytmen frisker også opp, helt konsekvente verselinjer og verseføtter blir raskt monotont, og det blir sjelden brukt.

Jeg avslutter med den berømte avslutningen, og hvordan rytmen er der:

De SAA paa hverANDRe. Han VANDRet sin VEI.
De HAVDe chamPAGNe, men RØRTe den EI.

Her er det sånn som det pleier i diktet, opptakt, tre daktyler og så trykktung stavelse til slutt. Vi ser de trykksterke stavelsene er de betydningsbærende, de trykklette er det ikke så farlig med, det er underforståtte subjekter (de, han), utfyllyng av verbsammensetning (saa paa), utfylling av ord hverandre, champagne, bøyningsendinger (-et, -e), konjunksjoner (men) og et eiendomspronomen (sin)  og et påpekende pronomen (den). Kanskje blir det i overkant finurlig å peke på at lydene er like i fem av de trykksterke stavelsene, A og lang A, eller Å, og diftong i rimet VEI – EI. Det gjør at den siste trykksterkve stavelsen, RØRTe, skiller seg ut, med en helt annen lyd, Ø. Det trekker oppmerksomheten mot det ordet, som er hele poenget i disse linjene, champagnen ble ikke rørt. Det er også poenget i diktet, champagnen ble ikke rørt, det var ikke verdt å drikke den med tanke på det som var skjedd i Polen, i Ostrołęka. For meg er det også slik at når et dikt er skrevet i en bestemt rytme, og ordene passer både med takten og rimet, så blir det liksom noe uunngåelig over det, man kan ikke styre unna eller velge å bruke andre ord. Det EI, som kommer til slutt, man kan ikke velge å skifte det ut med et annet ord, det hører sammen med VEI, det er lovbestemt, det må være slik. Champagnen kan ikke drikkes.

Kommentar til diktet

Det er ikke tilfeldig diktet er lagt til Paris, åstedet for den franske revolusjon. Det var også herfra mange av de liberale ideene som strømmet ut over Europa gjennom 1800-tallet kom. Tanken til mange av romantikerne var at disse liberale ideene nødvendigvis ville vinne frem, det nye vil fortrenge det gamle. Welhaven heller i dette diktet kaldt vann i blodet på den som er for optimistiske for hvordan dette kommer til å gå. De gamle kreftene som har styrt verden vil ikke gi fra seg makten så lett.

I diktet er det kontrasten mellom de støyende, berusede gjestene som har vært i operaen, og den grå, anonyme gjesten som sitter i kroken, som gir diktet mye av sin virkning. For de nyankomne er revolusjonen sterke følelser, en spennende ide, noe å drikke champagne for, noe å feire og begeistres over. For den anonyme gjesten fra Polen, han som hadde vært der, er det levd liv og følt nederlag. Han er merket av dette, i direkte og overført betydning. Sårene på brystet er også sår i sjelen. Så han kan ikke drikke champagne. I møte med ham, kan ikke de andre gjestene det heller. Revolusjonen har ikke kommet så langt som man kan få inntrykk av i operaen.

Dermed blir diktet på en gang berusende og avdempende, oppildende og avkjølende. Begeistringen til de revolusjonære er ikke så vinnende i dette diktet her, den er beruset og oppglødd, og ikke helt i samsvar på forholdene ute i den verden de vil gjøre noe med. Men leseren vil kanskje føle med den dystre gjesten som har kjempet i Ostrołęka, som har kjent på nederlaget, og som har prøvd revolusjonen i virkeligheten. Man sitter kanskje igjen med en følelse av å ville gjøre urett rett igjen, i alle fall til å støtte Polen og andre undtrykte folk og nasjoner. Her skal jeg også vokte meg fra å skrive mer enn det er dekning for, eller legge meg opp i andre folks lesing. Min oppgave er å forsøke å åpne diktet, og vise hva som står.