Liebhaber in allen Gestalten, av Johan W. von Goethe

I dette diktet prøver Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) seg som kjærlighetsdikter igjen. Det er et dikt som ikke rager i Goethes enorme produksjon, diktet er jo ganske enkelt og uhøytidelig, men det er godt kjent gjennom en komposisjon av Franz Schubert (1797-1828). Det er hans D. 588 i A-dur. Schubert setter toner kun til diktets 1, 2, 3 og 9 strofe, men takten i diktet er jo den samme overalt, så det er flere innspillinger hvor alle er tatt med.

Her på bloggen er det poesien, og ikke musikken som er hovedsaken. For den rette stemningen, er det kanskje verdt å nevne at Goethe skrev diktet i 1810, da han var 60 år gammel. Så det er ingen aldersgrense på å være forelsket, og til å ville gjøre hva som helst for å glede den man er glad i.

Liebhaber in allen Gestalten

Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch;
Und kämst du zu anglen,
Ich würde nicht manglen.
Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch.

Ich wollt, ich wär ein Pferd,
Da wär ich dir wert.
O wär ich ein Wagen,
Bequem dich zu tragen.
Ich wollt, ich wär ein Pferd,
Da wär ich dir wert.

Ich wollt, ich wäre Gold,
Dir immer im Sold;
Und tätst du was kaufen,
Käm ich wieder gelaufen.
Ich wollt, ich wäre Gold,
Dir immer im Sold.

Ich wollt, ich wär treu,
Mein Liebchen stets neu;
Ich wollt mich verheißen,
Wollt nimmer verreisen.
Ich wollt, ich wär treu,
Mein Liebchen stets neu.

Ich wollt, ich wär alt
Und runzlig und kalt;
Tätst du mir’s versagen,
Da könnt michs nicht plagen.
Ich wollt, ich wär alt
Und runzlig und kalt.

Wär ich Affe sogleich
Voll neckender Streich;
Hätt was dich verdrossen,
So macht ich dir Possen.
Wär ich Affe sogleich
Voll neckender Streich.

Wär ich gut wie ein Schaf,
Wie der Löwe so brav;
Hätt Augen wie ‘s Lüchschen
Und Listen wie ‘s Füchschen.
Wär ich gut wie ein Schaf,
Wie der Löwe so brav.

Was alles ich wär,
Das gönnt ich dir sehr;
Mit fürstlichen Gaben,
Du solltest mich haben.
Was alles ich wär,
Das gönnt ich dir sehr.

Doch bin ich, wie ich bin,
Und nimm mich nur hin!
Willst du Beßre besitzen,
So laß dir sie schnitzen.
Ich bin nun, wie ich bin;
So nimm mich nur hin!

Liebhaber i alle skikkelser

Jeg skulle ønske jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk;
Og kommer du for å fiske,
Så skulle jeg ikke mangle.
Jeg skulle ønske jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk.

Jeg skulle ønske jeg var en hest,
Da var jeg deg verdig.
O var jeg en vogn,
Bekvemt deg å bære.
Jeg skulle ønske jeg var en hest,
Da var jeg deg verdig.

Jeg skulle ønske jeg var gull,
Deg alltid i lønn;
Og skulle du kjøpe noe,
Kommer jeg igjen løpende.
Jeg skule ønske jeg var gull,
Deg alltid i lønn.

Jeg skulle ønske jeg var tro,
Min kjære stadig ny;
Jeg ville meg love,
Ville aldri reise bort.
Jeg skulle ønske jeg var tro,,
Min kjære stadig ny.

Jeg skulle ønske jeg var gammel
Og rynket og kald;
Gjør du å nekte meg det,
Da kan du ikke plage meg.
Jeg skulle ønske jeg var gammel
Og rynket og kald.

Var jeg en ape straks
Full av ertende strek;
Hadde noe forarget deg,
Så  spilte jeg deg noen puss.
Var jeg en ape straks
Full av ertende strek.

Var jeg god som en sau,
Som løven så brav;
Hadde øyne som hos gaupen
Og var listig som reven.
Var jeg god som en sau,
Som modig som løven.

Hva jeg enn var,
Det unner jeg deg særlig;
Med fyrstlige gaver,
Skulle du ha meg.
Hva jeg enn var,
Det unnet jeg deg særlig.

Dog er jeg, som jeg er,
Og tar meg bare hen!
Vil du bedre besitte,
Så la de deg seg sånn snitte.
Jeg er bare som jeg er;
Så ta meg bare hen!

Språk, form og innhold

Strofene har seg linjer, men de to første og to siste er gjentakelser. Første og femte linje er jamber med tre føtter, lett-tung, lett-tung, lett-tung, mens de andre linjene er daktyler med opptakt og tung-lett-lett. Opptakten er en trykklett stavelse, og linjene med daktyler har to trykktunge stavelser. De to linjene i midten, vers 3 og 4, har trykklett, kvinnelig utgang, mens alle de andre har trykktung, mannlig. Rimmønsteret er aaBB, altså parrim, med en effekt altså i at det første paret blir gjentatt.

Jeg viser trykkfordelingen i første strofe. Merk at antall stavelser ikke er helt konsekvent gjennom diktet, det er noen variasjoner som myker opp, for eksempel i strofe 7 med løven. Der er det en ekstra trykklett stavelse i starten av linje 2.

Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch;
Und kämst du zu anglen,
Ich würde nicht manglen.
Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch.

Trykkfordeling, Goethe: Liebhaber in allen Gestalten

Innholdet skulle ikke være det vanskeligste. Poenget er at dikteren ser for seg selv i alle skikkelser, for å glede eller stå til tjeneste for den han beundrer.

I oversettelsen er det også bare små problemer. Jeg oversetter tittelen med samme ord på norsk som på tysk, selv om det nok er vanligere på tysk. Verken elsker eller amatør kan jeg slå meg helt til ro med. Der er jo en amatør av en elsker, en dedikert beundrer, der er snakk om, slik jeg leser diktet.

Diktet har mye hypotetisk konjunktiv, en form av verbet vi ikke bruker på norsk. Dette er noe folk opptatt av grammatikk vet, og som andre ikke bryr seg så mye om. Jeg oversetter ikke helt konsekvent konjunktivene, vi har jo litt forskjellige måter å uttrykke hypotetiske setninger på. Hypotetiske setninger er ting du skulle ønske var, men som ikke er. Akkurat det hele dette diktet går i.

Verbet tätst er konjunktiv av å gjøre, i andre person, «du gjør», eller i hyptoetiske konstruksjoner heller «du gjorde» (eller «hadde du gjort»). Eksempel: «Var du rik, gjorde du det med en gang, det er jeg sikker på. » Hva jeg ville si her, er at jeg av og til oversetter tätst med gjorde, av og til skulle. Dette har ikke engang så mye med konjunktiven å gjøre, men hvordan man uttrykker seg på de forskjellige språk. Engelsk bruker gjøre (do) hele tiden, I do think it’s ok, mens vi på norsk gjør det ganske sjelden. Dette er detaljer for de spesielt interesserte.

I siste strofe er poenget at nå har denne liebhaberen prøvd seg i alle skikkelser, og om det ikke er nok, så får andre prøve seg. Da er det de som skal snitte seg sånn hun vil ha dem.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Liebhaber der, -s/-, die Liebhaberin -/-nen 1. elsker(inne), beundrer(inne) 2. amatør. 3. samler, liebhaber, kjøper.
Gestalt die, -/-en; skikkelse, form, figur
Sold der, -(e)s/; sold, lønn.
stets (adv.) alltid, til enhver tid.
verheißen -> ver·he̱i̱·ßen verheißt, verhieß, hat verheißen mit OBJ 1 ■ jmd. verheißt (jmdm.) etwas geh. voraussagen, versprechen das verheißene Glück/Land/Paradies Der Prophet verhieß ihnen göttliche Gnade. 2 ■ etwas verheißt etwas geh. ankündigen Die Sache verheißt nichts Gutes. Allein die Vorspeisen verheißen bei diesem Sternekoch kulinarische Freuden.
verreisen (sv. itr.) reise bort; er ist für drei Wochen verreist han er bortreist i tre uker.
runzlig -> runz(e)lig (adj.) rynket.
versagen (sv. tr.) 1. nekte, avstå (fra); sich nichts versagen ikke nekte seg noe. 2. svikte, mislykkes, klikke; menschliches Versagen menneskelig svikt.
Affe der, -n/-n; ape;
neckender -> necken (sv. tr.) erte, terge; sich mit jemandem necken erte hverandre.
verdrossen (adj.) tverr, mutt, forarget.
Possen der, -s/-; puss, skøyerstrek(er);
Streich der, -(e)s/-e 1. slag, hogg; 2. strek, puss;
Schaf das, -(e)s/-e; sau, får;
Luchs der, -es/-e; (zoologi) gaupe;
gönnt -> gönnen (sv. tr.) unne; jemandem etwas gönnen unne en noe.
schnitzen (sv. tr. itr.) skjære (i tre eller elfenben);

Kommentar

Liebhaber på tysk er satt sammen av Lieb, grunnstammen i verbet å elske, og substantivet kjærlighet, og av haber, som betyr haver. Det blir «elskovsinnehaver», eller noe sånt, «den som innehar kjærlighet og beundring». Sammensetningen fungerer ikke så godt på norsk, derfor har vi tatt inn ordet Liebhaber som et fremmedord.

Det er et klassisk og evigungt virkemiddel i kjærlighetsdiktningen at den elskende strekker seg til det ytterste for sin elskedes gunst, og at han reduserer seg selv til ingenting, og henne til alt. Her mener jeg det er riktig å skrive han og henne, for når kvinner skriver til menn, gjør de det på en litt annen måte. Bare se selv, det er ingen av de store kvinnelige poetene som gjør seg selv til tulling for å få mannen hun vil ha, men de mannlige poetene gjør det hele tiden.

Goethe gjør det her. Og han gjør det med humor og overskudd. Det er 9 strofer, skrevet over samme lest. Han er fisk, hest, gull, tro, gammel, ape, sau, og etter hvert flere dyr, og hva som helst. Vi ser også at han er dyr, ting og egenskaper. For alt benytter han egenskapene for å tjene henne, om han var fisk, og hun skulle fiske, skulle det ikke mangle på fisk. Det er dette som er strategien han følger.

Til slutt kommer han frem til konklusjonen at til tross for alt det han kunne vært, og ville vært, så er han jo bare seg selv. Hvis det ikke er nok, må hun nok finne noen andre. Så får de de heller gjøre alt de kan for å få henne. I den siste strofen ser vi virkningen av at de to første linjene blir gjentatt. For til tross for at diktets nye innhold konkluderer med at hun kan få noen annen, om hun vil ha noe bdre, så avslutter diktet med at hun skal ta ham, som han er.

Min Gjendiktning

I dette diktet er det rytmen og rimene som er poenget. Det er det som må overføres til norsk, heller enn innholdet.

Beundrer i alle skikkelser

Jeg vil, jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk;
Og kom du å fiske,
Så skulle jeg diske.
Jeg vil, jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk.

Jeg vil, jeg var en hest,
Da var jeg deg best.
O var jeg en kjerre,
Bekvemt deg å bære.
Jeg vil, jeg var en hest,
Da var jeg deg best.

Jeg vil, jeg var av gull,
Deg alltid jeg full;
Om du skulle kjøpe,
Da ville jeg løpe.
Jeg vil, jeg var av gull,
Deg alltid jeg full.

Jeg vil, jeg var tro,
Min kjære så god;
Jeg vil bare ha deg,
Vil aldri dra fra deg.
Jeg vil, jeg var tro,
Min kjære, så god.

Jeg vil, jeg var old
Og rynket og kold;
Vil du meg det nekte,
Så ville jeg smekte.
Jeg vil, jeg var old
Og rynket og kold.

Var jeg ape på lek
Med ertende strek;
Hadd’ noe deg plaget,
No’ gøy hadd’ jeg laget.
Var jeg ape på lek
Med ertende strek.

Var jeg god som et lam,
Som en løve så bram;
Som gaupen i se-en
Og listig som reven.
Var jeg god som et lam,
Som en løve så bram.

Hva enn jeg nå var,
Den saken er klar;
Med fyrstlige gaver,
Du skulle meg have.
Hva enn nå jeg var,
Den saken er klar.

Dog er jeg, som jeg er,
Og ta meg nå her!
Vil du bedre besitte,
Så la andre seg snitte.
Jeg er kun som jeg er;
Så ta meg nå her!

ES2019

Forrige: Kriegserklärung Neste: Der Goldschmiedgesell Alle: Goethe

The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

Hver sin Skæbne (Sorrig og glæde de vandre tilhaabe), av Thomas Kingo

Thomas Kingo (1634-1703) er dansken som er med i norsk litteraturtradisjon akkurat som om han var norsk. Han er født i Slangerup i Nordsjælland, bodde hele sitt liv i Danmark, og døde i Odense. Faren, Hans Thomas Kingo, var skotsk, født i Crail, men flyttet to år gammel til Helsingør, og bosatte seg der. Navnet Kingo er også skotsk, av Kinghorn. Moren, Karen Sørensdatter, var dansk, datter av Søren, som det fremgår av navnet.

Foreldrene var på ingen måte velhavende, på ingen måte fine folk. Faren var vever, altså håndverker. Sin utdannelse fikk Kingo ved latinskolen i Fredriksborg, og Köbenhavns universitet, hvor han studerte teologi. På den måten ble Kingo prest, en ordentlig klassereise, fra små og enkle kår.

Thomas Kingo var aktiv i perioden som kalles barokken. Og han er nok kanskje den av våre dansk-norske diktere som er mest karakteristisk for perioden. Fra før har jeg postet fantastiske Sang XI (Keed av Vierden, kier av Himmelen), det som kunne vært et programdikt for barokken vår. Barokken var tungrodd og oppstyltet overalt hvor den forekom, men den ble noe eget oppe hos oss i det kalde og mørke nord. Protestantiske og nøysomme som vi var, fikk vi ingen praktfulle, barokke kirkebygg, og vi har heller ingen barokk musikk å snakke om. Det er dikt, og de er skrevet av prester og dypt troende, det er en kolossal kontrast mellom jodens jammerdal og himmelens herlighet. Og jordens jammerdal trenger ikke forvirres av morsom og fartsfylt diktning, underholdning er et blindspor, her er det alvoret og ikke noe annet enn alvoret.

Etter at jeg har undersøkt litt, ser jeg at få steder har postet diktet i sin helhet, og i sin opprinnelige form. På meg ser det ut til at utgaven fra Dansk salmebog ligger til grunn, det er den som er gjengitt flest steder, og det er den Wikipedia bruker, men diktet finnes også i andre versjoner. Det er ikke bare stavemåten som er forskjellig. Den nyere versjonen har 7 strofer i stedet for 8, og det er stokket om på sammensetningen av strofene også. Jeg har ikke greid å nøste meg opp i hvor denne omstokkingen kommer fra, men jeg poster her i innlegget begge versjoner. Først den som finnes i salmeboken, og som de fleste bruker, så den som ligger nærmest originalen. Det er den første jeg vil bruke til å arbeide med. Det er den som er mest brukt i dag, og for å si det som det er, ser denne versjonen også ut til å være bedre enn den gamle.

Hver har sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Kroner og scepter i demantspil lege,
leg er dog ikke den kongelig dragt.
Tusinde byrder i kronerne veje,
tusindfold omhu i scepterets magt.
Kongernes bo
er skøn uro,
Himlen alene gør salig og fro.

Alle ting har sin foranderlig lykke,
alle kan finde sin sorrig i barm.
Tit er et bryst under dyrebart smykke
opfyldt af sorrig og hemmelig harm.
Alle har sit,
stort eller lidt,
Himlen alene for sorgen er kvit.

Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan Hovedet bære,
Falder dog af og i Tiden forgår.
Alle ting må
Enden opnå,
Himmelens Salighed Ene skal stå.

Dejligste Roser har stindeste Torne,
Skønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosenkind Hjertet kan forne
For dog at Skæbnen så sælsom er skift!
I Våde-vand
Flyder vort Land,
Himlen har Ene lyksaligheds Stand.

Angest skal avle en varende Glæde,
Kvide skal vinde sin Tot ud af Ten.
Armod skal prydes i rigeste Klæde,
Svaghed skal rejses på sundeste Ben.
Avind skal stå
Fængslet i Vrå,
Himlen kan Ene alt dette formå.

Lad da min Lod og min Lykke kun falde,
Hvordan min GUd og min HErre han vil,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit Spil!
Sorrig skal dø,
Lystigheds Frø
Blomstre på Himle-lyksaligheds Ø!

fra Åndeligt sjunge-kor, 1681

Språk og innhold

Thomas Kingo skrev dansk som de gjorde det på slutten av 1600-tallet. Det var en tid der det var litt løse regler for rettskrivingen, og der ingen var helt konsekvente for hvordan ord skulle staves. I årenes løp har den opprinnelige teksten gått gjennom noen moderniseringer, slik at salmen som den foreligger i salmeboka og som jeg langt på vei har gjengitt den her, ikke har samme rettskriving som originalen. Det er ingen enkel tilgjengelig oversikt over hvordan de som har modernisert den opprinnelige teksten har tenkt, og det foreligger ingen tekstkritisk utgave som jeg har sett, i alle fall. Det kostet meg en del arbeid å finne ut av dette her, og ble meg gjennom forskjellige utgaver av teksten på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider. Her på bloggen landet jeg på en slags mellomløsning, med å bruke utgaven i salmeboka, bare med store bokstaver i substativ og ved starten av linjene, slik det var vanlig å gjøre det på Kingos tid. Så har jeg lagt ved en originalutgave lenger nede, i form av sånn teksten ser ut i Danske salmer: Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann i utvalg, Cappelen forlag, 1960. Som man vil se er skriftbildet vesensforskjellig fra den vanlige salmeutgaven, men det dreier seg bare om forskjellige stavemåte for samme innhold.

Selv om salmeutgaven av teksten er modernisert, er det nok mye som kan virke fremmed. I alle fall for norske lesere. Generelt er det som moderne norsk bokmål, med æ for e i mange tilfeller, ld, nd for ll, nd, bløte konsonanter b, d, g for våre harde p, t, k og få dobbeltkonsonanter. Rettskrivingsreformene på 1900-tallet gjorde at norsk rettskriving er tettere til norsk talespråk, mens man kan gå ut fra at Kingos rettskriving var tett til hans eget talespråk. I utgaven lagt ut nederst ser vi hvordan den var.

Av vanskelige og halvvanskelige ord er tilhobe «i hop» eller «i sammen», gange er gå, hinanden tilråbe er å rope til hverandre og muld er mold, eller jord. Strofe 1 setter en rekke motsetninger mot hverandre, sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, skolskinn og skyer, alle disse motsetningene vandrer med deg i livet. Det som på jorden ser ut som gull, er bare verdiløs mold. Det er himmelen som er full av salighet.

I andre strofe er scepter staven kongen har som et myndighetstegn, billedsøk på Google er veien å gå for de som ikke vet hva det er. Demant er en sideform av diamant, og lege er å leke, så første linje sier at kronen og scepteret til kongen leker i diamantspill. Den kongelige drakt er imidlertid ikke en lek, i linje to. Innholdet i strofe to er at tross all pynten, er kongens situasjon full av bekymringer og uro, og ikke noe å drømme etter. Det er himmelen som er salig og fro (glad, munter).

Tit er ofte i linje 3 i strofe 3. Der står det ellers at alt er lykke som kan forandre seg, alle har sorg i sitt bryst (barm). Ofte (Tit) er det altså sorg og hemmelig harm (sinne) under brystet som bærer et smykke. På nytt er det ikke pynten og staffasjen som er livet, det er hva man føler inni som er det ekte. Alle har sitt å bære (av sorger og bekymringer), stort eller lite. Det er bare i himmelen sorgen ikke finnes (Himlen alene for sorgen er kvit -> er kvitt sorgen).

I strofe 4 er timelig «for kort tid, for en stund» og forgå er å gå under, bli til intet, dø. Dermed er strofe 4 makt (velde) og visdom bare er ære for en tid, og at styrken og ungdommen i de blomstrende årene, vil falle og forgå ettersom man blir eldre. Alle ting på jorden må ha sin ende, det er bare himmelens salighet som vil vare (skal stå).

Stind er stinn i strofe 5, og stinn er sånn vi i dag bruker i betydningen «fullstappet» i uttrykk som «stinn brakke, stinn av penger». Det kan også bety «tykk og stiv». Forne er i linje 3 brukt som verb, ser det ut til. Som substantiv er en forne gress som er visnet på rot, gress fra året før. Som adjektiv er forn «tidligere», i forne dager. Men det er nok det å visne og å hentæres som er poenget, her. Sælsom er selsom, spesiell og forunderlig. De deiligste rosene har også de stinneste – tykkeste – tornene, de skjønneste blomstene har tærende gift. Under et rosekinn kan et hjerte råtne på rot, jeg tror det er dette det må bety, kinnene er røde og friske, men hjertet er i ferd med å råtne. På det ytre ser alt fint ut, i det indre er det råttent. Videre står det at skjebnen skifter på forunderlige måter (så sælsomt er skift). Vårt land flyter i våte vann, det er bare himmelen som har lykksalighetens stand. Særlig det første der skal nok leses i litt overført betydning. Det er livene våre som er landet, og som flyter i våte vann, altså er omskiftlige.

I strofe 6 er det en vanskelighet med kvide skal vinde sin tot ud af ten. Kvide, originalt skrevet Qvide, er sorg, smerte, bekymring, etter norrøn kvíða. Dette er et ord Kingo bruker flere steder, også i lange Sorrig og Elendighed. Å vinde er ikke å vinne, men å vinde, også på moderne norsk. Det vil si å rulle eller vikle garn opp på en vinde. Ordet er beslektet med å vende, og det gir også mening å tenke at det er å tvinne. Så er det tot ud af ten., eller Tott udaf Teen, som det er skrevet originalt. Den originale skrivemåten hjelper, for Tott er ganske sikkert ordet vi bruker i hårtott, en sammenfiltret mengde tråder eller trevler. Enda bedre passer det om det er norske tått, et ord som ser ut til å være veldig beslektet og som vi vel uttaler helt likt. Tått er hver av de trådene et rep er tvunnet av. Ten, eller Teen, tror jeg må være teine, en pinne hvor garnet vikles rundt. Dansk tén er en del av spinnerokken. Så da passer det at sorgen skal tvinne tåtten ut av teinen, det er et bilde som henger sammen. Armod er fattigdom, avind eller avund er misunnelse, vrå er en (mørk) krok i et rom. Hva som står her er at angsten skal avle (føde, særlig om dyr) en varig (varende) glede, at bekymringen skal vinde tråden ut av teinen, eller få spunnet den ferdig,. Fattigdom (armod) skal pynte (pryde) de rikeste klær, svakhet skal bli reist på de sunneste bein. Misunnelse (avind) skal stå i en mørk krok (vrå) i fengselet. Himmelen er det eneste (ene) som kan klare alt dette (dette formå).

Strofe 7 er den siste i versjonen som blir brukt i salmeboken.. Der er lod «lodd», den del som tilfaller noen ved deling eller skifte, eller i overført betydning som tilfaller en i livet. Ordet tilsvarer norrønt hlutr, og må ikke forveksles med et lodd i et lotteri, eller et lodd som metallklump å veie med. Disse formene for lodd er intetkjønn, mens lodd i denne betydningen brukt i diktet er hankjønn. Det er samme som i uttrykket min lodd i livet, og jeg må ta min lodd. Ikkun er en sammentrekning av ikke uden, det er ordet som blir til vårt «kun». Galde, eller galle, er væsken som utskilles fra leveren. Det er et uttrykk for sinne. Så siste strofe sier at la min skjebne og lykke falle akkurat som Gud vil. Misunnelse (avind) kan bare utøse sin galle, være så sint han vil, verden kan bare drive med sitt spill. Sorgen skal dø, lystighetens frø skal spire på himmelens ø (øy). Hva som skjer på jorden betyr ikke noe for ham. Han vil være lykkelig for all ettertid i himmelen.

For å gjøre det helt systematisk tar jeg også med den sammensatte strofen fra originalen. Første del er strofe 6, siste del er strofe 8. I utgaven i salmeboken er første del av strofe 6 tatt bort, mens siste del er lagt til det som i originalen er strofe 8. Det som avslutter strofe 6 i originalen (eller det jeg kaller originalen), avslutter hele diktet i utgaven i salmeboken. Det som avslutter strofe 8 og hele diktet i originalen, er ikke med i salmeutgaven. Bemøye er et ord som finnes i moderne norsk, å bemøye seg er å anstrenge seg. Agt er akt, eller handling, og å være forsagt er å være redd og engstelig. De fire første linjene i originalens strofe 6 sier at vel, så vil jeg aldri anstrenge meg, om ikke verden går etter handlingene mine. Jeg vil ikke bli bøyd av noen bekymring, og jeg vil ikke bli forsagt i hjertet av noen ting. Avslutningen i originalen er – mildt omskrevet – Tidenes Bom/ Bliver dog tom/ Himlen skal kjøre allting herom. Det er forståelig at hvem det enn er som har redigert diktet, har valgt å sette den lykksalige ø fra strofe 6 som avslutning i stedet. Bom er stopp, eller rettere stang eller stokk til å stoppe med. Så her er det slik jeg leser det at tidens bom blir tom, stoppen i tiden skal ikke gjelde, himmelen skal kjøre alle ting. Det gjelder ved døden, for dem som blir frelst, da gjelder ikke tiden og dens ende, da gjelder himmelen og evigheten.

Form

Diktet har åtte strofer i originalversjonen, syv strofer i salmeboken. Hver av strofene har syv linjer. De er fordelt med først fire med kryssrim, og så tre med ytterligere rim. Formelen er AbAbccc, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse i linjen. Versefoten er daktylisk, som vil si at en trykktung stavelse blir fulgt av to trykklette. Dette er konsekvent gjennom hele diktet, alle strofer og i alle linjer. Også de linjene som er kortere. Dette er et kjennetegn ved barokken, der strofe- og verseformen er svært streng, og det ikke tillates unntak fra regelen. Linjene 1-4 og 7 har fire trykktunge stavelser, mens linjene 5 og 6 har bare to.

Jeg viser fordelingen med hvordan det ser ut i strofe 1. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk hvordan det konsekvent følger to trykklette stavelser etter den trykktunge, overalt i diktet. Merk også hvordan de trykktunge stavelsene er de meningsfulle, og at et raskt blikk på de viser meningen i diktet.

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

En lignende strofeform er brukt i diktet Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland. Der er det imidlertid åtte linjer, og de fire siste linjene har 2, 4, 2 og 3 trykktunge stavelser. Ellers er strofeformen svært barokk, og i Norge av kjente dikt og diktere bare brukt av Petter Dass (Undfangen af den Hellig-Aand) og Thomas Kingo (Hyrden til sin Hyrdinne).

Virkemidler

Barokkens virkemidler er de sterke og overlessede. Det skal være mye av alt, og det skal være sterkt. I arkitekturen og musikken kan det virke overveldende, det er kolossalt med inntrykk, og hjernen må streve litt for å orientere seg. Særlig i barokk arkitektur er det lett å henrive seg, det er en stilart mange synes er pen å se på. I litteraturen kan den samme hangen til å pøse på med sterke effekter virke litt tung. Barokke dikt er alltid lange, de maler og kverner om det samme, og det er svært, svært ofte kontrasten mellom elendigheten på jorden og herligheten i himmelen det går i.

Formen er et virkemiddel. Den skal også virke overveldende, med sine mange strofer, mange linjer og mange rim. Alle strofene er bygget opp på samme måte. Først de fire lange linjene med kryssrim, der det er en eller annen vanskelighet eller forgjengelighet på jorden som blir beskrevet. Ofte går det i at noe som kan se bra ut på overflaten, slett ikke er det, egentlig. Så følger to raske linjer med bare to trykktunge stavelser, der det er en eller annen kjapp oppsummering (Jorderigs guld – er prægtig muld, Kongernes bo – er skøn uro, Alle har sidt – stort eller lidt, Alle ting må – enden oppnå, strofe 2 – 5), og så er det den lange hovedkonklusjonen at Gud og himmelen og frelsen løser alt. Denne siste linjen skal gjelde som en veldig forløsning, problemene i de seks første linjene gjelder ikke.

Kontrasten mellom den mildt sagt problemfrie himmelen og det mildt sagt vanskelige jordelivet er gjennomgående i diktet, og i det meste av barokkens diktning. Begge deler blir forsterket, hvor vanskelig det er på jorden, og hvor godt det er i himmelen. Valget skal være enkelt.

Diktet er også fullt av motsetninger satt sammen. Første strofe er et godt eksempel, der sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, solskinn og skyer, vandrer sammen. Linjene illustrerer også barokkens hang til å overlesse, man gir seg ikke før poenget er banket inn, og vel så det. Motsetningene kommer også i uttrykk som prægtig muld, eller prektig mold, som det heter i dag. Man kan også kalle det en motsetning, og en kontrast, hvordan lykken og velstanden som det ser ut til å være på overflaten, står i motsetning og kontrast til hvordan det ser ut på innsiden. Det samme gjelder når den deiligste rose har tykkeste torn, og de skjønneste blomstene har tærende gift. Skjønnheten og smerten står i motsetning til hverandre, og blir satt opp mot hverandre. I strofe 6, i utgaven i salmeboken, er det en annen type motsetning, der angsten skal avle glede, fattigdom som skal pyntes i rike klær, og svakhet skal stå på sunne ben. Her er det bevegelse og forandring, det smertefulle skal bli til det gledelige, fattig skal bli rik, svak bli sunn. Her beskrives hva som vil skje, når man går fra jordelivet til himmerik.

Kommentar

Det ble litt å rydde opp i, med det at diktet fantes i flere utgaver, og jeg måtte redigere og omarbeide og legge til nytt, da jeg fant ut at dette ikke var gjort konsekvent. Dette arbeidet tok ganske mye tid.

For de som synes barokk diktning kan bli litt tungt og treigt, uansett hva man sier om kontraster og sterke virkemidler og herlig himmel mot miserabel jord, så kan jeg ta med en episode fra Kingos eget liv. Man ser ham gjerne for seg som en barokk prest, tung i kroppen og dyster til sinns, bare lengtende til livet etter døden.

Det var urolige tider i verden, disse årene, også oppe hos oss i nord. Mellom 1560 og 1660 var det stadige kriger mellom Sverige og Danmark, eller Danmark-Norge, om man insisterer på å ha det norske navnet med. Svergie kom til å gå vinnende ut av disse krigene, og ende opp med å være den dominerende makten i Østersjøen for noen århundre, og Danmark skulle ende opp med å bli satt veldig ettertrykkelig på plass.

Enda en krig bryter ut i 1658, samme år som Thomas Kingo fullfører presteutdannelsen sin, og begynner som huslærer hos Lene Rud, på Vebygaard, Vest-Sjælland. På Sjælland er det på denne tiden svenske tropper, som dreper, brenner og herjer. En svensk underoffiser kommer inn til gården, der Kingo er huslærer, og også en slags ordensvakt. Svensken går inn i stallen for å stjele en hest, men den senere presten og salnedikteren Thomas Kingo er parat, trekker sverdet, og det oppstår en fektekamp. Kingo vinner denne kampen, og får svensken i bakken, men benåder ham, og lar ham gå. Senere kommer svensken tilbake til gården med en pistol, og skyter Kingo gjennom munnen. Arret bar han på hele livet. Både i direkte og overført betydning. Hele livet bar han på et svenskehat, som gjorde at han for eksempel så bort fra svenske salmer, da han satte sammen en nordisk salmebok. Den dag i dag er den svenske og danske salmeboken klart atskilt, med bare en håndfull salmer med i begge.

I en sekulær tid som vår er ikke det religiøse budskapet i salmene og de andre tekstene til Kingo og de andre barokkdikterne så viktig lenger. Den oppdragende virkning de er ment å skulle ha, gjelder ikke lenger, og de kan heller ikke fungere som noen inspirasjon til å leve våre liv her på jorden på den riktige måten. Det er dette som er hovedbudskapet, Gud og frelsen er det eneste som teller, man må ikke forledes og forføres av jordlivets fristelser. Det er bare et tomt skall. Det vil aldri bli noen ekte og varig glede ut av det, det er det som er poenget med denne salmen, Hver har sin skjebne, som den heter. Sorg og glede vandrer til hope, som den er bedre kjent som. Hver har sin skjebne, men i Himmelen blir skjebnen felles og herlig. På jorden vandrer sorgen og gleden sammen, i Himmelen er sorgen tatt bort. Den troende skal ikke glemme å tenke på dette, og ikke fristes av det verdslige livets tant og fjas, og midlertidig rikdom og kortvarige nytelser.

Diktet forteller oss veldig mye om en tenkemåte vi i dag har forlatt. Likevel har det verdi, vil jeg si, både med at vi lærer hvor vi kommer fra og hva folk har tenkt før oss. Dessuten trengs ingen religiøs begrunnelse for at pynt og rikdom er midlertidige verdier, det går an å søke noe mer. Ved å skrive som dette, beveger jeg meg bort fra diktet, og over i min personlige mening. Den er det sikkert ikke så mange som er interessert i. Men salmen til Kingo, og hva man kan få ut av den, burde folk være litt interessert i, for det åpner oss en verden vi ikke kjenner så godt i dag.

Diktet i original

Jeg har skrevet inn utgaven som det foreligger i Danske salmer : Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann : i utvalg, Cappelen forlag, Oslo, 1960. Det er den som for meg virker til å ligge tettest på originalutgaven fra 1681.

Hver sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Krone og Scepter i Demant-spill lege,
Leeg er dog ikke dend kongelig Dragt!
Tusinde Byrder i Kronerne hvege,
Tusindfold Omhu i Scepterets Magt!
Kongernis Boe
Er skiøn Uroe!
Himlen allene giør salig og froe!

Alle Ting hâr sin foranderlig Lykke!
Alle kand finde sin Sorrig i Barm!
Tiit ere Bryst, under dyrebar Smykke,
Fulde av Sorrig og hemmelig Harm!
Alle hâr sit,
Stort eller Lit
Himlen allene for Sorgen er qvit!

Velde og Vijßdom og timelig Ære,
Styrke og Ungdom i blomstrende Aar,
Høyt over andre kand Hovedet bære,
Falder dog af og i Tjden forgaar!
Alle Ting maa
Enden opnaa,
Himmelens Salighed Ene skal staa!

Deyligste Roser hâr stindeste Toorne,
Skiønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosen-kind Hiertet kand foorne,
For dog at Skæbnen saa sælsom et skift!
I Vaade-vand
Flyder vort Land,
Himlen hâr Ene Lyksaligheds Stand.

Vel da! saa vil jeg mig aldrig bemøye
Om ikke Verden gaar efter min Agt!
Ingen Bekymring skal kunde mig bøye,
Intet skal giøre mitt Hierte forsagt!
Sorrig skal døe
Lystigheds Føre
Blomstris paa Himle-Lyksaligheds Øe!

Angist skal aule en varende Glæde
Qvide skal vinde sin Tott udaf Teen!
Armod skal prydis i rjgste Klæde,
Svaghed skal reysis paa sundeste Been!
Avind skal staa
Fengsled i Vraae,
Himlend kand Ene alt dette formaa!

Lad da min Lod og min Lykke kun falde
Hvordan min GUd og min HErre hand vill,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit spill!
Tjdernis Bom
Bliver dog tom
Himlen skal kiøre altingest her-om!


Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. I linje 3 skriver han om maskar, det jeg først leste som strikkemasker, men som jeg så har fått påpekt i kommentarfeltet nok heller dreier seg om marker, larver og ormer. Det er i dette tankene og følelsene skal løse opp, i aske hans brennende hjerte. Her går tankene til hva som skjer med kroppen etter den er død, når mark og kryp eter den opp i forrtåtnelsesprosessen. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

En sommerqvel under syringen, av Henrik Wergeland

Det er kanskje for ambisiøst med et dikt hver søndag dette året, det blir jo ikke tid til å gjøre det skikkelig. Mange av diktene ble liggende opptil flere år før de ble gjort ferdige, noen er ennå ikke blitt det og atter noen vil kanskje aldri noensinne bli det. Men bloggen er levende, og smått om sen blir det flere og flere dikt som er presentert i helt greie poster.

Dette diktet heter En sommerkveld under syringen, jeg er ganske sikker på at syring er treet, syringa vulgaris, eller syrin, på norsk. Det er et tre vi selv har hatt i hagen, den blomstrer noe voldsomt om sommeren, og greinene skyter levende ut i alle retninger. Nå er imidlertid vårt tre kuttet ned, det er tidlig februar, og ingen sommerkveld på mange måneders avstand.

Foreløpig skriver jeg litt om form og innhold i diktt, men går ikke tungt inn i å finne ut av alle detaljene. Målet er å få en presentabel og lesverdig post, om enn den ikke ennå er ferdig gjennomarbeidet.

En sommerqvel under syringen

Kom Kjærlighed, kom imorgen igjen,
kom med dit Taare-
blus, med dets Røg af hvirvlende Klage,
kom til din Ven!

Da Tusmørket faldt, en Geist mig iskjul
hvisked: “til Vinen
trænger du, liig til Regnskyen den Asp, som
staaer der saa guul.”

Den Viismand Fornuft sig kaldte: hans Had
følger dig, Elskov.
Fly, min Veninde! Ranken har mørkgrøn
Galde for Graad.

Et Bægerblus svang han: meer jeg ei saae
Elskov, din Stjerne.
Snart jeg i disse kjølige Skygger
syngende laae.

Her skal af Hendes Blik ei min Sjel
tumles, som Hingsten
under en Kvindes silkeblaae Tøiler,
væltende Sved.

Paa Druernes Morgenbølger min Sorg
glider som Svanen:
dybt se den dukker, stiger som Dagens
straalende Ørn!

Skjøndt Aftenens Stjerne jeg skimter der, liig
Vennens Farvel, der
sittrer i Øiet . . Tys, en Ligusters
Suk fløi forbi.

Min Fryd under Ranken rasler, min Kind
er ei Cypressens
duggede Blad, min Tanke er heed som
Ørkenens Vind.

Den henover Sorgen farer, liig Siv
svider den Sorgen,
hvirvler dens Støv i Glemselens døde
staaende Søe.

Flyd, Viin, som bølgende Viinhøje
i en rød Horizont!
Flyd, Sang, som en Flod under Høiene!

Farvel da min Dag: jeg elsker en Nat:
Nat, som min Fryd med
funklende Øine seer: blot jeg seer i
Stjernen ei Graad.

Syringen med Viinkalk-blomsterne staaer
her som en Svend, mens
jeg nu en Purpurkaabe af Viin om
Kummeren slaaer.

En Abild med Honningblomster-fad er
mig som en Terne.
Længe i Vinen Aftenens Stjerner
kige—Eja!

Lad Morg’nen sit Kobberskjold høit i Øst
række, og Dag, som
rødvinget Fugl, slaae syngende høit mod
Himmelens Hvælv!

Lad komme en Dag, som Eivind, der høit
sagde: “nu, Konge,
Tid ei at drikke!”—Seilet paa Hav og
Skjolde han saae —

Da Sukke vil komme, Skibene liig
sorte i Taagen.
Adelsteen liig, jeg seirer med Pilen
dybt i mit Bryst. —

Jeg derfor Natten maa elske, som
kaster til med sit Muld
hver Rynkegrav, hulet for Taarerne,
som falde ned der, som hvide
Dødningehoveder.

Se, mens jeg sværmer om Natten, maa
Sorgen, iiskold som Kalk,
vaage i min tomme Seng.
—Lædsk den blot med lidt Graad, saa har du
Elskov for Sorg; thi større Forskjel
er der ei mellem de Tvende vel!

1837

Språk, form og innhold

Diktet har 18 strofer med varierende lengde. De 16 første har fire linjer, med daktylisk takt (tung-lett-lett) og 4 + 2 + 4 + 2 trykktunge stavelser i linjene. Første og siste linje har trykktung utgang, altså trykk på siste stavelse, mens de to linjene i midten har trykklett. Den daktyliske versefoten er ikke helt konsekvent, som vi kan se i første strofe, der jeg har markert trykksterke stavelser med fet skrift.

Kom Kjærlighed, kom imorgen igjen,
kom med dit Taare-
blus, med dets Røg af hvirvlende Klage,
kom til din Ven!

For å vise variasjonen i taktmønsteret tar jeg med også den siste av disse strofene:

Da Sukke vil komme, Skibene liig
sorte i Taagen.
Adelsteen liig, jeg seirer med Pilen
dybt i mit Bryst. —

Vi ser at en trykktung stavelse stort sett er fulgt av to trykklette her også. Begge disse strofene har en opptakt, med en trykklett stavelse i første linje. Vi ser også at siste strofe som den første har trykktunge stavelser i første og fjerde linje, trykklett i andre og tredje.

Den femtende strofen bryter helt med dette.

Jeg derfor Natten maa elske, som
kaster til med sit Muld
hver Rynkegrav, hulet for Taarerne,
som falde ned der, som hvide
Dødningehoveder.

Hver av de fire første linjene har nå tre trykktunge stavelser, og det er lagt til en ekstra linje 5 med to. Linjene 1, 3 og 5 slutter nå med to trykklette stavelser, mens linje 2 som før hadde trykklett utgang, nå slutter trykktung. Den rytmen man har vennet seg til å lese diktet i de første 14 strofene, lar seg ikke lenger passe inn i ordene, og man må på en helt annen måte kave seg gjennom.

Se, mens jeg sværmer om Natten, maa
Sorgen, iiskold som Kalk,
vaage i min tomme Seng.
Lædsk den blot med lidt Graad, saa har du
Elskov for Sorg; thi større Forskjel
er der ei mellem de Tvende vel!

De gamle grekerne skilte mellom lange og korte stavelser, og ikke mellom trykklette og trykktunge. Så de grammatiske begrepene de tenkte ut passer ikke helt for våre germanske språk. Særlig i denne siste strofen er det nesten så man skulle hatt behov for å markere mer og mindre trykksterke stavelser, og stavelser der lengden på dem er det som egentlig utgjør trykket. Det gjelder i iiskold som kalk, det kan vanskelig sies å være noe galt i å legge trykket på -kold også der, men i-en er lang, så jeg gir den fet skrift. Litt av det samme gjelder for det siste ordet maa, i linje 1. I fjerde linje er vel hele kombinasjonen den blodt med lidt nokså trykklett, og det finnes vel kanskje ikke noen god grunn til å fremheve akkurat ordet blodt der.

Men nå er jeg inne på detaljer som har interesse for få. I hvert fall har vi nå  4 + 3 + 3 + 4 trykksterke stavelser i de fire første linjene, alle linjene har trykksterk utgang, vil jeg si, og ingen av linjene har rim. Det har imidlertid de to aller siste linjene (Forskjel – vel). Det eneste rimet i diktet, er det det avslutter med.

Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland

I dag er det en forbausende varm og solrik maidag, og passende å legge ut et kanskje forbausende elskovsvarmt dikt av Henrik Wergeland. Det heter Den første omfavnelse, og er fra samlingen Poesier, utgitt i 1838. Jeg ser det også er andre som har skrevet kommentarer til diktet og lagt det ut på nettet, blant annet finnes det på nettstedet Wergeland 2008 en kort analyse av Jørgen Sejersted og Erik Vassenden. Diktet er gitt som eksamensoppgave i den videregående skolen, så elevanalyser finnes det også mange av. Her på denne bloggen venter som vanlig en annen type kommentar, forhåpentligvis mindre forsknings- og skoleaktig. Dette er ment å være et levende dikt om en virkelig opplevelse, et forsøk på å skildre hvordan den første omfavnelse føles i det den oppleves.

Det er dristig å forsøke å fange dette i ord. Mange har dog forsøkt, og i populærmusikken er det et hovedtema, da alltid med en tøylesløs vilje til å beskrive av hvor «fantastic» og «unforgetable» det er, og så etterpå hvor smertefult det er at det nå er slutt. Det er tekster mange kjenner seg igjen i, og lever seg inn i, og man trenger kanskje ikke så avanserte ord for å få formidlet denne følelsen. Man kjenner den. Måten Wergeland skriver på, virker heller litt fremmed, og gjør noe vanskelig å forstå, som egentlig er ganske lett.

Forhåpentligvis går det an å veilede nye lesere sånn at de får noe ut av Wergelands gamle tekst også. Han tilhørte en annen tid, med en annen måte å uttrykke seg på. Han har også noen ganske andre kunstneriske ambisjoner, enn våre dagers sangtekstforfattere. Han nøyer seg ikke med enkle ord og adjektiv, ikke bare «fantastisk», «supert», «ubeskrivelig», «herlig», men nesten som en analyse av denne fantastiske følelsen, en mer fullstendig beskrivelse, ment å være både levende og nøyaktig på en gang. Det er veldig gjennomtenkt, men fremstår som spontant og umiddelbart, det er litt avansert, men det er for at vi skal stoppe opp og undre, ikke bare hengi oss til stemningen, men også tenke litt i gjennom hva dette er for noe.

Det vil vise seg at det er en veldig undring, kraftige skildringer og dristige sammenligninger Wergeland legger opp til, med utstrakt bruk av religiøse motiv slik at den første omfavnelse grenser over i å være en religiøs opplevelse.

DEN FØRSTE OMFAVNELSE

Kommer nu Sorger! knuger mit Bryst,
at det ei sprænges af jublende Lyst!
Himmel! med Uheld, Helved! med Qvaler
tæmmer dets Bølger! Thi der har hun hvilt!
Fiendenag
aabne dets Aarer! din Piilodd kun svaler.
Thi ved dets Slag
har hun jo zittret og smilt.

Sorgen har tabt sin Tyngde og Magt,
hvor hendes yndige Aasyn har lagt.
Sank hun den ned i sit svømmende Øje?
Drak hun dens Gift med sin Mund? Thi jeg saae
Vemodets Smiil
bævende Skygger om Læben at bøje;
dunklere blaa
sværmede Øjnenes Ild.

Du har forsont, uskyldige Brud,
Sjelen med Verden, Blodet med Gud:
Dengang din hellige Pande du sænkte,
straalreen som Naadens skinnende Lin,
over mit Bryst,
borttog du Synden, den taarebestænkte.
Nu er mit Sind
reent som et Tempel og lyst.

Rødmende Uskyld speilte Du ind,
Brud, i mit Bryst med jomfruelig Kind.
Hviftet af himmelske Due fornemmed
jeg i den Lok, som omsvævede mig.
Hil mig, min Geist,
forhen dæmonisk, for Himmelen fremmed,
er nu ved Dig,
Elskede, hellig gjenreist!

Der, hvor din Læbe rørte mit Bryst,
indenfor blev det glorielyst.
Kjærlighedshymner derinde fremsprunge
under dit sandsløse, drømmende Kys.
Sødmen deri
drak Fantasien med glødende Tunge.
Styrke og Lys
skjænkte det Ømheds Geni.

Dengang du laa ved mit Hjerte, min Brud,
var det som Blomster sprang derifra ud:
Blomster, som levte, drømte og tænkte.
Mandel og Abild ei vajer saa fuld.
Solen sit Blod
ikke saa rigt over Roserne sprængte.
Sjelen sit Muld
drømmende saligt forlod.

Fjern dig, min Sjel, du mørkblaa Seraf!
Eller en Stund i mit Blod dig begrav!
Herskende lad det rulle saa længe!
Nerven lad aabne sin zittrende Mund!
Samling berøvt
høre du opfyldt med tonende Strenge
Brystet, hvor Hun
hvilede elskovsbedøvt.

Poesier, 1838

En gjennomgang av språk, form og innhold

Form

Formen er fast, 7 strofer med 8 verselinjer. Rimmønsteret er aaBcdBcd, små bokstaver er trykktung utgang, store bokstaver trykklett og med vokal. Halvard Lie skriver i sin verselære fra 1967 at denne strofeformen er Wergelands egen, kun brukt én gang senere, og da av Wildenwey i diktet «Den evige Gud» (Kjærlighed – enn er du virkelig til). Formen har slektskap med Thomas Kingos salme Sorrig og Glæde de vandre tilhobe. Lie, som tilhører en tid hvor man ennå kunne ha følelsle for verserytmen på en helt annen måte enn i dag, vil så ha det til at det er Kingos ord som ringer i Wergelands bevissthet, når han lar sin grenseløse lykke bli oppveiet av en tilsvarende grenseløs ulykke. Denne måten å tenke rytme på er nok i dag fremmed for folk flest. Om det brer om seg opp også i de akademiske lag, vil det svekke vår evne til å lese eldre tekster. Så er det opp til hver enkelt om dette er en bekymring, eller ikke.

Også jeg må jobbe litt for å finne den nøyaktige versefoten i diktet. Den er litt avansert, og den varierer fra linje til linje. Dog er den identisk i alle strofene. Hver av de fire første linjene har 4 takter, det vil si 4 trykktunge stavelser. De kommer slik: tung-lett-lett, tung-lett(-lett), tung-lett-lett, tung. Jeg har satt den ene lette stavelsen i parentes, for det er ikke alltid den er med, og i første linje i første strofe er den ikke det: Kommer nu Sorger! knuger mit Bryst, de trykktunge stavelsene er markert med fet skrift. Denne versefoten kalles daktyl, og den er daktylisk selv om ikke alle verseføttene opfyller takten. Det er enkelte tostavede, eller disyllabiske, takter i diktet.

Deretter følger et vers med 2 takter, Fiendenag, i første strofe, tung-lett-lett-tung, så et med 4 igjen, et nytt med 2, og til sist 3. Siden diktet til Kingo er nevnt, «Sorrig og Glæde vandre tilhobe», kan jeg kanskje ta med at strofene i det diktet har 7 linjer, og de 3 siste har 2, 2 og 4 antall takter. Så helt likt med Wergeland er det ikke. Diktet til Kingo er imidlertid daktyllisk, som hos Wergeland, det går i tung-lett-lett hele veien, og det finnes ikke bortfall av stavelser, slik det forekommer hos Wergeland. Merk at også de totaktede og tretaktede versene er daktylliske, tung-lett-lett, og at sluttakten kommer utenom. Hos Wergeland er siste takt enten tung, som i linjene 1, 2, 4, 5 og 8, eller tung-lett, som i linjene 4 og 6 (Qvaler – svaler).

Ordforklaringer

I 1838 skrev vi på norsk ennå substantiv med små bokstaver. Wergelands språk er dansk, lenge før alt som er av rettskrivingsreformer på 1900-tallet. Så her er det aa for «å» (aabne -> åpne), ld for ll (uheld – uhell), myke konsonanter for harde b, d, g i stedet for p, t, k, qv for kv (qvaler -> kvaler) og æ for e. For å nevne noe. Det er også eksempler på at lang vokal skrives som to påfølgende vokaler, phiiler (piler) og smiil (smil). Med litt trening ser man lett gjennom det, og kjenner igjen de vanlige norske ordene. Stort sett skal de også uttales sånn som vi uttaler dem i dag.

Litt ekstra forklaring trenger kanskje ordet Piilodd, det er pilspiss. Så når det står din Piilodd kun svaler, betyr det at pilspissen som egentlig skulle stikke meg, egentlig bare gjør meg godt, den svaler. Å svale er å kjøle noe som er for varmt, også kanskje et ømt sår. Zittret med z er det vanlige norske ordet sitre, det vil si å skjelve eller å dirre. Thi betyr «for» eller «fordi», gjerne i litt høytidelig språk. Åsyn i strofe 2 er ansikt, gjerne i bibelsk språk. I strofe 3 må vi til dansk for å finne ordet bestænkt, i taarebestænkte, det er å skvette dråper på, «å stenke», eller «å dynke», på norsk. Lin i samme strofe, er et (tøy)stoff utvinnet av linplanten. Linklede skulle etter folketroen ha beskyttende eller helberedende kraft, så det ble ofte brukt i brudebunader eller andre steder slik kraft var nødvendig. Her er jeg vel og merke ingen ekspert, jeg skriver hva jeg leser meg til.

I strofe 4 står Due med stor bokstav, det skal altså være et substantiv. Jeg har ikke noe bedre forslag enn fuglen, men ut i fra sammenhengen skulle det i så fall stått i flertall, med -r, og jeg kan ikke uten hjelp forklare hva det er, og hvorfor det står som det står. Jeg lurer også på om ikke Lok i strofe 4, må være planten. I så fall er det en bregne av storburknefamilien, som Store norske leksikon skriver. Geist i samme strofe, er ånd. Nærmere forklaringer om sammenhengen der, står i gjennomgangen av innholdet i diktet.

I strofe 5 er hymne religiøs lovsang, en høystemt hyllest til Gud.

Abild i strofe 6 er et gammelt, dansk ord for epletre. Med mandel menes også treet, og ikke kjernen i frukten, det som vi oftest i dagligtalen forbinder med ordet mandel, og den som vi legger i grøten på julaften. Verbet å sprenge, sprængte, er brukt litt uvanlig i denne strofen, enten i poetens forsøk på å utvide og berike ordenes betydning, leseren kan selv assosiere og oppfatte hva det vil si at solen sprenger over rosene, solstrålene sprenger over dem, eller så er i samme betydning som i sammensetningene gråsprengt, rødsprengt, altså å stenke. Sjekk gjerne betydningene av sprenge på nettsidene til norsk ordbok. Muld er mold, eller jord.

Seraf er en type engel, de står omtalt i Jesaja kapittel 6, i Bibelen, og de befinner seg helt oppe ved Guds trone i himmelen.

Innhold

Selv når ordene er forståelige er det ikke alltid innholdet i dem er så enkelt når de blir satt sammen. Dette diktet kan være vanskelig å trenge gjennom for noen og enhver. Jeg har løst det etter beste evne, men uten hjelp vil jeg ikke kunne garantere at alt som står er riktig. Om dere ser noe som er feil eller misvisende, eller en åpenbar tolkning jeg ikke har sett, så setter jeg pris på å få beskjed om det i en kommentar eller en mail.

I de to første linjene i første strofe er det en motsetning, først med sorgene som kommer, så at det knuger (presser på) brystet, men deretter at det vil sprenges av jublende lyst. Motsetningene fortsetter med Himmel og Helvete, litt rart, kanskje at himmel er satt sammen med «uhell», men sånn er det det står. I alle fall er både Himmel med uhell og helvete med kvaler i stand til å temme dets bølger. Her viser dets tilbake på brystet, og bølgene er en metafor på de følelsesmessige svigningene. Det er fordi hun har hvilt der, og hun, er kvinnen han er forelsket i, og har hatt den første omfavnelse med. Videre er det fiendenag som åpner årene dets, det er blodårene det er snakk om, og når de er åpne, kan blodet strømme. Nøyaktig hva dette skal bety, skal jeg ikke gå god for, men jeg leser det som Wergelands (typiske) ekstatiske skriving, at det er ingenting som biter på ham, naget fra fiendene har heller motsatt virking. Med pilodd tenker jeg det er pilspissen fra fiendenaget, altså at stikkene fra fiener ikke kan gjøre ham vondt, de svaler ham bare. Her må vi også ha i tankene at det er i brystet hjertet befinner seg, det er der hun har hvilt, og det er dit blodet strømmer. Det ser vi tydelig når det står dets slag, det er slagene til hjertet i brystet, og det er der hun har sitret og smilt.

I strofe 2 er det en gammatikalsk feil, da verbet å legge (legger – la – har lagt) er transitivt, og krever objekt. Her brukes det uten objekt, som det intransitive parverbet å ligge (ligger – lå – har ligget). Min språkfølelse sier hennes yndige åsyn må ha lagt noe, men linjen slutter med et punktum, og setningen har ikke noe objekt. Wergeland var fri og eksperimentell og grensesprengende, men denne type feil er så sjelden at jeg lurer på om det kanskje er jeg som har misforstått noe. I alle fall gir linjene god mening, sorgen taper tyngden og makten sin, der hennes ansikt har vært. Sorgen får ikke noe tak der hun har vært. Så følger spekulasjoner om hvordan hun tok fra sorgen makten dens, om det var ved å synke den i det svømmende øyet, eller drikke giften dens med munnen. Her er det mulig å lese inn dristige erotiske skildringer, linjene gir bedre mening om man gjør det, her er det den seksuelle omfavnelse det gjelder. Deretter følger en lang setning, over flere linjer, Thi jeg saae/ Vemodets Smiil/ bævende Skygger om Læben at bøje;/ dunklere blaa/ sværmede Øjnenes Ild. Ordet thi (for, fordi) tilsier en forbindelse mellom denne delen av strofen, og den første, en type forbindelse i hvert fall jeg assosierermed Bibelen og andre religiøse tekster, særlig med dette høytidelige ordet thi. Den lange setningen i seg selv sier «for jeg så vemodets smil, bevende skygger om leppen å bøye, dunklere blå, svermet øynenes ild». Også den setningen er litt vanskelig å trenge inn i. Professorene Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden antyder i Lyrikhåndboken (101 dikt og tolkninger) at det er den falne jomfrus vemod det er snakk om. Det gir god mening, først er det akten, så er det kvinnen etterpå.

I strofe 3 blir kvinnen gjort til brud, en uskyldig brud, og hun skal ha forsonet sjelen med verden og blodet med Gud. Også her er Wergeland dristig og utfordrende i billedspråket, å forsone skal jo bety å få enighet eller kompromiss mellom motsetninger, her er det sjelen – mennesket – med verden – omgivelsene. Så det er gjennom kvinnen og den første omfavnelse mannen blir forsonet med verden rundt seg. Enda mer enn i dag var sjelen på Wergelands tid brukt for tankene og følelsene til et menneske, det innvendige, den man egentlig er. Kroppen er det utvendige. Blodet er det som renner rundt i kroppen, det skal forsones med Gud, med det religiøse. Også det er gjennom kvinnen, bruden. Så går det antagelig an å lese konkret, hun senker pannen på hans bryst, strålende som nådens skinnende lin, og med det tok hun bort den tårefylte synden. Billedlig er det velsignelsen, hun frelser ham fra synden, tar bort naget og kvalene. Det er veldig lett å lese det religiøst, men det skulle ikke være nødvendig for å gi diktet mening. Også ikke-troende kan være plaget av synden, om enn på en annen måte. Sinnet er etterpå rent som et tempel, tempelet er stedet religiøse handlinger foregår, selvfølgelig rent og hellig.

Strofe 4 er midtstrofen. Der speiler bruden den rødmende uskylden inn i brystet hans. Igjen er brystet der hjertet her, og uskylden er for dem som ikke har syndet. Det er sterke religiøse motiv, enda en gang. Linjene 3 og 4 i denne strofen er jeg usikker på, men jeg har ikke noe bedre forslag at det er fuglen due og planten bregne Due og Lok betyr, sånn at han spør hvilke av de himmelske duer, er det jeg fornemmer i bregneplantene om meg. Her må jeg vite mer for å kunne gi nærmere forklaring. De fire siste linjene i denne strofen er imidlertid greie. Han hilser sin ånd, sin geist, som før var demonisk, og fremmed for himmelen, men nå er gjenreist igjen, ved henne, dig. Ånd var et veldig viktig begrep på denne tiden, det stod veldig sentralt i romantikken, og det er ikke helt lett i enkle ord forklare hva det er. Det har med tanken, sinnet, personligheten å gjøre, det er i kristen tro det med guddommelige med mennesket, og det har tett sammenheng med sjelen.

I strofe 5 er det ikke pannen, men leppen, som rører brystet. Det blir innenfor glorielyst, glorien er stråleglansen rundt en hellig person gjengitt i kristen kunst. Så er det kjærlighetshymner som springer frem, lovsanger til kjærligheten, og jeg leser sandsløse, drømmende kyss til å være sansesløse, drømmende kyss. Skal man lese mer i det, så er sanseløse og drømmende liksom utenfor tid og rom, det er en annen type virkelighet, men man skal alltid være forsiktig med å legge sin egen konkrete mening inn i det som står åpent i teksten. Setningsstrukturen i de fire siste linjene er forvansket. Først er det fantasien som med glødende tunge drikker sødmen deri, videre mening med det er åpent for tolkning, og det er en tolking jeg ikke vil lukke. Så er det usikkert om det er Styrke og Lys eller Ømheds geni som er subjekt, om det er styrken og lyser som skjenker ømheds geni, eller om det er omvendt. Det er i hvert fall indirekte objekt, til hvem. Og sånn jeg leser det, er det samme mystikk og vanskelighet i hva det inneholder, som i hva som er deri. Det mest nærliggende er at det er omfavnelsen. Oppfattelsen av geni var for øvrig annerledes i Wergelands tid, enn det er i dag. Det er noe helt enestående. Jeg kan kanskje legge inn en referanse til Pusjkins skjønnhetens geni, skrevet på samme tid.

Strofe 6 er selv til Wergeland å være svært fortettet med sterke og utrykksfulle skildringer og sammenligninger. Jeg vil si hjertet her er ment fysisk, så når hun ligger ved hjertet, ligger hun på brystet hans. Det sprang blomster derfra ut, blomster er liv og farger og skjønnhet, her kan de til og med «leve, drømme og tenke». Det følger en sammenligning det skal være underforstått hva blir sammenlignet med, blomstrende frukttrær (mandeltre – mandel og epletre – abild) vaier ikke så fullt, som det nå vaier i ham, etter den første omfavnelse. Blodet bruser, er ord som ellers ofte blir brukt for å beskrive denne følelsen. Så følger et dristig og uvanlig bilde, med ordene solen sitt blod, og at det ikke så rigt over Roserne sprængte. Det er et fortettet bilde, med mye innhold pakket inn i få ord. Metaforene er blandet sammen, solen kan være solen selv eller et bilde på noe, blodet kan være solstrålene, eller mannens blod. Ordet blod er i alle fall fysisk og kroppslig, det er det som renner rundt og gir liv i kroppen, hva det tilsvarende skal være i solen, overlater Wergeland til oss. Jeg føler nesten jeg gjør bildet svakere, ved å skrive for mye om det. Det er ment å være dristig og utfordrende og vanskelig. Ambisjonsnivået er skyhøyt. Roser er blomsten, ofte tenkt som den vakreste blomsten, og ofte brukt som symbol på kvinnen eller det vakre. Så når solen sitt blod sprenger rikt og rosene, så er det assosiativt, mange måter å lese det på. Straks man velger én, utelukker man de andre, og gjør innholdet fattigere. Det samme gjelder slutten, med sjelen sitt muld, som drømmende saligt forlod. Heller ikke denne linjen er riktig grammatisk. Verbet forlot er transitivt, og skal ha objekt. Her står det ikke noe om hva som ble forlatt. Det er nesten som Shakespeare i sonettene sine, hvordan Wergeland her tøyer språket.

I strofe 7 blir sjelen sammenlignet med en mørkeblå seraf, en engel av høyeste rang. Formen er fjern deg, der så deg blir skiftet ut med min sjel, så med du mørkeblå Seraf, deg – min sjel – og – du mørkeblå Seraf er det samme.  Sjelen er også bevisstheten, mennesket i kroppen, det som utgjør jeg, så det er sterkt uttrykt å be den om å fjerne seg. Befalingen kan uttrykke et ønske om på en måte å forsvinne fra seg selv, glemme seg selv, og være i noe annet, i omfavnelsen. På ny synes jeg bare det gjør diktet fattigere, å skrive for konkret hva det skal bety. At sjelen blir sammenlignet med en seraf, kan være et bilde på hvor mye sjelen er verdt, hvor mye den betyr. Den er som en seraf for ham, men nå vil han ha den vekk, og være i dette andre. Igjen og igjen vil jeg minne om at dette er bare en av mange mulige lesninger. I linje 2 blir den samme sjelen bedt om å begrave seg i bloet, som et alternativ. Setningsstrukturen er forvansket, begrav deg en stund i mitt blod, er den naturlige rekkefølgen på ordene. Deg viser til sjelen i linjen over. Linjene 3 og 4 vil jeg si beskriver den konkrete omfavnelsen, særlig linje 3, også her er det forvanskinger, fortettinger og utfordringer. Det står ikke noe om hva som er herskende, i linje 3, om det er handlingen, hun eller noe annet. Nerven er strengen som formidler følelser fra kroppen til hjernen, det som får oss til å kjenne fornemmelser på kroppen. Dette har vært vel kjent i årtusener, og mye brukt i litteraturen. Her skal den åpne sin sitrende munn, et bilde som ikke er så mye brukt, jeg kjenner ingen andre tilfeller. Jeg vil ikke spekulere i hva det skal bety, annet enn at det nok er ment å være intenst.

Jeg håper å få denne posten ferdig i løpet av dagen. Det gjenstår litt i gjennomgangen, og så er det kommentaren.

Kommentar til diktet

Alt ved dette diktet er komplisert, ambisiøst og utfordrende. Wergeland gjør det ikke lett, verken for seg selv eller for leseren. Formen på diktet er streng, vanskelig og ganske unik.

Noen ytterligere kommentarer har jeg ikke rukket ennå. Diktet er fylt av religiøse ord og religiøse motiver.

Lied der Mignon (Nun wer die Sehnsucht kennt), av Johann W. von Goethe

I skuddår poster jeg dikt hver søndag. I 2012 var det bare norske dikt, i 2016 gikk det på rundgang, en dikter fikk hver sin måned med fire eller fem søndager å poste dikt fra. Måneden mars var for Goethe. Opprinnelig postet jeg fem Lieder av ham: Nähe des Geliebten (Nær den elskede), Wanderer’s Nachtlied (Vandrerens nattsang), Nachtgedanken (Nattanker) og Meerstille (Havstille). Fra 2019 og utover skal jeg imidlertid poste samtlige Lieder av Goethe, og deretter samtlige ballader, sonetter og det som kalles Vermischte Gedichte (blandede dikt). Så diktene jeg først postet mars 2016, vil bli flyttet til den plassen de skal være i Lied-samlingen.

I stedet skal jeg mars 2016 poste andre dikt av Goethe. Innleggene vil bli skrevet første halvdel av 2019, og tilbakedatert. Først ut er et dikt fra romanen Wilhelm Meister, diktet som sikkert er mest kjent etter førstelinjen Nun wer die Sehnsucht kennt (bare den som lengselen kjenner). Dette er et dikt, eller en Lied, mange store komponister har tonsatt, sånn som Franz Schubert, Robert Schumann, Ludwig van Beethoven. Det er et kort dikt, men usedvanlig effektfullt

Lied der Mignon

Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!
Allein und abgetrennt
Von aller Freude,
Seh ich ans Firmament
Nach jener Seite.
Ach! der mich liebt und kennt,
Ist in der Weite.
Es schwindelt mir, es brennt
Mein Eingeweide.
Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!

Entstanden bis 1785, Erstdruck 1795/96

Mignons sang

Bare den som lengselen kjenner
Vet hva jeg lider!
Alene og atskilt
Fra alle gleder,
Ser jeg på himmelhvelvet
Til alle sider.
Akk! den som elsker og kjenner meg,
Er langt unna.
Det gjør meg svimmel, det brenner
Mitt indre.
Bare den som kjenner lengselen
Vet hva jeg lider!

Språk, form og innhold

Teksten foreligger i litt ulike versjoner, om den skal være en sangtekst, eller om det er det opprinnelige diktet. I romanen står alle linjene etter hverandre, slik jeg har postet det her, mens når det står som Lied-tekst, blir det delt opp i to strofer. Så trenger komponisten bare lage en melodi, som sangeren synger to ganger. Inndelingen er naturligvis mellom Nach jener Seite og Ach! der mich liebt und kennt. Personlig foretrekker jeg denne strofeinndelingen.

Uansett er det konsekvent de samme linjene og oppbyningen av linjene. Rimet er det samme, kennt-trennt-ment-kennt-brennt-kennt, leide-Freude-Seite-Weite-Weide-leide. Takten ser ut til å være Tung-lett-lett, tung-lett-tung og tung-lett-lett, tung, vekselsvis. Det vil si tre tunge stavelser i oddetallslinjene, to trykktunge i linjene med partall. Linjene 1, 3, 5, 7, 9 og 11 har trykktung utgang, 2, 4, 6, 8, 10 og 12 har trykklett. Det er rytmebrudd i linje 9, Es schwindelt mir, es brennt, der takten er jambisk. Ellers starter linjene med en daktyl, trykktung stavelse fulgt av to lette. Det passer godt med et rytmebrudd akkurat i denne linjen, det er eneste stedet han beskriver i rene ord hvordan det føles.

Rytmen og takten er viktig i dette diktet, og er med på å gi det kraften det har. Det er monotont, vuggende, slik ensomheten og lengselen også er det. Den ene variasjonen i rytmen, i linje 9, er etterlengtet, men det linjen sier, er ikke noe oppløftende. Så blir starten av dikten gjentatt, i samme monotonien. Tam-ta-ta,tam-ta-tam/ tam-ta-ta-tam-ta, med fet skrift på den viktige andre trykktunge stavelse i oddetallslinjene. Den takten bremser også tempoet man leser, den veier tungt.

Språklig er det ingen vanskeligheter i diktet. Det er vanlige, enkle ord, satt sammen på en vanlig, enkel måte, Firmament er himmelvelvet, navnet man brukte den tiden man virkelig trodde det var en kuppel, var et hvelv. Jeg oversatte med himmelhvelvet, som er et mer kjent norsk ord. I gjendiktningen bruker jeg firmament for å få rimet til å gå opp.

Innholdet er at diktets jeg-person, Mignon selv, beskriver hvordan han har det. Han sier at det kan bare den forstå, som selv lengter. Videre sier han hvordan han ser på himmelhvelvet, og uttrykker ensomheten på den måten, og han sier også at de som kjenner ham og elsker ham er langt unna. Deretter kommer ord på følelsene, han blir svimmel og det brenner ham i hans, så sterkt som han lengter, og til slutt blir det gjentatt at dette kan bare den forstå, som selv lengselen kjenner.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. For Firmament har jeg også brukt bokmålsordboka på nett, for en norsk forklaring.

abtrennen (sv. tr.) løsne, ta av; sprette av; skjære av; skille fra, dele av;
Sehnsucht die, -/; lengsel.
das Firmament -(e)s/-e firmament ((fra latin ‘støtte, feste’) himmelhvelv (som ble oppfattet som en fast kuppel) Norsk ordbok)
Seite die, -/-n; side, kant (nach allen Seiten/Richtungen til alle sider, i alle retninger)
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand (in die Weite ziehen dra ut i den vide verden.)
schwindeln (sv. itr.) 1. bli svimmel; mir schwindelt jeg blir svimmel. 2. lyve; das ist alles geschwindelt det er løgn alt sammen.
Eingeweide das, -s/-; innvoller; det indre.

Kommentar

Diktet avslutter 11 kapittel i romanen Wilhelm Meisters Lehrjahre (1796). Dessverre har jeg ikke fått lest denne romanen ennå, så jeg kjenner ikke boken annet enn av omtale, og jeg kjenner bare Mignon gjennom Goethes mange dikt om ham. Så jeg må se på diktet som et selvstendig dikt, på egne ben, og ikke som hva det også var ment som, et uttrykk for sinnsstemningen til en karakter i en roman.

I ungdomstiden min og godt ut i forlengslen av den, var jeg selv svært, svært opptatt av lengsel, og det å lengte. Jeg vil nok si jeg ganske godt visste hva lengsel var, og dermed kunne vite hvordan Mignon lider. Enda så mange dikt og ord og tekster jeg pøste ut, fant jeg aldri denne formuleringen: kun den som kjenner lengselen, vet hva jeg lider. Det er nydelig formulert, selv i vanlig prosa. Her i diktet er det skrevet ut i poesi, der det får tillagt effekt av rytme og rim. På norsk ser man selv hvordan det går, i min oversettelse og gjendiktning, på tysk er det ganske kraftfullt.

Det synes i alle fall jeg. Og det syntes også komponister som Schubert, Schumann, Beethoven og Tsjaikovskij, komponister som virkelig visste hva det ville si å lengte, og som virkelig ble grepet av dette enkle, lille diktet. Som Goethe ikke gav ut som et selvstendig dikt, men la inn i en karakter i en roman, en karakter som skrev dikt for moro skyld og for å sette ord på sine følelser. Han setter nok ord på mange andre sine følelser også.

Min gjendiktning

Min gjendiktning er ikke spesielt god. Skulle det vært ordentlig gjort, måtte nesten hele teksten skrives om, sånn som Lev Mai (1822-1882) gjorde med den russiske versjonen Pjotr Tsjaikvoskij satte musikk til. Jeg har mer eller mindre bare tvunget de tyske ordene inn i norske, og kuttet endelser der jeg må. Ganske konsekvent er det gjort i endelsene av verb i presens i oddetallslinjene.

Mignons sang

Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!
Ensom og innadvendt
Fra alle gleder,
Ser jeg på firmament’
Til alle sider.

Akk! den meg elsk’ og kjenn’,
Er i det vide.
Det svimler meg, det brenn’
Mitt eget indre.
Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!

ES2019

Videre i mars 2016 vil jeg poste dikt fra Antiker Form sich nährend, An Personen, An Kunst og til slutt fra det som kalles Parabolisch. Kategoriene er fra Goethe, Sämtliche Werke, som bygger på samleutgaven Goethe selv var med å lage og gi ut i 1829.