Jag diktar för ingen, av Vilhelm Ekelund

De siste søndagene nå i desember skal jeg poste svensk lyrikk av Vilhelm Ekelund (1880 – 1949). Det er en av mange svenske poeter jeg kanskje ikke ville støtt på, om det ikke var for arbeidet med denne bloggen. Det er synd, for den svenske litteraturen og særlig poesien er rik. Den skulle vært mer lest i Norge. Store språklige barrierer er det ikke. Derimot er det noen landegrenser som gjør at vi holder oss til de som hører til i vår egen norske, tradisjon. Det til tross for at vi like over landegrensen har et bredt utvalg lyrikere som overgår de vi flittig leser på norsk. Jeg vil gjøre mitt lille bidrag til neste år, der jeg i starten av hver måned vil presentere en svensk poet med et dikt på svensk. Det kommer i tillegg til de andre diktene jeg presenterer, og vil være bare en ren bonus. Også for meg, som med det får et påskudd til å lese flere svenske dikt og sette meg litt bedre inn i litt flere svenske poeter.

Først hadde jeg tenkt å presentere fire svenske lyrikere nå i desember, men jeg så det ble for smått. Allerede med Vilhelm Ekelund var det for mange dikt å velge mellom, og det ble for mange lyrikere å velge bort. På norsk har vi ingen lyrikere i verdensformat, ingen som setter tonen og finner nye måter å skrive på. De beste av våre er tidlig ute med å skrive sånn de gjør ellers, tidlige med å ta etter. Vi har Wergeland og noen nasjonalromantikere, vi har Obstfelder, men så blir det nok helst for spesielt interesserte, dikt for nordmenn og for norske forhold. Svenskene har en mye rikere lyrikktradisjon, med betydelige representanter innen de fleste retninger, og i de fleste perioder. Det er rett og slett mange flere å velge mellom.

Jeg kommer til å prioritere første halvdel av 1900-tallet, modernismens gullalder. Der er de svenske dikterne jeg har brukt mest tid på så langt, Edith Södergan og Gunnar Ekelöf. Jeg vil nå se hvordan det vokste rundt dem, hvor de kan ha fått inspirasjonen fra, og hvem de påvirket. De fire jeg har tenkt å ta for meg er Vilhelm Ekelund, Gunnar Björling, Knut Vennberg og Erik Lindegren. Med det utelater jeg interessante poeter som Hagar Olsson, Edith Södergans nære venninne, og Elmer Diktonius, hennes venn. Det er flere også, som Pär Lagerkvist, den senere Bertil Malmberg, og mange andre.

Nå er det imidlertid Vilhelm Ekelund. Han er født i 1880, og døde i 1949. Den lyriske produksjonen hans er kort og intens, i årene mellom 1900 og 1906. Jeg kom bort i ham i arbeidet med Edith Södergran, den første virkelige modernisten i svensk litteratur. Ekelund er en forløper. Han har antydninger til frie vers, om enn han er klassisk skolert, og behersket de klassiske formene og motivene, og holdt seg til dem i det meste av hva han skrev. Ekelund var også tidlig borti symbolismen, og har noen impresjonistiske trekk i noen av diktene sine. Men stort sett skriver han tradisjonelt, nesten klassisk.

 Diktet jeg presenterer i dag falt jeg for selv. Jeg tror ikke det er av hans mest kjente, det er kort og ganske lite ambisiøst, 8 linjer, og ganske konsentrert i mening og i uttrykk. Men det er noe som tiltaler meg i dette med å dikte for ingen, å skrive for diktets egen del, og ikke la seg fange av tanken om at dette må bli lest og likt og brukt, – og betalt for, kan man legge til. Det siste var noe Ekelund selv var opptatt av. Han er tidlig ute med å være kritisk til markedskreftenes påvirking på litteraturen, ikke noe man til vanlig forbinder med tidlig 1900-tall, men absolutt noe å snakke om og tenke på i dag. Ekelund mente forfatterne og kunstnerne måtte søke seg bort fra markedet og ønsket om å selge bøkene og kunstverkene, bort fra ønske om å få kritikerros og hederlig omtale, men heller søke seg mot det kunstneriske idealet. Mot slutten av forfatterskapet sitt gikk dette så langt hos Ekelund, at han ikke lenger fikk gitt ut verkene sine, og måtte gi dem ut på eget forlag. Det var dog lenge etter at han hadde gitt seg som poet, og begynt å skrive annen form for litteratur.
Ekelund var i midten av 20-årene da han skrev dette diktet. Han debuterte som 20-åring, i 1900, med samlingen Vårbris, og avsluttet med Dithyramber i aftonglans, 26 år gammel, i 1906. Diktsamlingen Hafvets stjärna, som dagens dikt er hentet fra, er fra samme år, men altså både skrevet og utgitt noe tidligere. Ekelund oppgir selv et sted at nesten alle diktene i samlingen er fra høsten 1905, september til november, men forskningen gir ikke Ekelund helt rett i det. Manuskriptet ble sendt til forlaget 13. september, 1905, så mye er sikkert. Så Ekelund var omlag 24-25 år, da han skrev dette diktet, og mente seg altså ikke å dikte for noen, å være ensom med vinden, regnet og natten.

Jag diktar för ingen

Jag diktar för ingen
för vinden som vandrar,
för regnet som gråter,
min sång är som blåsten,
som mumlar och går
i höstnattens mörker
och talar med jorden
och natten och regnet.

Fra Hafvets stjärna, 1906.

Språk og ordforklaringer

Diktet skulle ikke by på utfordringer for noen som behersker noen av de skandinaviske språkene. Dette er veldig likt norsk, med för for «for», sång for «sang» og är for «er». Ordet blåsten er ikke så mye brukt på norsk, men er helt gangbar, både på bokmål og nynorsk, og sikkert i de fleste av dialektene. Det er «blåst», eller «sterk vind», eller noe som «blir blåst».

Så gjenfortalt blir diktet at dikteren ikke dikter for noen, «dikter for ingen», og så føler en tankestrek, og et linjeskift, noe som indikerer at tanken fortsetter, dikter for ingen, for vinden som vandrer og regnet som gråter. Sang er et ord som ofte blir brukt synonymt til dikt, opprinnelig er jo ordet lyrikk ment å være «sang til lyrespill», og her er altså sangen som vinden, den som mumler og går, i høstnattens mørke, og snakker med jorden, og natten og regnet. Det er ganske rett frem. Han dikter ikke for mennesker, han dikter som til naturen selv.

Kommentar til diktet

Det er ikke første gangen Vilhelm Ekelund har brukt dette motivet, om ikke å dikte for noen. Siste diktet i samlingen Elegier, fra 1903, begynner slik:

För ingen diktar jag. För ingen brinner,
I, mina vers, er dunkla lågas sus!
I ljufva stunden inget ögas ljus
för tanken, inget hjärtas mål jag finner.

För ingen diktar jeg er også tittelen på diktet, oppgitt i innholdsfortegnelsen i samlingen. Det diktet er imidlertid en sonett, med to firelinjede strofer til å begynne med, og to trelinjede til slutt. I strofene på tre linjer rimer de to første linjene, mens de siste linjene rimer med hverandre. Det er altså et komplisert rimmønster, og komplisert oppsett, en av de mest høytidelige lyriske formene. Det handler også om savnet etter noen å dikte til, og det kan virke mot slutten at det også skal komme en slik, i en fjern fremtid, når han ikke finnes, og ej ens min graf mer minnes, da slutter det slik:

O vet, till dig var alla dessa sånger!
O vet, till dig jag sorgsen många gånger
i kvällen kom att gråta vid ditt bröst.

Så det er noe ganske annet. I diktet Jag diktar for ingen er jo nettopp poenget at ingen trenger høre diktet. Det er et dikt som nærmest blir en del av naturen, dikteren og diktets plass er blant vinden og regnet, det er vinden som vandrer og regnet som gråter, det er ikke mennesker som gjør det, her. Og det er heller ikke noe ønske om at det skal være noe slikt menneske, verken nå eller en gang i fremtiden.

I dette diktet er det nok å mumle og gå, i høstnattens mørke, og snakke med jorden, og natten og regnet. Det er ganske uttrykksfullt. Høstnettene er det ikke lunt ute. Da er det ganske kaldt og surt. Den som er ute da, har det ensomt.

Diktet er også enkelt satt opp. Ingen rim. Frie vers. Ordene er sin egen kraft, meningen i dem er alt, og det er ikke noe kunstnerisk eller kunstferdig oppsett til å bære diktet og gjøre det til noe mer enn det det er. Sånn sett kan man si oppsettet av diktet i seg selv er en avvisning av alle ønsker om å gjøre noen til lags. Her er ikke noe behagelig rim, ikke noe man er vant med å lese, ikke sånn dikt skulle være på den tiden. Sånn sett kan man også si diktet För ingen diktar jeg, fra samlingen Elegier, er litt kokett, siden det helt åpenbart er diktet for noen, og dikteren virkelig har gjort seg flid med å lage et fint dikt etter alle kunstens regler, bokstavlig talt. Kort etter skriver han Jag diktar for ingen, og nå er det alvor. Nå er det en dikter som er beredt å gå hele veien, for å oppfylle sine kunstneriske idealer, og skrive diktene sånn som han selv mente de måtte være.

Det siste møtes sang, av Anna Andrejevna Akhmatova

I dag skal jeg presentere et dikt av poeten Marina Ivanovna Tsvetajeva omtalte som «gråtens muse» (Муза плача – musa pltatsja). Det er Anna Andrejevna Akhmatova (1889 – 1966), den kvinnelige Pusjkin. Akhmatova er tender i språket, hun får det til å se lett ut, men man gisper av stemningen og følelsene som kommer ut av de enkle observasjonene og nøkterne formuleringene. Men hun lever i en helt annen tid enn Pusjkin. Han fikk boltre seg i den russiske romantikken, der de store, sterke følelser skulle kontrolleres i ganske strenge lyriske former. Det er geni og orden, på en måte. Akhmatova er i modernismen, da verden på noen måter går ut i kaos. Det er en verden der Gud ikke lenger trenger finnes som en guddommelig garanti for orden og mening. Det er også en tid der menneskeheten for første gang opplever at fremtiden vil være vesensforskjellig fra fortiden, at teknologiutviklingen radikalt endrer måten å leve på.

Omkalfatringene i virkeligheten gir seg også utslag i omkalfatringer i kunsten. Den blir veldig ekseperimentell, det utvikler seg mange forskjellige retninger. Målet er ikke egentlig noe orden i kaoset, men å gi uttrykk for kaoset, gjennom kunsten. De strenge former i lyrikken blir forlatt. Man blir dristigere i billedbruken, det er ikke engang sikkert alt er ment å bli helt forstått, man kan jo ikke godt si man forstår verden. Det er også ganske abstrakte målsetninger de har, noen av symbolistene, der det meste av det de skriver om skal være symbol på noe annet. Akhmatova tilhørte den gruppe poeter som reagerte på symbolistenes avanserte billedbruk. De fikk navnet akmeistene, og hadde som mål at lyrikken heller skulle forsøke å nærme seg den sansbare virkeligheten, og ikke som symbolistene, fjerne seg fra den. Det er dette som gjør at Akhmatovas lyrikk ser enkel ut, sammenlignet med for eksempel Aleksander Blok og Andrej Belyj. Her snakker jeg selvsagt om å være enkel å lese, lyrikk som den til Akhmatova er veldig, veldig vanskelig å skrive. Jeg kjenner ingen andre som klarte det som henne, så tilbakeholdent, og likevel så sterkt.

Vi må også ha med litt om hennes utrolige, urolige liv. Hun var født i 1889, det vil si at hun var i 20-årene mens første verdenskrig rullet. Da kommunistene hadde overtatt makten i Russland, og borgerkrigen satte i gang, var hun 30. Hun var på vei mot 40 da Stalin kom til makten, og hun var litt over 50 da andre verdenskrig startet i Sovjetunionen. Det var urolige tider hele livet. På begynnelsen av 1900-tallet hadde Russland en av sine mest blomstrende, kunstneriske perioder. Sjelden har det spiret og grodd i så mange retninger, sjelden har kunstscenen der borte vært så levende. Men det ble hardt og brutalt knust da kommunistene kom til makten. Det går ikke an å si det på annen måte. Plutselig skulle kunsten tjene staten. Og det var til og med staten som skulle definere hva slags form kunsten skulle ha. Hovedsaken var at den skulle være enkel å forstå. Ingen flere eksperimenter, ingen vanskelige ord og metaforer. Styrke og kraft, rett frem. Betongkunst.

For Akhmatova og hennes omgangskrets var dette uutholdelig. Stort sett var all publisering av hennes dikt forbudt i hennes levetid. Hun livnærte seg av oversettelser. Det var ikke alle det gikk så bra med. Hennes to ektemenn ble begge arrestert, den ene (som da var hennes eks-mann) arrestert og skutt i 1921, den andre i 1938. Han døde senere i konsentrasjonsleire. Også hennes eneste sønn ble arrestert, og sendt i arbeidsleir. Det samme gjaldt flere av hennes nære venner og støttespillere. Hun hadde god grunn til å frykte for sitt eget liv også, i Stalinårene.

Diktet jeg poster i dag er skrevet før alt dette. Det er nydelig, i all sin tilbakeholdenhet. Det er en sang om et siste møte. Men her er ikke godt å si om det skjer noe møte i det hele tatt.

ПЕСНЯ ПОСЛЕДНЕЙ ВСТРЕЧИ

Так беспомощно грудь холодела,
Но шаги мои были легки.
Я на правую руку надела
Перчатку с левой руки.

Показалось, что много ступеней,
А я знала – их только три!
Между кленов шепот осенний
Попросил: «Со мною умри!

Я обманут моей унылой
Переменчивой, злой судьбой».
Я ответила: «Милый, милый –
И я тоже. Умру с тобой!»

Это песня последней встречи.
Я взглянула на темный дом.
Только в спальне горели свечи
Равнодушно-желтым огнем.

Pesnja poslednej vstretsji

Tak bespomosjtsjno grud holodela
No sjagi moi byli legki
Ja na pravuiu ruku nadela
Pertsjatku s levoj ruki.

Pokazalos, sjto mnogo stupenej
A ja snala – ikh tolko tri!
Mezjdu kljonov sjopot osennij
Poprosil: «So mnoiu umri!»

Ja obmanut moej unyloj
Perementsjivoj, sloj sudboj
Ja otvetila: «Milyj, miljyj –
I ja tozje. Umru s toboj!»

Eto pesnja poslednej vstretsji.
Ja vzgljanula na temnyj dom.
Tolko v spalnje goreli svetsji
Ravnodusjno-zjoltym ognjom.

Вечер, 1912

Min oversettelse og gjendiktning

Sangen til det siste møtet

Så hjelpeløst kaldt ble brystet,
Men mine skritt var lette.
Jeg har lagt over høyre hånd
Hansken fra min venstre.

Det syntes å være mange trappetrinn,
Men jeg visste det var bare tre av dem!
Mellom lønnetrærne høstens hvisking
Tilbød: «Dø med meg!

Bedratt av min motløse
Foranderlige, onde skjebne».
Svarte jeg: «Elskede, elskede –
Og jeg også. Dør med deg!»

Det er sangen til det siste møtet.
Jeg kastet et blikk på det mørke huset.
Bare på soverommet brant det lys
Likegyldig-medgul flamme.

Det siste møtets sang

Så hjelpeløst kjølnet brystet av,
Men skrittene mine var lette.
Jeg over til høyre hånd hansken la
Som hadde vært på min venstre.

Det så ut til å være mange trinn,
Men jeg visste det bare var tre!
Lønnetrær hvisket høsten inn
Tilbød: «Med meg, dø med!»

Snytt av mitt triste være
Onde skjebnes skiftende vei.
Jeg svarte: «Kjære, kjære –
Og jeg òg. Dør med deg!»

Det er det siste møtets sang.
Jeg så opp på det mørke hus.
Bare på kammerset brant
Med gult, likegyldig lys.

Fra Kveld, 1912

Ekstra kommentar til innlegget

Jeg har bearbeidet posten og oversettelsen nå i slutten av mai 2018, og endret måten å lese og forstå diktet på. Det er noen viktige detaljer som ikke kom med i sånn jeg omtalte diktet først. Til å begynne med er hun på vei ned trappen, og ikke opp, sånn at hun er på vei bort fra det siste møtet, og ikke til det. Videre er det høsten som ber at hun må dø med seg, noe jeg ikke presiserte i bruken av verbet попросил (poprosil – be, by). Til slutt er det lys i flertall, горели свечи, noe jeg presiserte i forklaringen, men ikke hadde med i oversettelsen. Forklaringen min om hva den siste strofen betydde, og med det tolkningen av hele diktet, var også litt ufullstendig. Det at det brenner lys på soverommet, betyr at han fortsatt er våken, og at hun ennå bryr seg nok til å se at han er det og ta det med i diktet.

Gjendiktningen blir aldri helt god for russiske dikt, og den blir sjelden helt ferdig, men jeg har sett litt på den også, og endret litt.

I tillegg til små og større endringer i oversettelsen og omtalen, er det lagt til en gloseliste, og formatet er endret til sånn postene skal se ut nå om dagen.

30. mai, 2018.

Kommentar til oversettelsen

Allerede i tittelen er det et par, små vanskeligheter. Песня er sang, последный встреча «det siste møte» er satt i genitiv, så det blir «Det siste møtes sang» eller «Sangen til et siste møte». Smak og behag. Jeg ser også at min utmerkede kilde til russisk kultur og folklore, Russian Context (E. M. Boyle, G. Gerhardt (redaktører), 1997) oversetter tittelen til Song of the last tryst, som er «Sangen til det siste stevnemøtet». Jeg ser min store ordbok ikke har åpning for noe sånt i de fem betydningene de legger til ordet (встреч), så jeg lar det være.

Adjektivet Холодный er kald, det avledete verbet холодеть blir ikke så mye brukt, men betyr «å bli kald». Шёпот er hvisking,

Клён er lønnetre, her satt i genitiv flertall, styrt av preposisjonen foran (между – mellom). Попросил er fortid av попросить, som er perfektiven til просить, «be om noe». Jeg mener den perfektive varianten i dette tilfellet ofte blir brukt i høflig og formell tiltale, som når man ber om å få snakke med en offisiell person på telefonen. Så jeg legger inn adjektivet «høflig» i oversettelsen.

Обманут er kortform av adjektivet обманутый «bedradd». Kortformen av adjektivet blir på russisk brukt predikativt, altså om noe som er noe (kjolen er rød), mens langformen blir brukt attributivt, altså noe som blir direkte knyttet til substantivet (en rød kjole). Man blir bedradd av noe, og da skal det som følger stå i genitiv. Det er en serie adjektiv – унылый som «mismodig, trist», переменчивый (av перемена – forandring) er «fordanderlig, ustadig, omskiftelig» og til sist злой, som er «ond» – og substantivet судьба, «skjebne». Милый kan være to ganske forskjellige ting, enten «kjæreste, elskede» eller «søt, hyggelig, grei, kjekk; snill, elskverdig; kjær». Jeg oversetter med hver av de to første i oversettelsen og gjendiktningen.

Det er noen finesser i den siste strofen. Det er sangen til det siste møtet. den som nå har vært. Hun kaster et blikk opp å soverommet, opp på kammerset, der det brenner lys med likegyldig, gul flamme.

Равнодушно-желтым er en liten nøtt til slutt. Det er en sammenbinding som ikke blir ofte brukt, lik sånn som vår «likegyldig-gult», som jeg har brukt. Slik løste jeg den nøtten. Свечи, «lys», står i flertall, så det er altså flere lys som brenner likegyldig-gule».

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordet er satt i fet skrift.

беспомощно – adverb -> беспо́мощный 1. hjelpeløs, bortkommen, ubehjelpelig 2. hjelpeløs, ubehjelpelig; ubehjelpsom
холодела – fortid, hunkjønn -> холоде́ть 1. (становиться холодным) bli kald 2. (от страха и т.п.) fryse
надела – fortid, hunkjønn -> наде́ть ta på (seg)
перчатку – akkusativ -> перча́тка hanske, vante

ступеней – genitiv flertall -> ступе́нь trinn, trappetrinn
кленов – genitiv flertall -> клён lønn, lønnetre
попросил -> проси́ть be, by

обманут – kortform -> обма́нутый bedradd, lurt, snytt
унылой – genitiv entall -> уны́лый 1. mismodig, motløs, trist, mistrøstig, stusselig 2. trist, stusselig, kjedelig
переменчивой – genitiv entall -> переме́нчивый foranderlig, ustadig, omskiftelig; skiftende

взглянула – взгляну́ть однокр. kaste et blikk på, se på

Kommentar til diktet

Det var en glede å oversette første strofe. Det er sånn som dette jeg synes dikt skal skrives. Det er poesi som stopper verden. Ord, som krever å bety veldig mye, men som er helt enkle og betegner helt dagligdagse ting. Det er også flott når situasjonen betyr mye mer for det lyriske jeg i diktet, enn det gjør for leseren. Som om det er en ekstra hemmelighet, der. Et triks mellom forfatter, det lyriske jeg, og leser. Hva er det med dette at brystet er hjelpeløst kaldt, mens skrittene er lette? Og hvorfor detaljen om at den venstre hanske er lagt over høyre hånd, en detalj som tar plassen til halve strofen?

Kaldt bryst er lite følelser, lette skritt tilsier at personen ikke gruer seg, selv om det venter et møte der det nok burde vært følelser. Den overdrevne detaljen om hanskene indikerer også at personen er distansert, kjølig og analytisk. I et reelt sinnsopprør legger man ikke merke til sånne detaljer, om man gjennomfører dem.

Så følger disse trappetrinnene, som det forekommer jeg-personen å være så mange av, men så er det bare tre. Det indikerer at det er lang vei allikevel, det er kanskje ikke så enkelt. Det er noe diffust her, som man også ofte finner hos Obstfelder.

Herfra slutter på en måte møtet som skal finne sted i huset, det er nå høsten som overtar. I lønnetrærne høres høstens hvisking, klart farget av jeg-personens fantasi, at nå skal hun dø, sammen med «meg». Hvem denne «meg» er, kan også være mange. Det kan være høsten, det kan være høstbladene, eller det kan være den hun skal møte i huset. Jeg får det best til å være høsten, men synes ikke dette diktet skal leses så konkret. Det holder at jeg-personen hører hviskingen, der hun står, foran dette møtet, som hun har et kjølnet bryst i forhold til.

Deretter har vi den sterkt stemningsskapende tredjestrofen, den enste der jeg-personen sier noe om seg selv. Det er tre adjektiv, mismodig, skiftende og ond, og de blir satt sammen med skjebnen. Det er ikke noe positivt, det er ikke noe lystig liv. Så hun bestemmer seg for å dø med høsten, eller med den hun tiltaler som Милый (Milyj), «kjæreste, elskede». Det kan derfor være et uttrykk for nølen, det som skjer i den første strofen. Vi har at handlingen bremser veldig opp, der hun kommer mot trappen, og stopper, for å høre på høstens hvisking i lønnetrærne.

Det er svært trist, svært vondt, det som skjer til slutt. Vi har jo ikke fått særlig mye informasjon, vi kan ikke vite hva det er. Men vi kan mer enn anta at dette ikke er noe godt. Det blir ikke noe møte. Vinden i trærne er det siste møtes sang. De tre trinnene er så lange som de syntes, de er uoverstigelige, det blir ikke møte. Og inne i huset er det bare på soverommet det lyser, likegyldig og gult. Altså selv ikke lyset har noe optimistisk å tilby.

Mezzanotte, av Giovanni Pascoli

Det er 5 søndager i november, og da blir det som vanlig et ekstra dikt fra Italia. Jeg kommer ikke til å opprettholde samme produktivitet til neste år, så dette kan være det siste italienske diktet jeg poster på en stund.

Dikteren er Giovanni Pascoli (1855 – 1912), født i byen som den gang het San Mauro di Romagna, nå heter San Mauro Pascoli etter dikteren. Mange av diktene jeg har postet i november har vært nokså dystre, i alle fall de jeg har postet om søndagene, og fra Giovannia Pascoli skulle det heller ikke være noe problem å finne et dystert dikt. Han hadde en tragisk oppvekst, født inn i en rik familie, men faren ble myrdet, og moren og flere av hans søsken døde også tidlig. Det førte også til økonomisk nedgang og fattigdom for de gjenværende i familien.

De som vil se et av hans dystre dikt kan sjekke opp Convivio på en av de mange lenkene man får ved å søke på Google. Jeg legger ikke lenke her, for lenkene jeg fant virket ikke særlig stabile, og jeg vil gjerne slippe arbeidet å måtte gå gjennom gamle poster for å rette opp i lenker som ikke lenger virker. Convivio betyr gjestebud, men dette gjestebudet er ikke særlig lystig, og det er direkte vondt å lese hvordan diktet oppfordrer leseren som er deltaker ved dette livets gjestebud, som det er, til å trå ut i natten og svarte jorden helt til sist, alene. Det er en sterk ensomhet som her blir uttrykt.

Diktet har imidlertid en ganske komplisert italiensk, og jeg tenkte jeg derfor for en gangs skyld kunne innse min begrensning, og velge et lettere dikt på et av de språkene jeg kan nokså dårlig. Diktet heter Mezzanotte, som betyr midnatt, og er et eksempel på en stilretning man kanskje ikke så lett forbinder med tekster, nemlig impresjonismen. De fleste noenlunde oppegående og kunstinteresserte vil ha en ganske klar formening om hva impresjonismen vil si i malerkunsten, og de som følger litt med vil også se for seg noen av bildene til Monet i hodet, for eksempel de 14 og flere ulike bildene av Paris og Seinen i ulikt lys. Det er lett å skjønne impresjonismen i malerkunsten. Det er ikke hva som er, men hvilket inntrykk det gir maleren skal skildre. Dette er også en tidlig modernistisk og subjektiv stilretning.

Men hva vil impresjonismen si i tekster? I Norge har vi knapt noen impresjonistiske forfattere, og i alle fall ingen impresjonistiske poeter, mens man i Danmark hadde Herman Bang som var innom retningen, uten at han i dag blir lest av andre enn helt spesielt interesserte her i Norge. Italia hadde også noen, deriblant Giovanni Pascoli, og diktet Mezaznotte er et av dem jeg mener klart benytter seg av teknikken.

Mezzanotte

Otto… nove… anche un tocco: e lenta scorre
l’ora; ed un altro… un altro. Uggiola un cane.
Un chiù singhiozza da non so qual torre.

È mezzanotte. Un doppio suon di pesta
s’ode, che passa. C’è per vie lontane
un rotolìo di carri che s’arresta

di colpo. Tutto è chiuso, senza forme,
senza colori, senza vita. Brilla,
sola nel mezzo alla città che dorme,
una finestra, come una pupilla

aperta. Uomo che vegli nella stanza
illuminata, chi ti fa vegliare?
dolore antico o giovine speranza?

(Myricae, Il giorno dei morti – 1891)

Min oversettelse

Åtte… ni… også et anslag: og langsomt løper
tiden; og en annen… en annen. Det uler en hund.
En innhegning hulker fra jeg vet ikke hvilket tårn.

Det er midnatt. En dobbel lyd av spor
høres, som passerer. Det er for fjerne veier
en rulling av vogner som stanser

av slaget. Alt er stengt, uten former,
uten farger, uten liv. Stråler,
alene i midten av byen som sover,
et vindu, som en pupill

åpen. Mennesket som våker i rommet
opplyst, hvem får deg til å våke?
alderdommens smerte eller ungdommens håp?

Kommentar til oversettelsen

Tocco kan bety «berøre» eller – som her – «anslag». Det er klokken som går, og så slår. Uggiolare betyr å ule . Singhiozzare betyr «å hikke» eller «å hulke». Jeg antar at chiù har noe med chiudere å gjøre, det betyr «å lukke», mer italienskkyndige enn jeg må gjerne rettlede meg her. Det kan også ha noe å gjøre med chiusa, som ordboken oversetter med «sluse, demining; bergpass, innhegning». Uansett tolker jeg verselinjen slik at det er noe som ikke er levende som hulker i natten.

Pesta betyr «spor» eller «far», s’ode er italiensk sammenslåing av si ode, der si er refleksivpronomenet eller passivform og ode er uregelrett presens 3. person av udire = «å høre, lytte».Rotolio står ikke oppført i ordboken, men kan vøre beslektet med rotolare = «å rulle (sammen)» eller rotolo = «rull (tøy, papir, penge o. l)».

Colpo blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «slag, treff, skudd, støt, hogg; kupp; slagtilfelle». Brilla er presens 3. person av brillare, som betyr «å stråle, utmerke seg».

Det er ikke klart om aperta (= åpen) viser til pupilla (= pupill) eller finestra (= vindu), siden begge er hunnkjønn. Siden det ikke er komma etter pupilla, må vi anta det viser til «pupillen», og vi må ha hannkjønnsform på norsk. Illuminata betyr «opplyst», og på italiensk som på norsk er det åpent for to betydninger, den direkte at lyset er på i rommet, den overførte at mennesket som står og ser er opplyst (av viten). Vegliare betyr «våke; holde vakt, arbeide om natten». Chi ti fa veggliare

Kommentar til diktet

Dette diktet er et utmerket eksempel på et tidlig modernistisk dikt. Motivet er hentet fra byen, det er tekniske ting og ikke levende ting som gir inntrykkene. Formen er modernistisk, og det sier jeg selv om diktet rimer aldri så mye og er aldri så strengt oppbygd. Italiensk er nå en gang kanskje verdens letteste språk å rime med, og vi skal ikke bruke det mot dem når de skriver modernistiske dikt. I tradisjonelle dikt stopper setningen og meningen i hver verselinje, eller i hver tydelig atskilte periode eller sammenhengende verselinjer. Her ser det ut som om setningen stopper, og vi har en klar mening, bare for å få denne brutt av et ord i neste linje som egentlig hører til i linjen ovenfor. Det gjelder til og med fra en strofe til en annen.

Diktet er også svært subjektivt. Det er en person som sanser og observerer.

Det impresjonistiske ligger i at det er sanseinntrykkene til personen som observerer som blir skrevet. De trenger ikke være tydelig å oppfatte for andre.

Diktet slutter med et tungt spørsmål, som kanskje har et alvor sanne modernister ikke ville sette frem på den måten. Det er debutsamlingen til Pascoli, og dette var tanker han selv slet med. Skulle man være optimistisk med tanke på fremtiden, eller er det syndene fra fortiden som henger igjen og gir smerte.

 

Ytterligere kommentarer

Diktet er første dikt i en samling på 11 under tittelen Finestra Illumenta. De andre 11 diktene er

01 – Mezzanotte 02 – Un gatto nero 03 – Dopo?
04 – Un rumore 05 – Povero dono 06 – Un rondinotto
07 – Sogno d’ ombra 08 – Mistero 09 – Vagito

Hele samlingen Myricae fra 1891 finner dere (på italiensk) her .