The Lamb (Lammet), av William Blake

Bloggåret 2015 var ikke så veldig aktivt. En rekke av innleggene er postet i ettertid, inkludert dette. Det er januar 2019 her jeg sitter, og skal ta fatt på et av engelsk litteraturhistories mest berømte dikt.

Det er hentet fra den fascinerende samlingen Songs of innocence, 1789, av William Blake (1757-1827). Av ham har jeg tidligere postet The fly i 2009 og The tyger i 2013. Begge disse er fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. I alle senere utgivelser er diktene fra innocence og experience utgitt samlet. De første diktene er rørende naive, skrevet i og for barnets uskyld, mens også diktene i experience formidler en ganske trygg verden i undring og forundring. Jeg synes disse to samlingene er uten sidestykke i litteraturhistorien. Det er ingen andre jeg kjenner som klarer å formidle et syn på livet og verden så enkelt og forunderlig.

For forholdet mellom samlingene er det bare å sammenligne The Lamb og The Tyger. Lammet står i de uskyldige sangene, lammet er uskyldig, og gjør ingen fortred. Tigeren står i de erfarne sangene. Den er et rovdyr, skummelt og fryktelig, sterkt og vilt. Er det virkelig samme skaper som skapte lammet og tigeren, spør dikteren? I skapelsen av tigeren er det noe dikteren ikke forstår, slik det i den erfarne voksenverden er grenser for hva man vet og kan vite. I barneverden er alt ukjent ting man en gang vil vite, far og mor vet alt, verden er trygg.

Det religiøse ligger tjukt i begge samlingene. Blake var også selv dypt religiøs. Men hans kristentro har en ubegripelig dimensjon som gjør den svært fascinerende. I songs of innocence and experience er det stort sett enkelt uttrykt, men fascinerende der også, mens i andre verk jeg ikke har lest skal det være ganske komplisert. Det religiøse ligger også i begrepene uskyld (innocence), før syndefallet, og erfaring (experience), etter syndefallet. Derfra går det videre til paradis, også før syndefallet, og tapet av paradis, etter syndefallet.

Men nå skal vi begynne å konsentrere oss om dagens enkle, lille dikt. Det er det mest kjente i samlingen, innocence, og svært representativt. Lammet er mye brukt i kristen motivkrets, Jesus er lammet, etter at han først også har vært hyrden. Det er lammets egenskaper som blir tillagt Jesus, noe av det mest ufarlige som tenkes kan, ydmykt, lite og søtt, naivt og uskyldig i møte med verden.

The Lamb

Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee,
Gave thee life, and bid thee feed
By the stream and o’er the mead;
Gave thee clothing of delight,
Softest clothing, woolly, bright;
Gave thee such a tender voice,
Making all the vales rejoice?
Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee?

Little lamb, I’ll tell thee;
Little lamb, I’ll tell thee:
He is called by thy name,
For He calls Himself a Lamb.
He is meek, and He is mild,
He became a little child.
I a child, and thou a lamb,
We are called by His name.
Little lamb, God bless thee!
Little lamb, God bless thee!

1789, Songs of innocence

Min Oversettelse

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og bød deg føde
Ved bekken og over engen;
Gav deg klede av behag,
Mykeste klær, ullent, lyst;
Gav deg sånn en myk stemme,
Gjør at alle daler fryder seg?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er kalt ved ditt navn
For han kaller seg selv et lam;
Han er ydmyk, og Han er mild,
Han ble et lite barn;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er kalt ved Hans navn?
Lille lam, Gud velsigne deg!
Lille lam, Gud velsigne deg!

Språk, form og innhold

Formelt er det to strofer med ti verselinjer i hver. De to første og to siste er en form for gjentakelse, så det er de seks strofene i midten som er interessante. Her er det i første strofe parrim, med trykktung utgang, aa bb cc. Versefoten er trokeisk, tung-lett, med fire trykktunge stavelser i hver. I andre strofe brytes formen litt opp, med name (navn) som ikke rimer på lamb (lam), brukt både i linje 3-4 og 5-6. I disse linjene går også rytmen i stå. Etter called (kalt) i linje 3 er det naturlig med en markant pause, og ordet Himself (Hamselv) i linje 4 er en sponde, to trykksterke stavelser etter hverandre. Ellers er ikke trykket så markert i disse to linjene, og tempoet er ikke som i resten av diktet. I linjene 5 og 6 er rytmen tilbake til det vante igjen, trokeisk, og med fire trykksterke stavelser. I de to første og to siste linjene er også trykket mindre markert. Linjene er fortellende, mer enn poetiske.

Det passer godt med innholdet, at det går lett og poetisk når lammet beskrives, men at det stopper opp, og blir fortellende, når poenget skal frem. Det viktige ordet Himself har dobbelt trykk, her stopper lesingen opp.

For akkurat dette diktet er også selve utgivelsen viktig. Det er dikteren selv som har stått for den visuelle utformelsen, og bestemt selv hvordan det skal se ut. Diktet og samlingen er ikke trykket i vanlig forstand, men inngravert på en kopperplate, med tegninger og håndskrift, og så er det denne platen som er blitt kopiert. Jeg legger derfor ved en faksmile av originalutgaven, hentet fra Wikipedia commons.

Originalutgaven av diktet The Lamb. Hentet fra Wikipedia Commons. Tegningene er av Blake selv, og skriften er hans håndskrif. Hele siden er i liket med resten av samlingen inngravert i en kopperplate, og ut i fra den kopiert opp.

I oversettelsen er det spørsmål om å oversette made med laget eller skapte. Ellers er det ingen store vanskeligheter. Merk at lamb er det norrøne ordet for lam, og at ordet finnes skrevet på den måten i en del gamle salmer (for eksempel: Sjaa der, Guds Lamb kjem gangande, Elias Blix, 1869).

Innholdet skal også være veldig greit. Spesielt hvis man er vokst opp med søndagsskolen, og kjenner den kristne barnelærdommen, med symbolbruken og tonen i belæringen. Det er poeten, den gode og velmenende, som spør lammet om det vet hvem som skapte det, og gav det alle dets egenskaper. Så er det straks i strofe to med svaret, poeten vet det, og kan fortelle at den som gjorde det, selv kaller seg et lam. Og at han har lammets egenskaper, ydmyk og mild. Poeten kaller også seg et barn, og lammet et lam, og inkluderer begge i et vi som er kalt i Jesu (His) navn. Så avslutter diktet med at lammet velsignes.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Jeg har tatt med en del godt kjente ord også, for å vise frem alternativene man kan oversette med og hva som ligger i den engelske originalen. Jeg har ikke tatt med ord som er like på norsk, sånn som bid (by) og call (kalle), og jeg har heller ikke tatt med de poetiske utgavene av de kjente pronomene (thee, thou, thy). Her er det på norsk bare å bruke de vanlige deg, du og din. Som vanlig er oppslagsord satt i fet skrift.

stream 1 (også overført) strøm, flom 2 bekk, liten elv, vannløp, lite vassdrag 3 stråle 4 (overført) retning, strømning(er) 5 (overført) forløp 6 (britisk, pedagogikk) nivågruppe, linje
mead -> meadow eng
delight 1 glede, fornøyelse, (vel)behag 2 fryd, nytelse 3 henrykkelse
woolly 1 ull-, av ull 2 ulliknende 3 (overført) ullen, uklar 4 (om planter, dyr) ullhåret, med ullhår 5 ull(be)kledt 6 (hverdagslig) lodden, dunet 7 (om lyd) uklar, utydelig 8 (amer., hverdagslig) barsk
tender 1 myk, bløt, mør 2 fin, sped, skjør, sart 3 mild 4 veik, svak, skrøpelig, ømtålig, øm 5 øm, kjærlig, ømsinnet 6 kjær, elsket 7 forsiktig, varsom, myk 8 (om barn) ung
vale (poetisk) dal
rejoice glede (seg), fryde (seg), juble

meek 1 ydmyk, saktmodig, føyelig, forsagt, spak, spakferdig, underdanig 2 from, mild
become 1 (begynne å være) bli 2 passe, kl

Kommentar

Diktet er et skoleeksempel på hva en metafor er for noe. Det er når tingens egenskaper, og ikke tingen i seg selv er det viktige. Her er det lammets egenskaper som blir brukt for billedlig å forklare egenskapene til Jesus. Han er snill som et lam. Ideen er ikke Blakes, tanken om lammet som bilde på Jesus går helt tilbake til den aller første tiden, og det er rikelig med malerier med Jesus med lammet i hånden, eller i nærheten. Her, i diktet, blir ideen presentert som ny, fordi den blir sagt til et uskyldig lam som ikke kan vite. Det skal vekke forbauselse, at den som skapte lammet, selv kaller seg et lam.

Diktet skal også være helt trygt. Det er skrevet på en måte som om det var ment for barn. Spørsmålet i første strofe er bare koselig, hvem var det som skapte lammet? Barnet skal vite det. Allerede i strofe to kommer svaret, og det med en gang. Det blir ikke sagt i rene ord, men referansene er overtydelige. Så blir dikteren og lammet forenet, slik dikteren og leseren også blir det. Vi er alle kalt ved hans navn. Jeg vil også kalle det en effekt at diktet ikke slutter he made thee, eller noe i den stilen, men med God bless thee. Lille lam, Gud velsigne deg.

Diktet er skrevet helt uanstrengt. Takten og rytmen går helt opp, og der den ikke gjør det, virker det bare avslappet. Som jeg viste i gjennomgangen av språk, form og innhold, er det taktskifte akkurat der nøkkelen til diktet blir forklart. Diktet har ingen vanskelige ord og ingen vanskelige meninger. Det er uskyldig, enkelt og greit. Og selv om det ser enkelt ut å skrive sånne dikt, er det ingen som har fått det til så lekende lett som William Blake. Derfor blir de også ennå lest, mer enn tohundre år etter de ble skrevet.

Litt mer teknisk kan vi ta med at dette diktet i likhet med alle andre dikt i samlingen gjør utmerket bruk av det engelske språkets lydelige kvaliteter. Det er det som kjennetegner mesterdikterne, de får ut det maksimale i språket sitt, og utnytter muligheter i klang og betydning få gjør dem etter, og ingen gjorde før dem.

Engelsk er kjennetegnet av mange korte ord. Det er et språk som passer godt til trokeisk og jambisk verseform. Der norsk må bruke stavelser på grammatikk og bøyning (verbene har som regel en stavelse til å vise infitiv (-e), presens (-er) eller preteritum (-et, -te), substantivene viser bestemt/ubestemt og entall/flertall), så løser det engelske språket dette med en konsonant (s), en foranstilt artikkel (the) eller ingenting. Selv der det strengt tatt er en stavelse, som i verb i preteritum, kan denne av poetiske hensyn sløyfes, om det er behov for det (grip’d for gripped). I dette diktet er enstavelsversjonen o’er brukt for over. Norsk har mer begrenset av slike muligheter.

Lydlig bruker Blake svært mange ord med lang i-lyd, thee, feed, stream, mead, meek og også mange med ‘i’ i diftong: delight, bright, voice, rejoice, mild, child. Og også made og making. Dette er den tynneste, spakeste, svakeste vokalen, veldig passende for et skjørt lite lam, brekende. På den annen side er vokalen ‘a’, som den blir uttalt i lamb, den mest avslappede vi kan uttale, passende for Jesus Kristus, som lammet. Jeg vil si det er en kontrast, her, rikelig med ‘i’. og ordentlig ‘a’ bare i lamb. Diktet ligger godt på tungen, og klinger godt i øret. Bare se hvordan Blake linje for linje, holder på de samme lydene, Does thou know who…, variasjoner av ø. u og å/o, vokaler som ligner hverandre, umulig å få over i en gjendiktning.

Min gjendiktning

Det er umulig å få med alle diktets poetiske kvaliteter over i gjendiktningen, men her er et forsøk. Diktet er gjendiktet før, av Geir Uthaug, i samlingen Uskyldens og erfaringens sanger, som ble utgitt i 1997.

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og matet deg
Ved en bekk og over hei;
Gav deg klede av behag,
Myke klær, av ull, og hvitt;
Gav deg sånn en tander lyd,
I alle daler spres det fryd?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er oppkalt ved ditt navn
For Han kaller Seg et lam;
Han er ydmyk, Han er mild,
Som et barn ble han selv til;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er oppkalt i Hans navn.
Lille lam, velsigne deg!
Lille lam, velsigne deg!

ES2019

To earthward, av Robert Frost

I dag skal vi presentere et nytt dikt av Robert Frost (1874 – 1963). Fra før har jeg postet The road not taken, av Robert Frost, og i dag skal jeg ta for meg et av hans andre svært kjente og svært betydningstunge dikt, To earthward, eller jordvendt, som jeg har valgt å kalle det min norske oversettelse. Det er kanskje litt lite taktisk å ta for seg et så stort og alvorlig dikt nå som jeg har så liten tid om dagen, men jeg har aldri kunnet la ting som det hindre meg. Som så ofte før blir det først postet noen utkastversjoner, og så gjelder det å håpe at ingen av dem blir liggende, men at jeg kommer meg tilbake til diktet og får redigert posten skikkelig.

Diktet er tradisjonelt oppbygget med fire verselinjer og rim i 1 og 3, 2 og 4, men utenom dette er diktet både i form og innhold mer fremover- enn bakoverpekende. Det handler om en mann som ser seg tilbake over et levd liv, og gjør seg noen tanker om hva som har vært – livet, og hva som skal komme – døden. Enkle søk på internett gir en rekke kommentarer og analyser på engelsk, enkle søk på biblioteket gir bedre kommentarer og analyser både på norsk og engelsk, her på denne siden kommer min egen analyse om min lesning av diktet.

To earthward

Love at the lips was touch
As sweet as I could bear;
And once that seemed too much;
I lived on air

That crossed me from sweet things,
The flow of – was it musk
From hidden grapevine springs
Down hill at dusk?

I had the swirl and ache
From sprays of honeysuckle
That when they’re gathered shake
Dew on the knuckle.

I craved strong sweets, but those
Seemed strong when I was young;
The petal of the rose
It was that stung

Now no joy but lacks salt
That is not dashed with pain
And weariness and fault;
I crave the stain

Of tears, the aftermark
Of almost too much love,
The sweet of bitter bark
And burning clove.

When stiff and sore and scarred
I take away my hand
From leaning on it hard
In grass and sand,

The hurt is not enough:
I long for weight and strength
To feel the earth as rough
To all my length

Min oversettelse

Vendt mot jorden

En gang var leppenes berøring
Det sterkeste jeg kunne klare;
Og en gang syntes det for mye;
Jeg levde på luft

Som krysset meg fra søte ting,
Flyten av – var det musk
Fra gjemte vinrankers løvsprett
Nedover i tussmørket?

Jeg hadde virvelen og smerten
Fra sprut av vivendel
Som når de samlet risting
Dugg på knoken.

Jeg krevde sterk søthet, men ikke
Så sterke ut når jeg var ung;
Bladet til rosen
Var stikket

Nå er det ingen glede som mangler salt
Som ikke er dekket med smerte
Og trøtthet og feil;
Jeg higer etter flekken.

Av tårer, ettermerket
Av nesten for mye kjærlighet,
Søtheten av bitter bark
Og brennende nellik.

Når stiv og sår og arret
Jeg fjerner min hånd
Fra det å lene meg på den hardt
I gress og sand,

Smerten er ikke nok:
Jeg lengtet etter tyngde og styrke
Til å føle jorden så røff
Til hele min lengde

Kommentar til oversettelsen

Jeg har fått slått opp de fleste av ordene det kan være tvil om, men jeg har fortsatt ikke fått til sammenhengen mellom dem overalt. Så oversettelsen min skaper nok ennå større forvirring enn klarhet. Men med ordoversettelsene mine og den engelske originalen til hjelp, skulle det kunne gå an å i det minste gjøre seg opp en mening om meningen.

Tittelen i diktet er To earthward i ett ord. Earth betyr selvfølgelig jord, både i betydningen jordkloden – altså planeten, – og i betydningen jord på bakken eller jordbunn, som det også langt på vei gjør på norsk. Ward som sammensetningsord blir brukt i betydningen «vendt mot, henimot» som i det mer brukte seawards. Her er det altså «Earthtward», altså vendt mot jorden.

Meningen i første strofes to første verselinjer er at kysset på leppene var den største lyst han kunne tåle, men hvordan få dette til lett og elegant på to linjer på norsk?

Musk betyr «moskus» i følge ordboken, men det er unektelig litt rart hvis det skal bety det her. Her er det heller snakk om en duft som minner om duften dette dyret utstøter, og som blir brukt i parfyme. Interesserte kan selv sjekke opp ved videre søk på internett. Grapevine betyr «vinranke». Spring har flere betydninger, deriblant «løvsprett, vår; skudd, plante».

Swirl betyr «virvle av sted, snurre; vindsel, spole; virvar, virvel, virveldans». Honeysuckle er blomsten «vivendel» eller «kaprifolium». Shake betyr «riste», som vi vet, men også «sjokkere, skake opp; vibrere, dirre, rokke, svekke; skjelve, vakle; slå triller; risting, rystelse, støt». Knuckle er «knoke; skank (på kalv); kjøttknoke; ledd; banke, slå med knokene». Min oversettelse av strofe 3 gir foreløpig ikke klar mening.

Petal er «kronblad», og er et ord som også er brukt i flere dikt. Kanskje mest berømt i diktet til Ezra Pound, som også er postet her på bloggen.

Dash har to betydninger i kunnskapsforlagets blå ordbok, den ene som verb, den andre som substantiv: 1. «splintre, knuse, slå i knas; daske til; slynge, kyle; skvette, stenke; tilintetgjøre; styrte av sted; kaste seg» 2. «støt, slag, klask; skvet; tilsetning, iblanding». I diktet er det selvsagt verbet som er brukt. Crave betyr «kreve, forlange», men også «hige etter».

Stain er «farge, beise, flekke, vanære; farge, beis, flekk, anstrøk, skam». Bark kan bety mye forskjellig, først «bark, barkskip»,

Burning clove har selvsagt ordspill til «Burning love» på engelsk, noe som like selvsagt ikke kommer frem i min norske oversettelse av strofe 6. Clove betyr «kryddernellik, nellik» eller «kløft av løk».

Strofe 7 har nokså grei betydning.

For moderne lesere ligger et nært ordspill i The hurt is not enough med «the world is not enough«, jeg er imidlertid ikke sikker på hvor gammelt uttrykket er, og om det er brukt med hensikt. Jeg oversetter videre «weight» med tyngde, i stedet for vekt. Det er kanskje litt vel direkte å oversette rough med «røff», men jeg har nå en gang gjort det. Meningen i siste strofe er at han lengter etter graven.

Min kommentar

Dette diktet har i likhet med de fleste dikt med denne tematikken stor virkning på meg. Jeg har ikke nå tid til å gå i detaljer, men det er noe med dette med en aldrende mann som ser seg tilbake, og ser på det som har vært i lys av det som nå er. Første halvdel av diktet foregår i ungdommen, der alt er en virvel, sanseinntrykkene er sterke, og man skjønner ikke særlig hva som skjer før det er over. I diktet blir dette kraftfullt markert nøyaktig halvveis, der det ikke bare er et tematisk brudd, men også et rytmebrudd (i ordet stung).

I andre halvdel av diktet er det bitterheten som dominerer. Det er noen vakre og kraftfulle bilder som blir brukt til å uttrykke denne bitterheten, og det som vanskelig kan tolkes til å være annet enn dødslengselen. Diktet konkluderer med – eller man kan saktens diskutere hva diktet konkluderer med, den diskusjonen har ikke jeg tid til å ta nå – med at smerten ved å leve ikke er nok, man må også ha med seg døden.

Det er synd å måtte avslutte arbeidet med et så flott dikt så halvferdig, men jeg hadde satt av en viss tid til å ordne med det, og den tiden er nå utbrukt.

The passionate shepherd to his love, av Christopher Marlowe

I dag presenterer jeg et dikt av den britiske renessansepoeten Christopher Marlowe (1564-1593). Jeg er blitt presset med tiden etter at jeg giftet meg, så interesserte lesere får tilgi meg at jeg enda en gang må poste en post som ikke er helt gjennomarbeidet. Jeg håper det skal bli en bedring med det, og at jeg skal få hodet over vannet med denne bloggen også.

Om forfatteren

Christopher Marlowe er mest kjent for å være dramatiker. Han er den engelske renessansedikteren som ikke er Shakespeare. Jeg har ikke tid til å skrive noen utfyllende biografi foreløpig, men vil gjerne få med allerede at han døde under et slagsmål i en tavern i Deptford. Han levde i motsetning til Shakespeare et ganske omflakkende liv, og ble anklaget for å være både spion, ateist og homoseksuell. Fra så gamle kilder er det vanskelig å vite noe helt sikkert om detaljene i livet hans, og jeg har heller ikke satt meg grunig inn i dem.

The Passionate Shepherd to His Love

COME live with me and be my Love,
And we will all the pleasures prove
That hills and valleys, dales and fields,
Or woods or steepy mountain yields.

And we will sit upon the rocks,
And see the shepherds feed their flocks
By shallow rivers, to whose falls
Melodious birds sing madrigals.

And I will make thee beds of roses
And a thousand fragrant posies;
A cap of flowers, and a kirtle
Embroider’d all with leaves of myrtle.

A gown made of the finest wool
Which from our pretty lambs we pull;
Fair-lined slippers for the cold,
With buckles of the purest gold.

A belt of straw and ivy-buds
With coral clasps and amber studs:
And if these pleasures may thee move,
Come live with me and be my Love.

The shepherd swains shall dance and sing
For thy delight each May morning:
If these delights thy mind may move,
Then live with me and be my Love.

Min oversettelse

Den lidenskaplige gjeteren til hans elskede

Kom med meg og bli min Elskede,
Og vi vil teste gledene
Som berg og dal, mark og eng,
Eller skoger eller bratte fjell kaster av seg.

Og vi vil sitte oppe på steinene,
Og se gjeterne mate flokkene sine,
Ved grunne elver, til hvis fosser
Melodiske fugler synger madrigaler.

Og jeg vil re deg en seng av roser
Og et tusentall velduftende buketter;
En hatt av blomster, og en kjole
Omfavner alt med løv av myrte.

En kjole gjort av den fineste ull
Som vi fra våre fineste lam vil klippe;
Pen-linjede tøfler for kulden,
Med spenner av det reneste gull.

Et belte av strå og eføy-skudd
Med korall klasper og en stump av rav:
Og hvis disse gledene berører deg,
Så kom med meg og bli min Elskede.

Gjeterguttene skal danse og synge
For din glede hver morgen i mai
Hvis disse gleder beveger ditt sinn
Så bo med meg og bli min Elskede

Kommentar til oversettelsen

Diktet ser i utgangspunktet lett ut å oversette og er ikke spesielt vanskelig å forstå for normalt engelskkyndige. Som vanlig er førstegangsoversettelsen litt vaklende,og som vanlig er håpet at den skal bli bedre med tiden.

Den engelske originalen har i første linje «Come live with me», på norsk har jeg kuttet ut «live», som er undforstått på norsk. Prove betyr «bevise», men akkurat her i denne sammenhengen er de to ikke ute etter «å bevise» gledene i den forstand. Det er mer at de vil ta del i dem, og prøve dem. Yield kan bety en rekke med ting, deriblant «bøye av, gi etter, gi seg», eller «kaste av seg» og «yte». Jeg forstår første strofe slik, at om den utkårede vil bli gjeterens elsker, så vil de sammen få prøvd alle de gledene som kan finnes i naturen.

En madrigal i denne betydningen er en flerstemmig musikk kompinert til en madrigal, som er en eldre lyrisk diktform. Jeg har brukt ordboken til norsk språkråd for definisjonen.

Fragrant kan være både et adjektiv og et substantiv. Som adjektiv betyr det «velluktende», og som substantiv «det som lukter godt», eller for eksempel «duft, godlukt» eller «parfyme». Posies (entall posy) er blomster, eller små buketter med blomster. Meriam Webster oppgir også betydningen «motto», eller «slagord» for ordet. Kirtle er en gammel klesdrakt, for menn en slags kappe, for kvinner en slags kjole. Et enkelt billedsøk på Google gir et raskt inntrykk av hva det er for noe.

Gown kan bety forskjellige ting. Opprinnelig var det en klesdrakt fra middelalderen, men det kan også bety finkjole, som jeg har valgt her, siden det er gjeteren som beskriver alt han vil gi sin elskede. Pull betyr selvfølgelig «dra», men man kan like gjerne på norsk bruke «klippe», siden det er det vi gjør med sauene når vi tar ullen fra dem. Buckle betyr «spenne». Myrtle er en planteart, Myrtacea, Myrte-familien heter det på norsk, uten at det blir så mye mer opplysende for dem som ikke fra før er godt opplyst om planter. Av interesse kan det være at arten for det meste vokser i Australia og Amerika, og altså må være svært sjelden i Marlows England.

Ivy er eføy, stud kan bety mange ting, her er det «stump».

Swain er «en ung mann», gjerne også «forelsket ung mann». Jeg oversetter inntil videre Shepherd swains med «gjeterguttene», det skal treffe noenlunde. I siste strofes siste linjer står det Then live with me, som en slags konklusjon på diktet. Her må man på norsk oversette med «så», og da passer det ikke lenger å sløyfe «live». Det engelske ordet har her fordelen av dobbeltbetydningen «å leve» og «å bo», altså en litt større betydning enn det norske «bo».

Kommentar til diktet

Dette er et tradisjonelt dikt med fast rim og rytme. Rytmen er ikke høystemt, men går raskt av gårde  i trokeiske verseføtter, med normalt åtte stavelser i hver linje. Dette er en rytme som hører mer hjemme i skjemtedikt. Man kan også legge merke til hvordan det er gjeteren som deklamerer diktet, og at han bruker naturen og hva han kjenner derfra, til å beskrive for den utkårede hvordan livet sammen vil bli, om hun blir med ham. Det er en ganske boblende kjærlighetserklæring, ikke bare til den utkårede, men også til naturen som omgir dem.

Lament, av Edna St. Vincent Millay

I dag poster jeg et dikt av den amerikanske poeten Edna St. Vincent Millay (1892 – 1950). Hun ble født i Maine i 1892, i en familie som opplærte henne i selvstendighet og i å klare seg selv. Hun tok dem fullt ut på ordet, og satset på et kunstnerliv i Greenwich Village i New York. Der levde hun et liv som bohem, veldig, veldig fattig, og veldig, veldig lystig, i følge henne selv og denne kilden på American poets.

Det gjør at hun kanskje ikke fullt og helt kan identifisere seg med arbeiderkvinnen hun skriver om i diktet jeg skal poste i dag. Det følger oppforrige ukes russiske dikt som handlet om døden, men denne gangen er det ikke poetens egen død det skrives om. Og det er helt fritt for filosofiske ideer og tanker om døden som diktet til Nekrasov inneholdt, dette er fullt og helt hverdagslig og derfor meget, meget sterkt. Allerede før jeg mistet min egen far reagerte jeg på det, og hadde det som et av mine favorittdikt. Selv farløs blir det naturligvis bare enda sterkere.

Jeg vil for dette diktet ikke si mer innledningsvis, men i stedet gå rett til presentasjonen. 

Lament 

Listen, children:
Your father is dead.
From his old coats
I’ll make you little jackets;
I’ll make you little trousers
From his old pants.
There’ll be in his pockets
Things he used to put there,
Keys and pennies
Covered with tobacco;
Dan shall have the pennies
To save in his bank;
Anne shall have the keys
To make a pretty noise with.
Life must go on,
And the dead be forgotten;
Life must go on,
Though good men die;
Anne, eat your breakfast;
Dan, take your medicine;
Life must go on;
I forget just why.

Min oversettelse

Klage

Hør, barn:
Faren deres er død.
Fra hans gamle frakker
Skal jeg lage små jakker til dere;
Og jeg skal små bukser
Av det gamle undertøyet hans.
I lommene hans vil det være
Ting han pleide å legge der.
Nøkler og mynter
Dekkte med tobakk;
Dan skal ha pengene
Til å spare i banken hans;
Anne skal ha nøklene
Til å lage en fin lyd med.
Livet må gå videre,
Og den døde må bli glemt;
Livet må gå videre,
Selv om gode menn dør;
Anne, spis frokosten din;
Dan, ta medisinen din;
Livet må gå videre;
Jeg bare glemmer hvorfor.

Kommentar til oversettelsen

Diktet er stort sett enkelt og greit både å forstå og å oversette. Jeg har prøvd å beholde det svært enkle, hverdagslige prosaspråket også i oversettelsen.

Et lite problem oppstår i linje 5 og 6, der engelsk har to  ord for bukser «trousers» og «pants». Det siste blir helst brukt i betydningen «underbukser», men det blir håpløs rytme å avslutte linje fem med «bukser» og linje seks med «underbukser». Derfor prøver jeg «undertøy», og omskriver lite grann.

I avslutningen syntes jeg det ble bedre med «Jeg bare glemmer hvorfor» enn «Jeg glemmer bare hvorfor».

En annen norsk oversettelse er gjort av Sigmund Skard, og finnes i boken Framande dikt frå fire tusen år, utgitt på Det norske samlaget i 1995.  Han oversetter linje 11 og 12 med «Dan skal ha pengane/ og setja dei i banken». Jeg mener det må med at det er «his bank», Vincent Millay kunne like godt bruke «to save in the bank», hvis det var en hvilken som helst bank det gjaldt. Videre oversetter Skard linje 13 og 14 med «Anne skal ha nøklane/ dei klirrar så festleg». Jeg mener det må med at det er Anne som lager lyden. Disse to poengene får frem at barna er svært små, siden Dan har en lekebank å sette penger i, og Anne liker å lage lyder med nøkler. Disse fire linjene mener jeg viser hvor viktig det er å ha originalen også når man leser dikt i oversettelse. Mye går tapt i forsøket på å holde god flyt i oversettelsesspråket.

Kommentar til diktet

Det er vanskelig å skrive om dette diktet uten å redusere det. Det står så sterkt som det står. Jeg skal bare forsøke å gi noen ideer av hvordan man skal lese det, for å få utbytte av det.

Vincent Mullay hørte til modernistene, og da den grenen av en slags folkelig modernisme, der alt var lov, og man ikke skulle stille noen krav  til leserens kunskaper. Skillene mellom høy og lav skulle viskes ut, det hverdagslige skulle gå sammen med det opphøyde, eller kanskje til og med overta for det opphøyde. I dikt betyr det at tradisjonelle, vakre virkemidler som rim og rytme ble forkastet, og at høypoesiens tema, motiv og ordvalg ble skiftet ut med tema, motiv og ordvalg fra vanlige folks hverdag. Akkurat i dette diktet er temaet høyverdig, døden, men det er helt blandet sammen med det lave og hverdagslige, i det diktet handler om at en fattigkvinne snakker med barna sine etter at faren deres er død.

Den fryktelige sorgen blir aldri direkte uttrykt, og selv om diktet heter Lament = «klage», så finner man ikke en eneste klagende linje i det. Følelsen er fullt og helt holdt igjen. Dermed virker den desto sterkere på leseren, for leseren må skjønne at denne kvinnens nyttetenking og fornuftige snakk med barna ikke har noenting å gjøre med hvordan virkeligheten kommer til å bli, og hvordan hun egentlig føler seg.

Det er først helt på slutten det skinner igjennom, og da med det vanligvis optimistiske og positive life must go on, «livet må gå videre«. Her i diktet klinger det hult. Diktets jeg tror ikke på det selv, hun sier det bare. Hun sier det i akkurat samme tonefall og stemning som hun sier alt det andre, som Anne, eat your breakfast, Dan, take your medicine. Det blir gjentatt tre ganger, og her er ikke effekten av gjentakelsen at det virker sterkere, men tvert i mot at det blir tommere. Det er noe hun bare sier. Og i aller siste setning kommer den eneste lille antydning til direkte klage, det eneste stedet der hun sier det hun egentlig mener, I forget just why (= «Jeg glemmer bare hvorfor») . 

Kontrasten mellom den tunge hendelsen og det lette språket, den vonde situasjonen og det milde uttrykket, har i dette diktet en meget sterk virkning. Diktet holder igjen på følelser som i lengden ikke kan holdes igjen. Vi vet hva som venter denne tapre kvinnen, og hun vet det utmerket godt selv også. Hun har lært seg hva hun skal si og hva hun skal gjøre, «livet må gå videre», men hun tror ingenting på det og skjønner ikke hvorfor. Dette diktet må leses med forsiktighet. Det er et forferdelig sterkt uttrykk for tomheten man føler når man mister noen som har stått én nær.

Høststi Håbafjell

A dream within a dream, av Edgar Allan Poe

Et kjent motiv fra en kjent poet denne søndagen. Amerikaneren Edgar Allan Poe er jo mest kjent for sine noveller og for sine små grøssere, men han var også en mer enn alminnelig habil poet. I diktet jeg presenterer i dag, behandler han den velkjente ideen om at livet bare er en drøm, og at man egentlig aldri kan vite ordentlig om man sover eller er våken, eller hvor den egentlige virkeligheten er. Men før jeg kommer til diktet, vil jeg si litt om forfatteren av det. Dette er livet til den legendariske Edgar Allan Poe.

Om forfatteren: Edgar Allan Poe (1809 – 1849)

Edgar Allan Poe hører til de diktere der livshistorien passer inn med diktningen. Han er grøsseren og uroens mester, og han levde også et urolig liv, der han hadde sine problemer. Hans biologiske foreldre var skuespillerne David Poe og Elisabeth Hopkins Poe fra Boston, Massachutes. Det er i nordstatene. Begge foreldrene døde svært tidlig, faren David i 1810, moren Elisabeth i 1811, begge altså mens unge Poe bare var et spebarn. Hans søsken gikk det også dårlig med, broren døde og søsteren ble gal. Edgar ble sendt som fosterbarn til John og Frances Allan i Richmond, Virginia. Det er i sørstatene. For øvrig er det herfra Edgar Allan Poe tar mellomnavnet sitt.

Om man leser litt kunstneriske og fantasifulle gener inn i skuespillerforeldrene, blir det en ordentlig kollisjon når lille Edgar møter fosterforeldrene sine. Dette var handelsfolk. Stefaren John Allan var en mer enn velstående handelsmann som tjente stort på å eksportere tobakk, biinntekter kom fra handel med hvete, klær og gravsteiner, og han eide som skikkelige sørstatsfolk flest selvfølgelig slaver. John Allan var av skotsk opprinnelse, og sammen med konen Frances var han medlem i The episcopal church. Dette er en slags anglikansk kirke i USA. I denne ble Edgar Allan Poe døpt. Kontrasten til skuespilleroppveksten han kunne fått i Boston er kolossal.

Som liten gutt ble Edgar Allan Poe i 1815 tatt med til England (via Skottland), der han gikk barneskolen i en forstad til London. I 1820 vendte den lille familien tilbake til USA, der Poe først forsøkte seg ved universitet i Virgina i 1825, siden i US army i Boston i 1827. Den første karrieren gikk i stå på grunn av spillegjeld, den andre karrieren endte også dårlig. Spillegjelden ødela helt et allerede dårlig forhold til fosterforeldrene, særlig til faren. Man må her forstå godeste John Allan, stesønn Edgar skriver og ber om mer penger til å finansiere utdannelsen, og så viser det seg at alt sammen går til gambling. Universitetet i Virginia hadde på godt amerikansk vis forbud mot gambling, i likhet med forbud mot alkohol, tobakk og litt mer overraskende – skytevåpen -, men forbudet ble på like godt amerikansk vis nokså oversett. Så lenge det var forbudt, var det greit at man drev med det likevel, så lenge det skjedde noenlunde i skjul og den offentlige moral ikke ble utfordret direkte. Det ble den da spillegjelden til Poe vokste seg så stor at den verken lot seg betale, eller skjule, og så ble Poe utvist fra universitetet i Virginia. Og avvist av fosterfaren.  

Det skal ikke stor forestillingskraft til for å skjønne hvilken fortvilet situasjon unge Poe var i etter dette. Han var forlatt av to sett med foreldre, og hadde misbrukt muligheten til å få seg en utdannelse. Han flyttet tilbake til fødebyen Boston, og skrev seg inn i det militæret med å lyve både på alderen og på navnet, noe måtte han jo ta seg til for livsoppholdet. Men poeten Poe hørte jo ikke hjemme der, og etter to av fem års tjeneste, ønsket han å forlate hæren før tiden. Han fikk lov på betingelse av at han forsonet seg med faren. Dette forholdet var nå på et slikt lavmål, at fosterfaren knapt brydde seg med å svare på brevene hans. Først da moren døde i 1829 ble det en ordning. Nå 20 år gamle Edgar Allan Poe hadde mislyktes både ved universitetet, og i hæren. Og han hadde fortsatt mesteparten av livet foran seg.

I løpet av perioden i militæret hadde han også gitt ut sin første diktsamling, Tamerlane and other poems. Tamerlane er det engelske, latiniserte navnet for Timur Lenk,  den mildt sagt beryktede tyrkisk-mongolske hærføreren som grunnla det timuridske riket med sentrum i Samarkand. Riket var grunnlagt på restene av det store mongolske imperium fra Djengis Khan, og Timur Lenk sies greit å ha overgått sine fryktede forfedre i grusomhet. Det var en passend person å velge for den senere grøsserkongen Poe. Utgivelsen ble for øvrig fullstendig mislykket, og en av de mest ubemerkede debutene i amerikansk litteraturs historie, som jeg så det så fint formulert et sted. Eller, rett skal være rett, de 50 utgavene som ble trykket opp for Edgar Allan Poes egen regning, gjør verket til et av de sjeldneste verkene i amerikansk litteraturhistorie. Det er dette som står her, i avsnitt 3.

Utover 1830-tallet hadde han større suksess med diktningen, han kunne i det minste leve noenlunde av den, og han ble selv redaktør i et slags tidsskrift i Richmond. Men de personlige problemene vedvarte, nå med alkoholisme og rusmidler, og noen fryktelige kvinnehistorier. Blant annet giftet han seg i 1836 med sin 13 år gamle kusine, Virginia Klemm. Hun var knapt blitt voksen før hun i 1842 sprengte et blodkar, og ble invalid til hun døde av tuberkolose fem år senere.

Det er kanskje ikke så rart at han med en slik bakgrunn henfalt til grøsse- og horrorsjangeren. Jeg har ikke lest fortellingene hans, og skal ikke uttale meg annet enn å gjenta at det er for disse han er aller mest kjent. Men han skrev altså også dikt. Og diktet jeg har valgt å presentere, er fra helt på slutten i Edgar Allan Poes korte liv. Han hadde da vært gjennom lange perioder varierende galskap, tiltakende alkoholisme og et selvmordsforsøk i 1848. Denne bakgrunnsinformasjonen gir den rette stemningen for lesningen av diktet.

Det heter A dream within a dream, og en nærlesning vil vise at det er ikke nettopp noen positive drømmer det her er snakk om. Selv om diktet har både rim og rytme og faste verselinjer, så er tankesettet og fortvilelsen i det, mer passende til nyromantikken eller modernismen som skal komme omlag 50 år senere, enn den mer brusende romantikken som rådet på midten av 1800-tallet da Edgar Allan Poe døde. 

 *

A Dream Within A Dream

Take this kiss upon the brow!
And, in parting from you now,
Thus much let me avow-
You are not wrong, who deem
That my days have been a dream;
Yet if hope has flown away
In a night, or in a day,
In a vision, or in none,
Is it therefore the less gone?
All that we see or seem
Is but a dream within a dream.

I stand amid the roar
Of a surf-tormented shore,
And I hold within my hand
Grains of the golden sand-
How few! yet how they creep
Through my fingers to the deep,
While I weep- while I weep!
O God! can I not grasp
Them with a tighter clasp?
O God! can I not save
One from the pitiless wave?
Is all that we see or seem
But a dream within a dream?
1849

Strand

Min oversettelse

Ta dette kyss på pannen!
Og, i det jeg skiller meg fra deg,
La meg åpent tilstå:
Du tar ikke feil som mener
At mine dager har vært en drøm;
Likevel hvis håp har flytt avsted
I en natt, eller i en dag,
I en visjon, eller i ingen,
Vil det derfor være mindre borte?
Alt det som vi ser eller synes
Er bare en drøm inni en drøm.

Jeg står midt i bruset
Av en surf-plaget kyst
Og jeg holder i min hånd
Korn av den gylne sand
Hvor få! men som de kryper!
Gjennom fingrene til dypet
Mens jeg gråter - mens jeg gråter!
Å Gud! kan jeg ikke gripe
Dem med et fastere favntak
Å Gud! kan jeg ikke bevare
En fra den nådeløse bølge
Er alt det vi ser eller synes
Bare en drømm inni en drøm?
 
Min gjendiktning til norsk
En drøm inni en drøm

 
Ta mitt kyss på pannen, nå

Og, i det vi skilles må

Skal du min tilståelse få.

Du tar ikke feil i din dom, så døm

At livet er ikke mer enn en drøm

Men hvis håpet er seilt av sted

En natt, en dag, hvem vet vel det

I en visjon, eller ingen

Er det da den forsvunnede tingen?

Alt vi ser og synes i livets strøm

Er bare en drøm inni en drøm

 

Jeg står midt i bruset

Av bølgene, kruset

Og jeg holder i min hånd

Gyllen sand, se sånn

Så få! men som de kan krype

Gjennom fingrene mine til dypet

Mens jeg gråter må du begripe!

Å Gud, kan jeg ikke gripe en dag

med et mye fastere tak

Å Gud! Kan jeg ikke spare

Én fra bølgene bare?

Er alt hva vi synes og ser i livets strøm

Bare en drøm inni en drøm?
 
Kommentar til oversettelsen

Diktet byr ikke på noen spesielle problemer i oversettelsen, og moderat engelskkyndige vil greit kunne lese diktet i original. Brow betyr først og fremst «bryn», men på norsk sier vi aldri at vi skal kysse noen på brynene, og det går greit å velge pannen i stedet. Engelskmennene sier da også sjelden at de skal kysse noen «on the forehead». Med parting står valget mellom å oversette med «avskjed», «atskillelse» eller «oppbrudd». Avow er «erklære åpent», «tilstå» og «vedkjenne seg». Jeg stokker litt om på rekkefølgen av ordene, for å få klar og fin mening på norsk. Linje 6-9 er greie å forstå i originalen, men linje 9 er vanskelig å få oversatt ordentlig til norsk. Det er bruken av engelsk the som blir umulig, «den mindre borte» er noe annet enn the less gone, og ved å omskrive for eksempel med «den som er mindre borte», synes jeg det blir nokså klumpete. Jeg omskriver lett, og mister litt mening på veien.

«Bruset» er selvfølgelig ikke noen fullgod oversettelse av roar, som i alle fall jeg også assosierer med løvebrøl og rumling og brumling, men jeg velger den oversettelsen som passer best til det kysten gjør i linje 2. Både engelsk grasp og norsk «gripe» har en overført betydning av å begripe med forstanden, som det konkrete å gripe (sandkornene) med hendene. Clasp oversettes i blå ordbok fra kunnskapsforlaget med «hekte, spenne; omfavnelse; fangtak; hekte; folde (hendene); holde fast; omfavne». Det gjelder å få med sidebetydningen av å kunne holde fast også med forstanden. Det engelske ordet save som ligner på safe = trygg, gjør seg mye bedre enn det tilsvarende norske redde, med stamme av «redd». «Frelse» går heller ikke å oversette med, for det er ikke religiøs frelse det er snakk om her. Jeg velger «bevare», selv om det langtfra er fullgodt.  Meningen i denne bønnen, er om det ikke er mulig å gjemme unna en, få berget et eneste av disse sandkornene, som den nådeløse bølge nå er i ferd med å sluke opp. Det engelske save passer perfekt, tilsvarende på norsk finnes ikke.

Gjendiktningen strekker selvfølgelig betydningen enda litt lenger, og kutter enda litt mer. Men her er i det minste rimene bevart, på bekostning av rytmen og noen steder også på bekostning av meningen.

Kommentar til diktet

Det er et velkjent motiv helt tilbake til oldtiden at man egentlig ikke kan vite om det er når man sover, eller er våken, at man egentlig drømmer. Den kinesiske vismannen Lao tse skriver at han en gang drømte at han var en sommerfugl, og stiller så spørsmålet, hvordan kan han vite at han ikke er en sommerfugl som drømmer at han er et menneske? Edgar Allan Poe legger inn enda et ekstra lag, slik at vi ikke bare lever i en drøm, men en drøm innenfor en annen drøm. Det er derfor god avstand til alt virkelig, og håndfast. Det er et fortvilet dikt, dette er virkelig horror, dette er redselen for selve eksistensen.

De enkle rimene og nesten litt muntre rytmen står i en merkelig kontrast til diktets forferdelige innhold. Det eneste faste punkt i diktet er i starten, med kysset på pannen før avskjeden. Her i de tre første linjene er rytmen spesielt lett og grei. Avskjedshilsenen til det lyriske jeg’et, som nå skal reise et sted, er at den han tar avskjed med, ikke tar feil, når denne mener livet til jeg’et har vært en drøm. Spørsmålet om håpet nå er vekk blir her noe selvsagt, det er selvfølgelig borte, det har flytt avsted, og om det var om natten eller dagen, en visjon eller ikke, det spiller ingen rolle, for det er like fullt borte. For alt hva vi ser i denne verdenen, er ikke mer enn en drøm, og til og med en drøm inne i en annen drøm.

Men det er ikke første strofe som er den aller mest fortvilte her. Det er i den andre det eksistensielle angstskriket virkelig lar seg høre. Her står jeg’et på en strand, brenningen fra bølgene gir suset og bruset han hører, eller brølet av virkeligheten. Han holder i hånden gyllen sand, gylne sandkorn, det er få av dem, men likevel renner de gjennom hånden hans uten at han kan hindre det. Assosisajonene er mange. Vi har timeglasset, der sanden renner ut, i overført betydning livsløpet, der tiden renner ut. Det engelske ordet creep er ypperlig i denne sammenhengen, lydelig skjærer det i ørene med den skarpe ee-lyden, a creep er også et kryp, og vi får ekle assosiasjoner om ekle kryp som kryper rundt omkring, og han kan ikke hindre det. Sandkornene kryper aktivt gjennom fingrene hans, og han kan ingenting gjøre for å hindre det. While I weep – while I weep er uhyggelig kraftfullt, gjentatt to ganger, den voksne mannen ser livet renne ut mellom fingrene sine, og kan ingenting annet gjøre enn å gråte over det. Det er et forferdelig virkningsfullt bilde.

Han påkaller Gud, en Gud han ikke akkurat ser ut til å ha noe håp om kan bidra med redning, det er slik jeg leser diktet en ikke-troendes bønn til Gud som et siste desperat forsøk i den aller mest fortvilte situasjon. Han ber om et fastere favntak, han ber om å få kunne gripe disse sandkornene fastere. Med alt det disse sandkornene kan bety, blir det en meget sterk mening her. Det kan være at han vil stanse tiden som renner fra ham, det kan være han ønsker forstandsmessig styrke til å begripe hva som foregår her, hva livet er for noe, hva det er for noe han vet han bør holde, men ikke klarer. Jeg tror også vi kan lese sandkornene som mennesker, det ene kornet etter det andre renner ut, og blir tatt av bølgene.

En slik tolkning passer fint til neste to linjer, der han på ny henvender seg til Gud i et vokativt utrop, og spør om han ikke kan berge en eneste en av disse sandkornene. Det kan jo være at han mener et eneste menneske, og at dette mennesket er ham selv. Det kan også være at han bare vil ha kontroll på noe som helst, et eneste lite håndfast sandkorn å orientere seg etter.

Konklusjonen som i første strofe ble fremsatt rolig og greit, alt er bare en drøm inne i en annen drøm, blir nå satt frem helt fortvilet. Er virkelig alt som vi ser og synes vi ser, bare en drøm inni en drøm? Finnes det virkelig ingenting?

Når man ikke kan svare ubetinget jo på et slikt spørsmål, er det klart man kan bli litt sinnsforvirret. Edgar Allan Poe kunne ikke det, og belønningen ved det er det vi som får, ved å kunne lese mesterlig poesi med virkemidler, motiver og tankeinnhold flere tiår forut for sin tid. Straffen tok han selv, ved å leve et liv i angst, depresjon og rusmidler.

The fly, av William Blake

Et lite engelsk sommerdikt i dag. Det er skrevet av den engelske poeten og maleren William Blake (1757 – 1827). Han er virksom i overgangen mellom klassisimen og romantikken, og har slik jeg leser ham en fot i begge leire. Diktene hans er ofte svært enkle, nesten naive, og uttrykker gjerne en klar og enkel tanke på en klar og enkel måte. Det passer godt til klassisimen, eller nyklassisismen, som kanskje er en riktigere betegnelse på denne perioden. Samtidig hadde Blake stor tro på kunstnerånden og på dikterens frihet. Han satte følelse, tro og ånd høyere enn logikk, rasjonalitet og fornuft, og passer med det godt inn i romantikken.

Diktet jeg har valgt av ham er en liten perle på fem strofer. Det er hentet fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. Denne samlingen må ses i sammenheng med Blakes første samling, Songs of innocense. Den kom ut i 1789, og er en barnebok. Her finner vi kjente dikt som The lamb, The little black boy og On another’s sorrow. Dette er naive dikt, der barnet får sin plass i en trygg verden. I Songs of experience er ikke verden lenger så trygg, barnets verden er tapt, og det er klart at mye er blitt holdt skjult for det. I dette kan vi se paralleller til mennesket før og etter syndefallet.

The fly

Little fly,
Thy summer’s play
My thoughtless hand
Has brushed away.

Am not I
A fly like thee?
Or art not thou
A man like me?

For I dance
And drink and sing,
Till some blind hand
Shall brush my wing.

If thought is life
And strength and breath,
And the want
Of thought is death,

Then am I
A happy fly,
If I live,
Or if I die.

1794
Flue
Min gjendiktning

Fluen

Lille flue,
Din sommers lek
Har min tankeløse hånd
Blåst avsted.

Er ikke jeg
En flue som deg?
Eller er ikke du
En mann som meg?

For jeg danser
Og drikker og synger,
Til en blind hånd
Skal børste min vinge.

Hvis tanke er liv
Og styrke og ånde,
Og ønsket
Til tanken er døden.

Da er jeg
En lystig flue,
Om jeg lever,
Eller dør.

Kommentar til oversettelsen

Posten var først utstyrt med en gjendiktning, og ingen oversettelse. I januar 2019 så jeg over posten på nytt, og splittet oversettelsen i to. Det er knapt nødvendig, siden språket er så enkelt at det skal ikke være noe problem for en normalt interessert nordmann å forstå hva det går i. Fly er altså flue, brush er  å «børste» eller «koste» eller slikt noe, det kan også brukes i betydningen «børste eller gre håret», og til sist ligger det en betydning av «børste bort», brush away. Det betyr å fjerne, altså få noe til ikke å eksistere lenger. Det er livet som er børstet bort. Want i strofe 4 er også litt vanskelig, det betyr «å ønske», men ønske seg noe gjør man fordi man ikke har det og har lyst på det, så det har også betydning «å mangle» og «å savne».

Min kommentar

Det er klassisk forskyvning av perspektiv. Mannen er flue, og fluen er mannen. Rimene er så enkle at det grenser mot en barneregle, også her, og rytmen er så munter at det nesten kamuflerer for innholdet.

Diktet starter med henvisning til fluen, slik det kan gjøres i en barneregle. Så er det sommerens lek som nå er børstet bort av den tankeløse hånden til jeg-personen. Dikterjeget har altså drept en flue, og står nå og tenker seg om. Hva er egentlig forskjellen mellom han og fluen? Er ikke han også et krek som flyr rundt, til hans tid er oppbrukt og noen børster hans vinge? Det er spørsmålet i den sentrale midtstrofen, nummer 3.

Fjerde strofen er litt mystisk. Der stilles spørsmålet om tanken er et liv, og med det styrke og ånde, så vil tankens ønske være å komme til døden. Liv og død står i en voldsom kontrast, særlig når de begge deler skal være bundet sammen av tanken. En løsning kan være at døden er livets mål, det er det livet beveger seg frem mot. Og hvis det er tanken som er livet, er det tanken som beveger seg frem mot døden. Men den tilsynelatende enkle strofen er litt mer komplisert enn som så. Det kan også ha å gjøre med at det er tanken som skiller mennesket fra fluen, det er også det som gjør at dikterjeget er i stand til å stille spørsmålene i diktet. Vi kan også stille spørsmålet hva det egentlig er som gjør at vi lever? Hva er essensen i livet? Er det tanken?

Uansett kan man så stille spørsmålet hvorfor det skal være slik at vi står øverst i tankepyramiden. Finnes det kanskje ikke en som kan slå ut våre liv, like lett og ubekymret som vi slår ut fluens. Om det ikke eksisterer noe slikt høyere enn oss, eksisterer like fullt tanken om det, og med et skifte av perspektiv er det lett å se våre egne liv like små og betydningsløse som fluens.

Det er også dette som er konklusjonen på diktet. I starten av første strofe henvendte dikterjeget seg til fluen, i siste strofe er han selv blitt den. Den muntre rytmen blir ledsaget av det glade ordet happy, han er en lystig flue, og det gjelder om han lever eller dør. Det siste ordet er die, og med det der både diktet og dikterjeget ut.

Kanskje må også diktet leses i sammenheng med samlingen det er utgitt i. Dette er Songs of experience, sanger av erfaring, i motsetning til Songs of innocense, uskyldens sanger. Kanskje er det dette synet på livet  man får, når man vet hva det går ut på. Det er ikke så mye mer enn en flue som surrer rundt, det går ganske raskt og plutselig er det over.

Min gjendiktning

Posten var originalt utstyrt med en gjendiktning, kanskje fra 2009, da innlegget ble postet. Uansett er gjendiktningen her forbedret, i 2019, da jeg har skjønt litt mer at det går ikke an å plassere lette og tunge stavelser så det passer seg. Det må være likt med originalen, der originalen følger et strengt mønster, og det gjør denne originalen fra slutten av 1700-tallet, Først hadde jeg en forbedret versjon av gjendiktningen, men det gikk ikke an å slå seg til ro med den heller, så her er en versjon der det er riktig.

Originalen har  3 + 4 + 4 + 4 stavelser i de tre første strofene, så 4 + 4 + 3 + 4, og til slutt 3 + 4 + 3 + 4.  Takten er jambisk, altså annenhver trykktung og trykklett. Hver linje har 2 trykktunge stavelser, også de linjene som bare har 3 stavelser i alt. Utenom strofe 4 begynner altså alle strofene med en trykktung stavelse.

Fluen

Lille krek,
Din sommers lek
Min dumme hånd
Har blåst avsted.

Er ei jeg
Et krek som deg?
Eller er ei du
En mann som meg?

Liv i dans
Og drikk og sang,
Til en blind hånd
Skal slå en gang.

Er tanke liv
Og kraft og pust,
Og dens mål
Er døden just.

Da er jeg
Et lystig krek,
I mitt liv,
Til jeg dør vekk.

ES2019

*

Posten fikk en liten overhaling januar 2019. Gjendiktningen ble forbedret, en oversettelse ble lagt til (først var det bare gjendiktningen), og formatet ble litt endret. Det kan godt hende det er nødvendig å gjøre noen små endringer i innholdet også. Det gjelder særlig det jeg skriver om plasseringen mellom opplysningstiden og romantikken, noe jeg var opptatt av den gang, fordi det var noe jeg kunne godt, men diktene til Blake er ikke så egnet til å illustrere disse forskjellene her. De er mer sin egen sjanger. Men foreløpig får det stå. Det er flere dikt av Blake på vei, og da vil jeg skrive mer.

This is just to say, William C. Willliams

Det passer godt siden jeg skrev om Shakespeare og renessansen i går, og om hvor vakkert og meningsfylt det er, å gå helt til den motsatte ytterlighet, til modernisten William C. Williams (1883-1963), der rim, rytme og alt sånt er helt fraværende, og man like godt kan skrive om plommer.

Merk at diktet heter:»This is just to say».

This is just to say

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast.

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold.

Min oversettelse

Dette er bare for å si

Jeg har spist
plommene
som lå
i isboksen

og som
du trolig
sparte
til frokost.

Tilgi meg
de var deilige
så søte
og så kalde.

Det er kanskje ikke mulig å se det sånn øyeblikkelig, men dette er en klassiker og et av William C. Williams mest kjente dikt. Jeg skal se om jeg får til å forklare diktet, slik at leserne som forviller seg inn på denne greie poesibloggen, også skal forville seg litt videre innover i Williams diktning, og i den øvrige modernismen. De som allerede kjenner både Williams og modernismen, håper jeg også skal få litt glede av den videre lesning.

En blogg skal jo være litt personlig, så da kan jeg si at jeg alltid har foretrukket den mørke modernismen, den der man kan forklare den intellektuelle og filosofiske katastrofen med at Gud ikke lenger eksisterer, og man med det mister det faste punkt som kan gi mening og sikre svar. Nietszche skriver godt om dette. Den materielle katastrofen kan man forklare med første verdenskrig, den meningsløse kroningen av menneskets fremtidsoptimisme og teknologiske utvikling, man dreper hverandre bare raskere, mer og verre. Forfattere som Franz Kafka, Thomas Mann og Robert Musil er mine favoritter fra denne perioden, og de er blant dem som står aller fremst av alle som ikke er russiske.

Men dette er romaner. Den virkelige modernismen kom kanskje best til uttrykk gjennom poesien, der man står enda friere til å eksperimentere ikke bare med innholdet, men også med formen. Her er 1890-talls poetene tidlig ute, deriblant vår egen Sigbjørn Obstefelder, og tar bort ordnete uttrykk som rim og rytme, for å skildre en verden der det ikke finnes orden i det hele tatt. De store, sentrallyriske tema om livet og kjærligheten, får nå sin fordreide form til dødsangst og ensomhet. De sentrallyriske motiv med havet, fjellet og skogen, de vide elver og brusende fosser, får nå livet i byen som motiv, med gatelys, boligblokker og etter hvert biler og maskiner og støy. På landet fant man mening i fødsel og død, og at alt henger sammen med alt, mens i byen ble man ensom og fremmedgjort, ingenting henger sammen med noe, og hele livet og tilværelsen og meningen kunne kjennes nokså kunstig.

Poetene hadde forskjellig tilnærming til dette. Jeg kjenner dessverre de norske best, selv om de i den store sammenhengen er temmelig ubetydelige (i referanseverket Modernism, A guide to European literature 1890-1930 står Sigbjørn Obstfelder nevnt med to referanser, Rolf Jacobsen med ingen), og kan bare henvise til Obstelder og hans fremmedfølelse på den feile kloden, og Rudolf Nilsen, gatedikteren, som er villig til å omfavne livet i byen. Ut over 1930-tallet kommer Rolf Jacobsen, med sterk symbolbruk, skrikende kontraster og en mening som nesten drukner i billedbruken.

I utlandet går det til to hovedretninger. Den ene er den til T.S Elliot, der kunsten skal følge en lærd tradisjon, være full av referanser, og hva det gjelder om er å bruke dette på nye måter. Hans «Wasteland» er bortimot umulig å lese uten en støtte- og veiledningsbok, slik også Ulysses, av James Joyce er det. Jeg mener også Erzra hører til i denne intellektuelle delen av modernismen, med at kunsten skal være for eliten. Vi har også en inndeling mellom språkpessimistene og språkoptismene, der man litt forenklet (inntil det feilaktige) kan si at optimistene gledet seg over at nå var alt lov, mens pessimistene sørget over at kommunikasjon ikke lenger var mulig. Den tidlige modernismen, eller modernismen som sådan, er en veldig blanding av slik optimisme og pessimisme, der politikk, revolusjoner og ulike former for fremtidshåp også ligger iblandet. I mellomkrigstiden stod det mellom fascismen og kommunismen, ingen av dem var avslørt.

Godeste Williams Carlos Williams og plommediktet hans stiller seg midt i dette selskapet og gir ganske enkelt ganske blaffen. Det er på ingen måte intellektuelt, og har ikke en eneste referanse, kan man engelsk, skjønner man innholdet (Dog – en liten veiledning kan trenges om hvorfor det er kjent, kunnskap er aldri å forakte). Det er helt hverdagslig, og bryter med alt om poesien som noe høystemt og vakkert. Dette er om plommer, og en som har spiste dem, selv om den andre skulle ha dem til frokost. Dette er alt om eventuell kjærlighet, her. Det har ingen rim, og en fri rytme, selv om det er satt opp i tradisjonelle strofer og vers. Men det er satt opp liksom bare for å gjøre narr av dem, skal det liksom være så fint å være på vers?

Det er et dikt som ganske kraftull sier: «Se her, hva som helst kan være et dikt. Og tror du meg ikke, så se hva jeg er».

Ser man nærmere på det, ser man at diktet har to helt vanlige, prosaiske setninger. 1) «I have eaten the plums that were in the icebox and which you were probably saving for breakfast.» 2) Forgive me, they were delicious, so sweet, and so cold.» Tillegget med at den andre trolig skulle ha plommene til frokost, åpner for en tokning om den som tok dem ikke hadde helt lov, og at de kanskje ikke har det helt bra sammen. Spørsmålet om tilgivelse, kan være stilt kynisk, med understerking av hvor deilige de var, søte, som hevnen, og kalde, som følelsene. For eksempel. Men når man er i gang med slike tolkninger, så behandler man allerede de enkle, hverdagslige setningene som et dikt, og Williams har vunnet. Alt kan være dikt.

Så enkelt kan det være. This is just to say.