Havet

Diktene i Ta en slurk har med vann å  gjøre, og med å være tørst, i ulike betydninger og sammenhenger. Den store og mektige ansamlingen av vann er Havet, så stort og mektig at det passer liksom ikke helt i vår tid, da alt skal være så uhøytidlig og morsomt og kjapt. Det gjør seg ikke med setninger som at mennesket i tusener av år har skrevet om havet og vært tiltrukket av havet, likevel ligger det der, gåtefullt og uttømmelig. Det er et av de evige, lyriske tema, havet, døden og kjærligheten er blitt et godkjøpsbegrep, men det er det jo blitt fordi disse tingene er tema i utallige dikt og andre typer tekster og kunstverk, det har en enorm tiltrekning. Når jeg først er i gang, så kan jeg jo også ta med at det gjelder en god del andre ting som har med vann å gjøre også, elver og innsjøer, vann til å vaske bort, regn, det har alt sammen en veldig metaforisk kraft, og det egner seg til å uttrykke viktige sider av livet, som det kanskje ikke er så lett å få uttrykt i vanlige ord.

Sånn er det også med havet. Men nå skal det liksom være litt spøkefullt, da, og de helt store spørsmålene er ikke i vår tid å ta alvorlig. Vi er ikke en tid for de store ord og tanker. Vi er en tid for kjappe meldinger, og så – videre.

Jeg, har imidlertid skrevet om Havet.

Havet

En gang snakket jeg med havet
eller rettere sagt
lyttet.
*
Havet snakker i bølger og storm
Havet hvisker i stille vær
Havet ler av sånne som meg
Som forsøker å skrive hva havet er.
Slik har jeg det også med livet
Kanskje spesielt mitt eget
Jeg skulle så gjerne vite hva det er
det som fyller meg med slik uro og undring
slik som havet
slik som livet
slik som bølgene frem og tilbake
frem og tilbake
frem og tilbake

ta en slurk, unge mann
smak – saltvann.
*
En gang snakket jeg med livet
eller rettere sagt
tiet.
Nr. 10

ES2017

Når jeg dikter (om henne)

Typisk diktene i diktsamling er at de ikke går helt bra. Her prøver jeg meg i et tema som mange poeter og de som skriver om poeter er opptatt av, hvordan dikteren søker å skildre sin elskede i ord, og med det gjør henne til en annen enn den hun er. De idealiserte ordene hører til i en idealisert dikterverden, mens i den virkelige verden er situasjonen og personen naturligvis en ganske annen. Det hjelper knapt at dikteren gjør seg flid i å beskrive sin elskede korrekt, fange henne i ord, så å si, den virkelige personen vil alltid være en annen. Tonen i disse diktene er ofte lengselsfylt og lidende. Selvpålagt lengselsfylt og lidende, kan man legge til, siden dikteren i mange tilfeller like godt kan oppsøke den elskede han savner så fælt, i stedet for bare å skrive om henne. Det gjelder i hvert fall meg, som er gift med min elskede, og som bor med henne i samme hus. Kanskje er det derfor dette diktet klapper sammen til slutt.

Når jeg dikter

 

Når jeg dikter om henne

er hun ikke her.

Jeg skriver og skriver

en annen enn hun er.

Og slik finnes hun også

i mitt hode

som en annen

enn den som går på vår klode

og kan ikke tro det

Her sitter det en og skriver om henne

så er det ikke henne

For jeg går meg vill i min fantasi

Og vil også ha det så vakkert det kan bli

Slik klusser jeg det til

Hun kan være hvem hun vil

Jeg liker henne uansett

Og dikter det til

som dette

rett og slett.

 

Nr. 115 (litt uvant) (bommet på Lyrikk15 – opprinnelig slutt: Og dikter det bare slik, rett og slett)

 

Borte! av Henrik Ibsen

Forrige uke gikk vi gjennom det nokså monumentale diktet Bergmanden, av Henrik Ibsen. I dag skal vi behandle et dikt som er atskillig lysere og lettere.

Det vil si, jeg har alltid lest det som et litt lyst og lett og ubekymret dikt. De første kommentarene har minnet meg på at diktet kan leses på andre måter, og at den tilsynelatende ubekymretheten i den enkle rytmen og bagatelliseringen over hun som er borte blir en kontrast til tyngden i følelsene hans om hun virkelig betydde noe for ham. Om det som kalles «en fæst kun» er år med levd liv, for eksempel, blir tolkningen en annen, selvfølgelig.

For så vidt behandler diktet et av de sentrallyriske temaene, alle tings forgjengelighet. Men det er så lyst og lett at det selvsagt ikke er noe særlig tyngde over det. Det er hvordan livet lett flyter forbi, og forsvinner etter hvert. Her er det en liten, munter fest som blir brukt til å illustrere det. Når festen er slutt, går alle til grinden. Så tar man farvel, og dette farvel blir tatt av vinden.

Her er det en viss videre betydning, av at minnene er så lette at vinden kan blåse vekk med dem. Kanskje kan vi også lese en viss oppløsning i ordet «rester», om enn man skal vokte seg for å bli for analytisk i et enkelt dikt som dette.

I strofe to blir tilstanden i huset beskrevet, etter at alle gjestene har gått. Igjen er det dette at noe har vært, men er ikke lenger. Huset er ikke forandret fra før festen begynte, men siden det var så mye støy og moro mens festen pågikk, er det tifold øde og stille nå som alt er slutt.

Så er det den nydelige, lille oppsummeringen i siste strofen. Det var bare en liten fest, hun var bare en liten gjest. Nå er det borte alt i hop.

Borte!

De sidste gæster
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tog nattevinden.

I tifold øde
lå haven og huset,
hvor toner søde
mig nys berused.

Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gæst kun, —
og nu er hun borte.

fra Digte, 1871

Kommentar til diktet

Rimmønsteret er a-b-a-b, og rytmemønsteret blir variert fra strofe til strofe. Ulikt i Bergmanden er det her ingen trykktunge utganger, utenom i siste strofen, det er lett og ledig alt i hop. Det er akkurat som det er vanskelig å holde noe fast i dette diktet.

Vi ser også den Ibsenske teknikken av å la ikke bare siste ordet rime, men de to siste (fest kun, gæst kun). Det har ofte en forfriskende effekt, på denne måten får han mange rim som ikke blir brukt så mange andre steder.

Det at siste strofen har trykktung utgang i første og tredje linje gjør at man stopper opp litt her. Det som følger vil bli tillagt litt større vekt. Natten den sorte er det som venter ham nå, og det er veldig passende rimet at det er i dette sorte den kvinnelige gjesten forsvinner inn i. Det er også passende at siste ord er borte. Diktet er også borte i det ordet blir uttalt.

Sonett 65, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 64 (When I have seen by Time’s fell hand defac’d)

Godt nytt bloggår! Vi fortsetter på poesibloggen med egne dikt i ukedagene, og dikt fra verdenslitteraturen i helgene. Lørdager er satt av til sonettene til Shakespeare, der det fortsatt vil bli postet en i måneden, i år fra nummer 65 til 76. For å se postene om de andre sonettene er det bare trykke på  lenkekategorien til høyre, prøve en tags (da vil man komme også til andre bloggeres poster om emnet) eller rett og slett skrive hva man er ute etter inn i søkefeltet wordpress har latt meg sette opp.

I år har hovedkilden min for sonettene, The amazing web site of Shakespeare sonnets, skiftet utseende (og vel også navn, kan det se ut som, «amazing» er tatt bort). Dette er en gammel side som har ligget ute på nettet lenge. Jeg brukte den også ved andre gangs gjennomlesning av sonettene, det må ha vært på begynnelsen av 2000-tallet. Den ser friskere ut nå, men innholdet er viktigst, og det var og er, suberb. Jeg anbefaler den siden heller enn min egen.

Jeg har også funnet en annen ypperlig side for sonettene, og Shakespeares øvrige tekster. Den heter Shakespeareswords, og har glimrende menyer, samt alle Shakespeares tekster med ordforklaringer i margen. Man kan klikke på ordene, eller søke på dem, og få straks opp alle stedene Shakespeare har brukt dette ordet, eller denne formuleringen. Dette tok timevis med leting i tekster og hukommelse tidligere, nå er det her ved et tastetrykk. Det gjør også mitt arbeid lettere, da jeg med en gang kan se hvilke ord som er vanskelige i sonetten, og hva de betyr. Den siden anbefaler jeg også.

Så er det over til verket, sonett nummer 65 av William Shakespeare. Den omhandler et tema vi kjenner fra flere av sonettene. Det er Tidens ødeleggende kraft, her personifisert med stor forbokstav, og hva som skal til for å stå i mot dens virke. Her, som i så mange av de andre sonettene, er det sonetten selv som er det beste forsvarsmiddel. Den kan aldri Tiden få til å falme.

Sonnet 65, William Shakespeare

Since brass, nor stone, nor earth, nor boundless sea,
But sad mortality o’ersways their power,
How with this rage shall beauty hold a plea,
Whose action is no stronger than a flower?
O! how shall summer’s honey breath hold out,
Against the wrackful siege of battering days,
When rocks impregnable are not so stout,
Nor gates of steel so strong but Time decays?
O fearful meditation! where, alack,
Shall Time’s best jewel from Time’s chest lie hid?
Or what strong hand can hold his swift foot back?
Or who his spoil of beauty can forbid?
O! none, unless this miracle have might,
That in black ink my love may still shine bright.

Min oversettelse

Siden verken messing, stein, eller jord eller sjø,
Men trist dødelighet overstyrer deres kraft
Hvordan skal skjønnheten holde en sak mot dette raseriet
Hvis saksinnlegg ikke er sterkere enn en blomst?
Å! Hvordan skal sommerens honningpust holde ut
Mot den ødeleggende beleiring av hamrende dager,
Når uinntagelige steiner ikke er så standhaftige
Og heller ikke stålporter er så sterke mot Tidens forfall?
Å fryktsomme tanke! Hvor, akk,
Skal Tidens beste juvel fra Tidens bryst være gjemt?
Eller hvilken sterke hånd skal holde hans raske fot tilbake?
Eller hvem kan forby hans spill av skjønnhet?
Å! ingen, om ikke dette mirakel har makt
At i svart blekk skal min elskede skinne klart.

Kommentar til oversettelsen og språket

Selv i en prosaoversettelse blir første linje veldig klumpete i en norsk oversettelse om man vil ha med alt. Jeg har strøket ut Boundless, som kunne vært direkte oversatt med «ubundet», selv om «grenseløs» kanskje er et mer naturlig ord å bruke. Tanken er at sjøen ikke er bundet av noe. Konjunksjonen som binder sammen linje 1 og 2 er slett ikke enkel å få over i norsk. Det mangler noen ord som «… kan stå i mot», «har noe å stille opp med» eller noe sånt. Siden det ikke finnes noen slike ord i den engelske originalen, har jeg tatt det bort også på norsk, selv om det gjør sonetten litt vanskeligere å lese.  Oversway er ikke et ord som blir brukt i daglig tale, og det er ikke oppført i kunnskapsforlagets blå ordbok, men i sway betyr «svinge, svaie», og sammensetningen oversway betyr her noe sånt som «å overstyre, kontrollere». Vi har uttrykket To exercise sway over, som betyr «å styre over», i følge Oxford English dictonary, som jeg ikke har tilgang til selv, men som flere kommentatorer henvender seg til. Sjekk nærmere på Shakespeare sonnets. Plea betyr «rettssak; sakførsel; forsvar; påstand; unnskyldning; partsinnlegg; påskudd, bønn, oppfordring», to hold a plea «å holde en sak for retten», altså klare å forsvare en sak i retten, det vil si vinne saken. Action har selvfølgelig grunnbetydning «handling» eller «gjerning», men det blir også brukt – som her – om å en «prosess, klage» eller «søksmål», altså legal action. Meningen i de fire første linjene er at verken messing, stein, jord eller sjø kan stå i mot dødligheten, selv de er foranderlige. Hvordan kan da skjønnheten ha noe å stille opp, når den ikke er sterkere enn en blomst? Blomst står her i kontrast til de harde og solide tingene i linje 1, og man får lett assosiasjonene til en blomst som lett visner, lett visner, og i det hele tatt er skrøpelig. Men blomsten er skjønn, og med dette får vi også bildet av at skjønnheten lett visner, lett kan tråkkes ned, og i det hele tatt er skrøpelig. I hvert fall kan den ikke holde sin sak mot dødeligheten – som altså er tiden, når ikke en gang havet, jorden og steiner kan klare det.

De neste fire linjene er ikke så kompliserte som de fire første, selv om også disse trenger kommentatorhjelp. Sammenligningen går til krigen og slagmarken, stilt i kontrast til sommerens honningpust (summer’s honey breath). Det er en ødeleggende beleiring (wrackful siege), der dagene spiller rollen som rambukken som skal slå inn døren på middelalderborgen (battering days). Impregnable betyr «uinntakelig, uoverinnelig», i en litt anstrengt sammensetning med steiner (rocks). Det gir mening når man holder det opp mot kampen mot dødeligheten og tiden, der selv steiner blir foranderlige i tidens løp, om de er aldri så uinntakelige i seg selv. Spørsmålet er hvordan sommerens honningpust kan holde ut, når ikke engang steiner, eller som det kommer i neste linje, stålporter kan gjøre det (Nor gates of steel). Underveis har jeg plukket ut «standhaftig» som en av flere betydninger for stout. I denne kvartetten oversetter jeg but med «mot», som skal få frem den riktige meningen på norsk.

«Meditasjon» blir litt kunstig på norsk, så jeg oversetter meditation med «tanke». Ordene jewel («juvel») og chest («bryst») er greie, juvelen er den skjønne ungdommen disse sonettene er tilegnet, brystet er stedet juvelen kan bli oppbevart, som i et smykkeskrin. Jeg oversetter spoil med «spill», selv om «ødeleggelse» kanskje er en mer nærliggende å bruke, hvis det ikke var for at dette er brukt før i oversettelsen min for et annet ord, og at rytmen blir finere med «spill». Meningen skal være klar. Poeten spør hvor man kan gjemme unna denne skjønne ungdommen han elsker, så tiden ikke skal ødelegge ham og skjønnheten hans. Hvem kan stanse Tiden i hans raske marsj fremover, og hvordan han spiller bort så mye skjønnhet underveis.

Konklusjonen kommer i kupletten til slutt. Vi har i siste linje den vanlige konflikten om man skal oversette Love» med «kjærlighet» eller «elskede». Her virker det siste mest naturlig. Vi har et språklig virkemiddel i siste linje, der den elskede skal skinne i det svarte blekket. Det er riktig at blekk av og til kan være så svart at det liksom skinner, men det er også svart, fargen hvori alt forsvinner. Bright betyr som man vet på engelsk både «lys» og «klar», og mer til, og har også lydlig lyse toner som ikke kommer frem på norsk.

Kommentar til sonetten

Konflikten mellom den ødeleggende tiden og skjønnheten er et tilbakevendene tema i mange av sonettene. Den mest kjente er nummer 18, som kanskje også er den mest kjente av sonettene overhodet. Den er imidlertid harmonisk, lys og fin, som en sommerdag, mens denne her er mørkere som blekket den elskede skal skinne i. I nummer 18 blir den elskede sammenlignet med en sommerdag (Shall I compare you to a summer day), og det blir slik at den elskede er skjønnere. Han skal bevares i versene, for en sånn stor skjønnhet må bare bevares. Døden skal ikke få ham (Nor shall Death brag thou wander’st in his shade), det skal disse versene sørge for. Her i nummer 65 er det ikke direkte den elskede som det først blir skrevet om, men skjønnheten hans. Den blir sammenlignet med messing, stein og sjø, ikke fordi skjønnheten er skjønnere, som den naturligvis er, men fordi den er skjørere. Den vil gå tapt. I nummer 18 er skjønnheten så stor at den aldri må gå tapt, her i nummer 65 er utgangspunktet at alt vil gå tapt, særlig skjønnheten. Tiden er en stor fiende ingen kan holde seg mot. Sonetten har også flere utbruddsord, både linje 5, 9 og 13 begynner med O, linje 9 har også alack, alt sammen skal illustrere at poeten er følelsesmessig involvert. Det står ting på spill, og han risikrer å tape. I nummer 18 er det full kontroll fra start til mål. Der er den berømte avslutningskupletten:

So long as men can breathe or eyes can see,
So long lives this and this gives life to thee.

Det blir satt frem som en påstand fra en selvbevisst poet. Den står desto sterkere hvis man ser på de 17 forutgående sonettene, der det eneste håp for å bevare den elskedes skjønnhet er at han må få barn. I nummer 18 (og delvis nummer 17) er skjønnheten bevart i verselinjene. Poeten vet det.

Her i nummer 65 blir det bedt om et mirakel for å få dette til. Det er kun hvis dette mirakelet har makt, det mirakelet poeten ber om, at den elskede i svart blekk skal skinne klart (That in black ink my love may still shine bright). Det er en formidabel motstander mirakelet skal virke mot. Men siden sonetten er trykket og stadig blir lest, kan det se ut som mirakelet har lyktes.

Neste: Sonnet 66 (Tired with all these, for restful death I cry)