Ved Rondane, av Aasmund Olavsson Vinje

Dette er det berømte diktet Nå ser eg atter slike fjell og dalar, gjengitt i original, slik det stod da det første gang ble utgitt i Ferdaminni frå sumaren 1860. Diktet kalles også Ved Rondane, original skrivemåte Ved Rundarne. Under den tittelen er det utgitt og gjengitt en rekke ganger. I originalen, i Ferdaminni, står diktet uten tittel, og hører til i kapittelet Huldri.

Dette er innledningen Vinje selv skrev:

Tri mil gjegg eg ein sundags ettermiddag upp igjennom dei bratte furelider og vest nordetter dei lange fjellmyrar og flotter, kvite av reinmose med knapt eit grønt straa. Der var so audt og daudt at eg berre høyrde andedraget mitt. Kvelden drog inn paa, og lufti tok til aa tjukna, so fjellpiggarne stod blaagraa hettor paa hovudet, som soli av og til skein ikring og farga fjell og flott med sin himmelske eld. Eg sette meg paa ein stein og skaut pusten og turka sveiten av panna mi.

Så følger diktet, med første linje No seer eg atter slike Fjøll og Dalar. Tittelen er lagt til av meg.

Ved Rundarne

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.

Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.

Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.

Fra Ferdaminni frå sumaren, 1860

Form, språk og innhold

Form

Diktet har 4 strofer. Hver strofe har 8 linjer, så dette er en oktav. Rimmønsteret er AbAbAbCC, der store bokstaver betegner trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Med trykktung og trykklett utgang menes henholdsvis trykk og ikke-trykk på siste stavelse i linjen. Så her er Gut – Nut – ut, trykktung i linjene 2, 4 og 6 i strofe 6, mens de andre stavelsene er trykklette. Formen er gjennomført uten unntak i alle strofene.

Jeg viser med eksempel i den første, berømte strofen, trykktunge stavelser står i fet skrift.

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer‘ meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Det er gjennomført annenhver trykktung og trykklett stavelse. Den trykklette kommer først, så da har vi det som kalles en jambisk versefot. Strofen er også et mønstereksempel på hvordan det betydningsfulle innholdet får trykk, mens det som viser grammatikalsk bøyning og forbindelser blir trykklett. Her er det sånn at det nesten går an bare å lese stavelsene med trykk, og en som kan norsk vil utmerket skjønne hva det går i. Det er svært lite i de trykklette stavelsene som er vesentlig, og svært av de trykksterke stavelsene som ikke er det.

Merk at versene i dette diktet har fire føtter, de er firfotede jamber, mens de fleste diktene i Vinjes Ferdaminne følger Hildebrandstrofen med tre jambiske føtter, og kryssrim.

Språk

Dette skal være som det ble trykket originalt, med de originale rettskrivinger. Det kan være fremmed for moderne lesere, men det er gjenkjennelige ord som har gått gjennom kjente rettskrivingsregler for å ende opp som vi har dem i dag. Vinje skrev på landsmål, det språket som siden skulle bli nynorsk, men han skrev på en tid før faste regler var etablert, og han bruker for eksempel ending –er på sterke verb i presens (finner), noe dagens regler ikke tillater. Det er kanskje artig å se at en kar man kanskje ville oppfatte som litt konservativ, i hvert fall i språkføringen, er ganske så fri og radikal når det andre deler av språket.

Jeg er ingen stor språkekspert, og kan disse tingene bare sånn generelt. Vi ser at Vinje bruker i-mål, om det er et uttrykk. Han har i-ending i bestemt form hunkjønn (Soli, Notti for «sola» og «natta» og han bruker det også i ubestemt flertall av intetkjønnsordet minne – minni. Det første tror jeg var noe Ivar Aasen selv gikk inn for, han ville ha i-ending for hunkjønn, men det er altså a-ending som har endt opp med å bli etablert. Hva i-endingen i flertall er for noe, tør jeg ikke uttale meg om. Nynorsk skal som norsk bruke dobbel bestemming, altså si de gamle minnene, ikke «de gamle minner», det siste skal være mer dansk, men vi ser Vinje er helt konsekvent med å sette ubestemte former av substantivet til pronomenet. Han sier det sama Hjarta, dei gamle Skuggar, og altså dei gamle Minni.

Et ord som er ugjenkjennelig i skrift er ordet Snjo, for «snø». Vinje var fra Vinje, i Telemark, og jeg lurer på om ikke snjo der er et dialektord. Og så lurer jeg på om ikke deim er en gammel dativ-form av dei, men her er jeg på utrygg grunn, siden jeg ikke vet om dette området i Telemark har beholdt dativ eller kan forklare hvorfor det må være dativ her i setningen. Korrekt i skrift etter dagens regler skulle uansett være «dei».

Kommentar til diktet, og en liten merknad

Nå i begynnelsen av 2018 har jeg en opprydning og oppussing av de norske diktene jeg har postet. For å gjøre posten om dette diktet kreves mye arbeid, jeg må for eksempel få lest ut verket diktet hører til, men jeg har fått lagt til litt stoff om formen på diktet, og skrevet en bedre innledning. Parallelt foregår det et arbeid på bloggens storebror, Helt grei litteratur, der jeg skal skrive om hele verket, Ferdaminni fraa sumaren 1860.

Merknad:

Dette var den første innledningen jeg hadde på posten:

Jeg tenkte jeg skulle lese Vinjes Ferdaminni frå sumaren 1860, og så poste og kommentere det mest kjente diktet derfra, men tiden i mai har ikke strukket til. Det blir foreløpig litt halvveis, og så håper jeg å få rettet det opp og ytt diktet og verket rettferdighet med tiden.

Selv om posten er noe mer utvidet nå, enn den var nå, er det fortsatt arbeid som gjenstår.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s