Ved Rondane, av Aasmund Olavsson Vinje

Jeg tenkte jeg skulle lese Vinjes Ferdaminni frå sumaren 1860, og så poste og kommentere det mest kjente diktet derfra, men tiden i mai har ikke strukket til. Det blir foreløpig litt halvveis, og så håper jeg å få rettet det opp og ytt diktet og verket rettferdighet med tiden.

Ved Rundarne

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.

Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.

Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.

Fra Ferdaminni frå sumaren, 1860

Kommentar til språket

Dette skal være som det ble trykket originalt, med de originale rettskrivinger. Det kan være fremmed for moderne lesere, men det er gjenkjennelige ord som har gått gjennom kjente rettskrivingsregler for å ende opp som vi har dem i dag. Vinje skrev på landsmål, det språket som siden skulle bli nynorsk, men han skrev på en tid før faste regler var etablert, og han bruker for eksempel ending –er på sterke verb i presens (finner), noe dagens regler ikke tillater. Det er kanskje artig å se at en kar man kanskje ville oppfatte som litt konservativ, i hvert fall i språkføringen, er ganske så fri og radikal når det andre deler av språket.

Jeg er ingen stor språkekspert, og kan disse tingene bare sånn generelt. Vi ser at Vinje bruker i-mål, om det er et uttrykk. Han har i-ending i bestemt form hunkjønn (Soli, Notti for «sola» og «natta» og han bruker det også i ubestemt flertall av intetkjønnsordet minne – minni. Det første tror jeg var noe Ivar Aasen selv gikk inn for, han ville ha i-ending for hunkjønn, men det er altså a-ending som har endt opp med å bli etablert. Hva i-endingen i flertall er for noe, tør jeg ikke uttale meg om. Nynorsk skal som norsk bruke dobbel bestemming, altså si de gamle minnene, ikke «de gamle minner», det siste skal være mer dansk, men vi ser Vinje er helt konsekvent med å sette ubestemte former av substantivet til pronomenet. Han sier det sama Hjarta, dei gamle Skuggar, og altså dei gamle Minni.

Et ord som er ugjenkjennelig i skrift er ordet Snjo, for «snø». Vinje var fra Vinje, i Telemark, og jeg lurer på om ikke snjo der er et dialektord. Og så lurer jeg på om ikke deim er en gammel dativ-form av dei, men her er jeg på utrygg grunn, siden jeg ikke vet om dette området i Telemark har beholdt dativ eller kan forklare hvorfor det må være dativ her i setningen. Korrekt i skrift etter dagens regler skulle uansett være «dei».

Kommentar til diktet

Kommer…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s