Hyllest (til min kone)

Min kjære kone nå gravid. Dette er et dikt som er tilbakepostet, jeg sitter her i oktober og skriver, jeg kom litt på etterskudd med min gravide, kjære kone, og alt som har skjedd. Diktet gjelder imidlertid den gang, som nå, som da diktet ble skrevet, en dag i 2011, da vi hadde vært gift i to år. Det er en hyllest til min elskede kone. Den vil jeg gjerne vise frem.

Se!

Hyllest (til min kone)

Så her er min hyllest i form av en tekst

Jeg skriver på nettet

så alle får sett det

slik at til slutt alle vet

at hun er min

kjærlighet.

 

Det er ikke mer enn det.

Se.

Nr. 4

Meget snill og ærlig synes hun (Tanto gentile e tanto onesta pare), av Dante Alighieri

Denne posten er skrevet i februar, 2017, for så å bli tilbakepostet.

*

I 1943 gav Gunnar Stenersens forlag ut en bok med tittelen Fra Dante til D’Annunzio: Italienske sonetter i norsk gjendiktning av Kristen Gundelach. Den ligger på nasjonalbibliotekets nettsider, det er der jeg har lest den, og det er dit lenken går. Jeg sjekket en del bøker med italienske dikt i norske gjendiktninger og oversettelser, for å skaffe meg en oversikt over hvilke dikt jeg burde poste, når jeg nå skal lappe sammen en del hull i bloggens tidligere år. Gundelachs oversettelser utmerket seg ved å fungere slett ikke verst på norsk, langt bedre enn andre som har prøvd seg på å oversette italiensk. Oversettelsene til Magnus Ulleland og Sigmund Skard kan bli ganske tunge, om enn de to nok kanskje er mer samvittighetsfulle i forholdet til originalen. Gundelach skjærer igjennom, får rimmønsteret til å gå opp, og gjendikter nesten vel så mye til sin egen stil, som til originalens. Den konklusjonen kommer jeg til etter å ha lest omtalen av ham på norsk biografisk leksikon. Det var interessant lesning, om en person jeg ikke kjente fra før.

Nå er det ikke oversetteren Gundelach som er poenget, men originalen, Dante Alighieri (1265 – 1321). Av ham har jeg postet et dikt før, I øynene bærer min kvinne kjærlighet, det er det diktet av Dante jeg liker best. Hos Gundelach blir det oversatt slik:

Min dames blikk er Amors tilholdssted
så hvor hun ser blir verden god og fager.
Menn snur sig etter henne alle dager
og han hun hilser får ei hjertes fred.

Han bever og blir blek, slår øiet ned
og sine synder han med sukk beklager.
Hovmod og hat hun med sitt nærvær jager.
Hjelp mig, o kvinner, med min sang, syng med!

All hjertets godhet springer opp av dvale
i den som hører henne til sig tale.
Han som først møtte henne, sæl er han!

Og når hun smiler bitte lite grann -!?
– Min Gud! — slikt kan ei fattes–! hvor fins ord -?
så søtt er underet og så nytt på jord.

Det er nødrim som ikke står noe tilbake for de jeg bruker i mine gjendiktninger her på bloggen! Min post om dette diktet er omfattende, og selv om oversettelsen er klønete, strekker det til sammen med ordforklaringene til å vise at Gundelach tar seg friheter. Tegnsettingen der på slutten, den er helt hans egen, og det samme er stemningen han maner frem. Diktskriveren mister jo helt kontrollen! Det gjør aldri Dante.

Dantes hovedverk er selvfølgelig Divina Commedia. Den jobbet jeg med en god stund på Helt grei litteratur, men det arbeidet har ligget stille noen år, nå. Det er svært tidkrevende, og som familiemann i vanlig arbeid, har jeg ikke den tiden. Jeg prioriterer andre ting.

På nettsidene til Princeton Dante procjet, som jeg bruker til å hente mitt stoff om Dante, så står diktene – eller rimene (Rime) – under minor works. Det er mindre arbeider. Jeg har lest litt av forskningen om Divina Commedia, og i forbindelse med satte jeg meg inn i en god del om Dante og hans samtid, men det meste av det er ute av hodet igjen nå. Om Dantes øvrige arbeider vet jeg ikke så mye mer enn det jeg har lest der på Princeton, verkene selv, og det at de sannsynligvis ble skrevet mellom 1283 og 1308. Jeg kan prøve meg å gjette på at disse tekstene hans er litt enkle. De bruker den vanskelige sonetteformen, rimmønsteret er komplisert, men billedbruken er vel ganske enkel, og det er ikke slik at de kommuniserer på flere nivåer, slik verdenslitteraturens beste sonetter gjør, og som Dante selv gjør på nesten guddommelig vis i sin egen guddommelige kommedie. De er litt forførende, disse rimeriene til ære for den vakre kvinnen, de holder ikke igjen, og fremhever henne gjennom kraftige overdrivelser. Det er den teknikken han bruker i I øynene bærer min kvinne kjærlighet, og det er den han bruker her, i Tanto gentile e tane onesta pare….

XXII

Tanto gentile e tanto onesta pare
___la donna mia quand’ella altrui saluta,
___ch’ogne lingua deven tremando muta,
___e li occhi no l’ardiscon di guardare.
___Ella si va, sentendosi laudare,
___benignamente d’umiltà vestuta;
___e par che sia una cosa venuta
___da cielo in terra a miracol mostrare.
Mostrasi sì piacente a chi la mira,
___che dà per li occhi una dolcezza al core,
___che ‘ntender no la può chi no la prova:
___e par che de la sua labbia si mova
___un spirito soave pien d’amore,
___che va dicendo a l’anima: Sospira.

Jeg følger oppsettet og nummereringen til Princeton Dante Project. Dante satte selv ikke noe nummer på diktene sine.  WordPress tillater ikke innskudd på linjene, i alle fall får ikke jeg det til, derfor har jeg laget til en liten strek __ for å markere.

Min oversettelse

Oppsettet i oversettelsen følger det Gundelach bruker, og som er (eller var) vanlig i norske oversettelser av sonetter. Linjer som hører sammen blir gruppert, slik at det her blir to med fire og to med tre, til sammen 14 vers. Men sammenhengen er jo ikke så tydelig i dette diktet her, så det kunne like godt vært delt inn i 8 + 6, eller kanskje også på andre måter. Utgaven til Princeton er nok tettest til originalen.

XXII

Meget snill og ærlig synes hun å være
min kvinne, når hun hilser på andre,
slik at hver én tunge må skjelve stum,
og øynene drister man seg ikke til å se på.

Når hun går, hører hun seg priset,
verdig kledd i ydmykhet;
og ser ut til å være en sak kommet
fra himmelen til jorden for å vise et mirakel.

Hun viser seg slik behagelig for de som ser henne,
slik at det fra øyne går en stor sødme til hjertet,
som det ikke går an å forstå for de som ikke prøver henne:

og det ser ut som av hennes lepper beveger det seg
en elskverdig ånd full av kjærlighet,
som om hun stadig sa til sjelen: sukk.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har lagt meg til å oversette med omskriving, heller enn å få alle ordene i sin rette ordklasse. For italiensk gjelder det særlig verbende, der de bruker flere tider enn vi pleier å gjøre på norsk. Hva som er gjort, vil komme frem av denne kommentaren. Om bedre italienskkyndige enn jeg, ser feil, er rettelser velkomne.

Tanto betyr «meget», eller mye av en ting. Så i første linje er det mye av snillhet (gentile) og mye av ærlighet (onesta). Min oversettelse skal fungere på norsk. I linje to oversetter jeg altrui saluta med «hilser på andre», av gloselisten kommer det frem hva altrui kan bety. Linje tre har tremando (av tremare, «å skjelve») i den mye brukte formen gerundium, på norsk «skjelvende». Formen er imidlertid ikke så mye brukt på norsk, og i den senere tid har jeg kommet til at det da er mest riktig å skrive om, mens jeg de første årene var tro til formene i originalen. I linje fire er øynene (l’occhi) objekt, og det er tredje person flertall (på norsk: de) som ikke våger (l’ardiscon) seg til å se på dem (di guardare). Av den italienske wikipediasiden til diktet kommer det frem at den nå vanlige flertallsformen gli, den gang kunne gjengis med li. Så da går det med li occhi og li ardiscono, der det egentlig, i moderne italiensk, skulle være gli occhi og gli ardiscono.

Ella er den gamle og litterære formen for «hun», si va er presens tredje person refleksiv av andare (å gå), refleksivformen på norsk ville blitt «går seg». Tanken er, slik jeg forstår den, at hun går med seg selv. Sentendosi laudare inneholder nok en gerundium, og nok en refleksiv, sentendosi blir direkte oversatt «hørende seg». Hun hører altså ros og pris, hvor enn hun går. Formen benignamente er partisipp av benignare, «å verdiges», et verb vanligvis brukt i refleksiv, benignarsi. På norsk kan man kanskje få til noe tilsvarende med «verdiget seg», eller satt inn i linjen: «verdiget seg kledd i ydmykhet» (d’umiltà vestuta). Den italienske wikipedia-siden har omskrevet med bevenola «velvillig», for å sette diktet om til moderne italiensk, altså: «velvillig kledd i ydmykhet». Jeg tror ikke jeg er så helt på ville veier med min løsning, men jeg er ingen ekspert på italiensk, og enda mindre på middelalderens italiensk. I linje sju er formuleringen e par che sia una cosa venuta, der sia er konjunktiv (av essere å være), en form som uttrykker tro, håp og usikkerhet, det som er er mulig, og ikke er faktisk (indikativ). Konkjunktiv blir ikke brukt på norsk, og jeg gjør ingen forsøk på å få det inn. Det lille ordet par er tredje person presens av pare, «synes», una cosa er «en sak», og venuta betyr «kommet» (av venire, «å komme»). Sistelinjen i det som hos meg er strofe 2, linje 8 i originalen, har ganske mange betydningsbærende ord, halvparten av dem er substantiv eller verb. Ordrett skal da cielo in terra a miracol mostrare være «fra himmelen i jorden til mirakel demonstrere». Linjen henger sammen med linje 7, slik at det synes som hun er kommet fra himmelen til jorden for å demonstrere et mirakel, eller vise hvordan et mirakel ser ut.

Mostrasi sì er refleksiv av mostrare, «vise, fremlegge», refleksiv «vise seg», ordet etterpå er en litterær variant av cosi, «slik». Piacente er en noe sjelden partisippform av det veldig vanlige verbet piacere, «å behage», tilsvarende partisipp på norsk er «behaget». Meningen i linjen er at hun viser seg behagelig for de som ser henne, eller bare at det er behagelig, tilfredsstillende å se på henne. Dette behaget går fra øynene til hjertet, den klassiske veien i den gamle, klassiske litteraturen, der øyet ser og hjertet føler. Ordet dolcezza er forsterkning av dolce, altså en stor søthet, stor sødme. Min norske oversettelse har en del omskriving her, og tillegg av ord underforstått i originalen, for å få frem meningen tydelig. På norsk kan de se mye ut å ha ser henne, prøve henne i linjene 9 og 11, på italiensk er objektet mer diskret satt foran, la mira, la prova. La er her «hun» i objektsform, altså henne.

Til slutt har vi den vanlige vanskeligheten med å oversette italiensk amore og engelsk love til norsk er alltid litt vanskelig. Det norske ordet, kjærlighet, er veldig lite poetisk, med mange stavelser og en vanskelig metrikk. Det er ikke for ingenting dette ordet er lite brukt i norsk lyrikk, uten sammenligning mye mindre enn tilsvarende ord på italiensk og engelsk, og andre språk. Det gjør oversettelse av utenlandske dikt der ordet er brukt alltid vanskelig. Man har alternativene elsk eller elskov, eller så må man omskrive. Her ligger også at det norske ordet kjærlighet, nok kanskje er litt mer filosofisk enn det engelske love og det italienske amore, det norske ordet har ikke så mye av lidenskapen til den engelske og italienske varianten. Ordboken oversetter amore med «kjærlighet, hengivenhet». Man skulle nok kanskje hatt et ord for begge deler å sette inn i nest siste linje, der. Slutten er che va dicendo a l’anima, med formen va dicendo, der formen dicendo er gerundium, en form som vanligvis blir brukt sammen med verbet stare, «å stå» (sto dicendo – snakkende). Her blir det brukt med å gå, va dicendo. Jeg har oversatt og omskrevet med stadig, for å få frem at denne handlingen er aktiv, kontinuerlig.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok, om ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift.

altrui en annens, nestens, fremmed

muta – hunkjønn-> muto stum

ardiscon -> ardire våge, driste seg til

ella litt. hun

sentendosi – refleksiv, gerundium -> sentire høre, føle, fornemme, sanse, smake, lukte; få vite; tro, mene; anerkjenne; dømme, verdsette; refl. befinne seg; sentirsela di være i stand til å; ha mot til å

laudare rose, prise

mira -> mirare betrakte; sikte; fig. ta sikte på

benignamente – partisipp -> benignare verdiges, være så verdig å; nedlate seg til å

vestuta -> vestuto kledd (engelsk dressed), napolitansk dialekt, skriver Wiktionary.

mostrare vise; utstille, fremlegge

4. litt. cosi (slik)

‘ntender -> intendere forstå, høre, mene; ha til hensikt, i sinne; vende

soave søt, mild, blid, yndig, elskverdig

anima sjel; det innvendige

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

Kommentar til diktet

Mye er usikkert med Dante, som med så mange av middelalderens skrivende menn. Man vet han er født i 1265, at han hadde en del politiske verv fra 1295, at han sympatiserte med de pavetro guelferne, men av guelferne var han blant den moderate, hvite fraksjonen, slik at han ble landsforsvist på begynnelsen av 1300-tallet, da de svarte guelferne tok makten. Det var i løpet av denne landsforvisningen han skrev Divina Commedia.

I 1283 er Dante 18 år gammel. Han sender da en sonett til Guido Cavacanti, en av tidens mest kjente diktere, som Store norske leksikon skriver, og det er derfor Princeton antar diktet jeg i dag poster er skrevet en gang etter 1283. Om det er skrevet tidligere, ville også Dante vært veldig, veldig ung. Det kan det være han er, for enda så forførende diktet er, så har det noen mangler. Starten er: Tanto gentile e tanto onesta pare. Det er en linje som ikke blir avsluttet, den henger i luften. Rimet pare blir hentet opp i guardare – laudare – mostrare, linjene 4, 5 og 8. Kanskje er det sånn det må være. Her er i alle fall ikke så mye som store norske leksikon skriver en sonett skal inneholde, ikke som man finner dem hos Petrarca. Petrarca (1304 – 1374) er jo også noe senere enn Dante, og utvikler sonettformen til mesterskap.

På den annen side er denne måten å dikte på i tiden banebrytende. Dante skriver i det som kalles Il Dolce stil novo, eller «Den søte nye stil». Det var en stil som utviklet seg i Firenze fra 1280-tallet, nettopp på den tiden Dante selv begynte å skrive. Det skulle handle om kjærlighet (amore), og det skulle være mildt, nobelt (gentilezza), slik det så til de grader er i diktet til Dante. Videre gjaldt det om å skrive om en kvinne, lode, prise og rose henne. Også det er godt oppfylt. Så var det å bruke omskrivninger, sammenligninger og metaforer, gjøre det litt komplisert og ettertenksomt, noe som også er oppfylt her hos Dante. Skjønnheten og ærbarheten til kvinnen lar seg ikke beskrive med vanlige ord, man kan ikke bare si at hun er «pen» og «elskverdig», hun må gjøres til noe helt enestående, til noe uoppnåelig og uforståelig. I dette diktet får Dante det til at hun er noe himmelsk, noe som ikke har så mye med oss på jorden, men at hun likevel er her, og så beskriver han effekten det gjør på oss vanlige mennesker. Tungen blir stum, ord strekker ikke til, og øynene drister seg ikke til å se på henne.

Nøkkelen ligger også i avslutningen på første halvdel, de åtte første linjene, der det står at hun er kommet fra himmelen til jorden for å vise et mirakel. Andre halvdel, de seks siste linjene, skal egentlig bryte litt med de åtte første, eller sette frem saken på en ny måte. Her er det vel heller mer av det samme. Eller, det går an å skrive at de seks siste linjene er beskrivelsen av hvordan dette mirakelet virker. De som ser henne, opplever naturligvis stort behag, men de får også en veldig sødme sendt ned fra øynene til hjertet, fra sansene til følelsene, og denne følelsen kan ingen forstå som selv ikke har prøvd å se henne. Ergo: hun er enestående, det finnes ikke hennes make. Denne ånden er også fylt av kjærlighet, overfylt, noe man skjønner når leppene hennes beveger seg, altså når hun snakker. Da er det som om hun sier, til sjelene, at de må sukke, i en betydning av sukke hvor det også er underforstått å lengte.

I dette sukket ligger så mangt.

Min gjendiktning

Jeg skal begynne å ha gjendiktning på de utenlandske diktene. Målet er å ikke være verre enn Gundelach, og de andre pionerene som oversatte utenlandske dikt på første halvdel av 1900-tallet! Det er mye lettere når man kan gi litt slipp på originalen, og la sin egen stil skinne gjennom. Rimene skal være a – b – b- a – a – b – b – a,  c – d – e – e – d – c, så det er ganske heftig.

XXII

Snill og ærlig synes hun å være
min kvinne når andre hun hilse ville,
slik at hver en tunge må skjelve stille,
og hennes øyne tør man ikke se nære.

Når hun går så føler hun prisen å bære,
verdig kledd i ydmykhet milde;
hun ser ut til å være kommet fra en kilde
i himmelen til jorden et mirakel å lære.

Hun viser seg skjønn for den som får se,
som fra øynene en søthet til hjertet ned,
som ingen forstår som ei får erfare:

det synes som av leppene beveger seg bare
en ånd fullt til randen av kjærlighet
som om hun kommanderte sjelen å sukke med.

ES2017

An die Freude, av Friedrich Schiller

Siden jeg giftet meg i går, kan jeg prøve et voldsomt dikt i dag. Behandlingen av det vil foreløpig være ytterst sparsom.

Opprinnelig start, bloggposten, 28. juni, 2009

Slik som dette begynte dette innlegget da jeg først postet det tilbake i 2009. Nå er det 2020, det er mars, og jeg har omsider tid og anledning til å hente diktet frem igjen og presentere det skikkelig. Det er et mektig dikt av en stor dikter, og det håper jeg at jeg vil greie å formidle. Mot meg er over 200 år med tid og utvikling siden diktet ble skrevet, det er en språklig barrière fra tysk til norsk, og det er vår tids helt annerledes måte å skrive dikt på, og ganske manglende interesse for dikt som er lange og formfullendte. Med meg er et av de mest kjente diktene i verdenshistorien, i hvert fall i navn og forfatter, her skal jeg fylle det med innhold.

Friedrich Schiller og An die Freude

Friedrich Schiller (1759-1805) er en av de virkelig store. Han ruver i tysk åndsliv, om det går an å bruke et litt foreldet uttrykk i en litt ny tid, og han satte sitt preg på en av periodene som har blitt stående som de viktige i verdenshistorien. Det er han og Goethe som er Weimar-klassisismen. Det er de to som gjør at den første tyske republikken i 1918 tiltrer i den lille byen Weimar, og kalles Weimar-republikken. Schiller skrev også en rekke drama og en rekke dikt som har gått inn i den tyske kanon, og er en del av verdenslitteraturen, og han er blant de forfattere som også har skrevet betydelige teoretiske verk. Han er en gigant.

Men i Norge kjenner vi ham ikke godt. Folk med god utdannelse vet nok navnet, og folk med interesse for dette kan nok nevne noen av tekstene han har skrevet. Men han blir ikke lest, og han blir ikke drøftet. Det er en barriere mellom hans tid og vår. Vi deler ikke hans tankemønster, så dramaene blir ikke forstått, og de teoretiske verkene ligger på et høyt og delvis utilgjengelig plan. Diktene er gode, men de er lange og formfullendte, og lar seg ikke godt oversette til norsk. Dessuten vil de også ha uttrykt noe vi ikke helt skjønner vitsen med, nå lenger.

Sånn er det også med diktet An die Freude. Diktet er verdensberømt, siden Beethoven bruker det i sin 9’de symfoni, men selv om mange kjenner den symfonien, er det få som kjenner ordene i teksten Beethoven bruker. Og det er få som kjenner budskapet, selv om folk vet at det dreier seg om gleden. Og Beethovens musikk er så uttrykksfull, at man trenger ikke tekst for å få enormt utbytte av den.

Diktet handler om en forbrødring av hele verden gjennom gleden. Det står på tysk Wikipedia at den er skrevet for frimurerlosjen Tre sverd i Dresden, at det ble fremført der 13. september 1785 , og så siden trykket i Schillers eget teatertidsskrift Thalia, en stund etterpå. Fremføringen ved en bordsetting passer med glasset som går rundt i strofe 7, og den gjentatte henvendelsen til brødre – Brüder. Det passer til å leses i en forsamling. Den dedikterte siden til diktet bestrider at diktet ble skrevet for denne bordsettingen, men skriver at diktet ble til som en vennskapserklæring fra Schiller til frimureren Christian Gottfried Körner.

Denne forbrødringstanken for hele menneskeheten er kanskje fremmed for oss i dag. Det samme er den urokkelige tro på en skaper, som er der over stjernehimmelen, og styrer og ordner alt. Ideen om naturen og universet som et gigantisk urverk er også forlatt. Begrep og uttrykk som dyd, heltemot, troens solskinnsfjell, den tålmodiges vei og mange av de andre som blir brukt, er ikke godt gjeldende i dag. Det er andre ting vi er opptatt av. Vi har heller ikke så sterkt forhold til venn og fiende, og har vel i alle fall ingen dødsfiende å tilgi i en tidsperiode som er langt mindre konfliktfylt og revolusjonær enn den Schiller levde i. Deler av diktet og Schillers øvrige diktning tilbyr løsninger på problemer som ikke lenger finnes, som ingen lenger tenker på.

Men det må likevel kunne være mulig å la seg rive med av begeistringen?

Litt om de forskjellige utgaver

Diktet forekommer i to utgaver, en første fra 1785, som jeg bruker, og en annen omarbeidet fra 1808. Til grunn for min utgave ligger den til tysk Wikipedia, som er tettest på originalen, mens utgaven til Schiller-arkiv har endret stavemåten til moderne tysk for noen ord (som Schwert for Schwers i første strofe, sein for seyn gjennomgående), og beholdt en eldre skrivemåte for andre (muth for mut – mot). Utgaven fra 1808 ligger på nettet på Elysium digital. Denne har endret første strofe, og den har kuttet ut den siste.

Min versjon skiller seg fra den til Wikipedia med at jeg har stor bokstav i starten av alle verselinjer.

An die Freude

Freude, schöner Götterfunken,
Tochter aus Elysium,
Wir betreten feuertrunken,
Himmlische, dein Heiligthum.
Deine Zauber binden wieder,
Was die Mode Schwert getheilt;
Bettler werden Fürstenbrüder,
Wo dein sanfter Flügel weilt.

Chor
Seid umschlungen, Millionen!
Diesen Kuß der ganzen Welt!
Brüder – überm Sternenzelt
Muß ein lieber Vater wohnen.

Wem der große Wurf gelungen,
Eines Freundes Freund zu seyn,
Wer ein holdes Weib errungen,
Mische seinen Jubel ein!
Ja – wer auch nur eine Seele
Sein nennt auf dem Erdenrund!
Und wer’s nie gekonnt, der stehle
Weinend sich aus diesem Bund.

Chor
Was den großen Ring bewohnet,
Huldige der Simpathie!
Zu den Sternen leitet sie,
Wo der Unbekannte tronet.

Freude trinken alle Wesen
An den Brüsten der Natur;
Alle Guten, alle Bösen
Folgen ihrer Rosenspur.
Küsse gab sie uns und Reben,
Einen Freund, geprüft im Tod;
Wollust ward dem Wurm gegeben,
Und der Cherub steht vor Gott.

Chor
Ihr stürzt nieder, Millionen?
Ahndest du den Schöpfer, Welt?
Such‘ ihn überm Sternenzelt!
Über Sternen muß er wohnen.

Freude heißt die starke Feder
In der ewigen Natur.
Freude, Freude treibt die Räder
In der großen Weltenuhr.
Blumen lockt sie aus den Keimen,
Sonnen aus dem Firmament,
Sphären rollt sie in den Räumen,
Die des Sehers Rohr nicht kennt.

Chor
Froh, wie seine Sonnen fliegen
Durch des Himmel prächt’gen Plan,
Wandelt, Brüder, eure Bahn,
Freudig, wie ein Held zu Siegen.

Aus der Wahrheit Feuerspiegel
Lächelt sie den Forscher an.
Zu der Tugend steilem Hügel
Leitet sie des Dulders Bahn.
Auf des Glaubens Sonnenberge
Sieht man ihre Fahnen wehn,
Durch den Riß gesprengter Särge
Sie im Chor der Engel stehn.

Chor
Duldet mutig, Millionen!
Duldet für die beßre Welt!
Droben überm Sternenzelt
Wird ein großer Gott belohnen.

Göttern kann man nicht vergelten;
Schön ists, ihnen gleich zu seyn.
Gram und Armuth soll sich melden,
Mit den Frohen sich erfreun.
Groll und Rache sei vergessen,
Unserm Todfeind sei verziehn.
Keine Thräne soll ihn pressen,
Keine Reue nage ihn

Chor
Unser Schuldbuch sei vernichtet!
Ausgesöhnt die ganze Welt!
Brüder – überm Sternenzelt
Richtet Gott, wie wir gerichtet.

Freude sprudelt in Pokalen,
In der Traube goldnem Blut
Trinken Sanftmut Kannibalen,
Die Verzweiflung Heldenmut – –
Brüder, fliegt von euren Sitzen,
Wenn der volle Römer kraißt,
Laßt den Schaum zum Himmel spritzen:
Dieses Glas dem guten Geist!

Chor
Den der Sterne Wirbel loben,
Den des Seraphs 2) Hymne preist,
Dieses Glas dem guten Geist
Überm Sternenzelt dort oben!

Festen Mut in schwerem Leiden,
Hülfe, wo die Unschuld weint,
Ewigkeit geschwornen Eiden,
Wahrheit gegen Freund und Feind,
Männerstolz vor Königsthronen, –
Brüder, gält‘ es Gut und Blut –
Dem Verdienste seine Kronen,
Untergang der Lügenbrut!

Chor.
Schließt den heilgen Zirkel dichter,
Schwört bei diesem goldnen Wein,
Dem Gelübde treu zu sein,
Schwört es bei dem Sternenrichter!

Rettung von Tyrannenketten,
Großmut auch dem Bösewicht,
Hoffnung auf den Sterbebetten,
Gnade auf dem Hochgericht!
Auch die Toten sollen leben!
Brüder trinkt und stimmet ein,
Allen Sündern soll vergeben,
Und die Hölle nicht mehr seyn.

Chor
Eine heitre Abschiedsstunde!
Süßen Schlaf im Leichentuch!
Brüder – einen sanften Spruch
Aus des Totenrichters Munde!

1785

Til gleden

Glede, skjønne gudegnist,
Datter av Elysion,
Vi trer inn ilddrukne,
Himmelske, din helligdom.
Din trolldom binder igjen,
Hva motens sverd har delt;
Tiggere blir fyrstebrødre,
Hvor din milde vinge oppholder seg..

Kor
Vær omslugne, millioner!
Dette kyss av hele verden!
Brødre – over stjerneteltet
Må en elskelig fader bo.

Hvem det store kupp har lyktes,
Å være en venns venn,
Hvem en hengiven kone har vunnet,
Blander inn sin jubel!
Ja – hvem også bare en sjel
Være nevnt på den runde jorden!
Og den som ikke det har kunnet, lister seg
Gråtende ut av dette båndet.

Kor
Hva som bebor den store ring,
Hyller sympatien!
Til stjernene leder de,
Hvor det ukjente troner.

Glede drikker alle vesener
Ved brystet til naturen;
Alle gode, alle onde,
Følger hennes rosespor.
Kyss gav hun oss og vinranker,
En venn, prøvd i døden;
Vellyst ble gitt marken,
Og kjeruben står for Gud.

Kor
Dere styrter ned, millioner?
Aner du skaperen, verden?
Søk ham over stjerneteltet!
Han må bo over stjernene.

Glede heter den sterke fjæren
I den evige natur.
Glede, glede driver hjulene
I det store verdensuret.
Blomster lokker hun ut av kimene,
Solen ut av firmamentet,
Sfærer ruller hun i rommene,
Som ikke kjenner seerens rør.

Kor
Glade, som hans soler flyr
Gjennom himmelens prektige plan,
Vandre, brødre, deres vei,
Med glede, som en helt til seieren.

Ut av sannhetens ildspeil
Smiler hun til forskeren.
Til dydens steile jordhaug
Leder hun den tålmodiges vei.
På troens solskinnsfjell
Ser man hennes faner vaie,
Gjennom riften sprengte sarger
Står hun i koret av engler.

Kor
Hold tålmodig ut, millioner!
Hold ut for en bedre verden!
Der oppe over stjerneteltet
Blir en stor Gud belønnet.

Gudene kan man ikke gjengjelde;
Det er skjønt, å være deres like.
Gremmelse og armod skal melde seg,
Med de glade fryde seg.
Uvilje og hevn være glemt,
Vår dødsfiende være tilgitt.
Ingen tåre skal presse ham,
Ingen anger nage ham

Kor
Vår skyldbok være tilintetgjort!
Forsonet hele verden!
Brødre – over stjerneteltet
Dømmer Gud hvordan vi er dømt.

Gleden sprudler i pokaler,
I druenes gylne blod
Drikker kannibaler mildhet,
Fortvilelsen heltemot – –
Brødre, fly opp fra deres sitteplasser,
Når det fulle rømerglass sirkulerer rundt,
Lar skummet til himmelen spruter:
Dette glass til gode ånd!

Kor
Den som stjernens virvel lover,
Den som Seraphs hymne priser,
Dette glass til den gode ånden
Over stjerneteltet der oppe!

Fast mot i tung smerte ,
Hjelp, hvor uskylden gråter,
Evighet, besvergede eder,
Sannhet i mot venn og fiende,
Menn stolt for kongetroner, –
Brødre, gjelder det godt og blod –
Hans kroner til Fortjeneste,
Undergang for løgnyngelet!

Kor
Lukk den hellige sirkel, dikter,
Sverg ved denne gylne vin,
Ditt løfte tro å være,
Sverg det ved stjernedommeren!

Redning fra tyrannkjettingene,
Storsinn også bøllen,
Forhåpninger på dødssengen,
Nåde for høyretten!
Også de døde skal leve!
Brødre drikker og stemmer i,
Alle syndere skal tilgi,
Og Helvete ikke mer være.

Kor
En klar avskjedsstund!
Søte søvn i likkledet!
Brødre – et mildt ord
Ut av dødssrikets munn!

Språk, form og Innhold

Diktet består av 9 strofer på 8 linjer og 9 strofer på 4. 8-strofene har kryssrim og 4-strofene har omsluttende rim. De siste kalles kor, og har en slags kommenterende effekt. Både de vanlige strofene og koret har 4+4 takter, annenhver stavelse tung og lett, og er med det firfotede trokeer. I 8-strofene er oddetallslinjene kvinnelige i utgangen, partallslinjene mannlige. Det vil si at linjene 1, 3, 5 og 7 har trykklett siste stavelse, linjene 2, 4, 6 og 8 har trykktung. Sånn ser trykkfordelingen ut i åtterstrofen.

Freude, schöner Götterfunken,
Tochter aus Elysium,
Wir betreten feuertrunken,
Himmlische, dein Heiligthum.
Deine Zauber binden wieder,
Was die Mode streng getheilt;
Alle Menschen werden Brüder,
Wo dein sanfter Flügel weilt.

Schiller: An die Freude, trykkfordeling

Og sånn går det i koret.

Schließt den heil’gen Zirkel dichter,
Schwört bei diesem goldnen Wein,
Dem Gelübde treu zu sein,
Schwört es bei dem Sternenrichter!

Schiller: An die Freude, Kor, trykkfordeling.

Rimmønsteret er AbAbCdCd og EffE. De store bokstavene betegner trykklett, kvinnelig utgang, de små er trykktung, mannlig. Like bokstaver betegner linjer som rimer. Halvrim er tillatt, som vi ser i strofe 1 med wieder/-brüder.

Det går også an å se det sånn at diktet har 9 par av strofer og refreng. Det er sånn jeg kommer til å gjøre det når jeg kommenterer nedover. Merk at alt dette har litt tallmagi i seg. Fire er to i andre (2^2 = 4), åtte er to i tredje (2^3 = 8) og ni er tre i andre (3^2 = 9). Alle disse tallene er regnet som litt hellige.

Når det gjelder språk og oversettelse så vil den ta litt tid, men komme systematisk strofe for strofe.

Elysium, eller på norsk Elysion, er i gresk mytologi stedet der de beste mennesker kan føre en fullkommen lykkelig tilværelse, nær Gudenes. Det tilsvarende fornorskede ordet er paradis, men paradis hører til kristendommen, og er Guds rike. Det gir dog en idé om hva slags sted det er snakk om. Når gleden er datter av Elysium, eller Elysion, så er hun datter av det sorgløse, lykkelige sted. Videre står det nedover at vi (mennesker) betrer helligdommen (til gleden) drukne av ilden, glødende, altså. Så er det at Trolldommen (Deine Zauber) til gleden binder oss (mennesker) sammen igjen, etter at tidens (die Mode – moten) skiftende strømninger deler oss. Så er det tiggere blir fyrstebrødre, i meningen at gleden likestiller alle, der hvor gledens milde vinge oppholder seg (wo dein sanfter Flügel weilt). Substantivet der Flügel kan bety vinge, eller fløy. men her er nok meningen den at gleden holder sin beskyttende vinge over oss, og der skjer all trolldommen og magien som ellers er beskrevet i strofen.

I koret til den blir andre person flertallspronomenet brukt i imperativ form: Seid umschlungen Millionen! «Vær omslugne millioner!» Millionen er her et tall på menneskeheten. I andre linje er det brukt genitiv, Diesen Kuß der ganzen Welt, «dette kyss av hele verden». De to siste linjene består av en setning, som sier at det må eksistere en vennlig far, der over stjernehimmelen. Den vennlige faren er Gud, og for stjernehimmelen er brukt omskrivingen stjerneteltet (Sternenzelt). Tanken er at vi bor på jorden som under et stjernetelt. Med bror – Brüdre

Andre strofe avslutter med: Und wer’s nie gekonnt, der stehle/ Weinend sich aus diesem Bund. Pronomenet wer blir brukt i ubestemt form, det er den, og forkortelsen ‘s stpr her for das (det), altså den som aldri har gjort det skikkelig. Som så mange ganger ellers i dette diktet står partisippet (gekonnt – kunnet) uten verbet (hat – har). Det forvansker lesingen, men passer godt i rytmen, og jeg legger verbet vanligvis til i oversettelsen. Merk at ordet gekonnt på tysk også blir brukt som adjektiv, i betydningen «gjort av en som kan det», sånn cirka. Se gloselisten. Her blir også ordet stjele (stehle) brukt på en måte som er litt uvanlig, man stjeler seg bort, eller lister seg ut. Pronomenet der, blir brukt refleksivt, «den som ikke kjenner det, den stjeler/lister…» Hele strofen sier at den som lykkes i å være en venns venn har gjort en kupp, og at den som har funnet en bra kone bringer sin jubel inn i gleden. Ja, fortsetter det, den som bare er en sjel på denne jord, altså den som er så heldig å få leve, får ta del i det. Den som ikke kan, må liste seg ut av båndet som binder. Det er båndet å være sammen i gleden. Alle på jorden har muligheten til det. Alle som har en venn, eller en bra kone, blir spesielt uthevet til å være med.

I koret til denne strofen blir konstruksjonen Huldige der Sympathie brukt, verbet zu huldigen tar dativ. Den store ring (den großen Ring) er samme som stjernehimmelen – eller stjerneteltet i det første koret. På denne tiden så man ennå for seg himmelhvelvet, at himmelen besto av forskjellige ringer hvor ting er festet på og ting eksisterer. Man visste at solen var sentrum i solsystemet, men bildet om ringer besto. Hva som bebor den store ring hyller sympatien, og leder til stjernene, hvor det ukjente troner.

Böse (dårlig, ond, vond, sint, etc) blit satt som motsetning til Gute (God) i strofe 3. Jeg velger å oversette med ond, selv om det norske ordet kanskje er sterkere enn det tyske. Cheruben, eller på norsk Kjeruber, er en sort engler. Det er de som er satt til å vokte himmelens porter, og det er riktig som diktet sier, at kjerubene står foran Gud. Strofen sier at alle drikker glede ut av brystet til naturen, et bilde på hvordan alt levende får glede og livslyst ut av naturen selv. De gode og onde følger rosesporet hennes, altså til naturen, der Spur på tysk kan bety spor og fil (kjørefelt), men ikke spore, som også på tysk er die Spore. Det er alt både godt og vond i naturen følger sporet rosen har lagt, rose her brukt metaforisk som noe positivt og bra. Videre står det at naturen gir oss og vinranker kyss, kyss kan oppfattes som et slags livets kyss, et livgivende kyss, jeg oppfatter det videre som om det er naturen som er en venn prøvd i døden (einen Freund, geprüft im Tod). Så er det kontrasten, at vellyst er gitt makken som kryper på jorden, og at kjeruben – det høyeste – står for Gud. Dette kan sammen med resten av strofen og diktet leses som en hyllest til tingenes orden.

I koret blir det stilt spørsmål til de millioner – som fortsatt er menneskeheten – om de styrter nedover. Det blir spørsmål til om verden aner skaperen, altså Gud. Svaret er at han må søkes over stjerneteltet, samme bilde som i koret til strofe 1, og det blir her sagt at det er der han må bo.

Fjerde strofe sier gleden er den sterke fjæra, eller drivfjæra, i naturen. Det er den som får hjulene i urverket til å gå rundt. Sånn var det klokker ble bygd den gang, de var mekaniske, med fjærer og hjul. Dette var den gang et teknologiens under, og vel egnet til å være et bilde på hvordan gleden er underet som får naturens urverk til å gå rundt. Det blir videre forklart i andre halvdel av strofen, hvordan det er glede som lokker blomsten ut av kimene. Det er glede som gjør at vi vil fortsette å holde på. Det er også gleden som lokker solen ut av firmamentet, gleden som får alt til å gå rundt, som fjæren i et urverk. Både Keimen (kimer) og Räumen (rom) blir brukt i en litt spesiell flertallsform, korrekt form er uten -n til slutt. Ordet – eller ideen – Firmament (firmament) møter vi mange ganger i sonettene til Shakespeare også. Ordet er latinsk, og betyr der støtte, feste, i vår betydning er det et annet ord for himmelhvelvet som i gamle dager ble oppfattet som en kuppel. Solen beveger seg over denne kuppelen, eller dette hvelvet, gjennom dagen. Slutten på strofen er litt spesiell. Det er naturen (hun – sie) som ruller sfærene i rommene, også en gammel idé om hvordan himmelen er satt sammen av lag på lag med sfærer, hver av dem får sitt rom, sånn det er skrevet i diktet, og så er det «rommene (die – som) ikke kjenner seerens rør (des Sehers Rohr nicht kennt)». Dette kan gi mening om det er seerens røren, det at seeren rører på sfærene og rommene, men å røre er på tysk rühren, og ser ikke ut til å ha noen forbindelse med Rohr. Så det er seerens rør. Seeren kan være Gud, som ser alt, eller hvert enkelt menneske og levende vesen i naturen, som også ser og observerer. Best mening gir det hvis det er Gud, og rommene ikke kjenner rørene han har laget for dem. Dette bildet henger da sammen med ideen om naturen og verdensrommet som et gigantisk urverk, der alt henger sammen, og driver hverandre.

I koret der står det at brørdene må gå sin bane (i livet) slik solene hans flyr over himmelens prektige plan. Hans (seine) er seeren fra strofen over, det som må være skaperen, Gud. Hans soler farer glade over himmelen, slik må vi også fare glade gjennom livet, lik vi er en helt på vei mot seieren.

Strofe 5 begynner med blomstrende «Ut av sannhetens ildspeil smiler hun til forskeren», Aus der Wahrheit Feuerspiegel/ lächelt sie den Forscher an. Hun er fremdeles gleden, Freude, og bildet er mangetydig. Forskeren forsøker å finne svar på ting, forsøker å finne svar på ting, det smiler gleden til. Det kan bety at gleden er glad for at forskeren forsøker å finne disse svarene, eller at gleden smiler over at forskeren tror det er mulig. Det kan også bety at når forskeren forsøker å se inn i sannhetens speil, så ser han gleden smile til ham der inne. Gleden er her, som ellers i diktet, sett som en slags naturkraft, eller en urkraft, det som holder det hele i gang. Hun – ennå gleden – leder den tålmodiges bane (des Dulders Bahn) til den dydens bratte haug (Zu der Tugend steilem Hügel). I tre av disse fire første linjene er det brukt genitiv. Tanken er at den som tålmodig skal komme seg opp til dydens topp, selv om veien er bratt, og det er gleden som skal lede dit opp. Det fortsetter også blomstrende med Auf des Glaubens Sonnenberge/ sieht man ihre Fahnen wehn, eller «På troens solskinnsfjell/ ser man hennes faner vaie». Det er ennå gleden som er personifisert «hun», eller her «hennes». Hun står i koret av engler, det er slik man ser henne i fra troens solskinnsfjell. Men nest siste linje er vanskelig: Durch den Riß geprengter Särge, «Gjennom riften sprengte sarg». Jeg tror det er riften mellom liv og død, den sprenger sargen, som er likkisten, og man kan se det når man tror og står på troens fjell. Enklekor er en sang av glede, selvfølgelig, die Freude hører også hjemme der. Så kan vi si at strofen bindes sammen med at forskeren aldri kan finne svar på sånne spørsmål, de viktigste, det er det gleden og troen som kan. Den tålmodige kan bli med til dyden, og der bli frelst, og ta del i gleden også etter riften mellom liv og død. Sånn tolker jeg det.

Koret til strofe 5 har at menneskeheten – igjen uttrykt gjennom Millionen – må være tålmodige, og vente modig på en bedre verden. Det tyske ordet Dulden kan bety «tåle, holde ut, godta tålmodig» og «lide, være tålmodig». Det blir gjentatt i de to første linjene. Og så blir det på nytt brukt uttrykket Sternenzelt, over stjerneteltet, så er det en stor Gud som blir belønnet.

Strofe 6 handler om forsoningen, om hvordan negative følelser skal forgå og forsvinne. Den begynner med en vending som ikke gjør seg på norsk: Göttern kann man nicht vergelten. Direkte oversatt er det «Guder kan man ikke gjengjelde». Og det er ikke så lett å vite hvordan man skal oversette annet enn direkte. Meningen er nok at man kan ikke gjengjelde hva guder gjør, og – i neste linje – at det er skjønt å være deres like. Så følger at gremmelse (Gram) og armod (Armut) skal melde seg, og sammen med de glade (mit den Frohen) fryde seg (sich erfreuen). Dette er nok ganske sikkert et uttrykk for at gremmelse og armod skal forsvinne i glede, og at mennesker på den måten skal være gudenes like. Videre i denne strofen følger en del konjunktiv-konstruksjoner, Groll und Rache sei vergessen/ unserm Todfeind sei verziehn. Her kan konjunktiven sei greit oversettes med norske «være». Det blir litt gammelmodig, men det er originalen også. Avslutningen er at ingen tåre skal presse ham, ingen anger nage ham. Det er for meg litt uklart hvem pronomenet ihn (ham) peker tilbake på, om det er dødsfienden (Todfeind) i linje 6, eller om det er han som gjør seg lik gudene, og som på denne måten gleder seg.

Koret sier her at skyldboken er tilintetgjort, altså at våre synder er tilgitt, og at hele verden har sonet ut. Så er det en ny henvisning til brødrene, om at over stjerneteltet – stjerneteltet igjen – dømmer Gud hvordan vi er dømt (richtet Gott wie wir gerichtet). Her er verbet gerichtet i partisipp, så direkte oversatt er det: «dømmer Gud hvordan vi dømt»

I strofe 7 er Pokaler drikkebeger, der gleden sprudler. Dette er i direkte og overført betydning, man kan også lese det direkte som om gleden ligger i vinen de drikker. Det blir understreket i linje 2, der gleden er er i druenes gylne blod (in der Traube goldnem Blut). Det at druene her har blod, og ikke juice eller saft, passer med at det så er kannibalene som drikker dem i neste linje. Det er et ganske dristig bilde, egentlig, synes jeg, med det gylne blodet i druene. Sanftmut er mildhet, saktmodighet. Så kannibalene drikker saktmodighet av druenes blod, som det står. Og så er det linje 4, der jeg oppfatter meningen sånn at fortvilelsen drikker heltemot. Delsetningen har bare subjekt og objekt, verbalet er underforstått fra det som gjelder i helsetningen, «drikker» (trinken). For å summere opp så er det gleden (eller vinen!) som sprudler i begrene, og av den drikker kannibaler saktmodighet og fortvilelsen håp. I andre halvdel av strofene skal gjestene reise seg fra stolene (Brüder fliegt von euren Sitzen), og la de fulle rømer-glassene gå (der Volle Römer kraißt). Uttrykket volle Römer er ikke en «full romer», men «full rømer«, en type glass laget i Rhin-området fra 1400-tallet av. Glasset er laget for hvitvin og brennevin, og ble veldig populært i Nord-Europa, i følge Wikipedia. Kraißt er en gammel skrivemåte for kreißt, «sirkulerer, kretser». Skummet (fra vinen) skal sprute til himmelen, skålen går til den gode ånd.

Koret fortsetter i den gode stemningen. Den som lover (lovpriser) stjernenes virvel, den som priser Serafens hymne, dette glasset skal til den gode ånd (dem guten Geist) som bor over stjernehimmelen. Igjen er det stjerneteltet som blir brukt som bilde. Det er dativ som viser at skålen går til denne ånden, det står dem (guten Geist), dem er dativ-formen. Seraph, eller Seraf, er en engel i første orden, som i følge Jessaja 6 står omkring Guds trone og lovpriser ham. Serafens hymne er en hyllest til Gud (Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet, Jes, 6.3).

I strofe 8 blir man bedt om å fatte mot i vanskelige lidelser. Hülfe er en gammel skrivemåte for Hilfe, hjelp. Man skal ha hjelp, hvor uskylden gråter. Det er eder sverget i evighet, og det er sannhet mot både venn og fiende. Det er opplysningstidens ord og uttrykk som blir brukt her, ord for en revolusjonær og omskiftelig tid. Man skal stå stolt foran kongetronen, nå gjelder det det gode og nå gjelder det blodet (Brüder gält’ es Gut und Blut -).. Det gode er alt det positive i verden, verdiene som skal overleve og dyrkes, mens blodet er forbrødringen, slektskapet, samhøringen. Da kan man stå stolt foran kongetronen. De to siste linjene starter med en dativ, Dem Verdienste seine Kronen, jeg tolker det slik at det er kongens krone som skal få fortjenesten, og stokker om på rekkefølgen av ordene for å få denne meningen frem. Seine Kronen (hans kroner) er subjekt i setningen. Til slutt er det løgneyngelet som skal møte sin undergang.

Også her står koret som en kommentar til strofen, som en slags oppsummering og konklusjon. Den hellige sirkel skal sluttes, man skal sverge ved den gylne vinen, sverge på å være tro til de hellige løfter, og man skal sverge det med han som er stjernedommeren (= Gud).

I utgaven av 1808 stoppet diktet her, Schiller redigerte bort den siste strofen. Men opprinnelig så var den med, og jeg tar den med her. Den er jo revolusjonær og fin. Den begynner med redning fra tyrannenes kjetting, at også bøllen skal få storsinn. Og videre at det skal være håp på dødssengen, nåde ved den høyeste rett. Fire fine sammensetninger mellom noe som er bra mot noe som er dårlig, der det som er bra alltid vinner. Sånn går det også i andre halvdel av strofen, de døde skal leve, brødre drikker og stemmer i: Alle synder skal tilgis, og det skal ikke mer være noe Helvete.

Koret som avslutter diktet starter med en klar og munter (heiter) avskjedsstund, det blir en søt søvn i likkledet. Han henvender seg til brødrene, og ber om et mildt ord (einen sanften Spruch) ut av dødsrikets munn.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, hvis ikke annet er oppgitt. De er inndelt etter strofer og refreng, så det skal være lettere å finne frem.

Funke der, -n/-n, Funken -s/-; (også overført) gnist, glo, glød
Ely̱si·um -s, Elysien das dichter. ≈ Paradies das vollkommene Glück
betreten tre inn på, bestige, tråkke på; gå, komme inn i, sette foten på;
Feuertrunken -> Feuer das, -s/- 1. flamme, fyr; bål 2. ild (også militærvesen); brann 3. (overført) temperament, glød, begeistring 4. (sjøfart) fyr.
trunken (adj.) beruset, drukken
Zauber der, -s/ 1. trolldom 2. fortrylelse, sjarm.
weilen (sv. itr.; høytidelig) oppholde seg, dvele

seid (2. pers. flt. presens indikativ og imperativ flt. av sein); seid vorsichtig! vær forsiktig!
umˈschlingen (st. tr.) slynge rundt, omfavne; eng umschlungen tett omslynget

Wurf der, (e)s/Würfe 1. kast, terningkast;
gelingen (gelingt, gelang, ist gelungen, itr. med dat.) lykkes; ; se også ▶gelungen. 1. vellykket 2. pussig, komisk, festlig.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
erringen (erringen, errang, hat errungen, tr.) tilkjempe seg, (lykkes) vinne, nå fram til (ved anstrengelse).
einmischen (sv. tr., refl.) blande inn, blande seg inn.
|gekonnt (adj.) skikkelig gjort, dyktig utført, perfekt|

bewohnen (sv. tr.) bebo, bo i
huldigen (sv. itr., høytidelig); jemandem huldigen hylle en
unbekannt (adj.) ukjent;
thronen (sv. tr.) trone

Rebe die, -/-n; vinstokk, vinranke
Wollust die, -/Wollüste; vellyst
Che̱·rub Ke̱·rub [ˈçe:rʊp, ˈke:rʊp] -s, Cherubim der rel. biblischer Engel (der das Paradies bewacht)

Feder die, -/-n; fjær, penn;
Keim der, -(e)s/-e; kime, spire; opprinnelse; bakterie;
das Firmament -(e)s/-e firmament (annet begrep for stjernehimmel eller himmelhvelv, SNL)
Sphäre die, -/-n; sfære
Rohr das, -(e)s/-e 1. rør; 2. rør, siv; bambusrør, rotting; 3. (gevær)løp.

froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig
fliegen (st. vb.) (fliegt, flog, ist geflogen, itr.) 1. fly; (overført også) ile av sted. 2. (omgs.) få sparken, bli kastet ut;
freudig (adj.) gledelig, lykkelig, glad, med glede.
siegen (sv. itr.) seire;

der Forscher, -s/-, die Forscherin -/-nen; forsker
Tugend die, -/-en; dyd;
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke
Riss der, -es/-e 1. rift, flenge, sprekk; 2. (overført) sprekk, knekk, kløft 3. (teknisk tegning) riss, skisse.
Särge -> Sarg der, -(e)s/Särge; likkiste

dulden (sv. tr. itr.) 1. tåle, holde ut, godta tålmodig, finne seg i, tolerere 2. lide, være tålmodig.
droben (adv.) = dort oben der oppe

vergelten (st. tr.) gjengjelde; Böses mit Gutem vergelten gjengjelde ondt med godt
Gram der, -(e)s/; gremmelse, sorg, bekymring
erfreuen (sv. tr., refl.); jemanden erfreuen glede en; erfreut sein über etwas (akk.) glede seg over noe, være glad for noe; sich einer Sache (gen.) erfreuen glede seg over noe, nyde noe, noe er godt likt; kunne glede seg ved noe; sich an etwas (dat.) erfreuen glede seg over noe.
Groll der, -(e)s/; uvilje, nag, forbitrelse
Rache die, -/; hevn
Reue die, -/; anger
nagen (sv. tr. itr.) 1. gnage 2. tære på 3. nage, pine, plage.

vernichten (sv. tr.) tilintetgjøre; utrydde, legge i grus;
aussöhnen (sv. tr.) forsone, forlike;
richten (sv. tr., refl. itr.) 1. rette; 2. stille (inn riktig); 3. rette seg, innrette seg; 4. ordne, forberede, tilberede, dekke; gjøre i stand, re opp; 5. dømme

sprudeln (sv. itr.) sprudle, flomme ut/over; skumme over; springe fram/ut.
Pokal der, -s/-e; pokal
Traube die, -/-n 1. (vin)drue 2. (overført) klase, klynge.
Blut das, -(e)s/; blod; (overført) avstamning, slekt; temperament, sinnelag
die Sanftmut mildhet, saktmodighet
Sitzen das, -s/; det å sitte, sitte i ro, stillesitting
kreisen (sv. itr.) kretse, gå rundt, sirkulere, rotere
spritzen (sv. tr. itr.) 1. sprute 2. vanne, stenke, skvette; 3. sprøyte 4. (omgs.) ile, løpe, pile (av gårde).

loben (sv. tr.) rose, lovprise
Seraph (nach dem Alten Testament) Engel der Anbetung mit sechs Flügeln [und der Gestalt einer Schlange] (Duden)

Leiden das, -s/-; lidelse, smerte
geschworen (adj.) (ed)svoren
Eid der, -(e)s/-e; ed
I. der Verdienst -es/; inntekt, fortjeneste.
II. das Verdienst -es/-e; fortjeneste, fortjenstfull handling.
Brut die, -/-en; yngel, kull; (overført) pakk, yngel; die ganze Brut hele ruklet.

schwören (schwört, schwor, hat geschworen, tr. itr.) sverge, forsikre
Gelübde das, -s/-; høytidelig løfte

Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe.
Bösewicht der, -(e)s/-e eller -er; skurk, usling, bølle
Hoffnung die, -/-en; håp, forhåpning; forventning
Sterbebett das, -(e)s/; dødsseng
verˈgeben (st. tr.) 1. tilgi 2. tildele, gi bort 3. være lovet bort, være opptatt;

heiter (adj.) 1. klar, vakker, strålende 2. munter, glad, livlig.
Schlaf der, -(e)s/; søvn
Le̱i̱·chen·tuch -(e)s, Leichentücher das gesch. ein weißes Tuch, in das man früher im Christentum oder noch heute im Islam einen Toten einwickelt und beerdigt
Spruch der, -(e)s/Sprüche 1. ordtak, fyndord, sentens, aforisme, strøtanke 2. kjennelse, dom

Kommentar

Det er et uvanlig kraftfullt dikt, dette her. Og det er gjort ennå mer kraftfullt gjennom tonene til Beethoven, i hans niende symfoni, en av musikkhistoriens største verk. Jeg kan vanskelig lese diktet uten å gjøre det til denne berømte melodien, som går gjennom hele den over tjue minutter lange siste satsen.

Diktet er skrevet i 1785. Det er ennå tidlig i Schillers karriere, det er før han har slått ordentlig igjennom, og før han har møtt Goethe i Weimar. Det er også på 1780-tallet, midt mellom 1770-tallets Sturm und Drang, og 1790-tallets Weimar-klassisisme. Schiller er ennå ikke 30 år, og har ennå ungdommens begeistring.

Så vi kan lese diktet todelt. Det ene er som et teknisk mesterverk, noe Schiller kanskje ikke ville vært enig i, diktet ble jo først ordentlig berømt etter hans levetid. Beethovens 9’de symfoni er skrevet i 1824, nesten 40 år etter diktet, og nesten 20 år etter Schiller er død.

Teknisk er diktet så sterkt fordi det henger så godt sammen i komposisjonen. Det er ord og motiv som kommer igjen og igjen, med variasjoner, nesten som i et symfonisk verk. Det første koret sier at en mektig far må bo (wohnen) over stjernehimmelen, det neste henter opp dette må å bo (bewohnen), og det går igjen nedover i korene. Det samme gjør ordet millioner. Rimene her er også beslektet, og binder strofene sammen.

Diktet blir et sterkt uttrykk for gleden og for forbrødring i gleden. Det er den som er gudegnisten, den som binder sammen, den som gjør tiggere til fyrster, alle er i stand til å føle den samme gleden. Og så er det i strofe 2 uttrykk for vennskapet, og ekteskapet, og hvordan dette også binder sammen i det samme båndet. Alle vesen er forent i dette, i strofe 3, det er naturgave. I strofe 4 er det drivverket i naturen, strofe 5 – midtstrofen – setter troen og vitenskapen på plass. Strofe 6 lar gleden overvinne sorg og armod og alt vondt, strofe 7 er festen med gleden som sprudler i begrene, her drikker man for samholdet. Strofe 8 er en slags avslutningsstrofe, og ble det i den senere reviderte versjonen til Schiller selv. Her blir det sverget evig troskap til gleden, evig forbrødring. Strofe 9 er en oppsummering og understreking, her er det at gleden og troen og forbrødringen overvinner alt. Det er redning for tyrannenes kjetting, for øvrig et tilbakevendende tema i hele Schillers liv og diktning, det er håp og nåde, de døde skal leve, synderene skal tilgis, og det skal ikke være noe mer Helvete.

Ideen med å ha et kor er ganske briljant i akkurat dette diktet her. Koret er at alle stemmer i det som er sagt i strofene. Her er motivene som går igjen mye mer tydelige, og det er fremfor alt korene som binder diktet virkelig sterkt sammen. Her er det millionene, som er menneskene, brødrene, som stadig blir påkalt, og den trygge faderen som bor over stjernehimmelen (eller stjerneteltet, som er uttrykket som brukes konsekvent gjennom diktet).

Det er ikke mange tekster som så kraftfullt har greid å gi et uttrykk for begeistring, glede og forbrødring. Det er ikke så altfor mange som har forsøkt, heller. Diktet er litt utilgjengelig, jeg måtte selv ha nesten 11 år før jeg virkelig kunne ta fatt på det, og trenge inn i det og presentere det ordentlig. Men når det arbeidet først er gjort, så er diktet veldig lett å forstå, og veldig lett å glede seg over.

I dag har diktet også verdi som historisk dokument. Det uttrykker fascinerende hva som var viktig den gang, hvilke verdier som gjaldt, og hvordan man så på vitenskap og Gud, tro og sannhet. Dette er tiden hvor opplysningstiden går inn i sin revolusjonære fase, også i Europa, det er fire år før revolusjonen i Frankrike, og 9 år etter frigjøringserklæringen i USA. Troen og religionen står ennå sterkt, behovet for en trygg og faderlig Gud er der, men det er her også en begeistring og forbrødring over Gleden og Naturen, på en måte som beveger seg litt bort fra Gud og religionen. Det er ikke helt en kristen forbrødring dette dreier seg om, og det er i hvert fall ikke alene de kristne verdier. Selv om de kristne verdiene også er sterkt representert, med synderne, frelsen, troen og sannheten.

Og så synes jo jeg personlig det alltid er på sin plass å gi en liten hyllest til gleden. Den er det kjekkeste vi har, og når vi slår oss sammen i den, har vi alle sammen gode liv. Med det vil jeg avslutte det som ikke akkurat har vært 11 års arbeid, men nesten 11 år fra diktet først optimistisk ble postet, til diktet nå – 26. mars, 2020 – er oversatt, kommentert, forklart og gjendiktet. Endelig kan jeg si An die Freude, jeg er med, jeg skjønner det, her er det.

Min Gjendiktning

Det vil bare være en start. Til slutt skal hele diktet være gjendiktet. Prioriteringen er at det skal være høytidelig, og at det skal kunne synge til Beethovens melodi. Schiller strekker grammatikken i språket, så det kan jeg også gjøre, og gjør.

Jeg har måttet anstrenge meg for å få med bindingene Schiller har mellom strofer og kor plassert langt fra hverandre. Og jeg har ikke klart det uten å måtte omskrive litt. Jeg har prøvd å følge de samme regler som Schiller selv ville fulgt.

Til gleden

Glede, skjønne gudestukne,
Datter av Elysion,
Vi trer inn som ildbedrukne,
Himmelske, din helligdom.
Trolldommen din binder atter,
Det som motens sverd har delt;
Tiggerbrødre fyrsteskattter,
Der din vinge mildt har dvelt.

Kor
Vær omslunget millioner!
Dette kyss av verden helt!
Brødre – over stjernetelt
Er en elsk’lig far beboer.

Hvem det store kupp har vunnet,
En sann venn sin venns å vær’,
Hvem en yndig fru har funnet,
Blander inn sin jubel der!
Ja – hvem som kun ene sjele
Være nevnt på jorden sånn!
Og den som ei dette kunne, stjeler
Seg i gråt ut av det bånd.

Kor
Hva den store ring beboer,
Hyller denne sympati!
Hen til stjerner leder de,
Hvor det ubekjente troner.

Glede drikker alle vesen
Ut av brystet vår natur;
Alle gode, alle bøsen,
Følger hennes rosespor
Kyss hun gav oss og bæret,
En sann venn, er prøvd i død;
Vellyst ble selv makk foræret,
Og kjeruben står for Gud.

Kor
Dere styrter, millioner?
Aner du vår skaper, helt?
Søk ham over stjernetelt!
Over der er han beboer.

Glede heter fjæren sterke
I den evige natur.
Glede, glede driver verket
I det store verdensur.
Blomster lokkes ut av kime,
Solen ut av firmament,
Sfærer ruller i systemet,
Med sin seer ei er kjent.

Kor
Glade, som hans soler farer
Gjennom himmelvelvets plan,
Vandre, brødre, deres ban’,
Glad, som helten seier klarer.

Ut av sanne flammespeilet
Smiler hun sin forsker an.
Opp til dydens jordhaug steile
Leder hun tålmodig’s ban’.
Oppå troens fjell solstenkte
Ser man hennes faner så,
Gjennom riftens kister sprengte
Hun i kor av engler stå.

Kor
Hold ut modig, millioner!
Hold ut for en bedre verd’!
Der oppe over stjerner er
Lønnes Gud til rette toner.

Guder kan man ei gjengjelde;
Skjønt det er å vær’ lik dem.
Gru og armod skal seg melde,
Med de glade frydes hjem.
Bitter hevn skal glemt å være,
Fiende vi tilgi kan.
Ingen tåre skal ham tære,
Ingen anger nage ham.

Kor
Våre synder gjort til intet!
Sonet ut er verden helt!
Brødre – over stjernetelt
Dømmer Gud, som vi skal bli det.

Gleden sprudler i pokaler,
I de druers gylne blod
Drikker mildhet kannibaler,
Og fortviling heltemot – –
Brødre, fly fra stolens pute,
Glasset fullt det kretser om,
Lar så skum til him’len sprute:
Dette glass til gode ånd!

Kor
Den som stjernens virvel lover,
Den gir Seraphs Hymne pris,
Dette glass til ånden gis
Over stjerneteltet der over!

Fatt ditt mot der smerte leder,
Hjelp, hvor uskyld gråter hen,
Evighet, er sverget eder,
Sann mot fiende og venn,
Mandig stolt for kongetroner, –
Brødre, gjelder godt og blod –
Til fortjen’ste for hans kroner,
Undergang til løgnebo!

Kor
Lukk den hellig’ sirkel, dikter,
Sverg ved denne gylne vin,
Store løfte tro å bli,
Sverg det ved den stjernelikte!

Redning fra tyrannens lenker,
Storsinn også bøllen sett,
Håpet seg ved døden skjenker,
Nåde for den høy’ste rett!
Også døde skal få leve!
Brødre drikk og stem nå i,
Syndere vær tilgitt gjeve,
Helvete skal ei mer bli.

Kor
Denne klare avskjedsstunden!
Søte søvn i likets kle’!
Brødre – mildt et ord må med
Dødens rike ut fra munnen!

ES2020