Hvis livet bedrar deg (Если жизнь тебя обманет), av A. S. Pusjkin

Dette er et kort dikt av A. S. Pusjkin (1799-1837), det som vel må kalles et epigram. Det er en liten sak på to fireversede strofer, der det i første strofe er omsluttende rim og i andre strofe er kryssrim. Det inneholder en liten livsvisdom, tilpasset russiske forhold, kan man si. Særlig de to første linjene er veldig kjente, men hele diktet er noe mange russere godt kjenner til. De kjenner i hvert fall godt til tankene og ideene som er i det, dette med at når livet går deg i mot, som det gjerne gjør, så gjelder det ikke å grave seg ned i mismot og sinne. Bedre dager vil komme. Ingen folkeslag jeg kjenner til, er bedre til å tro på dette, enn russerne. Her er deres nasjonaldikters versjon av landets visdom.

*

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Сердце в будущем живет;
Настоящее уныло:
Все мгновенно, все пройдет;
Что пройдет, то будет мило.

1825

Min transkripsjon

Jesli zjizn tebja obmanet,
Ne petsjalsja, ne serdis!
V djen uninija smiris:
Djen, ver, nastanet.

Serdtse v budusjem zjivot;
Nastojasjtsjeje unylo:
Vsjo mgnovenno, vzjo projdjot;
Sjto projdjot, to budet milo.

Min oversettelse

Hvis livet bedrar deg,
Ikke bli lei deg, ikke bli sint!
Med mismotets dag, forson deg:
En lykkelig dag, tro det, oppstår.

Hjertet lever i det som vil bli;
Nåtiden er trist:
Alt er øyeblikkelig, alt kommer;
Hva som kommer, det blir bra.

Språk, form og innhold

På russisk er de germanske verseformene med greske navn nesten umulige å tilpasse språket, siden ingen russiske ord kan ha flere enn én trykktung stavelse. Verseformen er også litt uhøytidelig i dette korte epigrammet, og det varierer hvor mange trykktunge stavelse hver linje har. Rimmønsteret er AbbA i første og cDcD i andre.

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Pusjkin: Если жизнь тебя обманет (His livet bedrar deg), Trykkfordeling

Jeg tror ikke jeg skal si for mye om språk og oversettelse for dette diktet her. Det er enkelt og greit, det som står. Du skal ikke bli lei deg og sin om livet bedrar deg, du skal forsone deg med dårlige dager, og tro på at gode dager skal oppstå igjen. I siste linje er верь er imperativformen til верить, å tro, og настанеть er satt sammen av на (til) og стан (stå), så oppstå må være en god oversettelse.

I andre strofe handler det om at hjertet lever i fremtiden, в будущем . Det som er nå, Настоящее, det er trist. Men alt er øyeblikk, alt kommer, og det som kommer, det vil være bra. Ordet мило er et koseligere ord enn norske bra, bra er хорошо, mens мило er søtt, kjært, koselig, eller med mine egne ord, «det som man er glad i». Så tiden som vil komme, vil være noe å være glad i.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok.

уныния -> уныние mismot, motløshet
смирись -> смириться <нсв смиряться> 1. с Т (примириться с чем-л) finne seg i, forsone seg med; akkviescere med 2. (покориться обстоятельствам) føye seg, gi etter, finne seg i sin skjebne 3. (успокоиться) falle til ro, legge seg (уклечься)
мгновенно øyeblikkelig
уныло I mismodig, trist II в знач. сказ. det er trist [stusselig]

Kommentar

Diktet er skrevet i 1825, en tid som var vanskelig for Pusjkin. Han satt forvist på familiegodset Mikhajlovskoje, nær Pskov, etter å ha skrevet noen politiske epigrammer. For dette var han forvist til Sør-Russland og senere godset sitt alle årene fra 1820 til 1826, før han ble tatt til nåde igjen, og ble hofflyriker. Den stillingen gjorde det ikke stort lettere for ham, men det er en annen sak.

Det er livet til Pusjkin som går for seg på denne måten. Det er gode år, ungdomsårene, der man gjerne vil være i sentrum og i vinden, og få ting gjort. Pusjkin får ikke disse årene være i salongene i St. Petersburg, får ikke være der det skjer, men må skrive sine dikt og andre tekster langt ute i provinsen. Så tvinger han altså frem dette optimistiske diktet.

Diktet gir mulighet til å illustrere en av finessene med rim, og en av umulighetene med gjendiktninger. I andre strofer rimer живет – пройдет, lever – kommer, sånn at hjertet lever i det som kommer. Det andre rimet i denne strofen er en motsetning, уныло – мило, trist – søt/koselig, nåtiden er trist, fremtiden er fin. I første strofe smeller ikke rimene like godt sammen, der er det обманет – настанет, bedrar – oppstår, dagen i dag bedrar, dagen som kommer er lykkeligere. I det indre rimet er det motsetningen mellom følelsene сердись – смирись som blir uttrykt.

Min gjendiktning

Jeg har forsøkt å få over både takten, rimene og innholdet til norsk. Da har jeg måttet godta noen nødnløsninger.

Hvis nå livet deg bedrager,
Bli ei lei deg, bli ei sint!
Forson du deg med mismots dager:
Tro på dagen alt er fint.

Hjertet det som blir vil romme;
Nåtiden er trist, åja:
Alt er stunder, alt vil komme
Hva som kommer, det blir bra.

ES2019

Vårvann («Весенние воды»), av F. I. Tiuttsjev

Det er februar, ennå tidlig for våren og snøsmeltingen, særlig i Russland, der kuldegradene holder seg tosifrede over store deler av det veldige landet. Tenk dere, jordklodens største landmasser er spredt over den nordlige halvkule, godt opp mot nord, i de største landene, Russland og Canada. Begge land har tøffe vintre. Og i Russland er det en del av den nasjonale identiteten, med den sibirske kulde, avstengt fra varme sørfra med verdens høyeste barriere: Himmalayafjellene. I nord er det flate veien til Nordpolen. Ingen golfstrøm eller havtemperaturer til å balansere sprengkulden. Frost fra oktober til mars, halve året, heller mer, enn mindre.

Derfor har også russisk litteratur mange, mange dikt om årstidene. Særlig de to viktigste, vinteren, med frosten og kulden, men også gnistrende vinterlandskap og koselige stunder i kojen. Og så er det våren, med løfter om nytt håp, og varmere tider.

Også i Norge kan vi være værsyke, eller ha grunn for å være det. Særlig på vestlandet kan det være mye solid møkkavær, med kaldt og surt og regn og slaps. Russerne vet akkurat hva det går i. Hver vår er det kolossale mengder snø som skal smeltes vekk, og renne bort.

Dagens dikt er skrevet av russeren Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (1803-1873). Aristokraten Tjuttsjev har vi støtt på tidligere, i det berømte diktet stillhet, og i Vårlig tordenvær. Det er også han som er mannen bak det berømte visdomsordet, Russerne fatter man ikke med fornuften, Russland kan man bare tro på. Han var en ganske filosofisk poet, det vil si, han befattet seg verken med poesi eller filosofi noe særlig, han var diplomat, og så på seg selv mer som politisk tenker. Men når han først skrev poesi, som han gjorde fra Tyskland, Bayern, som russisk diplomat der, så handlet det kjerne om orden og harmoni, i mennesket og i naturen. Det er på et ganske overordnet plan, ikke personlig, og ikke kjærlighetsdikt, for eksempel. Som aristokrat snakket han vel så godt og vel så ofte fransk og tysk, enn russisk, men det er likevel både vidd og ordkunst i de som oftest små diktene hans. Han ville ikke gi dem ut annet enn anonymt (først i 1854 kom en samling dikt av ham under fullt navn), og han er mye mer kjent i ettertiden enn i samtiden, men også i samtiden sirkulerte hans velformulerte linjer rundt i salongene som aforismer.

Diktet Vårvann, eller Весенние воды, er også gjort ytterligere kjent gjennom å være satt musikk til av Rachmaninov. Diktet handler om den russiske våren, selvfølgelig, men det er skrevet mens Tjuttsjev er i Tyskland, og noterer seg at våren der ikke er så ulik den i Russland. Og så får man se om den ikke er så forskjellige fra den i Norge, heller?

Весенние воды

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят —
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят —

Они гласят во все концы:
«Весна идет, весна идет!
Мы молодой весны гонцы,
Она нас выслала вперед».

Весна идет, весна идет!
И тихих, теплых майских дней
Румяный, светлый хоровод
Толпится весело за ней!

<1829>, начало 1830-х годов

Min transkripsjon, med trykk i fet skrift. Ingen russiske ord kan ha flere enn ett trykk, så jeg har market med kursiv der den jambiske takten i dikten vil ha trykk, men det russiske språket ikke vil det, for trykket i ordet er et annet sted. I strofe 2 tror jeg det skal være et poeng at takten endres i tredje linje, så der markerer jeg i fetkursiv ordet my (мы – vi), som jeg ville lagt trykt på, men der diktets rytme ellers ikke vil ha trykk, og det russiske språket ikke krever det.

Vesennie Vody

Jsjo v poljakh beleet sneg,
А воды уж весной шумят
begut и budjat sonnij breg,
begut i blesjut i glasjat

Oni glasjat vo vsje kontsy:
«Vesna idjot, vesna idjot!
My maladoj vesny gontsy,
Ona nas vyslala vperjod».

Vesna idjot, vesna idjot!
I tikikh, toplikh majskikh dnej
Rumanyj, svetlyj khorovod
Tolpitsja veselo za nej!

Vårvann

Ennå på markene hvitner snøen,
Og vannmassene bråker allerede med våren —
De løper og vekker den solfylte bredden,
Løper og stråler og lyder —

De lyder til alle kanter:
«Våren går, våren går!
Vi er vårens ilbud,
Den sendte oss i forveien».

Våren går, våren går!
Og stille, varme maidager
Rødfargede lyse ringdanser
Flokker seg glade bak henne!

Språk, form og innhold

Strofeformen er enkel jambisk, med tre takter i hver linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er notorisk vanskelig, for oss som har russisk som et fremmedspråk, å vite hvor trykket skal være i de forskjellige ordene og bøyningen av dem. Men her i dette diktet er det bare å gjøre det annenhver, trykklett, trykktung.

Rimmønsteret er kryssrim, abab, og alle utgangene på linjene er trykktunge.

Her er første strofe med kyriliske bokstaver med trykk markert med fet skrift.

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят

I transkripsjonen er trykkfordelingen i hele diktet markert. Som jeg skriver der er det ingen russiske ord som kan ha flere enn en trykktung stavelse, så hvis det skal være et russisk ord med flere enn to stavelser, må trykket være i midtstavelsen for at det skal kunne gå opp. I andre strofe, tredje linje står ordet молодой (molodoj – ung), der trykket er på endingen. Her kan det være forfatteren vil fremheve denne linjen, med å la denne skille seg ut med et annet trykk. Det er når vannmassene selv snakker. Det går an da å ha trykk på det første ordet og den første stavelsen, мы (my – vi), fulgt av to trykklette stavelser molo- i молодой, og så er jamben tilbake. Det går også an å ha bitrykk på første stavelse av молодой, og ikke trykk på мы, for å tvinge den jambiske takten til å gå opp. Det blir omtrent som å sette trykk på første og siste stavelse i ord som tenkende på norsk, det er å sette trykk der det ikke skal være det. Det samme gjelder i ordet хоровод (horovod – ringdans) i siste strofe, tredje linje. Der er trykket på siste stavelse, og det er ikke noe i innholdet som gjør at det fortjener å leses annerledes, slik jeg ser det. Her ville jeg valgt bitrykk på første stavelse.

I oversettelsene er det som alltid mest å forklare og forsvare i oversettelsen av russisk. Man må gjøre noen valg, og valgene innebærer noen steder en tolkning, som velger bort og legger til av det som står i originalen. I første strofe i andre linje har russisk den lille konjunksjonen а, som er en slags mellomting eller både-og av «og» og «men». På norsk må man velge den ene. Det lille ordet уж er en partikkel, en ordklasse som ikke alltid har vært brukt på norsk, selv om småord som «da», «jo» og «nå» kan klassifiseres som det når de blir brukt i betydningen: «jeg låste jo døren», «garasjen var da åpen?». I bruken som er her, passer det med «allerede». весной (vesnoj – «med våren») er instrumental, på norsk uttrykket med preposisjonen «med». Alle verbene i denne strofen står i presens 3. person flertall, med underforstått subjekt, vannmassene (воды – vody). Innholdet skulle være greit, det ligger ennå snø og hvitner på markene, men vårflommene er også i ferd med å gå. De kommer buldrende med våren, og vekker opp den solfylte bredden, løper, glinser og lyder.

Andre strofe henter oppigjen siste linje fra den første, om at vannmassene lyder (гласфт – glasjat). Nå er også subjektet vist som et pronomen, они (oni – de), som viser tilbake til vannmassene. Merk at det russiske ordet for vann (вода – voda) har to flertallsbøyninger, der trykket for vanlig vann ligger på endingen, mens det for farvann og vannmasser (se gloselisten) ligger på stammen. Verbet идет (idjot – går) betyr å gå, men det er her brukt på en måte som gjør at man på norsk kanskje heller skulle oversette med å komme. Russerne har ikke et ord for å komme som helt tilsvarer det norske, de bruker det riktige bevegelsesverbet med en prefiks. Så ordbøkene pleier å sette å komme til прийдти eller приходить, med bevegelsesverbene for «å gå» og prefiksen for «å nærme seg» eller «komme inntil». Men bruken av disse ordene er langt, langt mindre utbredt enn norske «å komme», så her må man lære mange forskjellige oversettelser i forskjellige sammenhenger for å kunne snakke russisk skikkelig. Jeg oversetter likevel идёт med «går», etter prinsippet om å være nærmest mulig originalen. Oversettelsen av siste linje med она нас выслала вперёд kan også løses på forskjellige måter, som det vil fremgå av ordlisten. Det russiske вперёд (vperjod – frem, fremad) har sterkere betydning av frem, fremover, enn det norske «i forveien», som kan være det riktige å bruke her, i forbindelse med verbet выслать (vyslat – sende ut, satt sammen av вы (ut) + слать (sende)).

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

блещут -> блесте́ть 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
вода мн во́ды 1. (водные пространства) farvann pl; 2. мн. (водная масса) vannmasser; 3. мн. б.ч. уст. (курорт) badested; bad 4. мн. разг. (околоплодные) fostervann
гласят -> гласи́ть lyder; завещание гласить testamentet lyder som følger [har følgende ordlyd)
гонцы -> гоне́ц (il)bud
вперёд 1. frem, fremover, fremetter: forover; 2. (перед остальными, заранее) i forveien; 3. разг. (на будущее) for fremtiden, heretter; ~ буд осторо́жен du skal [får] være forsiktig for fremtiden 4. (разг) (сперва) først; forut, på forskudd, på forhånd (заранее);
румя́ный 1. rød; (о человеке) rødmusset; ~ые щёки røde kinner; ~ый небоскло́н rød himmel; ~ое яблоко rødt eple 2. (о поджаренном. печёном) som har (fått) (god) farge, med god farge
хорово́д ringdans, danselek; leikaring, dansaring
(с-)толпи́ться flokkes, trenges, stimle sammen

En liten analyse

Dette er en blogg for glede og poesi for alles velbehag. Analyse er tankearbeid, og reduserer dikt og skjønnhet til vitenskap og matematikk, når det blir brukt på feil måte. Brukt på riktig måte, åpner det diktet, og får leseren til å se ting i diktet de ellers ikke ville sett. Og derigjennom, når det virkelig går bra, se ting i verden og livet de ellers ikke ville vært oppmerksom på. Analysen skal berike, ikke redusere.

Dette er et svært enkelt dikt, i betydningen ukomplisert. Det er tre små strofer, og ingen metaforer, referanser eller overført betydning. Det som står, er det som er. Det eneste er at de ikke-levende vannmasser får levende egenskaper, besjeling, de er i stand til å snakke, og si at de er forvarselet for våren, som nå kommer. Det er ikke vanskelig å se at dette er fantasi, og det er ikke vanskelig å forstå at det er jo dette vannmassene varsler. Snøen smelter, og våren kommer.

Diktet er veldig billedlig. Det begynner med snøen som ennå er hvit på markene, lett å se for seg for den oppmerksomme leser. Sånn får dikteren også satt rammene i en enkelt linje, ennå er det snø og kaldt, kanskje er det sånn at man lengter litt etter våren, og så kommer den, med vannmassene. I beskrivelsen av vannet som kommer, er det fullt av verb som blir brukt. Verb er aktivitet, mange verb er stor aktivitet. At de løper og bråker og glinser, og vekker solbredden, er også en fin blanding av billedlige verb (glinser), personifiserende (løper) og varslende (bråker).

Verbene blir også gjentatt, gjentakelser er et virkemiddel som blir brukt. I et kort dikt som dette, må verb og setninger som blir gjentatt være av ekstra stor betydning. Her er det verbet гласят (glasjat – lyde) og linjen весна идёт (vesna idjot – våren går/kommer), nettopp det som er poenget i diktet. Det lyder – at våren kommer. Det aller viktigste, våren kommer, blir gjentatt to ganger i samme linje, og også denne linjen to ganger (i strofe 2, linje 2, og strofe 3, linje 1). For sikkerhets skyld blir det også sagt at dette lyder til alle kanter, i linje 1, strofe 2.

Så er det slik at våren kommer. De som lengter etter den, vil få lengselen oppfylt. De rolige og milde maidager flokker seg bak den, dette er hva vi har i vente, deilige dager i mai. Godt uttrykt i dette diktet, med berusende stemning og berusende vann, mye vann og mye følelser. Ennå er marken hvit av snø, begynner det, men nå kommer våren, slutter det.

Det var det jeg ville si i min lille analyse. Poenget var å vise hvordan Tjuttsjev får frem gleden og forventningen over våren i anmarsj, og med det kanskje få flere til å glede seg, både for diktet og for våren, som også her snart kommer.

Kommentar

Jeg er veldig glad i enkle dikt. Man kan prøve å forklare det med at verden er komplisert, la diktene være enkle, men sånne forklaringer er også med på å gjøre tingene vanskeligere enn de trenger å være. Jeg liker enkle beskjeder, «våren kommer, våren kommer». Hva mer trenger man? Resten er opplevelse.

Slik har jeg også en personlig favoritt i diktet Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Der er det også gjort naivt kjempeenkelt, jeg har kommet til deg med en hilsen, våren har våknet, alt har våknet, jeg vet ikke hvilken sang jeg skal synge, bare at en sang vil det bli.

Dikt handler om å sette ord på ting. Følelser og stemninger er vanskelige å sette ord på. Ofte skulle det heller være å starte en motor, våren er på vei, gå ut og gled dere!

Vårvann
Min gjendiktning

De russiske diktene er de vanskeligste å gjendikte. Her er et forsøk på dettte av Tiutsjev. Rimene er beholdt, den firfotede jamben er beholdt, men språket er presset og innhold endret. I linje 3 strofe 2 er jamben omgjort til troke, slik originalen også kanskje der har en endring. I linje 3 strofe 3 er det også litt spesielt i originalen, med rytmekrøll og halvrim. Det er, som man ser, gjort enda mer spesielt i min gjendiktning.

Vårvann

Enn på marken hvitner snø,
Og vannet bråker våren med —
I løp å vekke solens frø,
Løper, stråler, lyder det—

Fra alle kanter lyder ut:
«Åh våren går, åh våren går!
Vi er vårens første bud,
Den sendte oss nå frem der for».

Åh våren går, åh våren går!
Og stille, varme dagers mai
Den røde, lyse runddans óg
Bak våren glade flokker seg!

ES2019

En gave forgjeves og tilfeldig (Дар напрасный, дар случайный), av A. S. Pusjkin

Dette diktet skrev Aleksander Sergejevitsj Pusjkin på bursdagen sin 26. mai, 1828, altså for veldig nøyaktig 190 år siden. Det er litt atypisk på mange måter, atypisk Pusjkin, atypisk Russland, og atypisk et dikt å skrive im wonderschönen Monat Mai, som tyskerne vil ha det. Det er heller ikke noe typisk bursdagsdikt, akkurat. Derimot er det et dikt fullt av vemod og livslede, skrevet av alltid unge Pusjkin den dagen han fylte 29. år.

Pusjkin er født i 1799, og han døde i 1837. Han ble ikke mer enn 37 år. Duellen han døde i skyldtes en skandale, den kunne utmerket godt vært unngått. Kanskje er det livsleden som også førte til en dødslengsel? Pusjkin er ellers mer kjent for å være mer optimistisk og livsglad, i hvert fall er han mer det i diktningen sin, enn hans samtidige andre store poet, Lermontov. For Lermontov gir det liksom mening at det endte i døden, allerede fra veldig ung alder skrev Lermontov dikt om hvor tomt livet føltes for ham. Pusjkin skriver dikt om vakre vinterdager, om kjærligheten og om vakre kvinner, det er ikke så mange dikt hos Pusjkin om tomhet og meningsløshet. Pusjkin fyller de russiske livene med mening, og innhold. Utenom i dette diktet her.

*

Дар напрасный, дар случайный,
Жизнь, зачем ты мне дана?
Иль зачем судьбою тайной
Ты на казнь осуждена?

Кто меня враждебной властью
Из ничтожества воззвал,
Душу мне наполнил страстью,
Ум сомненьем взволновал?..

Цели нет передо мною:
Сердце пусто, празден ум,
И томит меня тоскою
Однозвучный жизни шум.

1828

Min oversettelse

En gave forgjeves, gave tilfeldig,
Livet, for hva er du gitt meg?
Eller hvoror er du med en skjult skjebne
Dømt til henrettelse?

Hvem var det som med fiendtlig makt
Påkalte meg fra intetheten,
Fylte sjelen min med lidenskap,
Og oppskaket fornuften med tvil?..

Mål finnes ikke foran meg:
Hjertet er tomt, ørkesløs forstanden
Og piner meg med tungsinn
Livets enstonige støy.

Kommentar til språket og oversettelsen.

På norsk bruker vi ikke stemt s, eller z, og det er derfor etter hva jeg vet heller ikke vanlig å transkribere de russiske stemte vislelydene til bokstaven z. Vi uttaler ustemt uansett, og kan derfor like gjerne skrive s. Jeg veksler litt, ser jeg. Det dreier seg om de kyrilliske bokstavene з (s, z) og ж (sj, zj). Ellers er det å si om oversettelsen at jeg ikke kan garantere at jeg har fått alt riktig. Da trengs det en korrekturleser. Men store feil skal det ikke være, og under gjør jeg rede for hvordan jeg har tenkt.

Første linje direkte oversatt er «gave forgjeves, gave tilfeldig», eller i mer naturlig norsk «en forgjeves gave, en tilfeldig gave». дана (gitt) er partisipp av  дать (gi), slik at linje to blir spørsmålet: livet, hvorfor er du meg gitt? Russisk har to ord for «hvorfor», det vanlige почему, og det Pusjkin her bruker, зачем, som litt mer har betydningen «hvorfor, i hvilken hensikt«. мне er dativsformen for meg, så for virkelig å få frem den, kunne vi på norsk oversette med «til meg». Alt i alt skulle de to første linjene være greie. Deretter blir det litt verre. Kombinasjonen судьбою тайной (med den hemmelige skjebnen) er satt i instrumental, i nominativ er det судьба тайная (hemmelig skjebne). осуждена (dømt) er partisipp av осудить (å dømme). Så det poeten spør om i første strofe, er hvorfor livet er gitt ham, som en tilfeldig og forgjeves gave, bare for å ende i døden til slutt uansett.

I andre strofe må man nesten stokke litt om på rekkefølgen av ordene for å få det riktig på norsk. De to første linjene består av en setning der verbet воззвал (vossval – kalle, påkalle) kommer til slutt. På norsk blir det unaturlig, så jeg flytter det opp på plassen etter subjektet кто (kto – hvem) i setningen, der det hører hjemme. Sammensetningen враждебной властью (vrasjdebnoj vlasiu – fiendtlig makt) står i instrumental, noe som på norsk vanligvis blir markert med preposisjonen med, slik jeg også har gjort. Substantivet ничтожества står i genitiv, styrt av preposisjonen из (iz – fra, av). Verbet Воззвать (vozzvat – rope, kalle på) er satt sammen av forstavelsen воз- (vos – i, på osv. (egentlig er det в med hjelpelyder)) og звать (zvat – rope, kalle). Jeg leser disse to linjene som at intetheten er døden eller tilværslen før fødselen, altså tiden man ikke eksisterer (og dermed heller ikke kjenner noen smerte eller lede), og så er det noe som har kalt ham derfra og inn i livet ved fødselen. Pusjkin spør hvilken fiendtlig makt som har gjort det? Det er en omskriving av den folkelige kunnskapen at ingen har bedt om dette livet, man blir bare sendt inn i det. Tredje linje må analyseres. Verbet er наполнил (napolnil – fylte), pronomenet мне (mnje – (til) meg) står i dativ, «fylte meg», og så står душу (dusju – sjel) i akkusativ og страстью (strastiu – (med) lidenskap) i instrumental. Det skulle bety at «noe har fylt meg sjelen med lidenskap». Jeg kan ikke se noe annet system enn samme кто (kto – hvem) fra første linje, altså den samme som kalt ham fra intethet, fylte sjelen med tvil. Det er også denne som i siste linje i strofen oppskaket fornuften med tvil (Ум сомненьем взволновал – um somnenjem vzvolnoval). Hele strofen er i oversettelsen skrevet litt om, sånn at den skal gi mening på norsk, uten at det skal være nødvendig å lese disse forklaringene.

I første linje i siste strofe står mål i flertall (цели – tseli), mens på norsk kommer det ikke frem av bøyningen om det er ett eller flere mål. I andre linje bytter den russiske originalen om på rekkefølgen av adjektiv og substantiv, på norsk blir det; hjertet (er) tomt, ørkesløs (er) forstanden. De russiske adjektivene står i kortform, uten ending, noe som betyr at det er predikativ bruk, altså sånn vi på norsk får sagt med å bruke koppula-verbet er (hjertet er tomt). Motsatt er attributativ bruk, der russisk bruker adjektivets langform, mens vi på norsk setter adjektivet foran substantivet (tomt hjerte). Substantivet тоска (toska – tungsinn, lede) er satt i instrumental i linje 3, slik at det oversatt blir «piner meg med lede». I siste linje står adjektivet Однозвучный (odnosvutsjnyj – enstonig, monoton) til шум (sjum – støy, bråk, larm), mens жизни (zjizni – livets) står i genitiv, altså blir det «livets monotone støy» det avslutter med. I oversettelsen er jeg for denne strofen tett på originalen, mens jeg i gjendiktningen har stokket litt om på det.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene er satt i fet skrift, i noen av ordene er aksenten er markert med kursiv.

Дар1. (подарок) gave; donasjon 2. (способность) gave
казнь1. (судебная кара) henrettelse, eksekusjon, eksekvering (лишение жизни); dødsstraff (смертный приговор) 2. перен. (мучение) plage, pine
осуждена -> осуждённый I domfelte II прч от осудить ( осуждение 1. domfellelse 2. (порищание) fordømmelse.)
враждебной -> враждебный fiendtlig
ничтожества – genitiv, entall -> ничтожество 1. (убожество) elendighet, intethet, tomhet 2. (ничтожный) ubetydelighet, nullitét
воззвал -> воззвать св см взывать 1. (громко кричать) rope 2. (обращаться с просьбой) kalle på, rope til 3. (апелировать) påkalle vt, appellere til
сомненьем -> сомнение 1. tvil 2. tvil, tvilsmål
взволновал -> взволновать св см волновать 1. (беспокоить) gjøre nervøs; bekymre (вызвать озабоженность); sette i sinnsbevegelse, skake opp (приводить в возбуждение) 2. (вызывать волны) bølge, opprøre
празден – kortform, hankjønn -> праздный 1. (на занятый делом) ørkesløs, uvirksom 2. (на заполненный работой) ørkesløs 3. (бесцельный) ørkesløs, tom
томит -> томить 1. <св ис-> pine, plage, trykke 2. кул. la småkoke (i lukket beholder)
тоскою – instrumental -> тоска 1. (грусть и уныние) tungsinn, lengsel 2. (скука) kjedsomhet, lede (уныние)
Однозвучный monotón, ènstonig

Litt om form

I den transkriberte versjonen av diktet under har jeg markert aksenten. Russisk kan ikke ha mer enn én trykksterk stavelse per ord, og alle ord skal ha trykk. Det gjør at russiske dikt ikke helt enkelt glir inn i den germanske verselæren. Det er fire trykksterke stavelser i hver linje, men antallet trykklette stavelser mellom dem varierer. Russerne fant tidlig ut at de ikke kunne følge den latinske og germanske metrikken med jamber, daktyler og trokeer, og alt det andre, de russiske versene måtte være litt friere. I strenge former, som sonetten og andre faste diktformer, måtte de trykktunge stavelsene komme riktig, men det måtte være lov å spe på med litt flere trykklette innimellom.

Her, i dette diktet, er det sånn cirka annenhver trykklett og trykksterk. Stort sett er første stavelse trykksterk, og siste stavelse trykklett. I linjene 2 og 4 er det litt flere trykktunge stavelser i utgangen. I siste strofe er det bare tre stavelser i siste linje, noe som gjør at den skiller seg ut. Det passer godt, siden det etterlater et tungt og vektig inntrykk. De lydmalende ordene med alle s- og sj-lydene i linjen forsterker dette, Однозвучный жизни шум, (odnuzvjutsjnyj zjisni sjum – enstonige livets støy), her, i sistelinjen blir det sagt noe viktig og riktig.

Russisk er et språk det er lett å rime med. Når man også tillater halvrim, blir det lett og uanstrengt (selv om Pusjkin selv skal ha klaget over at språket lukket ham, og språkets rimmuligheter begrenset hans utfoldelse). Her er det gjennomført kryssrim, første og tredje linjer rimer, andre og fjerde. Å gjendikte russiske dikt med samme rimmønster og samme økonomi i språket er notorisk vanskelig. Jeg pleier ta meg store friheter, og gjør det også denne gangen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i en periode med personlig krise for Pusjkin. Han kom ikke så godt ut av det, verken i privatlivet sitt eller med de russiske styresmakter. Han var under oppsyn av tsar Nikolaj I, hans personlige sensor, etter å ha vært forsvist første halvdel av 1820-tallet. På det personlige plan hadde han det vanskelig etter avslaget på frieriet til Anna Olenina.

Nå er ikke dette et dikt som krever biografiske opplysninger for å bli godt forstått, synes jeg. Dette er godt uttrykt og vanlig følt menneskelig lede. Man sitter der i livet sitt, har det ikke noe bra, og skjønner ikke hva man skal med det. Så venter døden i det fjerne, på en måte du ikke selv vet om. Slik er det jeg forstår vendingen om den skjulte skjebnen (судьбою тайной – sudboiu tainoj) i den første strofen. For Pusjkin er denne skjebnen litt spesiell, siden vi vet at hans død skyldes en dramatisk og unødvendig duell.

Videre er det fordømmelsen over å være født, hentet frem fra intetheten (Из ничтожества воззвал – iz nistjozjestva vozzval), som han formulerer det, og han operer med en makt, en кто (kto – hvem), som har gjort det. Denne makten har også fylt sjelen med lidelser, og fornuften med tvil. For denne strofen er det biografiske detaljene interessante. Vi vet Pusjkin har gått gjennom et følelsesmessig opprør, etter å ha vært forelsket i Anna Olenina, ønsket å få henne og til og med fridd, og så få et avslag, med alt det innebærer. For Pusjkin er lidenskapene på denne tiden bare til skade, han får ikke utløp for dem, det er lidenskap og sterke følelser til en kvinne han ikke har fått. Fornuften er i tvil om hva den skal gjøre. Han er i en begredelig situasjon. Riktignok er han allerede en stor og anerkjent dikter, men statusen hans hjelper ham ikke med kvinnen han ville ha, og han skriver bokstavlig talt på tsarens makt. Han har ikke noen frihet til å skrive hva han vil. Så hva skal han gjøre?

I tredje strofe blir det nærmest den naturlige forlengelsen av den gnagende tvilen og de sterke følelsene som ikke leder noen steder hen. Han har ikke noe mål, ikke noe han har ugjort og vil ha gjort, ikke noe prosjekt å leve for. Hjertet er tomt (Сердце пусто), skriver han, hjertet er stedet for følelsene, og forstanden er ørkesløs (празден ум), den leder ingen steder hen. Så alt han har igjen er å bli pint med tungsinn og lede, av livets enstonige og ensformige støy, alt som skjer rundt ham.

Det siste er et ganske sterkt bilde, og nydelig utført på russisk, med alle hvislelydene i linjen Однозвучный жизни шум (odnozvutsjnyj zjizni sjum – enstonige livets støy), sånn at man nesten kan høre lydene, ssssjjj, zzzzjjj og tssssjj, og lignende monoton bakgrunnsstøy, som kan plage livet av en når man sitter og har det vondt med seg selv. Ikke noe særlig til stemning å ha, på sin egen 29 års dag. Men for Pusjkin har det i minste resultert i et sterkt dikt for ettertiden, et dikt som fant veien til Norge og norsk, 190 år etterpå. Uten at jeg tror akkurat det hjelper Pusjkin så mye.

Russisk Wikipedia har en omfattende nettside dedikert til diktet for dem som vil vite mer.  Jeg har brukt denne litt i min egen omtale, men det meste er som vanlig en sak mellom teksten og meg, og de som har glede av min måte å lese den på.

Diktet transkribert

Dàr napràsnyj, dàr slutsjànjnyj,
Sjisn, satsjèm ty mnjè dàna?
Ìlj satsjèm sùdboiu tàjnoj
Tý nà kàsn osùsjdena?

Ktò menjà vrasjdèbnoj vlàstiu
Ìs nisjtòsjestva vossvàl,
Dùsju mnjè napòlnil strastiu,
Ùm somnènjem vsvòlnoval?..

Tsèli njèt pèredo mnòiu:
Sèrdtse pùsto, pràsden ùm,
Ì tòmit mènja tòskoiu
Odnosvùtsjnyj sjìsni sjùm.

Min gjendiktning

En tilfeldig gave forgjeves,
Hvorfor er du meg livet gitt?
For hva er det fra skjebnen det kreves
At du dømt til døden er blitt?

Hva var det for fiendlige makter
Som meg kalte fra tomhetens hvil,
Fylte sjelen med lidelsens takter,
Oppskaket sinnet mitt med tvil?..

For meg fins ingen glede:
Hjertet er tomt, null mål
Det piner meg med lede
Livets monotone gnål.

ES2018

 

 

 

Om kvelden, av Anna Akhmatova

Mange av diktene til Anna Akhmatova er karakteristiske like. Det er en kort skildring av en scene der det skjer et møte mellom mennesker som elsker eller har elsket hverandre, to mennesker som betyr noe spesielt for hverandre, og Akhmatova er en mester i over noen få linjer få frem hvor sterke inntrykkene er ved slike møter. Hun minner med det kanskje litt om sin landsmann, Anton Tsjekhov, som riktignok skriver i en annen sjanger, men som også var en mester i å sette en stemning med få, treffende ord. Veldig mange små og store poeter har forsøkt å skildre forelskelsen og kjærligheten i alle dets faser, scenene Akhmatova skildrer er enkle og gjenkjennelige, hun stikker seg likevel ut i å være overlegen i å få det til så virkningsfullt og så mange ganger.

I dagens dikt er det et møte i hagen, eller like utenfor huset, antagelig etter et aftenselskap. Det er østers på is, og et lite ensemble spiller fiolin og sikkert andre instrumenter i hagen. Selve scenen varer bare et øyeblikk, han tar på kjolen hennes og sier han er en trofast venn. Så er det magien til Anna Akhmatova som gjør at denne scenen ikke blir triviell, men et sterkt uttrykk for avstanden mellom to mennesker selv om de er nær hverandre, som så mange ganger hos Akhmatova et sterkt uttrykk for følelser som ikke blir gjengjeldt.

Вечером
Звенела музыка в саду
Таким невыразимым горем.
Свежо и остро пахли морем
На блюде устрицы во льду.

Он мне сказал: «Я верный друг!»
И моего коснулся платья.
Как не похожи на объятья
Прикосновенья этих рук.

Так гладят кошек или птиц,
Так на наездниц смотрят стройных…
Лишь смех в глазах его спокойных
Под легким золотом ресниц.

А скорбных скрипок голоса
Поют за стелющимся дымом:
«Благослови же небеса –
Ты первый раз одна с любимым».
1913

Min oversettelse

Om kvelden
Det klang musikk i hagen
Med slik ubeskrivelig sorg.
Friskt og sterkt av havet
Duftet østersene på is til måltidet.

Han sa til meg: «Jeg er en trofast venn!»
Og kom borti kjolen min.
Som det ikke var likt en omfavnelse
Berøringen fra disse hendene.

Slik man stryker katter eller fugler,
Slik man ser på den slanke ryttersken…
Bare latteren i de rolige øynene hans
Bak lette gylne øyenvipper.

Og de sorgfulle fioliners stemmer
Synger bak disen som brer seg:
«Velsignet være himlene –
Du er for første gang alene med den elskede».
1913

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Denne gangen har jeg prøvd å oversette med den samme knappheten i ordbruken som i originalen. Det må til for å få stemningen i diktet. Første strofe er berømt, og det er et viktig poeng at østersene lukter så sterkt og friskt av havet selv om de ligger på is. Ordrett oversettelse av de to siste linjene ville vært: Friskt og sterkt luktet av havet til måltidet østersene på is (eller i is, som det egentlig står). For å få det til å fungere på norsk måtte man ha lagt til flere ord: Friskt og godt av havet luktet østersene som var lagt på is til måltidet. Det er litt problematisk å legge inn så mye informasjon i samme setning på norsk, mest naturlig er det å dele setningen i to: Friskt og godt av havet luktet østersene til måltidet. De var lagt på is. I oversettelsen jeg landet på er jeg tett på originalen, men det blir likevel en overflod av stavelser i sistelinjen.

I tredjestrofen er det en vanskelighet jeg ikke kan garantere jeg har fått riktig. Det står: Так на наездниц смотрят стройных… Oversatt ord for ord blir det: Som på rytterskene ser de slanke, der Так er som og смотрят er tredje person flertall presens av å se, på norsk «de ser». на наездниц er på (eller til) rytterskene, наездниц er akkusativ flertall (som får genitivsformen når substantivet er noe levende). стройных er også satt i genitiv flertall (eller akkusativ flertall, om man vil, med genitivsformen). Jeg kan ikke skjønne annet enn at det dermed må høre sammen med substantivet rytterskene, det er også det som gir best mening, men jeg blir forvirret av at substantivet og adjektivet ikke står ved siden av hverandre. Jeg kan ikke huske å ha sett det så ofte, eller i det hele tatt. Og russisken min er ikke så god at jeg tar det umiddelbart hva det må være.

Sistestrofen bringer også litt vanskeligheter. Ordet for stemme, голос, er uregelrett, og har endingen -a i flertall. голоса er derfor stemmene, og siden «de sorgfulle fiolinene» (скорбных скрипок) er satt i genitiv flertall, er det stemmene til de sorgfulle fiolinene det dreier seg om. Disse synger bak disen som brer seg (за стелющимся дымом). Благослови får jeg til å være imperativ av благословить, «velsigne», å oversette med «velsignet» må være greit. Det lille ordet же er en partikkel, det er ikke lett å oversette direkte, og brukes litt som vi må norsk bruker våre småord «da, nå, jo» til å moderere eller justere meningen i en setning, «det er jo det vi gjør, er det ikke det da?». Så «velsignet være himmelen» må kunne gå. Den siste setningen har en dobbel betydning som også kommer frem på norsk. «Du er for første gang alene med den elskede». I den norske oversettelsen blir det mange ord, så linjen blir litt tung. Russisk tjener også på at de ikke har determanativ, de bruker ikke bestemt og ubestemt form, så det blir «alene med elskede».

Gloser

Glosene er som alltid slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok.

Звенела -> звенеть 1. ringe (о колколе, звонке); rasle (о цепях и т. п.); ringle (о колокоьнике, ключах и т. п.); klirre (оребезжа); single (звонко); klinge (мелодвично) 2. rasle, klirre, ringle med

коснулся св -> касаться нсв <однокр. коснуться> berøre, røre ved, streife; nå; osv.

объятья -> объятие omfavnelse, favntak

Прикосновенья -> прикосновение berøring

гладят -> гладить 1. св по-, вы-, от- (утюжить) stryke; presse (брюки, пиджак) 2. св по- (поглаживать) stryke

наездниц -> наездник rytter, наездница rytterske

Лишь I частица (только) bare, kun; først (не ранее чем) II союз (едва, как только) så snart som, straks

ресниц -> ресница øyenvippe

скорбных -> скорбный книжн. sorgfull, sørgmodig (скорбящий); sørgelig, bedrøvelig (исполненный скорбый)

скрипок -genitiv flertall-> скрипка fiolin

стелющимся -> стляться нсв 1. (лежать, простираться) bre seg ut, strekke seg 2. (о растениях) krype 3. (медленно распространяться) bre seg (ut) 4. (бежать, распластавшись над землёй) ≈ fly, fare 5. св по- разг. (стлать себе постель) re opp senga

Kommentar til diktet

Det er det knappe, kliniske språket til Akhmatova som gjør at diktene hennes får sånn voldsom effekt. Det er ikke så lett å få til denne knappheten på andre språk nær oss, og det er kanskje derfor står så alene i å skrive disse sterke, virkningsfulle kjærlighetsdiktene. Som skrivende poet er hun kynisk, nesten ufølsom, det er aldri i selve ordene følelsene ligger, de ligger alltid like bak. Det er en kjent observasjon at ved sterke sanseinntrykk og i intense situasjoner blir man mer oppmerksom på alt rundt en, nesten som tiden stopper opp, man får med seg alt, har et enormt nærvær. De tidlige modernistene utforsket dette både i poesi og prosa, en veldig detaljrikdom i hva som får plass i tekstene, eller en liten og tilsynelatende ubetydelig detalj som får veldig stor plass.

Hos Akhmatova er det treffsikkert, som med østersene som ligger på is, men likevel dufter av havet, friskt og sterkt. Det er nærliggende å lese dette over i kjærligheten mellom hun og han også, et bilde på situasjonen. Kjærligheten er lagt på is nå, men den sitter i, duften av den trenger seg frem. I samme strofe er det ikke kjærligheten eller rettere kjærlighetssorgen som gir tristheten, det er musikken de spiller i hagen.

 

Transkripsjon og gjendiktning av diktet

Jeg avslutter denne gang med en transkripsjon og en gjendiktning.

Vetsjerom
Zvenela musyka v sadu
Takim nevyzinmym gorjem.
Svezjo i ostro pakhli morjem
Na bliude utsritsy vj ljdu.

On mnje skazal: «Ja vernyj drug!»
I moejvo kosnulsja platja.
Kaka ne pokhozji na objatja
Prikosnovenja etikh ruk.

Tak gladjat kosjek ili ptits,
Tak na naezdnits smotrjat stroinykh…
Lisj smekh v glasakh jevo spokojnykh
Pod ljekim zolotom resnits.

A skorbnykh skripok golosa
Poiot za steliusjtsjimsja dymom:
«Blagoslovi zje nebesa –
Ty pervyj raz odna s liubimym».
1913

 

Min gjendiktning

Jeg har alltid et behov for å unnskylde meg og forsvare meg med disse gjendiktningene mine. Jeg forsøker å få rytmen sånn noenlunde, rimene sånn noenlunde, og jeg forsøker å bruke et lett og forståelig norsk bokmål. Det siste går foran de to første, så noen av rimene vil for meg være halvrim. Siden det er et viktig poeng at østersene skal være på is slik kjærligheten deres er det, gjorde jeg meg flid for å få med det. Ellers vet jo Akhmatova selv litt om vanskelighetene med å oversette og gjendikte lyrikk. Hun gjorde selv mye av det, siden hennes egen lyrikk lett ble forbudt. Hun kalte oversettelsesarbeidet «å ete ut ens egen hjerne».

Вечером
Musikken fra hagen låt
Med slik ubeskrivelig klage.
Friskt og sterkt av havet
Duftet østersen på is vi åt.

«Jeg er en trofast venn!»
Sa han og strøk meg på kjolen.
Sånn er ikke et kjærtegn fra noen
De hendene på meg igjen.

Slik man klapper katter og fugler,
Slik man ser på ryttersken stram…
Bare latteren i øynene hans
Som lette vipper skjuler.

Og de triste fioliners stemmer rene
Synger bak disen som brer seg:
«Velsignet være himlen som ser deg –
For første gang med en elsket alene».
1913

 

Du og De, av Aleksander Pusjkin

Et enkelt dikt avslutter serien med dikt av den russiske poeten Aleksander Pusjkin (1799-1837) i dag. Det er et dikt som gjør litt moro ut av høflighetsformene ty og vy, eller du og De. I det gamle Russland var det en selvfølge at alle øvrighetspersoner ble tiltalt med De, og det skulle ikke mye til å bli øvrighetsperson. Kun de nærmeste venner og drikkekamerater og bondetamper var du. Ennå blir alle fremmede tiltalt med De, til like med læreren, tannlegen, politikere, notariuser, alle du går inn i et underlegenhetsforhold til. Jeg tiltaler min kones mor med De, men med søsteren er det litt frem og tilbake. Russerne har til og med et slags ordtak for den utstrakte bruken av De: Idu na vy!, direkte oversatt «jeg går (over) til De!», eller «nå skal jeg begynne å kalle deg med De». Meningen er «nå skal vi ikke lenger være venner», «vi er ikke lenger dus», «jeg er sint og fornærmet».

Russernes nasjonalpoet gjør det til stor litteratur hvordan skillet mellom høflighetsformen og vennskapsformen skiller mellom formelt vennskap og kjærlighet. Det er også åpent for alle som leser russisk litteratur i original, da endringer i personers vennskapsforhold kommer til uttrykk i hvordan den andre personen tiltales. Siden verbene også konjugeres etter subjektsformen (eller man bøyer verbet etter hvem som utfører handlingen, slik det også er i latinske språk som fransk, spansk og italiensk) kan man ikke vri seg unna med å utelate pronomenet. På norsk blir det kunstig nå med De, og på engelsk eksisterer ikke formen i det hele tatt. Pusjkin er en god del år før de store russiske romanforfatterne, da han skrev dette diktet, i 1825, ble det ennå ikke skrevet romaner. Men høflighetsformene var så absolutt til stede.

Russiske skolebarn er satt til å pugge dette diktet, og russiskspråklige med utdannelse vil kunne sitere det ordrett. De tar vare på sine poeter og på sine store dikt i det store landet i øst, slik blir også språket lært inn og bevart som det blir brukt best.

Utgaven jeg trykker limer jeg inn fra russisk Vikiteka.

 

Ты и вы

Пустое вы сердечным ты
Она, обмолвясь, заменила
И все счастливые мечты
В душе влюблённой возбудила.
Пред ней задумчиво стою,
Свести очей с неё нет силы;
И говорю ей: как вы милы!
И мыслю: как тебя люблю!

Du og De

Pustoje vy serdetsjnym ty
Ona obmoljas, zamenila
I vsje stsjastlivyje metsjty
V dusje vliubljonnoj vozbudila.
Pred nej zadumtsjivo stoio,
Svesti otsjej njejo njet sily;
I govorju ej: kak vy mily!
I mysliu: kak tebja liubliu!

Min oversettelse og gjendiktning

Ты и вы

Tomme De med hjertelige du
Erstattet hun i en forsnakkelse
Og alle lykkelige drømmer
vekket hun i min forelskede sjel.
Foran henne står jeg tankefull,
Å ta øynene fra henne er ikke i min makt;
Og sier til henne: hvor De er søt!
Og tenker: hvor jeg elsker Deg!

Du og De

Plutselig sa hun du for De
En forsnakkelse, som var nok
Til at jeg i min sjel ble lykkelig
Og alle drømmer i den vekket opp.
Foran henne står jeg tankefullt der ,
Krefter til å se bort har ikke jeg;
Og sier til henne: hvor skjønn De er!
Og tenker stille: hvor jeg elsker deg!

 

 

Kommentarer til språket og oversettelsen

I oversettelsen har jeg omskrevet litt og endret rekkefølgen på noe for å gjøre det forståelig på norsk. I gjendiktningen har jeg tatt bort og lagt til for at det skal fungere som et dikt. Med det har min stil blitt vel så synlig som Pusjkins, noe leseren nok må leve med. Med å gjøre det på den måten får jeg i det minste flere gjendiktninger ferdige, og forhåpentligvis kan det gjøre flere interesserte i disse diktene og kanskje åpne en ny verden for noen.

Ordet Пустой (pustoj) kan i tillegg til «tom» også bety «lettsindig» eller «ubetydelig», som man ser av glosene under. обмолвясь (omolvjas) er gerundium (adverbialpartisipp) av обмолвиться, som betyr «å forsnakke seg». Det er altså en slags «forsnakkende seg» erstattet hun De med Du (заменила betyr «erstatte»). En slik måte å formulere seg på er unaturlig på norsk. Vi omskriver med substantivisering, og så en preposisjon (å forsnakke (seg) -> en forsnakkelse, og så «i forsnakkelsen»). Ordene В душе влюблённой (v dusje vliubljonnoj) hører sammen, preposisjonen В (i) styrer lokativ, og душе влюблённой er lokativsformer for душа влюблённая.

Ellers skulle det ved hjelp av glosene under være ganske greit å finne ut av hva de ulike ordene betyr, og hvordan jeg har tenkt i mine oversettelser. силы betyr krefter, det står i genitiv, siden нет (njet) er nekting (russisk bruker genitiv ved nekting), så her har jeg omskrevet litt. Som man ser av glosene betyr Свести mye forskjellig, det meste i betydningen  ta med seg noe et sted, som oftest ned eller bort. Det skulle være greit å oversette med «å ta øynene bort», eller «se vekk», som jeg har valgt i gjendiktningen. Originalen har imidlertid det poetiske ordet очей (otsjej) for «øyne». Det vanlige ordet for øye og øyne er глас (glas) og гласа (glasa).

Gloser

Fra kunnskapsforlagets store blå russisk-norsk ordbok.

Пустое -> Пустой 1. tom; folketom, mennesketom; hul; ledig; fri- 2. lettsindig; tom; overflatisk 3. tom, løs; nytteløs, bortkastet; tom, innholdsløs 4. ubetydelig, bagatellmessig

сердечным -> сердечный 1. (относящийся к сердцу) hjerte-; сердечная мышца; сердечный припадок  2. (добрый, отзывчивый) varmhjertet, hjertelige 3. (любовый) kjærlighets-; сердечная драма

обмолвясь -> обмолвиться 1. (оговориться) forsnakke seg 2. (приговориться) forsnakke seg, nevne i forbigående

заменила -> заменить 1. (кем-л, чем-л) erstatte 2. (занять место; стать равноценным) erstatte; vikariere for 3. (сменить) avløse

влюблённой-> влюблить gjøre {få} noen forelsket i seg: fordreie hodet på

задумчиво -> задумчивый tankefull, ettertenksom

Свести II (1) 1. føre ned; leie ned; hjelpe ned; føre vekk 2. bringe, føre, leie; hjelpe 3. (вывести, устранить) fjerne; få bort; ~ пятно  4. hogge ut 5. redusere til, bringe ned til

очей -> око <мн очи> поэт. øye, øyne

Kommentarer til diktet

Jeg kjenner jeg er direkte innhabil når det kommer til russiske dikt, og særlig til Pusjkin. Jeg kommer på gråten ved slutten, enda så enkelt det er, og enda så i farten det kanskje er skrevet. Det har en veldig gjenklang i meg, disse russiske følelsene, og alt som ligger bak dem og i dem.

Jeg blir også slått av hvor økonomisk, rikt og poetisk det russiske språket er. Det er ikke mulig å få inn alle meningene og alle assosisasjonene på norsk, uten å bruke en mengde ord. I mine oversettelser er ord overflødige, de kan tas bort, setningene kan omformuleres. I originalen er hvert ord nødvendig.

Det begynner veldig forsiktig, Пустое вы сердечным ты, det tomme De for det hjertelige Du. сердечным er satt i dativ, det vil si at det er dit det går. Så er det «hun erstattet», med «i en forsnakkelse» eller «forsnakkende seg» (обмолвясь) i mellom. Deretter er det som om alt åpner seg, denne enkle forsnakkelsen setter i gang er rikdom av følelelser og drømmer i jeg-personen. «Og alle lykkelige drømmer i den forelskede sjelen ble vekket hun» er den direkte oversettelsen. Verbet возбудила står i fortid, og da indikerer russiske verb kjønnet og tallet (entall eller flertall) på den som utfører handlingen.

Russerne har ofte dette med at mannspersonen står tankefull eller på annen måte foran kvinnen han elsker. Også Lermontov skildrer denne situasjonen i diktet Til A. O. Smirnova. Der er det imidlertid slik at han foran henne ikke får til å gjøre det han tenker når hun ikke er der. Hos Pusjkin er det forskjellen mellom hva han sier og gjør, og hva han tenker, som er poenget.

Det er en dobbeltbetydning til slutt, med at han elsker Deg, som kan bety ordet deg i plassen for Dem, altså at de er venner og dus, men det kan også bety at han elsker henne, altså personen.

Kanskje er det dette med at man står foran en mulighet man ønsker å gripe, men ikke helt vet hvordan å få det til, eller ikke klarer å overvinne følelsene til å få gjort det man vet man må, kanskje er det dette som griper meg så veldig. Kanskje er det det at jeg alltid leser og tolker russiske dikt som om følelsene der er helt troverdige og ekte. Det er ingen ironi, ingen forsøk på å være kul, det er mennesker med sterke følelser, og som strever med å få utløp for dem og få dem tilfredsstilt. Akkurat dette diktet slutter kanskje optimistisk, det er opp til leseren. Kanskje er tanken om at han elsker henne det som skal til for å innlede et forhold, for at det skal bli til henne. Og kanskje er forsnakkelsen hennes «en forsnakkelse» i hermetegn, en invitasjon til at også hun er interessert i noe mer.

I alle fall er det et nydelig dikt som har overlevd snart tohundre år, og er godt kjent av millioner av mennesker. Eller som det heter her på bloggen: Helt grei poesi!

 

Det siste møtes sang, av Anna Andrejevna Akhmatova

I dag skal jeg presentere et dikt av poeten Marina Ivanovna Tsvetajeva omtalte som «gråtens muse» (Муза плача – musa pltatsja). Det er Anna Andrejevna Akhmatova (1889 – 1966), den kvinnelige Pusjkin. Akhmatova er tender i språket, hun får det til å se lett ut, men man gisper av stemningen og følelsene som kommer ut av de enkle observasjonene og nøkterne formuleringene. Men hun lever i en helt annen tid enn Pusjkin. Han fikk boltre seg i den russiske romantikken, der de store, sterke følelser skulle kontrolleres i ganske strenge lyriske former. Det er geni og orden, på en måte. Akhmatova er i modernismen, da verden på noen måter går ut i kaos. Det er en verden der Gud ikke lenger trenger finnes som en guddommelig garanti for orden og mening. Det er også en tid der menneskeheten for første gang opplever at fremtiden vil være vesensforskjellig fra fortiden, at teknologiutviklingen radikalt endrer måten å leve på.

Omkalfatringene i virkeligheten gir seg også utslag i omkalfatringer i kunsten. Den blir veldig ekseperimentell, det utvikler seg mange forskjellige retninger. Målet er ikke egentlig noe orden i kaoset, men å gi uttrykk for kaoset, gjennom kunsten. De strenge former i lyrikken blir forlatt. Man blir dristigere i billedbruken, det er ikke engang sikkert alt er ment å bli helt forstått, man kan jo ikke godt si man forstår verden. Det er også ganske abstrakte målsetninger de har, noen av symbolistene, der det meste av det de skriver om skal være symbol på noe annet. Akhmatova tilhørte den gruppe poeter som reagerte på symbolistenes avanserte billedbruk. De fikk navnet akmeistene, og hadde som mål at lyrikken heller skulle forsøke å nærme seg den sansbare virkeligheten, og ikke som symbolistene, fjerne seg fra den. Det er dette som gjør at Akhmatovas lyrikk ser enkel ut, sammenlignet med for eksempel Aleksander Blok og Andrej Belyj. Her snakker jeg selvsagt om å være enkel å lese, lyrikk som den til Akhmatova er veldig, veldig vanskelig å skrive. Jeg kjenner ingen andre som klarte det som henne, så tilbakeholdent, og likevel så sterkt.

Vi må også ha med litt om hennes utrolige, urolige liv. Hun var født i 1889, det vil si at hun var i 20-årene mens første verdenskrig rullet. Da kommunistene hadde overtatt makten i Russland, og borgerkrigen satte i gang, var hun 30. Hun var på vei mot 40 da Stalin kom til makten, og hun var litt over 50 da andre verdenskrig startet i Sovjetunionen. Det var urolige tider hele livet. På begynnelsen av 1900-tallet hadde Russland en av sine mest blomstrende, kunstneriske perioder. Sjelden har det spiret og grodd i så mange retninger, sjelden har kunstscenen der borte vært så levende. Men det ble hardt og brutalt knust da kommunistene kom til makten. Det går ikke an å si det på annen måte. Plutselig skulle kunsten tjene staten. Og det var til og med staten som skulle definere hva slags form kunsten skulle ha. Hovedsaken var at den skulle være enkel å forstå. Ingen flere eksperimenter, ingen vanskelige ord og metaforer. Styrke og kraft, rett frem. Betongkunst.

For Akhmatova og hennes omgangskrets var dette uutholdelig. Stort sett var all publisering av hennes dikt forbudt i hennes levetid. Hun livnærte seg av oversettelser. Det var ikke alle det gikk så bra med. Hennes to ektemenn ble begge arrestert, den ene (som da var hennes eks-mann) arrestert og skutt i 1921, den andre i 1938. Han døde senere i konsentrasjonsleire. Også hennes eneste sønn ble arrestert, og sendt i arbeidsleir. Det samme gjaldt flere av hennes nære venner og støttespillere. Hun hadde god grunn til å frykte for sitt eget liv også, i Stalinårene.

Diktet jeg poster i dag er skrevet før alt dette. Det er nydelig, i all sin tilbakeholdenhet. Det er en sang om et siste møte. Men her er ikke godt å si om det skjer noe møte i det hele tatt.

ПЕСНЯ ПОСЛЕДНЕЙ ВСТРЕЧИ

Так беспомощно грудь холодела,
Но шаги мои были легки.
Я на правую руку надела
Перчатку с левой руки.

Показалось, что много ступеней,
А я знала – их только три!
Между кленов шепот осенний
Попросил: «Со мною умри!

Я обманут моей унылой
Переменчивой, злой судьбой».
Я ответила: «Милый, милый –
И я тоже. Умру с тобой!»

Это песня последней встречи.
Я взглянула на темный дом.
Только в спальне горели свечи
Равнодушно-желтым огнем.

Pesnja poslednej vstretsji

Tak bespomosjtsjno grud holodela
No sjagi moi byli legki
Ja na pravuiu ruku nadela
Pertsjatku s levoj ruki.

Pokazalos, sjto mnogo stupenej
A ja snala – ikh tolko tri!
Mezjdu kljonov sjopot osennij
Poprosil: «So mnoiu umri!»

Ja obmanut moej unyloj
Perementsjivoj, sloj sudboj
Ja otvetila: «Milyj, miljyj –
I ja tozje. Umru s toboj!»

Eto pesnja poslednej vstretsji.
Ja vzgljanula na temnyj dom.
Tolko v spalnje goreli svetsji
Ravnodusjno-zjoltym ognjom.

Вечер, 1912

Min oversettelse og gjendiktning

Sangen til det siste møtet

Så hjelpeløst kaldt ble brystet,
Men mine skritt var lette.
Jeg har lagt over høyre hånd
Hansken fra min venstre.

Det syntes å være mange trappetrinn,
Men jeg visste det var bare tre av dem!
Mellom lønnetrærne høstens hvisking
Tilbød: «Dø med meg!

Bedratt av min motløse
Foranderlige, onde skjebne».
Svarte jeg: «Elskede, elskede –
Og jeg også. Dør med deg!»

Det er sangen til det siste møtet.
Jeg kastet et blikk på det mørke huset.
Bare på soverommet brant det lys
Likegyldig-medgul flamme.

Det siste møtets sang

Så hjelpeløst kjølnet brystet av,
Men skrittene mine var lette.
Jeg over til høyre hånd hansken la
Som hadde vært på min venstre.

Det så ut til å være mange trinn,
Men jeg visste det bare var tre!
Lønnetrær hvisket høsten inn
Tilbød: «Med meg, dø med!»

Snytt av mitt triste være
Onde skjebnes skiftende vei.
Jeg svarte: «Kjære, kjære –
Og jeg òg. Dør med deg!»

Det er det siste møtets sang.
Jeg så opp på det mørke hus.
Bare på kammerset brant
Med gult, likegyldig lys.

Fra Kveld, 1912

Ekstra kommentar til innlegget

Jeg har bearbeidet posten og oversettelsen nå i slutten av mai 2018, og endret måten å lese og forstå diktet på. Det er noen viktige detaljer som ikke kom med i sånn jeg omtalte diktet først. Til å begynne med er hun på vei ned trappen, og ikke opp, sånn at hun er på vei bort fra det siste møtet, og ikke til det. Videre er det høsten som ber at hun må dø med seg, noe jeg ikke presiserte i bruken av verbet попросил (poprosil – be, by). Til slutt er det lys i flertall, горели свечи, noe jeg presiserte i forklaringen, men ikke hadde med i oversettelsen. Forklaringen min om hva den siste strofen betydde, og med det tolkningen av hele diktet, var også litt ufullstendig. Det at det brenner lys på soverommet, betyr at han fortsatt er våken, og at hun ennå bryr seg nok til å se at han er det og ta det med i diktet.

Gjendiktningen blir aldri helt god for russiske dikt, og den blir sjelden helt ferdig, men jeg har sett litt på den også, og endret litt.

I tillegg til små og større endringer i oversettelsen og omtalen, er det lagt til en gloseliste, og formatet er endret til sånn postene skal se ut nå om dagen.

30. mai, 2018.

Kommentar til oversettelsen

Allerede i tittelen er det et par, små vanskeligheter. Песня er sang, последный встреча «det siste møte» er satt i genitiv, så det blir «Det siste møtes sang» eller «Sangen til et siste møte». Smak og behag. Jeg ser også at min utmerkede kilde til russisk kultur og folklore, Russian Context (E. M. Boyle, G. Gerhardt (redaktører), 1997) oversetter tittelen til Song of the last tryst, som er «Sangen til det siste stevnemøtet». Jeg ser min store ordbok ikke har åpning for noe sånt i de fem betydningene de legger til ordet (встреч), så jeg lar det være.

Adjektivet Холодный er kald, det avledete verbet холодеть blir ikke så mye brukt, men betyr «å bli kald». Шёпот er hvisking,

Клён er lønnetre, her satt i genitiv flertall, styrt av preposisjonen foran (между – mellom). Попросил er fortid av попросить, som er perfektiven til просить, «be om noe». Jeg mener den perfektive varianten i dette tilfellet ofte blir brukt i høflig og formell tiltale, som når man ber om å få snakke med en offisiell person på telefonen. Så jeg legger inn adjektivet «høflig» i oversettelsen.

Обманут er kortform av adjektivet обманутый «bedradd». Kortformen av adjektivet blir på russisk brukt predikativt, altså om noe som er noe (kjolen er rød), mens langformen blir brukt attributivt, altså noe som blir direkte knyttet til substantivet (en rød kjole). Man blir bedradd av noe, og da skal det som følger stå i genitiv. Det er en serie adjektiv – унылый som «mismodig, trist», переменчивый (av перемена – forandring) er «fordanderlig, ustadig, omskiftelig» og til sist злой, som er «ond» – og substantivet судьба, «skjebne». Милый kan være to ganske forskjellige ting, enten «kjæreste, elskede» eller «søt, hyggelig, grei, kjekk; snill, elskverdig; kjær». Jeg oversetter med hver av de to første i oversettelsen og gjendiktningen.

Det er noen finesser i den siste strofen. Det er sangen til det siste møtet. den som nå har vært. Hun kaster et blikk opp å soverommet, opp på kammerset, der det brenner lys med likegyldig, gul flamme.

Равнодушно-желтым er en liten nøtt til slutt. Det er en sammenbinding som ikke blir ofte brukt, lik sånn som vår «likegyldig-gult», som jeg har brukt. Slik løste jeg den nøtten. Свечи, «lys», står i flertall, så det er altså flere lys som brenner likegyldig-gule».

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordet er satt i fet skrift.

беспомощно – adverb -> беспо́мощный 1. hjelpeløs, bortkommen, ubehjelpelig 2. hjelpeløs, ubehjelpelig; ubehjelpsom
холодела – fortid, hunkjønn -> холоде́ть 1. (становиться холодным) bli kald 2. (от страха и т.п.) fryse
надела – fortid, hunkjønn -> наде́ть ta på (seg)
перчатку – akkusativ -> перча́тка hanske, vante

ступеней – genitiv flertall -> ступе́нь trinn, trappetrinn
кленов – genitiv flertall -> клён lønn, lønnetre
попросил -> проси́ть be, by

обманут – kortform -> обма́нутый bedradd, lurt, snytt
унылой – genitiv entall -> уны́лый 1. mismodig, motløs, trist, mistrøstig, stusselig 2. trist, stusselig, kjedelig
переменчивой – genitiv entall -> переме́нчивый foranderlig, ustadig, omskiftelig; skiftende

взглянула – взгляну́ть однокр. kaste et blikk på, se på

Kommentar til diktet

Det var en glede å oversette første strofe. Det er sånn som dette jeg synes dikt skal skrives. Det er poesi som stopper verden. Ord, som krever å bety veldig mye, men som er helt enkle og betegner helt dagligdagse ting. Det er også flott når situasjonen betyr mye mer for det lyriske jeg i diktet, enn det gjør for leseren. Som om det er en ekstra hemmelighet, der. Et triks mellom forfatter, det lyriske jeg, og leser. Hva er det med dette at brystet er hjelpeløst kaldt, mens skrittene er lette? Og hvorfor detaljen om at den venstre hanske er lagt over høyre hånd, en detalj som tar plassen til halve strofen?

Kaldt bryst er lite følelser, lette skritt tilsier at personen ikke gruer seg, selv om det venter et møte der det nok burde vært følelser. Den overdrevne detaljen om hanskene indikerer også at personen er distansert, kjølig og analytisk. I et reelt sinnsopprør legger man ikke merke til sånne detaljer, om man gjennomfører dem.

Så følger disse trappetrinnene, som det forekommer jeg-personen å være så mange av, men så er det bare tre. Det indikerer at det er lang vei allikevel, det er kanskje ikke så enkelt. Det er noe diffust her, som man også ofte finner hos Obstfelder.

Herfra slutter på en måte møtet som skal finne sted i huset, det er nå høsten som overtar. I lønnetrærne høres høstens hvisking, klart farget av jeg-personens fantasi, at nå skal hun dø, sammen med «meg». Hvem denne «meg» er, kan også være mange. Det kan være høsten, det kan være høstbladene, eller det kan være den hun skal møte i huset. Jeg får det best til å være høsten, men synes ikke dette diktet skal leses så konkret. Det holder at jeg-personen hører hviskingen, der hun står, foran dette møtet, som hun har et kjølnet bryst i forhold til.

Deretter har vi den sterkt stemningsskapende tredjestrofen, den enste der jeg-personen sier noe om seg selv. Det er tre adjektiv, mismodig, skiftende og ond, og de blir satt sammen med skjebnen. Det er ikke noe positivt, det er ikke noe lystig liv. Så hun bestemmer seg for å dø med høsten, eller med den hun tiltaler som Милый (Milyj), «kjæreste, elskede». Det kan derfor være et uttrykk for nølen, det som skjer i den første strofen. Vi har at handlingen bremser veldig opp, der hun kommer mot trappen, og stopper, for å høre på høstens hvisking i lønnetrærne.

Det er svært trist, svært vondt, det som skjer til slutt. Vi har jo ikke fått særlig mye informasjon, vi kan ikke vite hva det er. Men vi kan mer enn anta at dette ikke er noe godt. Det blir ikke noe møte. Vinden i trærne er det siste møtes sang. De tre trinnene er så lange som de syntes, de er uoverstigelige, det blir ikke møte. Og inne i huset er det bare på soverommet det lyser, likegyldig og gult. Altså selv ikke lyset har noe optimistisk å tilby.

Jeg går alene ut på veien, av Mikhail Lermontov

Det berømte diktet med åpningslinjene Выхожу один я на дорогу (Vykhozju odin ja na dorogu – Jeg går alene ut på veien) skrev Lermontov i mai/juni 1841. I juli samme år blir han skutt og drept i en duell. Duellen kunne vært unngått, det var en trette mellom Lermontov og major Martynov, hvor Lermontov fornærmet Martynov i damers nærvær, og Martynov utfordret ham til duell. Lermontov stilte opp, og ble skutt, 15. juli, 1841. Jeg tenker at slike dueller grenser mot selvmord, men det er ikke noe i forskningslitteraturen jeg vet om, som gir dekning for en slik påstand. I alle fall er sinnsstemningen i dette diktet passende for en som går med en dødslengsel.

Michail Lermontov (1814 – 1841) er i det hele tatt en fascinerende skikkelse. Fra før har jeg av ham postet diktet Парус (Parus – Seilet), og И скучно и грусно (både kjedelig og trist), siden har jeg postet mange flere. Det første diktet av dem skrev han i 1832, uforskammet i en alder av bare 18 år. Det er et av de mest kjente diktene i russisk litteratur, praktisk talt alle som kan russisk kjenner det. Jeg kjenner ingen andre eksempler på noen som skriver en tekst som 18 åring, og så blir denne en del av landets kulturarv. Desto mer bemerkelsesverdig er det at dette gjelder en såpass rik kulturarv som den russiske. Diktet har da også en modenhet som savner sidestykke, for en poet i denne alderen.

Da Lermontov dør i 1841, er han bare 27 år gammel. I populærkulturen er det noe spesielt med den alderen. Bemerkelsesverdig mange artister og kunstnere ender sitt liv akkurat så gamle. I vår tid er det overdose, ulykker og selvmord som er årsaken, men som for Lermontov, er overdoser og visse typer ulykker av en slik art at det minner om selvmord. Lermontov har trekk ved seg som gjør at han kan minne litt om artister og kjendiser, han var en slags kjendis for sin tid, vakker, delvis omsvermet, ganske kjent og populær i visse kretser, en som levde livet ganske intenst og hadde noen ekstraordinære talenter. Det er fristende å snakke om «dragning mot tragedien», særlig når vi vet hvordan Lermontovs liv endte, men det er også veldig, veldig synlig i tekstene hans at han hadde denne dragningen.

 

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om poeten i denne omgang, og heller gå rett på diktet. Lermontov har en fascinerende livshistorie, og jeg ser jeg skriver drypp av den hver gang jeg poster et dikt av ham. For dette diktet er det ikke nødvendig å si så mye mer, tror jeg. Lermontov var i eksil, i Kaukasus, delvis for å ha skrevet et dikt som er støttende til Pusjkin, og kritisk til tsaren, etter at denne store dikteren også ble sendt i eksil, og døde i duell. De har det med å kvitte seg med sine talenter, russerne, men det er en annen historie. Dette er historien om Lermontov, og hvordan han på slutten av sitt unge liv, går med et mismot som ikke skulle høre alderen til.

Выхожу один я на дорогу

Выхожу один я на дорогу;
Сквозь туман кремнистый путь блестит;
Ночь тиха. Пустыня внемлет богу,
И звезда с звездою говорит.

В небесах торжественно и чудно!
Спит земля в сияньи голубом…
Что же мне так больно и так трудно?
Жду ль чего? жалею ли о чём?

Уж не жду от жизни ничего я,
И не жаль мне прошлого ничуть;
Я ищу свободы и покоя!
Я б хотел забыться и заснуть!

Но не тем холодным сном могилы…
Я б желал навеки так заснуть,
Чтоб в груди дремали жизни силы,
Чтоб дыша вздымалась тихо грудь;

Чтоб всю ночь, весь день мой слух лелея,
Про любовь мне сладкий голос пел,
Надо мной чтоб вечно зеленея
Тёмный дуб склонялся и шумел.

1841 (publisert 1843)

Vykhozju odin ja na dorogu

Vykhozju odin ja na dorogu;
Skvoz tuman kremnistyj put blestit;
Notsj tikha. Pustynja vnemlet bogu,
I zvezda s zvezdoiu govorit.

V nebesakh torsjestvenno i tsjudno!
Spit zemlja v sijanyj golubom…
Sjto zje mnje tak bolno i tak trudno?
Zjdu l tsjevo? zjaleiu li o tsjom?

Uzj ne zjdu ot zjisni nitsjevo ja,
I ne zjal mnje prosjlovo nitsjut;
J isju svobody i pokoa!
Ja b khotel zabytsja i zasnut!

No ne tem kholdnym snom mogily…
Ja b zjelal naveki tak zasnut,
Sjtob v grudi dremali zjizni sily,
Sjtob dysja vzdymalas tikho grud;

Sjtob vsjiu notsj, ves djen moj slukh leleja,
Pro liubov mnje sladki golos pel,
Nado mnoj sjtob vetsjno zeleneja
Tomnyj dub sklonjalsja i sjumel.

1841

Min oversettelse

Jeg går alene ut på veien

Jeg går alene ut på veien;
I tåken glinser den steinet;
Natten er stille. Tomheten lytter til Gud,
Og stjerner snakker med stjerner.

Himmelen er så høytidelig og underlig!
Jorden sover i et blått skinn…
Hva er det som er så vondt og vanskelig for meg?
Venter jeg vel noe? Ønsker jeg noe?

Allerede venter jeg ingenting av livet
Og jeg har slett ikke noe å beklage i fortiden;
Jeg søker frihet og ro!
Jeg skulle ønske jeg glemte meg selv og sovnet!

Men ikke med gravens kalde søvn…
Jeg skulle ønske jeg kunne sovne slik for evig,
Slik at i brystet slumret livets krefter,
Slik at pustende hevet seg stille brystet;

Slik at dag og natt kjælte min hørsel (med meg),
Om kjærligheten sang meg en søt stemme,
Det trengs med meg for alltid å bli grønnere
En mørk eik bøyde seg og bråkte.

1841

Kommentar til oversettelsen og språket

Selv om diktet ikke er så vanskelig å forstå, er det ganske vanskelig å få det oversatt. Kommentarene her er ganske utfyllende, for dem som er interesserte i hvordan det er gjort. Diktet pleier å bli introdusert tidlig til dem som er interessert i å lære seg russisk, og det står i det gamle læreverket Соседы (Sosedy – Naboer), så litt nøyere forklaring skulle kunne være på sin plass.

Det er en god del vanskeligheter i oversettelsen av den første strofen, selv om den ikke er noe spesielt vankselig å forstå. Den første vanskeligheten ligger i oversettelsen av дорога (dorogu – vei) og путь (put – vei). Begge ordene betyr vei, men det går ikke å oversette med samme ord sånn i to linjer rett etter hverandre, og der originalen bruker forskjellige ord. Det ene ordet har også et adjektiv knyttet til det, кремнистый (kremnistyj – steinete), sånn at det blir «gjennom tåken gnistrer den steinete veien». Men når første linje er «Jeg går alene ut på veien», må den skrives om. Verbet Выхожу (vykhozju – jeg går ut) oversettes godt med «jeg går ut», og veien er satt i akkusativ, så det er å gå ut på veien, ikke å gå på den i første linje. Jeg har oversatt Сквозь (skvoz – gjennom) med i tåken, selv om det egentlig står «gjennom tåken». I linje 3 står det Пустыня внемлет богу (pustynja vnemlet bogu – tomheten lytter til gud), Пустыня er i nominativ, og subjekt i setdningen, богу er i dativ, vanligvis forbeholdt indirekte objekt. På norsk omskrives det gjerne med en preposisjon, til Gud, eller for Gud. Så er det den vakre, uoversettlige slutten, der den ene stjernen snakker med den andre. I læreverket Соседы (Sosedy – Naboer) er linjen oversatt upoetisk «Og stjernene snakker med hverandre», mens i originalen står den ene stjernen i nominativ, den andre i instrumentalis. På den måten får russisk en poetisk, økonomisk og vakker variant av det som på norsk blir ganske platt: Og stjerne snakker med stjerne. På toppen får russisk verbet til slutt, så det blir «Og stjerne med stjerne snakker». Når dette i tillegg rimer med andrelinjen, блестит (= ca. lyse, eller gnistre), så får det en effekt diktet ikke er i nærheten av å få i noen mulige oversettelser på norsk. Jeg skal renskrive dette avsnittet, men prioriterer å gjøre meg ferdig med resten av diktet først.

Russerne bruker ofte himlene i flertall. Jeg oversetter den litt fritt. Den ordrette oversettelsen av første linje i strofe to er I himlene (er det) høytidelig og underlig. Det blå skinnet jorden sover i er nattemørket, eller kanskje kveldsmørket. Det kan jo også hende russerne som oss har lyse netter. I hvert fall blir dette underbare i de to første linjene satt i veldig kontrast med hvordan jeg-personen som observerer har det inni seg. Effekten er kraftfull, her er så vakkert, hvorfor har jeg det så vondt? Begge de to siste linjene gjør bruk av såkalte partikler, småord som ikke egentlig lar seg oversette, men som vi har tilsvarende på norsk med jo, da, vel, nå og kanskje en del andre. Det er ord som ikke har noen selvstendig betydning, men som sier noe om hvordan den som sier setningen forholder seg til innholdet i den. Det står Что же мне, Жду ль og жалею ли, partiklene er же, ль og ли, den første og siste partikkelen har jeg ignorert i oversetelsen, den siste har jeg løst med å ta med norske vel», venter jeg vel noe? Den samme «vel» kunne blitt brukt i de to andre tilfellene også, men da synes jeg språket ville blitt oppstyltet. Meningen i det jeg har skrevet i oversettelsen og det som står i originalen er ganske tett på hverandre. For de som lærer seg russisk eller er interessert i språket, kan man legge merke til genivbruken etter verb som uttrykker ønsker og forventninger, Жду ль чего (zjdu l tsjevo – eg. venter jeg hva, med hva i genitiv). Det står også direkte oversatt ønsker jeg om noe, eller kanskje har jeg ønsker om noe, verbet желаю (zjelaio – ønsker) er satt i presen, men objektet som ønskes står som preposisjonsuttrykk о чём (o tsjom – om noe). Så det kan diskuteres hvordan det best kan oversettes.

Tredje strofe begynner med litt omstokking av setningsstrukturen. Subjektet я (ja – jeg) er satt til slutt, slik at det blir allerede venter (jeg) fra livet ingenting jeg. Siden person og tall er underforstått i kojungasjonen av verb i presens på russisk, slik det er på fransk og spansk og de latinske språkene, så er jeg-en til slutt en understreking, en slags dobbel forsterkning. Kanskje får jeg frem noe av den samme effekten på norsk, ved å legge til et ekstra jeg til slutt, slik jeg har gjort i gjendiktningen. Setning 2 volder litt hodebry, прошлого (prosjlovo – fortiden) er satt i genitiv, og jeg tror det da skal leses «av/fra fortiden». Videre har жаль мне (zjal mnje – «synd til/for meg») pronomenet i dativ, det er den vendingen russerne bruker når de synes synd på noen, altså best oversatt med den norske subjektsformen, jeg. Det lille ordet жаль (zjal) har ingen enkel, direkte norsk oversettelse, det står bare eksempel på bruken i ordboken, men мне жаль (mnje zjal) er en fast vending, og betyr noe i retning av «jeg synes (det er) synd (på)…» eller «jeg beklager». Til slutt i denne linjen står adverbet ничуть (nitsjut – slett ikke), satt sammen av ни (ni – ikke) og чуть (tsjut – litt, lite). Linjen og setningen har ikke på russisk noe verb, så når verbet skal legges til på norsk, må man også bestemme verbtiden. Valget står mellom «har ikke noe i fortiden å beklage» eller «beklager ikke noe i fortiden», og jeg kan ikke si at det ene er mer riktig enn det andre. I linje 3 er et nytt eksempel på at verb som uttrykker ønsker og forventinger styrer genitiv på russisk, slik at substantivene свободы (svobody – svobody) og покоя (pokoja – ro) er satt opp i genitivsformen. Linje 4 har et eksempel på russisk kondisjonalis, tilsvarende norsk «jeg skulle ønske jeg var…» Dette er standardformuleringen for russisk Я б хотел, eller Я хотел бы. Verbet skal så i fortid, det gjelder i de fleste språk, i hvert fall de i vår slekt, og det gjelder både på norsk og på russisk. Det russiske ordet for å glemme er satt i refleksiv, og i gloselisten er satt opp noen spennende alternativer for hva dette kan bety. Igjen ser vi hvor vanskelig det er å oversette Lermontov, og hvor mye vi utelater når vi velger én av mange betydninger å oversette med. Opphavet for det russiske ordet å glemme er за-  (za – bak, bakenfor) og быть (byt – være), sånn at det blir «bak å være».  I oversettelsen har jeg valgt de norske ordene som er tettest på det russiske, забываться – å glemme, men meningen, bruken og assosisasjonene av disse ordene er ganske forskjellig på norsk og russisk, så oversettelsen sier her ikke det samme som originalen.

Strofe 4 begynner med en lang frase i instrumental, тем холодным сном (tem kholodnym snom – (med) den kalde søvn), fulgt av et substantiv i genitiv, могилы (mogily – grav(ens)). Jeg stokker om på ordene, og setter graven først, for å få genitiven inn der, «gravens kalde søvn». навеки (naveki) og навек (navek) betyr «for alltid», og vendingen Я б желал (ja b zjelal) eller Я б хотел (ja b khotel) er standard for «jeg skulle ønske». Verbet заснуть (zasnut) betyr å sovne, elegant satt sammen av forstavelsen за- (za- – at noe setter i gang, begynner) og снуть (snut – sove), slik mange, mange russiske verb er konstruert. Linje to skulle dermed bli at han skulle ønske å sovne slik (так – tak)  for evig. Чтоб(ы) (sjtob(y) – for å, slik at) blir kanskje best oversatt med engelsk, in order to, det er ordet man bruker for å binde sammen leddsetninger der man gjør en ting, og hvorfor man gjør det. Дремать (dremat) er å blunde, halvsove, døse, dorme og sånt noe, det som skal dorme er livets krefter (жизни силы – zjizni sily), i flertall, og stedet de skal gjøre det er i brystet (в груди – v grudi). Дыша (dysja) er gerundium eller adverbialpartisipp av дышать (dysjat – å puste, ånde), det nærmeste vi kommer på norsk er «pustende», men setningen må av og til omskrives for å gjøre verbet aktivt. Her, i diktet, går det imidlertid fint: det er brystet som hever seg stille pustende. Så det er slik at han skulle ønske han kunne sovne, for evig, slik at livskreftene fikk hvile i brystet hans, og brystet fikk heve seg stille i rolig pust. Siden dette er et ønske han har, indikerer han nok at de veldige livskreftene han har, er noe som plager ham, og at pusten hans går urolig og anstrengt. Ønsket henger sammen med avslutningen av strofe 3, der han ønsker å glemme seg selv og sovne, og med starten på strofe 4, der det er tatt med en linje om at det ikke er med gravens kalde søvn. Slik jeg leser det, er det at han ønsker denne roen og søvnen, men han vil også si at han ikke ønsker døden og graven. Dette er dog litt motsetningsfylt, i og med at det som ellers står minner en del om en dødslengsel, og at han kort etter møter døden på en måte som kunne vært unngått.

Strofe 5 har et verb i gerundium igjen, лелея (leleja – «kjælende for», «pleiende», «nærende»), dette er enda litt vanskeligere enn det forrige, siden det er et tranisivt verb, og «objektet» (det subjektet kjæler for) står i linjen under. Med det er ikke noe ordentlig objekt, for det starter med en preposisjon, про (pro – om). Og den linjen er klar: Om kjærligheten sang meg en søt stemme. Jeg har modifisert linje 1 ganske grovt for å få noe som i det hele tatt er mulig på norsk. Jeg har satt verbet i aktiv fortid, «kjælte», og jeg har lagt til et «med meg» som ikke står i originalen (derfor har jeg satt det i parentes). Всю ночь, весь день (vsiu notsj, ves djen) er direkte oversatt «hele natten, hele dagen», formen er forskjellig fordi ночь (notsj – natt) er hunkjønn, день (djen – dag) er hankjønn. Dette er vanlig akkusativ. Мой слух er hørselen min. Merk at зеленея (zeleneja – «grønnende, blivende grønn») ikke er adjektivet grønn, men gerundium av verbet зеленеть (zelenet – å grønnes, bli grønn). Мной (mnoj – «med meg») er instrumentalformen av 1. person entall, mens standard for verbet надо (nado – trenge) er dativformen, мне (mnje – «til/for meg»). Igjen skal Чтоб(ы) (sjtob(y) – for å, slik at) binde sammen en handling og en begrunnelse, her er den foranstilt – «for evig å grønnes» (чтоб вечно зеленея – sjtob vestjno zeleneja) – med handlingen i linje 4. Den er mystiske: En mørk eik bøyde seg og bråkte (Тёмный дуб склонялся и шумел – Tomnyj dub sklonjalsja i sjumel). Verbet шуметь (sjumet – larme, bråke, støye, m.m) er avledet av substantivet шум (sjum – larm, bråk, støy, osv.), et ord som dekker alt som lager lyd, alt som støyer. Det er vanskelig å få til forbindelsen skikkelig, og å skjønne hva det er Lermontov egentlig vil ha sagt. Men starten på strofen fortsetter fra den forrige, med å beskrive søvnen han skulle ønske seg, og hva den kunne gjøre med ham. Dette er drømmen, lengselen. Så kommer de litt merkelige to sistestrofene, som kanskje er litt ekstra merkelige for én som ikke har russisk som morsmål, men det å bli grønne er noe plantene gjør om våret, og den mørke eika ber om å være symbol på noe. Det kan være på Lermontov selv, på livet, eller på noe han har problemer med og som plager ham. Det er når denne tingen bøyer seg, kneler, og lager lyd i denne bevegelsen, det er da dikter-jeg’et kan bli grønn og levende, sånn som plantene blir om våren. Her er jeg imidlertid åpen for andre forklaringer, jeg vil ikke garantere at jeg har fått det riktig.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

кремнистый 1. (каменистый) steinet 2. перен. jernhard, ubøyelig
блестит – > блестеть нсв 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
внемлет – gammel form  -> внимает – 3. pers entall  ->  внимать уст. Поэт  Lytte til

торжественный høytidelig
сияньи (eg. сиянии) – lokativ, entall ->  сиянье el. сияние 1. (яркий свет) skinn, glans; также перен. stråleglans (ореол); glorie перен. 2. (счастливое выражение лица. глаз) ≈ strålende blikk

ничуть ikke det minste, ikke det spor, slett ikke
прошлого -> прошлое fortid
забыться 1. (задрежать) døse av, duppe (av), dorme 2. (отвлечься от действительности) falle i staver; drømme seg bort 3. (перейти границы дозволенного) glemme (seg) 4. (стереться на памяти) bli glemt, gå i glemmeboken

могилы – genitiv, entall -> могила 1. grav 2. разг. в знач. сказ. (плохо, опасно) для него это могила dette tar knekken på ham 3. разг. в знач. сказ могила! (я булу молчать) ≈ jeg skal være taus som i graven
вздымалась – fortid, hunkjønn -> вздыматься stige i været; virvle seg opp (о пыли т т.п.); heve seg (о груди); tårne seg opp, kneise, rage (opp) (выситься)

лелея – gerundium (adverbialpartisipp) -> лелеять нсв В 1. св вз- (нежить) kjæle for 2. (любовно оберегать) verne om, pleie 3. св вз- (мечту и т.п.) nære

Kommentar til diktet

Det har en merkelig virkning på meg dette diktet. Det er noe med den rolige og fredelige og harmoniske starten, som møter sin kontrast i spørsmålet «Hva er det som gjør meg så vondt». Det er mektig vakkert, en som skuer verdens skjønnhet, men likevel ikke klarer å glede seg over den. Diktet blir kanskje litt vanskelig og innesluttet mot slutten, der dikteren uttrykker drømmer og lengsler det ikke er fullt så lett å kjenne seg igjen i. Men det ødelegger ikke virkningen av et mektig dikt, der poeten plasserer seg selv på en øde og vanlig vei, der han undrer seg over stjernehimmelen og den fantastiske jorden, og ser på seg selv, som ikke har det noe bra midt i alt dette underbare. Så hvordan skal han komme seg vekk i fra det? Hvordan skal han unnslippe det som plager ham? Dødslengselen skinner litt i gjennom, vil jeg si, det er vanskelig å lese den evige søvnen på en annen måte, men han skriver selv at det er ikke den kalde søvnen i graven han ønsker. Det er noe annet, og det er i forsøket på å forklare det, diktet blir vanskelig. Sånn er det i alle fall for meg.

Min gjendiktning

Diktene til Lermontov viser seg notorisk vanskelige å gjendikte. De virker så enkle og greie i originalen, men nettopp det gjør dem umulige å få over i god norsk. Så her er som alltid med Lermonto gjort noen kompromiss. Noen rim er halvrim, versefoten følger ikke originalen, og innholdet er tilpasset for å få det til på et vis.

Jeg går alene ut på veien

Jeg går på min vei alene ut;
Gjennom tåken glinser gater;
Natten er stille. Lytter til Gud,
Den ene stjerne med den andre prater.

Himmelen er høy og underlig!
Jorden sover mørkeblå…
Hva er for meg så vondt og vanskelig?
Venter jeg vel noe? Er det noe å få?

Alt venter jeg av livet ikke noe
Og det er ingenting jeg synes er synd
Jeg søker frihet og  indre ro!
Jeg vil glemme alt og døse inn!

Men ikke den kalde søvnen i graven…
Jeg skulle ønske for alltid jeg sovne ville,
Slik at i kreftene døset i maven,
Slik at pustende hevet seg brystet stille;

Slik at min hørsel kjælende dag og natt,
Om kjærligheten meg en søt stemme sang,
Det trengs meg for evig å grønnes at
En mørk eik bøyde seg og laget larm.

ES2018

*

Kommentar om posten

Denne posten fikk sin oppussing i januar 2018. Den er nesten ikke til å kjenne igjen fra sånn den var først, da den inneholdt en uferdig oversettelse og noen sporadiske kommentarer. Nå skal det bli skikkelig.