Hver sin Skæbne (Sorrig og glæde de vandre tilhaabe), av Thomas Kingo

Thomas Kingo (1634-1703) er dansken som er med i norsk litteraturtradisjon akkurat som om han var norsk. Han er født i Slangerup i Nordsjælland, bodde hele sitt liv i Danmark, og døde i Odense. Faren, Hans Thomas Kingo, var skotsk, født i Crail, men flyttet to år gammel til Helsingør, og bosatte seg der. Navnet Kingo er også skotsk, av Kinghorn. Moren, Karen Sørensdatter, var dansk, datter av Søren, som det fremgår av navnet.

Foreldrene var på ingen måte velhavende, på ingen måte fine folk. Faren var vever, altså håndverker. Sin utdannelse fikk Kingo ved latinskolen i Fredriksborg, og Köbenhavns universitet, hvor han studerte teologi. På den måten ble Kingo prest, en ordentlig klassereise, fra små og enkle kår.

Thomas Kingo var aktiv i perioden som kalles barokken. Og han er nok kanskje den av våre dansk-norske diktere som er mest karakteristisk for perioden. Fra før har jeg postet fantastiske Sang XI (Keed av Vierden, kier av Himmelen), det som kunne vært et programdikt for barokken vår. Barokken var tungrodd og oppstyltet overalt hvor den forekom, men den ble noe eget oppe hos oss i det kalde og mørke nord. Protestantiske og nøysomme som vi var, fikk vi ingen praktfulle, barokke kirkebygg, og vi har heller ingen barokk musikk å snakke om. Det er dikt, og de er skrevet av prester og dypt troende, det er en kolossal kontrast mellom jodens jammerdal og himmelens herlighet. Og jordens jammerdal trenger ikke forvirres av morsom og fartsfylt diktning, underholdning er et blindspor, her er det alvoret og ikke noe annet enn alvoret.

Etter at jeg har undersøkt litt, ser jeg at få steder har postet diktet i sin helhet, og i sin opprinnelige form. På meg ser det ut til at utgaven fra Dansk salmebog ligger til grunn, det er den som er gjengitt flest steder, og det er den Wikipedia bruker, men diktet finnes også i andre versjoner. Det er ikke bare stavemåten som er forskjellig. Den nyere versjonen har 7 strofer i stedet for 8, og det er stokket om på sammensetningen av strofene også. Jeg har ikke greid å nøste meg opp i hvor denne omstokkingen kommer fra, men jeg poster her i innlegget begge versjoner. Først den som finnes i salmeboken, og som de fleste bruker, så den som ligger nærmest originalen. Det er den første jeg vil bruke til å arbeide med. Det er den som er mest brukt i dag, og for å si det som det er, ser denne versjonen også ut til å være bedre enn den gamle.

Hver har sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Kroner og scepter i demantspil lege,
leg er dog ikke den kongelig dragt.
Tusinde byrder i kronerne veje,
tusindfold omhu i scepterets magt.
Kongernes bo
er skøn uro,
Himlen alene gør salig og fro.

Alle ting har sin foranderlig lykke,
alle kan finde sin sorrig i barm.
Tit er et bryst under dyrebart smykke
opfyldt af sorrig og hemmelig harm.
Alle har sit,
stort eller lidt,
Himlen alene for sorgen er kvit.

Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan Hovedet bære,
Falder dog af og i Tiden forgår.
Alle ting må
Enden opnå,
Himmelens Salighed Ene skal stå.

Dejligste Roser har stindeste Torne,
Skønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosenkind Hjertet kan forne
For dog at Skæbnen så sælsom er skift!
I Våde-vand
Flyder vort Land,
Himlen har Ene lyksaligheds Stand.

Angest skal avle en varende Glæde,
Kvide skal vinde sin Tot ud af Ten.
Armod skal prydes i rigeste Klæde,
Svaghed skal rejses på sundeste Ben.
Avind skal stå
Fængslet i Vrå,
Himlen kan Ene alt dette formå.

Lad da min Lod og min Lykke kun falde,
Hvordan min GUd og min HErre han vil,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit Spil!
Sorrig skal dø,
Lystigheds Frø
Blomstre på Himle-lyksaligheds Ø!

fra Åndeligt sjunge-kor, 1681

Språk og innhold

Thomas Kingo skrev dansk som de gjorde det på slutten av 1600-tallet. Det var en tid der det var litt løse regler for rettskrivingen, og der ingen var helt konsekvente for hvordan ord skulle staves. I årenes løp har den opprinnelige teksten gått gjennom noen moderniseringer, slik at salmen som den foreligger i salmeboka og som jeg langt på vei har gjengitt den her, ikke har samme rettskriving som originalen. Det er ingen enkel tilgjengelig oversikt over hvordan de som har modernisert den opprinnelige teksten har tenkt, og det foreligger ingen tekstkritisk utgave som jeg har sett, i alle fall. Det kostet meg en del arbeid å finne ut av dette her, og ble meg gjennom forskjellige utgaver av teksten på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider. Her på bloggen landet jeg på en slags mellomløsning, med å bruke utgaven i salmeboka, bare med store bokstaver i substativ og ved starten av linjene, slik det var vanlig å gjøre det på Kingos tid. Så har jeg lagt ved en originalutgave lenger nede, i form av sånn teksten ser ut i Danske salmer: Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann i utvalg, Cappelen forlag, 1960. Som man vil se er skriftbildet vesensforskjellig fra den vanlige salmeutgaven, men det dreier seg bare om forskjellige stavemåte for samme innhold.

Selv om salmeutgaven av teksten er modernisert, er det nok mye som kan virke fremmed. I alle fall for norske lesere. Generelt er det som moderne norsk bokmål, med æ for e i mange tilfeller, ld, nd for ll, nd, bløte konsonanter b, d, g for våre harde p, t, k og få dobbeltkonsonanter. Rettskrivingsreformene på 1900-tallet gjorde at norsk rettskriving er tettere til norsk talespråk, mens man kan gå ut fra at Kingos rettskriving var tett til hans eget talespråk. I utgaven lagt ut nederst ser vi hvordan den var.

Av vanskelige og halvvanskelige ord er tilhobe «i hop» eller «i sammen», gange er gå, hinanden tilråbe er å rope til hverandre og muld er mold, eller jord. Strofe 1 setter en rekke motsetninger mot hverandre, sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, skolskinn og skyer, alle disse motsetningene vandrer med deg i livet. Det som på jorden ser ut som gull, er bare verdiløs mold. Det er himmelen som er full av salighet.

I andre strofe er scepter staven kongen har som et myndighetstegn, billedsøk på Google er veien å gå for de som ikke vet hva det er. Demant er en sideform av diamant, og lege er å leke, så første linje sier at kronen og scepteret til kongen leker i diamantspill. Den kongelige drakt er imidlertid ikke en lek, i linje to. Innholdet i strofe to er at tross all pynten, er kongens situasjon full av bekymringer og uro, og ikke noe å drømme etter. Det er himmelen som er salig og fro (glad, munter).

Tit er ofte i linje 3 i strofe 3. Der står det ellers at alt er lykke som kan forandre seg, alle har sorg i sitt bryst (barm). Ofte (Tit) er det altså sorg og hemmelig harm (sinne) under brystet som bærer et smykke. På nytt er det ikke pynten og staffasjen som er livet, det er hva man føler inni som er det ekte. Alle har sitt å bære (av sorger og bekymringer), stort eller lite. Det er bare i himmelen sorgen ikke finnes (Himlen alene for sorgen er kvit -> er kvitt sorgen).

I strofe 4 er timelig «for kort tid, for en stund» og forgå er å gå under, bli til intet, dø. Dermed er strofe 4 makt (velde) og visdom bare er ære for en tid, og at styrken og ungdommen i de blomstrende årene, vil falle og forgå ettersom man blir eldre. Alle ting på jorden må ha sin ende, det er bare himmelens salighet som vil vare (skal stå).

Stind er stinn i strofe 5, og stinn er sånn vi i dag bruker i betydningen «fullstappet» i uttrykk som «stinn brakke, stinn av penger». Det kan også bety «tykk og stiv». Forne er i linje 3 brukt som verb, ser det ut til. Som substantiv er en forne gress som er visnet på rot, gress fra året før. Som adjektiv er forn «tidligere», i forne dager. Men det er nok det å visne og å hentæres som er poenget, her. Sælsom er selsom, spesiell og forunderlig. De deiligste rosene har også de stinneste – tykkeste – tornene, de skjønneste blomstene har tærende gift. Under et rosekinn kan et hjerte råtne på rot, jeg tror det er dette det må bety, kinnene er røde og friske, men hjertet er i ferd med å råtne. På det ytre ser alt fint ut, i det indre er det råttent. Videre står det at skjebnen skifter på forunderlige måter (så sælsomt er skift). Vårt land flyter i våte vann, det er bare himmelen som har lykksalighetens stand. Særlig det første der skal nok leses i litt overført betydning. Det er livene våre som er landet, og som flyter i våte vann, altså er omskiftlige.

I strofe 6 er det en vanskelighet med kvide skal vinde sin tot ud af ten. Kvide, originalt skrevet Qvide, er sorg, smerte, bekymring, etter norrøn kvíða. Dette er et ord Kingo bruker flere steder, også i lange Sorrig og Elendighed. Å vinde er ikke å vinne, men å vinde, også på moderne norsk. Det vil si å rulle eller vikle garn opp på en vinde. Ordet er beslektet med å vende, og det gir også mening å tenke at det er å tvinne. Så er det tot ud af ten., eller Tott udaf Teen, som det er skrevet originalt. Den originale skrivemåten hjelper, for Tott er ganske sikkert ordet vi bruker i hårtott, en sammenfiltret mengde tråder eller trevler. Enda bedre passer det om det er norske tått, et ord som ser ut til å være veldig beslektet og som vi vel uttaler helt likt. Tått er hver av de trådene et rep er tvunnet av. Ten, eller Teen, tror jeg må være teine, en pinne hvor garnet vikles rundt. Dansk tén er en del av spinnerokken. Så da passer det at sorgen skal tvinne tåtten ut av teinen, det er et bilde som henger sammen. Armod er fattigdom, avind eller avund er misunnelse, vrå er en (mørk) krok i et rom. Hva som står her er at angsten skal avle (føde, særlig om dyr) en varig (varende) glede, at bekymringen skal vinde tråden ut av teinen, eller få spunnet den ferdig,. Fattigdom (armod) skal pynte (pryde) de rikeste klær, svakhet skal bli reist på de sunneste bein. Misunnelse (avind) skal stå i en mørk krok (vrå) i fengselet. Himmelen er det eneste (ene) som kan klare alt dette (dette formå).

Strofe 7 er den siste i versjonen som blir brukt i salmeboken.. Der er lod «lodd», den del som tilfaller noen ved deling eller skifte, eller i overført betydning som tilfaller en i livet. Ordet tilsvarer norrønt hlutr, og må ikke forveksles med et lodd i et lotteri, eller et lodd som metallklump å veie med. Disse formene for lodd er intetkjønn, mens lodd i denne betydningen brukt i diktet er hankjønn. Det er samme som i uttrykket min lodd i livet, og jeg må ta min lodd. Ikkun er en sammentrekning av ikke uden, det er ordet som blir til vårt «kun». Galde, eller galle, er væsken som utskilles fra leveren. Det er et uttrykk for sinne. Så siste strofe sier at la min skjebne og lykke falle akkurat som Gud vil. Misunnelse (avind) kan bare utøse sin galle, være så sint han vil, verden kan bare drive med sitt spill. Sorgen skal dø, lystighetens frø skal spire på himmelens ø (øy). Hva som skjer på jorden betyr ikke noe for ham. Han vil være lykkelig for all ettertid i himmelen.

For å gjøre det helt systematisk tar jeg også med den sammensatte strofen fra originalen. Første del er strofe 6, siste del er strofe 8. I utgaven i salmeboken er første del av strofe 6 tatt bort, mens siste del er lagt til det som i originalen er strofe 8. Det som avslutter strofe 6 i originalen (eller det jeg kaller originalen), avslutter hele diktet i utgaven i salmeboken. Det som avslutter strofe 8 og hele diktet i originalen, er ikke med i salmeutgaven. Bemøye er et ord som finnes i moderne norsk, å bemøye seg er å anstrenge seg. Agt er akt, eller handling, og å være forsagt er å være redd og engstelig. De fire første linjene i originalens strofe 6 sier at vel, så vil jeg aldri anstrenge meg, om ikke verden går etter handlingene mine. Jeg vil ikke bli bøyd av noen bekymring, og jeg vil ikke bli forsagt i hjertet av noen ting. Avslutningen i originalen er – mildt omskrevet – Tidenes Bom/ Bliver dog tom/ Himlen skal kjøre allting herom. Det er forståelig at hvem det enn er som har redigert diktet, har valgt å sette den lykksalige ø fra strofe 6 som avslutning i stedet. Bom er stopp, eller rettere stang eller stokk til å stoppe med. Så her er det slik jeg leser det at tidens bom blir tom, stoppen i tiden skal ikke gjelde, himmelen skal kjøre alle ting. Det gjelder ved døden, for dem som blir frelst, da gjelder ikke tiden og dens ende, da gjelder himmelen og evigheten.

Form

Diktet har åtte strofer i originalversjonen, syv strofer i salmeboken. Hver av strofene har syv linjer. De er fordelt med først fire med kryssrim, og så tre med ytterligere rim. Formelen er AbAbccc, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse i linjen. Versefoten er daktylisk, som vil si at en trykktung stavelse blir fulgt av to trykklette. Dette er konsekvent gjennom hele diktet, alle strofer og i alle linjer. Også de linjene som er kortere. Dette er et kjennetegn ved barokken, der strofe- og verseformen er svært streng, og det ikke tillates unntak fra regelen. Linjene 1-4 og 7 har fire trykktunge stavelser, mens linjene 5 og 6 har bare to.

Jeg viser fordelingen med hvordan det ser ut i strofe 1. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk hvordan det konsekvent følger to trykklette stavelser etter den trykktunge, overalt i diktet. Merk også hvordan de trykktunge stavelsene er de meningsfulle, og at et raskt blikk på de viser meningen i diktet.

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

En lignende strofeform er brukt i diktet Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland. Der er det imidlertid åtte linjer, og de fire siste linjene har 2, 4, 2 og 3 trykktunge stavelser. Ellers er strofeformen svært barokk, og i Norge av kjente dikt og diktere bare brukt av Petter Dass (Undfangen af den Hellig-Aand) og Thomas Kingo (Hyrden til sin Hyrdinne).

Virkemidler

Barokkens virkemidler er de sterke og overlessede. Det skal være mye av alt, og det skal være sterkt. I arkitekturen og musikken kan det virke overveldende, det er kolossalt med inntrykk, og hjernen må streve litt for å orientere seg. Særlig i barokk arkitektur er det lett å henrive seg, det er en stilart mange synes er pen å se på. I litteraturen kan den samme hangen til å pøse på med sterke effekter virke litt tung. Barokke dikt er alltid lange, de maler og kverner om det samme, og det er svært, svært ofte kontrasten mellom elendigheten på jorden og herligheten i himmelen det går i.

Formen er et virkemiddel. Den skal også virke overveldende, med sine mange strofer, mange linjer og mange rim. Alle strofene er bygget opp på samme måte. Først de fire lange linjene med kryssrim, der det er en eller annen vanskelighet eller forgjengelighet på jorden som blir beskrevet. Ofte går det i at noe som kan se bra ut på overflaten, slett ikke er det, egentlig. Så følger to raske linjer med bare to trykktunge stavelser, der det er en eller annen kjapp oppsummering (Jorderigs guld – er prægtig muld, Kongernes bo – er skøn uro, Alle har sidt – stort eller lidt, Alle ting må – enden oppnå, strofe 2 – 5), og så er det den lange hovedkonklusjonen at Gud og himmelen og frelsen løser alt. Denne siste linjen skal gjelde som en veldig forløsning, problemene i de seks første linjene gjelder ikke.

Kontrasten mellom den mildt sagt problemfrie himmelen og det mildt sagt vanskelige jordelivet er gjennomgående i diktet, og i det meste av barokkens diktning. Begge deler blir forsterket, hvor vanskelig det er på jorden, og hvor godt det er i himmelen. Valget skal være enkelt.

Diktet er også fullt av motsetninger satt sammen. Første strofe er et godt eksempel, der sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, solskinn og skyer, vandrer sammen. Linjene illustrerer også barokkens hang til å overlesse, man gir seg ikke før poenget er banket inn, og vel så det. Motsetningene kommer også i uttrykk som prægtig muld, eller prektig mold, som det heter i dag. Man kan også kalle det en motsetning, og en kontrast, hvordan lykken og velstanden som det ser ut til å være på overflaten, står i motsetning og kontrast til hvordan det ser ut på innsiden. Det samme gjelder når den deiligste rose har tykkeste torn, og de skjønneste blomstene har tærende gift. Skjønnheten og smerten står i motsetning til hverandre, og blir satt opp mot hverandre. I strofe 6, i utgaven i salmeboken, er det en annen type motsetning, der angsten skal avle glede, fattigdom som skal pyntes i rike klær, og svakhet skal stå på sunne ben. Her er det bevegelse og forandring, det smertefulle skal bli til det gledelige, fattig skal bli rik, svak bli sunn. Her beskrives hva som vil skje, når man går fra jordelivet til himmerik.

Kommentar

Det ble litt å rydde opp i, med det at diktet fantes i flere utgaver, og jeg måtte redigere og omarbeide og legge til nytt, da jeg fant ut at dette ikke var gjort konsekvent. Dette arbeidet tok ganske mye tid.

For de som synes barokk diktning kan bli litt tungt og treigt, uansett hva man sier om kontraster og sterke virkemidler og herlig himmel mot miserabel jord, så kan jeg ta med en episode fra Kingos eget liv. Man ser ham gjerne for seg som en barokk prest, tung i kroppen og dyster til sinns, bare lengtende til livet etter døden.

Det var urolige tider i verden, disse årene, også oppe hos oss i nord. Mellom 1560 og 1660 var det stadige kriger mellom Sverige og Danmark, eller Danmark-Norge, om man insisterer på å ha det norske navnet med. Svergie kom til å gå vinnende ut av disse krigene, og ende opp med å være den dominerende makten i Østersjøen for noen århundre, og Danmark skulle ende opp med å bli satt veldig ettertrykkelig på plass.

Enda en krig bryter ut i 1658, samme år som Thomas Kingo fullfører presteutdannelsen sin, og begynner som huslærer hos Lene Rud, på Vebygaard, Vest-Sjælland. På Sjælland er det på denne tiden svenske tropper, som dreper, brenner og herjer. En svensk underoffiser kommer inn til gården, der Kingo er huslærer, og også en slags ordensvakt. Svensken går inn i stallen for å stjele en hest, men den senere presten og salnedikteren Thomas Kingo er parat, trekker sverdet, og det oppstår en fektekamp. Kingo vinner denne kampen, og får svensken i bakken, men benåder ham, og lar ham gå. Senere kommer svensken tilbake til gården med en pistol, og skyter Kingo gjennom munnen. Arret bar han på hele livet. Både i direkte og overført betydning. Hele livet bar han på et svenskehat, som gjorde at han for eksempel så bort fra svenske salmer, da han satte sammen en nordisk salmebok. Den dag i dag er den svenske og danske salmeboken klart atskilt, med bare en håndfull salmer med i begge.

I en sekulær tid som vår er ikke det religiøse budskapet i salmene og de andre tekstene til Kingo og de andre barokkdikterne så viktig lenger. Den oppdragende virkning de er ment å skulle ha, gjelder ikke lenger, og de kan heller ikke fungere som noen inspirasjon til å leve våre liv her på jorden på den riktige måten. Det er dette som er hovedbudskapet, Gud og frelsen er det eneste som teller, man må ikke forledes og forføres av jordlivets fristelser. Det er bare et tomt skall. Det vil aldri bli noen ekte og varig glede ut av det, det er det som er poenget med denne salmen, Hver har sin skjebne, som den heter. Sorg og glede vandrer til hope, som den er bedre kjent som. Hver har sin skjebne, men i Himmelen blir skjebnen felles og herlig. På jorden vandrer sorgen og gleden sammen, i Himmelen er sorgen tatt bort. Den troende skal ikke glemme å tenke på dette, og ikke fristes av det verdslige livets tant og fjas, og midlertidig rikdom og kortvarige nytelser.

Diktet forteller oss veldig mye om en tenkemåte vi i dag har forlatt. Likevel har det verdi, vil jeg si, både med at vi lærer hvor vi kommer fra og hva folk har tenkt før oss. Dessuten trengs ingen religiøs begrunnelse for at pynt og rikdom er midlertidige verdier, det går an å søke noe mer. Ved å skrive som dette, beveger jeg meg bort fra diktet, og over i min personlige mening. Den er det sikkert ikke så mange som er interessert i. Men salmen til Kingo, og hva man kan få ut av den, burde folk være litt interessert i, for det åpner oss en verden vi ikke kjenner så godt i dag.

Diktet i original

Jeg har skrevet inn utgaven som det foreligger i Danske salmer : Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann : i utvalg, Cappelen forlag, Oslo, 1960. Det er den som for meg virker til å ligge tettest på originalutgaven fra 1681.

Hver sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Krone og Scepter i Demant-spill lege,
Leeg er dog ikke dend kongelig Dragt!
Tusinde Byrder i Kronerne hvege,
Tusindfold Omhu i Scepterets Magt!
Kongernis Boe
Er skiøn Uroe!
Himlen allene giør salig og froe!

Alle Ting hâr sin foranderlig Lykke!
Alle kand finde sin Sorrig i Barm!
Tiit ere Bryst, under dyrebar Smykke,
Fulde av Sorrig og hemmelig Harm!
Alle hâr sit,
Stort eller Lit
Himlen allene for Sorgen er qvit!

Velde og Vijßdom og timelig Ære,
Styrke og Ungdom i blomstrende Aar,
Høyt over andre kand Hovedet bære,
Falder dog af og i Tjden forgaar!
Alle Ting maa
Enden opnaa,
Himmelens Salighed Ene skal staa!

Deyligste Roser hâr stindeste Toorne,
Skiønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosen-kind Hiertet kand foorne,
For dog at Skæbnen saa sælsom et skift!
I Vaade-vand
Flyder vort Land,
Himlen hâr Ene Lyksaligheds Stand.

Vel da! saa vil jeg mig aldrig bemøye
Om ikke Verden gaar efter min Agt!
Ingen Bekymring skal kunde mig bøye,
Intet skal giøre mitt Hierte forsagt!
Sorrig skal døe
Lystigheds Føre
Blomstris paa Himle-Lyksaligheds Øe!

Angist skal aule en varende Glæde
Qvide skal vinde sin Tott udaf Teen!
Armod skal prydis i rjgste Klæde,
Svaghed skal reysis paa sundeste Been!
Avind skal staa
Fengsled i Vraae,
Himlend kand Ene alt dette formaa!

Lad da min Lod og min Lykke kun falde
Hvordan min GUd og min HErre hand vill,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit spill!
Tjdernis Bom
Bliver dog tom
Himlen skal kiøre altingest her-om!


Ungbirken, av Jørgen Moe

Det er siste søndag i april. Over det ganske land er våren i anmarsj. Jeg var selv ute i solen, denne fantastiske tiden da blader slår knopp, og løvet spretter. Det er den mest poetiske av årstidene, det er skrevet utallige dikt med løfter om liv og forelskelse. Diktet jeg skal poste i dag, er ikke om våren, men om det treet mange mest forbinder med våren – nemlig bjørka!

Det er et veldig kjent dikt, skrevet av Jørgen Moe, den tiden han var prest i Krødsherad. Det fant sin plass i en diktsamling, At hænge paa Juletreet (1855), og på ny i en utvidet og revidert utgave, En liten Julegave, som først ble utgitt i 1859, så igjen i 1863. Disse diktene er en forlengelse av presegjerningen. De er forkynnende, og skal presentere Bibelens budskap i poetisk, folkelig og forståelig form. Jørgen Moe var en utrettelig, flittig mann av sin tid, han følte kallet for å nå ut til folket. Å holde prekener i kirken, var ikke nok. Tidligere i livet var det andre ting enn Bibelens visdom og Guds ord det gjaldt å formidle, da var det den norske folkediktningen og folkeeventyrene det gjaldt om å få ut.

I vår sekulære tid er det kanskje noen som vil bli skuffet over at diktet er religiøst. Det er å misforstå. Man lukker dørene for mye om man vil mene at Bibelen og dens par tusenårige tolkningstradisjon ikke har noe å tilby. Tankene Jørgen Moe formidler her, har vist seg å ha ganske god gjenklang ned gjennom historien, og fortsatt i dag, halvannet hundre år etter det ble skrevet. Det er et faktum at Moe var inspirert av Kristen tro, og ville formidle kirkens lære, og at det var hele formålet med dette diktet. Læren er at man skal være ydmyk. I diktet og i kirken er det at man skal være det overfor Gud, men det er i god norsk tradisjon at man skal være det overfor hverandre og til og med én selv, også.

Mine første møter med diktet var en veldig ukristen slektning som hadde lært det utenatt, og drev og deklamerte det i dåp og konfirmasjoner for barnebarna sine. Jeg satt alltid med det inntrykk at noe av det viktigste for ham var å vise at han kunne det utenatt, og at han fortsatt kunne det, selv når han ble eldre, men jeg var selv bare et barn den gang. Og jeg husker ingenting av det, utenom at han brukte ordet birk, noe jeg den gang ikke visste hva var. Det er altså bjørk.

Og bjørka han snakker om, står ved Krøderen, en innsjø, og ikke en fjord, men bildet blir det samme. Det er bjørka som speiler seg i vannet, slik at når den vokser, så ser den i vannet mindre ut. Denne ideen bærer hele diktet, og Moe bruker fem strofer med 8 linjer i hver på å legge den frem. Det ender med en klar og tydelig moral, slik at hele historien med bjørka blir en allegori over hvordan vi som mennesker bør tenke og oppføre oss. Slike allegorier med motiv fra naturen dominerer samlingen diktet ble utgitt i, men det er ingen steder så vellykket og illustrerende utført som her. Derfor er dette diktet sammen med Den gamle mester blitt det mest kjente i samlingen, og sammen med Fanitullen det mest kjente i Jøren Moes lyriske produksjon.

Ungbirken

En Ungbirk stander ved Fjorden
Og Vandspeilet ganske nær.
Hvor stor og smuk den er Vorden
De Aar, jeg har boet her!
Nu løfter den hvide Stamme
Kronen fra Bredden lav.
Men tro dog ei, den vil bramme;
Den ved ikke selv deraf.

I Guds og i hvermands Øine
Den vokser fra dag til dag,
Og Kvistene, som sig høine,
Nu byde hver Sangfugl tag.
Men Birken undres derover;
Den kjender slet ei sin Rang.
Den bøier mod Vandets Vover
Saa ydmyg Bladenes hang.

Just dette kan den forlene
Skjønhed for andre Trær
Og lukker hen i dens Grene
Al Himlens vingede Hær.
Just det, at den ikke tænker
At løfte sin Krone op,
Men stille Kvistene sænker,
Gjør skyggende lun dens top.

Hvad kommer det af? Den skuer
Sig daglig i Bølgens Speil
Og ved siden av Krat og Tuer
Og – skuer saa deiligt feil.
Thi alt som mod Lysets Riger
Den hæver sin Krones Stav,
Den synes den nedad stiger
Og vokser sig mere lav.

Du, deilige Birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
Hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
Nedad med hver en dag –
At krone og at ophøie,
Det vorder da Herrens sag.

1855

En gjennomgang av språk, form og innhold

Formen på diktet er den samme som i Nordal Griegs Sprinterne, og 17. mai, 1940 (I dag står flaggstangen naken). Det er også veldig kjente dikt, men fra en helt annen tid, og med helt andre tema, så slektskapet kommer kanskje uventet på noen. Men de har alle disse diktene 8 linjer i hver strofe, hver linje har 3 trykktunge stavelser, og de trykktunge og trykklette stavelsene kommer (med noen unntak) annenhver. Rimene er i partalls og oddetallslinjene, altså kryssrim i hver av de to halvdelene. Her i ungbirken er rimmønsteret AbAbCdCd, der stor bokstav markerer at det er trykklett utgang. Altså at siste stavelse er uten trykk.

Språket er dansk, det som i Norge ble kalt Det almindelige Bogmaal, men som var dansk med ørsmå endringer. Med litt trening er det ingen problem å lese det i dag, selv om rettskrivingsreformene på 1900-tallet har gjort stavemåtene for en del av de kjente ordene litt fremmed. Jeg går gjennom strofe for strofe, og tar for meg ord som kan volde problemer. Merk at i originalen var alle substantiver skrevet med stor bokstav. Det samme gjelder første ord i hver linje. Jeg har rettet dette manuelt fra utgaven jeg fant på Dikt.org, jeg vil ha en utgave tettest mulig på originalen.

En ungbirk er altså en ung bjørk, eller ungbjørk. Stander er står, vandspeilet er et annet ord for vannoverflaten, vorden er blitt. I de to siste eksemplene der ser vi nært slektskap til tysk. Aar og boet er eldre skrivemåter for ‘år’ og ‘bodd’. Kronen er det samme ordet vi bruker i dag, trekronen, best illustrert i barnetegninger med lang stamme og en runding av blader og greiner på toppen. Bjørka er ikke det treet som har mest markant krone, men det er altså greinene og bladene som samler seg i toppen, over den nakne stammen nede. Bredden er bredden ved fjorden, så den løfter toppen av greinene bort fra bakken. Bramme er et sjeldent ord, det betyr å skryte. Så de to siste linjene sier at den vil ikke skryte, selv om den løfter kronen så høyt. Den vet ikke selv at den gjør det. Også det siste ordet, deraf, har nært slektskap med tysk. I dag setter vi på norsk vanligvis preposisjonen først, og sier av det.

Øine og høine er gammeldags skrivemåte med diftongen ‘øi’ for ‘øy’, vi skriver i dag øyne og høyne. Sig er seg, og skal uttales slik vi i dag uttaler ordet. Byde er å by, og jeg tror det skal være slik at kvistene som nå vokser seg høyere opp i luften, tilbyr sangfuglene tak (tag) å sitte på og synge. Derover er en ny tyskinspirert sammensetning, der pronomenet kommer før preposisjonen og blir slått sammen med den. På norsk er det vanligere å si «over det». At den ikke kjenner sin rang, vil si at den ikke kjenner sin plass. Vandets vover er vannets bølger, det er dansk vove, samme ord som vårt våg. De fire siste linjene sier at bjørken ikke undrer seg over at den vokser så høyt, og er så flott. Den bøyer heller ydmykt de hengende bladene sine ned mot vannet.

Just blir brukt ennå i dag, men er kanskje mer kjent i sin engelske versjon, en norsk omskriving kan være akkurat eller nettopp. Forlene er jeg ganskje sikker på betyr skjenke, eller gi bort, og det den kan gi bort er skjønnhet for andre trær. Så står det videre at den lukker i grenene sine himmelens bevingende hær, noe som vanskelig kan være noe annet enn fuglene. I de fire siste linjene i denne strofen står det at det er akkurat det at den ikke løfter trekronen oppover, men heller senker den, som gjør at toppen blir lun og skyggende (for fuglene).

Å skue er å se (utover), ordet er på vei ut av normal dagligtale. Det blir mest brukt i spøk og på lek, og i liksomhøytidelige sammenhenger. Den ser seg (skuer seg) i bølgens speil, den speiler seg i vannet, og så er det kratt og tuer og norsk landskap ved siden av – før denne tanken blir avbrutt med at bjørka ser feil. Feilen blir beskrevet i de fire neste linjene, der riger er rager, og staven i kronen er greinene som holder kronen oppe, lignende stavene i en stavkirke. Så feilen bjørka ser, er at når den rager oppover mot himmelen, og hever stavene (eller greinene) sine oppover, så ser det i vannet ut som den blir mindre. Og det er i vannet den ser seg selv. Der, i vannet, blir alt speilet motsatt, sånn at det ser ut som den stiger nedover, og vokser seg lavere.

I siste linje henvender poeten seg direkte til bjørka, med tiltaleordet Du, adjektivet deilig, og forsterkningen du kjære. Det kan kalles en form for personifisering, at bjørka på denne måten blir utstyrt med personlige pronomen, og det i andreperson. På deg vil jeg ofte se, sier poeten, han vil ofte se på bjørka. Gud give er en gammel konjunktiv, om jeg ikke tar helt feil, et uttrykk for ønske, Gud gi, sier vi i dag,eller vanligere: måtte Gud gi (= jeg skulle ønske Gud ville gi). Det han ønsker, er å lære (maatte lære) hva du meg så smukt kan te. Te er et gammelt ord for å vise frem, opphavet er norrønt, så dette er godt norsk. Hva poeten ønsker å lære av bjørka, er å vokse nedover, for det å vokse oppover, eller krone og opphøye, det er en sak for Gud.

Under har jeg markert trykket i siste strofe med fet skrift. Man ser at det er tre trykksterke stavelser i hver linje, at første stavelse i alle linjene er trykklett, og at denne trykklette stavelsen alltid blir fulgt av en trykktung, men så kan det variere lite grann med to og en trykklett stavelse mellom de trykktunge utover i linjen. Siste stavelse er trykktung i partallslinjene, trykklett der det er oddetall. Den vanligste trykkfordelingen er tTttTtTt/ tTttTtT, altså to trykklette stavelser etter den første trykktunge. Men dette er ikke konsekvent, og det er heller ikke slik at trykkfordelingen i alle strofene er helt lik.

Du, deilige birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
nedad med hver en dag
at krone og at ophøie,
det vorder da Herrens sag.

Kommentar til diktet

Ingard Hauge skriver i Norsk litteraturhistorie bind 2 (Oslo 1975) at dette med ydmykhet hadde vært et problem for Jørgen Moe selv helt fra ungdommen av. Poenget er at vi mennesker gjerne strever etter å løfte vår krone oppover, å se bra ut, virke imponerende, og utføre kraftfulle prestasjoner. Bildet med bjørka er at nettopp når den forsøker å løfte kronen opp, så vil den se mindre ut. Den kan derfor like godt la være. Det er like bra å holde seg lav, og heller la Gud ta seg av løftene og prestasjonene.

Folk som ikke er så utpreget religiøse, kan også ha noe å lære av dette bildet Moe forsøker å tegne med bjørka. Det er forfengelig, det tar på kreftene, og resultatet kan bli vel så bra om man slakker litt på kreftene og ambisjonene, og ikke trenger å virke så ruvende. I det siste har Moe ganske sikkert mye å si dagens generasjon, som sliter med prestasjonsangst og press og slike ting som kommer av at man ønsker så sterkt å prestere. Noe av poenget i Moes dikt, er at bjørkas prestasjon i vannet ser bedre ut når den ikke vokser så høyt.

Bjørk, Vår, Vann

Erbst, av Rainer Maria Rilke

Snøen er allerede falt over deler av landet vårt, men jeg velger likevel å poste dette høstdiktet av Rainer Maria Rilke. Bloggen er opptatt av årsidene og årets gang, som dikterne og poetene også har vært opp gjennom århundrene, det er jo et bilde også på livets gang, hvordan vår gir liv og følges av en lang sommer, før høsten setter inn og alt visner og dør, og vi får vinteren. Om høsten har jeg tidligere postet et flott dikt av Pusjkin, Høst (et fragment), heter det, og et dikt av vår egen Arne Garborg. Det heter enkelt og greit Haust. Uten sammenligning i det hele tatt har jeg selv skrevet og postet mange dikt om høsten, en årstid jeg føler ganske sterkt, med de vakre høstfargene, bladene som faller, og kveldene som blir mørkere og mørkere. Etter som årene går, har dette siste blitt vanskeligere og vanskeligere, sammenlignet med hvordan det var i ungdommen og barndommen, da det var andre ting som gjaldt og jeg var opptatt av.

Nå er det altså over til den store dikternasjonen, tyskerne, og hvordan de behandler årstiden. Det er Rainer Maria Rilke, en av de sene, store, og en personlig favoritt for meg. Han er uhyre presis i språket, skriver ikke ting han ikke har dekning for, er den nøkterne observatøren, som beskriver det han ser. Hva man tenker og føler om dette, altså hva man får ut av det man observerer, er uinteressant. Det er en personlig sak, og blir lett bare forførende og manipulerende om man forsøker å få andre med på det. Rilke er legen, maleren, vitenskapsmannen, den som kan gjøre observasjonen og overføre den til leseren, gjengi nøyaktig det man har sett, skrelle bort det unødvendige, formidle essensen.

Her i Erbst, oppgitt å være skrevet 11. september, 1902, er ennå den religiøse dimmensjonen ganske sterk. Diktet er hentet fra samlingen Das Buch der Bilder, «Boken av bilder», en samling dikt Rilke skrev på mellom 1899 og 1902. Samtidig arbeidet han også med det som skulle bli Das Stunden-Buch, «Timeboken» eller «Timenes bok», utgitt i 1905. Begge samlingene var inspirert av et par Russlandsreiser Rilke gjorde opp mot 1900, hvor den religiøse lengselen og russernes inderlighet virket på ham. Han hadde ennå ikke kommet ordentlig i kontakt med Rodin, og utviklet den veldig konsise måten å skrive på som vi finner i Neue Gedichte, utgitt 1907. Det er en sterk religiøsitet i denne måten å se høsten på, som Rilke beskriver her, i dette diktet. Hånden som holder alt kan være Guds hånd, men også en hånd i overført betydning, en slags naturens hånd, det store altet. Jeg skal være litt forsiktig med å uttale meg om Rilkes religiøsitet, den kjenner jeg ikke, men i dette diktet er det satt sammen observasjonene dikteren gjør i naturen, de fallende bladene, og tankene han gjør seg om noe mer, hånden som holder alt mildt og stødig.

Erbst

Die Blätter fallen, fallen wie von weit, 
als welkten in den Himmeln ferne Gärten; 
sie fallen mit verneinender Gebärde. 

Und in den Nächten fällt die schwere Erde 
aus allen Sternen in die Einsamkeit. 

Wir alle fallen. Diese Hand da fällt. 
Und sieh dir andre an: es ist in allen. 

Und doch ist Einer, welcher dieses Fallen 
unendlich sanft in seinen Händen hält.

Das Buch der Bilder (1902)

Min oversettelse

Høst

Bladene faller, faller vidt og bredt,
som visne i himlens fjerne hager;
de faller med nektende geberder.

Og i natten faller den tunge jord
av alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Denne hånden faller.
Og se på alt det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alle disse fallene
uendelig mildt holder i sin hånd.

Kommentar til språket og oversettelsen

Vendingen wie von weit er jeg usikker på, jeg måtte slå opp alle ordene, selv om de er enkle. Jeg tror det må være wie i betydningen som, og bety noe i retning av «som fra det vidstrakte», altså at bladene faller som fra noe endeløst stort og vidt og bredt. jeg velger en oversettelse som i så fall fungerer på norsk. Jeg oversetter Gebärde med geberder på norsk, selv om ordet er litt uvanlig hos oss, så passer det med rytmen og lydene, og gjør diktet mer lesbart, synes jeg.

Jeg er ikke sikker på om preposisjonen «av» for aus er riktig valgt i strofe 2.

Vendingen Diese Hand da fällt i strofe 3 er jeg også usikker på, jeg er ikke sikker på hva da inni der betyr, jeg trodde det var «der», og oversetter slik. Jeg er heller ikke sikker på hva dativen dir gjør i delsetningen Und sieh dir andre an, og om dette kan bety noe sånt som «se an de andre» eller «ta en titt på de andre», om dir «deg» kan sløyfes på norsk. Jeg tror også kanskje det er et problem med at andre kan være både entall og flertall, den andre, eller de andre, ved å sette inn en determinativ blir tallet bestemt. Jeg endte opp som jeg gjør det om dagen, med å velge en oversettelse som garantert fungerer på norsk, om enn det kanskje går på bekostning av hvor nært den er til originalen.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

wie hvordan, hvor, hva, så; som

von av, fra, om, på, for

weit vid, bred, vidstrakt, lang

welkten -> welken visne

Gärten – nominativ plural -> Garten hage

verneinender -> verneinen (be)nekte, svare/si nei til, avslå

Gebärde fakte, geberde, gest

schwere -> schwer tung

da A. (adv) der, her (på det(te) sted(et)); da (på det(te) tidspunkt(et)); på den tid, på det punkt; så, før B. (konj) ettersom, da (om årsak), siden

sieh – imperativ -> sehen se

Händen -> Hand hånd

Fallen -> Fall 1. det å falle, fall; (overført) dø 2. (enkelt)tilfelle, forhold 3. sak, tilfelle 4. (sykdoms)tilfelle 5. (gram)kasus

sanft 1. mild, stille, sakte 2. myk

Kommentar til diktet

Diktet består av 4 små strofer, den første på 3 linjer, resten på 2. Første linje i første linje rimer på siste linje i andre, og siste linje i første rimer på første i andre. Det gjentar seg i strofene 3 og 4. Ordene som bindes med rim er først Weit (vid) – Einsamkeit (ensomhet), Gebärde (fakte) – Erde (jord), så fällt (faller) – hält (holder), allen (alle) – Fallen (fallene). Særlig er de to siste rimene fine, med alle som faller, og hånden som faller og hånden som holder.

Et ord som går veldig igjen er «å falle», både som verb og som substantiv, her faller alt. I første strofe er det bladene, i andre den tunge jord, i tredje faller alle – det ligger i alle å falle. Først i aller siste strofe i aller siste linje er det noen som holder. Slik blir høsten kanskje et bilde på livsbetingelsene, på at vi alle er en del av denne syklusen med fødsel, blomstring, nedfall og død, vi faller alle som bladene, det tar aldri slutt, det er som evige hager å falle fra.

Motivene som blir brukt er «blader», «himmelens fjerne hager», «jorden», «stjernene», typisk jordiske motiv og evig lyriske motiv, dette er om naturen. Det eneste ordet med følelse som er brukt, er ensomhet (einsamkeit). Noen ordentlig følelse er ikke ensomheten, men det er egnet til å fremkalle følelser, og ensomheten er ikke ordentlig om den ikke setter en stemning. Den pleier ikke være positiv. Så det er disse fallene, og ensomheten, som må finne en slags balanse og mening. Meningen blir kanskje ikke tilbudt, men her er trøst i den milde hånd til slutt, og balanse i at denne hånden holder det alt sammen oppe.

Min gjendiktning

Høst

Bladene faller, vidt og bredt faller ned,
som visne i himmelens hager;
uten å ytre de nektende ord.

Og i natten faller den tunge jord
Alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Den faller denne hånd.
Og se det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alt som vil falle
uendelig mildt holder om.

ES2016

Strand, Høst, Sol, Natur, Vakkert

 

 

Til ein namnlaus, av Tor Jonsson

Til ein namnlaus av Tor Jonsson er et dikt jeg liker godt, og som betyr mye for meg. Jeg ser av nettet at den namnlause i diktet skal være Gud, og det er diskusjoner om hvem «henne» er der til slutt, særlig siden Tor Jonsson aldri hadde noen «henne» å takke så veldig for. Han fikk det aldri til med kvinner. Det gjør diktet desto sterkere for meg, som de andre kjærlighetsdiktene til Jonsson også er det. Kanskje er det noe med at den utilfredsstilte lengselen er sterkere? Folk som lykkes i livet klarer jo aldri å skrive riktig intense dikt. Du må kanskje kjenne en uro for å formidle en.

For meg gir slutten utmerket mening, det er en kvinnelig inspirasjon som er gnisten i livet hans, det er den som gjør at han brenner. Slik taler diktet også til meg, som også har levd store deler av livet uten å ha noen kvinne å kalle min egen, å være helt nær med. Også jeg har bare hatt noen å lengte etter.

Nå som jeg leser hele diktet på ny og i sammenheng, så ser jeg det er rimelig å tolke den navnløse til å være Gud. Det er en Gud som passer i den moderne verden, der det ikke er så lett å tro på noen Gud eller allmektig kraft som styrer det hele, men der den religiøse lengselen kanskje ennå er til stede. Det står veldig flott at dikter-jeget (som vi her nesten må lese som Jonsson selv) savner noen å takke for skjønnheten i naturen og rikdommen i livet. At det er noe å være takknemmelig for, men ikke noen å rette takknemmeligheten til. I mangelen på en slik navnløs å takke, takker han for henne, som den navnløse har gitt ham.

Jeg synes den takken er intens, og vakker. Jeg liker også hvordan diktet ender ut i ordene «brenne og brenne», som både indikerer å brenne av energi, ha gnisten, være glødende og produsere, men også det å brenne opp, som man gjør mens man lever. Bindestreken (i stedet for punktum) gir ikke akkurat en avslappende pause eller slutt, her, brannen fortsetter, og det binder også slutten sammen til slutten på strofe 1 (vera og vera). Sånn blir det en forbindelse mellom det å være og det å brenne, som jeg leser som en ganske intens form for å leve.

Helt ferdig får jeg ikke denne posten heller, den er skrevet på forhånd (jeg har skrevet mer siden, noe som forklarer hvorfor alt ikke henger helt sammen, og noe er skrevet dobbelt opp), og i det den blir postet, er jeg på tur i Stølsheimen. Det er måten jeg brenner på, nå. Og jeg takker også henne, som nå er blitt min kone.

Til ein namnlaus

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
å vera og vera –

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.

Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne –

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk- og ordforklaringer

Med «sola gå under» og «berga bli blå» menes neppe stort mer enn at solen går ned for kvelden, og fjellene får den karakteristiske, blålige fargen som de får i kveldslyset. For Jonsson, som er fra Lom i Gudbrandsdalen, er nok dette noe han har sett og tenkt over mange, mange ganger. Æra i å gå her, æren i å være i live, er videre hva Jonsson vil takke for i denne strofen. Så han takker for naturen (solen og berget) og for livet.

Li i strofe 2 er å lide, og betydningen i sammenhengen ser ut til å være at lidelsene i  livet gir gleden noe å slå rot i (å røta er å slå rot, et verb laget av substantivet røtter). Så uten lidelsene ville gledene bare henge der i løse lufta, ikke ha fast grunn under seg. Det er spenstig av Jonsson å takke for lidelsene, heller enn for gleden, men han takker for lidelsene som grunnlag for gleden. Videre i samme strofe kommer jord har eg femnt, å femne vil si å omfavne, altså «å slå armene rundt». Det er opp til enhver leser hva man vil legge i vendinger som «skogen har gøymt meg» og «jord har eg femnt», kanskje har det noe med at har kunne søke tilflukt i skogen når han vil være i fred for andre (Jonsson skriver ellers mye om bygdedyret, og hvordan andre har plaget ham og hans like, sett ned på ham, og følt seg bedre), og at å omfavne jorden er et uttrykk for å være takknemlig for den. I hvertfall er det alt sammen skaperverket til den namnlause, som Jonsson ikke vet hvordan å få takket.

Vendingen bleka mot blåner, synes jeg er litt vanskelig, å bleka må være å bleke, altså å bli hvitere, mattere, bleket, svinne. Blånene er de blånende fjell, altså at de blå fjell blir blekere. Jeg får ikke så mye mer mening ut av det, hva det skal bety. Den nattsvarte brunn er den nattsvarte brønn, brunn er brønn, og jeg leser det til at de bleknende, blå fjell speiler seg i brønnen. Det er vanskelig å lese det i annet enn i overført betydning, «nattsvart brønn» er ikke noen positiv sammensetning, det blir ikke mørkere enn nattsvart, brønnen er lukket og innestengt, uten at jeg vil spekulere noe mer i det. Brønnen er også kilden for vann, livgivende vann, så jeg vil  la det være åpent hva det er for noe, og hva det betyr. I hvert fall ligger takken blodløs (blodlaus) som bønn i munnen hans (bøn i min munn), uten blod betyr uten liv, blek og usagt. Di ordløyse betyr «ordløsheten din», eller «tausheten din», den som har gitt alt dette, sier ingenting, og det fører ein vantru (en som ikke tror, eller en som tror feil, ofte blir det brukt om folk som ikke er kristne, eller ikke tilhører religionen på stedet) vill (på ville veier). Den vantro kan vanskelig være andre enn Jonsson selv.

Den namnlause gjevaren (navnløse giveren) er mysteriet i diktet, når jeg leser det på ny og har lest de andre diktene i samlingen, er jeg overbevist om at det må være en slags Gud eller noe guddommelig, noen som står bak skaperverket. Laut er preteritum av å lyte, her brukt i betydningen «ha lov til å skje», «gi lov til å skje», «la skje», altså at poeten ikke får fred før han har noen å takke for alt som skjer. Det slutter med et brudd, poeten gir opp henvendelsen til den nanvløse, og sier at om denne ikke kommer nær ham (nær meg – viser seg på noen måte), så vil han takke henne, kvinnen, som den navnløse har gitt ham for at han skal brenne, og da i en betydning «brenne av liv». Merk at her takker han ikke skaperen – den navnløse – som har gitt ham gaven (=henne), men takker henne, kvinnen. Han takker gaven, ikke giveren. Det blir også at han takker henne, en kvinne, et levende menneske, og ikke en idé, en tanke, noe navnløst, som han kanskje ikke vil nå frem til og som kanskje heller ikke finnes. Det er også henne, kvinnen som gir ham noe å leve for, det er hun som gjør at han skal (ikke «kan», «vil» eller «må») brenne og brenne.

Kommentar til diktet

Dette diktet hører sammen med Så stig da i meg, einsemd (som jeg poster neste uke) til i samlingen Ei dagbok for mitt hjarte. Samlingen har jeg skrevet om på søsterbloggen (helt grei litteratur), og den er tilgjengelig på nett for norske IP-adresser på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider (utgaven er scannet inn, og har en koselig hilsen på første side inne i boken, det er en gave til noen som heter Astrid og Sigurd, med ønske om god jul og godt nytt år, 1953!) . Samlingen er utgitt etter Jonssons død, han tok livet av seg i januar 1951, året denne samlingen kom ut. Den består av tre deler, én som har samme tittel som boka, og består av ett eneste, langt dikt, med det navnet (Ei dagbok for mitt hjarte), de to andre delene er «Døde dagars ord» og «Lause dikt». Både diktet jeg poster i dag, Til ein namnlaus, og diktet jeg poster neste uke, Så stig da i meg einsemd, hører til i delen som har fått navnet «Lause dikt». Kanskje har det noe med at Jonsson ikke hadde bestemt seg for hva han ville gjøre med dem ennå, mens han hadde en idé om at han skulle lage en diktsamling med navnet Døde dagars ord, og at han ikke fikk denne ferdig før han døde.

At dikteren dør gir selvsagt en ekstra kraft til diktene som blir igjen. Det gir en ekstra mening til avslutningen på Så stig da i meg, einsemd at einsemda stormar mot si grense og at livet skal eg aldri, aldri misse, det er vanskelig å lese det annerledes enn som refleksjoner om det kommende selvmordet. Også linjene her i Til ein namnlaus får en ekstra dimmensjon over seg, han skriver han skal brenne og brenne, men han er i ferd med å brenne opp. I så stig da i meg einsemd bruker han vendingen tæringsdraum om lykke, ordene «å tære» og «å brenne» er beslektet med det at begge uttrykker det å bruke opp noe, det at noe forsvinner, går opp i flammer, eller tæring.

Også i Så stig da i meg, einsemd, som her i Til ein namnlaus, og i mange andre av hans dikt, bruker Jonsson det retoriske virkemiddelet som på gresk har navnet epanalepsis. På norsk kan vi si «fordobling», eller «gjentakelse». I Så stig da i meg, einsemd, er det «aldri» i livet skal eg aldri, aldri misse», som blir gjentatt, mens her i Til ein namnlaus er det først «vera og vera» i strofe 1, så «brenne og brenne» i sistestrofen. At samme grep blir brukt på begge knytter dem også sammen, slik at man kan lese det til at det «å vera og vera» vil si «å brenne og brenne», altså at det å leve vil si å brenne (opp).

 

Gud (og Bön), av Edith Södergran

Etter først å ha postet dette diktet, Gud, av Edith Södergran, leste jeg gjennom alle diktene hennes i alle diktsamlingene hun gav ut, og satte meg bedre inn i personen og forfatterskapet. Det er fascinerende begge deler. Hun levde et kort liv, gav ut alle sine diktsamlingene i løpet av fem år fra 1916 til 1920 (I tillegg utgav Hagar Olsson en samling av henne posthumt, i 1925, Landet som icke är). I de årene var det verdenskrig, borgerkrig og to revolusjoner i Russland. Södergran bodde i Raivola, på det karelske neset, som den gang var en del av Finland, men Finland var et storfyrstedømme i Russland. Finland ble selvstendig en tid etter revolusjonen, republikken Finland, men det betydde at veien inn til St. Petersburg ble stengt for Södergran. Da ble byen kanskje den provinsielle utposten den var beskyldt for å være.

Södergran var også dødssyk. Hun hadde tuberkolose, samme sykdom hun hadde sett faren dø av i 1908. Mens familien ennå var formuende, før revolusjonen, hadde hun vært til behandling rundt om i Europa, på sanitorium, men den behandlingen hadde hun avsluttet. Hun ville leve livet sitt til fulle, og møte døden når den kom. Med i historien her, hører også at behandlingen hun gjennomgikk var smertefull og ubehagelig. Hun hadde fått lungen til kunstig å kollapse, for siden å pumpe den opp igjen med et stoff, som ble pumpet inn gjennom en nål stukket inn i lungen mellom ribbeina. Södergran holdt ikke ut denne behandlingen.

Så hun visste livet hennes ville bli kort. Hun ville leve det gjennom kunsten, gjennom diktene sine, og satte seg fore å skrive en veldig livsbejaende form for diktning. Særlig i den første diktsamlingen hennes, Dikter, er det veldig synlig. Samlingen bobler av overskudd. Det er livsglede, selvbevissthet, nesten utrolig på bakgrunn av livet hun levde. I de senere samlingene fortsatte hun de triumferende forsøkene, men tonen blir stadig mer rolig, i starten kan det nesten bli litt overspent.

Det religiøse hos Södergran er en sak for seg. Jeg kjenner ikke forskningen annet enn de korte beskrivelsene av henne lagt ut på nettet, og noen podcaster fra Sverige. Ellers er det diktene som taler for seg selv. Der er Södergran en utpreget modernist, og i modernismen skal det ikke finnes noen Gud. Han er i følge Nietzsche død, og mennesket må selv skape seg guder eller være guder. Deler av Södergrans diktning har noen små elementer av frelse i seg. Særlig de senere diktsamlingene har religiøse toner, men jeg tror det er dekning for å si det alltid er en gud eller gudsbilde mennesket har skapt selv. På den annen side levde Södergran tett opp til den russiske kulturen, der religionen alltid har stått sterkt.

Kort sagt har jeg utviklet mitt syn på Södergrans religion etter at jeg først postet diktet, og skrev denne innledningen:

Et nytt dikt i dag av Edith Södergran, og et nytt dikt jeg ennå ikke har tid til å kommentere skikkelig. Det er et tema som jeg ikke så ofte har tatt opp her på bloggen, om Gud, og særlig om den Gud det kan være tale om i den modernistiske verden, der Nietzsche har sagt at Gud er død, og tro er blitt en privatsak, den enes tro er ikke noe bedre enn den andre. Edith Södergran er en bemerkelsesverdig kvinne, som jeg har skrevet om i den første posten jeg laget om henne, diktet Avsked, finlandsksvensk med sterk tilknytning til Russland og St. Petersburg, og med en sterk personlig historie med sykdom og død. Hennes kunstneriske påvirkninger kommer fra den tidens giganter, nevnte Nietzsche, og retningene ekspresjonisme, futurisme fra Russland og symbolisme fra Frankrike. Hennes gudsbilde må være fjernt fra det religiøse, fjernt fra skriften. Det må heller være en idé det er vanskelig å få tak på, og som hun i dette diktet prøver en rekke beskrivelser mot, i gjentakelser, som om hun stadig kommer på nye ting han kan være, før hun slutter med at Gud er hva lengselen kan formå ved å stige ned på jorden.

Samlingen Dikter har flere dikt der noe blir forklart på denne måten, med en rekke setninger som skal være en slags defenisjoner. Som regel er det Jag, jeg-et, og hva jeg er for noe. Dette er eneste gangen det er Gud, eller noe religiøst. Fremdeles har jeg inntrykk av at det er fritt fram, Södergran føler hun kan definere Gud til å være nesten hva som helst, hun kan gå uredd til oppgaven og skrive hva hun vil. Jeg føler jeg ikke blir helt ferdig med diktet denne gangen heller, og kanskje må vende tilbake til det senere, når jeg har jobbet enda mer med Södergran og diktene hennes.

Gud

Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet
rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning;
gud är en kudde mot vilken vi luta vårt huvud, gud är ett stöd för vår fot;
gud är ett förråd av kraft och ett jungfruligt mörker;
gud är det oseddas obefläckade själ och det outtänktas redan förruttnade kropp;
gud är evigheternas stående vatten;
gud är intets fruktbara frö och de nedbrunna världarnas handfull av aska;
gud är insekternas myriader och rosornas extas;
gud är en tom gunga mellan intet och alltet;
gud är ett fängelse för alla fria själar;
gud är en harpa för den starkaste vredens hand;
gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden!

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg har slått opp ord jeg er i tvil om på Svenska Akademiens ordbok, eller søkt meg til andre steder på nettet.

vilobädd ser for meg ut til å være en slags sofa, eller et hvilested. Svenske ordbøker har ikke dette som oppslagsord.

kudde pute

jungfruligt jomfruelig

förruttnade forråtnende

gunga gynge, (huske, disse)

förmå 1. være i stand til, kunne orke 2. Ha krefter til å klare

Kommentar til diktet

Så hvordan skal vi angripe et dikt som dette? Det er 12 linjer, alle utenom nummer 2 begynner med ordene Gud är, og har en forklaring på hva dikteren vil si gud er for noe. Bare første linje begynner med stor bokstav. Hver eneste av de 10 forklaringene står for seg selv, ingen er en del av et argument som utvikles, eller bygger videre på noe som er sagt før, eller introduserer noe å bygge videre på senere. Det hadde vært enkelt og ingen hadde merket om det ble fjernet, eller lagt til, linjer. Svært mange av forklaringene er sammensatt, fire av dem bundet sammen med och, ellers er det en utdyping av ordet gud liksom skal være, som for eksempel fängelse för alla fria själa. Mange, om ikke alle, forklaringene er utilgjengelige, og like mystiske og uhåndgripelige som gud selv. Det er kanskje også meningen. Insisteringen på alle forklaringene indikerer kanskje det viktigste, at det er opp til hver og en å finne seg en forklaring på hva gud er, og den ene forklaringen ikke trenger være bedre enn den andre.

Første setning er den lengste: Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet/ rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning; Jeg vil oversette det slik: «Gud er et hvilested, på hvilket vi ligger utstrakt i altet/ rene som engler, og med helgenblå øynene besvarende stjernenes hilsing». Det setter tonen. Gud er hva vi hviler i, eller hviler på, Gud er en idé. Vi er en del av altet, av universet, og vi kan da hvile på ideen om en gud, hva enn vi velger gud til å være, og vi er rene som engler og helgeblå i øynene. Da kan vi besvare stjernenes hilsen, vi er del av det samme altet.

For eksempel. Södergran skriver med en veldig iderikdom, jeg vil ikke lukke diktet igjen. Gud er en pute for vårt hode, en støtte for våre føtter, han gir oss hvile, han er fundamentet vi går på, når vi beveger oss. Han er et forråd av kraft, og et jomfruelig mørke. Jeg har alltid oppfattet jomfruelig som uberørt, et uberørt mørke. Ideen om Gud er forrådet av kraften, i den ideen er det mye kraft å hente. «Det usettes uflekkede sjel og det utenktes allerede forråtnede kropp», Gud er det som ikke er sett, og det som ennå ikke er tenkt. Hva det betyr at den usette sjelen er uflekket og den uttenkte tankes kropp er forråtnet på forhånd, det skal jeg være forsiktig med å forsøke å gjette på.

Linjen gud är evigheternas stående vatten; står fast. Det er nummer 6, senturm i diktet. Det er også den eneste linjen der hele predikatet står samlet, da den ikke har deler som er underordnet eller sideordnet, det er «evighetens stående vann». Det er det rolige i en verden der alt forandres, for eksempel.

Linje 7 er mystisk igjen, intets fruktbare frö kan tolkes på to måter: enten det fruktbare frøet til ingenting, altså et fruktbart frø som fødes ut av intet, eller så er det ikke noe fruktbart frø til noe. Jeg heller mot det første. Gud er frøet som kan gro av ingenting. Asken av de nedbrente verdener er det som er igjen av dem. Jeg vil igjen holde fast på at gud for Södergran er en idé, det er ideen om gud som er alt dette her, ideen om gud som er fruktbar. Jeg har vanskelig for å lese diktet slik at dette er en gud som finnes. Da ble det plutselig viktigere å finne forklaringer som var treffende, da var det jo et objekt å forklare, ikke bare en tanke å sikte etter.

Insektets myriader og rosenes ekstase er mer mystikk, jeg leser det som at gud er gud for insektene og rosene også, uten at jeg vil hevde det er sånn det bør leses. Den tomme gyngen mellom intet og altet er et vakkert bilde, om gud som gynger hit og dit, fra ingenting eksisterer til alt eksisterer, fra intet til alt. Om man ser gud eller ideen om gud som en del av verdensaltet, gir det god mening. Gud er fengsel for alle frie sjeler er kanskje den mest kristne av setningene, om gud og religionen legger påbud for de frie sjeler, kanskje er det noe slikt, jeg vet ikke. Harpen for den sterkeste vredens hånd er kanskje en mer usykldig måte å få utløp for sinnet, harpen skader ingen, harpen kan ikke spille annet enn vakker musikk.

Så er det avslutningen: gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden! Jeg vil si den er en nøkkel til hele diktet. Gud er svaret på lengslene. Alt om gud og kristendommen og alle verdens religioner, det er svaret på menneskets lengsel etter noe mer enn livet og verden vi ser her på jorden, at det skal være noe før fødselen eller etter døden, at det skal være en større sammenheng, at det skal være en gud med mening. Den lengselen er sterk. Den har resultert i ideen om gud.

Dette var gudebildet til Södergran i 1916. To år senere skriver hun (eller utgir hun) dette diktet:

Bön.

Gud, du allsmäktige, förbarma dig över oss!
Se i vår tillbedjans brunn den vill bliva
djupare.
Sju dagar och sju nätter
fira vi upp vatten
ur vår brunn för dig.
Sju månader och tre år
samma ställe
be vi om din nåd:
giv oss inlåt till den tysta kammare, där du
tänker över tingen.

Septemberlyran, 1918

Det er noe helt annet. Her er ikke gud lenger noen idé, ikke lenger noe man trenger å forklare og definere, her er Gud med stor bokstav en å be til. Det begynner kristent, «Gud, du allmektige, forbarm deg over oss». Det er» se i vår tilbedelses brønn», og den «vil bli dypere». Syv dager og syv netter er bibelsk, det er en uke, men det er også tiden det tok for Gud å skape verden. De henter opp vann fra tilbedelsens brønn, den tiden, uten at den er i nærheten av å bli tømt. Syv måneder og tre år, på samme stedet, ber de om hans nåde. Bønnen er om inngang til guds stille kammer, der han «tenker over tingen». Det har kommet et religiøst behov over Södergran, et behov som ikke var der eller vistes spor av, i 1916.

 

Diktsamlingene Dikter og Septemberlyran er begge behandlet på Helt grei litteratur. Der står det mer om disse diktene, og de andre diktene i samlingene. Det står også mye mer om Edith Södergan.

 

Ene, av Sigbjørn Obstfelder

Et langt og komplisert dikt denne dagen, men et dikt med en passasje som var den skrevet spesielt for meg. Det er setningen om at «mitt liv er ord – og det er skade». Jeg brukte mange år før jeg ble gift, og forsøkte å skrive ned mine følelser i stedet for å leve dem. Også mitt liv var ord, også jeg følte skaden det var. Diktet til Obstfelder var for komplisert at jeg fikk så veldig mye mer ut av det den gangen, det var denne passasjen, om at mitt liv er ord, og at det er skade. Det er ord jeg selv har brukt, tenkt på, levd etter, skrevet, skrevet, skrevet. Jeg poster diktet først nå, og så håper jeg at jeg får tid til å få skrevet mer om det med det første.

Jeg ser WordPress av og til svikter meg i formatteringen av diktet. Korrekt gjengitt er diktet her hos bokselskapet.no, hvor jeg også har hentet utgaven fra.

Ene

Jeg havde ild nok, da jeg var ung, 
— ild nok, —

et blaatoppet luehav, 
ideer, ideer, 
gjæring og fødsel, 
brusen og smelten!

Da jeg var ung!

— Noget, som tabtes, 
noget, som ei fandtes, 
haab, som brast, 
ild, som sluktes . . .

Der arbeider sig frem her inat 
hos en forpint mand, 
i en jaget sjæl, 
ord.

Ord . . .

Mit liv er ord. 
(Og det er skade.) 
Visne ord. 
Stivnede hjerteslag.

Hjerteslag!

Gud! 
Du, som er jeget i livsfylden!

Gud, 
du, som skaber! 
— smerter, 
kimer, 
ord — 
du — 
hvem jeg tænker mig lig os, 
men dit ansigt klart, 
din pande lys —

du — 
hvis menneskenavn 
ensomheden 
atter og atter 
om mig hvisker, 
vifter og hvisker, 
med ukjendte stemmer nynner,

— dette forpinte menneske, 
som blot, blot, blot 
har ord — 
husker du det da?

— — — — — — — — — —

Nu brænder lyset ned i stagen, 
nu vandrer mørkets aander 
paa spidse tær 
ind i mit rum.

Lysner der linjer 
der borte i krogen?

Var det mørket, som hvisked 
om kvindelinjer, 
hvide og runde?

Hulker der hjerter 
der borte i krogen?

Er det aander, som sukker? 
om død, og om nat?

Hjerteslag . . . :

Den, 
hvem dødsdronningen 
har udkaaret, 
den, 
hvem dødsdronningen 
elsker, 
han 
er ene.

Den, 
hvem dødsdronningen, 
naar paa jord 
er nat, 
men det i himlens lydfyldte hvælving 
er dag, 
er blændende, himmelsk dag,

den, 
hvem dødsdronningen 
har da betegnet, 
dødsdronningen, dødsdronningen, 
han 
er ved jorddag ene.

Fra Digte, 1893

 

Ordforklaringer og diktets oppbygning

Det er et langt dikt, og mye å ta opp. Ild er mye brukt som uttrykk for glød og vilje og skaperkraft, med blaatoppet luehav mener han at det var blå topper på flammenes luer, eller egentlig bare at det «brant kraftig i ham», da han var yngre. Gjæring og fødsel er en annen type metafor, altså ikke metafor med ild, gjæring betyr at noe vokser, fødsel at noe skapes. Så bruser det opp, brusende følelser, brusende hav, og smelter, går over i en annen form, blir til noe annet. Det kan også være resultatet av ildens arbeid. Obstfelder bruker denne strofen til å uttrykke at det boblet i ham, det var mye som skjedde, han hadde kraft og energi.

Så gjentar han ordene «Da jeg var ung», og setter dem for seg selv, på en egen linje, som en egen strofe, så å si, før ditet skifter litt karakter. Nå er det ikke skaperkraft og ting som skjer, lenger, nå er det  «noe som ble tapt», «noe som ikke fantes (ei fandtes)», «håp som brast» og ild som ble slukket. Det er en motsetning til den første firelinjers strofen over, og en kontrast til den. Dette står også som et slags subjekt til det som senere kommer, alle disse tingene er det som arbeider seg frem her inat, i den neste strofen, hvor det er en forpint mann (forpint mand), og en «jaget sjel» (jaget sjæl) som har ordet. Vi ser også her at ordene og setningene går i oppløsning, sekvensen slutter også med et eneste ord, og det er også ordet ord.

Ordet ord blir gjentatt, i en helt linje for seg selv. Det er viktig i dette diktet. Det er også temaet i den neste firelinjers strofen, den jeg best kjenner diktet gjennom.

Grepet med å la siste ordet i en strofe bli gjentatt på en egen linje blir brukt igjen, også for ordet hjerteslag. Det er stivnede hjerteslag, noe som nok ikke her helt enkelt å se for seg, men som i hvert fall ikke har noe med livsglød og energi å gjøre. Det er mer å ha blitt stivnet i å leve, et grufullt bilde.

Så henvender dikteren seg til Gud, noe han også gjør i diktet Navnløs. Som der er det ingen kjærlig, god Gud det er snakk om, ikke den kristne guden som man kjenner ham fra Bibelen og kirketradisjonen. Dette er en ubestemmelig Gud, jeget i livsfylden, blir han kalt, noe det kan være grunnlag for å skrive avhandlinger om. Jeg tolker det slik at det er det som kan kalle alt liv jeg, en slags mystisk kraft som finnes i alt liv, kanskje noe i retning Brahman i hinduismen uten at verken jeg eller Obstfelder kjenner den særlig godt. Det er den modernistiske Guden, den man tviler på finnes, som man henvender seg til i mangel på alternativ. En annen slik modernistisk Gud finner man i Gunvor Hofmos Det er ingen hverdag mer (Gud, hvis du ennå ser).

Hos Obstfelder er det satt sammen slik at Gud er du som skaper! avsluttet med utropstegn. Men så fortsetter det i neste linje med » – smerter/ kimer, ord», hvorpå det blir naturlig å tolke at dette ikke er en Gud som skaper liv, men som skaper smerter. Eller at smertene blir den sentrale delen av livet, i hvert fall livet til subjektet som skriver diktet. Kime er «kime (eller spire) til liv», også i overført betydning, kanskje særlig det. Så er det beskrivelse av Guden, lik os, eller «røyk», altså en uklar, mystisk Gud, men med et klart ansigt (klart ansikt) og lys pande (lys panne).

Så blir det litt vanskelig i neste strofe, der dikterjeget fortsetter å henvende seg til Gud (du), men der det er uklart om ensomheden (ensomheten) er menneskenavnet som atter og atter om mig (om meg) hvisker, altså at Guds navn for mennesker er ensomhet, eller om det er slik at menneskenavnet på Gud er det som ensomheten hvisker, altså at ensomheten er personifisert og hvisker etter Gud. Antagelig er det det siste. For øvrig er det en retorisk figur, her, med hvisker, vifter og hvisker, en bestemt form for gjentakelse. Avslutningen på denne strofen, med ukjendte stemmer nynner, passer godt for perioden skrev i, enten man kaller den modernismen eller nyromantikken. Det er et syn på verdensaltet som et sammensurium av stemmer og røster, denne nynningen eller sangen fra alt, det er en idé de har, og som ble mye brukt. Her er det imidlertid litt vanskelig om dette setningsleddet henger sammen med det over, altså at det på en måte nynner menneskenavnet på Gud, eller noe annet som har med denne strofen å gjøre, eller om det er dette forpinte menneske i neste strofe som nynner det.

Jeg synes ikke det er så altfor viktig. Det sentrale er stemningen som ligger i diktet, og følelsen av at alt går i oppløsning, og det ikke er så lett å avgjøre hva som hører sammen med hva. Slik leser i alle fall jeg det.

Det forpinte menneske i neste strofe er nok dikteren selv, og blott betyr bare,  det forpinte menneske som bare har ord. Spørsmålet husker du det da? med  «du» i kursiv er litt vanskelig å forstå den konkrete meningen med. Du er Gud, men hva det er, skal ikke jeg begi meg ut i noen forklaring på.

Diktet deler seg her, cirka på midten, og det går en strek over siden for å markere skillet. Kanskje har det gått litt tid mellom første og andre del. I hvert fall begynner andre del med en ny observasjon, og andre tankemønstre. Her er det lyset som brenner ned, det gjelder lysestaken på rommet, men det kan også gjelde i overført betydning, at det er livet hans som brenner ned. I det som følger er jeget i diktet nesten over i en drømmeverden, noe som var typisk for modernismen, og for nyromantikken. Det er mørkets ånder (aander) som kommer inn på rommet, og han ser antydninger til kvinnelinjer, kvide og runde.

Stoffet er under arbeid…

 

Kommentar til diktet

Diktet er utgitt i 1893, da Obstfelder var 27 år. Det er tidlig til å begynne å se seg tilbake til da han var «ung», som han gjør i dette diktet. Han døde 7 år senere, så han var på vei mot slutten, og han skulle ikke utgi flere diktsamlinger enn denne ene som diktet er hentet fra.

Jeg skal skrive mer fyldig…

 

 

Venner, av Sigbjørn Obstfelder

I måneden desember skal vi ta for oss Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er vår kanskje største poet, selv om han bare var aktiv en kort periode, og bare fikk utgitt en eneste diktsamling. Fra den har jeg tidligere postet to dikt, Jeg ser og Genre. Det første er et av de sterkeste og mest kjente diktene som er skrevet på norsk, det andre et vakkert kjærlighetsdikt om forholdet mellom mann og kvinne, slik det kan bli sett i 1890-talls diktningen. Obstfelder er også min norske favorittpoet, om enn dette forholdet mellom oss var sterkere i mine yngre dager, enn nå. Delvis gjennom arbeidet med bloggen har jeg sett at det er mange foruten ham som har skrevet vakkert, og delvis er det slik at det blir med de første favorittdiktene med Obstfelder. Det er «Jeg ser» som lyser alene, «Genre» og prosadiktet «Byen» treffer gjerne unge studenter, på jakt etter en mening i eksistensen. I de øvrige diktene til Obstfelder er disse tingene ikke like klart og sterkt uttrykk, og det var jo heller ikke så mye han fikk skrevet.

Når det er sagt, så er det få norske diktsamlinger som kommer opp mot Obstfelders samling Digte som kom i 1893 (lenken fører til dokumentasjonsprosjektet til universitet i Oslo, der denne samlingen og andre tekster av Obstfelder er lagt ut).  Obstfelder har da vært mer eller mindre litterært aktiv siden slutten av 1880-tallet, der han skrev og fikk produsert tekster for gymnasavis, og også skrev tekster han ikke viste frem. I 1889 fikk han sin første utgivelse, Heimskringla, som var en parodisk tekst for studentersamfunnet (jeg har ikke lest den). I 1890 skrev han diktet jeg poster i dag, «Venner», som også er åpningsdiktet i diktsamlingen hans.

Det er et svært optimistisk dikt, skrevet mens han oppholder seg i Amerika, der han besøker broren Herman, og forsøker å få seg arbeid som ingeniør. I diktet ser han seg tilbake på studenttiden, og alle de givende samtalene han hadde der. Jeg ser en kanskje uventet referanse, i Bob Dylans sangtekst Bob Dylan’s dream (lenken leder til teksten til sangen på Dylans offisielle nettside). Sangen er fra platen The freewheelin’ Bob Dylan, som Dylan gav ut i 1963, da han var 22 år. Obstfelder var 24 da han skrev sin tekst. Begge lengter de tilbake til en ungdomstid, der de kunne sitte gjennom nettene og snakke om hva som helst, og hvor skjønt det var, og hvordan de lengter tilbake. Det er virkelig en av Dylans vakreste tekster, så man skulle ta seg tid til å studere den, og lytte til sangen, som også er veldig fin. Og de som fra før kjenner Dylan og denne sangen hans godt, kan ta seg tid til å lese dette diktet av vår egen Obstfelder, og se at det er et visst fellesskap mellom dem.

VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, –
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, – den indiske buddha, –
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, –
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, – tonende -, ildspiral, –
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
– sole i lyshav, sole i tankehav, –
en uendelig, – tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud –
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
– der, hvor den ene er,
var den anden, –
livceller svæver,
hæver sig,
synker.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til –
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket…

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

fra Digte, 1893

Kommentar til diktet

Vi kan begynne med å ta en titt på åpningsstrofen. Det består bare av en eneste setning, satt nedover linjene, med komma, bindestrek og innskudd, som om han kommer på ting etter hvert som han skriver. Det skal være Bare en liden vise om du og jeg, ikke store greiene, ikke noe høytidelig, forresten ikke om du og jeg, men om dagene, som den gang var, eller aller helst nettene, og så videre. Det er tankeassosisasjoner som utspiller seg. Når dikteren skriver ordet nætterne, så kommer han liksom på hvordan det så ut disse nettene, med lampen som lyste i tussmørket, og Buddha-figuren, en byste av Jacobsen (hvem nå dette kan være9, og Wagnerportrettet – med utropstegn! Så slutter strofen, med noe helt annet enn det den har begynt med.

Dette skiller seg helt ut fra all tidligere, tradisjonell diktning. Det er skrevet i 1890, året romanen Sult av Knut Hamsun ble utgitt, og vi får en markert ny retning i litteraturen vår. Obstfelder blir en helt sentral poet i denne retningen, den mest sentrale av dem alle, men han får ikke så mye glede av det i sin levetid. Det er godt gjort å skrive noe så radikalt nytt i så ung alder, og uten at man har vært i nærheten av å få etablert seg som forfatter. De fleste liker helst å begynne med å kopiere andre. Obstfelder begynner med å se ut som han har helt andre mål enn hva våre tidligere poeter har hatt, det gjelder ikke lenger om de samme tingene.

Så kommer strofene to og tre, som er satt litt inn som et innskudd i teksten. Fremdeles ser det ut som rytmen er helt tilfeldig, ordene valgt som de faller seg, rim er ikke tenkt på. Vi satt sammen i røykskyer, / vi drømte sammen om livet, det er slik vi snakker, det er slik ordene kommer når vi tenker. Det er stemningsskildring, som om Obstfelder virkelig ser for seg hvordan de satt og røykte, og drømte om livet og om fremtiden. Det er viktigere  å få sagt dette, enn å få satt det inn i noe dikt. Først deretter kommer de smått manipulerte linjene, der formen får forrang for innholdet. Var det virkelig prosa, virkelig en tankerekke, skulle det nå stått: jeg hadde den rikere sjel som fengslet fremtiden, du hadde det gladere hjerte med den varmere pulsen. Obstfelder stokker om på ordene, og setter også havde jeg, (…) havde du på egne linjer, og manipulerer med det trykket på dem. Vi kan også få med at Obstfelder viser selvinnsikt her. Som den fremtidige poet har han en rik sjel, men det glade hjerte hadde han aldri.

Strofe fire lukkes inne av to ord som står alene: Livet! og Lyset! Begge utstyrt med utropstegn. Her er Obstfelders fantasi i fri flukt. Kanskje kan vi si vi her ser optimismen til en ung dikter som ser en helt ny vei, helt nye muligheter i diktningen og i livet selv, muligheter ingen har tenkt på, og som det nå er fritt frem å utnytte. Obstfelder utdannet seg til ingeniør (om enn han aldri tok eksamen), og jeg mener vi her også kan se litt fra den den gang nymoderne fysikken. Det var nettopp på denne tiden man forsøkte å måle lysfarten for første gang, Maxwell hadde kommet opp med sine ligninger, snart skulle man si at fremtidens fysikk ville bestå av å finne flere desimaler i kjente størrelser. Samtidig er her også den poetiske, ny-romantiske mystisme, den som åpner for alt, der det ikke er noen begynnelse og ende, der ånd[en] risler i, og solen drypper af. Det må være dette som kalles frie vers, på alle tenkelige måter. I en visjonær utblåsning går man så ut av det tomme og kolde, og inn mot varmen, som er Gud, og lyset. Dette kan vanskelig leses som den kristne Guden, men et mystisk Gud, en erstatning for Gud, en ny-romantisk eller modernistisk Gud, en Gud man selv velger. For unge Obstfelder ser det her ut til å være begeistringens Gud.

Stofe fem følger opp dette mystiske, med en sjelefellesskap som bryter ned de fysiske størrelsene tid og rom. Der den ene er, er også den andre, eller var den andre, som det er formulert i diktet. Det er – slik jeg leser det – et åndelig fellesskap som teller like mye som det fysiske. Jeg mener det er ment å være gåtefullt, begeistret. Når livcellene svever, og i de to siste linjene hæver sig, / synker, så er det som om det er en organisme som puster. Det kan være selve verdensaltet, brystet som går opp og ned. Fantasi, religion, mystisme og virkelighet går i ett. Den ene verden er ikke virkeligere eller viktiere enn den andre.

I strofe seks har vi virkemidler som gjør det lett for den som skal analysere diktet, tydelige og fine. Det er en setning som lukker strofen sammen, åpner og ender den, nætterne var lange og lyse. I mellom dem er en ny tankerekke, formulert som en setning. De hadde mye å tale om, det var mye vakkert – og så fortsetter tankeassosisasjonene, hva som var vakkert (merk også hvordan diktet er fylt av positive, begeistrede ord). Det er solgløden, kanskje en liten opphenting av noe av det som ble sagt i strofe 4, og så er det vi længedes mot, som både kan vise tilbake til denne solgløden som allerede er nevnt, eller til det som nevnes i neste linje, kvinner. Vi vilde ofre vårt blod, står det så, enten for kvinnene, eller for noe annet, eller for alt. På ny står det at nettene var lange og lyse, med forsterket betydning.

Og så kommer den første forsiktige strofen, nummer sju. Nå har hav og tid skilt oss (Obstfelder skriver her kanskje konkret, han er i Amerika, i Vesten), og nettene er mørke der i vest, der han er. Han er nå ensom og alene, begeistringen gjelder ikke lenger. Her er for øvrig Obstfelder i samme stemning, som Dylan er i hele sin sang, nevnt i innledningen. Frem til nå har assosisasjonene og fantasien hatt fritt spill, nå er det så vidt han våger seg, kanskje er det noe som rører seg, i det golde hotellrommet. Nå er også ordvalget kaldt og trist. Men i slutten av denne strofen vokser det frem noe, ansiktslinjer som flakker i solhjørnet (på ny solen), bysten av Jacobsem, og Buddha frem fra mørket.

At Buddha nevnes gir en fin overgang til den lille avslutningsstrofen. Buddhismen er en religion full av mystisme, her er det også gode muligheter for liv etter døden. Og poeten våger spørsmålet:

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

Dette ringer også frem til Obstfelders egen Jeg ser, jeg ser, / jeg er på feil klode, måten å avslutte de to diktene minner om hverandre. Her i dette diktet, Venner, ligger det et ønske om å møtes igjen, på en eller annen mystisk måte. Hvor fantastisk diktet har vært, fantastisk i betydningen mirakler kan skje, så ligger det også i avslutningen et visst håp om at mirakelet kan skje enda en gang. Selv om Obstfelder er et Atlanterhav fra sine gamle venner, så kan de kanskje møtes igjen, en eller annen gang, på en eller annen klode.

An die Freude, av Friedrich Schiller

Siden jeg giftet meg i går, kan jeg prøve et voldsomt dikt i dag. Behandlingen av det vil foreløpig være ytterst sparsom.

Opprinnelig start, bloggposten, 28. juni, 2009

Slik som dette begynte dette innlegget da jeg først postet det tilbake i 2009. Nå er det 2020, det er mars, og jeg har omsider tid og anledning til å hente diktet frem igjen og presentere det skikkelig. Det er et mektig dikt av en stor dikter, og det håper jeg at jeg vil greie å formidle. Mot meg er over 200 år med tid og utvikling siden diktet ble skrevet, det er en språklig barrière fra tysk til norsk, og det er vår tids helt annerledes måte å skrive dikt på, og ganske manglende interesse for dikt som er lange og formfullendte. Med meg er et av de mest kjente diktene i verdenshistorien, i hvert fall i navn og forfatter, her skal jeg fylle det med innhold.

Friedrich Schiller og An die Freude

Friedrich Schiller (1759-1805) er en av de virkelig store. Han ruver i tysk åndsliv, om det går an å bruke et litt foreldet uttrykk i en litt ny tid, og han satte sitt preg på en av periodene som har blitt stående som de viktige i verdenshistorien. Det er han og Goethe som er Weimar-klassisismen. Det er de to som gjør at den første tyske republikken i 1918 tiltrer i den lille byen Weimar, og kalles Weimar-republikken. Schiller skrev også en rekke drama og en rekke dikt som har gått inn i den tyske kanon, og er en del av verdenslitteraturen, og han er blant de forfattere som også har skrevet betydelige teoretiske verk. Han er en gigant.

Men i Norge kjenner vi ham ikke godt. Folk med god utdannelse vet nok navnet, og folk med interesse for dette kan nok nevne noen av tekstene han har skrevet. Men han blir ikke lest, og han blir ikke drøftet. Det er en barriere mellom hans tid og vår. Vi deler ikke hans tankemønster, så dramaene blir ikke forstått, og de teoretiske verkene ligger på et høyt og delvis utilgjengelig plan. Diktene er gode, men de er lange og formfullendte, og lar seg ikke godt oversette til norsk. Dessuten vil de også ha uttrykt noe vi ikke helt skjønner vitsen med, nå lenger.

Sånn er det også med diktet An die Freude. Diktet er verdensberømt, siden Beethoven bruker det i sin 9’de symfoni, men selv om mange kjenner den symfonien, er det få som kjenner ordene i teksten Beethoven bruker. Og det er få som kjenner budskapet, selv om folk vet at det dreier seg om gleden. Og Beethovens musikk er så uttrykksfull, at man trenger ikke tekst for å få enormt utbytte av den.

Diktet handler om en forbrødring av hele verden gjennom gleden. Det står på tysk Wikipedia at den er skrevet for frimurerlosjen Tre sverd i Dresden, at det ble fremført der 13. september 1785 , og så siden trykket i Schillers eget teatertidsskrift Thalia, en stund etterpå. Fremføringen ved en bordsetting passer med glasset som går rundt i strofe 7, og den gjentatte henvendelsen til brødre – Brüder. Det passer til å leses i en forsamling. Den dedikterte siden til diktet bestrider at diktet ble skrevet for denne bordsettingen, men skriver at diktet ble til som en vennskapserklæring fra Schiller til frimureren Christian Gottfried Körner.

Denne forbrødringstanken for hele menneskeheten er kanskje fremmed for oss i dag. Det samme er den urokkelige tro på en skaper, som er der over stjernehimmelen, og styrer og ordner alt. Ideen om naturen og universet som et gigantisk urverk er også forlatt. Begrep og uttrykk som dyd, heltemot, troens solskinnsfjell, den tålmodiges vei og mange av de andre som blir brukt, er ikke godt gjeldende i dag. Det er andre ting vi er opptatt av. Vi har heller ikke så sterkt forhold til venn og fiende, og har vel i alle fall ingen dødsfiende å tilgi i en tidsperiode som er langt mindre konfliktfylt og revolusjonær enn den Schiller levde i. Deler av diktet og Schillers øvrige diktning tilbyr løsninger på problemer som ikke lenger finnes, som ingen lenger tenker på.

Men det må likevel kunne være mulig å la seg rive med av begeistringen?

Litt om de forskjellige utgaver

Diktet forekommer i to utgaver, en første fra 1785, som jeg bruker, og en annen omarbeidet fra 1808. Til grunn for min utgave ligger den til tysk Wikipedia, som er tettest på originalen, mens utgaven til Schiller-arkiv har endret stavemåten til moderne tysk for noen ord (som Schwert for Schwers i første strofe, sein for seyn gjennomgående), og beholdt en eldre skrivemåte for andre (muth for mut – mot). Utgaven fra 1808 ligger på nettet på Elysium digital. Denne har endret første strofe, og den har kuttet ut den siste.

Min versjon skiller seg fra den til Wikipedia med at jeg har stor bokstav i starten av alle verselinjer.

An die Freude

Freude, schöner Götterfunken,
Tochter aus Elysium,
Wir betreten feuertrunken,
Himmlische, dein Heiligthum.
Deine Zauber binden wieder,
Was die Mode Schwert getheilt;
Bettler werden Fürstenbrüder,
Wo dein sanfter Flügel weilt.

Chor
Seid umschlungen, Millionen!
Diesen Kuß der ganzen Welt!
Brüder – überm Sternenzelt
Muß ein lieber Vater wohnen.

Wem der große Wurf gelungen,
Eines Freundes Freund zu seyn,
Wer ein holdes Weib errungen,
Mische seinen Jubel ein!
Ja – wer auch nur eine Seele
Sein nennt auf dem Erdenrund!
Und wer’s nie gekonnt, der stehle
Weinend sich aus diesem Bund.

Chor
Was den großen Ring bewohnet,
Huldige der Simpathie!
Zu den Sternen leitet sie,
Wo der Unbekannte tronet.

Freude trinken alle Wesen
An den Brüsten der Natur;
Alle Guten, alle Bösen
Folgen ihrer Rosenspur.
Küsse gab sie uns und Reben,
Einen Freund, geprüft im Tod;
Wollust ward dem Wurm gegeben,
Und der Cherub steht vor Gott.

Chor
Ihr stürzt nieder, Millionen?
Ahndest du den Schöpfer, Welt?
Such‘ ihn überm Sternenzelt!
Über Sternen muß er wohnen.

Freude heißt die starke Feder
In der ewigen Natur.
Freude, Freude treibt die Räder
In der großen Weltenuhr.
Blumen lockt sie aus den Keimen,
Sonnen aus dem Firmament,
Sphären rollt sie in den Räumen,
Die des Sehers Rohr nicht kennt.

Chor
Froh, wie seine Sonnen fliegen
Durch des Himmel prächt’gen Plan,
Wandelt, Brüder, eure Bahn,
Freudig, wie ein Held zu Siegen.

Aus der Wahrheit Feuerspiegel
Lächelt sie den Forscher an.
Zu der Tugend steilem Hügel
Leitet sie des Dulders Bahn.
Auf des Glaubens Sonnenberge
Sieht man ihre Fahnen wehn,
Durch den Riß gesprengter Särge
Sie im Chor der Engel stehn.

Chor
Duldet mutig, Millionen!
Duldet für die beßre Welt!
Droben überm Sternenzelt
Wird ein großer Gott belohnen.

Göttern kann man nicht vergelten;
Schön ists, ihnen gleich zu seyn.
Gram und Armuth soll sich melden,
Mit den Frohen sich erfreun.
Groll und Rache sei vergessen,
Unserm Todfeind sei verziehn.
Keine Thräne soll ihn pressen,
Keine Reue nage ihn

Chor
Unser Schuldbuch sei vernichtet!
Ausgesöhnt die ganze Welt!
Brüder – überm Sternenzelt
Richtet Gott, wie wir gerichtet.

Freude sprudelt in Pokalen,
In der Traube goldnem Blut
Trinken Sanftmut Kannibalen,
Die Verzweiflung Heldenmut – –
Brüder, fliegt von euren Sitzen,
Wenn der volle Römer kraißt,
Laßt den Schaum zum Himmel spritzen:
Dieses Glas dem guten Geist!

Chor
Den der Sterne Wirbel loben,
Den des Seraphs 2) Hymne preist,
Dieses Glas dem guten Geist
Überm Sternenzelt dort oben!

Festen Mut in schwerem Leiden,
Hülfe, wo die Unschuld weint,
Ewigkeit geschwornen Eiden,
Wahrheit gegen Freund und Feind,
Männerstolz vor Königsthronen, –
Brüder, gält‘ es Gut und Blut –
Dem Verdienste seine Kronen,
Untergang der Lügenbrut!

Chor.
Schließt den heilgen Zirkel dichter,
Schwört bei diesem goldnen Wein,
Dem Gelübde treu zu sein,
Schwört es bei dem Sternenrichter!

Rettung von Tyrannenketten,
Großmut auch dem Bösewicht,
Hoffnung auf den Sterbebetten,
Gnade auf dem Hochgericht!
Auch die Toten sollen leben!
Brüder trinkt und stimmet ein,
Allen Sündern soll vergeben,
Und die Hölle nicht mehr seyn.

Chor
Eine heitre Abschiedsstunde!
Süßen Schlaf im Leichentuch!
Brüder – einen sanften Spruch
Aus des Totenrichters Munde!

1785

Til gleden

Glede, skjønne gudegnist,
Datter av Elysion,
Vi trer inn ilddrukne,
Himmelske, din helligdom.
Din trolldom binder igjen,
Hva motens sverd har delt;
Tiggere blir fyrstebrødre,
Hvor din milde vinge oppholder seg..

Kor
Vær omslugne, millioner!
Dette kyss av hele verden!
Brødre – over stjerneteltet
Må en elskelig fader bo.

Hvem det store kupp har lyktes,
Å være en venns venn,
Hvem en hengiven kone har vunnet,
Blander inn sin jubel!
Ja – hvem også bare en sjel
Være nevnt på den runde jorden!
Og den som ikke det har kunnet, lister seg
Gråtende ut av dette båndet.

Kor
Hva som bebor den store ring,
Hyller sympatien!
Til stjernene leder de,
Hvor det ukjente troner.

Glede drikker alle vesener
Ved brystet til naturen;
Alle gode, alle onde,
Følger hennes rosespor.
Kyss gav hun oss og vinranker,
En venn, prøvd i døden;
Vellyst ble gitt marken,
Og kjeruben står for Gud.

Kor
Dere styrter ned, millioner?
Aner du skaperen, verden?
Søk ham over stjerneteltet!
Han må bo over stjernene.

Glede heter den sterke fjæren
I den evige natur.
Glede, glede driver hjulene
I det store verdensuret.
Blomster lokker hun ut av kimene,
Solen ut av firmamentet,
Sfærer ruller hun i rommene,
Som ikke kjenner seerens rør.

Kor
Glade, som hans soler flyr
Gjennom himmelens prektige plan,
Vandre, brødre, deres vei,
Med glede, som en helt til seieren.

Ut av sannhetens ildspeil
Smiler hun til forskeren.
Til dydens steile jordhaug
Leder hun den tålmodiges vei.
På troens solskinnsfjell
Ser man hennes faner vaie,
Gjennom riften sprengte sarger
Står hun i koret av engler.

Kor
Hold tålmodig ut, millioner!
Hold ut for en bedre verden!
Der oppe over stjerneteltet
Blir en stor Gud belønnet.

Gudene kan man ikke gjengjelde;
Det er skjønt, å være deres like.
Gremmelse og armod skal melde seg,
Med de glade fryde seg.
Uvilje og hevn være glemt,
Vår dødsfiende være tilgitt.
Ingen tåre skal presse ham,
Ingen anger nage ham

Kor
Vår skyldbok være tilintetgjort!
Forsonet hele verden!
Brødre – over stjerneteltet
Dømmer Gud hvordan vi er dømt.

Gleden sprudler i pokaler,
I druenes gylne blod
Drikker kannibaler mildhet,
Fortvilelsen heltemot – –
Brødre, fly opp fra deres sitteplasser,
Når det fulle rømerglass sirkulerer rundt,
Lar skummet til himmelen spruter:
Dette glass til gode ånd!

Kor
Den som stjernens virvel lover,
Den som Seraphs hymne priser,
Dette glass til den gode ånden
Over stjerneteltet der oppe!

Fast mot i tung smerte ,
Hjelp, hvor uskylden gråter,
Evighet, besvergede eder,
Sannhet i mot venn og fiende,
Menn stolt for kongetroner, –
Brødre, gjelder det godt og blod –
Hans kroner til Fortjeneste,
Undergang for løgnyngelet!

Kor
Lukk den hellige sirkel, dikter,
Sverg ved denne gylne vin,
Ditt løfte tro å være,
Sverg det ved stjernedommeren!

Redning fra tyrannkjettingene,
Storsinn også bøllen,
Forhåpninger på dødssengen,
Nåde for høyretten!
Også de døde skal leve!
Brødre drikker og stemmer i,
Alle syndere skal tilgi,
Og Helvete ikke mer være.

Kor
En klar avskjedsstund!
Søte søvn i likkledet!
Brødre – et mildt ord
Ut av dødssrikets munn!

Språk, form og Innhold

Diktet består av 9 strofer på 8 linjer og 9 strofer på 4. 8-strofene har kryssrim og 4-strofene har omsluttende rim. De siste kalles kor, og har en slags kommenterende effekt. Både de vanlige strofene og koret har 4+4 takter, annenhver stavelse tung og lett, og er med det firfotede trokeer. I 8-strofene er oddetallslinjene kvinnelige i utgangen, partallslinjene mannlige. Det vil si at linjene 1, 3, 5 og 7 har trykklett siste stavelse, linjene 2, 4, 6 og 8 har trykktung. Sånn ser trykkfordelingen ut i åtterstrofen.

Freude, schöner Götterfunken,
Tochter aus Elysium,
Wir betreten feuertrunken,
Himmlische, dein Heiligthum.
Deine Zauber binden wieder,
Was die Mode streng getheilt;
Alle Menschen werden Brüder,
Wo dein sanfter Flügel weilt.

Schiller: An die Freude, trykkfordeling

Og sånn går det i koret.

Schließt den heil’gen Zirkel dichter,
Schwört bei diesem goldnen Wein,
Dem Gelübde treu zu sein,
Schwört es bei dem Sternenrichter!

Schiller: An die Freude, Kor, trykkfordeling.

Rimmønsteret er AbAbCdCd og EffE. De store bokstavene betegner trykklett, kvinnelig utgang, de små er trykktung, mannlig. Like bokstaver betegner linjer som rimer. Halvrim er tillatt, som vi ser i strofe 1 med wieder/-brüder.

Det går også an å se det sånn at diktet har 9 par av strofer og refreng. Det er sånn jeg kommer til å gjøre det når jeg kommenterer nedover. Merk at alt dette har litt tallmagi i seg. Fire er to i andre (2^2 = 4), åtte er to i tredje (2^3 = 8) og ni er tre i andre (3^2 = 9). Alle disse tallene er regnet som litt hellige.

Når det gjelder språk og oversettelse så vil den ta litt tid, men komme systematisk strofe for strofe.

Elysium, eller på norsk Elysion, er i gresk mytologi stedet der de beste mennesker kan føre en fullkommen lykkelig tilværelse, nær Gudenes. Det tilsvarende fornorskede ordet er paradis, men paradis hører til kristendommen, og er Guds rike. Det gir dog en idé om hva slags sted det er snakk om. Når gleden er datter av Elysium, eller Elysion, så er hun datter av det sorgløse, lykkelige sted. Videre står det nedover at vi (mennesker) betrer helligdommen (til gleden) drukne av ilden, glødende, altså. Så er det at Trolldommen (Deine Zauber) til gleden binder oss (mennesker) sammen igjen, etter at tidens (die Mode – moten) skiftende strømninger deler oss. Så er det tiggere blir fyrstebrødre, i meningen at gleden likestiller alle, der hvor gledens milde vinge oppholder seg (wo dein sanfter Flügel weilt). Substantivet der Flügel kan bety vinge, eller fløy. men her er nok meningen den at gleden holder sin beskyttende vinge over oss, og der skjer all trolldommen og magien som ellers er beskrevet i strofen.

I koret til den blir andre person flertallspronomenet brukt i imperativ form: Seid umschlungen Millionen! «Vær omslugne millioner!» Millionen er her et tall på menneskeheten. I andre linje er det brukt genitiv, Diesen Kuß der ganzen Welt, «dette kyss av hele verden». De to siste linjene består av en setning, som sier at det må eksistere en vennlig far, der over stjernehimmelen. Den vennlige faren er Gud, og for stjernehimmelen er brukt omskrivingen stjerneteltet (Sternenzelt). Tanken er at vi bor på jorden som under et stjernetelt. Med bror – Brüdre

Andre strofe avslutter med: Und wer’s nie gekonnt, der stehle/ Weinend sich aus diesem Bund. Pronomenet wer blir brukt i ubestemt form, det er den, og forkortelsen ‘s stpr her for das (det), altså den som aldri har gjort det skikkelig. Som så mange ganger ellers i dette diktet står partisippet (gekonnt – kunnet) uten verbet (hat – har). Det forvansker lesingen, men passer godt i rytmen, og jeg legger verbet vanligvis til i oversettelsen. Merk at ordet gekonnt på tysk også blir brukt som adjektiv, i betydningen «gjort av en som kan det», sånn cirka. Se gloselisten. Her blir også ordet stjele (stehle) brukt på en måte som er litt uvanlig, man stjeler seg bort, eller lister seg ut. Pronomenet der, blir brukt refleksivt, «den som ikke kjenner det, den stjeler/lister…» Hele strofen sier at den som lykkes i å være en venns venn har gjort en kupp, og at den som har funnet en bra kone bringer sin jubel inn i gleden. Ja, fortsetter det, den som bare er en sjel på denne jord, altså den som er så heldig å få leve, får ta del i det. Den som ikke kan, må liste seg ut av båndet som binder. Det er båndet å være sammen i gleden. Alle på jorden har muligheten til det. Alle som har en venn, eller en bra kone, blir spesielt uthevet til å være med.

I koret til denne strofen blir konstruksjonen Huldige der Sympathie brukt, verbet zu huldigen tar dativ. Den store ring (den großen Ring) er samme som stjernehimmelen – eller stjerneteltet i det første koret. På denne tiden så man ennå for seg himmelhvelvet, at himmelen besto av forskjellige ringer hvor ting er festet på og ting eksisterer. Man visste at solen var sentrum i solsystemet, men bildet om ringer besto. Hva som bebor den store ring hyller sympatien, og leder til stjernene, hvor det ukjente troner.

Böse (dårlig, ond, vond, sint, etc) blit satt som motsetning til Gute (God) i strofe 3. Jeg velger å oversette med ond, selv om det norske ordet kanskje er sterkere enn det tyske. Cheruben, eller på norsk Kjeruber, er en sort engler. Det er de som er satt til å vokte himmelens porter, og det er riktig som diktet sier, at kjerubene står foran Gud. Strofen sier at alle drikker glede ut av brystet til naturen, et bilde på hvordan alt levende får glede og livslyst ut av naturen selv. De gode og onde følger rosesporet hennes, altså til naturen, der Spur på tysk kan bety spor og fil (kjørefelt), men ikke spore, som også på tysk er die Spore. Det er alt både godt og vond i naturen følger sporet rosen har lagt, rose her brukt metaforisk som noe positivt og bra. Videre står det at naturen gir oss og vinranker kyss, kyss kan oppfattes som et slags livets kyss, et livgivende kyss, jeg oppfatter det videre som om det er naturen som er en venn prøvd i døden (einen Freund, geprüft im Tod). Så er det kontrasten, at vellyst er gitt makken som kryper på jorden, og at kjeruben – det høyeste – står for Gud. Dette kan sammen med resten av strofen og diktet leses som en hyllest til tingenes orden.

I koret blir det stilt spørsmål til de millioner – som fortsatt er menneskeheten – om de styrter nedover. Det blir spørsmål til om verden aner skaperen, altså Gud. Svaret er at han må søkes over stjerneteltet, samme bilde som i koret til strofe 1, og det blir her sagt at det er der han må bo.

Fjerde strofe sier gleden er den sterke fjæra, eller drivfjæra, i naturen. Det er den som får hjulene i urverket til å gå rundt. Sånn var det klokker ble bygd den gang, de var mekaniske, med fjærer og hjul. Dette var den gang et teknologiens under, og vel egnet til å være et bilde på hvordan gleden er underet som får naturens urverk til å gå rundt. Det blir videre forklart i andre halvdel av strofen, hvordan det er glede som lokker blomsten ut av kimene. Det er glede som gjør at vi vil fortsette å holde på. Det er også gleden som lokker solen ut av firmamentet, gleden som får alt til å gå rundt, som fjæren i et urverk. Både Keimen (kimer) og Räumen (rom) blir brukt i en litt spesiell flertallsform, korrekt form er uten -n til slutt. Ordet – eller ideen – Firmament (firmament) møter vi mange ganger i sonettene til Shakespeare også. Ordet er latinsk, og betyr der støtte, feste, i vår betydning er det et annet ord for himmelhvelvet som i gamle dager ble oppfattet som en kuppel. Solen beveger seg over denne kuppelen, eller dette hvelvet, gjennom dagen. Slutten på strofen er litt spesiell. Det er naturen (hun – sie) som ruller sfærene i rommene, også en gammel idé om hvordan himmelen er satt sammen av lag på lag med sfærer, hver av dem får sitt rom, sånn det er skrevet i diktet, og så er det «rommene (die – som) ikke kjenner seerens rør (des Sehers Rohr nicht kennt)». Dette kan gi mening om det er seerens røren, det at seeren rører på sfærene og rommene, men å røre er på tysk rühren, og ser ikke ut til å ha noen forbindelse med Rohr. Så det er seerens rør. Seeren kan være Gud, som ser alt, eller hvert enkelt menneske og levende vesen i naturen, som også ser og observerer. Best mening gir det hvis det er Gud, og rommene ikke kjenner rørene han har laget for dem. Dette bildet henger da sammen med ideen om naturen og verdensrommet som et gigantisk urverk, der alt henger sammen, og driver hverandre.

I koret der står det at brørdene må gå sin bane (i livet) slik solene hans flyr over himmelens prektige plan. Hans (seine) er seeren fra strofen over, det som må være skaperen, Gud. Hans soler farer glade over himmelen, slik må vi også fare glade gjennom livet, lik vi er en helt på vei mot seieren.

Strofe 5 begynner med blomstrende «Ut av sannhetens ildspeil smiler hun til forskeren», Aus der Wahrheit Feuerspiegel/ lächelt sie den Forscher an. Hun er fremdeles gleden, Freude, og bildet er mangetydig. Forskeren forsøker å finne svar på ting, forsøker å finne svar på ting, det smiler gleden til. Det kan bety at gleden er glad for at forskeren forsøker å finne disse svarene, eller at gleden smiler over at forskeren tror det er mulig. Det kan også bety at når forskeren forsøker å se inn i sannhetens speil, så ser han gleden smile til ham der inne. Gleden er her, som ellers i diktet, sett som en slags naturkraft, eller en urkraft, det som holder det hele i gang. Hun – ennå gleden – leder den tålmodiges bane (des Dulders Bahn) til den dydens bratte haug (Zu der Tugend steilem Hügel). I tre av disse fire første linjene er det brukt genitiv. Tanken er at den som tålmodig skal komme seg opp til dydens topp, selv om veien er bratt, og det er gleden som skal lede dit opp. Det fortsetter også blomstrende med Auf des Glaubens Sonnenberge/ sieht man ihre Fahnen wehn, eller «På troens solskinnsfjell/ ser man hennes faner vaie». Det er ennå gleden som er personifisert «hun», eller her «hennes». Hun står i koret av engler, det er slik man ser henne i fra troens solskinnsfjell. Men nest siste linje er vanskelig: Durch den Riß geprengter Särge, «Gjennom riften sprengte sarg». Jeg tror det er riften mellom liv og død, den sprenger sargen, som er likkisten, og man kan se det når man tror og står på troens fjell. Enklekor er en sang av glede, selvfølgelig, die Freude hører også hjemme der. Så kan vi si at strofen bindes sammen med at forskeren aldri kan finne svar på sånne spørsmål, de viktigste, det er det gleden og troen som kan. Den tålmodige kan bli med til dyden, og der bli frelst, og ta del i gleden også etter riften mellom liv og død. Sånn tolker jeg det.

Koret til strofe 5 har at menneskeheten – igjen uttrykt gjennom Millionen – må være tålmodige, og vente modig på en bedre verden. Det tyske ordet Dulden kan bety «tåle, holde ut, godta tålmodig» og «lide, være tålmodig». Det blir gjentatt i de to første linjene. Og så blir det på nytt brukt uttrykket Sternenzelt, over stjerneteltet, så er det en stor Gud som blir belønnet.

Strofe 6 handler om forsoningen, om hvordan negative følelser skal forgå og forsvinne. Den begynner med en vending som ikke gjør seg på norsk: Göttern kann man nicht vergelten. Direkte oversatt er det «Guder kan man ikke gjengjelde». Og det er ikke så lett å vite hvordan man skal oversette annet enn direkte. Meningen er nok at man kan ikke gjengjelde hva guder gjør, og – i neste linje – at det er skjønt å være deres like. Så følger at gremmelse (Gram) og armod (Armut) skal melde seg, og sammen med de glade (mit den Frohen) fryde seg (sich erfreuen). Dette er nok ganske sikkert et uttrykk for at gremmelse og armod skal forsvinne i glede, og at mennesker på den måten skal være gudenes like. Videre i denne strofen følger en del konjunktiv-konstruksjoner, Groll und Rache sei vergessen/ unserm Todfeind sei verziehn. Her kan konjunktiven sei greit oversettes med norske «være». Det blir litt gammelmodig, men det er originalen også. Avslutningen er at ingen tåre skal presse ham, ingen anger nage ham. Det er for meg litt uklart hvem pronomenet ihn (ham) peker tilbake på, om det er dødsfienden (Todfeind) i linje 6, eller om det er han som gjør seg lik gudene, og som på denne måten gleder seg.

Koret sier her at skyldboken er tilintetgjort, altså at våre synder er tilgitt, og at hele verden har sonet ut. Så er det en ny henvisning til brødrene, om at over stjerneteltet – stjerneteltet igjen – dømmer Gud hvordan vi er dømt (richtet Gott wie wir gerichtet). Her er verbet gerichtet i partisipp, så direkte oversatt er det: «dømmer Gud hvordan vi dømt»

I strofe 7 er Pokaler drikkebeger, der gleden sprudler. Dette er i direkte og overført betydning, man kan også lese det direkte som om gleden ligger i vinen de drikker. Det blir understreket i linje 2, der gleden er er i druenes gylne blod (in der Traube goldnem Blut). Det at druene her har blod, og ikke juice eller saft, passer med at det så er kannibalene som drikker dem i neste linje. Det er et ganske dristig bilde, egentlig, synes jeg, med det gylne blodet i druene. Sanftmut er mildhet, saktmodighet. Så kannibalene drikker saktmodighet av druenes blod, som det står. Og så er det linje 4, der jeg oppfatter meningen sånn at fortvilelsen drikker heltemot. Delsetningen har bare subjekt og objekt, verbalet er underforstått fra det som gjelder i helsetningen, «drikker» (trinken). For å summere opp så er det gleden (eller vinen!) som sprudler i begrene, og av den drikker kannibaler saktmodighet og fortvilelsen håp. I andre halvdel av strofene skal gjestene reise seg fra stolene (Brüder fliegt von euren Sitzen), og la de fulle rømer-glassene gå (der Volle Römer kraißt). Uttrykket volle Römer er ikke en «full romer», men «full rømer«, en type glass laget i Rhin-området fra 1400-tallet av. Glasset er laget for hvitvin og brennevin, og ble veldig populært i Nord-Europa, i følge Wikipedia. Kraißt er en gammel skrivemåte for kreißt, «sirkulerer, kretser». Skummet (fra vinen) skal sprute til himmelen, skålen går til den gode ånd.

Koret fortsetter i den gode stemningen. Den som lover (lovpriser) stjernenes virvel, den som priser Serafens hymne, dette glasset skal til den gode ånd (dem guten Geist) som bor over stjernehimmelen. Igjen er det stjerneteltet som blir brukt som bilde. Det er dativ som viser at skålen går til denne ånden, det står dem (guten Geist), dem er dativ-formen. Seraph, eller Seraf, er en engel i første orden, som i følge Jessaja 6 står omkring Guds trone og lovpriser ham. Serafens hymne er en hyllest til Gud (Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet, Jes, 6.3).

I strofe 8 blir man bedt om å fatte mot i vanskelige lidelser. Hülfe er en gammel skrivemåte for Hilfe, hjelp. Man skal ha hjelp, hvor uskylden gråter. Det er eder sverget i evighet, og det er sannhet mot både venn og fiende. Det er opplysningstidens ord og uttrykk som blir brukt her, ord for en revolusjonær og omskiftelig tid. Man skal stå stolt foran kongetronen, nå gjelder det det gode og nå gjelder det blodet (Brüder gält’ es Gut und Blut -).. Det gode er alt det positive i verden, verdiene som skal overleve og dyrkes, mens blodet er forbrødringen, slektskapet, samhøringen. Da kan man stå stolt foran kongetronen. De to siste linjene starter med en dativ, Dem Verdienste seine Kronen, jeg tolker det slik at det er kongens krone som skal få fortjenesten, og stokker om på rekkefølgen av ordene for å få denne meningen frem. Seine Kronen (hans kroner) er subjekt i setningen. Til slutt er det løgneyngelet som skal møte sin undergang.

Også her står koret som en kommentar til strofen, som en slags oppsummering og konklusjon. Den hellige sirkel skal sluttes, man skal sverge ved den gylne vinen, sverge på å være tro til de hellige løfter, og man skal sverge det med han som er stjernedommeren (= Gud).

I utgaven av 1808 stoppet diktet her, Schiller redigerte bort den siste strofen. Men opprinnelig så var den med, og jeg tar den med her. Den er jo revolusjonær og fin. Den begynner med redning fra tyrannenes kjetting, at også bøllen skal få storsinn. Og videre at det skal være håp på dødssengen, nåde ved den høyeste rett. Fire fine sammensetninger mellom noe som er bra mot noe som er dårlig, der det som er bra alltid vinner. Sånn går det også i andre halvdel av strofen, de døde skal leve, brødre drikker og stemmer i: Alle synder skal tilgis, og det skal ikke mer være noe Helvete.

Koret som avslutter diktet starter med en klar og munter (heiter) avskjedsstund, det blir en søt søvn i likkledet. Han henvender seg til brødrene, og ber om et mildt ord (einen sanften Spruch) ut av dødsrikets munn.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, hvis ikke annet er oppgitt. De er inndelt etter strofer og refreng, så det skal være lettere å finne frem.

Funke der, -n/-n, Funken -s/-; (også overført) gnist, glo, glød
Ely̱si·um -s, Elysien das dichter. ≈ Paradies das vollkommene Glück
betreten tre inn på, bestige, tråkke på; gå, komme inn i, sette foten på;
Feuertrunken -> Feuer das, -s/- 1. flamme, fyr; bål 2. ild (også militærvesen); brann 3. (overført) temperament, glød, begeistring 4. (sjøfart) fyr.
trunken (adj.) beruset, drukken
Zauber der, -s/ 1. trolldom 2. fortrylelse, sjarm.
weilen (sv. itr.; høytidelig) oppholde seg, dvele

seid (2. pers. flt. presens indikativ og imperativ flt. av sein); seid vorsichtig! vær forsiktig!
umˈschlingen (st. tr.) slynge rundt, omfavne; eng umschlungen tett omslynget

Wurf der, (e)s/Würfe 1. kast, terningkast;
gelingen (gelingt, gelang, ist gelungen, itr. med dat.) lykkes; ; se også ▶gelungen. 1. vellykket 2. pussig, komisk, festlig.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
erringen (erringen, errang, hat errungen, tr.) tilkjempe seg, (lykkes) vinne, nå fram til (ved anstrengelse).
einmischen (sv. tr., refl.) blande inn, blande seg inn.
|gekonnt (adj.) skikkelig gjort, dyktig utført, perfekt|

bewohnen (sv. tr.) bebo, bo i
huldigen (sv. itr., høytidelig); jemandem huldigen hylle en
unbekannt (adj.) ukjent;
thronen (sv. tr.) trone

Rebe die, -/-n; vinstokk, vinranke
Wollust die, -/Wollüste; vellyst
Che̱·rub Ke̱·rub [ˈçe:rʊp, ˈke:rʊp] -s, Cherubim der rel. biblischer Engel (der das Paradies bewacht)

Feder die, -/-n; fjær, penn;
Keim der, -(e)s/-e; kime, spire; opprinnelse; bakterie;
das Firmament -(e)s/-e firmament (annet begrep for stjernehimmel eller himmelhvelv, SNL)
Sphäre die, -/-n; sfære
Rohr das, -(e)s/-e 1. rør; 2. rør, siv; bambusrør, rotting; 3. (gevær)løp.

froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig
fliegen (st. vb.) (fliegt, flog, ist geflogen, itr.) 1. fly; (overført også) ile av sted. 2. (omgs.) få sparken, bli kastet ut;
freudig (adj.) gledelig, lykkelig, glad, med glede.
siegen (sv. itr.) seire;

der Forscher, -s/-, die Forscherin -/-nen; forsker
Tugend die, -/-en; dyd;
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke
Riss der, -es/-e 1. rift, flenge, sprekk; 2. (overført) sprekk, knekk, kløft 3. (teknisk tegning) riss, skisse.
Särge -> Sarg der, -(e)s/Särge; likkiste

dulden (sv. tr. itr.) 1. tåle, holde ut, godta tålmodig, finne seg i, tolerere 2. lide, være tålmodig.
droben (adv.) = dort oben der oppe

vergelten (st. tr.) gjengjelde; Böses mit Gutem vergelten gjengjelde ondt med godt
Gram der, -(e)s/; gremmelse, sorg, bekymring
erfreuen (sv. tr., refl.); jemanden erfreuen glede en; erfreut sein über etwas (akk.) glede seg over noe, være glad for noe; sich einer Sache (gen.) erfreuen glede seg over noe, nyde noe, noe er godt likt; kunne glede seg ved noe; sich an etwas (dat.) erfreuen glede seg over noe.
Groll der, -(e)s/; uvilje, nag, forbitrelse
Rache die, -/; hevn
Reue die, -/; anger
nagen (sv. tr. itr.) 1. gnage 2. tære på 3. nage, pine, plage.

vernichten (sv. tr.) tilintetgjøre; utrydde, legge i grus;
aussöhnen (sv. tr.) forsone, forlike;
richten (sv. tr., refl. itr.) 1. rette; 2. stille (inn riktig); 3. rette seg, innrette seg; 4. ordne, forberede, tilberede, dekke; gjøre i stand, re opp; 5. dømme

sprudeln (sv. itr.) sprudle, flomme ut/over; skumme over; springe fram/ut.
Pokal der, -s/-e; pokal
Traube die, -/-n 1. (vin)drue 2. (overført) klase, klynge.
Blut das, -(e)s/; blod; (overført) avstamning, slekt; temperament, sinnelag
die Sanftmut mildhet, saktmodighet
Sitzen das, -s/; det å sitte, sitte i ro, stillesitting
kreisen (sv. itr.) kretse, gå rundt, sirkulere, rotere
spritzen (sv. tr. itr.) 1. sprute 2. vanne, stenke, skvette; 3. sprøyte 4. (omgs.) ile, løpe, pile (av gårde).

loben (sv. tr.) rose, lovprise
Seraph (nach dem Alten Testament) Engel der Anbetung mit sechs Flügeln [und der Gestalt einer Schlange] (Duden)

Leiden das, -s/-; lidelse, smerte
geschworen (adj.) (ed)svoren
Eid der, -(e)s/-e; ed
I. der Verdienst -es/; inntekt, fortjeneste.
II. das Verdienst -es/-e; fortjeneste, fortjenstfull handling.
Brut die, -/-en; yngel, kull; (overført) pakk, yngel; die ganze Brut hele ruklet.

schwören (schwört, schwor, hat geschworen, tr. itr.) sverge, forsikre
Gelübde das, -s/-; høytidelig løfte

Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe.
Bösewicht der, -(e)s/-e eller -er; skurk, usling, bølle
Hoffnung die, -/-en; håp, forhåpning; forventning
Sterbebett das, -(e)s/; dødsseng
verˈgeben (st. tr.) 1. tilgi 2. tildele, gi bort 3. være lovet bort, være opptatt;

heiter (adj.) 1. klar, vakker, strålende 2. munter, glad, livlig.
Schlaf der, -(e)s/; søvn
Le̱i̱·chen·tuch -(e)s, Leichentücher das gesch. ein weißes Tuch, in das man früher im Christentum oder noch heute im Islam einen Toten einwickelt und beerdigt
Spruch der, -(e)s/Sprüche 1. ordtak, fyndord, sentens, aforisme, strøtanke 2. kjennelse, dom

Kommentar

Det er et uvanlig kraftfullt dikt, dette her. Og det er gjort ennå mer kraftfullt gjennom tonene til Beethoven, i hans niende symfoni, en av musikkhistoriens største verk. Jeg kan vanskelig lese diktet uten å gjøre det til denne berømte melodien, som går gjennom hele den over tjue minutter lange siste satsen.

Diktet er skrevet i 1785. Det er ennå tidlig i Schillers karriere, det er før han har slått ordentlig igjennom, og før han har møtt Goethe i Weimar. Det er også på 1780-tallet, midt mellom 1770-tallets Sturm und Drang, og 1790-tallets Weimar-klassisisme. Schiller er ennå ikke 30 år, og har ennå ungdommens begeistring.

Så vi kan lese diktet todelt. Det ene er som et teknisk mesterverk, noe Schiller kanskje ikke ville vært enig i, diktet ble jo først ordentlig berømt etter hans levetid. Beethovens 9’de symfoni er skrevet i 1824, nesten 40 år etter diktet, og nesten 20 år etter Schiller er død.

Teknisk er diktet så sterkt fordi det henger så godt sammen i komposisjonen. Det er ord og motiv som kommer igjen og igjen, med variasjoner, nesten som i et symfonisk verk. Det første koret sier at en mektig far må bo (wohnen) over stjernehimmelen, det neste henter opp dette må å bo (bewohnen), og det går igjen nedover i korene. Det samme gjør ordet millioner. Rimene her er også beslektet, og binder strofene sammen.

Diktet blir et sterkt uttrykk for gleden og for forbrødring i gleden. Det er den som er gudegnisten, den som binder sammen, den som gjør tiggere til fyrster, alle er i stand til å føle den samme gleden. Og så er det i strofe 2 uttrykk for vennskapet, og ekteskapet, og hvordan dette også binder sammen i det samme båndet. Alle vesen er forent i dette, i strofe 3, det er naturgave. I strofe 4 er det drivverket i naturen, strofe 5 – midtstrofen – setter troen og vitenskapen på plass. Strofe 6 lar gleden overvinne sorg og armod og alt vondt, strofe 7 er festen med gleden som sprudler i begrene, her drikker man for samholdet. Strofe 8 er en slags avslutningsstrofe, og ble det i den senere reviderte versjonen til Schiller selv. Her blir det sverget evig troskap til gleden, evig forbrødring. Strofe 9 er en oppsummering og understreking, her er det at gleden og troen og forbrødringen overvinner alt. Det er redning for tyrannenes kjetting, for øvrig et tilbakevendende tema i hele Schillers liv og diktning, det er håp og nåde, de døde skal leve, synderene skal tilgis, og det skal ikke være noe mer Helvete.

Ideen med å ha et kor er ganske briljant i akkurat dette diktet her. Koret er at alle stemmer i det som er sagt i strofene. Her er motivene som går igjen mye mer tydelige, og det er fremfor alt korene som binder diktet virkelig sterkt sammen. Her er det millionene, som er menneskene, brødrene, som stadig blir påkalt, og den trygge faderen som bor over stjernehimmelen (eller stjerneteltet, som er uttrykket som brukes konsekvent gjennom diktet).

Det er ikke mange tekster som så kraftfullt har greid å gi et uttrykk for begeistring, glede og forbrødring. Det er ikke så altfor mange som har forsøkt, heller. Diktet er litt utilgjengelig, jeg måtte selv ha nesten 11 år før jeg virkelig kunne ta fatt på det, og trenge inn i det og presentere det ordentlig. Men når det arbeidet først er gjort, så er diktet veldig lett å forstå, og veldig lett å glede seg over.

I dag har diktet også verdi som historisk dokument. Det uttrykker fascinerende hva som var viktig den gang, hvilke verdier som gjaldt, og hvordan man så på vitenskap og Gud, tro og sannhet. Dette er tiden hvor opplysningstiden går inn i sin revolusjonære fase, også i Europa, det er fire år før revolusjonen i Frankrike, og 9 år etter frigjøringserklæringen i USA. Troen og religionen står ennå sterkt, behovet for en trygg og faderlig Gud er der, men det er her også en begeistring og forbrødring over Gleden og Naturen, på en måte som beveger seg litt bort fra Gud og religionen. Det er ikke helt en kristen forbrødring dette dreier seg om, og det er i hvert fall ikke alene de kristne verdier. Selv om de kristne verdiene også er sterkt representert, med synderne, frelsen, troen og sannheten.

Og så synes jo jeg personlig det alltid er på sin plass å gi en liten hyllest til gleden. Den er det kjekkeste vi har, og når vi slår oss sammen i den, har vi alle sammen gode liv. Med det vil jeg avslutte det som ikke akkurat har vært 11 års arbeid, men nesten 11 år fra diktet først optimistisk ble postet, til diktet nå – 26. mars, 2020 – er oversatt, kommentert, forklart og gjendiktet. Endelig kan jeg si An die Freude, jeg er med, jeg skjønner det, her er det.

Min Gjendiktning

Det vil bare være en start. Til slutt skal hele diktet være gjendiktet. Prioriteringen er at det skal være høytidelig, og at det skal kunne synge til Beethovens melodi. Schiller strekker grammatikken i språket, så det kan jeg også gjøre, og gjør.

Jeg har måttet anstrenge meg for å få med bindingene Schiller har mellom strofer og kor plassert langt fra hverandre. Og jeg har ikke klart det uten å måtte omskrive litt. Jeg har prøvd å følge de samme regler som Schiller selv ville fulgt.

Til gleden

Glede, skjønne gudestukne,
Datter av Elysion,
Vi trer inn som ildbedrukne,
Himmelske, din helligdom.
Trolldommen din binder atter,
Det som motens sverd har delt;
Tiggerbrødre fyrsteskattter,
Der din vinge mildt har dvelt.

Kor
Vær omslunget millioner!
Dette kyss av verden helt!
Brødre – over stjernetelt
Er en elsk’lig far beboer.

Hvem det store kupp har vunnet,
En sann venn sin venns å vær’,
Hvem en yndig fru har funnet,
Blander inn sin jubel der!
Ja – hvem som kun ene sjele
Være nevnt på jorden sånn!
Og den som ei dette kunne, stjeler
Seg i gråt ut av det bånd.

Kor
Hva den store ring beboer,
Hyller denne sympati!
Hen til stjerner leder de,
Hvor det ubekjente troner.

Glede drikker alle vesen
Ut av brystet vår natur;
Alle gode, alle bøsen,
Følger hennes rosespor
Kyss hun gav oss og bæret,
En sann venn, er prøvd i død;
Vellyst ble selv makk foræret,
Og kjeruben står for Gud.

Kor
Dere styrter, millioner?
Aner du vår skaper, helt?
Søk ham over stjernetelt!
Over der er han beboer.

Glede heter fjæren sterke
I den evige natur.
Glede, glede driver verket
I det store verdensur.
Blomster lokkes ut av kime,
Solen ut av firmament,
Sfærer ruller i systemet,
Med sin seer ei er kjent.

Kor
Glade, som hans soler farer
Gjennom himmelvelvets plan,
Vandre, brødre, deres ban’,
Glad, som helten seier klarer.

Ut av sanne flammespeilet
Smiler hun sin forsker an.
Opp til dydens jordhaug steile
Leder hun tålmodig’s ban’.
Oppå troens fjell solstenkte
Ser man hennes faner så,
Gjennom riftens kister sprengte
Hun i kor av engler stå.

Kor
Hold ut modig, millioner!
Hold ut for en bedre verd’!
Der oppe over stjerner er
Lønnes Gud til rette toner.

Guder kan man ei gjengjelde;
Skjønt det er å vær’ lik dem.
Gru og armod skal seg melde,
Med de glade frydes hjem.
Bitter hevn skal glemt å være,
Fiende vi tilgi kan.
Ingen tåre skal ham tære,
Ingen anger nage ham.

Kor
Våre synder gjort til intet!
Sonet ut er verden helt!
Brødre – over stjernetelt
Dømmer Gud, som vi skal bli det.

Gleden sprudler i pokaler,
I de druers gylne blod
Drikker mildhet kannibaler,
Og fortviling heltemot – –
Brødre, fly fra stolens pute,
Glasset fullt det kretser om,
Lar så skum til him’len sprute:
Dette glass til gode ånd!

Kor
Den som stjernens virvel lover,
Den gir Seraphs Hymne pris,
Dette glass til ånden gis
Over stjerneteltet der over!

Fatt ditt mot der smerte leder,
Hjelp, hvor uskyld gråter hen,
Evighet, er sverget eder,
Sann mot fiende og venn,
Mandig stolt for kongetroner, –
Brødre, gjelder godt og blod –
Til fortjen’ste for hans kroner,
Undergang til løgnebo!

Kor
Lukk den hellig’ sirkel, dikter,
Sverg ved denne gylne vin,
Store løfte tro å bli,
Sverg det ved den stjernelikte!

Redning fra tyrannens lenker,
Storsinn også bøllen sett,
Håpet seg ved døden skjenker,
Nåde for den høy’ste rett!
Også døde skal få leve!
Brødre drikk og stem nå i,
Syndere vær tilgitt gjeve,
Helvete skal ei mer bli.

Kor
Denne klare avskjedsstunden!
Søte søvn i likets kle’!
Brødre – mildt et ord må med
Dødens rike ut fra munnen!

ES2020