L'infinito (Det uendelige), av Giacomo Leopardi

Giacomo Leopardi (1798-1837). Det er en poet som gjør at jeg alltid får lyst til å gråte. Som stanser verden. Som ennå beholder magi i ordene sine. Som ikke lar seg analysere i senk.

Det er hva jeg alltid er på jakt etter. Dikteren, poeten, som klarer å skrive slik at ordene blir overført direkte med meningen de har. Der man ikke begynner å tenke på hvilke baktanker som er der, som ikke manipulerer. Der man kan si «du er meg kjær», og så blir man grepet av det, for det er en stor ting å være noen kjær. I dette diktet er det den starten, Sempre caro, alltid kjær, og så flyter diktet inn i en meditasjon over tilværelsen, og subjektets plass i den.

L’infinito

Sempre caro mi fu quest’ermo colle,
e questa siepe, che da tanta parte
dell’ultimo orizzonte il guardo esclude.
Ma sedendo e mirando, interminati
spazi di là da quella, e sovrumani
silenzi, e profondissima quiete
io nel pensier mi fingo, ove per poco
il cor non si spaura. E come il vento
odo stormir tra queste piante, io quello
infinito silenzio a questa voce
vo comparando: e mi sovvien l’eterno,
e le morte stagioni, e la presente
e viva, e il suon di lei. Così tra questa
immensità s’annega il pensier mio:
e il naufragar m’è dolce in questo mare.

1819

Det uendelige

Alltid kjær var meg denne ensomme kollen,
og denne hekken, som fra mange sider
lukker inn den ytterste horisonten for blikket.
Men sitte og stirre, endeløse
rommene mellom der og den, og umenneskelig
stillheter, og den dypeste ro
jeg later som i tankene, hvor nesten
hjertet ikke blir skremt. Og som vinden
jeg hører rasle mellom disse plantene, og jeg, den
uendelige stillhet og denne stemmen
stadig sammenligner: og bistår meg i evigheten
og de døde modnes, og nåtiden
og levende, og lyden av henne. Så mellom denne
umåteligheten drukner tankene mine seg
og forliset er meg søtt i dette havet.

Språk, form og innhold

Formen på dette diktet er en meditasjon, så det gir ikke mening å telle takter og dele diktet inn i trykktunge og trykklette stavelser. Ordene strømmer ut, og er ment å gjøre det. Dette er en svært modernistisk måte å skrive på, og man kan godt si Leopardi er hundre år forut for sin tid. Uttrykket stream of consciousness, bevissthetsstrøm, hører romansjangeren til, det er James Joyce som skriver slik i Ulysses, og noe av poenget er at det plutselig kommer inn element som ikke har noe med selve situasjonen å gjøre. Hos Leopardi er det full tematisk sammenheng i diktet, så noen bevissthetsstrøm i litteraturhistorisk kan det ikke være snakk om. Men det er det i den forstand, at den som opplever denne stemningen er fullt konsentrert i øyeblikket han er i, og slipper ingen andre tanker inn. Og det blir uttrykt i en strøm av ord, likt, eller tilsynelatende likt, som han da tenker dem. Det er et dikt som passer å leses med rolig stemme. Det er et dikt som bryter litt med hva man – den gang – skulle oppfatte som et dikt. Det er mer som et dagboksnotat, en meditasjon, her er punktum midt inne i linjene, her er ting man bare ikke gjorde, den gang. Men diktet er likevel svært uttrykksfylt, som vi skal se på i det følgende, og fungerer derfor helt utmerket – som et dikt.

Formen fu av essere (være) er den italienske verbtiden passato remoto, det som på norsk kan oversettes med «forgangen fortid». Det er en fortid som er så lenge siden at den ikke lenger har relevans for nåtiden, en ganske litterær og boklig verbtid. Videre bruker Leopardi den greske formen ermo (erêmos), heller enn den latinske eremo (eller eremus), Det er samme ord som vi bruker i eremitt. Første setning, som går over tre linjer, sier noe i retning av at denne kollen og denne busken alltid var ham kjær, som lukker den ytterste horisonten for blikket hans. Jeg har omskrevet så meningen kommer frem også i oversettelsen.

Neste setning er lang, og går over fire og en halv linje. Det begynner med en gerundium, det vi på norsk uttrykker med «sittende» (sedendo), «stirrende» (mirando). På norsk er formen lite brukt, så jeg oversetter med sitter og stirrer. Partisippet interminati (av verbet terminare («avslutte) med prefikset in- («ikke-, u-«), sånn at det blir uten ende) beskriver de endeløse rommene (spazi) han kan se der han sitter. Vendingen di là da quella kan oversettes cirka «av der fra den», meningen er at det er endeløse rom mellom alt. Videre følger to uttrykk for dyp stillhet, sovrumani silenzi og profondissima quiete. begge deler et uttrykk for kontemplasjonen og konsentrasjonen, og stemningen han sitter i. Her er ingenting som forstyrrer. I denne roen forestiller han seg i tankene, han fingerer seg (mi fingo), han later som hjertet med knapp margin (per poco) ikke er skremt (il cor non si spaura). Det siste er uttrykt aktivt, spaurare er et verb, si spaura er refleksiven i 3. person presens. Uttrykket per poco kan oversettes med «nesten, nær», meningen er at det mangler bare litt.

Setning tre avsluttes seks linjer nede fra der den begynner, i den tredje siste av femten vers. Den er inndelt i flere deler. Først er det en sammenligning: Som vinden rasler i buskene, så går han og sammenligner denne uendelige stillheten og denne stemmen. Formen vo er en sjelden form for vado, comparando er igjen gerundium, sammenlignende. Jeg må omskrive håpløst for å få denne meningen frem, og plassere ord i linjer de ikke hører hjemme. Videre i setningen er effekten av denne sammenligningen, og denne stemningen. Evigheten kommer til hjelp, årstider dør (le morte stagioni), nåtiden er levende (la presente e viva – egentlig: nåtiden og livet), og lyden av henne (il suon di lei). Henne (lei) kan være nåtiden, som er hunkjønn på italiensk, eller ei jente han vet om.

Siste setning går over de tre siste linjene. Den sier at på denne måten drukner tankene mine, og at det er ham søtt (dolce) å forlise (il naufragar) i dette havet (av tanker, stemning og følelser)

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

infinito (adj.) 1. uendelig, ubegrenset 2. uendelig mange 3. veldig stor, enorm
colle (uttale: còlle) m ås(rygg), høyde
‘ermo -> eremo (uttale: èremo) m 1. eremittbolig 2. avsides kloster 3. rolig og ensom bolig/sted
siepe (uttale: sièpe) f 1. hekk 2. (fig.) rekke, rad, mur
parte f 1. del, part; 2. side; parte sinistra venstre side 3. (teater, film) rolle; 4. oppførsel 5. (jur.) part 6. område, sted, distrikt
ultimo (adj.) sist
guardo m (poet.) blikk
escludere (uttale: escludere) (vb. trans.) utelukke
interminati -> terminare (-è-) 1. (vb. trans.) avslutte, gjøre ferdig 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) slutte, bli ferdig, stoppe;
spazi -> spazio (uttale: spazio) m 1. rom 2. plass 3. mellomrom 4. verdensrom 5. tidsrom, periode; 6. (fig.) mulighet, anledning, spillerom; (spaziare (-à-) (vb. trans.) 1. plassere noe med mellomrom 2. sette mellomrom mellom 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) streife om, bevege seg rundt omkring 4. (vb. intrans., hjelpevb. avere) (fig.) spre seg over (et stort område))
sovrumano (adj.) overmenneskelig
profondo (uttale: profóndo) (adj.) 1. dyp 2. (fig.) dypsindig, dyptgående, dyptgripende
fingere (uttale: fingere) 1. (vb.trans.) fingere, forstille seg, hykle, foregi, late som om, simulere 2. (vb.refl.) late som om;
spaurire (-isco) 1. (vb. trans.) skremme 2. (vb. refl.) bli skremt, bli redd
odo -> udire (òdo) (vb. trans.) 1. høre, lytte 2. erfare, få vite
stormire (-isco) (vb. intrans., hjelpevb. avere) (om løv, blader)
rasle, bruse
comparando -> comparare (vb. trans.) sammenligne;
sovvien -> sovvenire (sovvèngo) (vb. intrans., hjelpevb. avere)
komme til hjelp, hjelpe, bistå
stagionare (-ó-) 1. (vb. trans.) lagre, modne 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) lagres, modnes 3. (vb. refl.) lagres, modnes
immensità (uttale: immensita) f 1. umåtelighet, uendelighet 2. veldig stor mengde
annegare (-né-) 1. (vb. trans.) drukne; 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) drukne; 3. (vb. refl.) drukne seg, drukne
naufragare (nàu-) (vb.intrans., hjelpevb. avere/essere) forlise, lide skipbrudd (også fig.)

Kommentar

Det er vanskelig å ikke bli flyktig i ordene når man skal kommentere et dikt som dette. Det er som om ordene bare flyter inn i stemningen, og i hvert fall jeg blir bare stående og knote og vase når jeg skal forsøke å trekke dem fra hverandre, og forklare tydelig hva som står og hva som menes. Det går ikke. Min italiensk strekker ikke til for umiddelbart forstå hva som står i diktet. Italiensk er et språk med mange småord og korte vendinger, mange uttrykk som ikke kan forstås med å slå de enkelte ordene opp i en ordbok. Og Leopardi strekker språket, han er poeten som ikke kan bry seg om de grammatiske reglene når han skal beskrive stemningen han sitter med. Det gode diktet skal fremsi det uutsigelige, som Welhaven formulerer det halvannet tiår senere, og som flere andre uavhengig av ham har formulert det. Jeg har veldig store vanskeligheter med å oversette og gjendikte dette diktet, jeg er ikke i nærheten av å treffe magien Leopardi treffer som en selvfølge.

Og sånn er det med gode dikt. Det står mer i dem enn ordene kan si. Det er noe mer, som kommer av stemningen de skaper, og som går tapt når man skal forsøke å sette ord på hva det er. Poenget er jo nettopp at de bryter grensene for hva ord kan si.

For å skjønne dette diktet, må man nesten gå opp på en høyde selv. Gjerne Monte Tabor, i Recanati, den lille byen øst i Italia, lite grann syd for San Marino, på en litt nordligere breddegrad enn Roma. Den byen kalles poesiens by, siden Giacomo Leopardi kom herfra, og det lille fjellet kalles Uendelighetens fjell, etter diktet Leopardi skrev om det.

Av Leopardi har jeg også postet diktet: La sera del dì di festa, det smått utrolige diktet, det også. Det er noe tvers igjennom poetisk med Leopardi. Han puster dikt. Han døde 38 år gammel. Livet hans var mierabelt. Diktningen stor.

Infinito.jpg
Diktet i original hente fra italiensk wikipedia. Den fysiske utgaven finnes i nasjonalbiblioteket i Napoli.

Min gjendiktning

Gjendiktningen vil ikke være så veldig forskjellig fra oversettelsen, i et dikt som dette.

Det uendelige

Alltid var meg kjær denne ensomme kollen,
og denne hekken, som fra mange kanter
stenger blikket for den ytterste horisonten.
Men å sitte og stirre, de grenseløse
rommene på hin side, overmenneskelige
stillheter, den dypeste ro
i tankene later jeg som, der nære på
hjertet ikke blir skremt. Og som vinden
jeg hører rasle mellom plantene, den
uendelige stillhet og denne stemmen
sammenligner jeg, stadig: og evigheten bistår meg,
og de døde årstidene, og nåtiden
levende, og lyden av henne. Så mellom denne
umåteligheten drukner tankene mine seg
og det forliset er meg deilig i dette havet.

ES2020

La sera del dí di Festa, av Giocomo Leopardi

Giacomo Leopardi kom jeg over i arbeidet med Helt grei litteratur i 2019. Det gir meg grunn til å tilbakeposte et dikt av ham, til april 2014, der jeg fylle året også med dikt fra resten av verden, ikke bare russiske. Her er hans vakre La sera del dí di Festa, foreløpig bare diktet, og så vil oversettelsen, kommentarene og alt det andre bli bedre etter hvert, sånn som det pleier.

Giocomo Leopardi (1798-1837)

Leopardi, Giacomo (1798-1837) - ritr. A Ferrazzi, Recanati, casa Leopardi.jpg
Giocomo Leopardi (1798-1837)
Bilde fra Wikipedia

Hva er en romantiker? Her skal dere få svaret på det.

Grev Giocomo Leopardi ble født 29. juni, 1798, i den lille provinsbyen Recanati, i nærheten av Ancona, på østkysten av Italia. Han var liten, blek, sykelig, og kunne aldri bli noen frigjøringshelt eller utrette de helt store oppgaver, slik han påkaller i ungdomsdiktet All’Italia. Derimot var han svært belest, og skrev allerede i ungdomsskoletiden lærde verk Lærde italienere er knyttet til antikken, til storhetstiden, men for Leopardi var dette en smerte, vel vitende som han var, om at denne storhetstiden var forbi.

I overgangen fra 1700- til 1800-tallet er det ennå opplysningstidens idealer som rår. Det er vitenskap og fornuft, mennesket som et rasjonelt vesen, strukturert filosofi og menneskelig tenkning skal gi svar på hvem vi er, hva meningen er og hva som er forskjellen mellom godt og ondt, moral og umoral. Mot dette setter Leopardi fantasien. Kanskje er det fordi at han er så liten og sykelig, at han ikke kan utrette noe i virkelighetens verden, og dermed må hengi seg til fantasien?

Det er mer til dette, når man ser til barndommen og ungdommen han hadde. I forbifarten må vi legge til at romantikkens helt er tragisk, italienernes Leopardi, vår Wergeland, russernes Pusjkin, de døde alle unge. Ingen av dem ble 40 år. Men det er bare for Leopardi hele livsløpet er tragisk, et fantastisk sinn, fantastisk talent, men etter omstendighetene hindret for egen lykke.

Recanati ligger i provinsen, den ubetydelige provinsen. Her er ikke noe intellektuelt liv. Her råder katolisismen og pavestaten. På våpenskjoldet til familien Leopardi står det «De gode gamle verdier». Om moren skriver unge Giocomo at hun gledet seg i sitt stille sinn, hver gang hun mistet et barn, hun mistet 7 av 12. Hun var følelseskald, opptatt av bønn og regnskap, ingen kjærlighet der å hente.

Og faren? Han hadde ambisjoner. Sånn tusenvis av barnefedre har det den dag i dag, og alltid har hatt det. Ambisjoner på egne vegne kan aldri bli oppfylt, på grunn av mangel av talent og av disiplin. Så får det bli opp til barna! Lille Giocomo skulle bli betydningsfull, i følge faren, han skulle bli lærd og intellektuell, han måtte lese store mengder bøker i farens gigantiske bibliotek, på flere forskjellige språk. Lille Giocomo ble en bokorm. Han satt inne og leste, i de viktige barneårene man skal ut og leke og slåss med venner og med livet.

Dette gjør kanskje også at han vil søke tilflukt til fantasien? Kjærlighetshistoriene hans går dårlig. Han blir forelsket, men det blir ikke gjengjeldt. I 20 årene har han svekket syn, skoliose (skjev rygg), astma og revmatisme. Og bronkitt og fordøyelsesproblemer. Og depresjoner. De ytre omstendigheter gjorde det vanskelig for ham å utfolde seg, ikke bare på grunn av sykdommene og den elendige helsen, men også fordi han manglet økonomiske midler, og fordi han var bundet til familien og til den lille småbyen til langt oppi det korte livet.

Giocomo Leopardi blir kalt il poeta del dolore, «smertens poet». Hans filosofi var pessimismen. Den er selvsagt knyttet opp til hans eget elendige liv, men han løsriver seg fra all selvmedlidenhet, og får håpløsheten og smerten til å være menneskets felles ulykke. Mot slutten av livet tar det kanskje overhånd, etter hvert som Leopardi skjønner at helseproblemene aldri vil gi seg, at han aldri vil oppleve noe familieliv og noen ordentlig kjærlighet, og at han heller ikke vil oppnå ordentlig anerkjennelse i en samtid han ikke når frem til.

Så den romantiske helten er i Giocomo Leopardis tilfelle antihelten. Det er den tragiske helten, helten som ikke lykkes. Leopardi var en belest mann, intellektuelt på høyde med enhver i Italia og de fleste i Europa i sin levetid, men han fant ikke svarene på sine og menneskehetens problemer i de lærde verkene. Han fant ikke løsningen på egne problemer i livet. Han måtte inn i fantasien.

Der levde han et svært rikt liv. Han var i stand til å suge inn stemninger og inntrykk som få andre, og gi det uttrykk i fantastiske, meditative dikt som bryter alle regler. La sera del dí di Festa er et eksempel, der Leopardi knytter sammen festen og hverdagen, nåtiden og fortiden, på en måte som virker som balsam på en plaget sjel. Det er lindring for smerten, en fluktmulighet, et godt sted å være, et nydelig dikt.

La sera del dí di Festa

Dolce e chiara è la notte e senza vento,
e queta sovra i tetti e in mezzo agli orti
posa la luna, e di lontan rivela
serena ogni montagna. O donna mia,
giá tace ogni sentiero, e pei balconi
rara traluce la notturna lampa:
tu dormi, ché t’accolse agevol sonno
nelle tue chete stanze; e non ti morde
cura nessuna; e giá non sai né pensi
quanta piaga m’apristi in mezzo al petto.
Tu dormi: io questo ciel, che sí benigno
appare in vista, a salutar m’affaccio,
e l’antica natura onnipossente,
che mi fece all’affanno. — A te la speme
nego — mi disse, — anche la speme; e d’altro
non brillin gli occhi tuoi se non di pianto. —
Questo dí fu solenne: or da’ trastulli
prendi riposo; e forse ti rimembra
in sogno a quanti oggi piacesti, e quanti
piacquero a te: non io, non giá ch’io speri,
al pensier ti ricorro. Intanto io chieggo
quanto a viver mi resti, e qui per terra
mi getto, e grido, e fremo. O giorni orrendi
in cosí verde etate! Ahi! per la via
odo non lunge il solitario canto
dell’artigian, che riede a tarda notte,
dopo i sollazzi, al suo povero ostello;
e fieramente mi si stringe il core,
a pensar come tutto al mondo passa,
e quasi orma non lascia. Ecco è fuggito
il dí festivo, ed al festivo il giorno
volgar succede, e se ne porta il tempo
ogni umano accidente. Or dov’è il suono
di que’ popoli antichi? or dov’è il grido
de’ nostri avi famosi, e il grande impero
di quella Roma, e l’armi, e il fragorío
che n’andò per la terra e l’oceáno?
Tutto è pace e silenzio, e tutto posa
il mondo, e piú di lor non si ragiona.
Nella mia prima etá, quando s’aspetta
bramosamente il dí festivo, or poscia
ch’egli era spento, io doloroso, in veglia,
premea le piume; ed alla tarda notte
un canto, che s’udía per li sentieri
lontanando morire a poco a poco,
giá similmente mi stringeva il core.

1820

Festdagens aften

Søt og klar er natten og uten vind,
og stillheten over takene og i midten av hagene
hviler månen, og i det fjerne avslører
aftenro hvert fjell. O min kvinne,
allerede tier hver sti, og på balkongene,
lyser uvanlig nattlampen:
du sover, hva du mottar er en lett søvn
inni dine rolige rom; og det er ingen kur
som biter deg; og allerede verken vet du eller tenker
hvor mange sår som er åpnet meg midt i huden.
Du sover: jeg denne himmel, som mildt
viser seg til syne, for å hilse viser jeg meg,
og den gamle naturen allmektig,
gjør at jeg får åndenød. — Jeg håpet deg
nekter — sa det meg, — også håpet, og for det andre
stråler ikke øynene dine om ikke av gråt. —
Denne dagen var høystemt: nå fra leken
tar du en hvil; og kanskje husker du
i drømmen hvor mange du behaget, og hvor mange
som behaget deg: ikke jeg, ikke er jeg hva du håper,
skal løpe gjennom tankene dine igjen. Imens spør jeg
hvor mye av livet som gjenstår for meg, og her for jorden,
kaster jeg meg, og skriker, og skjelver. O fryktelige dager
i slik en grønn tid! Akk! for veien
hører jeg ikke langt unna den ensomme sangen
til håndverkeren, som vender tilbake sent på natten,
etter fornøyelsene, til sitt stakkarslige husrom;
og som et villdyr trekker hjertet seg sammen i meg,
til tanken som om alt på jorden passerer forbi,
nesten uten å etterlater spor. Her og nå er festdagen
rømt, og etter festen følger
en vanlig dag, og bærer seg tiden
hver menneskelige hendelse. Eller hvor er lyden
til den antikke befolkningen? eller hvor er skriket
til våre berømte forfedre, og det store imperiet
til Roma, og hæren, og larmen
som fulgte dem på land og på sjøen?
Alt er fred og stillhet, og hele verden
hviler, og flertallet av dem reflekterer ikke over det.
I min første epoke, når man venter
begjærlig festdagen, eller etterpå
når den var slukket, jeg i smerter, våken,
presser fjærene på sengen; og til den sene natten
en sang, som lot seg høre over gangveiene,
langt unna å dø litt og litt,
allerede liksom klemmer meg om hjertet.

Språk, form og innhold

Leopardi benytter en fri form som er sjelden på hans tid. Til sammen er det 46 linjer i diktet.

Oversettelsen er ennå ikke ferdig. Jeg jobber meg møysommelig gjennom den, og renskriver den etterpå. Det krever en del arbeid. I de omfattende kommentarene grupperte jeg først fem og fem linjer for hvert avsnitt, men nå som jeg henter arbeidet opp igjen i mars 2020 vil jeg heller kommentere setning for setning.

Tittelen er La sera del dí di festa, direkte oversatt «kvelden til dagen til festen». Det vanlige ordet for dag på italiensk var den gang som nå il giorno, er en poetisk variant. «Festdagens aften» er en løsning som skal fungere godt på norsk.

Første setning går over de fire første linjene, og sier kvelden er søt og klar, uten vind, det er stillhet over takene, midt over der hviler månen, og aftenroen åpenbarer fjellene langt unna. Det er mange alternative skrivemåter der i starten, og gjennom diktet. Queta er alternativ for quieta, «stillhet», og sovra er en alternativ skrivemåte for sopra, «over». Leopardi endrer også setningsstrukturen så den fungerer utmerket poetisk, men gjør det vanskelig å oversette og å forklare. Det er også noen vanskeligheter i ordvalget når det skal over i norsk. Serena står ikke oppført i norsk ordliste, annet enn som treff på det norske ordet aftendogg. Dizionario Italiano på nett skriver at utrryket er regionalt for aftendoggen, eller arkaisk for serenitá, «klart vær», eller «(sinns)ro». Så der ligger en spenning svært vanskelig å finne et tilsvarende norsk ord for. Det samme gjelder i mindre grad for verbet rivelare, engelsk reveal, norsk «avsløre» eller «åpenbare». Tanken er nydelig, det er aftenro (serena) som viser frem fjellene akkurat som de er!

Overgangen til neste setning er nydelig. Stemningen er satt med setning nummer 1, så kommer utropet: O donna mia (O min kvinne). Dikteren henvender seg til en kvinne, det er opp til leseren å tolke at det er en kvinne han tenker på der i den meditative stunden, eller om det er en påkallelse av Guds morder, jomfru Maria. Så er det litt å nøste opp i e pei balconi/ rara traluce la notturna lampa. Formen pei er sammensatt av per + i, det er for + bestemt form, «for balkongene». Så er det traluce, sammensatt av tra (mellom) + luce (lyser), ordet skal bety gjennomlyser. Jeg oversetter bare med «lyser». Og så oversetter jeg rara («sjelden, uvanlig») med uvanlig, og sånn at det i oversettelsen blir at lampen lyser på en uvanlig måte. I originalen står adjektivet med hunkjønnsending, rara, og skal da i regelen være knyttet til et hunkjønnsord. Men heller ikke på italiensk er det vanlig å ha verbet mellom adjektivet og substantivet, så jeg skjønner ikke helt hva dette er for noe. Jeg mener det også i originalen må være at nattlampen lyser uvanlig, og at det ikke er en uvanlig nattlampe som lyser, men jeg kan ikke forklare hvorfor grammatisk. La notturna lampa er atskillig mer poetisk enn «nattlampen», men det får gå. Så er det kolon til: du sover (tu dormi). Dette kan nok være kvinnen han påkaller i begynnelsen av setningen, oppe i linje 4. Videre er det at denne du-personen mottar en lett søvn, i dine rolige rom (merk flertall: nelle tue chete stanze). Setningene fortsetter med at det er ingen kur som biter deg (e non ti morde/ cura nessuna), kanskje et nikk til de mange sykdommene og plagene Leopardi selv hadde, og til den smertefulle og plagsomme behandlingen av dem. Videre er apristi passato remoto, en fortidsform som vi ikke har på norsk. Den betegner en fortid som er så lenge siden, at den ikke lenger har dagsaktuell betydning. Setningen er «allerede vet eller tenker du på alle sårene som er åpnet meg midt i huden» (giá non sai né pensi/ quanta piaga m’apristi in mezzo al petto). Det er sterkt sagt.

Linje 11 begynner med en ny setning, først «du sover» (Tu dormi), en gjentagelse av det som også står noen linjer over. Så fortsetter det med «Jeg er den himmel som mildt kommer til syne» (io questo ciel/ che sí benigno appare in vista«. I originalen er ikke bindeverbet «er» (sono, måtte det vært her). På italiensk betyr apparire «å komme til syne», og vista «syn», så det er i originalen en understreking her, som jeg ikke får frem på norsk. Innholdet i linje 13 er subjekt i setningen som fortsetter under. Så er det naturen, som blir beskrevet som gammel (antico) og allmektig (onnipossente), med et adjektiv før og etter. Jeg har beholdt denne plasseringen på norsk. Det italienske ordet for gammel, antico, passer i diktet bedre enn det norske, fordi det bærer i seg betydningen gammel/antikk på en gang. På norsk skiller vi mellom de to. Nyansen er viktig i diktet, som senere mer tydelig skal hente opp fortiden med romertiden. Frasen che mi fece all’affanno har er direkte oversatt «at gjør meg til (å få) åndenøden». Jeg har omskrevet litt, der.

Så kommer en passasje som er litt vrien. A te betyr direkte oversatt «til deg», men italienerne bruker denne konstruksjonen for indirekte objekt, der vi både på norsk og italiensk bare kan bruke objektsformen av pronomenet. Jeg nekter deg håpet, altså, eller «jeg håper deg/ nekter», for å få ordene plassert på sin rette linje. Vendingen mi disse er en passato remoto, tredje person entall, «han», «hun» eller «det» som sa meg i en fortid som ikke lenger er aktuell. På norsk trenger vi her et pronomen, og jeg velger «det», det er håpet som som sier det. Også denne setningen ender vakkert, med at «for det andre stråler ikke øynene dine, om ikke det er av gråt» (e d’altro/ non brillino gli occhi tuoi se non di pianto).

Linje 17 begyner også med en ny setning, og en passato remoto, fu (var). Kvelden var festlig og høystemt, men nå er den forbi. Nå er det roen og hvilen som overtar (or da’ trastulli/ prendi riposo).. I linjene 19 og 20 er piacesti og piacquero passato remoto i 2. person entall og 3. person flertall for verbet piacere (behage). Verbet er mye brukt på italiensk, mange ganger der vi på norsk vil omskrive med «liker», og la den/de som liker være den aktive. På italiensk sier de i stedet «det behager meg», for «jeg liker det». Betydningen er at du i søvne husker hvor mange som likte deg (piacesti – du til dem), og hvor mange du likte (piacquero – de til deg). Det gjaldt på denne festddagen, som er forbi, passato remoto, en forgangen tid. Så følger noe av det vanskeligste i hele diktet, språklig sett. Først er det non io, non giá ch’io speri, direkte oversatt: «ikke jeg, ikke allerede hva jeg du håper». Verbet speri (håper) står i andre person, men pronomenet foran står i første person, io (jeg), ikke tu (du). På norsk gir det bare mening i noe sånt som «ikke jeg du håper…» Og det er dit vi skal. Setningen fortsetter al pensier ti ricorro, der ricorrere kan bety flere forskjellige ting (se gloselisten), og der meningen er at han ikke skal løpe gjennom tankene hennes igjen. Eller: det er ikke han hun håper skal løpe gjennom tankene sine. Direkte oversatt er siste del av setningen: «til tankene deg jeg løper igjen», og satt sammen med delen over, «ikke jeg, det er allerede ikke jeg, du håper/ løper deg i tankene igjen». Noe sånt.

Neste setning, i linje 23, begynner med en arkaisk, poetisk form av 1. person entall av verbet chiedere (å spørre), chieggo for chiedo (jeg spør). Intanto kan bety litt av hvert, som det fremgår av gloselisten, og quanto a viver mi resti betyr noe i retning av «hvor mye av å leve er meg igjen i rest», Jeg har omskrevet den for å få grei, flytende norsk. Videre kaster han seg til jorden, og skriker (grido), og skjelver (fremo).

O giorni orrendi/ in cosí verde etate betyr «O grufulle dager/ i slik en grønn tid». Det er ungdomstiden han snakker om, den grønne, friske tid, som skulle være løfterik og skjønn, men som for ham altså er forferdelige. Sammenhengen mellom italienske orrendo og engelske «horrendous» er lett å se. Det er samme ord vi på norsk bruker i «horror». Formen etate er en litterær forvanskning av standardformen età.

Vider følger en ganske lang setning som går fra linje 24 til 30. Den begynner med utropet ahi!, som betyr «au, akk», og fortsetter med at han på veien hører den ensomme sangen til håndverkeren ikke langt unna, en som kommer tilbake sent på natten. Formen lungo er en litterær form for lungi, «langt unna», odo er første person entall av udire (høre, erfare)., og riede-> riedere er en litterær form for ritornare (vende tilbake). I linje 27 står solozzo (moro, hygge, tidsfordriv) i flertall, solazzi. Jeg ovesetter med «fornøyelsene». I linje 28 er det fieramente, som ikke står i norsk ordbok, men som er sammensatt av fiera (villdyr) og –mente (-aktig). Italiensk ordbok har 4 forskjellige betydninger av ordet (se gloseliste, italiensk versjon), fra modig til sint. Jeg bruker «som et villdyr». Vendingen mi si stringe il core er ord for ord «meg seg (det) strammer hjertet», det refleksive verbet stringere (klemme, trekke seg sammen) står i tredje person, derfor parentesen (det). Jeg håper og tror jeg har fått det riktig sånn jeg oversetter det. Core er en annen skrivemåte for cuore (hjerte). Linje 29 og 30 med a pensar come tutto al mondo passa/ e quasi orma non lascia oversetter jeg litt forenklet, men sånn at meningen kommer klart frem. Det er håndverkeren som synger på vei hjem, fra festen, og så strammer hjertet seg sammen hos jeg-personen, der han tenker på hvordan alt i verden passerer, og ikke etterlater seg spor.

Ecco è fuggito ((se) her er flyktet) er enkel og eksakt italiensk, men vanskelig å få over i norsk. Det italienske ecco blir brukt der vi på norsk vanligvis bruker flere ord, «(se) her (er det)», og i andre betydninger der «se her har vi det» også er en mulig omskriving, sånn som «akkurat!» Ofte blir det brukt når man akkurat har funnet noe eller har erkjent noe, og ofte passer det med et utropstegn. Jeg prøver meg med «her og nå», og flytter fuggito (flyktet (vekk)) til linjen under. Det gjør også at jeg må flytte festdagen (il dí festivo) opp til linjen over. Videre er det at etter festdagen følger en vanlig dag. I den bærer hver menneskelige hendelse tiden. Det er hver menneskelige hendelse (ogni umano accidente) som er subjektet i setningen, se ne er de spesielle og for utlendinger vanskelige italienske småordene, som kan bety så mange forskjellige ting og brukes så mye. Se er her seg, og ne er det spesielle italienske pronomenet som inneholder så mye, her hele resten av setningen. Meningen er at etter festdagen kommer hverdagen, og det er den som inneholder alt i livet.

I neste linje spør han hvor lyden til den antikke befolkningen er: Or dove è il suono/ di quei popoli antichi? Setningen fortsetter etter spørsmålet, med hvor er skrikene til våre berømte forfedre? Her knytter Leopardi det sammen med antikken,, og henter frem det store imperiet til Romerriket, med armeene (l’armi), larmen (il fragorio), som che n’andò per la terra e l’oceáno. Formen andò er passato remoto av andare, å gå. Det er «gikk med dem på jorden og på sjøen», en omskriving av at romerne en gang dominerte land og hav. I diktet er poenget at dette er borte nå, stillheten har overtatt.

Neste setning begynner nettopp med Tutto è pace e silenzio, e tutto posa/ Il mondo, som betyr at alt er fred og stillhet, og at verden nå hviler igjen. Jeg har i oversettelsen stokket litt om på rekkefølgen av ordene. Videre heter at flesteparten av dem ikke tenker over dette her (non si ragiona). På norsk kan ikke godt reflektere stå uten være fulgt av hva man reflekterer over, så det har jeg lagt til enkelt, «reflekterer over det». Det er verden som hviler, og ikke tenker over storheten som en gang har vært. For diktet og dikteren er nok dette et uttrykk for ensomhet, siden dette betyr så mye for ham.

Så er dikteren tilbake i sin egen tid, nella mia prima etá, hvor det etter å ha vært forventet en heftig festdag (s’aspetta/ bramosamente il dí festivo), eller etter (poscia) denne er forbi (era spento – «var slukket»), så er jeg-personen i smerter, søvnløs, og presser på dunet (han ligger på). Han får ikke sove. Poscia er et litterært uttrykk for etterpå, det stod opprinnelig ikke på Ordnett.no, men etter at jeg gjorde dem oppmerksom på det, er ordet nå inne. Setningen fortsetter ut til enden av diktet. Det er til den sene natten en sang, der han ligger våken, s’udia er alternativ skrivemåte til s’udiva, imperfetto av udire (høre, erfare) med en refleksiv (s’), på norsk «hørte seg». Det er denne sangen langt unna, som nå dør litt og litt, sånn festaften og fortiden også har dødd ut, og alt liv forgår. Det klemmer poeten om hjertet, enda en gang, og sterkere nå.

Gloseliste

Gliosene blir slått opp på ordnett.no. Jeg legger dem inn når jeg har fått oversatt hele diktet.

(uttale: di) m dag (litt.)
tetto (uttale: tétto) m (øverste, utvendig) tak (også fig.)
orto (uttale: òrto) (adj.) grønnsakshage, kjøkkenhage
posare (-ò-) 1. (vb. trans.) legge, stille, sette 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere) stå, hvile, være fundert 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) sitte modell, posere 4. (vb. refl.) stoppe opp, slå seg ned, sette seg, legge seg
rivelare (-vé-) (vb. trans.) avsløre, røpe, åpenbare
sentiero (uttale: sentièro) m sti, gangvei
dormire (dò-) 1. (vb. intrans., hjelpevb. avere) sove; 2. (vb. trans.) sove;
accolse -> accogliere (uttale: accògliere) (vb. trans.) 1. motta 2. bifalle 3. romme, huse, ta imot;
agevole (uttale: agévole) (adj.) lett, overkommelig, som kan utføres uten særlig strev
cheto (uttale: chéto) (adj.) (litt.) rolig
mordere (uttale: mòrdere) (vb.trans.) 1. bite 2. (om insekter) stikke 3. (om anker o.l.) gripe 4. (om dekk, hjul) gripe godt 5. gripe om, holde fast 6. (om redskaper o.l.) bite 7. (om syrer) etse 8. (vb.intrans., hjelpevb. avere) bite (om kulde) 9. (vb.intrans., hjelpevb. avere) (om mat, væske o.l.) brenne på tungen, svi
cura f 1. omsorg, omhu; 2. administrasjon, styring, ledelse, oppsyn 3. (rel.) (prests) kall, gjerning; cura d’anime sjelesorg 4. pleie, behandling, kur;
piaga (uttale: piaga) f 1. sår 2. (fig.) plage
apristi – passato remoto -> aprire (àpro) 1. (vb. trans.) åpne; 2. (fig.) åpne, åpenbare 3. åpne, gå i gang med; 4. åpne, begynne, sette i gang; 5. (vb. refl.) åpne seg, revne 6. (vb. refl.) begynne, ta til;
benigno (adj.) 1. mild, elskverdig 2. (med.) godartet
apparire (-àio, mindre vanlig: -isco) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. komme til syne, vise seg 2. komme fram, stå opp, være synlig 3. synes, se ut 4. synes/se ut til å være, virke
vista f 1. syn, synssans; 2. syn, det å se 3. syn, det en ser, panorama, utsikt; affacciare (-à-) 1. (vb. trans.) (sjelden) vise, la se (i vindu/dør o.l .) 2. (fig.) fremsette, fremlegge 3. (vb. refl.) vende (su mot/ut mot) 4. (vb. refl.) vise seg, komme til syne 5. (vb. refl.) (fig.) vise seg, dukke opp
salutare (vb. trans.) 1. hilse 2. besøke, hilse på 3. hilse velkommen 4. ta farvel med 5. (mil.) saluttere, gjøre honnør 6. (vb. refl.) hilse på hverandre
onnipossente -> onnipotente (uttale: onnipotènte) (adj.) allmektig
affanno m 1. åndenød, pustebesvær 2. (fig.) strev, anstrengelse 3. (fig.) bekymring, engstelse, smerte
nego -> negare (-è-) (vb.trans.) 1. nekte, benekte 2. si nei, svare benektende; 3. nekte, avslå, ikke gå med på 4. (vb.refl.) vegre seg, ikke gå med på, avslå; brillare (vb.intrans., hjelpevb. avere) 1. stråle, lyse, funkle; 2. (fig.) briljere, utmerke seg 3. (om mine, sprengladning) eksplodere, detonere, gå av 4. (vb. trans.) (om mine, sprengladning) avfyre, sprenge
pianto (uttale: pianto) m 1. gråt 2. tårer; 3. sorg, klage 4. (fig., hverdagslig) elendighet, bedrøvelighet, lidelse
trastulli -> trastullo m lek, tidsfordriv; trastulli infantili barneleker
riposo (uttale: ripòso) m 1. hvile, pause 2. søvn 3. pensjon 4. hviledag, helligdag, fridag, ukedag der butikk/restaurant/kontor holder stengt 5. (mil.) hvil!
ricorrere (uttale: ricórrere) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. henvende seg (til), søke hjelp (hos), oppsøke 2. gripe (til), ty (til), ta til hjelp, benytte seg (av) 3. (jur.) fremlegge et søksmål, anke 4. falle, være (om årsdager, feiringer, høytider o.l.) 5. gjenta seg, gå igjen, forekomme 6. løpe igjen, løpe tilbake
pensiero (uttale: pensièro) m 1. tanke 2. tenking, idé, refleksjon 3. mening, oppfatning 4. bekymring 5. oppmerksomhet, gave
intanto (adv.) 1. i mellomtiden, imens 2. imidlertid, ikke desto mindre, når alt kommer til alt 3. (for å uttrykke tilfredshet) altså
fremere (uttale: frèmere) (vb.intrans., hjelpevb. avere) skjelve, dirre, beve (av en følelse)
mi getto -> gettarsi (1. (..) 7.) 8. (vb.refl.) kaste seg; munne ut (om vannløp);
orrendo (uttale: orrèndo) (adj.) fryktelig, skrekkelig, grusom
ahi, ai (interj.) au!, å!, akk!
odo -> udire (òdo) (vb. trans.) 1. høre, lytte 2. erfare, få vite
artigiano m håndverker
sollazzo m moro, hygge, tidsfordriv)
ostello (uttale: ostèllo) m herberge
stringere (uttale: stringere) (vb. trans.) 1. holde fast, klemme, presse (sammen), bite sammen, trykke, trekke sammen, stramme, knytte 2. (om klær, sko) stramme, være for trang (for) 3. gjøre mindre, legge inn (tøy) 4. (fig.) komprimere, presse sammen, forkorte 5. (vb. intrans., hjelpevb. avere) (om kjøretøy) komme/tendere ut mot (en veikant, en side); 6. (vb. refl.) holde seg fast (a i), klamre seg (a til) ; omfavne hverandre 7. (vb. refl.) trekke (seg) sammen, rykke sammen, flytte seg litt (for å gi plass) 8. (vb. refl.) bli smalere, bli trangere 9. (vb. refl.) (om tøy) krympe 10. (vb. refl.) hylle seg, vikle seg (inn i), vikle om seg
orma (uttale: órma) f spor, fotspor
festivo (adj.) 1. fri-, helligdags-; giorno festivo fridag, helligdag 2. (litt.) festlig, glad
volgare (adj.) 1. vulgær, folkelig, simpel 2. folke-; lingua volgare folkespråk (særlig om det italienske språk i middelalderen, i motsetning til latinen)
accidente (uttale: accidènte) m 1. uforutsett hendelse, tilfelle 2. uhell, ulykke 3. (med.) slagtilfelle 4. plageånd, urokråke
popolo (uttale: pòpolo) m 1. folk, folkeslag 2. befolkning, innbyggere 3. (om sosial klasse) folk, underklasse 4. folkemengde
avo m 1. (f -a) bestefar, bestemor 2. (flt.) forfedre, aner
fragorio -> fragore (uttale: fragóre) m 1. bråk 2. (fig.) stor oppmerksomhet, oppstyr
ragionare (vb. intrans., hjelpevb. avere) resonnere, reflektere
età (uttale: eta) f 1. alder; che età ha? hvor gammel er han? 2. tidsalder, epoke; l’età di Augusto Augustus’ tid
bramosamente -> bramoso (uttale: bramóso) (adj.) (litt.) fylt av heftig begjær, begjærlig
poscia (uttale: pòscia) (adv.) (litt.) etterpå, etter, senere, siden
spento (uttale: spènto, spénto) (adj.) 1. slukket 2. avslått 3. matt, blass; så vidt hørbar 4. (fig.) død, utdødd
doloroso (uttale: doloróso) (adj.) 1. smerte-, smertelig 2. smertefylt
veglia (uttale: véglia) f 1. det å være våken, det å sitte oppe om natten, våking 2. fest (eller annen tilstelning) som varer til langt på natt/varer hele natten
premea -> premere (uttale: prèmere) 1. (vb. trans.) trykke (på), presse, klemme; 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere) trykke, presse, klemme
piume -> piuma (uttale: piuma) f fjær, dun
lontanando – allotanando -> allontanare 1. (vb. trans.) fjerne (også fig.) 2. sende bort 3. vekke motvilje (mot) 4. (vb. refl.) fjerne seg (også fig.)

Dizionario Italiano

Noen oppslagsord fantes ikke i italiensk-norsk ordbok, så jeg har benyttet italienske ordbøker på nettet.

serena 1 regionale nell’uso settentrionale: rugiada notturna 2 arcaico serenità, chiarezza del cielo
tralùcere 1 difettivo mandar luce, risplendere attraverso un corpo trasparente, una fessura, ecc. 2 in senso figurato trasparire
fieramente 1 coraggiosamente 2 dignitosamente 3 accanitamente, energicamente 4 furiosamente
poscia avv. Poi, in seguito: “Poscia, più che ‘l dolor poté ‘l digiuno” (Dante); anche preceduto dalle prep. da o di: “li vostri spirti trapassar da poscia/per sua vertù nel ciel” (Dante) cong. Dopo che, allorché, per introdurre una frase temporale esplicita o implicita: “Poscia fermato, il foco benedetto/alla mia donna dirizzò lo spiro” (Dante) riede -> riedere (lett.) ritornare

Forkortelser
Sovra -> sopra
pèi -> per i
chieggo -> chiedere (arkaisk, poetisk, 1. person, presens)
etate -> variante letteraria di età
lunge -> variante letteraria di lungi
core -> variante arcaica e letteraria di cuore

Kommentar

Det er virkelig et nydelig dikt. Jeg, for min del, blir sugd inn i det, selv ved første gangs lesning, og selv om min italiensk ikke er god nok til å få med meg hele innholdet. Det er fullt av ord jeg ikke skjønner, og fullt av ord og meninger jeg misforstår. Likevel er det noe med rytmen og flyten i ordene, som fanger meg helt. Og det blir ikke mindre, når jeg leser diktet på ny og på, og finner ut av stadig flere ord og meninger, arbeider meg gjennom det.

Dette er en personlig erfaring med lesingen av diktet, og den kan ikke enkelt overføres til andre. Min norske oversettelse yter heller ikke diktet rettferdighet. Likevel kan det være noe for alle her å få utbytte av, også 200 år etter diktet ble skrevet, like mye da, som nå, vil jeg si. For nå lever vi i en heseblesende tid, der tilværelsen består av intense sekunder, der hver nyhet og hvert problem gjelder livet og verdens undergang, der det står så mye på spill, inntil hele spørsmålet og problemet er glemt, inntil vi kommer til det neste.

I diktet til Giacomo Leopardi senker roen seg. Det er ettertenksomhetens tid. Nåtiden blandes med fortiden, sånn romantikerne var gode til, og sånn som det gjaldt på den tiden. Og sånn som vi kunne blitt flinkere, vi som tenker at alt som skjedde før vi ble født, teller ikke, og at alt som skjedde i går, er gammelt. Jeg tror mennesket trenger noe mer enn bare å være med i stormen, mer enn bare å høre til en gruppe og bli sett i nåtiden, jeg tror vi har behov for noe større enn bare dette øyeblikk. Nå er jeg personlig hobbyfilosof, mer enn analytisk poesiformidler, men det er disse tankene og meningene hos meg, som gjør at diktet til Leopardi vekker sånn gjenklang til meg.

Her er det kvelden, etter festen, der det er en jeg-person og en du-person, en mann og en kvinne. De har hatt en bra dag, og nå tenker mannen, og observerer mannen. Det er en italiensk natt, som mange av oss kjenner den, varm og god, og uten vind. Det er veldig sanselig, slik det skildres. Han får det nesten til som at ordene forsvinner i stemning. Alt forsvinner i ett, observasjonene, sansingen, stemningen, følelsene, fortiden og nåtiden. Det er mesterlig gjort.