Den XI sang (Keed av Verden, kier av Himmelen), av Thomas Kingo

I dag følger et dikt fra barokken. Det er et mye lenger dikt enn de jeg pleier å poste, og kommentarene vil derfor også bli litt annerledes. Jeg legger de fleste av kommentarene før diktet, og bruker også litt mer tid på å kommentere perioden diktet er skrevet i. Jeg har ikke før postet dikt fra barokken, så det kan være på sin plass.

Om forfatteren

Thomas Hansen Kingo (1634-1703)  ble født i Slangerup på Sjælland den gang Christian IV styrte over både Danmark og Norge. På denne tiden fantes ikke noe eget norsk skriftspråk, og det gjør at man ikke skiller så nøye mellom danske og norske diktere. Thomas Kingo er avgjort dansk, han bodde og virket hele sitt liv i Danmark, men siden landene våre den gang hørte sammen er han vel så mye del av den norske kulturen. Hvis vi ikke kan låne av danskene, har vi ikke så mye tekstproduksjon å hente i det hele tatt fra denne perioden.

Kingo ble sogneprest i Slangerip i 1668, og siden biskop i Odense på Fyn fra 1677.Ved siden av sin geistlige karriere skrev Kingo dikt, for det meste salmer, men det finnes også verdslige dikt i tekstproduksjonen hans.

Om barokken

Man vil få et ganske forskjellig inntrykk av barokken alt etter hvilken kunstart man oppsøker. Arkitekturen er storslått, og reagerer mot renessansens strenge, klassiske former. Her er overdådighet av alt, og om man velger å la seg rive med, er det vanskelig å ikke la seg rive med av de store barokkbygningene på kontinentet. Malerkunsten er dystrere, med mørke farger og et sterkere følelsesmessig uttrykk. En maler som Caravaggio, for eksempel, malte atskillig mer dramatiske scener enn renessansekunstnerne, og gjorde også de dramatiske scenene mer uttrykksfulle. Renessansemaleriene utstråler ro. Det samme gjelder innen skulptur, der man for eksempel i skulpturene til Bernini kan se hvordan barokken likte snirklete linjer, og mange flere detaljer enn de la på i renessansen. Innen musikken har perioden J. S. Bach, og hans polyfoni og hans fuger overgår alt som er laget før og siden. Man kan si at alle disse snirklene snor seg opp mot himmelen, som også alle melodiene i polyfonien til Bach til sammen gir en slags himmelsk harmoni. Barokkunstnerne lenget mot paradis.

Innen lyrikk kommer dette til uttrykk på en måte som ikke er så lett å hengi seg til som i de andre kunstformene. Om barokke tekster blir det første møtet med barokken, vil man lett komme skjevt ut. Den er tung, lidelsesfullt, den tar lang tid å lese og er ikke så direkte og umiddelbart vakker som de andre kunstformene i perioden.

Jeg foretrekker selvsagt å lese tekster på tekstenes egne premisser, og mener generelt at man skal ta enhver litterær periode på alvor og lese tekstene som de var ment å være. For barokken har jeg imidlertid større utbytte av tekstene om jeg leser dem med en humor som var utenkelig i perioden. Man kan også lese dem med et herlig alvor som ikke er tillatt for nyere tekster. Hvis man skriver for alvorlig nå, virker man bare ikke tilstrekkelig opplyst. Om man klager på livet på jorden virker man lett litt sutrete, og om man lengter etter et bedre liv etter døden, virker man kanskje litt salig naiv. Man kan godt tro på et slikt liv også i dag, man må bare ikke skrive om det som om det var på alvor.

Barokkdikterne gjør dette 100 %, og ingen mer definitivt enn Thomas Kingo i diktet Far, verden, farvel.

Om diktet

Diktet heter egentlig bare Den XI. sang, men det er også kjent som Keed af Verden, og kier ad Himmelen, som er en kort sammenfatning av innholdet i diktet, eller Far, Verden, farvel som er første linje. Det handler om hvor fryktelig alt er på jorden, og hvor mye bedre alt skal bli når poeten en gang kommer opp i Abrahams skiød, som vanskelig kan leses som noe annet enn himmelrike.

For å ta en kjapp forklaring av første strofe, der poeten allerede i startlinjen tar avskjed med en verden han vil forlate. Han er lei av å være dens trell, eller dens slave. Verden består av plikter, problemer og byrder, og under disse er mennesket en trell. Poeten tar avskjed med dem, han river seg løs fra dem, og erklærer at han også er lei av forfengeligheten. Det er ganske herlig for en moderne leser, at traust prest fra 1600-tallet klager på forfengeligheten i verden, hva vet vel han om hva som skal komme? Kingo legger nok en noe annen betydning i begrepet enn vi gjør i dag. For ham er absolutt alt vi gjør her i denne verden forfengelighet, og ikke bare det vi gjør for å vise at vi er noe.

Jeg tar også en kjapp gjennomgang av strofe nummer ni, den første der forfengeligheten skiftes ut med «i Abrahams skiød» i sluttlinjene. Denne strofen begynner også med et farvel, «Saa far da, far vel», og nå er det livet på jorden han tar avskjed med. Den skal ikke lenger bedra sjelen – med den forfengelighet den er fylt av, han takker seg av og synker ned i forglemmelsens grav, altså døden og glemselen fra verden. Han lengter etter å gi bot for sin sorg og sin nød, og det kan han gjøre i «Abrahams skiød», som er guds rike.

Lignende kan hver av de 14 strofene kort analyseres.

Oppbygning av diktet

Diktet består av 14 strofer. Hver av dem består av 7 verselinjer, der de fem første hører sammen, og de to siste er gjentagelse av ordet «Forfængelighed» og «i Abrahams skiød». Rimmønsteret er aabbc-cc, om man kan si det slik, eller to og to linjer rimer, før femtelinjen avslutter med rim til gjentakelsene i linje 6 og 7. De 8 første strofene i diktet avsluttes med ordene «Forfængelighed», noe som hører verden til, mens de 6 siste avsluttes med «Abrahams skiød» og er himmelen.

Dend XI. Sang
Keed af Verden, og kier ad Himmelen

Far, Verden, far vel,
Jeg keedis nu længer at være din Træl,
De Byrder, som du mig har bylted oppaa,
Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa,
Jeg river mig løs, og og jeg keedis nu ved
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Hvad er det dog alt
Som Verden opsminker med fauer Gestalt?
Det er jo kun Skygger og skinnende Glar,
Det er jo kun Bobler og skrattende Kar,
Det er jo kun Ise-skrog, Skarn og Fortred,
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Hvad er mine Aar,
Som smugende svinder og snigende gaar?
Hvad er min Bekymring? mit Tanke-fuld Sind?
Min Sorrig? min Glæde? mit Hovedis Spind?
Hvad er mit Arbeyde? min Møye? min Sved?
Forfængelighed,
Forfængelighed.


O Riigdom og Guld,
Du jorderiigs Afgud i skinnende Muld,
Du est dog af Verdens bedragelig Ting,
Som voxer, aftager og vexlis omkring,
Du est dog, i høyeste Mercke og Meed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Ach, Ære, hvad er?
Hvad er dine Kroner og Krandse du bær?
Misundelse sidder dig altjd paa Ryg,
Du hemmelig stødis og sielden est tryg!
Du ofte der snubler, hvor andre de gleed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Ach, Venskab og Troo,
Som alt efter Lykken veedst Fløyet at snoo!
Du smukke Bedragere, heldige Skalk,
Som skuffer saa ofte i Drøfvelsens Kalk
Du est, som og jeg af Forfarenhed veed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Ach, kjødelig Lyst,
Som manne med dødelig Læber hâr kyst,
Dit fengende Tynder, din flyvende Gnist,
Hâr mangen i ævige Luer henhvist,
Din Skaal synis Hunning, men Drikken er leed
Forfængelighed,
Forfængelighed.


Saa far sa, far vel,
Du skalt nu ey lenger bedrage min Siæl,
Bedragelig Verden, jeg takker dig af,
Og synker dig ned i Forglemmelsens Grav,
Jeg lengis at bøde min Sorrig og Nød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Der skal mine Aas
Begyndis i Ævigheds deylige Vaaer,
Der skal ikke Dagen ved solen opgry,
Ey Maanen tilmaale mig Næde og Ny,
Men JEsus er Solen, hvis Straaler er strød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Min Rigdom og Guld
Skal være af idel Bestandighed fuld,
Dend skal ikke Tyven bestiele mig da,
Dend skal ey Spitzfindighed skakre mig fra,
Min Rigdom er frj for ald Jorderigs Stød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Jeg Ære skal faa
Fra Thronen min JEsus hand sidder oppaa,
Mig Kronen skal givis med Herlighed fyldt,
Med blodet af Lammet alt over forgyldt,
Dend faar jeg, om Satan end selv det fortrød.
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Med Yndist jeg skal
Fremskinne blant Englenis hellige Tall,
Misundeligt Øye mig ikke skal see,
GUds Ansigt mig altjd i Øyne skal lee,
Der skal jeg bespotte dend avindsyg Død
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Der hâr jeg en Ven,
Min JEsus, som elsker og elskis igien,
Mit Øye det seer ham saadan som hand er,
Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær
Ved Aanden staar Kierlighed ævig i Glød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.


Min Lyst og min Fryd
Forfriskis ved Engle-basuner og Lyd,
Men GUd er ald Lysten for mig og for dem!
Far op da, min Siæl, og ald Verden forglem!
Mens glem ey at Lysten er ævig og sød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Kommentar til språket

Dikt som er skrevet på vårt eget morsmål eller et av søsterspråkene våre dansk og svensk oversetter jeg ikke. Det gjelder også om tekstene er gamle, de leses best i original. Med litt innsats skal de fleste av ordene her i diktet la seg  forstå, eller man kan selv finne en forklaring på dem gjennom et lite nettsøk.

Reklamer

Poesien, av Adam Oehlenschläger

Jeg har hver måned den første søndagen i måneden postet et norsk dikt av en norsk dikter. Jeg har imidlertid ikke følt meg helt vel med denne avgrensningen, vi er jo et lite land med ganske få poeter og diktere, og selv om vi kjenner de fleste og beste av dem ganske godt, så vil det jo åpne seg en helt ny verden om man også tillater svenske og danske diktere inn. Jeg synes godt vi kunne prøve å se den skandinaviske diktningen mer samlet, og skal i alle fall gi mitt aldri så lille bidrag her på poesibloggen.

Til det har jeg valgt et dikt av en av de aller mest kjente danske poeter. Han heter Adam Oehlenschläger (1779 – 1850), er født i Fredriksberg som sønn av Joachim Conrad Oehlenschläger, en organist, og kona Martha. Man ser lett at Oehlenschläger de første 35 år av sitt 71-årige liv levde i et dansk kongerike der også Norge hørte med, og språket han skrev i skulle ikke være vanskeligere for en nordmann å lese enn språket til Wergeland og Welhaven.

Oehlenschläger er en representant for den danske gullalderen. De fikk sin et knapt århundre før vår, og har altså sin litterære og kunstneriske storhetstid i romantikken, mens vi har vår når romantikken har gått over i realismen og videre til naturalismen. Oehlenschläger blir gjerne gitt mye av æren for å innføre romantikken i Danmark, i 1803 gir han ut samlingen Digte, der det berømte diktet Gulhornene befinner seg. Dette diktet er for langt til å bli postet her, og for å få fullt utbytte av det skulle man nok kjenne til dansk middelalderhistorie og rytmebruk i skaldediktning enn jeg gjør. At det er romantisk er imidlertid lett å se, for det henter tema fra middelalderen, og er full av følelser for denne perioden og lengsel tilbake til den. Oehlenschläger bruker til og med et versemål fra skaldediktningen. Interesserte finner diktet her (lenke fra kalliope). For historien om gullhornene og tyveriene av dem anbefales dansk wikipedia.

Diktet jeg skal presentere av Oehlenschläger er ikke så kraftfullt. Det er imidlertid et dikt som riktig så klart uttrykker Oehlenschlägers diktersyn, og hva han ser på som diket og dikterens oppgave. Oehlenschläger skrev mange sånne dikt, og det er vel å anta at vår Welhaven kjente til disse når han selv skrev sitt Digtets aand. Begge to står selvfølgelig i gjeld til de tyske romantikerne foran dem igjen.

 

Poesien

Hvad er det sande Stof for Poesien?
Af Tanker fuld er jo Philosophien;
Ei som Musik kan Skialdens Harpe lyde;
Som Maleri kan ei hans Billed fryde.

Og sparsomt kun i sine Dramaskrifter
Fremstiller han Historiens Bedrifter.
Originalitet! har du ham sveget?
Er Intet uomtvisteligt hans eget —

Hvor ei han, sammenlignt med Andre, taber?
Fremstille Characterer, Lidenskaber,
Hver Handlings Drivefiær; med Kunstens Kerte
Oplyse dig det hemmelige Hierte.

Bevæge Billedet, og Tanken fange
I Manges Hu, som den blev tænkt af Mange;
Et fremmed Jeg til Tydelighed tvinge,
Ved i sit eget Jeg at overbringe —

Det kan han; synge, stille frem, fortælle:
Personlighed, det Individuelle.
Altsaa tilhører ham i Kunstens Rige
Fra Siælens Dyb det Eiendommelige.

 

Kommentar til diktet

Diktet er så direkte at det nesten kan kalles et programdikt. Rytme- og rimmønster ligger fast, det er 5 strofer med fire linjer hver, de to første og to siste linjene rimer, og alle utgangene er trykklette. Diktet er også smått retorisk, der det liksom søker etter ulike svar på hva som kan være diktets særpreg i forhold til de andre kunstarter. Det setter hele tiden seg selv lavere, det kommer ikke opp mot filosofiens tankeverden, melodiene når ikke opp til musikk, bildene er ikke maleri, og om det blir aldri så dramatisk, så er det ennå lyrikk, og ikke dramatikk. Svaret kommer høytidsfullt til slutt, at diktet er et personlige og individuelle, det bringer frem det eiendommelige fra sjelens dyp.

Diktet er ikke så vakkert i seg selv, som det er egnet til å forstå den romantiske perioden. Nettopp lyrikken var kanskje best egnet innen de litterære sjangrene til å få frem romantikernes ide- og tankeverden.