Thirteen ways of looking at a blackbird, av Wallace Stevens

Den amerikanske poeten Wallace Stevens ble født i Reading, Pennsylvania i 1879. Han utdannet seg til jurist, og tok jobb i et forsikringsselskap. Poesi begynte han ikke å skrive seriøst før han var 35 år, noen av sine beste verk skrev han etter han var 50. Slik skiller han seg ut fra de fleste andre store poeter, som debuterer unge og driftige, og kanskje når større modenhet i høy alder, men kan vise til stor produksjon og sterk poetisk vilje i ungdommen. Det er da man vil forandre verden.

Wallace Stevens hadde en litt annen tilnærming til poesien, og til det samfunnet han levde i. Han var en modernist, han godtok forandringene som hadde skjedd, og skjønte at dette betydde en ny måte å tenke på. De store idealene vil alltid bli nokså tomme, så lenge det ikke finnes noe fast punkt å orientere dem rundt. Med fallet av kristendommen og religionen som det store enhetlige samlingspunkt,ville den nye tid bli sprikende med tusen hoder og tusen tanker. Å forsøke å bruke ord til å beskrive denne nye, sprikende verden er et ganske håpløst utganspunkt. Tolkingen av ordene vil være like sprikende som tolkingen av verden var i utgangspunktet.

Når man kommer litt opp i årene er ikke tingene så viktige som de var i ungdommen. For Wallace Stevens, som hadde trygg inntekt fra advokatgjerningen sin, var ikke diktningen det aller viktigste i tilværelsen. Han kunne beskrive den i aforismer som «Penger er en form for poesi», «All poesi er eksperimentell», «Poesi må være irrasjonell» og – kanskje den beste – «Ens egen utvitenhet er ens største beholdning.» Det engelske ordet han bruker for «beholdning» er asset, det er et regnskapstekniskord som brukes om de økonomiske verdier en bedrift har i sin besittelse. For Poeten er den størse økonomiske uvitenheten kunnskapsløsheten hans. For da kan man i alle fall skrive i vei og late som man har peiling på noe.

Diktet jeg skal presentere av ham er langt, men særlig starten på det er noe av det kjekkeste jeg vet skrevet i poesi i forrige århundre. Det viser det skiftende perspektiv, mirakelet i naturen og i livet, men det forsøker ikke å gjøre det til noe mer enn hva det er. Tonen er nøktern, det er en konstatering av faktum. De 13 ulike perspektivene å se en svarttrost på er konstatering av andre faktum. Det vil si, det er faktum fra et subjekt, det er 13 ulike perspektiver fra denne poetens ståsted. Og ingen av faktaene gir seg ut for å være noe mer enn hva det er. Hele diktet kan like gjerne bare tolkes som en lek med ord, som poesi på noen måte er.

Jeg kommer til å gå gjennom diktet strofe for strofe, og anbefaler alle som er det minste glad i dikt å gjøre det samme. Jeg styrer unna de mest lærde tolkningene av diktet, jeg mener at Wallace Stevens ikke skal tolkes så avansert. Jeg vil se svarttrosten som svarttrost, for å bruke en formulering fra Dag Solstad og profilkretsen i Norge. De ville ikke gi kaffekjelen vinger, la kaffekjelen være kaffekjele. Jeg vil i så fall la svartrosten beholde vingene sine, la den forbli en svartrost. Det er likevel nok av ting å gripe fatt i.

Thirteen ways of looking at a blackbird.

I

Among twenty snowy mountains, Blant tjue snødekkede fjell
The only moving thing Det eneste som beveget seg
Was the eye of the blackbird. var svarttrostens øye.

Det er kult i det hele tatt å skrive linjer som dette og kalle det poesi. Her er ingen av poesiens vanlige kjennetegn, ingen rytme å få tak på, ingen rim, ingen poetiske vendinger. Det eneste kompliserende rent språklig er at linjen i midten om man ville blitt plassert først eller sist om man ville si setningen rent prosaisk. Detsom visuelt skiller det fra en prosatekst, er at det er satt linjeskift før linjen er skrevet ut. Vi ser også at strofen er formulert slik at linjeskiftet får betydning. For hvert skifte av linje er man på jakt etter den egentlige meningen, vi har tjue snødekkede fjell, vi har en eneste bevegelig ting, og så kommer løsningen til slutt i sistelinjen. Kontrasten er enorm. Et fjell er stort og massivt, et fjell med snø på kan være fryktinngytende, og tjue av dem er aldeles overveldende. Man lurer på hva slags stor og kraftfull ting som kan bevege seg der. Løsningen må kalles temmelig overraskende, det er ikke engang en liten fugl, det er øyet til fuglen. Og slik det er skrevet, kan man lett se det levende for seg, det lille, svarte fugleøyet som kan bevege seg rundt omkring i hodet, alltid på utkikk etter mat eller fiender, og disse tjue fjellene som står der hjelpeløst ubevegeglig i bakgrunnen. Det er det bevegelige øyet som er mirakelet. Sjelden har vel et uttrykk som det store i det små kommet mer til sin rett enn akkurat her.

II

I was of three minds, Jeg hadde tre sinn
Like a tree Som et tre
In which there are three blackbirds. Der det er tre svarttroster.

Denne andre strofen er ikke så umiddelbar lett å forstå som den første. Slik jeg tolker den, og liker den, er det ikke så mye mer enn at det er en liten ordlek, der de tre sinnene er svarttroster som kan fly av gårde.

III

The blackbird whirled in the autumn winds. Svarttrosten virvlet I høstvindene
It was a small part of the pantomime. Det var en liten del av pantomimen.

Her er pantomimen det store hele i tilværelsen, alt det som foregår. Svarttrosten er bare en liten del av det.

IV

A man and a woman En mann og en kvinne
Are one. Er ett.
A man and a woman and a blackbird En mann og en kvinne og en svarttrost
Are one. Er ett.

Denne er morsom. At mannen og kvinnen er ett blir sagt i ekteskapsinngåelser og mange vakre steder. Det er vakre ord, og det er ord som har et visst innhold. Stevens vrir imidlertid på det, og slenger inn en liten svarttrost i stedet. Man kan tolke det som om alt er en del av samme helhet, men det blir morsommere om man tolker det slik at svarttrosten blir med i ekteskapsinngåelsen. Det er en påstand, man kan si hva som helst. Det ene er like sant som det andre.

V

I do not know which to prefer,  Jeg vet ikke hva jeg foretrekker
The beauty of inflections  Skjønnheten i tonene
Or the beauty of innuendoes,  Eller skjønnheten i insinuasjonen
The blackbird whistling  Svarttrostens plystring
Or just after. Eller rett etterpå.

Denne femte strofen er en av de mest berømte. Inflections er et uttrykk som brukes blant annet i musikk og grammatikk, og har med endringer å gjøre, typisk modulasjon i musikk og bøyning i grammatikk. Innuendo er en antydning, en insinuasjon, noe som subtilt ligger i noe, men som ikke er uttalt direkte. Det er typisk å tolke de to ordene i denne strofen som at inflections er skjønnheten i det Svarttrosten synger, selve plystringen, mens innuendoes er skjønnheten i det som ikke blir sunget. Her bruker også diktet antydningens kunst, og gjør det veldig fristende for fortolkere å fylle på med nye ord. Selve strofen er jo elegant satt opp, med syngingen som plutselig stopper, og spørsmålet hva som er vakrest som henger over det. Akkurat når noe stopper opp får vi av og til en følelse av at vi gjerne skulle hørt litt mer, det var kanskje noe vi ikke fikk mer på. Vi kan også her ha den artige sammenligningen at Stevens egentlig spør hva som er vakrest, selve lesingen av diktet, eller de delene av det som kommer frem når man tenker gjennom det etterpå.

Her må vi må ha med også litt informasjon fra biologien. Svartrosten er kjent for sin vakre sang. Den har et stort register å spille på, og kan både synge egne sanger og etterligne andres.

VI

Icicles filled the long window  Istapper fylte det lange vinduet
With barbaric glass.  Med barbarisk glass
The shadow of the blackbird  Skyggen til svarttrosten
Crossed it, to and fro.  Krysset den frem og tilbake
The mood  Stemningen
Traced in the shadow  Fanget i skyggen
An indecipherable cause. Et udechiffrerbart forhold

«Å dechiffrere» gamle innskrefter vil si å tyde gamle og delvis uleselige teksttegn på papyrus, steintavler og lignende. I overført betydning betyr det bare å tyde. Akkurat denne strofen er også vanskelig å tyde. Ordene er helt konkrete. Istappene er festet på det lange vinduet, og blir glasset til det. Det er et glass som kan ha en ganske ru overflate, så om det virkelig ble brukt til vindu, så ville det også være primitivt og barbarisk. I denne viser skyggen til svarttrosten seg. Det gir en stemning som ikke lar seg tyde.

Tolkeren som har latt sin nysgjerrighet gripe av diktet vil likevel forsøke. Her er det fristende å bruke en litt lærd tolkning, som jeg ellers vil være i mot. Skyggen av svarttrosten er ikke svarttrosten selv. Det bringer tankene på Platons hulelignelse, der mennesket i hulen ikke ser annet enn skyggene av tingene. Her viser skyggene seg på en flate som heller ikke er særlig bra, det barbariske glasset til istapper. Det gjør at vi har bare små forutsetninger for å vite noe om hva som egentlig er der ute, enn mindre skrive om det. Det blir derfor et indecipherable cause.

VII

O thin men of Haddam,  Å, tynne menn av Haddam
Why do you imagine golden birds?  Hvorfor forestiller du deg gylne fugler?
Do you not see how the blackbird  Ser dere ikke hvordan svarttrosten
Walks around the feet  Går rundt føttene
Of the women about you? Til kvinnene om dere?

Haddam er en by i Connecticut, en stat Wallace Stevens selv bodde i. Det ville på norsk tilsvare omtrent Hamar. Jeg vet ikke om det er tilsiktet at navnet på byen gir assosisasjoner til muslimske navn, og det bydende i ordet minner om hvordan monoteistiske guder snakker til sitt folk. Bildene som blir brukt, med gylne fugler og «går rundt føttene på kvinnene om dere», er også slike jeg assosierer med religiøse tekster. Det blir da ganske komisk og veldig modernistisk at det ikke er noen av de store, kjente og hellige byene det dreier seg, som Jerusalem eller Mekka, men den søvnige byen Haddam i Middelsex county.

Strofen kan også tolkes som at man trenger ikke gylne fugler som ikke finnes. Svarttrosten er der like foran øynene på oss.

VIII

I know noble accents  Jeg kjenner noble aksenter
And lucid, inescapable rhythms;  Og klare, faste rytmer
But I know, too,  Men jeg vet, også,
That the blackbird is involved  At svarttrosten er invovlert
In what I know. I hva jeg vet

Dette er også en herlig strofe. Det begynner så høytidelig og vakkert, som et romantisk dikt, med poeten som skriver om veier han har gått og hva han har blitt kjent med. Her snakker han om diktet, hvordan han kjenner forskjellige metriske strofeformer, hvor det alt sammen er vakkert. Så kommer det, like høytidelig satt frem – og med en passende kunstpause: But I know, too. Det kan vanskelig kalles annet enn et antiklimaks at avslutningen på strofen bare er at svarttrosten er involvert i alt dikteren vet. Hva skal vel det bety? Og det er nettopp poenget, slik jeg leser strofen. Disse noble verseformene er ingenting verdt, det er svarttrosten og den konkrete virkeligheten som er noe. Og den lar seg ikke lure inn i vakre rytmer.

IX

When the blackbird flew out of sight, Når svarttrosten fløy ut av synet
It marked the edge  Markerte det kanten
Of one of many circles. På en av mange sirkler.

Dette er også en strofe jeg liker godt. Her låner Stevens uttrykk fra matematikken. Det blir en flott og virkningsfull kontrast med det nøkterne språket, slik snakker man i matematikken, med den helt dagligdagse hendelsen at svarttrosten flyr bort. Matematisk står du da i sentrum av sirkelen, og akkurat i det svarttrosten forsvinner er den i ytterkanten av den sirkelen hvor du fremdeles kan se den. Hvis vi legger inn litt metafysikk og tolkning, så kan vi ha at sirklene ut fra deg er forskjellige forklaringshorisonter. Det er mange lag av måter å forstå verden på. Og på et eller annet punkt forsvinner det for deg. Det vil alltid være noe gåtefullt utenfor det du kan stå og se på.

X

At the sight of blackbirds  Ved synet av svarttroster
Flying in a green light,  Som flyr i grønt lys
Even the bawds of euphony  Til og med horene av velklang
Would cry out sharply. Vil skrike skarpt ut

En bawd er enten kvinnelig eier av et bordell eller en kvinnelig prostituert. Euphony eller «Eufoni» er det motsatte av kakafoni. Kakafoni er ulyd, eufoni velklang. Jeg vet ikke om jeg treffer helt med oversettelsen «horene av velklang». En hore er en som selger kroppen sin for penger, eller om man strekker det litt selger seg for betaling. Her i denne strofen blir det altså dem som selger seg for velklang. Det kan for eksempel meget godt være dem som liker gamle, vakre dikt. De som vil at diktene skal ha fast rim og fast rim, og være fine å høre på. De selger seg for vellyden disse diktene gir. Men når de ser svarttroster i grønt lys – et ganske grelt bilde, som mange av bildene brukt i modernistisk diktning er grell og uforsåtelig – vil de skrike skarpt ut. Og med det bryte velklangen de selger seg for.

XI

He rode over Connecticut  Han red over Connecticut
In a glass coach.  I en glassvogn
Once, a fear pierced him,  Så hogg en frykt i ham
In that he mistook  I det at han forvekslet
The shadow of his equipage  Skyggen av hans ekvipasje
For blackbirds. Med svarttroster

Coach kan være en jernbanevogn, en diligencevogn eller en annen type vogn. Pierce er ikke bare å hogge i ham, men å gjennomtrenge ham. Jeg ser en liten skildring som i en westernfortelling. Det er imidlertid modernismens vridninger og sjangerblandinger, her er det ikke Texas eller Oklahoma, men Connecticut, en av de minst ville og minst begivenhetsrike av alle amerikas stater. Men det er nå en gang der mannen ris, i en glassvogn, i det frykten gjennomtrenger ham. I westernfortellingen er det da vanligvis et bakhold av indiandere. Her er det at han forvekslet skyggen av ekvipasjen med svarttroster.

Igjen er det skyggen og ikke tingene selv mannen ser. Da er det fort gjort å forveksle. Samtidig er forvekslingen parodisk, for ingen vil noensinne kunne forveksle en reisevogn med en fugl. Modernistisk diktning trenger imidlertid ikke la seg stanse av sånne fornuftens hindringer, her er alt mulig. Det er også et poeng at han er i en glassvogn – synlig for alle.

XII

The river is moving.  Elven beveger seg.
The blackbird must be flying. Svarttrosten må fly.

To setninger med stor meningsfylde. Elven er siden de aller eldste kulturer brukt som bilde på noe bevegelig, som noe som må skje. At elven renner med vannet fra fjellet til havet er brukt som et bilde på mye, på tiden som går, på livet man lever, på historiens gang. Det er naturens lov. Her er den andre setningen at Svarttrosten må fly. Det må den riktignok, men det gir ikke så mye ytterligere informasjon til det som allered er sagt. At elven beveger seg blir ikke brukt til å få sagt noen ting, så lenge man etterpå bare sier svarttrosten flyr. Begge deler vet man utmerket godt på forhånd.

Strofen kan dermed leses som en parodi på høytidelige vers om naturens og livets gang og lover. Den kan også leses med Svarttrosten som symbol på noe den har tjent som symbol på tidligere i diktet. Den kan for eksempel være tankene, og da får vi med en gang en mer spennende sammensetning. Da er det en naturlov at tankene må fly, slik det er en naturlov at elven må renne.

Nå kan det passe godt igjen å hente opp strofe 5, for eksempel, der svarttrosten slutter å synge. Det er kanskje tolkningen av diktet etterpå som er det avgjørende, når tankene får fly. Det er ikke mulig å legge alt i teksten.

XIII

It was evening all afternoon.  Det var kveld hele aftenen.
It was snowing  Det snødde
And it was going to snow.  Og det ville fortsette å snø.
The blackbird sat  Svarttrosten satt
In the cedar-limbs. I furugreinene.

Engelsk skiller mellom branches og limbs, der branches er greiner og limbs er de tykke hovedgreinene. På furutrær kan de som man vet bli temmelig tykke. Det er ikke så altfor ofte fuglene velger å sette seg på dem, fremfor på grinene lenger ute.

Strofen begynner med en tautologi, det samme blir sagt to ganger, kveld og aften er synonym, og det kan ikke være det ene uten å være det andre. Her er det blitt snøvær, og snøen kom til å fortsette å lave ned. Det betyr at treet med svattrostene etter hvert vil bli dekket av snø. Kanskje er det derfor svarttrostene sitter på de tjukkeste og sikreste greinene, som også er best dekket av de andre greinene?

Og så kan vi også fra denne siste strofen la tankene springene. Kanskje er det et poeng at svarttrosten står i entall, furugreinene i flertall. Kanskje er svarttrosten fortsatt tankene våre, nå vil de bli nedsnødd. Kanskje er det et poeng at det er kveld hele aftenen, det blir aldri natt, vi er ved en kveld som varer og varer. Kanskje er ikke det engelske afternoon helt rett overstat med aften, after noon er jo strengt tatt etter midt på dagen. Kanskje er vi nå kommet til det innuendo etter at svarttrosten slutter å synge.

Jeg synes det er flott at Stevens klarer å invitetere til så mange tanker med så enkle setninger. Den aller vakreste strofen er imidlertid den første, der fjellene står snødekte rundt, og det eneste som beveger seg er svarttrostens øye som iaktar den.


Diktet ble første gang publisert i 1917. Wallace Stevens døde i 1955.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s