Intenst

Noen ganger roter jeg litt. I samlingen Lyrikk16 hadde jeg to dikt nummerert som nummer 7. Dermed hadde jeg ingen som nummer 6, fant disse linjene, og postet dem. De hører imidlertid bedre hjemme i Diktsamling, der det er nummer 154.

Intenst

Det er av og til så intenst
å være meg
i sol og regn
i sol og regn
hvor vil jeg hen
vet ikke
Beethoven spiller
sonate, Waldstein, tror jeg.

Diktsamling, nr. 154

ES2016

*

Dette er innledning det først hadde:

Det viste seg at lyrikk16 manglet dikt nummer 6. Lenger nede i dokumentet lå det imidlertid noen forsøk, som jeg trodde jeg ikke fikk til, men som så mange ganger før viste seg allerede å være et dikt. Her, i disse linjene, visste jeg ikke hvordan jeg skulle komme videre. Nå, fant jeg ut, at jeg trenger ikke komme videre. Det kan stå som det står.

Det ble postet 26.06.2018, en dag diktet I en verden… nå rettmessig står.

Lied der Mignon (Nun wer die Sehnsucht kennt), av Johann W. von Goethe

I skuddår poster jeg dikt hver søndag. I 2012 var det bare norske dikt, i 2016 gikk det på rundgang, en dikter fikk hver sin måned med fire eller fem søndager å poste dikt fra. Måneden mars var for Goethe. Opprinnelig postet jeg fem Lieder av ham: Nähe des Geliebten (Nær den elskede), Wanderer’s Nachtlied (Vandrerens nattsang), Nachtgedanken (Nattanker) og Meerstille (Havstille). Fra 2019 og utover skal jeg imidlertid poste samtlige Lieder av Goethe, og deretter samtlige ballader, sonetter og det som kalles Vermischte Gedichte (blandede dikt). Så diktene jeg først postet mars 2016, vil bli flyttet til den plassen de skal være i Lied-samlingen.

I stedet skal jeg mars 2016 poste andre dikt av Goethe. Innleggene vil bli skrevet første halvdel av 2019, og tilbakedatert. Først ut er et dikt fra romanen Wilhelm Meister, diktet som sikkert er mest kjent etter førstelinjen Nun wer die Sehnsucht kennt (bare den som lengselen kjenner). Dette er et dikt, eller en Lied, mange store komponister har tonsatt, sånn som Franz Schubert, Robert Schumann, Ludwig van Beethoven. Det er et kort dikt, men usedvanlig effektfullt

Lied der Mignon

Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!
Allein und abgetrennt
Von aller Freude,
Seh ich ans Firmament
Nach jener Seite.
Ach! der mich liebt und kennt,
Ist in der Weite.
Es schwindelt mir, es brennt
Mein Eingeweide.
Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!

Entstanden bis 1785, Erstdruck 1795/96

Mignons sang

Bare den som lengselen kjenner
Vet hva jeg lider!
Alene og atskilt
Fra alle gleder,
Ser jeg på himmelhvelvet
Til alle sider.
Akk! den som elsker og kjenner meg,
Er langt unna.
Det gjør meg svimmel, det brenner
Mitt indre.
Bare den som kjenner lengselen
Vet hva jeg lider!

Språk, form og innhold

Teksten foreligger i litt ulike versjoner, om den skal være en sangtekst, eller om det er det opprinnelige diktet. I romanen står alle linjene etter hverandre, slik jeg har postet det her, mens når det står som Lied-tekst, blir det delt opp i to strofer. Så trenger komponisten bare lage en melodi, som sangeren synger to ganger. Inndelingen er naturligvis mellom Nach jener Seite og Ach! der mich liebt und kennt. Personlig foretrekker jeg denne strofeinndelingen.

Uansett er det konsekvent de samme linjene og oppbyningen av linjene. Rimet er det samme, kennt-trennt-ment-kennt-brennt-kennt, leide-Freude-Seite-Weite-Weide-leide. Takten ser ut til å være Tung-lett-lett, tung-lett-tung og tung-lett-lett, tung, vekselsvis. Det vil si tre tunge stavelser i oddetallslinjene, to trykktunge i linjene med partall. Linjene 1, 3, 5, 7, 9 og 11 har trykktung utgang, 2, 4, 6, 8, 10 og 12 har trykklett. Det er rytmebrudd i linje 9, Es schwindelt mir, es brennt, der takten er jambisk. Ellers starter linjene med en daktyl, trykktung stavelse fulgt av to lette. Det passer godt med et rytmebrudd akkurat i denne linjen, det er eneste stedet han beskriver i rene ord hvordan det føles.

Rytmen og takten er viktig i dette diktet, og er med på å gi det kraften det har. Det er monotont, vuggende, slik ensomheten og lengselen også er det. Den ene variasjonen i rytmen, i linje 9, er etterlengtet, men det linjen sier, er ikke noe oppløftende. Så blir starten av dikten gjentatt, i samme monotonien. Tam-ta-ta,tam-ta-tam/ tam-ta-ta-tam-ta, med fet skrift på den viktige andre trykktunge stavelse i oddetallslinjene. Den takten bremser også tempoet man leser, den veier tungt.

Språklig er det ingen vanskeligheter i diktet. Det er vanlige, enkle ord, satt sammen på en vanlig, enkel måte, Firmament er himmelvelvet, navnet man brukte den tiden man virkelig trodde det var en kuppel, var et hvelv. Jeg oversatte med himmelhvelvet, som er et mer kjent norsk ord. I gjendiktningen bruker jeg firmament for å få rimet til å gå opp.

Innholdet er at diktets jeg-person, Mignon selv, beskriver hvordan han har det. Han sier at det kan bare den forstå, som selv lengter. Videre sier han hvordan han ser på himmelhvelvet, og uttrykker ensomheten på den måten, og han sier også at de som kjenner ham og elsker ham er langt unna. Deretter kommer ord på følelsene, han blir svimmel og det brenner ham i hans, så sterkt som han lengter, og til slutt blir det gjentatt at dette kan bare den forstå, som selv lengselen kjenner.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. For Firmament har jeg også brukt bokmålsordboka på nett, for en norsk forklaring.

abtrennen (sv. tr.) løsne, ta av; sprette av; skjære av; skille fra, dele av;
Sehnsucht die, -/; lengsel.
das Firmament -(e)s/-e firmament ((fra latin ‘støtte, feste’) himmelhvelv (som ble oppfattet som en fast kuppel) Norsk ordbok)
Seite die, -/-n; side, kant (nach allen Seiten/Richtungen til alle sider, i alle retninger)
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand (in die Weite ziehen dra ut i den vide verden.)
schwindeln (sv. itr.) 1. bli svimmel; mir schwindelt jeg blir svimmel. 2. lyve; das ist alles geschwindelt det er løgn alt sammen.
Eingeweide das, -s/-; innvoller; det indre.

Kommentar

Diktet avslutter 11 kapittel i romanen Wilhelm Meisters Lehrjahre (1796). Dessverre har jeg ikke fått lest denne romanen ennå, så jeg kjenner ikke boken annet enn av omtale, og jeg kjenner bare Mignon gjennom Goethes mange dikt om ham. Så jeg må se på diktet som et selvstendig dikt, på egne ben, og ikke som hva det også var ment som, et uttrykk for sinnsstemningen til en karakter i en roman.

I ungdomstiden min og godt ut i forlengslen av den, var jeg selv svært, svært opptatt av lengsel, og det å lengte. Jeg vil nok si jeg ganske godt visste hva lengsel var, og dermed kunne vite hvordan Mignon lider. Enda så mange dikt og ord og tekster jeg pøste ut, fant jeg aldri denne formuleringen: kun den som kjenner lengselen, vet hva jeg lider. Det er nydelig formulert, selv i vanlig prosa. Her i diktet er det skrevet ut i poesi, der det får tillagt effekt av rytme og rim. På norsk ser man selv hvordan det går, i min oversettelse og gjendiktning, på tysk er det ganske kraftfullt.

Det synes i alle fall jeg. Og det syntes også komponister som Schubert, Schumann, Beethoven og Tsjaikovskij, komponister som virkelig visste hva det ville si å lengte, og som virkelig ble grepet av dette enkle, lille diktet. Som Goethe ikke gav ut som et selvstendig dikt, men la inn i en karakter i en roman, en karakter som skrev dikt for moro skyld og for å sette ord på sine følelser. Han setter nok ord på mange andre sine følelser også.

Min gjendiktning

Min gjendiktning er ikke spesielt god. Skulle det vært ordentlig gjort, måtte nesten hele teksten skrives om, sånn som Lev Mai (1822-1882) gjorde med den russiske versjonen Pjotr Tsjaikvoskij satte musikk til. Jeg har mer eller mindre bare tvunget de tyske ordene inn i norske, og kuttet endelser der jeg må. Ganske konsekvent er det gjort i endelsene av verb i presens i oddetallslinjene.

Mignons sang

Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!
Ensom og innadvendt
Fra alle gleder,
Ser jeg på firmament’
Til alle sider.

Akk! den meg elsk’ og kjenn’,
Er i det vide.
Det svimler meg, det brenn’
Mitt eget indre.
Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!

ES2019

Videre i mars 2016 vil jeg poste dikt fra Antiker Form sich nährend, An Personen, An Kunst og til slutt fra det som kalles Parabolisch. Kategoriene er fra Goethe, Sämtliche Werke, som bygger på samleutgaven Goethe selv var med å lage og gi ut i 1829.

(Ludvig Van) Beethoven

For cirka en måned siden postet jeg et dikt fra Diktsamlingen min, der diktet var skrevet til og handlet om Beethoven og hans musikk. Jeg hørte på de sene strykerkvartettene hans, i en fremførelse fra Quartetto Italiano. Dette er noe av det sterkeste, vakreste og mektigste som er laget av musikk. Det går rett i hodet og hjertet på meg, overalt i meg, jeg blir satt ut av spill, og får bare dette behovet som kan uttrykke følelsen. Det vil naturligvis aldri lykkes meg, men sånne hensyn kan jeg ikke ta, forsøke må jeg. Enhver vil gjøre seg selv en tjeneste ved å sette seg inn i disse kvartettene. Det vil ta lang tid, de sitter ikke ved første gangs høring. Men man vil få mye igjen for arbeidet med dem, for når de først har grepet deg, vil de ikke slippe taket. Det er noe helt spesielt med Beethoven, og kvartettene er liksom hans hemmelighet.

(Ludvig Van) Beethoven

Jeg tok en prat med Beethoven

Og ble slått i bakken

Av toner umulig å sette sammen

Som Beethoven

Og Beethoven

Som det ikke fins noe forsvar mot

Som vandrer ut og inn av kropp og sjel

Som lar musikken være i hele rommet

Være hele rommet

Og også jeg er hele rommet

Der jeg står og tar i mot

Står der og holder ut

Toner som ikke går an

Det er han

Ludvig Van

Ludvig Van

Beethoven.

Diktsamling, Nr. 88

ES2012

Beethoven

I dag og en mandag i neste måned vil jeg poste dikt skrevet til musikk av Beethoven. Dette diktet er skrevet til strykerkvartett nummer 127, andre sats, fremført av Quartetto Italiano. Denne musikken lar seg selvsagt ikke uttrykke i ord, men den virket så sterkt på meg en lørdag for litt siden at jeg ble nødt til å forsøke. I disse tider med Wimp og Spotify og Youtube er det ingen grunn til å kaste for mye tid bort på diktet mitt, musikken er fritt tilgjengelig, til glede og overveldelse.

Beethoven

Så kom det over meg

Som et slag i magen

Og tonn over hodet

Beethoven, Beethoven

Det er en bue på strengen

Nervestrengen

Og jeg vet ikke lenger

Vet ikke lenger

Det smyger seg toner

I blodomløpet

Til hjertet, og hodet

Og fingre, og tær

Hvisker og kiler

Beethoven er

Beethoven er.

Diksamling Nr 87

ES2012

An die Freude, av Friedrich Schiller

Siden jeg giftet meg i går, kan jeg prøve et voldsomt dikt i dag. Behandlingen av det vil foreløpig være ytterst sparsom.

Opprinnelig start, bloggposten, 28. juni, 2009

Slik som dette begynte dette innlegget da jeg først postet det tilbake i 2009. Nå er det 2020, det er mars, og jeg har omsider tid og anledning til å hente diktet frem igjen og presentere det skikkelig. Det er et mektig dikt av en stor dikter, og det håper jeg at jeg vil greie å formidle. Mot meg er over 200 år med tid og utvikling siden diktet ble skrevet, det er en språklig barrière fra tysk til norsk, og det er vår tids helt annerledes måte å skrive dikt på, og ganske manglende interesse for dikt som er lange og formfullendte. Med meg er et av de mest kjente diktene i verdenshistorien, i hvert fall i navn og forfatter, her skal jeg fylle det med innhold.

Friedrich Schiller og An die Freude

Friedrich Schiller (1759-1805) er en av de virkelig store. Han ruver i tysk åndsliv, om det går an å bruke et litt foreldet uttrykk i en litt ny tid, og han satte sitt preg på en av periodene som har blitt stående som de viktige i verdenshistorien. Det er han og Goethe som er Weimar-klassisismen. Det er de to som gjør at den første tyske republikken i 1918 tiltrer i den lille byen Weimar, og kalles Weimar-republikken. Schiller skrev også en rekke drama og en rekke dikt som har gått inn i den tyske kanon, og er en del av verdenslitteraturen, og han er blant de forfattere som også har skrevet betydelige teoretiske verk. Han er en gigant.

Men i Norge kjenner vi ham ikke godt. Folk med god utdannelse vet nok navnet, og folk med interesse for dette kan nok nevne noen av tekstene han har skrevet. Men han blir ikke lest, og han blir ikke drøftet. Det er en barriere mellom hans tid og vår. Vi deler ikke hans tankemønster, så dramaene blir ikke forstått, og de teoretiske verkene ligger på et høyt og delvis utilgjengelig plan. Diktene er gode, men de er lange og formfullendte, og lar seg ikke godt oversette til norsk. Dessuten vil de også ha uttrykt noe vi ikke helt skjønner vitsen med, nå lenger.

Sånn er det også med diktet An die Freude. Diktet er verdensberømt, siden Beethoven bruker det i sin 9’de symfoni, men selv om mange kjenner den symfonien, er det få som kjenner ordene i teksten Beethoven bruker. Og det er få som kjenner budskapet, selv om folk vet at det dreier seg om gleden. Og Beethovens musikk er så uttrykksfull, at man trenger ikke tekst for å få enormt utbytte av den.

Diktet handler om en forbrødring av hele verden gjennom gleden. Det står på tysk Wikipedia at den er skrevet for frimurerlosjen Tre sverd i Dresden, at det ble fremført der 13. september 1785 , og så siden trykket i Schillers eget teatertidsskrift Thalia, en stund etterpå. Fremføringen ved en bordsetting passer med glasset som går rundt i strofe 7, og den gjentatte henvendelsen til brødre – Brüder. Det passer til å leses i en forsamling. Den dedikterte siden til diktet bestrider at diktet ble skrevet for denne bordsettingen, men skriver at diktet ble til som en vennskapserklæring fra Schiller til frimureren Christian Gottfried Körner.

Denne forbrødringstanken for hele menneskeheten er kanskje fremmed for oss i dag. Det samme er den urokkelige tro på en skaper, som er der over stjernehimmelen, og styrer og ordner alt. Ideen om naturen og universet som et gigantisk urverk er også forlatt. Begrep og uttrykk som dyd, heltemot, troens solskinnsfjell, den tålmodiges vei og mange av de andre som blir brukt, er ikke godt gjeldende i dag. Det er andre ting vi er opptatt av. Vi har heller ikke så sterkt forhold til venn og fiende, og har vel i alle fall ingen dødsfiende å tilgi i en tidsperiode som er langt mindre konfliktfylt og revolusjonær enn den Schiller levde i. Deler av diktet og Schillers øvrige diktning tilbyr løsninger på problemer som ikke lenger finnes, som ingen lenger tenker på.

Men det må likevel kunne være mulig å la seg rive med av begeistringen?

Litt om de forskjellige utgaver

Diktet forekommer i to utgaver, en første fra 1785, som jeg bruker, og en annen omarbeidet fra 1808. Til grunn for min utgave ligger den til tysk Wikipedia, som er tettest på originalen, mens utgaven til Schiller-arkiv har endret stavemåten til moderne tysk for noen ord (som Schwert for Schwers i første strofe, sein for seyn gjennomgående), og beholdt en eldre skrivemåte for andre (muth for mut – mot). Utgaven fra 1808 ligger på nettet på Elysium digital. Denne har endret første strofe, og den har kuttet ut den siste.

Min versjon skiller seg fra den til Wikipedia med at jeg har stor bokstav i starten av alle verselinjer.

An die Freude

Freude, schöner Götterfunken,
Tochter aus Elysium,
Wir betreten feuertrunken,
Himmlische, dein Heiligthum.
Deine Zauber binden wieder,
Was die Mode Schwert getheilt;
Bettler werden Fürstenbrüder,
Wo dein sanfter Flügel weilt.

Chor
Seid umschlungen, Millionen!
Diesen Kuß der ganzen Welt!
Brüder – überm Sternenzelt
Muß ein lieber Vater wohnen.

Wem der große Wurf gelungen,
Eines Freundes Freund zu seyn,
Wer ein holdes Weib errungen,
Mische seinen Jubel ein!
Ja – wer auch nur eine Seele
Sein nennt auf dem Erdenrund!
Und wer’s nie gekonnt, der stehle
Weinend sich aus diesem Bund.

Chor
Was den großen Ring bewohnet,
Huldige der Simpathie!
Zu den Sternen leitet sie,
Wo der Unbekannte tronet.

Freude trinken alle Wesen
An den Brüsten der Natur;
Alle Guten, alle Bösen
Folgen ihrer Rosenspur.
Küsse gab sie uns und Reben,
Einen Freund, geprüft im Tod;
Wollust ward dem Wurm gegeben,
Und der Cherub steht vor Gott.

Chor
Ihr stürzt nieder, Millionen?
Ahndest du den Schöpfer, Welt?
Such‘ ihn überm Sternenzelt!
Über Sternen muß er wohnen.

Freude heißt die starke Feder
In der ewigen Natur.
Freude, Freude treibt die Räder
In der großen Weltenuhr.
Blumen lockt sie aus den Keimen,
Sonnen aus dem Firmament,
Sphären rollt sie in den Räumen,
Die des Sehers Rohr nicht kennt.

Chor
Froh, wie seine Sonnen fliegen
Durch des Himmel prächt’gen Plan,
Wandelt, Brüder, eure Bahn,
Freudig, wie ein Held zu Siegen.

Aus der Wahrheit Feuerspiegel
Lächelt sie den Forscher an.
Zu der Tugend steilem Hügel
Leitet sie des Dulders Bahn.
Auf des Glaubens Sonnenberge
Sieht man ihre Fahnen wehn,
Durch den Riß gesprengter Särge
Sie im Chor der Engel stehn.

Chor
Duldet mutig, Millionen!
Duldet für die beßre Welt!
Droben überm Sternenzelt
Wird ein großer Gott belohnen.

Göttern kann man nicht vergelten;
Schön ists, ihnen gleich zu seyn.
Gram und Armuth soll sich melden,
Mit den Frohen sich erfreun.
Groll und Rache sei vergessen,
Unserm Todfeind sei verziehn.
Keine Thräne soll ihn pressen,
Keine Reue nage ihn

Chor
Unser Schuldbuch sei vernichtet!
Ausgesöhnt die ganze Welt!
Brüder – überm Sternenzelt
Richtet Gott, wie wir gerichtet.

Freude sprudelt in Pokalen,
In der Traube goldnem Blut
Trinken Sanftmut Kannibalen,
Die Verzweiflung Heldenmut – –
Brüder, fliegt von euren Sitzen,
Wenn der volle Römer kraißt,
Laßt den Schaum zum Himmel spritzen:
Dieses Glas dem guten Geist!

Chor
Den der Sterne Wirbel loben,
Den des Seraphs 2) Hymne preist,
Dieses Glas dem guten Geist
Überm Sternenzelt dort oben!

Festen Mut in schwerem Leiden,
Hülfe, wo die Unschuld weint,
Ewigkeit geschwornen Eiden,
Wahrheit gegen Freund und Feind,
Männerstolz vor Königsthronen, –
Brüder, gält‘ es Gut und Blut –
Dem Verdienste seine Kronen,
Untergang der Lügenbrut!

Chor.
Schließt den heilgen Zirkel dichter,
Schwört bei diesem goldnen Wein,
Dem Gelübde treu zu sein,
Schwört es bei dem Sternenrichter!

Rettung von Tyrannenketten,
Großmut auch dem Bösewicht,
Hoffnung auf den Sterbebetten,
Gnade auf dem Hochgericht!
Auch die Toten sollen leben!
Brüder trinkt und stimmet ein,
Allen Sündern soll vergeben,
Und die Hölle nicht mehr seyn.

Chor
Eine heitre Abschiedsstunde!
Süßen Schlaf im Leichentuch!
Brüder – einen sanften Spruch
Aus des Totenrichters Munde!

1785

Til gleden

Glede, skjønne gudegnist,
Datter av Elysion,
Vi trer inn ilddrukne,
Himmelske, din helligdom.
Din trolldom binder igjen,
Hva motens sverd har delt;
Tiggere blir fyrstebrødre,
Hvor din milde vinge oppholder seg..

Kor
Vær omslugne, millioner!
Dette kyss av hele verden!
Brødre – over stjerneteltet
Må en elskelig fader bo.

Hvem det store kupp har lyktes,
Å være en venns venn,
Hvem en hengiven kone har vunnet,
Blander inn sin jubel!
Ja – hvem også bare en sjel
Være nevnt på den runde jorden!
Og den som ikke det har kunnet, lister seg
Gråtende ut av dette båndet.

Kor
Hva som bebor den store ring,
Hyller sympatien!
Til stjernene leder de,
Hvor det ukjente troner.

Glede drikker alle vesener
Ved brystet til naturen;
Alle gode, alle onde,
Følger hennes rosespor.
Kyss gav hun oss og vinranker,
En venn, prøvd i døden;
Vellyst ble gitt marken,
Og kjeruben står for Gud.

Kor
Dere styrter ned, millioner?
Aner du skaperen, verden?
Søk ham over stjerneteltet!
Han må bo over stjernene.

Glede heter den sterke fjæren
I den evige natur.
Glede, glede driver hjulene
I det store verdensuret.
Blomster lokker hun ut av kimene,
Solen ut av firmamentet,
Sfærer ruller hun i rommene,
Som ikke kjenner seerens rør.

Kor
Glade, som hans soler flyr
Gjennom himmelens prektige plan,
Vandre, brødre, deres vei,
Med glede, som en helt til seieren.

Ut av sannhetens ildspeil
Smiler hun til forskeren.
Til dydens steile jordhaug
Leder hun den tålmodiges vei.
På troens solskinnsfjell
Ser man hennes faner vaie,
Gjennom riften sprengte sarger
Står hun i koret av engler.

Kor
Hold tålmodig ut, millioner!
Hold ut for en bedre verden!
Der oppe over stjerneteltet
Blir en stor Gud belønnet.

Gudene kan man ikke gjengjelde;
Det er skjønt, å være deres like.
Gremmelse og armod skal melde seg,
Med de glade fryde seg.
Uvilje og hevn være glemt,
Vår dødsfiende være tilgitt.
Ingen tåre skal presse ham,
Ingen anger nage ham

Kor
Vår skyldbok være tilintetgjort!
Forsonet hele verden!
Brødre – over stjerneteltet
Dømmer Gud hvordan vi er dømt.

Gleden sprudler i pokaler,
I druenes gylne blod
Drikker kannibaler mildhet,
Fortvilelsen heltemot – –
Brødre, fly opp fra deres sitteplasser,
Når det fulle rømerglass sirkulerer rundt,
Lar skummet til himmelen spruter:
Dette glass til gode ånd!

Kor
Den som stjernens virvel lover,
Den som Seraphs hymne priser,
Dette glass til den gode ånden
Over stjerneteltet der oppe!

Fast mot i tung smerte ,
Hjelp, hvor uskylden gråter,
Evighet, besvergede eder,
Sannhet i mot venn og fiende,
Menn stolt for kongetroner, –
Brødre, gjelder det godt og blod –
Hans kroner til Fortjeneste,
Undergang for løgnyngelet!

Kor
Lukk den hellige sirkel, dikter,
Sverg ved denne gylne vin,
Ditt løfte tro å være,
Sverg det ved stjernedommeren!

Redning fra tyrannkjettingene,
Storsinn også bøllen,
Forhåpninger på dødssengen,
Nåde for høyretten!
Også de døde skal leve!
Brødre drikker og stemmer i,
Alle syndere skal tilgi,
Og Helvete ikke mer være.

Kor
En klar avskjedsstund!
Søte søvn i likkledet!
Brødre – et mildt ord
Ut av dødssrikets munn!

Språk, form og Innhold

Diktet består av 9 strofer på 8 linjer og 9 strofer på 4. 8-strofene har kryssrim og 4-strofene har omsluttende rim. De siste kalles kor, og har en slags kommenterende effekt. Både de vanlige strofene og koret har 4+4 takter, annenhver stavelse tung og lett, og er med det firfotede trokeer. I 8-strofene er oddetallslinjene kvinnelige i utgangen, partallslinjene mannlige. Det vil si at linjene 1, 3, 5 og 7 har trykklett siste stavelse, linjene 2, 4, 6 og 8 har trykktung. Sånn ser trykkfordelingen ut i åtterstrofen.

Freude, schöner Götterfunken,
Tochter aus Elysium,
Wir betreten feuertrunken,
Himmlische, dein Heiligthum.
Deine Zauber binden wieder,
Was die Mode streng getheilt;
Alle Menschen werden Brüder,
Wo dein sanfter Flügel weilt.

Schiller: An die Freude, trykkfordeling

Og sånn går det i koret.

Schließt den heil’gen Zirkel dichter,
Schwört bei diesem goldnen Wein,
Dem Gelübde treu zu sein,
Schwört es bei dem Sternenrichter!

Schiller: An die Freude, Kor, trykkfordeling.

Rimmønsteret er AbAbCdCd og EffE. De store bokstavene betegner trykklett, kvinnelig utgang, de små er trykktung, mannlig. Like bokstaver betegner linjer som rimer. Halvrim er tillatt, som vi ser i strofe 1 med wieder/-brüder.

Det går også an å se det sånn at diktet har 9 par av strofer og refreng. Det er sånn jeg kommer til å gjøre det når jeg kommenterer nedover. Merk at alt dette har litt tallmagi i seg. Fire er to i andre (2^2 = 4), åtte er to i tredje (2^3 = 8) og ni er tre i andre (3^2 = 9). Alle disse tallene er regnet som litt hellige.

Når det gjelder språk og oversettelse så vil den ta litt tid, men komme systematisk strofe for strofe.

Elysium, eller på norsk Elysion, er i gresk mytologi stedet der de beste mennesker kan føre en fullkommen lykkelig tilværelse, nær Gudenes. Det tilsvarende fornorskede ordet er paradis, men paradis hører til kristendommen, og er Guds rike. Det gir dog en idé om hva slags sted det er snakk om. Når gleden er datter av Elysium, eller Elysion, så er hun datter av det sorgløse, lykkelige sted. Videre står det nedover at vi (mennesker) betrer helligdommen (til gleden) drukne av ilden, glødende, altså. Så er det at Trolldommen (Deine Zauber) til gleden binder oss (mennesker) sammen igjen, etter at tidens (die Mode – moten) skiftende strømninger deler oss. Så er det tiggere blir fyrstebrødre, i meningen at gleden likestiller alle, der hvor gledens milde vinge oppholder seg (wo dein sanfter Flügel weilt). Substantivet der Flügel kan bety vinge, eller fløy. men her er nok meningen den at gleden holder sin beskyttende vinge over oss, og der skjer all trolldommen og magien som ellers er beskrevet i strofen.

I koret til den blir andre person flertallspronomenet brukt i imperativ form: Seid umschlungen Millionen! «Vær omslugne millioner!» Millionen er her et tall på menneskeheten. I andre linje er det brukt genitiv, Diesen Kuß der ganzen Welt, «dette kyss av hele verden». De to siste linjene består av en setning, som sier at det må eksistere en vennlig far, der over stjernehimmelen. Den vennlige faren er Gud, og for stjernehimmelen er brukt omskrivingen stjerneteltet (Sternenzelt). Tanken er at vi bor på jorden som under et stjernetelt. Med bror – Brüdre

Andre strofe avslutter med: Und wer’s nie gekonnt, der stehle/ Weinend sich aus diesem Bund. Pronomenet wer blir brukt i ubestemt form, det er den, og forkortelsen ‘s stpr her for das (det), altså den som aldri har gjort det skikkelig. Som så mange ganger ellers i dette diktet står partisippet (gekonnt – kunnet) uten verbet (hat – har). Det forvansker lesingen, men passer godt i rytmen, og jeg legger verbet vanligvis til i oversettelsen. Merk at ordet gekonnt på tysk også blir brukt som adjektiv, i betydningen «gjort av en som kan det», sånn cirka. Se gloselisten. Her blir også ordet stjele (stehle) brukt på en måte som er litt uvanlig, man stjeler seg bort, eller lister seg ut. Pronomenet der, blir brukt refleksivt, «den som ikke kjenner det, den stjeler/lister…» Hele strofen sier at den som lykkes i å være en venns venn har gjort en kupp, og at den som har funnet en bra kone bringer sin jubel inn i gleden. Ja, fortsetter det, den som bare er en sjel på denne jord, altså den som er så heldig å få leve, får ta del i det. Den som ikke kan, må liste seg ut av båndet som binder. Det er båndet å være sammen i gleden. Alle på jorden har muligheten til det. Alle som har en venn, eller en bra kone, blir spesielt uthevet til å være med.

I koret til denne strofen blir konstruksjonen Huldige der Sympathie brukt, verbet zu huldigen tar dativ. Den store ring (den großen Ring) er samme som stjernehimmelen – eller stjerneteltet i det første koret. På denne tiden så man ennå for seg himmelhvelvet, at himmelen besto av forskjellige ringer hvor ting er festet på og ting eksisterer. Man visste at solen var sentrum i solsystemet, men bildet om ringer besto. Hva som bebor den store ring hyller sympatien, og leder til stjernene, hvor det ukjente troner.

Böse (dårlig, ond, vond, sint, etc) blit satt som motsetning til Gute (God) i strofe 3. Jeg velger å oversette med ond, selv om det norske ordet kanskje er sterkere enn det tyske. Cheruben, eller på norsk Kjeruber, er en sort engler. Det er de som er satt til å vokte himmelens porter, og det er riktig som diktet sier, at kjerubene står foran Gud. Strofen sier at alle drikker glede ut av brystet til naturen, et bilde på hvordan alt levende får glede og livslyst ut av naturen selv. De gode og onde følger rosesporet hennes, altså til naturen, der Spur på tysk kan bety spor og fil (kjørefelt), men ikke spore, som også på tysk er die Spore. Det er alt både godt og vond i naturen følger sporet rosen har lagt, rose her brukt metaforisk som noe positivt og bra. Videre står det at naturen gir oss og vinranker kyss, kyss kan oppfattes som et slags livets kyss, et livgivende kyss, jeg oppfatter det videre som om det er naturen som er en venn prøvd i døden (einen Freund, geprüft im Tod). Så er det kontrasten, at vellyst er gitt makken som kryper på jorden, og at kjeruben – det høyeste – står for Gud. Dette kan sammen med resten av strofen og diktet leses som en hyllest til tingenes orden.

I koret blir det stilt spørsmål til de millioner – som fortsatt er menneskeheten – om de styrter nedover. Det blir spørsmål til om verden aner skaperen, altså Gud. Svaret er at han må søkes over stjerneteltet, samme bilde som i koret til strofe 1, og det blir her sagt at det er der han må bo.

Fjerde strofe sier gleden er den sterke fjæra, eller drivfjæra, i naturen. Det er den som får hjulene i urverket til å gå rundt. Sånn var det klokker ble bygd den gang, de var mekaniske, med fjærer og hjul. Dette var den gang et teknologiens under, og vel egnet til å være et bilde på hvordan gleden er underet som får naturens urverk til å gå rundt. Det blir videre forklart i andre halvdel av strofen, hvordan det er glede som lokker blomsten ut av kimene. Det er glede som gjør at vi vil fortsette å holde på. Det er også gleden som lokker solen ut av firmamentet, gleden som får alt til å gå rundt, som fjæren i et urverk. Både Keimen (kimer) og Räumen (rom) blir brukt i en litt spesiell flertallsform, korrekt form er uten -n til slutt. Ordet – eller ideen – Firmament (firmament) møter vi mange ganger i sonettene til Shakespeare også. Ordet er latinsk, og betyr der støtte, feste, i vår betydning er det et annet ord for himmelhvelvet som i gamle dager ble oppfattet som en kuppel. Solen beveger seg over denne kuppelen, eller dette hvelvet, gjennom dagen. Slutten på strofen er litt spesiell. Det er naturen (hun – sie) som ruller sfærene i rommene, også en gammel idé om hvordan himmelen er satt sammen av lag på lag med sfærer, hver av dem får sitt rom, sånn det er skrevet i diktet, og så er det «rommene (die – som) ikke kjenner seerens rør (des Sehers Rohr nicht kennt)». Dette kan gi mening om det er seerens røren, det at seeren rører på sfærene og rommene, men å røre er på tysk rühren, og ser ikke ut til å ha noen forbindelse med Rohr. Så det er seerens rør. Seeren kan være Gud, som ser alt, eller hvert enkelt menneske og levende vesen i naturen, som også ser og observerer. Best mening gir det hvis det er Gud, og rommene ikke kjenner rørene han har laget for dem. Dette bildet henger da sammen med ideen om naturen og verdensrommet som et gigantisk urverk, der alt henger sammen, og driver hverandre.

I koret der står det at brørdene må gå sin bane (i livet) slik solene hans flyr over himmelens prektige plan. Hans (seine) er seeren fra strofen over, det som må være skaperen, Gud. Hans soler farer glade over himmelen, slik må vi også fare glade gjennom livet, lik vi er en helt på vei mot seieren.

Strofe 5 begynner med blomstrende «Ut av sannhetens ildspeil smiler hun til forskeren», Aus der Wahrheit Feuerspiegel/ lächelt sie den Forscher an. Hun er fremdeles gleden, Freude, og bildet er mangetydig. Forskeren forsøker å finne svar på ting, forsøker å finne svar på ting, det smiler gleden til. Det kan bety at gleden er glad for at forskeren forsøker å finne disse svarene, eller at gleden smiler over at forskeren tror det er mulig. Det kan også bety at når forskeren forsøker å se inn i sannhetens speil, så ser han gleden smile til ham der inne. Gleden er her, som ellers i diktet, sett som en slags naturkraft, eller en urkraft, det som holder det hele i gang. Hun – ennå gleden – leder den tålmodiges bane (des Dulders Bahn) til den dydens bratte haug (Zu der Tugend steilem Hügel). I tre av disse fire første linjene er det brukt genitiv. Tanken er at den som tålmodig skal komme seg opp til dydens topp, selv om veien er bratt, og det er gleden som skal lede dit opp. Det fortsetter også blomstrende med Auf des Glaubens Sonnenberge/ sieht man ihre Fahnen wehn, eller «På troens solskinnsfjell/ ser man hennes faner vaie». Det er ennå gleden som er personifisert «hun», eller her «hennes». Hun står i koret av engler, det er slik man ser henne i fra troens solskinnsfjell. Men nest siste linje er vanskelig: Durch den Riß geprengter Särge, «Gjennom riften sprengte sarg». Jeg tror det er riften mellom liv og død, den sprenger sargen, som er likkisten, og man kan se det når man tror og står på troens fjell. Enklekor er en sang av glede, selvfølgelig, die Freude hører også hjemme der. Så kan vi si at strofen bindes sammen med at forskeren aldri kan finne svar på sånne spørsmål, de viktigste, det er det gleden og troen som kan. Den tålmodige kan bli med til dyden, og der bli frelst, og ta del i gleden også etter riften mellom liv og død. Sånn tolker jeg det.

Koret til strofe 5 har at menneskeheten – igjen uttrykt gjennom Millionen – må være tålmodige, og vente modig på en bedre verden. Det tyske ordet Dulden kan bety «tåle, holde ut, godta tålmodig» og «lide, være tålmodig». Det blir gjentatt i de to første linjene. Og så blir det på nytt brukt uttrykket Sternenzelt, over stjerneteltet, så er det en stor Gud som blir belønnet.

Strofe 6 handler om forsoningen, om hvordan negative følelser skal forgå og forsvinne. Den begynner med en vending som ikke gjør seg på norsk: Göttern kann man nicht vergelten. Direkte oversatt er det «Guder kan man ikke gjengjelde». Og det er ikke så lett å vite hvordan man skal oversette annet enn direkte. Meningen er nok at man kan ikke gjengjelde hva guder gjør, og – i neste linje – at det er skjønt å være deres like. Så følger at gremmelse (Gram) og armod (Armut) skal melde seg, og sammen med de glade (mit den Frohen) fryde seg (sich erfreuen). Dette er nok ganske sikkert et uttrykk for at gremmelse og armod skal forsvinne i glede, og at mennesker på den måten skal være gudenes like. Videre i denne strofen følger en del konjunktiv-konstruksjoner, Groll und Rache sei vergessen/ unserm Todfeind sei verziehn. Her kan konjunktiven sei greit oversettes med norske «være». Det blir litt gammelmodig, men det er originalen også. Avslutningen er at ingen tåre skal presse ham, ingen anger nage ham. Det er for meg litt uklart hvem pronomenet ihn (ham) peker tilbake på, om det er dødsfienden (Todfeind) i linje 6, eller om det er han som gjør seg lik gudene, og som på denne måten gleder seg.

Koret sier her at skyldboken er tilintetgjort, altså at våre synder er tilgitt, og at hele verden har sonet ut. Så er det en ny henvisning til brødrene, om at over stjerneteltet – stjerneteltet igjen – dømmer Gud hvordan vi er dømt (richtet Gott wie wir gerichtet). Her er verbet gerichtet i partisipp, så direkte oversatt er det: «dømmer Gud hvordan vi dømt»

I strofe 7 er Pokaler drikkebeger, der gleden sprudler. Dette er i direkte og overført betydning, man kan også lese det direkte som om gleden ligger i vinen de drikker. Det blir understreket i linje 2, der gleden er er i druenes gylne blod (in der Traube goldnem Blut). Det at druene her har blod, og ikke juice eller saft, passer med at det så er kannibalene som drikker dem i neste linje. Det er et ganske dristig bilde, egentlig, synes jeg, med det gylne blodet i druene. Sanftmut er mildhet, saktmodighet. Så kannibalene drikker saktmodighet av druenes blod, som det står. Og så er det linje 4, der jeg oppfatter meningen sånn at fortvilelsen drikker heltemot. Delsetningen har bare subjekt og objekt, verbalet er underforstått fra det som gjelder i helsetningen, «drikker» (trinken). For å summere opp så er det gleden (eller vinen!) som sprudler i begrene, og av den drikker kannibaler saktmodighet og fortvilelsen håp. I andre halvdel av strofene skal gjestene reise seg fra stolene (Brüder fliegt von euren Sitzen), og la de fulle rømer-glassene gå (der Volle Römer kraißt). Uttrykket volle Römer er ikke en «full romer», men «full rømer«, en type glass laget i Rhin-området fra 1400-tallet av. Glasset er laget for hvitvin og brennevin, og ble veldig populært i Nord-Europa, i følge Wikipedia. Kraißt er en gammel skrivemåte for kreißt, «sirkulerer, kretser». Skummet (fra vinen) skal sprute til himmelen, skålen går til den gode ånd.

Koret fortsetter i den gode stemningen. Den som lover (lovpriser) stjernenes virvel, den som priser Serafens hymne, dette glasset skal til den gode ånd (dem guten Geist) som bor over stjernehimmelen. Igjen er det stjerneteltet som blir brukt som bilde. Det er dativ som viser at skålen går til denne ånden, det står dem (guten Geist), dem er dativ-formen. Seraph, eller Seraf, er en engel i første orden, som i følge Jessaja 6 står omkring Guds trone og lovpriser ham. Serafens hymne er en hyllest til Gud (Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet, Jes, 6.3).

I strofe 8 blir man bedt om å fatte mot i vanskelige lidelser. Hülfe er en gammel skrivemåte for Hilfe, hjelp. Man skal ha hjelp, hvor uskylden gråter. Det er eder sverget i evighet, og det er sannhet mot både venn og fiende. Det er opplysningstidens ord og uttrykk som blir brukt her, ord for en revolusjonær og omskiftelig tid. Man skal stå stolt foran kongetronen, nå gjelder det det gode og nå gjelder det blodet (Brüder gält’ es Gut und Blut -).. Det gode er alt det positive i verden, verdiene som skal overleve og dyrkes, mens blodet er forbrødringen, slektskapet, samhøringen. Da kan man stå stolt foran kongetronen. De to siste linjene starter med en dativ, Dem Verdienste seine Kronen, jeg tolker det slik at det er kongens krone som skal få fortjenesten, og stokker om på rekkefølgen av ordene for å få denne meningen frem. Seine Kronen (hans kroner) er subjekt i setningen. Til slutt er det løgneyngelet som skal møte sin undergang.

Også her står koret som en kommentar til strofen, som en slags oppsummering og konklusjon. Den hellige sirkel skal sluttes, man skal sverge ved den gylne vinen, sverge på å være tro til de hellige løfter, og man skal sverge det med han som er stjernedommeren (= Gud).

I utgaven av 1808 stoppet diktet her, Schiller redigerte bort den siste strofen. Men opprinnelig så var den med, og jeg tar den med her. Den er jo revolusjonær og fin. Den begynner med redning fra tyrannenes kjetting, at også bøllen skal få storsinn. Og videre at det skal være håp på dødssengen, nåde ved den høyeste rett. Fire fine sammensetninger mellom noe som er bra mot noe som er dårlig, der det som er bra alltid vinner. Sånn går det også i andre halvdel av strofen, de døde skal leve, brødre drikker og stemmer i: Alle synder skal tilgis, og det skal ikke mer være noe Helvete.

Koret som avslutter diktet starter med en klar og munter (heiter) avskjedsstund, det blir en søt søvn i likkledet. Han henvender seg til brødrene, og ber om et mildt ord (einen sanften Spruch) ut av dødsrikets munn.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, hvis ikke annet er oppgitt. De er inndelt etter strofer og refreng, så det skal være lettere å finne frem.

Funke der, -n/-n, Funken -s/-; (også overført) gnist, glo, glød
Ely̱si·um -s, Elysien das dichter. ≈ Paradies das vollkommene Glück
betreten tre inn på, bestige, tråkke på; gå, komme inn i, sette foten på;
Feuertrunken -> Feuer das, -s/- 1. flamme, fyr; bål 2. ild (også militærvesen); brann 3. (overført) temperament, glød, begeistring 4. (sjøfart) fyr.
trunken (adj.) beruset, drukken
Zauber der, -s/ 1. trolldom 2. fortrylelse, sjarm.
weilen (sv. itr.; høytidelig) oppholde seg, dvele

seid (2. pers. flt. presens indikativ og imperativ flt. av sein); seid vorsichtig! vær forsiktig!
umˈschlingen (st. tr.) slynge rundt, omfavne; eng umschlungen tett omslynget

Wurf der, (e)s/Würfe 1. kast, terningkast;
gelingen (gelingt, gelang, ist gelungen, itr. med dat.) lykkes; ; se også ▶gelungen. 1. vellykket 2. pussig, komisk, festlig.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
erringen (erringen, errang, hat errungen, tr.) tilkjempe seg, (lykkes) vinne, nå fram til (ved anstrengelse).
einmischen (sv. tr., refl.) blande inn, blande seg inn.
|gekonnt (adj.) skikkelig gjort, dyktig utført, perfekt|

bewohnen (sv. tr.) bebo, bo i
huldigen (sv. itr., høytidelig); jemandem huldigen hylle en
unbekannt (adj.) ukjent;
thronen (sv. tr.) trone

Rebe die, -/-n; vinstokk, vinranke
Wollust die, -/Wollüste; vellyst
Che̱·rub Ke̱·rub [ˈçe:rʊp, ˈke:rʊp] -s, Cherubim der rel. biblischer Engel (der das Paradies bewacht)

Feder die, -/-n; fjær, penn;
Keim der, -(e)s/-e; kime, spire; opprinnelse; bakterie;
das Firmament -(e)s/-e firmament (annet begrep for stjernehimmel eller himmelhvelv, SNL)
Sphäre die, -/-n; sfære
Rohr das, -(e)s/-e 1. rør; 2. rør, siv; bambusrør, rotting; 3. (gevær)løp.

froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig
fliegen (st. vb.) (fliegt, flog, ist geflogen, itr.) 1. fly; (overført også) ile av sted. 2. (omgs.) få sparken, bli kastet ut;
freudig (adj.) gledelig, lykkelig, glad, med glede.
siegen (sv. itr.) seire;

der Forscher, -s/-, die Forscherin -/-nen; forsker
Tugend die, -/-en; dyd;
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke
Riss der, -es/-e 1. rift, flenge, sprekk; 2. (overført) sprekk, knekk, kløft 3. (teknisk tegning) riss, skisse.
Särge -> Sarg der, -(e)s/Särge; likkiste

dulden (sv. tr. itr.) 1. tåle, holde ut, godta tålmodig, finne seg i, tolerere 2. lide, være tålmodig.
droben (adv.) = dort oben der oppe

vergelten (st. tr.) gjengjelde; Böses mit Gutem vergelten gjengjelde ondt med godt
Gram der, -(e)s/; gremmelse, sorg, bekymring
erfreuen (sv. tr., refl.); jemanden erfreuen glede en; erfreut sein über etwas (akk.) glede seg over noe, være glad for noe; sich einer Sache (gen.) erfreuen glede seg over noe, nyde noe, noe er godt likt; kunne glede seg ved noe; sich an etwas (dat.) erfreuen glede seg over noe.
Groll der, -(e)s/; uvilje, nag, forbitrelse
Rache die, -/; hevn
Reue die, -/; anger
nagen (sv. tr. itr.) 1. gnage 2. tære på 3. nage, pine, plage.

vernichten (sv. tr.) tilintetgjøre; utrydde, legge i grus;
aussöhnen (sv. tr.) forsone, forlike;
richten (sv. tr., refl. itr.) 1. rette; 2. stille (inn riktig); 3. rette seg, innrette seg; 4. ordne, forberede, tilberede, dekke; gjøre i stand, re opp; 5. dømme

sprudeln (sv. itr.) sprudle, flomme ut/over; skumme over; springe fram/ut.
Pokal der, -s/-e; pokal
Traube die, -/-n 1. (vin)drue 2. (overført) klase, klynge.
Blut das, -(e)s/; blod; (overført) avstamning, slekt; temperament, sinnelag
die Sanftmut mildhet, saktmodighet
Sitzen das, -s/; det å sitte, sitte i ro, stillesitting
kreisen (sv. itr.) kretse, gå rundt, sirkulere, rotere
spritzen (sv. tr. itr.) 1. sprute 2. vanne, stenke, skvette; 3. sprøyte 4. (omgs.) ile, løpe, pile (av gårde).

loben (sv. tr.) rose, lovprise
Seraph (nach dem Alten Testament) Engel der Anbetung mit sechs Flügeln [und der Gestalt einer Schlange] (Duden)

Leiden das, -s/-; lidelse, smerte
geschworen (adj.) (ed)svoren
Eid der, -(e)s/-e; ed
I. der Verdienst -es/; inntekt, fortjeneste.
II. das Verdienst -es/-e; fortjeneste, fortjenstfull handling.
Brut die, -/-en; yngel, kull; (overført) pakk, yngel; die ganze Brut hele ruklet.

schwören (schwört, schwor, hat geschworen, tr. itr.) sverge, forsikre
Gelübde das, -s/-; høytidelig løfte

Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe.
Bösewicht der, -(e)s/-e eller -er; skurk, usling, bølle
Hoffnung die, -/-en; håp, forhåpning; forventning
Sterbebett das, -(e)s/; dødsseng
verˈgeben (st. tr.) 1. tilgi 2. tildele, gi bort 3. være lovet bort, være opptatt;

heiter (adj.) 1. klar, vakker, strålende 2. munter, glad, livlig.
Schlaf der, -(e)s/; søvn
Le̱i̱·chen·tuch -(e)s, Leichentücher das gesch. ein weißes Tuch, in das man früher im Christentum oder noch heute im Islam einen Toten einwickelt und beerdigt
Spruch der, -(e)s/Sprüche 1. ordtak, fyndord, sentens, aforisme, strøtanke 2. kjennelse, dom

Kommentar

Det er et uvanlig kraftfullt dikt, dette her. Og det er gjort ennå mer kraftfullt gjennom tonene til Beethoven, i hans niende symfoni, en av musikkhistoriens største verk. Jeg kan vanskelig lese diktet uten å gjøre det til denne berømte melodien, som går gjennom hele den over tjue minutter lange siste satsen.

Diktet er skrevet i 1785. Det er ennå tidlig i Schillers karriere, det er før han har slått ordentlig igjennom, og før han har møtt Goethe i Weimar. Det er også på 1780-tallet, midt mellom 1770-tallets Sturm und Drang, og 1790-tallets Weimar-klassisisme. Schiller er ennå ikke 30 år, og har ennå ungdommens begeistring.

Så vi kan lese diktet todelt. Det ene er som et teknisk mesterverk, noe Schiller kanskje ikke ville vært enig i, diktet ble jo først ordentlig berømt etter hans levetid. Beethovens 9’de symfoni er skrevet i 1824, nesten 40 år etter diktet, og nesten 20 år etter Schiller er død.

Teknisk er diktet så sterkt fordi det henger så godt sammen i komposisjonen. Det er ord og motiv som kommer igjen og igjen, med variasjoner, nesten som i et symfonisk verk. Det første koret sier at en mektig far må bo (wohnen) over stjernehimmelen, det neste henter opp dette må å bo (bewohnen), og det går igjen nedover i korene. Det samme gjør ordet millioner. Rimene her er også beslektet, og binder strofene sammen.

Diktet blir et sterkt uttrykk for gleden og for forbrødring i gleden. Det er den som er gudegnisten, den som binder sammen, den som gjør tiggere til fyrster, alle er i stand til å føle den samme gleden. Og så er det i strofe 2 uttrykk for vennskapet, og ekteskapet, og hvordan dette også binder sammen i det samme båndet. Alle vesen er forent i dette, i strofe 3, det er naturgave. I strofe 4 er det drivverket i naturen, strofe 5 – midtstrofen – setter troen og vitenskapen på plass. Strofe 6 lar gleden overvinne sorg og armod og alt vondt, strofe 7 er festen med gleden som sprudler i begrene, her drikker man for samholdet. Strofe 8 er en slags avslutningsstrofe, og ble det i den senere reviderte versjonen til Schiller selv. Her blir det sverget evig troskap til gleden, evig forbrødring. Strofe 9 er en oppsummering og understreking, her er det at gleden og troen og forbrødringen overvinner alt. Det er redning for tyrannenes kjetting, for øvrig et tilbakevendende tema i hele Schillers liv og diktning, det er håp og nåde, de døde skal leve, synderene skal tilgis, og det skal ikke være noe mer Helvete.

Ideen med å ha et kor er ganske briljant i akkurat dette diktet her. Koret er at alle stemmer i det som er sagt i strofene. Her er motivene som går igjen mye mer tydelige, og det er fremfor alt korene som binder diktet virkelig sterkt sammen. Her er det millionene, som er menneskene, brødrene, som stadig blir påkalt, og den trygge faderen som bor over stjernehimmelen (eller stjerneteltet, som er uttrykket som brukes konsekvent gjennom diktet).

Det er ikke mange tekster som så kraftfullt har greid å gi et uttrykk for begeistring, glede og forbrødring. Det er ikke så altfor mange som har forsøkt, heller. Diktet er litt utilgjengelig, jeg måtte selv ha nesten 11 år før jeg virkelig kunne ta fatt på det, og trenge inn i det og presentere det ordentlig. Men når det arbeidet først er gjort, så er diktet veldig lett å forstå, og veldig lett å glede seg over.

I dag har diktet også verdi som historisk dokument. Det uttrykker fascinerende hva som var viktig den gang, hvilke verdier som gjaldt, og hvordan man så på vitenskap og Gud, tro og sannhet. Dette er tiden hvor opplysningstiden går inn i sin revolusjonære fase, også i Europa, det er fire år før revolusjonen i Frankrike, og 9 år etter frigjøringserklæringen i USA. Troen og religionen står ennå sterkt, behovet for en trygg og faderlig Gud er der, men det er her også en begeistring og forbrødring over Gleden og Naturen, på en måte som beveger seg litt bort fra Gud og religionen. Det er ikke helt en kristen forbrødring dette dreier seg om, og det er i hvert fall ikke alene de kristne verdier. Selv om de kristne verdiene også er sterkt representert, med synderne, frelsen, troen og sannheten.

Og så synes jo jeg personlig det alltid er på sin plass å gi en liten hyllest til gleden. Den er det kjekkeste vi har, og når vi slår oss sammen i den, har vi alle sammen gode liv. Med det vil jeg avslutte det som ikke akkurat har vært 11 års arbeid, men nesten 11 år fra diktet først optimistisk ble postet, til diktet nå – 26. mars, 2020 – er oversatt, kommentert, forklart og gjendiktet. Endelig kan jeg si An die Freude, jeg er med, jeg skjønner det, her er det.

Min Gjendiktning

Det vil bare være en start. Til slutt skal hele diktet være gjendiktet. Prioriteringen er at det skal være høytidelig, og at det skal kunne synge til Beethovens melodi. Schiller strekker grammatikken i språket, så det kan jeg også gjøre, og gjør.

Jeg har måttet anstrenge meg for å få med bindingene Schiller har mellom strofer og kor plassert langt fra hverandre. Og jeg har ikke klart det uten å måtte omskrive litt. Jeg har prøvd å følge de samme regler som Schiller selv ville fulgt.

Til gleden

Glede, skjønne gudestukne,
Datter av Elysion,
Vi trer inn som ildbedrukne,
Himmelske, din helligdom.
Trolldommen din binder atter,
Det som motens sverd har delt;
Tiggerbrødre fyrsteskattter,
Der din vinge mildt har dvelt.

Kor
Vær omslunget millioner!
Dette kyss av verden helt!
Brødre – over stjernetelt
Er en elsk’lig far beboer.

Hvem det store kupp har vunnet,
En sann venn sin venns å vær’,
Hvem en yndig fru har funnet,
Blander inn sin jubel der!
Ja – hvem som kun ene sjele
Være nevnt på jorden sånn!
Og den som ei dette kunne, stjeler
Seg i gråt ut av det bånd.

Kor
Hva den store ring beboer,
Hyller denne sympati!
Hen til stjerner leder de,
Hvor det ubekjente troner.

Glede drikker alle vesen
Ut av brystet vår natur;
Alle gode, alle bøsen,
Følger hennes rosespor
Kyss hun gav oss og bæret,
En sann venn, er prøvd i død;
Vellyst ble selv makk foræret,
Og kjeruben står for Gud.

Kor
Dere styrter, millioner?
Aner du vår skaper, helt?
Søk ham over stjernetelt!
Over der er han beboer.

Glede heter fjæren sterke
I den evige natur.
Glede, glede driver verket
I det store verdensur.
Blomster lokkes ut av kime,
Solen ut av firmament,
Sfærer ruller i systemet,
Med sin seer ei er kjent.

Kor
Glade, som hans soler farer
Gjennom himmelvelvets plan,
Vandre, brødre, deres ban’,
Glad, som helten seier klarer.

Ut av sanne flammespeilet
Smiler hun sin forsker an.
Opp til dydens jordhaug steile
Leder hun tålmodig’s ban’.
Oppå troens fjell solstenkte
Ser man hennes faner så,
Gjennom riftens kister sprengte
Hun i kor av engler stå.

Kor
Hold ut modig, millioner!
Hold ut for en bedre verd’!
Der oppe over stjerner er
Lønnes Gud til rette toner.

Guder kan man ei gjengjelde;
Skjønt det er å vær’ lik dem.
Gru og armod skal seg melde,
Med de glade frydes hjem.
Bitter hevn skal glemt å være,
Fiende vi tilgi kan.
Ingen tåre skal ham tære,
Ingen anger nage ham.

Kor
Våre synder gjort til intet!
Sonet ut er verden helt!
Brødre – over stjernetelt
Dømmer Gud, som vi skal bli det.

Gleden sprudler i pokaler,
I de druers gylne blod
Drikker mildhet kannibaler,
Og fortviling heltemot – –
Brødre, fly fra stolens pute,
Glasset fullt det kretser om,
Lar så skum til him’len sprute:
Dette glass til gode ånd!

Kor
Den som stjernens virvel lover,
Den gir Seraphs Hymne pris,
Dette glass til ånden gis
Over stjerneteltet der over!

Fatt ditt mot der smerte leder,
Hjelp, hvor uskyld gråter hen,
Evighet, er sverget eder,
Sann mot fiende og venn,
Mandig stolt for kongetroner, –
Brødre, gjelder godt og blod –
Til fortjen’ste for hans kroner,
Undergang til løgnebo!

Kor
Lukk den hellig’ sirkel, dikter,
Sverg ved denne gylne vin,
Store løfte tro å bli,
Sverg det ved den stjernelikte!

Redning fra tyrannens lenker,
Storsinn også bøllen sett,
Håpet seg ved døden skjenker,
Nåde for den høy’ste rett!
Også døde skal få leve!
Brødre drikk og stem nå i,
Syndere vær tilgitt gjeve,
Helvete skal ei mer bli.

Kor
Denne klare avskjedsstunden!
Søte søvn i likets kle’!
Brødre – mildt et ord må med
Dødens rike ut fra munnen!

ES2020