Bergmanden, av Henrik Ibsen

Vi er kommet til august måned, som jeg har valgt å tilegne Henrik Ibsen (1828 – 1906). Tidligere har jeg postet et dikt av ham, det monumentale Terje Vigen. På litteraturbloggen er postet innlegg om flere av skuespillene hans, om enn denne bloggen også er vanskelig å opprettholde. Det er selvsagt i skuespillene Ibsen viser sitt mesterskap, og det er også i dem han legger den beste poesien sin. Her i august vil jeg poste fire av de rene diktene hans, og begynner med det mest kjente av dem: Bergmanden.

Diktet ble første gang trykket i 1851, da Ibsen var bare 23 år. Dette er lenge før han har fått skrevet noen av sine betydelige teaterstykker. Kun nybegynnerstykkene Catalina, Kjæmpehøien og Norma er skrevet. Riktignok er det ikke denne tidlige versjonen av diktet vi kjenner i dag. Ibsen omarbeidet diktet i 1863, året etter Kjærlighetens komedie og samme år som Kongsemnerne.

Tematikken og skrivemåten i diktet er veldig Ibsensk, om det er lov å formulere seg så enkelt. Det er lett å lese det selvbiografisk, og det er nok også sånn det er tenkt. Den unge Ibsen er selv Bergmannen, som med tunge hammerslag vil hogge seg nedover i fjellet for å nå skattene som finnes i det. Det er selvsagt metaforisk, fjellet er verden eller samfunnet,eller til og med menneskelivet, hvor skattene er usynlige og det er tjukke lag hard stein for den som prøver å hogge seg ned til den. Det er også metaforisk at retningen er nedover. Ibsen er villig til å gå nedover, ned i dypet, også i betydningen ned til de dystre følelsene.

Fra strofe fire kommer en kontrast med tiden før dikter-jeg’et, som altså er Ibsen selv, begynte å hogge seg nedover i tilværelsen. I denne strofen er alt åpent, lett (blomsterveje), og retningen er oppover (himlens stjernerad). Denne lyse, lette og fredelige verden gir dikter-jeg’et fra seg frivillig. Det er et kall, som Ibsen behandler også i mange av sine teaterstykker, både de berømte og de mindre kjente. I Ibsens verden må kunsteren følge sitt kall. Og han må tåle alle forsakelser det nødvendigvis fører med seg.

Tvilen er i dette diktet nedfelt i strofe 8. Her spør han seg om han kanskje har valgt feil vei, om det virkelig finnes i dypet det han leter etter. Tvilen er imidlertid allerede overvunnet i neste strofe. Det er ikke så mye tvilen som er overvunnet, som det er kallet som krever at dikterens retning er nedover. Det er ikke sikkert det finnes noen svar der nede, men det er likevel den veien han skal.

I aller siste strofe blir til og med håpet om endring oppgitt. Denne gravingen, som ikke er graving, men hamring og hogging, den skal fortsette helt til livets siste dag. Det er ikke håp om noe lys eller solstråler. For kunstneren venter det ensomme mørke, og ingen belønnning, ingenting.

Bergmanden

Bergvæg, brist med drøn og brag
for mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde,
til jeg hører malmen lyde.

Dybt i fjeldets øde nat
vinker mig den rige skat, —
diamant og ædelstene
mellem guldets røde grene.

Og i dybet er der fred, —
fred og ørk fra evighed; —
bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

Engang sad som gut jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveje,
havde barnefred i eje.

Men jeg glemte dagens pragt
i den midnatsmørke schakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

Dengang først jeg steg herind,
tænkte jeg med skyldfrit sind:
dybets ånder skal mig råde
livets endeløse gåde. —

End har ingen ånd mig lært,
hvad mig tykkedes så sært;
end er ingen stråle runden,
som kan lyse op fra grunden.

Har jeg fejlet? Fører ej
frem til klarhed denne vej?
Lyset blinder jo mit øje,
hvis jeg søger i det høje.

Nej, i dybet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! —

Hammerslag på hammerslag
indtil livets sidste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håbets sol oprinder.

1863

Kommentar til diktet

Til tross for den dystre tematikken er diktet bundet og ordnet i formen. Om ikke dikteren har helt kontroll over kallet han må følge, så har han full kontroll over ordene han bruker for å følge det. Rimmønsteret er gjennomført a-a-b-b, med trykktung ending i de to første linjene, trykklett i de to siste.

Åpningen er en oppvisning i trykktunge stavelser. Det er bare ordene «med» og «og» som ikke får trykk, her er det også i ordene tunge hammerslag. Det er i sistestrofen dette blir best gjentatt. Vi har lett-lett-Tung, mellomslag (), og lett-lett-Tung igjen. Slaget kommer på Hammerslag.  En god oppleser kan få det til å høres ut som bergmannen nå er sliten, han har jo hamret hele livet.

I strofene mellom første og siste er det ikke så tunge endelser i førstelinjene. ‘t’ og ‘d’ er mykere lyder enn ‘g’, ‘e’ og ‘i’ er lysere vokaler enn ‘a’. Det er også bare i første og siste det blir hamret.

Foruten rytmen er det i dette diktet å diskutere hva det dulgtes hjertekammer står for. Det er også dette dikteren vil finne frem til. Her går han inn i tradisjonen fra romantikerne, de som ville trenge inn i det skjulte i menneskelivet og i tilværelsen. Det var kunstnergeniet som var i stand til det, og det var også dette geniet som var i stand til å formidle videre for andre hva dette er for noe. Siden vil Ibsen gi seg selv en videre oppgave, som vi vet. Det er ikke bare de skjulte sider i tilværelsen han vil trenge inn i, og vise frem. Han vil også inn i skyggesidene i samfunnet, og vise disse frem slik at vi reagerer på dem og gjør noe med dem. Men gjennom hele forfatterskapet passer ideen om Bergmannen for Ibsen. Det er han som forsaker alt annet, og ofrer seg for å hogge seg ned dit ingen andre mennesker kan se, for å uttrykke det litt storslått.

Redskapet for Ibsen er imidlertid ikke hammeren. Det er pennen.

 

Jeg er det dikt, av Inger Hagerup

Min far var ingen diktleser, og han hadde store problemer med å sette sammen to originale setninger som rimte. Han brydde seg ikke om dikt, og ikke om litteratur. Han leste ikke bøker, og skrev ingenting når han ikke måtte. I bokhyllen er alle bøkene mors. Det vil si, far hadde en diktbok han også. Mor viste meg den, etter at vi hadde hatt en liten samtale om dikt. Einar Salen, 1969, står det med kulepenn på første blad inne i boken. Det tatoverte hjerte, heter samlingen. Det er Klaus Hagerup som har samlet noen dikt av sin mor, Inger Hagerup. Fra den skal jeg hente dikt denne måneden her.

Jeg synes diktene er overveldende gode. Jeg har selvfølgelig et forhold til dem. Allerede som barn leste jeg og hørte jeg og dikterte jeg barnediktene fra samlingene Så rart (1950) og Lille persille (1961). Disse diktene er suverene. Foruten moroversene til Andre Bjerke er ingen i nærheten, ingen i det hele tatt. Alle gjør seg til når de skriver for barn. Inger Hagerup er så sikker i språket og på rytmen og lydene i språket, at den mystiske verden hun skaper virkelig er mystisk. Stemningen kommer av seg selv bare av ordene som står der, lydene i dem, innholdet kommer i tillegg. Det er en grunn, for eksempel, til at Lille persille er blitt en klassiker. Se også på vuggediktet – om det finnes et slikt ord, tilsvarende vuggesang – Kvelden lister seg på tå. Andre Bjerke skrev morovers. Inger Hagerup spiller på et mye større følelsesregister.

Egentlig tenkte jeg å ta et av barnediktene å presentere her på bloggen. Men det er bare fire søndager i måneden, og dermed fire søndager å ta av. Hun har flere dikt jeg gjerne skulle postet enn fire. Det er et imponerende spenn i uttrykk i diktene hennes. Her er mange med ungdommelig temperament, både med forventninger om opplevelser som skal komme og ting som skal bli utrettet, men også med ungdommelig tvil og usikkerhet. Her er dikt om å være ung kvinne, både positive og negative, kroppslige og åndelige, om jeg kan bruke litt gammelmodige uttrykk. I mange av diktene ser jeg litt av Edith Södergran i henne. Södergran må ha vært et forbilde for henne, Hagerup når aldri opp dit når de skriver om samme tema og på samme måte. Men Hagerup har etter min mening et rikere register, og kan skrive både glade og sinte dikt, noe jeg aldri har sett hos Södergran. Lesere som har lest bedre må gjerne opplyse meg!

Det første diktet jeg poster har i alle fall Södergrans stempel, mener jeg. Det er også det første diktet i diktboken, utgitt av den norske bokklubben, årstallet er ikke oppgitt. Diktet traff meg med en gang. Jeg kjenner igjen den måten å prøve på. Spørsmålet er ikke så mye «Hvem er jeg?», som «Hva er jeg?» Hagerup setter opp en samling ting som ikke er, umuligheter, potensial aldri oppfylt, mest det.

Jeg er det dikt

Jeg er det dikt som ingen skrev
Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Fra Jeg gikk meg vill i skogene, 1939

Kommentar til diktet

Dette er et dikt som taler veldig til mitt temperament. Jeg føler det akkurat som jeg har skrevet det selv. Og det er ganske spesielt at Inger Hagerup gjorde det 70 år tidligere. Jeg nevnte Södergran som strevde med de samme spørsmålene om jeg-et noen tiår tidligere, mellomkrigstiden var i det hele tatt full av slike fremmedgjorte jeg-personer.

Jeg gikk meg vill i skogene er Inger Hagerups debutsamling, og dette diktet er hentet herfra. Det har fortsatt litt av amatørens stempel, kanskje. Det er ikke helt fullendt, muligens, det sitter ikke helt, overalt. Jeg liker sånne dikt. Og jeg synes det passer ekstra godt i dette diktet, siden det skal uttrykke hvordan det er å være en person som ikke får det helt til.

Ser man på innholdet i diktet, så er det ganske rystende. Dette er en person som må ha det forferdelig. Men rytmen og rimene er enkel og grei. Rytme og rim er Hagerups styrke og forbannelse. Her var hun en mester. Det er med det hun har skrevet seg inn i lyrikkhistorien og blitt kjent også for dem som ikke interesserer seg for dikt. Det var med rim og rytme hun revolusjonerte barnelyrikken, og med disse virkemidlene hun skrev sitt kanskje aller mest kjente dikt: Aust-Vågøy. Men det var også en forbannelse, for litteraturen og særlig lyrikken i tiden hadde omfavnet modernismen. Den kledde seg ikke i ordnede former som rim og faste rytmemønster, den var åpen og fri og skummel. Derfor var kanskje Hagerup aldri helt inne i varmen blant de etablerte.

Hun sa det selv også. Sønnen Klaus Hagerup skriver om henne at hun mot slutten av livet ble spurt hvordan hun så på seg selv: «Som en meget forvirret person». Videre skriver han:

Hun sa selv at hun aldri skrev dikt. Hun bare sa det som det var.

Alt står på første side i boken som heter Alt er så nær meg.

Hvis vi går litt nærmere inn i bildene hun bruker ser vi at rimene kanskje er en liten tvangstrøye noen av stedene i diktet.

Vi kan prøve strofe 2, der dikter jeg-et er den ubetrådte sti, og tonen uten melodi. En ubetrådt sti er en selvmotsigelse, for en sti kommer jo av at noen går på den. Det er selvmotsigelsene som er poenget i diktet, alle bildene handler om ting som ikke er det de skal være. De er uforløste potensial. De er det som ikke blir noe av. Hun er en vei som fører et sted, men ingen benytter seg av. Det er satt til å rime med tonen uten melodi. Det er en tone som ikke har funnet sin plass blant de andre. Det blir som summetonen i telefonen. Jeg synes det er et nydelig bilde. En tone alene kan like godt kalles støy. En vei ingen har gått, er meningsløs.

Den stumme leppes bønn blir ikke hørt, i strofe 3, det er en selvmotsigelse som gir mening lignende de andre selvmotsigelsene i diktet. Det er bønnen som aldri blir sagt til noen, ingen mennesker kan vite hva den er. Men hva er den ufødte kvinnens sønn? Og hvorfor nettopp sønn? Her er det mulig å mistenke at det er rytmen og rimet som har styrt ordvalget, og så får det stå til med hva det skal bety. På den annen side er det en god regel å lese ordene i beste mening. Da kan man si den ufødte kvinnes sønn er en dobbelt selvmotsigelse, et dobbelt uforløst potensial. Ikke bare er det hun selv som ikke er født, det er heller ikke moren hennes. At det er sønn, og ikke datter, kan man lese som at en i tradisjonen hadde større potensial. Det var sønnen som kunne bli til noe. Datteren skulle giftes bort. Det ringer med en annen klang, den ufødte sønn, enn den ufødte datter.

Jeg har brukt vel mye plass, nå, på noe som bare er en detalj i diktet. Jeg synes ikke man skal lese diktet så anstrengt, og man skal heller ikke tvinge mening inn i det. Diktet står som det står, og hovedmeningen er veldig lett å få tak i, og kanskje også kjenne seg igjen i. Særlig når man tar med Hagerups egne ord, om at hun er en meget forvirret person, og at hun ikke skrev dikt, bare sa det som det var.

Nest siste strofe skiller seg veldig ut. Frem til da har diktet bare vært variasjoner i å uttrykke jeg er noe som ikke er blitt det det skal være. Før denne strofen er en strofe som ikke begynner med jeg er, liksom som den forbereder at nå skal det komme noe spesielt. Vi ser også at før det gjentar strofe 1 og 3 ordene jeg er både i første og andre linje, mens strofe 2 varier med og slik at rytmen ikke blir monoton. Så kommer strofe 5, som skiller seg ut både med at bildet er av en helt annen type, formen er mer komplisert, og i tillegg med at det uttrykker en bønn.

Så man kan godt si denne strofen står i kontrast til de andre. Innholdet der er også vanskelig å få tak på, det er avansert å ønske seg vekk fra jord og berg, ånd og kropp. Det er ikke så lett å kjenne seg igjen i det, som i å føle seg som en tone uten melodi noen ganger. Strofen kan vel vanskelig leses som noe annet enn et ønske om å bli fri fra seg selv og fra verden, å bli vekket og forløst fra den man er, og stedet man lever.

Den siste strofen er resignasjonen når dette ønsket ikke blir oppfylt. Det er ikke annet å vente, for denne personen er jo nettopp de tingene det ikke blir noe av. Hun er det diktet hun selv har skrevet, som det også står i tittelen.

Jeg ser, av Sigbjørn Obstfelder

I dag poster jeg det mest kjente diktet av Stavangerdikteren Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er også mitt norske favorittdikt.

Diktet er selvfølgelig godt presentert flere steder på nettet, og de fleste interesserte vil sikkert kjenne det selv fra undervisning og kanskje også egenstudier. Jeg må tenke litt hva jeg kan ha å bidra med her, og hvorfor mine kommentarer skal være av interesse og for hvem.

I studieårene mine ved universitetet var det nettopp årene fra ca 1890-1940 jeg brukte tiden min på, det er herfra jeg har lest mest teori, og i denne perioden finner jeg mange av de forfatterne som interesserer meg mest. Inngangen min er et syn på modernismen som passer svært godt til forfattere som Franz Kafka, Michael Bulgakov og senere Samuell Beckett, teoretikeren min er Theodor Adorno, og dikteren er nettopp Sigbjørn Obstfelder. Jeg har lest hele diktsamlingen hans, hans samlede verk består av en liten bok jeg fikk kjøpt for litt under en hundrelapp. Han rakk ikke all verden av produksjon, når han debuterte i 1893 og døde i 1900. Diktet «Jeg ser» skiller seg klart ut i denne samlingen som det suverent beste, etter mitt syn. Det er bare her han får frem den eksistensielle angsten og frykten for tilværelsen som tiltrakk meg slik i universitetsårene mine, og også senere. Når man leser diktet skal man sørge for å få med seg denne angsten, og presentasjonen av det må ikke bli formalistisk og la de godt synlige litterære virkemidlene gå på bekostning av nerven i diktet. Setningen «Jeg er visst kommet til feil klode!» må oppfattes med all den frykt det skal til for å kunne skrive en slik setning, og mene det.

Jeg ser

Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.

Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.

En regndraabe!

Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.

Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.

De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.

Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

fra Digte (1893)

Kommentar til diktet

Jeg skrev i innledningen at presentasjonen av diktet ikke måtte miste nerven i det, og at de litterære virkemidlene ikke må ta overhånd. Jeg må likevel påpeke disse virkemidlene, siden de nå en gang er med på å gjøre diktet effektfullt.

Allerede oppbygningen har en viss effekt. Strofene består av 3-2-1, 3-2-1 og 3-1-3 verselinjer. Den siste gruppen på tre bryter mønsteret.

Første samling strofer begynner med tre verselinjer der adjektivet har med farger å gjøre, «hvit», «graablaa» og «blodig». Den siste står i kontrast til de to første. Det samme gjelder i hver førstestrofe i samlingene på tre. Det er «høie», «tusende» og «fjerne», og «velklædte», «smilende» og «ludende». De to første er positive, det tredje er negativt.

I de to første strofesamlingene blir strofe nummer to gjentatt, med en bitte liten variasjon «Dette er altså verden(/kloden). /Dette er altsaa klodernes (/menneskenes) hjem».

Det er mulig med rike tolkninger hva «en regndraabe» skal bety i den første strofesamlingen. Er det konkret en regndråpe han ser? Er det slik at alt han ser, verden og klodenes hjem, ikke er mer enn en regndråpe?

Den neste avslutningsverselinjen er mer entydig. Her er det skyene som samler seg, og dekker for solen. Både i direkte og overført betydning gir det god mening.

I siste strofesamling er det som vanligvis er avslutningslinjen plassert som strofe nummer to, eller som en verselinje mellom de to strofene, om man vil. Den gir også god mening både i direkte og overført betydning, de graablaa skyer blir tunge. Det er også velkjent hvordan dette følger direkte etter hestene som i verselinjen før luter med hodet, altså senker hodet, slik alt i diktet mot slutten blir tungt og går nedover.

Til slutt i den berømte sistestrofen forsvinner endatil språket. Jeg ser, jeg ser… han klarer ikke lenger å uttrykke hva han ser. Tidliger var alt hva han så konkret, og mulig å sette navn på, selv om det ikke nødvendigvis gjorde observatøren lettere til sinns. Nå klarer han ikke lenger orientere seg, og kan bare konkludere med at han ikke hører hjemme her. Han forstår ikke den verden han er satt inn i.

Jeg ser
Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.
Dette er altsaa verden.
5 Dette er altsaa klodernes hjem.
En regndraabe!
Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.
10 Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.
De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.
Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
15 jeg ser paa de ludende heste.
Hvor de graablaa skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

Fra en annen virkelighet, av Gunvor Hofmo

Det er blitt november, den kanskje mørkeste måneden i året. Desember er riktignok mørkere, men det er julemåneden, og full av lys og forventninger. I januar og februar vet man at det hver dag blir lysere. November er kanskje mørkest. Og i dag skal jeg presentere et av de kanskje mørkeste og vakreste diktene jeg vet, i hvert fall når vi holder oss til norske lyrikere.

Gunvor Hofmo (1921 – 1995) er blant de lyrikere der livshistorien kaster lys over og forsterker diktningen hennes.  Hun er også blant de lyrikere der man ved å gå inn i biografien hennes, går inn i den sfæren der hun ikke så gjerne ville slippe noen inn. Hun var svært ensom, sykelig ensom. I barndommen og ungdommen hadde hun én venninne, en bestevenninne, som var jøde. Da krigen kom, kom tyskerne og førte denne jødiske jenta bort, og da brøt verdenen til Hofmo sammen. Enda verre ble det selvsagt da Hofmo begynte å forstå hva som egentlig hadde skjedd, og hvor infamt onde menneskene kan være. Den sykelige mistenksomheten og skepsisen mot andre mennesker som Hofmo hadde anlegg for, ble nå bekreftet.

Hofmo hadde vanskelig for å få nye venninner eller knytte seg nært til nye personer etter dette. I tiden rett etter krigen gav hun ut to diktsamlinger med de skremmende og for henne helt nakne titlene Jeg vil hjem til menneskene (1946) og Fra en annen virkelighet (1948). Diktene herfra er vitnesbyrd fra et menneske som ikke lenger har noe feste i livet, der alt hun kunne stole på er revet bort på verst tenkelige måte, og der det ikke finnes håp om at det kan skje noe som kan gjøre det som har skjedd godt igjen. De er skrevet av et menneske i ferd med å miste den psykiske balansen, og på norsk kjenner jeg ikke bedre eksempler på dette enn hos Hofmo.

Og det aller beste diktet fra samlingene er titteldiktet fra samling to.

Fra en annen virkelighet

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
og av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

FRA EN ANNEN VIRKELIGHET (1948)

Se jeg kjøler min hånd i fuktig gress

Kommentar til diktet

Dette diktet er også godt egnet til å forklare deler av modernismen. Eller, sagt på en annen måte, den modernistiske måten å skrive på gjør at Hofmo kan få frem kaoset og grenseløsheten på en måte som  ikke lot seg gjøre den gangen lyrikken var sterkere bundet av former. Dette diktet er bare ord og setninger, liksom skrevet ned etter som poeten kommer på den. De er umiddelbare.

Syk blir én av ropet om virkelighet er en forferdelig setning om man skal ta den alvorlig, og det skal man selvsagt. La oss for eksempel tolke setningen sagt av en person i ferd med å miste sin psykiske helse, akkurat mens personen fortsatt er klar over det selv. Hun eller han har valget mellom å kjempe i mot, eller å gi seg hen til sykdommen. I en slik tilstand sier Hofmo at det er ropet om virkelighet som gjør syk.

Altfor nær var jeg tingene er også en usedvanlig kraftfull verselinje, som jeg mange ganger har brukt i egne tanker mens jeg bearbeider sorg og nederlag i livet. Det handler slik jeg tolker det om å være i nærhet eller distanse til tingene. Om man er distansert, spiller det ikke så stor rolle, da kan det gå som det vil, og man kan fortsette sitt liv som før. Men man vil heller ikke få så stor glede av tingene, om man ikke er fullt ut med i dem. Biografisk kan linjen leses slik at Hofmo var altfor nær sin jødiske venninne, hun la altfor mye inn i det og det betydde altfor mye, slik at når det ble revet bort, så ble alt revet bort. For Hofmo betydde dette at hun ikke våget noen nye, nære vennskap.

Verselinjen der innleder en setning som fortsetter ut hele første strofe. For meg blir tolkningen slik at man skal ikke være for nær tingene, det blir for varmt, man brenner gjennom dem, og kommer ut på den andre siden. Der er det modernistiske landskap, der det er kaos og uorden, der det ikke finnes noen Gud til å trekke opp linjene og skape orden. Vi kan se at selve setningen der dette er uttrykt også er kaotisk. Den er uvanlig lang til å være med i et dikt, den har ikke i det hele tatt noe fast rim eller rytme, linje 7 har plutselig 17 stavelser, linjen foran har 7, den neste har 10. Her er ingen orden. Problemet for den psykiske situasjonen til den som skriver diktet, er at det ikke finnes noe å orientere seg etter. Her er ikke engang lyset skilt fra mørket, her glir bare alle ting over i hverandre.

I linje 7 og 8 av diktet står det: bare en stillhet som kaster meg ut i et univers av ensomhet/ og av uhelbredelig ensomhet. Det er dette som finnes stedet dikter-jeget er, der hun føler hun er. Hun blir kastet ut i et helt univers av ensomhet. Universet er det største som finnes, det er uendelig, grenseløs, som også ensomheten er det. Denne ensomheten er i neste linje uhelbredelig, det er ingen sjanse til å slippe unna. Det finnes ikke noe håp, og blir heller ikke spurt etter noe håp.

Deretter følger en forferdelig smertefull kontrast. Se, jeg kjøler min hånd i fuktig gress. Det er noe av det mest konkrete som finnes, hvem som helst kan kjøle hånden i gresset, og alle vet hvordan det føles. Dette er noe konkret og virkelig. Denne setningen er den ene av to med håp i hele diktet, men håpene er bare satt frem for å bli revet ned igjen brått og brutalt. For denne personen, det lyriske jeg, er på den andre siden, hun har som vi husker fra strofe 1 blitt brent igjennom, og der hun er, er ikke gresstråene lenger gress, men kimende klokker av sorg og bitter forventning.

Det neste eksempelet på håp er at hun holder et mennskes hånd. Det er vanligvis nærhet og vennlighet. Men fra den andre siden er ikke mennesker lenger mennesker, det er bare en tåke av ensomhet og angst. Bildet er igjen forferdelig sterkt, kjennetegnet ved tåken er at konturene forsvinner og grensene viskes bort. Det finnes ikke mennesker, bare ensomhet og angst.

Så kommer det eneste håpet om redning, og det er så smertefullt at selv i lykkelige øyeblikk gjør det vondt å lese. Dikterjeget uttrykker ikke noe ønske om å komme ut av det, om å finne vennskap, om å finne igjen håpet og livsgleden. Hun ønsker hun var en stein. Jeg leser dette helt konkret, at dette er det oppriktige ønsket. Var man en stein, forsvant alle følelser, og man slapp å utholde smerten og ensomheten i å leve. Ensomheten ville selvfølgelig fortsatt være der, man vil bare ikke føle den. Bare en stein kan romme denne tomhetens tyngde. Lignende kan bare en stjerne drikke denne tomhetens smerte.

Men dette stakkars mennesket er verken en stein eller en stjerne, hun er bare kastet ut i grenselandet, der stillheten roper og bruser fra dypere verdener enn denne. Jeg vil ikke tolke dette grenselandet som et sted der det er tydelige grenser mellom det ene og det andre, grensene er flytende. Et grenseland har også ofte den egenskapen at man der er ingensteder. Den stillheten som roper og bruser er gjerne den samme stillheten som kaster dikterjeget ut i universet av ensomhet i strofe 1. Og den dypere verden ropet kommer fra, den er slik jeg tolker den ikke dyp i betydningen klok og med stort innhold, den er mer dyp i betydningen bunnløs.

Det er forferdelig at Hofmo måtte utholde det hun måtte for å komme opp med slike dikt som hun gjorde. Få poeter skriver så sterkt som henne, men prisen hun betalte, var meget høy.

Nordmannen (Millom bakkar og berg…), av Ivar Aasen

I dag serverer jeg diktet Mellom bakkar og berg utmed havet, av Ivar Aasen (1813 – 1896). En liten stund tenkte jeg kanskje å hedre nynorskmannen med å skrive denne posten på nynorsk, men så fant jeg at mitt språkpolitiske ståsted heller må vinne frem. Jeg foretrekker bokmål, og på nettet foretrekker jeg klart bokmål. Jeg synes det er synd at et lite språksamfunn som Norge kan risikere å bomme på søkeordene, om man velger en bokmåls- eller en nynorskvariant, og jeg synes også det er synd at vi må skrive dobbelt opp mye av kunnskapen vår, for å få den både på nynorsk og bokmål. Var det opp til meg, skulle vi heller bruke tid på å lære nabospråkene våre som dansk og svensk, slik at vi lett kan finne frem på deres sider også, i stedet for å bruke så mye tid på den andre varianten av vårt eget språk. For meg er bokmål og nynorsk begge deler norsk.

Så nynorskfaderen Ivar Aasen får ha meg unnskyldt at jeg omtaler mesterdiktet hans i det peneste bokmål man kan tenke seg, ingen radikale endinger her, fjernt til og med fra min egen rogalandsdialekt. Det er nå en gang slik det er naturlig for meg å skrive.

Dessuten er dette en poesiblogg, og ikke en språkblogg. I poesien mener jeg man skal holde seg så tett opp til originalen som mulig, og har man mulighet til å la være å oversette, så bør man la det være. Det er bedre å forklare og veilede i vanskelige ord. Jeg poster diktet nokså nær originalversjonen (helt korrekt finner man det på Aasentunet), og mener en moderne normalt oppegående norskbruker ikke skal ha altfor store problemer med å lese det og skjønne det. Og det er i sin originale form det er vakrest.

Nordmannen (Millom bakkar og berg ut med havet)

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt».

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

 1875

Sotra, Bergen

Kommentar til språket

For en gangs skyld vil jeg legge ut lenke til en hjelpeside, der jeg har funnet oversettelsen til alle de vanskelige ordene i diktet. Der står også diktet omskrevet i en versjon som skal være lettere å lese for moderne språkbrukere: http://files.itslearning.com/data/rkk/9551/My_Homepage_Files/Page2.html. Oversettelsen er gjort av Anders Kildal (1885 – 1972), den store bibliotek- og folkebibliotekreformatoren i Norge. Han var utdannet filolog, og det er klart innenfor hans interesser å gjøre Aasens store dikt lettere tilgjengelig for folk flest. Lenken der diktet og oversettelsen er lagt ut er fra It’s learning, noe som må bety at det er en skoleelev eller i verste fall en lærer som har lagt det ut. For kommentarene der hører ingen steder hjemme. Jeg siterer dem i sin helhet.

Kildals versjon av «Mellom bakkar og berg» er forsåvidt en grei fornorsking av sangen. Ordet «millom» som blir til «mellom» er jo ikke så spesielt, og lignende fornorskinger finner man stort sett i hele sangen. Vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme, bl.a. fordi han ikke har forandret mer enn ett av enderimsordene, og dette blir fortsatt uttalt likt. Dette tyder på at han er redd for å forandre sangen altfor mye, men allikevel så er det gjort en del forandringer. Teksten er fortsatt like uforståelig for ungdom som originalversjonen, fordi de vanskelige ordene ikke er byttet ut med andre ord, men de har bare fått forandret skrivemåten. Dette er dårlig arbeid Kildal! Blant orda som burde forandres finner vi bl.a. «ljose», som mye heller burde blitt «lyse».  Andre ord som burde bli forandret er f.eks. venare, steinute, grønkar, ruskut og bårute.

Setningen «vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme» skulle bare mangle, likeledes er det opplagt at han ikke må forandre diktet – ikke sangen – altfor mye. Posteren nøler heller ikke med direkte og ufrivillig komisk kritikk i setningen «Dette er dårlig arbeid Kildal!» Utropstegn, til og med. Det er synd at sånt tøys fortsatt skal være blant de beste treffene for et så kjent diktverk som dette til Aasen.

Arbeidet til Kildal er imidlertid godt, selvsagt. Og jeg ser ingen grunn til at jeg skal gjøre dette arbeidet dobbelt opp, og legger derfor ved ordlisten hans (hentet fra den samme lenken på it’s learning). Jeg har nummerert glosene til hver strofe, og i tillegg satt om til moderne norsk ordene i strofe 4 som det ikke finnes forslag til på denne nettsiden (Jeg stiller meg for øvrig sterkt kritisk til at Kildal her har valgt å sette inn strofe 1 en gang til, slik posterne på It’s learning ser ut til å mene, jeg stoler verken på posterens kilde eller reaserch, og tror mer Kildal har gjort skikkelig arbeid, enn denne). Jeg har også satt i parentes der det kan være tvil om hva Kildals oversetting betyr.

1. Millom – Mellom, fenget – fenge, tufterna gravet – tuftene grave, uppå – oppå

2. steinutte – steinute (steinete), bygja – byggja, so – så , rudningen – rydningen

3. bårutte – bårute (bølgete), ruskutt – ruskut (rusket, rog. dialekt ruskjet, surt, dårlig (om vær)), vilde – ville

4. vætteren – vinteren, giv – gi, blenkte – blinkte, hug – lyst (for mer fullstendig liste over hva ordet betyr, sjekk norsk språkråds ordliste),

5. liderna – liene , grønka – grønkar, næter – netter , ljosa – lyse, kann – kan , vænare – venare.

 Ivar Aasen tunet har også en modernisert rettskriving av Ivar Grimstad og Terje Aarset, her.

Kommentar til diktet

Jeg er av dem som holder diktet tonsettingen av det som to helt atskilte ting. I sangen blir det slik den aller største og mest følelsesladde nasjonalromantikken virker på vår postmoderne, ironiske tid, det blir lettest å få oppmerksomhet med det når det parodieres, det gjør seg best morsomt. Tonsettingen (av Ludvig A. Lindemann) er jo nærmest som en marsj, altfor kraftfull i rytme, og nærmest litt militant i uttrykket. Klarer man å lese diktet uten å få denne melodien i hodet, så ser man at Ivar Aasens tekst er noe helt annet. Den er kjenslevar, for å bruke et uttrykk som er langt vakrere og dekkende på nynorsk, enn tilsvarende «følsom» på bokmål.

Jeg kritiserte Lindemanns tonsetting av diktet for å være i overkant kraftfull. Starten av diktet er også fra Aasens side full av kraft, både i ordvalg, lyd og rytme. Her er fullt av plosiver som t/d, p/b og k/g, harde lyder man må spytte ut, det er lyd og rytme som karakteriserer steinete landskap, kan man si. I dette ugjestmilde landskapet er det nordmannen har funnet sitt hjem, selv sagt av nordmannen selv i de eneste linjer med direkte tale: «lat oss rydja og byggja oss grender!» En konklusjon av tross, er dette, nordmannen trosser naturkreftene og temmer dem.

De to siste strofene passer imidlertid ikke så godt i en rytme som bare turer frem. Her er det lengsel, også nordmannen kjenner tvil, når det er som kaldest og surest her oppe på berget. Men den norskeste av alle linjer i dette norskeste av alle dikt får ham hjem på plass igjen. Forsøk å få en utlending til å lese Men når vårsol i bakkarne blenkte, dette er norske lyder og norsk tonefall. For en utlending bare å gjengi lydene i den linjen vil være tøft nok.

Resten er en liten nasjonalromantisk parademarsj over hvor vakkert det kan være i Norge på det vakreste. Jeg mener det skal leses med ømhet og innlevelse, slett ikke hardt og kaldt som i Lindmanns melodi.

Den opplagte og overordnede konklusjonen i diktet er at det stundom (på nytt et nynorsk ord jeg gjerne skulle kunne bruke uten videre i bokmål, flott som det er!) er et slit å være nordmann, tøffe naturkrefter som vi er omgitt av. Men når den samme naturen viser seg fra sin beste side, med sol og vår og grønn natur, da finnes ingenting bedre enn det å være norsk! Diktet er et vakkert uttrykk for denne tanken.

Kveldssol, Sotra

Når du er borte, av Tor Jonsson

Jeg har en oppussing av diktene til Tor Jonsson i forbindelse med at jeg postet flere dikt av ham i september måned, 2016. Jeg går også tilbake, og frisker opp også dette diktet jeg postet aller først av ham, og som også er hans aller mest kjente.

*

I dag skal jeg poste et av de vakreste kjærlighetsdiktene som er skrevet på norsk. Det er skrevet av Tor Jonsson (1916 – 1951), en forfatter som selv ikke fikk oppleve kjærligheten så godt, men som kanskje nettopp derfor klarte å gi så vakkert og følsomt uttrykk for den. Første strofe er blant de mest kjente vi har, og selv folk som ikke bryr seg om dikt, klarer å sitere det, eller kjenner det igjen. Andre strofe er mer ukjent, men den hører med den også.

NÅR  DU  ER  BORTE

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Kommentar til diktet

Noe av effekten i diktet ligger i paradokset i de første setningene. Hvordan kan noe være nært, når det er borte? Og hvordan kan noe bli borte, når det er nært? Det inviterer til å tenke litt videre, og det gir svært god mening for mange at den de elsker er svært nær når de ikke er til stede. For er det ikke slik, at da er de i tankene hele tiden? Og er det ikke slik at dette savnet, og alle følelsene som hører med det, forsvinner når den elskede er der? På denne måten får Tor Jonsson frem litt av kjærlighetens mysterium. Og han avslutter det vakkert, med at det er dette han kaller kjærleik, og at han ikke vet hva det er.

Andre strofe er ikke så direkte og umiddelbart forståelig. Hva betyr egentlig dette med susing fra vind og foss? Tenker han konkret på susingen fra vinden og fossen på bygda? Eller er det ment i overført betydning, med suset i tankene når han tenker på henne? Da er det lettere å forestille seg den bortgøymde tonen, som en gitarstreng, som ligger og dirrer mellom de to elskende. Dette er kjærlighetenes streng.

Jeg kommer til å skrive mer om diktet og om Tor Jonsson senere. På siden Norske dikt står en oversikt over dikt jeg har postet av Jonsson, og andre norske diktere. De andre diktene har mer informasjon.

Det er den draumen, av Olav H. Hauge

Dagens dikt er et av de vakreste som er skrevet på norsk. Og det passer så godt, nå som sommeren står for døren, skoleelever er ferdige med et skoleår, studenter med et studieår. Mange skal skifte skole, jobb og studieplass, mange flytter nettopp nå om sommeren, mange gifter seg, mange endrer rett og slett livssituasjon. Da er det den draumen, formulert bedre på norsk av Olav H Hauge, enn av noen annen. Her er diktet, nyt først det, og les bare eventuelt kommentarene etterpå.

Den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje – 
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Fra Dropar i austvind (1966)

Om Olav H. Hauge

Olav H. Hauge ble født i 1908 i Ulvik, Hardanger, og bodde der hele sitt liv til han døde i 1994. Han har fått mye mer oppmerksomhet etter at han døde, enn han fikk mens han levde, og i hvert fall enn han fikk mens han var virksom. Nå er han vel en av få norske diktere menigmann vet om, og i hvert fall når man blir bedt om å nevne norske diktere etter krigen.

Det har de senere år også kommet ut flere biografier, som alle har fått mye oppmerksomhet, og blitt flittig diskutert. Jevnt over blir Olav H. Hauge både i biografiene og av de som kjente ham (eller visste hvem han var) fremstilt som en litt sær eplebonde, en eplebonde som likte å lese, og som holdt seg litt for seg selv. Han giftet seg jo også i godt moden alder. Svarene han gir i intervjuer er heller ikke noe folkelig kjekkaseri, det er ikke sånn man svarer, om man vil favne bredt.

Jeg er av den oppfatning at akkurat med Olav H. Hauge, så bør mannen få være i fred, og man bør konsentrere seg om diktningen. Jeg tror ikke på vår tids ønske om å forstå alle mulige folk fra alle mulige kulturer og alle mulige bakgrunner. Jeg tror alle diskusjonene om Olav H. Hauge, må ha virket fremmede på ham, og jeg tror ikke de bidrar til å forstå verken ham eller diktene hans.

Om diktet

Noen dikt skal ikke tolkes for mye. Diktere er ordkunstnere, og uttrykker seg jevnt over langt bedre enn dem som skal lese diktene og forklare dem. Dette diktet til Olav H. Hauge er et utmerket eksempel. Det er på 11 små linjer, og uttrykker en tanke som alle kan forstå med ord ingen norskspråklig trenger ordbok for å forstå. Det er noe magisk med dette diktet, synes jeg, og ved å begynne å liksom skulle gå inn og forklare det, så tar man bare bort mye av magien, mener jeg. Det er akkurat som Tolstoj så vakkert uttrykker det gjennom romanfiguren Konstantin Levin i Anna Karenina, han er så forelsket i sin Kitty han skal gifte seg, at han tåler ikke at andre beskriver henne. Ikke engang at man beskriver henne positivt, tåler han, fordi om man nøyer seg med vanlige begrep som snill og pen og god så kommer man ikke i nærheten av hvor fantastisk han føler hun er. Sånn er det med dette diktet også. Skal man liksom begynne å forklare det med vanlige setninger?

Jeg har mange ting som jeg tenker på og legger merke til med dette diktet når jeg leser diktet om og om igjen. Disse tingene vil jeg ha for meg selv, som jeg håper alle andre lesere også vil finne sine ting i dette diktet å kose seg med. Dette diktet er drømmen, og hva man legger i denne drømmen, får være opp til hver enkelt.

God lesning!

Vi ere en nasjon vi med, av Henrik Wergeland

Det er mai måned, en måned som skal kalle litt på nasjonalfølelsen her i Norge. Det er måneden vi har 17. mai med grunnlov og selvstendighet fra Danmark, frigjøringen fra tyskerne fikk vi 8. mai, og mai måned er jo vakker i Norge, som den er det i alle andre land. Men når nasjonalfølelsen først er kalt på, kan man godt mene at mai måned er vakrere i Norge enn i noe annet land.

I våre dager er nasjonalfølelse i likhet med de fleste store følelser noe som best blir behandlet med litt ironisk distanse, i alle fall i opplyste kretser, man skal liksom komme med noen forbehold om man uttrykker glede og stolthet over Norge, nasjonen og det norske. Bare uttrykket «Stolthet over nasjonen», det høres ikke helt bra ut, det er nesten som nasjonalfølelsen har blitt noe truende.

Henrik Wergleand (1808-1845) levde en tid da en slik distanse ikke var nødvendig. Tvert i mot lå tidens krav i at man skulle elske landet sitt, og dyrke ferelandsstoltheten. Man skulle bygge opp en nasjonalfølelse.

Mot denne bakgrunn er det følgende dikt er skrevet.

 

Vi ere en nasjon vi med

Vi ere en nasjon vi med,
 vi små en alen lange,
 et fedreland vi frydes ved,
 og vi, vi ere mange.
 Vårt hjerte vet, vårt øye ser
 hvor godt og vakkert Norge er,
 vår tunge kan en sang blant fler
 av Norges æres-sange.

 Mer grønt er gresset ingensteds,
 mer fullt av blomster vevet
 enn i det land hvor jeg tilfreds
 med far og mor har levet.
 Jeg vil det elske til min død,
 ei bytte det hvor jeg er fødd,
 om man et paradis meg bød
 av palmer oversvevet.

Berre dagar seinare, av Hilde Myklebust

Denne posten er blitt flyttet litt på etter som bloggen er blitt utarbeidet. Nå har den kommet dit den hører hjemme og vil fobli, til søndagsposten, første søndag i måneden, der en norsk lyriker vil bli presentert. Stedet den kom fra, 15. januar, er erstattet med en ny post. Siden jeg hver dag skal poste et dikt, har jeg lagt til et dikt nederst, etter anmeldelsen

I dag kommer en anmeldelse her på poesibloggen. Det er Hilde Myklebust, min venninne fra studiedagene i Bergen, som i 2005 gav ut en diktsamling på Samlaget forlag. Den het «Berre dagar seinare», og jeg skrev raskt en anmeldelse jeg forsøkte å få trykket rundt omkring. Men ingen ville ha den, så da ble den liggende frem til nå, hvor jeg selv er blitt redaktør og selv kan bestemme hva som skal ut.

Det passe godt å poste denne gamle anmeldelsen nå. Hilde kommer nettopp nå i år med en ny bok, «Søkk», heter den, og jeg skal snart kjøpe den til meg selv som en overraskende og fin julegave fra bestemor. Inntil da…

Berre dagar seinare

En anmeldelse av Eivind Salen

 

Det er ikke uventet at Hilde Myklebust debuterer på samlaget med forlagets første diktsamling fra en debutant. Hun fikk mange lovord for diktene sine under studietiden ved Skrivekunstakademiet i Bergen, og hun vant Olav H. Hauge konkurransen for unge lyrikere i fjor. Der hadde samlaget folk i juryen. Denne har kanskje latt seg gripe av Myklebusts spennvidde mellom tradisjonelle lyriske tema og en moderne presentasjonsform. Diktene kretser om klassiske spørsmål som det forgjengelige i alle ting, og naturens runddans av fødsel og død. Dette er landlige dikt, det lyriske ’jeg’ driver gardsbruk og forsøker å finne sin plass i naturen, som om industrialiseringen aldri har forekommet. Men det er med den moderne lyrikkens stemninger og virkemidler det blir gjort. Resultatet er et lyrisk ’jeg’ som vakler og føler seg utilstrekkelig i forhold til de utfordringene det står utenfor. Det viser seg på forskjellig måte i hver av diktsamlingens fire deler. I første del er konflikten mellom det evige og det forgjengelige tydeligst. For eksempel i titteldiktet for samlingen, hvor jeg’et finner et sauekadaver: med kjøtet fullt av fluemark/ Ei ørn letta da eg nærma meg/ Ramnen vart sitande lenge/ Berre dagar seinare var alt borte. Hver setning ringer tungt og betydningsfullt, språket er enkelt og presist. Desto større forundring når sauen og alt sammen bare forsvinner. I andre del beskrives savnet av et annet menneske. Det er lavmælte variasjoner over et vart og skjørt savn, som om også savnet og minnene står i fare for å dø ut eller bli ødelagt. Siste diktet i delen er kort: Det fyrste og siste eg tenkjer på/ er andletet ditt/ Slik svalar eg saknet av deg. Vi ser Myklebust er svært konkret i språket, og at ordvalg, motiv og sammenligner er hentet fra naturen. Tredje del leser jeg som den delen med sterkest lengsel og sterkest følelse av utilstrekkelighet. Ønsket om et annet liv, en annen verden, får en så sterk sammenligning som overgangen fra foster til nyfødt. Det blir brukt både i Seinare og i Kvar er ytterpunktet.  I det første er det brukt med misunning, jeg-personen skulle nok gjerne vært dette fosteret som så greit kommer til sin nye verden, i det andre er det brukt direkte for å beskrive ytterpunktet hvor jeg’et ønsker å være, ytterpunktet mellom denne verden og den neste, Slik fosteret si hud/ kviler mot det inste /i ei mor. Samtidig som lengselen er stor etter det nye, er frykten også stor for å gi slipp på det gamle. Også denne tematikken går igjen i flere av diktene. Utilstrekkeligheten ligger i at jeg’et ikke vil gjøre en innsats, eller er misfornøyd med sin egen innsats. For eksempel med spørsmålet Kan ein sove seg dit? og i Om fingrane peikar/ når eg kviler/ Er eg då undervegs? Utilstrekkeligheten kan henge sammen med frykten for endring, en endring som vil føre til at det gamle går tapt. I fjerde og siste del plasserer det lyriske jeg seg i forhold til alt som var før. Minnene beskrives som tidevannsbølger, som trekker jeg’et innover/ og ut/  innover/ og ut/ frå dette huset. Eller vardøger/ som aldri vart sanning. Igjen er sammenligningene hentet fra naturen. Til sist aner vi en forsoning. Dei ser meg kome/ og legg frå seg arbeidet. ”Dei” er tippoldefar, oldefar, farfar og far, ’eg’ er det lyriske jeg som har strevd så fælt med denne endringen som nå er nødt til å komme. ’Jeg’ er klar til å overta. Siste dikt, Kvar gong eg berre står, er symptomatisk. ’Eg’ står nå og ser elven fare forbi, hun sammenligner seg med mor og barn, og dråper blir elv, elv går til vann, og vann blir hav, fra det lille til det store og alle tings runddans, og i ein vasslipt fin partikkel/ flyt ei historie om oss. Jeg’et har funnet sin plass.

            Myklebusts samling plasserer seg fint i norsk lyrikktradisjon. Bygdesamfunnet og naturen har alltid stått sterkt hos oss, også etter modernismens gjennombrudd. Jeg mener imidlertid Myklebust er enda mer radikal når det gjelder å gå tilbake til røttene. Dette er de klassiske tema om å overta gården, sørge for at livet opprettholdes. Forskjellen er at dette jeg’et ikke går på med heroisk kraft, men er usikkert og vaklende. Motiver og metaforer er alle hentet fra naturen og det levende, det er det urbane mennesket som har flyttet ut på landet. Diktsamlingen ender i forsoning og ro. Forhåpentligvis finner Myklebust ny uro, slik at hun kan gi oss flere samlinger.

 

*

Tittel:  Berre dagar seinare (2005)

Forfatter: Hilde Myklebust (debutant)

Forlag: Det norske samlaget

 

*

 

Og så en presentasjon av et av diktene, det er det som står på side 23 i boken, og et av de vakreste i den:

 

Etter timar med leit

fann mor meg att

sovande

under fjøstrappa

 

Alltid seinare

bar eg ein lengt

etter ei brå oppvakning

Slik berre eit barn får vakne

i mor sine redde armar.

 

Min kommentar

 

Jeg skal ikke si så mye om diktet. Det består av to setninger, hver på én strofe, og det skilderer en helt konkret hendelse. Første setning er som en novellestart, in medias res, vi kommer midt inn i handlingen. Moren har tydeligvis lett etter barnet, i timevis, og så finner hun det, sovende, under fjøstrappen. Det begynner og avsluttes midt i sakene kan man si, for konflikten er løst med det samme den oppstår, alt er trygt med en gang. I den andre setningen uttrykkes et ønske, eller en lengsel, om en lignende oppvåkning. Det er nå det voksne barnet som snakker. Og nå gjelder det en oppvåkning i overført betydning. Det er ønske om en sjokkerende oppvåkning, like inn i tryggheten, i den voksne morens beskyttende armer, hvor alt er trygt. Det er et svært nakent og ærlig dikt. Det eneste kunstgrepet er oppdelingen av verselinjene. Ellers er alt nært, konkret og hverdagslig. Og stort.

 

Dere kan lese flere dikt og annet av Hilde Myklebust på bloggen hennes: Botnfall .

 

 

Metope, av Olaf Bull

I dag skal jeg presentere et dikt av den norske dikteren Olaf Bull. Det er en dikter som ikke er for dem som ikke liker dikt. Han skriver uhyre kompromissløst, men ikke slik at det blir ungdommelig og tøft, men slik at det blir det han selv kaller høy kunst, eller alvorlig kunst. Her er ingen muntre tilsprang, ingen spøk, og det er heller ikke noe vilt temperament, eller potente uttrykk for fortvilelsen eller leden ved å være på jorden. Olaf Bull var opptatt av hva et dikt kunne og burde uttrykke, og han skrev ingen dikt som ikke forsøkte å uttrykke akkurat det.

Han tilhører generasjonen som slår igjennm etter århundreskiftet. 1907 er jo det store debutantåret i norsk litteratur, Bull debuterte året etter med Digte. Han gav ut sin siste samling, Ignis ardens, i 1932. Årene 1907 til 1932 er år for revolusjoner og kriger, økonomiske depresjoner og eventyrlige oppgangstider, den politiske kampen mellom kommunisme og fascisisme, og med demokratiene i verden kanskje litt på defensiven, som følge av krisene, urettferdigheten og nøden den så mange steder hadde ført til. Kunstnerisk var det en periode for modernismen, det å fange denne kaotiske verden i kunsten, det å måtte forkaste Guds og naturens orden, til fordel for den nye moral og livet i byen. Og kunne det i det hele tatt finnes en moral, uten en Gud?

Olaf Bull valgte i denne perioden å skrive meget strengt tradisjonsbunden lyrikk. Det er ikke en antydning til frie vers i et eneste av diktene hans. Det er heller ingen tidsriktige budskap, ingen kampdikt, verken politiske eller kunstneriske, Olaf Bull var virkelig dikteren i tårnet, han som satt og skrev sine dikt, og gav dem ut, og så skrev flere. Han er dikteren av den typen som i dag aldri ville gitt intervjuer.

Som dikter var Olaf Bull oppdatt av de store, dype og sentrallyriske tema og motiver. Jeg har i gjennomgangen av Sonettene til Shakespeare skrevet litt om hvordan motsetningene mellom det forgjengelige og det evige er viktig i lyrikken, og at menneskets problem er at alt ved det er forgjengelig, mens kunsten kanskje har en mulighet til å gjøre noe evig. Det er også mulig å unnslippe forgjengeligheten med sykluser, som fødsel og død, eller årstidene. Dikteren skal fange det som er forgjengelig, og gjøre det evig i diktene sine. Det er en kamp mot dødsangsten, og mot meningsløsheten ved å leve. Disse tankene og problemene hadde stor gjenklang hos Bull, og det er dette han skriver om fra start til mål i forfatterskapet.

Også hans mest kjente dikt – metope – handler om dette. Det handler så til de grader om dette, og er noe av det vakreste som er skrevet i Norge om dette. Det er tungt og traust, det har 8 strofer, den første med 11, resten med 9 verselinjer, rimmønster a-b-a-b-c-d-c-d, og med mange og lange og tunge stavelser i hver linje. Man må konsentrere seg for å få det med seg hva som egentlig står der, og ikke bare dovne inn i rytmen og alle ordene man liksfom føler hører hjemme i et dikt.

De er hentet fra naturen. Det er fjæresand, bølgesprut, aaserne, stjernene, skyer og det er bare å lese lenger enn strofe 2 og 3, så finner dere mange flere slike uttrykk. Det er fra det nære og hverdagslige, men vel og merke ikke fra byen. Det er graastensgjerdet, skigarden, redskapsvognen og hesjestængerne, for særlig å velge fra strofe 6. Og det er mest av alt hentet fra kunsten, der metopen selv er det beste eksempel. En metope er det som fyller det rektangulære tomrommet mellom to triglyfer i et gresk tempel, altså, over søylene er det to rader med en slags bjelker lagt vannrett på og over søylene for å bære taket, den første er hovedbjelken – arkitravet, – den andre er karnissen. Mellom dem ligger frisen, også den vannrett, og den er delt inn med triglyfer lagt loddrett, og mellom disse triglyfene er det altså plass til en rektangulær metope. Som oftest er disse utsmykket med figurer i stein. De suverent mest kjente metopene er de som hører til Parthenon på Akropolis, de som til grekernes forargelse nå stort sett befinner seg på British museum. Historien om hvordan de kom dit gir forresten grunn til forargelse, men det er digresjon. Disse metopene er noe av det mest varige som finnes, hugget i stein som de er, og uhyre verdifulle. Vi kan se på hvordan Bull bruker det i diktet. 

Her ser vi søylene, frisen, og mellom de loddrette triglyfene er det plass til de rektangulære metopene.

Her ser vi søylene, frisen, og mellom de loddrette triglyfene er det plass til de rektangulære metopene.

«Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast», begynner det, og da blir det akkurat å fange den andre personen i noe så varig som en metope er, å hogge henne ut i stein, så å si, men her gjennom å gjøre det i et dikt. Alabast er det stoff metopene blir laget av, og ordet «unge» får frem at det er ungdommen i henne som skal bevares. Dikteren gir gladelig alt han eier og har bort (det vil si alle hans verdens vers), om han bare en eneste gang greide å hugge denne metopen inn, med henne i den. Det er også verdt å merke seg kontrasten med «omridsømme», og steinen, «ømhet hogget i stein» er dristig som en modernist kunne gjøre det. 

 Resten av diktet er forsøket på å hogge inn denne metopen, og særlig vakkert og vellykket synes jeg det blir i strofe nummer 4, der hun skal svare på spørsmålet hans «hva tenker du på». Og hun «tænker på kvelder som denne, jeg ikke faar lov til at leve -«, og følger opp med alt som skjer i naturen, uten henne. Det er «rørende, lette smaating», om alt som skjer i naturen uten at hun er der til å sanse det, og oppleve det. Og det er særlig alle de kommende kvelder i sommerhaven «uten mit sind mod dit«. Det er altså en vidunderlig vakker kveld, de har det vidunderlig godt, men hun tenker på alle de vidunderlige kvelder som ligger der, uten at hun får ta del i den, alle mulighetene som alltid er der, men som ikke vil bli benyttet. Jeg for min del tenker dette hver gang jeg ser et vakkert landskap i naturen, tenk at dette alltid ligger der.

For Bull blir denne strofen essensen i diktet. Tenk så flott dette øyeblikket er, og tenk så vemodig at det ikke er evig. Gjennom diktet han skriver, kan han imidlertid om han lykkes, gjøre det evig. Og det er nettopp det han forsøker på.

Og han lykkes ikke bedre enn at hun i den siste strofen omtrent blir visket ut. Der står han igjen alene, levende, av kjøtt fra topp til tå, men er svimmel av dette evige han vil holde, det som er «blik og sind og stemme», han blir svimmel av det. Og det er uklart om han med «Du ensomme!» henviser til seg selv, til henne, til mennesket som sådan, eller til og med kanskje leseren, han kan bare stryke hennes «duftige hår» med «haanden din i min», altså meget nært og konkret, før han løfter det opp til det evige og kunstneriske igjen, og tilbake til grekerne, med at de to nå er Pan og Psyke, figurer fra en gresk mytologi vi i dag ikke er så kjent med som Bull og hans generasjon var det, det er en forening mellom skogsguden og en jordisk kvinne, hvis skjønnhet er så stor at den ikke er ment for mennesker. De står begge foran et «hav av korn» (havet, døden og kjærligheten), i «stjerneskinn». Det er dette bildet som skal være metopen.

Og her ser dere på den borteste veggen metopene som en gang var på Parthenon, men som nå er i British museum.

Og her ser dere på den borteste veggen metopene som en gang var på Parthenon, men som nå er i British museum.

METOPE

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!
Du solbevægede sværmerske! Med panden
pikelig vendt mod kveldens bleke guld,
vender du mildt en himmel mot en annen,
likesaa lys og øm og løndomsfuld!
Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ét: at hugge ind
i mindets trodsige sten en myk metope
over dit vare, omridsømme sind!
 
Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter
til sommersjøens luftige bølgesprut!
Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter
sin tonende grændse altid længer ut!
Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake
bak rødmende lunde, gyldne kirkespir –
og luftens lysende bølger synker svake,
som bækker af sol fra bjærgene, som blir!
 
Aaserne blaane. Stjernerne er nære!
De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!
Engen har andagt – op af luftens fjære
stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,
aander en vind i rugens sølvgraa pels!
Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning –
midt i et mulm af blaat kan øiet faa
et drivende stænk, en fugtig glans af honning,
og stille spør jeg dig «Ven – hvad tænker du paa?»
 
«Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve –
paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!
Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,
veier i sjøen, bleke seil derute,
bølger, som strømmer mot stranden uten mig!
Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,
tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
kommende kvelder her i sommerhaven,
uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!
 
Det hele fylder mit øie som en taare,
jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!
Alle de ting, som nu ikveld er vore —
om faa, berusende aar staar stunden fore,
da taakerne glir, og øiet kan se klart!
Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!
Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!
Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være
en styggere strand end dén, forladt af alt?
 
Allikevel er det et sødt og saligt under,
at engene her, med korn og krat og trær,
og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,
dugges saa sødt af vore smaa sekunder —
bare den bjærken dér, hvor vor den er!
Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen
ligger i græsset støt og stadig staar
de svære hesjestængerne op i rognen,
og grøften er grøn som før, i alle aar!
 
Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,
vilde jeg bli til vangen her, med hø,
til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,
bare for slik, paa annen vis, at værge
den hellige haven vor, for dét: at dø — !
Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes
er snart det eneste glimt af haab, jeg vét –
den hastige, hete straalestund, det lykkes
at vække i mig en annen evighet!»
 
Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,
en tydelig mand af kjød, fra taa til top,
kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme
noget, som bare er blik og sind og stemme,
i smertelig angst og anelse løst op!
Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke
dit duftige haar, med haanden din i min –
og øie til øie saan, staar Pan og Psyke
foran et hav af korn, i stjerneskin! 
   fra Metope,
1927