Murder most foul, av Bob Dylan

For første gang skal jeg poste et årsferskt dikt som ikke er mitt eget. Anledningen er nobelprisvinneren Robert Allen Zimmermann, bedre kjent som Bob Dylan, som plutselig gav ut en ny singel 27. mars i år. Teksten er ennå ikke mer enn en måned gammel. Dette er altså helt i front av hvor verdenslyrikken og populærkulturen står nå, om det er lov å bruke litt store ord.

Det er det kanskje ikke, for alt er i vår tid så fragmentert, at det er vanskelig å si det er noen som befinner seg i fronten av utviklingen for store ord som verdenslyrikk og populærkultur. Det er så mange strømninger og retninger som gjelder, så mange grupper og undergrupper, så mange mikser og sammenblandinger, så mange tradisjoner og nyvinninger, ingen kan godt si noen er viktigere enn andre. Alle har ulike oppfatninger. Og ingen har lenger definisjonsmakt.

På noen måter er det også dette denne sangen handler om. Hvordan det hele har gått i stå. Det er utallige referanser, postmodernistisk lagt opp, så mange at man kan ikke annet enn å gå seg vill i dem, helt umulig at alle er vesentlige. Det er overflod, overveldende. Men mange, mange, mange er godt gjenkjennelige blant dem som er vokst opp med amerikansk populærkultur. Det er store navn og titler, som har det til felles at de er borte nå.

Mordet på president John F. Kennedy er det som holder det hele sammen, det er det han hele tiden vender tilbake til, det er det som er Murder most foul, det mest skjendige mordet. Det mordet egner seg godt til å være starten på nedgangen, det mordet er aldri blitt ordentlig oppgjort, det er ennå uklart hva som egentlig skjedde, tross ingen mord i verdenshistorien er mer omtalt og undersøkt. Og det er helt opplagt at den offentlige forklaringen som gjelder nå, er utilstrekkelig.

En så lang tekst som dette står man absolutt i fare for å drukne i flere ord. Det er den lengste sangen Bob Dylan har laget, 16 minutter og 56 sekunder var den, kanskje den lengste sangen som har toppet amerikanske Billboard. Det er den eneste sangen av Bob Dylan som har erobret den. Det er møte mellom tung, seriøs litteratur og populærkultur som kunne vært amerikansk kultur på sitt aller beste, amerikanernes gave til verden, men det populære har nok tatt overhånd, og seriøs kultur har blitt et skjellsord. Her, hos Bob Dylan, er det alvoret.

Murder Most Foul


‘Twas a dark day in Dallas – November ‘63
The day that will live on in infamy
President Kennedy was riding high
A good day to be living and a good day to die
Being led to the slaughter like a sacrificial lamb
Say wait a minute boys, do you know who I am?
Of course we do, we know who you are
Then they blew off his head when he was still in the car
Shot down like a dog in broad daylight
‘Twas a matter of timing and the timing was right
You got unpaid debts and we’ve come to collect
We’re gon’ kill you with hatred and without any respect
We’ll mock you and shock you, we’ll grin in your face
We’ve already got someone here to take your place
The day that they blew out the brains of the king
Thousands were watching, no one saw a thing
It happened so quickly – so quick by surprise
Right there in front of everyone’s eyes

Greatest magic trick ever under the sun
Perfectly executed, skillfully done
Wolfman, oh wolfman, oh wolfman, howl
Rub a dub dub – it’s murder most foul

Hush li’l children, you’ll soon understand
The Beatles are coming they’re gonna hold your hand
Slide down the bannister, go get your coat
Ferry ‘cross the Mersey and go for the throat
There’s three bums comin’ all dressed in rags
Pick up the pieces and lower the flags
I’m going to Woodstock, it’s the Aquarian Age
Then I’ll go over to Altamont and sit near the stage
Put your head out the window, let the good times roll
There’s a party going on behind the grassy knoll
Stack up the bricks and pour the cement
Don’t say Dallas don’t love you, Mr. President
Put your foot in the tank and step on the gas
Try to make it to the triple underpass
Black face singer – white face clown
Better not show your faces after the sun goes down

I’m in the red-light district like a cop on the beat
Living in a nightmare on Elm Street
When you’re down on deep Ellum put your money in your shoe
Don’t ask what your country can do for you
Cash on the barrel head, money to burn
Dealey Plaza, make a left hand turn
I’m going to the crossroads, gonna flag a ride
That’s the place where Faith, Hope and Charity died
Shoot ‘em while he runs, boy, shoot ‘em while you can
See if you can shoot the Invisible Man
Goodbye, Charlie, goodbye Uncle Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn
What is the truth and where did it go
Ask Oswald and Ruby – they oughta know
Shut your mouth, says the wise old owl
Business is business and it’s murder most foul

Tommy can you hear me, I’m the Acid Queen
I’m ridin’ in a long black Lincoln limousine
Ridin’ in the back seat, next to my wife
Heading straight on into the afterlife
I’m leaning to the left, got my head in her lap
Oh Lord, I’ve been led into some kind of a trap
We ask no quarter, no quarter do we give
We’re right down the street from the street where you live
They mutilated his body and took out his brain
What more could they do, they piled on the pain
But his soul was not there where it was supposed to be at
For the last fifty years they’ve been searching for that
Freedom, oh freedom, freedom over me
Hate to tell you, Mister, but only dead men are free
Send me some loving – tell me no lie
Throw the gun in the gutter and walk on by
Wake Up, Little Suzie, let’s go for a drive
Cross the Trinity River, let’s keep hope alive
Turn the radio on, don’t touch the dials
Parkland Hospital’s only six more miles
You got me Dizzy Miss Lizzy, you filled me with lead
That magic bullet of yours has gone to my head
I’m just a patsy like Patsy Cline
I never shot anyone from in front or behind
Got blood in my eyes, got blood in my ear
I’m never gonna make it to the New Frontier

Zapruder’s film, I’ve seen that before
Seen it thirty three times, maybe more
It’s vile and deceitful – it’s cruel and it’s mean
Ugliest thing that you ever have seen
They killed him once, they killed him twice
Killed him like a human sacrifice
The day that they killed him, someone said to me, “Son,
The age of the anti-Christ has just only begun.”
Air Force One coming in through the gate
Johnson sworn in at two thirty-eight
Let me know when you decide to throw in the towel
It is what it is and it’s murder most foul

What’s New Pussycat – wha’d I say
I said the soul of a nation been torn away
It’s beginning to go down into a slow decay
And that it’s thirty-six hours past judgment day
Wolfman Jack, he’s speaking in tongues
He’s going on and on at the top of his lungs
Play me a song, Mr. Wolfman Jack
Play it for me in my long Cadillac
Play that Only The Good Die Young
Take me to the place where Tom Dooley was hung
Play St. James Infirmary in the court of King James
If you want to remember, better write down the names
Play Etta James too, play I’d Rather Go Blind
Play it for the man with the telepathic mind
Play John Lee Hooker play Scratch My Back
Play it for that strip club owner named Jack
Guitar Slim – Goin’ Down Slow
Play it for me and for Marilyn Monroe
And please, Don’t Let Me Be Misunderstood
Play it for the First Lady, she ain’t feeling that good
Play Don Henley – play Glenn Frey
Take it to the Limit and let it go by
And play it for Carl Wilson, too
Lookin’ far, far away down Gower Avenue
Play Tragedy, play Twilight Time
Take Me Back to Tulsa to the scene of the crime
Play another one and Another One Bites the Dust
Play the Old Rugged Cross and in G-d We Trust
Ride the Pink Horse down that Long, Lonesome Road
Stand there and wait for his head to explode
Play Mystery Train for Mr. Mystery
The man who fell down dead, like a rootless tree
Play it for the Reverend, play it for the Pastor
Play it for the dog that’s got no master
Play Oscar Peterson and play Stan Getz
Play Blue Sky, play Dickie Betts
Play Art Pepper, play Thelonious Monk
Charlie Parker and all that junk
All that junk and All That Jazz
Play something for The Birdman of Alcatraz
Play Buster Keaton play Harold Lloyd
Play Bugsy Siegel play Pretty Boy Floyd
Play all the numbers, play all the odds
Play Cry Me A River for the Lord of the Gods
Play number nine, play number six
Play it for Lindsey and Stevie Nicks
Play Nat King Cole, play Nature Boy
Play Down in the Boondocks for Terry Malloy
Play It Happened One Night and One Night of Sin
There’s twelve million souls that are listening in
Play the Merchant of Venice, play the merchants of death
Play Stella by Starlight for Lady Macbeth
Don’t worry Mr. President, help’s on the way
Your brothers are comin’, there’ll be hell to pay
Brothers? What brothers? What’s this about hell?
Tell ‘em we’re waitin’- keep coming – we’ll get ‘em as well
Love Field is where his plane touched down
But it never did get back up off of the ground
Was a hard act to follow, second to none
They killed him on the altar of the Rising Sun
Play Misty for me and that Old Devil Moon
Play Anything Goes and Memphis in June
Play Lonely at the Top and Lonely Are the Brave
Play it for Houdini spinning around in his grave
Play Jelly Roll Morton, play Lucille
Play Deep in a Dream and play Drivin’ Wheel
Play Moonlight Sonata in F sharp
And Key to the Highway by the king of the harp
Play Marchin’ Through Georgia and Dumbarton’s drum
Play Darkness and death will come when it comes
Play Love Me or Leave Me by the great Bud Powell
Play the Blood Stained Banner – play Murder Most Foul


Språk, form og innhold

Det er en ganske fri form på teksten. Stort sett går det i parrim, at to og to linjer rimer, men plutselig fortsetter et rim over flere linjer, og det er også eksempler på at to og to rimpar er nært beslektet med hverandre (for eksempel lie – by, drive – alive, i strofe 3, det er mange sånne eksempler). Selv om det er en sang, og teksten skal synges, så varierer lengden på linjene voldsomt, og den ser ikke ut til å være taktfast i det hele tatt. Trykksterke og mulige trykksterke stavelser ser ut til å være nokså tilfeldig plassert rundt omkring. Men når jeg ser på det nøyere, vil jeg si at hver av linjene har to hoveddrtykk, en midt inni, og en til slutt, og hvor den til slutt er soleklart mest markant. Dette er i amerikansk bluestradisjon, hvor siste stavelse i hver linje gjerne dras veldig ut. Også her i denne sangen, er det ikke så farlig hvordan resten av linjen fremføres og hvor trykkene plasseres, men siste stavelse må markeres tydelig. sånn at musikerne vet hvor man er hen i sangen og instrumentene kan fargelegge.

Først må jeg si at strukturen på strofer og refreng også er ganske løs. Jeg følger oppsettet til Dylans offisielle nettside, så dette er sånn forfatteren selv vil ha det presentert. Da kan man si hver periode slutter med frasen murder most foul, det som kan sies å være et refreng. Men teksten rundt refrenget er forskjellig hver gang, det eneste er at linjen over skal avslutte med et ord som rimer på foul (howl, owl, towel og Powell er ordene som blir brukt). Første periode er delt opp i 18 + 4 linjer, andre 16 + 16, tredje 26 + 12 og fjerde 72 + 0. Er det noen tallmessig sammenheng, her, er det tilfeldig. Modernismen og postmodernismen oppgir kravet om at strukturen skal være harmonisk og i balanse. Og nå som vi kan sies å være i tiden etter postmodernismen også, så kan vi kanskje bare avvise hele spørsmålet med at det ikke lenger er relevant. Litteraturhistorisk (og kunsthistorisk) kom man for en stund siden opp med ideen om at hvis noe fungerer, så er det greit. Et verks legitimitet er dets suksess. Så da kan Dylan si, jeg skal ha 72 linjer i siste strofe, for sånn skal min sang være. Den har mange millioner avspillinger og er nr 1 på Billboard, så hold kjeft.

Jeg har prøvd sånn noenlunde å markere noen trykkplasseringer i de åtte første linjene i første strofe. Jeg bruker min egen kode, der fet skrift er trykk, vanlig skrift er uten trykk, og fetkursiv er sterkt bitrykk, vanligkursiv svakt bitrykk. Det er fire graderinger, men jeg kan ikke garantere at jeg får det riktig. Teksten kunne utmerket leses eller synges også på en annen måte. Det er en del av friheten i moderne sanger, noe av det populærkulturen har bidratt med, at det går an å pakke mange flere ord inn i en verselinje, når man bare leser eller synger den raskere. Det åpner for uendelige muligheter, dette. Vi hører når Dylan fremfører teksten at han tar dette, han messer frem deler av linjene svært raskt, og drar andre deler veldig langt ut. På den måten understreker han poengene. Mer om dette under «Litt om melodien og fremføringen», her er formen på teksten i seg selv.

‘Twas a dark day in Dallas – November sixty three
The day that will live on in infamy
President Kennedy was riding high
A good day to be living and a good day to die
Being led to the slaughter like a sacrificial lamb
Say wait a minute boys, do you know who I am?
Of course we do, we know who you are
Then they blew off his head when he was still in the car

Bob Dylan: Murder most foul (trykkfordeling, starten av første strofe)

I utdraget ser vi også elementer av bokstavrim, dark day in Dallas, dette er vaskeekte bokstavrim, som i norrøn tid, der både konsonanten og vokalen er lik. Trenger ikke å ha studert litteraturvitenskap for å høre at det er tøft. Dark day in Dallas funker, som ungdommen sier. Og så er det et viktig poeng at siste stavelse alltid er trykktung, og varer lenge. Den er svært markert.

I de fire siste linjene i mitt lille utdrag ser man tydelig mønsteret med bitrykk midt inni, og så hovedtrykk til slutt. Og så er det poeng at det er ikke bare trykket som er viktig, men lengden på stavelsene, og da blir markeringen av siste stavelse enda tydeligere: The day that will live on in infamyyyyyy. Kanskje kan man strekke det så langt at det er amerikansk populærkultur som har vist at det går an å holde veldig lange tekstlinjer i system, så lenge det er helt tydelig hvor den siste stavelsen er. Her går de i så fall videre fra klassisk gresk lyrikk, som hadde faste inndelinger i hele strofen, og flere regler som måtte oppfylles.

Teksten er proppet med referanser, så omfattende at jeg tar det i en egen del for seg. Innholdet skulle ikke være noe vanskelig, særlig når referansene blir gitt. Når jeg oversetter, og gjendikter, så er det sjanseløst å benytte all amerikansk slang og berømte titler på engelskspråklige sanger, og kryssreferanser, og stående uttrykk brukt som tittel på sanger, tekstlinje i sanger og så videre, og så videre. Det er også altfor omfattende å forklare alt som er gjort og tenkt. Det er heller ikke noe poeng å skjønne absolutt alle detaljer i teksten, poenget er heller at det skal være overflod.

Første strofe er den korteste. Den dreier seg om selve mordet. Det er satt opp som mange mot den ene, det er They og We, mot him og you. Poenget er at det er så nådeløst og grusomt, det blir skildret og levendegjort i all sin gru, og også med poenget at tross alle som var det, så var det ingen som kunne finne ut hva som egentlig skjedde. I andre del av strofen, som kan regnes som en kommentar, så blir dette i en grell stemning løftet frem som et mesterlig magisk triks, helt utmerket utført, og det er ulvemannen som må ule og klage – før det går over til underholdning Rub a dub dub, tulleord fullstendig upassende i stemningen. Det er det mest skjendige mord.

Andre strofe er den som har jevnest oppdeling mellom de to delene. Det er refleksjonen, bearbeidelsen etter drapet og sjokket i første strofe, der hvor Kennedy ble drept. Det er vuggesang, hush little children, da kommer Beatles og skal holde hendene, men det hogger til med sjokket go for the throat (gå etter strupen) midt etter man er vugget inn i den rolige stemningen. Det er 60-tallet, med Woodstock og Aquarian age, de gode tider skal rulle, som de sier på engelsk. Det er fest bak bakketoppen. Men festen er på nytt drapet på Kennedy, scenen med mordet. Kriminaliteten er der. Kommentaren, eller refrenget, eller hva man skal kalle det, er nesten som en forlengelse av strofen. Men nå er det jeg-personen, nå er det som om det er han som går og tenker, og det går litt i brokker, litt som et mareritt, der det ene følger det andre uten logisk sammenheng, ikke spør hva landet kan gjøre for deg, som Kennedy sa, men hva du kan gjøre for landet. Så blir han skutt. Og nå er det døden for Tro, Håp og Kjærlighet (Faith, Hope and Charity), et av de mest kjente og elskede bibelversene. Det er personlig nå, jeg-person, og han kan si han driter i det (I don’t give a damn). Det er i dette toneleiet det blir bedt om å spørre Oswald og Ruby, morderne, de som helt sikkert visste hva beskjeder de hadde fått, og av hvem, men som begge var døde før de fikk snakket. Hold kjeft, sier uglen, det er business, det mest skjendige mord. I don’t give a damn er ordene og holdningen lagt igjen, og med referanse til storfilmen Tatt av Vinden, med videre referanse til den amerikanske borgerkrigen og skjebnen til sørstatene og Georgia i det de ser de kommer til å tape den.

I tredje strofe blir det ganske komplisert, med referanser frem og tilbake i tid, popkulturelle referanser, og detaljer i mordet, og hvordan det må ha sett ut eller blitt opplevd av Kennedy selv. Det er liksom som om han kommer tilbake, og får reflektere litt, med Tommy, kan du høre, og Jeg er syredronningen, litt sånn alt er mulig og hallusinasjoner. Men at han kjører en lang, svart limousine, i baksetet, med kona, på vei inn i etterlivet, det er riktig. Her er alle detaljer, langsomt. Han skjønner han er lurt inn i en felle, de får sagt de ikke gir noen nåde, og at de er der like i nærheten av hvor han bor. Han er sjanseløs. Så er det sangeren, poeten, som kan bruke They, og som kan snakke om seg selv. Nå har han søkt etter Kennedys sjel, frihet, med referanser fra slavetiden, og så blir det enda en gang avbrutt av sjokket og virkeligheten: Bare døde er fri. Og det er som om poeten famler, ber om litt kjærlighet, vil ha et holdepunkt, lette sanger som wake up little Suzie, men det sklir over, det er steder i Dallas, forbundet med mordet, og de kulturelle referansene blir igjen Dizzy Miss Lizzy, hallusinasjoner, det er Kennedy igjen, fylt opp med bly i skallen. Han er syndebukk og skyteskive (patsy), og han vil aldri nå den nye grensen han snakket om (New Frontier). Det slutter nå. Han kommer ikke videre. Alt stopper. Så er det refleksjonen, kommentaren, hvor det igjen er jeg-personen, og nå er det filmen av dødscenen, Zapruders film, hvor det som i sangen er beskrevet i ord, blir vist i bilder. Den viser at hallusinasjonen er virkelighet, der så grusomt og sjokkerende som det er sagt, og noe så grusomt kan bare varsle at antikrists tid har kommet, nå er det ikke godheten, men ondskapen, som skal råde. Kalde fakta. Johson blir ny president klokken 1438, så godt som samtidig som Kennedy blir erklært død. Når vil han kaste inn håndkleet? Når vil han gi seg? Det er det mest skjendige mord.

Siste strofe har ikke noen kommentar, det er bare en eneste lang samling tekstlinjer. Igjen er det jeg-personen som forsøker å orientere seg, drømme seg bort, finne noen holdepunkt, finne et sted å hvile. Det blir 72 linjer kulturelle referanser. Alle linjene med Play me og play it ringer av den udødelige tekslinjen Play it again, Sam, en av de aller, aller mest kjente replikker i filmhistorien. Og så blir det et slags ønske om at alt skal vare, at det flotte og kule og fantastiske skal få være en gang til, alle de utrolige artistene, rikdommen i uttrykk, med de til felles at de alle er borte, og ikke lenger finnes. Det er referanser til jazz, blues og gospel, det er til sagnomsuste kriminelle og det er til stumfilm, og det sklir også her over til Kennedy og drapet. Nå er tekstlinjene referanser til sanger, og til drapet, med Another one bites the dust, Anything oges, Lonely are the Brave, utbryterkongen Houdini spinner i graven, men kommer ikke ut, Måneskinnssonaten blir spilt i en toneart den ikke hører hjemme, marsjen gjennom Georgia er den mest ødeleggende marsjen i amerikansk historie, og en populær melodi, nå er det elsk meg eller forlat meg, av enda en referanse, Bud Powell. Det stripete flagget med stjerner gnistrer ikke lenger, det er blodstenket, det er det mest skjendige mord. Det har avsluttet alt dette. Drømmen er tapt.

Litt om melodien og fremføringen

Dette er en sangtekst. Det er melodi til den, og den er ikke ment å leses alene. Bob Dylan har en lang tradisjon på aldri å låse en tekst og en sang fast til en enkel fremføring, en definitiv versjon. De fleste kommer i flere, og mange i utallige, siden han har hatt for vane å vri sangene sine til det nær ugjenkjennelige på konserter. Men for denne har vi originalversjonen, og bare den.

Instrumenteringen er uvanlig, bass, piano, og lette trommer. Og så er det en fiolin som kommer inn. Selv om det er både bass og trommer, så er det ikke noen rytmeseksjon. Oppgaven til disse instrumentene er ikke her å holde takten. Det er elementer av jazz, nesten som instrumentene spiller litt uavhengig av hverandre. Sangen, eller fremføringen, er nesten så det er uten melodi, som om Bob Dylan bare improviserer den frem. Men fraseringen er en mesterskuespiller verdig, det er en innlevelse og et alvor som gjør vondt, om det går an å bruke sterke ord.

Dette er noe så sjelden og noe så etterlengtet som en moderne sang og en moderne tekst med et budskap. Her det ikke noe om å være kul, eller være morsom og ironisk, ingen distanse, ingenting av å vise seg. Bare alvor. Stille alvor. De fire instrumentene spiller uavhengig av hverandre, hver for seg, som om alt går sin gang, og ingenting er å gjøre noe med. Robert F. Kennedy ble skutt, og drept, og verden og USA fortsatte liksom som før. Det ble spilt og underholdt, men det er noe som ikke stemmer, noe som er gått aldeles galt.

Med instrumenteringen går teksten og sangen også inn i en musikalsk tradisjon, der det vanlige har vært å ha teksten først, og så sette melodi til den. Oppgaven til melodien og instrumentene er da å forsterke og fremheve de viktige elementene i teksten. Hører man klassisk musikk med de store mesterkomponistene, så hører man dette er svært raffinert gjort, med ulike stemmer, ulike tema, ulike instrument, og også ved å gå oppover i toneleie ved glede, og nedover i sorg. Hos Dylan er det ikke noe forsøk på noe sånt, siden instrumentene forholder seg helt uavhengig av teksten. Om det er noe, så er det at argumentene glir ikke inn, instrumentene spiller for seg selv. De skaper en stemning, men ikke noen forløsning.

Jeg er ikke noen ekspert på musikk selv, jeg er atskillig bedre på ord enn på toner, men jeg har hørt atskillig på musikk og jeg har lest mye om det. Eyolf Østrem kan det, og har satt opp akkordene til sangen på sin DylanChords.


Jeg skriver om virkemidler rundt omkring ellers i bloggposten også, men her skal jeg ta det samlet og systematisk.

Strukturen er et virkemiddel. Lyrikken er en reflekterende sjanger, egnet til å dyrke frem og dvele ved en stemning. I denne teksten bruker Dylan også virkemidler fra epikken, den fortellende sjangeren, egnet til å formidle en historie. Det er ingen historie med begynnelse, midtdel og slutt, den dveler om et punkt, mordet på Kennedy, og hopper frem og tilbake i tiår og århundrer rundt det. Det veksler mellom fortellerstemmen, mellom det lyriske jeg, tydelig reflekterende og inni seg selv, en slags objektiv forteller, som kjølig og på avstand fremsetter fakta, og Kennedy selv, som også overtar i noen sekvenser. Det er også morderne, alltid ansiktsløse we.

Grunnleggende i litteraturvitenskapen er fremmedgjøring. Hjernen er vant med det vante, og reagerer ikke når samme ting blir lagt frem på samme måte. Det nytter ikke å si at en mann ble skutt, eller at Kennedy ble skutt, eller at de skjøt Kennedy mens han satt i en svart limousin, og kona satt ved siden av. Alt dette har vi lest og sett mange ganger. Dylan må omformulere, og dvele ved det, for at vi skal skjønne at her er det en mann, et menneske som blir drept. Og de som dreper ham, vet det. De vet han vil ende sitt liv, de har planlagt det, de vet det vil utløse sjokk i hele nasjonen og over hele verden, og dyp sorg for alle som kjente ham og stod ham nær, de vet de vil avslutte et liv, men de fyrer av pistolen uansett. Og så vender sangen alltid tilbake til at det er det mest skjendige mord.

Derfra blir det tatt videre, at dette er ikke bare et mord på president Kennedy. Det er et mord på den amerikanske drømmen, det amerikanske samfunnet, den amerikanske kulturen. Den er tuftet på verdier som er vakre, tro, håp og kjærlighet, Bibelen, men de kan ikke være vakre når de ikke er sanne. Drapet er virkeligheten. Det går ikke an å underholde seg bort i fra det.

Fremmedgjøringen gjør seg også utmerket i alle sangreferansene, der en bitte liten omskriving eller en endring i konteksten endrer hele innholdet. Beatles kommer, og skal holde hendene dine, på engelsk enda kulere med «Billene kommer, de skal holde hendene dine» Hos Beatles er det selvfølgelig en ganske uskyldig kjærlighetserklæring, men hos Dylan her er det at det er Beatles som skal holde hendene dine og passe på deg, nå som president Kennedy er drept, og samfunnet er i oppløsning. Det går selvfølgelig ikke. Sånn er det i en rekke av referansene nedover, en uskyldig sang, uskyldig tekstlinje, men med en helt annen virkning på bakgrunn av det mest skjendige mord.

Og så er det gjentakelser brukt hyperbolsk, som en overdrivelse. Poenget blir gnidd inn og gnidd inn, med alle play med og play it og play dette og dette nedover i siste strofe. Som jeg skrev lenger oppe er grunnreferansen play it again, Sam, fra Casablanca, og så er det alt som nå skal spilles. Ingenting gir den trøsten og det holdepunkt og den forløsning som trengs. Det hjelper ikke noenting. Det glir over i en ordlek, med All that junk og All that Jazz, og det er ikke noe å holde igjen ved. Virkningen blir så stor, fordi selve mordet på president Kennedy er så godt skildret, at på bakgrunn av det blir alt det andre litt verdiløst. Det gamle værbitte korset (Old rugged cross) hjelper ikke noe, og man kan ikke stole på Gud (In God we trust – God har til og med fått fjernet o’en i den offisielle utgaven av teksten). Det er også en mesterlig oppbygning til avslutningen, der den amerikanske nasjonalsangen Star sprangled banner blir gjort om til Blood stained banner, og de skal spille den – og Murder Most Foul.

Sangen til Dylan er selvbevisst gjort til en del av historien. Alle play me, play it og play har bygget opp til den. Det er dobbelt betydning, spill sangen, og spill dette mordet. Og det er det lytteren og leseren sitter igjen med, det jeg-personen alltid vender tilbake til, det som jager og plager ham og det amerikanske samfunnet, det er det mest skjendige mord.


Teksten er spekket med referanser fra amerikansk historie og amerikansk kulturhistorie, og fra mordet på president Kennedy. Det er for mange referanser til at det er noe poeng å ta med alle. Jeg går systematisk gjennom strofe for strofe, og legger ut lenke og en kort forklaring på de referansene som trenger det. Det er særlig navn og titler og sitat jeg vil ha med, der forsøker jeg få med alle.

Først er det tittelen. Murder most foul er et sitat fra Hamlet, akt 1, scene 5. I Hamlet er det spøkelset til Hamlets avdøde far som kommer til ham, og forteller ham hva som har skjedd, og appellerer til Hamlet om å ta hevn og løse konflikten. Det er farens bror og Hamlets onkel, Claudius, som har drept ham, og nå giftet seg med Hamlets mor, dronningen, for å ta kongetronen. Dette bedrageriet har lyktes, for det er Claudius som nå er konge, og gift med dronningen. Hamlet er i den grusomme situasjon at han er den eneste som vet det. Sitatet går slik:

Ham. O God!
Ghost. Revenge his foul and most unnatural murder.
Ham. Murder!
Ghost. Murder most foul, as in the best it is,
But this most foul, strange, and unnatural.

Fra William Shakespeare: Hamlet

Parallellene til mordet på Kennedy er åpenbare, og uutsagte. Kanskje er det sånn også med morderne på Kennedy, at de nå har overtatt makten, og sitter med kontrollen over verdens mektigste stat. Vunnet dem gjennom en forbrytelse, det mest skjendige mord.


Første strofe har ikke så mange referanser. Dallas er byen Kennedy ble drept, og 22. november 1963 er datoen. Wolfman er en film fra 1941, året Bob Dylan ble født. Det er den første filmen som blir en publikumssuksess, der handlingen er en mann som blir varulv. Men referansen er neppe til den, eller andre varulv-filmer, men til Wolfman Jack, disckjockeyen og plateprateren som blir uttrykkelig nevnt i strofe 4. Referansen Rub a dub dub er til sangen av The equals, som er å finne på Wolfman Jacks Goofey greats album.


Beatles-referansen er lett. Det var på 60-tallet de erobret Amerika, og det var I wanna hold your hand som gjorde det. Videre er det Ferry cross the Mersey, Gerry and the Pacemakers, den udødelige sangen fra Liverpool, samme by som Beatles var fra, og Mersey er elven som renner gjennom dem. Woodstock er den store musikkfestivalen i 1969, 500 000 mennesker var til stede på en melkegård i Bethel, New York, og de feiret og elsket og ruset seg på litt av hvert i tre dager under slagordene Peace, Music and Love. Det var forløper for hippi-bevegelsen, forbilde for alle senere festivaler, og en kulturell referanse enhver må kjenne vokst opp samtidig med Dylan. Vannmannens tidsalder, eller Aquarian age, er den astrologiske tidsalderen vi er på vei inn i nå, og som vi skal være i totusen år fremover. Kulturhistorisk er den godt kjent gjennom sangen Aquarius, eller (Dawning of the) Age of Aquarius, fra musikalen Hair, som kom ut i 1967. Jeg spilte denne på piano og gitar i unge år, og skjønner først nå den snodige teksten i versene, om planetene og månen som beveger seg i forskjellige posisjoner. Det er dette som skal til for at vannmannens tidsalder skal begynne. Altamont var en gratiskonsert i Nord-California, altså på andre siden av det amerikanske kontinentet, sammenlignet med Woodstock. Altamont samlet 300 000 mennesker, og ble avholdt 6. desember 1969. Den konserten er kjent for en god del voldelige opptøyer, inkludert noen drap, men det hindret ikke Rolling Stones fra å spille en rekke låter. Tekstlinjen til Dylan, sit near the stage, er en lun kommentar for innforståtte, der sitter man ikke rolig. Linjene Don’t say Dallas don’t love you, Mr. President, er ordene til Nellie Connaly, førstedamen i Texas, kona til guvernør John Connaly. – You can’t say Dallas doesn’t love you, sa hun, sekunder før han ble drept. The tripple underpass er broen kortesjen til president Kennedy kjørte under, like etter han ble drept, ennå i dag et åpent sår i byen Dallas, og gjenstand for debatt, som denne artikkelen fra 24. januar i år, i Dallas News, viser. Black face singer er et uttrykk som blir brukt om hvite som brukte en svart teatermaske eller malte ansiktet svart når de skulle opptre i svarte roller i variete-show eller i filmer. En av de mest kjente som gjorde dette er den litauiske jøden, Al Jolson, slik Bob Dylan var selv (hans far var russisk jøde, hans mor av litauisk jødisk avstamming), og han gikk under navnet «The greatest artist on earth«. – Who am I to argue, spør Bob Dylan lurt, i en av episodene i Theme time radio hour. White face clown står i kontrast, klovner har ofte hvitt ansikt, kritthvitt, og det kan også være et nikk til at hvite mennesker er klovner, som maler ansiktet svart, for eksempel, eller av andre grunner. Man må ikke gå i fellen, og henge seg opp i detaljer og tolke seg ut på viddene. Sangen går raskt videre, med det jeg oppfatter som et nikk tilbake til Western-tiden, der Texas var villvest, og man gjorde lurt å ikke vise ansiktet sitt på gaten etter mørkets frembrudd. På noen måter kan jo det gjelde fremdeles den dag i dag, USA og Texas har ikke fått løst problemene sine med alle drap og all kriminaliteten som finner sted mørke kvelder og netter.

«Red like district» er begrepet som brukes om bydeler forbundet med sex-industrien, det er horestrøket på godt norsk. Det litt tvilsomme strøket, der neonlysene lyser rødt. Cop on the beat er en politimann eller -kvinne som går patrulje til fots. Nightmare on Elm street var en skrekkfilm som kom ut i 1984, og var en stor suksess. Skrekken i filmen var Freddy Kreuger, som med sitt brannskadete ansikt og sakser på fingrene skremte vettet av tenåringene i filmen, og unge og voksne som så på. Elm street er også gaten Kennedy ble skutt i, så nightmare on Elm street har flere referanser enn bare til filmen. Gaten går gjennom Deep Ellum, som er et område i Dallas, og Deep Elem blues er en sang av Grateful dead med tekstlinjen: Well if you go down to Deep Elem, put your money in your shoes. Ask not what the country can make for you er en berømt del av innsettingstalen til John F. Kennedy, hvor budskapet er «du skal ikke spørre hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet». Dette var 20. januar, 1961, to og tre kvart år senere blir han altså skutt. Cash on the Barrel head er kontant betaling, eller det å forlange kontant betaling, og det er også en honkeytonk sang av Louvin brothers, først spilt inn i 1956. Dealy Plaza er stedet John F. Kennedy ble skutt, og også stedet John Neely Bryan grunnla byen Dallas i 1840. Left hand turn er den berømte venstresvingen limousinen med Kennedy oppi gjorde like før skuddene falt. Å gå til the Crossroads to flag a ride, det er et gatekryss, men det har også videre betydning som et veikryss i livet, der man må velge en retning å gå. Faith, Hope and Charity er bibelsk, tro, håp og kjærlighet, referansene til den og sammenhengene med amerikansk historie og grunnleggende verdier er blytunge, men her dør den altså, med drapet på John F. Kennedy. The Invisible man, eller den usynlige mannen, har mange referanser, flere filmer og TV-serier både i USA og i England, og ideen om en mann som kan bli usynlig, gjør seg godt i krim- og horror- og action-sjangeren, med mer. Det fungerer også som et uttrykk eller en ide i dagligspråket og i dagliglivet, se om du kan skyte den usynlige mannen, det er en oppgave som er vanskelig. Her er det rike muligheter for tolking, men overfloden av tolkingsmuligheter gjør at man kan fjerne seg fra poenget, slik man kanskje kan argumentere at bombardementet av informasjon og inntrykk som skal tolkes i livene våre, fjerner oss fra det vesentlige. Goodbye Charlie er en amerikansk film fra 1964, Uncle Sam er kallenavnet på USA, alle kjenner reklameposteren med «Uncle Sam needs you», eller «I want you for the US army». Det er Samuel Wilson som pakket kjøtt, for US army, og så ble forkortelsen US til Uncle Sam, i stedet for United states, og navnet har heftet ved. Frankly, my dear, I don’t give a damn, er avslutningsreplikken fra Rhett Butler (Clark Gable) til Scarlet O’Hara (Vivien Leigh) i det han er i ferd med å dø, i Tatt av vinden (Gone with the wind). Lee Harvey Oswald er mannen som drepte John F. Kennedy, og som i følge den offisielle etterforskningen var alene om drapet. Jack Ruby var han som drepte Lee Harvey Oswald igjen, og som selv døde før rettssaken mot ham fikk begynne.


Tommy, can you hear me og The Acid Queen er en sang skrevet av Pete Townshend for the Who’s rockeoperablum Tommy. Bilen John F. Kennedy kjørte var en svart Lincoln limousine, og her har man en av mange forbindelser til drapet på Abraham Lincoln ganske nøyaktig hundre år tidligere, han ble drept i Kennedy teater! Freedom, oh freedom, freedom over me er en negro spirutal fra slavetiden, sterk tekst, sterk sang. Send me some lovin er en sang av Little Richard, rock ‘n roll fra 1957, og sterk kontrast fra negro spirutalen nevnt like før, men på sitt vis litt i samme tradisjon. Wake up, little Suzie kjenner nok de fleste fra the Everly Brothers, også den kom ut i 1957, og en veldig uskyldig og snill låt. Men her ringer den litt sterkere, man må våkne opp og se hva som skjer, mordet på John F., og hvordan sannheten er forsvunnet og tro, håp og kjærlighet drept. Trinity River er den lengste elven som renner utelukkende i staten Texas, trinity er også treenigheten av Gud, Kristus og den hellige ånd. Turn the radio on er tekstlinje i utallige sanger, det har referanse til å lytte på radioen i radioens glanstid, fra 50-tallet og fremover, hvor motkulturen og ungdomskulturen fikk utfolde seg, men det er også betydningen vi har også i Norge «viktig melding, lytt på radio». Parkland hospital er sykehuset der John F. Kennedy ble innlagt kl 12:38 den 22. november, og fraktet død videre klokken 1400 samme dag. Det var samme sykehus som behandlet Lee Harvey Oswald et par dager senere. Dizzy, miss Lizzy er en sang skrevet og spilt inn av Larry Williams, i 1958, men mer kjent i versjonen til the Beatles, fra 1965 (inkludert på albumet Help!). Patsey Cline var en country sangerinne som slo igjennom i 1957, med sangen Walking after midnight, og som døde i en tragisk flyulykke i Camden, Tennessee, 5. mars, 1963. New frontier, eller ny grense, var en term John F. Kennedy brukte i talen han holdt for demokratene da han aksepterte å bli deres kandidat i valgkampen mot Richard Nixon fra republikanerne. Med ny grenser mente han at det amerikanske landet og folket skulle strekke seg i vid betydning, mot alle mulige grenser, i verdensrommet, som på jorden. Det ringer tungt når Dylan synger som Kennedy selv, jeg vil ikke komme til de nye grensene, for da amerikanerne erobrer verdensrommet, er Kennedy død.

Zapruder-filmen er den berømte filmen Abraham Zapruder gjorde med et 8mm fargekamera i det Kennedy blir skutt. Det er 486 bilder i filmen, hvert eneste ett av dem er studert i detalj, og spilt etter hverandre varer snutten i 26,6 sekunder. Det er ganske sikkert den mest studerte filmsnutten i verdenshistorien, og historien om den er fascinerende lesing. Age of anti-Christ har flere referanser, det er betegnelsen for en endetid, før the second coming, men det er nok ikke riktig å lese dette altfor bibelsk. Det er nok heller at verdier og moral blir snudd om, og det er en tid som varsler undergang. Air force one er det amerikanske presidentflyet. Det er også det som fraktet liket av Kennedy fra Parkland Hospital kl 1400, før president Lyndon B. Johnson ble sverget inn kl 1438.


Fjerde strofe er en hemningsløs orgie av referanser, her er det i overveldende overflod, her kommer de hele tiden. Whats new Pussycat er en film fra 1965, skrevet av Woody Allen, med Peter Sellers, Peter O’Toole og Ursula Anders i hovedrollene, og med musikk av Burt Bacherach sunget av Tom Jones. Wolfman Jack er en diskjockey, eller radiovert, hvis egentlige navn var Robert Weston Smith, og som ble en legende som plateprater på amerikanske radiostasjoner på 60- og 70-tallet. George Lucas var en av millioner som hørte på the wolfman, og gav ham en rolle – som seg selv – i filmen American Grafitti (Norsk tittel: Siste natt med gjengen). Cadillac er det berømte amerikanske bilmerket, som til og med fikk en hel episode i Theme time radio hour. Only the good die young er en sang av Billy Joel, men det er også en del av amerikansk mentalitet, med alle de store stjernene som døde i ung alder, deriblant John F. Kennedy selv. Tom Dooley er sangen som er enklest å spille på gitar, den går bare i A og D, og teksten med berøte Hang down your head and cry//Poor boy, you’re bound to die, baserer seg på historien om Tom Dulsa, som ble hengt for mordet på den utro kjæresten etter han kom hjem fra den amerikanske borgerkrigen, hvor han kjempet for sørstatene. St. James Infamery er klassisk amerikansk blues, med elementer av jazz, basert på en gammel folkevise, og the court of King James (1566-1625) er domstolen der den britiske kongen valgte å bruke sin egen oversettelse av Bibelen, berømte King James-versjonen. Så sier poeten at hvis du vil huske, bør du skrive ned navnene, for nå tar det av med Etta James, I’d rather go Blind, John Lee Hooker, Scratch my Back (tror referansen går til Slim Harpo baby), Guitar Slim – Goin’ Down slow, Marilyn Monroe, Don’t let me be misunderstood ble en hit med the Animals, First lady er kona til presidenten, for John F. var det Jacqueline Kennedy, og hun følte seg naturligvis ikke noe bra i det mannen ble drept. Don Henley og Glenn Frey er to av grunnleggerne av the Eagles, det berømte bandet med Hotel California, Take it to the limit, Carl Wilson, Gower Awenue, eller Gower street, i Los Angeles, er del av Hollywood walk of fame. Take me back to Tulsa er en country swing, den kom i 1940, og er kanskje ikke så kjent som raseopptøyene i Tulsa, i 1921. Another one bites the dust var en hit med Queen, fra albumet the Game, 1980. Old rugged cross er en gammel religiøs hymne, og in God we trust er den amerikanske stats motto, og også mottoet til delstaten Florida. Det er også en gammel sang. Ride the pink horse er en film fra 1947, mens Long, Lonesome Road tror jeg refererer til en sang fra 1927, skrevet av Nataniel Shilkret og med tekst av Gene Austin, og utgitt i over 200 versjoner, og brukt i flere filmer. Bob Dylan selv brukte melodien og noen tekstlinjer i sin sang Sugar Baby, fra albumet Love & Theft, 2001. Mystery Train er en sang nesten gjort til kjenningsmelodi for Elvis Presley, og linjen Train I ride, sixteen coaches long. Oscar Peterson er en kanadisk jazzmusiker, fra Montreal. Og vi får videre Stan Getz, Blue sky med Dickie Betts, fra the Allman Brothers. Art Pepper, Thelonious Monk, Charley Parker, jazzmusikere alt dette. All that jazz er en film som kom ut i 1979 (norsk tittel: Bak kulissene). I teksten fungerer linjen selvfølgelig også i sammenheng med All that Junk, All that Jazz, med konnotasjoner til at jazz en gang ble regnet som useriøs og søppelmusikk. The birdman of Alcatraz er Robert Stroud, som ble fengslet for mord, og oppførte seg voldelig og vanskelig i fengsel, inntil han fikk lov til å ta seg av og studere kanarifugler, en fascinerende historie det ble laget film om i 1962, med Burt Lancaster i hovedrollen som the birdman. Buster Keaton er en av de store stjernene innen stumfilmsjangeren, kjent for sine spektakulære stunts, det samme er Harold Lloyd. Det er de to, som sammen med Charlie Chaplin er regnet som de tre store i tidlig amerikansk filmbusiness. Bugsey Siegel er en amerikansk gangster, fra storhetstiden for amerikansk gangstervirksomhet, klassisk mafia, med mord, gambling, prostitusjon og glamour. Pretty Boy Floyd er en annen kriminell fra denne tiden, men han var mer i voldelige bankran i Midtvesten, og ikke mafiaen i storbyene. All the numbers, all the odds referer til gambling, satser du på alle tallene i ruletten, er du nødt til å vinne, men gevinsten vil være lavere enn innsatsen. Cry me a river er en sang av Arthur Hamilton, skrevet i 1953, gjort berømt av Julie London i 1956. mens Lord of the Gods har referanser flere steder i Bibelen. Number nine og number six kan referere til mye, Beatles messer number nine i sangen Revolution number nine, fra the White album. Det kan være nummer i en jukebox, eller hva som helst fra en nummerert liste. Lindsey Buckingham og Stevie Nicks var de to frontfigurene i Fleetwood Mac i deres mest kommersielt suksessfulle periode på 70-tallet. Nat King Cole, Nature Boy, Down in the Boondocks, Terry Malloy, It happened One night . One night of sin er originalen til det som siden ble en klassiker med Elvis Presley, One Night with you, med endret tekstlinje fra One night of sin/ is what I’m now paying for til One night with you/ is what I’m not praying for. Rampete og usømmelige Elvis var visst ganske snill allikevel, dette var i perioden han fikk så store problemer for hans berømte hoftevrikk, som regelrett ble sensurert. Også hva som skal foregå denne natten er omskrevet, til uskyldige The plans that we two could make/ will make my dreams come true. Så kommer referanser til Shakespeare, Merchant of Venice er et stykke av ham, og Lady MacBeth er en av hovedrollene i MacBeth, Shakespeares blodigste stykke (av de kjente, store), og en av de grusomste kvnner i litteraturhistorien. Dallas Love field er flyplassen i Dallas, der flyet med Kennedy ganske riktig landet da han ankom byen. Play misty for me (Norsk tittel: Mørkets melodi) er en film fra 1971, med Clint Eastwood i hovedrollen. Anything goes, Lonely Are the Brave. Utbryterkongen Harry Houdini trollbandt publikum over hele Amerika med sine fantastiske stunts. Jelly Roll Morton, Lucille, Deep in a Dream, Drivin’ Wheel. Måneskinnssonaten (Moonlight sonata) av Beethoven er ikke f-dur (f-sharp), men i c#-moll (c#-minor). Å spille den i f-dur vil radbrekke den. Key to the Highway,. Marchin’ Through Georgia er en sang komponert av Henry Cley Work, og utgitt kort etter borgerkrigen (1861-1865). Den omhandler William T. Shermans beryktede marsj gjennom Georgia, fra Atalanta til Savannah, hvor budskapet var at «selv ikke kråkene skulle finne noe å overleve på». Sangen ble enormt populær i nordstatene. Dumbarton’s drum er en tradisjonell skotsk folkevise fra begynnelsen på 1700-tallet. Love me or leave me. Bud Powell var sammen med flere av de andre jazz-musikerne nevnt tidligere en av de ledende i utviklingen av moderne jazz og bepop, da jazzen og musikken utviklet seg fra underholdning og sving, på 1920-tallet, til virtuos eksperimentering og improvisering på 1930- og 1940-tallet. Blood Stained Banner er vrengbildet av the Star Spangled Banner, USAs nasjonalsang og hyllesten til flagget. Nå er det ikke glitrende av stjerner, men flekket med blod. Murder most foul er denne sangen.

Noen sitat å utheve

Det er endel tekstlinjer som er sterkere enn andre.

The day that they blew out the brains of the king
Thousands were watching, no one saw a thing

Bob Dylan, Murder Most foul

Amerikanerne har ingen konge, de har president, og det er vesentlig i amerikansk kultur og historie. Men med referansen til Hamlet, og murder most foul, så går det hele opp.

I andre strofe finnes det flere. Alle illustrerer hvordan Dylan ved å benytte kulturelle referanser og kontekst får teksten til å ha betydning på forskjellig nivå.

Hush li’l children, you’ll soon understand
The Beatles are coming they’re gonna hold your hand

Bob Dylan: Murder most foul

Beatles-referansen vil ingen gå glipp av. Effekten er nydelig, når president Kennedy er drept, men Beatles vil komme med en flott sang.

I’m going to the crossroads, gonna flag a ride
That’s the place where Faith, Hope and Charity died

Bob Dylan: Murder most foul

Dette sitatet er et nøkkelsitat i teksten, og i budskapet til sangen. Ved dette veikrysset mistet det amerikanske kulturen og det amerikanske folket retningen. Her døde tro, håp og kjærlighet.

Goodbye, Charlie, goodbye Uncle Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn

Bob Dylan: Murder most foul

Denne er også sterk, med alle referansene som ligger der, og den direkte betydningen som også er veldig synlig. Det er uttrykk for jeg-personen, men også for en slags amerikansk mentalitet. De har liksom mistet troen på at det nytter å kjempe, kampen er tapt, og de bryr seg ikke lenger. Jeg overfortolker, med det jeg skriver her, linjene i seg selv sitter som et skudd.

I tredje strofe er å trekke frem

Freedom, oh freedom, freedom over me
Hate to tell you, Mister, but only dead men are free

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Innbakt i denne er den amerikanske identiteten som et frihetselskende folk, den amerikanske historien som et folk som frarøvet et annet et folk sin frihet på den aller mest grunnleggende metode i slavetiden, og den nøkterne kommentaren fra morderne, bare døde er frie. Rimet og rytmen i disse linjene er også vidunderlig, uoversettelig.

De seks siste linjene kan ses i sammenheng.

You got me Dizzy Miss Lizzy, you filled me with lead
That magic bullet of yours has gone to my head
I’m just a patsy like Patsy Cline
I never shot anyone from in front or behind
Got blood in my eyes, got blood in my ear
I’m never gonna make it to the New Frontier

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Hver av disse linjeparene er sterke. Det er tettpakket med referanser og forskjellige betydninger, mening på forskjellig plan, og det levende, konkrete med blod i øynene og i øret. Og referansen til Kennedy, som lovet å ta det amerikanske folket til nye grenser, og ble skutt i forsøket.

The day that they killed him, someone said to me, “Son,
The age of the anti-Christ has just only begun.”

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Sammen med The day that Faith, Hope and Charity died er dette nøkkellinjer i budskapet. Tro, håp og kjærlighet dør, de kristne verdier, antikrist overtar. Det er et velkjent grep, dette med «noen fortalte meg» også, det forsterker budskapet. Tekstlinjen henger også sammen med Age of Aquarious, vannmannens tid, og den litt naive og uskyldige hippiebevegelsen. Det er ikke vannmannens tid, men antikrists tid, som er begynt.

Air Force One coming in through the gate
Johnson sworn in at two thirty-eight

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Denne er litt subtil, med direkte mening at det amerikanske presidentflyet (som Kennedy var med på å gjøre til det det ble) kom gjennom porten (gate), og at neste president Lyndon B. Johnson blir tatt i ed klokken 1438 (engelsk 2,38 pm), samtidig som Kennedy blir erklært død. Men vi har også One coming in through the gate, og vi har bibelverset Apostlenes gjerninger 2,38, med Peter som sier at alle skal angre sine synder, døpes i Jesu Kristi navn, og motta den hellige ånd. Her er det kanskje mer for mystikere og konspirasjonsteoretikere å finne, enn hva som er bevisst mening i teksten.

I siste strofe som ellers kunne mange flere og mange andre linjepar og sammensetninger blitt løftet frem. Hver har nok sin smak, og sine favoritter. Jeg vil avslutte med avslutningen, den mektige sistelinjen, og konklusjonen:

Play the Blood Stained Banner – play Murder Most Foul

Bob Dylan: Murder most foul (4)


Bob Dylan fikk nobelprisen i litteratur i 2016. Det er og var veldig spesielt. Aldri har noen visesanger fått den prisen, aldri noen som skriver sanger, heller enn tekster. Nobelprisen i litteratur er for litteratur, tekst, mens Bob Dylan alltid har vært i musikkbransjen. Han står i hitlistene, ikke i boklistene. Riktignok har han skrevet en roman, de som har lest den sier den er bra, for noe må man jo si når man har lest en hel bok, men romanen til Dylan står aldri på noen lister over store romaner og blir aldri nevnt blant de vesentlige, verken i perioden eller blant amerikanske romaner. Det er sangtekster han skriver.

Men det at han fikk prisen, har ført til at tekstene hans blir tatt mer på alvor, og man ikke trenger ta noen forbehold når man bruker store ord som «kunsten hans» og «verkene hans». Det er ingen tvil om at han står milevis over de andre når det gjelder rikdom og spennvidde i tekstene, det er en dybde og en fylde som ingen andre sangartister og rockpoeter er i nærheten av. De andre treffer noen gullkorn, får noen nydelige tekstlinjer og fantastiske vers, men de har aldri den kompleksiteten og meningsfylde som Dylans tekster har. Det er bare å se på struktur og oppbygning, Dylan bruker rimmønster og strofeformer andre artister bare unntaksvis nærmer seg. Standard populærmusikk er 4 linjer i strofen, en til med 4 linjer, så et refereng med 2-4 linjer, og en bridge med noe tilsvarende, før flere vers og samme refreng. Det er sjelden referanser fra utenfor sangen, og da i så fall helt enkelt, med et navn eller en hendelse. Andre artister skriver direkte, Dylan skriver subtilt. Det er lag på lag med mening, det er stort rom for tolkning, akkurat som det er i stor litteratur.

Kjennere av Dylan visste selvfølgelig dette også før han fikk denne anerkjennelsen. Men etterpå, så har det blitt snakket om ham på en annen måte. Alle som skriver om ham, og særlig når de skriver om denne siste utgivelsen, Murder most foul, så får de med at Dylan har fått nobelprisen i litteratur. Det har tydelig gjort noe med oppfattelsen av ham. Og det er også ganske tydelig at det har gjort noe med ham selv også. Denne sangen, Murder most foul, har et ambisjonsnivå som er en nobelprisvinner verdig. Det løfter seg langt over støyen og diskusjonen som foregår i samfunnet og mediene til vanlig, det gjør ingen forsøk på å være med i koret på den ene eller andre siden, det er en analyse og en stemningsrapport av helheten. Alle ser hva vi har, alle ser vi har store problemer, her er hva vi har mistet, hva vi kunne ha. Her er også hvor det gikk galt.

Stor litteratur insisterer ikke på sannheten. De store poeter og store forfattere vet utmerket godt at deres tanker og meninger er subjektive, men de evner å gi sine subjektive tanker og oppfatninger allmenngyldig relevans. Blant de milliarder av stemmer og inntrykk som bombarderer oss, er her liksom noe verdt å lytte til. Her er et budskap, en melding å motta og ta med oss. Og så er det å studere og diskutere og argumentere hva denne meningen er.

Dylans sang og tekst treffer blink i tiden. Han representerer en generasjon som nå er desorientert og desillusjonert. Verden var jo ganske ordentlig og god, og hang sånn noenlunde i sammen, men hva er det vi har nå? Det er millioner som kjenner referansene Dylan kommer med, og som har et forhold til dem, og ytterligere millioner som vil bruke tid på å slå opp og finne ut av de referansene som mangler. Dette er vår verden og vår historie også. Dylan er amerikaner, men i the american century, så var det den amerikanske kulturen som dominerte i en sånn grad at det kom til å overskygge alt annet.

Med denne teksten skriver Dylan litteraturhistorie. Jeg er svak for sterke ord, men mener jeg har dekning for det her. Han går inn i tradisjonen med modernistene, og T. S. Elliot, som skrev verk som straks måtte følges av fotnoter og kommentarer, slik de gamle, klassiske verk fra antikken måtte det. Som Dantes Divina Commedia er nærmest uleselig uten noteapparatet, så man kan finne ut hvem alle personene nevnt er, og man skjønner referansene kjent for samtidens lesere, men tapt for oss. I Dylans Most Foul er det våre egne referanser vi ser, vi ser et klassisk verk i vår tid. Vi trenger ikke slå opp Beatles og I wanna hold your hand, hvordan de erobret Amerika med den ligger fritt tilgjengelig på Netflix, om man ikke selv levde den gangen, og så det og opplevde det.

Dette er Dylans alderdomsverk, som også Goethe kom med alderdomsverk, og leverte ny, stor litteratur, i veldig gamle år. Det vil kunne gå an å dele opp Dylans liv og diktning i forskjellige perioder og epoker, akkurat som man gjør det med de store. Det vil kunne gå an å studere ham og skrive oppgaver om ham og nettsider og hva som måtte komme, om hundre og tohundre år. Det er for nåtiden og evigheten, dette her, det er et tidsbilde å ta vare på. Det er vår tids mest betydelige forfatter. Det er geniet som bryter grenser, og tar litteraturen og kunsten og tenkningen videre.

Og så er det det grusomme budskapet. Det mest skjendige mord. Mordet på president Kennedy. Mordet på den amerikanske drømmen. På den amerikanske kultur. Fremsatt av den som uovertruffent representerte den.

Bob Dylan: Murder Most Foul

Min gjendiktning

De aller fleste i Norge er nå så gode i engelsk at de greit kan lese seg gjennom en engelsk tekst selv, så det er lite poeng i å oversette den. Jeg tar oversettelse og gjendiktning på en gang. For en lang tekst som dette, med så mange referanser der rimene ligger i de engelske ordene, er det håpløst å knote det til så rimene blir riktige. Målet mitt er å få en norsk versjon av teksten, som kan fungere på norsk, både som oversettelse og gjendiktning. Jeg tar meg friheter, som poeten selvfølgelig selv ville gjort.

Mest skjendige mord

‘var en mørk dag i Dallas – November ‘63
Dagen som vil leve i skam evig tid
President Kennedy led ingen nød
Det var en god dag å leve en god dag å dø
Ledet til slakteren som et annet offerlam
Si vent litt gutter, vet dere hvem jeg er for en mann?
Selvsagt gjør vi det, vi vet hvem du er
De blåste hodet hans av mens han ennå var i bilen der
Skutt ned som en hund midt på lyse dag
‘var et spørsmål om timing og timingen var bra
Du har ubetalte gjeld, vi er kommet å hente
Vi skal drepe deg hatefullt, ingen respekt å vente
Vi skal gjøre narr av deg, sjokkere deg, glise deg i trynet
Vi har noen til å ta over, de er klare til å begynne
Dagen de blåst’ ut hjernen til the king
Det var tusen til stede, ingen så noen ting
Det skjedde så fort – så uventet óg
Rett foran øynene til alle som så.

Største magiske trikset noen gang
Så dyktig utført at det går ikke an
Ulvemann, Ulvemann, Ulvemann, kor
Rub a dub dub – det mest skjendige mord

Hysj, små barn, dere vil snart forstå
The Beatles kommer, de skal holde dere i hendene nå
Skli ned gelenderet, hent deres klær
Ferje over Mersey og så i strupen fær
Tre løsgjengere kommer, de er fillete kledd
Plukk bitene opp og senk flaggene ned
Jeg drar nå til Woodstock, det er vannmannens tid
Så er det over til Altamont hvor det moro skal bli
Stikk hodet ut av vinduet, la de gode tider rulle
Det er et party på gang der bak haugen jeg skulle
Stable opp murstein, støp mer sement
Si ikke Dallas ikke elsker deg, President
Sett foten i tanken og gassen i bånn
Prøv å kom’ frem under broen, der sånn
Svartfjeset sanger – hvitfjeset fe
Vis ingen fjes etter solen går ned.

Jeg er i strøket som en politipatrulje dit
Lever i et mareritt i Elm Street
Når du er i deep Ellum gjem penga for seg,
Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg
Penger på desken, de skal brukes til ting
Dealey Plaza, ta en venstre sving
Jeg skal til veikrysset, et veivalg møte
Stedet hvor tro, håp og kjærlighet døde
Skyt mens han løper, gutt, skyt mens du kan
Se om du kan skyte den usynlige mann
Ha det, da, Charlie, Ha det, onkel Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn
Hva er sant, hvor tok sannheten kveld
Spør Oswald and Ruby – de vet det vel
Hold kjeften din, var den gamle ugles ord,
Business er business, det mest skjendige mord.

Tommy kan du høre meg, jeg er Acid Queen
Jeg kjører i en lang svart Lincoln limousin
Kjører i baksetet, ved siden av min fru
På vei rett inn i livet etter døden er jeg nu
Jeg lener meg mot venstre, lar hodet helle
Oh Herre, jeg er lurt inn i en slags felle
Vi spør ikke om nåde, her er ingen kjære mor
Vi er rett nedi gata fra gata du bor
De lemlestet kroppen og tok hjernen hans ut
Hva mer var å gjøre, de om smerte bar bud
Men sjelen hans var ikke der den skulle vært hen
For de siste femti år har de lett etter den
Frihet, oh freedom, freedom over me
Hater å si det, Mister, men bare de døde er fri
Send meg noe kjærliget – si ingen løgn
Kast pistolen i rennesteinen, gå på neste døgn
Våkne, lille Suzie, la oss dra ut på tur
Over Trinity River, med håpet på lur
Skru radioen på, rør ingen tapp
Parkland Hospital er seks mer kilometer knapt
Du fikk meg, Dizzy Miss Lizzy, du fylte meg med bly
Den magiske kulen din fikk til hjernen min fly
Jeg er bare en syndebukk som Patsy Cline, ja
Jeg skyter aldri noen fra for eller bak
Har blod i øynene, blod i øret
Å nå de nye grenser, tror ikke jeg gjør det.

Zapruder’s film, jeg har sett den og ser
Sett den tre-og-tredve ganger, kanskje mer
Den er sjofel og bedragersk – den er ond og slett
Den styggeste tingen du noensinne har sett
De drepte ham en gang, og drepte ham to
Drepte ham som om de ofret menneskeblod
Den dagen de drepte ham, sa noen meg, «mann,
Anti-Christs tid er så vidt kommet i gang.”
Air Force One kommer inn som de måtte
Johnson tok eden to trettiåtte
La meg få høre når du gir deg, bror
Det er hva det er, det mest skjendige mord

Hva nytt, Pussycat – hva er gjort
Jeg vil si nasjonens sjel er revet bort
Det begynner å gå ned i forfall stort
Og det er trettiseks timer over dommedag, fort
Wolfman Jack, han taler i tunger
Han holder stadig på med sine fulle lunger
Spill meg en sang, Mr. Wolfman Jack
Spill den for meg i min lange Cadillac
Spill Bare de gode dør unge
Ta meg til stedet Tom Dooley måtte henge
Spill St. James Infirmary i King James sitt hoff sitt sted
Hvis du har lyst til å huske, skriv navnene ned
Spill Etta James også, spill jeg blir heller blind
Spill det for mannen med et telepatisk sinn
Spill John Lee Hooker spill Scratch My Back
Spill det for strippeklubbeieren som heter Jack
Guitar Slim – Goin’ Down Slow
Spill det for meg og for Marilyn Monroe
Og vær så snill, ikke la meg bli misforstått
Spill det for Førstedamen, hun har det ikke så godt
Spill Don Henley – spill Glenn Frey
Ta det til grensen og let it go by
Og spill det for Carl Wilson, nu
Der han ser langt, langt avsted ned Gower Avenue
Spill Tragedie, spill skumringstid
Ta meg tilbake til Tulsa, til
Spill en til og Enda en biter i gresset
Spill Gud stoler vi på og Det gamle værbitte korset
Ri den rosa hesten ned den lange, ensomme gate
Stå der og vent til hans hode å eksplodere
Spill mysterietoget for mr mysterie
Mannen som falt ned død som et rotløst tre
Spill det for pastoren, spill det for presten
Spill det for hunden som ikke har noen mester
Spill Oscar Peterson og spill Stan Getz
Spill Blå Himmel, spill Dickie Betts
Spil Art Pepper, spill Thelonious Monk
Charlie Parker og alt det der junk
Alt det der junk og alt det der Jazz
Spill noe for Fuglemannen av Alcatraz
Spil Buster Keaton spill Harold Lloyd
Spill Bugsy Siegel spill Pretty Boy Floyd
Spille alle nummer, spill alle odds
Spill Gråt meg en elv for the Lord of the Gods
Spill nummer ni, spill nummer seks
Spill det for Lindsey og Stevie Nicks
Spill Nat King Cole, spill Nature Boy
Spill nede på bondelandet for Terry Malloy
Spill det hendte en natt og En natt av synd
Det er tolv millioner som twelve million souls that are listening in
Spill Kjøpmannen i Venedig, spill Merchants of death
Spill Stella i stjerneskinn for Lady Macbeth
Ikke vær bekymret, President, hjelp er på vei
Brødrene dine kommer: det blir Helvete for deg
Brødre? Hvilke brødre? Hva var det der med Helvete om?
Fortell dem vi venter, vi tar dem også – bare kom
Love Field er hvor flyet hans gikk ned
Men det fikk aldri deretter igjen flydd avsted
Var en hard handling å følge, ingen ved siden
De drepte ham på alteret for solen som stiger
Spill mørkets melodi og The old devil moon
Spill Alt går og Memphis in June
Spill Ensomt på toppen og Ensomme er de brave
Spill for Houdini som snurrer i graven
Spill Jelly Roll Morton, spill Lucille
Spill Deep in a Dream og spill Drivin’ Wheel
Spill Måneskinnssonaten, spill den i F
Og nøkkelen til Highway av harpekongen selv
Spill marsj gjennom Georgia og Dumbartons trommer
Spill Mørke og død vil komme når det kommer
Spil Elsk meg eller forlat meg med Bud Powell, stor
Spill det blodflekkede banner – det mest skjendige mord.


Afften Psalme (Aftensalme), av Dorothe Engebretsdatter

I dag, på denne februarsøndagen, er det en klassiker fra den norske barokken vi skal poste. Det er skrevet av den norske prestedatteren Dorothe Engebretsdatter (1634-1716), den første store kvinnelige poeten i dansknorsk litteratur, og en kvinnelig poet fra den tiden det var mangel på slike i hele Europa. Diktet, eller salmen, vi velger av henne egner seg godt i undervisningssammenheng, fordi virkemidlene som blir brukt er så enkle å legge frem, og så illustrerende for perioden.

Mange rygger litt tilbake for barokken, men her på denne greie bloggen rygger vi ikke tilbake for noen perioder, og tror det opp gjennom hele historien har levd mennesker på jorden med noe å formidle om livet og om verden, og at dette kan gi rikere liv også for oss som lever i dag. Barokken var en gudfryktig tid, spørsmål om frelse og fortapelse var høyst reelle, og drømmen om den evige frelsen gav trøst i et jordeliv som også hadde sine vansker, med krig, uro, nød og sult. Samtidig var frykten for fortapelsen knugende, og jorde et tungt liv på jorden tyngre.

Vi har postet et par dikt av Thomas Kingo, Den XI Sang (Keed av Verden, Kier av Himmelen og SHver sin Skæbne (Sorrig og Glædee de vandre tilhaabe), vi har svenske Klage-Wijsa Öfwer thenna Torra och kalla Wååhr, av Lars Wivallius og Åkrar, Engiar, Dalar, Lundar, av Urban Hjärne, og nå sist har vi Alles ist Eitel, av Andreas Gryphius, Så det begynner å bli en del. Dette er første av Dorothe Engebretsdatter, og det er på sin plass å begynne med en liten forfatterpresentasjon.

Dorothe Engebretsdatter (1634-1716)

Dorothe Engebretsdatter kom til verden i Bergen 16. januar 1634, og skulle dø i samme by 82 år senere, på den 19. februar. Foreldrene var Engelbret Jørgenssøn (1592-1659), rektor og sokneprest, og Anna Wrangel, som døde i 1676. Om barndommen og ungdommen til Dorothe Engebretsdatter vet vi lite og ingenting, og kan bare anta at hun må ha tatt til seg en del av den samme boklige lærdommen som faren, og hans omgangskrets. Hun fikk ingen formell utdanning, vet vi, og hun bodde tre år i København, vet vi.

Om livet hennes i voksen alder vet vi mer, for her trådte hun frem i oppmerksomheten. Hun giftet seg i 1652 med Ambrosius Hardenbeck (1621-1683), konrektoren og kapellanen som senere ble sogneprest. Som kvinne var Dorothe Engebretsdatter avskåret fra noen egentlig karriere og formell stilling, men hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev, og opplevde også å få tekstene sine på trykk, og å tjene penger på dem.

Livet til Dorothe Engebretsdatter var ikke noe lett. Hun fikk ni barn, ni fødsler, og av de ni var det syv som døde før voksen alder. Liv og død var mer reelle begrep den gang, det var mer virkelig, det var få som fikk slippe at døden rev bort noen av de nærmeste, også lenge før tiden var moden. Men smerten over å miste noen er likevel vond, selvfølgelig, veldig vond. I 1683 mistet hun også sin mann, og måtte leve resten av livet som enke. Det er vanskelig nok i dag, hvor det finansielle sjelden er en bekymring. For Dorothe Engebretsdatter betydde tapet av ektemannen også år i nød, for inntektskilden forsvant. Til å støtte seg hadde Engebretsdatter skattefrihet fra 1684, hun betalte ikke skatt, og hun hadde rettighetene til hovedverket sitt gjennom et kongelig privilegium, sjeldent, og ikke selvsagt, på den tiden.

Jeg har ikke lest så mange av verkene hennes, så jeg vil ikke uttale meg så nøye om dem. Jeg har lest enkeltdikt, og jeg har lest om henne. I min beskrivelse har jeg støttet meg til Norsk biografisk leksikon som har en utfyllende artikkel der det står mer også om verkene, og måten de er skrevet på.

Afften Psalme

DAgen viger og gaar bort,
Lufften bliffver tyck og sort,
Solen har alt Dalet plat,
Det gaar ad den mørcke Nat.

Tiden sagte lister sig,
Glaset rinder hastelig,
Døden os i Hælen gaar,
Evigheden forestaar.

Nu een Dag jeg eldre bleff,
Det er som mit Tancke-Breff,
At jeg med min vandrings Staff,
Nærmer helder til min Graff.

Ret nu blincked Solens Lius,
Nu er skummelt i hvert Huus,
Saa forandris alle ting,
Til vi giør det sidste spring.

Kiære Siæl kom det i hu,
Og der hos bekiendt kun nu,
At du som it Adams Barn,
Velter dig i Synd og Skarn.

Denne Dag est du ey qvit
At du jo har faldet tit,
Reys dig og med Bøn gack hen
Til din Gud i Himmelen.

Beed om Naade, og giør Bood,
Aabne dine Øyens Flood,
Slip ham icke med dit skrig
Før hand faar Velsignet dig.

Nu min JEsu, Siælis Skat,
Tag her Lossament i Nat,
See jeg har it Hvile-sted
I mit Hierte til dig red.

Lad din stercke Engle-vact
Paa mit Leye giffve act,
At min Søffne-tunge Krop
Skadis ey aff Sathans Trop.

Saa jeg arme Orme-Seck
Icke veckis op med skreck,
Min Hosbond med Børn og Slect,
Tag og i din Vare-tect.

Vær din Menigheds forsvar,
Ordsens Tienere bevar,
At de maa som Hyrder troo,
Føde dine Faar i roo.

Alle Kongers Konge bold,
Vær vor Arffve Kongis Skiold,
Hand forlader sig paa dig,
Giff ham hvad hand ønsker sig.

At paa ham i mange Led,
Naade-Kilden flyder ned,
Alt det Kongelige Blood
Øse Trøst aff samme Flood.

Lad ham Leffve mange Aar,
Til hand mæt aff Verden gaar,
Giff ham her al Fryd og Fred,
Siden Evig Salighed.

De som ere i hans Raad,
HErre styr self deris Daad,
At de Trolig een og hver
Raader det som tienligst er.

Stil den Siugis Hierte-vee,
Tenck paa de Bedrøffvede,
Vær de Faderløsis Trøst,
Og giff act paa Enckers Røst.

Til een blund staar nu mit sind,
Men førend jeg slumrer ind,
Vil jeg hos mit Hvile-rom
Staa og tencke mig lit om.

At det er saaledis fat,
Jeg eengang den lange Nat
Skal iblandt de dødis Tal,
Soffve i den mørcke Dal.

Fire Fiele er min pragt,
Hvor udi jeg bliffver lagt,
Med it Lagen og lit meer,
Eyer icke saa en Feer.

Alle Verdslig Ting forgaar,
Jeg til Herlighed opstaar,
Naar Gud ved Basunens Lyd,
Kalder mig til Evig Fryd.

Fra Siælens Sang-Offer, 1676

Teksten er mildt tilrettelagt (fjernet tall på strofer og erstattet J med I et par steder, blant annet siste linje i strofe 8 (J mit Hjerte til dig red)) fra versjonen til Bokselskapet.

Språk, form og innhold

Den barokke formen er ofte overlesset. Det er den ikke her. Her er det standard 4+4 i strofer på fire linjer, 4 takter i oddetallslinjene, 4 i linjer med partall. Versefoten er trokeisk, det går tung-lett, tung-lett i de fire taktene, og utgangen på linjene er alltid trykktung. Rimene er parrim, aabb, de to første og de to siste linjene rimer.

DAgen viger og gaar bort,
Lufften bliffver tyck og sort,
Solen har alt Dalet plat,
Det gaar ad den mørcke Nat.

Dorothe Engebretsdatter: Aftensalme (trykkfordeling)

Det er ordforklaringer for noen av ordene i diktet lagt ut på nettet, men de er mildt sagt ufullstendige. De går ikke inn i alle vanskeligheter som er i diktet, det er ikke alle ord og meninger som er opplagte.

Første strofe sier at dagen nå viker og går bort, den viker plass for natten som vil komme. Luften blir tykk og sort, altså den lyse himmelen blir mørk, og jeg tror nok kanskje det er tykt mørke og ikke tykk luft som er poenget ellers. Platt er ordet for flatt, vi bruker det i dag også, men sjelden i betydningen at solen har dalt ned flatt. Meningen er nok at solen er flat med bakken. Og så går det mot den mørke natt, ad er latinsk for til.

I andre strofe er det tiden som sakte lister seg, en vending vi bruker også i våre dager, mens det nok kanskje ikke er alle som har en klar oppfatning av hva timeglasset er med sanden som renner ut. Kanskje er det ennå noen som har et sånt glass, i forskjellige spill? Den gang fungerte sånne glass som klokker, man måtte ha noe å måle tiden med, og sand og glass var ikke så umulig å få tak i. Hastelig blir sjeldent brukt som adverb, vi sier heller det renner i stor hast, eller renner fort. Men ordet gir mening. Og så er det døden som går etter oss i hælene, et skummelt og forståelig bilde, og etter det er det evigheten som står foran oss.

Tredje strofe sier enkelt og greit at jeg er blitt et dag eldre, så er Tancke-Breff «Tanke-brev», dobbel f i enden av ord og ck for vanlig k er konsekvent gjennom diktet, tankebrevet er at hun med vandringsstaven nærmer ser graven, nå som enda en dag går mot slutten. Helder er «heller», i betydningen «bøyer seg», eller «heller mot».

Storfe 4 sier solens lys blinker, det er skummelt i hvert hus, uten at det nok skal bety så mye mer enn at det er tussmørke der inne. Alle ting forandres, slik natt går mot dag, og det vil de gjøre til vi gjør vårt siste sprang, eller siste spring, som det står. Det spranget er fra livet til døden.

I strofe 5 benyttes ordet skarn, det er ikke i daglig bruk lenger, men er fremdeles gjengs i ordbøkene til språkrådet. Det er foreldet for møkk, søppel og smuss, og det brukes som skjellsord, «din elendige skarn». Det er nok et skjellsord av typen der den som blir utskjelt ikke helt kan vite hva den som skjeller ut mener. I diktet til Engebretsdatter er det nesten vanskelig å oppfatte ordet, siden det blir brukt i vendingen som nå nesten alltid blir brukt med «synd og skam». Her er det altså synd og skarn, synd og søppel. Hele strofen betyr at sjelen skal være oppmerksom på det, kom i hu, det skal være kjent nå, bekiendt kun nu, at den som først var et Adams barn – altså uskyldig, nå velter seg i synd og skarn, synd og møkk. Adam er i Bibelen det første mennesket, sammen med Eva den eneste som har levd før syndefallet.

Strofe 6 har mange forvanskinger, mange ord annerledes enn i dag, men det er bare å lese den moderniserte utgaven jeg har laget nederst, så skal den være ganske klar. Est er «er», gack er «gå», og så er resten ren språkutvikling og endret stavemåte. Du er ikke fri for at du denne dagen ofte har falt, reis deg opp igjen, og gå til din Gud i himmelen. Det er det strofen sier.

I strofe 7 er det dine øynes flod som skal åpnes, tårene som skal strømme ut, og det skal de gjøre mens du åpner øynene og ber om nåde. Du skal ikke slippe ham, han er Jesus, før han har fått velsignet deg, og med det gitt deg frelse. Det er ikke lett å skjønne hvorfor du ikke skal slippe ham med dit skrig, hva skriket har med dette å gjøre, her er nok litt elementer av nødrim, for å si det rett ut, men det går også an å tenke seg til en mening med det.

I strofe 8 er brukt ordet Lossament, det er ikke et ord man støter på ofte, men det gir mening, og betyr losji, eller nattely. Jeg vet ikke om det er et ord Engebretsdatter finner opp for anledningen, eller om det var gjengs bruk på den tiden. I dag blir uttrykket kost og losji forstått av de fleste, kost er mat, losji er (midlertidig) sted å bo. Strofen sier at Jesus, som er sjelens skatt, skal ta bolig her hos henne i natt, at hun har et hvilested i sitt hjerte rede til ham.

Med strofe 9 går aftesalmen over i bønn. Nå er det bønn til Jesus Kristus eller Gud faderen om at den sterke englevakten må være på vakt ved poetens leie der hun sover, så Satans tropper ikke skal kunne gjøre på den søvntunge kroppen. Sånne krigsmetaforer var svært vanlige på den tiden, verden og livet var en kamp mellom Satans og Guds hærstyrker, der Guds alltid var mektigst, men Satans var skumle og listige, og kunne friste et syndig menneske til seg allikevel. Her ber poeten om hjelp og støtte mot det.

Strofe 10 fortsetter med den samme bønnen, og med nye sterke bilder. Poeten sammenligner seg selv med en ormesekk, en sekk med ormer som kreler rundt, og bønnen er at englevakten fra forrige strofe sørger for at hun ikke våkner med skrekk, at Satan får overtaket, eller noe. Den samme bønnen gjelder ektemannen (husbond) og barna.

I strofe 11 utvides bønnen til menigheten, til Ordsens tjenere, som er prestene, men som jeg ikke er sikker på er det i betydningen «ordenes tjenere» eller «ordenens tjenere». Jeg skjønner ikke opphavet til ordet, men ser at det er prestene det skal være, og det gir god mening. De Hyrder troo er de trofaste hyrder, gjeterne på marken, å føde dine Faar i ro er å gi fårene næring. Det er mat, ikke fødsel. Og maten, det er Guds ord og Guds lære, den skal komme fra prestene, Ordsens tjenere, og så vil det alt bli godt. Bønnen er at Jesus Kristus og de høyere makter skal sørge for det.

I strofe 12 er det kongen som blir bedt for. Først er det kongenes konge som blir tiltalt, det er Jesus Kristus, og han skal også være arvekongens skjold, arvekongens beskytter. Arvekongen er kongen av Danmark-Norge. Uttrykket forlater seg på deg, eller forlader sig på dig, bruker vi ikke lenger, men det betyr noe i retning av at han overlater seg i hans hender, stoler på ham. Bønnen fra poeten er at Kongenes konge (Jesus) skal gi arvekongen (av Danmark-Norge) det han (arvekongen) ønsker seg.

Kongen er verdt litt ekstra bønn i strofe 13. Nå skal nådekilden, som er Guds nåde, fylle ham i mange ledd nedover, altså for kongen og hans etterkommere. Det kongelige blod må få øse trøst fra den samme floden, altså alle de kongelige må få trøsten og nåden fra Guds utømmelige kilde.

Strofe 14 avslutter bønnen for kongen, med et ønske om at han skal leve i mange år, og ikke forlate jorden (=dø) før han er mett av dage, og har levd et fullt liv. Poeten ber om fryd og fred for ham så lenge kongen lever på jorden, og deretter evig salighet og frelse for ham i Himmelen.

Strofe 15 går til kongens råd, der det er Herren som skal styre dåden deres, eller gjerningene. Da vil det gå vel. Herren skal hjelpe kongens rådgivere til å råde det som er mest tjenlig, det som er til beste for kongen og landet. Litt historieundervisning: Kongens rådgivere er det som senere blir ministrene i regjering. Det er derfor det den dag i dag heter Statsråd. Formelt sett er det sånn at regjeringsmedlemmene gir råd til kongen hvordan statsmakten skal utøves, og så er det sånn at sånn regjeringen råder, er sånn som det blir. Kongen har bare en symbolsk, formell betydning i dag. Det er illustrerende at det finnes en minister for hver av statens oppgaver, for næringsliv, for justis, for utenriks, for forsvar, for finans, for utdanning, for jordbruk og fiskeri, for alle oppgaver staten skal utføre. Sånn hadde kongen også før et råd, for hver av statens oppgaver. Siden staten er blitt mer komplisert, har det i tidens løp kommet til stadig flere ministere, eller rådgivere. Den gang var det bare en håndfull, nå er det rundt 20.

Så er det strofe 16, der det er de syke, bedrøvede og fattige det blir bedt for. De som er faderløse og de som har det vond, de får en strofe. Formuleringene er sånn at det er den sykes hjerte-ve som skal stilles, eller lindres, smertene skal dempes. De bedrøvede skal tenkes på, altså vår Herre skal være oppmerksom også på dem. De som er uten far skal få trøst, og enkers røst skal høres. Røst er stemme.

I strofe 17 er det lett å skjønne hva som menes med førend jeg slumrer inn, det er «før jeg slumrer inn», som kan bety både å sovne for natten og å sovne inn i døden. Jeg er dog ikke helt sikker på om det går an bare å skrive det om til «før enn jeg slumrer inn», som jeg gjør i min moderne versjon, om dette gir samme mening som i originalen. I alle fall sier strofen at blunden – søvnen – nå står i sinnet til poeten, men før hun slumrer inn, så vil hun i hvilerommet sitt stå og tenke seg litt om.

Og hva poeten skal tenke på kommer frem i strofe 18, det er at tingene er slik at hun en dag skal dø, komme blant de dødes tall, og sove i den mørke dalen. Da er det ikke en vanlig søvn, som den hun nå legger seg til, men den evige søvn, som er døden.

De fire fjølene, eller fielene, i strofe 19, er nok kisten hun skal ligge på. Der ar hun sin prakt. Hun får med seg et laken å ligge på, og litt mer. Hun vil ikke eie en fjær, eller feer, som det står. Det er språkutvikling med Eyer icke saa en Feer, diftongen Ey har blitt Ei, ck går til kk, aa er blitt å, og ordet Feer er nå fjær. De tre første er språkregler som er konsekvente.

Det avslutter veldig barokk, med kontrasten mellom de verdslige ting som forgår (= forsvinner), og herligheten som oppstår i himmelriket. Det er ikke vondt at alt i verden skal det en gang bli en slutt på, det er jo etter dette den virkelige herligheten kommer, i frelsen, i Himmelen. Basunen er det mektigste instrumentet, skikkelig messinglyd og festlyd, et instrument til å ønske velkommen til evig ro og fred, evig fryd.

En liten analyse

For dette diktet spanderer jeg på en liten analyse. Form og innhold og fakta om diktet og forfatteren er allerede gjort rede for, så her kommer litt om tema, motiv og virkemidler, litt om hvordan diktet er skrevet, og hvordan det får frem det det vil ha sagt.

Det er et personlig dikt Dorothe Engebretsdatter har skrevet, en personlig Aftensalme. Det er bønnen hun vil be til Gud, i det hun legger seg, og tenker på dagens og livets stridigheter, og det som skal komme.

Hun bruker barokkens virkemidler, skriver sånn som hun har sett og lest andre folk i sin samtidig har skrevet. Det er tankene om livet og døden, det er det som er temaet i diktet, det er det det handler om.

I barokken er det alltid stort anlagt. Så det må være 20 strofer. Strofene er imidlertid veldig enkle, til barokken å være, bare fire linjer, og på ingen måte overlesset med rim og andre virkemidler. Dette ligger til den personlige stilen til Engebretsdatter, det er ikke så mye staffasje her, ikke så pynt. Det er åpent og ærlig, sånn føler jeg det, dette tenker jeg på.

En god inngang til barokk kunst er å se etter kontrastene. Både det vakre og gledelige blir satt i kontrast med det stygge og nitriste, og begge blir tatt ut i det ekstreme. Frelsens fryd kommer så utmerket godt frem satt opp mot jordelivets elendighet, og vice versa. Lys og mørke blir stilt skarpt mot hverandre, både i maleriene og i litteraturen. Dette gir i noen tilfeller en sjokkeffekt som peker helt frem mot modernismen.

Salmen til Engebretsdatter er mer dempet, så her er ikke kontrastene så kraftfulle som i flere av de andre diktene fra barokken. Det er først i aller siste strofe, der jordelivets lidelser forgår, og himmelens herlighet overtar. Diktet til Engebretsdatter er mer kontemplativt, tankefullt, det blir ikke i så sterk grad servert en ferdig konklusjon, som det er vanlig å finne i barokken.

Diktet heter Aftensalme, og er kjent som det nå, men jeg er ikke så sikker på om Engebretsdatter selv brukte denne tittelen. Diktet, eller salmen, er også kjent med sin første strofe: Dagen viker og går bort, eller originalt DAgen viger og gaar bort. Det er salme 25, eller XXV, i Siælens Sang-Offer. Uansett er navnet passende, Afften Psalme, heter det originalt.

Vel kjent er det hvordan aftensalme spiller på en dobbelt betydning. Det er både salmen for aftenen man legger seg til å sove, for natten, og det er salmen for aftenen livet renner ut, hvor man sovner inn i døden. Hele tiden holder teksten på dette doble, det er både aftenbønnen, og bønnen for livet.

Hvis dette ikke hadde vært en liten analyse, men en ordentlig analyse, hadde tiden nå vært inne til å peke på hvor i teksten henspillingene på døden er tydelig. Det skjer hele tiden, og det veksler, med strofe 1, der dagen viker og går bort, og strofe 2, hvor glasset renner hastig mot døden. I første strofe er det natten det går mot, i andre strofe er det evigheten, døden. Dette blir satt opp mot hverandre, i god og kjent barokk stil.

I strofe 3 blir hun en dag eldre, men går så rett til tankene om døden, og livets ferd dit. I strofe 4 begynner det med at solen blinker, det går mot kveld i alle hus, og fortsetter med at alle ting forandres til vi alle gjør spranget inn i døden. I disse to strofene blir dagens ende og livets ende satt opp mot hverandre i hver sin halvdel av strofen.

Sånn er det bare å ta det nedover, strofe for strofe, hvor står det om dagen, hvor står det om livet? Hvor gjør diktets jeg-person seg klar for kvelden, hvor gjør hun seg klar for døden?

Et motiv som går igjen gjennom diktet, er tankene man gjør seg om livet man lever her på jorden, hva det er verdt å tenke på, hva det er verdt å bry seg om. Premisset er drømmen om frelsen, så her er ikke noe å diskutere, men man må da passe på å skusle bort frelsen man er tilbudt, gjennom synd og drift bort fra Gud. Dette er tema i strofene 5-7, med en slags fullføring i strofe 8, der jeg-personen bare ber Jesus om å ta bolig her hos henne, denne natten. Hun har gjort alt klart for ham.

Merk at det er veldig omtanke for synderne og de frafalne i de omtalte strofene 5-7, det er en sterk oppfordring om ikke å velte seg i synd og skam, ikke slippe han som er frelsen, men gå hen til himmelen, la ham få frelse deg. For menneskene i denne perioden var dette hver dag en kamp, man måtte holde fast på den riktige vei, måtte ikke la seg friste. For mennesker i vår tid, allerede godt utpå 2000-tallet, er det veldig fremmed å slik måtte gi avkall på fristelser, i vår tid er det vel mye mer snakk om bare å gi etter for dem. Det er lett å se Engebretsdatter hadde et vanskelig liv, ikke mye fråtsing og nytelser der i gården, men heller fattigdom og nød, særlig etter at hun ble enke. Men nå er jeg på vei bort fra analysen, og på vei over i generelle betraktninger.

Strofene 8-10 er de der hun ber om englevakt og beskyttelse, først for seg, så for sine. Her er det kontraster, med Englevakten satt opp mot Satans tropper, og det er sterke virkemidler, med ormesekken, som hun kaller seg. Det er sånt vi i våre dager ville kalt et merkelig selvbilde. Men her var det gjengs syn på mennesket, bare hos Engebretsdatter sterkt formulert.

Strofene 11-16 er der hun ber for andre, at Herren må beskytte ikke bare henne og hennes, men også flere. Rekkefølgen er viktig, Husbond med barn og slekt er nevnt allerede i strofe 10. Så er det menigheten og prestene i strofe 11, før kongen får alle strofene fra 12 til 14. Dette sier noe om forholdet mellom Kongen og Folket, et forhold som nok også virker fremmed i dag, men som sier mye om datidens måte å tenke på. Strofe 15 handler også om kongen, gjennom å handle om hans Råd.

Strofe 16 er den som går til dem som har det vondt og vanskelig. Engebretsdatter mistet sin egen far på 1650-tallet, da hun var 25 år og voksen, og hun mistet sin ektemann og ble enke i 1683, cirka 5 år etter at denne salmen ble skrevet. Hun skulle leve over 20 år som enke, under til dels vanskelige kår. Dette er noe å tenke på, når man leser de to siste versene i denne strofen. Hun ber ikke for seg selv, her, men for andre. Andre som er i samme situasjon som hun selv kommer til å bli i. Det at hun ber akkurat om å få enkers stemme hørt, er nesten som et frempek å regne, da hun etter selv å ha blitt enke, må kjempe for å få sin rettigheter innfridd, og få sin stemme til å bli hørt gjennom tekstene hun har skrevet. Stemmen må også blir hørt hos kongen, når hun ber om hjelp til å få erstattet boligen som brant ned under bybrannen i Bergen i 1702. Merk at det går ikke egentlig an å lese diktet opp mot hva som siden skal skje. Dette er bare fascinerende, ikke noen analyse i egentlig forstand.

De tre strofene 17-19 er de mest kontemplative (tankefulle) i diktet. Det er her hun gjør seg klar for sin egen død. Det henter opp igjen tankebrevet fra strofe 3, hun vil tenke seg litt om før hun nå legger seg for natten. Her er overgangen fra natten til døden mer myk, det er ikke spranget fra det ene til det andre, som det er i starten av diktet. Man kan nesten si at hun har fått roet ned, hun har bedt for alt som er å be om, og kan nå se på seg selv med større ro. Hun vet at hun engang vil dø, og er nå beredt. Det er ikke noe desperat eller fortvilet over disse strofene, det er mer en konstatering.

De 19 strofene samlet bygger opp mot konklusjonen i den siste. Det er veldig enkelt, nesten suverent, sånn som himmelens makter overvinner alle de jordiske problemer og bekymringer så nøye beskrevet i de 19 strofene. Poeten har egentlig klarhet, måtte bare rense tankene. Det er sånn at alle ting i verden forgår, de man er nær til, dør, ting blir gamle og utslitt, ingenting vil bestå tidens tann. Men hun vet hun vil oppstå på ny, etter sin egen død. Og det er til herlighet, en tilværelse uten den uro og bekymring og smerte som gjelder livet på jorden. Med den forvissingen er hun klar til å legge seg inn i søvnen, både for natten og for evigheten.


Så langt har det vært formelt og faktaorientert. Jeg har redegjort i lange baner om diktet og forfatteren, forklart innholdet og beskrevet formen, og jeg har skrevet litt analytisk og formelt om hva dette diktet er for noe, og hvordan det er gjort. Hele tiden har jeg sklidd ut i personlige betraktninger og synspunkt, sånn som man har frihet til å gjøre når man skriver blogg.

Jeg er glad i barokkens dikt. Jeg synes diktet til Engebretsdatter er ganske enkelt, det er lett å skrive sånn som dette. Rimmønsteret og rytmen er ikke komplisert, en rimsmed kan skrive 20 strofer til i samme mønster på rappen.

Men hun treffer en nerve. Dette diktet overlever, og blir lest. Flere hundre år etter det ble skrevet. Det er så vakkert, med det at det er salmen når dag går mot natt, og liv går mot død. Det er lett å forstå. Jeg tror mange som leser dette diktet her, ikke leser det så enormt nøye. Folk går ikke sånn i detaljer, som jeg har gjort. Det er hovedsaken som gjelder.

Hovedsaken er at poeten er bekymret for døden som venter. Det er en tanke alle kan kjenne seg igjen i, alle kan skjønne denne bekymringen. Og alle kan kjenne seg igjen i at man blir litt tankefull, i det man går til sengs. Særlig når man gjør det alene, i sitt eget rom. Det er ingen å snakke med, man er alene med tankene.

Man trenger ikke sette så presise ord på akkurat det. Man skjønner man er bekymret.

Og så kan man gjøre et lite sprang, fra vår måte å tenke på, i vår tid, til Dorothe Engebretsdatters måte å tenke på, i hennes tid. Bekymringen for fortapelse eller frelse har vi ikke lenger, men vi skjønner at hun hadde det. Vi skjønner godt at hun er bekymret for seg selv, for familien sin, og vi ser at hun er veldig bekymret også for kongen, og de som er rundt ham. Så tenker hun på de som ikke har det så godt, en tanke vi i dag også er opplært til å tenke, og som vi kjenner oss godt igjen i.

Nøyaktig hvilke ord hun bruker er ikke så farlig. At det er kontraster og sterke virkemidler, og at det går i trokeisk takt, med parrim – folk gir blaffen i det. Det er mennesket Dorothe Engebretsdatter folk er interessert i. En kvinne, som skriver, en tid der alle som skrev var menn. Og hun har vanskeligheter i livet alle kan se er tøffe, men som hun ikke nevner med et ord i diktet, eller bare med helt vage antydninger. En tøff kvinne. Hun klager ikke et øyeblikk. Hun bærer det.

Se her har vi noe å lese, og å tenke på. Det er dette som er poenget.

Modernisert utgave

Jeg kaller det Modernisert utgave, jeg kan ikke godt si det er jeg som gjendikter eller oversetter en (dansk)norsk tekst. Men det er jeg som har tilrettelagt denne versjonen fra den originale som jeg har brukt. Jeg har ikke endret noe vesentlig, så når det i originalen er rim på sig og hastelig, så blir det hos meg seg og hastelig. Arkaiske former er beholdt, når det må til for å beholde rytmen (bliver, dalet, osv.), og for rimet (nu for nå er benyttet konsekvent, siden det i noen linjer blir brukt i rim). Ellers vil alle reelt interesserte lett selv se hva som er gjort.


Dagen viker og går bort,
Luften bliver tykk og sort,
Solen har alt dalet platt,
Det går mot den mørke natt.

Tiden sakte lister seg,
Glaset renner hastelig,
Døden oss i hælen går,
Evigheten forestår.

Nu en dag jeg eldre blev,
Det er som mitt tanke-brev,
At jeg med min vandrings stav,
Nærmer’ helder til min grav.

Rett nå blinket solens ljus,
Nu er skummelt i hvert hus,
Så forandres alle ting,
Til vi gjør det siste spring.

Kjære sjel kom det i hu,
Og der hos bekjendt kun nu,
At du som et Adams Barn,
Velter deg i synd og skarn.

Denne dag er du ei kvitt
At du jo har faldet titt,
Reis deg og med bønn gå hen
Til din Gud i himmelen.

Bed om nåde, og giør bot,
Åpne dine øynes flod,
Slipp ham ikke med ditt skrik
Før han får velsignet deg.

Nu min Jesus, sjelens skatt,
Ta her losament i natt,
Se jeg har et hvile-sted
I mitt hierte til deg red’.

La din sterke Engle-vakt
På mit leie give akt,
At min søvne-tunge kropp
Skades ei av Sathans tropp.

Så jeg arme orme-sekk
Ikke vekkes opp med skrekk,
Min husbond med barn og slekt,
Ta og i din varetekt.

Vær din menigheds forsvar,
Ordsens tjenere bevar,
At de må som Hyrder tro,
Føde dine får i ro.

Alle kongers konge bold,
Vær vår arvekonges skjold,
Han forlater seg på deg,
Giv ham hva han ønsker seg.

At på ham i mange ledd,
Nåde-kilden flyder ned,
Alt det Kongelige blod
Øse trøst av samme flod.

La ham leve mange år,
Til han mett av verden går,
Giv ham her all fryd og fred,
Siden evig salighet.

De som ere i hans råd,
Herre styr selv deres dåd,
At de trolig en og hver
Råder det som tjenligst er.

Stil den Siugis hjerte-ve,
Tenk på de bedrøvede,
Vær de faderløses trøst,
Og giv akt på enkers røst.

Til en blund står nu mitt sinn,
Men før enn jeg slumrer inn,
Vil jeg hos mitt Hvile-rom
Stå og tenke meg litt om.

At det er således fatt,
Jeg en gang den lange natt
Skal iblant de dødes tall,
Sove i den mørke dal.

Fire fieler er min prakt,
Hvor ut jeg bliver lagt,
Med et laken og litt mer,
Eier ikke så en fjær.

Alle verdslig’ ting forgår,
Jeg til herlighet opstår,
Når Gud ved basunens lyd,
Kaller meg til evig fryd.


Heidenröslein (Den lille rosen på heien), av Johann W. von Goethe

I dag, den femte uken med å poste dikt av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), kommer det første ordentlig kjente diktet av ham. Det er det lille diktet, Heidenröslein, skrevet i 1771, under oppholdet i Strassburg, men først i 1789, i samleutgaven som ble utgitt det året. Teksten er tonsatt hele 154 ganger, til 154 ulike melodier, mest kjent for meg er den til Franz Schubert i 1815, men Goethe Handbuch bind 1, Gedichte (2004, Stuttgart) skriver at det fremfor alt er versjonen til Heinrich Werner i 1827 som har plassert sangen i den tyskspråklige kanon. Johann Freiedrich Reinharts versjon fra 1794 blir også nevnt.

I Norge er også diktet godt kjent, og oversatt mange ganger. Strofeformen er så innarbeidet, at Nordahl Grieg skrev en parodi over diktet, kalt Heidenröslein, men med Rosenquist i første i plassen for Roselill på heien (Röslein auf der Heiden). Kanskje er det ennå noen i dag som har linjen «Så jeg der en rose stå» eller lignende i hodet? Det er nøyaktig i takten til Goethe i diktet.

Meningen i diktet er også godt kjent. Det er gutten som kommer over en rose, knekker den, og blir stukket av den. I overført betydning er det gutten som kommer over en jente, og forgriper seg på henne. Han blir selv stukket, og må selv lide. Det er satt opp som en allmenn sannhet, som folkeviten i en folkevise, og har en lett og munter rytme som i folkevisens stil står litt i kontrast til det egentlig ganske alvorlige temaet.

Nå skal jeg ikke skrive meg vekk fra diktet med å forklare det. Det er på ingen måte vanskelig, og man står som alltid i dikt veldig fritt til å lese det på ens egen måte, og få ut av det hva man selv finner. Her er diktet, på tysk, i oversettelse, og lenger nede, i min egen gjendiktning.


Sah ein Knab’ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Knabe sprach: «Ich breche dich,
Röslein auf der Heiden.»
Röslein sprach: «Ich steche dich,
Daß du ewig denkst an mich,
Und ich will’s nicht leiden.»
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Und der wilde Knabe brach
‘s Röslein auf der Heiden.
Röslein wehrte sich und stach,
Half ihm doch kein Weh und Ach,
Mußt’ es eben leiden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Enstanden 1771, Erstdruck 1789

Den lille rosen på heien

Så en gutt en rose stå,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han fort, den nær å se,
Så på den med mye fryd.
Ros, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
At du evig tenker på meg,
Og jeg vil det ikke lide.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Rosen forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham dog ei ve og akk,
Måtte den nemlig lide.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Språk, form og innhold

Formen er folkevisens. Her er det omkved i de to siste linjene, Röslein, Röslein, Röslein rot/ Röslein auf der Heiden, og linje 7 er gjentatt i linje 2. Jeg vil si det sånn at linje 2 er et innskudd, med et forvarsel til refrenget, men det er også slik at linje 2 har en fullstendig funksjon, siden den rimer med linje 5. Linje 2 bryter også friskt opp det som ellers kunne blitt tre tunge setninger med samme rim og rytme. Formen blir med det enkel å se, lett å gjenkjenne, men litt komplisert å forklare. Enklest er det å skjære igjennom, og si hver av de 3 strofene har 5 + 2 linjer, der rimmønsteret er aBaaB i de fem øverste linjene, og de to siste linjene er et gjentakende tillegg.

Versefoten er trokeisk, annenhver tung-lett, med fire trykktunge stavelser i linjene 1, 3 og 4, og tre i linjene 2 og 5. Formelen 4 + 3 gjelder også for linjene 6 og 7. Jeg viser med første strofe. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk at her tillates ingen ekstra stavelser, heller ikke trykklette, så derfor er det utstrakt bruk av apostrofer, Knab’ for Knabe, steh’n for stehen, seh’n for sehen og Sah’s for Sah es. Dette gjelder også for de to andre strofene.

Sah ein Knab‘ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Selv om trykket er likt fordelt i de tre strofene er fordelingen av pauser ulik. I strofe 2 er det en markant pause etter sprach, Knabe sprach [pause]: «Ich breche dich«. Til forskjell fra strofe 3: Und der wilde Knabe brach. Det gjør lesingen veldig langt fra å bli monoton, selv om trykkfordelingen er identisk i de tre strofene.

Når det gjelder språket og oversettelsen er nøkkelproblemet hvordan man oversetter Röslein. Röslein er diminutiv for die Rose, rose. På norsk har vi ikke diminutiv, eller verkleinerungsform, som det heter på tysk. Men akkurat for Röslein har det vært ganske innarbeidet å bruke roselill, slik finnes dette diktet i mange oversettelser og gjendiktninger allerede. Det er også brukt som oversettelse for andre tyske dikt med Röslein eller Röschen. Og norske poeter har brukt det i sine egne dikt. Særlig gjelder det på 1800-tallet, da den norske forbindelsen til Tyskland og tyske diktere og dikt var sterkere enn den er i dag, og da stilretningen var mer romantisk og uskyldig. Nå er ordet ganske ute av brukt, annet enn hvis noe fra den tiden skal oversettes, eller stilen kopieres. Som oversettelse fungerer det godt, synes jeg. Jeg vil i alle fall bruke den.

I tittelen står Röslein som sammensatt ord, Heidenröslein. Som sammensatt ord fungerer ikke roselill i det hele tatt. Og det går heller ikke godt å lage sammensatt ord med det vanlige ordet for rose, ikke i dette tilfellet. Så vi må omskrive. Det har også Goethe selv gjort, da diktet ble utgitt i Volksliedern i 1779, het det Röschen auf der Heid. Det er omtrent tilsvarende det jeg kaller det, med Den lille rosen på heien. I gjendiktningen er tittelen Roselill på heien. Jeg tror det er denne tittelen de fleste gjendiktere og oversettere har brukt, men jeg pleier aldri sette meg særlig inn i hva andre har gjort. Jeg konsentrerer meg om originalen, og om mitt eget arbeid. Nedover i diktet oversetter jeg med «rose» og «roselill» etter hvordan det passer med rytmen.

Leiden er lide, tåle, finne seg i.

I siste strofer er jeg ikke kommet til bunns i: Mußt’ es eben leiden . Mußt (måtte) er enten preteritum eller preteritum konjunktiv, es (den) viser til rosen og eben brukt som adverb som her, betyr «akkurat», «nemlig» eller «rett og slett».

I direkte betydning skjer det at en gutt kommer over en vakker rose på heien. Han synes den er skjønn, løper bort til den for å se på den, og han ser på den i stor fryd. Han sier til den at han vil brekke den, rosen kan snakke, og sier at den da vil stikke ham. Det vil gjøre at han tenker på den for alltid, og at den ikke vil lide av det. Gutten knekker rosen, rosen forsvarer seg med å stikke, og det hjelper ham ikke med akk og ve, han må lide for det han har gjort. Akkurat som det han har sagt.

I overført betydning er gutten en gutt, og rosen ei jente. Rose som symbol på jente er godt innarbeidet, det er et mye brukt motiv, både med skjønnheten og med tornene. Gutten blir betatt av henne, og vil se på henne og fryde seg over henne. Han er forelsket, kort og godt. Så vil han ha forelskelsen fullbyrdet, det er det som ligger i å «brekke rosen». Rosen vet da at den vil tape sin skjønnhet, tape sin friskhet, at den vil visne og dø. Men den sier også at den vil stikke ham, og her er det ikke med tornene, men med det at han alltid vil tenke på henne. Det er gutten som vil lide kvaler for det han har gjort. Den ville gutten brekker rosen, slik han har sagt, og rosen forsvarer seg med å stikke, slik den også sa den ville gjøre. Og det er riktig som jenta sa, gutten må lide for det etterpå.


Röslein -> Rose die, -/-n; rose
Heiden -> die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo.
steche -> stechen (sticht, stach, hat gestochen, tr. itr.) stikke; (om sol) brenne;
brach → brechen brekke
wehrte sich -> wehren (sv. tr., refl.) hindre, forby, avholde fra, bekjempe; sich wehren forsvare seg, verge seg, sette seg til motverge.


Diktet er veldig direkte i betydningen. Selv om det bruker bilder og symboler. Det ligger folkediktningen til. Den klassiske historien er gutten som vil ha jenta, og så er det alle gledene og problemene som kan komme ut av det. Særlig er det interessant når det skjer noe skandaløst, noe umoralsk, diktningen vil vise hva som skjer, når man gjør noe man ikke skal gjøre. Og særlig interessant er det, når det man ikke skal gjøre, er noe man har veldig lyst til. Handlingen har konsekvenser.

Det er ikke så mye mer å åpne opp og vise frem, og analysere, når det kommer til akkurat dette. Diktet har tiltrekningskraft. Det er også noe med det, som går ut over det ord kan forklare, hvordan gjentakelsen Röslein auf der Heiden og Röslein, Röslein, Röslein rot virker nesten som et kor og som naturens egen kommentar til det som skjer. Elegant blir det også direkte tiltale, i strofe 2, der det er gutten som sier det til rosen. Meningen og assosisasjonene i ordene er også ganske annerledes, selv om de er nøyaktig de samme, i strofe 1 – da han fryder seg og ser på den -, og strofe 3 – der han for alltid lider hva han har gjort. Det er også med på å gjøre historien til en legende, en universalhistorie, selv om den på mange vis egentlig er ganskke vanlig og hverdagslig.

Bilde av en rose. Illustrasjon til diktet Heidenröslein, av Johann W. von Goethe.

Min gjendiktning

I gjendiktningen er det kolossalt viktig å få rytmen riktig. Det er signaturen for hele diktet. Det er også viktig at meningen ikke blir anstrengt, den skal komme lett og klart frem. Jeg har problemer med å få til begge deler. Det halter litt i strofe 1, jeg må bruke et arkaisk ord og dialektord, med «stend» for stå. Premien er at jeg da kan bruke det vakre ordiginalordet «morgenskjønn». Alle mine strofer har trykklett opptakt i linje 5, ingen har det i originalen.

Roselill på heien

Så en gutt en rose stend,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han bort å se på den,
Han så og følte fryden.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
Så du evig husker meg,
Med lidelse på veien.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Den forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham så ei ve og akk,
Han lide må på veien
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.


Forrige dikt: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Neste dikt: Blindekuh Alle dikt: Goethe

Guldhornene, av Adam Oehlenschläger

Opprinnelig var tanken med denne bloggen å poste egne og andres dikt, der diktene fra Norges- og verdenslitteraturen skulle få en liten presentasjon og en kort kommentar rundt. Ideen passer best for korte dikt, men noen av de store diktene i verdenslitteraturen er lange, og av og til åpner jeg for å poste og kommentere noen av disse lengre diktene. Noe annet ville være å utelukke flere av de beste diktene som er skrevet. Det ville også være å stenge ute noen av de beste poetene, i deres beste øyeblikk. Nå om dagen skal diktene være korte og ikke så anstrengende, få poeter tar sjansen på å skrive noe som krever konsentrasjon og tid fra leseren. Sånn har det ikke alltid vært.

Det gjelder for diktet og dikteren jeg poster i dag. Den danske dikteren Adam Oehlenschläger (1779-1850) introduserte romantikken i skandinavisk litteratur. Det er en litteraturhistorisk periode som åpner for de store format. Dikterens geni og inspirasjon kunne ikke la seg tøyle til bare å si noen få ting i noen få ord alltid. Det var store tanker, store følelser og store ideer som skulle uttrykkes, gjerne i dikt som forteller lange historier, med tema fra samtiden, fortiden eller fantasien. Diktene skulle ha faste former, med rim og rytme, men disse formene var ikke begrenset til de klassiske i antikken. Vel så bra var det å finne strofeformer fra middelalderen og senere, spesielt hvis det var på ens eget språk og en del av ens egen nasjons litteraturarv. Det var også fritt frem å skape noen nye strofeformer selv, eller å variere strofeformen i samme verk. Hovedsaken var at dikteren skulle ikke være så bundet av regler. Dikteren skulle være fri, fri til å la sitt geni utfolde seg.

Romantikkens måte å skrive på overtof fra opplysningstidens klassisisme. Der var det fornuften som skulle styre innholdet og strenge regler styre formen. Man fant i klassisismen sine idealer i den klassiske antikken. Disse diktene er vanskelig tilgjengelige i dag, hvor man ikke har noen følelse for de antikke verseformene pentameter og heksameter, og heller ikke kjenner de klassiske språkene. Den gang var dette bokstavlig talt barnelærdom, noe barna måtte lære på skolen. Dermed fikk de også inn de klassiske tekstene og referansene. I dag er det få som har disse referansene på plass, og det krever derfor en del arbeid å sette seg inn i tekstene fra denne perioden, og forstå dem. Det er vel kanskje også fremmed for vår tid, å være så bundet av regler, når man skal skrive. Vi har holdt på idealet om den frie kunstner, kunstneren som lager sine egne regler og skaper verk ingen har sett maken til før. I klassismen var det fornuften og formen som var det viktige, og idealene fant man i den greske og romerske antikken. Man skrev, bygget og malte sånn som de gjorde.

Romantikken bryter ut av dette her, med at det nå er følelsene som skal styre, og at de ikke lar seg underordne så strenge former som fornuften. Videre skal ikke dikteren lenger være en mester, som kjenner reglene og referansene, og er i stand til å bruke dem og beherske dem. I romantikken skal dikteren være et geni, som inspirert av ånden skal kunne uttrykke seg på måter ingen før har sett, og som åpner en verden for leseren. Gradvis ble også sagnstoffet, motivene og referansene hentet ikke bare fra den greske og romerske antikken, men også fra sin egen nasjons historie, fra middelalderen. For å kunne skrive dette skikkelig, nyttet det ikke å holde seg til korte og enkle dikt. Dikteren måtte få utfolde seg også i store og ubegrensede format. Ånden og tanken er fri, da må kunstneren også få være det.

Dette gjelder for diktet som introduserte romantikken i dansk og skandinavisk litteratur, det kanskje mest kjente av alle danske dikt. Det er skrevet i 1803, en tid Norge og Danmark ennå var samme land, og der det ikke var noen opplagte tegn på at det ikke skulle forbli slik i all fremtid. Hendelsene som førte til det vi i Norge kaller frigjøringen startet noen år etter, og hadde en god del tilfeldigheter og storpolitikk utenfor vår kontroll i seg. Hadde historien utviklet seg annerledes, kunne forfatteren og diktet blitt regnet som vårt. I stedet er han her hos oss lite kjent, annet enn for helt spesielt interesserte, og tekstene hans blir mindre lest enn alle det går an å sette norsk bak, selv om de på denne tiden skrev på samme språk, og tekstene av denne forfatteren vitterlig er av bedre kvalitet. Han regnes som en av de store, med rekkevidde også utenfor Skandinavia.

Forfatteren er Adam Oehlenschläger, diktet er Guldhornene. Tilblivelsen av det har sin historie. Det er naturvitenskapsmannen og filosofen Heinrich Steffens (1773-1845) som i 1802 holder en forelsningsserie på Elers kolegium, der Oehnsläger er student. De to møttes for det som beskrives som en 16 timers lang samtale, der Steffens fyller unge Oehlenschläger med romantikkens ideer. Steffens har før dette vært på et fire år langt studieopphold i Tyskland, der han er blitt fylt av romantikkens ideer. Ideene vakte gjenklang hos Oehlenschläger, som straks gikk hjem og skrev dette diktet, Guldhornene.

Her kan vi også ta med en parentes hvor tilfeldig det er dette med nasjonalitet og tilhørighet. Heinrich Steffens er født i Stavanger, av tysktalende foreldre fra Holstein. Kongen av Danmark var også hertug av Holstein, og som sådan vasall av det tysk-romerske riket. Om man skal kalle det tysk eller dansk får være opp til enhver å bedømme. Det er i dag tysk, etter de tyske samlingskrigene på 1860-tallet. Selv kalte Steffens seg visstnok nordmann, men det var i følge hans egen biografi for å vekke oppsikt. Mer om Heinrich Steffens står i Norsk biografisk leksikon.

Så er det til diktet. En liten introduksjon må til. De to gullhornene er to drikkehorn (det er mulig de hadde et annet bruksområde også) av gull fra 400-tallet. Det ene, det store, ble funnet i 1639, det andre i 1734. Det store hornet ble funnet av en kniplepige (Her henviser jeg til SNL, kniplinger, det nærmeste på norsk er kanskje syerske eller tjenestepike), Kristin Svensdatter, det lille andre av husmann Erik Larssen. De ble funnet i nærheten av hverandre, i Gallehus, Sønderjylland. I 1802 ble det stjålet, og smeltet om. Slik gikk en dansk kulturskatt tapt. Det er dette Oehlenschläger griper tak i, hvordan tidens grådighet ser større verdi i gullet i gullhornene, enn i den kulturelle og historiske verdien. Det er skrevet og tolket mye om dette, om materialistiske verdier og andre verdier, om grådighet og kulturarv, men nå har jeg skrevet nok til å la Oehlenschläger komme til orde.


De higer og søger
i gamle Bøger,
i oplukte Høie
med speidende øie,
paa Sværd og Skiolde
i muldne Volde,
paa Runestene
blandt smuldnede Bene.

Oltids Bedrifter
anede trylle;
men i Mulm de sig hylle,
de gamle Skrifter.
Blikket stirrer,
sig Tanken forvirrer.
I Taage de famle.
„I gamle gamle
hensvundne Dage!
da det straalte i Norden,
da Himlen var paa Jorden,
giv et Glimt tilbage!”

Skyen suser,
Natten bruser,
Gravhøien sukker,
Rosen sig lukker.
De øvre Regioner
De sig møde, de sig møde,
de forklarede Høie,
kampfarvede, røde,
med Stierneglands i Øie.

„I som raver i blinde,
skal finde
et ældgammelt Minde,
der skal komme og svinde!
Dets gyldne Sider
skal Præget bære
af de ældste Tider.
Af det kan I lære.
Med andagtsfuld Ære
I vor Gave belønne.
Det skiønneste Skiønne,
en Møe
skal Helligdommen finde!”
Saa synge de og svinde.
Lufttonerne døe!

Hrymfaxe den sorte
puster og dukker
og i Havet sig begraver.
Morgenens Porte
Delling oplukker,
og Skinfaxe traver
i straalende Lue
paa Himlens Bue.

Og Fuglene synge.
Dugperler bade
som Vindene gynge.
Og med svævende Fied
en Møe hendandser
til Marken afsted.
Violer hende krandser.
Hendes Rosenkind brænder,
hun har Lilliehænder.
Let som en Hind
med muntert Sind,
hun svæver og smiler;
og som hun iler
og paa Elskov grubler —
hun snubler!
og stirrer og skuer
gyldne Luer,
og rødmer og bæver
og zittrende hæver
med undrende Aand,
af sorten Muld,
med sneehvide Haand,
det røde Guld.

En sagte Torden
Hele Norden

Og hen de stimle
i store Vrimle,
og grave og søge
Skatten at forøge.
Men intet Guld!
Deres Haab har bedraget.
De see kun det Muld,
hvoraf de er taget.

Et Sekel svinder!!

Over Klippetinder
det atter bruser.
Stormenes Sluser
bryde med Vælde.
Over Norges Fielde
til Danmarks Dale
i Skyernes Sale,
de forklarede Gamle
sig atter samle.

„For de sieldne Faae
som vor Gave forstaae,
som ei Jordlænker binde,
men hvis Siele sig hæve
til det Eviges Tinde,
som ane det Høie
i Naturens Øie,
som tilbedende bæve
for Guddommens Straaler,
i Sole, i Violer,
i det Mindste, i det Største,
som brændende tørste
efter Livets Liv,
som — o store Aand
for de svundne Tider!
see dit Guddomsblik
paa Helligdommens Sider,
for dem lyder atter vort Bliv!
Naturens Søn,
ukiendt i Løn,
men som sine Fædre,
kraftig og stor,
dyrkende sin Jord,
ham vil vi hædre,
han skal atter finde!”
Saa synge de og svinde.

Hrymfaxe den sorte
puster og dukker,
og i Havet sig begraver.
Morgenens Porte
Delling oplukker,
og Skinfaxe traver
i straalende Lue,
paa Himlens Bue.

Ved lune Skov
øxnene trække
den tunge Plov,
over sorten Dække.

Da standser Ploven,
og en Gysen farer
igiennem Skoven.
pludselig tier.
Hellig Taushed
alt indvier.

Da klinger i Muld
det gamle Guld.

Tvende Glimt fra Oldtidsdage
funkler i de nye Tider.
Selsomt vendte de tilbage,
gaadefyldt paa røde Sider.

Mystisk Helligdom omsvæver
deres gamle Tegn og Mærker.
Guddomsglorien ombæver
Evighedens Underværker.

Hædrer dem, thi Skiebnen skalter!
snart maaskee de er forsvunden.
Jesu Blod paa Herrens Alter
fylde dem, som Blod i Lunden.

Men I see kun deres Lue,
ikke det ærværdigt Høie!
Sætte dem som Pragt tilskue
for et mat nysgierrigt Øie.

Himlen sortner, Storme brage!
Visse Time du er kommen.
Hvad de gav de tog tilbage.
Evig bortsvandt Helligdommen.

1802 (første gang trykket Digte, 1803)

En gjennomgang av språk, form og innhold


Diktet er skrevet på dansk, men er ikke noe forskjellig fra språket enhver skrivekyndig i Danmark og Norge skrev til langt ut på 1800-tallet. Det er samme språk grunnloven vår fra 1814 er skrevet i, det er samme språk som Welhaven og Wergeland brukte, det er ikke vesensforskjellig fra språket til Bjørnson og Ibsen, og det er også rettskrivingsregler som skiller dette språket og språket til Hamsun og Obstfelder. Det er først på 1900-tallet norsk og dansk for alvor skiller lag, om man da ser bort fra landsmålet til Aasens og hans følgere, og selv på 1900-tallet og frem til i dag er det mye hvordan man skriver samme ord og lignende lyder som er poenget. Danske tekster fra 1800-tallet skulle ikke være det spor mindre tilgjengelige for norske lesere, enn våre egne norske.

Av bokstaver så har danskene aa for å. De har diftongen øi, der vi bruker øy (høie -> høye). I likhet med Rogaland og deler av Agder har de myke plosiver b, d, g for p, t og k, slik at det blir Bøger i stedet for bøker. Den store bokstaven i substantiv er noe tysk har behold, men som vi i Skandinavia har gått bort fra. Lydene som i dag blir gjengitt med skj og sj ble på denne tiden gjengitt med skj og si, slik at det blir Skiold for skjold. I svært mange ord er det æ for e, slik som hædrer for hedrer. Noen ord har stum e til slutt, sånn som Faae for få. Personlige pronomen som deg og meg ble skrevet dig og mig, men de kan godt leses med dagens uttale.

Kursorisk kan vi se at det var ikke alt i skrivemåten som var like fast. Ordet oldtid blir for eksempel også skrevet oltid. Nettsiden har en note til teksten, skrevet av Sven Sørensen, der det står mer om dette, og om vanskelighetene med å velge en «originaltekst». Opptrykk av diktet i dikterens levetid avvek fra originalen, fordi Oehlenschläger selv hadde skiftet mening om hvordan forskjellige ord skulle skrives. Det er også et rent teknisk problem, i at trykkeriet ikke hadde bokstaven ø tilgjengelig, og at orgiginalutgaven derfor brukte erstatningen ö. Kalliope har brukt originalutgaven fra Digte 1803, inkludert denne fremmede bokstavn. Den har jeg endret til vanlig norsk og dansk ø. Ellers har jeg brukt utgaven fra Kalliope. Der finnes også hele samlingen diktet inngår i.

Hvis noe i diktet er vanskelig å forstå, har jeg gjort en gjennomgang av innholdet strofe for strofe lenger nede. Her følger ordforklaringer for de som vil finne ut av det selv.

Noen ordforklaringer

Guldhornene To horn av gull fra ca. 400 etter Kristus. Det ene ble funnet i 1639, det andre i 1734, begge i Gallehus, nær Møgeltønder, Sønderjylland. De ble deretter oppbevart i Köbenhavn kunstmuseum, hvorfra de ble stjålet i 1802. (Den Store Danske).

Runesten Stein der det er innrisset runer. Runene er bokstavene i det gamle alfabetet vi brukte, før det latinske ble innført. Så en runestein er en stein der det er skrevet inn en tekst. Ofte dreier det seg om gravsteiner.

Møe -> ung, ugift pike, i middelalderen ble ordet avløst av jomfru eller pike. I diktet refererer det til Kirsten Svénsdatter, kniplersken som fant det store gullhornet i 1639. En Møe/skal helligdommen finde – helligdommen er gullhornet. Både Møe og helligdommen kan gjelde i overført, utvidet betydning.

Hrymfaxe og Skinfaxe er de to himmelhestene. Hrymfaxe drar månen, Skinfaxe solen over himmelen. Delling er far til dagen. Alt dette er fra norrøn mytologi.

Hind Hunnhjort. Så når det står let som en Hind, er det lett som en hunnhjort. Hjorten springer veldig lett over marken.

Norden Skandinaiva er Norge, Sverige, Danmark, Norden er i tillegg Finland, Island, Færøyene og Åland. Store Norske leksikon, Norsk ordbok og forskjellige språk i Wikipedia opererer med litt forskjellige land som skal være med i denne geografiske betegnelsen. For Oehlenschläger er det nok de dansk-norske besittelser pluss Sverige og Finland, de nordiske landene i Europa.

Sekel er århundre. Egentlig er det latinsk for tidsalder.

Sluse En sluse er en åpning i en demning. Så når man åpner alle sluser, lar man alt strømme fritt.

Tvende dansk, gammeldags og høytidelig, tallet 2.


Diktet består av strofer av varierende størrelse og oppbygning. Rimmønsteret varierer også mellom parrim (to og to), kryssrim (annenhver) og omsluttende rim (to i midten og to rundt). Det er også mer kompliserte rimmønstere, med rim som hentes opp igjen flere linjer under, og det forekommer også verselinjer som ikke rimer. Metrikken er heller ikke konsekvent. Stort sett er det to trykktunge stavelser i hver linje, men det varierer hvor mange trykklette det er i mellom dem, og det varierer også hvor disse er plassert. Svært ofte forekommer det taktskifte, overraskende rim, plutselige manglende stavelser og ekstra stavelser. Man får ikke anledning til å lese dette diktet i klassisismens regelstyrte rimmønster og takt, her må man lese i vissheten om at hva som helst kan skje. Romantikken har gjort sitt inntog.

Jeg kan vise med et eksempel fra en strofe tidlig i diktet, nummer 3. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift, halvtungt er markert med fet kursiv, og halvlett med kursiv.

Skyen suser,
Natten bruser,
Gravhøien sukker,
Rosen sig lukker.
De øvre Regioner
De sig møde, de sig møde,
de forklarede Høie,
kampfarvede, røde,
med Stierneglands i Øie.

Det begynner i tofotede trokeer, trykk-lett, trykk-lett, før det i linje 3 kommer en ekstra stavelse man ikke helt vet hva man skal gjøre med. Så flytter trykket seg til andre stavelse i linje 5, det er en opptakt før trokeen, eller man går over til jamber, men det er ekstra stavelser her også mellom de trykktunge, og man har ikke noen fast metrikk å forholde seg til. Så kommer et rent tostavelsesord alene i linje 6, med rim på linje 5, og det er etablert en visshet om at her kan hva som helst skje. Det følger to linjer som best kan karakteriseres som anapester, lett-lett-tung, lett-lett-tung, med en svært lett ekstra stavelse etter hver av dem (e-en i møde).  Så kommer to linjer med noe helt annet igjen. Ordet kampfarvede bør ha et visst trykk både på kamp- og farvede, og ordet stierneglands er heller ikke opplagt hvordan trykket skal plasseres i.

Poenget er at dette diktet ikke er skrevet etter noen fast form. Det er ikke fritt, som diktene omlag hundre år senere blir friere i perioden som kalles modernismen. Det er både rim og fast rytme her, men den faste rytmen og rimene varierer på en måte som gjør at diktet ikke er helt bundet av dem. Det bryter seg ut av klassisismens og opplysningstidens grenser, og er skrevet på en helt annen måte. Det leker seg på en måte som før ikke var tillatt, som før ikke ble gjort.

Virkningen i dag er ikke all verden, for i dag er man vant med å lese alle typer dikt og tekster, og man er ikke vant med å låse seg fast i rim og rytme. Man kjenner heller ikke igjen mønsterne, og lar seg ikke overraske når mønstrene blir brutt. For en trenet leser på begynnelsen av 1800-tallet vil man øyeblikkelig kjenne igjen starten:

De higer og søger
i gamle Bøger,
i oplukte Høie
med speidende Øie,
paa Sværd og Skiolde
i muldne Volde,
paa Runestene
blandt smuldnede Bene.

Her er det konsekvent, opptakt, to trykktunge stavelser med en og to trykklette mellom, og gjennomførte parrim med trykklett utgang. Det er da forventet at dette skal fortsette. Det gjør det altså ikke.


Denne delen av posten er ennå ikke gjort ferdig. Jeg gjør det ganske detaljert, slik at den som vil kan komme seg gjennom diktet med de vanskeligheter som er der.

Første strofer begynner med at det er noen – de – som higer og søker i gamle bøker og det som heter opplukkede høye etter noe. Hva opplukkede høye er, er sånn som kan lede til mer forvirring enn forståelse, å forsøke å forklare. Vi bruker høy og høye som adjektiv, skal det være substantiv, heter det høyde og høyder. Her hos Oehlenschläger er det brukt som substantiv, og blir det også nedover i teksten. Så skal man plent ha en konkret omskriving til moderne norsk, er mitt forslag det opplukkede høye eller opplukkede høyder. Men mitt beste forslag er å lese det som det står, oplukte høye, og komme seg videre i teksten. Det er noen som leter etter er tegn og historier fra fortiden. Det ser de etter på sverd, skjold, jordlagte voller og på runesteiner og på gamle, smuldrende beinrester. Sånn er det arkeologen og historikeren jobber, på sverd og skjold kan det være innskrifter, materiale og byggeteknikker sier noe om rikdom og kunnskap, og også om historisk slektskap. Stedet å finne sånne historiske levninger, som det heter, er gjerne gamle gravplasser. Det finnes på jordfylte voller, eller muldne Volde, som det heter i diktet. Benrester tilsier gravplass.

I andre strofe er det oldtidens bedrifter man skal hente frem, det som skjedde i gamle dager. Linje 2, med anede trylle, er også en slik der ordene er vanlige, men bruken uvanlig. Anede er preteritum av å ane, trylle er infinitiven å trylle, slik at det som står er Oldtids bedrifter/ anet å trylle. Meningen er nok at gamle dagers gjerninger kan virke litt forunderlige og magiske, de var liksom i stand til å trylle, men med å skrive dette beveger jeg meg bort fra forklaring, og over i tolking, og det er ikke meningen her. Videre er det greiere, med at de gamle skrifter hyller seg i mulm, eller dekker seg i mørke. Hylle er beslektet med tysk hüllen, hylle inn, som også er vanlig på norsk. Mulm er tett mørke, nå mest brukt i uttrykket nattens mulm og mørke. Det er en sammenheng mellom Oldids bedrifter og gamle Skrifter, subjektet i setning 1 og 2, de gamle skrifter handler selvfølgelig om oldtidens bedrifter. Så er det slik at man blir litt forvirret av å lese i disse gamle skriftene om oldtidens bedrifter, uttrykt i vendingen Blikket stirrer/sig Tanken forvirrer. Man leser disse tekstene, og famler som i tåke. Dette er gamle dager, da det strålte i Norden, det var en bedre tid enn i dag. Det blir uttrykket sterkt i nest siste linje, med vendingen da Himlen var paa jorden. Dette er en hyperbol, en kraftig overdrivelse, men også en overdrivelse ment å si noe om det den beskriver. Denne gamle tiden var så bra, at det var som om himmelen fantes på jorden, som om det var et paradis, her i denne verden. Strofen slutter med ønsket om å bli gitt et glimt tilbake, at man skal få sett litt hvordan det var, den gang.

Så er det strofe 3, der ordet høie (høye) kommer på ny, nå i sammensetningen Gravhøie. Da gir det ikke meningen at det skal være noe annet enn gravhøyder, opphøyde gravplasser. Ellers er det en del stemningsskapende skildringer, her, skyen som suser, natten som bruser, alt i overført betydning, og videre gravhøyden som sukker, rosen som lukker seg. At gravhøyden sukker er et kroneksempel på besjeling, døde ting som får levende egenskaper, rosen kan gjelde i både direkte og overført betydning. Om nettene lukker rosene seg, i likhet med de fleste blomster, og rosen er ofte symbol på noe vakkert. De øvre regioner er bare de høyere lag av stemninger, slik jeg leser det, høyere tanker, alt som er høyere, viktigere og bedre, det er de øvre regioner. Disse øvre regioner toner, det vil si klinger eller lyder, så nå er det de viktige tingene som lar seg lyde. De lar seg møte, disse forklarende høyder, for meg lest som den gamle tid, og de er kampfargede, røde, og har stjerneglans i øyet. Stjerneglans i øyet er også en del av dette maleriske, stemningsskapende, der det glinser i øynene til den som leser om og setter seg inn i denne store, gamle tid. At det er nettopp stjerneglans, gir en forbindelse til naturen, de fantastiske stjernene, men nå beveger jeg meg over i tolkning, i stedet for innholdsforklaring, og det er ikke hensikten.

I strofe 4 er det stemmene fra de gamle tider som snakker til vår tid. Det de sier er satt i anførselsestegn, fra I som raver i blinde, til skal Helligdommen finde. Det følger også opp med Saa synge de og svinde, altså sånn synger de, og forsvinner. Det er lufttonene som dør, de gamle stemmene, toner gjennom luften. Jeg vil gjenta at mye her er ment stemningsskapende, assosiserende, og ikke til å bli forklart i detalj. Men det de gamle sier, er viktig. Det er at de som raver i blinde, altså vår tid, og kanskje særlig forskere og kulturfolk som leser i gamle bøker og gjør seg viktige, de får beskjeden om at det skal komme et minne fra fortiden. Dette minnet er konkret, det er gullhornene, og her er gyldne sider sidene på gullhornene, preget (Præget) er det som er skrevet inn på dem, i det vil det være et reelt minne fra disse eldste tider man søker etter. Av dette kan vår tid lære noe, sier fortiden til oss, I kan lære/med andagtsfuld Ære. I er dansk for dere, så fortiden sier dere skal vår gave belønne. Fortiden sier også at denne skatten, altså gullhornene, skal bli funnet av det skjønneste skjønne, en ung jomfru. Slik gikk det også, da tjenestepiken (eller kniplepigen, som dansk har et uttrykk for) Kirsten Svénsdatter. Her er vi inne på noe viktig i romantikken, at det jomfruelige og umiddelbare er mer verdt enn det veldig lærde og kulturelle, at folket har mer kontakt med fortiden og magien der, enn de intellektuelle som gjennom lesing av bøker har beveget seg bort fra verden og historien. Også dette er tolking, og ikke forklaring av innholdet. Men det er et relevant poeng, og det blir fremhevet ytterligere nedover i diktet.

Strofe 5 er en slags pausestrofe. Der er det natten som dukker seg i havet, og lar dagen overta. Det er uttrykt med vesener fra norrøn mytologi, Hrymfaxe, Delling og Skinfaxe. Hrymfaxe og Skinfaxe er hester, mens det er uklart og ufullstendig hva Delling er for noe, annet enn at han er far til dagen, og var gift med natten. Så da er det hesten, eller natten, som dukker seg ned i og begraver seg i havet, mens far til dagen – Delling – lukker opp morgenporten. Deretter kan Skinfaxe trave i strålende lue på himmelens bue, sånn solen går over himmelen i en bue.

Det er denne dagen som gjelder i strofe 6, en lengre strofe på 24 linjer. Mye her er bare stemningsskapende, med fugler som synger og duggperler som bader, og blader som vifter i vinden, altså en flott og fantastisk dag. Så danser en ungmø,en ungpike, over marken, og det er denne ungpiken som finner det ene gullhornet. Nettopp her, i denne strofen. Det er beskrevet hvordan hun ser ut og hva hun gjør, klassiske beskrivelser av unge, skjønne piker, med rosekinn og liljehvite hender, sånn det skulle være. Hun tenker på elskov, som de fleste unge piker vel gjør, og så snubler hun altså over denne gullskatten. I moderne norsk går linjene hun snubler!/ og stirrer og skuer (ser) /gylne Luer (flammer),/og rødmer og bever (skjelver)/ og sitrende hever (sitrende av spenning løfter hun det hun har funnet)/ med undrende ånd (ånden er tanken, sjelen, den undrer seg her, i møte med gullskatten)/ av den sorte mold (opp av den sorte jorda),/med snehvit hånd,/ det røde gull. Her er det kontrast mellom den sorte jorden og den hvite hånden, og ellers lagt vekt på den sitrende spenningen hun føler i det hun finner og tar opp gullhornet. Det er som hun øyeblikkelig vet hvor mye dette er verdt.

Den lengste strofen av dem alle, blir fulgt av den korteste så langt, nr. 7, på bare fire linjer. En sagte Torden/ dundrer!/ Hele Norden/ undrer. Torden rimer på Norden, dundrer på undrer. Det er torden i overført betydning, en av de mektigste himmelkreftene, det er det som gir gjenlyd og dundrer i det denne ungpien finner gullhornet, og hele Norden undrer seg hva det er for noe.

Deretter forsøker de lærde og lite jomfruelige å finne flere skatter i strofe 8. De stimler sammen i store vrimler, som det står. Å vrimle er for oss i dag et verb, men det gir grei mening at det er en stor vrimmel av folk, mange som driver og graver for å øke skatten ungpiken har funnet. De klarer det imidlertid ikke, de finner ikke gull, bare jord (Muld). Så deres håp blir ikke oppfylt, det blir bedraget, bedratt, som det står.

Det følger nok en kort strofe, nummer 9, på kun én linje. Det er at århundrene svinner, går bort, og linjen er fulgt av to utropstegn. Kanskje kan man gjøre et poeng av en veldig kort strofe består av veldig lang tid, i motsetning til den korte handlingen at piken finner gullhornet, der det måtte til 24 linjer for å få det forklart. Her er det hva som er viktig, og hva som ikke er viktig.

I strofe 10 ser man forbindelsen mellom Danmark og Norge, den gang vi var samme land. Det er også en kraftfull og stemningsskapende strofe, som ikke er handlingsdrivende. Klippetinder er toppene på fjellene, eller klippene. Over der bruser det atter, alle sluser åpner seg, så stormen kan bruse fritt. Den bryter med velde, bryter med kraft, og her tenker jeg meg at den bryter sånn som bølgene bryter, og slår mot land. Så er det sammenbindingen mellom Norge og Danmark, over Norges fjell og Danmarks daler, her er det dikterisk frihet å snakke om daler i Danmark, det er lavlandet og flatlandet det er snakk om, selvsagt, før dette igjen blir bundet sammen med fortiden, og de som nå bare finnes i «skyene». Skyene er i himmelen, og i himmelen finnes de døde. Det er de gamle, fortidens mennesker, nå døde, som nå samler seg.

Strofe 11 er hva de gamle, døde sier til oss, der oppe fra himmelen. På ny er det en lang strofe, 24 linjer, og på ny er det kraftig stemningsberuselse. Jeg skriver den ut i vanlig, prosaisk norsk, linje for linje: «For de sjeldne få/ som vår gave forstår/ som ikke blir bundet av jordlenker/ men hvis sjeler hever seg (altså de som ikke er bundet av jorden, men har sjeler som løfter seg…)/ til det eviges tinde (topp)/ som aner det høye/ i naturens øie/ som tilbedende bever (skjelver)/ for guddommens stråler/ i sol, i fioler/ i det minste, i det største/ som brennende tørste/ etter livets liv/ som – o store Ånd (ånd er viktig i romantikken, det er tanken, sjelen, essensen)/ for de svundne tider (tider som har vært, den gamle tid, den bedre)/ se ditt guddomsblikk/ på helligdommens sider (helligdommen er gullhornene)/ for dem lyder atter vårt bli (dem er de (sjeldne få) som i første linje forstår gaven, for disse vil de gamle på ny bli, altså bli levende)/ Naturens sønn/ ukjent i lønn (i lønn = i det skjulte)/ men som sine fedre/ kraftig og stor/ dyrkende sin jord/ ham vil vi hedre/ han skal atter finne!». Det var dette de sang. Så forsvant de på ny. Det dreier seg om det andre gullhornet som blir funnet. Det er ikke en av de lærde, men en naturens sønn, en bonde, en husmann. Han er gitt gaven å forstå fortiden, han er forbundet med den, det er han de vil hedre, og det er han som skal finne. Det at han skal finne er bokstavlig. Han finner gullhornet.

Strofe 12 gjentar strofe 5, med hestene Hrymfaxe og Skinfaxe som traver med dag og med natt, natten som lar dagen overta, og med det vise tiden som går. Det er verdt å bemerke at Oehlenschläger knytter det dagligdagse med tidens gang opp mot norrøn mytologi. Det er også en forbindelse med fortiden, og med det magiske.

Strofe 13 er i formen en gjentakelse av nr. 7, med tordenet, dunderet, norden og underet. Her er det den lune skogen (skov), der oksene (øxene) trekker den tunge plogen (plov) over det sorte dekket. Strofen er starten på beskrivelsen hvordan gullhornet blir funnet. Det står ikke i diktet, men året er 1734. Det beskriver den faktiske hendelsen.

Strofe 14 fortsetter med beskrivelsen. Merk hvor upersonlig den er, her er ikke noe menneske personifisert, det er som skogen selv og naturen føler stemningen og finner hornet. Plogen stanser, en gysen farer gjennom skogen – skogen er personifiser. Fugleskarer tier, altså fuglene slutter å synge og kvitre. i en hellig taushet som innvier alt. Å vie er ikke så mye brukt lenger, det er opprinnelig å gjøre hellig gjennom bestemte seremonier. Det kan også være å tilegne, bli medlem av, gå inn i, men også her med en slags ide om at det er en seremoni som gjør det, og noe hellig i det. Her er det nok å bli innviet i fortidens hemmeligheter, for eksempel.

Strofe 15 er kort, på to linjer: Da klinger i Muld (mold, jord)/ det gamle Guld. Da jenta fant det første hornet i strofe 6, er kontrasten hennes hvite hender og det sorte jorden. Her er det den i denne sammenhengen verdiløse jorda som står i kontrast til det svært verdifulle gullet, særlig når det er en del av gullhornet. Det hinter også tilbake til de mange som lette etter flere skatter, etter det første funnet. De fant bare mold. Nå blir det funnet gull. Det ligger også en idé her, om at for å finne gullet må man være utvalgt, innviet. Gullet, fortiden, lar seg ikke finne av hvem som helst. Den må være verdig, som skal finne.

Tvende er ikke lenger noe oppslagsord på norsk, og det er heller ikke i vanlig bruk på dansk. Vi bruker det fremdeles i det litt sjeldne uttrykket tvende sinn, der det betyr todelt. Dansk ordbok har det som tallet to. Så når det er Tvende glimt fra Oldtidsdage i strofe 16, så er det to glimt fra gamle dager. De to glimtene, er de to gullhornene som er funnet. De vender forunderlig (selsomt) tilbake, gåtefylt på røde sider. De røde sidene har jeg ingen sikkerhet i hva skal bety, om det er sidene på hornet som er rødlige, eller om det er noe annet. Hornene er av gull, og derfor gullfarget.

Strofe 17 beskriver gullhornene. Det er en mystisk helligdom som svever om deres tegn og merker. Den mystiske helligdommen er fortidens, og tegn og merker er den konkrete innskriften. Store danske leksikon har for øvrig bilder av hornene, og en oversettelse av denne innskriften:  «Jeg Lægæst fra Holt (eller Holtes søn eller «skovbo») gjorde hornet». Ordet ombever (ombæver) er sjeldent, og antagelig satt sammen av Oehlenschläger selv for denne anledningen. Det er guddomsglorien som skjelver om evighetens underverker, en nydelig setning. Fortiden og nåtiden – historien – blir satt sammen med en guddommelig helligdom, en forunderlig, mystisk og fantasifull verdenshelhet.

Skalter i strofe 17 er ordet vi nå bare bruker i sammenhengen «skalter og valter». Norsk ordbok har dette som å styre og stelle, mens danskene setter det til schalten «støte, skubbe». I uttrykket skalte og valte er det å styre etter forgodtbefinnende. Her, i diktet er det skjebnen som skalter – eller styrer -, og lar gullhornene hedre noen før de kanskje (maaskee) er forsvunnet. Så er det forbindelse med kristendommen, typisk det også i tiden, der det gikk an å bruke norrøn mytologi og alt fra kristendommen i samme tekst. Det er Jesu blod på Herrens alter, som fyller dem, som blod i lunden. Det virker litt knapt og ufortalt, akkurat denne delen av diktet. Blod på alter er forbundet med offer, Jesus er det største offeret gjort, i hvert fall om man følger kristendommens lære, som man her skal, men hvordan dette offeret og dette blodet kan fylle dem, som blod i lunden, det virker på meg litt ufullstendig gjort. De i linje 2, her, er gullhornene, og det kan være disse som fylles med blodet, i en slags overført betydning. En lund er en mindre samling av trær.

I strofe 18 står det at dere (I) ser kun flammen (luen), og ikke det ærverdige høye (høie). Hornene blir satt til utstilling (til skue), som prakt på museet, og ikke som den skatten de egentlig er. Der, på museet, blir de sett på, av og med matte, nysgjerrige øyne, men de blir ikke forstått som det vitnesbyrd fra fortiden de er. Menneskene på museene ser bare det ytre, de ser ikke det opphøyde, ærverdige, i følge Oehlenschläger i dette diktet.

Så er det avslutningsstrofen, nummer 19, der hornene er stjålet. Det er kort og fyndig:

Himlen sortner, Storme brage!
Visse Time du er kommen.
Hvad de gav de tog tilbage.
Evig bortsvandt Helligdommen.

Himmelen sortner, stormen braker/ Visse time, du er kommet/ Hva de gav, de tok tilbake/ Evig forsvandt helligdommen. Helligdommen er stjålet, og med det sortner himmelen, med de døde fra fortiden. Nå er den borte for evig. Det gjelder også i konkret betydning, i og med at de er smeltet om.

Kommentar til diktet

Så hva er poenget med dette diktet?

Det er et dikt som innleder en ny tid, en romantisk tid, der følelsene kan få løpe av med én, og hvor man finner inspirasjon og stolthet i ens egen fortid. Det er et dikt som formelig galopperer avgårde. Det er en begeistret stemning dikteren liksom ikke forsøker å legge bånd på, men heller å fyre opp. Det er ikke måte på hvor spennende disse gullhornene er, og hvilken kraft som ligger i dem. Dette har ikke noe å gjøre med at de er av gull, gullet er i diktets sammenheng verdiløst, hele verdien er at de er en forbindelse mellom fortiden og nåtiden. Denne forbindelsen er fantasifull, inspirerende, man kan godt si magisk, og dette er en magi som også ligger i naturen vår og i historien. Romantikken åpner en videre verden, der fornuften ikke legger noen begrensninger på hva man kan tro og vite, der det er den frie fantasien som bestemmer.

Når man hengir seg til dette, åpner det også for en begeistring det ikke er mulig å finne i tider styrt av fornuften. Fornuften er i sin natur skeptisk, den vil ikke gå med på noe den ikke kan forstå, og den søker alltid bevis og logiske forklaringer. Fantasien setter av gårde, mye mer styrt av følelsene, enn av fornuften, og følelser liker seg når de får fritt utløp. Man kan se Oehlenschläger ikke holder igjen, i dette diktet. Vitenskapen og fornuften står igjen som de reneste idioter, som går og leter etter svar om fortiden i alle slags bøker, og i arkeologiske utgravinger. Forbindelsen med fortiden er i det umiddelbare, i dem som ikke er besudlet av kultur og tenking, i en tjenestejente og en husmann.

Historien til diktet bygger opp under legenden, og er nok kanskje med på å gjøre diktet populært. Det er noe eget med hvordan dikteren snakker med vitenskapsmannen, Oehlenschläger med Steffens, en samtale som er så oppslukende for dem, at den varer i 16 fulle timer. Oehlenschläger skriver det selv, fra klokkeslett, til klokkeslett, han kom da, gikk da, og vi snakket hele tiden. Så er dikteren full av inspirasjon, og skriver dette diktet, med inspirasjon fra dansk samtid og dansk historie. Om samtiden er det mye dårlig å si, som ikke forstår denne magien i fortiden, og den nesten hellige forbindelsen mellom fortidens og nåtidens mennesker, bundet sammen i den samme naturen, og en del av den samme historien. For en uvitende samtid er gullet i hornene mer verd enn den magiske historien den kan fortelle, og derfor lukker fortiden denne historien. Den vil ikke fortelle den til uverdige.

Om dette er noe som kan gi gjenklang i dag, er noe som får være opp til hver enkelt å bedømme. Diktet er nok i lengste laget for en utålmodig nåtid, og selv om man gjennom nettet har bedre muligheter enn noensinne til raskt å finne ut av alle referansene, er dette noe ganske mange ikke gidder. Jeg for min del liker å sette meg inn i andre tiders måter å skrive på og å tenke på. Det viser at vi lever i en rik verden, med uendelige måter å tenke på, mene på og å oppføre seg etter. Det er noe fascinerende med hvordan de sanneste romantikerne går så helhjertet inn i saken sin, for oss i en tid hvor vi alltid må ha ironien og distansen på lur, alltid fluktmuligheten at det er bare på gøy. For Oehelenschläger er det virkelig ikke bare på gøy. Det han vil formidle, er det viktigste av alt.

Av Adam Oehlenschläger har jeg tidligere postet Poesien.