Den XI sang (Keed av Verden, kier av Himmelen), av Thomas Kingo

Jeg tok en ekstra titt på dette diktet i februar 2018, og oppdaget at det manglet en strofe (nr. 6, Ach, Yndist og Gunst). Jeg utvidet posten med mer om diktets form og oppbygning, og nøyere om språk og innhold for en del av strofene.

*

I dag følger et dikt fra barokken. Det er et mye lenger dikt enn de jeg pleier å poste, og kommentarene vil derfor også bli litt annerledes. Jeg legger de fleste av kommentarene før diktet, og bruker også litt mer tid på å kommentere perioden diktet er skrevet i. Etter diktet kommer mer om diktets form og innhold. Dette er stoff som godt kan brukes i en analyse.

Om forfatteren

Thomas Hansen Kingo (1634-1703)  ble født i Slangerup på Sjælland den gang Christian IV styrte over både Danmark og Norge. På denne tiden fantes ikke noe eget norsk skriftspråk, og det gjør at man ikke skiller så nøye mellom danske og norske diktere. Thomas Kingo er avgjort dansk, han bodde og virket hele sitt liv i Danmark, men siden landene våre den gang hørte sammen er han vel så mye del av den norske kulturen. Hvis vi ikke kan låne av danskene, har vi ikke så mye tekstproduksjon å hente i det hele tatt fra denne perioden.

Kingo ble sogneprest i Slangerip i 1668, og siden biskop i Odense på Fyn fra 1677.Ved siden av sin geistlige karriere skrev Kingo dikt, for det meste salmer, men det finnes også verdslige dikt i tekstproduksjonen hans.

Om barokken

Man vil få et ganske forskjellig inntrykk av barokken alt etter hvilken kunstart man oppsøker. Arkitekturen er storslått, og reagerer mot renessansens strenge, klassiske former. Her er overdådighet av alt, og om man velger å la seg rive med, er det vanskelig å ikke la seg rive med av de store barokkbygningene på kontinentet. Malerkunsten er dystrere, med mørke farger og et sterkere følelsesmessig uttrykk. En maler som Caravaggio, for eksempel, malte atskillig mer dramatiske scener enn renessansekunstnerne, og gjorde også de dramatiske scenene mer uttrykksfulle. Renessansemaleriene utstråler ro. Det samme gjelder innen skulptur, der man for eksempel i skulpturene til Bernini kan se hvordan barokken likte snirklete linjer, og mange flere detaljer enn de la på i renessansen. Innen musikken har perioden J. S. Bach, og hans polyfoni og hans fuger overgår alt som er laget før og siden. Man kan si at alle disse snirklene snor seg opp mot himmelen, som også alle melodiene i polyfonien til Bach til sammen gir en slags himmelsk harmoni. Barokkunstnerne lenget mot paradis.

Innen lyrikk kommer dette til uttrykk på en måte som ikke er så lett å hengi seg til som i de andre kunstformene. Om barokke tekster blir det første møtet med barokken, vil man lett komme skjevt ut. Den er tung, lidelsesfullt, den tar lang tid å lese og er ikke så direkte og umiddelbart vakker som de andre kunstformene i perioden.

Jeg foretrekker selvsagt å lese tekster på tekstenes egne premisser, og mener generelt at man skal ta enhver litterær periode på alvor og lese tekstene som de var ment å være. For barokken har jeg imidlertid større utbytte av tekstene om jeg leser dem med en humor som var utenkelig i perioden. Man kan også lese dem med et herlig alvor som ikke er tillatt for nyere tekster. Hvis man skriver for alvorlig nå, virker man bare ikke tilstrekkelig opplyst. Om man klager på livet på jorden virker man lett litt sutrete, og om man lengter etter et bedre liv etter døden, virker man kanskje litt salig naiv. Man kan godt tro på et slikt liv også i dag, man må bare ikke skrive om det som om det var på alvor.

Barokkdikterne gjør dette 100 %, og ingen mer definitivt enn Thomas Kingo i diktet Far, verden, farvel.

Om diktet

Diktet heter egentlig bare Den XI. sang, men det er også kjent som Keed af Verden, og kier ad Himmelen, som er en kort sammenfatning av innholdet i diktet, eller Far, Verden, farvel som er første linje. Det handler om hvor fryktelig alt er på jorden, og hvor mye bedre alt skal bli når poeten en gang kommer opp i Abrahams skiød, som vanskelig kan leses som noe annet enn himmelrike.

For å ta en kjapp forklaring av første strofe, der poeten allerede i startlinjen tar avskjed med en verden han vil forlate. Han er lei av å være dens trell, eller dens slave. Verden består av plikter, problemer og byrder, og under disse er mennesket en trell. Poeten tar avskjed med dem, han river seg løs fra dem, og erklærer at han også er lei av forfengeligheten. Det er ganske herlig for en moderne leser, at traust prest fra 1600-tallet klager på forfengeligheten i verden, hva vet vel han om hva som skal komme? Kingo legger nok en noe annen betydning i begrepet enn vi gjør i dag. For ham er absolutt alt vi gjør her i denne verden forfengelighet, og ikke bare det vi gjør for å vise at vi er noe.

Jeg tar også en kjapp gjennomgang av strofe nummer ni, den første der forfengeligheten skiftes ut med «i Abrahams skiød» i sluttlinjene. Denne strofen begynner også med et farvel, «Saa far da, far vel», og nå er det livet på jorden han tar avskjed med. Den skal ikke lenger bedra sjelen – med den forfengelighet den er fylt av, han takker seg av og synker ned i forglemmelsens grav, altså døden og glemselen fra verden. Han lengter etter å gi bot for sin sorg og sin nød, og det kan han gjøre i «Abrahams skiød», som er guds rike.

Lignende kan hver av de 15 strofene kort analyseres. Etter diktet følger litt om form og oppbygning, og litt ytterligere om språk og innhold.

 

Dend XI. Sang
Keed af Verden, og kier ad Himmelen

Far, Verden, far vel,
Jeg keedis nu længer at være din Træl,
De Byrder, som du mig har bylted oppaa,
Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa,
Jeg river mig løs, og og jeg keedis nu ved
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Hvad er det dog alt
Som Verden opsminker med fauer Gestalt?
Det er jo kun Skygger og skinnende Glar,
Det er jo kun Bobler og skrattende Kar,
Det er jo kun Ise-skrog, Skarn og Fortred,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Hvad er mine Aar,
Som smugende svinder og snigende gaar?
Hvad er min Bekymring? mit Tanke-fuld Sind?
Min Sorrig? min Glæde? mit Hovedis Spind?
Hvad er mit Arbeyde? min Møye? min Sved?
Forfængelighed,
Forfængelighed.

O Riigdom og Guld,
Du jorderiigs Afgud i skinnende Muld,
Du est dog af Verdens bedragelig Ting,
Som voxer, aftager og vexlis omkring,
Du est dog, i høyeste Mercke og Meed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Ære, hvad er?
Hvad er dine Kroner og Krandse du bær?
Misundelse sidder dig altjd paa Ryg,
Du hemmelig stødis og sielden est tryg!
Du ofte der snubler, hvor andre de gleed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Yndist og Gunst,
Du hastig opførte og faldende Dunst,
Du konstig opblæsere, hvegende Vind,
Som tusind har Øyen og dog løber blind,
Hvad est du naar mand dig ved Soolen hâr seed?
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Venskab og Troo,
Som alt efter Lykken veedst Fløyet at snoo!
Du smukke Bedragere, heldige Skalk,
Som skuffer saa ofte i Drøfvelsens Kalk
Du est, som og jeg af Forfarenhed veed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, kjødelig Lyst,
Som manne med dødelig Læber hâr kyst,
Dit fengende Tynder, din flyvende Gnist,
Hâr mangen i ævige Luer henhvist,
Din Skaal synis Hunning, men Drikken er leed
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Saa far sa, far vel,
Du skalt nu ey lenger bedrage min Siæl,
Bedragelig Verden, jeg takker dig af,
Og synker dig ned i Forglemmelsens Grav,
Jeg lengis at bøde min Sorrig og Nød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Der skal mine Aar
Begyndis i Ævigheds deylige Vaaer,
Der skal ikke Dagen ved solen opgry,
Ey Maanen tilmaale mig Næde og Ny,
Men JEsus er Solen, hvis Straaler er strød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Min Rigdom og Guld
Skal være af idel Bestandighed fuld,
Dend skal ikke Tyven bestiele mig da,
Dend skal ey Spitzfindighed skakre mig fra,
Min Rigdom er frj for ald Jorderigs Stød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Jeg Ære skal faa
Fra Thronen min JEsus hand sidder oppaa,
Mig Kronen skal givis med Herlighed fyldt,
Med blodet af Lammet alt over forgyldt,
Dend faar jeg, om Satan end selv det fortrød.
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Med Yndist jeg skal
Fremskinne blant Englenis hellige Tall,
Misundeligt Øye mig ikke skal see,
GUds Ansigt mig altjd i Øyne skal lee,
Der skal jeg bespotte dend avindsyg Død
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Der hâr jeg en Ven,
Min JEsus, som elsker og elskis igien,
Mit Øye det seer ham saadan som hand er,
Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær
Ved Aanden staar Kierlighed ævig i Glød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Min Lyst og min Fryd
Forfriskis ved Engle-basuner og Lyd,
Men GUd er ald Lysten for mig og for dem!
Far op da, min Siæl, og ald Verden forglem!
Mens glem ey at Lysten er ævig og sød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

1677

Form og oppbygning

Diktet består av 15 strofer. Hver av dem har 6 verselinjer, der den siste blir gjentatt. I de første 8 strofene er det ordet Forfængelighed, som blir gjentatt, i de siste 7 er det I Abrahams skiød, i andre. Formelt hører diktet til 6-versingene, med rimmønsteret aabbcc. Det er parrim, med to og to linjer som rimer. Alle rimene har det  trykktung utgang, det vil si at linjen ender med en trykktung stavelse.

Litt mer avansert kan man si at diktet følger et jambisk-anapestisk verseskjema, eller en trestavelsestakt med enkelt opptakt. Første linje har to trykktunge stavelser, de fire neste har fire, og så har sistelinjen som blir gjentatt to trykktunge stavelser, som den første. Jeg viser med første strofe hvordan det ser ut, trykksterke stavelser er markert med fet skrift:

Far, Verden, far vel,
Jeg keedis nu længer at re din Træl,
De Byrder, som du mig har bylted oppaa,
Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa,
Jeg river mig løs, og jeg keedis nu ved
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Som alltid i barokk diktning er verse- og strofeformen helt konsekvent. Det finnes ingen unntak. Først kommer en trykklett stavelse, så følger mønsteret tung-lett-lett, tung-lett-lett, og det er dette som er en anapest – en tung stavelse, fulgt av to lette. Formen er tung og barokk, særlig når den er så streng og konsekvent, men den er også brukt av Søren Jaabek i hans «Valg» (Et aar skrider hen). Dette har jeg fra verselæren til Hallvard Lie, standardverket fra 1967, der også andre eksempler på formen er nevnt.

Det hører med til oppbygningen at strofene 2 til 8 undersøker forskjellige ting som skal være gjevt og gi livet innhold her på noen. Hver gang blir det konkludert med at det er egentlig ingenting. I noen av strofene blir det stilt som direkte spørsmål, Hvad er det dog alt (2), Hvad er mine Aar (3) og – litt omstokket – Ære, hvad er? (5), i de andre strofene er det retoriske spørsmålet underforstått. Hva er Riigdom og Guld (4), Yndist og Gunst (6), Venskab og Troo (7) og kjødelig Lyst (8). Første strofe blir en innledning, der dikteren proklamerer at han nå er ferdig med alt dette.

Strofene 3 til 8 får sin motsetning i 10 til 15. Det jorden ikke kan tilby, finnes i overmål og på ekte i himmelen. Der får han år (10), han får rikdom og gull (11), ære (12), yndest  (13), en venn (14) og lyst (15). Så komposisjonen er slik at strofe 1 begynner med konklusjonen, han skal ta avskjed med verden, strofe 2 forteller at her er alt bare skinn, så det er årasken til at han vil vekk herfra. Strofe 9 er en ny avskjed, verden skal vekk, den skal glemmes, og så er han i himmelen i Abrahams skjød. Resten av strofene er motsetninger mot hverandre.

Språk og innhold

Det er kanskje ikke nødvendig å skjønne alt i dette diktet i detalj. Grunntrekket er at det dreier seg om hvor vondt og vanskelig alt er på jorden, og hvor godt og herlig alt skal bli i himmelen. Hver av strofene er variasjoner over dette. Jeg har likevel tatt meg den tiden det trenger å skrive i forståelig språk hva meningen er for en god del av strofene, og til å forklare de fleste av de vanskelige ordene.

Generelt er å si at de gamle skrivereglene gjaldt, lenge før rettskrivningsreformene på 1900-tallet. Å nevne er to vokaler etter hverandre for lang uttale, æ for e, aa for å, bløte konsonanter for harde (b, d, g for p, t, k) og -is for -es, for å nevne noen.

Keedis er kjedes, det blir brukt her som noe man har gått lei av, eller har fått nok av. Træll er trell, det gamle norske ordet for slave, en som arbeider bare for andre. En byrde er noe som er tungt å bære, byrder som er bylted eller bultet oppå er enda tyngre. Det er byrder lagt i bulter oppå ham. Hviste er dansk, dansk ordbok har eksempler på bruksområder, det betyr «å kaste bort» eller «sende bort», kanskje beslektet med norsk vise i betydningen «vise bort». Forsmaa, eller forsmå, er å avslå.

Gestalt er figur, skikkelse. Jeg har en mistanke om at fauer er en eldre skrivemåte for fager, lys og fin. Så her spør dikteren hva det er, alt det verden sminker opp til å være lyst og fint. Gla er glass, det er et ord som ikke står i norsk ordbok på nettet (der står det brukt som verb, det solen (og månen) gjør når den går ned, og kaster en rødlig glans.), men det står på Ordnett.no. Å skratte forbinder nok folk flest i dag med å le, men det er egentlig en høy, skingrende lyd. Ise-skrog er tynn is, opprinnelig skal skrog være være avledet av det norrøne skrokkr, kropp, og det er av dette vi har fått dagens betydninger av skippsskrog og dyreskrotter (kropp uten hode og lemmer). Skarn er møkk, søppel, et ord sjelden brukt i dag. Man ser av hele strofen at alt i hele verden, selv om det skal se fint og fagert ut, bare er skygger, møkk, glans og ting helt uten verdi – forfengelighet.

Smugende er smygende i strofe 3.

I strofe 4 blir rikdom og gull kalt jordrikets avguder i skinnende muld. Muld er mold, eller jord. Avguder er det mennesket dyrker i stedet for Gud. Det er fordømt i første bud, Du skal ikke ha andre guder enn meg, og det finnes flere eksempler på hvordan det går når avguder dyrkes i Bibelen. Den farligste avguden er rikdom og penger. Da glemmer man Gud. Est er gammel skrivemåte for er. Det er også latin for dette verbet, og gir et høytidelig preg. Så her står det at rikdommer er bedragerske, de vokser (voxer), avtar (aftager) og veksles (vexlis) rundt omkring. Mercke er merke, meed er i denne sammenhengen mål eller mening, samme som i uttrykket «uten mål og med». Så når det står i høyeste mercke og meed, betyr det i høyeste merke og mål – eller enklere sagt: i høyeste grad. Det er rikdommen som i høyeste grad er – forfengelighet.

I strofe 5 spør han hva ære er for noe, underforstått at ære er noe alle ønsker å oppnå. I dag tenker vi kanskje på suksess i livet som viktigere enn ære, så kanskje man si at ære var den tidens suksess. Æresbetegnelser for heder og ære var kroner og kranser over hodet, her i diktet blir det brukt i symbolsk betydning. Men når man oppnår ære, eller oppnår suksess, er det alltid noen som er misunnelige Misundelse sidder dig altjd paa Ryg – Misunndelse sitter deg alltid på ryggen. Stødis er støtes, bli skjøvet.

Yndist er yndest i strofe 6. Her vil jeg henvise til den utmerkede Holbergordbok, ordbok over opplysningstidens språk, og forklaringen på ordet der. Yndest og gunst er synonym, det betyr en form for velvilje. Dunst er røyk, så i dikterens jordiske verden er all velvilje bare lik røyk som er flyktig og forsvinner. Hvegende er ustadig, verbet å hvege er på dansk å bevege seg raskt frem og tilbake. Linje 4 er en forvanskning av setningen «Som har tusen øyne, og likevel er blind».

Den siste av strofene om forgengelighet, begynner med kjødelig Lyst, kjødet er kroppen, i moderne bibeloversettelser bruker de ordet kjøttet. Kjødets lyst er menneskets ønske om sanselige opplevelser, det som behager kroppen, sånn som mat og drikke, og kjønnslig omgang. Det står i motsetning til åndelige behov, det som kan tilfredsstille sjelen. Det står høyere, og det som best kan tilfredsstille den, eller Gud. For sanne troende, som Kingo, er det bare Gud som kan tilfredsstille sjelens behov, og de kroppslige behovene er bare forstyrrende, fordi de distraherer for det mennesket egentlig har behov for. Særlig er seksuell kontakt farlig, for det er den sterkeste opplevelsen kroppen kan ha, og da risikerer man å glemme Gud. De evige Luer i denne strofen er de evige flammene i Helvete. Så skålen synes (synis) søt, som honning (hunning), men drikken i den er Leed, eller lede, en dyp ulystfølelse.

I den niende strofen tar han avskjed med verden, slik han også gjorde i den første. Den skal nå ned i forglemmelsens Grav, den skal glemmes helt, bli begrad i glemsel. Lengis er lengte, og det han lengter etter er å bøde på, eller bøte, gjøre godt igjen, er sorg (sorrig) og nød. Abraham er den eldste av patriarkene, i kristen tradisjon som et symbol på trygghet og troslydighet, den Gud gav løftet om velsignelse av alle jordens slekter til, hans skiød, er hans fang. Når det står I Abrahams skiød, så er det bare en omskriving på at det er i Himmelen. I Lukas 16,22 står det (Bibelutgaven av 1930):

22Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravet. 23Og da han slo sine øine op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

I strofe 10 skal årene hans begynne i evighetens deilige vår. Det er altså ikke bare evighet, men evig vår, den deiligste og mest livgivende årstiden av dem alle. Dagen skal ikke begynne ved soloppgang, eller oppgry, som det står, og heller skal ikke månen måle tiden med ny og ne, eller motsatt som Kingo skriver det, næde og ny. Ny er tiden månen er tiltagende, blir større, ne når den blir mindre, avtagende.

Skakre er å ta fra meg, så i strofe 11 gjelder det at rikdommen skal vare. Den er av ideell bestandighet, verken tyver eller spissfindigheter (Spitzfindighed) skal kunne ta den fra ham.

I strofe 12 er æren ekte og varig i motsetning til den jordiske i strofe 5. Thronen er tronen, kronen han får er fylt med herlighet og blodet av lammet skal forgylle alt. Lammet er offerlammet. Lammet er også allegorisk for Jesus Kristus, så når han blir ofret, er det på en måte han som blir offerlammet. Disse linjene er ladet med mening som er fremmed for oss i dag. Fortrød er fortid av å fortryde. På norsk er det å angre, eller å gjøre ergerlig, men på dansk står det flere betydninger. Egil Elseth skriver i sin bok om Thomas Kingo (Veversønnen som ble salmedikter, 1985) at fortrød betyr «gjorde bitter». Så når strofen ender med om Satan end selv det fortrød, betyr det at all denne æren får han – dikteren – selv om djevelen blir bitter av det.

Strofe 13 er første gang Gud nevnes med navn. De helligste, Gud og Jesus, blir skrevet med to store bokstaver, for å skille dem fra vanlige substantiv og egenavn. I denne strofen er avind misunnelse, avindsyg syk av misunnelse, lee er å le, og det å være blant Englenis hellige tall, er å være blant de hellige sjeler i paradis.

Hand i strofe 14 er eldre skrivemåte for han. Linje 3 i strofen kan være litt vanskelig, Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær, stedse er stetse, eller stadig, så det kan være noe i retning av «det kjærlighetens himmelbluss bærer han stadig frem», blus er flamme.

I den siste strofen blir ordet fryd lagt til lysten, sånn at ikke engang i himmelen skal det kroppslige begjæret ta overhånd. Det er en lyst og glede i salighet, dette. Engle-basuner er basunene englene spiller på, messinginstrumentet som gir mest lyd, og mest triumferende lyd. Det er nå Gud som er blitt hans lyst, når lysten er Gud oppfyller den alt. Han ber sjelen fare opp til himmelen, og glemme verden, slik han også gjorde det i strofe 9. Og så minner han om at lysten er både evig og den er søt, i Abrahams skjød, i Abrahams fang, i Himmelen.

Reklamer

En tanke om “Den XI sang (Keed av Verden, kier av Himmelen), av Thomas Kingo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s