Christel, av Johann W. von Goethe

I dag poster jeg nok et fullblods dikt av den tyske dikterkongen Johann W. von Goethe (1749-1832). Dette er et kjærlighetsdikt, der kjærligheten er en lidenskap som frarøver den elskende all kontroll, dette er et dikt om å være glødende forelsket. Goethe skrev diktet i årene 1773/74, og fikk det først trykket i 1776. Siden er det med i alle samlingene, noen ganger kalt An Christel (Til Christel), noen ganger bare Christel.

Jeg har undersøkt litt hvem denne Christel kan være, men har ikke ennå funnet noe opplagt svar. Ved søk på navnet Christel og Goethe ender jeg bare opp i dette diktet her, eller til tekster om Goethe skrevet av noen som heter Christel. Goethe Wörterbuch skriver at Christel er kjælenavn for Christian og Christiane, men Goethe treffer ikke sin senere kone Christiane Vulpus før i 1788. Lenge etter at diktet er skrevet, og trykket.

Goethes store kjærlighet rundt den tiden diktet ble skrevet var Charlotte Buff. Det er hun som er modellen for Lotte i Unge Werthers lidesler (Die Leiden des Jungen Werther, 1774). Men heller ikke dette er noen helt god kandidat for hvem Christel i diktet kan være. Charlotte Buff var gift, og hun gjorde det ganske klart at Goethes følelser for henne, ikke ville bli gjengjeldt. Forholdet mellom dem varte bare noen måneder, mens Goethe bodde i Wetzlar. Året var 1772. Og det var ikke noe forhold i den forstand, Goethe var bare hyppig og velkommen gjest i huset Buff.

Forskningen vet nok godt hvem denne Christel i diktet er. Det er få ting ved Goethe og hans liv som er ukjent, og mystisk. Jeg har imidlertid ikke greid å finne frem til det. Jeg tror ikke det er mulig å skrive dikt som dette, uten å ha en konkret modell å tenke på. Men det er ikke så farlig at vi – eller jeg – ikke vet helt hvem det er. Diktet står helt utmerket på egne ben. Så inntil jeg eventuelt vet mer, forlater jeg diskusjonen om hvem Christel er, og behandler diktet som det står.

Uttrykket for forelskelse i det er sant og ekte. Det er som man sier noe man kan kjenne seg igjen i. Dette er ungdomsforelskelsen, der alt forsvinner i den man har valgt seg ut, og det ikke er noen andre spørsmål som teller enn hvordan man skal få være med den utkårede mest mulig, og få forelskelsen fullbyrdet. Her er det fullbyrdelse ikke som en erobring, men bare det å få være med den elskede for alltid. Og om leseren henger med meg her, så skal det være for alltid i et øyeblikk. Det er en stund som skal romme evigheten. Det er ikke sånn at man skal gjøre noe annet etterpå. Goethe illustrerer akkurat dette poenget godt i hvordan han ender diktet.

Nå ble det mye tørt snakk om det som skal være en fantastisk følelse, det å være forelsket, og bli fylt av alt det gjør med deg. Her er

Christel

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh’ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Das schwarze Schelmenaug’ dadrein,
Die schwarze Braue drauf,
Seh ich ein einzig Mal hinein,
Die Seele geht mir auf.
Ist eine, die so lieben Mund,
Liebrunde Wänglein hat?
Ach, und es ist noch etwas rund,
Da sieht kein Aug’ sich satt!

Und wenn ich sie denn fassen darf
Im luft’gen deutschen Tanz,
Das geht herum, das geht so scharf,
Da fühl ich mich so ganz!
Und wenn’s ihr taumlig wird und warm,
Da wieg ich sie sogleich
An meiner Brust, in meinem Arm;
‘s ist mir ein Königreich!

Und wenn sie liebend nach mir blickt
Und alles rund vergißt,
Und dann an meine Brust gedrückt
Und weidlich eins geküßt,
Das läuft mir durch das Rückenmark
Bis in die große Zeh’!
Ich bin so schwach, ich bin so stark,
Mir ist so wohl, so weh!

Da möcht’ ich mehr und immer mehr,
Der Tag wird mir nicht lang;
Wenn ich die Nacht auch bei ihr wär’,
Davor wär’ mir nicht bang.
Ich denk’, ich halte sie einmal
Und büße meine Lust;
Und endigt sich nicht meine Qual,
Sterb ich an ihrer Brust!

Christel

Jeg har ofte et dampet, dystert sinn,
Et ganske så vanskelig blod!
Når jeg er med min Christel,
Er alt igjen godt.
Jeg ser henne der, jeg ser henne her
Og vet ikke av verden,
Og hvordan og hvor og når hun meg,
Hvorfor jeg liker henne.

Det svarte skjemteøyet der inne,
De svarte bryn derpå,
Ser jeg en enste gang dit inn,
Så går sjelen meg opp.
Finnes en, som har en munn så elske,
Så kjærligrunde kinn?
Ah, og det er enda noe rundt,
Der ser ikke noe øye seg mett!

Og når jeg så da tar henne fatt
I den luftige, tyske dans,
Det går herom, det går så skarpt,
Der føler jeg meg så hel!
Og når hun blir svimmel og varm,
Da vugger jeg henne straks
Ved mitt bryst, i min arm;
Det er meg et kongerike!

Og når hun elskende ser etter meg
Og glammer alt rundt,
Og da ved mitt bryst trykket
Og rikelig et kysset,
Da løper det meg gjennom ryggmargen
Til i stortåa!
Jeg er så svak, jeg er så sterk,
Meg er så godt, så vondt!

Da vil jeg ha mer og stadig mer,
Dagen blir meg ikke lange;
Når jeg om natten og kunne være med henne,
Der før var meg ikke redd.
Jeg tenker, jeg holder henne en gang
Og gjør bot for min lyst;
Og ender ikke mine kvaler,
Dør jeg ved hennes bryst!

Språk, form og innhold

Diktet har en veldig markant rytme. Takten er jambisk med fire føtter (lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung) i oddetallsstrofene og tre (lett-tung, lett-tung, lett-tung) i partallsstrofene. Alle utgangene av verselinjene er trykktunge. Rimmønsteret er ababcdcd, altså klassisk kryssrim over 2×4 linjer. Første strofe har en ekstra trykklett opptakt (hab), ellers er takten og rimmønsteret konsekvent gjennom diktet. Jeg gjengir med trykktunge stavelser markert med fet skrift:

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh‘ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Trykkfordeling, An Christel, av Goethe

Det går ikke an å si noe om dette vitenskaplig og verifisertbart. Det har med følelser å gjøre, og det er min påstand at dette er en takt som passer til å være forelsket i. Man lar seg rive med av stemningen, det går over stokk og stein, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam/ ta-tam, ta-tam, ta-tam, og igjen og igjen, gjennom hele diktet. Hallvard Lie skriver i sin Norsk Verslære fra 1967 at strofeformen først er å finne i gamle salmer, siden i pastoraler. Mange av diktene Lie ramser opp er ettertenksomme, og passer til å leses langsomt. Goethe bruker formen selv i diktet Der Fischer, en ballade. I Christel skrur Goethe tempoet opp, blant annet med oppramsinger (Und wie und wo und wann sie mir, strofe 1, linje 7), gjentakelser (Und (..)/ Und (..)/ Und (..)/ Und (..), str 4, linje 1-4) og omgangsspråk (dadrein, drauf). Det er med på å få frem den forrykte stemningen, synes jeg, forelskelse uten kontroll.

Når det gjelder oversettelsen min er det litt å si. Mir gefällt sie er fast vending for jeg liker henne, i strofe 1. Ellers skulle den strofen være grei. Dikteren setter rammen, med at han ofte ikke har det bra, men at alt er bra igjen, når han er med henne. Han ser henne overalt, og skjønner ikke hva det er med henne, som gjør dette med ham.

Strofe 2 har noen vanskeligheter. Dadrein er omgangsspråk for darin, «dit inn», «i det», «deri». Det samme gjelder drauf for darauf. I linje 4 er et sammensatt verb, aufgehen, satt opp i gloselisten. Den linjen er vanskelig å oversette. Som regel velger jeg da den norske oversettelsen som er tettest på originalen, og her ligger i norske «gå opp» mange av de samme betydningene som på tysk. Men vendingen «sjelen går meg opp» fungerer og klinger atskillig dårligere enn Die Seele geht mir auf. Lieben er å elske, men lieben i so lieben Mund ser ut til å være brukt som et adjektiv i en litt komplisert setningover linjene 5 og 6. På meg ser det først ut som setningen har to finitte verb, ist (er) først og hat (har) til slutt. Men det går ikke, så det ene verbet må være del av en leddsetning med en annen funksjon. I den norske oversettelsen min er problemene løst, det første verbet ist (er, finnes) er brukt som et spørsmål, og spørsmålet har to ledd, der det andre verbet hat (har) er verbal for begge. «Finnes noen som har en munn så å elske, og som har så elskerunde kinn?» Oversettelsen av det sammensatte adjektivet liebrunde (lieb + runde) er ikke opplagt. Til sist volder det hodebry med Ach, und es ist noch etwas rund. Brukt som adjektiv (et adjektiv står til substantivet) er rund det samme på tysk og norsk, en rund ting, sirkelformet. Brukt som adverb (et adverb står til verbet) betyr det omtrent, cirka, slik det kan gjøre også på norsk (eks: det var rundt 50 mennesker der). Her i setningen er det brukt som adverb, det er ikke noe substantiv adjektivet kan stå til, eller beskrive, og ordet står dessuten ubøyd. Jeg oversetter sånn som det står i originalen. Om det er noen som her ser noe jeg ikke har sett, tar jeg gjerne i mot tips, som jeg alltid gjør for å få rettet opp feil og forbedret innleggene.

I tredje strofe tror jeg wenn’s er satt sammen av wenn es, mens ihr (henne) er her dativformen for 3. person entall, hunkjønn. Det er brukt i vendingen ihr taumlig, på tysk er det ikke et subjekt «jeg» som blir svimmel, men en svimmelhet som kommer til meg, norsk «svimler for meg». Strofen beskriver hvordan det er når han danser med henne, i en luftig, tysk dans, og at han føler seg så helt og fullt, så ganske bra, eller hvordan man velger å oversette tyske å føle seg so ganz.

Strofe 4 har ikke noen spesielle vanskeligheter. Først er det at når hun ser på ham, glemmer han alt. Når hun klemmer ham til brystet sitt, og kysser ham, så løper det gjennom ryggmargen, til tåa, motsetningene mellom svak og sterk, vel (wohl) og vond (weh) er uttrykk for at det sitrer av spenning han ikke kan forklare.

Siste strofe har verb i konjunktiv i hypotetisk betydning – wäre. Min oversettelse skulle være grei. Strofen handler om at han bare vil ha mer og mer, og det ender, i klassisk, stormfull kjærlighetserklæring at han vil dø ved hennes bryst. Det blir sagt sterkere, om hun ikke ender kvalene hans, ved å få oppfylt lystene, så vil han dø ved brystet hennes.

Det er ikke noen forskjell på diktet i direkte og overført betyding denne gangen. Det er den forelskede jeg-personen som tenker over hva som har skjedd mellom ham og hans Christel, og alt han føler, lider og begeistres av dette. Først begynner det klassisk, med at han den forelskede ofte ikke har det så bra, men at når han er med henne, så er alt øyeblikkelig godt. Så er det også den klassiske med at den forelskede ser den han eller hun er forelsket i, alle steder. Det er også et uttrykk for at den elskede fyller hele ens sinn. Han avslutter første strofe med at han ikke skjønner hva som skjer med ham, og hva det er med henne som gjør at han føler på denne måten. Det er også en klassisk forelskelsesskildring.

Gloseliste

dadrein -> darein (-ˈein og ˈda-) (omgs.: drein; adv. poetisk) dit inn; i det, den; deri
Braue die, -/-n; øye(n)bryn.
aufgehen (st. itr.) 1. åpne seg, løsne 2. stige opp, stå opp 3. gå opp; gå inn i, opp i. 4. spire fram, komme opp, bli synlig. 5. ese, svelle. 6. begynne, (jakt)tiden er inne.
Wänglein – Verkleinungsform -> Wange die, -/-n 1. kinn 2. sidedel, vange.
rund I. (adj.) rund. II. (adv.) omtrent, cirka.
ich sie denn fassen darf -> jemanden am/beim Arm fassen gripe, ta en i armen
taumlig -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
wieg -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
blickt -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse.
weidlich (adv.) grundig, rikelig, til gagns.
das Rückenmark ryggmarg.
Zeh der, -(e)s/-en, die Zehe -/-n; tå; der, die kleine, große Zeh lilletå, stortå.
möcht -> mögen (mag, mochte, hat gemocht, etter forutgående infinitiv: hat … mögen; hjelpeverb, tr.) gjerne ville (ha, gjøre), ha lyst på; kunne, skulle; like, synes om.
davor (adv.) for (det, den); foran det; før det (jf. også vor);
bang(e) (adj.) engstelig, urolig, bange
büße -> büßen (sv. tr. itr.) gjøre bot, bøte, sone; (bibelsk) tilfredsstille; (sveits.) straffe; für etwas büßen müssen få lide, unngjelde for noe.
endigt -> endigen (sv. itr. tr., gammeldags, høytidelig) ende, avslutte; > se Enden
Qual die, -/-en; pine, kval, smerte, lidelse.

Kommentar

Det er gøy å være forelsket. Goethe er i 24-års alderen da han skriver dette diktet her, den rette tiden for stormende følelser. Det var også den rette tiden for den slags i den litterære stilen som preget periode, og som Goethe selv var helt sentral i å forme. Den kalles Sturm und Drang, det tysk ordbok skriver er «sterk indre begjær» (starkes inneres Begehren),, det norske ordeet trang tilsvarer sin tyske slektning i betydningen «trang til å få til noe». Det er følelsene som skal få utløp, subjektet – jeg-personen – som skal få seg og sine muligheter realisert. Stilretningen kommer som en reaksjon på den strenge klassisismen, eller nyklassisismen, der følelser, subjektivitet og skapertrang skulle holdes i tømme av strenge formale krav i sjangeren. Forelskelsen skulle behandles analytisk.

Måten Goethe lar sin forelskelse få utløp oppfyller også en rekke klassiske formkrav, og bruker klassiske virkemidler. Diktet er strengt oppbygd, rim og rytme er konsekvent oppfylt, og det er gjentagelser (også gjentagelser med variasjoner, sånn som spørreordene i strofe 1), motsetninger, overdrivelser og billedlige skildringer. Men disse virkemidlene har historien er egnet til å få frem sterke følelser. Og det er det forelskelse handler om, enten det er Sturm und Drang man skriver i, eller om det er en annen periode.

Siden skriver Goethe mer avklarede forelskelsesdikt og kjærlighetsdikt. Kanskje kan det være den litterære mote endrer seg, Goethe beveger seg mot en ny klassisisme, den såkalte Weimar-klassisismen, inspirert av den greske og særlig romerske antikken, der Goethe fant mye av den roheten og klarheten han søkte. Men det kan også være at Goethe blir eldre. Og da er også forelskelsen annerledes, man vet mer, blodet bruser på en annen måte, og man husker mer hvordan det var og kjenner igjen de sterke følelsene og reaksjonene på dem. Jeg ville i alle fall heller lese dette diktet som et uttrykk for sinnstemningen til en forelsket 20-åring, der alt går i ball, og man ikke ser noe høyere mål enn å avslutte alt, og dø ved sin kjæres bryst.

Min gjendiktning

I en gjendiktning som dette gjelder det å få opp tempoet, og la alt falle på plass i riktig rytme. Som alltid yter ikke gjendiktningen originalen noen rettferdighet, så dette får stå vel så mye for egen regning, som Goethes.

Til Christel

Har oft’ et dampet, dystert sinn,
Et ganske vansk’lig blod!
Men når jeg er med Christel min,
Er verden bare god.
Jeg ser hun her, jeg ser hun der
Og vet ei annet liv,
Og hvor og hvordan, hva hun er,
Hvorfor hun gjør meg slik.

Det svarte, skjemteøyet ditt,
De svarte bryn på topp,
Ser jeg en enkelt gang inn dit,
Går alt i sjelen opp.
Fins én, som har så deilig munn,
Så elskerunde kinn?
Og enda er det noe rundt,
Der ingen ser seg mett!

Og når jeg så tar henne fatt
I luftig’, tyske dans,
Det går herom, det går så bratt,
Da er jeg hel til gangs!
Og når hun svimler og blir varm,
Jeg vugger henne slik
Ved brystet mitt, og i min arm;
Meg er et kongerik’!

Og elskende til meg et blikk
Og alt er glemt og tyst,
Og da hun ved mitt bryst er trykt
Og rikelig meg kyst,
Da løper gjennom marg og ben
Meg ned i store tå!
Jeg er så svak, så sterk og ren,
Så godt, så vondt, og så!

Da vil jeg mer og stadig mer,
Ei blir meg dagen lang;
Når natten jeg og henne skjer,
Før det var jeg ei bang’.
Jeg tenker, jeg holdt henne da
Og soner for min lyst;
Og ender ikke mine kval,
Dør jeg ved hennes bryst!

ES2019

Forrige: Blindekuh Neste: Die Spröde Alle: Goethe

Ved Rondane, av Aasmund Olavsson Vinje

Dette er det berømte diktet Nå ser eg atter slike fjell og dalar, gjengitt i original, slik det stod da det første gang ble utgitt i Ferdaminni frå sumaren 1860. Diktet kalles også Ved Rondane, original skrivemåte Ved Rundarne. Under den tittelen er det utgitt og gjengitt en rekke ganger. I originalen, i Ferdaminni, står diktet uten tittel, og hører til i kapittelet Huldri.

Dette er innledningen Vinje selv skrev:

Tri mil gjegg eg ein sundags ettermiddag upp igjennom dei bratte furelider og vest nordetter dei lange fjellmyrar og flotter, kvite av reinmose med knapt eit grønt straa. Der var so audt og daudt at eg berre høyrde andedraget mitt. Kvelden drog inn paa, og lufti tok til aa tjukna, so fjellpiggarne stod blaagraa hettor paa hovudet, som soli av og til skein ikring og farga fjell og flott med sin himmelske eld. Eg sette meg paa ein stein og skaut pusten og turka sveiten av panna mi.

Så følger diktet, med første linje No seer eg atter slike Fjøll og Dalar. Tittelen er lagt til av meg.

Ved Rundarne

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.

Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.

Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.

Fra Ferdaminni frå sumaren, 1860

Form, språk og innhold

Form

Diktet har 4 strofer. Hver strofe har 8 linjer, så dette er en oktav. Rimmønsteret er AbAbAbCC, der store bokstaver betegner trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Med trykktung og trykklett utgang menes henholdsvis trykk og ikke-trykk på siste stavelse i linjen. Så her er Gut – Nut – ut, trykktung i linjene 2, 4 og 6 i strofe 6, mens de andre stavelsene er trykklette. Formen er gjennomført uten unntak i alle strofene.

Jeg viser med eksempel i den første, berømte strofen, trykktunge stavelser står i fet skrift.

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer‘ meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Det er gjennomført annenhver trykktung og trykklett stavelse. Den trykklette kommer først, så da har vi det som kalles en jambisk versefot. Strofen er også et mønstereksempel på hvordan det betydningsfulle innholdet får trykk, mens det som viser grammatikalsk bøyning og forbindelser blir trykklett. Her er det sånn at det nesten går an bare å lese stavelsene med trykk, og en som kan norsk vil utmerket skjønne hva det går i. Det er svært lite i de trykklette stavelsene som er vesentlig, og svært av de trykksterke stavelsene som ikke er det.

Merk at versene i dette diktet har fire føtter, de er firfotede jamber, mens de fleste diktene i Vinjes Ferdaminne følger Hildebrandstrofen med tre jambiske føtter, og kryssrim.

Språk

Dette skal være som det ble trykket originalt, med de originale rettskrivinger. Det kan være fremmed for moderne lesere, men det er gjenkjennelige ord som har gått gjennom kjente rettskrivingsregler for å ende opp som vi har dem i dag. Vinje skrev på landsmål, det språket som siden skulle bli nynorsk, men han skrev på en tid før faste regler var etablert, og han bruker for eksempel ending –er på sterke verb i presens (finner), noe dagens regler ikke tillater. Det er kanskje artig å se at en kar man kanskje ville oppfatte som litt konservativ, i hvert fall i språkføringen, er ganske så fri og radikal når det andre deler av språket.

Jeg er ingen stor språkekspert, og kan disse tingene bare sånn generelt. Vi ser at Vinje bruker i-mål, om det er et uttrykk. Han har i-ending i bestemt form hunkjønn (Soli, Notti for «sola» og «natta» og han bruker det også i ubestemt flertall av intetkjønnsordet minne – minni. Det første tror jeg var noe Ivar Aasen selv gikk inn for, han ville ha i-ending for hunkjønn, men det er altså a-ending som har endt opp med å bli etablert. Hva i-endingen i flertall er for noe, tør jeg ikke uttale meg om. Nynorsk skal som norsk bruke dobbel bestemming, altså si de gamle minnene, ikke «de gamle minner», det siste skal være mer dansk, men vi ser Vinje er helt konsekvent med å sette ubestemte former av substantivet til pronomenet. Han sier det sama Hjarta, dei gamle Skuggar, og altså dei gamle Minni.

Et ord som er ugjenkjennelig i skrift er ordet Snjo, for «snø». Vinje var fra Vinje, i Telemark, og jeg lurer på om ikke snjo der er et dialektord. Og så lurer jeg på om ikke deim er en gammel dativ-form av dei, men her er jeg på utrygg grunn, siden jeg ikke vet om dette området i Telemark har beholdt dativ eller kan forklare hvorfor det må være dativ her i setningen. Korrekt i skrift etter dagens regler skulle uansett være «dei».

Kommentar til diktet, og en liten merknad

Nå i begynnelsen av 2018 har jeg en opprydning og oppussing av de norske diktene jeg har postet. For å gjøre posten om dette diktet kreves mye arbeid, jeg må for eksempel få lest ut verket diktet hører til, men jeg har fått lagt til litt stoff om formen på diktet, og skrevet en bedre innledning. Parallelt foregår det et arbeid på bloggens storebror, Helt grei litteratur, der jeg skal skrive om hele verket, Ferdaminni fraa sumaren 1860.

Merknad:

Dette var den første innledningen jeg hadde på posten:

Jeg tenkte jeg skulle lese Vinjes Ferdaminni frå sumaren 1860, og så poste og kommentere det mest kjente diktet derfra, men tiden i mai har ikke strukket til. Det blir foreløpig litt halvveis, og så håper jeg å få rettet det opp og ytt diktet og verket rettferdighet med tiden.

Selv om posten er noe mer utvidet nå, enn den var nå, er det fortsatt arbeid som gjenstår.

Sandhedens armee, av Henrik Wergeland

Siste søndag i mai, og siste dikt av Wergeland for denne gangen. Jeg rakk ikke stort annet enn å poste diktet den gangen, men tar fatt på det igjen nå, februar 2018. Ennå vil det nok ta litt tid før det er helt presentabelt.

Jeg ser formatet ikke stemmer. I linjene 2 og 5 i hver strofe skal det være innskudd. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få lurt wordpress til å tillate mellomrom i begynnelsen av en linje. Editoren de bruker fjerner sånne automatisk. Jeg har hentet diktet fra dokpro., der det var riktig.

Diktet er hentet fra samlingen Jøden – 10 blomstrende torneqvister, den samlingen ble utgitt i 1842.

SANDHEDENS ARMÉE
Ord? Som Verden saa foragter?
Ord i Digt?
Endnu meer foragteligt!
Ak, hvor usle disse Magter
til at fegte
for den Sandhed I fornegte!

Lyn bør slaa og Tordner rulle
foran den.
Sendt tilhjælp fra Himmelen,
Legion af Engle skulde
sine Fløje
sprede viden om den Høje.

Ak, hvi kommer, himmelbaaren,
Den ei selv?
synlig, med en Stjernes Hvælv
til en Hjelm om Panden skaaren?
Bedre, bedre
fløi dens Flugt med Sværd til Fjedre.

Ak, hvi har den sine Telte
ikke spændt
skinnende paa hver en Skrænt?
Ak, hvi har den sine Helte
ikke givet
Herredømmet over Livet?

Mørkets Vold er steil at storme.
Overtro
hviler fast paa Søilers Ro.
Talløs som Ægyptens Orme
er den sorte
Fordomshær ved Templets Porte.

Fremad dog, I usle Rader!
Hær af Ord!
Eder Seiren dog paa Jord
lovet er af Lysets Fader,
naar I tjene
Sandheden, hans Barn, alene.

Fremad, Ord, I Sandheds Helte!
En avant!
Adamshjerterne engang
blive eders Sejerstelte.
Straaler spile
vil dem ud til eders Hvile.

Fremad, med Viziret lettet,
Sandhedsord!
Thi den største Magt paa Jord
Eder er af Gud forjettet:
at I kunne
ikke dø, I Sandhedsmunde!

Derfor modige, I Dverge!
Sandheds Sag
seirer kun i Nederlag.
Stormer Løgnens Ørkenbjerge!
Hen I veire
dem og Fordoms Taageleire!

1842

Språk, form og innhold

Denne delen av posten er litt uferdig, men det som står skal være greit og riktig.

Diktet har 9 strofer. Hver av strofene har 6 linjer. Rimene er AbbACC, der de store bokstavene er for trykklette endestavelser i rimet (Dverge – Ørkenbjerge), små bokstaver for trykktunge (Sag – nederlag), Det rimer altså i linjene 1 og 4, 2 og 3 og 5 og 6, et litt komplisert rimmønster. Vi kan kalle de fire første linjene kringrim (kiastisk), altså at det er rim i de to linjene i midten og rim i de to linjene til slutt. Et annet navn på denne type rim er omsluttende rim. De to siste linjene danner et parrim.

Verseformen er trokéisk, med tung-lett, tung-lett versefot. Første linje har 4 trykktunge stavelser, Ord? Som Verden saa foragter?, andre linje 2, Ord i Digt?, og tredje på ny 4, Endnu meer foragteligt. De tre neste linjene er en gjentagelse av denne verseformen, vekselsvis tung og lett stavelse, 4 + 2 + 4 trykktunge. Alle strofene er like i så måte, og det finnes ikke noe unntak. Formen er bundet.

Språket er dansk. Wergeland står for den såkalte fornorskingslinjen, der danske ord skal få norsk skrivemåte, og der norske ord skal brukes der de finnes i stedet for danske. Denne utviklingen hadde imidlertid ikke kommet særlig langt på Wergelands tid, og heller ikke utover på 1800-tallet. Man skal vite nøye hva man skal se etter for å se forskjell på en norsk og dansk tekst fra denne tiden, også for tekster som skal være fornorsket. Med landsmålet til Aasen, derimot, er det noe ganske annet. Det får jeg ta senere. Nå må jeg gå.

Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland

I dag er det en forbausende varm og solrik maidag, og passende å legge ut et kanskje forbausende elskovsvarmt dikt av Henrik Wergeland. Det heter Den første omfavnelse, og er fra samlingen Poesier, utgitt i 1838. Jeg ser det også er andre som har skrevet kommentarer til diktet og lagt det ut på nettet, blant annet finnes det på nettstedet Wergeland 2008 en kort analyse av Jørgen Sejersted og Erik Vassenden. Diktet er gitt som eksamensoppgave i den videregående skolen, så elevanalyser finnes det også mange av. Her på denne bloggen venter som vanlig en annen type kommentar, forhåpentligvis mindre forsknings- og skoleaktig. Dette er ment å være et levende dikt om en virkelig opplevelse, et forsøk på å skildre hvordan den første omfavnelse føles i det den oppleves.

Det er dristig å forsøke å fange dette i ord. Mange har dog forsøkt, og i populærmusikken er det et hovedtema, da alltid med en tøylesløs vilje til å beskrive av hvor «fantastic» og «unforgetable» det er, og så etterpå hvor smertefult det er at det nå er slutt. Det er tekster mange kjenner seg igjen i, og lever seg inn i, og man trenger kanskje ikke så avanserte ord for å få formidlet denne følelsen. Man kjenner den. Måten Wergeland skriver på, virker heller litt fremmed, og gjør noe vanskelig å forstå, som egentlig er ganske lett.

Forhåpentligvis går det an å veilede nye lesere sånn at de får noe ut av Wergelands gamle tekst også. Han tilhørte en annen tid, med en annen måte å uttrykke seg på. Han har også noen ganske andre kunstneriske ambisjoner, enn våre dagers sangtekstforfattere. Han nøyer seg ikke med enkle ord og adjektiv, ikke bare «fantastisk», «supert», «ubeskrivelig», «herlig», men nesten som en analyse av denne fantastiske følelsen, en mer fullstendig beskrivelse, ment å være både levende og nøyaktig på en gang. Det er veldig gjennomtenkt, men fremstår som spontant og umiddelbart, det er litt avansert, men det er for at vi skal stoppe opp og undre, ikke bare hengi oss til stemningen, men også tenke litt i gjennom hva dette er for noe.

Det vil vise seg at det er en veldig undring, kraftige skildringer og dristige sammenligninger Wergeland legger opp til, med utstrakt bruk av religiøse motiv slik at den første omfavnelse grenser over i å være en religiøs opplevelse.

DEN FØRSTE OMFAVNELSE

Kommer nu Sorger! knuger mit Bryst,
at det ei sprænges af jublende Lyst!
Himmel! med Uheld, Helved! med Qvaler
tæmmer dets Bølger! Thi der har hun hvilt!
Fiendenag
aabne dets Aarer! din Piilodd kun svaler.
Thi ved dets Slag
har hun jo zittret og smilt.

Sorgen har tabt sin Tyngde og Magt,
hvor hendes yndige Aasyn har lagt.
Sank hun den ned i sit svømmende Øje?
Drak hun dens Gift med sin Mund? Thi jeg saae
Vemodets Smiil
bævende Skygger om Læben at bøje;
dunklere blaa
sværmede Øjnenes Ild.

Du har forsont, uskyldige Brud,
Sjelen med Verden, Blodet med Gud:
Dengang din hellige Pande du sænkte,
straalreen som Naadens skinnende Lin,
over mit Bryst,
borttog du Synden, den taarebestænkte.
Nu er mit Sind
reent som et Tempel og lyst.

Rødmende Uskyld speilte Du ind,
Brud, i mit Bryst med jomfruelig Kind.
Hviftet af himmelske Due fornemmed
jeg i den Lok, som omsvævede mig.
Hil mig, min Geist,
forhen dæmonisk, for Himmelen fremmed,
er nu ved Dig,
Elskede, hellig gjenreist!

Der, hvor din Læbe rørte mit Bryst,
indenfor blev det glorielyst.
Kjærlighedshymner derinde fremsprunge
under dit sandsløse, drømmende Kys.
Sødmen deri
drak Fantasien med glødende Tunge.
Styrke og Lys
skjænkte det Ømheds Geni.

Dengang du laa ved mit Hjerte, min Brud,
var det som Blomster sprang derifra ud:
Blomster, som levte, drømte og tænkte.
Mandel og Abild ei vajer saa fuld.
Solen sit Blod
ikke saa rigt over Roserne sprængte.
Sjelen sit Muld
drømmende saligt forlod.

Fjern dig, min Sjel, du mørkblaa Seraf!
Eller en Stund i mit Blod dig begrav!
Herskende lad det rulle saa længe!
Nerven lad aabne sin zittrende Mund!
Samling berøvt
høre du opfyldt med tonende Strenge
Brystet, hvor Hun
hvilede elskovsbedøvt.

Poesier, 1838

En gjennomgang av språk, form og innhold

Form

Formen er fast, 7 strofer med 8 verselinjer. Rimmønsteret er aaBcdBcd, små bokstaver er trykktung utgang, store bokstaver trykklett og med vokal. Halvard Lie skriver i sin verselære fra 1967 at denne strofeformen er Wergelands egen, kun brukt én gang senere, og da av Wildenwey i diktet «Den evige Gud» (Kjærlighed – enn er du virkelig til). Formen har slektskap med Thomas Kingos salme Sorrig og Glæde de vandre tilhobe. Lie, som tilhører en tid hvor man ennå kunne ha følelsle for verserytmen på en helt annen måte enn i dag, vil så ha det til at det er Kingos ord som ringer i Wergelands bevissthet, når han lar sin grenseløse lykke bli oppveiet av en tilsvarende grenseløs ulykke. Denne måten å tenke rytme på er nok i dag fremmed for folk flest. Om det brer om seg opp også i de akademiske lag, vil det svekke vår evne til å lese eldre tekster. Så er det opp til hver enkelt om dette er en bekymring, eller ikke.

Også jeg må jobbe litt for å finne den nøyaktige versefoten i diktet. Den er litt avansert, og den varierer fra linje til linje. Dog er den identisk i alle strofene. Hver av de fire første linjene har 4 takter, det vil si 4 trykktunge stavelser. De kommer slik: tung-lett-lett, tung-lett(-lett), tung-lett-lett, tung. Jeg har satt den ene lette stavelsen i parentes, for det er ikke alltid den er med, og i første linje i første strofe er den ikke det: Kommer nu Sorger! knuger mit Bryst, de trykktunge stavelsene er markert med fet skrift. Denne versefoten kalles daktyl, og den er daktylisk selv om ikke alle verseføttene opfyller takten. Det er enkelte tostavede, eller disyllabiske, takter i diktet.

Deretter følger et vers med 2 takter, Fiendenag, i første strofe, tung-lett-lett-tung, så et med 4 igjen, et nytt med 2, og til sist 3. Siden diktet til Kingo er nevnt, «Sorrig og Glæde vandre tilhobe», kan jeg kanskje ta med at strofene i det diktet har 7 linjer, og de 3 siste har 2, 2 og 4 antall takter. Så helt likt med Wergeland er det ikke. Diktet til Kingo er imidlertid daktyllisk, som hos Wergeland, det går i tung-lett-lett hele veien, og det finnes ikke bortfall av stavelser, slik det forekommer hos Wergeland. Merk at også de totaktede og tretaktede versene er daktylliske, tung-lett-lett, og at sluttakten kommer utenom. Hos Wergeland er siste takt enten tung, som i linjene 1, 2, 4, 5 og 8, eller tung-lett, som i linjene 4 og 6 (Qvaler – svaler).

Ordforklaringer

I 1838 skrev vi på norsk ennå substantiv med små bokstaver. Wergelands språk er dansk, lenge før alt som er av rettskrivingsreformer på 1900-tallet. Så her er det aa for «å» (aabne -> åpne), ld for ll (uheld – uhell), myke konsonanter for harde b, d, g i stedet for p, t, k, qv for kv (qvaler -> kvaler) og æ for e. For å nevne noe. Det er også eksempler på at lang vokal skrives som to påfølgende vokaler, phiiler (piler) og smiil (smil). Med litt trening ser man lett gjennom det, og kjenner igjen de vanlige norske ordene. Stort sett skal de også uttales sånn som vi uttaler dem i dag.

Litt ekstra forklaring trenger kanskje ordet Piilodd, det er pilspiss. Så når det står din Piilodd kun svaler, betyr det at pilspissen som egentlig skulle stikke meg, egentlig bare gjør meg godt, den svaler. Å svale er å kjøle noe som er for varmt, også kanskje et ømt sår. Zittret med z er det vanlige norske ordet sitre, det vil si å skjelve eller å dirre. Thi betyr «for» eller «fordi», gjerne i litt høytidelig språk. Åsyn i strofe 2 er ansikt, gjerne i bibelsk språk. I strofe 3 må vi til dansk for å finne ordet bestænkt, i taarebestænkte, det er å skvette dråper på, «å stenke», eller «å dynke», på norsk. Lin i samme strofe, er et (tøy)stoff utvinnet av linplanten. Linklede skulle etter folketroen ha beskyttende eller helberedende kraft, så det ble ofte brukt i brudebunader eller andre steder slik kraft var nødvendig. Her er jeg vel og merke ingen ekspert, jeg skriver hva jeg leser meg til.

I strofe 4 står Due med stor bokstav, det skal altså være et substantiv. Jeg har ikke noe bedre forslag enn fuglen, men ut i fra sammenhengen skulle det i så fall stått i flertall, med -r, og jeg kan ikke uten hjelp forklare hva det er, og hvorfor det står som det står. Jeg lurer også på om ikke Lok i strofe 4, må være planten. I så fall er det en bregne av storburknefamilien, som Store norske leksikon skriver. Geist i samme strofe, er ånd. Nærmere forklaringer om sammenhengen der, står i gjennomgangen av innholdet i diktet.

I strofe 5 er hymne religiøs lovsang, en høystemt hyllest til Gud.

Abild i strofe 6 er et gammelt, dansk ord for epletre. Med mandel menes også treet, og ikke kjernen i frukten, det som vi oftest i dagligtalen forbinder med ordet mandel, og den som vi legger i grøten på julaften. Verbet å sprenge, sprængte, er brukt litt uvanlig i denne strofen, enten i poetens forsøk på å utvide og berike ordenes betydning, leseren kan selv assosiere og oppfatte hva det vil si at solen sprenger over rosene, solstrålene sprenger over dem, eller så er i samme betydning som i sammensetningene gråsprengt, rødsprengt, altså å stenke. Sjekk gjerne betydningene av sprenge på nettsidene til norsk ordbok. Muld er mold, eller jord.

Seraf er en type engel, de står omtalt i Jesaja kapittel 6, i Bibelen, og de befinner seg helt oppe ved Guds trone i himmelen.

Innhold

Selv når ordene er forståelige er det ikke alltid innholdet i dem er så enkelt når de blir satt sammen. Dette diktet kan være vanskelig å trenge gjennom for noen og enhver. Jeg har løst det etter beste evne, men uten hjelp vil jeg ikke kunne garantere at alt som står er riktig. Om dere ser noe som er feil eller misvisende, eller en åpenbar tolkning jeg ikke har sett, så setter jeg pris på å få beskjed om det i en kommentar eller en mail.

I de to første linjene i første strofe er det en motsetning, først med sorgene som kommer, så at det knuger (presser på) brystet, men deretter at det vil sprenges av jublende lyst. Motsetningene fortsetter med Himmel og Helvete, litt rart, kanskje at himmel er satt sammen med «uhell», men sånn er det det står. I alle fall er både Himmel med uhell og helvete med kvaler i stand til å temme dets bølger. Her viser dets tilbake på brystet, og bølgene er en metafor på de følelsesmessige svigningene. Det er fordi hun har hvilt der, og hun, er kvinnen han er forelsket i, og har hatt den første omfavnelse med. Videre er det fiendenag som åpner årene dets, det er blodårene det er snakk om, og når de er åpne, kan blodet strømme. Nøyaktig hva dette skal bety, skal jeg ikke gå god for, men jeg leser det som Wergelands (typiske) ekstatiske skriving, at det er ingenting som biter på ham, naget fra fiendene har heller motsatt virking. Med pilodd tenker jeg det er pilspissen fra fiendenaget, altså at stikkene fra fiener ikke kan gjøre ham vondt, de svaler ham bare. Her må vi også ha i tankene at det er i brystet hjertet befinner seg, det er der hun har hvilt, og det er dit blodet strømmer. Det ser vi tydelig når det står dets slag, det er slagene til hjertet i brystet, og det er der hun har sitret og smilt.

I strofe 2 er det en gammatikalsk feil, da verbet å legge (legger – la – har lagt) er transitivt, og krever objekt. Her brukes det uten objekt, som det intransitive parverbet å ligge (ligger – lå – har ligget). Min språkfølelse sier hennes yndige åsyn må ha lagt noe, men linjen slutter med et punktum, og setningen har ikke noe objekt. Wergeland var fri og eksperimentell og grensesprengende, men denne type feil er så sjelden at jeg lurer på om det kanskje er jeg som har misforstått noe. I alle fall gir linjene god mening, sorgen taper tyngden og makten sin, der hennes ansikt har vært. Sorgen får ikke noe tak der hun har vært. Så følger spekulasjoner om hvordan hun tok fra sorgen makten dens, om det var ved å synke den i det svømmende øyet, eller drikke giften dens med munnen. Her er det mulig å lese inn dristige erotiske skildringer, linjene gir bedre mening om man gjør det, her er det den seksuelle omfavnelse det gjelder. Deretter følger en lang setning, over flere linjer, Thi jeg saae/ Vemodets Smiil/ bævende Skygger om Læben at bøje;/ dunklere blaa/ sværmede Øjnenes Ild. Ordet thi (for, fordi) tilsier en forbindelse mellom denne delen av strofen, og den første, en type forbindelse i hvert fall jeg assosierermed Bibelen og andre religiøse tekster, særlig med dette høytidelige ordet thi. Den lange setningen i seg selv sier «for jeg så vemodets smil, bevende skygger om leppen å bøye, dunklere blå, svermet øynenes ild». Også den setningen er litt vanskelig å trenge inn i. Professorene Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden antyder i Lyrikhåndboken (101 dikt og tolkninger) at det er den falne jomfrus vemod det er snakk om. Det gir god mening, først er det akten, så er det kvinnen etterpå.

I strofe 3 blir kvinnen gjort til brud, en uskyldig brud, og hun skal ha forsonet sjelen med verden og blodet med Gud. Også her er Wergeland dristig og utfordrende i billedspråket, å forsone skal jo bety å få enighet eller kompromiss mellom motsetninger, her er det sjelen – mennesket – med verden – omgivelsene. Så det er gjennom kvinnen og den første omfavnelse mannen blir forsonet med verden rundt seg. Enda mer enn i dag var sjelen på Wergelands tid brukt for tankene og følelsene til et menneske, det innvendige, den man egentlig er. Kroppen er det utvendige. Blodet er det som renner rundt i kroppen, det skal forsones med Gud, med det religiøse. Også det er gjennom kvinnen, bruden. Så går det antagelig an å lese konkret, hun senker pannen på hans bryst, strålende som nådens skinnende lin, og med det tok hun bort den tårefylte synden. Billedlig er det velsignelsen, hun frelser ham fra synden, tar bort naget og kvalene. Det er veldig lett å lese det religiøst, men det skulle ikke være nødvendig for å gi diktet mening. Også ikke-troende kan være plaget av synden, om enn på en annen måte. Sinnet er etterpå rent som et tempel, tempelet er stedet religiøse handlinger foregår, selvfølgelig rent og hellig.

Strofe 4 er midtstrofen. Der speiler bruden den rødmende uskylden inn i brystet hans. Igjen er brystet der hjertet her, og uskylden er for dem som ikke har syndet. Det er sterke religiøse motiv, enda en gang. Linjene 3 og 4 i denne strofen er jeg usikker på, men jeg har ikke noe bedre forslag at det er fuglen due og planten bregne Due og Lok betyr, sånn at han spør hvilke av de himmelske duer, er det jeg fornemmer i bregneplantene om meg. Her må jeg vite mer for å kunne gi nærmere forklaring. De fire siste linjene i denne strofen er imidlertid greie. Han hilser sin ånd, sin geist, som før var demonisk, og fremmed for himmelen, men nå er gjenreist igjen, ved henne, dig. Ånd var et veldig viktig begrep på denne tiden, det stod veldig sentralt i romantikken, og det er ikke helt lett i enkle ord forklare hva det er. Det har med tanken, sinnet, personligheten å gjøre, det er i kristen tro det med guddommelige med mennesket, og det har tett sammenheng med sjelen.

I strofe 5 er det ikke pannen, men leppen, som rører brystet. Det blir innenfor glorielyst, glorien er stråleglansen rundt en hellig person gjengitt i kristen kunst. Så er det kjærlighetshymner som springer frem, lovsanger til kjærligheten, og jeg leser sandsløse, drømmende kyss til å være sansesløse, drømmende kyss. Skal man lese mer i det, så er sanseløse og drømmende liksom utenfor tid og rom, det er en annen type virkelighet, men man skal alltid være forsiktig med å legge sin egen konkrete mening inn i det som står åpent i teksten. Setningsstrukturen i de fire siste linjene er forvansket. Først er det fantasien som med glødende tunge drikker sødmen deri, videre mening med det er åpent for tolkning, og det er en tolking jeg ikke vil lukke. Så er det usikkert om det er Styrke og Lys eller Ømheds geni som er subjekt, om det er styrken og lyser som skjenker ømheds geni, eller om det er omvendt. Det er i hvert fall indirekte objekt, til hvem. Og sånn jeg leser det, er det samme mystikk og vanskelighet i hva det inneholder, som i hva som er deri. Det mest nærliggende er at det er omfavnelsen. Oppfattelsen av geni var for øvrig annerledes i Wergelands tid, enn det er i dag. Det er noe helt enestående. Jeg kan kanskje legge inn en referanse til Pusjkins skjønnhetens geni, skrevet på samme tid.

Strofe 6 er selv til Wergeland å være svært fortettet med sterke og utrykksfulle skildringer og sammenligninger. Jeg vil si hjertet her er ment fysisk, så når hun ligger ved hjertet, ligger hun på brystet hans. Det sprang blomster derfra ut, blomster er liv og farger og skjønnhet, her kan de til og med «leve, drømme og tenke». Det følger en sammenligning det skal være underforstått hva blir sammenlignet med, blomstrende frukttrær (mandeltre – mandel og epletre – abild) vaier ikke så fullt, som det nå vaier i ham, etter den første omfavnelse. Blodet bruser, er ord som ellers ofte blir brukt for å beskrive denne følelsen. Så følger et dristig og uvanlig bilde, med ordene solen sitt blod, og at det ikke så rigt over Roserne sprængte. Det er et fortettet bilde, med mye innhold pakket inn i få ord. Metaforene er blandet sammen, solen kan være solen selv eller et bilde på noe, blodet kan være solstrålene, eller mannens blod. Ordet blod er i alle fall fysisk og kroppslig, det er det som renner rundt og gir liv i kroppen, hva det tilsvarende skal være i solen, overlater Wergeland til oss. Jeg føler nesten jeg gjør bildet svakere, ved å skrive for mye om det. Det er ment å være dristig og utfordrende og vanskelig. Ambisjonsnivået er skyhøyt. Roser er blomsten, ofte tenkt som den vakreste blomsten, og ofte brukt som symbol på kvinnen eller det vakre. Så når solen sitt blod sprenger rikt og rosene, så er det assosiativt, mange måter å lese det på. Straks man velger én, utelukker man de andre, og gjør innholdet fattigere. Det samme gjelder slutten, med sjelen sitt muld, som drømmende saligt forlod. Heller ikke denne linjen er riktig grammatisk. Verbet forlot er transitivt, og skal ha objekt. Her står det ikke noe om hva som ble forlatt. Det er nesten som Shakespeare i sonettene sine, hvordan Wergeland her tøyer språket.

I strofe 7 blir sjelen sammenlignet med en mørkeblå seraf, en engel av høyeste rang. Formen er fjern deg, der så deg blir skiftet ut med min sjel, så med du mørkeblå Seraf, deg – min sjel – og – du mørkeblå Seraf er det samme.  Sjelen er også bevisstheten, mennesket i kroppen, det som utgjør jeg, så det er sterkt uttrykt å be den om å fjerne seg. Befalingen kan uttrykke et ønske om på en måte å forsvinne fra seg selv, glemme seg selv, og være i noe annet, i omfavnelsen. På ny synes jeg bare det gjør diktet fattigere, å skrive for konkret hva det skal bety. At sjelen blir sammenlignet med en seraf, kan være et bilde på hvor mye sjelen er verdt, hvor mye den betyr. Den er som en seraf for ham, men nå vil han ha den vekk, og være i dette andre. Igjen og igjen vil jeg minne om at dette er bare en av mange mulige lesninger. I linje 2 blir den samme sjelen bedt om å begrave seg i bloet, som et alternativ. Setningsstrukturen er forvansket, begrav deg en stund i mitt blod, er den naturlige rekkefølgen på ordene. Deg viser til sjelen i linjen over. Linjene 3 og 4 vil jeg si beskriver den konkrete omfavnelsen, særlig linje 3, også her er det forvanskinger, fortettinger og utfordringer. Det står ikke noe om hva som er herskende, i linje 3, om det er handlingen, hun eller noe annet. Nerven er strengen som formidler følelser fra kroppen til hjernen, det som får oss til å kjenne fornemmelser på kroppen. Dette har vært vel kjent i årtusener, og mye brukt i litteraturen. Her skal den åpne sin sitrende munn, et bilde som ikke er så mye brukt, jeg kjenner ingen andre tilfeller. Jeg vil ikke spekulere i hva det skal bety, annet enn at det nok er ment å være intenst.

Jeg håper å få denne posten ferdig i løpet av dagen. Det gjenstår litt i gjennomgangen, og så er det kommentaren.

Kommentar til diktet

Alt ved dette diktet er komplisert, ambisiøst og utfordrende. Wergeland gjør det ikke lett, verken for seg selv eller for leseren. Formen på diktet er streng, vanskelig og ganske unik.

Noen ytterligere kommentarer har jeg ikke rukket ennå. Diktet er fylt av religiøse ord og religiøse motiver.

Ein Fichtenbaum steht einsam, av Heinrich Heine

Ein Fichtbaum steht einsam er dikt nummer 33 av de 65 diktene i Lyricshes Intermezzo, av Heinrich Heine (1797-1856). Denne spesielle samlingen kom først ut i 1822/23, men så ble den trykket på ny i Buch der Lieder i 1827. Det var denne som ble Heines store gjennombrudd.

Nå når jeg skriver dette er det blitt langt uti mars 2019, jeg har fått lest hele Buch der Lieder, pluss en del annet av Heine, så jeg kjenner ham bedre enn jeg gjorde i 2014, dit innlegget postes tilbake. I 2014 postet jeg først bare russiske dikt om søndagene, men jeg bestemte meg siden for å fylle inn hullene med norske, engelske, tyske og italienske dikt også. Tilbakepostingen vil etter planen skje jevnt og trutt gjennom 2019.

Nok snakk om bloggen, over til dikttet. Det er nevnt i Hallvard Lies Norsk Verslære, 1967, det autoritative verket om vers- og strofeform på norsk. Her har professor Lie forsøkt å samle alle mulige vers og strofer i en bok, kategorisert etter antallet trykklette stavelser i linjeparene, og hvor mange linjer i strofen. Ein Fichtenbaum steht einsam hører til i tretre-gruppen, fireversingen, og er et eksempel på Heine-strofen. Heinestrofen bygger på Hildebrandstrofen, med den viktigste forskjellen at Hildebrandkvadet har 8 linjer, mens den såkalte Heine-strofen har 4. Så den kalles også den halvverte Hildebrandstrofen.

Folk flest i våre dager er nok ikke så altfor interessert i vers- og strofeformer. Våre dagers poeter skriver ikke på bunden form, og selv i høyere utdanning går man ikke skikkelig gjennom det, etter hva jeg forstår. Heldigvis er det ikke nødvendig å kunne strofeformen for å få utbytte av Heine sine dikt, de er veldig følsomme og umiddelbare, og formen har sin virkning, selv om man ikke er seg bevisst hva den er.

Dette er Et grantre står ensomt, på en kald høyde i Nord, og drømmer om en palme i morgenlandet, slik så mange av Heines dikt handler om en poet og en drømmer, og om ting som kunne være…

Ein Fichtenbaum steht einsam

Ein Fichtenbaum steht einsam
Im Norden auf kahler Höh’.
Ihn schläfert; mit weißer Decke
Umhüllen ihn Eis und Schnee.

Er träumt von einer Palme,
Die, fern im Morgenland,
Einsam und schweigend trauert
Auf brennender Felsenwand.

1822/23

Et grantre

Et grantre står ensomt
I nord på en kald høyde.
Den er søvnig; med hvitt dekke
Omhylles den av is og sne.

Den drømmer om en palme,
Som fjernt i orienten,
Ensom og taus sørger
På en brennende klippevegg.

Språk, form og innhold

Diktet bruker Heine-strofen. Den har tre trykktunge stavelser i hver verselinje, og har en og to trykklette stavelser mellom dem. Denne fleksible trykkfordelingen var Heine en mester på, han skrev mengder av dikt på denne strofeformen. Rimmønsteret er balladens, OaOa, med rim i andre og fjerde linje. Akkurat i dette diktet er det i første strofe et halvrim, da Höh‘ ikke rimer ordentlig på Schnee. Den siste trykklette ‘e’ er kuttet i Höhe, for Heine var det viktigere at linjen skulle ende trykktung, enn at den skulle ende med riktig lyd.

Ein Fichtenbaum steht einsam
Im Norden auf kahler Höh’.
Ihn schläfert; mit weißer Decke
Umhüllen ihn Eis und Schnee.

Er träumt von einer Palme,
Die, fern im Morgenland,
Einsam und schweigend trauert
Auf brennender Felsenwand.

Trykkfordeling, Ein Fichtenbaum steht einsam

Morgenlandet er orienten. Aftenlandet er det vi i Norge nå kaller Vesten, den kulturelle enhet formet gjennom antikken og kristendommen, som den tyske ordboken Duden skriver. Det er den gamle verden, vår verden, Europa. Morgenlandet er det andre, et eksotiske, østen. Jeg vet ikke hvor godt disse uttrykkene er innarbeidet på norsk, så jeg oversetter med orienten. I originalen er det ikke markert om brennende klippevegg (brennender Felsenwand) skal være bestemt eller ubestemt. På norsk går ikke det så godt, så jeg har valgt ubestemt form, en brennende klippevegg.

Innholdet i diktet skulle være klart, og opp i dagen. Først står et grantre på en snødekt høyde i Nord, og drømmer om en palme, som selv står ensomt og sørger på den brennende klippeveggen. Det er dette som er diktet, resten er tolking.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Decke die, -/-n 1. (Lavadecke, Schneedecke) dekke, sjikt, belegg 2. teppe, (bord)duk, dekken 3. (inner)tak. 4. (zoologi) pels, hud. 5. (gummi)dekk.
Ihn chläfert -> schläfern (sv. itr.); mich schläfert jeg er søvnig/trett.
umˈhüllen (sv. tr.) hylle inn i, omhylle, innhylle, svøpe inn i; umhüllt mit omhyllet av.
Mọr·gen·land -(e)s das kein Plur. veralt. ↔ Abendland der Orient
schweigend -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
die Fels(en)wand klippevegg, fjellvegg.

Kommentar

Diktet er ikke vanskelig å forstå, og kan brukes både for barn og voksne. Alle kan godt skjønne at det er ikke så bra å ha det så kaldt, og det er sannelig ikke så bra å ha det for varmt heller. Den snødekte grana drømmer om palmen, men det står ikke at den selv drømmer om å være en slik palme. Det er underforstått. Om palmen står det ikke at den drømmer en gang, men man kan lett forestille seg hvordan den har det.

Å bruke uttrykket «lett forestille seg hvordan den har det» om et tre, er uvanlig. Om disse to trærne, blir det helt naturlig. Det føles nesten som om de har menneskelige følelser. Teknikken kalles besjeling, det vil si at døde ting får menneskelige egenskaper, og det som før ble kalt sjelelige egenskaper. Skillet mellom sjelelig og kroppslig er ikke så mye brukt lenger, men det kroppslige er det fysiske, mens det sjelelige er det mer uforklarlige, sånn som følelser og tanker.

Ved siden av besjelingen har diktet en perspektivforskyvning, og det er denne som gir diktet dets kraft. Vi blir med grana inn i snøen og kulden, og skjønner godt at den drømmer om noe varmere og mer eksotisk. Så blir vi med over til palmen, som står i det varme og eksotiske området av verden, og man skjønner straks at det er ikke så bra det heller.

Heine bruker veldig få ord til å få frem dette. Det er bare åtte linjer til sammen. Det er et nøye valg av ord, slik at leseren straks forstår hva det går i, og lett kan identifisere seg med de to trærne. Grantreet i nord står ensomt, på en høyde, dekket av snø og is. Det står ikke engang at det er kaldt, og at den fryser, men det skjønner vi. Vi skjønner også intuitivt hva det er som gjør at den drømmer om palmen.

Om palmen står bare to-tre linjer. Det glir i linje 2 i strofe 2 over i fra at grantreet drømmer om den, til vi får se den og være den. Den står i det fjerne morgenlandet, der drømmer ennå grana om den, men i de to siste linjene er det selve palmen som står der, det gjelder. Den står ensom den også, og taus (shweigend) og trist (trauert, egentlig et verb, den sørger), på den brennende (brennend) klippeveggen. Brennende er et velvalgt adjektiv, eller egentlig partisipp av verbet å brenne. Alle som har vært i syden og kjent på en varm klippe, vet hva det er for noe, og de som ikke har vært der, kan lett forestille seg det. Dette er sted man vil vekk fra. Klippeveggen er heller ikke næringsrik, så denne palmen har det opplagt ikke noe godt, om den står der i solsteiken.

Moralen er at selv om du ikke har det så godt der er du er, er det ikke sikkert andre steder er så mye bedre. Men om moral vil jeg ikke si for mye, det er det opp til leseren å dikte seg til og tenke på. Det er også en stemning i diktet, som jeg synes det er godt å være i. Og i denne stemningen håper jeg å forlate også mine lesere.

Min gjendiktning

Jeg må trikse det litt til for å få de trykktunge stavelsene på riktig sted. Det er aldri bra å legge til adjektiv eller beskrivelser som ikke står i originalen, men jeg kommer ikke rundt ordet Fichtenbaum, norske grantre har to trykktunge stavelser, og går ikke i skjemaet. Først prøvde jeg sitkagran, den vanligste grantypen i Norge i dag, men jeg visste det ikke var noen god oversettelse, og ville aldri hatt den trykket i en bok. Sitkagranen kommer fra Alaska, lenge etter Heines tid, og ikke har den for vane å stå ensom heller. Den sprer seg. Alternativ jeg tenkte på var «mektig gran» og «enslig gran» og «liten gran». Og så fant jeg at «liten gran» er det minst verste, og går for den.

Ut av originalen måtte «på en høyde», og Morgenland har blitt til fjerne land, mens klippeveggen i min gjentiktning er varm i stedet for brennende.

En liten gran står ensom

En liten gran står ensom
I kalde nord et sted
Så søvnig; i hvite teppet
Omhyllet av is og sne.

Den drømmer om en palme,
Som selv i fjerne land,
Ensom og tiende sørger
På klippeveggen varm

ES2019

Digtets aand, av Johan S. Welhaven

Dette diktet har lenge ligget ubearbeidet på bloggen. Det er veldig dumt, for det er et av de mest brukte og mest karakteristiske for forfatteren og for perioden han skrev i. Det er illustrerende for hans kamp mot Wergeland, en feide som pågikk med stor intensitet og bitterhet i samtiden, men som Welhaven klart har tapt i ettertiden. Det er Wergeland som står for verdiene vi i dag vil identifisere oss med. Han er på rett side av historien, som man sier, og at han ble kritisert og msforstått i samtiden, gjør han bare enda mer omfavnet i dag.

Dette er kanskje urettferdig mot Welhaven. Han var en dannet mann, en ordentlig mann, i betydningen at han sjelden laget skandaler, og han i det meste fulgte lovene og sedvanen. Wergeland var mye mer temperamentsfull, følelsesladd, impulsiv, både i livet og i diktningen, mens Welhaven la bånd på seg begge steder. Det går ikke an å si at Wergeland er helten, Welhaven skurken, Wergeland protagonisten, Welhaven antagonisten. De var begge to aktive deltakere i norsk kulturliv og idéliv, en tid der det foregikk store og varige endringer. Begge to er en del av arven vår i dag, og begge to skal ha sin rettmessige plass.

Welhavens plass er i skyggen av Wergeland. Det er i disse tider bare å søke på nettets søkemotorer og på nasjonalbibliotekets bokhyller. Bøkene om Wergeland er mange og tykke, de om Welhaven er i sammenligning få, og ofte med Wergeland som en sentral person i verket uansett. Man snakker sjelden lenge om den ene, før den andre blir nevnt.

Når det gjelder begavelser, så var Welhaven kanskje den mest skoleflinke, selv om han langt fra fikk de beste resultatene alltid. Han var imidlertid alltid veltalende, pen å se på og dannet i oppførselen, særlig i selskapslivet. Han omgav seg med dem som fikk de beste karakterene. Wergeland hadde problemer med å tilpasse seg, fikk middelmådige resultater, og hang med dem som turet og festet. Begge skriver helt utmerkede dikt, blant de fremste som er skrevet på norsk, men også i diktene skinner det gjennom at Welhaven er lærd og dannet, mens Wergeland er fri og tøylesløs. Welhaven følger reglene, Wergeland bryter dem. I dette har Wergeland en kreativitet og en fantasi som er makeløs. Det er ingen andre som har sånn rikdom i innhold og kunstnerisk uttrykk. Smak og behag kan gjøre at man foretrekker andre, men det går ikke an å argumentere mot at Wergeland har en innholdsfylde ingen kan matche. Welhaven er dressert, og står på en egen plass i norsk litteratur når det gjelder beherskelsen av strofeformer og versekunst.

Romantikken var en tid for de store poeter. Vi hadde to av dem, og de stod i motsetning til hverandre. Diktet Digtets Aand illustrerer disse motsetningene kanskje mer enn noe annet dikt. I dette diktet legger Welhaven sitt litterære program.

Digtets Aand

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke.
og den er Digtets Aand.

Den boede i Sjælen
før Strophens Liv blev til,
og Sprogets Malm er blevet
flydende ved dens Ild.

Den gjennemtrænger Ordet
lig Duft, der stiger op
af Rosentræets Indre
i den aabnede Knop.

Og skjønt den ei kan præges
i Digtets Tankerad,
den er dog der tilstede
som Duft i Rosenblad.

Glem da den gamle Klage,
at ingen Kunst formaaer
at male Tankefunken,
hvoraf et Digt fremstaaer.

Thi hvis den kunde bindes
og sløres af paa Prent,
da var i denne Skranke
dens Liv og Virken endt.

Den vil med Aandens Frihed
svæve paa Ordets Klang;
den har i Digtets Rhythmer
en stakket Gjennemgang,

En Gjennemgang til Livet
i Læserens Bryst;
der vil den vaagne atter
i Sorrig eller Lyst,

Og næres og bevæges
og blive lig den Ild,
der laae i Digtersjælen,
før Strophens Liv ble til.

Kun da bevarer Digtet
sin rette Tryllemagt,
det Uudsigelige
er da i Ordet lagt.

Betragt den stille Lykke,
der gjør en Digter varm,
mens Aanden i hans Sange
svæver fra Barm til Barm.

Lad kun hans Rygte hæves
mod Sky af Døgnets Vind,
det er dog ei den sande
Kvægelse for hans Sind.

Men naar hans Tankebilled,
med eller uden Ry,
finder et lutret Indre,
og fødes der paany –

O, bring ham da et Budskab
om dette Aandens Bliv;
thi dermed er der lovet
hans Verk et evigt Liv.

1844

Språk, form og innhold

Form

I sin verselære av 1967 skriver Hallvard Lie at mange han har prøvd på leser første strofe feil. Det skulle gjelde også folk som burde vite bedre, studenter og kolleger, folk med interesse for stoffet. Jeg ser jeg også ville gått i fellen, før jeg ble kjent med den riktige takten, så ville jeg ikke truffet den. Dette er nemlig takten og rytmen til Nibelungen, samme takt som i Fanitullen, og det må leses i denne takten for å få det riktig.

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

I Nibelungenverset blir ofte enstavede takter brukt, og vi kan få to trykktunge stavelser etter hverandre, som i linje 2. Det er denne linjen alle Hallvard Lie prøvde seg på, leste feil. Og feilen de gjør, er den som vel alle ville gjort, de setter trykket på rig– og på sprog, og lar linjen gå med to trykksterke stavelser, i stedet for tre, som formen krever.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er i linjen med ordet uutsigelige, takten er vanskeligst. Det er liksom ikke mulig å få sagt det ordet skikkelig ut, å få plassert de tre trykksterke stavelsene linjen skal ha,  og få det til å høres både naturlig ut og i samsvar med takten.

Nibelungenstrofen er den middeltyske heltediktningens hovedversemål. Den fikk sin klassiske utforming i Niebelungen-sangen, Niebelungen-lied, på begynnelsen av 1200-tallet. I originalen er versene satt sammen i 6 takter og parrim. Welhaven har, som mange andre i senere tid, delt versene opp i to. Det samme gjorde Jørgen Moe i Fanitullen. Der er de 4 linjene i Nibelungen-strofen gjort om til 8, mens her i Digtets aand er de gruppert i to grupper på 4. Formelt kalles dette at strofen blir maskert, den ser ut til å være noe annet enn det den egentlig er.

Det er eiendommelig å lese utdrag fra den tyske originalen, eller en nytysk oversettelse av middelaldertysken derfra. Det er nesten så de har gjort tyveri av Fanitullen vår, mens det egentlig altså er motsatt. Også på norsk er denne takten og rytmen og plasseringen av rimene den kanskje aller mest gjenkjennelige strofeformen. Den er veldig elastisk, det vil si det er store muligheter for variasjoner i trykklette stavelser mellom de trykksterke, slik at språket kjennes levende og bevegelig selv om det er bundet av verseformen. Særlig er det karakteristisk med at en trykklett stavelse faller ut, slik at vi får to trykktunge etter hverandre, slik som i linje 2 i strofe 1 i eksempelet ovenfor.

Siden denne takten er knyttet til heltediktning, og noe heroisk, passer det godt at det her i diktet til Welhaven handler om diktet selv, og diktets ånd. Det er diktets ånd, som er helten.

Språk og innhold

På skolen lærer norsk ungdom at Wergeland var for fornorskingslinjen, mens Welhaven ville beholde dansk. Dette er enda et eksempel på at Wergeland var på riktig side av historien, han ville at det skulle bli sånn som det ble. Nå i dag virker det ganske spesielt at noen ville beholde dansk, vi har jo norsk, et vakkert språk, tett knyttet opp til norsk identitet, hvordan skulle noen kunne noen ønske at vi ikke skulle ha den?

Ser man nærmere på tekstene, er det imidlertid vanskelig å påvise noen egentlig forskjell mellom sånn Wergeland skrev og sånn Welhaven skrev. Begge skrev dansk, og begge fulgte langt, langt på vei de samme, uskrevne rettskrivingsreglene. Det trengs trening for å kjenne igjen forsnorsking hos Wergeland, og man skal vite hva man ser etter når man der leter etter norske ord. Men det er helt riktig at han argumenterte for at det norske språk måtte brukes, mens Welhaven holdt på det dannede og lærte.

Rettskrivingsregler som ennå ikke er trådt i kraft er e for æ, harde konsonanter for bløte (p, t, k for b, d, g), å for aa og en del stumme lyder (h, e i enkelte ord) som er sløyfet. Dansk har som tysk, og russisk, f for v i utlyd (af, ikke av), så det er også annerledes hos Welhaven, enn i dag. Leser man diktet, og kjenner disse reglene, ser man det er veldig norsk og lettlest. Substantiv har på denne tiden stor bokstav.

Det uutsigelige er det som ikke kan sies. Tanken om at kunsten skal kunne få sagt det som ellers ikke kan sies, er gammel.

Sammensetningen tankeformers baand er sånn som kanskje ikke skal ha nærmere forklaring, det er ment å være originalt, og min forklaring er ikke noe bedre enn den en annen måtte ha. I Platons idelære er formene sentralt, det er det tingene vi ser og kjenner liksom blir støpt av. Så her er det båndet med tanker som strømer ut. Eller de formene tanker kommer ut av. Aand, eller ånd, er derimot viktig. Det lar seg ikke forklare i få ord, men var helt sentralt i romantikken. Tingenes ånd var dens sjel, det var essensen, det viktige. Det ble også sagt om mislykkede kunstverk og ideer at de ikke hadde ånden i seg. Med i dette ligger også at på norsk, som i en rekke andre språk, er det sammenheng mellom ånd, og å ånde, å puste. Så diktets ånd er det som lever, det som puster i diktet.

Malmen er det man lager jern av, og det er når jernet er varmt det er flytende og kan formes. Bildet er at diktets ånd bor i sjelen, fra før livet i strofen blir til, og det er ilden til denne ånden som varmer opp ordene i språket slik at det kan formes, slik malmen i jernet.

Rosen og rosentreet (Rosentræet) er brukt som metafor så lenge det har eksistert litteratur. Her bildet at diktets ånd er som duften i rosentreet, det som på mystisk og uforklarlig, men merkbart vis, stiger opp og får roseblomsten til å dufte. Sånn får diktets ånd diktet til å vekke behag.

Linje 3 i strofe 5 har også to trykktunge stavelser etter hverandre, dog der. Typisk for Nibelungenverset. Å prege er å sette merke på, slik man gjør på mynter, når diktets ånd ikke kan preges i Digtets Tankerad, så betyr det at det ikke er mulig å sette fingeren på hva som er diktets ånd i det som står der. Ånden er likevel til stede, lik duften i rosenbladet. Her er det bladet i kronen, i selve rosen, blomsten, det er snakk om. Pronomenet den viser hele tiden tilbake til Digtets Aand.

Å formå, eller formaa, er å greie. Funken i Tankefunken er nesten hypermoderne, slik vi i dag snakker om «å funke». Det er funksjon. Ingen kunst klarer å beskrive (male) tankefunksjonen som et dikt fremstår av. Eller, ingen klarer å forklare hvordan et dikt blir til. Denne innsikten er gammel og kjent, derav gamle Klage.

I strofe 7 kan den vise tilbake til Tankefunken i strofe 6 eller til Digtets Aand, som det handler om i alle strofene. De to er jo også ganske beslektet. Prent er trykk, sløres af er avsløres, altså at sløret blir fjernet, sånn det vil skje om diktets ånd blir formulert rett frem i en tekst. Strofen sier at om det gikk an å beskrive hva dette var for noe, så ville det sette grenser for det (Skranke), og disse grensene, eller skrankene, ville gjøre at diktet mistet sitt liv og virke. Ordene ville ikke væe levende, de ville ikke virke. Det må altså være noe mer med et dikt, enn det som kan settes ord på. Igjen berører vi også det uutsigelige, som første strofe og mye av diktet handler om.

Strofe 8 har sammensetningene Aandens Frihed, Ordets Klang og Digtets Rhytmer, alt sammen ord det skal gå an å kjenne igjen. Stakket er kort, av norrønt stǫkkottr. Strofen sier at diktets ånd vil sveve på klangen av ordene og rytmen i diktet, mer altså, enn bare innholdet i ordene. Og det er åndens frihet som får dem til å sveve, begge disse ordene er viktige i romantikken, ånden og friheten.

En Gjennomgang i strofe 9 henter opp igjen ordet som avslutter strofe 8, gjennomgangen er til livet i leserens bryst. Det er i brystet hjertet er. Gjennomgangen kommer i diktets rytme, også fra strofe 8, og den – diktets ånd – vil der – i brystet til leseren – våkne til liv igjen, i sorg (sorrig) eller glede (lyst).

Stofe 10 fortsetter denne tanken, som begynte i strofe 8. Her beskrives hvordan diktets ånd vil få næring (næres) og bli beveget, slik at den blir lik den ild dikteren hadde i det diktet ble til. Dikteren har altså gjennom klangen og rytmen overført sin tanke til leseren, slik at denne har tilgang på samme malmen som dikteren hadde i strofe 3. Herfra kan ideer formes. Det er viktig at diktets ånd ikke bare skal befinne seg i diktet, den må også kunne overføres til leseren. Dikteren må formidle noe. Ordene før strofens liv blir til viser den tette forbindelsen til strofe 3, og den tette forbindelsen mellom dikterens tanke og det leseren oppfatter.

På denne måten vil det uudsigelige – igjen dette ordet – være lagt inni diktet. Det skjer ved tryllemakt, altså på en måte som ikke kan forklares, men Welhaven forklarer det likevel ganske konkret og tydelig i dette diktet her. Det er også det som er poenget, dette diktet har ånden, Welhaven har en klar tanke, og han klarer – gjennom diktet – å overføre denne tanken til leseren. Uten bruk av diktets virkemidler, så ville han ikke fått dette til. Det er ikke mulig å forklare det Welhaven her vil si, bare ved å bruke vanlige ord. Welhaven viser med dette diktet som eksempel hva et dikt kan være, og hva diktets ånd skal være.

Strofe 12 sier at om dikteren lykkes i dette, å overføre en åndrik tanke til leseren, så er hans lykke gjort. Da har han oppnådd det han ville. Aanden i hans Sange, er ånden i diktene, og når de svever fra barm til barm, så går de fra bryst til bryst, etter hvem som leser dem. Det at diktet vekkes til liv i brystet til leseren er brukt som bilde i strofe 9, og henter opp igjen det. Verbet svæve er brukt i strofe 8. Betragt er imperativ av å betrakte, å se, så strofen begynner med kommandoen «se så lykkelig dikteren blir når diktet blir lest og forstått», altså når tanken hans – ånden – blir overført fra ham til leseren.

Strofe 13 omhandler også dikteren, og ikke diktet. Rygte er rykte, ordet blir vel fortsatt brukt i dag om folk som har godt eller dårlig rykte på seg. Welhaven skriver i diktet at dikterens rykte kan stige (hæves, heves) mot sky av Døgnets Vind, altså være noe midlertidig. Så om man er populær en stund, vil man være upopulær eller glemt den neste. Slike ting er foranderlige, stemninger skifter. Ordet Kvægelse har vi ennå i ordet vederkvegelse, forfriskelse eller trøst. Så Welhaven skriver at det er ikke kortsiktig personlig suksess som er saken, det er ikke det at han som dikter blir snakket godt om, det er ikke det som er den sanne trøst eller lindring for sinnet. Det er ikke det som er målet med diktet.

Målet er heller, som det står i strofe 14, at hans Tankebilled, tankebildet hans, eller tanken, skal fødes på ny i en lutret lesers Indre. Ry er rykte, omdømme, så når det står med eller uten Ry, betyr det nok at det ikke har så mye om det følger godt eller dårlig rykte med. Det viktige er at tanken fødes på ny, og får nytt liv hos en leser, at ånden er overført. Lutre er rense, det blir ofte brukt i religiøs og i overført betydning, også i meningen foredle. Hva som utover det menes med et lutret indre er et spørsmål om tolking, mens det står rett ut at det er i dette lutrede indre tankebildet skal fødes på ny.

Avslutningsstrofen sier at om dikteren lykkes i dette, så vil diktet ha evig liv. Når han så bringes dette budskap, så er hans lykke gjort. Aandens bliv, er «åndens bli», altså at ånden blir til, det lykkes å gi diktet en ånd, og å få denne ånden overført til leseren. Dette budskapet må bringes til dikteren, heller enn at han er så populær og blir snakket om godt om (har godt ry), for det er dette som vil gi verket evig liv. For om ånden kan overføres i dag, kan den også overføres i fremtiden. At diktet til Welhaven leses og brukes den dag i dag, viser at han har lykkes. På ny blir diktet i seg selv et eksempel på hva Welhaven ønsker å oppnå.

Kommentar til diktet

Diktet er hentet fra samlingen Nyere digte, som utkom i november 1844, men med 1845 på tittelbladet, sånn som får oss som skal kategorisere til å havne i vanskeligheter. Det er et dikt som inneholder dikterens litterære program, et dikt om hva dikteren ønsker å oppnå med diktet. Sånn sett er diktet nyttig i all opplæring. Det tjener som eksempel på forfatteren og periodens mål og mening, og illustrerer i seg selv denne meningen. Mange forfattere i forskjellige perioder har nedfelt sitt program i ulike tekster, men få så klart og tydelig som Welhaven her i Digtets Aand.

Welhaven deltok hele sitt liv sterkt i debatten hva norsk kunst og kultur skulle være, om den skulle søke europeiske eller nasjonale idealer, og hvordan den skulle utformes for best å nå disse idealene. Først kom disse meningene hans til uttrykk i polemikk mot Wergeland, og hans krets. Her kunne det gå stygt for seg, men etter den første striden, og særlig etter at Wergeland døde, roet det seg, og Welhaven skrev mer dempet. Han forble imidlertid kontroversiell like til sin død. Det fantes dem som ikke kunne tilgi ham det som kunne bli kalt anti-norske holdninger, og de harde angrepene mot Wergeland og venstresiden i norsk kultur og politikk. Derfor fikk han, for eksempel, redusert sin pensjon de siste år av sin levetid, fra regjeringens forslag om 1200 spesidaler, til Stortingets vedtatte 800 sd. Dette skillet i norsk politikk gjaldt i mange politiske saker, splittelsen stakk dypt. Det fører etter hvert til dannelsen av de to partiene høyre og venstre etter innføringen av parlamentarismen.

Her, på denne bloggen, er det imidlertid diktet, og ikke politikken, som er saken. Ingard Hauge formulerer det fint i innledningen til samleutgaven av Welhavens verk, utgitt i 1990: Sitt dikteriske ideal finner han, som mange andre lyrikere i denne perioden, i en syntese av klassisimens måtehold og romantikkens følsomhet (bind 1, s. 21). Dette er til stede også i Digtets Aand. Klassisimens måtehold finner én i strofenes strenge oppbygning, rimet, takten og rytmen som alltid er oppfylt, og der de små avvikene alltid tjener en hensiktsmessig funksjon (som i ordet uutsigelige, vanskelig å få inn i rytmen). Romantikkens følsomhet finnes både i de sterke, til dels begeistrede følelsesutbruddene, og i de mer vare og fintfølende (stille lykke, strofe 12).

Vi kan kanskje prøve et trappetrinn til, uten at lesingen og analysen blir for komplisert. Opplysningstidens idealer var fornuft og rasjonalitet. Welhaven var et barn av den, født like etter den var over, og virksom i det arven etter den skulle forvaltes. Den kunstneriske perioden Romantikken kom som en reaksjon mot den, og særlig som reaksjon mot den kunsthistoriske perioden som gjaldt den gang, klassisisme. Fornuft og opplysning kunne være vel og bra i livet og i samfunnet, men i kunsten kan ikke alt være bare lover og regler og fornuft, der må de frie følelser inn. Så det ble en dobbelthet, dikterne i romantikken skulle være voldsomme og følsomme i sin kunst, men også rasjonelle og opplyste i sin samfunnsvirksomhet.

I Digtets AAnd ser vi denne spenningen mellom fornuft og følsomhet helt ned i ordvalget. Ord som Tankeformers Baaand, Frigjort Tanke, Tankerad, Tankefunken og Tankebilled går igjen. Men alt satt opp mot følelser i Aand, sjæl, Digtersjæl og Livet i Leserens Bryst. Og enda mer i Ild, Duft, Tryllemagt. Det er mange eksempler på ord om grenser satt opp mot ord om frihet. Rasjonaliteten er grensene, de gjelder, men diktet, dikteren og ordet må også være fritt. Det er et ambisiøst forsøk på frihet under kontroll, geni i arbeid under regler, fornuftens regler tatt i bruk for å uttrykke det grenseløse, det som ikke kan sies, det uutsigelige. Motsetningene går så langt, at rasjonalisten Welhaven ønsker at diktets innhold skal kunne formuleres i konkrete setninger, men romantikeren vil mene at det fulle innholdet kun lar seg overføre ved å ta i bruk alle dikterkunstens virkemidler. Så diktet skal inneholde noe mer enn bare ordene, og det er hva dette mer er, hva som er diktets ånd, diktet forsøker å uttrykke.

Det finnes ikke noe bedre forsøk i å uttrykke akkurat dette. Diktet er naturligvis et resultat av den opphetede debatten vi hadde i Norge på 1830-tallet. Welhaven vil gjerne skrive et dikt som viser at han hadde rett, og hva man kan oppnå ved å skrive diktene sånn som han mener det skal gjøres. I de andre og større dikternasjonene fantes ingen slik opphetet debatt, det var noe med de norske forhold og ny stat med liten, nasjonal selvtillit, som gjorde at det ble satt sterke følelser i sving når det norske ble satt opp mot det euroepiske, og det norske ble sett på som noe mindre utviklet og mindre verd. Tyskerne hadde alle forutsetninger for å forstå hva Welhaven vil si med diktet sitt, de var opptatt av de samme tingene, men de hadde ikke det behovet for å formulere det så sterkt og med en slik energi. De hadde nok de samme meningene, men de hadde ingen de trengte å overtale.

Så dette diktet er noe unikt, også i verdenslitteraturen. Det er oversatt til en god del språk, jeg kjenner det bare i tysk og engelsk, men som alle dikt taper det seg i oversettelsen, og det har ikke den plass det kanskje ville hatt, om norsk og skandinavisk hadde vært et verdensspråk.

Ettertiden har også stilt Welhaven helt i skyggen av Wergeland, også i Norge. Det er mange grunner til det. Også det enkle faktum at Wergeland var så mye mer produktiv, han skrev mye mer og mye mer omfangsrikt, mens Welhavens litterære produksjon var forholdsvis liten. Dette kan jo kanskje også tilskrives Wergelands ubegrensede frihet, han lot fantasien fritt utspille seg, mens Welhaven alltid måtte legge bånd på seg, og tilpasse stoffet formen. Wergeland lot det i mye større grad bare stå til, det er ikke denne følelsen hos ham at hvert ord og hver linje er tenkt gjennom til minste detalj.

Den viktigste grunnen til at Wergeland står igjen som seierherre i debatten, er nok likevel den at linjen til Welhaven er den til embetsmannsstanden. Wergeland tilhørte folket. Det var folket som vant.

 

Republikanerne, av Johan S. Welhaven

Slaget ved Ostrołęka fant sted 26. mai, 1831. Det var det viktigste slaget i det polske opprøret mot tsar Nikolai I og Russland i 1830 og 1831. Opprøret begynte i november 1830, og blir derfor kalt novemberopprøret. Selv om avgjørelsen egentlig falt med slaget ved Ostrołęka, så fortsatte opprøret frem til oktober 1831 før det ble endelig slått ned. Bakgrunnen for opprøret er selvfølgelig at store deler av Polen var underlagt Russland. Polens ulykker startet fra andre halvdel av 1600-tallet. Tidligere hadde landet vært en stormakt. Sammen med Litauen var Polen den store og dominerende mellom Østersjøen og Svartehavet, men nå var et ineffektivt styresett (med polsk riksdag, adelens rett til å legge ned veto mot ethvert forslag i riksdagen, noe som gjorde den polske nasjonalforsamlingen og dermed den polske stat sterkt handlingslammet) og andre årsaker skyld i at Polen ble spist opp av de voksende stormaktene rundt. Den store nordiske krig fra 1700-21 var en katastrofe for landet, og siden ble det verre. Mot slutten av 1700-tallet ble Polen delt i tre omganger, 1772, 1791 og 1795, mellom Russland, Preussen og Østerrike. Med det hadde Polen opphørt å eksistere som selvstendig stat.

Polen var et interessant land for romantikerne i Europa. Jeg skal vokte meg for å ta større ord i bruk enn jeg har dekning for, ideen min er at Polen kunne symbolisere frihetslengselen og fremtidstroen mange av romantikerne følte på. Polen var undertrykket av og kontrollert av den russiske tsaren, både en fremmed makt og et autoritært styre. Mange av de tingene romantikerne kjempet for på hjemmebane, mange av spørsmålene som brant i Europa, fantes i Polen, bare i sterkere grad. Vår egen Johan Sebastian Welhaven (1807 – 1873) skrev et av sine mest berømte dikt  om denne situasjonen.

Diktet skrev Welhaven i forbindelse med en reise til Frankrike i 1836. Reisen kom en periode Welhaven var blitt temmelig upopulær i Norge, etter utgivelsen av det polemiske diktet Norges Dæmring, der han var bitende kritisk til nivået i norsk åndsliv og tilstanden i den unge nasjonen vår. Han hadde også i flere år hatt en bitter feide med Wergeland, og var fullstendig på kant med alle i den kretsen, utenom Wergelands søster, Camilla, men det er en annen historie. Så det var godt for Welhaven å komme seg vekk lite grann. Den lutfattige Welhaven hadde ikke råd til noen reise selv, men reisekompanjongen Ole Falk Ebbell finansierte reisen for dem begge i kraft av sin rike far. Republikanerne er et av 14 dikt Welhaven skrev under eller like etter denne reisen. Noen av dem ble trykket i avisen Den Constitutionelle, resten av dem ble trykket i Welhavens første diktsamling, Digte, i 1839 (strengt tatt ble samlingen utgitt på Welhavens bursdag, 22. desember, 1838, men på tittelbladet står 1839).

Republikanerne

Ved Barrière de la Santé
ligger en ydmyg liden Kafé.
En gammeldags Stue er al dens Plads;
der er ei Forgyldning, der bruges ei Gas.
Den har en Søgning, der sjelden brister,
af Etudianter og smaa Artister;
og kommer ei disse, da eier den dog
en stillere Gjest i sin dunkle Krog.
Der vandrer omkring i den straalende Stad
en skibbruden Flok, der aldrig er glad
Der møder dem Ingen med Smil eller Nik;
de færdes i Sværmen med slukkede Blikk.
Pauvres honteux! De søge et Hjem;
en ringe Kafé er det bedste for dem.

Nu er det Midnat; der sidder en Gjest
endnu ved sit Bord med en Sukkervands-Rest.
Hans Ansigt er falmet, hans Dragt er grov,
hans Linned er rent, og hans Hænder er smukke.
Han støtter sit Hoved, som om han sov.
Der er saa tyst; man kan høre ham sukke.
Dog, mens han sidder i dette Ly,
aabner man Døren med Bulder og Gny.
Det er en Skare af Ungersvende
med stærke Moustacher, med Øine, der brænde.
De fløite og nynne en smuk Melodi,
en Sang af Den Stumme fra Portici.
Nourrit har iaften fra Scenen vakt
de fyrige Toners koglende Magt.
De rulle den jublende Flok gjennem Blodet;
nu har den igjen Republiken i Ho’det.

De sætte sig matte; men atter fra Stolen
springer der En og bestiger et Bord.
Han siger med rungende, vingede Ord:
„Forsamling, giv Agt, jeg vil tale om Polen!“

Det var en Tale som flammende Krudt;
o, der blev stormet og spiddet og skudt!
De Franskes Konge og Raad og Kammer
gik op med Kreml i de samme Flammer.
Men frem af de kolde russiske Grave
steg atter en Hær af Napoleons Brave;
de kæmpede med, de rystede Jorden,
med Faner som Storm, med Ørne som Torden.
Paa Varschaus Mure stod atter Fama
og læste for Verden et fransk Proklama,
at nu var Historiens sidste Knude
løsnet for evigt, og Stykket ude.
Den frie Mand og den frie Kvinde
blev proklameret i alle Vinde.
Europas Kongres forsamled sig bedst
i Polens Skjød, mellem Øst og Vest;
i Varschau reistes Kongressens Salon,
og dertil en Støtte for Saint Simon.

Da jublede Flokke, og atter det lød:
„Champagne, Garçon, paa Tyrannernes Død!“
Men just da de løste den skummende Drik,
saa de en Fremmed med studsende Blik;
thi Proppen fløi mod den selsomme Mand,
der sad i en Krog med sit Sukkervand.
„Drik,“ raabte de Alle, „Champagnen er god,
vort Bæger er helligt; drik, har Du Mod

„Jeg drikker ei Viin, om stærk eller mild;
dens Sødme er vammel, jeg hader dens Ild.
Jeg sidder med Gru paa mit Livs Ruin.
Mit Bæger er tømt; jeg drikker ei Viin.“

Da blev der et Gny; de kaldte ham Træl,
de raabte paa Skjændsel, paa Hevn og Duel. —
Han viste sit Bryst, — hvor det var skrammet,
af streifende Kugler, af Klinger rammet!
— „I Daarer! Det er Ostrolenkas Mærke.
Har I vel fattet, hvor det kan værke?
Der er ingen Lise for denne Kval;
den kan ikke blunde for Sladder og Pral.
Der er ingen Gjæk saa vindig og svag,
han sminker sig jo med mit dybeste Nag;
min hedeste Bøn, mit eneste Gode,
er kommen paa lallende Tunger i Mode.
Tilside, Drenge, giver mig Rum!
Himlen har Stjerner, — Natten er stum.“

De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.
De havde Champagne, men rørte den ei.

*

Skrevet 1836, første gang trykket i Digte, 1839 (egentlig kom samlingen ut 22. desember 1838, men på tittelbladet står 1839).

*

Gjennomgang av diktet

Det er ikke så altfor vanskelig å forstå handlingen i dette diktet, om enn det er et og annet ord som kanskje trenger litt forklaring. De står lenger nede. Her skal jeg gå gjennom det som skjer.

Det sitter en ensom mann med sitt sukkervann på en kafé i Paris. I første strofe er beskrevet hvordan kafeen og han er ganske dunkel og uten de store ord og fakter, det er lagt vekt på alle de strålende tingene som ikke er  der. Det er for eksempel ikke altfor mange studenter (etudianter) og artister der, søkningen til kafeen brister ikke av den slags type folk, sånne det kan bli noe spennende med.

Så kommer det en forsamling glødende unge menn inn i kafeen i strofe 2. De har vært i operaen, og der hørt en smukk melodi, melodien om frihet, og den nynner de på og synger de på og er begeistret av. Operaen er Den stumme fra Porticit, aritsten er Nourrit, og han har med de fortrollende (koglende) toner vakt ideen om republikken. De setter seg ned, i strofe 3, men en av dem reiser seg straks opp for å holde en tale om Polen. Talen er i strofe 4, der det går i at Frankrikes og Russlands kongedømme og keiserrike skal gå opp i flammer, og et fritt Polen skal på ny gjenoppstå. Den frie mann og kvinne skal deretter gjelde for hele Europa, det er den veien det vil gå, med det vil Historiens sidste Knute bli løsnet for evigt og stykket ude. Polen er samlingspunktet mellom øst og vest, der er det Europas folkeforsamlinger (kongress) best skal møtes.

Talen vekker stor begeistring, og man åpner straks champagnen over Tyrannernes død. Men den fremmede som var i kafeen fra før, ser ikke ut til å ville ta del i begeistringen, enda champagnen åpnes like mot ham. De andre vil ha ham til å drikke, ha ham med i revolusjonen, og oppfordrer ham til å gjøre det, drik, har du Mod. Den fremmede svarer i strofe 6, han drikker ikke vin, livet hans er ødelagt. Så blir det oppstand i strofe 7, de nyankomne tror fremdeles den fremmede er feig eller redd, eller ikke skjønner den nye tid, og derfor ikke vil være med i revolusjonen. Men den fremmede åpner jakken og blotter sitt bryst, for å vise dem at det er nettopp det at han har forsøkt å delta, som gjør at han ikke kan tro på den lenger. Hans bryst er merket med sår fra slaget ved Ostrołęka, der det polske opprøret ble slått ned.

Det får de nyankomne til å tie. Den fremmede forlater kafeen, de nyanomne lar champagnen være.

Noen ordforklaringer

For å finne forklaringen på disse ordene måtte jeg bruke litt forskjellige kilder. De viktigste er ordnett.no for alle utenlandske ord, ordbok.uib.no og store norske leksikon for norske. Finner jeg ikke ut av det der, er det å søke på Google og bruke nettet. Jeg har vært ganske raus med ordene jeg har valgt å gi en forklaring på, så det kan gi inntrykk av at diktet er vanskeligere enn det er.

Barrière de la Santé Direkte oversatt «De helliges barriere» (barriére – bom, grind; le; gjerde; stengsel; (overført) hindring, skranke, barriere; vern; (foreldet) byport, slottsport , ordnett.no), men her er det navnet på området hvor kafeen ligger. Fra en kommentator har jeg fått opplyst at den lå på vestbredden av Seinen, i krysset av boulevard Auguste-Blanqui og rue de la Santé.
Etudianter studenter
Pauvres honteux Fattige personer som har sett bedre dager, og kvier seg for å be om hjelp (Store norske leksikon).
Ungersvende En ungersvend er dansk for en ung mann, ugift (ungkar), og gjerne rask, sunn og livslysten. Ordet ble ofte også brukt om en ung beiler til en kvinne.
Den stumme fra Portici Opera av Daniel Auber (1782 – 1871). Operaen er om et opprør i Napoli, 1647, mot den spanske kongen, Portici er et område i Napoli. Opprøret ble kalt Masaniello, og også operaen er kjent under det navnet. Det opprørske i opraen vakte gjenklang i samtiden. Premieren var i 1828, og i 1830 var det opprør og oppstand både i Frankrike og Belgia, der operaen spilte en så sentral rolle at den ble forbudt. At gjestene som kommer til kafeen synger og nynner på en melodi herfra er i seg selv et uttrykk for opprør, i og med at denne operaen ble forbudt.
Nourrit Adolphe Nourrit (1802 – 1839 var en fransk tenor, berømt blant annet for sin rolle i operaen Den stumme fra Portici, den som er omtalt i diktet.
koglende -> kogle fortrolle, fjetre, forhekse
Republiken republikk, av latin res publica «offentlig sak», er en stat der statsoverhodet velges for et begrenset tidsrom, eller der statsoverhodet ikke er en monark. For de revolusjonære på Welhavens tid og i diktet er republikken fellesnavnet på den nye staten de ønsker, de vil kaste kongen – eller monarken – og innføre republikken. Så det å være republikaner og å ønske republikk var en revolusjonær og straffbar handling i de gamle monarkiene.
Kreml Kreml er navnet på den innerste borgen i russiske middelalderbyer, det er en festningsmur. Mest berømt er Kreml i Moskva, stedet der Russlands maktutøvelse i århundrer har funnet sted, og et symbol på denne makten og dens lukkethet. Kreml ble brent av Napoleon i 1812, så derav gik op med Kreml i de samme Flammer.
Napoleons Brave Napoleon er selvfølgelig den franske hærføreren, å være brav betyr å være modig (og også å være rettskaffen, bra). Napoleons brave er hans menn, modige og rettskafne.
Varschaus Mure Varschau er en gammel skrivemåte for Warszawa, den polske hovedstaden.
Fama Fama greier jeg ikke å finne ut av. Fama betyr rykte, men det er et latinsk navn, ikke et polsk, så langt jeg har klart å finne det ut.
Proklama kunngjøring, proklamasjon er høytidelig kunngjøring.
Kongressens Salon Etter Wienkongressen 1815 ble det gamle polske storhertugdømmet omgjort til «kongeriket Polen», med den russiske tsaren som konge. Et annet navn på dette polske kongedømmet var Kongress Polen
Saint Simon Her er det ganske sikert den tidlige franske sosialisten Henri de Rouvroy de Saint-Simon (1760-1825) det er snakk om.
Garçon Fransk ord for gutt. Å leve som Garçon, betyr å leve som ungkar. Her, i diktet, er det nok brukt som generelt uttrykk.
Gny larm, ståk; larmende ordskifte
Træl En trell, norrønt þræll, er det gamle norske ordet for en ufri person i en annen manns tjeneste. Her, i diktet, passer uttrykket også som skjellsord for en som vil være ufri og slave for kongen, altså en som ikke støtter den revolusjonære sak.
lise lindring, demping av smerte
Klinger sverdklinger, rammet av sverd.

Form og oppbygning

Dette er et av flere rapsodiske dikt i Welhavens produksjon, skriver Ingard Hauge i innledning til bind 1 av Welhavens samlede verker, utgitt i 1990. Et rapsodisk dikt er et metrisk dikt med fast eller skiftende rimstilling, men uten strofeinndelingen. Et annet kjent rapsodisk dikt hos Welhaven er Byens Kirkegaard. Det kan brukes til å sammenligne med, og til å illustrere hva et rapsodisk dikt er for noe.

Diktet består av 8 strofer. Strofene harvarierende lengde. Den første har 16 linjer, den neste 14, så kommer en på 4, en på 18, fulgt av 8, 4, 14 og til slutt 2. Det blir til sammen 80 linjer. Så man kan plassere diktet i gruppe med 8-versingene, det er det Hallvard Lie gjør i sin verselære fra 1967. Welhaven har bare flyttet litt på linjene slik at noen strofer har blitt lenger enn andre. Diktet har stort sett konsekvent parrim, men det er også et tilfelle av kryssrim og et av omsluttende eller kiastisk, rim. Parrim er at to og to linjer rimer, kryssrim er at annenhver linje rimer, og omsluttende rim er at i en gruppe på fire linjer rimer første og siste, og de to i midten. Kryssrimet er i strofe 2, linjene 3 til 6, der den fremmede blir beskrevet, og det omsluttende rimet er i strofe 3, der en av gjestene proklamerer at han skal snakke om Polen. At det er kryssrim for den fremmede, passer med det at han på alle måter skiller seg ut fra de andre. Kanskje kan man også si at introduksjonen av Polen også fortjener et annet rimskjema, her skal han jo tale bevingede ord, og trenger oppmerksomheten.

Det veksler mellom trykksterke og trykksvake utganger på verselinjene, det veksler mellom å være enstavede og tostavede rim, og det veksler mellom at versene ender på vokal og på konsonant. Det er dog klar overvekt av trykklette utganger i den berusede gjestens flammende tale om Polen. Også der den fremmede viser sitt bryst med merkene fra slaget er det trykklett, skrammet – rammet, Mærke – værke, så kanskje kan man snakke om et slektskap her. Videre har man kanskje en tendens til å snakke seg oppover, gå opp i de høyere tonelag, når man skal slutte slik trykklett, noe som i så fall passer med den begeistrede talen den revolusjonære skal holde. Stort sett ellers i diktet er det trykktungt og lukket. Fra gammelt av blir trykklette utganger kalt kvinnelige, trykktunge mannlige. Og utgang med vokal blir kalt åpen, de med konsonant lukket.

Diktet går i 4 takter, det er fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen er vanligvis fulgt av to trykklette. Det vil si at diktet går i daktyler, tung-lett-lett. De fleste verselinjene har tre daktyler fulgt av en enkelt, trykksterk stavelse til slutt. Første linje, Ved Barrière de la Santé, skiller seg ut ved å ha færre stavelser og annerledes trykk. Det er nesten som et inngangsparti til diktet, før versefoten kommer i gang. I neste linje er det LIGGer en YDmyg LIden kaFÈ/ en GAMMeldags STUe er ALL dens PLADS/ der ER ei forGYLNing der BRUGes ei GAS… Store bokstaver markerer trykk. Så her er det tre daktyler og en trykktung stavelse i linjene 2 og 4, den fjerde med opptakt (der), mens den tredje har to daktyler, en troké, tung-lett, og en trykktung. Også denne linjen har opptakt (en).

Det kan være forvirrende med disse verseføttene når det ikke er helt konsekvent, og man får vel ikke lenger så mye trening i hvordan dikt skal leses for at takten og rytmen skal bli riktig. Her i dette diktet fortsetter det DEN har en SØGNing, der SJELDen BRISTer,/ af ETudiANTer og SMAA arTISTer;/  og KOMMer ei DISSe, da EIer den DOG/ en STILLere GJEST i sin DUNKLe KROG. Merk at første ordet i femte linje, DEN, må være trykktung, ellers vil ikke mønsteret med trykktung fulgt av to trykklette gå opp. I lesingen er meningen at man skal komme inn i denne rytmen, og så da virkelig legge merke til om det er noen steder rytmen er annerledes. Da skal det også være noe viktig som skjer, noe å legge merke til. Linjene 5 og 6 har som man ser en ekstra, trykklett stavelse helt til slutt. Variasjoner i rytmen frisker også opp, helt konsekvente verselinjer og verseføtter blir raskt monotont, og det blir sjelden brukt.

Jeg avslutter med den berømte avslutningen, og hvordan rytmen er der:

De SAA paa hverANDRe. Han VANDRet sin VEI.
De HAVDe chamPAGNe, men RØRTe den EI.

Her er det sånn som det pleier i diktet, opptakt, tre daktyler og så trykktung stavelse til slutt. Vi ser de trykksterke stavelsene er de betydningsbærende, de trykklette er det ikke så farlig med, det er underforståtte subjekter (de, han), utfyllyng av verbsammensetning (saa paa), utfylling av ord hverandre, champagne, bøyningsendinger (-et, -e), konjunksjoner (men) og et eiendomspronomen (sin)  og et påpekende pronomen (den). Kanskje blir det i overkant finurlig å peke på at lydene er like i fem av de trykksterke stavelsene, A og lang A, eller Å, og diftong i rimet VEI – EI. Det gjør at den siste trykksterkve stavelsen, RØRTe, skiller seg ut, med en helt annen lyd, Ø. Det trekker oppmerksomheten mot det ordet, som er hele poenget i disse linjene, champagnen ble ikke rørt. Det er også poenget i diktet, champagnen ble ikke rørt, det var ikke verdt å drikke den med tanke på det som var skjedd i Polen, i Ostrołęka. For meg er det også slik at når et dikt er skrevet i en bestemt rytme, og ordene passer både med takten og rimet, så blir det liksom noe uunngåelig over det, man kan ikke styre unna eller velge å bruke andre ord. Det EI, som kommer til slutt, man kan ikke velge å skifte det ut med et annet ord, det hører sammen med VEI, det er lovbestemt, det må være slik. Champagnen kan ikke drikkes.

Kommentar til diktet

Det er ikke tilfeldig diktet er lagt til Paris, åstedet for den franske revolusjon. Det var også herfra mange av de liberale ideene som strømmet ut over Europa gjennom 1800-tallet kom. Tanken til mange av romantikerne var at disse liberale ideene nødvendigvis ville vinne frem, det nye vil fortrenge det gamle. Welhaven heller i dette diktet kaldt vann i blodet på den som er for optimistiske for hvordan dette kommer til å gå. De gamle kreftene som har styrt verden vil ikke gi fra seg makten så lett.

I diktet er det kontrasten mellom de støyende, berusede gjestene som har vært i operaen, og den grå, anonyme gjesten som sitter i kroken, som gir diktet mye av sin virkning. For de nyankomne er revolusjonen sterke følelser, en spennende ide, noe å drikke champagne for, noe å feire og begeistres over. For den anonyme gjesten fra Polen, han som hadde vært der, er det levd liv og følt nederlag. Han er merket av dette, i direkte og overført betydning. Sårene på brystet er også sår i sjelen. Så han kan ikke drikke champagne. I møte med ham, kan ikke de andre gjestene det heller. Revolusjonen har ikke kommet så langt som man kan få inntrykk av i operaen.

Dermed blir diktet på en gang berusende og avdempende, oppildende og avkjølende. Begeistringen til de revolusjonære er ikke så vinnende i dette diktet her, den er beruset og oppglødd, og ikke helt i samsvar på forholdene ute i den verden de vil gjøre noe med. Men leseren vil kanskje føle med den dystre gjesten som har kjempet i Ostrołęka, som har kjent på nederlaget, og som har prøvd revolusjonen i virkeligheten. Man sitter kanskje igjen med en følelse av å ville gjøre urett rett igjen, i alle fall til å støtte Polen og andre undtrykte folk og nasjoner. Her skal jeg også vokte meg fra å skrive mer enn det er dekning for, eller legge meg opp i andre folks lesing. Min oppgave er å forsøke å åpne diktet, og vise hva som står.

Den XI sang (Keed av Verden, kier av Himmelen), av Thomas Kingo

Jeg tok en ekstra titt på dette diktet i februar 2018, og oppdaget at det manglet en strofe (nr. 6, Ach, Yndist og Gunst). Jeg utvidet posten med mer om diktets form og oppbygning, og nøyere om språk og innhold for en del av strofene.

*

I dag følger et dikt fra barokken. Det er et mye lenger dikt enn de jeg pleier å poste, og kommentarene vil derfor også bli litt annerledes. Jeg legger de fleste av kommentarene før diktet, og bruker også litt mer tid på å kommentere perioden diktet er skrevet i. Etter diktet kommer mer om diktets form og innhold. Dette er stoff som godt kan brukes i en analyse.

Om forfatteren

Thomas Hansen Kingo (1634-1703)  ble født i Slangerup på Sjælland den gang Christian IV styrte over både Danmark og Norge. På denne tiden fantes ikke noe eget norsk skriftspråk, og det gjør at man ikke skiller så nøye mellom danske og norske diktere. Thomas Kingo er avgjort dansk, han bodde og virket hele sitt liv i Danmark, men siden landene våre den gang hørte sammen er han vel så mye del av den norske kulturen. Hvis vi ikke kan låne av danskene, har vi ikke så mye tekstproduksjon å hente i det hele tatt fra denne perioden.

Kingo ble sogneprest i Slangerip i 1668, og siden biskop i Odense på Fyn fra 1677.Ved siden av sin geistlige karriere skrev Kingo dikt, for det meste salmer, men det finnes også verdslige dikt i tekstproduksjonen hans.

Om barokken

Man vil få et ganske forskjellig inntrykk av barokken alt etter hvilken kunstart man oppsøker. Arkitekturen er storslått, og reagerer mot renessansens strenge, klassiske former. Her er overdådighet av alt, og om man velger å la seg rive med, er det vanskelig å ikke la seg rive med av de store barokkbygningene på kontinentet. Malerkunsten er dystrere, med mørke farger og et sterkere følelsesmessig uttrykk. En maler som Caravaggio, for eksempel, malte atskillig mer dramatiske scener enn renessansekunstnerne, og gjorde også de dramatiske scenene mer uttrykksfulle. Renessansemaleriene utstråler ro. Det samme gjelder innen skulptur, der man for eksempel i skulpturene til Bernini kan se hvordan barokken likte snirklete linjer, og mange flere detaljer enn de la på i renessansen. Innen musikken har perioden J. S. Bach, og hans polyfoni og hans fuger overgår alt som er laget før og siden. Man kan si at alle disse snirklene snor seg opp mot himmelen, som også alle melodiene i polyfonien til Bach til sammen gir en slags himmelsk harmoni. Barokkunstnerne lenget mot paradis.

Innen lyrikk kommer dette til uttrykk på en måte som ikke er så lett å hengi seg til som i de andre kunstformene. Om barokke tekster blir det første møtet med barokken, vil man lett komme skjevt ut. Den er tung, lidelsesfullt, den tar lang tid å lese og er ikke så direkte og umiddelbart vakker som de andre kunstformene i perioden.

Jeg foretrekker selvsagt å lese tekster på tekstenes egne premisser, og mener generelt at man skal ta enhver litterær periode på alvor og lese tekstene som de var ment å være. For barokken har jeg imidlertid større utbytte av tekstene om jeg leser dem med en humor som var utenkelig i perioden. Man kan også lese dem med et herlig alvor som ikke er tillatt for nyere tekster. Hvis man skriver for alvorlig nå, virker man bare ikke tilstrekkelig opplyst. Om man klager på livet på jorden virker man lett litt sutrete, og om man lengter etter et bedre liv etter døden, virker man kanskje litt salig naiv. Man kan godt tro på et slikt liv også i dag, man må bare ikke skrive om det som om det var på alvor.

Barokkdikterne gjør dette 100 %, og ingen mer definitivt enn Thomas Kingo i diktet Far, verden, farvel.

Om diktet

Diktet heter egentlig bare Den XI. sang, men det er også kjent som Keed af Verden, og kier ad Himmelen, som er en kort sammenfatning av innholdet i diktet, eller Far, Verden, farvel som er første linje. Det handler om hvor fryktelig alt er på jorden, og hvor mye bedre alt skal bli når poeten en gang kommer opp i Abrahams skiød, som vanskelig kan leses som noe annet enn himmelrike.

For å ta en kjapp forklaring av første strofe, der poeten allerede i startlinjen tar avskjed med en verden han vil forlate. Han er lei av å være dens trell, eller dens slave. Verden består av plikter, problemer og byrder, og under disse er mennesket en trell. Poeten tar avskjed med dem, han river seg løs fra dem, og erklærer at han også er lei av forfengeligheten. Det er ganske herlig for en moderne leser, at traust prest fra 1600-tallet klager på forfengeligheten i verden, hva vet vel han om hva som skal komme? Kingo legger nok en noe annen betydning i begrepet enn vi gjør i dag. For ham er absolutt alt vi gjør her i denne verden forfengelighet, og ikke bare det vi gjør for å vise at vi er noe.

Jeg tar også en kjapp gjennomgang av strofe nummer ni, den første der forfengeligheten skiftes ut med «i Abrahams skiød» i sluttlinjene. Denne strofen begynner også med et farvel, «Saa far da, far vel», og nå er det livet på jorden han tar avskjed med. Den skal ikke lenger bedra sjelen – med den forfengelighet den er fylt av, han takker seg av og synker ned i forglemmelsens grav, altså døden og glemselen fra verden. Han lengter etter å gi bot for sin sorg og sin nød, og det kan han gjøre i «Abrahams skiød», som er guds rike.

Lignende kan hver av de 15 strofene kort analyseres. Etter diktet følger litt om form og oppbygning, og litt ytterligere om språk og innhold.

 

Dend XI. Sang
Keed af Verden, og kier ad Himmelen

Far, Verden, far vel,
Jeg keedis nu længer at være din Træl,
De Byrder, som du mig har bylted oppaa,
Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa,
Jeg river mig løs, og og jeg keedis nu ved
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Hvad er det dog alt
Som Verden opsminker med fauer Gestalt?
Det er jo kun Skygger og skinnende Glar,
Det er jo kun Bobler og skrattende Kar,
Det er jo kun Ise-skrog, Skarn og Fortred,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Hvad er mine Aar,
Som smugende svinder og snigende gaar?
Hvad er min Bekymring? mit Tanke-fuld Sind?
Min Sorrig? min Glæde? mit Hovedis Spind?
Hvad er mit Arbeyde? min Møye? min Sved?
Forfængelighed,
Forfængelighed.

O Riigdom og Guld,
Du jorderiigs Afgud i skinnende Muld,
Du est dog af Verdens bedragelig Ting,
Som voxer, aftager og vexlis omkring,
Du est dog, i høyeste Mercke og Meed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Ære, hvad er?
Hvad er dine Kroner og Krandse du bær?
Misundelse sidder dig altjd paa Ryg,
Du hemmelig stødis og sielden est tryg!
Du ofte der snubler, hvor andre de gleed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Yndist og Gunst,
Du hastig opførte og faldende Dunst,
Du konstig opblæsere, hvegende Vind,
Som tusind har Øyen og dog løber blind,
Hvad est du naar mand dig ved Soolen hâr seed?
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Venskab og Troo,
Som alt efter Lykken veedst Fløyet at snoo!
Du smukke Bedragere, heldige Skalk,
Som skuffer saa ofte i Drøfvelsens Kalk
Du est, som og jeg af Forfarenhed veed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, kjødelig Lyst,
Som manne med dødelig Læber hâr kyst,
Dit fengende Tynder, din flyvende Gnist,
Hâr mangen i ævige Luer henhvist,
Din Skaal synis Hunning, men Drikken er leed
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Saa far sa, far vel,
Du skalt nu ey lenger bedrage min Siæl,
Bedragelig Verden, jeg takker dig af,
Og synker dig ned i Forglemmelsens Grav,
Jeg lengis at bøde min Sorrig og Nød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Der skal mine Aar
Begyndis i Ævigheds deylige Vaaer,
Der skal ikke Dagen ved solen opgry,
Ey Maanen tilmaale mig Næde og Ny,
Men JEsus er Solen, hvis Straaler er strød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Min Rigdom og Guld
Skal være af idel Bestandighed fuld,
Dend skal ikke Tyven bestiele mig da,
Dend skal ey Spitzfindighed skakre mig fra,
Min Rigdom er frj for ald Jorderigs Stød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Jeg Ære skal faa
Fra Thronen min JEsus hand sidder oppaa,
Mig Kronen skal givis med Herlighed fyldt,
Med blodet af Lammet alt over forgyldt,
Dend faar jeg, om Satan end selv det fortrød.
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Med Yndist jeg skal
Fremskinne blant Englenis hellige Tall,
Misundeligt Øye mig ikke skal see,
GUds Ansigt mig altjd i Øyne skal lee,
Der skal jeg bespotte dend avindsyg Død
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Der hâr jeg en Ven,
Min JEsus, som elsker og elskis igien,
Mit Øye det seer ham saadan som hand er,
Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær
Ved Aanden staar Kierlighed ævig i Glød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Min Lyst og min Fryd
Forfriskis ved Engle-basuner og Lyd,
Men GUd er ald Lysten for mig og for dem!
Far op da, min Siæl, og ald Verden forglem!
Mens glem ey at Lysten er ævig og sød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

1677

Form og oppbygning

Diktet består av 15 strofer. Hver av dem har 6 verselinjer, der den siste blir gjentatt. I de første 8 strofene er det ordet Forfængelighed, som blir gjentatt, i de siste 7 er det I Abrahams skiød, i andre. Formelt hører diktet til 6-versingene, med rimmønsteret aabbcc. Det er parrim, med to og to linjer som rimer. Alle rimene har det  trykktung utgang, det vil si at linjen ender med en trykktung stavelse.

Litt mer avansert kan man si at diktet følger et jambisk-anapestisk verseskjema, eller en trestavelsestakt med enkelt opptakt. Første linje har to trykktunge stavelser, de fire neste har fire, og så har sistelinjen som blir gjentatt to trykktunge stavelser, som den første. Jeg viser med første strofe hvordan det ser ut, trykksterke stavelser er markert med fet skrift:

Far, Verden, far vel,
Jeg keedis nu længer at re din Træl,
De Byrder, som du mig har bylted oppaa,
Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa,
Jeg river mig løs, og jeg keedis nu ved
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Som alltid i barokk diktning er verse- og strofeformen helt konsekvent. Det finnes ingen unntak. Først kommer en trykklett stavelse, så følger mønsteret tung-lett-lett, tung-lett-lett, og det er dette som er en anapest – en tung stavelse, fulgt av to lette. Formen er tung og barokk, særlig når den er så streng og konsekvent, men den er også brukt av Søren Jaabek i hans «Valg» (Et aar skrider hen). Dette har jeg fra verselæren til Hallvard Lie, standardverket fra 1967, der også andre eksempler på formen er nevnt.

Det hører med til oppbygningen at strofene 2 til 8 undersøker forskjellige ting som skal være gjevt og gi livet innhold her på noen. Hver gang blir det konkludert med at det er egentlig ingenting. I noen av strofene blir det stilt som direkte spørsmål, Hvad er det dog alt (2), Hvad er mine Aar (3) og – litt omstokket – Ære, hvad er? (5), i de andre strofene er det retoriske spørsmålet underforstått. Hva er Riigdom og Guld (4), Yndist og Gunst (6), Venskab og Troo (7) og kjødelig Lyst (8). Første strofe blir en innledning, der dikteren proklamerer at han nå er ferdig med alt dette.

Strofene 3 til 8 får sin motsetning i 10 til 15. Det jorden ikke kan tilby, finnes i overmål og på ekte i himmelen. Der får han år (10), han får rikdom og gull (11), ære (12), yndest  (13), en venn (14) og lyst (15). Så komposisjonen er slik at strofe 1 begynner med konklusjonen, han skal ta avskjed med verden, strofe 2 forteller at her er alt bare skinn, så det er årasken til at han vil vekk herfra. Strofe 9 er en ny avskjed, verden skal vekk, den skal glemmes, og så er han i himmelen i Abrahams skjød. Resten av strofene er motsetninger mot hverandre.

Språk og innhold

Det er kanskje ikke nødvendig å skjønne alt i dette diktet i detalj. Grunntrekket er at det dreier seg om hvor vondt og vanskelig alt er på jorden, og hvor godt og herlig alt skal bli i himmelen. Hver av strofene er variasjoner over dette. Jeg har likevel tatt meg den tiden det trenger å skrive i forståelig språk hva meningen er for en god del av strofene, og til å forklare de fleste av de vanskelige ordene.

Generelt er å si at de gamle skrivereglene gjaldt, lenge før rettskrivningsreformene på 1900-tallet. Å nevne er to vokaler etter hverandre for lang uttale, æ for e, aa for å, bløte konsonanter for harde (b, d, g for p, t, k) og -is for -es, for å nevne noen.

Keedis er kjedes, det blir brukt her som noe man har gått lei av, eller har fått nok av. Træll er trell, det gamle norske ordet for slave, en som arbeider bare for andre. En byrde er noe som er tungt å bære, byrder som er bylted eller bultet oppå er enda tyngre. Det er byrder lagt i bulter oppå ham. Hviste er dansk, dansk ordbok har eksempler på bruksområder, det betyr «å kaste bort» eller «sende bort», kanskje beslektet med norsk vise i betydningen «vise bort». Forsmaa, eller forsmå, er å avslå.

Gestalt er figur, skikkelse. Jeg har en mistanke om at fauer er en eldre skrivemåte for fager, lys og fin. Så her spør dikteren hva det er, alt det verden sminker opp til å være lyst og fint. Gla er glass, det er et ord som ikke står i norsk ordbok på nettet (der står det brukt som verb, det solen (og månen) gjør når den går ned, og kaster en rødlig glans.), men det står på Ordnett.no. Å skratte forbinder nok folk flest i dag med å le, men det er egentlig en høy, skingrende lyd. Ise-skrog er tynn is, opprinnelig skal skrog være være avledet av det norrøne skrokkr, kropp, og det er av dette vi har fått dagens betydninger av skippsskrog og dyreskrotter (kropp uten hode og lemmer). Skarn er møkk, søppel, et ord sjelden brukt i dag. Man ser av hele strofen at alt i hele verden, selv om det skal se fint og fagert ut, bare er skygger, møkk, glans og ting helt uten verdi – forfengelighet.

Smugende er smygende i strofe 3.

I strofe 4 blir rikdom og gull kalt jordrikets avguder i skinnende muld. Muld er mold, eller jord. Avguder er det mennesket dyrker i stedet for Gud. Det er fordømt i første bud, Du skal ikke ha andre guder enn meg, og det finnes flere eksempler på hvordan det går når avguder dyrkes i Bibelen. Den farligste avguden er rikdom og penger. Da glemmer man Gud. Est er gammel skrivemåte for er. Det er også latin for dette verbet, og gir et høytidelig preg. Så her står det at rikdommer er bedragerske, de vokser (voxer), avtar (aftager) og veksles (vexlis) rundt omkring. Mercke er merke, meed er i denne sammenhengen mål eller mening, samme som i uttrykket «uten mål og med». Så når det står i høyeste mercke og meed, betyr det i høyeste merke og mål – eller enklere sagt: i høyeste grad. Det er rikdommen som i høyeste grad er – forfengelighet.

I strofe 5 spør han hva ære er for noe, underforstått at ære er noe alle ønsker å oppnå. I dag tenker vi kanskje på suksess i livet som viktigere enn ære, så kanskje man si at ære var den tidens suksess. Æresbetegnelser for heder og ære var kroner og kranser over hodet, her i diktet blir det brukt i symbolsk betydning. Men når man oppnår ære, eller oppnår suksess, er det alltid noen som er misunnelige Misundelse sidder dig altjd paa Ryg – Misunndelse sitter deg alltid på ryggen. Stødis er støtes, bli skjøvet.

Yndist er yndest i strofe 6. Her vil jeg henvise til den utmerkede Holbergordbok, ordbok over opplysningstidens språk, og forklaringen på ordet der. Yndest og gunst er synonym, det betyr en form for velvilje. Dunst er røyk, så i dikterens jordiske verden er all velvilje bare lik røyk som er flyktig og forsvinner. Hvegende er ustadig, verbet å hvege er på dansk å bevege seg raskt frem og tilbake. Linje 4 er en forvanskning av setningen «Som har tusen øyne, og likevel er blind».

Den siste av strofene om forgengelighet, begynner med kjødelig Lyst, kjødet er kroppen, i moderne bibeloversettelser bruker de ordet kjøttet. Kjødets lyst er menneskets ønske om sanselige opplevelser, det som behager kroppen, sånn som mat og drikke, og kjønnslig omgang. Det står i motsetning til åndelige behov, det som kan tilfredsstille sjelen. Det står høyere, og det som best kan tilfredsstille den, eller Gud. For sanne troende, som Kingo, er det bare Gud som kan tilfredsstille sjelens behov, og de kroppslige behovene er bare forstyrrende, fordi de distraherer for det mennesket egentlig har behov for. Særlig er seksuell kontakt farlig, for det er den sterkeste opplevelsen kroppen kan ha, og da risikerer man å glemme Gud. De evige Luer i denne strofen er de evige flammene i Helvete. Så skålen synes (synis) søt, som honning (hunning), men drikken i den er Leed, eller lede, en dyp ulystfølelse.

I den niende strofen tar han avskjed med verden, slik han også gjorde i den første. Den skal nå ned i forglemmelsens Grav, den skal glemmes helt, bli begrad i glemsel. Lengis er lengte, og det han lengter etter er å bøde på, eller bøte, gjøre godt igjen, er sorg (sorrig) og nød. Abraham er den eldste av patriarkene, i kristen tradisjon som et symbol på trygghet og troslydighet, den Gud gav løftet om velsignelse av alle jordens slekter til, hans skiød, er hans fang. Når det står I Abrahams skiød, så er det bare en omskriving på at det er i Himmelen. I Lukas 16,22 står det (Bibelutgaven av 1930):

22Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravet. 23Og da han slo sine øine op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

I strofe 10 skal årene hans begynne i evighetens deilige vår. Det er altså ikke bare evighet, men evig vår, den deiligste og mest livgivende årstiden av dem alle. Dagen skal ikke begynne ved soloppgang, eller oppgry, som det står, og heller skal ikke månen måle tiden med ny og ne, eller motsatt som Kingo skriver det, næde og ny. Ny er tiden månen er tiltagende, blir større, ne når den blir mindre, avtagende.

Skakre er å ta fra meg, så i strofe 11 gjelder det at rikdommen skal vare. Den er av ideell bestandighet, verken tyver eller spissfindigheter (Spitzfindighed) skal kunne ta den fra ham.

I strofe 12 er æren ekte og varig i motsetning til den jordiske i strofe 5. Thronen er tronen, kronen han får er fylt med herlighet og blodet av lammet skal forgylle alt. Lammet er offerlammet. Lammet er også allegorisk for Jesus Kristus, så når han blir ofret, er det på en måte han som blir offerlammet. Disse linjene er ladet med mening som er fremmed for oss i dag. Fortrød er fortid av å fortryde. På norsk er det å angre, eller å gjøre ergerlig, men på dansk står det flere betydninger. Egil Elseth skriver i sin bok om Thomas Kingo (Veversønnen som ble salmedikter, 1985) at fortrød betyr «gjorde bitter». Så når strofen ender med om Satan end selv det fortrød, betyr det at all denne æren får han – dikteren – selv om djevelen blir bitter av det.

Strofe 13 er første gang Gud nevnes med navn. De helligste, Gud og Jesus, blir skrevet med to store bokstaver, for å skille dem fra vanlige substantiv og egenavn. I denne strofen er avind misunnelse, avindsyg syk av misunnelse, lee er å le, og det å være blant Englenis hellige tall, er å være blant de hellige sjeler i paradis.

Hand i strofe 14 er eldre skrivemåte for han. Linje 3 i strofen kan være litt vanskelig, Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær, stedse er stetse, eller stadig, så det kan være noe i retning av «det kjærlighetens himmelbluss bærer han stadig frem», blus er flamme.

I den siste strofen blir ordet fryd lagt til lysten, sånn at ikke engang i himmelen skal det kroppslige begjæret ta overhånd. Det er en lyst og glede i salighet, dette. Engle-basuner er basunene englene spiller på, messinginstrumentet som gir mest lyd, og mest triumferende lyd. Det er nå Gud som er blitt hans lyst, når lysten er Gud oppfyller den alt. Han ber sjelen fare opp til himmelen, og glemme verden, slik han også gjorde det i strofe 9. Og så minner han om at lysten er både evig og den er søt, i Abrahams skjød, i Abrahams fang, i Himmelen.