Rastlose Liebe

Rastløs kjærlighet. Det norske ordet for kjærlighet dekker ikke godt denne delen av den, vi har skilt litt kjærligheten og lidenskapen. Vi finner dem sammen i ordet å elske, som både kan være religiøs kjærlighet, og akten å elske. Engelske love og tyske Liebe dekker begge deler, slik italienske amore og russiske любовь også gjør det, mer enn vårt kjærlighet.

Kanskje er det bare med meg det er sånn. For meg er ordet kjærlighet religiøst og filosofisk, den kan ikke være rastløs, kjærligheten er evig. Det er lidenskapen som stadig skifter.

Johann Wolfgang von Goethe skrev diktet Rastlose Liebe i 1776, i følge engelske Wikipedia under en storm i Thüringen. I dag er nok teksten kanskje mer kjent i tonsettingen til Schubert og Beethoven, dømt etter søketreff på nettet, den gang var i hvert fall ikke Goethe selv opptatt av det. Musikken har den fordel at den trenger ikke oversettes, og egentlig heller ikke å forstås, stemningen den setter er umiddelbar. For å komme seg gjennom et dikt, trengs det av og til litt mer trening og veiledning.

Det er det denne bloggen er til for. Og den er som alle faste lesere vet herlig lite opptatt av søketreff og siste mote, her er enhver tids mote like interessant som dagens. Og det er bare å kaste seg over unge Goethes skildring av sin rastløse kjærlighet, eller rastløse lidenskap, fra den gang han var 27 år gammel, i 1776.

Rastlose Liebe

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie – soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

1776/1789

Rastløs kjærlighet

Snøen, og regnet,
Og vinden i mot,
I kløftenes damp,
Gjennom tåkeduftene,
Alltid videre! Alltid videre!
Uten rast og ro!

Heller gjennom lidelser
Kan jeg slå meg,
Enn for mange livets
gleder holde ut.
Alle tilbøyeligheter
Fra hjerte til hjerte,
Akk, hvor så besynderlig
Det skaper smerten!

Hvordan – skal jeg flykte?
Trekke mot skogen?
Alldeles forgjeves!
Livets krone,
Lykke uten ro,
Kjærlighet, er du!

Språk, form og innhold

I dette diktet er takten viktig, og skifte av takt blir brukt som et virkemiddel. Ingen av de tre strofene er identiske i sin oppbygning, og verselinjene skifter også versefot inne i samme strofe. Det samme gjelder for rimmønsteret.

Første strofe er på 6 linjer. Den har parrim i de fire første linjene, enderim i de to siste. Skjematisk AABBcc. Takten er tofotet jambe i starten, veldig markant og taktfast, taTAM, taTAMta/ taTAM, taTAMta, lett-tung. Så skjer det et taktskifte fra strofe 5, akkurat i det meningsinnholdet også skifter, nå skal det være fremad, og raskere! Denne versefoten kalles anapest, og egner seg for marsj, tataTAM, tataTAM/ tataTAM, taTAM, lett-lett-tung. De fire første linjene har trykklett utgang, de to siste trykktung. Merk også effekten av at anapesten ikke blir benyttet i aller siste linje, det er ikke ohne Rast, ohne Ruh, men ohne Rast und Ruh. Det blir kuttet en forventet trykklett stavelse, og trykket på trykksterke Ruh blir forsterket. Det er ingen ro.

I andre strofe er det tofotede daktyler over 8 verselinjer. Rimmønsteret er kryssrim, ABABCDCD, og alle linjer har trykklett utgang. Takten er tung-lett-lett, og linje 4 og 6 har trykklett opptakt. Dette er en mellomstrofe.

I siste strofe er vi tilbake i 6 vers, med omtrent samme oppbygning som i strofe 1. Rimmønsteret er AABBcc, det er fremdeles to takter, men versefoten er her daktylisk, som i strofe 2. Avslutningen henter opp avslutningen i stroe 1, med ro, men denne gangen går takten opp, og det blir en slags ro i den rastløse kjærligheten.

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

Goethe: Rastlose Liebe (trykkfordeling)

Språklig er det ingen spesielle vanskeligheter, og innholdet trenger neppe noen nærmere forklaring.

Først er det at han rir eller beveger seg mot snø, regn og vind, i den klamme tåkeluften, alltid videre, uten å raste eller hvile. Det gjelder i direkte betydning, der han rir gjennom skogen i Thüringen, og det gjelder i overført betydning som et bilde på livet han lever i den rastløse kjærligheten. Konstruksjonen i starten går ikke å få over i norsk. Det er dativ i pronomenet (dem) som knytter snø, regn og vind til preposisjonen entgegen (i mot). På norsk står valget mellom å avsløre preposisjonen med en gang, og omskrive «mot snøen, mot regnet/ mot vinden i møte», eller la preposisjonen komme til slutt hos oss også, og uten styringen til hjelp «Snøen, regnet/ Vinden i mot». Tredje linje har genitiv, Im Damp der Klüfte, det er «kløftenes damp» eller «dampen til kløftene». Tanken er at det stiger damp opp fra kløftene, og så rir han gjennom dem, gjennom tåkeduften. Immer zu må kunne kalles et fast uttrykk, et idomatisk uttrykk, går ikke å oversette i sine enkelte bestanddeler. «Alltid videre», må være greit, på norsk, selv om det er mer kraft i den tyske originalen. Uten rast og ro er identisk med Ohne Rast und Ruh.

I andre strofe sier han at han heller vil la seg slå av lidelser, enn å måtte holde ut for mange livets gleder. Det er en sånn motsetning som hjernen liker, motsatt av det vante, da slår den seg på. Alle tilbøyligheter fra hjerte til hjerte, det skaper på sitt eget vis smerten. Freuden/ des Lebens er genitiv, livets gleder. Das Neigen er substantivert verb, av zu neigen, «bøye, helle, skråne», men det er også substantiv, die Neige, som betyr «slutt, rest, skråning». De to ordene ser ut til å ha samme opphav, og betydningen er at man skråner mot noe, heller mot noe, har tilbøyelighet til noe. Tiltrekning, kan man kanskje også si, siden det er fra hjerte til hjerte. Ordet eigen har mange oversettelser, som man ser av gloselisten, slik det norske ordet «egen» også kan ha flere forskjellige betydninger. Jeg har lagt inn pronomenet «det» som er innbakt i det tyske verbet Schaffet ((det) skaper).

Så avslutter det med spørsmålet hvor han skal flykte hen? Skal han trekke inn mot skogen, og liksom gjemme seg der? Alt er forgjeves, utbryter han, det nytter ikke. Livets krone, en lykke uten ro, det er du, det er kjærligheten, Liebe.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
Klüfte -> die Kluft -/Klüfte; kløft
ertragen (erträgt, ertrug, hat ertragen, tr.) tåle, holde ut, bære; orke, greie
eigen (adj.) 1. egen, eget, egne 2. eiendommelig, særegen, egenartet 3. merkverdig, merkelig, besynderlig 4. pinlig nøyaktig, omhyggelig, pertentlig 5. kresen, utvelgende.
Schaffet -> schaffen (schafft, schaffte, hat geschafft, itr. tr.) gjøre, utrette, prestere, klare, rekke; arbeide, jobbe, holde på med; skaffe;
Wälderwärts – sammensatt, «mot skogen» -> Wald der, -es/Wälder; skog;
vergebens (adv.) forgjeves, nytteløst.

Kommentar

Jeg husker godt da jeg selv var 27 år og i likhet med Goethe langt fra hadde avklart mine egne kjærlighetsforhold. Jeg leste ingenting av Goethe da, men var opptatt av de samme tingene, hvordan det å begjære noen langt i fra gav noen ro i sjelen, men hvor alternativet alltid var langt verre. Det hører med til alderen, rastløsheten, man vet dette skulle vært ordnet, er det ikke.

Goethe sammenligner denne følelsen og stemningen med å være i et ritt i vind, regn og snø, skikkelig uvær. Det er en kamp å komme seg gjennom, men det er ikke noe alternativ å snu. Stemningen blir heller pisket opp, han henter krefter fra dampen og tåken, og vil bare jage fremover, uten rast og ro.

Dette bildet av rytteren i uværet – den unge mannen i livet – setter stemningen for strofe 2, der refleksjonen foregår. Han resonnerer der at han heller vil ha lidelsene, enn å måtte holde ut for mange gleder. Han vil ha kampen. Det er litt av det samme, som når han henter krefter fra dampen og tåken, det gir ham noe å stå i det, han vil ikke ha ro, vil ikke ha alternativet. Det må skje noe. Andre halvdel av strofen er nesten litt humoristisk, den lidenskapelige unge mann tar litt avstand fra sitt eget liv og egne følelser, og ser seg selv og tilværelsen utenfra: det er egenartet hvordan alle disse forbindelsene og tiltrekningene mellom hjerte og hjerte skaper smerten han føler.

Så han har sett det. Og han har skjønt det. Og det er ikke noe å gjøre med det. Han kan ikke flykte inn i skogen heller, kan ikke gjøre eremitt av seg. Alt er nytteløst, kan ikke med, og kan ikke uten. Konklusjonen sier seg selv. Denne lykken uten ro, dette uværet av følelser som river og sliter, det er livets krone, det er kjærligheten. Lidenskapen. Liebe.

Goethe er en gigant. Og jeg er en prikk. Men livene våre forløp seg ikke så veldig ulikt i disse tingene her. Begge giftet vi oss i ganske voksen alder, og for begge var det mye stormer og slitasje underveis. Det er noe med hvordan Goethe så majestetisk setter ord på tingene, gjennom hele livet, og i alle stemninger og situasjoner. Han er alltid på høyden, skjønner det alltid, og uttrykker det presist og riktig. Og følsomt og stemningsfylt i tillegg. Han er dikterkongen, han skriver sitt liv så det blir universielt.

Perioden diktet blir skrevet er Sturm und Drang. Det passer veldig godt at Sturm und Drang sammenfaller med tiden Goethe er i 20-årene. Det er nesten så Goethes livsløp følger – eller styrer – tysk litteraturhistorie. 20-årene er tiden for de stormende følelser, for den rastløse kjærligheten, det ville rittet. Da omfavner man stormen, søker ro i uro, og jager av gårde med kraft og vilje, på jakt etter en lykke og et mål man ikke har klart for seg hva er, og hvor hele livet står på spill. Sånn er Rastlose Liebe også, den rastløse kjærligheten, den unge Goethe slår seg for et øyeblikk til ro med at sånn må det være for han. Han har ikke noe annet. Og han konkluderer med at han liker det.

Tøft.

Min gjendiktning

Dette diktet er gøy å gjendikte. Mye lek med rytmen, mye å bryne seg på og få til!

Rastløs kjærlighet

Mot snøen, og regen,
Mot vinden i vegen,
I dampen fra kløfter,
Tvers tåkedufter,
Alltid jo! Alltid jo!
Uten rast og ro!

Mer med å lide
Kan jeg meg slage,
Enn la i livet
Gleder meg plage.
Alt det tilbøy’lig
Fra hjerte til hjerte,
Akk, så merkverdig
Skaper min smerte!

Hvor skal jeg stikke?
Mot skogen å trekke?
All ting forgjeves!
Livet skal leves,
Lykke, ei ro,
Elske, du jo!

ES2020

Die Erwartung (Ventingen), av Friedrich Schiller

Dette er ikke en komersiell blogg. Det viser jeg ganske klart i dag, da jeg tar fatt på et ganske langt og temmelig ukjent dikt av Friedrich Schiller, fordi det er referert til i Hallvard Lies verselære fra 1967. Der blir det satt i forbindelse med Welhavens dikt, En Vaarnat. Forbindelsen er at begge diktene har et taktskifte, og Lie antyder at Welhaven der kanskje er litt inspirert av Schiller. I alle fall viser Lie at det gir mening å lese Welhavens dikt med Schillers dikt i bakhodet, og at motivet for taktskiftet kan være noe av det samme. Det vil si, som Lie også forklarer, så er taktskiftet hos Schiller veldig konkret motivert, det er den man venter på og trodde skulle komme, som ikke kommer allikevel. Hos Welhaven er stemningen hele tiden den samme, det er poeten som sitter i vårnatten, og det er ingen ytre handlinger som kan forårsake et taktskifte. Det er bare de indre stemningene som kan skifte.

Om Schiller

Friedrich Schiller (1759 – 1805) hører til de ganske vanskelige. Han er produkt av sin tid, klassisismen og opplysningstiden, og han er med i den tidlige brytingen fra klassismen over i romantikken. Det er mye bakgrunnsstoff å sette seg inn i for å skjønne hvorfor de skrev som de gjorde, og tekstene kan kanskje virke fremmende og omstendelige for våre dagers lesere. Det gjelder særlig diktene, der det var strenge krav til formen, og de sjeldent begrenset seg i lengden. Vi har på norsk heller ingen markante dikterpersonligheter fra denne tiden, de vi har er humoristiske (Wessel) eller tidlige uttrykk for norsk nasjonalfølelse (Nordahl Bruun), så vi får liten øving i å lese tekster på vårt eget språk herfra.

Tyskerne har mange og store. Det er fra denne tiden den tyske dikter- og tenkertradisjonen for alvor begynner, det er herfra de har Goethe, og fra ham kommer de alle sammen. Schiller hører til samme tidsperiode som Goethe, og var venn av ham, men Goethe levde lenger, og fikk gjort mer. Men siden tysk ikke står så sterkt i Norge lenger, er heller ikke Goethe så inngående kjent lenger. Og Schiller er vanskelig tilgjengelig. Det har han i hvert fall vært for meg.

Men så er det jo slik at når man jobber med en sak, og bruker tid på den, så øker også kunnskapen, og med det kommer interessen. Den tyske diktningen er en verden ennå ganske fremmed for meg, men jeg vet nok til å vite at her er det noe å hente. Foreløpig er jeg ganske på amatørplan, sånn at jeg vet at de som har interesse for dette, antagelig vet mye mer enn meg. Men et sted må man begynne, og her har jeg begynt.

Die Erwartung

Hör ich das Pförtchen nicht gehen?
Hat nicht der Riegel geklirrt?
Nein, es war des Windes Wehen,
Der durch diese Pappeln schwirrt.

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Stille, was schlüpft durch die Hecken
Raschelnd mit eilendem Lauf?
Nein, es scheuchte nur der Schrecken
Aus dem Busch den Vogel auf.

O! lösche deine Fackel, Tag! Hervor,
Du geistge Nacht, mit deinem holden Schweigen,
Breit um uns her den purpurroten Flor,
Umspinn uns mit geheimnisvollen Zweigen,
Der Liebe Wonne flieht des Lauschers Ohr,
Sie flieht des Strahles unbescheidnen Zeugen!
Nur Hesper, der verschwiegene, allein
Darf still herblickend ihr Vertrauter sein.

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Mein Ohr umtönt ein Harmonienfluss,
Der Springquell fällt mit angenehmem Rauschen,
Die Blume neigt sich bei des Westes Kuss,
Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen,
Die Traube winkt, die Pfirsche zum Genuss,
Die üppig schwellend hinter Blättern lauschen,
Die Luft, getaucht in der Gewürze Flut,
Trinkt von der heissen Wange mir die Glut.

Hör ich nicht Tritte erschallen?
Rauschts nicht den Laubgang daher?
Nein, die Frucht ist dort gefallen,
Von der eignen Fülle schwer.

Des Tages Flammenauge selber bricht
In süssem Tod und seine Farben blassen,
Kühn öffnen sich im holden Dämmerlicht
Die Kelche schon, die seine Gluten hassen,
Still hebt der Mond sein strahlend Angesicht,
Die Welt zerschmilzt in ruhig grosse Massen,
Der Gürtel ist von jedem Reiz gelöst,
Und alles Schöne zeigt sich mir entblösst.

Seh ich nichts Weisses dort schimmern?
Glänzts nicht wie seidnes Gewand?
Nein, es ist der Säule Flimmern
An der dunkeln Taxuswand.

O! sehnend Herz, ergötze dich nicht mehr,
Mit süssen Bildern wesenlos zu spielen,
Der Arm, der sie umfassen will, ist leer,
Kein Schattenglück kann diesen Busen kühlen;
O! führe mir die Lebende daher,
Lass ihre Hand, die zärtliche, mich fühlen,
Den Schatten nur von ihres Mantels Saum,
Und in das Leben tritt der hohle Traum.

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

aus Gedichte, 1789 – 1805

Min oversettelse (ufullstendig)

Ventingen

Hørte jeg ikke porten gå?
Har ikke slåen klirret?
Nei, det var vindens pust,
Som suste gjennom disse poplene.

O smukke deg, du grønne, løvdekkede tak,
Du skal den yndeutstrålende motta,
Hennes gren, bygger et skyggende tak,
Med hengiven natt henne hemmelig å omfavne,
Og all hennes smigerluft, blir våken
Og spøker og spiller om hennes rosekinn,
Når hennes skjønne byrde lett beveger seg,
Den sarte foten til kjærlighetens sete bærer.

Stille, hva smyger gjennom hekkene
Raslende med hurtig løp?
Nei, det var bare noen fugler
som av skrekk ble skrempt opp fra busken.

O! slokk din fakkel, dag! Herover,
Du åndfulle natt, med din yndige stillhet
Bre om oss den purpurrøde flor,
Omspinn oss med hemmelighetsfulle greiner,
Kjærlighetens lykksalighet flyr med den spente lytters øre,
Hun flyr de ubeskjedne vitnene til strålene,
Bare Hesperos, den tause, alene
Får stille synlig være hennes fortrolige.

Ropte det ikke lett fra det fjerne,
Som hviskende stemmer likt?
Nei, svanen er det, som trekker
Ringer gjennom den sølvfargede dammen.

Mitt øre omtoner en harmoniflod,
Den varme kilden faller med behagelig brus
Blomstene bøyer seg for vestavindens kyss
Og alle vesener ser jeg veksle lykksalighet
Druene vinker, ferskene til nytelse
Som overdådig svulmende bak blader lytter
Luften, dykker ned i kryddernes flod
Drikker meg fra de hette kinn gløden.

Hørte jeg ikke skrittene lyde?
Rasler ikke løvgangen hitover?
Nei, en frukt er falt der borte,
Fra dens egen tunge fylde.

Dagens flammeøye brekker selv
I den søte død og blasse farger.
Djervt åpner seg i det elsklige tusmørke,
Begerne allerede, som hater sin glød
Hever månen sin strålende åsyn
Verden forsmelter i rolig stor masse
Beltet er for enhver lokkelse løsnet,
Og alt det skjønne trekker meg blottet til seg.

Ser jeg ikke noe hvitt glinse der borte?
Glanser det ikke som silkekledning?
Nei, det er søylen som flimrer
På den mørke barlindsveggen.

O! lengtende hjerte, mor deg ikke mer,
Med søte bilder uvirkelig å leke,
Armen, som vil omfavne henne, er tom
Ingen skyggelykke kan dette brystet kjølne;
O! før meg den levende hit,
La hennes hånd, den sarte, føle meg,
Skyggen bare fra hennes kåpes fald,
Og i livet trå den hule drøm.

Og lett, som fra det himmelske høye
Kommer stunden av lykke frem.
Så vår hun nærmet seg, usett
Og vekte vennen med kyss.

En gjennomgang av språk, innhold og oversettelse

Jeg oversetter des Windes Wehen, med vindens pust. Det er bokstavrim i orginalen, ordene Winden og Wehen står godt til hverandre, norske «vindens vaiing» gir ikke helt den same effekten. Ordet pust står ikke i originalen, men det står godt til ordet suste i linjen under. Så her oversetter jeg litt poetisk.

I andre strofe er det noen ord som ikke står i ordlisten med norsk oversettelse. Schattendes er skyggende. Gemach er gemakk, norsk ordbok skriver det kommer fra lavtysk, og egentlig betyr «bekvemmelighet». Det er et fint rom, et kammer. Vi kjenner det i dag best i uttrykket «de indre gemakker».

I strofe 3 må det omskrives. Tysk har som man vet verbet til slutt, og de tyske poetene bruker det effektivt, men det er ikke noen mulighet for å få det tyske auf til slutt i strofen til å bli det norske ordet opp til slutt i oversettelsen.

Breit um uns her tror jeg skal oversettes bare med «bre om oss». Adverbet her (hit) passer ikke på norsk å ta med. Her har jeg litt problemer med vendingen des Lauschers Ohr, særlig ordet Lauschers, som skal være genitiv av Lauscher. Jeg har søkt meg frem til at dette skal være noe med ører, gjerne i jegerspråk, og gjerne på dyr som hare og rådyr. Det kan også være en person som lytter ved dørene. Det passer bedre i sammenhengen. I linje 6 gjelder det å få genitiven riktig, det er des Strahles, til strålene. Schiller bruker formen Hesper for Hesperos, aftenstjernen i gresk mytologi. Dette var nok godt kjent for den klassisk utdannede Schillers samtid, men nok veldig lite kjent her i dag. Likevel tror jeg at jeg holder på Hesperos, i stedet for å bruke Aftenstjernen, eller Venus. Å bruke Venus kunne vært fint, det er planeten Venus som er aftenstjernen, men Venus er også det latinske navnet på en gresk gud, og det er en ganske annen gud enn Hesperos. Så det kunne vært misvisende. Om vår tid ikke alltid er like opplyst i den klassiske historien, så har vi oppslagsverk lettere tilgjengelig enn noen har hatt det før oss. Alle som vil finner lett ut hva Hesperos er for noe. Jeg tror sie viser tilbake til die Liebe, nedover i strofen. Jeg er ikke helt fornøyd med hvordan jeg fikk denne til, ennå.

I begynnelsen av strofe 5 er det en verbsammensetning, rief gleich, som vanlig for uekte sammensatte verb med verbet og tilhøret atskilt. Jeg vet ikke om jeg treffer riktig med å oversette med roper likt, det føles og virker litt underlig. De to siste linjene i denne strofen må omskrives.

Tysk Wikipedia skriver at Springquelle er en kilde med varmt kildevnn. Rauschen (sus, brus) er brukt som substantiv, men i ordlisten finner jeg det som verb, og har satt det opp i gloselisten som det. Des Westes Kuss er vestavindens kyss. Jeg er ikke sikker på om jeg får linjen Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen, helt riktig. Slik jeg forstår det, er det jeg-personen i dikte som ser alle vesener rundt seg bytte fryd og lykksalighet med hverandre. Alle har overskudd av det, og kan gi og få. Den siste halvdel av denne strofen må renskrives.

Laubgang er satt sammen av Laub (løv) og gang (gange), jeg tror løvgang må være greit. Jeg oversetter die Frucht til en frukt, bestemt til ubestemt form. Jeg må også tenke litt hvordan jeg skal oversette die Fülle (fylde, overflod).

Strofe 7 har jeg litt problemer med. Jeg får ikke helt til hvordan ordene død (Tod) og hate (hassen) skal passe inn. Det er også noe med sammenhengene der jeg ikke får grep på. Dagens flammeøye (Des Tages Flammenauge) er solen.

Strofe 8 stoler jeg heller ikke på. Særlig mot slutten. Det gir ikke helt god mening sånn jeg har oversatt det til norsk. Jeg må se nærmere på det.

I strofe 9 tror han at han ser det glinse i silkeklærne hennes, men så er det bare en søyle som flimrer mot en vegg av barlind. I oversettelsen er det litt valg av ord som må til, hva slags ord for skinne, glinse og glanse som skal velges, og om det er på eller mot veggen av barlind det skal stå. Her er det slik jeg ser det bare snakk om nyanseforskjeller.

Strofe 10 har jeg fått sammen på et vis. Ordet skyggelykke tror jeg skal være like uvanlig som Schattenglück på tysk. Det er hans eget, ikke hennes bryst, som skal kjølnes.

I den avsluttende strofe 11 er det nesten uutholdelig ikke å kunne sette verbet til slutt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift. For noen ord gir ordboken bare tysk forklaring, og ingen norske oversettelser. Slike ord er markert med fetkursiv. I kursiv står ord som ikke står i ordboken i det hele tatt, men som jeg har funnet andre steder. Ord med lenker går til nettsiden jeg har funnet forklaringen til ordet.

(Pförtchen – dimminufitv ->) Pforte die, -/-n; dør (i port), port.
Riegel der, -s/-. 1. slå; den Riegel an der Tür vorschieben skyve slåen for døra; (overført) einer Sache einen Riegel vorschiebensette en stopper for noe; hinter Schloss und Riegel (overført) bak lås og slå. 2. rad, (inndelt) stripe 3. (sjokolade)plate.
klirren (sv. itr.) klirre
wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier. 2. blåse, vifte;
schwirren (sv. itr.) 1. svirre, summe. 2. suse; suse i vei.
Pappel die, -/-n; poppel.

Anmut die, -/; ynde, sjarm, gratie.
Zweig der, -(e)s/-e. 1. gren, kvist. 2. (overført) gren;
bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge.  2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Schatten der, -s/-; skygge;
Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin. (Norsk: gemakk)
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet. 2. hjemlig.
umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
schmeicheln (sv. itr.) smigre;
Wange die, -/-n; 1. kinn. 2. sidedel, vange.
Bürde die, -/-n; byrde.
Sitz der, -es/-e.  1. sete. 2. sitteplass, plass. 3. snitt, passform.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).

schlüpfen (sv. itr.) smutte; smyge (seg); gli
Hecke die, -/-n. 1. hekk. 2. hekketid.
scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.

das Schweigen taushet, stillhet.
her (adv.) 1. hit. 2. fra. 3. siden, fra (den tid).
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor);
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
La̱u̱·scher La̱u̱·sche·rin -s, – der 1 jmd., der lauscht2 Seid mal still, ich glaube, wir haben einen Lauscher! 2 zool. (in der Sprache der Jäger) das Ohr des Hasen Der Hase stellte seine Lauscher auf. –> lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte.  2. lytte til (oppmerksomt, spent).
Ohr das, -(e)s/-en; øre;
unbescheiden (adj.) ubeskjeden.
Zeuge der, -n/-n, die Zeugin -/-nen; vitne
Hesper Hesperos, i gresk mytologi, aftenstjernen (Venus, planeten)
verschwiegen (adj.) 1. taus, diskret. 2. rolig, stille, bortgjemt.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
vertraut (adj.) fortrolig

flüstern (sv. tr. itr.) hviske; (om vind) suse
Kreis der, -es/-e. 1. sirkel, ring, runding. 2. krets, distrikt, forvaltningsområde (omfatter flere kommuner). 3. krets, gruppe
Teich der, -(e)s/-e; dam.

tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår). 2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Quelle die, -/-n; kilde (også overført), rot, opphav.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;
der West -(e)s/; (poetisk) vestenvind.
Wesen das, -s/-; vesen
tauschen (sv. tr.) bytte
Traube die, -/-n. 1. (vin)drue. 2. (overført) klase, klynge.
Pfirsich der, -s/-e; fersken.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse
üppig (adj.) 1. yppig (eine üppige Figur) 2. overdådig.
schwellen I. (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles. 2. hovne opp; der Finger schwillt fingeren hovner opp; geschwollene Beine haben ha hovne be(i)n. II. (schwellt, schwellte, hat geschwellt, tr.) fylle, stige;
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
tauchen (sv. itr. tr.) 1. (itr.) dykke. 2. (tr.) dyppe, senke ned.
Gewürz das, -es/-e; krydder.
Flut die, -/-en. 1. flo, høyvann. 2. flod, flom, vannmasse. 3. (overført) strøm
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.

Tritt der, -(e)s/-e. 1. trinn, steg. 2. skritt, gang, takt; im gleichen Tritt i samme takt. 3. spark; jemandem einen Tritt geben gi en et spark. 4. fotspor.
erschallen (sv. itr. eller erscholl, ist erschollen) gi gjenlyd, tone, klinge, lyde høyt.
Laubgang -> Gang I. der Gang, -es/Gänge. 1. gang, gange; Spaziergang spasergang, -tur; Durchgang gjennomgang; Arbeitsgang arbeidsgang; es geht seinen alten Gang det går sin vante gangim Gang sein være i gang; in Gang bringen, setzen sette i gangin Gang halten holde i gangeinen schweren Gang tun (overført) en tung gang å gå; der Motor hat einen leisen Gang motoren har en stille gang/går stille. 2. gir; den ersten Gang einschalten sette i første gir. 3. (mat)rett; zu Mittag drei Gänge haben ha 3 retter til middag (f.eks. suppe, hovedrett, dessert). 4. tur, ærend; ich habe noch ein paar Gänge vor jeg har enda et par ting å utrette/et par ærender å besørge; einen Gang in die Stadt machen ta en tur til byen. 5. (sport) omgang, runde; (sjøfart) slag, vending (ved kryss). II. die Gang [gɜng] -/-s; gjeng.
Fülle die, -/.  1. fylde, fyldighet, korpulense. 2. overflod, mengde, rikdom; etwas in (Hülle und) Fülle haben ha overflod av noe. 3. fyll, farse.

blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar; keine blasse Ahnung overhodet ingen anelse/aning.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
das Dämmerlicht halvmørke, tusmørke.
Kelch der, -(e)s/-e; kalk, beger.
hassen (sv. tr.) hate.
Angesicht das, -(e)s/-e(r), (flt., sjelden, poetisk) ansikt, åsyn, utseende.
zerschmilzt -> zerschmelzen 1. vollständig schmelzen 2. (selten) vollständig schmelzen (Synonyme: synonyme auftauen, zergehen, zerrinnen)(www.Duden.de)
Gürtel der, -s/-. 1. belte. 2. sone, belte; (overført) krans.
Reiz der, -es/-e. 1. irritasjon. 2. tiltrekning, sjarm, lokkelse.
entblößen (sv. tr., med akk. eller gen.) blotte; berøve;

schimmern (sv. itr.) glinse, skimre, skinne svakt.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
seiden (adj.) silke-, av silke
Gewand das, -(e)s/Gewänder (-e); kledning, skrud, drakt.
Säule die, -/-n; søyle.
Taxuswand -> Taxus Planteslekt i Barlindfamilien (SNL).

sehnen (sv. refl.) lengte
ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
wesenlos (adj.) ubetydelig, uvirkelig.
Busen der, -s/-. 1. bryst, barm; jemandem seinen Busen öffnen (overført, poetisk) åpne sitt hjerte for en. 2. vik, bukt; Meerbusen havbukt.
Mantel der, -s/Mäntel. 1. frakk, kappe; Bademantel badekåpe; Wintermantel vinterfrakk; Sportmantel sportsfrakk; Regenmantel regnkappe, regnfrakk; Pelzmantelpelskåpe; jemandem aus dem Mantel helfen hjelpe en av med frakken. 2. (sykkel)dekk. 3. mantel, dekke, svøp, kappe, slør.
Saum der, -(e)s/Säume. 1. søm, fald. 2. kant, rand; Ufersaum strandkant.
hohl (adj.) hul, innfallen, innsunken;

erscheinen (erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre. 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok). 3. synes, forekomme, virke.
nahen (hat/ist genaht, itr. refl.) nærme seg, komme nærmere;

Diktets form

Diktet har svært mange strofer, 11 stykker. De veksler mellom å ha 4 og 9 verselinjer. Både takten og stemningen er forskjellig i disse to typer strofer. I den gjengitte utgaven i Hallvard Lies verselære er bare tatt med de 5 strofene på 4 linjer.

I de fireversede strofene er takten daktylsk, Tung-lett-lett, Tung-lett-lett, tung-lett x2, og trokeeisk tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett x2. Linje 2 og 4 slutter med trykktung. Jeg viser med med midtstrofen, men kunne tatt hvilken som helst av dem (utenom den siste, som skiller seg ut).

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Merk at denne strofen har en variasjon i linje 2, der det er SssSsS, altså det mangler en trykklett stavelse i andre takt. Sånt er kjærkomment for oss som skal oversette og gjendikte. Det gir oss litt større frihet til å bryte versemønsteret, når originalen også har gjort det.

Rimene er AbAb, kryssrim, kvinnelig (trykklett, vokalisk) utgang i linje 1 og 3, mannlig (trykktung, konsonant) i 2 og 4.

Den siste strofen har opptakt, og ser sånn ut:

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

Her ser vi mønsteret med to trykklette stavelser mellom de trykksterke blir fulgt også i de to nederste linjene. Hun er kommet, så det trengs ikke lenger rytmebruddet for å fremheve skuffelsen over at det han hele tiden trodde var henne, ikke var henne likevel. Hallvard Lie skriver i sin verselære at det her går i anapest-rytme, det vil si to trykklette stavelser fulgt av en trykksterk (hundevalp). I resten av disse firelinjende strofene er det daktyler, en trykksterk stavelse fulgt av to trykklette (brennende). Det skulle gå greit å se det er daktyler i de fire første av denne type strofer, der begynner det med trykktung, og så følger to trykklette, og så en gang til, før verselinjen avsluttes. Her i den siste strofen kan det sies at det begynner med en jambe, en trykklett og en trykksterk (Und leis), før anapestene begynner.

I oktavene er det femfotede jamber, trykklett stavelse fulgt av trykktung. I den første av dem blir det slik:

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Rimene er aBaBaBcc. Stor bokstav markerer trykklett utgang, liten bokstav er trykktung. Dette er klassisk rimmønster i oktavene, kryssrim i de seks første linjene, og så parrim i de to siste. Hallvard Lie skriver på side 637 i sin verselære at kravet om tveklang (dvs bare to sammenflettede rimrekker) gjelder her uavkortet for alt som oktave vil hete. Det vil si at det skal være to forskjellige rim i de seks første linjene, de tre linjene med hver av de to rimene skal flettes sammen. Som regel går det i kryssrim, annenhver, men her finnes det unntak. Den største variasjonen er hvor de trykklette og trykksterke utgangene, eller kadensene, kommer. Hos Schiller i dette diktet er det i linjene med oddetall, 1, 3 og 5, og de to siste. Disse linjene har trykktung siste stavelse. Det vanligste er AbAbAbCC, slik som i Vinjes,Ved Rondane.

I den italienske ottave rime («åtterimer») skal det være 11 stavelser. Hvor trykket, eller aksenten, skal legges, finnes det ikke noen fast regel for. Det eneste er at nest siste stavelse, nr. 10, skal være trykklett. Alle italienske ord ender på vokal, så det blir alltid vokalisk utgang i italienske vers. Overført til germanske språk, ble disse 11 stavelsene til femfotede jamber. Det varierte om den italienske, ellevte stavelsen, skulle være med. Strofeformen er så vanlig, at den på tysk bare kalles «die Stanze». Også hos oss er den blitt kalt strofenes dronning. Flere av gigantene i verdenslitteraturen har brukt denne strofeformen i noen av sine mest betydelige dikt. På 1790-tallet var den tyske begeistringen for strofeformen så enorm at man snakket om en Stanzenwut, best oversatt med: strofegalskap. Dette har jeg fra Lie, s. 642, som igjen siterer Heusler (A. Heusler: Deutsche Versgeschichte I – III. Brl. u. Lpz. 1925-29, bind III, s. 166). På samme sted siteter Lie Schiller:

die achtzeiligen Stanzen, besonders mit einiger Freiheit behandelt, für das Grosse, Erhabene, Pathetische und Schreckhafte selbst einen Ausdruck haben» (Werke I, 1910, s. 77.)

Lie fortsetter å skrive hva det er som gjør denne strofeformen så fascinerende, og hva det er som gjør den så virkningsfull. Sånt er vanskelig å sette ord på. Etter mitt syn er det nesten umulig å skrive noe om det, uten å miste leseren, så jeg gir meg her. Poenget er at Schiller har skrevet et dikt som veksler voldsomt mellom verseform og strofeform, og at dette er effektfullt på en temmelig original og – fascinerende – måte. Det er fascinerende i seg selv, og sikkert enda mer effektfullt da dikterne og leserne virkelig følte og kjente de ulike vers- og strofeformene mer enn vi gjør i dag. Men det er kanskje like så fascinerende i dag, å se hva dikterne på denne tiden egentlig prøvde på, og hva de anså det viktig å formidle. Her er det 11 strofer, folkens, ganske komplisert, om hvordan det er å vente på sin elskede.

I de firelinjede strofene går vekslingen mellom spent forventing, da man tror man hører noe, og så skuffelsen over at det ikke var henne likevel. I oktavene er det stemningen man sitter i, hvor begeistet man da sanser verden, hvor beriket tingene blir. I diskusjonen om diktets form, kan vi også avslutte med strofe 11, den som er ekstra, og bryter med parene 4 + 8 linjer. I denne er det hun stiger ned, ubemerket, i jublende anapestrytmer, som Lie skriver, og det er som av himmelen selv, altså noe guddommelig. Dette er stunden av lykke, dette er ikke noe hverdagslig, ingen svane, frukt eller annen konkret ting. Det er også sånn, at når hun først kom, så kom hun ubemerket. Enda så godt han fulgte med, fikk han det ikke med seg. I den siste strofen er det ikke noe taktskifte, ikke noe rytmebrudd, men det er likevel litt kontrast mellom de to første linjene, der hun som stunden av himmelen stiger ned, og de to siste, der hun gir seg i gang med å kysse på vennen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i romantikkens spede begynnelse. Klassisismen har ikke helt sluppet taket, så formen er streng og følelsene bundet i uttrykket, men det er fri utfoldelse i å ha dem. Det er som om Schiller pløyer jomfruelig mark, han kan bare pøse på med sterke og luftige ord for å beskrive den sterke og sitrende følelsen man har når man sitter og venter på noen.

Kontrastene mellom de firelinede kvartettene og de åttelinjede oktavene er åpenbar. Kvartettene er dikt i seg selv, det er rikelig med stoff i dem. Her er det også kontrast, mellom de to første linjene og forventningen, og de to siste, og skuffelsen. I gjennomgangen av diktets form har jeg vist hvordan også et taktskifte er med på å underbygge dette. Mot dette igjen, står de voldsomme oktavene i ytterligere kontrast. Her er det som om hele naturen står i forventninger, om hun som skal komme, og Schiller pøser på med sammenligninger og beskrivelser som må virke fremmedartete for en moderne leser. Særlig i Norge i vår tid er man nødt til å avvæpne med litt humor, om man skulle forsøke å legge for dagen så sterke følelser som dette her. Men Schiller er en annen tid, en tid da begeistringen var hva det gjaldt om, og poenget nettopp var å gi sine følelser fritt utløp, kun tøylet av en streng form i versenes rim og rytmen. Denne motsetningen mellom å slippe følelsene fri og å kontrollere dem, var det som skulle gi den helt stor kunsten, det var dette som var idealet. Om følelsene var begrenset, så begrenset det også menneskets muligheter og livets rikdom. Men om de ble sluppet helt fri også i måten de ble formidlet på, så ville det ikke være noe som ble formidlet. Da ville det bare være en person i sterke følelser, ikke et dikterisk geni som evnet å overføre disse sterke, rike følelsene, til andre.

Så er det om følelsene også om følelsene kan bli overført noen hundre år nedover i tid, til oss, allerede godt utpå 2000-tallet. Diktet er ikke så veldig kjent, så det er bare sånn måtelig, men det har noen fascinerende kvaliteter, og hva det skal uttrykke, gjelder vel ennå i dag? Det er fremdeles sånn, at verden kan fortone seg helt annerledes, når man sitter og venter på noen man elsker. Så måten Schiller uttrykker det på, er mer fremmed, enn hva han vil uttrykke, vil jeg si.

Det er for meg litt merkelig å lese et uttrykk for så sterke følelser fra en person jeg kjenner så dårlig. I Shakespeares sonetter er forfatteren ikke-eksisterende for meg, jeg deltar ikke i spekulasjonene om hva disse kan si om Shakespeares liv. Men for nyere dikt, der vi kjenner biografien til den som har skrevet dem, så blir livshistorien for meg alltid interessant. De store tyske poetene er ennå nokså ukjente for meg. Studier i tysk og rikelig med tilgang på verkene deres hjelper på, men annerledes enn på norsk er det ikke umiddelbart så lett å få vite så mye mer om dem. Det er også atskillig mer tidkrevende å lese biografier på tysk, enn på norsk. Og Schiller, alt jeg har lest om ham, så får jeg liksom ikke helt taket på ham. Om jeg gjør det, kan det være jeg endrer på denne posten, slik jeg har endret på så mange av de andre.

Min gjendiktning

Det er i tidligste laget å gå i gang med gjendiktningen, før alt med diktet selv er helt klart, men jeg slenger i alle fall på en versjon av de 5 strofene med 4 linjer. Så får eventuelt de 4 oktavene komme senere. Rytme, takt og rim skal være nokså overført fra originalen.

Ventingen

Hørte jeg porten ei smyge?
Var det ei slåens klirr?
Nei, det var kun vindens byge,
Som i poppel’n gav sitt svirr.

Stille, hva smøg der i hekken
Rassel med ilende løp?
Nei, det var kun skremt i skrekken
Fra en busk en fugl som føk.

Ropte det fjernt ikke lite,
Hviskende stemmer likt?
Nei, en svane var det, den hvite,
Som drar ringer i sølvdammen slikt.

Hørte jeg skrittene gjalle?
Rasler ei løvgangen hit?
Nei, en frukt der så jeg falle,
Fra dens egen fylde rik.

Ser jeg no’ hvitt der glimre?
Glinse lik silkekle’?
Nei, det er søylen som flimrer
På en vegg av barlindstre.

Og lett, som fra himmelen høye
Viser stunden av lykke seg frem.
Så var hun da nærmet seg, usett
Og vekte med kyss sin venn.

ES2018

Den XI sang (Keed av Verden, kier av Himmelen), av Thomas Kingo

Jeg tok en ekstra titt på dette diktet i februar 2018, og oppdaget at det manglet en strofe (nr. 6, Ach, Yndist og Gunst). Jeg utvidet posten med mer om diktets form og oppbygning, og nøyere om språk og innhold for en del av strofene.

*

I dag følger et dikt fra barokken. Det er et mye lenger dikt enn de jeg pleier å poste, og kommentarene vil derfor også bli litt annerledes. Jeg legger de fleste av kommentarene før diktet, og bruker også litt mer tid på å kommentere perioden diktet er skrevet i. Etter diktet kommer mer om diktets form og innhold. Dette er stoff som godt kan brukes i en analyse.

Om forfatteren

Thomas Hansen Kingo (1634-1703)  ble født i Slangerup på Sjælland den gang Christian IV styrte over både Danmark og Norge. På denne tiden fantes ikke noe eget norsk skriftspråk, og det gjør at man ikke skiller så nøye mellom danske og norske diktere. Thomas Kingo er avgjort dansk, han bodde og virket hele sitt liv i Danmark, men siden landene våre den gang hørte sammen er han vel så mye del av den norske kulturen. Hvis vi ikke kan låne av danskene, har vi ikke så mye tekstproduksjon å hente i det hele tatt fra denne perioden.

Kingo ble sogneprest i Slangerip i 1668, og siden biskop i Odense på Fyn fra 1677.Ved siden av sin geistlige karriere skrev Kingo dikt, for det meste salmer, men det finnes også verdslige dikt i tekstproduksjonen hans.

Om barokken

Man vil få et ganske forskjellig inntrykk av barokken alt etter hvilken kunstart man oppsøker. Arkitekturen er storslått, og reagerer mot renessansens strenge, klassiske former. Her er overdådighet av alt, og om man velger å la seg rive med, er det vanskelig å ikke la seg rive med av de store barokkbygningene på kontinentet. Malerkunsten er dystrere, med mørke farger og et sterkere følelsesmessig uttrykk. En maler som Caravaggio, for eksempel, malte atskillig mer dramatiske scener enn renessansekunstnerne, og gjorde også de dramatiske scenene mer uttrykksfulle. Renessansemaleriene utstråler ro. Det samme gjelder innen skulptur, der man for eksempel i skulpturene til Bernini kan se hvordan barokken likte snirklete linjer, og mange flere detaljer enn de la på i renessansen. Innen musikken har perioden J. S. Bach, og hans polyfoni og hans fuger overgår alt som er laget før og siden. Man kan si at alle disse snirklene snor seg opp mot himmelen, som også alle melodiene i polyfonien til Bach til sammen gir en slags himmelsk harmoni. Barokkunstnerne lenget mot paradis.

Innen lyrikk kommer dette til uttrykk på en måte som ikke er så lett å hengi seg til som i de andre kunstformene. Om barokke tekster blir det første møtet med barokken, vil man lett komme skjevt ut. Den er tung, lidelsesfullt, den tar lang tid å lese og er ikke så direkte og umiddelbart vakker som de andre kunstformene i perioden.

Jeg foretrekker selvsagt å lese tekster på tekstenes egne premisser, og mener generelt at man skal ta enhver litterær periode på alvor og lese tekstene som de var ment å være. For barokken har jeg imidlertid større utbytte av tekstene om jeg leser dem med en humor som var utenkelig i perioden. Man kan også lese dem med et herlig alvor som ikke er tillatt for nyere tekster. Hvis man skriver for alvorlig nå, virker man bare ikke tilstrekkelig opplyst. Om man klager på livet på jorden virker man lett litt sutrete, og om man lengter etter et bedre liv etter døden, virker man kanskje litt salig naiv. Man kan godt tro på et slikt liv også i dag, man må bare ikke skrive om det som om det var på alvor.

Barokkdikterne gjør dette 100 %, og ingen mer definitivt enn Thomas Kingo i diktet Far, verden, farvel.

Om diktet

Diktet heter egentlig bare Den XI. sang, men det er også kjent som Keed af Verden, og kier ad Himmelen, som er en kort sammenfatning av innholdet i diktet, eller Far, Verden, farvel som er første linje. Det handler om hvor fryktelig alt er på jorden, og hvor mye bedre alt skal bli når poeten en gang kommer opp i Abrahams skiød, som vanskelig kan leses som noe annet enn himmelrike.

For å ta en kjapp forklaring av første strofe, der poeten allerede i startlinjen tar avskjed med en verden han vil forlate. Han er lei av å være dens trell, eller dens slave. Verden består av plikter, problemer og byrder, og under disse er mennesket en trell. Poeten tar avskjed med dem, han river seg løs fra dem, og erklærer at han også er lei av forfengeligheten. Det er ganske herlig for en moderne leser, at traust prest fra 1600-tallet klager på forfengeligheten i verden, hva vet vel han om hva som skal komme? Kingo legger nok en noe annen betydning i begrepet enn vi gjør i dag. For ham er absolutt alt vi gjør her i denne verden forfengelighet, og ikke bare det vi gjør for å vise at vi er noe.

Jeg tar også en kjapp gjennomgang av strofe nummer ni, den første der forfengeligheten skiftes ut med «i Abrahams skiød» i sluttlinjene. Denne strofen begynner også med et farvel, «Saa far da, far vel», og nå er det livet på jorden han tar avskjed med. Den skal ikke lenger bedra sjelen – med den forfengelighet den er fylt av, han takker seg av og synker ned i forglemmelsens grav, altså døden og glemselen fra verden. Han lengter etter å gi bot for sin sorg og sin nød, og det kan han gjøre i «Abrahams skiød», som er guds rike.

Lignende kan hver av de 15 strofene kort analyseres. Etter diktet følger litt om form og oppbygning, og litt ytterligere om språk og innhold.

 

Dend XI. Sang
Keed af Verden, og kier ad Himmelen

Far, Verden, far vel,
Jeg keedis nu længer at være din Træl,
De Byrder, som du mig har bylted oppaa,
Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa,
Jeg river mig løs, og og jeg keedis nu ved
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Hvad er det dog alt
Som Verden opsminker med fauer Gestalt?
Det er jo kun Skygger og skinnende Glar,
Det er jo kun Bobler og skrattende Kar,
Det er jo kun Ise-skrog, Skarn og Fortred,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Hvad er mine Aar,
Som smugende svinder og snigende gaar?
Hvad er min Bekymring? mit Tanke-fuld Sind?
Min Sorrig? min Glæde? mit Hovedis Spind?
Hvad er mit Arbeyde? min Møye? min Sved?
Forfængelighed,
Forfængelighed.

O Riigdom og Guld,
Du jorderiigs Afgud i skinnende Muld,
Du est dog af Verdens bedragelig Ting,
Som voxer, aftager og vexlis omkring,
Du est dog, i høyeste Mercke og Meed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Ære, hvad er?
Hvad er dine Kroner og Krandse du bær?
Misundelse sidder dig altjd paa Ryg,
Du hemmelig stødis og sielden est tryg!
Du ofte der snubler, hvor andre de gleed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Yndist og Gunst,
Du hastig opførte og faldende Dunst,
Du konstig opblæsere, hvegende Vind,
Som tusind har Øyen og dog løber blind,
Hvad est du naar mand dig ved Soolen hâr seed?
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, Venskab og Troo,
Som alt efter Lykken veedst Fløyet at snoo!
Du smukke Bedragere, heldige Skalk,
Som skuffer saa ofte i Drøfvelsens Kalk
Du est, som og jeg af Forfarenhed veed,
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Ach, kjødelig Lyst,
Som manne med dødelig Læber hâr kyst,
Dit fengende Tynder, din flyvende Gnist,
Hâr mangen i ævige Luer henhvist,
Din Skaal synis Hunning, men Drikken er leed
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Saa far sa, far vel,
Du skalt nu ey lenger bedrage min Siæl,
Bedragelig Verden, jeg takker dig af,
Og synker dig ned i Forglemmelsens Grav,
Jeg lengis at bøde min Sorrig og Nød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Der skal mine Aar
Begyndis i Ævigheds deylige Vaaer,
Der skal ikke Dagen ved solen opgry,
Ey Maanen tilmaale mig Næde og Ny,
Men JEsus er Solen, hvis Straaler er strød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Min Rigdom og Guld
Skal være af idel Bestandighed fuld,
Dend skal ikke Tyven bestiele mig da,
Dend skal ey Spitzfindighed skakre mig fra,
Min Rigdom er frj for ald Jorderigs Stød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Jeg Ære skal faa
Fra Thronen min JEsus hand sidder oppaa,
Mig Kronen skal givis med Herlighed fyldt,
Med blodet af Lammet alt over forgyldt,
Dend faar jeg, om Satan end selv det fortrød.
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Med Yndist jeg skal
Fremskinne blant Englenis hellige Tall,
Misundeligt Øye mig ikke skal see,
GUds Ansigt mig altjd i Øyne skal lee,
Der skal jeg bespotte dend avindsyg Død
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Der hâr jeg en Ven,
Min JEsus, som elsker og elskis igien,
Mit Øye det seer ham saadan som hand er,
Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær
Ved Aanden staar Kierlighed ævig i Glød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

Min Lyst og min Fryd
Forfriskis ved Engle-basuner og Lyd,
Men GUd er ald Lysten for mig og for dem!
Far op da, min Siæl, og ald Verden forglem!
Mens glem ey at Lysten er ævig og sød
I Abrahams Skiød,
I Abrahams Skiød.

1677

Form og oppbygning

Diktet består av 15 strofer. Hver av dem har 6 verselinjer, der den siste blir gjentatt. I de første 8 strofene er det ordet Forfængelighed, som blir gjentatt, i de siste 7 er det I Abrahams skiød, i andre. Formelt hører diktet til 6-versingene, med rimmønsteret aabbcc. Det er parrim, med to og to linjer som rimer. Alle rimene har det  trykktung utgang, det vil si at linjen ender med en trykktung stavelse.

Litt mer avansert kan man si at diktet følger et jambisk-anapestisk verseskjema, eller en trestavelsestakt med enkelt opptakt. Første linje har to trykktunge stavelser, de fire neste har fire, og så har sistelinjen som blir gjentatt to trykktunge stavelser, som den første. Jeg viser med første strofe hvordan det ser ut, trykksterke stavelser er markert med fet skrift:

Far, Verden, far vel,
Jeg keedis nu længer at re din Træl,
De Byrder, som du mig har bylted oppaa,
Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa,
Jeg river mig løs, og jeg keedis nu ved
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Som alltid i barokk diktning er verse- og strofeformen helt konsekvent. Det finnes ingen unntak. Først kommer en trykklett stavelse, så følger mønsteret tung-lett-lett, tung-lett-lett, og det er dette som er en anapest – en tung stavelse, fulgt av to lette. Formen er tung og barokk, særlig når den er så streng og konsekvent, men den er også brukt av Søren Jaabek i hans «Valg» (Et aar skrider hen). Dette har jeg fra verselæren til Hallvard Lie, standardverket fra 1967, der også andre eksempler på formen er nevnt.

Det hører med til oppbygningen at strofene 2 til 8 undersøker forskjellige ting som skal være gjevt og gi livet innhold her på noen. Hver gang blir det konkludert med at det er egentlig ingenting. I noen av strofene blir det stilt som direkte spørsmål, Hvad er det dog alt (2), Hvad er mine Aar (3) og – litt omstokket – Ære, hvad er? (5), i de andre strofene er det retoriske spørsmålet underforstått. Hva er Riigdom og Guld (4), Yndist og Gunst (6), Venskab og Troo (7) og kjødelig Lyst (8). Første strofe blir en innledning, der dikteren proklamerer at han nå er ferdig med alt dette.

Strofene 3 til 8 får sin motsetning i 10 til 15. Det jorden ikke kan tilby, finnes i overmål og på ekte i himmelen. Der får han år (10), han får rikdom og gull (11), ære (12), yndest  (13), en venn (14) og lyst (15). Så komposisjonen er slik at strofe 1 begynner med konklusjonen, han skal ta avskjed med verden, strofe 2 forteller at her er alt bare skinn, så det er årasken til at han vil vekk herfra. Strofe 9 er en ny avskjed, verden skal vekk, den skal glemmes, og så er han i himmelen i Abrahams skjød. Resten av strofene er motsetninger mot hverandre.

Språk og innhold

Det er kanskje ikke nødvendig å skjønne alt i dette diktet i detalj. Grunntrekket er at det dreier seg om hvor vondt og vanskelig alt er på jorden, og hvor godt og herlig alt skal bli i himmelen. Hver av strofene er variasjoner over dette. Jeg har likevel tatt meg den tiden det trenger å skrive i forståelig språk hva meningen er for en god del av strofene, og til å forklare de fleste av de vanskelige ordene.

Generelt er å si at de gamle skrivereglene gjaldt, lenge før rettskrivningsreformene på 1900-tallet. Å nevne er to vokaler etter hverandre for lang uttale, æ for e, aa for å, bløte konsonanter for harde (b, d, g for p, t, k) og -is for -es, for å nevne noen.

Keedis er kjedes, det blir brukt her som noe man har gått lei av, eller har fått nok av. Træll er trell, det gamle norske ordet for slave, en som arbeider bare for andre. En byrde er noe som er tungt å bære, byrder som er bylted eller bultet oppå er enda tyngre. Det er byrder lagt i bulter oppå ham. Hviste er dansk, dansk ordbok har eksempler på bruksområder, det betyr «å kaste bort» eller «sende bort», kanskje beslektet med norsk vise i betydningen «vise bort». Forsmaa, eller forsmå, er å avslå.

Gestalt er figur, skikkelse. Jeg har en mistanke om at fauer er en eldre skrivemåte for fager, lys og fin. Så her spør dikteren hva det er, alt det verden sminker opp til å være lyst og fint. Gla er glass, det er et ord som ikke står i norsk ordbok på nettet (der står det brukt som verb, det solen (og månen) gjør når den går ned, og kaster en rødlig glans.), men det står på Ordnett.no. Å skratte forbinder nok folk flest i dag med å le, men det er egentlig en høy, skingrende lyd. Ise-skrog er tynn is, opprinnelig skal skrog være være avledet av det norrøne skrokkr, kropp, og det er av dette vi har fått dagens betydninger av skippsskrog og dyreskrotter (kropp uten hode og lemmer). Skarn er møkk, søppel, et ord sjelden brukt i dag. Man ser av hele strofen at alt i hele verden, selv om det skal se fint og fagert ut, bare er skygger, møkk, glans og ting helt uten verdi – forfengelighet.

Smugende er smygende i strofe 3.

I strofe 4 blir rikdom og gull kalt jordrikets avguder i skinnende muld. Muld er mold, eller jord. Avguder er det mennesket dyrker i stedet for Gud. Det er fordømt i første bud, Du skal ikke ha andre guder enn meg, og det finnes flere eksempler på hvordan det går når avguder dyrkes i Bibelen. Den farligste avguden er rikdom og penger. Da glemmer man Gud. Est er gammel skrivemåte for er. Det er også latin for dette verbet, og gir et høytidelig preg. Så her står det at rikdommer er bedragerske, de vokser (voxer), avtar (aftager) og veksles (vexlis) rundt omkring. Mercke er merke, meed er i denne sammenhengen mål eller mening, samme som i uttrykket «uten mål og med». Så når det står i høyeste mercke og meed, betyr det i høyeste merke og mål – eller enklere sagt: i høyeste grad. Det er rikdommen som i høyeste grad er – forfengelighet.

I strofe 5 spør han hva ære er for noe, underforstått at ære er noe alle ønsker å oppnå. I dag tenker vi kanskje på suksess i livet som viktigere enn ære, så kanskje man si at ære var den tidens suksess. Æresbetegnelser for heder og ære var kroner og kranser over hodet, her i diktet blir det brukt i symbolsk betydning. Men når man oppnår ære, eller oppnår suksess, er det alltid noen som er misunnelige Misundelse sidder dig altjd paa Ryg – Misunndelse sitter deg alltid på ryggen. Stødis er støtes, bli skjøvet.

Yndist er yndest i strofe 6. Her vil jeg henvise til den utmerkede Holbergordbok, ordbok over opplysningstidens språk, og forklaringen på ordet der. Yndest og gunst er synonym, det betyr en form for velvilje. Dunst er røyk, så i dikterens jordiske verden er all velvilje bare lik røyk som er flyktig og forsvinner. Hvegende er ustadig, verbet å hvege er på dansk å bevege seg raskt frem og tilbake. Linje 4 er en forvanskning av setningen «Som har tusen øyne, og likevel er blind».

Den siste av strofene om forgengelighet, begynner med kjødelig Lyst, kjødet er kroppen, i moderne bibeloversettelser bruker de ordet kjøttet. Kjødets lyst er menneskets ønske om sanselige opplevelser, det som behager kroppen, sånn som mat og drikke, og kjønnslig omgang. Det står i motsetning til åndelige behov, det som kan tilfredsstille sjelen. Det står høyere, og det som best kan tilfredsstille den, eller Gud. For sanne troende, som Kingo, er det bare Gud som kan tilfredsstille sjelens behov, og de kroppslige behovene er bare forstyrrende, fordi de distraherer for det mennesket egentlig har behov for. Særlig er seksuell kontakt farlig, for det er den sterkeste opplevelsen kroppen kan ha, og da risikerer man å glemme Gud. De evige Luer i denne strofen er de evige flammene i Helvete. Så skålen synes (synis) søt, som honning (hunning), men drikken i den er Leed, eller lede, en dyp ulystfølelse.

I den niende strofen tar han avskjed med verden, slik han også gjorde i den første. Den skal nå ned i forglemmelsens Grav, den skal glemmes helt, bli begrad i glemsel. Lengis er lengte, og det han lengter etter er å bøde på, eller bøte, gjøre godt igjen, er sorg (sorrig) og nød. Abraham er den eldste av patriarkene, i kristen tradisjon som et symbol på trygghet og troslydighet, den Gud gav løftet om velsignelse av alle jordens slekter til, hans skiød, er hans fang. Når det står I Abrahams skiød, så er det bare en omskriving på at det er i Himmelen. I Lukas 16,22 står det (Bibelutgaven av 1930):

22Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravet. 23Og da han slo sine øine op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

I strofe 10 skal årene hans begynne i evighetens deilige vår. Det er altså ikke bare evighet, men evig vår, den deiligste og mest livgivende årstiden av dem alle. Dagen skal ikke begynne ved soloppgang, eller oppgry, som det står, og heller skal ikke månen måle tiden med ny og ne, eller motsatt som Kingo skriver det, næde og ny. Ny er tiden månen er tiltagende, blir større, ne når den blir mindre, avtagende.

Skakre er å ta fra meg, så i strofe 11 gjelder det at rikdommen skal vare. Den er av ideell bestandighet, verken tyver eller spissfindigheter (Spitzfindighed) skal kunne ta den fra ham.

I strofe 12 er æren ekte og varig i motsetning til den jordiske i strofe 5. Thronen er tronen, kronen han får er fylt med herlighet og blodet av lammet skal forgylle alt. Lammet er offerlammet. Lammet er også allegorisk for Jesus Kristus, så når han blir ofret, er det på en måte han som blir offerlammet. Disse linjene er ladet med mening som er fremmed for oss i dag. Fortrød er fortid av å fortryde. På norsk er det å angre, eller å gjøre ergerlig, men på dansk står det flere betydninger. Egil Elseth skriver i sin bok om Thomas Kingo (Veversønnen som ble salmedikter, 1985) at fortrød betyr «gjorde bitter». Så når strofen ender med om Satan end selv det fortrød, betyr det at all denne æren får han – dikteren – selv om djevelen blir bitter av det.

Strofe 13 er første gang Gud nevnes med navn. De helligste, Gud og Jesus, blir skrevet med to store bokstaver, for å skille dem fra vanlige substantiv og egenavn. I denne strofen er avind misunnelse, avindsyg syk av misunnelse, lee er å le, og det å være blant Englenis hellige tall, er å være blant de hellige sjeler i paradis.

Hand i strofe 14 er eldre skrivemåte for han. Linje 3 i strofen kan være litt vanskelig, Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær, stedse er stetse, eller stadig, så det kan være noe i retning av «det kjærlighetens himmelbluss bærer han stadig frem», blus er flamme.

I den siste strofen blir ordet fryd lagt til lysten, sånn at ikke engang i himmelen skal det kroppslige begjæret ta overhånd. Det er en lyst og glede i salighet, dette. Engle-basuner er basunene englene spiller på, messinginstrumentet som gir mest lyd, og mest triumferende lyd. Det er nå Gud som er blitt hans lyst, når lysten er Gud oppfyller den alt. Han ber sjelen fare opp til himmelen, og glemme verden, slik han også gjorde det i strofe 9. Og så minner han om at lysten er både evig og den er søt, i Abrahams skjød, i Abrahams fang, i Himmelen.