Aleksander Sergejevitsj Pusjkin (1798-1837) er Russlands ubestridte nasjonalpoet, annerledes noen annen nasjon har en. Han levde et kort liv, men evnet å uttrykke den russiske følelse og russiske tilstand mer enn noen annen poet eller forfatter har greid det. Han kom samtidig med den nasjonale oppvåkningen, ikke bare i Russland, men i hele Europa, og han evner å uttrykke det å komme fra et veldig land, med store ressurser, og enda større motsetninger.
Den litteraturhistoriske periode han går inn i, er romantikken, der Pusjkin i likhet med de andre poetene fra denne første perioden var inspirert særlig av England og av Byron, men de evner å gjøre det til noe helt eget russisk. Den russiske stemning passer til de store romantiske følelsene, til hengivenheten, flukten inn i øyeblikket, og til den relativt frie og fantasirike formen.
Pusjkin inneholder også de russiske motsetningene og den russiske dramatikken, det siste i den dagligdagse betydningen av ordet. Han fikk et kort liv, og endte det i en duell, over en kjærlighetshistorie, som en ekte romantisk helt og en ekte tragisk helt, og ekte russisk helt. Han var elsket allerede i sin samtid, men fikk likevel trøbbel med styresmaktene og med tsaren, der Russland bakstreversk holdt på det absolutte eneveldet og streng sensur, en tid da den ledende delen av verden løsnet lenkene og forvandlet seg til stater med demokratisk styreform og fri presse og vid ytringsfrihet.
Pusjkin skrev dette diktet 26 september i 1835, men det ble aldri trykket i hans levetid. Barnepiken han snakker om i linje 13, hun lever ikke lenger, Arina Rodinova døde i 1828.
*
..Вновь я посетил
…Вновь я посетил
Тот уголок земли, где я провел
Изгнанником два года незаметных.
Уж десять лет ушло с тех пор — и много
Переменилось в жизни для меня,
И сам, покорный общему закону,
Переменился я — но здесь опять
Минувшее меня объемлет живо,
И, кажется, вечор еще бродил
Я в этих рощах.
Вот опальный домик,
Где жил я с бедной нянею моей.
Уже старушки нет — уж за стеною
Не слышу я шагов ее тяжелых,
Ни кропотливого ее дозора.
Вот холм лесистый, над которым часто
Я сиживал недвижим — и глядел
На озеро, воспоминая с грустью
Иные берега, иные волны…
Меж нив златых и пажитей зеленых
Оно, синея, стелется широко;
Через его неведомые воды
Плывет рыбак и тянет за собой
Убогий невод. По брегам отлогим
Рассеяны деревни — там за ними
Скривилась мельница, насилу крылья
Ворочая при ветре…
На границе
Владений дедовских, на месте том,
Где в гору подымается дорога,
Изрытая дождями, три сосны
Стоят — одна поодаль, две другие
Друг к дружке близко, — здесь, когда их мимо
Я проезжал верхом при свете лунном,
Знакомым шумом шорох их вершин
Меня приветствовал. По той дороге
Теперь поехал я и пред собою
Увидел их опять. Они всё те же,
Все тот же их, знакомый уху шорох —
Но около корней их устарелых
(Где некогда все было пусто, голо)
Теперь младая роща разрослась,
Зеленая семья; кусты теснятся
Под сенью их как дети. А вдали
Стоит один угрюмый их товарищ,
Как старый холостяк, и вкруг него
По-прежнему все пусто.
Здравствуй, племя
Младое, незнакомое! не я
Увижу твой могучий поздний возраст,
Когда перерастешь моих знакомцев
И старую главу их заслонишь
От глаз прохожего. Но пусть мой внук
Услышит ваш приветный шум, когда,
С приятельской беседы возвращаясь,
Веселых и приятных мыслей полон,
Пройдет он мимо вас во мраке ночи
И обо мне вспомянет.
1835
På ny besøkte jeg
…På ny besøkte jeg
Det hjørnet av jorda, hvor jeg har tilbrakt
to uanselige år som landflyktig.
Allerede er gått ti år fra den gang — og mye
Har forandret seg i livet for meg,
Og selv, ydmyk til allmen lov,
Har jeg forandret meg — men her igjen
Det forgagne som omfattet livet mitt,
Og, synes meg, i går kveld ennå vandret
Jeg i disse lunder.
Der er et nedfallet hus,
Hvor jeg bodde med den fattige barnepiken min.
Allerede ingen gamle — alt bak veggen
Hørte jeg ikke hennes tunge fotrinn,
Ikke tidkrevende hennes vakt.
Her er den skogkledde haugen, den jeg ofte
Frøs meg bort på — og så
På innsjøen, husket med sorg
En annen bredd, andre bølger…
Mellom de gylne åkrene og grønne engene
Den, blå, brer seg vidt;
Gjennom dens hemmelighetsfulle vann
Svømmer fisker og drar med seg
Den elendige nota. På de svakt skrånende bredder
Spredte landsbyer — der bak dem
Bøyde det seg vindmøller, med nød og neppe var det vingene
snurret med vinden…
På grensen
De gamle besittelser, på stedet der,
Hvor det til fjellet reiste seg en vei,
Rotet opp av regnet, tre furuer
Står — den ene et stykke unna, to andre
Står hverandre nær, — her, hvor jeg forbi dem
Reiste gjennom oppover i månelyset,
Kjente lyder rasler i toppene deres
Og hilser meg. På den veien
Reiste jeg også foran meg selv
Og så dem på ny. De er alt det samme,
Alle den samme som dem, kjente til øret rasling —
Men rundt de gamle røttene deres
(Hvor aldri alt var tomt, nakent)
Har en ung lund vokset opp,
Grønn familie; buskene trenger seg sammen
Under trekronene deres som barn. Og et stykke unna
Står en diger kamerat av dem,
Som en gammel ungkar, og rundt ham
Er som før alt tomt.
Vær hilset, stamme
Unge, ukjente! Jeg har ikke
Sett din mektige sene alder,
Når du vokste fra mine kjente
Og det gamle overhodet dekker dem til
Fra forbigående øyne. Men la bare mitt barnebarn
Lytte til deres hilsende lyder, når,
Vennesamtalene vender tilbake,
Lykkelige og vennlige tanker fulle,
Går gjennom ham forbi dere i nattemørket
Og husker meg.
Språk, form og innhold
Diktet har en mer eller mindre fri form, der språket er poetisk, men linjene ikke er bundet opp i vers og versene ikke henger sammen i strofer. Det er mer en tankestrøm, det er impresjonistisk diktning lenge før impresjonsimen, Pusjkin suger inn inntrykkene og skriver dem ned tilsynelatende etter som han får dem. Det var både vanlig og ikke vanlig å skrive poesi på denne måten på Pusjkins tid, romantikken sprenger grensene, diktergeniet kunne innvilge seg friheter for å skrive som han måtte og ønsket.
Form
Det sagt, så er det likevel en slags struktur i diktet. Etter linje 15 er det et linjeskift, og jevnlig kommer det verselinjer med færre ord enn vanlig. De markerer et brudd. I versjonen i Собранние Сочиненний в десяти томах (Samlede diktning i ti bind) er linjen etter også innskutt. Det er vanskelig å få til i formatet på WordPress, men det får frem at de to linjene med færre ord – som alltid hører sammen – til sammen utgjør en form for strofe. Også førstelinjen er kortere, 3 ord, innskutt, og så er det på ny etter 10 linjer og etter 15.
Neste bolk varer i 12 linjer, fra вот холь десистый… til ворочая при ветре, og overgangen til На границе i linjen under passer til det at det nå starter noe nytt. Den bolken varer 20 linjer, til По-прежнему всё пусто, og så er siste fra Здраствуй, племя, til И обо мне вспомянет. Det blir til sammen 5 bolker, hver med et lukket hele, som inngår i diktets helhet, lik strofer i et vanlig dikt.
Jeg har forsøkt å få til mellomrom i starten av linjen, men WordPress redigerer det bort. Så diktet er ikke gjengitt visuelt sånn det best skal se ut.
Det gir ikke mening å snakke om trykkfordeling, antall stavelser og takter i linjene, men det er interessant å se hvordan språket flyter av gårde i lange setninger før punktum. Første punktum kommer i linje 3, deretter er det ikke et nytt punktum før i linje 10. Tegnsettingen henger sammen med strofeinndelingen forklart ovenfor.
Ordvalget er essensielt. Det har vært uvanlig mye arbeid for meg å slå opp og å oversette, men det er ikke spesielt vanskelig å forstå konseptet bak ordene, det er ikke kompliserte sammenhenger nødvendig å forstå presis. Det er mer stemningen som skal overføres, og det gjøres med langsom lesing, myke lyder og veldig konkrete ord. Det er om å være незаметик (ubemerket), det er опалный домик (forfallent hus) og det er шагов её тяжёлих (hennes tunge skritt), det er syn og det er lyder, konkrete følelser.
Det er en kunst å skrive dikt på denne måten, og la stemningen man sanser være igjen i ordene også når stemningsøyeblikket er ferdig, og også århundrer etterpå. Få mestrer denne kunsten. Pusjkin er en av dem, italieneren Giacomo Leopardi en annen.
Innhold
Når det gjelder innholdet og oversettelsen vil jeg ikke gå i detalj i ordvalget jeg har gjort, og hvordan jeg har overvunnet vanskelighetene som er i diktet. Jeg vil heller gå gjennom hva som skjer, for dem som leser det bedre i prosa, enn i oversatte linjer der jeg har forsøkt å gjøre diktet leselig og tett på originalen. I gjendiktningen lenger nede er det stemningen og poesien jeg har forsøkt å overbringe.
Hva som skildres er hvordan nåtid og erindring blander seg sammen til et hele. Dette er en del av det romantiske prosjekt, der engelske William Wordsworth også har gitt betydelige bidrag, og jeg bare så vidt har skrapet på overflaten av hva det innebærer. Men det har klart med livsbetingelsene å gjøre, og hvordan man som menneske blir knyttet til steder man har oppholdt seg lenge.
Her begynner diktet rett på sak, på ny besøkte jeg, Вновь я посетил (Vnov ja posetil), det er nåtidens utgave av dikteren som oppsøker stedet den gamle oppholdt seg. Han tiltaler dette hjørnet av verden hvor han oppholdt seg ubemerket to år av sitt liv, mens han var landflyktig. Stedet er forandret siden den gang, og han selv er forandret, begge deler under livets allmenne lover. Tiden går med forandringer, erindringen knytter dem sammen. For ti år siden var det dette stedet som omkranset livet han levde, han føler det som om det var i går, så nært er det, erindringen bringer nåtid og fortid sammen.
Etter dette har diktet sitt første lille avbrudd, med et punktum og linjeskift etter fire ord i linje ti, og så et helt konkret minne. Det er det nedfalne huset han bodde med den fattige barnepiken, njanka, et ord ord som godt kan komme inn i norsk som fremmedord. Russisk njanka er mer enn bare barnepike, det er den som passer på, og ordet er kjærlig og klinger godt. Den gamle barnepiken er nå død (det er reelt, som nevnt, Anna Rodinova døde i 1828), og han kan ikke lenger høre de tunge skrittene hennes. Adjektivet tunge, tjazjolikh (тяжёлых), får fint frem at livet hennes ikke var lett og at hun var sliten. Siste linje i denne første delen, linje 15, er vanskelig å oversette til norsk, fordi den ikke har verb. Man må på norsk sette til nåtid eller fortid, «er» eller «var», i oversettelsen har jeg styrt unna problemet med å skrive «ikke tidkrevende hennes vakt», mens jeg i gjendiktningen har tillagt mening ved å legge til verbet var.
Så er det tredje bolk, fra linje 16 til 27, hvor han ser og husker en haug, hvor han ofte pleide sitte å fryse. Da så han på en innsjø, et vann, озеро, og husket (воспоминая, egentlig står det i gerundium, «huskende», men den verbformen bruker vi ikke naturlig på norsk, og vi oversetter i stedet med våre vanlige verbformer) breddene og bølgene, andre bredder og bølger. Her også er det nåtid og fortid som smelter sammen, det er samme vann og bredder, likevel andre. Det følger en landskapsbeskrivelse, i denne stemningen hvor nåtid og fortid går i ett. Det er det mystiske, hemmelighetsfulle (неведомые – nevedomie, egentlig «ikke synlige») vannet, meg gir det assosisasjoner til bølgende vann som blander sammen erindring og virkelighet. Fiskene svømmer i det, og drar med seg en dårlig not, igjen et karakteriserende adjektiv som tilsier at det er fattigdom og problemer her. Så er det skrånende bredder, der det er landsbyer, og vindmøller som knapt klarer å dreie seg med vinden. Igjen kan det leses i overført betydning, på dette stedet beveger man seg ikke, endrer man seg ikke, det er trang til stilstand.
Fjerde bolk er den største på 20 linjer fra 28 til 48. Det begynner med На границе (na granitse), på grensen, og slutter med По-прежнему все пусто (po-presjnemu vsje pusto). På grensen, det er i tid og det er i rom, og det er også mellom erindring og virkelighet. Merk at frasen kommer rett etter vindmøllen, som knapt beveger seg i vinden, tiden som knapt ruller. Her knyttes også nåtid og fortid sammen, tilbake til forfedrene, forfedrenes eiendom, Владений дедовских (vladenij dedovskikh), og så følger sekvensen med de tre furuene. Det er formidlingskunst av ypperste merke med trærne og røttene, som også kan leses som mennesket og menneskets røtter. Det er en vei som går opp mot fjellet, den er revet opp av regnet, på ny en konkret skildring av vansker og fattigdom, og så er det de tre furuene, den ene et stykke unna, de to andre helt nær hverandre. Dette er stedet han reiste forbi i månelyset, den gang, og nå lever det på ny i erindringen, månelyset er for synssansen og akkurat svakt nok til at det visker ut konturene, gjør uskarpt skillet mellom erindring og virkelighet. Raslingen i trærne er for hørselssansen, kjent og kjær den også. Denne bolken har punktum midt inni, med «her ser jeg dem igjen», увидел их опять (uvidel ikh opjat). Han reiser foran seg selv. Her er det akkurat som det var, nåtid og fortid, erindring og virkelighet, går i ett. Så kommer skildringen av den nye tilveksten, buskene som er så som barn, et hint om at tiden om enn langsomt, ruller videre allikevel. Og så er det den gamle et stykke unna, som står dem som en ungkar, blir ikke noe avkom fra ham. Her er alt som før helt tomt, По-прежнему все пусто (Po-prsjnemu vsje pusto).
Så er det den siste, som begynner Здравствуй, племя (Sdravstvuj, plemja), Hei, stamme, og slutter И обо мне вспомянет (I obo mnje vspomjanet), «og husker om meg». Her dras diktet videre til nye generasjoner, barnebarnet, внук (vnuk), som skal komme og gå gjennom de samme landskap og erindre ham. Dikteren hilser stammen sin, племя (plemja), dette er stamme i betydningen folkegruppe, eller slektledd, gruppen du hører til. Her setter han altså seg selv inn i en helhet, åpner perspektivene, det er den unge og ukjente (Младое, незнакомое – mladoje, nesnakomoje). Han har ikke sett den mektige sene alderen, når de vokste opp og den gamle dekket til de unge for øynene som for forbi. Dette er til trærne og buskene på stedet. Så kommer vendingen, om at også dikterens etterkommer, skal komme tilbake til dette stedet, ha de samme sanseopplevelser, og erindre også ham.
Gloseliste
Glosene er slått opp på Ordnett.no, kunnskapsforlagets blå ordbok og wikislovar i den rekkefølgen. Det er en del av ordene brukt som er så gamle og arkaiske at de ikke er å finne i norske oppslagsverk. Med så mange forskjellige ordbøker blir det litt forskjellige måter å presentere ordene og ordklassene på, og også parverb, eksempler og ytterligere informasjon. Jeg har merket med fet skrift seg som er oppslagsord, og har brukt kursiv og fet kursiv på eksempler og annen informasjon verdt å utheve. Helt konsekvent er det ikke blitt, men den som er interessert, vil kunne finne frem.
посетить pf besøke;
проводить impf провести pf føre; tilbringe;
изгнанник landflyktig
незаметный uanselig
покорный underdanig, ydmyk
общий allmenn, felles
Минувшее -> мину́вший forrige; svunnen, forgangen, runnen:
объемлеть -> объемлеть устар. охватывать (omfavne; omfatte)
вечор устар., разг. вчера вечером (wikislovar)
роща lund m
кропотливого -> кропотли́вый 1. (о работе) tidkrevende, møysommelig, som krever oppmerksomhet 2. (о человеке) omhyggelig, minutiøs
дозора -> дозор patrulje, vakt (в старину)
холм bakke m, haug m
леси́стый skogkledd
сиживал -> сжить св <нсв си́живат> fryse bort; сжить кого-л с квартиры fryse noen bort fra hybelen
недвижимый прл книжн. urørlig, ubevegelig
Иные -> иной en annen
Меж -> между mellom
нив -> нива 1. поет åker, kornmark 2. перен. felt, område
златых -> злато́й 1. устар. связанный, соотносящийся по значению с существительным злато wikislovar)
пажитей па́жить нар.-поэт., трад.-поэт. и рег. луг, поле, пастбище с густой, сочной травой (wikislovar)
стелется -> стлаться 1. (лежать, проститраться) bre seg ut, strekke seg 2. (о растениях) krype 3. (медленно растираться) bre seg ut 4. (бежать, распластиваться над землёй) fly, fare 5. св. по- разг. (сделать себе постель) re opp senga
неведомые -> неве́домый ukjent, mystisk, hemmelighetsfull
убо̣гий elendig
невод not f/m
отлогим -> отло́гий svakt skrånende, slakk
рассеянный distré, åndsfraværende
деревня landsby m, bygd f/m
наси́лу med nød og neppe, (bare) med nød og neppe; он наси́лу узнал её det var bare så vidt han kjente henne igjen: он наси́лу дождался её han trodde hun aldri ville komme
Владений – gen. pl -> владение besittelse m; herredømme n
дедовских -> де́довский 1. (принадлежащий деду) bestefars; farfars; morfars 2. (старинный) eldgammel, urgammel
подымается – подымать разг или устар -> подниматься reise seg, stige, øke
Изрытая -> изрыть <нсв изрывать> grave opp, rote opp; fure
поо́даль i noen avstand, et stykke borte
шо́рох rasling, rassel
вершина tind m, toppunkt n
разрослась -> разраста́ться нсв, разрасти́сь св 1. vokse, gro 2. перен. vokse
семья familie m
теснятся -> тесни́ться нсв 1. (толпится) flokkes, trenge (seg) 2. (жить, сидеть и.т.п. в тестноте) bo [sitte, osv.] trangt 3. (о чувствах) trenge seg
сенью -> сень 1. поэт. (кров) ly; под сенью i ly av 2. перен. под сенью закона i ly av [under dekke av] loven – På Wikipedia står Trekrone, som passer godt her
холостяк ungkar m
племя pl: племена stamme m
поздний sen; поздно sent
могучий eller могущественный mektig
во́зраст alder m
перерастешь -> перераста́ть нсв, перерасти́ св 1. (свать выше кого-л.) vokse noen over hodet 2. перен. vokse fra (обогнать в умственном отношении); overgå, overstige (стать важнее, значительнее чего-л.) перераста́ть своего отца vokse sin far over hodet 3. для чего-л. (стать старше, чем требуется для чего-л.) ребёнок перерос для детского сада barnet er for stort til [vokst fra] barnehagen 4. во что-л. (превратиться) forvandle seg, utvikle seg til
глава́ kapittel n; overhode n
заслонишь -> заслони́ть (прикрыть) dekke; 2. перен. fortrenge
прохожего -> прохожий forbigående
приятельской -> прия́тельский– venne-
беседы -> бесе́да samtale m, konversasjon m;
полон -> полный full; fyldig, tykk
вспоминать impf вспомнить pf minnes; erindre
Kommentar
Det var et krevende dikt å jobbe med dette, men for hver runde med lesing og gjenlesing, åpnet det seg mer og mer en ny verden. Det er en verden jeg kjenner godt, og som betyr noe for meg, der identitet kobles til landskap og nåtid og fortid bringes sammen gjennom sanseinntrykk og erindring. Livet gir ikke mening, om man ikke lykkes i dette, for hva skal man ellers i jaget etter alle dagene som farer forbi?
Dette er Russland, for nesten 200 år siden, hvor selv en stor dikter og nasjonal poet som Pusjkin måtte i landflyktighet, på grunn av noe tsaren ikke likte. Likevel er det også for ham minner og erindringer fra denne perioden i livet, hvor ting må ha vært vanskelig for ham. Dette med å formidle sanseinntrykk, stemninger og erindringer gjennom ord, det er jo poetens oppgave. Og nettopp på Pusjkins tid, med de store romantikerne, så var dette blant dikterens livsoppgaver.
Det er ganske subtilt sånn som det blir gjort. Det er rom, tid og erindring. Se for eksempel strofe 4, der ordene здесь, her, tilsier rommet, теперь, nå, er tiden. Den gang og nå bindes sammen i frasen увидел их опять (ser dem på ny) før punktum. Diktet er fullt av sånne. Og så er det de konkrete tingene, vannet, haugen, de tre furuene, og alle de tingene han ser og minnes, som visker ut skillet mellom da og nå, og gjør det til et hele. Det er denne stemning av forundring dikteren sanser, og diktet formidler.
Det er en veldig kjærlighet i diktet, slik jeg leser det, og en veldig sympati i alt som er beskrevet, både det som er godt, og det som er vondt. Den ynkelige fiskenota, den nå døde njankaen, som ikke lenger lar sine tunge skritt høre, og den gamle veien, revet opp av regnet. Det vitner om et hardt liv. Og Pusjkin må også ha vært en del av dette harde livet, må også ha kjent det på kroppen.
Men her er det forsoning. Det strømmer lykke gjennom diktet. Kanskje er det lykken over å finne seg selv i en meningsfull helhet, der man ikke så mye trenger å forklare og forkynne meningsfylden, det holder bare å erkjenne den. Her har dikteren funnet sin plass. Alle som finner sin plass har ro. Og i den roen ligger lykken, den faste og trygge lykken som er robust til å vare. Den som gjør at man kan holde ut alle livets og hverdagens praktiske vanskeligehter, lidelser og smerter, dårlige veier og elendige fiskeredskap, og kaldt og dårlig vær, og slitsomt liv.
Diktet har ikke noe ønske, uten det som stille blir uttrykt til slutt: at også dikterens etterkommer, skal ta del i den samme helheten, motta de samme sanseinntrykk, og la dikteren være en del av erindringen.
Sånne dikt er meningsfylte.
Min transkripsjon
Her har jeg transkripert originalteksten, så diktet lar seg lese for den som ikke kan russisk eller er kjent med det kyriliske alfabetet. Jeg følger norsk praksis med ikke å skille mellom stemt og ustemt s.
..Vnov ja posetil
…Vnov ja posetil
Tot ugolok semli, gde ja provel
Isgannikom dva goda nezametnykh.
Usj desjat let usjlo c tekh por – i mnogo
Pereminilos v sjisni dlja menja,
I sam, pokornyj — no sdes opjat
Minuvsjeje menja omjemlet sjivo,
I, kasjetsja, vetsjor esje bordil
Ja v etikh rosjtsjakh.
Vot opalnyj domik,
Gde sjil ja s bednoj njaneju moej.
Usje starusjki njet – usj sa stenoiu
Ne slysju ja sjagov jejo tjasjelykh,
Ni kropotlivovo jejo dosora.
Vot kholm lesistyj, nad kotorym tsjasto
Ja sjival nedvisjim – i gljadel
Na oserjo, vospominaja c grustiu
Inye berega, inye volny…
Mesj niv slatyh i pasjiutej seljonykh
Ono, sineja, steletsja sjiroko;
Tjeres jevo nevedomye vody
Plyvet rybak i tjanet sa soboj
Ubogij nevod. Po bregam otlogim
Rassejany derevni – tam sa nimi
Skrivilas melnitsa, nasilu krylja
Vorotsjaja pri vetre…
Na granitse
Vledenij dedovskikh, na meste tom,
Gde v goru podymaetsja doroga,
Isrytaja dosjdjami, tri sosny
Stojat — odna poodal, dve drugie
Drug k drusjke blisko, — zdes, kogda ikh mimo
Ja proeszjal verkhom pri svete lunnom,
Znakomym sjumom sjorokh ikh versjin
Menja privetsvoval. Po toj doroge
Teper poekhal ja i pred soboiu
Uvidel ikh opjat. Oni vsjo te sje,
Vsje tot sje ikh, snakomyj ukhu sjorokh —
No okolo kornej ikh ustarelykh
(Gde nekogda vsje bylo pusto, golo)
Teper mladaja rosjtsja rasroslas,
Selenaja semja; kusty tesnjatsja
Pod seniu ikh kak deti. A vdali
Stoit odin ugriumyj ikh tovarisjtsj,
Kak staryj kholostjak, i vkrug njevo
Po-prsesjnemu vsje pusto.
Sdrastvuj, plemja
Mladoje, nesnakomoje! Ne ja
Uvisju tvoj mogutsji posdnij vosrast,
Kogda pererastesj moikh snakomtsev
I staruiu glavu ikh saslonisj
Ot glas prokhosjevo. No pust moi vnuk
Uslisjit vasj privetnyj sjum, kogda,
S prijatelskoj besedy vosvrasjtsjajas,
Veselykh i prijatnykh myslej polon,
Projdjot on mimo vas vo mrake notsji
I obo mnje vspojanet.
Min gjendiktning
Diktet er tidligere gjendiktet av Olav Rytter, ser jeg, og finnes i samlingen Min Bauta og andre dikt, fra 1973, der heter diktet På gamal grunn., og begynner:
Eg vitja denne landsens logne krå,
Olav Rytter: På gamal grunn, gjendiktning av Pusjkins Vnov ja posetil, fire første linjer.
der to år av mitt liv eg utlæg trøytte.
Frå den tid har eit tiår fare framom
og mangt eit skifte har skjedd i livet mitt.
I min egen gjendiktning har jeg forsøkt å få den samme flyten som i originalen. Jeg går også litt lenger, i å tolke mening inn i originalen, og skrive det sånn at meningen blir klar på norsk, selv når det utelater andre mulige lesninger av originalen. Det er at jeg gjendikter stemningen, mer enn det nøyaktige meningsinnholdet.
På ny besøkte jeg
…På ny besøkte jeg
Det hjørnet av jorda, hvor jeg tilbrakte
to ubemerkede år som landflyktig.
Allerede er det gått ti år siden da — og mye
Har forandret seg for meg i livet,
Også jeg selv har underdaning forandret meg,
Etter livets allmenne lover — men her igjen
Er det forgagne som en gang rommet meg levende,
Og, synes det meg, ennå i går kveld vandret
Jeg i disse lunder.
Der er et nedfallet hus,
Der bodde jeg med min fattige barnepike.
Nå er hun der ikke lenger lenger — allerede hører jeg ikke
Hennes tunge fotrinn bak veggen,
Ikke tidkrevende var hennes vakt.
Her er den skogkledde haugen, som jeg så ofte
Skamfrøs meg bort på — og kikket ned
På innsjøen, mens jeg med sorg erindret
En annen bredd, andre bølger…
Mellom de gylne åkrene og grønne engene
Brer den seg vidt utover;
Gjennom dens hemmelighetsfulle vann
Svømmer fiskene og drar med seg
En ynkelig not. På breddene skrånende
Spredte landsbyer — bak dem
Bøyde det seg vindmøller, med nød og neppe var det vingene
snurret med vinden…
På grensen
Forfedrenes herredømme, på stedet der,
Hvor det opp på fjellet reiste seg en vei,
Rotet opp av regnet, der står det
Tre furuer — den ene et stykke unna, de to andre
nær med hverandre, — her, hvor jeg reiste
Forbi dem oppover i månelyset,
Kjente lyder rasler i toppene deres
Og hilser meg. På den veien
Reiste jeg også foran meg selv
Og så dem på ny. De er helt det samme,
Helt den kjente raslingen deres til øret —
Men rundt de gamle røttene deres
(Hvor aldri alt var tomt, nakent)
Har det vokst opp en ung lund,
Grønn familie; buskene trenger seg sammen
Under trekronene deres som barn. Og et stykke unna
Står en diger kamerat av dem,
Som en gammel ungkar, og rundt ham
Er som før alt tomt.
Vær hilset, stamme
Unge, ukjente! Jeg har ikke
Sett din mektige sene alder,
Når du vokste fra mine kjente
Og det gamle overhodet dekker dem til
Fra øyne som passerer. Men la bare mitt barnebarn
Høre deres hilsningslyder, når,
Vennepraten vender tilbake,
Lykkelige og vennlige tanker, går
Gjennom ham i nattemørket når han passerer dere
Og erindrer meg.
ES2022
Kilder
Pusjkin, A. S.: Собранние Сочиненний в десяти томах (Samlede diktning i ti bind) – Том Второй Стихотворения 1823-1836 (Bind 2 Dikt 1823-1836) : … Вновь Я посетил...
Helt grei poesi 