Lebendiges Andenken, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi har kommet til enda et av Johann Wolfgang von Goethes (1749-1832) ungdomsdikt. Denne gangen er det Lebendiges Andenken, eller «Levende minne», der minne er ment i betydningen «noe å tenke på», et minne, en suvenir. Noe man har til minne om en avdød, eller om noe som har vært. Her i diktet er det et levende minne, det er snakk om, der minnet er noen hårstrå som en gang hang på henne, sammen med ham som nå har fått dem.

Lebendiges Andenken

Der Liebsten Band und Schleife rauben,
Halb mag sie zürnen, halb erlauben,
Euch ist es viel, ich will es glauben
Und gönn euch solchen Selbstbetrug:
Ein Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe
Sind wahrlich keine kleinen Dinge;
Allein mir sind sie nicht genug.

Lebend’gen Teil von ihrem Leben,
Ihn hat nach leisem Widerstreben
Die Allerliebste mir gegeben,
Und jene Herrlichkeit wird nichts.
Wie lach ich all der Trödelware!
Sie schenkte mir die schönen Haare,
Den Schmuck des schönsten Angesichts.

Soll ich dich gleich, Geliebte, missen,
Wirst du mir doch nicht ganz entrissen:
Zu schaun, zu tändeln und zu küssen
Bleibt die Reliquie von dir. –
Gleich ist des Haars und mein Geschicke;
Sonst buhlten wir mit einem Glücke
Um sie, jetzt sind wir fern von ihr.

Fest waren wir an sie gehangen;
Wir streichelten die runden Wangen,
Uns lockt’ und zog ein süß Verlangen,
Wir gleiteten zur vollern Brust.
O Nebenbuhler, frei von Neide,
Du süß Geschenk, du schöne Beute,
Erinnre mich an Glück und Lust!

1767/68, Erstdruck 1769

Levende minne

Røve det kjæreste bånd og sløyfe
Hun vil halvveis bli sur, halvveis tillate det
Dere er det mye, vil jeg tro
Jeg unner dere et slikt selvbedrag
Et slør, halstørkle, Strømpebånd, Ring
Det er sannelig ikke små ting
Alene meg synes det ikke nok

En levende del fra hennes liv
Det har etter lett motstrid
Den aller kjæreste gitt meg
Og hver herlighet blir ingenting
Hvor ler jeg av alt skrammelet
Hun skjenket meg de skjønne hårene
Smykket til det skjønneste ansiktet

Skal jeg deg straks, kjære, savne
Blir du meg dog ikke ganske revet bort
Til å skue, å flørte og å kysse
Blir relikviet fra deg. –
Min skjebne og hårets skjebne er lik
Ellers kurtiserte vi med en lykke
Om henne, nå er vi fjernt fra hennes.

Fast var vi hengt til henne
Vi strøk de runde kinn
Oss lokket og trakk en søt forlangende
Vi gled til fulle bryst
O rival, fri for misunnelse
Du søte gave, du skjønne bytte
Minn meg på lykke og lyst!

Språk, form og innhold

Formen er ganske komplisert. Det er 7 linjer i de 4 strofene. Rimmønsteret er AAAbCCb, de tre første linjene rimer, og så er det omsluttende rim i de fire siste. Tematisk henger de fire første linjene sammen, og de tre siste. De fire første har en beskrivelse, de tre siste en slags refleksjon, eller kommentar. De to delene blir bundet sammen av rimene i linje 4 og linje 7. Dette er gjort konsekvent. Og som vanlig hos Goethe, så er halvrim tillatt. Disse finner man i linjene 5 og 6, og særlig i strofe 3 (Geschicke Glücke) og enda mer i strofe 4 (Neide Beute). Den siste rimer knapt. Heller ikke rimet TrödelwareHaare er perfekt, med kort og lang tysk a.

Hver av linjene har fire trykktunge stavelser, det er jambisk versefot, lett-tung, som i sonetten, men der sonetten har fem føtter (fem trykktunge stavelser, fem takter), har denne fire. I de fire første linjene er dette konsekvent, men i de tre neste skjer det noe. Vi ser det i strofe 1, der jeg setter opp trykkfordelingen for dere. Rekken Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe har tydelig bitrykk i andre stavelse, særlig Halstuch, Strumpfband. Det er ord som ikke kan sies uten et visst trykk på begge stavelsene. Faguttrykket for dette er Spondé, men jeg vet ikke om ordet er dekkende for det Goethe driver med her. Strengt tatt skulle det ikke være tillatt i formen Goethe har valgt. Og siden denne linjen, linje 5, er så markert lest, så henger det igjen i sånn vi leser linje 6: wahrlich keine kleinen Dinge. Dermed er rytmen fra de fire første linjene klart brutt, og man er klar for enda et brudd i linje 7, der det i min lesning skal være både trykk og pause etter ordet mir, dette er takt med tre stavelser (ingen trykk i allein). Og så skal det være trykk på ny i sind, og dette er en ekte Spondé, med to trykktunge stavelser på rad. I den greske litteraturen som ordet kommer fra, var Spondeen to lange stavelser etter hverandre.

Den spesielle formen i den første strofen blir ikke gjentatt i de andre. Der er den firfotede jamben konsekvent gjennom hele.

Der Liebsten Band und Schleife rauben,
Halb mag sie zürnen, halb erlauben,
Euch ist es viel, ich will es glauben
Und gönn euch solchen Selbstbetrug:
Ein Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe
Sind wahrlich keine kleinen Dinge;
Allein mir sind sie nicht genug.

Goethe: Lebendiges Andenken, Trykkfordeling.

Det er noen finesser i språket som gjør diktet ikke helt enkelt å forstå og oversette riktig. Hvis noen ser det ennå er problemer, er det bare å gi beskjed. Det er det alltid.

I første strofes første linje skifter jeg posisjonen til verbet. På tysk kommer verbet til slutt, på norsk kan det komme til slutt, men det er vanligere å ha det tidligere i setningen. Linje 2, Halb mag sie zürnen, halb erlauben, må jeg også omskrive litt. Så er det pronomenet euch, akkusativ- og dativformen av 2. person flertall, norsk dere. Jeg prøver å oversette bare med «dere» på norsk også, uten noen hjelpende preposisjon. Deretter har jeg i linjen under lagt til et subjekt som på tysk er innbakt i verbet, jeg. Til slutt i strofen omskriver jeg også litt, jeg setter det ubestemt, og i tredje person entall «det er ikke små ting», der det på tysk er flertall «de er ikke små ting». Men om man bruker flertallsformen på norsk, så tenker man bare på størrelsen på selve tingene. Og det er ikke det som er poenget her, det er størrelsen på minnet.

De tre første linjene i strofe 2 er lett omskrevet. Ihn (akkusativ, hankjønn, 3. person, den, han) i strofe 2 viser tilbake til Teil (delen) i linjen over, men sånn som jeg omskriver, så er det med en gang mulig å skjønne hva som står. Videre er det valg om man skal oversette med hår eller hårstrå. Jeg tror jeg slipper godt unna ved å bruke «hårene». Den Schumck des schönsten Angesichts (Smykket til det skjønne ansikt) er selvfølgelig overført betydning, det er håret som er dette smykket. I strofe 3 er nok tändeln brukt i betydningen flørte. I strofe 4 er rivalen (Nebenbühler) håret selv.

I første strofe snakker han om konkrete minner han kan få av henne. Det er ikke små ting, men for ham vil det ikke være nok. I andre strofe er det at hun har gitt ham håret sitt, en del av livet hennes, og smykket til det skjønne ansiktet. Sammenlignet med det blir alt annet ingenting. I tredje strofe tenker han videre, at om hun ikke er med ham, så vil han vil han se på, flørte med og kysse dette håret, som han kaller en en relikvie fra henne. Så sier han at skjebnen til håret og ham er den samme. En gang kjælte med en lykke (buhlten wir mit einem Glücke) om henne (um sie), men at de nå er fjernt fjernt fra henne (sind wir fern von ihr). Fjerde strofe begynner med hvordan de en gang hang om henne, håret og han, det er beskrevet på en måte som passer godt for håret, og som også passet for ham. I siste del av strofen henvender han seg til håret, og ber det minne ham om lykken og lysten de hadde da de var på henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord har fet skrift, fetkursiv betyr at ordet ikke finnes i tysk-norsk ordbok. Gloser i de forskjellige strofene er atskilt med mellomrom.

lebendig (adj.) livlig, levende;
Andenken das, -s/-; minne, erindring; suvenir;
Schleife die, -/-n; sløyfe.
rauben (sv. tr.) røve, plyndre.
zürnen (sv. itr., høytidelig); jemandem zürnen være sint på en.
erlauben (sv. tr.) tillate;
gönnen (sv. tr.) unne;
Schleier der, -s/-; slør.
das Halstuch halstørkle, skjerf.
Strumpfband das, -es/…bänder; strømpebånd.
Ring der, -(e)s/-e; ring;
wahrlich (adv.) sannelig.

leise (adj.) svak, stille, lett;
Trödelware -> Trödel der, -s; (nedsettende) (gammelt) skrap, kram.
Schmuck der, -(e)s/; smykker, pynt; pryd, prakt, utsmykning
angesichts (prep. med gen.) ved synet av; med hensyn til, stilt overfor.

entrissen -> entreißen (entriss, hat entrissen, tr.) rive vekk fra, rive ut av; fravriste;
schauen (sv. itr.) se; skue
tạ̈n·deln tändelst, tändelte, hat getändelt ohne OBJ ■ jmd. tändelt 1 geh. abwert. etwas ohne Ernst tun; etwas spielerisch tun Sie tändeln doch nur, es kommt nichts dabei heraus. 2 veralt. flirten mit jemandem tändeln Tändelei
Reliquie die, -/-n; relikvie
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
buhlten -> buhlen (sv. itr., gammeldags) 1. kurtisere, flirte med, beile til, kjæle med

gleiten (gleitet, glitt, ist geglitten, itr.) gli, skli; gleitend glidende, fleksibel.
Nebenbuhler der, -s/-, die Nebenbuhlerin -/-nen; rival, konkurrent.
Beute die, -/; bytte, rov

Kommentar

Når det er den unge Goethe som skriver dikt, så kan man være ganske sikker på at det vil dreie seg om en fantasi om en kvinne. Det er det også her, det er hele temaet og motivet i diktet. Minnet og fantasien er ikke noe, det er det virkelige som teller. Det er et ganske spesielt dikt, med hårstråene han har fått som et minne, og som er så mye mer verdt enn alle andre fysiske, døde ting. Kanskje er det anstrengt hva unge Goethe her forsøker å gjøre håret til, men leser man diktet velvillig, så er det et uttrykk for en veldig sterk kjærlighet og lidenskap. Akkurat som man føler den i ungdommen. En del av henne, noen hårstrå, er mer verdt enn alt i verden. De blir som en religiøs relivike, til å kysse på og beskue, og å flørte med. Han personifiserer håret veldig, og minnes liksom sammen med det, hvordan de begge hang rundt henne. Han gjør det også til en rival, til slutt, uhøytidelig og morsomt, selvsagt. Og han bestemmer seg for ikke å være misunnelig på håret, men heller se på det som det minnet det er, en søt gave og skjønt bytte, og han ber det minne ham om lykken og lysten han hadde.

Minne ham om henne. Det er det levende minnet.

Min Gjendiktning

Det er ikke lett å få til dette diktet her. Jeg må ta meg noen friheter, for å få noe i nærheten. Et nytt triks jeg ikke har brukt før er å skifte den han taler til i første strofe fra dere (euch) til deg (dich). Det er feil oversatt, men det gjør at rytmen stemmer, og poenget er det samme: Det er mye for andre, ikke for ham. Skal man insistere på å beholde flertallspronomenet, er et gammelt og dansk mulig, er, en forkortelse for eder, men jeg tror bruken av det ville blitt dårlig forstått i våre dager. Som diktet står nå, kan det leses uten forklaring.

Levende minne

Det kjær’ste bånd og sløyfen røve
Hun vil bli sur, det står sin prøve
Deg er det rikt, man skal ei tøve
Jeg unner deg slikt selvbedrag
Et slør, et tørkle, strømpe, ring
Er sann’lig ikke dumme ting
Alene meg, ei nok behag.

En levend’ del fra selve livet
Det har først etter ha motstridet
Den aller kjær’ste meg nå givet
Og hver én herlighet ble niks
Hvor ler jeg alt det skrammel båret
Hun skjenket meg det skjønne håret
Som smykket skjønnhet sitt ansikt.

Skal jeg deg straks, nå, kjære, misse
Blir du meg revet fra det visse
Å se, å flørte og å kysse
Forblir relikviet fra deg.
Likt som håret, skjebnen skikke
Ellers kjæler vi med lykke
Om hun, nå fjernt fra deg og meg.

Fast var vel vi til hun å henge
Vi strøk de runde kinner lenge
Oss lokket, drog det søtt å trenge
Vi gled og gled til fulle bryst
Misunnelse, så fri, for nytte
Du søte gave, skjønne bytte
Minn meg på vår lykke, lyst!

ES2019

Forrige: Glück und Traum Neste: Glück der Entfernung Alle: Goethe

Sonett 122, av William Shakespeare – Thy gift, thy tables, are within my brain

Det er forbausende lite man vet om Shakespeares liv, all den tid han er så berømt og så mye lest og spilt over hele verden. Alt forskningen har å forholde seg til er statiske opplysninger i lovbøkene, når han giftet seg og fikk barn, hvor han bodde. Det er ikke bevart noen tekster av ham, annet enn diktene og teaterstykkene, og selv de har vi bare som de er. Vi kan knapt nok være sikre på når de er skrevet. Det finnes ingen brev eller dagbøker, verken til eller fra Shakespeare, og det andre har skrevet om ham, er også kort og vanskelig å få så mye ut av.

Det er en forskningstradisjon som forsøker å lese veldig mye om Shakespeares liv ut i fra sonettene. Denne forskningstradisjonen er ikke den etablerte, god forskning verdsetter sikker og falsifiserbar kunnskap. Å lese Shakespeares liv inn i sonettene hans kan ikke bli annet enn spekulasjoner. Vi vet ingenting å måle det mot. Så om Shakespeare Som det står på side 7 i Oxford Critical companion to Shakespeare:

 As Stephen Booth, a modern editor of the Sonnets, has observed, “William Shakespeare was almost certainly homosexual, bisexual, or heterosexual. The sonnets provide no evidence on the matter.”

Av alle sonettene til Shakespeare, er det kanskje denne, nummer 122, som mest sannsynlig refererer til en konkret hendelse i livet hans. Det er den det finnes best argumenter for å lese biografisk. Opplysningene man får ut av den er i så fall bagatellmessige, men det er nettopp det at de er så bagatellmessige, som gjør det mulig at dette er noe som har skjedd. Det er uvanlig å plassere noe så bagatellmessig i en sonett, det som skal være høyverdig litteratur. Det dreier seg om en notisbok, tables, som sonettskriveren skal ha fått av sin elskede. Denne har sonettskriveren så mistet. Sonetten er forsikringen om at det ikke har så mye å si, for alt som står i boken, uansett er bevart i minnet.

Så er dette biografisk? Er dette noe som faktisk har hendt? Kanskje. Jeg er fristet til å omsitere Stephen Booth litt, her: Det kan godt hende William Shakespeare fikk en notisblokk av en person han var veldig glad i en gang, sonetten gir ikke noe svar på det. Det er kanskje ikke så viktig heller.

Sonnet 122

Thy gift, thy tables, are within my brain
Full charactered with lasting memory,
Which shall above that idle rank remain,
Beyond all date, even to eternity:
Or, at the least, so long as brain and heart
Have faculty by nature to subsist;
Till each to razed oblivion yield his part
Of thee, thy record never can be missed.
That poor retention could not so much hold,
Nor need I tallies thy dear love to score;
Therefore to give them from me was I bold,
To trust those tables that receive thee more:
To keep an adjunct to remember thee
Were to import forgetfulness in me.

Min oversettelse

Sonett 122

Notisboken du gav meg i gave er i min hjerne
Skrevet ut med minner som vil vare,
De skal forbli over de virkesløses rekker,
Forbi alle dager helt inn i evigheten:
Eller, i det minste, så lenge hjerne og hjerte
Fra naturen har evnen til å opprettholde livet;
Inntil hver av dem rasert til glemsel gir fra seg sin del
Av deg, så kan ikke din historikk gå tapt.
Den dårlige bevaringen kan ikke romme så mye,
Og ikke trenger jeg regnestaver for å tegne opp din kjærlighet;
Derfor var jeg frimodig da jeg gav dem fra meg,
For å stole på de tabeller som opptar deg bedre:
Å beholde en assistent for å huske deg
Var å forårsake glemselen i meg.

Kommentar til språket

De to første linjene har jeg omskrevet en del for å gjøre meningen klar på norsk. Tables er her notisbok, skriveblokk  tabeller (se også sonett 77). At den er full charactered betyr at den er skrevet ut, eller er full av bokstaver og ord. At den er fylt ut med lasting memory (varig minne) betyr at det som står der vil bli husket, og det er da poeten som vil huske det. Linjen Which shall above that idle rank remain er litt vanskelig. Det er uklart hva which (som) viser tilbake til, enten er det notisboken (tables) eller så er det med poetens varige minne (lasting memory). Når jeg i min oversettelse skriver «de», så tolker jeg det slik at er minnene som skal forbli hevet over (above) de virkesløse rekker. Det kunne også være boken, ellet notatene (tables). Med idle rank menes noe sånt som «alt det som ikke betyr noe», idle har mange betydninger som går på «ikke å være i funksjon, ikke gjøre noe, være uvirksom», rank kan bety både «rang» eller «rekker». Linje 4 har jeg også omskrevet litt, noe enhver med litt kjennskap til engelsk vil se.

Linje 5 er ganske interessant, med at den liksom undergraver poetens eget prosjekt i sonetten. Et minne skrevet i tekst, er evig, mens et minne som bare blir husket ikke vil vare lenger enn livet til den som husker. Det er det som står i linje 6, som følger opp, Have faculty by nature to subsist, direkte oversatt: «har evnen fra naturen til å opprettholde livet». Det er altså hjertet og hjernen som har denne evnen, hjernen som husker, og hjertet som er det som slår og holder livet i gang. Each (hver) i linje 7 viser til hver av dem, hjernen og hjertet. Med razed oblivion (rasert glemsel) ligger også en idé om at monumenter og minnesmerker er rasert til grunnen, fjernet helt. Meningen med yield (gi, gi fra seg, gi etter) er nok betydning 3 og 6 (se gloselisten), yield his part er å gi fra seg sin del.  Det er hjernen og hjertet som gir fra seg hver sin del, og det de gir fra seg hver sin del av, ser vi når setningen fortsetter videre i linje 8. Det er of thee (av deg). Ordet record (opptegnelse, merittliste, historikk) skulle jeg gjerne beholdt på engelsk, det er ikke så enkelt å finne et enkelt tilsvarende ord på norsk, og record på norsk er akkurat så lite brukt at det ennå ikke kvalifiserer helt til å være et gangbart fremmedord. Jeg velger historikk som det nærmeste, det skulle være greit. Meningen i linje 7 og 8 er at hjerne og hjerte kan bli rasert til glemsel, den ytterste glemsel når de slutter å eksistere, men hva denne personen har gjort (thy record), det kan ikke gå tapt, det må bestå. Jeg skal ikke uttale meg om dette er et ønske (de kan ikke/må ikk gå tapt), eller et faktum (de kan ikke gå tapt/det vil ikke skje).

I linje 9 viser That poor retention (den dårlige bevaring) til notisboken, der det ikke vil være plass til alt det den skjønne ungdom poeten skriver til, har gjort. Plass vil det imidlertid være i hukommelsen. Linjen inneholder kanskje også et aldri så lite ordspill, siden retention har betydning av «å holde på plass» og «bevare», mens poenget her jo er at sonettskriveren ikke klarte å holde på plass og bevare notisboken, han mistet den. Så da blir det at når han bevarte notisboken så dårlig, så kunne dette ikke holde på så mye (not so much hold), som alt det den skjønne ungdom er og har gjort, og som står skrevet i denne boken. Tallies eller i entall tally, på Shakespeares tid var innskjæringer i en stav, for å hjelpe hukommelsen å holde rede på ting, for eksempel antall av en vare eller størrelsen på gjelden. Dette henger sammen med score, som har en betydning av «å skjære» eller «lage hakk», akkurat det man gjorde for å holde kontroll over regnskapet. En lang norsk oversetelse av linjen kunne vært «heller ikke trenger jeg regnestaver for regnskap over din kjærlighet», men det syntes jeg ble litt langt og tungt, så jeg har prøvd litt forskjellige varianter for å få uttrykt det omtrent samme på norsk. Det var ikke så lett. Disse ordene, score og tallies, forekommer for øvrig meget sjelden hos Shakespeare, noe nettsiden Shakespeares-sonnets gjør oppmerksom på. Samme nettsted skriver at bold (modig) i linje 10 betyr confident (trygg, sikker, selvsikker), og at sonettskriveren var trygg på at det var greit å gi dem (tables – notisboken) fra seg. Jeg oversetter med «frimodig», for å ha en del av betydningen av bold med. Those tables i those tables that receive thee more er tabellene eller notisene i minnet, eller hukommelsen. At disse notisene receive thee more betyr at de «får mer av ham», «tar i mot mer», grunnbetydningen av receive er selvfølgelig «ta i mot». Her er det en forvanskning av å få sagt at opptegnelsene om den skjønne ungdoms gjerninger er bedre bevart i hukommelsen, enn i notisbøkene.

Adjunct i linje 13 er assistent, import i linje 14 er ikke så mye «å importere», som «å forårsake». Det at sonettskriveren måtte ha en assistent, altså notisboken, for å huske den skjønne, var å forårsake at han skulle glemme ham, siden han nå har mistet boken. I hukommelsen vil han selvfølgelig ikke bli glemt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, som igjen bruker stor engelsk norsk ordbok og Oxford dictionary of English language.

faculty 1. evne, sans 2. (spesielt amer.) dyktighet, særlig evne, talent, egenskap 3. (universitet) fakultet, institutt 4. (universitet) fakultet(smedlemmer), fakultetets lærerstab 5. (amer.) lærerkollegium, lærerstab 6. (gammeldags) autorisasjon, tillatelse 7. (spesielt kirkelig) dispensasjon, særlig tillatelse
subsist 1. livnære seg, leve 2. opprettholde livet 3. (spesielt jus) bestå, eksistere 4. (gammeldags) underholde, forsørge, forsyne
razed 1. jevne med jorden 2. (gammeldags) rasere, utrydde, utslette 3. (gammeldags) streife, såre lett
oblivion glemsel
yield 1. gi, gi avkastning, innbringe 2. føre til, produsere, frembringe 3. gi fra seg, gi opp, overlate, utlevere, avstå (fra), overgi 4. (mest litterært) gi, skjenke, bevilge, tilkjenne 5. (gammeldags) lønne 6. gi etter, vike, gi seg, bøye seg, fjære 7. underkaste seg, trekke seg unna, gi etter, gi seg over, gi opp, dukke under, kapitulere
retention 1. det å holde tilbake, det å holde på plass 2. bibehold, bevaring 3. (psykologi) erindring, hukommelse 4. (medisin) retensjon
tallies -> tally 1. (kontroll)regning, poengberegning, (opp)telling 2. poengsum, poengstilling 3. totalsum 4. (sjøfart) lastberegning 5. (kontroll)merke, etikett 6. motstykke, parallell, gjenpart 7. overensstemmelse 8. tallmål, antall
adjunct 1. tilbehør, supplement, komplement 2. medhjelper, assistent 3. (grammatikk) bestemmelse, attributt

Kommentar til sonetten

Spørsmålet om å bevare går igjen i mange av Shakespeares sonetter og i mye av den klassiske diktningen. Det er et evig tema, ordspillet er der med hensikt, hvordan skjønnheten i naturen er forgjengelig, og vil visne og dø, mens den i kunsten kan gjøres varig. Her har vi det latinske uttrykket vita brevis, ars longa, «livet er kort, kunsten lang», også. I denne sonetten blir dette temaet lekt litt med, siden den introduserer en notisbok med opptegnelser om den elskede, og denne notisboken er mistet. Slik blir det som skulle varig ikke varig i det hele tatt, det er jo tapt. Mot dette setter poeten opp sin egen hukommelse, og hevder den er overlegen notisboken, siden minnet om den elskede der er mye rikere, og heller ikke vil gå tapt, i hvert fall ikke så lenge han lever (so long as brain and heart / Have faculty by nature to subsist).

Alt dette blir jo litt spesielt i og med at sonetten også er skrevet som et forsvar for at poeten mistet denne boken han fikk i gave av den elskede, og at den derfor burde være veldig verdifull for ham. Lest litt hverdagslig, kan man saktens spørre seg om det er tilstrekkelig forsvar å si at det ikke er så farlig om man har mistet en minnebok, fordi man husker hva som står i den. Og lest høyverdig, som formen egentlig ber om, så blir minnet i hukommelsen og i notisboken litt puslete. Det er jo sonetten selv som vil være det varige, et tema som altså går igjen og som Shakespeare har behandlet bedre i mange andre sonetter. Berømt er nummer 55, mens jeg personlig er svak for nummer 17.

Ellers kan denne sonetten brukes som et utmerket eksempel på hvordan rimene hører sammen, ikke bare lydlig, men også hvordan ordene som rimer passer sammen. Det er brain – remain, han skal bli værende i hjernen, memoryeternity (begge ordene lest med trykk på siste stavelse, slik det må være i en sonett), evig i hukommelsen. Videre er det brain and heart – yield his part, hjerne og hjerter (skal) gi sin del, to subsist – never can be missed, å eksistere – kan ikke gå tapt. Den passer kanskje ikke så godt, siden det første handler om hjertet og hjernen, det andre om ungdommens gjerninger (record). Den siste kvartetten har so much hold – was I bold, som heller ikke passer så godt, med «holde så mye – var jeg sikker», også om to forskjelliige ting, boken og sonettskriveren selv. Men score – more, eller thy love to score – receive thee more, nedtegne din kjærlighet – oppta deg mer, passer veldig godt. Konklusjonen har thee – me, eller remember thee – forgetfullnes in me, huske deg – glemselen i meg, motsetningen sonetten dreier seg om.

Formen på Shakespeares sonetter er et bilde i første kvartett, et nytt bilde i andre, enda et i tredje, og så en konklusjon og oppsummering i kupletten til slutt. Man kan også si at bildene i de tre kvartettene er variasjoner over samme tema, eller utvikling av det. Her er det den første, som går hardt ut, og setter evigheten som perspektiv på den skjønne ungdoms gjerninger og egenskaper, de som er nedtegnet i gaven han har gitt sonettskriveren. Det er en uvanlig vending i linje 5, kanskje passende med det litt uhøytidelige og hverdagslige temaet i sonetten, i og med at linjen begynner med or (eller). Det er ikke sånn man gjør når man formulerer seg i opphøyde tanke, at man kommer på noe nytt, og må moderere seg. Disse linjene handler da også om at minnet ikke vil vare evig, de vil bare vare så lenge det er liv i sonettskriveren, og minnet dermed kan være bevart i hodet hans. Så inntil han selv, sonettskriveren med hjerne og hjerte (brain and heart), blir rasert til glemsel, så kan heller ikke minnet om ungdommen og det som står i notisboken, bli glemt. Dette gir sonettskriveren fornyet mot til å si at det ikke er så farlig at boken gikk tapt, at han mistet den, for han trenger ingen notisbok eller andre ting for å holde kontrollen over den skjønne ungdommens kjærlighet. Den – og han – er mye bedre bevart i minnet.

Slik blir altså konklusjonen en oppsummering. Når sonettskriveren skal ha en assistent, en notisbok, for å huske den skjønne ungdommen han elsker, så blir det bare glemsel av det (import forgetfulness in me). Det er bedre hjernen og minnet tar seg av den oppgaven.

Min gjendiktning

Gjendiktningen begynner alltid som en kladd. Først er målet å få antall stavelser og rim på plass, så gjelder det å prøve å oppfylle jambene. Det er sjelden oversettelsen lykkes i alt, veldig sjelden. Så jeg kaller det helst en stiløvelse for oversettelsen, enn at det er meningen leseren skal ha så mye utbytte av det. Kanskje vil jeg med tiden ende med å legge til en ekstra, tryklett stavelse til slutt, slik den russiske sonettskriveren Ivanov tillater seg. På norsk finnes det så mange tostavede ord med trykklett ending, praktisk talt alle tostavede verb i infintiv, presens og preteritum, og det samme med praktisk talt alle tostavede substantiv, at det blir kunstig å unngå dem i siste ord i en linje. Det er en grunn til at det er skrevet så få sonetter på norsk. I oversettelser pleier de fleste å gi opp, og slutte linjene med trykklett stavelse, selv om den jambiske versefoten egentlig krever trykksterk. For å få til det på norsk, er man nesten nødt til å slutte linjene med enstavelsesord. Akkurat i denne gjendiktningen her, har jeg tvunget det til slik.

Din gave, boken, er i hodet mitt
Med varige minner fullt bokstavert,
Og hevet over løse rekker blitt,
Forbi alle dager til evighet:
Eller, i mens hjerne og hjerte har
Evnen til å holde liv som er skapt;
Til i glemsel de gir bort hver sin part
Av deg, kan ei din historikk gå tapt.
Lite innhold i dårlig bevaring,
For din kjærlighet ei merke i stav;
Trygt gav jeg derfor i fra meg den ting,
Og stoler på det meg deg bedre gav:
Å bruke en hjelp for å huske deg
Forårsaker bare glemsel i meg.

 

Glede!

Dette diktet sier i enkle, rene ord det jeg tenkte mye på, det første leveåret med mitt første barn. Vi tok kolossalt mange bilder av barnet vårt, hele tiden, alt hun gjorde, alle sammenhenger. Og jeg brukte mye tid til å se på disse bildene, mens hun sov, for eksempel. Da var det en helt spesiell følelse, å vite at bildene jeg så på, ikke var fra en tid som ugjenkallelig var over, men tiden jeg levde i og fremdeles lever i. Det er en enorm glede.

 

Glede!

Det er en slik intens

glede

at jeg kan se på et bilde av deg

og vite

at du er der

lever

at bildet jeg ser på

er ikke noe minne

det er deg

Diktsamling Nr. 119

ES2015

DSC_0764

Fedraminne, av Aasmund Olavsson Vinje

Min far døde 6. oktober, 2008. Nå som jeg sitter og skriver dette, er det februar 2019, minnet om far er under kontroll, og jeg tilbakeposter dette mest berømte fedreminne i norsk poesihistorie til selveste 17. mai, 2015. Det passer godt med datoen, for dette diktet har mye god nasjonalromantikk i seg, selv om det er et bomskudd til å redusere det til å være et uttrykk for en stilretning. Dette er et dikt Vinje skrev til minne om faren, som for Vinje var et veldig levende og godt menneske, slett ikke noe uttrykk for nasjonalromantikk eller bonderomantikk. Her er heller ingen idyllisering av det gamle bondesamfunnet, der livet kan være ganske hardt, og der man ganske sikkert ikke vil ha så veldig mye igjen for sitt strev, men der man har verdier og holdninger, langt mer verd enn all verdens penger og materielle goder. Det er disse verdiene Vinje legger vekt på i diktet.

Jeg tror også her i innledningen jeg vil ha med at Vinje produserer diktet i sitt eget tidsskrift, Dølen, den 2. februar, 1868. Far til Vinje døde i 1864, Som jeg skriver nedover i kommentarene og analysene, holder Vinje diktet litt nedpå, og forsøker ikke å gjøre faren til noe mer enn han var. Det er ikke noe stort ved faren, ikke noe sånt som den gang og i stor grad ennå regnes som stort. Faren levde et nokså vanlig liv, var soldat i to kriger, ryddet seg gård, og drev gården, for dårlig lønn, hele livet. Sammenlignet med engelskmenn og franskmenn, som det står, er det ikke noe å skryte av. Det store i faren ligger i hvordan han bar sitt eget liv, hvordan han utholdt sine vanskeligheter, og aldri klaget eller ynket seg.

Samtidig velger Vinje den aller mest tradisjonelle strofeformen i germansk litteratur, den gamle Hildebrandstrofen, fra Hildebrandlied, nedskrevet i et fragment i året 810, men tydelig fra et eldre epos. Slik setter Vinje faren inn i litteraturhistorien. I gammel tid var det bare store helter som fikk skrevet verseepos etter seg. Så kanskje vil også Vinje si at faren var en stor helt?

Biografi Aasmund Olavsson Vinje

For et dikt som dette må det til en kort biografi om Vinje og familien hans.

Far til Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) var Olav Aasmundson Plassen (1786-1864). Etternavnet tok faren etter plassen han ryddet for å drive gården sin. Det vil si, faren var Bygselmann, eller Leilending, og eide ikke jorden han arbeidet med. Men hadde heller ikke pliktarbeid, for jorden, og kunne derfor ikke kalles husmann. Det er imidlertid på det rene at Vinje kom fra små kår, der han vokste opp sammen med den eldre søsteren Margit, og moren som døde av tuberkolose da Vinje var 10 år gammel.

Vinje var dermed ekte bondesønn, og kjente fra innsiden det bondesamfunnet nasjonalromantikken idylliserte utover 1800-tallet. For Vinje var ikke bondelivet noe å idyllisere, det var en kamp om respekt og rettigheter. Respekt får man ikke av å bli beskrevet som noe fint man ikke er.

Respekt er sånn Vinje beskriver faren sin i dette diktet. I 1868, da diktet blir skrevet og publisert i Vinjes eget tidsskrift, Dølen, så er Vinje allerede en etablert kulturpersonlighet i Norge. Men han kan ikke vite at han skal bli lest og brukt og diskutert i de neste århundrene, som en av de markante og viktige i en tid som formet Norge. Det er en imponerende bragd. Tidskriftet Dølen produserer Vinje nesten egenhendig, og holder det gående fra starten i 1858, og helt frem til sin død i 1870. Han deltar i samfunnsdebatten, og han skriver dikt og andre tekster som går inn i den norske nasjonallitteraturen. Han er også helt sentral i utbredelsen av landsmål, språket Ivar Aasen satt sammen og brukte, men som Vinje tok videre både i dikt og sakprosa, og viste at var liv laga.

Likevel setter Vinje faren høyere enn seg selv. Det er ikke noe spill for galleriet, ikke noe at Vinje gjør seg til og later som. I alle fall er det reelt sånn som jeg leser diktet, at Vinjes far ryddet gård og holdt liv i en familie gjennom mange vanskeligheter, og uten å klage, mens Vinje selv bruker tiden sin på ord og skrift. I det gamle, ekte bondesamfunnet er det ikke slik det skal være. Og det er i dette bondesamfunnet Vinje har vokst opp. Heldigvis for oss, fostret dette bondesamfunnet en dikter og forfatter av Vinjes kaliber, slik at vi kan lese om hvordan det var, fra en som selv har levd det. Her er sånn som Vinje skiller faren sin, i Fedraminne, eller Farsminnet, på vår norsk.

Fedraminne

At Fa’r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.

Slik Kar var aldri funnen,
solangt som Soga veit.
Og Ordet flaug fraa Munnen
so godt, som Sverdet beit.
Du høyrd’n aldri mala
i Klynk om sine Kaar.
Den Guten kunde tala
med Skjemt om sine Saar.

Han Fransmann lærde fikta
og finna Riddar-Værd,
og Engelsmannen dikta
og hava Sjøen kjær.
Og fremst han stod i Lina,
og rett han stelte den.
Fraa Skotland til Messina
han skapte Styresmenn.

Min store Fader døydde.
− Sjaa det me Alle maa −
Og Arven burt dei øydde.
Men somt eg att’ kan faa.
Her gjeng eg stundom sliten,
og leitar etter Ord!
Kanske eg er so liten,
for det han var so stor?

Men, Graset gror paa Bøen,
og Korn paa gamal Vis,
og enno gamle Sjøen
er like fri for Is.
Vaar’ Fjell er like haage,
og Lufti like blaa.
So enno like fjaage
me fram kan stevna paa.

Dølen VI. No 1. 2.2., 1868

Språk, form og innhold

Formen er Hildebrandstrofen, etter det tyske Hildebrandlied, fra tidlig middelalder. Denne strofeformen utviklet den gamle Nibelungstrofen, fra Nibelunglied, der det var en blandet takt med tre trykktunge stavelser i hver linje, men en og to trykklette stavelser i mellom. I Hildebrandstrofen er det konsekvent en trykklett stavelse mellom hver av de trykktunge. Altså har vi det som kalles trefotede jamber, med tre takter, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Oddetallslinjene har en ekstra trykklett stavelse til slutt. Det er forunderlig hva denne ekstra trykklette stavelsen gjør med rytmen i diktet, denne effekten er i alle fall noe jeg ikke kan sette ord på.

Rimene er kryssrim. Det er også karakteristisk for Hildebrandstrofen, og ble brukt i originalen fra 700-tallet. Strofene er satt sammen som oktaver, med to kvartetter. Rimmønsteret er altså AbAbCdCD. Store bokstaver viser trykklett utgang, av og til kalt kvinnelig kadens, mens små bokstaver er trykktung.

Jeg viser med første strofe:

At Fa‘r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.

Språklig er dette et eksempel på landsmål, eller Landsmaal, som Vinje nok selv ville kalle det. Det er dette som er opprinnelsen til dagens nynorsk. Men i Vinjes tekst, som jeg har fra nynorsk kultursentrum, er det også spor av datidens danske skrivemåte. Stavemåten ld for ll, aa for å og æ for e i noen ord er sånn det almindelige Bogmaal også benyttet, men a-endingene i infinitiv og noen av diftongene (flaug, døyde-øyde) er karakteristisk for landsmålet Ivar Aasen etablerte. Det er også spor av norske ord, hev’ (for har), Stødd (støtte), Guten (danskene bruker dreng) og kanskje også noen andre. Men når man studerer tekstene nærmere, er det ikke store forskjellen på dansk, norsk-dansk og norsk landsmål, det dreier seg om stavemåter, bøyningsendinger og noen få ord i vokabularet. Med litt innsikt i rettskrivingsreformene på 1900-tallet, og litt trening i hva man skal se etter, så er det heller ikke vanskelig å skjønne hvordan teksten ville sett ut i dag med vår skrivemåte.

Av vanskelige ord er gilde med i vår dialekt, her i Rogaland, men kanskje ikke så mye brukt lenger. At noe er gildt, betyr at noe er kjekt, sånn vi bruker det. Tradisjonelt betyr det mer stort, storslagen og trivelig, kanskje kan man tenke seg et etegilde, for å få inn i hodet hva denne ideen er for noe. Som nevnt over, er hev har, Vinje vil skrive heve, men kutter siste e for å få takten til å gå opp. Somyket er så mye, gjævt er gjevt, et ord jeg tror ungdommen ennå bruker, men nå kanskje litt i spøk. Stødd er støtte, som jeg også har skrevet, og godtfolk er gode folk, naturligvis. Første strofe sier enkelt og greit at det at far hans kunne gjøre alt han har gjort i livet, det var for Vinje (dikteren) stor støtte i livet. Det er stor arv – godt å ta med seg – å være født av gode folk.

I andre ord er det flaug for fløy, mala er mæle, eller «tale om», klynk er substantiv av verbet å klynke. Kaar er kår, skriveregelen aa->å, brukt mest i dag i uttrykket å komme fra «små kår», og også i det sammensatte ordet vilkår. Det er lettere å forstå, enn å forklare dette ordet. Skjemt er spøk, og sår gjelder i overført betydning, vanskeligheter og merker i livet. Andre strofe sier at ingen kar (som han far) er funnet, så lenge historien går (solangt som Soga veit). Ordet føk fra munnen, like godt som sverdet hogg (eller beit, som det står). Faren klaget aldri om hvordan han hadde det, men spøkte heller om det som var vondt og vanskelig.

I tredje strofe er det noen referanser til store menn i andre land i Europa. Franskmannen fektet, eller fikta, og skrev om ridderverdenen, Riddar-værd. Engelskmannen diktet, og var glad i sjøen. Det er enkle referanser, franskmennene har vunnet mange kriger med sverdene sine, de har også skrevet mange av de gamle ridderromanene, mens engelskmennene hadde Shakespeare og andre som diktet, og de var glade i sjøen. Jeg tror Lina i linje 5 er linjen, eller køen, og at han – engelskmannen – stilte den rett opp. Jeg kan godt skjønne at han skapte styrmenn – Styresmenn – fra Skottland, men hva italienske Messina har her å gjøre, skjønner jeg ikke. Messinastredet mellom Italia og Sicilia er berømt, med mange historiske og legendariske hendelser, i krøniker og diktning, men det skulle ikke ha så mye med engelskmennene å gjøre.

I fjerde strofe står det at faren døde, slik vi alle må. Sjaa for sjå, eller se, skulle ikke være noe problem. Å øydde eller øde arven, vil her si å sløse den vekk, legge dem øde. Somt er foreldet av noe, så linje 4 sier noe kan jeg atter få igjen. De fire siste linjene i strofen er kanskje de beste i diktet, der dikteren går sliten og leter etter ord, og lurer på det om han er (eller føler seg) så liten, fordi faren er så stor (for ham)? Det er dette som er arven faren har gitt ham, selv om den egentlige arven er tapt.

I femte strofe er Bøen bestemt form av bø, den inngjerdete innmarka på en bondebård. Fra gammelt av er det også gardsnavn, altså ordet for bondegård, og det henger igjen i stedsnavn som Nedrebø, Ytrebø og mange, mange andre. Vaar‘ er forkortet en stavelse for våre, haage tror jeg må være høye, Lufti er den gamle bøyningsformen for lufta. Fjaag eller fjåg, blir brukt flittig i vår dialekt, det er å være glad og fornøyd. Å stevne paa, er å gå på. Strofen knytter det store og generelle opp mot farens dødsfall. Selv om fare er død, gror gresset fortsatt på marka, sjøen er fri for is, fjellene er like høye og himmelen like blå. Alt er ennå som før. Det gjør at de som er igjen kan gå på videre i livet.

En liten analyse

I dette diktet er biografiske og historiske detaljer viktige for å få mer ut av diktet. Vinje bruker uttrykket af Godtfolk være født, og at dette er stor Arv. Poenget er nettopp at far til Vinje ikke er regnet som godtfolk, og at han ikke hadde noen stor arv, på en tid dette var regnet som viktig. Folk ble inndelt etter byrd, etter ætt, og Vinje var bondesønn, av en bonde som var bygselmann. Men i diktet er det ikke navnet, ætten og byrden som er saken, det er hva man har gjort i livet. Der er det faren scorer godt, og det er derfor Vinje regner seg som født av godtfolk.

Når man skal minnes og hedres en avdød er det de gode egenskapene som skal løftes frem. Den avdøde skal tegnes i best mulig lys, og det er lov å ta i bruk store ord, om man har dekning for dem. Det er altså et virkemiddel når Vinje skriver Slik kar var aldri funnen/ solangt som Soga veit. Det er store ord, faren var makeløs, men Vinje har sine ord i behold, for det er klart at så langt Vinje vet om, er det ingen som har utført lignende bragder som faren. Det er riktignok ikke slike bragder man skriver om, og blir kjent for, men i Vinjes verden gjør ikke dette bragdene mindre.

Tredje strofe er midtstrofe, og den eneste som ikke handler direkte om faren. Men når han snakker om franskmannen og engelskmannen, og hva bragder de har gjort, så er det klart at dette står i lys med hva bragder faren har gjort. Franskmennene og engelskmennene er stolte kulturfolk med en rik historie, dem står det om i historiebøkene. Om far til Vinje står det ikke noe om i noen bøker, hans bragder er sånn som blir oversett og glemt, men ikke hos Vinje selv, og ikke i dette diktet. Der får bragdene til stolte franskmenn og engelskmenn en enkelt strofe i midten, mens resten blir viet faren, og hans enkle, hverdagslige bragder.

En vanlig teknikk når man skal beskrive noe som er fantastisk, er å beskrive kontrasten mellom det fantastiske objektet og det veldig lite fantastiske subjektet som er. Eller med enklere ord, beskrive kontrasten mellom personen man beundrer, og seg selv. Man kan da gjøre den andre større, med å rakke ned på seg selv, skrive hvor liten og ubetydelig man føler seg og er. Far til Vinje har betydning, Vinje selv har ingen betydning. Det er vakkert formulert i de fire siste linjene i strofe 4, om at Vinje er sliten og leter etter ord, og kanskje er liten, fordi faren er så stor?

Samme strofe er også den første som nevner direkte at faren døde. Ellers skjønner man det selvsagt av at alle verbene om faren står i fortid. Døden kommer i første linje i strofen, rett etter strofe 3, med bragdene til engelskmennene og franskmennene. Så engelskmennene og franskmennene gjorde alle disse tingene, kanskje skulle man vente å se en oppramsing av bragdene til faren? I stedet får man: Min store Fader døydde. Det følger lakonisk – Sjaa det med Alle maa – kanskje et uttrykk for bondesamfunnets rolige og avklarede forhold til liv og død, kanskje skal man ikke overdrive bondebakgrunnen i denne allmenne erkjennelsen. I alle far følger det akkurat her at det ikke er noen arv igjen etter faren, det er noen dei som har sløst den bort, uten at det blir gjort noe poeng av hvem disse «de» er, og det er heller ingen antydning til klage over at faren ikke etterlater seg noen materielle verdier. Rett etter følger nemlig de omtalte linjer om at Vinje er liten, faren er stor, et uttrykk for sterk beundring, og også – vil jeg si – takknemlighet.

Siste strofe avslutter diktet med å sette det enkle mennesket og dødsfallet inn i historien. Ikke sånn som i strofe 3, med engelskmennene og franskmennene det blir skrevet bøker om. Men at historien og verden går sin gang, selv om faren er død, og Vinje har måttet gjennomleve dette tapet. Her er det nok dekning for å dekke inn bondesamfunnet, der husdyrene fødes og dør, gresset sås, gror og høstes, årstidene går sin gang, årene med, mennesker fødes, og dør. Dette er stor visdom, ofte brukt i den store litteraturen. Vinje holder det nedpå, også her, med at gresset gror, kornet også, sjøen er der som før, livet går sin gang. Første halvdel av strofen er generelle betraktninger, mens i siste halvdel blir det forsøkt løftet litt, med at fjellene er høye og luften på, sånn at vi som er igjen kan gå på i våre liv. Fjellene er mektige og peker oppover, himmelen er over oss, og himmelen er himmelen. Går tankene opp der, går de i det høye. Da er også Vinje klar til å skrive setningen, at han og de andre kan fortsette i livet, selv om den store faren hans er død.

Kommentar

Jeg begynte å skrive denne bloggen året etter min egen far døde. Det er som å få revet vekk en del av ens eget liv, det er beintungt. Også når andre nære familiemedlemmer og venner har dødd, så er det så det kan kjennes litt meningsløst at livet ellers fortsetter som før. I vår medieverden er det nyhetene som går sin gang, folk som ikke kjente eller visste om den avdøde personen, har jo ingen grunn til å gjøre noe annerledes. Selv går en der i sorgen, og tenker ikke på annet.

Det er umulig å formulere alt dette i ord. Det er av far vi først lærer hva som er rett og galt her i livet, det er hans verdier vi må ta til oss eller bryte med, det er hans regler og kjærlighet og regler som legger grunnlaget for livet vi selv kommer til å leve. Det er også far som holder liv i oss, særlig på Vinjes tid og i Vinjes liv, der moren døde da Vinje var 10 år gammel. Etter hvert som Vinje vokste til og ble eldre, må han ha skjønt mer og mer av hva offer faren gjorde, og hva strev han måtte gjennomleve, samtidig som han ikke måtte klage og vise barna hvor trangt og vanskelig de egentlig hadde det. Det ligger mye i setningen Du høyrd’n aldri mala/ i Klynk om sine Kaar og Den Guten kunde tala/ med skjemt om sine Saar.

Vinje var veldig glad i sin far, og beundret ham, slik jeg er glad i og beundrer min. Det lar seg ikke uttrykke i ord hvor glade og takknemlige vi er for å ha hatt slike fedre, hatt slike liv. Her kan forresten Vinje snakke for seg selv, gjennom diktet og mange andre tekster, mens jeg snakker for meg. Hver av mine mange lesere kan også gjøre seg opp sine tanker, om sine fedre, og helst mens faren ennå er i live. Det er et dypt, dypt savn den dagen det er slutt.

Og kanskje, blir livet lettere å leve videre, nettopp fordi savnet er så stort, og man fikk oppleve en nær person å være så glad i.

*

Diktet har jeg fra Aasentunet, Nynorsk kultursentrum,  der det står at Jon Grepstad er ansvarlig for den elektroniske utgaven. De biografiske detaljene om Vinje har jeg fra Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon.

En Vaarnat, av Johan S. Welhaven

Den store kjærligheten i livet til Johan Sebastian Welhaven var Ida Kjerulf. Hun var søster til komponisten Halfdan Kjerulf, han som satte toner til flere av Welhavens dikt. Kjærlighetsbrevene fra ham til henne ble utgitt i 1945, med et innledende forord og en orientering av Dr. Otto L. Mohr. Denne utgivelsen er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets bokhylle.

Det er fengslende lesning. Welhaven var selv den store kjærligheten i en annen kvinnes liv, Camilla Wergeland, eller Camilla Collett, som var navnet hun giftet seg til. At hun giftet seg til et annet navn Welhavens, illustrerer at denne store kjærligheten ikke ble helt gjengjeldt. Brevene mellom henne og Welhaven er også bevart, hun – glødende lidenskaplig, han – smigret. Sin lidenskap, legger Welhaven i brevene til Ida Kjerulf.

Også dette kjærlighetsforholdet ble aldri fullendt. Bekjentskapet og brevvekslingen varte fra 1837 til 1840, det året hun døde, 23 år gammel. Det var året hennes foreldre godtok den til da hemmelige forlovelsen mellom henne og Welhaven, Welhaven hadde ikke fast stilling, og var ikke god nok for dem. Først i det hun er dødssyk med tuberkolose, får han universitetsstillingen som sikrer ham en fast post og inntekt, men da er det for sent. Det er en forferdelig tragedie, som ødelegger Welhaven og gjør ham uvirksom i flere år. Mellom 1839 og 1844/45 blir det ikke utgitt noen diktsamling av ham.

Da den nye diktsamlingen endelig kommer, i november 1844, men med 1845 påskrevet tittelbladet, så er det med mange dikt som omhandler savn og tap. Et av dem er diktet jeg poster i dag, En Vaarnat. Vårnatten skal jo være vakker, men for den som har mistet sin kjæreste kan den aldri bli riktig lys og optimistisk, savnet vil alltid være for sterkt. Lest mot den biografiske bakgrunnen er diktet svært virkningsfullt.

En Vaarnat

Vaar-Natten stille og sval
Favner den slumrende Dal;
Elvene nynne de lange
Dæmpede, dyssende Sange.
Alfer sukke
For de smukke
Liljer„O, tager os tilfange!“

Fjeldtoppens sølvblege Skjær
Viser, at Maanen er nær;
Over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
Over al den Herlighed, Du aner.

Luk dog ei Øiet inat;
Vaag med Erindringens Skat!
Her, mens du sidder alene,
Aabner sig Mindernes Scene.
Her vil fromme
Skygger komme
Vinkende blandt maanelyse Grene.

Hør, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

1844

Språk og innhold

Språket er dansk sånn som de skrev det i Norge på 1800-tallet. Det er dobbl a for å (vaar -> vår, straaler -> stråler), myke konsonanter for harde (aabner -> åpner, sidder -> sitter), noen æ for e (Længsel -> Lengsel), stor bokstav i substantiv og noen pronomen (Du, Dig), og ulik bruk av dobbel konsonant, særlig i slutten av ord (skat, nat -> skatt, nattm gjenskin -> gjenskinn).  Det er også noen tilfeller av stum konsonant til slutt (Lad -> La). De personlige pronomene meg, deg ble skrevet mig, dig, men uttalt som i dag. Av ble skrevet af, etter regelen om at stemt, lukket vokal i utlyd skal bli ustemt og uluket, slik som på russisk. Det er også utpreget dansk skrivemåte i substantiv flertall, Minderne, for minnene, med ‘nd’ i stedet for ‘nn’, og en på norsk ikke uttalt ‘r’ i ‘rn’. Øyet ble skrevet øiet, ‘i’ for ‘y’. Den norske skrivemåten for disse ordene er et resultat av rettskrivingsreformene på 1900-tallet. På Welhavens tid var skrivemåten ennå ikke standardisert, og heller ikke Welhaven selv var helt konsekvent i hvordan han stavet alle ord.

Det skal ikke være ord vanskelige å forstå i diktet. Å favne er å holde hendene rundt, her brukt i overført betydning, selvsagt. Det er den stille og svale vårnatten som legger seg om den slumrende dalen. Lyden av elven der den renner, er sangen. Alfene, eller alvene, er i folketroen et overnaturlig vesen, ofte en fager ungjente. De sukker for de smukke liljene, så kommer «o, tar oss til fange» i anførselstegn, som at det er et utsagn noen sier.

Det er lignende stemningsskildringer i alle de fire strofene. I strofe to er det fjelltoppens sølvbleke skjær som viser at månen er nær, altså lyset viser at månen er der, selv om den ikke selv er synlig. Over de gamle grantrærne svever skyene som svaner, og blide stråler vil gli over all den herlighet du kan ane.

I strofe 3 blir det sagt at øyet dog ikke skal lukkes. Vær heller våken, vaag er «våk», imperativ av «å våke», etter rettskrivningsreglene omtalt ovenfor. Erindringens skatt er hukommelsens skatt, eller skatten minnene utgjør. Scenen for disse minnene skal åpne seg her du sitter alene, i vårnatten, i denne stemningen, og det vil føre til at fromme skygger vil komme, vinkende blant de månelyse grenene. Månelyset er også skildret i strofe 1, grenene er grenene til grantrærne, skildret i strofe 2. From er et uttrykk ofte brukt i religiøs sammenheng, i kristendom, der det betegner en gudfryktig, ydmyk og saktmodig person, en som ikke gjør noe galt. Fromme skygger kan også være de kjære avdøde, skriver Ingard Hauge i notene til diktet i samleutgaven, 1990 (se lenger nede, under kommentar til diktet).

Det er disse skyggene, disse erindringene, som hvisker deg ømt i strofe 4. De bringer tilbake gjensyn med fagrere dager, fager har opphav i det engelske ordet fair, et synsinntrykk som i sin skjønnhet vekker lystfølelse, som danskene skriver. Det har også en ide om å være lys, altså lyse minner. Å tindre er å skinne sterkt og glitrende, det at minnene tindrer så sterkt, vil lindre smertene i savnet og klagen.

Form

I dette diktet har strofene 7 verselinjer. I de to første verseparene er det tre trykktunge stavelser, og to trykklette stavelse i mellom, mens i linjene 5 og 6 er det to trykktunge og bare en trykklett i mellom. Den siste linjen har tre tydelig trykktunge stavelser, slik de fire første linjene har, men den har tre stavelser i mellom. Hallvard Lie vil i sin verselære fra 1967 ha det til at annenhver stavelse skal være trykksterk, slik det er i linjene 5 og 6, og han skulle vite hva han snakker om. Jeg er imidlertid vokst opp med populærmusikken, der de strekker grensene for hvor mange trykklette stavelser det kan være mellom de trykktunge. Så jeg ville lest linje 7 slik som linjene 1 – 4, med daktyler og en ekstra stavelse, tung – lett – lett – lett, tung – lett – lett – lett, tung – lett.

For meg høres dette finere ut. De tre lette stavelsene i mellom må leses hurtig. Men klassisk verselære har ikke noe begrep for en tung stavelse fulgt av tre lette. Og det er all grunn til å tro at Welhaven holdt seg til den klassiske verselæren. Så da må den siste linjen leses Over al den Herlighed, Du aner, i stedet for Over al den Herlighed, Du aner, for å bli sånn den er ment i originalen.

Rimene er aaBBCCB, der de store bokstavene betegner trykklett siste stavelse i utgangen av linjen.

Formen på strofene er konsekvent, bortsett fra en sløyfet stavelse i siste linje i strofe 1:  Liljer„O, tager os tilfange! Stavelsen mellom O og tag– er her erstattet av en pause. Ellers ser de alle sammeen ut som denne siste, med trykkene likt fordelt. Jeg har markert trykket i siste linje slik Lie mener det skal være, og slik ganske sikkert Welhaven mente det selv. Men jeg kan ikke dy meg fra å si at jeg ville rampete lest diktet uten trykk på i’en der.

r, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

Et sånt taktskifte som vi ser i linjene 5 og 6 er en sjeldenhet, kanskje særlig i et dikt som ellers uttrykker sånn ro og klarhet, som vårnatten selv.

Det går kanskje an å si det komer en slags uro inn i disse linjene, en forstyrrelse av rytmen, som gjør at den strenge roen man tror man har, ikke helt kan holde. Dette får i så fall sin forløsende forklaring i diktets aller siste linje, der smerten i savn og klage blir uttrykt.

Det er noe søvndyssende som passer i stemningen, når trykket faller på nøyaktig samme plass hver gang. Det gjelder særlig når innholdet er såpass rolig som i dette diktet, hjernen kan slappe av. Den blir imidlertid vekket av taktskiftet fra linje 5.

Lie skriver at dette taktskiftet kan være inspirert av et tilsvarende taktskifte i et dikt av Schiller, die Erwartung, der det også går fra daktyler (tung-lett-lett) til trokéer (tung-lett) mot sluten. Schiller orgainserer imidlertid versene i par, 2 og 2, mens Welhaven har en slags 4 + 4, eller 4 + 2 + 1. Schillers dikt handler som tittelen tilsier, om å vente, og rytmeskiftet motiveres av at den spente forventing om at vennen kanskje kommer, blir brutt av en skuffelse over at vedkommende ikke kom allikevel. Her er det altså noe veldig konkret, det han trudde var vennens fottrinn, var bare en frukt som falt, og så er det taktskifte som forsterker virkningen av denne forskjellen mellom forventingen og virkeligheten. Hos Welhaven er det mer abstrakt, hos han er det en sinnsstemning. Han sitter der og observerer vårnatten, men husker også sin egen smerte i savnet av den elskede.

Kommentar til diktet

Etter Ida Kjerulf døde gikk Welhaven inn i en lite produktiv periode. Han hadde fått stilling som filosof ved universitet i Oslo, den stillingen han manglet for å være en verdig partner til Ida i hennes mors øyne. Formelt vat han ikke kvalifisert for stillingen, og ansettelsen var omstridt. Da han omsider begynner å arbeide med dikt igjen, er det for samlingen Nyere Digte, der En Vaarnat er et av diktene.

Ingard Hauge skriver om samlingen i forbindelse med utgivelsen av Welhavens samlede verk i på universitetsforlaget i 1990, bind 2. Hun skriver der at Nyere digte er den klarest disponerte av Welhavens diktsamlinger. Den består av 3 deler, lyriske dikt, leilighetsdikt og dikt bygget på sagnstoff. Delen med lyriske dikt inneholder 42 dikt, 37 av dem tidligere utgitt. Mange av disse diktene er klart preget av Welhavens sorgreaksjon, etter tapet av kjæresten, og den vonde måten det skjedde på. Mesteparten av arbeidet med samlingen og diktene i den skjer i årene 1843 og 1844, altså hele 3 år etter Kjerulf døde. Dermed blir også minner, eller erindringen, en sentral del av tematikken i mange av diktene. Også i En Vaarnat.

Her er det for den intetanede leser først et vanlig, slumrende dikt om en vårnatt, med virkemidler i rim og rytme, og maleriske stemningsskildringer. Ordene er milde, myke, dempede, både i innhold og i lydene de består av. Bare fra første strofe kan nevnes ordene stille, sval, slumrende, nynne, Dæmpede, dyssende, sukke, kanskje til og med smukke. Lignende er det i alle strofene. Her finnes ingen bråkete ord, ingen støy. Diktet har samme stillhet og ro, som den lyse vårnatten selv. Substantivene Elvene, Sange, Alfer og Liljer kan også kanskje brukes som eksempel på det.

I nest siste strofe kommer erindringen inn som et tema, men bare som Erindringens Skat, ikke som et minne det er noe vondt med. Det vonde minnet kommer først i aller siste linje. Og da står resten av diktet som en motvekt mot den, egnet til å dempe smerten i savnet. Den lyse vårnatten hjelper en til å holde ut det vonde en har opplevd, og savnet etter den man har mistet.

Denne samstemtheten mellom stemningen i naturen og stemningen i mennesket er typisk for romantikken, og typisk for Welhaven i denne diktsamlingen. I stedet for å skildre sine egne minner og sine egne følelser, skildrer Welhaven naturen, og lar den være et uttrykk for hvordan han har det. Det er en forbindelse mellom mennesket og naturen som andre steder i romantikken, og særlig i den senere nyromantikken, blir hemmelighetsfull og mystisk, men det hemmelighetsfulle og mystiske er litt til stede i dette diktet også. For eksempel blir alfene, eller alvene, nevnt, de går igjen i mange av diktene Welhaven skrev på denne tiden, og kan leses som et uttrykk for naturens åndelige liv.

Hva alvene gjør og tenker og føler, er hva naturen selv gjør av dette. Her sukker de for de smukke liljer, slik naturen selv sukker for liljene sine, og mennesket sukker med dem. Det går alt sammen opp i en helhet, som godt kan sies å høre romantikken til.

Samtidig gir diktet utmerket god mening i dag, og det også uten alle disse forklaringene. Alle kan kjenne igjen en lys natt, der stemningen er god, men man likevel har denne sorgen og smerten man bærer på. Det hjelper med lyse vårnetter, men smerten blir man ikke kvitt. Den kan bare dempes. Og da er kanskje slike vårnetter, og slike dikt, det beste man har.

Mer om de biografiske forholdene

Familien Kjerulf var uvanlig begavet. Av søskenflokken på seks var det mange som ble kjente. De var også utsatt for tuberkolosen, den rammet familien hardt. Ida døde i 1840, Ragnvald i 1841, Hjalmar i 1847 og til slutt Halfdan i 1868. Tuberkolose, eller tæringsyke, er en ytterst plagsom syke. Det er som man tæres bort, hoster seg i hjel. Dr. Mohr, som skriver innledningen til brevene, er lege, og kjenner selvfølgelig sykdommen godt. I 1945 er den ennå ikke helt utryddet.

Kjente personer som dør av tæring, eller tuberkolose, er den russiske forfatteren Anton Tsjekhov og den finsk-svenske poeten Edith Södergran. For begge er sykdommen virksom lenge. Tsjekhov var utdannet lege, og visste hva han var utsatt for og hva som ventet. Ida Kjerulf hadde symptomer på sykdommen fra 14-års alderen, altså i god tid før hun treffer Welhaven. I tiden fra 1837 til 1839 kan det synes som hun var forholdsvis frisk, men både hun og Welhaven må ha visst at hun ikke kom til å leve lenge, og da hun brått ble mye verre i 1840, må de ha skjønt døden snart ville komme. Det er da den hemmelige forlovelsen dem imellom, blir offentliggjort.

Dette visste Camilla, som også hadde Ida i sin omgangskrets. Det samme hadde hennes ektemann, Peter Jonas Collett. Jeg skal skrive mer om disse forholdene, når jeg i oktober 2018 poster diktet Den Salige, diktet Welhaven skrev om Ida Kjerulf eter hun var død.

Sonett 55, av William Shakespeare – Not marble, nor the gilded monuments

Forrige: Sonnet 54 (O! how much more doth beauty beauteous seem)

Sonett 55 er en av Shakespeares aller vakreste og mest berømte sonetter. Den tar opp det berømte og evige tema, om hvordan livet og skjønnheten forgår, mens man bare gjennom kunsten kan komme i en slags kontakt med evigheten. De klassiske, varige minner er de arkitektoniske, som pyramidene i Egypt og templene i det gamle Hellas. Det som er skrevet i marmor, forsvinner ikke så lett. Her – som i flere av de andre store sonettene til Shakespeare – er poeten selvbevisst om at også hans skrevne verselinjer kan ha samme evige verdi. Han er seg også bevisst at linjene sågar vil overgå den skjønnhet han skildrer i dem, siden denne skjønnheten blir glemt, mens diktet vil bli husket. Sonetter som tar opp samme tema er nummer 18 (Shall I compare you to a summers day…)og 19 (Devouring Time, blunt thou the lion’s paws…) fra tidligere, 65 (Since brass, nor stone, nor earth, nor boundless sea), 81, 107 og 123 fra de senere (Jeg henter referansene direkte fra Shakespeare’s sonnets, nettsiden jeg bruker som hovedkilde).

Sonnet 55

Not marble, nor the gilded monuments
Of princes, shall outlive this powerful rhyme;
But you shall shine more bright in these contents
Than unswept stone, besmear’d with sluttish time.
When wasteful war shall statues overturn,
And broils root out the work of masonry,
Nor Mars his sword, nor war’s quick fire shall burn
The living record of your memory.
‘Gainst death, and all oblivious enmity
Shall you pace forth; your praise shall still find room
Even in the eyes of all posterity
That wear this world out to the ending doom.
So, till the judgment that yourself arise,
You live in this, and dwell in lovers’ eyes.

Min oversettelse

Verken marmor eller de forgylte monumenter
til fyrster skal leve lenger enn dette kraftfulle dikt
Men du skal skinne lysere i dette innhold
Enn ustelt stein, smurt med sjusket tid
Når bortkastet krig skal velte statuer
Og stridigheter rive opp verk av stein
Verken Mars, hans sverd, eller krigens kvikke ild, skal brenne
Dem levende opptegnelse om ditt minne
Mot døden, og all glemsk fiendeskap
Skal du skride frem, din pris skal fortsatt finne rom
Til og med i øynene for all ettertid
Som skal føre denne verden til dommedag.
Så, frem til dommen der du selv står opp
Lever du i dette, og dveler i elskendes øyne.

Kommentar til oversettelsen

Rhyme kan oversettes med «rim» eller «dikt», som jeg har gjort. Prince kan oversettes både med «prins» og med «fyrste», her er meningen enhver av adelsslekt, og ikke bare sønner av konger. Contents («innhold») er flertall, jeg har oversatt i entall uten at meningen skal være forandret av det. Unswept stone (= «upusset-» eller «ustelt stein») handler om stein som ikke er behandlet, det vil si marmor som ikke er pusset ren. Ubehandlet stein var ubrukelig for den slags monumenter som er beskrevet i linjene her. Sluttish kommer av det kjente og moderne ordet slut, som i kunnskapsforlagets blå ordbok blir oversatt med «sjuske, slurve; tøs; tispe (om hund)». For selve sluttish er oversettelsen «sjusket», som også jeg har valgt.

To waste er «å sløse», waste er «søppel», men wasteful war passer ikke så godt til noe av dette.Et godt norsk ord som får frem meningen er bortkastet. Broil har grunnbetydning «steke, riste; stekes; griljert; rett; bråk, klammeri», men har en annen betydning som «oppstyr, tumulter». Dette er også litt puslete ord i sammenhengen, men Oxford utgaven av The complete sonnets (2002) skriver i en note at Shakespeare gjerne brukte ordet om borgerkrig.  Så jeg kan prøve med «indre strid», «slag» eller bare «strid» er også et forslag. Masonry kan være både materialet, mur eller stein, eller arbeidet, altså «byggvek satt opp av murere». Oversatt kan man prøve mur, stein, betong eller konkret (materialet, byggmassen), men ingen av dem føles helt tilfredsstillende. Tanken er at det er massive byggverk. Root er «rot», og root out er «å trekke ut med rota». Mars er den greske krigsguden. Quick er kvikk, men har på engelsk, så som på norsk, en sidebetydning av å være frisk, i motsetning til syk, til og med levende i motsetning til død. I sonettene er vanligvis record en skriftlig rapport, som i sonett 59 og 123Living record blir levende opptegnelser, altså at minnet om deg består i levende opptegnelser (i motsetning til alle de flotte monumentene som rives og slites ned i tidens løp).

Oblivion betyr «forglemmelse, glemsel» og oblivious «som får til å glemme, glemsom, glemsk». Enmity er «hat» eller «fiendskap» Sammensetningen skal nok tolkes slik at det er glemselen som er fiendtlig.. Meningen i linje 9-12 er at den skjønne ungdom skal mot døden og glemselen skride frem, og finne et sted å være for all ettertid.

Judgment er judgment’s day, dommedag, den dagen Gud skal komme igjen og dømme levende og døde. Det er Bibelsk, dette.

Gloseliste

Glosene her under er slått opp på Ordnett.no, som er Kunnskapsforlagets blå ordbøker på nett.

wasteful 1. ødselsløseteuøkonomisk 2. ødeleggendeherjende
masonry 1. muringmurerarbeid 2. (konkret) murverkbyggestein 3. mureryrket
record 1. fortegnelseopptegnelsejournalregistrering 2. offisiell opptegnelsevitnesbyrdaktarkivdokumentnoe som er oppbevart for ettertidenarkivregisterlogg 3. (jus) (retts)protokoll 4. fortidkjente fakta om en personrullebladmerittlisteryktehistorikk 5. (hverdagslig) kriminelt rulleblad 6. (gammeldagsinnspillingopptakplate 7. rekord
oblivious 1. glemsk 2. ikke klar over
enmity fiendskapuvennskapfiendtlig innstillingfiendtlighet
pace 1. skrideskrittegå med avmålte skritt 2. (om hest) gå i passgang 3. gå rastløst frem og tilbakegå opp og ned 4. dresserelære opp 5. (sport) pace (være pacer for), dra (fart)
dwell 1. bovære bosattoppholde seglevedvele 2. ligge 3. holde uthvile

Kommentar til sonetten

Shakespeare har her skrevet en svært ambisiøs sonett. Den henter inspirasjonen fra klassikerene, fra Horats, som jeg ikke har lest direkte, men som også brukte sammenligninger med forgylte monumenter og marmor for ting som skulle og ikke skulle leve evig. Selv om ideen er brukt før, skal det noe til å gjøre det skikkelig. Det er bare å skrive en dårlig tekst, så vil alt falle sammen av seg selv.

Sonettens uttalte mål er altså at den og dens innhold skal bli bevart for ettertiden slik de store arkitektoniske monumenter har blitt det. I dette skal også minnet om den skjønne ungdommen bli bevart.

Peter Saccio har en forelesningsrekke på The Teaching Company, der han peker på at  verbene i sonetten er karakteristiske. I første kvartett er det to verb, outlive og shine, to verb som betegner en tilstand. De er statiske. Steinen i linje 4 er unswept og besmeared, det er partisipp, setningen er satt i passiv. Dette står i sterk kontrast til den neste kvartetten, linjene 5 – 9, der verbene er overturn, root out og burn. Det er verb som mildt sagt betegner en forandring i tilstand, det er svært mye som skjer, det er dramatiske forandringer. Til og med substantivene er med på å understreke dette, med war, broils og fire.

Kontrasten mellom de to kvartettene er så sterk, at det tar seg ikke ut om sonetten renner ut i at den skjønne ungdom bare overlever. Han må på en måte ta kampen opp mot de dramatiske hendelsene i andre kvartett. Det gjør han, ved at det med en gang blir satt frem at mot dette, mot døden og glemselen, skal han skride frem (pace fort), dette er bevegelse det er kraft i, og hans pris skal finne et sted å være i øynene for all ettertid. Det er bevegelse her også. Minnet om han skal ikke bare ligge dødt et eller annet sted, mens krigen, striden og brannen herjer, det skal virke aktivt helt frem til dommedag.

Kupletten til slutt har riktignok betingelsen for at dette skal skje. Det er at den skjønne ungdom skal leve i sonetten som her er skrevet. Minnet om ham vil da være aktivt så lenge sonetten blir lest. Han vil da hvile i de elskende, leseres øyne.

Min gjendiktning

Sonett 55

Ei marmor eller gylne monument
Skal leve lenger enn en mektig lied
Men du skal skinne lys i dette prent
Enn ustelt stein, smurt inn med sjusket tid.
Når krig statuer velter over ende
Og strider river verk bygd i betong
Ei Mars, hans sverd, ei krigens ild skal brenne
Den levend’ skriften om ditt livs sesong
Mot død og alt så glemt i fiendtlighet
Du skrider frem, din pris skal finne rom
I synet til den glemske tid man vet
Vil føre verden til den siste dom.
Så, til den dom der du står i det høye
Du lever her, og bor i elsker’s øye.

ES2018

Neste: Sonnet 56 (Sweet love, renew thy force; be it not said)